fbpx
Velkommen til de 60. jakt- og fiskedagene 8 – 11 august!

Velkommen til de 60. jakt- og fiskedagene 8 – 11 august!

Norsk Skogmuseum jubilerer, og gleder seg til den 60. utgaven av De nordiske jakt- og fiskedagene her på Anno Norsk skogmuseum 8. – 11. august 2024.

Museet er stolte over å kunne presentere og invitere til jakt- og fiskedagene for 60. gang, og opplevelsene står i kø. Arrangementet er Norges viktigste møtested for friluftsfolk, jegere og fiskere. Det er en stor begivenhet for Norsk Skogmuseum, og en god opplevelse for de mange besøkende.

Norsk Skogmuseum har et innholdsrikt og spennende program i år, og det skjer mye på alle arenaer. Barnas jakt- og fiskedager finner sted torsdag og fredag. Innlandfisketorg med mange aktiviteter, skogbrukstun, håndverkstorg og jakt- og fisketorg. På knivtorget kan du se mye flott håndverk, og ta en prat med smeder og knivmakere. Mange flotte foredrag holdes i løpet av dagene med dyktige foredragsholdere. På jakt- og fiskedagene kan publikum prøve, mestre, lære, oppleve og sanse blant alle programposter og aktiviteter.

Nordisk cup i Stihl Timbersports arrangeres under jakt- og fiskedagene. Her blir det mange spennende konkurranser og mye action.

VM i tømmerfløting arrangeres på fredag. Her blir det spenning og action, og deltakerne skal igjennom mange øvelser både til lands og til vanns, før et vinnerlag kan kåres.

Elverumsutstillingen – Nordens største jakthundutstilling gjennomføres på Prestøya på lørdag med mange firbeinte.

Velkommen til De nordiske jakt – og fiskedagene på Norsk Skogmuseum i Elverum!

En bauta i norsk hjorteviltforvaltning har takket for seg

En bauta i norsk hjorteviltforvaltning har takket for seg

Foto: Arne Nyaas – 

Det er med stor sorg vi meddeler at Jon J. Meli, initiativtaker og første redaktør av tidsskriftene Villreinen og Elgen/Hjorteviltet, nylig har gått bort. Jon var en pioner innen norsk viltforvaltning og en utrettelig formidler av kunnskap om hjorteviltartene. Hans engasjement og innsats for bærekraftig forvaltning av våre viltressurser har satt dype og varige spor.

Gjennom sine mange år som redaktør for Villreinen, Hjorteviltet og Hognareinen, har Jon bidratt betydelig til å øke forståelsen og interessen for hjorteviltforvaltning. Hans arbeid inkluderte blant annet beitetakseringer, bestandstellinger og kursing av oppsynspersonell. Jon J. Meli var også sentral i utviklingen av fagbladet Hognareinen, som senere ble grunnlaget for årboka Villreinen. Hans dedikasjon og innsats gjorde Villreinen til en viktig ressurs for alle som er opptatt av villreinen.

Jon Meli mottok H.M. Kongens fortjenstmedalje i sølv i 2007 som en anerkjennelse for sitt omfattende arbeid. Han var også kjent for sitt arbeid med å dokumentere og bevare lokalhistorie, blant annet gjennom intervjuer og lydopptak med eldre personer i sitt lokalsamfunn.

Jon J. Meli var en bauta i norsk hjorteviltorvaltning, og hans arv vil leve videre gjennom de mange artiklene og publikasjonene han har etterlatt seg. Våre tanker går til hans familie og venner i denne tunge tiden.

Vi lyser fred over Jon J. Meli sitt minne.

Med dyp respekt og takknemlighet,
Villreinrådet i Norge/Villreinen og Stiftelsen Elgen/Hjorteviltet

En effektiv metode for kartlegging av tidlig snøbare områder

En effektiv metode for kartlegging av tidlig snøbare områder

Figur 1. Satellittbilde fra 15. mars visualisert med blå, rød og nærinfrarød kanal – et såkalt IR-bilde. Det viser vårens frammarsj ved Hovden (nede til venstre i bildet) og små rabber i fjellet i rødbrun farge som er potensielt reinbeite.

 – Av Arne W. Hjeltnes, Arvid Odland, Jan Heggenes, Dag K. Bjerketvedt og Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bø –

Artikkelen beskriver en metode for å identifisere vinterbeiteområder ved å kombinere satellittbilder og feltregistreringer på nettbrett. Denne tilnærmingen muliggjør rask og kostnadseffektiv datainnsamling over store arealer. Metoden har blitt testet i Brattefjell-Vindeggen, hvor den har vist potensial i å avdekke viktige vinterbeiteområder med minimal ressursbruk.

Tradisjonelle beiteundersøkelser som baseres på registreringer om sommeren er svært ressurskrevende. Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Metoden er grundig beskrevet i Hjeltnes m.fl. (2017).

I hovedsak baseres undersøkelsene på fjernanalyse (satellittbilder og ortofoto), supplert med registrering på nettbrett ute i felt på snøbare rabber om vinteren. Metoden kan gi et kunnskapsgrunnlag for strategisk viktige forvaltningsrelevante data over store arealer, uten store krav til tidskrevende og kostbart faglig felt- og analysearbeid.

Metoden krever gode satellittbilder for avgrensing av eksponerte snøbare rabber der vegetasjonen kan klassifiseres og kvantifiseres. Undersøkelsene kan tidvis bli begrenset på grunn av tilgangen på egnede satellittbilder med høy oppløsning (10×10 m piksler) fordi denne satellitten er relativt ny (Sentinel-2A; 2016). Denne situasjonen vil imidlertid raskt bedres.

Undersøkelsene baseres på at vi om vinteren oppsøker og kartlegger utvalgte snøfrie rabber innenfor et potensielt vinterbeiteområde. Ved bruk av snøscooter kan vi effektivt oppsøke rabber over store areal. Under feltarbeidet benyttes nettbrett. Her har vi ortofoto fra sommersesongen og topografisk kartgrunnlag, sammen med et registreringsskjema for vegetasjonsundersøkelsene. Feltarbeidet kan også inkludere måling av lavmattenes tykkelse.

Innsamlete data fra feltarbeidet bidrar senere til en heldekkende klassifikasjon av snøbare areal på flere satellittbilder fra mars-april. Vi valgte ut de satellittbildene som representerte det marginale vinterbeite. Til sammen vil alle de klassifiserte satellittbildene identifisere snøbare areal i en «normal» vinter.  Klassifikasjon av arealtyper (vegetasjon, impediment) skjer bare innenfor de snøbare områdene. Da bruker vi satellittbilder fra sommersesongen, juli/august.

Figur 2. Registrering av data fra en eksponert rabb. GPS-posisjon av ulike vegetasjonstyper på de snøbare rabbene ved hjelp an lesebrett (A.W. Hjeltnes og A. Odland).

Vi har foreløpig benyttet 9 arealtyper med følgende hovedtyper dominert av: gras (graminoider), lav, lyngarter, dvergbjørk og impediment (som dekker mer enn 75 % av arealet). I undersøkelsen i Brattefjell-Vindeggen har vi foreløpig analysert et areal (> 21 000 da) i nord hvor satellittbilder var velegnet. Lavhøyden var gjennomgående liten, mindre enn 2 cm, og antyder slitte lavmatter. Ca. 4 % av det kartlagte området var snøbart og lett tilgjengelige vinterbeiter for villreinen. Dersom dette er representativt for resten av området, kan det på ettervinteren være i overkant av 14 km2 med snøbare vinterbeiteområder.

Viktige data, vurdering og bearbeiding er:

  • GPS-posisjonen til lesebrettet viser hele tiden nøyaktig hvor observatøren er (±3 m).
  • På rabbene estimeres 9 arealtyper.
  • Den manuelle kontrollen av de snøbare arealene foregår mot 3 viktige datakilder:
    • Ortofoto – som viser fordelingen av vegetasjonen om sommeren.
    • Satellittbilder som med bestemte fargekombinasjoner framhever snøbare områder og snø/is i mars-april.
    • Topografisk kart som viser helling og hellingsretning ved hjelp av høydekoter.
  • Basert på feltregistreringene på lesebrett dokumenteres følgende arealkategorier:
    • Eksponert rabb
    • Mindre eksponert rabb
    • Leside med mye dvergbjørk, krekling, smyle, einer, mm.
    • Skille mellom ulike impedimentklasser
  • Ortofoto benyttes også til å kontrollere klassifikasjonen av arealtype innenfor de snøbare områdene. Feltregistreringene bidrar med viktig informasjon.
  • Beregning av arealet av de ulike arealkategoriene.
  • Metoden har gitt et godt grunnlag for sammenligning av vinterbeite mellom ulike reinbeiteområder ved bruk av relativt lite ressurser.
Figur 3. Feltregistrering (røde prikker) ved hjelp av lesebrett med registreringsskjema for bruk under feltarneidet.
Foto av den undersøkte rabben til høyre.

Mer informasjon om metoden finnes i:

Hjeltnes, A.W., Bjerketvedt, D.K., Odland, A., Bui, D.T. & Heggenes, J. 2017. Kartlegging av snøbare rabber og vinterbeite i Brattfjell-Vindeggen. HSN-Skriftserie 17: 1-32.

Effekter av klimaendringene for reinsdyrbeitene

Effekter av klimaendringene for reinsdyrbeitene

 – Av Arvid Odland, Jan Heggenes,
Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø –
Klimaendringene som pågår, og som allerede har pågått i alle fall fra 1980-årene, kan ha endret vegetasjonsforholdene for eksempel på Hardangervidda. Her har det siden 1980tallet vært en økning i sommertemperaturen på ca. 1,3 °C, vintrene har blitt mildere og årsnedbøren har økt med ca. 10 %. Snøsesongen starter senere og slutter tidligere sammenlignet med 1930-tallet. Dette har forlenget vekstsesongen med mellom 8 og 20 dager. På grunn av høyere vintertemperaturer vil vintrene også bli mer ustabile, med flere mildværsperioder. Samlet kan disse klimaendringene skape både positive og negative effekter for reinsdyrene. På Hardangervidda er vegetasjonen i tillegg vesentlig påvirket av at den menneskelige bruken, spesielt den tradisjonelle stølsdriften har endret seg de siste tiårene.

Hva har skjedd med reinbeitene i fjellet?

Mulige effekter av klimaendringene har i liten grad blitt undersøkt på Hardangervidda, men resultater fra undersøkelser i andre tilliggende fjellområder kan trolig overføres. Slike undersøkelser viser at mange karplanter har økt sine utbredelsesområder mot høyden de siste tiårene, ofte med 100–200 m. Eksempler på slike arter er vierarter, dvergbjørk, bærlyngarter og mange grasarter. Ut fra dette har beiteressursene for rein mange steder økt mot høyden.

Selv om nedbøren i gjennomsnitt har økt, har vegetasjonstyper som er knyttet til områder med god tilgang på fuktighet ofte blitt tørrere. Det gjelder spesielt fuktige snøleier. Dette tyder på at fordampingen har økt forholdsvis mer som en følge av høyere sommertemperaturer. Snøsmeltingen er tidligere og raskere, og snøfonner som varte utover sommeren, smelter nå tidligere. Grasdominert vegetasjon har i stor grad overtatt der snøleier, ofte dominert av musøre, tidligere dominerte. Mange myrtyper har også blitt tørrere, og grasarter og busker har fått større utbredelse. Også ut fra dette har nok beiteforholdene om sommeren blitt bedret.

Lavdominerte vegetasjonstyper som er viktige vinterbeite-ressurser for rein på Hardangervidda, finnes vesentlig i områder med tynt eller fraværende snødekke i høyfjellet, hvor jordsmonnet er lenge frosset (tele). Vintrene er også mer ustabile, vekslende mellom perioder med høye temperaturer med regn etterfulgt av frost. Vegetasjonen kan da bli dekket av is og dermed gi problem for beitingen.

Musøre er en ettertraktet beiteplante. Vegetasjon dominert av finnes vesentlig der det er mye snø, og den smelter ikke fram før midt i juni.

Hva har skjedd med skoggrensene og skogsvegetasjonen?

For rein vil også endringer i skogenes utbredelse på, og rundt, Hardangervidda ha betydning. Vi vet at i varmetiden etter siste istid (for 8000–6000 år siden) var sommertemperaturene 1–2 °C høyere enn perioden 1971–2000. Furuskoger fantes da opp til 1250–1300 m.o.h.., og trolig var bare ca. 2000 km2 av Hardangervidda uten trær. Dagens øvre bjørkeskoggrenser varierer i dag mellom 950 og 1030 m.o.h.. i vestvendte lier, og mellom 1100 og 1145 m.o.h.. i øst (estimert ut fra norgeskart.no).

Det er nærliggende å forvente at skoggrensene vil heves i samsvar med temperaturstigningen som de siste tiårene har vært ca. 1,3 °C. Teoretisk skulle da skoggrensene i dag blitt hevet med mer enn 200 m. Undersøkelser viser imidlertid at hevingen av skoggrensene ikke automatisk har fulgt temperaturøkningen, verken i Skandinavia eller globalt. Undersøkelser på Hardangervidda har vist at skoggrensene bare har hatt en midlere heving på 2,3 ± 1,6 m fra 1965 til 2004. I andre områder i Fennoskandia er det registrert under 50 m.

Årsaken er først og fremst at etablering av nye skoggrenser krever lang tid, kanskje 50-100 år (time-lag). Derfor vil ikke dagens skoggrenser ligge ved en høyde hvor en kunne forvente ut fra dagens temperatur.

Rein beiter på lav på trær og på vinterskudd og spirende bladskudd om våren. Mer høyereliggende skog kan derfor være positivt. I høyereliggende skogsområder i Fennoskandia finnes det også flere steder et feltsjikt dominert av lav. Flere steder har det blitt påvist at lavmengden i slike fjellskoger har blitt redusert i nyere tid, mens gras og busker har økt. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes klimaendring eller økt beite.

Dersom klimaendringene fortsetter, er det ikke usannsynlig at skoggrensene innen utgangen av dette hundreåret vil nå høyder slik de var under varmetiden. Om furu, gran eller bjørk vil bli dominerende i skoggrensa er vanskelig å vite. Det avhenger av andre faktorer, spesielt nedbør og snødekkets varighet. 

Konklusjon

Det er lite som tyder på at reinbeite på Hardangervidda så langt har blitt negativt påvirket av de pågående klimaendringene. Hvordan skoggrensehevinger og vegetasjonsforholdene i framtiden vil påvirke reinene beiteressurser er usikkert, men trolig blir det mindre tilgang på lav og mer tilgang på gras, busker og trær. Uansett vil effekter av endringer både i klima og beitetrykk vil bli viktige.

Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

Dag K. Bjerketvedt, Jan Heggenes, Roland Pape & Arvid Odland, Universitetet i Sørøst-Norge –
Kvalitetsnormen for villrein, et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet, legger avgjørende vekt på lavbeite i sin klassifisering av villreinområdene. Vi stiller et spørsmål ved dette fordi reinsdyrene kan uten problemer leve i områder hvor lavmengden er sparsom eller fraværende, for eksempel på Syd-Georgia, på Svalbard og i områder i Alaska. Her hjemme kan vi nevne Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei hvor reinsdyrene synes å trives selv om det finnes lite lav. Hva kan så reinsdyrene leve av i områder der lav nesten ikke finnes?

Vegetasjon på tidlig snøbare områder

Reinsdyrenes beitemuligheter om vinteren begrenses av snødekkets tykkelse og varighet. På eksponerte rabber blåser snøen bort, og rabbene blir snøbare store deler av vinteren. Men tidlig på våren (mars/april) begynner snøen raskt å smelte fram heiområder hvor planter dominerer. Nyere forskning har dokumentert at reinsdyr oppsøker snøbare flekker med vegetasjon langt hyppigere enn det tilfeldig vandring skulle tilsi.

Mengden av lav og karplanter som finnes på tidlig snøbare områder varierer avhengig av snødekkets varighet. Lavarter dominerer på de mest eksponerte rabbene, mens mengden av planter øker sterkt mot områder der snøen ligger noe lengre. Reinlavarter er svært konkurransesvake, og de vil utkonkurreres der planter trives. Vanlige planter på tidlig snøbare områder er rabbesiv, stivstarr, fjellkrekling, tyttebær, blåbær og dvergbjørk. Undersøkelser i tidlig snøbare områder på Hardangervidda viste at urter, siv, gras og starr hadde samlet i middel en dekning på 6 %, mens dvergbusker hadde en dekning på 60 %.

Det har lenge vært kjent at planter som siv, gras og starr som vokser på snøbare felter ofte har grønne skudd omgitt av visne blader. Lyngarter og dvergbjørk kan også ha grønne deler om vinteren. Næringsinnholdet i flere av de plantene vi finner på bare flekker er undersøkt. Analysene viser at de er gode nitrogenkilder og rike på cellulose og karbohydrater. Som en tilpasning til den korte vekstsesongen i fjellet lagrer plantene organisk materiale og næringsstoffer nær vekstpunktene over bakken. Dette vet reinen tydeligvis å utnytte.

Utsyn over Hardangervidda fra Stigstuv mot Hårteigen. Store områder med rabber med varierende lavmengder.  I områdene rundt Stigstuv var midlere lavdekning 87 %, midlere lavhøyde 3,6 cm, og midlere volum 312.

Metoder benyttet for å beregne lavmengden på Hardangervidda

Siden 1950-tallet er det utført mange undersøkelser av lavbeitenes beskaffenhet på ulike deler av Hardangervidda. Vi ønsker her å belyse usikkerhet knyttet til ulike beregningsmetoder for lavmengden som antas å angi næringstilgangen for reinsdyrene om vinteren. Fire metoder har så langt blitt benyttet for å kvantifisere mengden av lav. Det kan da diskuteres i hvilken grad disse metodene gir et godt mål på mengden av lav.

  1. Det mest nøyaktige målet får vi ved å ta volumbestemte lavmengder til laboratoriet og måle lavbiomassen direkte, angitt som g tørrvekt/m2.  Dette er imidlertid en tidkrevende og kostbar metode som i liten grad har vært benyttet. Undersøkelser av lavbiomasse tidlig i 1970 årene ble målt til mellom 200 og 400 g/m2 i de sentrale delene av Hardangervidda. Våre undersøkelser i ulike deler av Hardangervidda viste store variasjoner mellom ulike områder. På relativt lite beita rabber varierte midlere lavbiomasse mellom 183 og 802 g/m2 mens i beita områder varierte den mellom 87 og 118 g/m2.
  2. De aller fleste undersøkelsene har vært basert på en subjektiv estimering i felt av lavenes dekningsgrad (i prosent) av et undersøkt areal, som regel 1 m2. Dette gir bare et estimat på en flate, hvor man ikke tar hensyn til lavens høyde. Dekningsgraden vil da variere mellom 0 og 100 %.
  3. I senere tid har lavenes midlere høyde i undersøkte områder blitt målt. De viktigste lavene i ubeita områder blir sjelden høyere enn 12 cm, men mange arter blir sjelden mer enn 5 cm høye.
  4. Ved å multiplisere dekningsprosenten med lavhøyden får vi et enkelt mål på «lavvolum». En 100 % dekning av lav i et felt der midlere lavhøyde er 6 cm vil gi et lavvolum på 600.

For å sammenligne i hvilken grad måling av dekningsgrad, lavhøyde og volum med de ulike metodene kunne forklare den målte biomassen, som er fasiten, ble statistiske analyser benyttet. Analysene av dataene viste at lavvolumet forklarte 74,1 % av den målte biomassen, lavhøyden forklarte 52,6 % og lavdekningen forklarte 37,4 %. Dette viser at spesielt lavdekningen i prosent er lite egnet til å vurdere den reelle lavbiomassen.

Lavmengder på Hardangervidda og nærliggende områder

Vi har gjennom de senere år undersøkt lavmengden i tidlig snøbare områder på Hardangervidda. Alle analysene er innsamlet fra lavalpine, avblåste snøbare rabber, og tidlig snøbare heier mellom 1000 og 1300 meter over havet. Undersøkelser av lavmengder i 12 sentrale områder på Hardangervidda viste at lavdekningen varierte mellom 70 og 90 %. Midlere lavhøyde varierte mellom 3,4 og 6,2 cm og volumet varierte mellom 250 og 550. Verdiene viser at lavmengden i de fleste områdene på Hardangervidda ikke er liten.

Tilsvarende undersøkelser i Setesdal Austhei viste at lavdekningen varierte for det meste mellom 40 og 90 % (i middel 60 %), lavhøyden variete mellom 1 og 4 cm (i middel 1,5 cm) og volumet varierte mellom 5 og 250 (i middel 102). I Brattfjell-Vindeggen ble midlere lavhøyder målt til mellom 1 og 2 cm. Dette viser at lavdekningen og lavhøyden generelt sett var lavere enn på Hardangervidda.

Det har lenge vært kjent reinsdyrene er større, og slaktevektene av rein fra Setesdal Austhei er høyere enn for Hardangervidda. Disse forskjellene kan neppe forklares ut fra lavbiomassen. Å anvende Kvalitetsnormen med fokus på lav ved kartlegging av vinterbeite blir derfor misvisende for et villreinområde. Reinen klarer seg godt gjennom vinteren takket være et stort antall bare flekker med variert vegetasjon. Sagt på en annen måte; om det er lite lav i et potensielt vinterbeite er ikke kritisk dersom det er nok av bare flekker med nok annen vegetasjon.

Eksponert rabb dominert av rabbesiv

Lavbeiter som blir lite beita på grunn av forstyrrelse

Det hjelper imidlertid reinsdyrene lite om det er høy lavbiomasse i et område dersom det ikke er tilgjengelig på grunn av ulike typer menneskelig aktivitet. Flere undersøkelser dokumenterer at reinsdyr er sensitive til folk og deres installasjoner. Negative påvirkninger av menneskelig aktivitet på reinsdyrenes vandringer og beitetilgang er påpekt i flere undersøkelser.

Ett klart eksempel for Hardangervidda finnes på Imingfjell der en vei og mange hytter ser ut til å hindre reinsdyrene fra å komme fram til de lavrike områdene i de nordøstlige delene/tangene av fjellet. I områdene på de avsnørte tangene nordøst for vei/hytter var lavbiomasse mellom 1000 og 1690 g/m2. På sør-vestsiden som er fritt tilgjengelig for rein var lavbiomassen mindre enn 100 g/m2.

Konklusjon

Vi finner det merkelig at kvalitetsnormen legger så stor vekt på lav i vurderingen av vinterbeitet når vi vet at reinen lever utmerket i områder med lite lav. Vår hovedkonklusjon er at tilgangen på snøbare områder med vegetasjon kan være avgjørende for reinens vinteroverlevelse. Vi har utviklet en ny satellittbasert metode for å kartlegge vegetasjonen på tidlig framsmelta fjellheier og arealene av disse. Dette blir beskrevet i en senere artikkel. Ut fra våre undersøkelser vil vi konkludere med følgende:

  • Estimering av lavmengden ved lavdekning i prosent gir et dårlig mål på beiteverdien om vinteren.
  • Reinsdyr kan utmerket leve uten tilgang på lav dersom det er tilstrekkelig med annen vegetasjon på tidlig snøbare områder.
  • Mengden av lav på Hardangervidda vil vi ikke vurdere som kritisk for villreinen. Vi har ingen tro på at ytterligere lavundersøkelser vil kunne forklare dagens situasjon for reinsdyrene. Andre faktorer som bør undersøkes er f.eks. uforstyrret tilgang til snøbare områder med tilstrekkelige vinterbeiteressurser.
Søker reinen etter lavrike eller snøbare flekker vinterstid?

Søker reinen etter lavrike eller snøbare flekker vinterstid?

– Av Leif Kastdalen, Marijanne Holtan, Arvid Odland, Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Jan Heggenes,
Universitetet i Sørøst-Norge, 
Campus Bø –
Reinen i Norge lever i ekstreme høyfjells- og arktiske miljøer. Vinterstid er det stor knapphet på mat i disse miljøene, og det er antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Men vi finner faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav.  Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som er viktigst? Er kanskje ikke lav nøkkelressursen vinterstid, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon?

Villreinen er den siste overlever fra istidenes mega-fauna, og lever i ekstremt kalde miljøer. I villreinforvaltningen regnes vinteren som flaskehalsen for overlevelsen, og det er alminnelig antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Dette er nok i stor grad en konsekvens av at det i Norge har vært mye forsknings og forvaltningsfokus i naturlig lavrike villreinområder, som eksempelvis Hardangervidda, Rondane og Forolhogna. Men vi finner jo faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav, slik som i Setesdalsheiene. Vi vet også at i villreinområder der det nesten ikke er lav, klarer reinen seg likevel godt. En gjennomgang av litteraturen viser mange eksempler på at villrein kan greie seg utmerket uten lav, slik som på Sør-Georgia hvor noen få norske rein i sin tid ble satt ut.

Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som egentlig er viktig? Vi vet det er energikrevende for villrein å grave seg ned gjennom snøen for å finne mat på bakken, og gravingen avdekker bare et lite areal. Samtidig vet vi at villreinen vinterstid vandrer mye. Vi har antatt at dette er en jakt etter lavrike områder. Men kanskje er det lurere for villrein å søke til snøbare/snøfattige flekker med plantevekst og beite, mer uavhengig av vegetasjonen på stedet. Nøkkelressursen vinterstid er kanskje ikke lav, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon.

For å undersøke brukte vi posisjonsdata fra radiotelemetri på Hardangervidda, og videoopptak gjort av reinen selv i delområder innenfor Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei fra NINA. Disse data kombinerte vi med satellittbilder hvor vi kunne måle både lavmengdene og hvor det kom frem snøfrie areal på ettervinteren.

Snøbare flekker

Siden 2001 har NINA samlet inn et stort datasett fra 104 simler på Hardangervidda med GPS-enheter som har målt posisjonen hver tredje time gjennom vinteren (figur 1a). Tilbudet av snøbare flekker fikk vi frem ved å utvikle en modell som beregnet prosentandel snø i bildepikslene fra Landsat og Sentinel-2 satellittene (figur 1b). Vi fokuserte på snøforholdene fra slutten av april når det typisk er maksimalt snødekke og reinen er mest avmagret etter en lang vinter.  Lavdekningen beregnet vi fra et stort utvalg av feltmålinger gjort på Hardangervidda og i Setesdalsområdene (figur 1c). Med disse data kunne vi undersøke hvordan GPS-plottene fordelte seg mellom snø og snøfrie areal på Hardangervidda, og sammenlikne dette forholdet med tilbudet vi målte med satellittdata. Det viste at mens 30 % av GPS-plottene falt på snøfrie flekker, utgjorde disse bare 17 % av areal i slutten av april.

Figur 1. a) GPS-posisjoner (desember-april) fra radiomerket villrein 2001-2017 (188 942 posisjoner).
Figur 1. b) Snøbare flekker (i rødt, definert som minst 50 % snøbart innenfor 30×30 m ruter. Dagalitangen og områdene nord for Rv 7 (prikket linje) var ikke med i analysene. 
Figur 1. c) Tilbudet av lav målt med satellitt. Fargenyansene fra gult til rødt uttrykker fra lite til mye lav. 

I neste steg gjorde vi en dypere analyse av reinens preferanse. I 6 øst-vest striper på Hardangervidda av 500 meters bredde, hadde NVE gjort målinger av snødybde i slutten av april i to år ved hjelp av flybåren laser (figur 1b). Disse data bearbeidet vi slik at de viste snødybden i et rutenett på 1×1 meter, og fra disse dataene kunne vi avlede hvilke areal som vanligvis blir snøfrie fra slutten av april. Innenfor stripene brukte vi GPS-observasjonene til å beregne sannsynligheten for at et areal ble brukt av rein som en funksjon av en rekke variabler vi tror kan påvirke reinens forflytningsmønster.

Spesielt ønsket vi å undersøke betydningen av: avstand til nærmeste snøbare flekk, snødybde i plottene og lavdekning. Samtidig korrigerte vi modellen for reduksjonen i snømengden fra vest til øst på Hardangervidda, høyden over havet, den topografiske posisjon i terrenget, dvs. hvor langt opp på en kolle/høydedrag plottet var, og interaksjonen mellom snødybde og lavdekning. Resultatet viste at sannsynligheten for at reinen brukte et gitt areal økte dess nærmere reinen var en snøfri flekk (figur 2). En tilsvarende sammenheng var det også for snødybde, ved at sannsynligheten for bruk økte sterkt for areal uten eller med lite snø.

Figur 2. Sannsynligheten for at et areal ble valgt av rein som en funksjon av avstand til snøfrie områder. Sammenhengen med snødybde viste nær identisk forløp når dybden var målt i cm.

Fra en slik sannsynlighetsmodell får vi også frem betydningen av de ulike faktorene og om de virker tiltrekkende eller frastøtende på reinen. Dette viste at både avstand til snøfrie flekker og snødybde var viktigere for reinens valg enn lavdekningen (tabell 1).

Tabell 1. Betydningen av variabler i en modell som uttrykker reinens sannsynlighet for bruk av et areal.
¹ Tegnet viser om faktoren virker tiltrekkende eller frastøtende på rein.
² Betydningen de enkelte faktorene har i sannsynlighetsmodellen uttrykt fra modellens parameterverdiene. Faktorene ble standardisert før analysen.
³ Målt med satellittdata som prosentandel lav innen 30×30 m ruter.

Videoopptak av reinen selv

På fem dyr, et i Nordfjella, to på Hardangervidda og to i Setesdal Austhei, hadde NINA i tillegg til GPS-enheten også montert et lite videokamera i halsbåndet. I denne perioden brukte dyrene en mindre del av de større villreinområdene. Totalt ble det i april og mai gjort opptak på 2076 ulike steder. Fra disse videoene var det mulig å undersøke hva reinen brukte tiden til, og spesielt hvordan snødekningen påvirket tiden brukt til vandring og beiting.

Videoene viste at dyrene brukte omtrent 1/3 av tiden til vandring (figur 3), resten var stort sett beiting eller hvile. Frekvensen av vandring var langt større enn til beitingen når det var mye snø, mens det forholdet var omvendt der det var lite snø (figur 4). Ingen av dyrene med videokamera ble noen gang observert å grave beitegroper i snø («cratering»).

Figur 3. Atferd til 5 villrein med videokamera (n = 2076 opptak) fordelt på fire kategorier.
Figur 4. Frekvens av (a) beiting og (b) vandring i forhold til snødekning.

Arealbruk i ulike områder

Siden det er stor forskjell i tilbudet av lav mellom villreinområder i Norge, er det interessant å kunne sammenlikne reinens arealbruk i områder der lavtilgang og tilgang på snøfrie områder varierer, og hvordan endringene i mengden av snøfrie områder på våren påvirker arealbruken.

Dette var det mulig å se nærmere på med GPS-data fra de videomerkede reinene. Villreinområdene Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei skiller seg mye med hensyn på forholdet mellom vegetasjonsløse areal og grønn vegetasjon, og på mengden av lav (figur 5). Spesielt er det lite lav i Setesdalsområdet. Arealfordelingen mellom de tre gruppene i figur 5 var omtrent den samme i områdene de kamera-merkede reinen brukte som i villreinområdene (avvik < 2%, noe mindre lav i delområdet i Nordfjella enn innenfor hele villreinområdet). Når tilbudet i delområdene er så likt med tilbudet i villreinområdene de hører til kan de betraktes som relativt representative utvalg for de større områdene.

Figur 5. Fordelingen av areal med grønn vegetasjon, lav og uten vegetasjon i tre villreinområder.

I fjellet fordeler snøen seg omtrent på samme vis hvert år. Det gjør det mulig å velge satellittbilder fra år og tidspunkt når snømengden i studieområdene var den samme som når GPS-dataene ble innhentet (2012 og 2017). Siden vi fra de fem dyrene hadde en sammenhengende sporløype fra starten av april og ut mai (kun mai på Hardangervidda), kunne vi gjøre en statistisk analyse hvor vi sammenliknet forholdene i hvert GPS-punkt med forholdene i 10 tilfeldige punkt i nærheten til hver observasjon. De tilfeldige punktene ble lagt ut etter samme fordeling som fremkom fra sporrekken ved å bruke alle målte avstander og retningsvalg.

I hvert punkt beregnet vi snødekningen, bratthet, solinnstråling, den vertikale plasseringen av punktet i forhold til nærmeste mindre kolle eller rygg, plasseringen i forhold til større topografiske trekk som åser og høydedrag, den fenologiske utviklingen av planteveksten og frodigheten på stedet. Fem rein med GPS-enheter er litt lite for å representere reinens arealbruk generelt. Likevel, sammenlikningene av reinens områdevalg langs en sporrekke, gir en god indikasjon på hvordan de ulike faktorene påvirker reinen.

Reinens bruk av områdene sett i forhold til snødekning, lavmengde og topografi kommer frem ved å legge GPS-plottene ovenpå kart som viser høydekvoter, utbredelsen av lav og snøfritt areal i slutten av april når snøtykkelsen er på det maksimale, og i mai når mye snø er smeltet (figur 6, 7 og 8).

Den statistiske analysen viste at de fem dyrene, både i april og mai, unngikk bratte partier og søkte mot soleksponerte areal på eller ved koller og rygger i terrenget. Den ene reinen i Nordfjella viste sterkest preferanse av de fem dyrene for snøbart areal både i april og mai. Forekomsten av lav var liten her, så områder med lav ble lite oppsøkt (figur 6). De to dyrene på Hardangervidda oppholdt seg i samme område og de viste omtrent de samme preferanser. Preferansen var tydelig også her for snøbart areal og de brukte mer områdene der det var mye snøbart areal, enn der det var best med lav (figur 7).

Figur 6. GPS-observasjoner fra to rein på Hardangervidda i mai vist sammen med dekningen av lav (gult) og med snøforholdene 8. mai. 2022 som bakgrunn. Snømengden i mai 2022 var omtrent lik med mengden i mai 2012 når GPS-dataene ble innhentet (SeNorge snødata).
Figur 7. GPS-observasjoner fra et dyr i Nordfjella med posisjoner fra april (blått) og mai (rødt). Gult areal viser dekning av lav. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2022 (høyre). Snødata fra SeNorge viste at snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2017.
Figur 8.  GPS-observasjoner fra to rein i Setesdal Austhei. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2020 (høyre). Snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2012. Farge på plott og lav lik med figur 7.

De to dyrene i Setesdal Austhei oppholdt seg ikke i samme områder og de viste større forskjeller i preferansene, spesielt i april (figur 8). For reinen i Setesdal Austhei betydde snøfrie areal mindre enn i de to andre områdene, trolig fordi snøsmeltingen var kommet lengre her. I april søkte faktisk det ene dyret mot snørike partier, det andre ikke. I mai søkte de begge mot snøfrie areal. Forekomsten av lav var liten, så områder med lav ble lite oppsøkt. I mai trakk dyrene isteden ned til de lavereliggende delene av terrenget der lav ikke vokser.

På Hardangervidda, hvor vi bare hadde observasjoner i mai, viste de to dyrene høyest preferansen for areal med tidlig plantevekst. Den samme høye preferansen i mai for tidlig plantevekst viste dyrene også i Setesdal Austhei, men dette gjaldt ikke i april.

Det instrumenterte dyret i Nordfjella viste ingen større forskjell i preferanser mellom april og mai. Denne reinen skilte seg ut ved å ikke søke mot areal med tidlig plantevekst, men søkte likevel tydelig mot de frodigste lokalitetene i den ellers skrinne vegetasjonen.

Disse forskjeller i preferanser mellom de tre villreinområdene gjenspeiler trolig den store forskjellen i snøsmelting. I april er snømengden vanligvis på det maksimale, mens den endres meget raskt utover i mai. Siden reinen i Setesdal Austhei hadde større mulighet til å trekke mot lavereliggende deler av terrenget enn i de andre to områdene, gjenspeiler nok forskjellen i snøsmelting også reinens seleksjon for beiteareal.

Oppsummert vil vi si at våre undersøkelser tyder på at reinen på ettervinteren primært selekterer for snøbare flekker med vegetasjon, enten disse har god forekomst av lav eller ikke. Trolig fordi de snøbare flekkene reinen oppsøker er de mer frodige arealene hvor vegetasjonen kommer tidlig. Her finner de verdifullt beite av «grønne» planter.

For mer detaljert informasjon viser vi til artiklene:

Holtan M, Strand O, Kastdalen L, Bjerketvedt DK, Odland A, Pape R, Heggenes J (2023). Wild Mountain reindeer Rangifer tarandus winter foraging: snow-free areas a key resource for feeding. Polar Biology, 1-14.

Romtveit L, Strand O, Mossing A, Kastdalen L, Hjeltnes AW, Bjerketvedt DK, Odland A, Heggenes J (2021). Optimal foraging by a large ungulate in an extreme environment: Wild mountain reindeer select snowfree feeding habitats in winter. Ecol Evol, 11, 10409-10420.

Pin It on Pinterest