Av Simen Steigen, jeger, Alvdal –

Vi har allerede jaktet etter fjellets nomader siden jakta startet opp 20. august. Kvotene er snart fyllt, men det er fortsatt 2 ubrukte kort igjen, nemlig 2 kort med  fritt dyr. Her i Sølnkletten Villrenområde er vi vokst opp, både jeg og Tommy, og vi vet fra før om årene at har man is i magen og venter til etter 15. september kommer de aller største bukkene opp fra sine områder som ofte er i skogen og er klare for brunsten i fostringsflokkene.

Akkurat dette vi drømte om før vi dro – en skikkelig storbukk i Sølnkletten villreinområde.

Brunsten her i Sølnkletten er veldig sen i forhold til mange andre villreinområder, så her kan man skyte storbukker helt til siste jaktdag om man ser an dyrene før man skyter. 

Kalenderen viser 16. september og det har vært veldig mye dårlig reinsjaktvær for dette valdet, med feil vindretning store deler av høsten, men de siste dagene har tåka uteblitt og helgas studering av både YR og Storm gjør at vi velger oss akkurat denne dagen i fjellet. Det skal vise seg være et klokt valg. 

Klokka ringer flere timer før vanlig arbeidsdag, men i motsetning til vanlige arbeidsdager er det absolutt ikke noe problem å forlate den varme dyna, selv når klokka ringer ukristelig tidlig. Kaffen havner i termosen, brødblingsen er allerede klar fra kvelden før, og så ser jeg billysene til Tommy svinge inn på gardsplassen. Drevern som øyna et lite håp om et slipp i skogen går ufrivillig inn i hundegården, og vi to andre drar til fjells. 

Vi kommer inn til Renshytta som er dagens utgangspunkt. Planen var og sette i mars «rett vestover» og opp på Blårandfjellet for å kikre over store områder, men akkurat idag setter vi både brødblingsen og kaffen i vranga når grålysningen kommer og vi retter Zeiss’n mot Kløftbekkhøgda. Det er langt unna, men det er ikke til og ta feil av, det lyser i hvitt langt skjegg. Og når lyset sakte kommer sigende er hele fjellsiden i rørelse. En fostringsflokk på flere hundre dyr går spredd over hele lia, og vi ser flere «gubber» med langt skjegg og heftige gevir i flokken. 

Dagens bilfrokost blir raskt glemt og vi får sparket av oss crocsa og knytt på oss fjellskoa raskere enn når vi var små og hadde borrelås. 

Flokken er i luftlinje fra oss på ca 2 km, men midt imellom er det et «jækla» juv som vi har dårlig erfaring med passering av fra tidligere år. En svenske havna på bunn av elva uten hverken dykkerbriller eller svømmeknappen, men med en kjøttbør på ca 40 kg i sekken. Det gikk såvidt bra og svensken slapp med skrekken, og vi fikk ei bra jakthistorie, men det er en annen sak. Nå er det storbukker i sikte, så da tar vi sjansen på å krysse elva. Etter en litt strabasiøs nedfart, kryssing av elva samt krabbing opp igjen, er vi på rett side og innpåstillingen kan begynne. 

Lite eller ingen vind er like dårlig nytt som feil vind. Vi tør ikke gå rett på, men velger og gå rundt en mindre topp selv om det blir en større omvei. Her skal vi iallfall ikke vindstøkke flokken var tanken. Vi skal akkurat til og runde toppen da vi plutselig ser en helt annen, liten flokk bare 400 meter foran oss. Vi får dukket bak en stor sten, men flokken hadde nok sett at det var en liten rørelse og reiser seg og blir litt urolig. De trekker sakte unna og blir borte over neste haug. Blant de 20 dyrene er det med en skikkelig rugg av en bukk og vi bestemmer oss raskt for å gå etter og se om de roer seg igjen. Etter en rask spurt og lav åling i noen hundre meter ser vi plutselig toppen på et grovt rensdyrgevir som rører seg. Vi klarer å åle oss en bit til og etter Zeiss’n er det nå akkurat 180 meter frem til bukken som ligger litt i utkanten av flokken. Tre-fire mindre bukker jager og slåss rundt flokken og plutselig kommer de litt for nærme storbukken, som får nok av jyplingene og reiser seg opp for å jage de bort. Mer skal ikke til for Tommy som ligger klar med to-foten, og kula slår perfekt inn i bukken. Flokken setter fart og blir borte vestover, men storbukken blir igjen på stedet. Når vi kommer frem er det akkurat dette vi drømte om før vi dro. En skikkelig storbukk ligger der og vi er ydmyke og sentimentale over nok engang og få oppleve dette i Sølnkletten villreinområde. Her lever de mest sky reinsdyrene som finnes i Norge så her får man ikke noe gratis. 

Jaktdagen er fullkommen og vil bli husket til evig tid – to gamle storbukker av den grove sorten på én og samme dag er ikke hverdagskost.

Vi vommer bukken og bestemmer oss for å raske på for å se om storflokken fortsatt er i området der vi så de fra hytta. Vi har akkurat forlatt bukken og er på vei for å krysse en bekkedal 200 meter lenger ned i terrenget da vi plutselig får se 10 dyr komme på trekk rett mot oss, og her er det med to-tre bukker av akkurat samme kaliber som den første. Vi kaster oss ned får av oss sekkene og får ladet riflene. Alt skjer i løpet av sekunder. Vi springer langs bekken og skjønner at dyrene kommer til og få været av oss om ikke lenge. Vi tar en rask beslutning om å krype frem 30 meter opp fra bekken og håpe på det beste. Dyra kommer fint på rad og rekke og akkurat som fryktet kaster plutselig vársimla rundt da hun får lukta av oss i nesen. Til alt hell stopper de opp i et par sekunder og mirakuløst nok er det et dyr som står helt fritt, nemlig en av de tre storbukkene Bruse. Jeg nøler ikke, og akkurat som i sted ser vi kula treffer helt perfekt og bukken skjener ut fra de andre som setter fart vestover. Etter 50 meter faller bukken og legger seg kun 200 meter fra den første. Dagen er fullkommen og to gamle storbukker av den grove sorten får ikke oppleve brunstige simler dette året.

Vi skjønner raskt at det blir en tung bør hjem og rekvirer uttransport med hest dagen etter. To bukker på henholdsvis 88 og 90 kg ferdig slaktet kom hjem i løpet av neste dag, og vi er takknemlige for at Klemetvoll med hesten Prinsen kunne komme oss til unnsetning. Ryggene verker fortsatt etter flere tunge bører tidligere i høst.

Denne jaktdagen kommer nok til og bli husket i evig tid. De neste dagene kom skodda tilbake i fjellet, så vi traff blink på alle måter denne dagen den 16. september 2021. 

Vi takker både Diana og grunneier for en uforglemmelig høst i reinsfjellet. 

Vi kommer nok igjen!