– Av Leif Kastdalen, Marijanne Holtan, Arvid Odland, Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Jan Heggenes,
Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø –
Reinen i Norge lever i ekstreme høyfjells- og arktiske miljøer. Vinterstid er det stor knapphet på mat i disse miljøene, og det er antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Men vi finner faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav. Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som er viktigst? Er kanskje ikke lav nøkkelressursen vinterstid, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon?
Villreinen er den siste overlever fra istidenes mega-fauna, og lever i ekstremt kalde miljøer. I villreinforvaltningen regnes vinteren som flaskehalsen for overlevelsen, og det er alminnelig antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Dette er nok i stor grad en konsekvens av at det i Norge har vært mye forsknings og forvaltningsfokus i naturlig lavrike villreinområder, som eksempelvis Hardangervidda, Rondane og Forolhogna. Men vi finner jo faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav, slik som i Setesdalsheiene. Vi vet også at i villreinområder der det nesten ikke er lav, klarer reinen seg likevel godt. En gjennomgang av litteraturen viser mange eksempler på at villrein kan greie seg utmerket uten lav, slik som på Sør-Georgia hvor noen få norske rein i sin tid ble satt ut.
Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som egentlig er viktig? Vi vet det er energikrevende for villrein å grave seg ned gjennom snøen for å finne mat på bakken, og gravingen avdekker bare et lite areal. Samtidig vet vi at villreinen vinterstid vandrer mye. Vi har antatt at dette er en jakt etter lavrike områder. Men kanskje er det lurere for villrein å søke til snøbare/snøfattige flekker med plantevekst og beite, mer uavhengig av vegetasjonen på stedet. Nøkkelressursen vinterstid er kanskje ikke lav, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon.
For å undersøke brukte vi posisjonsdata fra radiotelemetri på Hardangervidda, og videoopptak gjort av reinen selv i delområder innenfor Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei fra NINA. Disse data kombinerte vi med satellittbilder hvor vi kunne måle både lavmengdene og hvor det kom frem snøfrie areal på ettervinteren.
Snøbare flekker
Siden 2001 har NINA samlet inn et stort datasett fra 104 simler på Hardangervidda med GPS-enheter som har målt posisjonen hver tredje time gjennom vinteren (figur 1a). Tilbudet av snøbare flekker fikk vi frem ved å utvikle en modell som beregnet prosentandel snø i bildepikslene fra Landsat og Sentinel-2 satellittene (figur 1b). Vi fokuserte på snøforholdene fra slutten av april når det typisk er maksimalt snødekke og reinen er mest avmagret etter en lang vinter. Lavdekningen beregnet vi fra et stort utvalg av feltmålinger gjort på Hardangervidda og i Setesdalsområdene (figur 1c). Med disse data kunne vi undersøke hvordan GPS-plottene fordelte seg mellom snø og snøfrie areal på Hardangervidda, og sammenlikne dette forholdet med tilbudet vi målte med satellittdata. Det viste at mens 30 % av GPS-plottene falt på snøfrie flekker, utgjorde disse bare 17 % av areal i slutten av april.
Figur 1. a) GPS-posisjoner (desember-april) fra radiomerket villrein 2001-2017 (188 942 posisjoner).
Figur 1. b) Snøbare flekker (i rødt, definert som minst 50 % snøbart innenfor 30×30 m ruter. Dagalitangen og områdene nord for Rv 7 (prikket linje) var ikke med i analysene.
Figur 1. c) Tilbudet av lav målt med satellitt. Fargenyansene fra gult til rødt uttrykker fra lite til mye lav.
I neste steg gjorde vi en dypere analyse av reinens preferanse. I 6 øst-vest striper på Hardangervidda av 500 meters bredde, hadde NVE gjort målinger av snødybde i slutten av april i to år ved hjelp av flybåren laser (figur 1b). Disse data bearbeidet vi slik at de viste snødybden i et rutenett på 1×1 meter, og fra disse dataene kunne vi avlede hvilke areal som vanligvis blir snøfrie fra slutten av april. Innenfor stripene brukte vi GPS-observasjonene til å beregne sannsynligheten for at et areal ble brukt av rein som en funksjon av en rekke variabler vi tror kan påvirke reinens forflytningsmønster.
Spesielt ønsket vi å undersøke betydningen av: avstand til nærmeste snøbare flekk, snødybde i plottene og lavdekning. Samtidig korrigerte vi modellen for reduksjonen i snømengden fra vest til øst på Hardangervidda, høyden over havet, den topografiske posisjon i terrenget, dvs. hvor langt opp på en kolle/høydedrag plottet var, og interaksjonen mellom snødybde og lavdekning. Resultatet viste at sannsynligheten for at reinen brukte et gitt areal økte dess nærmere reinen var en snøfri flekk (figur 2). En tilsvarende sammenheng var det også for snødybde, ved at sannsynligheten for bruk økte sterkt for areal uten eller med lite snø.
Figur 2. Sannsynligheten for at et areal ble valgt av rein som en funksjon av avstand til snøfrie områder. Sammenhengen med snødybde viste nær identisk forløp når dybden var målt i cm.
Fra en slik sannsynlighetsmodell får vi også frem betydningen av de ulike faktorene og om de virker tiltrekkende eller frastøtende på reinen. Dette viste at både avstand til snøfrie flekker og snødybde var viktigere for reinens valg enn lavdekningen (tabell 1).
Tabell 1. Betydningen av variabler i en modell som uttrykker reinens sannsynlighet for bruk av et areal.
¹ Tegnet viser om faktoren virker tiltrekkende eller frastøtende på rein.
² Betydningen de enkelte faktorene har i sannsynlighetsmodellen uttrykt fra modellens parameterverdiene. Faktorene ble standardisert før analysen.
³ Målt med satellittdata som prosentandel lav innen 30×30 m ruter.
Videoopptak av reinen selv
På fem dyr, et i Nordfjella, to på Hardangervidda og to i Setesdal Austhei, hadde NINA i tillegg til GPS-enheten også montert et lite videokamera i halsbåndet. I denne perioden brukte dyrene en mindre del av de større villreinområdene. Totalt ble det i april og mai gjort opptak på 2076 ulike steder. Fra disse videoene var det mulig å undersøke hva reinen brukte tiden til, og spesielt hvordan snødekningen påvirket tiden brukt til vandring og beiting.
Videoene viste at dyrene brukte omtrent 1/3 av tiden til vandring (figur 3), resten var stort sett beiting eller hvile. Frekvensen av vandring var langt større enn til beitingen når det var mye snø, mens det forholdet var omvendt der det var lite snø (figur 4). Ingen av dyrene med videokamera ble noen gang observert å grave beitegroper i snø («cratering»).
Figur 3. Atferd til 5 villrein med videokamera (n = 2076 opptak) fordelt på fire kategorier.
Figur 4. Frekvens av (a) beiting og (b) vandring i forhold til snødekning.
Arealbruk i ulike områder
Siden det er stor forskjell i tilbudet av lav mellom villreinområder i Norge, er det interessant å kunne sammenlikne reinens arealbruk i områder der lavtilgang og tilgang på snøfrie områder varierer, og hvordan endringene i mengden av snøfrie områder på våren påvirker arealbruken.
Dette var det mulig å se nærmere på med GPS-data fra de videomerkede reinene. Villreinområdene Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei skiller seg mye med hensyn på forholdet mellom vegetasjonsløse areal og grønn vegetasjon, og på mengden av lav (figur 5). Spesielt er det lite lav i Setesdalsområdet. Arealfordelingen mellom de tre gruppene i figur 5 var omtrent den samme i områdene de kamera-merkede reinen brukte som i villreinområdene (avvik < 2%, noe mindre lav i delområdet i Nordfjella enn innenfor hele villreinområdet). Når tilbudet i delområdene er så likt med tilbudet i villreinområdene de hører til kan de betraktes som relativt representative utvalg for de større områdene.
Figur 5. Fordelingen av areal med grønn vegetasjon, lav og uten vegetasjon i tre villreinområder.
I fjellet fordeler snøen seg omtrent på samme vis hvert år. Det gjør det mulig å velge satellittbilder fra år og tidspunkt når snømengden i studieområdene var den samme som når GPS-dataene ble innhentet (2012 og 2017). Siden vi fra de fem dyrene hadde en sammenhengende sporløype fra starten av april og ut mai (kun mai på Hardangervidda), kunne vi gjøre en statistisk analyse hvor vi sammenliknet forholdene i hvert GPS-punkt med forholdene i 10 tilfeldige punkt i nærheten til hver observasjon. De tilfeldige punktene ble lagt ut etter samme fordeling som fremkom fra sporrekken ved å bruke alle målte avstander og retningsvalg.
I hvert punkt beregnet vi snødekningen, bratthet, solinnstråling, den vertikale plasseringen av punktet i forhold til nærmeste mindre kolle eller rygg, plasseringen i forhold til større topografiske trekk som åser og høydedrag, den fenologiske utviklingen av planteveksten og frodigheten på stedet. Fem rein med GPS-enheter er litt lite for å representere reinens arealbruk generelt. Likevel, sammenlikningene av reinens områdevalg langs en sporrekke, gir en god indikasjon på hvordan de ulike faktorene påvirker reinen.
Reinens bruk av områdene sett i forhold til snødekning, lavmengde og topografi kommer frem ved å legge GPS-plottene ovenpå kart som viser høydekvoter, utbredelsen av lav og snøfritt areal i slutten av april når snøtykkelsen er på det maksimale, og i mai når mye snø er smeltet (figur 6, 7 og 8).
Den statistiske analysen viste at de fem dyrene, både i april og mai, unngikk bratte partier og søkte mot soleksponerte areal på eller ved koller og rygger i terrenget. Den ene reinen i Nordfjella viste sterkest preferanse av de fem dyrene for snøbart areal både i april og mai. Forekomsten av lav var liten her, så områder med lav ble lite oppsøkt (figur 6). De to dyrene på Hardangervidda oppholdt seg i samme område og de viste omtrent de samme preferanser. Preferansen var tydelig også her for snøbart areal og de brukte mer områdene der det var mye snøbart areal, enn der det var best med lav (figur 7).
Figur 6. GPS-observasjoner fra to rein på Hardangervidda i mai vist sammen med dekningen av lav (gult) og med snøforholdene 8. mai. 2022 som bakgrunn. Snømengden i mai 2022 var omtrent lik med mengden i mai 2012 når GPS-dataene ble innhentet (SeNorge snødata).
Figur 7. GPS-observasjoner fra et dyr i Nordfjella med posisjoner fra april (blått) og mai (rødt). Gult areal viser dekning av lav. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2022 (høyre). Snødata fra SeNorge viste at snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2017.
Figur 8. GPS-observasjoner fra to rein i Setesdal Austhei. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2020 (høyre). Snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2012. Farge på plott og lav lik med figur 7.
De to dyrene i Setesdal Austhei oppholdt seg ikke i samme områder og de viste større forskjeller i preferansene, spesielt i april (figur 8). For reinen i Setesdal Austhei betydde snøfrie areal mindre enn i de to andre områdene, trolig fordi snøsmeltingen var kommet lengre her. I april søkte faktisk det ene dyret mot snørike partier, det andre ikke. I mai søkte de begge mot snøfrie areal. Forekomsten av lav var liten, så områder med lav ble lite oppsøkt. I mai trakk dyrene isteden ned til de lavereliggende delene av terrenget der lav ikke vokser.
På Hardangervidda, hvor vi bare hadde observasjoner i mai, viste de to dyrene høyest preferansen for areal med tidlig plantevekst. Den samme høye preferansen i mai for tidlig plantevekst viste dyrene også i Setesdal Austhei, men dette gjaldt ikke i april.
Det instrumenterte dyret i Nordfjella viste ingen større forskjell i preferanser mellom april og mai. Denne reinen skilte seg ut ved å ikke søke mot areal med tidlig plantevekst, men søkte likevel tydelig mot de frodigste lokalitetene i den ellers skrinne vegetasjonen.
Disse forskjeller i preferanser mellom de tre villreinområdene gjenspeiler trolig den store forskjellen i snøsmelting. I april er snømengden vanligvis på det maksimale, mens den endres meget raskt utover i mai. Siden reinen i Setesdal Austhei hadde større mulighet til å trekke mot lavereliggende deler av terrenget enn i de andre to områdene, gjenspeiler nok forskjellen i snøsmelting også reinens seleksjon for beiteareal.
Oppsummert vil vi si at våre undersøkelser tyder på at reinen på ettervinteren primært selekterer for snøbare flekker med vegetasjon, enten disse har god forekomst av lav eller ikke. Trolig fordi de snøbare flekkene reinen oppsøker er de mer frodige arealene hvor vegetasjonen kommer tidlig. Her finner de verdifullt beite av «grønne» planter.
For mer detaljert informasjon viser vi til artiklene:
Holtan M, Strand O, Kastdalen L, Bjerketvedt DK, Odland A, Pape R, Heggenes J (2023). Wild Mountain reindeer Rangifer tarandus winter foraging: snow-free areas a key resource for feeding. Polar Biology, 1-14.
Romtveit L, Strand O, Mossing A, Kastdalen L, Hjeltnes AW, Bjerketvedt DK, Odland A, Heggenes J (2021). Optimal foraging by a large ungulate in an extreme environment: Wild mountain reindeer select snowfree feeding habitats in winter. Ecol Evol, 11, 10409-10420.
