Foto: Kjell Erik Engmark – 

Av statssekretær Kjersti Bjørnstad Klima- og miljødepartementet (KLD) 

Villreinen var en av de første store pattedyrartene som inntok landet vårt etter siste istid. Siden den gangen har den vært en viktig ressurs for oss tobeinte som vandret nordover i villreinen sine fotefar. Først som en viktig og sikker kilde til mat og klær, og i mer moderne tid som et populært jaktobjekt og en del av selve folkesjela til de som bor i og ved fjellområdene sør for Trondheimsfjorden. I begynnelsen på 1900-tallet var det like før det gikk galt. Høyt jaktpress og en ekspansiv tamreindrift truet villreinen i Skandinavia slik at den nesten ble utryddet. Bare noen få flokker var igjen i Sør-Norge. Etter krigen ble det et økt søkelys på villrein i Norge. Det ble arbeidet aktivt for å reetablere villrein i de sør-norske fjellområdene samtidig som man satte strenge rammer for jakta. Man startet også viktige grep for å ta vare på villreinen sine leveområder. I 1962 ble Rondane nasjonalpark etablert, som den første i Norge. Et hovedformål med vernet var å «ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane». Siden har en rekke nasjonalparker og landskapsvernområder blitt opprettet for å sikre leveområdene til villreinen. Forvaltningen har blitt mer og mer basert på kunnskap, og kunnskapen har blitt stadig bedre. Alt skulle derfor ligge til rette for særs gode levekår for villreinen, men slik har det som kjent ikke blitt. Samtidig har nemlig andre trender og behov fra storsamfunnet blitt mer og mer framtredende, noe som dessverre har virket negativt inn på villreinen og dens leveområder.

Skal vi peke på en enkelt faktor som gjør livet vanskelig for villreinen, er nok mange enige om at det er vår egen bruk av villreinfjellene som er den viktigste negative faktoren. Det er vi som er hovedgrunnen til at situasjonen for villreinen dramatisk har endra seg de siste 100 årene. Summen av veibygging, hyttebygging, storstilt utbygging av vannkraft med tilhørende oppdemminger, anleggsveier og kraftledninger, turisthytter, merket stinett og økt tilrettelegging inn i fjellheimen har direkte og indirekte ført til tap av leveområder og fragmentering av villreinen sine leveområder. Kjente problemstillinger knyttet til brutte trekkveier, neddemte beiteareal, forstyrrelser fra kraftutbygging, vei og jernbane, og sekundæreffekter knyttet til økt hyttebygging, fritidsbruk og stinett med utgangspunkt i anleggsveier etc. går igjen i alle villreinområdene våre i dag. Villreinens rike dekket opprinnelig et stort areal på rundt 45 000 km², eller i underkant av en fjerdedel (!) av Sør-Norges fastlandsareal. Det er ikke småtteri. Men etter hvert er dette området gradvis blitt stykket opp i mindre og mindre biter. Om en tenker på at villreinen i dag forvaltes i 24 adskilte områder og at flere av disse villreinområdene er ytterligere oppdelt i delområder på grunn av fragmentering og barrierer, ser man at villreinen har store utfordringer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Denne fragmenteringen gjør nemlig arealene sårbare. Både for menneskelige inngrep fra mange kanter utenfra, men også for lokale hendelser innenfor villreinområdene. Små, lokale populasjoner er nemlig også mye mer utsatt ved plutselige, tilfeldige, hendelser som ising på vinterbeiter, snøskred, skogbrann eller sykdom. Dermed blir det å sikre villreinen gode leveområder helt sentralt i å redde villreinens overlevelse.

Naturtap og menneskeskapte klimaendringer er blant de største utfordringene verden står ovenfor. Vi ser allerede at villreinen blir påvirket av den globale oppvarmingen. Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan klimaendringene vil påvirke villreinen i årene som kommer, men det er relativt bred enighet om at klimaendringer vil kunne skape vesentlige utfordringer.

Utfordringsbildet for villreinen er sammensatt. En bærekraftig og helhetlig forvaltning er avhengig av god kunnskap, gode virkemidler, lokal forankring og lokalt engasjement. Dette krever samarbeid mellom brukergruppene og forvaltningsmyndighetene, og en felles forståelse for viktigheten av å ta vare på villreinen og dens leveområder på en balansert og god måte.

Villrein er som vi vet en nasjonal ansvarsart, og det innebærer at Norge har et særleg internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og dens leveområder. Men det er ikke først og fremst av hensyn til omverdenen at vi må ta vare på reinen. Villreinen er en viktig del av vår norske natur, og er ein kilde til kulturell, økonomisk og rekreasjonsmessig verdi for oss. Og den har stor verdi i lokalsamfunnene både som høstbar viltressurs og som tradisjons- og kulturbærer.

Foto: Kjell Erik Engmark

Vi er nå, som mange vet, i full gang med å utarbeide tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene og å utarbeide en stortingsmelding om hvordan vi kan forbedre forholdene for villrein i Norge. Vi har en ambisiøs framdriftsplan. Utkast til tiltaksplaner skal foreligge innen utgangen av året, og stortingsmeldingen skal legges fram i 2024. Prosessen og tidspunktet for når tiltaksplanene skal bli vedtatt, vil vi komme tilbake til

Verken tiltaksplanene eller stortingsmeldingen lages av oss i KLD alene. Villrein-Norge er fullt av kompetente og engasjerte folk som allerede bidrar eller har bidratt mye inn i dette arbeidet. Medvirkning er en suksessoppskrift og relevante myndigheter og aktører både lokalt, regionalt og nasjonalt må bidra i dette arbeidet. Det er et stort behov for å bedre forholdene for villreinen i Norge. Det er rett og slett nødvendig for å sikre at arten overlever. Gjennom arbeidet med tiltaksplanene og stortingsmeldingen ønsker vi å involvere bredt, og løfte debatten om hvordan vi skal ivareta villreinen i dag og inn i framtiden.

Jeg ønsker dere alle velkommen med på den store dugnaden for villreinen!

Foto: Anders Mossing

Av Brage Bremset Hansen, Christer Moe Rolandsen, Torkild Tveraa og Olav Strand, Norsk institutt for naturforskning (NINA) 

Både jegere og forvaltere er bekymret over negative trender i slaktevektene, spesielt for kalv. Lave kalvevekter påvirker normalt overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst negativt. I miljøkvalitetsnormen har lave eller synkende kalvevekter derfor bidratt til «rød» klassifisering, det vil si dårlig tilstand, for enkelte bestander. Rød klassifisering i kvalitetsnormen betyr at tiltak bør igangsettes. For å utrede og iverksette effektive tiltak, bør man først kjenne årsakssammenhengene. Kunnskapen om dette kan vi øke ved å bruke jegernes egne data.

Det er stadig flere grunner til å bekymre seg for villreinens ve og vel. Problemene knyttet til habitattap og fragmentering av bestandene er godt dokumentert gjennom lokalkunnskap og lang tids forskningsinnsats, og det legges nå store ressurser i å forstå og begrense skrantesjuken. I de seinere åra har det også vært økende bekymring rundt reinens vekt. Én av måleparameterne i miljøkvalitetsnormen for villrein er gjennomsnittsvekter de fem siste årene og tiårstrender i slaktevekter hos kalv. Denne måleparameteren fikk rødt lys – det vil si klassifiseringen «dårlig tilstand» – i tre av de ti nasjonale villreinområdene (Rolandsen mfl. 2022): Snøhetta, Knutshø og Hardangervidda. Vi kom til en lignende konklusjon i rapporten for overvåking av hjortevilt for perioden 1991-2021 (Solberg mfl. 2022), som omfatter seks av de samme ti bestandene. I tillegg har Forollhogna en negativ tendens over lengre tid. Det er også tydelige tegn på negativ utvikling i kalveproduksjonen i flere av disse villreinområdene. Det er sannsynlig at reduserte kalvevekter henger sammen med dette. For de øvrige 14 villreinområdene, som alle inngår i den kommende runden av kvalitetsnormarbeidet, er tilstanden foreløpig lite kjent.

Hva forårsaker så disse vektendringene over tid? Reflekterer de en nedgang i reinens generelle tilstand? Og hvilken betydning har dette for bestandsdynamikk, vilthelse og jaktforvaltning over tid? Dette er spørsmål som bør besvares før forvaltningen kan identifisere og gjennomføre effektive, avbøtende tiltak. Selv om vi per i dag mangler kunnskap, er det sannsynlig at en redusert gjennomsnittsvekt over tid både påvirkes av og påvirker bestandenes dynamikk og struktur. Det er derfor i både jegernes og forvalternes interesse å søke svar på disse spørsmålene.

Hypotesene og meningene om årsakssammenhenger er mange. En del kunnskap kan hentes fra tamreinforskninga, men årsakssammenhengene er ikke nødvendigvis overførbare, og de vil sannsynligvis variere mellom bestander. Eksempelvis er det velkjent at jegerne tenderer til å skyte hjortevilt med spesielle egenskaper (som for eksempel store dyr, eller godt voksne bukker). Betydningen av slik jaktseleksjon for norske villreinbestander er lite kjent, men man forventer at en for lav andel godt voksne bukker vil føre til forsinket brunst og kalving, og derved dårligere kalvevektutvikling over sommeren. Selektivt uttak av store individer vil kunne ha en lignende effekt. Flere pågående forskningsprosjekter har som mål å forstå dette bedre, blant annet ved å overvåke utviklingen i bestander med økt avskyting av bukk som skrantesjuketiltak.

En villreinkalv kan veies hel eller oppstykket, enten på fellingsstedet eller når man kommer ned fra fjellet. Slaktevekt er totalvekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Foto: Brage Bremset Hansen

Men jaktseleksjon kan neppe forklare de observerte trendene på tvers av alle bestander. Også tetthetsavhengig ressursbegrensning kan føre til redusert reproduksjon, vekst og kondisjon. En tommelfingerregel i hjorteviltøkologien tilsier at ressursbegrensning gjennom vinteren begrenser antall dyr som overlever og reproduserer, mens mattilgangen gjennom sommeren begrenser vekst og størrelse på dyrene. Det er store forskjeller i naturgitte forhold mellom villreinområdene. Derfor er det viktig at ulike demografiske parametere overvåkes parallelt for å forstå årsakssammenhengene. Økt menneskelig aktivitet, forstyrrelser og infrastruktur kan også gradvis redusere arealet og dermed tilgjengelige ressurser. Miljøsvingninger og klimaendringer kan også påvirke slaktevektene via matfatet, eller andre effekter på ressurstilgangen. På samme måte kan endringer i biotiske interaksjoner spille en rolle, eksempelvis gjennom endra klima.

I flere villreinbestander ser man også et økende omfang av sjukdommer og parasitter, som kan spille en rolle for vektutvikling hos både kalv og eldre dyr. Fotråte kan være et økende problem i flere bestander, med enkelte ekstreme utslag, som i 2019 på Hardangervidda og i Rondane. Utbredelsen av denne sjukdommen er tilsynelatende væravhengig og kan derfor også endre seg med forventede klimaendringer, men en slik årsakssammenheng er fortsatt ikke dokumentert. I andre villreinområder ser man høy forekomst av innvollsparasitter som rundormen Nematodirus battus, som spres via sau og salteplasser. Én hypotese for nedgangen i kalvetall og kalvevekter i Knutshø er at denne parasitten kan ha en betydning.

Vi må foreløpig konkludere med at framtidens utfordringer vil kreve mer kunnskap. Svarene kan ligge i jegernes egne data, og da spesielt slaktevektene i seg sjøl. Hver felt villrein skal innrapporteres i Hjorteviltregisteret, og det er ønskelig at flest mulig individer inneholder data på både fellingsdato, veid slaktevekt, kjønn og alderskategori (kalv, åring eller voksent dyr). I tillegg har det stor verdi at et større utvalg villrein aldersbestemmes mer nøyaktig ved at underkjeven leveres inn og alderen leses fra tannsnitt. Som de fleste villreinjegere vet, er slaktevekta dyrets vekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Veiing i villreinfjellet kan by på visse logistikkutfordringer, allikevel oppfordres det til å veie de forskjellige delene av slaktet, enten ved å medbringe ei lita vekt i fjellet eller å veie slaktet før det henges til mørning. Såkalte «anslåtte vekter» har dessverre vist seg å være ubrukelige siden de er upresise og også avviker avviker usystematisk fra veide vekter (Rolandsen mfl. 2022, Solberg mfl. 2022), så her er det bare «veide vekter» (det vil si ei vekt som er veid med ei vekt) som gjelder. I Hjorteviltregisteret, som per i dag inneholder data på rundt 70 000 felte individer av villrein, har veide vekter en stor overvekt av vekter som ender på 0 eller 5 kg. På samme måte er partall svært overrepresentert. Dette mer enn antyder at noen jegere anslår eller runder av selv de «veide» vektene. Jo mindre andel av de felte reinene som har nøyaktig vekt, jo mindre sannsynlig er det at man kan finne årsaker til de negative trendene.

Forvaltninga har stor nytte av at jegerne leverer eller sender inn underkjeven fra dyret. Dette gjelder også kalver. Kjeven renskes så godt det lar seg gjøre med kniv. Viktigst er at den ikke blir pakket inn i plast. Foto: Brage Bremset Hansen

Man skal være forsiktig med å benytte slaktevekter alene som mål på dyrenes tilstand. Selv om dette er vanlig i studier av hjortevilt, er dyras størrelse også en viktig tilstandsparameter. Her kommer viktigheten av kjeveinnsamlingen inn. De innleverte kjevene fra jakta har stor nytteverdi for både forskning og forvaltning, og utgjør derfor en sentral del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt. For det første benyttes tannutvikling og tannsnitt (med telling av «årringer») til å aldersbestemme dyr som er to år eller eldre, og i noen tilfeller yngre dyr. Dette gir svært nyttig informasjon om årlige endringer i bestandssammensetning, og det gjør det mulig å kontrollere for alder i analysene av slaktevekter. For det andre kan man studere tannslitasje, noe som kan gi innsikt i endringer i beiteforhold, spesielt for eldre dyr. For det tredje – og klart viktigst når det gjelder de negative trendene i slaktevekter – gir kjevene et mål på individets skjelettstørrelse. Reinens kondisjon er forenklet sagt ratioen mellom vekt (eksempelvis slaktevekt) og størrelse (eksempelvis kjevelengde). En villreinkalv felt på Hardangervidda vil nesten alltid ha mye lavere slaktevekt enn en kalv felt i Forollhogna, men dette betyr ikke nødvendigvis at den er i dårligere kondisjon. Og av samme grunn er det ikke gitt at de negative trendene i slaktevekter over tid reflekterer en nedgang i kondisjon. Kanskje har dyra blitt mindre? Noe som i seg sjøl kan være alarmerende, om enn muligens med en annen bakenforliggende årsak enn en endring i vekter.

Jegernes data fra den norske villreinjakta er unike i internasjonal sammenheng, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Generelt er den norske villreinjegeren svært god til å rapportere etter endt fangst. Allikevel ser vi stor variasjon mellom bestandene i rapporteringsgrad. I de nordlige bestandene er rapporteringsgraden stort sett veldig høy, mens Hardangervidda og til dels Setesdal Ryfylke har svært lav rapporteringsgrad. Dette betyr at man for disse store sørlige områdene vil få større muligheter til å foreta gode analyser dersom datainnsamlingen forbedres. Rapporteringen og innleveringen av kjever har økt i de seinere åra på grunn av skrantesjuken, og både forskere og forvaltning har et lønnlig håp om at denne trenden vil fortsette uavhengig av sitasjonen med skrantesjuke. Vi oppfordrer derfor jegerne på det sterkeste: vei kalven – og helst også voksne dyr – og lever inn kjeven! På denne måten kan du som jeger bidra til både bedre kunnskap og eventuelle avbøtende tiltak.

Foto: Monica Trondrud. Simle og kalv i vinterpels tatt i april.  

Av Liv Monica Trondrud postdoktor NMBU

Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Om høsten legger reinen på seg store mengder fett, og omtrent dobbelt så mye hos svalbardreinen som hos villrein på fastlandet. De siste årene har studier på reinens fysiologi under naturlige miljøforhold gitt oss ny innsikt i reinens tilpasningsevner. Studiet er ledet av NMBU med internasjonale samarbeidspartnere fra LUKE i Finland, Universitetet i Aberdeen, Universitetet i Veterinærmedisin i Wien og Høgskolen i Innlandet, samt langtidspartnere på Svalbardreinstudiet. 

Reinens ekstreme fysiologiske tilpasninger

Evnen til å samle fett gir reinen en god buffer når miljøet kun har en næringsfattig vintermeny å by på, men fettlagrene er ikke store nok til å dekke behovet for vinternæring. Selv svalbardreinen, som er den feteste underarten av rein, klarer bare å dekke opptil én tredjedel av vinter-energibehovet sitt ved hjelp av fettreservene. For å overleve må de derfor også redusere energiforbruket. Dette gjør de blant annet ved å ha en tykk og isolerende vinterpels som reduserer varmetap, men også ved å redusere både appetitt og matbehov ved å krympe fordøyelsessystemet sitt. I tillegg er reinen generelt mindre aktiv om vinteren, og vi har nylig sett at reinen klarer også å senke kroppstemperaturen sin under hvile. Dette anser vi som en effektiv måte å spare energi på, da temperaturforskjellen mellom omgivelsene og kroppen minker, slik at reinen bruker mindre energi på å holde seg varm. Lave kroppstemperaturer er et velkjent fenomen hos dyr som går i dvale, men det er kun i nyere tid at forskere har oppdaget lignende responser hos hjortevilt. Sett sammen, er resultatet av disse fysiologiske tilpasningene et redusert matbehov om vinteren en viktig tilpasning. Sammen med fettlagrene sine, bidrar den til at reinen kan overleve matfattige vinterforhold.

Dette ser vi i våre studier på energiforbruk og -behov hos svalbardrein. Ved hjelp av biologgere som måler pulsen til reinene, har vi dokumentert en hvilepuls på rundt 40 hjerteslag i minuttet, og et daglig energibehov rett under 1500 kilokalorier om vinteren. Det tilsvarer energibehovet til en sengeliggende voksen person. Til gjengjeld har simlene et ekstremt stort energibehov om sommeren, når de skal både fø kalven sin og fete seg opp før neste vinter. Studier på tamrein har vist at de kan ha en hvilepuls oppimot 70-80 slag i minuttet, mens svalbardreinen kan nå svimlende 110 slag i minuttet under hvile. Sistnevnte holder med dette den nåværende rekorden blant hov- og klovdyr i mest ekstreme endringer i hvilepuls i løpet av året, med en økning på 175 % fra vinter- til sommerhvile (Figur 1). Disse fysiologiske tilpasningene til den sesongmessige variasjonen i både temperatur og mattilgang gjør reinen til en suveren arktisk veltilpasset art. Men hvordan påvirker klimaendringer reinens fysiologi og temperaturregulering?

Figur 1. Svalbardreinens hvilepuls gjennom et kalenderår. Den gule linjen viser gjennomsnittsverdiene for 19 studerte simler. Den lyseblå feltet viser 50% av verdiene rundt gjennomsnittet og det mørke feltet viser 95% av verdiene rundt gjennomsnittet. Svarte prikker er rådata registrert fra loggere. Figuren er hentet fra https://royalsocietypublishing.org/doi/10.1098/rstb.2020.0215 og oversatt til norsk.

Hva medfører klimaendringer for reinen?

Den mest kjente og tydeligste effekten av klimaendringer på rein er endringer i mattilgang, særlig matmangel om vinteren i forbindelse med nedising av beitet, som følger etter mildperioder med tining og så frysing. I slike perioder er det ofte høy dødelighet hos rein, og det er dyrene som er i den dårligste kroppskondisjonen som stryker med. De yngste og eldste dyra er mest utsatte. Dette tyder på at reinens fysiologiske tilpasninger for å redusere energibehov om vinteren, allerede er i det øvre sjiktet av hva de har mulighet til. Eventuelle ytterliggere tilpasninger vil måtte skje i form av større fettlagre i forkant av vinteren. Endringer i mattilgang er en veldokumentert, indirekte konsekvens av global oppvarming hos rein og annet hjortevilt.

Global oppvarming kan derimot også ha direkte konsekvenser – spesielt i form av økt varmestress om sommeren. Typiske reaksjoner på varmestress, som vi nordmenn er godt kjent med når vi besøker Syd-Europa om sommeren, er at vi både spiser mindre mat, og vi beveger oss mindre i varmen. Dette gjør også mange dyr, inkludert reinen, men langvarige hetebølger kan også føre til langvarige konsekvenser av dyrs forsøk på å unngå varmestress. Sommeren 2018 dokumenterte vi en tydelig og kraftig reduksjon av aktivitetsnivå og matinntak hos tamme simler under en 3 uker lang hetebølge i Nord-Europa. Vi så da at simlene endret aktivitetsmønster etter hvert som temperaturen økte. Et jevnt aktivitetsnivå i løpet av døgnet ved lave (under 13 grader) lufttemperaturer, endret seg til en kraftig reduksjon i aktivitetsnivå på den varmeste tiden av døgnet når lufttemperaturen overskred 20 grader. På de varmeste dagene klarte ikke reinen å kompensere for tapt beitetid på dagtid, som trolig bidro til de laveste høstvektene blant voksne simler dokumentert de siste 30 årene i denne flokken. Slike direkte konsekvenser av høye sommertemperaturer vil trolig spille en større rolle etter hvert som kloden blir varmere, særlig fordi konsekvensen av å unngå overoppheting kan komme på bekostning av matinntak og således kroppskondisjon i forkant av vinteren.

Foto: Erik Ropstad. Innfanging av svalbardrein for forskning. 

Av Leif Egil Loe og Erik Ropstad, professorer ved NMBU

Det er i dag ingen åpenbare svar på spørsmålet, og mange faktorer inngår i kabalen som forskningen legger. Hva som vil skje på lang sikt er vanskelig å forutsi. På kort sikt viser bestandsutviklingen i forsøksområdet Reindalen at reinen der har tjent på en lengre sommerbeitesesong. Denne langtidsstudien, nå ledet av NMBU med samarbeidspartnerne NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, har lært oss mye om svalbardreinen.

Første akt: sykliske svingninger styrt av ising og parasitter

Utviklingen av bestanden i Reindalen (Figur 1) er velegnet til å oppsummere både det vi tror vi vet, og det vi ikke vet om svalbardreinenes bestandsdynamikk. Rundt 2014 trodde vi som forskere at vi forsto hva som forårsaket bestandsoppgang og nedgang. Bestanden bygget seg opp over en periode. Næringskonkurransen økte, og det ble flere årsklasser med unge og gamle dyr som er mer sensitive for dårlige forhold. Høyere dyretetthet medførte økt smitte av innvollsparasitten Oestertagia, noe som førte til nedsatt reproduksjon hos simlene. Når bestanden nådde dette høye nivået, som gjentok seg ca. hvert 5. år, ble den slått tilbake av den første vinteren med nedisete beiter. Dette så vi i 1996, 2002 og 2008.

Alle disse effektene virket gjennom nedsatt kondisjon. Siden dyrene veies under fangst, kunne forskerne forklare 90 % av bestandsendringene bare basert på simlenes gjennomsnittsvekt på seinvinteren. Dette er fordi vekt og fettreserver i stor grad bestemmer både egen overlevelse resten av vinteren og om simla produserer en kalv eller ikke. Allerede i perioden 1995-2014 var det en underliggende stigende trend i bestandsstørrelsen. Dette er mest sannsynlig en positiv effekt av økt sommertemperatur, som fører til økt planteproduksjonen. De varmeste somrene i denne perioden produserte dobbelt så mye beiteplanter som de kaldeste. Stigende sommertemperaturer produserer mer mat til reinen og noe av dette er også tilgjengelig gjennom vinteren. Dette bidro til å øke helårs bæreevne slik at bestandskrasjene skjedde ved stadig høyere tettheter.

Figur 1. Bestandsutviklingen hos svalbardrein i området Reindalen-Semmeldalen-Colesdalen på Nordenskiöld land, Svalbard i perioden 1994 til 2021.

Andre akt: vekst inn i himmelen?

Gitt det sykliske mønsteret tidlig i studien, forventet vi en ny stor bestandsnedgang rundt 2014. Den kom aldri. Riktignok var det en liten nedgang i isingsvinteren 2012, men bestanden har stort sett økt for hvert år siden. Vi stiller oss nå spørsmålet om hva som kan forklare denne kontinuerlige økningen? I det siste har vi undersøkt betydningen av at høsten har blitt varmere. Vekstsesongen for plantene forlenges slik at det både blir mer planter og at de holder god kvalitet lengre. I tillegg kommer snøen senere. Kort sagt blir vinterne kortere og somrene lengre. Dette har en positiv effekt på reinen. I en artikkel vi skrev nylig, konkluderte vi med at varmere høster mer enn kompenserer for at vinterne også blir mer isete. I et lengre perspektiv er det også sannsynlig at regn om vinteren i mindre grad vil føre til ising, men heller eksponerer barmark og øker tilgangen på i hvert fall dødt plantemateriale. Vi synes å se slike tendenser når vi kjører snøskuter i terrenget på senvinteren, men har ikke gode data på det ennå. Et nytt funn er at GPS-merkede simler, som utnytter våtmark i perioder med mildvær og lite snø på seinhøsten og tidlig vinter, er tyngre enn andre på seinvinteren. Vi vet foreløpig lite om hvilke ressurser de klarer å hente ut av myra. De stive stråene som står igjen over bakkenivå er av dårlig næringsverdi, så vi spekulerer på om de klarer å komme til de næringsrike røttene. Studenter tilknyttet NMBU, som fotfulgte GPS-merket rein høsten 2022, observerte at reinen i noen tilfeller gikk målrettet etter røtter av snelle som vokste i løs skifergrus i dalsidene. Selv om dette var en annen vegetasjonstype enn våtmark, viser det at reinen kan utnytte vegetasjon som ligger under bakkenivå.

To kalver av svalbardrein hygger seg sammen. Foto: Erik Ropstad

Vi arbeider også med å finne ut hva som skjedde med den negative effekten av innvollsparasitten Oestertagia, som bidro til å holde reinbestanden lavere på 90-tallet. Har parasitten fortsatt noen betydning for bestandsreguleringen? Tellinger av parasittegg i reinsdyrmøkk i 2021 og 2022 tyder på at Oestertagia er mindre utbredt i dag enn for 20 år siden, til tross for 2-3 ganger høyere dyretetthet. Siden vi ville forventet det motsatte, at flere verter gir flere parasitter, arbeider vi for å undersøke hvorfor det er slik. Plantene vokser raskere og blir høyere enn på 90-tallet og reinen beiter ofte bare de øverste delene av plantene. Kanskje ligger parasittene i moselaget og sjeldnere klarer å infisere reinen? Parasitter er også temperatursensitive. Har arktiske somre allerede blitt så varme at det frittlevende stadiet til parasittene har dårligere overlevelse?

Hva vil fremtiden bringe?

Nå er det ikke sånn at vi tror klimaendringer kommer til å være positivt for svalbardreinen også langt inn i fremtiden. Aktivitetsmålere i GPS-halsbåndene viser at når sommer-temperaturen overstiger ca. 12 grader går aktiviteten raskt ned, slik vi har dokumentet enda grundigere for tamrein under varmebølgen i 2018 (se artikkelen om fysiologi på neste side). Under slike forhold legger svalbardreinen seg ned på en snøflekk eller i myr, og er faktisk også i stand til å finne bar bakke som er kaldere enn omkringliggende områder. Siden det fortsatt er ubetydelig med insekter på Svalbard, viser dette at reinen bevisst bruker kalde hvileområder for å senke kroppstemperaturen i hvile og drøvtyggeperioder. Med varmere somre vil antall dager med temperaturer over 12 grader øke. Dette betyr at Svalbardreinen kan bli utsatt for varmestress i nær framtid.  En ting er sikkert: Dersom vi hadde endt studien vår etter 20 år i 2014, ville vi hatt en foreldet kunnskap om reinen. Arktis er i rask endring og dette viser verdien av å opprettholde lange tidsserier i en «hotspot» for klimaendringer.

Foto: Tor Punsvik Villrein på flukt i Forollhogna etter menneskelig forstyrrelse. 

Av Øystein Holand, professor NMBU og Tor Punsvik, pensjonert villreinforvalter

Det er tøffe tider for både tamrein og villrein i Norge. Gjennom tamreindrift ivaretas en lang urfolkstradisjon som Norge har internasjonale forpliktelser for. Vi har også  internasjonale forpliktelser for bevaring av Europas siste bestander av vill fjellrein, som i 2021 havnet på vår nasjonale rødliste. Press på leveområder og virkninger av klimaendringer er en stor trussel både for tamrein og villrein. Det er på høy tid å samarbeide om kunnskapsutveksling og kamp for reinens eksistens.

Villreinforvaltningen og reindrifta har en svak tradisjon for samarbeid, til tross for at de både forvalter samme dyr med felles biologi, og i hovedsak møter samme utfordringer. Dette har naturligvis en geografisk forklaring, siden tamreinnæringa har sitt hovedområde i nord og villreinen i sør. Dessuten har tamreinnæring og villreinforvaltning i Sør-Norge i større grad vært «konkurrenter» om beiteressurser enn naturlige samarbeidsparter, selv om flere villreinpopulasjoner er etterkommere av forvilla og utsatt tamrein. Dette merkes fortsatt på atferdsmønster og tamhetsgrad, som f.eks. lite skyhet hos den «ferske» villreinstammen i Norefjell-Reinsjøfjell.

Vi var begge med i ekspertutvalget som i 2017 la fram forslag til «Kvalitetsnorm for villrein» etter Naturmangfoldlovens § 13. Den er fastsatt av regjeringen, og forvaltningen iverksetter den nå. Kvalitetsnormen skal være et styringsverktøy, både for miljøforvaltningen og for andre sektor- og planmyndigheter. Den beskriver tilstanden til villreinen og hvilke utfordringer arten møter i de ulike villreinområdene, og legger grunnlaget for å vurdere hvilke tiltak forvaltningen bør sette i verk for å forbedre tilstanden.

Øystein deltok som professor ved NMBU på Ås med tamrein som sitt fagfelt, og Tor som villreinkyndig med erfaring bl.a. som mangeårig villrein-ansvarlig hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Agder. Tor satt også i arbeidsgruppa bak «Villrein og samfunn»-rapporten fra 2004, og mener i dag det var uheldig at ikke noen fra tamreinsida var representert den gang. Da Øystein ble invitert til å presentere erfaringer og kunnskap om tamrein, som han mente var overførbar til villrein, på fagdagene til Villreinrådet i Norge i 2022 var dette en milepæl. Responsen var positiv, og vi tror våre to «verdener» har mye å tilføre hverandre og støtte hverandre, spesielt overfor vår viktigste felles utfordring: Hvordan sikre reinens leveområder og demme opp for videre nedbygging og økte menneskelige forstyrrelser?

Hvordan demme opp for nedbygging og menneskelige forstyrrelser?

Hovedfokus dreid fra bestand og flokk til leveområder

De siste tiåra har villrein- og tamreinforvaltningens hovedfokus dreid fra bestands- og flokkforvaltning til ivaretagelse av leveområder, som har vært under økende press. Da radiotelemetri inntok vill- og tamreinforskningen vel 20 år tilbake, fikk forvaltningen et bedre kunnskapsgrunnlag om reinens arealbruk. Kunnskap om unnvikelsesadferd og betydningen av fragmentering, barrierer og korridorer ble tatt inn i samfunnsplanlegging. Interessekonfliktene fortsatte imidlertid, og ble forsterket av økt etterspørsel etter hytter og en stadig utbygging av tilhørende infrastruktur. Vi er vitne til en fortsatt bit for bit nedbygging som innskrenker reinens funksjonelle arealbruk. Det er fortsatt ikke lett å få forståelse for reinens fleksible beitebruk, med behov for store sammenhengende arealer.

Klimaendringer forsterker arealkonflikter

Klimaendringer forsterker ytterligere behovet for reserve-arealer, spesielt under vanskelige beiteforhold vinterstid. Samtidig presser det «grønne skiftet» fram utbygging av fornybar energi og jakt etter nye mineraler. Betydningen av kumulative, eller samlede effekter av, inngrep i reinbeiteland må vektlegges sterkere i den kommunale og regionale arealplanleggingen. Dette krever kunnskap hos forvaltningen. Men i siste instans er dette politiske spørsmål og i mange utkantkommuner er presset stort for videre utbygging som kan gi nye arbeidsplasser og økt aktivitet.

Kvalitetsnorm og stortingsmelding om villrein

Med «Kvalitetsnorm for villrein» øker fokus på manglende trekkmuligheter mellom sesongbeiter, og at økende ferdsel slår negativt ut for villreinen. Dette er bakgrunnen for at de fleste villreinområder som så langt er klassifisert etter normen er kommet ut røde – altså ikke akseptabel tilstand. Hvilke tiltak som foreslås blir det naturligvis spennende å se, og det er positivt at Klima- og miljødepartementet høsten 2022 fremmet forslag om en egen stortingsmelding om villrein. Forhåpentligvis vil den foreslå endringer som tjener både vill og tam rein, i hyttepolitikk, forstyrrende ferdsel og annen negativ påvirkning.

Rein i Finnmark. Foto: Bård-Jørgen Bårdsen

Tamreinområder under sterkt press i «det grønne skiftet»

I kjølvannet av Altasaken, som kulminerte tidlig på 1980-tallet, fulgte et fokus på både vassdragsvern og reindriftas situasjon. Samla Plan for vassdrag, Samerettsutvalget og Sametinget må ses som ektefødte barn av Altaaksjonen. Plan og bygningsloven (PBL 2007) ga reindrifta en sterkere posisjon i arealforvaltningen. Men likevel har presset på beiteområder økt, og fortsatt har NVE styringen med konsesjonsbehandlingen innen energisektoren.

NVE og Olje- og energidepartementet (OED) har tidligere tillatt utbygging av vindkraft i mange reinbeitedistrikt, selv etter sterke innvendinger fra reindriftsnæringen. Det samme gjelder konsesjoner til nye kraftlinjer. I 2017 fikk NVE i oppdrag fra OED å utarbeide et forslag til «Nasjonal ramme for vindkraft på land». Denne pekte ut de 13 mest egnede områder for vindkraft. I høringsutkastet fra 2019, var det en uttalt føring at de 10 nasjonale villreinrområdene ikke måtte berøres, og i praksis har de øvrige 14 også gått fri. Reinbeitedistrikt ble berørt i Vest-Finnmark og i Trøndelag, men ellers ikke.

Rammeplanen møtte av ulike grunner mye motstand i høringen, og regjeringen besluttet å ikke gå videre med forslaget. Med strømkrisa 2021-22 har presset på utbygging av vindkraft på land igjen økt, og behandling av konsesjonssaker er fra sommeren 2022 gjenopptatt etter tre års pause. Regjeringen har signalisert sterkere lokal styring og økonomisk motivasjon til kommuner ved utbygging av vindkraftverk.

11. oktober 2021 avsa Høyesterett dommen som konkluderte med at vindkraftanleggene på Storheia og Roan på Fosen utgjorde et brudd på FNs konvensjon om urfolks sivile og politiske rettigheter etter artikkel 27. At energimyndighetene ikke hadde avklart disse spørsmålene før konsesjonsgivning sier mye om reindriftens status. Så langt har ikke regjeringen vist noe tegn til å følge opp Høyesterettsdommen med å avvikle vindkraftanleggene. Det blir spennende å se hva som kommer ut av de pågående forhandlinger mellom staten og reindrifta. 

Flere vindkraftsøknader er under behandling, to i Finnmark, og flere er i kjømda. Søknaden om Davvi vindkraftverk i Kjøllefjord kommune har møtt sterk motstand fra reindrifta og fra naturvernhold. Det samme har søknaden om 420 kV linja Skaidi-Lebesby. Olje- og energiminister Terje Aasland har uttalt at samlet belastning for reindriften skal vektlegges i konsesjonsbehandlingen. Men når klima- og miljøminister Espen Barth Eide signaliserer naturbaserte løsninger på klimakrisen, og at potensialet for slike løsninger er stort i nord, bør farebjellene ringe for reindrifta og alle som er glad i natur.

Myndighetene har gitt driftskonsesjon til gruveselskapet Nussir for utvinning av kopperforekomstene i Kvalsund i Finnmark, selv etter stor motstand fra reindrifta og naturvernorganisasjoner. Såkalte kritiske mineraler regnes avgjørende for det «grønne skiftet».  For å få i gang økt leteaktivitet har regjeringen forslått økte bevilgninger til kartlegging av slike mineraler. Dette er en del av myndighetenes satsing på økt og ny mineralutvinning. Vi er bare i startfasen av denne satsningen med en arealbruk som vil bety tap av beiteland og økte forstyrrelser. 

Utbygging av fornybar energi og utvinning av mineraler som kan bidra til det «grønne skiftet» ser altså ut til å trumfe det meste. Men også reindrifta er avhengig av at klimaendringene begrenses. Varmere, våtere og villere vær vil selvsagt påvirke reinens levesett og atferd, selv om den har stor evne til å kunne tilpasse seg ulike klima og naturforhold. Vinteren regnes som flaskehalsen i de fleste villreinområder og reinbeitedistrikt. Mye snø, og regn på snø, kan føre til låste beiter. Dette så vi tydelig vinteren 2019/2020 i nord, da mange flokker måtte nødfôres for å berge seg gjennom den snørike vinteren. Sommerstid vil insektplage og varmestress på varme og solrike dager øke, med mindre tid til beiting som følge. Selv om mengden av sommerbeite kan øke, er det usikkert hvordan dette vil slå ut. At tregrensa stadig hever seg og fjell og vidder gror igjen, slår også negativt ut. Dette understreker betydningen av et variert beiteland med tilgjengelige reservearealer.

Kontroll og styring av forstyrrende ferdsel

Vi lærer stadig mer om betydningen av forstyrrende ferdsel på rein. Fri ferdsel i utmark er nedfelt i friluftsloven og allment gjeldende og virkemidlene som kan nyttes for å bøte på forstyrrende ferdsel er derfor i hovedsak kanalisering og informasjon. Det pågående samarbeidet med DNT om flytting av stier og hytter er derfor viktig, samtidig som nye ferdselsformer som terrengsykling og kiting øker konfliktene. Liberal praksis for motorferdsel i utmark er mange steder en stor utfordring.

Naturmangfoldlovens § 22 og reindriftslovens § 65 åpner imidlertid for å legge restriksjoner på ferdsel i sårbare områder og perioder. Forhåpentligvis vekkes muligheten etter naturmangfoldsloven § 22 til live med den bebudete stortingsmelding for villrein. Statsforvalteren kan stille vilkår for, eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot, større arrangement i reinbeitedistrikt, men dette har i liten grad vært praktisert. 

Samarbeidet framover viktig og nødvendig

Fellesnevneren for vill- og tamrein er behovet for store sammenhengende arealer som dekker de ulike sesongmessige behov. Vi trenger økt kunnskap om effekten av klimaendringene, utbygging og forstyrrelser. Dette er avgjørende for å sikre reindrifta ei framtid, og sikre Europas siste bestander av vill fjellrein. De samlede belastningene må ses i sammenheng. I kampen for reinens framtid i Norge er det viktig at tamrein- og villreininteressene i langt større grad enn tidligere samhandler!

Foto Tor Punsvik: Urbygningen er et av de ærverdige byggene ved NMBU, og her har studenter har høstet visdom i mer enn 160 år.  

Av Tor Punsvik, ex-NMBU-student & pensjonert viltforvalter

Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Ås favner både vill og tam rein i sin undervisning og forskning. NMBU har lenge, i tett samarbeid med skotter og nasjonale samarbeidspartnerne som NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, vært blant de ledende i forskning på svalbardrein, og har fokus på rein og klimautfordringer. NMBU har vært engasjert i tamreinforskning, og bl.a ledet det nordiske Senteret for fremragende forskning, «ReiGN», finansiert av Nordforsk. Nok av temaer å gripe fatt i når NMBU her skal presenteres.

NMBU skriver på sine nettsider at de har studier og forskning som møter de store globale spørsmåla om miljø, bærekraftig utvikling, bedre folke- og dyrehelse, klimautfordringer, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvalting. 64 studieprogrammer tilbys 6400 studenter, og universitetet har 1900 tilsatte. Det er på høy tid at NMBU og universitet på Ås sin fokus på reinen presenteres for årbokas lesere.

Jeg tok sjøl masteroppgaven min ved NMBU på svalbardrein for 45 år siden, da institusjonen het Norges Landbrukshøgskole. Masteroppgaven inngikk i UNESCOs 10 årige prosjekt «Man and the Biosphere», omtalt som MAB-prosjektet og ledet av Nils Are Øritsland ved Universitetet i Oslo. I oktober i fjor feiret naturforvaltningsstudiet og Institutt for naturforvaltning ved NMBU sitt 50-års jubileum, og jeg var del av det tredje kullet som ble uteksaminert i 1978. Jeg har siden hatt lang fartstid i forvaltning av villrein, og hadde også hovedansvar for forvaltning av svalbardrein og forskningstillatelser i noen år hos Sysselmesteren (tidligere Sysselmannen). Forskning og undervisning på tamrein var i min studietid allerede etablert som fag på Institutt for husdyrfag, slik det fremdeles gjøres.

Blanda gruppe svalbardrein, med simler kalv og bukken bak. Foto: Tor Punsvik

Øystein Holand er professor ved Institutt for husdyrfag under Fakultet for biovitenskap. Han forsker og underviser innen ekstensive produksjonssystemer for å bidra til en bærekraftig utnytting av våre utmarksbeiteressurser. Han er opptatt av samspillet mellom beitedyr (rein og sau), og beitegrøda og hvordan tetthetsavhengige og -uavhengige faktorer påvirker beitedyras livshistorie, og dermed produksjonsresultatet. I tillegg arbeider han med reproduksjonsstrategier hos polygyne arter (arter der én hann parer mange hunner), med rein som modelldyr. Han er aktiv i nordisk tamreinforskning og anbefaler boka «Reindeer Husbandry and Global Environmental Change – Pastoralism in Fennoscandia», som er ett av resultatene fra ReiGN og som er fritt tilgjengelig på nettet.

Leif Egil Loe er professor ved fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, og har blant annet vært opptatt av, og forsket på, svalbardreinen som del av den arktiske faunaen.

Erik Ropstad er professor ved NMBU, med veterinærmedisin som spesialitet. Han har blant annet jobbet med parasitter hos svalbardreinen.

Liv Monica Trondrud er postdoktor og forsker ved Institutt for miljøvitenskap og naturforvaltning. Hun fullførte doktorgraden sin i 2021, som handlet om reinens fysiologiske tilpasninger til det arktiske miljøet. I samarbeid med Leif Egil Loe forsker hun nå på sesongmessig termoregulering hos rein.

I egne oppfølgende artikler bidrar disse fire nøkkelpersoner ved NMBU til å belyse:

• Hvorfor bør forskning på, og forvaltning av, vill og tam rein samarbeide bedre? Det er samme dyret, og de står overfor de samme fysiske utfordringene knytta til nedbygging og press på leveområder og klimaendringer. Forvaltning av vill og tam rein er opptatt av bestandenes sammensetning og produksjon, og her har villreinforvaltningen mye å lære av studier på tamrein.
• Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Ingen steder skjer temperaturstigningen raskere enn helt nord på kloden. Men hva skjer med reinbestanden når klimaet endrer seg? Svalbardreinen er et godt «miljøbarometer» å følge!

Svalbard byr på ekstreme utfordringer, og huser en underart av villrein som gjennom årtuseners evolusjon har særegne tilpasninger. Kroppen er kompakt for å hindre varmetap, som også de hule hårene i pelsen til svalbardreinen, som er dobbelt så lange som slektningen på fastlandet. Hvordan påvirkes fysiologi og temperaturregulering?