Setrene i Vesllie på Dovrefjell

jul 8, 2020Villreinen 2020

Av Per Jordhøy – 

Stortinget vedtok i 1999 å legge ned det tidligere skytefeltet på Dovrefjell og tilbakeføre det til sivil bruk og forvaltning. Regjeringens vedtak fra 2018 om utvidelse av nasjonalparken på Dovrefjell er en oppfølging av dette. Herunder riving av setrene i Vesllie fremst i Grisungdalen. Dovre og Lesja kommuner har gått tydelig imot dette tiltaket. Dette synet har også støtte fra Dovrefjell nasjonalparkstyre og fra et samlet nasjonalt kulturminnefaglig miljø, som Riksantikvaren, Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen. I løpet av sommeren 2019 reiste det seg et stort folkelig engasjement for å bevare setrene med underskriftkampanje, folkeaksjon på Hjerkinn og stor oppmerksomhet på sosiale medier.

Vesslie setrene Dovrefjell
Faksimile fra Aftenposten 18. november 2019.
Litt historikk

Setrene i Vesllie ble ryddet og reist i 1870-årene (Rolstadsetra) og i 1935 (Bentdalssetra). Med sine 1100 moh., er de en av de høyest beliggende setergrendene i landet. Setrene har i generasjoner satt sitt preg på landskapet. De har lange og sterke tradisjoner her som i Fjell-Norge for øvrig. Som et symbol på nøysom og bærekraftig bruk av fjellnaturen er seterbruket en god modell, en viktig del av vår kulturhistorie og en tankevekkende motpol til dagens forbrukssamfunn. Dessverre er kunnskapen om dette lite kjent – særlig i urbansamfunnet.

 

Et viktig veivalg

Samfunnet stod ved et viktig veivalg på Dovrefjell nå! Ikke bare isolert sett men i høyeste grad prinsipielt. For oss som har seterbruket i «ryggmargen» kjennes det som denne delen av kulturhistorien er verdiløs hos de styrende rundt Oslofjorden. For oss var setersesongen en herlig livskvalitet som en så frem til og drømte om – når snøgnistrende austyrju ulte som verst rundt husnovene. 

 

Tanker rundt nåtidens sårbarhet

Vi må ta inn over oss at storsamfunnet har blitt 80% urbant, og markedskapitalismen rår over oss alle. For 50 år siden ble kjøttet vi spiste hermetisert på glas hjemme mange steder i landet – jeg bare nevner det. Er vi og våre folkevalgte bevisst nok på at det plutselig kan bli store forandringer i matforsyningen? Nei, det er ikke dommedagsprat, men realisme! Aldri har vi vært mer sårbare enn nå – med vår hypersensitive infrastruktur og storskaladrift. Trender og flopper preger mediebildet, i et kortsiktig og overfladisk perspektiv. Gode verdisymbol er viktigere enn noen gang. 

 

«Rorskaren må se seg tilbake»

Jeg er enig i formålet bak vernet og i mange av de vurderinger og tiltak som inngår i vedtaket. Men i denne saken føles vilkårligheten påfallende. For seterbruket i sin tradisjonelle form er heller symbol på god sameksistens mellom menneske og villrein, enn en begrensende faktor. Forvaltningens villreinargumentasjon med at «at setrene måtte rives av villreinhensyn» savnet etter mitt syn faglig dekning, og dette «ulv-ulv ropet» var mer til skade enn til gagn for reinen og vernets formål. Det heter seg at rorskaren stadig må se seg tilbake for å holde stø kurs framover. Det gjelder også våre politikere som skal treffe viktige vedtak på solid faglig grunnlag.

 

Det faglige grunnlaget

Studier har vist at blant annet sterkt trafikkerte turiststier og store kraftlinjer fører til at reinen viser en unnvikelse for slike soner. Dette kan sees på beiteslitasjen på laven, som avtar inn mot slike forstyrrelseskilder. Dersom en seter får endret sin funksjon fra seterbruk til turisthytte, kan dette selvsagt ha negative følger. Men setre med sporadiske besøk i barmarksesongen, som Vesllie, vil sannsynligvis ikke ha målbar negativ effekt på reinen. 

GPS-undersøkelsene på Dovre har gitt svært viktige holdepunkter om reinens dynamiske arealbruk som understøtter dette. Ut fra denne og annen relevant kunnskap er det derfor ikke grunnlag for å konkludere med at en seter har noen unnvikelseseffekt for villreinen.

Gammelt bilde av Rolstadsetra. Foto: Nordlie
Villreinen og samfunnet

«Det er viktig for Norge – og en internasjonal forpliktelse – å ta vare på den europeiske villreinen og verdiene den representerer …». Dette er innledningsordene i temaheftet Villrein og samfunn (VISA) underskrevet av representanter fra et bredt spekter av norske samfunnsinteresser i 2004. Dette prosjektet var tenkt som en arena der ulike aktører skulle møtes og forsøke å enes om en helhetlig tilnærming, særlig med tanke på en langsiktig og bærekraftig forvaltning av reinens leveområder. Miljødirektoratet stod bak dette – og skal i ettertidens lys ha både velfortjente liljer og roser – i mitt hode!

 

Klare råd i NINA-rapport fra 2003

Samtidig med VISA-prosessen startet tilbakeføringen av det militære øvingsfeltet på Hjerkinn til sivile formål. Den første konsekvensutredningen fra NINA (Norsk institutt for naturforskning) i 2003 pekte på at det klart mest formålstjenlige alternativet for reinen sin del var å tilbakeføre/sanere Snøheimvegen og Snøheim, selve «akilleshælen» for reinstrekkene her. Samtidig ble det foreslått at en i stedet kunne etablere et utkikkspunkt i randsonen – med utsyn over Dovrevidda og tilrettelagt for kunnskapssøkende turister. Den eneste setra i forsvarets øvingsområde, Vesllie, ble ikke vurdert å ha noen negativ effekt på reinens naturlige arealbruk – også ut ifra kunnskapen om seterbruket som noen av forfatterne hadde med seg fra oppveksten i fjellbygdene.

Denne NINA-rapporten førte til et veritabelt spetakkel, og reinens «forkjørsrett» ble debattert så det kokte skikkelig, både sentralt og lokalt. Ulike hersketeknikker hørte også dessverre med i denne opphetede saken, uten at verken høyt stemmevolum eller harde håndtrykk nødvendigvis ga den store autoritetseffekten – i våre godt opplyste lokalsamfunn.

 

Etterlysning av mer tverrfaglig kunnskap

Mer kunnskap ble prompte etterlyst. Og først leverte NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) en rapport som, etter det en kunne forstå av teksten, at Snøheim var verneverdig. Tidlig i prosessen forskutterte så Forsvarsdepartementet 1 million kroner til restaurering av Snøheim. For å korte ned denne historien; omkampene ble mange og den videre prosessen preget av uryddighet og splittelse i synet på områdets videre skjebne.

Årene gikk og endelig ble resultatene fra videre og omfattende undersøkelser oppsummert i Regional plan (for Snøhetta og Knutshø) og den tverrfaglige rapporten «Horisont Snøhetta» (2013). Denne ga sine anbefalinger og man endte opp med persontransport med skyttelbusser på den omstridte Snøheimvegen inn til hoveddestinasjonene Snøheim og Snøhetta.

 

Om mestring av «mange vinglende baller i luften»

På Hjerkinn ble Norsk Villreinsenter etablert, som en holdningsskapende formidlingskanal om villreinen og naturen på Dovrefjell. Samtidig ble anbefalingen fra NINA-rapporten (2003) fulgt opp, med utvikling av utkikkspunkt på Tverrfjellet (Viewpoint Snøhetta). Formidlingsarbeidet fra Villreinsenteret ble preget av entusiasme, og stedet fikk etter min mening en veldig god og publikumsvennlig utvikling. En egen forening, BDMI (Bevar Dovrefjell mellom istidene) ble også etablert, og gikk til rettssak mot Miljøverndepartementets «velsignelse» av Snøheim etc. De tapte saken, men hadde en «god sak» ble det sagt på slutten av rettsprosessen.

Til slutt kan en stille spørsmål om nasjonen egentlig var moden for dette store og utfordrende miljøprosjektet på Dovrefjell – med to hovedferdselsårer innover Dovrevidda til turisthyttene Snøheim, Reinheim og «Fjelldronninga» Snøhetta.

Bilde av Rolstadsetra i nyere tid.
Forstår vi «grunneieren» selv?

Ja, har noen spurt den egentlig grunneieren i området, grådyret selv? De uttrykker i alle fall på sin måte hva som skjer – når «vegkrysset» i deres tusener av år gamle vandringsveier mot Rondane og Knutshø stenges, og når østlige vinder rår på Dovrefjell. Flokkene møter rett og slett «veggen», her de står i kø i østkanten av leveområdet og «stanger» mot fryktet uro langs jernbane og E6. Jo, da er det forståelig at reinsjegere assosierer høene rundt Viewpoint Snøhetta med unike jaktområder, med denne menneskeskapte oppkonsentrasjonen av dyr.

 For motvinden er reinens venn og nære allierte, og gir dyra bedre kontroll med deres fiender. Deres sensitive nese skiller mellom «snille og farlige» feromoner (lukter), slik at de kan styre unna etterstrebere av ulikt slag. Kulingen gir også vern mot en av deres mest forhatte og fryktede parasitt – svelgbremsen. Flua som søker mot reinens neseparti for å sprøyte sine larver mot neseborene. Den tar seg inn til bihulene og fester seg der, til sterkt ubehag og energitap for dyra gjennom vinterens «nåløye». Nå vel, mange jegere og fjellfolk kjenner reinens strabaser – og deres vandringer, som hverken ser fylkes- eller kommunegrenser.

Vesllie har fått fokus som mulig forstyrrelseskilde for reinen, i disse østlige områdene hvor flokker stadig er på trekk. Men det er ikke slike statiske strukturer og noen sporadiske besøk som hindrer reinens bevegelser og bredfronttrekk. Den beiter til og med på kveene inntil setra så snart det grønnes om våren.

 Reinen viser først tydelig unnvikelse når den opplever en jevn strøm av menneskelig tilstedeværelse. Og det er jo naturlig at reinen frykter oss, når vi har jaktet på den helt siden Odin ble tilbedt.

 Det er for øvrig først og fremst vinteren og vinterbeitet som er reinens «nåløye» her i vårt nasjonalfjell. I seterperioden (juli – september) trekker grådyra gradvis høyere oppover i fjellet. For her finner den rikelig med det mest proteinrike beitet på høysommeren, i form av snøleievegetasjon og urterike beiter langs fonnkantene.

 

Epilog

Seterforkjempere og sentrale naturforvaltere hadde en stor utfordring i denne opphetede saken. Men de kom seg opp av «skyttergravene», og snakket sammen, ikke i det skjulte, men oppriktig og intens lyttende med gjensidig respekt. Uansett urban eller rural bakgrunn. Statsråd Elvestuen satte først rivingen av setra på vent, etter massiv motstand og aksjon mot tiltaket. Det var tid for dialog og mange møter ble avholdt mellom partene! Og spenningen var stor da det ble statsrådskifte, og Sveinung Rotevatn overtok som KLP-minister etter Ola Elvestuen 24. januar 2020. Etter uker med stor spenning kom så nyheten i begynnelsen av mars 2020 – om at Rolstadsetra, den eldste av de to setrene, skulle få stå. Bygdefolket ble hørt!

 «Vesllie» kan nå bli en god modell og del av fjellformidlingen for besøkende på «Skuiløftet» (Viewpoint Snøhetta). For det handler om hvordan mennesker har klart å tilpasse seg i våre mest marginale landbruksregioner, med utnyttelse av fornybare beiteressurser og uten fortrengsel av reinen. Med andre ord som et holdningssymbol på robust og bærekraftig naturbruk. Og i god dialog med «hovedpersonen» selv – slik den i sin opprinnelige form alltid har vært. Optimisten i meg fornemmet en god plan og et stykke vinn-vinn – nå er vi der, til stor glede for fjellbygdene og en så viktig del av deres kulturhistorie.

Villreinen 2020

Abonnement?

Villreinen 2020 er kommet på lager. Bestill nå å få den rett i postkassa! Kun kr 150,- + porto!

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Pin It on Pinterest

Share This