Hva betyr samarbeid innen jaktretter for villreinforvaltningen?

apr 20, 2019Villreinen 2019

Av Tor Punsvik og Bjørn Egil Flø

Kvaliteten på forvaltningen av våre villreinområder varierer, ikke minst skyldes dette hvordan rettighetshavernes organisering fungerer. Dårlig rettighetshaveroppslutning gir svake villreinutvalg, mange vald, lave fellingsprosenter og lite engasjement i å ta vare på leveområder. Hva skyldes forskjellene og finnes det «medisin»?

De regionale forskjellene og historien?

Rettighetshaverne i våre nordlige og østlige villreinområder tar langt mer ansvar enn de gjør i våre sørlige, Hardangervidda og Setesdalsområdene, og har gjort dette lenge. Hardangervidda har 134 vald, Setesdal Ryfylke 74 og Setesdal Austhei 33. Alle deres villreinutvalg/-lag har dårlige oppslutning blant sine mange rettighetshavere, lave fellingsprosenter og liten forutsigbarhet i sin bestandsforvaltning.

At staten disponerer store arealer ser heller ikke ut til å være til særlig hjelp. I tillegg har mange av rettighetshaverne sterke interesser i konkurrerende arealforvaltning – som hyttebygging og kommersialisert friluftsliv.

Rettighetshaverne har lenge tatt dette hovedansvaret i de nordligere villreinområdene, og her forvaltes i større grad dyra i få vald med høye fellingsprosenter og gjennomgående av engasjerte villreinutvalg. Dette skyldes neppe enkeltpersoners individuelle evner eller egenskaper, men snarere kollektive normer og en stedegen tradisjon for å tenke fellesskap – med andre ord en; «allmenningskultur» som har fått de gode individuelle egenskapene til å blomstre.

Fellesskapets eller individets løsninger?

I 1968 publiserte den amerikanske økologen Garret Hardin sin artikkel «allmenningens tragedie», artikkelen fikk enorm oppmerksomhet og satte dype spor etter seg rundt om i verden. I artikkelen tegner Hardin et dystert bilde av oss menneskers evne til å samarbeide. Illustrert med et banalt eksempel der to bønder eier et beiteområde i lag hevder han at konsekvensen vil bli overbeiting. Dette skjer simpelthen fordi han mener det vil være mest lønnsomt for en bonde å sette inn flere beitedyr enn den andre. Fra dette enkle eksempelet hevder han at ressurser uten sterkt eierskap raskt ville ende opp med å bli overutnytta.

Dette ga næring til en omfattende privatisering og det vi kan kalle statlig kollektivisering verden over, også her hjemme. Noen arealer ble «sikret» av Staten, og rundt om i de norske bygdene gikk jordskiftebyråkratene og banket ned bytesteiner i de mange sameiestrekningene som i generasjoner hadde blitt forvaltet i fellesskap mellom eierene. Det tidligere Direktoratet for Statens skoger ble omgjort til Statskog SF og satt under de samme stramme kravene til økonomisk profitt som private eiere.

Pussig forresten at Statskog er pålagt å gjøre butikk på vårt felles arvesølv, mens deres kolleger i råkapitalistiske USA er pålagt å økosystemforvalte sine statseide arealer.

For det var dette vi alle trodde på, vi trodde på de to autoritære ytterpunkta; enten privat eller rent statlig eierskap, det var den eneste garantien mot kollaps. Det var også vitenskapen helt enige om.

Det sjølstyrte lokale forvaltningskollektivet

Men i 1990 kom en ny og viktig stemme inn i debatten, nemlig den amerikanske statsviteren Elinor Ostrom. I boka «Governing the commons» tilbakeviste hun Hardins medisin. «Hardin snakket ikke om allmenninger i det hele tatt», sier hun i et intervju med The New York Times i oktober 2009. «Og hadde han gjort det, så ville det slett ikke endt i en tragedie». Privatiseringen av store deler av verdens allmenninger og sameieområder har skjedd på grunnlag av en vitenskapelig feilslutning. Det har skjedd på grunnlag av at en økolog framstilte mennesket som ute av stand til å etablere kultur, i betydningen regler og normer for hvordan vi forholder oss til hverandre.

Det Hardin beskrev i sin artikkel var altså ikke en allmenning, men en åpen og uregulert ressurs. De fleste europeere og i alle fall de fleste nordmenn – som ennå har mange og fortsatt aktive allmenninger – vet godt at allmenningen absolutt ikke er åpen og uregulert. Tvert imot er den detaljert regulert med lag på lag av lover og regler som bestemmer hvem som har rett til hva og hvordan brukerne skal samarbeide. Slik har det vært så langt tilbake som vi har hatt permanent bosetting og jordbrukskultur rundt om i det meste av Europa. Det var nettopp de europeiske allmenningene som inspirerte Ostrom til å foreslå den alternative retningen for utmarksforvaltningen, nemlig «Det sjølstyrte lokale forvaltningskollektivet».

Gjennom et omfattende datainnsamlingsarbeid fra ressurssystemer over hele verden har Ostrom og hennes forskerkolleger dokumentert – ut over all rimelig tvil – at lokalsamfunnene er langt bedre til å forvalte fellesressurser enn både private og rent statlige eiere. Da Ostrom mottok Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel (bedre kjent som nobelprisen i økonomi) i 2009, ble nettopp dette enorme empiriske arbeidet trukket fram som et forbilledlig eksempel på hvordan teorier får styrke gjennom å studere hva som virker i praksis. De beste forvaltningsregimene, hevder Ostrom, i betydning de mest bærekraftige, finner vi der folk som har levd sammen lenge, og der de også tenker å fortsette å leve sammen, i fellesskap forvalter sine lokale utmarksressurser.

Fellesforvaltning og deltakelse

I dette fellesskapet lykkes man best med å kombinere bruk og vern. Det er her vi finner regimene som er best tilpassa ressursen de har tenkt å forvalte. Her finner vi også de mest avanserte og velutviklede vedtaks- og håndhevingsmekanismene, og ikke minst; det er her tilliten og legitimiteten til forvaltningsregimet er størst.

Ostrom finner at lokale styringsformer basert på frivillig samarbeid, sjøl mellom konkurrenter, knyttet til omforente spilleregler og praksiser – altså selve grunnmodellen for det sivile samfunnet – under visse vilkår er mer effektivt enn både privat og statlig styring.

Samtidig presiserer Ostrom at vellykka sjølstyrte lokale forvaltningskollektiv ikke kan fungere aleine. De må inngå i samfunnet og må ha et mandat og ei ramme fra storsamfunnet for å sikre legitimitet og autoritet internt i organisasjonen.

Det sjølstyrte lokale kollektivet må ha reell rett til å utforme regler, overvåke ressursbruken og til å sanksjonere regelbrudd, og denne retten må også hjemles i storsamfunnets lover. Likedan må allmenningenes regler også samsvare med storsamfunnets verdier. Videre, hevder Ostrom, må det være samsvar mellom ressursgrensene og styringsorganisasjonen. Altså der ressursen strekker seg over flere bygdesamfunn, må den lokale forvaltningsorganisasjonen bygges opp føderalt, med ei overordna styringsgruppe eller forbund. Ostrom gjør et poeng ut av prinsippet om at det må være samsvar mellom hva den enkelte yter til forvaltninga og det en får igjen. Når grunneier og lokalbefolkning bare opplever ulemper for seg ved en nasjonalpark, et verdensarvområde eller et annet fredningsområde reagerer de forståelig nok negativt og konsekvensen er at legitimiteten og tilliten til forvaltningen forvitrer.

I kjølvannet av Ostrom sine teorier, altså fra først på 90 tallet og framover, ante samfunnsforskerne et gryende skifte i synet på lokal og sentral forvaltning. Begrep som co-management (fellesforvaltning) og participation (deltakelse) ble veldig populære i den internasjonale samfunnsforskningen. Forskere rundt i verden utvikla modeller for hvordan en i større grad kunne øke lokal deltakelse og flytte mer av forvaltningsmyndigheten fra en streng hierarkisk og sentralistisk modell til en mer desentralisert og nettverksorientert modell. Det er nå slik med oss mennesker at vi liker å bli lytta til, og de tidvis arrogante motsetningene mellom sentrale og lokale krefter ble svekka. Innen norsk utmarksforvaltning har nok villreinforvaltningen på flere vis vært et lokomotiv i denne prosessen.

Norske erfaringer og lærdom å overføre?

Norske erfaringer og lærdom å overføre? Elinor Ostrom framstår som en inspirator for de av oss som alltid har vært fascinert av lagspill. Den omfattende forskningen hun og kollegaene hennes legger til grunn gir tro på at den mest vellykkede naturforvaltningen ligger i samarbeid og fellesskapsløsninger med lokal eller regional forankring. Hva kan vi lære av de fellesskapene vi har, bevare og utvikle de og hvordan etablere nye også der tradisjonen ikke finnes?

«Du skal ikke legge lista så høyt at du ikke klarer å rive den» er det viselig sagt, og kanskje det gjøres her. Men om det er langt fram til det «sjølstyrte lokale kollektivet» i villreinforvaltning på Hardangervidda og i Setesdalsområdene, må det uansett tas grep om kvaliteten på rettighetshavernes engasjement og evne til å ta ansvar.

Kan vi lære av annen hjorteviltforvaltning?

Midt på 1980 tallet bestod lille Vest-Agder av 442 elgvald, mindre enn halvparten hadde skriftlige avtaler for sin virksomhet og nesten ingen tok hensyn til hvor mye areal og beite den enkelte bidro med når de fordelte utbyttet. Det var mye intern uro og krangel, og fylkesmannen hadde et betydelig antall klagesaker å behandle. 10 år etter inngikk det meste av disse arealene i et langt mindre antall store bestandsplanområder, der rettighetshaverne tok hovedansvar gjennom flerårige bestandsplaner og fikk sin kvotetildeling fra kommunen som frie dyr.

Denne prosessen ble initiert av erkjennelsen av alt for tett elgstamme, med overbeiting og kraftig fall i vekter og kvalitet på dyra.  Alle parter er i dag tjent med dagens organisering av forvaltningen av elg i Vest-Agder, og få klagesaker går til fylkesmannen. MEN denne «revolusjonen» i utmarksforvaltningen i tropisk Norge kom ikke av seg sjøl:

  • Mye økonomiske ressurser ble investert i arbeidet gjennom et nasjonalt «driftsplanprosjekt»
  • Nye retningslinjer i hjorteviltforskriftene ga rettighetshaverne langt større frihet til å utforme høstingsprinsipper i sine flerårige bestandsplaner.
  • Rolleforståelsen ble endret og rettighetshaverne erfarte at det var egne interesser og frysere som ble tjent av å optimalisere «forrentningen» av «elgkapitalen» i skogen – ikke det offentlige. Kalveskyting ble erkjent et virkemiddel, ikke mål som ofte tidligere prediket.
  • Et tett og godt samarbeid ble etablert mellom den regionale skogeierforening (den gang Agder Skogeigarlag) og den statlige viltforvaltningen i fylket og kommunene. – Egne prosjektmedarbeidere ble engasjert til å følge opp krevende lokale prosesser, til å framskaffe forslag til gode avtaler og kunnskapsgrunnlaget i form av bearbeidete «Sett elg»-data og slaktevekter.
  • Mange lokale møter og kompetent veiledning bidro til å heve kunnskapsnivået og eierskapet hos rettighetshaverne.
  • Uferdige bestandsplaner ble en del steder akseptert for en periode, bare for å gi rettighetshaverne en smak før kravene ble hevet.
  • De som hadde gode offensive «høvdinger» med autoritet ble understøttet, og ble gode modeller for de som kom etter. Janteloven ble aktivt speilvendt.
Bruk erfaringene fra «elgrevolusjonen»

Tor stod midt opp i denne «elgrevolusjonen» og tror mange av disse erfaringene kan overføres til dagens øvrig haltende hjorteviltforvaltning – også i de sørlige villreinområdene. For det fantes ingen «allmenningskultur» i Vest-Agder, men en struktur av lokale skogeierforeninger det gikk an å bygge bestandsplanarbeid på. Skal private grunneiernes deltakelse i, og engasjement for, villreinforvaltning på Hardangervidda og i Setesdalsområdene heves, vil det trolig være nyttige erfaringer å hente fra «elgrevolusjonen». Men det vil kreve stor innsats og mye ressurser for å få det til – og ikke minst politisk vilje og klokskap.

Så når deler av den fargerike regjeringen lenge har ivret for å privatisere Statskog, og selge ut arealene til nærliggende eiendommer eller til kapitalsterke eiendomsinvestorer. Ville det kanskje vitnet om større politisk klokskap og fremsynt mot om de heller valgte å styrke det «sjølstyrte lokale forvaltningskollektivet» sin rolle i statens eiendommer rundt om i landet. Elinor Ostrom og hennes forskere har sett at de selvstyrte kollektivene leverer den beste og mest bærekraftige naturforvaltningen! Så vil trolig erfaringene fra disse sjølstyrte kollektivene etter hvert smitte over på de tilliggende private aktørene, slik det tilsynelatende har skjedd med villreinområder lenger nord i landet.

Her er mye spennende samfunnspolitiske spørsmål å gripe fatt i – kjør debatt!

 

Villreinen 2020

Abonnement?

Villreinen 2020 er kommet på lager. Bestill nå å få den rett i postkassa! Kun kr 150,- + porto!

3 Kommentarer

  1. Per Øyvind Grimsby

    Jeg har lest denne artikkelen med stor interesse. The Tragedy of the Commons skrevet av økologen Garreth Hardin i 1968, var en enormt viktig artikkel også for min bakgrunn allerede på 80-tallet med idealistisk naturvernarbeid, og senere i studiesammenheng fra UiB med økologi og samfunngeografi. Tror også flere enn meg hadde med denne bakgrunnen inn i viktige kamper for miljøet, enten det var gjennom idealistisk arbeid, politikk eller forvaltningsrelatert arbeid.
    Men her er det en veldig viktig presisering. Vi tok med oss problemet med allmenningen eller fellesressursen som det egentlig handler om, og ikke løsningen til Hardin. Løsningen til Hardin var jo mer av det som egentlig var problemet, nemlig økt kapitalisme og privat eiendomsrett. Men hovedpoenget til Hardin er jo helt reelt, nemlig at et fritt marked med begrensede ressurser vil kunne ende i tragedie, uten klare regulatoriske regler. Hardin var jo ekstrem i sine løsninger og ønsket blant annet streng befolkningskontroll, og hadde tanker ganske langt unna det noen og enhver kan stå for, i hvert fall i dag. Så tror jeg alltid det er lurt å forsøke å forstå ting ut fra den konteksten det ble skrevet i. 1968 er ganske langt unna 2019 for å si det sånn. Miljøbevegelsen og en bevissthet om de enorme problemene av et helt vilt økende forbruksmønster hadde så vidt starta.
    Det blir litt for enkelt å stå litt på sin høye lest i 2019 og vurdere Hardin ut fra dagens kontekst. Ingen kunne da se at befolkningsvekst skulle flate ut, og nesten gå i nullvekst i nesten hele den vestlige verden slik vi ser det i dag. Veksten har startet å flate ut også i store deler av Asia og Afrika. Det endrer bilde ganske så fundamentalt i forhold til 1968. Dette tar artikkelforfatterne og for den del Erik Plathe i artikkelen The tragedy of the commons – Almenningens tragedie eller kapitalismens tragedie i Steigan.no 6. januar 2019, litt for lett på.
    Ellinor Ostroms forskning på forvaltning av fellesressurser viser langt på vei, og med god empiri, at kollektive forvaltningssystemer kan fungere svært godt på mange områder. Dette vant hun også en Nobel pris for i økonomi for boken “Beyond Markets and States” i 2009. Det viser også forfatterne gjennom sin artikkel og spesielt knyttet til eksemplet med elgrevolusjonen. Prosjektet knyttet til en forbedret rettighetshaverstyrt forvaltning for elg var jeg selv også så vidt en del av gjennom jobb som miljøvernleder og landbrukssjef i Sirdal kommune på tampen av 90-tallet. Tor Punsvik sitt bidrag var formidabelt til en betydelig forbedret forvaltning på hjortevilt gjennom større enheter med færre vald (storvald), felles bestandsplaner og en rettet avskyting. Jeg tror dette er svært gode eksempler på Ostroms teorier om betydningen av fellesforvaltning og medvirkning.
    Jeg deler langt på vei i tillegg mange synspunktene til Ostrom, og spesielt i forhold til «Top down regulering». Det er også gode eksempler lokalt på det, men det for bli en annen skål. Jeg tror imidlertid ikke Ellinor Ostrom selv ville ment at «Privatiseringen av store deler av verdens allmenninger og sameieområder har skjedd på grunnlag av en vitenskapelig feilslutning. Det har skjedd på grunnlag av at en økolog framstilte mennesket som ute av stand til å etablere kultur, i betydningen regler og normer for hvordan vi forholder oss til hverandre». Det er kanskje å vektlegge Hardin vel mye. Det er en jo rekke andre faktorer og mekanismer som har bidratt til privatisering av eiendom.
    Så tror jeg å kaste vrak på, slik forfatterne gjør, de helt åpenbare problemene knyttet til fellesressurser er både farlig og feil. Det er ganske gode eksempler på det en godt kan kalle en «almennings tragedie» også. Helt ekstreme overfiske på en rekke arter opp igjennom historien på våre felles havressurser har vel vist det. Vårt eget overfiske på Lodda greide på noen få år nesten utrydde Lomvibestanden nordpå. Kysttorsken er velkjent. Det samme er en rekke arter rammet av fiske for for- og sildeoljeindustrien.
    Så vil jeg trekke frem det som er et interessant og selvopplevd eksempel med fellesressurser fra mine mange år i Sirdal, både i form av jobb som miljøvernleder og knyttet til politiker i 12 år. Dette skal jeg en gang beskrive mer utførlig i noen større memoarer men tar kortversjonen her. Når jeg kom til Sirdal på tampen av 1990 tallet var Sirdal kommune helt i startgropa for en helt eventyrlig hytteutbygging. Fra noen få spredte hytter og et par mindre felt på noen få hundre hytter til langt ut på 90-tallet vokste dette i løpet av et par tiår til omkring 4000 hytter/fritidsenheter. Veksten er trolig unik i Norsk målestokk sammen med kanskje et par andre destinasjoner. Jeg tror dette eksemplet viser noe av hovedutfordringen, nemlig muligheten for stor økonomisk gevinst. Det er lettere å ha «comanagement» og selvstyrte lokale kollektiv når muligheten for betydelig økonomisk vinning ikke er tilsvarende tilstede. Forvaltning av jaktbart vilt er en aktivitet knyttet til rekreasjon i større grad enn en kilde til betydelig økonomisk vinning for grunneiere.
    Med hytteutbyggingen i Sirdal ble ganske effektivt alt av felleskapstanker knyttet til felles utbygging og felles kostnader ble ganske glatt avvist. Den økonomiske vinningen var alt for stor til det. Administrasjonen ved undertegne og kommuneplangruppen gikk langt i sin tid på hjelpe grunneierne til felles planer for større enheter, som omfattet flere grunneiere, for utbygging. Samtidig som andre områder skulle være øremerket for friluftsliv, urørt natur og landbruk. Alt dette ble vraket. Tanken var trolig at det var nok til alle. Alle grunneiere skulle få bygge på hver sin eiendom. Grunneiere påvirket politikere og politikere påvirket igjen administrasjonen. Tempoet i arealplaner og reguleringsplaner var formidabelt. Resultatet er kanskje ikke en tragedie slik Hardin beskriver det. Men de grunneierne som faktisk var opptatt av urørt natur, viltområder og vern av naturen kunne like godt bygge de også. Mye av ferdselen fra hyttefeltene som dukket opp som større byggefelt gikk uansett på de grunneierne som ikke ønsket å bygge ut. De som forsøkte å begrense ferdselen ble i tillegg gjort til syndebukker og vriompeiser for at de hindret friluftslivet.
    Jeg vil påstå at urørt natur er en fellesressurs og en begrenset ressurs. Det selvstyrte lokale kollektivet som forfatterne viser til fungerte ikke i dette tilfelle. Uten klare regulatoriske rammer for inngrep var ikke grunneierne i stand til å ta vare på ressursen. Hver enkelt grunneier har utbygginger på sin eiendom med spredte felt over hele grendene, med egen infrastruktur med vei, vann og kloakk for hvert felt. Det er både dyrt og arealkrevende, og har definitivt ikke ført til den veksten i bosetting eller nye arbeidsplasser en kunne forventet. Nå er ikke hytteutbyggingen i Sirdal en tragedie. Det mener jeg ikke, men samtidig tror jeg om at det hadde stilt krav om felles utbygginger på grendenivå ville en spart mye på en begrenset ressurs.
    Eksemplet viser bare at en skal være litt forsiktig med å generalisere, riktignok ut fra gode eksempler som det vises til og med god empiri, at det som fungerer i ett tilfelle fungerer i alle tilfeller. Slik er det ikke, og i tilfelle med forvaltning av felles ressurser er grad av mulighet for stor økonomisk vinning en vesentlig faktor.
    Jeg tror det er mye å hente fra erfaringene fra elgrevolusjonen knyttet til rettighetshaver organisering, og deler selvfølgelig fullt ut kritisk synspunkt om privatisering av Statskog og salg av eiendom.
    Med tanke på forfatternes ønske om å styrke det «sjølstyrte lokale forvaltningsmodellen» tror jeg det er viktig at en gjør det innenfor noen klare regulatoriske rammer og basert overordnede mål. Jeg løftet så vidt litt på det jeg mener er et klart behov for noen overordnede bestandsmål for villreinen, på Villreinemndas høstmøte for Setesdal Vesthei og Setesdal Austhei tidligere i april. Dette er en art vi har et helt spesielt forvaltningsansvar på i Europa. Det er noe helt annet enn elg. I dag finnes ikke de overordnede målene utover at vi skal sikre arealene. De bestandsmålene en finner for Europas sørligste villreinområde er en bestandsplan utarbeidet av to villreinlag. Riktignok vedtas bestandsplanen av ei kommunalt valgt villreinnemnd som jeg selv er en del av. Jeg som nemndmedlem har imidlertid ikke hatt noe innvirkning på den planen, utover å vedta den. Det har heller ikke overordnede myndigheter. For all del, villreinlagene gjør en helt formidabel jobb med det som sannsynligvis er alt for små ressurser. Spørsmålet er om dette er godt nok for å ivareta våre nasjonale og internasjonale forpliktelser til forvaltning av arten.
    Vi har gjennomført betydelige FoU arbeider på villrein senere år med GPS-merking og sist ikke minst pågående «Renewable Reindeer». Målsetninger fra prosjektene er å finne gode avbøtende tiltak. Det snakkes om store tiltak som tunnelbygginger, trekkterskler over reguleringsmagasin, flytting av hytter, omlegging av turiststier, stenging av veier etc. Viktig tiltak som formodentlig vil kunne bety mye for bestandsutviklingen av villrein. Hvor reflekteres nytteverdien av slike avbøtende tiltak. Hvilken betydning har arealmessige tiltak for bestandene. Hva er fremtidsmålene nasjonalt for bestandene, utover Heiplanens mål om å sikre arealene? Det er i tillegg et ganske defensivt mål, som gir lite handlingsrom for å kunne kreve betydelige tiltak jfr. målsetninger i regionale samarbeidsprosjekt organisert gjennom GPS merkeprosjektet. Hva vil vi med villreinen frem mot 2030 eller for den del 2050.
    Så kan en si at alt dette kommer med lyskryssmodellen i Miljøkvalitetsnorm for villrein. Men på bakgrunn av at «Miljøkvalitetsnormer er regler som setter krav til miljøtilstanden, gjerne i form av minstekrav» er jeg litt usikker på hvorvidt kvalitetsnormene vil kunne gi noen overordnede bestandsmål på sikt for villreinen.
    Det er gjort og pågår betydelige kunnskapsinnhentinger gjennom de store FoU programmene. Gjennom å nytte den fremste fagkompetansen i forskningsmiljøene, og den kompetansen som sitter i den lokale sjølstyremodellen med rettighetshaver og lokal forvaltning må nasjonal myndighet utforme offensive bestandsmål for villreinen både med tanke på hindre fremtidige arealinngrep og avbøtende tiltak på allerede gjennomførte inngrep. Det gir igjen det nødvendige politiske grunnlaget for å kunne ta tøffe økonomiske prioriteringer i arealforvaltningsspørsmål lokalet og nasjonalt. Da bør også et styrket lokale selvstyrte med rettighetshaver og villreinnemnd ha et bedre og tryggere grunnlag for å fastsette fremtidige bestand- og avskytingsplaner.

    Svar
  2. Johan Vaa

    Kunnskapar og meiningar

    Syster mi studerte i si tid i England. Ho fekk då høyre at «eg trur de nordmenn har meir meiningar enn kunnskapar». Det same kan seiast om Tor Punsvik og Bjørn Egil Flø når dei legg ut om stoda på Hardangervidda og mogelege rådgjerder. I alle fall hoppar dei over fakta og gjeng beint på konklusjonen. Stoda er slik, seier dei:

    «Rettighetshaverne i våre nordlige og østlige villreinområder tar langt mer ansvar enn de gjør i våre sørlige, Hardangervidda og Setesdalsområdene, og har gjort dette lenge. Hardangervidda har 134 vald, Setesdal Ryfylke 74 og Setesdal Austhei 33. Alle deres villreinutvalg/-lag har dårligere oppslutning blant sine mange rettighetshavere, lave fellingsprosenter og liten forutsigbarhet i sin bestandsforvaltning.»

    For det fyrste bryr ein seg ikkje om å seia kor stor tilslutnaden faktisk er. Eg kan i og for seg vera samd i at på privatsida kunne tilslutnaden vore betre, men kolsvart er det no ikkje. 76% av arealet er tilslutta HG eller er almenning og stend såleis bak Villreinutvalet. Deretter kan ein spørje om det er «dårlig»? Gjennomsnittsvaldet et på 60 km2, og ja, dette er mindre enn t.d. i Rondane. Der er eit litt uryddig organisasjonsmønster med ulike modellar for samjakt, men noko grovt kan ein seia at gjennomsnittsvaldet/jaktområdet i dei fjella er 300 km2.

    Så skal ein hugse at på Hardangervidda er det òg eit mangfald av samjaktordningar som i sum gjer at for dei fleste vil jakt vera tilgjengeleg på anna vald(jaktfelt) enn der kort er utskrive. Dei som har valt å stande utanfor HG er og med på slike ordningar. Kvart fjorde dyr blir faktisk felt på framandt vald (ref: VU), det fortel at fleiksibiliteten absolutt er til stades – og at jaktrettshavarane tek ansvar.

    Å gange lenger på den vegen – med svært store jaktfelt og uregulert tilstrøyming av jægerar – er ein risikosport. Dei som har vore med ei tid, har opplevd jaktsituasjonar med sterk konsentrasjon av jægerar. Det er ikkje gode minne.
    Ein kan spørje: Ville villreinutvalet (VU) gjort andre (og betre ) vedtak om tilslutnaden til HG hadde vore betre? Hadde fellingsprosenten vore høgare?
    Ja, dyretalet har svinga meir enn ynskjeleg. Det verste mistaket i nyare tid – 20 år sidan – med nedskjoting til under 5 000 dyr, mindre enn helvta av målsetjinga, og med freding som konsekvens, kan ein vanskeleg skulde jaktrettshavarane for. Det var NINA som gav feil premissar, og Miljødirektoratet som skuva på. VU skaffa endeleg data som gjorde at ein kom på rett kurs att. At ein framleis ikkje har kome opp i målsetjinga for dyretalet kan ein òg i ein viss mon skulde NINA for, tvo år på rad hadde kalveteljingane sterke element av dobbelteljing. Manglande minimumsteljingar på aktuelt tidspunkt gjorde at desse kalveteljingane blei bruka ved estimering av totaltalet, grunnlaget for fastsetjing av fellingskvote. «Når utgangspunktet som galest, blir resultatet originalest», sa Fader Ibsen. Hadde dette blitt annleis med færre og større vald?
    Det grunnleggjande problemet på Hardangervidda er fordeling av dyr i jakta. Det varierer sjølvsagt frå år til år, men Svein Erik Lund, sekretær i VU vågar å seia: Radiomerkte simler, og registrert stad for felling, indikerer at dei siste 15 åra har berre frå 15 til 35% av arealet hatt dyr innom i jakta. Å auke dyretalet sterkt ville nok gje ein annan situasjon i så måte, og det har til ei kvar tid vore røyster for det, også i Villreinutvalet. Fleirtalet har likevel ikkje ynskt ein slik politikk. Ein har sett haustingskapasiteten som ei avgrensing, ikkje beitegrunnlaget.

    Vil færre og større vald, og auka tilslutnad til HG gje ei endring i arealbruken?
    Flø og Punsvik: Set dykk inn i saka før de skriv med store bokstavar.

    I ein naturtilstand (Alaska og Canada) kan ein oppleva at dyretalet frå eit toppnivå minkar til 15% på få år. Der er mykje dyr og lite folk, såleis er det Vårherre som styrer. Faktisk kan VU på Hardangervidda vise til betre resultat.

    Johan Vaa, styremedlem i HG, varamann til VU

    Svar
  3. Johan Vaa

    Ein ting til: Flø og Punsvik skriv: « I tillegg har mange av rettighetshaverne sterke interesser i konkurrerende arealforvaltning – som hyttebygging og kommersialisert friluftsliv.»
    Ja, hytter kastar meir av seg enn rein, så det må ein seia er legitimt. Men at dette skulle gje seg utslag i konkrete vedtak og kvaliteten på bestandsforvaltinga? Det er ei utidig mistenkjeleggjering. Avveging millom ulik arealbruk er gjord i regionalplanane og oppfylgjing av desse, ei offentleg oppgåve.

    Svar

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Pin It on Pinterest

Share This