– Av Åshild Ønvik Pedersen/seniorforsker Norsk Polarinstitutt (NP), Vebjørn Veiberg/seniorforsker NINA, Brage B. Hansen/seniorforsker NINA, Leif Egil Loe/professor NMBU, Larissa Beumer/førsteamanuensis UNIS, Virve Ravolainen/forsker NP – 

Toppfoto: Strukturtellinger av svalbardrein. Her hentes det inn data på antall dyr og deres alder og kjønn ved hjelp av en 10×42 kikkert. Slike tellinger foregår i alle overvåkingslokalitetene på Nordenskiöld Land og langs vestkysten av Svalbard. Foto: Dagmara Wojtanowicz / NP

Svalbardreinen er en svært viktig art i tundraøkosystemet. Den har en egen overvåkingsmodul i Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra (COAT), som nå er i full drift. Dette overvåkingssystemet skal gi forvaltningen kunnskap om hvordan artene og økosystemene påvirkes av de radikale klimaendringene som skjer i norsk Arktis. Vi gir her et lite innblikk i forskernes arbeid for å samle informasjon om hvordan de omfattende klimaendringene på Svalbard påvirker reinen. Noen av resultatene kan gi pekepinn på hva som er i vente på fastlandet.

Reinen i dalføret Adventdalen ved Longyearbyen telles av et feltlag i slutten av juni hvert år. Mellom 12 og 17 mil tilbakelegges av hver person for å registrer kjønns- og aldersstruktur i denne ikke-jaktede referansebestanden. Resultatene fra strukturtellingene brukes deretter som veileder for tildeling av kvotejakt i seks andre områder på Nordenskiöld Land. Foto: Dagmara Wojtanowicz / NP

Svalbardreinen er utbredt i alle landområder som ikke er dekket av bre på Svalbard. På øygruppa har totalbestanden økt kraftig etter at klimaendringene skjøt fart og frem til i dag. Snart har denne underarten av villrein vært overvåket i 50 år. COAT bidrar til overvåkingen av svalbardreinen fordi den er en stedegen art, er sterkt påvirket av klimaendringene og jaktes på av fastboende og et fåtalls fangstfolk.

Overvåking av reinen i COAT

Siden 1978 har forskerne kartlagt bestandsstørrelser gjennom årlige total- og strukturtellinger. Mangeårige merkestudier har også bidratt til å samle informasjon om individers utvikling og arealbruk både i innlandspregede (siden 1994) og kystpregede (siden 2014) studieområder. COAT bygger på og utvider denne eksisterende overvåkingen og setter søkelyset på direkte og indirekte påvirkning fra den viktigste økosystemdriveren, nemlig klima.

I COAT overvåkes klimautsatte arter og grupper i næringsnettet og deres samhandlinger gjennom fem overvåkingsmoduler: gås, rev, rein, rype og vegetasjon. I tillegg er det etablert et nettverk av stasjoner for vær- og klimamålinger langs viktige klimagradienter (kyst – innland og dalbunn – fjell). Tilstanden til reinen måles gjennom bestandsstørrelse og demografi (alders- og kjønnsfordeling), kroppsvekt og habitatbruk.

Overvåkingen av reinsdyr foregår med flere ulike metoder. Tradisjonelle observasjonsstudier av bestandsstruktur og kadavertellinger har pågått i snart fem tiår. Metodene er kvalitetssikret gjennom repetisjonstellinger og med bruk av ulike tellemetoder og dronebilder. COAT arbeider med ny teknologi og automatisering (GPS-sendere, kamera, droner og satellitter). Foreløpig er fjernmåling ikke noe godt alternativ til tellinger til fots. Svalbardreinen lever spredt i små grupper, og sannsynligheten for å oppdage dyr har vist seg å være størst ved bruk av observatører på bakken. Dette gir også langt bedre mulighet til å telle og klassifisere dyrene. Observatører på bakken er også nødvendig for å registrere dyr med enkle individmerker og undersøke kadavre fra siste vinter. Data fra fjernmåling er derimot nødvendig for å måle variasjon i vårens ankomst og vegetasjonens produktivitet i reinsdyras habitater i overvåkingsområdene, både innen sesonger og mellom år.

Kartet viser hvor på Svalbard det foregår intensiv overvåking av svalbardreinen (skravert med gult)

GPS-halsbånd på simler er viktig for å samle informasjon om reinens bruk av leveområde og hvordan arealbruken endres som følge av regnfulle vintre, snømengde om høsten og tilgang på beiteressurser. De siste tre årene har forskergruppa testet ut på både bukke- og simlekalver, med vellykket resultat, GPS-halsbånd som utvider seg. Kalvene merkes i løpet av sin første vinter når de er ca. 10 måneder gamle. Halsbåndene gjør det mulig å følge dyrenes overlevelse og eventuelle utvandring gjennom livet.

Reinen i økosystemet

Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard. Selv om den har klare preferanser for noen typer gress og urter, vil den hvis det kniper kunne spise de fleste av de om lag 180 karplanteartene og over 300 moseartene som sammen danner plantesamfunn i reinsdyras habitater. Gjennom beite, tråkk og gjødsling modifiserer reinen tundraen, som igjen påvirkes av gås som beiter og river opp plantene med rot. Selv om beitedyrene gås, svalbardrype og svalbardrein overlapper i habitatbruk i enkelte områder i deler av året, er det ikke tydelige tegn på at det foregår konkurranse om beiteplantene mellom artene. Reinsdyrbestanden påvirkes av tetthetsregulering i samspill med væreffekter, og konkurransen om maten er størst om vinteren, som er flaskehalsen for overlevelse og reproduksjon.

Det eneste landlevende rovdyret, fjellrev, er en generalist og henter mat fra økosystemet på land, men også ressurser fra havet som den finner i fjæra eller på havisen når den er der. Tilgang på reinsdyrkadaver på tundraen om vinteren og våren er viktig for fjellrevens reproduksjon. God valpeproduksjon, etter en kadaverrik vinter, kan øke predasjonstrykket fra fjellrev på andre bakkehekkende arter som rype, gås og vadefugler på tundraen. Dermed kan reinen ha en indirekte påvirkning på andre arter i økosystemet på Svalbardtundraen. Mer isbjørn på land gjør også kanskje at reinen i økende grad blir byttedyr for bjørnen? Dette er noe forskerne også har søkelys på i dag.

Ei umerka simle og en merka bukk på en isfri flekk ved Ny-Ålesund. Foto: Brage B. Hansen.

Hva skjer med leveområdene?

Svalbardreinen er tilpasset sine høyarktiske leveområder i løpet av mer enn 7000 år (basert på datering av gevir). I løpet av de siste tiårene har det derimot skjedd store endringer i det arktiske klimaet. I dag opplever reinen temperaturøkninger i alle sesonger, og mest om vinteren. Vinterne er mildere og nedbøren kommer nå oftere som regn. Mildvær og regn fører innimellom til at det dannes tykke islag på bakken eller i snøen. Dette stenger reinen ute fra beitene. Om ikke slike forhold er «normalen» ennå, er de mye vanligere enn før århundreskiftet. Dette betyr foreløpig at vintrene har blitt mer isete, men i framtida kan det også bli så mildt at snøen noen ganger tiner helt, og at det faktisk blir mer mat tilgjengelig.

Tidlig vår, varmere somre og en sen høst gir en lengre snøfri beitesesong for reinen. Høyere sommertemperaturer kan gi større mengde plantebiomasse, samtidig som næringsinnholdet til plantene kan forringes. I et høyarktisk miljø, som Svalbard, er sumeffekten sannsynligvis positiv, noe som gjør det enklere å legge på seg fett før vinteren kommer. Sommeren 2024 var den tredje på rad der det ble satt varmerekord i august. Da viste målestasjonen ved Longyearbyen at stedet var for varmt for å være en arktisk bosetning, og tundraen hadde temperaturer som i teorien kunne huse trær. Varmen fører også med seg tining av permafrosten og endringer i jordfuktighet, faktorer som er viktige for planter. Den økte plantebiomassen og forlenga snøfrie sesongen på Nordenskiöld Land har bidratt til tredoblede bestander i overvåkingsområdene der. Det er likevel vanskelig å spå om tundraens bæreevne vil fortsette å øke, og om reinen vil forbli en klimavinner i dette området.

Fangst-gjenfangststudier gir informasjon om tilstanden til dyrene i studiebestandene. På Svalbard har slike studier foregått i mer enn tre tiår. Dette dekker tidsperioden fra før den kraftige oppvarmingen frem til i dag. Foto: Stuart Thomson / UNIS

Simler fanges og merkes som kalv (ca. ti mnd.). Deretter gjenfanges de om vinteren så lenge de lever. Noen av dem får GPS-sender, slik at forskerne kan studere arealbruk og tilpasninger til et endret Arktis. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud / Norsk Polarinstitutt

Varmere vær kan gi motsatte bestandstrender

Vinterregn og isingsepisoder virker over store områder og fører til samvariasjon fra år til år i de overvåkede bestandene med tanke på dødelighet, reproduksjon og bestandsvekst. Likevel finner vi at summen av de samme type klimapåvirkninger bidrar til ulike trender for bestandsutviklingen mellom kyst og innland. Forklaringen ligger i noen små, men vesentlige forskjeller i vær, klima og responser hos reinsdyrene.

Først og fremst har årlig mengde vinterregn vært betraktelig større ved den meteorologiske stasjonen i Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya) enn ved Svalbard lufthavn (Adventdalen), noe som fører til oftere og verre isingsepisoder. Dernest har økningen i sommertemperatur ved Svalbard lufthavn vært større enn i Ny-Ålesund, hvor somrene også er kaldere. Fordi regnværsvintre har en negativ effekt på bestandsstørrelsen og varme somre en positiv effekt på planteveksten, vil netto påvirkning på bestanden bestemmes av styrken på de ulike klimaeffektene. Studiene våre har viste at de lokale forskjellene i vær og klima over tid bidrar til å forklare de sprikende bestandstrendene mellom kyst og innland. Enkelt sagt så har den positive effekten fra sommeroppvarmingen «overkjørt» den negative effekten av vinteroppvarmingen i Adventdalen, mens det motsatte ser ut til å være tilfelle på Brøggerhalvøya.

Noen av klimaeffektene vi observerer på svalbardreinen kan være overførbare til fastlandsrein. Blant annet kan mildere vintre også her forventes å føre til hyppigere ising, med redusert overlevelse og reproduksjon, som observert i noen tamreinbestander. Dette vil avhenge av hvordan snøforholdene endrer seg ellers. På samme måte kan kortere vintre – i hvert fall dels – motvirke dette. Det er kanskje mindre sannsynlig at varmere somre vil ha den samme positive effekten som (foreløpig) observert på Svalbard. Eksempelvis kan økte insektplager og redusert fordøyelighet av planter forventes å ha motsatt effekt.

Bestandsutvikling av svalbardrein i to av overvåkingsområdene, Adventdalen på Nordenskiöld Land, og Brøggerhalvøya på vestkysten av Spitsbergen. Merk at bestanden på Brøggerhalvøya stammer fra 12 dyr som ble flytta fra Nordenskiöld Land til Ny-Ålesund i 1978.

Kroppsvekt betyr alt

Lange tidsserier er viktige fordi de gir innsikt i trender og mønstre hos dyrene og i levemiljøet over tid. Kroppsvekt hos simler er en viktig tilstandsvariabel for reproduksjon og overlevelse, og den lengste tidsserien spenner over tre tiår (1994 til i dag). Gjennomsnittsvekta på simlene seinvinters har variert mye fra år til år, fra så lite som 40 kg til oppunder 60 kg. Variasjonen er i stor grad et resultat av vinterforholdene, som forsterkes av ressurskonkurranse under høye bestandstettheter. Regnfulle vintre med islagte beiter, men også svært snørike vintre, kan gi lave vekter, høy dødelighet, spesielt hos de yngste og eldste aldersklassene, og få kalver påfølgende sommer.

Klimaendringene har likevel ført til at vintrene har blitt gjennomgående kortere; våren kommer tidligere, og snøen legger seg seinere. Dette resulterer ikke bare i lettere mattilgang, men også en lengre sesong der det kan være mulig for plantene å vokse og kanskje en totalt sett økt planteproduktivitet. Dette gir gode vilkår for reinens tilvekst og oppbygging av energilagre, så lenge det ikke veies opp av redusert fordøyelighet, noe som er tilfelle i varmere strøk. På Nordenskiöld Land har vi, basert på fangst-gjenfangststudiene, beregnet at ei simle må ha levendevekt på om lag 54 kg i april for vellykket reproduksjon. Når vekta i april er under 50 kg, vil om lag halvparten av voksne simler ikke lenger være drektige i april. Kroppsvekta på senvinteren har stor betydning for reproduksjon og overlevelse, særlig for kalver og eldre dyr, og forklarer nesten 90 prosent av den årlige variasjonen i bestandsvekst hos svalbardreinen.

Det kan være smart å forflytte seg

Å bruke terrenget smart kan gi redusert vekttap på senvinteren og dermed større sannsynlighet for både overlevelse og vellykka reproduksjon. De første studiene av svalbardreinens arealbruk ble gjennomført ved hjelp av VHF-halsbånd tidlig på 1980-tallet. Moderne GPS-halsbånd ble først tatt i bruk i 2009. Slik teknologi har gitt ny kunnskap om arealbruk og om hva som utløser forflytninger.

Både gamle og nye studier viser at svalbardreinen er relativt stasjonær og forflytter seg i liten grad, spesielt under stabile, kalde vintre. Når bestanden på Brøggerhalvøya kræsjet vinteren 1994, da tykke islag dekket beitelandskapet, bestandstettheten var rekordhøy og overbeiting et faktum, flyttet deler av bestanden seg over havisen til gunstigere beiteområder på de sørligste halvøyene. Rundt århundreskiftet viste observasjonsstudier av merka dyr at rundt en tredel av simlene forflytta seg fram og tilbake mellom halvøyene i løpet av året, sannsynligvis pga. dårlige vinterbeiteforhold i «hjemmeområdet» kombinert med trangen til å vende tilbake til tidligere kalvingsområder. I dag ser vi svært sjeldent slike forflytninger fordi havisen er borte og leveområdene, sett fra reinens øyne, blir oppstykket. Dette kan sammenliknes med utfordringene for villrein på fastlandet når f. eks. leveområder stykkes opp av infrastruktur.

Av de 34 kalvene som har hatt ekspanderende GPS-halsbånd, var det én bukkekalv som dro til Sarstangen (hvor den døde) under en særdeles dårlig vinter på Kaffiøyra i 2023. Nesten alle kalvene som ble igjen døde også. Men noen rein finner mer eller mindre smarte løsninger på matmangelen – noen beiter i høyden på sparsom vegetasjon (og er derved svært utsatt for skred og fall), mens andre går i fjæra og prøver å overleve ved å beite på tang og tare. Dette fører svært ofte til diaré.

På Nordenskiöld Land, med åpne, sammenhengende dalfører og mindre alpine fjell, skjer forflytningene på land, og noen ganger mellom dalførene. Her er tidsseriene fra GPS-merkede simler satt i sammenheng med kroppsvekter i april. Det er vist at isingshendelser utløser forflytning og at det lønner seg å dra fra isdekte dalfører for å sjekke ut andre aktuelle beitelokaliteter. Belønningen kan være høyere kroppsvekt i april, og dermed økt sannsynlighet for overlevelse og vellykket reproduksjon.

Fortsatt er overvåking viktigere enn noensinne

Små, isolerte bestander kan ha svært lavt genetisk mangfold, noe som er tilfelle hos svalbardreinen, både generelt som underart og mer spesifikt for de minste, isolerte bestandene. Svalbardreinen har tilpasset seg levemiljøet sitt i løpet av mange tusen år og fremstår ganske robust mot innavlsdepresjon, på tross av høy innavl. Ett viktig spørsmål for forskning og forvaltning er om reinen nå evner å tilpasse seg de store, drastiske klimaendringene i Arktis. COAT har som mål å gi prognoser og varsle basert på dataene som samles inn, slik at vi også kan bidra til forvaltning av denne klimautsatte underarten.

Hva er COAT?

COAT er et overvåkingssystem som skal gi sikker dokumentasjon og tidlig varsling om effekter av klimaendringene på biologisk mangfold, naturressurser og økosystemprosesser i norsk Arktis, som grunnlag for forvaltningstiltak og tilpasninger.

COAT

• Overvåker tundraøkosystemet på Svalbard og i Finnmark.
• Er et av få økosystembaserte overvåkingssystem i hele Arktis.
• Kombinerer klima og økologi i et integrert observasjonssystem.
• Overvåker tilstandsvariabler med søkelys på klimasensitive arter og grupper.
• Bruker avansert og automatisert teknologi — lyd og kamera, droner og satellitter.
• Utvikler avanserte datadrevne modeller som kan gi prognoser og varslinger for økosystemet.
• Er etablert som et senter ved UiT – Norges arktiske universitet og i samarbeid med sentrale institusjoner ved Framsenteret og med finansiering på statsbudsjettet.

COAT Svalbard ledes av Norsk Polarinstitutt og skjer i tett samarbeid med forfattergruppas organisasjoner. Les mer på coat.no

Av Tor Punsvik – pensjonert viltforvalter –

Villrein forventes å være mer sårbare for vindkraftanlegg enn tamrein. Forskning i Sverige viser at vindkraften der skaper store utfordringer for tamreinnæringen. Dyra unngår anleggsområdene, og især synskontakt og skyggekastene skremmer, i tillegg til støyen. Tamreinen lar seg heller ikke drive sesongmessig gjennom vindkraftanleggene, og de konkurrerer sterkt om høyereliggende deler av landskapet, som både huser de viktigste vinterbeitene og leverer mest vind. Det er veldig mye vi ikke vet, og da skal lovverkets «føre – var» tenking komme naturen og reinen til gode!

Vindkraft og rein i Norge

At tamreindrifta i stor grad påvirkes negativt av vindindustrien er velkjent, og med en meget sterk fellende Fosen-dom i Høyesterett fra 2021, skulle en tro myndighetene hadde lært. Men de store pågående vindkraftplanene som det jobbes med på Finnmarksvidda vitner ikke om det, og villreininteressene er på ingen måte sikret mot pågående vindkraftinteressenter, som har de styrende politiske miljøer i ryggen.

Men når det gjelder villrein og vindkraft har konfliktene vært av annen type og skala enn overfor tamreindrifta.  I Miljødirektoratets rapport M-1309 – 2019 står det klart uttrykt:

«… Miljødirektoratet mener at vindkraftutbygging innenfor de ti vedtatte nasjonale villreinområdene er uforenlig med forutsetningene for disse områdene og derfor bør være uaktuelle for konsesjonsbehandling, og at det bør legges stor vekt på eventuell konflikt med villrein også i de øvrige villreinområdene.» Nå forstår jeg at dette heller ikke er helt til å stole på i det politiske landskapet som i dag rår, og dessuten er det 14 villreinområder som ikke omfattes her.

Heller ikke de nasjonale villreinområdene har vært sikret mot vindkraft, og sjøl kjenner jeg svært godt to saker som berører et av disse, Setesdal Ryfylke villreinområde. Jeg var som fersk pensjonist, etter mer enn tre tiår som bl.a villreinforvalter hos fylkesmann/statsforvalter i sør, hovedvitne mot Buhei vindkraftanlegg i Kvinesdal, i Lister Tingrett i april 2019. Et kjernepunkt var at konsulenten bak konsekvensutredningen om villrein ikke nevnte at planområdet lå innenfor det definerte nasjonale villreinområdet Setesdal Ryfylke, men kun forholdt seg til grenser i den politisk framforhandlede og vedtatte regionale planen, omtalt som Heiplanen. Da Norsk Vind sendte melding om stort vindkraftanlegg i Skreå i Sirdal nevnte heller ikke de at planområdet lå innenfor grensene til samme villreinområde. Heldigvis sa kommunestyret i Sirdal sist høst nei til å konsekvensutrede prosjektet.

Det er dessverre nettopp så tidlig som meldingsfasen det gjerne viser seg nødvendig å stoppe slike planer. Jeg har lest en rekke konsekvensutredninger om vindkraftplaner, samt en del som angår bygging i eller opp mot villreinområder. Alle disse farges gjerne av at utbygger står fritt til å velge «medgjørlige» konsulenter, som naturlig nok gjerne vil unngå «å bite hånda som forer dem». Dessuten har vi mye erfaring med hvordan vindkraft splitter lokalsamfunn som tidligere har stått samla, og jo lenger prosessen går jo sterkere blir gjerne motsetningene.

Prosessen bak et vindkraftverk

I 2009 ble konsesjonsbehandling av vindkraftanlegg ført fra Plan- og bygningsloven til Energiloven, for å effektivisere prosessen og få prosjektene raskere gjennom for realisering. Mens kommunene er den viktigste arealforvalter etter Plan- og bygningsloven ble de nå redusert til en høringspart på linje med veldig mange andre aktører. De lokalt negative erfaringene med vindkraftanlegg bidro til økt motstand, som kulminerte i 2019 da NVE sendte ut forslag til Nasjonal ramme for landbasert vindkraft. Motstanden mot prosjektplanene økte kraftig, og det er få nye konsesjoner for vindkraftanlegg gitt etter 2019.

Etter en Stortingsmelding om vindkraft har Stortinget vedtatt flere endringer i både Plan- og bygningsloven og Energiloven. Den viktigste er at fra 1.7.2023 kom kravet om at områderegulering etter Plan- og bygningsloven skal foreligge før konsesjonsbehandling etter Energiloven iverksettes. Det ga en helt ny forutsigbarhet for alle berørte, og en viktig lokalpolitisk «hånd på rattet» tidlig i prosessen kunne spare også vindkraftindustrien for unødig store investeringer i prosjekter som manglet tilstrekkelig lokal støtte. Første steg i prosessen er at utbygger søker støtte hos aktuelle grunneiere, og deretter sender melding til kommunen og NVE om sine planer. Dersom kommunestyret sier nei til konsekvensutredning for prosjektet, slik mange kommunestyrer i nyere tid har sagt, stopper prosjektet der. Riktignok kan utbygger komme med reviderte nye forslag, men forhåpentligvis tar de det lokale signalet. Min omfattende erfaring fra sør i landet er at jo lengre slike prosesser pågår, jo sterkere splittelse oppstår i lokalmiljøet. Noen vil alltid ha gevinst av realisering, mens de fleste berørte vil oppleve redusert livskvalitet og redusert verdi av eiendom.

Dersom kommunestyret ønsker at det utarbeides en konsekvensutredning (KU) for prosjektet, så skal slike utarbeides i tråd med offentlige krav, men som tidligere nevnt av private konsulenter utbygger står fritt til å velge. Kommunen kan så si nei til prosjektet etter at KU foreligger, og andre berørte aktører kan uttalelse seg gjennom høringer. Er kommunen positiv til planene, er det NVE som beslutter om det skal åpnes for konsesjonsbehandling. Dersom konsesjon gis skal utbygger i etterkant komme tilbake med en MTA-plan for prosjektet (Miljø, Transport & Areal), som blant annet skal klargjøre hvor turbiner skal stå, sjøl om disse antydes allerede i meldingsfasen.

Hva sier NVE om vindkraft og villrein?

På nettsidene til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) leser jeg: «Et vindkraftverk vil kunne påvirke villrein gjennom vindturbinene i seg selv, kraftledninger og veiene tilknyttet anlegget. Potensielt vil etablering av vindkraftverk i villreinens leveområder kunne føre til at villrein blir fortrengt og forstyrret både i anleggsfasen og i driftsfasen, og i verste fall bli avskåret fra å bruke deler av leveområdet. Dette vil kunne påvirke dyrenes kondisjon og produktivitet. Effektene av tekniske inngrep og forstyrrelser på villrein er studert i flere sammenhenger, og har vist en sammenheng mellom forstyrrelser i villreinens leveområder, reinsdyras arealbruk og villreinområdenes bæreevne. Det internasjonale ansvaret Norge har for en vesentlig del av villreinbestanden i Europa, kombinert med villreinens sårbarhet for inngrep og aktiviteter i dens leveområder, gjør at viktige funksjonsområder for villrein inngår i nasjonale og vesentlig regionale miljøverdier som kan gi grunnlag for innsigelse (rundskriv T-2/16).»

Videre står her: «Det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om hvordan vindkraft vil kunne påvirke reinsdyr er basert på studier av tamrein. Resultatene fra disse kan dermed ikke uten videre overføres til villrein, men gir en indikasjon på hvilke effekter som kan forventes. Opphavet til de norske villreinbestandene tilsier også at det vil kunne være noe variasjon i hvordan individene påvirkes, avhengig av tamhetsgrad og genetiske forskjeller.

Undersøkelser av villreinens skyhetsgrad har vist at den opprinnelige villreinen har lengre fluktavstand ved forstyrrelser og større skyhet enn tamrein og forvillet tamrein. De fleste studier som sammenligner villrein og tamrein ser på korttidseffekter av menneskelige forstyrrelser og sier lite om hvilke konsekvenser forskjeller i atferd har for reinens unnvikelse og arealbruk. Forskjellene på populasjonenes skyhetsgrad tilsier imidlertid at man skulle forvente tilsvarende forskjeller også når det gjelder unnvikelse og hvordan forstyrrelser påvirker arealbruken. Vi mener derfor at effektene fra arealinngrep og forstyrrelser (som vindkraftanlegg) som utgangspunkt bør kunne forventes å være større hos villrein enn hos tamrein.»

Hvilke erfaringer har vi så med vindkraft og tamrein?

Undersøkelsene fra Fosen viser at det er stor overlapp mellom de viktigste vinterbeiteområdene og der vindturbinene plasseres, men det er i første rekke fra broderfolket i øst vi kan hente kunnskap gjennom deres omfattende forskning.  Mange av de totalt mer enn 1500 vindturbinene som er reist i Sverige står i beiteområder for tamrein, som utgjør 55 % av landet. Siden vi har beskjedne kunnskaper om vindkraft og rein i Norge, er det i første rekke hos dyktige forskere i nabolandet vårt vi må hente kunnskap for også forstå forventede effekter på villrein. Professor Anna Skarin ved Svenska Lantbruksuniversititet (SLU) har ledet mye av denne forskningen, som har vært en viktig kunnskapskilde til denne artikkelen. Hva er det så Anna Skarin og hennes forskningskollegaer har funnet?

• Reinen er uvillig til å passere vindkraftanlegg under sesongtrekk, og det skaper betydelige problemer for reindriftsnæringen.
• Dyra oppsøker ikke tidligere brukte kalvingsområder for dette formålet når det er bygd ut vindkraft her.
• Generelt unngår dyra å bruke områder nærmere enn 5 kilometer fra vindkraftanlegg, og søker gjerne deler av terrenget der de slipper å ha synskontakt med turbinene.
• Vindturbiner plasseres gjerne på høyereliggende deler av landskapet, hvor også reinen har sine viktigste vinterbeiter. Dette er beiteområder som forventes å øke sin verdi for dyra med de pågående klimaendringer.
• Forskerne fant at dyra var langt mer urolige i beiteatferd i nærheten av vindkraftanlegg enn ellers.
• De to tilfellene der dyra ble funnet å foretrekke nærhet til vindturbiner var under sterkt insektstress og søk av åpnere flater med vind, og når rovviltpresset var særlig stort – erfart med jerv til stede.

Jeg vil anbefale den interesserte leser å søke Anna Skarin opp på Youtube, der ligger utfyllende foredrag som gir en god innføring i de svenske erfaringene. Hun legger også stor vekt på at vindkraft må ses i sammenheng med de mange andre negative påvirkninger tamreinen er utsatt for – den kumulative eller samlede belastning.

Alt det vi ikke vet?

NVE er ærlige på sine nettsider når de påpeker at det er veldig mye vi ikke veit om hvordan dyreliv påvirkes av vindkraft. Naturmangfoldloven skal være førende for vår arealplanlegging og utbygging i norsk natur. Den stiller strenge krav til kunnskap når større inngrep skal planlegges og vedtas, også krav om å vurdere samlet belastning og økosystemtilnærming. Dersom ikke kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig skal prinsippet «Før var» praktiseres, og tvilen skal da komme natur og dyr til gode – etter intensjonen, om ikke erfart praksis.

Hvordan vindkraft påvirker høyere dyreliv fysiologisk, herunder folk, er et tema som er kraftig underkommunisert i norske vindkraftsaker. Jeg har ikke registrert at helsefaglig og medisinsk kyndige har i svært inne i konsekvensutredninger, sjøl om vi har god dokumentasjon på at både støy og skyggekast påvirker oss. Tilsvarende er lite undersøkt på pattedyr og fugl, men et omfattende studium fra England på hvordan vindkraft påvirker grevlinger kan jo gi en pekepinn. Grevlinger er svært stasjonære, og de som hadde territorier innenfor en kilometer av et vindkraftanlegg hadde flere ganger høyere nivåer av stresshormonet kortisol, enn grevlinger uten vindkraftstress. I tråd med føre-var tenking bør vi derfor anse øvrig dyreliv utsatt for samme type stress som påvist hos britiske grevlinger. Reinen har også svært god hørsel, og forventes å oppleve tilsvarende stresseffekter.

Villreinrådet har gleden av å invitere årets fagdag fra 27.–28. mai.

Årets samling er planlagt på Savalen fjellhotell som ligger i nærhet av Knutshø villreinområde. 

Fagdagen er åpen for alle. For villreinnemnder og -utvalg vil det være et eget landsmøte før lunsj den 27. mai.

Endelig program for samlingen vil legges ut i starten av april, men foreløpige poster på programmet er

• Presentasjon av villreinområdene i området.
• Siste nytt fra forskning og utredninger.
• Innlegg fra politisk ledelse i KLD om regjeringens politikk.
• Nytt fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet.
• Innlegg rundt reetablering i Nordfjella.
• Forvaltning av caribou i Alaska.
• Ny, spennende villreinforskning ved USN-Bø.
• Hvordan vurdere menneskelig påvirkning for å lage gode tiltaksplaner?

Total kostnad (inkludert fullpensjon, en overnatting, tre-retters festmiddag, drikke, to lunsj mv.) kommer på rundt 3 500,-.

Påmelding på epost til Christian Hillman.

Legg ved navn, nummer og e-postadresse.  Også fakturaadresse om dere ikke vil gjøre opp med hotellet ved avreise. Er det noen spesielle mathensyn som må tas, så si ifra om det.  

Påmeldingsfrist: 1. mai