fbpx
Fotråte – en vedvarende utfordring for villreinen

Fotråte – en vedvarende utfordring for villreinen

jul 28, 2021 | Aktuelt, Villreinen 2021

– Av Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstuttet og Olav Strand, NINA –
 (Toppfoto: Villrein med fotråte. Foto: Berit Broen, SNO) 

Til tross for fotråtes relativt nylige opptreden hos villrein, har sjukdommen historisk sett vært en velkjent og svært tapsbringende sjukdom hos tamrein. Næringen hadde store problemer med fotråte særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var koblet til den intensive driften som ble drevet ved melking og samling av dyr på små arealer. Ved navn var den bedre kjent som klauvråte, smittsom klauvsjuke eller «slubbo» på samisk. Betegnelsen fotråte er således en bedre betegnelse, ettersom dette er en bakterieinfeksjon som danner sår og verkebyller i huden på de nedre delene av foten/beinet, og har vanligvis lite med klauvene å gjøre. 

Hos villrein dukket sjukdommen opp i Rondane Sør i 2007. Utbruddet forårsaket trolig et betydelig tap av dyr. Siden den gang har sjukdommen dukket opp hvert år i mer eller mindre grad i Rondane.

Veterinærinstituttet har siden utbruddets begynnelse mottatt bein til undersøkelse, og har per i dag bekreftet tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Hardangervidda, Reinheimen-Breheimen, Setesdal-Ryfylke og Rendalen. Størstedelen av materialet er bekreftet forenlig med fotråte, med sårforandringer i foten og verkebyller, men noen av skadene vi registrer i beina skyldes også andre årsaker. Beinbrudd eller traumatiske sårskader er aller vanligst.

2019 ble et utfordrende år for villreinen i Reinheimen-Breheimen, Rondane og på Hardangervidda. Av de beina som ble mottatt ved Veterinærinstuttet kunne vi bekrefte fotråte hos nesten alle disse. Det ble rapportert at kalvetapet var svært stort, særlig på Hardangervidda. Det var derfor knyttet stor spenning til jaktsesongen i 2020. Selv om vi mottok en del bein fra både Rondane og Hardangervidda, var omfanget betydelig mindre enn i det foregående året. Derimot var andelen av såkalte «klubbeføtter» større, noe som tyder på at flere dyr har gått med sykdommen i beina over lang tid, sannsynligvis fra forrige år. Nysmitten var mindre. Et av de områdene som utmerket seg med mye fotråte i 2020 var Knutshø, hvor 9 av 13 innsendte bein ble diagnostisert med fotråte.

Fotråte villrein
Langt framskreden fotråte, en såkalt «klubbefot». Rillene i høyre klauv tyder på at klauvveksten er forstyrret. Her er sannsynligvis også beinvevet angrepet.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Hva vet vi egentlig om fotråte? 

Med bakgrunn i hvordan denne bakteriesykdommen opptrer hos andre dyr, vet vi at bakterien lever i fordøyelsessystemet (vom og tarm) og skilles ut med avføringa. Antageligvis er det enkeltdyr som skiller ut bakterien til miljøet.

Fuktig vær er en risikofaktor for smitteoverføring. Ikke bare øker overlevelsen til bakterien i fuktig vær/miljø, men foten er også mer utsatt for sårskader og rifter, som fungerer som en inngangsport for bakterien. Det er ikke utenkelig at dyr som vandrer i våte områder som f.eks. myr, kan være mer utsatt for infeksjon. Men her spiller nok lokale forhold også sterkt inn, og arealbruken til dyra er viktig.

Sjukdommen er sannsynligvis svært smertefull for dyra og de blir halte. Det dannes et betent sår som kan gi dyret feber og dårlig allmenntilstand. Dersom infeksjonen spres i blodet kan dyret dø av blodforgiftning. Et sykt dyr vil få problemer med å følge flokken, og kan ha vanskeligheter med å skaffe mat.

I noen tilfeller kan bakterien også gi sykdom i andre organer, både munnhule, jur og indre organer. Dette bør man være obs på ved slaktebehandling, da byller som skjæres hull i kan forurense kjøttet. Det kan også lønne seg å ta en kikk inn i munnen etter felling for å se om det er sår der, da dette er nyttig informasjon som kan følge med foten når den sendes inn.

Fotråte på villrein
Obduksjon av foten viser at det er store mengder arrvev i huden, og det er betennelse og verk (gult materiale) i ledd og sener.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Kan sårene heles? Det vet vi ikke for sikkert. Men vi antar at når infeksjonen først har etablert seg i beinet og begynt å danne verk, så er dette lite sannsynlig. Dyrene med fotråte vil enten dø som følge av infeksjonen, eller klare å avgrense infeksjonen såpass at de kan leve med den – ei stund. Det er flere eksempler på dyr med de karakteristiske «klubbeføttene»; dyr som har gått med infeksjonen over lengre tid og dannet store mengder arrvev i huden og underliggende vev. I disse beina har infeksjonen også ofte spredt seg til beinvevet. Man tror at det er disse dyra som i stor grad sprer smitten i miljøet. 

For å kunne øke forståelsen for hvordan fotråte opptrer hos villreinen ønsker vi at det fortsatt sendes inn bein fra halte dyr til Veterinærinstituttet. Ta gjerne kontakt med undertegnede før innsendelse. Selve innsendinga kan enten koordineres via lokalt oppsyn som samler opp bein og sender inn, eller de kan sendes direkte til undertegnede som ekspress over natt-pakke. Merk at fra 18. mai har vi ny adresse på Ås.

 

Navn og adresse:

Malin Rokseth Reiten

Merk pakken «vilt» eller «fotråte»

H-varelevering, Veterinærinstituttet

Arboretveien 57, 1433 Ås 

E-post: malin.reiten@vetinst.no

Telefonnummer: 90693068

For å se en nyttig video av dyr med fotråte, sjekk denne lenken:
https://vimeo.com/519427712

Fjellheimen villreinområde – det grøne fjellet

Fjellheimen villreinområde – det grøne fjellet

jul 14, 2021 | Aktuelt, Villreinen 2021

– Av Siri Wølneberg Bøthun (Sogn Naturforvalting AS), Anders Mossing (Norsk villreinsenter) og Hildegunn Mugås (Fjellheimen villreinutval) – 

Har du lagt merke til kva fargar som set preg på dei ulike fjellovergangane nokon gong? Dovrefjell er gult, med sine tjukke lavmatter som byd villreinen rikeleg med vinterbeite. Sognefjellet sin vestlege del har eit skarpt, alpint landskap, og malar Vest-Jotunheimen villreinområde i svart-kvitt, medan Vikafjellet, som kryssar Fjellheimen villreinområde, er grønt.

Våren 2020 låg ein ny Fjellheimen-rapport klar, frå prosjektet «Fjellheimen villreinområde, kartlegging av arealbruk». Prosjektet har samla kunnskap om både arealbruk og trekkruter nytta av villreinen, området sin rike førekomst av fangstminne og kva som bør bære viktige fokusområde for forvaltinga av dette fjellområdet. Forfattarane opplevde eit stort engasjement for villreinen og fjellområdet under arbeidet, og svært mange har bidrege med sin lokalkunnskap og med innspel. Her vil me presentere nokre av funna i kartlegginga, og håpar litt av særpreget til dette villreinområdet på vestlandet når «Villreinen» sine lesarar.

Fjellheimen-rapporten er publisert i Norsk villreinsenter sin rapportserie, med nummer 28/2020 (sjå villrein.no). Den er ført i penn av Bøthun (Sogn Naturforvalting), som arbeidde på oppdrag for Fjellheimen villreinutval. Arbeidet er gjort i tett samarbeid med utvalet, ved Mugås og andre ressurspersonar og med Norsk villreinsenter (NVS) ved Mossing. NVS var med i styringsgruppa, og kartleggingsmetodikken er forankra i senteret sin nye mal. Malen har dels og fått innspel frå erfaringar i Fjellheimen-prosjektet. Mossing hadde dessutan leiinga i den prosjektdelen som omhandla fokusområde (sjå siste avsnitt). 

Fjellheimen ligg i Vestland fylke, med areal i dei seks kommunane Voss, Vaksdal, Modalen, Høyanger, Vik, og Aurland. I tillegg til dette har Masfjorden kommune, vest for Modalen, avsett areal med status randområde for å ta vare på fjellområde tidlegare nytta av rein, som mogleg framtidig leveområde. Dei sju kommunane har saman vedteke Interkommunal kommunedelplan for Fjellheimen villreinområde. Kartlegginga er forankra i denne kommuneplanen sin handlingsplan. Fjellheimen villreinutval har vore initiativtakar og prosjekteigar, og har og lagt ned stor innsats i kartleggingsprosjektet. Villreinområdet er 1 688 km2 stort, og bestandsmålet har dei siste 15 åra lege på 500 vinterdyr. Det er vanleg å omtale 3 ulike delbestandar i Fjellheimen; den vesle «Kringsdalsflokken» heilt i sør-vest, «Volaflokken» som har hovudtilhald i Volaområdet og Stølsheimen, og den største, «Vikafjellsflokken» som har hovudtilhald på Vikafjellet. Mellom dei to sitnemnde er det ein del overlappande arealbruk, særleg om vinteren. 

Reinsjakt i Fjellheimen. Foto: Olav Bøthun
På reinsjakt i Solliane, som ligg innanfor området med rikare berggrunn i aust. Merk kor grønt fjellet er. Foto Olav Bøthun.

Beitetilhøva

Grønfargen du opplever på ein sommartur over Vikafjellet er ikkje tilfeldig. Den speglar eit svært rikt barmarksbeite, gjeve fjellet av ein gåvmild berggrunn og eit friskt jordsmonn som har rikeleg tilgang på fukt. 

Den rike berggrunnen i aust, med m.a. eit band av fyllitt langs begge sider av Vikafjellvegen og sørover til sentralt på Volahalvøya, bidreg til særleg gode sommarbeite her. Høg nedbør i vest kompenserer delvis for fattige grunnfjellsbergartar, og gjer også desse områda frodige med jamn tilgang på beite, men her er det og meir sva og bart fjell.

Randsonene kring villreinområdet har mange stader gode vårbeite med tidleg groe. Høgare delar av villreinområdet har ikkje nemneverdig tidleg vår, men når våren kjem går det fort. Villreinområdet har ei høg grøningsrate, det vil seie at det grønast raskt etter snøsmelting, samanlikna med andre villreinområde (Kjørstad et al 2017). Enda held området seg grønt og friskt til langt ut på hausten, m.a. pga. ein merknadsverdig høg andel snøleievegetasjon. I ei klassifisering av beite i dei ulike villreinområda presentert i NINA rapport 1400 (Kjørstad et al 2017) er det anslege grovt at 53 % av areala i Fjellheimen tilbyd grøntbeite, og at heile 42 % av arealet er klassifisert som gode grøntbeite. Det plasserer Fjellheimen på «grøntbeitetoppen» mellom norske villreinområde.

Området er mindre gåvmildt når det gjeld lavdominerte vinterbeite. I satelittbasert kartlegging finn ein ikkje noko, men kartlegging basert på flyfoto og bakkedata gjennomført på tidleg 80-tal har berekna at ein har lavbeiter på kring 7-8 % av arealet i vestlege delar og 13-14 % i austlege delar (Normark 1984). Sommaren 2020 vart det samla ny data frå området, m.a. for å betre metodane for tolking av satellittfoto (sjå artikkel av Rauset m.fl. i dette nr. av Villreinen), mange er spente på resultatet av dette!

Grøne plante, og ikkje berre lav, lyt reknast som ein vesentleg del av vinterføda til villreinen i Fjellheimen. 24,8 % av arealet er jfr. Kjørstad et al., areal som eignar seg som vinterbeite med vegetasjonstype dominert av lyng, gras og halvgras. Dette gjeld både plante som er iblanda lavmattene, lyngdominerte rabber og område under skoggrensa.

Oversiktskart Fjellheimen

Fjellskog i ytterkantar av området er viktige både seint på vinteren/tidleg vår, og i periodar med ising i dei høgareliggande beitene. I dei vestlege delane av området skjer ising av beita ofte. År om anna kan det og verte vanskelege tilhøve i heile villreinområdet. Ivaretaking av «reserveområda» dyra har i fjellskog er difor viktig for den langsiktige overlevinga av villreinstamma. 

Om arealbruken til ulike årstider

Kartleggingsprosjektet har resultert i kartfesting av områdebruk og trekkruter. Villreinen nytter svært mykje av området heile året. Graden av beite-overlapp synast truleg større enn den i realiteten er, men mosaikken som terrenget byd på gjer at det er kort veg mellom t.d. lyngrabben der dyra graver fram maten om vinteren og snøleievegetasjonen den finn utover sommaren.

Sjølv om reinen over år nytter svært store areal innanfor kvar årstid kom det tydeleg fram i kartlegginga, både ved datasett frå teljingar og gjennom informantopplysningar, at området har nokre kjerneområde som vert nytta meir enn andre. Sjølv om Naturbase syner eit areal som anten sommarbeite, vinterbeite, heilårsbeite eller kalvingsområde, har me i prosjektrapporten vald å syne kart der desse kjerneområda synast. Det peikar ut område der me lyt være særleg påpasselege med å unngå høg ferdsel. For Vikafjellsområdet peikar sentrale område med Fossfjellet, Store Muravatnet og Svindalsholtane seg ut som område der ein kan møte rein heile året. I Fresvikfjella og fjella over Feios, og på dei skarpe ryggane mellom Jordalen og Nærøyfjorden, finn dyra særleg vinterbeite med lav. Også Liabakken og ryggane ovanfor heile Vik sokn tilbyd lavbeiter, og er viktige vinter og vår. I Stølsheimen, dvs. på vestsida av Rv 13 har ein dei siste 20 åra hatt høgare bruk av austlege delar frå Grøndalen i sør (mest på sommar) til Urdeggi i nord (mest på vinter). Over eit lengre tidsperspektiv er areal langt vestover og forbi det store Skjerjavatnet viktige villreinareal.

Barmarksbeiter.

I Stølsheimen syner kartlegginga fram eit moment å undrast over. For sommarbeite synast det som om areala nord- og nordvest for kraftmagasina i området er gått ut av bruk. Desse store områda, som og inneheld frodige stølsdalar, har vore nytta av rein heile året tidlegare, men no er områda berre i bruk vinter og vår.

Volahalvøya, hovudsakleg i Voss kommune, har eit tydeleg kjerneområde kring dei store vatna sentralt i området. Om vinteren tyr dyra oftare ut på kantane, på markante fjellryggar både i sør og aust, og, som i 2020, også i nordvest. På austkanten, ned mot Holbygdi og Engjaland ligg skogsryggar dyra gjerne tyr til når beita isar, noko som kan skje høvesvis ofte i dette delområdet. 

Vinterbeiter.

Kulturminne

I Fjellheimen bestemmer topografien mykje om korleis dyra kjem frå A til B. Våre forgjengarar har visst å utnytte terrenget sine smale rygger og tronge passasjer. Villreinområdet er rikt på kulturminne, og austlege delar må kunne seiast å være spesiell også i nasjonal samanheng.

 

Dei nordlegaste av fjellryggane med fangstanlegg aust og søraust for Fresvikbreen. 

Mykje av kulturminna i området har samanfall med mange av trekka ein kjenner i dag, og dei peikar på omfattande fangst som vidare vitnar om god tilgang på dyr. I ei masteroppgåve i arkeologi diskuterer Frækhaug (2012) korleis villreinfangst må ha påverka samfunnsutviklinga i jarnalder og mellomalder. Vik har to godt bevarte mellomalderkyrkjer og rik førekomst av gravhaugar som peikar på stor rikdom og makt. På smale fjellryggar som ligg «på rekke og rad» på austsida av Fresvikbreen og sørover på austsia av heile Jordalen, ligg fangsanlegg eigna for store uttak av dyr. I alt har området heile 9 ulike anlegg i varierande storleik, alle med samlingar av bogestiller, nokre med dyregraver innimellom og fleire med lange ledemurar, tre av desse i kombinasjon med dyrestup. Eit døme er Tuftafjellet, der ein finn over 100 bogestiller, og ein mur som har ført dyra i fanget på jegerane, der dei som ikkje vart skotne for utfor eit stup. 

Vestover finn ein ei rekkje med lokalitetar som består av ei, eller nokre få dyregraver, einskilde saman med bogestille, spreidd utover frå Brydalsfjellet over Sognefjorden i nord-vest, til Kringsdalsområdet heilt i sør. Også einskildjegeren må ha klart å utnytte viltressursen i fjellet her, med si personlege dyregrav, plassert i eit klype over eit skard, ved ein vadestad over elv eller mellom vatn og brattberg.

Ledemur på Syringjefjellet, kombinert med 39 (registrerte) bogestiller. Foto: Anne Marie Bøtun Øyri.

Viktige trekk, sårbare areal – fokusområde

Dei største utfordringane i området er knytt til veg og ferdsel. Det er og store kraftutbyggingar i området, med Evangerutbyggingen som den største. Størst verknad på reinen har Rv 13 over Vikafjellet, som går tvers gjennom villreinområdet. Reinen finn enno nokre kryssingsplassar, og trekker både fram og tilbake, men trekkrutene er uroa, og den største delbestanden nytter areala på vestsida mindre enn tidlegare.

Trekkruter med kulturminne

Parallelt med kartlegginga av arealbruk vart det gjennomført eit arbeid med å identifisere og kartfeste område der rein møter menneske, ved inngrep og/eller ferdsel. Fokusområde er meint som ein reiskap i forvaltinga der prinsippet handlar om å få dei ulike aktørane i eit område, kvar med sine ansvarsområde og interesser, til å samarbeide og finne felles mål og tiltak

De fem høyest rangerte fokusområdene i Fjellheimen, samt trekkpassasjer for villrein.

Arbeidet vart gjennomført gjennom to dagsseminar, der ei rekke aktørar, frå vegvesenet og kraftprodusentar til turlag, bondelag, jakt-valdansvarlege og offentleg forvalting vart inviterte.

Dei fokusområda som handla om kryssingsmoglegheitene over Rv 13 vart rangert som dei viktigaste (nr 9, 10 og 11 i kartfiguren), medan mange av dei utpeikte områda handla om plassar der ein ser ei utvikling av aukande ferdsel, men der ein så langt ikkje kan påpeike at villreinen faktisk har fått redusert tilgang på areal (ikkje vist i kartfiguren). Desse områda er teke med vidare slik at ein kan fylgje med, og være bevisste i planlegging, utmarksforvalting og ikkje minst i høve til tilrettelegging og marknadsføring mot turistar.

Med felles, overordna arealplan for heile villreinområdet, og med no oppdatert kunnskap om korleis villreinen nytter området og kva som er dei viktigaste utfordringane, er trua styrka på at me klarer å ta vare på Fjellheimen som villreinområde.

Referanser

Frækhaug, A. M. 2012. Den samfunnsnyttige betydningen av villreinfangst i jernalder og middelalder. En analyse med utgangspunkt i fangstanlegg i Vik og Aurland  i Sogn. Masteroppgave i arkeologi, UiB.

Etter mange forsøk har ein reinsflokk omsider lukkast å krysse Rv 13 ved Hestavoll.
Kva skil villrein frå tamrein?

Kva skil villrein frå tamrein?

jul 10, 2021 | Aktuelt, Villreinen 2021

 – Av Kåre Rudningen, veterinær, bonde og reinsdyrjeger. Tidlegare distriktsveterinær og seniorinspektør i Mattilsynet. –

 Nordfjella skal huse villreinflokkar i framtida. Frisk villrein. Dels til glede for folk flest, endå meir til glede for uss med rifla over aksla, men mest av alt til nytte og jublande glede for naturen og reinen sjølv. Eg har føreslege å nytte tamrein som utgangspunkt. Motargumenta har vore mange, og dei har fått meg til å spekulere på kva som skil vill og tam rein. Det eg har lese og fundert meg fram til, fortel meg at me har skjelsetjande val framføre uss, me som ynskjer at våre etterkommarar skal oppleve villreinen i fjella. 

I Noreg er det kring 280 000 reinsdyr rekna som vinterdyr, av desse er 33 000 villrein, resten tamrein. Eg meiner me kan bruke tre kriterium for å skilja villrein frå tamrein:

  1. Forvaltningsstatus
  2. Genetisk opphav
  3. Åtferd
Toppfoto: Runar Bjøberg frå Filefjell reinlag held ein «botut» kalv. Kanskje er kalven ein representant for domnestiseringssyndromet? Slike dyr dukka opp i flokken for eit par tiår sidan. Mange av desse blir spara og brukte som avlsdyr. 

Forvaltningsstatus, kva seier lova?

Naturmangfaldlova er det overordna rettsgrunnlaget for både tam og vill rein. Tamreindrifta blir regulert av Reindriftslova som slår fast at all tamrein har ein juridisk eigar. Ein viktig regel er at vaksne tamrein skal vera merka. Merkeplikta legg føringar for drifta, dyra må regelmessig samlast i kve. Villreinen har ingen eigar, han blir forvalta av offentlege organ med Viltlova som det sentrale rettsgrunnlaget. Heilt avgjerande er spørsmålet kor reinen oppheld seg. I samiske område har samar einerett til tamreindrift basert på sedvanerett og internasjonale urfolkrettar. I ikkje-samiske område må dei som har beiterett, søkje om løyve til tamreindrift. Rein som ikkje har tilhald i tamreinområde, er villrein. Det er i alle fall utgangspunktet, om me ser burt frå enkeltdyr eller flokkar som beviseleg har rota seg over på feil side av grensa heilt nyleg. 

Men som mangt anna i jussen, kan også skiljet mellom villrein og tamrein kompliserast. Tre tamreinlag har ei drift som mest liknar villreinforvaltning. Eit av laga er Hardanger og Voss reinsdyrlag. Laget har ei vinterstamme på 300 dyr, og held til mellom Hardangerfjorden og Voss. Laget vart stifta i 1928, og grunnstamma er tamrein som i lang tid hadde levd i fjella her. (Boka ”Reinsdyrhistorie” forfatta av Aslak J. Himle). Det andre laget er lokalisert sør for Hardangerfjorden. Her lever ein reinsdyrflokk på vel 50 vinterdyr som tilhøyrer Reinsdyrlaget Folgefonnhalvøy SA. Laget vart starta i 1927, og reinen stammar frå tamrein. (Informasjon frå leiar i laget, Øyvind Terjesen.) Begge desse flokkane i Hardanger får tilført «nytt blod», regelmessig innkjøp av bukkar frå tamreinlag sørger for det. Det tredje tamreinlaget som praktiserer «villreinforvaltning» er Rendalen Renselskap SA. Laget er klart større enn dei to andre, rundt 2000 vinterdyr, og vart starta i 1912. (Driftsplan 2016 – 2020). Dersom dyra til Rendalen Renselskap trekkjer langt nok nordover og kryssar kommunegrensa til Tolga, kjem dei inn i Tolga Østfjell villreinområde. Er dei då villrein, og kva er dei når dei dreg sørover og kryssar grensa på nytt? Alle desse tre laga har fritak frå merkeplikta. Fritaket opnar for at dyra ikkje trengst samlast i kve, og drifta i desse laga blir til forveksling lik det me kjenner frå villreinområda. Slaktinga skjer ute i det fri, der dyra blir avliva med rifleskot mot brystregionen. Verdt å merke seg er ein imponerande høg fellingsprosent i alle laga, noko som borgar for høgt presisjonsnivå i forvaltninga.

Fleire gonger har styresmaktene gjort tamrein om til villrein. Dels har det skjedd når lokale rettigheitshavarar har fått reintome fjell godkjende som villreinområde og sett ut tamrein i områda. Dette skjedde i Skaulen-Etnefjell året 1976, Oksenhalvøya 1989, Sunnfjord 1975, Førdefjella 1967 og Svartebotnen 1975. Andre stader har restar av tamreinsflokkar danna grunnlag for nyetablerte villreinstammer. Her kan nemnast Norefjell-Reinsjøfjell der alle dyra ættar frå tamrein som i 1992 vart omgjort til villrein, i fyste omgang i ein periode på 10 år. Tre andre villreinområde har dyr som i det vesentlege er etterkommarar frå tamrein, rett nok med varierande små innslag av stadeigen villrein. Dei tre er Reinheimen-Breheimen der tamreindrifta vart nedlagd i 1965, Vestjotunheimen som avvikla tamreindrifta i 1960 og Forelhogna der villreinjakta vart opna I 1956.

Sett i lys av denne tradisjonen med å vedta at tamrein blir til villrein, er det ein må sjå forslaget om å gjera Jotunheimen om til villreinområde, omtala i avisa Oppland Arbeiderblad. (Lesarinnlegg av Jørgen Noreng, 7. januar 2021.)

 

Genetisk kartlegging avslører slektskap og innvandringsrutene etter siste istid 

All rein, medrekna amerikansk karibu, høyrer til same arten, Rangifer tarandus. Det er vanleg å rekne 7 underartar, i tillegg eksisterte ein utdøydd underart på Aust-Grønland. All rein i Noreg, både vill og tam, høyrer til same underarten, eurasiatisk tundrarein (Rangifer tarandus tarandus). Siste tiåra har forsking på arvestoffet DNA avdekt slektskap mellom bestandar og kartlagd forgreiningar i stamtrea. Denne nyvunne kunnskapen viser at det har vore tre innvandringar til Skandinavia. Dei fyste to kom frå kvar sin kant rett etter istida, frå der reinen hadde overlevd medan isen dekte alt fastland i nordlege Eurasia. Ei austleg innvandring frå Beringområdet vart opphavet til rein i nordlegaste delen av Norge. Samstundes kryssa rein frå Sør-Europa elva som fløymde ut i Kattegat, om lag der Øresundbrua er i dag. Eller kanskje kryssa reinen Norskerenna frå Doggerlandet. Rein frå aust og rein frå sør blanda seg lite, dei delde den skandinaviske halvøya mellom seg. Grensa gjekk i nordlege deler av Gudbrandsdalen. Ei tredje innvandring til Norge kjem med tamreindrift fleire tusenår seinare. Enno har ikkje vitskapen kunne seia nøyaktig kor tamreinen kom frå. Kanskje kom både kunnskapen om tamreindrift og tamreinen austfrå? (Klassekampen 10.juli 2018, Ivar Bjørklund, Hvor gammel er tamreinen?) Det har vore vanleg å hevde at tamrein stammar frå svensk skogsrein. I mine auge er dette både feil og forvirrande, i og med at all rein i både Sverige og Norge, både tam og vill, høyrer til same underart. Svensk skogsrein, i den grad me kan kalle svensk rein for skogsrein, må helst kallast ein økotype. Det er ikkje tale om eigen underart slik som finsk skogsrein (R.t.fennicus). Sverige er heller ikkje den mest sannsynlege opphavsplassen til tamreindrift.

 

Når og korleis vart reinsdyra tamrein? 

Tamrein er knytt til urfolk i arktiske og alpine strok i Europa og Asia. I Norden er tamreindrift ein stor del av samisk kultur. Sikkert er det at folk i Sapmi alltid har levd tett på rein. I eldre tider jakta dei rein, i dag er det berre tamreindrift. Ein gradvis overgang frå jakt enda med tamreindrift som einerådande i alle samiske område for om lag 500 år sidan. Eldste historiske kjeldematerialet om tamrein kjem merkeleg nok frå England: «Mer kjent er den nordnorsk vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant ”finnene”, fordi de ble benyttet til villreinjakt» (Frå Landbruksdirektoratets nettside om historia til tamreindrift.) Eit interessant spørsmål er om reinen til Ottar var temd lokal villrein eller importert tamrein. 

Ikkje berre samane, men også fjellbønder i Sør-Norge, fatta interesse for tamreindrift. Frå midten av 1700-talet har det vore tamrein i so godt som alle sørnorske fjellområde. Reinsdyr og kunnskap vart henta frå samiske område, mest frå Trøndelag. Ofte vart samar leigde inn som gjetarar. Det var heile tida kontakt, og konflikt, med villreinen. For tamreindrifta var villreinen ei plage. Kom villrein inn i tamreinflokkane, uroa dei alt og alle og gjorde gjetinga vanskeleg. Og kom tamreinen seg inn i villreinflokkar, vart dei forvilla, tapt for alltid. Fram til førre århundreskiftet auka omfanget av tamreindrift i heile Sør-Norge. (Ivar A Opdal, Tamreindrift og fjellfolk, 1956.) Talet på villrein minka tilsvarande, og dei villreinflokkane som framleis var att, vart utblanda med tamrein. Restriksjonane tyskarane la på ferdsel i fjellet under okkupasjonen, vart dødsstøyten for mange tamreinlag. Økonomien til tamreinlaga vart dårlegare i åra etter krigen, mange lag gav opp og attverande dyr vart villrein. I dag er det fire ikkje-samiske tamreinlag i Gudbrandsdalen og i Valdres/Hallingdal, og som alt nemnt tre «halvville» tamreinslag i Rendalen og i Hardanger.

 

Arvestoffet til villreinen

Reinen som i dag lever i Langfjella, frå Lærdal-Årdal i nord til Setesdalsheiene i sør, er blandingsdyr, genetisk sett. Grovt rekna kjem ein tredel av arvestoffet deira frå den gamle Sør-Norske villreinen. Resten, to tredelar, er frå tamrein. Ein del små villreinstammer, eksempelvis i Brattefjell-Vindeggen villreinområde, er avleggjar av den sørnorske langfjellareinen, og det er rimeleg å rekne at dei har same arvestoffet som opphavet. 

I Dovre og Rondane lever etterkommarar av villreinen som vandra inn frå aust. Også den er etter kvart blitt blanda ut som følgje av at tamrein har komme inn i flokken. Men innslaget av tamrein er mindre hjå desse enn hjå nokon annan reinsdyrstamme her i landet, meir enn halvparten av arvestoffet er av godt, gamalt opphav frå Beringrein.

Reinen i mange av dei mindre villreinområda, eksempelvis Sunnfjord, har mest berre arvestoff frå tamrein. Det same gjeld for eit par større villreinområde, Forelhogna og Reinheimen-Breheimen.

Berre ein einaste stad kan me finne ublanda, ekte norsk villrein, om me brukar arvestoffet som einaste kriterium. Det er kortbeint og tillitsfull svalbardrein.

 

Domnestiseringssyndromet og epigenetiske skilnader mellom vill og tam rein

I tamreinflokkar kan me sjå kvite dyr, og somme tider dyr med tilfeldige fargemønster. Synet kan få ein til å tenkje på domnestiseringssyndromet. Dette er eit fenomen som Darwin omtala. Han merka seg at mange artar husdyr skil seg frå sine ville artsfrendar på systematisk vis, uavhengig av art. Endringane er mange, her nemner eg einast at hudpigmenteringa minkar slik at dyra får lyse hudparti og at husdyra blir meir tillitsfulle. Nyare forsking kan tyde på at dette skuldast ei endring tidleg i fosterutviklinga i ein struktur av stamceller som på engelsk blir kalla Neural crest cells, på norsk nevrallista. I følgje teorien kan desse endringane skje hjå alle artar, og vil gå i arv frå ein generasjon til den neste. Arvegangen er komplisert, styrt av fleire gen. I ein villpopulasjon har individ med dette syndromet ulemper og evolusjonært press sørgjer for rask eliminering. Som tamdyr har dei ofte vore attraktive alsdyr. Etter ein del generasjonar med målstyrt avlsarbeid kan dermed alle husdyr bestå av individ med domnestiseringssyndromet. (Adams med fleire: The “Domestication Syndrome” in Mammals: A Unified Explanation Based on Neural Crest Cell Behavior and Genetics.)

Pattedyr har mange ulike vevstypar, bygd opp av kvar sine spesialiserte celler. Likevel har kvar einaste celle i eit individ, uansett vevstype, identisk DNA – alle har ei komplett oppskrift på alle vevstypar i si cellekjerne. Eit overordna styringssystem syter for at mesteparten av DNA-et blir inaktivert, berre den delen som trengst for at organet skal fungere, er aktivt. Ytre faktorar, det vil seie miljøet der individet lever, verkar inn på dette overordna styringssystemet. Denne teorien har namnet epigenetikk. Teorien seier også at når ei celle deler seg i to, arvar dei to nye cellene den epigenetiske tilpassinga frå utgangcella. Epigenetiske tilpassingar som er knytta til eggceller eller sædceller, kan gå i arv frå foreldre til avkom. Epigenetisk teori gjev støtte til Jean-Baptiste de Lamarck. Hans lære om at erverva eigenskapar blir overført frå foreldre til avkom var dominerande fram til Darwin la fram evolusjonsteorien. (Store Norske leksikon. Epigenetikk.)

Er domnestiseringssyndromet til stades hjå tamrein? Og kan skilnadane me observerer mellom vill og tam rein vera epigenetiske tilpassingar? To kompliserte spørsmål utan sikre svar, i alle fall med dagens kunnskap. Det einaste eg er sikker på, er at so vel domnestriseringssyndromet som epigenetikk må bli diskusjonstema dersom tamrein skal vurderst som donorbestand for Nordfjella.

 

Lys bukk, nesten kvit, i villreinstamma på Norefjell–Reinsjøfjell. Foto: Fred Ivar Aasand
Lys bukk, nesten kvit, i villreinstamma på Norefjell–Reinsjøfjell. Foto: Fred Ivar Aasand

 

Kan tradisjon og åtferd vera eit grunnlag for å skilje villrein frå tamrein?

Tamreinen er spak og tillitsfull, villreinen er sky og var. Ligg årsaka til det eine og aleine i gena? Reimers skriv i boka «Våre hjortedyr» at rein som ættar frå tamrein er mindre årvakne enn artsfrendar som ættar frå gamal villrein, at meir stress skal til før tamreinsætlingane flyktar, samt at fluktavstanden er kortare. Ser me til tamrein, oppdagar me straks at oppførselen speglar driftsforma. Gjeting og tilleggsfôring formar tamreinen. Gjetinga kan vera alt frå intensivt tilsyn 24–7 til sporadisk patruljering der tilsynsfrekvensen varierer avhengig av årstid og anna. Truleg har tamreinen vorte skyare dei siste 50 åra. Før snøskuteren, firehjulingen og helikopteret kom i bruk, måtte reinen vera so tam at flokken kunne handterast av gjetarar til fots eller på ski, med hund og lasso som einaste hjelpemiddel utanfor beitehagen.

Viss det eg skreiv i førre avsnitt er rett, ser konklusjonen ut til å bli at åtferda til villreinen er arveleg, medan den i langt større grad er miljøpåverka for tamreinens del. Det må vera riv ruskande feil, so la uss ta det frå botnen: Alle livsytringar har eit genetisk grunnlag. Høgareståande individ kan i tillegg tilpasse åtferda etter kva miljøet krev, dei kan lære av eigen erfaring eller av andre. Og so blir alt overført frå generasjon til generasjon. Noko som DNA, noko som tradisjon. Reinen som eg jakta på her i Nordfjella, oppførde seg som fullblods villrein, ofte var han over fjell og finne før me i det heile hadde sett han. Genetisk var han, som eg alt har skrive, rundt 70 % tamrein. Det tyder på at oppførselen til den gamle villreinstamma held fram i bestanden sjølv om dei gamle villreingena vart i «mindretal». Det var tradisjonane til den gamle sørnorske villreinen som dominerte. Tamreinen som blanda seg inn i flokkane vart ikkje berre integrert, han lærde av villreinen og vart assimilert, for å bruke uttrykk henta frå tobeint migrasjon. Dette er i tråd med erfaringane henta frå tamreindrift; kjem tamrein seg inn i villreinflokkane, blir dei ville.

So ja, tradisjonsbunde åtferd er eit viktig skilje mellom vill og tam rein.

 

Når sky villrein møter moderne friluftsliv, får villreinforvaltninga eit dilemma

Villreinen har lærdom frå den gamle villreinen som kom frå Beringområdet eller frå Sør-Europa for 12 000 år sidan. Den lærdommen seier at tobeinte er farlegaste rovdyret – Flykt! 

Problemet er at tradisjonane ikkje er oppdaterte, dei skriv seg frå gamal tid. Frå ei tid før det moderne mennesket eksisterte, før menneska fann på noko so formålslaust som friluftsliv. Reinen veit ikkje at hundespannet berre er ute på tur og at Tora og Jonas på randoneski berre jaktar på laussnø. Og at skuterfolket som køyrer smalbelta fartsvidunder med eleganse og råskap, er like ufarlege for reinen som eg, når eg på mine gamle fjellski kjem stavrande. Reinen flyktar for alle. Alltid formålslaust, med mindre det er jakt og den tobeinte har rette kortet og er i rette luna.

På Hardangervidda er det søraustre hjørnet fri for tilrettelagd turisme, ingen turisthytte, ingen raude T-ar eller kvista skiløyper. Her klumpar reinen seg saman heile summaren i eit nesten turistfritt refugium. Her lever dei alt for tett, i det som burde vore vinterbeite med rotasjonsbruk. Sjukdom som klauvråte er ingen uventa følgje. 20. august kjem ein hær med jegerar. Etter mitt syn, ei oppskrift på skyheit og dårleg dyrevelferd.

Eigil Reimers skriv i boka «Våre hjortedyr», side 131: 

«Reinens evne til tilpasning, cfr. Tamrein, provoserer frem en beslutning om hvor tamme eller ville vi ønsker at våre villreinbestander skal bli. Ved å bygge ned våre villreinområder med omfattende infrastruktur og turisme vil vi risikere at reinen etter hvert oppfører seg som tamrein med adferd fjernt fra forestillinger om det ville, opprinnelige og uberørte.»

Me kan alle drøyme om jakt på løyndomsfulle grådyr i folketome fjell. Skal draumen oppfyllast, må fri ferdsel i reinsdyrfjellet regulerast i eit omfang få kan akseptere. For heldigvis (eller diverre?) er allemannsretten langt viktigare for nordmenn flest enn framtida til villreinen. Viss me vil ha villrein, blir konsekvensen at den må tilpasse seg moderne friluftsliv tufta på allemannsretten. Når villreinen i Nordfjella Sone 1 skal reetablerast, har me ein gyllen sjanse til å teste ut om det let seg gjera.

 

Kjelder

Viktigaste kjelde er boka Villreinen, redigert av Punsvik og Frøstrup. Særleg mange opplysningar er henta frå kapitel 4 i om genetikk og slektskap, skrive av professor Knut Røed. 

Boka «Våre hjortedyr» av Eigil Reimers har vore brukt, og gjeve nyttige motargument. 

Elles er viktige kjelder nemnde i parentesar.

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?

jun 15, 2021 | Aktuelt, Villreinen 2021

 – Av Tor Punsvik, Pensjonert viltforvalter i Agder – 

Vi nordmenn nyter og verdsetter vår frie ferdselsrett i utmark, og tar den som naturgitt. Men også den er gitt rammer, og skal ikke true våre villreinstammer og øvrige natur. Mye kan gjøres med frivillighet, men hva når «gulrot må erstattes av pisk»?

Bakgrunn for bekymring

Norske naturbrukere er internasjonalt utrolig privilegerte, som lever i et av svært få land med fri rett til ferdsel i utmark, juridisk nedfelt i Friluftslovens § 2. Lenge har vi trodd at det ikke-motoriserte tradisjonelle friluftslivet setter et svakt miljøavtrykk, men for hardt prøvede villrein på vinterbeite vil ikke-motorisert ferdsel kunne forårsake langt større skade enn snøskuterkjøring. Hva hjelper det å kreve at organiserte grupper og utøvere skal ha offentlige godkjennelser når du kan kanalisere hundrevis med deltakere raskt til sårbare områder via sosiale medier? Styring med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder. Men nå melder frustrerte villreinvenner om kitere, ulike gps-leker og geo-catching, som leder folk inn i sårbare villreinbeiter uten at verken grunneier eller myndigheter involveres. 

Samtidig ser vi hvordan flere av våre villreinstammer sliter med store belastningskader voldt av kanalisert ferdsel på godkjent sti- og løypenett. Når villreinen på Hardangervidda har landets laveste kalvevekter, så antas det at det store ferdselstrykket stenger inne dyra på svært begrensa sommerbeiter. Ferdsel har ført til at Rondane villreinområde består av tre delbestander, og ferdsel til og fra Snøheim bidrar til vansker for villreinen i Snøhetta sin bruk av sesongbeiter. Store vannkraftinngrep i Setesdal Ryfylke tvinger reinen og turgåerne til å bruke de samme passasjene, som ofte er smale. Hyttebygging, trafikk og ferdsel kan føre til sammenbrudd i trekkene mellom sesongbeiter i både Setesdal Austhei og Norefjell–Reinsjøfjell. Jeg kunne fortsatt å liste opp utfordringer som stadig forverres og truer villrein, men retter heller blikket framover.

Ferdselsutfordringene i offentlige villreinprosesser

Ferdsel og villrein som utfordring stod sentralt det året arbeidsgruppa bak Villrein & Samfunn (ViSa) rapporten ble utformet. Jeg representerte fylkesmennene i arbeidsgruppa, og skulle gjerne sett at det her var større vilje til å drøfte tiltak som utfordret den frie, ikke-motoriserte ferdselen. Allerede i 2003/04, mens prosjektet pågikk, ble kiting oppfattet som en alvorlig trussel på villreinens vinterbeiter øst på Hardangervidda. Men vi var mange ulike fjellinteresser som representerte arbeidsgruppa, og for å oppnå felles enighet som lå i sluttdokumentet måtte det fires på krav og forventinger. Frivillighet og samarbeid med det organiserte kite-miljøet ble løftet opp som realistisk alternativ der og da. ViSa var en særdeles positiv prosess, den mest konstruktiv jeg har opplevd gjennom en lang karriere i norsk miljøforvaltning, og mange gode prosesser og institusjoner fulgte. MEN den frie ferdselsretten ble ikke utfordret! 

 

Skulle ikke tro disse reinsdyra var i dårlig kondisjon så mye trim som de får. Ill: Oscar Jansen»

Jeg satt også i ekspertpanelet som foreslo Miljøkvalitetsnormen for villrein i 2017. Her ble forstyrrende ferdsel erkjent som en av de store utfordringene som kan føre til at villreinområder klassifiseres røde, som igjen skal medføre tiltaksprosesser. Men ekspertgruppa vår hadde intet mandat til å utfordre den frie ferdselsretten i utmark, så forslag om slike tiltak kom naturligvis ikke. Regjeringen vedtok sommeren 2020 miljøkvalitetsnormen i den form den forelå, men uten et mandat som utfordrer den frie ferdselsretten. 

Hvilke lovverk er det som kan regulere forstyrrende ferdsel? 

Innledningsvis er vår unike frihet til fri ferdsel i utmark nevnt, en frihet som verdsettes høyt og av de fleste tas som en sjølsagt rett. Ferdselsforbud er knytta til enkelte verneformer, eks. i hekketida til sjøfugl i sjøfuglreservater. Tradisjonelt friluftsliv har i stor grad latt seg kanalisere gjennom sti- og løypelegging/-merking, og i stor grad krevd grunneiertillatelser. Dessuten måtte organiserte arrangement i stor grad søkes godkjent dersom de kunne ses som mulig trussel mot natur og dyreliv. I dag er det mange ferdselsformer som ikke lar seg kanalisere, oppleves som særlig truende (eks. kiting) og hvor mange opptrer «organisert» som følge av avtaler/markedsføring via sosiale medier. Forskning har vist at kitere som kommer i fart utløser full panikk hos villrein på vinterbeiter når «kjempe–ørna» kommer, og kalvetunge simler er naturligvis særlige sårbare, og kan kaste sine fostre. 

Regjeringen har gjennom sin siste friluftsmelding redusert mulighetene til å styre ferdsel av hensyn til natur, dyreliv og andre friluftlivsutøvere. Denne «liberalistiske» og «frihetshungrende» politikken har også vært kombinert med at villreininteressene har blitt sterkt underminert i den arealpolitikken som råder nasjonalt for tiden. I stedet åpnes det for nye former for friluftsliv, som terrengsykling. Samtidig er friluftslivets organisasjoner opptatt av at naturgrunnlaget skal tas vare på, og også der er mange skeptiske til mer liberalistisk praksis. 

Lovverket har gode, vage intensjoner om bærekraftig utøvelse

Friluftslovens formål og avgrensninger framstår som gode politiske festtaler. Formålsparagrafen (§1) er det lett å nikke til: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Loven setter i neste paragraf rammen for hva denne ferdselen er: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Friluftsloven lufter også virkemidler som kan regulere ferdsel når den truer naturgrunnlaget, men her mangler både konkrete oppfølgende forskrifter og praksis. Det er dessverre lett å konkludere med at friluftsloven har lite hjelp å tilby.

Men kanskje viltloven kan være til hjelp? Formålet (§ 1) lyder lovende: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. 

Men jeg finner dessverre heller ikke her konkrete «verktøy» i loven som kan skjerme villrein for forstyrrende ikke-motorisert ferdsel. 

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven, og den ble sagt å være oppdatert på virkemidler til å bevare natur og dyreliv. Men finner jeg her noe å skjerme villrein fra truende friluftsliv tro? I likhet med de to allerede nevnte lovene mangler det ikke på gode intensjoner i formålsparagraf (§ 1) her heller: Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Her følges forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer opp i § 4: Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Til og med artene har fått sitt eget forvaltningsmål i § 5: Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Jeg har mye erfaring med å bruke naturmangfoldlovens §§ 6-12 i konkret arealforvaltning, både som statlig miljøbyråkrat og engasjert miljøaktivist. Når det kommer til stykket så er det erfaringsmessig ikke nok med gode intensjoner om både krav til kunnskapsgrunnlag og «føre-far»-tenking når slik kunnskap er svak eller mangler. Heller ikke der friluftsliv forstyrrer villreinen er det lett å finne hjelp her. 

Men naturmangfoldlovens § 22 åpner for ferdselsregulering i utmark: For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.

Det er nok her villreininteressene må appellere om hjelp, men miljøvernmyndighetene har ikke så langt tatt i bruk forskrifter som kan styre friluftsliv som kan true villreinen.

Plan- og bygningsloven er etter min erfaring den viktigste loven i forvaltning av norsk natur, og kommunene de viktigste aktørene. Gjennom kommuneplanens juridisk bindende arealdel skal også hensynet til naturen ivaretas. Sti- og løypeplaner som kanaliserer forstyrrende ferdsel kan nedfelles her, men jeg kjenner ikke til at ferdselsforbud er vedtatt i ledd av dette lovverket. 

Kiting
Kiting – en forholdsvis ny friluftsaktivitet som må utøves med varsomhet i villreinområder. Foto: Fred Ivar Aasand

Kiting på ski som eksempel på truende friluftsaktivitet

Jeg er nok for gammel til å bli hekta på dette, men forstår på utøverne at dette gir veldig sterke opplevelser og at utstyret er en overkommelig investering for de fleste. Det er ikke så lett å få oversikt over omfanget, men fra et vel 10 år gammelt foredrag forstår jeg at kitere både på snø og sjø er organisert i Norges Kiteforbund, og favnet under Norges Seilforbund. Den gang var det da 250 medlemmer, men en anslo at vi hadde 800-1000 aktive utøvere på landsbasis. Hvordan utviklingen i omfang er har jeg ikke funnet, men antar dette er en aktivitet i vekst. Organisasjonen oppfordrer til å samarbeide med lokalt oppsyn for å unngå konflikt med villrein. En stor del av kiterne er ikke organisert, og internt avtales ofte fellesturer via sosiale medier.

Jeg tror det er viktig at det tenkes mer offensivt på hvordan denne typen aktiviteter, med stort trusselpotensiale for villrein reguleres. Gjennom naturmangfoldlovens § 22 bør det utarbeides forskrifter som gjør det mulig å skjerme villrein i tid og rom fra truende, ikke-motoriserte ferdselsformer, særlig i villreinens sårbare perioder. Kiting vil etter mitt syn være en naturlig friluftslivsaktivitet å starte med. Oppfordringen til Miljødirektorat og Klima- og miljødepartement er herved gitt!

Gevirgnaging hjå reinen i Nordfjella – ein drivar i utviklinga av skrantesjuke?

Gevirgnaging hjå reinen i Nordfjella – ein drivar i utviklinga av skrantesjuke?

mar 6, 2021 | Aktuelt, Villreinen 2020

 – Av Kåre Rudningen, veterinær, bonde og reinsdyrjeger. Tidlegare distriktsveterinær og seniorinspektør i Mattilsynet – 

Gevirgnaging kallar me det når reinsdyr gneg på gevira til andre individ i flokken, før gevira blir felte. Dette er ikkje det same som tygging på fallgevir, noko som er relativt vanleg.

Kva omfang har gevirgnaginga?

På landsbasis er gevirgnaging eit lite kartlagd fenomen. I tamreinsnæringa er det nesten ukjent, dei fleste med kjennskap til reindrift som eg har hatt kontakt med, kan berre melde om tygging på fallgevir. Frå Finnmark har eg nokre få opplysningar om at drektige simler gneg på gevira til andre simler i perioden rett før kalving (oplysning av Herdis Gaup Åmot, april 2020). I villreinområda er gevirgnaging kjent frå Nordfjella og frå Lærdal-Årdal villreinområde, begge stader er gevirgnaginga omfattande. Anslagsvis 4 av 5 drektige simler i dei to sistnemnde områda har mindre enn halvparten av geviret att ved kalvingstider. I Setesdalsheiene er gevirgnaginga velkjent, men varierer frå år til år (opplysning av Peter Hermansen, mars 2020). So langt eg kjenner til, er gevirgnaging registrert på Hardangervidda. Frå andre område har eg ingen opplysningar.

Nordfjell sone 1 villrein

 Simle i Nordfjella Sone 1 fotografert 15. mars 2016 etter at GPS-klave var påsett. Foto: Lars Nesse
Historiske opplysningar

Det er få historiske opplysningar om gevirgnaging, korkje frå Nordfjella eller frå andre plassar. Jørgen Jonson, reindriftssame frå Idre i Sverige, dreiv i perioden 1975–1978 flokken sin saman med Øystre Hol tamreinlag i Hol kommune, inne i Sone 1. Vinterbeitet var på Flyane, sommarbeitet i Rossdalen lengre vest. Dei dreiv gamaldags, intensiv gjeting, dyra var svært tamme. I 1978 flytta Jørgen Jonson dyra sine og dreiv saman med Filefjell reinlag, til han etter nokre år flytta til Idre med dyra. Øystre Hol tamreinlag dreiv enno nokre år fram til invasjonen av rein frå Hardangervidda i 1980-81 gjorde drifta umogeleg. Jan Eira var gjetar i laget frå 1975 til 1981. Han opplyser at dei hadde rundt 700 dyr, og at det gjerne kom ein del villreinbukkar, 2-300, inn i drifta. Korkje Jørgen Jonson eller Jan Eira kan minnast at dei nokon gong registrerte gevirgnaging, det gjeld både tamrein og villrein (opplysning av Jørgen Jonson og Jan Eira, mars 2020). 

Det er ingen opplysningar om gevirgnaging i Lærdal-Årdal villreinområde medan den gamle villreinstamma var der, heller ikkje hjå tamreinen til Sletterust tamreinselskap som dreiv der frå 1972 til 1988.

I Nordfjella kom lokal villreinforvaltning i gang rundt 1960. Ved kalvingstider skulle teljinga gje grunnlag for å estimere tilveksten. Ei simle med gevir var det same som ein kommande kalv, og kollesimler var tomsimler. I dag ville denne metoden vera ubrukande. Kanskje kan dette tyde på at gevirgnaginga er eit nytt fenomen? (Opplysning av Lars Nesse, mars 2020.)

Årstidsvariasjon og kjønnsvariasjon 

Medan gevira veks og er bastkledde, har gevira smertekjensle. Først når geviret er ferdig utvikla og basten døyr, kan gnaginga skje. Det finst observasjon av gnaging på gevir i denne perioden då gevira enno har bastrestar (opplysning av Lars Nesse, mars 2020). Bukkane går rett inn i brunsten etter feiing. Då er slåssing og paring det einaste som tel for bukkane. Alt før jul begynner bukkane å felle gevira. Dette forklarer kanskje kvifor det er simler som har nedgnegne gevir. Strukturtelling blir gjennomført av Villreinutvalet kvar haust, helst i oktober. Tellemannskap kan rapportere at simler gneg på gevira til andre simler (opplysning av Knut Fredrik Øy, mars 2020).

Gevirgnaginga skjer heilt fram til ingenting er att, eller til gevira blir felte, ettersom gevira blir mindre og mindre fram mot kalving. I denne samanhengen må me ha i mente at berre drektige simler har gevir ved kalvingstida, gjeldsimler mistar våpenet sitt tidlegare på vinteren. Om også bukkar tek del i gevirgnaginga, er ukjent.

Kva er grunnen til gevirgnaging?

Ingen kan sikkert seie noko om kvifor dyra gneg gevira til kvarandre. Eg kjenner tre aktuelle forklaringar:

  • Mineralmangel
  • Ein uvane som dyra har lagt seg til, og som unge dyr lærer av dei eldre
  • Stressreaksjon tilsvarande halebiting hjå gris.
Mogeleg mineralmangel

Som alle andre organismar, treng reinsdyra høveleg tilgang på ei rekkje mineral. Gevirvekst aukar behovet. I mange fjellområde kan det vera lite mineral, eller ugunstig balanse i mineralltilgangen. I slike område kan reinen lide av mineralmangel, enten absolutt eller betinga. Det kan soleis verke logisk at reinen prøver å resirkulere minerala frå gevir. Dette er truleg grunnen til at reinen ofte tygg på fallgevir dersom han finn slike. Frå Finnmark vert gevirgnaging forklart med kalkmangel. Ein informant meiner det er mest vanleg dei åra mange simler er drektige sidan det då er få fallgevir å gnage på. (Tomsimler mister gevira i februar.)

Nordfjella har variert berggrunn, men kan slettes ikkje reknast som mineralfattig etter som det er store innslag av rike fylittbergartar i Nordfjella. Av den grunn blir det mindre sannsynleg at gevirgnaginga er eit resultat av mineralmangel. Det burde vera mogeleg å finne eit rimeleg sikkert svar på dette spørsmålet ved å analysere egna prøver som alt er samla inn frå reinen som vart utrydda i Sone 1, eventuelt ta nye prøver frå dyr i Sone 2. 

Uvane

Reinen er eit utprega sosialt dyr med eit svært komplisert samspel i flokken. Heilt sikkert er mykje av oppførselen til reinen arveleg betinga, medan andre særtrekk er tillærd tradisjon som blir overført frå generasjon til generasjon. Eit eksempel på det siste er stressåtferda til uroa rein – dyra samlar seg og begynner kverne, alltid mot klokka. Alle utanom dyra i reinbeitedistrikt D14 Spiertanjarga (Karasjok), dei kvernar med klokka (opplysning av Herdis Gaup Åmot, mars 2020). Dette kan vanskeleg forklarast som anna enn tillærd åtferd. Mange sosiale pattedyr kan lære uvanar av kvarandre, eit kjent eksempel kan vera krybbebiting hjå hest. Når me vurderer gevirgnaging i lys av denne erkjenninga, er det lett å tenkje at gevirgnaging kan vera ein uvane. Ein uvane som har oppstått ganske nyleg, men før 1995, ettersom fenomenet finst hjå reinen i Årdal-Lærdal. Denne flokken var reetablert med dyr frå Nordfjella på den tida.

Stressreaksjon

Samanlikninga med halebiting hjå gris kan verke relevant. Men spørsmålet som straks melder seg er kvifor dette i so fall skjer i Nordfjella og i Årdal-Lærdal, og få andre stader.

CWD simle Nordfjella
Fyste dyret med klassisk CWD i Europa, fotografert 15. mars 2016. Simla vart liggjande etter at flokken hadde vorte jaga av helikopter i eit forsøk på å utstyre dyr med GPS-halsband. Faktisk er dette det einaste dyret som har vist kliniske symptom på sjukdom. Simla døydde etter kort tid. Alle dei 18 andre reinane frå Nordfjella som har testa positivt på CWD har vore symptomfrie. Foto: Lars Nesse
Er gevirgnaging ein smitteveg for CWD?

Det kan tenkjast at skrantesjuka er ein parallell til kuru-sjukdommen hjå menneske. Kuru var ein sjukdom hjå Fore-stamma i høglandet inne på Papua Ny Guinea. Sjukdommen vekte vitskapleg interesse midt på 1900-talet, og forsking på kuru har gjeve vesentlege bidrag til vår noverande kunnskap om ei heilt spesiell sjukdomsgruppe – prionsjukdommar. Dette er hjernesjukdommar, dei gjev endringar i hjernevevet som kan likne på Parkinsons sjukdom og fleire andre hjernesjukdommar. Dei fleste tilfelle med prionsjukdommar hjå menneske (kalla CJD – Creutzfeldt–Jakob disease) har arveleg eller spontant opphav. Truleg er denne fordelinga også vanleg hjå dyr, men hjå dyr er det dei smittsame prionsjukdommane me kjenner best. Både hjå menneske og dyr kan prionar overførast frå eitt individ til eit anna. Heldigvis skjer dette sjeldan heilt av seg sjølv, me kjenner berre to prionsjukdommar som er smittsame, skrapesjuke hjå småfe og skrantesjuke hjå hjortedyr. Alle andre prionsjukdommar må ha «kunstig» hjelp for å passere frå eit individ til eit anna individ. Eit eksempel på kunstig overføring fekk me då me gjorde kyr til «kjøtetarar» ved å fôre med kjøtbeinmjøl. Dette gjorde at kugalskap kunne spreie seg. Den mest effektive overføringa skjer i laboratorium når forskarar podar hjerneekstrakt frå eit sjukt individ direkte inn i hjernen på forsøksdyr. (Det var slik Carleton Gajdusek prova at kuru var overførbar då han poda hjerneekstrakt frå nyleg kurudød person på forsøksape Kuru, the First Human Prion Disease).

Kurusmitte kunne passere frå individ til individ på grunn av rituell kannibalisme. Kannibalismen var del av gravferda. Åndskreftene til den døde skulle bevarast og røktast i stamma, og ikkje gå tapt til makk og flugelarver. Kvinner var dei som best kunne ta imot og føre åndene til den avlidne vidare, det var dei som fødde barn. Kvinnene delde gjerne måltidet med barna. Soleis var det var kvinner og små barn som utvikla kuru. Rituell kannibalisme var forbode for mange tiår sidan, og siste pasienten med kuru døydde i 2009. (When People Ate People, A Strange Disease Emerge.)

Skrantesjuke er ein prionsjukdom, akkurat som kuru. Prionane i eit skrantesjukt reinsdyr finst i mange ulike vev, det veit me. Kanskje i alle slags vev, til og med i gevir utan bast? R-talet, eller smittetalet, er eit epidemiologisk faguttrykk som er blitt allemannseige no i koronatida. Rituell kannibalisme gav eit R-tal høgare enn 1, det var einaste drivaren i kuru-endemien. Er gevirgnaginga med på å heve R-talet for skrantesjuke-enzootien hjå norske reinsdyr slik at det blir høgare enn 1, og dermed gjera skrantesjuke til ein enzooti? (Enzooti er ein smittsam dyresjukdom med avgrensa geografisk utbreiing.)

I alt 19 reinsdyr frå Nordfjella har testa positivt på skrantesjuke, 13 bukkar og 6 simler. Viss det er rett slik eg her har beskrive at simlene er ivrigaste gnagarane, vil kjønnsfordelinga av skrantesjuke dyr vera eit argument som talar mot hypotesen om gevirgnaging som drivar i smittespreiinga. Dette bør undersøkast nøyare.

Konsekvensar for villreinforvalting, vidare utgreiing og kartlegging

I mine auge er spørsmålet om kor vidt gevirgnaging kan vera ein årsak til utbrotet av skrantesjuke heilt avgjerande viktig i kampen mot skrantesjuke. Det burde interessere fleire enn uss i Nordfjella at hypotesen om gevirgnaging som drivar i sjukeutbrotet vert nøye vurdert av rette fagfolka. Viss teorien med stor sikkerheit ikkje kan avvisast, meiner eg at følgjande oppgåve må utførast:

  1. Gjennomføre aktuelle undersøkingar som kan avklare ein eventuell mineralmangel.
  2. Gjennomføre ei landsdekkande kartlegging av gevirgnaging, eksempelvis ved å spørja villreinutval, SNO-personell og/eller reindrifts­agronomar. Kartlegginga må omfatte både noverande og historiske observasjonar.
  3. Ta i bruk relevante testmetodar for å sjå om gevir frå CWD-positive reinar inneheld prionar.
  4. Innhente vurdering frå etologar (ekspertar på dyreåtferd) om gevirgnaging kan vera ein uvane.

 

Til slutt vil eg oppmode deg som har orka lesa innlegget mitt heilt til endes, å tenkje etter om du kan ha opplysningar om gevirgnaging, enten det er i Nordfjella eller andre stader. Fotodokumentasjon er spesielt verdfull. Eg vonar det kjem i gang ei systematisk innsamling av observasjonar. Sjølv nøyer eg meg med å setja punktum no.

Gevirgnaging Setesdal
Gevirgnaging på rein i Setesdalsheiene. Foto: Peter Hermansen, SNO

Her er en annen interessant artikkel om gevirgnaging og skrantesjuke (forskersonen.no).

Kan gevir-kannibalisme forklare utbrudd av skrantesyke blant villrein?

Klikk for å lese...
Hva med sauen, naturen og villreinen i Setesdal Ryfylke?

Hva med sauen, naturen og villreinen i Setesdal Ryfylke?

sep 13, 2020 | Aktuelt, Villreinen 2020

Av Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter i Agder –

Det var med ærefrykt og undring jeg mottok invitasjon til å snakke om villrein og sau på årets Sirdalsdager tidlig i september. I kapellet på Tjørhom, midt i «løvens hule» og ved inngangen til landets største sauesanking. Hva betyr hard sauebeiting for naturen og for villreinen? Når store rovdyr holdes borte av hensyn til sauenæringen forsvinner villreinens helsetilsyn, og saueholdet i Nordfjella kan bidra til å spre den fryktede skrantesjuka. Mye å ta tak i!

Gjennom 36 år som fylkesmannens viltforvalter i «tropisk Norge» har jeg hatt rikelig med omgang med sauenæringen. Den har sitt tyngdepunkt her sør, og ikke minst som rovviltansvarlig har vi samarbeidet mye for å avdekke og forebygge tap på beite. Men som fylkesmennenes villreinansvarlige for Setesdal Ryfylke i denne perioden var det vanskelig å skulle presentere seg tillitsvekkende som nøytral om temaet!

 

Den «hellige sauen»

Jeg har sjøl en rekke ganger etterlyst mer kunnskap om både mulige konfliktforhold mellom villrein og sau, samt generell kunnskap om sauen sin påvirkning av fjelløkologien. I arbeidet med både verneplan og flerbruksplan for Setesdal Vesthei, og seinere Regional plan for Setesdalsområdet (Heiplanen), har spørsmålet om det omfattende saueholdet her kommet opp. Men det har aldri vært tatt opp seriøst i disse planprosessene. Dels manglet det politisk mot og vilje, og dels skyldes det en generell motstand mot og interesse for belysningen fra næringen sin side. «Sau» har i «fjelløkologiprat» litt samme status som «Voldemort» i Harry Potter – hvis navn man ikke nevner.

I beste sendetid på NRK midt på nittitallet, sa jeg at villreinforvalterne lurte på om bæreevnen for villrein i Setesdal Ryfylke var på to eller tre tusen vinterdyr. Men da jeg i samme åndedrag på eter`n etterlyste vilje til å diskutere hvorvidt 180 tusen sauer i samme området var bærekraftig ble det livat. Miljøvernsjefen i nabofylket Aust-Agder fryktet for at jeg nå satte den pågående verneplanprosessen i fare, og jeg ble eget tema under eventuelt på årsmøtet til Vest-Agder Senterparti. 

Jeg satt fra 2004-06 som sekretær for det nasjonale SatNat-prosjektet til Norsk Romsenter og Miljødirektoratet, og vi gjennomførte et delprosjekt der formålet var å kartlegge vegetasjon, og dermed beiteressurser i Setesdal Ryfylke ved hjelp av hypermoderne satellittbildebruk. Heller ikke dette ønsket sauenæringen å delta i, for den fryktet nok at ubehagelige kunnskaper og spørsmål kunne dukke opp. Jeg klandrer ikke næringen, det er uviljen til å søke kunnskap i fagmiljøene og feige unnvikende politikere jeg har vært frustrert over.

Det var innledningen, så var det de ulike temaene, kunnskapen og refleksjonene.

Sau og villrein
Tettheten av sau i Setesdal Ryfylkeheiene har lenge vært svært høy. Foto: Tor Punsvik
1. Hva betyr sauen for fjelløkologien i Setesdal Ryfylkeheiene?

Jeg har vandret en god del i Setesdal Ryfylke, og ser store forskjeller i vegetasjonen mellom de ulike delene, som mellom store deler av Frafjord-, Ryfylke- og Sirdalsheiene på den ene siden, og Bykleheiene nord og vest for Hovden på den andre. Naturligvis er det også forskjeller i naturgitte forhold, men også i påvirkningsgraden av langvarig hard sauebeiting. Når urter og vier i stor grad er fraværende og store områder med uspiselige finnskjeggheier dominerer i de førstnevnte, så tilskriver jeg det det et svært hardt beitepress av sau over veldig lang tid. 

I boka Villreinens rike fra 1999 skriver botaniker og førstekonservator ved Agder Naturmuseum, Per Arvid Åsen, blant annet: «Slettene på bunnen av heiedalene er ofte dominert av stivt og næringsfattig finnskjegg, for eksempel ved den nedlagte fjellgården Fed, hvor graset dominerer fullstendig som følge av overbeiting av sau over lang tid. ….

Forekomsten av finnskjegg øker betydelig med vedvarende sauebeiting, mens smyle og fjellgulaks blir fortrengt. Plantesamfunn med overvekt av finnskjegg er svært vanlige i Sirdalsheiene, og mer enn 70 stedsnavn i Sirdal inneholder plantenavnet finn.»

Professorene Gunnar Austrheim ved NTNU og Atle Mysterud ved UiO er de som har studert de økologiske effektene av sauebeiting best i Norge, også gjennom arbeider i Sirdalsheiene. I en kronikk i Nationen i 2010 gjør de seg en del interessante betraktninger, og de, som jeg, undres over hva som ligger i begrepet «bærekraftig beitetrykk». Både et øvre og nedre tak for sauetetthet kunne vært ønskelig. For høy tetthet gir overbeiting, og for lav tetthet medfører gjengroing. To små utdrag av kronikken gjengis: «Skal vi maksimere produksjon av sauekjøtt eller kvaliteten på sauekjøttet? Skal måltallet først og fremst sikre langvarig økosystemproduksjon, dvs. forhindre overbeiting eller gjengroing? Eller er det viktigere å unngå for store effekter på andre organismegrupper? Kanskje målet bør være avhengig av om vi er i en nasjonalpark, landskapsvernområder, LNF-områder eller areal med en annen forvaltningsstatus?»…… Vår frustrasjon som forskere over at det ikke finnes klare mål for beitingen, ble møtt med undring blant forvalterne. Målene er et «bærekraftig beitehold» og «passende beitetrykk» og det må «ikke overstige tålegrensene», fikk vi opplyst. Problemet er at ingen vet hva dette innebærer, og ulike interessegrupper vil legge forskjellige meninger i begrepet. Det blir velmente, men litt innholdsløse mål.»

Min umiddelbare respons er at nettopp i de store landskapsvernområdene våre her sør burde det tas større økologiske hensyn enn beitetrykket til et ubegrenset antall sau tilsier. Både for å hindre overbeiting og opprettholde biologisk mangfold. Villreinstammen er tross alt hovedformålet til vernet her, og både som internasjonal ansvarsart for Norge og Europas sørligste stamme. Derfor må det jobbes mer aktivt for å finne ut hva et økologisk sunt tak for bæreevne bør være. 

Midt på 1990-tallet fremmet forskere ved Universitetet i Bergen, Seldal & Bengtson, hypoteser om at hard beiting av sau i våre heiområder fremmet produksjon av antibeitestoffer i beiteplantene. Disse hemmer nedbrytning og opptak av plantenes næringsemner. Det var i første rekke enmagede dyr og fugler de mente ble rammet av disse motstandsstoffene, og både rypetettheter og smågnagersykluser i fjellet ble trukket inn i disse hypotesene, og forsøk utført i felt blant annet her i Sirdal. Jeg synes hypotesene var spennende, men måtte, som ledende fagfolk, konkludere med at forskerne bak hypotesene nok trakk vel hastige konklusjoner basert på laboratoriestudier, og for spinkelt forskningsmateriell fra felt, og for manglende ydmykhet i sin tilnærming. Synd, for jeg tror forskning på dette feltet er viktig og nødvendig.

I sin tid ble det tatt ut kjerrelass på kjerrelass med ryper fra Sirdalsheiene, og i mange år var Sirdal Norges fremste rypekommune – hvilket også kommune–våpenet med sine tre ryper gjenspeiler. I dag er det heller glissent, sjøl om de årlige variasjonene er store. Men mens jeg på mine vandringer i Ryfylke og Frafjordheiene har sett svært lite ryper, så har jeg en annen opplevelse i Bykleheiene. Jeg og mange med meg tror hard sauebeiting har endret vegetasjonen i disfavør av ryper. Begge rypeartene står forresten på den nasjonale rødlista over truede og sårbare arter grunnet kraftig bestandsnedgang.

Men det er også åpenbart at hard sauebeiting i disse sørlige heiene har bidradd til å hindre gjengroing og til å holde skoggrensa lenger nede enn den ellers ville vært.

 

2. Hva gjør tette sauebestander med leve- og beiteforholdene for villreinen?

Det foreligger mye synsing, men lite av godt dokumentert forskning som viser hvordan sauens tilstedeværelse påvirker villreinens valg av beiteområder og atferd. Mange studier, både nasjonalt og internasjonalt, viser at en moderat beiting av drøvtyggere fremmer veksten hos de aller fleste beiteplanter. Men overbeiting er også et velkjent fenomen som medfører at artssammensetningen i vegetasjonen endres i favør av mindre attraktive eller uspiselige beiteplanter, samt at erosjon og utvasking og dermed brakklegging følger med. Men hva er moderat beiting? Det er den åpenbare utfordringen om en skal sikre bærekraftig forvaltning av så vel villrein og bufe over lang tid, sjøl i et landskap som allerede er sterkt beiteprega og som også fra naturens side er svært skrint grunnfjell. 

Kvaliteten på dyra er en viktig parameter å ta hensyn til. Villreinstammen er i dag langt mindre enn den var for 40 år siden, og i langt bedre kondisjon og produksjon. Det skyldes en villet forvaltningspolitikk, og i tillegg til færre dyr er sammensetningen dreid slik at det nå er et langt større innslag av voksne bukker som nytter randområdene bedre. 

Setesdal Ryfylke er det villreinområdet i Norge som har de minste andeler av lav, som anses viktig vinterbeiteressurs. I forslaget til Miljøkvalitetsnorm for villrein er andel og utvikling av lavressursen framhevet som viktig parameter å måle beitekvalitet på. Ledende grunneiere og villreinfolk er bekymret for at sauen tråkker i stykker viktige lavressurser i de nordlige og østlige deler av heiområdene våre. Dette skyldes blant annet at saltslikkesteiner til sau gjerne settes på høyereliggende deler av terrenget der de allerede beskjedne lavressursene befinner seg.

 

Jerv og villrein
Jerven må leite fram de svakeste, og ofte skadde eller syke, villreinene i flokken. Foto: Kjell Erik Moseid
3. Sauen, reinen, sjukdom og rovviltet som helsevesen? Hva kan fraværet av eksempelvis jerv her bety for helsetilstanden til villreinstammen?

Monokulturer av så vel planter som dyr viser seg gjerne sårbare for sjukdom og parasitter. I Setesdal Ryfylkeheiene må både saueholdet og villreinen sies å være monokulturer, og som drøvtyggere representerer de et beskjedent mangfold. Av hensynet til saueholdet er det et politisk satt mål å hindre ynglende bestander av store rovdyr å etablere seg her, og Statens Naturoppsyn er raskt på pletten for å ta ut eksempelvis jerv som dukker opp her vinterstid. 

Jerven er trolig den viktigste renovatøren i norske høgfjell, der den finnes. Den må i stor grad søke sine større, ville byttedyr blant de svakeste, gjerne sjuke og skadde dyr. I arbeidet med forslaget til Miljøkvalitetsnorm for villrein i 2017 drøftet ekspertgruppa seriøst om en i delen som omhandlet dyrehelse skulle skille mellom villreinområder med og uten jerv. Det er ingen som seriøst har påstått at skrantesjukeutbruddet i Nordfjella kunne vært forebygget om en tillot jerv der, til det tar det for lang tid fra dyr er infisert før det gir seg fysiske utslag.

I fjor ble det påvist omfattende kalvedød på Hardangervidda grunnet fotråte, og kanskje brorparten av tilveksten gikk tapt. Kanskje vi hadde unngått dette omfanget av den svært smittsomme fotråten, eller bremset utbredelsen av den i våre sørlige villreinstammer dersom en bestand av jerv hadde vært til stede. 

Skrapesjuke hos sau og skrantesjuke hos hjortevilt er nært beslektede og fryktede prionsjukdommer. Det er ikke påvist en kobling mellom utbredelsen av disse, men kunnskapen om prionsjukdommer er i dag begrenset. Og vi vet at artsbarrierer allerede er brutt i spredning av de, og ny «artshopping» kan inntre.

Et forhold som bidrar til sjukdomsspredning mellom både bufe og villrein er saltslikkesteinplasser. Finnes det smitte blant dyra vil den gjerne opptre i større konsentrasjoner nettopp her, og dermed bidra til mer effektiv spredning av disse.

 

4. Håndteringen av skrantesjuke hos villrein og saueholdet som praktiseres i Nordfjella

Jeg skal ikke repetere hele historien med skrantesjuka, som for første gang i Europa ble påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde i mars 2016. Det tok ett år før regjeringen besluttet å ta ut villreinstammen, og enda ett år før det ble realisert. Det til tross for 50 årig historie og kunnskap om denne uhyre farlige, lidelsesfulle og svært smittsomme prion-sjukdommen tilsa rask aksjonering for å hindre spredning. Amerikanske og kanadiske eksperter kunne allerede i november 2016, på stor konferanse i Oslo, fortelle hvilket mareritt vi kunne stå overfor og manet til svært offensiv politikk og upopulære tiltak. Der borte sprer sjukdommen seg til stadig nye stater og er nå påvist på fem ulike hjorteviltarter. 

Vi var mange som synes det var ubegripelig at flere titusen sauer ble sluppet ut på de skrantesjukeinfiserte beitene i Nordfjella like etter at siste rein var felt. 11 tusen av disse var gjestesau som kom langveisfra, en del helt fra Lier, og skulle tilbake dit ved beiteslutt. Jegere og turgåere ble oppfordret til å desinfisere sitt fottøy etter turer i dette landskapet, og Statens Naturoppsyn brant utstyr for mange titusner av kroner brukt under fellingsaksjonen, nettopp for å unngå smittespredning.

At sau kan frakte med seg skrantesjukeprioner på klauver, i ull og innvortes ut av Nordfjella, brød de sentrale landbruksmyndighetene seg altfor lite om. Landbruks- og Matdepartementet ga både Mattilsynet og Miljødirektoratet munnkurv, de fikk ikke uttale seg om den problematikken. I tillegg overkjørte departementet Mattilsynet i spørsmålet om å opprettholde salteslikkesteinplasser, i stedet for å sanere og rydde opp i dem. Det ble satt opp stengsler rundt saltslikkesteinplassene for å holde hjorteviltet ute, men disse fungerte som teiner for hjort som effektivt ble stengt inne nettopp der.

Dersom skrantesjuke dukker opp i nye områder, eller på nye hjorteviltarter, har myndighetene ingen «plan 2» klar. Konsekvensene på lang sikt vil trolig være svært dramatiske for hjorteviltbestander og tamreindrift, og lidende og døende hjortevilt bli et stadig vanligere innslag om vi skal tro på de nord-amerikanske erfaringene.

Naturmangfoldloven stiller krav til kunnskap før større naturinngrep, og pålegger at føre-var-prinsippet skal legges til grunn når denne kunnskapen er svak eller mangler. Landbruks- og matdepartementet har, etter min oppfatning, begått alvorlig miljøkriminalitet når de har satt slike hensyn til side – og ille er det også at politikere legger lokk på viktige faglige debatter.

Det er nokså stille om skrantesjuke for tiden, men vi som er rimelig oppdatert vet at skrantesjuke-prioner kan ligge i jordsmonnet i årevis og tas opp i vegetasjonen, så faren for oppblomstring og spredning er langt fra over. Skulle det vise seg, eller bli mistenkt, at sau bidro til en mulig og ikke urealistisk spredning, tror jeg det vil oppleves som svært smertefullt for en hel næring.

Pin It on Pinterest