fbpx
Kva skil villrein frå  tamrein?

Kva skil villrein frå tamrein?

 – Av Kåre Rudningen, veterinær, bonde og reinsdyrjeger. Tidlegare distriktsveterinær og seniorinspektør i Mattilsynet. –

 Nordfjella skal huse villreinflokkar i framtida. Frisk villrein. Dels til glede for folk flest, endå meir til glede for uss med rifla over aksla, men mest av alt til nytte og jublande glede for naturen og reinen sjølv. Eg har føreslege å nytte tamrein som utgangspunkt. Motargumenta har vore mange, og dei har fått meg til å spekulere på kva som skil vill og tam rein. Det eg har lese og fundert meg fram til, fortel meg at me har skjelsetjande val framføre uss, me som ynskjer at våre etterkommarar skal oppleve villreinen i fjella. 

I Noreg er det kring 280 000 reinsdyr rekna som vinterdyr, av desse er 33 000 villrein, resten tamrein. Eg meiner me kan bruke tre kriterium for å skilja villrein frå tamrein:

  1. Forvaltningsstatus
  2. Genetisk opphav
  3. Åtferd
Toppfoto: Runar Bjøberg frå Filefjell reinlag held ein «botut» kalv. Kanskje er kalven ein representant for domnestiseringssyndromet? Slike dyr dukka opp i flokken for eit par tiår sidan. Mange av desse blir spara og brukte som avlsdyr. 

Forvaltningsstatus, kva seier lova?

Naturmangfaldlova er det overordna rettsgrunnlaget for både tam og vill rein. Tamreindrifta blir regulert av Reindriftslova som slår fast at all tamrein har ein juridisk eigar. Ein viktig regel er at vaksne tamrein skal vera merka. Merkeplikta legg føringar for drifta, dyra må regelmessig samlast i kve. Villreinen har ingen eigar, han blir forvalta av offentlege organ med Viltlova som det sentrale rettsgrunnlaget. Heilt avgjerande er spørsmålet kor reinen oppheld seg. I samiske område har samar einerett til tamreindrift basert på sedvanerett og internasjonale urfolkrettar. I ikkje-samiske område må dei som har beiterett, søkje om løyve til tamreindrift. Rein som ikkje har tilhald i tamreinområde, er villrein. Det er i alle fall utgangspunktet, om me ser burt frå enkeltdyr eller flokkar som beviseleg har rota seg over på feil side av grensa heilt nyleg. 

Men som mangt anna i jussen, kan også skiljet mellom villrein og tamrein kompliserast. Tre tamreinlag har ei drift som mest liknar villreinforvaltning. Eit av laga er Hardanger og Voss reinsdyrlag. Laget har ei vinterstamme på 300 dyr, og held til mellom Hardangerfjorden og Voss. Laget vart stifta i 1928, og grunnstamma er tamrein som i lang tid hadde levd i fjella her. (Boka ”Reinsdyrhistorie” forfatta av Aslak J. Himle). Det andre laget er lokalisert sør for Hardangerfjorden. Her lever ein reinsdyrflokk på vel 50 vinterdyr som tilhøyrer Reinsdyrlaget Folgefonnhalvøy SA. Laget vart starta i 1927, og reinen stammar frå tamrein. (Informasjon frå leiar i laget, Øyvind Terjesen.) Begge desse flokkane i Hardanger får tilført «nytt blod», regelmessig innkjøp av bukkar frå tamreinlag sørger for det. Det tredje tamreinlaget som praktiserer «villreinforvaltning» er Rendalen Renselskap SA. Laget er klart større enn dei to andre, rundt 2000 vinterdyr, og vart starta i 1912. (Driftsplan 2016 – 2020). Dersom dyra til Rendalen Renselskap trekkjer langt nok nordover og kryssar kommunegrensa til Tolga, kjem dei inn i Tolga Østfjell villreinområde. Er dei då villrein, og kva er dei når dei dreg sørover og kryssar grensa på nytt? Alle desse tre laga har fritak frå merkeplikta. Fritaket opnar for at dyra ikkje trengst samlast i kve, og drifta i desse laga blir til forveksling lik det me kjenner frå villreinområda. Slaktinga skjer ute i det fri, der dyra blir avliva med rifleskot mot brystregionen. Verdt å merke seg er ein imponerande høg fellingsprosent i alle laga, noko som borgar for høgt presisjonsnivå i forvaltninga.

Fleire gonger har styresmaktene gjort tamrein om til villrein. Dels har det skjedd når lokale rettigheitshavarar har fått reintome fjell godkjende som villreinområde og sett ut tamrein i områda. Dette skjedde i Skaulen-Etnefjell året 1976, Oksenhalvøya 1989, Sunnfjord 1975, Førdefjella 1967 og Svartebotnen 1975. Andre stader har restar av tamreinsflokkar danna grunnlag for nyetablerte villreinstammer. Her kan nemnast Norefjell-Reinsjøfjell der alle dyra ættar frå tamrein som i 1992 vart omgjort til villrein, i fyste omgang i ein periode på 10 år. Tre andre villreinområde har dyr som i det vesentlege er etterkommarar frå tamrein, rett nok med varierande små innslag av stadeigen villrein. Dei tre er Reinheimen-Breheimen der tamreindrifta vart nedlagd i 1965, Vestjotunheimen som avvikla tamreindrifta i 1960 og Forelhogna der villreinjakta vart opna I 1956.

Sett i lys av denne tradisjonen med å vedta at tamrein blir til villrein, er det ein må sjå forslaget om å gjera Jotunheimen om til villreinområde, omtala i avisa Oppland Arbeiderblad. (Lesarinnlegg av Jørgen Noreng, 7. januar 2021.)

 

Genetisk kartlegging avslører slektskap og innvandringsrutene etter siste istid 

All rein, medrekna amerikansk karibu, høyrer til same arten, Rangifer tarandus. Det er vanleg å rekne 7 underartar, i tillegg eksisterte ein utdøydd underart på Aust-Grønland. All rein i Noreg, både vill og tam, høyrer til same underarten, eurasiatisk tundrarein (Rangifer tarandus tarandus). Siste tiåra har forsking på arvestoffet DNA avdekt slektskap mellom bestandar og kartlagd forgreiningar i stamtrea. Denne nyvunne kunnskapen viser at det har vore tre innvandringar til Skandinavia. Dei fyste to kom frå kvar sin kant rett etter istida, frå der reinen hadde overlevd medan isen dekte alt fastland i nordlege Eurasia. Ei austleg innvandring frå Beringområdet vart opphavet til rein i nordlegaste delen av Norge. Samstundes kryssa rein frå Sør-Europa elva som fløymde ut i Kattegat, om lag der Øresundbrua er i dag. Eller kanskje kryssa reinen Norskerenna frå Doggerlandet. Rein frå aust og rein frå sør blanda seg lite, dei delde den skandinaviske halvøya mellom seg. Grensa gjekk i nordlege deler av Gudbrandsdalen. Ei tredje innvandring til Norge kjem med tamreindrift fleire tusenår seinare. Enno har ikkje vitskapen kunne seia nøyaktig kor tamreinen kom frå. Kanskje kom både kunnskapen om tamreindrift og tamreinen austfrå? (Klassekampen 10.juli 2018, Ivar Bjørklund, Hvor gammel er tamreinen?) Det har vore vanleg å hevde at tamrein stammar frå svensk skogsrein. I mine auge er dette både feil og forvirrande, i og med at all rein i både Sverige og Norge, både tam og vill, høyrer til same underart. Svensk skogsrein, i den grad me kan kalle svensk rein for skogsrein, må helst kallast ein økotype. Det er ikkje tale om eigen underart slik som finsk skogsrein (R.t.fennicus). Sverige er heller ikkje den mest sannsynlege opphavsplassen til tamreindrift.

 

Når og korleis vart reinsdyra tamrein? 

Tamrein er knytt til urfolk i arktiske og alpine strok i Europa og Asia. I Norden er tamreindrift ein stor del av samisk kultur. Sikkert er det at folk i Sapmi alltid har levd tett på rein. I eldre tider jakta dei rein, i dag er det berre tamreindrift. Ein gradvis overgang frå jakt enda med tamreindrift som einerådande i alle samiske område for om lag 500 år sidan. Eldste historiske kjeldematerialet om tamrein kjem merkeleg nok frå England: «Mer kjent er den nordnorsk vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant ”finnene”, fordi de ble benyttet til villreinjakt» (Frå Landbruksdirektoratets nettside om historia til tamreindrift.) Eit interessant spørsmål er om reinen til Ottar var temd lokal villrein eller importert tamrein. 

Ikkje berre samane, men også fjellbønder i Sør-Norge, fatta interesse for tamreindrift. Frå midten av 1700-talet har det vore tamrein i so godt som alle sørnorske fjellområde. Reinsdyr og kunnskap vart henta frå samiske område, mest frå Trøndelag. Ofte vart samar leigde inn som gjetarar. Det var heile tida kontakt, og konflikt, med villreinen. For tamreindrifta var villreinen ei plage. Kom villrein inn i tamreinflokkane, uroa dei alt og alle og gjorde gjetinga vanskeleg. Og kom tamreinen seg inn i villreinflokkar, vart dei forvilla, tapt for alltid. Fram til førre århundreskiftet auka omfanget av tamreindrift i heile Sør-Norge. (Ivar A Opdal, Tamreindrift og fjellfolk, 1956.) Talet på villrein minka tilsvarande, og dei villreinflokkane som framleis var att, vart utblanda med tamrein. Restriksjonane tyskarane la på ferdsel i fjellet under okkupasjonen, vart dødsstøyten for mange tamreinlag. Økonomien til tamreinlaga vart dårlegare i åra etter krigen, mange lag gav opp og attverande dyr vart villrein. I dag er det fire ikkje-samiske tamreinlag i Gudbrandsdalen og i Valdres/Hallingdal, og som alt nemnt tre «halvville» tamreinslag i Rendalen og i Hardanger.

 

Arvestoffet til villreinen

Reinen som i dag lever i Langfjella, frå Lærdal-Årdal i nord til Setesdalsheiene i sør, er blandingsdyr, genetisk sett. Grovt rekna kjem ein tredel av arvestoffet deira frå den gamle Sør-Norske villreinen. Resten, to tredelar, er frå tamrein. Ein del små villreinstammer, eksempelvis i Brattefjell-Vindeggen villreinområde, er avleggjar av den sørnorske langfjellareinen, og det er rimeleg å rekne at dei har same arvestoffet som opphavet. 

I Dovre og Rondane lever etterkommarar av villreinen som vandra inn frå aust. Også den er etter kvart blitt blanda ut som følgje av at tamrein har komme inn i flokken. Men innslaget av tamrein er mindre hjå desse enn hjå nokon annan reinsdyrstamme her i landet, meir enn halvparten av arvestoffet er av godt, gamalt opphav frå Beringrein.

Reinen i mange av dei mindre villreinområda, eksempelvis Sunnfjord, har mest berre arvestoff frå tamrein. Det same gjeld for eit par større villreinområde, Forelhogna og Reinheimen-Breheimen.

Berre ein einaste stad kan me finne ublanda, ekte norsk villrein, om me brukar arvestoffet som einaste kriterium. Det er kortbeint og tillitsfull svalbardrein.

 

Domnestiseringssyndromet og epigenetiske skilnader mellom vill og tam rein

I tamreinflokkar kan me sjå kvite dyr, og somme tider dyr med tilfeldige fargemønster. Synet kan få ein til å tenkje på domnestiseringssyndromet. Dette er eit fenomen som Darwin omtala. Han merka seg at mange artar husdyr skil seg frå sine ville artsfrendar på systematisk vis, uavhengig av art. Endringane er mange, her nemner eg einast at hudpigmenteringa minkar slik at dyra får lyse hudparti og at husdyra blir meir tillitsfulle. Nyare forsking kan tyde på at dette skuldast ei endring tidleg i fosterutviklinga i ein struktur av stamceller som på engelsk blir kalla Neural crest cells, på norsk nevrallista. I følgje teorien kan desse endringane skje hjå alle artar, og vil gå i arv frå ein generasjon til den neste. Arvegangen er komplisert, styrt av fleire gen. I ein villpopulasjon har individ med dette syndromet ulemper og evolusjonært press sørgjer for rask eliminering. Som tamdyr har dei ofte vore attraktive alsdyr. Etter ein del generasjonar med målstyrt avlsarbeid kan dermed alle husdyr bestå av individ med domnestiseringssyndromet. (Adams med fleire: The “Domestication Syndrome” in Mammals: A Unified Explanation Based on Neural Crest Cell Behavior and Genetics.)

Pattedyr har mange ulike vevstypar, bygd opp av kvar sine spesialiserte celler. Likevel har kvar einaste celle i eit individ, uansett vevstype, identisk DNA – alle har ei komplett oppskrift på alle vevstypar i si cellekjerne. Eit overordna styringssystem syter for at mesteparten av DNA-et blir inaktivert, berre den delen som trengst for at organet skal fungere, er aktivt. Ytre faktorar, det vil seie miljøet der individet lever, verkar inn på dette overordna styringssystemet. Denne teorien har namnet epigenetikk. Teorien seier også at når ei celle deler seg i to, arvar dei to nye cellene den epigenetiske tilpassinga frå utgangcella. Epigenetiske tilpassingar som er knytta til eggceller eller sædceller, kan gå i arv frå foreldre til avkom. Epigenetisk teori gjev støtte til Jean-Baptiste de Lamarck. Hans lære om at erverva eigenskapar blir overført frå foreldre til avkom var dominerande fram til Darwin la fram evolusjonsteorien. (Store Norske leksikon. Epigenetikk.)

Er domnestiseringssyndromet til stades hjå tamrein? Og kan skilnadane me observerer mellom vill og tam rein vera epigenetiske tilpassingar? To kompliserte spørsmål utan sikre svar, i alle fall med dagens kunnskap. Det einaste eg er sikker på, er at so vel domnestriseringssyndromet som epigenetikk må bli diskusjonstema dersom tamrein skal vurderst som donorbestand for Nordfjella.

 

Lys bukk, nesten kvit, i villreinstamma på Norefjell–Reinsjøfjell. Foto: Fred Ivar Aasand
Lys bukk, nesten kvit, i villreinstamma på Norefjell–Reinsjøfjell. Foto: Fred Ivar Aasand

 

Kan tradisjon og åtferd vera eit grunnlag for å skilje villrein frå tamrein?

Tamreinen er spak og tillitsfull, villreinen er sky og var. Ligg årsaka til det eine og aleine i gena? Reimers skriv i boka «Våre hjortedyr» at rein som ættar frå tamrein er mindre årvakne enn artsfrendar som ættar frå gamal villrein, at meir stress skal til før tamreinsætlingane flyktar, samt at fluktavstanden er kortare. Ser me til tamrein, oppdagar me straks at oppførselen speglar driftsforma. Gjeting og tilleggsfôring formar tamreinen. Gjetinga kan vera alt frå intensivt tilsyn 24–7 til sporadisk patruljering der tilsynsfrekvensen varierer avhengig av årstid og anna. Truleg har tamreinen vorte skyare dei siste 50 åra. Før snøskuteren, firehjulingen og helikopteret kom i bruk, måtte reinen vera so tam at flokken kunne handterast av gjetarar til fots eller på ski, med hund og lasso som einaste hjelpemiddel utanfor beitehagen.

Viss det eg skreiv i førre avsnitt er rett, ser konklusjonen ut til å bli at åtferda til villreinen er arveleg, medan den i langt større grad er miljøpåverka for tamreinens del. Det må vera riv ruskande feil, so la uss ta det frå botnen: Alle livsytringar har eit genetisk grunnlag. Høgareståande individ kan i tillegg tilpasse åtferda etter kva miljøet krev, dei kan lære av eigen erfaring eller av andre. Og so blir alt overført frå generasjon til generasjon. Noko som DNA, noko som tradisjon. Reinen som eg jakta på her i Nordfjella, oppførde seg som fullblods villrein, ofte var han over fjell og finne før me i det heile hadde sett han. Genetisk var han, som eg alt har skrive, rundt 70 % tamrein. Det tyder på at oppførselen til den gamle villreinstamma held fram i bestanden sjølv om dei gamle villreingena vart i «mindretal». Det var tradisjonane til den gamle sørnorske villreinen som dominerte. Tamreinen som blanda seg inn i flokkane vart ikkje berre integrert, han lærde av villreinen og vart assimilert, for å bruke uttrykk henta frå tobeint migrasjon. Dette er i tråd med erfaringane henta frå tamreindrift; kjem tamrein seg inn i villreinflokkane, blir dei ville.

So ja, tradisjonsbunde åtferd er eit viktig skilje mellom vill og tam rein.

 

Når sky villrein møter moderne friluftsliv, får villreinforvaltninga eit dilemma

Villreinen har lærdom frå den gamle villreinen som kom frå Beringområdet eller frå Sør-Europa for 12 000 år sidan. Den lærdommen seier at tobeinte er farlegaste rovdyret – Flykt! 

Problemet er at tradisjonane ikkje er oppdaterte, dei skriv seg frå gamal tid. Frå ei tid før det moderne mennesket eksisterte, før menneska fann på noko so formålslaust som friluftsliv. Reinen veit ikkje at hundespannet berre er ute på tur og at Tora og Jonas på randoneski berre jaktar på laussnø. Og at skuterfolket som køyrer smalbelta fartsvidunder med eleganse og råskap, er like ufarlege for reinen som eg, når eg på mine gamle fjellski kjem stavrande. Reinen flyktar for alle. Alltid formålslaust, med mindre det er jakt og den tobeinte har rette kortet og er i rette luna.

På Hardangervidda er det søraustre hjørnet fri for tilrettelagd turisme, ingen turisthytte, ingen raude T-ar eller kvista skiløyper. Her klumpar reinen seg saman heile summaren i eit nesten turistfritt refugium. Her lever dei alt for tett, i det som burde vore vinterbeite med rotasjonsbruk. Sjukdom som klauvråte er ingen uventa følgje. 20. august kjem ein hær med jegerar. Etter mitt syn, ei oppskrift på skyheit og dårleg dyrevelferd.

Eigil Reimers skriv i boka «Våre hjortedyr», side 131: 

«Reinens evne til tilpasning, cfr. Tamrein, provoserer frem en beslutning om hvor tamme eller ville vi ønsker at våre villreinbestander skal bli. Ved å bygge ned våre villreinområder med omfattende infrastruktur og turisme vil vi risikere at reinen etter hvert oppfører seg som tamrein med adferd fjernt fra forestillinger om det ville, opprinnelige og uberørte.»

Me kan alle drøyme om jakt på løyndomsfulle grådyr i folketome fjell. Skal draumen oppfyllast, må fri ferdsel i reinsdyrfjellet regulerast i eit omfang få kan akseptere. For heldigvis (eller diverre?) er allemannsretten langt viktigare for nordmenn flest enn framtida til villreinen. Viss me vil ha villrein, blir konsekvensen at den må tilpasse seg moderne friluftsliv tufta på allemannsretten. Når villreinen i Nordfjella Sone 1 skal reetablerast, har me ein gyllen sjanse til å teste ut om det let seg gjera.

 

Kjelder

Viktigaste kjelde er boka Villreinen, redigert av Punsvik og Frøstrup. Særleg mange opplysningar er henta frå kapitel 4 i om genetikk og slektskap, skrive av professor Knut Røed. 

Boka «Våre hjortedyr» av Eigil Reimers har vore brukt, og gjeve nyttige motargument. 

Elles er viktige kjelder nemnde i parentesar.

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?

 – Av Tor Punsvik, Pensjonert viltforvalter i Agder – 

Vi nordmenn nyter og verdsetter vår frie ferdselsrett i utmark, og tar den som naturgitt. Men også den er gitt rammer, og skal ikke true våre villreinstammer og øvrige natur. Mye kan gjøres med frivillighet, men hva når «gulrot må erstattes av pisk»?

Bakgrunn for bekymring

Norske naturbrukere er internasjonalt utrolig privilegerte, som lever i et av svært få land med fri rett til ferdsel i utmark, juridisk nedfelt i Friluftslovens § 2. Lenge har vi trodd at det ikke-motoriserte tradisjonelle friluftslivet setter et svakt miljøavtrykk, men for hardt prøvede villrein på vinterbeite vil ikke-motorisert ferdsel kunne forårsake langt større skade enn snøskuterkjøring. Hva hjelper det å kreve at organiserte grupper og utøvere skal ha offentlige godkjennelser når du kan kanalisere hundrevis med deltakere raskt til sårbare områder via sosiale medier? Styring med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder. Men nå melder frustrerte villreinvenner om kitere, ulike gps-leker og geo-catching, som leder folk inn i sårbare villreinbeiter uten at verken grunneier eller myndigheter involveres. 

Samtidig ser vi hvordan flere av våre villreinstammer sliter med store belastningskader voldt av kanalisert ferdsel på godkjent sti- og løypenett. Når villreinen på Hardangervidda har landets laveste kalvevekter, så antas det at det store ferdselstrykket stenger inne dyra på svært begrensa sommerbeiter. Ferdsel har ført til at Rondane villreinområde består av tre delbestander, og ferdsel til og fra Snøheim bidrar til vansker for villreinen i Snøhetta sin bruk av sesongbeiter. Store vannkraftinngrep i Setesdal Ryfylke tvinger reinen og turgåerne til å bruke de samme passasjene, som ofte er smale. Hyttebygging, trafikk og ferdsel kan føre til sammenbrudd i trekkene mellom sesongbeiter i både Setesdal Austhei og Norefjell–Reinsjøfjell. Jeg kunne fortsatt å liste opp utfordringer som stadig forverres og truer villrein, men retter heller blikket framover.

Ferdselsutfordringene i offentlige villreinprosesser

Ferdsel og villrein som utfordring stod sentralt det året arbeidsgruppa bak Villrein & Samfunn (ViSa) rapporten ble utformet. Jeg representerte fylkesmennene i arbeidsgruppa, og skulle gjerne sett at det her var større vilje til å drøfte tiltak som utfordret den frie, ikke-motoriserte ferdselen. Allerede i 2003/04, mens prosjektet pågikk, ble kiting oppfattet som en alvorlig trussel på villreinens vinterbeiter øst på Hardangervidda. Men vi var mange ulike fjellinteresser som representerte arbeidsgruppa, og for å oppnå felles enighet som lå i sluttdokumentet måtte det fires på krav og forventinger. Frivillighet og samarbeid med det organiserte kite-miljøet ble løftet opp som realistisk alternativ der og da. ViSa var en særdeles positiv prosess, den mest konstruktiv jeg har opplevd gjennom en lang karriere i norsk miljøforvaltning, og mange gode prosesser og institusjoner fulgte. MEN den frie ferdselsretten ble ikke utfordret! 

 

Skulle ikke tro disse reinsdyra var i dårlig kondisjon så mye trim som de får. Ill: Oscar Jansen»

Jeg satt også i ekspertpanelet som foreslo Miljøkvalitetsnormen for villrein i 2017. Her ble forstyrrende ferdsel erkjent som en av de store utfordringene som kan føre til at villreinområder klassifiseres røde, som igjen skal medføre tiltaksprosesser. Men ekspertgruppa vår hadde intet mandat til å utfordre den frie ferdselsretten i utmark, så forslag om slike tiltak kom naturligvis ikke. Regjeringen vedtok sommeren 2020 miljøkvalitetsnormen i den form den forelå, men uten et mandat som utfordrer den frie ferdselsretten. 

Hvilke lovverk er det som kan regulere forstyrrende ferdsel? 

Innledningsvis er vår unike frihet til fri ferdsel i utmark nevnt, en frihet som verdsettes høyt og av de fleste tas som en sjølsagt rett. Ferdselsforbud er knytta til enkelte verneformer, eks. i hekketida til sjøfugl i sjøfuglreservater. Tradisjonelt friluftsliv har i stor grad latt seg kanalisere gjennom sti- og løypelegging/-merking, og i stor grad krevd grunneiertillatelser. Dessuten måtte organiserte arrangement i stor grad søkes godkjent dersom de kunne ses som mulig trussel mot natur og dyreliv. I dag er det mange ferdselsformer som ikke lar seg kanalisere, oppleves som særlig truende (eks. kiting) og hvor mange opptrer «organisert» som følge av avtaler/markedsføring via sosiale medier. Forskning har vist at kitere som kommer i fart utløser full panikk hos villrein på vinterbeiter når «kjempe–ørna» kommer, og kalvetunge simler er naturligvis særlige sårbare, og kan kaste sine fostre. 

Regjeringen har gjennom sin siste friluftsmelding redusert mulighetene til å styre ferdsel av hensyn til natur, dyreliv og andre friluftlivsutøvere. Denne «liberalistiske» og «frihetshungrende» politikken har også vært kombinert med at villreininteressene har blitt sterkt underminert i den arealpolitikken som råder nasjonalt for tiden. I stedet åpnes det for nye former for friluftsliv, som terrengsykling. Samtidig er friluftslivets organisasjoner opptatt av at naturgrunnlaget skal tas vare på, og også der er mange skeptiske til mer liberalistisk praksis. 

Lovverket har gode, vage intensjoner om bærekraftig utøvelse

Friluftslovens formål og avgrensninger framstår som gode politiske festtaler. Formålsparagrafen (§1) er det lett å nikke til: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Loven setter i neste paragraf rammen for hva denne ferdselen er: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Friluftsloven lufter også virkemidler som kan regulere ferdsel når den truer naturgrunnlaget, men her mangler både konkrete oppfølgende forskrifter og praksis. Det er dessverre lett å konkludere med at friluftsloven har lite hjelp å tilby.

Men kanskje viltloven kan være til hjelp? Formålet (§ 1) lyder lovende: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. 

Men jeg finner dessverre heller ikke her konkrete «verktøy» i loven som kan skjerme villrein for forstyrrende ikke-motorisert ferdsel. 

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven, og den ble sagt å være oppdatert på virkemidler til å bevare natur og dyreliv. Men finner jeg her noe å skjerme villrein fra truende friluftsliv tro? I likhet med de to allerede nevnte lovene mangler det ikke på gode intensjoner i formålsparagraf (§ 1) her heller: Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Her følges forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer opp i § 4: Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Til og med artene har fått sitt eget forvaltningsmål i § 5: Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Jeg har mye erfaring med å bruke naturmangfoldlovens §§ 6-12 i konkret arealforvaltning, både som statlig miljøbyråkrat og engasjert miljøaktivist. Når det kommer til stykket så er det erfaringsmessig ikke nok med gode intensjoner om både krav til kunnskapsgrunnlag og «føre-far»-tenking når slik kunnskap er svak eller mangler. Heller ikke der friluftsliv forstyrrer villreinen er det lett å finne hjelp her. 

Men naturmangfoldlovens § 22 åpner for ferdselsregulering i utmark: For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.

Det er nok her villreininteressene må appellere om hjelp, men miljøvernmyndighetene har ikke så langt tatt i bruk forskrifter som kan styre friluftsliv som kan true villreinen.

Plan- og bygningsloven er etter min erfaring den viktigste loven i forvaltning av norsk natur, og kommunene de viktigste aktørene. Gjennom kommuneplanens juridisk bindende arealdel skal også hensynet til naturen ivaretas. Sti- og løypeplaner som kanaliserer forstyrrende ferdsel kan nedfelles her, men jeg kjenner ikke til at ferdselsforbud er vedtatt i ledd av dette lovverket. 

Kiting
Kiting – en forholdsvis ny friluftsaktivitet som må utøves med varsomhet i villreinområder. Foto: Fred Ivar Aasand

Kiting på ski som eksempel på truende friluftsaktivitet

Jeg er nok for gammel til å bli hekta på dette, men forstår på utøverne at dette gir veldig sterke opplevelser og at utstyret er en overkommelig investering for de fleste. Det er ikke så lett å få oversikt over omfanget, men fra et vel 10 år gammelt foredrag forstår jeg at kitere både på snø og sjø er organisert i Norges Kiteforbund, og favnet under Norges Seilforbund. Den gang var det da 250 medlemmer, men en anslo at vi hadde 800-1000 aktive utøvere på landsbasis. Hvordan utviklingen i omfang er har jeg ikke funnet, men antar dette er en aktivitet i vekst. Organisasjonen oppfordrer til å samarbeide med lokalt oppsyn for å unngå konflikt med villrein. En stor del av kiterne er ikke organisert, og internt avtales ofte fellesturer via sosiale medier.

Jeg tror det er viktig at det tenkes mer offensivt på hvordan denne typen aktiviteter, med stort trusselpotensiale for villrein reguleres. Gjennom naturmangfoldlovens § 22 bør det utarbeides forskrifter som gjør det mulig å skjerme villrein i tid og rom fra truende, ikke-motoriserte ferdselsformer, særlig i villreinens sårbare perioder. Kiting vil etter mitt syn være en naturlig friluftslivsaktivitet å starte med. Oppfordringen til Miljødirektorat og Klima- og miljødepartement er herved gitt!

Villreinen 2021 snart på lager

Villreinen 2021 snart på lager

Da er Villreinen 2021 sent til trykking og forventes på lager ca 4. juni. Om du ikke allerede er abonnent er det smart å bestille nå, slik at du får årets utgave av Villreinen tilsendt rett etter at den kommer på lager. Se bestillingsskjema under.

Du får et vagt førsteinntrykk av innholdet ved å skjele til innholdsoversikten i bildet, men vi vil også sporadisk publiserere artikler her på villreinen.no.

Gondolplanen Hardanger Lift vil true villreinen på Hardangervidda

Gondolplanen Hardanger Lift vil true villreinen på Hardangervidda

 – Av Kai-Inge Melkeraaen og Tor Henrik Mannsåker – 

«Med gondoler skal fjellet åpnes og pengene i kisten klinge» synes å være musikken i ørene til noen reiselivsinvestorer og Oddapolitikere for tiden. Fra Odda planlegges Nord-Europas lengste og Norges høyestliggende pendelbane, som vil løfte folk opp til 1400 meters høyde, inn i det særs uberørte fjellområdet øst for Odda.

Dette vil åpne opp Europas største høyfjellplatå, og villreinområdet Hardangervidda for ny ferdsel, fra en ny retning. Med på laget er Ullensvang kommune, som både er medeier i gondolselskapet og planmyndighet for tiltaket.

Hardanger Lift AS opplyser at et konservativt estimat vil gi 110 000 passasjerer/år med pendelbanen til Rossnos. Her er det lite ferdsel i dag, og herfra er det en kort tur videre til kjerneområder for villrein, samt turistforeningshytter og rødmerkede og kvistede løyper. Vi representerer grunneiere her inne, og vil sammen med andre villreinvenner sørge for at dette ikke skjer!

Rossnos med Freimstølen (930 moh) i forgrunnen.
Hardangervidda – vårt viktigste villreinfjell!

Hardangervidda er Europas største høyfjellsplatå, der Norge forvalter den største bestanden av europeisk villrein. Norge har et særlig internasjonalt ansvar for bevaring av villrein, blant annet etter Bernkonvensjonen. Internasjonalt kom villreinen på rødlista i 2016 etter særlig dramatisk tilbakegang i de nord-amerikanske stammer.

Ingen andre steder i randsonen til Hardangervidda blir mennesker løftet til 1400 meters høyde. Hardanger Lift vil gi lett adgang til store, høytliggende områder, og utløse en ferdsel som kan medføre store, negative konsekvenser for naturmangfoldet. Hvor store, vet ingen. Hardanger Lift blir et nytt eksempel på «bit-for-bit»-nedbygging av randsonene rundt Hardangervidda, som særlig rammer den norske ansvarsarten; villrein. Det skapes barrierer og økt ferdsel som ødelegger og begrenser leveområdene.

Det er ikke lenge siden Eidfjordfjellet ble åpnet for en ny, tung utbygging. Neste konfliktpunkt vil være unntak for vinterstengt vei på østvidda. Og Valldalen ved Røldal, som gjennom den nye regionalplanen for Hardangervidda er besluttet omgjort fra villreinområde til stølsdal – en beslutning berørte statsforvaltere (tidl. fylkesmenn) vil omgjøre, av hensyn til villreinen.

Planene for Hardanger Lift reiser mange problemstillinger, ikke minst på grunn av masseturismen helt vest på Hardangervidda, som høyst sannsynlig vil kunne medføre store, negative konsekvenser.

Planområdets høyestliggende del

Planområdet legger beslag på en stor del a v fjellplatået oppe på Rossnos, og går flere steder helt ut mot kantene, både mot nord (Grønnuten) og mot sør (Sjausetedalen), og selvfølgelig mot vest (Oddadalen). Området er en del av Hardangervidda villreinområde, med egen regionplan for å sikre dyras framtid. Av planprogrammet framgår det at det skal etableres restaurant, leke- og aktivitetsareal (et stisystem) i dette planområdet. Det samme planområdet framstår i dag som tilnærmet urørt, og er kjent som et attraktivt område for småvilt. Med de planene for tung turistutbygging som nå foreligger, kan deler av dyre- og fuglelivet blir fortrengt – ikke bare fra planområdet oppe på Rossnos, men også fra de stupbratte randsonene som omkranser Rossnos, både mot nord, sør og vest. Østover ligger veien åpen for ferdsel inn i villreinens kjerneområder.

Svart strek viser planområdet for Hardanger Lift. Det fargelagte området viser hvilke områder på og ved Rossnos-platået som blir sterkt påvirket av aktiviteter i planområdet.
Konsekvensutredning av villreinhensyn

Plan- og bygningsloven stiller strenge krav om at alle natur- og samfunnsmessig mulige konsekvenser av slike naturinngrep skal gis en forsvarlig faglig vurdering gjennom en konsekvensutredning, som gjerne omtales som KU. Ut fra det vi har påpekt når det gjelder villrein, må en slik KU om villrein faktisk omfatte hele Hardangervidda villreinområde.
Konsulenten Naturrestaurering AS er hyret inn av tiltakshaver til å vurdere hvordan gondolplanene vil kunne påvirke villreinstammen. Vi er spent på hvordan det oppdraget utføres, siden vi forstår at firmaet allerede har et «frynsete renomme» blant vindkraftskeptikere og reineiere for utredninger på den arenaen. De fikk også sterk faglig kritikk for sin KU om nettopp villrein i en rettsak mot Buheii Vindkraftanlegg i Kvinesdal i Lister tingrett to år tilbake. Vi har lest den skriftlige, oppsummerte kritikken avgitt under ed fra fagkyndig, og vi er bekymret og vil være svært årvåkne!

Det fargelagte feltet viser hvilke fjellområder på Hardangervidda vest, mange av dem i dag lite besøkt, som blir lett tilgjengelig for volumturisme med Hardanger Lift som utgangspunkt. Dette området inneholder stedsnavn som Dyranut, Reinanuten og Sumtangen (Langavatnet), som alle vitner om villreinens bruk av fjellområdet her vest.

En realisering av Hardanger Lift innebærer at et langt større fjellområde gjøres lettvint tilgjengelig for dagsturer, sommer som vinter. Ikke bare tradisjonelt friluftsliv, men også nyere former for ferdsel, som eksempelvis kiting og terrengsykling, som hevdes å ha et stort potensial i området. Stølsområdet på Freimstølen, og det særmerkte, omkringliggende fjellområdet, vil få mye av «trøkket» fra Rossnos-trafikken. Freimstølen har allerede over flere år fått føle «Trolltunga-effekten», med en kraftig økning av turister med Trolltunga som mål. Det er grunn til å regne med stor trafikk mellom de to store turistattraksjonene Rossnos og Trolltunga, både organisert og uorganisert ferdsel, og til alle årstider. Det kan også ventes økt trafikk til/fra Skjeggedal (Mosdalen, Sleve, Odda/Freim, Odda/Ragde, Odda/Mannsåker, Sjausetedalen, Hildalsdalen/Brekke, Reinsnos/Fisketjønn og Reinsnos. Denne ferdselen vil være ukontrollert. Vi kjenner ikke volumet, og vi vet heller ikke hvordan dette «fjelleventyret» blir markedsført i framtiden, og av hvem. Medieomtale og markedsføring virker. Allerede to år etter åpningen av Dronningstien ved Lofthus, snakkes det om slitasje på stien i fjellet. Hvilke konsekvenser økningen i ferdsel vil ha for høyfjellsøkosystemet, og i særdeleshet villreinen, må inngå i en faglig konsekvensutredning.

Dette fjellområdet (gulfarget) er en av de få randsonene rundt Hardangervidda som har svært lite menneskelig ferdsel. Dette høyfjellsområdet er ikke arena for stølsbuer og private hytter, adkomsten er ikke lett, og det framstår som et friområde for bukkeflokker.

Dette er et tilnærmet uberørt fjellområde med lite menneskelig ferdsel i dag, «Oasen» på Hardangervidda vest, den betjente DNT-hytta på Litlos, kan lett bli et fristende turmål med Hardanger Lift som startsted, og det gjennom områder som fremstår som «villmark». Med unntak av sporene fra vannkraftutbyggingen på 1960-tallet, og som er holdt utenfor nasjonalparkgrensen, framstår dette som et høyalpint område med intakt høyfjellsøkologi. Her er ikke ansamlinger av støler, som en finner på vestvidda lenger utover langs fjorden. Her går fjelltoppene opp i 1600 meters høyde, med Solfonntaggen (1674) som den høyeste. Dette er bukkeområde. Og med unntak av jakttida, får reinen stort sett gå i fred. Dette er området hvor du kan gå på ski en hel dag, uten å møte et eneste kryssende skispor. Det sier noe om vilkårene for dyre- og fuglelivet. Området er unikt, og med lite ferdsel, hvilket bidrar til å gjøre dette fjellet særlig verdifullt. En realisering av Hardanger Lift må ventes å gi store endringer i ferdsel, som må inngå i en konsekvensutredning.

Kunnskapen om villreinens bruk av områdene her vest, er begrenset. Men vi vet at disse høyalpine områdene brukes av bukk, som ikke inngår i GPS-instrumenteringen i de villreinprosjektene som er gjennomført. Sommerstid oppholder bukkeflokker seg gjerne i det høyalpine området mellom Langavatnet og Litlos, avgrenset av lavereliggende områder og turstier. Men villrein er også observert både på Rossnos og i området på Freimstølen. Ikke langt fra planområdet til Hardanger Lift finner vi stedsnavn som Dyranut (1444 m.o.h.), Reinanuten, Reinaskor, Dyrhaug og Sumtangen ved Langavatnet. Navnene er et vitnesbyrd om villreinens bruk av dette fjellet.

Forstyrrende ferdsel på Hardangervidda og villrein

Villreinens skyhet og sårbarhet for menneskelige forstyrrelser er godt dokumentert. De norske forskningsmiljøene er verdensledende på dette området. Hardangervidda er sammen med Rondane framholdt som de mest sårbare for nettopp ferdsel. I arbeidet med Miljøkvalitetsnormen for villrein peker Hardangervidda seg ut som området med de laveste kalvevektene, og får dermed «rødt lys» og forventet kommende krav om tiltak. De lave kalvevektene er forklart av våre forskere som resultat av at forstyrrende ferdsel tvinger fostringsflokkene inn på små og begrensede sommerbeiter.

I september i fjor ble det gjort et tragisk funn av skrantesjuke på en voksen bukk på Hardangervidda, og i januar i år la Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø (VKM) en kunnskapsoppdatert vurdering av situasjonen. I tillegg til tiltak, rettet direkte mot bestanden, mente VKM at nettopp å redusere forstyrrende ferdsel var det mest håndfaste tiltaket å følge opp!

Villreinens bruk av Hardangervidda; før, nå og i framtida!

Villreinen er et nomadisk dyr som gjerne har lange sykluser i sin beitebruk, og et øyeblikksbilde vil aldri gi et troverdig bilde av reinstammens behov for leveområde. Villreinen har i et historisk perspektiv et stort behov for sine vestområder, sjøl om de i dag i første rekke oppleves som bukkeområder. Hardangervidda var en gang skogkledd, og all kunnskap om pågående klimaendringer tilsier at de høyereliggende områdene, som vestover mot Rossnos, vil få økt verdi for reinen i framtida. Det er i disse høyereliggende områdene dyra vil finne sine beste beiter, her finner reinen snøflekker sommerstid, og her er muligheten størst til å unnslippe flygende plageånder.

Konklusjon og anbefalinger

Allerede før noen utredninger er foretatt, har offentlige og private villreininteressenter advart sterkt mot planen om Hardanger Lift, og tilsvarende har overordnede myndigheter som fylkeskommune og statsforvalteren uttrykt sterk skepsis grunnet de viktige villreinhensynene. Vi vil anbefale at de urealistiske, «våte drømmene» om Hardanger Lift umiddelbart skrinlegges.

Rossnos til høyre, utsikt innover vestvidda.
Villreinen 2021 – ønsker bidragsytere

Villreinen 2021 – ønsker bidragsytere

Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Neste års utgave vil være klar fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?

Innholdsmessig er det alltid stor variasjon og bredde i det som kommer på trykk i «Villreinen». Mange bidragsytere, med ulik bakgrunn, bidrar til at Villreinen alltid presenterer interessante og lærerike artikler. Fellesnevneren er interessen for norsk fjellnatur – og ikke minst – dragningen mot grådyra.

 

Meld inn artikkelforslag nå!

Redaksjonen håper at du blir blant bidragsyterne i «Villreinen 2021»! Eller kanskje du har tips om en god artikkel, eller forslag til en «bauta» innen villreinfamilien som bør profileres? Send inn ditt artikkelforslag innen 31. januar. Det er bare å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand, så blir vi enige om hvordan dette skal gjøres. Som belønnning for artikkelen og bildene blir du blant de første som får tilsendt neste års utgave av årboka, rett etter utgivelse.

 

Tidsplan for «Villreinen 2021»

(eksakte møtedatoer etc er ikke satt – forbehold om endringer)

 

  • 31. januar 2021: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
  • 27. januar 2021: Styremøte med redaksjonsrådsmøte (Teams)
  • 1. mars 2021: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
  • Primo mars 2021: Ombrekkingen starter
  • Medio april 2021: Styremøte (med redaksjonsrådsmøte)
  • Ultimo april 2021: De siste annonsene leveres red.
  • Primo mail 2021: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
  • Medio mai 2021: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
  • Ultimo mai 2021: “Villreinen 2021” leveres på Honne
  • Primo juni 2021: Villreinrådets Fagdager (fordeling/utkjøring og distribusjon av Villreinen)

Pin It on Pinterest