Foto: Tor Punsvik Villrein på flukt i Forollhogna etter menneskelig forstyrrelse. 

Av Øystein Holand, professor NMBU og Tor Punsvik, pensjonert villreinforvalter

Det er tøffe tider for både tamrein og villrein i Norge. Gjennom tamreindrift ivaretas en lang urfolkstradisjon som Norge har internasjonale forpliktelser for. Vi har også  internasjonale forpliktelser for bevaring av Europas siste bestander av vill fjellrein, som i 2021 havnet på vår nasjonale rødliste. Press på leveområder og virkninger av klimaendringer er en stor trussel både for tamrein og villrein. Det er på høy tid å samarbeide om kunnskapsutveksling og kamp for reinens eksistens.

Villreinforvaltningen og reindrifta har en svak tradisjon for samarbeid, til tross for at de både forvalter samme dyr med felles biologi, og i hovedsak møter samme utfordringer. Dette har naturligvis en geografisk forklaring, siden tamreinnæringa har sitt hovedområde i nord og villreinen i sør. Dessuten har tamreinnæring og villreinforvaltning i Sør-Norge i større grad vært «konkurrenter» om beiteressurser enn naturlige samarbeidsparter, selv om flere villreinpopulasjoner er etterkommere av forvilla og utsatt tamrein. Dette merkes fortsatt på atferdsmønster og tamhetsgrad, som f.eks. lite skyhet hos den «ferske» villreinstammen i Norefjell-Reinsjøfjell.

Vi var begge med i ekspertutvalget som i 2017 la fram forslag til «Kvalitetsnorm for villrein» etter Naturmangfoldlovens § 13. Den er fastsatt av regjeringen, og forvaltningen iverksetter den nå. Kvalitetsnormen skal være et styringsverktøy, både for miljøforvaltningen og for andre sektor- og planmyndigheter. Den beskriver tilstanden til villreinen og hvilke utfordringer arten møter i de ulike villreinområdene, og legger grunnlaget for å vurdere hvilke tiltak forvaltningen bør sette i verk for å forbedre tilstanden.

Øystein deltok som professor ved NMBU på Ås med tamrein som sitt fagfelt, og Tor som villreinkyndig med erfaring bl.a. som mangeårig villrein-ansvarlig hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Agder. Tor satt også i arbeidsgruppa bak «Villrein og samfunn»-rapporten fra 2004, og mener i dag det var uheldig at ikke noen fra tamreinsida var representert den gang. Da Øystein ble invitert til å presentere erfaringer og kunnskap om tamrein, som han mente var overførbar til villrein, på fagdagene til Villreinrådet i Norge i 2022 var dette en milepæl. Responsen var positiv, og vi tror våre to «verdener» har mye å tilføre hverandre og støtte hverandre, spesielt overfor vår viktigste felles utfordring: Hvordan sikre reinens leveområder og demme opp for videre nedbygging og økte menneskelige forstyrrelser?

Hvordan demme opp for nedbygging og menneskelige forstyrrelser?

Hovedfokus dreid fra bestand og flokk til leveområder

De siste tiåra har villrein- og tamreinforvaltningens hovedfokus dreid fra bestands- og flokkforvaltning til ivaretagelse av leveområder, som har vært under økende press. Da radiotelemetri inntok vill- og tamreinforskningen vel 20 år tilbake, fikk forvaltningen et bedre kunnskapsgrunnlag om reinens arealbruk. Kunnskap om unnvikelsesadferd og betydningen av fragmentering, barrierer og korridorer ble tatt inn i samfunnsplanlegging. Interessekonfliktene fortsatte imidlertid, og ble forsterket av økt etterspørsel etter hytter og en stadig utbygging av tilhørende infrastruktur. Vi er vitne til en fortsatt bit for bit nedbygging som innskrenker reinens funksjonelle arealbruk. Det er fortsatt ikke lett å få forståelse for reinens fleksible beitebruk, med behov for store sammenhengende arealer.

Klimaendringer forsterker arealkonflikter

Klimaendringer forsterker ytterligere behovet for reserve-arealer, spesielt under vanskelige beiteforhold vinterstid. Samtidig presser det «grønne skiftet» fram utbygging av fornybar energi og jakt etter nye mineraler. Betydningen av kumulative, eller samlede effekter av, inngrep i reinbeiteland må vektlegges sterkere i den kommunale og regionale arealplanleggingen. Dette krever kunnskap hos forvaltningen. Men i siste instans er dette politiske spørsmål og i mange utkantkommuner er presset stort for videre utbygging som kan gi nye arbeidsplasser og økt aktivitet.

Kvalitetsnorm og stortingsmelding om villrein

Med «Kvalitetsnorm for villrein» øker fokus på manglende trekkmuligheter mellom sesongbeiter, og at økende ferdsel slår negativt ut for villreinen. Dette er bakgrunnen for at de fleste villreinområder som så langt er klassifisert etter normen er kommet ut røde – altså ikke akseptabel tilstand. Hvilke tiltak som foreslås blir det naturligvis spennende å se, og det er positivt at Klima- og miljødepartementet høsten 2022 fremmet forslag om en egen stortingsmelding om villrein. Forhåpentligvis vil den foreslå endringer som tjener både vill og tam rein, i hyttepolitikk, forstyrrende ferdsel og annen negativ påvirkning.

Rein i Finnmark. Foto: Bård-Jørgen Bårdsen

Tamreinområder under sterkt press i «det grønne skiftet»

I kjølvannet av Altasaken, som kulminerte tidlig på 1980-tallet, fulgte et fokus på både vassdragsvern og reindriftas situasjon. Samla Plan for vassdrag, Samerettsutvalget og Sametinget må ses som ektefødte barn av Altaaksjonen. Plan og bygningsloven (PBL 2007) ga reindrifta en sterkere posisjon i arealforvaltningen. Men likevel har presset på beiteområder økt, og fortsatt har NVE styringen med konsesjonsbehandlingen innen energisektoren.

NVE og Olje- og energidepartementet (OED) har tidligere tillatt utbygging av vindkraft i mange reinbeitedistrikt, selv etter sterke innvendinger fra reindriftsnæringen. Det samme gjelder konsesjoner til nye kraftlinjer. I 2017 fikk NVE i oppdrag fra OED å utarbeide et forslag til «Nasjonal ramme for vindkraft på land». Denne pekte ut de 13 mest egnede områder for vindkraft. I høringsutkastet fra 2019, var det en uttalt føring at de 10 nasjonale villreinrområdene ikke måtte berøres, og i praksis har de øvrige 14 også gått fri. Reinbeitedistrikt ble berørt i Vest-Finnmark og i Trøndelag, men ellers ikke.

Rammeplanen møtte av ulike grunner mye motstand i høringen, og regjeringen besluttet å ikke gå videre med forslaget. Med strømkrisa 2021-22 har presset på utbygging av vindkraft på land igjen økt, og behandling av konsesjonssaker er fra sommeren 2022 gjenopptatt etter tre års pause. Regjeringen har signalisert sterkere lokal styring og økonomisk motivasjon til kommuner ved utbygging av vindkraftverk.

11. oktober 2021 avsa Høyesterett dommen som konkluderte med at vindkraftanleggene på Storheia og Roan på Fosen utgjorde et brudd på FNs konvensjon om urfolks sivile og politiske rettigheter etter artikkel 27. At energimyndighetene ikke hadde avklart disse spørsmålene før konsesjonsgivning sier mye om reindriftens status. Så langt har ikke regjeringen vist noe tegn til å følge opp Høyesterettsdommen med å avvikle vindkraftanleggene. Det blir spennende å se hva som kommer ut av de pågående forhandlinger mellom staten og reindrifta. 

Flere vindkraftsøknader er under behandling, to i Finnmark, og flere er i kjømda. Søknaden om Davvi vindkraftverk i Kjøllefjord kommune har møtt sterk motstand fra reindrifta og fra naturvernhold. Det samme har søknaden om 420 kV linja Skaidi-Lebesby. Olje- og energiminister Terje Aasland har uttalt at samlet belastning for reindriften skal vektlegges i konsesjonsbehandlingen. Men når klima- og miljøminister Espen Barth Eide signaliserer naturbaserte løsninger på klimakrisen, og at potensialet for slike løsninger er stort i nord, bør farebjellene ringe for reindrifta og alle som er glad i natur.

Myndighetene har gitt driftskonsesjon til gruveselskapet Nussir for utvinning av kopperforekomstene i Kvalsund i Finnmark, selv etter stor motstand fra reindrifta og naturvernorganisasjoner. Såkalte kritiske mineraler regnes avgjørende for det «grønne skiftet».  For å få i gang økt leteaktivitet har regjeringen forslått økte bevilgninger til kartlegging av slike mineraler. Dette er en del av myndighetenes satsing på økt og ny mineralutvinning. Vi er bare i startfasen av denne satsningen med en arealbruk som vil bety tap av beiteland og økte forstyrrelser. 

Utbygging av fornybar energi og utvinning av mineraler som kan bidra til det «grønne skiftet» ser altså ut til å trumfe det meste. Men også reindrifta er avhengig av at klimaendringene begrenses. Varmere, våtere og villere vær vil selvsagt påvirke reinens levesett og atferd, selv om den har stor evne til å kunne tilpasse seg ulike klima og naturforhold. Vinteren regnes som flaskehalsen i de fleste villreinområder og reinbeitedistrikt. Mye snø, og regn på snø, kan føre til låste beiter. Dette så vi tydelig vinteren 2019/2020 i nord, da mange flokker måtte nødfôres for å berge seg gjennom den snørike vinteren. Sommerstid vil insektplage og varmestress på varme og solrike dager øke, med mindre tid til beiting som følge. Selv om mengden av sommerbeite kan øke, er det usikkert hvordan dette vil slå ut. At tregrensa stadig hever seg og fjell og vidder gror igjen, slår også negativt ut. Dette understreker betydningen av et variert beiteland med tilgjengelige reservearealer.

Kontroll og styring av forstyrrende ferdsel

Vi lærer stadig mer om betydningen av forstyrrende ferdsel på rein. Fri ferdsel i utmark er nedfelt i friluftsloven og allment gjeldende og virkemidlene som kan nyttes for å bøte på forstyrrende ferdsel er derfor i hovedsak kanalisering og informasjon. Det pågående samarbeidet med DNT om flytting av stier og hytter er derfor viktig, samtidig som nye ferdselsformer som terrengsykling og kiting øker konfliktene. Liberal praksis for motorferdsel i utmark er mange steder en stor utfordring.

Naturmangfoldlovens § 22 og reindriftslovens § 65 åpner imidlertid for å legge restriksjoner på ferdsel i sårbare områder og perioder. Forhåpentligvis vekkes muligheten etter naturmangfoldsloven § 22 til live med den bebudete stortingsmelding for villrein. Statsforvalteren kan stille vilkår for, eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot, større arrangement i reinbeitedistrikt, men dette har i liten grad vært praktisert. 

Samarbeidet framover viktig og nødvendig

Fellesnevneren for vill- og tamrein er behovet for store sammenhengende arealer som dekker de ulike sesongmessige behov. Vi trenger økt kunnskap om effekten av klimaendringene, utbygging og forstyrrelser. Dette er avgjørende for å sikre reindrifta ei framtid, og sikre Europas siste bestander av vill fjellrein. De samlede belastningene må ses i sammenheng. I kampen for reinens framtid i Norge er det viktig at tamrein- og villreininteressene i langt større grad enn tidligere samhandler!

Foto Tor Punsvik: Urbygningen er et av de ærverdige byggene ved NMBU, og her har studenter har høstet visdom i mer enn 160 år.  

Av Tor Punsvik, ex-NMBU-student & pensjonert viltforvalter

Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Ås favner både vill og tam rein i sin undervisning og forskning. NMBU har lenge, i tett samarbeid med skotter og nasjonale samarbeidspartnerne som NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, vært blant de ledende i forskning på svalbardrein, og har fokus på rein og klimautfordringer. NMBU har vært engasjert i tamreinforskning, og bl.a ledet det nordiske Senteret for fremragende forskning, «ReiGN», finansiert av Nordforsk. Nok av temaer å gripe fatt i når NMBU her skal presenteres.

NMBU skriver på sine nettsider at de har studier og forskning som møter de store globale spørsmåla om miljø, bærekraftig utvikling, bedre folke- og dyrehelse, klimautfordringer, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvalting. 64 studieprogrammer tilbys 6400 studenter, og universitetet har 1900 tilsatte. Det er på høy tid at NMBU og universitet på Ås sin fokus på reinen presenteres for årbokas lesere.

Jeg tok sjøl masteroppgaven min ved NMBU på svalbardrein for 45 år siden, da institusjonen het Norges Landbrukshøgskole. Masteroppgaven inngikk i UNESCOs 10 årige prosjekt «Man and the Biosphere», omtalt som MAB-prosjektet og ledet av Nils Are Øritsland ved Universitetet i Oslo. I oktober i fjor feiret naturforvaltningsstudiet og Institutt for naturforvaltning ved NMBU sitt 50-års jubileum, og jeg var del av det tredje kullet som ble uteksaminert i 1978. Jeg har siden hatt lang fartstid i forvaltning av villrein, og hadde også hovedansvar for forvaltning av svalbardrein og forskningstillatelser i noen år hos Sysselmesteren (tidligere Sysselmannen). Forskning og undervisning på tamrein var i min studietid allerede etablert som fag på Institutt for husdyrfag, slik det fremdeles gjøres.

Blanda gruppe svalbardrein, med simler kalv og bukken bak. Foto: Tor Punsvik

Øystein Holand er professor ved Institutt for husdyrfag under Fakultet for biovitenskap. Han forsker og underviser innen ekstensive produksjonssystemer for å bidra til en bærekraftig utnytting av våre utmarksbeiteressurser. Han er opptatt av samspillet mellom beitedyr (rein og sau), og beitegrøda og hvordan tetthetsavhengige og -uavhengige faktorer påvirker beitedyras livshistorie, og dermed produksjonsresultatet. I tillegg arbeider han med reproduksjonsstrategier hos polygyne arter (arter der én hann parer mange hunner), med rein som modelldyr. Han er aktiv i nordisk tamreinforskning og anbefaler boka «Reindeer Husbandry and Global Environmental Change – Pastoralism in Fennoscandia», som er ett av resultatene fra ReiGN og som er fritt tilgjengelig på nettet.

Leif Egil Loe er professor ved fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, og har blant annet vært opptatt av, og forsket på, svalbardreinen som del av den arktiske faunaen.

Erik Ropstad er professor ved NMBU, med veterinærmedisin som spesialitet. Han har blant annet jobbet med parasitter hos svalbardreinen.

Liv Monica Trondrud er postdoktor og forsker ved Institutt for miljøvitenskap og naturforvaltning. Hun fullførte doktorgraden sin i 2021, som handlet om reinens fysiologiske tilpasninger til det arktiske miljøet. I samarbeid med Leif Egil Loe forsker hun nå på sesongmessig termoregulering hos rein.

I egne oppfølgende artikler bidrar disse fire nøkkelpersoner ved NMBU til å belyse:

• Hvorfor bør forskning på, og forvaltning av, vill og tam rein samarbeide bedre? Det er samme dyret, og de står overfor de samme fysiske utfordringene knytta til nedbygging og press på leveområder og klimaendringer. Forvaltning av vill og tam rein er opptatt av bestandenes sammensetning og produksjon, og her har villreinforvaltningen mye å lære av studier på tamrein.
• Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Ingen steder skjer temperaturstigningen raskere enn helt nord på kloden. Men hva skjer med reinbestanden når klimaet endrer seg? Svalbardreinen er et godt «miljøbarometer» å følge!

Svalbard byr på ekstreme utfordringer, og huser en underart av villrein som gjennom årtuseners evolusjon har særegne tilpasninger. Kroppen er kompakt for å hindre varmetap, som også de hule hårene i pelsen til svalbardreinen, som er dobbelt så lange som slektningen på fastlandet. Hvordan påvirkes fysiologi og temperaturregulering?

Av Alina L Evans, Nadine Closset og Andrea Miller, Høgksolen i Innlandet, Rebecca Davidson, Veterinærinstitutt, Geir Rune Rauset, NINA og Hans-Petter Heier Ruud, Sollia Fjellstyre –

Reinens hjernemark, Elaphostrongylus rangiferi, er en parasitt som forårsaker skader i hjerne og ryggmarg hos rein (Rangifer tarandus) ved store mengder smitte. Dette kan gi varierende symptomer fra hjerne og ryggmarg og redusert overlevelse om vinteren. Parasitten har et svært temperaturavhengig utviklingssteg i snegle, og med varmere somre kan parasitten bli et økende problem. Dette kan true villreinens framtid.

Bilde tatt under prøveinnsamling på Vulufjellet. Foto: Hans-Petter Heier Ruud.

Parasitten har en to-verts syklus og er avhengig av snegler som mellomvert (Figur 1). Forskning viser at utvikling av hjernemarken i snegler er svært temperaturavhengig, med raskere utvikling ved høyere temperaturer. I tillegg, er det påvist lavere hjernemarksmitte hos tamrein som beiter på større høyder, men det er ukjent om denne forskjellen var forårsaket av mangel på snegler, eller andre faktorer som lavere lufttemperatur.

I en masteroppgave levert ved Høgskolen i Innlandet Campus Evenstad (Juni 2021) ble fem villrein, merket med GPS halsband i Rondane Nasjonalpark, undersøkt for hjernemarksmitte gjennom sommer, høst og vinter 2020-2021. Oppgaven var en del av prosjektet «Klimasyk Rein» som var finansiert av Trøndelag Regionale Forskningsfond og ledet av Veterinær–instituttet i samarbeidet med Høgskolen i Innlandet, Norsk Institutt for Naturforskning og Liverpool universitet. Prosjektet hadde støtte fra Sollia Fjellstyre. Dyrene var allerede GPS-merket som en del av et pågående NINA-prosjekt som overvåker villreinbestanden i Rondane, med godkjenning fra Mattilsynet (FOTS ID 15116) og tillatelse fra Miljødirektoratet (MD). Målet med studiet var å vurdere hvordan nivået av hjernemark ble påvirket av reinens arealbruk. I tillegg undersøkte prosjektet hvor sneglene (parasittens mellomvert) befant seg i terrenget, for å kunne senere utvikle matematiske klimamodeller som kan forutsi smittepress med hjernemark på beite.

Flokken som ble undersøkt hadde delt seg i to grupper i sommerperioden med klare geografiske forskjeller. Gruppen i Rondane Sør hadde ca. 1800 rein og inkluderte de GPS-merkete individene 248, 249 og 258. Gruppen i Rondane Nord besto av ca. 240 rein og inkluderte rein 247 og 6455 med GPS-krager. Avføringsprøver ble tatt fra bakken i områdene hvor reinene befant seg. Disse kunne dermed ikke kobles direkte til dyrene med GPS-krager, men var representative for hele flokken i hvert av de to områdene. Avføringsprøvene ble undersøkt for parasitter (Baermanns metode) og antall larver per gram avføring ble registrert for hver prøve. Avføringsprøver ble samlet inn i juni og oktober 2020 og mars/april 2021. Snegletetthet ble undersøkt ved å telle antall snegler i forskjellige vegetasjonstyper i områdene brukt av reinen. Totalt ble 49 steder undersøkt for snegletetthet, med to til tre steder undersøkt per vegetasjonstype. Resultatene fra GPS-data, parasittanalyser og snegletetthet ble analysert i QGIS for å se etter trender og forskjeller mellom flokkene i Rondane nord og sør. Reinflokken i Rondane nord viste seg å være mest på fjellet om sommeren, mens reinflokken i sør var oftest i skogen. I det samme tidsrommet gikk den nordlige flokken i en gjennomsnittlig høyde på 1200 moh. og miljøet en gjennomsnittlig lufttemperatur på 17 °C, mens den sørlige flokken oppholdt seg i gjennomsnittlig høyde på 849 moh. og 19 °C. 

Flere faktorer som kunne påvirke snegletetthet (figur 2), for eksempel jordtype, fuktighet, pH, vegetasjon og avstand til tregrense ble også analysert. De viktigste faktorene for å beskrive snegletetthet var vegetasjonstype og avstand fra tregrense. Kort oppsummert var snegletetthet høyest i skogen og ingen snegler ble påvist over tregrensen. Figur 3 viser et kart med beregnet snegletetthet i områdene hvor reinene befant seg i perioden juli-august 2020. 

Figur 2 Illustrasjon av de signifikante forskjellene i høyde over havet (elevasjon, 2a) og estimert snegletetthet (2b) hos to villreinflokker tilhørende delbestandene i Rondane Nord og Sør ved sommerbeite i juni-august 2020. Populasjonen i sør hadde høyere forekomst av hjernemark og høyere smitteintensitet enn populasjonen i nord ved undersøkelse av avføringsprøver i mars 2021.

Mengde hjernemarklarver i avføringen varierte som forventet med årstid. Det var høyest forekomst av hjernemarklarver i avføringen på vårvinteren (mars 2021; 54 % i sør og 18 % i nord), og minst på høsten (oktober 2020; 0 % i Rondane sør og 5 % i Rondane nord). Hjernemark var mer utbredt hos rein som beitet i områder med høy estimert tetthet av snegler på sommeren (Figur 3a). Områdene med mye snegler hadde lavere elevasjon, høyere gjennomsnittlig sommertemperatur og mest bjørkeskog (Figur 3b). Modellert eksponering for snegler var signifikant høyere på beiter med høy snegletetthet (Figur 3) og dette samsvarte med signifikant høyere forekomst og smitteintensitet av hjernemark hos den sørlige populasjonen sammenliknet med den nordlige.

Tidligere var det tenkt at rein som beitet i lavlandet var mer utsatt for hjernemarksmitte på grunn av høyere lufttemperatur, som førte til raskere utvikling av parasitten i sneglene og dermed høyere smittepress. Men som denne studien viser er tetthet av snegler også en viktig tilleggsfaktor for rein som beiter mye i områder under tregrensen. 

Villreinstammen i Rondane har hatt lite hjernemarkforskning fra før, og denne studien gir viktig grunnkunnskap om parasitten i dette området. Det er uklart hvorfor delflokken i Rondane sør tilbragte sommeren i skogen. Flere faktorer, inkludert forstyrrelser fra turister, beitekvalitet og værforhold kan ha betydning. I tillegg til høyere snegletetthet, var gjennomsnittlig lufttemperatur om sommeren to grader varmere for populasjonen i sør enn i nord. Varmere temperaturer og økt snegletetthet førte til økt smittepress i løpet av sommeren – noe som kunne påvises i reinens avføring på vårvinteren året etter. 

Prosjektet Klimasyk rein har også undersøkt hvordan et varmere klima kommer til å påvirke parasitt- og snegleutbredelsen i fremtiden. Beregningene gjort i en annen masteroppgave viser at villreinområdene kommer til å få et betydelig høyere smittepress med hjernemark i årene som kommer, og derfor kan parasitten være en ytterligere begrensende faktor for villreinens fremtidige overlevelse.

Figur 3 Estimert snegletetthet per m² (3a) og dominerende vegetasjonstype (3b) i områdene hvor de GPS-merkede reinene befant seg sommeren 2020 (juni-august).

Hele masteroppgaven til Nadine Closset finnes her.

Av Bjørnar Ytrehus, Kjersti Selstad Utaaker, Geir Rune Rauset, Olav Strand – 

Allerede på vinteren 2016 satt vi og planla en forskningsinnsats på hvorfor det så ut til å gå såpass dårlig med villreinbestanden på Knutshø. Fra å være en av de villreinbestandene som hadde høyest kalvetall og høyeste slaktevekter, så det ut til at pilene pekte nedover. Både kalvevektene og antall kalver per 100 simler/ungdyr var fallende, uten at det egentlig var noen åpenbar grunn til det. For slaktevektene på voksne dyr så ut til å være stabile, noe som skulle kunne tyde på at problemene ikke var relatert til for høy bestand, for lite tilgjengelige beiter eller for dårlige beiter.

Men – i 2016 skjedde det  andre viktige ting i Villrein-Norge. Oppdagelsen av skrantesjuke i Nordfjella dominerte plutselig tankene og hverdagene til alle som jobbet med villrein, og mindre akutte problemer kom mer i skyggen. 

I skyggen av skrantesjuken

Likevel – med hjelp av lokale hjelpere, oppsynsfolk og jegere i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna fikk vi samlet inn avføringsprøver fra en del villrein skutt under jakta både i 2016 og 2017. Disse ble analysert for parasitter av Rebecca Davidson og Andrea Miller. Tanken med undersøkelsen var å sjekke om en økning i parasittbelastningen kunne være en del av forklaringen til nedgangen i kalvetall og kalvevekter. Et av resultatene var imidlertid overraskende: Flere av kalvene var ikke bare infisert med rein-parasitter, men også den svartelistede saueparasitten Nematodirus battus.

Disse salteplassene

I arbeidet med å gi kunnskapsstøtte til arbeidet med å begrense og om mulig utrydde skrantesjuke fikk vi en øyeåpner når det gjaldt salteplasser for sau. Lars Nesse og andre i Nordfjella hadde ved hjelp av private viltkamera dokumentert hvor hyppig salteplassene ble besøkt av ikke bare sau, men også villrein, hjort og elg. På bildene så vi store grupper av villrein som fordelte seg utover plassen rundt saltsteinen og sto med mulen mot jorda. Det kunne ikke tolkes som noe annet enn at de slikket på eller rett og slett spiste jord som var beriket (eller forurenset) med salt fra saltsteinen. Når vi da besøkte disse salteplassene, og så at jorda rundt dem ofte besto av en vesentlig andel dyremøkk, så forsto vi at salteplassene har potensiale til å være farlige steder med tanke på smitteoverføring – både av parasitter og prioner.

Ei lita gruppe med simler og ganske unge kalver besøker en salteplass i Knutshø tidlig i juni. Både kalver og voksne har mulen mot jorda over lang tid. Det er egentlig fortvilende, for i mikroskopet ser vi at jorda inneholder 5 Nematodirus battus-egg per gram. Vi vet ikke hvilken effekt dette har på kalvene, men hos lam gir infeksjon med denne parasitten alvorlig tarmbetennelse – som igjen fører til nedsatt tilvekst og økt dødelighet.
(Bilde: Viltkamera NINA).

Saltsteinsprosjektet

I 2017 fikk vi midler fra Viltfondet og Miljødirektoratet til å se på salteplassenes rolle for smittespredning både med tanke på parasitter og prioner. I prosjektet har vi studert hva slags parasitter som finnes i mage og tarm hos villrein, sau, hjort og elg i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna, vi har studert forekomsten av parasitter på salteplassene i forhold til miljøet rundt, og vi har brukt viltkamera til å dokumentere hvilke dyr som bruker salteplassene, når de er der og hva de gjør der. I samarbeid med canadiske forskere holder vi også på å se på forekomsten av prioner på salteplassene i Nordfjella, og i samarbeid med forskere fra NMBU på Ås ser vi på hvordan saltbruken har forandret jorda og hvordan dette kan tenkes å påvirke overføringen av prioner. 

Sammenliknet med Bye (1986)

Det har blitt forsket på parasitter hos villrein tidligere. Karstein Bye ved Universitetet i Tromsø undersøkte løpemagen hos 72 voksne og 10 kalver skutt på vinteren 1983 på Hardangervidda og i Knutshø og Forollhogna vinteren 1984. Bye påviste seks arter nematoder (rundorm). Alle var typiske reinsdyrparasitter. Ostertagia grühneri var den mest vanlige, mens Nematodirus tarandi bare ble funnet hos kalvene. Bye konkluderte med at villreinen i liten grad ble smittet med saueparasitter, selv om artene brukte samme beiter. 

Høye parasittnivåer på Hardangervidda tolket han som en effekt av høy bestandstetthet, og foreslo at parasittbelastningen kunne være en medvirkende faktor til den store forskjellen i slaktevekter mellom Hardangervidda og de andre områdene.

Våre undersøkelser indikerer at noe har endret seg. I Knutshø og Forollhogna fant masterstudenten Per-Anders Robertsen høye nivåer av sauens løpeorm Teladorsagia circumcincta hos både voksne og kalver, gjerne sammen med Ostertagia grühneri. I tillegg har saue-tarmparasitten Nematodirus battus delvis erstattet slektningen Nematodirus tarandi både i Nordfjella (Sone 2), Knutshø og Forollhogna. Når vi for sammenlikningens skyld undersøker tamrein fra Finnmark, finner vi imidlertid de samme reinparasittene som Bye fant.

Vår konklusjon blir da at villreinen og sauen nå deler innvollsorm. Det er nærliggende å tenke at dette kan ha med en økning i sauetallet å gjøre, og vi ser at antall sau i Knutshø økte fra
38 500 til 46 500 (21 %), mens den i Forollhogna økte fra 36 500 til 40 500 (11 %) i perioden 1984–2018. Spørsmålet blir om dette alene kan forklare endringen, siden sau og villrein stedvis hadde mye kontakt også i og før 1984.

Nematodirus battus under klekking fra egget. Parasitten overlever vinteren inne i et tykkskallet egg, for så å klekkes når døgnmiddeltemperaturen går over 10 grader. Vi finner store mengder av denne saueparasitten i jorda på salteplassene, i avføring fra sau og avføring fra villrein.

Et løsningsorientert flokkdyr

Når vi sitter og kikker på filmene og bildene som er tatt med viltkamera på salteplassene, så ser vi både sau, rein, hjort, elg, rødrev, fjellrev og hare. Men atferden til de ulike artene er ganske forskjellig. Sauen, for eksempel, kommer i små grupper og besøker gjerne salteplassene hyppig og gjennom hele beitesesongen. Når de besøker plassen går de rett mot saltsteinen og står gjerne og slikker på denne fra hver sin kant. Reinen kommer bare av og til, men når de først besøker en salteplass kan de tilbringe lang tid der. Foreløpig, før vi har fått analysert bildene skikkelig, ser det ut som om det er om våren de er der hyppigst. De kommer gjerne i flokk og sprer seg med en gang ut over hele salteplassen, dvs. det området hvor vegetasjonen er slitt vekk. Her står de med passe avstand mellom hverandre og slikker på eller eter jord fra bakken, tilsynelatende i fred og fordragelighet, mens bare enkelte dyr slikker på selve saltesteinen. 

Ikke spis jord, lille reinkalv!

Vi har undersøkt jordprøver fra salteplassene og sammenliknet dem med prøver tatt fra kontrollsteder i nærheten. Kontrollstedene er valgt ut fra at de ligger på samme høyde og i liknende terreng med liknende vegetasjon som salteplassen de skal matche, men skal ikke ha tydelige tegn på bruk av drøvtyggere. Resultatene er slående. Mens vi finner DNA fra mage-tarmparasitter på alle de prøvetatte salteplassene i Knutshø, 80 % av plassene i Nordfjella og 69 % i Forollhogna, finner vi praktisk talt ingen parasitter på kontrollstedene. N. battus and Teladorsagia circumcinta er de vanligste, men vi har funnet DNA fra opp til åtte forskjellige parasitter på en plass. DNA-analysene viser at N. battus-ene som finnes i sau og rein er i nær slekt, noe som tyder på at parasitten smitter mellom artene. Når vi har gitt N. battus fra villreinavføring gode miljøbetingelser i laboratoriet, ser vi at de klekkes. Det innebærer sannsynligvis at N. battus også klarer å smitte fra rein til rein.  

Konklusjonen blir dermed så klar som den kan bli: Sauen har smittet reinen med N. battus og sannsynligvis andre saueparasitter. Inntak av jord på salteplassene er sannsynligvis et viktig ledd i smitteoverføringen mellom sau og rein såvel som innen samme art. 

Vi holder også på å se på salteplass-jordprøvene i mikroskop. I noen prøver har vi funnet hele fem N. battus-egg per gram. Det gjør det til en guffen opplevelse å kikke på viltkamera-bildene hvor ganske små kalver står med mulen mot salteplass-jorda (se bilde). En skulle ønske en kunne forklart dem at de ikke må spise denne jorda, for da får de masse makk i magen!

Sauer på besøk på salteplassen. De kommer ofte daglig og i mindre grupper. Parasittene Nematodirus battus og Teladorsagia circumcincta er vanlige hos sau og kan finnes i store mengder i avføringen. De kan gi problemer med alvorlig diaré og dårlig tilvekst hos lam. Nå finner vi disse parasittene hos villreinen også.

Hvilken betydning har dette?

Funnene av parasitter hos sau, villrein og salteplasser, men ikke kontrollsteder, gjør tolkningen ganske grei. Når parasittene like gjerne kan være hos sau som hos rein, blir tettheten av parasitt-verter veldig høy. Når vi i tillegg har opprettet plasser hvor disse vertene møtes og fristes til å spise hverandres avføring (noe drøvtyggere vanligvis unngår), så blir smitteoverføringen svært effektiv. Men – for å vurdere om det vi har beskrevet er en del av årsaken til synkende kalvetall og –vekter i for eksempel Knutshø, så må vi dessverre støtte oss på indisier.

I Knutshø ser vi at antallet sau har økt mye i akkurat de beitelagene som bruker områdene hvor fostringsflokkene går på forsommeren. Økningen i sauetall har skjedd i samme tidsperiode som nedgangen i kalvetall og –vekt. Vi ser også at antallet salteplasser er høyt i disse områdene. Vi vet ikke sikkert hvor lenge disse salteplassene har vært der eller om det har vært en økning i antall plasser, men ut i fra det vi hører kan det virke som om de fleste salteplassene ble etablert på åtti- og nittitallet. I Forollhogna og Nordfjella kan det se ut som om overlappen i beitebruk mellom sauen og fostringsflokkene og plasseringen av salteplassene, ikke har vært så «treffsikker». 

Vi vet heller ikke hvordan reinen reagerer på infeksjon med saueparasitter. På lam kan altså N. battus gi alvorlig og akutt tarmbetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst for mange og døden for enkelte lam. Teladorsagia circumcincta infiserer løpen både hos voksne sauer og lam. Hos de voksne kan det at overvintrende parasitter kryper ut av gjemmestedene sine i slimhinna, forårsake nedsatt næringsopptak og tap av appetitt. Dette kan gå ut over melkeproduksjonen til søya. Hos lam som infiseres på beite, kan infeksjonen gi en løpebetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst. Det er ikke 100 % sikkert at reinen reagerer likedan, men det er nok en rimelig antakelse at høy belastning med disse parasittene kan påvirke simlenes melkeproduksjon og kalvenes helse og tilvekst på en negativ måte.

Finnes det noe å gjøre?

Før vi går i skyttergravene og hevder at sauen må ut av villreinfjellene eller reinen bort fra sauebeitene, så får vi se tilbake på Byes arbeid fra 1986. Han fant altså ingen indikasjoner på den delingen av parasittfauna som vi har sett i vårt prosjekt. Riktig nok har det vært en betydelig økning av sauetallet i visse beitelagsområder av villreinfjellene, men etter vårt syn er den viktigste forskjellen mellom da og nå den utstrakte bruken av permanente salteplasser hvor en får avrenning av salt til jord. I Nordfjella har sauebøndene, som et tiltak for å forhindre spredning av skrantesjuke, begynt å bruke flyttbare saltsteinsautomater med oppsamling. Gjennom at en ikke tillater at samme plass brukes over lang tid og at saltet ikke akkumulerer i jorda, kan en begrense opphopningen av parasitter i jord som er attraktiv å spise. Erfaringen en får med slike systemer i Nordfjella, bør også kunne brukes andre steder. Dette med økt parasittbelastning er jo et problem også for sauen, så her ligger det også en økonomisk og dyrevelferdsmessig gevinst også for beitenæringen.

Også venter vi på flere resultater….

Bakgrunnen for at vi startet med å undersøke parasittnivået i villreinfjellet var altså fallende kalvetall og –vekter, men i dette prosjektet ser vi også på innvollsormene som en modell for smittespredning av prioner. Prionene overføres jo (blant annet) med avføring fra infiserte dyr til opptak i munnen hos mottakelige dyr, slik parasittene gjør. Og – parasittene er også ganske hardføre i miljøet. Når vi nå ser hvor viktige salteplassene er for overføring av parasitter, så tenker vi at de også er og vil være viktige for spredning av prioner.

For å styrke denne hypotesen undersøker vi også salteplass-jorda  ved hjelp av molekylærbiolgiske metoder. Dette arbeidet er ikke ferdig ennå, men vi venter spent på resultater. 

Saltsteinsprosjektet har blitt gjennomført i samarbeid med grundige og dyktige feltarbeidere fra Aurland fjellstyre, Oppdal bygdealmenning, Kvikne utmarksråd og Statens naturoppsyn. Her er de fleste samlet på NINA-huset i Trondheim i 2018. F.v. framme: Geir Rune Rauset (NINA), Aron Freyr Gudmundsson (AF), Olav Strand (NINA), Berit Broen (SNO). F.v. bak: Håvard Rønningen (OBA), Kjersti Selstad Utaaker (NINA, nå Nord universitet), Ingebrigt Storli (KUR), Bjørnar Ytrehus (NINA, nå Sveriges lantbruksuniversitet) og Kristin Lund Austvik (KUR). Ingolf Røtvei fra OBA var ikke tilstede da bildet ble tatt.