Foto: Anders Mossing
Av Brage Bremset Hansen, Christer Moe Rolandsen, Torkild Tveraa og Olav Strand, Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Både jegere og forvaltere er bekymret over negative trender i slaktevektene, spesielt for kalv. Lave kalvevekter påvirker normalt overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst negativt. I miljøkvalitetsnormen har lave eller synkende kalvevekter derfor bidratt til «rød» klassifisering, det vil si dårlig tilstand, for enkelte bestander. Rød klassifisering i kvalitetsnormen betyr at tiltak bør igangsettes. For å utrede og iverksette effektive tiltak, bør man først kjenne årsakssammenhengene. Kunnskapen om dette kan vi øke ved å bruke jegernes egne data.
Det er stadig flere grunner til å bekymre seg for villreinens ve og vel. Problemene knyttet til habitattap og fragmentering av bestandene er godt dokumentert gjennom lokalkunnskap og lang tids forskningsinnsats, og det legges nå store ressurser i å forstå og begrense skrantesjuken. I de seinere åra har det også vært økende bekymring rundt reinens vekt. Én av måleparameterne i miljøkvalitetsnormen for villrein er gjennomsnittsvekter de fem siste årene og tiårstrender i slaktevekter hos kalv. Denne måleparameteren fikk rødt lys – det vil si klassifiseringen «dårlig tilstand» – i tre av de ti nasjonale villreinområdene (Rolandsen mfl. 2022): Snøhetta, Knutshø og Hardangervidda. Vi kom til en lignende konklusjon i rapporten for overvåking av hjortevilt for perioden 1991-2021 (Solberg mfl. 2022), som omfatter seks av de samme ti bestandene. I tillegg har Forollhogna en negativ tendens over lengre tid. Det er også tydelige tegn på negativ utvikling i kalveproduksjonen i flere av disse villreinområdene. Det er sannsynlig at reduserte kalvevekter henger sammen med dette. For de øvrige 14 villreinområdene, som alle inngår i den kommende runden av kvalitetsnormarbeidet, er tilstanden foreløpig lite kjent.
Hva forårsaker så disse vektendringene over tid? Reflekterer de en nedgang i reinens generelle tilstand? Og hvilken betydning har dette for bestandsdynamikk, vilthelse og jaktforvaltning over tid? Dette er spørsmål som bør besvares før forvaltningen kan identifisere og gjennomføre effektive, avbøtende tiltak. Selv om vi per i dag mangler kunnskap, er det sannsynlig at en redusert gjennomsnittsvekt over tid både påvirkes av og påvirker bestandenes dynamikk og struktur. Det er derfor i både jegernes og forvalternes interesse å søke svar på disse spørsmålene.
Hypotesene og meningene om årsakssammenhenger er mange. En del kunnskap kan hentes fra tamreinforskninga, men årsakssammenhengene er ikke nødvendigvis overførbare, og de vil sannsynligvis variere mellom bestander. Eksempelvis er det velkjent at jegerne tenderer til å skyte hjortevilt med spesielle egenskaper (som for eksempel store dyr, eller godt voksne bukker). Betydningen av slik jaktseleksjon for norske villreinbestander er lite kjent, men man forventer at en for lav andel godt voksne bukker vil føre til forsinket brunst og kalving, og derved dårligere kalvevektutvikling over sommeren. Selektivt uttak av store individer vil kunne ha en lignende effekt. Flere pågående forskningsprosjekter har som mål å forstå dette bedre, blant annet ved å overvåke utviklingen i bestander med økt avskyting av bukk som skrantesjuketiltak.
En villreinkalv kan veies hel eller oppstykket, enten på fellingsstedet eller når man kommer ned fra fjellet. Slaktevekt er totalvekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Foto: Brage Bremset Hansen
Men jaktseleksjon kan neppe forklare de observerte trendene på tvers av alle bestander. Også tetthetsavhengig ressursbegrensning kan føre til redusert reproduksjon, vekst og kondisjon. En tommelfingerregel i hjorteviltøkologien tilsier at ressursbegrensning gjennom vinteren begrenser antall dyr som overlever og reproduserer, mens mattilgangen gjennom sommeren begrenser vekst og størrelse på dyrene. Det er store forskjeller i naturgitte forhold mellom villreinområdene. Derfor er det viktig at ulike demografiske parametere overvåkes parallelt for å forstå årsakssammenhengene. Økt menneskelig aktivitet, forstyrrelser og infrastruktur kan også gradvis redusere arealet og dermed tilgjengelige ressurser. Miljøsvingninger og klimaendringer kan også påvirke slaktevektene via matfatet, eller andre effekter på ressurstilgangen. På samme måte kan endringer i biotiske interaksjoner spille en rolle, eksempelvis gjennom endra klima.
I flere villreinbestander ser man også et økende omfang av sjukdommer og parasitter, som kan spille en rolle for vektutvikling hos både kalv og eldre dyr. Fotråte kan være et økende problem i flere bestander, med enkelte ekstreme utslag, som i 2019 på Hardangervidda og i Rondane. Utbredelsen av denne sjukdommen er tilsynelatende væravhengig og kan derfor også endre seg med forventede klimaendringer, men en slik årsakssammenheng er fortsatt ikke dokumentert. I andre villreinområder ser man høy forekomst av innvollsparasitter som rundormen Nematodirus battus, som spres via sau og salteplasser. Én hypotese for nedgangen i kalvetall og kalvevekter i Knutshø er at denne parasitten kan ha en betydning.
Vi må foreløpig konkludere med at framtidens utfordringer vil kreve mer kunnskap. Svarene kan ligge i jegernes egne data, og da spesielt slaktevektene i seg sjøl. Hver felt villrein skal innrapporteres i Hjorteviltregisteret, og det er ønskelig at flest mulig individer inneholder data på både fellingsdato, veid slaktevekt, kjønn og alderskategori (kalv, åring eller voksent dyr). I tillegg har det stor verdi at et større utvalg villrein aldersbestemmes mer nøyaktig ved at underkjeven leveres inn og alderen leses fra tannsnitt. Som de fleste villreinjegere vet, er slaktevekta dyrets vekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Veiing i villreinfjellet kan by på visse logistikkutfordringer, allikevel oppfordres det til å veie de forskjellige delene av slaktet, enten ved å medbringe ei lita vekt i fjellet eller å veie slaktet før det henges til mørning. Såkalte «anslåtte vekter» har dessverre vist seg å være ubrukelige siden de er upresise og også avviker avviker usystematisk fra veide vekter (Rolandsen mfl. 2022, Solberg mfl. 2022), så her er det bare «veide vekter» (det vil si ei vekt som er veid med ei vekt) som gjelder. I Hjorteviltregisteret, som per i dag inneholder data på rundt 70 000 felte individer av villrein, har veide vekter en stor overvekt av vekter som ender på 0 eller 5 kg. På samme måte er partall svært overrepresentert. Dette mer enn antyder at noen jegere anslår eller runder av selv de «veide» vektene. Jo mindre andel av de felte reinene som har nøyaktig vekt, jo mindre sannsynlig er det at man kan finne årsaker til de negative trendene.
Forvaltninga har stor nytte av at jegerne leverer eller sender inn underkjeven fra dyret. Dette gjelder også kalver. Kjeven renskes så godt det lar seg gjøre med kniv. Viktigst er at den ikke blir pakket inn i plast. Foto: Brage Bremset Hansen
Man skal være forsiktig med å benytte slaktevekter alene som mål på dyrenes tilstand. Selv om dette er vanlig i studier av hjortevilt, er dyras størrelse også en viktig tilstandsparameter. Her kommer viktigheten av kjeveinnsamlingen inn. De innleverte kjevene fra jakta har stor nytteverdi for både forskning og forvaltning, og utgjør derfor en sentral del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt. For det første benyttes tannutvikling og tannsnitt (med telling av «årringer») til å aldersbestemme dyr som er to år eller eldre, og i noen tilfeller yngre dyr. Dette gir svært nyttig informasjon om årlige endringer i bestandssammensetning, og det gjør det mulig å kontrollere for alder i analysene av slaktevekter. For det andre kan man studere tannslitasje, noe som kan gi innsikt i endringer i beiteforhold, spesielt for eldre dyr. For det tredje – og klart viktigst når det gjelder de negative trendene i slaktevekter – gir kjevene et mål på individets skjelettstørrelse. Reinens kondisjon er forenklet sagt ratioen mellom vekt (eksempelvis slaktevekt) og størrelse (eksempelvis kjevelengde). En villreinkalv felt på Hardangervidda vil nesten alltid ha mye lavere slaktevekt enn en kalv felt i Forollhogna, men dette betyr ikke nødvendigvis at den er i dårligere kondisjon. Og av samme grunn er det ikke gitt at de negative trendene i slaktevekter over tid reflekterer en nedgang i kondisjon. Kanskje har dyra blitt mindre? Noe som i seg sjøl kan være alarmerende, om enn muligens med en annen bakenforliggende årsak enn en endring i vekter.
Jegernes data fra den norske villreinjakta er unike i internasjonal sammenheng, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Generelt er den norske villreinjegeren svært god til å rapportere etter endt fangst. Allikevel ser vi stor variasjon mellom bestandene i rapporteringsgrad. I de nordlige bestandene er rapporteringsgraden stort sett veldig høy, mens Hardangervidda og til dels Setesdal Ryfylke har svært lav rapporteringsgrad. Dette betyr at man for disse store sørlige områdene vil få større muligheter til å foreta gode analyser dersom datainnsamlingen forbedres. Rapporteringen og innleveringen av kjever har økt i de seinere åra på grunn av skrantesjuken, og både forskere og forvaltning har et lønnlig håp om at denne trenden vil fortsette uavhengig av sitasjonen med skrantesjuke. Vi oppfordrer derfor jegerne på det sterkeste: vei kalven – og helst også voksne dyr – og lever inn kjeven! På denne måten kan du som jeger bidra til både bedre kunnskap og eventuelle avbøtende tiltak.
