Felles arealbruks- og klimautfordringer for vill og tam rein

Foto: Tor Punsvik Villrein på flukt i Forollhogna etter menneskelig forstyrrelse. 

Av Øystein Holand, professor NMBU og Tor Punsvik, pensjonert villreinforvalter

Det er tøffe tider for både tamrein og villrein i Norge. Gjennom tamreindrift ivaretas en lang urfolkstradisjon som Norge har internasjonale forpliktelser for. Vi har også  internasjonale forpliktelser for bevaring av Europas siste bestander av vill fjellrein, som i 2021 havnet på vår nasjonale rødliste. Press på leveområder og virkninger av klimaendringer er en stor trussel både for tamrein og villrein. Det er på høy tid å samarbeide om kunnskapsutveksling og kamp for reinens eksistens.

Villreinforvaltningen og reindrifta har en svak tradisjon for samarbeid, til tross for at de både forvalter samme dyr med felles biologi, og i hovedsak møter samme utfordringer. Dette har naturligvis en geografisk forklaring, siden tamreinnæringa har sitt hovedområde i nord og villreinen i sør. Dessuten har tamreinnæring og villreinforvaltning i Sør-Norge i større grad vært «konkurrenter» om beiteressurser enn naturlige samarbeidsparter, selv om flere villreinpopulasjoner er etterkommere av forvilla og utsatt tamrein. Dette merkes fortsatt på atferdsmønster og tamhetsgrad, som f.eks. lite skyhet hos den «ferske» villreinstammen i Norefjell-Reinsjøfjell.

Vi var begge med i ekspertutvalget som i 2017 la fram forslag til «Kvalitetsnorm for villrein» etter Naturmangfoldlovens § 13. Den er fastsatt av regjeringen, og forvaltningen iverksetter den nå. Kvalitetsnormen skal være et styringsverktøy, både for miljøforvaltningen og for andre sektor- og planmyndigheter. Den beskriver tilstanden til villreinen og hvilke utfordringer arten møter i de ulike villreinområdene, og legger grunnlaget for å vurdere hvilke tiltak forvaltningen bør sette i verk for å forbedre tilstanden.

Øystein deltok som professor ved NMBU på Ås med tamrein som sitt fagfelt, og Tor som villreinkyndig med erfaring bl.a. som mangeårig villrein-ansvarlig hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Agder. Tor satt også i arbeidsgruppa bak «Villrein og samfunn»-rapporten fra 2004, og mener i dag det var uheldig at ikke noen fra tamreinsida var representert den gang. Da Øystein ble invitert til å presentere erfaringer og kunnskap om tamrein, som han mente var overførbar til villrein, på fagdagene til Villreinrådet i Norge i 2022 var dette en milepæl. Responsen var positiv, og vi tror våre to «verdener» har mye å tilføre hverandre og støtte hverandre, spesielt overfor vår viktigste felles utfordring: Hvordan sikre reinens leveområder og demme opp for videre nedbygging og økte menneskelige forstyrrelser?

Hvordan demme opp for nedbygging og menneskelige forstyrrelser?

Hovedfokus dreid fra bestand og flokk til leveområder

De siste tiåra har villrein- og tamreinforvaltningens hovedfokus dreid fra bestands- og flokkforvaltning til ivaretagelse av leveområder, som har vært under økende press. Da radiotelemetri inntok vill- og tamreinforskningen vel 20 år tilbake, fikk forvaltningen et bedre kunnskapsgrunnlag om reinens arealbruk. Kunnskap om unnvikelsesadferd og betydningen av fragmentering, barrierer og korridorer ble tatt inn i samfunnsplanlegging. Interessekonfliktene fortsatte imidlertid, og ble forsterket av økt etterspørsel etter hytter og en stadig utbygging av tilhørende infrastruktur. Vi er vitne til en fortsatt bit for bit nedbygging som innskrenker reinens funksjonelle arealbruk. Det er fortsatt ikke lett å få forståelse for reinens fleksible beitebruk, med behov for store sammenhengende arealer.

Klimaendringer forsterker arealkonflikter

Klimaendringer forsterker ytterligere behovet for reserve-arealer, spesielt under vanskelige beiteforhold vinterstid. Samtidig presser det «grønne skiftet» fram utbygging av fornybar energi og jakt etter nye mineraler. Betydningen av kumulative, eller samlede effekter av, inngrep i reinbeiteland må vektlegges sterkere i den kommunale og regionale arealplanleggingen. Dette krever kunnskap hos forvaltningen. Men i siste instans er dette politiske spørsmål og i mange utkantkommuner er presset stort for videre utbygging som kan gi nye arbeidsplasser og økt aktivitet.

Kvalitetsnorm og stortingsmelding om villrein

Med «Kvalitetsnorm for villrein» øker fokus på manglende trekkmuligheter mellom sesongbeiter, og at økende ferdsel slår negativt ut for villreinen. Dette er bakgrunnen for at de fleste villreinområder som så langt er klassifisert etter normen er kommet ut røde – altså ikke akseptabel tilstand. Hvilke tiltak som foreslås blir det naturligvis spennende å se, og det er positivt at Klima- og miljødepartementet høsten 2022 fremmet forslag om en egen stortingsmelding om villrein. Forhåpentligvis vil den foreslå endringer som tjener både vill og tam rein, i hyttepolitikk, forstyrrende ferdsel og annen negativ påvirkning.

Rein i Finnmark. Foto: Bård-Jørgen Bårdsen

Tamreinområder under sterkt press i «det grønne skiftet»

I kjølvannet av Altasaken, som kulminerte tidlig på 1980-tallet, fulgte et fokus på både vassdragsvern og reindriftas situasjon. Samla Plan for vassdrag, Samerettsutvalget og Sametinget må ses som ektefødte barn av Altaaksjonen. Plan og bygningsloven (PBL 2007) ga reindrifta en sterkere posisjon i arealforvaltningen. Men likevel har presset på beiteområder økt, og fortsatt har NVE styringen med konsesjonsbehandlingen innen energisektoren.

NVE og Olje- og energidepartementet (OED) har tidligere tillatt utbygging av vindkraft i mange reinbeitedistrikt, selv etter sterke innvendinger fra reindriftsnæringen. Det samme gjelder konsesjoner til nye kraftlinjer. I 2017 fikk NVE i oppdrag fra OED å utarbeide et forslag til «Nasjonal ramme for vindkraft på land». Denne pekte ut de 13 mest egnede områder for vindkraft. I høringsutkastet fra 2019, var det en uttalt føring at de 10 nasjonale villreinrområdene ikke måtte berøres, og i praksis har de øvrige 14 også gått fri. Reinbeitedistrikt ble berørt i Vest-Finnmark og i Trøndelag, men ellers ikke.

Rammeplanen møtte av ulike grunner mye motstand i høringen, og regjeringen besluttet å ikke gå videre med forslaget. Med strømkrisa 2021-22 har presset på utbygging av vindkraft på land igjen økt, og behandling av konsesjonssaker er fra sommeren 2022 gjenopptatt etter tre års pause. Regjeringen har signalisert sterkere lokal styring og økonomisk motivasjon til kommuner ved utbygging av vindkraftverk.

11. oktober 2021 avsa Høyesterett dommen som konkluderte med at vindkraftanleggene på Storheia og Roan på Fosen utgjorde et brudd på FNs konvensjon om urfolks sivile og politiske rettigheter etter artikkel 27. At energimyndighetene ikke hadde avklart disse spørsmålene før konsesjonsgivning sier mye om reindriftens status. Så langt har ikke regjeringen vist noe tegn til å følge opp Høyesterettsdommen med å avvikle vindkraftanleggene. Det blir spennende å se hva som kommer ut av de pågående forhandlinger mellom staten og reindrifta. 

Flere vindkraftsøknader er under behandling, to i Finnmark, og flere er i kjømda. Søknaden om Davvi vindkraftverk i Kjøllefjord kommune har møtt sterk motstand fra reindrifta og fra naturvernhold. Det samme har søknaden om 420 kV linja Skaidi-Lebesby. Olje- og energiminister Terje Aasland har uttalt at samlet belastning for reindriften skal vektlegges i konsesjonsbehandlingen. Men når klima- og miljøminister Espen Barth Eide signaliserer naturbaserte løsninger på klimakrisen, og at potensialet for slike løsninger er stort i nord, bør farebjellene ringe for reindrifta og alle som er glad i natur.

Myndighetene har gitt driftskonsesjon til gruveselskapet Nussir for utvinning av kopperforekomstene i Kvalsund i Finnmark, selv etter stor motstand fra reindrifta og naturvernorganisasjoner. Såkalte kritiske mineraler regnes avgjørende for det «grønne skiftet».  For å få i gang økt leteaktivitet har regjeringen forslått økte bevilgninger til kartlegging av slike mineraler. Dette er en del av myndighetenes satsing på økt og ny mineralutvinning. Vi er bare i startfasen av denne satsningen med en arealbruk som vil bety tap av beiteland og økte forstyrrelser. 

Utbygging av fornybar energi og utvinning av mineraler som kan bidra til det «grønne skiftet» ser altså ut til å trumfe det meste. Men også reindrifta er avhengig av at klimaendringene begrenses. Varmere, våtere og villere vær vil selvsagt påvirke reinens levesett og atferd, selv om den har stor evne til å kunne tilpasse seg ulike klima og naturforhold. Vinteren regnes som flaskehalsen i de fleste villreinområder og reinbeitedistrikt. Mye snø, og regn på snø, kan føre til låste beiter. Dette så vi tydelig vinteren 2019/2020 i nord, da mange flokker måtte nødfôres for å berge seg gjennom den snørike vinteren. Sommerstid vil insektplage og varmestress på varme og solrike dager øke, med mindre tid til beiting som følge. Selv om mengden av sommerbeite kan øke, er det usikkert hvordan dette vil slå ut. At tregrensa stadig hever seg og fjell og vidder gror igjen, slår også negativt ut. Dette understreker betydningen av et variert beiteland med tilgjengelige reservearealer.

Kontroll og styring av forstyrrende ferdsel

Vi lærer stadig mer om betydningen av forstyrrende ferdsel på rein. Fri ferdsel i utmark er nedfelt i friluftsloven og allment gjeldende og virkemidlene som kan nyttes for å bøte på forstyrrende ferdsel er derfor i hovedsak kanalisering og informasjon. Det pågående samarbeidet med DNT om flytting av stier og hytter er derfor viktig, samtidig som nye ferdselsformer som terrengsykling og kiting øker konfliktene. Liberal praksis for motorferdsel i utmark er mange steder en stor utfordring.

Naturmangfoldlovens § 22 og reindriftslovens § 65 åpner imidlertid for å legge restriksjoner på ferdsel i sårbare områder og perioder. Forhåpentligvis vekkes muligheten etter naturmangfoldsloven § 22 til live med den bebudete stortingsmelding for villrein. Statsforvalteren kan stille vilkår for, eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot, større arrangement i reinbeitedistrikt, men dette har i liten grad vært praktisert. 

Samarbeidet framover viktig og nødvendig

Fellesnevneren for vill- og tamrein er behovet for store sammenhengende arealer som dekker de ulike sesongmessige behov. Vi trenger økt kunnskap om effekten av klimaendringene, utbygging og forstyrrelser. Dette er avgjørende for å sikre reindrifta ei framtid, og sikre Europas siste bestander av vill fjellrein. De samlede belastningene må ses i sammenheng. I kampen for reinens framtid i Norge er det viktig at tamrein- og villreininteressene i langt større grad enn tidligere samhandler!