Av Hans-Petter Ruud (fjelloppsyn Sollia) og Erik Hagen (fjelloppsyn Ringebu) –
I Norge forvaltes villreinstammene i 23 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. Innenfor de ulike villreinområdene finnes det ett eller flere villreinutvalg, som står for den daglige og praktiske delen av bestandsforvaltningen. Blant utvalgets hovedoppgaver er gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av mål for bestandsutvikling, bestandsplaner, kvoteforslag og organisering av jaktutøvelsen.
Nasjonalt overvåkingsprogram
For å vite om man når sine målsettinger er det viktig med kunnskap om utvikling av villreinbestandene. Miljødirektoratet opprettet i 1991 det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt, der formålet er å avdekke endringer i hjortedyrenes kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet. Programmet organiseres av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Syv av villreinområdene inngår i dag i programmet. I disse områdene utføres det årlig ulike tellinger, som deles i strukturtelling, kalvetelling og minimumstelling.Strukturtellinger
Strukturtellinger foregår ofte i brunsten, for å få et bilde av alders- og kjønnssammensetningen. Tellingene utføres på bakken, oftest med bruk av teleskop. Kalvetellinger i fostringsflokkene om sommeren gir grunnlag for beregning av tilvekst, og foregår oftest ved å ta bilder fra småfly eller helikopter. Minimumstelling gir tall på bestandsstørrelsen og foregår på vinteren, gjerne som en kombinasjon av bakketelling og bruk av småfly eller helikopter.Tellinger i Rondane sør
Rondane sør (RS) forvaltes i dag som ett av tre delområder i Rondane villreinområde. RS har et tellende areal på 2 100 km2 i Ringebu, Øyer, Stor-Elvdal, Åmot, Hamar og Ringsaker kommuner. Dette er et langt og smalt fjellområde mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, og egentlig veldig oversiktlig i villreinsammenheng. Villreinutvalget har tradisjonelt utført mesteparten av minimumstellingene fra bakken med snøskuter og teleskop/kikkert, men også i kombinasjon med bruk av småfly og fotografering fra lufta. Tellingene går ofte helt fint fra bakken, men de største flokkene kan det være greit å få bilde av fra oven. I mange år benyttet villreinutvalget, ofte i samarbeid med Rondane nord, piloter og fly fra flyklubben på Røros. Utfordringene med dette var at Røros og Rondane ofte har helt ulikt vær. Ved klarvær og fine forhold i Rondane kunne det være snøvær, tåke og for dårlige flyforhold på Røros. Tellingen måtte da ofte utsettes i siste liten, og kanskje måtte en starte på nytt med lokalisering av flokker ved hjelp av snøskuter på bakken.
Dronebilde fra minimumstelling 2019, 498 dyr ble talt opp på dette bildet (Foto: Hans-Petter Ruud).
Bilde tatt fra bakken samtidig av samme flokken som på dronebildet (Foto: Erik Hagen).
Testing av drone
Med bakgrunn i dette bestemte villreinutvalget seg i 2016 for å se om fotografering av flokker med drone kunne være et alternativ til småfly under minimumstellingene. Det ble tatt kontakt med et firma som har spesialisert seg på bruk av droneteknologi i ulike virksomheter, og de sa seg villig til å gjøre et forsøk. Demonstratørene hadde ingen erfaring med bruk av droner til akkurat viltregistreringer. I dialog med tellemannskapet i villreinutvalget og litt testing, fant vi imidlertid fort ut hvordan man kunne løse den praktiske gjennomføringen med hensyn til f.eks. avstander til flokken, vindretning, flyhøyde og lysforhold.
Vi fikk demonstrert to forskjellige droner av merke DJI. Disse hadde litt ulike spesifikasjoner med tanke på størrelse, rekkevidde, flytid, kamerautstyr og krav til den som skal operere dronene. Den minste dronen var av typen Phantom 3. Denne var ganske liten (1,3 kg), og med 12 megapiksel kamera uten zoom. Den andre var av typen Inspire 1, som var noe større (2,8 kg), og hadde kamera med zoom. Flytiden var oppgitt til ca. 25 min for den minste dronen, og noe mindre for den største.
Det vi var mest spente på var hvordan reinen ville reagere, men det gikk overraskende bra. Dronene ble testet på en fostringsflokk på over tusen dyr og en mindre bukkeflokk på 20-30 dyr. Etter å ha kommet oss i posisjon med snøskuter, 4-500 meter fra flokkene, ble dronene flydd opp til tillatt høyde på 120 meter og så inn over flokkene. Det var tydelig at reinen la merke til begge dronene, kanskje aller mest pga støyen, men kanskje også at de så den. Det var imidlertid ingen stor reaksjon i flokkene. Noen dyr reiste seg og trakk noe mer sammen, men ingen fluktreaksjon.
Med zoom på kamera var man ikke så avhengig av å justere høyden på selve drona, mens drona uten zoomkamera måtte flys opp eller ned for å endre utsnittet. Felles for begge dronene var imidlertid at bildene var av så bra kvalitet at de var fullt mulig å bruke som tellebilder.
Videre bruk og erfaringer
Erfaringene fra forsøket i 2016 var så gode at villreinutvalget gikk til innkjøp av en ny versjon av den minste typen, med 20-megapiksel kamera og noe bedre flytid. Den har erstattet bruk av småfly under minimumstellingene de siste tre vintrene. Den er også prøvd med hell under kalvetelling på sommeren. Dette var i de sørlige skog- og myrområdene, der det er vanskelig å finne flokkene med småfly. Flatt terreng og skog kan også gjøre det utfordrende å telle fra bakken.
Vi har gjort oss mange erfaringer med hvordan utstyret virker, avstander og plasseringer i forhold til flokkene og hvilke forhold som påvirker kvaliteten på bildene. Drona med utstyr får plass i en liten sekk som vi har på ryggen eller i kassa på skuteren. På vinteren er det viktig å holde batterier, skjerm og radiosender varme. Det kan løses på flere måter, men vi har kommet til at det enkleste er å oppbevare dette på kroppen. En ser at flytiden reduseres ved lave temperaturer, men med to-tre batterier er ikke dette noe praktisk problem. Det er ikke mange minuttene du behøver å fly for å ta bilde av en flokk.
Kameraet styres via radiosenderen eller en skjerm som kobles til denne. Vi har valgt å bruke ett vanlig nettbrett. Det går også an å bruke en mobil, men skjermbildet blir da veldig lite. I mye lys kan det være vanskelig å se på skjermen hvis man ikke får tilstrekkelig skygge. Ellers selges nå dronene med egne skjermer som er mer lyssterke og tåler bedre kulde, men det har ikke vi testet.
Rekkevidden på drona vi har benyttet er heller ikke noe problem. I de fleste tilfeller er man ikke lenger unna flokken enn at man ser drona, men samtidig har vi sett at det er gunstig å ikke være nærmere enn 4-500 meter, slik at man kommer opp i nok høyde før den flys innover flokken. Så kan drona senkes ned hvis det er behov, og en ser at dyrene forholder seg i ro. I enkelte situasjoner kunne det kanskje vært ønskelig med et zoomkamera, men det ser ut til at det i de fleste tilfeller ikke er nødvendig.
Drona vi bruker kan ta bilder i jpeg- eller RAW-format, og filme i 4K-kvalitet. RAW-formatet kan være gunstig å benytte for å justere på bilder der lys og konturer på bakken kan gjøre det vanskelig å skille ut dyr. Vi har også erfart at bildene ofte blir best når det er litt overskyet, selv om man enkelte ganger kan dra nytte av solfylte bilder som kaster skygger.
Den dronepakka vi har, med to ekstra batterier, nettbrett og ryggsekk koster i underkant av 20 000 kr. Skal man over på den største drona vi fikk demonstrert, med zoomkamera, må man fort ut med det dobbelte. Villreinutvalget har sett på kjøpet som en god investering og ser nytten av at tellemannskapet enkelt kan bringe med seg utstyret til enhver tid, og brukes så fort behovet og forholdene tilsier det. Det er ressurssparende og med rett bruk virker det ikke til å uroe dyrene i nevneverdig grad.
Vi kommer videre til å sammenfatte en del videoopptak som viser hvordan flokkene påvirkes av dronebruken. Dette vil kunne benyttes som vurderingsgrunnlag med tanke på dispensasjoner til bruk av drone for viltregistreringer også i verneområder.
Test av drone under kalvtelling på Hedmarksvidda 2017 (Foto: Erik Hagen).
Registrering og tillatelser
Droneflyging reguleres av forskrift om luftfartøy som ikke har fører om bord. Dersom dronen skal brukes til noe annet enn hobby og lek må det meldes fra om virksomheten til Luftfartstilsynet før oppstart. Det er et enkelt skjema som sendes inn på Altinn.
Operatørene som skal fly deles inn i tre kategorier RO1, RO2 og RO3. RO1-operatører kan kun benytte droner som veier opp til 2,5 kg og som har en maksimal hastighet på 60 knop. Alle operasjoner må skje innenfor synsrekkevidde i dagslysperioden og innenfor gitte sikkerhetsavstander. Maks flyhøyde er 120 meter. Skal man fly slik at man ikke ser drona, eller med en drone som er over 2,5 kg, trengs det en RO2-tillatelse. Det innebærer en teorieksamen som tas på en trafikkstasjon, samt operasjonstillatelse fra Luftfartstilsynet. Det er ellers lurt å tegne en ansvarsforsikring for aktiviteten.
Det finnes for øvrig mye god informasjon om regelverket knyttet til bruk av droner på luftfartstilsynet.no.
