Av Tor Punsvik – pensjonert viltforvalter –
Villrein forventes å være mer sårbare for vindkraftanlegg enn tamrein. Forskning i Sverige viser at vindkraften der skaper store utfordringer for tamreinnæringen. Dyra unngår anleggsområdene, og især synskontakt og skyggekastene skremmer, i tillegg til støyen. Tamreinen lar seg heller ikke drive sesongmessig gjennom vindkraftanleggene, og de konkurrerer sterkt om høyereliggende deler av landskapet, som både huser de viktigste vinterbeitene og leverer mest vind. Det er veldig mye vi ikke vet, og da skal lovverkets «føre – var» tenking komme naturen og reinen til gode!
Vindkraft og rein i Norge
At tamreindrifta i stor grad påvirkes negativt av vindindustrien er velkjent, og med en meget sterk fellende Fosen-dom i Høyesterett fra 2021, skulle en tro myndighetene hadde lært. Men de store pågående vindkraftplanene som det jobbes med på Finnmarksvidda vitner ikke om det, og villreininteressene er på ingen måte sikret mot pågående vindkraftinteressenter, som har de styrende politiske miljøer i ryggen.
Men når det gjelder villrein og vindkraft har konfliktene vært av annen type og skala enn overfor tamreindrifta. I Miljødirektoratets rapport M-1309 – 2019 står det klart uttrykt:
«… Miljødirektoratet mener at vindkraftutbygging innenfor de ti vedtatte nasjonale villreinområdene er uforenlig med forutsetningene for disse områdene og derfor bør være uaktuelle for konsesjonsbehandling, og at det bør legges stor vekt på eventuell konflikt med villrein også i de øvrige villreinområdene.» Nå forstår jeg at dette heller ikke er helt til å stole på i det politiske landskapet som i dag rår, og dessuten er det 14 villreinområder som ikke omfattes her.
Heller ikke de nasjonale villreinområdene har vært sikret mot vindkraft, og sjøl kjenner jeg svært godt to saker som berører et av disse, Setesdal Ryfylke villreinområde. Jeg var som fersk pensjonist, etter mer enn tre tiår som bl.a villreinforvalter hos fylkesmann/statsforvalter i sør, hovedvitne mot Buhei vindkraftanlegg i Kvinesdal, i Lister Tingrett i april 2019. Et kjernepunkt var at konsulenten bak konsekvensutredningen om villrein ikke nevnte at planområdet lå innenfor det definerte nasjonale villreinområdet Setesdal Ryfylke, men kun forholdt seg til grenser i den politisk framforhandlede og vedtatte regionale planen, omtalt som Heiplanen. Da Norsk Vind sendte melding om stort vindkraftanlegg i Skreå i Sirdal nevnte heller ikke de at planområdet lå innenfor grensene til samme villreinområde. Heldigvis sa kommunestyret i Sirdal sist høst nei til å konsekvensutrede prosjektet.
Det er dessverre nettopp så tidlig som meldingsfasen det gjerne viser seg nødvendig å stoppe slike planer. Jeg har lest en rekke konsekvensutredninger om vindkraftplaner, samt en del som angår bygging i eller opp mot villreinområder. Alle disse farges gjerne av at utbygger står fritt til å velge «medgjørlige» konsulenter, som naturlig nok gjerne vil unngå «å bite hånda som forer dem». Dessuten har vi mye erfaring med hvordan vindkraft splitter lokalsamfunn som tidligere har stått samla, og jo lenger prosessen går jo sterkere blir gjerne motsetningene.
Prosessen bak et vindkraftverk
I 2009 ble konsesjonsbehandling av vindkraftanlegg ført fra Plan- og bygningsloven til Energiloven, for å effektivisere prosessen og få prosjektene raskere gjennom for realisering. Mens kommunene er den viktigste arealforvalter etter Plan- og bygningsloven ble de nå redusert til en høringspart på linje med veldig mange andre aktører. De lokalt negative erfaringene med vindkraftanlegg bidro til økt motstand, som kulminerte i 2019 da NVE sendte ut forslag til Nasjonal ramme for landbasert vindkraft. Motstanden mot prosjektplanene økte kraftig, og det er få nye konsesjoner for vindkraftanlegg gitt etter 2019.
Etter en Stortingsmelding om vindkraft har Stortinget vedtatt flere endringer i både Plan- og bygningsloven og Energiloven. Den viktigste er at fra 1.7.2023 kom kravet om at områderegulering etter Plan- og bygningsloven skal foreligge før konsesjonsbehandling etter Energiloven iverksettes. Det ga en helt ny forutsigbarhet for alle berørte, og en viktig lokalpolitisk «hånd på rattet» tidlig i prosessen kunne spare også vindkraftindustrien for unødig store investeringer i prosjekter som manglet tilstrekkelig lokal støtte. Første steg i prosessen er at utbygger søker støtte hos aktuelle grunneiere, og deretter sender melding til kommunen og NVE om sine planer. Dersom kommunestyret sier nei til konsekvensutredning for prosjektet, slik mange kommunestyrer i nyere tid har sagt, stopper prosjektet der. Riktignok kan utbygger komme med reviderte nye forslag, men forhåpentligvis tar de det lokale signalet. Min omfattende erfaring fra sør i landet er at jo lengre slike prosesser pågår, jo sterkere splittelse oppstår i lokalmiljøet. Noen vil alltid ha gevinst av realisering, mens de fleste berørte vil oppleve redusert livskvalitet og redusert verdi av eiendom.
Dersom kommunestyret ønsker at det utarbeides en konsekvensutredning (KU) for prosjektet, så skal slike utarbeides i tråd med offentlige krav, men som tidligere nevnt av private konsulenter utbygger står fritt til å velge. Kommunen kan så si nei til prosjektet etter at KU foreligger, og andre berørte aktører kan uttalelse seg gjennom høringer. Er kommunen positiv til planene, er det NVE som beslutter om det skal åpnes for konsesjonsbehandling. Dersom konsesjon gis skal utbygger i etterkant komme tilbake med en MTA-plan for prosjektet (Miljø, Transport & Areal), som blant annet skal klargjøre hvor turbiner skal stå, sjøl om disse antydes allerede i meldingsfasen.
Hva sier NVE om vindkraft og villrein?
På nettsidene til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) leser jeg: «Et vindkraftverk vil kunne påvirke villrein gjennom vindturbinene i seg selv, kraftledninger og veiene tilknyttet anlegget. Potensielt vil etablering av vindkraftverk i villreinens leveområder kunne føre til at villrein blir fortrengt og forstyrret både i anleggsfasen og i driftsfasen, og i verste fall bli avskåret fra å bruke deler av leveområdet. Dette vil kunne påvirke dyrenes kondisjon og produktivitet. Effektene av tekniske inngrep og forstyrrelser på villrein er studert i flere sammenhenger, og har vist en sammenheng mellom forstyrrelser i villreinens leveområder, reinsdyras arealbruk og villreinområdenes bæreevne. Det internasjonale ansvaret Norge har for en vesentlig del av villreinbestanden i Europa, kombinert med villreinens sårbarhet for inngrep og aktiviteter i dens leveområder, gjør at viktige funksjonsområder for villrein inngår i nasjonale og vesentlig regionale miljøverdier som kan gi grunnlag for innsigelse (rundskriv T-2/16).»
Videre står her: «Det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om hvordan vindkraft vil kunne påvirke reinsdyr er basert på studier av tamrein. Resultatene fra disse kan dermed ikke uten videre overføres til villrein, men gir en indikasjon på hvilke effekter som kan forventes. Opphavet til de norske villreinbestandene tilsier også at det vil kunne være noe variasjon i hvordan individene påvirkes, avhengig av tamhetsgrad og genetiske forskjeller.
Undersøkelser av villreinens skyhetsgrad har vist at den opprinnelige villreinen har lengre fluktavstand ved forstyrrelser og større skyhet enn tamrein og forvillet tamrein. De fleste studier som sammenligner villrein og tamrein ser på korttidseffekter av menneskelige forstyrrelser og sier lite om hvilke konsekvenser forskjeller i atferd har for reinens unnvikelse og arealbruk. Forskjellene på populasjonenes skyhetsgrad tilsier imidlertid at man skulle forvente tilsvarende forskjeller også når det gjelder unnvikelse og hvordan forstyrrelser påvirker arealbruken. Vi mener derfor at effektene fra arealinngrep og forstyrrelser (som vindkraftanlegg) som utgangspunkt bør kunne forventes å være større hos villrein enn hos tamrein.»
Hvilke erfaringer har vi så med vindkraft og tamrein?
Undersøkelsene fra Fosen viser at det er stor overlapp mellom de viktigste vinterbeiteområdene og der vindturbinene plasseres, men det er i første rekke fra broderfolket i øst vi kan hente kunnskap gjennom deres omfattende forskning. Mange av de totalt mer enn 1500 vindturbinene som er reist i Sverige står i beiteområder for tamrein, som utgjør 55 % av landet. Siden vi har beskjedne kunnskaper om vindkraft og rein i Norge, er det i første rekke hos dyktige forskere i nabolandet vårt vi må hente kunnskap for også forstå forventede effekter på villrein. Professor Anna Skarin ved Svenska Lantbruksuniversititet (SLU) har ledet mye av denne forskningen, som har vært en viktig kunnskapskilde til denne artikkelen. Hva er det så Anna Skarin og hennes forskningskollegaer har funnet?
- Reinen er uvillig til å passere vindkraftanlegg under sesongtrekk, og det skaper betydelige problemer for reindriftsnæringen.
- Dyra oppsøker ikke tidligere brukte kalvingsområder for dette formålet når det er bygd ut vindkraft her.
- Generelt unngår dyra å bruke områder nærmere enn 5 kilometer fra vindkraftanlegg, og søker gjerne deler av terrenget der de slipper å ha synskontakt med turbinene.
- Vindturbiner plasseres gjerne på høyereliggende deler av landskapet, hvor også reinen har sine viktigste vinterbeiter. Dette er beiteområder som forventes å øke sin verdi for dyra med de pågående klimaendringer.
- Forskerne fant at dyra var langt mer urolige i beiteatferd i nærheten av vindkraftanlegg enn ellers.
- De to tilfellene der dyra ble funnet å foretrekke nærhet til vindturbiner var under sterkt insektstress og søk av åpnere flater med vind, og når rovviltpresset var særlig stort – erfart med jerv til stede.
Jeg vil anbefale den interesserte leser å søke Anna Skarin opp på Youtube, der ligger utfyllende foredrag som gir en god innføring i de svenske erfaringene. Hun legger også stor vekt på at vindkraft må ses i sammenheng med de mange andre negative påvirkninger tamreinen er utsatt for – den kumulative eller samlede belastning.
Alt det vi ikke vet?
NVE er ærlige på sine nettsider når de påpeker at det er veldig mye vi ikke veit om hvordan dyreliv påvirkes av vindkraft. Naturmangfoldloven skal være førende for vår arealplanlegging og utbygging i norsk natur. Den stiller strenge krav til kunnskap når større inngrep skal planlegges og vedtas, også krav om å vurdere samlet belastning og økosystemtilnærming. Dersom ikke kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig skal prinsippet «Før var» praktiseres, og tvilen skal da komme natur og dyr til gode – etter intensjonen, om ikke erfart praksis.
Hvordan vindkraft påvirker høyere dyreliv fysiologisk, herunder folk, er et tema som er kraftig underkommunisert i norske vindkraftsaker. Jeg har ikke registrert at helsefaglig og medisinsk kyndige har i svært inne i konsekvensutredninger, sjøl om vi har god dokumentasjon på at både støy og skyggekast påvirker oss. Tilsvarende er lite undersøkt på pattedyr og fugl, men et omfattende studium fra England på hvordan vindkraft påvirker grevlinger kan jo gi en pekepinn. Grevlinger er svært stasjonære, og de som hadde territorier innenfor en kilometer av et vindkraftanlegg hadde flere ganger høyere nivåer av stresshormonet kortisol, enn grevlinger uten vindkraftstress. I tråd med føre-var tenking bør vi derfor anse øvrig dyreliv utsatt for samme type stress som påvist hos britiske grevlinger. Reinen har også svært god hørsel, og forventes å oppleve tilsvarende stresseffekter.
