Hva med sauen, naturen og villreinen i Setesdal Ryfylke?

sep 13, 2020Villreinen 2020

Av Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter i Agder –

Det var med ærefrykt og undring jeg mottok invitasjon til å snakke om villrein og sau på årets Sirdalsdager tidlig i september. I kapellet på Tjørhom, midt i «løvens hule» og ved inngangen til landets største sauesanking. Hva betyr hard sauebeiting for naturen og for villreinen? Når store rovdyr holdes borte av hensyn til sauenæringen forsvinner villreinens helsetilsyn, og saueholdet i Nordfjella kan bidra til å spre den fryktede skrantesjuka. Mye å ta tak i!

Gjennom 36 år som fylkesmannens viltforvalter i «tropisk Norge» har jeg hatt rikelig med omgang med sauenæringen. Den har sitt tyngdepunkt her sør, og ikke minst som rovviltansvarlig har vi samarbeidet mye for å avdekke og forebygge tap på beite. Men som fylkesmennenes villreinansvarlige for Setesdal Ryfylke i denne perioden var det vanskelig å skulle presentere seg tillitsvekkende som nøytral om temaet!

 

Den «hellige sauen»

Jeg har sjøl en rekke ganger etterlyst mer kunnskap om både mulige konfliktforhold mellom villrein og sau, samt generell kunnskap om sauen sin påvirkning av fjelløkologien. I arbeidet med både verneplan og flerbruksplan for Setesdal Vesthei, og seinere Regional plan for Setesdalsområdet (Heiplanen), har spørsmålet om det omfattende saueholdet her kommet opp. Men det har aldri vært tatt opp seriøst i disse planprosessene. Dels manglet det politisk mot og vilje, og dels skyldes det en generell motstand mot og interesse for belysningen fra næringen sin side. «Sau» har i «fjelløkologiprat» litt samme status som «Voldemort» i Harry Potter – hvis navn man ikke nevner.

I beste sendetid på NRK midt på nittitallet, sa jeg at villreinforvalterne lurte på om bæreevnen for villrein i Setesdal Ryfylke var på to eller tre tusen vinterdyr. Men da jeg i samme åndedrag på eter`n etterlyste vilje til å diskutere hvorvidt 180 tusen sauer i samme området var bærekraftig ble det livat. Miljøvernsjefen i nabofylket Aust-Agder fryktet for at jeg nå satte den pågående verneplanprosessen i fare, og jeg ble eget tema under eventuelt på årsmøtet til Vest-Agder Senterparti. 

Jeg satt fra 2004-06 som sekretær for det nasjonale SatNat-prosjektet til Norsk Romsenter og Miljødirektoratet, og vi gjennomførte et delprosjekt der formålet var å kartlegge vegetasjon, og dermed beiteressurser i Setesdal Ryfylke ved hjelp av hypermoderne satellittbildebruk. Heller ikke dette ønsket sauenæringen å delta i, for den fryktet nok at ubehagelige kunnskaper og spørsmål kunne dukke opp. Jeg klandrer ikke næringen, det er uviljen til å søke kunnskap i fagmiljøene og feige unnvikende politikere jeg har vært frustrert over.

Det var innledningen, så var det de ulike temaene, kunnskapen og refleksjonene.

Sau og villrein
Tettheten av sau i Setesdal Ryfylkeheiene har lenge vært svært høy. Foto: Tor Punsvik
1. Hva betyr sauen for fjelløkologien i Setesdal Ryfylkeheiene?

Jeg har vandret en god del i Setesdal Ryfylke, og ser store forskjeller i vegetasjonen mellom de ulike delene, som mellom store deler av Frafjord-, Ryfylke- og Sirdalsheiene på den ene siden, og Bykleheiene nord og vest for Hovden på den andre. Naturligvis er det også forskjeller i naturgitte forhold, men også i påvirkningsgraden av langvarig hard sauebeiting. Når urter og vier i stor grad er fraværende og store områder med uspiselige finnskjeggheier dominerer i de førstnevnte, så tilskriver jeg det det et svært hardt beitepress av sau over veldig lang tid. 

I boka Villreinens rike fra 1999 skriver botaniker og førstekonservator ved Agder Naturmuseum, Per Arvid Åsen, blant annet: «Slettene på bunnen av heiedalene er ofte dominert av stivt og næringsfattig finnskjegg, for eksempel ved den nedlagte fjellgården Fed, hvor graset dominerer fullstendig som følge av overbeiting av sau over lang tid. ….

Forekomsten av finnskjegg øker betydelig med vedvarende sauebeiting, mens smyle og fjellgulaks blir fortrengt. Plantesamfunn med overvekt av finnskjegg er svært vanlige i Sirdalsheiene, og mer enn 70 stedsnavn i Sirdal inneholder plantenavnet finn.»

Professorene Gunnar Austrheim ved NTNU og Atle Mysterud ved UiO er de som har studert de økologiske effektene av sauebeiting best i Norge, også gjennom arbeider i Sirdalsheiene. I en kronikk i Nationen i 2010 gjør de seg en del interessante betraktninger, og de, som jeg, undres over hva som ligger i begrepet «bærekraftig beitetrykk». Både et øvre og nedre tak for sauetetthet kunne vært ønskelig. For høy tetthet gir overbeiting, og for lav tetthet medfører gjengroing. To små utdrag av kronikken gjengis: «Skal vi maksimere produksjon av sauekjøtt eller kvaliteten på sauekjøttet? Skal måltallet først og fremst sikre langvarig økosystemproduksjon, dvs. forhindre overbeiting eller gjengroing? Eller er det viktigere å unngå for store effekter på andre organismegrupper? Kanskje målet bør være avhengig av om vi er i en nasjonalpark, landskapsvernområder, LNF-områder eller areal med en annen forvaltningsstatus?»…… Vår frustrasjon som forskere over at det ikke finnes klare mål for beitingen, ble møtt med undring blant forvalterne. Målene er et «bærekraftig beitehold» og «passende beitetrykk» og det må «ikke overstige tålegrensene», fikk vi opplyst. Problemet er at ingen vet hva dette innebærer, og ulike interessegrupper vil legge forskjellige meninger i begrepet. Det blir velmente, men litt innholdsløse mål.»

Min umiddelbare respons er at nettopp i de store landskapsvernområdene våre her sør burde det tas større økologiske hensyn enn beitetrykket til et ubegrenset antall sau tilsier. Både for å hindre overbeiting og opprettholde biologisk mangfold. Villreinstammen er tross alt hovedformålet til vernet her, og både som internasjonal ansvarsart for Norge og Europas sørligste stamme. Derfor må det jobbes mer aktivt for å finne ut hva et økologisk sunt tak for bæreevne bør være. 

Midt på 1990-tallet fremmet forskere ved Universitetet i Bergen, Seldal & Bengtson, hypoteser om at hard beiting av sau i våre heiområder fremmet produksjon av antibeitestoffer i beiteplantene. Disse hemmer nedbrytning og opptak av plantenes næringsemner. Det var i første rekke enmagede dyr og fugler de mente ble rammet av disse motstandsstoffene, og både rypetettheter og smågnagersykluser i fjellet ble trukket inn i disse hypotesene, og forsøk utført i felt blant annet her i Sirdal. Jeg synes hypotesene var spennende, men måtte, som ledende fagfolk, konkludere med at forskerne bak hypotesene nok trakk vel hastige konklusjoner basert på laboratoriestudier, og for spinkelt forskningsmateriell fra felt, og for manglende ydmykhet i sin tilnærming. Synd, for jeg tror forskning på dette feltet er viktig og nødvendig.

I sin tid ble det tatt ut kjerrelass på kjerrelass med ryper fra Sirdalsheiene, og i mange år var Sirdal Norges fremste rypekommune – hvilket også kommune–våpenet med sine tre ryper gjenspeiler. I dag er det heller glissent, sjøl om de årlige variasjonene er store. Men mens jeg på mine vandringer i Ryfylke og Frafjordheiene har sett svært lite ryper, så har jeg en annen opplevelse i Bykleheiene. Jeg og mange med meg tror hard sauebeiting har endret vegetasjonen i disfavør av ryper. Begge rypeartene står forresten på den nasjonale rødlista over truede og sårbare arter grunnet kraftig bestandsnedgang.

Men det er også åpenbart at hard sauebeiting i disse sørlige heiene har bidradd til å hindre gjengroing og til å holde skoggrensa lenger nede enn den ellers ville vært.

 

2. Hva gjør tette sauebestander med leve- og beiteforholdene for villreinen?

Det foreligger mye synsing, men lite av godt dokumentert forskning som viser hvordan sauens tilstedeværelse påvirker villreinens valg av beiteområder og atferd. Mange studier, både nasjonalt og internasjonalt, viser at en moderat beiting av drøvtyggere fremmer veksten hos de aller fleste beiteplanter. Men overbeiting er også et velkjent fenomen som medfører at artssammensetningen i vegetasjonen endres i favør av mindre attraktive eller uspiselige beiteplanter, samt at erosjon og utvasking og dermed brakklegging følger med. Men hva er moderat beiting? Det er den åpenbare utfordringen om en skal sikre bærekraftig forvaltning av så vel villrein og bufe over lang tid, sjøl i et landskap som allerede er sterkt beiteprega og som også fra naturens side er svært skrint grunnfjell. 

Kvaliteten på dyra er en viktig parameter å ta hensyn til. Villreinstammen er i dag langt mindre enn den var for 40 år siden, og i langt bedre kondisjon og produksjon. Det skyldes en villet forvaltningspolitikk, og i tillegg til færre dyr er sammensetningen dreid slik at det nå er et langt større innslag av voksne bukker som nytter randområdene bedre. 

Setesdal Ryfylke er det villreinområdet i Norge som har de minste andeler av lav, som anses viktig vinterbeiteressurs. I forslaget til Miljøkvalitetsnorm for villrein er andel og utvikling av lavressursen framhevet som viktig parameter å måle beitekvalitet på. Ledende grunneiere og villreinfolk er bekymret for at sauen tråkker i stykker viktige lavressurser i de nordlige og østlige deler av heiområdene våre. Dette skyldes blant annet at saltslikkesteiner til sau gjerne settes på høyereliggende deler av terrenget der de allerede beskjedne lavressursene befinner seg.

 

Jerv og villrein
Jerven må leite fram de svakeste, og ofte skadde eller syke, villreinene i flokken. Foto: Kjell Erik Moseid
3. Sauen, reinen, sjukdom og rovviltet som helsevesen? Hva kan fraværet av eksempelvis jerv her bety for helsetilstanden til villreinstammen?

Monokulturer av så vel planter som dyr viser seg gjerne sårbare for sjukdom og parasitter. I Setesdal Ryfylkeheiene må både saueholdet og villreinen sies å være monokulturer, og som drøvtyggere representerer de et beskjedent mangfold. Av hensynet til saueholdet er det et politisk satt mål å hindre ynglende bestander av store rovdyr å etablere seg her, og Statens Naturoppsyn er raskt på pletten for å ta ut eksempelvis jerv som dukker opp her vinterstid. 

Jerven er trolig den viktigste renovatøren i norske høgfjell, der den finnes. Den må i stor grad søke sine større, ville byttedyr blant de svakeste, gjerne sjuke og skadde dyr. I arbeidet med forslaget til Miljøkvalitetsnorm for villrein i 2017 drøftet ekspertgruppa seriøst om en i delen som omhandlet dyrehelse skulle skille mellom villreinområder med og uten jerv. Det er ingen som seriøst har påstått at skrantesjukeutbruddet i Nordfjella kunne vært forebygget om en tillot jerv der, til det tar det for lang tid fra dyr er infisert før det gir seg fysiske utslag.

I fjor ble det påvist omfattende kalvedød på Hardangervidda grunnet fotråte, og kanskje brorparten av tilveksten gikk tapt. Kanskje vi hadde unngått dette omfanget av den svært smittsomme fotråten, eller bremset utbredelsen av den i våre sørlige villreinstammer dersom en bestand av jerv hadde vært til stede. 

Skrapesjuke hos sau og skrantesjuke hos hjortevilt er nært beslektede og fryktede prionsjukdommer. Det er ikke påvist en kobling mellom utbredelsen av disse, men kunnskapen om prionsjukdommer er i dag begrenset. Og vi vet at artsbarrierer allerede er brutt i spredning av de, og ny «artshopping» kan inntre.

Et forhold som bidrar til sjukdomsspredning mellom både bufe og villrein er saltslikkesteinplasser. Finnes det smitte blant dyra vil den gjerne opptre i større konsentrasjoner nettopp her, og dermed bidra til mer effektiv spredning av disse.

 

4. Håndteringen av skrantesjuke hos villrein og saueholdet som praktiseres i Nordfjella

Jeg skal ikke repetere hele historien med skrantesjuka, som for første gang i Europa ble påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde i mars 2016. Det tok ett år før regjeringen besluttet å ta ut villreinstammen, og enda ett år før det ble realisert. Det til tross for 50 årig historie og kunnskap om denne uhyre farlige, lidelsesfulle og svært smittsomme prion-sjukdommen tilsa rask aksjonering for å hindre spredning. Amerikanske og kanadiske eksperter kunne allerede i november 2016, på stor konferanse i Oslo, fortelle hvilket mareritt vi kunne stå overfor og manet til svært offensiv politikk og upopulære tiltak. Der borte sprer sjukdommen seg til stadig nye stater og er nå påvist på fem ulike hjorteviltarter. 

Vi var mange som synes det var ubegripelig at flere titusen sauer ble sluppet ut på de skrantesjukeinfiserte beitene i Nordfjella like etter at siste rein var felt. 11 tusen av disse var gjestesau som kom langveisfra, en del helt fra Lier, og skulle tilbake dit ved beiteslutt. Jegere og turgåere ble oppfordret til å desinfisere sitt fottøy etter turer i dette landskapet, og Statens Naturoppsyn brant utstyr for mange titusner av kroner brukt under fellingsaksjonen, nettopp for å unngå smittespredning.

At sau kan frakte med seg skrantesjukeprioner på klauver, i ull og innvortes ut av Nordfjella, brød de sentrale landbruksmyndighetene seg altfor lite om. Landbruks- og Matdepartementet ga både Mattilsynet og Miljødirektoratet munnkurv, de fikk ikke uttale seg om den problematikken. I tillegg overkjørte departementet Mattilsynet i spørsmålet om å opprettholde salteslikkesteinplasser, i stedet for å sanere og rydde opp i dem. Det ble satt opp stengsler rundt saltslikkesteinplassene for å holde hjorteviltet ute, men disse fungerte som teiner for hjort som effektivt ble stengt inne nettopp der.

Dersom skrantesjuke dukker opp i nye områder, eller på nye hjorteviltarter, har myndighetene ingen «plan 2» klar. Konsekvensene på lang sikt vil trolig være svært dramatiske for hjorteviltbestander og tamreindrift, og lidende og døende hjortevilt bli et stadig vanligere innslag om vi skal tro på de nord-amerikanske erfaringene.

Naturmangfoldloven stiller krav til kunnskap før større naturinngrep, og pålegger at føre-var-prinsippet skal legges til grunn når denne kunnskapen er svak eller mangler. Landbruks- og matdepartementet har, etter min oppfatning, begått alvorlig miljøkriminalitet når de har satt slike hensyn til side – og ille er det også at politikere legger lokk på viktige faglige debatter.

Det er nokså stille om skrantesjuke for tiden, men vi som er rimelig oppdatert vet at skrantesjuke-prioner kan ligge i jordsmonnet i årevis og tas opp i vegetasjonen, så faren for oppblomstring og spredning er langt fra over. Skulle det vise seg, eller bli mistenkt, at sau bidro til en mulig og ikke urealistisk spredning, tror jeg det vil oppleves som svært smertefullt for en hel næring.

Villreinen 2020

Abonnement?

Villreinen 2020 er kommet på lager. Bestill nå å få den rett i postkassa! Kun kr 150,- + porto!

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Pin It on Pinterest

Share This