– Av Åshild Ønvik Pedersen/seniorforsker Norsk Polarinstitutt (NP), Vebjørn Veiberg/seniorforsker NINA, Brage B. Hansen/seniorforsker NINA, Leif Egil Loe/professor NMBU, Larissa Beumer/førsteamanuensis UNIS, Virve Ravolainen/forsker NP –
Toppfoto: Strukturtellinger av svalbardrein. Her hentes det inn data på antall dyr og deres alder og kjønn ved hjelp av en 10×42 kikkert. Slike tellinger foregår i alle overvåkingslokalitetene på Nordenskiöld Land og langs vestkysten av Svalbard. Foto: Dagmara Wojtanowicz / NP
Svalbardreinen er en svært viktig art i tundraøkosystemet. Den har en egen overvåkingsmodul i Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra (COAT), som nå er i full drift. Dette overvåkingssystemet skal gi forvaltningen kunnskap om hvordan artene og økosystemene påvirkes av de radikale klimaendringene som skjer i norsk Arktis. Vi gir her et lite innblikk i forskernes arbeid for å samle informasjon om hvordan de omfattende klimaendringene på Svalbard påvirker reinen. Noen av resultatene kan gi pekepinn på hva som er i vente på fastlandet.
Reinen i dalføret Adventdalen ved Longyearbyen telles av et feltlag i slutten av juni hvert år. Mellom 12 og 17 mil tilbakelegges av hver person for å registrer kjønns- og aldersstruktur i denne ikke-jaktede referansebestanden. Resultatene fra strukturtellingene brukes deretter som veileder for tildeling av kvotejakt i seks andre områder på Nordenskiöld Land. Foto: Dagmara Wojtanowicz / NP
Svalbardreinen er utbredt i alle landområder som ikke er dekket av bre på Svalbard. På øygruppa har totalbestanden økt kraftig etter at klimaendringene skjøt fart og frem til i dag. Snart har denne underarten av villrein vært overvåket i 50 år. COAT bidrar til overvåkingen av svalbardreinen fordi den er en stedegen art, er sterkt påvirket av klimaendringene og jaktes på av fastboende og et fåtalls fangstfolk.
Overvåking av reinen i COAT
Siden 1978 har forskerne kartlagt bestandsstørrelser gjennom årlige total- og strukturtellinger. Mangeårige merkestudier har også bidratt til å samle informasjon om individers utvikling og arealbruk både i innlandspregede (siden 1994) og kystpregede (siden 2014) studieområder. COAT bygger på og utvider denne eksisterende overvåkingen og setter søkelyset på direkte og indirekte påvirkning fra den viktigste økosystemdriveren, nemlig klima.
I COAT overvåkes klimautsatte arter og grupper i næringsnettet og deres samhandlinger gjennom fem overvåkingsmoduler: gås, rev, rein, rype og vegetasjon. I tillegg er det etablert et nettverk av stasjoner for vær- og klimamålinger langs viktige klimagradienter (kyst – innland og dalbunn – fjell). Tilstanden til reinen måles gjennom bestandsstørrelse og demografi (alders- og kjønnsfordeling), kroppsvekt og habitatbruk.
Overvåkingen av reinsdyr foregår med flere ulike metoder. Tradisjonelle observasjonsstudier av bestandsstruktur og kadavertellinger har pågått i snart fem tiår. Metodene er kvalitetssikret gjennom repetisjonstellinger og med bruk av ulike tellemetoder og dronebilder. COAT arbeider med ny teknologi og automatisering (GPS-sendere, kamera, droner og satellitter). Foreløpig er fjernmåling ikke noe godt alternativ til tellinger til fots. Svalbardreinen lever spredt i små grupper, og sannsynligheten for å oppdage dyr har vist seg å være størst ved bruk av observatører på bakken. Dette gir også langt bedre mulighet til å telle og klassifisere dyrene. Observatører på bakken er også nødvendig for å registrere dyr med enkle individmerker og undersøke kadavre fra siste vinter. Data fra fjernmåling er derimot nødvendig for å måle variasjon i vårens ankomst og vegetasjonens produktivitet i reinsdyras habitater i overvåkingsområdene, både innen sesonger og mellom år.
Kartet viser hvor på Svalbard det foregår intensiv overvåking av svalbardreinen (skravert med gult)
GPS-halsbånd på simler er viktig for å samle informasjon om reinens bruk av leveområde og hvordan arealbruken endres som følge av regnfulle vintre, snømengde om høsten og tilgang på beiteressurser. De siste tre årene har forskergruppa testet ut på både bukke- og simlekalver, med vellykket resultat, GPS-halsbånd som utvider seg. Kalvene merkes i løpet av sin første vinter når de er ca. 10 måneder gamle. Halsbåndene gjør det mulig å følge dyrenes overlevelse og eventuelle utvandring gjennom livet.
Reinen i økosystemet
Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard. Selv om den har klare preferanser for noen typer gress og urter, vil den hvis det kniper kunne spise de fleste av de om lag 180 karplanteartene og over 300 moseartene som sammen danner plantesamfunn i reinsdyras habitater. Gjennom beite, tråkk og gjødsling modifiserer reinen tundraen, som igjen påvirkes av gås som beiter og river opp plantene med rot. Selv om beitedyrene gås, svalbardrype og svalbardrein overlapper i habitatbruk i enkelte områder i deler av året, er det ikke tydelige tegn på at det foregår konkurranse om beiteplantene mellom artene. Reinsdyrbestanden påvirkes av tetthetsregulering i samspill med væreffekter, og konkurransen om maten er størst om vinteren, som er flaskehalsen for overlevelse og reproduksjon.
Det eneste landlevende rovdyret, fjellrev, er en generalist og henter mat fra økosystemet på land, men også ressurser fra havet som den finner i fjæra eller på havisen når den er der. Tilgang på reinsdyrkadaver på tundraen om vinteren og våren er viktig for fjellrevens reproduksjon. God valpeproduksjon, etter en kadaverrik vinter, kan øke predasjonstrykket fra fjellrev på andre bakkehekkende arter som rype, gås og vadefugler på tundraen. Dermed kan reinen ha en indirekte påvirkning på andre arter i økosystemet på Svalbardtundraen. Mer isbjørn på land gjør også kanskje at reinen i økende grad blir byttedyr for bjørnen? Dette er noe forskerne også har søkelys på i dag.
Ei umerka simle og en merka bukk på en isfri flekk ved Ny-Ålesund. Foto: Brage B. Hansen.
Hva skjer med leveområdene?
Svalbardreinen er tilpasset sine høyarktiske leveområder i løpet av mer enn 7000 år (basert på datering av gevir). I løpet av de siste tiårene har det derimot skjedd store endringer i det arktiske klimaet. I dag opplever reinen temperaturøkninger i alle sesonger, og mest om vinteren. Vinterne er mildere og nedbøren kommer nå oftere som regn. Mildvær og regn fører innimellom til at det dannes tykke islag på bakken eller i snøen. Dette stenger reinen ute fra beitene. Om ikke slike forhold er «normalen» ennå, er de mye vanligere enn før århundreskiftet. Dette betyr foreløpig at vintrene har blitt mer isete, men i framtida kan det også bli så mildt at snøen noen ganger tiner helt, og at det faktisk blir mer mat tilgjengelig.
Tidlig vår, varmere somre og en sen høst gir en lengre snøfri beitesesong for reinen. Høyere sommertemperaturer kan gi større mengde plantebiomasse, samtidig som næringsinnholdet til plantene kan forringes. I et høyarktisk miljø, som Svalbard, er sumeffekten sannsynligvis positiv, noe som gjør det enklere å legge på seg fett før vinteren kommer. Sommeren 2024 var den tredje på rad der det ble satt varmerekord i august. Da viste målestasjonen ved Longyearbyen at stedet var for varmt for å være en arktisk bosetning, og tundraen hadde temperaturer som i teorien kunne huse trær. Varmen fører også med seg tining av permafrosten og endringer i jordfuktighet, faktorer som er viktige for planter. Den økte plantebiomassen og forlenga snøfrie sesongen på Nordenskiöld Land har bidratt til tredoblede bestander i overvåkingsområdene der. Det er likevel vanskelig å spå om tundraens bæreevne vil fortsette å øke, og om reinen vil forbli en klimavinner i dette området.
Fangst-gjenfangststudier gir informasjon om tilstanden til dyrene i studiebestandene. På Svalbard har slike studier foregått i mer enn tre tiår. Dette dekker tidsperioden fra før den kraftige oppvarmingen frem til i dag. Foto: Stuart Thomson / UNIS
Simler fanges og merkes som kalv (ca. ti mnd.). Deretter gjenfanges de om vinteren så lenge de lever. Noen av dem får GPS-sender, slik at forskerne kan studere arealbruk og tilpasninger til et endret Arktis. Foto: Stuart Thomson / UNIS
Varmere vær kan gi motsatte bestandstrender
Vinterregn og isingsepisoder virker over store områder og fører til samvariasjon fra år til år i de overvåkede bestandene med tanke på dødelighet, reproduksjon og bestandsvekst. Likevel finner vi at summen av de samme type klimapåvirkninger bidrar til ulike trender for bestandsutviklingen mellom kyst og innland. Forklaringen ligger i noen små, men vesentlige forskjeller i vær, klima og responser hos reinsdyrene.
Først og fremst har årlig mengde vinterregn vært betraktelig større ved den meteorologiske stasjonen i Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya) enn ved Svalbard lufthavn (Adventdalen), noe som fører til oftere og verre isingsepisoder. Dernest har økningen i sommertemperatur ved Svalbard lufthavn vært større enn i Ny-Ålesund, hvor somrene også er kaldere. Fordi regnværsvintre har en negativ effekt på bestandsstørrelsen og varme somre en positiv effekt på planteveksten, vil netto påvirkning på bestanden bestemmes av styrken på de ulike klimaeffektene. Studiene våre har viste at de lokale forskjellene i vær og klima over tid bidrar til å forklare de sprikende bestandstrendene mellom kyst og innland. Enkelt sagt så har den positive effekten fra sommeroppvarmingen «overkjørt» den negative effekten av vinteroppvarmingen i Adventdalen, mens det motsatte ser ut til å være tilfelle på Brøggerhalvøya.
Noen av klimaeffektene vi observerer på svalbardreinen kan være overførbare til fastlandsrein. Blant annet kan mildere vintre også her forventes å føre til hyppigere ising, med redusert overlevelse og reproduksjon, som observert i noen tamreinbestander. Dette vil avhenge av hvordan snøforholdene endrer seg ellers. På samme måte kan kortere vintre – i hvert fall dels – motvirke dette. Det er kanskje mindre sannsynlig at varmere somre vil ha den samme positive effekten som (foreløpig) observert på Svalbard. Eksempelvis kan økte insektplager og redusert fordøyelighet av planter forventes å ha motsatt effekt.
Bestandsutvikling av svalbardrein i to av overvåkingsområdene, Adventdalen på Nordenskiöld Land, og Brøggerhalvøya på vestkysten av Spitsbergen. Merk at bestanden på Brøggerhalvøya stammer fra 12 dyr som ble flytta fra Nordenskiöld Land til Ny-Ålesund i 1978.
Kroppsvekt betyr alt
Lange tidsserier er viktige fordi de gir innsikt i trender og mønstre hos dyrene og i levemiljøet over tid. Kroppsvekt hos simler er en viktig tilstandsvariabel for reproduksjon og overlevelse, og den lengste tidsserien spenner over tre tiår (1994 til i dag). Gjennomsnittsvekta på simlene seinvinters har variert mye fra år til år, fra så lite som 40 kg til oppunder 60 kg. Variasjonen er i stor grad et resultat av vinterforholdene, som forsterkes av ressurskonkurranse under høye bestandstettheter. Regnfulle vintre med islagte beiter, men også svært snørike vintre, kan gi lave vekter, høy dødelighet, spesielt hos de yngste og eldste aldersklassene, og få kalver påfølgende sommer.
Klimaendringene har likevel ført til at vintrene har blitt gjennomgående kortere; våren kommer tidligere, og snøen legger seg seinere. Dette resulterer ikke bare i lettere mattilgang, men også en lengre sesong der det kan være mulig for plantene å vokse og kanskje en totalt sett økt planteproduktivitet. Dette gir gode vilkår for reinens tilvekst og oppbygging av energilagre, så lenge det ikke veies opp av redusert fordøyelighet, noe som er tilfelle i varmere strøk. På Nordenskiöld Land har vi, basert på fangst-gjenfangststudiene, beregnet at ei simle må ha levendevekt på om lag 54 kg i april for vellykket reproduksjon. Når vekta i april er under 50 kg, vil om lag halvparten av voksne simler ikke lenger være drektige i april. Kroppsvekta på senvinteren har stor betydning for reproduksjon og overlevelse, særlig for kalver og eldre dyr, og forklarer nesten 90 prosent av den årlige variasjonen i bestandsvekst hos svalbardreinen.
Det kan være smart å forflytte seg
Å bruke terrenget smart kan gi redusert vekttap på senvinteren og dermed større sannsynlighet for både overlevelse og vellykka reproduksjon. De første studiene av svalbardreinens arealbruk ble gjennomført ved hjelp av VHF-halsbånd tidlig på 1980-tallet. Moderne GPS-halsbånd ble først tatt i bruk i 2009. Slik teknologi har gitt ny kunnskap om arealbruk og om hva som utløser forflytninger.
Både gamle og nye studier viser at svalbardreinen er relativt stasjonær og forflytter seg i liten grad, spesielt under stabile, kalde vintre. Når bestanden på Brøggerhalvøya kræsjet vinteren 1994, da tykke islag dekket beitelandskapet, bestandstettheten var rekordhøy og overbeiting et faktum, flyttet deler av bestanden seg over havisen til gunstigere beiteområder på de sørligste halvøyene. Rundt århundreskiftet viste observasjonsstudier av merka dyr at rundt en tredel av simlene forflytta seg fram og tilbake mellom halvøyene i løpet av året, sannsynligvis pga. dårlige vinterbeiteforhold i «hjemmeområdet» kombinert med trangen til å vende tilbake til tidligere kalvingsområder. I dag ser vi svært sjeldent slike forflytninger fordi havisen er borte og leveområdene, sett fra reinens øyne, blir oppstykket. Dette kan sammenliknes med utfordringene for villrein på fastlandet når f. eks. leveområder stykkes opp av infrastruktur.
Av de 34 kalvene som har hatt ekspanderende GPS-halsbånd, var det én bukkekalv som dro til Sarstangen (hvor den døde) under en særdeles dårlig vinter på Kaffiøyra i 2023. Nesten alle kalvene som ble igjen døde også. Men noen rein finner mer eller mindre smarte løsninger på matmangelen – noen beiter i høyden på sparsom vegetasjon (og er derved svært utsatt for skred og fall), mens andre går i fjæra og prøver å overleve ved å beite på tang og tare. Dette fører svært ofte til diaré.
På Nordenskiöld Land, med åpne, sammenhengende dalfører og mindre alpine fjell, skjer forflytningene på land, og noen ganger mellom dalførene. Her er tidsseriene fra GPS-merkede simler satt i sammenheng med kroppsvekter i april. Det er vist at isingshendelser utløser forflytning og at det lønner seg å dra fra isdekte dalfører for å sjekke ut andre aktuelle beitelokaliteter. Belønningen kan være høyere kroppsvekt i april, og dermed økt sannsynlighet for overlevelse og vellykket reproduksjon.
Fortsatt er overvåking viktigere enn noensinne
Små, isolerte bestander kan ha svært lavt genetisk mangfold, noe som er tilfelle hos svalbardreinen, både generelt som underart og mer spesifikt for de minste, isolerte bestandene. Svalbardreinen har tilpasset seg levemiljøet sitt i løpet av mange tusen år og fremstår ganske robust mot innavlsdepresjon, på tross av høy innavl. Ett viktig spørsmål for forskning og forvaltning er om reinen nå evner å tilpasse seg de store, drastiske klimaendringene i Arktis. COAT har som mål å gi prognoser og varsle basert på dataene som samles inn, slik at vi også kan bidra til forvaltning av denne klimautsatte underarten.
Hva er COAT?
COAT er et overvåkingssystem som skal gi sikker dokumentasjon og tidlig varsling om effekter av klimaendringene på biologisk mangfold, naturressurser og økosystemprosesser i norsk Arktis, som grunnlag for forvaltningstiltak og tilpasninger.
COAT
- Overvåker tundraøkosystemet på Svalbard og i Finnmark.
- Er et av få økosystembaserte overvåkingssystem i hele Arktis.
- Kombinerer klima og økologi i et integrert observasjonssystem.
- Overvåker tilstandsvariabler med søkelys på klimasensitive arter og grupper.
- Bruker avansert og automatisert teknologi — lyd og kamera, droner og satellitter.
- Utvikler avanserte datadrevne modeller som kan gi prognoser og varslinger for økosystemet.
- Er etablert som et senter ved UiT – Norges arktiske universitet og i samarbeid med sentrale institusjoner ved Framsenteret og med finansiering på statsbudsjettet.
COAT Svalbard ledes av Norsk Polarinstitutt og skjer i tett samarbeid med forfattergruppas organisasjoner. Les mer på coat.no
