Vinner eller taper svalbard–reinen på klimaendringene?

Foto: Erik Ropstad. Innfanging av svalbardrein for forskning. 

Av Leif Egil Loe og Erik Ropstad, professorer ved NMBU

Det er i dag ingen åpenbare svar på spørsmålet, og mange faktorer inngår i kabalen som forskningen legger. Hva som vil skje på lang sikt er vanskelig å forutsi. På kort sikt viser bestandsutviklingen i forsøksområdet Reindalen at reinen der har tjent på en lengre sommerbeitesesong. Denne langtidsstudien, nå ledet av NMBU med samarbeidspartnerne NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, har lært oss mye om svalbardreinen.

Første akt: sykliske svingninger styrt av ising og parasitter

Utviklingen av bestanden i Reindalen (Figur 1) er velegnet til å oppsummere både det vi tror vi vet, og det vi ikke vet om svalbardreinenes bestandsdynamikk. Rundt 2014 trodde vi som forskere at vi forsto hva som forårsaket bestandsoppgang og nedgang. Bestanden bygget seg opp over en periode. Næringskonkurransen økte, og det ble flere årsklasser med unge og gamle dyr som er mer sensitive for dårlige forhold. Høyere dyretetthet medførte økt smitte av innvollsparasitten Oestertagia, noe som førte til nedsatt reproduksjon hos simlene. Når bestanden nådde dette høye nivået, som gjentok seg ca. hvert 5. år, ble den slått tilbake av den første vinteren med nedisete beiter. Dette så vi i 1996, 2002 og 2008.

Alle disse effektene virket gjennom nedsatt kondisjon. Siden dyrene veies under fangst, kunne forskerne forklare 90 % av bestandsendringene bare basert på simlenes gjennomsnittsvekt på seinvinteren. Dette er fordi vekt og fettreserver i stor grad bestemmer både egen overlevelse resten av vinteren og om simla produserer en kalv eller ikke. Allerede i perioden 1995-2014 var det en underliggende stigende trend i bestandsstørrelsen. Dette er mest sannsynlig en positiv effekt av økt sommertemperatur, som fører til økt planteproduksjonen. De varmeste somrene i denne perioden produserte dobbelt så mye beiteplanter som de kaldeste. Stigende sommertemperaturer produserer mer mat til reinen og noe av dette er også tilgjengelig gjennom vinteren. Dette bidro til å øke helårs bæreevne slik at bestandskrasjene skjedde ved stadig høyere tettheter.

Figur 1. Bestandsutviklingen hos svalbardrein i området Reindalen-Semmeldalen-Colesdalen på Nordenskiöld land, Svalbard i perioden 1994 til 2021.

Andre akt: vekst inn i himmelen?

Gitt det sykliske mønsteret tidlig i studien, forventet vi en ny stor bestandsnedgang rundt 2014. Den kom aldri. Riktignok var det en liten nedgang i isingsvinteren 2012, men bestanden har stort sett økt for hvert år siden. Vi stiller oss nå spørsmålet om hva som kan forklare denne kontinuerlige økningen? I det siste har vi undersøkt betydningen av at høsten har blitt varmere. Vekstsesongen for plantene forlenges slik at det både blir mer planter og at de holder god kvalitet lengre. I tillegg kommer snøen senere. Kort sagt blir vinterne kortere og somrene lengre. Dette har en positiv effekt på reinen. I en artikkel vi skrev nylig, konkluderte vi med at varmere høster mer enn kompenserer for at vinterne også blir mer isete. I et lengre perspektiv er det også sannsynlig at regn om vinteren i mindre grad vil føre til ising, men heller eksponerer barmark og øker tilgangen på i hvert fall dødt plantemateriale. Vi synes å se slike tendenser når vi kjører snøskuter i terrenget på senvinteren, men har ikke gode data på det ennå. Et nytt funn er at GPS-merkede simler, som utnytter våtmark i perioder med mildvær og lite snø på seinhøsten og tidlig vinter, er tyngre enn andre på seinvinteren. Vi vet foreløpig lite om hvilke ressurser de klarer å hente ut av myra. De stive stråene som står igjen over bakkenivå er av dårlig næringsverdi, så vi spekulerer på om de klarer å komme til de næringsrike røttene. Studenter tilknyttet NMBU, som fotfulgte GPS-merket rein høsten 2022, observerte at reinen i noen tilfeller gikk målrettet etter røtter av snelle som vokste i løs skifergrus i dalsidene. Selv om dette var en annen vegetasjonstype enn våtmark, viser det at reinen kan utnytte vegetasjon som ligger under bakkenivå.

To kalver av svalbardrein hygger seg sammen. Foto: Erik Ropstad

Vi arbeider også med å finne ut hva som skjedde med den negative effekten av innvollsparasitten Oestertagia, som bidro til å holde reinbestanden lavere på 90-tallet. Har parasitten fortsatt noen betydning for bestandsreguleringen? Tellinger av parasittegg i reinsdyrmøkk i 2021 og 2022 tyder på at Oestertagia er mindre utbredt i dag enn for 20 år siden, til tross for 2-3 ganger høyere dyretetthet. Siden vi ville forventet det motsatte, at flere verter gir flere parasitter, arbeider vi for å undersøke hvorfor det er slik. Plantene vokser raskere og blir høyere enn på 90-tallet og reinen beiter ofte bare de øverste delene av plantene. Kanskje ligger parasittene i moselaget og sjeldnere klarer å infisere reinen? Parasitter er også temperatursensitive. Har arktiske somre allerede blitt så varme at det frittlevende stadiet til parasittene har dårligere overlevelse?

Hva vil fremtiden bringe?

Nå er det ikke sånn at vi tror klimaendringer kommer til å være positivt for svalbardreinen også langt inn i fremtiden. Aktivitetsmålere i GPS-halsbåndene viser at når sommer-temperaturen overstiger ca. 12 grader går aktiviteten raskt ned, slik vi har dokumentet enda grundigere for tamrein under varmebølgen i 2018 (se artikkelen om fysiologi på neste side). Under slike forhold legger svalbardreinen seg ned på en snøflekk eller i myr, og er faktisk også i stand til å finne bar bakke som er kaldere enn omkringliggende områder. Siden det fortsatt er ubetydelig med insekter på Svalbard, viser dette at reinen bevisst bruker kalde hvileområder for å senke kroppstemperaturen i hvile og drøvtyggeperioder. Med varmere somre vil antall dager med temperaturer over 12 grader øke. Dette betyr at Svalbardreinen kan bli utsatt for varmestress i nær framtid.  En ting er sikkert: Dersom vi hadde endt studien vår etter 20 år i 2014, ville vi hatt en foreldet kunnskap om reinen. Arktis er i rask endring og dette viser verdien av å opprettholde lange tidsserier i en «hotspot» for klimaendringer.