fbpx
DNT-hytte flyttet til Maihaugen

DNT-hytte flyttet til Maihaugen

– Av Ingeborg Wessel Finstad og Louise Brunborg-Næss (DNT) – 

I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.

Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.

– Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.

I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse. 

Bedre vilkår for villreinen

Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.

– DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.

For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.

 

Gråhøgdbu Rondane
Forarbeider til flytting av Gråhøgdbu. Foto: Terje Myhre/Lillehammer Museum

En grundig prosess 

Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.

Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.

I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.

– For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

 

Gråhøgbu på flyttefot, Rondane
Uthus med sikringsbu på flyttefot. Foto: Ragnvald Jevne/DNT Lillehammer. 

Nytt liv på Maihaugen

Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.

– Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.

Villreinformidling

Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år. 

Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen. 

– Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen. 

Fakta: Flytteprosjektet

Hovedansvarlig for flyttingen av Gråhøgdbu er Stiftelsen Lillehammer Museum (Maihaugen). Det største økonomiske enkeltbidraget er gitt av sparebankstiftelsen DNB på kr 1 700 000. Fylkeskommunen, DNT Oslo og Omegn, DNT Lillehammer og Miljødirektoratet har gitt hver sine solide bidrag til et nytt liv for Gråhøgdbua på Maihaugen. Museet bruker dessuten betydelige ressurser gjennom arbeidet som utføres av deres fagpersoner.

På skotøyet skal jaktfolk kjennes

På skotøyet skal jaktfolk kjennes

– Av Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen –
Villreinjakt innebærer nesten alltid mye gåing. Gjerne mil etter mil, dag etter dag. Er formen bra vil utbyttet av turen og jakta bli mye større enn om hver kilometer er et slit. Nesten like viktig som god form, er det du har på beina.
Hvilke krav du stiller til ditt fottøy kommer an på hvilken jakt du i hovedsak bedriver. Hvor du jakter – altså terrengtype, gradient, topografi, underlag osv. Når du jakter – værforhold, temperatur, osv. Og ikke minst hvor tung sekk du er så heldig å måtte slite med på en vellykket tur. Likeledes vil boforholdene under jakta påvirke mulighetene for tørking. Det er forskjell på en 10-dagers teltur i Snøhetta og ei jaktuke med base i ei god og varm hytte på Norefjell. Uansett form, hva du jakter og hvor, så ønsker de fleste å ha gode, tørre, lette og stødige støvler på beina. Personlig har jeg vært ganske konservativ i valg av jaktstøvler. Det har gått i lærstøvler – tidligere uten membran, etter hvert nesten alltid med membran. I veldig fuktige perioder/områder, på skogsfugl- eller rypejakt, har faktisk gode gummistøvler oftere blitt mitt foretrukne alternativ. Rett og slett fordi lærstøvler, uavhengig hvor godt du vedlikeholder dem, blir vasstrukne etter lange, våte dager. Du går plutselig med 50 % mer vekt på føttene, og de tørker garantert ikke over natten. De siste par årene har jeg hatt gleden av å bruke et par jaktstøvler der det tradisjonelle læret er erstattet med et gummiaktig materiale som minner litt om lær. Det er verken lær eller gummi, men skal være et ytterlag i microfiber som er perforert over store partier av støvelen. Dette har resultert i støvler med lav vekt og med et yttermateriale som ikke trekker vann. I tillegg er det benyttet en Gore-Tex membran. Og støvlene er så å si vedlikeholdsfrie! Nesten for godt til å være sant – og da er det jo som regel nettopp det – eller? Støvlene er i hovedsak brukt til reinsjakt og fuglejakt, i tillegg til fisketurer, fjellturer og rene hundetreningsturer. Jeg har brukt dem på reinsjakt i Snøhetta, i Sølnkletten og på Norefjell–Reinsjøfjell. Litt ulike typer terreng og underlag. Og på skogsfugl- og rypejakt i Trysil og Alvdal. Fra dager i våte myrområder, til bratte steinura på høgfjellet. Altså fra normal, til ganske røff bruk.   
Alfa Rype på reinsjakt
Erfaringene så langt er usedvanlig gode – rett og slett overraskende bra. Passformen er bra og støvlene har vært komfortable fra første tur, og passformen har heller ikke endret seg etter lengre tids bruk. Hælen sitter som støpt uten antydning til «glipping», og jeg har ikke opplevd at skoen klemmer. Sålen gir godt grep på det meste av underlag, for øvrig synes jeg dagens jaktstøvler jevnt over har gode såler. Støvlene puster bra – bedre enn jeg er vant til – noe man særlig har nytte av tidlig i reinsjakta. Vekta er merkbart lav – spesielt litt seint på ettermiddagene når kilometerne og høydemeterne kjennes i beina. I tørr tilstand veier f. eks. mine høye lærstøvler 1150 g/sko, disse «moderne» Alfa-støvlene veier 755 gram. Etter en våt dag på jakt legger lærstøvelen dessuten fort på seg flere hundre gram. Det merkes! Også dagen etter, om du ligger i telt med begrensede tørkemuligheter.  Hva med slitestyrken? Det var vel her jeg var mest skeptisk til de «moderne, tekniske» materialene. Nå skal jeg være forsiktig med for bastante konklusjoner etter to års bruk, men samtidig har jeg rimelig mange bruksdager i løpet av denne perioden. Og hvor lang levetid forventes av jaktstøvler ved hard bruk? Uansett, Alfa Rype er minst like solide støvler som noe annet jeg har/har hatt i min støvelgarderobe. De er skikkelig solide og står ikke tilbake for noen av lærstøvlene jeg har prøvd – snarere tvert om. De bærer liten preg av slitasje og er fortsatt helt vanntette. Så til eventuelle material-skeptikere – glem det!
Alfa Rype
Til hvem og til hva passer så Alfa Rype? Å anbefale jaktstøvler er risikosport – her er det store variasjoner i hva man foretrekker av stivhet, vekt, høyde etc. Og rett og slett hvor mange kroner man vil/kan bruke. For egen del er Alfa Rype blitt en støvel jeg velger til så å si alle mine jakt- og fritidsturer.  Det er lettere å snu det på hode å spørre; når passer andre støvler bedre? Når det er kaldt og du samtidig skal ha lange pauser – da blir disse støvlene fort kalde. Så ved postjakt kalde dager seinhøstes, ville jeg tatt et annet støvelpar. Alfa Rype er heller ikke de stiveste støvlene, så med maksimal vekt i sekken i ulendt terreng – da kan stivere støvler være bedre. Jeg bar ut ei fin simle i fjor, riktignok ikke i det vanskeligste terrenget, og savnet ikke bedre ankelstøtte. Men er du følsom for overtråkk og jaktterrenget er av det tøffe, utfordrende slaget – er sannsynligvis et stivere valg det rette. Oppsummert er Alfa Rype meget gode jaktstøvler til allround bruk. De puster bra, er usedvanlig lette, sitter godt både på foten og på underlaget. De trekker ikke vann, er vedlikeholdsfrie og slitesterke. Det holder mer enn nok for meg!

FAKTA: Alfa Rype

(Kilde: www.alfa.n0)

Lett støvel i AlfaAir™ med stabilt, høyt skaft. GORE-TEX-membran gjør støvelen vanntett og pustende. Memoryfoam rundt ankelen sørger for god passform og komfort. Snøresystemet med Double Lock System forenkler individuell tilpasning. Vedlikeholdsfritt og slitesterk AlfaAir™ materiale som har lav vekt og sørger for enkelt vedlikehold, samt helkalosjering som øker slitestyrken. Combo mellomsålen sørger for stabilitet og støtdemping, mens yttersålen Vibram® Grip AMG gir godt grep i variert terreng. VEKT: 770 g pr sko/støvel (EU 42) SKAFTHØYDE: 23.5 cm (EU 42) MATERIALE: Alfa Air™ + GORE-TEX Comfort SÅLE: Vibram® Grip AMG Veil. pris: 4499,-

Kalving på Hardangervidda

Kalving på Hardangervidda

 – Av Kjell Bitustøyl, skribent og fotograf –
Villrein og verdiar er eit tema som ofte fører til debatt og usemje, kven skal villreinen vera til for – jegerar, forskarar eller oss andre som berre observerer? I denne artikkelen vil eg formidle litt frå ein observatør. Utgangspunktet er mi eiga hytte i fjellområdet Falkeriset i Rauland, ei hytte som så vidt ligg innafor det som er definert som villreinområdet på Hardangervidda. Det er særleg i samband med kalvinga om våren at dette området har hatt besøk av villrein dei seinare åra.
Kalvingsområda på Hardangervidda er godt kartlagt over tid og er vist fram i ulike samanhengar på ulike kartmodellar. Underteikna har observert kalvinga sidan 2009, då reinen i stort omfang for fyrst gong på lang tid kalva heilt ned i bjørkeskogen ikkje langt frå Kråmvik–vegen i Rauland. Å kunne sitje og sjå innover fjellheimen og stundom observere villreinen frå godstolen i hytta, er eit privilegium for dei få. Men dette har skjedd år om anna sidan 2009. Hytta mi ligg i Falkeriset, dette kjende fjellpartiet mot Møsvatn. Besteforeldra mine hadde ein eigedom her, difor er eg av dei heldige som arva ei hyttetomt der.

 

Ikkje rein i juni månad

Eg er av ei slekt med mange jegerar, men sjølv har eg landa på jakt med kamera i staden for børse. Spenninga og opplevinga er likevel langt på veg den same. Å ha ei hytte som ligg innafor grensa til det etablerte villreinområdet, har gjeve meg unike moglegheiter til å fylgje med og observere reinen som periodevis vandrar ut og inn av dette området. Før 2009 var det òg rein i området av og til, men då var det for det meste bukkar som kom på vårbeite, ein periode var dei ofte på groen på fellesstølen Englandsmo tett inn til bilvegen til Kråmviki. Og den gong som no, trekte reindyra innover fjellet att før det blei nemneverdig trafikk i heiane. Dette ser eg ikkje minst av notatane i hytteboka, det er svært sjeldan rein er observert i området etter 1. juni.

Villreinflokk ved Falkenòbba – Falkenuten
Villreinflokk ved Falkenòbba – Falkenuten – 17. mai 2009. Dette er ein topp som blir besøkt av tusenvis av folk seinare på sommaren.
Slik har det etter mi erfaring vore relativt få tilfelle der folk har skremt reinen. Ofte er dette litt ut i mai, og då er det dei færraste som bryr seg med å vandre innover, mest på grunn av at det kan vera vanskeleg framkommeleg, dårleg skiføre, store bekkar, eller mykje fennar å forsere om du tek deg fram til fots. Altså naturens eigen forsvarsmekanisme som regulerer trafikken av folk inn i fjellet.

Kvifor byter reinen kalvingsområde?

Kva som har ført reinen så langt sør og aust i høve til kalvinga, er sjølvsagt tusenkroners-spørsmålet mange har stilt seg, utan at noko god forklaring har kome for dagen. Mange kjenner til villreinforskar Terje Skogland og forskinga han dreiv med i mange vårar i samband med kalvinga på Vestvidda. Dette var eit pionerarbeid frå ein forskar som over tid oppnådde stor respekt både for kunnskapen han skaffa fram og for måten han opptredde på. Så stor respekt fekk han at mange hytter eller steinbuer på Vestvidda stod opne for han om han ville nytte dei i samband med forskinga si. Skogland døydde seinhaustes i 1994, men til og med siste våren var han inne i kalvingsområdet, sjølv om han var sterkt svekka av kreftsjukdomen. Han fekk med det ikkje oppleve at reinen relativt stutt tid etterpå flytta kalvingsområdet radikalt i søraustleg retning.

Simle med nyfødd kalv i Godokkeggi
Simle med nyfødd kalv i Godokkeggi mai 2010.
Underteikna er ingen reinforskar, men ein observatør som både har fylgt med på det som har kome av kunnskap i skriftleg form, men òg gjennom brei kontakt med miljøet og ved eigne observasjonar. Kort fortalt ser det ut som om villreinen gradvis har flytt seg austover i samband med kalvinga, mange vil ha det til at fleire svært snørike vintrar med ekstreme snømengder i kalvingsområda rundt Veigdalen og Hårteigen på vestvidda, førte til at reinsimlene såg seg om etter andre meir egna kalvingsplassar. Middalen i Røldal var ein av desse, seinare ser det ut som om dyra har trekt seg meir og meir mot aust, mot Telemark, der dei sidan 2000-talet og kanskje med ekstremår i 2009 og 2015 har hamna heilt mot yttergrensene i sør-aust. Dagens fremste villreinforskar og leiar for GPS-prosjektet på Vidda gjennom 20 år, Olav Strand, har god oversikt over korleis kalvinga har variert geografisk gjennom desse åra.

 

17. mai 2009

17. mai 2009 er eit tidsskilje for meg i høve til kalving og villrein. Då var eg oppe i heiane i eit anna ærend og fekk til mi store overrasking sjå at store delar av Falkeriset og Eggeflott var «befolka» med simler og kalvar, nyfødde mange. Bukkeflokkar var her òg, og det var dei som var lengst ute. Som observatør og fotograf har eg over tid lært meg å vera yttarst forsiktig for ikkje å skremme dyra, dette gjeld sjølvsagt aller mest i kalvingstida. Difor har eg òg inniblant med stor varsemd vore innover i området for å fylgje med. Eg har meint og meiner framleis at det er viktig at nokon bør fylgje litt med på kva som skjer omkring dette eitt av naturens vakraste under, dagane då dei skjøre små reinskalvane stavrar seg på beina kanskje berre ein time etter sjølve fødselen.

Skremt av helikopter

To gonger har eg på relativt nært hald, sett reinsimler med nyfødde kalvar blitt skremt av overflygande helikopter. Eine gongen, litt nærmare Songa, kom eit helikopter rett over flokken, truleg i lovleg høgde, men likevel med det resultat at området blei tømt for dyr på ein blunk, berre nokre simler med heilt nyfødde kalvar blei att, og med det var dei svært sårbare for angrep frå ørn. Denne gongen fekk dette eit etterspel i form av at helikopterselskapet blei identifisert og kontakta, kanskje fekk dei ein nyttig lærdom i høve til å ta ein telefon for å unngå at ein på denne måten skremmer reinsdyra i den mest sårbare perioden. Min observasjon også frå to andre tilfelle, det eine med fly, er at reinsimlene er uhyre vare for den slags motorstøy i kalvingstida. Andre eg kjenner har gjort liknande observasjonar.

simler og kalvar i Laksabotn
Rein avslapping, simler og kalvar i Laksabotn midten av juni 2013.

Lære av feil 

Skal du bli ein god villreinjeger må du sjølvsagt vera god til å skyte og likeins vera god til å snike deg inn på dyra eller på andre måtar koma på skothald. Mykje av denne kunnskapen kan du ikkje lesa deg til, du må ut i terrenget og erfare, gjerne saman med røynde jegerar. Og det kan skje og har sjølvsagt skjedd, at ein uerfaren jeger skamskyt. Men neste gong du har eit dyr på kornet, vil du vera litt meir erfaren, og stegvis bli ein sikrare og betre jeger. Slik er det òg med ein fotograf, meiner eg. Ei vellykka fotojakt ser slik ut: Greier du å koma deg på «skothald» utan å forstyrre dyret eller dyra, og trekke deg varsamt tilbake utan at dei merkar deg, er det ei vellykka fotojakt. Men før du blir god i dette må du kanskje ha gjort nokon feil, blant anna i høve til kor lite vind som skal til før dyra, og særleg simlene om våren, får vêret av deg og blir skremt. Dette har eg sjølv erfart, og berre ved å prøve seg i felt blir ein både ein betre jeger og ein betre fotograf. Og slik kan du bli ein dyktig naturven som på den mest skånsame måten observerer naturen omkring deg.

Kalvinga meir mot vest att?

Reinsdyra på Vidda har hatt kalvingsområda sine over tid i Telemark no, i Vinje kommune sin del av Vidda. Eitt år, 2015, var dei heilt nedi liene i Arabygdi og kalva, då var det ekstremt sein vår og dårleg beite lenger inne. Folk i dette området har fortalt at for lenge sidan, kanskje tilbake til 1950-talet, var det òg kalving i dette fjellpartiet. I den samanheng kan det sjølvsagt tenkast at reinen har større syklusar i høve til å utnytte beita på Vidda. Men dette er og blir spekulasjonar. Ein faktor som ligg nært i dagen, er sjølvsagt at reinen vel seg kalvingsområde etter mattilhøve, men òg i høve til ro og fred, lite trafikk. Slik sett har kalvingsområda i Vinje vore gunstige. 

Same året, 2015, observerte eg litt uti juni ei einsleg simle med kalv langt utanfor kalvingsområdet, nærare bestemt ved Bjortjønn, fleire kilometer utanfor grensa for villreinområdet. Dette har nok skjedd før, men der finst svært få observasjonar av slikt i nyare tid så langt eg kjenner til.

Eitt år var spesielt, då observerte eg store simleflokkar i området Eggeflott-Vesle Bitdalsvatn i april. Fjorten dagar etterpå, nærare 1. mai, var området så godt som tømt for dyr. Eit kraftig snøfall hadde kome, og berre fjorten dagar før kalvinga skulle finne stad, drog simlene mot nord. Og kalvinga skjedde meir mot Argehovd – Mogen-Kvennadalføret. Men neste år var dei på plass att, sjølv om det har variert ein heil del. Og så seint som i april i 2019 observerte eg ein flokk på mange hundre dyr i slutten av april frå godstolen i hytta mi. Så langt ute som i 2009 med kalving i så stort omfang har det likevel ikkje vore i ettertid så vidt eg har observert. 

Det store spennningsmomentet er sjølvsagt når dyra skal kalve i eit anna området att, til dømes Vestvidda. GPS-posisjonar har vist at noko kan vera på gang. Men førebels har dyra nok ein gong enda opp innafor Telemarks grenser, sjølv om dei våren 2020 var godt spreidd og kan hende lenger inne på Vidda enn på lenge. Kanskje det blir lenge til eg kan sitje i godstolen og sjå reinsflokkane om våren att?

Simle og kalv ved Bjortjønn
Simle og kalv ved Bjortjønn langt utanfor villreinområdet i juni 2015.

Verdien av opplevingar

Mange vil hevde, og med rette, at ein bør halde seg mest mogleg vekk frå fjellet i kalvingstida. Reinen på Hardangervidda treng all ro han kan få. Eg vil likevel, med utgangspunkt i det eg observerer frå Falkeriset, fylgje med på kva som skjer, og med stor varsemd, kanskje våge meg eit stykke innover for på trygg avstand studere dette vårens vakraste eventyr. Verdien av opplev–ingane av reinsdyret året gjennom trur eg både jegerar, observatørar og fotografar delar. Det er ikkje berre det du har med deg heim i sekken, eller det du har fått inn på filmen (eller brikka no til dags) som betyr noko. Opplevingane tett på naturen blir verande der lenge og er nok vel så stor motivasjon for å koma seg ut som sjølve haustinga. Slik har det truleg vore uminnelege tider, trur eg, sjølv i tider der det har vore smått med mat, og jakt har vore tvingande nødvendig. Møte med sterke opplevingar ute i naturen gjer deg audmjuk og fyller deg med respekt for det skjøre og fascinerande livet der ute. 

 

Einsleg simle med kalv

Eg vil dele ei fersk oppleving der eg ikkje fekk teke bilete, men fekk eit desto sterkare bilete på netthinna: Våren 2020 låg eg ute på ein spelplass for dobbeltbekkasin inn mot Vidda og sat i solskinet i tidleg morgontimar og sveipa over områda med kikkerten, noko som ein gjer svært ofte. Langt borte, på ei myr som halla nedover mot lågare lende, kjem ei einsleg simle med ein liten kalv, kanskje dei einaste reinsdyra i området, for ingen andre reinsdyr var å sjå. Komen ut på den store myra stoppar simla og verar og snur brått og fer ned att i bjørkeskogen, ho forsvann for mitt auga. Eg var altfor langt unna til at ho såg eller fekk vêret av meg. Det må ha vore noko anna – og rett nok, få minuttar etterpå kjem ei ørn flygande lågt over terrenget ikkje veldig langt frå der simla forsvann. Korleis det gjekk veit eg ikkje. Ein liten halvtime etterpå kjem i tillegg to songsvaner og landar på eit stille tjønn, også det eit stykke unna, eit vakkert syn ein sjeldan ser i denne delen av landet. Eg rusla heimover vel nøgd med å ha opplevd dette, det var ikkje så viktig at eg hadde foto av det som hende. Morgonstunda, det vesle innsynet i ei villmark ein blir audmjuk av å tenkje på, var meir enn nok. Og biletet har festa seg i minnet for ettertid.

4726 villrein felt i 2020

4726 villrein felt i 2020

 – Av Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen – 
Under villreinjakta i 2020 ble det felt 4726 villrein i Norge. Det er omtrent samme antall som i 2019 hvor 4738 villrein ble felt. For hele landet var det gitt tillatelse til å felle 13 437 villrein, og det betyr en fellingsprosent på 35, viser statistikk fra SSB.

Fordelingen mellom ulike typer dyr ble som følger: det ble felt 1149 årskalver, 587 dyr på halvannet år, 1585 eldre bukker og 1369 eldre simler,

Hardangervidda er landets største villreinområde. Her var det gitt tillatelse til å felle 4984 dyr, og av disse ble 29 prosent eller 1440 felt. Det er en økning på 170 felte dyr fra 2019. Snøhetta var i 2020 det villreinområdet som hadde det nest største utbytte. I alt ble det der felt 718 villrein, som er en økning på 22 prosent. Deretter fulgte Ottadalsområdet og Rondane med henholdsvis 479 og 442 felte dyr. I Ottadalsområdet ble det skutt 245 færre dyr enn året før.

Villrein har hatt en nedgang i bestanden på landsbasis. Grunnet funn av skrantesjuke i 2016 ble hele bestanden i Nordfjella sone 1 skutt ut som et ledd i smittebekjempelsen. Hardangervidda villreinområde er Norges største med en bestand på ca. 6000 villrein vinterstid. Andelen eldre bukk er redusert fra ca. 20 prosent til ca. 6 prosent, etter økt uttak av bukk de siste to jaktsesongene. Reduksjonen er gjort etter funnet av skrantesjuke i Nordfjella, og var et tiltak for å kartlegge om det fantes smitte i nabobestander.

I september 2020 skjedde det ulykksalige at en en villreinbukk felt på Hardangervidda fikk påvist skrantesjuke. Også dette var av den smittsomme, klassiske varianten av skrantesjuke. Hvordan smitten på Hardangervidda skal bekjempes diskuteres, men det er liten tvil om at tiltakene vil innebære en større eller mindre reduksjon i bestanden. Noe som igjen vil føre til en ytterligere nedgang villreinbestanden på landsbasis.

Antall felte villrein 2020
Fotråte – en vedvarende utfordring for villreinen

Fotråte – en vedvarende utfordring for villreinen

– Av Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstuttet og Olav Strand, NINA –
 (Toppfoto: Villrein med fotråte. Foto: Berit Broen, SNO) 

Til tross for fotråtes relativt nylige opptreden hos villrein, har sjukdommen historisk sett vært en velkjent og svært tapsbringende sjukdom hos tamrein. Næringen hadde store problemer med fotråte særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var koblet til den intensive driften som ble drevet ved melking og samling av dyr på små arealer. Ved navn var den bedre kjent som klauvråte, smittsom klauvsjuke eller «slubbo» på samisk. Betegnelsen fotråte er således en bedre betegnelse, ettersom dette er en bakterieinfeksjon som danner sår og verkebyller i huden på de nedre delene av foten/beinet, og har vanligvis lite med klauvene å gjøre. 

Hos villrein dukket sjukdommen opp i Rondane Sør i 2007. Utbruddet forårsaket trolig et betydelig tap av dyr. Siden den gang har sjukdommen dukket opp hvert år i mer eller mindre grad i Rondane.

Veterinærinstituttet har siden utbruddets begynnelse mottatt bein til undersøkelse, og har per i dag bekreftet tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Hardangervidda, Reinheimen-Breheimen, Setesdal-Ryfylke og Rendalen. Størstedelen av materialet er bekreftet forenlig med fotråte, med sårforandringer i foten og verkebyller, men noen av skadene vi registrer i beina skyldes også andre årsaker. Beinbrudd eller traumatiske sårskader er aller vanligst.

2019 ble et utfordrende år for villreinen i Reinheimen-Breheimen, Rondane og på Hardangervidda. Av de beina som ble mottatt ved Veterinærinstuttet kunne vi bekrefte fotråte hos nesten alle disse. Det ble rapportert at kalvetapet var svært stort, særlig på Hardangervidda. Det var derfor knyttet stor spenning til jaktsesongen i 2020. Selv om vi mottok en del bein fra både Rondane og Hardangervidda, var omfanget betydelig mindre enn i det foregående året. Derimot var andelen av såkalte «klubbeføtter» større, noe som tyder på at flere dyr har gått med sykdommen i beina over lang tid, sannsynligvis fra forrige år. Nysmitten var mindre. Et av de områdene som utmerket seg med mye fotråte i 2020 var Knutshø, hvor 9 av 13 innsendte bein ble diagnostisert med fotråte.

Fotråte villrein
Langt framskreden fotråte, en såkalt «klubbefot». Rillene i høyre klauv tyder på at klauvveksten er forstyrret. Her er sannsynligvis også beinvevet angrepet.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Hva vet vi egentlig om fotråte? 

Med bakgrunn i hvordan denne bakteriesykdommen opptrer hos andre dyr, vet vi at bakterien lever i fordøyelsessystemet (vom og tarm) og skilles ut med avføringa. Antageligvis er det enkeltdyr som skiller ut bakterien til miljøet.

Fuktig vær er en risikofaktor for smitteoverføring. Ikke bare øker overlevelsen til bakterien i fuktig vær/miljø, men foten er også mer utsatt for sårskader og rifter, som fungerer som en inngangsport for bakterien. Det er ikke utenkelig at dyr som vandrer i våte områder som f.eks. myr, kan være mer utsatt for infeksjon. Men her spiller nok lokale forhold også sterkt inn, og arealbruken til dyra er viktig.

Sjukdommen er sannsynligvis svært smertefull for dyra og de blir halte. Det dannes et betent sår som kan gi dyret feber og dårlig allmenntilstand. Dersom infeksjonen spres i blodet kan dyret dø av blodforgiftning. Et sykt dyr vil få problemer med å følge flokken, og kan ha vanskeligheter med å skaffe mat.

I noen tilfeller kan bakterien også gi sykdom i andre organer, både munnhule, jur og indre organer. Dette bør man være obs på ved slaktebehandling, da byller som skjæres hull i kan forurense kjøttet. Det kan også lønne seg å ta en kikk inn i munnen etter felling for å se om det er sår der, da dette er nyttig informasjon som kan følge med foten når den sendes inn.

Fotråte på villrein
Obduksjon av foten viser at det er store mengder arrvev i huden, og det er betennelse og verk (gult materiale) i ledd og sener.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Kan sårene heles? Det vet vi ikke for sikkert. Men vi antar at når infeksjonen først har etablert seg i beinet og begynt å danne verk, så er dette lite sannsynlig. Dyrene med fotråte vil enten dø som følge av infeksjonen, eller klare å avgrense infeksjonen såpass at de kan leve med den – ei stund. Det er flere eksempler på dyr med de karakteristiske «klubbeføttene»; dyr som har gått med infeksjonen over lengre tid og dannet store mengder arrvev i huden og underliggende vev. I disse beina har infeksjonen også ofte spredt seg til beinvevet. Man tror at det er disse dyra som i stor grad sprer smitten i miljøet. 

For å kunne øke forståelsen for hvordan fotråte opptrer hos villreinen ønsker vi at det fortsatt sendes inn bein fra halte dyr til Veterinærinstituttet. Ta gjerne kontakt med undertegnede før innsendelse. Selve innsendinga kan enten koordineres via lokalt oppsyn som samler opp bein og sender inn, eller de kan sendes direkte til undertegnede som ekspress over natt-pakke. Merk at fra 18. mai har vi ny adresse på Ås.

 

Navn og adresse:

Malin Rokseth Reiten

Merk pakken «vilt» eller «fotråte»

H-varelevering, Veterinærinstituttet

Arboretveien 57, 1433 Ås 

E-post: malin.reiten@vetinst.no

Telefonnummer: 90693068

For å se en nyttig video av dyr med fotråte, sjekk denne lenken:
https://vimeo.com/519427712

Fjellheimen villreinområde – det grøne fjellet

Fjellheimen villreinområde – det grøne fjellet

– Av Siri Wølneberg Bøthun (Sogn Naturforvalting AS), Anders Mossing (Norsk villreinsenter) og Hildegunn Mugås (Fjellheimen villreinutval) – 

Har du lagt merke til kva fargar som set preg på dei ulike fjellovergangane nokon gong? Dovrefjell er gult, med sine tjukke lavmatter som byd villreinen rikeleg med vinterbeite. Sognefjellet sin vestlege del har eit skarpt, alpint landskap, og malar Vest-Jotunheimen villreinområde i svart-kvitt, medan Vikafjellet, som kryssar Fjellheimen villreinområde, er grønt.

Våren 2020 låg ein ny Fjellheimen-rapport klar, frå prosjektet «Fjellheimen villreinområde, kartlegging av arealbruk». Prosjektet har samla kunnskap om både arealbruk og trekkruter nytta av villreinen, området sin rike førekomst av fangstminne og kva som bør bære viktige fokusområde for forvaltinga av dette fjellområdet. Forfattarane opplevde eit stort engasjement for villreinen og fjellområdet under arbeidet, og svært mange har bidrege med sin lokalkunnskap og med innspel. Her vil me presentere nokre av funna i kartlegginga, og håpar litt av særpreget til dette villreinområdet på vestlandet når «Villreinen» sine lesarar.

Fjellheimen-rapporten er publisert i Norsk villreinsenter sin rapportserie, med nummer 28/2020 (sjå villrein.no). Den er ført i penn av Bøthun (Sogn Naturforvalting), som arbeidde på oppdrag for Fjellheimen villreinutval. Arbeidet er gjort i tett samarbeid med utvalet, ved Mugås og andre ressurspersonar og med Norsk villreinsenter (NVS) ved Mossing. NVS var med i styringsgruppa, og kartleggingsmetodikken er forankra i senteret sin nye mal. Malen har dels og fått innspel frå erfaringar i Fjellheimen-prosjektet. Mossing hadde dessutan leiinga i den prosjektdelen som omhandla fokusområde (sjå siste avsnitt). 

Fjellheimen ligg i Vestland fylke, med areal i dei seks kommunane Voss, Vaksdal, Modalen, Høyanger, Vik, og Aurland. I tillegg til dette har Masfjorden kommune, vest for Modalen, avsett areal med status randområde for å ta vare på fjellområde tidlegare nytta av rein, som mogleg framtidig leveområde. Dei sju kommunane har saman vedteke Interkommunal kommunedelplan for Fjellheimen villreinområde. Kartlegginga er forankra i denne kommuneplanen sin handlingsplan. Fjellheimen villreinutval har vore initiativtakar og prosjekteigar, og har og lagt ned stor innsats i kartleggingsprosjektet. Villreinområdet er 1 688 km2 stort, og bestandsmålet har dei siste 15 åra lege på 500 vinterdyr. Det er vanleg å omtale 3 ulike delbestandar i Fjellheimen; den vesle «Kringsdalsflokken» heilt i sør-vest, «Volaflokken» som har hovudtilhald i Volaområdet og Stølsheimen, og den største, «Vikafjellsflokken» som har hovudtilhald på Vikafjellet. Mellom dei to sitnemnde er det ein del overlappande arealbruk, særleg om vinteren. 

Reinsjakt i Fjellheimen. Foto: Olav Bøthun
På reinsjakt i Solliane, som ligg innanfor området med rikare berggrunn i aust. Merk kor grønt fjellet er. Foto Olav Bøthun.

Beitetilhøva

Grønfargen du opplever på ein sommartur over Vikafjellet er ikkje tilfeldig. Den speglar eit svært rikt barmarksbeite, gjeve fjellet av ein gåvmild berggrunn og eit friskt jordsmonn som har rikeleg tilgang på fukt. 

Den rike berggrunnen i aust, med m.a. eit band av fyllitt langs begge sider av Vikafjellvegen og sørover til sentralt på Volahalvøya, bidreg til særleg gode sommarbeite her. Høg nedbør i vest kompenserer delvis for fattige grunnfjellsbergartar, og gjer også desse områda frodige med jamn tilgang på beite, men her er det og meir sva og bart fjell.

Randsonene kring villreinområdet har mange stader gode vårbeite med tidleg groe. Høgare delar av villreinområdet har ikkje nemneverdig tidleg vår, men når våren kjem går det fort. Villreinområdet har ei høg grøningsrate, det vil seie at det grønast raskt etter snøsmelting, samanlikna med andre villreinområde (Kjørstad et al 2017). Enda held området seg grønt og friskt til langt ut på hausten, m.a. pga. ein merknadsverdig høg andel snøleievegetasjon. I ei klassifisering av beite i dei ulike villreinområda presentert i NINA rapport 1400 (Kjørstad et al 2017) er det anslege grovt at 53 % av areala i Fjellheimen tilbyd grøntbeite, og at heile 42 % av arealet er klassifisert som gode grøntbeite. Det plasserer Fjellheimen på «grøntbeitetoppen» mellom norske villreinområde.

Området er mindre gåvmildt når det gjeld lavdominerte vinterbeite. I satelittbasert kartlegging finn ein ikkje noko, men kartlegging basert på flyfoto og bakkedata gjennomført på tidleg 80-tal har berekna at ein har lavbeiter på kring 7-8 % av arealet i vestlege delar og 13-14 % i austlege delar (Normark 1984). Sommaren 2020 vart det samla ny data frå området, m.a. for å betre metodane for tolking av satellittfoto (sjå artikkel av Rauset m.fl. i dette nr. av Villreinen), mange er spente på resultatet av dette!

Grøne plante, og ikkje berre lav, lyt reknast som ein vesentleg del av vinterføda til villreinen i Fjellheimen. 24,8 % av arealet er jfr. Kjørstad et al., areal som eignar seg som vinterbeite med vegetasjonstype dominert av lyng, gras og halvgras. Dette gjeld både plante som er iblanda lavmattene, lyngdominerte rabber og område under skoggrensa.

Oversiktskart Fjellheimen

Fjellskog i ytterkantar av området er viktige både seint på vinteren/tidleg vår, og i periodar med ising i dei høgareliggande beitene. I dei vestlege delane av området skjer ising av beita ofte. År om anna kan det og verte vanskelege tilhøve i heile villreinområdet. Ivaretaking av «reserveområda» dyra har i fjellskog er difor viktig for den langsiktige overlevinga av villreinstamma. 

Om arealbruken til ulike årstider

Kartleggingsprosjektet har resultert i kartfesting av områdebruk og trekkruter. Villreinen nytter svært mykje av området heile året. Graden av beite-overlapp synast truleg større enn den i realiteten er, men mosaikken som terrenget byd på gjer at det er kort veg mellom t.d. lyngrabben der dyra graver fram maten om vinteren og snøleievegetasjonen den finn utover sommaren.

Sjølv om reinen over år nytter svært store areal innanfor kvar årstid kom det tydeleg fram i kartlegginga, både ved datasett frå teljingar og gjennom informantopplysningar, at området har nokre kjerneområde som vert nytta meir enn andre. Sjølv om Naturbase syner eit areal som anten sommarbeite, vinterbeite, heilårsbeite eller kalvingsområde, har me i prosjektrapporten vald å syne kart der desse kjerneområda synast. Det peikar ut område der me lyt være særleg påpasselege med å unngå høg ferdsel. For Vikafjellsområdet peikar sentrale område med Fossfjellet, Store Muravatnet og Svindalsholtane seg ut som område der ein kan møte rein heile året. I Fresvikfjella og fjella over Feios, og på dei skarpe ryggane mellom Jordalen og Nærøyfjorden, finn dyra særleg vinterbeite med lav. Også Liabakken og ryggane ovanfor heile Vik sokn tilbyd lavbeiter, og er viktige vinter og vår. I Stølsheimen, dvs. på vestsida av Rv 13 har ein dei siste 20 åra hatt høgare bruk av austlege delar frå Grøndalen i sør (mest på sommar) til Urdeggi i nord (mest på vinter). Over eit lengre tidsperspektiv er areal langt vestover og forbi det store Skjerjavatnet viktige villreinareal.

Barmarksbeiter.

I Stølsheimen syner kartlegginga fram eit moment å undrast over. For sommarbeite synast det som om areala nord- og nordvest for kraftmagasina i området er gått ut av bruk. Desse store områda, som og inneheld frodige stølsdalar, har vore nytta av rein heile året tidlegare, men no er områda berre i bruk vinter og vår.

Volahalvøya, hovudsakleg i Voss kommune, har eit tydeleg kjerneområde kring dei store vatna sentralt i området. Om vinteren tyr dyra oftare ut på kantane, på markante fjellryggar både i sør og aust, og, som i 2020, også i nordvest. På austkanten, ned mot Holbygdi og Engjaland ligg skogsryggar dyra gjerne tyr til når beita isar, noko som kan skje høvesvis ofte i dette delområdet. 

Vinterbeiter.

Kulturminne

I Fjellheimen bestemmer topografien mykje om korleis dyra kjem frå A til B. Våre forgjengarar har visst å utnytte terrenget sine smale rygger og tronge passasjer. Villreinområdet er rikt på kulturminne, og austlege delar må kunne seiast å være spesiell også i nasjonal samanheng.

 

Dei nordlegaste av fjellryggane med fangstanlegg aust og søraust for Fresvikbreen. 

Mykje av kulturminna i området har samanfall med mange av trekka ein kjenner i dag, og dei peikar på omfattande fangst som vidare vitnar om god tilgang på dyr. I ei masteroppgåve i arkeologi diskuterer Frækhaug (2012) korleis villreinfangst må ha påverka samfunnsutviklinga i jarnalder og mellomalder. Vik har to godt bevarte mellomalderkyrkjer og rik førekomst av gravhaugar som peikar på stor rikdom og makt. På smale fjellryggar som ligg «på rekke og rad» på austsida av Fresvikbreen og sørover på austsia av heile Jordalen, ligg fangsanlegg eigna for store uttak av dyr. I alt har området heile 9 ulike anlegg i varierande storleik, alle med samlingar av bogestiller, nokre med dyregraver innimellom og fleire med lange ledemurar, tre av desse i kombinasjon med dyrestup. Eit døme er Tuftafjellet, der ein finn over 100 bogestiller, og ein mur som har ført dyra i fanget på jegerane, der dei som ikkje vart skotne for utfor eit stup. 

Vestover finn ein ei rekkje med lokalitetar som består av ei, eller nokre få dyregraver, einskilde saman med bogestille, spreidd utover frå Brydalsfjellet over Sognefjorden i nord-vest, til Kringsdalsområdet heilt i sør. Også einskildjegeren må ha klart å utnytte viltressursen i fjellet her, med si personlege dyregrav, plassert i eit klype over eit skard, ved ein vadestad over elv eller mellom vatn og brattberg.

Ledemur på Syringjefjellet, kombinert med 39 (registrerte) bogestiller. Foto: Anne Marie Bøtun Øyri.

Viktige trekk, sårbare areal – fokusområde

Dei største utfordringane i området er knytt til veg og ferdsel. Det er og store kraftutbyggingar i området, med Evangerutbyggingen som den største. Størst verknad på reinen har Rv 13 over Vikafjellet, som går tvers gjennom villreinområdet. Reinen finn enno nokre kryssingsplassar, og trekker både fram og tilbake, men trekkrutene er uroa, og den største delbestanden nytter areala på vestsida mindre enn tidlegare.

Trekkruter med kulturminne

Parallelt med kartlegginga av arealbruk vart det gjennomført eit arbeid med å identifisere og kartfeste område der rein møter menneske, ved inngrep og/eller ferdsel. Fokusområde er meint som ein reiskap i forvaltinga der prinsippet handlar om å få dei ulike aktørane i eit område, kvar med sine ansvarsområde og interesser, til å samarbeide og finne felles mål og tiltak

De fem høyest rangerte fokusområdene i Fjellheimen, samt trekkpassasjer for villrein.

Arbeidet vart gjennomført gjennom to dagsseminar, der ei rekke aktørar, frå vegvesenet og kraftprodusentar til turlag, bondelag, jakt-valdansvarlege og offentleg forvalting vart inviterte.

Dei fokusområda som handla om kryssingsmoglegheitene over Rv 13 vart rangert som dei viktigaste (nr 9, 10 og 11 i kartfiguren), medan mange av dei utpeikte områda handla om plassar der ein ser ei utvikling av aukande ferdsel, men der ein så langt ikkje kan påpeike at villreinen faktisk har fått redusert tilgang på areal (ikkje vist i kartfiguren). Desse områda er teke med vidare slik at ein kan fylgje med, og være bevisste i planlegging, utmarksforvalting og ikkje minst i høve til tilrettelegging og marknadsføring mot turistar.

Med felles, overordna arealplan for heile villreinområdet, og med no oppdatert kunnskap om korleis villreinen nytter området og kva som er dei viktigaste utfordringane, er trua styrka på at me klarer å ta vare på Fjellheimen som villreinområde.

Referanser

Frækhaug, A. M. 2012. Den samfunnsnyttige betydningen av villreinfangst i jernalder og middelalder. En analyse med utgangspunkt i fangstanlegg i Vik og Aurland  i Sogn. Masteroppgave i arkeologi, UiB.

Etter mange forsøk har ein reinsflokk omsider lukkast å krysse Rv 13 ved Hestavoll.

Pin It on Pinterest