Bukkejakta på  Hardangervidda 2019

Bukkejakta på Hardangervidda 2019

Av Endre Lægreid, Leiar Villreinnemnda for Hardangervidda – 
Grunnlag og kvotevedtak

Ein lang prosess med stort engasjement frå mange partar rundt Vidda resulterte i ein rein bukke-kvote på Hardangervidda i 2019. Det store engasjementet vekte interesse både i riksmedia og hjå stortingspolitikarar. Det er lenge sidan temperaturen rundt eit kvotevedtak på Hardangervidda har vore så høg. Her kjem ei kort oppsummering.

Bakgrunnen for vedtaket var eit spesifikt krav frå Mattilsynet om eit visst tal CWD-prøvar som i fylgje deira modellar ville gje 90 % sikkerheit for smittefriheit på Hardangerevidda, helst etter jakt i 2019, men seinast etter jakta i 2020. Med denne føringa, som dermed overstyrde våre bestandsmål, vart oppgåva for Villreinutvalet å finne eit kvoteforslag som møtte kravet frå Mattilsynet, utan at dette fekk for store konsekvensar i høve våre bestandsmål. Hovudmålet i bestandsplanen for Hardangervidda er ein årleg kalveproduksjon på 2000-2500 kalv (målt ved kalveteljing).

Når bukkeprøvar er 3-4 gonger så verdifulle i CWD-prøve samanheng som simleprøvar, og det er simlene som føder kalvane, så vart det tidleg klart at ein måtte vurdere ei rein bukkejakt. Villreinutvalet gjorde ein grundig utgreiingsjobb med fleire alternativ. Etter høyringsrunde og avklaringar av dispensasjonar frå gjeldande forskifter enda ein opp med ein kvote på 6000 bukkkort (2,5 år og eldre) og jakttid frå 10. august–22. september. Utifrå historiske fellingsprosentar og vurdering av ulike tiltak meinte ein at dette vil gje eit fellingsresultat frå 1000 og opp mot 1800 dyr. 

Vedtaket vart påklaga, men Miljødirektoratet avviste klagen og opprettheldt vedtaket. 

Villreinbukk på Hardangervidda
Storbukk ved Dyrafonne, nordvest på Vidda
Motargumenta

Argumenta i mot ein slik kvote var mange:

  • Kvoten ville føra til redusert bukkandel i stamma
    • Strukturen som var god i stamma ville verta forrykka, storbukkandelen ville gå ned
    • Redusert storbukkandel vil medføra utsett brunst/paring og dermed at kalvar vert fødde seinare neste vår
    • Bukkane har ein viktig funksjon i å grave fram lav når vinterbeita er vanskelege
    • Mest truleg ville storbukk-andelen samanlikna med ungbukk-andelen verta redusert
    • Sjansen for at «skrap-bukkar» ville få para seg med simler ville auke
  • Ein ville skyte ut viktige tradisjonsberarar i form av bukkar som brukar randområda på Vidda
  • Stammestorleiken var allereie langt under bestandsmålet, og krava frå Mattilsynet ville gjera det enno vanskelegare å byggje opp at stamma
  • Jakta ville verta vanskelagare fordi jegarane i jaktsituasjonane ville ha langt færre dyr som var jaktbare i flokkane (samanlikna med om ein hadde fridyr-kort)

Dei aller fleste var einige i desse argumenta, det var berre det at krava frå Mattilsynet «trumfa» alle andre hensyn. I brev frå Mattilsynet 6. juli 2018 kom fyrste varsel om mogeleg statleg styrt vinterjakt. Dei skreiv «Mattilsynet ønsker en dialog med Miljødirektoratet for å forberede et opplegg for supplering av antall dyr slik at de angitte måltallene kan nås». I forkant av kvotevedtaket i 2019 var dialogen betre, men i nytt brev frå Mattilsynet 26. mars 2019 vart det fortsatt «rasla med sabelen» då dei skreiv: «For Hardangervidda villreinområde vil vi akseptere at det ikke oppnås fullt 90 % sikkerhet i år, men da vil kravene til jakta 2020 bli desto større og mer krevende å gjennomføre».

Konklusjonen var at krava frå Mattilsynet overstyrde alle andre hensyn og vart bestemmande for kvotevedtaket.

 

Korleis gjekk det?

Det vart felt 1252 dyr i ordinær jakt. I tillegg vart det registrert 107 fallvilt, hovudsakleg som fylgje av fotråte. Totalt registrerte dyr i avgang i stamma vart 1359 dyr. Av desse var det 1260 vaksne bukkar. 

Oppslutning omkring prøvetakinga var god og me fekk inn prøvar av 93% av alle felte dyr.

Bukkeuttaket gav sjølvsagt ei uheldig endring i strukturen i stamma, – men faktisk noko mindre enn frykta. Nedanfor er tala frå strukturteljinga etter jakta 2019, samanlikna med strukturen frå teljinga i 2017 (strukturteljinga i 2018 vart i realiteten spolert av svært dårleg ver i den aktuelle teljeperioden). Storbukkandelen har gått ned frå 22 til 13 %, medan andelen 2,5 åringar har auka frå 5 til 9 %.

 

Struktur etter jakt: 2017 2019
Bukk 3,5 år + 22 % 13 %
Bukk 2,5 år 5 % 9 %
Bukk 1,5 år 6 % 6 %
Simle  47 % 56 %
Kalv 20 % 16 %

 

 

Frå bukkejakta i 2019.
Oppsummering

Villreinstamma på Hardangervidda har mange og vedvarande utfordringar, alt frå forstyrrelsar og fragmentering til parasittar og fotråte. CWD har me heldigvis ikkje påvist, men krava frå Mattilsynet for å dokumentere smittefriheit for denne sjukdomen påverkar villreinstamma likevel. Historien vil kanskje vise at kombinasjonen av færre bukkar og ein vanskeleg vinter med nedising av beita, samt eit uheldig samantreff med det store utbrotet av fotråte i sum har sett stamma vår noko tilbake. Men isolert sett er det vanskeleg å seie at eit år meg rein bukkejakt fekk store konsekvensar for stamma. Det er likevel stor semje om at vedvarande forvaltning med så skeiv struktur i stamma ikkje er gunstig. Me må håpe at me snart kan koma tilbake til ein kvardag der me får forvalte etter vedtekne bestandsmål.

 

Grunnlag for 2020-kvoten 

På grunn av god oppslutning om prøvetaking blant jegrane oppnådde ein å koma opp i omlag 86 % sikkerheit for smittefriheit på Vidda etter 2019-jakta. Den 7. februar i år kom nytt brev frå Mattilsynet, med føringar for årets jakt. Der gjer dei det klart at målet om 90 % sikkerheit for smittefriheit etter jakta 2020 framleis gjeld for Hardangervidda. Villreinutvalet hadde dermed ikkje mykje anna val enn å leggje dette til grunn for sitt kvoteframlegg.

Kalvetilvekst og fellingsresultat i 2019 skulle tilseie at me skulle ha om lag same utgangspunkt for kvotefastsetjing i år som i fjor, dog med ein endra struktur i stamma. Men det store fotråte-utbrotet i 2019 har skapt større usikkerheit. Kanskje har så mange som 1000 dyr, i hovudsak kalv, stroke med av fotråte sidan i fjor sommar. Dette var med og komplisere kvotefastsetjinga for 2020. I tillegg førde korona-reglar til at det vart umogeleg og gjennomføre planlagd minimumsteljing i mars. 

Villreinutvalet har gjort nye, grundige vurderingar på ettervinteren i år og gjennomført høyring med rettigheitshavarane. Basert på føringane frå Mattilsynet fremja Utvalet ein kvote på 5000 dyr, der 2500 er fridyr-kort og 2500 er reine bukkekort (2,5 år og eldre). Villreinnemnda vedtok denne kvoten den 28. april, men med fylgjande tillegg: «Dersom det etter komande haust framleis ikkje er påvist CWD på Hardangervidda skal Villreinnemnda invitera Villreinutvalet til eit samarbeid med mål om at ein frå og med 2021 skal leggje gjeldande bestandsplan til grunn for forvaltinga av reinen på Hardangervidda.»

Historien vil visa om det vert nødvendig med ny «løypemelding» i neste års utgåve av Villreinen.

God jakt!

Setrene i Vesllie på Dovrefjell

Setrene i Vesllie på Dovrefjell

Av Per Jordhøy – 

Stortinget vedtok i 1999 å legge ned det tidligere skytefeltet på Dovrefjell og tilbakeføre det til sivil bruk og forvaltning. Regjeringens vedtak fra 2018 om utvidelse av nasjonalparken på Dovrefjell er en oppfølging av dette. Herunder riving av setrene i Vesllie fremst i Grisungdalen. Dovre og Lesja kommuner har gått tydelig imot dette tiltaket. Dette synet har også støtte fra Dovrefjell nasjonalparkstyre og fra et samlet nasjonalt kulturminnefaglig miljø, som Riksantikvaren, Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen. I løpet av sommeren 2019 reiste det seg et stort folkelig engasjement for å bevare setrene med underskriftkampanje, folkeaksjon på Hjerkinn og stor oppmerksomhet på sosiale medier.

Vesslie setrene Dovrefjell
Faksimile fra Aftenposten 18. november 2019.
Litt historikk

Setrene i Vesllie ble ryddet og reist i 1870-årene (Rolstadsetra) og i 1935 (Bentdalssetra). Med sine 1100 moh., er de en av de høyest beliggende setergrendene i landet. Setrene har i generasjoner satt sitt preg på landskapet. De har lange og sterke tradisjoner her som i Fjell-Norge for øvrig. Som et symbol på nøysom og bærekraftig bruk av fjellnaturen er seterbruket en god modell, en viktig del av vår kulturhistorie og en tankevekkende motpol til dagens forbrukssamfunn. Dessverre er kunnskapen om dette lite kjent – særlig i urbansamfunnet.

 

Et viktig veivalg

Samfunnet stod ved et viktig veivalg på Dovrefjell nå! Ikke bare isolert sett men i høyeste grad prinsipielt. For oss som har seterbruket i «ryggmargen» kjennes det som denne delen av kulturhistorien er verdiløs hos de styrende rundt Oslofjorden. For oss var setersesongen en herlig livskvalitet som en så frem til og drømte om – når snøgnistrende austyrju ulte som verst rundt husnovene. 

 

Tanker rundt nåtidens sårbarhet

Vi må ta inn over oss at storsamfunnet har blitt 80% urbant, og markedskapitalismen rår over oss alle. For 50 år siden ble kjøttet vi spiste hermetisert på glas hjemme mange steder i landet – jeg bare nevner det. Er vi og våre folkevalgte bevisst nok på at det plutselig kan bli store forandringer i matforsyningen? Nei, det er ikke dommedagsprat, men realisme! Aldri har vi vært mer sårbare enn nå – med vår hypersensitive infrastruktur og storskaladrift. Trender og flopper preger mediebildet, i et kortsiktig og overfladisk perspektiv. Gode verdisymbol er viktigere enn noen gang. 

 

«Rorskaren må se seg tilbake»

Jeg er enig i formålet bak vernet og i mange av de vurderinger og tiltak som inngår i vedtaket. Men i denne saken føles vilkårligheten påfallende. For seterbruket i sin tradisjonelle form er heller symbol på god sameksistens mellom menneske og villrein, enn en begrensende faktor. Forvaltningens villreinargumentasjon med at «at setrene måtte rives av villreinhensyn» savnet etter mitt syn faglig dekning, og dette «ulv-ulv ropet» var mer til skade enn til gagn for reinen og vernets formål. Det heter seg at rorskaren stadig må se seg tilbake for å holde stø kurs framover. Det gjelder også våre politikere som skal treffe viktige vedtak på solid faglig grunnlag.

 

Det faglige grunnlaget

Studier har vist at blant annet sterkt trafikkerte turiststier og store kraftlinjer fører til at reinen viser en unnvikelse for slike soner. Dette kan sees på beiteslitasjen på laven, som avtar inn mot slike forstyrrelseskilder. Dersom en seter får endret sin funksjon fra seterbruk til turisthytte, kan dette selvsagt ha negative følger. Men setre med sporadiske besøk i barmarksesongen, som Vesllie, vil sannsynligvis ikke ha målbar negativ effekt på reinen. 

GPS-undersøkelsene på Dovre har gitt svært viktige holdepunkter om reinens dynamiske arealbruk som understøtter dette. Ut fra denne og annen relevant kunnskap er det derfor ikke grunnlag for å konkludere med at en seter har noen unnvikelseseffekt for villreinen.

Gammelt bilde av Rolstadsetra. Foto: Nordlie
Villreinen og samfunnet

«Det er viktig for Norge – og en internasjonal forpliktelse – å ta vare på den europeiske villreinen og verdiene den representerer …». Dette er innledningsordene i temaheftet Villrein og samfunn (VISA) underskrevet av representanter fra et bredt spekter av norske samfunnsinteresser i 2004. Dette prosjektet var tenkt som en arena der ulike aktører skulle møtes og forsøke å enes om en helhetlig tilnærming, særlig med tanke på en langsiktig og bærekraftig forvaltning av reinens leveområder. Miljødirektoratet stod bak dette – og skal i ettertidens lys ha både velfortjente liljer og roser – i mitt hode!

 

Klare råd i NINA-rapport fra 2003

Samtidig med VISA-prosessen startet tilbakeføringen av det militære øvingsfeltet på Hjerkinn til sivile formål. Den første konsekvensutredningen fra NINA (Norsk institutt for naturforskning) i 2003 pekte på at det klart mest formålstjenlige alternativet for reinen sin del var å tilbakeføre/sanere Snøheimvegen og Snøheim, selve «akilleshælen» for reinstrekkene her. Samtidig ble det foreslått at en i stedet kunne etablere et utkikkspunkt i randsonen – med utsyn over Dovrevidda og tilrettelagt for kunnskapssøkende turister. Den eneste setra i forsvarets øvingsområde, Vesllie, ble ikke vurdert å ha noen negativ effekt på reinens naturlige arealbruk – også ut ifra kunnskapen om seterbruket som noen av forfatterne hadde med seg fra oppveksten i fjellbygdene.

Denne NINA-rapporten førte til et veritabelt spetakkel, og reinens «forkjørsrett» ble debattert så det kokte skikkelig, både sentralt og lokalt. Ulike hersketeknikker hørte også dessverre med i denne opphetede saken, uten at verken høyt stemmevolum eller harde håndtrykk nødvendigvis ga den store autoritetseffekten – i våre godt opplyste lokalsamfunn.

 

Etterlysning av mer tverrfaglig kunnskap

Mer kunnskap ble prompte etterlyst. Og først leverte NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) en rapport som, etter det en kunne forstå av teksten, at Snøheim var verneverdig. Tidlig i prosessen forskutterte så Forsvarsdepartementet 1 million kroner til restaurering av Snøheim. For å korte ned denne historien; omkampene ble mange og den videre prosessen preget av uryddighet og splittelse i synet på områdets videre skjebne.

Årene gikk og endelig ble resultatene fra videre og omfattende undersøkelser oppsummert i Regional plan (for Snøhetta og Knutshø) og den tverrfaglige rapporten «Horisont Snøhetta» (2013). Denne ga sine anbefalinger og man endte opp med persontransport med skyttelbusser på den omstridte Snøheimvegen inn til hoveddestinasjonene Snøheim og Snøhetta.

 

Om mestring av «mange vinglende baller i luften»

På Hjerkinn ble Norsk Villreinsenter etablert, som en holdningsskapende formidlingskanal om villreinen og naturen på Dovrefjell. Samtidig ble anbefalingen fra NINA-rapporten (2003) fulgt opp, med utvikling av utkikkspunkt på Tverrfjellet (Viewpoint Snøhetta). Formidlingsarbeidet fra Villreinsenteret ble preget av entusiasme, og stedet fikk etter min mening en veldig god og publikumsvennlig utvikling. En egen forening, BDMI (Bevar Dovrefjell mellom istidene) ble også etablert, og gikk til rettssak mot Miljøverndepartementets «velsignelse» av Snøheim etc. De tapte saken, men hadde en «god sak» ble det sagt på slutten av rettsprosessen.

Til slutt kan en stille spørsmål om nasjonen egentlig var moden for dette store og utfordrende miljøprosjektet på Dovrefjell – med to hovedferdselsårer innover Dovrevidda til turisthyttene Snøheim, Reinheim og «Fjelldronninga» Snøhetta.

Bilde av Rolstadsetra i nyere tid.
Forstår vi «grunneieren» selv?

Ja, har noen spurt den egentlig grunneieren i området, grådyret selv? De uttrykker i alle fall på sin måte hva som skjer – når «vegkrysset» i deres tusener av år gamle vandringsveier mot Rondane og Knutshø stenges, og når østlige vinder rår på Dovrefjell. Flokkene møter rett og slett «veggen», her de står i kø i østkanten av leveområdet og «stanger» mot fryktet uro langs jernbane og E6. Jo, da er det forståelig at reinsjegere assosierer høene rundt Viewpoint Snøhetta med unike jaktområder, med denne menneskeskapte oppkonsentrasjonen av dyr.

 For motvinden er reinens venn og nære allierte, og gir dyra bedre kontroll med deres fiender. Deres sensitive nese skiller mellom «snille og farlige» feromoner (lukter), slik at de kan styre unna etterstrebere av ulikt slag. Kulingen gir også vern mot en av deres mest forhatte og fryktede parasitt – svelgbremsen. Flua som søker mot reinens neseparti for å sprøyte sine larver mot neseborene. Den tar seg inn til bihulene og fester seg der, til sterkt ubehag og energitap for dyra gjennom vinterens «nåløye». Nå vel, mange jegere og fjellfolk kjenner reinens strabaser – og deres vandringer, som hverken ser fylkes- eller kommunegrenser.

Vesllie har fått fokus som mulig forstyrrelseskilde for reinen, i disse østlige områdene hvor flokker stadig er på trekk. Men det er ikke slike statiske strukturer og noen sporadiske besøk som hindrer reinens bevegelser og bredfronttrekk. Den beiter til og med på kveene inntil setra så snart det grønnes om våren.

 Reinen viser først tydelig unnvikelse når den opplever en jevn strøm av menneskelig tilstedeværelse. Og det er jo naturlig at reinen frykter oss, når vi har jaktet på den helt siden Odin ble tilbedt.

 Det er for øvrig først og fremst vinteren og vinterbeitet som er reinens «nåløye» her i vårt nasjonalfjell. I seterperioden (juli – september) trekker grådyra gradvis høyere oppover i fjellet. For her finner den rikelig med det mest proteinrike beitet på høysommeren, i form av snøleievegetasjon og urterike beiter langs fonnkantene.

 

Epilog

Seterforkjempere og sentrale naturforvaltere hadde en stor utfordring i denne opphetede saken. Men de kom seg opp av «skyttergravene», og snakket sammen, ikke i det skjulte, men oppriktig og intens lyttende med gjensidig respekt. Uansett urban eller rural bakgrunn. Statsråd Elvestuen satte først rivingen av setra på vent, etter massiv motstand og aksjon mot tiltaket. Det var tid for dialog og mange møter ble avholdt mellom partene! Og spenningen var stor da det ble statsrådskifte, og Sveinung Rotevatn overtok som KLP-minister etter Ola Elvestuen 24. januar 2020. Etter uker med stor spenning kom så nyheten i begynnelsen av mars 2020 – om at Rolstadsetra, den eldste av de to setrene, skulle få stå. Bygdefolket ble hørt!

 «Vesllie» kan nå bli en god modell og del av fjellformidlingen for besøkende på «Skuiløftet» (Viewpoint Snøhetta). For det handler om hvordan mennesker har klart å tilpasse seg i våre mest marginale landbruksregioner, med utnyttelse av fornybare beiteressurser og uten fortrengsel av reinen. Med andre ord som et holdningssymbol på robust og bærekraftig naturbruk. Og i god dialog med «hovedpersonen» selv – slik den i sin opprinnelige form alltid har vært. Optimisten i meg fornemmet en god plan og et stykke vinn-vinn – nå er vi der, til stor glede for fjellbygdene og en så viktig del av deres kulturhistorie.

Fleksibel, smidig og komfortabel rammesekk

Fleksibel, smidig og komfortabel rammesekk

Av Kristian Eiken Olsen, Setesdal Ryfylke villreinutvalg – 

Jeg har brukt Eberlestock F1 pakkrammesystem ca. 30 dager på villreinjakt, både til transport inn til jaktterreng med bagasje og proviant, som jaktsekk og til kjøttbæring. Sekken, eller selve rammen, har også blitt brukt til treningsturer med ca. 30 kg oppakning. Så langt har sekken tålt bruken veldig bra. Villreinjakt, tung last og transport av tung sekk inn og ut av båter, regulerte vannmagasin og steinete reguleringssoner er normalt hard påkjenning på en sekk. Ingen synlig slitasje på sømmer, stoff og ramme.

Sekken er brukt med riflefutteral, to sidelommer og drybag. Mest med futteral og drybag.
Systemet med til en hver tid å kunne ta bort unødvendig utstyr fungerer utmerket. Slik jeg jakter og jobber er det et stort poeng å ha en sekk som er tilpasset en bruk den ene dagen, og en annen bruk neste dag. Om man for eksempel skal frakte en påhengsmotor kan man enkelt stroppe denne rett på rammen. Behøver man litt ekstra plass til nistepakken og en genser så kobler man på ei sidelomme. Når man er i transport, til for eksempel ei hytte eller basecamp, trenger man relativt mye pakkvolum. Jeg har kombinert en 65 liter drybag med to store sidelommer. Dette gir normalt tilstrekkelig volum.

Eberlestock F1 ramme med sidelommer og våpenfutteral gir en lett og smal dagstursekk, samtidig har du rammen tilgjengelig om jaktlykken skulle slå til.

Når jeg videre skal jakte, kan jeg enkelt ta av drybagen og kun ha to sidelommer. Eller motsatt, ta bort sidelommene og kun bruke drybagen til dagoppakning. Da får man en utrolig smal og lett sekk, uten for mye ekstra ”sekkevolum” og drass. Etter min smak bør ikke dagsekken med våpen overstige 10-11 kg, og heller ikke være for volumiøs. Dette oppnår jeg greit med Eberlestock-rammen og drybag, sammen med ei relativt lett rifle. Sekken, sammen med utstyret utgjør da snaut 7 kg. Til sammenligning veier en Norrøna Reconpack nesten 5 kg tom.

Når man da har slakt som skal med hjem, kan man enten stroppe det utenpå (bak) drybagen eller mellom sidelommene. Dersom det skal bak drybagen er det viktig å klemme drybagen så flat som mulig og fordele volumet i høyden. Som alltid er det viktig å få det tyngste så nærme ryggen som mulig. Kjøttbøra hviler godt på den relativt store rammehylla under sekken. Eberlestock-sekken med 40 kg kjøttvekt kjennes uforskammet god ut å bære. Mye skyldes nok at man kan pakke vekta nærme ryggen på en kompakt måte, med god støtte på rammen. Bærereimer, stropper og magebelte er godt konstruert, og hjelper selvsagt, men skiller seg mindre fra andre sekker. At man kan ha rifla trygt plassert i futteralet på ryggen gjør at man kan bevege armene og overkroppen mer fritt, og vekta av våpen blir også plassert midt mellom skuldrene. Som igjen bidrar til mindre følt vekt, bedre ballanse i kroppen med tyngre last og god bevegelsesfrihet. Sekken fungerer også godt med vekt opp mot 60 kg, men med slike vekter er vi langt forbi å snakke om komfort uansett sekk. Til å være en så smidig og lett sekk, fungerer Eberlestock-sekken minst like godt som andre større sekker, selv med slike vekter.

Eberlestock F1 ryggsekk
Eberlestock F1 der drybagen er klemt flat og børa er festet med kompresjonsreimene.

Om jeg skulle peke på et forbedringspotensial slik sekken blir levert i dag, så skulle jeg ønske at den ble levert med lengre kompresjonsreimer slik at man lettere når rundt volumiøs oppakning. Dette kan man enkelt modifisere selv ved å kjøpe tre nylonreimer i passelig bredde og lengde, ta av de originale reimene og beholde de originale spennene. Jeg kjøpte nye på «Stoff og Stil», og kappet til ønsket lengde, det fungerte utmerket.

Man kan finne lettere sekker enn Eberlestock-rammesekken, men da er man fort på anatomiske sekker, eller sekker med en form for karbonavstiving i ryggen. Det kan ikke sammenlignes med en sekk med en ordentlig ramme. Anatomiske sekker er ofte smale slik at man ikke får stor last (slakt) nedi selve sekkeposen.
Når man har konstatert at slaktet ikke går nedi, er det vanskelig å finne en god måte å stroppe lasten fast på sekken.

Eberlestock-rammesekken er den beste, mest smidige og komfortable sekken jeg har brukt til villreinjakt til nå.

Eberlestock F1 ryggsekk
Til mindre dyr er det enkelt å stroppe hele dyret fast til rammen. Dersom man beholder skinnet på, unngår man å grise til et nyflådd slakt. Det anbefales å ta av hode og skanker for å bedre balansen og få en stødigere last.
Kan genetikken bidra i bekjempelsen av skrantesjuke hos reinsdyr?

Kan genetikken bidra i bekjempelsen av skrantesjuke hos reinsdyr?

Foto: Erik Skjoldal – 

Av Michael A. Tranulis (NMBU), Jørn Våge (Veterinærinstituttet) og Knut Røed (NMBU) – 

Da villreinbestanden i Nordfjella (sone 1) ble fjernet, ble de drøyt 2400 dyrene undersøkt for smitte. Det ble påvist til sammen 19 positive dyr og det er gjort genetiske analyser av disse og dyr uten smitte fra samme bestand. Resultatene viser at det foreligger ulik genetisk følsomhet for smittestoffet og at genvarianter som er vanlige hos reinsdyr er mest følsomme. Dyr med andre genvarianter, som også er godt utbredt, er mindre følsomme. Dette åpner for å benytte rein med redusert følsomhet når det skal reetableres en bestand i Nordfjella sone 1.

Skrantesjuke er en alvorlig smittsom sykdom hos hjortedyr, kjent fra Nord-Amerika siden slutten av 1960-tallet. I dag er sykdommen påvist i 26 nordamerikanske stater og tre Canadiske provinser. Spredningen på det nordamerikanske kontinentet har vært særlig omfattende de siste 15-20 årene. Foruten naturlige spredningsmekanismer har menneskelig aktivitet spilt en vesentlig rolle i å spre sykdommen over store avstander ved transport av levende dyr, skrotter eller produkter som har vært smitteførende.

FAKTA:

  • Skrantesjuke som sett hos norsk villrein, er en smittsom prionsykdom som rammer hjortedyr. Sykdommen ble oppdaget i USA på 1960-tallet og er i dag vidt utbredt i Nord-Amerika.
  • Sykdommen ble oppdaget for første gang i Europa da ei reinsdyrsimle i Nordfjella fikk diagnosen våren 2016.
  • Prionproteinet kalles PrPC og forekommer i rikelige mengder i hjernen hvor det beskytter nervecellene. PrPC kan få en skadelig tredimensjonal form som kalles PrPSc. Flere sammenklistrede PrPSc-molekyler danner smittestoffet (prionene) som forårsaker prionsykdommene.
  • Genet som koder for PrPC kalles PRNP og variasjoner i dette kan spille en rolle i mottakelighet for prionsmitte.
  • Prioner skiller seg fra alle andre smittestoff. De mangler arvemateriale og er ekstremt robuste mot fysisk og kjemisk påvirkning.
    Smittede dyr kan skille ut smittestoffet lenge før de viser tegn til sykdom. Områder med smitta dyr kan bygge opp høy miljøbelastning med prionsmitte.
  • Utvasking gjennom nedbør og smeltevann, nedbrytning gjennom runder med frysing og tining, samt eksponering for ultrafiolett lys, vil bidra til å redusere/fjerne miljøsmitten over tid.
  • Prioner smittes i mindre grad mellom arter. Skrapesyke hos sau har så langt ikke påvist å smitte menneske, gris, hest eller ku, selv om de går i samme miljø, men geiter er følsomme.
  • Prioner, som årsak til skrantesjuke, smitter mellom ulike arter i hjortedyr­slekten. Dette skyldes særegenheter ved PrP-molekylene hos hjortedyrene, som skiller seg fra andre pattedyr.
  • Selv om faren for smitte av skrantesjuke til mennesker eller husdyr regnes som svært lav, kan slik smitte ikke helt utelukkes. Det pågår undersøkelser i Norge og andre land for å kartlegge dette.

 

Kontroll og bekjempelse av sykdommen er vanskelig blant annet fordi det uvanlige smittestoffet kan «overleve» svært lenge i miljøet. Et annet problem er at dyr kan være smittet og trolig spre smitten uten tegn til sykdom. Slike tilsynelatende friske smittespredere vil til slutt bli syke, men det kan ta måneder og kanskje år. Av de 19 dyrene som testet positivt i Nordfjella var det store flertallet i denne kategorien.
Ved smittsomme sykdommer utvikles ofte immunitet, som i varierende grad beskytter mot fremtidig smitte. Denne effekten er grunnlaget for vaksiner. Ved prionsykdom utvikles ikke immunitet og dødeligheten er 100 %. Man har heller ikke lyktes å utvikle vaksiner mot prionsykdommene.

Da skrantesjuke ble påvist hos ei villreinsimle i Nordfjella i 2016, var dette første gang sykdommen ble påvist i Europa og også første naturlige forekomst hos denne arten. Det var et overraskende og alarmerende funn. På grunn av reinens vide utbredelse og store bestander, ofte med tett flokkstruktur og lange vandringer, anses reinsdyr som den verst tenkelige arten å få utbrudd av skrantesjuke hos.

De uvanlige variantene av skrantesjuke som er påvist hos elg og hjort i Norge, og elg i Sverige og Finland, har ikke blitt beskrevet i Nord-Amerika, mens sykdommen i Nordfjella er svært lik kjente utbrudd fra USA og Canada, selv om smittestoffet i Nordfjella trolig er unikt. Den videre gjennomgangen og diskusjonen gjelder utelukkende forholdene hos reinsdyr og smittestoffet som forårsaket utbruddet i Nordfjella. Sykdommen hos elg og hjort vil ikke bli videre omtalt her.

Erfaringer fra sau

Skrapesyke er en tilsvarende prionsykdom hos sau og geit. Vi vet i dag at klassisk skrapesyke hos sau er en smittsom sykdom, men så sent som på 1980-tallet mente flere forskere at sykdommen var arvelig. Hvordan kunne de ta så feil? Forklaringen var at varianter av genet som koder for prionproteinet (genet forkortes PRNP) avgjorde hvor følsomt dyret var for smitten og at forekomsten av disse genvariantene varierte mellom og innen i saueraser. Og siden genvariantene hadde vanlig arvegang, observerte man at familielinjer ble hardt rammet, som forventet av en arvelig sykdom. Det som i virkeligheten skjedde, var at sauene oppholdt seg i et smittet miljø (fjøs og utomhus) og de genetisk mest følsomme dyrene døde av skrapesyke i 2-4 års alder. Dersom en saueflokk hovedsakelig bestod av genetisk følsomme dyr, døde hele flokken ut.

I Norge ble sauerasen Rygja, som var vanlig i Rogaland, spesielt hardt rammet. Her var det brukt værer som var svært følsomme for klassisk skrapesyke, som igjen gjorde enkelte flokker svært følsomme.

Videre undersøkelser viste at det hos sau fantes en bestemt variant av PRNP som var lite følsom for klassisk skrapesyke. Selv etter mange forsøk med å smitte sau med denne genvarianten forble dyrene friske. Vi vet i dag at dyr med denne varianten ikke er helt motstandsdyktige, og de regnes derfor ikke som resistente, men som svært lite følsomme/mottakelige.

Det ble etter grundige vurderinger bestemt at man i Europa skulle forsøke å bekjempe klassisk skrapesyke gjennom avl. Det å la bestemte genvarianter være så viktig i avlen er alltid risikabelt, men omfanget av klassisk skrapesyke var stort og erfaringene fra utbruddet av kugalskap hos storfe i siste halvdel av 1980-tallet gjorde at bekjempelse av klassisk skrapesyke fikk høy prioritet.

I dag, 20 år senere kan vi slå fast at denne strategien har vært meget vellykket. Klassisk skrapesyke er kraftig redusert i hele Europa og tallene fra Kypros, som lenge har vært hardt rammet hos både sau og geit, viser nå stor framgang. Norge hadde sitt foreløpig siste tilfelle av klassisk skrapesyke hos sau i 2009.

Med dette som bakteppe gjennomfører forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Veterinærinstituttet omfattende genetiske undersøkelser av norske bestander av hjortedyr. Undersøkelsene er delvis finansiert av Miljødirektoratet.

Genetisk rangering av følsomhet

Vi har to kopier av genene våre – en fra hver forelder. Dersom kopiene er like er vi homozygote og har varianten i «dobbelt dose». Er variantene ulike er man heterozygot. Hvis vi kaller den ene varianten for A og den andre for B, kan man i en bestand treffe på kombinasjonene: AA, AB og BB. Dersom A gjør dyr mere følsomme for et smittestoff enn B, kan man teoretisk rangere dyrene slik: Dyr med AA = mest følsomme, AB = middels følsomme, BB mindre følsomme. Men for å komme fram til dette må man gjøre studier for å kartlegge følsomheten under naturlige forhold eller ved smitteforsøk. Hos sau og geit, har man som nevnt gjort dette.

Genetisk følsomhet i Nordfjella

Før utbruddet av skrantesjuke hos rein i Nordfjella forelå det naturlig nok liten kunnskap om mulig genetisk variasjon i følsomheten for sjukdommen. For å teste for dette har vi sammenlignet PRNP variasjon hos positive (påvisning av smittestoff ved CWD-test) og negative dyr fra Nordfjella sone 1. Det ble funnet 5 varianter (alleler) av PRNP og man påviste til sammen 14 kombinasjoner (genotyper) av disse. Genvariantene ble navngitt A, B, C, D, og E. Av disse var varianten C aldri tidligere påvist hos reinsdyr. Genvarianten A er den mest vanlige og man antar at dette er reinsdyrenes «grunnvariant».

Det viste seg at 74 % av de CWD positive dyrene hadde kombinasjoner av genvariantene A og C i enkel eller dobbelt dose (jf. forklaringen ovenfor), mens tilsvarende for dyr uten påvist smitte (101 dyr undersøkt, samme alder og kjønnsfordeling som for de positive), kun var 19 %. Dette viser at dyr med genkombinasjonene; AA, AC og (trolig) CC er de mest følsomme for smittestoffet som forekom i Nordfjella. Genvarianten B i dobbelt dose ble funnet hos 12 % av dyr uten smitte, men ikke hos noen av de positive. Dette gir oss et hint om at B-varianten kan være mindre følsom, selv om 4 positive dyr hadde genkombinasjonen AB og ett positivt tilfelle hadde BC genotypen. Kanskje dominerer følsomheten forårsaket av A- og C-variantene over beskyttelsen B gir når disse kombineres? Ved klassisk skrapesyke hos småfe så man lignende resultater, men der var den ene beskyttende varianten dominerende og det var viktig å raskt øke denne gjennom avl. Vi har ikke grunnlag for å si noe sikkert om mulig dominans for ulike varianter hos reinsdyr – tallmaterialet er for begrenset.

Alle positive tilfeller i Nordfjella hadde en av disse genkombinasjonene: AA (53 %), AB (21 %), AC (21 %) eller BC (5 %). Hos dyrene uten påvist smitte i Nordfjella utgjorde disse kombinasjonene 51 %. Med andre ord hadde nær halvparten (49 %) av villreinen i Nordfjella genvarianter som ikke forekom hos de positive tilfellene. En så skjev fordeling viser en genetisk effekt, men det lave antallet dyr, kun 19 tilfeller, krever varsomhet i vurderingene. Likevel gir resultatene grunnlag for en tentativ gruppering av følsomhet som er slik: A og C gir økt følsomhet, B, D og E variantene er mindre følsomme enn A og C. Det kan nevnes at varianten C forkom hos 4,5 % av dyr uten smitte og 13 % hos de smittede, altså nesten tre ganger så hyppig.

Vi kan gruppere de undersøkte villreinene fra Nordfjella slik:

  1. Svært følsomme: AA, AC, CC (19 %)
  2. Følsomme: AB, BC, AD, AE, CD, CE (53 %)
  3. Mindre følsomme: BB, BD, BE, DD, DE, EE (28 %)

Grupperingen er som påpekt tentativ og flere antakelser ligger til grunn, som for eksempel at variantene A og C gir økt følsomhet selv om de foreligger i enkel dose. Det at 5 positive tilfeller hadde slik kombinasjon gir et visst grunnlag for denne antakelsen. Antakelsene om at D og E variantene kan gi noe redusert følsomhet er svakere begrunnet. I figur 1 gis oversikt over hvordan de ulike variantene var fordelt i Nordfjella-reinen (figur basert på data publisert i tidsskriftet PRION av Güere med flere – denne artikkelen kan leses i sin helhet her).

 

Genetikk og skrantesjuke

Figur 1. Figuren viser frekvensen av utvalgte genvarianter (PRNP-genet) hos villrein i Nordfjella. Blandt de 19 dyrene som testet positivt på CWD var det en overhyppighet av genvariantene AA og AC, sammenlignet med dyr med negativ test. Genvarianter som til sammen utgjorde nærmere 50 % av bestanden hadde ingen positive dyr. Det foreligger en klar genetisk effekt på følsomheten, men det lave antallet positive dyr gjør at resultatene må tolkes med forsiktighet.

Genetisk følsomhet hos andre reinstammer

Ved å bruke de samme kategoriene, kan vi sammenligne fordelingen i ulike bestander av vill- og tamrein og på den måten anta noe om bestandsfølsomhet.

Kartleggingen, som fortsatt pågår, viser at alle villreinbestander som til nå er undersøkt har stort antall svært følsomme eller følsomme dyr. Dette betyr at skrantesjuke er en stor og direkte trussel for disse, og at de omfattende tiltakene som ble iverksatt i forsøk på å stanse sykdommen var berettiget. Hvis sykdommen fikk utvikle seg i full styrke over tiår, ville trolig leveområdene bli nedsmittet i lang tid framover og bestandene sterkt påvirket.

Foreløpige resultater viser at hos tamrein er andelen svært følsomme mindre, og flere vil etter vår inndeling grupperes som mindre følsomme. Dette gjelder tamrein i Sør-Norge og i Finnmark. Videre diskusjon av disse funnene må vente til analysene er ferdige.

Genetisk følsomhet og reetablering

Bør man ta genetikken inn i vurderingene ved reetablering når det trolig bare er ulike grader av følsomhet? Selv en moderat reduksjon i følsomhet betyr at smittestoffet møter motstand på flere nivåer hos dyret. Summen av motstanden kan vippe kampen i favør av dyret, derfor kan effekten av redusert følsomhet ha betydning for utvikling av sykdom.

Dersom alle dyr med ulik genotype ble smittet i et forsøk, som ofte innebærer bruk av unaturlig store doser av smittestoffet, vil antakelig samtlige blitt syke. Et slik forsøk kunne gitt viktig informasjon og en antydning om hva som kunne skje dersom en stor andel dyr var smittet og smittenivået i miljøet var høyt. Det er ikke alltid enkelt å omsette resultater fra smitteforsøk til effekter under naturlige forhold. En genetisk effekt som virker «moderat» i et smitteforsøk kan i ytterste konsekvens være forskjellen på liv og død under naturlige betingelser. Smittestoffet vil alltid følge «minste motstands vei».

Resultatene fra studien som er omtalt her, bør tas i betraktning og vurderes, når planen for reetablering i Nordfjella skal revideres.

Pin It on Pinterest