fbpx
Villreinrådets fagdager 2022

Villreinrådets fagdager 2022

Villreinrådet inviterer til årets FAGDAGER 1.-2. juni.

 

Fagdagene holdes på Spidsbergseter Resort i Rondane.

Programmet inneholder flere foredrag om kvalitetsnormarbeidet, vilthelse, reetablering, men også noen øvrige temaer som hva vi kan lære av tamrein, innlegg fra DNT samt god informasjon fra de lokale områdene. Villreinrådet jobber også med å få til en utflukt med guidet tur over Venabygdsfjellet.  

Påmelding er til Christian Hillmann og påmeldingsfrist er 1. mai. Påmeldingen må inneholde: navn, adresse og e-postadresse til alle som meldes på. Er det noen spesielle mathensyn som må tas, så si ifra om det.

Vi har fått et godt tilbud på rundt 2690,- per person i enkeltrom og 2390,- i dobbeltrom. Prisen inkluderer tre retters middag med drikke – og lunsj begge dager.

Etter hvert som enkeltrom fylles, vil de som melder seg på senere plasseres i leiligheter, med egne soverom. Hvis flere kan dele en slik leilighet, så er det fint om dere sier ifra.

Her er det foreløpige programmet!

Flott med påmelding snarest – og senest 1. mai!

 

Villreinen 2022 – artikkelforslag ønskes!

Villreinen 2022 – artikkelforslag ønskes!

Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Vi planlegger at Villreinen 2022 vil være klar for utsendelse fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?

«Villreinen» har tradisjon for å ha et innhold med stor variasjon og bredde i det som kommer på trykk. Mange bidragsytere, med ulik bakgrunn, bidrar til at Villreinen alltid presenterer interessante og lærerike artikler. Fellesnevneren er interessen for norsk fjellnatur – og ikke minst – dragningen mot grådyra. 

Meld inn artikkelforslag nå!

Redaksjonen håper at du blir blant bidragsyterne i «Villreinen 2022»! Eller kanskje du har tips om en god artikkel, eller forslag til en «bauta» innen villreinfamilien som bør profileres? Send inn ditt artikkelforslag innen 31. januar. Om du har spørsmål er det bare å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand, så blir vi enige om hvordan dette skal gjøres. Som belønnning for artikkelen og bildene blir du blant de første som får tilsendt neste års utgave av årboka, rett etter utgivelse. 

Tidsplan for «Villreinen 2022»

(eksakte møtedatoer etc er ikke satt – forbehold om endringer) 

  • 31. januar 2022: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
  • 17. januar 2022: Styremøte med redaksjonsrådsmøte (Teams)
  • 1. mars 2022: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
  • Primo mars 2022: Ombrekkingen starter
  • Medio april 2022: Styremøte (med redaksjonsrådsmøte)
  • Ultimo april 2022: De siste annonsene leveres redaktør
  • Primo mail 2022: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
  • Medio mai 2022: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
  • Ultimo mai 2022: “Villreinen 2022” leveres fra trykkeriet
  • Primo juni 2022: Villreinrådets Fagdager (fordeling/utkjøring og distribusjon av Villreinen)
Villreinrådets FAGDAGER på Geilo

Villreinrådets FAGDAGER på Geilo

Årets fagdager i regi av Villreinrådet arrangeres den 13. og 14. oktober på Vestlia Resort, Geilo. Vi har også i år valgt å flytte fagdagene fra juni til oktober på grunn av koronasituasjonen, men håper likevel interessen er stor og at vi vil se mange villreininteresserte under årets fagdager.

Fagdagene på Geilo vil blant annet fokusere på kvalitetsnormarbeidet og ferdselsproblematikk – og vi kommer dessverre ikke utenom skrantesjuke i år heller. I tillegg kommer det mange interessante innlegg fra sentrale personer – se forøvrig vedlagte program.

Fjorårets fagdager ble streamet via Facebook, i hovedsak på grunn av begrenset hotellkapasitet og veldig mange på venteliste. I år har vi ingen kapasitetsproblemer, men vi vurderer likevel om hele eller deler av arrangementet skal streames. I så fall vil streamen bli sendt på Facebooksiden til Villreinen og det vil ikke kreves noen innlogging eller «kode». Så om du absolutt ikke får tatt turen til Geilo disse dagene, men likevel er interessert, er det lurt å følge med på Villreinens Facebookside.

Aller helst vil vi møtes, mingle og snakkes – og ikke minst gledes over uformelle og muntre samtaler over litt god mat og godt drikke.

Påmelding til Christian Hillmann.

Vi sees!

Her er programmet for FAGDAGENE.

Klipp fra forrige gang fagdagene var på Geilo

DNT-hytte flyttet til Maihaugen

DNT-hytte flyttet til Maihaugen

– Av Ingeborg Wessel Finstad og Louise Brunborg-Næss (DNT) – 

I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.

Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.

– Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.

I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse. 

Bedre vilkår for villreinen

Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.

– DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.

For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.

 

Gråhøgdbu Rondane
Forarbeider til flytting av Gråhøgdbu. Foto: Terje Myhre/Lillehammer Museum

En grundig prosess 

Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.

Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.

I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.

– For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

 

Gråhøgbu på flyttefot, Rondane
Uthus med sikringsbu på flyttefot. Foto: Ragnvald Jevne/DNT Lillehammer. 

Nytt liv på Maihaugen

Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.

– Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.

Villreinformidling

Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år. 

Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen. 

– Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen. 

Fakta: Flytteprosjektet

Hovedansvarlig for flyttingen av Gråhøgdbu er Stiftelsen Lillehammer Museum (Maihaugen). Det største økonomiske enkeltbidraget er gitt av sparebankstiftelsen DNB på kr 1 700 000. Fylkeskommunen, DNT Oslo og Omegn, DNT Lillehammer og Miljødirektoratet har gitt hver sine solide bidrag til et nytt liv for Gråhøgdbua på Maihaugen. Museet bruker dessuten betydelige ressurser gjennom arbeidet som utføres av deres fagpersoner.

På skotøyet skal jaktfolk kjennes

På skotøyet skal jaktfolk kjennes

– Av Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen –
Villreinjakt innebærer nesten alltid mye gåing. Gjerne mil etter mil, dag etter dag. Er formen bra vil utbyttet av turen og jakta bli mye større enn om hver kilometer er et slit. Nesten like viktig som god form, er det du har på beina.
Hvilke krav du stiller til ditt fottøy kommer an på hvilken jakt du i hovedsak bedriver. Hvor du jakter – altså terrengtype, gradient, topografi, underlag osv. Når du jakter – værforhold, temperatur, osv. Og ikke minst hvor tung sekk du er så heldig å måtte slite med på en vellykket tur. Likeledes vil boforholdene under jakta påvirke mulighetene for tørking. Det er forskjell på en 10-dagers teltur i Snøhetta og ei jaktuke med base i ei god og varm hytte på Norefjell. Uansett form, hva du jakter og hvor, så ønsker de fleste å ha gode, tørre, lette og stødige støvler på beina. Personlig har jeg vært ganske konservativ i valg av jaktstøvler. Det har gått i lærstøvler – tidligere uten membran, etter hvert nesten alltid med membran. I veldig fuktige perioder/områder, på skogsfugl- eller rypejakt, har faktisk gode gummistøvler oftere blitt mitt foretrukne alternativ. Rett og slett fordi lærstøvler, uavhengig hvor godt du vedlikeholder dem, blir vasstrukne etter lange, våte dager. Du går plutselig med 50 % mer vekt på føttene, og de tørker garantert ikke over natten. De siste par årene har jeg hatt gleden av å bruke et par jaktstøvler der det tradisjonelle læret er erstattet med et gummiaktig materiale som minner litt om lær. Det er verken lær eller gummi, men skal være et ytterlag i microfiber som er perforert over store partier av støvelen. Dette har resultert i støvler med lav vekt og med et yttermateriale som ikke trekker vann. I tillegg er det benyttet en Gore-Tex membran. Og støvlene er så å si vedlikeholdsfrie! Nesten for godt til å være sant – og da er det jo som regel nettopp det – eller? Støvlene er i hovedsak brukt til reinsjakt og fuglejakt, i tillegg til fisketurer, fjellturer og rene hundetreningsturer. Jeg har brukt dem på reinsjakt i Snøhetta, i Sølnkletten og på Norefjell–Reinsjøfjell. Litt ulike typer terreng og underlag. Og på skogsfugl- og rypejakt i Trysil og Alvdal. Fra dager i våte myrområder, til bratte steinura på høgfjellet. Altså fra normal, til ganske røff bruk.   
Alfa Rype på reinsjakt
Erfaringene så langt er usedvanlig gode – rett og slett overraskende bra. Passformen er bra og støvlene har vært komfortable fra første tur, og passformen har heller ikke endret seg etter lengre tids bruk. Hælen sitter som støpt uten antydning til «glipping», og jeg har ikke opplevd at skoen klemmer. Sålen gir godt grep på det meste av underlag, for øvrig synes jeg dagens jaktstøvler jevnt over har gode såler. Støvlene puster bra – bedre enn jeg er vant til – noe man særlig har nytte av tidlig i reinsjakta. Vekta er merkbart lav – spesielt litt seint på ettermiddagene når kilometerne og høydemeterne kjennes i beina. I tørr tilstand veier f. eks. mine høye lærstøvler 1150 g/sko, disse «moderne» Alfa-støvlene veier 755 gram. Etter en våt dag på jakt legger lærstøvelen dessuten fort på seg flere hundre gram. Det merkes! Også dagen etter, om du ligger i telt med begrensede tørkemuligheter.  Hva med slitestyrken? Det var vel her jeg var mest skeptisk til de «moderne, tekniske» materialene. Nå skal jeg være forsiktig med for bastante konklusjoner etter to års bruk, men samtidig har jeg rimelig mange bruksdager i løpet av denne perioden. Og hvor lang levetid forventes av jaktstøvler ved hard bruk? Uansett, Alfa Rype er minst like solide støvler som noe annet jeg har/har hatt i min støvelgarderobe. De er skikkelig solide og står ikke tilbake for noen av lærstøvlene jeg har prøvd – snarere tvert om. De bærer liten preg av slitasje og er fortsatt helt vanntette. Så til eventuelle material-skeptikere – glem det!
Alfa Rype
Til hvem og til hva passer så Alfa Rype? Å anbefale jaktstøvler er risikosport – her er det store variasjoner i hva man foretrekker av stivhet, vekt, høyde etc. Og rett og slett hvor mange kroner man vil/kan bruke. For egen del er Alfa Rype blitt en støvel jeg velger til så å si alle mine jakt- og fritidsturer.  Det er lettere å snu det på hode å spørre; når passer andre støvler bedre? Når det er kaldt og du samtidig skal ha lange pauser – da blir disse støvlene fort kalde. Så ved postjakt kalde dager seinhøstes, ville jeg tatt et annet støvelpar. Alfa Rype er heller ikke de stiveste støvlene, så med maksimal vekt i sekken i ulendt terreng – da kan stivere støvler være bedre. Jeg bar ut ei fin simle i fjor, riktignok ikke i det vanskeligste terrenget, og savnet ikke bedre ankelstøtte. Men er du følsom for overtråkk og jaktterrenget er av det tøffe, utfordrende slaget – er sannsynligvis et stivere valg det rette. Oppsummert er Alfa Rype meget gode jaktstøvler til allround bruk. De puster bra, er usedvanlig lette, sitter godt både på foten og på underlaget. De trekker ikke vann, er vedlikeholdsfrie og slitesterke. Det holder mer enn nok for meg!

FAKTA: Alfa Rype

(Kilde: www.alfa.n0)

Lett støvel i AlfaAir™ med stabilt, høyt skaft. GORE-TEX-membran gjør støvelen vanntett og pustende. Memoryfoam rundt ankelen sørger for god passform og komfort. Snøresystemet med Double Lock System forenkler individuell tilpasning. Vedlikeholdsfritt og slitesterk AlfaAir™ materiale som har lav vekt og sørger for enkelt vedlikehold, samt helkalosjering som øker slitestyrken. Combo mellomsålen sørger for stabilitet og støtdemping, mens yttersålen Vibram® Grip AMG gir godt grep i variert terreng. VEKT: 770 g pr sko/støvel (EU 42) SKAFTHØYDE: 23.5 cm (EU 42) MATERIALE: Alfa Air™ + GORE-TEX Comfort SÅLE: Vibram® Grip AMG Veil. pris: 4499,-

Kalving på Hardangervidda

Kalving på Hardangervidda

 – Av Kjell Bitustøyl, skribent og fotograf –
Villrein og verdiar er eit tema som ofte fører til debatt og usemje, kven skal villreinen vera til for – jegerar, forskarar eller oss andre som berre observerer? I denne artikkelen vil eg formidle litt frå ein observatør. Utgangspunktet er mi eiga hytte i fjellområdet Falkeriset i Rauland, ei hytte som så vidt ligg innafor det som er definert som villreinområdet på Hardangervidda. Det er særleg i samband med kalvinga om våren at dette området har hatt besøk av villrein dei seinare åra.
Kalvingsområda på Hardangervidda er godt kartlagt over tid og er vist fram i ulike samanhengar på ulike kartmodellar. Underteikna har observert kalvinga sidan 2009, då reinen i stort omfang for fyrst gong på lang tid kalva heilt ned i bjørkeskogen ikkje langt frå Kråmvik–vegen i Rauland. Å kunne sitje og sjå innover fjellheimen og stundom observere villreinen frå godstolen i hytta, er eit privilegium for dei få. Men dette har skjedd år om anna sidan 2009. Hytta mi ligg i Falkeriset, dette kjende fjellpartiet mot Møsvatn. Besteforeldra mine hadde ein eigedom her, difor er eg av dei heldige som arva ei hyttetomt der.

 

Ikkje rein i juni månad

Eg er av ei slekt med mange jegerar, men sjølv har eg landa på jakt med kamera i staden for børse. Spenninga og opplevinga er likevel langt på veg den same. Å ha ei hytte som ligg innafor grensa til det etablerte villreinområdet, har gjeve meg unike moglegheiter til å fylgje med og observere reinen som periodevis vandrar ut og inn av dette området. Før 2009 var det òg rein i området av og til, men då var det for det meste bukkar som kom på vårbeite, ein periode var dei ofte på groen på fellesstølen Englandsmo tett inn til bilvegen til Kråmviki. Og den gong som no, trekte reindyra innover fjellet att før det blei nemneverdig trafikk i heiane. Dette ser eg ikkje minst av notatane i hytteboka, det er svært sjeldan rein er observert i området etter 1. juni.

Villreinflokk ved Falkenòbba – Falkenuten
Villreinflokk ved Falkenòbba – Falkenuten – 17. mai 2009. Dette er ein topp som blir besøkt av tusenvis av folk seinare på sommaren.
Slik har det etter mi erfaring vore relativt få tilfelle der folk har skremt reinen. Ofte er dette litt ut i mai, og då er det dei færraste som bryr seg med å vandre innover, mest på grunn av at det kan vera vanskeleg framkommeleg, dårleg skiføre, store bekkar, eller mykje fennar å forsere om du tek deg fram til fots. Altså naturens eigen forsvarsmekanisme som regulerer trafikken av folk inn i fjellet.

Kvifor byter reinen kalvingsområde?

Kva som har ført reinen så langt sør og aust i høve til kalvinga, er sjølvsagt tusenkroners-spørsmålet mange har stilt seg, utan at noko god forklaring har kome for dagen. Mange kjenner til villreinforskar Terje Skogland og forskinga han dreiv med i mange vårar i samband med kalvinga på Vestvidda. Dette var eit pionerarbeid frå ein forskar som over tid oppnådde stor respekt både for kunnskapen han skaffa fram og for måten han opptredde på. Så stor respekt fekk han at mange hytter eller steinbuer på Vestvidda stod opne for han om han ville nytte dei i samband med forskinga si. Skogland døydde seinhaustes i 1994, men til og med siste våren var han inne i kalvingsområdet, sjølv om han var sterkt svekka av kreftsjukdomen. Han fekk med det ikkje oppleve at reinen relativt stutt tid etterpå flytta kalvingsområdet radikalt i søraustleg retning.

Simle med nyfødd kalv i Godokkeggi
Simle med nyfødd kalv i Godokkeggi mai 2010.
Underteikna er ingen reinforskar, men ein observatør som både har fylgt med på det som har kome av kunnskap i skriftleg form, men òg gjennom brei kontakt med miljøet og ved eigne observasjonar. Kort fortalt ser det ut som om villreinen gradvis har flytt seg austover i samband med kalvinga, mange vil ha det til at fleire svært snørike vintrar med ekstreme snømengder i kalvingsområda rundt Veigdalen og Hårteigen på vestvidda, førte til at reinsimlene såg seg om etter andre meir egna kalvingsplassar. Middalen i Røldal var ein av desse, seinare ser det ut som om dyra har trekt seg meir og meir mot aust, mot Telemark, der dei sidan 2000-talet og kanskje med ekstremår i 2009 og 2015 har hamna heilt mot yttergrensene i sør-aust. Dagens fremste villreinforskar og leiar for GPS-prosjektet på Vidda gjennom 20 år, Olav Strand, har god oversikt over korleis kalvinga har variert geografisk gjennom desse åra.

 

17. mai 2009

17. mai 2009 er eit tidsskilje for meg i høve til kalving og villrein. Då var eg oppe i heiane i eit anna ærend og fekk til mi store overrasking sjå at store delar av Falkeriset og Eggeflott var «befolka» med simler og kalvar, nyfødde mange. Bukkeflokkar var her òg, og det var dei som var lengst ute. Som observatør og fotograf har eg over tid lært meg å vera yttarst forsiktig for ikkje å skremme dyra, dette gjeld sjølvsagt aller mest i kalvingstida. Difor har eg òg inniblant med stor varsemd vore innover i området for å fylgje med. Eg har meint og meiner framleis at det er viktig at nokon bør fylgje litt med på kva som skjer omkring dette eitt av naturens vakraste under, dagane då dei skjøre små reinskalvane stavrar seg på beina kanskje berre ein time etter sjølve fødselen.

Skremt av helikopter

To gonger har eg på relativt nært hald, sett reinsimler med nyfødde kalvar blitt skremt av overflygande helikopter. Eine gongen, litt nærmare Songa, kom eit helikopter rett over flokken, truleg i lovleg høgde, men likevel med det resultat at området blei tømt for dyr på ein blunk, berre nokre simler med heilt nyfødde kalvar blei att, og med det var dei svært sårbare for angrep frå ørn. Denne gongen fekk dette eit etterspel i form av at helikopterselskapet blei identifisert og kontakta, kanskje fekk dei ein nyttig lærdom i høve til å ta ein telefon for å unngå at ein på denne måten skremmer reinsdyra i den mest sårbare perioden. Min observasjon også frå to andre tilfelle, det eine med fly, er at reinsimlene er uhyre vare for den slags motorstøy i kalvingstida. Andre eg kjenner har gjort liknande observasjonar.

simler og kalvar i Laksabotn
Rein avslapping, simler og kalvar i Laksabotn midten av juni 2013.

Lære av feil 

Skal du bli ein god villreinjeger må du sjølvsagt vera god til å skyte og likeins vera god til å snike deg inn på dyra eller på andre måtar koma på skothald. Mykje av denne kunnskapen kan du ikkje lesa deg til, du må ut i terrenget og erfare, gjerne saman med røynde jegerar. Og det kan skje og har sjølvsagt skjedd, at ein uerfaren jeger skamskyt. Men neste gong du har eit dyr på kornet, vil du vera litt meir erfaren, og stegvis bli ein sikrare og betre jeger. Slik er det òg med ein fotograf, meiner eg. Ei vellykka fotojakt ser slik ut: Greier du å koma deg på «skothald» utan å forstyrre dyret eller dyra, og trekke deg varsamt tilbake utan at dei merkar deg, er det ei vellykka fotojakt. Men før du blir god i dette må du kanskje ha gjort nokon feil, blant anna i høve til kor lite vind som skal til før dyra, og særleg simlene om våren, får vêret av deg og blir skremt. Dette har eg sjølv erfart, og berre ved å prøve seg i felt blir ein både ein betre jeger og ein betre fotograf. Og slik kan du bli ein dyktig naturven som på den mest skånsame måten observerer naturen omkring deg.

Kalvinga meir mot vest att?

Reinsdyra på Vidda har hatt kalvingsområda sine over tid i Telemark no, i Vinje kommune sin del av Vidda. Eitt år, 2015, var dei heilt nedi liene i Arabygdi og kalva, då var det ekstremt sein vår og dårleg beite lenger inne. Folk i dette området har fortalt at for lenge sidan, kanskje tilbake til 1950-talet, var det òg kalving i dette fjellpartiet. I den samanheng kan det sjølvsagt tenkast at reinen har større syklusar i høve til å utnytte beita på Vidda. Men dette er og blir spekulasjonar. Ein faktor som ligg nært i dagen, er sjølvsagt at reinen vel seg kalvingsområde etter mattilhøve, men òg i høve til ro og fred, lite trafikk. Slik sett har kalvingsområda i Vinje vore gunstige. 

Same året, 2015, observerte eg litt uti juni ei einsleg simle med kalv langt utanfor kalvingsområdet, nærare bestemt ved Bjortjønn, fleire kilometer utanfor grensa for villreinområdet. Dette har nok skjedd før, men der finst svært få observasjonar av slikt i nyare tid så langt eg kjenner til.

Eitt år var spesielt, då observerte eg store simleflokkar i området Eggeflott-Vesle Bitdalsvatn i april. Fjorten dagar etterpå, nærare 1. mai, var området så godt som tømt for dyr. Eit kraftig snøfall hadde kome, og berre fjorten dagar før kalvinga skulle finne stad, drog simlene mot nord. Og kalvinga skjedde meir mot Argehovd – Mogen-Kvennadalføret. Men neste år var dei på plass att, sjølv om det har variert ein heil del. Og så seint som i april i 2019 observerte eg ein flokk på mange hundre dyr i slutten av april frå godstolen i hytta mi. Så langt ute som i 2009 med kalving i så stort omfang har det likevel ikkje vore i ettertid så vidt eg har observert. 

Det store spennningsmomentet er sjølvsagt når dyra skal kalve i eit anna området att, til dømes Vestvidda. GPS-posisjonar har vist at noko kan vera på gang. Men førebels har dyra nok ein gong enda opp innafor Telemarks grenser, sjølv om dei våren 2020 var godt spreidd og kan hende lenger inne på Vidda enn på lenge. Kanskje det blir lenge til eg kan sitje i godstolen og sjå reinsflokkane om våren att?

Simle og kalv ved Bjortjønn
Simle og kalv ved Bjortjønn langt utanfor villreinområdet i juni 2015.

Verdien av opplevingar

Mange vil hevde, og med rette, at ein bør halde seg mest mogleg vekk frå fjellet i kalvingstida. Reinen på Hardangervidda treng all ro han kan få. Eg vil likevel, med utgangspunkt i det eg observerer frå Falkeriset, fylgje med på kva som skjer, og med stor varsemd, kanskje våge meg eit stykke innover for på trygg avstand studere dette vårens vakraste eventyr. Verdien av opplev–ingane av reinsdyret året gjennom trur eg både jegerar, observatørar og fotografar delar. Det er ikkje berre det du har med deg heim i sekken, eller det du har fått inn på filmen (eller brikka no til dags) som betyr noko. Opplevingane tett på naturen blir verande der lenge og er nok vel så stor motivasjon for å koma seg ut som sjølve haustinga. Slik har det truleg vore uminnelege tider, trur eg, sjølv i tider der det har vore smått med mat, og jakt har vore tvingande nødvendig. Møte med sterke opplevingar ute i naturen gjer deg audmjuk og fyller deg med respekt for det skjøre og fascinerande livet der ute. 

 

Einsleg simle med kalv

Eg vil dele ei fersk oppleving der eg ikkje fekk teke bilete, men fekk eit desto sterkare bilete på netthinna: Våren 2020 låg eg ute på ein spelplass for dobbeltbekkasin inn mot Vidda og sat i solskinet i tidleg morgontimar og sveipa over områda med kikkerten, noko som ein gjer svært ofte. Langt borte, på ei myr som halla nedover mot lågare lende, kjem ei einsleg simle med ein liten kalv, kanskje dei einaste reinsdyra i området, for ingen andre reinsdyr var å sjå. Komen ut på den store myra stoppar simla og verar og snur brått og fer ned att i bjørkeskogen, ho forsvann for mitt auga. Eg var altfor langt unna til at ho såg eller fekk vêret av meg. Det må ha vore noko anna – og rett nok, få minuttar etterpå kjem ei ørn flygande lågt over terrenget ikkje veldig langt frå der simla forsvann. Korleis det gjekk veit eg ikkje. Ein liten halvtime etterpå kjem i tillegg to songsvaner og landar på eit stille tjønn, også det eit stykke unna, eit vakkert syn ein sjeldan ser i denne delen av landet. Eg rusla heimover vel nøgd med å ha opplevd dette, det var ikkje så viktig at eg hadde foto av det som hende. Morgonstunda, det vesle innsynet i ei villmark ein blir audmjuk av å tenkje på, var meir enn nok. Og biletet har festa seg i minnet for ettertid.

Pin It on Pinterest