Fotråte – en vedvarende utfordring for villreinen

jul 28, 2021Aktuelt, Villreinen 2021

– Av Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstuttet og Olav Strand, NINA –

(Toppfoto: Villrein med fotråte. Foto: Berit Broen, SNO)

Til tross for fotråtes relativt nylige opptreden hos villrein, har sjukdommen historisk sett vært en velkjent og svært tapsbringende sjukdom hos tamrein. Næringen hadde store problemer med fotråte særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var koblet til den intensive driften som ble drevet ved melking og samling av dyr på små arealer. Ved navn var den bedre kjent som klauvråte, smittsom klauvsjuke eller «slubbo» på samisk. Betegnelsen fotråte er således en bedre betegnelse, ettersom dette er en bakterieinfeksjon som danner sår og verkebyller i huden på de nedre delene av foten/beinet, og har vanligvis lite med klauvene å gjøre.

Hos villrein dukket sjukdommen opp i Rondane Sør i 2007. Utbruddet forårsaket trolig et betydelig tap av dyr. Siden den gang har sjukdommen dukket opp hvert år i mer eller mindre grad i Rondane.

Veterinærinstituttet har siden utbruddets begynnelse mottatt bein til undersøkelse, og har per i dag bekreftet tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Hardangervidda, Reinheimen-Breheimen, Setesdal-Ryfylke og Rendalen. Størstedelen av materialet er bekreftet forenlig med fotråte, med sårforandringer i foten og verkebyller, men noen av skadene vi registrer i beina skyldes også andre årsaker. Beinbrudd eller traumatiske sårskader er aller vanligst.

2019 ble et utfordrende år for villreinen i Reinheimen-Breheimen, Rondane og på Hardangervidda. Av de beina som ble mottatt ved Veterinærinstuttet kunne vi bekrefte fotråte hos nesten alle disse. Det ble rapportert at kalvetapet var svært stort, særlig på Hardangervidda. Det var derfor knyttet stor spenning til jaktsesongen i 2020. Selv om vi mottok en del bein fra både Rondane og Hardangervidda, var omfanget betydelig mindre enn i det foregående året. Derimot var andelen av såkalte «klubbeføtter» større, noe som tyder på at flere dyr har gått med sykdommen i beina over lang tid, sannsynligvis fra forrige år. Nysmitten var mindre. Et av de områdene som utmerket seg med mye fotråte i 2020 var Knutshø, hvor 9 av 13 innsendte bein ble diagnostisert med fotråte.

Langt framskreden fotråte, en såkalt «klubbefot». Rillene i høyre klauv tyder på at klauvveksten er forstyrret. Her er sannsynligvis også beinvevet angrepet.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Hva vet vi egentlig om fotråte?

Med bakgrunn i hvordan denne bakteriesykdommen opptrer hos andre dyr, vet vi at bakterien lever i fordøyelsessystemet (vom og tarm) og skilles ut med avføringa. Antageligvis er det enkeltdyr som skiller ut bakterien til miljøet.

Fuktig vær er en risikofaktor for smitteoverføring. Ikke bare øker overlevelsen til bakterien i fuktig vær/miljø, men foten er også mer utsatt for sårskader og rifter, som fungerer som en inngangsport for bakterien. Det er ikke utenkelig at dyr som vandrer i våte områder som f.eks. myr, kan være mer utsatt for infeksjon. Men her spiller nok lokale forhold også sterkt inn, og arealbruken til dyra er viktig.

Sjukdommen er sannsynligvis svært smertefull for dyra og de blir halte. Det dannes et betent sår som kan gi dyret feber og dårlig allmenntilstand. Dersom infeksjonen spres i blodet kan dyret dø av blodforgiftning. Et sykt dyr vil få problemer med å følge flokken, og kan ha vanskeligheter med å skaffe mat.

I noen tilfeller kan bakterien også gi sykdom i andre organer, både munnhule, jur og indre organer. Dette bør man være obs på ved slaktebehandling, da byller som skjæres hull i kan forurense kjøttet. Det kan også lønne seg å ta en kikk inn i munnen etter felling for å se om det er sår der, da dette er nyttig informasjon som kan følge med foten når den sendes inn.

Obduksjon av foten viser at det er store mengder arrvev i huden, og det er betennelse og verk (gult materiale) i ledd og sener.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Kan sårene heles? Det vet vi ikke for sikkert. Men vi antar at når infeksjonen først har etablert seg i beinet og begynt å danne verk, så er dette lite sannsynlig. Dyrene med fotråte vil enten dø som følge av infeksjonen, eller klare å avgrense infeksjonen såpass at de kan leve med den – ei stund. Det er flere eksempler på dyr med de karakteristiske «klubbeføttene»; dyr som har gått med infeksjonen over lengre tid og dannet store mengder arrvev i huden og underliggende vev. I disse beina har infeksjonen også ofte spredt seg til beinvevet. Man tror at det er disse dyra som i stor grad sprer smitten i miljøet.

For å kunne øke forståelsen for hvordan fotråte opptrer hos villreinen ønsker vi at det fortsatt sendes inn bein fra halte dyr til Veterinærinstituttet. Ta gjerne kontakt med undertegnede før innsendelse. Selve innsendinga kan enten koordineres via lokalt oppsyn som samler opp bein og sender inn, eller de kan sendes direkte til undertegnede som ekspress over natt-pakke. Merk at fra 18. mai har vi ny adresse på Ås.