– Av Tor Punsvik, Pensjonert viltforvalter i Agder – 

Vi nordmenn nyter og verdsetter vår frie ferdselsrett i utmark, og tar den som naturgitt. Men også den er gitt rammer, og skal ikke true våre villreinstammer og øvrige natur. Mye kan gjøres med frivillighet, men hva når «gulrot må erstattes av pisk»?

Bakgrunn for bekymring

Norske naturbrukere er internasjonalt utrolig privilegerte, som lever i et av svært få land med fri rett til ferdsel i utmark, juridisk nedfelt i Friluftslovens § 2. Lenge har vi trodd at det ikke-motoriserte tradisjonelle friluftslivet setter et svakt miljøavtrykk, men for hardt prøvede villrein på vinterbeite vil ikke-motorisert ferdsel kunne forårsake langt større skade enn snøskuterkjøring. Hva hjelper det å kreve at organiserte grupper og utøvere skal ha offentlige godkjennelser når du kan kanalisere hundrevis med deltakere raskt til sårbare områder via sosiale medier? Styring med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder. Men nå melder frustrerte villreinvenner om kitere, ulike gps-leker og geo-catching, som leder folk inn i sårbare villreinbeiter uten at verken grunneier eller myndigheter involveres. 

Samtidig ser vi hvordan flere av våre villreinstammer sliter med store belastningskader voldt av kanalisert ferdsel på godkjent sti- og løypenett. Når villreinen på Hardangervidda har landets laveste kalvevekter, så antas det at det store ferdselstrykket stenger inne dyra på svært begrensa sommerbeiter. Ferdsel har ført til at Rondane villreinområde består av tre delbestander, og ferdsel til og fra Snøheim bidrar til vansker for villreinen i Snøhetta sin bruk av sesongbeiter. Store vannkraftinngrep i Setesdal Ryfylke tvinger reinen og turgåerne til å bruke de samme passasjene, som ofte er smale. Hyttebygging, trafikk og ferdsel kan føre til sammenbrudd i trekkene mellom sesongbeiter i både Setesdal Austhei og Norefjell–Reinsjøfjell. Jeg kunne fortsatt å liste opp utfordringer som stadig forverres og truer villrein, men retter heller blikket framover.

Ferdselsutfordringene i offentlige villreinprosesser

Ferdsel og villrein som utfordring stod sentralt det året arbeidsgruppa bak Villrein & Samfunn (ViSa) rapporten ble utformet. Jeg representerte fylkesmennene i arbeidsgruppa, og skulle gjerne sett at det her var større vilje til å drøfte tiltak som utfordret den frie, ikke-motoriserte ferdselen. Allerede i 2003/04, mens prosjektet pågikk, ble kiting oppfattet som en alvorlig trussel på villreinens vinterbeiter øst på Hardangervidda. Men vi var mange ulike fjellinteresser som representerte arbeidsgruppa, og for å oppnå felles enighet som lå i sluttdokumentet måtte det fires på krav og forventinger. Frivillighet og samarbeid med det organiserte kite-miljøet ble løftet opp som realistisk alternativ der og da. ViSa var en særdeles positiv prosess, den mest konstruktiv jeg har opplevd gjennom en lang karriere i norsk miljøforvaltning, og mange gode prosesser og institusjoner fulgte. MEN den frie ferdselsretten ble ikke utfordret! 

Skulle ikke tro disse reinsdyra var i dårlig kondisjon så mye trim som de får. Ill: Oscar Jansen»

Jeg satt også i ekspertpanelet som foreslo Miljøkvalitetsnormen for villrein i 2017. Her ble forstyrrende ferdsel erkjent som en av de store utfordringene som kan føre til at villreinområder klassifiseres røde, som igjen skal medføre tiltaksprosesser. Men ekspertgruppa vår hadde intet mandat til å utfordre den frie ferdselsretten i utmark, så forslag om slike tiltak kom naturligvis ikke. Regjeringen vedtok sommeren 2020 miljøkvalitetsnormen i den form den forelå, men uten et mandat som utfordrer den frie ferdselsretten. 

Hvilke lovverk er det som kan regulere forstyrrende ferdsel? 

Innledningsvis er vår unike frihet til fri ferdsel i utmark nevnt, en frihet som verdsettes høyt og av de fleste tas som en sjølsagt rett. Ferdselsforbud er knytta til enkelte verneformer, eks. i hekketida til sjøfugl i sjøfuglreservater. Tradisjonelt friluftsliv har i stor grad latt seg kanalisere gjennom sti- og løypelegging/-merking, og i stor grad krevd grunneiertillatelser. Dessuten måtte organiserte arrangement i stor grad søkes godkjent dersom de kunne ses som mulig trussel mot natur og dyreliv. I dag er det mange ferdselsformer som ikke lar seg kanalisere, oppleves som særlig truende (eks. kiting) og hvor mange opptrer «organisert» som følge av avtaler/markedsføring via sosiale medier. Forskning har vist at kitere som kommer i fart utløser full panikk hos villrein på vinterbeiter når «kjempe–ørna» kommer, og kalvetunge simler er naturligvis særlige sårbare, og kan kaste sine fostre. 

Regjeringen har gjennom sin siste friluftsmelding redusert mulighetene til å styre ferdsel av hensyn til natur, dyreliv og andre friluftlivsutøvere. Denne «liberalistiske» og «frihetshungrende» politikken har også vært kombinert med at villreininteressene har blitt sterkt underminert i den arealpolitikken som råder nasjonalt for tiden. I stedet åpnes det for nye former for friluftsliv, som terrengsykling. Samtidig er friluftslivets organisasjoner opptatt av at naturgrunnlaget skal tas vare på, og også der er mange skeptiske til mer liberalistisk praksis. 

Lovverket har gode, vage intensjoner om bærekraftig utøvelse

Friluftslovens formål og avgrensninger framstår som gode politiske festtaler. Formålsparagrafen (§1) er det lett å nikke til: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Loven setter i neste paragraf rammen for hva denne ferdselen er: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Friluftsloven lufter også virkemidler som kan regulere ferdsel når den truer naturgrunnlaget, men her mangler både konkrete oppfølgende forskrifter og praksis. Det er dessverre lett å konkludere med at friluftsloven har lite hjelp å tilby.

Men kanskje viltloven kan være til hjelp? Formålet (§ 1) lyder lovende: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. 

Men jeg finner dessverre heller ikke her konkrete «verktøy» i loven som kan skjerme villrein for forstyrrende ikke-motorisert ferdsel. 

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven, og den ble sagt å være oppdatert på virkemidler til å bevare natur og dyreliv. Men finner jeg her noe å skjerme villrein fra truende friluftsliv tro? I likhet med de to allerede nevnte lovene mangler det ikke på gode intensjoner i formålsparagraf (§ 1) her heller: Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Her følges forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer opp i § 4: Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Til og med artene har fått sitt eget forvaltningsmål i § 5: Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Jeg har mye erfaring med å bruke naturmangfoldlovens §§ 6-12 i konkret arealforvaltning, både som statlig miljøbyråkrat og engasjert miljøaktivist. Når det kommer til stykket så er det erfaringsmessig ikke nok med gode intensjoner om både krav til kunnskapsgrunnlag og «føre-far»-tenking når slik kunnskap er svak eller mangler. Heller ikke der friluftsliv forstyrrer villreinen er det lett å finne hjelp her. 

Men naturmangfoldlovens § 22 åpner for ferdselsregulering i utmark: For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.

Det er nok her villreininteressene må appellere om hjelp, men miljøvernmyndighetene har ikke så langt tatt i bruk forskrifter som kan styre friluftsliv som kan true villreinen.

Plan- og bygningsloven er etter min erfaring den viktigste loven i forvaltning av norsk natur, og kommunene de viktigste aktørene. Gjennom kommuneplanens juridisk bindende arealdel skal også hensynet til naturen ivaretas. Sti- og løypeplaner som kanaliserer forstyrrende ferdsel kan nedfelles her, men jeg kjenner ikke til at ferdselsforbud er vedtatt i ledd av dette lovverket. 

Kiting – en forholdsvis ny friluftsaktivitet som må utøves med varsomhet i villreinområder. Foto: Fred Ivar Aasand

Kiting på ski som eksempel på truende friluftsaktivitet

Jeg er nok for gammel til å bli hekta på dette, men forstår på utøverne at dette gir veldig sterke opplevelser og at utstyret er en overkommelig investering for de fleste. Det er ikke så lett å få oversikt over omfanget, men fra et vel 10 år gammelt foredrag forstår jeg at kitere både på snø og sjø er organisert i Norges Kiteforbund, og favnet under Norges Seilforbund. Den gang var det da 250 medlemmer, men en anslo at vi hadde 800-1000 aktive utøvere på landsbasis. Hvordan utviklingen i omfang er har jeg ikke funnet, men antar dette er en aktivitet i vekst. Organisasjonen oppfordrer til å samarbeide med lokalt oppsyn for å unngå konflikt med villrein. En stor del av kiterne er ikke organisert, og internt avtales ofte fellesturer via sosiale medier.

Jeg tror det er viktig at det tenkes mer offensivt på hvordan denne typen aktiviteter, med stort trusselpotensiale for villrein reguleres. Gjennom naturmangfoldlovens § 22 bør det utarbeides forskrifter som gjør det mulig å skjerme villrein i tid og rom fra truende, ikke-motoriserte ferdselsformer, særlig i villreinens sårbare perioder. Kiting vil etter mitt syn være en naturlig friluftslivsaktivitet å starte med. Oppfordringen til Miljødirektorat og Klima- og miljødepartement er herved gitt!