Vevd sammen i livet og kunsten

Vevd sammen i livet og kunsten

Kajsa Zetterquist og Per Adde i Pers atelier oktober 2018.

Tekst: Jørn Thomassen, foto: Jørn Thomassen/Kari H. Bachke Andresen

Det måtte bare bli slik! Jeg ble forespurt av tidsskriftet «Villreinen» om å lage et portrettintervju av kunstneren Per Adde som jeg har kjent siden Alta-saken for snart 40 år siden. Men her oppe i Graddis, ved Erik Larsa-tjønna, hvor Per bor sammen med sin kjære, Kajsa Zetterquist, ble det sjølsagt umulig å lage et portrett av Per uten at Kajsa var med. Disse to kunstnerne, som begge er malere, er så tett vevd sammen i livet og kunsten at det ville være umulig å bare snakke med en av dem om deres liv og virke.

Vi ønskes velkommen av Kajsa og Per til hjemmet deres ved Erik Larsa-tjønna i Graddis.

Begynnelsen

Jørn: Vi er kommet hjem til Per og Kajsa, to høyt respekterte og verdsatte kunstnere som har valgt de malte flatene som sine uttrykksformer. På utsiden av atelieret til Per er vi omgitt av vakker og dramatisk natur.

Det er høst med fargene på hell. Inne i atelieret er det stablet lerreter hvor noen er ferdige og andre er under arbeid. Bildene formidler høsten, naturen og landskapet i sterke farger og former. Det er liv og bevegelse i Pers uttrykk på lerretene. Men hvorfor og hvordan havnet Per og Kajsa her oppe ved Erik Larsa-tjønna, nærmere 500 meter over havet og uten vei?

Per: Ja, jeg var jo en ung mann på 21 år som gikk på kunstskole i Gøteborg og drømte om å kunne male i villmark, i fullstendig urørt natur. Jeg fylte opp kanoen i 1947 med malesaker, klær, litt proviant og hund og la i vei. Da høsten kom, la jeg kanoen i vinteropplag dit jeg var kommet og haiket meg sørover til Gøteborg for å fortsette på malerskole.

FAKTA:

Per Adde, kunstner, født 17 april 1926 i Sverige. Kajsa Zetterquist, kunstner, født 18.november 1936 i Sverige. Begge bor ved Erik Larsa-tjønna en drøy kilometer fra Graddis fjellstue i Junkerdalen i Nordland.

Per Adde har hele sitt lange kunstnerliv vært opptatt av natur og vår urbefolkning, og dette preger hans kunst. Dette har han til felles med kona og kunstner Kajsa Zetterquist.

Begge kunstnerne har drevet et utrettelig arbeid for bevaring av kultur, natur og nasjonalparker. De er fremragende kolorister og Per har i stor grad anvendt avbildninger av rein i sin malerkunst. Når han nå har rundet 90 år er engasjementet og produksjonen stadig like levende, og det framgår av utstillingen som åpner 30. mars i år i Adde Zetterquist kunstgalleri. For de som har anledning bys her en unik og anbefalt mulighet til å bli kjent med en av våre virkelige levende og engasjerte samtidskunstnere!

Den samme kanoen som Per padlet nordover med lever ennå og skal på nytt i vinteropplag.

Neste vår var det å komme seg opp til stedet der reisen tok slutt forrige år og padle videre. De svenske elvene renner fra nordvest og sørøstover slik at reisen ble ganske så kronglete, nærmest i sikk-sakk på veien nordover. Da jeg nådde målet mitt i 1950 viste det seg at det ikke fantes noen villmark, men et enormt stort kulturlandskap, med en helt annen kultur enn den jeg kjente fra før – den samiske kulturen. Jeg forsto da at jeg hadde tatt feil i mine drømmer om villmark. Det var riktignok mye urørt natur som møtte meg her oppe i Arjeplogsfjellene, men det var like fullt samenes land. Kulturlandskapet her var pleiet av samene gjennom hundrevis av år, men det ble ikke mindre interessant for det. Det var da jeg også virkelig så og forsto hvor urettferdig storsamfunnet hadde behandlet samene og den samiske kulturen på og faktisk fortsatte å gjøre det.

 

Kultur- og miljøkampene

Jørn: Men møtet med samene og samenes kultur gjorde noe med deg Per?

Per: Ja, det gjorde det absolutt, jeg ble engasjert ikke bare i den samiske kulturen, men også i all urettferdigheten og rasismen og alt det som dette førte til. Jeg bodde på svensk side fram til 1960 og opplevde mange overgrep mot reindriftssamene. Jeg fikk muligheter til å arbeide sammen med dem og lærte hvor nært forhold det var mellom reinsdyr og menneskene som skjøttet flokkene sine på vandringer fra vinterbeiter og over til sommerbeiter. Slik jobbet jeg periodevis som dreng for samene i seks år og lærte å kjenne deres forståelse av naturen og hvordan de leste landskapet og reinsdyra.

Per Adde: Minne fra reinskogen.

Da jeg etter hvert flyttet over til Norge og så at det var akkurat de samme urettferdige forholdene her så hadde jeg jo nytte av alt jeg hadde lært og erfart på svensk side og seinere gjennom Alta-saken. Det hadde spredt seg blant samene på norsk side at jeg hadde en del erfaring og de ønsket at jeg skulle være deres talsmann når det gjaldt Saltfjellet. Men kampen mot urettferdigheten startet allerede i 1955 da jeg i Stockholm ble en slags pressetalsmann for samer fra Jokkmokk i deres kamp mot byråkrater og politikere for å bevare sin kultur. Jeg oppsøkte bl.a. aviser for å få fram samenes budskap og skrev artikler om de samme sakene – overgrepene mot samisk kultur.

Kajsa: Dette er ganske interessant fordi de metodene Per benyttet den gangen er de samme som Günter Wallraff brukte noen år seinere for å avsløre og avdekke hvilke umenneskelige og kyniske forhold en del av innvandrer befolkningen i Tyskland ble utsatt for. Denne metoden var selvsagt ukjent for Per, men måten han levde på, nært innpå naturen, livet, den samiske kulturen og menneskene, gjorde at Per ble en «Wallraffer» fra det samiske miljøet i forhold til storsamfunnet. Svensker og andre trodde jo at Per var samisk.

Per: Ja, mange turister trodde også at jeg var same når de møtte meg, de behandlet meg respektløst og snakket barnespråk til meg så lenge de trodde jeg var same. Men da de etter en stund skjønte at jeg ikke var det kom de fram og presenterte seg, de hadde jo plutselig et navn, og da ble det plutselig veldig interessant med svensken som jobbet hos samene.

Kajsa: Jeg syns du skal fortelle historien om Sara, den forteller ganske så mye.

Per: Ja, jeg bodde altså i en gamme i et samisk område i Krompa oppe i fjellet, og på kvelden en dag kom det noen sportsfiskere fra svenskekysten som hadde bestilt båttransport og overnatting. Neste morgen kom Sara, husmor i familien der, og vekket meg på morgenen og sa: Per Adde, kom nå å se! Jeg gikk ut av gammen og der sto sportsfiskerne på rekke og rad foran samenes stabbur. De hadde dratt fram kistene deres og lagt finklærne fra kistene utover marka uten å spørre om lov. Jeg sprang bort i bare underbuksa og spurte hva faen de holdt på med? Vel, svarte de, vi skulle bare se om det var noe vi kunne kjøpe her! Sånn behandlet man samene, uten respekt, helt utrolig! Og dette var lærere!

Etter hvert kom jo både Alta-saken og Saltfjellet, i begge tilfellene var det på nytt samisk land som skulle ofres til fordel for utbygging av vannkraft. Alta saken holdt jeg på med i tre år, en kamp vi tapte fordi det var gått prestisje i saken. Det er her viktig å fortelle ungdommen i dag som kjemper liknende saker, at saker som er kommet for langt i prosessen oftest tapes, men at det er grenser som flyttes etter kampene og slagene.

Per Adde: Drøm.

Da Saltfjellsaken kom hadde vi erfaring, og ikke minst i motsetning til Alta – vi kom inn i forkant av vedtakene. Planene på Saltfjellet gikk ut på å bygge fem store vannkraftverk som ville gjort det umulig å drive samisk reindrift i området videre. Og som sagt ble jeg på nytt bedt om å være talsmann for samiske interesser ettersom jeg hadde den erfaringen jeg hadde. Det viste seg at de ulike utvalgene fra fylket og kommunene aldri snakket om samisk reindrift i det hele tatt på folkemøtene. De snakket bare om jordbruk, skogbruk og turisme som kraftutbyggingen skulle være en velsignelse for, men nevnte altså ingenting om samisk reindrift. Da skjønte jeg klart at her trengtes en stemme for samiske interesser og rettigheter. Så derfor ble jeg talsmann i fem år overfor kommuner og fylket og også inn mot sentrale politikere i regjering og på Stortinget.

Jeg oppnådde stor forståelse i Landbruksdepartementet som hadde med reindriften å gjøre, Kommunaldepartementet som hadde ansvaret for samisk kultur, Miljøverndepartementet som skulle ivareta miljøet og Olje- og energidepartementet som var utbygger og skulle sikre energien til landet. Med uvurderlig hjelp fra Kajsa drev jeg med rein opplysningsvirksomhet til saksbehandlere, via statssekretærer til statsråder med budskapet om samenes verdier, historie og kultur og viktigheten av at Saltfjellet måtte skånes. Jeg holdt om lag 25 foredrag, hver på om lag en time, til disse fire departementene. I tillegg lagde vi store kart over reinens funksjonsområder hvor også reindriften var tegnet inn. Disse kartene brettet vi ut på møtene for å synliggjøre og få forståelse for problemstillingene. Byråkrater og politikere takket oss for det!

Og vi fikk gehør! Saltfjellet ble vernet til slutt og den samiske reindriften kunne fortsette! Og særlig viktig var det at området også ble nasjonalpark slik at det ble et ordentlig og sterkt vern, og slik at det ikke kunne bli noen omkamp i framtida. Men Alta-saken var viktig for at Saltfjellet ble vernet.

 

Kajsa kommer

Jørn: Etter flere år på reise nordover havnet du her ved Erik Larsa-tjønna i Graddis. I 1967 kom også Kajsa opp hit og ble boende. Dere hadde jo kjent hverandre fra kunstmiljøet i Stockholm tidligere.

Kajsa: Det var selvsagt en stor overgang å komme hit etter 15 år i Stockholm og med flere opphold i utlandet bak meg. Men jeg hadde jo vokst opp på landet i Värmland og følte at det å komme hit var et gjensyn med der jeg hadde vokst opp og de verdiene jeg hadde i minnet. Stockholm var spennende med hele kunstnermiljøet og alle muséene, men jeg nådde en form for metning i den meningen at jeg ville ha arbeidsro og kunne gå på gress igjen. Da tenkte jeg at det var bedre å kunne besøke byen, men ikke bo der. Og så kjente jeg Per, vi var gode venner fra studietida i Stockholm, så da jeg møtte Per seinere var det på riktig tid i vårt liv med den bakgrunnen og det ståstedet vi hadde. Og vi kunne leve videre sammen og oppleve en felles glede her oppe.

 

Åttringen

Jørn: Men ditt første møte med Nord-Norge var på kysten?

Kajsa: Ja, det er en vakker historie.

Per: Jeg visste at Kajsa hadde bodd i Stockholm i 15 år, og jeg tenkte at det kanskje ville bli vanskelig å plassere henne her oppe i, ja la oss kalle det i villmarken.

Kajsa: Det går ikke an å plassere meg, Per, det vet du selv om du sikkert trodde det da!

Per: Men jeg visste i hvert fall at Kajsa elsket havet og kysten, og som en overgang skaffet jeg meg en nesten 100 år gammel Nordlands åttring som jeg planla at vi skulle seile med før jeg skulle ta henne med opp hit til fjellheimen. Jeg greide ikke å vente til Kajsa kom seg nordover på egenhånd så jeg hentet henne i Trondheim. Åttringen lå på svai i Sørfoldfjorden, klokken var 2 på natten, det var midnattssol og fullstendig stille på sjøen. I en liten robåt rodde vi ut, rundet et lite nes, og der lå åttringen. Kajsa ble nærmest målløs da hun så den vakre båten, men greide likevel å spørre om hva slags båt dette var og hvem som eide den? Det er en Nordlands åttring og den er din svarte jeg!

Kajsa: Det var 3. juli 1967 og hele landskapet, stemningen og lyset var noe av det vakreste jeg har opplevd. Det var en skjønnhet i den båten som på en måte svevde på det blikkstille vannet. Det er jo ikke noen liten båt, 30 fot – 10 meter lang, og den ble vårt hjem hele sommeren 1967.

Per: Så gjorde vi det litt slik som jeg hadde gjort med kanoen, vi seilte til det ble høst, la åttringen i opplag der vi var kommet og dro hjem. Da våren kom dro vi tilbake og seilte videre 2-4 måneder hver sommer i flere år før vi dro tilbake til Erik Larsa-tjønna hvor vi etter hvert slo oss til for godt. Og på hele seilasen malte vi.

Kajsa: Seileperioden vår varte fra 1967 til 1970, lenge før den digitale verden, og ingen visste hvor vi var. Jeg tenker på hvordan livet var den gangen, hvor vi kunne ankre opp, besøke en kolonial og ringe til mamma eller andre vi følte det var viktig å ringe til. Det var ganske befriende å ikke måtte fortelle hvor du var til en hver tid. Vi seilte langs kysten, stoppet der vi ønsket, undersøkte alle småfjorder og malte mye.

Per: Så bodde vi her oppe om vintrene og Kajsa fikk den gode gjenkjennelsen og hjemmefølelsen fra sin barndom i Värmland og likte livet her oppe med masse snø og kulde. Men også til det rolige og ensomme dagliglivet hvor vi kunne male i fred og ro. Det gikk altså veldig bra!

 

Kunsten

Jørn: Og siden har dere mer eller mindre hatt dette stedet som base? Dette er hjemmet deres og her lever dere av å male. Per kan du fortelle om hva du egentlig maler? Alle ser at natur og mennesker er viktige i kunsten din, du bruker dyr og bevegelse, og særlig reinsdyr, som inspirasjon for å få fram det uttrykket du ønsker å formidle. Hva er viktig med det maleriet vi har rett ved siden av oss?

Fra Pers atelier.

Per: Det er lett å forstå at folk, som ikke kjenner kunst og det kunstneriske uttrykket, tror at jeg maler reinsdyr og forteller en historie om reinsdyr, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg bruker hunder eller reinsdyr for å skape et dramatisk uttrykk, hvor jeg bruker fargeformen og deres bevegelser til å skape et malerisk uttrykk. Reinsdyra er ikke naturalistisk malt, det finnes jo ikke blå reinsdyr, men jeg bruker farger og bevegelser hos dyra for å uttrykke dramaet i bildet. Fargeformers forhold og organisasjon pleier jeg å si. Det er det som skaper og formidler mitt bildeuttrykk.

Kajsa: Og i det så ligger også at du ønsker å uttrykke din livsglede – din følelse for livet. Og når du er engasjert og dedikert og er veldig tilstede i livet, og alt du vil er å male, så handler det om et behov for å formidle og gi et uttrykk for verdier som er viktige. Her er naturen og dyrene Pers liv i kunsten.

Jørn: Når vi sammenlikner maleriene dine fra 1950-tallet for eksempel, så har du eksplodert i farger de seinere åra.

Per: Ja, det er jo klart man forandrer seg gjennom livet som menneske, og etter nå å ha malt i 70 år, ville det vært rart om jeg ikke også skulle ha forandret meg som maler og eksperimentert meg fram og søkt nye uttrykk. Jeg er selvfølgelig mye tøffere og frekkere i dag enn jeg var på 1950- og 1960-tallet.

Jørn: Og så har du Kajsa som en viktig støttespiller og ikke minst som en form for kritiker i ditt kunstneriske arbeid?

Per: Ja, helt klart. Det ville vært noe helt annet om man hadde bodd her aleine. Det er veldig godt, om ikke nødvendig, å ha det kritiske øyet bak ryggen din hele tiden. At vi hele tiden diskuterer de faglige utfordringene og gir hverandre inspirasjon til å gå videre i våre uttrykk og male ennå bedre. Og viktig, vi gjør det hele tiden sammen og i en respektfull gjensidighet.

Kajsa: Jeg kan ikke tenke meg tanken engang på å jobbe sammen med noen som ikke skjønner hva jeg tenker, mine uttrykk på lerretet og hva jeg står for. Venner har man, og det er flott, men det er en stor forskjell fra gode venner til det å leve sammen i et fellesskap omkring kunsten og det man ønsker å formidle.

Kajsa Zetterquist: Felicias dans.

Og spenningen i ulike uttrykksformer er bare positivt. Noen tror at to kunstnere som lever sammen er i et konkurranseforhold – slik er det absolutt ikke hos oss, det ville vært helt uholdbart om man ikke skulle være glad når den andre jobber bra. Det er de indre relasjonene som er viktig og da er det jo bra flaks at man en gang fikk møte hverandre – det er ikke så mange av dem der ute vet du! Livets glade tilfeldigheter!

Så var det veldig fint da vi bosatte oss her oppe at vi hadde kommet dit vi hadde kommet i livet som kunstnere og sjølstendige mennesker. At jeg var 30 og Per 40 år da vi flyttet sammen er noe helt annet enn om man skulle flytte vekk fra kunstnerkolleger i tidlig alder. Da skal du ha en helt spesiell styrke for å kunne utvikle deg selvstendig som kunstner. Dette er jo ikke et fag du kan ferdigutdanne deg til, du endrer deg som menneske og kunstner og på en måte utdanner deg gjennom hele livet med påfyll og korreksjoner på utviklingsveien. Det er slett ikke dumt med livserfaring når man velger å slå seg sammen med en partner.

 

Husene

Jørn: Og så har dere sammen bygget opp et fantastisk sted her oppe ved Erik Larsa-tjønna med flere atelierer, stabbur, stall og til og med en gamme hvor fisk og reinsdyr røkes hvert år.

Per: Jo det har blitt noen bygninger etter hvert, men vi skal også huske på at det har tatt mange år. Og så ble det slik det måtte bli, vi trengte stadig større og større plass fordi vi maler i stadig større formater. Det første huset ble laftet opp i Junkerdalen. De andre er gamle tømmerbygninger som er tatt ned der de sto, merket og satt opp igjen her oppe. Det siste store atelieret mitt ble satt opp i 1983. Alle bygningene er nøye tilpasset terreng og landskap og kun ett tre har måttet vike plass.

Per, ekorn og det første huset.

Jørn: Men helt aleine har dere ikke vært her oppe?

Kajsa: Vi har begge vokst opp på landet og jeg hadde alltid drømmen om en hest. I 1975 fikk vi denne vidunderlige nordlandshingsten Chagall som vi hadde gleden av å leve sammen med i 20 år. I tillegg har vi alltid hatt hunder – grønlandshunder og langhårete schæfere.

Per: Vi bor jo uten vei og det har vært viktig å ha dyr som kan hjelpe oss med transport. Det startet med hunder, så kom hesten, men nå er det dessverre blitt mer motoriserte kjøretøy som hjelper oss.  Nå er det ekorn og fugler som fyller tomrommet og gir oss mye glede, men savnet etter hunder og Chagall ligger der!

Husene ved Erik Larsa-tjønna.

Vi er ferdige med besøket hos Per og Kajsa for denne gang, men det blir ikke stille for Per og Kajsa av den grunn. Allerede om et par dager skal Per møte fylkesmennene fra Trøndelag, Nordland og Troms for å snakke om Saltfjellet, med Kajsa som viktig støttespiller!

Per og Kajsa har fått sitt eget Adde Zetterquist kunstgalleri på Storjord i Saltdal hvor en fast utstilling av deres kunst henger og hvor det også er et gjestegalleri. I april skal dessuten Per ha en egen salgsutstilling i galleriet med arbeider fra de seinere årene.

Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Av Tor Punsvik

Skrantesjuka er den største trusselen norske og europeiske hjorteviltbestander noen gang har stått overfor. Har Regjeringen håndtert denne utfordringen på en betryggende måte? Etter min og manges oppfatning et klart NEI. Forfatteren mener bl.a. at opprettholdt sauehold i Sone 1 i Nordfjella bryter alvorlige, lovfestede prinsipper i norsk naturforvaltning og representerer grov miljøkriminalitet. Hvorfor en slik alvorlig anklage?

Da vår fremste villreinforsker ringte meg 15. mars 2016 så skjønte jeg på alvoret i stemmen at han var dypt bekymret. Chronic Wasting Desease (CWD – seinere skrantesjuke) var påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde. Siden denne uhyre smittsomme og dødelige sjukdommen allerede hadde en 50 årig historie i Nord Amerika var det lett å søke opp skremmende informasjon på verdensweben. Mange av leserne er allerede fortrolige med det marerittet mer enn 26 stater i USA, og stadig flere også i Canada, opplever med sjuke lidende dyr. Dyr som har liten høstingsverdi og hvor noen nå har større naturlig dødelighet enn tilvekst. I laboratorieforsøk er smitte påvist til aper, og mange frykter for at skrantesjuke på sikt kan smitte over på mennesker. En annen fryktet prion-sjukdom, kugalskap, gjør som kjent det i form av Creutzfeldt-Jakobs sjukdom.

Etter å ha konsultert mine kyndige i mars 2016 var jeg rimelig trygg på at her må det handles raskt og brutalt om smitten skulle hindres å spre seg. Kartlegging og innsamling ble raskt etablert, men debatten om aksjonering drøyde. Det til tross for at ledende nordamerikanske eksperter på konferanse i Oslo i november samme år manet til rask, upopulær og brutal bekjemping og opprydding. Først ett år etter påvisning fattet Regjeringen vedtak om at reinstammen skulle fjernes og etter nok ett år var dette gjennomført. Ikke akkurat rask handlekraft – og tenkt et alternativt bilde: «40 000 flyktninger har passert Storskog og Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal legge fram en innstilling om.?.måneder….». Dette er heller ikke betryggende for norsk samfunnssikkerhet med tanke på alle de gufne miljøfarene der ute i verden som kan og vil knakke på den norske døra framover. Dette er noe Riksrevisjonen, opptatt av nasjonal beredskap som de er, burde ta en titt på.

MEN det stoppa ikke der. Skrantesjuke-prioner kan ligge på bakken i årevis, tas opp i vegetasjon og kan erfaringsvist lett spres til nye områder og andre hjorteviltarter. Lett sjokka hører jeg våren 2018 at i størrelsesorden 25 tusen sauer fra store deler av Sør-Norge skal pøses inn i Sone 1 der mer enn 2000 rein er fjerna, og hvor fagfolk har anbefalt omfattende oppryddingstiltak. Prionene kan følge sauen tilbake dit de kom fra på klauver, i pels og fordøyelsessystem. Turgåere og jegere anbefales å rengjøre skotøy etter turer her, og SNO måtte destruere utstyr for mange tusen etter sin nedskytingsaksjon. Jeg fikk ut noen av min private frustrasjon over denne ansvarsløshet gjennom opptreden i NRK og i avisartikler. Jeg mottok kun støtte for dette, unntatt fra tidligere statsråd Dale som tross viten om at dette tema ikke er undersøkt påstod at sau ikke er dokumentert å være smittespreder av CWD.
En person som hadde jobbet mye med skrantesjukehåndteringen i Mattilsynet ringte meg i juni og takket for min innsats og fokusering av temaet i offentlighet. Vedkommende meldte også om stor frustrasjon i egne rekker i Mattilsynet fordi de faglig overkjøres av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg pålegges de munnkurv i spørsmålet om hvorvidt saueholdet i Sone 1 kan bidra til spredning av skrantesjuke. Denne personen sendte meg også interne papirer om sanering av saltslikkesteinsplasser som departementet nektet dem å sende på høring.

Miljødirektoratet, miljøforvaltnings øverste faglige myndighet, er satt på tribunen, og de har heller ikke fått lov til å uttale seg om saueholdet som mulig smittespreder av skrantesjuke.

Gjerder som i sommer skulle holde hjortevilt utenfor saltslikkesteinene i Sone 2 i Nordfjella har til dels fungert motsatt, tidvis som «teiner» stufulle av rein. Jeg registrerer ingen evaluering av den offentlige håndteringen av CWD i offentlighet, og med NJFF som hederlig unntak er dessverre miljøorganisasjonene fullstendig fraværende når den største trusselen mot norsk natur i nyere tid melder seg på dagsorden.

I nær 40 år har jeg jobbet i norsk statlig miljøforvaltning. I 2009 fikk vi en ny, «revolusjonerende» lov for norsk naturforvaltning – nemlig Naturmangfoldloven. Denne loven stiller sterke krav til kunnskap ved vesentlige naturinngrep og at «føre var»-prinsippet skal anvendes når slik kunnskap mangler eller anses for dårlig. Regjeringen har satt dette nasjonale lovverket fullstendig til side og etter min lovforståelse bedrevet grov miljøkriminalitet, og burde vært anmeldt og straffeforfulgt. At Regjeringen underkommuniserer trusselbildet skrantesjuka representerer i samfunnet, og legger munnkurv på de kompetente fagmiljøene, hører heller ikke hjemme i det norske demokratiet..

At Regjeringen har overført forvaltningen av det høstbare viltet til landbruksmyndighetene synes å gi husdyrholdet forkjørsrett, ikke ulikt det som skjer i myndighetenes håndtering av oppdretts- og villaks. Men rekylen kan bli tøff, og du verden hvor traumatisk det vil være for bufenæringen om den mistenkes for å ha, eller får påvist å ha spredd styggedommen til nye hjorteviltarter eller ut av Sone 1, og trolig da også ut i et jomfruelig Europa! EU vokter Norge sin skrantesjukehåndtering med argusøyne fikk vi vite av informasjonsansvarlig i Veterinærinstituttet på Villreinrådets fagmøte på Geilo i fjor. Mon tro hva de tenker i Bryssel?

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Av Tor Punsvik og Lars Arne Bay

Ny E134 skal bli hovedveiforbindelse mellom øst og vest i framtida, og mangedoblet biltrafikk ligger i planene. For å spare penger er vegmyndighetene pålagt å planlegge strekningen Vågslid i Vinje til Seljestad i Odda uten den lange tunnelløsningen som både transportnæringen og villreininteressene mener er nødvendig. I tillegg til faren for trafikkaos, kolonnekjøring eller stengt ved uvær og store snømengder vil dette trolig stoppe nødvendige og historisk viktige reinstrekk mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda. Politikerne må på banen!

I sin planlegging av ny E 134 er Statens Vegvesen (SVV) pålagt økonomiske føringer vedtatt i kommunedelplan og nasjonal transportplan. Ut fra det mandatet kan ikke SVV planlegge med den lange tunnelløsningen som kunne bedret reinens mulighet for trekk mellom våre to største villreinområder, men er bundet til kort tunnelløsning. Det betyr at det blir tunnel fra Røldal i vest til 1 km øst for Peparsteinen, også i Odda kommune. Videre kommer to mindre tunneler øst og vest for Haukeliseter Fjellstue, men ved de tradisjonelt viktige reinstrekkene blir veien liggende åpent i dagen. Skal dette mandatet endres må det gis nye økonomiske føringer for prosjektet og det må foretas ny politisk behandling på riksplan.

Kartskisse som viser den aktuelle veistrekning og med foreslåtte tunneler (stiplet linje). Kilde: SVV

De viktige og historisk mye brukte reinstrekkene mellom våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, vil trolig opphøre om dagens politiske rammer opprettholdes. Statens Vegvesen gjennomførte møte og befaring sist november som ledd i andre gangs behandling av reguleringsplanen. Konklusjonen fra de inviterte villreinkyndige var helt entydig; lang tunnel må til om villreintrekket mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda skal bevares!

De viktige villreintrekkene

Før veiforbindelsen E 134 med Haukelitunnelen kom i 1968, var Setesdalsområdene og Hardangervidda i praksis et sammenhengende leveområde innen Langfjella. Trafikken på veien har økt dramatisk siden den gang. Men i mange år etter veien kom skjedde det likevel store villreintrekk mellom Setesdal Ryfylkeheiene og Hardangervidda, i tråd med dyras nomadiske bruk av leveområder og beiter.

Planpapirene til Statens Vegvesen viser følgende aktuelle trekkområder over E 134.

De østligste trekkene anses som de viktigste i historisk tid. Dette har trolig sammenheng med mindre snømengder og lettere tilgjengelige beiter i de østligste områdene på begge sider av veien. Men i tillegg til den økte biltrafikken er det bygd ut massevis av hytter i området Vågslid og flere er planlagt. Stavanger Turistforenings Haukeliseter fjellstue er landets mest besøkte turistforeningshytte og genererer sammen med hyttene i Vågslid stor menneskelig ferdsel. Dette forstyrrer naturligvis villreinen i områder, som i tillegg til trekkområder utgjør noen av de viktigste vinterbeitene i Setesdal Ryfylke villreinområde. Når reinen kommer sørfra er det gjerne på tampen av året, og kan vare gjennom hele vinteren.

Konsulenten Naturrestaurering AS har på oppdrag av Statens Vegvesen vurdert forventede effekter av ny E 134 på villreintrekkene. I den anleggsperioden på 5 år forventes all reinaktivitet å opphøre i området og om driftsperioden som følger skriver de i sin rapport av januar 2019: «I driftsfasen er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst at noe trekk av rein kan forekomme over den nye Haukelisetertunnelen, men at tunnelene generelt er for korte til å ivareta funksjonelle reinstrekk. Viktige beiteområder og trekk-korridorer ligger også på strekning med veg i dagen, der vegen utgjør et stort terrenginngrep og vil generere økt trafikk til området, derav øker unnvikelseseffekten på rein og reduserer beitebruken, og vegen kan bli en fullstendig barriere.

Barriereeffekten av trafikk og ferdsel i dag framgår tydelig av kartskissen under som viser GPS-merkede simler sine bevegelser i de aktuelle områdene. De grønne sirklene fra Hardangervidda er innhenta fra mars 2001 t.o.m. mai 2014 og røde sirklene i Setesdal Ryfylke fra mars 2007 t.o.m. mai 2014. Men årlig registreres trekk vinterstid, i første rekke av bukkeflokker og en stor del av denne aktiviteten er i nyere tid registrert over tunneltakene på hhv. Dyrskartunnelen og Vågslidtunnelen.

GPS-posisjoner på Hardangervidda og i Setesdalsheiene. Figur hentet fra NINA Rapport 1121 «Veger og villrein».

Utfordringene i Setesdal Ryfylke villreinområde

Setesdal Ryfylke er landets mest sårbare villreinområde når det gjelder faren for nedising av vinterbeiter, som følger av veksling mellom mildvær og kulde. Villreinområdet er også blant de med lavest andel vinterbeiter. Det er derfor utrolig viktig at dyra fortsatt kan ha mulighet for å trekke nord til Hardangervidda når vinterbeiter er utilgjengelige i Setesdal Ryfylke. I 1986 stod eks. store deler av vinterstammen i Setesdal på Hardangervidda i områdene ved Møsvatn. Med de forventede klimaendringer vil disse utfordringene for villreinen i Setesdal Ryfylke ventelig øke, og dermed også viktigheten av at dyra som tidligere kan trekke over på Hardangervidda.

Norges internasjonale forpliktelser for villrein og politiske mål

Norge har store internasjonale forpliktelser i å ta vare på våre villreinområder, og særlig stort er det for de definerte nasjonale villreinområdene som både Setesdal Ryfylke og Hardangervidda er. Det er også vedtatt nasjonale mål at villreinen skal kunne opprettholde eller bedre sine muligheter for trekk innen og mellom villreinområder.

Det er gjort et for dårlig arbeid med å belyse og fremme villreininteressene i planleggingen av nye E 134. Dette gjelder særlig betydningen trekkmuligheten nordover har for villreinen i Setesdal Ryfylke når klimaforhold låser vinterbeitene her i is. Dette manglende fokuset kan skyldes flere forhold, og naturligvis ligger det i bunnen et sterkt politisk ønske om å holde kostnadene på veistrekningen nede.

Oppfølging fra de ansvarlige statlige regionale myndigheter har åpenbart vært for dårlig. De aktuelle arealene ligger i Hordaland og Telemark, mens det er Fylkesmannen i Buskerud som er ansvarlig fylkesmann for Hardangervidda villreinområde og Fylkesmannen i Agder som er ansvarlig fylkesmann for Setesdalsområdene. Her har trolig kommunikasjon og samarbeid vært for dårlig. Dessverre er det også en erfaring hos villreinforvalterne at kommunene Odda og Vinje er langt mer opptatt av villreinens forhold på Hardangervidda enn i Setesdal Ryfylke.

De viktigste villreintrekkene er angitt inn i de østligste planområdet, som innspill fra villreininteressene på høringsmøte om ny E 134 i november 2018. Kilde: Naturrestaurering AS

Lang tunnel kunne bedret trekkmulighetene for villreinen betydelig. Foreliggende alternativ vil med økt trafikkbelastning derimot redusere disse ytterligere, og trolig stoppe trekkmulighetene fullstendig slik også SVV`s sine konsulenter skriver. Med kort tunnel og manglende trekkmuligheter nordover, og endrete og forverra klimaforhold, vil det oppstå situasjoner da villreinstammen låses til sviktende vinterbeiteforhold og kan stå i fullstendig kritisk situasjon!

Det er viktig at våre nasjonale miljømyndigheter og politikere sørger for å få planleggingen av E 134 som ny framtidig stamvei mellom Øst- og Vestlandet inn i et bærekraftig spor!

VILLREINEN 2019 – ØNSKER BIDRAGSYTERE

VILLREINEN 2019 – ØNSKER BIDRAGSYTERE

Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Neste års utgave vil være klar fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?

Innholdsmessig er det alltid stor variasjon og bredde i det som kommer på trykk i «Villreinen». Mange bidragsytere, med ulik bakgrunn, bidrar til at Villreinen alltid presenterer interessante og lærerike artikler. Fellesnevneren er interessen for norsk fjellnatur – og ikke minst – dragningen mot grådyra.

Ta kontakt nå!

Redaksjonen håper at du blir blant bidragsyterne i «Villreinen 2019»! Eller kanskje du har tips om en god artikkel, eller forslag til en «bauta» innen villreinfamilien som bør profileres? Det er bare å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand, så blir vi enige om hvordan dette skal gjøres. Som belønnning for artikkelen og bildene blir du blant de første som får tilsendt neste års utgave av årboka, rett etter utgivelse.

 

Tidsplanen for «Villreinen 2019» (forbehold om endringer)

  • 31. januar 2019: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
  • 13.-14. februar 2019: Styremøte med redaksjonsrådsmøte
  • 28. februar 2019: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
  • 1. mars 2019: Ombrekkingen starter
  • 10.-11. april 2019: Styremøte
  • 24. april 2019: De siste annonsene leveres red.
  • 26. april 2019: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
  • 6. mai 2019: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
  • 24. mai 2019: “Villreinen 2019” leveres på Honne
  • Primo juni 2019: Fagdager (fordeling/utkjøring og distribusjon av Villreinen)