Villreinen 2019 – digital utgave

Villreinen 2019 – digital utgave

For å nå enda flere lesere gir Villreinrådet i Norge også ut Villreinen 2019 digitalt. Med digital utgave fritt og lett tilgjengelighet på «alle skjermer», vil forhåpentligvis leserkretsen utvides. Den digitale utgaven er nå tilgjengelig for fri lesing!

Jaktkvoter på Hardangervidda

Jaktkvoter på Hardangervidda

Av Svein Erik Lund, Hardangervidda villreinutval og Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen – 

Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for CWD-smittefrihet på Hardangervidda innen fem år – det vil si i løpet 2022. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Kvoteanbefalingen fra Hardangervidda villreinutval er derfor satt til 6000 bukk 2,5 år og eldre for 2019. Dette vil gi en kraftig reduksjon av eldre bukker, men opprettholder forhåpentligvis totalbestanden og kalvetilveksten.

Det er liten tvil om at skrantesjukeutfordringene fortsetter selv om hele bestanden i Nordfjella sone 1 er en saga blott. Heldigvis ble det ikke oppdaget nye CWD-tilfeller på villrein under 2018-jakta. Dette gir grobunn for en forsiktig optimisme, og la oss for all del håpe på like positive resultater framover.

For en raskest mulig re-etablering av villrein i Nordfjella sone 1 er det av vesentlig betydning å få friskmeldt villreinen på Hardangervidda og i sone 2 i Nordfjella. Hardangerviddabestanden og sone 2-bestanden er de mest aktuelle kildebestandene for repopuleringen av Nordfjella sone 1. Men, først må altså disse bestandene friskmeldes, det vil si at det er 99 % sikkerhet for smittefrihet. I tillegg må bestandene være store nok til at dyr kan sendes til sone 1. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Det er derfor fortsatt usikkerhet rundt smittestatus til villreinen på Hardangervidda.

Hardangervidda villreinutval sin anbefaling til villreinnemnda vedrørende fastsetting av villreinkvote for Hardangervidda 2019

Det anbefales en kvote på 6000 dyr. Kvoten utstedes kun på voksen bukk 2,5 år og eldre. Kvoteforslaget forutsetter at det benyttes et kontrollkort for bukk 2,5 år og eldre (ikke valgfritt dyr). Dersom det ikke blir mulig å tildele en kvote iht. disse forutsetningene, forbeholder utvalet seg retten til å komme med et annet kvoteforslag.

Kvoteforslaget er i all hovedsak fremkommet som følge av Mattilsynets krav til innsamling av cwd-prøver og ønske om raskt å nå 90 % sikkerhet for smittefrihet på Hardangervidda. Bestandsmål i gjeldende bestandsplan er underordnet dette, men det er lagt opp til uendret bestandsstørrelse og en økning av kalveproduksjonen.

Kvoteforslaget har som mål å felle nok bukk til å komme opp mot 90 % sikkerhet mht. smittefrihet allerede i løpet av 2019. I dette ligger det en sterk forventning om at eventuell manglende felling i 2019 ikke skal medføre statlig uttak vinteren 2019/2020. Det ligger imidlertid i kortene at det er sannsynlig at dette må gjøres over to år.

Det anbefales en jakttid fra og med 10. august til og med 22. september for Hardangervidda sør for rv. 7. Nord for rv. 7 anbefales det å følge samme jakttid som eventuelt blir vedtatt for Nordfjella sone 2, og dette overlates til Nordfjella å vurdere.

Miljødirektoratets vedtak

Miljødirektoratet har, etter gjennomført høring, konkludert med jakttiden på villrein på Hardangervidda og den ble slik anbefalingen over var fra villreinutvalget.

Endringen i jakttid for villrein gjelder kun Hardangervidda og Nordfjella villreinområder og kun voksen bukk 2,5 år og eldre. For Hardangerviddas del sør for Rv 7 blir jakttiden f.o.m. 10. august t.o.m. 22. september. For Hardangerviddas del nord for Rv 7 blir jakttiden f.o.m. 1. august t.o.m. 22. september. For Nordfjella blir jakttiden f.o.m. 1. august t.o.m. 30. september.

Miljødirektoratet har også opprettholdt Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet sitt vedtak om fellingskvote på 6000 voksne bukk (2,5 år og eldre) for jakt på villrein i 2019.

Villreinflokk på 1961 dyr fotografert under minimumstelling 07.02.2018. Foto Asle Fleten.

Krav til innsamling av CWD-prøver

Veterinærinstituttet har i samarbeid med NINA og Universitetet i Oslo utarbeidet et modellverktøy som benyttes for å simulere nødvendig jaktuttak for å oppfylle krav til blant annet grad av smittefrihet og bestandsutvikling over valgt tidshorisont.

Smitteoppdagelsesmodellen kobles opp mot en bestandsmodell. Verdier for tilvekst og dødelighet benyttet i modellen er basert på kjent bestandsutvikling på Hardangervidda siden år 2000. Resultatet av modellkjøringene gir altså ulike scenarier for prøveinnsamling (avskyting) og bestandsutvikling sett opp mot grad av smittefrihet.

Hardangervidda villreinutval har i dialog med Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Miljødirektoratet lagt vekt på at det bør etterstrebes å finne en løsning mht. prøveinnsamling som kan oppfylle bestandskrav på minimum 7000 dyr før kalving, øke/opprettholde kalvetilveksten til minst 2000 kalv ved jaktstart, og at bukkeandelen (målt etter jakt) ikke skal reduseres mer enn nødvendig. Ulike scenarier utarbeidet av Veterinærinstituttet viser at det er mulig å ivareta disse bestandshensyn, samtidig som Hardangervidda raskt når en høy %-vis sikkerhet for smittefrihet.

Dette inngår derfor i premissene ved modellkjøringen:

  • 99 % sikkerhet for smittefrihet skal nås i løpet av 5 år, hvorav 90 % sikkerhet skal nås i løpet av enten 2019 eller 2020 (67 % sikkerhet etter jakt 2018).
  • Bestandsstørrelsen skal opprettholdes på dagens nivå – ca. 7000 dyr før kalving.
  • Kalvetilveksten skal økes til 2000 kalv ved jaktstart.
  • Simle : bukk forhold senkes til 5 : 1 (underkant av 10% voksen bukk etter jakt).

Det benyttes i smitteoppdagelsesmodellen en forskjell i relativ risiko for smitte i kategoriene ungdyr : simle : bukk på 1 : 2 : 4. Dette betyr at en cwd-prøve fra voksen bukk har 4 ganger så stor verdi som en tilsvarende prøve fra et ungdyr. Altså, innsamling av prøver fra voksen bukk er svært viktig for raskt å nå en høy grad av smittefrihet.

Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for smittefrihet på Hardangervidda innen fem år. I smitteoppdagelsesmodellen er det lagt til grunn at 90 % sikkerhet for smittefrihet skal nåes enten i 2019 eller i 2020, og at 99 % sikkerhet skal nåes i løpet av 2022.

Mattilsynet skriver følgende når det gjelder tidsperspektiv på å nå sannsynlig smittefrihet: «Mattilsynet ønsker, spesielt for Nordfjella sone 2, men også for Hardangervidda, raskest mulig å oppnå 90 % sikkerhet for at det ikke er smitta dyr i bestanden. Det er helt avgjørende å få kunnskap om det er smitte i en bestand tidligst mulig slik at vi kan få iverksatt relevante tiltak og hindre videre spredning. Dersom smitten har spredt seg fra sone 1 til Hardangervidda, er det mest sannsynlig at det er via sone 2. I friskmeldingbrevet satte vi et mål om 90 % sikkerhet i Nordfjella sone 2 innen 2018. Av ulike årsaker klarte vi ikke dette. Nå er målet, bl.a. ved hjelp av ekstraordinært uttak, å klare dette i løpet av 2019.

Hardangerviddabestanden og sone 2-bestanden er aktuelle som kildebestander ved repopuleringen av Nordfjella sone 1 etter at brakkleggingsperioden der er over. Brakkleggingsperioden er satt til minst fem år, og den startet våren 2018. Det er et klart mål at repopulering av sone 1 skal starte raskest mulig etter brakkleggingsperioden. Forutsetningen er at kildebestandene er friskmeldte, dvs at vi har 99 % sikkerhet for smittefrihet, og at bestandene er store nok til at dyr kan sendes til sone 1. Det haster derfor med å få klarhet i smittestatusen for områdene.»

Høsten 2019 blir det ren bukkejakt som i «gamle dager» på Hardangervidda. Foto Svein Erik Lund.

Dagens bestand

Ut fra blant annet tellinger var sannsynligvis bestandsstørrelsen på ca. 7000 dyr, pluss rundt 1600 kalv ved jaktstart i 2018. Jaktuttaket i 2018 var på 684 dyr. Forventet kalvetilvekst i 2019 forventes å bli noe høyere enn i 2018. Dette som følge av en liten bestandsøkning og økt simleandel. Forventet kalvetilvekst i 2019 vurderes derfor å bli rundt 1700-1800 kalv ved jaktstart. Noe som stemmer rimelig bra med de scenarier Veterinærinstituttet har kjørt i sine modeller. Samtidig understreker villreinutvalget at man erfaringsvis ofte har overvurdert bestandsveksten.

Kun intensivert bukkejakt som monner

Med de tidsrammer Mattilsynet har fastsatt og de forutsetninger som Veterinærinstituttet har i modellen mht. smitterisiko på ulike kategorier dyr, og ved å hensynta de krav Hardangervidda villreinutval har lagt til grunn for bestandsstørrelse og kalvetilvekst, er det i praksis kun én måte å nå målet om 99 % smittefrihet innen 2022 på:
Svært høyt uttak av voksen bukk i 2019 (og 2020) – ikke felling av simler i 2019.
Dette vil redusere andel voksen bukk i bestanden fra ca 30 % til ca. 10 % (etter jakt), men vil oppfylle villreinutvalgets ønske om ca. 7000 dyr i bestanden og en tilvekst på ca. 2000 kalv.

Kvoteanbefalingen fra Hardangervidda villreinutval er således satt til 6000 bukk 2,5 år og eldre. Altså rene bukkekort som kun tillater felling av voksen bukk, 2,5 år og eldre. Erfaringsvis ligger fellingsprosenten på 20-30 % på Hardangervidda, og det er grunn til å anta at ved kun bukkejakt vil fellingsprosenten ligge i nedre del av dette intervallet. Et sannsynlig resultat kan altså være ca. 1200 felte bukker i 2019. For å oppnå ønsket smittefrihet på 90 % i løpet av 2019, bør det imidlertid felles ca. 1800 bukker til høsten. En alternativ kvote der det også felles simler/ungdyr vil medføre en bestandsreduksjon og reduksjon av fremtidig kalvetilvekst, noe som ikke er ønskelig.

Tiltak som mer samjakt, enklere overføring av kort, fredningssoner e.l. for å bedre reinens arealbruk, kan sannsynligvis bedre fellingsprosenten. Det samme ville naturligvis tilbud om motorisert uttransport av slakt med for eksempel helikopter kunne gjøre. I tillegg vil gunstig vær nødvendigvis ha god innvirkning på fellingsresultatet.

Det er ingen tvil om at Hardangervidda villreinutval ved denne kvoteanbefalingen har vært i skvis mellom offentlige myndigheters krav til prøveinnsamling og hensynet til rettighetshavere og fjellstyrer. Villreinutvalget synes ikke å ha hatt noen reell mulighet til å motsette seg Mattilsynets krav, uten samtidig å miste styringsmuligheten og innflytelsen ved kvotefastsettingen.

Ris bak speilet – statlig uttak av dyr ved vinterslakt

Mattilsynet har varslet at det er aktuelt med statlig uttak dersom det ikke samles inn nok prøver fra felte dyr i ordinær jakt. Dette ble igangsatt i Nordfjella sone 2 vinteren 2018/19, og kan også bli aktuelt på Hardangervidda vinteren 2019/2020, dersom det blir samlet inn for få prøver i jakta 2019.

Et alternativ som vil gi mindre sannsynlighet for statlig uttak på vinteren, er å tillate lenger tid på å nå hhv. 90 % og 99 % sikkerhet for smittefrihet, noe forøvrig et stort mindretall av rettighetshaverne uttrykte ønske om under høringen. Dette vil ikke endre vesentlig på den totale reduksjonen av voksen bukk, men gir større mulighet til å nå ønsket felling ved ordinær jakt det enkelte år.

Et annet alternativ er at myndighetene lemper på kravet til «tilstrekkelig sikkerhet» for smittefrihet – kanskje det ikke er nødvendig med 99 %, men at f. eks. 95 % er tilstrekkelig?

Men det synes per i dag helt usannsynlig at myndighetene imøtekommer slike ønsker/krav – snarere tvert om. Alvorlighetsaspektet rundt cwd og målet om raskest mulig repopulering av Nordfjella sone 1 synes å trumfe alle andre alternativer.

Negative forhold ved fjerning av storbukk/eldre bukk

En kraftig reduksjon av andel storbukk til kun noen % av bestanden vil kunne ha negative konsekvenser. Selv om det vil være igjen ca. 700 voksne bukker etter storbukkreduksjonen, kan mangelen på storbukk forlenge brunstperioden, der spesielt unge simler kommer senere i brunst. Senere bedekking, gir i sin tur senere kalvetidspunkt. Dette gir igjen dårligere vekst og reduserte vekter. En slik negativ effekt vil være svært uheldig all den tid vekter og kondisjon hos dyra på Hardangervidda ikke er høyere enn de bør være.

I tillegg vil redusert andel bukk i bestanden kunne bety redusert områdebruk hos reinen og mindre bruk av randområdene. Redusert andel bukk i flokkene vil også redusere bukkenes bidrag til å få frem tilgengelig beite til simlene vinterstid.

Hvilken effekt en reduksjon av andel storbukk i bestanden vil ha er usikkert, men positiv effekt er det helt klart at det ikke har. Dette er da et valg myndighetene tar i en situasjon der cwd-problematikken blir styrende.

Drone som alternativ til flytelling

Drone som alternativ til flytelling

Av Hans-Petter Ruud (fjelloppsyn Sollia) og Erik Hagen (fjelloppsyn Ringebu) – 

I Norge forvaltes villreinstammene i 23 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. Innenfor de ulike villreinområdene finnes det ett eller flere villreinutvalg, som står for den daglige og praktiske delen av bestandsforvaltningen. Blant utvalgets hovedoppgaver er gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av mål for bestandsutvikling, bestandsplaner, kvoteforslag og organisering av jaktutøvelsen.

Nasjonalt overvåkingsprogram

For å vite om man når sine målsettinger er det viktig med kunnskap om utvikling av villreinbestandene. Miljødirektoratet opprettet i 1991 det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt, der formålet er å avdekke endringer i hjortedyrenes kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet. Programmet organiseres av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Syv av villreinområdene inngår i dag i programmet. I disse områdene utføres det årlig ulike tellinger, som deles i strukturtelling, kalvetelling og minimumstelling.

Strukturtellinger

Strukturtellinger foregår ofte i brunsten, for å få et bilde av alders- og kjønnssammensetningen. Tellingene utføres på bakken, oftest med bruk av teleskop. Kalvetellinger i fostringsflokkene om sommeren gir grunnlag for beregning av tilvekst, og foregår oftest ved å ta bilder fra småfly eller helikopter. Minimumstelling gir tall på bestandsstørrelsen og foregår på vinteren, gjerne som en kombinasjon av bakketelling og bruk av småfly eller helikopter.

Tellinger i Rondane sør

Rondane sør (RS) forvaltes i dag som ett av tre delområder i Rondane villreinområde. RS har et tellende areal på 2 100 km2 i Ringebu, Øyer, Stor-Elvdal, Åmot, Hamar og Ringsaker kommuner. Dette er et langt og smalt fjellområde mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, og egentlig veldig oversiktlig i villreinsammenheng.

Villreinutvalget har tradisjonelt utført mesteparten av minimumstellingene fra bakken med snøskuter og teleskop/kikkert, men også i kombinasjon med bruk av småfly og fotografering fra lufta. Tellingene går ofte helt fint fra bakken, men de største flokkene kan det være greit å få bilde av fra oven.

I mange år benyttet villreinutvalget, ofte i samarbeid med Rondane nord, piloter og fly fra flyklubben på Røros. Utfordringene med dette var at Røros og Rondane ofte har helt ulikt vær. Ved klarvær og fine forhold i Rondane kunne det være snøvær, tåke og for dårlige flyforhold på Røros. Tellingen måtte da ofte utsettes i siste liten, og kanskje måtte en starte på nytt med lokalisering av flokker ved hjelp av snøskuter på bakken.

Dronebilde fra minimumstelling 2019, 498 dyr ble talt opp på dette bildet (Foto: Hans-Petter Ruud).

Bilde tatt fra bakken samtidig av samme flokken som på dronebildet (Foto: Erik Hagen).

Testing av drone

Med bakgrunn i dette bestemte villreinutvalget seg i 2016 for å se om fotografering av flokker med drone kunne være et alternativ til småfly under minimumstellingene. Det ble tatt kontakt med et firma som har spesialisert seg på bruk av droneteknologi i ulike virksomheter, og de sa seg villig til å gjøre et forsøk. Demonstratørene hadde ingen erfaring med bruk av droner til akkurat viltregistreringer. I dialog med tellemannskapet i villreinutvalget og litt testing, fant vi imidlertid fort ut hvordan man kunne løse den praktiske gjennomføringen med hensyn til f.eks. avstander til flokken, vindretning, flyhøyde og lysforhold.

Vi fikk demonstrert to forskjellige droner av merke DJI. Disse hadde litt ulike spesifikasjoner med tanke på størrelse, rekkevidde, flytid, kamerautstyr og krav til den som skal operere dronene. Den minste dronen var av typen Phantom 3. Denne var ganske liten (1,3 kg), og med 12 megapiksel kamera uten zoom. Den andre var av typen Inspire 1, som var noe større (2,8 kg), og hadde kamera med zoom. Flytiden var oppgitt til ca. 25 min for den minste dronen, og noe mindre for den største.

Det vi var mest spente på var hvordan reinen ville reagere, men det gikk overraskende bra. Dronene ble testet på en fostringsflokk på over tusen dyr og en mindre bukkeflokk på 20-30 dyr. Etter å ha kommet oss i posisjon med snøskuter, 4-500 meter fra flokkene, ble dronene flydd opp til tillatt høyde på 120 meter og så inn over flokkene. Det var tydelig at reinen la merke til begge dronene, kanskje aller mest pga støyen, men kanskje også at de så den. Det var imidlertid ingen stor reaksjon i flokkene. Noen dyr reiste seg og trakk noe mer sammen, men ingen fluktreaksjon.

Med zoom på kamera var man ikke så avhengig av å justere høyden på selve drona, mens drona uten zoomkamera måtte flys opp eller ned for å endre utsnittet. Felles for begge dronene var imidlertid at bildene var av så bra kvalitet at de var fullt mulig å bruke som tellebilder.

Videre bruk og erfaringer

Erfaringene fra forsøket i 2016 var så gode at villreinutvalget gikk til innkjøp av en ny versjon av den minste typen, med 20-megapiksel kamera og noe bedre flytid. Den har erstattet bruk av småfly under minimumstellingene de siste tre vintrene. Den er også prøvd med hell under kalvetelling på sommeren. Dette var i de sørlige skog- og myrområdene, der det er vanskelig å finne flokkene med småfly. Flatt terreng og skog kan også gjøre det utfordrende å telle fra bakken.

Vi har gjort oss mange erfaringer med hvordan utstyret virker, avstander og plasseringer i forhold til flokkene og hvilke forhold som påvirker kvaliteten på bildene. Drona med utstyr får plass i en liten sekk som vi har på ryggen eller i kassa på skuteren. På vinteren er det viktig å holde batterier, skjerm og radiosender varme. Det kan løses på flere måter, men vi har kommet til at det enkleste er å oppbevare dette på kroppen. En ser at flytiden reduseres ved lave temperaturer, men med to-tre batterier er ikke dette noe praktisk problem. Det er ikke mange minuttene du behøver å fly for å ta bilde av en flokk.

Kameraet styres via radiosenderen eller en skjerm som kobles til denne. Vi har valgt å bruke ett vanlig nettbrett. Det går også an å bruke en mobil, men skjermbildet blir da veldig lite. I mye lys kan det være vanskelig å se på skjermen hvis man ikke får tilstrekkelig skygge. Ellers selges nå dronene med egne skjermer som er mer lyssterke og tåler bedre kulde, men det har ikke vi testet.

Rekkevidden på drona vi har benyttet er heller ikke noe problem. I de fleste tilfeller er man ikke lenger unna flokken enn at man ser drona, men samtidig har vi sett at det er gunstig å ikke være nærmere enn 4-500 meter, slik at man kommer opp i nok høyde før den flys innover flokken. Så kan drona senkes ned hvis det er behov, og en ser at dyrene forholder seg i ro. I enkelte situasjoner kunne det kanskje vært ønskelig med et zoomkamera, men det ser ut til at det i de fleste tilfeller ikke er nødvendig.

Drona vi bruker kan ta bilder i jpeg- eller RAW-format, og filme i 4K-kvalitet. RAW-formatet kan være gunstig å benytte for å justere på bilder der lys og konturer på bakken kan gjøre det vanskelig å skille ut dyr. Vi har også erfart at bildene ofte blir best når det er litt overskyet, selv om man enkelte ganger kan dra nytte av solfylte bilder som kaster skygger.

Den dronepakka vi har, med to ekstra batterier, nettbrett og ryggsekk koster i underkant av 20 000 kr. Skal man over på den største drona vi fikk demonstrert, med zoomkamera, må man fort ut med det dobbelte. Villreinutvalget har sett på kjøpet som en god investering og ser nytten av at tellemannskapet enkelt kan bringe med seg utstyret til enhver tid, og brukes så fort behovet og forholdene tilsier det. Det er ressurssparende og med rett bruk virker det ikke til å uroe dyrene i nevneverdig grad.

Vi kommer videre til å sammenfatte en del videoopptak som viser hvordan flokkene påvirkes av dronebruken. Dette vil kunne benyttes som vurderingsgrunnlag med tanke på dispensasjoner til bruk av drone for viltregistreringer også i verneområder.

Test av drone under kalvtelling på Hedmarksvidda 2017 (Foto: Erik Hagen).

Registrering og tillatelser

Droneflyging reguleres av forskrift om luftfartøy som ikke har fører om bord. Dersom dronen skal brukes til noe annet enn hobby og lek må det meldes fra om virksomheten til Luftfartstilsynet før oppstart. Det er et enkelt skjema som sendes inn på Altinn.

Operatørene som skal fly deles inn i tre kategorier RO1, RO2 og RO3. RO1-operatører kan kun benytte droner som veier opp til 2,5 kg og som har en maksimal hastighet på 60 knop. Alle operasjoner må skje innenfor synsrekkevidde i dagslysperioden og innenfor gitte sikkerhetsavstander. Maks flyhøyde er 120 meter. Skal man fly slik at man ikke ser drona, eller med en drone som er over 2,5 kg, trengs det en RO2-tillatelse. Det innebærer en teorieksamen som tas på en trafikkstasjon, samt operasjonstillatelse fra Luftfartstilsynet. Det er ellers lurt å tegne en ansvarsforsikring for aktiviteten.

Det finnes for øvrig mye god informasjon om regelverket knyttet til bruk av droner på luftfartstilsynet.no.

Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen

Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen

Av Bjørnar Ytrehus – 

Jegere, grunneiere og myndigheter har gjort en voldsom innsats for å stanse, og om mulig utrydde, skrantesjuke (CWD) fra Norge. Dette har kostet – på mange vis. Nå gjelder det å ikke la oppgittheten få dominere, men bite tennene sammen og sluttføre arbeidet på en god måte.

Nå er det altså tre hele år siden vi fikk denne fullstendig uventede beskjeden: At vi hadde prionsykdommen chronic wasting disease (CWD) på en villrein midt i den norske fjellheimen. En sykdom de færreste hadde hørt om, og som fagfolkene trodde skulle forbli et amerikansk problem. Til å begynne med var vi lamslåtte og fattige på både kunnskap og pågangsmot, men vi samlet oss, og nå har det blitt gjort ganske mye. Vi har blitt en god del klokere, og vi bør ikke og kan ikke gi oss!

Bjørnar Ytrehus er dyrlege og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og medlem av Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM)

Stor innsats – store ofre

Allerede på forsommeren i 2016 mobiliserte norske jegere, reindriften og fagmiljøene til det som skulle bli et stort, langvarig overvåkingsarbeid som fortsatt pågår. Til nå har det blitt samlet inn, og analysert, omkring 75 000 prøver fra hjortedyr i Norge. De to kommende årene ser det ut til at myndighetene vil finansiere innsamling og analyse av 30 000 prøver per år. Dette gir oss en ganske bra trygghet for at det ikke finnes noen uoppdaget kilde til smitte blant norske hjortedyr.
Samtidig har den siste villreinen blitt skutt i Nordfjella Sone 1. I alt ble det skutt 2 024 dyr i løpet av høsten 2017 og vinteren 2018.

Villreinforvaltninga har midlertidig skrinlagt planene om økt kontakt mellom villreinstammene. Nå arbeides det målbevisst for å holde bestandene adskilt. Fjelloppsynsfolk i området har oppgaven med å følge med på flokkene, delvis ved hjelp av radiomerkede dyr, og jage tilbake eventuelle flokker som prøver å krysse inn i Sone 1 eller ut fra Sone 2. Tamreinlaget på Filefjell gjør tilsvarende innsats på sin flokk nord for Nordfjella. På begge sider av Sone 1 er det også satt opp gjerder for å hindre passering av rein.

Det var 684 salteplasser for sau i Nordfjella-området. 278 av disse var i Sone 1, altså områdene den infiserte reinflokken brukte.

Nå har beitebrukerne og Mattilsynet fullstendig stengt av de 170 salteplassene i Sone 1 som man mente hadde mest besøk av dyr fra den utryddede villreinbestanden, slik at smitten ikke skal spre seg fra disse. På 464 av de resterende salteplassene i Nordfjella (98 i Sone 1) ble det satt opp grinder med luker, som skulle gi sau tilgang mens hjortedyr ble holdt ute. Disse viste seg imidlertid å ikke fungere så godt. I tillegg kommer det at grindene på en del salteplasser ikke gjerdet inne stort nok område. Inngjerdingen av salteplasser var altså et svært omfattende tiltak som nok hadde en effekt, men ikke virket helt som det skulle. Her er fortsatt en jobb å gjøre.

Alt dette arbeidet er slitsomt og krevende. For mange kan det også oppleves som en urimelig og frustrerende inngripen i både næringsvirksomhet og fritid.

Hvorfor må vi gjøre dette?

Det er imidlertid gode grunner for at norske myndigheter velger å gjøre så omfattende tiltak.

Selv etter å ha analysert 75 000 prøver fra hjortedyr i Norge, er det bare blitt påvist prionsmitte (se faktaboks) hos 24 dyr. 19 av disse kom fra Nordfjella Sone 1, der den første villreinen ble funnet.

Alle dyrene fra Nordfjella sone 1 ser ut til å ha klassisk skrantesjuke. Ni av dem hadde bare prionsmitte i lymfeknutene og ikke i hjernen. Dette, og det at det altså var så få dyr, indikerer at utbruddet er i en tidlig fase.

Nå betyr ikke «tidlig» i prionsammenheng det samme som med andre sykdommer. En regner det for sannsynlig at de første infiserte dyrene i Nordfjella var der for mer enn et tiår siden.

Det har også blitt påvist prionsmitte hos fire elg og én hjort. Disse ser ut til å ha skrantesjuke av atypisk form. Hos disse dyra har det ikke blitt påvist smitte i lymfeknutene, bare i hjernen. Med bakgrunn i erfaring fra andre prionsykdommer (se faktaboks), mener forskerne da at disse dyra sannsynligvis er rammet av en lite smittsom sykdom som oppstår hos enkelte eldre dyr. Det er også funnet ett slikt tilfelle blant elg i Finland og ett i Sverige.

Prioner og skrantesjuke

Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease, CWD) er en hjernesykdom som rammer hjortevilt. Inntil 2016, da sykdommen ble påvist i Nordfjella, var den bare kjent fra Nord-Amerika (men spredt til Korea med importerte dyr). I Nord-Amerika ble sykdommen først beskrevet i Colorado på slutten av sekstitallet. Den har siden blitt spredt eller spredt seg over store deler av USA og Canada. Dyr som får sykdommen går lenge uten å vise tegn til at de er dårlige, men vil etter hvert magre av, vise tegn til hjernesykdom og dø.
Skrantesjuke likner sykdommer som skrapesjuke (scrapie) hos sau, kugalskap hos storfe og Creutzfeldt-Jakobs sykdom hos mennesker. Alle disse kalles «overførbare spongiforme hjernesykdommer» og er forårsaket av en opphopning av et protein som finnes naturlig i hjernen. Proteinet har imidlertid fått en unormal tredimensjonal struktur – det er foldet feil. Det feilfoldede proteinet har evne til å få naturlige proteiner til også å folde seg feil. Det er de feilfoldede proteinene som hoper seg opp i klumper og forårsaker hjerneskade. De aller fleste forskere mener slike sykdommer kan oppstå på tre måter: På grunn av en genetisk mutasjon, på grunn av at feilfoldingen skjer spontant i et i utgangspunktet naturlig protein, og på grunn av at feilfoldet protein fra et annet individ kommer inn i kroppen.

Sykdommene kan overføres mellom individer. De aller fleste forskere mener smittestoffet som overføres består av slike feilfoldede proteiner. Disse kalles for prioner.

Ved genetisk og spontan sykdom finnes prionsmitten først og fremst i hjernen, og det skal mye til for å overføre sykdommen fra et individ til et annet. Det man kaller klassisk skrantesjuke og skrapesjuke ser imidlertid ut til å smitte fra dyr til dyr gjennom at prioner skilt ut i spytt, avføring, urin mm. fra et infisert dyr blir tatt opp av et annet.

Fra Nord-Amerika kommer det rapporter om at enkelte bestander som fikk påvist CWD for 20-30 år siden er i bestandsnedgang. Andre bestander er mer stabile. Men en har ikke belegg for å si at CWD bare forsvinner, altså at bestander blir friske av seg selv. Med bakgrunn i at reinen har et så sosialt levevis, regner norske forskere med at en vil se nedgang i en villreinbestand som rammes av skrantesjuke.

Dette er ikke bare et problem for forvaltningen av bestandene. Det finnes lite kunnskap om hvordan syke dyr opplever situasjonen sin, men om en skal overføre kunnskap fra mennesker, så må en tro at skrantesjuke kan føre til mye stress og stor lidelse. Innsatsen mot skrantesjuke er altså motivert av et ønske om å ha bærekraftige bestander av dyr som er friske og har et godt liv, og unngå en situasjon med fallende bestander med en betydelig andel syke dyr.

I tillegg peker forskere over hele verden på at det er viktig å forhindre at mennesker og andre arter utsettes for prionsmitte. Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at skrantesjuke kan smitte til mennesker, og det finnes ikke holdepunkter for at den kan smitte til andre dyr i fjellet på naturlig vis. Men selv om sannsynligheten for smitteoverføring er svært liten, kan det ikke utelukkes at dette en eller annen gang kan skje. Derfor er det om å gjøre å holde nivået av smitte så lavt som mulig.

Amerikanske fagfolk er skeptiske til om vi klarer å bli kvitt skrantesjuke i Norge. Likevel uttrykker de fleste at norske myndigheter må bruke anledningen til å prøve. Det kan kanskje være mulig, om vi i Norge, i motsetning til dem, har vært så heldige å oppdage utbruddet av skrantesjuke på et tidlig tidspunkt. Funnene vi har sett hittil, tyder på det.

Problemet med prionsmitte

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har skrevet flere rapporter om skrantesjuke. Disse gir myndighetene et kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Jeg har vært talsmann for to av disse.

VKM-rapportene sier at man basert på vitenskapelige undersøkelser fra Nord-Amerika kan gå ut fra at dyr som er smittet med skrantesjuke skiller ut smittestoff i spytt, urin og avføring i lang tid før de blir syke. Når de endelig dør, så er det rikelig med prionsmitte i kadaveret. Dessverre så er det slik at prionsmitten holder seg godt i miljøet. En vet ikke helt hvor lenge, men de forskningsresultatene og erfaringene som finnes indikerer at prionene er smittefarlige i flere år.

Prionsmitten holder seg godt i jord og vann og enda bedre i kadavre. Dette gjør at VKM fortsatt betrakter miljøet i Nordfjella Sone 1 som smittefarlig for hjortedyr. Smittefaren er som nevnt ikke vurdert til å være stor, siden det var såpass få smittede dyr fordelt på store arealer. Men den vil være størst der villreinen har oppholdt seg mest, fordi det der ligger igjen mest spytt, urin og avføring. Salteplassene er slike steder. Et tilleggsproblem med dem, er at hjortedyr slikker på og spiser den potensielt smittefarlige jorda. Dermed kan de bli smittet selv. Et annet smittested er kadaverne etter døde infiserte dyr og jorda der slike har råtnet.

Vi har gjort mye for å stoppe spredningen av skrantesjuke, og det har kostet mye. Vi hadde altså en situasjon hvor prionsmitten spredte seg blant villreinen i Nordfjella Sone 1, illustrert med gule prikker i tegningen over. Vi må regne med at smitten spredte seg fra dyr til dyr og fra infiserte dyr ut i terrenget. Fra Sone 1 kan den ha spredt seg til hjort, elg og rådyr i dalene rundt, til villreinen i Sone 2 og tamreinen på Filefjell, men vi har ennå ikke funnet smittede dyr i disse bestandene. Vi må også regne med at sauen som beiter i Nordfjella og åtseletere har vært eksponert for smitte, men vet ikke i hvilken grad de kan ta med smitte til andre steder.

Det kan fortsatt finnes smittebærere

Foreløpige resultater fra podeforsøk på gnagere i laboratorier i utlandet, indikerer at den norske villrein-prionsmitten oppfører seg noe forskjellig fra smitte fra amerikanske hjortedyr med CWD. Dette er ikke så uventet, siden smittestoffet dannes fra proteiner som lages av dyret selv, og slike kan ha små forskjeller fra art til art. Men – det øker usikkerheten rundt hvordan «vår» prionsmitte overføres mellom arter, og hvordan sykdommen utvikler seg. Det er i regelen slik at det finnes en artsbarriere for overføring av prionsmitte. Jo mindre to dyrearter er i slekt, jo mindre er ofte likheten mellom prionproteinene. Dermed skal det ofte mye til før én art blir syk av prionsmitte fra en annen, og i et eventuelt dyr som faktisk blir infisert, vil sykdomsforløpet gå veldig sakte. Men – når dette først har skjedd en gang, så vil prionsmitten være mer tilpasset den nye arten. En sier at det har skjedd en adaptasjon. Dette innebærer at smitten spres lettere fra den første pasienten av den nye arten til artsfellene dens, enn fra den opprinnelig infiserte til den nye arten.

I tillegg spiller sannsynligvis dosen smitte et dyr utsettes for en rolle for om det utvikler sykdom, og i så fall hvor fort det skjer. Det ser ut til at små doser gir sakte utvikling av infeksjonen.

På denne bakgrunnen må VKM gå ut fra at reinsdyr er mottakelige for den norske skrantesjukesmitten og utvikler sykdom, men man kan ikke si hvor fort. Når det gjelder hjort, elg og rådyr, så vet ingen egentlig hvor mottakelige disse artene er og hvor fort de eventuelt vil utvikle sykdom. Det kan for eksempel være at en hjort som utsettes for små mengder smitte, noe som er ganske sannsynlig om den smittes på en salteplass, utvikler sykdommen saktere enn de nord-amerikanske hjorteartene det er forsket på.

En konsekvens av disse usikkerhetene rundt mottakelighet og sykdomsforløp, er at det ikke kan utelukkes at det finnes smittede dyr i områdene rundt Sone 1 som fortsatt holder på å utvikle sykdom.

Hvor er prionsmitten nå?

Den viktigste smittekilden, den infiserte bestanden i Sone 1, er altså fjernet. Prionsmitten kan dermed finnes i 1) miljøet disse dyrene har brukt, 2) eventuelle dyr i omkringliggende områder som ble smittet før Sone 1-bestanden ble avlivet og 3) eventuelle nye dyr som kommer inn Sone 1 og plukker opp smitte. VKM regner miljøet i Sone 1 som den viktigste potensielle smittekilden. Her peker salteplassene seg ut, siden en vet at Sone 1-dyra brukte dem, og at de gir så effektiv smitteoverføring.

Deretter er VKM redde for at det kan finnes infiserte hjortedyr i områdene rundt Sone 1. VKM er spesielt bekymret for om det finnes hjort, for eksempel i Lærdal, som går rundt med prionsmitte i seg. Det er ikke så usannsynlig, siden det er veldig mye hjort i området, og de har vært flittige til å besøke salteplassene i Sone 1. Det kan heller ikke utelukkes at det finnes smittede rein i Sone 2 eller Filefjell tamreinlag, siden de sannsynligvis er lett mottakelige og har hatt endel kontakt med Sone 1.

I følge det som finnes av tilgjengelig forskning, så er sau ikke mottakelige for nord-amerikansk CWD. Artsbarrieren er sannsynligvis sterk også ovenfor den formen for skrantesjuke villreinen hadde. Det er imidlertid fullt mulig at sauene kan ta med seg små mengder prionsmitte på klauvene, i ulla eller fordøyelseskanalen. VKM-rapporten gir uttrykk for at sannsynligheten er svært liten for at en enkelt sau på denne måten skal overføre smitte fra Sone 1 til hjortedyr andre steder. Men i og med at det beiter mange sau i Nordfjellaområdet, så kan man ikke fullstendig utelukke at det kan skje. De viktigste stedene en sau kan plukke opp prionsmitte er salteplasser og kadavre av syke dyr. Om en slutter å bruke salteplasser til sauen, vil den allerede lave sannsynligheten for at dette skjer bli betydelig mindre.

Nå er den infiserte villreinflokken i Sone 1 borte, illustrert i figuren over. Det kan fortsatt finnes smittestoff i miljøet i Sone 1, særlig rundt salteplassene, og vi kan ikke utelukke at det finnes smittede hjortedyr i områdene rundt. Det er fortsatt en jobb å gjøre med kartlegging, bestandsreduksjoner og håndtering av salteplassene, men det er grunn til å ha et håp om at vi kan få til dette.

Besnærende myter til besvær

Det er naturlig at det snakkes mye om skrantesjuke blant folk som opptatt av naturen, hjorteviltet og sauen. Alle mytene som spres, både av folk som burde vite bedre og av de som egentlig ikke vet noe om sykdommen, kan imidlertid gi oss problemer og øke konfliktnivået. De er ofte hentet fra useriøse nettsteder og er mer basert på tankespinn enn gjennomført forskningsarbeid, men de kan like fullt være besnærende å tro på. Noen hevder på slik bakgrunn at vi har for lite kunnskap til å gjøre noe. Andre påstår at forskere og forvaltning skjuler fakta for folk flest. Dette er frustrerende for alle jegere, friluftsfolk, grunneiere, forskere og forvaltere som jobber hardt for å bekjempe skrantesjuken og holde dyra våre friske, og det tar oppmerksomheten bort fra det som er viktig.

Det er selvsagt mye en ikke vet om skrantesjuke. Men det finnes også ganske mye kunnskap – både basert på generell viten om sykdommer hos dyr og med bakgrunn i erfaringer og forskning på CWD i Nord-Amerika og andre prionsykdommer som skrapesjuke hos sau, kugalskap mfl. Når Norge nå står ovenfor et problem vi ikke har håndtert tidligere, så er vi nødt til å bruke denne kunnskapen på en fornuftig måte, omsatt til våre forhold. Slik vil det også være om du har fått en sjelden sykdom. Legen må gå kritisk gjennom hva som finnes av erfaring og forskning, sammenholde det med din situasjon og sette i gang en behandling. Det vil være helt feil å sitte og vente og se på hvordan det går, eller basere behandlingen på hvordan du føler fra dag til dag. Slik er det også nå som vi har en sykdom på viltlevende dyr: Vi må gå kritisk igjennom alt vi kan finne av erfaring og forskning, sortere ut det som ikke virker troverdig og vurdere hvordan resten kan brukes inn i vår situasjon – slik at vi har størst mulig sjanse til å få «pasienten» frisk.

Lytte til tradisjonsbærere

I debattens hete kan det være mange som føler at de ikke har blitt lyttet til. Noen føler seg rett og slett overkjørt og tråkket på. Det er ikke så rart, når en har levd for og med villrein et helt liv og kjenner land, folk og dyr godt. Enkelte mener at myndighetene i mye større grad burde lytte til kunnskapen hos de som lever nær villreinen. Det er jeg på en måte veldig enig i, men dette må nyanseres litt. Norge har svært lange og gode tradisjoner i å håndtere smittsom sykdom. Allerede fra svartedaudens tid finnes det anekdoter om bygder og grender som slapp unna pesten, fordi de skjønte at de måtte isolere seg fra omverdenen og hindre kontakt med smittebærere. På syttenhundretallet grunnla danskekongen verdens nest eldste veterinærutdannelse for å bekjempe kvegpesten som herjet i Europa.

De siste tre hundre årene har vi hatt et veterinærvesen som med stort suksess har bekjempet dyresykdommer. Sammen med geografien vår har denne kunnskaps- og tradisjonsbaserte sykdomsbekjempelsen gjort at Norge har hatt god helse både hos ville og tamme dyrebestander.

Skrantesjuke hos norsk villrein er, ut i fra det vi vet, noe helt nytt. Myndigheter og fagfolk må selvsagt høre nøye etter om det finnes tradisjonell kunnskap blant fjellfolk og reindriftsutøvere som skulle tilsi at denne sykdommen har vært tilstede før, men samtidig må vi alle erkjenne at det er veterinærvesenet som har oversikt, tradisjoner, kunnskap og erfaring i sykdomshåndtering.

Å handle drastisk på tross av stor usikkerhet – fordi konsekvensene kan være så store

Vi vet altså ganske mye om skrantesjuke. Vi kan med ganske stor sikkerhet si at dette dessverre ikke ser ut til å gå over av seg selv, at sykdommen vil spre seg, at den vil medføre lidelse og død for hjortedyr og at spredning og økt forekomst vil gjøre at mennesker og andre arter blir eksponert for smitte. Vi kan godt si at naturen vil ordne opp til slutt, men det er ikke sikkert at naturen ordner opp slik vi ønsker, eller slik at vi fortsatt har friske rein og andre hjortedyr.

I slike situasjoner kreves det mot, besluttsomhet og langsiktighet. Vi må våge å gjennomføre tiltak som kan være ubehagelige og fæle på kort sikt, fordi konsekvensene på lang sikt, for generasjonene etter oss, kan bli så enorme. Det kan da være at vi tar feil ved å handle, men denne feilen vil være mindre enn den motsatte – altså at man lar være å handle på grunnlag av det man vet, og så kommer konsekvensene.

Stå ved pumpene – det går over

Villreinforskeren Olav Strand og jeg hadde et innlegg i Villreinen 2017 der vi ropte «Alle mann til pumpene!». Vi skrev «Det er lett å bli fortvila over alt dette, og det med god grunn. Trolig er dette den største utfordringen som norsk hjorteviltforvaltning har stått ovenfor.» og avsluttet med denne appellen: «Så – la oss hjelpe hverandre og gjøre det vi kan for å bekjempe skrantesjuke! Vi skal i alle fall ikke bli husket for å være de som sov på post og lot denne marerittsjukdommen bre seg uten motstand!»

Det gjenstår ennå en del ting: Hjorteviltjegere over hele landet må fortsette å ta prøver, hjorteviltbestandene rundt Nordfjella skal reduseres og salteplassene må håndteres på forsvarlig vis. Dette er ikke populære tiltak.

For vi er fortsatt fortvilet, og vi er ganske slitne. Fjell som er tomme for villrein er et trist syn. Men samtidig ser vi glimt av håp. Det har ikke blitt funnet klassisk skrantesjuke andre steder. Den viktigste smittekilden er borte, og det har blitt gjennomført mange gode tiltak. Og – det er mange folk som har gjort en vanvittig god og pliktoppfyllende jobb. Så – folkens – stå ved pumpene, følg opp tiltakene og hold motet oppe.

Vi kan greie dette!

Vindmøller i Tolga Østfjell/Rendalen?

Vindmøller i Tolga Østfjell/Rendalen?

Tekst og foto: Arne Nyaas

 Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) peker ut 13 områder godt egnet for vindkraftutbygging i Norge. Blant disse er Tolga Østfjell/Rendalen. Den endelige rammen for vindkraft i Norge skal fastsettes av Stortinget. Lokalt i Nord-Østerdal møter forslaget sterk motstand.

I rapporten «Forslag til nasjonal ramme for vindkraft», som ble lagt fram i begynnelsen av april i år på oppdrag fra Olje- og energidepartementet (OED), skriver NVE: «Basert på det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget peker NVE i denne rapporten ut de områdene vi mener er de mest egnede for vindkraft på land i Norge. Områdene er pekt ut ved å analysere vindressurser, nettkapasitet og avstemme mot andre miljø- og samfunnsinteresser.
Den endelige rammen for vindkraft i Norge skal fastsettes av våre politiske myndigheter. Kunnskap og analyser bidrar til bedre beslutninger og kan virke konfliktdempende. NVE håper å bidra til det gjennom det omfattende arbeidet vi her legger fram».

I denne flokken fotografert nord for Sølenmassivet i mars 2017, var det 503 dyr.

 

Avgjørende rolle

I arbeidet med rapporten bestemte NVE seg for å «frede» samtlige nasjonale villreinområder med tanke på framtidig vindkraftutbygging. Her har Miljødirektoratet og Norsk Villreinsenter hatt en avgjørende rolle. Dette går fram av et notat fra Norsk Villreinsenter: «NVS Notat 4/2018. Villrein og nasjonal ramme for vindkraft. Kunnskapsoppdatering av villreinens arealbruk i åtte villreinområder».
I notatet påpekes blant annet følgende:

«For å komme frem til anbefalte områder gjennomfører NVE en stegvis eksklusjons- og analyseprosess. I juni 2018 ble det presentert en rekke analyseområder som skulle utredes videre. I forkant av dette hadde NVE vært gjennom en runde med harde eksklusjoner og myke eksklusjoner. I de harde eksklusjonene ble uaktuelle områder, deriblant områder med for lite vind og formelt vernede områder, tatt bort. I de myke eksklusjonene ble uegnede/konfliktfylte områder, basert på tekniske, økonomiske og miljømessige forutsetninger, tatt bort. Her ble blant annet de ti nasjonale villreinområdene med randområder ekskludert fra videre analyse.
Miljødirektoratets standpunkt og anbefaling var at de ti nasjonale villreinområdene med randområder skulle tas bort gjennom harde eksklusjoner, og at de 13 andre villreinområdene skulle ekskluderes gjennom myke eksklusjoner.
Slik ble det imidlertid ikke, og disse 13 områdene skal derfor inngå i det videre arbeidet».

Dette skriver NVE i notatet som ble levert 14. september 2018.

Rausjødalen Setermeieri (Tolga kommune) er både Norges og Nord-Europas eldste andelsmeieri. Her ble det produsert sveitserost fra 1856. I dag er den store steinbygningen restaurert (museum og seterkafé). Rausjødalen har bilveg helt fram. Den Norske Turistforening (DNT) har hytte ved anlegget, og har flere merkede stier i området.

Begrunnelsen fra NVE

I begrunnelsen for å bygge vindmøller i Tolga Østfjell/Rendalen peker NVE blant annet på følgende:

«Dette området har veldig gode produksjonsforhold for vindkraft. På kort sikt er det lite kapasitet i transmisjonsnettet til å tilknytte ny kraftproduksjon, men på lengre sikt kan kapasiteten bli bedre. Mye ny vindkraft vil imidlertid kreve betydelige nettinvesteringer lokalt. I området er det samtidig viktige miljø- og samfunnsinteresser, blant annet knyttet til fugl, villrein, kulturhistoriske landskap og ikke-samisk reindrift.
Til tross for lite nettkapasitet på kort sikt og viktige miljø- og samfunnsinteresser, framstår området som et av de mest egnede for ny vindkraftutbygging. Vi har lagt mye vekt på de gode produksjonsforholdene i denne vurderingen. Ifølge våre analyser har deler av dette området noen av de aller beste produksjonsforholdene i Sør-Norge».

Bildet er tatt mot øst og viser Spekesjøen og Elgpiggen i horisont. Kommunegrensa mellom Rendalen og Tolga går fra toppen av Elgpiggen og nordvestover. I juni 2016 slapp sauebøndene i Rendalen 2000 sauer og lam på beite i Spekedalen og Sølendalen. Rundt 30 prosent av disse dyra forsvant etter ulveangrep i området.

Sterk lokal motstand

Forslaget om bygging av vindmøller i Rendalen/Tolga Østfjell (område 56 Nordre Hedmark) har skapt sterke protester lokalt i nabokommunene Rendalen og Tolga. Det første folkemøtet ble avviklet i Tolga rett før påske, mens rendølene arrangerte sitt møte rett over påske. Begge møter var meget godt besøkt, og protestene mot den foreslåtte utbyggingen er massive.

Politikerne i Tolga og Rendalen avviser utbyggingsforslaget som helt uaktuelt. Formannskapet i Tolga viser blant annet til at kommunen bidrar til fornybar energi gjennom den pågående utbyggingen av Tolgafallene i Glomma. Den foreslåtte vindkraftutbyggingen i Tolga Østfjell vil derimot virke negativt. En stor del av fritidsboligene ligger i de østlige områdene av kommunen, områder som er mye brukt til friluftsliv og rekreasjon.

– Næringsgrunnlaget for lokalsamfunnene i disse områdene er basert på landbruk og turisme, og det er et stort potensial i å videreutvikle dette. De eneste rutene for DNT i vår kommune går gjennom dette området, og har store opplevelseskvaliteter, understreker Tolga formannskap som også viser til at deler av området i Tolga omfatter Tolga østfjell villreinområde, med barmarksbeiter, helårsbeiter, kalvingsområder og flere trekkområder. Dette er viktige leveområder for villreinen hvor bukkeflokker på opptil 150 dyr opererer regelmessig.

Politikerne i Tolga mener at med Femund og nasjonalparkene i øst, Sølen landskapsvernområde i sør og Røros bergstad og Cirkumferensen i nord vil det foreslåtte området for vindkraft være et massivt inngrep i en region som har felles historie, identitet og et unikt felles natur- og kulturlandskap hvor en samordnet og velutviklet kvalitetsturisme kan være hovedgrunnlaget for et bærekraftig reiseliv.

Formannskapet i Tolga peker også på at natur- og kulturopplevelser i området er vevd tett sammen og at dette synliggjør ei rik kulturhistorie med mange ulike kulturminner som for eksempel kullmiler og seterlandskap med blant annet Nord-Europas eldste andelsmeieri i Rausjødalen.

 

Stor interessse for villreinseminaret i Rendalen i 2008. Elgpiggen (1604 moh.) ruver i horisonten.

Viktig artikkel i «Villreinen 2005»

I «Villreinen 2005» presenterte vi en åtte sider lang artikkel skrevet av rendølen Per Olav Mathisen. Tittelen var «Oppdagelser i Rendalens fjellverden og områdene vest for Femunden». Artikkelen inngikk i prosjektet «Fangstkultur i fjellet», et tverrfaglig prosjekt i regi av NINA/NIKU ledet av Per Jordhøy. Her ble det presentert ny kunnskap om villreinens arealbruk i fortid basert på sporene etter den tids fangst.

I området ved Elgpiggen (1604 moh.) i grenseområdet mellom Tolga og Rendalen kommuner ble det avdekket 520 fangstgroper, fordelt på to store fangstanlegg med over 400 groper i det ene og 118 groper i det andre. Avstanden mellom fangstanleggene var tre kilometer. I løpet av to feltsesonger ble det gjort mange nye funn og observasjoner, og hele 36 fangstanlegg ble kartlagt i dette området. Lengre sør i Sølendalen, ved Fiskevollen ved Sølensjøen, ble det også avdekket et større fangstanlegg. På samme sted ble det gjort et gravfunn fra Vikingetida.

Høsten 2008 ble det arrangert et to dagers seminar i Rendalen. Temaet var eldre tiders jakt- og fangstkultur i Rendalsfjellene. Seminaret som samlet over 100 deltakere, ble ledet av Per Olav Mathisen. Medarrangør var Norsk institutt for naturforskning (NINA). Mathisen hadde da rukket å registrere over 2000 fangstgroper i de østlige områdene av kommunen. Interessen for seminaret var da så stor, at arrangørene hadde sett seg nødt til å sette strek for påmeldinga lenge før fristen gikk ut. Se samtlige bilder fra ekskursjonen i Sølndalen i «Villreinen 2009» side 86. I dette området ønsker nå NVE å bygge vindmøller.

Villreinen 2019 i salg

Villreinen 2019 i salg

VILLREINEN 2019 er klar for salg og har mye godt lesestoff å by sine lesere. Enten du er jeger, rettighetshaver, forvalter eller forsker bør innholdet i VILLREINEN falle i smak.

For å nå enda flere lesere gir Villreinrådet i Norge også ut Villreinen 2019 digitalt. Med digital utgave fritt og lett tilgjengelighet på «alle skjermer», vil forhåpentligvis leserkretsen utvides. Den digitale utgaven blir tilgjengelig kort tid etter fagdagene på Dombås 6. og 7. juni.

God lesing – enten det er på papir, på skjerm eller begge deler!

Her bestiller du Villreinen 2019.

Under kan du se innholdet og tyvstarte lesingen av en eller flere av artiklene:
  • Naturveiledning ved Norsk villreinsenter Nord
  • Drone som alternativ ved flytelling
  • Nyttig med dialogmøter i villreinforvaltningen
  • Lang tunnel kan redde villreintrekk
  • Arkeologisk forskingsgraving på Verket
  • Kva når reinen er skada eller sjuk?
  • Matavfall i Høgfjellet
  • Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen
  • Fra villrein til tamrein
  • Endring i reinens bruk av sommarbeita på Hardangervidda 1983-2018
  • Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell i Setesdalsheiene
  • Kalving i et landskap uten rovdyr og mennesker
  • Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet
  • Adaptiv løypeforvalting
  • Brukerundersøkelse – adaptiv løypeforvaltning i Bykle
  • Det heilage landskapet
  • Jaktfrie soner – effekt på villreintrekk
  • Jaktfri sone – reelt behov og vil den virke?
  • Bruk og kast i villreinfjellet?
  • Hvorfor jakt?
  • Raudafjell – Noregs 24. villreinområde?
  • Foreslår vindmøller i Tolga Østfjell/Rendalen
  • Jaktkvoter på Hardangervidda 2019
  • Hva betyr samarbeid innen jaktretter for villreinforvaltningen?
  • Vevd sammen i livet og kunsten
  • Overvåking av villrein i 2018
  • Fullblods sekk til villreinjakta
Share This