Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Av Tor Punsvik

Skrantesjuka er den største trusselen norske og europeiske hjorteviltbestander noen gang har stått overfor. Har Regjeringen håndtert denne utfordringen på en betryggende måte? Etter min og manges oppfatning et klart NEI. Forfatteren mener bl.a. at opprettholdt sauehold i Sone 1 i Nordfjella bryter alvorlige, lovfestede prinsipper i norsk naturforvaltning og representerer grov miljøkriminalitet. Hvorfor en slik alvorlig anklage?

Da vår fremste villreinforsker ringte meg 15. mars 2016 så skjønte jeg på alvoret i stemmen at han var dypt bekymret. Chronic Wasting Desease (CWD – seinere skrantesjuke) var påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde. Siden denne uhyre smittsomme og dødelige sjukdommen allerede hadde en 50 årig historie i Nord Amerika var det lett å søke opp skremmende informasjon på verdensweben. Mange av leserne er allerede fortrolige med det marerittet mer enn 26 stater i USA, og stadig flere også i Canada, opplever med sjuke lidende dyr. Dyr som har liten høstingsverdi og hvor noen nå har større naturlig dødelighet enn tilvekst. I laboratorieforsøk er smitte påvist til aper, og mange frykter for at skrantesjuke på sikt kan smitte over på mennesker. En annen fryktet prion-sjukdom, kugalskap, gjør som kjent det i form av Creutzfeldt-Jakobs sjukdom.

Etter å ha konsultert mine kyndige i mars 2016 var jeg rimelig trygg på at her må det handles raskt og brutalt om smitten skulle hindres å spre seg. Kartlegging og innsamling ble raskt etablert, men debatten om aksjonering drøyde. Det til tross for at ledende nordamerikanske eksperter på konferanse i Oslo i november samme år manet til rask, upopulær og brutal bekjemping og opprydding. Først ett år etter påvisning fattet Regjeringen vedtak om at reinstammen skulle fjernes og etter nok ett år var dette gjennomført. Ikke akkurat rask handlekraft – og tenkt et alternativt bilde: «40 000 flyktninger har passert Storskog og Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal legge fram en innstilling om.?.måneder….». Dette er heller ikke betryggende for norsk samfunnssikkerhet med tanke på alle de gufne miljøfarene der ute i verden som kan og vil knakke på den norske døra framover. Dette er noe Riksrevisjonen, opptatt av nasjonal beredskap som de er, burde ta en titt på.

MEN det stoppa ikke der. Skrantesjuke-prioner kan ligge på bakken i årevis, tas opp i vegetasjon og kan erfaringsvist lett spres til nye områder og andre hjorteviltarter. Lett sjokka hører jeg våren 2018 at i størrelsesorden 25 tusen sauer fra store deler av Sør-Norge skal pøses inn i Sone 1 der mer enn 2000 rein er fjerna, og hvor fagfolk har anbefalt omfattende oppryddingstiltak. Prionene kan følge sauen tilbake dit de kom fra på klauver, i pels og fordøyelsessystem. Turgåere og jegere anbefales å rengjøre skotøy etter turer her, og SNO måtte destruere utstyr for mange tusen etter sin nedskytingsaksjon. Jeg fikk ut noen av min private frustrasjon over denne ansvarsløshet gjennom opptreden i NRK og i avisartikler. Jeg mottok kun støtte for dette, unntatt fra tidligere statsråd Dale som tross viten om at dette tema ikke er undersøkt påstod at sau ikke er dokumentert å være smittespreder av CWD.
En person som hadde jobbet mye med skrantesjukehåndteringen i Mattilsynet ringte meg i juni og takket for min innsats og fokusering av temaet i offentlighet. Vedkommende meldte også om stor frustrasjon i egne rekker i Mattilsynet fordi de faglig overkjøres av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg pålegges de munnkurv i spørsmålet om hvorvidt saueholdet i Sone 1 kan bidra til spredning av skrantesjuke. Denne personen sendte meg også interne papirer om sanering av saltslikkesteinsplasser som departementet nektet dem å sende på høring.

Miljødirektoratet, miljøforvaltnings øverste faglige myndighet, er satt på tribunen, og de har heller ikke fått lov til å uttale seg om saueholdet som mulig smittespreder av skrantesjuke.

Gjerder som i sommer skulle holde hjortevilt utenfor saltslikkesteinene i Sone 2 i Nordfjella har til dels fungert motsatt, tidvis som «teiner» stufulle av rein. Jeg registrerer ingen evaluering av den offentlige håndteringen av CWD i offentlighet, og med NJFF som hederlig unntak er dessverre miljøorganisasjonene fullstendig fraværende når den største trusselen mot norsk natur i nyere tid melder seg på dagsorden.

I nær 40 år har jeg jobbet i norsk statlig miljøforvaltning. I 2009 fikk vi en ny, «revolusjonerende» lov for norsk naturforvaltning – nemlig Naturmangfoldloven. Denne loven stiller sterke krav til kunnskap ved vesentlige naturinngrep og at «føre var»-prinsippet skal anvendes når slik kunnskap mangler eller anses for dårlig. Regjeringen har satt dette nasjonale lovverket fullstendig til side og etter min lovforståelse bedrevet grov miljøkriminalitet, og burde vært anmeldt og straffeforfulgt. At Regjeringen underkommuniserer trusselbildet skrantesjuka representerer i samfunnet, og legger munnkurv på de kompetente fagmiljøene, hører heller ikke hjemme i det norske demokratiet..

At Regjeringen har overført forvaltningen av det høstbare viltet til landbruksmyndighetene synes å gi husdyrholdet forkjørsrett, ikke ulikt det som skjer i myndighetenes håndtering av oppdretts- og villaks. Men rekylen kan bli tøff, og du verden hvor traumatisk det vil være for bufenæringen om den mistenkes for å ha, eller får påvist å ha spredd styggedommen til nye hjorteviltarter eller ut av Sone 1, og trolig da også ut i et jomfruelig Europa! EU vokter Norge sin skrantesjukehåndtering med argusøyne fikk vi vite av informasjonsansvarlig i Veterinærinstituttet på Villreinrådets fagmøte på Geilo i fjor. Mon tro hva de tenker i Bryssel?