fbpx
Nytt temahefte om villrenforvaltningens historie

Nytt temahefte om villrenforvaltningens historie

Historien om villreinforvaltningen i Norge har vært en kontinuerlig reise gjennom tid og politiske landskap. Denne historien er en mosaikk av utfordringer, reguleringer og en stadig streben etter å opprettholde en bærekraftig bestand av denne majestetiske dyrearten.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte utfordringene med konflikter mellom tamreindrift og villreininteresser å manifestere seg, noe som resulterte i midlertidige forsøk på å regulere jakten. Dette førte til en midlertidig fredning av villreinen en del år tidlig på 1900-tallet. Til tross for disse tiltakene, fortsatte perioder med usikkerhet om bestandsstørrelsen.

Gjennom 1900-tallet ble villreinforvaltningen formet av politiske beslutninger og etableringen av institusjoner som Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Dette markerer viktige skritt mot en mer strukturert og balansert forvaltning av villreinbestanden. Samtidig ble villreinen i ulike regioner påvirket av infrastrukturutvikling og annen menneskelig aktivitet, og det oppsto behov for bedre koordinering og samarbeid mellom ulike sektorer.

 

Temahefte Villreinforvaltningen i Norge

Teknologiske fremskritt fra begynnelsen av 2000-tallet, spesielt bruken av GPS-teknologi for å spore villreinens bevegelser, markerte et vendepunkt for forvaltningen. Dette ga innsikt i villreinens atferdsmønstre og migrasjonsruter, noe som var avgjørende for å utvikle mer effektive strategier for forvaltning og beskyttelse av habitatet.

De seneste årene har det vært en økende bevissthet om behovet for å klassifisere nasjonale villreinområder basert på kvalitetsnormer. Dette har ført til identifisering av områder som ikke oppfyller standardene for god kvalitet, og det pågår arbeid med å analysere påvirkninger og utarbeide tiltaksplaner for å forbedre tilstanden i disse områdene.

Historien om villreinforvaltningen i Norge representerer en reise preget av tilpasning, politiske endringer og en konstant innsats for å balansere ulike interessenter og sikre en sunn og levedyktig villreinbestand i hele landet. Det er et kontinuerlig arbeid som tar sikte på å ivareta den biologiske mangfoldigheten og sikre at denne ikoniske arten forblir en del av Norges naturarv for kommende generasjoner.

 

Temaheftet Villreinenforvaltningen i Norge kjøper du i nettbutikken!
Villreinen 2024 – artikkelforslag ønskes!

Villreinen 2024 – artikkelforslag ønskes!

Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Vi planlegger at Villreinen 2024 vil være klar for utsendelse fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?

«Villreinen» har etablert seg med et mangfoldig innhold og bredde i det som publiseres. Dette skyldes mangfoldet av bidragsytere med ulike bakgrunner som alltid leverer interessante og lærerike artikler. Felles for dem alle er interessen for norsk fjellnatur og spesielt fascinasjonen for villreinen.

Redaksjonen oppfordrer til å melde inn artikkelforslag nå for å delta som bidragsyter i «Villreinen 2024». Vi ønsker også tips til gode artikler eller forslag til profileringsverdige personer innenfor villreinfamilien. Fristen for å sende inn artikkelforslag er satt til 10. februar. Ved eventuelle spørsmål oppfordres man til å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand for å avklare prosessen.

Som en takk for bidragene vil bidragsyterne være blant de første som mottar Villreinen 2024 – rett etter utgivelsen.

    Tidsplan for «Villreinen 2024»

    (eksakte møtedatoer etc er ikke satt – forbehold om endringer) 

    • 10. februar 2024: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
    • 14. februar 2024: Styremøte (Teams)
    • 1. mars 2024: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
    • Primo mars 2024: Ombrekkingen starter
    • Medio april 2024: Styremøte (med redaksjonsrådsmøte)
    • Primo mai 2024: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
    • Medio mai 2024: De siste annonsene leveres redaktør
    • Medio mai 2024: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
    • Ultimo mai 2024: “Villreinen 2024” leveres fra trykkeriet
    • Primo juni: Villreinrådets Fagdager (distribusjon av Villreinen)
    Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?

    Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?

     – FOTO: Lena Romtveit fra Norsk villreinsenter og Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken gikk igjennom arbeidet faggruppene på Hardangervidda skal i gang med denne våren. Foto: Karina Gjerde – 

    Tiltaksplaner for villrein

    Av Are Endal Rognes, Lena Romtveit, Anders Mossing, Norsk villreinsenter og Vemund Jaren, Miljødirektoratet

    I fjor fikk seks av de ti nasjonale villreinområdene rødt lys etter kvalitetsnormen for villrein. Siden det står så dårlig til må det konkrete tiltak til for å forbedre forholdene for villreinen. Arbeidet skal gjøres gjennom såkalte tiltaksplaner. Sammen med situasjonen med skrantesjuke og villreinens endrede status til “Nær truet” på rødlista er dette også grunnen til at det skal lages en stortingsmelding om villrein, koblet opp mot utviklingen av tiltaksplanene.

    Sju områder først ut

    I første omgang skal det lages utkast til tiltaksplaner for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane, Snøhetta og Knutshø. Setesdal Austhei oppnådde middels kvalitet (gul) ved klassifiseringen, men det lages en felles plan sammen med Setesdal Ryfylke fordi disse områdene henger så nært sammen og har en felles regional plan fra før (Heiplanen). Målet er at alle de nasjonale villreinområdene skal opp på minimum gult nivå i kvalitetsnormen på kort sikt, og på grønt nivå på lang sikt. Det er Miljødirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet som har startet arbeidet med tiltaksplanene. Arbeidet ledes av de hovedansvarlige statsforvalterne for de ulike villreinområdene, med Norsk villreinsenter som sekretariat. Hver planprosess har en prosjektgruppe som har hovedansvar for planarbeidet. Denne består av utpekte representanter for de mest relevante aktørene i vedkommende villreinområde. I noen områder har man vurdert at prosjektgruppa ville blitt for stor dersom alle interesser skulle vært direkte representert. Derfor legges det opp til medvirkning fra berørte parter gjennom temadager, åpne arbeidsverksteder og/eller faggrupper for ulike tema. De ulike tiltaksplanprosessene har også hver sin styringsgruppe som har som hovedoppgave å styre prosjektet og følge opp prosjektgruppas arbeid.

    Nybrottsarbeid

    Det er ikke laget tilsvarende tiltaksplaner for villrein tidligere, og tidsskjemaet er stramt på grunn av samordning med arbeidet med stortingsmelding. De ansvarlige statsforvalterne for de ulike områdene har derfor valgt å løse arbeidet på noe ulike måter, med variasjon i oppbygning og gjennomføring av planprosessene. Det er flere hovedtema som går igjen i mange av områdene. Her kan nevnes friluftslivsferdsel, motorferdsel, landbruk og utmarksnæring, vannkraft og bestandsforvaltning. Det varierer også mye mellom områdene hvor godt kartlagt de ulike utfordringene er og hvor det er kunnskapshull.

    Hva slags tiltak er det snakk om?

    Hva slags tiltak kan man egentlig foreslå for å bedre villreinens kår? Alle relevante tiltak som kan bidra til å bedre forholdene for villrein skal beskrives og tas med i det videre arbeidet med utkast til tiltaksplaner. Dette gjelder lavterskeltiltak som kan settes i verk raskt, men også mer overordnete og inngripende tiltak som kan kreve endring i gjeldende politikk og lovverk. Eksempler på tiltak kan være nedlegging/omlegging av stier, redusert brøyting av veier, flytting av hytter, ferdselsrestriksjoner, veier i tunnel, landbruer over regulerte vann, strengere regulering av jakta, stans i videre hytteutbygging m.m. Hvem som helst kan komme med innspill som så vil bli vurdert av de ulike prosjektgruppene. I arbeidet med utkast til tiltaksplaner er det viktigste å få frem beslutningsgrunnlag for konkrete, gode tiltak som kan hjelpe villreinen.

    Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken går igjennom oppdraget fra Miljødirektoratet på oppstartsmøtet for Hardangervidda. Foto: Karina Gjerde
    Scenarioanalyser

    Gjennom bruk av et dataverktøy utviklet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) kan man simulere effekter av menneskelige forstyrrelser og menneskelige installasjoner på villreinen. For eksempel kan man simulere effekten av å legge ned en merka sti eller flytte ei turisthytte. Miljødirektoratet og NINA har satt av noe midler til slike analyser. De ulike områdene må selv melde inn sine ønsker for slike scenarioanalyser, og så vil det bli gjort en prioritering av hvilke analyser som blir kjørt. Slike analyser vil kunne være til veldig god hjelp for å se effektene av foreslåtte tiltak og dermed enklere kunne prioritere mellom de ulike tiltakene.    

    Status i de ulike områdene

    Hardangervidda

    Statsforvalteren i Oslo og Viken er ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen på Hardangervidda. Til arbeidet er det valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Videre er det opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt på Geilo i midten av mars. I tillegg til den formelle oppstarten av prosessen, med tilhørende faglig innhold, ble det avholdt et første møte i de ulike faggruppene.

    Hardangervidda kom ut som ikke godkjent ved klassifiseringen etter kvalitetsnormen i både delnorm 1 og delnorm 3 . For bestandsforhold ble resultatet ikke godkjent for hhv. slaktevekter på kalv, andelen eldre bukk per voksen simle, samt funn av meldepliktig sykdom. De to siste er indirekte og direkte knyttet til skrantesjuke. På leveområde og menneskelig påvirkning ble Hardangervidda ikke godkjent på funksjonell arealutnyttelse, som følge av middels og høy arealunnvikelse av kalvingsområder i nord-vest.

    Nordfjella

    Statsforvalteren i Vestland er ansvarlig for prosessen i Nordfjella. Det er etablert en overordnet og relativt liten styringsgruppe, en noe større prosjektgruppe, samt seks tematiske faggrupper. I slutten av mars ble det gjennomført oppstartsmøte i Flåm. Oppstartsmøtet gikk fra lunsj til lunsj, med innledende foredrag på dag 1 og oppstart i tematiske faggrupper på dag 2. Faggruppene avtalte jevnlige møter i april og mai.

    Etter klassifiseringen av Nordfjella var det tre parametre som medførte at området fikk dårlig tilstand. To av disse er direkte og indirekte knyttet til skrantesjuke. Den tredje parameteren var funksjonelle trekkpassasjer og nærmere bestemt knyttet til fv. 50/Geiteryggen og reinens utfordringer med utveksling mellom Sone 1 og Sone 2. Alle disse forholdene blir selvsagt viktig for arbeidet med tiltaksplanen, men også “gule parametre” har vesentlig fokus, deriblant kvalitativt gode vinterbeiter både rundt Hallingskarvet og mer østlige områder.

    Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei

    I Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei er Statsforvalteren i Agder ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen. Her er det også valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Det er opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt i Bykle i midten av mars. Der ble det avholdt møter i flere av faggruppene, i tillegg til den formelle oppstarten av prosessen.

    Setesdal Ryfylke ble ikke godkjent etter normen som følge av negativ trend for andelen eldre bukk per voksen simle. Dette er et resultat av økt felling og prøveinnsamling fra voksen bukk, etter funn av skrantesjuke i naboområdet Hardangervidda. Her ble det videre ikke godkjent for funksjonelle trekkpassasjer, som i hovedsak handler om reduserte trekkmuligheter til kalvings- og oppvekstområder.

    Spesielt for tiltaksplanen i Setesdal Ryfylke er at denne også omhandler Setesdal Austhei, til tross for at dette området kom ut som godkjent (gult) ved klassifisering. Grunnen til dette er at Austheia deler flere fokusområder med Setesdal Ryfylke, da særlig knyttet til utvekslingstrekk mellom disse områdene. Austheia har også et viktig og sentralt plassert fokusområde for trekk over vegen ved Bjørnevatn, mellom vinterbeiter i nord og kalvings- og oppvekst, samt sommerbeiter i sør. Denne trekkpassasjen har et særlig fokus med en egen faggruppe i arbeidet med tiltaksplanen, da funksjonaliteten i denne trekkpassasjen er særlig sårbar.

    Statsforvalteren i Agder, Gina Lund, innledet programmet på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde
    Rondane

    I Rondane er det Statsforvalteren i Innlandet som er ansvarlig for prosessen. Her kjøres det en prosess for hele villreinområdet, men det vil bli laget egne utkast til tiltaksplaner for henholdsvis Rondane nord og Rondane sør. Den arbeidende prosjektgruppa er sammensatt av representanter fra villreinnemnda, villreinutvalget, Innlandet fylkeskommune, to kommuner og nasjonalparkmyndigheten.

    I Rondane er det holdt orienteringsmøter for kommunestyrer i berørte kommuner, samt for fylkestinget. Orienteringene har blitt tatt godt imot og flere kommuner har levert innspill til tiltaksplanarbeidet. Prosjektgruppa har pr. april hatt to møter og en temadag om ferdsel med deltakelse av representanter for reiselivsnæring, DNT og destinasjonsselskap. Det vil bli holdt flere temadager utover våren.

    I Rondane slo kvalitetsnormen ut på rødt for delnorm 3 og parameteren «funksjonelle trekkpassasjer». I tillegg var det utslag på gult for hele fem måleparametere både på delnorm 1, 2 og 3. Rondane er et område med flere store utfordringer, der de fleste kobles opp mot menneskelig ferdsel, infrastruktur og arealutnyttelse.

    Snøhetta og Knutshø

    Det er Statsforvalteren i Trøndelag som er ansvarlig for prosessene i Snøhetta og Knutshø. Det kjøres separate prosesser med ulike tiltaksplaner for de to områdene, men oppbygging og plan for arbeidet er likt i Snøhetta og Knutshø. Prosjektgruppene i disse områdene har representanter for villreinutvalg, villreinnemnd, verneområdeforvaltning, fylkeskommuner og kommuner. De har hatt møter for å komme med innspill til scenarioanalyser, samt planlagt temadager og videre arbeid med tiltak og problemstillinger. I mars ble det holdt åpne digitale informasjonsmøter for hvert av områdene. Det var god deltakelse på begge og det er tydelig at folk er nysgjerrige på prosessene og opptatt av både faggrunnlag for kvalitetsnormen, og muligheten til medvirkning i de ulike prosessene.

    For Snøhetta sin del slo normen ut på rødt for delnorm 1 på parameterne «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv» og «antall kalver per 100 simle og ungdyr», i tillegg til funksjonelle trekkpassasjer under delnorm 3. Utfordringene i Snøhetta knytter seg hovedsakelig opp mot turisme og menneskelig ferdsel, men også vannkraftutbygginger og veier.

    For Knutshø slo normen ut på rødt for «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv», samt at hele fire måleparametere på delnorm 1 og 3 slo ut på gult. I Knutshø kobles dårlige slaktevekter på kalv opp mot parasitt- og beitebelastning fra tamdyr. I tillegg har området et godt utbygd veinett og flere store kraftreguleringer som medfører store arealbeslag og mye menneskelig ferdsel.

    Interesserte deltakere på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde
    Utkast til tiltaksplan

    Det skal utarbeides en rapport for hver av de seks planprosessene som inneholder forslag til konkrete tiltak for å forbedre forholdene for reinen. Rapporten skal inneholde beskrivelser av tiltak, et kostnadsoverslag for hvert tiltak og en prioritering over aktuelle tiltak innenfor området. Det skal også gjøres enkle samfunnsøkonomiske vurderinger ved prioriteringen av tiltakene. Utkast til tiltaksplanene skal være overlevert til Miljødirektoratet innen 1. desember 2023. Miljødirektoratet vil gå gjennom alle innsendte utkast og videresende dem til Klima- og miljødepartementet med sine råd og vurderinger.

    Stortingsmelding og godkjente planer

    Klima- og miljødepartementet vil trekke utkastene til tiltaksplaner inn i arbeidet med utarbeiding av stortingsmelding for villrein og bruke dem som innspill til prioriteringer, utforming av ny politikk, og bruk av eksisterende og nye virkemidler. Etter framlegging av stortingsmeldinga for villrein, som er planlagt i 1. kvartal 2024, vil Klima- og miljødepartementet og sektordepartementene ta utkastene til tiltaksplaner opp til formell behandling med sikte på at de kan fastsettes av regjeringen som godkjente tiltaksplaner innen utgangen av 2024. Det blir så et ansvar for de relevante aktørene å sette i gang arbeidet med planlegging, finansiering og gjennomføring av konkrete tiltak som er prioritert i planene.

    Kommende tiltaksplaner

    Det er i første runde de seks nasjonale villreinområdene som fikk rødt lys i kvalitetsnormen, samt Setesdal Austhei, som har igangsatt arbeidet med utkast til tiltaksplaner. De gjenstående villreinområdene vil bli klassifisert etter kvalitetsnormen i løpet av 2023. Når dette arbeidet er ferdig vil det bli vurdert om det er aktuelt med utvikling av tiltaksplaner for flere områder. De nasjonale villreinområdene Sølnkletten, Reinheimen – Breheimen og Forollhogna, som alle fikk middels kvalitet ved første klassifisering, vil også være en del av denne vurderingen.

    De nordiske jakt- og fiskedagene

    De nordiske jakt- og fiskedagene

    Av Stein Tore Andersen, Norsk Skogmuseum – 

    Vi ønsker velkommen til den 59. utgaven av De nordiske jakt- og fiskedager på Norsk skogmuseum 10. – 13. august 2023. Norges viktigste møtested for friluftsfolk, jegere og fiskere.

    Årets høydepunkt nærmer seg, og vi gleder oss. Vi har et spennende program med foredrag, seminar, aktiviteter og opplevelser. Her kan du oppleve de tradisjonelle aktivitetene og vi har en del nytt på programmet.

    Fra programmet kan vi nevne blant annet foredrag med Johanne Refset; psykolog med sovepose, jaktforedrag med Kristoffer Clausen, foredrag med Thor Gotaas om tømmerkoier og skogsarbeidere, foredrag om lokkjakt ved Joar Søhol og seminar om hund på fredag.

    Barnas jakt- og fiskedager, fiskerøyking, håndverkstorg, knivtorg, aktiviteter med NJFF, fisking, skogbrannhelikopteret fra DSB vil demonstrere slukking fra lufta, behandling av felt vilt og mye mer står også på menyen.

    Nordisk mesterskap i Stihl Timbersports arrangerer på arenaen vår under jakt- og fiskedagene fra Stihl-scenen. Her blir det spektakulære konkurranser, demonstrasjoner og mye action.

    Elverumsutstillingen for jakthunder er lørdag 12. august og valpeshow på søndag.

    Vi får besøk av over 200 utstillere med flotte produkter innen jakt, fiske og friluftsliv.

    Vi ønsker alle hjertelig velkommen på jakt- og fiskedagene i august. For mer info, priser, åpningstider og program gå inn på vår hjemmeside www.skogmus.no

    Skrantesjuke og «friskmelding» av villrein – metodikk og status

    Skrantesjuke og «friskmelding» av villrein – metodikk og status

    Bukk i soloppgang. Foto: Eilev Hellekveen

    Av Atle Mysterud (Universitetet i Oslo) og Hildegunn Viljugrein (Veterinærinstituttet)

    Etter oppdagelsen av skrantesjuke (CWD) i 2016, satte myndighetene i gang omfattende overvåking for å kartlegge utbredelsen av den alvorlige prion-sykdommen. Vi forklarer her hvordan man bruker test-resultatene til å beregne sannsynlighet for fravær av CWD i en bestand, og vi gir en status for de ulike villreinområdene så langt.

    Faktaboks: Mulig miljøsmitte skaper usikkerhet i Nordfjella

    Prioner kan overleve i miljøet i et ukjent antall år. Det er per i dag ingen etablert metodikk for å friskmelde, eller å beregne sannsynlighet for fravær av CWD-prioner, i et geografisk område for å kunne utelukke mulig miljøsmitte. Dette er et problem man står ovenfor med re-etablering i Nordfjella sone 1. Dagens godkjente standarder for testing av CWD innebærer enten lymfeknuter eller hjernevev fra døde dyr med en kombinasjon av ELISA og Western-Blot tester. Det pågår i dag utvikling av mer sensitive metoder for påvisning av CWD-prioner i miljøprøver med forventet veldig lave nivåer av prioner. Faren med disse metodene er blant annet at risikoen for falske positive øker, at de er svært kostbare, og det foreligger ingen godkjente standarder. Utprøving av slike metoder (såkalt PMCA) har nylig blitt brukt til å påvise prioner i jordprøver tatt ved salteplasser i Nordfjella (både i sone 1 og sone 2). Liknende metodikk på ekskrementer fra hjortedyr ga både falske positive og falske negative prøvesvar. Det er usikkert om eventuelle prioner i jorda i Nordfjella forekommer i en konsentrasjon som er høy nok til å forårsake infeksjon i et individ som spiser denne jorda. Det er derfor foreløpig usikkert hvor stor betydning disse funnene vil ha på forvaltningen. Det er likevel klart at påvisning av CWD-prioner ved salteplasser også i Nordfjella sone 2 øker usikkerheten om smittestatus.

    Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukk. Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. Hvordan kan vi dokumentere fravær av lave forekomster av CWD i en bestand med høy grad av sikkerhet?

    Definisjon av «friskmelding» og «fravær av CWD»

    Begrepene «friskmelding» og «beregnet sannsynlighet for fravær av CWD» brukes på ulike måter. I prinsippet er det mulig å beregne sannsynlighet for fravær av CWD i et individ, i en bestand og i et område. Det er per i dag ikke etablert metodikk for å beregne fravær av CWD i et geografisk område der det også kan være miljøsmitte (faktaboks 1). I det videre forklarer vi den statistiske beregningen av fravær av CWD i en bestand. I Norge er det formelt Mattilsynet som bestemmer om en bestand er «friskmeldt», basert på både beregnet sannsynlighet for fravær av CWD og gjennom en forvaltningsmessig risiko-vurdering. Formelt er derfor begrepet «friskmeldt» ikke helt det samme som beregnet fravær av CWD i en bestand.

    Figur 1. En oversikt over de ulike komponentene som inngår i beregning av sannsynlighet for fravær av CWD i bestander av norsk villrein. Forklaring av de ulike komponentene er gitt i teksten.
    En oversikt over de ulike
    komponentene

    Vi gir i dette avsnittet en oversikt over de ulike komponentene som inngår i beregningene (figur 1), før vi forklarer hver komponent i detalj i videre avsnitt med henvisning til nummer.

    (1) Vevstype, smitteforløp og test-sensitivitet. Det første vi gjør er å justere for ulik sannsynlighet til å oppdage CWD-prioner i lymfeknute og hjernevev gjennom et antatt infeksjons-forløp på 2-3 år, såkalt test-sensitivitet. (2) Alder og kjønn. Det er ulik risiko for infeksjon i kalv, ungdyr, voksen simle og voksen bukk. Vi vekter derfor antall dyr testet avhengig av alder og kjønn ved å spesifisere en ulik relativ risiko for å være smittet. For å beregne sannsynlighet for fravær, må vi også justere for sammensetningen av kalver, åringer, voksne simler og voksne bukker i bestanden. Både prøvetall, vevstype, antall og demografiske kategorier av dyr inngår derfor i beregningene. Faktorer på bestandsnivå påvirker også i stor grad: (3) Deteksjonsnivå. Man kan aldri bli helt sikker på fravær av CWD i en bestand uten å teste alle individer, og test-sensitivitet er aldri 100 %. En særdeles viktig avgjørelse er derfor hvilket deteksjonsnivå man velger, dvs. hvor stor andel infiserte dyr i bestanden man søker å oppdage, og hvor stor grad av sannsynlighet man krever for å oppdage dette nivået. (4) Introduksjonsrisiko. Vi justerer for sannsynligheten for at det kan komme CWD inn i bestanden underveis i overvåkingen. Det er større sjanse for at det kan komme inn et infisert dyr om man er i nærheten av en infisert bestand. (5) Sannsynlighet for smitte i utgangspunktet. Nærhet til kjente smitteforekomster påvirker sannsynligheten for om det i utgangspunktet er smitte i bestanden når man starter overvåking.

    (1) Vevstype, smitteforløp og test-sensitivitet

    De fleste villreinjegere har nå lært seg å ta ut prøver av lymfeknute og hjernevev av skutte dyr. Dette er grunnlaget for å teste for CWD. I modellen tas sannsynligheten for å oppdage smitte i ulike vev gjennom et infeksjonsforløp med i beregningene (figur 2). En frisk villrein kan bli infisert gjennom inntak av prioner skilt ut fra et sykt dyr, enten ved direkte kontakt eller via smitte i miljøet. Prionene vil da gå inn mage-tarmkanalen og tas opp i lymfesystemet. Forløpet fra infeksjon til død kan variere betydelig, men antas normalt å ta 2-3 år fra et dyr blir smittet og til det dør. I løpet av denne tiden vil det være ulik sannsynlighet for å oppdage smitte i ulike vev og avhengig av hva slags test man bruker. I Norge brukes en såkalt ELISA-test (en antistoff-test) til å påvise prioner i vev fra både svelg-lymfeknute og hjerne (helst hjernestammen). ELISA-testen har høy spesifisitet, dvs. at en positiv prøve faktisk er fra et infisert dyr. Et unntak var tamreinen fra Børgefjell som høsten 2022 kom ut som falsk positiv i ELISA-test, men da vil videre testing også med såkalt Western-Blot (ser på molekylær-vekt) være avgjørende for å luke ut falske positive før endelig diagnose. Det er imidlertid med dagens test-metodikk (ELISA) en fare for falske negative, dvs. at et testet individ med CWD likevel kommer ut som negativt. Dette skjer hovedsakelig hvis individet nylig har blitt smittet med CWD. Det tar ca. 2-3 måneder før prioner kan påvises ved ELISA-testen i svelg-lymfeknuter. Utover i infeksjonen vil sannsynligheten for å påvise smitte øke. Etter ca. 9 måneder, vil det være økende sjanse for også å påvise smitte i hjernevev. I en sen fase av sykdom vil ELISA ha høy sensitivitet (godt over 90 %). I snitt forventes at dagens test-regime vil påvise smitte i omtrent 4 av 5 smittede dyr (såkalt test-sensitivitet).

    Figur 2. En modell som beregner sannsynlighet for å oppdage smitte i et individ gjennom et forventet infeksjonsforløp og avhengig av hvilket vev som er testet. Ingen dyr i fase 0 vil oppdages med dagens test-regime, i fase 1 vil CWD kunne påvises i lymfeknuter med økende sannsynlighet, og i fase 2-3 har testene høy sensitivitet både i lymfeknute og hjernevev. Med dagens test-regime oppdages bare ca. 4 av 5 CWD-positive dyr, siden det tar ca. 3 måneder fra smitte og til prioner kan påvises i lymfeknuter (se forklaring i punkt 1).
    (2) Alder og kjønn

    Vi vet at sannsynligheten for å finne CWD varierer avhengig av kjønn og alder. Det er mindre sjanse for å oppdage CWD i kalver enn åringer, som igjen er lavere enn hos voksne dyr. Voksne bukker er oftere infisert enn voksne simler. Det forventes å ta omtrent 3 måneder før smitte kan påvises etter at et dyr har blitt infisert. Reinsdyra kalver i mai og med jakt i august, vil det normalt ikke være mulig å oppdage smitte i kalver. Åringer har lavere nivåer av CWD selv etter å ha korrigert for inkubasjonstid. I Nordfjella fant man ingen smitte i kalver, kun en infisert åring (med smitte i lymfeknute), mens sannsynligheten for smitte var 2,7 ganger høyere i voksen bukk enn voksen simle (dog med store usikkerhets-intervaller). Hvorfor det er høyere smitte hos bukker enn hunndyr er ikke kjent med sikkerhet, men det er et velkjent mønster fra både mulhjort og hvithalehjort i USA og Canada. Derfor velger vi å stole på funnet, selv om prøvematerialet fra Nordfjella var lite (19 infiserte dyr).

    Vi kan derfor få en bedre overvåking ved å korrigere for demografisk sammensetning av test-materialet målt opp mot hva som er i bestanden. Basert på dette, bruker vi en vekting av prøvene på kalv:åring:simle:bukk på 0:1:2:6. Kalver får altså ingen vekt, åring får halv vekt av en simle, mens en voksen bukk får 3 ganger vekten av en voksen simle i beregningene. Prøver innsamlet fra andre kilder vektes inn med ulik risiko etter de samme prinsipper. Det er for eksempel høyere risiko for å finne smittede dyr blant fallvilt eller dyr som av andre årsaker skiller seg ut og avlives. Vi bruker en etablert bestandsmodell utviklet av forskere i NINA til å beregne bestandstall og fordeling på kalv, åring, voksen simle og voksen bukk. Data til modellen kommer fra minimums-tellinger om vinteren, kalvings-tellinger om sommeren, jaktstatistikk og struktur-tellinger om høsten. For mindre villreinområder, som ikke driver systematisk overvåking av bestandene, bruker vi anslått bestandstall og antar en demografisk sammensetning tilsvarende som i overvåkingsområdene.

    Figur 3. En status for beregnet fravær av CWD for ulike deteksjonsnivåer for alle villreinområder i Norge etter jakten 2021. p* er ulike deteksjonsnivåer (se forklaring i punkt 4). «pop_størrelse» er antall individer i bestanden. «Sum_RLN» er antall prøver med lymfeknute. «Sum_testet» er totalt antall prøver.
    (3) Fravær av CWD i en bestand og «deteksjonsnivå»

    I prinsippet må man teste alle individene for å fastslå med 100 % sikkerhet at det ikke er CWD i en bestand. Siden vi bare får prøvemateriale fra et utvalg individer hovedsakelig gjennom jakt, og siden testene ikke har 100 % sensitivitet, er det derfor ikke mulig å bli helt sikker på fravær av CWD i en bestand. Det man derfor gjør, er å sette et nivå på andel smittede individer i en bestand som man søker å oppdage. Dette «deteksjonsnivået» kalles for «designprevalens» og kan settes enten som en prosent (f.eks. 0,3 %, 0,5 % eller 1 % infiserte dyr) eller som et gitt antall dyr (f.eks. 4 infiserte dyr). Dette nivået, samt hvor stor sikkerhet man vil ha (f.eks. 95 % eller 99 %), er avgjørende for hvor mange prøver man trenger for å fastslå at det ikke er CWD i bestanden. Deteksjonsnivået settes utfra den epidemiologiske kunnskapen, men også utfra hvor mye risiko man er villig til å ta (ved ikke å oppdage CWD ved lav forekomst). Denne deteksjonsgrensen settes formelt av Mattilsynet, etter samråd med Veterinærinstituttet. Mattilsynet har bestemt at beregnet fravær av CWD skal måles i forhold til en deteksjonsgrense på 4 infiserte dyr for bestander nær Nordfjella, og at det skal være 99 % sannsynlighet for at det er færre dyr enn dette nivået for å kunne bli «friskmeldt».

    (4) Introduksjonsrisiko

    CWD forventes å spre seg mellom bestander hovedsakelig ved at infiserte dyr krysser mellom områder, selv om man ikke kan utelukke andre muligheter for geografisk spredning. Det er større sjanse for at det kommer et infisert dyr inn i et område som ligger i nærheten av en bestand med smitte. Sannsynligheten for at det kommer inn ny smitte, kan i teorien beregnes fra kunnskap om andelen smittede dyr i en bestand og sannsynligheten for at dyr drar fra denne og inn i en nærliggende bestand. I praksis har vi ikke eksakte tall på dette, og vi anslår om sjansen er liten eller ikke. I 2016 og 2017, mens det var infiserte dyr i Nordfjella sone 1, ble sannsynligheten for introduksjon av smitte til Nordfjella sone 2 satt til å være høy. Når stammen i sone 1 var tatt ut, satte man en lavere risiko for introduksjon av smitte til Nordfjella sone 2. Per i dag setter man sannsynligheten for introduksjon av smitte i de ulike villreinområdene til å være veldig lav.

    (5) Sannsynlighet for smitte i utgangspunktet

    I beregningene brukes en avansert type «lærings-basert» (Bayesiansk) statistikk. Denne typen statistikk setter en forventet sannsynlighet for om det er smitte i bestanden når man starter overvåkingen (en såkalt «prior»). Det er en vanlig faglig standard at man i utgangspunktet setter en 50 % sannsynlighet for om det er smitte eller ikke i det man starter overvåking. Etter hvert som det testes for CWD og man ikke oppdager smitte, oppdaterer modellen sannsynligheten for fravær av smitte for hvert år med overvåking. Påvises smitte, som på Hardangervidda i 2020, går man over til å estimere andel dyr med smitte. Når man oppdaget smitte på Hardangervidda, påvirket dette også hvordan man vurderte det større smittebildet og sannsynligheten for å finne CWD blant villrein i Nordfjella sone 2 (Hallingskarvet), siden området ligger mellom Nordfjella sone 1 og Hardangervidda. Siden det nå var påvist smitte både nord og sør for Nordfjella sone 2, gir det økt sannsynlighet for at det i utgangspunktet var smitte til stede når man startet overvåkingen i 2016. Derfor endret man utgangssannsynligheten for fravær av CWD fra 50 % til 25 % for Nordfjella sone 2 (dvs. satt til året 2015 i modellen). At man valgte 25 % gjenspeiler en vurdering av at risikoen for å finne CWD er økt gjennom funnet på vidda, uten at det ligger eksakt vitenskap bak akkurat tallet 25 %.

    Figur 4. En status for beregnet fravær av CWD for Nordfjella sone 2 etter jakten 2022. Mattilsynet har satt egne kriterier for friskmelding av sone 2 pga. beliggenhet mellom Nordfjella sone 1 og Hardangervidda med påvist CWD smitte (se forklaring i punkt 5).
    Usikkerheter

    Modeller vil alltid være forenklinger av virkeligheten, og det er flere forhold som gjør beregningene usikre. Kunnskapen om CWD hos villrein er begrenset per i dag. Modellene bygger på kunnskap om CWD fra andre hjorteviltarter i USA og Canada, men også fra to nordamerikanske smitteforsøk på tamrein. At det er et nytt smittestoff i Nordfjella, skaper økt usikkerhet. Så langt stemmer imidlertid de fleste epidemiologiske funn med hva man ser i Nord-Amerika. Hvis vi antar 2 år fra smitte til død hos det infiserte individet, hva skjer med beregningene om det egentlig tar 3 år? Hvis bukke-segmentet ikke har 3 ganger så høye nivåer av smitte som hos simler, hva skjer med beregningene om det egentlig bare er 2 ganger så mye smitte hos bukk? Normalt kjører vi mange ulike varianter for å se hvor mye ulike usikkerheter i antagelsene påvirker beregningene, såkalte sensitivitets-analyser. Til slutt velger man den modellen som best beskriver virkeligheten utfra nåværende kunnskap som grunnlag for videre forvaltning.

    Hvordan jakte effektivt for å oppdage CWD?

    Vi har også utviklet et verktøy til å simulere hvordan man mest effektivt kan nå høy sannsynlighet for at CWD ikke er til stede i en bestand. Dette ble utviklet siden Mattilsynet i utgangspunktet satte et mål om 90 % sannsynlighet for fravær innen ett år og 99 % sannsynlighet innen 5 år for Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda. Vi kan med denne modellen simulere hvordan ulike uttak gjennom jakt påvirker beregnet sannsynlighet for fravær av CWD, samt bestandsutviklingen. Hos villrein er normalt ikke bukkene begrensende for reproduksjon, siden hver bukk kan pare mange simler. Gitt at sannsynligheten for å finne smitte i bukk er 3 ganger så høy som i simler, vil man ved å vri avskytningen over på bukk, kunne øke uttaket for å «friskmelde» raskere, eller oppdage smitte tidligere uten at simle-segmentet og videre reproduksjon påvirkes. Alternativet, om det ønskes rask avklaring på smittestatus, er å skyte mer simler. Da vil bestanden reduseres i antall.

    Status per i dag

    Beskrevet metodikk er nå brukt til å beregne sannsynlighet for fravær av CWD for ulike deteksjonsnivåer basert på innsamlede data fra 14 693 villrein i perioden 2016-2021 (figur 3), og for Nordfjella sone 2 også oppdatert med tall fra 2022 (figur 4). På tross av den formidable innsatsen, kan vi se at kun større bestander oppnår stor grad av sikkerhet for fravær av CWD, og bare om man setter et deteksjonsnivå på 1 %. For CWD vil et så høyt deteksjonsnivå innebære at sykdommen kan ha vært til stede i over 10 år, og forvaltningen vil allerede være «på etterskudd» når sykdommen blir oppdaget. For å oppnå rask smitteoppdagelse, satte Mattilsynet som nevnt et deteksjonsnivå på 4 infiserte dyr i bestandene rundt Nordfjella, og at man skal nå en 99 % sannsynlighet for dette nivået. For små villreinbestander, vil 4 dyr utgjøre mer enn 1 %, og derfor er ikke andre nivåer beregnet i figur 3. Man kan innvende at Mattilsynet har satt svært strenge kriterier for friskmelding. Påvisning av smitte på Hardangervidda kom etter rundt 3500 prøver da sannsynlighet for fravær var rundt 90 %. Dette viser tydelig hvor vanskelig det kan være å påvise CWD ved lav forekomst, og det påpeker derfor verdien av å ha strenge kriterier.

    Hva er veien videre?

    Videre innsending av prøver fra jegere er fundamentet i overvåkingen. Gitt fortsatt god innsats fra jegerne, er det i hovedsak deteksjonsnivået (punkt 3) og andre epidemiologiske forhold (punkt 4 og 5) som avgjør hvor lang tid det vil ta for å oppnå høy sikkerhet for at CWD ikke er til stede. Hvis utviklingen av CWD går som forventet (eller fryktet) på Hardangervidda, er det sannsynlig at vi i framtiden må beregne en høyere grad av sannsynlighet for introduksjon av smitte (punkt 4), f.eks. fra Hardangervidda til Setesdal Vesthei, siden dyr krysser mellom bestandene. Da kan det være man aldri når et nivå med høy sannsynlighet for fravær av CWD, og at denne typen beregninger blir «ferskvare». Utviklingen og videre forvaltning av CWD på Hardangervidda blir derfor helt avgjørende for mulighetene til friskmelding, og særlig i Langfjella.

    Referanser

    Mysterud, A., Hopp, P., Alvseike, K. R., Benestad, S. L., Nilsen, E. B., Rolandsen, C. M., Strand, O., Våge, J., & Viljugrein, H. (2020) Hunting strategies to increase detection of chronic wasting disease in cervids. Nature Communications, 11, 4392.

    Mysterud, A., Viljugrein, H., Hopp, P., Andersen, R., Bakka, H., Benestad, S. L., Madslien, K., Moldal, T., Rauset, G. R., Strand, O., Tran, L., Vikøren, T., Våge, J., & Rolandsen, C. M. (2023) Challenges and opportunities using hunters to monitor chronic wasting disease among wild reindeer in the digital era. Ecological Solutions and Evidence, 4, e12203.

    Viljugrein, H., Hopp, P., Benestad, S. L., Nilsen, E. B., Våge, J., Tavornpanich, S., Rolandsen, C. M., Strand, O., & Mysterud, A. (2019) A method that accounts for differential detectability in mixed samples of long-term infections with applications to the case of Chronic Wasting Disease in cervids. Methods in Ecology and Evolution, 10, 134-145.

    Folkeaksjon for villreinen!

    Folkeaksjon for villreinen!

    Tre storbukkar av snøhettastammen har mistanke til fotografen, men held fram med å beite. (Foto frå boka «Kampen om Dovrefjell»: Svein Sæter) 
    Av Svein Sæter og Yngvild Sæter, forfattarar av boka «Kampen om Dovrefjell. Europas siste intakte høgfjellsøkosystem»

    På vegen med boka «Kampen om Dovrefjell» møter vi over alt eit sterkt engasjement for villreinen. Denne folkelege krafta må få eit samla uttrykk, no når tiltaksplanar og stortingsmelding skal utformast. Tida er inne for ein folkeaksjon for villreinen.

    Vi er far og dotter. Begge har ferdast i Sunndalsfjella sia vi var små. Her, i kanten av Reinsvatnet, under Reinstinden, er det funne ein jaktleir frå eldre steinalder. Analysen av kolrestar frå bålplassen viste at leiren er rundt
    11 000 år gammal.

    Dette var grunnlaget for idéen om å skrive boka: Den svimlande historia om villreinen og mennesket, ei historie som har følgt dette landet frå første fotavtrykk vart sett på ei isfri strand.

    Reinen fascinerer og imponerer, både i historisk og biologisk forstand. Dette store pattedyret som lever av smårusk på høgfjellet midtvinters er eit underverk av tilpassing.

    Så vi skreiv boka, som handlar om reinen, om økosystemet den lever i og kva som truar desse unike naturverdiane. Truslane er fleire og større enn vi hadde trudd, og alle er menneskeskapte. Men få av dei blir det gjort noko med, sjølv når tiltaka er enkle.

    Fleire skrekkeksempel finst på Dovrefjell og i Rondane. Her lever siste rest av Europas opprinnelege fjellrein. I boka går vi særleg grundig inn på Snøheimsaka, og dokumenterer korleis Miljøverndepartementets saksbehandling kan oppsummerast i eitt ord: Skandale.

    Kortversjon: I 2002 vart gamle Dovrefjell nasjonalpark seksdobla i areal, og fekk namnet Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Omsynet til villreinen var heilt sentralt for utvidinga. Derfor skulle den tidlegare DNT-hytta Snøheim rivast og vegen inn dit fjernast. Snøheim, som ikkje hadde vore i bruk som turisthytte på 44 år, låg midt i eit av Europas viktigaste trekk- og beiteområde for villrein.

    Spol ti år fram, og det motsette har skjedd. Nye Snøheim opnar, sterkt utbygd og restaurert. DNT Oslo og Omegn har fått hytta i gåve av Forsvaret. Dei rekordmange turistane blir no frakta til hyttedøra med buss, på ein veg som slett ikkje er fjerna.

    Av Svein Sæter og Yngvild Sæter, forfattarar av boka «Kampen om Dovrefjell. Europas siste intakte høgfjellsøkosystem»
    FORFATTARANE: Svein og Yngvild Sæter, far og dotter, er erfarne forfattarar. Her frå fjorårets reinsjakt i Dovrefjell-Sunndalsfjella, med både rein og aure i sekken. (Foto frå boka «Kampen om villreinen»: Wilhelm Jaresand)

    Kva skjedde? Politikk overstyrte fag. Verneforskrifta vart endra for å opne for Nye Snøheim. At det samtidig stengte for snøhettareinen var underordna.

    I «Kampen om Dovrefjell» dokumenterer vi at Miljøverndepartementet gjennom mange år leverte ei gjennomført partisk saksbehandling. Den vrimla av faktiske feil, og alle gjekk i same retning: til fordel for DNT og Nye Snøheim.

    Konklusjonen var lagt på førehand. Slikt er faktisk ein trussel mot demokratiet. Og villreinen måtte vike igjen, trass i alle fagre og verdilause ord.

    Dette har vi reist rundt og sagt i mange bygder, på store og små tettstader, i byar som Trondheim, Oslo, Molde og Kristiansund, på bibliotek og kaféar og kulturhus, og vi har aldri vorte motsagt.

    Tvert imot: vi har fått takk, og oppmoding om å grava vidare.

    Så skreiv vi kronikken «Statens svik mot villreinen», publisert i riksaviser, regionaviser og lokalaviser. Det same skjedde. Berre støtte å få.

    Vi trur støtta botnar i ein brutal kontrast: Den djupe respekten villreinen fortener, og den totale mangelen på respekt samfunnet vårt behandlar han med. Hyttegrender, vegar, kraftanlegg, høgspentliner, turstiar, jernbanar og andre framandelement er viktigare enn fjellets eigentlege grunneigar, villreinen. Derfor blir dei 24 båsane i Sør-Norge vi har pressa han inn i stadig trongare. Og stadig fleire, etter som båsane blir delt av nye inngrep.

    Men det finst ei kraft i det folkelege engasjementet. Ei kraft vi opplevde på Otta, under det første årsmøtet til organisasjonen Bevar villreinen i Rondane, som kjapt fekk meir enn 2000 følgjarar på Facebook. Ei kraft som løfta oss på Sunndalsøra, under villreinkvelden til Bevar Dovrefjell mellom istidene, organisasjonen som gjekk til rettssak mot Miljødepartementet i Snøheimsaka og tapte hårfint. 

    Ei kraft som vart fint formulert av ei kvinne i salen på Oppdal: Alle kjenner fjellvettreglane. No treng vi reinsvettreglar.

    Den 21. februar 2023 utførte den mangeårige villreinforskaren Per Jordhøy ei historisk handling. Han utnemnte villreinen til Norges nasjonaldyr.

    Dette skjedde på Bevar Dovrefjell sin villreinkonferanse i Oslo. Både Per på podiet og publikum i salen kjente klumpen i halsen, for dette handla ikkje berre om symbolikk. Det handlar om beinharde realitetar: Villreinen er på raudlista, for første gong. Seks av dei ti nasjonale villreinområda får raudt lys etter kvalitetsnorma.

    Tida er inne for handling. Og det blir handla, både fagleg og politisk. Statsforvaltarane skal laga tiltaksplanar. Regjeringa har bestilt den første stortingsmeldinga om villreinpolitikk.

    Dette arbeidet treng innspel og oppbakking frå alle som er glad i villreinen. Engasjementet og kunnskapen må gjerast synleg og dermed teljande.

    Organisasjonar som Bevar villreinen i Rondane og Bevar Dovrefjell mellom istidene er viktige pådrivarar for rette vegval. Denne krafta kunne vore enda sterkare om ho var samla under same paraply, litt på same måte som Villreinrådet fungerer for villreinnemndene og -utvala.

    Boka vår kunne hatt tittelen «Kampen om villreinfjellet». Problema er i stor grad dei same i alle villreinområda. Derfor var det viktig at styremedlemmer i Bevar villreinen i Rondane deltok på konferansen til Bevar Dovrefjell mellom istidene.

    Det er lett å knyte kontaktar når mange brenn for same sak. Kven vil ta initiativet til Folkeaksjonen for villreinen?

    Pin It on Pinterest