Kajsa Zetterquist og Per Adde i Pers atelier oktober 2018.

Tekst: Jørn Thomassen, foto: Jørn Thomassen/Kari H. Bachke Andresen

Det måtte bare bli slik! Jeg ble forespurt av tidsskriftet «Villreinen» om å lage et portrettintervju av kunstneren Per Adde som jeg har kjent siden Alta-saken for snart 40 år siden. Men her oppe i Graddis, ved Erik Larsa-tjønna, hvor Per bor sammen med sin kjære, Kajsa Zetterquist, ble det sjølsagt umulig å lage et portrett av Per uten at Kajsa var med. Disse to kunstnerne, som begge er malere, er så tett vevd sammen i livet og kunsten at det ville være umulig å bare snakke med en av dem om deres liv og virke.

Vi ønskes velkommen av Kajsa og Per til hjemmet deres ved Erik Larsa-tjønna i Graddis.

Begynnelsen

Jørn: Vi er kommet hjem til Per og Kajsa, to høyt respekterte og verdsatte kunstnere som har valgt de malte flatene som sine uttrykksformer. På utsiden av atelieret til Per er vi omgitt av vakker og dramatisk natur.

Det er høst med fargene på hell. Inne i atelieret er det stablet lerreter hvor noen er ferdige og andre er under arbeid. Bildene formidler høsten, naturen og landskapet i sterke farger og former. Det er liv og bevegelse i Pers uttrykk på lerretene. Men hvorfor og hvordan havnet Per og Kajsa her oppe ved Erik Larsa-tjønna, nærmere 500 meter over havet og uten vei?

Per: Ja, jeg var jo en ung mann på 21 år som gikk på kunstskole i Gøteborg og drømte om å kunne male i villmark, i fullstendig urørt natur. Jeg fylte opp kanoen i 1947 med malesaker, klær, litt proviant og hund og la i vei. Da høsten kom, la jeg kanoen i vinteropplag dit jeg var kommet og haiket meg sørover til Gøteborg for å fortsette på malerskole.

FAKTA:

Per Adde, kunstner, født 17 april 1926 i Sverige. Kajsa Zetterquist, kunstner, født 18.november 1936 i Sverige. Begge bor ved Erik Larsa-tjønna en drøy kilometer fra Graddis fjellstue i Junkerdalen i Nordland.

Per Adde har hele sitt lange kunstnerliv vært opptatt av natur og vår urbefolkning, og dette preger hans kunst. Dette har han til felles med kona og kunstner Kajsa Zetterquist.

Begge kunstnerne har drevet et utrettelig arbeid for bevaring av kultur, natur og nasjonalparker. De er fremragende kolorister og Per har i stor grad anvendt avbildninger av rein i sin malerkunst. Når han nå har rundet 90 år er engasjementet og produksjonen stadig like levende, og det framgår av utstillingen som åpner 30. mars i år i Adde Zetterquist kunstgalleri. For de som har anledning bys her en unik og anbefalt mulighet til å bli kjent med en av våre virkelige levende og engasjerte samtidskunstnere!

Den samme kanoen som Per padlet nordover med lever ennå og skal på nytt i vinteropplag.

Neste vår var det å komme seg opp til stedet der reisen tok slutt forrige år og padle videre. De svenske elvene renner fra nordvest og sørøstover slik at reisen ble ganske så kronglete, nærmest i sikk-sakk på veien nordover. Da jeg nådde målet mitt i 1950 viste det seg at det ikke fantes noen villmark, men et enormt stort kulturlandskap, med en helt annen kultur enn den jeg kjente fra før – den samiske kulturen. Jeg forsto da at jeg hadde tatt feil i mine drømmer om villmark. Det var riktignok mye urørt natur som møtte meg her oppe i Arjeplogsfjellene, men det var like fullt samenes land. Kulturlandskapet her var pleiet av samene gjennom hundrevis av år, men det ble ikke mindre interessant for det. Det var da jeg også virkelig så og forsto hvor urettferdig storsamfunnet hadde behandlet samene og den samiske kulturen på og faktisk fortsatte å gjøre det.

 

Kultur- og miljøkampene

Jørn: Men møtet med samene og samenes kultur gjorde noe med deg Per?

Per: Ja, det gjorde det absolutt, jeg ble engasjert ikke bare i den samiske kulturen, men også i all urettferdigheten og rasismen og alt det som dette førte til. Jeg bodde på svensk side fram til 1960 og opplevde mange overgrep mot reindriftssamene. Jeg fikk muligheter til å arbeide sammen med dem og lærte hvor nært forhold det var mellom reinsdyr og menneskene som skjøttet flokkene sine på vandringer fra vinterbeiter og over til sommerbeiter. Slik jobbet jeg periodevis som dreng for samene i seks år og lærte å kjenne deres forståelse av naturen og hvordan de leste landskapet og reinsdyra.

Per Adde: Minne fra reinskogen.

Da jeg etter hvert flyttet over til Norge og så at det var akkurat de samme urettferdige forholdene her så hadde jeg jo nytte av alt jeg hadde lært og erfart på svensk side og seinere gjennom Alta-saken. Det hadde spredt seg blant samene på norsk side at jeg hadde en del erfaring og de ønsket at jeg skulle være deres talsmann når det gjaldt Saltfjellet. Men kampen mot urettferdigheten startet allerede i 1955 da jeg i Stockholm ble en slags pressetalsmann for samer fra Jokkmokk i deres kamp mot byråkrater og politikere for å bevare sin kultur. Jeg oppsøkte bl.a. aviser for å få fram samenes budskap og skrev artikler om de samme sakene – overgrepene mot samisk kultur.

Kajsa: Dette er ganske interessant fordi de metodene Per benyttet den gangen er de samme som Günter Wallraff brukte noen år seinere for å avsløre og avdekke hvilke umenneskelige og kyniske forhold en del av innvandrer befolkningen i Tyskland ble utsatt for. Denne metoden var selvsagt ukjent for Per, men måten han levde på, nært innpå naturen, livet, den samiske kulturen og menneskene, gjorde at Per ble en «Wallraffer» fra det samiske miljøet i forhold til storsamfunnet. Svensker og andre trodde jo at Per var samisk.

Per: Ja, mange turister trodde også at jeg var same når de møtte meg, de behandlet meg respektløst og snakket barnespråk til meg så lenge de trodde jeg var same. Men da de etter en stund skjønte at jeg ikke var det kom de fram og presenterte seg, de hadde jo plutselig et navn, og da ble det plutselig veldig interessant med svensken som jobbet hos samene.

Kajsa: Jeg syns du skal fortelle historien om Sara, den forteller ganske så mye.

Per: Ja, jeg bodde altså i en gamme i et samisk område i Krompa oppe i fjellet, og på kvelden en dag kom det noen sportsfiskere fra svenskekysten som hadde bestilt båttransport og overnatting. Neste morgen kom Sara, husmor i familien der, og vekket meg på morgenen og sa: Per Adde, kom nå å se! Jeg gikk ut av gammen og der sto sportsfiskerne på rekke og rad foran samenes stabbur. De hadde dratt fram kistene deres og lagt finklærne fra kistene utover marka uten å spørre om lov. Jeg sprang bort i bare underbuksa og spurte hva faen de holdt på med? Vel, svarte de, vi skulle bare se om det var noe vi kunne kjøpe her! Sånn behandlet man samene, uten respekt, helt utrolig! Og dette var lærere!

Etter hvert kom jo både Alta-saken og Saltfjellet, i begge tilfellene var det på nytt samisk land som skulle ofres til fordel for utbygging av vannkraft. Alta saken holdt jeg på med i tre år, en kamp vi tapte fordi det var gått prestisje i saken. Det er her viktig å fortelle ungdommen i dag som kjemper liknende saker, at saker som er kommet for langt i prosessen oftest tapes, men at det er grenser som flyttes etter kampene og slagene.

Per Adde: Drøm.

Da Saltfjellsaken kom hadde vi erfaring, og ikke minst i motsetning til Alta – vi kom inn i forkant av vedtakene. Planene på Saltfjellet gikk ut på å bygge fem store vannkraftverk som ville gjort det umulig å drive samisk reindrift i området videre. Og som sagt ble jeg på nytt bedt om å være talsmann for samiske interesser ettersom jeg hadde den erfaringen jeg hadde. Det viste seg at de ulike utvalgene fra fylket og kommunene aldri snakket om samisk reindrift i det hele tatt på folkemøtene. De snakket bare om jordbruk, skogbruk og turisme som kraftutbyggingen skulle være en velsignelse for, men nevnte altså ingenting om samisk reindrift. Da skjønte jeg klart at her trengtes en stemme for samiske interesser og rettigheter. Så derfor ble jeg talsmann i fem år overfor kommuner og fylket og også inn mot sentrale politikere i regjering og på Stortinget.

Jeg oppnådde stor forståelse i Landbruksdepartementet som hadde med reindriften å gjøre, Kommunaldepartementet som hadde ansvaret for samisk kultur, Miljøverndepartementet som skulle ivareta miljøet og Olje- og energidepartementet som var utbygger og skulle sikre energien til landet. Med uvurderlig hjelp fra Kajsa drev jeg med rein opplysningsvirksomhet til saksbehandlere, via statssekretærer til statsråder med budskapet om samenes verdier, historie og kultur og viktigheten av at Saltfjellet måtte skånes. Jeg holdt om lag 25 foredrag, hver på om lag en time, til disse fire departementene. I tillegg lagde vi store kart over reinens funksjonsområder hvor også reindriften var tegnet inn. Disse kartene brettet vi ut på møtene for å synliggjøre og få forståelse for problemstillingene. Byråkrater og politikere takket oss for det!

Og vi fikk gehør! Saltfjellet ble vernet til slutt og den samiske reindriften kunne fortsette! Og særlig viktig var det at området også ble nasjonalpark slik at det ble et ordentlig og sterkt vern, og slik at det ikke kunne bli noen omkamp i framtida. Men Alta-saken var viktig for at Saltfjellet ble vernet.

 

Kajsa kommer

Jørn: Etter flere år på reise nordover havnet du her ved Erik Larsa-tjønna i Graddis. I 1967 kom også Kajsa opp hit og ble boende. Dere hadde jo kjent hverandre fra kunstmiljøet i Stockholm tidligere.

Kajsa: Det var selvsagt en stor overgang å komme hit etter 15 år i Stockholm og med flere opphold i utlandet bak meg. Men jeg hadde jo vokst opp på landet i Värmland og følte at det å komme hit var et gjensyn med der jeg hadde vokst opp og de verdiene jeg hadde i minnet. Stockholm var spennende med hele kunstnermiljøet og alle muséene, men jeg nådde en form for metning i den meningen at jeg ville ha arbeidsro og kunne gå på gress igjen. Da tenkte jeg at det var bedre å kunne besøke byen, men ikke bo der. Og så kjente jeg Per, vi var gode venner fra studietida i Stockholm, så da jeg møtte Per seinere var det på riktig tid i vårt liv med den bakgrunnen og det ståstedet vi hadde. Og vi kunne leve videre sammen og oppleve en felles glede her oppe.

 

Åttringen

Jørn: Men ditt første møte med Nord-Norge var på kysten?

Kajsa: Ja, det er en vakker historie.

Per: Jeg visste at Kajsa hadde bodd i Stockholm i 15 år, og jeg tenkte at det kanskje ville bli vanskelig å plassere henne her oppe i, ja la oss kalle det i villmarken.

Kajsa: Det går ikke an å plassere meg, Per, det vet du selv om du sikkert trodde det da!

Per: Men jeg visste i hvert fall at Kajsa elsket havet og kysten, og som en overgang skaffet jeg meg en nesten 100 år gammel Nordlands åttring som jeg planla at vi skulle seile med før jeg skulle ta henne med opp hit til fjellheimen. Jeg greide ikke å vente til Kajsa kom seg nordover på egenhånd så jeg hentet henne i Trondheim. Åttringen lå på svai i Sørfoldfjorden, klokken var 2 på natten, det var midnattssol og fullstendig stille på sjøen. I en liten robåt rodde vi ut, rundet et lite nes, og der lå åttringen. Kajsa ble nærmest målløs da hun så den vakre båten, men greide likevel å spørre om hva slags båt dette var og hvem som eide den? Det er en Nordlands åttring og den er din svarte jeg!

Kajsa: Det var 3. juli 1967 og hele landskapet, stemningen og lyset var noe av det vakreste jeg har opplevd. Det var en skjønnhet i den båten som på en måte svevde på det blikkstille vannet. Det er jo ikke noen liten båt, 30 fot – 10 meter lang, og den ble vårt hjem hele sommeren 1967.

Per: Så gjorde vi det litt slik som jeg hadde gjort med kanoen, vi seilte til det ble høst, la åttringen i opplag der vi var kommet og dro hjem. Da våren kom dro vi tilbake og seilte videre 2-4 måneder hver sommer i flere år før vi dro tilbake til Erik Larsa-tjønna hvor vi etter hvert slo oss til for godt. Og på hele seilasen malte vi.

Kajsa: Seileperioden vår varte fra 1967 til 1970, lenge før den digitale verden, og ingen visste hvor vi var. Jeg tenker på hvordan livet var den gangen, hvor vi kunne ankre opp, besøke en kolonial og ringe til mamma eller andre vi følte det var viktig å ringe til. Det var ganske befriende å ikke måtte fortelle hvor du var til en hver tid. Vi seilte langs kysten, stoppet der vi ønsket, undersøkte alle småfjorder og malte mye.

Per: Så bodde vi her oppe om vintrene og Kajsa fikk den gode gjenkjennelsen og hjemmefølelsen fra sin barndom i Värmland og likte livet her oppe med masse snø og kulde. Men også til det rolige og ensomme dagliglivet hvor vi kunne male i fred og ro. Det gikk altså veldig bra!

 

Kunsten

Jørn: Og siden har dere mer eller mindre hatt dette stedet som base? Dette er hjemmet deres og her lever dere av å male. Per kan du fortelle om hva du egentlig maler? Alle ser at natur og mennesker er viktige i kunsten din, du bruker dyr og bevegelse, og særlig reinsdyr, som inspirasjon for å få fram det uttrykket du ønsker å formidle. Hva er viktig med det maleriet vi har rett ved siden av oss?

Fra Pers atelier.

Per: Det er lett å forstå at folk, som ikke kjenner kunst og det kunstneriske uttrykket, tror at jeg maler reinsdyr og forteller en historie om reinsdyr, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg bruker hunder eller reinsdyr for å skape et dramatisk uttrykk, hvor jeg bruker fargeformen og deres bevegelser til å skape et malerisk uttrykk. Reinsdyra er ikke naturalistisk malt, det finnes jo ikke blå reinsdyr, men jeg bruker farger og bevegelser hos dyra for å uttrykke dramaet i bildet. Fargeformers forhold og organisasjon pleier jeg å si. Det er det som skaper og formidler mitt bildeuttrykk.

Kajsa: Og i det så ligger også at du ønsker å uttrykke din livsglede – din følelse for livet. Og når du er engasjert og dedikert og er veldig tilstede i livet, og alt du vil er å male, så handler det om et behov for å formidle og gi et uttrykk for verdier som er viktige. Her er naturen og dyrene Pers liv i kunsten.

Jørn: Når vi sammenlikner maleriene dine fra 1950-tallet for eksempel, så har du eksplodert i farger de seinere åra.

Per: Ja, det er jo klart man forandrer seg gjennom livet som menneske, og etter nå å ha malt i 70 år, ville det vært rart om jeg ikke også skulle ha forandret meg som maler og eksperimentert meg fram og søkt nye uttrykk. Jeg er selvfølgelig mye tøffere og frekkere i dag enn jeg var på 1950- og 1960-tallet.

Jørn: Og så har du Kajsa som en viktig støttespiller og ikke minst som en form for kritiker i ditt kunstneriske arbeid?

Per: Ja, helt klart. Det ville vært noe helt annet om man hadde bodd her aleine. Det er veldig godt, om ikke nødvendig, å ha det kritiske øyet bak ryggen din hele tiden. At vi hele tiden diskuterer de faglige utfordringene og gir hverandre inspirasjon til å gå videre i våre uttrykk og male ennå bedre. Og viktig, vi gjør det hele tiden sammen og i en respektfull gjensidighet.

Kajsa: Jeg kan ikke tenke meg tanken engang på å jobbe sammen med noen som ikke skjønner hva jeg tenker, mine uttrykk på lerretet og hva jeg står for. Venner har man, og det er flott, men det er en stor forskjell fra gode venner til det å leve sammen i et fellesskap omkring kunsten og det man ønsker å formidle.

Kajsa Zetterquist: Felicias dans.

Og spenningen i ulike uttrykksformer er bare positivt. Noen tror at to kunstnere som lever sammen er i et konkurranseforhold – slik er det absolutt ikke hos oss, det ville vært helt uholdbart om man ikke skulle være glad når den andre jobber bra. Det er de indre relasjonene som er viktig og da er det jo bra flaks at man en gang fikk møte hverandre – det er ikke så mange av dem der ute vet du! Livets glade tilfeldigheter!

Så var det veldig fint da vi bosatte oss her oppe at vi hadde kommet dit vi hadde kommet i livet som kunstnere og sjølstendige mennesker. At jeg var 30 og Per 40 år da vi flyttet sammen er noe helt annet enn om man skulle flytte vekk fra kunstnerkolleger i tidlig alder. Da skal du ha en helt spesiell styrke for å kunne utvikle deg selvstendig som kunstner. Dette er jo ikke et fag du kan ferdigutdanne deg til, du endrer deg som menneske og kunstner og på en måte utdanner deg gjennom hele livet med påfyll og korreksjoner på utviklingsveien. Det er slett ikke dumt med livserfaring når man velger å slå seg sammen med en partner.

 

Husene

Jørn: Og så har dere sammen bygget opp et fantastisk sted her oppe ved Erik Larsa-tjønna med flere atelierer, stabbur, stall og til og med en gamme hvor fisk og reinsdyr røkes hvert år.

Per: Jo det har blitt noen bygninger etter hvert, men vi skal også huske på at det har tatt mange år. Og så ble det slik det måtte bli, vi trengte stadig større og større plass fordi vi maler i stadig større formater. Det første huset ble laftet opp i Junkerdalen. De andre er gamle tømmerbygninger som er tatt ned der de sto, merket og satt opp igjen her oppe. Det siste store atelieret mitt ble satt opp i 1983. Alle bygningene er nøye tilpasset terreng og landskap og kun ett tre har måttet vike plass.

Per, ekorn og det første huset.

Jørn: Men helt aleine har dere ikke vært her oppe?

Kajsa: Vi har begge vokst opp på landet og jeg hadde alltid drømmen om en hest. I 1975 fikk vi denne vidunderlige nordlandshingsten Chagall som vi hadde gleden av å leve sammen med i 20 år. I tillegg har vi alltid hatt hunder – grønlandshunder og langhårete schæfere.

Per: Vi bor jo uten vei og det har vært viktig å ha dyr som kan hjelpe oss med transport. Det startet med hunder, så kom hesten, men nå er det dessverre blitt mer motoriserte kjøretøy som hjelper oss.  Nå er det ekorn og fugler som fyller tomrommet og gir oss mye glede, men savnet etter hunder og Chagall ligger der!

Husene ved Erik Larsa-tjønna.

Vi er ferdige med besøket hos Per og Kajsa for denne gang, men det blir ikke stille for Per og Kajsa av den grunn. Allerede om et par dager skal Per møte fylkesmennene fra Trøndelag, Nordland og Troms for å snakke om Saltfjellet, med Kajsa som viktig støttespiller!

Per og Kajsa har fått sitt eget Adde Zetterquist kunstgalleri på Storjord i Saltdal hvor en fast utstilling av deres kunst henger og hvor det også er et gjestegalleri. I april skal dessuten Per ha en egen salgsutstilling i galleriet med arbeider fra de seinere årene.

Share This