Foto: Monica Trondrud. Simle og kalv i vinterpels tatt i april.  

Av Liv Monica Trondrud postdoktor NMBU

Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Om høsten legger reinen på seg store mengder fett, og omtrent dobbelt så mye hos svalbardreinen som hos villrein på fastlandet. De siste årene har studier på reinens fysiologi under naturlige miljøforhold gitt oss ny innsikt i reinens tilpasningsevner. Studiet er ledet av NMBU med internasjonale samarbeidspartnere fra LUKE i Finland, Universitetet i Aberdeen, Universitetet i Veterinærmedisin i Wien og Høgskolen i Innlandet, samt langtidspartnere på Svalbardreinstudiet. 

Reinens ekstreme fysiologiske tilpasninger

Evnen til å samle fett gir reinen en god buffer når miljøet kun har en næringsfattig vintermeny å by på, men fettlagrene er ikke store nok til å dekke behovet for vinternæring. Selv svalbardreinen, som er den feteste underarten av rein, klarer bare å dekke opptil én tredjedel av vinter-energibehovet sitt ved hjelp av fettreservene. For å overleve må de derfor også redusere energiforbruket. Dette gjør de blant annet ved å ha en tykk og isolerende vinterpels som reduserer varmetap, men også ved å redusere både appetitt og matbehov ved å krympe fordøyelsessystemet sitt. I tillegg er reinen generelt mindre aktiv om vinteren, og vi har nylig sett at reinen klarer også å senke kroppstemperaturen sin under hvile. Dette anser vi som en effektiv måte å spare energi på, da temperaturforskjellen mellom omgivelsene og kroppen minker, slik at reinen bruker mindre energi på å holde seg varm. Lave kroppstemperaturer er et velkjent fenomen hos dyr som går i dvale, men det er kun i nyere tid at forskere har oppdaget lignende responser hos hjortevilt. Sett sammen, er resultatet av disse fysiologiske tilpasningene et redusert matbehov om vinteren en viktig tilpasning. Sammen med fettlagrene sine, bidrar den til at reinen kan overleve matfattige vinterforhold.

Dette ser vi i våre studier på energiforbruk og -behov hos svalbardrein. Ved hjelp av biologgere som måler pulsen til reinene, har vi dokumentert en hvilepuls på rundt 40 hjerteslag i minuttet, og et daglig energibehov rett under 1500 kilokalorier om vinteren. Det tilsvarer energibehovet til en sengeliggende voksen person. Til gjengjeld har simlene et ekstremt stort energibehov om sommeren, når de skal både fø kalven sin og fete seg opp før neste vinter. Studier på tamrein har vist at de kan ha en hvilepuls oppimot 70-80 slag i minuttet, mens svalbardreinen kan nå svimlende 110 slag i minuttet under hvile. Sistnevnte holder med dette den nåværende rekorden blant hov- og klovdyr i mest ekstreme endringer i hvilepuls i løpet av året, med en økning på 175 % fra vinter- til sommerhvile (Figur 1). Disse fysiologiske tilpasningene til den sesongmessige variasjonen i både temperatur og mattilgang gjør reinen til en suveren arktisk veltilpasset art. Men hvordan påvirker klimaendringer reinens fysiologi og temperaturregulering?

Figur 1. Svalbardreinens hvilepuls gjennom et kalenderår. Den gule linjen viser gjennomsnittsverdiene for 19 studerte simler. Den lyseblå feltet viser 50% av verdiene rundt gjennomsnittet og det mørke feltet viser 95% av verdiene rundt gjennomsnittet. Svarte prikker er rådata registrert fra loggere. Figuren er hentet fra https://royalsocietypublishing.org/doi/10.1098/rstb.2020.0215 og oversatt til norsk.

Hva medfører klimaendringer for reinen?

Den mest kjente og tydeligste effekten av klimaendringer på rein er endringer i mattilgang, særlig matmangel om vinteren i forbindelse med nedising av beitet, som følger etter mildperioder med tining og så frysing. I slike perioder er det ofte høy dødelighet hos rein, og det er dyrene som er i den dårligste kroppskondisjonen som stryker med. De yngste og eldste dyra er mest utsatte. Dette tyder på at reinens fysiologiske tilpasninger for å redusere energibehov om vinteren, allerede er i det øvre sjiktet av hva de har mulighet til. Eventuelle ytterliggere tilpasninger vil måtte skje i form av større fettlagre i forkant av vinteren. Endringer i mattilgang er en veldokumentert, indirekte konsekvens av global oppvarming hos rein og annet hjortevilt.

Global oppvarming kan derimot også ha direkte konsekvenser – spesielt i form av økt varmestress om sommeren. Typiske reaksjoner på varmestress, som vi nordmenn er godt kjent med når vi besøker Syd-Europa om sommeren, er at vi både spiser mindre mat, og vi beveger oss mindre i varmen. Dette gjør også mange dyr, inkludert reinen, men langvarige hetebølger kan også føre til langvarige konsekvenser av dyrs forsøk på å unngå varmestress. Sommeren 2018 dokumenterte vi en tydelig og kraftig reduksjon av aktivitetsnivå og matinntak hos tamme simler under en 3 uker lang hetebølge i Nord-Europa. Vi så da at simlene endret aktivitetsmønster etter hvert som temperaturen økte. Et jevnt aktivitetsnivå i løpet av døgnet ved lave (under 13 grader) lufttemperaturer, endret seg til en kraftig reduksjon i aktivitetsnivå på den varmeste tiden av døgnet når lufttemperaturen overskred 20 grader. På de varmeste dagene klarte ikke reinen å kompensere for tapt beitetid på dagtid, som trolig bidro til de laveste høstvektene blant voksne simler dokumentert de siste 30 årene i denne flokken. Slike direkte konsekvenser av høye sommertemperaturer vil trolig spille en større rolle etter hvert som kloden blir varmere, særlig fordi konsekvensen av å unngå overoppheting kan komme på bekostning av matinntak og således kroppskondisjon i forkant av vinteren.

Foto: Erik Ropstad. Innfanging av svalbardrein for forskning. 

Av Leif Egil Loe og Erik Ropstad, professorer ved NMBU

Det er i dag ingen åpenbare svar på spørsmålet, og mange faktorer inngår i kabalen som forskningen legger. Hva som vil skje på lang sikt er vanskelig å forutsi. På kort sikt viser bestandsutviklingen i forsøksområdet Reindalen at reinen der har tjent på en lengre sommerbeitesesong. Denne langtidsstudien, nå ledet av NMBU med samarbeidspartnerne NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, har lært oss mye om svalbardreinen.

Første akt: sykliske svingninger styrt av ising og parasitter

Utviklingen av bestanden i Reindalen (Figur 1) er velegnet til å oppsummere både det vi tror vi vet, og det vi ikke vet om svalbardreinenes bestandsdynamikk. Rundt 2014 trodde vi som forskere at vi forsto hva som forårsaket bestandsoppgang og nedgang. Bestanden bygget seg opp over en periode. Næringskonkurransen økte, og det ble flere årsklasser med unge og gamle dyr som er mer sensitive for dårlige forhold. Høyere dyretetthet medførte økt smitte av innvollsparasitten Oestertagia, noe som førte til nedsatt reproduksjon hos simlene. Når bestanden nådde dette høye nivået, som gjentok seg ca. hvert 5. år, ble den slått tilbake av den første vinteren med nedisete beiter. Dette så vi i 1996, 2002 og 2008.

Alle disse effektene virket gjennom nedsatt kondisjon. Siden dyrene veies under fangst, kunne forskerne forklare 90 % av bestandsendringene bare basert på simlenes gjennomsnittsvekt på seinvinteren. Dette er fordi vekt og fettreserver i stor grad bestemmer både egen overlevelse resten av vinteren og om simla produserer en kalv eller ikke. Allerede i perioden 1995-2014 var det en underliggende stigende trend i bestandsstørrelsen. Dette er mest sannsynlig en positiv effekt av økt sommertemperatur, som fører til økt planteproduksjonen. De varmeste somrene i denne perioden produserte dobbelt så mye beiteplanter som de kaldeste. Stigende sommertemperaturer produserer mer mat til reinen og noe av dette er også tilgjengelig gjennom vinteren. Dette bidro til å øke helårs bæreevne slik at bestandskrasjene skjedde ved stadig høyere tettheter.

Figur 1. Bestandsutviklingen hos svalbardrein i området Reindalen-Semmeldalen-Colesdalen på Nordenskiöld land, Svalbard i perioden 1994 til 2021.

Andre akt: vekst inn i himmelen?

Gitt det sykliske mønsteret tidlig i studien, forventet vi en ny stor bestandsnedgang rundt 2014. Den kom aldri. Riktignok var det en liten nedgang i isingsvinteren 2012, men bestanden har stort sett økt for hvert år siden. Vi stiller oss nå spørsmålet om hva som kan forklare denne kontinuerlige økningen? I det siste har vi undersøkt betydningen av at høsten har blitt varmere. Vekstsesongen for plantene forlenges slik at det både blir mer planter og at de holder god kvalitet lengre. I tillegg kommer snøen senere. Kort sagt blir vinterne kortere og somrene lengre. Dette har en positiv effekt på reinen. I en artikkel vi skrev nylig, konkluderte vi med at varmere høster mer enn kompenserer for at vinterne også blir mer isete. I et lengre perspektiv er det også sannsynlig at regn om vinteren i mindre grad vil føre til ising, men heller eksponerer barmark og øker tilgangen på i hvert fall dødt plantemateriale. Vi synes å se slike tendenser når vi kjører snøskuter i terrenget på senvinteren, men har ikke gode data på det ennå. Et nytt funn er at GPS-merkede simler, som utnytter våtmark i perioder med mildvær og lite snø på seinhøsten og tidlig vinter, er tyngre enn andre på seinvinteren. Vi vet foreløpig lite om hvilke ressurser de klarer å hente ut av myra. De stive stråene som står igjen over bakkenivå er av dårlig næringsverdi, så vi spekulerer på om de klarer å komme til de næringsrike røttene. Studenter tilknyttet NMBU, som fotfulgte GPS-merket rein høsten 2022, observerte at reinen i noen tilfeller gikk målrettet etter røtter av snelle som vokste i løs skifergrus i dalsidene. Selv om dette var en annen vegetasjonstype enn våtmark, viser det at reinen kan utnytte vegetasjon som ligger under bakkenivå.

To kalver av svalbardrein hygger seg sammen. Foto: Erik Ropstad

Vi arbeider også med å finne ut hva som skjedde med den negative effekten av innvollsparasitten Oestertagia, som bidro til å holde reinbestanden lavere på 90-tallet. Har parasitten fortsatt noen betydning for bestandsreguleringen? Tellinger av parasittegg i reinsdyrmøkk i 2021 og 2022 tyder på at Oestertagia er mindre utbredt i dag enn for 20 år siden, til tross for 2-3 ganger høyere dyretetthet. Siden vi ville forventet det motsatte, at flere verter gir flere parasitter, arbeider vi for å undersøke hvorfor det er slik. Plantene vokser raskere og blir høyere enn på 90-tallet og reinen beiter ofte bare de øverste delene av plantene. Kanskje ligger parasittene i moselaget og sjeldnere klarer å infisere reinen? Parasitter er også temperatursensitive. Har arktiske somre allerede blitt så varme at det frittlevende stadiet til parasittene har dårligere overlevelse?

Hva vil fremtiden bringe?

Nå er det ikke sånn at vi tror klimaendringer kommer til å være positivt for svalbardreinen også langt inn i fremtiden. Aktivitetsmålere i GPS-halsbåndene viser at når sommer-temperaturen overstiger ca. 12 grader går aktiviteten raskt ned, slik vi har dokumentet enda grundigere for tamrein under varmebølgen i 2018 (se artikkelen om fysiologi på neste side). Under slike forhold legger svalbardreinen seg ned på en snøflekk eller i myr, og er faktisk også i stand til å finne bar bakke som er kaldere enn omkringliggende områder. Siden det fortsatt er ubetydelig med insekter på Svalbard, viser dette at reinen bevisst bruker kalde hvileområder for å senke kroppstemperaturen i hvile og drøvtyggeperioder. Med varmere somre vil antall dager med temperaturer over 12 grader øke. Dette betyr at Svalbardreinen kan bli utsatt for varmestress i nær framtid.  En ting er sikkert: Dersom vi hadde endt studien vår etter 20 år i 2014, ville vi hatt en foreldet kunnskap om reinen. Arktis er i rask endring og dette viser verdien av å opprettholde lange tidsserier i en «hotspot» for klimaendringer.

Foto: Tor Punsvik Villrein på flukt i Forollhogna etter menneskelig forstyrrelse. 

Av Øystein Holand, professor NMBU og Tor Punsvik, pensjonert villreinforvalter

Det er tøffe tider for både tamrein og villrein i Norge. Gjennom tamreindrift ivaretas en lang urfolkstradisjon som Norge har internasjonale forpliktelser for. Vi har også  internasjonale forpliktelser for bevaring av Europas siste bestander av vill fjellrein, som i 2021 havnet på vår nasjonale rødliste. Press på leveområder og virkninger av klimaendringer er en stor trussel både for tamrein og villrein. Det er på høy tid å samarbeide om kunnskapsutveksling og kamp for reinens eksistens.

Villreinforvaltningen og reindrifta har en svak tradisjon for samarbeid, til tross for at de både forvalter samme dyr med felles biologi, og i hovedsak møter samme utfordringer. Dette har naturligvis en geografisk forklaring, siden tamreinnæringa har sitt hovedområde i nord og villreinen i sør. Dessuten har tamreinnæring og villreinforvaltning i Sør-Norge i større grad vært «konkurrenter» om beiteressurser enn naturlige samarbeidsparter, selv om flere villreinpopulasjoner er etterkommere av forvilla og utsatt tamrein. Dette merkes fortsatt på atferdsmønster og tamhetsgrad, som f.eks. lite skyhet hos den «ferske» villreinstammen i Norefjell-Reinsjøfjell.

Vi var begge med i ekspertutvalget som i 2017 la fram forslag til «Kvalitetsnorm for villrein» etter Naturmangfoldlovens § 13. Den er fastsatt av regjeringen, og forvaltningen iverksetter den nå. Kvalitetsnormen skal være et styringsverktøy, både for miljøforvaltningen og for andre sektor- og planmyndigheter. Den beskriver tilstanden til villreinen og hvilke utfordringer arten møter i de ulike villreinområdene, og legger grunnlaget for å vurdere hvilke tiltak forvaltningen bør sette i verk for å forbedre tilstanden.

Øystein deltok som professor ved NMBU på Ås med tamrein som sitt fagfelt, og Tor som villreinkyndig med erfaring bl.a. som mangeårig villrein-ansvarlig hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Agder. Tor satt også i arbeidsgruppa bak «Villrein og samfunn»-rapporten fra 2004, og mener i dag det var uheldig at ikke noen fra tamreinsida var representert den gang. Da Øystein ble invitert til å presentere erfaringer og kunnskap om tamrein, som han mente var overførbar til villrein, på fagdagene til Villreinrådet i Norge i 2022 var dette en milepæl. Responsen var positiv, og vi tror våre to «verdener» har mye å tilføre hverandre og støtte hverandre, spesielt overfor vår viktigste felles utfordring: Hvordan sikre reinens leveområder og demme opp for videre nedbygging og økte menneskelige forstyrrelser?

Hvordan demme opp for nedbygging og menneskelige forstyrrelser?

Hovedfokus dreid fra bestand og flokk til leveområder

De siste tiåra har villrein- og tamreinforvaltningens hovedfokus dreid fra bestands- og flokkforvaltning til ivaretagelse av leveområder, som har vært under økende press. Da radiotelemetri inntok vill- og tamreinforskningen vel 20 år tilbake, fikk forvaltningen et bedre kunnskapsgrunnlag om reinens arealbruk. Kunnskap om unnvikelsesadferd og betydningen av fragmentering, barrierer og korridorer ble tatt inn i samfunnsplanlegging. Interessekonfliktene fortsatte imidlertid, og ble forsterket av økt etterspørsel etter hytter og en stadig utbygging av tilhørende infrastruktur. Vi er vitne til en fortsatt bit for bit nedbygging som innskrenker reinens funksjonelle arealbruk. Det er fortsatt ikke lett å få forståelse for reinens fleksible beitebruk, med behov for store sammenhengende arealer.

Klimaendringer forsterker arealkonflikter

Klimaendringer forsterker ytterligere behovet for reserve-arealer, spesielt under vanskelige beiteforhold vinterstid. Samtidig presser det «grønne skiftet» fram utbygging av fornybar energi og jakt etter nye mineraler. Betydningen av kumulative, eller samlede effekter av, inngrep i reinbeiteland må vektlegges sterkere i den kommunale og regionale arealplanleggingen. Dette krever kunnskap hos forvaltningen. Men i siste instans er dette politiske spørsmål og i mange utkantkommuner er presset stort for videre utbygging som kan gi nye arbeidsplasser og økt aktivitet.

Kvalitetsnorm og stortingsmelding om villrein

Med «Kvalitetsnorm for villrein» øker fokus på manglende trekkmuligheter mellom sesongbeiter, og at økende ferdsel slår negativt ut for villreinen. Dette er bakgrunnen for at de fleste villreinområder som så langt er klassifisert etter normen er kommet ut røde – altså ikke akseptabel tilstand. Hvilke tiltak som foreslås blir det naturligvis spennende å se, og det er positivt at Klima- og miljødepartementet høsten 2022 fremmet forslag om en egen stortingsmelding om villrein. Forhåpentligvis vil den foreslå endringer som tjener både vill og tam rein, i hyttepolitikk, forstyrrende ferdsel og annen negativ påvirkning.

Rein i Finnmark. Foto: Bård-Jørgen Bårdsen

Tamreinområder under sterkt press i «det grønne skiftet»

I kjølvannet av Altasaken, som kulminerte tidlig på 1980-tallet, fulgte et fokus på både vassdragsvern og reindriftas situasjon. Samla Plan for vassdrag, Samerettsutvalget og Sametinget må ses som ektefødte barn av Altaaksjonen. Plan og bygningsloven (PBL 2007) ga reindrifta en sterkere posisjon i arealforvaltningen. Men likevel har presset på beiteområder økt, og fortsatt har NVE styringen med konsesjonsbehandlingen innen energisektoren.

NVE og Olje- og energidepartementet (OED) har tidligere tillatt utbygging av vindkraft i mange reinbeitedistrikt, selv etter sterke innvendinger fra reindriftsnæringen. Det samme gjelder konsesjoner til nye kraftlinjer. I 2017 fikk NVE i oppdrag fra OED å utarbeide et forslag til «Nasjonal ramme for vindkraft på land». Denne pekte ut de 13 mest egnede områder for vindkraft. I høringsutkastet fra 2019, var det en uttalt føring at de 10 nasjonale villreinrområdene ikke måtte berøres, og i praksis har de øvrige 14 også gått fri. Reinbeitedistrikt ble berørt i Vest-Finnmark og i Trøndelag, men ellers ikke.

Rammeplanen møtte av ulike grunner mye motstand i høringen, og regjeringen besluttet å ikke gå videre med forslaget. Med strømkrisa 2021-22 har presset på utbygging av vindkraft på land igjen økt, og behandling av konsesjonssaker er fra sommeren 2022 gjenopptatt etter tre års pause. Regjeringen har signalisert sterkere lokal styring og økonomisk motivasjon til kommuner ved utbygging av vindkraftverk.

11. oktober 2021 avsa Høyesterett dommen som konkluderte med at vindkraftanleggene på Storheia og Roan på Fosen utgjorde et brudd på FNs konvensjon om urfolks sivile og politiske rettigheter etter artikkel 27. At energimyndighetene ikke hadde avklart disse spørsmålene før konsesjonsgivning sier mye om reindriftens status. Så langt har ikke regjeringen vist noe tegn til å følge opp Høyesterettsdommen med å avvikle vindkraftanleggene. Det blir spennende å se hva som kommer ut av de pågående forhandlinger mellom staten og reindrifta. 

Flere vindkraftsøknader er under behandling, to i Finnmark, og flere er i kjømda. Søknaden om Davvi vindkraftverk i Kjøllefjord kommune har møtt sterk motstand fra reindrifta og fra naturvernhold. Det samme har søknaden om 420 kV linja Skaidi-Lebesby. Olje- og energiminister Terje Aasland har uttalt at samlet belastning for reindriften skal vektlegges i konsesjonsbehandlingen. Men når klima- og miljøminister Espen Barth Eide signaliserer naturbaserte løsninger på klimakrisen, og at potensialet for slike løsninger er stort i nord, bør farebjellene ringe for reindrifta og alle som er glad i natur.

Myndighetene har gitt driftskonsesjon til gruveselskapet Nussir for utvinning av kopperforekomstene i Kvalsund i Finnmark, selv etter stor motstand fra reindrifta og naturvernorganisasjoner. Såkalte kritiske mineraler regnes avgjørende for det «grønne skiftet».  For å få i gang økt leteaktivitet har regjeringen forslått økte bevilgninger til kartlegging av slike mineraler. Dette er en del av myndighetenes satsing på økt og ny mineralutvinning. Vi er bare i startfasen av denne satsningen med en arealbruk som vil bety tap av beiteland og økte forstyrrelser. 

Utbygging av fornybar energi og utvinning av mineraler som kan bidra til det «grønne skiftet» ser altså ut til å trumfe det meste. Men også reindrifta er avhengig av at klimaendringene begrenses. Varmere, våtere og villere vær vil selvsagt påvirke reinens levesett og atferd, selv om den har stor evne til å kunne tilpasse seg ulike klima og naturforhold. Vinteren regnes som flaskehalsen i de fleste villreinområder og reinbeitedistrikt. Mye snø, og regn på snø, kan føre til låste beiter. Dette så vi tydelig vinteren 2019/2020 i nord, da mange flokker måtte nødfôres for å berge seg gjennom den snørike vinteren. Sommerstid vil insektplage og varmestress på varme og solrike dager øke, med mindre tid til beiting som følge. Selv om mengden av sommerbeite kan øke, er det usikkert hvordan dette vil slå ut. At tregrensa stadig hever seg og fjell og vidder gror igjen, slår også negativt ut. Dette understreker betydningen av et variert beiteland med tilgjengelige reservearealer.

Kontroll og styring av forstyrrende ferdsel

Vi lærer stadig mer om betydningen av forstyrrende ferdsel på rein. Fri ferdsel i utmark er nedfelt i friluftsloven og allment gjeldende og virkemidlene som kan nyttes for å bøte på forstyrrende ferdsel er derfor i hovedsak kanalisering og informasjon. Det pågående samarbeidet med DNT om flytting av stier og hytter er derfor viktig, samtidig som nye ferdselsformer som terrengsykling og kiting øker konfliktene. Liberal praksis for motorferdsel i utmark er mange steder en stor utfordring.

Naturmangfoldlovens § 22 og reindriftslovens § 65 åpner imidlertid for å legge restriksjoner på ferdsel i sårbare områder og perioder. Forhåpentligvis vekkes muligheten etter naturmangfoldsloven § 22 til live med den bebudete stortingsmelding for villrein. Statsforvalteren kan stille vilkår for, eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot, større arrangement i reinbeitedistrikt, men dette har i liten grad vært praktisert. 

Samarbeidet framover viktig og nødvendig

Fellesnevneren for vill- og tamrein er behovet for store sammenhengende arealer som dekker de ulike sesongmessige behov. Vi trenger økt kunnskap om effekten av klimaendringene, utbygging og forstyrrelser. Dette er avgjørende for å sikre reindrifta ei framtid, og sikre Europas siste bestander av vill fjellrein. De samlede belastningene må ses i sammenheng. I kampen for reinens framtid i Norge er det viktig at tamrein- og villreininteressene i langt større grad enn tidligere samhandler!

Foto Tor Punsvik: Urbygningen er et av de ærverdige byggene ved NMBU, og her har studenter har høstet visdom i mer enn 160 år.  

Av Tor Punsvik, ex-NMBU-student & pensjonert viltforvalter

Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Ås favner både vill og tam rein i sin undervisning og forskning. NMBU har lenge, i tett samarbeid med skotter og nasjonale samarbeidspartnerne som NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, vært blant de ledende i forskning på svalbardrein, og har fokus på rein og klimautfordringer. NMBU har vært engasjert i tamreinforskning, og bl.a ledet det nordiske Senteret for fremragende forskning, «ReiGN», finansiert av Nordforsk. Nok av temaer å gripe fatt i når NMBU her skal presenteres.

NMBU skriver på sine nettsider at de har studier og forskning som møter de store globale spørsmåla om miljø, bærekraftig utvikling, bedre folke- og dyrehelse, klimautfordringer, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvalting. 64 studieprogrammer tilbys 6400 studenter, og universitetet har 1900 tilsatte. Det er på høy tid at NMBU og universitet på Ås sin fokus på reinen presenteres for årbokas lesere.

Jeg tok sjøl masteroppgaven min ved NMBU på svalbardrein for 45 år siden, da institusjonen het Norges Landbrukshøgskole. Masteroppgaven inngikk i UNESCOs 10 årige prosjekt «Man and the Biosphere», omtalt som MAB-prosjektet og ledet av Nils Are Øritsland ved Universitetet i Oslo. I oktober i fjor feiret naturforvaltningsstudiet og Institutt for naturforvaltning ved NMBU sitt 50-års jubileum, og jeg var del av det tredje kullet som ble uteksaminert i 1978. Jeg har siden hatt lang fartstid i forvaltning av villrein, og hadde også hovedansvar for forvaltning av svalbardrein og forskningstillatelser i noen år hos Sysselmesteren (tidligere Sysselmannen). Forskning og undervisning på tamrein var i min studietid allerede etablert som fag på Institutt for husdyrfag, slik det fremdeles gjøres.

Blanda gruppe svalbardrein, med simler kalv og bukken bak. Foto: Tor Punsvik

Øystein Holand er professor ved Institutt for husdyrfag under Fakultet for biovitenskap. Han forsker og underviser innen ekstensive produksjonssystemer for å bidra til en bærekraftig utnytting av våre utmarksbeiteressurser. Han er opptatt av samspillet mellom beitedyr (rein og sau), og beitegrøda og hvordan tetthetsavhengige og -uavhengige faktorer påvirker beitedyras livshistorie, og dermed produksjonsresultatet. I tillegg arbeider han med reproduksjonsstrategier hos polygyne arter (arter der én hann parer mange hunner), med rein som modelldyr. Han er aktiv i nordisk tamreinforskning og anbefaler boka «Reindeer Husbandry and Global Environmental Change – Pastoralism in Fennoscandia», som er ett av resultatene fra ReiGN og som er fritt tilgjengelig på nettet.

Leif Egil Loe er professor ved fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, og har blant annet vært opptatt av, og forsket på, svalbardreinen som del av den arktiske faunaen.

Erik Ropstad er professor ved NMBU, med veterinærmedisin som spesialitet. Han har blant annet jobbet med parasitter hos svalbardreinen.

Liv Monica Trondrud er postdoktor og forsker ved Institutt for miljøvitenskap og naturforvaltning. Hun fullførte doktorgraden sin i 2021, som handlet om reinens fysiologiske tilpasninger til det arktiske miljøet. I samarbeid med Leif Egil Loe forsker hun nå på sesongmessig termoregulering hos rein.

I egne oppfølgende artikler bidrar disse fire nøkkelpersoner ved NMBU til å belyse:

• Hvorfor bør forskning på, og forvaltning av, vill og tam rein samarbeide bedre? Det er samme dyret, og de står overfor de samme fysiske utfordringene knytta til nedbygging og press på leveområder og klimaendringer. Forvaltning av vill og tam rein er opptatt av bestandenes sammensetning og produksjon, og her har villreinforvaltningen mye å lære av studier på tamrein.
• Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Ingen steder skjer temperaturstigningen raskere enn helt nord på kloden. Men hva skjer med reinbestanden når klimaet endrer seg? Svalbardreinen er et godt «miljøbarometer» å følge!

Svalbard byr på ekstreme utfordringer, og huser en underart av villrein som gjennom årtuseners evolusjon har særegne tilpasninger. Kroppen er kompakt for å hindre varmetap, som også de hule hårene i pelsen til svalbardreinen, som er dobbelt så lange som slektningen på fastlandet. Hvordan påvirkes fysiologi og temperaturregulering?