Foto: Kjell Erik Engmark – 

Av statssekretær Kjersti Bjørnstad Klima- og miljødepartementet (KLD) 

Villreinen var en av de første store pattedyrartene som inntok landet vårt etter siste istid. Siden den gangen har den vært en viktig ressurs for oss tobeinte som vandret nordover i villreinen sine fotefar. Først som en viktig og sikker kilde til mat og klær, og i mer moderne tid som et populært jaktobjekt og en del av selve folkesjela til de som bor i og ved fjellområdene sør for Trondheimsfjorden. I begynnelsen på 1900-tallet var det like før det gikk galt. Høyt jaktpress og en ekspansiv tamreindrift truet villreinen i Skandinavia slik at den nesten ble utryddet. Bare noen få flokker var igjen i Sør-Norge. Etter krigen ble det et økt søkelys på villrein i Norge. Det ble arbeidet aktivt for å reetablere villrein i de sør-norske fjellområdene samtidig som man satte strenge rammer for jakta. Man startet også viktige grep for å ta vare på villreinen sine leveområder. I 1962 ble Rondane nasjonalpark etablert, som den første i Norge. Et hovedformål med vernet var å «ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane». Siden har en rekke nasjonalparker og landskapsvernområder blitt opprettet for å sikre leveområdene til villreinen. Forvaltningen har blitt mer og mer basert på kunnskap, og kunnskapen har blitt stadig bedre. Alt skulle derfor ligge til rette for særs gode levekår for villreinen, men slik har det som kjent ikke blitt. Samtidig har nemlig andre trender og behov fra storsamfunnet blitt mer og mer framtredende, noe som dessverre har virket negativt inn på villreinen og dens leveområder.

Skal vi peke på en enkelt faktor som gjør livet vanskelig for villreinen, er nok mange enige om at det er vår egen bruk av villreinfjellene som er den viktigste negative faktoren. Det er vi som er hovedgrunnen til at situasjonen for villreinen dramatisk har endra seg de siste 100 årene. Summen av veibygging, hyttebygging, storstilt utbygging av vannkraft med tilhørende oppdemminger, anleggsveier og kraftledninger, turisthytter, merket stinett og økt tilrettelegging inn i fjellheimen har direkte og indirekte ført til tap av leveområder og fragmentering av villreinen sine leveområder. Kjente problemstillinger knyttet til brutte trekkveier, neddemte beiteareal, forstyrrelser fra kraftutbygging, vei og jernbane, og sekundæreffekter knyttet til økt hyttebygging, fritidsbruk og stinett med utgangspunkt i anleggsveier etc. går igjen i alle villreinområdene våre i dag. Villreinens rike dekket opprinnelig et stort areal på rundt 45 000 km², eller i underkant av en fjerdedel (!) av Sør-Norges fastlandsareal. Det er ikke småtteri. Men etter hvert er dette området gradvis blitt stykket opp i mindre og mindre biter. Om en tenker på at villreinen i dag forvaltes i 24 adskilte områder og at flere av disse villreinområdene er ytterligere oppdelt i delområder på grunn av fragmentering og barrierer, ser man at villreinen har store utfordringer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Denne fragmenteringen gjør nemlig arealene sårbare. Både for menneskelige inngrep fra mange kanter utenfra, men også for lokale hendelser innenfor villreinområdene. Små, lokale populasjoner er nemlig også mye mer utsatt ved plutselige, tilfeldige, hendelser som ising på vinterbeiter, snøskred, skogbrann eller sykdom. Dermed blir det å sikre villreinen gode leveområder helt sentralt i å redde villreinens overlevelse.

Naturtap og menneskeskapte klimaendringer er blant de største utfordringene verden står ovenfor. Vi ser allerede at villreinen blir påvirket av den globale oppvarmingen. Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan klimaendringene vil påvirke villreinen i årene som kommer, men det er relativt bred enighet om at klimaendringer vil kunne skape vesentlige utfordringer.

Utfordringsbildet for villreinen er sammensatt. En bærekraftig og helhetlig forvaltning er avhengig av god kunnskap, gode virkemidler, lokal forankring og lokalt engasjement. Dette krever samarbeid mellom brukergruppene og forvaltningsmyndighetene, og en felles forståelse for viktigheten av å ta vare på villreinen og dens leveområder på en balansert og god måte.

Villrein er som vi vet en nasjonal ansvarsart, og det innebærer at Norge har et særleg internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og dens leveområder. Men det er ikke først og fremst av hensyn til omverdenen at vi må ta vare på reinen. Villreinen er en viktig del av vår norske natur, og er ein kilde til kulturell, økonomisk og rekreasjonsmessig verdi for oss. Og den har stor verdi i lokalsamfunnene både som høstbar viltressurs og som tradisjons- og kulturbærer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Vi er nå, som mange vet, i full gang med å utarbeide tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene og å utarbeide en stortingsmelding om hvordan vi kan forbedre forholdene for villrein i Norge. Vi har en ambisiøs framdriftsplan. Utkast til tiltaksplaner skal foreligge innen utgangen av året, og stortingsmeldingen skal legges fram i 2024. Prosessen og tidspunktet for når tiltaksplanene skal bli vedtatt, vil vi komme tilbake til

Verken tiltaksplanene eller stortingsmeldingen lages av oss i KLD alene. Villrein-Norge er fullt av kompetente og engasjerte folk som allerede bidrar eller har bidratt mye inn i dette arbeidet. Medvirkning er en suksessoppskrift og relevante myndigheter og aktører både lokalt, regionalt og nasjonalt må bidra i dette arbeidet. Det er et stort behov for å bedre forholdene for villreinen i Norge. Det er rett og slett nødvendig for å sikre at arten overlever. Gjennom arbeidet med tiltaksplanene og stortingsmeldingen ønsker vi å involvere bredt, og løfte debatten om hvordan vi skal ivareta villreinen i dag og inn i framtiden.

Jeg ønsker dere alle velkommen med på den store dugnaden for villreinen!