Av Terje Sandberg, Hodalen –
Tolga Østfjell er ett av Norges 24 villreinområder, etablert som eget villreinområde av landbruksdepartementet i 1959.
Det tok enda et par tusen år fra norskekysten ble isfri for 10 000 år siden til de første menneskene inntok Nord-Østerdalen og fjellene i det som i dag er Tolga kommune. Jegerne kom vannveiene oppover og innover, og fant sine boplasser ved elver eller innsjøer i dette karrige og høytliggende fjellområdet. Reinen var ett av de første pattedyrene som levde i disse fjelltraktene, og menneskene fulgte etter i reinens fotspor. Et utall av fangstgraver og funn av pilspisser, klubber, økser og spydspisser, viser at her har menneskene jaktet rein i mange tusen år. Bare i Tolga kommune er det funnet over 1500 fangstgraver.
Tolga Østfjell er et ca 400 km2 stort fjellområde som ligger mellom aksen Tolga-Tynset og bygdene og dalen øst i Tolga kommune, Hodalen, Kåsa, Holøyen og Øversjødalen. Områdets høyeste fjell, Elgpiggen er drøye 1600 m.o.h. og ruver helt i sør, mot Rendalen. Ett par hundre meter nedenfor toppen av Elgpiggen er det funnet en ca tre cm lang pilspiss av jern. Den er fra merovingertiden, hundreårene før vikingtiden i Norge. Kanskje satt det en reinsjeger oppe på Elgpiggen for 1500 år siden og speidet etter reinsflokker sørover mot Rendalen og Sølenfjellene, på samme måte som reinsjegeren gjør i dag, i 2024?
Villreinstammen i Tolga Østfjell er i den spesielle situasjonen at den skifter status når den krysser kommunegrensen til Rendalen. I Tolga kommune er de villrein, mens i området til Rendalen Renselskap er dyrene eiendomsdyr. Dette har sin bakgrunn tilbake til 1920 tallet, da Rendølene satte ut tamrein i Rendalen Østfjell, fordi de mente det var tomt for villrein i fjellet. Det var det derimot ikke, hevder tolgingene, og viser til mange skriftlige kilder på observasjoner av villrein lenger nord, i Tolga Østfjell, før og under utsettingsperioden. Villreinen i dette området ble fredet i 1919.
Villreinen i Tolga og Rendalen ble, som i alle andre villreinområder, utsatt for et enormt jaktpress gjennom 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Jegerne fikk langtrekkende og mer treffsikre gevær. Det var harde kår i distriktene, og rein var et etterlengtet tilskudd til mat gjennom en lang og kald vinter. Engelske adelsmenn var i Norge og jaktet villrein i denne tiden, og i deres beretninger kan en lese om jaktmetoder og jaktkultur vi i dag ikke helt klarer å ta innover oss. Mange jegere med et stort antall løse hunder samlet rein og skjøt nærmest vilt inn i flokkene som løp i ring på kjent villreinvis.
En liten bukkflokk ved Røsjøen med Røsjøpiggen i bakgrunnen. Midt i Tolga Østfjell. Foto: Terje Sandberg
Innføringen av tamrein inn i villreinen har vært årsaken til uenighet om status, forvaltning og eiendomsrett på disse dyrene gjennom 100 år. De første årene etter utsettingen ble dyrene holdt adskilt ved gjeting av tamreinen i sør, og observasjoner av villreinen i nord. Men under årenes løp er dyrene blitt blandet, og det er i dag i praksis de samme dyrene med ulik status etter hvor de er.
Gjennom disse 100 årene er det gjort flere forsøk på å gi dyrene en lik status uavhengig av leveområde. Da enten ved å innlemme Tolga Østfjell i Rendalen Renselskap, eller ved å nekte Rendalen konsesjon på sin drift. Slik har det ikke blitt. Tolga Østfjell sine grunneiere, har gjennom sitt villreinutvalg aldri villet gi slipp på sin villreinstatus, og Rendalen Renselskap har ved alle sine søknader fått fornyet sine konsesjonssøknader. Det burde da heller ikke være til hinder for et forvaltningsmessig samarbeid, da dyrene forvaltes gjennom jakt på begge sider av kommunegrensen.
I kvalitetsnormarbeidet som nettopp er sluttført, ble Tolga Østfjell det eneste villreinområdet i Norge som fikk grønn, og derved god status.
Et svært gledelig og fortjent resultat for alle oss som er glad i dette unike fjellområdet. Undertegnede hadde som tidligere leder av villreinutvalget gleden av å være en av to lokale representanter i den såkalte nasjonale «ekspertgruppa» som vurderte arbeidet som var gjort på forhånd, og som resulterte i den grønne statusen. Den andre lokale representanten var Jo Esten Trøan fra Villreinnemnda og viltnemnda i Tolga. Gruppa bestod ellers av eksperter innen genetikk, biologi, zoologi og økologi. Nå må det legges til at alle parametere innen kvalitetsnormen ikke ble vurdert. Kanskje ikke så mye grunnet mangelfulle data – for det finnes enorme mengder data tilgjengelig, hvis en benytter seg av Rendalen Renselskap sine historiske kilder. Men innen neste runde med kvalitetsnormvurdering, om 4 år, skal dette være tilgjengelig og mulig å benytte. Det bør tillegges at de data som ikke er vurdert, som bl.a. kalvevekter, holder reinen i dette området god kvalitet.
Årsakene til at villreinen i dette området er vurdert til grønn status, og dermed har alle forutsetninger for å leve et godt liv, er flere. Først og fremst er Tolga Østfjell et område som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Det er ingen store hyttefelt i området, noen få veier i ytterkantene, ingen veier i selve området. Det finnes turistruter, men disse er relativt lite benyttet. Det betyr at selv om området ikke er av de store i nasjonal villreinmålestokk, får villreinen i stor grad være i fred for mennesker i sårbare perioder gjennom året. Sommerbeite er svært godt i de frodige dalene i området.
Det betyr ikke at alt er rosenrødt i Tolga Østfjell. Det er flere faktorer som kan påvirke reinen i disse områdene. Et såpass lite areal som Tolga Østfjell omfatter, vil være svært sårbart for påvirkning av ulike typer. Jo mindre et område er, jo verre vil det være for reinen å finne erstatning for det som går tapt.
For ca. fem år siden var det klare planer for å etablere et industriområde med vindturbiner i dette område. Det hadde fått sitt eget navn og nummer, og planen var å sette opp flere titalls turbiner på de høyeste områdene fra nord i Rendalen og inn i Tolga Østfjell. Det vil si midt i det mest brukte beiteområdet til villreinen. Det skinte også gjennom i argumentasjonen, at en gjerne ville bruke denne utbyggingen, som et forsøk på hvordan villreinen lot seg påvirke av vindturbiner. La oss inderlig håpe at vi i 2024, har kommet oss videre fra en holdning om at villreinen skal bli benyttet som en forsøkskanin i vindindustri-utbygging.
En annen mørk sky for villreinen i dette området er større rovvilt. Dette området huser alle våre fem store rovdyr, kongeørn inkludert.
Det er intet uvanlig syn å se opptil både tre og fire ørner sitte og beskue kalvingen inne på fjellet i mai. Ei litt uoppmerksom simle, eller ei førstegangsfødende med litt mindre morsinstinkt, så er resultatet gitt.
Foto: Leif Kåre Trøan
Ulv er det her i perioder. Det er ved flere anledninger tatt ut revirhevdende par av ulv med helikopter. Det har også vært såkalte genetisk verdifulle ulver i beiteområdet til reinen over lengre tid. Disse er som kjent «fredet». Ofte dukker de opp i nærheten av vinterbeiteområder i en periode av året hvor villreinen går på sparebluss, og hver eneste forstyrrelse gjør at den tærer på nød-reserven. Av mange innen nasjonal forvaltning anses ulv i villreinområder som naturlig, slik at uttak av disse ikke gjøres, med mindre beiteorganisasjoner av bufe krever det.
Det er en solid jervestamme i området, med et varierende antall faste ynglinger. Jerven følger reinen gjennom hele året og plukker både kalver og andre svake/sjuke individer.
Større rovvilt er merkelig nok ikke en parameter i kvalitetsnormen. Det burde det selvfølgelig vært. Uansett hvor naturlig det er med rovvilt, påvirker det reinen og er da selvfølgelig noe en må hensynta i forvaltningen.
Det finnes en uttalt målsetting om at fjellområdet i Rendalen og Tolga Østfjell kan huse en bestand på godt over 2000 rein. Det har i de siste tiårene også vært perioder hvor denne målsettingen har vært nådd over lengre tid. Men så slår plutselig ulike faktorer til, og en ser at bestandstallet synker raskt over bare noen få måneder/år. At dette skyldes sammenfall av flere faktorer, er alle enige om – men graden av hver enkelt faktor er mer usikkert. Vi vet at disse knekkene sammenfaller med revirhevdende par av ulv. At ulv tar livet av så mange rein under direkte angrep er kanskje usannsynlig. Derimot vil stress og jaging under sårbare perioder føre til kasting av kalv og/eller næringsmangel hos reinen, og følgene kan bli stor nedgang i bestand og svært redusert helsetilstand på de resterende.
Vi vet også at reinen har vinterbeiteområdet sitt i et avgrenset område rundt Sølenfjellene. En undersøkelse av beitekvaliten og lavtykkelsen i dette området vil kunne gi oss noen svar. Men hvorfor benytter ikke reinen andre områder vinterstid – når det finnes andre områder med godt vinterbeite? Tannslitasjen hos bukker gir grunn til bekymring. Som vi vet er de nederst på rangstigen i flokken på vinterbeite, og må derfor nøye seg med å gnage lav fra stein vinterstid, med nedslitte tenner som resultat?
Et av de viktigste tiltakene for fortsatt å ha en stor og sterk stamme med villrein i hele dette sammenhengende fjellområdet, vil være at dyra får muligheten til å benytte hele området året rundt. Vinterbeite er den største flaskehalsen, og å gi dyrene mulighet til å utvide området vinterstid vil være av avgjørende betydning.
Det finnes fra tidligere tider også andre kalvingsområder som ligger ubrukt i dag. Med dagens rovviltpolitikk vil det utvilsomt være gunstig å spre kalvingen over et større område. Men hvordan en skal klare å få villrein til å utvide leveområdet sitt på noen få år er det store spørsmålet. Det er liten tvil om at arealbruk går i bølger, og hvordan vi kan påvirke dette er et område en mangler kunnskap om.
I Tolga Østfjell har vi i årenes løp jobbet mye med dette, og hatt et ønske om å øke bruken av Tolga Østfjell gjennom hele året. Vi vet gjennom biologien at vinden styrer mye av vandringen, og gjennom året ser vi at ved langvarig nordavind samles dyrene nordpå. I perioder har vi hatt hele stammen på et relativt konsentrert område helt nord på Tolga, nærmere 2000 dyr.
Kanskje en organisert fredning fra jakt i et par år vil gjøre at dyra naturlig vil ta i bruk områder lenger nord både til vinterbeite og kalving. Vi så etter fredningen på Tolga Østfjell i 2011 og 2012 umiddelbare virkninger på økt tilhold nordover! Kalvinger i området rundt Elgpiggen i 2013 var et umiddelbart resultat.
Det er blandede utsikter for villreinens fremtid i fjellene i Sør-Norge. Håpet er at gjennom resultatene som kvalitetsnormen gir, vil det igangsettes tiltak som gjør at denne spesielle ansvarsarten, vi er alene om å ha i Europa, kan gå en trygg fremtid i møte.
Det vil, utvilsomt, innebære at vi mennesker må forsake noe. Det være seg adgangen til fri ferdsel i fjellet året rundt, veier og bebyggelse/infrastruktur i fjellet, minske rovviltbestander, sette begrensninger innen jakt, jakttider og uttak, eller andre tilpassede tiltak i de ulike villreinområdene.
Fremtiden er både spennende og utfordrende for samlivet mellom mennesker og villrein!
