Figur 1. Satellittbilde fra 15. mars visualisert med blå, rød og nærinfrarød kanal – et såkalt IR-bilde. Det viser vårens frammarsj ved Hovden (nede til venstre i bildet) og små rabber i fjellet i rødbrun farge som er potensielt reinbeite.

 – Av Arne W. Hjeltnes, Arvid Odland, Jan Heggenes, Dag K. Bjerketvedt og Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bø –

Artikkelen beskriver en metode for å identifisere vinterbeiteområder ved å kombinere satellittbilder og feltregistreringer på nettbrett. Denne tilnærmingen muliggjør rask og kostnadseffektiv datainnsamling over store arealer. Metoden har blitt testet i Brattefjell-Vindeggen, hvor den har vist potensial i å avdekke viktige vinterbeiteområder med minimal ressursbruk.

Tradisjonelle beiteundersøkelser som baseres på registreringer om sommeren er svært ressurskrevende. Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Metoden er grundig beskrevet i Hjeltnes m.fl. (2017).

I hovedsak baseres undersøkelsene på fjernanalyse (satellittbilder og ortofoto), supplert med registrering på nettbrett ute i felt på snøbare rabber om vinteren. Metoden kan gi et kunnskapsgrunnlag for strategisk viktige forvaltningsrelevante data over store arealer, uten store krav til tidskrevende og kostbart faglig felt- og analysearbeid.

Metoden krever gode satellittbilder for avgrensing av eksponerte snøbare rabber der vegetasjonen kan klassifiseres og kvantifiseres. Undersøkelsene kan tidvis bli begrenset på grunn av tilgangen på egnede satellittbilder med høy oppløsning (10×10 m piksler) fordi denne satellitten er relativt ny (Sentinel-2A; 2016). Denne situasjonen vil imidlertid raskt bedres.

Undersøkelsene baseres på at vi om vinteren oppsøker og kartlegger utvalgte snøfrie rabber innenfor et potensielt vinterbeiteområde. Ved bruk av snøscooter kan vi effektivt oppsøke rabber over store areal. Under feltarbeidet benyttes nettbrett. Her har vi ortofoto fra sommersesongen og topografisk kartgrunnlag, sammen med et registreringsskjema for vegetasjonsundersøkelsene. Feltarbeidet kan også inkludere måling av lavmattenes tykkelse.

Innsamlete data fra feltarbeidet bidrar senere til en heldekkende klassifikasjon av snøbare areal på flere satellittbilder fra mars-april. Vi valgte ut de satellittbildene som representerte det marginale vinterbeite. Til sammen vil alle de klassifiserte satellittbildene identifisere snøbare areal i en «normal» vinter.  Klassifikasjon av arealtyper (vegetasjon, impediment) skjer bare innenfor de snøbare områdene. Da bruker vi satellittbilder fra sommersesongen, juli/august.

Figur 2. Registrering av data fra en eksponert rabb. GPS-posisjon av ulike vegetasjonstyper på de snøbare rabbene ved hjelp an lesebrett (A.W. Hjeltnes og A. Odland).

Vi har foreløpig benyttet 9 arealtyper med følgende hovedtyper dominert av: gras (graminoider), lav, lyngarter, dvergbjørk og impediment (som dekker mer enn 75 % av arealet). I undersøkelsen i Brattefjell-Vindeggen har vi foreløpig analysert et areal (> 21 000 da) i nord hvor satellittbilder var velegnet. Lavhøyden var gjennomgående liten, mindre enn 2 cm, og antyder slitte lavmatter. Ca. 4 % av det kartlagte området var snøbart og lett tilgjengelige vinterbeiter for villreinen. Dersom dette er representativt for resten av området, kan det på ettervinteren være i overkant av 14 km² med snøbare vinterbeiteområder.

Viktige data, vurdering og bearbeiding er:

• GPS-posisjonen til lesebrettet viser hele tiden nøyaktig hvor observatøren er (±3 m).
• På rabbene estimeres 9 arealtyper.
• Den manuelle kontrollen av de snøbare arealene foregår mot 3 viktige datakilder:
  • Ortofoto – som viser fordelingen av vegetasjonen om sommeren.
  • Satellittbilder som med bestemte fargekombinasjoner framhever snøbare områder og snø/is i mars-april.
  • Topografisk kart som viser helling og hellingsretning ved hjelp av høydekoter.
• Basert på feltregistreringene på lesebrett dokumenteres følgende arealkategorier:
  • Eksponert rabb
  • Mindre eksponert rabb
  • Leside med mye dvergbjørk, krekling, smyle, einer, mm.
  • Skille mellom ulike impedimentklasser
• Ortofoto benyttes også til å kontrollere klassifikasjonen av arealtype innenfor de snøbare områdene. Feltregistreringene bidrar med viktig informasjon.
• Beregning av arealet av de ulike arealkategoriene.
• Metoden har gitt et godt grunnlag for sammenligning av vinterbeite mellom ulike reinbeiteområder ved bruk av relativt lite ressurser.

Figur 3. Feltregistrering (røde prikker) ved hjelp av lesebrett med registreringsskjema for bruk under feltarneidet.
Foto av den undersøkte rabben til høyre.

Mer informasjon om metoden finnes i:

Hjeltnes, A.W., Bjerketvedt, D.K., Odland, A., Bui, D.T. & Heggenes, J. 2017. Kartlegging av snøbare rabber og vinterbeite i Brattfjell-Vindeggen. HSN-Skriftserie 17: 1-32.

 – Av Arvid Odland, Jan Heggenes,
Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø –

Klimaendringene som pågår, og som allerede har pågått i alle fall fra 1980-årene, kan ha endret vegetasjonsforholdene for eksempel på Hardangervidda. Her har det siden 1980tallet vært en økning i sommertemperaturen på ca. 1,3 °C, vintrene har blitt mildere og årsnedbøren har økt med ca. 10 %. Snøsesongen starter senere og slutter tidligere sammenlignet med 1930-tallet. Dette har forlenget vekstsesongen med mellom 8 og 20 dager. På grunn av høyere vintertemperaturer vil vintrene også bli mer ustabile, med flere mildværsperioder. Samlet kan disse klimaendringene skape både positive og negative effekter for reinsdyrene. På Hardangervidda er vegetasjonen i tillegg vesentlig påvirket av at den menneskelige bruken, spesielt den tradisjonelle stølsdriften har endret seg de siste tiårene.

Hva har skjedd med reinbeitene i fjellet?

Mulige effekter av klimaendringene har i liten grad blitt undersøkt på Hardangervidda, men resultater fra undersøkelser i andre tilliggende fjellområder kan trolig overføres. Slike undersøkelser viser at mange karplanter har økt sine utbredelsesområder mot høyden de siste tiårene, ofte med 100–200 m. Eksempler på slike arter er vierarter, dvergbjørk, bærlyngarter og mange grasarter. Ut fra dette har beiteressursene for rein mange steder økt mot høyden.

Selv om nedbøren i gjennomsnitt har økt, har vegetasjonstyper som er knyttet til områder med god tilgang på fuktighet ofte blitt tørrere. Det gjelder spesielt fuktige snøleier. Dette tyder på at fordampingen har økt forholdsvis mer som en følge av høyere sommertemperaturer. Snøsmeltingen er tidligere og raskere, og snøfonner som varte utover sommeren, smelter nå tidligere. Grasdominert vegetasjon har i stor grad overtatt der snøleier, ofte dominert av musøre, tidligere dominerte. Mange myrtyper har også blitt tørrere, og grasarter og busker har fått større utbredelse. Også ut fra dette har nok beiteforholdene om sommeren blitt bedret.

Lavdominerte vegetasjonstyper som er viktige vinterbeite-ressurser for rein på Hardangervidda, finnes vesentlig i områder med tynt eller fraværende snødekke i høyfjellet, hvor jordsmonnet er lenge frosset (tele). Vintrene er også mer ustabile, vekslende mellom perioder med høye temperaturer med regn etterfulgt av frost. Vegetasjonen kan da bli dekket av is og dermed gi problem for beitingen.

Musøre er en ettertraktet beiteplante. Vegetasjon dominert av finnes vesentlig der det er mye snø, og den smelter ikke fram før midt i juni.

Hva har skjedd med skoggrensene og skogsvegetasjonen?

For rein vil også endringer i skogenes utbredelse på, og rundt, Hardangervidda ha betydning. Vi vet at i varmetiden etter siste istid (for 8000–6000 år siden) var sommertemperaturene 1–2 °C høyere enn perioden 1971–2000. Furuskoger fantes da opp til 1250–1300 m.o.h.., og trolig var bare ca. 2000 km² av Hardangervidda uten trær. Dagens øvre bjørkeskoggrenser varierer i dag mellom 950 og 1030 m.o.h.. i vestvendte lier, og mellom 1100 og 1145 m.o.h.. i øst (estimert ut fra norgeskart.no).

Det er nærliggende å forvente at skoggrensene vil heves i samsvar med temperaturstigningen som de siste tiårene har vært ca. 1,3 °C. Teoretisk skulle da skoggrensene i dag blitt hevet med mer enn 200 m. Undersøkelser viser imidlertid at hevingen av skoggrensene ikke automatisk har fulgt temperaturøkningen, verken i Skandinavia eller globalt. Undersøkelser på Hardangervidda har vist at skoggrensene bare har hatt en midlere heving på 2,3 ± 1,6 m fra 1965 til 2004. I andre områder i Fennoskandia er det registrert under 50 m.

Årsaken er først og fremst at etablering av nye skoggrenser krever lang tid, kanskje 50-100 år (time-lag). Derfor vil ikke dagens skoggrenser ligge ved en høyde hvor en kunne forvente ut fra dagens temperatur.

Rein beiter på lav på trær og på vinterskudd og spirende bladskudd om våren. Mer høyereliggende skog kan derfor være positivt. I høyereliggende skogsområder i Fennoskandia finnes det også flere steder et feltsjikt dominert av lav. Flere steder har det blitt påvist at lavmengden i slike fjellskoger har blitt redusert i nyere tid, mens gras og busker har økt. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes klimaendring eller økt beite.

Dersom klimaendringene fortsetter, er det ikke usannsynlig at skoggrensene innen utgangen av dette hundreåret vil nå høyder slik de var under varmetiden. Om furu, gran eller bjørk vil bli dominerende i skoggrensa er vanskelig å vite. Det avhenger av andre faktorer, spesielt nedbør og snødekkets varighet. 

Konklusjon

Det er lite som tyder på at reinbeite på Hardangervidda så langt har blitt negativt påvirket av de pågående klimaendringene. Hvordan skoggrensehevinger og vegetasjonsforholdene i framtiden vil påvirke reinene beiteressurser er usikkert, men trolig blir det mindre tilgang på lav og mer tilgang på gras, busker og trær. Uansett vil effekter av endringer både i klima og beitetrykk vil bli viktige.