Bukk i soloppgang. Foto: Eilev Hellekveen

Av Atle Mysterud (Universitetet i Oslo) og Hildegunn Viljugrein (Veterinærinstituttet)

Etter oppdagelsen av skrantesjuke (CWD) i 2016, satte myndighetene i gang omfattende overvåking for å kartlegge utbredelsen av den alvorlige prion-sykdommen. Vi forklarer her hvordan man bruker test-resultatene til å beregne sannsynlighet for fravær av CWD i en bestand, og vi gir en status for de ulike villreinområdene så langt.

Faktaboks: Mulig miljøsmitte skaper usikkerhet i Nordfjella

Prioner kan overleve i miljøet i et ukjent antall år. Det er per i dag ingen etablert metodikk for å friskmelde, eller å beregne sannsynlighet for fravær av CWD-prioner, i et geografisk område for å kunne utelukke mulig miljøsmitte. Dette er et problem man står ovenfor med re-etablering i Nordfjella sone 1. Dagens godkjente standarder for testing av CWD innebærer enten lymfeknuter eller hjernevev fra døde dyr med en kombinasjon av ELISA og Western-Blot tester. Det pågår i dag utvikling av mer sensitive metoder for påvisning av CWD-prioner i miljøprøver med forventet veldig lave nivåer av prioner. Faren med disse metodene er blant annet at risikoen for falske positive øker, at de er svært kostbare, og det foreligger ingen godkjente standarder. Utprøving av slike metoder (såkalt PMCA) har nylig blitt brukt til å påvise prioner i jordprøver tatt ved salteplasser i Nordfjella (både i sone 1 og sone 2). Liknende metodikk på ekskrementer fra hjortedyr ga både falske positive og falske negative prøvesvar. Det er usikkert om eventuelle prioner i jorda i Nordfjella forekommer i en konsentrasjon som er høy nok til å forårsake infeksjon i et individ som spiser denne jorda. Det er derfor foreløpig usikkert hvor stor betydning disse funnene vil ha på forvaltningen. Det er likevel klart at påvisning av CWD-prioner ved salteplasser også i Nordfjella sone 2 øker usikkerheten om smittestatus.

Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukk. Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. Hvordan kan vi dokumentere fravær av lave forekomster av CWD i en bestand med høy grad av sikkerhet?

Definisjon av «friskmelding» og «fravær av CWD»

Begrepene «friskmelding» og «beregnet sannsynlighet for fravær av CWD» brukes på ulike måter. I prinsippet er det mulig å beregne sannsynlighet for fravær av CWD i et individ, i en bestand og i et område. Det er per i dag ikke etablert metodikk for å beregne fravær av CWD i et geografisk område der det også kan være miljøsmitte (faktaboks 1). I det videre forklarer vi den statistiske beregningen av fravær av CWD i en bestand. I Norge er det formelt Mattilsynet som bestemmer om en bestand er «friskmeldt», basert på både beregnet sannsynlighet for fravær av CWD og gjennom en forvaltningsmessig risiko-vurdering. Formelt er derfor begrepet «friskmeldt» ikke helt det samme som beregnet fravær av CWD i en bestand.

Figur 1. En oversikt over de ulike komponentene som inngår i beregning av sannsynlighet for fravær av CWD i bestander av norsk villrein. Forklaring av de ulike komponentene er gitt i teksten.

En oversikt over de ulike
komponentene

Vi gir i dette avsnittet en oversikt over de ulike komponentene som inngår i beregningene (figur 1), før vi forklarer hver komponent i detalj i videre avsnitt med henvisning til nummer.

(1) Vevstype, smitteforløp og test-sensitivitet. Det første vi gjør er å justere for ulik sannsynlighet til å oppdage CWD-prioner i lymfeknute og hjernevev gjennom et antatt infeksjons-forløp på 2-3 år, såkalt test-sensitivitet. (2) Alder og kjønn. Det er ulik risiko for infeksjon i kalv, ungdyr, voksen simle og voksen bukk. Vi vekter derfor antall dyr testet avhengig av alder og kjønn ved å spesifisere en ulik relativ risiko for å være smittet. For å beregne sannsynlighet for fravær, må vi også justere for sammensetningen av kalver, åringer, voksne simler og voksne bukker i bestanden. Både prøvetall, vevstype, antall og demografiske kategorier av dyr inngår derfor i beregningene. Faktorer på bestandsnivå påvirker også i stor grad: (3) Deteksjonsnivå. Man kan aldri bli helt sikker på fravær av CWD i en bestand uten å teste alle individer, og test-sensitivitet er aldri 100 %. En særdeles viktig avgjørelse er derfor hvilket deteksjonsnivå man velger, dvs. hvor stor andel infiserte dyr i bestanden man søker å oppdage, og hvor stor grad av sannsynlighet man krever for å oppdage dette nivået. (4) Introduksjonsrisiko. Vi justerer for sannsynligheten for at det kan komme CWD inn i bestanden underveis i overvåkingen. Det er større sjanse for at det kan komme inn et infisert dyr om man er i nærheten av en infisert bestand. (5) Sannsynlighet for smitte i utgangspunktet. Nærhet til kjente smitteforekomster påvirker sannsynligheten for om det i utgangspunktet er smitte i bestanden når man starter overvåking.

(1) Vevstype, smitteforløp og test-sensitivitet

De fleste villreinjegere har nå lært seg å ta ut prøver av lymfeknute og hjernevev av skutte dyr. Dette er grunnlaget for å teste for CWD. I modellen tas sannsynligheten for å oppdage smitte i ulike vev gjennom et infeksjonsforløp med i beregningene (figur 2). En frisk villrein kan bli infisert gjennom inntak av prioner skilt ut fra et sykt dyr, enten ved direkte kontakt eller via smitte i miljøet. Prionene vil da gå inn mage-tarmkanalen og tas opp i lymfesystemet. Forløpet fra infeksjon til død kan variere betydelig, men antas normalt å ta 2-3 år fra et dyr blir smittet og til det dør. I løpet av denne tiden vil det være ulik sannsynlighet for å oppdage smitte i ulike vev og avhengig av hva slags test man bruker. I Norge brukes en såkalt ELISA-test (en antistoff-test) til å påvise prioner i vev fra både svelg-lymfeknute og hjerne (helst hjernestammen). ELISA-testen har høy spesifisitet, dvs. at en positiv prøve faktisk er fra et infisert dyr. Et unntak var tamreinen fra Børgefjell som høsten 2022 kom ut som falsk positiv i ELISA-test, men da vil videre testing også med såkalt Western-Blot (ser på molekylær-vekt) være avgjørende for å luke ut falske positive før endelig diagnose. Det er imidlertid med dagens test-metodikk (ELISA) en fare for falske negative, dvs. at et testet individ med CWD likevel kommer ut som negativt. Dette skjer hovedsakelig hvis individet nylig har blitt smittet med CWD. Det tar ca. 2-3 måneder før prioner kan påvises ved ELISA-testen i svelg-lymfeknuter. Utover i infeksjonen vil sannsynligheten for å påvise smitte øke. Etter ca. 9 måneder, vil det være økende sjanse for også å påvise smitte i hjernevev. I en sen fase av sykdom vil ELISA ha høy sensitivitet (godt over 90 %). I snitt forventes at dagens test-regime vil påvise smitte i omtrent 4 av 5 smittede dyr (såkalt test-sensitivitet).

Figur 2. En modell som beregner sannsynlighet for å oppdage smitte i et individ gjennom et forventet infeksjonsforløp og avhengig av hvilket vev som er testet. Ingen dyr i fase 0 vil oppdages med dagens test-regime, i fase 1 vil CWD kunne påvises i lymfeknuter med økende sannsynlighet, og i fase 2-3 har testene høy sensitivitet både i lymfeknute og hjernevev. Med dagens test-regime oppdages bare ca. 4 av 5 CWD-positive dyr, siden det tar ca. 3 måneder fra smitte og til prioner kan påvises i lymfeknuter (se forklaring i punkt 1).

(2) Alder og kjønn

Vi vet at sannsynligheten for å finne CWD varierer avhengig av kjønn og alder. Det er mindre sjanse for å oppdage CWD i kalver enn åringer, som igjen er lavere enn hos voksne dyr. Voksne bukker er oftere infisert enn voksne simler. Det forventes å ta omtrent 3 måneder før smitte kan påvises etter at et dyr har blitt infisert. Reinsdyra kalver i mai og med jakt i august, vil det normalt ikke være mulig å oppdage smitte i kalver. Åringer har lavere nivåer av CWD selv etter å ha korrigert for inkubasjonstid. I Nordfjella fant man ingen smitte i kalver, kun en infisert åring (med smitte i lymfeknute), mens sannsynligheten for smitte var 2,7 ganger høyere i voksen bukk enn voksen simle (dog med store usikkerhets-intervaller). Hvorfor det er høyere smitte hos bukker enn hunndyr er ikke kjent med sikkerhet, men det er et velkjent mønster fra både mulhjort og hvithalehjort i USA og Canada. Derfor velger vi å stole på funnet, selv om prøvematerialet fra Nordfjella var lite (19 infiserte dyr).

Vi kan derfor få en bedre overvåking ved å korrigere for demografisk sammensetning av test-materialet målt opp mot hva som er i bestanden. Basert på dette, bruker vi en vekting av prøvene på kalv:åring:simle:bukk på 0:1:2:6. Kalver får altså ingen vekt, åring får halv vekt av en simle, mens en voksen bukk får 3 ganger vekten av en voksen simle i beregningene. Prøver innsamlet fra andre kilder vektes inn med ulik risiko etter de samme prinsipper. Det er for eksempel høyere risiko for å finne smittede dyr blant fallvilt eller dyr som av andre årsaker skiller seg ut og avlives. Vi bruker en etablert bestandsmodell utviklet av forskere i NINA til å beregne bestandstall og fordeling på kalv, åring, voksen simle og voksen bukk. Data til modellen kommer fra minimums-tellinger om vinteren, kalvings-tellinger om sommeren, jaktstatistikk og struktur-tellinger om høsten. For mindre villreinområder, som ikke driver systematisk overvåking av bestandene, bruker vi anslått bestandstall og antar en demografisk sammensetning tilsvarende som i overvåkingsområdene.

Figur 3. En status for beregnet fravær av CWD for ulike deteksjonsnivåer for alle villreinområder i Norge etter jakten 2021. p* er ulike deteksjonsnivåer (se forklaring i punkt 4). «pop_størrelse» er antall individer i bestanden. «Sum_RLN» er antall prøver med lymfeknute. «Sum_testet» er totalt antall prøver.

(3) Fravær av CWD i en bestand og «deteksjonsnivå»

I prinsippet må man teste alle individene for å fastslå med 100 % sikkerhet at det ikke er CWD i en bestand. Siden vi bare får prøvemateriale fra et utvalg individer hovedsakelig gjennom jakt, og siden testene ikke har 100 % sensitivitet, er det derfor ikke mulig å bli helt sikker på fravær av CWD i en bestand. Det man derfor gjør, er å sette et nivå på andel smittede individer i en bestand som man søker å oppdage. Dette «deteksjonsnivået» kalles for «designprevalens» og kan settes enten som en prosent (f.eks. 0,3 %, 0,5 % eller 1 % infiserte dyr) eller som et gitt antall dyr (f.eks. 4 infiserte dyr). Dette nivået, samt hvor stor sikkerhet man vil ha (f.eks. 95 % eller 99 %), er avgjørende for hvor mange prøver man trenger for å fastslå at det ikke er CWD i bestanden. Deteksjonsnivået settes utfra den epidemiologiske kunnskapen, men også utfra hvor mye risiko man er villig til å ta (ved ikke å oppdage CWD ved lav forekomst). Denne deteksjonsgrensen settes formelt av Mattilsynet, etter samråd med Veterinærinstituttet. Mattilsynet har bestemt at beregnet fravær av CWD skal måles i forhold til en deteksjonsgrense på 4 infiserte dyr for bestander nær Nordfjella, og at det skal være 99 % sannsynlighet for at det er færre dyr enn dette nivået for å kunne bli «friskmeldt».

(4) Introduksjonsrisiko

CWD forventes å spre seg mellom bestander hovedsakelig ved at infiserte dyr krysser mellom områder, selv om man ikke kan utelukke andre muligheter for geografisk spredning. Det er større sjanse for at det kommer et infisert dyr inn i et område som ligger i nærheten av en bestand med smitte. Sannsynligheten for at det kommer inn ny smitte, kan i teorien beregnes fra kunnskap om andelen smittede dyr i en bestand og sannsynligheten for at dyr drar fra denne og inn i en nærliggende bestand. I praksis har vi ikke eksakte tall på dette, og vi anslår om sjansen er liten eller ikke. I 2016 og 2017, mens det var infiserte dyr i Nordfjella sone 1, ble sannsynligheten for introduksjon av smitte til Nordfjella sone 2 satt til å være høy. Når stammen i sone 1 var tatt ut, satte man en lavere risiko for introduksjon av smitte til Nordfjella sone 2. Per i dag setter man sannsynligheten for introduksjon av smitte i de ulike villreinområdene til å være veldig lav.

(5) Sannsynlighet for smitte i utgangspunktet

I beregningene brukes en avansert type «lærings-basert» (Bayesiansk) statistikk. Denne typen statistikk setter en forventet sannsynlighet for om det er smitte i bestanden når man starter overvåkingen (en såkalt «prior»). Det er en vanlig faglig standard at man i utgangspunktet setter en 50 % sannsynlighet for om det er smitte eller ikke i det man starter overvåking. Etter hvert som det testes for CWD og man ikke oppdager smitte, oppdaterer modellen sannsynligheten for fravær av smitte for hvert år med overvåking. Påvises smitte, som på Hardangervidda i 2020, går man over til å estimere andel dyr med smitte. Når man oppdaget smitte på Hardangervidda, påvirket dette også hvordan man vurderte det større smittebildet og sannsynligheten for å finne CWD blant villrein i Nordfjella sone 2 (Hallingskarvet), siden området ligger mellom Nordfjella sone 1 og Hardangervidda. Siden det nå var påvist smitte både nord og sør for Nordfjella sone 2, gir det økt sannsynlighet for at det i utgangspunktet var smitte til stede når man startet overvåkingen i 2016. Derfor endret man utgangssannsynligheten for fravær av CWD fra 50 % til 25 % for Nordfjella sone 2 (dvs. satt til året 2015 i modellen). At man valgte 25 % gjenspeiler en vurdering av at risikoen for å finne CWD er økt gjennom funnet på vidda, uten at det ligger eksakt vitenskap bak akkurat tallet 25 %.

Figur 4. En status for beregnet fravær av CWD for Nordfjella sone 2 etter jakten 2022. Mattilsynet har satt egne kriterier for friskmelding av sone 2 pga. beliggenhet mellom Nordfjella sone 1 og Hardangervidda med påvist CWD smitte (se forklaring i punkt 5).

Usikkerheter

Modeller vil alltid være forenklinger av virkeligheten, og det er flere forhold som gjør beregningene usikre. Kunnskapen om CWD hos villrein er begrenset per i dag. Modellene bygger på kunnskap om CWD fra andre hjorteviltarter i USA og Canada, men også fra to nordamerikanske smitteforsøk på tamrein. At det er et nytt smittestoff i Nordfjella, skaper økt usikkerhet. Så langt stemmer imidlertid de fleste epidemiologiske funn med hva man ser i Nord-Amerika. Hvis vi antar 2 år fra smitte til død hos det infiserte individet, hva skjer med beregningene om det egentlig tar 3 år? Hvis bukke-segmentet ikke har 3 ganger så høye nivåer av smitte som hos simler, hva skjer med beregningene om det egentlig bare er 2 ganger så mye smitte hos bukk? Normalt kjører vi mange ulike varianter for å se hvor mye ulike usikkerheter i antagelsene påvirker beregningene, såkalte sensitivitets-analyser. Til slutt velger man den modellen som best beskriver virkeligheten utfra nåværende kunnskap som grunnlag for videre forvaltning.

Hvordan jakte effektivt for å oppdage CWD?

Vi har også utviklet et verktøy til å simulere hvordan man mest effektivt kan nå høy sannsynlighet for at CWD ikke er til stede i en bestand. Dette ble utviklet siden Mattilsynet i utgangspunktet satte et mål om 90 % sannsynlighet for fravær innen ett år og 99 % sannsynlighet innen 5 år for Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda. Vi kan med denne modellen simulere hvordan ulike uttak gjennom jakt påvirker beregnet sannsynlighet for fravær av CWD, samt bestandsutviklingen. Hos villrein er normalt ikke bukkene begrensende for reproduksjon, siden hver bukk kan pare mange simler. Gitt at sannsynligheten for å finne smitte i bukk er 3 ganger så høy som i simler, vil man ved å vri avskytningen over på bukk, kunne øke uttaket for å «friskmelde» raskere, eller oppdage smitte tidligere uten at simle-segmentet og videre reproduksjon påvirkes. Alternativet, om det ønskes rask avklaring på smittestatus, er å skyte mer simler. Da vil bestanden reduseres i antall.

Status per i dag

Beskrevet metodikk er nå brukt til å beregne sannsynlighet for fravær av CWD for ulike deteksjonsnivåer basert på innsamlede data fra 14 693 villrein i perioden 2016-2021 (figur 3), og for Nordfjella sone 2 også oppdatert med tall fra 2022 (figur 4). På tross av den formidable innsatsen, kan vi se at kun større bestander oppnår stor grad av sikkerhet for fravær av CWD, og bare om man setter et deteksjonsnivå på 1 %. For CWD vil et så høyt deteksjonsnivå innebære at sykdommen kan ha vært til stede i over 10 år, og forvaltningen vil allerede være «på etterskudd» når sykdommen blir oppdaget. For å oppnå rask smitteoppdagelse, satte Mattilsynet som nevnt et deteksjonsnivå på 4 infiserte dyr i bestandene rundt Nordfjella, og at man skal nå en 99 % sannsynlighet for dette nivået. For små villreinbestander, vil 4 dyr utgjøre mer enn 1 %, og derfor er ikke andre nivåer beregnet i figur 3. Man kan innvende at Mattilsynet har satt svært strenge kriterier for friskmelding. Påvisning av smitte på Hardangervidda kom etter rundt 3500 prøver da sannsynlighet for fravær var rundt 90 %. Dette viser tydelig hvor vanskelig det kan være å påvise CWD ved lav forekomst, og det påpeker derfor verdien av å ha strenge kriterier.

Hva er veien videre?

Videre innsending av prøver fra jegere er fundamentet i overvåkingen. Gitt fortsatt god innsats fra jegerne, er det i hovedsak deteksjonsnivået (punkt 3) og andre epidemiologiske forhold (punkt 4 og 5) som avgjør hvor lang tid det vil ta for å oppnå høy sikkerhet for at CWD ikke er til stede. Hvis utviklingen av CWD går som forventet (eller fryktet) på Hardangervidda, er det sannsynlig at vi i framtiden må beregne en høyere grad av sannsynlighet for introduksjon av smitte (punkt 4), f.eks. fra Hardangervidda til Setesdal Vesthei, siden dyr krysser mellom bestandene. Da kan det være man aldri når et nivå med høy sannsynlighet for fravær av CWD, og at denne typen beregninger blir «ferskvare». Utviklingen og videre forvaltning av CWD på Hardangervidda blir derfor helt avgjørende for mulighetene til friskmelding, og særlig i Langfjella.

Referanser

Mysterud, A., Hopp, P., Alvseike, K. R., Benestad, S. L., Nilsen, E. B., Rolandsen, C. M., Strand, O., Våge, J., & Viljugrein, H. (2020) Hunting strategies to increase detection of chronic wasting disease in cervids. Nature Communications, 11, 4392.

Mysterud, A., Viljugrein, H., Hopp, P., Andersen, R., Bakka, H., Benestad, S. L., Madslien, K., Moldal, T., Rauset, G. R., Strand, O., Tran, L., Vikøren, T., Våge, J., & Rolandsen, C. M. (2023) Challenges and opportunities using hunters to monitor chronic wasting disease among wild reindeer in the digital era. Ecological Solutions and Evidence, 4, e12203.

Viljugrein, H., Hopp, P., Benestad, S. L., Nilsen, E. B., Våge, J., Tavornpanich, S., Rolandsen, C. M., Strand, O., & Mysterud, A. (2019) A method that accounts for differential detectability in mixed samples of long-term infections with applications to the case of Chronic Wasting Disease in cervids. Methods in Ecology and Evolution, 10, 134-145.

Tre storbukkar av snøhettastammen har mistanke til fotografen, men held fram med å beite. (Foto frå boka «Kampen om Dovrefjell»: Svein Sæter) 

Av Svein Sæter og Yngvild Sæter, forfattarar av boka «Kampen om Dovrefjell. Europas siste intakte høgfjellsøkosystem»

På vegen med boka «Kampen om Dovrefjell» møter vi over alt eit sterkt engasjement for villreinen. Denne folkelege krafta må få eit samla uttrykk, no når tiltaksplanar og stortingsmelding skal utformast. Tida er inne for ein folkeaksjon for villreinen.

Vi er far og dotter. Begge har ferdast i Sunndalsfjella sia vi var små. Her, i kanten av Reinsvatnet, under Reinstinden, er det funne ein jaktleir frå eldre steinalder. Analysen av kolrestar frå bålplassen viste at leiren er rundt
11 000 år gammal.

Dette var grunnlaget for idéen om å skrive boka: Den svimlande historia om villreinen og mennesket, ei historie som har følgt dette landet frå første fotavtrykk vart sett på ei isfri strand.

Reinen fascinerer og imponerer, både i historisk og biologisk forstand. Dette store pattedyret som lever av smårusk på høgfjellet midtvinters er eit underverk av tilpassing.

Så vi skreiv boka, som handlar om reinen, om økosystemet den lever i og kva som truar desse unike naturverdiane. Truslane er fleire og større enn vi hadde trudd, og alle er menneskeskapte. Men få av dei blir det gjort noko med, sjølv når tiltaka er enkle.

Fleire skrekkeksempel finst på Dovrefjell og i Rondane. Her lever siste rest av Europas opprinnelege fjellrein. I boka går vi særleg grundig inn på Snøheimsaka, og dokumenterer korleis Miljøverndepartementets saksbehandling kan oppsummerast i eitt ord: Skandale.

Kortversjon: I 2002 vart gamle Dovrefjell nasjonalpark seksdobla i areal, og fekk namnet Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Omsynet til villreinen var heilt sentralt for utvidinga. Derfor skulle den tidlegare DNT-hytta Snøheim rivast og vegen inn dit fjernast. Snøheim, som ikkje hadde vore i bruk som turisthytte på 44 år, låg midt i eit av Europas viktigaste trekk- og beiteområde for villrein.

Spol ti år fram, og det motsette har skjedd. Nye Snøheim opnar, sterkt utbygd og restaurert. DNT Oslo og Omegn har fått hytta i gåve av Forsvaret. Dei rekordmange turistane blir no frakta til hyttedøra med buss, på ein veg som slett ikkje er fjerna.

FORFATTARANE: Svein og Yngvild Sæter, far og dotter, er erfarne forfattarar. Her frå fjorårets reinsjakt i Dovrefjell-Sunndalsfjella, med både rein og aure i sekken. (Foto frå boka «Kampen om villreinen»: Wilhelm Jaresand)

Kva skjedde? Politikk overstyrte fag. Verneforskrifta vart endra for å opne for Nye Snøheim. At det samtidig stengte for snøhettareinen var underordna.

I «Kampen om Dovrefjell» dokumenterer vi at Miljøverndepartementet gjennom mange år leverte ei gjennomført partisk saksbehandling. Den vrimla av faktiske feil, og alle gjekk i same retning: til fordel for DNT og Nye Snøheim.

Konklusjonen var lagt på førehand. Slikt er faktisk ein trussel mot demokratiet. Og villreinen måtte vike igjen, trass i alle fagre og verdilause ord.

Dette har vi reist rundt og sagt i mange bygder, på store og små tettstader, i byar som Trondheim, Oslo, Molde og Kristiansund, på bibliotek og kaféar og kulturhus, og vi har aldri vorte motsagt.

Tvert imot: vi har fått takk, og oppmoding om å grava vidare.

Så skreiv vi kronikken «Statens svik mot villreinen», publisert i riksaviser, regionaviser og lokalaviser. Det same skjedde. Berre støtte å få.

Vi trur støtta botnar i ein brutal kontrast: Den djupe respekten villreinen fortener, og den totale mangelen på respekt samfunnet vårt behandlar han med. Hyttegrender, vegar, kraftanlegg, høgspentliner, turstiar, jernbanar og andre framandelement er viktigare enn fjellets eigentlege grunneigar, villreinen. Derfor blir dei 24 båsane i Sør-Norge vi har pressa han inn i stadig trongare. Og stadig fleire, etter som båsane blir delt av nye inngrep.

Men det finst ei kraft i det folkelege engasjementet. Ei kraft vi opplevde på Otta, under det første årsmøtet til organisasjonen Bevar villreinen i Rondane, som kjapt fekk meir enn 2000 følgjarar på Facebook. Ei kraft som løfta oss på Sunndalsøra, under villreinkvelden til Bevar Dovrefjell mellom istidene, organisasjonen som gjekk til rettssak mot Miljødepartementet i Snøheimsaka og tapte hårfint. 

Ei kraft som vart fint formulert av ei kvinne i salen på Oppdal: Alle kjenner fjellvettreglane. No treng vi reinsvettreglar.

Den 21. februar 2023 utførte den mangeårige villreinforskaren Per Jordhøy ei historisk handling. Han utnemnte villreinen til Norges nasjonaldyr.

Dette skjedde på Bevar Dovrefjell sin villreinkonferanse i Oslo. Både Per på podiet og publikum i salen kjente klumpen i halsen, for dette handla ikkje berre om symbolikk. Det handlar om beinharde realitetar: Villreinen er på raudlista, for første gong. Seks av dei ti nasjonale villreinområda får raudt lys etter kvalitetsnorma.

Tida er inne for handling. Og det blir handla, både fagleg og politisk. Statsforvaltarane skal laga tiltaksplanar. Regjeringa har bestilt den første stortingsmeldinga om villreinpolitikk.

Dette arbeidet treng innspel og oppbakking frå alle som er glad i villreinen. Engasjementet og kunnskapen må gjerast synleg og dermed teljande.

Organisasjonar som Bevar villreinen i Rondane og Bevar Dovrefjell mellom istidene er viktige pådrivarar for rette vegval. Denne krafta kunne vore enda sterkare om ho var samla under same paraply, litt på same måte som Villreinrådet fungerer for villreinnemndene og -utvala.

Boka vår kunne hatt tittelen «Kampen om villreinfjellet». Problema er i stor grad dei same i alle villreinområda. Derfor var det viktig at styremedlemmer i Bevar villreinen i Rondane deltok på konferansen til Bevar Dovrefjell mellom istidene.

Det er lett å knyte kontaktar når mange brenn for same sak. Kven vil ta initiativet til Folkeaksjonen for villreinen?

Fra Hednedalsstrupen i Aurland sone 2. Foto: Geir Olav Liodden – 

Skrantesjuke anno 2023 

Tekst Jørn Våge, Seniorforsker i vilthelse ved Veterinærinstituttet – 

Skrantesjuke

Det har gått snart 7 år siden villreinsimla fra Nordfjella ble meldt ut fra Veterinærinstituttet med påvist skrantesjuke (chronic wasting disease, forkortet CWD). Kort forklart er dette en sykdom der proteiner i kroppen ikke brytes ned slik de burde, og derfor hoper seg opp. Når dette skjer i hjernen vil skader etter hvert forårsake tap av kroppskontroll og lede til død. I tilfellet skrantesjuke er det snakk om et protein som kalles prionprotein, og sykdommer som denne kalles prionsykdom. Andre kjente slike sykdommer er skrapesjuke (scrapie) hos sau og geit, BSE hos storfe – også folkelig kalt «kugalskap» og Creutzfeldt Jakobs sykdom hos menneske.

CWD hadde ikke kjent forekomst utenfor Nord-Amerika, med unntak av Sør-Korea som importerte smitta oppdrettshjort fra Canada i 1997, da Norge avdekket sykdommen i 2016. Simla fra Nordfjella var også det første naturlige tilfellet hos reinsdyr, altså at sykdom hos disse kun hadde vært vist tidligere gjennom smitteforsøk.

Smitteutviklingen i Nord-Amerika de siste 20-25 årene har vært en viktig medvirkende faktor for hvordan Norge har håndtert skrantesjuke. I USA og Canada har sykdommen sakte spredt seg utover, med forekomst i henholdsvis 30 stater og 4 provinser i dag. Det inkluderer forekomst i både ville bestander av hjortedyr og oppdrett. «Over dammen» opplever de noen bestander med nedgang, og det er vanskelig å vite hvordan framtiden vil se ut. Det fremstår imidlertid i dag som helt urealistisk at Nord-Amerika kan bli kvitt sykdommen.

Det meste av prionsykdom er sporadisk forekommende, og oppstår i enkeltindivider hos dyr og mennesker. For det vi kaller klassisk skrapesjuke (hos småfe) og skrantesjuke (hos hjortedyr) er situasjonen annerledes. Hos disse manifesterer det seg også som smittsomt, med spredning mellom levende individer. Smitte kan også skje via miljøet, der dyr har skilt ut smitte i form av prioner – proteiner som er endret og smitter til andre, for så å lede til opphopning eksempelvis i hjernen. En ytterligere utfordring med prioner er at når de har kommet ut i miljøet vil de kunne smitte andre dyr i årevis.

I Norge har vi avdekket både sporadisk og smittsom skrantesjuke. Totalt har tre hjort og 11 elg fått påvist prioner i hjernen. Det er vår forståelse at alle disse tilfellene er uavhengige av hverandre, og således opptrer sporadisk. De fleste av disse dyrene er aldersbestemt, og det dreier seg om gamle individer. Alle, med unntak av én elgokse, har vært hunndyr. Også hos fire elgkyr i Sverige og tre i Finland har det blitt gjort tilsvarende funn.

Hos norske hjortedyr har smittsom skrantesjuke kun blitt påvist hos villrein. I slike dyr påvises prioner i lymfeknutene og eventuelt hjernen, med analyser brukt i overvåkingsprogrammet. Smittsomhet og utskilling til miljøet settes i sammenheng med funn i lymfeknuter, og er således egenskaper som skiller dem fra sporadisk opptredende skrantesjuke. 19 villrein ble funnet med prionsmitte under jakt, eller til slutt i utskytingen av bestanden i Nordfjella sone 1 (nord for Fv. 50 Hol – Aurland/Geiteryggen), som ble avsluttet våren 2018. Etter fire nye år med overvåking kom det første tilfellet på Hardangervidda, i 2020. Villrein nummer 21, og hittil det siste påviste tilfellet av klassisk skrantesjuke i Europa, ble også skutt på Hardangervidda, i 2022.

Prionsykdommer, både sporadiske og smittsomme, har vist seg å være en mangfoldig gruppe. For å klassifisere, eller skille dem fra hverandre, undersøkes prioner fra enkeltindivider blant annet gjennom å smitte mus. Om musa blir syk, og eventuelt hvordan, samt på hvilken måte prioner fordeler seg i musekroppen gir grunnlag for å dele prioner inn i ulike «stammer», eller på engelsk «strains». De fleste modellmusene som brukes er endret genetisk, noe som gir mulighet til å studere prioner under ulike betingelser og simulere mange forskjellige dyreslag, det vil si at musemodellen representerer for eksempel menneske, hjort eller sau. Slike modeller kan også gi oss indikasjon om den enkelte prionstammen kan smitte mellom dyreslag, inkludert til mennesker.

Hva har undersøkelser og forskning så langt gitt av kunnskap om prioner hos nordiske hjortedyr?

Vi har avdekket at det finnes både smittsom opptredende og sporadiske prionstammer i Norden. Sporadisk skrantesjuke var ikke beskrevet før dette ble publisert for norsk elg i 2018. Videre har disse syv årene avdekket at det for sporadisk skrantesjuke finnes flere ulike stammer. Karakterisering av prioner fra villrein i Langfjella har ikke gitt grunnlag for å skille mellom funn i Nordfjella og på Hardangervidda, og videre at det må forventes at opptreden i villrein ikke vil skille seg vesentlig fra slik CWD har opptrådt i Nord-Amerika. Dette er viktig kunnskap for vurderinger av hvordan Norge (og Sverige og Finland) kan håndtere skrantesjuke.

Som for mange forskjellige sykdommer har genetikk betydning også i tilfellet skrantesjuke. Genetiske undersøkelser av villrein fra den utskutte bestanden i Nordfjella viste at gitte genetiske varianter hadde øket sannsynlighet for å være smittet av skrantesjuke. Ytterligere undersøkelser av reinsdyr, elg, hjort og rådyr viser at en svært stor andel av norske hjortedyr har genetikk som gjør dem mottakelig for sykdommen. Riktignok viser det seg at hos tamrein finnes de «sårbare» variantene i lavere frekvens, men genetisk er det ikke tvil om at norske bestander av hjortedyr er i risiko.

Sporadisk skrantesjuke kan vi anta har vært forekommende lenge, og vil trolig opptre med en viss frekvens i fremtiden, slik som observeres hos sau med atypisk skrapesjuke/Nor98. Når det gjelder smittsom skrantesjuke er opprinnelsen ukjent, men kunnskap om spredning i Nord-Amerika utelukker i stor grad at vi historisk har hatt denne sykdommen i villreinstammene. Også kunnskap om klassisk skrapesjuke hos sau, og smitte av denne, understøtter at vi ville ha avdekket smittsom prionsykdom hos hjortedyr hvis dette hadde eksistert i lang tid. Når det spekuleres om hvordan smittsom prionsykdom har oppstått er kanskje teorien om at prioner fra sporadiske tilfeller over tid har endret seg, og blitt smittsomme, den mest sannsynlige teorien. Forekomsten av smittsom prionsykdom i verden i dag tilsier dog at dette ikke skjer ofte. Spekulasjoner om overgang fra sau og skrapesjuke kan ikke fullstendig avvises, men smitteforsøk tilsier at det er barrierer mellom disse dyreslagene og det gjør teorien mindre sannsynlig.

Selv om likhetene mellom prioner fra norsk villrein og nordamerikanske hjortedyr tilsier at opptreden i bestandene må forventes å være rimelig lik, har undersøkelser i modellmus vist at stammene ikke er identiske på hver side av Atlanteren. Det er derfor lite sannsynlig at smitte har blitt importert fra USA eller Canada til Langfjella.

Forekomst av smittsom skrantesjuke

Utenfor Nord-Amerika (og den importerte smitten til Sør-Korea) er den eneste kjente forekomsten av smittsom skrantesjuke nå i Langfjella i det sørlige Norge.

Det har siden 2016 vært en formidabel innsats i å kartlegge forekomst i Norge. Per mars 2023 har ca. 165 000 hjortedyr blitt testet, og vi kan si at det ikke er høye forekomster av skrantesjuke i Norge. De siste estimatene av forekomst publisert fra Veterinærinstituttets, etter jakta i 2022, tilsier imidlertid at det med mer enn 90 % sannsynlighet finnes smitta villrein på Hardangervidda. Dette er kunnskap til meget stor bekymring.

Smitten på Hardangervidda anses å ha sammenheng med Nordfjella sone 1, og enda er det usikkerhet om smittestatus for bestanden i Nordfjella sone 2. Undersøkelser av jordprøver fra Nordfjella indikerer at det på gitte plasser finnes miljøsmitte på begge sider av Geiteryggen.

Modellering med grunnlag i det som har blitt testet fra alle villreinområder understøtter at det i disse bestandene ikke er sannsynlig med høye forekomster av skrantesjuke, samtidig som kunnskapen om lave nivåer av smitte er ukjent. For å anta fravær av smitte er antall testede dyr for lavt.

Framover

Skrantesjuke er en alvorlig trussel for helsa til hjortedyr, og best tilgjengelig kunnskap forteller oss at det med stor sannsynlighet finnes smitte i bestanden på Hardangervidda, og muligens miljøsmitte i Nordfjella. Det er ingen som med sikkerhet kan si hvordan en smitte vil utvikle seg, men det er all grunn til å ta påvist skrantesjuke på største alvor. Hva det innebærer er per i dag uklart.

I Nordfjella sone 1 ble smitten bekjempet med å fjerne alle dyr i bestanden, men denne strategien har ikke blitt gjeldende for påvist smitte på Hardangervidda. Foruten kraftig bestandsreduksjon, har uttak av bukk vært det enkelttiltaket fagdirektorat har framholdt som mest effektivt for å redusere risiko for sykdomsetablering og spredning. Bestandsestimat etter strukturtelling antyder ca. 15 % voksen bukk i bestanden etter jakt i 2022. Sett fra et perspektiv om sykdomshåndtering og smittebekjempelse er dette bekymringsfullt høyt.

For best mulig å kunne håndtere smittsom skrantesjuke bør det raskt gjøres en bred risikovurdering av hva det betyr å leve med sykdommen. Uten en slik realitetsorientering vil valg kunne bli tatt på manglende forståelse for hvilke konsekvenser et slikt scenario innebærer. Å leve med skrantesjuke vil kreve mange forvaltningsmessige tiltak, som dog enda ikke er avklart. Eksempelvis er arbeidet med å utrede reetablering av reinstammen i Nordfjella sone 1 i gang, men premisset om en sone 2 uten sannsynlig smitte er ikke oppfylt. Skrantesjukesmitte på Hardangervidda sees i sammenheng med smitte i Nordfjella. Det vil derfor være uklokt ikke å tenke helhetlig forvaltning, der hele Nordfjella og reetablering må vurderes i lys av utvikling på, og håndtering av, Hardangervidda.

I så måte er det kanskje tid for en klauv i bakken, ikke for å utsette tiltak, men for å vurdere om disse samsvarer med målet «om mulig å utrydde sykdommen», og for en helhetlig tilnærming til forvaltning av skrantesjuke.

Foto: Hans-Petter Heier Ruud, Sollia fjellstyre – 

Av Torgeir Lande, Norges Fjellstyresamband –

Statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge dekker 27 millioner dekar. Det meste er karrig høyfjell, men også noen skogsområder. Fjellstyrene forvalter i dag kun arealer sør for Nordland. Fjellstyrene administrerer arealer hvor det foregår både samisk tamreindrift og annen tamreindrift slik som i Lom og Valdres. I tillegg er ca. 24 % av villreinområdene i Norge statsallmenningsareal.

Allmenningene i historisk perspektiv

Bærekraftig fjellforvaltning har fjellstyrene drevet med i over 100 år. Beitebruk, setring, jakt, fangst og fiske har vært viktige aktiviteter for folk i fjellbygdene. Tidligere hevdet ingen eiendomsrett til disse områdene. De ble brukt i fellesskap av alle i bygda. Allmenningene var bygdas spiskammers. Her ble dyr sluppet på beite, det ble fisket, jaktet og fangstet. Du kunne også sette opp seterhus her, som du kunne flytte ved behov eller overlate til andre når du ikke lengre hadde behov. 

Etter hvert ble eiendomsretten sterkere og kongen hevdet rett til alt ingen eide. I mange områder hevdet ingen rett til fjellområdene, men da kongen krevde avgift for bruk protesterte bygdene. Da kom lovene omkring allmenningsbruk på plass. Bruken av statsallmenningene er i dag regulert i fjelloven og statsallmenningsloven. Staten har i senere tid kjøpt en del eiendommer. Disse forvaltes ikke som statsallmenninger, men annen statsgrunn hvor andre regler gjelder

Fjellstyrene viktig for villreinen

«Villreinen er viktig for mange fjellområder, men også for mange fjellstyrer», forteller Jan Olav Solstad, styreleder i Norges Fjellstyresamband. Fellingstillatelsene danner grunnlag for flere av fjellstyrenes økonomi, som gir mulighet til å ha ansatte Fjelloppsyn. «Fjelloppsynet er en viktig ressurs for fjellstyrene som forvalter og brobygger mellom ulike interesser i fjellet» legger han til.

Fjelloppsynet ivaretar også storsamfunnets interesser som oppsyn for Statskog som grunneier, og for politiet gjennom tildeling av begrenset politimyndighet. Statens Naturoppsyn har også ofte et tjenestesalg til fjellstyrene.

Når Fjelloppsynet er ute i villreinfjellet er de et multifunksjonelt oppsyn som løser oppgaver for flere ulike instanser. Fjelloppsynets viktigste rolle i villreinfjellet er som veiledere og informasjonskanal for jegerne. Årlig bistår Fjelloppsynet ferske jegere med slakting og prøvetaking. Villreinjakta på statsallmenningene foregår i all hovedsak i lovlige former, men stikkprøver av ulik dokumentasjon tas ofte.

Fjellstyrer i villreinutvalgene

Mange fjellstyrer er den største rettighetshaveren i sine villreinområder og er en viktig bidragsyter inn i villreinutvalgene. Flere er også sekretærer for sitt villreinutvalg. Fjellstyrene har også en viktig rolle i bestandskartlegging. Både teleskop og småfly er viktige hjelpemidler, men i flere villreinområder har man nå tatt i bruk droner til dette arbeidet. «Dronene er billige i drift og forstyrrer reinen svært lite ved korrekt bruk» opplyser Fjelloppsyn Hans-Petter Ruud i Sollia fjellstyre. «Drone har erstattet bruk av småfly under minimumstellingene de siste vintrene. Den er også prøvd med hell under kalvetelling på sommeren» avslutter Ruud.

Foto: Hans-Petter Heier Ruud, Sollia fjellstyre

Framtiden bekymrer

Fjellstyrene ser med bekymring på utvikling i villreinfjellet. Skrantesyke, ferdsel, nedbygging og klimaendringer er utfordringer som man må ta hensyn til framover. Med nesten 500 lokalpolitikere som er valgt inn i fjellstyrene er muligheten for å påvirke og få til positive endringer for fjellet og villreinen stor. I de fleste villreinområdene trengs det nå sterke stemmer og gode initiativ både fra fjellstyremedlemmer og andre lokalpolitikere for å endre den negative trenden for villreinen. Kunnskapsgrunnlaget er mer en godt nok i de fleste villreinområdene slik at det er på tide å gå fra utredning til handling, mener Solstad.

Fjellstyrenes interesseorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, samarbeider med mange ulike organisasjoner for å bedre villreinens levekår.  «Vi ser heldigvis økt oppmerksomhet rundt villrein og villreinforvaltning i disse dager» sier Solstad. «Gjennom arbeidet med kvalitetsnorm, tiltaksplaner og en egen stortingsmelding om villrein håper vi at utviklingen kan snu til fordel for fjellets nomade», avslutter han.

Foto: Kjell Erik Engmark – 

Av statssekretær Kjersti Bjørnstad Klima- og miljødepartementet (KLD) 

Villreinen var en av de første store pattedyrartene som inntok landet vårt etter siste istid. Siden den gangen har den vært en viktig ressurs for oss tobeinte som vandret nordover i villreinen sine fotefar. Først som en viktig og sikker kilde til mat og klær, og i mer moderne tid som et populært jaktobjekt og en del av selve folkesjela til de som bor i og ved fjellområdene sør for Trondheimsfjorden. I begynnelsen på 1900-tallet var det like før det gikk galt. Høyt jaktpress og en ekspansiv tamreindrift truet villreinen i Skandinavia slik at den nesten ble utryddet. Bare noen få flokker var igjen i Sør-Norge. Etter krigen ble det et økt søkelys på villrein i Norge. Det ble arbeidet aktivt for å reetablere villrein i de sør-norske fjellområdene samtidig som man satte strenge rammer for jakta. Man startet også viktige grep for å ta vare på villreinen sine leveområder. I 1962 ble Rondane nasjonalpark etablert, som den første i Norge. Et hovedformål med vernet var å «ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane». Siden har en rekke nasjonalparker og landskapsvernområder blitt opprettet for å sikre leveområdene til villreinen. Forvaltningen har blitt mer og mer basert på kunnskap, og kunnskapen har blitt stadig bedre. Alt skulle derfor ligge til rette for særs gode levekår for villreinen, men slik har det som kjent ikke blitt. Samtidig har nemlig andre trender og behov fra storsamfunnet blitt mer og mer framtredende, noe som dessverre har virket negativt inn på villreinen og dens leveområder.

Skal vi peke på en enkelt faktor som gjør livet vanskelig for villreinen, er nok mange enige om at det er vår egen bruk av villreinfjellene som er den viktigste negative faktoren. Det er vi som er hovedgrunnen til at situasjonen for villreinen dramatisk har endra seg de siste 100 årene. Summen av veibygging, hyttebygging, storstilt utbygging av vannkraft med tilhørende oppdemminger, anleggsveier og kraftledninger, turisthytter, merket stinett og økt tilrettelegging inn i fjellheimen har direkte og indirekte ført til tap av leveområder og fragmentering av villreinen sine leveområder. Kjente problemstillinger knyttet til brutte trekkveier, neddemte beiteareal, forstyrrelser fra kraftutbygging, vei og jernbane, og sekundæreffekter knyttet til økt hyttebygging, fritidsbruk og stinett med utgangspunkt i anleggsveier etc. går igjen i alle villreinområdene våre i dag. Villreinens rike dekket opprinnelig et stort areal på rundt 45 000 km², eller i underkant av en fjerdedel (!) av Sør-Norges fastlandsareal. Det er ikke småtteri. Men etter hvert er dette området gradvis blitt stykket opp i mindre og mindre biter. Om en tenker på at villreinen i dag forvaltes i 24 adskilte områder og at flere av disse villreinområdene er ytterligere oppdelt i delområder på grunn av fragmentering og barrierer, ser man at villreinen har store utfordringer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Denne fragmenteringen gjør nemlig arealene sårbare. Både for menneskelige inngrep fra mange kanter utenfra, men også for lokale hendelser innenfor villreinområdene. Små, lokale populasjoner er nemlig også mye mer utsatt ved plutselige, tilfeldige, hendelser som ising på vinterbeiter, snøskred, skogbrann eller sykdom. Dermed blir det å sikre villreinen gode leveområder helt sentralt i å redde villreinens overlevelse.

Naturtap og menneskeskapte klimaendringer er blant de største utfordringene verden står ovenfor. Vi ser allerede at villreinen blir påvirket av den globale oppvarmingen. Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan klimaendringene vil påvirke villreinen i årene som kommer, men det er relativt bred enighet om at klimaendringer vil kunne skape vesentlige utfordringer.

Utfordringsbildet for villreinen er sammensatt. En bærekraftig og helhetlig forvaltning er avhengig av god kunnskap, gode virkemidler, lokal forankring og lokalt engasjement. Dette krever samarbeid mellom brukergruppene og forvaltningsmyndighetene, og en felles forståelse for viktigheten av å ta vare på villreinen og dens leveområder på en balansert og god måte.

Villrein er som vi vet en nasjonal ansvarsart, og det innebærer at Norge har et særleg internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og dens leveområder. Men det er ikke først og fremst av hensyn til omverdenen at vi må ta vare på reinen. Villreinen er en viktig del av vår norske natur, og er ein kilde til kulturell, økonomisk og rekreasjonsmessig verdi for oss. Og den har stor verdi i lokalsamfunnene både som høstbar viltressurs og som tradisjons- og kulturbærer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Vi er nå, som mange vet, i full gang med å utarbeide tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene og å utarbeide en stortingsmelding om hvordan vi kan forbedre forholdene for villrein i Norge. Vi har en ambisiøs framdriftsplan. Utkast til tiltaksplaner skal foreligge innen utgangen av året, og stortingsmeldingen skal legges fram i 2024. Prosessen og tidspunktet for når tiltaksplanene skal bli vedtatt, vil vi komme tilbake til

Verken tiltaksplanene eller stortingsmeldingen lages av oss i KLD alene. Villrein-Norge er fullt av kompetente og engasjerte folk som allerede bidrar eller har bidratt mye inn i dette arbeidet. Medvirkning er en suksessoppskrift og relevante myndigheter og aktører både lokalt, regionalt og nasjonalt må bidra i dette arbeidet. Det er et stort behov for å bedre forholdene for villreinen i Norge. Det er rett og slett nødvendig for å sikre at arten overlever. Gjennom arbeidet med tiltaksplanene og stortingsmeldingen ønsker vi å involvere bredt, og løfte debatten om hvordan vi skal ivareta villreinen i dag og inn i framtiden.

Jeg ønsker dere alle velkommen med på den store dugnaden for villreinen!

Foto: Anders Mossing

Av Brage Bremset Hansen, Christer Moe Rolandsen, Torkild Tveraa og Olav Strand, Norsk institutt for naturforskning (NINA) 

Både jegere og forvaltere er bekymret over negative trender i slaktevektene, spesielt for kalv. Lave kalvevekter påvirker normalt overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst negativt. I miljøkvalitetsnormen har lave eller synkende kalvevekter derfor bidratt til «rød» klassifisering, det vil si dårlig tilstand, for enkelte bestander. Rød klassifisering i kvalitetsnormen betyr at tiltak bør igangsettes. For å utrede og iverksette effektive tiltak, bør man først kjenne årsakssammenhengene. Kunnskapen om dette kan vi øke ved å bruke jegernes egne data.

Det er stadig flere grunner til å bekymre seg for villreinens ve og vel. Problemene knyttet til habitattap og fragmentering av bestandene er godt dokumentert gjennom lokalkunnskap og lang tids forskningsinnsats, og det legges nå store ressurser i å forstå og begrense skrantesjuken. I de seinere åra har det også vært økende bekymring rundt reinens vekt. Én av måleparameterne i miljøkvalitetsnormen for villrein er gjennomsnittsvekter de fem siste årene og tiårstrender i slaktevekter hos kalv. Denne måleparameteren fikk rødt lys – det vil si klassifiseringen «dårlig tilstand» – i tre av de ti nasjonale villreinområdene (Rolandsen mfl. 2022): Snøhetta, Knutshø og Hardangervidda. Vi kom til en lignende konklusjon i rapporten for overvåking av hjortevilt for perioden 1991-2021 (Solberg mfl. 2022), som omfatter seks av de samme ti bestandene. I tillegg har Forollhogna en negativ tendens over lengre tid. Det er også tydelige tegn på negativ utvikling i kalveproduksjonen i flere av disse villreinområdene. Det er sannsynlig at reduserte kalvevekter henger sammen med dette. For de øvrige 14 villreinområdene, som alle inngår i den kommende runden av kvalitetsnormarbeidet, er tilstanden foreløpig lite kjent.

Hva forårsaker så disse vektendringene over tid? Reflekterer de en nedgang i reinens generelle tilstand? Og hvilken betydning har dette for bestandsdynamikk, vilthelse og jaktforvaltning over tid? Dette er spørsmål som bør besvares før forvaltningen kan identifisere og gjennomføre effektive, avbøtende tiltak. Selv om vi per i dag mangler kunnskap, er det sannsynlig at en redusert gjennomsnittsvekt over tid både påvirkes av og påvirker bestandenes dynamikk og struktur. Det er derfor i både jegernes og forvalternes interesse å søke svar på disse spørsmålene.

Hypotesene og meningene om årsakssammenhenger er mange. En del kunnskap kan hentes fra tamreinforskninga, men årsakssammenhengene er ikke nødvendigvis overførbare, og de vil sannsynligvis variere mellom bestander. Eksempelvis er det velkjent at jegerne tenderer til å skyte hjortevilt med spesielle egenskaper (som for eksempel store dyr, eller godt voksne bukker). Betydningen av slik jaktseleksjon for norske villreinbestander er lite kjent, men man forventer at en for lav andel godt voksne bukker vil føre til forsinket brunst og kalving, og derved dårligere kalvevektutvikling over sommeren. Selektivt uttak av store individer vil kunne ha en lignende effekt. Flere pågående forskningsprosjekter har som mål å forstå dette bedre, blant annet ved å overvåke utviklingen i bestander med økt avskyting av bukk som skrantesjuketiltak.

En villreinkalv kan veies hel eller oppstykket, enten på fellingsstedet eller når man kommer ned fra fjellet. Slaktevekt er totalvekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Foto: Brage Bremset Hansen

Men jaktseleksjon kan neppe forklare de observerte trendene på tvers av alle bestander. Også tetthetsavhengig ressursbegrensning kan føre til redusert reproduksjon, vekst og kondisjon. En tommelfingerregel i hjorteviltøkologien tilsier at ressursbegrensning gjennom vinteren begrenser antall dyr som overlever og reproduserer, mens mattilgangen gjennom sommeren begrenser vekst og størrelse på dyrene. Det er store forskjeller i naturgitte forhold mellom villreinområdene. Derfor er det viktig at ulike demografiske parametere overvåkes parallelt for å forstå årsakssammenhengene. Økt menneskelig aktivitet, forstyrrelser og infrastruktur kan også gradvis redusere arealet og dermed tilgjengelige ressurser. Miljøsvingninger og klimaendringer kan også påvirke slaktevektene via matfatet, eller andre effekter på ressurstilgangen. På samme måte kan endringer i biotiske interaksjoner spille en rolle, eksempelvis gjennom endra klima.

I flere villreinbestander ser man også et økende omfang av sjukdommer og parasitter, som kan spille en rolle for vektutvikling hos både kalv og eldre dyr. Fotråte kan være et økende problem i flere bestander, med enkelte ekstreme utslag, som i 2019 på Hardangervidda og i Rondane. Utbredelsen av denne sjukdommen er tilsynelatende væravhengig og kan derfor også endre seg med forventede klimaendringer, men en slik årsakssammenheng er fortsatt ikke dokumentert. I andre villreinområder ser man høy forekomst av innvollsparasitter som rundormen Nematodirus battus, som spres via sau og salteplasser. Én hypotese for nedgangen i kalvetall og kalvevekter i Knutshø er at denne parasitten kan ha en betydning.

Vi må foreløpig konkludere med at framtidens utfordringer vil kreve mer kunnskap. Svarene kan ligge i jegernes egne data, og da spesielt slaktevektene i seg sjøl. Hver felt villrein skal innrapporteres i Hjorteviltregisteret, og det er ønskelig at flest mulig individer inneholder data på både fellingsdato, veid slaktevekt, kjønn og alderskategori (kalv, åring eller voksent dyr). I tillegg har det stor verdi at et større utvalg villrein aldersbestemmes mer nøyaktig ved at underkjeven leveres inn og alderen leses fra tannsnitt. Som de fleste villreinjegere vet, er slaktevekta dyrets vekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Veiing i villreinfjellet kan by på visse logistikkutfordringer, allikevel oppfordres det til å veie de forskjellige delene av slaktet, enten ved å medbringe ei lita vekt i fjellet eller å veie slaktet før det henges til mørning. Såkalte «anslåtte vekter» har dessverre vist seg å være ubrukelige siden de er upresise og også avviker avviker usystematisk fra veide vekter (Rolandsen mfl. 2022, Solberg mfl. 2022), så her er det bare «veide vekter» (det vil si ei vekt som er veid med ei vekt) som gjelder. I Hjorteviltregisteret, som per i dag inneholder data på rundt 70 000 felte individer av villrein, har veide vekter en stor overvekt av vekter som ender på 0 eller 5 kg. På samme måte er partall svært overrepresentert. Dette mer enn antyder at noen jegere anslår eller runder av selv de «veide» vektene. Jo mindre andel av de felte reinene som har nøyaktig vekt, jo mindre sannsynlig er det at man kan finne årsaker til de negative trendene.

Forvaltninga har stor nytte av at jegerne leverer eller sender inn underkjeven fra dyret. Dette gjelder også kalver. Kjeven renskes så godt det lar seg gjøre med kniv. Viktigst er at den ikke blir pakket inn i plast. Foto: Brage Bremset Hansen

Man skal være forsiktig med å benytte slaktevekter alene som mål på dyrenes tilstand. Selv om dette er vanlig i studier av hjortevilt, er dyras størrelse også en viktig tilstandsparameter. Her kommer viktigheten av kjeveinnsamlingen inn. De innleverte kjevene fra jakta har stor nytteverdi for både forskning og forvaltning, og utgjør derfor en sentral del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt. For det første benyttes tannutvikling og tannsnitt (med telling av «årringer») til å aldersbestemme dyr som er to år eller eldre, og i noen tilfeller yngre dyr. Dette gir svært nyttig informasjon om årlige endringer i bestandssammensetning, og det gjør det mulig å kontrollere for alder i analysene av slaktevekter. For det andre kan man studere tannslitasje, noe som kan gi innsikt i endringer i beiteforhold, spesielt for eldre dyr. For det tredje – og klart viktigst når det gjelder de negative trendene i slaktevekter – gir kjevene et mål på individets skjelettstørrelse. Reinens kondisjon er forenklet sagt ratioen mellom vekt (eksempelvis slaktevekt) og størrelse (eksempelvis kjevelengde). En villreinkalv felt på Hardangervidda vil nesten alltid ha mye lavere slaktevekt enn en kalv felt i Forollhogna, men dette betyr ikke nødvendigvis at den er i dårligere kondisjon. Og av samme grunn er det ikke gitt at de negative trendene i slaktevekter over tid reflekterer en nedgang i kondisjon. Kanskje har dyra blitt mindre? Noe som i seg sjøl kan være alarmerende, om enn muligens med en annen bakenforliggende årsak enn en endring i vekter.

Jegernes data fra den norske villreinjakta er unike i internasjonal sammenheng, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Generelt er den norske villreinjegeren svært god til å rapportere etter endt fangst. Allikevel ser vi stor variasjon mellom bestandene i rapporteringsgrad. I de nordlige bestandene er rapporteringsgraden stort sett veldig høy, mens Hardangervidda og til dels Setesdal Ryfylke har svært lav rapporteringsgrad. Dette betyr at man for disse store sørlige områdene vil få større muligheter til å foreta gode analyser dersom datainnsamlingen forbedres. Rapporteringen og innleveringen av kjever har økt i de seinere åra på grunn av skrantesjuken, og både forskere og forvaltning har et lønnlig håp om at denne trenden vil fortsette uavhengig av sitasjonen med skrantesjuke. Vi oppfordrer derfor jegerne på det sterkeste: vei kalven – og helst også voksne dyr – og lever inn kjeven! På denne måten kan du som jeger bidra til både bedre kunnskap og eventuelle avbøtende tiltak.