fbpx
Villreinens heim – og ein umisteleg del av intakt fjellnatur

Villreinens heim – og ein umisteleg del av intakt fjellnatur

Av Per Jordhøy – 
Slådalsområdet og Reinheimen nasjonalpark byr på ei reise gjennom eit av Norges mest urørte fjellandskap, der tradisjon møter urørt natur. Mellom Lesja/Dovre og Vågå openberrar det seg eit historisk og frodig landskap med kulturspor i særklasse. Her har både reinsdyr og bufe funne livsviktige beite gjennom århundrar, og området har tent som eit viktig  knutepunkt mellom bygdene i Ottadalen og  Lesja/Dovre og Romsdal. Norge sin natur- og kulturarv blir verkeleg klargjort her, og understrekar viktigheita av å bevare desse områda for framtidige generasjonar.

Det er retteleg historisk sus over fjellterrenget mellom Lesja/Dovre og Vågå. Forutan gode vinterbeite for rein har desse frodige fjella og vore viktig beiteland for bufe, og mykje brukt ferdslesamband mellom bygdene sør i Ottadalen og Romsdalsbygdene. Slådalen er ikkje noko markert dalføre, slik namnet skulle tilseie, i alle fall ikkje på Lesjasida. På Vågåsida derimot, dannar Skjerva eit dalsøkk mot nordvest, til den dreiar meir vestover inn i sjølve Skjervedalen. Kjente høer i området er Raubergshøe, Ståkåhøe og Skardshøin aust for Slådalsvegen, som dannar grense mot Dovre. Vest for vegen ruver Grønhøa, som ber namnet sitt med rette. For heile Slådalsområdet har rik berggrunn og såleis frodig vegetasjon og planteliv. Augkjent er også Skulnebben lengre vest, som dannar austenden på det langstrekte Kjølenmassivet på Lesjasida. Jønndalen skjer seg som ein canyon austover frå Slådalen, og har truleg danna ein sterk barriere for reinstrekket mot det lavrike Jettfjellet gjennom tidene, sjølv om fleire fangstgroper viser at reinen har vore også her. Men denne djupe revna i det elles rolege landskapet er eit spennande landskapselement på fleire vis. Muslidalen på Dovresida er ein anna frodig sidedal i området, som munnar ut nedst i Jønndalen.

Reinheimen nasjonalpark og Slådalsområdet inneheld noko av vår aller mest urørte fjellnatur. Som heilheit er Reinheimen prega av ein intakt habitatgradient som går frå ytre kystfjell i Møre og Romsdal/Sogn og Fjordane til kontinentale innlandsfjell i Innlandet. Frå Lordalen og austover dominerer lavrike fjell i aukande grad mot Slådalstraktene og dei austlege endefjella her. Området frå Finndalen og vestover mot Aursjøen er variert, med ein miks av ulike beitetypar og andre funksjonskvalitetar (høgalpine område med mykje brear). Vest for Lordalen er det store areal med høgalpint landskap. Her er det skrinne beite i eit urlendt og fonnrikt landskap. Utover mot kystfjella er det mykje botnar og dalar med dels frodige grøntbeite.

Berggrunn Slådalen - kart: Anders Romundset NGU
Berggrunn i Slådalsområdet/austre del av Reinheimen. Områda med grøn skrift tyder kalkrik berggrunn, gul skrift tyder sandstein og raud skrift tyder grunnfjell/fattig berggrunn
(kart: Anders Romundset, NGU).

Det er viktig at vi har slike døme på fjellområde som dette, til lærdom og kunnskapsbygging no og i framtida. At den er urørt betyr ikkje at den har vore ubrukt av oss talrike tobeinte. Nei, tvert imot så det vore ein svært sterk tradisjonsbruk her gjennom tidene. Men det har ikkje vore noko forbruk i stor skala, slik vi ser i mange andre sør-norske fjell i dag. No har ikkje alltid magemålet vore bra her heller, noko utnyttinga av villreinen viser. Først med massefangst av grådyr i så stor skala at bestanden vart sterkt redusert, og mange hundre år seinare da krutvåpenet kom i vanleg bruk. Dei førte nesten til utrydding av desse før talrike og nøysame fjelldyra. Freding fyrst på 1900-talet berga dei siste restane, og sakte men sikkert bygde bestanden seg opp att. Ein tok lærdom av overbeskatninga og retta opp att skaden – i vissheit om kva stor betyding reinen hadde i bygdene her.

Rik berggrunn med sterke føringar for planteliv og fauna

Medan fjellpartia lengre vestover i Reinheimen for det meste inneheld fattig berggrunn/grunnfjell, har områda ikring Slådalen og austover mykje rikt, kalkhaldig fjell som forvitrar lett og etterlet tjukke lag med lausmasse (sjå kartet). Sagt på ein annan måte; grunnfjellgneissen er hard og forvitrar lite. Difor blir det lite lausmasse og tungt tilgjengeleg plantenæring i slike område. Den rike berggrunnen gjev i det heile eit rikare naturmangfald som kan speglast i ein rik flora og fauna i området.

Fjellblomar og planteliv

Ein kar frå Lesja ytra ein gong at turen i Grønhøa nesten kunne samanliknast med dei planterike og velkjente Knutshøene på Dovrefjell. Og at det er rik flora både her og vidare austover i og ikring Jønndalen er det ikkje noko tvil om, ettersom berggrunntilhøva gjev slik god grobotn for vokster. Juni er vel månaden fjellblomeprakta er på sitt finaste. Men for mange blomar er blømetida kort og vintersvevnen lang. Da gjeld det og nyta dei i den korte perioden dei er på topp. På kjøpet får ein fine glimt av insektfaunaen i fjellheimen.

Villrein, nøkkelarten i området

Stadig vandring og utnytting av lav som vintermat er reinsdyra sin viktigaste tilpassing i til skrinne fjellnaturen. Vandre må dei gjera for å unngå nedbeiting av dei sårbare vinterbeita, mellom anna. Vinteren er såleis sjølve «nålauget» dei må gjennom i det barske leveområdet sitt. Den likaste sesongen for reinen er nok litt ulik det vi sjølve likar; middels kald vinter med lett tilgjengelege beite, og kjøleg sommar utan for mykje insekt. Reinheimen er eit komplett leveområde for reinen med ein god ballanse mellom ulike funksjonsområde. Store høgalpine og fonnrike område gjer at dyra lett finn vern mot insektplagen på varme sommardagar. Store vinterbeitereserver i aust kan bli svært viktig på lengre sikt dersom vi får meir ekstremklima med jamleg nedising av lavbeita.

Villrein i Fjellheimen - Per Jordhøy
På vårvinteren trekkjer bukkane ned mot fjellskogkantane for å finne dei første grøne spirene. Det trengst kraftig, proteinhaldig kost for å bygge opp att muskelmasse og gevir hjå bukkane. Her frå Slådalen.

Fostringsflokkane sin bruk av området vinterstid frå 1970-talet og framover

I perioden 1975-80 var det og felt ein del rein på Dovresida i Skardshøområdet. Dovrejegrar har fortalt at det allereie i 1975 var observert rein som kryssa Slådalsvegen og oppheldt seg både haust, vinter og vår i området mellom Skardshø og Ståkåhø i fjellet nord for Jønndalen. Ein vår såg dei til og med dyr framme på kanten ved Gamle Toftesetra frå nede i bygda på Dovre.  Observasjonar av dyr i dette området skjedde innanfor ei 5-års periode frå 1975 til 1980. I Skardshø er det også fangstminner som vitnar om førekomst av rein her i tidlegare tider. I Jettfjellet er det gode reinbeiter og elles gode vilkår for reinen – særleg vinterstid, men på grunn av barrierer (Jønndalen og Slådalsvegen), vil truleg ikkje reinen trekke gjennom denne passasjen ved Dalgrove –  der Jønndalen har sitt utspring. At den fysisk kan trekke over Jønndalen nokre få stader er gjerne mogleg. Observasjon av ein bukkeflokk nedst i Muslidalen mot Jønndalsgardane kan tyde på at dyr kan krysse over her (Gunnar Holum pers. melding). Ein blandaflokk på 100-200 dyr vart elles sett frå Jønndalssetrene i området aust for Muslidalen ein gong sist på 1970-talet (Jan Ove Jønndal pers. melding). Det er elles svært få opplysningar om rein i dette området, men Ivar Kleiven (1923) skreiv at det vart skote store bukkar her på 1700- og 1800-talet ”I mange fjell, helst nogo nerar dalføre, som de no alder er rein`n aa sjaa, va de go reinsvon førr i ti`om. Uppi Jettun paa Dovre gjekk de stødt nogre degre storbukke; di gamle Andgar`skarane skull` vera saa go`e reinskjyttare, og døm skaut te kvart aar nogre taa desse abrikjeleg store bukkom i Jettun. Angar`skaran livde for paa lag 200 aar si`a, men no ha de ikje vore skote rein`n i Jettun i 2 manns minne. Og paa saamaa gjer`e er de i fleire andre fjell som ligg bygden nerast.”.. Ikring 1970 rømte det ei simle frå Otta slakteri, som fann vegen oppi Jettaområdet. Folk ikring samla inn pengar slik at dei kunne kjøpa ein bukk sleppa ilag med simla. I bladet Fjellnytt (organ for tamreinlag) vart det i nr. 1-1973 skreve at ”..dyrene fant hverandre og nå har flokken vokset også.” Korleis det gjekk med desse dyra fortel ikkje soga noko om.

Manningtjønn Fjellheimen - Per Jordhøy
Rike vinterbeite ikring Maningtjønn i austenden av Reinheimen

Fokusområde

Området ikring Slådalsvegen (vinterstengt) og høgspentIeidningane (300 og 132 kV) på strekninga frå Fauttjønn til Jønndalen kan ha ein barriereeffekt på reinstrekket austover. Av inngrep elles er det hytter ved Fauttjønn og parkeringsplassar langs vegen.

I området ikring flaskehalsen der Slådalsvegen svingar ned mot Dalgrove i øvre enden av Jønndalen er det registrert nokre fangstgroper. Fangstminna viser at dette kan ha vore eit knutepunkt mot Jettfjellet. Det er ein god del vårobservasjonar av bukkeflokkar frå tilgrensande område på Slådalssida dei siste 40 åra. Dei beitar på groe og nyspira vier og dvergbjørk, ved sida av noko beitelav. Det er moderat vegtrafikk sommarstid forbi/gjennom området. I høve til mogleg trekk av rein til Jettfjellet er dette punktet svært sårbart, da det er ein av få passasjer mot dette «øyfjellet».

Reinen sine leveområde i Reinheimen og Breheimen. Oversyn over ulike beite- og bruksområde.

Ei reinsjakt utanom det vanlege

Reinsjaktsoger er det mange av frå Reinheimen, og nokre av dei har den store dølaforfattaren Ivar Kleiven skildra/gjeve att  på meisterleg vis, og ei av desse er truleg frå Slådalstraktene:  Ein vinterefta på 1860-talet trampar det i svalgolvet i Søre Kleive på Lalm; «Ein høg, førvaksin Kar i saueskinnskjol helsar og lyder etter um det kan vera Hus for honom og Stall-Rom for Øyken til morgons. Mannen er ein Lesja-kar som fer med Sild, fersk Auger (Uer) og Kveite for salg». Om kvelden vart det jaktprat og lesjingen tok såleis til orde: «..Eg og ein med meg var inni Fjelle og tok Mose, og da vi kvilte og fekk oss Mat um dagen, vart eg huga til å gå ein Sving inn etter Fjelle og sjå meg ut eit betre Mosetak. Uppi ei høgd eit godt Stykkje undan, kann-hende mest ein Fjordung (ein fjerdings veg – 2,824km), laag det att ei Snøfonn, og på henne saag eg ein myrk Flekk. Soli skein varmt om Dagen, og Himilen var som ein Spegel. Gode Augo har eg havt, og i slik klaar Haustluft i Høgfjelle kan ein sjå baade langt og klårt. Denna myrke flekken på Snøfonna tyktest meg noksaa underleg, saa eg vart staaande og nidstirre paa’n. Di meir eg stirde, di tydelegare tykte eg at det stod upp eit Par klurute Horn.

Eg tenkte meg um lite, men so sette eg paa aa rekkje fort uppetter mot Fonni. Da eg kom meir hell halvveges, saag eg baade vel og visst, at det var eit reinskrøtur som laag sola seg paa Fonni. Men kva hadde eg no der aa gjera – laut eg spørja meg sjølv. Likevel tykte eg det skulle vera snodigt aa sjaa kor nære eg kunde koma innpaa han, og saa drog eg meg varleg nærare og nærare fonni. Reinsbukken han laag der som han skulde vore dau – eg kom i Riflemaal og Haglmaal, og sist var det ikkje maalstongi imillom oss. Han maatte liggja og sova – for dau var han ikkje med di eg saag Vombi røyvdest nå han drog pusten. Det bar til aa verte tanketvil for meg, det: Skulde eg vaage meg paa aa kaste meg yvi han og freiste skjera han i Strupen?

Imillom kvart Stig eg tok, stod eg og eva meg um: Sett um han vann paa meg! Da kunde han lett gjera meg Skade attpaa! Eg var ikkje meir hell ein god famn fraa honom, og da saag eg han drog paa eine Framfoten og bivra i Skinne ved Bogen for ei flugu – nei, da knepte eg stilt upp fallekniven og heldt han fast imillom Tennom, slengde meg som ein Elding (lynsnar person) i Skrevs yvi manken på Reinsbukken og fata han fast i Horni med baae Hendom. Jau, da skulde døkk set han vart vakin, og eg fekk kjenne til at det ikkje vanta honom noko paa Helsa!

Det vart eit basketak so ingen skulde sett Maken, og det var ikkje Tid til å bruke kniven. Mange vendur heldt han paa å skulde faa Føtene under seg, og hadde han berre det gjort, hadde eg visst faatt frisk Skyss. Av all mi Makt streva eg aa halde Hovudet og Horni hans ned i Marki, og so lengi eg orka aa bende han ned aat jordi, kom han ikkje upp. Det stod hardt med oss ei lang Rid, og eg byrja kjenne at kom det til å vara ei Stund til, maatte eg gje upp. Men da var det som han dovna lite, han au, so mykje at eg vaaga paa aa fata kniven i høgre Handi og gjeva honom eit aalvorsleg Drag i Halsen, saa Blodet fræste burtetter Marki. Da losna han siste Venda, verre hell nokon gong, og det barst Kant i Kant med oss burtetter Fjelle so Jord og Smaastein stod fraa oss, og eg saag baade Solir og Stjernor for Augom. Elles so blødde han so snøgt av seg, at det til all Heppe (lykke) ikkje varde lang Stundi før han armast og laag dau millom hendom paa meg. Eg laut sleppe meg ende ned ei lang Ri og hiva etter pusten. Men døkk skulde set korleis eg saag ut! Sveite og Jord og Blod all upp!

Eg skremde mest Live av honom som var med meg, da eg kom att-ende aat honom. Han vilde no heller ikkje tru eit Ord paa meg, fyrr me kom der Bukken laag med sundskorin Hals. Og saa går det meg kvar eg fortel um denne Veidingi. Men spør andre fraa Lesja som fer, so skal døkk høyre det er sant kvart eit ord».

Da losna han siste Venda, verre hell nokon gong, og det barst Kant i Kant med oss burtetter Fjelle so Jord og Smaastein stod fraa oss, og eg saag baade Solir og Stjernor for Augom. Elles so blødde han so snøgt av seg, at det til all Heppe (lykke) ikkje varde lang Stundi før han armast og laag dau millom hendom paa meg. Eg laut sleppe meg ende ned ei lang Ri og hiva etter pusten. Men døkk skulde set korleis eg saag ut! Sveite og Jord og Blod all upp! Eg skremde mest Live av honom som var med meg, da eg kom att-ende aat honom. Han vilde no heller ikkje tru eit Ord paa meg, fyrr me kom der Bukken laag med sundskorin Hals. Og saa går det meg kvar eg fortel um denne Veidingi. Men spør andre fraa Lesja som fer, so skal døkk høyre det er sant kvart eit ord».

Basketaket i Slådalsfjella
(Teikning: Harald Kolstad)

Fugleliv i og ikring Slådalen – frå trolsk kraggskog til gråsprengte nutar

Når du ein tidleg sommardag skal på ein real og lang fjelltur, og målet er ein av desse høge gråsprengte kollene, da kryssar du heimane til mange slags fuglar. For kvar av dei har sine høgdesoner der dei er nøye tilpassa. Nokre har breie soner medan nokre har smale, og elles har dei også veldig ulike livskrav. Dersom du ikkje berre er oppteken av ei svettande hardøkt, kan du sansa mykje når du går for deg sjølv utan headsett på øyrene. Ikkje minst alle desse lydane frå orkesteret til fjellet sine fjørkledde vener. Du undrar deg også over at nokre er fargerike medan andre er kjedeleg gråe, og at nokre trivst best i og ved vatn, medan andre pilar bortetter tørre lyngrabbar. Dette er den levande fjellfuglheimen. Og tru ikkje at den er likeeins over hundre år, sjølv om landskapet er tilsynelatande likt! Neida, i periodar forsvinn artar nesten sporlaust, medan nokre som før var sjeldne atter blir meir talrike. Da er det tid for kjenne seg ærbødig, når ein tenkjer over kor lite ein forstår av dette eineståande samspelet. Og alle endringar i faunaen treng ikkje alltid å vera menneskeskapt heller.

Solveig Gråberg frå Dombås med felt reinsbukk i Ståkåhø 1977 (Foto: S. Gråberg).

Små og store byttedyretarar – med–spelarar i den finstilte fjellnatursyklusen

I dag lever vi i ein slags konfliktsone der ein må balansera hårfint mellom å ha ein levedyktig bestand av store rovdyr og å halde deira predasjon på beitedyr på eit akseptabelt nivå. Ein vil gjerne ha ein så intakt og opphaveleg fauna som mogleg, samstundes som det skal vera mogleg å utnytte dei fornybare fjellbeita til produksjon av kjøt. Det betyr også mykje for bygdesamfunna våre å kunne tilby eit breitt spekter av lokalt foredla mat, i ei tid med mykje negativ fokus på import av ultraprosessert industrimat.

Det ser audsleg ut når ein er komen opp til gråsprengt urlende ikring dei høgste toppane, slik som Grønhøa og Kjølen i vestkanten av Slådalen. Men dei mest hardføre fuglane held stand her, slik som fjellrypa.

Dagrovfuglar som kongeørna har gode jaktmarker i dei frodige Slådalstraktane, og framifrå hekkeområde i dei bratte bergfloga i Jønndalen. Før i tida var dei sett på som noko «styggedom», men i dag veit vi at dei har sin rettmessige og naturlege plass i fjellnaturen sin fauna.

No må vi sikra og reparera

Villreinen er proklamert som nasjonaldyret vårt. Det har den i sannheit fortent etter å ha fylt matfata våre i over 11 000 år. Men har vi spurt grådyra om løyve til å øydeleggja heimen deira? For det har vi gjort til gangs dei siste mannsaldrane. Men no meiner jamvel Ola og Kari at grensa er nådd. For nylege vindkraftplanar aust i Reinheimen vart møtt med unison motvilje av bygdefolket ikring. Ei tydeleg røyst frå grasrota om at nok er nok! Reinheimens far, Olaf Heitkøtter, la grunnen for ein meir bærekraftig forvalting av fjella ikring Nord-Gudbrandsdalen. Og spirene etter hans innsats lever framleis, takk og pris. Men mykje skamfaring av fjellheimen er VI likevel ansvarlege for. No må det sterk lut til for å bøta på dette. Ein prøvestein er tiltaksplanane som no er under handsaming.  Kanskje ein også skal vurdera om også Reinheimen bør få status som europeisk villreinområde, av di den er av våre mest urørte, heilheitlege leveområde for grådyra.  Men også her er det reparasjonspotensiale. Og den sommaropne vegen mellom Vågå og Lesja over Slådalen kan ein vel vurdera den vidare trongen for no når same vegsamband via Selsruste er sterkt opprusta, og like snar å køyra mellom dei to bygdene. Slådalsvegen kryssar over eit 1000 år gamalt massefangstanlegg for rein (Verket), og dette viser vel tydeleg kva viktig område dette har vore for reinen i uminneleg fortid. Også den minste av to kraftleidningar som kryssar over fjellet her kan attendeførast ettersom den ikkje lengre fører straum. At den mellom anna er ei dødsfelle for fugl som trekkjer forbi her er eit vel dokumentert faktum. Vi har mange sterke fjellbrukstradisjonar i Nord-Gudbrandsdalen, utan at tilhøyrande ressursar har blitt forbrukt. Det må difor vera plass både for tradisjonsjakt, beitedyr og ein mangfaldig, vill fauna i Reinheimen NP, i ein høveleg god ballanse. No må vi visa at det faktisk går an – både å bruka, sikra og reparera.

Etter ein lang marsj sørover snaufjellflyene på Slådalen kjem du til Fauttjønn. Dette er ei rik våtmark med eit mangfaldig fugleliv sommarstid. Her ser du eit lite utval artar av vade- og andefuglar som er observert her; brushane , grønstilk, havelle og toppand. Den rike berggrunnen gjev seg utslag i mykje lausmasser, frodig vegetasjon og mykje næring.

Villreinen i Tolga Østfjell

Villreinen i Tolga Østfjell

 Av Terje Sandberg, Hodalen – 
Tolga Østfjell er ett av Norges 24 villreinområder, etablert som eget villreinområde av landbruksdepartementet i 1959.

Det tok enda et par tusen år fra norskekysten ble isfri for 10 000 år siden til de første menneskene inntok Nord-Østerdalen og fjellene i det som i dag er Tolga kommune. Jegerne kom vannveiene oppover og innover, og fant sine boplasser ved elver eller innsjøer i dette karrige og høytliggende fjellområdet. Reinen var ett av de første pattedyrene som levde i disse fjelltraktene, og menneskene fulgte etter i reinens fotspor. Et utall av fangstgraver og funn av pilspisser, klubber, økser og spydspisser, viser at her har menneskene jaktet rein i mange tusen år. Bare i Tolga kommune er det funnet over 1500 fangstgraver.

Tolga Østfjell er et ca 400 km2 stort fjellområde som ligger mellom aksen Tolga-Tynset og bygdene og dalen øst i Tolga kommune, Hodalen, Kåsa, Holøyen og Øversjødalen. Områdets høyeste fjell, Elgpiggen er drøye 1600 m.o.h. og ruver helt i sør, mot Rendalen. Ett par hundre meter nedenfor toppen av Elgpiggen er det funnet en ca tre cm lang pilspiss av jern. Den er fra merovingertiden, hundreårene før vikingtiden i Norge. Kanskje satt det en reinsjeger oppe på Elgpiggen for 1500 år siden og speidet etter reinsflokker sørover mot Rendalen og Sølenfjellene, på samme måte som reinsjegeren gjør i dag, i 2024?

Villreinstammen i Tolga Østfjell er i den spesielle situasjonen at den skifter status når den krysser kommunegrensen til Rendalen. I Tolga kommune er de villrein, mens i området til Rendalen Renselskap er dyrene eiendomsdyr.  Dette har sin bakgrunn tilbake til 1920 tallet, da Rendølene satte ut tamrein i Rendalen Østfjell, fordi de mente det var tomt for villrein i fjellet. Det var det derimot ikke, hevder tolgingene, og viser til mange skriftlige kilder på observasjoner av villrein lenger nord, i Tolga Østfjell, før og under utsettingsperioden. Villreinen i dette området ble fredet i 1919.

Villreinen i Tolga og Rendalen ble, som i alle andre villreinområder, utsatt for et enormt jaktpress gjennom 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Jegerne fikk langtrekkende og mer treffsikre gevær. Det var harde kår i distriktene, og rein var et etterlengtet tilskudd til mat gjennom en lang og kald vinter. Engelske adelsmenn var i Norge og jaktet villrein i denne tiden, og i deres beretninger kan en lese om jaktmetoder og jaktkultur vi i dag ikke helt klarer å ta innover oss. Mange jegere med et stort antall løse hunder samlet rein og skjøt nærmest vilt inn i flokkene som løp i ring på kjent villreinvis.

Tolga Østfjell - foto: Terje Sandberg
En liten bukkflokk ved Røsjøen med Røsjøpiggen i bakgrunnen. Midt i Tolga Østfjell. Foto: Terje Sandberg

Innføringen av tamrein inn i villreinen har vært årsaken til uenighet om status, forvaltning og eiendomsrett på disse dyrene gjennom 100 år. De første årene etter utsettingen ble dyrene holdt adskilt ved gjeting av tamreinen i sør, og observasjoner av villreinen i nord. Men under årenes løp er dyrene blitt blandet, og det er i dag i praksis de samme dyrene med ulik status etter hvor de er.

Gjennom disse 100 årene er det gjort flere forsøk på å gi dyrene en lik status uavhengig av leveområde. Da enten ved å innlemme Tolga Østfjell i Rendalen Renselskap, eller ved å nekte Rendalen konsesjon på sin drift. Slik har det ikke blitt. Tolga Østfjell sine grunneiere, har gjennom sitt villreinutvalg aldri villet gi slipp på sin villreinstatus, og Rendalen Renselskap har ved alle sine søknader fått fornyet sine konsesjonssøknader.  Det burde da heller ikke være til hinder for et forvaltningsmessig samarbeid, da dyrene forvaltes gjennom jakt på begge sider av kommunegrensen.

      

I kvalitetsnormarbeidet som nettopp er sluttført, ble Tolga Østfjell det eneste villreinområdet i Norge som fikk grønn, og derved god status.

Et svært gledelig og fortjent resultat for alle oss som er glad i dette unike fjellområdet. Undertegnede hadde som tidligere leder av villreinutvalget gleden av å være en av to lokale representanter i den såkalte nasjonale «ekspertgruppa» som vurderte arbeidet som var gjort på forhånd, og som resulterte i den grønne statusen. Den andre lokale representanten var Jo Esten Trøan fra Villreinnemnda og viltnemnda i Tolga. Gruppa bestod ellers av eksperter innen genetikk, biologi, zoologi og økologi. Nå må det legges til at alle parametere innen kvalitetsnormen ikke ble vurdert. Kanskje ikke så mye grunnet mangelfulle data – for det finnes enorme mengder data tilgjengelig, hvis en benytter seg av Rendalen Renselskap sine historiske kilder. Men innen neste runde med kvalitetsnormvurdering, om 4 år, skal dette være tilgjengelig og mulig å benytte. Det bør tillegges at de data som ikke er vurdert, som bl.a. kalvevekter, holder reinen i dette området god kvalitet.

Årsakene til at villreinen i dette området er vurdert til grønn status, og dermed har alle forutsetninger for å leve et godt liv, er flere. Først og fremst er Tolga Østfjell et område som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Det er ingen store hyttefelt i området, noen få veier i ytterkantene, ingen veier i selve området. Det finnes turistruter, men disse er relativt lite benyttet. Det betyr at selv om området ikke er av de store i nasjonal villreinmålestokk, får villreinen i stor grad være i fred for mennesker i sårbare perioder gjennom året. Sommerbeite er svært godt i de frodige dalene i området.

Det betyr ikke at alt er rosenrødt i Tolga Østfjell. Det er flere faktorer som kan påvirke reinen i disse områdene. Et såpass lite areal som Tolga Østfjell omfatter, vil være svært sårbart for påvirkning av ulike typer. Jo mindre et område er, jo verre vil det være for reinen å finne erstatning for det som går tapt.

For ca. fem år siden var det klare planer for å etablere et industriområde med vindturbiner i dette område. Det hadde fått sitt eget navn og nummer, og planen var å sette opp flere titalls turbiner på de høyeste områdene fra nord i Rendalen og inn i Tolga Østfjell. Det vil si midt i det mest brukte beiteområdet til villreinen. Det skinte også gjennom i argumentasjonen, at en gjerne ville bruke denne utbyggingen, som et forsøk på hvordan villreinen lot seg påvirke av vindturbiner. La oss inderlig håpe at vi i 2024, har kommet oss videre fra en holdning om at villreinen skal bli benyttet som en forsøkskanin i vindindustri-utbygging. 

En annen mørk sky for villreinen i dette området er større rovvilt. Dette området huser alle våre fem store rovdyr, kongeørn inkludert.

Det er intet uvanlig syn å se opptil både tre og fire ørner sitte og beskue kalvingen inne på fjellet i mai. Ei litt uoppmerksom simle, eller ei førstegangsfødende med litt mindre morsinstinkt, så er resultatet gitt.

Tolga Østfjell - foto: Leif Kåre Trøan
Foto: Leif Kåre Trøan

Ulv er det her i perioder. Det er ved flere anledninger tatt ut revirhevdende par av ulv med helikopter. Det har også vært såkalte genetisk verdifulle ulver i beiteområdet til reinen over lengre tid. Disse er som kjent «fredet». Ofte dukker de opp i nærheten av vinterbeiteområder i en periode av året hvor villreinen går på sparebluss, og hver eneste forstyrrelse gjør at den tærer på nød-reserven. Av mange innen nasjonal forvaltning anses ulv i villreinområder som naturlig, slik at uttak av disse ikke gjøres, med mindre beiteorganisasjoner av bufe krever det.

Det er en solid jervestamme i området, med et varierende antall faste ynglinger. Jerven følger reinen gjennom hele året og plukker både kalver og andre svake/sjuke individer.

Større rovvilt er merkelig nok ikke en parameter i kvalitetsnormen. Det burde det selvfølgelig vært. Uansett hvor naturlig det er med rovvilt, påvirker det reinen og er da selvfølgelig noe en må hensynta i forvaltningen.

Det finnes en uttalt målsetting om at fjellområdet i Rendalen og Tolga Østfjell kan huse en bestand på godt over 2000 rein. Det har i de siste tiårene også vært perioder hvor denne målsettingen har vært nådd over lengre tid. Men så slår plutselig ulike faktorer til, og en ser at bestandstallet synker raskt over bare noen få måneder/år. At dette skyldes sammenfall av flere faktorer, er alle enige om – men graden av hver enkelt faktor er mer usikkert. Vi vet at disse knekkene sammenfaller med revirhevdende par av ulv. At ulv tar livet av så mange rein under direkte angrep er kanskje usannsynlig. Derimot vil stress og jaging under sårbare perioder føre til kasting av kalv og/eller næringsmangel hos reinen, og følgene kan bli stor nedgang i bestand og svært redusert helsetilstand på de resterende.

Vi vet også at reinen har vinterbeiteområdet sitt i et avgrenset område rundt Sølenfjellene. En undersøkelse av beitekvaliten og lavtykkelsen i dette området vil kunne gi oss noen svar. Men hvorfor benytter ikke reinen andre områder vinterstid – når det finnes andre områder med godt vinterbeite? Tannslitasjen hos bukker gir grunn til bekymring. Som vi vet er de nederst på rangstigen i flokken på vinterbeite, og må derfor nøye seg med å gnage lav fra stein vinterstid, med nedslitte tenner som resultat?

Et av de viktigste tiltakene for fortsatt å ha en stor og sterk stamme med villrein i hele dette sammenhengende fjellområdet, vil være at dyra får muligheten til å benytte hele området året rundt. Vinterbeite er den største flaskehalsen, og å gi dyrene mulighet til å utvide området vinterstid vil være av avgjørende betydning.

Det finnes fra tidligere tider også andre kalvingsområder som ligger ubrukt i dag. Med dagens rovviltpolitikk vil det utvilsomt være gunstig å spre kalvingen over et større område. Men hvordan en skal klare å få villrein til å utvide leveområdet sitt på noen få år er det store spørsmålet. Det er liten tvil om at arealbruk går i bølger, og hvordan vi kan påvirke dette er et område en mangler kunnskap om.

I Tolga Østfjell har vi i årenes løp jobbet mye med dette, og hatt et ønske om å øke bruken av Tolga Østfjell gjennom hele året. Vi vet gjennom biologien at vinden styrer mye av vandringen, og gjennom året ser vi at ved langvarig nordavind samles dyrene nordpå. I perioder har vi hatt hele stammen på et relativt konsentrert område helt nord på Tolga, nærmere 2000 dyr.

Kanskje en organisert fredning fra jakt i et par år vil gjøre at dyra naturlig vil ta i bruk områder lenger nord både til vinterbeite og kalving. Vi så etter fredningen på Tolga Østfjell i 2011 og 2012 umiddelbare virkninger på økt tilhold nordover! Kalvinger i området rundt Elgpiggen i 2013 var et umiddelbart resultat.

Det er blandede utsikter for villreinens fremtid i fjellene i Sør-Norge. Håpet er at gjennom resultatene som kvalitetsnormen gir, vil det igangsettes tiltak som gjør at denne spesielle ansvarsarten, vi er alene om å ha i Europa, kan gå en trygg fremtid i møte.

Det vil, utvilsomt, innebære at vi mennesker må forsake noe. Det være seg adgangen til fri ferdsel i fjellet året rundt, veier og bebyggelse/infrastruktur i fjellet, minske rovviltbestander, sette begrensninger innen jakt, jakttider og uttak, eller andre tilpassede tiltak i de ulike villreinområdene.

Fremtiden er både spennende og utfordrende for samlivet mellom mennesker og villrein!

Villreinrådet inviterer til årets fagdager på Voss

Villreinrådet inviterer til årets fagdager på Voss

Villreinrådet har gleden av å annonsere årets fagdag som finner sted 5. – 6. juni på Park Hotell i maleriske Voss. Dette er en unik mulighet for alle interesserte å dykke ned i aktuelle temaer som berører villreinens verden, fra stortingsmeldinger og kvalitetsnormarbeid til dyrehelse og etiske aspekter ved overvåkning.

I løpet av disse to dagene, fra lunsj til lunsj, vil deltakerne bli beriket med innsikt fra departementer, direktorater, forskere, og andre nøkkelpersoner innen forvaltning og relaterte felt. Diskusjoner vil spenne over en rekke temaer, inkludert re-etableringen i Nordfjella og prøvetaking under jakt, for å nevne noen. Dette er en gylden anledning til å nettverke, dele kunnskap og engasjere seg i viktige diskusjoner som former fremtiden for villreinen og dens habitat.

Arrangementet er åpent for alle, med en total kostnad på ca. 3700,- som inkluderer fullpensjon med overnatting, en tre-retters middag med vin og to lunsjer. Det sosiale aspektet vil bli ivaretatt med rikelig med muligheter for samvær og diskusjoner i avslappede omgivelser.

Park Hotell Vossevangen er det reservert 76 enkeltrom, med mulighet for ekstra rom ved behov. Vi oppfordrer interesserte til å melde seg på snarest for å sikre plass. Påmeldingsfristen er satt til 1. mai, men tidlig påmelding anbefales.

For påmelding, vennligst kontakt Christian Hillmann på e-post: christian.hillmann76@gmail.com med ditt navn, telefonnummer og e-postadresse. Gi også beskjed om eventuelle spesielle matbehov.

Vi ser frem til en inspirerende samling og håper å se mange av dere på Voss for å dele denne unike opplevelsen. Husk å spre ordet og inviter alle som kan være interessert. Vi ønsker dere alle en fantastisk vår og håper på et givende møte på Voss!

Har du spørsmål eller trenger mer informasjon, ikke nøl med å ta kontakt. Vi gleder oss til å se dere der!

 

Nytt temahefte om villrenforvaltningens historie

Nytt temahefte om villrenforvaltningens historie

Historien om villreinforvaltningen i Norge har vært en kontinuerlig reise gjennom tid og politiske landskap. Denne historien er en mosaikk av utfordringer, reguleringer og en stadig streben etter å opprettholde en bærekraftig bestand av denne majestetiske dyrearten.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte utfordringene med konflikter mellom tamreindrift og villreininteresser å manifestere seg, noe som resulterte i midlertidige forsøk på å regulere jakten. Dette førte til en midlertidig fredning av villreinen en del år tidlig på 1900-tallet. Til tross for disse tiltakene, fortsatte perioder med usikkerhet om bestandsstørrelsen.

Gjennom 1900-tallet ble villreinforvaltningen formet av politiske beslutninger og etableringen av institusjoner som Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Dette markerer viktige skritt mot en mer strukturert og balansert forvaltning av villreinbestanden. Samtidig ble villreinen i ulike regioner påvirket av infrastrukturutvikling og annen menneskelig aktivitet, og det oppsto behov for bedre koordinering og samarbeid mellom ulike sektorer.

 

Temahefte Villreinforvaltningen i Norge

Teknologiske fremskritt fra begynnelsen av 2000-tallet, spesielt bruken av GPS-teknologi for å spore villreinens bevegelser, markerte et vendepunkt for forvaltningen. Dette ga innsikt i villreinens atferdsmønstre og migrasjonsruter, noe som var avgjørende for å utvikle mer effektive strategier for forvaltning og beskyttelse av habitatet.

De seneste årene har det vært en økende bevissthet om behovet for å klassifisere nasjonale villreinområder basert på kvalitetsnormer. Dette har ført til identifisering av områder som ikke oppfyller standardene for god kvalitet, og det pågår arbeid med å analysere påvirkninger og utarbeide tiltaksplaner for å forbedre tilstanden i disse områdene.

Historien om villreinforvaltningen i Norge representerer en reise preget av tilpasning, politiske endringer og en konstant innsats for å balansere ulike interessenter og sikre en sunn og levedyktig villreinbestand i hele landet. Det er et kontinuerlig arbeid som tar sikte på å ivareta den biologiske mangfoldigheten og sikre at denne ikoniske arten forblir en del av Norges naturarv for kommende generasjoner.

 

Temaheftet Villreinenforvaltningen i Norge kjøper du i nettbutikken!
Villreinen 2024 – artikkelforslag ønskes!

Villreinen 2024 – artikkelforslag ønskes!

Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Vi planlegger at Villreinen 2024 vil være klar for utsendelse fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?

«Villreinen» har etablert seg med et mangfoldig innhold og bredde i det som publiseres. Dette skyldes mangfoldet av bidragsytere med ulike bakgrunner som alltid leverer interessante og lærerike artikler. Felles for dem alle er interessen for norsk fjellnatur og spesielt fascinasjonen for villreinen.

Redaksjonen oppfordrer til å melde inn artikkelforslag nå for å delta som bidragsyter i «Villreinen 2024». Vi ønsker også tips til gode artikler eller forslag til profileringsverdige personer innenfor villreinfamilien. Fristen for å sende inn artikkelforslag er satt til 10. februar. Ved eventuelle spørsmål oppfordres man til å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand for å avklare prosessen.

Som en takk for bidragene vil bidragsyterne være blant de første som mottar Villreinen 2024 – rett etter utgivelsen.

    Tidsplan for «Villreinen 2024»

    (eksakte møtedatoer etc er ikke satt – forbehold om endringer) 

    • 10. februar 2024: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
    • 14. februar 2024: Styremøte (Teams)
    • 1. mars 2024: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
    • Primo mars 2024: Ombrekkingen starter
    • Medio april 2024: Styremøte (med redaksjonsrådsmøte)
    • Primo mai 2024: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
    • Medio mai 2024: De siste annonsene leveres redaktør
    • Medio mai 2024: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
    • Ultimo mai 2024: “Villreinen 2024” leveres fra trykkeriet
    • Primo juni: Villreinrådets Fagdager (distribusjon av Villreinen)
    Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?

    Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?

     – FOTO: Lena Romtveit fra Norsk villreinsenter og Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken gikk igjennom arbeidet faggruppene på Hardangervidda skal i gang med denne våren. Foto: Karina Gjerde – 

    Tiltaksplaner for villrein

    Av Are Endal Rognes, Lena Romtveit, Anders Mossing, Norsk villreinsenter og Vemund Jaren, Miljødirektoratet

    I fjor fikk seks av de ti nasjonale villreinområdene rødt lys etter kvalitetsnormen for villrein. Siden det står så dårlig til må det konkrete tiltak til for å forbedre forholdene for villreinen. Arbeidet skal gjøres gjennom såkalte tiltaksplaner. Sammen med situasjonen med skrantesjuke og villreinens endrede status til “Nær truet” på rødlista er dette også grunnen til at det skal lages en stortingsmelding om villrein, koblet opp mot utviklingen av tiltaksplanene.

    Sju områder først ut

    I første omgang skal det lages utkast til tiltaksplaner for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane, Snøhetta og Knutshø. Setesdal Austhei oppnådde middels kvalitet (gul) ved klassifiseringen, men det lages en felles plan sammen med Setesdal Ryfylke fordi disse områdene henger så nært sammen og har en felles regional plan fra før (Heiplanen). Målet er at alle de nasjonale villreinområdene skal opp på minimum gult nivå i kvalitetsnormen på kort sikt, og på grønt nivå på lang sikt. Det er Miljødirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet som har startet arbeidet med tiltaksplanene. Arbeidet ledes av de hovedansvarlige statsforvalterne for de ulike villreinområdene, med Norsk villreinsenter som sekretariat. Hver planprosess har en prosjektgruppe som har hovedansvar for planarbeidet. Denne består av utpekte representanter for de mest relevante aktørene i vedkommende villreinområde. I noen områder har man vurdert at prosjektgruppa ville blitt for stor dersom alle interesser skulle vært direkte representert. Derfor legges det opp til medvirkning fra berørte parter gjennom temadager, åpne arbeidsverksteder og/eller faggrupper for ulike tema. De ulike tiltaksplanprosessene har også hver sin styringsgruppe som har som hovedoppgave å styre prosjektet og følge opp prosjektgruppas arbeid.

    Nybrottsarbeid

    Det er ikke laget tilsvarende tiltaksplaner for villrein tidligere, og tidsskjemaet er stramt på grunn av samordning med arbeidet med stortingsmelding. De ansvarlige statsforvalterne for de ulike områdene har derfor valgt å løse arbeidet på noe ulike måter, med variasjon i oppbygning og gjennomføring av planprosessene. Det er flere hovedtema som går igjen i mange av områdene. Her kan nevnes friluftslivsferdsel, motorferdsel, landbruk og utmarksnæring, vannkraft og bestandsforvaltning. Det varierer også mye mellom områdene hvor godt kartlagt de ulike utfordringene er og hvor det er kunnskapshull.

    Hva slags tiltak er det snakk om?

    Hva slags tiltak kan man egentlig foreslå for å bedre villreinens kår? Alle relevante tiltak som kan bidra til å bedre forholdene for villrein skal beskrives og tas med i det videre arbeidet med utkast til tiltaksplaner. Dette gjelder lavterskeltiltak som kan settes i verk raskt, men også mer overordnete og inngripende tiltak som kan kreve endring i gjeldende politikk og lovverk. Eksempler på tiltak kan være nedlegging/omlegging av stier, redusert brøyting av veier, flytting av hytter, ferdselsrestriksjoner, veier i tunnel, landbruer over regulerte vann, strengere regulering av jakta, stans i videre hytteutbygging m.m. Hvem som helst kan komme med innspill som så vil bli vurdert av de ulike prosjektgruppene. I arbeidet med utkast til tiltaksplaner er det viktigste å få frem beslutningsgrunnlag for konkrete, gode tiltak som kan hjelpe villreinen.

    Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken går igjennom oppdraget fra Miljødirektoratet på oppstartsmøtet for Hardangervidda. Foto: Karina Gjerde
    Scenarioanalyser

    Gjennom bruk av et dataverktøy utviklet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) kan man simulere effekter av menneskelige forstyrrelser og menneskelige installasjoner på villreinen. For eksempel kan man simulere effekten av å legge ned en merka sti eller flytte ei turisthytte. Miljødirektoratet og NINA har satt av noe midler til slike analyser. De ulike områdene må selv melde inn sine ønsker for slike scenarioanalyser, og så vil det bli gjort en prioritering av hvilke analyser som blir kjørt. Slike analyser vil kunne være til veldig god hjelp for å se effektene av foreslåtte tiltak og dermed enklere kunne prioritere mellom de ulike tiltakene.    

    Status i de ulike områdene

    Hardangervidda

    Statsforvalteren i Oslo og Viken er ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen på Hardangervidda. Til arbeidet er det valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Videre er det opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt på Geilo i midten av mars. I tillegg til den formelle oppstarten av prosessen, med tilhørende faglig innhold, ble det avholdt et første møte i de ulike faggruppene.

    Hardangervidda kom ut som ikke godkjent ved klassifiseringen etter kvalitetsnormen i både delnorm 1 og delnorm 3 . For bestandsforhold ble resultatet ikke godkjent for hhv. slaktevekter på kalv, andelen eldre bukk per voksen simle, samt funn av meldepliktig sykdom. De to siste er indirekte og direkte knyttet til skrantesjuke. På leveområde og menneskelig påvirkning ble Hardangervidda ikke godkjent på funksjonell arealutnyttelse, som følge av middels og høy arealunnvikelse av kalvingsområder i nord-vest.

    Nordfjella

    Statsforvalteren i Vestland er ansvarlig for prosessen i Nordfjella. Det er etablert en overordnet og relativt liten styringsgruppe, en noe større prosjektgruppe, samt seks tematiske faggrupper. I slutten av mars ble det gjennomført oppstartsmøte i Flåm. Oppstartsmøtet gikk fra lunsj til lunsj, med innledende foredrag på dag 1 og oppstart i tematiske faggrupper på dag 2. Faggruppene avtalte jevnlige møter i april og mai.

    Etter klassifiseringen av Nordfjella var det tre parametre som medførte at området fikk dårlig tilstand. To av disse er direkte og indirekte knyttet til skrantesjuke. Den tredje parameteren var funksjonelle trekkpassasjer og nærmere bestemt knyttet til fv. 50/Geiteryggen og reinens utfordringer med utveksling mellom Sone 1 og Sone 2. Alle disse forholdene blir selvsagt viktig for arbeidet med tiltaksplanen, men også “gule parametre” har vesentlig fokus, deriblant kvalitativt gode vinterbeiter både rundt Hallingskarvet og mer østlige områder.

    Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei

    I Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei er Statsforvalteren i Agder ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen. Her er det også valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Det er opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt i Bykle i midten av mars. Der ble det avholdt møter i flere av faggruppene, i tillegg til den formelle oppstarten av prosessen.

    Setesdal Ryfylke ble ikke godkjent etter normen som følge av negativ trend for andelen eldre bukk per voksen simle. Dette er et resultat av økt felling og prøveinnsamling fra voksen bukk, etter funn av skrantesjuke i naboområdet Hardangervidda. Her ble det videre ikke godkjent for funksjonelle trekkpassasjer, som i hovedsak handler om reduserte trekkmuligheter til kalvings- og oppvekstområder.

    Spesielt for tiltaksplanen i Setesdal Ryfylke er at denne også omhandler Setesdal Austhei, til tross for at dette området kom ut som godkjent (gult) ved klassifisering. Grunnen til dette er at Austheia deler flere fokusområder med Setesdal Ryfylke, da særlig knyttet til utvekslingstrekk mellom disse områdene. Austheia har også et viktig og sentralt plassert fokusområde for trekk over vegen ved Bjørnevatn, mellom vinterbeiter i nord og kalvings- og oppvekst, samt sommerbeiter i sør. Denne trekkpassasjen har et særlig fokus med en egen faggruppe i arbeidet med tiltaksplanen, da funksjonaliteten i denne trekkpassasjen er særlig sårbar.

    Statsforvalteren i Agder, Gina Lund, innledet programmet på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde
    Rondane

    I Rondane er det Statsforvalteren i Innlandet som er ansvarlig for prosessen. Her kjøres det en prosess for hele villreinområdet, men det vil bli laget egne utkast til tiltaksplaner for henholdsvis Rondane nord og Rondane sør. Den arbeidende prosjektgruppa er sammensatt av representanter fra villreinnemnda, villreinutvalget, Innlandet fylkeskommune, to kommuner og nasjonalparkmyndigheten.

    I Rondane er det holdt orienteringsmøter for kommunestyrer i berørte kommuner, samt for fylkestinget. Orienteringene har blitt tatt godt imot og flere kommuner har levert innspill til tiltaksplanarbeidet. Prosjektgruppa har pr. april hatt to møter og en temadag om ferdsel med deltakelse av representanter for reiselivsnæring, DNT og destinasjonsselskap. Det vil bli holdt flere temadager utover våren.

    I Rondane slo kvalitetsnormen ut på rødt for delnorm 3 og parameteren «funksjonelle trekkpassasjer». I tillegg var det utslag på gult for hele fem måleparametere både på delnorm 1, 2 og 3. Rondane er et område med flere store utfordringer, der de fleste kobles opp mot menneskelig ferdsel, infrastruktur og arealutnyttelse.

    Snøhetta og Knutshø

    Det er Statsforvalteren i Trøndelag som er ansvarlig for prosessene i Snøhetta og Knutshø. Det kjøres separate prosesser med ulike tiltaksplaner for de to områdene, men oppbygging og plan for arbeidet er likt i Snøhetta og Knutshø. Prosjektgruppene i disse områdene har representanter for villreinutvalg, villreinnemnd, verneområdeforvaltning, fylkeskommuner og kommuner. De har hatt møter for å komme med innspill til scenarioanalyser, samt planlagt temadager og videre arbeid med tiltak og problemstillinger. I mars ble det holdt åpne digitale informasjonsmøter for hvert av områdene. Det var god deltakelse på begge og det er tydelig at folk er nysgjerrige på prosessene og opptatt av både faggrunnlag for kvalitetsnormen, og muligheten til medvirkning i de ulike prosessene.

    For Snøhetta sin del slo normen ut på rødt for delnorm 1 på parameterne «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv» og «antall kalver per 100 simle og ungdyr», i tillegg til funksjonelle trekkpassasjer under delnorm 3. Utfordringene i Snøhetta knytter seg hovedsakelig opp mot turisme og menneskelig ferdsel, men også vannkraftutbygginger og veier.

    For Knutshø slo normen ut på rødt for «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv», samt at hele fire måleparametere på delnorm 1 og 3 slo ut på gult. I Knutshø kobles dårlige slaktevekter på kalv opp mot parasitt- og beitebelastning fra tamdyr. I tillegg har området et godt utbygd veinett og flere store kraftreguleringer som medfører store arealbeslag og mye menneskelig ferdsel.

    Interesserte deltakere på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde
    Utkast til tiltaksplan

    Det skal utarbeides en rapport for hver av de seks planprosessene som inneholder forslag til konkrete tiltak for å forbedre forholdene for reinen. Rapporten skal inneholde beskrivelser av tiltak, et kostnadsoverslag for hvert tiltak og en prioritering over aktuelle tiltak innenfor området. Det skal også gjøres enkle samfunnsøkonomiske vurderinger ved prioriteringen av tiltakene. Utkast til tiltaksplanene skal være overlevert til Miljødirektoratet innen 1. desember 2023. Miljødirektoratet vil gå gjennom alle innsendte utkast og videresende dem til Klima- og miljødepartementet med sine råd og vurderinger.

    Stortingsmelding og godkjente planer

    Klima- og miljødepartementet vil trekke utkastene til tiltaksplaner inn i arbeidet med utarbeiding av stortingsmelding for villrein og bruke dem som innspill til prioriteringer, utforming av ny politikk, og bruk av eksisterende og nye virkemidler. Etter framlegging av stortingsmeldinga for villrein, som er planlagt i 1. kvartal 2024, vil Klima- og miljødepartementet og sektordepartementene ta utkastene til tiltaksplaner opp til formell behandling med sikte på at de kan fastsettes av regjeringen som godkjente tiltaksplaner innen utgangen av 2024. Det blir så et ansvar for de relevante aktørene å sette i gang arbeidet med planlegging, finansiering og gjennomføring av konkrete tiltak som er prioritert i planene.

    Kommende tiltaksplaner

    Det er i første runde de seks nasjonale villreinområdene som fikk rødt lys i kvalitetsnormen, samt Setesdal Austhei, som har igangsatt arbeidet med utkast til tiltaksplaner. De gjenstående villreinområdene vil bli klassifisert etter kvalitetsnormen i løpet av 2023. Når dette arbeidet er ferdig vil det bli vurdert om det er aktuelt med utvikling av tiltaksplaner for flere områder. De nasjonale villreinområdene Sølnkletten, Reinheimen – Breheimen og Forollhogna, som alle fikk middels kvalitet ved første klassifisering, vil også være en del av denne vurderingen.

    Pin It on Pinterest