Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

Dag K. Bjerketvedt, Jan Heggenes, Roland Pape & Arvid Odland, Universitetet i Sørøst-Norge –

Kvalitetsnormen for villrein, et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet, legger avgjørende vekt på lavbeite i sin klassifisering av villreinområdene. Vi stiller et spørsmål ved dette fordi reinsdyrene kan uten problemer leve i områder hvor lavmengden er sparsom eller fraværende, for eksempel på Syd-Georgia, på Svalbard og i områder i Alaska. Her hjemme kan vi nevne Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei hvor reinsdyrene synes å trives selv om det finnes lite lav. Hva kan så reinsdyrene leve av i områder der lav nesten ikke finnes?

Vegetasjon på tidlig snøbare områder

Reinsdyrenes beitemuligheter om vinteren begrenses av snødekkets tykkelse og varighet. På eksponerte rabber blåser snøen bort, og rabbene blir snøbare store deler av vinteren. Men tidlig på våren (mars/april) begynner snøen raskt å smelte fram heiområder hvor planter dominerer. Nyere forskning har dokumentert at reinsdyr oppsøker snøbare flekker med vegetasjon langt hyppigere enn det tilfeldig vandring skulle tilsi.

Mengden av lav og karplanter som finnes på tidlig snøbare områder varierer avhengig av snødekkets varighet. Lavarter dominerer på de mest eksponerte rabbene, mens mengden av planter øker sterkt mot områder der snøen ligger noe lengre. Reinlavarter er svært konkurransesvake, og de vil utkonkurreres der planter trives. Vanlige planter på tidlig snøbare områder er rabbesiv, stivstarr, fjellkrekling, tyttebær, blåbær og dvergbjørk. Undersøkelser i tidlig snøbare områder på Hardangervidda viste at urter, siv, gras og starr hadde samlet i middel en dekning på 6 %, mens dvergbusker hadde en dekning på 60 %.

Det har lenge vært kjent at planter som siv, gras og starr som vokser på snøbare felter ofte har grønne skudd omgitt av visne blader. Lyngarter og dvergbjørk kan også ha grønne deler om vinteren. Næringsinnholdet i flere av de plantene vi finner på bare flekker er undersøkt. Analysene viser at de er gode nitrogenkilder og rike på cellulose og karbohydrater. Som en tilpasning til den korte vekstsesongen i fjellet lagrer plantene organisk materiale og næringsstoffer nær vekstpunktene over bakken. Dette vet reinen tydeligvis å utnytte.

Utsyn over Hardangervidda fra Stigstuv mot Hårteigen. Store områder med rabber med varierende lavmengder.  I områdene rundt Stigstuv var midlere lavdekning 87 %, midlere lavhøyde 3,6 cm, og midlere volum 312.

Metoder benyttet for å beregne lavmengden på Hardangervidda

Siden 1950-tallet er det utført mange undersøkelser av lavbeitenes beskaffenhet på ulike deler av Hardangervidda. Vi ønsker her å belyse usikkerhet knyttet til ulike beregningsmetoder for lavmengden som antas å angi næringstilgangen for reinsdyrene om vinteren. Fire metoder har så langt blitt benyttet for å kvantifisere mengden av lav. Det kan da diskuteres i hvilken grad disse metodene gir et godt mål på mengden av lav.

1. Det mest nøyaktige målet får vi ved å ta volumbestemte lavmengder til laboratoriet og måle lavbiomassen direkte, angitt som g tørrvekt/m².  Dette er imidlertid en tidkrevende og kostbar metode som i liten grad har vært benyttet. Undersøkelser av lavbiomasse tidlig i 1970 årene ble målt til mellom 200 og 400 g/m² i de sentrale delene av Hardangervidda. Våre undersøkelser i ulike deler av Hardangervidda viste store variasjoner mellom ulike områder. På relativt lite beita rabber varierte midlere lavbiomasse mellom 183 og 802 g/m² mens i beita områder varierte den mellom 87 og 118 g/m².
2. De aller fleste undersøkelsene har vært basert på en subjektiv estimering i felt av lavenes dekningsgrad (i prosent) av et undersøkt areal, som regel 1 m². Dette gir bare et estimat på en flate, hvor man ikke tar hensyn til lavens høyde. Dekningsgraden vil da variere mellom 0 og 100 %.
3. I senere tid har lavenes midlere høyde i undersøkte områder blitt målt. De viktigste lavene i ubeita områder blir sjelden høyere enn 12 cm, men mange arter blir sjelden mer enn 5 cm høye.
4. Ved å multiplisere dekningsprosenten med lavhøyden får vi et enkelt mål på «lavvolum». En 100 % dekning av lav i et felt der midlere lavhøyde er 6 cm vil gi et lavvolum på 600.

For å sammenligne i hvilken grad måling av dekningsgrad, lavhøyde og volum med de ulike metodene kunne forklare den målte biomassen, som er fasiten, ble statistiske analyser benyttet. Analysene av dataene viste at lavvolumet forklarte 74,1 % av den målte biomassen, lavhøyden forklarte 52,6 % og lavdekningen forklarte 37,4 %. Dette viser at spesielt lavdekningen i prosent er lite egnet til å vurdere den reelle lavbiomassen.

Lavmengder på Hardangervidda og nærliggende områder

Vi har gjennom de senere år undersøkt lavmengden i tidlig snøbare områder på Hardangervidda. Alle analysene er innsamlet fra lavalpine, avblåste snøbare rabber, og tidlig snøbare heier mellom 1000 og 1300 meter over havet. Undersøkelser av lavmengder i 12 sentrale områder på Hardangervidda viste at lavdekningen varierte mellom 70 og 90 %. Midlere lavhøyde varierte mellom 3,4 og 6,2 cm og volumet varierte mellom 250 og 550. Verdiene viser at lavmengden i de fleste områdene på Hardangervidda ikke er liten.

Tilsvarende undersøkelser i Setesdal Austhei viste at lavdekningen varierte for det meste mellom 40 og 90 % (i middel 60 %), lavhøyden variete mellom 1 og 4 cm (i middel 1,5 cm) og volumet varierte mellom 5 og 250 (i middel 102). I Brattfjell-Vindeggen ble midlere lavhøyder målt til mellom 1 og 2 cm. Dette viser at lavdekningen og lavhøyden generelt sett var lavere enn på Hardangervidda.

Det har lenge vært kjent reinsdyrene er større, og slaktevektene av rein fra Setesdal Austhei er høyere enn for Hardangervidda. Disse forskjellene kan neppe forklares ut fra lavbiomassen. Å anvende Kvalitetsnormen med fokus på lav ved kartlegging av vinterbeite blir derfor misvisende for et villreinområde. Reinen klarer seg godt gjennom vinteren takket være et stort antall bare flekker med variert vegetasjon. Sagt på en annen måte; om det er lite lav i et potensielt vinterbeite er ikke kritisk dersom det er nok av bare flekker med nok annen vegetasjon.

Eksponert rabb dominert av rabbesiv

Lavbeiter som blir lite beita på grunn av forstyrrelse

Det hjelper imidlertid reinsdyrene lite om det er høy lavbiomasse i et område dersom det ikke er tilgjengelig på grunn av ulike typer menneskelig aktivitet. Flere undersøkelser dokumenterer at reinsdyr er sensitive til folk og deres installasjoner. Negative påvirkninger av menneskelig aktivitet på reinsdyrenes vandringer og beitetilgang er påpekt i flere undersøkelser.

Ett klart eksempel for Hardangervidda finnes på Imingfjell der en vei og mange hytter ser ut til å hindre reinsdyrene fra å komme fram til de lavrike områdene i de nordøstlige delene/tangene av fjellet. I områdene på de avsnørte tangene nordøst for vei/hytter var lavbiomasse mellom 1000 og 1690 g/m2. På sør-vestsiden som er fritt tilgjengelig for rein var lavbiomassen mindre enn 100 g/m².

Konklusjon

Vi finner det merkelig at kvalitetsnormen legger så stor vekt på lav i vurderingen av vinterbeitet når vi vet at reinen lever utmerket i områder med lite lav. Vår hovedkonklusjon er at tilgangen på snøbare områder med vegetasjon kan være avgjørende for reinens vinteroverlevelse. Vi har utviklet en ny satellittbasert metode for å kartlegge vegetasjonen på tidlig framsmelta fjellheier og arealene av disse. Dette blir beskrevet i en senere artikkel. Ut fra våre undersøkelser vil vi konkludere med følgende:

• Estimering av lavmengden ved lavdekning i prosent gir et dårlig mål på beiteverdien om vinteren.
• Reinsdyr kan utmerket leve uten tilgang på lav dersom det er tilstrekkelig med annen vegetasjon på tidlig snøbare områder.
• Mengden av lav på Hardangervidda vil vi ikke vurdere som kritisk for villreinen. Vi har ingen tro på at ytterligere lavundersøkelser vil kunne forklare dagens situasjon for reinsdyrene. Andre faktorer som bør undersøkes er f.eks. uforstyrret tilgang til snøbare områder med tilstrekkelige vinterbeiteressurser.