Tre storbukkar av snøhettastammen har mistanke til fotografen, men held fram med å beite. (Foto frå boka «Kampen om Dovrefjell»: Svein Sæter) 

Av Svein Sæter og Yngvild Sæter, forfattarar av boka «Kampen om Dovrefjell. Europas siste intakte høgfjellsøkosystem»

På vegen med boka «Kampen om Dovrefjell» møter vi over alt eit sterkt engasjement for villreinen. Denne folkelege krafta må få eit samla uttrykk, no når tiltaksplanar og stortingsmelding skal utformast. Tida er inne for ein folkeaksjon for villreinen.

Vi er far og dotter. Begge har ferdast i Sunndalsfjella sia vi var små. Her, i kanten av Reinsvatnet, under Reinstinden, er det funne ein jaktleir frå eldre steinalder. Analysen av kolrestar frå bålplassen viste at leiren er rundt
11 000 år gammal.

Dette var grunnlaget for idéen om å skrive boka: Den svimlande historia om villreinen og mennesket, ei historie som har følgt dette landet frå første fotavtrykk vart sett på ei isfri strand.

Reinen fascinerer og imponerer, både i historisk og biologisk forstand. Dette store pattedyret som lever av smårusk på høgfjellet midtvinters er eit underverk av tilpassing.

Så vi skreiv boka, som handlar om reinen, om økosystemet den lever i og kva som truar desse unike naturverdiane. Truslane er fleire og større enn vi hadde trudd, og alle er menneskeskapte. Men få av dei blir det gjort noko med, sjølv når tiltaka er enkle.

Fleire skrekkeksempel finst på Dovrefjell og i Rondane. Her lever siste rest av Europas opprinnelege fjellrein. I boka går vi særleg grundig inn på Snøheimsaka, og dokumenterer korleis Miljøverndepartementets saksbehandling kan oppsummerast i eitt ord: Skandale.

Kortversjon: I 2002 vart gamle Dovrefjell nasjonalpark seksdobla i areal, og fekk namnet Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Omsynet til villreinen var heilt sentralt for utvidinga. Derfor skulle den tidlegare DNT-hytta Snøheim rivast og vegen inn dit fjernast. Snøheim, som ikkje hadde vore i bruk som turisthytte på 44 år, låg midt i eit av Europas viktigaste trekk- og beiteområde for villrein.

Spol ti år fram, og det motsette har skjedd. Nye Snøheim opnar, sterkt utbygd og restaurert. DNT Oslo og Omegn har fått hytta i gåve av Forsvaret. Dei rekordmange turistane blir no frakta til hyttedøra med buss, på ein veg som slett ikkje er fjerna.

FORFATTARANE: Svein og Yngvild Sæter, far og dotter, er erfarne forfattarar. Her frå fjorårets reinsjakt i Dovrefjell-Sunndalsfjella, med både rein og aure i sekken. (Foto frå boka «Kampen om villreinen»: Wilhelm Jaresand)

Kva skjedde? Politikk overstyrte fag. Verneforskrifta vart endra for å opne for Nye Snøheim. At det samtidig stengte for snøhettareinen var underordna.

I «Kampen om Dovrefjell» dokumenterer vi at Miljøverndepartementet gjennom mange år leverte ei gjennomført partisk saksbehandling. Den vrimla av faktiske feil, og alle gjekk i same retning: til fordel for DNT og Nye Snøheim.

Konklusjonen var lagt på førehand. Slikt er faktisk ein trussel mot demokratiet. Og villreinen måtte vike igjen, trass i alle fagre og verdilause ord.

Dette har vi reist rundt og sagt i mange bygder, på store og små tettstader, i byar som Trondheim, Oslo, Molde og Kristiansund, på bibliotek og kaféar og kulturhus, og vi har aldri vorte motsagt.

Tvert imot: vi har fått takk, og oppmoding om å grava vidare.

Så skreiv vi kronikken «Statens svik mot villreinen», publisert i riksaviser, regionaviser og lokalaviser. Det same skjedde. Berre støtte å få.

Vi trur støtta botnar i ein brutal kontrast: Den djupe respekten villreinen fortener, og den totale mangelen på respekt samfunnet vårt behandlar han med. Hyttegrender, vegar, kraftanlegg, høgspentliner, turstiar, jernbanar og andre framandelement er viktigare enn fjellets eigentlege grunneigar, villreinen. Derfor blir dei 24 båsane i Sør-Norge vi har pressa han inn i stadig trongare. Og stadig fleire, etter som båsane blir delt av nye inngrep.

Men det finst ei kraft i det folkelege engasjementet. Ei kraft vi opplevde på Otta, under det første årsmøtet til organisasjonen Bevar villreinen i Rondane, som kjapt fekk meir enn 2000 følgjarar på Facebook. Ei kraft som løfta oss på Sunndalsøra, under villreinkvelden til Bevar Dovrefjell mellom istidene, organisasjonen som gjekk til rettssak mot Miljødepartementet i Snøheimsaka og tapte hårfint. 

Ei kraft som vart fint formulert av ei kvinne i salen på Oppdal: Alle kjenner fjellvettreglane. No treng vi reinsvettreglar.

Den 21. februar 2023 utførte den mangeårige villreinforskaren Per Jordhøy ei historisk handling. Han utnemnte villreinen til Norges nasjonaldyr.

Dette skjedde på Bevar Dovrefjell sin villreinkonferanse i Oslo. Både Per på podiet og publikum i salen kjente klumpen i halsen, for dette handla ikkje berre om symbolikk. Det handlar om beinharde realitetar: Villreinen er på raudlista, for første gong. Seks av dei ti nasjonale villreinområda får raudt lys etter kvalitetsnorma.

Tida er inne for handling. Og det blir handla, både fagleg og politisk. Statsforvaltarane skal laga tiltaksplanar. Regjeringa har bestilt den første stortingsmeldinga om villreinpolitikk.

Dette arbeidet treng innspel og oppbakking frå alle som er glad i villreinen. Engasjementet og kunnskapen må gjerast synleg og dermed teljande.

Organisasjonar som Bevar villreinen i Rondane og Bevar Dovrefjell mellom istidene er viktige pådrivarar for rette vegval. Denne krafta kunne vore enda sterkare om ho var samla under same paraply, litt på same måte som Villreinrådet fungerer for villreinnemndene og -utvala.

Boka vår kunne hatt tittelen «Kampen om villreinfjellet». Problema er i stor grad dei same i alle villreinområda. Derfor var det viktig at styremedlemmer i Bevar villreinen i Rondane deltok på konferansen til Bevar Dovrefjell mellom istidene.

Det er lett å knyte kontaktar når mange brenn for same sak. Kven vil ta initiativet til Folkeaksjonen for villreinen?

Fra Hednedalsstrupen i Aurland sone 2. Foto: Geir Olav Liodden – 

Skrantesjuke anno 2023 

Tekst Jørn Våge, Seniorforsker i vilthelse ved Veterinærinstituttet – 

Skrantesjuke

Det har gått snart 7 år siden villreinsimla fra Nordfjella ble meldt ut fra Veterinærinstituttet med påvist skrantesjuke (chronic wasting disease, forkortet CWD). Kort forklart er dette en sykdom der proteiner i kroppen ikke brytes ned slik de burde, og derfor hoper seg opp. Når dette skjer i hjernen vil skader etter hvert forårsake tap av kroppskontroll og lede til død. I tilfellet skrantesjuke er det snakk om et protein som kalles prionprotein, og sykdommer som denne kalles prionsykdom. Andre kjente slike sykdommer er skrapesjuke (scrapie) hos sau og geit, BSE hos storfe – også folkelig kalt «kugalskap» og Creutzfeldt Jakobs sykdom hos menneske.

CWD hadde ikke kjent forekomst utenfor Nord-Amerika, med unntak av Sør-Korea som importerte smitta oppdrettshjort fra Canada i 1997, da Norge avdekket sykdommen i 2016. Simla fra Nordfjella var også det første naturlige tilfellet hos reinsdyr, altså at sykdom hos disse kun hadde vært vist tidligere gjennom smitteforsøk.

Smitteutviklingen i Nord-Amerika de siste 20-25 årene har vært en viktig medvirkende faktor for hvordan Norge har håndtert skrantesjuke. I USA og Canada har sykdommen sakte spredt seg utover, med forekomst i henholdsvis 30 stater og 4 provinser i dag. Det inkluderer forekomst i både ville bestander av hjortedyr og oppdrett. «Over dammen» opplever de noen bestander med nedgang, og det er vanskelig å vite hvordan framtiden vil se ut. Det fremstår imidlertid i dag som helt urealistisk at Nord-Amerika kan bli kvitt sykdommen.

Det meste av prionsykdom er sporadisk forekommende, og oppstår i enkeltindivider hos dyr og mennesker. For det vi kaller klassisk skrapesjuke (hos småfe) og skrantesjuke (hos hjortedyr) er situasjonen annerledes. Hos disse manifesterer det seg også som smittsomt, med spredning mellom levende individer. Smitte kan også skje via miljøet, der dyr har skilt ut smitte i form av prioner – proteiner som er endret og smitter til andre, for så å lede til opphopning eksempelvis i hjernen. En ytterligere utfordring med prioner er at når de har kommet ut i miljøet vil de kunne smitte andre dyr i årevis.

I Norge har vi avdekket både sporadisk og smittsom skrantesjuke. Totalt har tre hjort og 11 elg fått påvist prioner i hjernen. Det er vår forståelse at alle disse tilfellene er uavhengige av hverandre, og således opptrer sporadisk. De fleste av disse dyrene er aldersbestemt, og det dreier seg om gamle individer. Alle, med unntak av én elgokse, har vært hunndyr. Også hos fire elgkyr i Sverige og tre i Finland har det blitt gjort tilsvarende funn.

Hos norske hjortedyr har smittsom skrantesjuke kun blitt påvist hos villrein. I slike dyr påvises prioner i lymfeknutene og eventuelt hjernen, med analyser brukt i overvåkingsprogrammet. Smittsomhet og utskilling til miljøet settes i sammenheng med funn i lymfeknuter, og er således egenskaper som skiller dem fra sporadisk opptredende skrantesjuke. 19 villrein ble funnet med prionsmitte under jakt, eller til slutt i utskytingen av bestanden i Nordfjella sone 1 (nord for Fv. 50 Hol – Aurland/Geiteryggen), som ble avsluttet våren 2018. Etter fire nye år med overvåking kom det første tilfellet på Hardangervidda, i 2020. Villrein nummer 21, og hittil det siste påviste tilfellet av klassisk skrantesjuke i Europa, ble også skutt på Hardangervidda, i 2022.

Prionsykdommer, både sporadiske og smittsomme, har vist seg å være en mangfoldig gruppe. For å klassifisere, eller skille dem fra hverandre, undersøkes prioner fra enkeltindivider blant annet gjennom å smitte mus. Om musa blir syk, og eventuelt hvordan, samt på hvilken måte prioner fordeler seg i musekroppen gir grunnlag for å dele prioner inn i ulike «stammer», eller på engelsk «strains». De fleste modellmusene som brukes er endret genetisk, noe som gir mulighet til å studere prioner under ulike betingelser og simulere mange forskjellige dyreslag, det vil si at musemodellen representerer for eksempel menneske, hjort eller sau. Slike modeller kan også gi oss indikasjon om den enkelte prionstammen kan smitte mellom dyreslag, inkludert til mennesker.

Hva har undersøkelser og forskning så langt gitt av kunnskap om prioner hos nordiske hjortedyr?

Vi har avdekket at det finnes både smittsom opptredende og sporadiske prionstammer i Norden. Sporadisk skrantesjuke var ikke beskrevet før dette ble publisert for norsk elg i 2018. Videre har disse syv årene avdekket at det for sporadisk skrantesjuke finnes flere ulike stammer. Karakterisering av prioner fra villrein i Langfjella har ikke gitt grunnlag for å skille mellom funn i Nordfjella og på Hardangervidda, og videre at det må forventes at opptreden i villrein ikke vil skille seg vesentlig fra slik CWD har opptrådt i Nord-Amerika. Dette er viktig kunnskap for vurderinger av hvordan Norge (og Sverige og Finland) kan håndtere skrantesjuke.

Som for mange forskjellige sykdommer har genetikk betydning også i tilfellet skrantesjuke. Genetiske undersøkelser av villrein fra den utskutte bestanden i Nordfjella viste at gitte genetiske varianter hadde øket sannsynlighet for å være smittet av skrantesjuke. Ytterligere undersøkelser av reinsdyr, elg, hjort og rådyr viser at en svært stor andel av norske hjortedyr har genetikk som gjør dem mottakelig for sykdommen. Riktignok viser det seg at hos tamrein finnes de «sårbare» variantene i lavere frekvens, men genetisk er det ikke tvil om at norske bestander av hjortedyr er i risiko.

Sporadisk skrantesjuke kan vi anta har vært forekommende lenge, og vil trolig opptre med en viss frekvens i fremtiden, slik som observeres hos sau med atypisk skrapesjuke/Nor98. Når det gjelder smittsom skrantesjuke er opprinnelsen ukjent, men kunnskap om spredning i Nord-Amerika utelukker i stor grad at vi historisk har hatt denne sykdommen i villreinstammene. Også kunnskap om klassisk skrapesjuke hos sau, og smitte av denne, understøtter at vi ville ha avdekket smittsom prionsykdom hos hjortedyr hvis dette hadde eksistert i lang tid. Når det spekuleres om hvordan smittsom prionsykdom har oppstått er kanskje teorien om at prioner fra sporadiske tilfeller over tid har endret seg, og blitt smittsomme, den mest sannsynlige teorien. Forekomsten av smittsom prionsykdom i verden i dag tilsier dog at dette ikke skjer ofte. Spekulasjoner om overgang fra sau og skrapesjuke kan ikke fullstendig avvises, men smitteforsøk tilsier at det er barrierer mellom disse dyreslagene og det gjør teorien mindre sannsynlig.

Selv om likhetene mellom prioner fra norsk villrein og nordamerikanske hjortedyr tilsier at opptreden i bestandene må forventes å være rimelig lik, har undersøkelser i modellmus vist at stammene ikke er identiske på hver side av Atlanteren. Det er derfor lite sannsynlig at smitte har blitt importert fra USA eller Canada til Langfjella.

Forekomst av smittsom skrantesjuke

Utenfor Nord-Amerika (og den importerte smitten til Sør-Korea) er den eneste kjente forekomsten av smittsom skrantesjuke nå i Langfjella i det sørlige Norge.

Det har siden 2016 vært en formidabel innsats i å kartlegge forekomst i Norge. Per mars 2023 har ca. 165 000 hjortedyr blitt testet, og vi kan si at det ikke er høye forekomster av skrantesjuke i Norge. De siste estimatene av forekomst publisert fra Veterinærinstituttets, etter jakta i 2022, tilsier imidlertid at det med mer enn 90 % sannsynlighet finnes smitta villrein på Hardangervidda. Dette er kunnskap til meget stor bekymring.

Smitten på Hardangervidda anses å ha sammenheng med Nordfjella sone 1, og enda er det usikkerhet om smittestatus for bestanden i Nordfjella sone 2. Undersøkelser av jordprøver fra Nordfjella indikerer at det på gitte plasser finnes miljøsmitte på begge sider av Geiteryggen.

Modellering med grunnlag i det som har blitt testet fra alle villreinområder understøtter at det i disse bestandene ikke er sannsynlig med høye forekomster av skrantesjuke, samtidig som kunnskapen om lave nivåer av smitte er ukjent. For å anta fravær av smitte er antall testede dyr for lavt.

Framover

Skrantesjuke er en alvorlig trussel for helsa til hjortedyr, og best tilgjengelig kunnskap forteller oss at det med stor sannsynlighet finnes smitte i bestanden på Hardangervidda, og muligens miljøsmitte i Nordfjella. Det er ingen som med sikkerhet kan si hvordan en smitte vil utvikle seg, men det er all grunn til å ta påvist skrantesjuke på største alvor. Hva det innebærer er per i dag uklart.

I Nordfjella sone 1 ble smitten bekjempet med å fjerne alle dyr i bestanden, men denne strategien har ikke blitt gjeldende for påvist smitte på Hardangervidda. Foruten kraftig bestandsreduksjon, har uttak av bukk vært det enkelttiltaket fagdirektorat har framholdt som mest effektivt for å redusere risiko for sykdomsetablering og spredning. Bestandsestimat etter strukturtelling antyder ca. 15 % voksen bukk i bestanden etter jakt i 2022. Sett fra et perspektiv om sykdomshåndtering og smittebekjempelse er dette bekymringsfullt høyt.

For best mulig å kunne håndtere smittsom skrantesjuke bør det raskt gjøres en bred risikovurdering av hva det betyr å leve med sykdommen. Uten en slik realitetsorientering vil valg kunne bli tatt på manglende forståelse for hvilke konsekvenser et slikt scenario innebærer. Å leve med skrantesjuke vil kreve mange forvaltningsmessige tiltak, som dog enda ikke er avklart. Eksempelvis er arbeidet med å utrede reetablering av reinstammen i Nordfjella sone 1 i gang, men premisset om en sone 2 uten sannsynlig smitte er ikke oppfylt. Skrantesjukesmitte på Hardangervidda sees i sammenheng med smitte i Nordfjella. Det vil derfor være uklokt ikke å tenke helhetlig forvaltning, der hele Nordfjella og reetablering må vurderes i lys av utvikling på, og håndtering av, Hardangervidda.

I så måte er det kanskje tid for en klauv i bakken, ikke for å utsette tiltak, men for å vurdere om disse samsvarer med målet «om mulig å utrydde sykdommen», og for en helhetlig tilnærming til forvaltning av skrantesjuke.

Foto: Hans-Petter Heier Ruud, Sollia fjellstyre – 

Av Torgeir Lande, Norges Fjellstyresamband –

Statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge dekker 27 millioner dekar. Det meste er karrig høyfjell, men også noen skogsområder. Fjellstyrene forvalter i dag kun arealer sør for Nordland. Fjellstyrene administrerer arealer hvor det foregår både samisk tamreindrift og annen tamreindrift slik som i Lom og Valdres. I tillegg er ca. 24 % av villreinområdene i Norge statsallmenningsareal.

Allmenningene i historisk perspektiv

Bærekraftig fjellforvaltning har fjellstyrene drevet med i over 100 år. Beitebruk, setring, jakt, fangst og fiske har vært viktige aktiviteter for folk i fjellbygdene. Tidligere hevdet ingen eiendomsrett til disse områdene. De ble brukt i fellesskap av alle i bygda. Allmenningene var bygdas spiskammers. Her ble dyr sluppet på beite, det ble fisket, jaktet og fangstet. Du kunne også sette opp seterhus her, som du kunne flytte ved behov eller overlate til andre når du ikke lengre hadde behov. 

Etter hvert ble eiendomsretten sterkere og kongen hevdet rett til alt ingen eide. I mange områder hevdet ingen rett til fjellområdene, men da kongen krevde avgift for bruk protesterte bygdene. Da kom lovene omkring allmenningsbruk på plass. Bruken av statsallmenningene er i dag regulert i fjelloven og statsallmenningsloven. Staten har i senere tid kjøpt en del eiendommer. Disse forvaltes ikke som statsallmenninger, men annen statsgrunn hvor andre regler gjelder

Fjellstyrene viktig for villreinen

«Villreinen er viktig for mange fjellområder, men også for mange fjellstyrer», forteller Jan Olav Solstad, styreleder i Norges Fjellstyresamband. Fellingstillatelsene danner grunnlag for flere av fjellstyrenes økonomi, som gir mulighet til å ha ansatte Fjelloppsyn. «Fjelloppsynet er en viktig ressurs for fjellstyrene som forvalter og brobygger mellom ulike interesser i fjellet» legger han til.

Fjelloppsynet ivaretar også storsamfunnets interesser som oppsyn for Statskog som grunneier, og for politiet gjennom tildeling av begrenset politimyndighet. Statens Naturoppsyn har også ofte et tjenestesalg til fjellstyrene.

Når Fjelloppsynet er ute i villreinfjellet er de et multifunksjonelt oppsyn som løser oppgaver for flere ulike instanser. Fjelloppsynets viktigste rolle i villreinfjellet er som veiledere og informasjonskanal for jegerne. Årlig bistår Fjelloppsynet ferske jegere med slakting og prøvetaking. Villreinjakta på statsallmenningene foregår i all hovedsak i lovlige former, men stikkprøver av ulik dokumentasjon tas ofte.

Fjellstyrer i villreinutvalgene

Mange fjellstyrer er den største rettighetshaveren i sine villreinområder og er en viktig bidragsyter inn i villreinutvalgene. Flere er også sekretærer for sitt villreinutvalg. Fjellstyrene har også en viktig rolle i bestandskartlegging. Både teleskop og småfly er viktige hjelpemidler, men i flere villreinområder har man nå tatt i bruk droner til dette arbeidet. «Dronene er billige i drift og forstyrrer reinen svært lite ved korrekt bruk» opplyser Fjelloppsyn Hans-Petter Ruud i Sollia fjellstyre. «Drone har erstattet bruk av småfly under minimumstellingene de siste vintrene. Den er også prøvd med hell under kalvetelling på sommeren» avslutter Ruud.

Foto: Hans-Petter Heier Ruud, Sollia fjellstyre

Framtiden bekymrer

Fjellstyrene ser med bekymring på utvikling i villreinfjellet. Skrantesyke, ferdsel, nedbygging og klimaendringer er utfordringer som man må ta hensyn til framover. Med nesten 500 lokalpolitikere som er valgt inn i fjellstyrene er muligheten for å påvirke og få til positive endringer for fjellet og villreinen stor. I de fleste villreinområdene trengs det nå sterke stemmer og gode initiativ både fra fjellstyremedlemmer og andre lokalpolitikere for å endre den negative trenden for villreinen. Kunnskapsgrunnlaget er mer en godt nok i de fleste villreinområdene slik at det er på tide å gå fra utredning til handling, mener Solstad.

Fjellstyrenes interesseorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, samarbeider med mange ulike organisasjoner for å bedre villreinens levekår.  «Vi ser heldigvis økt oppmerksomhet rundt villrein og villreinforvaltning i disse dager» sier Solstad. «Gjennom arbeidet med kvalitetsnorm, tiltaksplaner og en egen stortingsmelding om villrein håper vi at utviklingen kan snu til fordel for fjellets nomade», avslutter han.

Foto: Kjell Erik Engmark – 

Av statssekretær Kjersti Bjørnstad Klima- og miljødepartementet (KLD) 

Villreinen var en av de første store pattedyrartene som inntok landet vårt etter siste istid. Siden den gangen har den vært en viktig ressurs for oss tobeinte som vandret nordover i villreinen sine fotefar. Først som en viktig og sikker kilde til mat og klær, og i mer moderne tid som et populært jaktobjekt og en del av selve folkesjela til de som bor i og ved fjellområdene sør for Trondheimsfjorden. I begynnelsen på 1900-tallet var det like før det gikk galt. Høyt jaktpress og en ekspansiv tamreindrift truet villreinen i Skandinavia slik at den nesten ble utryddet. Bare noen få flokker var igjen i Sør-Norge. Etter krigen ble det et økt søkelys på villrein i Norge. Det ble arbeidet aktivt for å reetablere villrein i de sør-norske fjellområdene samtidig som man satte strenge rammer for jakta. Man startet også viktige grep for å ta vare på villreinen sine leveområder. I 1962 ble Rondane nasjonalpark etablert, som den første i Norge. Et hovedformål med vernet var å «ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane». Siden har en rekke nasjonalparker og landskapsvernområder blitt opprettet for å sikre leveområdene til villreinen. Forvaltningen har blitt mer og mer basert på kunnskap, og kunnskapen har blitt stadig bedre. Alt skulle derfor ligge til rette for særs gode levekår for villreinen, men slik har det som kjent ikke blitt. Samtidig har nemlig andre trender og behov fra storsamfunnet blitt mer og mer framtredende, noe som dessverre har virket negativt inn på villreinen og dens leveområder.

Skal vi peke på en enkelt faktor som gjør livet vanskelig for villreinen, er nok mange enige om at det er vår egen bruk av villreinfjellene som er den viktigste negative faktoren. Det er vi som er hovedgrunnen til at situasjonen for villreinen dramatisk har endra seg de siste 100 årene. Summen av veibygging, hyttebygging, storstilt utbygging av vannkraft med tilhørende oppdemminger, anleggsveier og kraftledninger, turisthytter, merket stinett og økt tilrettelegging inn i fjellheimen har direkte og indirekte ført til tap av leveområder og fragmentering av villreinen sine leveområder. Kjente problemstillinger knyttet til brutte trekkveier, neddemte beiteareal, forstyrrelser fra kraftutbygging, vei og jernbane, og sekundæreffekter knyttet til økt hyttebygging, fritidsbruk og stinett med utgangspunkt i anleggsveier etc. går igjen i alle villreinområdene våre i dag. Villreinens rike dekket opprinnelig et stort areal på rundt 45 000 km², eller i underkant av en fjerdedel (!) av Sør-Norges fastlandsareal. Det er ikke småtteri. Men etter hvert er dette området gradvis blitt stykket opp i mindre og mindre biter. Om en tenker på at villreinen i dag forvaltes i 24 adskilte områder og at flere av disse villreinområdene er ytterligere oppdelt i delområder på grunn av fragmentering og barrierer, ser man at villreinen har store utfordringer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Denne fragmenteringen gjør nemlig arealene sårbare. Både for menneskelige inngrep fra mange kanter utenfra, men også for lokale hendelser innenfor villreinområdene. Små, lokale populasjoner er nemlig også mye mer utsatt ved plutselige, tilfeldige, hendelser som ising på vinterbeiter, snøskred, skogbrann eller sykdom. Dermed blir det å sikre villreinen gode leveområder helt sentralt i å redde villreinens overlevelse.

Naturtap og menneskeskapte klimaendringer er blant de største utfordringene verden står ovenfor. Vi ser allerede at villreinen blir påvirket av den globale oppvarmingen. Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan klimaendringene vil påvirke villreinen i årene som kommer, men det er relativt bred enighet om at klimaendringer vil kunne skape vesentlige utfordringer.

Utfordringsbildet for villreinen er sammensatt. En bærekraftig og helhetlig forvaltning er avhengig av god kunnskap, gode virkemidler, lokal forankring og lokalt engasjement. Dette krever samarbeid mellom brukergruppene og forvaltningsmyndighetene, og en felles forståelse for viktigheten av å ta vare på villreinen og dens leveområder på en balansert og god måte.

Villrein er som vi vet en nasjonal ansvarsart, og det innebærer at Norge har et særleg internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og dens leveområder. Men det er ikke først og fremst av hensyn til omverdenen at vi må ta vare på reinen. Villreinen er en viktig del av vår norske natur, og er ein kilde til kulturell, økonomisk og rekreasjonsmessig verdi for oss. Og den har stor verdi i lokalsamfunnene både som høstbar viltressurs og som tradisjons- og kulturbærer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Vi er nå, som mange vet, i full gang med å utarbeide tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene og å utarbeide en stortingsmelding om hvordan vi kan forbedre forholdene for villrein i Norge. Vi har en ambisiøs framdriftsplan. Utkast til tiltaksplaner skal foreligge innen utgangen av året, og stortingsmeldingen skal legges fram i 2024. Prosessen og tidspunktet for når tiltaksplanene skal bli vedtatt, vil vi komme tilbake til

Verken tiltaksplanene eller stortingsmeldingen lages av oss i KLD alene. Villrein-Norge er fullt av kompetente og engasjerte folk som allerede bidrar eller har bidratt mye inn i dette arbeidet. Medvirkning er en suksessoppskrift og relevante myndigheter og aktører både lokalt, regionalt og nasjonalt må bidra i dette arbeidet. Det er et stort behov for å bedre forholdene for villreinen i Norge. Det er rett og slett nødvendig for å sikre at arten overlever. Gjennom arbeidet med tiltaksplanene og stortingsmeldingen ønsker vi å involvere bredt, og løfte debatten om hvordan vi skal ivareta villreinen i dag og inn i framtiden.

Jeg ønsker dere alle velkommen med på den store dugnaden for villreinen!

Foto: Anders Mossing

Av Brage Bremset Hansen, Christer Moe Rolandsen, Torkild Tveraa og Olav Strand, Norsk institutt for naturforskning (NINA) 

Både jegere og forvaltere er bekymret over negative trender i slaktevektene, spesielt for kalv. Lave kalvevekter påvirker normalt overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst negativt. I miljøkvalitetsnormen har lave eller synkende kalvevekter derfor bidratt til «rød» klassifisering, det vil si dårlig tilstand, for enkelte bestander. Rød klassifisering i kvalitetsnormen betyr at tiltak bør igangsettes. For å utrede og iverksette effektive tiltak, bør man først kjenne årsakssammenhengene. Kunnskapen om dette kan vi øke ved å bruke jegernes egne data.

Det er stadig flere grunner til å bekymre seg for villreinens ve og vel. Problemene knyttet til habitattap og fragmentering av bestandene er godt dokumentert gjennom lokalkunnskap og lang tids forskningsinnsats, og det legges nå store ressurser i å forstå og begrense skrantesjuken. I de seinere åra har det også vært økende bekymring rundt reinens vekt. Én av måleparameterne i miljøkvalitetsnormen for villrein er gjennomsnittsvekter de fem siste årene og tiårstrender i slaktevekter hos kalv. Denne måleparameteren fikk rødt lys – det vil si klassifiseringen «dårlig tilstand» – i tre av de ti nasjonale villreinområdene (Rolandsen mfl. 2022): Snøhetta, Knutshø og Hardangervidda. Vi kom til en lignende konklusjon i rapporten for overvåking av hjortevilt for perioden 1991-2021 (Solberg mfl. 2022), som omfatter seks av de samme ti bestandene. I tillegg har Forollhogna en negativ tendens over lengre tid. Det er også tydelige tegn på negativ utvikling i kalveproduksjonen i flere av disse villreinområdene. Det er sannsynlig at reduserte kalvevekter henger sammen med dette. For de øvrige 14 villreinområdene, som alle inngår i den kommende runden av kvalitetsnormarbeidet, er tilstanden foreløpig lite kjent.

Hva forårsaker så disse vektendringene over tid? Reflekterer de en nedgang i reinens generelle tilstand? Og hvilken betydning har dette for bestandsdynamikk, vilthelse og jaktforvaltning over tid? Dette er spørsmål som bør besvares før forvaltningen kan identifisere og gjennomføre effektive, avbøtende tiltak. Selv om vi per i dag mangler kunnskap, er det sannsynlig at en redusert gjennomsnittsvekt over tid både påvirkes av og påvirker bestandenes dynamikk og struktur. Det er derfor i både jegernes og forvalternes interesse å søke svar på disse spørsmålene.

Hypotesene og meningene om årsakssammenhenger er mange. En del kunnskap kan hentes fra tamreinforskninga, men årsakssammenhengene er ikke nødvendigvis overførbare, og de vil sannsynligvis variere mellom bestander. Eksempelvis er det velkjent at jegerne tenderer til å skyte hjortevilt med spesielle egenskaper (som for eksempel store dyr, eller godt voksne bukker). Betydningen av slik jaktseleksjon for norske villreinbestander er lite kjent, men man forventer at en for lav andel godt voksne bukker vil føre til forsinket brunst og kalving, og derved dårligere kalvevektutvikling over sommeren. Selektivt uttak av store individer vil kunne ha en lignende effekt. Flere pågående forskningsprosjekter har som mål å forstå dette bedre, blant annet ved å overvåke utviklingen i bestander med økt avskyting av bukk som skrantesjuketiltak.

En villreinkalv kan veies hel eller oppstykket, enten på fellingsstedet eller når man kommer ned fra fjellet. Slaktevekt er totalvekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Foto: Brage Bremset Hansen

Men jaktseleksjon kan neppe forklare de observerte trendene på tvers av alle bestander. Også tetthetsavhengig ressursbegrensning kan føre til redusert reproduksjon, vekst og kondisjon. En tommelfingerregel i hjorteviltøkologien tilsier at ressursbegrensning gjennom vinteren begrenser antall dyr som overlever og reproduserer, mens mattilgangen gjennom sommeren begrenser vekst og størrelse på dyrene. Det er store forskjeller i naturgitte forhold mellom villreinområdene. Derfor er det viktig at ulike demografiske parametere overvåkes parallelt for å forstå årsakssammenhengene. Økt menneskelig aktivitet, forstyrrelser og infrastruktur kan også gradvis redusere arealet og dermed tilgjengelige ressurser. Miljøsvingninger og klimaendringer kan også påvirke slaktevektene via matfatet, eller andre effekter på ressurstilgangen. På samme måte kan endringer i biotiske interaksjoner spille en rolle, eksempelvis gjennom endra klima.

I flere villreinbestander ser man også et økende omfang av sjukdommer og parasitter, som kan spille en rolle for vektutvikling hos både kalv og eldre dyr. Fotråte kan være et økende problem i flere bestander, med enkelte ekstreme utslag, som i 2019 på Hardangervidda og i Rondane. Utbredelsen av denne sjukdommen er tilsynelatende væravhengig og kan derfor også endre seg med forventede klimaendringer, men en slik årsakssammenheng er fortsatt ikke dokumentert. I andre villreinområder ser man høy forekomst av innvollsparasitter som rundormen Nematodirus battus, som spres via sau og salteplasser. Én hypotese for nedgangen i kalvetall og kalvevekter i Knutshø er at denne parasitten kan ha en betydning.

Vi må foreløpig konkludere med at framtidens utfordringer vil kreve mer kunnskap. Svarene kan ligge i jegernes egne data, og da spesielt slaktevektene i seg sjøl. Hver felt villrein skal innrapporteres i Hjorteviltregisteret, og det er ønskelig at flest mulig individer inneholder data på både fellingsdato, veid slaktevekt, kjønn og alderskategori (kalv, åring eller voksent dyr). I tillegg har det stor verdi at et større utvalg villrein aldersbestemmes mer nøyaktig ved at underkjeven leveres inn og alderen leses fra tannsnitt. Som de fleste villreinjegere vet, er slaktevekta dyrets vekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Veiing i villreinfjellet kan by på visse logistikkutfordringer, allikevel oppfordres det til å veie de forskjellige delene av slaktet, enten ved å medbringe ei lita vekt i fjellet eller å veie slaktet før det henges til mørning. Såkalte «anslåtte vekter» har dessverre vist seg å være ubrukelige siden de er upresise og også avviker avviker usystematisk fra veide vekter (Rolandsen mfl. 2022, Solberg mfl. 2022), så her er det bare «veide vekter» (det vil si ei vekt som er veid med ei vekt) som gjelder. I Hjorteviltregisteret, som per i dag inneholder data på rundt 70 000 felte individer av villrein, har veide vekter en stor overvekt av vekter som ender på 0 eller 5 kg. På samme måte er partall svært overrepresentert. Dette mer enn antyder at noen jegere anslår eller runder av selv de «veide» vektene. Jo mindre andel av de felte reinene som har nøyaktig vekt, jo mindre sannsynlig er det at man kan finne årsaker til de negative trendene.

Forvaltninga har stor nytte av at jegerne leverer eller sender inn underkjeven fra dyret. Dette gjelder også kalver. Kjeven renskes så godt det lar seg gjøre med kniv. Viktigst er at den ikke blir pakket inn i plast. Foto: Brage Bremset Hansen

Man skal være forsiktig med å benytte slaktevekter alene som mål på dyrenes tilstand. Selv om dette er vanlig i studier av hjortevilt, er dyras størrelse også en viktig tilstandsparameter. Her kommer viktigheten av kjeveinnsamlingen inn. De innleverte kjevene fra jakta har stor nytteverdi for både forskning og forvaltning, og utgjør derfor en sentral del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt. For det første benyttes tannutvikling og tannsnitt (med telling av «årringer») til å aldersbestemme dyr som er to år eller eldre, og i noen tilfeller yngre dyr. Dette gir svært nyttig informasjon om årlige endringer i bestandssammensetning, og det gjør det mulig å kontrollere for alder i analysene av slaktevekter. For det andre kan man studere tannslitasje, noe som kan gi innsikt i endringer i beiteforhold, spesielt for eldre dyr. For det tredje – og klart viktigst når det gjelder de negative trendene i slaktevekter – gir kjevene et mål på individets skjelettstørrelse. Reinens kondisjon er forenklet sagt ratioen mellom vekt (eksempelvis slaktevekt) og størrelse (eksempelvis kjevelengde). En villreinkalv felt på Hardangervidda vil nesten alltid ha mye lavere slaktevekt enn en kalv felt i Forollhogna, men dette betyr ikke nødvendigvis at den er i dårligere kondisjon. Og av samme grunn er det ikke gitt at de negative trendene i slaktevekter over tid reflekterer en nedgang i kondisjon. Kanskje har dyra blitt mindre? Noe som i seg sjøl kan være alarmerende, om enn muligens med en annen bakenforliggende årsak enn en endring i vekter.

Jegernes data fra den norske villreinjakta er unike i internasjonal sammenheng, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Generelt er den norske villreinjegeren svært god til å rapportere etter endt fangst. Allikevel ser vi stor variasjon mellom bestandene i rapporteringsgrad. I de nordlige bestandene er rapporteringsgraden stort sett veldig høy, mens Hardangervidda og til dels Setesdal Ryfylke har svært lav rapporteringsgrad. Dette betyr at man for disse store sørlige områdene vil få større muligheter til å foreta gode analyser dersom datainnsamlingen forbedres. Rapporteringen og innleveringen av kjever har økt i de seinere åra på grunn av skrantesjuken, og både forskere og forvaltning har et lønnlig håp om at denne trenden vil fortsette uavhengig av sitasjonen med skrantesjuke. Vi oppfordrer derfor jegerne på det sterkeste: vei kalven – og helst også voksne dyr – og lever inn kjeven! På denne måten kan du som jeger bidra til både bedre kunnskap og eventuelle avbøtende tiltak.

Foto: Monica Trondrud. Simle og kalv i vinterpels tatt i april.  

Av Liv Monica Trondrud postdoktor NMBU

Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Om høsten legger reinen på seg store mengder fett, og omtrent dobbelt så mye hos svalbardreinen som hos villrein på fastlandet. De siste årene har studier på reinens fysiologi under naturlige miljøforhold gitt oss ny innsikt i reinens tilpasningsevner. Studiet er ledet av NMBU med internasjonale samarbeidspartnere fra LUKE i Finland, Universitetet i Aberdeen, Universitetet i Veterinærmedisin i Wien og Høgskolen i Innlandet, samt langtidspartnere på Svalbardreinstudiet. 

Reinens ekstreme fysiologiske tilpasninger

Evnen til å samle fett gir reinen en god buffer når miljøet kun har en næringsfattig vintermeny å by på, men fettlagrene er ikke store nok til å dekke behovet for vinternæring. Selv svalbardreinen, som er den feteste underarten av rein, klarer bare å dekke opptil én tredjedel av vinter-energibehovet sitt ved hjelp av fettreservene. For å overleve må de derfor også redusere energiforbruket. Dette gjør de blant annet ved å ha en tykk og isolerende vinterpels som reduserer varmetap, men også ved å redusere både appetitt og matbehov ved å krympe fordøyelsessystemet sitt. I tillegg er reinen generelt mindre aktiv om vinteren, og vi har nylig sett at reinen klarer også å senke kroppstemperaturen sin under hvile. Dette anser vi som en effektiv måte å spare energi på, da temperaturforskjellen mellom omgivelsene og kroppen minker, slik at reinen bruker mindre energi på å holde seg varm. Lave kroppstemperaturer er et velkjent fenomen hos dyr som går i dvale, men det er kun i nyere tid at forskere har oppdaget lignende responser hos hjortevilt. Sett sammen, er resultatet av disse fysiologiske tilpasningene et redusert matbehov om vinteren en viktig tilpasning. Sammen med fettlagrene sine, bidrar den til at reinen kan overleve matfattige vinterforhold.

Dette ser vi i våre studier på energiforbruk og -behov hos svalbardrein. Ved hjelp av biologgere som måler pulsen til reinene, har vi dokumentert en hvilepuls på rundt 40 hjerteslag i minuttet, og et daglig energibehov rett under 1500 kilokalorier om vinteren. Det tilsvarer energibehovet til en sengeliggende voksen person. Til gjengjeld har simlene et ekstremt stort energibehov om sommeren, når de skal både fø kalven sin og fete seg opp før neste vinter. Studier på tamrein har vist at de kan ha en hvilepuls oppimot 70-80 slag i minuttet, mens svalbardreinen kan nå svimlende 110 slag i minuttet under hvile. Sistnevnte holder med dette den nåværende rekorden blant hov- og klovdyr i mest ekstreme endringer i hvilepuls i løpet av året, med en økning på 175 % fra vinter- til sommerhvile (Figur 1). Disse fysiologiske tilpasningene til den sesongmessige variasjonen i både temperatur og mattilgang gjør reinen til en suveren arktisk veltilpasset art. Men hvordan påvirker klimaendringer reinens fysiologi og temperaturregulering?

Figur 1. Svalbardreinens hvilepuls gjennom et kalenderår. Den gule linjen viser gjennomsnittsverdiene for 19 studerte simler. Den lyseblå feltet viser 50% av verdiene rundt gjennomsnittet og det mørke feltet viser 95% av verdiene rundt gjennomsnittet. Svarte prikker er rådata registrert fra loggere. Figuren er hentet fra https://royalsocietypublishing.org/doi/10.1098/rstb.2020.0215 og oversatt til norsk.

Hva medfører klimaendringer for reinen?

Den mest kjente og tydeligste effekten av klimaendringer på rein er endringer i mattilgang, særlig matmangel om vinteren i forbindelse med nedising av beitet, som følger etter mildperioder med tining og så frysing. I slike perioder er det ofte høy dødelighet hos rein, og det er dyrene som er i den dårligste kroppskondisjonen som stryker med. De yngste og eldste dyra er mest utsatte. Dette tyder på at reinens fysiologiske tilpasninger for å redusere energibehov om vinteren, allerede er i det øvre sjiktet av hva de har mulighet til. Eventuelle ytterliggere tilpasninger vil måtte skje i form av større fettlagre i forkant av vinteren. Endringer i mattilgang er en veldokumentert, indirekte konsekvens av global oppvarming hos rein og annet hjortevilt.

Global oppvarming kan derimot også ha direkte konsekvenser – spesielt i form av økt varmestress om sommeren. Typiske reaksjoner på varmestress, som vi nordmenn er godt kjent med når vi besøker Syd-Europa om sommeren, er at vi både spiser mindre mat, og vi beveger oss mindre i varmen. Dette gjør også mange dyr, inkludert reinen, men langvarige hetebølger kan også føre til langvarige konsekvenser av dyrs forsøk på å unngå varmestress. Sommeren 2018 dokumenterte vi en tydelig og kraftig reduksjon av aktivitetsnivå og matinntak hos tamme simler under en 3 uker lang hetebølge i Nord-Europa. Vi så da at simlene endret aktivitetsmønster etter hvert som temperaturen økte. Et jevnt aktivitetsnivå i løpet av døgnet ved lave (under 13 grader) lufttemperaturer, endret seg til en kraftig reduksjon i aktivitetsnivå på den varmeste tiden av døgnet når lufttemperaturen overskred 20 grader. På de varmeste dagene klarte ikke reinen å kompensere for tapt beitetid på dagtid, som trolig bidro til de laveste høstvektene blant voksne simler dokumentert de siste 30 årene i denne flokken. Slike direkte konsekvenser av høye sommertemperaturer vil trolig spille en større rolle etter hvert som kloden blir varmere, særlig fordi konsekvensen av å unngå overoppheting kan komme på bekostning av matinntak og således kroppskondisjon i forkant av vinteren.