Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Av Tor Punsvik

Skrantesjuka er den største trusselen norske og europeiske hjorteviltbestander noen gang har stått overfor. Har Regjeringen håndtert denne utfordringen på en betryggende måte? Etter min og manges oppfatning et klart NEI. Forfatteren mener bl.a. at opprettholdt sauehold i Sone 1 i Nordfjella bryter alvorlige, lovfestede prinsipper i norsk naturforvaltning og representerer grov miljøkriminalitet. Hvorfor en slik alvorlig anklage?

Da vår fremste villreinforsker ringte meg 15. mars 2016 så skjønte jeg på alvoret i stemmen at han var dypt bekymret. Chronic Wasting Desease (CWD – seinere skrantesjuke) var påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde. Siden denne uhyre smittsomme og dødelige sjukdommen allerede hadde en 50 årig historie i Nord Amerika var det lett å søke opp skremmende informasjon på verdensweben. Mange av leserne er allerede fortrolige med det marerittet mer enn 26 stater i USA, og stadig flere også i Canada, opplever med sjuke lidende dyr. Dyr som har liten høstingsverdi og hvor noen nå har større naturlig dødelighet enn tilvekst. I laboratorieforsøk er smitte påvist til aper, og mange frykter for at skrantesjuke på sikt kan smitte over på mennesker. En annen fryktet prion-sjukdom, kugalskap, gjør som kjent det i form av Creutzfeldt-Jakobs sjukdom.

Etter å ha konsultert mine kyndige i mars 2016 var jeg rimelig trygg på at her må det handles raskt og brutalt om smitten skulle hindres å spre seg. Kartlegging og innsamling ble raskt etablert, men debatten om aksjonering drøyde. Det til tross for at ledende nordamerikanske eksperter på konferanse i Oslo i november samme år manet til rask, upopulær og brutal bekjemping og opprydding. Først ett år etter påvisning fattet Regjeringen vedtak om at reinstammen skulle fjernes og etter nok ett år var dette gjennomført. Ikke akkurat rask handlekraft – og tenkt et alternativt bilde: «40 000 flyktninger har passert Storskog og Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal legge fram en innstilling om.?.måneder….». Dette er heller ikke betryggende for norsk samfunnssikkerhet med tanke på alle de gufne miljøfarene der ute i verden som kan og vil knakke på den norske døra framover. Dette er noe Riksrevisjonen, opptatt av nasjonal beredskap som de er, burde ta en titt på.

MEN det stoppa ikke der. Skrantesjuke-prioner kan ligge på bakken i årevis, tas opp i vegetasjon og kan erfaringsvist lett spres til nye områder og andre hjorteviltarter. Lett sjokka hører jeg våren 2018 at i størrelsesorden 25 tusen sauer fra store deler av Sør-Norge skal pøses inn i Sone 1 der mer enn 2000 rein er fjerna, og hvor fagfolk har anbefalt omfattende oppryddingstiltak. Prionene kan følge sauen tilbake dit de kom fra på klauver, i pels og fordøyelsessystem. Turgåere og jegere anbefales å rengjøre skotøy etter turer her, og SNO måtte destruere utstyr for mange tusen etter sin nedskytingsaksjon. Jeg fikk ut noen av min private frustrasjon over denne ansvarsløshet gjennom opptreden i NRK og i avisartikler. Jeg mottok kun støtte for dette, unntatt fra tidligere statsråd Dale som tross viten om at dette tema ikke er undersøkt påstod at sau ikke er dokumentert å være smittespreder av CWD.
En person som hadde jobbet mye med skrantesjukehåndteringen i Mattilsynet ringte meg i juni og takket for min innsats og fokusering av temaet i offentlighet. Vedkommende meldte også om stor frustrasjon i egne rekker i Mattilsynet fordi de faglig overkjøres av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg pålegges de munnkurv i spørsmålet om hvorvidt saueholdet i Sone 1 kan bidra til spredning av skrantesjuke. Denne personen sendte meg også interne papirer om sanering av saltslikkesteinsplasser som departementet nektet dem å sende på høring.

Miljødirektoratet, miljøforvaltnings øverste faglige myndighet, er satt på tribunen, og de har heller ikke fått lov til å uttale seg om saueholdet som mulig smittespreder av skrantesjuke.

Gjerder som i sommer skulle holde hjortevilt utenfor saltslikkesteinene i Sone 2 i Nordfjella har til dels fungert motsatt, tidvis som «teiner» stufulle av rein. Jeg registrerer ingen evaluering av den offentlige håndteringen av CWD i offentlighet, og med NJFF som hederlig unntak er dessverre miljøorganisasjonene fullstendig fraværende når den største trusselen mot norsk natur i nyere tid melder seg på dagsorden.

I nær 40 år har jeg jobbet i norsk statlig miljøforvaltning. I 2009 fikk vi en ny, «revolusjonerende» lov for norsk naturforvaltning – nemlig Naturmangfoldloven. Denne loven stiller sterke krav til kunnskap ved vesentlige naturinngrep og at «føre var»-prinsippet skal anvendes når slik kunnskap mangler eller anses for dårlig. Regjeringen har satt dette nasjonale lovverket fullstendig til side og etter min lovforståelse bedrevet grov miljøkriminalitet, og burde vært anmeldt og straffeforfulgt. At Regjeringen underkommuniserer trusselbildet skrantesjuka representerer i samfunnet, og legger munnkurv på de kompetente fagmiljøene, hører heller ikke hjemme i det norske demokratiet..

At Regjeringen har overført forvaltningen av det høstbare viltet til landbruksmyndighetene synes å gi husdyrholdet forkjørsrett, ikke ulikt det som skjer i myndighetenes håndtering av oppdretts- og villaks. Men rekylen kan bli tøff, og du verden hvor traumatisk det vil være for bufenæringen om den mistenkes for å ha, eller får påvist å ha spredd styggedommen til nye hjorteviltarter eller ut av Sone 1, og trolig da også ut i et jomfruelig Europa! EU vokter Norge sin skrantesjukehåndtering med argusøyne fikk vi vite av informasjonsansvarlig i Veterinærinstituttet på Villreinrådets fagmøte på Geilo i fjor. Mon tro hva de tenker i Bryssel?

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Av Tor Punsvik og Lars Arne Bay

Ny E134 skal bli hovedveiforbindelse mellom øst og vest i framtida, og mangedoblet biltrafikk ligger i planene. For å spare penger er vegmyndighetene pålagt å planlegge strekningen Vågslid i Vinje til Seljestad i Odda uten den lange tunnelløsningen som både transportnæringen og villreininteressene mener er nødvendig. I tillegg til faren for trafikkaos, kolonnekjøring eller stengt ved uvær og store snømengder vil dette trolig stoppe nødvendige og historisk viktige reinstrekk mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda. Politikerne må på banen!

I sin planlegging av ny E 134 er Statens Vegvesen (SVV) pålagt økonomiske føringer vedtatt i kommunedelplan og nasjonal transportplan. Ut fra det mandatet kan ikke SVV planlegge med den lange tunnelløsningen som kunne bedret reinens mulighet for trekk mellom våre to største villreinområder, men er bundet til kort tunnelløsning. Det betyr at det blir tunnel fra Røldal i vest til 1 km øst for Peparsteinen, også i Odda kommune. Videre kommer to mindre tunneler øst og vest for Haukeliseter Fjellstue, men ved de tradisjonelt viktige reinstrekkene blir veien liggende åpent i dagen. Skal dette mandatet endres må det gis nye økonomiske føringer for prosjektet og det må foretas ny politisk behandling på riksplan.

Kartskisse som viser den aktuelle veistrekning og med foreslåtte tunneler (stiplet linje). Kilde: SVV

De viktige og historisk mye brukte reinstrekkene mellom våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, vil trolig opphøre om dagens politiske rammer opprettholdes. Statens Vegvesen gjennomførte møte og befaring sist november som ledd i andre gangs behandling av reguleringsplanen. Konklusjonen fra de inviterte villreinkyndige var helt entydig; lang tunnel må til om villreintrekket mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda skal bevares!

De viktige villreintrekkene

Før veiforbindelsen E 134 med Haukelitunnelen kom i 1968, var Setesdalsområdene og Hardangervidda i praksis et sammenhengende leveområde innen Langfjella. Trafikken på veien har økt dramatisk siden den gang. Men i mange år etter veien kom skjedde det likevel store villreintrekk mellom Setesdal Ryfylkeheiene og Hardangervidda, i tråd med dyras nomadiske bruk av leveområder og beiter.

Planpapirene til Statens Vegvesen viser følgende aktuelle trekkområder over E 134.

De østligste trekkene anses som de viktigste i historisk tid. Dette har trolig sammenheng med mindre snømengder og lettere tilgjengelige beiter i de østligste områdene på begge sider av veien. Men i tillegg til den økte biltrafikken er det bygd ut massevis av hytter i området Vågslid og flere er planlagt. Stavanger Turistforenings Haukeliseter fjellstue er landets mest besøkte turistforeningshytte og genererer sammen med hyttene i Vågslid stor menneskelig ferdsel. Dette forstyrrer naturligvis villreinen i områder, som i tillegg til trekkområder utgjør noen av de viktigste vinterbeitene i Setesdal Ryfylke villreinområde. Når reinen kommer sørfra er det gjerne på tampen av året, og kan vare gjennom hele vinteren.

Konsulenten Naturrestaurering AS har på oppdrag av Statens Vegvesen vurdert forventede effekter av ny E 134 på villreintrekkene. I den anleggsperioden på 5 år forventes all reinaktivitet å opphøre i området og om driftsperioden som følger skriver de i sin rapport av januar 2019: «I driftsfasen er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst at noe trekk av rein kan forekomme over den nye Haukelisetertunnelen, men at tunnelene generelt er for korte til å ivareta funksjonelle reinstrekk. Viktige beiteområder og trekk-korridorer ligger også på strekning med veg i dagen, der vegen utgjør et stort terrenginngrep og vil generere økt trafikk til området, derav øker unnvikelseseffekten på rein og reduserer beitebruken, og vegen kan bli en fullstendig barriere.

Barriereeffekten av trafikk og ferdsel i dag framgår tydelig av kartskissen under som viser GPS-merkede simler sine bevegelser i de aktuelle områdene. De grønne sirklene fra Hardangervidda er innhenta fra mars 2001 t.o.m. mai 2014 og røde sirklene i Setesdal Ryfylke fra mars 2007 t.o.m. mai 2014. Men årlig registreres trekk vinterstid, i første rekke av bukkeflokker og en stor del av denne aktiviteten er i nyere tid registrert over tunneltakene på hhv. Dyrskartunnelen og Vågslidtunnelen.

GPS-posisjoner på Hardangervidda og i Setesdalsheiene. Figur hentet fra NINA Rapport 1121 «Veger og villrein».

Utfordringene i Setesdal Ryfylke villreinområde

Setesdal Ryfylke er landets mest sårbare villreinområde når det gjelder faren for nedising av vinterbeiter, som følger av veksling mellom mildvær og kulde. Villreinområdet er også blant de med lavest andel vinterbeiter. Det er derfor utrolig viktig at dyra fortsatt kan ha mulighet for å trekke nord til Hardangervidda når vinterbeiter er utilgjengelige i Setesdal Ryfylke. I 1986 stod eks. store deler av vinterstammen i Setesdal på Hardangervidda i områdene ved Møsvatn. Med de forventede klimaendringer vil disse utfordringene for villreinen i Setesdal Ryfylke ventelig øke, og dermed også viktigheten av at dyra som tidligere kan trekke over på Hardangervidda.

Norges internasjonale forpliktelser for villrein og politiske mål

Norge har store internasjonale forpliktelser i å ta vare på våre villreinområder, og særlig stort er det for de definerte nasjonale villreinområdene som både Setesdal Ryfylke og Hardangervidda er. Det er også vedtatt nasjonale mål at villreinen skal kunne opprettholde eller bedre sine muligheter for trekk innen og mellom villreinområder.

Det er gjort et for dårlig arbeid med å belyse og fremme villreininteressene i planleggingen av nye E 134. Dette gjelder særlig betydningen trekkmuligheten nordover har for villreinen i Setesdal Ryfylke når klimaforhold låser vinterbeitene her i is. Dette manglende fokuset kan skyldes flere forhold, og naturligvis ligger det i bunnen et sterkt politisk ønske om å holde kostnadene på veistrekningen nede.

Oppfølging fra de ansvarlige statlige regionale myndigheter har åpenbart vært for dårlig. De aktuelle arealene ligger i Hordaland og Telemark, mens det er Fylkesmannen i Buskerud som er ansvarlig fylkesmann for Hardangervidda villreinområde og Fylkesmannen i Agder som er ansvarlig fylkesmann for Setesdalsområdene. Her har trolig kommunikasjon og samarbeid vært for dårlig. Dessverre er det også en erfaring hos villreinforvalterne at kommunene Odda og Vinje er langt mer opptatt av villreinens forhold på Hardangervidda enn i Setesdal Ryfylke.

De viktigste villreintrekkene er angitt inn i de østligste planområdet, som innspill fra villreininteressene på høringsmøte om ny E 134 i november 2018. Kilde: Naturrestaurering AS

Lang tunnel kunne bedret trekkmulighetene for villreinen betydelig. Foreliggende alternativ vil med økt trafikkbelastning derimot redusere disse ytterligere, og trolig stoppe trekkmulighetene fullstendig slik også SVV`s sine konsulenter skriver. Med kort tunnel og manglende trekkmuligheter nordover, og endrete og forverra klimaforhold, vil det oppstå situasjoner da villreinstammen låses til sviktende vinterbeiteforhold og kan stå i fullstendig kritisk situasjon!

Det er viktig at våre nasjonale miljømyndigheter og politikere sørger for å få planleggingen av E 134 som ny framtidig stamvei mellom Øst- og Vestlandet inn i et bærekraftig spor!

VILLREINEN 2019 – ØNSKER BIDRAGSYTERE

VILLREINEN 2019 – ØNSKER BIDRAGSYTERE

Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Neste års utgave vil være klar fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?

Innholdsmessig er det alltid stor variasjon og bredde i det som kommer på trykk i «Villreinen». Mange bidragsytere, med ulik bakgrunn, bidrar til at Villreinen alltid presenterer interessante og lærerike artikler. Fellesnevneren er interessen for norsk fjellnatur – og ikke minst – dragningen mot grådyra.

Ta kontakt nå!

Redaksjonen håper at du blir blant bidragsyterne i «Villreinen 2019»! Eller kanskje du har tips om en god artikkel, eller forslag til en «bauta» innen villreinfamilien som bør profileres? Det er bare å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand, så blir vi enige om hvordan dette skal gjøres. Som belønnning for artikkelen og bildene blir du blant de første som får tilsendt neste års utgave av årboka, rett etter utgivelse.

 

Tidsplanen for «Villreinen 2019» (forbehold om endringer)

  • 31. januar 2019: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
  • 13.-14. februar 2019: Styremøte med redaksjonsrådsmøte
  • 28. februar 2019: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
  • 1. mars 2019: Ombrekkingen starter
  • 10.-11. april 2019: Styremøte
  • 24. april 2019: De siste annonsene leveres red.
  • 26. april 2019: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
  • 6. mai 2019: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
  • 24. mai 2019: “Villreinen 2019” leveres på Honne
  • Primo juni 2019: Fagdager (fordeling/utkjøring og distribusjon av Villreinen)