fbpx

Saltstein og villrein på ville veier…

aug 19, 2022Aktuelt, Villreinen 2022

Av Bjørnar Ytrehus, Kjersti Selstad Utaaker, Geir Rune Rauset, Olav Strand – 

Allerede på vinteren 2016 satt vi og planla en forskningsinnsats på hvorfor det så ut til å gå såpass dårlig med villreinbestanden på Knutshø. Fra å være en av de villreinbestandene som hadde høyest kalvetall og høyeste slaktevekter, så det ut til at pilene pekte nedover. Både kalvevektene og antall kalver per 100 simler/ungdyr var fallende, uten at det egentlig var noen åpenbar grunn til det. For slaktevektene på voksne dyr så ut til å være stabile, noe som skulle kunne tyde på at problemene ikke var relatert til for høy bestand, for lite tilgjengelige beiter eller for dårlige beiter.

Men – i 2016 skjedde det  andre viktige ting i Villrein-Norge. Oppdagelsen av skrantesjuke i Nordfjella dominerte plutselig tankene og hverdagene til alle som jobbet med villrein, og mindre akutte problemer kom mer i skyggen. 

I skyggen av skrantesjuken

Likevel – med hjelp av lokale hjelpere, oppsynsfolk og jegere i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna fikk vi samlet inn avføringsprøver fra en del villrein skutt under jakta både i 2016 og 2017. Disse ble analysert for parasitter av Rebecca Davidson og Andrea Miller. Tanken med undersøkelsen var å sjekke om en økning i parasittbelastningen kunne være en del av forklaringen til nedgangen i kalvetall og kalvevekter. Et av resultatene var imidlertid overraskende: Flere av kalvene var ikke bare infisert med rein-parasitter, men også den svartelistede saueparasitten Nematodirus battus.

Disse salteplassene

I arbeidet med å gi kunnskapsstøtte til arbeidet med å begrense og om mulig utrydde skrantesjuke fikk vi en øyeåpner når det gjaldt salteplasser for sau. Lars Nesse og andre i Nordfjella hadde ved hjelp av private viltkamera dokumentert hvor hyppig salteplassene ble besøkt av ikke bare sau, men også villrein, hjort og elg. På bildene så vi store grupper av villrein som fordelte seg utover plassen rundt saltsteinen og sto med mulen mot jorda. Det kunne ikke tolkes som noe annet enn at de slikket på eller rett og slett spiste jord som var beriket (eller forurenset) med salt fra saltsteinen. Når vi da besøkte disse salteplassene, og så at jorda rundt dem ofte besto av en vesentlig andel dyremøkk, så forsto vi at salteplassene har potensiale til å være farlige steder med tanke på smitteoverføring – både av parasitter og prioner.

Ei lita gruppe med simler og ganske unge kalver besøker en salteplass i Knutshø tidlig i juni. Både kalver og voksne har mulen mot jorda over lang tid. Det er egentlig fortvilende, for i mikroskopet ser vi at jorda inneholder 5 Nematodirus battus-egg per gram. Vi vet ikke hvilken effekt dette har på kalvene, men hos lam gir infeksjon med denne parasitten alvorlig tarmbetennelse – som igjen fører til nedsatt tilvekst og økt dødelighet.
(Bilde: Viltkamera NINA).

Saltsteinsprosjektet

I 2017 fikk vi midler fra Viltfondet og Miljødirektoratet til å se på salteplassenes rolle for smittespredning både med tanke på parasitter og prioner. I prosjektet har vi studert hva slags parasitter som finnes i mage og tarm hos villrein, sau, hjort og elg i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna, vi har studert forekomsten av parasitter på salteplassene i forhold til miljøet rundt, og vi har brukt viltkamera til å dokumentere hvilke dyr som bruker salteplassene, når de er der og hva de gjør der. I samarbeid med canadiske forskere holder vi også på å se på forekomsten av prioner på salteplassene i Nordfjella, og i samarbeid med forskere fra NMBU på Ås ser vi på hvordan saltbruken har forandret jorda og hvordan dette kan tenkes å påvirke overføringen av prioner. 

Sammenliknet med Bye (1986)

Det har blitt forsket på parasitter hos villrein tidligere. Karstein Bye ved Universitetet i Tromsø undersøkte løpemagen hos 72 voksne og 10 kalver skutt på vinteren 1983 på Hardangervidda og i Knutshø og Forollhogna vinteren 1984. Bye påviste seks arter nematoder (rundorm). Alle var typiske reinsdyrparasitter. Ostertagia grühneri var den mest vanlige, mens Nematodirus tarandi bare ble funnet hos kalvene. Bye konkluderte med at villreinen i liten grad ble smittet med saueparasitter, selv om artene brukte samme beiter. 

Høye parasittnivåer på Hardangervidda tolket han som en effekt av høy bestandstetthet, og foreslo at parasittbelastningen kunne være en medvirkende faktor til den store forskjellen i slaktevekter mellom Hardangervidda og de andre områdene.

Våre undersøkelser indikerer at noe har endret seg. I Knutshø og Forollhogna fant masterstudenten Per-Anders Robertsen høye nivåer av sauens løpeorm Teladorsagia circumcincta hos både voksne og kalver, gjerne sammen med Ostertagia grühneri. I tillegg har saue-tarmparasitten Nematodirus battus delvis erstattet slektningen Nematodirus tarandi både i Nordfjella (Sone 2), Knutshø og Forollhogna. Når vi for sammenlikningens skyld undersøker tamrein fra Finnmark, finner vi imidlertid de samme reinparasittene som Bye fant.

Vår konklusjon blir da at villreinen og sauen nå deler innvollsorm. Det er nærliggende å tenke at dette kan ha med en økning i sauetallet å gjøre, og vi ser at antall sau i Knutshø økte fra
38 500 til 46 500 (21 %), mens den i Forollhogna økte fra 36 500 til 40 500 (11 %) i perioden 1984–2018. Spørsmålet blir om dette alene kan forklare endringen, siden sau og villrein stedvis hadde mye kontakt også i og før 1984.

Spillover av den svartelistede

Denne N. battus gir særskilt grunn til bekymring. Dette er en parasitt som ble introdusert til Norge med import av to avlsværer fra Storbritannia til Jæren i 1956. Siden da har den spredt seg til sauebesetninger over store deler av Norge, sannsynligvis gjennom både salg av dyr og deling av utmarksbeiter. Hos sau gir N. battus alvorlig diaré hos lam tidlig i beitesesongen. Dette kan gi nedsatt tilvekst og i enkelte tilfeller medføre døden. Den alvorlige sjukdommen og det at parasitten har spredt seg så lett, har gjort at Artsdatabanken har vurdert den til å ha potensielt høy risiko som fremmedart, populært sagt «svartelistet den», selv om en ikke vet om den vil ha en økologisk effekt på viltlevende dyr. En av vinnerstrategiene til N. battus er at larvene stort sett klekkes samtidig når døgnmiddeltemperaturen går over 10° C. Det gjør at lammene får i seg store mengder parasitter i en sårbar periode i livet.

Det at vi finner N. battus på reinkalv gjør oss bekymret for om parasitten kan føre til tilsvarende sjukdom hos reinkalver som hos lam, noe som vil kunne resultere i nedsatt tilvekst og økt dødelighet på tidlig sommerbeite.

Nematodirus battus under klekking fra egget. Parasitten overlever vinteren inne i et tykkskallet egg, for så å klekkes når døgnmiddeltemperaturen går over 10 grader. Vi finner store mengder av denne saueparasitten i jorda på salteplassene, i avføring fra sau og avføring fra villrein.

 

Et løsningsorientert flokkdyr

Når vi sitter og kikker på filmene og bildene som er tatt med viltkamera på salteplassene, så ser vi både sau, rein, hjort, elg, rødrev, fjellrev og hare. Men atferden til de ulike artene er ganske forskjellig. Sauen, for eksempel, kommer i små grupper og besøker gjerne salteplassene hyppig og gjennom hele beitesesongen. Når de besøker plassen går de rett mot saltsteinen og står gjerne og slikker på denne fra hver sin kant. Reinen kommer bare av og til, men når de først besøker en salteplass kan de tilbringe lang tid der. Foreløpig, før vi har fått analysert bildene skikkelig, ser det ut som om det er om våren de er der hyppigst. De kommer gjerne i flokk og sprer seg med en gang ut over hele salteplassen, dvs. det området hvor vegetasjonen er slitt vekk. Her står de med passe avstand mellom hverandre og slikker på eller eter jord fra bakken, tilsynelatende i fred og fordragelighet, mens bare enkelte dyr slikker på selve saltesteinen. 

Ikke spis jord, lille reinkalv!

Vi har undersøkt jordprøver fra salteplassene og sammenliknet dem med prøver tatt fra kontrollsteder i nærheten. Kontrollstedene er valgt ut fra at de ligger på samme høyde og i liknende terreng med liknende vegetasjon som salteplassen de skal matche, men skal ikke ha tydelige tegn på bruk av drøvtyggere. Resultatene er slående. Mens vi finner DNA fra mage-tarmparasitter på alle de prøvetatte salteplassene i Knutshø, 80 % av plassene i Nordfjella og 69 % i Forollhogna, finner vi praktisk talt ingen parasitter på kontrollstedene. N. battus and Teladorsagia circumcinta er de vanligste, men vi har funnet DNA fra opp til åtte forskjellige parasitter på en plass. DNA-analysene viser at N. battus-ene som finnes i sau og rein er i nær slekt, noe som tyder på at parasitten smitter mellom artene. Når vi har gitt N. battus fra villreinavføring gode miljøbetingelser i laboratoriet, ser vi at de klekkes. Det innebærer sannsynligvis at N. battus også klarer å smitte fra rein til rein.  

Konklusjonen blir dermed så klar som den kan bli: Sauen har smittet reinen med N. battus og sannsynligvis andre saueparasitter. Inntak av jord på salteplassene er sannsynligvis et viktig ledd i smitteoverføringen mellom sau og rein såvel som innen samme art. 

Vi holder også på å se på salteplass-jordprøvene i mikroskop. I noen prøver har vi funnet hele fem N. battus-egg per gram. Det gjør det til en guffen opplevelse å kikke på viltkamera-bildene hvor ganske små kalver står med mulen mot salteplass-jorda (se bilde). En skulle ønske en kunne forklart dem at de ikke må spise denne jorda, for da får de masse makk i magen!

Sauer på besøk på salteplassen. De kommer ofte daglig og i mindre grupper. Parasittene Nematodirus battus og Teladorsagia circumcincta er vanlige hos sau og kan finnes i store mengder i avføringen. De kan gi problemer med alvorlig diaré og dårlig tilvekst hos lam. Nå finner vi disse parasittene hos villreinen også.

Hvilken betydning har dette?

Funnene av parasitter hos sau, villrein og salteplasser, men ikke kontrollsteder, gjør tolkningen ganske grei. Når parasittene like gjerne kan være hos sau som hos rein, blir tettheten av parasitt-verter veldig høy. Når vi i tillegg har opprettet plasser hvor disse vertene møtes og fristes til å spise hverandres avføring (noe drøvtyggere vanligvis unngår), så blir smitteoverføringen svært effektiv. Men – for å vurdere om det vi har beskrevet er en del av årsaken til synkende kalvetall og –vekter i for eksempel Knutshø, så må vi dessverre støtte oss på indisier.

I Knutshø ser vi at antallet sau har økt mye i akkurat de beitelagene som bruker områdene hvor fostringsflokkene går på forsommeren. Økningen i sauetall har skjedd i samme tidsperiode som nedgangen i kalvetall og –vekt. Vi ser også at antallet salteplasser er høyt i disse områdene. Vi vet ikke sikkert hvor lenge disse salteplassene har vært der eller om det har vært en økning i antall plasser, men ut i fra det vi hører kan det virke som om de fleste salteplassene ble etablert på åtti- og nittitallet. I Forollhogna og Nordfjella kan det se ut som om overlappen i beitebruk mellom sauen og fostringsflokkene og plasseringen av salteplassene, ikke har vært så «treffsikker». 

Vi vet heller ikke hvordan reinen reagerer på infeksjon med saueparasitter. På lam kan altså N. battus gi alvorlig og akutt tarmbetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst for mange og døden for enkelte lam. Teladorsagia circumcincta infiserer løpen både hos voksne sauer og lam. Hos de voksne kan det at overvintrende parasitter kryper ut av gjemmestedene sine i slimhinna, forårsake nedsatt næringsopptak og tap av appetitt. Dette kan gå ut over melkeproduksjonen til søya. Hos lam som infiseres på beite, kan infeksjonen gi en løpebetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst. Det er ikke 100 % sikkert at reinen reagerer likedan, men det er nok en rimelig antakelse at høy belastning med disse parasittene kan påvirke simlenes melkeproduksjon og kalvenes helse og tilvekst på en negativ måte.

Finnes det noe å gjøre?

Før vi går i skyttergravene og hevder at sauen må ut av villreinfjellene eller reinen bort fra sauebeitene, så får vi se tilbake på Byes arbeid fra 1986. Han fant altså ingen indikasjoner på den delingen av parasittfauna som vi har sett i vårt prosjekt. Riktig nok har det vært en betydelig økning av sauetallet i visse beitelagsområder av villreinfjellene, men etter vårt syn er den viktigste forskjellen mellom da og nå den utstrakte bruken av permanente salteplasser hvor en får avrenning av salt til jord. I Nordfjella har sauebøndene, som et tiltak for å forhindre spredning av skrantesjuke, begynt å bruke flyttbare saltsteinsautomater med oppsamling. Gjennom at en ikke tillater at samme plass brukes over lang tid og at saltet ikke akkumulerer i jorda, kan en begrense opphopningen av parasitter i jord som er attraktiv å spise. Erfaringen en får med slike systemer i Nordfjella, bør også kunne brukes andre steder. Dette med økt parasittbelastning er jo et problem også for sauen, så her ligger det også en økonomisk og dyrevelferdsmessig gevinst også for beitenæringen.

Også venter vi på flere resultater….

Bakgrunnen for at vi startet med å undersøke parasittnivået i villreinfjellet var altså fallende kalvetall og –vekter, men i dette prosjektet ser vi også på innvollsormene som en modell for smittespredning av prioner. Prionene overføres jo (blant annet) med avføring fra infiserte dyr til opptak i munnen hos mottakelige dyr, slik parasittene gjør. Og – parasittene er også ganske hardføre i miljøet. Når vi nå ser hvor viktige salteplassene er for overføring av parasitter, så tenker vi at de også er og vil være viktige for spredning av prioner.

For å styrke denne hypotesen undersøker vi også salteplass-jorda  ved hjelp av molekylærbiolgiske metoder. Dette arbeidet er ikke ferdig ennå, men vi venter spent på resultater. 

Saltsteinsprosjektet har blitt gjennomført i samarbeid med grundige og dyktige feltarbeidere fra Aurland fjellstyre, Oppdal bygdealmenning, Kvikne utmarksråd og Statens naturoppsyn. Her er de fleste samlet på NINA-huset i Trondheim i 2018. F.v. framme: Geir Rune Rauset (NINA), Aron Freyr Gudmundsson (AF), Olav Strand (NINA), Berit Broen (SNO). F.v. bak: Håvard Rønningen (OBA), Kjersti Selstad Utaaker (NINA, nå Nord universitet), Ingebrigt Storli (KUR), Bjørnar Ytrehus (NINA, nå Sveriges lantbruksuniversitet) og Kristin Lund Austvik (KUR). Ingolf Røtvei fra OBA var ikke tilstede da bildet ble tatt.

Pin It on Pinterest

Share This