Av Bjørnar Ytrehus –
Jegere, grunneiere og myndigheter har gjort en voldsom innsats for å stanse, og om mulig utrydde, skrantesjuke (CWD) fra Norge. Dette har kostet – på mange vis. Nå gjelder det å ikke la oppgittheten få dominere, men bite tennene sammen og sluttføre arbeidet på en god måte.
Nå er det altså tre hele år siden vi fikk denne fullstendig uventede beskjeden: At vi hadde prionsykdommen chronic wasting disease (CWD) på en villrein midt i den norske fjellheimen. En sykdom de færreste hadde hørt om, og som fagfolkene trodde skulle forbli et amerikansk problem. Til å begynne med var vi lamslåtte og fattige på både kunnskap og pågangsmot, men vi samlet oss, og nå har det blitt gjort ganske mye. Vi har blitt en god del klokere, og vi bør ikke og kan ikke gi oss!
Bjørnar Ytrehus er dyrlege og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og medlem av Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM)
Stor innsats – store ofre
Allerede på forsommeren i 2016 mobiliserte norske jegere, reindriften og fagmiljøene til det som skulle bli et stort, langvarig overvåkingsarbeid som fortsatt pågår. Til nå har det blitt samlet inn, og analysert, omkring 75 000 prøver fra hjortedyr i Norge. De to kommende årene ser det ut til at myndighetene vil finansiere innsamling og analyse av 30 000 prøver per år. Dette gir oss en ganske bra trygghet for at det ikke finnes noen uoppdaget kilde til smitte blant norske hjortedyr.
Samtidig har den siste villreinen blitt skutt i Nordfjella Sone 1. I alt ble det skutt 2 024 dyr i løpet av høsten 2017 og vinteren 2018.
Villreinforvaltninga har midlertidig skrinlagt planene om økt kontakt mellom villreinstammene. Nå arbeides det målbevisst for å holde bestandene adskilt. Fjelloppsynsfolk i området har oppgaven med å følge med på flokkene, delvis ved hjelp av radiomerkede dyr, og jage tilbake eventuelle flokker som prøver å krysse inn i Sone 1 eller ut fra Sone 2. Tamreinlaget på Filefjell gjør tilsvarende innsats på sin flokk nord for Nordfjella. På begge sider av Sone 1 er det også satt opp gjerder for å hindre passering av rein.
Det var 684 salteplasser for sau i Nordfjella-området. 278 av disse var i Sone 1, altså områdene den infiserte reinflokken brukte.
Nå har beitebrukerne og Mattilsynet fullstendig stengt av de 170 salteplassene i Sone 1 som man mente hadde mest besøk av dyr fra den utryddede villreinbestanden, slik at smitten ikke skal spre seg fra disse. På 464 av de resterende salteplassene i Nordfjella (98 i Sone 1) ble det satt opp grinder med luker, som skulle gi sau tilgang mens hjortedyr ble holdt ute. Disse viste seg imidlertid å ikke fungere så godt. I tillegg kommer det at grindene på en del salteplasser ikke gjerdet inne stort nok område. Inngjerdingen av salteplasser var altså et svært omfattende tiltak som nok hadde en effekt, men ikke virket helt som det skulle. Her er fortsatt en jobb å gjøre.
Alt dette arbeidet er slitsomt og krevende. For mange kan det også oppleves som en urimelig og frustrerende inngripen i både næringsvirksomhet og fritid.
Hvorfor må vi gjøre dette?
Det er imidlertid gode grunner for at norske myndigheter velger å gjøre så omfattende tiltak.
Selv etter å ha analysert 75 000 prøver fra hjortedyr i Norge, er det bare blitt påvist prionsmitte (se faktaboks) hos 24 dyr. 19 av disse kom fra Nordfjella Sone 1, der den første villreinen ble funnet.
Alle dyrene fra Nordfjella sone 1 ser ut til å ha klassisk skrantesjuke. Ni av dem hadde bare prionsmitte i lymfeknutene og ikke i hjernen. Dette, og det at det altså var så få dyr, indikerer at utbruddet er i en tidlig fase.
Nå betyr ikke «tidlig» i prionsammenheng det samme som med andre sykdommer. En regner det for sannsynlig at de første infiserte dyrene i Nordfjella var der for mer enn et tiår siden.
Det har også blitt påvist prionsmitte hos fire elg og én hjort. Disse ser ut til å ha skrantesjuke av atypisk form. Hos disse dyra har det ikke blitt påvist smitte i lymfeknutene, bare i hjernen. Med bakgrunn i erfaring fra andre prionsykdommer (se faktaboks), mener forskerne da at disse dyra sannsynligvis er rammet av en lite smittsom sykdom som oppstår hos enkelte eldre dyr. Det er også funnet ett slikt tilfelle blant elg i Finland og ett i Sverige.
Prioner og skrantesjuke
Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease, CWD) er en hjernesykdom som rammer hjortevilt. Inntil 2016, da sykdommen ble påvist i Nordfjella, var den bare kjent fra Nord-Amerika (men spredt til Korea med importerte dyr). I Nord-Amerika ble sykdommen først beskrevet i Colorado på slutten av sekstitallet. Den har siden blitt spredt eller spredt seg over store deler av USA og Canada. Dyr som får sykdommen går lenge uten å vise tegn til at de er dårlige, men vil etter hvert magre av, vise tegn til hjernesykdom og dø.
Skrantesjuke likner sykdommer som skrapesjuke (scrapie) hos sau, kugalskap hos storfe og Creutzfeldt-Jakobs sykdom hos mennesker. Alle disse kalles «overførbare spongiforme hjernesykdommer» og er forårsaket av en opphopning av et protein som finnes naturlig i hjernen. Proteinet har imidlertid fått en unormal tredimensjonal struktur – det er foldet feil. Det feilfoldede proteinet har evne til å få naturlige proteiner til også å folde seg feil. Det er de feilfoldede proteinene som hoper seg opp i klumper og forårsaker hjerneskade. De aller fleste forskere mener slike sykdommer kan oppstå på tre måter: På grunn av en genetisk mutasjon, på grunn av at feilfoldingen skjer spontant i et i utgangspunktet naturlig protein, og på grunn av at feilfoldet protein fra et annet individ kommer inn i kroppen.
Sykdommene kan overføres mellom individer. De aller fleste forskere mener smittestoffet som overføres består av slike feilfoldede proteiner. Disse kalles for prioner.
Ved genetisk og spontan sykdom finnes prionsmitten først og fremst i hjernen, og det skal mye til for å overføre sykdommen fra et individ til et annet. Det man kaller klassisk skrantesjuke og skrapesjuke ser imidlertid ut til å smitte fra dyr til dyr gjennom at prioner skilt ut i spytt, avføring, urin mm. fra et infisert dyr blir tatt opp av et annet.
Fra Nord-Amerika kommer det rapporter om at enkelte bestander som fikk påvist CWD for 20-30 år siden er i bestandsnedgang. Andre bestander er mer stabile. Men en har ikke belegg for å si at CWD bare forsvinner, altså at bestander blir friske av seg selv. Med bakgrunn i at reinen har et så sosialt levevis, regner norske forskere med at en vil se nedgang i en villreinbestand som rammes av skrantesjuke.
Dette er ikke bare et problem for forvaltningen av bestandene. Det finnes lite kunnskap om hvordan syke dyr opplever situasjonen sin, men om en skal overføre kunnskap fra mennesker, så må en tro at skrantesjuke kan føre til mye stress og stor lidelse. Innsatsen mot skrantesjuke er altså motivert av et ønske om å ha bærekraftige bestander av dyr som er friske og har et godt liv, og unngå en situasjon med fallende bestander med en betydelig andel syke dyr.
I tillegg peker forskere over hele verden på at det er viktig å forhindre at mennesker og andre arter utsettes for prionsmitte. Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at skrantesjuke kan smitte til mennesker, og det finnes ikke holdepunkter for at den kan smitte til andre dyr i fjellet på naturlig vis. Men selv om sannsynligheten for smitteoverføring er svært liten, kan det ikke utelukkes at dette en eller annen gang kan skje. Derfor er det om å gjøre å holde nivået av smitte så lavt som mulig.
Amerikanske fagfolk er skeptiske til om vi klarer å bli kvitt skrantesjuke i Norge. Likevel uttrykker de fleste at norske myndigheter må bruke anledningen til å prøve. Det kan kanskje være mulig, om vi i Norge, i motsetning til dem, har vært så heldige å oppdage utbruddet av skrantesjuke på et tidlig tidspunkt. Funnene vi har sett hittil, tyder på det.
Problemet med prionsmitte
Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har skrevet flere rapporter om skrantesjuke. Disse gir myndighetene et kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Jeg har vært talsmann for to av disse.
VKM-rapportene sier at man basert på vitenskapelige undersøkelser fra Nord-Amerika kan gå ut fra at dyr som er smittet med skrantesjuke skiller ut smittestoff i spytt, urin og avføring i lang tid før de blir syke. Når de endelig dør, så er det rikelig med prionsmitte i kadaveret. Dessverre så er det slik at prionsmitten holder seg godt i miljøet. En vet ikke helt hvor lenge, men de forskningsresultatene og erfaringene som finnes indikerer at prionene er smittefarlige i flere år.
Prionsmitten holder seg godt i jord og vann og enda bedre i kadavre. Dette gjør at VKM fortsatt betrakter miljøet i Nordfjella Sone 1 som smittefarlig for hjortedyr. Smittefaren er som nevnt ikke vurdert til å være stor, siden det var såpass få smittede dyr fordelt på store arealer. Men den vil være størst der villreinen har oppholdt seg mest, fordi det der ligger igjen mest spytt, urin og avføring. Salteplassene er slike steder. Et tilleggsproblem med dem, er at hjortedyr slikker på og spiser den potensielt smittefarlige jorda. Dermed kan de bli smittet selv. Et annet smittested er kadaverne etter døde infiserte dyr og jorda der slike har råtnet.
Vi har gjort mye for å stoppe spredningen av skrantesjuke, og det har kostet mye. Vi hadde altså en situasjon hvor prionsmitten spredte seg blant villreinen i Nordfjella Sone 1, illustrert med gule prikker i tegningen over. Vi må regne med at smitten spredte seg fra dyr til dyr og fra infiserte dyr ut i terrenget. Fra Sone 1 kan den ha spredt seg til hjort, elg og rådyr i dalene rundt, til villreinen i Sone 2 og tamreinen på Filefjell, men vi har ennå ikke funnet smittede dyr i disse bestandene. Vi må også regne med at sauen som beiter i Nordfjella og åtseletere har vært eksponert for smitte, men vet ikke i hvilken grad de kan ta med smitte til andre steder.
Det kan fortsatt finnes smittebærere
Foreløpige resultater fra podeforsøk på gnagere i laboratorier i utlandet, indikerer at den norske villrein-prionsmitten oppfører seg noe forskjellig fra smitte fra amerikanske hjortedyr med CWD. Dette er ikke så uventet, siden smittestoffet dannes fra proteiner som lages av dyret selv, og slike kan ha små forskjeller fra art til art. Men – det øker usikkerheten rundt hvordan «vår» prionsmitte overføres mellom arter, og hvordan sykdommen utvikler seg. Det er i regelen slik at det finnes en artsbarriere for overføring av prionsmitte. Jo mindre to dyrearter er i slekt, jo mindre er ofte likheten mellom prionproteinene. Dermed skal det ofte mye til før én art blir syk av prionsmitte fra en annen, og i et eventuelt dyr som faktisk blir infisert, vil sykdomsforløpet gå veldig sakte. Men – når dette først har skjedd en gang, så vil prionsmitten være mer tilpasset den nye arten. En sier at det har skjedd en adaptasjon. Dette innebærer at smitten spres lettere fra den første pasienten av den nye arten til artsfellene dens, enn fra den opprinnelig infiserte til den nye arten.
I tillegg spiller sannsynligvis dosen smitte et dyr utsettes for en rolle for om det utvikler sykdom, og i så fall hvor fort det skjer. Det ser ut til at små doser gir sakte utvikling av infeksjonen.
På denne bakgrunnen må VKM gå ut fra at reinsdyr er mottakelige for den norske skrantesjukesmitten og utvikler sykdom, men man kan ikke si hvor fort. Når det gjelder hjort, elg og rådyr, så vet ingen egentlig hvor mottakelige disse artene er og hvor fort de eventuelt vil utvikle sykdom. Det kan for eksempel være at en hjort som utsettes for små mengder smitte, noe som er ganske sannsynlig om den smittes på en salteplass, utvikler sykdommen saktere enn de nord-amerikanske hjorteartene det er forsket på.
En konsekvens av disse usikkerhetene rundt mottakelighet og sykdomsforløp, er at det ikke kan utelukkes at det finnes smittede dyr i områdene rundt Sone 1 som fortsatt holder på å utvikle sykdom.
Hvor er prionsmitten nå?
Den viktigste smittekilden, den infiserte bestanden i Sone 1, er altså fjernet. Prionsmitten kan dermed finnes i 1) miljøet disse dyrene har brukt, 2) eventuelle dyr i omkringliggende områder som ble smittet før Sone 1-bestanden ble avlivet og 3) eventuelle nye dyr som kommer inn Sone 1 og plukker opp smitte. VKM regner miljøet i Sone 1 som den viktigste potensielle smittekilden. Her peker salteplassene seg ut, siden en vet at Sone 1-dyra brukte dem, og at de gir så effektiv smitteoverføring.
Deretter er VKM redde for at det kan finnes infiserte hjortedyr i områdene rundt Sone 1. VKM er spesielt bekymret for om det finnes hjort, for eksempel i Lærdal, som går rundt med prionsmitte i seg. Det er ikke så usannsynlig, siden det er veldig mye hjort i området, og de har vært flittige til å besøke salteplassene i Sone 1. Det kan heller ikke utelukkes at det finnes smittede rein i Sone 2 eller Filefjell tamreinlag, siden de sannsynligvis er lett mottakelige og har hatt endel kontakt med Sone 1.
I følge det som finnes av tilgjengelig forskning, så er sau ikke mottakelige for nord-amerikansk CWD. Artsbarrieren er sannsynligvis sterk også ovenfor den formen for skrantesjuke villreinen hadde. Det er imidlertid fullt mulig at sauene kan ta med seg små mengder prionsmitte på klauvene, i ulla eller fordøyelseskanalen. VKM-rapporten gir uttrykk for at sannsynligheten er svært liten for at en enkelt sau på denne måten skal overføre smitte fra Sone 1 til hjortedyr andre steder. Men i og med at det beiter mange sau i Nordfjellaområdet, så kan man ikke fullstendig utelukke at det kan skje. De viktigste stedene en sau kan plukke opp prionsmitte er salteplasser og kadavre av syke dyr. Om en slutter å bruke salteplasser til sauen, vil den allerede lave sannsynligheten for at dette skjer bli betydelig mindre.
Nå er den infiserte villreinflokken i Sone 1 borte, illustrert i figuren over. Det kan fortsatt finnes smittestoff i miljøet i Sone 1, særlig rundt salteplassene, og vi kan ikke utelukke at det finnes smittede hjortedyr i områdene rundt. Det er fortsatt en jobb å gjøre med kartlegging, bestandsreduksjoner og håndtering av salteplassene, men det er grunn til å ha et håp om at vi kan få til dette.
Besnærende myter til besvær
Det er naturlig at det snakkes mye om skrantesjuke blant folk som opptatt av naturen, hjorteviltet og sauen. Alle mytene som spres, både av folk som burde vite bedre og av de som egentlig ikke vet noe om sykdommen, kan imidlertid gi oss problemer og øke konfliktnivået. De er ofte hentet fra useriøse nettsteder og er mer basert på tankespinn enn gjennomført forskningsarbeid, men de kan like fullt være besnærende å tro på. Noen hevder på slik bakgrunn at vi har for lite kunnskap til å gjøre noe. Andre påstår at forskere og forvaltning skjuler fakta for folk flest. Dette er frustrerende for alle jegere, friluftsfolk, grunneiere, forskere og forvaltere som jobber hardt for å bekjempe skrantesjuken og holde dyra våre friske, og det tar oppmerksomheten bort fra det som er viktig.
Det er selvsagt mye en ikke vet om skrantesjuke. Men det finnes også ganske mye kunnskap – både basert på generell viten om sykdommer hos dyr og med bakgrunn i erfaringer og forskning på CWD i Nord-Amerika og andre prionsykdommer som skrapesjuke hos sau, kugalskap mfl. Når Norge nå står ovenfor et problem vi ikke har håndtert tidligere, så er vi nødt til å bruke denne kunnskapen på en fornuftig måte, omsatt til våre forhold. Slik vil det også være om du har fått en sjelden sykdom. Legen må gå kritisk gjennom hva som finnes av erfaring og forskning, sammenholde det med din situasjon og sette i gang en behandling. Det vil være helt feil å sitte og vente og se på hvordan det går, eller basere behandlingen på hvordan du føler fra dag til dag. Slik er det også nå som vi har en sykdom på viltlevende dyr: Vi må gå kritisk igjennom alt vi kan finne av erfaring og forskning, sortere ut det som ikke virker troverdig og vurdere hvordan resten kan brukes inn i vår situasjon – slik at vi har størst mulig sjanse til å få «pasienten» frisk.
Lytte til tradisjonsbærere
I debattens hete kan det være mange som føler at de ikke har blitt lyttet til. Noen føler seg rett og slett overkjørt og tråkket på. Det er ikke så rart, når en har levd for og med villrein et helt liv og kjenner land, folk og dyr godt. Enkelte mener at myndighetene i mye større grad burde lytte til kunnskapen hos de som lever nær villreinen. Det er jeg på en måte veldig enig i, men dette må nyanseres litt. Norge har svært lange og gode tradisjoner i å håndtere smittsom sykdom. Allerede fra svartedaudens tid finnes det anekdoter om bygder og grender som slapp unna pesten, fordi de skjønte at de måtte isolere seg fra omverdenen og hindre kontakt med smittebærere. På syttenhundretallet grunnla danskekongen verdens nest eldste veterinærutdannelse for å bekjempe kvegpesten som herjet i Europa.
De siste tre hundre årene har vi hatt et veterinærvesen som med stort suksess har bekjempet dyresykdommer. Sammen med geografien vår har denne kunnskaps- og tradisjonsbaserte sykdomsbekjempelsen gjort at Norge har hatt god helse både hos ville og tamme dyrebestander.
Skrantesjuke hos norsk villrein er, ut i fra det vi vet, noe helt nytt. Myndigheter og fagfolk må selvsagt høre nøye etter om det finnes tradisjonell kunnskap blant fjellfolk og reindriftsutøvere som skulle tilsi at denne sykdommen har vært tilstede før, men samtidig må vi alle erkjenne at det er veterinærvesenet som har oversikt, tradisjoner, kunnskap og erfaring i sykdomshåndtering.
Å handle drastisk på tross av stor usikkerhet – fordi konsekvensene kan være så store
Vi vet altså ganske mye om skrantesjuke. Vi kan med ganske stor sikkerhet si at dette dessverre ikke ser ut til å gå over av seg selv, at sykdommen vil spre seg, at den vil medføre lidelse og død for hjortedyr og at spredning og økt forekomst vil gjøre at mennesker og andre arter blir eksponert for smitte. Vi kan godt si at naturen vil ordne opp til slutt, men det er ikke sikkert at naturen ordner opp slik vi ønsker, eller slik at vi fortsatt har friske rein og andre hjortedyr.
I slike situasjoner kreves det mot, besluttsomhet og langsiktighet. Vi må våge å gjennomføre tiltak som kan være ubehagelige og fæle på kort sikt, fordi konsekvensene på lang sikt, for generasjonene etter oss, kan bli så enorme. Det kan da være at vi tar feil ved å handle, men denne feilen vil være mindre enn den motsatte – altså at man lar være å handle på grunnlag av det man vet, og så kommer konsekvensene.
Stå ved pumpene – det går over
Villreinforskeren Olav Strand og jeg hadde et innlegg i Villreinen 2017 der vi ropte «Alle mann til pumpene!». Vi skrev «Det er lett å bli fortvila over alt dette, og det med god grunn. Trolig er dette den største utfordringen som norsk hjorteviltforvaltning har stått ovenfor.» og avsluttet med denne appellen: «Så – la oss hjelpe hverandre og gjøre det vi kan for å bekjempe skrantesjuke! Vi skal i alle fall ikke bli husket for å være de som sov på post og lot denne marerittsjukdommen bre seg uten motstand!»
Det gjenstår ennå en del ting: Hjorteviltjegere over hele landet må fortsette å ta prøver, hjorteviltbestandene rundt Nordfjella skal reduseres og salteplassene må håndteres på forsvarlig vis. Dette er ikke populære tiltak.
For vi er fortsatt fortvilet, og vi er ganske slitne. Fjell som er tomme for villrein er et trist syn. Men samtidig ser vi glimt av håp. Det har ikke blitt funnet klassisk skrantesjuke andre steder. Den viktigste smittekilden er borte, og det har blitt gjennomført mange gode tiltak. Og – det er mange folk som har gjort en vanvittig god og pliktoppfyllende jobb. Så – folkens – stå ved pumpene, følg opp tiltakene og hold motet oppe.
Vi kan greie dette!
