Figur 1. Satellittbilde fra 15. mars visualisert med blå, rød og nærinfrarød kanal – et såkalt IR-bilde. Det viser vårens frammarsj ved Hovden (nede til venstre i bildet) og små rabber i fjellet i rødbrun farge som er potensielt reinbeite.

 – Av Arne W. Hjeltnes, Arvid Odland, Jan Heggenes, Dag K. Bjerketvedt og Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bø –

Artikkelen beskriver en metode for å identifisere vinterbeiteområder ved å kombinere satellittbilder og feltregistreringer på nettbrett. Denne tilnærmingen muliggjør rask og kostnadseffektiv datainnsamling over store arealer. Metoden har blitt testet i Brattefjell-Vindeggen, hvor den har vist potensial i å avdekke viktige vinterbeiteområder med minimal ressursbruk.

Tradisjonelle beiteundersøkelser som baseres på registreringer om sommeren er svært ressurskrevende. Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Metoden er grundig beskrevet i Hjeltnes m.fl. (2017).

I hovedsak baseres undersøkelsene på fjernanalyse (satellittbilder og ortofoto), supplert med registrering på nettbrett ute i felt på snøbare rabber om vinteren. Metoden kan gi et kunnskapsgrunnlag for strategisk viktige forvaltningsrelevante data over store arealer, uten store krav til tidskrevende og kostbart faglig felt- og analysearbeid.

Metoden krever gode satellittbilder for avgrensing av eksponerte snøbare rabber der vegetasjonen kan klassifiseres og kvantifiseres. Undersøkelsene kan tidvis bli begrenset på grunn av tilgangen på egnede satellittbilder med høy oppløsning (10×10 m piksler) fordi denne satellitten er relativt ny (Sentinel-2A; 2016). Denne situasjonen vil imidlertid raskt bedres.

Undersøkelsene baseres på at vi om vinteren oppsøker og kartlegger utvalgte snøfrie rabber innenfor et potensielt vinterbeiteområde. Ved bruk av snøscooter kan vi effektivt oppsøke rabber over store areal. Under feltarbeidet benyttes nettbrett. Her har vi ortofoto fra sommersesongen og topografisk kartgrunnlag, sammen med et registreringsskjema for vegetasjonsundersøkelsene. Feltarbeidet kan også inkludere måling av lavmattenes tykkelse.

Innsamlete data fra feltarbeidet bidrar senere til en heldekkende klassifikasjon av snøbare areal på flere satellittbilder fra mars-april. Vi valgte ut de satellittbildene som representerte det marginale vinterbeite. Til sammen vil alle de klassifiserte satellittbildene identifisere snøbare areal i en «normal» vinter.  Klassifikasjon av arealtyper (vegetasjon, impediment) skjer bare innenfor de snøbare områdene. Da bruker vi satellittbilder fra sommersesongen, juli/august.

Figur 2. Registrering av data fra en eksponert rabb. GPS-posisjon av ulike vegetasjonstyper på de snøbare rabbene ved hjelp an lesebrett (A.W. Hjeltnes og A. Odland).

Vi har foreløpig benyttet 9 arealtyper med følgende hovedtyper dominert av: gras (graminoider), lav, lyngarter, dvergbjørk og impediment (som dekker mer enn 75 % av arealet). I undersøkelsen i Brattefjell-Vindeggen har vi foreløpig analysert et areal (> 21 000 da) i nord hvor satellittbilder var velegnet. Lavhøyden var gjennomgående liten, mindre enn 2 cm, og antyder slitte lavmatter. Ca. 4 % av det kartlagte området var snøbart og lett tilgjengelige vinterbeiter for villreinen. Dersom dette er representativt for resten av området, kan det på ettervinteren være i overkant av 14 km² med snøbare vinterbeiteområder.

Viktige data, vurdering og bearbeiding er:

• GPS-posisjonen til lesebrettet viser hele tiden nøyaktig hvor observatøren er (±3 m).
• På rabbene estimeres 9 arealtyper.
• Den manuelle kontrollen av de snøbare arealene foregår mot 3 viktige datakilder:
  • Ortofoto – som viser fordelingen av vegetasjonen om sommeren.
  • Satellittbilder som med bestemte fargekombinasjoner framhever snøbare områder og snø/is i mars-april.
  • Topografisk kart som viser helling og hellingsretning ved hjelp av høydekoter.
• Basert på feltregistreringene på lesebrett dokumenteres følgende arealkategorier:
  • Eksponert rabb
  • Mindre eksponert rabb
  • Leside med mye dvergbjørk, krekling, smyle, einer, mm.
  • Skille mellom ulike impedimentklasser
• Ortofoto benyttes også til å kontrollere klassifikasjonen av arealtype innenfor de snøbare områdene. Feltregistreringene bidrar med viktig informasjon.
• Beregning av arealet av de ulike arealkategoriene.
• Metoden har gitt et godt grunnlag for sammenligning av vinterbeite mellom ulike reinbeiteområder ved bruk av relativt lite ressurser.

Figur 3. Feltregistrering (røde prikker) ved hjelp av lesebrett med registreringsskjema for bruk under feltarneidet.
Foto av den undersøkte rabben til høyre.

Mer informasjon om metoden finnes i:

Hjeltnes, A.W., Bjerketvedt, D.K., Odland, A., Bui, D.T. & Heggenes, J. 2017. Kartlegging av snøbare rabber og vinterbeite i Brattfjell-Vindeggen. HSN-Skriftserie 17: 1-32.

 – Av Arvid Odland, Jan Heggenes,
Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø –

Klimaendringene som pågår, og som allerede har pågått i alle fall fra 1980-årene, kan ha endret vegetasjonsforholdene for eksempel på Hardangervidda. Her har det siden 1980tallet vært en økning i sommertemperaturen på ca. 1,3 °C, vintrene har blitt mildere og årsnedbøren har økt med ca. 10 %. Snøsesongen starter senere og slutter tidligere sammenlignet med 1930-tallet. Dette har forlenget vekstsesongen med mellom 8 og 20 dager. På grunn av høyere vintertemperaturer vil vintrene også bli mer ustabile, med flere mildværsperioder. Samlet kan disse klimaendringene skape både positive og negative effekter for reinsdyrene. På Hardangervidda er vegetasjonen i tillegg vesentlig påvirket av at den menneskelige bruken, spesielt den tradisjonelle stølsdriften har endret seg de siste tiårene.

Hva har skjedd med reinbeitene i fjellet?

Mulige effekter av klimaendringene har i liten grad blitt undersøkt på Hardangervidda, men resultater fra undersøkelser i andre tilliggende fjellområder kan trolig overføres. Slike undersøkelser viser at mange karplanter har økt sine utbredelsesområder mot høyden de siste tiårene, ofte med 100–200 m. Eksempler på slike arter er vierarter, dvergbjørk, bærlyngarter og mange grasarter. Ut fra dette har beiteressursene for rein mange steder økt mot høyden.

Selv om nedbøren i gjennomsnitt har økt, har vegetasjonstyper som er knyttet til områder med god tilgang på fuktighet ofte blitt tørrere. Det gjelder spesielt fuktige snøleier. Dette tyder på at fordampingen har økt forholdsvis mer som en følge av høyere sommertemperaturer. Snøsmeltingen er tidligere og raskere, og snøfonner som varte utover sommeren, smelter nå tidligere. Grasdominert vegetasjon har i stor grad overtatt der snøleier, ofte dominert av musøre, tidligere dominerte. Mange myrtyper har også blitt tørrere, og grasarter og busker har fått større utbredelse. Også ut fra dette har nok beiteforholdene om sommeren blitt bedret.

Lavdominerte vegetasjonstyper som er viktige vinterbeite-ressurser for rein på Hardangervidda, finnes vesentlig i områder med tynt eller fraværende snødekke i høyfjellet, hvor jordsmonnet er lenge frosset (tele). Vintrene er også mer ustabile, vekslende mellom perioder med høye temperaturer med regn etterfulgt av frost. Vegetasjonen kan da bli dekket av is og dermed gi problem for beitingen.

Musøre er en ettertraktet beiteplante. Vegetasjon dominert av finnes vesentlig der det er mye snø, og den smelter ikke fram før midt i juni.

Hva har skjedd med skoggrensene og skogsvegetasjonen?

For rein vil også endringer i skogenes utbredelse på, og rundt, Hardangervidda ha betydning. Vi vet at i varmetiden etter siste istid (for 8000–6000 år siden) var sommertemperaturene 1–2 °C høyere enn perioden 1971–2000. Furuskoger fantes da opp til 1250–1300 m.o.h.., og trolig var bare ca. 2000 km² av Hardangervidda uten trær. Dagens øvre bjørkeskoggrenser varierer i dag mellom 950 og 1030 m.o.h.. i vestvendte lier, og mellom 1100 og 1145 m.o.h.. i øst (estimert ut fra norgeskart.no).

Det er nærliggende å forvente at skoggrensene vil heves i samsvar med temperaturstigningen som de siste tiårene har vært ca. 1,3 °C. Teoretisk skulle da skoggrensene i dag blitt hevet med mer enn 200 m. Undersøkelser viser imidlertid at hevingen av skoggrensene ikke automatisk har fulgt temperaturøkningen, verken i Skandinavia eller globalt. Undersøkelser på Hardangervidda har vist at skoggrensene bare har hatt en midlere heving på 2,3 ± 1,6 m fra 1965 til 2004. I andre områder i Fennoskandia er det registrert under 50 m.

Årsaken er først og fremst at etablering av nye skoggrenser krever lang tid, kanskje 50-100 år (time-lag). Derfor vil ikke dagens skoggrenser ligge ved en høyde hvor en kunne forvente ut fra dagens temperatur.

Rein beiter på lav på trær og på vinterskudd og spirende bladskudd om våren. Mer høyereliggende skog kan derfor være positivt. I høyereliggende skogsområder i Fennoskandia finnes det også flere steder et feltsjikt dominert av lav. Flere steder har det blitt påvist at lavmengden i slike fjellskoger har blitt redusert i nyere tid, mens gras og busker har økt. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes klimaendring eller økt beite.

Dersom klimaendringene fortsetter, er det ikke usannsynlig at skoggrensene innen utgangen av dette hundreåret vil nå høyder slik de var under varmetiden. Om furu, gran eller bjørk vil bli dominerende i skoggrensa er vanskelig å vite. Det avhenger av andre faktorer, spesielt nedbør og snødekkets varighet. 

Konklusjon

Det er lite som tyder på at reinbeite på Hardangervidda så langt har blitt negativt påvirket av de pågående klimaendringene. Hvordan skoggrensehevinger og vegetasjonsforholdene i framtiden vil påvirke reinene beiteressurser er usikkert, men trolig blir det mindre tilgang på lav og mer tilgang på gras, busker og trær. Uansett vil effekter av endringer både i klima og beitetrykk vil bli viktige.

Dag K. Bjerketvedt, Jan Heggenes, Roland Pape & Arvid Odland, Universitetet i Sørøst-Norge –

Kvalitetsnormen for villrein, et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet, legger avgjørende vekt på lavbeite i sin klassifisering av villreinområdene. Vi stiller et spørsmål ved dette fordi reinsdyrene kan uten problemer leve i områder hvor lavmengden er sparsom eller fraværende, for eksempel på Syd-Georgia, på Svalbard og i områder i Alaska. Her hjemme kan vi nevne Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei hvor reinsdyrene synes å trives selv om det finnes lite lav. Hva kan så reinsdyrene leve av i områder der lav nesten ikke finnes?

Vegetasjon på tidlig snøbare områder

Reinsdyrenes beitemuligheter om vinteren begrenses av snødekkets tykkelse og varighet. På eksponerte rabber blåser snøen bort, og rabbene blir snøbare store deler av vinteren. Men tidlig på våren (mars/april) begynner snøen raskt å smelte fram heiområder hvor planter dominerer. Nyere forskning har dokumentert at reinsdyr oppsøker snøbare flekker med vegetasjon langt hyppigere enn det tilfeldig vandring skulle tilsi.

Mengden av lav og karplanter som finnes på tidlig snøbare områder varierer avhengig av snødekkets varighet. Lavarter dominerer på de mest eksponerte rabbene, mens mengden av planter øker sterkt mot områder der snøen ligger noe lengre. Reinlavarter er svært konkurransesvake, og de vil utkonkurreres der planter trives. Vanlige planter på tidlig snøbare områder er rabbesiv, stivstarr, fjellkrekling, tyttebær, blåbær og dvergbjørk. Undersøkelser i tidlig snøbare områder på Hardangervidda viste at urter, siv, gras og starr hadde samlet i middel en dekning på 6 %, mens dvergbusker hadde en dekning på 60 %.

Det har lenge vært kjent at planter som siv, gras og starr som vokser på snøbare felter ofte har grønne skudd omgitt av visne blader. Lyngarter og dvergbjørk kan også ha grønne deler om vinteren. Næringsinnholdet i flere av de plantene vi finner på bare flekker er undersøkt. Analysene viser at de er gode nitrogenkilder og rike på cellulose og karbohydrater. Som en tilpasning til den korte vekstsesongen i fjellet lagrer plantene organisk materiale og næringsstoffer nær vekstpunktene over bakken. Dette vet reinen tydeligvis å utnytte.

Utsyn over Hardangervidda fra Stigstuv mot Hårteigen. Store områder med rabber med varierende lavmengder.  I områdene rundt Stigstuv var midlere lavdekning 87 %, midlere lavhøyde 3,6 cm, og midlere volum 312.

Metoder benyttet for å beregne lavmengden på Hardangervidda

Siden 1950-tallet er det utført mange undersøkelser av lavbeitenes beskaffenhet på ulike deler av Hardangervidda. Vi ønsker her å belyse usikkerhet knyttet til ulike beregningsmetoder for lavmengden som antas å angi næringstilgangen for reinsdyrene om vinteren. Fire metoder har så langt blitt benyttet for å kvantifisere mengden av lav. Det kan da diskuteres i hvilken grad disse metodene gir et godt mål på mengden av lav.

1. Det mest nøyaktige målet får vi ved å ta volumbestemte lavmengder til laboratoriet og måle lavbiomassen direkte, angitt som g tørrvekt/m².  Dette er imidlertid en tidkrevende og kostbar metode som i liten grad har vært benyttet. Undersøkelser av lavbiomasse tidlig i 1970 årene ble målt til mellom 200 og 400 g/m² i de sentrale delene av Hardangervidda. Våre undersøkelser i ulike deler av Hardangervidda viste store variasjoner mellom ulike områder. På relativt lite beita rabber varierte midlere lavbiomasse mellom 183 og 802 g/m² mens i beita områder varierte den mellom 87 og 118 g/m².
2. De aller fleste undersøkelsene har vært basert på en subjektiv estimering i felt av lavenes dekningsgrad (i prosent) av et undersøkt areal, som regel 1 m². Dette gir bare et estimat på en flate, hvor man ikke tar hensyn til lavens høyde. Dekningsgraden vil da variere mellom 0 og 100 %.
3. I senere tid har lavenes midlere høyde i undersøkte områder blitt målt. De viktigste lavene i ubeita områder blir sjelden høyere enn 12 cm, men mange arter blir sjelden mer enn 5 cm høye.
4. Ved å multiplisere dekningsprosenten med lavhøyden får vi et enkelt mål på «lavvolum». En 100 % dekning av lav i et felt der midlere lavhøyde er 6 cm vil gi et lavvolum på 600.

For å sammenligne i hvilken grad måling av dekningsgrad, lavhøyde og volum med de ulike metodene kunne forklare den målte biomassen, som er fasiten, ble statistiske analyser benyttet. Analysene av dataene viste at lavvolumet forklarte 74,1 % av den målte biomassen, lavhøyden forklarte 52,6 % og lavdekningen forklarte 37,4 %. Dette viser at spesielt lavdekningen i prosent er lite egnet til å vurdere den reelle lavbiomassen.

Lavmengder på Hardangervidda og nærliggende områder

Vi har gjennom de senere år undersøkt lavmengden i tidlig snøbare områder på Hardangervidda. Alle analysene er innsamlet fra lavalpine, avblåste snøbare rabber, og tidlig snøbare heier mellom 1000 og 1300 meter over havet. Undersøkelser av lavmengder i 12 sentrale områder på Hardangervidda viste at lavdekningen varierte mellom 70 og 90 %. Midlere lavhøyde varierte mellom 3,4 og 6,2 cm og volumet varierte mellom 250 og 550. Verdiene viser at lavmengden i de fleste områdene på Hardangervidda ikke er liten.

Tilsvarende undersøkelser i Setesdal Austhei viste at lavdekningen varierte for det meste mellom 40 og 90 % (i middel 60 %), lavhøyden variete mellom 1 og 4 cm (i middel 1,5 cm) og volumet varierte mellom 5 og 250 (i middel 102). I Brattfjell-Vindeggen ble midlere lavhøyder målt til mellom 1 og 2 cm. Dette viser at lavdekningen og lavhøyden generelt sett var lavere enn på Hardangervidda.

Det har lenge vært kjent reinsdyrene er større, og slaktevektene av rein fra Setesdal Austhei er høyere enn for Hardangervidda. Disse forskjellene kan neppe forklares ut fra lavbiomassen. Å anvende Kvalitetsnormen med fokus på lav ved kartlegging av vinterbeite blir derfor misvisende for et villreinområde. Reinen klarer seg godt gjennom vinteren takket være et stort antall bare flekker med variert vegetasjon. Sagt på en annen måte; om det er lite lav i et potensielt vinterbeite er ikke kritisk dersom det er nok av bare flekker med nok annen vegetasjon.

Eksponert rabb dominert av rabbesiv

Lavbeiter som blir lite beita på grunn av forstyrrelse

Det hjelper imidlertid reinsdyrene lite om det er høy lavbiomasse i et område dersom det ikke er tilgjengelig på grunn av ulike typer menneskelig aktivitet. Flere undersøkelser dokumenterer at reinsdyr er sensitive til folk og deres installasjoner. Negative påvirkninger av menneskelig aktivitet på reinsdyrenes vandringer og beitetilgang er påpekt i flere undersøkelser.

Ett klart eksempel for Hardangervidda finnes på Imingfjell der en vei og mange hytter ser ut til å hindre reinsdyrene fra å komme fram til de lavrike områdene i de nordøstlige delene/tangene av fjellet. I områdene på de avsnørte tangene nordøst for vei/hytter var lavbiomasse mellom 1000 og 1690 g/m2. På sør-vestsiden som er fritt tilgjengelig for rein var lavbiomassen mindre enn 100 g/m².

Konklusjon

Vi finner det merkelig at kvalitetsnormen legger så stor vekt på lav i vurderingen av vinterbeitet når vi vet at reinen lever utmerket i områder med lite lav. Vår hovedkonklusjon er at tilgangen på snøbare områder med vegetasjon kan være avgjørende for reinens vinteroverlevelse. Vi har utviklet en ny satellittbasert metode for å kartlegge vegetasjonen på tidlig framsmelta fjellheier og arealene av disse. Dette blir beskrevet i en senere artikkel. Ut fra våre undersøkelser vil vi konkludere med følgende:

• Estimering av lavmengden ved lavdekning i prosent gir et dårlig mål på beiteverdien om vinteren.
• Reinsdyr kan utmerket leve uten tilgang på lav dersom det er tilstrekkelig med annen vegetasjon på tidlig snøbare områder.
• Mengden av lav på Hardangervidda vil vi ikke vurdere som kritisk for villreinen. Vi har ingen tro på at ytterligere lavundersøkelser vil kunne forklare dagens situasjon for reinsdyrene. Andre faktorer som bør undersøkes er f.eks. uforstyrret tilgang til snøbare områder med tilstrekkelige vinterbeiteressurser.

– Av Leif Kastdalen, Marijanne Holtan, Arvid Odland, Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Jan Heggenes,
Universitetet i Sørøst-Norge, 
Campus Bø –

Reinen i Norge lever i ekstreme høyfjells- og arktiske miljøer. Vinterstid er det stor knapphet på mat i disse miljøene, og det er antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Men vi finner faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav.  Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som er viktigst? Er kanskje ikke lav nøkkelressursen vinterstid, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon?

Villreinen er den siste overlever fra istidenes mega-fauna, og lever i ekstremt kalde miljøer. I villreinforvaltningen regnes vinteren som flaskehalsen for overlevelsen, og det er alminnelig antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Dette er nok i stor grad en konsekvens av at det i Norge har vært mye forsknings og forvaltningsfokus i naturlig lavrike villreinområder, som eksempelvis Hardangervidda, Rondane og Forolhogna. Men vi finner jo faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav, slik som i Setesdalsheiene. Vi vet også at i villreinområder der det nesten ikke er lav, klarer reinen seg likevel godt. En gjennomgang av litteraturen viser mange eksempler på at villrein kan greie seg utmerket uten lav, slik som på Sør-Georgia hvor noen få norske rein i sin tid ble satt ut.

Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som egentlig er viktig? Vi vet det er energikrevende for villrein å grave seg ned gjennom snøen for å finne mat på bakken, og gravingen avdekker bare et lite areal. Samtidig vet vi at villreinen vinterstid vandrer mye. Vi har antatt at dette er en jakt etter lavrike områder. Men kanskje er det lurere for villrein å søke til snøbare/snøfattige flekker med plantevekst og beite, mer uavhengig av vegetasjonen på stedet. Nøkkelressursen vinterstid er kanskje ikke lav, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon.

For å undersøke brukte vi posisjonsdata fra radiotelemetri på Hardangervidda, og videoopptak gjort av reinen selv i delområder innenfor Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei fra NINA. Disse data kombinerte vi med satellittbilder hvor vi kunne måle både lavmengdene og hvor det kom frem snøfrie areal på ettervinteren.

Snøbare flekker

Siden 2001 har NINA samlet inn et stort datasett fra 104 simler på Hardangervidda med GPS-enheter som har målt posisjonen hver tredje time gjennom vinteren (figur 1a). Tilbudet av snøbare flekker fikk vi frem ved å utvikle en modell som beregnet prosentandel snø i bildepikslene fra Landsat og Sentinel-2 satellittene (figur 1b). Vi fokuserte på snøforholdene fra slutten av april når det typisk er maksimalt snødekke og reinen er mest avmagret etter en lang vinter.  Lavdekningen beregnet vi fra et stort utvalg av feltmålinger gjort på Hardangervidda og i Setesdalsområdene (figur 1c). Med disse data kunne vi undersøke hvordan GPS-plottene fordelte seg mellom snø og snøfrie areal på Hardangervidda, og sammenlikne dette forholdet med tilbudet vi målte med satellittdata. Det viste at mens 30 % av GPS-plottene falt på snøfrie flekker, utgjorde disse bare 17 % av areal i slutten av april.

Figur 1. a) GPS-posisjoner (desember-april) fra radiomerket villrein 2001-2017 (188 942 posisjoner).

Figur 1. b) Snøbare flekker (i rødt, definert som minst 50 % snøbart innenfor 30×30 m ruter. Dagalitangen og områdene nord for Rv 7 (prikket linje) var ikke med i analysene. 

Figur 1. c) Tilbudet av lav målt med satellitt. Fargenyansene fra gult til rødt uttrykker fra lite til mye lav. 

I neste steg gjorde vi en dypere analyse av reinens preferanse. I 6 øst-vest striper på Hardangervidda av 500 meters bredde, hadde NVE gjort målinger av snødybde i slutten av april i to år ved hjelp av flybåren laser (figur 1b). Disse data bearbeidet vi slik at de viste snødybden i et rutenett på 1×1 meter, og fra disse dataene kunne vi avlede hvilke areal som vanligvis blir snøfrie fra slutten av april. Innenfor stripene brukte vi GPS-observasjonene til å beregne sannsynligheten for at et areal ble brukt av rein som en funksjon av en rekke variabler vi tror kan påvirke reinens forflytningsmønster.

Spesielt ønsket vi å undersøke betydningen av: avstand til nærmeste snøbare flekk, snødybde i plottene og lavdekning. Samtidig korrigerte vi modellen for reduksjonen i snømengden fra vest til øst på Hardangervidda, høyden over havet, den topografiske posisjon i terrenget, dvs. hvor langt opp på en kolle/høydedrag plottet var, og interaksjonen mellom snødybde og lavdekning. Resultatet viste at sannsynligheten for at reinen brukte et gitt areal økte dess nærmere reinen var en snøfri flekk (figur 2). En tilsvarende sammenheng var det også for snødybde, ved at sannsynligheten for bruk økte sterkt for areal uten eller med lite snø.

Figur 2. Sannsynligheten for at et areal ble valgt av rein som en funksjon av avstand til snøfrie områder. Sammenhengen med snødybde viste nær identisk forløp når dybden var målt i cm.

Fra en slik sannsynlighetsmodell får vi også frem betydningen av de ulike faktorene og om de virker tiltrekkende eller frastøtende på reinen. Dette viste at både avstand til snøfrie flekker og snødybde var viktigere for reinens valg enn lavdekningen (tabell 1).

Tabell 1. Betydningen av variabler i en modell som uttrykker reinens sannsynlighet for bruk av et areal.

¹ Tegnet viser om faktoren virker tiltrekkende eller frastøtende på rein.

² Betydningen de enkelte faktorene har i sannsynlighetsmodellen uttrykt fra modellens parameterverdiene. Faktorene ble standardisert før analysen.

³ Målt med satellittdata som prosentandel lav innen 30×30 m ruter.

Videoopptak av reinen selv

På fem dyr, et i Nordfjella, to på Hardangervidda og to i Setesdal Austhei, hadde NINA i tillegg til GPS-enheten også montert et lite videokamera i halsbåndet. I denne perioden brukte dyrene en mindre del av de større villreinområdene. Totalt ble det i april og mai gjort opptak på 2076 ulike steder. Fra disse videoene var det mulig å undersøke hva reinen brukte tiden til, og spesielt hvordan snødekningen påvirket tiden brukt til vandring og beiting.

Videoene viste at dyrene brukte omtrent 1/3 av tiden til vandring (figur 3), resten var stort sett beiting eller hvile. Frekvensen av vandring var langt større enn til beitingen når det var mye snø, mens det forholdet var omvendt der det var lite snø (figur 4). Ingen av dyrene med videokamera ble noen gang observert å grave beitegroper i snø («cratering»).

Figur 3. Atferd til 5 villrein med videokamera (n = 2076 opptak) fordelt på fire kategorier.

Figur 4. Frekvens av (a) beiting og (b) vandring i forhold til snødekning.

Arealbruk i ulike områder

Siden det er stor forskjell i tilbudet av lav mellom villreinområder i Norge, er det interessant å kunne sammenlikne reinens arealbruk i områder der lavtilgang og tilgang på snøfrie områder varierer, og hvordan endringene i mengden av snøfrie områder på våren påvirker arealbruken.

Dette var det mulig å se nærmere på med GPS-data fra de videomerkede reinene. Villreinområdene Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei skiller seg mye med hensyn på forholdet mellom vegetasjonsløse areal og grønn vegetasjon, og på mengden av lav (figur 5). Spesielt er det lite lav i Setesdalsområdet. Arealfordelingen mellom de tre gruppene i figur 5 var omtrent den samme i områdene de kamera-merkede reinen brukte som i villreinområdene (avvik < 2%, noe mindre lav i delområdet i Nordfjella enn innenfor hele villreinområdet). Når tilbudet i delområdene er så likt med tilbudet i villreinområdene de hører til kan de betraktes som relativt representative utvalg for de større områdene.

Figur 5. Fordelingen av areal med grønn vegetasjon, lav og uten vegetasjon i tre villreinområder.

I fjellet fordeler snøen seg omtrent på samme vis hvert år. Det gjør det mulig å velge satellittbilder fra år og tidspunkt når snømengden i studieområdene var den samme som når GPS-dataene ble innhentet (2012 og 2017). Siden vi fra de fem dyrene hadde en sammenhengende sporløype fra starten av april og ut mai (kun mai på Hardangervidda), kunne vi gjøre en statistisk analyse hvor vi sammenliknet forholdene i hvert GPS-punkt med forholdene i 10 tilfeldige punkt i nærheten til hver observasjon. De tilfeldige punktene ble lagt ut etter samme fordeling som fremkom fra sporrekken ved å bruke alle målte avstander og retningsvalg.

I hvert punkt beregnet vi snødekningen, bratthet, solinnstråling, den vertikale plasseringen av punktet i forhold til nærmeste mindre kolle eller rygg, plasseringen i forhold til større topografiske trekk som åser og høydedrag, den fenologiske utviklingen av planteveksten og frodigheten på stedet. Fem rein med GPS-enheter er litt lite for å representere reinens arealbruk generelt. Likevel, sammenlikningene av reinens områdevalg langs en sporrekke, gir en god indikasjon på hvordan de ulike faktorene påvirker reinen.

Reinens bruk av områdene sett i forhold til snødekning, lavmengde og topografi kommer frem ved å legge GPS-plottene ovenpå kart som viser høydekvoter, utbredelsen av lav og snøfritt areal i slutten av april når snøtykkelsen er på det maksimale, og i mai når mye snø er smeltet (figur 6, 7 og 8).

Den statistiske analysen viste at de fem dyrene, både i april og mai, unngikk bratte partier og søkte mot soleksponerte areal på eller ved koller og rygger i terrenget. Den ene reinen i Nordfjella viste sterkest preferanse av de fem dyrene for snøbart areal både i april og mai. Forekomsten av lav var liten her, så områder med lav ble lite oppsøkt (figur 6). De to dyrene på Hardangervidda oppholdt seg i samme område og de viste omtrent de samme preferanser. Preferansen var tydelig også her for snøbart areal og de brukte mer områdene der det var mye snøbart areal, enn der det var best med lav (figur 7).

Figur 6. GPS-observasjoner fra to rein på Hardangervidda i mai vist sammen med dekningen av lav (gult) og med snøforholdene 8. mai. 2022 som bakgrunn. Snømengden i mai 2022 var omtrent lik med mengden i mai 2012 når GPS-dataene ble innhentet (SeNorge snødata).

Figur 7. GPS-observasjoner fra et dyr i Nordfjella med posisjoner fra april (blått) og mai (rødt). Gult areal viser dekning av lav. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2022 (høyre). Snødata fra SeNorge viste at snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2017.

Figur 8.  GPS-observasjoner fra to rein i Setesdal Austhei. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2020 (høyre). Snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2012. Farge på plott og lav lik med figur 7.

De to dyrene i Setesdal Austhei oppholdt seg ikke i samme områder og de viste større forskjeller i preferansene, spesielt i april (figur 8). For reinen i Setesdal Austhei betydde snøfrie areal mindre enn i de to andre områdene, trolig fordi snøsmeltingen var kommet lengre her. I april søkte faktisk det ene dyret mot snørike partier, det andre ikke. I mai søkte de begge mot snøfrie areal. Forekomsten av lav var liten, så områder med lav ble lite oppsøkt. I mai trakk dyrene isteden ned til de lavereliggende delene av terrenget der lav ikke vokser.

På Hardangervidda, hvor vi bare hadde observasjoner i mai, viste de to dyrene høyest preferansen for areal med tidlig plantevekst. Den samme høye preferansen i mai for tidlig plantevekst viste dyrene også i Setesdal Austhei, men dette gjaldt ikke i april.

Det instrumenterte dyret i Nordfjella viste ingen større forskjell i preferanser mellom april og mai. Denne reinen skilte seg ut ved å ikke søke mot areal med tidlig plantevekst, men søkte likevel tydelig mot de frodigste lokalitetene i den ellers skrinne vegetasjonen.

Disse forskjeller i preferanser mellom de tre villreinområdene gjenspeiler trolig den store forskjellen i snøsmelting. I april er snømengden vanligvis på det maksimale, mens den endres meget raskt utover i mai. Siden reinen i Setesdal Austhei hadde større mulighet til å trekke mot lavereliggende deler av terrenget enn i de andre to områdene, gjenspeiler nok forskjellen i snøsmelting også reinens seleksjon for beiteareal.

Oppsummert vil vi si at våre undersøkelser tyder på at reinen på ettervinteren primært selekterer for snøbare flekker med vegetasjon, enten disse har god forekomst av lav eller ikke. Trolig fordi de snøbare flekkene reinen oppsøker er de mer frodige arealene hvor vegetasjonen kommer tidlig. Her finner de verdifullt beite av «grønne» planter.

For mer detaljert informasjon viser vi til artiklene:

Holtan M, Strand O, Kastdalen L, Bjerketvedt DK, Odland A, Pape R, Heggenes J (2023). Wild Mountain reindeer Rangifer tarandus winter foraging: snow-free areas a key resource for feeding. Polar Biology, 1-14.

Romtveit L, Strand O, Mossing A, Kastdalen L, Hjeltnes AW, Bjerketvedt DK, Odland A, Heggenes J (2021). Optimal foraging by a large ungulate in an extreme environment: Wild mountain reindeer select snowfree feeding habitats in winter. Ecol Evol, 11, 10409-10420.

 – Et overblikk over sentrale deler av Campus Bø ved USN. Foto: USN

 – Jan Heggenes, USN og Tor Punsvik, redaksjonen

Jan er professor ved fakultet for blant annet teknologi og naturvitenskap, og har også vært leder for Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu. Tor har mer enn tre tiår bak seg som statlig villreinforvalter for Setesdalsområdene, og har også deltatt i en rekke regionale og nasjonale villreinprosjekter.

Villreinen lever i et fragmentert landskap. Det gjør også Universitetet i Sørøst-Norge (USN), med 18 tusen studenter fordelt på 8 ulike campuser. Dette er landets nyeste og fjerde største universitet. Campus Bø ligger tett på flere villreinområder, og dyret har plass i både undervisning og forskning her.

Bø ligger sentralt i Telemark, omkranset av storslåtte fjell og natur. Her kan om lag 2500 studenter og 400 ansatte hente inspirasjon og naturfaglige temaer å boltre seg i.

Foruten nærheten til våre sørligste villreinområder, har USN-Bø kompetanse og erfaring som gjør dem særlig verdifulle i landets forskning, kartlegging og overvåking. Dette miljøet har i mange år vært ledende når det gjelder fjernovervåking av naturforhold ved bruk av satellittbilder, fly og droner.

Villrein er en del av undervisningen bl.a. i generell økologi, viltøkologi, og alpin økologi og klimaendringer. USN har uteksaminert flere master- og PhD-grader innen fjellvegetasjon, reinøkologi og fjernanalyse, vesentlig basert på feltarbeid på Hardangervidda, de to Setesdalsområdene og Brattefjell-Vindeggen.

I artiklene som følger presenteres prosjekter innen villreinforskningen ved USN-Bø, som er knyttet til universitetes spisskompetanse innen vegetasjonsøkologi og fjernmåling. Regjeringen vedtok i 2020 kvalitetsnorm for villrein, som ble utprøvd på de 10 nasjonale villreinområdene i 2022. Kvalitetsnormen baserer seg på målbare parametere som forteller om tilstanden til dyra og deres leveområde. Tre delnormer er skilt ut, og nr. to av disse omhandler vinterbeiter og er begrenset til målbar mengde lav. Lavtilbudet i mange villreinområder er imidlertid svært beskjedent, og dyra må her dessverre livnære seg på helt andre vekster. Men denne alternative beiteressursen har en så langt ikke funnet måter å kvantifisere, og dermed kunne bruke innen delnorm to. Forhåpentligvis kan artiklene som følger være interessante med tanke på en framtidig utvidelse av kvalitetsnormens delnorm to; kartlegging og overvåking av villreinens vinterbeiteressurser!

Klikk på de fargede titlene for å lese artiklene.

1. Søker reinen etter lavrike eller snøbare flekker vinterstid?

I denne artikkelen kombinerer forfatterne kunnskap fra GPS-instrumenterte villrein på Hardangervidda direkte med satellittdata fra villreinområdet. En nokså unik tilnærming i denne artikkelen er at også data fra kamerainstrumenterte dyr er tatt inn i vurderingene av reinens beiteadferd vinterstid.

2. Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

Forfatterne følger her mer inngående opp tematikken fra foregående artikkel. De konkluderer med at lav neppe er den minimumsbeiteressursen vinterstid på Hardangervidda som en så langt har trodd. Her foreslås det konkret at satellittovervåking av vegetasjon på framsmelta og avblåste rabber bør vurderes tatt i bruk i tilknytning til delnorm to i kvalitetsnormen.

3. Effekter av klimaendringene for reinsdyrbeitene

Mens isbjørnen har blitt klimadyret i Arktis, må villreinen kunne sies å være dyret vi først tenker på når det gjelder klimaendringer i fastlands-Norge. Forfatterne etterlyser mer kunnskap om registrerte endringer i beitetilbudet for villreinen på Hardangervidda, og påpeker endringer som naturlig har skjedd i vegetasjonssamfunnene, og klimatiske endringer sin betydning for beitenes tilgjengelighet. Sjøl med begrensa kunnskap om endringene, mener forfatterne at endringene på Hardangervidda ikke har vært vesentlige så langt, men påpeker at det er stor usikkerhet knyttet til framtidsperspektivet.

4. En effektiv metode for kartlegging av tidlig snøbare områder

Tradisjonelle beiteundersøkelser baseres på registreringer om sommeren, og er svært ressurskrevende. Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Her er undersøkelsene og metodeutprøvingen lagt til villreinområdet Brattefjell-Vindeggen.

USN sine framtidige ambisjoner på villreinens vegne

Prosjektene på villrein ved USN har i all hovedsak foregått i et nært samarbeid med Norsk villreinsenter Sør og Norsk Institutt for Naturforskning (NINA). Fokus har i stor grad vært på vegetasjon og beiter, og hvordan fjernanalyse kan brukes for å forstå villreinens beiteøkologi og arealbruk bedre. Villrein trenger plass. Arealforvaltning er et nøkkelord i all naturforvaltning, så også for villreinens fremtid. Bevaring av areal og styrt bruk i, og omkring, våre villreinområder er avgjørende for å ta vare på villreinen. Aktiv forskning på villreinens bruk av fjellområdene gir nyttig kunnskap som kan styrke hensynet til villrein når det skal avveies mot andre brukerinteresser.

Av Per Jordhøy – 

Slådalsområdet og Reinheimen nasjonalpark byr på ei reise gjennom eit av Norges mest urørte fjellandskap, der tradisjon møter urørt natur. Mellom Lesja/Dovre og Vågå openberrar det seg eit historisk og frodig landskap med kulturspor i særklasse. Her har både reinsdyr og bufe funne livsviktige beite gjennom århundrar, og området har tent som eit viktig  knutepunkt mellom bygdene i Ottadalen og  Lesja/Dovre og Romsdal. Norge sin natur- og kulturarv blir verkeleg klargjort her, og understrekar viktigheita av å bevare desse områda for framtidige generasjonar.

Det er retteleg historisk sus over fjellterrenget mellom Lesja/Dovre og Vågå. Forutan gode vinterbeite for rein har desse frodige fjella og vore viktig beiteland for bufe, og mykje brukt ferdslesamband mellom bygdene sør i Ottadalen og Romsdalsbygdene. Slådalen er ikkje noko markert dalføre, slik namnet skulle tilseie, i alle fall ikkje på Lesjasida. På Vågåsida derimot, dannar Skjerva eit dalsøkk mot nordvest, til den dreiar meir vestover inn i sjølve Skjervedalen. Kjente høer i området er Raubergshøe, Ståkåhøe og Skardshøin aust for Slådalsvegen, som dannar grense mot Dovre. Vest for vegen ruver Grønhøa, som ber namnet sitt med rette. For heile Slådalsområdet har rik berggrunn og såleis frodig vegetasjon og planteliv. Augkjent er også Skulnebben lengre vest, som dannar austenden på det langstrekte Kjølenmassivet på Lesjasida. Jønndalen skjer seg som ein canyon austover frå Slådalen, og har truleg danna ein sterk barriere for reinstrekket mot det lavrike Jettfjellet gjennom tidene, sjølv om fleire fangstgroper viser at reinen har vore også her. Men denne djupe revna i det elles rolege landskapet er eit spennande landskapselement på fleire vis. Muslidalen på Dovresida er ein anna frodig sidedal i området, som munnar ut nedst i Jønndalen.

Reinheimen nasjonalpark og Slådalsområdet inneheld noko av vår aller mest urørte fjellnatur. Som heilheit er Reinheimen prega av ein intakt habitatgradient som går frå ytre kystfjell i Møre og Romsdal/Sogn og Fjordane til kontinentale innlandsfjell i Innlandet. Frå Lordalen og austover dominerer lavrike fjell i aukande grad mot Slådalstraktene og dei austlege endefjella her. Området frå Finndalen og vestover mot Aursjøen er variert, med ein miks av ulike beitetypar og andre funksjonskvalitetar (høgalpine område med mykje brear). Vest for Lordalen er det store areal med høgalpint landskap. Her er det skrinne beite i eit urlendt og fonnrikt landskap. Utover mot kystfjella er det mykje botnar og dalar med dels frodige grøntbeite.

Berggrunn i Slådalsområdet/austre del av Reinheimen. Områda med grøn skrift tyder kalkrik berggrunn, gul skrift tyder sandstein og raud skrift tyder grunnfjell/fattig berggrunn
(kart: Anders Romundset, NGU).

Det er viktig at vi har slike døme på fjellområde som dette, til lærdom og kunnskapsbygging no og i framtida. At den er urørt betyr ikkje at den har vore ubrukt av oss talrike tobeinte. Nei, tvert imot så det vore ein svært sterk tradisjonsbruk her gjennom tidene. Men det har ikkje vore noko forbruk i stor skala, slik vi ser i mange andre sør-norske fjell i dag. No har ikkje alltid magemålet vore bra her heller, noko utnyttinga av villreinen viser. Først med massefangst av grådyr i så stor skala at bestanden vart sterkt redusert, og mange hundre år seinare da krutvåpenet kom i vanleg bruk. Dei førte nesten til utrydding av desse før talrike og nøysame fjelldyra. Freding fyrst på 1900-talet berga dei siste restane, og sakte men sikkert bygde bestanden seg opp att. Ein tok lærdom av overbeskatninga og retta opp att skaden – i vissheit om kva stor betyding reinen hadde i bygdene her.

Rik berggrunn med sterke føringar for planteliv og fauna

Medan fjellpartia lengre vestover i Reinheimen for det meste inneheld fattig berggrunn/grunnfjell, har områda ikring Slådalen og austover mykje rikt, kalkhaldig fjell som forvitrar lett og etterlet tjukke lag med lausmasse (sjå kartet). Sagt på ein annan måte; grunnfjellgneissen er hard og forvitrar lite. Difor blir det lite lausmasse og tungt tilgjengeleg plantenæring i slike område. Den rike berggrunnen gjev i det heile eit rikare naturmangfald som kan speglast i ein rik flora og fauna i området.

Fjellblomar og planteliv

Ein kar frå Lesja ytra ein gong at turen i Grønhøa nesten kunne samanliknast med dei planterike og velkjente Knutshøene på Dovrefjell. Og at det er rik flora både her og vidare austover i og ikring Jønndalen er det ikkje noko tvil om, ettersom berggrunntilhøva gjev slik god grobotn for vokster. Juni er vel månaden fjellblomeprakta er på sitt finaste. Men for mange blomar er blømetida kort og vintersvevnen lang. Da gjeld det og nyta dei i den korte perioden dei er på topp. På kjøpet får ein fine glimt av insektfaunaen i fjellheimen.

Villrein, nøkkelarten i området

Stadig vandring og utnytting av lav som vintermat er reinsdyra sin viktigaste tilpassing i til skrinne fjellnaturen. Vandre må dei gjera for å unngå nedbeiting av dei sårbare vinterbeita, mellom anna. Vinteren er såleis sjølve «nålauget» dei må gjennom i det barske leveområdet sitt. Den likaste sesongen for reinen er nok litt ulik det vi sjølve likar; middels kald vinter med lett tilgjengelege beite, og kjøleg sommar utan for mykje insekt. Reinheimen er eit komplett leveområde for reinen med ein god ballanse mellom ulike funksjonsområde. Store høgalpine og fonnrike område gjer at dyra lett finn vern mot insektplagen på varme sommardagar. Store vinterbeitereserver i aust kan bli svært viktig på lengre sikt dersom vi får meir ekstremklima med jamleg nedising av lavbeita.

På vårvinteren trekkjer bukkane ned mot fjellskogkantane for å finne dei første grøne spirene. Det trengst kraftig, proteinhaldig kost for å bygge opp att muskelmasse og gevir hjå bukkane. Her frå Slådalen.

Fostringsflokkane sin bruk av området vinterstid frå 1970-talet og framover

I perioden 1975-80 var det og felt ein del rein på Dovresida i Skardshøområdet. Dovrejegrar har fortalt at det allereie i 1975 var observert rein som kryssa Slådalsvegen og oppheldt seg både haust, vinter og vår i området mellom Skardshø og Ståkåhø i fjellet nord for Jønndalen. Ein vår såg dei til og med dyr framme på kanten ved Gamle Toftesetra frå nede i bygda på Dovre.  Observasjonar av dyr i dette området skjedde innanfor ei 5-års periode frå 1975 til 1980. I Skardshø er det også fangstminner som vitnar om førekomst av rein her i tidlegare tider. I Jettfjellet er det gode reinbeiter og elles gode vilkår for reinen – særleg vinterstid, men på grunn av barrierer (Jønndalen og Slådalsvegen), vil truleg ikkje reinen trekke gjennom denne passasjen ved Dalgrove –  der Jønndalen har sitt utspring. At den fysisk kan trekke over Jønndalen nokre få stader er gjerne mogleg. Observasjon av ein bukkeflokk nedst i Muslidalen mot Jønndalsgardane kan tyde på at dyr kan krysse over her (Gunnar Holum pers. melding). Ein blandaflokk på 100-200 dyr vart elles sett frå Jønndalssetrene i området aust for Muslidalen ein gong sist på 1970-talet (Jan Ove Jønndal pers. melding). Det er elles svært få opplysningar om rein i dette området, men Ivar Kleiven (1923) skreiv at det vart skote store bukkar her på 1700- og 1800-talet ”I mange fjell, helst nogo nerar dalføre, som de no alder er rein`n aa sjaa, va de go reinsvon førr i ti`om. Uppi Jettun paa Dovre gjekk de stødt nogre degre storbukke; di gamle Andgar`skarane skull` vera saa go`e reinskjyttare, og døm skaut te kvart aar nogre taa desse abrikjeleg store bukkom i Jettun. Angar`skaran livde for paa lag 200 aar si`a, men no ha de ikje vore skote rein`n i Jettun i 2 manns minne. Og paa saamaa gjer`e er de i fleire andre fjell som ligg bygden nerast.”.. Ikring 1970 rømte det ei simle frå Otta slakteri, som fann vegen oppi Jettaområdet. Folk ikring samla inn pengar slik at dei kunne kjøpa ein bukk sleppa ilag med simla. I bladet Fjellnytt (organ for tamreinlag) vart det i nr. 1-1973 skreve at ”..dyrene fant hverandre og nå har flokken vokset også.” Korleis det gjekk med desse dyra fortel ikkje soga noko om.

Rike vinterbeite ikring Maningtjønn i austenden av Reinheimen

Fokusområde

Området ikring Slådalsvegen (vinterstengt) og høgspentIeidningane (300 og 132 kV) på strekninga frå Fauttjønn til Jønndalen kan ha ein barriereeffekt på reinstrekket austover. Av inngrep elles er det hytter ved Fauttjønn og parkeringsplassar langs vegen.

I området ikring flaskehalsen der Slådalsvegen svingar ned mot Dalgrove i øvre enden av Jønndalen er det registrert nokre fangstgroper. Fangstminna viser at dette kan ha vore eit knutepunkt mot Jettfjellet. Det er ein god del vårobservasjonar av bukkeflokkar frå tilgrensande område på Slådalssida dei siste 40 åra. Dei beitar på groe og nyspira vier og dvergbjørk, ved sida av noko beitelav. Det er moderat vegtrafikk sommarstid forbi/gjennom området. I høve til mogleg trekk av rein til Jettfjellet er dette punktet svært sårbart, da det er ein av få passasjer mot dette «øyfjellet».

Reinen sine leveområde i Reinheimen og Breheimen. Oversyn over ulike beite- og bruksområde.

Ei reinsjakt utanom det vanlege

Reinsjaktsoger er det mange av frå Reinheimen, og nokre av dei har den store dølaforfattaren Ivar Kleiven skildra/gjeve att  på meisterleg vis, og ei av desse er truleg frå Slådalstraktene:  Ein vinterefta på 1860-talet trampar det i svalgolvet i Søre Kleive på Lalm; «Ein høg, førvaksin Kar i saueskinnskjol helsar og lyder etter um det kan vera Hus for honom og Stall-Rom for Øyken til morgons. Mannen er ein Lesja-kar som fer med Sild, fersk Auger (Uer) og Kveite for salg». Om kvelden vart det jaktprat og lesjingen tok såleis til orde: «..Eg og ein med meg var inni Fjelle og tok Mose, og da vi kvilte og fekk oss Mat um dagen, vart eg huga til å gå ein Sving inn etter Fjelle og sjå meg ut eit betre Mosetak. Uppi ei høgd eit godt Stykkje undan, kann-hende mest ein Fjordung (ein fjerdings veg – 2,824km), laag det att ei Snøfonn, og på henne saag eg ein myrk Flekk. Soli skein varmt om Dagen, og Himilen var som ein Spegel. Gode Augo har eg havt, og i slik klaar Haustluft i Høgfjelle kan ein sjå baade langt og klårt. Denna myrke flekken på Snøfonna tyktest meg noksaa underleg, saa eg vart staaande og nidstirre paa’n. Di meir eg stirde, di tydelegare tykte eg at det stod upp eit Par klurute Horn.

Eg tenkte meg um lite, men so sette eg paa aa rekkje fort uppetter mot Fonni. Da eg kom meir hell halvveges, saag eg baade vel og visst, at det var eit reinskrøtur som laag sola seg paa Fonni. Men kva hadde eg no der aa gjera – laut eg spørja meg sjølv. Likevel tykte eg det skulle vera snodigt aa sjaa kor nære eg kunde koma innpaa han, og saa drog eg meg varleg nærare og nærare fonni. Reinsbukken han laag der som han skulde vore dau – eg kom i Riflemaal og Haglmaal, og sist var det ikkje maalstongi imillom oss. Han maatte liggja og sova – for dau var han ikkje med di eg saag Vombi røyvdest nå han drog pusten. Det bar til aa verte tanketvil for meg, det: Skulde eg vaage meg paa aa kaste meg yvi han og freiste skjera han i Strupen?

Imillom kvart Stig eg tok, stod eg og eva meg um: Sett um han vann paa meg! Da kunde han lett gjera meg Skade attpaa! Eg var ikkje meir hell ein god famn fraa honom, og da saag eg han drog paa eine Framfoten og bivra i Skinne ved Bogen for ei flugu – nei, da knepte eg stilt upp fallekniven og heldt han fast imillom Tennom, slengde meg som ein Elding (lynsnar person) i Skrevs yvi manken på Reinsbukken og fata han fast i Horni med baae Hendom. Jau, da skulde døkk set han vart vakin, og eg fekk kjenne til at det ikkje vanta honom noko paa Helsa!

Det vart eit basketak so ingen skulde sett Maken, og det var ikkje Tid til å bruke kniven. Mange vendur heldt han paa å skulde faa Føtene under seg, og hadde han berre det gjort, hadde eg visst faatt frisk Skyss. Av all mi Makt streva eg aa halde Hovudet og Horni hans ned i Marki, og so lengi eg orka aa bende han ned aat jordi, kom han ikkje upp. Det stod hardt med oss ei lang Rid, og eg byrja kjenne at kom det til å vara ei Stund til, maatte eg gje upp. Men da var det som han dovna lite, han au, so mykje at eg vaaga paa aa fata kniven i høgre Handi og gjeva honom eit aalvorsleg Drag i Halsen, saa Blodet fræste burtetter Marki. Da losna han siste Venda, verre hell nokon gong, og det barst Kant i Kant med oss burtetter Fjelle so Jord og Smaastein stod fraa oss, og eg saag baade Solir og Stjernor for Augom. Elles so blødde han so snøgt av seg, at det til all Heppe (lykke) ikkje varde lang Stundi før han armast og laag dau millom hendom paa meg. Eg laut sleppe meg ende ned ei lang Ri og hiva etter pusten. Men døkk skulde set korleis eg saag ut! Sveite og Jord og Blod all upp!

Eg skremde mest Live av honom som var med meg, da eg kom att-ende aat honom. Han vilde no heller ikkje tru eit Ord paa meg, fyrr me kom der Bukken laag med sundskorin Hals. Og saa går det meg kvar eg fortel um denne Veidingi. Men spør andre fraa Lesja som fer, so skal døkk høyre det er sant kvart eit ord».

Basketaket i Slådalsfjella
(Teikning: Harald Kolstad)

Fugleliv i og ikring Slådalen – frå trolsk kraggskog til gråsprengte nutar

Når du ein tidleg sommardag skal på ein real og lang fjelltur, og målet er ein av desse høge gråsprengte kollene, da kryssar du heimane til mange slags fuglar. For kvar av dei har sine høgdesoner der dei er nøye tilpassa. Nokre har breie soner medan nokre har smale, og elles har dei også veldig ulike livskrav. Dersom du ikkje berre er oppteken av ei svettande hardøkt, kan du sansa mykje når du går for deg sjølv utan headsett på øyrene. Ikkje minst alle desse lydane frå orkesteret til fjellet sine fjørkledde vener. Du undrar deg også over at nokre er fargerike medan andre er kjedeleg gråe, og at nokre trivst best i og ved vatn, medan andre pilar bortetter tørre lyngrabbar. Dette er den levande fjellfuglheimen. Og tru ikkje at den er likeeins over hundre år, sjølv om landskapet er tilsynelatande likt! Neida, i periodar forsvinn artar nesten sporlaust, medan nokre som før var sjeldne atter blir meir talrike. Da er det tid for kjenne seg ærbødig, når ein tenkjer over kor lite ein forstår av dette eineståande samspelet. Og alle endringar i faunaen treng ikkje alltid å vera menneskeskapt heller.

Solveig Gråberg frå Dombås med felt reinsbukk i Ståkåhø 1977 (Foto: S. Gråberg).

Små og store byttedyretarar – med–spelarar i den finstilte fjellnatursyklusen

I dag lever vi i ein slags konfliktsone der ein må balansera hårfint mellom å ha ein levedyktig bestand av store rovdyr og å halde deira predasjon på beitedyr på eit akseptabelt nivå. Ein vil gjerne ha ein så intakt og opphaveleg fauna som mogleg, samstundes som det skal vera mogleg å utnytte dei fornybare fjellbeita til produksjon av kjøt. Det betyr også mykje for bygdesamfunna våre å kunne tilby eit breitt spekter av lokalt foredla mat, i ei tid med mykje negativ fokus på import av ultraprosessert industrimat.

Dagrovfuglar som kongeørna har gode jaktmarker i dei frodige Slådalstraktane, og framifrå hekkeområde i dei bratte bergfloga i Jønndalen. Før i tida var dei sett på som noko «styggedom», men i dag veit vi at dei har sin rettmessige og naturlege plass i fjellnaturen sin fauna.

No må vi sikra og reparera

Villreinen er proklamert som nasjonaldyret vårt. Det har den i sannheit fortent etter å ha fylt matfata våre i over 11 000 år. Men har vi spurt grådyra om løyve til å øydeleggja heimen deira? For det har vi gjort til gangs dei siste mannsaldrane. Men no meiner jamvel Ola og Kari at grensa er nådd. For nylege vindkraftplanar aust i Reinheimen vart møtt med unison motvilje av bygdefolket ikring. Ei tydeleg røyst frå grasrota om at nok er nok! Reinheimens far, Olaf Heitkøtter, la grunnen for ein meir bærekraftig forvalting av fjella ikring Nord-Gudbrandsdalen. Og spirene etter hans innsats lever framleis, takk og pris. Men mykje skamfaring av fjellheimen er VI likevel ansvarlege for. No må det sterk lut til for å bøta på dette. Ein prøvestein er tiltaksplanane som no er under handsaming.  Kanskje ein også skal vurdera om også Reinheimen bør få status som europeisk villreinområde, av di den er av våre mest urørte, heilheitlege leveområde for grådyra.  Men også her er det reparasjonspotensiale. Og den sommaropne vegen mellom Vågå og Lesja over Slådalen kan ein vel vurdera den vidare trongen for no når same vegsamband via Selsruste er sterkt opprusta, og like snar å køyra mellom dei to bygdene. Slådalsvegen kryssar over eit 1000 år gamalt massefangstanlegg for rein (Verket), og dette viser vel tydeleg kva viktig område dette har vore for reinen i uminneleg fortid. Også den minste av to kraftleidningar som kryssar over fjellet her kan attendeførast ettersom den ikkje lengre fører straum. At den mellom anna er ei dødsfelle for fugl som trekkjer forbi her er eit vel dokumentert faktum. Vi har mange sterke fjellbrukstradisjonar i Nord-Gudbrandsdalen, utan at tilhøyrande ressursar har blitt forbrukt. Det må difor vera plass både for tradisjonsjakt, beitedyr og ein mangfaldig, vill fauna i Reinheimen NP, i ein høveleg god ballanse. No må vi visa at det faktisk går an – både å bruka, sikra og reparera.

Etter ein lang marsj sørover snaufjellflyene på Slådalen kjem du til Fauttjønn. Dette er ei rik våtmark med eit mangfaldig fugleliv sommarstid. Her ser du eit lite utval artar av vade- og andefuglar som er observert her; brushane , grønstilk, havelle og toppand. Den rike berggrunnen gjev seg utslag i mykje lausmasser, frodig vegetasjon og mykje næring.