Figur 1. Satellittbilde fra 15. mars visualisert med blå, rød og nærinfrarød kanal – et såkalt IR-bilde. Det viser vårens frammarsj ved Hovden (nede til venstre i bildet) og små rabber i fjellet i rødbrun farge som er potensielt reinbeite.

 – Av Arne W. Hjeltnes, Arvid Odland, Jan Heggenes, Dag K. Bjerketvedt og Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bø –

Artikkelen beskriver en metode for å identifisere vinterbeiteområder ved å kombinere satellittbilder og feltregistreringer på nettbrett. Denne tilnærmingen muliggjør rask og kostnadseffektiv datainnsamling over store arealer. Metoden har blitt testet i Brattefjell-Vindeggen, hvor den har vist potensial i å avdekke viktige vinterbeiteområder med minimal ressursbruk.

Tradisjonelle beiteundersøkelser som baseres på registreringer om sommeren er svært ressurskrevende. Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Metoden er grundig beskrevet i Hjeltnes m.fl. (2017).

I hovedsak baseres undersøkelsene på fjernanalyse (satellittbilder og ortofoto), supplert med registrering på nettbrett ute i felt på snøbare rabber om vinteren. Metoden kan gi et kunnskapsgrunnlag for strategisk viktige forvaltningsrelevante data over store arealer, uten store krav til tidskrevende og kostbart faglig felt- og analysearbeid.

Metoden krever gode satellittbilder for avgrensing av eksponerte snøbare rabber der vegetasjonen kan klassifiseres og kvantifiseres. Undersøkelsene kan tidvis bli begrenset på grunn av tilgangen på egnede satellittbilder med høy oppløsning (10×10 m piksler) fordi denne satellitten er relativt ny (Sentinel-2A; 2016). Denne situasjonen vil imidlertid raskt bedres.

Undersøkelsene baseres på at vi om vinteren oppsøker og kartlegger utvalgte snøfrie rabber innenfor et potensielt vinterbeiteområde. Ved bruk av snøscooter kan vi effektivt oppsøke rabber over store areal. Under feltarbeidet benyttes nettbrett. Her har vi ortofoto fra sommersesongen og topografisk kartgrunnlag, sammen med et registreringsskjema for vegetasjonsundersøkelsene. Feltarbeidet kan også inkludere måling av lavmattenes tykkelse.

Innsamlete data fra feltarbeidet bidrar senere til en heldekkende klassifikasjon av snøbare areal på flere satellittbilder fra mars-april. Vi valgte ut de satellittbildene som representerte det marginale vinterbeite. Til sammen vil alle de klassifiserte satellittbildene identifisere snøbare areal i en «normal» vinter.  Klassifikasjon av arealtyper (vegetasjon, impediment) skjer bare innenfor de snøbare områdene. Da bruker vi satellittbilder fra sommersesongen, juli/august.

Figur 2. Registrering av data fra en eksponert rabb. GPS-posisjon av ulike vegetasjonstyper på de snøbare rabbene ved hjelp an lesebrett (A.W. Hjeltnes og A. Odland).

Vi har foreløpig benyttet 9 arealtyper med følgende hovedtyper dominert av: gras (graminoider), lav, lyngarter, dvergbjørk og impediment (som dekker mer enn 75 % av arealet). I undersøkelsen i Brattefjell-Vindeggen har vi foreløpig analysert et areal (> 21 000 da) i nord hvor satellittbilder var velegnet. Lavhøyden var gjennomgående liten, mindre enn 2 cm, og antyder slitte lavmatter. Ca. 4 % av det kartlagte området var snøbart og lett tilgjengelige vinterbeiter for villreinen. Dersom dette er representativt for resten av området, kan det på ettervinteren være i overkant av 14 km² med snøbare vinterbeiteområder.

Viktige data, vurdering og bearbeiding er:

• GPS-posisjonen til lesebrettet viser hele tiden nøyaktig hvor observatøren er (±3 m).
• På rabbene estimeres 9 arealtyper.
• Den manuelle kontrollen av de snøbare arealene foregår mot 3 viktige datakilder:
  • Ortofoto – som viser fordelingen av vegetasjonen om sommeren.
  • Satellittbilder som med bestemte fargekombinasjoner framhever snøbare områder og snø/is i mars-april.
  • Topografisk kart som viser helling og hellingsretning ved hjelp av høydekoter.
• Basert på feltregistreringene på lesebrett dokumenteres følgende arealkategorier:
  • Eksponert rabb
  • Mindre eksponert rabb
  • Leside med mye dvergbjørk, krekling, smyle, einer, mm.
  • Skille mellom ulike impedimentklasser
• Ortofoto benyttes også til å kontrollere klassifikasjonen av arealtype innenfor de snøbare områdene. Feltregistreringene bidrar med viktig informasjon.
• Beregning av arealet av de ulike arealkategoriene.
• Metoden har gitt et godt grunnlag for sammenligning av vinterbeite mellom ulike reinbeiteområder ved bruk av relativt lite ressurser.

Figur 3. Feltregistrering (røde prikker) ved hjelp av lesebrett med registreringsskjema for bruk under feltarneidet.
Foto av den undersøkte rabben til høyre.

Mer informasjon om metoden finnes i:

Hjeltnes, A.W., Bjerketvedt, D.K., Odland, A., Bui, D.T. & Heggenes, J. 2017. Kartlegging av snøbare rabber og vinterbeite i Brattfjell-Vindeggen. HSN-Skriftserie 17: 1-32.

 – Av Arvid Odland, Jan Heggenes,
Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø –

Klimaendringene som pågår, og som allerede har pågått i alle fall fra 1980-årene, kan ha endret vegetasjonsforholdene for eksempel på Hardangervidda. Her har det siden 1980tallet vært en økning i sommertemperaturen på ca. 1,3 °C, vintrene har blitt mildere og årsnedbøren har økt med ca. 10 %. Snøsesongen starter senere og slutter tidligere sammenlignet med 1930-tallet. Dette har forlenget vekstsesongen med mellom 8 og 20 dager. På grunn av høyere vintertemperaturer vil vintrene også bli mer ustabile, med flere mildværsperioder. Samlet kan disse klimaendringene skape både positive og negative effekter for reinsdyrene. På Hardangervidda er vegetasjonen i tillegg vesentlig påvirket av at den menneskelige bruken, spesielt den tradisjonelle stølsdriften har endret seg de siste tiårene.

Hva har skjedd med reinbeitene i fjellet?

Mulige effekter av klimaendringene har i liten grad blitt undersøkt på Hardangervidda, men resultater fra undersøkelser i andre tilliggende fjellområder kan trolig overføres. Slike undersøkelser viser at mange karplanter har økt sine utbredelsesområder mot høyden de siste tiårene, ofte med 100–200 m. Eksempler på slike arter er vierarter, dvergbjørk, bærlyngarter og mange grasarter. Ut fra dette har beiteressursene for rein mange steder økt mot høyden.

Selv om nedbøren i gjennomsnitt har økt, har vegetasjonstyper som er knyttet til områder med god tilgang på fuktighet ofte blitt tørrere. Det gjelder spesielt fuktige snøleier. Dette tyder på at fordampingen har økt forholdsvis mer som en følge av høyere sommertemperaturer. Snøsmeltingen er tidligere og raskere, og snøfonner som varte utover sommeren, smelter nå tidligere. Grasdominert vegetasjon har i stor grad overtatt der snøleier, ofte dominert av musøre, tidligere dominerte. Mange myrtyper har også blitt tørrere, og grasarter og busker har fått større utbredelse. Også ut fra dette har nok beiteforholdene om sommeren blitt bedret.

Lavdominerte vegetasjonstyper som er viktige vinterbeite-ressurser for rein på Hardangervidda, finnes vesentlig i områder med tynt eller fraværende snødekke i høyfjellet, hvor jordsmonnet er lenge frosset (tele). Vintrene er også mer ustabile, vekslende mellom perioder med høye temperaturer med regn etterfulgt av frost. Vegetasjonen kan da bli dekket av is og dermed gi problem for beitingen.

Musøre er en ettertraktet beiteplante. Vegetasjon dominert av finnes vesentlig der det er mye snø, og den smelter ikke fram før midt i juni.

Hva har skjedd med skoggrensene og skogsvegetasjonen?

For rein vil også endringer i skogenes utbredelse på, og rundt, Hardangervidda ha betydning. Vi vet at i varmetiden etter siste istid (for 8000–6000 år siden) var sommertemperaturene 1–2 °C høyere enn perioden 1971–2000. Furuskoger fantes da opp til 1250–1300 m.o.h.., og trolig var bare ca. 2000 km² av Hardangervidda uten trær. Dagens øvre bjørkeskoggrenser varierer i dag mellom 950 og 1030 m.o.h.. i vestvendte lier, og mellom 1100 og 1145 m.o.h.. i øst (estimert ut fra norgeskart.no).

Det er nærliggende å forvente at skoggrensene vil heves i samsvar med temperaturstigningen som de siste tiårene har vært ca. 1,3 °C. Teoretisk skulle da skoggrensene i dag blitt hevet med mer enn 200 m. Undersøkelser viser imidlertid at hevingen av skoggrensene ikke automatisk har fulgt temperaturøkningen, verken i Skandinavia eller globalt. Undersøkelser på Hardangervidda har vist at skoggrensene bare har hatt en midlere heving på 2,3 ± 1,6 m fra 1965 til 2004. I andre områder i Fennoskandia er det registrert under 50 m.

Årsaken er først og fremst at etablering av nye skoggrenser krever lang tid, kanskje 50-100 år (time-lag). Derfor vil ikke dagens skoggrenser ligge ved en høyde hvor en kunne forvente ut fra dagens temperatur.

Rein beiter på lav på trær og på vinterskudd og spirende bladskudd om våren. Mer høyereliggende skog kan derfor være positivt. I høyereliggende skogsområder i Fennoskandia finnes det også flere steder et feltsjikt dominert av lav. Flere steder har det blitt påvist at lavmengden i slike fjellskoger har blitt redusert i nyere tid, mens gras og busker har økt. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes klimaendring eller økt beite.

Dersom klimaendringene fortsetter, er det ikke usannsynlig at skoggrensene innen utgangen av dette hundreåret vil nå høyder slik de var under varmetiden. Om furu, gran eller bjørk vil bli dominerende i skoggrensa er vanskelig å vite. Det avhenger av andre faktorer, spesielt nedbør og snødekkets varighet. 

Konklusjon

Det er lite som tyder på at reinbeite på Hardangervidda så langt har blitt negativt påvirket av de pågående klimaendringene. Hvordan skoggrensehevinger og vegetasjonsforholdene i framtiden vil påvirke reinene beiteressurser er usikkert, men trolig blir det mindre tilgang på lav og mer tilgang på gras, busker og trær. Uansett vil effekter av endringer både i klima og beitetrykk vil bli viktige.

Dag K. Bjerketvedt, Jan Heggenes, Roland Pape & Arvid Odland, Universitetet i Sørøst-Norge –

Kvalitetsnormen for villrein, et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet, legger avgjørende vekt på lavbeite i sin klassifisering av villreinområdene. Vi stiller et spørsmål ved dette fordi reinsdyrene kan uten problemer leve i områder hvor lavmengden er sparsom eller fraværende, for eksempel på Syd-Georgia, på Svalbard og i områder i Alaska. Her hjemme kan vi nevne Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei hvor reinsdyrene synes å trives selv om det finnes lite lav. Hva kan så reinsdyrene leve av i områder der lav nesten ikke finnes?

Vegetasjon på tidlig snøbare områder

Reinsdyrenes beitemuligheter om vinteren begrenses av snødekkets tykkelse og varighet. På eksponerte rabber blåser snøen bort, og rabbene blir snøbare store deler av vinteren. Men tidlig på våren (mars/april) begynner snøen raskt å smelte fram heiområder hvor planter dominerer. Nyere forskning har dokumentert at reinsdyr oppsøker snøbare flekker med vegetasjon langt hyppigere enn det tilfeldig vandring skulle tilsi.

Mengden av lav og karplanter som finnes på tidlig snøbare områder varierer avhengig av snødekkets varighet. Lavarter dominerer på de mest eksponerte rabbene, mens mengden av planter øker sterkt mot områder der snøen ligger noe lengre. Reinlavarter er svært konkurransesvake, og de vil utkonkurreres der planter trives. Vanlige planter på tidlig snøbare områder er rabbesiv, stivstarr, fjellkrekling, tyttebær, blåbær og dvergbjørk. Undersøkelser i tidlig snøbare områder på Hardangervidda viste at urter, siv, gras og starr hadde samlet i middel en dekning på 6 %, mens dvergbusker hadde en dekning på 60 %.

Det har lenge vært kjent at planter som siv, gras og starr som vokser på snøbare felter ofte har grønne skudd omgitt av visne blader. Lyngarter og dvergbjørk kan også ha grønne deler om vinteren. Næringsinnholdet i flere av de plantene vi finner på bare flekker er undersøkt. Analysene viser at de er gode nitrogenkilder og rike på cellulose og karbohydrater. Som en tilpasning til den korte vekstsesongen i fjellet lagrer plantene organisk materiale og næringsstoffer nær vekstpunktene over bakken. Dette vet reinen tydeligvis å utnytte.

Utsyn over Hardangervidda fra Stigstuv mot Hårteigen. Store områder med rabber med varierende lavmengder.  I områdene rundt Stigstuv var midlere lavdekning 87 %, midlere lavhøyde 3,6 cm, og midlere volum 312.

Metoder benyttet for å beregne lavmengden på Hardangervidda

Siden 1950-tallet er det utført mange undersøkelser av lavbeitenes beskaffenhet på ulike deler av Hardangervidda. Vi ønsker her å belyse usikkerhet knyttet til ulike beregningsmetoder for lavmengden som antas å angi næringstilgangen for reinsdyrene om vinteren. Fire metoder har så langt blitt benyttet for å kvantifisere mengden av lav. Det kan da diskuteres i hvilken grad disse metodene gir et godt mål på mengden av lav.

1. Det mest nøyaktige målet får vi ved å ta volumbestemte lavmengder til laboratoriet og måle lavbiomassen direkte, angitt som g tørrvekt/m².  Dette er imidlertid en tidkrevende og kostbar metode som i liten grad har vært benyttet. Undersøkelser av lavbiomasse tidlig i 1970 årene ble målt til mellom 200 og 400 g/m² i de sentrale delene av Hardangervidda. Våre undersøkelser i ulike deler av Hardangervidda viste store variasjoner mellom ulike områder. På relativt lite beita rabber varierte midlere lavbiomasse mellom 183 og 802 g/m² mens i beita områder varierte den mellom 87 og 118 g/m².
2. De aller fleste undersøkelsene har vært basert på en subjektiv estimering i felt av lavenes dekningsgrad (i prosent) av et undersøkt areal, som regel 1 m². Dette gir bare et estimat på en flate, hvor man ikke tar hensyn til lavens høyde. Dekningsgraden vil da variere mellom 0 og 100 %.
3. I senere tid har lavenes midlere høyde i undersøkte områder blitt målt. De viktigste lavene i ubeita områder blir sjelden høyere enn 12 cm, men mange arter blir sjelden mer enn 5 cm høye.
4. Ved å multiplisere dekningsprosenten med lavhøyden får vi et enkelt mål på «lavvolum». En 100 % dekning av lav i et felt der midlere lavhøyde er 6 cm vil gi et lavvolum på 600.

For å sammenligne i hvilken grad måling av dekningsgrad, lavhøyde og volum med de ulike metodene kunne forklare den målte biomassen, som er fasiten, ble statistiske analyser benyttet. Analysene av dataene viste at lavvolumet forklarte 74,1 % av den målte biomassen, lavhøyden forklarte 52,6 % og lavdekningen forklarte 37,4 %. Dette viser at spesielt lavdekningen i prosent er lite egnet til å vurdere den reelle lavbiomassen.

Lavmengder på Hardangervidda og nærliggende områder

Vi har gjennom de senere år undersøkt lavmengden i tidlig snøbare områder på Hardangervidda. Alle analysene er innsamlet fra lavalpine, avblåste snøbare rabber, og tidlig snøbare heier mellom 1000 og 1300 meter over havet. Undersøkelser av lavmengder i 12 sentrale områder på Hardangervidda viste at lavdekningen varierte mellom 70 og 90 %. Midlere lavhøyde varierte mellom 3,4 og 6,2 cm og volumet varierte mellom 250 og 550. Verdiene viser at lavmengden i de fleste områdene på Hardangervidda ikke er liten.

Tilsvarende undersøkelser i Setesdal Austhei viste at lavdekningen varierte for det meste mellom 40 og 90 % (i middel 60 %), lavhøyden variete mellom 1 og 4 cm (i middel 1,5 cm) og volumet varierte mellom 5 og 250 (i middel 102). I Brattfjell-Vindeggen ble midlere lavhøyder målt til mellom 1 og 2 cm. Dette viser at lavdekningen og lavhøyden generelt sett var lavere enn på Hardangervidda.

Det har lenge vært kjent reinsdyrene er større, og slaktevektene av rein fra Setesdal Austhei er høyere enn for Hardangervidda. Disse forskjellene kan neppe forklares ut fra lavbiomassen. Å anvende Kvalitetsnormen med fokus på lav ved kartlegging av vinterbeite blir derfor misvisende for et villreinområde. Reinen klarer seg godt gjennom vinteren takket være et stort antall bare flekker med variert vegetasjon. Sagt på en annen måte; om det er lite lav i et potensielt vinterbeite er ikke kritisk dersom det er nok av bare flekker med nok annen vegetasjon.

Eksponert rabb dominert av rabbesiv

Lavbeiter som blir lite beita på grunn av forstyrrelse

Det hjelper imidlertid reinsdyrene lite om det er høy lavbiomasse i et område dersom det ikke er tilgjengelig på grunn av ulike typer menneskelig aktivitet. Flere undersøkelser dokumenterer at reinsdyr er sensitive til folk og deres installasjoner. Negative påvirkninger av menneskelig aktivitet på reinsdyrenes vandringer og beitetilgang er påpekt i flere undersøkelser.

Ett klart eksempel for Hardangervidda finnes på Imingfjell der en vei og mange hytter ser ut til å hindre reinsdyrene fra å komme fram til de lavrike områdene i de nordøstlige delene/tangene av fjellet. I områdene på de avsnørte tangene nordøst for vei/hytter var lavbiomasse mellom 1000 og 1690 g/m2. På sør-vestsiden som er fritt tilgjengelig for rein var lavbiomassen mindre enn 100 g/m².

Konklusjon

Vi finner det merkelig at kvalitetsnormen legger så stor vekt på lav i vurderingen av vinterbeitet når vi vet at reinen lever utmerket i områder med lite lav. Vår hovedkonklusjon er at tilgangen på snøbare områder med vegetasjon kan være avgjørende for reinens vinteroverlevelse. Vi har utviklet en ny satellittbasert metode for å kartlegge vegetasjonen på tidlig framsmelta fjellheier og arealene av disse. Dette blir beskrevet i en senere artikkel. Ut fra våre undersøkelser vil vi konkludere med følgende:

• Estimering av lavmengden ved lavdekning i prosent gir et dårlig mål på beiteverdien om vinteren.
• Reinsdyr kan utmerket leve uten tilgang på lav dersom det er tilstrekkelig med annen vegetasjon på tidlig snøbare områder.
• Mengden av lav på Hardangervidda vil vi ikke vurdere som kritisk for villreinen. Vi har ingen tro på at ytterligere lavundersøkelser vil kunne forklare dagens situasjon for reinsdyrene. Andre faktorer som bør undersøkes er f.eks. uforstyrret tilgang til snøbare områder med tilstrekkelige vinterbeiteressurser.