VILLREINEN
Årbok med aktuelt stoff fra Fjell-Norge
2023
Utgiver: Villreinrådet i Norge
Foto: Kjell Erik Engmark
Kr 180,-
1
2023
VILLREINEN
forstyrrelseskilder har på villreinen. Vi anbefaler virkelig en interessant artikkel om nyutviklede, statistiske modeller basert på resultatene av all denne forskningen. Med disse modellene er det mulig å ta ut kart som f. eks viser et samlet resultat av alle forstyrrelseskilder i et område. Og man kan lage fremtidsscenarioer for å forutsi virkninger av inngrep, eller effekter av endringer som å fjerne en turisthytte, en sti e.l. Det mest spennende er at man selv kan gå inn på nettet og leke seg med kartanalyser i forskjellige villreinområder. At slike modeller vil bli uvurderlige verktøy i den framtidige forvaltningen av våre villreinområder, er noe vi allerede nå tør å fastslå.
Årets Villreinen inneholder også to meget interessante og gode artikler om CWD (skrantsesjuke). Selvfølgelig et tema vi gjerne skulle vært foruten, men slik det er blitt er tross alt kunnskap om temaet den eneste veien ut av onde - hvis mulig... Anbefales!
Videre får vi en utdypende presentasjon av Rášša-prosjektet, et samarbeidsprosjekt mellom et forvaltingsområde for villrein og et for tamrein.
Dette var noen smakebiter fra innholdet i årets Villreinen - nå er det bare å finne godstolen og fordype seg i stoffet, eller kanskje bare bla litt og se på flotte bilder?
God lesing!
Bestilling av årboka
eller fra:
Villreinrådet i Norge
Fred Ivar Aasand
Snekkerstvegen 7B
2316 Hamar
Mobil: 99 10 15 16
Epost: fiaasand@gmail.com
Redaktør Fred Ivar Aasand
Mobil: 99 10 15 16
Epost: fiaasand@gmail.com
Utgiver av årboka
Villreinrådet i Norge
Styret i Villreinrådet
Endre Lægreid, leder
(Hardangervidda, nemnd)
Olav Søderberg, nestleder
(Snøhetta, nemnd)
Kristian Eiken Olsen
(Setesdal Ryfylke, utvalg)
Randi Rust
(Reinheimen-Breheimen, utvalg)
Gunnvor Sunde
(Sogn og Fjordane, nemnd)
Redaksjonsrådet
Består av styret i Villreinrådet pluss:
Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)
Kjetil Bevanger (NINA)
Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)
Sekretær
Christian Hillmann
Tlf.: 90 15 25 71
Epost: christian.hillmann76@gmail.com
Annonser
Jan Erik Nygård
Ulvenv. 123B, 0665 Oslo
Mobil: 913 52 402
Epost: nygjan@online.no
Sats og layout: Fred Ivar Aasand
Trykk: UnitedPress Trykkeri
Abonnementsregister på nettsiden
Vi har nå tilrettelagt for å tegne og administrere abonnement av årboka Villreinen i nettbutikken på villreinen.no. En ting er at man sparer ca. 20 % på prisen, men kanskje viktigere er det at man selv kan administrere og oppdatere sitt abonnement med riktig leveringsadresse og annen personlig informasjon. Man kan selvfølgelig også si opp abonnementet direkte på nettsiden, og man får full oversikt over alle kjøp man foretar. Tegner du abonnement på årboka i nettbutikken får du automatisk påminnelse om fornyelse før utløpsdato. Betalingen skjer med bankkort eller Vipps.
Samlet sett håper vi dette vil føre til mindre retur av blader og en mer effektiv forsendelse.
Vi har foreløpig ikke overført eksisterende abonnenter til nettbutikken, men sender ut Villreinen med vedlagt faktura til alle registrerte abonnenter som tidligere . På sikt er det imidlertid et ønske å få flest mulig over i det nye, digitale abonnementsregisteret.
Temahefte om forvalting
Villreinrådet jobber med et nytt temahefte om forvaltning av villrein, som etter planen vil bli utgitt i løpet av året. Temaheftet vil inneholde mye nytt stoff, supplert med noen artikler hentet fra eldre årganger av Villreinen. Utgivelsesdato er ikke fastsatt, men vi vil publisere informasjon på villreinen.no og sende informasjon til alle som står oppført i vår mailingliste.
Smakebiter fra Villreinen 2023
Årets utgave av Villreinen favner som vanlig bredt i villreintemaer. I fjor fikk seks av de ti nasjonale villreinområdene rødt lys etter kvalitetsnormen for villrein. Siden det står så dårlig til må det konkrete tiltak til for å forbedre forholdene for villreinen. Vi får presentert status for arbeidet som gjøres gjennom såkalte tiltaksplaner.
Det er forsket mye de siste tiårene for å beskrive og tallfeste virkningen ulike
Villreinen – vårt ansvar
Fred Ivar Aasand
redaktør
2023
VILLREINEN
8Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonalevillreinområder?
12Rášša – møte mellom sør og nord, vill og tam
18Fjellstyrenes rolle i villreinfjellet
20Hvor store beitearealer har villreinen tapt?
28Skrantesjuke og «friskmelding» av villrein – metodikk og status
36NMBU og reinsdyr – forskning & undervisning
38Felles arealbruks- og klimautfordringer for vill og tam rein
41Vinner eller taper svalbard–reinen på klimaendringene?
43Reinens fysiologi og påvirkning av klimaendringer
46Hvorfor synker kalvevektene?
50Ei jakthistorie fra fjelltraktene nord på Dovrefjell
54Tunell som restaurering av villreintrekk
62Viljen til å ta vare på villreinen på Hardangervidda er der!
70Kan reinen på Hardangervidda reddes for framtida?
74Villreinvennen og hedersmannen Lars Arne Bay har forlatt tiden
78En ringrev slutter – en ny kommer inn
80Villreintrekk i med- og motvind
84I kor stor grad har villreinen tilpassa seg oss menneske frå forhistorisk tid og fram til i dag?
92Villreinen – Norges nasjonaldyr
94Kampen om Dovrefjell
Innhold
3
2023
VILLREINEN
VILLREINEN
for Vidda-reinen der det er handtering av skrantesjuka som er førande for det aller meste. I staden for å ha ein sunn og frisk bestand på rundt 10 000 vinterdyr med god struktur og mykje storbukk, er målet no ein bestand på 4000-4500 dyr uten storbukk. Det er så ein må klype seg i armen for avdekke om dette er verkelege problemstillingar eller om det er ein vond draum. I Nordfjella klamrar ein seg til håpet om at det heller ikkje i år skal gjerast funn av cwd i sone 2 - og at det i såfall kan teljast ned til oppstart av reetablering med villrein i sone 1. Me kryssar fingrane for dette!
Villreinforvaltning er ein balanseøvelse av dei sjeldne. Me som engasjerer oss i villrein og villreinforvaltning på ulike område, er alle oppriktig glade i villreinen. Dei aller fleste av oss er òg ivrige brukarar av fjellet. Det må halde fram, og dei neste generasjonane som skal sikre villreinen si framtid må også få oppleve desse fantastiske dyra i sitt rette element. Så samtidig som me må sikre dyra fred og ro, så kan det ikkje verta «skambelagt» og ha sett ein reinsflokk. Det er ein krevande balansegang.
Takk for at de er engasjerte i å sikre det beste for villreinen!
Endre Lægreid
Leiar i Villreinrådet
Regjeringa vedtok i oktober 2022 å starte arbeidet med ei eiga Stortingsmelding for villrein. Bakgrunnen er at til tross for alle omsyn som vert teke for at villreinen skal få det betre så peikar dei aller fleste pilene feil veg.
Formuleringa klima- og miljøminister Espen Barth Eide brukte når Regjeringa informerte om sitt vedtak var: «Det er eit stort behov for å betre tilhøva for villreinen i Norge. Det er nødvendig for å sikre at arten overlever. Det er gjort mykje for villreinen dei seinaste åra, men det har ikkje vore tilstrekkeleg».
Det store spørsmålet er: Kva vil dette bety for villreinen?
Ein kan umiddelbart fastslå at ei eiga Stortingsmelding lyfter statusen til, og fokuset på, villrein til eit heilt anna nivå. Dette åleine gjer at heile villrein-Norge heiar på Regjeringa i denne saka! Takk skal de ha!
Villreinrådet har kome med ei rekkje konkrete innspel i dei to møta Klima- og miljødepartementet har arrangert, seinast den 3. mai. Nokon hovudsaker me har fokusert på er:
Framdriftsplanen er at Stortingsmeldinga skal handsamast av Stortinget i vårsesjonen 2024. Me ventar i spenning!
To andre og viktige prosessar som skal ferdigstillast i 2023 er knytte til kvalitetsnorm for villrein. For dei nasjonale villreinområda som kom i raud kategori i fjor er arbeidet med såkalla tiltaksplanar i full gang. Dei planane skal føreslå ulike konkrete tiltak som i sum skal bidra til å lyfte områda minimum til gul kategori. Forslag til tiltaksplanar skal overleverast til Miljødirektoratet innan 1. desember i år. Oppdraget med å utarbeide tiltaksplanane vart gjeve til ansvarlege Statsforvaltarar i dei berørte villreinområda. Dei har vidare engasjert Norsk villreinsenter til å bistå med skriving og medvirkningsprosessar. Det vert lagt ned eit omfattande arbeid og me har store forventningar til sluttprodukta.
Parallelt med dette pågår arbeidet med å klassifisere dei resterande villreinområda i høve Kvalitetsnormen. Også dette arbeidet skal etter planen ferdigstillast i 2023.
Det er dessverre også i år nødvendig å rette noko fokus mot skrantesjuka. For vårt største villreinområde, Hardangervidda, held sjukdomen eit knallhardt kvelartak på bestandsforvaltninga. Etter jakta sist haust kom den nedslåande beskjeden at det var påvist smitte i ei av dei siste simlene som vart fellte under jakta. Dermed er to dyr, ein bukk (2020) og ei simle påviste med cwd. Det er nyleg vedteke ein bestandsplan
Leiar
Stortingsmelding for villrein – kva vil det bety?
4
Dugnad for villreinen
For hundre år siden sto villreinen i Sør-Norge i fare for å bli utryddet på grunn av intensiv jakt og utbredt tamreindrift. I dag er villreinen truet på nytt. Vi trenger en nasjonal dugnad for å hindre at den forsvinner fra norsk natur.
Villreinen var en av de første store pattedyrartene som inntok landet vårt etter siste istid. Siden den gangen har den vært en viktig ressurs for oss
tobeinte som vandret nordover i villreinen sine fotefar. Først som en viktig og sikker kilde til mat og klær, og i mer moderne tid som et populært
jaktobjekt og en del av selve folkesjela til de som bor i og ved fjellområdene sør for Trondheimsfjorden. I begynnelsen på 1900-tallet var det like før det
2023
VILLREINEN
Brunstig bukk i Norefjell-Reinsjøfjell. Foto: Kjell Erik Engmark.
Foto: Marit Sletten
5
gikk galt. Høyt jaktpress og en ekspansiv tamreindrift truet villreinen i Skandinavia slik at den nesten ble utryddet. Bare noen få flokker var igjen i Sør-Norge. Etter krigen ble det et økt søkelys på villrein i Norge. Det ble arbeidet aktivt for å reetablere villrein i de sør-norske fjellområdene samtidig som man satte strenge rammer for jakta. Man startet også viktige grep for å ta vare på villreinen sine leveområder. I 1962 ble Rondane nasjonalpark etablert, som den første i Norge. Et hovedformål med vernet var å «ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane». Siden har en rekke nasjonalparker og landskapsvernområder blitt opprettet for å sikre leveområdene til villreinen. Forvaltningen har blitt mer og mer basert på kunnskap, og kunnskapen har blitt stadig bedre. Alt skulle derfor ligge til rette for særs gode levekår for villreinen, men slik har det som kjent ikke blitt. Samtidig har nemlig andre trender og behov fra storsamfunnet blitt mer og mer framtredende, noe som dessverre har virket negativt inn på villreinen og dens leveområder.
Skal vi peke på en enkelt faktor som gjør livet vanskelig for villreinen, er nok mange enige om at det er vår egen bruk av villreinfjellene som er den viktigste negative faktoren. Det er vi som er hovedgrunnen til at situasjonen for villreinen dramatisk har endra seg de siste 100 årene. Summen av veibygging, hyttebygging, storstilt utbygging av vannkraft med tilhørende oppdemminger, anleggsveier og kraftledninger, turisthytter, merket stinett og økt tilrettelegging inn i fjellheimen har direkte og indirekte ført til tap av leveområder og fragmentering av villreinen sine leveområder. Kjente problemstillinger knyttet til brutte trekkveier, neddemte beiteareal, forstyrrelser fra kraftutbygging, vei og jernbane, og sekundæreffekter knyttet til økt hyttebygging, fritidsbruk og stinett med utgangspunkt i anleggsveier etc. går igjen i alle villreinområdene våre i dag. Villreinens rike dekket opprinnelig et stort areal på rundt
45 000 km², eller i underkant av en fjerdedel (!) av Sør-Norges fastlandsareal. Det er ikke småtteri. Men etter hvert er dette området gradvis blitt
stykket opp i mindre og mindre biter. Om en tenker på at villreinen i dag forvaltes i 24 adskilte områder og at flere av disse villreinområdene er ytterligere oppdelt i delområder på grunn av fragmentering og barrierer, ser man at villreinen har store utfordringer.
Denne fragmenteringen gjør nemlig arealene sårbare. Både for menneskelige inngrep fra mange kanter utenfra, men også for lokale hendelser innenfor villreinområdene. Små, lokale populasjoner er nemlig også mye mer utsatt ved plutselige, tilfeldige, hendelser som ising på vinterbeiter, snøskred, skogbrann eller sykdom. Dermed blir det å sikre villreinen gode leveområder helt sentralt i å redde villreinens overlevelse.
Naturtap og menneskeskapte klimaendringer er blant de største utfordringene verden står ovenfor. Vi ser allerede at villreinen blir påvirket av den globale oppvarmingen. Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan klimaendringene vil påvirke villreinen i årene
2023
VILLREINEN
Foto: Kjell Erik Engmark
6
som kommer, men det er relativt bred enighet om at klimaendringer vil kunne skape vesentlige utfordringer..
Utfordringsbildet for villreinen er sammensatt. En bærekraftig og helhetlig forvaltning er avhengig av god kunnskap, gode virkemidler, lokal forankring og lokalt engasjement. Dette krever samarbeid mellom brukergruppene og forvaltningsmyndighetene, og en felles forståelse for viktigheten av å ta vare på villreinen og dens leveområder på en balansert og god måte.
Villrein er som vi vet en nasjonal ansvarsart, og det innebærer at Norge har et særleg internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og dens leveområder. Men det er ikke først og fremst av hensyn til omverdenen at vi må ta vare på reinen. Villreinen er en viktig
del av vår norske natur, og er ein kilde til kulturell, økonomisk og rekreasjonsmessig verdi for oss. Og den har stor verdi i lokalsamfunnene både som høstbar viltressurs og som tradisjons- og kulturbærer.
Vi er nå, som mange vet, i full gang med å utarbeide tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene og å utarbeide en stortingsmelding om hvordan vi kan forbedre forholdene for villrein i Norge. Vi har en ambisiøs framdriftsplan. Utkast til tiltaksplaner skal foreligge innen utgangen av året, og stortingsmeldingen skal legges fram i 2024. Prosessen og tidspunktet for når tiltaksplanene skal bli vedtatt, vil vi komme tilbake til.
Verken tiltaksplanene eller stortingsmeldingen lages av oss i KLD alene.
Villrein-Norge er fullt av kompetente og engasjerte folk som allerede bidrar eller har bidratt mye inn i dette arbeidet. Medvirkning er en suksessoppskrift og relevante myndigheter og aktører både lokalt, regionalt og nasjonalt må bidra i dette arbeidet. Det er et stort behov for å bedre forholdene for villreinen i Norge. Det er rett og slett nødvendig for å sikre at arten overlever. Gjennom arbeidet med tiltaksplanene og stortingsmeldingen ønsker vi å involvere bredt, og løfte debatten om hvordan vi skal ivareta villreinen i dag og inn i framtiden.
Jeg ønsker dere alle velkommen med på den store dugnaden for villreinen!
2023
VILLREINEN
Foto: Kjell Erik Engmark
8
Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?
I fjor fikk seks av de ti nasjonale villreinområdene rødt lys etter kvalitetsnormen for villrein. Siden det står så dårlig til må det konkrete tiltak til for å forbedre forholdene for villreinen. Arbeidet skal gjøres gjennom såkalte tiltaksplaner. Sammen med situasjonen med skrantesjuke og villreinens endrede status til “Nær truet” på rødlista er dette også grunnen til at det skal lages en stortingsmelding om villrein, koblet opp mot utviklingen av tiltaksplanene.
Sju områder først ut
I første omgang skal det lages utkast til tiltaksplaner for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane, Snøhetta og Knutshø. Setesdal Austhei oppnådde middels kvalitet (gul) ved klassifiseringen, men det lages en felles plan sammen med Setesdal Ryfylke fordi disse områdene henger så nært sammen og har en felles regional plan
fra før (Heiplanen). Målet er at alle de nasjonale villreinområdene skal opp på minimum gult nivå i kvalitetsnormen på kort sikt, og på grønt nivå på lang sikt. Det er Miljødirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet som har startet arbeidet med tiltaksplanene. Arbeidet ledes av de hovedansvarlige statsforvalterne for de ulike villreinområdene, med Norsk villreinsenter som sekretariat. Hver
planprosess har en prosjektgruppe som har hovedansvar for planarbeidet. Denne består av utpekte representanter for de mest relevante aktørene i vedkommende villreinområde. I noen områder har man vurdert at prosjektgruppa ville blitt for stor dersom alle interesser skulle vært direkte representert. Derfor legges det opp til medvirkning fra berørte parter gjennom
2023
VILLREINEN
Tiltaksplaner for villrein
Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken går igjennom oppdraget fra Miljødirektoratet på oppstartsmøtet for Hardangervidda. Foto: Karina Gjerde
9
temadager, åpne arbeidsverksteder og/eller faggrupper for ulike tema. De ulike tiltaksplanprosessene har også hver sin styringsgruppe som har som hovedoppgave å styre prosjektet og følge opp prosjektgruppas arbeid.
Nybrottsarbeid
Det er ikke laget tilsvarende tiltaksplaner for villrein tidligere, og tidsskjemaet er stramt på grunn av samordning med arbeidet med stortingsmelding. De ansvarlige statsforvalterne for de ulike områdene har derfor valgt å løse arbeidet på noe ulike måter, med variasjon i oppbygning og gjennomføring av planprosessene. Det er flere hovedtema som går igjen i mange av områdene. Her kan nevnes friluftslivsferdsel, motorferdsel, landbruk og utmarksnæring, vannkraft og bestandsforvaltning. Det varierer også mye mellom områdene hvor godt kartlagt de ulike utfordringene er og hvor det er kunnskapshull.
Hva slags tiltak er det snakk om?
Hva slags tiltak kan man egentlig foreslå for å bedre villreinens kår? Alle relevante tiltak som kan bidra til å bedre forholdene for villrein skal beskrives og tas med i det videre arbeidet med utkast til tiltaksplaner. Dette gjelder lavterskeltiltak som kan settes i verk raskt, men også mer overordnete og inngripende tiltak som kan kreve endring i gjeldende politikk og lovverk. Eksempler på tiltak kan være nedlegging/omlegging av stier, redusert brøyting av veier, flytting av hytter, ferdselsrestriksjoner, veier i tunnel, landbruer over regulerte vann, strengere regulering av jakta, stans i videre hytteutbygging m.m. Hvem som helst kan komme med innspill som så vil bli vurdert av de ulike prosjektgruppene. I arbeidet med utkast til tiltaksplaner er det viktigste å få frem beslutningsgrunnlag for konkrete, gode tiltak som kan hjelpe villreinen.
Scenarioanalyser
Gjennom bruk av et dataverktøy utviklet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) kan man simulere effekter av menneskelige forstyrrelser og menneskelige installasjoner på villreinen. For eksempel kan man simulere effekten av å legge ned en merka sti eller flytte ei turisthytte.
Miljødirektoratet og NINA har satt av noe midler til slike analyser. De ulike områdene må selv melde inn sine ønsker for slike scenarioanalyser, og så vil det bli gjort en prioritering av hvilke analyser som blir kjørt. Slike analyser vil kunne være til veldig god hjelp for å se effektene av foreslåtte tiltak og dermed enklere kunne prioritere mellom de ulike tiltakene.
Status i de ulike områdene
Hardangervidda
Statsforvalteren i Oslo og Viken er ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen på Hardangervidda. Til arbeidet er det valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Videre er det opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt på Geilo i midten av mars. I tillegg til den formelle oppstarten av prosessen, med tilhø
rende faglig innhold, ble det avholdt et første møte i de ulike faggruppene.
Hardangervidda kom ut som ikke godkjent ved klassifiseringen etter kvalitetsnormen i både delnorm 1 og delnorm 3 . For bestandsforhold ble resultatet ikke godkjent for hhv. slaktevekter på kalv, andelen eldre bukk per voksen simle, samt funn av meldepliktig sykdom. De to siste er indirekte og direkte knyttet til skrantesjuke. På leveområde og menneskelig påvirkning ble Hardangervidda ikke godkjent på funksjonell arealutnyttelse, som følge av middels og høy arealunnvikelse av kalvingsområder i nord-vest.
Nordfjella
Statsforvalteren i Vestland er ansvarlig for prosessen i Nordfjella. Det er etablert en overordnet og relativt liten styringsgruppe, en noe større prosjektgruppe, samt seks tematiske faggrupper. I slutten av mars ble det gjennomført oppstartsmøte i Flåm. Oppstartsmøtet gikk fra lunsj til lunsj, med innledende foredrag på dag 1 og oppstart i tema
2023
VILLREINEN
Statsforvalteren i Agder, Gina Lund innledet programmet på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde
10
tiske faggrupper på dag 2. Faggruppene avtalte jevnlige møter i april og mai.
Etter klassifiseringen av Nordfjella var det tre parametre som medførte at området fikk dårlig tilstand. To av disse er direkte og indirekte knyttet til skrantesjuke. Den tredje parameteren var funksjonelle trekkpassasjer og nærmere bestemt knyttet til fv. 50/Geiteryggen og reinens utfordringer med utveksling mellom Sone 1 og Sone 2. Alle disse forholdene blir selvsagt viktig for arbeidet med tiltaksplanen, men også “gule parametre” har vesentlig fokus, deriblant kvalitativt gode vinterbeiter både rundt Hallingskarvet og mer østlige områder.
Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei
I Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei er Statsforvalteren i Agder ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen. Her er det også valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Det er opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt i Bykle i midten av mars. Der ble det avholdt møter i flere av faggruppene, i tillegg til den formelle oppstarten av prosessen.
Setesdal Ryfylke ble ikke godkjent etter normen som følge av negativ trend for andelen eldre bukk per voksen simle. Dette er et resultat av økt felling og prøveinnsamling fra voksen bukk, etter funn av skrantesjuke i naboområdet Hardangervidda. Her ble det videre ikke godkjent for funksjonelle trekkpassasjer, som i hovedsak handler om reduserte trekkmuligheter til kalvings- og oppvekstområder.
Spesielt for tiltaksplanen i Setesdal Ryfylke er at denne også omhandler Setesdal Austhei, til tross for at dette området kom ut som godkjent (gult) ved klassifisering. Grunnen til dette er at Austheia deler flere fokusområder med Setesdal Ryfylke, da særlig knyttet til utvekslingstrekk mellom disse områdene. Austheia har også et viktig og sentralt plassert fokusområde for trekk over vegen ved Bjørnevatn, mellom vinterbeiter i nord og kalvings- og oppvekst, samt sommerbeiter i sør. Denne trekkpassasjen har et særlig fokus med en egen faggruppe i arbeidet med tiltaksplanen, da funksjonaliteten i denne trekkpassasjen er særlig sårbar.
Rondane
I Rondane er det Statsforvalteren i Innlandet som er ansvarlig for prosessen. Her kjøres det en prosess for hele villreinområdet, men det vil bli laget egne utkast til tiltaksplaner for hen
holdsvis Rondane nord og Rondane sør. Den arbeidende prosjektgruppa er sammensatt av representanter fra villreinnemnda, villreinutvalget, Innlandet fylkeskommune, to kommuner og nasjonalparkmyndigheten.
I Rondane er det holdt orienteringsmøter for kommunestyrer i berørte kommuner, samt for fylkestinget. Orienteringene har blitt tatt godt imot og flere kommuner har levert innspill til tiltaksplanarbeidet. Prosjektgruppa har pr. april hatt to møter og en temadag om ferdsel med deltakelse av representanter for reiselivsnæring, DNT og destinasjonsselskap. Det vil bli holdt flere temadager utover våren.
I Rondane slo kvalitetsnormen ut på rødt for delnorm 3 og parameteren «funksjonelle trekkpassasjer». I tillegg var det utslag på gult for hele fem måleparametere både på delnorm 1, 2 og 3. Rondane er et område med flere store utfordringer, der de fleste kobles opp mot menneskelig ferdsel, infrastruktur og arealutnyttelse.
Snøhetta og Knutshø
Det er Statsforvalteren i Trøndelag som er ansvarlig for prosessene i Snøhetta og Knutshø. Det kjøres separate prosesser med ulike tiltaksplaner for de to områdene, men oppbygging og plan for arbeidet er likt i Snøhetta og
2023
VILLREINEN
Lena Romtveit fra Norsk villreinsenter og Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken gikk igjennom arbeidet faggruppene på Hardangervidda skal i gang med denne våren. Foto: Karina Gjerde
11
Knutshø. Prosjektgruppene i disse områdene har representanter for villreinutvalg, villreinnemnd, verneområdeforvaltning, fylkeskommuner og kommuner. De har hatt møter for å komme med innspill til scenarioanalyser, samt planlagt temadager og videre arbeid med tiltak og problemstillinger. I mars ble det holdt åpne digitale informasjonsmøter for hvert av områdene. Det var god deltakelse på begge og det er tydelig at folk er nysgjerrige på prosessene og opptatt av både faggrunnlag for kvalitetsnormen, og muligheten til medvirkning i de ulike prosessene.
For Snøhetta sin del slo normen ut på rødt for delnorm 1 på parameterne «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv» og «antall kalver per 100 simle og ungdyr», i tillegg til funksjonelle trekkpassasjer under delnorm 3. Utfordringene i Snøhetta knytter seg hovedsakelig opp mot turisme og menneskelig ferdsel, men også vannkraftutbygginger og veier.
For Knutshø slo normen ut på rødt for «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv», samt at hele fire måleparametere på delnorm 1 og 3 slo ut på gult. I Knutshø kobles dårlige slaktevekter på
kalv opp mot parasitt- og beitebelastning fra tamdyr. I tillegg har området et godt utbygd veinett og flere store kraftreguleringer som medfører store arealbeslag og mye menneskelig ferdsel.
Utkast til tiltaksplan
Det skal utarbeides en rapport for hver av de seks planprosessene som inneholder forslag til konkrete tiltak for å forbedre forholdene for reinen. Rapporten skal inneholde beskrivelser av tiltak, et kostnadsoverslag for hvert tiltak og en prioritering over aktuelle tiltak innenfor området. Det skal også gjøres enkle samfunnsøkonomiske vurderinger ved prioriteringen av tiltakene. Utkast til tiltaksplanene skal være overlevert til Miljødirektoratet innen 1. desember 2023. Miljødirektoratet vil gå gjennom alle innsendte utkast og videresende dem til Klima- og miljødepartementet med sine råd og vurderinger.
Stortingsmelding og godkjente planer
Klima- og miljødepartementet vil trekke utkastene til tiltaksplaner inn i arbeidet med utarbeiding av stortingsmelding for villrein og bruke dem som innspill til prioriteringer, utforming av ny politikk, og bruk av eksisterende og
nye virkemidler. Etter framlegging av stortingsmeldinga for villrein, som er planlagt i 1. kvartal 2024, vil Klima- og miljødepartementet og sektordepartementene ta utkastene til tiltaksplaner opp til formell behandling med sikte på at de kan fastsettes av regjeringen som godkjente tiltaksplaner innen utgangen av 2024. Det blir så et ansvar for de relevante aktørene å sette i gang arbeidet med planlegging, finansiering og gjennomføring av konkrete tiltak som er prioritert i planene.
Kommende tiltaksplaner
Det er i første runde de seks nasjonale villreinområdene som fikk rødt lys i kvalitetsnormen, samt Setesdal Austhei, som har igangsatt arbeidet med utkast til tiltaksplaner. De gjenstående villreinområdene vil bli klassifisert etter kvalitetsnormen i løpet av 2023. Når dette arbeidet er ferdig vil det bli vurdert om det er aktuelt med utvikling av tiltaksplaner for flere områder. De nasjonale villreinområdene Sølnkletten, Reinheimen – Breheimen og Forollhogna, som alle fikk middels kvalitet ved første klassifisering, vil også være en del av denne vurderingen.
2023
VILLREINEN
Interesserte deltakere på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde
12
Finnmarksvidda tok vel mot oss då ein stor delegasjon – fire frå prosjektgruppa i Rášša og åtte rettshavarar frå rundt Hardangervidda – kom til Kautokeino i mars. Rášša-prosjektets hovudmål er å bringe saman rettshavarar knytt til reindrift og villreinforvaltning for å diskutere felles utfordringar knytt til reinens arealbruk. Denne viktige samlinga undervegs i prosjektet var fyrste møte mellom reineigarar frå nord og rettshavarar/grunneigarar frå sør og gav oss innsikt i forskjellar, men òg likskapar i forvaltninga av vill og tam rein. Felles er blant anna dette med reinens naturgjevne og sesongmessige behov og bruk av årstidsbeite.
Å sjå på felles utfordringar og lære av kvarandre, er eit gjennomgangstema i Rášša-prosjektet, og fellesmøtet i Kautokeino var ein del av ein serie med slike «workshops». Rášša er eit forskingsprosjekt finansiert av Forskingsrådet med fire partnarar – Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Nordlandsforskning, International Centre for Reindeer Husbandary (ICR) og Norsk villreinsenter Sør (NVS). Og som nemnt i ein artikkel i Villreinen 2022, er Rášša eit samisk omgrep for ein spesiell del av reinens landskap. Prosjektets formål er å «belyse hvordan
‘reinens landskap’ forvaltes og skapes i samspillet mellom rettighetshavere, arealbruks-interessenter, og beslutningstakere, gjennom en sammenlignende studie.» Samtalane i Kautokeino dreia seg for ein del rundt tema som tap og «unnvikelse» av beiteareal knytt til inngrep og forstyrringar, med vidare konsekvens for dyrevelferd.
Areal er stikkordet
Frå prosjektet ynsker ein konkret å kartlegge og lyfte fram lokal og tradisjonsbasert kunnskap som kan vera aktuell for forvaltninga av både vill
og tam rein. Håpet er at dette skal kunne bidra til tiltak for å redusere arealbrukskonfliktane gjennom ei meir inkluderande og heilskapleg forvaltning av både villreinens og tamreinens leveområde. Eit overordna felles omgrep, eller sjølve grunnlaget for heile prosjektet, er altså areal, og mest aktuelt i dagens situasjon: tap av areal og konsekvensane av det.
Skinnarbu
Før Kautokeino hadde det i november 2022 blitt gjennomført ein workshop på Skinnarbu med grunneigarar/
2023
VILLREINEN
Rášša – møte mellom sør og nord, vill og tam
Av Kjell Bitustøyl
frilans journalist
Tam og ikkje fullt så tam rein i Kautokeino. Innfelt: Nærkontakt med ekstra tamme reinsdyr, Kari Varberg Øydvin frå Eidfjord fremst og Peter Köller, leiar for Norsk villreinsenter sør. Og som det blei sagt frå ein villreinjeger: «Aldri har eg kjent pulsen frå eit levande reinsdyr».
13
rettshavarar frå kommunane rundt Hardangervidda. Norsk villreinsenter Sør var vertskap og hadde plukka ut ei gruppe på 10 personar som skulle representere ulik geografi, ha eit godt aldersspenn og rimeleg god kjønnsbalanse. Ikkje alle kunne møte, men dei som deltok var desse: Per Helge Sekse frå Ullensvang, Åsmund Løvås frå Møsstrond, Ane Killingtveit frå Rauland (Fjellstyret), Tarjei Mårdalen frå Tinn, Mai Reidun Nørstebø frå Uvdal, Erling Bjørkheim frå Dagali og Olav Strand frå Lofthus. Frå prosjektet deltok represen
tantar frå tre av aktørane: NIVA, NVS og Nordlandsforskning. Dette fyrste møtet handla om å bli betre kjent med prosjektet og kvarandre, og få på bordet kva tema rettshavarane var mest opptekne av. Naturleg nok handla dette om kva folk opplever som trugsmål mot villreinstamma: CWD, forstyrring av mange slag – også frå statleg kant, tap av areal m.m. Og med dei raude lampene frå Kvalitetsnormen (april 2022) friskt i minne, mangla det ikkje på samtaleemne. Oppsummert blei det ein god start og eit godt utgangspunkt
for i neste omgang å møte reineigarane på Finnmarksvidda.
Grunneigarar til Kautokeino
Interessa var stor for å bli med til Kautokeino for å møte reineigarane og høyre om deira erfaringar og opplevingar med forvaltning av reinen på Finnmarksvidda. Heile åtte frå rettshavarsida blei med, dvs. alle som var med på Skinnarbu, pluss ekteparet Kari Varberg Øydvin og Asle Øydvin som representerte Eidfjord/Ulvik. Saman med oss fire frå prosjektgruppa blei me
2023
VILLREINEN
Frå samling i ICR sine lokale, heilt til høgre Svein Disch Mathisen frå ICR. Og med ryggen delvis mot kameraet og raudt sjal: reineigar Inger Anita Smuk, styreleiar i ICR.
Samling på Skinnarbu i november 2022, (P) står for prosjektgruppa, (GR) står for grunneigar/rettshavar:
f.v. Kjell Bitustøyl (P), Frode Sunnes (P), Per Helge Sekse (GR), Åsmund Løvås (GR), Tarjei Mårdalen (GR), Kathrine Ivsett Johnsen (P),
Olav Strand (GR), Aase Kristine Lundberg (P), Mai Reidun Nørstebø (GR), Peter Köller (P) og Erling Bjørkheim (GR). Foto: Lena Romtveit
14
12 stykke som drog nordover. Prosjektgruppa drog ein dag før og hadde planleggingsmøte med kollegaer i International Centre for Reindeer Husbandary i Kautokeino. Som søringar følte me oss uvanleg godt teke vare på med god tilrettelegging og med nydelege måltid med reinskjøt, molter m.m. i ulike variantar. Det sosiale og uformelle i slike prosjekt skal ikkje undervurderast, det handlar om å byggje bruer, bli kjent med kvarandre og slik byggje opp tillit.
«Kven er du, og kva er di tilknyting til reinen og reinens landskap?»
Dette var starten på bli-kjent-dagen mellom reineigarar og rettshavarar frå Hardangervidda.
Og det var naturleg at vertskapet og reineigarane var mest i fokus denne fyrste felles dagen av workshopen, og kall det gjerne informasjon om eigen ståstad i høve til problemstillinga i Rášša-prosjektet. Reineigarane som var med oss denne økta, fortalte om flytting mellom vinterbeite og sommar
beite, kalvingsland, årssyklusen i reindrifta, siida-omgrepet, utfordringar knytt til tap av areal m.m. Desse var m.a. Isak Henrik Eira, som var med oss ut i terrenget året før, vidare Nils Henrik Sara, og Inga Anne Karen Sara. To av reineigarane har og har hatt viktige verv/oppdrag innafor reindriftsorganisasjonen NRL – Norske Reindriftssamers Landsforbund. Nils Henrik Sara var leiar i NRL i åtte år. Medan Isak Henrik Eira er fagleiar i NRL no, med arealsaker som spesialitet. Han har tidlegare òg arbeidd med reindriftsmessige utfordringar i samband med arealsaker, bl.a. knytt til vindkraftutbygginga på Fosen. Av desse tre reineigarane var Inga Anne Karen Sara den som kjem frå distriktet med mest utfordringar i dag, som hyttebygging og gruvedrift i sommarbeiteområdet. Dette handlar om ei tolegrense for tap av areal, eit tema som naturleg nok seinare skulle stå sentralt når dei to «leirane» utveksla erfaringar og gjekk grundigare inn i materien om kva som trugar «reinens landskap». Og både reineigarar og rettshavarar var inne på dette med aukande turisttrafikk, blant anna som fylgje av promotering av
2023
VILLREINEN
Reineigar Aslak Anders Gaup tok oss med ut til vinterbeiteområdet sitt, litt sør for Kautokeino. Her viser han, og fortel om, beiteforholda i år, som var perfekte med sukkersnø helt til botn utan islag. Ane Killingtveit og Tarjei Mårdalen lyttar spent.
Mykje handla om å lære av kvarandre, reineigar Nils Henrik Sara fortel om beiteområda og reinflokken sin. Peter Köller og Anders Oskal, direktør i International Centre for Reindeer Husbandary, lyttar.
15
nasjonalparkane. For dette har dei felles, den urørte naturen lokkar til seg folk.
Villreinfolket fekk òg i presentasjonane sine fortalt om korleis dei opplever stoda for villreinen. Tema som gjekk att var at ein så godt som rundt heile Hardangervidda opplever auka ferdsel, i randsonene mest pga. storstilt hyttebygging, og inne på Vidda med nettet av DNT-hytter og turiststigar. Ein observasjon som fleire var inne på, var at hyttefolk dreg lenger innover i dei urørte områda fordi nærtrafikken har auka så mykje. Men ein slit òg med langtidsverknader av kraftutbygging, i hovudsak i form av stengde trekkruter. Nesten alle har opplevd at det har blitt mindre rein i deira levetid i nærområda, dvs. det me kallar randsonene på Hardangervidda.
Anders Oskal og ICR
I og med at me var i Kautokeino, var det naturleg med ein presentasjon av ICR og bakgrunnen for opprettinga av organisasjonen. Direktør Anders Oskal stod for denne. Han fortalde blant anna at reindrifta i Noreg står for 10 % av verdas reindrift, ei reindrift som er spreidd over 10 forskjellige nasjonalstatar. Vidare at det er mange ulike folkegrupper som lever av dette, samane utgjer éin av 24 urfolk i så måte. Samtidig er det mange urfolk som lever av villreinjakt. I fylgje Oskal er reindrifta i sin grunnmodell nesten lik over alt, når det gjeld øyremerke, klassifisering, nomadisme osv. Og det er menneska som følgjer reinen og ikkje omvendt, det er reinen som legg premiss for livet til reineigarane.
Om opphavet til ICR fortalde han at Noreg tok på seg eit internasjonalt ansvar når det blei snakk om å etablere eit internasjonalt senter for reindrift i kjølvatnet av opprettinga av eit verdsforbund for reindriftsfolk, noko som blei mogleg etter murens fall i 1990. Då fekk ein med urfolk frå det gamle Sovjetunionen. Fyrste møtet var i Tromsø i 1993 og ICR blei etablert som eit uavhengig statleg forvaltningsorgan med særskilde fullmakter i 2005. Det fell for langt å utdjupe dette ytterlegare her, berre nemne at ICR har bygd opp eit omfattande internasjonalt nettverk, eit nettverk som omfattar ti nasjonal
2023
VILLREINEN
Dei uformelle samtalane, gjerne to og to, er kan hende like viktige som møte i plenum i slike samanhengar. Me ser her reineigar Inga Anne Karen Sara frå Masi og grunneigar Tarjei Mårdalen frå Tinn.
Samling rundt bålet i den store lavvoen, Boaššu. Her vanka det alskens god lokal mat og i tillegg fekk me vakker joik frå Inger Marie Nilut.
16
2023
VILLREINEN
statar, men at ein no for tida har delt organisasjonen i to pga. krigen i Ukraina, ni statar er i den eine organisasjonen, Russland er for seg. Verdt å nemne er òg at ICR jobbar aktivt mot ungdom, bl.a. med samlingar på tvers av landegrensene.
Alena Gerasimova
Det internasjonale perspektivet blei ekstra konkretisert gjennom eit møte med, og eit foredrag av, Alena Gerasimova, ei jente frå urfolket evenki i Sakha-republikken (Jakutia) i Russland. Dette er eit enormt område. Alena har slått seg ned i Kautokeino og jobbar ved ICR. Hennar forteljingar og bilete frå familien som driv både med reindrift og villreinjakt, gjorde sterkt inntrykk, blant anna det at denne folkegruppa brukar reinsdyr som ridedyr og kløvdyr, ja, dei brukar til og med reinsdyr til å ri på når dei jaktar på villrein, fekk me vita.
Som året før fekk heile gjengen,
inkludert villreingjengen frå sør, seg ein tur ut på Finnmarksvidda med snøskutertransport saman med reineigar Aslak Anders Gaup. Den viktigaste bodskap hans var at i år er det perfekte forhold for reinen i Finnmark, sukkersnø heilt til botn og ikkje så djup snø.
Gruppearbeid og vegen vidare
Dag to under workshopen gjekk med til gruppearbeid og meir sondering og utforsking av kva som er likt og kva som er ulikt innafor forvaltninga i desse to områda, eit tema som visa seg å vera stort og omfattande. Denne dagen handla slik sett mest om å førebu neste fellesmøte på Skinnarbu. Då er det reineigarane sin tur til å reise og lære meir om villreinen på Hardangervidda. Anders Oskal såg positivt på denne moglegheita til å jobbe saman og sjå kva ein kan lære av kvarandre. Dei same signala kom frå rettshavarane i sør. I tillegg til hovudtemaet som knyter seg til forvaltning av areal, var dette med klimaendringane framme. Også
her meinte både villreinmiljøet og reindrifta at kunnskapen hjå dei som styrer ikkje strekk til, og at tradisjonell og lokal kunnskap også her blir teke for lite omsyn til i beslutningsprosessane. Samtidig kom der frå villreinhald òg fram skepsis til lokal forvaltning når ein ser korleis kommunar har vore med og opna opp for ukontrollert hyttebygging i randsonene rundt Hardangervidda.
Heilt avslutningsvis kan nemnast to tema som var oppe i debatten: korleis kan villreinmiljøet lære meir av den tradisjonelle samiske kunnskapen om sjølve reinsdyret, flokkstruktur var eit sentralt tema. Og på den andre sida, kanskje kan reindrifta få si eiga kvalitetsnorm, basert på erfaringane frå villreinområda i sør.
2022
VILLREINEN
Dette er familien – mor, onkel og syster – til Alena Gerasimova frå Neryungi-distriktet i republikken Sakha (Yakutia) i Russland. Typisk for evenkanes reindrift er at dei brukar reinsdyra som ridedyr. Foto: Yuri Kokovin. Utlånt av Alena Gerasimova.
Alena Gerasimova
18
Fjellstyrenes rolle i villreinfjellet
Statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge dekker 27 millioner dekar. Det meste er karrig høyfjell, men også noen skogsområder. Fjellstyrene forvalter i dag kun arealer sør for Nordland. Fjellstyrene administrerer arealer hvor det foregår både samisk tamreindrift og annen tamreindrift slik som i Lom og Valdres. I tillegg er ca. 24 % av villreinområdene i Norge statsallmenningsareal.
Allmenningene i historisk perspektiv
Bærekraftig fjellforvaltning har fjellstyrene drevet med i over 100 år. Beitebruk, setring, jakt, fangst og fiske har vært viktige aktiviteter for folk i fjellbygdene. Tidligere hevdet ingen eiendomsrett til disse områdene. De ble brukt i fellesskap av alle i bygda. Allmenningene var bygdas spiskammers. Her ble dyr sluppet på beite, det ble fisket, jaktet og fangstet. Du kunne også sette opp seterhus her, som du kunne flytte ved behov eller overlate til andre når du ikke lengre hadde behov.
Etter hvert ble eiendomsretten sterkere og kongen hevdet rett til alt ingen eide.
I mange områder hevdet ingen rett til fjellområdene, men da kongen krevde avgift for bruk protesterte bygdene. Da kom lovene omkring allmenningsbruk på plass. Bruken av statsallmenningene er i dag regulert i fjelloven og statsallmenningsloven. Staten har i senere tid kjøpt en del eiendommer. Disse forvaltes ikke som statsallmenninger, men annen statsgrunn hvor andre regler gjelder
Fjellstyrene viktig for villreinen
«Villreinen er viktig for mange fjellområder, men også for mange fjellstyrer», forteller Jan Olav Solstad, styreleder i Norges Fjellstyresamband. Fellingstilla
telsene danner grunnlag for flere av fjellstyrenes økonomi, som gir mulighet til å ha ansatte Fjelloppsyn. «Fjelloppsynet er en viktig ressurs for fjellstyrene som forvalter og brobygger mellom ulike interesser i fjellet» legger han til.
Fjelloppsynet ivaretar også storsamfunnets interesser som oppsyn for Statskog som grunneier, og for politiet gjennom tildeling av begrenset politimyndighet. Statens Naturoppsyn har også ofte et tjenestesalg til fjellstyrene.
Når Fjelloppsynet er ute i villreinfjellet er de et multifunksjonelt oppsyn som løser oppgaver for flere ulike instanser.
2023
VILLREINEN
Foto: Hans-Petter Heier Ruud, Sollia fjellstyre
19
Fjelloppsynets viktigste rolle i villreinfjellet er som veiledere og informasjonskanal for jegerne. Årlig bistår Fjelloppsynet ferske jegere med slakting og prøvetaking. Villreinjakta på statsallmenningene foregår i all hovedsak i lovlige former, men stikkprøver av ulik dokumentasjon tas ofte.
Fjellstyrer i villreinutvalgene
Mange fjellstyrer er den største rettighetshaveren i sine villreinområder og er en viktig bidragsyter inn i villreinutvalgene. Flere er også sekretærer for sitt villreinutvalg. Fjellstyrene har også en viktig rolle i bestandskartlegging. Både teleskop og småfly er viktige hjelpemidler, men i flere villreinområder har man nå tatt i bruk droner til dette arbeidet. «Dronene er billige i drift og forstyrrer reinen svært lite ved korrekt bruk» opplyser Fjelloppsyn Hans-Petter Ruud i Sollia fjellstyre. «Drone har erstattet bruk av småfly under minimumstellingene de siste vintrene. Den er også prøvd med hell under kalvetelling på sommeren» avslutter Ruud.
Framtiden bekymrer
Fjellstyrene ser med bekymring på utvikling i villreinfjellet. Skrantesyke, ferdsel, nedbygging og klimaendringer er utfordringer som man må ta hensyn til framover. Med nesten 500 lokalpolitikere som er valgt inn i fjellstyrene er muligheten for å påvirke og få til positive endringer for fjellet og villreinen stor. I de fleste villreinområdene trengs det nå sterke stemmer og gode initiativ både fra fjellstyremedlemmer og andre lokalpolitikere for å endre den negative trenden for villreinen. Kunnskapsgrunnlaget er mer en godt nok i de fleste villreinområdene slik at det er på tide å gå fra utredning til handling, mener Solstad.
Fjellstyrenes interesseorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, samarbeider med mange ulike organisasjoner for å bedre villreinens levekår. «Vi ser heldigvis økt oppmerksomhet rundt villrein og villreinforvaltning i disse dager» sier Solstad. «Gjennom arbeidet med kvalitetsnorm, tiltaksplaner og en egen stortingsmelding om villrein håper vi at utviklingen kan snu til fordel for fjellets nomade», avslutter han.
2023
VILLREINEN
Foto: Hans-Petter Heier Ruud, Sollia fjellstyre
20
Hvor store beitearealer har villreinen tapt?
Hvor store arealer er tapt på grunn av menneskelig aktivitet? Hvordan kan vi beregne samla effekt av mange inngrep og forutse effekten av nye inngrep eller avbøtende tiltak vi gjør? Og hvordan kan vi bruke kart og statistikk til å finne de gode leveområdene og mulige trekkruter mellom dem? Dette er spørsmål som besvares i en ny rapport hvor vi oppsummerer forskningen som vi har gjort på effekter av menneskelig aktivitet på villrein.
Forskning på samla effekter
Villrein er truet både nasjonalt og internasjonalt, og flere bestander har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Flere forhold påvirker denne tilbakegangen, men det er godt dokumentert at forstyrrelser fra mennesker gjennom habitatødeleggelse, fragmentering og bruk av utmark til ulike formål har negativ innvirkning på reinens levedyktighet. Reinsdyrenes leveområder er ikke truet av en enkelt menneskeskapt faktor som for eksempel et vannkraftmagasin, en vei, et turiststed eller en hyttelandsby.
Reinsdyr trekker naturlig over store områder og krever sammenhengende områder. Påvirkning fra flere forstyrrelseskilder, spredt utover landskapet, skaper en rekke hindringer for reinens mulighet til å bevege seg fritt. Dette kan tvinge reinen til å bruke bare deler av de opprinnelige områdene, og beiteområder som ble brukt tidligere går ut av bruk.
Menneskelig infrastruktur og aktiviteter som hver for seg kan ha liten effekt på reinen, kan til sammen gi stor samla påvirkning. Dette avhenger av hvor sterk påvirkning hver av disse aktivite
tene har, hvor ofte eller hvor mange av disse infrastrukturene som forekommer i landskapet, hvor langt unna virkningene kan oppfattes av rein, og av deres posisjon med hensyn til viktige beiteområder og bevegelseskorridorer.
I de siste tiårene er det derfor utført mye forskning for å tallfeste (kvantifisere) virkingen av ulike forstyrrelseskilder. Vi har utviklet avanserte datainfrastrukturer, statistiske metoder og programvare for å beregne kvaliteten på alle villreinens leveområder og bevegelseskorridorer, og ikke minst hvordan disse påvirkes av ulike typer menneskelig infrastruktur og aktivitet («samla belastning» eller «kumulative effekter»).
Modellene bygger på mer enn 3 millioner GPS-data fra mer enn 400 GPS-merkede reinsdyr fra sju av de nasjonale villreinområdene, og på hundrevis av landsdekkende kart som beskriver landskap (topografi, vegetasjon osv.), infrastruktur og menneskelig aktivitet (veger, utbygginger, vannkraft, sti- og løypenett, turistvolum, private hytter, turisthytter osv.) og klima, forbedret med lokalkunnskap på enkelte områder.
Kart med barrierer, funksjonelle habitat, korridorer, menneskelig fotavtrykk mm.
Alle kartene er tilgjengelige på internett: https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway. På Nett-Appen man kan se og «zoome inn» i alle kartene for de fleste villreinområder (vi har kart for alle villreinområder ved behov), og man kan ta en titt på resultater av de statistiske beregningene som danner grunnlaget for kartene (f.eks. effekter av hytter, eller forstyrrelses-sone av stier).
De enkleste kartene viser habitatkvalitet, dvs. sannsynligheten for at rein prefererer ressursene som er tilgjengelige i hvert 100x100 m område, gitt vegetasjon, topografi, klima, infrastruktur og menneskelig aktivitet i området.
Et annet kart viser de mest sannsynlige barrierene, eller hindringene for bevegelser - gitt vegetasjon, terreng, snø, veier, jernbaner, hytter osv. Andre kart viser hvordan leveområdene så ut «i gamle dager» før mennesker endret landskapet med større tekniske inngrep (vi kaller slike kart «naturlig potensiale»), eller identifiserer områder som var gode «i gamle dager», men hvor
2023
VILLREINEN
Og kan de få det tilbake?
21
menneskelig påvirkning nå er på et høyt nivå (vi kaller slike kart «menneskelig fotavtrykk»).
De mest avanserte kartene har et fugleperspektiv over landskapet, og oppsummerer all informasjon på overordnet nivå. Kartene viser de viktigste «bevegelseskorridorene» som kobler sammen de mest «funksjonelle områdene», som både har god kvalitet og som er tilgjengelige for reinen.
Disse kartene er spesielt viktige, da reinen oppfatter landskapet som et nettverk av ressurser som de trenger å få tilgang til under ulike årstider og forhold. Disse kartene viser også områder som ikke er i bruk på grunn av barrierer som kan ligge langt unna (f.
eks. veier, vannkraft), eller fordi den samlede menneskelige forstyrrelsen er for høy, selv om områdene kan fremstå som gode beiteområder.
Scenarioanalyse for å forutsi effekten av tiltak
En styrke ved statistiske modeller er at de kan brukes til å lage kvantitative framtidsscenarier. På samme måte som klimamodeller bruker store mengder data fra hele verden for å forutsi lokalt vær, kan reinmodeller bruke store mengder data fra hele Norge for å forutsi virkningen av landskapsendringer på villreinens bevegelser og arealbruk.
For det har vi også utviklet et simuleringsverktøy som et hjelpemiddel for å
teste effekten av ulike scenarier, til nytte for arealplanlegging og konsekvensutredninger.
Vi har så langt testet den forventede effekten av 76 avbøtende tiltak, foreslått av lokale eksperter for å minimere samla belastning på reinen i Setesdal, Nordfjella, Snøhetta og Hardangervidda (se Nett-Appen). Scenarier som kan testes inkluderer fjerning/stenging/omplassering av eksisterende infrastruktur, eller bygging av ny infrastruktur (f.eks. hytte, vei, sti, skiløype), eller endringer i bruksintensiteten (f.eks. av stier, hytter, veger).
Vi kan også forutsi effekter av eksisterende eller fremtidige scenarier for infrastrukturutvikling (f.eks. bygge
2023
VILLREINEN
Figur 1. Oversikt over fire av flere kart som vises i rapporten og i Web Appen. I eksemplet viser vi modellresultater for hver 100x100 m piksel på Hardangervidda om sommeren. De to øverste kartene viser habitatkvalitet og barrierer i hver piksel for seg selv, uavhengig av omgivelsene. De to nederste kartene tar hensyn til tilkobling og viser de mest funksjonelle områdene og korridorene.
22
fjerde år skal hvert villreinområde klassifiseres som enten god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød), basert på tre delnormer. Delnorm 3 fokuserer på «leveområde og menneskelig påvirkning», og tar sikte på å identifisere kritisk reduksjon i habitatenes kvalitet og trekkruter.
Årsaken til endringer skal også identifiseres, og statusen til området gjenopprettes til akseptable nivåer (eller grønt nivå på lengre sikt) gjennom avbøtende tiltak.
I gjeldende kvalitetsnorm er delnorm 3 basert på ekspertbaserte vurderinger av endringer i villreinobservasjoner,
som kan tyde på endringer i menneskelig påvirkning.
Prosessen innebærer avgrensning av polygoner som representerer reinens sesongmessige utbredelse, bevegelseskorridorer, og fokusområder med sosioøkologiske utfordringer knyttet til menneskelig aktivitet. I fokusområdene vurderer ekspertene villreinens bruk av området de 10 siste årene sammenlignet med forventningen basert på siste 50 år. Klassifiseringen utføres deretter ved å vurdere andelen tapt habitat innenfor alle fokusområder, sammenlignet med habitatet som er tilgjengelig innenfor sesongområdet.
2023
VILLREINEN
veier, hytter, vannkraft), eller effekter av avbøtende tiltak (f.eks. flytte en hytte, en sti, redusere turistvolum). For eksempel, har vi estimert at utbyggingen av vannkraftmagasiner i Setesdal Ryfylke etter 1973 har ført til tap av 222 km2 leveområdene for rein. Det tilsvarer 31 092 fotballbaner.
Selv om de avbøtende tiltakene som er testet ut jfr. anbefalinger er kjempeviktige, får vi kun tilbake en brøkdel av de tapte områdene (mellom 2 og 12 m2).
Kvalitetsnormvurderingen – Delnorm 3
I 2020 vedtok regjeringen en kvalitetsnorm for villrein, for å bevare levedyktige villreinbestander. Hvert
Figur 2. For å estimere virkningen av vannkraft magasiner, simulerte vi som et referansescenario fjerning av magasiner bygget etter 1973 i Setesdal Ryfylke, Norge (Dorber et al 2022). Magasiner oversømmet 110 km2 land. Imidlertid er det funksjonelle reinhabitatet som faktisk er tapt på grunn av vannkraft langt større: 222 km2 (31 092 fotballbaner); også 44 % av korridorer gikk tapt.
23
2023
VILLREINEN
Figur 3. Testing og rangering av effekten av avbøtende tiltak foreslått av lokale eksperter på villreinens leveområder i Setesdal Ryfylke. (a) Gir en oversikt over de fire foreslåtte tiltakene om sommeren. (b) Detaljer i hvert scenario, inkludert et referansescenario hvor vi simulerer fjerning av reservoar bygget etter 1973. (c) Resultatene viser hvor mange km2 av gjennomsnittlig funksjonelt habitat som kan oppnås gjennom tiltakene. For scenario 1, Brokke, testet vi også 37 alternativer for å omplassere stier og hytter i mindre viktige områder for rein.
Kan statistiske modeller støtte forvaltning og bærekraftig arealplanlegging?
De statistiske modellene er i utgangspunktet ikke laget for delnorm 3, men produktene er sammenlignbare. Rapporten analyserer styrker og svakheter ved både statistiske og ekspertbaserte tilnærminger. Påliteligheten til både data og modeller har økt raskt de siste tiårene, og rapporten viser at resultatene er robuste med hensyn til tilgjengelige GPS data og «sett rein». Tilbakemeldingene fra lokale eksperter er generelt positive, og resultatene samsvarer ganske godt med lokalkunnskap, selv i områder hvor GPS-data ikke er tilgjengelig.
Modeller er objektive, reproduserbare, og gir høyoppløselige estimater på kumulative virkninger (samla belastning) for hver 100 m av landskapet, også der GPS data ikke er tilgjengelig. Dette gjør det mulig å håndtere kumulative virkninger av «alle» forstyrrelseskilder, inkludert høyinten
sive (f.eks. veier med mye trafikk), eller de av lavere intensitet, som er mer diffuse og spredt i landskapet (for eksempel sti- og løypenett, hytter).
Modeller kan estimere konsekvenser av forstyrrelsen lokalt, i hele villreinområde, eller mellom områdene, og resultatene er sammenlignbare.
Modeller kan brukes for å forhindre påvirkninger ved å teste effekten av arealplaner før infrastruktur bygges, eller nye aktiviteter tillates; dette forebygger risikoen for at endringer oppdages seint, eller at de ikke oppdages i det hele tatt.
De statistiske modellene kan bidra til å forstå hvorfor reinen bruker et område, eller hvorfor de ikke bruker det lenger, og å peke på hvilken infrastruktur/aktivitet som har sterkest påvirkning i ulike områder og til ulike årstider. Sist, men ikke minst, kan modellene være nyttige for å identifisere viktige leveområder, samt hvilken menneskelig
aktivitet og infrastruktur som bør prioriteres ved avbøtende tiltak eller restaurering med tanke på å forbedre villreinens levekår.
Rapporten konkluderer med at modellene er et dynamisk og fleksibelt produkt som kontinuerlig kan forbedres og oppdateres ved hjelp av nye metoder, ny data, og også med lokalkunnskap fra lokale eksperter. Modellene kan bli avgjørende både for å støtte pågående prosesser med bred involvering av ulike aktører, og for å oppnå de mest nyttige resultatene av avbøtende tiltak. Dette gir en gyllen mulighet for å tilby et robust, kvantitativt og objektivt kunnskapsgrunnlag for arealplanlegging og -forvaltning, for å minimere konfliktpotensialet mellom ulike samfunnsaktører, og for å bevare eller reetablere villreinens leveområder for fremtidige generasjoner.
24
Tid for en klauv i bakken?
Skrantesjuke
Det har gått snart 7 år siden villreinsimla fra Nordfjella ble meldt ut fra Veterinærinstituttet med påvist skrantesjuke (chronic wasting disease, forkortet CWD). Kort forklart er dette en sykdom der proteiner i kroppen ikke brytes ned slik de burde, og derfor hoper seg opp. Når dette skjer i hjernen vil skader etter hvert forårsake tap av kroppskontroll og lede til død. I tilfellet skrantesjuke er det snakk om et protein som kalles prionprotein, og sykdommer som denne kalles prionsykdom. Andre kjente slike sykdommer er skrapesjuke (scrapie) hos sau og geit, BSE hos storfe – også folkelig kalt «kugalskap» og Creutzfeldt Jakobs sykdom hos menneske.
CWD hadde ikke kjent forekomst utenfor Nord-Amerika, med unntak av Sør-Korea som importerte smitta oppdrettshjort fra Canada i 1997, da Norge avdekket sykdommen i 2016. Simla fra Nordfjella var også det første naturlige tilfellet hos reinsdyr, altså at sykdom hos disse kun hadde vært vist tidligere gjennom smitteforsøk.
Smitteutviklingen i Nord-Amerika de siste 20-25 årene har vært en viktig medvirkende faktor for hvordan Norge har håndtert skrantesjuke. I USA og Canada har sykdommen sakte spredt seg utover, med forekomst i henholdsvis 30 stater og 4 provinser i dag. Det inkluderer forekomst i både ville bestander av hjortedyr og oppdrett.
«Over dammen» opplever de noen bestander med nedgang, og det er vanskelig å vite hvordan framtiden vil se ut. Det fremstår imidlertid i dag som helt urealistisk at Nord-Amerika kan bli kvitt sykdommen.
Det meste av prionsykdom er sporadisk forekommende, og oppstår i enkeltindivider hos dyr og mennesker. For det vi kaller klassisk skrapesjuke (hos småfe) og skrantesjuke (hos hjortedyr) er situasjonen annerledes. Hos disse manifesterer det seg også som smittsomt, med spredning mellom levende individer. Smitte kan også skje via miljøet, der dyr har skilt ut smitte i form av prioner – proteiner som er endret og smitter til andre, for så å lede
2023
VILLREINEN
Skrantesjuke anno 2023
25
til opphopning eksempelvis i hjernen. En ytterligere utfordring med prioner er at når de har kommet ut i miljøet vil de kunne smitte andre dyr i årevis.
I Norge har vi avdekket både sporadisk og smittsom skrantesjuke. Totalt har tre hjort og 11 elg fått påvist prioner i hjernen. Det er vår forståelse at alle disse tilfellene er uavhengige av hverandre, og således opptrer sporadisk. De fleste av disse dyrene er aldersbestemt, og det dreier seg om gamle individer. Alle, med unntak av én elgokse, har vært hunndyr. Også hos fire elgkyr i Sverige og tre i Finland har det blitt gjort tilsvarende funn.
Hos norske hjortedyr har smittsom
skrantesjuke kun blitt påvist hos villrein. I slike dyr påvises prioner i lymfeknutene og eventuelt hjernen, med analyser brukt i overvåkingsprogrammet. Smittsomhet og utskilling til miljøet settes i sammenheng med funn i lymfeknuter, og er således egenskaper som skiller dem fra sporadisk opptredende skrantesjuke. 19 villrein ble funnet med prionsmitte under jakt, eller til slutt i utskytingen av bestanden i Nordfjella sone 1 (nord for Fv. 50 Hol – Aurland/Geiteryggen), som ble avsluttet våren 2018. Etter fire nye år med overvåking kom det første tilfellet på Hardangervidda, i 2020. Villrein nummer 21, og hittil det siste påviste tilfellet av klassisk skrantesjuke i Europa, ble også skutt på Hardangervidda, i 2022.
Prionsykdommer, både sporadiske og smittsomme, har vist seg å være en mangfoldig gruppe. For å klassifisere, eller skille dem fra hverandre, undersøkes prioner fra enkeltindivider blant annet gjennom å smitte mus. Om musa blir syk, og eventuelt hvordan, samt på hvilken måte prioner fordeler seg i musekroppen gir grunnlag for å dele prioner inn i ulike «stammer», eller på engelsk «strains». De fleste modellmusene som brukes er endret genetisk, noe som gir mulighet til å studere prioner under ulike betingelser og simulere mange forskjellige dyreslag, det vil si at musemodellen representerer for eksempel menneske, hjort eller sau. Slike modeller kan også gi oss indikasjon om den enkelte prionstam
2023
VILLREINEN
Fra Hednedalsstrupen i Aurland sone 2. Foto: Geir Olav Liodden
26
men kan smitte mellom dyreslag, inkludert til mennesker.
Hva har undersøkelser og forskning så langt gitt av kunnskap om prioner hos nordiske hjortedyr?
Vi har avdekket at det finnes både smittsom opptredende og sporadiske prionstammer i Norden. Sporadisk skrantesjuke var ikke beskrevet før dette ble publisert for norsk elg i 2018. Videre har disse syv årene avdekket at det for sporadisk skrantesjuke finnes flere ulike stammer. Karakterisering av prioner fra villrein i Langfjella har ikke gitt grunnlag for å skille mellom funn i Nordfjella og på Hardangervidda, og videre at det må forventes at opptreden i villrein ikke vil skille seg vesentlig fra slik CWD har opptrådt i Nord-Amerika. Dette er viktig kunnskap for vurderinger av hvordan Norge (og Sverige og Finland) kan håndtere skrantesjuke.
Som for mange forskjellige sykdommer har genetikk betydning også i tilfellet skrantesjuke. Genetiske undersøkelser av villrein fra den utskutte bestanden i Nordfjella viste at gitte genetiske varianter hadde øket sannsynlighet for å være smittet av skrantesjuke. Ytterligere undersøkelser av reinsdyr, elg, hjort og rådyr viser at en svært stor andel av norske hjortedyr har genetikk som gjør dem mottakelig for sykdommen. Riktignok viser det seg at hos tamrein finnes de «sårbare» variantene i lavere frekvens, men genetisk er det ikke tvil om at norske bestander av hjortedyr er i risiko.
Sporadisk skrantesjuke kan vi anta har vært forekommende lenge, og vil trolig opptre med en viss frekvens i fremtiden, slik som observeres hos sau med atypisk skrapesjuke/Nor98. Når det gjelder smittsom skrantesjuke er opprinnelsen ukjent, men kunnskap om spredning i Nord-Amerika utelukker i stor grad at vi historisk har hatt denne sykdommen i villreinstammene. Også kunnskap om klassisk skrapesjuke hos sau, og smitte av denne, understøtter at vi ville ha avdekket smittsom prionsykdom hos hjortedyr hvis dette hadde eksistert i lang tid. Når det spekuleres om hvordan smittsom prionsykdom har oppstått er kanskje teorien om at prioner fra sporadiske
tilfeller over tid har endret seg, og blitt smittsomme, den mest sannsynlige teorien. Forekomsten av smittsom prionsykdom i verden i dag tilsier dog at dette ikke skjer ofte. Spekulasjoner om overgang fra sau og skrapesjuke kan ikke fullstendig avvises, men smitteforsøk tilsier at det er barrierer mellom disse dyreslagene og det gjør teorien mindre sannsynlig.
Selv om likhetene mellom prioner fra norsk villrein og nordamerikanske hjortedyr tilsier at opptreden i bestandene må forventes å være rimelig lik, har undersøkelser i modellmus vist at stammene ikke er identiske på hver side av Atlanteren. Det er derfor lite sannsynlig at smitte har blitt importert fra USA eller Canada til Langfjella.
Forekomst av smittsom skrantesjuke
Utenfor Nord-Amerika (og den importerte smitten til Sør-Korea) er den eneste kjente forekomsten av smittsom skrantesjuke nå i Langfjella i det sørlige Norge.
Det har siden 2016 vært en formidabel innsats i å kartlegge forekomst i Norge. Per mars 2023 har ca. 165 000 hjortedyr blitt testet, og vi kan si at det ikke er høye forekomster av skrantesjuke i Norge. De siste estimatene av forekomst publisert fra Veterinærinstituttets, etter jakta i 2022, tilsier imidlertid at det med mer enn 90 % sannsynlighet finnes smitta villrein på Hardangervidda. Dette er kunnskap til meget stor bekymring.
Smitten på Hardangervidda anses å ha sammenheng med Nordfjella sone 1, og enda er det usikkerhet om smittestatus for bestanden i Nordfjella sone 2. Undersøkelser av jordprøver fra Nordfjella indikerer at det på gitte plasser finnes miljøsmitte på begge sider av Geiteryggen.
Modellering med grunnlag i det som har blitt testet fra alle villreinområder understøtter at det i disse bestandene ikke er sannsynlig med høye forekomster av skrantesjuke, samtidig som kunnskapen om lave nivåer av smitte er ukjent. For å anta fravær av smitte er antall testede dyr for lavt.
Framover
Skrantesjuke er en alvorlig trussel for helsa til hjortedyr, og best tilgjengelig kunnskap forteller oss at det med stor sannsynlighet finnes smitte i bestanden på Hardangervidda, og muligens miljøsmitte i Nordfjella. Det er ingen som med sikkerhet kan si hvordan en smitte vil utvikle seg, men det er all grunn til å ta påvist skrantesjuke på største alvor. Hva det innebærer er per i dag uklart.
I Nordfjella sone 1 ble smitten bekjempet med å fjerne alle dyr i bestanden, men denne strategien har ikke blitt gjeldende for påvist smitte på Hardangervidda. Foruten kraftig bestandsreduksjon, har uttak av bukk vært det enkelttiltaket fagdirektorat har framholdt som mest effektivt for å redusere risiko for sykdomsetablering og spredning. Bestandsestimat etter strukturtelling antyder ca. 15 % voksen bukk i bestanden etter jakt i 2022. Sett fra et perspektiv om sykdomshåndtering og smittebekjempelse er dette bekymringsfullt høyt.
For best mulig å kunne håndtere smittsom skrantesjuke bør det raskt gjøres en bred risikovurdering av hva det betyr å leve med sykdommen. Uten en slik realitetsorientering vil valg kunne bli tatt på manglende forståelse for hvilke konsekvenser et slikt scenario innebærer. Å leve med skrantesjuke vil kreve mange forvaltningsmessige tiltak, som dog enda ikke er avklart. Eksempelvis er arbeidet med å utrede reetablering av reinstammen i Nordfjella sone 1 i gang, men premisset om en sone 2 uten sannsynlig smitte er ikke oppfylt. Skrantesjukesmitte på Hardangervidda sees i sammenheng med smitte i Nordfjella. Det vil derfor være uklokt ikke å tenke helhetlig forvaltning, der hele Nordfjella og reetablering må vurderes i lys av utvikling på, og håndtering av, Hardangervidda.
I så måte er det kanskje tid for en klauv i bakken, ikke for å utsette tiltak, men for å vurdere om disse samsvarer med målet «om mulig å utrydde sykdommen», og for en helhetlig tilnærming til forvaltning av skrantesjuke.
2023
VILLREINEN
28
Skrantesjuke og «friskmelding» av villrein – metodikk og status
Etter oppdagelsen av skrantesjuke (CWD) i 2016, satte myndighetene i gang omfattende overvåking for å kartlegge utbredelsen av den alvorlige prion-sykdommen. Vi forklarer her hvordan man bruker test-resultatene til å beregne sannsynlighet for fravær av CWD i en bestand, og vi gir en status for de ulike villreinområdene så langt.
Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukk. Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. Hvordan kan vi dokumentere fravær av lave forekomster av CWD i en bestand med høy grad av sikkerhet?
Definisjon av «friskmelding» og «fravær av CWD»
Begrepene «friskmelding» og «beregnet sannsynlighet for fravær av CWD» brukes på ulike måter. I prinsippet er det mulig å beregne sannsynlighet for fravær av CWD i et individ, i en bestand og i et område. Det er per i dag ikke etablert metodikk for å beregne fravær av CWD i et geografisk område der det også kan være miljøsmitte (faktaboks 1). I det videre forklarer vi den statistiske beregningen av fravær av CWD i en bestand. I Norge er det
formelt Mattilsynet som bestemmer om en bestand er «friskmeldt», basert på både beregnet sannsynlighet for fravær av CWD og gjennom en forvaltningsmessig risiko-vurdering. Formelt er derfor begrepet «friskmeldt» ikke helt det samme som beregnet fravær av CWD i en bestand.
En oversikt over de ulike
komponentene
Vi gir i dette avsnittet en oversikt over de ulike komponentene som inngår i beregningene (figur 1), før vi forklarer hver komponent i detalj i videre avsnitt med henvisning til nummer.
(1) Vevstype, smitteforløp og test-sensitivitet. Det første vi gjør er å justere for ulik sannsynlighet til å oppdage CWD-prioner i lymfeknute og hjernevev gjennom et antatt infeksjons-forløp på 2-3 år, såkalt test-sensitivitet. (2) Alder og kjønn. Det er ulik risiko for infeksjon i kalv, ungdyr, voksen simle og voksen bukk. Vi vekter derfor antall dyr testet avhengig av alder og kjønn ved å spesifisere en ulik relativ risiko for å være smittet. For å beregne sannsynlighet for fravær, må vi også justere for sammensetningen av kalver, åringer, voksne simler og voksne bukker i bestanden. Både prøvetall, vevstype,
2023
VILLREINEN
Faktaboks: Mulig miljøsmitte skaper usikkerhet i Nordfjella
Prioner kan overleve i miljøet i et ukjent antall år. Det er per i dag ingen etablert metodikk for å friskmelde, eller å beregne sannsynlighet for fravær av CWD-prioner, i et geografisk område for å kunne utelukke mulig miljøsmitte. Dette er et problem man står ovenfor med re-etablering i Nordfjella sone 1. Dagens godkjente standarder for testing av CWD innebærer enten lymfeknuter eller hjernevev fra døde dyr med en kombinasjon av ELISA og Western-Blot tester. Det pågår i dag utvikling av mer sensitive metoder for påvisning av CWD-prioner i miljøprøver med forventet veldig lave nivåer av prioner. Faren med disse metodene er blant annet at risikoen for falske positive øker, at de er svært kostbare, og det foreligger ingen godkjente standarder. Utprøving av slike metoder (såkalt PMCA) har nylig blitt brukt til å påvise prioner i jordprøver tatt ved salteplasser i Nordfjella (både i sone 1 og sone 2). Liknende metodikk på ekskrementer fra hjortedyr ga både falske positive og falske negative prøvesvar. Det er usikkert om eventuelle prioner i jorda i Nordfjella forekommer i en konsentrasjon som er høy nok til å forårsake infeksjon i et individ som spiser denne jorda. Det er derfor foreløpig usikkert hvor stor betydning disse funnene vil ha på forvaltningen. Det er likevel klart at påvisning av CWD-prioner ved salteplasser også i Nordfjella sone 2 øker usikkerheten om smittestatus.
29
antall og demografiske kategorier av dyr inngår derfor i beregningene. Faktorer på bestandsnivå påvirker også i stor grad: (3) Deteksjonsnivå. Man kan aldri bli helt sikker på fravær av CWD i en bestand uten å teste alle individer, og test-sensitivitet er aldri 100 %. En særdeles viktig avgjørelse er derfor hvilket deteksjonsnivå man velger, dvs. hvor stor andel infiserte dyr i bestanden man søker å oppdage, og hvor stor grad av sannsynlighet man krever for å oppdage dette nivået. (4) Introduksjonsrisiko. Vi justerer for sannsynligheten for at det kan komme CWD inn i bestanden underveis i overvåkingen. Det er større sjanse for at det kan komme inn et infisert dyr om man er i nærheten av en infisert bestand. (5) Sannsynlighet for smitte i utgangspunktet. Nærhet til kjente smitteforekomster påvirker sannsynligheten for om det i utgangspunktet er smitte i bestanden når man starter overvåking.
(1) Vevstype, smitteforløp og test-sensitivitet
De fleste villreinjegere har nå lært seg å ta ut prøver av lymfeknute og hjernevev av skutte dyr. Dette er grunnlaget for å teste for CWD. I modellen tas sannsynligheten for å oppdage smitte i ulike vev gjennom et infeksjonsforløp med i beregningene (figur 2). En frisk villrein kan bli infisert gjennom inntak av
prioner skilt ut fra et sykt dyr, enten ved direkte kontakt eller via smitte i miljøet. Prionene vil da gå inn mage-tarmkanalen og tas opp i lymfesystemet.
Forløpet fra infeksjon til død kan variere betydelig, men antas normalt å ta 2-3 år fra et dyr blir smittet og til det dør. I løpet av denne tiden vil det være ulik
2023
VILLREINEN
Figur 1. En oversikt over de ulike komponentene som inngår i beregning av sannsynlighet for fravær av CWD i bestander av norsk villrein. Forklaring av de ulike komponentene er gitt i teksten.
Figur 2. En modell som beregner sannsynlighet for å oppdage smitte i et individ gjennom et forventet infeksjonsforløp og avhengig av hvilket vev som er testet. Ingen dyr i fase 0 vil oppdages med dagens test-regime, i fase 1 vil CWD kunne påvises i lymfeknuter med økende sannsynlighet, og i fase 2-3 har testene høy sensitivitet både i lymfeknute og hjernevev. Med dagens test-regime oppdages bare ca. 4 av 5 CWD-positive dyr, siden det tar ca. 3 måneder fra smitte og til prioner kan påvises i lymfeknuter (se forklaring i punkt 1).
30
sannsynlighet for å oppdage smitte i ulike vev og avhengig av hva slags test man bruker. I Norge brukes en såkalt ELISA-test (en antistoff-test) til å påvise prioner i vev fra både svelg-lymfeknute og hjerne (helst hjernestammen). ELISA-testen har høy spesifisitet, dvs. at en positiv prøve faktisk er fra et infisert dyr. Et unntak var tamreinen fra Børgefjell som høsten 2022 kom ut som falsk positiv i ELISA-test, men da vil videre testing også med såkalt Western-Blot (ser på molekylær-vekt) være avgjørende for å luke ut falske positive før endelig diagnose. Det er imidlertid med dagens test-metodikk (ELISA) en fare for falske negative, dvs. at et testet individ med CWD likevel kommer ut som negativt. Dette skjer hovedsakelig hvis individet nylig har blitt smittet med CWD. Det tar ca. 2-3
måneder før prioner kan påvises ved ELISA-testen i svelg-lymfeknuter. Utover i infeksjonen vil sannsynligheten for å påvise smitte øke. Etter ca. 9 måneder, vil det være økende sjanse for også å påvise smitte i hjernevev. I en sen fase av sykdom vil ELISA ha høy sensitivitet (godt over 90 %). I snitt forventes at dagens test-regime vil påvise smitte i omtrent 4 av 5 smittede dyr (såkalt test-sensitivitet).
(2) Alder og kjønn
Vi vet at sannsynligheten for å finne CWD varierer avhengig av kjønn og alder. Det er mindre sjanse for å oppdage CWD i kalver enn åringer, som igjen er lavere enn hos voksne dyr. Voksne bukker er oftere infisert enn voksne simler. Det forventes å ta omtrent 3 måneder før smitte kan
påvises etter at et dyr har blitt infisert. Reinsdyra kalver i mai og med jakt i august, vil det normalt ikke være mulig å oppdage smitte i kalver. Åringer har lavere nivåer av CWD selv etter å ha korrigert for inkubasjonstid. I Nordfjella fant man ingen smitte i kalver, kun en infisert åring (med smitte i lymfeknute), mens sannsynligheten for smitte var 2,7 ganger høyere i voksen bukk enn voksen simle (dog med store usikkerhets-intervaller). Hvorfor det er høyere smitte hos bukker enn hunndyr er ikke kjent med sikkerhet, men det er et velkjent mønster fra både mulhjort og hvithalehjort i USA og Canada. Derfor velger vi å stole på funnet, selv om prøvematerialet fra Nordfjella var lite (19 infiserte dyr).
Vi kan derfor få en bedre overvåking ved å korrigere for demografisk
2023
VILLREINEN
Figur 3. En status for beregnet fravær av CWD for ulike deteksjonsnivåer for alle villreinområder i Norge etter jakten 2021. p* er ulike deteksjonsnivåer (se forklaring i punkt 4). «pop_størrelse» er antall individer i bestanden. «Sum_RLN» er antall prøver med lymfeknute. «Sum_testet» er totalt antall prøver.
31
sammensetning av test-materialet målt opp mot hva som er i bestanden. Basert på dette, bruker vi en vekting av prøvene på kalv:åring:simle:bukk på 0:1:2:6. Kalver får altså ingen vekt, åring får halv vekt av en simle, mens en voksen bukk får 3 ganger vekten av en voksen simle i beregningene. Prøver innsamlet fra andre kilder vektes inn med ulik risiko etter de samme prinsipper. Det er for eksempel høyere risiko for å finne smittede dyr blant fallvilt eller dyr som av andre årsaker skiller seg ut og avlives. Vi bruker en etablert bestandsmodell utviklet av forskere i NINA til å beregne bestandstall og fordeling på kalv, åring, voksen simle og voksen bukk. Data til modellen kommer fra minimums-tellinger om vinteren, kalvings-tellinger om sommeren, jaktstatistikk og struktur-tellinger om høsten. For mindre villreinområder, som ikke driver systematisk overvåking av bestandene, bruker vi anslått bestandstall og antar en demografisk sammensetning tilsvarende som i overvåkingsområdene.
(3) Fravær av CWD i en bestand og «deteksjonsnivå»
I prinsippet må man teste alle individene for å fastslå med 100 % sikkerhet at det ikke er CWD i en bestand. Siden vi bare får prøvemateriale fra et utvalg individer hovedsakelig gjennom jakt, og siden testene ikke har 100 % sensitivitet, er det derfor ikke mulig å bli helt sikker på fravær av CWD i en bestand. Det man derfor gjør, er å sette et nivå på andel smittede individer i en bestand som man søker å oppdage. Dette «deteksjonsnivået» kalles for «designprevalens» og kan settes enten som en prosent (f.eks. 0,3 %, 0,5 % eller 1 % infiserte dyr) eller som et gitt antall dyr (f.eks. 4 infiserte dyr). Dette nivået, samt hvor stor sikkerhet man vil ha (f.eks. 95 % eller 99 %), er avgjørende for hvor mange prøver man trenger for å fastslå at det ikke er CWD i bestanden. Deteksjonsnivået settes utfra den epidemiologiske kunnskapen, men også utfra hvor mye risiko man er villig til å ta (ved ikke å oppdage CWD ved lav forekomst). Denne deteksjonsgrensen settes formelt av Mattilsynet, etter samråd med Veterinærinstituttet. Mattilsynet har bestemt at beregnet fravær av CWD skal måles i forhold til en deteksjonsgrense på 4 infiserte dyr
for bestander nær Nordfjella, og at det skal være 99 % sannsynlighet for at det er færre dyr enn dette nivået for å kunne bli «friskmeldt».
(4) Introduksjonsrisiko
CWD forventes å spre seg mellom bestander hovedsakelig ved at infiserte dyr krysser mellom områder, selv om man ikke kan utelukke andre muligheter for geografisk spredning. Det er større sjanse for at det kommer et infisert dyr inn i et område som ligger i nærheten av en bestand med smitte. Sannsynligheten for at det kommer inn ny smitte, kan i teorien beregnes fra kunnskap om andelen smittede dyr i en bestand og sannsynligheten for at dyr drar fra denne og inn i en nærliggende bestand. I praksis har vi ikke eksakte tall på dette, og vi anslår om sjansen er liten eller ikke. I 2016 og 2017, mens det var infiserte dyr i Nordfjella sone 1, ble sannsynligheten for introduksjon av smitte til Nordfjella sone 2 satt til å være høy. Når stammen i sone 1 var tatt ut, satte man en lavere risiko for introduksjon av smitte til Nordfjella sone 2. Per i dag setter man sannsynligheten for introduksjon av smitte i de ulike villreinområdene til å være veldig lav.
(5) Sannsynlighet for smitte i utgangspunktet
I beregningene brukes en avansert type «lærings-basert» (Bayesiansk) statistikk. Denne typen statistikk setter en forventet sannsynlighet for om det er smitte i bestanden når man starter overvåkingen (en såkalt «prior»). Det er en vanlig faglig standard at man i utgangspunktet setter en 50 % sannsynlighet for om det er smitte eller ikke i det man starter overvåking. Etter hvert som det testes for CWD og man ikke oppdager smitte, oppdaterer modellen sannsynligheten for fravær av smitte for hvert år med overvåking. Påvises smitte, som på Hardangervidda i 2020, går man over til å estimere andel dyr med smitte. Når man oppdaget smitte på Hardangervidda, påvirket dette også hvordan man vurderte det større smittebildet og sannsynligheten for å finne CWD blant villrein i Nordfjella sone 2 (Hallingskarvet), siden området ligger mellom Nordfjella sone 1 og Hardangervidda. Siden det nå var påvist smitte både nord og sør for Nordfjella sone 2, gir det økt sannsynlighet for at det i utgangspunktet var smitte til stede når man startet overvåkingen i 2016. Derfor endret man utgangssannsynligheten for fravær av CWD fra 50 % til
2023
VILLREINEN
Figur 4. En status for beregnet fravær av CWD for Nordfjella sone 2 etter jakten 2022. Mattilsynet har satt egne kriterier for friskmelding av sone 2 pga. beliggenhet mellom Nordfjella sone 1 og Hardangervidda med påvist CWD smitte (se forklaring i punkt 5).
32
25 % for Nordfjella sone 2 (dvs. satt til året 2015 i modellen). At man valgte 25 % gjenspeiler en vurdering av at risikoen for å finne CWD er økt gjennom funnet på vidda, uten at det ligger eksakt vitenskap bak akkurat tallet 25 %.
Usikkerheter
Modeller vil alltid være forenklinger av virkeligheten, og det er flere forhold som gjør beregningene usikre. Kunnskapen om CWD hos villrein er begrenset per i dag. Modellene bygger på kunnskap om CWD fra andre hjorteviltarter i USA og Canada, men også fra to nordamerikanske smitteforsøk på tamrein. At det er et nytt smittestoff i Nordfjella, skaper økt usikkerhet. Så langt stemmer imidlertid de fleste epidemiologiske funn med hva man ser i Nord-Amerika. Hvis vi antar 2 år fra smitte til død hos det infiserte individet, hva skjer med beregningene om det egentlig tar 3 år? Hvis bukke-segmentet ikke har 3 ganger så høye nivåer av smitte som hos simler, hva skjer med beregningene om det egentlig bare er 2 ganger så mye smitte hos bukk? Normalt kjører vi mange ulike varianter for å se hvor mye ulike usikkerheter i antagelsene påvirker beregningene, såkalte sensitivitets-analyser. Til slutt velger man den modellen som best beskriver virkeligheten utfra nåværende kunnskap som grunnlag for videre forvaltning.
Hvordan jakte effektivt for å oppdage CWD?
Vi har også utviklet et verktøy til å simulere hvordan man mest effektivt kan nå høy sannsynlighet for at CWD ikke er til stede i en bestand. Dette ble utviklet siden Mattilsynet i utgangspunktet satte et mål om 90 % sannsynlighet for fravær innen ett år og 99 % sannsynlighet innen 5 år for Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda. Vi kan med denne modellen simulere hvordan ulike uttak gjennom jakt påvirker beregnet sannsynlighet for fravær av CWD, samt bestandsutviklingen. Hos villrein er normalt ikke bukkene begrensende for reproduksjon, siden hver bukk kan pare mange simler. Gitt at sannsynligheten for å finne smitte i bukk er 3 ganger så høy som i simler, vil man ved å vri avskytningen over på bukk, kunne øke uttaket for å
«friskmelde» raskere, eller oppdage smitte tidligere uten at simle-segmentet og videre reproduksjon påvirkes. Alternativet, om det ønskes rask avklaring på smittestatus, er å skyte mer simler. Da vil bestanden reduseres i antall.
Status per i dag
Beskrevet metodikk er nå brukt til å beregne sannsynlighet for fravær av CWD for ulike deteksjonsnivåer basert på innsamlede data fra 14 693 villrein i perioden 2016-2021 (figur 3), og for Nordfjella sone 2 også oppdatert med tall fra 2022 (figur 4). På tross av den formidable innsatsen, kan vi se at kun større bestander oppnår stor grad av sikkerhet for fravær av CWD, og bare om man setter et deteksjonsnivå på 1 %. For CWD vil et så høyt deteksjonsnivå innebære at sykdommen kan ha vært til stede i over 10 år, og forvaltningen vil allerede være «på etterskudd» når sykdommen blir oppdaget. For å oppnå rask smitteoppdagelse, satte Mattilsynet som nevnt et deteksjonsnivå på 4 infiserte dyr i bestandene rundt Nordfjella, og at man skal nå en 99 % sannsynlighet for dette nivået. For små villreinbestander, vil 4 dyr utgjøre mer enn 1 %, og derfor er ikke andre nivåer beregnet i figur 3. Man kan innvende at Mattilsynet har satt svært strenge kriterier for friskmelding. Påvisning av smitte på Hardangervidda kom etter rundt 3500 prøver da sannsynlighet for fravær var rundt 90 %. Dette viser tydelig hvor vanskelig det kan være å påvise CWD ved lav forekomst, og det påpeker derfor verdien av å ha strenge kriterier.
Hva er veien videre?
Videre innsending av prøver fra jegere er fundamentet i overvåkingen. Gitt fortsatt god innsats fra jegerne, er det i hovedsak deteksjonsnivået (punkt 3) og andre epidemiologiske forhold (punkt 4 og 5) som avgjør hvor lang tid det vil ta for å oppnå høy sikkerhet for at CWD ikke er til stede. Hvis utviklingen av CWD går som forventet (eller fryktet) på Hardangervidda, er det sannsynlig at vi i framtiden må beregne en høyere grad av sannsynlighet for introduksjon av smitte (punkt 4), f.eks. fra Hardangervidda til Setesdal Vesthei, siden dyr krysser mellom bestandene. Da kan det være man aldri når et nivå
med høy sannsynlighet for fravær av CWD, og at denne typen beregninger blir «ferskvare». Utviklingen og videre forvaltning av CWD på Hardangervidda blir derfor helt avgjørende for mulighetene til friskmelding, og særlig i Langfjella.
Referanser
Mysterud, A., Hopp, P., Alvseike, K. R., Benestad, S. L., Nilsen, E. B., Rolandsen, C. M., Strand, O., Våge, J., & Viljugrein, H. (2020) Hunting strategies to increase detection of chronic wasting disease in cervids. Nature Communications, 11, 4392.
Mysterud, A., Viljugrein, H., Hopp, P., Andersen, R., Bakka, H., Benestad, S. L., Madslien, K., Moldal, T., Rauset, G. R., Strand, O., Tran, L., Vikøren, T., Våge, J., & Rolandsen, C. M. (2023) Challenges and opportunities using hunters to monitor chronic wasting disease among wild reindeer in the digital era. Ecological Solutions and Evidence, 4, e12203.
Viljugrein, H., Hopp, P., Benestad, S. L., Nilsen, E. B., Våge, J., Tavornpanich, S., Rolandsen, C. M., Strand, O., & Mysterud, A. (2019) A method that accounts for differential detectability in mixed samples of long-term infections with applications to the case of Chronic Wasting Disease in cervids. Methods in Ecology and Evolution, 10, 134-145.
2023
VILLREINEN
34
Folkeaksjon for villreinen!
På vegen med boka «Kampen om Dovrefjell» møter vi over alt eit sterkt engasjement for villreinen. Denne folkelege krafta må få eit samla uttrykk, no når tiltaksplanar og stortingsmelding skal utformast. Tida er inne for ein folkeaksjon for villreinen.
Vi er far og dotter. Begge har ferdast i Sunndalsfjella sia vi var små. Her, i kanten av Reinsvatnet, under Reinstinden, er det funne ein jaktleir frå eldre steinalder. Analysen av kolrestar frå bålplassen viste at leiren er rundt
11 000 år gammal.
Dette var grunnlaget for idéen om å skrive boka: Den svimlande historia om villreinen og mennesket, ei historie som har følgt dette landet frå første fotavtrykk vart sett på ei isfri strand.
Reinen fascinerer og imponerer, både i historisk og biologisk forstand. Dette store pattedyret som lever av smårusk på høgfjellet midtvinters er eit underverk av tilpassing.
Så vi skreiv boka, som handlar om reinen, om økosystemet den lever i og kva som truar desse unike naturver
diane. Truslane er fleire og større enn vi hadde trudd, og alle er menneskeskapte. Men få av dei blir det gjort noko med, sjølv når tiltaka er enkle.
Fleire skrekkeksempel finst på Dovrefjell og i Rondane. Her lever siste rest av Europas opprinnelege fjellrein. I boka går vi særleg grundig inn på Snøheimsaka, og dokumenterer korleis Miljøverndepartementets saksbehandling kan oppsummerast i eitt ord: Skandale.
Kortversjon: I 2002 vart gamle Dovrefjell nasjonalpark seksdobla i areal, og fekk namnet Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Omsynet til villreinen var heilt sentralt for utvidinga. Derfor skulle den tidlegare DNT-hytta Snøheim rivast og vegen inn dit fjernast. Snøheim, som ikkje hadde vore i bruk som
turisthytte på 44 år, låg midt i eit av Europas viktigaste trekk- og beiteområde for villrein.
Spol ti år fram, og det motsette har skjedd. Nye Snøheim opnar, sterkt utbygd og restaurert. DNT Oslo og Omegn har fått hytta i gåve av Forsvaret. Dei rekordmange turistane blir no frakta til hyttedøra med buss, på ein veg som slett ikkje er fjerna.
Kva skjedde? Politikk overstyrte fag. Verneforskrifta vart endra for å opne for Nye Snøheim. At det samtidig stengte for snøhettareinen var underordna.
I «Kampen om Dovrefjell» dokumenterer vi at Miljøverndepartementet gjennom mange år leverte ei gjennomført partisk saksbehandling. Den vrimla av faktiske feil, og alle gjekk i same
2023
VILLREINEN
Tre storbukkar av snøhettastammen har mistanke til fotografen, men held fram med å beite. (Foto frå boka «Kampen om Dovrefjell»: Svein Sæter)
35
retning: til fordel for DNT og Nye Snøheim.
Konklusjonen var lagt på førehand. Slikt er faktisk ein trussel mot demokratiet. Og villreinen måtte vike igjen, trass i alle fagre og verdilause ord.
Dette har vi reist rundt og sagt i mange bygder, på store og små tettstader, i byar som Trondheim, Oslo, Molde og Kristiansund, på bibliotek og kaféar og kulturhus, og vi har aldri vorte motsagt.
Tvert imot: vi har fått takk, og oppmoding om å grava vidare.
Så skreiv vi kronikken «Statens svik mot villreinen», publisert i riksaviser, regionaviser og lokalaviser. Det same skjedde. Berre støtte å få.
Vi trur støtta botnar i ein brutal kontrast: Den djupe respekten villreinen fortener, og den totale mangelen på respekt samfunnet vårt behandlar han med. Hyttegrender, vegar, kraftanlegg, høgspentliner, turstiar, jernbanar og andre framandelement er viktigare enn fjellets eigentlege grunneigar, villreinen. Derfor blir dei 24 båsane i Sør-Norge vi har pressa han inn i stadig trongare. Og stadig fleire, etter som båsane blir delt av nye inngrep.
Men det finst ei kraft i det folkelege engasjementet. Ei kraft vi opplevde på Otta, under det første årsmøtet til organisasjonen Bevar villreinen i Rondane, som kjapt fekk meir enn 2000 følgjarar på Facebook. Ei kraft som løfta oss på Sunndalsøra, under villreinkvelden til Bevar Dovrefjell mellom istidene, organisasjonen som gjekk til rettssak mot Miljødepartementet i Snøheimsaka og tapte hårfint.
Ei kraft som vart fint formulert av ei kvinne i salen på Oppdal: Alle kjenner fjellvettreglane. No treng vi reinsvettreglar.
Den 21. februar 2023 utførte den mangeårige villreinforskaren Per Jordhøy ei historisk handling. Han utnemnte villreinen til Norges nasjonaldyr.
Dette skjedde på Bevar Dovrefjell sin villreinkonferanse i Oslo. Både Per på podiet og publikum i salen kjente klumpen i halsen, for dette handla ikkje berre om symbolikk. Det handlar om beinharde realitetar: Villreinen er på raudlista, for første gong. Seks av dei ti nasjonale villreinområda får raudt lys etter kvalitetsnorma.
Tida er inne for handling. Og det blir handla, både fagleg og politisk. Statsforvaltarane skal laga tiltaksplanar. Regjeringa har bestilt den første stortingsmeldinga om villreinpolitikk.
Dette arbeidet treng innspel og oppbakking frå alle som er glad i villreinen. Engasjementet og kunnskapen må gjerast synleg og dermed teljande.
Organisasjonar som Bevar villreinen i Rondane og Bevar Dovrefjell mellom istidene er viktige pådrivarar for rette vegval. Denne krafta kunne vore enda sterkare om ho var samla under same paraply, litt på same måte som Villreinrådet fungerer for villreinnemndene og -utvala.
Boka vår kunne hatt tittelen «Kampen om villreinfjellet». Problema er i stor grad dei same i alle villreinområda. Derfor var det viktig at styremedlemmer i Bevar villreinen i Rondane deltok på konferansen til Bevar Dovrefjell mellom istidene.
Det er lett å knyte kontaktar når mange brenn for same sak. Kven vil ta initiativet til Folkeaksjonen for villreinen?
2023
VILLREINEN
FORFATTARANE: Svein og Yngvild Sæter, far og dotter, er erfarne forfattarar. Her frå fjorårets reinsjakt i Dovrefjell-Sunndalsfjella, med både rein og aure i sekken. (Foto frå boka «Kampen om villreinen»: Wilhelm Jaresand)
36
NMBU og reinsdyr – forskning & undervisning
Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Ås favner både vill og tam rein i sin undervisning og forskning. NMBU har lenge, i tett samarbeid med skotter og nasjonale samarbeidspartnerne som NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, vært blant de ledende i forskning på svalbardrein, og har fokus på rein og klimautfordringer. NMBU har vært engasjert i tamreinforskning, og bl.a ledet det nordiske Senteret for fremragende forskning, «ReiGN», finansiert av Nordforsk. Nok av temaer å gripe fatt i når NMBU her skal presenteres.
NMBU skriver på sine nettsider at de har studier og forskning som møter de store globale spørsmåla om miljø, bærekraftig utvikling, bedre folke- og dyrehelse, klimautfordringer, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvalting. 64 studieprogrammer tilbys 6400 studenter, og universitetet har 1900 tilsatte. Det er
på høy tid at NMBU og universitet på Ås sin fokus på reinen presenteres for årbokas lesere.
Jeg tok sjøl masteroppgaven min ved NMBU på svalbardrein for 45 år siden, da institusjonen het Norges Landbrukshøgskole. Masteroppgaven inngikk i UNESCOs 10 årige prosjekt «Man and
the Biosphere», omtalt som MAB-prosjektet og ledet av Nils Are Øritsland ved Universitetet i Oslo. I oktober i fjor feiret naturforvaltningsstudiet og Institutt for naturforvaltning ved NMBU sitt 50-års jubileum, og jeg var del av det tredje kullet som ble uteksaminert i 1978. Jeg har siden hatt lang fartstid i forvaltning av villrein, og hadde også
2023
VILLREINEN
Urbygningen er et av de ærverdige byggene ved NMBU, og her har studenter har høstet visdom i mer enn 160 år. Foto: Tor Punsvik
37
hovedansvar for forvaltning av svalbardrein og forskningstillatelser i noen år hos Sysselmesteren (tidligere Sysselmannen). Forskning og undervisning på tamrein var i min studietid allerede etablert som fag på Institutt for husdyrfag, slik det fremdeles gjøres.
Øystein Holand er professor ved Institutt for husdyrfag under Fakultet for biovitenskap. Han forsker og underviser innen ekstensive produksjonssystemer for å bidra til en bærekraftig utnytting av våre utmarksbeiteressurser. Han er opptatt av samspillet mellom beitedyr (rein og sau), og beitegrøda og hvordan tetthetsavhengige og -uavhengige faktorer påvirker beitedyras livshistorie, og dermed produksjonsresultatet. I tillegg arbeider han med reproduksjonsstrategier hos polygyne arter (arter der én hann parer mange hunner), med rein som modelldyr. Han er aktiv i nordisk tamreinforskning og anbefaler boka «Reindeer Husbandry and Global Environmental Change – Pastoralism in Fennoscandia», som er ett av resultatene fra ReiGN og som er fritt tilgjengelig på nettet.
Leif Egil Loe er professor ved fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, og har blant annet vært opptatt av, og forsket på, svalbardreinen som del av den arktiske faunaen.
Erik Ropstad er professor ved NMBU, med veterinærmedisin som spesialitet. Han har blant annet jobbet med parasitter hos svalbardreinen.
Liv Monica Trondrud er postdoktor og forsker ved Institutt for miljøvitenskap og naturforvaltning. Hun fullførte doktorgraden sin i 2021, som handlet om reinens fysiologiske tilpasninger til det arktiske miljøet. I samarbeid med Leif Egil Loe forsker hun nå på sesongmessig termoregulering hos rein.
I egne oppfølgende artikler bidrar disse fire nøkkelpersoner ved NMBU til å belyse:
Svalbard byr på ekstreme utfordringer, og huser en underart av villrein som gjennom årtuseners evolusjon har særegne tilpasninger. Kroppen er kompakt for å hindre varmetap, som også de hule hårene i pelsen til svalbardreinen, som er dobbelt så lange som slektningen på fastlandet. Hvordan påvirkes fysiologi og temperaturregulering?
2023
VILLREINEN
Blanda gruppe svalbardrein, med simler kalv og bukken bak. Foto: Tor Punsvik
38
Felles arealbruks- og klimautfordringer for vill og tam rein
Det er tøffe tider for både tamrein og villrein i Norge. Gjennom tamreindrift ivaretas en lang urfolkstradisjon som Norge har internasjonale forpliktelser for. Vi har også internasjonale forpliktelser for bevaring av Europas siste bestander av vill fjellrein, som i 2021 havnet på vår nasjonale rødliste. Press på leveområder og virkninger av klimaendringer er en stor trussel både for tamrein og villrein. Det er på høy tid å samarbeide om kunnskapsutveksling og kamp for reinens eksistens.
Villreinforvaltningen og reindrifta har en svak tradisjon for samarbeid, til tross for at de både forvalter samme dyr med felles biologi, og i hovedsak møter samme utfordringer. Dette har naturligvis en geografisk forklaring, siden tamreinnæringa har sitt hovedområde i nord og villreinen i sør. Dessuten har tamreinnæring og villreinforvaltning i Sør-Norge i større grad vært «konkurrenter» om beiteressurser enn naturlige samarbeidsparter, selv om flere villreinpopulasjoner er etterkommere av forvilla og utsatt tamrein. Dette merkes fortsatt på atferdsmønster og tamhetsgrad, som f.eks. lite skyhet hos den «ferske» villreinstammen i Norefjell-Reinsjøfjell.
Vi var begge med i ekspertutvalget som i 2017 la fram forslag til «Kvalitetsnorm for villrein» etter Naturmangfoldlovens § 13. Den er fastsatt av regjeringen, og forvaltningen iverksetter den nå. Kvalitetsnormen skal være et styringsverktøy, både for miljøforvaltningen og for andre sektor- og planmyndigheter. Den beskriver tilstanden til villreinen og hvilke utfordringer arten møter i de ulike villreinområdene, og legger grunnlaget for å vurdere hvilke tiltak forvaltningen bør sette i verk for å forbedre tilstanden.
Øystein deltok som professor ved NMBU på Ås med tamrein som sitt fagfelt, og Tor som villreinkyndig med erfaring bl.a. som mangeårig villrein-ansvarlig hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Agder. Tor satt også i arbeidsgruppa bak «Villrein og samfunn»-rapporten fra 2004, og mener i dag det var uheldig at ikke noen fra tamreinsida var representert den gang. Da Øystein ble invitert til å presentere erfaringer og kunnskap om tamrein, som han mente var overførbar til villrein, på fagdagene til Villreinrådet i Norge i 2022 var dette en milepæl. Responsen var positiv, og vi tror våre to «verdener» har mye å tilføre hverandre og støtte hverandre, spesielt overfor vår viktigste felles utfordring: Hvordan sikre reinens leveområder og demme opp for videre nedbygging og økte menneskelige forstyrrelser?
Hvordan demme opp for nedbygging og menneskelige forstyrrelser?
Hovedfokus dreid fra bestand og flokk til leveområder
De siste tiåra har villrein- og tamreinforvaltningens hovedfokus dreid fra bestands- og flokkforvaltning til ivaretagelse av leveområder, som har vært under økende press. Da radiotelemetri inntok vill- og tamreinforskningen vel 20 år tilbake, fikk forvaltningen et
bedre kunnskapsgrunnlag om reinens arealbruk. Kunnskap om unnvikelsesadferd og betydningen av fragmentering, barrierer og korridorer ble tatt inn i samfunnsplanlegging. Interessekonfliktene fortsatte imidlertid, og ble forsterket av økt etterspørsel etter hytter og en stadig utbygging av tilhørende infrastruktur. Vi er vitne til en fortsatt bit for bit nedbygging som innskrenker reinens funksjonelle arealbruk. Det er fortsatt ikke lett å få forståelse for reinens fleksible beitebruk, med behov for store sammenhengende arealer.
Klimaendringer forsterker arealkonflikter
Klimaendringer forsterker ytterligere behovet for reserve-arealer, spesielt under vanskelige beiteforhold vinterstid. Samtidig presser det «grønne skiftet» fram utbygging av fornybar energi og jakt etter nye mineraler. Betydningen av kumulative, eller samlede effekter av, inngrep i reinbeiteland må vektlegges sterkere i den kommunale og regionale arealplanleggingen. Dette krever kunnskap hos forvaltningen. Men i siste instans er dette politiske spørsmål og i mange utkantkommuner er presset stort for videre utbygging som kan gi nye arbeidsplasser og økt aktivitet.
2023
VILLREINEN
39
Kvalitetsnorm og stortingsmelding om villrein
Med «Kvalitetsnorm for villrein» øker fokus på manglende trekkmuligheter mellom sesongbeiter, og at økende ferdsel slår negativt ut for villreinen. Dette er bakgrunnen for at de fleste villreinområder som så langt er klassifisert etter normen er kommet ut røde – altså ikke akseptabel tilstand. Hvilke tiltak som foreslås blir det naturligvis spennende å se, og det er positivt at Klima- og miljødepartementet høsten 2022 fremmet forslag om en egen stortingsmelding om villrein. Forhåpentligvis vil den foreslå endringer som tjener både vill og tam rein, i hyttepolitikk, forstyrrende ferdsel og annen negativ påvirkning.
Tamreinområder under sterkt press i «det grønne skiftet»
I kjølvannet av Altasaken, som kulminerte tidlig på 1980-tallet, fulgte et fokus på både vassdragsvern og reindriftas situasjon. Samla Plan for vassdrag, Samerettsutvalget og Sametinget må ses som ektefødte barn av Altaaksjonen. Plan og bygningsloven (PBL 2007) ga reindrifta en sterkere posisjon i arealforvaltningen. Men likevel har presset på beiteområder økt,
og fortsatt har NVE styringen med konsesjonsbehandlingen innen energisektoren.
NVE og Olje- og energidepartementet (OED) har tidligere tillatt utbygging av vindkraft i mange reinbeitedistrikt, selv etter sterke innvendinger fra reindriftsnæringen. Det samme gjelder konsesjoner til nye kraftlinjer. I 2017 fikk NVE i oppdrag fra OED å utarbeide et forslag til «Nasjonal ramme for vindkraft på land». Denne pekte ut de 13 mest egnede områder for vindkraft. I høringsutkastet fra 2019, var det en uttalt føring at de 10 nasjonale villreinrområdene ikke måtte berøres, og i praksis har de øvrige 14 også gått fri. Reinbeitedistrikt ble berørt i Vest-Finnmark og i Trøndelag, men ellers ikke.
Rammeplanen møtte av ulike grunner mye motstand i høringen, og regjeringen besluttet å ikke gå videre med forslaget. Med strømkrisa 2021-22 har presset på utbygging av vindkraft på land igjen økt, og behandling av konsesjonssaker er fra sommeren 2022 gjenopptatt etter tre års pause. Regjeringen har signalisert sterkere lokal styring og økonomisk motivasjon til kommuner ved utbygging av vindkraftverk.
11. oktober 2021 avsa Høyesterett dommen som konkluderte med at vindkraftanleggene på Storheia og Roan på Fosen utgjorde et brudd på FNs konvensjon om urfolks sivile og politiske rettigheter etter artikkel 27. At energimyndighetene ikke hadde avklart disse spørsmålene før konsesjonsgivning sier mye om reindriftens status. Så langt har ikke regjeringen vist noe tegn til å følge opp Høyesterettsdommen med å avvikle vindkraftanleggene. Det blir spennende å se hva som kommer ut av de pågående forhandlinger mellom staten og reindrifta.
Flere vindkraftsøknader er under behandling, to i Finnmark, og flere er i kjømda. Søknaden om Davvi vindkraftverk i Kjøllefjord kommune har møtt sterk motstand fra reindrifta og fra naturvernhold. Det samme har søknaden om 420 kV linja Skaidi-Lebesby. Olje- og energiminister Terje Aasland har uttalt at samlet belastning for reindriften skal vektlegges i konsesjonsbehandlingen. Men når klima- og miljøminister Espen Barth Eide signaliserer naturbaserte løsninger på klimakrisen, og at potensialet for slike løsninger er stort i nord, bør farebjellene ringe for reindrifta og alle som er glad i natur.
2023
VILLREINEN
Villrein på flukt i Forollhogna etter menneskelig forstyrrelse. Foto: Tor Punsvik
40
Myndighetene har gitt driftskonsesjon til gruveselskapet Nussir for utvinning av kopperforekomstene i Kvalsund i Finnmark, selv etter stor motstand fra reindrifta og naturvernorganisasjoner. Såkalte kritiske mineraler regnes avgjørende for det «grønne skiftet». For å få i gang økt leteaktivitet har regjeringen forslått økte bevilgninger til kartlegging av slike mineraler. Dette er en del av myndighetenes satsing på økt og ny mineralutvinning. Vi er bare i startfasen av denne satsningen med en arealbruk som vil bety tap av beiteland og økte forstyrrelser.
Utbygging av fornybar energi og utvinning av mineraler som kan bidra til det «grønne skiftet» ser altså ut til å trumfe det meste. Men også reindrifta er avhengig av at klimaendringene begrenses. Varmere, våtere og villere vær vil selvsagt påvirke reinens levesett og atferd, selv om den har stor evne til å kunne tilpasse seg ulike klima og naturforhold. Vinteren regnes som flaskehalsen i de fleste villreinområder og reinbeitedistrikt. Mye snø, og regn på snø, kan føre til låste beiter. Dette så vi tydelig vinteren 2019/2020 i nord, da mange flokker måtte nødfôres for å berge seg gjennom den snørike
vinteren. Sommerstid vil insektplage og varmestress på varme og solrike dager øke, med mindre tid til beiting som følge. Selv om mengden av sommerbeite kan øke, er det usikkert hvordan dette vil slå ut. At tregrensa stadig hever seg og fjell og vidder gror igjen, slår også negativt ut. Dette understreker betydningen av et variert beiteland med tilgjengelige reservearealer.
Kontroll og styring av forstyrrende ferdsel
Vi lærer stadig mer om betydningen av forstyrrende ferdsel på rein. Fri ferdsel i utmark er nedfelt i friluftsloven og allment gjeldende og virkemidlene som kan nyttes for å bøte på forstyrrende ferdsel er derfor i hovedsak kanalisering og informasjon. Det pågående samarbeidet med DNT om flytting av stier og hytter er derfor viktig, samtidig som nye ferdselsformer som terrengsykling og kiting øker konfliktene. Liberal praksis for motorferdsel i utmark er mange steder en stor utfordring.
Naturmangfoldlovens § 22 og reindriftslovens § 65 åpner imidlertid for å legge restriksjoner på ferdsel i sårbare områder og perioder. Forhåpentligvis vekkes muligheten etter
naturmangfoldsloven § 22 til live med den bebudete stortingsmelding for villrein. Statsforvalteren kan stille vilkår for, eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot, større arrangement i reinbeitedistrikt, men dette har i liten grad vært praktisert.
Samarbeidet framover viktig og nødvendig
Fellesnevneren for vill- og tamrein er behovet for store sammenhengende arealer som dekker de ulike sesongmessige behov. Vi trenger økt kunnskap om effekten av klimaendringene, utbygging og forstyrrelser. Dette er avgjørende for å sikre reindrifta ei framtid, og sikre Europas siste bestander av vill fjellrein. De samlede belastningene må ses i sammenheng. I kampen for reinens framtid i Norge er det viktig at tamrein- og villreininteressene i langt større grad enn tidligere samhandler!
2023
VILLREINEN
Rein i Finnmark. Foto: Bård-Jørgen Bårdsen
41
Første akt: sykliske svingninger styrt av ising og parasitter
Utviklingen av bestanden i Reindalen (Figur 1) er velegnet til å oppsummere både det vi tror vi vet, og det vi ikke vet om svalbardreinenes bestandsdynamikk. Rundt 2014 trodde vi som forskere at vi forsto hva som forårsaket bestandsoppgang og nedgang. Bestanden bygget seg opp over en periode. Næringskonkurransen økte, og det ble flere årsklasser med unge og gamle dyr som er mer sensitive for dårlige forhold. Høyere dyretetthet medførte økt smitte av innvollsparasitten Oestertagia, noe som førte til nedsatt reproduksjon hos simlene. Når bestanden nådde dette høye nivået, som gjentok seg ca. hvert 5. år, ble den slått tilbake av den første vinteren med nedisete beiter. Dette så vi i 1996, 2002 og 2008.
Alle disse effektene virket gjennom nedsatt kondisjon. Siden dyrene veies under fangst, kunne forskerne forklare 90 % av bestandsendringene bare basert på simlenes gjennomsnittsvekt på seinvinteren. Dette er fordi vekt og fettreserver i stor grad bestemmer både egen overlevelse resten av vinteren og om simla produserer en kalv eller ikke. Allerede i perioden 1995-2014 var det en underliggende stigende trend i bestandsstørrelsen. Dette er mest sannsynlig en positiv effekt av økt sommertemperatur, som fører til økt planteproduksjonen. De varmeste somrene i denne perioden
produserte dobbelt så mye beiteplanter som de kaldeste. Stigende sommertemperaturer produserer mer mat til reinen og noe av dette er også tilgjengelig gjennom vinteren. Dette bidro til å øke helårs bæreevne slik at bestandskrasjene skjedde ved stadig høyere tettheter.
Andre akt: vekst inn i himmelen?
Gitt det sykliske mønsteret tidlig i studien, forventet vi en ny stor bestandsnedgang rundt 2014. Den kom aldri. Riktignok var det en liten nedgang i isingsvinteren 2012, men bestanden har stort sett økt for hvert år
siden. Vi stiller oss nå spørsmålet om hva som kan forklare denne kontinuerlige økningen? I det siste har vi undersøkt betydningen av at høsten har blitt varmere. Vekstsesongen for plantene forlenges slik at det både blir mer planter og at de holder god kvalitet lengre. I tillegg kommer snøen senere. Kort sagt blir vinterne kortere og somrene lengre. Dette har en positiv effekt på reinen. I en artikkel vi skrev nylig, konkluderte vi med at varmere høster mer enn kompenserer for at vinterne også blir mer isete. I et lengre perspektiv er det også sannsynlig at regn om vinteren i mindre grad vil føre
2023
VILLREINEN
Vinner eller taper svalbard–reinen på klimaendringene?
Det er i dag ingen åpenbare svar på spørsmålet, og mange faktorer inngår i kabalen som forskningen legger. Hva som vil skje på lang sikt er vanskelig å forutsi. På kort sikt viser bestandsutviklingen i forsøksområdet Reindalen at reinen der har tjent på en lengre sommerbeitesesong. Denne langtidsstudien, nå ledet av NMBU med samarbeidspartnerne NINA, UNIS, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, har lært oss mye om svalbardreinen
Figur 1. Bestandsutviklingen hos svalbardrein i området Reindalen-Semmeldalen-Colesdalen på Nordenskiöld land, Svalbard i perioden 1994 til 2021.
42
til ising, men heller eksponerer barmark og øker tilgangen på i hvert fall dødt plantemateriale. Vi synes å se slike tendenser når vi kjører snøskuter i terrenget på senvinteren, men har ikke gode data på det ennå. Et nytt funn er at GPS-merkede simler, som utnytter våtmark i perioder med mildvær og lite snø på seinhøsten og tidlig vinter, er tyngre enn andre på seinvinteren. Vi vet foreløpig lite om hvilke ressurser de klarer å hente ut av myra. De stive stråene som står igjen over bakkenivå er av dårlig næringsverdi, så vi spekulerer på om de klarer å komme til de næringsrike røttene. Studenter tilknyttet NMBU, som fotfulgte GPS-merket rein høsten 2022, observerte at reinen i noen tilfeller gikk målrettet etter røtter av snelle som vokste i løs skifergrus i
dalsidene. Selv om dette var en annen vegetasjonstype enn våtmark, viser det at reinen kan utnytte vegetasjon som ligger under bakkenivå.
Vi arbeider også med å finne ut hva som skjedde med den negative effekten av innvollsparasitten Oestertagia, som bidro til å holde reinbestanden lavere på 90-tallet. Har parasitten fortsatt noen betydning for bestandsreguleringen? Tellinger av parasittegg i reinsdyrmøkk i 2021 og 2022 tyder på at Oestertagia er mindre utbredt i dag enn for 20 år siden, til tross for 2-3 ganger høyere dyretetthet. Siden vi ville forventet det motsatte, at flere verter gir flere parasitter, arbeider vi for å undersøke hvorfor det er slik. Plantene vokser raskere og blir høyere enn på
90-tallet og reinen beiter ofte bare de øverste delene av plantene. Kanskje ligger parasittene i moselaget og sjeldnere klarer å infisere reinen? Parasitter er også temperatursensitive. Har arktiske somre allerede blitt så varme at det frittlevende stadiet til parasittene har dårligere overlevelse?
Hva vil fremtiden bringe?
Nå er det ikke sånn at vi tror klimaendringer kommer til å være positivt for svalbardreinen også langt inn i fremtiden. Aktivitetsmålere i GPS-halsbåndene viser at når sommer-temperaturen overstiger ca. 12 grader går aktiviteten raskt ned, slik vi har dokumentet enda grundigere for tamrein under varmebølgen i 2018 (se artikkelen om fysiologi på neste side). Under slike forhold legger svalbardreinen seg ned på en snøflekk eller i myr, og er faktisk også i stand til å finne bar bakke som er kaldere enn omkringliggende områder. Siden det fortsatt er ubetydelig med insekter på Svalbard, viser dette at reinen bevisst bruker kalde hvileområder for å senke kroppstemperaturen i hvile og drøvtyggeperioder. Med varmere somre vil antall dager med temperaturer over 12 grader øke. Dette betyr at Svalbardreinen kan bli utsatt for varmestress i nær framtid. En ting er sikkert: Dersom vi hadde endt studien vår etter 20 år i 2014, ville vi hatt en foreldet kunnskap om reinen. Arktis er i rask endring og dette viser verdien av å opprettholde lange tidsserier i en «hotspot» for klimaendringer.
2023
VILLREINEN
Innfanging av svalbardrein for forskning. Foto: Erik Ropstad
To kalver av svalbardrein hygger seg sammen. Foto: Erik Ropstad
43
Reinens ekstreme fysiologiske tilpasninger
Evnen til å samle fett gir reinen en god buffer når miljøet kun har en næringsfattig vintermeny å by på, men fettlagrene er ikke store nok til å dekke behovet for vinternæring. Selv svalbardreinen, som er den feteste underarten av rein, klarer bare å dekke opptil én tredjedel av vinter-energibehovet sitt ved hjelp av fettreservene. For å overleve må de derfor også redusere energiforbruket. Dette gjør de blant annet ved å ha en tykk og isolerende vinterpels som reduserer varmetap, men også ved å redusere både appetitt
og matbehov ved å krympe fordøyelsessystemet sitt. I tillegg er reinen generelt mindre aktiv om vinteren, og vi har nylig sett at reinen klarer også å senke kroppstemperaturen sin under hvile. Dette anser vi som en effektiv måte å spare energi på, da temperaturforskjellen mellom omgivelsene og kroppen minker, slik at reinen bruker mindre energi på å holde seg varm. Lave kroppstemperaturer er et velkjent fenomen hos dyr som går i dvale, men det er kun i nyere tid at forskere har oppdaget lignende responser hos hjortevilt. Sett sammen, er resultatet av disse fysiologiske tilpasningene et
redusert matbehov om vinteren en viktig tilpasning. Sammen med fettlagrene sine, bidrar den til at reinen kan overleve matfattige vinterforhold.
Dette ser vi i våre studier på energiforbruk og -behov hos svalbardrein. Ved hjelp av biologgere som måler pulsen til reinene, har vi dokumentert en hvilepuls på rundt 40 hjerteslag i minuttet, og et daglig energibehov rett under 1500 kilokalorier om vinteren. Det tilsvarer energibehovet til en sengeliggende voksen person. Til
2023
VILLREINEN
Reinens fysiologi og påvirkning av klimaendringer
Reinen er tilpasset ekstreme klima- og naturforhold, som gir den konkurransefortrinn i de tøffe arktiske miljøer. Om høsten legger reinen på seg store mengder fett, og omtrent dobbelt så mye hos svalbardreinen som hos villrein på fastlandet. De siste årene har studier på reinens fysiologi under naturlige miljøforhold gitt oss ny innsikt i reinens tilpasningsevner. Studiet er ledet av NMBU med internasjonale samarbeidspartnere fra LUKE i Finland, Universitetet i Aberdeen, Universitetet i Veterinærmedisin i Wien og Høgskolen i Innlandet, samt langtidspartnere på Svalbardreinstudiet.
Figur 1. Svalbardreinens hvilepuls gjennom et kalenderår. Den gule linjen viser gjennomsnittsverdiene for 19 studerte simler. Den lyseblå feltet viser 50% av verdiene rundt gjennomsnittet og det mørke feltet viser 95% av verdiene rundt gjennomsnittet. Svarte prikker er rådata registrert fra loggere. Figuren er hentet fra https://royalsocietypublishing.org/doi/10.1098/rstb.2020.0215 og oversatt til norsk.
44
gjengjeld har simlene et ekstremt stort energibehov om sommeren, når de skal både fø kalven sin og fete seg opp før neste vinter. Studier på tamrein har vist at de kan ha en hvilepuls oppimot 70-80 slag i minuttet, mens svalbardreinen kan nå svimlende 110 slag i minuttet under hvile. Sistnevnte holder med dette den nåværende rekorden blant hov- og klovdyr i mest ekstreme endringer i hvilepuls i løpet av året, med en økning på 175 % fra vinter- til sommerhvile (Figur 1). Disse fysiologiske tilpasningene til den sesongmessige variasjonen i både temperatur og mattilgang gjør reinen til en suveren arktisk veltilpasset art. Men hvordan påvirker klimaendringer reinens fysiologi og temperaturregulering?
Hva medfører klimaendringer for reinen?
Den mest kjente og tydeligste effekten av klimaendringer på rein er endringer i mattilgang, særlig matmangel om vinteren i forbindelse med nedising av beitet, som følger etter mildperioder
med tining og så frysing. I slike perioder er det ofte høy dødelighet hos rein, og det er dyrene som er i den dårligste kroppskondisjonen som stryker med. De yngste og eldste dyra er mest utsatte. Dette tyder på at reinens fysiologiske tilpasninger for å redusere energibehov om vinteren, allerede er i det øvre sjiktet av hva de har mulighet til. Eventuelle ytterliggere tilpasninger vil måtte skje i form av større fettlagre i forkant av vinteren. Endringer i mattilgang er en veldokumentert, indirekte konsekvens av global oppvarming hos rein og annet hjortevilt.
Global oppvarming kan derimot også ha direkte konsekvenser – spesielt i form av økt varmestress om sommeren. Typiske reaksjoner på varmestress, som vi nordmenn er godt kjent med når vi besøker Syd-Europa om sommeren, er at vi både spiser mindre mat, og vi beveger oss mindre i varmen. Dette gjør også mange dyr, inkludert reinen, men langvarige hetebølger kan også føre til langvarige konsekvenser av dyrs
forsøk på å unngå varmestress. Sommeren 2018 dokumenterte vi en tydelig og kraftig reduksjon av aktivitetsnivå og matinntak hos tamme simler under en 3 uker lang hetebølge i Nord-Europa. Vi så da at simlene endret aktivitetsmønster etter hvert som temperaturen økte. Et jevnt aktivitetsnivå i løpet av døgnet ved lave (under 13 grader) lufttemperaturer, endret seg til en kraftig reduksjon i aktivitetsnivå på den varmeste tiden av døgnet når lufttemperaturen overskred 20 grader. På de varmeste dagene klarte ikke reinen å kompensere for tapt beitetid på dagtid, som trolig bidro til de laveste høstvektene blant voksne simler dokumentert de siste 30 årene i denne flokken. Slike direkte konsekvenser av høye sommertemperaturer vil trolig spille en større rolle etter hvert som kloden blir varmere, særlig fordi konsekvensen av å unngå overoppheting kan komme på bekostning av matinntak og således kroppskondisjon i forkant av vinteren.
2023
VILLREINEN
Simle og kalv i vinterpels tatt i april. Foto: Monica Trondrud
46
Hvorfor synker kalvevektene?
Både jegere og forvaltere er bekymret over negative trender i slaktevektene, spesielt for kalv. Lave kalvevekter påvirker normalt overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst negativt. I miljøkvalitetsnormen har lave eller synkende kalvevekter derfor bidratt til «rød» klassifisering, det vil si dårlig tilstand, for enkelte bestander. Rød klassifisering i kvalitetsnormen betyr at tiltak bør igangsettes. For å utrede og iverksette effektive tiltak, bør man først kjenne årsakssammenhengene. Kunnskapen om dette kan vi øke ved å bruke jegernes egne data.
Det er stadig flere grunner til å bekymre seg for villreinens ve og vel. Problemene knyttet til habitattap og fragmentering av bestandene er godt dokumentert gjennom lokalkunnskap
og lang tids forskningsinnsats, og det legges nå store ressurser i å forstå og begrense skrantesjuken. I de seinere åra har det også vært økende bekymring rundt reinens vekt. Én av målepa
rameterne i miljøkvalitetsnormen for villrein er gjennomsnittsvekter de fem siste årene og tiårstrender i slaktevekter hos kalv. Denne måleparameteren fikk rødt lys – det vil si klassifiseringen
2023
VILLREINEN
Jegernes data kan gi svar
En villreinkalv kan veies hel eller oppstykket, enten på fellingsstedet eller når man kommer ned fra fjellet. Slaktevekt er totalvekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Foto: Brage Bremset Hansen
47
«dårlig tilstand» – i tre av de ti nasjonale villreinområdene (Rolandsen mfl. 2022): Snøhetta, Knutshø og Hardangervidda. Vi kom til en lignende konklusjon i rapporten for overvåking av hjortevilt for perioden 1991-2021 (Solberg mfl. 2022), som omfatter seks av de samme ti bestandene. I tillegg har Forollhogna en negativ tendens over lengre tid. Det er også tydelige tegn på negativ utvikling i kalveproduksjonen i flere av disse villreinområdene. Det er sannsynlig at reduserte kalvevekter henger sammen med dette. For de øvrige 14 villreinområdene, som alle inngår i den kommende runden av kvalitetsnormarbeidet, er tilstanden foreløpig lite kjent.
Hva forårsaker så disse vektendringene over tid? Reflekterer de en nedgang i reinens generelle tilstand? Og hvilken betydning har dette for bestandsdynamikk, vilthelse og jaktforvaltning over tid? Dette er spørsmål som bør besvares før forvaltningen kan identifisere og gjennomføre effektive, avbøtende tiltak. Selv om vi per i dag mangler kunnskap, er det sannsynlig at en redusert gjennomsnittsvekt over tid både påvirkes av og påvirker bestande
nes dynamikk og struktur. Det er derfor i både jegernes og forvalternes interesse å søke svar på disse spørsmålene.
Hypotesene og meningene om årsakssammenhenger er mange. En del kunnskap kan hentes fra tamreinforskninga, men årsakssammenhengene er ikke nødvendigvis overførbare, og de vil sannsynligvis variere mellom bestander. Eksempelvis er det velkjent at jegerne tenderer til å skyte hjortevilt med spesielle egenskaper (som for eksempel store dyr, eller godt voksne bukker). Betydningen av slik jaktseleksjon for norske villreinbestander er lite kjent, men man forventer at en for lav andel godt voksne bukker vil føre til forsinket brunst og kalving, og derved dårligere kalvevektutvikling over sommeren. Selektivt uttak av store individer vil kunne ha en lignende effekt. Flere pågående forskningsprosjekter har som mål å forstå dette bedre, blant annet ved å overvåke utviklingen i bestander med økt avskyting av bukk som skrantesjuketiltak.
Men jaktseleksjon kan neppe forklare de observerte trendene på tvers av alle
bestander. Også tetthetsavhengig ressursbegrensning kan føre til redusert reproduksjon, vekst og kondisjon. En tommelfingerregel i hjorteviltøkologien tilsier at ressursbegrensning gjennom vinteren begrenser antall dyr som overlever og reproduserer, mens mattilgangen gjennom sommeren begrenser vekst og størrelse på dyrene. Det er store forskjeller i naturgitte forhold mellom villreinområdene. Derfor er det viktig at ulike demografiske parametere overvåkes parallelt for å forstå årsakssammenhengene. Økt menneskelig aktivitet, forstyrrelser og infrastruktur kan også gradvis redusere arealet og dermed tilgjengelige ressurser. Miljøsvingninger og klimaendringer kan også påvirke slaktevektene via matfatet, eller andre effekter på ressurstilgangen. På samme måte kan endringer i biotiske interaksjoner spille en rolle, eksempelvis gjennom endra klima.
I flere villreinbestander ser man også et økende omfang av sjukdommer og parasitter, som kan spille en rolle for vektutvikling hos både kalv og eldre dyr. Fotråte kan være et økende problem i flere bestander, med enkelte
2023
VILLREINEN
Forvaltninga har stor nytte av at jegerne leverer eller sender inn underkjeven fra dyret. Dette gjelder også kalver. Kjeven renskes så godt det lar seg gjøre med kniv. Viktigst er at den ikke blir pakket inn i plast. Foto: Brage Bremset Hansen
48
ekstreme utslag, som i 2019 på Hardangervidda og i Rondane. Utbredelsen av denne sjukdommen er tilsynelatende væravhengig og kan derfor også endre seg med forventede klimaendringer, men en slik årsakssammenheng er fortsatt ikke dokumentert. I andre villreinområder ser man høy forekomst av innvollsparasitter som rundormen Nematodirus battus, som spres via sau og salteplasser. Én hypotese for nedgangen i kalvetall og kalvevekter i Knutshø er at denne parasitten kan ha en betydning.
Vi må foreløpig konkludere med at framtidens utfordringer vil kreve mer kunnskap. Svarene kan ligge i jegernes egne data, og da spesielt slaktevektene i seg sjøl. Hver felt villrein skal innrapporteres i Hjorteviltregisteret, og det er ønskelig at flest mulig individer inneholder data på både fellingsdato, veid slaktevekt, kjønn og alderskategori (kalv, åring eller voksent dyr). I tillegg har det stor verdi at et større utvalg villrein aldersbestemmes mer nøyaktig ved at underkjeven leveres inn og alderen leses fra tannsnitt. Som de fleste villreinjegere vet, er slaktevekta dyrets vekt etter å ha fjernet innvoller, skinn, hode og klauver. Veiing i villreinfjellet kan by på visse logistikkutfordringer, allikevel oppfordres det til å veie de forskjellige delene av slaktet, enten ved å medbringe ei lita vekt i fjellet eller å veie slaktet før det henges til mørning. Såkalte «anslåtte vekter» har dessverre vist seg å være ubrukelige siden de er upresise og også avviker avviker usystematisk fra veide vekter (Rolandsen mfl. 2022, Solberg mfl. 2022), så her er det bare «veide
vekter» (det vil si ei vekt som er veid med ei vekt) som gjelder. I Hjorteviltregisteret, som per i dag inneholder data på rundt 70 000 felte individer av villrein, har veide vekter en stor overvekt av vekter som ender på 0 eller 5 kg. På samme måte er partall svært overrepresentert. Dette mer enn antyder at noen jegere anslår eller runder av selv de «veide» vektene. Jo mindre andel av de felte reinene som har nøyaktig vekt, jo mindre sannsynlig er det at man kan finne årsaker til de negative trendene.
Man skal være forsiktig med å benytte slaktevekter alene som mål på dyrenes tilstand. Selv om dette er vanlig i studier av hjortevilt, er dyras størrelse også en viktig tilstandsparameter. Her kommer viktigheten av kjeveinnsamlingen inn. De innleverte kjevene fra jakta har stor nytteverdi for både forskning og forvaltning, og utgjør derfor en sentral del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt. For det første benyttes tannutvikling og tannsnitt (med telling av «årringer») til å aldersbestemme dyr som er to år eller eldre, og i noen tilfeller yngre dyr. Dette gir svært nyttig informasjon om årlige endringer i bestandssammensetning, og det gjør det mulig å kontrollere for alder i analysene av slaktevekter. For det andre kan man studere tannslitasje, noe som kan gi innsikt i endringer i beiteforhold, spesielt for eldre dyr. For det tredje – og klart viktigst når det gjelder de negative trendene i slaktevekter – gir kjevene et mål på individets skjelettstørrelse. Reinens kondisjon er forenklet sagt ratioen mellom vekt (eksempelvis slaktevekt) og størrelse (eksempelvis
kjevelengde). En villreinkalv felt på Hardangervidda vil nesten alltid ha mye lavere slaktevekt enn en kalv felt i Forollhogna, men dette betyr ikke nødvendigvis at den er i dårligere kondisjon. Og av samme grunn er det ikke gitt at de negative trendene i slaktevekter over tid reflekterer en nedgang i kondisjon. Kanskje har dyra blitt mindre? Noe som i seg sjøl kan være alarmerende, om enn muligens med en annen bakenforliggende årsak enn en endring i vekter.
Jegernes data fra den norske villreinjakta er unike i internasjonal sammenheng, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Generelt er den norske villreinjegeren svært god til å rapportere etter endt fangst. Allikevel ser vi stor variasjon mellom bestandene i rapporteringsgrad. I de nordlige bestandene er rapporteringsgraden stort sett veldig høy, mens Hardangervidda og til dels Setesdal Ryfylke har svært lav rapporteringsgrad. Dette betyr at man for disse store sørlige områdene vil få større muligheter til å foreta gode analyser dersom datainnsamlingen forbedres. Rapporteringen og innleveringen av kjever har økt i de seinere åra på grunn av skrantesjuken, og både forskere og forvaltning har et lønnlig håp om at denne trenden vil fortsette uavhengig av sitasjonen med skrantesjuke. Vi oppfordrer derfor jegerne på det sterkeste: vei kalven – og helst også voksne dyr – og lever inn kjeven! På denne måten kan du som jeger bidra til både bedre kunnskap og eventuelle avbøtende tiltak.
2023
VILLREINEN
Foto: Anders Mossing
50
Ei jakthistorie fra fjelltraktene nord på Dovrefjell
Historia «Efter renen», sto på trykk i avisa Fjellposten 11. juli 1908, og er signert med bokstavene N.F. Avisa kom ut i årene 1906-1918, og var bygdablad for Oppdal og de øverste bygdene i Orkladalføret. I historia som følger, har jeg kun fornya enkelte ord og vendinger, men for øvrig beholdt den opprinnelige språkstilen.
Man er usikker på når denne reinsjakta foregikk. Som det framgår av historia, foregikk den i ei tid hvor det fortsatt var godt med rein, og hvor utlendinger – i hovedsak engelskmenn, også jakta i den norske fjellheimen. Det nevnes at de en dag møter en «grepa kar fra Dovre». Dette er nok Jo, eller sønnen John Ruste. Disse var begge ivrige jegere, og fungerte som jaktførere for utenlandske reinsjegere fra omkring 1880, og til et stykke ut på 1900-tallet. På oppdrag fra engelskmannen oberst Lancelot Rolleston, satte de i 1888 opp ei jaktbu ved Stropelsjøen i Stropelsjødalen litt øst for Snøhetta. Bua fikk naturlig nok navnet «Rollestonbua». Litt lenger øst, ved utløpet av Kaldvelldalen, disponerte de «Parkerbua». Ei steinbu som trolig ble bygd av Jo Ruste på oppdrag fra Mr. Parker ca. 1885. Jaktguiding var nok i mange år ei viktig attåtnæring for en del fjellbønder.
Efter renen
(skrevet av N.F.)
Kan det for noen norsk fjellmann gis et ord, som gjør sjel og kropp mer elektrisk enn ordet «Villrein»? Man hensettes ved det ordet med en gang til fjellets øde, men dog livlige, dets harde og kantete, men yndige natur. Og viltet selv! Få skapninger har stoltere reisning, men på samme tid «noblere» adferd. Man har medlidenhet med denne fjellets fine blomst, men man må plukke de når tiden er inne.
Hans og jeg var sent en kveld kommet inn på H.-sæteren (Hellaugsætra i Åmotsdalen? Tilføyelse Rune M.) sultne og andpustne. Vi hadde jo hatt kløvhest et langt stykke; men i den siste times tid var børen tung. Det er mange attributter en reinsjeger må ha med seg; det er ikke bare å svinse av sted «på bua» eller borti stabburet, om man kommer til å gå lens for noe. Og med tiden har kravene steget; nå må en liketil ha sengklær. Ikke slik før. Gammelkarene greide seg med mindre, de
var visst kanskje kraftigere, men de led mang en gang vondt. De bar som oftest med seg nisteskreppen med 8 dagers kost i, under dagens jakt, og når kvelden kom, la de seg ned under den første og beste stein eller berghammer de fant, inntil morgenen grydde. Da gned de seg i øynene, skar store stumper av nistekaken sin og frydet seg. Nå må man nødvendigvis først og fremst ha seg en kaffeskvett, og er det mulig så må det være fløte i den også.
Men hysj, hva var det som skramlet
utenfor! Jeg lå og rotet borti peisen og stelte med han «Lars», da ytterdøren knirket på sine gamle hengsler, og inn kom 2 mann med børsjer og store tunge skrepper, som de slengte fra seg på gulvet. Det var Ingebrigt og Ola. Det var rent slitne karer som hadde trasket hele natten lang. «Dette går jækelen ta meg får vidt», sa`n Ola. «Kjenn, kor tong ho er», sa`n og så skjeft bort på den svarte skreppa si. Men så inneholdt den også liketil risengryn for 60 øre. Det viste seg et par dager senere, da kjøttgryten kom
2023
VILLREINEN
Postkort «Snehætten», Utgiver GB (Gudbrandsdal bokhandel) nr. 356
51
over varmen.
Hans og jeg var egentlig bestemt på å sette opp telt inne på flyen et sted, og ligge og slenge der inne om nettene. Men etter en kort rådslagning, ble vi alle 4 enige om å bo på sæteren og dele likt og ulikt. Det har jo vært slik fra gammel tid, at når noen treffes i fjellet, er det straks sameie. Pølsen og osten min er også din, liksom smøret og eggene hans er til for andre som måtte ønske å gjøre innhugg i det. Nå skulle det samme gjelde for jaktutbyttets vedkommende. Nå ja, vi «akslede våre skind», skjøt på blink mot en stor løevegg som vi heldigvis traff, og dro i ei strofe, «krase meg» på det, at nå skulle det bli kjøtt til hele bygden og noe til byen også, bare gi oss tid noen dager.
Vi fulgtes to og to om dagen. Hans og jeg slo følge den første dagen. Svært krigerske, men ytterst forsiktige. Hans vendte skråen for 100. gang og tygde til, mens han høyst alvorlig kikket gjennom den lange kikkerten sin. Jeg trodde bestemt at det lå en flokk med rein bortunder uren, men nei, det var bare noen brune steiner som hadde lagt seg til ro et stykke nedenfor de andre i uren. Vi gikk videre, vår oppmerksomhet hadde så smått begynt å bli litt slapp. Da med ett fikk vi se i fjellsiden ovenfor oss, 6 gilde reinsbukker etter hverandre som på ei snor. Tenk deg, det var virkelige bukker, men med horn som dyret i åpenbaringen og med langt grått skjegg som selve ypperstepresten Aron. Vi stupte oss over ende som skutte. Det var vel ingen
mening i å gå der å vralte, så lange som vi var. Dyrene hadde sett oss. De stanset igjen og svingte majestetisk sine hoder mot den kant vi lå. Men herregud, de hadde ikke gjort noe galt, og ruslet derfor videre med engleren samvittighet.
Våre bryst hamret, og i det øyeblikk tenkte vi noen stygge tanker.
Et par timer senere, holdt 4 gråkledde menn på å sprette opp maven på 4 store bukker. Jeg følte meg rent uhyggelig til mote, syntes det var stor synd, men gjort var gjort nå. Vi la dem pent til rette bak store steiner dekt med steinheller til vern mot dyr. Reven satt visst ikke lang unna kan jeg tro, og om kort tid kunne vi høre korpens grovrøst over oss. Et par av oss hadde straks etter de første salver, fulgt etter et par dyr som skilte seg ut i fra de andre. Men vi måtte gi opp det etter kort tid.
Trøstet oss med at i morgen kommer atter en dag. Vi ruslet ned til sæteren hvor kaffekjelen snart sto og kokte i peisen. Om et par timer var maten på bordet. Tenk reinskjøtt, som for få timer siden sprang omkring i fjellet. Det var nå kokt til slunkne maver.
I dag var det Ingebrigt og jeg som gikk sammen. Skulle ta veien over Tjønnglupeggen til Veiskaret. Hans og Ola om Langglupen og Storbreen osv. Det ble en hard tørn for oss to. Traff borti en flok på 13 dyr som vart helt ville. De var ikke rolige ett eneste minutt, men vimset hit og dit, ofte lange strekninger. Vi måtte etter – det kunne bli noe til slutt, men jammen hang nesten tungen ut av oss. Endelig fikk vi såpass tak at en smelte til. De var også da i fart, men vi fikk da 3 stykker til å ligge der.
Pene dyr, spesielt en trillrund liten fet simle. Jeg har skinnet av den liggende
2023
VILLREINEN
Postkort «Rollstoneboden med Snehætten», Utgiver: Mittet & Co
Illustrasjon fra boka «Reinsdyr og reinsdyrjakt» utgitt av Kristian Berge 1954
Illustrasjon utført av Gösta af Geijerstam, fra artikkelen «Fjellminner» i boka «Friluftsliv» bind 1, 1939
52
på gulvet hjemme. Det var stygt snøvær mens vi åpnet dyrene, men i tykkeste snøkavet smalt det 4-5 skudd på den andre siden av elven. Den sprengte flokken hadde altså trukket over dit, og kommet borti andre «grågutter». Klokken hadde blitt 4, og etter 3 timers marsj var vi tilbake på sæteren, hvor våre 2 kamerater satt med blodige never og spekulerte på om det ikke kunne la seg gjøre å få seg noe mat etter slike strabaser. Om jeg ikke husker feil, kom akevittflasken frem også den gang. Det var ikke ofte den var framme, da «medisinen» er kostbar i fjellet.
Men du slette tid som vi spiste kjøtt den kvelden. Det ble mang en god «snårråbåttå», som gikk i munnen. Matbitene forsvant mens fornøyde smil gled over de uvaskede ansiktene. Så var
det fram med tobakkspipen og historiene. Vi la oss omsider, men søvnen ville ikke riktig komme. Hans stakkar, hadde slett ikke sovet om natten, fortalte han morgenen etter. Jeg tror han må ha fått i seg et nyre eller lignende fra en av de galningene inne ved Sætertangen, som Ingebrigt og jeg bakset med, og så ville det nyret enda ikke være rolig.
Teltet ble allikevel reist inne i fjellet. Det ble satt inn en spritlampe og en kaffekjele. Det kunne være godt å ta inn der og kvile, når man gikk på de kanter. Ola og jeg var innom der i dag. Vi bar frem til teltet en simle som lå igjen borti Løpsfonndalen. Kløvkaren vår skulle snart komme forbi og ta den med seg. Det var koselig i teltet der det sto bortgjemt i en liten fordypning ved
den vesle fjellbekken. Solen skjen så varmt i dag, og oppe under den grå uren, krøp fjellriset og eineren fornøyd av sted, skjønt de alt var merket av høsten.
Der hørtes et skudd lang borte! Nok et. Drømmen om fred og uskyld var som blåst vekk. Nå felte visst den slemme engelskmannen en gild bukk fra oss. Å, han var lei den engelskmannen, og så hadde han en grepa kar (trolig Jo eller John Ruste. Tilføyelse Rune M.) fra Dovre til «tjener». En fra vårt lag gikk seg på dem en dag mens de holdt på å ta kløven på hesten. De var så vennlige å by vår mann litt kjøtt, men nei takk sa han, det slaget hadde han nok av selv.
Det hendte noe komisk på sæteren vår om kvelden. Vi hadde gått til sengs og sovnet inn, da vi ble alarmert av et menneske som kom famlende og pratet inn gjennom døren. Vi trodde det var en som hadde sluppet ut fra Rotvoll for tidlig. (Rotvoll var den gang et sinnssykeasyl i Trondheim. Tilføyelse Rune M.). Ståket og maset om at han kunne ha slått seg i hjel mange ganger på veien opp. Han fikk endelig tent lyset, belgmørkt var det jo inne som ute. Mannen var J. E. og kom fra Gråfjellet (Gråurdfjellet? Tilføyelse. Rune M.) på andre siden av Åmotsdalen. Der inne hadde han skutt ei simle. Han siktet etter en stor bukk, men den hadde vært for nære, og så fikk simla svi for det dessverre. Mannen var innom Stølsæteren og tenkte visstnok på å køye
2023
VILLREINEN
Illustrasjon utført av Gösta af Geijerstam, fra artikkelen «Efter tredve år» i boka «Friluftsliv» bind 2, 1939
Illustrasjon utført av Gösta af Geijerstam, fra artikkelen «Efter tredve år» i boka «Friluftsliv» bind 2, 1939
Illustrasjon utført av Omar Andrèen, fra artikkelen «Mannen som skapte villreineventyret i Rendalen» i NJFF`s blad «Jakt-fiske-friluftsliv», nr. 8-1961
53
der, da det allerede var ganske mørkt. Men der var det fullt hus, og så ut i mørket igjen. Etter 2 timers uhyre strev fant han endelig den eneste stien som førte ned til bre-overgangen nede ved elven, og fram etter de kronglete kleiver opp til vår sæter. Nå ja, det var i grunnen godt gjort allikevel, skjønt man går det veistykket på ½ time.
Atter en strålende dag, spesielt for Hans. Han hadde påtatt seg å frakte ned fra Langglupeggen en reinsbukk, som var lagt igjen på en stor stein der oppe. Bukken var ikke liten, og i tillegg var den så inderlig slapp at begge endene hang nesten sammen på`n. Kroppene pleier jo stivne til når de har ligget en stund, men det gjorde ikke denne. Hans spekulerte en stund på hvordan han skulle gjøre det. Så fattet han en resolutt beslutning, tok bukkens forbein og la over sine skuldre og labbet av sted. Men best som det gikk, kom bukkens bakbein innimellom Hans`s ditto, og overende bar det. Hans under og bukken oppå. Men Hans er nå kjent for sin store tålmodighet han, og atter seg han av sted med sin plageånd. Da han hadde kommet fram på fjellskråningen, nådde han en svær snøfonn som var både hard og bratt. Nedover der seilte de begge to, men da var det Hans sin tur til å være oppå.
De herlige dagene i reinsfjellet tok slutt. Vi måtte tenke på å reise hjem til vårt arbeid alle sammen. Været hadde av og til vært surt. Vi var mang en gang trøtte og stive i lemmene, men herlig var det allikevel. Mange skuffelser, men flere gledelige tildragelser. Mange ganger siden har nok våre tanker vendt tilbake til det fine fjell og dets beboere.
Hermed en takk til kameratene for hyggelig samvær.
N.F.
Kilder
Avise «Fjellposten», 11. juli 1908.
Boka «I minnenes lauvhytte». John Angard, 2003.
Dovre historielag. Registreringsprosjekt «Buer og burester i fjellet».
2023
VILLREINEN
På fjellet
Skaperen sender oss aldri klarere tale,
en mer kjærlig hilsen,
enn de hilsener han sender fjellvandreren,
den hilsenen som ligger i samspillet
mellom storhet og detaljer
på fjellet.
Den bitte lille, tindrende blå
fjellveronika
like framom den svarte bergvegg.
Den brennende røde tua
av rødsildre helt oppunder dødens kant,
der isbreen nesten slikker de ørsmå bladene.
Heiloens rop som vekker minner og lengsler,
lyden som lar alt falle på plass;
jo, endelig er jeg i fjellet.
Fjellvåkens rolige seiltur over oss,
dens balanse speiler en harmoni
som bare finnes her.
Og fjellvandreren med trenet øye,
som bruker blikket vaktsomt
slik Skaperen har ment det,
får en hilsen fra de som bærer hele fjellets magi;
flokken av villrein
– langt unna, bølgende som en elv nedover fjellsiden.
Fjellvandreren formes, tar opp i seg styrken, roen,
har ingen frykt for det uendelige mer.
Jages ikke av tanker, bare er.
Først i minnet, senere, kan han se
hva han fikk,
hva som brant seg fast i sansene
slik at han alltid lengter tilbake dit,
til fjellet,
der han kjenner hilsnene fra Skaperen.
S.W.B. 27.02.2014
54
Tunell som restaurering av villreintrekk
Vegbygging og andre menneskelege naturinngrep er til vanleg ikkje noko vi forbitt med positive verknader, særskilt ikkje for villreinen. I Reinheimen-Breheimen villreinområde står vi no andsynes eit potensielt inngrep som kan gje positiv verknad for villreinen i området – dersom det er vilje til å prioritere.
Reinheimen-Breheimen er det tredje største villreinområdet i Noreg, målt i areal. Området er blant dei få villreinområda som har att tilnærma intakt mangfald av naturtyper og med ein variert topografi. Det meste av området ber preg av mindre menneskelege inngrep og lite forstyrringar. Delen av urørt areal er berekna til om lag 47 % og området er eitt av fire villreinområde
som er klassifisert som gul i kvalitetsnormen. I praksis er området delt i to, eit nord- og eit sørområde, der nordområdet ligg i Reinheimen Nasjonalpark og sørområdet i Breheimen Nasjonalpark. Dalføret der riksveg 15 ligg, skil områda frå kvarandre, men lengst vest i Skjåk kommune er det eit naturleg villreintrekk som går nord-sør/sør-nord i eit område som heiter
Breidalen. Breidalen er fjellovergangen og «endestasjonen» der Innlandet møter Vestlandet, og sommarvegen til Geiranger og heilårsvegen med tunnel til Stryn er ferdselsårene vidare frå Breidalen. I nyare tid har det vorte ei sjeldanheit at reinen nyttar denne trekkruta, og tidlegare var Breidalen mykje brukt som kalvingsområde. Auka trafikk og ferdsel langs riksvegen er nok
2023
VILLREINEN
Bilete frå Breidalen frå 2007. Foto Stig Aaboen.
55
ein vesentleg årsak til dette, og får naturlegvis konsekvensar for reinens beitevariasjon, kondisjon og genetiske utvikling. Dette utvekslingsområdet er også peikt på i kvalitetsnormen, og er særskilt viktig å oppretthalde framover.
I ei årrekkje har kommunane pressa på for å utbetre Rv.15 og ferdselsåra aust/vest over fjellet, der ny tunnelløysing med sidearm til Geiranger har vore spelt inn. Tiltaket har i ei periode vore inne som prioritering i nasjonal transportplan, men enda ikkje nådd opp som prioritert tiltak for løyving. Statens Vegvesen er no i gong med reguleringsarbeidet for å modne prosjektet ytterlegare. I samband med dette blir det frå kommunane, nasjonalparkstyrer, villreinforvaltninga og Skjåk Almenning som grunneigar, spelt inn at eit nytt tunnelinnslag må planleggast ytterlegare tre km lengre aust enn planlagt (sjå skisse). Med denne løysinga vil heile Breidalen bli skåna for trafikk og kontinuerleg menneskeleg ferdsel. Forhåpentlegvis vil reinen få attende roa i kalvingsområdet og med ny tunnelløysing vil ein kunne reversere gamle inngrep - og den fem km lange trekkorridoren nord/sør vil bli restaurert. Dette vil vera eit svært viktig tiltak
for å hindre faktumet ein ser i både Rondane og på Dovrefjell, at trekket opphøyrer og at ein får to heilt åtskilte villreinstammer.
2023
VILLREINEN
Kartet viser trekkområde mellom Breheimen nasjonalpark og Reinheimen nasjonalpark i Breidalen i Skjåk kommune. I tillegg er planlagde tunnelar teikna inn.
Trekkorridoren mellom nord og sør markert med raud sirkel i Breidalen. I nord ligg Reinheimen, og i sør Breheimen. Grøn utheva strek markerer avgrensing av villreinområdet.
56
Om returbukk og rekruttering
I villreinforvaltninga bruker vi mye tid på å telle rein. Og å finne ut av strukturen i villreinbestandene. Hvor mange simler er det, hva er alderssegmentene og hvor mange kalver kommer til i bestanden hvert år.
En kjapp strukturtelling i bestanden av villreinvenner avslører et stort bukkesegment. Spesielt er det en høy andel av returbukk. Jeg vil benytte denne anledningen til å rette en takk til dere returbukker. Og alle dere andre i villreinvennbestanden.
Takk for all tid du har viet til villrein.
Takk til deg som alltid har ønsket reinens beste.
Takk til deg som benytter enhver anledning til å prate et villreinformet høl i huet på folk når anledningen har bydd seg. Og ikke bydd seg
Takk til deg som forvalter din grunn til det beste for villrein.
Takk til deg som jakter rein.
Takk til deg som lar familie og venner ta del i en lang tradisjon med høsting av urdyret vårt.
Takk til deg som har villrein som en del av yrket ditt.
Takk til deg som har latt egne ønsker og hensyn vike for hensynet til villreinen.
Takk til deg som er simla til en returbukk med villrein på hjernen.
Takk til deg som er ei varsimle.
Tusen takk for all tid du fortsatt vil vie til villrein.
–––
Innad i villreinvennbestanden deles vi tidvis i litt ulike flokker. Akkurat som reinen. Reinen har fostringsflokker og bukkeflokker. De ulike flokkene har ulike tilnærminger til levevis og prioriteringer rundt hva som er viktig. Men på høsten møtes likevel disse flokkene. Og selv om det kan være litt kjekling innad i flokken om hvem som skal få de beste liggeplassene, så er det ingen tvil om at
de er en flokk som beskytter hverandre når farer truer.
Nå trues villreinen som aldri før. Tap av areal, klimaendringer, ferdsel, jakttrykk, skrantesjuke, tynne og små dyr, sjukdom og parasitter.
Antallet villrein i Norge har stadig gått nedover. Det vil også bety nedgang i vill rein i Europa.
Villreinvennbestanden vokser. Men er tilveksten stor nok? Gjør vi nok for å sørge for rekruttering? Lener vi oss for mye på returbukkene og varsimlene i flokken?
For 10 000 år siden var det villreinen som gjorde at vi klarte å overleve her på berget. Nå trenger villreinen oss for å overleve. Klarer vi i villreinvennbestanden å sørge for nok rekruttering samtidig som flokken holder sammen mot vår felles fiende – nemlig å miste villreinen?
2023
VILLREINEN
Bukk i soloppgang i Finndalen. Foto: Eilev Hellekveen
58
Sverre og fjellet
«Det var så vondt å se det», sier den eldre mannen, mens tårene triller nedover kinnene. Sverre forteller om en av de utallige gangene han har gått til fjells for å se etter villreinen – på avstand. Simla hadde født en kalv. Timene gikk, og det voksne dyret krafset med klauvene i lyngen rundt, og på kalven, for å få den til å reise seg. Ingenting skjedde. Sverre lå langt unna kalvingsplassen, bak stein og lyng, og med vinden mot seg. «Ein ska ikkje
vinde rein, da ser’u». Ingen skulle vite at han var der. Kikkerten var varm i hendene hans nå etter å ha forsøkt å se etter kalven i lang tid. Den reiste seg ikke, kalven hadde tapt allerede ved fødsel.
Sverre Killi fra Dovre har blitt en gammel mann, men brenner fortsatt for naturopplevelsene, minnene og ikke minst villreinen i fjellene rundt Dovre–fjell og Rondane. «Jeg går aldri på tur
uten kikkerten, jeg føler meg naken uten den», bemerker Sverre. Da tar han ikke mange skrittene før han ser i den, eller kikrer, som dovringene sier. Gudbrandsdøler har mange egne begrep knyttet til jakt som ikke brukes andre steder. Jakt har vært og er en viktig del av hverdagen til folk i denne delen av landet.
2023
VILLREINEN
Sverre sammen med den første reinen han skaut. Det gav mersmak, og senere ble det mange dyr. Foto: Jon Slette
59
Årene har satt sine spor i det uttrykksfulle ansiktet. Sverre blir 90 år neste år, og reinen har vært med ham siden han var ung. I Dovre ble bønder som jaktet ofte sett på som dårlige gårdbrukere – de reiste til fjells for å jakte istedenfor å passe dyra og få det siste foret i hus før vinteren. Selv var han yngst av 13 søsken, og først etter krigen tok de eldste brødrene mot til seg og begynte å jakte. Sverre husker veldig godt første gangen han så rein. Han og broren skulle på fisketur på fjellet, og tok toget fra Dovre til Hjerkinn. De gikk den lange strekningen innover fjellet fra togstasjonen mot Svånålegeret. De var i god form og merket ikke distansen på kroppen. Plutselig kom en enorm reinsflokk i deres retning. Det var så mange dyr, at det opplevdes som om hele fjellet var i bevegelse. Samme hvor han så var det rein, og det tok aldri slutt. Dette var i tiden like etter andre verdenskrig, og dyrene hadde nesten ikke blitt jaktet på over mange år. Tyskerne hadde også konfiskert
nordmenns våpen, og det var bare de mest vågale brukte de illegale jaktriflene sine. Reinsflokkene i Snøhettaområdet vokste seg enorme og dyra var små og magre. Det som gjorde størst inntrykk på Sverre var at marka der dyra hadde gått var svart, ikke fordi de hadde spist opp alt som var spiselig, men fordi klauvene og tyngden av de mange tusen dyra hadde ødelagt vegetasjonen.
Sverre erindrer at flokkene var så store den gangen at flere av dem vandret fra Snøhetta villreinområde, passerte E6 over Dovrefjell, og gikk inn i Rondane. Den gangen kunne det ta 7-8 timer mellom hver bilpassering, og veien var ikke en stor barriere for reinen slik som i dag. Etter hvert ble det lett å få jaktkort på rein i Snøhetta; flokken måtte forvaltes bedre. «Mange av jegerne tok nok ansvar selv, og jaktet hardere og på flere dyr enn de hadde lov til», ler Sverre. «Noen sa til og med at jaktoppsynet forsvant når flokkene
kom», forteller han. Flokkene ble mindre, og over tid ble dyra større og fikk bedre helse.
Hjemme på gården ble kjøtt av rein et viktig tilskudd, men det ble ikke tilberedt så godt som i dag, og var ikke særlig populært. Kvinnene malte opp det meste av kjøttet og laget karbonader og kjøttkaker. De beste stykkene ble ofte kokt, men kjøttet var seigt fordi skrottene aldri ble engt opp til mørning.
Sverre skulle bli en voksen mann før han selv ble reinsjeger. Han hadde giftet seg med Marit Slette, og hennes far var ivrig jeger. Svigerfaren var dårlig til beins, gikk med staver, og greide ikke bære jaktrifla selv. Den som hadde fått jaktkortet kunne ha med seg egen skytter, og Sverre fikk jobben. Han husker godt at de kom opp i fjellet fra Grimsdalen. Foran dem gikk ei simle og vimset fram og tilbake. Den oppførte seg ikke normalt, og var et lett bytte. Sverre traff, og triumferte for fotografen.
2023
VILLREINEN
Sverre er ikke så stor selv, men han er sterk og har alltid vært i svært god form. Tung bør og i tillegg et stort trofe på nakken var ingen sak.
Foto: Inge Myrtrøen
60
Etter at dyret hadde kommet i sekken, ville de gå en ekstra runde. Ikke lenge etter så de hvorfor simla var så urolig. Kalven hennes var stygt skadet i den ene foten, og kunne ikke gå. Sverre og svigerfar fikk med seg to dyr i sekken den dagen, børa var tung, og det ble natt før de to kom hjem.
Dette ble starten på mange jaktturer med rifla, men også en gryende fasinasjon for villreinen. Sverre har ikke tall på hvor mange dager han har vært til fjells for å se etter den. Dragningen mot fjellet var så stor at da han hadde jobbet noen få år på Østlandet, flyttet han hjem igjen. Konas familie hadde seter i Grimsdalen, og dette ble etter hvert Sverre og Marits fristed, der Sverre innimellom så rein fra dørhella, ofte bare 300 meter fra seterhusene.
Da sønnene til Sverre, Øystein og Vegard, ble større, ble det mindre og mindre jakt på han selv. Sverre konsentrerte seg om å gjøre gode jegere av guttene. Det var viktig for han å føre kunnskapen om jakt og respekten for villreinfjellet videre til neste generasjon. Sønnene var aktive gutter som beveget seg raskt og lett i terrenget, men Sverre mente det også var viktig å stoppe opp og bruke god tid på å kikre. «Ser du ikke reinen, kan du ødelegge mange gode jaktsituasjoner», sier han. Sverre bemerker at den gangen han begynte å jakte rein, kunne dyra ofte gå spredd utover store områder. «Slik er det ofte ikke i dag, da dyra gjerne går i tette og store flokker, og det er vanskelig å få tak på dem», sier han.
Tidene har forandret seg, også i reinsfjellet. Det den ydmyke og forsiktige mannen er mest opptatt av er at alle bør få ta del i opplevelsene og den magiske følelsen av å se reinen – på avstand. Gjennom opplevelse tror han at alle kan lære seg å respektere naturen og reinens behov.
Kilder
Jordhøy, Per, 2001, Snøhettareinen.
Stavik, Jarle og Fossum, Tommy, 2020 (s.18), Folk og villrein
Rolandsen, et. Al., NINA rapport 2126, Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein
Andersen, Roy, overingeniør i NINA, personlig kommunikasjon
2023
VILLREINEN
Fakta om Snøhetta-rein
Sverre har tårer i øynene når han ser opp mot fjellet fra stuevinduet sitt. «Jeg er så glad i reinen, skjønner du». Foto: Kristin Gansmo Brenna, Norsk villreinsenter
62
Viljen til å ta vare på villreinen på Hardangervidda er der!
Våre undersøkingar viser at det er stor støtte til gjennomføring av tiltak for å fremme villreinen på Hardangervidda, samt at informasjonen om villrein generelt er altfor dårleg. Myndigheiter og turistnæringa burde samarbeide og finne gode tiltak som vil auke både innanbygds og utanbygdes bevisstheit og kunnskap rundt villreinen. Det vil kunne bidra til ei enda større aksept og forståing av å gjera dei naudsynte tiltaka som skal til for at me skal ha villrein på Hardangervidda i all framtid.
Bakgrunn og studiestadane
Denne artikkelen er bygd på bacheloroppgåver Marte Torvetjønn Haugland og Bjørnar Berekvam Steine leverte ved Høgskolen i Innlandet, avdeling Evenstad i 2022, med Kristin E. Mathiesen som rettleiar.
Av dei 24 nasjonale villreinområda me har i Noreg, er Hardangervidda det største villreinområdet (8130 km²) og Setesdal Ryfylke det nest største (6000 km2). Vinterstamma på Hardangervidda har vore på om lag
10 000 dyr, mens den i Setesdal-Ryfylke er på om lag 3500 dyr. Villreinen på Hardangervidda har i dag mange utfordringar. Dette vert gjort synleg i klassifiseringa Hardangervidda villreinområde har fått i frå «kvalitetsnorm for villrein» i 2022. Sjukdom, fragmentering av leveområde ved til dømes hytteutbygging og/eller kraftutbygging, og menneskeleg ferdsel gjev villreinen spesielt store utfordringar. Dersom me ynskjer å ta vare på villreinen for framtida, må me vera villige til å endre vår åtferd og me må vera villige til å avstå frå meir forstyrring inne i villreinområda. Forstyrring medfører auka energibruk, redusert beitetid og aktivitet som fører til at beiteområde ikkje lenger er tilgjengelige for dyra. For å kartleggje folk sin endringsvilje for å ta vare på villreinen, har me spurt innanbygds og utanbygdes om kva dei er villige til å gjera for betre å ta vare på villreinen i framtida.
Me gjennomførde to ulike spørjeundersøkingar, ei i Setesdal-Ryfylke og ei i Vinje kommune som begge har villreinområde tilknytte Hardangervidda. I Setesdal-Ryfylke fekk me 152 svar, der 92 var innanbygds, og 60 var utanbygdes. I Vinje sin del av Hardangervidda fekk me 95 svar, og undersøkinga var distribuert ut til jegerar, brukarar av Mogen turisthytte og grunneigarar i kommunen. I Vinje opplyste ca. 10% at dei var innanbygds, mens dei aller fleste (83 personar, 87 %) opplyste at dei hadde vekse opp i andre kommunar (3 % har ikkje svart på dette spørsmålet).
Ulike typar tiltak for å ta vare på villrein
Forstyrrande menneskeleg ferdsel har lenge vore eit stort problem for villreinen i fleire villreinområder, og det er ein stor auking i talet på folk som ferdast i fjellet for rekreasjon. Det er i dei seinare åra at ein verkeleg har satt fokus på dette, og sett korleis ferdselen påverkar villreinen. Trekkmønstera til villreinen endrar seg fordi det er stor ferdsel på stiane, slik at villreinen ikkje lenger vil krysse stien der det tradisjonelle trekket deira er. Forsking på Hardangervidda med radiomerka rein syner at stiar med menneskeleg ferdsel på 30 passeringar eller fleir (Figur 1) er stiar som villreinen vil unngå å krysse.
Forstyrringa av villreinen på vinterstid er på eit lågare nivå enn på sommaren,
fordi det er færre folk i fjellet, og det meste av ferdsel er dagsturar i oppkøyrde løyper. Moglege tiltak ein kan gjera for å minske ferdselen sin påverking på villreinen er for eksempel å legge ned, fjerne eller flytte stiar, bruer og hytter. På vinteren kan det vera ein idé å redusere motorferdsel og innvilga dispensasjonssøknadar til eit minimum. Me har difor òg undersøkt viljen til å redusere motorferdsel.
For å hindre smitte av skrantesjuke (CWD) har Statens Naturoppsyn (SNO) hatt ansvar for å overvåke, samt å jage all villrein som nærma seg E134 tilbake til det området dei kom ifrå, og skyte dei som likevel klara å krysse E134. Det har òg blitt innført eit forbod mot å setja ut saltstein for hjortevilt då saltplassar tiltrekkjer seg dyr frå større område og vil fungere som eit område med auka risiko for smitte. Det har likevel vore lov å setje ut saltsteinar for sau i det same området.
Nokre av desse tiltaka har me spurt både innanbygds, utanbygdes og ulike brukarar av villreinområdane om kva dei tenkjar om desse tiltaka. Me har blant anna lurt på om dei er villige til å godta stenging av riksveg E134, auke i bukkekvota frå 14 % til 40 % (uttak av 131 bukker i Nordområda som omfattar Ullensvang-, Suldal-, Vinje- og Bykle kommune), og å redusere elg- og hjortestamma.
2023
VILLREINEN
63
Hardangervidda minskar i verdi om området skulle bli utan villrein. Berre 7 % av dei utanbygdes meinte at Hardangervidda hadde same betyding eller verdi sjølv om villreinen var borte. Dette kan tyde på at innanbygds set tradisjon og kultur høgare enn viljen til å gjera endringar som bidreg til å fremme villreinen. Nokre av dei utanbygdes respondentane meiner at verdien av Hardangervidda ikkje minskar utan villrein. Dette kan skyldast for lite informasjon, eller at dei ikkje har det same eigarskapet til Hardangervidda og villreinen som dei innanbygds.
Tiltak som å flytte hytter eller stiar
Me fann ein generell høg vilje både i Vinje og Setesdal-Ryfylke til å gjera tiltak som å flytte hytter (Vinje; 87 %), stiar (Vinje; 89 %) eller skiløypar (Vinje; 91 %) dersom dette kunne hjelpe situasjonen for villreinen. Over 70 % ville stengje turisthytter for å unngå at reinen vart pressa vekk frå området.
I Vinje var det over 90 % som meinte at hyttebygging burde begrensast, og berre 6 % meinte at hyttebygging burde tillatast videre framover. Berre 1 % meinte at hyttebygging skulle fortsetje som i dag. Når me stilte same
2023
VILLREINEN
Figur 1. Menneskeleg ferdsel på Hardangervidda om sommaren (i raudt), og vinterstid (i blått) (Gundersen et.al. 2021). Dei tynne blå strekane viser ferdsel med 0–29 passeringar per dag, dei mellomtjukke strekane viser 30–80 personar per dag, mens dei tjukkaste strekane viser meir enn 80 personar per dag.
Kva kan aksepterast av tiltak for å ta vare på villreinen?
Dei fleste tiltaka var godt kjende blant både innan- og utanbygdes. Tiltak som auka bukkekvoter og stenging av E134 var mest kjend blant dei innanbygds, men òg godt kjent blant utanbygdes. Litt overraskande fann me at det var færre innanbygds som kjende til tiltaket om å redusere elg- og hjortestamma enn utanbygdes.
Når det gjaldt å akseptere dei ulike tiltaka, var det ein lågare aksept for mange av disse tiltaka hjå innanbygds enn hjå utanbygdes.
Å unngå kryssing av E134 var akseptera av eit fleirtal av innanbygds og av bøndar som driv med husdyrhald, mens dette tiltaket hadde ein lågare aksept hjå utanbygdes og jegerar. Eit fleirtal av innanbygds og jegerar akseptera òg at reinen som greidde å krysse E134 vart skoten.
Å skyte ned hjorte- og elgstamma for å hindre smitte av CWD var akseptabelt hjå 20 % av innanbygds, og 16 % av utanbygdes og jegerar. Heller ikkje bøndar med husdyrhald var veldig begeistra for dette tiltaket, med under 30 % som syns dette var greitt.
Derimot var det mellom 70 % og 75 % av alle innanbygds, utanbygdes og jegerar som støtta eit forbod mot å setja ut saltstein, og 57 % av bøndane med husdyr syns eit slikt forbod mot saltstein var akseptabelt.
Mellom 62 og 69 % av dei innanbygds, utanbygdes og jegerane meinte at antal sau i villreinområda burde reduserast, men naturlig nok var ikkje bøndar med husdyrhald like einige i dette. Me fann at 39 % av bøndar med husdyr syns mengda sau i villreinfjellet burde reduserast.
Ved påstand om at sauenæringa har eit fortrinn til fjellområdane, og at dette burde fortsetje som før var berre 11-17 % av dei innanbygdes, utenbygdes og jegerane einige i dette, også berre 25 % av bøndar med husdyrhald einige i denne påstanden.
Samstundes meiner alle spurde innbyggjarar i Vinje og dei aller fleste innbyggjarar i Setesdal/Ryfylke at
64
spørsmål om motorferdsel, meinte 30 % at motorferdsel burde reduserast, mens over 60 % ynskja å ha same nivå som i dag.
I både Setesdal-Ryfylke og i Vinje er dei som bur i kommunen mindre villige til å endre bruken sin av Hardangervidda samanlikna med respondentane som er utanbygdes, mens jegerar viste stor endringsvilje i deira åtferd for å ta vare på villreinen, enten dei var villreinjegerar eller andre typar jegerar.
Kor hentar du informasjon om villrein?
Spesielt grunneigarane og snøskuterkøyrerar rapportera at dei har meir kontakt med lokalbefolkning (av omsyn til villreinsituasjonen) samanlikna med til dømes turistar og fiskarar, noko som kanskje ikkje er så uventa. Grunneigarar skilte seg òg ut ved å vere dei som i størst grad hadde kontakt med forvaltarar eller forskarar, eller leste forskingsrapportar. Turistar derimot seier at dei ikkje hadde kontakt med forskarar eller forvaltarar, eller leste forskingsrapportar.
Stort sett alle brukargruppene meiner at informasjonen om villrein på Hardangervidda er dårleg. Spesielt snøskuterkøyrerar meiner informasjo
nen er dårleg, mens eit overtal av turistane derimot meiner at informasjonen er god. Samstundes er det turistane som representera den høgaste delen av dei som ikkje syns det er interessant med informasjon om villrein.
Nokon påstandar rundt villrein
Når me spurde kva folk tenkte om villreinen generelt, fann me at så å seie alle meinte at Villreinen er en viktig art for Hardangervidda, og dei fleste meinte òg at Villreinen er en av dei viktigaste artane for Norge å ta vare på. Påstanden Villreinen vil venne seg til menneskets ferdsel etter kvart var dei aller fleste ueinige i.
Oppsummering
At turistane generelt viste lite interesse for villreinen i det heile tatt var eit overraskande resultat. Størsteparten av brukargruppene syns at den informasjonen som finns om villrein på Hardangervidda er dårleg. Her meiner spesielt dei som les eller snakkar ofte om villrein, at informasjonen om villreinen er dårleg. Heilt frå da rapporten «Villrein og Samfunn» kom i 2004 har det vore forslag om å auke informasjonen om villrein for å fremme ivaretakinga av arten. Ut i frå våre resultat, ser det ikkje ut til at informa
sjon om villrein har auka, og folk er ikkje nøgd med det tilbodet som finns.
Vidare fann me generelt ein stor endringsvilje for å ta meir vare på villreinen, sjølv om innanbygds kanskje var noko mindre villig til å endra bruken av fjellet enn utanbygdes. Dette kan koma av at kulturen og tradisjonen står sterkt blant innbyggjarane i villreinområda både i Setesdal-Ryfylke og i Vinje. Derimot viser det seg at dei innanbygds meiner at Hardangervidda ikkje har same verdi for dei dersom villreinen forsvinn. Identiteten til innbyggjarane er nok sterkt knytt til fjellet, og verdiane som fjellet har, og alltid har hatt dette, i generasjonar bakover.
Etterord
Me vil takke spesielt Mogen turisthytte som var den einaste av dei førespurde turisthyttene som var positive og interessert i å delta i denne undersøkinga, og for all hjelp med å spreie spørjeundersøkinga! Tusen takk også til alle andre som har teke seg tid til å delta i undersøkinga!
Dei som ønskjer oppgåvane for betre innsyn kan ta kontakt med Kristin på NINA kristin.mathiesen@nina.no.
2023
VILLREINEN
Foto: Kristin E. Mathiesen
65
2023
VILLREINEN
66
Evig eies kun det tapte?
Me lever i mennesket sin tidsalder der aukande forbruk og arealbruk har ført til ein dramatisk nedgang i dyrebestandar og ein fare for utrydding av mange artar. Forbruket i vestlege land har auka fleire hundre prosent, og debatten om klima og miljø har mista fokus på kva som verkeleg betyr noko for menneska sitt livsmiljø og verdien av lokale økosystem. Vi er alle ein del av eit økosystem, og det beste tiltaket for natur og miljø er å la det vere urørt frå irreversible inngrep og å styre menneskeleg ferdsel. Villreinen har hamna på raudlista etter å ha levd saman med menneske i meir enn 40 000 år. Hovudsyndaren er vår arealbruk, min og din.
Når låg du sist på alle fire og studerte ein kvadratmeters aktivitet i ti minuttar, samanhengande?
Alt startar i det små, også eg og du. Det kan vera vanskeleg å få auge på og oppleve det ekstraordinære i det ordinære. Forbrukarsamfunnet utnyttar
hormonane som styrer kjenslene våre for å påverke oss. Menneska er avhengige av naturmangfald for overleving og trivsel i naturen, men har gløymt kvifor. Me byggjer hytter og nyttar naturen som rekreasjon og kulisse i næringssamanheng, og
fokuserer meir på aktivitetar enn på å opplevingar og relasjon. Dette gjeld og villreinjakta.
Dette fører til eit for mange, usynleg forbruk av areal, tap av artsmangfald og på veg til å bli ein monokultur, som står i kontrast til biologisk og kulturelt mangfald. Endringar i landskap og biodiversitet kan vera vanskeleg å oppdage der mange knapt huskar korleis livet såg ut for eit år sidan. Spesielt blir dette synleg mellom generasjonar, der den yngste ikkje forstår den eldste sine refleksjonar om tap eller endringar. På mange vis er vår menneskelege aktivitet så suksessfull at vegen mot globalisering, effektivitet og inntening er så stor at me gløymer å vera kritiske premissleverandørar for endringane i våre lokalsamfunn og tradisjonar. Sidan byrjinga på moderniteten på 1800-talet, der Noreg hadde 1 million innbyggarar og 90 % arbeida i primærnæringane, er rollene no snudd opp ned og hastigheita i alle samfunnsaktivitetar har auka år for år med vekst som hovudmål.
Noreg passerte datoen for overforbruk av våre fornybare ressursar i år, den 12. april 2023. Dette er eit reknestykket som viser når ein har brukt opp dei fornybare ressursane ein har i eit normalt år. På verdsbasis er denne datoen sett til 27. juli 2023, grunna u-land som forbrukar langt mindre.
2023
VILLREINEN
67
Ein tradisjonsberar for livet
Villreinen og jegeren har over lang tid bore tradisjonar og vore kulturberar for fjellområda i Noreg. Fjell-livet, forvaltninga, matauk og respekt for naturen har stått sentralt. Livet med grådyra har tvinga generasjonar med jegerar til å måtte tilpasse seg ver, vind, sesong og temperatur. Dette har vore ei jakt i roleg tempo og etter naturens spelereglar. For mange har fjellet vore ein arena der ein har kunna oppleve og erfare nærheit til heile økosystem med villreinen som symbolart. Fjellområda og villrein har på mange måtar definert og gjeve identitet til både stader og fjellfolk, og vidare erfaringar, karaktertrekk og evner tilpassa hjå folk over tid. Slik sett heng biologisk og kulturelt mangfald saman og mange med nær tilknyting til fjellet føler derfor no at tilvære er truga.
Nesten all menneskeleg utvikling handlar i ein eller grad om hastigheit. Frå utbygging av 5G-nett, kraftproduksjon, nye bilvegar til aktivitetane i nettopp fjellområda der ein no ser at fartsauken til og med har teke att villreinen, jakta og forvaltninga. Me jaktar meir effektivt enn før med radio, GPS og samarbeid, me flyr og køyrer til og frå jakthytter i stort mon, me betalar mykje for dyra, brukar områda heile året til både gode og dårlege formål. Og fokuset på god forvaltning blir ofte bytt ut med trofejakt og konkurranse. Både villreinen og fjellmennesket blir lidande. Kva er du, ditt fjellområda, di bygd utan villrein?
Høg hastigheit fører neppe til trivsel verken for villrein eller fjellfolk. Det blir viktig i tida framover at rettighetshavarar og brukarar av fjellområda lærer bort, tek til seg, eller i bruk, den tradisjonelle kunnskapen då den er meir tilpassa lokale forhold og økosystem. Det kan redusere belastninga på villreinen eksempelvis under jakta.
Ein kan ikkje lage egg av omelett
Nokre av dagens folkehelseutfordringar er knytt til mangel på kontakt med naturen og innsikt i naturlege årsakssamanhengar. Høg livshastighet, sosial ulikskap og økonomiske problem forverrar situasjonen, og verdiar i livet kan bidra til risiko eller motstandskraft. I naturen er me i utgangspunktet meir
like og mange finn meining i opplevingar og relasjon til dyr og område. Helge Ingstad sa så treffande at det er blant menneskje at einsemd blir til, og det er eit alvorleg varsku når ein no med tap av kulturelt og biologisk mangfald, for fyrste gong i historia har risiko for faktisk fysisk einsemd der ein mistar andre artar. Dette blir eit tilleggsmoment som samfunnet ikkje har høve til å demme opp for verken med medisin eller terapi.
Me kan ikkje fråskrive oss ansvaret for å forhindre vanhelse for framtidige generasjonar av folk og dyr. Me må oppnå balanse og likevekt med naturen, begrense overforbruk og forstå konsekvensane av våre handlingar på lengre sikt. Samfunnet treng eit stabilt forhold til naturen, uavhengig av politiske svingingar og utbyggingsplanar. Farten må ned og kvilepuls må tilleggast større vekt i alt frå jakt til arealpolitikk.
Eigenverdi og potensiale
Alt i naturen, også menneska, har eit realiseringsbehov og ein moglegheit for å nå sitt potensial. Det same gjeld samfunn. Dette potensialet har ein funksjon og påverknad på alt rundt, og skapar kvalitetar og eigenverdi. Dei fleste kan einast om at det er lett å sette ein verdi på olje, gass, tømmer, mineral og gjenstandar, men det er ikkje like lett med urørt natur, upåverka dyreliv, ein heilt svart stjernehimmel, åndeleg påfyll og stille ein kald haustmorgon.
Naturen har stor eigenverdi, men leveområda til symbolartar som villrein
har krympa på grunn av manglande kontroll og pulverisering av ansvar mellom kommunar. Sjølv om naturmangfaldlova forbyr bygging i verneområde, er plan- og bygningslova den viktigaste lova for arealbruk. Den er sektorovergripande, har klare retningslinjer for berekraftsprinsippet og moglegheiter for kommunar å endre planar hvis det er fornuftig, men er svak på å ta omsyn til summen av alle inngrep. Prioriteringar blir til slutt folkevalde si avgjerd, og det er på tide å spørje om lokaldemokratiet klarar å handtere naturspørsmål, og vidare ein planvask av alle eksisterande kommuneplanar. I dag ligg konsekvensutgreiingane i utbyggarar si hole hand, og planane for framtidig utbygging i Noreg er enorme. Berre for hytter er det sett av areal tilsvarande over 200 000 fotballbanar, mykje av dette i villreinens leveområde. Samfunnet bør få eit relasjonelt forhold til naturen, som ikkje svingar i takt med fireårsperiodane til politikken.
Fellesskap og ansvar
Ein vanleg misforståing har vore å kjempe for sjølvråderett for å kunne gjera som ein vil, mens det som det lokale sjølvstyre treng er å ta vare på det arealet og dei ressursane ein rår over på ein berekraftig måte. Vidare har mange kommunar gløymt at det som skjer utanfor verna område ofte har stor påverknad inn i verna område.
Felles kunnskap er viktig for naturforvalting og samfunnspolitikk. Menneske aksepterer ofte naturtap for eigen vinning, men det er viktig å ha kunn
2023
VILLREINEN
68
skap og identifisering av lokale naturverdiar for å forstå kva som går tapt. Det krev stor innsats frå fagpersonar å etablere felles forståing, og formidle våre lokale naturverdiar og arv. Ville du sett ein uinteressert bussjåfør til å utføre hjartekirurgi?
Villreinforskinga, forvaltninga og politikken står ovanfor store utfordringar med polarisering og mistillit. Kvart miljø har fått kverna sin historie, og eigne prosjekt har fått vekse fritt og står i kontrast til kunnskap som er erverva over lang tid. Det framstår som historielaust når ein set all kunnskap og forsking i tvil utan sjølv å bruke same kritiske tenking.
I tillegg er det naturleg å stille spørsmål rundt kva krav politikken har til seg med arealarbeidet når ein vel å sanere heile reinsdyrstammer, som i Nordfjella. Lite har skjedd medan området har ligge brakk med omsyn til restriksjonar eller forbetringar for villreinens leveområde ved ein eventuelt repopulasjon. Det er i slike samanhengar lett å peike på at lokalstyra kjempar mot CWD tiltak, men vil heller ikkje gjere noko med kjernen av problemet. Ansvar bør tilleggast der ansvaret ligg.
Negative kjensler tærer
Vestlege politiske parti som har fokusert på forbruksvekst slit no med å finne ein berekraftig veg framover,
spesielt i kommunane der eigne interesse ofte blir prioriterte. Å oppnå fellesskapet sitt beste krev mindre egoisme og meir ambisjonar på fellesskapet sine vegne, og ein vilje til å erstatte negative følelsar med kunnskap og søk etter beste løysingane for naturen. Ein endring frå vekst til drift og forvaltning er nødvendig for å beskytte og gjenopprette øydelagt natur, trekkruter og beiteområde. Negative følelsar kan skape handlingsrom, men kan også føre til reaksjonære handlingar og populisme. Det er viktig å finne rett medisin for å handtere problem knytt til klima, miljø, natur og villreinen.
Kva lærer skulen?
Oppdragarane manglar sjølv oppdragelse, sa Arne Næss. Det finst enormt mange kloke hovud som no brukar evnene sine på å forvalte eigen vinning. Villreinen og kommunane treng kloke hovud som kan jobbe på tvers av politiske retningar for å takle problem. Kommunar i Noreg styrer arealpolitikken, men dei manglar naturkompetanse og visjonar. Delar av næringslivet er langt framme i miljøarbeidet, medan staten og kommunane er langt bak. Albert Einstein sa at om du gjer det same om igjen og ikkje ynskjer resultatet du får, må du gjere noko anna. Mange oppdragarar aksepterer naturtap så lenge dei kan køyre Rolls-Royce på livets veg, om så vegen går til helvete.
Kva kan me gjera?
Me treng ein moderne og lokal dannelsesreise for å unngå å bli blinde for villreinens miljø og økosystem. Naturnærheit er ein viktig motvekt til å overvurdere eigne behov, og styrker vår evne til å ta gode val for framtida. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt ser vi auka engasjement for villrein, inkludert protestar mot lokale inngrep og utbyggingsplanar, samt stortingsmelding, kvalitetstnorm og FN-avtalar for å verne 30 % av land og hav innan 2030. Deling av kunnskap og å vise tydelege standpunkt kan bidra til å forme politikk og styrke tilliten til demokrati, forvaltning og forsking.
Fokuser på naturvern og berekraftig bruk. Lær å kjenne og ta vare på naturen rundt deg. Identifiser og auk lokal livskvalitet og samarbeid med andre artar. Jobben du gjer i å ta vare på all natur vil få avkasting i framtida, også for villreinen.
Forbruk mindre og bli meir robust. Stø naturforvalting basert på kunnskap og dei som vernar naturen.
God naturnær fjelltur, gode villreinopplevingar og kom deg ned på alle fire!
2023
VILLREINEN
70
Kan reinen på Hardangervidda reddes for framtida?
Kvalitetsnormen for villrein gir Hardangervidda, som en rekke andre villreinområder, knallrøde lys. Det er åpenbart at en rekke drastiske tiltak må iverksettes om viddareinen skal gis ei bedre framtid. Jeg har 4 tiår som villreinforvalter bak meg, og var medlem av ekspertgruppa bak kvalitetsnormen. Fra mitt frie ståsted i dag tillater jeg meg å foreslå en tiltakspakke som omfatter økologi, sjukdom, ferdsel, utbygging, lovverk og med et klimabakteppe.
Vi var 14 i ekspertgruppa, oppnevnt av Miljødirektoratet, som på tampen 2017 la fram forslag til «Miljøkvalitetsnorm for villrein», to av oss var forvaltere og de øvrige forskere. Den prekære situasjonen på Hardangervidda stod sentralt i vårt arbeid og våre anbefalinger, og det før det ble påvist tilfeller av
skrantesjuke. At sjukdommen dukket opp også her, var for meg, og sikkert mange andre, ikke uventet.
Villreinen utfordrer andre sterke interesser og aktører i fjellet, gjerne med sterke økonomiske og politiske bindinger. Dessverre blir derfor mange
villreinkyndige satt i situasjoner som begrenser dem fra å lufte utfordrende tanker i offentlighet. Jeg har bekjente som misunner meg min frie stilling som pensjonist. I min tilnærming til hva en samlet «tiltakspakke» for villreinen på Hardangervidda bør inneholde skal jeg her vurdere:
2023
VILLREINEN
I fjor vinter stod det plutselig nær 1000 rein der Eidfjord Resort er vedtatt. Foto: Asle Øydvin
71
Hvordan oppnå en sunnere reinstamme på Hardangervidda i et helhetlig økologisk perspektiv?
Gjennom egen og andres erfaringer og dypdykk i litteratur og presentasjoner, har jeg lært meg at ville dyrebestander uten naturlig beskatning er sårbare. Hvis ikke predatorer er til stede og tar ut svake og sjuke dyr, kan bestanden svekkes og sjukdom og parasitter kan få anledning til å spre seg. Dessverre befinner vi jegere i den andre enden av skalaen, og jegerseleksjon har lenge vært mistenkt å føre til nedgang i vekter på villreinen i Forollhogna.
Vi hundefolk veit hvor utrolig luktesansen til vår «beste venn» er. De brukes til å spore sjukdommer på sjukehus ute i verden og avdekket blant annet covid-smittede på en rekke flyplasser. I november 2016 ble det holdt en stor skrantesjukekonferanse i Oslo, med ledende autoriteter på denne prion-sjukdommen fra Nord-Amerika. De fortalte oss at hvis vi skal lykkes å bekjempe skrantesjuke i Nordfjella må vi handle «raskt, brutalt og upopulært»! Flere av de la vekt på rovviltets betydning i å demme opp for sjukdommen. «Ta vare på rovdyrene!» var budskapet fra «over dammen».
Jeg oppfatter ikke at våre myndigheter tok rådene tilstrekkelig på alvor. Like etter at siste villrein var felt i sone 1 i Nordfjella, ble nær 40 tusen sau sluppet på et mulig infisert beite, og de inngjerdinger som skulle hindre hjortevilt å entre saltslikkesteinene fungerte mer som effektive teiner som fanget både rein og hjort.
Den nasjonale rovviltpolitikken har gitt bufenæringen forkjørsrett i våre største
villreinområder, som Hardangervidda og Setesdalsområdene. Her skal det ikke forekomme store rovpattedyr som ulv, bjørn eller jerv. Statens Naturoppsyn kommanderes til raske uttak når rovdyr beveger seg inn i disse fjellene. Jerven er et langsnutedyr med utrolig luktesans, og kan trolig identifisere og ta ut individer smittet av sjukdommer lenge før vi mennesker hadde hatt en sjanse. I 2019 ble veldig mange rein på Hardangervidda smittet av fotråte, og kanskje gikk mer enn halvparten av det årets kalveproduksjon tapt. Siden ingen rovdyr luka ut sjuke dyr fikk smitten spre seg, og naturligvis aller mest rundt smittesenterne som saltslikkesteinene for sau representerer.
Det har så vidt meg bekjent vært forsket lite på betydningen de store rovdyrene har som «renovatører» og
«helsevesen» i norske viltbestander. Vår tidligere villreinautoritet Terje Skogland var veldig opptatt av at vi måtte tilstrebe helhetlige fjelløkosystemer, som på Dovrefjell hvor både villrein, fjellrev og jerv inngår.
Jeg tror en jervebestand på Hardangervidda ville bidratt til at vi får en friskere villreinstamme i framtida, og oppfordrer til at våre fremste forskere får i oppdrag å utrede dette. En politisk «diktert» Vitenskapskomite for mat og miljø (VKM) eller tilsvarende Mattilsyn, har tilsynelatende liten grad av frihet til å nærme seg denne problemstillingen med åpent sinn. Hensynet til bufenæringen synes overordnet vårt nasjonale og internasjonale ansvar for villreinen, som nå står på lista over truede arter. I 2018 ble ansvaret for forvaltning av høstbare viltarter ført fra
2023
VILLREINEN
Jerven har en viktig rolle i å holde sine byttedyrbestander friske. Foto: Kjell-Erik Moseid
Det er vanskelig, politisk eller naturfaglig, å sette fokus på sauens økologiske rolle. Foto: Tor Punsvik
72
Klima- og Miljødepartementet til Landbruks- og Matdepartementet. Tidligere i år ga Regjeringen grønt lys for at forvaltningsansvaret for høstbart vilt skulle føres fra Miljødirektoratet til Landbruksdirektoratet. Dette skjedde uten en åpen faglig debatt, og jeg redd vår ville fauna med det går en enda dystrere framtid i møte, med åpenbar ytterligere vikeplikt for landbruksinteressene!
Hvordan kan vi, gjennom lovverk og tilrettelegging, redusere belastningen av forstyrrende ferdsel?
Menneskelige forstyrrelser er erkjent å være av de største utfordringer for villreinen vår, og på Hardangervidda har dette vært fokusert lenge. Til nå har tiltak for å begrense menneskelig ferdsel stort sett vært knyttet til informasjon, frivillighet og kanalisering. Friheten til ferdsel i norsk utmark er nedfelt i friluftsloven, og har lenge hatt «forkjørsrett» foran hensynet til villreinen. Klassifiseringsgruppa som nå vurderer tiltak som en del av «Kvalitetsnormen for villrein», har anbefalt sterke ferdselsrestriksjoner om normens kategorier 1 og 3 skal kunne gå fra rødt til gult lys. Hardangervidda har i mange år hatt kalvevekter under
kvalitetsnormens krav på 15 kg for simlekalv (justert til tidlig i september).
Naturmangfoldloven (nml) kom i 2009, og § 22 (ferdselsregulering i utmark) sier «For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.»
I fjorårets utgave av VILLREINEN forsøkte jeg å gi eksempler på mulig bruk av denne paragrafen i et fiktivt villreinområde, og håper denne nå kan aktiveres i samband med kommende Stortingsmelding om villrein etter altfor lang «tornerosesøvn».
For regjeringen har her et virkemiddel til å begrense forstyrrende ferdsel for villrein i dyras mest sårbare perioder og områder, som går langt utover den til nå utilstrekkelige frivilligheten. Mye av vår ferdsel lar seg heller ikke kanalisere, og det er dokumentert hvordan villrein løper i panikk når for eksempel kiterne med sine «kjempeørner» kommer fykende over vinterbeiter. Kalvetunge simler gir fort fra seg neste generasjon når dette skjer på ettervinteren.
Hvordan demme opp for truende utbygginger som Eidfjord Resort og Hardanger Lift?
Våren 2019 overprøvde Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) villreinfaglige miljøer og statsforvalteren, og åpnet for at Eidfjord Resort kunne realiseres i Sysendalen, som ligger inne i Hardangervidda villreinområde. Skianlegg og 120 hytter inngikk i det godkjente prosjektet. Her skulle det «visstnok» ikke ferdes villrein, men så seint som i fjor stod det på ettervinteren nær 1000 dyr nettopp der anleggene etter planen skal stå. Det er åpenbart for alle at et slikt anlegg vil ha stor negativ påvirkning på en allerede sliten villreinstamme, og generere mye forstyrrende ferdsel i tillegg til å båndlegge viktige beiteområder. Det samme skjedde da KMD overkjørte villreininteressene og åpnet for storstilt hyttebygging i Høgevarde-området på Norefjell, tett på reinens kalvingsområde. Foreløpig har sviktende økonomisk tilslutning bremset realiseringen i Sysendalen, men utbyggingstillatelsen er stadig gyldig.
De siste åra har næringsinteresser og lokalpolitikere arbeidet for å realisere Hardanger Lift, der i størrelsesorden
2023
VILLREINEN
Det bryter fort ut panikk hos reinen når «kjempeørna» kommer i stor fart, som kan være fatalt for kalvetunge simler. Foto: Fred Ivar Aasand
73
110 tusen mennesker årlig skal fraktes med gondol fra Odda til toppen Rossnos, 1440 moh. inne i Hardangervidda villreinområde. Et flertall i Vestland fylkesting applauderte prosjektet i fjor, men Statsforvalteren i Vestland har så langt satt foten ned, og trolig havner saken i Kommunal- og moderniseringsdepartementet som innsigelsessak. Det blir i så fall spennende å se om departementet er like slepphendt nå som i de ovennevnte sakene.
Jeg har i min lange saksbehandlerperiode altfor ofte, som i disse nevnte tilfellene, opplevd at et JA følger etter mange NEI til utbygging – og dermed er det gjerne fritt fram for næringsinteresser på bekostningen av naturen. Dette kan sies å være en svakhet ved norsk arealforvaltning. Norge har fått internasjonale dommer mot seg, eksempelvis i barnevernsaker. Kanskje det er på tide å få internasjonale domstoler til å vurdere norsk naturforvaltning, og se på om vår handtering av villreinens leveområder er i tråd med forpliktelser etter Bernkonvensjonen eller EUs landskapsdirektiv?
Hvordan best ivareta deler av leveområdet med størst framtidsverdi for dyra i et klimaendringsperspektiv?
Det er naturlig å følge opp forrige sak, for nettopp de høyeste delene av villreinområdene våre øker sin verdi for reinen etter som tregrensa vokser oppover og isingsproblematikken på beite øker. Det vil trolig også være i disse høyereliggende områdene, som Rossnos, at vi skientusiaster vil søke oss med økende vintertemperaturer og sviktende snøtilbud. Så her vil konfliktnivået ganske sikkert øke om ikke hensynet til dyra gis fortrinn. Jeg gjorde i 2019 en konsekvensutredning om hyttebygging og villrein i Norefjell-Reinsjøfjell for daværende Buskerud fylkeskommune, og kunne med kartframskrivinger fra NIBIO visualisere hvordan framtidas vegetasjons- og snøforhold ville forventes å bli. Dessverre har jeg ikke sett tilsvarende framskrivinger i andre konsekvensutredninger. Klimaperspektivet må med i framtidsvurderinger knytta til fastlands-Norges fremste klimadyr – reinen!
På høy tid vi aksjonerer for villreinen!
Det er lite realisme i å rive private hytter for å bedre forholdene for villreinen, men turisthytter som belaster villrein kan flyttes og det gjøres. Men i våre sårbare villreinfjell er det gjort vedtak om mange hytter som enda ikke er realisert. Med den dystre klassifiseringen som nå er gjort etter kvalitetsnormen, kan staten hindre ytterligere forverring av villreinens situasjon ved å løse inn tomteverdiene der disse vedtatte hyttene er konfliktfylte. Jeg kunne listet opp en rekke slike aktuelle konfliktfylte områder. Men hvis staten nå i første omgang innser at tillatelsen til utbygging av Eidfjord Resort aldri skulle vært godkjent, kan den kjøpe seg ut av problemet før prosjektet realiseres gjennom utbygging. Det vil være viktig for å bevare vår viktigste nasjonale villreinstamme.
Politiske festtaler hjelper ikke villreinen, for «bit for bit»-nedbyggingen fortsetter. For 120 år siden hadde vi 3-4 villreinområder der dyra kunne vandre nomadisk mellom frodige vår- og sommerbeiter ute ved kysten, til gode lavmatter og vinterbeiter øst i landet. Så kom de store veisystemene, jernbane og i flere områder enorme kraftutbygginger. De siste 30 årene har hyttebygging i villreinområdene, inkludert randsonene, eksplodert. I dag har vi 24 definerte villreinområder, men i realiteten består flere av disse også av delbestander på grunn av oppdeling som skyldes nedbygging og forstyr
rende ferdsel. At villreinen frykter oss er helt naturlig, uansett hvilke motiver vi har i fjellet.
Kan vi villreinvenner hente erfaring fra andre deler av miljøkampen? Klart vi kan, og det er særlig fra vassdragsvernet jeg mener vi har noe å lære. Jeg deltok som motstander av utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget, og mye godt kom ut av den motstanden på tross av at det ble utbygging. Sivil ulydighet viste seg delvis vellykka. Og i vinter har vi erfart hvordan aktivisme har løftet opp samiske interesser i Fosen-saken.
Miljøorganisasjoner bør bruke sine erfaringer fra vassdragsvern og kamp mot ødelegging av fjorder med gruveslam, til å fremme villreinens sak mens det ennå er tid. Det er på høy tid kampen for villreinen blir mer enn ord, og forhåpentligvis kommer konstruktive «frukter» som erfart fra Alta-kampen.
Sluttord
Jeg var så heldig å representere fylkesmennene i prosjektet Villrein & Samfunn, som i 2004 leverte en rapport med anbefalinger som i stor grad ble fulgt opp politisk og i forvaltningen. De fleste viktige fjellaktørene inngikk den gang i arbeidsgruppa, og nå er det er på høy tid at en tilsvarende oppfølging og evalueringen av denne dugnaden iverksettes. For framtidshimmelen for villreinen vår er svært mørk!
2023
VILLREINEN
Det oser frykt av dette forstyrrede dyret! Foto: Asle Øydvin
74
Villreinvennen og hedersmannen Lars Arne Bay har forlatt tiden
Det var med stor sorg vi mottok meldingen om at vår mangeårige gode venn og samarbeidspart Lars Arne Bay gikk bort lille juleaften 2022. Lars Arne ble født i Odda 19. mars 1950 og viet tidlig en kjærlighet til, og aktiv bruk av, våre sørlige fjellområder. Fra familiens hytte i Reinsnos vest på Hardangervidda hadde han sine første møter med villreinen, dyret som skulle prege hans interessefelt og yrkesliv. Han fant tidlig sin kjære Mai Britt, og de var så heldige å få feiret gullbryllupsfest i sommer. Etter oppvekst i Odda, og år bosatt i Suldal, bar det i 1994 til Kristiansand og Fagerholt, hvor han også sovnet inn med familie til stede tidlig 23. desember.
Det var nok livets skole som lærte Lars Arne mest, men skogskolen på
Brandbu ga tidlig et faglig ståsted, og etter tidlig anleggserfaring fulgte fjelloppsyn i Setesdalheiene.
Deretter fulgte mange år som ansatt i Statskog i Kristiansand, hvorfra han forvaltet villrein og øvrig dyreliv i Njardarheim i Setesdal Ryfylke, og også en periode var sekretær for villreinnemnda. Mange villreinjegere kan takke Lars Arne for hans initiativ til, og ledelse av, opplæringstilbudet Statskog hadde i Njardarheim. Få har engasjert seg sterkere i kampen for å bevare våre sterkt truede villreinstammer her sør enn Lars Arne, som også det siste året leverte engasjerte artikler i aviser og tidsskrifter. Underveis i yrkeslivet fikk han også tid og anledning til å prøve det arktiske feltlivet som feltinspektør for Sysselmesteren på Svalbard.
Lars Arne vil bli husket som en heders–mann, alltid redelig og dønn ærlig. For familien, oss og mange andre var han alltid til stede og rede til å yte. Han var også en klippe vi kunne støtte oss på når våre liv buttet mot. Han var på alle vis løsningsorientert, og som byggmestersønn arvet han evne til å finne praktiske løsninger og utøvet aktivt snekkerfaget. Lars Arne fikk også mange gode turer og opplevelser med blant annet isbjørn på Svalbard, og ulver og brunbjørner helt øst i Finland.
Lars Arne visste allerede i fjor vår hvor den uhelbredelige sjukdommen ville bringe han. Men han beholdt sitt gode humør og store engasjement til det siste, og han fant stor støtte i familien og sin kristne tro.
2023
VILLREINEN
Lars Arne Bay (til v. på det første fotoet) og Arild Stene fra Lyse energi i god diskusjon under en befaring i sine kjære fjell i Setesdal-Ryfylkeheiene. Alltid like engasjert var han. Og så var det da heller ingen ulempe at Arild selv var og er ivrig fjellmann og reinsjeger.
75
Det var med stor sorg vi mottok melding om at Vidar Holthe hadde gått bort 19. september i fjor. Vidar ble født i Vestby kommune 15. november i 1946, og var gjennom flere tiår en sentral bidragsyter i norsk naturforvaltning. Vi var så heldige å ha Vidar som mangeårig venn, samarbeidspartner og viktig kunnskapsressurs. Vidar hadde bred erfaring fra hele spekteret av norsk naturforvaltning, og nettopp hans evner som brobygger gjorde at han nøt den høyeste respekt hos alle grupperinger. Vidars store respekt for, og innsikt i, forskningsbasert kunnskap var viktig for denne gjensidige tilliten og respekten. Få hadde hans evner til å formidle fag og synspunkter - muntlig og skriftlig, og med et nettverk som favnet hele spekteret av norsk samfunnsliv.
Vidar var en kreativ skeptiker med en solid naturvitenskapelig bakgrunn fra Universitetet i Oslo. Som hovedfagsoppgave valgte han et krevende feltprosjekt med bestemmelse av villreinens
kalvingstidspunkt i tre sørnorske villreinområder. Resultatene presenterte han på Det Første Internasjonale Rein/Caribou Symposiet i Fairbanks Alaska. Senere ble han engasjert i et samarbeid med Kalø Viltbiologiske stasjon og de Grønlandske myndighetene, knyttet til bestandsanalyser av de mange cariboubestandene i Vest-Grønland. Med sin etter hvert solide viltfaglige «bagasje» fikk han senere jobb i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, nå Miljødirektoratet.
Vidar var i en årrekke ansatt i den offentlige naturforvaltningen, på alle nivåer. Det var i det private skogeiersamvirket han de siste tiårene fant sin naturlige plass, også der med viltforvaltning som kjerneområde. Vidar hadde både et stort internasjonalt nettverk og mange erfaringer og impulser derfra å ta med seg til våre hjemlige forhold. Han var tidlig engasjert i spørsmål om vilthelse, og bidro sterkt til organisering, kartlegging, overvåking og tiltak knyttet til dette feltet.
Han bidro sterkt til å heve kvaliteten på forvaltningen av vårt hjortevilt, og var blant annet en sentral deltaker i arbeidet med «Handlingsplan for hjortevilt mot år 2000» og «Villrein og Samfunn».
Vidar var samfunnsmessig bred i sitt engasjement. Han hadde alltid mange jern i ilden, og var ekspeditt og gjestfri overfor de mange henvendelser han mottok. Utrolig nok fant han i tillegg tid for å følge opp sine nære og utfolde seg i naturen, ikke minst som svært aktiv jeger. Med Vidars bortgang har vi, og veldig mange flere, mistet en alltid lyttende, humørfylt og reflekterende kamerat og kollega som blir med oss videre i hjertet og minnet.
På vegne av mange!
2023
VILLREINEN
Minneord etter Vidar Holthe
Foto: Johan Trygve Solheim
76
Naturvenen Nils Røv
Ein stemningsmagikar og heidersmann har gått frå borde siste året. Ein av desse som nådde heilt inn hjå meg og deg med sine hjartesaker. Karisma og engasjement på øvste hylle heldt konsentrasjonen vaken og frisk kvar gong – om det var radioprogram, møter eller debattar. Grøne verdiar stod støtt i fokus, og våre ville vener hadde ein trugen støttespelar i Nils.
Ikring tusenårsskiftet hadde han fleire opphald hjå evenkane/urfolket i Sibir/Transbaikal. Som den eventyraren han var, var det av dei høgste ynskja å få leva i lag med desse nøysame naturmenneska. Dette vart det ei unik bok ut av, med spennande beretningar om «reinfolket» sitt liv og virke – levandegjort med ei rad gode bilde. Men det var på høg tid Nils var der, for i dag er denne kulturen nærast utdøydd.
Men Nils var også verda rundt på andre viktige oppdrag. Og det var ikkje det naturemnet som var ukjent for han. Frå tropiske strok til Antarktis tok han del i store ekspedisjonar, og kunnskapen delte han der det trongst.
Som fjellmann var Nils også svært oppteken av villreinen – og han meinte det var eit stort mistak at villreinen i Trollheimen vart utrydda til fordel for tamreindrift. Dette utdjupa han grundig i boka han skreiv nettopp om Trollheimsreinen. Bok vart det også om kystnaturen, med selen i fokus.
I den trivelege heimen Sjøstua i Trolla fekk to søner veksa opp – tett på kystnaturen, med si kone Målfrid, sjøfuglar og bølgeskvulp. Fødebygda i Surnadal stod hans hjarte svært nær, og der fekk dei mange gode år som
pensjonistar. Her dyrka han også si store interesse for antikvitetar. Men administrasjonen måtte vera på plass, og Målfrid var på mange måtar heilstøpt «manager» for Nils. For distre kunne han vera, når impulsane strøymde på som hardast.
Biologen Nils arbeidde heile sitt yrkesliv med naturforsking, størstedelen i NINA. Solid fagmann og ein viktig trivselsfaktor var han i dette miljøet. I festleg samver drog han gjerne fram munnspelet, munnharpa eller tussefløyta – og delte fine og mjuke tonar med oss. Frå våre mange turar i lag er disken full av gode minne som fyller noko av tomrommet etter Nils. Heldig og rik kjenner eg meg, som fekk vera nær Nils i så mange gode år.
2023
VILLREINEN
Slik minnest vi stemningsmagikaren Nils med munnspelet.
(1942 – 2022)
Nils let på tussefløyta under Storsvånåtinden på Dovrefjell ein seinvinterdag i 1997.
78
2023
VILLREINEN
En ringrev slutter – en ny kommer inn
Raymond Sørensen slutter som daglig leder ved Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn etter 14 år. Ny mann i jobben er Roy Andersen som forlater NINA etter flere tiår.
Stiftelsen Norsk villreinsenter ble etablert i 2006. Som førstemann om bord ble Raymond Sørensen ansatt som fagkonsulent i 2007. Han fikk hovedansvaret for kartleggingsarbeid i de nasjonale villreinområdene i forbindelse med utarbeidelsen av regionale planer. Formidling til ulike aktører, både innen fagmiljøet og ellers, og ikke minst videreutvikling og drift av villreinsenteret, var også viktige arbeidsoppgaver.
Sørensen hadde et opphold i jobben for Norsk villreinsenter da han var ansatt som nasjonalparkforvalter for Dovre og Rondane nasjonalparker i 2014-2017, men kom tilbake som daglig leder da Jo
Skorem takket for seg på villreinsenteret i 2017.
I Raymonds tid på villreinsenteret har det skjedd stor utvikling både i arbeidsoppgaver, modernisering og antall stillinger. I dag har senteret foruten daglig leder, naturveiledere, fagkonsulenter, informasjonsmedarbeidere og egen nettredaktør og innholdsprodusent. Sørensen takker av etter 14 år ved Norsk villreinsenter Nord, og begynner i jobb som seksjonssjef for Statens Naturoppsyn i Trondheim. Vi på senteret vil gjerne takke Raymond for gode år sammen og for en solid innsats for villreinen. SNO får en sjef med ambisjoner og gode lederegenskaper.
For Norsk villreinsenter betyr dette slutten på et kapittel, men også starten på et nytt. Den 1. juni 2023 kommer den nye daglige lederen ved Norsk villreinsenter Nord til Hjerkinn – Roy Andersen (51). Roy har jobbet som overingeniør i NINA gjennom flere tiår, med arbeidssted terrestrisk økologi der han har vært feltleder og ansvarlig for overvåking av villrein, fjellrev, tamrein, jerv og gaupe. Med sin lange erfaring vil Andersen bli en viktig ressurs for Norsk villreinsenter i arbeidet med å videreutvikle senteret og jobbe for en bærekraftig forvalting av villreinen og dens leveområder.
Ny daglig leder ved Norsk villreinsenter Nord er Roy Andersen. Han har lang fartstid innen villreinarbeid, og vil ta med seg viktig erfaring og kunnskap inn i jobben som leder.
Raymond Sørensen har jobbet for stiftelsen Norsk villreinsenter i 14 år. Han har vært en viktig brikke i oppbyggingen og utviklingen av senteret slik det framstår i dag.
80
Villreintrekk i med- og motvind
«Alle veit» at villreinen trekker mot vinden. Ein skulle difor vente at vindretningen forklarte mykje av korleis reinen trekker til ulike tider av året. Men på Hardangervidda synte det seg at vindretningen forklarte merkverdig lite, under tri prosent, av korleis dyra trekker på sommarstid.
Dette gjeng fram av figur 27 i NINA rapport 551, som er henta frå Tobias Falldorf sitt doktorarbeide i NINA Rapport 982. Med nøyaktige koordinatar frå GPS merkte simler studerte han korleis dyra faktisk trekte i høve til alle moglege trekk dei kunne ha gjort. Det synte seg at avstand til turstiar forklarte mest av alle faktorar som vart undersøkt og mykje meir enn vinden, når det gjaldt dyras trekk og arealbruk på sommarstid. Han påviste og at den gjennomsnittlege trekkhastigheta auka utover sommaren og var oppe i 0,55 km i timen i turistsesongen for å gå ned til 0,44 km/t i jakta. Det er fleire gonger høgare trekkhastighet enn reinen i Nordfjella hadde og tilseier eit
langt høgare energiforbruk for reinen på Hardangervidda. I Villreinen 2021 påviste eg at hastigheta er endå høgare (0,9 km per time) når dyra kryssar turstien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos. At turstiane påverkar reinen er såleis tvillaust. I NOU 1974 30B s. 83, som vart skriven for å skipa Hardangervidda nasjonalpark, stend det om reinens luktesans: «sjølv på lang avstand (5 km) kan den reagere når værdraget er slik». Det kan høyrast utrueleg ut, men reinen har større naseareal og fleire lukteceller enn hundar, og når dyra gjeng i flokk «tek dei prøver» av eit mykje større luftvolum enn ein einsam hund gjer. Når dyra har så god luktesans er det merkeleg at
vindretninga ikkje forklarar mykje av reinens trekk.
Men dei fleste som har drive smygjakt på hjortedyr veit at jegeren må passe på å gå mot vinden, slik at dyra ikkje får veret av ein. Når dyra får veret av jegeren trekker dei oftast frå jegeren med vinden i ryggen, slik at dei har kontroll på kor han er. Årsaka til at vindretninga forklarte nokså lite av reinens trekk og områdebruk i NINA Rapport 982, kan såleis vera at ein ikkje har vore mogeleg å skilje mellom dei tilfella der dyra trekker mot vinden for å oppdage rovdyr, og dei tilfella der reinen trekke med vinden for å røme frå folk, som er det viktigaste rovdyret.
2023
VILLREINEN
Figur 1. Utsnitt av kart over sørvestre del av Hardagnervidda, med stiane mellom turisthyttene Haukelisæter, Hellevassbu, Litlos og Middalsbu innteikna. Område A har vore det mest bruka sommarbeiteormrådet på vidda i minst to tiår. Rett svart strek er det gamle reinstrekket mellom Vinje i aust og Røldal/Ullensvang i vest som gjeng gjennom Belebotn sør for Kvennsjøen.
81
Når me alt veit at dyra trekker fortare når dei kryssar ein tursti, så skulle me kunna undersøke om korleis vindretninga varierer når dyra kryssar ein sti. Turstien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos ligg i vestenden av det sommarbeiteområdet mellom elvane Bora og Songa i sør, og Kvenna i nord, som fostringsflokkane på Hardangervidda har brukt mest i dei åra me har sikker informasjon frå GPS merkte simler. Kartet i Figur 1 syner stien frå Haukelisæter til Hellevassbu og vidare til Litlos. Ein skal her merke seg at lenger vest gjeng der ein sti frå Middalsbu nordover til Litlos, og ein sti frå Middalsbu til Hellevassbu. Kva det har å sei kjem eg attende til nedanfor. Me skulle vente at når dyra har kalva i Songa området så vil dei etter kvart trekke vestover mot Ullensvang når der er vestavind og eventuelt krysse stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos. Om vinden snur til skulle me vente at dei trekker austover att. For å sjå om dyra trekker som venta, kan ein setje opp talet på kryssingar i vestleg retning mot vindretninga delt inn i åtte førtifemgraders klasser. Vindretning 0 er nordavind, 90 er strak austavind, 180 er sønnavind, 270 er vestavind og 315 er nordvest. Tilsvarande øving kan ein gjera for kryssingar i austleg retning når dyra har stade vest for stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos og vil trekke «heimatt» til Vinje. Data for vindretning som dekker åra etter 2001 finst frå verstasjonen på Finse.
Sidan 2001 har dei fleste GPS merkte simlene halde seg i området mellom Songa og Kvenna i den beste beitesesongen frå juni til byrjinga av august. I månadsskiftet juni, juli har dei ofte trekt vestover mot Hellevatn. Frå og med 2001 til og med 2022 har det i juli og august fram til jakta vore 269 kryssingar frå aust mot vest av stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos. Av desse kryssingane har 165 skjedd når vinden har vore frå nordvest, ca. 300 grader (Figur 1). Trekka vestover og kryssingane av stien skjer såleis i all hovudsak i motvind, nett som venta. Sjølv om der er ein del unntak; 39 av 269 kryssingar har skjedd med vind av austleg retning, så kan me sei at reinen i hovudsak trekker mot vinden når dei kryssar denne stien. Men når dei kryssar stien i
austleg retning held ikkje denne regelen lenger. I Figur 2 ser me at det er når vinden blæs frå nordvest at dyra oftast kryssar frå vest mot aust, 119 av totalt 286 kryssingar har skjedd med denne vindretninga. I alt har 145 av 286 kryssingar skjedd med vindretning frå 180 til 360 grader. Dette er motsett av
det mange vil vente, men ei plausible forklaring finn ein ved å sjå på kartet i Figur 1, og korleis reinen har nytta sommarbeita på vidda dei seiste to-tre tiåra.
Frå GPS merkinga veit me at fostringsflokkane på Hardangervidda om
2023
VILLREINEN
Figur 2. Frekvens av GPS merkte simlers kryssingar av stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos i vestleg retning i høve til vindretning. Vind data frå Finse, 180 grader er bein sønnavind. Data for 1 juli til 19 august frå og med 2001 til og med 2020. Grøne søyler er kryssingar i trekk mot vinden, raude er frå vinden. Tala over søylene er talet på kryssingar.
Figur 3. Frekvens av GPS merkte simlers kryssingar av stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos frå vest mot aust ret i høve til vindretning. Same datagrunnlag som i Figur 2. Grøne søyler er kryssing i motvind raude er kryssing i medvind.
82
sommaren held seg mest i eit område som er avgrensa av elvande Bora/Songa i sør, Møsvatn i aust, og Kvenna i nord. Dette området er innringa med gult på kartet og er merka med stor A. I NINA Rapport 982 er det synt at når dyra har kalva på nordvestvidda så har dei trekt inn i dette området på sommaren. Dette skjedde i 2001, 2002 og i 2018. Område A er den delen av Hardangervidda som er minst tilrettelagt for allmenn ferdsel, og har minst menneskeleg aktivitet om sommaren. Det er fylgjeleg den delen av vidda der det er minst sannsynleg at dyra stadig vert uroa medan dei beiter. Reinen har søkt dit år etter år, både for å kalve og for å beite seinare på sommaren. Beitekapasiteten på ulike delar av vidda vart taksert av Selskapet for Norges Vel. Der bergrunnen er hard og næringsfattig, som er tilfelle for mykje av område A, var den frå 15-20 sauer per kvadratkilometer nyttbar vidde. Der bergrunnen er lettforvitreleg, rikare på kalk og andre næringsemne vart beitekapasiteten rekna til om lag 50 sauer per kvadratkilometer nyttbar vidde. Når der er seks til titusen dyr på Hardangervidda og alle stend i område A, så er tettleiken av dyr mellom seks og tolv dyr per kvadratkilometer brutto areal. I tamrein i Finland er det påvist at tettleiken av dyr i sommarbeita og biomasseproduksjonen i desse har mest å sei for slaktvektene til kalvane (Kumula et al. 2007). Vinterbeitet fann ein ingen sikker verknad av. Figur 4 syner den samanhengen mellom tettleiken av dyr og slaktevekter som
Kumula fann. Med seks til ti dyr per kvadratkilometer i sommarbeite, som det i røynda er på Hardangervidda, så må ein vente at kalvane vert små og magre. Nyleg er det og dokumentert at (tam)reinen gjerne beiter hengelav som veks på bjørk (Herregården ). Det inneber at der i fjellbjørkeskogen i dalføra som skjer inn i Hardangervidda, finst ein stor vinterbeiteressurs som aldri vert utilgjengeleg av naturlege årsaker som snø og is. Denne bør kartleggast, fordi den finst i grensesona mellom eksisterande og planlagde hyttebyar og villreinområdet. Villreinforskinga og forvaltinga må i framtida i mykje større grad fokusere på situasjonen i sommarbeita enn det som har vore tilfelle til no.
Attende til kartet i Figur 1. Når dyra har beita ei tid i område A trekker dei ofte vestover frå Songa mot Hellevassområdet, der groen kjem noko seinare. Men der støyter dei fyrst på stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos. Her finst fleire videopptak av korleis dyra stoppar opp ved denne stien og snur, sjølv om der ikkje er folk der. Som eg synte i Villreinen 2021, skjer kryssingane av denne stien oftast i veke 25 og 26, og deretter sjeldnare. Det vil sei at dei trekker frå område A til områda B og C på kartet i Figur 1. Men lenger vest støyter dyra på turstien Middalsbu-Litlos som har mykje høgare trafikkvolum, og då stoppar i regelen trekket opp. Frå og med 2001 til og med 2022 er det i juli og august berre fem GPS merkte simler som har kryssa stien Middals
bu-Litlos. Summerer ein talet på simler som har vore merkte kvar sommar i desse åra så får me 284. Det vil sei at sannsynet for kryssing er maksimalt 5/284 = 0,017, det vil sei mindre enn to prosent. I røynda er sannsynet mykje lågare enn dette.
Når dyra stend i områda B eller C og folk kjem vestanfrå på stien Middalsbu-Hellevassbu, eller nordanfrå på stien Litlos-Hellevassbu, og vinden blæs frå vest-nordvest, så vil dyra verta vindsette og ta til å trekke austover unna vinden. Utifrå tala som er synte i Figur 3 med raude søyler så skjer dette i meir enn halvparten av dei tilfella at dyr har kome inn i område B og C. Men dei kan sjølvsagt også trekke austover att fordi vinden har snudd på aust. Totalverknaden av dette er at trafikken på dei to stiane Haukelisæter-Hellebassbu-Litlos og Middalsbu-Litlos, gjer at det er svært lite sannsynleg at dyra kan trekke vestover frå område A i Vinje til område D i Ullensvang/Røldal. Dette gjer at dei store områda med særs gode beite på kalkrik grunn på vestvidda vert lite tilgjengelege for reinen om sommaren. Konklusjonen er at vinden har mykje å sei for reinens trekk og arealbruk, men det er vanskeleg å kvantifisiere korrekt om ein ikkje har detaljerte data for folks ferdsel – som er den faktoren som har mest å seie for reinens arealbruk.
Referansar
Kvaalen Herregården, K. 2021. Undersøkelse av reinsdyrs (Rangifer tarandus) preferanser for ulike lavarter i et kontrollert kafeteriaforsøk. Masteravhandling. Universitet Sør Øst Norge. 42 pp.
Kumpula J, Colpaert A, Nieminen M. 2002. Productivity factors of the Finnish semi-domesticated reindeer (Rangifer tarandus) stock during the 1990s. Rangifer. 22(1) 3-12.
2023
VILLREINEN
Figur 4. Samband mellom kalvanes slaktevekt og tettleiken av tamrein i sommarbeite. I likninga er y slaktevekt og x er tettleik av dyr, når det ikkje vert gjeve tilleggsfôr om vinteren. Likninga er henta frå Figur 3 i Kumpula m.fl. 2022, Rangifer 22 (1).
84
I kor stor grad har villreinen tilpassa seg oss menneske frå forhistorisk tid og fram til i dag?
Villreinen er ein gamal art med sin eigen utviklingshistorie. Vi kan lage ei historieforteljing på dette, basert på ei tolking av åtferda, utsjånaden og eigenskapen til reinsdyra i dag. Vidare kan vitskapen gje oss meir og utfyllande kunnskap om denne historia, gjennom til dømes studiar av dyrets arvemateriale. Vi menneske har vore med å prege reinen i tusenvis av år. Allereie da reinen kom til Norge for litt over 10 000 år sidan, kan ein tru at arten var genetisk påverka av jakta til fortidas reinsjegerar. Desse steinalderfolka hadde lært seg at kvasse steinspissar montert på spyd og pilar, var svært så fatale for reinen. Villreinen vart truleg reddare for ragande tobeinte etter kvart som forfedrane våre lærte seg stadig smartare måtar å veide reinsdyra på. I dag er det berre lov å felle villrein med kraftige og treffsikre gevær. Ein kan godt spørja seg kva vår tids jakt vil ha og seie for den vidare utviklinga til villreinen.
Ei tenkt utvikling av villreinen som art
Villreinen skilte seg ut som ein eigen art frå hjortedyra for mange hundre tusen år sidan. Føresetnaden var truleg at det fantes store skogsfrie areal, i samband med istid og kaldt klima, på den tida. Det var med andre ord ei ledig nisje i enorme beiteområde, i fjellstrøk og på tundralandskap. Her kunne fortids-hjortedyra, som seinare vart til reinsdyret, vandra inn og bli separert så
lenge at dei vart ein eigen art. Men det var fleire problem for eit hjortedyr, i denne nye økologiske nisjen. Her fantes det ingen skog å gøyma seg vekk i. Einslege dyr var difor eit lett bytte for spreke rovdyr med godt syn! Det skoglause landskapet nordover hadde tidvis harde miljøforhold med sterk vind og låge temperaturar. Til trass for enorme vidder så var vegetasjonen skrinn. Det var gjerne uråd å finne
tilstrekkeleg med beite innanfor eit lite område gjennom årstidene. Dyra som freista tilværet her laut altså flytta meir på seg, for å overleva. Og i helene deira fylgde forståeleg nok åtseletarar og rovdyr, som stadig vart flinkare til å ta livet av ein rein. Ein kan tru at ulveflokkane var særleg farlege i det opne landskapet. Mottrekket for reinsdyra var å søkje saman slik at sjansen for å bli drepen vart mindre.
Flokkinstinktet finst i reinens arvestoff
Reinen utvikla seg til eit flokkdyr, da det ga eit mykje betre vern for einskildindividet mot visse farar. Men ulempa med å gå i flokk er at beitet vert raskare eten opp og trakka ned, samstundes som det lettare spreiar seg sjukdom. Skulle reinen greie seg enda betre, laut flokkane byrja å flytte skikkeleg på seg til nye og friske beitemarkar. Ja, reinen utvikla seg til ein nomade på evig vandring over dei enorme viddene. Stadig lenger utbreiing nordover kravde at pels og kropp laut tilpassast det kalde klimaet i aukande grad. I spora til reinsflokkane fylgde ulven, som overlevde med å jage, drepe og ete. Svake, sjuke og eldre dyr vart spesielt hengjande etter hovudflokken og
2023
VILLREINEN
Per Jordhøy studerer eit fint oppmura bågåstø ved Skaihø i Lom kommune. Bakom dette skyteskjulet, gøymde ventande reinsjegerar seg med pil og boge. Bågåstøanlegget her vart registrert av NINA (Norsk institutt for naturforsking), med ny metodikk sumaren 2010.
85
dermed eit lett bytte, når gråbeins-flokkane jaga på. Dette var ei naturleg og jamvel ei gunstig løysing i denne urtida. I det store og det heile vart reinsbestanden halden i sjakk og sjuke smittespreiarar luka ut. Ein kan godt seie at naturen ordna opp i dei problema den sjølv laga. Over tid utvikla det seg truleg enorme reinsflokkar som vandra over lange avstandar i Europa, slik vi kjenner det frå caribouen sine store vandringar i Nord-Amerika. Det interessante er at denne historia til villreinen, truleg langt på veg kan finnast i den genetiske arven til reinsdyra i dag. Arvematerialet fortel kva slags eigenskapar som var hensiktsmessige for villreinen å ha for å overleva, og for å føre genane vidare til neste generasjon. Ein kan seie at DNA-et vert modifisert av miljøet over generasjonar, og er såleis ein dynamisk prosess. Villreinen har altså sin eigen interessante og unike genetiske utviklingslinje.
Menneska var reinsjegerar
Det moderne mennesket vandra inn i Europa frå Afrika, for litt over 50 000 år sidan. Da fantes det allereie neandertalmenneske her, som livnærte seg av jakt og fangst. På denne tida var det istid, men det fantes likevel store jaktmarker på kontinentet, sør for iskanten i dei nordlege områda. Vi veit lite om neandertalerne jakta på villreinen, men dei kan ha gjort det med sine relativt primitive våpen. Nye arkeologisk funn viser derimot at dei moderne menneskejegerane lagde meir effektive jaktvåpen for 54 000 år sidan. Denne oppsiktsvekkande oppdaginga vart gjort i ei hole i Frankrike, og her grov nyleg arkeologar ut mange små og avanserte flintspissar. Storleik og utforming på desse, visar at dei berre har fungert som pilspissar med bruk av pil og boge. Vi må difor rekne med at menneska har jakta på villreinen, med pil og boge i fleire titals-tusen år. I alle fall er det funne reinsbein på fleire eldgamle buplassar nedover i Europa. Til dømes er mesteparten av beina og gevira, som er grave ut på ein arkeologisk lokalitet i Nord-Tyskland, ifrå arten rein. Dateringar herifrå har gjeve ein peikepinn på at desse er minst 50 000 år gamle. Det må og nemnast at dei eldste pil-restane vi kjenner til, er avdekte i Nord-Tyskland. Trepilene
saman med ei mengde reinsbein frå staden er datert til ein alder på kring
11 000 år. Fleire av knoklana frå lokaliteten har sikre spor etter treff av kvasse pilspissar. I nokre av desse reinsbeina sit faktisk tuppen av steinspissen att, og vitnar sitt tydelege språk på kva som har gått føre seg. Vidare er det funne restar av fleire bogar i ei myr i Danmark, der ein av desse er komplett. Bogefragmenta er datert til å være om lag 9000 år gamle. På bakgrunn av dette forstår vi difor at villreinen og menneska, har ei lang og felles historie til saman under siste istid.
Villrein kjem til Noreg
Villreinen vandra som kjent inn i Noreg, etter at siste istida var på hell, for om lag 12 000 år sidan. Etter kvart vart truleg reinen utbreitt langs heile det isfrie fastlandet, som smelta fram langs kysten. Det same kan vi seie om steinalderfolka som tok i bruk dette nye området, som raskt bogna av etandes dyr, fugl og fisk med meir. Da isen trekte seg attende innover i innlandet, trekte reinsdyra naturleg nok etter, der dei fann beitemarker. Men i Noreg fantes det høge og bratte fjell mellom dei djupe dalføra. Difor laut reinen tilpassa seg meir eit slikt landskap, enn han var vant med sørover og austover i Europa. Det ser ut til at villreinen har meistra desse tilhøva godt, når ein studerer spora frå førhistoria. Vi kan og tru at reinsjegerane utover i pionertida
var med på å pressa dyra opp i brattare fjellområde, der dei lettare kunne sleppe unna ulike farar. Høgfjellstrøk og ulendt terreng var ein mogleg stad å redde skinnet sitt, men her var det og potensielt farleg der dyretrekkjet vart avgrensa. På slike plassar venta gjerne dei hardføre steinalderjegerane i skytestillingane sine. Likevel skulle det vise seg at fjellstrøka og dei vide viddene, vart dei framtidige leveområda for villreinen, fordi klimaet vart mildare og skogen vaks fram nedantil.
Eldgamle jaktbuplassar
Spor etter gamle buplassar eller ulike jakt- og fangstanlegg, samt gjenstandsfunn, fortel om dei ulike måtane det vart veida villrein på. Desse er lokalisert mange stadar i Noreg, og er frå ulike tidsperiodar, heilt attende til pionertida etter siste istid. Arkeologiske undersø
2023
VILLREINEN
Ei enkel skisse over teknikken med massefangst og prinsippet med ei fangstruse. Reinsdyra vart jaga inn mellom konvergerande leiegjerder og framover i fangstfella til dei sat bom fast, i ein oftast krum fangstbås i enden.
Fangsbåsen i massefangstanlegget på toppen av Formokampen i Sel kommune. Her har ein fanga ein bra flokk med interesserte folk, under ein guida tur i regi av Putten seter i 2012. Denne fangstbåsen hadde plass til minst 25 reinsdyr, som vart ståande tett saman etter inndrivinga.
86
kingar ved Reinsvatnet i Sunndal kommune avdekte den eldste fjellbuplassen i Midt-Norge, som er datert til være litt over 10 000 år gamal. Her er det blant anna funne pilspissar av flint som viser at det vart jakta på villrein. På andre sida av Romsdalen er
det og avdekka ein fjellbuplass som er datert til om lag same tidsperiode. Denne ligg i Langfjelldalen i Fjord kommune. Her vart det og funne flintspissar som vitnar om den særdeles gamle grådyrjakta med pil og boge. Båe buplassane ligg strategisk til i
fjellet der reinen som regel laut passere jamleg. Ein skal ikkje sjå burt ifrå at dei store flokkane med rein på den tida var mindre skye for folk. I alle fall er det slik at reinsflokkar har ein tendens å verta mindre skye når flokken består av mange hundre individ - for ikkje å prate om flokkar på tusenvis av dyr. I så fall kunne jegerane felle dei dyra dei trong mest i nærleiken av leiren sin.
Bogestillingar
Oppbygde bogestillingar er det mange av i fjellet og spesielt i fjordnære strøk, som til dømes Tafjordfjella. Lokaliseringa av bågåstøanlegg fortel vanlegvis at veidefolka satsa på å felle reinsdyra der det var smalast, ute på litt lengre fjelltangar. På slike plassar laut reinen trekkje attende same vegen som dei kom ifrå. Vi ser at jegerane har utnytta dette, og mura opp bogestillingar der dei gjerne kunne få dyra på under 10 meters hald. I fleire tilfella har folk truleg greidd å halde attende flokkar på fjelltangane, slik at reinen kunne drivast fram og attende mot jaktanlegga fleire gongar. Skyteskjul gjorde reinsjakta meir effektiv, ved at det vart lettare å få reinen på brukbart skothald. Dette viser at reinen hadde otte for synet av tobeinte skyttarar. Desse hadde difor funne det lurt å gøyme seg bakom steinar med pil og boge. Arkeologiske undersøkingar har, som omtalt i Villreinen 2015, resultert i ein datering av eit bågåstøanlegg på Fetegga, i Fjord kommune. Dei oppmura skytestillingane her, er bygd opp fyrste gongen for minst 6000 år sidan. Den enorme mengda med bogestillingar i norske fjellstrøk vitnar altså om ei omfattande reinsjakt, over lang tid og i stor geografisk utstrekning.
Fangstgropene
Lenger innover i landet og fjellheimen så aukar talet på fangstgroper for rein. I høgfjellet er desse fangstgravene gjerne mura av stein. I lågare lende derimot, finn ein dei oftast som jordgroper. Desse gropene for reinsfangst var i sin tid konstruert med ei trekasse, som i dag for lengst er rotna bort. I dei fleste tilfella var dei temmeleg lik dei steinmurte i storleik og utforming. Dei lågareliggande fangstgropene for villrein er gjerne lokalisert i fjelldalar, eller i smalare områder, der dyra laut krysse for å koma til andre
2023
VILLREINEN
Arkeologane Henriette Aasen og Nina Hildre plottar inn ei svært fin fangstgrav i Gravdalen i Vågå kommune. Bildet er fotografert under ein synfaringstur med fylkesarkeologane i 2010. Slike fangstgraver har gjerne ei innvendig lengde på 170 cm og ei bredde på 60 cm og ei djupne på 180 cm.
Feltregistrant Endre Hage og frivillig medarbeidar Helge Hole står ved ei fangstgrop, i Grimsdalen ved Grimsdalshytta i Dovre kommune, i 2009. NINA (Norsk institutt for naturforsking) har kartlagt fangstanlegget her, som består av 65 fangstgroper på rekkje for villrein.
87
fjellområde. Fangstgropene er som regel anlagt på rekkjer i eit større system. Dateringar viser at dei kan vera fleire tusen år gamle, men dei fleste er ifrå jarnalderen og da særleg ifrå merovingertida til mellomalderen. Det største anlegget vi kjenner til ligg på Dovrefjell og inneheld langt over 1000 fangstgroper, anlagt i eit system med fleire separate rekkjer. Fangstsystemet viser at det i tidlegare tider har vore massive reinstrekk mellom Snøhettaområdet og Rondane. Eit anna stort anlegg på litt over 300 fangstgroper på Fagerhaug i Oppdal, fortel og at her har villreinen kryssa med eit betydeleg trekk. Her har ein fanga reinsdyr som kryssa det skogkledde hovuddalføret på vandring mellom Knutshøområdet og Trollheimen.
Veidemurar
På fleire stadar i Noreg er det lange og relativt lave steinmurar som vitnar om veiding av villrein. Det er fyrst i dei seinare åra vi har byrja å forstå desse jaktminna betre. Ein kan tru at slike veidemurar vart brukt til storstilt organisert reinsjakt. Steinmuren kamuflerte truleg jegerane, som saman med muren skulle drive reinsdyra til ein terrengformasjon der dei lettare kunne fellast. Naturleg nok laut mange personar vera med på dette for at ei slik jaktform skulle lukkast. Reinsflokken vart gjerne jaga fast i et avgrensa område, og elles omringa av folk med spyd eller pil og boge. Denne jaktforma kunne nok vera svært effektiv sidan reinen har ein så sterk trong til å stimla i hop, og søkje tryggheita tett inntil dei andre individa i flokken. Ein tett flokk kan erfaringsvis gjere reinsdyra meir passive, og truleg vart flokken meir nølande med å bryta ut av ei meir eller mindre tillaga terrengfelle. Byrja reinshopen å gå i ring utan at dei lett fann vegen vidare, så seier det seg sjølv at mange dyr vart felt med den tids jaktvåpen.
Massefangstanlegga
Massefangstrusene fortel om korleis det vart fanga mange villreinar på ein gong. Denne veideteknikken har form av både drivjakt og fangst. Dyra vart drivne inn i ei konstruert rusefelle ved hjelp av skræmepinnar, tregjerder eller steinmurar med meir. Her vart dyra fanga på eit så lite område til slutt, at
dei lettvint kunne avlivast. Den minste fangstrusa vi kjenner til, hadde plass til færre enn 10 reinsdyr i enden, som vi kallar for ein fangstbås. Men den mest vanlege kapasiteten blant slike anlegg i Nord-Gudbrandsdalen, var at fangstbåsen hadde plass til kring 50 dyr. I dei største massefangstanlegga vart reinen driven inn på eit inngjerda område med ei ytre ruse. Vidare er slike anlegg forma som ei ruse vidare inn i anlegget og særleg inn mot enden. Ei av dei største og truleg den flottaste fangstrusa vi kjenner til, ligg på Verket i Lesjafjellet. Denne hadde potensiale til å fange og halde innestengt reinsflokkar på opp mot 1000 dyr, i fleire veker! Ved Einsethø i Dovre, på andre sida av Gudbrandsdalen, ligg eit liknande massefangstanlegg, der hundrevis av stolpehol vitnar om dei enorme dimensjonane. Det er opplagt at denne fangstmetoden førde til kraftige innhogg i villreinbestanden.
Geværjakta
Skytevåpen med kuler og krut var ein ny teknologi som tok over for pil og boge for om lag 500 år sidan. Likevel tok det lang tid før alle reinsjegerane nytta krutbørser. I reinsfjellet vart det ikkje vanleg å bruke gevær før på 17-1800-talet. Moderne riflegevær som er treffsikre på 100 meters hald, har berre vore brukt på reinsjakt i litt over 100 år. Til dømes var Krag Jørgensen-geværet eit nytt effektivt våpen i så måte. Tidlegare var det ikkje uvanleg at jegerane skaut mot flokken berre for å ha ein viss sjanse til å få tak i dyr. Etter andre verdskrig, for snart 80 år sidan, har skytevåpena og dermed jaktgeværa vorte stadig forbedra. Prosjektila har og
fått ei auka kraft som har gjort børsene meir daudelege. Vidare er det i dei siste 50 åra at den moderne avskytinga har funne sin form, og det er i denne perioden riflebørsene verkeleg har vorte toppmoderne med gode kikkertsikte. Ei anna sak som har kome med den moderne tidsalderen, er at jakta må utførast på skikkeleg humant vis. Dette vil seie at jegerane må bruke våpena på ein slik måte at det ikkje fører til skadeskyting og unødig liding for dyra. I den samanhengen er det som kjent viktig å ikkje løyse skot på for langt hold, eller på dyr som er i stor rørsle. Det er og viktig og passe på at
2023
VILLREINEN
Pilspiss av jarn funne under reinsjakt på Kjelsungbandet i Lesjafjellet i 2013. Bildet er teke av pilspissen slik han låg på bakken og det er lagt ved ei moderne 7,62 x 63 mm jaktpatron. Pilspissen er ut ifrå forma om lag 900 år gamal og dermed i frå mellomalderen.
Ein reinsflokk har søkt saman for å gøyme seg ved Langvassbekken i Lesjafjellet i 2013. Slik stod dyra og kvilte i over ein time under reinsjakta. Det var ikkje mogleg å løyse skot fordi dyra stod for tett. Det var og uråd å skyte da flokken trakk vekk i tett formasjon, til slutt. Såleis greidde flokken å utmanøvrere moderne geværjegerar med åtferda si.
88
dyret står fritt og at bakgrunnen er sikker. Dette er klare krav til jegerane, til trass for at dei aldri har vore så treffsikre med jaktriflene sine som i dag.
Dei fleste villrein fell i dag for ei kule
I vår tid er det få reinsdyr som døyr på grunn av rovdyr, sjukdom, svolt, alder eller naturleg skade. Dagens forvaltning av villreinen gjer at dei fleste dyra døyr av eit geværskot. Det er opplagt at eit slik einsretta fellingsmønster fører til ein sterk og direkte påverknad, og at dette har store konsekvensar for villreinen. Dette vert av forvaltninga utnytta for å nå den målsettinga ein ynskjer i dei ulike villreinbestandane. Forvaltninga går føre seg med retta avskyting, på den måten at det vert gjeve fellingsløyve på ulike typar dyr, ut i frå alder og kjønn. Fellingsløyva er basert på kor mange og kva slags dyr ein lyt ta ut for å ha ein sunn bestand i eit område. Dette er vidare basert på beitegrunnlaget, utviklinga i dyretalet og forandring i bestandstrukturen. Situasjonen vert overvaka nøye, og det må seiast at den moderne forvaltninga har vorte ein stor suksess, i så måte. I dag er det til dømes liten fare for at det
kan bli altfor få eller altfor mange reinsdyr i eit villreinområde, utan at ein får korrigert den negative utviklinga.
Bukkane som beita på seterkvea
Folk i dag kjenner gjerne villreinen som eit dyr som lever i den urørde fjellheimen, og som er sky for menneske og infrastruktur. Det er mykje sanning i det, men det er og døme på at villreinen kan gjere seg nytte av beite i eit kulturlandskap. Om våren er det ikkje uvanleg at reinsdyr, og da helst bukkeflokkar, trekkjer ned på dyrka mark og seterkveer. På denne tida treng dyra å få i seg ferske og næringsrike vekstar, for å byggja seg opp att fram til hausten. Det er og om våren at reinsdyra treng eit variert kosthald, for å omstille mikrobane i vomma til sumarkost. Slik sett så kan kulturmark bidra til at villreinen får eit variert og bra beite i leveområdet sitt. Reinen kan, altså som elgen, hjorten og rådyret, ha nytte av kultivert natur, men vel og merke i mykje mindre grad. Det forutsett sjølvsagt at villreinen ikkje vert uroa når dei oppsøkjer kulturenger. Underteikna har sjølv sett bukkar frå Snøhetta-stamma, som har beita på seterkveer i mai månad i Lesjafjellet. Dette er noko som både er interessant og artig å observere. Den minimale ferdselen og trafikken langs fjellvegane på denne tida, gjer at dyra som oftast får beite uforstyrra. Slik situasjonen er i landbruket i dag, så utgjer heller ikkje denne minimale beitinga om våren noko nemneverdig tap for dei fleste seterbrukarane.
Storbukken som overlevde jakta 2022
Under reinsjakta i Snøhettaområdet, den 10. september 2022, fekk eg sjå ein spesielt flott storbukk i ein bukkeflokk på kring 100 dyr. Det interessante med denne bukken var at han hadde eit særdeles stort og spesielt gevir. Bukken i seg sjølv var kanskje ikkje enormt stor, men geviret var imponerande, med store «skovler» øvst, der det vanlegvis berre er tynnare taggar. Ja, det var slik at ein fekk assosiasjonar til gevirforma til caribouen. Da eg fylgde med på flokken, så var det denne største bukken som tok teten, og han leia flokken mesteparten av tida. Ja, han gjekk såpass mykje åleine og fremst, og stod ofte fritt for seg sjølv, så det var ikkje fritt for å tenkje at denne bukken
lever svært farleg resten av jakta. Sjansen for å bli skoten var stor med ei slik framferd. Seinare på hausten, den 20. oktober, var eg på årets siste fjelltur innover Skamsdalen. Da fekk eg auge på ein einsleg storbukk som låg på ein rande ved Lesjøen. Etter å ha fått stilt inn teleskopet, såg eg raskt at dette var same bukken. Det var ikkje i tvil om dette, fordi det var dei same spesielle gevira eg hadde sett før. Førre gongen tok bukken føringa i flokken, men no var han heilt åleine og tok livet med ro. Det var ein interessant observasjon og artig å konstatere at han hadde overlevd reinsjakta. Det er positivt at det unike individet temmeleg sikkert hadde fått ført genane sine vidare til fleire semler gjennom brunsttida.
Korleis har villreinen tilpassa seg oss menneske?
Vi må tru at det i periodar var mykje reinsdyr i Norge, og at desse kunne trekkje over lange avstandar. Rike og friske beiteområde i vest var heilt klart ettertrakta for reinen, og likeså ein naturleg del av leveområdet. Men i fjellterrenget her, var villreinen lettare å jakte på. Dyra som oppheldt seg oftare i avgrensa område, hadde mindre sjanse til å overleve, ut ifrå ei tolking av mange jaktminne. Det er vidare grunn til å tru at reinen vart meir sky for dei tobeinte, etter kvart som jegerane vart flinkare til å felle dyr. Det er kjent i dag
2023
VILLREINEN
Steinkransane ein ser her har vore feste for trestolpar i leiegjerdet på ei fangstruse i Verkilsdalen i Dovre kommune. Dette massefangstanlegget vart registrert på nytt med GPS i 2011, av Norsk institutt for naturforsking (NINA). På lokaliteten vart reinsflokkar drivne inn i fangstfella til dei sat fast i ein steinbås, som på bildet er gøymd bak den store steinblokken i bakgrunnen.
Ein fin reinsbukk i Snøhettaomådet med eit uvanleg gevir. Fotografert med mobiltelefon gjennom teleskop, seinhaustes i Lesjafjellet i 2022. Bukken overlevde jakta med det flotte geviret sitt og det med ei risikoåtferd, som er nærare nemnt i artikkelteksten. Geviret på denne kan likne på caribou-bukkane sitt gevir i Nord-Amerika.
89
at villreinen kan vera varsam med å vandre ut på tangefjell. Vidare så er gjerne erfaringa at dyra trekkjer raskt attende til større fjellområda, om dei vert uroa i meir avgrensa områder. Ein kan difor stilla seg spørsmålet om dette er ei evolusjonær tilpassing til jakttrykket som var rådande i steinalderen? Er dette noko vi kan sjå i dag ved at reinsdyra, til dømes i Snøhettaområdet og Reinheimen, ser ut til å bruke leveområda sine vestover i mindre grad? I alle fall gjeld det særleg fostringsflokkar. Bukkane har ein større tendens til å være meir vågsame i trekket vestover. Vi ser at bukkane ikkje er i beit for å gjere seg nytte av den ferske groen på seterkveer. I dag er dette heilt trygt fordi det skjer utanom jakttida og kanskje vil difor slik beiteåtferd auke i framtida?
Villreinfangst og litt om den spesielle svalbardreinen
Den store mengda med fangstgroper som var i bruk i minst eit par tusen år og fram til mellomalderen, kan ha bidrege til at villreinen vart meir disponert i å bevege seg i samla flokk. Kanskje fekk dyra ein større trong til å trekkje på ei smalare og dermed ei lengre rekkje? Reinsdyr som gjekk i mindre flokkar, eller meir i breidda i front, hadde heilt klart mindre sjanse til å overleve på sikt. Dyr som trekte på eigen hand vart nok fanga før eller seinare, spesielt i perioden da flest fangstgroper var i bruk. Fangstanlegg fantes det overalt, og der dyregravene var plassert i smale terrengformasjonar, var dei spesielt livsfarlege for einskilde eller eit fåtal dyr. Kan ein i så fall spore denne trongen til å gå i flokk og trekkje i smale formasjonar, i arvematerialet til villreinen i dag? Til dømes har ikkje svalbardreinen ein slik åtferd. I den samanhengen må det seiast, at på Svalbard har det aldri vore fanga rein i fangstgroper. Der har heller ikkje steinalderjegerar jakta, etter det vi veit om. Reinen der oppe har heller ikkje hatt ulven i helene på fleire tusen år. Slik sett så er svalbardreinen eit godt eksempel på ein rein som har utvikla seg vekk i frå predasjon, jakt og fangst. Til gjengjeld laut dei tilpassa seg meir det harde klimaet, og det skrinne beitegrunnlaget på øygruppa. Dyra vart til dømes mindre, med ein tjukkare pels, og dei fekk ein annan fettlagring i
kroppen. Svalbardreinen har størst nytte av å ferdast i småflokkar på berre nokre dyr, eller gjerne og heilt åleine. Då vert matopptaket naturleg nok større for dei fleste individa.
Massefangsten knekte truleg villreinbestanden
Når det gjeld utviklinga av massefangstanlegg, så kan vi spørja oss om denne teknikken oppstod fordi villreinen på eit viss stadium vart vanskelegare å veide? Kanskje vart einskilddyra og småflokkane såpass utrydda av alle fangstgropene, at berre dei største og mest kompakte flokkane greidde seg nokolunde? Da kan vi tru at åtferda til desse flokkane gav mindre fangst i dei større fangstgropanlegga. Dersom villreinbestanden verkeleg vart desi
mert til færre, men større flokkar, der individa gjekk i tettare formasjonar, så seier det seg sjølv at fangstfolka laut finna på eit nytt mottrekk i høve til dette. Det er likevel ikkje godt å seie kva som er den eigentlege årsaka til at nokon byrja å fange reinsflokkar i konstruerte ruseanlegg. Kanskje var det eit planlagt mål om å få tak i tilstrekkeleg med dyr, eller så oppstod teknikken meir tilfeldig i samband med eigna terrengformasjonar? I alle fall vart massefangst av villrein i konstruerte ruser, ein svært effektiv veideteknikk. Over tid vart anlegga og så store, at flokkar på hundrevis av dyr kunne fangast samstundes. I massefangstanlegget på Verket i Lesja, kunne som sagt reinsflokken haldast innagjerds i fleire veker. Her vart dyra porsjonert ut
2023
VILLREINEN
Storbukk på Svalbard i 2006. Bildet er teken under NINA sin årlege rein-telletur gjennom Reindalen. Villreinen på denne isolerte øygruppa har ei annan utviklingshistorie enn fastlandsreinen og det kan ein jamvel sjå på reinsdyra som lever der oppe i dag.
Feltmedarbeidarane Eva og Frank Furseth, ved ein steinmur i Vetllangdalen i Fjord kommune i 2010. Denne lokaliteten er og registrert av Norsk institutt for naturforsking. Vi meiner steinrekka er ein eldgamal veidemur for villrein. Ein del av steinane ser ut til å ha vore lagt opp att på toppen av muren i nyare tid.
90
i rusespissen og avliva over mange dagar. Det seier seg sjølv at denne fangsten hadde potensial til å knekke villreinbestanden, som der den på denne tida truleg fanst mest att i meir sentrale fjellstrøk. Vi kan gjerne tru at villreinen overlevde fordi det vart for få reinsdyr til å gje lønsam drift av store fangstanlegg. På den måten stoppa den storstilte fangsten av seg sjølv. Kanskje har massefangsten av reinsflokkar vore med på å prege den genetiske utviklinga til villreinen? Dette fordi heile bestanden, og da helst dei store flokkane, vart så sterkt desimert. Det er slettes ikkje å undrast over at ville reinsdyr er redd for menneske i dag. Vi tobeinte som kunne drepe einskilddyr like effektivt som det å ta ut heile reinsflokkar.
Vil den moderne geværjakta påverke villreinen?
Den spesifikke jaktforma på reinsdyr i dag og den målretta seleksjonen av dyr vi tek ut, vil naturleg nok få konsekvensar for villreinen på andre måtar enn berre bestandsmåla. Reinsjakta går normalt føre seg mellom 20. august og 30. september, men med lokale variasjonar, bestemt av omsyn til forvaltninga. Slik sett så får reinsdyra gå fri frå jegerane i nesten 11 månader i året. I den omtrentlege månaden det er jakt kan presset frå jegerane bli tidvist stort. Dyra endrar åtferda sterkt under jakta når dei vert ekstra uroa. Dei fleste fjellfolk har sett at villreinflokkane
oftast har ein heilt annan framtoning under reinsjakta enn elles i året. Det er ikkje lett å jakte på eit flokkdyr, som stimlar saman tettare desto meir dei vert uroa. Ein viktig regel for dagens reinsjegerar, er som kjent å berre løyse skot mot dyr som står fritt. Det seier seg sjølv at reinsdyr som har ein åtferd, som gjer at dei lettare trer ut av flokken, blir oftare skotne. På same måte vil dyr som går heilt åleine, eller som går i småflokkar, ha ein mykje mindre sjanse for å overleve jakta. Kva vil dette ha og seie for villreinen på sikt? Vil reinen etterkvart bli vanskelegare å jakte på, på grunn av ei evolusjonær tilpassing til geværjakta? Ein skal ikkje sjå burt i frå at utviklinga går i retning av at villreinen dannar færre og større flokkar, som går tettare under reinsjakta.
Villreinen har og prega menneska
Reinsdyret er ein fantastisk art. Dyret er som skapt for å leve på snaufjellet i Noreg i vår tid. At reinen greier seg på så mager kost som lav og mose om vinteren, er ei fantastisk tilpassing. Reinen er og det einaste hjortedyret der båe kjønn har gevir, noko som og gjer arten unik. Det at reinen er så utprega eit flokkdyr har gjort det mogleg å utvikle tamreindrifta. Reinen var håpet og forutsetninga for mange, når det gjaldt å ha ei god framtid med tilgang på mat og råstoff til klede og anna. For artikkelforfattaren og sikkert for mange av lesarane, så er det i alle fall noko
magisk med reinsdyret og da spesielt villreinen. Det er dyret framfør alle andre dyr, som stimulerer og kvikkar opp sinnstemninga på forunderleg vis, når ein i spenning får auga på ein reinsflokk i fjellet. Samstundes kjennest ei sterk beundring til dette tidlause grådyret. Det å oppleve ulike aspekt kring villreinen gjev og ei indre sinnsro og ei større meining i tilværet. Kanskje spring desse kjenslene ut av ein genetisk arv i frå forfedrane våre, som var reinsjegerar? Det er vel ikkje berre villreinen som er prega av menneska opp gjennom historia? Vi tobeinte har nok og vorte påverka av villreinen over tusenvis av år. Noko eg trur kan finnast att i folk sitt arvemateriale i dag. Er ikkje det ein spennande tanke?
Litteratur
Callanan. M. 2008. Reinsvatnet 1-Midtnorges eldste fjellboplass. Leikvin Årsskrift Sunnd. Museumslag. s. 26-31.
Gaudzinski. S & Roebroeks. W. 2000. Adults only. Reindeer hunting at the Middle Palaeolithic site Salzgitter Lebenstedt, Northern Germany. Journal of Human Evolution 38, 497—521.
Hole, R. 2013. Massefangstanlegg for villrein. Masteroppgåve i arkeologi. NTNU. Trondheim. 107 s.
Jordhøy, P. & Binns, K.S. & Hoem, S.A. 2005. Gammel jakt og fangstkultur som indikator for eldre tiders jaktorganisering, ressurspolitikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene. NINA rapport 19. 72 s.
Metz, L. & Lewis J.E. & Slimak, L. 2023. Bow-and-arrow, technology of the first modern humans in Europe 54,000 years ago at Mandrin, France. Sciences Advances. Research article. 15 s.
Milisauskas, S. 2002. European Prehistory. A survey. State University of New York. Springer. 445 s.
Nationalmuseet i København. 2023. The world`s oldest bows.
Ramstad, M. & Linge, T.E. 2015. Reinsjakt i pionertida. Årbok for Nordal. s. 6-18.
2023
VILLREINEN
Her ser ein 6 bukkar beite på ei seterkve på Filling i Lesja kommune. Desse dyra var del av ein bukkeflokk på 8 dyr som trekte ned på den ferske groen den 10. mai 2011. Bildet er fotografert frå bil, under registrering av vårbukkar på Dalsida for NINA.
92
Villreinforsker Per Jordhøy utnevnte villreinen til Norges nasjonaldyr under en samling på Litteraturhuset i Oslo i
februar. Riktignok kåret Nitimen elgen til nasjonaldyret i 1977, men nå mener villreinmiljøet det er på tide med et tronskifte. Og det var ingen tvil om at dette falt i god jord
- stor var applausen fra salen i Litteraturhuset.
Og det er mange og gode argumenter for at villreinen bør være Norges nasjonaldyr. Villreinen er ganske særegen norsk i Europa, i motsetning til elgen som finnes «overalt». Det er jo til og med mer elg i Sverige...
Vi har vært avhengig av reinen i 11 000 år, helt siden vi fulgte etter grådyra langs iskanten. Og det var reinen som brødfødde de første nordmenn. I «Historien om Norge» av Karsten Alnæs er reinen nevnt på aller første side, om en flokk menn, kvinner og barn på vandring: «Nå søker de nordover etter reinen».
Men det henger også noen mørke skyer over villreinen i dag, noe som kan
være ytterlige argumenter for å kåre den til nasjonaldyret. Og på den måten få løftet allmennhetens interesse for å bedre villreinens kår. Villreinen ble nylig rødlista som en nær truet art. I tillegg til at villreinen er kommet i kategori nær truet, er det grunn til å nevne at en del av trusselbildet for villreinen er den pågående nedbyggingen og oppdelingen av leveområdene, samt at arten anses særlig sårbar for klimautviklingen.
Vi har vært avhengig av reinen i mange tusen år - nå er den avhengig av våre valg. Vi har skjøttet våre villreinområder dårlig i lang tid og må snarest starte på en prosess med å bøte på de mange feiltrinn som er begått.
2023
VILLREINEN
Villreinen
– Norges nasjonaldyr
To håndfull med villreinentusiaster under samlingen på Litteraturhuset der kåringen av villreinen som Norges nasjonaldyr fant sted.
En uhøytydelig avstemning utført av NRK i forbindelse med en artikkel om kåringen,
viser at villreinen foreløpig topper tronen!
94
Kampen om Dovrefjell
«Kampen om Dovrefjell» er ei bok som tar for seg de
uvurderlige naturverdiene som finnes på Dovrefjell. På Dovrefjell finner man også Europas siste opprinnelige villrein og spor etter de første menneskene i Norge. Denne boka er en kjærlighetserklæring og et kampskrift for fjellet!
Svein og Yngvild Sæter er far og datter, og det er liten tvil om at Dovrefjell-området står deres hjerte nært. Boka omhandler et stort geografisk område med Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, pluss mange store og små verneområder som grenser til nasjonalparken. Dette utgjør et særeget og mektig fjellområde fra Dovrebanen i øst til fjordene i vest, fra Driva i nord til Lågen og Rauma i sør.
Forfatterne har tydeligvis vanket på kryss og tvers i Dovrefjell i mange år og har god kjennskap til området. De skildrer med utgangspunkt i egne opplevelser naturen og kultururen, i undring og beundring, i stor glede og dyp bekymring.
Kampen om Dovrefjell beskriver de unike naturverdiene som er på Dovrefjell og hva som truer disse verdiene. Mange av truslene er felles for alle norske villreinområder - det være seg konsekvenser av klimaendringer som nedsmelting av breer og gjengroing av landskapet. Andre trusler er, eller har vært, spesielle for Dovrefjell og har ført til en rekke «kamper» for å verne naturen. Noen kamper er vunnet, mens andre er tapt. Blant en av de tapte kampene som nevnes i boka, var Mardøla-utbyggingen. Under Mardøla-aksjonen i 1970 kjempet man mot å legge den majestetiske Mardølafossen i rør. På tross av tapet anser man at kampen var viktig for at andre vassdrag, som Grøvu, senere skulle bli
2023
VILLREINEN
95
vernet. En annen kamp som ga seier, var kampen mot etablering av et spesialavfallslager på Hjerkinn.
Selv om forfatterne i stor grad fokuserer på det unike landskapet, dyrelivet, plantene og kulturminnene, kan du også lese om historiske hendelser fra andre verdenskrig samt om statlige inngrep fra den gang man «ikke visste bedre». Nå visste man nok at myr var viktig for fugler også for 100 år siden, men likevel valgte man å bygge jernbane som deler Fokstumyra i to. Og i området rundt Snøhetta ble det anlagt militæranlegg og skytefelt – midt i sårbar natur. Nå er skytefeltet heldigvis mer eller mindre restaurert og tilbakeført til naturlig tilstand.
På Dovrefjell kan man også finne en av landets eldste boplasser. Den er 11 000 år og dukket fram da man tappet ned Reinsvatnet. Man fant pilspisser, flintkniver, skinnskraper og annet utstyr til bruk ved fangsting av rein. Reinen var viktig for steinaldermenneskene. Den ga mat og klær, bein og gevir kunne brukes til diverse utstyr, og av senene kunne man sy.
Villreinen er et viktig symbol på både høyfjellsnatur og menneskenes evne til
å ødelegge den. I 2002 ble Dovrefjell nasjonalpark utvidet, arealet ble nesten seksdoblet og navnet ble endret til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. I boka peker forfatterne på at den viktigste grunnen til utvidelsen var av hensyn til villreinen. Men nå, tjue år seinere, blinker varsellampene for snøhettareinen. Tilstanden til reinen på Dovrefjell har forverret seg, og villreinen har kommet på rødlista for første gang. I tillegg har klassifiseringen etter den nye kvaltetsnormen for villrein gitt rødt lys for snøhettareinen.
Og forfatterne fastslår at en viktig grunn til at det blinker rødt for snøhettareinen er at ferdselen i kjerneområde for reinen, for eksempel til Snøheim og Stroplsjødalen, er mangedoblet. Utfordringen med villrein og ferdsel gjelder ikke bare for Dovrefjell, men for mange av villreinområdene våre. Her har kvalitetsnormen, og den nylig gjennomførte klassifiseringen, vært med på å løfte dette på dagsordenen.
Og det har nå ført til en debatt om tiltak som er sjeldne i norsk naturforvalting, nemlig forbud mot ferdsel i deler av fjellet til visse årstider. Og nettopp slike tiltak er sannsynligvis helt nødvendig, i følge Svein og Ingvild Sæter.
Alt i alt er «Kampen om Dovrefjell» en informativ, lettlest og viktig bok som vil appellere til alle villreinvenner. Ja, ikke bare villreinvenner, men alle som er opptatt av norsk naturvern, økologi og miljøvern.
***
«Kampen om Dovrefjell. Europas siste intakte høgfjellsøkosystem»
Svein Sæter og Yngvild Sæter
224 sider, illustrert.
Blomsterhaug Forlag
ISBN 978-82-998260-6-8
Kr 399,-
«Dovrefjell er ei skattkiste.
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og andre verneområder sikrer denne skatten. Tilsynelatende. For Dovrefjell er under sterkt og økende press, det samme presset som truer alle norske fjellområder: klimaendringer, kraftanlegg, turisme, hytter, veier.»
Den legendariske villreinforskeren Terje Skoglands ord om Dovrefjell: «Min forskning har vist at Dovrefjell har Europas siste intakte høyfjellsøkosystem med genetisk vill fjellrein, jerv og fjellrev.»
Forfatterne Svein og Yngvild Sæter i full gang med signering av bøker.
Foto: Anita Land
96
Sirdal – ikke en villreinvennlig kommune!
Sirdal er en stor kommune i Setesdal Ryfylke villreinområde, landets nest største og et av våre 10 nasjonale villreinområder. Kommunen har en lang historie i å sette hensyn til villrein til side i sin arealforvaltning. Storstilt og lite planmessig hyttebygging, og tilrettelegging av ferdsel, inn i villreinens leveområde har preget Sirdal i flere tiår.
Forfatterne har ulike ståsteder og erfaringer, men et stort engasjement for villreinen til felles. Per Øyvind kjenner problematikken som tidligere kommunal miljøansvarlig og leder av forskningsprosjekt på villreinstammen og mangeårig lokalpolitiker. Tor var i mer enn tre tiår ansvarlig for oppfølging av fylkesmennenes villreinforvaltning i Setesdal Ryfylke, samt i flere år planansvarlig i villreinkommunene i
Vest-Agder for den tidligere fylkesmannen der. Tor satt også i ekspertgruppa som foreslo gjeldende kvalitetsnorm for villrein.
Villreinen i Setesdal Ryfylke
Setesdal Ryfylke er etter Hardangervidda landets nest største villreinområde, og huser Europas sørligste bestand av en art som ble rødlistet internasjonalt i 2016 og nasjonalt i
2021. Villreinområdet er fra naturens side sterkt fragmentert og skrint. Men ikke minst de store vannkraftinngrepene har gjort situasjonen ytterligere krevende for dyra ved å båndlegge mye av reinens beiteområder, og vanskeliggjort dyras muligheter for å trekke mellom sesongbeiter. Intet villreinområde i Norge leverer så mye strøm eller er tilsvarende oppdelt, fragmentert, som følge av at vi her finner landets og
2023
VILLREINEN
Utsyn fra Rjuven sørover inn i Sirdal. Foto: Tor Punsvik
97
Europas største vannkraftmagasiner. To av disse har hatt særlig stor betydning for reinens bevegelser. Blåsjø stod ferdig i 1986 og har et vannspeil på mer enn 80 km2 og er sentralt stengsel for dyras trekk mellom nord og sør, samt øst og vest. Svartevatn-magasinet på grensa mellom Rogaland og Agder på 38 km2 stod ferdig 10 år før.
Storstilt hytteutbygging og mye menneskelig ferdsel har også bidratt til at dette villreinområdet er klassifisert knallrødt etter kvalitetsnormen for villrein. Kraftige tiltak må iverksettes for at Europas sørligste, og Norges nest største villreinområde, skal bevares for framtida. I noen av kommunene her har en gjennom omfattende innsats for å
organisere grunneiere klart å konsentrere hyttebygging til få punkter, som i Åseral med sine tre hyttekonsentrasjoner Ljosland, Bortelid og Eikerapen. Andre, som Bykle, har gjort en stor og målrettet innsats for å tilrettelegge ferdsel og turløypeforvaltning slik at konfliktnivået mellom menneskelig ferdsel og villreinen minimeres.
Arealforvaltningen i Sirdals villreinområder
Men andre kommuner, og især Sirdal, har i årtier neglisjert hensynet til villreinen, og annet dyreliv fullstendig i sin arealforvaltning. I en Senterpartidominert kommunal forvaltning har hensynet til den enkelte grunneier
trumfet over naturforvaltningen. Sirdal kommune er 1554 km2 stor, hvorav størstedelen inngår i et av landets 10 nasjonale villreinområder, Setesdal Ryfylke. Med et stort hyttekjøpepress, især fra Stavangerområdet, har Øvre Sirdal fått en fragmentert hyttebygging og svært mange rike grunneiere.
Den røde stiplede streken angir det som ble vedtatt som yttergrense for det nasjonale villreinområdet Setesdal Ryfylke og som framgår av Stortingsmelding 21 (2004-05). Etter politiske forhandlinger om arealavgrensninger i Heiplanen ble feilaktig Nasjonalt villreinrområde også brukt om det grønne arealet på kartet, og det gule
2023
VILLREINEN
Avgrensning av Sirdal kommune.
Sørvestlig avgrensning av SR-villreinområde
Kartskisse fra søndre del av «Heiplanen», Regional plan for Setesdalsområdet vedtatt 2013
98
Hensynsområde villrein. Villreinhensyn skal naturligvis tas i hele leveområdet, men gjennom forhandlingene aksepterte regionale myndigheter at de ikke reiser innsigelser med begrunnelse villreinhensyn i den grå Bygdeutviklingssonen.
I kommuneplanens samfunnsdel for 2018-30 beskrives Sirdal som «kraftfull, nær og nyskapende». Under planens del om «muligheter og utfordringer» er ikke villrein nevnt, tross at mer enn halvparten av kommunens areal inngår i et av landets 10 nasjonale villreinområder. Planen er på 24 sider og gir svært høye ambisjoner for utvikling av næringsliv, reiseliv og utmarksnæring. Men villreinstammen er ikke omtalt som verken ressurs eller begrensning for kommunens politiske ambisjoner.
Dette føyer seg dessverre inn i rekken av en politikk preget av kortsiktig gevinst for den enkelte. Svak politisk styring har ført til at det nærmest har vært en praksis med at når en grunneiere skal få bygge ut fritidsbebyggelse så skal alle. Senterpartiet som i en eller annen form har vært i styringsposisjon har i stor grad vært et parti for den enkelte grunneier, uten at det har vært store politiske uenigheter om en slik politikk.
Kommuneplanens arealdel har i all hovedsak vært rullert i hver politisk fireårsperiode nesten utelukkende med en invitasjon til å legge ut flere områder for hyttebygging. Over 90 % av alle innspill til kommuneplanens arealdel for delområde Sirdal nord har handlet om areal til ytterligere fritidsbebyggelse.
Spede forsøk, mens enda administrasjonen hadde plan- og naturfaglig kompetanse, på å styre utbygging mot helhetlige planer ble avvist politisk. Selv ikke krav om å ha en andel «varme» senger ble akseptert. Alle enheter skulle kunne fradeles og selges fritt. Viktige nasjonale mål for villreinen neglisjeres gang på gang,
Sirdal kommune bruker fortsatt millionbeløp på løypekjøring. Heller ikke der ivaretas viktige hensynsoner for villreinen. En rekke av løypene som skal øke attraktiviteten for destinasjon Sirdal, går inn i områder som utgjør viktige trekkområder for reinen. Presset på de få grunneiere som selv sier nei, og ønsker ro for reinen har vært formidabelt. De blir sett på som «vriompeiser» og vanskelige.
Regional tenking nødvendig
Vi tror også en regionalt må kunne stille spørsmål til hvorvidt en har ivaretatt nasjonale mål for villrein, biomangfold og natur. Pendelen mellom politisk vilje til å blande seg inn i kommunenes arealbruk har svingt. Men i hovedsak har det kun vært hensynet til absolutte vernegrenser og enkeltarter som har kunnet gi grunnlag for innsigelser. Så har en ofte også sett at Statsforvaltere har gitt etter for press fra kommunene og kanskje også fra aktører på nasjonalt nivå hvis det er gitt innsigelser til planer.
Turistforeningene er betydelige aktører. Bare Stavanger turistforening har mer enn 160 ansatte. Det sier litt om organisasjonens makt og innflytelse. Organisasjonen sammen med DNT Sør står for et løypenett med merking og
hytter som er betydelig. Selv om det er påvist en klar sammenheng mellom løypenettet og villreinens bruk av området så har det vist seg tilnærmet umulig å unngå merking selv på det mest kontroversielle strekningene.
Forvaltningsmyndighet med kommunene, SVR og Statsforvalteren har vært tilnærmet handlingslammet overfor åpenbare endringer som hadde gitt umiddelbare virkninger for reinen.
Er det håp om endringer?
Ja, en ser en økende bevissthet og en endring i det politiske miljøet. Sirdal Venstre fikk nylig med støtte fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet/Sirdalslista gjennomslag for å få på bordet en sak som redegjør for de mulighetene en har for å innføre tiltak for villreinen på kort og lang sikt. Det skal som en del av dette gjennomgås alle de felt som er lagt ut for fritidsbebyggelse på eksisterende kommuneplan. Disse skal så vurderes på nytt på grunnlag av ny status for villreinen.
Det bærer tegn til en økt politisk bevissthet og handlingsvilje. At en feilslått politikk kan resultere i en bevissthet om at nok er nok, om det må tiltak og ny kurs for å ivareta reinen.
En kan håpe for framtiden at Sirdølen tar tilbake respekten for naturen. Det som i stor grad førte oss hit. At vi greier å løfte stoltheten over nettopp her i Sirdal er grensen for det som en gang var en bestand som strakte seg helt sør i Frankrike. Uten en klar bevissthet og vilje om å opprettholde sammenhengende bærekraftige leveområder vil vi miste heiene våre som villreinland.
2023
VILLREINEN
Per Øyvind ser etter villrein inne i karrige Rjuven i Setesdal Ryfylke. Foto: Tor Punsvik
99
2023
VILLREINEN
Det ble felt 5095 villrein høsten 2022. Det er 564 færre dyr enn året før. Nedgangen skyldes i hovedsak lavere fellingsresultat i villreinområdene Snøhetta, Forollhogna og Reinheimen-Breheimen.
For alle villreinområdene samlet ble det felt 1634 årskalver, 537 dyr på halvannet år, 1366 eldre bukker og 1558 eldre simler, viser statistikken til SSB over villreinjakt.
Antall fellingstillatelser gikk ned med 2877 dyr i 2022, sammenlignet med 2021, og det ble gitt tillatelse til å felle totalt 21 738 villrein høsten 2022.
På Hardangervidda ble det gitt fellingstillatelse på 14 015 dyr i 2022, og av denne utgjorde kalv halvparten av kvoten for å holde bestanden lav. Selv om det var en nedgang i kvoten på ca. 2000 dyr fra 2021, var kvoten fortsatt satt høyt for å få flest mulig CWD-prøver. Av denne kvoten ble det felt 1961 dyr, noe som gir en fellingsprosent på 14. Selv om kvoten var satt relativt mye ned, ble det felt bare 22 færre villrein i 2022, sammenliknet med 2021, på Hardangervidda.
Reinheimen–Breheimen var i 2022 det villreinområdet som hadde det nest største utbytte. I alt ble det der felt 634 villrein, som er en nedgang på 189 dyr fra 2021.
Snøhetta er det området som hadde den største nedgangen i 2022. I alt ble det felt 376 villrein i Snøhetta, som er en nedgang på 225 dyr. Snøhetta hadde også en relativt kraftig nedgang i 2021, og er altså inne i en negativ trend.
Samlet fellingsprosent for alle villreinområdene i 2021 havnet på 23 % i følge SSB, for øvrig samme fellingsprosent som i 2021.
Kilde: SSB
Villreinområde |
Kvote |
Felling |
Fellings- % |
Hardangervidda |
14 015 |
1961 |
14 |
Reinheimen - Breheimen |
1065 |
634 |
60 |
Forollhogna |
526 |
419 |
80 |
Rondane |
895 |
407 |
45 |
Snøhetta |
900 |
376 |
42 |
Setesdal - Ryfylke |
2074 |
362 |
17 |
Setesdal - Austhei |
890 |
239 |
27 |
Knutshø |
395 |
202 |
51 |
Norefjell - Reinsjøfjell |
180 |
161 |
89 |
Sølnkletten |
350 |
123 |
35 |
Nordfjella |
99 |
64 |
65 |
Våmur - Roan |
55 |
41 |
75 |
Blefjell |
103 |
30 |
29 |
Svartebotnen |
18 |
18 |
100 |
Lærdal - Årdal |
30 |
17 |
57 |
Tolga østfjell |
50 |
13 |
26 |
Sunnfjord |
12 |
10 |
83 |
Vest - Jotunheimen |
10 |
8 |
80 |
Førdefjella |
12 |
6 |
50 |
Skaulen - Etnefjella |
25 |
2 |
8 |
Raudafjell |
34 |
2 |
6 |
Brattefjell - Vindeggen |
0 |
0 |
. |
Oksenhalvøya |
0 |
0 |
. |
Fjellheimen |
0 |
0 |
. |
Totalt |
21 738 |
5095 |
23 |
Færre felte villrein i 2022
Av Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen
100
Kalve- og strukturtellinger i 2022
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har i samarbeid med Norsk villreinsenter Sør (NVS) vært ansvarlig for gjennomføring av kalve- og strukturtellinger i 2022. Mål på kalveproduksjonen og alderssammensetningen i bestanden er viktige parametre som brukes i delnorm 1 i kvalitetsnormen for villrein.
Kalvetellingene
Bistand av lokalt mannskap, med sin lokale kunnskap, er viktig for at det ble funnet bra med fostringsdyr i nesten samtlige områder/delområder.
I Setesdal Austhei, Nordfjella, Raudafjella og Fjellheimen, hvor de har lang erfaring med kalvetellinger fra før, sto lokalt mannskap for gjennomføring av hele tellingen.
Opptelling av alle bilder ble gjort av NINA og Norsk villreinsenter Sør
(NVS). Det var gode forhold i alle områder og de få dagene med godt vær ble utnyttet godt.
Til sammen ble det telt 19085 dyr, derav 5306 kalver, under kalvetellingene. Det er omtrent 4000 dyr og derav ca. 1200 færre kalver enn året før. Hovedforklaringen på dette skyldes betydelig færre dyr funnet på Hardangervidda. Også i Snøhetta hadde man håpet å finne flere dyr.
Kalveandelen varierte veldig, fra 14,3 til 74,6 kalv per 100 simle/ungdyr. Generelt var kalvetallene lavere i 2022 enn året forut. Se tabell 1 med tall fra alle områder.
Strukturtellingene
Det er alltid tids- og værmessige utfordringer ved gjennomføring av strukturtellingene. 2022 var intet unntak. Det ble gjennomført tellinger i flere områder i 2022 enn i 2021 og vi mener dette skyldes økt fokus omkring
2023
VILLREINEN
Fostringsflokk på 802 dyr i Knutshø under kalvetellingen i 2022. Foto: Roy Andersen
101
2023
VILLREINEN
Område |
Dato |
Af |
Tot |
K |
SU |
B |
K/100S-U |
Forollhogna |
29.06.2022 |
16 |
1508 |
533 |
847 |
138 |
62,9 |
Knutshø |
29.06.2022 |
3 |
1146 |
301 |
788 |
57 |
38,2 |
Snøhetta øst |
29.06.2022 |
6 |
601 |
142 |
435 |
24 |
32,6 |
Snøhetta vest |
29.06.2022 |
4 |
147 |
30 |
110 |
7 |
27,3 |
Rondane nord Grimsdalen |
18.06.2022 |
5 |
903 |
196 |
575 |
132 |
34,1 |
Rondane nord Vuludalen |
18.06.2022 |
1 |
455 |
121 |
297 |
37 |
41,0 |
Rondane Sør |
18.06.2022 |
13 |
2051 |
650 |
1324 |
77 |
49,1 |
Sølnkletten |
18.06.2022 |
3 |
732 |
230 |
488 |
14 |
47,1 |
Reinheimen |
24.06.2022 |
8 |
1796 |
513 |
1171 |
112 |
43,8 |
Breheimen Øst |
24.06.2022 |
1 |
348 |
92 |
237 |
19 |
38,8 |
Breheimen Vest |
24.06.2022 |
3 |
119 |
41 |
71 |
7 |
57,8 |
Hardangervidda |
07.07.2022 |
22 |
4733 |
1127 |
2894 |
712 |
38,9 |
Skaulen-Etnefjell |
22.07.2022 |
3 |
67 |
13 |
46 |
5 |
28,3 |
Setesdal Ryfylke Sør |
22.07.2022 |
6 |
704 |
227 |
431 |
46 |
52,7 |
Setesdal Ryfylke Nord |
22.07.2022 |
5 |
576 |
136 |
370 |
70 |
36,8 |
Setesdal Austheia |
10.06.2022 |
14 |
921 |
278 |
520 |
122 |
53,5 |
Nordfjella sone 2 |
29.06.2022 |
4 |
409 |
104 |
265 |
40 |
39,2 |
Raudafjella |
29.06.2022 |
1 |
68 |
18 |
45 |
5 |
40,0 |
Fjellheimen |
29.06.2022 |
6 |
370 |
92 |
235 |
43 |
39,1 |
Førdefjella |
19.07.2022 |
1 |
44 |
11 |
26 |
7 |
42,3 |
Sunnfjordfjella ytre* |
bakke |
1 |
30 |
8 |
18 |
4 |
44,4 |
Sunnfjordfjella midtre* |
bakke |
1 |
48 |
6 |
34 |
8 |
17,6 |
Sunnfjordfjella indre* |
bakke |
1 |
28 |
3 |
21 |
4 |
14,3 |
Svartebotn |
19.07.2022 |
1 |
66 |
20 |
46 |
0 |
43,5 |
Vest-Jotunheimen |
30.06.2022 |
2 |
226 |
63 |
157 |
6 |
40,1 |
Lærdal-Årdal |
30.06.2022 |
4 |
91 |
27 |
57 |
7 |
47,4 |
Norefjell-Reinsjøfjell |
13.06.2022 |
5 |
458 |
194 |
260 |
4 |
74,6 |
Blefjell |
13.06.2022 |
1 |
123 |
32 |
87 |
4 |
36,8 |
Brattefjell-Vindeggen |
13.06.2022 |
2 |
317 |
98 |
212 |
7 |
46,2 |
Tabell 1: Områder med gjennomført kalvetelling i 2022
*Mislykket telling fra helikopter. Dyrene funnet og telt fra bakken i ettertid.
102
disse tellingene lokalt som følge av arbeidet med kvalitetsnormen for villrein. Samtidig har vi jobbet aktivt med en gjennomgang av metodikken lokalt som en del av kvalitetsnormarbeidet. Denne gjennomgangen/kursingen er viktig da det aller meste av strukturtellingene gjennomføres av lokalt mannskap. Videofilming av flokkene under brunsten er nå etablert som standard metode, men noe bruk av teleskop/stativ skjer ennå. Dette
gjør det enklere for flere områder å lykkes med tellingen selv om hovedutfordringen fortsatt er å finne flokkene under brunsten.
Mens lokalt mannskap har vært i felt og filmet flokkene under brunsten, er det i hovedsak NINA og NVS som har gått gjennom filmene i ettertid. Det er stor variasjon i hvor mye tid dette etterarbeidet tar, bl.a. avhengig av flokkstørrelse og ikke minst kvalitet på opptakene.
Tellingen på Svalbard ble gjennomført i månedsskiftet juli/august som vanlig. Det ble funnet flere dyr enn noen gang på denne tellingen, men med noe ulik fordeling mellom delområder enn det som har vært observert de siste årene.
Inkludert tellingen på Svalbard ble det telt 11 515 dyr under strukturtellingene i 2022 (inkludert kun den ene tellingen på Hardangervidda). Dette er over 3000 flere enn tilsvarende tall for 2021.
2023
VILLREINEN
Område |
Af |
Tot |
K |
S |
B1 |
B2 |
B3+ |
Ubestemt |
Forollhogna |
4 |
1004 |
20,8 |
52,9 |
5,9 |
3,7 |
16,7 |
|
Knutshø |
3 |
401 |
22,7 |
52,6 |
4,0 |
4,0 |
16,7 |
|
Snøhetta øst |
5 |
570 |
14,7 |
58,9 |
8,1 |
4,9 |
13,3 |
|
Snøhetta vest |
3 |
163 |
16,6 |
49,7 |
8,0 |
6,7 |
19,0 |
|
Rondane Grimsdalen |
1 |
513 |
16,8 |
53,0 |
2,7 |
4,9 |
22,6 |
|
Rondane Sør |
3 |
1 564 |
20,9 |
57,9 |
4,7 |
4,5 |
12,1 |
|
Rondane Sør Finnsjøfjellet |
1 |
72 |
16,7 |
54,2 |
8,3 |
5,6 |
15,3 |
|
Sølnkletten |
1 |
317 |
23,7 |
58,4 |
5,7 |
2,8 |
9,5 |
|
Reinheimen |
1 |
327 |
25,7 |
49,8 |
9,5 |
5,8 |
9,2 |
|
Breheimen Øst |
2 |
509 |
23,4 |
44,4 |
10,4 |
7,7 |
14,3 |
|
Hardangervidda |
11 |
1594 |
23,0 |
52,8 |
8,2 |
6,8 |
9,0 |
|
Hardangervidda* |
17 |
2274 |
21,9 |
62,8 |
6,4 |
8,8 |
|
|
Setesdal Ryfylke Sør |
4 |
357 |
19,9 |
58,8 |
7,3 |
4,5 |
9,0 |
0,6 |
Setesdal Ryfylke Nord |
2 |
200 |
19,0 |
55,0 |
7,5 |
6,0 |
12,5 |
|
Setesdal Austheia** |
2 |
543 |
25,0 |
49,4 |
9,0 |
5,2 |
10,1 |
1,3 |
Nordfjella sone 2 |
1 |
281 |
22,4 |
53,7 |
11,7 |
9,6 |
1,4 |
1,1 |
Raudafjella |
1 |
64 |
23,4 |
60,9 |
9,4 |
0,0 |
1,6 |
4,7 |
Svartebotn |
2 |
57 |
14,0 |
57,9 |
7,0 |
1,8 |
19,3 |
|
Vest-Jotunheimen*** |
1 |
109 |
100,0 |
|||||
Brattefjell-Vindeggen**** |
3 |
366 |
25,1 |
64,5 |
10,4 |
|
||
Svalbard, Reindalen |
647 |
1825 |
19,0 |
46,7 |
6,9 |
7,3 |
17,6 |
2,6 |
Tabell 2: Områder med gjennomført strukturtelling i 2022
*Tallene inkluderer flokker uten fullstendig struktur
**To flokker uten fullstendig struktur eller ikke kunne telles ikke inkludert i tallene
***Kun stillbilde av flokken der det ikke er mulig å telle struktur
****Ufullstendig strukturtelling
Foto neste side: Flotte dyr i Setesdal Ryfylkeheiene som tar seg en siesta under brunsten. Foto: Roy Andersen