Årets fagdager i regi av Villreinrådet arrangeres den 13. og 14. oktober på Vestlia Resort, Geilo. Vi har også i år valgt å flytte fagdagene fra juni til oktober på grunn av koronasituasjonen, men håper likevel interessen er stor og at vi vil se mange villreininteresserte under årets fagdager.

Fagdagene på Geilo vil blant annet fokusere på kvalitetsnormarbeidet og ferdselsproblematikk – og vi kommer dessverre ikke utenom skrantesjuke i år heller. I tillegg kommer det mange interessante innlegg fra sentrale personer – se forøvrig vedlagte program.

Fjorårets fagdager ble streamet via Facebook, i hovedsak på grunn av begrenset hotellkapasitet og veldig mange på venteliste. I år har vi ingen kapasitetsproblemer, men vi vurderer likevel om hele eller deler av arrangementet skal streames. I så fall vil streamen bli sendt på Facebooksiden til Villreinen og det vil ikke kreves noen innlogging eller «kode». Så om du absolutt ikke får tatt turen til Geilo disse dagene, men likevel er interessert, er det lurt å følge med på Villreinens Facebookside.

Aller helst vil vi møtes, mingle og snakkes – og ikke minst gledes over uformelle og muntre samtaler over litt god mat og godt drikke.

Påmelding til Christian Hillmann.

Vi sees!

Her er programmet for FAGDAGENE.

Klipp fra forrige gang fagdagene var på Geilo

– Av Ingeborg Wessel Finstad og Louise Brunborg-Næss (DNT) – 

I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.

Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.

– Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.

I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse. 

Bedre vilkår for villreinen

Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.

– DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.

For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.

Forarbeider til flytting av Gråhøgdbu. Foto: Terje Myhre/Lillehammer Museum

En grundig prosess 

Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.

Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.

I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.

– For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

Uthus med sikringsbu på flyttefot. Foto: Ragnvald Jevne/DNT Lillehammer. 

Nytt liv på Maihaugen

Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.

– Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.

Villreinformidling

Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år. 

Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen. 

– Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen. 

Faktaboks: Mulig miljøsmitte skaper usikkerhet i Nordfjella

Prioner kan overleve i miljøet i et ukjent antall år. Det er per i dag ingen etablert metodikk for å friskmelde, eller å beregne sannsynlighet for fravær av CWD-prioner, i et geografisk område for å kunne utelukke mulig miljøsmitte. Dette er et problem man står ovenfor med re-etablering i Nordfjella sone 1. Dagens godkjente standarder for testing av CWD innebærer enten lymfeknuter eller hjernevev fra døde dyr med en kombinasjon av ELISA og Western-Blot tester. Det pågår i dag utvikling av mer sensitive metoder for påvisning av CWD-prioner i miljøprøver med forventet veldig lave nivåer av prioner. Faren med disse metodene er blant annet at risikoen for falske positive øker, at de er svært kostbare, og det foreligger ingen godkjente standarder. Utprøving av slike metoder (såkalt PMCA) har nylig blitt brukt til å påvise prioner i jordprøver tatt ved salteplasser i Nordfjella (både i sone 1 og sone 2). Liknende metodikk på ekskrementer fra hjortedyr ga både falske positive og falske negative prøvesvar. Det er usikkert om eventuelle prioner i jorda i Nordfjella forekommer i en konsentrasjon som er høy nok til å forårsake infeksjon i et individ som spiser denne jorda. Det er derfor foreløpig usikkert hvor stor betydning disse funnene vil ha på forvaltningen. Det er likevel klart at påvisning av CWD-prioner ved salteplasser også i Nordfjella sone 2 øker usikkerheten om smittestatus.

– Av Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen –

FAKTA: Alfa Rype

(Kilde: www.alfa.n0)

Lett støvel i AlfaAir™ med stabilt, høyt skaft. GORE-TEX-membran gjør støvelen vanntett og pustende. Memoryfoam rundt ankelen sørger for god passform og komfort. Snøresystemet med Double Lock System forenkler individuell tilpasning. Vedlikeholdsfritt og slitesterk AlfaAir™ materiale som har lav vekt og sørger for enkelt vedlikehold, samt helkalosjering som øker slitestyrken. Combo mellomsålen sørger for stabilitet og støtdemping, mens yttersålen Vibram® Grip AMG gir godt grep i variert terreng. VEKT: 770 g pr sko/støvel (EU 42) SKAFTHØYDE: 23.5 cm (EU 42) MATERIALE: Alfa Air™ + GORE-TEX Comfort SÅLE: Vibram® Grip AMG Veil. pris: 4499,-

 – Av Kjell Bitustøyl, skribent og fotograf –

Ikkje rein i juni månad

Eg er av ei slekt med mange jegerar, men sjølv har eg landa på jakt med kamera i staden for børse. Spenninga og opplevinga er likevel langt på veg den same. Å ha ei hytte som ligg innafor grensa til det etablerte villreinområdet, har gjeve meg unike moglegheiter til å fylgje med og observere reinen som periodevis vandrar ut og inn av dette området. Før 2009 var det òg rein i området av og til, men då var det for det meste bukkar som kom på vårbeite, ein periode var dei ofte på groen på fellesstølen Englandsmo tett inn til bilvegen til Kråmviki. Og den gong som no, trekte reindyra innover fjellet att før det blei nemneverdig trafikk i heiane. Dette ser eg ikkje minst av notatane i hytteboka, det er svært sjeldan rein er observert i området etter 1. juni.

Villreinflokk ved Falkenòbba – Falkenuten – 17. mai 2009. Dette er ein topp som blir besøkt av tusenvis av folk seinare på sommaren.

Kvifor byter reinen kalvingsområde?

Kva som har ført reinen så langt sør og aust i høve til kalvinga, er sjølvsagt tusenkroners-spørsmålet mange har stilt seg, utan at noko god forklaring har kome for dagen. Mange kjenner til villreinforskar Terje Skogland og forskinga han dreiv med i mange vårar i samband med kalvinga på Vestvidda. Dette var eit pionerarbeid frå ein forskar som over tid oppnådde stor respekt både for kunnskapen han skaffa fram og for måten han opptredde på. Så stor respekt fekk han at mange hytter eller steinbuer på Vestvidda stod opne for han om han ville nytte dei i samband med forskinga si. Skogland døydde seinhaustes i 1994, men til og med siste våren var han inne i kalvingsområdet, sjølv om han var sterkt svekka av kreftsjukdomen. Han fekk med det ikkje oppleve at reinen relativt stutt tid etterpå flytta kalvingsområdet radikalt i søraustleg retning.

Simle med nyfødd kalv i Godokkeggi mai 2010.

17. mai 2009

17. mai 2009 er eit tidsskilje for meg i høve til kalving og villrein. Då var eg oppe i heiane i eit anna ærend og fekk til mi store overrasking sjå at store delar av Falkeriset og Eggeflott var «befolka» med simler og kalvar, nyfødde mange. Bukkeflokkar var her òg, og det var dei som var lengst ute. Som observatør og fotograf har eg over tid lært meg å vera yttarst forsiktig for ikkje å skremme dyra, dette gjeld sjølvsagt aller mest i kalvingstida. Difor har eg òg inniblant med stor varsemd vore innover i området for å fylgje med. Eg har meint og meiner framleis at det er viktig at nokon bør fylgje litt med på kva som skjer omkring dette eitt av naturens vakraste under, dagane då dei skjøre små reinskalvane stavrar seg på beina kanskje berre ein time etter sjølve fødselen.

Skremt av helikopter

To gonger har eg på relativt nært hald, sett reinsimler med nyfødde kalvar blitt skremt av overflygande helikopter. Eine gongen, litt nærmare Songa, kom eit helikopter rett over flokken, truleg i lovleg høgde, men likevel med det resultat at området blei tømt for dyr på ein blunk, berre nokre simler med heilt nyfødde kalvar blei att, og med det var dei svært sårbare for angrep frå ørn. Denne gongen fekk dette eit etterspel i form av at helikopterselskapet blei identifisert og kontakta, kanskje fekk dei ein nyttig lærdom i høve til å ta ein telefon for å unngå at ein på denne måten skremmer reinsdyra i den mest sårbare perioden. Min observasjon også frå to andre tilfelle, det eine med fly, er at reinsimlene er uhyre vare for den slags motorstøy i kalvingstida. Andre eg kjenner har gjort liknande observasjonar.

Rein avslapping, simler og kalvar i Laksabotn midten av juni 2013.

Lære av feil 

Skal du bli ein god villreinjeger må du sjølvsagt vera god til å skyte og likeins vera god til å snike deg inn på dyra eller på andre måtar koma på skothald. Mykje av denne kunnskapen kan du ikkje lesa deg til, du må ut i terrenget og erfare, gjerne saman med røynde jegerar. Og det kan skje og har sjølvsagt skjedd, at ein uerfaren jeger skamskyt. Men neste gong du har eit dyr på kornet, vil du vera litt meir erfaren, og stegvis bli ein sikrare og betre jeger. Slik er det òg med ein fotograf, meiner eg. Ei vellykka fotojakt ser slik ut: Greier du å koma deg på «skothald» utan å forstyrre dyret eller dyra, og trekke deg varsamt tilbake utan at dei merkar deg, er det ei vellykka fotojakt. Men før du blir god i dette må du kanskje ha gjort nokon feil, blant anna i høve til kor lite vind som skal til før dyra, og særleg simlene om våren, får vêret av deg og blir skremt. Dette har eg sjølv erfart, og berre ved å prøve seg i felt blir ein både ein betre jeger og ein betre fotograf. Og slik kan du bli ein dyktig naturven som på den mest skånsame måten observerer naturen omkring deg.

Kalvinga meir mot vest att?

Reinsdyra på Vidda har hatt kalvingsområda sine over tid i Telemark no, i Vinje kommune sin del av Vidda. Eitt år, 2015, var dei heilt nedi liene i Arabygdi og kalva, då var det ekstremt sein vår og dårleg beite lenger inne. Folk i dette området har fortalt at for lenge sidan, kanskje tilbake til 1950-talet, var det òg kalving i dette fjellpartiet. I den samanheng kan det sjølvsagt tenkast at reinen har større syklusar i høve til å utnytte beita på Vidda. Men dette er og blir spekulasjonar. Ein faktor som ligg nært i dagen, er sjølvsagt at reinen vel seg kalvingsområde etter mattilhøve, men òg i høve til ro og fred, lite trafikk. Slik sett har kalvingsområda i Vinje vore gunstige. 

Same året, 2015, observerte eg litt uti juni ei einsleg simle med kalv langt utanfor kalvingsområdet, nærare bestemt ved Bjortjønn, fleire kilometer utanfor grensa for villreinområdet. Dette har nok skjedd før, men der finst svært få observasjonar av slikt i nyare tid så langt eg kjenner til.

Eitt år var spesielt, då observerte eg store simleflokkar i området Eggeflott-Vesle Bitdalsvatn i april. Fjorten dagar etterpå, nærare 1. mai, var området så godt som tømt for dyr. Eit kraftig snøfall hadde kome, og berre fjorten dagar før kalvinga skulle finne stad, drog simlene mot nord. Og kalvinga skjedde meir mot Argehovd – Mogen-Kvennadalføret. Men neste år var dei på plass att, sjølv om det har variert ein heil del. Og så seint som i april i 2019 observerte eg ein flokk på mange hundre dyr i slutten av april frå godstolen i hytta mi. Så langt ute som i 2009 med kalving i så stort omfang har det likevel ikkje vore i ettertid så vidt eg har observert. 

Det store spennningsmomentet er sjølvsagt når dyra skal kalve i eit anna området att, til dømes Vestvidda. GPS-posisjonar har vist at noko kan vera på gang. Men førebels har dyra nok ein gong enda opp innafor Telemarks grenser, sjølv om dei våren 2020 var godt spreidd og kan hende lenger inne på Vidda enn på lenge. Kanskje det blir lenge til eg kan sitje i godstolen og sjå reinsflokkane om våren att?

Simle og kalv ved Bjortjønn langt utanfor villreinområdet i juni 2015.

Verdien av opplevingar

Mange vil hevde, og med rette, at ein bør halde seg mest mogleg vekk frå fjellet i kalvingstida. Reinen på Hardangervidda treng all ro han kan få. Eg vil likevel, med utgangspunkt i det eg observerer frå Falkeriset, fylgje med på kva som skjer, og med stor varsemd, kanskje våge meg eit stykke innover for på trygg avstand studere dette vårens vakraste eventyr. Verdien av opplev–ingane av reinsdyret året gjennom trur eg både jegerar, observatørar og fotografar delar. Det er ikkje berre det du har med deg heim i sekken, eller det du har fått inn på filmen (eller brikka no til dags) som betyr noko. Opplevingane tett på naturen blir verande der lenge og er nok vel så stor motivasjon for å koma seg ut som sjølve haustinga. Slik har det truleg vore uminnelege tider, trur eg, sjølv i tider der det har vore smått med mat, og jakt har vore tvingande nødvendig. Møte med sterke opplevingar ute i naturen gjer deg audmjuk og fyller deg med respekt for det skjøre og fascinerande livet der ute. 

Einsleg simle med kalv

Eg vil dele ei fersk oppleving der eg ikkje fekk teke bilete, men fekk eit desto sterkare bilete på netthinna: Våren 2020 låg eg ute på ein spelplass for dobbeltbekkasin inn mot Vidda og sat i solskinet i tidleg morgontimar og sveipa over områda med kikkerten, noko som ein gjer svært ofte. Langt borte, på ei myr som halla nedover mot lågare lende, kjem ei einsleg simle med ein liten kalv, kanskje dei einaste reinsdyra i området, for ingen andre reinsdyr var å sjå. Komen ut på den store myra stoppar simla og verar og snur brått og fer ned att i bjørkeskogen, ho forsvann for mitt auga. Eg var altfor langt unna til at ho såg eller fekk vêret av meg. Det må ha vore noko anna – og rett nok, få minuttar etterpå kjem ei ørn flygande lågt over terrenget ikkje veldig langt frå der simla forsvann. Korleis det gjekk veit eg ikkje. Ein liten halvtime etterpå kjem i tillegg to songsvaner og landar på eit stille tjønn, også det eit stykke unna, eit vakkert syn ein sjeldan ser i denne delen av landet. Eg rusla heimover vel nøgd med å ha opplevd dette, det var ikkje så viktig at eg hadde foto av det som hende. Morgonstunda, det vesle innsynet i ei villmark ein blir audmjuk av å tenkje på, var meir enn nok. Og biletet har festa seg i minnet for ettertid.

 – Av Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen – 

Fordelingen mellom ulike typer dyr ble som følger: det ble felt 1149 årskalver, 587 dyr på halvannet år, 1585 eldre bukker og 1369 eldre simler,

Hardangervidda er landets største villreinområde. Her var det gitt tillatelse til å felle 4984 dyr, og av disse ble 29 prosent eller 1440 felt. Det er en økning på 170 felte dyr fra 2019. Snøhetta var i 2020 det villreinområdet som hadde det nest største utbytte. I alt ble det der felt 718 villrein, som er en økning på 22 prosent. Deretter fulgte Ottadalsområdet og Rondane med henholdsvis 479 og 442 felte dyr. I Ottadalsområdet ble det skutt 245 færre dyr enn året før.

Villrein har hatt en nedgang i bestanden på landsbasis. Grunnet funn av skrantesjuke i 2016 ble hele bestanden i Nordfjella sone 1 skutt ut som et ledd i smittebekjempelsen. Hardangervidda villreinområde er Norges største med en bestand på ca. 6000 villrein vinterstid. Andelen eldre bukk er redusert fra ca. 20 prosent til ca. 6 prosent, etter økt uttak av bukk de siste to jaktsesongene. Reduksjonen er gjort etter funnet av skrantesjuke i Nordfjella, og var et tiltak for å kartlegge om det fantes smitte i nabobestander.

I september 2020 skjedde det ulykksalige at en en villreinbukk felt på Hardangervidda fikk påvist skrantesjuke. Også dette var av den smittsomme, klassiske varianten av skrantesjuke. Hvordan smitten på Hardangervidda skal bekjempes diskuteres, men det er liten tvil om at tiltakene vil innebære en større eller mindre reduksjon i bestanden. Noe som igjen vil føre til en ytterligere nedgang villreinbestanden på landsbasis.

– Av Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstuttet og Olav Strand, NINA –

 (Toppfoto: Villrein med fotråte. Foto: Berit Broen, SNO) 

Til tross for fotråtes relativt nylige opptreden hos villrein, har sjukdommen historisk sett vært en velkjent og svært tapsbringende sjukdom hos tamrein. Næringen hadde store problemer med fotråte særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var koblet til den intensive driften som ble drevet ved melking og samling av dyr på små arealer. Ved navn var den bedre kjent som klauvråte, smittsom klauvsjuke eller «slubbo» på samisk. Betegnelsen fotråte er således en bedre betegnelse, ettersom dette er en bakterieinfeksjon som danner sår og verkebyller i huden på de nedre delene av foten/beinet, og har vanligvis lite med klauvene å gjøre. 

Hos villrein dukket sjukdommen opp i Rondane Sør i 2007. Utbruddet forårsaket trolig et betydelig tap av dyr. Siden den gang har sjukdommen dukket opp hvert år i mer eller mindre grad i Rondane.

Veterinærinstituttet har siden utbruddets begynnelse mottatt bein til undersøkelse, og har per i dag bekreftet tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Hardangervidda, Reinheimen-Breheimen, Setesdal-Ryfylke og Rendalen. Størstedelen av materialet er bekreftet forenlig med fotråte, med sårforandringer i foten og verkebyller, men noen av skadene vi registrer i beina skyldes også andre årsaker. Beinbrudd eller traumatiske sårskader er aller vanligst.

2019 ble et utfordrende år for villreinen i Reinheimen-Breheimen, Rondane og på Hardangervidda. Av de beina som ble mottatt ved Veterinærinstuttet kunne vi bekrefte fotråte hos nesten alle disse. Det ble rapportert at kalvetapet var svært stort, særlig på Hardangervidda. Det var derfor knyttet stor spenning til jaktsesongen i 2020. Selv om vi mottok en del bein fra både Rondane og Hardangervidda, var omfanget betydelig mindre enn i det foregående året. Derimot var andelen av såkalte «klubbeføtter» større, noe som tyder på at flere dyr har gått med sykdommen i beina over lang tid, sannsynligvis fra forrige år. Nysmitten var mindre. Et av de områdene som utmerket seg med mye fotråte i 2020 var Knutshø, hvor 9 av 13 innsendte bein ble diagnostisert med fotråte.

Langt framskreden fotråte, en såkalt «klubbefot». Rillene i høyre klauv tyder på at klauvveksten er forstyrret. Her er sannsynligvis også beinvevet angrepet.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Hva vet vi egentlig om fotråte? 

Med bakgrunn i hvordan denne bakteriesykdommen opptrer hos andre dyr, vet vi at bakterien lever i fordøyelsessystemet (vom og tarm) og skilles ut med avføringa. Antageligvis er det enkeltdyr som skiller ut bakterien til miljøet.

Fuktig vær er en risikofaktor for smitteoverføring. Ikke bare øker overlevelsen til bakterien i fuktig vær/miljø, men foten er også mer utsatt for sårskader og rifter, som fungerer som en inngangsport for bakterien. Det er ikke utenkelig at dyr som vandrer i våte områder som f.eks. myr, kan være mer utsatt for infeksjon. Men her spiller nok lokale forhold også sterkt inn, og arealbruken til dyra er viktig.

Sjukdommen er sannsynligvis svært smertefull for dyra og de blir halte. Det dannes et betent sår som kan gi dyret feber og dårlig allmenntilstand. Dersom infeksjonen spres i blodet kan dyret dø av blodforgiftning. Et sykt dyr vil få problemer med å følge flokken, og kan ha vanskeligheter med å skaffe mat.

I noen tilfeller kan bakterien også gi sykdom i andre organer, både munnhule, jur og indre organer. Dette bør man være obs på ved slaktebehandling, da byller som skjæres hull i kan forurense kjøttet. Det kan også lønne seg å ta en kikk inn i munnen etter felling for å se om det er sår der, da dette er nyttig informasjon som kan følge med foten når den sendes inn.

Obduksjon av foten viser at det er store mengder arrvev i huden, og det er betennelse og verk (gult materiale) i ledd og sener.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Kan sårene heles? Det vet vi ikke for sikkert. Men vi antar at når infeksjonen først har etablert seg i beinet og begynt å danne verk, så er dette lite sannsynlig. Dyrene med fotråte vil enten dø som følge av infeksjonen, eller klare å avgrense infeksjonen såpass at de kan leve med den – ei stund. Det er flere eksempler på dyr med de karakteristiske «klubbeføttene»; dyr som har gått med infeksjonen over lengre tid og dannet store mengder arrvev i huden og underliggende vev. I disse beina har infeksjonen også ofte spredt seg til beinvevet. Man tror at det er disse dyra som i stor grad sprer smitten i miljøet. 

For å kunne øke forståelsen for hvordan fotråte opptrer hos villreinen ønsker vi at det fortsatt sendes inn bein fra halte dyr til Veterinærinstituttet. Ta gjerne kontakt med undertegnede før innsendelse. Selve innsendinga kan enten koordineres via lokalt oppsyn som samler opp bein og sender inn, eller de kan sendes direkte til undertegnede som ekspress over natt-pakke. Merk at fra 18. mai har vi ny adresse på Ås.

Navn og adresse:

Malin Rokseth Reiten

Merk pakken «vilt» eller «fotråte»

H-varelevering, Veterinærinstituttet

Arboretveien 57, 1433 Ås 

E-post: malin.reiten@vetinst.no

Telefonnummer: 90693068

For å se en nyttig video av dyr med fotråte, sjekk denne lenken:
https://vimeo.com/519427712