Av Trond Thiis, fjellfant og jeger, Odda – 

For oss som jaktar nordaust på Hardangervidda, er det fort å skriva om Vazelina Bilopphøggers sin «11 år utan kvinnfolk» til «40 år utan reinsdyr». Sjølvsagt noko spissformulert, men bodskapen er enkel: Er stamma lita, nyttar ikkje dyra dei nord-austre delane av Hardangervidda.

Dei siste åra har òg SNO fått i oppdrag å jaga dyra vekk frå våre område så fort dei nærmar seg. Og det heilt utan noko form for kompenserande tiltak, som til dømes løyve til å nytta fellingsløyva våre i statsålmenningar der det av og til faktisk finst dyr. 

Frykta er at dyr skal kryssa riksveg 7 og kanskje til og med ta med seg skrantesjuke (CWD), eine eller andre vegen. Med det bakteppet skal SNO, som elles gjer ein viktig og glitrande jobb med å verna om fjellet for oss, skremma vekk dyra allereie når dei er mange kilometer vekke frå riksvegen. SNO-folka som eg har treft på er dyktige og profesjonelle folk som gjer jobben dei er sett til. Men eg får litt vondt av at dei vert sett til å gjeta reinsdyr langs riksveg 7, og er usikker på om det var dette dei såg for seg då dei starta arbeidet for etaten.

Kjem dyra innanfor det raudt innramma feltet på kartet under, skal SNO mobilisera for å snu dyra. Det gjer at mange av valda som ligg langs riksvegen ikkje lenger har eit einaste dyr å jakta på. Naturleg rotasjon over riksveg 7, vest om Dyranut eller Skiftesjøen, med retur ved Lappestein eller Halnetunga, vert effektivt stoppa av ein velfungerande organisasjon som mellom anna nyttar helikopter til å skremma dyra vekk frå vegen. På Hein trøystar me oss med at jaginga ikkje gjer store utslaget, då den krympevaska villreinstamma stort sett held seg i dei sentrale strøka på Hardangervidda. Der finn dei det dei treng, utan å verta uroa av nokon andre enn jegerane som har rettar der. 

Kjem dyra innanfor det raudt innramma feltet på kartet, skal SNO mobilisera for å snu dyra. Det gjer at mange av valda som ligg langs riksvegen ikkje lenger har eit einaste dyr å jakta på.

Kvart einaste år er me likevel og kikkar etter reinsdyr i Halne Sameige. Her har me hytte og terreng me nyttar til rypejakt, fiske og rekreasjon. Etter 20. august heng gjerne rifla på ryggen, men det vert mest fiske og turgåing på oss. Klart me sit ein del i nutane og kikkar etter dyr, har jaktradioen på som underhaldning og kosar oss med sendingane der me kan høyra om dyr i området Sandhaug, Hansbu, Gjuvsjåen og austover. Men fokus flyttar seg fort over til vedlikehald av hytta, fisking, bålbrenning, kaffikos og turar til ulike nutar og område. Det er ei grense for kor lenge ein kan sitja i nutane når ein veit at dyra står ein heilt annan stad på vidda. Hytta har med andre ord fått mykje stell.

Faren for å verta sprunge over av reinsdyr på Hein, er no lik null. Men på 70- og 80-talet såg me dyr her mest kvar sommar og haust. Me såg fleire gonger dyr som kryssa RV.7 ved Lappsteinen, og trakk eine eller andre vegen. Det vart felt rikeleg med dyr i områda og fleire gonger vart det felt fleire dyr av ein jeger, på eitt og same stille. Tunge bører og mange turar att og fram var meir regelen enn unnataket dei åra. Eit år var onkelen min så lei av å bera på reinsdyrkjøt at han ringde far min, som då budde i Egersund, og fekk han til å køyra heile vegen til Lappestein for å bera ut kjøt til eige bruk. Det vert påstått at eine året stod dyra så tett rundt hytta at heile kvota vart skoten frå verandaen så raskt at kaffikoppen ikkje rakk å verta kald. Dei første åra av 80-talet trefte me òg andre jegerar som stod og gjorde opp dyr rundt i valdet eller fann slakterestar her og der.

Kartutsnittet viser kva område me snakkar om. Hytta er vist omtrent midt på biletet og dei gamle observasjonane og fellingane er illustrert med reinsdyrfigurar.

Eg legg ved nokre utdrag frå hytteboka som illustrerer korleis det var den gongen stamma var monaleg større. Det er bestefar, far og onkelen min som står for ordlegginga.

• 17. september 1964 – 2000 dyr kom over frå Grønnuten og la seg til i lia mellom bekken og Steinhøgdi (Grensehøgda). Der låg dei heile dagen. Eit mektig syn!
• 20. september 1965 – vakker soloppgang, reinsdyr på alle kantar rundt hytta. Vestleg vind, 2 plussgrader og stigande til 4 grader. Reinsdyrjakt på Halne Sameige ned mot Hein på grensa. Jegerar som fekk dyr.
• 16. september 1968 – Morgontåke, klårt utpå dagen, -2 grader C. Reinsdyr ved øvste vatnet på veg søraustover mot Grasnuten og Rjukan.
• Torsdag 18. september 1969 – I dag skaut Eivind sin første rein (ei simle) som han greidde å transportera åleine frå Austre Krækkjaodden til hytta kor han flådde og hang opp i skjulet.
• 23. september 1977 – ei veke uti (rype)jakta står reinsdyra tett rundt hytta!
• 26. august 1978 – Møtte fleire småflokkar 150-200 meter frå Lappestein på veg innover (sørover) til hytta.
• 27. august 1978 – Fleire dyr 150 meter nordaust om hytta. Jegerar frå Halne Sameige hadde fått fleire dyr.
• 1. til 3. september 1978 – Dyr rundt i terrenget, Fleire flokkar med rundt 200 i kvar flokk.
• 4. september 1978 – Masse dyr over heile terrenget, i små og mellomstore flokkar. God jakt nordvest for hytta!
• 10. september 1978 – 300 dyr mellom hytta og (Øvre) Hein. God jakting og bæring heile dagen.
• 29. august 1980 – Første dyret falt ved Ørrettjønn, andre ved mors Lone. Vassa i dyr heile dagen.
• 5. september 1980 – Såg eit skada dyr ut hytteglaset opp mot Steinhøgdi. Sprang ut og etter og fekk lagt det ned og partert etter alle kunstens reglar. Dyret var stygt skada.
• 6. september 1980 – såg ein liten flokk mellom hytta og riksvegen.
• 27. august 1982 – Flokk ved Sleipa. Seinare på dagen kom det 3 dyr opp mellom hytta og Hein, nærmare Eirikstjønn.
• 25-30. august 1983 – Stor flokk på Halnetunga, truleg 1000 dyr som følgde Tunga mot Sleipa der dei vart møtt av ein vegg med bly og drog mot Skaupa. Dei snudde aldri hitover.
• 9-11. september 1983 – Fleire single dyr og småflokkar. 2 dyr vart med heim til hytta.

Det går ein del litteratur når ein sit i nutane og ventar på dyr.

Eg er overtydd om at uttaket av stamma i Nordfjella var eit stort feilgrep. Er CWD så smittsamt som det vert sagt, skulle stamma på Hardangervidda vore hardt råka. Nei, la naturen gå sin gang og hald utryddingskåte forvaltarar vekke. Sørg òg for at stamma kjem seg på oppsida av 12 000 dyr, så får kanskje borna våre oppleva reinsdyr att på Hein og den nord-austre delen av Hardangervidda.

Skitt jakt!

Av Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter –  

Gjennom 35 år har jeg hatt gleden av samarbeid med Evenstad, en campus innenfor Høgskolen i Innlandet, både som sensor, veileder og underviser. Langt ute i skauen og vekke fra tettsteder, ligger dette senteret for undervisning og forskning innen skog- og utmarksfag. Mange sentrale aktører i vår villreinforskning og -forvaltning har sin utdanning herfra, og det er på tide campus Evenstad presenteres her i årboka.

Campus Evenstad ligger idyllisk ved bredden av Glomma mellom Rena og Koppang. Foto: Thomas Vogler

Det starta med Evenstad skogskole tilbake i 1912, da enken Anne Evenstad på gården ga den fra seg som legatsgave til kommunen. Rundt 1970 kom naturvern og annen bruk av utmark inn i samfunnsfokuset, hvilket skolen på Evenstad fanger opp i sin fagkrets med eget utmarkskurs der viltforskning og -forvaltning inngår. Nå pensjonerte professor Torstein Storaas startet sin lange karriere her innen viltfaget i 1985, og ble rektor på skolen da den etter 75 år brant ned 25. januar 1987. Det ble mange turer for Torstein til Oslo før oppbygging av skolen var avklart, han gir daværende ordfører Ola Kristiansen og landbruksminister Gunhild Øyangen mye av æra for at ikke studie- og forskningssenteret ble gjenreist et helt annet sted. Nytt undervisningsbygg stod klart i 1990, og da hadde Evenstad blitt en del av Høgskolen i Hedmark, og seinere Innlandet etter fylkessammenslåingen. I 2016 ble Campus Evenstad supplert med ytterligere imponerende undervisnings- og administrasjonsbygg, slik forsknings- og undervisningssenteret Evenstad framstår i dag. 

I dag undervises det i skog- og utmarksfag på Evenstad, og skolen er ledende i forskning på store rovdyr, og er store på også andre viltarter og bærekraftig utmarksbruk. Østerdalen er kjent for sine hjorteviltpåkjørsler på vei og jernbane, og forskning på og utprøving av forebyggende tiltak stod sentral i mange år på Evenstad. Det tilbys en master i anvendt økologi, bachelorer i skogbruk og utmarksforvaltning, og årsstudium i jakt, fiske og naturveiledning. Dessuten gis master- og doktorgrader innen de samme fagområder, og det jobbes aktivt for at høgskolen skal få universitetsstatus. Mangeårig rektor, og nå avdøde, Harry P. Andreassen skal ha mye ære for at Campus Evenstad virkelig hevet seg i norsk forskningssammenheng.

«Evenstad anno 2022 karakteriseres ved at studentene får en unik miks av praktisk kompetanse og teoretisk kunnskap», sier instituttleder på Evenstad og høgskolelektor Halgrim Breie og fortsetter: «Gjennom mye feltarbeid og praktisk innretta kurs både i utmarksstudiet og skogfagstudiet lærer studentene å omsette teori til praksis. Med en fagportefølje som spenner over alt fra økologi, viltforvaltning, ferskvannsøkologi og skogproduksjon, til økonomi, forvaltningsjus, biomedisin og arealforvaltning, får studentene også en relevant og bred teoretisk ballast. Med våre program for master- og doktorgrad kan de som ønsker og er kvalifisert virkelig gå teorien i dybden, men fortsatt i et miljø med anvendt perspektiv. Studentene knyttes tett opp til forskning som foregår på studiestedet. Dette ikke minst ved at de helst innlemmes i en av våre fem forskningsgrupper når de jobber med sine bachelor- og masteroppgaver. Vår miks av forelesere, som spenner fra meget erfarne skogbruksledere, tidligere medarbeidere i Økokrim og skogeiere, til en stor bukett av internasjonalt velrennomerte toppforskere med spisskompetanse på alt fra hjemlig ulv og elg, til villhester og snøleopard, er unik, og gir studiene våre en betydelig merverdi i forhold til annen høyere utdanning i Norge i dag. Samfunnet etterspør mer innovasjon og utvikling, i tillegg til forskning med samfunnsmessig betydning på kort og lang sikt. Med tett knytning til forvaltning og næring, og med fokus på betydningen av både praktisk og teoretisk kunnskap, får våre kandidater det best tenkelige utgangspunkt for å bidra betydelig til samfunnsutviklingen framover». 

Studenter får innføring om villrein av veileder ved Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Foto: Scott Brainerd

Professor Morten Tryland kom til Evenstad sist oktober, og han har bakgrunn fra arbeidet med arktisk infeksjonsbiologi og dyrehelse ved Norges veterinærhøgskole og Universitet i Tromsø. Han har jobbet mye med tamrein, men også med villrein, og helt siden utbruddsåret 2016 har han arbeidet med skrantesjuka som ble påvist i Nordfjella. Morten har sittet i Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø (VKM) og Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA). Han sitter også i et utvalg som jobber med reetablering av villrein i Nordfjella. Det er ikke så mange som er klar over at de på Island har en vinterflokk på rundt 4-5 000 villrein, som starta med at tredve simler og fem bukker ble fraktet fra Finnmark og satt ut i 1787. Ambisjonen var å etablere tamreindrift her, men slik ble det ikke og Island har fått sin villreinstamme. Morten fikk tre feltsesonger med villreinforskning på Island, med fokus på parasitter og infeksjonssjukdommer, men også genetiske forskjeller mellom tam- og villrein, i samarbeid med Veterinærinstituttet og NMBU. Han er for øvrig veldig opptatt av at folk som jobber med tamrein og villrein må snakke mere sammen, utveksle kunnskap og samarbeide bedre enn i dag. For øvrig en ambisjon både Villreinrådet og redaksjonen deler. 

Førsteamanuensis Scott Brainerd har hovedansvar for undervisning innen viltforvaltning ved Evenstad, og også ansvar innen forskning på samme fagområdet. Han er amerikaner med lang fartstid med viltforskning i Norge, og 15 år som viltkonsulent i NJFF. Scott tok blant annet sin doktorgrad ved NMBU-Ås på mår i 1997, for øvrig en art han stadig forsker på. «Det var fra jobb som forskningssjef hos Alaska Department of Fish and Game i Fairbanks jeg kom til Evenstad seinhøsten 2019.» Fra Alaska har han erfaring med forvaltning av og lede forskning på villrein, der finnes 32 villreinbestander som omfatter ca. 750 000 dyr. Mange av disse nomadiske villreinstammene forvaltes på tvers av landegrensen med Canada, noe som krever tett samarbeid på tvers av landegrenser. Scott har ambisjoner om å utvide det tradisjonelle viltfokuset (ulv, elg og skogsfugl) med blant annet nye perspektiver som inkluderer en stor bolk på villreinforvaltning. Foruten undervisning på Evenstad, følger besøk på Villreinsenteret på Hjerkinn for å gi studentene perspektiver fra villreinområdet, som inkluderer utflukt med truger for å spane etter villrein og moskus i vinterfjellet. Sammen med sin forgjenger Torstein Storaas, holder Scott på å lage en ny oppdatert lærebok i viltforvaltning, som ventes ferdig neste år.

Det er flotte omgivelser i nærområdet til Evenstad – her langs Vinjeveien inn mot Rondane. Foto: Tor Punsvik

Gjennom mange år som viltforvalter hos en fylkesmann har jeg erfart hvordan geografiske grenser utfordrer i forvaltning av viltbestander. Landegrenser er enda mer krevende å bryte ned, og innen forskning på vilt har Evenstad vært et lokomotiv med sitt lange samarbeid med broderfolket i øst. Et godt eksempel er det pågående prosjektet «GRENSEVILT» som ledes av den erfarne viltforskeren og professoren Barbara Zimmermann. Prosjektet har undertittel «Reduksjon av grensebarrierer i skandinavisk viltforvaltning» og prosjektet har særlig fokus på elg, ulv og jerv, og har pågått siden 2018. Om prosjektet og samarbeidet sier Barbara: «Vi deler felles viltbestander mellom Norge og Sverige, men forvalter våre naturressurser nesten uten å ta hensyn til nabolandet. Vi bruker ulike metoder for å registrere beiteskader og jaktstatistikk, vi forvalter på ulikt vis, og vi snakker ikke sammen om forvaltningen. I GRENSEVILT har vi fått til dialog og samarbeid mellom forvaltningen, næringen og interesseorganisasjoner på tvers av grensen. Vi har også styrket aktørenes kunnskap om elgtrekk, beitetakstmetoder, ulvens påvirkning på elg og elgjakt, og jervens tilbakekomst til barskogen.»

Avslutningsvis er det naturlig å spørre en student ved Campus Evenstad, sørlendingen Bendik O. Nordstrand Berg, om hvordan han endte opp her, trives med miljøet og fagene, og hvilket framtidsutsikter han ser? «Jeg endte opp på Evenstad fordi det er det eneste studiestedet som har bachelorgrad i utmarksforvaltning, samt at det å ha naturen og arbeidsplassen rett utenfor døra tror jeg har skapt mange muligheter for studentene. På Evenstad har vi mange internasjonale studenter som har et veldig godt samhold, og vi i studentsamfunnet jobber aktivt med å lage aktiviteter for dem og nordmenn. Den faglige delen av studiet er tilpasset regionen, og vi bruker særlig dagsaktuelle saker i undervisningen. Etter bacheloren ser jeg for meg å ta en master, men er usikker på hvor. Jeg tenker det hadde vært spennende å delta i forskning eller forvaltning i de etterfølgende årene.» 

Her finner du mer informasjon om Evenstad.

Årets fagdager i regi av Villreinrådet arrangeres den 13. og 14. oktober på Vestlia Resort, Geilo. Vi har også i år valgt å flytte fagdagene fra juni til oktober på grunn av koronasituasjonen, men håper likevel interessen er stor og at vi vil se mange villreininteresserte under årets fagdager.

Fagdagene på Geilo vil blant annet fokusere på kvalitetsnormarbeidet og ferdselsproblematikk – og vi kommer dessverre ikke utenom skrantesjuke i år heller. I tillegg kommer det mange interessante innlegg fra sentrale personer – se forøvrig vedlagte program.

Fjorårets fagdager ble streamet via Facebook, i hovedsak på grunn av begrenset hotellkapasitet og veldig mange på venteliste. I år har vi ingen kapasitetsproblemer, men vi vurderer likevel om hele eller deler av arrangementet skal streames. I så fall vil streamen bli sendt på Facebooksiden til Villreinen og det vil ikke kreves noen innlogging eller «kode». Så om du absolutt ikke får tatt turen til Geilo disse dagene, men likevel er interessert, er det lurt å følge med på Villreinens Facebookside.

Aller helst vil vi møtes, mingle og snakkes – og ikke minst gledes over uformelle og muntre samtaler over litt god mat og godt drikke.

Påmelding til Christian Hillmann.

Vi sees!

Her er programmet for FAGDAGENE.

Klipp fra forrige gang fagdagene var på Geilo

– Av Ingeborg Wessel Finstad og Louise Brunborg-Næss (DNT) – 

I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.

Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.

– Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.

I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse. 

Bedre vilkår for villreinen

Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.

– DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.

For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.

Forarbeider til flytting av Gråhøgdbu. Foto: Terje Myhre/Lillehammer Museum

En grundig prosess 

Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.

Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.

I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.

– For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

Uthus med sikringsbu på flyttefot. Foto: Ragnvald Jevne/DNT Lillehammer. 

Nytt liv på Maihaugen

Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.

– Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.

Villreinformidling

Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år. 

Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen. 

– Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen. 

Faktaboks: Mulig miljøsmitte skaper usikkerhet i Nordfjella

Prioner kan overleve i miljøet i et ukjent antall år. Det er per i dag ingen etablert metodikk for å friskmelde, eller å beregne sannsynlighet for fravær av CWD-prioner, i et geografisk område for å kunne utelukke mulig miljøsmitte. Dette er et problem man står ovenfor med re-etablering i Nordfjella sone 1. Dagens godkjente standarder for testing av CWD innebærer enten lymfeknuter eller hjernevev fra døde dyr med en kombinasjon av ELISA og Western-Blot tester. Det pågår i dag utvikling av mer sensitive metoder for påvisning av CWD-prioner i miljøprøver med forventet veldig lave nivåer av prioner. Faren med disse metodene er blant annet at risikoen for falske positive øker, at de er svært kostbare, og det foreligger ingen godkjente standarder. Utprøving av slike metoder (såkalt PMCA) har nylig blitt brukt til å påvise prioner i jordprøver tatt ved salteplasser i Nordfjella (både i sone 1 og sone 2). Liknende metodikk på ekskrementer fra hjortedyr ga både falske positive og falske negative prøvesvar. Det er usikkert om eventuelle prioner i jorda i Nordfjella forekommer i en konsentrasjon som er høy nok til å forårsake infeksjon i et individ som spiser denne jorda. Det er derfor foreløpig usikkert hvor stor betydning disse funnene vil ha på forvaltningen. Det er likevel klart at påvisning av CWD-prioner ved salteplasser også i Nordfjella sone 2 øker usikkerheten om smittestatus.