Av Alina L Evans, Nadine Closset og Andrea Miller, Høgksolen i Innlandet, Rebecca Davidson, Veterinærinstitutt, Geir Rune Rauset, NINA og Hans-Petter Heier Ruud, Sollia Fjellstyre –

Reinens hjernemark, Elaphostrongylus rangiferi, er en parasitt som forårsaker skader i hjerne og ryggmarg hos rein (Rangifer tarandus) ved store mengder smitte. Dette kan gi varierende symptomer fra hjerne og ryggmarg og redusert overlevelse om vinteren. Parasitten har et svært temperaturavhengig utviklingssteg i snegle, og med varmere somre kan parasitten bli et økende problem. Dette kan true villreinens framtid.

Bilde tatt under prøveinnsamling på Vulufjellet. Foto: Hans-Petter Heier Ruud.

Parasitten har en to-verts syklus og er avhengig av snegler som mellomvert (Figur 1). Forskning viser at utvikling av hjernemarken i snegler er svært temperaturavhengig, med raskere utvikling ved høyere temperaturer. I tillegg, er det påvist lavere hjernemarksmitte hos tamrein som beiter på større høyder, men det er ukjent om denne forskjellen var forårsaket av mangel på snegler, eller andre faktorer som lavere lufttemperatur.

I en masteroppgave levert ved Høgskolen i Innlandet Campus Evenstad (Juni 2021) ble fem villrein, merket med GPS halsband i Rondane Nasjonalpark, undersøkt for hjernemarksmitte gjennom sommer, høst og vinter 2020-2021. Oppgaven var en del av prosjektet «Klimasyk Rein» som var finansiert av Trøndelag Regionale Forskningsfond og ledet av Veterinær–instituttet i samarbeidet med Høgskolen i Innlandet, Norsk Institutt for Naturforskning og Liverpool universitet. Prosjektet hadde støtte fra Sollia Fjellstyre. Dyrene var allerede GPS-merket som en del av et pågående NINA-prosjekt som overvåker villreinbestanden i Rondane, med godkjenning fra Mattilsynet (FOTS ID 15116) og tillatelse fra Miljødirektoratet (MD). Målet med studiet var å vurdere hvordan nivået av hjernemark ble påvirket av reinens arealbruk. I tillegg undersøkte prosjektet hvor sneglene (parasittens mellomvert) befant seg i terrenget, for å kunne senere utvikle matematiske klimamodeller som kan forutsi smittepress med hjernemark på beite.

Flokken som ble undersøkt hadde delt seg i to grupper i sommerperioden med klare geografiske forskjeller. Gruppen i Rondane Sør hadde ca. 1800 rein og inkluderte de GPS-merkete individene 248, 249 og 258. Gruppen i Rondane Nord besto av ca. 240 rein og inkluderte rein 247 og 6455 med GPS-krager. Avføringsprøver ble tatt fra bakken i områdene hvor reinene befant seg. Disse kunne dermed ikke kobles direkte til dyrene med GPS-krager, men var representative for hele flokken i hvert av de to områdene. Avføringsprøvene ble undersøkt for parasitter (Baermanns metode) og antall larver per gram avføring ble registrert for hver prøve. Avføringsprøver ble samlet inn i juni og oktober 2020 og mars/april 2021. Snegletetthet ble undersøkt ved å telle antall snegler i forskjellige vegetasjonstyper i områdene brukt av reinen. Totalt ble 49 steder undersøkt for snegletetthet, med to til tre steder undersøkt per vegetasjonstype. Resultatene fra GPS-data, parasittanalyser og snegletetthet ble analysert i QGIS for å se etter trender og forskjeller mellom flokkene i Rondane nord og sør. Reinflokken i Rondane nord viste seg å være mest på fjellet om sommeren, mens reinflokken i sør var oftest i skogen. I det samme tidsrommet gikk den nordlige flokken i en gjennomsnittlig høyde på 1200 moh. og miljøet en gjennomsnittlig lufttemperatur på 17 °C, mens den sørlige flokken oppholdt seg i gjennomsnittlig høyde på 849 moh. og 19 °C. 

Flere faktorer som kunne påvirke snegletetthet (figur 2), for eksempel jordtype, fuktighet, pH, vegetasjon og avstand til tregrense ble også analysert. De viktigste faktorene for å beskrive snegletetthet var vegetasjonstype og avstand fra tregrense. Kort oppsummert var snegletetthet høyest i skogen og ingen snegler ble påvist over tregrensen. Figur 3 viser et kart med beregnet snegletetthet i områdene hvor reinene befant seg i perioden juli-august 2020. 

Figur 2 Illustrasjon av de signifikante forskjellene i høyde over havet (elevasjon, 2a) og estimert snegletetthet (2b) hos to villreinflokker tilhørende delbestandene i Rondane Nord og Sør ved sommerbeite i juni-august 2020. Populasjonen i sør hadde høyere forekomst av hjernemark og høyere smitteintensitet enn populasjonen i nord ved undersøkelse av avføringsprøver i mars 2021.

Mengde hjernemarklarver i avføringen varierte som forventet med årstid. Det var høyest forekomst av hjernemarklarver i avføringen på vårvinteren (mars 2021; 54 % i sør og 18 % i nord), og minst på høsten (oktober 2020; 0 % i Rondane sør og 5 % i Rondane nord). Hjernemark var mer utbredt hos rein som beitet i områder med høy estimert tetthet av snegler på sommeren (Figur 3a). Områdene med mye snegler hadde lavere elevasjon, høyere gjennomsnittlig sommertemperatur og mest bjørkeskog (Figur 3b). Modellert eksponering for snegler var signifikant høyere på beiter med høy snegletetthet (Figur 3) og dette samsvarte med signifikant høyere forekomst og smitteintensitet av hjernemark hos den sørlige populasjonen sammenliknet med den nordlige.

Tidligere var det tenkt at rein som beitet i lavlandet var mer utsatt for hjernemarksmitte på grunn av høyere lufttemperatur, som førte til raskere utvikling av parasitten i sneglene og dermed høyere smittepress. Men som denne studien viser er tetthet av snegler også en viktig tilleggsfaktor for rein som beiter mye i områder under tregrensen. 

Villreinstammen i Rondane har hatt lite hjernemarkforskning fra før, og denne studien gir viktig grunnkunnskap om parasitten i dette området. Det er uklart hvorfor delflokken i Rondane sør tilbragte sommeren i skogen. Flere faktorer, inkludert forstyrrelser fra turister, beitekvalitet og værforhold kan ha betydning. I tillegg til høyere snegletetthet, var gjennomsnittlig lufttemperatur om sommeren to grader varmere for populasjonen i sør enn i nord. Varmere temperaturer og økt snegletetthet førte til økt smittepress i løpet av sommeren – noe som kunne påvises i reinens avføring på vårvinteren året etter. 

Prosjektet Klimasyk rein har også undersøkt hvordan et varmere klima kommer til å påvirke parasitt- og snegleutbredelsen i fremtiden. Beregningene gjort i en annen masteroppgave viser at villreinområdene kommer til å få et betydelig høyere smittepress med hjernemark i årene som kommer, og derfor kan parasitten være en ytterligere begrensende faktor for villreinens fremtidige overlevelse.

Figur 3 Estimert snegletetthet per m² (3a) og dominerende vegetasjonstype (3b) i områdene hvor de GPS-merkede reinene befant seg sommeren 2020 (juni-august).

Hele masteroppgaven til Nadine Closset finnes her.

Av Bjørnar Ytrehus, Kjersti Selstad Utaaker, Geir Rune Rauset, Olav Strand – 

Allerede på vinteren 2016 satt vi og planla en forskningsinnsats på hvorfor det så ut til å gå såpass dårlig med villreinbestanden på Knutshø. Fra å være en av de villreinbestandene som hadde høyest kalvetall og høyeste slaktevekter, så det ut til at pilene pekte nedover. Både kalvevektene og antall kalver per 100 simler/ungdyr var fallende, uten at det egentlig var noen åpenbar grunn til det. For slaktevektene på voksne dyr så ut til å være stabile, noe som skulle kunne tyde på at problemene ikke var relatert til for høy bestand, for lite tilgjengelige beiter eller for dårlige beiter.

Men – i 2016 skjedde det  andre viktige ting i Villrein-Norge. Oppdagelsen av skrantesjuke i Nordfjella dominerte plutselig tankene og hverdagene til alle som jobbet med villrein, og mindre akutte problemer kom mer i skyggen. 

I skyggen av skrantesjuken

Likevel – med hjelp av lokale hjelpere, oppsynsfolk og jegere i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna fikk vi samlet inn avføringsprøver fra en del villrein skutt under jakta både i 2016 og 2017. Disse ble analysert for parasitter av Rebecca Davidson og Andrea Miller. Tanken med undersøkelsen var å sjekke om en økning i parasittbelastningen kunne være en del av forklaringen til nedgangen i kalvetall og kalvevekter. Et av resultatene var imidlertid overraskende: Flere av kalvene var ikke bare infisert med rein-parasitter, men også den svartelistede saueparasitten Nematodirus battus.

Disse salteplassene

I arbeidet med å gi kunnskapsstøtte til arbeidet med å begrense og om mulig utrydde skrantesjuke fikk vi en øyeåpner når det gjaldt salteplasser for sau. Lars Nesse og andre i Nordfjella hadde ved hjelp av private viltkamera dokumentert hvor hyppig salteplassene ble besøkt av ikke bare sau, men også villrein, hjort og elg. På bildene så vi store grupper av villrein som fordelte seg utover plassen rundt saltsteinen og sto med mulen mot jorda. Det kunne ikke tolkes som noe annet enn at de slikket på eller rett og slett spiste jord som var beriket (eller forurenset) med salt fra saltsteinen. Når vi da besøkte disse salteplassene, og så at jorda rundt dem ofte besto av en vesentlig andel dyremøkk, så forsto vi at salteplassene har potensiale til å være farlige steder med tanke på smitteoverføring – både av parasitter og prioner.

Ei lita gruppe med simler og ganske unge kalver besøker en salteplass i Knutshø tidlig i juni. Både kalver og voksne har mulen mot jorda over lang tid. Det er egentlig fortvilende, for i mikroskopet ser vi at jorda inneholder 5 Nematodirus battus-egg per gram. Vi vet ikke hvilken effekt dette har på kalvene, men hos lam gir infeksjon med denne parasitten alvorlig tarmbetennelse – som igjen fører til nedsatt tilvekst og økt dødelighet.
(Bilde: Viltkamera NINA).

Saltsteinsprosjektet

I 2017 fikk vi midler fra Viltfondet og Miljødirektoratet til å se på salteplassenes rolle for smittespredning både med tanke på parasitter og prioner. I prosjektet har vi studert hva slags parasitter som finnes i mage og tarm hos villrein, sau, hjort og elg i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna, vi har studert forekomsten av parasitter på salteplassene i forhold til miljøet rundt, og vi har brukt viltkamera til å dokumentere hvilke dyr som bruker salteplassene, når de er der og hva de gjør der. I samarbeid med canadiske forskere holder vi også på å se på forekomsten av prioner på salteplassene i Nordfjella, og i samarbeid med forskere fra NMBU på Ås ser vi på hvordan saltbruken har forandret jorda og hvordan dette kan tenkes å påvirke overføringen av prioner. 

Sammenliknet med Bye (1986)

Det har blitt forsket på parasitter hos villrein tidligere. Karstein Bye ved Universitetet i Tromsø undersøkte løpemagen hos 72 voksne og 10 kalver skutt på vinteren 1983 på Hardangervidda og i Knutshø og Forollhogna vinteren 1984. Bye påviste seks arter nematoder (rundorm). Alle var typiske reinsdyrparasitter. Ostertagia grühneri var den mest vanlige, mens Nematodirus tarandi bare ble funnet hos kalvene. Bye konkluderte med at villreinen i liten grad ble smittet med saueparasitter, selv om artene brukte samme beiter. 

Høye parasittnivåer på Hardangervidda tolket han som en effekt av høy bestandstetthet, og foreslo at parasittbelastningen kunne være en medvirkende faktor til den store forskjellen i slaktevekter mellom Hardangervidda og de andre områdene.

Våre undersøkelser indikerer at noe har endret seg. I Knutshø og Forollhogna fant masterstudenten Per-Anders Robertsen høye nivåer av sauens løpeorm Teladorsagia circumcincta hos både voksne og kalver, gjerne sammen med Ostertagia grühneri. I tillegg har saue-tarmparasitten Nematodirus battus delvis erstattet slektningen Nematodirus tarandi både i Nordfjella (Sone 2), Knutshø og Forollhogna. Når vi for sammenlikningens skyld undersøker tamrein fra Finnmark, finner vi imidlertid de samme reinparasittene som Bye fant.

Vår konklusjon blir da at villreinen og sauen nå deler innvollsorm. Det er nærliggende å tenke at dette kan ha med en økning i sauetallet å gjøre, og vi ser at antall sau i Knutshø økte fra
38 500 til 46 500 (21 %), mens den i Forollhogna økte fra 36 500 til 40 500 (11 %) i perioden 1984–2018. Spørsmålet blir om dette alene kan forklare endringen, siden sau og villrein stedvis hadde mye kontakt også i og før 1984.

Nematodirus battus under klekking fra egget. Parasitten overlever vinteren inne i et tykkskallet egg, for så å klekkes når døgnmiddeltemperaturen går over 10 grader. Vi finner store mengder av denne saueparasitten i jorda på salteplassene, i avføring fra sau og avføring fra villrein.

Et løsningsorientert flokkdyr

Når vi sitter og kikker på filmene og bildene som er tatt med viltkamera på salteplassene, så ser vi både sau, rein, hjort, elg, rødrev, fjellrev og hare. Men atferden til de ulike artene er ganske forskjellig. Sauen, for eksempel, kommer i små grupper og besøker gjerne salteplassene hyppig og gjennom hele beitesesongen. Når de besøker plassen går de rett mot saltsteinen og står gjerne og slikker på denne fra hver sin kant. Reinen kommer bare av og til, men når de først besøker en salteplass kan de tilbringe lang tid der. Foreløpig, før vi har fått analysert bildene skikkelig, ser det ut som om det er om våren de er der hyppigst. De kommer gjerne i flokk og sprer seg med en gang ut over hele salteplassen, dvs. det området hvor vegetasjonen er slitt vekk. Her står de med passe avstand mellom hverandre og slikker på eller eter jord fra bakken, tilsynelatende i fred og fordragelighet, mens bare enkelte dyr slikker på selve saltesteinen. 

Ikke spis jord, lille reinkalv!

Vi har undersøkt jordprøver fra salteplassene og sammenliknet dem med prøver tatt fra kontrollsteder i nærheten. Kontrollstedene er valgt ut fra at de ligger på samme høyde og i liknende terreng med liknende vegetasjon som salteplassen de skal matche, men skal ikke ha tydelige tegn på bruk av drøvtyggere. Resultatene er slående. Mens vi finner DNA fra mage-tarmparasitter på alle de prøvetatte salteplassene i Knutshø, 80 % av plassene i Nordfjella og 69 % i Forollhogna, finner vi praktisk talt ingen parasitter på kontrollstedene. N. battus and Teladorsagia circumcinta er de vanligste, men vi har funnet DNA fra opp til åtte forskjellige parasitter på en plass. DNA-analysene viser at N. battus-ene som finnes i sau og rein er i nær slekt, noe som tyder på at parasitten smitter mellom artene. Når vi har gitt N. battus fra villreinavføring gode miljøbetingelser i laboratoriet, ser vi at de klekkes. Det innebærer sannsynligvis at N. battus også klarer å smitte fra rein til rein.  

Konklusjonen blir dermed så klar som den kan bli: Sauen har smittet reinen med N. battus og sannsynligvis andre saueparasitter. Inntak av jord på salteplassene er sannsynligvis et viktig ledd i smitteoverføringen mellom sau og rein såvel som innen samme art. 

Vi holder også på å se på salteplass-jordprøvene i mikroskop. I noen prøver har vi funnet hele fem N. battus-egg per gram. Det gjør det til en guffen opplevelse å kikke på viltkamera-bildene hvor ganske små kalver står med mulen mot salteplass-jorda (se bilde). En skulle ønske en kunne forklart dem at de ikke må spise denne jorda, for da får de masse makk i magen!

Sauer på besøk på salteplassen. De kommer ofte daglig og i mindre grupper. Parasittene Nematodirus battus og Teladorsagia circumcincta er vanlige hos sau og kan finnes i store mengder i avføringen. De kan gi problemer med alvorlig diaré og dårlig tilvekst hos lam. Nå finner vi disse parasittene hos villreinen også.

Hvilken betydning har dette?

Funnene av parasitter hos sau, villrein og salteplasser, men ikke kontrollsteder, gjør tolkningen ganske grei. Når parasittene like gjerne kan være hos sau som hos rein, blir tettheten av parasitt-verter veldig høy. Når vi i tillegg har opprettet plasser hvor disse vertene møtes og fristes til å spise hverandres avføring (noe drøvtyggere vanligvis unngår), så blir smitteoverføringen svært effektiv. Men – for å vurdere om det vi har beskrevet er en del av årsaken til synkende kalvetall og –vekter i for eksempel Knutshø, så må vi dessverre støtte oss på indisier.

I Knutshø ser vi at antallet sau har økt mye i akkurat de beitelagene som bruker områdene hvor fostringsflokkene går på forsommeren. Økningen i sauetall har skjedd i samme tidsperiode som nedgangen i kalvetall og –vekt. Vi ser også at antallet salteplasser er høyt i disse områdene. Vi vet ikke sikkert hvor lenge disse salteplassene har vært der eller om det har vært en økning i antall plasser, men ut i fra det vi hører kan det virke som om de fleste salteplassene ble etablert på åtti- og nittitallet. I Forollhogna og Nordfjella kan det se ut som om overlappen i beitebruk mellom sauen og fostringsflokkene og plasseringen av salteplassene, ikke har vært så «treffsikker». 

Vi vet heller ikke hvordan reinen reagerer på infeksjon med saueparasitter. På lam kan altså N. battus gi alvorlig og akutt tarmbetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst for mange og døden for enkelte lam. Teladorsagia circumcincta infiserer løpen både hos voksne sauer og lam. Hos de voksne kan det at overvintrende parasitter kryper ut av gjemmestedene sine i slimhinna, forårsake nedsatt næringsopptak og tap av appetitt. Dette kan gå ut over melkeproduksjonen til søya. Hos lam som infiseres på beite, kan infeksjonen gi en løpebetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst. Det er ikke 100 % sikkert at reinen reagerer likedan, men det er nok en rimelig antakelse at høy belastning med disse parasittene kan påvirke simlenes melkeproduksjon og kalvenes helse og tilvekst på en negativ måte.

Finnes det noe å gjøre?

Før vi går i skyttergravene og hevder at sauen må ut av villreinfjellene eller reinen bort fra sauebeitene, så får vi se tilbake på Byes arbeid fra 1986. Han fant altså ingen indikasjoner på den delingen av parasittfauna som vi har sett i vårt prosjekt. Riktig nok har det vært en betydelig økning av sauetallet i visse beitelagsområder av villreinfjellene, men etter vårt syn er den viktigste forskjellen mellom da og nå den utstrakte bruken av permanente salteplasser hvor en får avrenning av salt til jord. I Nordfjella har sauebøndene, som et tiltak for å forhindre spredning av skrantesjuke, begynt å bruke flyttbare saltsteinsautomater med oppsamling. Gjennom at en ikke tillater at samme plass brukes over lang tid og at saltet ikke akkumulerer i jorda, kan en begrense opphopningen av parasitter i jord som er attraktiv å spise. Erfaringen en får med slike systemer i Nordfjella, bør også kunne brukes andre steder. Dette med økt parasittbelastning er jo et problem også for sauen, så her ligger det også en økonomisk og dyrevelferdsmessig gevinst også for beitenæringen.

Også venter vi på flere resultater….

Bakgrunnen for at vi startet med å undersøke parasittnivået i villreinfjellet var altså fallende kalvetall og –vekter, men i dette prosjektet ser vi også på innvollsormene som en modell for smittespredning av prioner. Prionene overføres jo (blant annet) med avføring fra infiserte dyr til opptak i munnen hos mottakelige dyr, slik parasittene gjør. Og – parasittene er også ganske hardføre i miljøet. Når vi nå ser hvor viktige salteplassene er for overføring av parasitter, så tenker vi at de også er og vil være viktige for spredning av prioner.

For å styrke denne hypotesen undersøker vi også salteplass-jorda  ved hjelp av molekylærbiolgiske metoder. Dette arbeidet er ikke ferdig ennå, men vi venter spent på resultater. 

Saltsteinsprosjektet har blitt gjennomført i samarbeid med grundige og dyktige feltarbeidere fra Aurland fjellstyre, Oppdal bygdealmenning, Kvikne utmarksråd og Statens naturoppsyn. Her er de fleste samlet på NINA-huset i Trondheim i 2018. F.v. framme: Geir Rune Rauset (NINA), Aron Freyr Gudmundsson (AF), Olav Strand (NINA), Berit Broen (SNO). F.v. bak: Håvard Rønningen (OBA), Kjersti Selstad Utaaker (NINA, nå Nord universitet), Ingebrigt Storli (KUR), Bjørnar Ytrehus (NINA, nå Sveriges lantbruksuniversitet) og Kristin Lund Austvik (KUR). Ingolf Røtvei fra OBA var ikke tilstede da bildet ble tatt.

Av Simen Steigen, jeger, Alvdal –

Vi har allerede jaktet etter fjellets nomader siden jakta startet opp 20. august. Kvotene er snart fyllt, men det er fortsatt 2 ubrukte kort igjen, nemlig 2 kort med  fritt dyr. Her i Sølnkletten Villrenområde er vi vokst opp, både jeg og Tommy, og vi vet fra før om årene at har man is i magen og venter til etter 15. september kommer de aller største bukkene opp fra sine områder som ofte er i skogen og er klare for brunsten i fostringsflokkene.

Akkurat dette vi drømte om før vi dro – en skikkelig storbukk i Sølnkletten villreinområde.

Brunsten her i Sølnkletten er veldig sen i forhold til mange andre villreinområder, så her kan man skyte storbukker helt til siste jaktdag om man ser an dyrene før man skyter. 

Kalenderen viser 16. september og det har vært veldig mye dårlig reinsjaktvær for dette valdet, med feil vindretning store deler av høsten, men de siste dagene har tåka uteblitt og helgas studering av både YR og Storm gjør at vi velger oss akkurat denne dagen i fjellet. Det skal vise seg være et klokt valg. 

Klokka ringer flere timer før vanlig arbeidsdag, men i motsetning til vanlige arbeidsdager er det absolutt ikke noe problem å forlate den varme dyna, selv når klokka ringer ukristelig tidlig. Kaffen havner i termosen, brødblingsen er allerede klar fra kvelden før, og så ser jeg billysene til Tommy svinge inn på gardsplassen. Drevern som øyna et lite håp om et slipp i skogen går ufrivillig inn i hundegården, og vi to andre drar til fjells. 

Vi kommer inn til Renshytta som er dagens utgangspunkt. Planen var og sette i mars «rett vestover» og opp på Blårandfjellet for å kikre over store områder, men akkurat idag setter vi både brødblingsen og kaffen i vranga når grålysningen kommer og vi retter Zeiss’n mot Kløftbekkhøgda. Det er langt unna, men det er ikke til og ta feil av, det lyser i hvitt langt skjegg. Og når lyset sakte kommer sigende er hele fjellsiden i rørelse. En fostringsflokk på flere hundre dyr går spredd over hele lia, og vi ser flere «gubber» med langt skjegg og heftige gevir i flokken. 

Dagens bilfrokost blir raskt glemt og vi får sparket av oss crocsa og knytt på oss fjellskoa raskere enn når vi var små og hadde borrelås. 

Flokken er i luftlinje fra oss på ca 2 km, men midt imellom er det et «jækla» juv som vi har dårlig erfaring med passering av fra tidligere år. En svenske havna på bunn av elva uten hverken dykkerbriller eller svømmeknappen, men med en kjøttbør på ca 40 kg i sekken. Det gikk såvidt bra og svensken slapp med skrekken, og vi fikk ei bra jakthistorie, men det er en annen sak. Nå er det storbukker i sikte, så da tar vi sjansen på å krysse elva. Etter en litt strabasiøs nedfart, kryssing av elva samt krabbing opp igjen, er vi på rett side og innpåstillingen kan begynne. 

Lite eller ingen vind er like dårlig nytt som feil vind. Vi tør ikke gå rett på, men velger og gå rundt en mindre topp selv om det blir en større omvei. Her skal vi iallfall ikke vindstøkke flokken var tanken. Vi skal akkurat til og runde toppen da vi plutselig ser en helt annen, liten flokk bare 400 meter foran oss. Vi får dukket bak en stor sten, men flokken hadde nok sett at det var en liten rørelse og reiser seg og blir litt urolig. De trekker sakte unna og blir borte over neste haug. Blant de 20 dyrene er det med en skikkelig rugg av en bukk og vi bestemmer oss raskt for å gå etter og se om de roer seg igjen. Etter en rask spurt og lav åling i noen hundre meter ser vi plutselig toppen på et grovt rensdyrgevir som rører seg. Vi klarer å åle oss en bit til og etter Zeiss’n er det nå akkurat 180 meter frem til bukken som ligger litt i utkanten av flokken. Tre-fire mindre bukker jager og slåss rundt flokken og plutselig kommer de litt for nærme storbukken, som får nok av jyplingene og reiser seg opp for å jage de bort. Mer skal ikke til for Tommy som ligger klar med to-foten, og kula slår perfekt inn i bukken. Flokken setter fart og blir borte vestover, men storbukken blir igjen på stedet. Når vi kommer frem er det akkurat dette vi drømte om før vi dro. En skikkelig storbukk ligger der og vi er ydmyke og sentimentale over nok engang og få oppleve dette i Sølnkletten villreinområde. Her lever de mest sky reinsdyrene som finnes i Norge så her får man ikke noe gratis. 

Jaktdagen er fullkommen og vil bli husket til evig tid – to gamle storbukker av den grove sorten på én og samme dag er ikke hverdagskost.

Vi vommer bukken og bestemmer oss for å raske på for å se om storflokken fortsatt er i området der vi så de fra hytta. Vi har akkurat forlatt bukken og er på vei for å krysse en bekkedal 200 meter lenger ned i terrenget da vi plutselig får se 10 dyr komme på trekk rett mot oss, og her er det med to-tre bukker av akkurat samme kaliber som den første. Vi kaster oss ned får av oss sekkene og får ladet riflene. Alt skjer i løpet av sekunder. Vi springer langs bekken og skjønner at dyrene kommer til og få været av oss om ikke lenge. Vi tar en rask beslutning om å krype frem 30 meter opp fra bekken og håpe på det beste. Dyra kommer fint på rad og rekke og akkurat som fryktet kaster plutselig vársimla rundt da hun får lukta av oss i nesen. Til alt hell stopper de opp i et par sekunder og mirakuløst nok er det et dyr som står helt fritt, nemlig en av de tre storbukkene Bruse. Jeg nøler ikke, og akkurat som i sted ser vi kula treffer helt perfekt og bukken skjener ut fra de andre som setter fart vestover. Etter 50 meter faller bukken og legger seg kun 200 meter fra den første. Dagen er fullkommen og to gamle storbukker av den grove sorten får ikke oppleve brunstige simler dette året.

Vi skjønner raskt at det blir en tung bør hjem og rekvirer uttransport med hest dagen etter. To bukker på henholdsvis 88 og 90 kg ferdig slaktet kom hjem i løpet av neste dag, og vi er takknemlige for at Klemetvoll med hesten Prinsen kunne komme oss til unnsetning. Ryggene verker fortsatt etter flere tunge bører tidligere i høst.

Denne jaktdagen kommer nok til og bli husket i evig tid. De neste dagene kom skodda tilbake i fjellet, så vi traff blink på alle måter denne dagen den 16. september 2021. 

Vi takker både Diana og grunneier for en uforglemmelig høst i reinsfjellet. 

Vi kommer nok igjen!

Av Endre Lægreid, Villreinnemnda for Hardangervidda – 

Det var den 3. september 2020 det vart felt ein bukk på Grindetangen på Hardangervidda som viste seg å vera smitta med cwd (cronic wasting disease» , eller skrantesjuke som me kallar det i Norge. Etter hestekuren som vart gjennomført i Nordfjella sone 1 hadde ein etterkvart eit gryande håp om å vera kvitt denne sjukdomen, så fortvilelsen var stor når tilfellet på Vidda vart funne. Alarmen gjekk for fullt! Alvoret vart understreka av at dåverande Landbruksminister, Olaug Bollestad, vart varsla same kveld som testresultatet vart klart, og det vart sendt varslingar både innad i norske myndigheiter og til EU-systemet i Brüssel. 

Kva har så skjedd etter at alarmen gjekk for snart to år sidan? Det har nok vore helde fleire hundre  møter og det har vore arbeidd og drøfta i mange, mange tusen timar. Det har vore sprikande syn og det har vore store hol i kunnskapsgrunnlaget om sjukdomen. Den kunnskapen me har er imidlertid grundig oppsummert i Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) sin rapport 2021:01. Denne vart presentert i januar 2021 og oppsummerer oppdatert kunnskap om cwd og den vurderer moglegheiter og handlingsrom for å handtere sjukdomen. Det er denne rapporten som har vore det viktigaste styringsdokumentet i det arbeidet som har pågått seinare.

Som fylgje av Nordfjella-saka hadde Hardangervidda fått klare føringar frå myndigheitene om hard skyting av bukk både i 2019 og 2020 (Også i 2018 var det stor fridyr-andel, men då med svært låg kvote). Resultatet var at når kvoten for 2021 skulle setjast så var det allereie ein sterkt redusert bukkeandel i bestanden. (Anslått etter strukturteljing til å vera 3-4% (3,5 år og eldre). Jakta 2021 vart svært god og det vart felt 1974 dyr. Oppslutninga om prøvetaking var også god. Og Miljødirektoratet (MDIR) og Mattilsynet (MT) sende ei felles tilråding til sine Departement om at det ikkje burde gjennomførast ekstraordinært (statleg) uttak gjennom vinteren. Dette vart seinare stadfesta av både Klima- og Miljøminister, Espen Barth Eide og Landbruks- og Matminister, Sandra Borch. 

Lokal forvaltning representert ved Villreinnemnda, Villreinutvalet, Fjellstyra, grunneigarorganisasjonane og dei berørte kommunane har klart å stå særdeles samla i den prosessen som har vore. Dette meiner me har vore heilt avgjerande for å nå fram med våre innspel og meiningar. Det har sjølvsagt vore ulike syn også lokalt, men når me har gått ut med våre standpunkt, råd og forventningar så har me klart å stå både støtt og samla. Eit av våre viktigaste ynskje har vore at arbeidet med å få på plass ein bestandplan som skal gjelde for «cwd-perioden» måtte forankrast godt hjå rettigheitshavarar og i lokal forvaltning. Me ynskte vidare at me fekk gjennomført ein såkalla dialogprosess for å prøve å koma fram til ein så omforeint strategi som mogeleg for dei næraste åra. Dette vart imøtekome og det er i skrivande stund (2. mai) helde to av tre slike samlingar. I dialogprosessen deltek eit 20 tals personar som representerer grunneigarsida, villreinutvalet, villreinemnda, tamrein-næringa, Norsk Villreinsenter og mange sentrale forskarar frå ulike  forskningsmiljø, (NINA, Veterinærinstituttet, UiO, NMBU, …)

Dialogprosessen skal resultere med ei tilråding til MDIR og MT innan sommren 2022. Deretter skal dei to direktorata lage ei innstilling til sine respektive departement (Klima- og Miljødepartementet og Landbruks- og Matdepartementet) som vil konkludere med ein bestandsplan for Hardangervidda, hensynteke at skrantesjuke er påvist,  og med ein tilhøyrande «skrantesjuke-strategi»i.

Lokal forvaltning sine mål er at det er ordinær jakt som skal vera det verktøyet som skal brukast for å nå dei mål som vert sette. Me har vidare sagt at dette føreset ei stamme som kan produsere minimum 1500 kalv pr år og som dermed må haldast over 4500 dyr. I dette ligg det at ein må akseptere at andelen vaksen bukk (3,5 år og eldre) skal haldast ned mot 0-3%, slik det klaraste rådet frå VKM-rapporten fastslår. Det er desse måla som ligg til grunn for vedteken kvote for Hardangervidda for 2022.

I tillegg har me reist spørsmålet om kor mange år utan nye funn det må gå før me får byggje bestanden opp att mot ordinære bestandsmål på struktur, kalvetilvekst og stammestorleik. Me har og fremja at den strategien og tiltak som vert vedtekne må stå ved lag sjølv om ein finn eit eller nokre få nye smittetilfeller. Dersom det mot formodning vert funne fleire smitta dyr og også på simler, så er det ikkje til å unngå at strategien kjem opp til ny vurdering. Me håpar inderleg at dette ikkje vert tilfelle. Status den 1. mai 2022 er at det er testa tilsaman 5547 dyr på Vidda, og framleis er det heldigvis berre det eine tilfellet frå september 2020 som har påvist smitte.

Det vert nok mange og lange møter for å diskutere skrantesjuke i villrein-Norge i åra som kjem, men pr i dag vel me å vera optimistar. Så får me håpe at pågåande forskning og overvaking gjer oss kloke nok til å gjera dei rette vala framover. I denne samanheng oppmodar me på det aller sterkaste om at det i alle villreinområder vert teke prøvar av hjerne og lymfer på alle felte dyr eldre enn kalv. Dette er særdeles viktig for kunnskaps- og beslutningsgrunnlaget for dei næraste åra.

So minner me alle om at ein i tider der det er mykje negativt fokus på villreinen aldri må slutte og glede seg over dei fantastiske opplevingane villreinen gjev oss i form av magiske møter i fjellet, spennande jakter, eller som god mat i godt lag. 

Her finner du mer informasjon om skrantesjuke på Hardangervidda

Av Trond Thiis, fjellfant og jeger, Odda – 

For oss som jaktar nordaust på Hardangervidda, er det fort å skriva om Vazelina Bilopphøggers sin «11 år utan kvinnfolk» til «40 år utan reinsdyr». Sjølvsagt noko spissformulert, men bodskapen er enkel: Er stamma lita, nyttar ikkje dyra dei nord-austre delane av Hardangervidda.

Dei siste åra har òg SNO fått i oppdrag å jaga dyra vekk frå våre område så fort dei nærmar seg. Og det heilt utan noko form for kompenserande tiltak, som til dømes løyve til å nytta fellingsløyva våre i statsålmenningar der det av og til faktisk finst dyr. 

Frykta er at dyr skal kryssa riksveg 7 og kanskje til og med ta med seg skrantesjuke (CWD), eine eller andre vegen. Med det bakteppet skal SNO, som elles gjer ein viktig og glitrande jobb med å verna om fjellet for oss, skremma vekk dyra allereie når dei er mange kilometer vekke frå riksvegen. SNO-folka som eg har treft på er dyktige og profesjonelle folk som gjer jobben dei er sett til. Men eg får litt vondt av at dei vert sett til å gjeta reinsdyr langs riksveg 7, og er usikker på om det var dette dei såg for seg då dei starta arbeidet for etaten.

Kjem dyra innanfor det raudt innramma feltet på kartet under, skal SNO mobilisera for å snu dyra. Det gjer at mange av valda som ligg langs riksvegen ikkje lenger har eit einaste dyr å jakta på. Naturleg rotasjon over riksveg 7, vest om Dyranut eller Skiftesjøen, med retur ved Lappestein eller Halnetunga, vert effektivt stoppa av ein velfungerande organisasjon som mellom anna nyttar helikopter til å skremma dyra vekk frå vegen. På Hein trøystar me oss med at jaginga ikkje gjer store utslaget, då den krympevaska villreinstamma stort sett held seg i dei sentrale strøka på Hardangervidda. Der finn dei det dei treng, utan å verta uroa av nokon andre enn jegerane som har rettar der. 

Kjem dyra innanfor det raudt innramma feltet på kartet, skal SNO mobilisera for å snu dyra. Det gjer at mange av valda som ligg langs riksvegen ikkje lenger har eit einaste dyr å jakta på.

Kvart einaste år er me likevel og kikkar etter reinsdyr i Halne Sameige. Her har me hytte og terreng me nyttar til rypejakt, fiske og rekreasjon. Etter 20. august heng gjerne rifla på ryggen, men det vert mest fiske og turgåing på oss. Klart me sit ein del i nutane og kikkar etter dyr, har jaktradioen på som underhaldning og kosar oss med sendingane der me kan høyra om dyr i området Sandhaug, Hansbu, Gjuvsjåen og austover. Men fokus flyttar seg fort over til vedlikehald av hytta, fisking, bålbrenning, kaffikos og turar til ulike nutar og område. Det er ei grense for kor lenge ein kan sitja i nutane når ein veit at dyra står ein heilt annan stad på vidda. Hytta har med andre ord fått mykje stell.

Faren for å verta sprunge over av reinsdyr på Hein, er no lik null. Men på 70- og 80-talet såg me dyr her mest kvar sommar og haust. Me såg fleire gonger dyr som kryssa RV.7 ved Lappsteinen, og trakk eine eller andre vegen. Det vart felt rikeleg med dyr i områda og fleire gonger vart det felt fleire dyr av ein jeger, på eitt og same stille. Tunge bører og mange turar att og fram var meir regelen enn unnataket dei åra. Eit år var onkelen min så lei av å bera på reinsdyrkjøt at han ringde far min, som då budde i Egersund, og fekk han til å køyra heile vegen til Lappestein for å bera ut kjøt til eige bruk. Det vert påstått at eine året stod dyra så tett rundt hytta at heile kvota vart skoten frå verandaen så raskt at kaffikoppen ikkje rakk å verta kald. Dei første åra av 80-talet trefte me òg andre jegerar som stod og gjorde opp dyr rundt i valdet eller fann slakterestar her og der.

Kartutsnittet viser kva område me snakkar om. Hytta er vist omtrent midt på biletet og dei gamle observasjonane og fellingane er illustrert med reinsdyrfigurar.

Eg legg ved nokre utdrag frå hytteboka som illustrerer korleis det var den gongen stamma var monaleg større. Det er bestefar, far og onkelen min som står for ordlegginga.

• 17. september 1964 – 2000 dyr kom over frå Grønnuten og la seg til i lia mellom bekken og Steinhøgdi (Grensehøgda). Der låg dei heile dagen. Eit mektig syn!
• 20. september 1965 – vakker soloppgang, reinsdyr på alle kantar rundt hytta. Vestleg vind, 2 plussgrader og stigande til 4 grader. Reinsdyrjakt på Halne Sameige ned mot Hein på grensa. Jegerar som fekk dyr.
• 16. september 1968 – Morgontåke, klårt utpå dagen, -2 grader C. Reinsdyr ved øvste vatnet på veg søraustover mot Grasnuten og Rjukan.
• Torsdag 18. september 1969 – I dag skaut Eivind sin første rein (ei simle) som han greidde å transportera åleine frå Austre Krækkjaodden til hytta kor han flådde og hang opp i skjulet.
• 23. september 1977 – ei veke uti (rype)jakta står reinsdyra tett rundt hytta!
• 26. august 1978 – Møtte fleire småflokkar 150-200 meter frå Lappestein på veg innover (sørover) til hytta.
• 27. august 1978 – Fleire dyr 150 meter nordaust om hytta. Jegerar frå Halne Sameige hadde fått fleire dyr.
• 1. til 3. september 1978 – Dyr rundt i terrenget, Fleire flokkar med rundt 200 i kvar flokk.
• 4. september 1978 – Masse dyr over heile terrenget, i små og mellomstore flokkar. God jakt nordvest for hytta!
• 10. september 1978 – 300 dyr mellom hytta og (Øvre) Hein. God jakting og bæring heile dagen.
• 29. august 1980 – Første dyret falt ved Ørrettjønn, andre ved mors Lone. Vassa i dyr heile dagen.
• 5. september 1980 – Såg eit skada dyr ut hytteglaset opp mot Steinhøgdi. Sprang ut og etter og fekk lagt det ned og partert etter alle kunstens reglar. Dyret var stygt skada.
• 6. september 1980 – såg ein liten flokk mellom hytta og riksvegen.
• 27. august 1982 – Flokk ved Sleipa. Seinare på dagen kom det 3 dyr opp mellom hytta og Hein, nærmare Eirikstjønn.
• 25-30. august 1983 – Stor flokk på Halnetunga, truleg 1000 dyr som følgde Tunga mot Sleipa der dei vart møtt av ein vegg med bly og drog mot Skaupa. Dei snudde aldri hitover.
• 9-11. september 1983 – Fleire single dyr og småflokkar. 2 dyr vart med heim til hytta.

Det går ein del litteratur når ein sit i nutane og ventar på dyr.

Eg er overtydd om at uttaket av stamma i Nordfjella var eit stort feilgrep. Er CWD så smittsamt som det vert sagt, skulle stamma på Hardangervidda vore hardt råka. Nei, la naturen gå sin gang og hald utryddingskåte forvaltarar vekke. Sørg òg for at stamma kjem seg på oppsida av 12 000 dyr, så får kanskje borna våre oppleva reinsdyr att på Hein og den nord-austre delen av Hardangervidda.

Skitt jakt!