– Av Ingeborg Wessel Finstad og Louise Brunborg-Næss (DNT) –
I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.
Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.
– Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.
I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse.
Bedre vilkår for villreinen
Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.
– DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.
For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.
Forarbeider til flytting av Gråhøgdbu. Foto: Terje Myhre/Lillehammer Museum
En grundig prosess
Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.
Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.
I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.
– For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.
Uthus med sikringsbu på flyttefot. Foto: Ragnvald Jevne/DNT Lillehammer.
Nytt liv på Maihaugen
Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.
– Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.
Villreinformidling
Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år.
Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen.
– Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen.
Faktaboks: Mulig miljøsmitte skaper usikkerhet i Nordfjella
Prioner kan overleve i miljøet i et ukjent antall år. Det er per i dag ingen etablert metodikk for å friskmelde, eller å beregne sannsynlighet for fravær av CWD-prioner, i et geografisk område for å kunne utelukke mulig miljøsmitte. Dette er et problem man står ovenfor med re-etablering i Nordfjella sone 1. Dagens godkjente standarder for testing av CWD innebærer enten lymfeknuter eller hjernevev fra døde dyr med en kombinasjon av ELISA og Western-Blot tester. Det pågår i dag utvikling av mer sensitive metoder for påvisning av CWD-prioner i miljøprøver med forventet veldig lave nivåer av prioner. Faren med disse metodene er blant annet at risikoen for falske positive øker, at de er svært kostbare, og det foreligger ingen godkjente standarder. Utprøving av slike metoder (såkalt PMCA) har nylig blitt brukt til å påvise prioner i jordprøver tatt ved salteplasser i Nordfjella (både i sone 1 og sone 2). Liknende metodikk på ekskrementer fra hjortedyr ga både falske positive og falske negative prøvesvar. Det er usikkert om eventuelle prioner i jorda i Nordfjella forekommer i en konsentrasjon som er høy nok til å forårsake infeksjon i et individ som spiser denne jorda. Det er derfor foreløpig usikkert hvor stor betydning disse funnene vil ha på forvaltningen. Det er likevel klart at påvisning av CWD-prioner ved salteplasser også i Nordfjella sone 2 øker usikkerheten om smittestatus.
