Villreinforvaltningen i Norge

basert på kvalitetsnormer. Dette har ført til identifisering av områder som ikke oppfyller standardene for god kvalitet, og det pågår arbeid med å analysere påvirkninger og utarbeide tiltaksplaner for å forbedre tilstanden i disse områdene.

Historien om villreinforvaltningen i Norge representerer en reise preget av tilpasning, politiske endringer og en konstant innsats for å balansere ulike interessenter og sikre en sunn og levedyktig villreinbestand i hele landet. Det er et kontinuerlig arbeid som tar sikte på å ivareta den biologiske mangfoldigheten og sikre at denne ikoniske arten forblir en del av Norges naturarv for kommende generasjoner.

Bestilling av temaheftet

www.villreinen.no

eller ta kontakt med
Fred Ivar Aasand (red)

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

(Hardangervidda, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, utvalg)

Gunnvor Sunde

(Sogn og Fjordane, nemnd)

Bente Fossum (Knutshø, nemnd)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)

Kjetil Bevanger (NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann@villreinen.no

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: UnitedPress Trykkeri

Historien om villreinforvaltningen i Norge har vært en kontinuerlig reise gjennom tid og politiske landskap. Denne historien er en mosaikk av utfordringer, reguleringer og en stadig streben etter å opprettholde en bærekraftig bestand av denne majestetiske dyrearten.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte utfordringene med konflikter mellom tamreindrift og villreininteresser å manifestere seg, noe som resulterte i midlertidige forsøk på å regulere jakten. Dette førte til en midlertidig fredning av villreinen en del år tidlig på 1900-tallet. Til tross for disse tiltakene, fortsatte perioder med usikkerhet om bestandsstørrelsen.

Gjennom 1900-tallet ble villreinforvaltningen formet av politiske beslutninger og etableringen av institusjoner som Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Dette markerer viktige skritt mot en mer strukturert og balansert forvaltning av villreinbestanden. Samtidig ble villreinen i ulike regioner påvirket av infrastrukturutvikling og annen menneskelig aktivitet, og det oppsto behov for bedre koordinering og samarbeid mellom ulike sektorer.

Teknologiske fremskritt fra begynnelsen av 2000-tallet, spesielt bruken av GPS-teknologi for å spore villreinens bevegelser, markerte et vendepunkt for forvaltningen. Dette ga innsikt i villreinens atferdsmønstre og migrasjonsruter, noe som var avgjørende for å utvikle mer effektive strategier for forvaltning og beskyttelse av habitatet.

De seneste årene har det vært en økende bevissthet om behovet for å klassifisere nasjonale villreinområder

Villreinforvaltningens historie

– nytt temahefte

Fred Ivar Aasand

redaktør

 

Norges historie med villreinforvaltning har vært formet av flere århundrer med endringer, bestemt av historiske hendelser, politiske beslutninger og en økende erkjennelse av behovet for bærekraftig forvaltning. Basert på artiklene i dette temahefte har vi satt opp en forenklet tidslinje for den historiske villreinforvaltningen.

Tidlige forsøk på regulering (1700-tallet)

Historien om villreinforvaltningen har røtter tilbake til perioder med fri jakt og utilstrekkelig regulering av reinsdyrpopulasjonen. På 1700-tallet var det tidlige forsøk på regulering, men reguleringen var ofte mangelfull.

Tamrein- og villreininteresser (1800-tallet

Fra begynnelsen av 1800-tallet var det tidvis konflikter mellom tamrein- og villreininteresser, noe som bl.a. resulterte i fredning av villreinen fra 1902 til 1906. En serie med lover ble etablert for å begrense jakttiden og regulere jaktpraksisen.

Fremveksten av forvaltning (1900-tallet)

På begynnelsen av 1900-tallet ble totalfredninger innført etter tidligere forsøk på regulering. Dette banet vei for etableringen av fjellstyrer, som var viktige politiske skritt og formet forvaltningen i denne perioden.

Konflikten mellom tamreindrift og villrein fortsatte med lite offentlig oppsyn, og ulovlig jakt førte til mangelfulle bestandsdata og alvorlig reduksjon av villreinstammen.

Begrenset informasjon om bestandsutviklingen preget denne perioden, spesielt under krigen. Etter krigen var det fortsatt usikkerhet om stammens størrelse til tross for forsøk på å innhente data gjennom vintertellinger og flyrekognosering.

Styrket forvaltning og tiltak (1950-1960-tallet)

Fra 1950-tallet ble villreinens habitat påvirket av flere faktorer som økende reinsjakt, modernisering av fjellområder og infrastrukturutvikling. Dette ledet til styrket forvaltning gjennom opprettelsen av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske, dedikerte villreinforvaltere og økt forskningsinnsats.

Diskusjoner og delvis fredning (1970-1980-tallet)

Diskusjonene på 1970-1980-tallet inkluderte forslag om delvis fredning av villrein, men jaktkvotene økte gradvis. Fokuset var på forbedret avskyting for å bedre kjønns- og aldersfordelingen gjennom målrettet avskyting.

Grunnleggende strukturer (1980-1990-tallet)

På 1980-1990-tallet ble grunnleggende strukturer for forvaltning etablert, med økt oppmerksomhet på kommunikasjon med jegere og innføringen av årlige stammeregnskap.

For Hardangervidda sin del så vedvarte usikkerheten rundt bestandsstørrelsen, med perioder med reduksjonsskyting av villreinen.

 

Teknologiske fremskritt (2000-tallet)

Teknologiske fremskritt, inkludert bruken av GPS for å kartlegge dyrenes bevegelser, har gitt innsikt i villreinens adferd og migrasjonsmønstre. Diskusjoner fortsatte å fokusere på villreinens bærekraft, påvirkning av menneskelig aktivitet og behovet for kontinuerlig forskning.

Regionale planer og forskning (2010-tallet)

Senere fokuserte forvaltningen på å utarbeide regionale planer for nasjonale villreinområder. Det ble lagt vekt på involvering av kommuner og lokalbefolkning i forvaltningsprosessen og sikring av bærekraftig utvikling mens villreinens leveområder beskyttes.

Bruk av GPS-teknologi i forvaltningen

GPS-teknologi har revolusjonert forvaltningen ved å gi innsikt i villreinens bevegelser og arealbruk. Forskning i områder som Setesdal-heiene har vært avgjørende for å tilrettelegge forvaltningstiltak som tar hensyn til villreinens behov.

Forskningens utvikling og betydning

Vitenskapelig forskning har vært kritisk for å forstå faktorer som påvirker villreinens vekst, reproduksjon og kondisjon. Studier har vist betydningen av miljøfaktorer, genetikk og atferd i villreinens økosystem.

Radiomerkingsprosjekter (2010-2016)

Radiomerkingsprosjekter initiert av Norsk institutt for naturforskning har fått bred støtte fra ulike interessegrupper. Målet har vært å samle viktig kunnskap om villreinens livsbetingelser i områder som Nordfjella, Setesdalsheiene og Hardangervidda.

Funn av skrantesjuke på simle i Nordfjella sone 1 (2016)

I mars 2016 ble skrantesjuke påvist hos ei villreinsimle i Nordfjella, det første dokumenterte tilfellet av sykdommen hos hjortedyr i Europa. Skrantesjuke, er en smittsom prionsykdom som rammer hjortedyr, og er alltid dødelig for dyr som blir smittet. Funn av skrantesjukesmittede dyr i Nordfjella og Hardangervidda har gitt dramatiske konsekvenser for villreinforvaltningen.

Etablering av Kvalitetsnorm for villrein

Det etableres en Kvalitetsnorm for villrein, basert på Lov om naturmangfold. Dette har involvert bred vurdering av kunnskapsgrunnlaget og statusvurderinger av villreinområder.

Oppstart med stortingsmelding om villrein og tiltaksplaner (2022-)

Utviklingen for villreinen i Norge har over lang tid gått i feil retning. Regjeringen har derfor vedtatt å lage ei stortingsmelding og tiltaksplaner for de ulike nasjonale villreinområda. Her vil vil regjeringen vurdere hva slags grep som må tas for å berge villreinen.

 

Innhold

7De langer linjer i villreinforvaltningens historie

40Norsk villreinforvaltning gjennom 25 år

46Nådde vi målene med GPS-merking i Setesdalsområdene?

50Villreinforskning - et tilbakeblikk

58Villreinforskning, radiosendere og røde lamper

64Helhetlig forvaltning av villreinfjella gjennom regionale planer?

66Ny merking av villrein vinteren 2016

68Miljøkvalitetsnorm for villrein

70Eit tidlegare samanhengande villreinområde frå aust til vest

72Villreinforvaltningen på Hardangervidda

78Vannkraft og villrein

82Vintertellingene er helt avgjørende

86Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell i Setesdalsheiene

88Nedgang i slaktevekter = god forvaltning?

92Kvalitetsnorm for villrein – ny metode for utrekning av lavbeite

96Utviklingen av slaktevekter i Forollhogna

100Seks av ti nasjonale villreinområder har dårlig kvalitet

102Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?

 

De langer linjer i villreinforvaltningens historie

Ved tilbakeblikk på norsk forvaltning av reinen møter en mange sterke historiske spor og hendelser. Fra å være fritt fjellvilt i tusener av år til stadig sterkere regulering og utfordringer inn i moderne tid. I tusener av år var sameksistensen mellom jegeren og grådyret etter måten god og stabil. Jakt- og fangstteknikkene endret seg nok, men i et svært langsomt tempo. Store mengder med dyregraver og buestillinger i norske fjell forteller oss om viktigheten av denne fangsten, og hvordan jegerne brukte sin nedarvete

kunnskap til å forstå så vel grådyra som jakt- fangstteknikkene.

De første reinsjegerne

Hvor langt tilbake finner vi spor som kan knyttes til jakt og fangst på rein? Et stadig økende omfang av arkeologiske funn gir oss bedre muligheter til å forstå våre forfedres jakttradisjoner. Helleristninger, fangstgroper, buestillinger og jaktrelaterte framsmeltede løsfunn gir oss innblikk i hverdagen i jaktsamfunnet, alt fra de første årene etter den siste istidens slutt. I de første tiårene på

2000-tallet ble det i de vestlige deler av Snøhettaområdet og Reinheimen avdekket leirplasser til reinsjegere som strekker seg nærmere 11000 år tilbake i tid. Dette var lenge før noen hadde særskilt grunneierrett slik som i dag, og alle kunne jakte og høste slik de ville. Med en svært tynn nomadisk befolkning var det nok heller ikke veldig stor konkurranse om jaktmarkene. Det kan vel hende at nomadiske klaner opparbeidet seg tradisjonsbruk av rike jaktområder som de om nødvendig beskyttet på ulike måter.

 

Gulatingsloven – med første skriftlige jaktbestemmelser

Generelt for skriftlige lover om reinsjakt i Sør-Norge, kjenner vi til at temaet er nevnt alt i Landsloven fra omkring år 1100. Det ble nok her tatt utgangspunkt i tradisjoner og rettspraksis som hadde eksistert i lang fortid. Dette ble fulgt opp i Magnus Lagabøters Landslov av år 1276. I Christian IV’s lov av 1604 blir samme rettspraksis opprettholdt, trolig på grunn av ubetydelige endringer i fangst- og jaktmetodene. Hovedelementet i disse lovene var at jakt- og fangstretten tilhørte grunneieren. På ”høgfjellet” ble imidlertid jakta, herunder jakt og fangst på rein, drevet nærmest som en allemannsrett. I utmarka kunne enhver jakte uten hund, men en måtte ta hensyn til andres fangstgraver- og innretninger som var i drift.

Kruttvåpnene på godt og vondt

Men gjennom utvikling og bruk av kruttvåpnene ble det norske jaktmiljøet for alvor minnet om at de bølgende

flokker med grådyr ikke var uuttømmelige. For så vidt kan de ha blitt minnet på dette før også, når supereffektiv massefangst av grådyr gjorde store innhogg i bestanden i tidlig middelalder. Men mennesket har en egen tilbøyelighet til å ikke stanse «mens leken er god».

I 1730 kom det restriksjoner gjennom fastsetting av fellingskvoter og innskrenkninger i jakttiden, men dette møtte stor motstand og i noen bygder i Sør-Norge ble det søkt om (og innvilget) fritak for denne forordningen, slik at det fortsatt kunne jaktes året rundt.

Og det tok lang tid før opphør av fri jakt gjennom hele året igjen kom opp på dagsorden. Først i 1845 ble det lovbestemt at det skulle være faste fredningstider for villrein og jakttiden ble nå satt ned til åtte måneder i året; «Vilde Rensdyr maae ikke dræbes fra 1ste april til 1ste August». Den store effekten hadde nok ikke dette heller, bestandsnedgangen fortsatte og nye jakttidsinnskrenkninger måtte til. Nå

var bakladningsriflene blitt mer vanlige og gjorde sitt til at jakten ble mer effektiv.

Men kanskje den omtalte bestands–nedgangen også førte tankene inn mot andre mulige begrensende faktorer. For alt i 1870-årene ble temaet inngrep og forstyrrelser nevnt. Her ble det fokusert det på den tiltagende hyttebyggingen i fjellet og de negative effekter dette kunne ha for villreinen; «Denne mengde småhytter, opsatt på steder hvor reinen før var vant til å ty hen og iallfall for en tid finne fred, gjør at den nu er fredløs så godt som overalt og som følge herav må vantrives… Det er ikke bare den ting at det skytes fra eller i nærheten av en slik hytte som skremmer dyrene; men menneskers stadige ophold på et slikt sted, røken fra ildstedet o. Iign. gjør at de skyr også hele den nærmeste omkrets..». Engelskmennene fikk mye av skylden for denne første hyttebyggingen, men som det også framgår «norske jegere har begynt å efterligne dem heri».

 

 

 

 

Førkrigstiden – en brytningstid på så mange måter

Noe radikalt måtte gjøres for fjelljakttradisjonens og tiltrengt råvares skyld, ettersom fjellets pionerer hadde blitt så sjeldent et syn rundt år 1900. Landets første totalfredning av reinen ble så et faktum (1901-1906). Men å snu en slik uheldig «spiral» tar tid, når verktøyet er «sløvt og dels virkningsløst». Utover 1920-tallet ble grådyra igjen mer og mer fåtallige. Men et stort framskritt ble det med opprettelsen av fjellstyrene, det nye forvaltningsorganet for de tidligere frie utmarksarealene i bygdene. Men som mye annet, det tok sin tid før dette fant sin form og ble rettelig virkningsfullt. En annen stor hendelse kom til å bli starten på den moderne ferdselsåren over Dovrefjell, for 17. september 1921 ble Dovrebanen åpnet. Og med den innledningen til stengsel av et mange millennier år gammelt villreintrekk – bekreftet av endeløse fangstgroprekker over Dovreaksen. Den

moderne tids teknologiske utvikling hadde nådd våre urgamle fjell og tilhørende innvånere. Rett nok hadde det vært en ferdselsåre over Dovrefjell i lang tid, med en kjerreveg, hestetransport og gående ferdafolk.

I 1930 kom det så ved kongelig resolusjon en bestemmelse om at jakta kun ble tillatt gjennom godkjenning fra Landbruksdepartementet, samt en rekke forordninger. En ny totalfredning fulgte i perioden 1931-1938.

1940-åra – og følgene av krig og våpenforbud for villreinbeskatningen

Men så kom noe som skulle snu alt på hodet – 5 år med krig og i praksis fredning av reinen. Som alltid med mange unntak – der de mest iherdige fjelljegerne klarte å omgå Wehrmacht sitt våpenforbud. Reinen i området rundt- og vest for fjellmassivene på Dovrefjell (Snøhettaområdet) er et godt eksempel på effekten av våpenforbudet – og i kjølvannet av dette, en

radikal begrensing av jakttrykket og beskatningen villreinbestanden. Selv om bestanden var liten som følge av vedvarende hard jakt, ble den nå i praksis fredet i fem år.

Nye utfordringer og rigide maktstrukturer

Men så var det håndteringen av denne nye situasjonen da, når lokalbefolkningen så hvor dette bar hen. Landbruksdepartementet – villreinforvaltningens øverste myndighet var adressert langt fra disse begivenheters sentrum. Ja, vi kjenner alle resultatet av denne dyrekjøpte misæren på Dovrefjell, og departementsfolkenes mistro til den lokale forvaltning. Og de fatale følgene av dette, når flokkene heller ikke lengre hadde de gamle tiders retrettmuligheter. For moderne transportårer over fjellene hadde gjort sitt inntog – uten tanke for de eldgamle, frie reinstrekk.

Kong Håkon VII åpner Dovrebanen ved Hjerkinn 17. september 1921. Et enormt framskritt i folks bevissthet. Men barrieren mot et av europas største villreintrekk var med dette også i gang. Foto: Ukjent

 

Eksempel på bygdefolkets innsikt

Den byråkratiske arrogansen og nedlatenheten provoserte bygdefolket og lokale myndigheter voldsomt i etterkrigsårene. En god trøst var det rett nok at Statens viltundersøkelser omsider ga bygdefolket full støtte. Lesja herredstyre mente det var 2000-3000 dyr i området og søkte i 1946 om fellingstillatelse på 150 dyr «i fjellet på østsiden av Raumabanen». Lesja og Sunndal fjellstyrer fikk tildelt fattige 20 dyr hver og reagerte kraftig i brev til LD i august samme år: «20 dyr er etter meininga i bygda vilkårleg og høyrer ingen stad heime, for oss som er kjente på kor mykje rein det er i fjellom her». Skogforvalteren i området var svært bekymret for selve jaktutøvelsen og mente det hadde vært best å leie ut jakten for å unngå skadeskyting og uforsvarlig jakt i det hele: «For framtiden bør lovforandring finne sted, så villreinjakten i statsallmenninger bortleies på samme måte som elgjakten».

I 1947 kom det er svært godt innspill; da utgikk det brev vedlagt spørreskjema fra viltkonsulent Olstad ved Statens viltundersøkelser til kommunene innen området. I brevet pekes det på at «av hensyn til ordningen av villreinjakta vil det være av stor betydning å ha nøyaktige og pålitelige opplysninger om villreinens forhold innen de forskjellige herreder». Spørsmålene som skulle besvares gikk på om det forekom villrein innen kommunen og i tilfelle hvor, omfanget av privateide arealer, om det fantes veier eller jernbane som hindret passasje av

villrein, status for reinbeiteforholdene, anslått bestandsstørrelse og fellingskvote innen kommunen og til slutt hvilke skytevåpen en mente burde tillates. Samtlige kommuner svarte mer eller mindre detaljert på spørsmålene og det framgikk at meningene om ulike sider ved jaktforvaltninga var sterke, engasjerte og bygde på til dels svært god innsikt.

Temaet inngrep og forstyrrelser ble også nevnt på spørreskjemaet. På spørsmål om det innen kommunen var veier eller jernbane som ikke ble passert av reinen, ble Dovrebanen nevnt som stengsel mellom Knutshø og Snøhettaområdet.

Om beiteforholdene ble det fra Oppdal bemerket at det «er sommerbeite i overflod, men at vinterbeitene snart ikke tålte større bestand (anslås å være 3000-6000 dyr)». Noe tilsvarende ble nevnt i brev fra Sunndal kommune. Dette var nok de første signal om at de østlige lavbeitene begynte å bli slitt i Snøhettaområdet. Fra Oppdal ble det også påpekt at «om en beregner 20% tilvekst, må det felles minst 600 dyr årlig om ikke vinterbeitet skal bli for knapt med det første». Dette skulle senere vise seg å være en god vurdering, og som kanskje kunne forhindret «overbeiting», dersom den hadde blitt tatt hensyn til av LD. En avisartikkel i Aura avis i september 1950 hadde overskriften «Bør Landbruksdepartementet anmeldes for dyrplageri? Er Sunndalsfjellene overbefolket av rein?»

1950-åra, med utfordringer i kø

Tellinger i støpeskjeen

En etter måten godt organisert seinvintertelling fra bakken i 1950 resulterte i hele 8000 opptalte dyr. I regi av Oppdal jeger og fiskerforening ble det oppnevnt patruljer som skulle telle hver sin del av Snøhettaterrenget fra bakken. Neste telling fant først sted i mars 1955 og denne ble gjennomført fra fly. Noen rapport fra tellingen er ikke funnet, men det skal ved denne anledningen ha blitt funnet 6400 dyr, for øvrig et lavt tall i forhold til den beregnete bestandsstørrelse på dette tidspunkt som var på ca 12 000 dyr.

Bestanden nådde trolig toppnivået mellom 1960 og 1962, men først i 1964 ble telling planlagt og Statens Viltundersøkelser var igjen ansvarlig for opplegg og gjennomføring. Den 28 juni 1964 ble mannskap i alle berørte kommuner samlet for å foreta en bakketelling innen i alt 123 tellingsfelter. I alt 156 personer deltok på tellingen. Totalt ble det talt opp rundt 10 000 dyr, det høyeste tall som noen telling i Snøhettaområdet har kunnet framvise. Alt neste år (1965) foretok Landbruksdepartementets jaktkontor en flytelling i både Rondane, Knutshø og Snøhettaområdet. Tellingen fant sted den 5. mars og det ble funnet 3313 dyr, herav 1815 i Snøhettaområdet. I rapporten fra flyselskapet framgår det blant annet at det er «nærmest utenkelig at noen større flokker eller noe stort antall av mindre flokker skulle være oversett». Selv om bestanden på dette tidspunkt var iferd med å kollapse var nok denne vurderingen totalt feilaktig.

Sterkt underestimert bestand gjennom hele perioden fra LD sin side var uten tvil den sterkeste driveren i den totalt feilslåtte villreinforvaltningen i Snøhettaområdet på 1950-tallet.

Ny jaktlov, nye lokale vintnemnder og fokus på human jakt

I 1951 kom en ny jaktlov som blant annet medførte at LD fikk en forlenget arm ut i regionene – for eks. ansettelse av egen viltkonsulent for Øst-Norge (fra 1954). Men ettersom villreinen var så grenseoverskridende skulle den fortsatt være under sentralt forvaltningsansvar. Viltkonsulenten hadde

 

dessuten sin hovedkompetanse på «lavlandsvilt» og kunne derfor i meget liten grad gi noen faglig tung støtte til den distriktsvise villreinforvaltning.

Fra 1952 ble også de kommunale viltnemndene opprettet som det første lokale, offentlige viltforvaltningsorgan. Det tok imidlertid en tid før alle disse nemndene kom i gjenge. De skulle blant annet være bidragsytere til fastsettelse av jakttider og andre bestemmelser vedrørende jakten. De skulle også sende årlige vår- og høstrapporter over viltbestanden til Statens viltundersøkelser. I LD ble Viltstyret opprettet, etter at skogkontoret i samme departement hadde ansvaret for villreinsaker tidligere.

Fra 1953 ble det innført obligatorisk skyteprøve. Dette skulle være med på å heve skyteferdighetene til jegermassen totalt sett i villreinområdet og få positiv betydning for utøvelsen av human jakt.

Forslag til helårsoppsyn

I et evalueringsmøte 1953 deltok LD, viltnemder og fjellstyrer i et møte for å se på forbedringspotensiale for

villreinforvaltningen. Det ble nedsatt et 6-mannsutvalg som blant annet foreslo å opprette helårsoppsyn i de største kommunene. Nå hadde jo Lesja fjellstyre ansatt fjelloppsynsmann i helårsstilling allerede i 1950 da, som den første i landet. Det ble også gjennomført en beitebefaring i området i 1953.

Godt forsøk på rettet avskyting

I fellingsrapporten fra Oppdal bygdeallmenning til LD (Kontoret for viltstell, jakt og fangst) for 1954 ble det vist til et vellykket forsøk på mer rettet avskyting. Fellingskvoten på 500 dyr ble disponert slik at et jaktkort omfattet en bukk og ei simle (etter forslag fra LD gjeldende for hele området). For første gang ble det derfor offisielt felt mer simle enn bukk innen bygdeallmenningen. I rapporten påpektes ellers at «en har inntrykk av at stammen fremdeles er i voldsom vekst, slik at vinterbeitene ikke strekker til». En krevde at avskytingen ble økt, at jakttiden ble forlenget og at jaktloven ble endret slik at det ble gitt anledning til å felle simler senere

på høsten «når kalven er avvent». I tilsvarende rapport fra Dovre fjellstyre gikk det fram at det ble felt bare halvparten så mange simler som bukker og at enkelte jegere som hadde kort på bukk og simle hadde «unlatt å skyte simlen».

Med statsminister Gerhardsens velsignelse

Etterkrigstidens gjenoppbygging av nasjonen dreide seg ikke først og fremst om villreinjakta. Og Theodor Casparis oppmodning til å «demme opp for de hissige hjerner» hadde ikke sterk gjenklang i en tid da folket skrek etter nyetableringer og arbeidsplasser. For med elektrifisering skulle det bli framgang både for industri, og tiltrengt kronasje og energi til bygd og by. Lenge hadde ingeniørpionerer kastet sine øyne på Aura- og Litledalsvassdraget, og i 1954 ble endelig turbinene i Auraverkene slått på. Starten på en landsomfattende vannkraftæra var i gang. Men også neddemming og båndlegging av trekk- og beiteområder for reinen i en svært stor skala. Det skulle vise seg at

Beiteksperter og assistenter på befaring i 1953. Fra venstre veterinær Ola Bøe Tøndevold, beiteforsker Aksel Tveitnes, lappefogd Peder Hagen og Hans Leirflaten. Bøe Tøndevold var en stor villreinentusiast og forestod ved landets første kjeveinnsamling i 1951, for å få et mål på kondisjonen hos Snøhettareinen. Foto: Olaf Heitkøtter.

 

prisen ble veldig høy for fjellnaturens urinnvånere. Et paradoks var det ellers at reguleringens utvaskingssoner med årene brakte et mangfold av spor etter våre tidligste reinsjegere og veidefolk fram i dagen – en historie som vi neppe ville blitt kjent med i samme grad ellers …

Kontroll av jaktfeltenes størrelse

I et brev fra LD 1954 ble det referert til diverse klager vedrørende oppgitte areal på jaktfelt. Kontoret for viltstell, jakt og fangst (Viltkontoret) sendte da ut henvendelse til en «flerhet av jaktfeltene i Snøhettaterrenget» hvor en spurte om kartfestet størrelse på jaktfeltene. Etter opplysningene som kom inn etter denne henvendelsen konstaterte Viltkontoret at kvotene ikke hadde stått i forhold til jaktfeltenes størrelse og en større revisjon ble bebudet.

Telefonlinjer som skremsel

Et avisinnlegg i Gudbrandsdølen 1955 viser til den nye telefonlinjen på Dovrefjell, der villreinforkjemperen Per Holaker ytrer at «.syngingen fra disse kan jeg i kaldt vær godt tenke meg virker skremmende på reinen».

Interpellasjon til Stortinget

Fjelloppsynsmannen for Lesja fjellstyre hadde i januar 1959 på oppfordring av stortingsmann Borgen og ordfører Botheim, satt opp en oversikt over LD’s Viltstyre sine disposisjoner vedrørende villreinstammen i Snøhettaområdet. Motsetningsforholdet mellom LD’s Viltstyre og bygdefolket i synet på

«villreinstammens og de årlige fellingskvoters størrelse», ble tydeliggjort. Det ble sterkt framhevet at jaktmoralen var for nedadgående på grunn av Viltstyrets disposisjoner – «jegerne synes stammen er altfor stor og mange skyter derfor flere dyr enn de har rett til». En konkluderte med at dette også gjorde

Reinsjakttradisjonene i Snøhettaområdet har vært lange og rike. Som her, fra fjellgårdene i den øvre delen av Sunndalen. På tross av lange og krevende turer har de holdt seg helt opp til i dag. Disse jegerne er samlet ved Istjønnbua i 1956. Fotoutlån: Nils Jenstad

På fottur ved Aursjøen 1946. Fra venstre finansminister Erik Brofoss, høyesterettsadvokat Ferdinand Schjeldrup, forsvarsminister Jens Chr. Hauge og statsminister Einar Gerhardsen. Foto: DNT’s årbok 1957, Eugen Johannesen.

 

oppsynsarbeidet meget vanskelig. Problemet med økt utvandring til Knutshø ble også nevnt. Saken kom opp i Stortinget den 28 november 1960 som interpellasjon, reist av stortingsrepresentant Einar Hovdhaugen. Han mente det nå var nødvendig å etterkomme kravet om økt fellingskvote, ettersom villreinbestanden var for stor i forhold til beitegrunnlaget. Hovdhaugen hevdet at «saka synest meg å vere ein kanskje noko dyr lærdom når det gjeld å skuve det lokale synet til sides». LD ble ellers sterkt anmodet om å rådføre seg med viltnemndene i området og talerne sluttet stort sett opp om Hovdhaugens syn.

1960-åra – tid for nye grep i villreinforvaltningen

Grunneiernes medansvar styrkes

Gjennom de trøstesløse erfaringene på Dovrefjell så folket i fjellbygdene at de måtte samle alle gode krefter for å styrke villreinforvaltninga. Og i 1961 ble landets første villreinutvalg etablert i Snøhettaområdet, en grunneierstyrt sammenslutning som skulle komme til å få stor betydning for villreinens ve og vel i dette hardt prøvete området.

Dette var allerede luftet dette med

fjellstyreformannen i Lesja i 1950, som «grep ideen raskt». Det ble foreslått at utvalget burde bestå av 3 mann som representerte de 3 kommunene som hadde tyngden av dyr, med andre ord Lesja, Dovre og Oppdal. Stiftelsesmøtet fant sted 8. mars 1961 i Molde og det

første villreinutvalget i Snøhettaområdet (og landet for øvrig) ble bestående av Per B. Holaker, Oppdal, Ole Ørsal, Sunndal og Olaf Heitkøtter, Lesja. Disse fikk i mandat å arbeide for at fellingskvoten ble hevet til 4000 dyr og at bestandstellinger samt beite- og

Sentrale viltfolk på befaring 1955. Nr. 2 fra høyre byråsjef og jurist Helge Christensen (LD). Han hadde gjerne siste ordet i mange avgjørelser som ble tatt i villreinforvaltningen på denne tiden. Svært omstridt var mange av hans beslutninger – som naturlig var, ettersom jaktkvotene ble holdt alfor lave i forhold til bestandssituasjonen. Nr 2 og 3 fra venstre hhv. leder for Statens viltundersøkelser Yngvar Hagen og viltstellkonsulent for Øst-Norge Arne Gabrielsen. Foto: Arne Belsaas.

 

kondisjonsundersøkelser skulle iverksettes.

Et nytt møte om Snøhettastammen ble holdt på Dombås i april 1961. Foruten mange representanter for grunneierne møtte statens viltkonsulent for Midt-Norge og lappefogden i Nordland. Det ble opplyst om at LD, etter en «konferanse», hadde gitt muntlig tilsagn om en fellingskvote på 4000 dyr, noe som senere blir bekreftet. Det ble til slutt ved votering vedtatt å godkjenne villreinutvalgets mandat. Det offisielle jaktuttaket dette året ble det høyeste som er registrert i Snøhettareinens historie, hele 3200 dyr. Bestanden var nå på sitt aller største, trolig et sted mellom 14000 og 20000 dyr.

Nye beiteundersøkelser

Noe av det første villreinutvalget (også benevnt arbeidsutvalget) tok tak i var planlegging av nye beiteundersøkelser. Det kongelige selskap for Norges vel ble kontaktet og «stilte seg meget velvillig til saken». Dette meddeltes i brev til LD i mai 1962. Også dette året var det høye jaktkvoter i området og vel 3100 dyr ble felt, offisielt.

I en oppsynsrapport fra dette året meldtes det om at observerte flokker (til sammen ca 3000 dyr) inneholdt svært små dyr, og ingen av bukkene i flokkene ble antatt å ha slaktevekt over 35 kg. Videre var det svært få kalver i flokkene, som delvis har beitet i skogen helt ned mot veg og jernbane gjennom Lesjabygda. Beitene ble vurdert å være «helt ruinert» i enkelte fjellområder.

Første «årsmøte» avholdes

I mai 1963 ble fellesmøte for viltnemnder og fjellstyrer innen villreinområdet avholdt. Også LD var representert med 2 mann på møtet, foruten viltstellkonsulenten for Midt-Norge. Det ble slått fast etter møtet at selv om stammen nå trolig hadde minket noe, fortsatt var for stor i forhold til beitegrunnlaget. Det er videre stort behov for korrekt bestandstall og ny telling ville derfor bli iverksatt. Kvotene ble omtrent de samme som foregående år (snaut 4000 dyr). Det var ønskelig med en lovendring slik at det kunne «tillates jakt på kalv, utvide jakttida og drive utrenskningsjakt» (skyte såkalte «skrapdyr»). Videre ønskes «spørsmålet om forbud mot teltslåing og begrensing, eventuelt forbud mot

bilkjøring/traktorkjøring i terrenget under reinsjakta løst». Det sittende villreinutvalg ble vedtatt å fortsette ut 1963.

Utbredt illegal jakt

I juli dette året framgikk det i en oppsynsrapport til LD, fra en tur i Vangsfjellet 19-22 juli, at det ble observert totalt 400 dyr og en kalveprosent på mellom 18 og 24. Det ble nevnt at lavbeitene i området var «totalt rasert». Etter villreinjakta i 1963 viste det seg at jaktuttaket også dette året ble høyt, nesten 3000 dyr (offisielt). I en rapport fra jaktoppsynet etter jakta pektes det på at mange jegere i områdets vestlige deler nå skjøt langt flere dyr enn de har jaktkort for og at oppsynet stod maktesløse overfor denne ulovlige jakten som «er i rask utvikling». Videre anbefaltes det i rapporten at det ble mer simlejakt slik at produksjonen kunne reduseres. Det ble også foreslått at jaktoppsynstjenesten i hele villreinområdet ble samordnet og underlagt en felles ledelse.

Snøhettareinen opp i Stortinget igjen

Den 21 oktober dette året (1963) kom saken omkring forvaltningen av Snøhettareinen opp som interpellasjon i Stortinget for andre gang. Det var stortingsrepresentant Oddmund Hoel fra Oppdal som framførte interpellasjo

nen til landbruksministeren hvor det stiltes spørsmål om LD ville «overveie ekstraordinære tiltak for å hindre den katastrofe som nå synes å true på grunn av alt for lite vinterbeite». Saken ble rullet ut i hele sin bredde og uttalelser fra en rekke fagfolk, særlig botanikere, ble referert. LD’s viltkontor måtte tåle meget hard kritikk fra flere stortingsrepresentanter for steile holdninger og liten samarbeidsvilje. Det ble også reist tvil omkring de siste tellingene og faren for underestimering av bestanden.

Villreinutvalget og LD møtes

Den 10 mars 1964 blir det avholdt møte i Oslo hvor villreinutvalget, Statens viltundersøkelser og LD deltar. Her blir det fokusert på behovet for tellinger og sikrere bestandstall, samt kurs for villreinjegere og samarbeid mellom sentrale og lokale myndigheter. I en innkalling til nytt møte på Oppdal fra Villreinutvalget til fjellstyrer og viltnemnder i Snøhettaområdet framgår det imidlertid at en «ikke har inntrykk av at viljen til samarbeide er særlig stor fra myndighetenes side og da særlig viltkontoret».

Ny sommertelling – bestandskollapsen nærmer seg

I møte på Oppdal 16 mai 1964 ble ny telling planlagt i samarbeid mellom

For å sikre villreinens nomadiske levesett er det nødvendig å få på plass forpliktende regionale planer som Ole Ørsal fra Sunndalsøra og Per Holaker, Oppdal (grunneier, Kongsvoldeiendommen), var styremedlemmer i det første villreinutvalget i Snøhettaområdet, sammen med Olaf Heitkøtter, Lesja. Alle disse ble legendariske foregangspersoner innen villreinforvaltningen i Snøhettaområdet. både arealbruken og villreinforvaltningen.

 

Villreinutvalget og Statens viltundersøkelser. Den 27 juni ble tellingen utført og vel 10 000 dyr ble funnet. Villreinutvalget besluttet i et møte derpå å foreslå en kvote på 3500 dyr, etter forslag på 4000 dyr fra fjelloppsynsmannen i Lesja (også medlem i Villreinutvalget). En mente dette kunne forsvares ut fra bestandens antatt store produksjonspotensiale (stor simleandel). Samtidig ble det vedtatt å fremme forslag for generell tillatelse til å felle årskalv og å kunne utstede flere enn ett jaktkort pr. jeger. Nær 2500 dyr ble offisielt felt denne jakthøsten.

Sult og utvandring

Rundt 1965 hadde bestanden nådd toppen i Snøhettaområdet og sult og utvandring førte den i «fritt fall» fram mot 1970 da det trolig bare var mellom 1000 og 1500 dyr tilbake. Hovedsakelig vandret dyr ut til Knutshø. Men det kan også nevnes at det allerede i 1955 ved et tilfelle ble registrert utvandring av en stor flokk til Rondane (ved Fokstua).

Det offisielle fellingstallet sank fra vel 1000 dyr til vel 100 dyr i perioden 1965-1970 og talte sitt tydelige språk. En smertelig strid var tilbakelagt med ødelagte vinterbeiter og en sterkt redusert bæreevne som følge derav. At dette var en svært dyr lærdom for norsk viltforvaltning, er alle enige om.

I 1965 blir det for øvrig gjennomført ny befaring av vinterbeitene av reindriftskonsulent Peder Hagen. Foruten vurdering av beitene refereres til framkomne påstander om at stammen har «for lite av eldre, avlsdyktige bukker og at det tilsynelatende er for stort antall av gjeldsimler i flokkene år om annet». Hagen mener avslutningsvis at disse forhold «bør bli nærmere undersøkt av fagfolk på området».

Forsvarets øvingsfelt på Hjerkinn

En lang historie med mange forviklinger knytter seg til dette feltet som ble vedtatt opprettet i 1925. Det var først på 1950-tallet at forsvaret oppgraderte bruken av feltet, herunder med en betydelig utvidelse fra 1953. Først i 1965 ser en noe dokumentasjon av feltets påvirkning av villreinbestanden i området. Reindriftskonsulent Peder Hagen i 1965 nevner da i en rapport «Landforsvarets disposisjon av et

har ellers vist at fjellmassivene rundt Einøvlingen har hatt en bra observasjonsfrekvens, mens de mest «aktive» delene av øvingsfeltet har hatt en lav observasjonsfrekvens.

Forsvaret og fjellstyrene har hatt avtale om at skytinga skulle opphøre under villreinjakta. Forsvaret har i mange situasjoner tøyd dette så langt som mulig. Det utviklet seg et utstrakt samarbeid mellom skytefeltledelsen, de kommunale viltnemdene og fjellstyrene for å finne fram til gode avtaler.

Sambandsledninger var i mange år et stort problem. Det hendte flere ganger at dyr ble sammenfiltret med slik tråd. Av og til endte det med en pinefull død for dyrene.

Traktortransport og hyttebygging

I forbindelse med den sterke økningen i reinsjakta på 1950- og 60-tallet ble det mange steder bygd en rekke små jaktbuer hvor jegerne kunne søke ly og overnatte. Traktoren var nå stadig vanligere på gardene, og den ble også

Fjelloppsynsmann Olaf Heitkøtter (til venstre) var en foregangsperson innen jaktoppsynet og human jakt i en svært krevende periode i Snøhettaområdet på 1960-tallet. Her sammen med en annen jaktoppsynsmann og villreinforkjemper i samme periode, Øystein Mølmen.

større område i reinbeitemarkene» som en begrensende faktor for reinen sommer som vinter. Han hevdet ellers at «den stadige ferdsel innen området, skyting og andre øvelser, transporter av forskjellig slag, blir årsak til at reinen skyr området som beitemarker til alle årstider». Videre framgår det av rapporten at øvingsfeltet må «avskrives som nyttbart beiteområde i det vesentligste, så lenge feltet disponeres av Landforsvaret til militære formål». Selv om feltet ikke blir beitet av rein, mener han at det blir «sterkt skadd av ferdsel av mange slags, og ikke kan regnes som nyttbart beite».

Utover på 1960-tallet økte aktiviteten, med omfattende utbygging av vegsystemer, bygg og anlegg. Bruksrettshaverne mente etter hvert at øvingsaktiviteten gikk utover det som framgikk i tidligere avtaler. Spesielt ble det uttrykt bekymring fordi feltet la beslag på de viktige vinterbeitene, som var både nedslitt og på et minimum i utbredelse. Stedfestede vintertellinger

 

økende grad benyttet til transport i fjellet – både av reinskjøtt og materialer. Traktortransporten laget stygge sår i fjellterrenget og ble etter hvert forbudt eller underlagt strenge restriksjoner. En stor del av de enkle hyttene ble etter hvert oppgradert og utvidet til fritidshytter året rundt. Sårbare områder som tangehalsen mot Soløyfjellet i Oppdal er eksempel på trekkområder som trolig har fått redusert verdi etter slik økt veg- og hyttebygging. Torbuhalsen i vestområdene er et annet eksempel på nettopp dette.

Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske

Flytting av den sentrale viltmyndighet fant også sted i 1965. Da ble Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske etablert i Trondheim etter vedtak i Stortinget. Dette direktoratet skulle nå blant annet overta ansvaret for viltforvaltningen fra LD’s viltkontor. Totalt sett var nok denne omorganiseringen av viltmyndigheten dels et resultat av de store forvaltningsproblemene i Snøhettaområdet.

Den offentlige forvaltningsetaten ble nå gradvis utviklet og den første «villreinforvalteren», kontorsjef Hjalmar Pavel, tiltrådde i 1965 og fikk en god del med Snøhettareinen å gjøre. I tillegg til å arbeide med forvaltningssaker fikk

direktoratet også ansvaret for Statens viltundersøkelser på Ås og bygde etter hvert opp en egen forskningsavdeling, Viltforskningen, i Trondheim. På grunn av den prekære situasjonen villreinen i Snøhetta befant seg i, fant Direktoratet det nødvendig å benytte Viltforskningen mer i villreinforvaltningen. I første rekke gjaldt dette bestandsestimater, beite- og kondisjonsundersøkelser (herunder kjeveinnsamlinger) og avskytingsformer.

Villreinutvalgets årsmøte ble nå et sentralt forum der disse nevnte aktørene, viltnemnda og grunneiernes representanter i samarbeid kom fram

til jaktkvoter og andre direktiver for en best mulig forvaltning av Snøhettareinen. Direktoratet ga så endelig godkjenning.

Skader på jakten av Aurautbyggingen

I forbindelse med Aurautbyggingen ble det etter hvert reist flere krav om erstatning for «skade på jakten». I 1966 var viltstellkonsulenten for Øst-Norge og en representant fra Statens viltundersøkelser oppnevnt som sakkyndige i forbindelse med «jakterstatningsspørsmålet vedk. Aurareguleringen» (skjønnsrettsak). I en uttalelse fra disse, datert oktober 1966, stod det

Traktorransport av kjøtt m.m. ble mer vanlig i fjellet utover 1950- og 60-tallet. Forbud mot dette kom etter hvert. Her fra Oppdalsfjellet. Bildeutlån: Rolf Nerhoel.

 

blant annet: «I våre villreintrakter er det i senere tid mange steder anlagt veger, kraftlinjer, damanlegg og hyttebygg i eller nær villreinens tilvante trekkveger. Dette fører som regel til at reinen skyr disse trekkvegene og følger andre veger en tid, men etter kortere eller lengre tid har det vist seg at reinen har vent seg til den nye tilstand og gjenopptar sitt tidligere trekk». De sakkyndige konkluderer med at «hverken statistikkene over resultatene av reinsjakta eller opplysninger om reinens tilhold i sommertiden synes å peke i retning av at Aurareguleringen har hatt synderlig virkning på reinens trekk fra øst til vest, eller omvendt, stort sett». I ettertid vet vi at dette var feil, og at Aurautbyggingen førte til en tydelig bestandsfragmentering.

Under samme sak skrev fjelloppsynsmannen for Lesja fjellstyre i brev til rettsinstansen (Romsdal herredsrett) i september 1967, at avgjørelsen om skadeomfanget på jakten burde utsettes inntil en hadde fått undersøkt forholdene nærmere. Kraftledningene ble spesielt nevnt som en mulig, skadelig inngrepsfaktor, fordi disse «berører store strekninger utenom reguleringsbassengene». Det var derfor ønskelig at er fikk undersøkt hvilken skade disse eventuelt kunne påført villreinbestanden. Jaktrettshaverne ble tilkjent erstatning.

Samarbeidet styrkes

Villreinutvalgets årsmelding fra 1969 viste at det var godt samarbeid mellom Villreinutvalgene i Dovre-Rondaneregionen og med Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Også viltnemndene i regionen ble etter hvert tillagt stadig større myndighet og ansvar i villreinforvaltningen. Videre var det tilfredshet med den villreinfaglige forskningssiden, for tiden representert ved Eldar Gaare (botaniker) og Eigil Reimers (biolog), og hva de viste av nødvendige resultater for forvaltningen. En merker seg ellers at Villreinutvalgets sammensetning fortsatt var den samme som i stiftelsesåret 1961 og tillitsforholdet syntes meget godt.

Bestanden kontrolleres

Etter at «Snøhettastriden» hadde lagt seg ønsket en å være mer føre var. Det ble gjennomført jevnlige og snart (fra

1968-70) årlige bestandstellinger for å følge utviklingen nøye. Direktoratet bidro med betydelige ressurser til dette formålet, men krevde også at tellingene ble gjennomført på en etterrettelig og faglig forsvarlig måte og at rapportering skjedde ifølge Direktoratets instruks. Her inngikk avslutningsvis at Viltforskningen skulle foreta en «samlet biologisk vurdering» og på grunnlag av telleresultatene og jaktstatistikk sette opp forslag til fellingskvote for de neste 5 år. I 1969 (samt 1963-65) hadde for øvrig Viltforskningen gjennomført kjeveinnsamling i Snøhettaområdet for å få holdepunkt om dyras kondisjon. Resultatene ble også sendt til villreinjegere som et holdningsskapende tiltak.

De grønne 70-åra – tid for selvransakelse og verdivalg

Mardøla–Gryttenutbyggingen igangsettes

En ny stor kraftutbygging var på trappene i Snøhettaområdet i 1970. Planene gikk ut på regulering av Store Sandgrovvatn og 7 andre vatn, samt overføring av 8 elver/bekker. Manøvreringsreglementet tilsa delvis tørrlegging av Mardøla. Av anleggsveger var det traseen Stueflotten – Sandgrovvatn – Mardal pumpestasjon som en antok ville gripe sterkest inn i villreinområdet. Nå var kravene blitt betydelig skjerpet for å få gjennomført naturvitenskapelige undersøkelser forut for utbyggin

gen. Villreinutvalget ba i et brev til NVE – Statskraftverkene om at det «snarest blir igangsatt undersøkelser med henblikk på registrering av viltbiotoper i de områder som blir berørt av utbygginga. Undersøkelsene bør ta sikte på å kartlegge villreinens trekkveger, beite, kalvingsplasser m.v.». Først i 1975 ble disse undersøkelsene startet, i regi av DVF Viltforskningen. De pågikk i tre år og skaffet til veie grundig og god dokumentasjon om villreinforholdene.

Verneplan skaper engasjement

Nedre Jora og Grøvuvassdraget var av vassdragene som inngikk i en vurdering om utbygging til vannkraft formål på 1970-tallet. Motstanden var betydelig mot etablering av store vannkraftmagasin både i Grøvudalen og på Søre Dalsida. Inngrepene ville skape enda flere barrierer for villreintrekkene og båndlegge viktige beiter.

Skyteprøven utvides

Et skritt videre for å nå målet om enda mer human jaktutøvelse ble gjort i 1970. Fra da skulle det kun benyttes ammunisjon med ekspanderende prosjektil (blyspiss) til villreinjakt (også hjort og elg). Fra 1971 måtte slik ammunisjon også brukes under gjennomføringen av skyteprøven. Utover på 1970-tallet ble skyteprøven forbedret ytterligere.

Fokus på kraftlinjeproblematikken

Løer og småhus med slik utsmykning vitner om rike reinsjakttradisjoner, som her i Dindalen, Oppdal.

 

felt vel 400 dyr i hele området (1975). Av Villreinutvalgets årsmeldinger ser en for øvrig at det ble ofret mye oppmerksomhet på å følge med i planer om vassdragsreguleringer innen området i denne perioden, samt forestående viltbiologiske forundersøkelser i tilknytning til disse (se kapitlet om arealforvaltning). I 1971 ble det valgt nytt Villreinutvalg, da det forrige ikke aksepterte gjenvalg etter å ha sittet helt siden starten i 1961.

Driftsplanarbeid diskuteres

Utover på 1970-tallet reises det mange spørsmål om villreinens framtid i Snøhettaområdet og hvilke målsetninger en skulle ha; flest mulig jaktenheter i form av fellingstillatelser, størst mulig avkastning i kg kjøtt, størst mulig inntekt av jakta, en biologisk riktig modell osv. Dette var første gangen en slags driftsplan var i emning i området.

I et brev fra Villreinutvalget til rettighetshavere og viltnemnder i Snøhettaområdet i 1973 gikk det fram at en vil gå inn for en jaktpolitikk som resulterte i at bestanden ble økt til 3000 vinterdyr «så snart som mulig». Samtidig skulle en tilstrebe en bedre kjønns- og aldersfordeling i stammen ved «forsiktig avskytning». Kalveavskytinga var også oppe igjen til fyndig debatt, for i 1974 var kalvekvoten på 50% eller 58 kalvekort av totalt 114 kort for området. Kun 16 kalver ble felt denne høsten og på Villreinutvalgets årsmøte påfølgende år ble det vedtatt å ikke skrive ut ”særskilte kalvekort”.

En brytningstid

Større satsing på biologiske undersøkelser de siste åra har hevet kunnskapsnivået om villreinen og en begynte nå å ta i bruk et større mangfold av verktøy for å kunne drive en mer målrettet forvaltning. Jan Hageland ble nå valgt til formann i Villreinutvalget. Med god viltfaglig bakgrunn (utmarkstekniker) bidro han på flere måter til å styrke forvaltningens forutsetninger. Å få årlige holdepunkter om kjønns- og alderssammensetningen (gjennom strukturtellinger), samt kalvetilveksten i den stående bestanden – var noe av det en vektla i åra framover. Fulgt opp av rettet avskytning økte dette presisjonen på jaktforvaltninga betydelig framover mot neste tiår.

Vintertrekk til Knutshø

at noen undersøkelser støttet disse antagelsene.

Forslag om fredning

I perioden 1970-1975 var jaktkvotene små (med to unntak under 100 dyr) og det framgår at Villreinutvalgets årsmøte etter avstemning tilrådde fredning 1971, og det var særlig representanter for de vestlige deler av området som støttet dette. Noen totalfredning i hele området ble det likevel ikke, etter at Direktoratet har gått inn for en mindre kvote. I Vestområdet ble det imidlertid flere år med fredning. I enkelte brev til Direktoratet framgår det at noen grunneiere i områdets ytterkanter ikke ville ta ut kvoten sin i frykt for at tradisjonsbærende simler ville bli skutt ut. Tellinger viser likevel at bestanden vokste tilsiktet framover mot 1975 da en fant rundt 2500 dyr på seinvinteren. Nå ble jaktkvotene betydelig hevet og det ble

28 juni 1971 sendte fjelloppsynsmannen i Lesja et notat hvor han vurderte skadevirkningene av den planlagte 300 kV-ledningen som skulle føres mellom Aura og Vågåmo (ferdigstilt 1973). Notatet var et innspill i jaktskjønnsaken og et argument for å sette i gang undersøkelser. Han framholdt at ledningen for villreinen sin del ville forsterke det tidligere trekkhinder som reguleringsbassengene for Aurareguleringen og den eksisterende kraftledning (122 kV fra 1966) dannet mellom de østlige og vestlige beiteområder. Der hvor de to ledningene kom til å gå parallelt mente han at «den forsterkede trådsus og mekaniske støy fra mastene m.v., selvfølgelig vil bety en øket skremselsfaktor for villreinen». Videre antok han at «kraftledningen vil medføre en mer direkte reduksjon av beitene i mindre målestokk, ved at beitearealene langs linjetraseen ikke vil bli benyttet». Det skulle senere vise seg

Grøvudalen i Sunndal (øverst) og Søre Dalsida i Lesja var planlagt magasinområde for vannkraft på 1970-tallet, men ble skrinlagt.

 

stammen med 4 målkategorier; kalv, ungbukk og simler (sammenslått fordi de er vanskelig å skille), mellomstore bukker og storbukk. Denne modellen for rettet avskytning skulle vise seg å bli anvendt i utstrakt grad i lang tid framover, både her og i andre områder.

Viktig rapport om fangstminner

I flere tiår hadde fjellhistorikeren Øystein Mølmen samlet materiale om den gamle fangstkulturen i fjellene rundt Nord-Gudbrandsdalen. Denne nitidige kartleggingen kastet lys over en rekke spor etter gamle jakt- og fangstmetoder som dyregraver, buestillinger og steinmurte jaktbuer/læger mm. Med denne kunnskapen fikk en også en indikasjon på reinens tidligere arealbruk. I 1978 kom rapporten «Villreinen i Snøhettafeltet» med skisser, kart og detaljert forklaring omkring temaet. Dette førte også til viktig tverrfaglig samarbeid med DVF Viltforskningen, der en kunne bruke fortidens spor til å peke på viktige trekkmønstre for reinen innen utsatte «flaskehalser» (Dovreaksen).

Hva er viktigst, vinterbeiter eller sommerbeiter?

Etter nedbeitingen i Snøhettaområdet ble det naturlig et sterkt fokus vinterbeitene og deres sårbarhet. En skulle være føre var og la vinterbeitepotensialet være førende for bestandsstørrelsen. Beitetakseringer ble nå et viktig verktøy. Et viktig tema for «hverman

Vangsfjellet og andre trivelige trakter her. En av de heldige fikk felt en skikkelig storbukk ved Kvita denne høsten med slaktevekt på 102 kg! En ville sette alt inn på å spare simlene slik at en fikk bygd opp igjen en livskraftig bestand i Vestområdet, da det virket som om det hovedsakelig var bukker som trakk over barrieren på Dalsiden, med veger, kraftledninger og reguleringsmagasin.

Nye utbyggingsplaner forkastes

I 1977-78 forelå det planer for tilleggsregulering av Aursjømagasinet og det ble i denne sammenheng gjennomført arkeologiske og biologiske forundersøkelser. Planene møtte sterk motstand fra den lokale forvaltning og ble aldri realisert.

Betraktninger omkring stammens vekstpotensial

Villreinforsker Terje Skogland ga i 1978 noen retningsgivende fakta om hvordan jakten innvirket på stammens struktur og produksjonsevne mv. Han pekte på de negative konsekvensene for reinens rasjonelle områdeutnyttelse dersom «tradisjonsbærende bukker skytes ut», samt jaktens påvirkning på produksjonssegmentet. Med det siste siktes til at hard beskatning av voksne simler medfører nedsatt tilvekstpotensiale fordi voksne simler har høyere fruktbarhet (føder fram flere kalver) enn ungsimler. Ut fra dette tilrådde Skogland en gjennomskyting av

I 1970-åra foregikk et nærmest årlig vinter- og vårtrekk til og fra Knutshø og til dels også Rondane som bekymrer forvaltningen da mange dyr blir påkjørt og drept av toget under dette trekket. Senhøsten 1973 ble for eksempel til sammen 41 dyr påkjørt og drept av toget ved passeringspunktet på Grønbakken nord for Hjerkinn. Det ble midt på 1970-tallet gjort flere forsøk på å teste diverse tiltak (blant annet ledegjerder) for å begrense slike kollisjoner.

Den nye «Fjelloven»

Den 6 juni i 1975 kom det en revidert lov om «utnytting av rettar mm. i Statsallmenningane», populært benevnt Fjelloven. Lovens kapitler om jakt og fiske ble nå delegert til Direktoratet. Denne loven skulle regulere jakt og fangst på all statsgrunn. Dette medførte blant annet at fjellstyrene skulle forvalte villreinjakten i statsallmenningene og at «de i rimelig grad skulle stille jakten til rådighet for utenbygdsboende jegere». I praksis innebar loven at jaktretten på villrein i statsallmenningene forble uendret.

Omstridt vegforslag

I 1975 tar Fylkesmannen i Møre og Romsdal opp «vegsambandet Eikesdal – Lesja» etter at Industrikomiteen har fremmet saken flere ganger tidligere. Forslaget gikk ut på å knytte sammen Dalsidevegen med vegen over Torbuhalsen, samt opprusting av vegen på strekningen Løypåa – Aursjødammen. På Lesja og i villreinutvalget rådde det sterk skepsis til hvilken belastning en slik gjennomgangsveg ville kunne påføre fjellet og reinstrekket. Forslaget fikk derfor ikke gjennomslag.

Gjenåpning av jakt i Vestområdet

I 1976 ble det vedtatt å åpne for jakt igjen i Vestområdet og jegerne fikk tilsendt skjema som de ble anmodet om å fylle ut. En ønsket her opplysninger om flokkenes størrelse, sammensetning og lokalisering som holdepunkt for få til en riktig forvaltning i årene framover. Tellinger viste at dyretallet var i klar økning i Vestområdet, men hovedtyngden bestod av bukk og kvotene ble derfor nærmest rene bukkekvoter. Som jaktområde ble dette følgelig meget ettertraktet og mange jegere drømte om storbukkjakt på

I 1977 fikk Lesja skytterlag som det første i landet lov til å bruke reinsfigur med inntegnet skive på 30 cm. Her vist av skytterlaget sin frontfigur gjennom mange tiår, Ola Utgård (til venstre)
og Ole Berg. Foto: Vidar Heitkøtter.

 

Nord-Ottadalsområdet), og opprettelsen det nye villreinområdet der. Med de historisk sterke jakttradisjoner i fjellbygdene var frontene til å ta og føle på i denne prosessen. Og i Dovre – Rondane hadde reindriften aldri hatt stor oppslutning. Men disse to forvaltningsområdene har mange sammenfallende interesser, bl.a. med tanke på ivaretaking av leveområdenes nødvendige kvaliteter.

Ønske om driftsplan

Utover på 1970-tallet sank fellingsprosenten under jakta og spesielt i Sunndal var en bekymret for utviklingen. I et brev til Direktoratet fra Sunndal

Reindriften og villreinforvaltningen lå tidligere under landbruksdepartementet. Men sistnevnte fikk ny «overordnet» etter opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1970. Hvorvidt dette svekket forholdet mellom villrein- og tamreininteressene er kanskje ikke målbart, men som medarbeider innen villreinforskningen framover på 1980-tallet føltes en tydelig friksjon i dette forholdet. Holdningene var nok også noe delt blant villreinfolk, med den feilslåtte villreinforvaltningen i Snøhettaområdet friskt i minne. En stigende entusiasme for villreinen ble det i forbindelse med nedleggingen av Trio tamreinlag i Reinheimen (tidligere

sen» var å få greie på hva som var viktigst av sommer- og vinterbeiter. To nestorer innen forskning på villrein på 1970- og -80-tallet hadde noe ulike syn på dette og ble mye omtalt. I dag tenker vi at det er noe meningsløst å generalisere hva som er viktigst av sommer- og vinterbeite. En best mulig fordeling av beiter er vel viktigst. Men villreinforskerne gjorde på hver sine måter en stor pionerinnsats for villreinforvaltningen, både med tanke på forståelsen av bestandsdynamikken og effektstudier av ulike slag.

Rein med to leirer

 

dermed viktige leveområder kunne unndras for annen bruk. Ferdselen kunne herunder også reguleres. Jakttidsrammene ble vesentlig utvidet til 20.08-31.01 for alle hjortedyr. Avgiftssatsene skulle fastsettes i de årlige budsjettproposisjoner og dermed en vesentlig kroneøkning.

Oppsynet styrkes

Oppdal bygdeallmenning fikk i 1981 sin første helårsansatte fjelloppsynsmann og oppsynstjenesten totalt i området ble derfor betydelig styrket. Det ble også arbeidet for utvikling av et sterkere radiosamband for å effektivisere og styrke oppsynsarbeidet. Før jaktstart ble det arrangert felles oppsynskurs for å skolere/oppdatere oppsynsfolkene rundt omkring i villreinområdet.

Nye undersøkelser med fokus på reinens arealbruk

På 1980-tallet blir det økt fokus på reinens arealbruk, og nyere teknologi ble tatt i bruk i denne forbindelse i 1980/-81. En søkte her mer eksakt kunnskap om hvorvidt og eventuelt hvordan de store kraftutbyggingene hadde påvirket reinens områdebruk. Ved hjelp av øremerkede og radioinstrumenterte dyr skulle DVF Viltforskningen en følge bevegelsesmønsteret og blant annet se hvorvidt reinen krysset barrieren mellom øst og vest over «Aursjø- og Torbubarrieren». Langt færre observasjoner av merka dyr enn forventet ble gjort i Vestområdet.

Også andre installasjoner i tilknytning til Auraverkene ble planlagt først på 1980-tallet. Sunndal fjellstyre var i et brev i 1981 svært kritiske til at regulanten ville etablere ei radiolinjehytte på Torbuhø og framholdt at en av de beste trekkveiene for villrein mellom øst- og vestområdene går nettopp her. De fryktet dermed at «dette trekket vil bli forlatt, dersom det kommer hytte og linjer midt i denne trekkveien». Dette er et av mange eksempler på formelle reaksjoner fra grunneiersiden, mot stadig flere inngrep/forstyrrelser i villreinens leveområder. Radiolinjehytta ble likevel etablert, men kabelen fram til hytta ble lagt som jordkabel.

Også i et notat til villreinjegerne på

sere stammen til noe under 2500 dyr. En hadde likevel til nå arbeidet for å øke stammen til rundt 3000 dyr denne perioden, og på årsmøtet i 1981 ble det slått fast at målet var nådd. En foreslo nå at stammen skulle reduseres til under 2000 dyr – til beitet bedret seg. Dermed ble avskytingen økt kraftig slik at den kom opp i over 1300 dyr i 1982. Stammen ble så gradvis redusert igjen. Ansvarlig for beiteundersøkelsene i Snøhettaområdet, Eldar Gaare, ga også viktig bidrag i denne viktige forvaltningsdebatten ved å dokumentere lavens sene gjenveksttid og beitenes fordeling i området.

Jaktfelter slås sammen

På årsmøtet i 1980 var den lave fellingsprosenten igjen tema og det ble nå satt i gang arbeid med sammenslåing av jaktfelter innen de enkelte kommuner. Det ble også jobbet med å komme fram til avtaler ut over kommunegrensene. En antok at disse tiltakene ville kunne «lette jaktutøvelsen og øke fellingsprosenten». I årsberetningen fra 1981 framgikk det at en hadde fått i stand overgangsavtaler slik at en del sunndalinger kunne jakte inne på Lesja mot at Lesja fikk en del jaktkort av Sunndal sin kvote. «Ordningen gikk ikke helt uten problemer, men det var et godt skritt i riktig retning for å øke fellingsprosenten». Spørsmålet om «grenseoppmjuking» var også et viktig tema under et felles møte for villreinutvalgene i Snøhetta- og Knutshøområdet. På dette møtet ble det ellers satt fram forslag om tilsetting av egen villreinkonsulent for villreinområdene.

Ny viltlov

I 1981 kom det ny lov om viltet, og navnet viltlov er uttrykk for at forvaltning av vilt og jakt bør skje på viltets premisser. Det ble vesentlig vektlagt human jakt og strafferammene ble skjerpet. Bevaring og utvikling av viltressursene ble hermed å regne som viktigere enn høstingsaspektet. Loven innebar at alt vilt som det ikke var fastsatt jakttid for skulle være fredet (speilvendingsprinsippet). Den nye viltloven fikk også konsekvenser for villrein- og villreinjakt. Den hadde blant annet bestemmelser om biotopvern, som for villreinens del betydde hjemmel for vern av viktige leveområder. Ved arealplanlegging og forbud ville

fjellstyre i 1979 (med støtte fra Sunndal viltnemnd og Sunndal vilt og fiskelag) påpektes Sunndalsfjellas viktige kvaliteter for reinen. Mulige tiltak for å øke fellingsprosenten, for eksempel oppheving av grenser mellom statsallmenning og privat grunn, ble også diskutert. De ba også DVF - Viltforskningen om å bistå faglig med å utarbeide en driftsplan for området. Det framgikk i brevet at «en ikke ser en villreinstamme på 3000-4000 vinterbeitende dyr som urealistisk».

1980-tallet – styrket jaktforvaltning, men grenseoverskridende trusler fra øst

De første bæreevneberegninger

I et notat av 1980 ga DVF Viltforskningen ved Terje Skogland et viktig bidrag til driftsplanarbeidet i Snøhettaområdet. Notatet gikk også ut som melding til villreinjegerne i Snøhetta- og Knutshøområdet, avslutningsvis med oppfordring om at de skulle sende inn materiale forskningen til enhver tid ba om «slik at vi kan stå bedre rustet til å overlevere våre villreinstammer til våre etterkommere uten dårlig samvittighet!» På grunnlag av beiteundersøkelser, jaktdata, registrering av reinens områdebruk, tellinger og kjeveinnsamlinger mente Skogland nå å ha «det nødvendige biologiske grunnlag for å beregne bæreevnen». Han viste at en kunne ha en like stor avkastning ved stammestørrelse på rundt 1600 som ved 3500 dyr, fordi det laveste antallet ville bidra til forbedring av vinterbeitene og dermed føre til en økning i stammens produksjonsevne. Skogland påpekte også viktigheten med å ha bra med storbukk i stammen, «fordi disse styrer bruken av Vestområdet», mens simlene er mer tradisjonsbundet og vare for miljøendringer. I Vestområdet var det nå nærmest «dødssynd» å skyte simler, og Nesset fjellstyre kjempet hardt for å bygge opp igjen fostringsflokkene og en dermed en god tilvekst i stammen. I perioden 1979 – 1981 økte bestanden til vel 3200 dyr i hele området, i tråd med Viltforskningens anbefalinger. Dette var for øvrig det høyeste registrerte dyretallet etter overbeitingsperioden. På årsmøtet i 1980 ble det referert til utarbeidet bæreevnemodell, der det framgikk at en ikke hadde noe å tape ved å redu

 

gene vestover mot Europa og især til Skandinavia hvor en stedvis fikk store nedfall med nedbøren. Også Snøhetta ble rammet av denne farlige og sent nedbrytbare radioaktiviteten, som tas opp i reinen via beitet og da spesielt laven som henter mesteparten av sin næring nettopp fra lufta. Det tok flere 10-år før sporene etter radioaktiviteten (radioaktivt cesium – bequerel) i dyras muskulatur forsvant helt. Reinsjakta som attraksjon ble derfor naturlig redusert og svært skadelidende en periode etter ulykken. Bequerelprøver høsten 1987 viste at godt under halvparten av dyra hadde nivåer som lå over tiltaksgrensen på 6000 bq/kg kjøtt. Mange andre villreinområder var hardere rammet. Neste år (1988) viste prøver fra 46 dyr en gjennomsnittsverdi litt over tiltaksgrensen.

Villreinnemndene og Villreinrådet

I 1988 oppstod villreinnemndene som villreinområdenes offentlige myndighet lokalt. En egen villreinnemndforskrift ble innlemmet i hjorteviltforskriftene i 1989. Fra nå av skulle vedtak som ble fattet av villreinutvalget i de ulike villreinområder godkjennes av denne nye nemnda, som var sammensatt av representanter fra hver kommune innen villreinområdet. Dette organet skulle sikre en enhetlig, biologisk riktig forvaltning av villreinstammen og var DN’s og Fylkesmannens forlengede arm. Ellers skulle villreinnemnda:

• Innhente forslag og fatte vedtak om årlig fellingskvote og rettet avskyting
• Fatte vedtak om godkjenning av

av vinterstammen. Forvaltningens stammekunnskap synes nå å styrkes fra år til år og vitenskapelige arbeider var med på å gi norsk hjorteviltforvaltning et meget godt renomme også internasjonalt.

Fylkesvise viltforvaltere ansettes

I 1984 ble det etablert nye miljøvernavdelinger ved Fylkesmannsembetene. Tilhørende viltforvaltere skulle være Direktoratets forlengede arm utad. Disse skulle drive informasjon og veiledning, fordele økonomiske ressurser til de enkelte villreinområder, samt gi faglig bistand til villreinnemndene (fra 1988), villreinutvalg/jaktrettshavere og allmenheten. For Snøhettaområdet ble det først Fylkesmannen i Oppland og senere Fylkesmannen i Møre og Romsdal som fikk rollen som overordnet «villreinforvalter». Også DVF ble omorganisert og utvidet i denne perioden ettersom Naturvern- og friluftsavdelingen ble overført hit fra Miljøverndepartementet. Det nye navnet på etaten ble Direktoratet for naturforvaltning. Villreinkontaktene ble her å finne på Landøkologisk avdeling og Forskningsavdelingen (tidligere Viltforskningen).

Tsjernobylulykken

I 1986 skjedde så en katastrofal atomulykke i det gamle Sovjetsamveldet (nord for Kyiv i Ukraina). En av reaktorene ved atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte og slapp ut store konsentrasjoner av radioaktivt stoff som deretter førtes med luftla

Dovrefjell fra Viltforskningen i Trondheim var det kritiske innvendinger å spore. Her påpektes blant annet problemet med oppsplitting i delstammer, som følge av «tekniske inngrep i naturen og annen menneskelig aktivitet». Terje Skogland hevder at summen av disse begrensingene hadde halvert Dovrefjells bæreevne for villrein. I en artikkel til Den Norske Turistforenings årbok for 1984 stilte han derfor det originale og relevante spørsmålet: «Har vi satt reinen på bås?»

Formidling til jegerne

Før jakta i 1982 og 1983 sendte DVF Viltforskningen v/Terje Skogland ut en ny melding til villreinjegerne med orientering om hensikten med innsamling av kjever og om forhold som påvirker dyras kondisjon og produksjonsevne i ulike villreinområder-/stammer. I et notat til villreinutvalget samme år framholdt DVF Viltforskningen at «Snøhettastammen er i god utvikling og at vi her har svært god oversikt over de bestandsdynamiske og kondisjonsmessige forhold». Det ble framhevet avslutningsvis at dette i tillegg til det gode samarbeidet mellom DVF og Villreinutvalget var «den beste garanti for at vi skal få skikk på stammen».

Stammeregnskap

Utover på 1980-tallet hadde DVF Viltforskningen ut fra et godt datagrunnlag fra tellinger og jaktstatistikk satt opp årlig stammeregnskap for området, med blant annet avkastning

På 1970-tallet trakk store deler av Snøhettabestanden over til Knutshø på vinterbeite. I 1981 ble et stort antall dyr fanget inn og merket her for å kunne dokumentere deres arealbruk i hele Snøhettaområdet gjennom sesongen. Her ser vi kvea som ble anlagt, med god hjelp av reindriftsamer fra Finnmark. 1981 var siste vinteren det ble observert et slikt omfattende beitetrekk til Knutshø. Foto: Simen Bretten.

 

Vestområde, men fostringsflokken i området var fortsatt liten. Det ble likevel satt fram forslag om økt jaktkvote her fra representanter fra de vestlige deler av området i 1987, men årsmøtet avviste forslaget ved avstemning. På årsmøtet 1988 og 1989 innstilte villreinutvalget sågar på totalfredning for jakt i Vestområdet og at de som hadde kvote der fikk jakte i Østområdet. Strukturtellinger hadde vist lav voksenbukkandel i Østområdet og en senket nå fridyrkvoten fra 15%

deling. Dette instituttet skulle dermed føre villreinforskningen i Snøhetta- og andre villreinområder videre. I prosjektet villreinens tilpasning til naturgrunnlaget inngikk for eksempel nå årlige kalve- og strukturtellinger. NINA hadde også i gang et stort prosjekt om høgfjellsøkologien i området.

Storbukk-kvoten senkes og radiosamband styrkes

I mange år hadde en forsøkt å bygge opp en produktiv bestand i Snøhetta

• driftsplaner, avskytings- og fellesjaktavtaler etc.

• Administrere kontrollkortordningen
• Ha kontroll med driftsplanarbeid, oppsynsordning og jaktutøvelse
• Være høringsinstans i arealplan- og inngrepssaker, og uttale seg om forhold som berører villreinområdet

Også villreinutvalgene fikk sitt overbygningsorgan nå; Villreinrådet, som foruten formann, sekretær og kasserer hadde 3 medlemmer. Dette interesseorganet var likelig sammensatt av representanter fra villreinnemndene og villreinutvalgene. Rådet hadde rådgivende status og hele ideen med det bygde på utstrakt samarbeid og utveksling av erfaringer. Det skulle virke som et bindeledd mellom de enkelte villreinområder og verne om villreininteressene. Det skulle også engasjere seg i arealdisponeringsspørsmål for å sikre villreinens leveområder.

Villreinrådets tidsskrift/årbok Villreinen ble etablert, og kom ut en gang pr. år, første gang i 1987, og med formidling av forsknings- og forvaltningsrelevant stoff til villreininteresserte og andre over hele landet – på dugnadsbasis. Medias tidsalder var også kommet til villreininteressene som hadde en stor og utfordrende oppgave i å skape positive holdninger til villreinen og dens leveområder. Ikke minst gjaldt dette Snøhettaområdet, et av våre mest tradisjonsrike villreinområder.

Initiativtager og primus for bladet/årboka var Jon J. Meli – sentral aktør i forvaltninga av det veldrevne Forollhogna villreinområde i flere tiår.

Villreinutvalget (rettighetshaverorganet) hadde nå ansvar for organisering og tilrettelegging av den løpende driften av området med

• utarbeiding av driftsplan og gjennomføring av tiltak (minimumstellinger etc.)
• årlige kvoteforslag til villreinnemnda
• organisering og gjennomføring av oppsyn
• organisering av vald, jaktavtaler etc.

NINA etableres

I 1988 oppstod NINA Norsk institutt for naturforskning – en forskningsstiftelse som erstattet DN’s forskningsav

Villreinforsker Terje Skogland gjorde en stor innsats for villreinforvaltningen bl.a. i forbindelse med sine studier på bestandsdynamikk og villreinens tilpasning til naturgrunnlaget. Snøhettaområdet var et av hans viktigste studieområder.

 

De store problemene som en engang hadde preget jaktforvaltningen av Snøhettabestanden var nå ikke lengre det store problemet. Arealforvaltningen i fjellet derimot, der reinens leveområder ble utsatt for stadig større begrensninger, hadde blitt en stadig større utfordring.

Fast overvåkningsprogram etableres

I 1991 starter DN opp et fast overvåkningsprogram for hjorteviltbestander i Norge. I programmet inngikk for villreinens del årlige strukturtellinger, kalvetellinger og periodiske kondisjonsundersøkelser og minimumstellinger. NINA fikk ansvaret for å gjennomføringen av programmet og Snøhettaområdet inngikk som et av i alt åtte overvåkningsområder på villreinsiden. Presisjonsnivået på forvaltningsgrunnlaget skulle med dette styrkes og bidra til at vi også i framtida ville kunne ha livskraftige villreinbestander. En forutsatte godt samarbeid med lokal forvaltning og i praksis ble dette en videreføring-/ og utvikling av de rutinemessige tellinger og kondisjonsundersøkelser en tidligere hadde hatt i forbindelse med andre villreinprosjekter. Flere aktører ble nå involvert i et nettverksarbeid der NINA stod som faglig ansvarlig og i tillegg hadde en koordinerende rolle. Dette var personell fra fjelloppsynet og den lokale forvalt

årsmøter ble kvotene og kvotefordelingen vedtatt uten store diskusjoner. Samarbeidet mellom offentlige og private ansvarshavende i forvaltningen gikk bra uten store «bølger». Den relativt lave fellingsprosenten skapte en del bekymring og en diskuterte tiltak for å få hevet denne, for eksempel gjennom styrt jegerfordeling i tid og rom, slik at en ikke fikk altfor store jegerkonsentrasjoner og medfølgende problemer. Særlige problemer i denne sammenheng var det ofte når en hadde vedvarende sør- og sørøstlig vindretning slik at mye av reinen ble konsentrert i de østlige områdene mot Joramo bygdeallmenning, stangende mot barrieren over Dovreaksen.

KNT Kristiansund og Nordmøre turistforening fremmer plan om nye hytter

En rekke ganger har KNT gått hardt ut med nye sti- og hytteplaner og i 1990 kom et nytt framstøt. Hele sju hytter inngikk i planen og berørte selve hjertet av det sentrale leveområdet for reinen Fjellstyrene i området gikk sterkt imot planene på grunn av villreininteressene. KNT’s anke/klage til Statens skoger førte heller ikke fram. Dette viste hvor bevisst den lokale forvaltning var på å unngå forringelse av reinens livsvilkår i området.

Nye utfordringer

(1987) til 10%. Ellers fordeltes kvoten på 65% simle-ungdyr og 25% kalv. Tiltak som vektbegrensing og felling av kluftbukk ble diskutert – også for å få opp igjen voksenbukkandelen. I 1988 var storbukkene fortsatt dårlig representert i stammen (iflg. strukturtellinger fra NINA), og årsmøtet vedtok i 1989 å frede kategorien bukk 2,5 år og eldre.

Dette året fikk en forøvrig bevilgning fra sentralt hold til styrking av radiosambandet ved oppbygging av 2 basestasjoner i området (Vesle-Horrungen på Lesja og Brattskarven i Oppdal).

1990-åra – med økt fokus på leveområdene

Godt samarbeid, men fortsatt utfordringer

Fra 1990 og utover ble bestanden holdt på 2000-2500 dyr. Det var nå rimelig god bestandskunnskap. Årlige trekkregistreringer over Aursjø-Torbubarrieren og tettere overvåkning av stammen i Vestområdet foregikk – som var i god vekst utover på 1990-tallet. Målet på rundt 500 vinterdyr ble nådd sist på tiåret. Simleflokkene syntes å være stasjonære her nå, mens det var en del utveksling av bukk mot Østområdet. Strukturen i stammen var god, med en god andel voksenbukk her som i området for øvrig. På villreinutvalgets

Bladet Villreinen ble fra 1987 en viktig formidlingskanal av villreinfaglig informasjon og kunnskap. Initiativtager og redaktør i en årrekke var Jon J. Meli fra Dalsbygda i Nord-Østerdalen. Han var også sentral i forvaltningen av villreinen i Forollhogna i lang tid (villreinutvalget).

 

standene hos Snøhetta- og Rondanereinen var mye lengre enn hos rein som hadde tamreinopphav (for eks. i Reinheimen/Ottadalen). Det stemte også godt med det jegerne opplevde. For dem var det en kjent sak at reinen i disse førstnevnte områdene var svært

hos rein

I 1994 publiserte forsker Eigil Reimers mfl. svært viktige resultater fra atferdsstudier i bl.a. Snøhettaområdet. Ved provokasjoner av reinsdyr fikk de et mål på skyhetsgraden i ulike bestander. Det viste blant annet at frykt- og fluktav

ning. NINA fikk sammen med Villreinrådet ansvar for å skolere lokalt personell i tellemetodikk. Disse kunne senere delta i selve datainnsamlingen og rapportere til NINA. Dette samarbeidet skulle vise seg å bli godt og konstruktivt, også i Snøhettaområdet. Årlige tellingsrapporter ble publisert i årboka «Villreinen». Engasjementet og motivasjonen for jaktforvaltningen av Snøhettastammen økte på utover mot årtusen-skiftet.

Forbedrede rapporteringsrutiner hos jaktoppsynet

Foruten oppsynsmøter før jakta omfattet jaktoppsynet ordinær oppsynstjeneste nå også utarbeidelse av oppsynsrapport og fellingsrapport etter jaktslutt, gjerne utarbeidet og framlagt av oppsynslederen. Han dokumenterte her hvordan oppsynet hadde vært organisert, forhold rundt jaktas utøvelse (skadeskyting), dyras bevegelser og konsentrasjoner under jakttida, sambandsforhold, forslag til forbedrende tiltak etc.

Studier på frykt- og fluktavstander

Mangt et enkelt jaktlosji finst i fjellet. De har vært gode å ha når høststormene har kommet brått på. Her et i de sørøstlige delene av Snøhettaområdet. Foto: Asbjørn Amble.

Fra 1991 kom årlige tellinger inn i faste rammer og ble et viktig verktøy i overvåkning av bl.a. villreinbestanden i Snøhettaområdet. Her telles det inne i Stroplsjødalen under heller utfordrende værforhold.

 

(hhv. Snøhetta vestområde og østområde). Med samme målsetting ble det også jaktet i flere andre villreinområder. I etterkant skrevet reportasjer i bladet om erfaringene.

Tellende areal og «brøkdyr»

Villreinutvalgets årsmøte i 1994 initierte ny beregning av tellende areal, i tråd med DN,s hjorteviltforskrifter. Fellesjakt tirsdager og onsdager i hele jaktperioden for hele Snøhetta østområde ble også foreslått, men det så ut til å være lettere sagt enn gjort å gjennomføre dette. Det framgikk da også i oppsynsrapporten fra påfølgende år at jaktavtalene begynte å bli uoversiktlige, slik at de var vanskelige for jegerne å forholde seg til. Oppsynet mente at det burde være rom for fellesjakt over større områder midt i uka. Villreinutvalget søkte nå rettighetshaverne i Snøhettaområdet om å bruke hele området som et jaktfelt for å kunne benytte såkalte «brøkdyr» til salg for å styrke Villreinutvalgets økonomi. De gamle vedtektene for Villreinutvalget fra 1983 var også oppe til revisjon og nye vedtekter etter forslag til standardvedtekter fra villreinrådet ble lagt til grunn i dette arbeidet som ble ferdig i 1998.

Driftsplaner

rom ble det etter initiativ fra redaktøren i Villreinen, Jon J. Meli, søkt om reinsjakt i bl.a. Snøhettaområdet. Planen var å vise fordelene ved å jakte midt i uka og gå langt inn hjertet av leveområdene. I 1998 og 2001 ble en slik jakt gjennomført i området Geitådalen – Storsvartdalen og Vangsfjellet

sky og dermed vanskeligere å jakte på enn i mange andre områder. Likevel var det å få målbare data på dette av stor betydning for forvaltningen.

Formidling av jegerens valgmuligheter

I forbindelse med en målsetting om å unngå jegerkonsentrasjoner i tid og

Utsnitt av brunstflokk i Grisungdalen (Snøhettaområdet) med fordeling av årskalv (K) simler (S), ungbukk (B1), toårsbukk (B2) og voksenbukk (B3+)

Villreinforsker Eigil Reimers i sitt rette element, i grådyras rike. Han tok hovedfagseksamen i biologi på Snøhettareinen allerede i 1965. Han har stått bak mange viktige forskningsprosjekt på rein og bidratt til stor kunnskapsbygging gjennom flere tiår. Blant annet studier omkring reinens skyhetsgrad. Fotoutlån: Eigil Reimers.

 

Alt i 1979 ble det fremmet ønske om driftsplan for forvaltningen av Snøhettareinen. Først i 1993 ble dette en realitet, da sekretæren i Villreinutvalget, Rolf Sørumgård, utarbeidet den første driftsplanen for perioden 1993-97. Denne ble avløst av en ny driftsplan i 1998. Det ble fokusert på forvaltningsgrunnlaget (stammekunnskapen), deretter målsettinger (ønsket stammestørrelse- og sammensetning) og hvilke verktøy en skulle velge for å nå målene.

Fokus på randsonene innen leveområdet

Fra og med 1993 ble det gjennomført vårtellinger av bukkeflokker i randsonene rundt Dalsida. Dette for å dokumentere viktigheten av lavereliggende randsoner, som fullverdige deler av leveområdet. Det proteinrike nyspirete beitet her betyr mye for bukkenes oppbygging av muskelmasse og gevir etter en hard vinter.

Statens naturoppsyn etableres

Foranlediget av gjentatte episoder med miljøkriminalitet, herunder ulovlig fangst av fredet vilt i våre fjellområder, ble det etablert et eget naturoppsyn utover på 1990-tallet. Det nye Statens naturoppsyn (SNO) ble tilknyttet DN

(Direktoratet for naturforvaltning) og samlokalisert med denne offentlige etaten i Trondheim fra 1998. Dette betydde også en styrking av reinsjaktoppsynet i Snøhettaområdet, ettersom SNO her gikk inn med mannskap fra sine distriktskontorer. I tillegg bidro de ved diverse feltregistreringer av villrein for NINA.

Villreinen og samfunnet ved starten

på et nytt årtusen

Effektstudier og spørsmål om forskningsetisk standard

Rundt årtusenskiftet var det fokus på hvorvidt menneskeskapte innstallasjoner begrenset dyrepopulasjonenes forflytningsmuligheter innen sine leveområder. Slike såkalte unnvikelseseffekter ble studert rundt og under

Et effektivt jaktoppsyn er på plass i hele landet og en har fått rimelig god kontroll med jaktutøvelsen. Her blir en storbukkjeger kontrollert av jaktoppsynsmann Arne Granlund fra Dovre (til høyre). Fotoutlån: Arne Granlund.

I storbukkenes rike inne i Kongsgarden, innerst i Stor-Svartdalen i Dalsida statsallmenning. Jon J. Meli speider etter grådyr.

 

 

mulige barrierer som store kraftledninger og turiststier i fjellet bl.a. Det ble i noen studier dokumentert til dels klare negative effekter for bestanden. Mens andre forsøk med tamrein (Reinheimen) ikke kunne påvise noen atferdsendring hos dyra under kraftledningene.

I forbindelse med slike effektstudier ble det i noen tilfeller ble det satt spørsmål ved forskningens etiske standard, men uten at noe uetterrettelig ble dokumentert. At det ble fremsatt en slik påstand var i seg selv likevel svært alvorlig. Når det er sagt er forskerens ubestridelige 1. bud; forskningsdata må ikke «køddes» med – hverken i innsamlings- eller bearbeidingsfasen! Med dagens kvalitetskrav til både metodikk og gjennomføring skal dette nærmest være umulig. Skjønt ferske avsløringer av «fiktiv amerikansk blodprøveteknikk» tyder på det fortsatt er «store rusk i maskineriet», selv i høyaktede kretser «over there»..

Villreinutvalgets 40-årsjubileum på Oppdal

I 2001 ble villreinutvalgets 40-årsjubileum markert med fest på Oppdal. Samtidig var det lansering av ny bok om Snøhettareinen og dens hele historie. Mange harde tak hadde det vært gjennom årene, men oppbygging av ny kunnskap har bidratt til store framskritt. Og jaktforvaltningen var det til gangs blitt skikk på. Arealforvaltningen derimot – var nå den store utfordrende «akilleshælen».

Forsvarets øvingsfelt på Hjerkinn vedtas nedlagt – store utfordringer følger

I 1999 vedtok Stortinget å legge ned Hjerkinn skytefelt og tilbakeføre det til naturlig tilstand slik at skytefeltet kunne inngå som ledd i en omfattende plan for utvidet vern av Dovrefjell. Forsvarsbygg hadde ansvaret for opprydningen og skulle gjennomføre norgeshistoriens største naturrestaureringsprosjekt.

Forsvaret ønsket å få utarbeidet en utredning om økosystem, herunder villrein, i forbindelse med tilbakeføring øvingsfeltet. Dette området innehar svært viktige kvaliteter/habitater for villreinen i

 

Rolf Sørumgård fra Lesja har i mange årtier vært en dedikert fagmann innen miljøforvaltninga og bidratt sterkt til en styrket forvaltning av reinen i fjellområdene rundt Nord-Gudbrandsdalen. Her reflekterer han over noen gamle framsmeltede fangstminner i Lesjafjellet.

Jakta i høgfjellet kan være krevende når det setter inn med snøbyger og vind fra nordvest. Da er det viktig å være godt rustet. Her Jorunn og Ola Utgård (Lesja) i Skamsdalstraktene, 1985. I bakgrunnen skimtes mektige Larstind. Det ble dyr på jegerne – da de var på heimtur og hadde avskrevet det hele dukket to grådyr uventet opp. Foto: Sigurd K. Bøe.

 

Snøhetta villreinområde. Målet var å få belyst hvilke konsekvenser tilbakeføringen vil kunne ha for denne arten, ved ulike definerte tilbakeføringsalternativer.

En rapport fra NINA i 2003 konklu

derte med at de viktigste følger av Forsvarets aktivitet på fauna i området har vært forstyrrelse av reinen langs med Forsvarets vegnett i området. Satelittbilder, tidligere beite- og bestandsregistreringer samt nye

målinger har påvist at områdene rundt både Ringveien og spesielt området Stridåi-Hjerkinn-Kolla har et større vinterbeitetilfang som følge av mindre beiting i den perioden Forsvaret har hatt aktivitet her. Veinettet og tilhørende trafikk antas derfor å ha vært den viktigste negative faktoren for reinen i skytefeltet. En rekke studier har vist at reinen responderer relativt direkte på forandringer i inngrepsmassen i sine leveområder. En opprettholdelse av vegnettet, herunder strekningen Hjerkinn-Stridåbrua, vil medføre en permanent fortsettelse av hovedskadevirkningene som Forsvarets aktiviteter har påført dyrelivet i området, og vil med stor sannsynlighet kunne forsterke denne virkningen ved overføring til allmenn og mer ukontrollerbar sivil bruk. En tilbakeføring av faste inngrep i form av veger, vil øke andelen av kvalifisert villmark i området betydelig. I tillegg vil sanering av Snøheim ha klar positiv betydning for reinen på lang sikt. Dette vil sikre tilbakeføring av reinens leveområde og tilhørende kvaliteter som tilsvarer tilstanden før etableringen av skytefeltet. Herunder

 

vil en på lang sikt kunne påregne en økning i bæreevnen på 10-15%.

Men hvordan betraktet så samfunnet slike klare tilrådninger? Jo, her var det i sannhet delte meninger, og striden om ulike tilbakeføringsalternativer var til å ta og føle på! Det ble så stilt krav om mer kunnskap, og etter hvert ble det igangsatt et større prosjekt med GPS-merking av et større antall reinsdyr.

Økt forståelse gjennom fortidens spor

Tidligere ble det gjort omfattende kartlegging av den gamle fangstkulturen i Snøhettaområdet. Ved årtusenskiftet ble det igangsatt et langvarig prosjekt med mer presis kartfesting av slike fangstminner. GPS-teknologi og tilhørende dataverktøy ga oss helt nye muligheter til nøyaktig stedfesting og visualisering av slike objekter. Herunder ble de lange fangstgroprekkene over Dovreaksen nyregistrert – over 1250 fangstgroper i tallet. Et tidligere sesongtrekk mellom sommerbeitene i Snøhetta og vinterbeitene i Rondane ble ved hjelp av dette solid dokumentert. Sammen med GPS-studiene beviste dette hvilken sterk trekkbarriere vi nå hadde mellom disse områdene. I et fragmenteringsperspektiv urovekkende ikke bare for Dovreregionen, men i alle sørnorske fjell.

Ny nasjonalpark

I 2002 ble Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark opprettet, for å ta vare på et intakt fjelløkosystem. Dette ville også kunne styrke ivaretagelsen av villreinens leveområder her inn i framtida, med de strenge bestemmelsene som gjelder for nasjonalparker. Fra før var Dovrefjell nasjonalpark opprettet (1974) og dette ble derfor en stor utvidelse av parken, med de verdifulle sikringsbestemmelser som følger for reinen og høgfjellsnaturen ellers.

Villreinen og samfunnet

Bevisstheten om at Norge har et spesielt ansvar for villreinen kom i stadig sterkere fokus først på det nye årtusenet. I den sammenhengen løste DN-Direktoratet for naturforvaltning ut store ressurser til forskning og utredninger omkring villreinens arealbruk. I lys av at villreininteressene er en «liten menighet» som kanskje ikke har

utbredt forståelse i samfunnet, initierte DN i 2003 det tverrfaglige prosjektet «Villrein og samfunn». Her kom representanter fra en rekke samfunnsinteresser sammen for å tilstrebe en felles forståelse av hvordan villreinen og tilhørende leveområder kunne sikres for framtida. Villreinen som verdiskaper og sertifisering av villreinguider var også innenfor prosjektets anliggender. I 2004 forelå et fint temahefte med resultatene fra prosjektet (Villrein og samfunn – en veiledning til bruk og bevaring av Europas siste veillreinfjell). Det ble også laget en film som formidlet våre utfordringer i forhold til reinens leveområder.

Norsk villreinsenter opprettes

Stiftelsen Norsk villreinsenter ble opprettet i september 2006 og hadde som hovedformål å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjellene i Norge. Stiftelsen har to driftsenheter: Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu i Tinn kommune, og Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn i Dovre kommune. Hvert av sentrene har sin definerte villreinregion som geografisk ansvarsområde (hhv sør for og nord for Sognefjorden).

Daglig leder fra starten av på Hjerkinn var Jo Skorem fra Oppdal. Det ble raskt etablert godt samarbeid med NINA Norsk institutt for naturforskning, og senteret fikk en viktig funksjon med sin holdningsskapende formidling om villreininteressene i vid forstand. Det ble satset stort «utomhus» med

Effektstudier omkring reinens mulige unnvikelse rundt menneskeskapte installasjoner var et fokusert forskningstema på begynnelsen av 2000-tallet.

 

Kartutsnitt av fangstgroprekken over Dovreaksen som indikerer et tidligere bredfronttrekk forbi området Hondyrju-Fokstugu. Fangstgropene har i stor grad vært bygd på stabil grunn på morenerygger.

Arkeolog Runar Hole har kartlagt flere tusen fangstminner i det nordlige Sør-Norge. Her under oppmåling av ei fangstgrop på Dovrefjell.

etablering av Viewpoint Snøhetta, et utsiktspunkt i randsonen av villreinområdet. Fra et spektakulært bygg kan besøkende se innover hele Dovrevidda og få fine opplevelser av både rein og moskus. Fin informasjon om den historiske linjen er innlagt i stien oppover til Viewpoint. I tillegg er det opparbeidet mange punkt i terrenget rundt senteret, knyttet til fangstkulturen i tidligere tider. Senteret har også hatt sekretariatfunksjon i forbindelse med flere store forsknings- og utredningsprosjekt.

Rasdøden i Svarthøhogget

Den 8 mars 2006 er fjelloppsynet fra Lesja, Hallvard Doseth, på rutineoppdrag for å se etter ynglelokaliteter for jerv. I Mølmsbotn skremmer han opp en jerv, som har spist på et reinskadaver. Jerven setter i veg mot Svarthøa og Doseth følger på over Veslsvarthø, men lar jerven lunte i fred opp bratta i øst. Plutselig letter ei gruppe korper rett foran, og så oppdager Doseth et stort snøras som har hatt dramatiske konsekvenser. Nedslående er synet av reinsklauver og andre kroppsdeler som er synlig over snøen. Opplevelsen vil sitte sterkt i minnet hans for alltid. I slike stunder undrer en seg over hvorfor naturen ikke har utrustet reinsdyra med sensorer som gjør den i stand til å unngå slike ras. Eller er det kanskje andre årsaker til hendelsen; observasjoner av to f-16 jagerfly i lav høyde med kurs mot Svarthøområdet i de dagene hendelsen kan ha funnet sted, setter tankene i sving. At dyra frivillig tok nedover ei bratt skråning i tett flokk er i alle fall ikke vanlig atferd for reinen, dersom den ikke er sterkt uroet.

Nærmere 300 drektige simler ble tatt av dette snøraset. Nok en gang måtte det bygges opp en ny fostringsflokk i Vestområdet. Men med kløkt og erfaring fra tidligere ble riktige grep tatt

 

masser med fokksnø som løsner oppå det harde skarelaget. Med tyngdekraften sin hjelp buldrer tonnevis av snø og livredde grådyr nedover den bratte fjellsiden ved Svarthøhogget. Det er et inferno av «kokende» snøkave og skrekkslagne reinsdyr som utspiller seg noen minutter før naturkreftene legger seg til ro nede i dokta mot Søreinbuvatnet. Friksjonen i snøraset gjør snøen hard og fast, slik at de av dyra som ikke har blitt kvalt eller drept i sammenstøtet med steinblokker, blir låst fast og er totalt hjelpeløse når snømassene har lagt seg til ro. Sjokkpreget og skadde

nordvest. Det hviler fred over vinterkvelden i fjellheimen.

Men brått blir dyra skremt av noe sterkt sansevekkende – og det bryter ut full panikk i flokken. De tar utover mot bratta og blir der hjelpeløse på det glasharde skarelaget. På stive føtter glir de i stor fart nedover i økende fart. Flere dyr stuper og går kast i kast nedover. Lengre nede støter de mot urlendt terreng med oppstikkende skarpe steiner og mange dyr blir nærmest spiddet eller sterkt opprevet. Men farten er nå så stor at flokken raser utover og drar med seg store

og tomrommet langsomt, men sikkert fylt.

Det ble satt i gang et stort apparat for å samle inn dyra for å sikre materiale for senere biologiske undersøkelser. En av mannskapet observerte nøye alle de spor han fant etter hendelsen og noterte seg også annen relevant info. Ut ifra disse og andre opplysninger har jeg tenkt mye på dette. I kjølvannet av alle tankene har jeg prøvd å rekonstruere et mulig hendelsesforløp:

«Det har etter en lengre periode med vedvarende østavær lagt seg opp mye snø i vesthellingene i områdene nord for Bjorli og mot Eikesdalsfjellene. Etter hvert har vinden dreiet på vest og reinsflokkane er på trekk mot Vangsfjellet og Storhø/Svarthø i grensestrøkene mellom Lesja- og Eikesdalsfjella. Vi er i siste halvdel av februar og dagene i fjellet tar til å bli merkbart lengre. En stor fostringsflokk drar seg rolig oppover høgdene mot Svarthø, der dyrene beiter på avblåste rygger og høydedrag. Her har de tilgang til gulskinn og annen lav mellom steinene. Slik går vinterdagen med til vandring, beiting, hvile og drøvtygging. Siste dagen har vinden dreiet på sørvest og dyrene har utpå kvelden nådd fram til de sørlige høgdedragene av Svarthøa, mot Søreinbuvatnet nord for Bjorli. Her trekker flokken gradvis ut i en avblåst skråning for å beite. Sola er på hell i vest og kaster myke lysskjær over Røyrhøa i nord og Eikesdalsfjella i

Store deler av rådgivningsgruppa i «Villrein og samfunn» samlet på Kongsvold 22. februar 2004 i forbindelse med et av sine møter/seminar. Helt til venstre Reidar Andersen, prosjektleder for rådgivningsgruppa. Helt til høyre Vemund Jaren fra DN, pådriver for dette og mye av det villreinrettede forvaltningsarbeidet i DN fra 1990-årene og framover. Foto: Per Jordhøy

Entusiastiske forvaltere fra nordlige Sør-Norge på villreinfaglig seminar på Villreinsenteret, Hjerkinn 14. mai 2008. Tellemetodikk og andre overvåkningsrutiner ble gjennomgått. Senterets første leder Jo Skorem nr. 3 fra venstre i fremste rekke, og senterets nåværende leder, Raymond Sørensen, helt til høyre i fremste rekke. Fremragende og kreativ innsats har de bidratt med helt fra starten av.

 

Sterke visuelle inntrykk etter den ufattelige rastragedien i Svarthøhogget i februar 2006. Foto: Roy Andersen, NINA.

reinsdyr tumler omkring i vilske, og mange som enda er i live sitter fast i de harde snømassene – der en pinefull død venter. På en time har livet til de nærmere 250 beitende reinsdyra tatt en dramatisk vending.

Planlegging av alpinanlegg i Vestområdet

I 2007 ønsket Eikesdal alpin AS å få utarbeidet en villreinfaglig uttalelse i forbindelse med planer om etablering av

alpinanlegg i Eikesdal. Disse områdene berører randsonen og den nordvestlige delen av Snøhetta villreinområde. Målet var å få belyst konsekvensene utbygginga ville kunne ha for reinen, og tiltak som kunne være aktuelle for å skjerme villreinen sine funksjonskvaliteter her. Konklusjonen ble at prosjektet kunne ha et betydelig forstyrrelsespotensial for reinen, og prosjektet fikk ikke «grønt lys» foreløpig.

BDMI – Bevar Dovrefjell mellom

istidene

Den 1. mars 2008 ble ”Bevar Dovrefjell mellom istidene” stiftet, en interesseorganisasjon med fokus på bevaring av fjellnaturen og tilhørende nøkkelart villreinen på Dovrefjell. ”mellom istidene” er tatt med for å gi perspektiv på vår akselererende arealbruk sett i et langt tidsperspektiv. Foreninga er også forkjempere for en bærekraftig jaktkultur, der ærbødigheten for reinen som ressurs står i sentrum. De gikk til rettsak mot Miljøverdepartementet etter at Snøheim og Snøheimvegen ble vedtatt bevart, men tapte der. De fikk likevel markert en saklig og sterk motstand til dette omstridte forvaltningsvedtaket.

Oppsummering av kunnskap og nye GPS-studier

Regionale planer for norske villreinområder

I 2008 ble revisjon av regionale planer for våre villreinområder påbegynt. I 2011 var turen kommet til Snøhetta og Knutshø villreinområder. Da nedsatte Norsk Villreinsenter (NVS) på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) ei prosjektgruppe som skulle trekke opp hovedretningen i dette arbeidet og følge det fram til et ferdig arealbrukskart med tilhørende rapport var ferdigstilt. Dette var ei bredt

 

sammensatt gruppe med representanter fra både grunneiersiden, offentlig forvaltning og forskning.

Hovedmålsettingen med dette arbeidet var å få laget/kartfestet en oppdatert ytre biologisk grense for leveområdet med tilhørende funksjonskvaliteter i vid forstand. Dette skulle forankres i en oppdatert beskrivelse av kunnskapsstatus om villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Prosjektgruppa la vekt på sterk lokal involvering, der mest mulig av kjent konkret kunnskap skulle bli framskaffet og benyttet. Det ble benyttet GPS-data fra Snøhetta- og Knutshøområdet for å dokumentere dyras arealbruk. Spesielt ville en bruke intensive GPS-data for å dokumentere reinens arealbruk i sårbare fokusområder.

Flere store GPS-prosjekter var nå i gang i flere villreinområder og skaffet til veie ny og banebrytende kunnskap om reinens arealbruk. Faglig ansvarlig var NINA v/ forsker Olav Strand. En fikk med disse undersøkelsene forsterkede holdepunkter om hvor skoen trykket, og kunne da peke på særskilte fokusområder som det måtte vurderes tiltak i. Disse tunge prosjektene involverte lokalt oppsynsapparat mfl. og gjorde de mer robuste mht. selve gjennomføringen. Egne brukerutvalg hadde med representanter fra flere brukerinteresser. Derigjennom ble også samholdet og atmosfæren mellom lokale og sentrale aktører innenfor villreinmiljøet styrket.

Villreinutvalget fyller 50 år

21. mai 2011 feiret villreinutvalget sine 50 første år på Dovrefjell hotell. Leder Henning Øverås fra Eresfjord presiserte det gode samarbeidet i utvalget i alle år. Kanskje var dette på grunn av mye samkvem over fjellet og – vi er vel egentlig «slektninger» alle sammen, som han sa. Han uttrykte ellers at det nå er «forferdelig mange som styrer med villreinen». En ting er også sikkert, forholdet mellom utvalget og villreinforskningen har i alle år vært konstruktivt og fruktbart.

Foreslått tiltak for å bedre trekkmulighetene over Aursjømagasinet

I 2012 kom Statkraft Energi A/S på banen etter et innspill i tilknytning til

revisjonsdokumentet vedrørende Aurautbyggingen. De initierte et utredningsarbeid som skulle klarlegge forutsetningene for konkrete viltfremmende tiltak i form av en terskel ved Gåsbuosen i Aursjømagasinet for å bedre mulighetene for utveksling av dyr mellom nord og sør (Øst- og Vestområdet). Utredningen ble utført av NINA og gjorde rede for – på bakgrunn av historisk og nåtidig kunnskap – hvordan reinen har benyttet Snøhettaområdet i tid og rom. Endringer av villreintrekket mellom Øst- og Vestområdet i Snøhetta antas særlig å ha bakgrunn i etablering av barrierer samt store fluktuasjoner i antall rein. I løpet av de siste 50 årene har det også skjedd betydelige endringer i menneskelig påvirkning av Snøhettaområdet. Årsakene til at reinen har redusert bruken av enkelte områder og at noen gamle trekkpassasjer har gått ut av bruk er derfor flere, og mulig samvirkende faktorer. NINA-rapporten antydet at ved å bygge kunstige, smale

landtunger (terskelarmer) fra hver side ved Gåsbuosen, ville det kunne motivere for en sterkere trekktradisjon på sikt.

Horisont Snøhetta

Etter 10 år med politiske runder og harde fronter ble det enighet om ny tilnærming til hvordan øvingsfeltet på Hjerkinn skulle overføres til sivile formål. En bredere redegjørelse måtte til for å fange opp de samfunnsmessige interessene. Dette medførte at hovedfokuset på villreininteressene måtte vike til fordel for samfunnsinteressene som ble fremmet (for eks. hensynet til reiselivs- og lokale næringsinteresser). På tross av ny kunnskap gjennom GPS-studier – som bekreftet tidligere kjent kunnskap om reinens arealbruk i området. Som følge av dette ble det laget en tverrfaglig rapport «Horisont Snøhetta» som la fram forslag til forvaltning av området, der både Snøheim turisthytte og tilhørende adkomstveg skulle bestå. Blant annet

Sentral aktør i BDMI Hans Erik Wold fra Lyngstad på Nord-Møre kvesser jaktkniven sin i et 5000 år gammelt slipespor ved Gautsjøen.

 

skulle transport av turister til Snøheim foregå med skyttelbusser for å påføre reinen minst mulig forstyrrelser.

Rådvillhet rundt et alvorlig syk

domsutbrudd

I 2016 ble skrantesyke på hjortevilt for første gang påvist i Europa. Ei simle i Nordfjella villreinområde hadde fått den lumske sykdommen. I litteraturen står det blant annet om sykdommen:

«Dyrene blir infisert ved opptak av prioner gjennom munnen eller nesen. Smitteoverføringen kan skje gjennom direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller indirekte ved at friske dyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet (beite, infiserte kadaver). Inkubasjonstiden er lang, opptil flere år, og dyrene er tilsynelatende friske i store deler av denne perioden. De skiller imidlertid ut prioner med avføring, spytt, urin og nesesekret lenge før de viser sykdomstegn. Prioner beholder smitteevnen selv etter lang tid ute i naturen. Prioner er små proteiner med noe uklar funksjon som fins naturlig hos alle pattedyr og som kan omformes og gi alvorlig, livstruende sykdom.»

Denne for mange ukjente og lumske sykdommen sendte bekymringsbølger ut til alle landets villreinforvaltere. Og bedre ble det ikke da villreinbestanden i Nordfjella ble skutt ned for å forebygge videre smitte til naboområder. Ingen hadde tenkt seg at noe slikt kunne skje. En nærmest uoverstigelig utfordring har det også vært å få tilstrekkelig kunnskap for å kunne treffe de riktige

Prosjektgruppa i møte forbindelse med Regional plan for Snøhetta og Knutshø villreinområder på Villreinsenteret, Hjerkinn 18. november 2011. Alle gode krefter var samlet for å drøfte viktige utfordringer.

 

villreinen er mindre sårbare enn i den kalde årstiden. Samtidig var seterbruket mer knyttet til lågfjellet.

Med store teknologiske framskritt, mer fritid og romsligere økonomi har fjellet blitt tumleplass og investeringsobjekt. Og for utbyggere og fjellrelaterte næringer blir nå villreinen gjerne sett på som en bremsekloss. Den vesle menigheten som målbærer villreinens budskap er som et lite pip i natten, når reiselivsnæringen og tilhørende utbyggingsselskaper troner fram – støttet av lokale myndigheters desperate jakt på nye næringer og arbeidsplasser. Da kommer også spørsmålet opp om

investere i egen overlevelse med spontanabort som resultat. Konsekvensene er redusert kalvetilvekst og produksjon i bestanden. Vi ser da også at leveområder som har fått beite- og klimagradientene avkortet medfører betydelige svingninger i kalvetilveksten. Snøhettaområdet er et eksempel på dette og ligger i den nedre delen av tilvekstskalaen for norske villreinområder.

Visst har vi brukt fjellet intensivt i tidligere tider også, men i langt større grad på naturens premisser. Seter- og beitebruken foregikk for eksempel i barmarksesongen, en periode som

forvaltningstiltak. Følgelig har da også den dramatiske nedskytingen av Nordfjellabestanden vært omstridt og heftig debattert. Når det så ble funnet en smittet reinsbukk på Hardangervidda steg bekymringen ytterligere, og rådvillheten likeså.

Så spør en seg etter mulige smittekilder og hva en eventuelt kan mistenke av slike. Kan saltingsplasser i fjellregionen være en slik potesiell kilde til smitte. Vi vet at slike plasser oppsøkes av hjortevilt som rein og elg – og slik sett må en tørre å stille slike spørsmål.

Kvalitetsnorm for villrein

En ny kvalitetsnorm for villrein ble vedtatt sommeren 2020. Denne er tenkt å beskrive tilstanden til villreinbestandene i alle våre 24 villreinområder. Klassifiseringen vil kunne gi viktige holdepunkter om hvilke faktorer som er mest kritiske i hvert enkelt av villreinområdene. Dette vil sammen med opparbeidet kunnskap bli et viktig verktøy for mer treffsikre forvaltningstiltak i årene som kommer. Delnormer vil være

1. Bestandsforhold

2. Lavbeiter

3. Leveområde og menneskelig påvirkning

EPILOG

Trekker vi linjen tilbake til starten av den teknologiske tidsalder og fram til dags dato ser vi en svært bekymringsfull utvikling for våre villreinfjell. En økende forringelse av villreinens livsvilkår har ført til nedsatt bæreevne i storparten av leveområdene i Sør-Norge. Og nå sist den urovekkende sykdommen som truer i sør. Vi må også ta inn over oss hvilke utfordringer klimaendringer vil kunne ha for reinen. Den gradvise oppsplittingen/fragmenteringen av leveområdene og hvert enkelt inngrep har økt summen av belastinger for dyrenene. Der de før kunne oppsøke viktige, tilgjengelige beitereserver under ekstremperioder om vinteren, har de nå mye sterkere begrensinger. Dette er fordi beiteområdenes mangfoldighet- og fordeling er redusert. Dette vil svekke reinsdyras livskraft. Drektige simler får mindre reserver å gå på. Med stadig mer ekstremvær gir dette noen dystre perspektiver fremover. For når tålegrensen er nådd vil simlene gjerne velge å

Leder i villreinutvalget Henning Øverås berømmet det gode samarbeidet under sin tale på 50-årsjubileet.

To veteraner og solide fjellforvaltere på 50-årsjubileet i 2011, Kristian Finset fra Eikesdal og Per Stueflotten fra Bjorli. De kan se tilbake på mange år i den lokale forvaltning og villreinens tjeneste.

 

grunnlaget for den fagsterke boka «Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer» av Terje Skogland.

Reinen og tilhørende jakttradisjon er en dyrebar arv – og den har ikke nasjonen råd til å miste. De endeløse levende sporene bakover i tid viser hvor verdifull denne natur- og kulturverdien har vært for det norske folk. Skal nasjonaldyrets framtid sikres må våre veivalg- og holdninger til fjellbruken endres. Fokuset på hvor skoen trykker er grundig dokumentert. Nå står det på nasjonens handlingsvilje!

Referanser

Det er referert til en del årstall og hendelser i denne artikkelen, og det meste finnes i:

Jordhøy, P. 2001. Snøhettareinen. Snøhetta forlag. 272s.

konsistens i den lokale forvaltning mtp. reinen; en kan ikke gi masseturismen skylda med den ene hånden, for så å tilrettelegge for den med den andre. Det gjelder også å ha noen langsiktige bærekraftsmål som strekker seg over mer enn fire år.

En god villreinforvaltning hviler på en rekke støttepillarer. Samhandlingen mellom disse vil ha avgjørende betydning framover. Forskningens gode dialog med rettighetshaversiden er her en viktig suksessfaktor. Og ute i felten skapes gjerne grobunn for gjensidig respekt, gjennom utveksling av erfarings- og vitenskapsbasert kunnskap. Styringsgruppene i nyere GPS-prosjekter er eksempel på dette. Overvåkning av villreinbestandene har vært et annet prosjekt med sterk og bred involvering. Evaluering av rutiner og metoder (herunder kursing vedr. tellemetoder) har vært tema på fagsamlinger som har blitt holdt, for å styrke denne datainnsamlingen. Det er av stor betydning at de lange tidsseriene med data som er innsamlet gjennom disse undersøkelsene forblir «velsmurte», og ikke nedprioriteres! For langsiktighet er en nøkkelfaktor i all økologisk forskning. Nettopp denne type bestandsdata dannet mye av

villreininteressene har gjort nok mht. sine forpliktelser overfor fjellets rettmessige grunneiere – grådyra. Har vi nådd godt nok fram til Ola og Kari med vårt budskap, og har vi oversett noen viktige muligheter?

Bærekraftig verdiskapning basert på villrein og tilhørende historie har vært i emning de siste to ti-årene. Kunnskapsbasert turisme som skaper forståelse for den sårbare fjellnaturen og tilhørende nøkkelarter kan være et holdningsskapende og viktig skritt. Og våre to villreinsentre har fått (og kan få) utrettet mye i henhold til våre internasjonale forpliktelser for reinen. En langvarig og god tilrettelegging fra Miljødirektoratet har også vært en grunnleggende stor styrke.

Våre fjellbygder innehar viktige ansvars- og forvaltningsfunksjoner overfor reinen og tilhørende leveområder. Men de kjenner også distriktenes utfordringer på kroppen og trenger all den støtte de kan få for å styre fjellforvaltningen i en bærekraftig retning. De skal også være klar over at de sitter på store mengder «konfektbiter» – som bare venter på å bli formidlet til et kunnskapshungrig publikum/besøkende. Samtidig må det også være

Olav Strand, NINA, leder for de store merkeprosjektene i sørnorske villreinområder utover på 2000-tallet. Her på feltarbeid i forbindelse med andre merkeprosjekt i Snøhettaområdet i tidligere år.

 

 

Med sin vidstrakte arealbruk og nomadiske livsførsel har villreinen vist liten evne til å innrette seg etter de administrative grenser vi mennesker organiserer samfunnet etter. Denne utfordringen har opp gjennom årene vært forsøkt løst på ulike måter. Det kan jo være en besnærende tanke at viltbestander som bruker arealer i mange ulike fylker og kommuner bør forvaltes på nasjonalt nivå. Dette var da også situasjonen helt fram til 1988, men med en gradvis økende lokal medvirkning og innflytelse. Det er nok riktig å si at det var konfliktene mellom Landbruksdepartementet og lokale rettighetshavere og jegere rundt den altfor store villreinbestanden og overbeitingen i Snøhetta som omkring 1960 førte til lokal mobilisering og organisering av Norges første villreinutvalg. Dette ble seinere en modell for lokal medvirkning også i andre villreinområder, og det ble også et startpunkt for målrettede undersøkelser og

forskning som grunnlag for forvaltningen. På sentralt nivå ble forvaltningen overført fra Landbruksdepartementet til Miljøverndepartementet da dette ble opprettet i 1972, med Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk som utøvende organ.

1985 – 1990: Ny organisering og nye virkemidler

Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk fikk i 1985 tilført arbeidsområdene naturvern og friluftsliv fra Miljøverndepartementet, og skiftet navn til Direktoratet for naturforvaltning (DN). På bakgrunn av et politisk ønske om å skille forskningen sterkere fra forvaltningen ble Norsk institutt for naturforskning (NINA) opprettet fra 1988, og direktoratets avdeling for viltforskning inngikk der.

Villreinutvalgene som var opprettet i mange villreinområder fremmet forslag om årlige fellingskvoter overfor

direktoratet. Utvalgene bestod oftest av en blanding av private og offentlige aktører. Fra statens side var det et ønske om å delegere direktoratets vedtaksmyndighet til et lavere og mer hensiktsmessig nivå. Samtidig var det et ønske om å reindyrke den offentlige myndighetsutøvelsen, og skille denne fra typiske rettighetshaveroppgaver. Ettersom det ikke var hensiktsmessig å legge slik myndighet til et stort antall viltnemnder i kommunene, ble resultatet at det fra 1988 ble opprettet ei villreinnemnd for hvert villreinområde, 23 i tallet. Kommunene som hadde areal i villreinområdet skulle oppnevne hvert sitt medlem, og nemndene valgte selv sine ledere og sekretærordninger. Rollefordelingen ble da slik at rettighetshaverne gjennom sine villreinutvalg skulle ta seg av den daglige drift av villreinområdene med blant annet registreringer, organisering, jaktutøvelse og forslag om fellingskvoter. Villreinnemnda skulle fatte vedtakene

Av Vemund Jaren, Direktoratet for naturforvaltning

Det er både interessant og tankevekkende å se tilbake på hvordan organisering, innhold og perspektiver i villreinforvaltningen har utviklet seg siden midten på 1980-tallet. I denne artikkelen vil jeg forsøke å trekke opp noen linjer fra et nasjonalt ståsted, mens Tor Punsvik i en annen artikkel betrakter dette på regionalt nivå, med Setesdal – Ryfylke som eksempelområde. Det er liten tvil om at både villreinens status og innholdet i forvaltningen har endret seg mye, men er det grunn til å se optimistisk på framtida?

 

med hjemmel i forskrifter, føre tilsyn med drifta av området og ivareta villreinhensyn i arealplansaker.

Fylkesmannens miljøvernavdeling, som ble opprettet i 1982, ble tillagt det viktigste ansvaret for rådgivning og veiledning overfor både villreinnemnd og -utvalg, og økonomihåndtering for nemndene. For villreinområder som har areal i flere fylker ble det utpekt en hovedansvarlig fylkesmann. Direktoratets ansvarsområde ble etter dette mer overordnet med fastsetting av forskrifter og retningslinjer, fordeling av økonomi og tiltaksmidler og kunnskapsinnhenting gjennom prioritering av forskning og overvåking. I tillegg ble DN klageinstans for vedtak fattet av villreinnemnda, ettersom det ikke var hensiktsmessig å legge dette til en av flere fylkesmenn.

Det var en god del uenighet lokalt om nødvendigheten av å skille offentlig og privat forvaltning av villreinområdene, og dette var nok en del av bakteppet for at Villreinrådet i Norge ble opprettet som en slags paraplyorganisasjon for både villreinnemnder og villreinutvalg under et møte på Hovden i Setesdal i 1987. Organisasjonens formål skulle være å virke som et bindeledd mellom de ulike villreinområdene og verne om villreininteressene. Dette har blant annet blitt utøvd gjennom landsmøter med faglig innhold og kontakter mot sentrale myndigheter og politikere i viktige villreinspørsmål. Organisasjonen ble også gitt ansvaret for å utgi det årlige magasinet Villreinen. Dette hadde sitt opphav i det mer lokale magasinet Hognareinen, som var kommet ut fra 1985 med hovedfokus på Forollhogna villreinområde. Både Villreinrådet og Villreinen lever fortsatt i beste velgående, og har gjennom årene som har gått, bidratt med veldig mye god informasjonsspredning om forvaltningsspørsmål og viktigheten av å ta vare på villreinområdene for framtida.

Villreinnemndene ble opprettet

gjennom en egen forskrift i 1987, men fra 1989 ble alle offentlige bestemmelser om villreinforvaltning og villreinjakt integrert i Forskrift om forvaltning av hjortevilt. Gjennom denne og det tilhørende rundskriv 3/90 ble det fastlagt rammer for villreinforvaltnin

gen som i stor grad også gjelder i dag. Et viktig satsingsområde var at alle villreinområder skulle utvikle flerårige driftsplaner med fastsetting av mål og prioritering av tiltak og virkemidler for det enkelte område. I flere av våre største villreinområder, som Hardangervidda og Setesdal – Ryfylke, ble det også gjennomført prosjekter med sikte på å forbedre valdstrukturen og organiseringen av rettighetshaverne.

Hovedfokuset for villreinforvaltningen på 1980-tallet lå i de fleste områder på utfordringer i bestandsforvaltningen. Riktig bestandsstørrelse i forhold til tilgjengelige beiteressurser var en helt sentral problemstilling, og debattene hadde ofte høg temperatur. Mot slutten av tiåret ble det imidlertid også et økende fokus på spørsmål knyttet til bevaring av villreinens leveområder, og det ble for flere villreinområder utarbeidet rapporter i regi av fylkesmennene om villrein og inngrep. Tjernobyl-ulykken våren 1986 ble også en kraftig påminnelse om at heller ikke økosystemene i norske høgfjell er unntatt fra påvirkning fra globale miljøproblemer som langtransportert forurensning.

1990 – 2000: Dreining av fokus og styrking av kunnskapsbasert forvaltning

Fra tidlig på 1990-tallet ble forvaltningens oppmerksomhet dreid ytterligere mot bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinens leveområder. Opp gjennom hele 1900-tallet hadde store naturinngrep i form av vannkraftanlegg, veger og jernbane lagt beslag på stadig større deler av villreinfjella og skapt barrierer for villreinens vandringer. En del viktige arealer ble sikret gjennom opprettelse av nasjonalparker og store landskapsvernområder med hjemmel i naturvernloven, der villreinen ofte er framhevet som et av de viktigste verneformålene. Det måtte likevel erkjennes at dette langt fra var nok, ettersom store villreinarealer med viktige funksjonsområder befant seg langt utenfor disse vernegrensene, i områder som forvaltes etter plan- og bygningsloven. Dette ble blant annet nedfelt i Miljøverndepartementets retningslinjer for DNs arbeid, der det fra 1990 het at ”samarbeid med og innspill overfor planmyndigheter med sikte på

å sikre viktige områder for villreinen bør prioriteres”.

DN utpekte sikring av villreinbestandenes leveområder som det viktigste satsingsområde i villreinforvaltningen, og det ble arbeidet aktivt for å styrke både fylkesmennenes og villreinnemndenes innsats og rolle i arealplanleggingen. I handlingsplanen ”Forvaltning av hjortevilt mot år 2000”, som ble utviklet i nært samråd med lokale og regionale forvaltningsorganer og sentrale organisasjoner, ble det fastsatt et nokså hårete mål for år 2000: ”Villreinområdenes langsiktige bæreevne skal ikke være ytterligere redusert som følge av irreversible arealinngrep, og de negative effektene av menneskelige forstyrrelser skal reduseres”. Det ble også vunnet noen små seire, som for eksempel at Miljøverndepartementet påla Oppland og Hedmark fylkeskommuner å utarbeide en felles fylkesdelplan for sikring av villreinens leveområder i Rondane. Dette kom på bakgrunn av at både lokale og sentrale villreinorganer hadde gitt sterke innspill omkring planer for hytte- og turistutbygging og helårsveg over Venabygdsfjellet.

I årene som fulgte ble det utarbeidet liknende fylkesdelplaner, om enn med noe ulike plangrep, for Hardangervidda Aust, Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane og Dovrefjell – Sunndalsfjella. Det ble også gjennomført et interkommunalt samarbeid med vedtak av kommunedelplaner med felles retningslinjer i Nordfjella. Fylkesdelplanene er ikke juridisk bindende, men gir retningslinjer for den kommunale arealplanleggingen. Dette gir et styrket grunnlag for innsigelse mot tiltak som for eksempel hyttebygging dersom det er i strid med planen. Det kom etter hvert også en del eksempler på at slike innsigelser faktisk ble tatt til følge, noe som selvsagt ikke gikk upåaktet hen blant utbyggingsinteressene.

Utviklingen av villreinforskningen blir behandlet i en annen artikkel i denne utgaven av Villreinen. Fra et forvaltningsmessig ståsted kan det ikke framheves nok hvor viktig denne har vært for etablering av en kunnskapsbasert forvaltning. Et sentralt element i dette har vært den forskningsmessige tilnærming som er brukt, der en har

 

og fritidsboliger og reiselivsutvikling. Dette har selvsagt hatt sammenheng med ”gode økonomiske tider”. Fjellbygdkommunene har vært på leiting etter alternativ næringsutvikling og sysselsetting som kan kompensere for nedgang i det tradisjonelle landbruket. Samtidig har de hatt begrenset kapasitet og kompetanse til å styre utviklingen, og private utbyggingsinteresser har stått for en stor del av planleggingen. Utviklingen har også vært stimulert av staten blant annet gjennom den såkalte ”fjellteksten” fra 2003, som legger opp til økt næringsutvikling og verdiskaping knyttet til nasjonalparker og andre store verneområder.

Høsten 2003 arrangerte Direktoratet for naturforvaltning i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund, rettighetshaverorganisasjoner, brukerorganisasjoner og forskningsmiljøer et nasjonalt hjorteviltseminar med omkring 100 inviterte deltakere. Hensikten med seminaret var å gjøre opp status for mål og tiltak fra handlingsplanen mot år 2000, og å stake ut kursen videre framover. Med bakgrunn i det særlige internasjonale ansvaret Norge har for å ta vare på de siste rester av den ville europeiske fjellreinen, og den negative vurderingen av status i forhold til handlingsplanens mål om sikring av villreinens leveområder, lanserte DN under seminaret en særskilt satsing innenfor villreinforvaltningen gjennom etablering av prosjektet Villrein og Samfunn. Prosjektet ble gjennomført i 2004

også i områder som ikke inngår i det nasjonale programmet. Overvåkingsprogrammet bidrar på denne måten til et godt kunnskapsgrunnlag for bestandsplaner og årlige forvaltningsvedtak, samtidig som det sikrer kontinuitet i viktige dataserier som grunnlag for forskning og ny kunnskapsutvikling.

2000 – 2010: Kampen om arealene

Tidlig på 2000-tallet oppstod det en stor og kraftig mediefokusert konflikt mellom lokale organer og sentrale myndigheter om villreinforvaltningen på Hardangervidda. Stridighetene hadde sitt utgangspunkt i uenighet omkring hvor stor bestanden faktisk var og hvor store fellingskvoter som burde fastsettes, og ble forsterket av at en forskriftsendring i 2002 hadde skapt uklarhet om hvem som hadde myndighet til å godkjenne bestandsplaner. Situasjonen ble etter hvert løst og førte til en konstruktiv gjennomgang av rolle- og ansvarsfordelingen mellom rettighetshavere og de ulike offentlige forvaltningsnivåer som har vært til stor nytte ved utformingen av seinere regelverk og retningslinjer.

For øvrig har villreinforvaltningen etter 2000 i stor grad handlet om kampen om arealene. Etter at epoken med store kraftutbygginger stort sett var over, har vår gjenværende fjellnatur i denne perioden opplevd et press uten sidestykke knyttet til utbygging av hytter og fritidsboliger og reiselivsutvikling. Dette har selvsagt hatt sammenheng

etablert lange tidsserier med data fra ulike villreinområder slik at bestander som lever under ulike miljøforhold kan sammenliknes over tid. En annen viktig suksessfaktor har vært den evne og vilje våre villreinforskere har vist til å formidle sine resultater og vurderinger til forvaltningen på alle nivåer, ikke minst lokalt. Uten forkleinelse for andre, må det være lov til å framheve innsatsen til alt for tidlig avdøde Terje Skogland både når det gjelder solide vitenskapelige resultater, god formidling og evnen til å sette villreinen inn i et miljømessig perspektiv. Hans bok ”Villrein – Fra urinnvåner til miljøbarometer” fra 1994 vil bli stående som en helt sentral del av det faggrunnlag forvaltningen hviler på. Eigil Reimers er en annen forsker som helt siden 1960-tallet har bidratt med viktig kunnskap for forvaltningen.

Med bakgrunn i de tidsseriene som forskningen allerede hadde etablert, startet DN i 1991 et nasjonalt overvåkingsprogram for villreinbestander. Innenfor dette programmet gjennomføres det årlige kalvetellinger, strukturtellinger og kondisjonsundersøkelser i seks ulike villreinområder. Koordinering, analyser og rapportering ivaretas av NINA, mens villreinutvalgene har en viktig rolle i datainnsamlingen i felt. Det er gjennomført flere kurs i regi av Villreinrådet for å lære opp lokale feltmannskaper i dette arbeidet, slik at de samme metoder benyttes også i områder som ikke inngår i det

I mai 1986 fulgte Terje Skogland kalvinga i Forollhogna-området, her sammen med fjelloppsynsmann Kåre Guldvik. Ulykken i Tsjernobyl, noen uker tidligere, opptok ham sterkt. Foto: Arne Nyaas

 

Norge. Stiftelsen ledes av et felles styre og har to driftsenheter, Norsk Villreinsenter Sør på Skinnarbu i Tinn og Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn i Dovre. Den løpende virksomheten ivaretas av en daglig leder og en fagkonsulent for hver av enhetene. I tillegg har hvert senter to naturveiledere ansatt i Statens Naturoppsyn (SNO). Disse skal ha sine arbeidsoppgaver særlig innrettet mot skole- og publikumsrettet informasjonsarbeid. Driften av villreinsentrene finansieres over DNs budsjett. Norsk Villreinsenter og Villreinrådet i Norge åpnet i januar 2009 nettstedet www.villrein.no, som raskt har blitt den viktigste informasjonskanal for nyheter og fagstoff om villrein på nett.

Høsten 2007 ble det gjennomført forskriftsendringer som blant annet innebar opprettelse av 9 nye regionale villreinnemnder til erstatning for den tidligere ordningen med ei nemnd for hvert villreinområde. Den viktigste bakgrunnen for dette var et ønske om å styrke nemndenes politiske innflytelse med et mer regionalt perspektiv

fulgt opp allerede våren 2005 i St.meld.nr.21(2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. De arealpolitiske målene samlet også bred og tverrpolitisk oppslutning i Stortinget, og er seinere gjentatt og forsterket gjennom den påfølgende melding våren 2007 (St.meld.nr.26 (2006-2007)). Miljøverndepartementet har gjennom et bestillingsbrev til berørte fylkeskommuner og kommuner våren 2007 fastsatt 10 nasjonale villreinområder og iverksatt regionale planprosesser etter plan- og bygningsloven for disse.

Med bakgrunn i rapporten fra ”Villrein og Samfunn” ble det våren 2005 tatt to ulike lokale initiativer for å få opprettet informasjons- og kompetansesentre for villrein som kan bidra til en effektiv gjennomføring av tilrådningene i rapporten og forslagene i stortingsmeldingen. På denne bakgrunn opprettet DN i 2006 Stiftelsen Norsk Villreinsenter. Stiftelsens hovedformål er å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjellene i Norge. Stiftelsen ledes av et felles styre

tverrfaglig villreinprosjekt under Norges Forskningsråds program Landskap i endring. Prosjektet gjorde bruk av en bredt sammensatt rådgivningsgruppe med representanter fra ulike forskningsmiljøer, ulike forvaltningsnivåer og en rekke ulike sektor- og brukerinteresser. Rådgivningsgruppa kom med klare og omforente tilrådninger som er samlet i NINA Temahefte 27: Villrein og Samfunn – en veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. I temaheftet skisseres 5 hovedpilarer som villreinforvaltningen må bygge på i framtida:

• Løfte villreinen fra ”menighet” til samfunn
• Sterkere fokus på arealforvaltningen
• Slutt på ”bit for bit” - forvaltningen
• Større sammenhengende leveområder for villrein
• Tilrettelegge for bærekraftig verdiskaping

Rådgivningsgruppa anbefalte blant annet en styrking av regionalt samarbeid, informasjon og veiledning i villreinforvaltningen. Det ble også foreslått opprettet ni nasjonale villreinområder og to europeiske villreinregioner, kombinert med en styrking av arealforvaltningen etter plan- og bygningsloven og økt fokus på kanalisering og styring av menneskelig ferdsel i villreinområdene.

Tilrådningene fra Villrein og Samfunn fikk en god politisk mottakelse, og de viktigste arealpolitiske grepene ble fulgt opp allerede våren 2005 i St.meld.

Helhetsperspektivet for sikring av villreinens leveområder er fundamentalt i
”Villrein og Samfunn”-rapporten.

Rapporten ”Villrein og Samfunn”ble overlevert til miljøvernminister Knut Arild Hareide i februar 2005.

 

En viktig prøvestein de nærmeste årene blir hva som kommer ut av de regionale planene som fram til 2012 skal lages for alle de ti nasjonale villreinområdene. Miljøverndepartementet sier i sitt bestillingsbrev til fylkeskommunene at hovedformålet med denne planleggingen er å komme fram til en langsiktig og helhetlig strategi for forvaltningen av prioriterte fjellområder som er spesielt viktige for villreinens framtid i Norge. Planene skal forene målene om lokal omstilling og utvikling med nasjonale mål om en helhetlig forvaltning av fjellområdene og sikring av villreinens leveområder. Videre er det spesielt pekt på at villrein representerer en ressurs og et fortrinn som kan bidra positivt ved stedsutvikling og verdiskaping lokalt.

Det er lagt stor vekt på å involvere kommunene og lokalbefolkningen aktivt i planarbeidet, samtidig som det er understreket at dette ikke skal være nye verneplaner. I noen områder har en tatt i bruk begrepet ”mulighetenes plan”, men det synes å være noe ulike oppfatninger mellom aktørene om hva som skal legges i dette. Det er valgt nokså ulike modeller for organisering av planarbeidet i de fire områdene som har kommet i gang, dette gjelder også hvilken plassering og rolle villreinnemnda og fylkesmennene har fått. Ingen av planprosessene har ennå kommet så langt at det er lagt fram konkrete planforslag med retningslinjer. Det gjenstår derfor å se om ulike måter å organisere prosesser og medvirkning på gir forskjellige resultater. Fra statens side er det gitt klart uttrykk for at kartene over villreinens leveområder som lages i regi av villreinsentrene skal være et viktig naturfaglig grunnlag for planarbeidet, men at den konkrete avgrensningen av de nasjonale villreinområdene og annen sonering av arealbruk skal være en del av avveiningene i den politiske planprosessen. I mange områder virker det imidlertid som om det så langt har vært brukt mye krefter på å diskutere selve kartgrunnlaget.

Prosjektet Villrein og Samfunn foreslo å utpeke to europeiske villreinregioner. Den viktigste begrunnelsen var at en på denne måten kan synliggjøre vårt internasjonale ansvar for de områder som huser de siste rester av opprin

en annen artikkel om forskningen. Det er lagt stor vekt på å involvere brukerne aktivt både i finansiering og styring av disse prosjektene, og interessante data presenteres fortløpende gjennom åpne innsynsløsninger på nett. Disse grepene har bidratt til å utvikle et felles eierskap til prosjektene, og vil forhåpentlig også gjøre det til resultatene når disse foreligger.

Status og utfordringer framover

Som det framgår ovenfor har det skjedd svært mye positivt innenfor villreinforvaltningen i løpet av de siste 25 år. Bestandsforvaltningen innenfor de fragmenterte leveområdene vi har igjen er stort sett under god kontroll, og både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap brukes aktivt i forvaltningen. Villreinens status har endret seg fra å være en jaktbar viltart blant mange andre til å bli en høgt prioritert art med stor politisk oppmerksomhet, som vi har erkjent vårt særskilte internasjonale ansvar for å ta vare på. En viktig del av denne erkjennelsen er at løsningen ligger i en god langsiktig forvaltning av leveområdene kombinert med bærekraftig høsting av bestandene. Jeg har ofte sagt at dersom vi ikke klarer å ta vare på en ressurs som er en så rotfestet del av både natur- og kulturarven i norske fjellbygder, og som har betydd så mye for utviklingen av vår sivilisasjon i hele Europa, er det vanskelig å skjønne hva vi skal være i stand til å bevare for ettertida. Men kampen om arealene er langt fra vunnet.

sikrer kvinner representasjon i tråd med likestillingslovens bestemmelser. I tillegg er det innført et mer hensiktsmessig regelverk om bestandsplaner for villrein.

Arbeidet med regionale planer for de nasjonale villreinområdene har forsterket behovet for forvaltningsrelevant kunnskap og god kartlegging og dokumentasjon av villreinens leveområder. Gjennom spesielle fagutredningsmidler stilt til disposisjon av Miljøverndepartementet har DN gitt de to villreinsentrene i oppdrag å gjennomføre en oppdatering og kvalitetssikring av det eksisterende kartmaterialet, samt en systematisering av ulike stedfesta registreringer som finnes. Arbeidet utføres gjennom ei nedsatt prosjektgruppe for hvert område, og i nær kontakt med ressurspersoner i kommunene. Kartprosjektene er nå fullført for Rondane – Sølnkletten, Hardangervidda og Setesdalsheiene, mens Forollhogna og Nordfjella er startet opp.

Utover på 2000-tallet har ny teknologi basert på GPS-sendere og satelittdata skapt helt andre muligheter for å dokumentere villreinens arealbruk og kvaliteten på leveområdene, og å analysere dette sammen med ulike naturgitte og menneskeskapte påvirkningsfaktorer, f. eks klima/snømengder og ulike former for forstyrrelser. Det gjennomføres nå slike prosjekter både i Langfjella og i Dovre – Rondane-regionen, noe som er nærmere omtalt i en annen artikkel om forskningen. Det er lagt stor vekt på å involvere brukerne

”En viktig prøvestein de nærmeste årene blir hva som kommer ut av de regionale planene som fram til 2012 skal lages for de ti nasjonale villreinområdene”. Foto: Arne Nyaas

 

villreinen er vår fremste kulturbærer i fjell-landskapet. Villreinen og Europas befolkning har en felles 30-40 000 år gammel historie. At vi i Norge – som de eneste europeere – nå kan bringe denne historien videre, er naturens eget kvalitetsstempel. Gjennom å sikre de arealer reinen har behov for, har vi bidratt til et fjell-landskap med mangfold, der vi ikke bare har tatt vare på villreinen som art, men også det brede spekter av økologiske og kulturelle prosesser som vi forbinder med villrein.

Så da velger jeg vel å være forsiktig optimist tross alt...

Bakgrunn

Når interessekonflikter skal avklares er det en fordel med en mest mulig felles virkelighetsoppfatning og kunnskapsgrunnlag. Etter mye intern krangling og forvaltning av villrein og fjell innså de fleste aktørene i Setesdalsheiene i 2006 betydningen av et bedre kunnskapsgrunnlag og mer likartet virkelighetsoppfatning. Totalt 25 villrein, hovedsakelig simler, ble i prosjektperioden fram til 2011 instrumentert med GPS-sendere som gir detaljert kunnskap om dyras bevegelser og atferd.

Økt motorferdsel i utmark og endringer i friluftslivet representerer økte belastninger i form av menneskelig ferdsel og forstyrrelser. Rådene fra Villrein og Samfunn var svært tydelige på at kommunene må føre en restriktiv praksis når det gjelder motorferdselen i villreinområder. Hva en eventuell ny lov om motorferdsel i utmark vil bringe er fortsatt ukjent. Når det gjelder mer tradisjonell ferdsel til fots og på ski, og såkalte nye ferdselsformer som kiting, terrengsykling og hundekjøring i fjellet, bør hovedstrategien fortsatt være informasjon, styring og kanalisering av ferdselen. Det er vel få som er enten for eller mot slike aktiviteter slik en kan få inntrykk av i media, spørsmålet er vel først og fremst hvor og når og i hvilket omfang aktivitetene drives. Gode løsninger på dette forutsetter en god dialog mellom villreininteressene og de ulike brukergruppene, og at det skapes en felles forståelse for villreinens behov og den kunnskap forvaltningstiltakene hviler på. Seminaret om villrein og ferdsel som ble arrangert på Norsk Villreinsenter Nord høsten 2009 kan forhåpentlig bidra til en positiv utvikling på dette området.

Sluttord

Skal vi så være optimister eller pessimister når det gjelder framtida til de siste villreinbestandene i sørnorske fjell? Jeg er faktisk usikker. Til tross for alt det positive som har skjedd de siste par tiårene innenfor både organisasjoner, forskning, forvaltning og nasjonal politikk har ikke truslene fra den moderne sivilisasjonen avtatt i styrke så langt. ”Villreinfjella – en europeisk arv, vårt felles ansvar” står det å lese øverst på nettstedet til Norsk Villreinsenter og Villreinrådet i Norge. En riktig og viktig påminnelse, men er både storsamfunn og lokalsamfunn villig til å ta konsekvensene? Og har vi evne og vilje til å løfte blikket nok til å ta inn over oss helheten og sammenhengene i naturen, slik det oppfordres til på baksida av rapporten fra Villrein og Samfunn? – ”Om du ikke bestiger fjellet får du ingen utsikt over dalen”.

Villrein og Samfunn sitt tilbakeblikk og status fra år 2030 avsluttes slik:

Nå i 2030 er det mange som forstår at villreinen er vår fremste kulturbærer i

blant annet kan gjenskape større og mer sammenhengende leveområder for villreinen. Dette forslaget er seinere fulgt opp og gitt tilslutning både av Regjeringen og Stortinget. I bestillingsbrevet til fylkeskommunene er det forutsatt at en formell etablering av de europeiske villreinregionene vil skje i regi av Miljøverndepartementet etter at de regionale planene for de nasjonale villreinområdene er vedtatt. Dette ble bekreftet under en stor nasjonal konferanse om planarbeidet på Kongsberg i desember 2009, der statssekretær Heidi Sørensen varslet at det blir en storstilt feiring av åpningen av de europeiske regionene i 2013.

Foruten truslene som er knyttet til omdisponering av arealer vil villreinen i framtida også møte andre og store utfordringer. Den største og viktigste av disse er nok de pågående klimaendringene. Et varmere klima med mer nedbør vil kunne redusere tilgjengeligheten av vinterbeiter gjennom mer snø og nedising av beiter. Dette vil i sin tur skape økt behov for at reinen kan trekke til alternative og mer snøfattige beiter, men det blir den ofte hindret fra på grunn av menneskeskapte barrierer. Klimaendringer vil også kunne påvirke sammensetning og kvalitet av vegetasjonen dyra skal beite på, og det må forventes større problemer med insektstress, sykdom og parasitter.

Også tiltak vi gjør for å redusere klimautslippene gjennom økt bruk av fornybar energi vil kunne påvirke reinens leveområder negativt. Her er det nok å nevne økt utnytting av eksisterende vannkraft og bygging av nye småkraftverk, behov for flere kraftoverføringslinjer og muligheter for vindkraftanlegg i villreinområdene. Den første planen for dette har faktisk allerede kommet sør i Setesdalsheiene. I tillegg til involvering i fylkeskommunal og kommunal arealplanlegging er det stort behov for å utvikle et godt samarbeid med sektorinteresser som energi og samferdsel. Dette er viktig i forhold til konsekvensvurderinger av nye tiltak, og ikke minst for å finne fram til og kunne realisere avbøtende tiltak i forhold til ”gamle synder”. Samarbeidet som er utviklet omkring de store GPS-prosjektene i seinere tid vil forhåpentlig være viktige bidrag til en slik utvikling.

Økt motorferdsel i utmark og endring

”Den som forvalter villreinen godt, forvalter også den samlede fjellnaturen godt. Kvalitetsprodukter som lever opp til dette, må synliggjøres for publikum gjennom tildeling av et sertifikat. Rådgivningsgruppa foreslår opprettelsen av kvalitetsstempelet ReinRosa”. (NINA Temahefte 27: Villrein & Samfunn, side 76).

 

også hatt regelmessige styremøter i prosjektperioden. Vår erfaring med en så omfattende medvirkningsprosess er god. Kraftselskap, Statnett og vegvesenet er i større grad blitt ansvarliggjort i forhold til hva inngrep i fjellet som anleggsveier, linjetraseer og reguleringsmagasinet betyr for villreinen. Det vil være mye lettere å akseptere krav om eventuelle tiltak etter at en har fått

Vest-Agder fikk et bredt interimstyre utarbeidet en prosjektskisse med klare mål for hvilke problemstillinger en ønsket svar på. Foruten lokal og regional offentlig forvaltning, villreinaktørene og grunneierne deltok også de viktigste «konfliktinteressene». Kraftselskapene, vegvesen og Statnett deltok med både ressurser og personer. Styringsgruppen har foruten å utarbeide prosjektskisse

sluttproduktet, NINA Rapport 694 ”Villreinens bruk av Setesdalsheiene”. Vi skal ikke her presentere resultater, men drøfte hvorvidt de mål som ble satt for prosjektet ble realisert. Dessuten tillater vi oss å gjøre oss noen tanker om den videre oppfølging.

Bred deltakelse

Etter initiativ fra Fylkesmannen i

Nådde vi målene med GPS-merking i Setesdalsområdene?

Av Tor Punsvik, viltforvalter Fylkesmannen i Vest-Agder og Per Øyvind Grimsby, Sira Kvina Kraftselskap og leder i styringsgruppa

Kart over Setesdalsområdene. Prosjektets fokusområder er inntegna som stipla, ovale sirkler: 1. Overgang fra Hardangervidda, 2. Hovdenområdet og overgang til SA, 3. Steinbuskaret og regulerte områder i tilknytning til Blåsjø; en mulig barriere mellom nord- og sør-området i SR, 4. Brokke-Suleskarvegen, 5. Bjørnevatnområdet og 6. Skogområdene/kalvingsområdene sør i SA. I tillegg har prosjektet hatt kalvingsområdene som et mer tematisk fokusområde. (Figur 1 i NINA Rapport 694: Villreinens bruk av Setesdalsheiene, side 14)

 

• mellom Blåsjø og Botsvatn og som binder sammen nord- og sørområdet i Setesdal Ryfylkeheiene.

• Hovden i Bykle, et potensielt viktig område for utveksling mellom de to Setesdalsområdene og hvor både utbyggings- og friluftsinteresser er meget sterke.
• Brokke-Suleskarveien som binder Sirdal og Valle sammen med mulig påvirkning av reinens trekk til og fra de sørlige deler av Setesdal Ryfylkeheiene.
• RV 45 ved Bjørnevatn, omfang og betydning av nord-sør trekk i Setesdal-Austhei.
• Kalvingsområdene i begge villrein-områdene.
• Randområdene, bruken av disse, med hovedfokus på bukkenes arealbruk.

Nådde vi målene?

Prosjektet har utvilsomt gitt mye nyttig kunnskap om villreinens arealbruk, især simlene som utgjorde brorparten av de

• .

• Hvem som skal forventes å ha oppfølgingsansvar.
• Aktuelle informasjonstiltak.
• Oppfølgende undersøkelser der ytterligere kunnskapsbehov blir avdekket.

Det ble også lagt vekt på at kunnskapen som frambringes gjennom prosjektet skal gjøres tilgjengelig for:

• Alle sentrale arealforvaltere og andre viktige brukergrupper i de to heiområdene.
• Den regionale planprosess som Miljøverndepartementet har i gangsatt for Nasjonale villreinområder.
• Forvaltere av de store verneområdene i Setesdal-Ryfylke.

Foruten å studere reinens generelle bruk av de to villreinområdene ble også 6 fokusområder pekt ut for mer dyptgående studier:

• Steinbuskaret, en smal passasje

medvirket til de resultater som foreligger.

Hvilke mål ble satt for prosjektet?

I prosjektplanen som ble vedtatt ved prosjektstart, sies det at sluttrapporten bør inneholde:

• Kunnskap om og reell dokumentasjon av reinens arealbruk og atferd.
• Kunnskap om effekter av fysiske inngrep og dokumentasjon av betydning for reinens områdebruk i Setesdalsheiene.
• Kunnskap om ferdsel og annen aktivitet av betydning for reinens områdebruk.
• Vurdering av potensielle effekter av utprøvde avbøtende tiltak (for eksempel fredningssoner, veistenging, kanalisering av ferdsel, løypelegging, jaktforvaltning m.m.).

Sluttrapporten gir i tillegg også

anbefalinger om:

• Samlet innsats for måloppnåelse, basert på brei kostnad/nytte analyse

“Vi har lært mye nytt, og fått bekreftet antagelser, om hvordan kombinasjon av menneskelige fysiske inngrep og ferdsel påvirker villreinen.” Foto: Per Øyvind Grimsby

 

 

dringer som bør følges opp med radioinstrumenterte villrein:

1. Bjørnevatnområdet på Setesdal Austhei. Her er det allerede vedtatt ytterligere hyttebygging i det området reinen passerer. Mer kunnskap om reinens atferd i området kan bidra til å minimere konfliktene ved ny utbygging. I tillegg er det viktig å tilrettelegge ferdsel i dette området slik at ikke reinens trekk forstyrres vesentlig. Overvåking av reinens trekk gjennom området bør fortsette i årene som kommer.

2. Da Blåsjømagasinet med sine 82 km² vannspeil ble fylt på slutten av åttitallet mistet reinen både viktige beiter og fikk brutt de tradisjonelle trekkpassasjene nord-sør og øst-vest. Den smale passasjen mellom Botsvatn og Blåsjø er undergitt strenge ferdselsrestriksjoner, men likevel har det vært svært liten trekkaktivitet av rein gjennom prosjektperioden. Det er særlig trekk sørover fra området i nord som har uteblitt, og det kan skyldes mye ferdsel på åpne anleggsveier i sommerhalvåret. Dessverre har også rein som ferdes vestover og kunne etablert nye trekk gjerne blitt offer for jegernes kuler. Så både gjennom å begrense ferdsel og styre jakta bedre kan forhåpentligvis reinens trekk gjennom området etableres igjen. Det hadde derfor vært flott om det lot seg gjøre å prøve ut tiltak i dette området, og se effekten på dyra.

Vi går spennende tider i møte!

av nittitallet og dermed er også det ”indre trykket” i bestanden til å ta i bruk mer marginale områder mindre.

Det var også et mål for prosjektet å se effekter av aktuelle avbøtende tiltak. Målet var nok overambisiøst, men samtidig viser resultatene at problemene ofte er sammensatte. Det ser vi eksempelvis når det gjelder de mangelfulle trekkene av dyr i områdene rundt det store Blåsjømagasinet. Men utprøving av avbøtende tiltak trenger sterk fokus i tida som kommer.

Det at så mange aktører har samarbeidet om prosjektet er et stort mål i seg sjøl, og under avsluttingsseminaret som ble holdt i desember 2011 ga alle deltakergruppene uttrykk for tilfredshet.

Med blikket framover

Prosjektet er avsluttet, og den oppnevnte styringsgruppa og NINA har avsluttet det oppdraget de ble gitt. Det ligger riktignok mye informasjon som fremdeles kan tolkes og bearbeides grundigere. Forvaltningen har fått mye kunnskap som skal innarbeides i arealplaner, og det er etablert nye samarbeidsflater mellom fjellaktørene.

For næringsaktørene og de som bruker fjellheimen er det viktig med kunnskapsbasert forvaltning. Prosjektet har i høyeste grad bidradd til det. For kraftselskapene vil denne type kunnskap være verdifull ved revisjon av konsesjoner. Dessuten vil konfliktene med villreininteressene kunne dempes i den aktiviteten som kreves for å vedlikeholde anleggsdeler i villreinens leveområde.

Men prosjektet har også synliggjort utfordringer og behov som det er naturlig å følge opp for villreinforvaltere. Fremdeles har et betydelig antall rein radiosendere montert, og det finnes allerede en del midler som kan settes inn i de nye delprosjekter som måtte prioriteres. I skrivende stund er stadig ikke nye villreinnemnder oppnevnt, og de vil naturligvis være en viktig aktør i disse valg. Nye prosjekter vil trolig være av mer avgrenset geografisk karakter, og dermed også inkludere langt færre aktører enn det avsluttede prosjektet.

Vi mener å se i hvert fall to klare utfordringer som bør følges opp med radioinstrumenterte villrein:

instrumenterte dyra. Ved å sammenstille en rekke ulike parametre knyttet til reinens arealbruk har NINA også framskaffet modeller som gir troverdig forklaring på hvor stor innflytelse ulike miljø- og forstyrrelsesforhold antas å ha for reinens atferd. Analysering av reinens arealbruk gjennom året har også gitt kart som viser arealenes verdi som ulike sesongbeiter. Om reinen på Setesdal Austhei har vi lært mye nytt. Det er markante sesongtrekkene mellom vinterbeiter i nord og kalvingsland og sommerbeiter i skogkledde områder i sør.

Vi har lært mye nytt, og fått bekreftet antagelser, om hvordan kombinasjon av menneskelige fysiske inngrep og ferdsel påvirker villreinen. Valg av fokusområder ved prosjektstart var fornuftig, og dyr ble bevisst merket for å besvare spørsmål om viktige flaskehalser som Bjørnevann, Hovdenområdet og Brokke-Suleskarveien mellom Setesdal og Sirdalen. Det er helt tydelig at reinen er under stress når riksvei og store hyttekonsentrasjoner skal passeres. Nord for Hovden i Bykle er åpenbart også trekkpassasjene mellom de to Setesdalområdene lite brukt, og ingen av de merkede simlene har passert riksveien i den femårige prosjektperioden, sjøl om de ofte var i nærheten. Det er trolig trafikken på veien som skremmer. Brokke-Suleskarveien synes også å ha betydelig påvirkning på både reinens trekk og bruk av nærområdene som i utgangspunktet er beiteland av god kvalitet.

Den kunnskap om reinens arealbruk som prosjektet har framskaffet har løpende blitt gjort tilgjengelig for arbeidet med regionalplan for Setesdalsområdet, og 18 kommuner i 5 fylker inngår i denne såkalte Heiplanen. Denne kunnskap har utvilsomt vært av stor verdi for planarbeidet.

Bruken av randområdene i sør og vest på Setesdal Ryfylke har vi ikke lært så mye om, og det skyldes to forhold. For det første er det bukkene som i første rekke bruker disse randområdene, og kun to bukker er instrumentert og det i siste halvdel av prosjektperioden. Dessuten er bestanden i området sør for det store Blåsjømagasinet langt mindre enn før reduksjonsavskytningen på slutten av nittitallet og dermed er også det

 

 

 

 

 

Livet byr på mange tilfeldigheter. En fisketur til Songa på Hardangervidda med nærkontakt med en av Hardangerviddas mange villreinflokker og en tommestokk ble mitt villreinfaglige bakteppe. Gjennom biologistudiet ved Zoologisk institutt, Universitet i Oslo (UiO) ble jeg «fanget inn» i et pattedyrmiljø med to sentrale biologer Ivar Mysterud og Eivind Østbye der skogen og fjellet var dominerende arenaer.

Etter at studiets førsteavdeling var gjennomført kom min Professor Arne Semb-Johansson med spørsmål om jeg hadde bestemt meg for et passende dyr som kunne egne seg for en hovedoppgave. Det hadde jeg ikke og han ba meg velge type dyr ved å anskueliggjøre størrelsen med en tommestokk. Jeg endte opp med en størrelse som oversteg tommestokkens lengde. Villrein havnet i denne lengdekatego

rien. På dette tidspunkt (1963) hadde villreinstammen i Snøhetta øket langt utover det mange antok var vinterbeitenes, det vil si lavbeitenes, bæreevne. Utviklingen var et produkt av en konflikt mellom lokalforvaltningen og grunneierne som mente reinstammen i 1950 årene var i ferd med å bli for stor og forvaltningen ved Landbruksdepartementet som var av motsatt oppfatning (Jordhøy, 2001).

Villreinforskning - et tilbakeblikk

Av Eigil Reimers, Institutt for

Biovitenskap, Universitetet i Oslo

Artikkelen er et noe omredigert kapittel trykket i 50-års jubileumsskrift for
Ottadalsområdet: «Reinheimen og Breheimen. Frå pil og boge til lasso og gevær». Villreinutvalet for Ottadalsområdet. Redaktør Per Jordhøy, Snøhetta Forlag a.s.

Ottadalsområdet ble reetablert som villreinområde i 1964. 50-årsjubileet ble markert på Sota Sæter i Skjåk i juni i fjor. Blant de spesielt innbudte var Eigil Reimers. Foto: Arne Nyaas

 

rådet. (Jeg hadde jobben med merkingen som foregikk på lasteplanet og under transport; en krevende og spennende jobb for en som lett blir sjøsyk). Disse dyrene fikk nyte friheten i 3 år før jakt ble igangsatt høsten 1967 både i Nord og Syd Ottadalsområdet; sistnevnte hadde fått etablert en bestand med utgangspunkt i rein som befant seg i området og som var kjøpt fri fra tamreinlaget. Fra jakten sikret jeg kjever og slaktevekter for sammenligning med Snøhettareinen. Fra nedslaktingen av Trio tamreinen var jeg på plass på Sota seter og sikret meg kjever og slaktevekter fra et stort antall Triorein.

Med dette som datagrunnlag fikk jeg aldersbestemt den reinen vi hadde kjever og slaktevekter fra og innlevert min hovedoppgave (Reimers, 1968b) som ble starten på mitt mangeårige arbeid med villrein og tamrein i Sør Norge men også på Svalbard, Grønland, Alaska, Finland, Island, Canada og nå senest på Sør Georgia.

Ottdalsreinen; En suksesshistorie - store vekter, tidlig kjønnsmodning, høy tilvekst og tidlig kalving

Villreinen i Ottadalsområdet viste seg på mange måter å avvike fra reinen i Snøhetta. Ikke bare veide dyrene der mer, de bar større gevir, der var færre gevirløse simler, de kalvet tidligere og

I samarbeid med amanuensis Øivind Nordby ved UiO utviklet vi en helt ny metode for aldersbestemmelse der vi kan lese åringssoner i tennene (Reimers, 1968a; Reimers & Nordby, 1968). Metoden tillot en presis aldersbestemmelse av villrein; en metode som senere også er anvendt på andre pattedyr, spesielt hjort og elg.

Samtidig etablerte jeg kjevens lengde, eller hvis deler av kjeven manglet diastemalengden (avstanden mellom hjørnetann og første premolar) som ny metode for å fastslå de generelle miljøforholdene som ventelig påvirker reinens kondisjon og vekst (Reimers, 1968a; 1972). Metoden inngår i en metodepakke for bestemmelse av hjortedyrs vekst, utvikling og kondisjon (Langvatn et al., 1977).

Ottadalen; fra tamrein til villrein

Med dette verktøyet ble det mulig og sette opp kondisjonskurver for Snøhettareinen korrigert for alder og kjønn. Men, jeg manglet data fra andre og sammenlignbare bestander av rein der miljøforholdene ikke var endret som følge av overbeiting. Det var på dette tidspunkt avviklingen av Trio tamreinlag AL skjedde. Til sammen ble 402 kalver og åringer kjøpt opp fra tamreinlaget, påsatt øremerker og transportert med lastebil til utsetting-stedene i Rånå og Brøstdalen i Nord Ottadalsom

Statens viltundersøkelser var på dette tidspunkt engasjert som faginstans for å utrede reinens kondisjon og dens beiter. Høsten 1963 fikk jeg en forespørsel fra lederen dr. philos. Yngvar Hagen om å fullføre et villreinprosjekt igangsatt høsten 1963 med biolog Hans Haagenrud som ansvarshavende. Det dreiet seg om et prosjekt med innsamling av kjever og slaktevekter fra reinsjakten i årene 1963-65 med målsetting å vurdere om Snøhettareinen var preget av underernæring og små vekter som følge av overbeiting av særlig vinterbeitene. Det passet som hånd i hanske med et hovedfagsprosjekt ved UiO og i samråd med Hagen og Semb Johansson utarbeidet jeg et arbeidsdokument som involverte grunneiere, kommuner og Landbruksdepartementet.

To personer kom til å spille en sentral rolle i dette arbeidet og som nøkkelpersoner i forvaltningen av Snøhetta reinstammen og senere også reinstammen i Ottadalsområdet. Olaf Heitkøtter var fjelloppsynsmann i Lesja og Øystein Mølmen med jobb i flyvåpenet var en aktiv villreinkjenner. Deres innsats for å motivere jegere og forvaltning for kjeveprosjektet var uvurderlig.

Aldersbestemmelse og kondisjonsmåling

Med velvillig assistanse fra jegere og grunneiere samlet Haagenrud og jeg inn vel 1000 underkjever og 800 slaktevekter fra villrein felt under høstjakten i årene 1963-65. På dette tidspunkt hadde vi ingen aldersbestemmelsesmetode som tillot en mer presis aldersgruppering enn det vi kunne se på grunnlag av tannutvikling/tannskifte: kalv, åring og 2 ½ år og eldre. Dernest var slaktevektene, ofte bare tippet, mitt eneste mål på reinens kondisjon. Jeg mente jeg også trengte et annet mål som ikke bare beskrev øyeblikkets kondisjonstilstand, men som også kunne gi meg et hint om reinens vekst- og kondisjonsforhold tilbake i tid. Kjeven og kjevens lengde ga denne muligheten. Slaktevekt gir kondisjonen der og da, mens kjevelengden reflekterer oppvekstforholdene i hele perioden kjeven er i vekst og det viste seg å være til 6-7 årsalderen for bukkene og 3 års alderen for simlene.

 

villreinen i Nord- Ottadalsområdet hadde øket sine slaktevekter med 57 – 64 % (bukker 1½ og 2½ år) og 44 % (voksne simler 3½ år og eldre) sammenlignet med Trioreinens slaktevekter avviklingshøsten 1964. Forklaringen på de lave Trio-vektene syntes best forklart ved at tamreinen i månedene før det lyktes gjeterne å samle reinen ble drevet meget hardt og at det var kontinuerlig stress i denne tiden som straffet deres kondisjon (Reimers, 1972).

Vi har fulgt kondisjonsutviklingen i Ottadalsområdet fra jaktstart i 1967 med noen avbrudd frem til 1989 (Reimers et al., 2005). Fra maksimumsvekter i de første jaktårene er kondisjonen målt ved slaktevekter hos kalver og åringsdyr noe redusert. Årsaken er trolig knyttet til jaktstress og en smule endring i reinens fryktatferd.

Den mulige og sannsynlige sammenhengen mellom stress og reinens vekter og kondisjon førte til at jeg endret fokus fra den tradisjonelle vinterbeiteforklaringen til reinens vekstforhold sommerstid (Reimers, 1980). Betydningen av aktivitetsendringer som følge av insektstress (Hagemoen & Reimers, 2002), jaktstress (Reimers & Kolle, 1991) og turisttrafikk (Reimers et al., 2000) viser hvilken kondisjonsreduserende effekt disse forstyrrelsene kan få for reinen.

Med disse dramatiske konsekvensene av vekt ble det nå viktig å finne en forklaringsmodell på hva som avgjorde vekst og endelig kroppsvekt hos rein. Tradisjonell forklaring har til alle tider

simlekalv som når den kritiske lavere vektgrensen og bedekkes, blir drektige og føder kalv overstiger neppe 15 %.

Men tidspunktet for paring og dermed kalving synes også å henge sammen med simlenes vektutvikling. Jo større vekter på høsten jo tidligere kalver simlene. Denne sammenhengen påviste vi for første gang i Ottadalen og Snøhetta (Holthe, 1972; Reimers, 1997; Flydal & Reimers, 2002b).

Gevirløse eller kollete simler

Fra undersøkelsene i Snøhetta og andre villreinområder i Sør Norge fant vi en viss andel (rundt 5 %) gevirløse simler (såkalte kollete), et fenomen vi bare unntaksvis har registrert i Ottadalsomådet (Reimers, 1993). På Svalbard ligger prosenten kollete simler også rundt 5 % bortsett fra i ett område: Reinsdyrflya nordvest på Spitsbergen der prosenten vedvarende ligger på rundt 50 % (Reimers, 1993; Jacobsen et al., 1998). Vi vet fortsatt ikke hva årsaken til dette avviket beror på, men antar at forklaringen har en ernæringsmessig komponent.

Villrein, stress og livshistorie-

konsekvenser

I forbindelse med avviklingen av Trio tamreinlag var jeg til stede under nedslaktingen av tamreinen ved Sota seter og sikret meg kjever og slaktevekter fra Trioreinen. I 1967 ble det åpnet jakt på den tidligere Trio-reinen både i Nord- og Syd-Ottadalsområdet og med assistanse av det nyopprettede og samarbeidende villreinutvalget, fikk jeg samlet kjever og slaktevekter fra felte rein i de to områdene. Det viste seg meget overraskende at den nå frislepte villreinen i Nord- Ottadalsområdet

det så ut som kalvetilveksten var større. Det var all grunn til å fordype seg i disse forskjellene og søke en mulig felles årsak.

Reinen i Ottadalsområdet viste seg å veie 30-100 % mer enn reinen i Snøhettafeltet, på Hardangervidda, i Rondane og i Setesdal-Ryfylke. Voksne simler 3 år og eldre veide rundt 40 kg sammenlignet med rundt 30 kg i de andre nevnte områdene (Reimers, 1983a; Reimers et al., 1983). Forskjellene i bukkeslaktevekter var større, men det er simlevektene som er interessante i denne sammenheng ettersom det er simlene som føder kalver. Det viste seg at nærmere 100 % av simlene 1 år og eldre i Ottadalsområdet var drektige i mars-april vs. 80-95 % i de andre områdene. Men ikke nok med det, noen av simlekalvene i Ottadalen ble drektige første levehøsten og fødte kalv som åringssimler; et forhold som trolig skyldtes kalvenes vekter og kondisjon som tillot paring og bedekning (Reimers, 1983b). Det betød jo en vesentlig økning av kalvetilveksten i dette området.

Det ble derfor både viktig og spennende å fastslå sammenhengen mellom simlenes vekter og drektighet. Det viste seg at den kritiske vektgrensen for drektighet var 21 kg slaktevekt. Under 21 kg ingen paring, men med økende vekt over 21 kg var det en klar og kjapt stigende sammenheng (Reimers, 1983b). Dette var åpenbart en lavere kritisk vektgrense som gjaldt rein i alle områder. Senere har det vist seg at enkelte rein også i Forollhogna og i Norefjell-Reinsjøfjell (som også er etterkommere av tamrein) bedekkes som kalver og føder kalv som åringer. Andel simlekalv som når den kritiske lavere

 

sommerstid tar vi en avstikker til Svalbard for å registrere hva Svalbardreinen får ut av en situasjon med meget marginale vinterbeiter, brukbare men ikke overdådige sommerbeiter, men med fravær av stressende faktorer fastlandsreinen er utsatt for som parasitterende insekter (hudbrems og svelgbrems) og rovvilt (bortsett fra at isbjørn i enkelte tilfeller dreper en og annen rein) (Kastnes, 1979; Reimers, 1980). Mennesker er heller ikke noe fryktskapende element. Her ønsket vi å måle betydningen av et miljø uten stressende faktorer for reinens vekst. Våre målinger av Svalbardreinens frykt og fluktatferd og vaktsomhetsatferd viser at dyrene bruker all tid på beiting og ligging/drøvtygging og liten eller ingen tid på annen virksomhet (Reimers et al., 2009; Reimers et al., 2011a). Resultatet av denne ustressede livsførselen er rask vekst om sommeren, store vekter og store mengder fett lagret i gode tider for bruk i magre tider som også her er vinteren (Reimers et al., 1982). Selv etter ekstremvintre og sult ned mot overlevelsesgrense maktet de dyrene som overlevet vinteren ikke bare å kompensere vinterens vekttap men også legge opp nye store fettreserver. Miljøfaktorene sommerstid synes følgelig å være av kritisk betydning for reinens vekst og størrelse tilsvarende situasjonen med Trioreinen og senere den frittlevende villreinen i Ottadalen.

Det sentrale spørsmålet

Så tilbake til et stadig mer presserende spørsmål. Hva er årsaken til at villrein i Snøhetta, Rondane, Hardangervidda og Setesdal-Ryfylke ikke når opp i kroppsvekter som de vi finner i Ottadalen, Forollhogna og Norefjell-Reinsjøfjell? Forskjeller i vinterbeiter og eksisterende lavforekomster gir ingen tilfredsstillende forklaring; det gjør heller ikke forskjeller i kvalitet og kvantitet av sommerbeitene. En interessant og inntil nylig lite påaktet forklaring knytter seg til en kombinasjon av atferd og genetikk. Våre tidligere, gjennom flere år og i flere områder, registreringer av villreinens frykt- og fluktatferd hadde dokumentert store bestandsforskjeller i fryktadferd. Reinen i Ottadalen, Forollhogna og Norefjell-Reinsjøfjell viste liten grad av skyhet overfor mennesker i motsetning til reinen i

Ottadalsdyrene hadde i begynnelsen av juni. Men nå er insektsesongen med mygg og særlig reinbrems og fotturister like om hjørnet. Og når insektsesongen ebber ut i august er plantekvaliteten på retur. Samtidig gjør jegerne seg klar til å overta der insektene slapp.

Grunnlaget for tidlig kalving legges den foregående sommer. Rask vektøkning og tunge simler gir tidlig brunst og paring og dermed tidligere kalving. Prisen for tidlig kalving er stort vekttap som følge av den meget energikrevende melkeproduksjonen og som bare velkondisjonerte simler kan bære. Gevinsten er imidlertid full utnyttelse av det tidlige, næringsrike vårbeitet, og resultatet er store høstvekter for både kalv og simle.

Ettersom reinens vekttap er moderat selv i områder med sterk overbeiting, viser det at veksthastighet og endelig kroppsstørrelse i hovedsak er bestemt av beitesituasjonen sommerstid. Maksimum veksthastighet sommerstid på rundt 400 g/dag (totalvekt) er målt i fôringseksperimenter med tamrein og i villreinområdene Ottadalen, Forollhogna og Norefjell-Reinsjøfjell (Reimers, 1983a). Dette burde føre til fornyet fokusering på sommersituasjonen, som omfatter beitenes kvalitet og kvantitet generelt og i særlig grad insektstress og andre forstyrrelser (mennesker) i de ulike villreinområdene. Gode sommerbeitekvaliteter er av begrenset verdi for reinen hvis insekter, turister og jegere tvinger dem til å innta betrakterens rolle.

Vinterbeiter er viktige for forsyningen av små men livsnødvendige mengder energi og proteiner, men de vil alltid være utilstrekkelige til å møte reinens næringskrav i denne årstiden. Vinterbeitene bør derfor vurderes som vente/oppholds-områder for dyrene inntil sommerbeitene igjen er tilgjengelige. Det ligger trolig en tilpasningsgevinst i ikke å innbitt streve for å opprettholde sine vekter i en periode som fremfor alt kjennetegnes av beitemessig smalhans både i kvalitet og kvantitet. I den kampen blir reinen i de aller fleste tilfeller tapere.

En rask tur innom Svalbardreinen

For å illustrere betydning av beitero

of Alaska og arbeidene vi gjennomførte der (Luick et al., 1971) vært skeptisk til denne forklaringsmodellen. Vinteren er en knallhard øvelse for reinen med kulde og matmangel. Kroppen settes i en slags hvilemodus i vinterhalvåret med en dominerende strategi - overleve. All energikrevende virksomhet som vekst, fettlagring, gevirvekst etc. ville være det glade vanvidd å legge til vinterhalvåret og være livstruende. Derimot ville sommeren med overflod av tilgjengelig beite være tiden for slik virksomhet. Det er da også i denne årstiden at reinen bevilger seg disse godene.

Sommerbeiter vs. vinterbeiter

For å teste denne hypotesen om sommerbeitenes betydning gjennomførte vi en sammenlignende studie i områder med henholdsvis gode vinterbeiter (Ottadalen), spesielt gode vinterbeiter (Rondane) og sterkt nedslitte vinterbeiter på Hardangervidda (Reimers et al., 1983; Reimers, 1996). Rein i alle de tre områder tapte vekt gjennom vinteren, men vekttapet var lite selv på Hardangervidda med sterkt nedslitte vinterbeiter. I Ottadalen kalver reinen i første halvdel av mai lenge før vår og sommerbeitene våkner til liv og de kalvetunge simlene har redusert sine slaktevekter fra 38 kg før kalving til rundt 25 kg i begynnelsen av juni; et vekttap på 13 kg tilsvarende 34 % av vekten før kalving. I Rondane og på Hardangervidda kalver simlene i siste halvdel av mai med kortere tid til grøntvekstene spirer. De slipper unna med et mindre slaktevekttap på 5-6 kg. Når så grøntvekstene spirer er Ottadalskalvene 4-5 uker gamle og i ferd med å fullføre utviklingen av vomfunksjonen. I raskt økende tempo stiger inntaket av planter, samtidig som kalvene blir mindre avhengig av melk. Dette betyr at simlene igjen kan konsentrere seg om å bygge opp de tapte kroppsreservene. I Rondane og på Hardangervidda lever kalvene på dette tidspunkt fortsatt av melk, og simlenes melkeproduksjon er på topp. Stadig større deler av vår- og sommerbeitene kommer i produksjon uten at hverken kalvene eller simlene kan nyttiggjøre seg dem for vekst eller oppbygging av reserver. Først mot slutten av juni har simler og kalver i Rondane og på Hardangervidda nådd den samme grad av utvikling som

 

Blefjell. Villreinen her er etterkommere av Hardangervidda villrein som over en 40 års periode har vært påvirket av omfattende turisttrafikk (Reimers et al., 2010; Reimers et al., 2011b) og som har lagt seg til en atferd med kortere frykt- og fluktavstander enn Hardangervidda-reinen.

En mulig sammenheng?

Avslutningsvis: I et nylig publisert arbeid (Reimers et al., 2013b) viser vi en sannsynlig sammenheng mellom genetisk avstamning, aktivitetsmønster og kroppsvekt hos villrein i 2 områder: Rondane uten påviselig påvirkning av tamreingener og Norefjell-Reinsjøfjell med en genetisk profil svært nær tradisjonell tamrein.

Med GPS-halsbånd på simler i de to områdene kunne vi måle reinens bevegelsesmønster hvert 40. minutt over 2 år. Noe forenklet: Vi fant at reinens bevegelsesmønster i de to områdene var det samme i vinterperio

sterkere innslag av tamreingener, som i områdene Norefjell-Reinsjøfjell, Ottadalen og Forollhogna, viste både en langt mer dempet frykt-, flukt- og vaktsomhetsatferd enn villrein med liten innblanding av tamreingener (Rondane og Snøhetta) med Hardangervidda-rein i en mellomstilling. Overraskelsen knyttet seg til at intens jakt fra 1955 i Forollhogna, 1967 i Ottadalen og 1992 i Norefjell-Reinsjøfjell åpenbart bare i liten grad har endret på reinens fryktatferd. Vi snakker her om årlig felling i størrelsesorden tilsvarende 30 % av vinterstammen som vi forventet skulle resultert i rask økning i deres fryktatferd. Et annet interessant poeng var den rekordlave frykt- og vaksomhetsatferden reinen i Norefjell-Reinsjøfjell viste; et forhold vi antar er et resultat av kontinuerlig og omfattende påvirkning av ferdsel i det turistmessig sterkt utbygde området. Slik tilpasning (habituering) til mennesker har vi også påvist hos villreinen i

områdene Rondane, Snøhetta og delvis også Hardangervidda. Genetiske studier (Røed et al., 2008; Røed et al., 2011) viste klare forskjeller mellom tamreinbestander og bestander av villrein. I 2005 fikk jeg sjansen via en raus bevilgning fra Norges Forskningsråd til å gjøre en sammenlignende studie av fryktatferd og vaktsomhetsatferd og senere knytte disse resultatene sammen med genetiske studier (Reimers et al., 2012). Vår studie viste at villreinen i Ottadalen, Forollhogna og Norefjell-Reinsjøfjell var karakterisert med sterke tamreingener til forskjell fra reinen i Rondane og Snøhetta og delvis også på Hardangervidda. Hardangervidda-reinen hadde et innslag av tamreingener som røper en tidligere sammenblanding med tamrein før, under og etter andre verdenskrig (Reimers et al., 2012; Reimers et al., 2013a). Det overaskende var at vi fant en sammenheng mellom styrken av tamreingener og atferd. Villrein med

 

rapporterte.

Reinens hørselskapasitet

Innledningsvis målte vi reinens hørselskapasitet for å registrere hvor godt dyrene hørte støy, sus og knitring fra høyspentledninger og ellers annen støy fra menneskelig virksomhet (Flydal et al., 2001). Reinen viste seg å ha en bedre hørselskapasitet i de høyere frekvenser og noe svakere i de lavere frekvensene sammenlignet med menneskets øre. Reinen hører meget godt alle typer støy mennesker og anlegg kan skape.

De parallelle 132 og 300 kV ledningene Aursjøen-Vågåmo

Dernest gjerdet vi inn 4 hegn under de to høyspentlinjene (132 og 300 kV) mellom Lesja og Vågåmo; 2 hegn under linjene og 2 kontrollhegn i god avstand fra linjene for å registrere om rein viste forskjellig atferd i de 4 hegnene (Flydal et al., 2009). I to forsøk med tamrein; 12 åringssimler fra Kautokeino og 12 åringssimler fra Vågå tamreinlag ble simlene fordelt på de 4 hegnene med 3 simler i hvert av hegnene i de to forsøkene. Vågåtamreinen viste noe større aktivitet enn Kautokeino-reinen i de 4 hegnene, men det var ingen forskjell på aktiviteten i hegnene under høyspentledningene og i kontrollhegnene. Sterk vind med kraftig støy fra linjene hadde heller ingen effekt på atferden. Konklusjonen på dette eksperimentet med tamrein var ingen observerbar atferdsendring som følge av kraftlinjer.

Oppgraderingen av 66 kV til 132 kV Framruste - Vågåmo

Intet er mer kjærkomment i vitenskap enn klart formulerte og testbare hypoteser. Denne muligheten oppstod i forbindelse med at 66 kV linjen mellom Framruste i Skjåk over Honnsjøen og Finndalen til Vågåmo ble rustet opp til 132 kV. Vår undersøkelse omfattet en registrering av reinens lavbeiter i 2003 under og på begge sider av 66 kV kraftlinjen bygget i 1965 før den i 2004 ble oppgradert til 132 kV; sammenholdt med vintertellinger av reinbestanden fra og med 1974 til og med 2008 (Reimers et al., 2007; Reimers, 2009).

Våre lavregistreringer viste at områdene nord for, under og syd for 66 kV

som vassdragsreguleringer, veitrafikk, hytter, høyspentledninger etc? Vi har ingen egne undersøkelser i Ottadalsområdene å referere til bortsett fra to arbeider med fokus på kraftlinjer.

Kraftlinjer: vi bryr oss, men bryr reinen seg?

Kraftlinjer er neppe det vakreste man kan oppleve i høyfjellet og de fleste av oss ønsket oss et ledningsfritt høyfjell så lenge fraværet av dem ikke begrenser de mange tilvante gleder elektrisiteten gir oss. Mange har også tatt på seg kraftlinjeansvar på villreinens vegne, og de mer ekstreme blant oss har prediket unnvikelsesatferd og bestandsreduksjoner i kjølvannet av linjebygging i villreinområdene. Og fasiten, villreinen selv, har av forståelige grunner ikke tilkjennegitt noen mening om kraftlinjer. La meg som utgangspunkt gjette meg frem til en mening om reinens syn på og opplevelse av en kraftlinje og stille spørsmålet: Hvorfor skulle reinen ha noen ”mening” om en slik konstruksjon? Trolig bare hvis linjen påvirket deres atferd og derigjennom overlevelse og reproduksjon, nøkkelbegrep i artens overlevelse. I en anleggsfase vil reinen trolig vise unnvikende atferd først og fremst som følge av anleggsvirksomheten med mennesker og maskiner. Men etter at linjen står der og menneskene er borte, er det da noen grunn til angstatferd? Neppe, master og linjer som i en første fase kanskje fremstår som fremmedelementer, glir sannsynligvis inn som uprovoserende elementer i et for øvrig svært mangfoldspreget miljø.

Usikkerhet og uenighet i fagmiljøene i spørsmålet om kraftlinjers betydning for villreinen utløste et forskningsprosjekt i 1997-2000,”REIN-prosjektet” under Norges forskningsråds EFFEKT-program med målsetting å skaffe data til en faglig vurdering av spørsmålet. Prosjektet var et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetet for miljø og biovitenskap (den gang Norges landbrukshøgskole, NLH) og Universitetet i Oslo (UiO). Jeg presenterer her en kortfattet konklusjon fra UiOs del av prosjektet (Flydal et al., 2001; Flydal & Reimers, 2002a; Reimers, 2005; Flydal et al., 2009); resultater og konklusjon som er sterkt avvikende fra det NINA

den (november-april), juni og i oktober. I perioden mai, sommer (juli og frem til reinsjakt 20. august) og i reinsjakten i august og september som omfatter den perioden av året hvor reinen feter seg opp for vinteren, vandret Rondane-reinen henholdsvis 2.2, 1.8 and 2.1 ganger mer per 40. minutt enn Norefjell-reinen. På basis av bevegelsesmønsteret var vi i stand til å beregne samlet tid reinen beitet og lå/drøvtygget gjennom hver periode og dermed var vi i stand til å estimere årlig energibudsjett for simler i de to områdene. Forskning innebærer ofte overraskende resultater. Vi forventet at Rondanereinen gjennom sin langt større energikrevende aktivitet i vår- og sommerhalvåret og generelt høyere vaktsomhetsnivå (nervøst forhold til sine omgivelser er energikrevende) ville straffes vektmessig og at vi her hadde forklaringen på Rondane-reinens lavere vekter. Så enkelt var det imidlertid ikke. Mindre kroppsvekt betyr mindre energiforbruk som for Rondane-simlene oppveies av høyere energiforbruk ved høyere aktivitetsnivå. Lavere aktivitetsnivå og dermed lavere energiforbruk hos Norefjell-simlene oppveies imidlertid av deres større kroppsvekter som det koster mer energi å frakte rundt i fjellet. Vi kan snu det hele rundt. Reinen i Norefjell, Ottadalen og Forollhogna lever med sine dominerende tamreingener en meget tilbakelent og ustresset tilværelse som i fravær av rovdyr tillater dem å optimalisere stoffskiftet (maks energi inn; minimum energi ut). Resultatet er store vekter, tidlig kjønnsmodning, høy reproduksjon pluss andre livsgevinster jeg har vist til tidligere. Reinen i Rondane, Snøhetta og de øvrige områdene med ingen eller liten innflytelse av tamreingener opprettholder en villreinatferd preget av nervøs årvåkenhet og lange frykt- og fluktreaksjoner som alle er energikrevende og som motvirker store kroppsvekter og dermed de livsstrategi-gevinstene villrein med tamreingener bevilger seg.

Vi har vist at villreinens aktivitets- og energibudsjett kan påvirkes av trafikk (fotturisme, skiturisme og snøscootertrafikk) i fjellet (Reimers et al., 2003; Reimers & Colman, 2006). Men hva med andre menneskelige virksomheter

 

 

å sikre en bærekraftig forvaltning av Europas siste villreinfjell. En meget lesverdig publikasjon!

Avslutning

Det villreinarbeid jeg påbegynte i 1964 i Snøhetta og i forbindelsen med avviklingen av Trio tamreinlag AL og etableringen av villreinstammene i Nord og Syd Ottadalsområdet var starten på en rekke forskningsprosjekter der reinen i Ottadalsområdet har hatt en sentral plass. Mange av de tema jeg har vært innom i dette kapitlet er popularisert i boken ”Villreinens verden” (Reimers, 1989) og i tidsskriftet ”Villreinen” (se litteraturlisten). Jeg retter en varm takk til Villreinutvalget for Ottadalsområdet og Skjåk Allmenning for tilrettelegging og omfattende assistanse i forbindelse med de ulike forskningsprosjektene.

Villreinstammen og det ville og vakre Ottadalsområdet ble tidlig foreslått vernet gjennom et forslag ført i pennen av Ø. Mølmen, O. Heitkøtter, S. Tengesdal, O. Brøste, S. Ensby og E. Reimers (Reimers et al., 1975). Området fikk i 2006 status som Reinheimen Nasjonalpark.

ring av linjeutstyr vinteren 2003-2004. Verken trafikken i området denne vinteren, anleggsarbeidene i 2005 eller den nye linjen som erstattet den gamle linjen har hindret reinen i å utnytte vinterbeitene syd for linjen i anleggsåret eller de påfølgende årene 2006-2012. Hypotesen om høyspentlinjen som trekkhinder for villreinen har følgelig ikke støtte i empirien.

Villrein & Samfunn (ViSa)

Det hersker vel neppe uenighet om at den norske villreinen fortjener en sterk nasjonal verdiforankring og en helhetlig forvaltningsstrategi som sikrer villreinen i uoverskuelig fremtid som art, opplevelsesverdi og høstingsressurs. Uenighet oppstår når hensynet til villreinen overskygger virksomhet som ansees nødvendig for at levende bygdesamfunn skal kunne utvikle seg. I perioden 2003-2004 ble jeg med i en rådgivningsgruppe bestående av 32 personer med ulik fagbakgrunn og interessetilknytning. Gruppen ble ledet av professor Reidar Andersen som på mesterlig vis inspirerte deltagerne til dialog og høyt-tenkning fremfor debatt fra skyttergraver. Rådgivningsgruppen forfattet et omforent temahefte (Andersen & Hustad, 2004) med gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget og med tilrådninger om hvilke konkrete grep som kan og bør gjennomføres for

linjen var sterkt beitet og at reinen tydeligvis ikke har hatt problemer med å oppholde seg nær linjen eller krysse under linjen. Våre lavregistreringer støttes også av de mangeårige flokkregistreringene som Villreinutvalget har foretatt.

Antall dyr som krysset 66 kV linjen i de 18 årene Villreinutvalget har registreringer har variert fra 96 til 2000 med et gjennomsnitt på 1256 dyr ± 648 dyr (standardavvik). Det betyr at i disse 18 årene har et gjennomsnitt på 61% (± 30) av totalstammen i Nord Ottadalsområdet passert under 66 kV linjen. I de 4 årene som har passert etter oppgradering til 132 kV i 2004 har i gjennomsnitt 72 % av reinstammen passert under linjen og beitet på Liafjelltangen. I følge villreinutvalget og Knut Granum ankommer simle- og ungdyrflokkene og bukkeflokkene vinterbeitene i Liafjelltangen syd for kraftlinjen i desember-januar og blir der gjennom vinteren. Simlene forlater områdene i mars-april i sitt trekk mot kalvingsområdene i nord. Bukkeflokkene blir ofte værende i området gjennom den påfølgende sommeren før de igjen krysser under linjen for å gjenforenes med fostringsflokkene før brunsten starter i august.

Oppgradering av 66 kV linjen til 132 kV skjedde sommeren 2004 med fremkjø

 

 

 

 

 

Fra bestand til landskap

Hovedfokus for forskningen var lenge rettet mot forholdet mellom bestandenes størrelse, dyras mattilgang og effektene som matbegrensning har på vekst, reproduksjon og overlevelse. Kunnskap om disse forholdene er helt grunnleggende for bestandsforvaltningen. Over tid har fokus for forskningen endret seg med forvaltningens behov, samtidig som at forskningstrender internasjonalt også har vært førende for hvilke tema vi har vært opptatt av her i Norge.

Fra midten av 1980-tallet fikk for eksempel betydningen av tekniske inngrep og forstyrrelser stadig større oppmerksomhet, og vi fikk bedre dokumentasjon på hvordan tekniske inngrep og menneskelig ferdsel påvirker reinsdyras arealbruk. Forskningen på

dette temaet ble radikalt endret da vi fikk tilgang til såkalte GPS-sendere. Ved hjelp av ny teknologi kunne vi plutselig dokumentere reinens vandringer og arealbruk med ekstrem nøyaktighet, døgnet rundt og i all slags vær.

Parallelt med at vi fikk GPS-sendere har det også skjedd en rasende utvikling på IT-siden. Vi har for eksempel fått tilgang til datamaskiner som ingen drømte om for 10 år siden. Minst like viktig er det at vi har fått tilgang til svært store arealdekkende datasett. I løpet av noen få år har det blitt mulig å sette sammen data som beskriver reinens bevegelser med kart som viser beiteforhold, snømengde, avstand til ulike inngrep, stier og hytter. Trolig har vi bare sett begynnelsen på denne utviklingen. På forskningssiden har vi måttet bruke mye tid på å lage metod

er for hvordan vi kan analysere slike datasett. Hvordan kan vi for eksempel dokumentere at lineære inngrep er barrierer for reinens naturlige vandringer eller måle lavmengden i fjellet fra satellittbilder? Vi har også måttet bygge infrastruktur for å forvalte så store datamengder effektivt og trygt.

Det var mye enklere før. På 1980-tallet besto villreinforvaltningen av en grønn, liten og relativt lykkelig familie som samlet seg rundt jaktinteressene. I løpet av de siste åra har dette blitt en langt større familie, og villreinforvaltning berører i dag en lang rekke ulike samfunnsaktører og sektorinteresser som har ulike og motstridende mål. Behovet for større deltagelse fra andre samfunnsaktører og et økt tverrsektorielt miljøansvar er ikke noe som er spesielt for villrein. Det er et generelt fenomen

Villreinforskning, radiosendere og røde lamper

Av Olav Strand og Roy Andersen,

Norsk institutt for naturforskning (NINA) Foto: Arne Nyaas, Villreinen

I mange år har vi vært priviligert og har jobbet med en art som har fasinert oss gjennom hele livet. Fasinasjonen for villreinen har ikke blitt mindre i løpet av disse åra. Desto mer vi har sett og lært, desto mer fasinert har vi blitt av den utrolige historien som villreinen levendegjør.

 

begynnelsen av 1980- tallet. I Knutshø er ikke nedgangen i slaktevekter så tydelig, men her har kalveproduksjonen målt som kalver per 100 simler/ungdyr i juli, gått ned betydelig. Dette i motsetning til Setesdal Ryfylke. Der ser vi at både slaktevekter og kalveproduksjon har reagert positivt på at tettheten i denne villreinbestanden ble redusert planmessig for å øke kondisjonen. I Forollhogna og Knutshø har det ikke vært endringer i bestandenes størrelse som skulle tilsi at konkurransen om beitene har økt. Vi kan allikevel ikke se bort fra at mattilgang kan være en viktig faktor i Knutshø. Her viser nemlig GPS- prosjektet at reinsdyra gjennom store deler av året bruker et beskjedent areal i Oppdal og Folldal. Ferdsel og tilgang til et utstrakt vegnett om sommeren er en rimelig forklaring på at dyra bruker så små områder. Tilsvarende har GPS-merkeprosjektet på Hardangervidda vist at denne villreinstammen bruker en svært beskjeden del av totalarealet gjennom sommersesongen. Statistiske modeller viser at det er en nær sammenheng mellom utbredelsen av merka stier på Hardangervidda og reinsdyras tilhold i de mest uforstyrra områdene sør for Kvenna. På Hardangervidda har reinsdyras kondisjon (slaktevekter i august og september) stort sett vært uforandret på tross av at bestandsstørrelsen ble kraftig redusert for 10-15 år siden.

Datasettene som samles inn i overvåkningsprogrammet, kan sammenlignes med ei lystavle der negativ utvikling etter hvert vil få lamper til å blinke rødt. Vi vet ikke med sikkerhet hvor følsomt dette systemet er og hvor fort vi kommer til å oppdage negative tendenser. Det som imidlertid synes klart, er at vi etter snart 30 år med overvåkning ser at det er en del lamper som lyser rødt. Det gjelder både Forollhogna og Knutshø, men muligens også på Hardangervidda. Helt sentrale spørsmål i denne sammenhengen er om vi har kunnskap nok til å forklare utviklingen vi dokumenterer. Dessuten spør vi oss om forvaltningen kan tilpasses på en slik måte at en kan bedre forholdene, og sist men ikke minst om vi har gode nok data til å møte framtidas utfordringer.

Arealene

med det tverrfaglige samarbeidet, og at brukerne av kunnskapen var involvert fra før prosjektet ble igangsatt til etter at det ble avsluttet.

Det gjenstår å se hvordan forvaltningen lykkes med å bygge videre på kunnskapen som ble produsert, og om det lykkes å beholde en aktiv arena for dialog og samarbeid etter at forskningsarbeidet avsluttes. Når en setter forskningen inn i slike sammenhenger, kan en noen ganger se at dette fremmer nye samarbeidsløsninger. Vi har over tid blitt både mer oppmerksomme på og opptatt av denne rollen.

Røde lamper

En del av datainnsamlingen som ble foretatt gjennom ulike forskningsprosjekter på 1980-tallet ble i 1990 videreført i et nasjonalt overvåkningsprogram for hjortevilt. NINA har hatt ansvaret for gjennomføringen av programmet som finansieres av Miljødirektoratet. Villreinen er en del av programmet, og vi registrerer årlig kalvetilvekst i juli og strukturen i bestandene etter jakt. I tillegg samles det årlig inn tannmateriale for aldersbestemmelse, underkjever og slaktevekter fra felte dyr i sju utvalgte villreinområdet (Setesdal Ryfylke, Hardangervidda, Rondane sør og nord, Snøhetta, Knutshø og Forollhogna). I tillegg gjennomføres det hvert år en telling i Reindalen på Svalbard. Overvåkningsprogrammet og dataene som samles inn derfra, brukes aktivt i bestandsforvaltningen og ved fastsettingen av årlige fellingskvoter. Dataene fra programmet har også vært svært viktig for det vitenskapelige arbeidet med villrein.

På begynnelsen av 1980-tallet utmerket flere av villreinstammene seg med å være i svært god kondisjon. Dyrene i disse bestandene hadde store slaktevekter og simlene produserte mye kalv. Kalvetellingene i juli viste ofte en kalveandel på 60/100 simler og ungdyr i disse områdene. Den systematiske oppfølgingen av overvåkningsprogrammet har gjort at vi etter hvert kan dokumentere endringer fra ett år til ett annet, og også mer langsiktige trender i disse tidsrekkene. Vi ser nå en del bekymringsverdige tendenser i disse dataseriene. I Forollhogna har slaktevektene gått ned med 20 % siden begynnelsen av 1980- tallet. I Knutshø er ikke nedgangen i slaktevekter så

som skyldes at fokus er skiftet fra jakt og bestands-forvaltning til målsetning om forvaltning av landskap og økosystemer. Mye av denne utviklingen skyldes presset på leveområdene, og erkjennelsen av at en god bestandsforvaltning på ingen måte er nok for å bevare villrein eller andre klauvdyr for den del. Men villreinen er spesiell. Den er et natur- og kulturhistorisk ikon som vi har privilegiet å bevare. Det byr på store utfordringer når ulike samfunnsinteresser skal samarbeide om noe slikt, og finne felles målsetninger som kan sikre bevaring av en såpass arealkrevende art som villrein.

Forskningen på villrein og samarbeidet som vi har sett mellom ulike fjellaktører i prosjekter hvor en har fokusert på villreinens arealbruk, har hatt en positiv effekt i så måte. Det har blitt etablert et bedre kunnskapsgrunnlag som deles av flere og det er etablert møteplasser hvor aktørene kan treffes. Mye av dette arbeidet har vært gjort i tilknytning til prosessene med å lage regionale arealplaner for villreinfjella.

Landskap og samfunn

Forskningens forståelse av egen rolle, og samhandlingen mellom forskning og brukere av kunnskapen, har endret seg mye når vi ser tilbake til begynnelsen på 1960-tallet. Også dette er et resultat av endringer i samfunnet for øvrig og det mer generelle natursynet vi har. Både forvaltningen og forskernes syn på kunnskap og bruk av kunnskap var nok mer hierarkisk og instrumentell tidligere. I alle fall blant naturforskere. Men her har samfunnsforskningen og framveksten av tverrfaglig samarbeid mellom natur- og samfunnsforskere betydd mye. Dette uttrykkes kanskje best ved å betrakte økosystem og samfunn som en helhet. Dette ble blant annet gjort på Snøhetta i forbindelse med forskningen som ble gjennomført der og som resulterte i «Horisont Snøhetta». I dette prosjektet ble det etablert et tett samarbeid mellom brukere av kunnskapen og forskere fra ulike forskningstradisjoner, og det ble jobbet med både kvantitative og kvalitative metoder. Dette var noe nytt og satte oss forskerne i stand til å formulere råd til forvaltningen innen en rekke områder. Dette kunne umulig vært gjort uten at vi først lyktes både med det tverrfaglige samarbeidet, og at

 

Snøheim ble gjenåpnet.

Poenget er at det i dag er svært tvilsomt om vi kommer til å ha 23 villreinområder i framtida. Kanskje er det allerede slik at Setesdal Ryfylke, Hardangervidda og Nordfjella er seks enheter, mens vi i Rondane og Snøhetta allerede snakker om fem adskilte delbestander. Utbyggingen som har skapt denne situasjonen, har skjedd i løpet av de siste 50 åra og det er grunn til å forvente at reinsdyra vil komme til å miste viktige beiteareal og vandringsmuligheter også i framtida.

Fokusområder og store planer

Gjennom de ulike GPS- merkeprosjektene har vi gjenkjent en rekke områder som vandringsområder der det i større eller mindre grad er konflikter mellom nærings- og utbyggingsinteresser og hensynet til villreinen. Vi har anbefalt at forvaltningen betrakter disse områdene som såkalte fokusområder, og at en om mulig bruker erfaringer fra adaptive forvaltningsmodeller for å legge til rette for en bærekraftig utvikling. I de fleste fokusområdene finnes det som regel ett eller flere tyngre tekniske inngrep. De typiske fokusområdene ligger derfor ofte utenom verneområdene, og vil i stor grad bli forvaltet etter plan- og bygningsloven. For de 10 nasjonale villreinområdene er det framforhandlet og vedtatt regionale planer som skal ivareta villreinhensyn. Men disse planene er ikke juridisk bindende, og innholdet må derfor forankres i kommuneplaner om de skal ha verdi. Dette viser seg ofte vanskelig å få til, men kommunenes arealplaner vil uansett måtte bli svært viktige verktøy for bevaringen og restaureringen av gjenværende vandringskorridorer.

En spennende mulighet her ligger i noen av anbefalingene fra Rådgivingsgruppa «Villrein & Samfunn» og i resultatene fra «Horisont Snøhetta». Her prøver en å se potensialet for bred verdiskaping og næringsutvikling sammen med mulighetene for tilrettelegging og avbøtende tiltak i viktige vandringsområder. Et regjeringsoppnevnt utvalg la fram en rapport som omhandlet behovet og potensialet for bred verdiskaping i tilknytning til villreinfjella våren 2015. Hva dette vil føre til gjenstår å se. Dersom muligheten for at verdiskaping brukes aktivt for å

de er det på grunn av at stopp- og parkeringsforbudet langs en viktig del av vegstrekningen har en positiv effekt. Lenger nord i Rondane er turisttrafikken den beste forklaringen på at det ikke lenger er en utveksling mellom midtområdet og Rondane nord. I Snøhetta har vi den samme problematikken i vestenden av Aursjøen. Utbyggingen av Auravassdraget førte til at de gamle trekkvegene mellom Snøhetta øst og vest forsvant. Framføring av veg førte seinere til en betydelig hyttebygging vest av Aursjøen og Torbuhalsen, og er i dag et meget avgrenset og sårbart potensielt trekkområde mellom Snøhetta øst og vest. Lenger øst i Snøhetta har forvaltningen betydelige utfordringer med å legge til rette for villreinens trekkmuligheter inn på Hjerkinnplatået. Her er det blant annet satt opp buss inn til Snøheim for å avbøte presset på dette området etter at DNT- hytta ved

oppstykking av villreinens leveområder. Setesdal Ryfylke har for tiden ikke en sammenhengende bestand etter utbyggingen av magasinene Blåsjø og Svartevann. Tilsvarende ser vi at Rv7 har skapt et stort ingenmannsland og en nærmest fullstendig barriere nord på Hardangervidda. Det er først etter at det ble bygd en tunell på Bergensbanen vest for Finse at reinsdyr fra Nordfjella har tatt i bruk dette arealet. Også Nordfjellabestanden er delt i to ved Geitryggen. Veg, merka stier og neddemte trekkruter har bidratt til det. Den samme situasjonen finner vi i Rondane. Veger som går på tvers av fjellet og som er åpne om sommeren, har redusert reinsdyras trekkmuligheter med omtrent 60 prosent. Vegen over Ringebufjellet er vinteråpen, og reinsdyr fra Rondane sør har krysset denne vegen og har vandret nordover enkelte vintre de siste åra. Kan hen

 

stort potensial for å være både effektiv og relevant sammenlignet med de tradisjonelle fagrapportene som har vært den dominerende formidlingsformen så langt.

Disse velsigna, men “fordømte” radiosenderne!

Vi vet i dag at klimaet kommer til å endre seg. Hvor mye avhenger av våre politikeres evne og vilje til å lykkes med å utforme en effektiv klimapolitikk. Klimamodellene sier at vi kan forvente mildere vintre og større nedbørsmengder. Reinens eneste forsvar mot slikt er å vandre til alternative beiteområder. Kombinasjonen av klimaendringer og økt fragmentering av leveområdene er dårlige nyheter for villreinen. Det viktige spørsmålet er i hvilken grad politikere og forvaltning er beredt til å møte denne framtida og om vi innen forskningen klarer å skaffe kunnskapen de trenger.

Framtidsperspektivene krever økt samarbeid mellom ulike aktører for å innarbeide effektive avbøtende tiltak dersom villreinens vandringsmuligheter skal bevares eller forberedes. Vi trenger også bedre verktøy for å kunne vurdere effekten av slike tiltak. GPS-merkeprosjektene har gitt oss et godt grunnlag, og vi utvikler nå datadrevne KU- verktøy som gjør det mulig å anslå forventa effekter av avbøtende tiltak.

Virkelig effektive tiltak vil kreve store økonomiske ressurser og det er lett å se at slike løsninger må finnes på tvers

Det er for eksempel stor forskjell på hva som er riktig formidlingsform til villreinutvalg, fylkesmannens miljøvernavdeling, fylkeskommunens næringsavdeling, plankontoret i en kommune eller saksbehandlere hos NVE. Noen har behov og interesse for store og grundige fagrapporter som kan tjene som referanser for seinere arbeid, andre trenger langt mer kortfattet og grafisk informasjon. Utvidelsen av villreinfamilien og et større tverrsektorielt engasjement i bevaringen av villreinens leveområder fordrer derfor mer tilrettelagt og skreddersydd formidling.

Teknologisk utvikling har gitt mange nye, spennende og dels ubenytta muligheter for formidling. I årene som kommer vil nok dette bli særlig viktig når det gjelder formidling innenfor tema som berører villreinarealene og arealforvaltningen. For eksempel så har en ofte behov for å dele geografisk informasjon og skape forståelse for fenomen som opptrer over stor geografisk skala. Grafiske verktøy og digitale formidlingsplattformer er godt egna for slik formidling og vi kommer med stor sannsynlighet til å få se en utvikling der aktørene i forvaltningen kommer til å samarbeide ikke bare om utvikling av kunnskap på tvers av sektorer, men også om formidling og tilrettelegging av kunnskap. Formidlingsmulighetene som ligger i internett og interaktive løsninger har helt klart et stort potensial for å være både effek

skape potensial for bevaring og aktiv tilrettelegging i fokusområdene, er dette et meget spennende perspektiv som også viser hvor langt en faktisk har kommet i forsøket på å integrere villreinforvaltningen i en større del av samfunnet.

Deling av kunnskap

I løpet av de siste åra har vi arbeidet systematisk med såkalte dialogprosesser, hvor brukere har kommet sammen i felles fora der vi har utviklet prosjektplaner og styrt FoU-prosjekter. Her har vi lært av hverandre på tvers av organisasjoner, fagdisipliner og sektorinteresser. Vår erfaring med styringsgruppene og dialogene der er udelt positive, og vi mener at disse gruppene har bidratt til at forskningen både har blitt mer relevant og at eierskapet til forskning og resultater har blitt sterkere. Mest mulig felles virkelighetsoppfatning, eierskap til felles prosjektdata og bedre personlig kjennskap til øvrige aktører er viktige nøkkelord.

De som har deltatt i prosjektsamarbeidet og i dialogprosessene, representerer ulike organisasjoner. Effekten av formidlingen avhenger derfor av hva deltagerne i styringsgruppene har med seg hjem til sin organisasjon. Det som formidles må også være av en slik karakter at det faktisk kan brukes i den enkeltes organisasjon. Det er derfor et behov for tilrettelagte produkter som passer inn i arbeidsform og arbeidskultur hos de som skal bruke kunnskapen. Det er for eksempel stor forskjell på

 

 

krav til presisjon på data og kunnskap. Det er all mulig grunn til å tro at dette kommer til å øke i framtida. Det er derfor bekymringsfullt at innholdet i føre var-prinsippet nærmest ser ut til å ha blitt snudd på hodet i løpet av de siste åra og at bevisbyrden for effekter på naturmiljøet i økende grad legges på miljøet. I dag er miljøforvaltningen avhengig av dataene som de velsigna GPS- senderne gir når hensynet til miljø og samfunn skal balanseres. Selv om vi i dag har mye erfaring med radiomerking og at vi kan dokumentere at dyr meget sjelden skades, så er det allikevel slik at dyr kan og vil komme til skade når vi skal drive med slik aktivitet over tid. Vi skal derfor være oppmerksomme på faren for at miljøforvaltningen presses til å bli avhengige av å ha tilgang til disse «fordømte» radiosenderne på kontinuerlig basis.

andre sektorer som har større økonomiske muskler. Konkrete eksempler er mer miljøvennlige og driftssikre veger med tuneller i viktige vandringsområder. Også kommende revisjoner av konsesjonsvilkårene for kraftindustrien kan ha potensial for innføring av miljøforberedende tiltak.

Vi trenger også kunnskap om hvordan tilrettelegging og avbøtende tiltak virker. Vi har i dag forventninger om at tilrettelegging og styring av ferdsel i randområder kan ha en skjermende effekt på andre og mer sårbare områder. Men er det slik, og hvordan vil en økt næringsmessig utnyttelse av verneområdene påvirke villreinens leveområder? Oppfølging av handlingsprogrammene i de regionale planene og følgeforskning knyttet til et framtidig program på verdiskaping vil forhåpentligvis gi svar på det.

Villreinen jaktes, og jakt er i fravær av rovdyr den absolutt dominerende dødelighetsfaktoren i villreinstammene. Langtidsvirkningene av jakt er noe vi må fokusere på de neste årene. Det samme gjelder bestandseffektene av tapte beitearealer og blokkerte vandringsruter. Tettere oppfølging av de radiomerka reinsdyra og bruk av nye radiosendere vil bli viktige virkemidler for å øke kunnskapen om disse forholdene.

Samfunnets behov for fleksible og presise forvaltningsløsninger setter store krav til presisjon på data og kunnskap. Det er all mulig grunn til å tro at dette

 

 

Helhetlig forvaltning av villreinfjella gjennom regionale planer?

Av Marianne Singsaas,

Norsk Villreinsenter Sør

Et fragmentert fjellandskap

Fjellområdene våre krysser ofte både kommune- og fylkesgrenser. I tillegg forvaltes ulike aspekter ved naturreressursene ofte av ulike myndigheter og reguleres gjennom flere ulike lover og institusjoner. Forvaltningen av fjellområdene har derfor blitt beskrevet som en ”regimenes slagmark” (Skjeggedal T., 2001; Skjeggedal, Arnesen, Markusen, Saglie, & Thingstad, 2001), og som ”kampen om arealene” (Winge, 2013), hvor ulike sektormyndigheter kjemper om ressursene.

Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealutvikling og arealdisponering i Norge (2007) og Riksrevisjonens oppfølginger av denne, viser at arealutviklingen i fjellområdene ikke er i tråd med de nasjonale målene. Rapporten konkluderer med at dagens arealbruk og -disponering ikke ligger på et bærekraftig nivå, og at de nasjonale interessene ikke blir ivaretatt i tilstrekkelig grad.

Flere har pekt på den fragmenterte og sektoriserte forvaltningen som det største hinderet for en bærekraftig arealplanlegging. En stor utfordring for forvaltningen ligger i å finne arenaer hvor ulike aktører med ulike interesser og ressurser kan samarbeide om felles løsninger (Singsaas 2016). Riksrevisjonen peker spesielt på det overordnede samordningsansvaret Klima- og Miljødepartementet har i arbeidet for å sikre en bærekraftig arealforvaltning.

Behov for en helhetlig arealforvaltning

Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel for naturforvaltningen, siden mange trusler mot biologisk mangfold er arealrelaterte. Plan- og bygningslovens § 3-1 slår fast at:

”Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område sees i sammenheng gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige, regionale og kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten”.

Arealplanleggingen er i hovedprinsipp delegert til kommunene, og underlagt lokalpolitisk styring. Fokus i kommuneplanlegging har tradisjonelt vært planlegging for vekst og utbygging i lokalsamfunnene (Falleth & Stokke 2001). Arealplanleggingen har imidlertid også blitt sett på av nasjonale myndigheter som et viktig redskap for å virkeliggjøre miljøpolitiske målsetninger. Da regional planlegging, eller fylkesplanlegging som det het den gang, ble opprettet i plan-og bygningsloven i 1973, var begrunnelsen at man skulle legge til rette for samordning mellom sektorer, områder og kommuner. Higdem (2012, p. 105) beskriver regional planlegging som ”å løse planleggingsoppgaver som krever samarbeid og samordning over kommunegrensene med mål om å legge til rette for felles handling”.

Regionale planer

I 2007 initierte Miljøverndepartementet regionale planprosesser i 11 fjellområder med villrein. Planene skulle ”forene målene om lokal omstilling og utvikling med nasjonale mål om en helhetlig forvaltning av fjellområdene og sikring av villreinens leveområder (s. 1-2)”. Den regionale plansatsningen i fjellområdene kan sees som et motsvar til fragmenteringen og sektoriseringen av utmarksforvaltningen. Men det er også unntak: Mens enkelte sektorlover er fullt ut integrert i plansystemet, slik som veiloven, gjelder andre forvaltningssystemer parallelt med, eller ved siden av, plansystemet, f.eks. energisektoren. Dette gir opphav til en rekke koordineringsproblemer og konflikter, både horisontalt på tvers av forvaltningssektorer og vertikalt mellom statlige, regionale og lokale beslutningsnivåer. Dette gjelder også for de regionale planene: I både Setesdal og Nordfjella har planlegging av vann- og vindkraftverk foregått parallellt med de regionale planprosessene. Resultatet er flere godkjente vann- og vindkraftutbygginger innenfor nasjonalt villreinområde, noe som kan svekke regional plan som arena for avveininger rundt og samordning av bruk og vern i villreinfjellene.

Regional planlegging sine svakheter til tross, for villreininteressene har disse planene medført et stort løft, idet man virkelig har tatt steget inn på den politiske agandaen. En god oppfølging av disse planene er derfor i villreinforvaltningens interesse. I motsetning til verneplaner, skal regionale planer

I januar 2016 forsvarte Marianne Singsaas, daglig leder for Norsk Villreinsenter Sør, sin doktorgrad med tittelen: “Regional planlegging som redskap for helhetlig arealforvaltning av fjellområdene”. Med utgangspunkt i planprosessen i Rondane har Singsaas studert de regionale planene som redskap for samordning mellom de ulike brukerinteressene i fjellområdene.

 

 

takt mellom de ulike aktørene, selve samarbeidsarenaen forsvinner. I tillegg, som forskningsprosjekt mangler de merkeprosjektene en formell kobling til det politiske beslutningssystemet: Steget mellom kunnskap og handling blir derfor langt.

Regionale planers handlingsprogram på den andre siden, er en del av det offentlige beslutningssystemet, men er sårbare på grunn av manglende prioritering, ressurser og til dels innhold. De mangler også tydelige samarbeidspunkter med sektorlovverk, som energi, som gjelder parallellt med plan- og bygningloven, mens disse er en integrert del av GPS-merkeprosjektene.

Det er derfor mye som taler for et utstrakt samarbeid mellom GPS-merkeprosjektene og de regionale planenes handlingsprogrammer framover. En slik sammenkobling vil være i begges interesse, og ikke minst, det viktigste: i villreinens interesse.

Litteratur

Falleth, E.I., Hoffmann, J., & Winge, N. (2014). Forenkling av utmarksforvaltningen. Rapport fra faggruppe oppnevnt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Falleth; E.I. og Hovik, S. (2013): Regional planlegging i villreinens rike i Setesdalsheiene. Utmark –tidsskrift for utmarksforvaltning, nr.2 3013

Higdem, U. (2012). Regional planlegging. I

Aarsæther, N., Falleth, E.I., Nyseth, T. & Kristiansen, R. Utfordringer for norsk planlegging. Kunnskap. Bærekraft. Demokrati. Oslo: Cappelen Damm Høyskoleforlaget.

Miljøverndepartementet. (2007, 12. april). Fylkesdelplaner for bruk og vern av prioriterte fjellområder – fastsetting av nasjonale villreinområder. Brev til fylkeskommunene. Oslo, Norge: Statsråden, Det Kongelige Miljøverndepartement.

Riksrevisjonen. (2007). Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Oslo: Riksrevisjonen.

Singsaas, Marianne (2016). Regional planlegging som redskap for bærekraftig arealforvaltning i villreinfjellene. Doktorgradsavhandling. Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, Ås

Skjeggedal, T., Arnesen, T., Markusen, G., Saglie, I.L., & Thingstad, P.G. (2001). Regimenes slagmark. Om arealutnytting og forvaltningsregimer i LNF-områder. Steinkjer: Nord-Trøndelagsforskning.

Strand, O., Flemsæter, F., Gundersen, V. og Rønningen, K. (2013). Horisont Snøhetta. NINA Temahefte 51. Trondheim

Winge, N. K. (2013). Kampen om arealene. Rettslige styringsmidler for en helhetlig utmarksforvaltning. Oslo: Universitetsforlaget.

rulleres hvert 4. år. Dette betyr at de regionale planene ikke er satt i stein, men er ment en kontinuerlig prosess. Dette understrekes av de obligatoriske handlingsprogrammene, som skal rulleres årlig. Disse er ment som de regionale planenes “motor”, og en arena hvor ulike interesser i villreinfjellene prøves mot hverandre og avveies. Det er derfor med bekymring flere påpeker den lave prioriteringen av handlingsprogrammene så langt. Det er fylkeskommunene som har ansvar for oppfølging, men villreinforvaltningen har også et stort ansvar i å involvere seg i forvaltningen av den viktigste ressursen fra villreinens synspunkt: leveområdene.

Veien videre

Flere forskningsprosjekter, blant annet Falleth og Hovik (2013) sine studier av Setesdalsområdet, viser at samarbeid over tid bygger tillit mellom partene. Dette vil styrke planlegging som grunnlag for samordning og felles handling. I Setesdalsområdet peker de også på den sentrale rollen GPS-merkeprosjektene har hatt i å dempe konfliktene rundt antall og utbredelse av villrein. I Snøhetta har et GPS-merkeprosjektet dannet utgangspunkt for utvikling av et større tverrfaglig forskningsprosjekt hvor prosjektinnhold og rammer for prosjektet ble utviklet gjennom dialogseminarer med en svært bredt sammensatt brukergruppe og finansiert av en rekke ulike aktører, offenlige og private. Forskergruppen hevder at ”prosesser for å utvikle felles kunnskap blant aktørene kommer inn som et viktig felles grunnlag for beslutninger og verdivalg” (Strand 2013, s.68).

GPS-merkeprosjektene har vært svært viktige kunnskapsleverandører inn i de regionale planene, men er også brede kunnskapsbyggende prosjekter som har fått en sentral status i villreinforvaltningen. Man kan defor si at det i dag eksisterer to arenaer for samarbeid i villreinfjella: GPS-merkeprosjektene og de regionale planene med tilhørende handlingsprogrammer. GPS-prosjektene er sårbare fordi de er avhengige av fortsatte bevilgninger til merking. Avslutningen av merkeprosjektet i Setesdal Austhei viser med tydelighet utfordringene man står overfor når “forskerene forsvinner”: Med forskerne forsvinner også grunnlaget for kontakt mellom de ulike aktørene, selve

 

 

“På oppdrag fra mange ulike oppdragsgivere starter Norsk institutt for naturforskning (NINA) i disse dager merking av villrein i Nordfjella, Setesdalsheiene og på Hardangervidda. Merking av én rein gjør det mulig å følge hele flokker, og målet er å hente inn verdifull kunnskap om villreinens livsbetingelser.

Den brede oppslutningen om prosjektene er unik i og med at både vegmyndigheter, naturforvaltning, grunneiere, kommuner, fylkeskommuner, turistforeninger og kraftregulanter står bak prosjektet.

Får viktig kunnskap

– Forskningen skal gi svar på en rekke viktige problemstillinger. På Hardangervidda har det lenge vært utfordringer med å tilpasse antall dyr som skytes under jakta med veksten i bestanden. For mange dyr på vidda i forhold til tilgjengelig mat kan føre til at reinen sulter. Forvaltningen ønsker derfor en bedre oversikt over bestanden, blant annet for å kunne teste forbedrende tiltak, forklarer Olav Strand, seniorforsker i NINA.

Villreinstammen på Hardangervidda har i årevis bare brukt en liten del av det historiske villreinområdet. For

skerne mistenker at dette kan ha sammenheng med menneskelig ferdsel og aktivitet i området som skremmer og forstyrrer dyra.

– Merkedataene gir oss også mulighet til å studere hvordan menneskers aktivitet påvirker livet til villreinen, fortsetter han.

Holder vintervei åpen

GPS-dataene som samles inn på Hardangervidda brukes også til å kunne holde Riksveg 7 åpen for biltrafikk på vinteren, med så lite påvirkning av villreinens naturlige vandringer som mulig. De gir i tillegg forskerne mulighet til å studere tiltak som kan redusere negativ påvirkning av villrein, fra for eksempel vei, vassdragsregulering og oppgradering av kraftverkdammer.

– I Nordfjella er det særlig viktig å radiomerke nå i vinter, siden radiosenderne som har vært i drift der, er tomme for strøm. Normalt har senderne en levetid på tre år, og fjelloppsynet har nå samlet inn alle gamle radiosendere i området, forklarer Strand.

Skal gi bedre liv for villrein

I Setesdalen er det også viktig å få merket nye dyr nå i vinter. I dette området har tre ulike prosjektgrupper

med deltagelse fra svært mange interessegrupper gått sammen for å finne tiltak som kan bedre reinsdyras leveforhold.

– Det er særlig viktig i dette fjellområdet, som fra naturens side har lite beiteressurser vinterstid, og hvor vannkraftutbygging har hatt store negative effekter på reinsdyras beite og vandringsmuligheter. Data fra GPS-merkeprosjektene har vært uvurderlige for å dokumentere disse effektene og er fortsatt viktige for at brukerne av fjellet sammen skal finne tiltak som sikrer villreinen et godt og naturlig liv, forteller Roy Andersen, som er overingeniør i NINA.”

Forollhogna og Reinheimen-Breheimen

Av de større villreinområdene i Sør-Norge i dag er det bare Forollhogna og Reinheimen-Breheimen (tidligere Otttadalsområdet) som ikke har radiomerkede dyr. Men, rettighetshaverne i Forollhogna har diskutert denne muligheten. Etter at området ble vernet i 2001 har turisttrafikken tatt seg kraftig opp sentralt i området, på aksen Såttåhaugen-Synnerdalen. Rettighetshavere med grunn øst for denne aksen har de senere årene registrert langt færre fellinger på sine områder enn tilfellet var før vernet kom. For om mulig å få svar på hvorfor, har Dalsbygda fremmet forslag om radiomer

 

 

 

 

Miljøkvalitetsnormer er hjemlet i Lov om naturmangfold §13, der det heter at Kongen kan fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet, bl.a. om forekomsten av en art eller utbredelsen eller økologisk tilstand av en naturtype. Dersom kvaliteten som er fastsatt i normen ikke er nådd, eller det er fare for dette, skal det utarbeides en tiltaksplan i samråd med andre berørte sektormyndigheter. Lovhjemmelen er hittil bare benyttet èn gang gjennom fastsetting av Kvalitetsnorm for ville bestander av atlantisk laks, jf. Forskrift 20.09.2013.

Politiske føringer

I Stortingsmeldinga om naturmangfold som ble lagt fram like før jul i 2015 (Natur i livet), står det at “Kunnskapsgrunnlaget om villreinens levevilkår er godt, men det er uenighet om effekten av den samlede belastningen av ulike tiltak i villreinens leveområder. For å konkretisere og operasjonalisere

forvaltningsmålet og kunne vise hvilke tiltak som påvirker villreinen positivt eller negativt, vil regjeringen vurdere om det skal utvikles en kvalitetsnorm for villrein. Oppfølgingen av en kvalitetsnorm vil i så fall bidra til å styrke et felles kunnskapsgrunnlag for villreinforvaltningen framover”.

Ved behandlingen av naturmangfoldmeldinga i Stortinget 23. mai 2016 ble det fattet vedtak om at “Stortinget ber regjeringen utarbeide en kvalitetsnorm for villrein.” Dette er bakgrunnen for oppdraget som nå er gitt fra Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet, og det viser også at bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinen stadig står høyt på den politiske agenda.

Villaksnormen

Kvalitetsnormen for villaks utgjøres av to delnormer:

a) Gytebestandsmål og høstingspo

tensial for det enkelte vassdrag

b) Genetisk integritet (d.v.s grad av genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks)

Når disse kombineres, er den dårligste av de to vurderingene styrende for fastsettelse av status. Klassifiseringen baserer seg på kvaliteten og utviklingen for villaksbestandene de siste fem år, tilsvarende en gjennomsnittlig lakse-generasjon.

Det sier seg selv at villaksnormen ikke kan overføres direkte til villrein, til det er både artene og forvaltningsutfordringene altfor forskjellige. Vi tror likevel at det er mye å hente i tankesettet og arbeidsformene som ble benyttet da villaksnormen ble utviklet.

Oppdragets innhold

Oppdraget med å utarbeide forslag til en kvalitetsnorm for villrein har vi tolket til å omfatte følgende elementer:

• En beskrivelse og statusvurdering av

Miljødirektoratet har fått i oppdrag å utvikle forslag til en miljøkvalitetsnorm for villrein i løpet av 2017. Hva er nå egentlig dette?

“Norge er fjellandet, villreinen er fjelldyret. Ingen arter i norsk fauna kan som villreinen speile landets oppvåkning etter siste istid”.
(Villrein & Samfunn, 2004). Foto fra Reinheimen: Fredrik Stige

 

• det generelle kunnskapsgrunnlaget om villrein

• En beskrivelse og statusvurdering av kunnskapsgrunnlag og tilgjengelige dataserier for hvert enkelt av de 23 villreinområdene
• En vurdering av hvilke parametere som kan inngå i et klassifiseringssystem
• Forslag til innhold i en kvalitetsnorm med tilhørende klassifiseringssystem, inkludert geografisk oppløsning og omløpstid

Det må også vurderes om og eventuelt hvordan det bør skilles mellom økologisk tilstand og menneskelig påvirkning, og om det er nødvendig å skille mellom store og små villreinbestander.

Gjennomføring av arbeidet

Utvikling av kvalitetsnormen er på mange måter et faglig nybrottsarbeid. Til hjelp i arbeidet har Miljødirektoratet oppnevnt ei uavhengig ekspertgruppe på 13 fagpersoner. Disse deltar i kraft av sin kompetanse og erfaringsbakgrunn knyttet til villrein, og representerer ikke formelt sine arbeidsgivere. Ekspertgruppa og sekretariatet ledes av

forskningssjef Morten Kjørstad ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), mens Miljødirektoratet deltar i arbeidet med status som observatør.

Ekspertgruppa hadde sitt første møte 9. februar 2017, og de skal levere en ferdig rapport til Miljødirektoratet innen 1. desember. På grunnlag av

rapporten vil Miljødirektoratet så fremme sin faglige tilrådning til departementet, og deretter følger arbeidet med høring og fastsetting av forskrift om kvalitetsnormen. Vi håper det skal være mulig å presentere resultatene fra dette spennende arbeidet i “Villreinen 2018”.

“Skal villreinforvaltningen lykkes må den bygge på et kompromiss mellom villreininteresser og øvrige samfunnsinteresser”. (Villrein & Samfunn, 2004). Foto fra Blefjell: Fredrik Stige

 

Eit tidlegare samanhengande villreinområde frå aust til vest

Dei minst to tusen dyregravene på Hardangervidda (Vaa 2012) vitnar om omfattande fangstaktivitet, men dei fortel samstundes om kor det var vanleg at reinen hadde sine faste ferdslevegar. Dyregraver og fangstanlegg gjev difor ein peikepinn om reinen sin arealbruk og faste vandringsvegar i tidlegare tider (Skogland 1994).

Av Reidar Borgstrøm, Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU

Dei største fangstanlegga på Vidda finn vi i hovudsak på sentral- og austvidda (Anon 1974; Bakke 1985; Vaa 2012), medan lite er nemnd om slike anlegg på Vestvidda. I eit av kartbilaga til NOU-utgreiinga Hardangervidda (Anon 1974) var det ikkje teke med ei einaste dyregrav vest for Litlos, sjølv

Fig 2. Seljestadjuvet, med gamlevegen som stod ferdig på slutten av attenhundretalet. I dag går E 134 i to tunnellar frå øvst i Seljestad til Håradalen i Røldal. Foto: Reidar Borgstrøm

om det her òg er kjend mange dyregraver og bogastelle. Ifylgje Mikkel I. Hildal (pers. meld.) er det dyregraver søraust for Raudnosvatn i Reinsnos, opp mot Loft, på ein stad som til og med heiter Reinsgravene. Det er òg fangstanlegg i Hildalsdalen, ved Nedsta Setevatn og Middagsnuten i Reinsnos. I dette

sørvestre hjørna av Vidda er det framleis vanleg å finna bukkeflokkar sommarstid (Fig. 1). I dette fjellområdet, frå Freimsstølen rett opp frå Odda, Hildalsdalen, Reinsnos, Løyningsdalen og heilt til Refsedalen som ligg mellom Løyningsdalen og Røldal-Valldalen, var det ein god del rein både på femtitalet, åttitalet og inn på nittitalet. Reinen kunne vera på plass alt ved påsketider (Mikkel I. Hildal og Ola O. Løyning, pers. meld.). Sume gonger kom dei heilt fram mot Nasanuten på austsida av Seljestadjuvet (Fig. 2), slik at dei kunne sjå dyra frå Løyningsgarden. Både på seksti-syttitalet og på totusentalet var det lite eller ikkje dyr i desse traktene, noko som kan hanga saman med liten bestand på Vidda etter hard nedskyting. Dessutan kan dei store snømengdene fleire år på rad frå og med 1989 ha vore medverkande.

Øvst oppe i Seljestadjuvet er det framkomeleg frå Refsedalen-Nasanutsida ned mot Eskjeflòta og gamlevegen over Røldalsfjellet, og derifrå er det lett tilgang til vestsida av gamlevegen, mot Dyrskarheii og Sauda-Etne-Seljestadfjellet (Fig. 3). I den bratte lia ned mot Eskjeflòta på austsida av gamlevegen skal det ifylgje Eitrheim og Eitrheim (1992) vera tre dyregraver, på ein stad som heiter Dyraskòre. Talet på graver tyder på at dette har vore ein sikker fangststad. Stadnamngranskaren Botolf Helleland (i brev 21. april 2016) skriv at dei aller fleste namn med «dyr» på Vidda og rundt Vidda siktar til reinsdyr. Namnet Dyraskòre passar difor veldig bra inn her, for det er fleire skòrer i fjellsida som både rein og folk kan koma seg opp og ned i (sjå Fig. 3). Eg kom over ei av desse gravene ein gong på femtitalet, men då eg i 1970 skulle finna den att for å ta bilete, fann eg i staden ei av dei andre gravene nemnt av Eitrheim og Eitrheim (1992). Denne ligg like oppunder nuten, om lag 1300

 

Eitrheim, K. og Eitrheim, T. K. 1992. Stadnamn frå gardane i Odda samla på 1920-talet. Hardanger Historielag. ISBN 82-91262-00-4.

Kolltveit, O. 1962. Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bygdesoge II. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd.

Skogland, T. 1994. Villrein Fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk Forlag, Oslo. ISBN 82-512-0434-8.

Vaa, J. 2002. Dyregraver på Hardangervidda. Tidsskrift for Telemark historielag 23: 71 – 81.

Vaa, J. 2012. Dyregraver og fangstkultur elles. S. 43-60 i: Vaa, J. og Bitustøyl, K., Reinen på Hardangervidda Natur og kultur. Villreinutvalet for Hardangervidda. ISBN 978-82-303-2195-9.

ne-Seljestadfjella, heilt til Åkrafjorden i vest. Om det skulle finnast dyregraver og bogastelle på strategiske stader i dette vestlege fjellpartiet, ville det ha styrka konklusjonen monaleg. Det er villrein i desse fjelltraktene i dag òg, men dette er dyr som stammar frå tamrein utsett på nittensyttitalet og seinare.

Kjelder

Anon 1974. Hardangervidda. NOU 1974: 30.

Bakke, Ø. 1985. Dyregravene – «Vatn og veidested skal hver ha for seg, som han har hatt fra gammelt av» S. 112-128 i: E. K. Barth (red.), Hardangervidda. Luther forlag A/S, Oslo. ISBN

m o. h. (Fig. 3). Grava som er vist i Fig. 4, har halde seg godt. Den er om lag 150 cm lang, 70 cm brei, og minst 1,5 m djup. Den er delvis attfylt med stein, slik det vart eit endeleg påbod om i 1863 (Vaa 2002). Både form og storleik på grava tyder på at ho har vore nytta til reinsfangst. Dyraskòre ligg strategisk til, og gravene må ha fanga dyr som anten var på veg mot Dyrskarheii på vestsida av gamlevegen over Røldalsfjellet frå Seljestad til Røldal, eller dyr som kom vestfrå, i retning mot Refsedalen og Vidda. Folk ville neppe ha teke seg bryet med å mura opp dyregraver om det ikkje hadde vore eit fast reinstrekk der. Ein haustdag på syttitalet såg eg ferske far i snøen etter rein rett forbi dyregrava, så det er ikkje heilt umogeleg at enkelte dyr framleis kryssar mellom Refsedalen og fjellpartiet på vestsida av gamlevegen over Røldalsfjellet. Det kan tilføyast at eg gav opplysningar om fangstgrava i Dyraskòre til Edvard K. Barth då han arbeidde med boka Hardangervidda, og i artikkelen i denne boka om dyregraver skrive av Bakke (1985) var fangststaden teikna inn, men lagt om lag midt i køyrevegen.

Tamreinhaldet kom i gang rundt heile Hardangervidda frå slutten av syttenhundretalet som fylgje av at villreinstamma var gått sterkt attende, og rundt 1840 vart det òg etablert tamrein på Seljestadfjellet (Kolltveit 1962). Det kan godt tenkjast at dette fekk fylgjer for villreinen sin bruk av det same fjellområdet. Folk har ferdast over Røldalsfjellet så lenge det har vore busetnad i Røldal og Oddadalen, men det var fyrst då køyrevegen mellom Odda og Røldal stod ferdig på slutten av attenhundretalet at ferdsla i Seljestadjuvet auka mykje sommarstid, og særleg etter at det vart bilveg. Biltrafikken over Røldalsfjellet kan difor ha blitt eit stengsle for rein som ville kryssa mellom Vidda og fjella i vest.

Konklusjon

Sidan området på austsida av gamlevegen over Røldalsfjellet har blitt nytta av reinen heilt fram til i dag, og fangstgravene i Dyraskòre er plassert slik at dei fanga rein som kan ha vandra mellom dette fjellpartiet og fjella på vestsida, kan det ha vore eit samanhangande villreinområde frå Vidda til Sauda-Et

Fig. 3. Kart og foto som viser kor reinen kan ha gått mellom Revsedalsområdet på austsida av gamlevegen over Røldalsfjellet og Dyrskarheii på vestsida. Pila viser kor den øvste dyregrava ligg, under den høgaste nuten på fotoet, på ein stad der det er lett å gå både for rein og folk
(Foto: R. Borgstrøm). Det er fleire skòrer i denne fjellsida, så namnet Dyraskòre høver bra.

Fig 4. Den øvste dyregrava i Dyraskòre ligg like under nuten på austsida av gamlevegen over Røldalsfjellet. Foto: Reidar Borgstrøm

 

Villreinforvaltningen på Hardangervidda

Siden 1900 har villreinstammen på Hardangervidda vært fredet tre ganger. I denne artikkelen gjengir vi hovedtrekkene i utviklingen basert på historiske kilder, og vurderer hva som lå til grunn for fredningene og om de hadde forventet effekt.

Bakteppe for den landsdekkende fredningen av villrein i 1902-1906

Ifølge Fredningsloven av 1863 var reinsjakt fri for alle, bare innskrenket av fredningstiden fra 1. april til 1. august. Også for utlendinger var reinsjakta fri. Det var først i 1877 at Stortinget lyktes med en egen lov om utlendingers adgang til jakt i Norge (Søylen 1995). I 1780 startet lokale gårdbrukere med tamreindrift på Vidda. Det gikk ikke så bra, og i 1860-årene var det kun en liten flokk på Møsstrond som Tore Sæbø, Jacob Myklatun mfl. kjøpte i 1863 og flyttet over til Eidfjordtraktene. Etter bare to års drift blei driften avviklet. På 1880-tallet kom det en ny oppsving for tamreinnæringen (Enerstvedt 2001), og etter innføring av loven av 1897 blei det etablert flere tamreinselskaper på Hardangervidda, med lokale eiere. Samer satt med kompetansen på tamreindrift, og mange samer blei derfor leid inn som gjetere. Flere av tamreinselskapene blei organisert som aksjeselskap. Tamreindriften på Hardangervidda skapte etter hvert mye frustrasjon blant villreinjegere på denne tiden. De mente tamreinen fortrengte villreinen, og at tamreingjetere skaut villrein med den begrunnelse at den blandet seg med tamreinflokkene. Hans Bruun (1865 – 1941) var distriktslege i Ål og Hol og engasjerte seg sterkt i villreinforvaltningen på Hardangervidda. Han skrev flere artikler i «Norsk Jæger- og Fiskerforenings Tidsskrift» om konflikten mellom

tamreindrift og villreinjegere, og om den mangelfulle offentlige villreinforvaltningen. I 1899 publiserer han artikkelen «Vildrenjagten på Hardangervidden», der han beskriver hvordan tamreinflokkene, som gjetes dårlig, påtreffes i områder milevis fra leide beiteområder, og som fører til at villreinen blir fredløs (Bruun 1899).

Ved lov av 29. juni 1889 ble villreinjakten over hele landet begrenset til perioden 15. august - 16. september. Samme året påla Indredepartementet alle lensmenn å føre statistikk over felte reinsdyr (Søylen 1995). Fellingsstatistikken fra 1890 og fram til 1902 viser at det blei felt til sammen 1564 dyr på Hardangervidda (kopier av eldre innrapporterte fellingsdata til Statistisk sentralbyrå). Innrapporteringen var nok så som så, og vesentlig basert på data fra statsallmenningene. Offentlig jaktoppsyn under villreinjakta fantes ikke. Kunnskap om stammens størrelse var basert på antakelser og meddelelser fra sportsjegere og lokale kjentfolk.

I 1899 får vi ny jaktlov som opphevet alle tidligere lover angående jakt. I henhold til den nye loven fikk grunneierne enerett til jakt, bortsett fra jakten på rovdyr. Alle fangstinnretninger bortsett fra snarer ble forbudt. Reins-jakta ble samtidig begrenset til en måned, fra 15. august til 14. september. Nå blei det slutt på den frie reinsjakta, men det var fremdeles ingen kvoteord

ninger. Riktig nok blei det året etter, i 1900, innført en avgift på 10 kroner for å felle tre reinsdyr i statsallmenningene, ordningen gjaldt for alle norske borgere. Bygdejegere var frustrerte over ordningen som de mente var altfor dyr. Først i 1910 blei «kortprisen» redusert til 2 kroner for innenbygdsjegere, men utenbygds måtte fortsatt betale 10 kroner (Bruun 1911). På privat grunn var det ingen fellingsbegrensninger.

Åra før 1902 var preget av konflikten mellom tamrein – villreininteresser, utviklingen av bedre jaktvåpen med magasin, ulovlig jakt og fravær av offentlig oppsyn. Villreinbestanden ble sterkt desimert, og flere tok til orde for totalfredning. Den 3. januar 1902 fremmet regjeringen derfor en proposisjon om forandringer i jaktloven av 1899 der villreinen blei foreslått fredet i fem år over hele landet (Søylen 1995).

Perioden 1907–1930; fortsatt konflikt med tamreinnæringen, lite offentlig oppsyn, mangelfulle bestandsdata og ulovlig jakt

Etter fredningen fortsatte konflikten med tamreinnæringen. I 1907 ba Norges Jeger- og Fiskerforening Landbruksdepartementet (Viltstyret), som nå hadde overtatt villreinforvaltningen fra Indredepartementet, om å forby tamreingjetere å skyte forvillet tamrein. Samtidig ba de om at det blir opprettet jaktpoliti under høyfjellsjakta, men det var først i 1910 at Stortinget

Av Dag K. Bjerketvedt, Høgskolen i Sørøst-Norge,

Eigil Reimers, Universitetet i Oslo,

Reidar Borgstrøm, NMBU

 

bevilget 5000 kroner til dette formålet. De bevilgete oppsynsmidlene ble fordelt på 32 lensmannsdistrikter i Sør-Norge hvor det blei drevet villreinjakt (Wegge 1997). I 1908 blei det gjort ytterligere endringer i jaktloven fra 1899. Nå blei det forbudt med magasinrifler og bruk av jaktvåpen med mindre kaliber enn 10,5 mm. Dermed var det ut med Krag-Jørgensen rifler og inn igjen med Remington-geværet som var en enkeltlader med kaliber 12 mm (Wegge 1997).

I 1908 blei «Høyfjellkommisjonen» etablert. Den var en særskilt domstol med fem medlemmer som skulle ordne rettsforholdene mellom statens høyfjell og privat grunn. Kommisjonen blei oppløst ved lov av 9. april 1954 (NOU 1974).

Fjellbeitekomitéen som skulle se på utnyttelsen av Hardangerviddas beiteressurser, kom til at på landsbasis var utbyttet av villreinjakta ca. 1200 felte dyr pr år for åra 1907-08-09 (Hirsch mfl. 1911). Komiteen antok at de nevnte fellingstalla var for lave grunnet mangelfull innrapportering og «adskillig smugskytteri ikke minst av tamreingjeterne». For Hardangervidda ble det rapportert om flere store villreinflokker fra lokalkjente jegere, og Fjellbeitekomitéen anslo villreinbestanden på Vidda til ca. 10 000 dyr og tallet på tamrein til ca. 12 000. Hans Bruun blei engasjert av komiteen til å skrive om villrein og betydningen av villreinjakta på vidda. I «bilag 2» til komitéens innstilling finner vi hans betraktninger. Bruun anslår at det er ca. 15 000 villrein og 16 000 tamrein på Hardangervidda. Basert på tall fra tamreindriften antar han at en villreinstamme på 15 000 dyr kan gi en årlig avkastning på 2–3000 dyr. Han forutsatte da at villreinen ikke møtte noen stengsler og at tamreindriften ville dø ut. Bruun var svært opptatt av at den verdien som villreinjakta representerte måtte komme bygdene til gode. At det var godt med reinsdyr på Hardangervidda etter fredningen finner vi en beretning om i boka «Hardangervidda» av Johannes Dahl (1944), der han skriver: «Som bekjent hadde reinen vært totalfredet i femåret 1902-06, og bestanden på Hardangervidda var blitt særdeles rik i de årene som

fulgte etter fredningen. Men ikke noe annet år falt det seg slik at vi hadde så mye av dem på våre kanter - eller fikk se så mye til dem - som i 1910».

Men det gikk ikke lenge før tanken om en ny fredning dukker opp. Denne gang var det Kristians amt som mente at villreinen var truet. Igjen grep Bruun pennen fatt og skriver i 1916 en kritisk artikkel om villreinforvaltningen, der han kommer med forslag til nytenking (Bruun 1916). At villreinstammen hadde gått tilbake skyldtes ifølge Bruun ene og alene at det ble skutt flere dyr enn det stammen kunne tåle. Han ønsket at det burde innføres et fellingsareal pr dyr. Basert på erfaringer fra tamreindrift mente han at det kunne høstes 10% av stammen, og hele vidda var viktig for å kunne fø dyra gjennom et år. Kravet om fellingsareal måtte gjelde på både privat, kommunal og statlig grunn, og i tillegg ønsket Bruun seg et helårs oppsyn i fjellet. Det siste ikke minst pga. tamreingjetere som oppholder seg i fjellet hele året uten noen form for kontroll.

I referatet fra generalforsamlingen til NJFF 13. februar 1918 opplyser generalkonsul H. Mowinkel at på Hardangervidda: «der er renen avtagende» (Kristoff 1918). Fra flere hold gis det sterk støtte til Bruuns synspunkter om et fellingsareal pr dyr og et mer omfattende jaktoppsyn. Det blei ikke bevilget mer enn 6-7000 kroner til jaktoppsyn i påvente av «Fjeldlovkomitéens forslag» om forvaltningen av statsallmenningene. Konflikten mellom tamrein og villrein blei behørig diskutert. Reninspektør Nissen konkluderte for sin del at «tamrenhold og vildrenjagt utelukker hverandre som ild og vann».

I 1920 kom «Fjelloven» som ga bygdefolket rettigheter i allmenningene, og fjellstyrene fikk ansvar for oppsynet. I de neste årene fortsetter Bruun (1919; 1924) å argumentere for en mer moderne viltforvaltning hvor fellingsareal pr dyr legges til grunn ved tildeling av fellingslisenser. På slutten av tjuetallet er det igjen lite reinsdyr på Hardangervidda. Olafson (1929) oppsummerte reinsjaktas historiske betydning på Hardangervidda, og han var bekymret for villreinstammen som han anså som liten. Offentlige tall

knytta til bestandsstørrelse og fellingsstatistikk hadde han dessuten liten tiltro til.

I 1928 avholdt NJFF et møte om situasjonen for villreinen. I desember samme år sendte Bergen J.F.F.s styre et brev til Landbruksdepartementet hvor de stilte seg undrende til at det bare er ca. 3000 rein på vidda (Kloster og Johnsen 1929). De mente dette skyldtes omfattende tyvjakt. De leverte følgende regnestykke for å underbygge påstanden: På bakgrunn av Fjellbeitekommisjonens tall fra 1910 antok de at det dette året var 15 000 villrein på vidda. Det var via media kjent at Opdal reinkompani slaktet ca. 20% av sin tamreinflokk hvert år. Overført på villreinflokken skulle dette gi en tilvekst på ca. 3000 kalver pr år på vidda. Hvis dødeligheten for kalv var 50%, ville dette gi en netto tilvekst på 1500 kalver i 1910. Offisielt ble det skutt 370 dyr på vidda dette året. På bakgrunn av dette regnestykket og de neste års offisielle fellingsdata, burde stammen ha økt fra år til år. Men «tallet for 1926 – ca. 3000 dyr på selve vidda og ca. 2000 dyr syd for Haukelidveien - lærer, at det ikke er noe overskudd, men at to tredjedeler av kapitalen er strøket med» (Kloster og Johansen 1929).

Ved kongelig resolusjon 27. juni 1930 med hjemmel i lov 6. juni 1930 ble adgangen til villreinjakt gjort betinget av særskilt tillatelse (lisens), og tallet på dyr som kunne felles skulle være avhengig av jaktområdets areal (arealbegrensning). De nevnte bestemmelsene ble overført til jaktloven av 1899 ved lovrevisjonen i 1932 (Christensen 1967). Dermed var villreinforvaltningen et skritt nærmere en bærekraftig forvaltning, men det skulle gå enda nesten 75 år før den ble optimalisert.

Perioden 1932–1965; preget av krigen og begrensninger i jaktutøvelse, avvikling av tamreinnæringa, ny jaktlov, og de første forsøk på innhenting av bestandsdata

For perioden 1930–1945 finnes det lite skriftlig materiale som anslår bestandsstørrelsen. Ravndal (1948) opplyser at i 1938 observerte han sammen med fem andre vante reinjegere en flokk på ca. 12 000 villrein. Offisielle fellingsdatavi

 

ser at avskytingen var relativt liten (fig. 1). Søylen (1995) beskriver hvordan jakta ble forvaltet under krigen; I utgangspunktet skulle alle jaktrifler inndras, og lovlig jakt forutsatte betalt vilttrygdavgift som automatisk førte til medlemskap i Norges Jegerforbund opprettet av Nasjonal Samling (NS). Etter sabotasjen på tungtvannsanlegget vinteren 1943 ble vidda erklært som forbudt område (Dahl 1953), men det var fremdeles noe jakt, og Sandvik (1999) gir et lite innblikk i hvordan «ulovlig» jakt på Hardangervidda foregikk under krigen.

Ved krigens slutt hadde myndighetene ingen oversikt over størrelsen på villreinstammen. For å stoppe «mataukejakten» blei det høsten 1945 innført streng straff for ulovlig jakt: 1 års fengsel eller en kraftig bot (Søylen 1995). Østbye mfl. (1975) anslo villreinbestanden på Hardangervidda til 15 000 villrein i 1947. I april 1948 gjør Knut Haukelid et forsøk på å telle villrein på Hardangervidda ved bruk av en Messerschmidt Me 108 Taifun. Fra cockpiten var det dårlig utsikt, og med en marsjfart på 180 km/t var ikke flyet det mest ideelle til dette formålet (Haukelid 1949). Han fant ca. 5000 dyr, noe som stemte dårlig med de beretninger man hadde fra «fjellfolk» om stammens størrelse. Først i 1954 blei den første offisielle vintertellingen utført fra fly, og resultatet var omlag 11 500 villrein (Viltstyret 1954).

Jaktloven av 1951 innførte en del viktige prinsipper for viltforvaltningen, og dermed villreinforvaltningen. Jaktloven var starten på oppbyggingen av et omfattende forvaltningsapparat for viltet (Bråtå 2005). Ifølge loven skulle alle «herreder» ha en viltnemnd, men villreinjakta skulle administreres av viltstyret (da Landbruksdepartementet), og ikke av viltnemndene. Begrunnelsen for at den formelle makt innen villreinforvaltningen blei lagt til et nasjonalt organ, var at villreinen innen

et fjellområde oftest var fordelt på flere kommuner og fylker. Hele reinbestanden i et fjellområde måtte derfor betraktes som en enhet og forvaltes ut fra den forutsetningen (Bråtå 2005), med referanse til uttalelse i 1967 fra byråsjef Christensen i Landbruksdepartementet.

I 1951 tildelte Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd midler til forskningsprosjektet «Gransking av vokster- og avbeitingstilhøva på Hardangervidda». Undersøkelsen ble utført av Aksel Tveitnes. I 1980 kom sluttrapporten (Tveitnes 1980). Dette var den første beiteundersøkelsen som ble gjort på Hardangervidda. Det refereres ofte til denne undersøkelsen når vinterbeitet på Hardangervidda blir diskutert, men det opplyses sjelden om de forutsetninger han la til grunn for sine beregninger for hvor stor vinterstammen kunne være (Bjerketvedt 2013). I 1957 gikk det mot slutten med tamreindriften på vidda (Tveitnes 1980). Fra 1955 til 1960 blei det årlig felt i snitt 2400 villrein, og i perioden 1961–1965 var årlig felling øket til i snitt ca. 4200 rein. Til tross for at avskytingen økte var den for liten i forhold til tilveksten, og stammen økte sterkt. Vi nærmer oss perioden med den største dokumenterte sommerbestand på Hardangervidda i moderne tid.

Figur 1. Antall offisielt felte dyr på Hardangervidda i perioden 1890–2010. Nummererte vertikale piler markerer iverksatte forvaltningstiltak. Disse er forklart i tabell 1. Skravert rektangel angir nødvendig felling på mellom 2300-3000 for å holde vinterstammen på 9000–12000 rein. (Bjerketvedt mfl. 2014).

Figur 2. Variasjon i stammestørrelse før jakt, kvotestørrelse og antall felte dyr på Hardangervidda for perioden 1965 – 2010 (Bjerketvedt mfl. 2014).

 

Perioden 1965–1990; preget av usikkerhet om bestandsutvikling, to perioder med sterk reduksjonsskyting, fredning, etablering av villreinnemnd, og nye forvaltningstiltak

Bestandsstørrelsen, fellingskvoter og antall felte dyr har variert betydelig i perioden 1965–2010 (fig. 2). Noen av tiltakene som ble gjort i denne perioden fikk stor betydning for stammestørrelsen og forvaltningen, som vist i tabell 1. Flytellingen vinteren 1965 viste ca. 26 000 dyr. Med en beregnet kalvetilvekst på 22% ga dette en antatt bestand på ca. 32 000 rein før jakta høsten 1965. Denne høsten ble det felt 8972 rein, men også i årene 1967-69 var det relativt høge fellingstall. Dette var den første store reduksjonsskytingen, den andre kom i 1984 (fig. 2).

Siden det over tid hadde vært en diskusjon om villreinstammens kondisjon og beiteforhold, igangsatte Statens viltundersøkelser en flyrekognosering av vinterbeitene høsten 1968 og en kjeveinnsamling høsten 1969. Vintertellingen i 1968 viste ca. 14 000 rein. I 1969 blei den første offisielle sommertellingen gjennomført (tabell 1), og resultatet var ca. 21 000 rein (Kraft 1970). Sommertellingen i 1970 ga et resultat på 14 700 rein, men vintertellingen i 1971 viste bare 6700 rein. Denne høsten, og høsten 1972, ble villreinen for annen gang fredet på Hardangervidda. Allerede i 1979 hadde sommerstammen passert 20 000 rein (tabell 2). Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål om fredningsvedtaket i 1971 bygde på gode nok data om stammestørrelsen? Kondisjonen på dyra i 1969 var dårlig, og på den bakgrunn foreslo Statens viltundersøkelser (Reimers og Gaare 1970) en kraftig reduksjon av villreinstammen, der bestandsmålet blei satt til ca. 7000 vinterdyr, som etter 10–15 år kunne økes til 11–12 000 vinterdyr. Vintertellingen i 1971 viste at stammen var på dette nivået, så hvorfor fredning? Ifølge Skogland (1990) var det i perioden etter 1968 og fram til slutten av 1970-årene 30% nedgang i rekruttering, som et resultat av bestandstoppen og nedbeiting. Til tross for en antatt nedsatt rekruttering og nedbeita vinterbeite er sommerbestanden på
22 000 dyr ved flytellingen i 1979. I sum kan dette tyde på at bestandstalla

som var grunnlaget for fredningen var lite korrekte.

I en melding til styret for Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk blei det påpekt at i tillegg til den offisielle fellingsresultatet i 1969–70, blei det også felt et ukjent, men trolig betydelig antall dyr under tjuvjakt, noe som var en medvirkende årsak til at stammen blei halvert i størrelse på to år (Skogland og Gaare 1983). Det blei uttrykt alvorlig bekymring fra lokalt hold for den utbredte tjuvjakten, og villreinutvalget og fjellstyrene gikk inn for fredning av stammen. I 1974 fikk vi den første femårige driftsplanen for stammen

(tabell 1). Planen tok sikte på å holde vinterstammen på 10 000 dyr over en fem-års periode fram til 1979 (Skogland og Gaare 1983).

Basert på feltobservasjoner sommerene 1976-78 påpekte Bjerketvedt (1978a,b,c) at dyra var små og at stammen syntes å være større enn det forvaltningen antok. I tillegg etterlyste han oppdaterte bestandsdata. Viltforvaltningen svarte med tre artikler i Jakt-Fiske-Friluftsliv nr. 4, 5, og 6 i 1979. Artiklene viste at oppdatert kunnskap om stammen og beiteforholda var svært mangelfulle. I et sentralt notat diskuterer Skogland

Tabell 1. Begivenheter som har hatt betydning for stammestørrelse og forvaltning av villreinstammen på Hardangervidda. Nummer og årstall samsvarer med nummereringen av vertikale piler i figur 1.

Tabell 2. Oppgitte tall for vinterstamme, sommerstamme og felte dyr i perioden 1969 til 1979. Tall merket med * er flytellinger, og tallene til Tveitnes er beregninger utført av viltforvaltningen.

Nr	År	Begivenhet
1	1902 - 06	Landsomfattende fredning av rein
2	1930	Innføring av minsteareal for felling av rein
3	1954	Første offisielle vintertelling fra fly
4	1957	Slutt på tamreindrift på Hardangervidda
5	1969	Første offisielle sommertelling fra fly
5	1969	Første innsamling av kjever til alder og kondisjonsbestemmelse
6	1971 - 72	Fredning av villrein på Hardangervidda
7	1974 - 79	Første femårige driftsplan, målsetting 10 000 vinterdyr
8	1979	Starter med kalvetellinger og strukturtellinger
9	1981	Etablering av Hardangervidda nasjonalpark
10	1983	Vinterfelling av 98 rein, fastslår dårlig kondisjon på dyra
11	1991	Oppstart av NINAs nasjonale «Overvåkningsprogram for hjortevilt»
12	1990 – 94	Driftsplans med målsetting om 9 000 vinterdyr
13	1995 - 99	Driftsplan med målsetting om 10 000 vinterdyr
14	1999 - 2000	NINA beregner vinterstammen til 12 – 14 000 dyr basert på modellering
14	1999	Radiomerking av reinsdyr
15	2004	Ett års fredning av villrein på Hardangervidda

Årstall	Vinterstamme	Kilde	Sommerstamme	Kilde	Felte dyr
1969			21 000 *	Kraft mfl. 1979	5595
1970			14 600 *	«	4755
1971	6 700 *		7 600 *	«	fredet
1972			10 100 *	«	fredet
1973	11 200	Tveitnes 1980			1235
1974	11 000	«	14 200 *	Skogland 1989	1537
1975	12 750	«	15 000	Solberg 2012	2323
1976	13 750	«			3071
1977	14 200	«			2986
1978	15 200	«	20 000	Solberg 2012	2427
1979	17 000	«	22 000 *	Skogland 1989	3939

 

(1980a) villreinforvaltningen på Hardangervidda, og peker på at i framskriving av bestandsutviklingen har forvaltningen anvendt gamle data og dermed bommet kraftig på bestandsstørrelsen (fig. 3). I den samme figuren blir det vist til en «ny» simulering som bygger på resultatet av flytellingen i 1979, og justerte data om stammens kjønnssammensetning. Skogland var skeptisk til vintertelling som metodikk, fordi dyra på denne tiden er spredt i mange små flokker, og kontrasten mellom forblåst bar mark og beitende rein er dårlig. I tillegg mente han at den offisielle jaktstatistikken gav et uriktig bilde av det virkelige kjønnsforholdet i stammen, noe som igjen påvirket det simulerte produksjonspotensialet. I notatet tar Skogland også til orde for nytenking og nyordning for å sikre bedre fellingsresultater. Dette var et viktig tema som kom til å bli sentralt i de kommende åra.

Vinteren 1983 ble det gjennomført et fellingsprogram på Hardangervidda. I alt 98 dyr ble felt, og 11 nyfødte kalver ble veid i slutten av mai. I et notat oppsummerte Skogland (1983a) noen av funna: nyfødte kalver veide bare 65% av normal størrelse. Basert på totalt telte simler, en observert drektig

hetsprosent på 85%, og observerte kalver om høsten, antok han en avgang på 2600 til 2700 kalver sommeren 1982. Simlenes kondisjon hadde aldri vært registrert på et så lavt nivå som denne vinteren.

I et nytt notat til villreinutvalgets møte 3.–4. desember 1983 slår Skogland (1983b) fast at Hardangervidda i dag har de minste dyra vi noen sinne har registrert i Norge. Videre setter han opp følgende regnestykke: «Basert på sommertellingen 1983 kan vi anta at vinterstammen var på ca. 19–20 000. Var det ca. 9–10 000 drektige simler i vinter og hadde alle disse fått fram levende kalv hadde vi hatt en sommerbestand på nærmere 30 000 dyr før jakt. Ca. 5000 foster eller kalv er blitt borte i løpet av perioden mai til juni. Heldigvis får vi vel nesten si i dag, ellers hadde vi ikke klart å mestre bestandsutviklingen. Jeg regner i dag med at ca. 60% av tapet skjedde som kalvekasting eller kalvetap i mai måned». Notatet avslutter med en konklusjon om at det høsten 1984 må felles 8–
10 000 dyr for å oppfylle driftsplanen. Siden 1980 hadde fellingskvotene vært på over 10 000 dyr, og en fellingsprosent i snitt på ca. 50%. Høsten 1983 og 1984 var fellingskvotene henholdsvis
13 766 og 13 748 og med fellingspro

sent på 69% og 51% (fig. 2). Den andre reduksjonsskytingen i løpet av en tjueårsperiode var et faktum. I artikkelen «Villreinstammen på Hardangervidda» oppsummerer Skogland (1985) villreinstammens tilstand. Ser vi på fellingsresultatene for perioden 1960–1970 og 1973–1986, er kurvefor–løpet forbausende likt (fig. 1).

Den femårige driftsplanen for perioden 1980–1984 hadde som mål en vinterstamme på 12 000 dyr ved periodens slutt. I dette tidsrommet blei det satt i verk tiltak for å gjøre jaktordningen mer fleksibel. Den neste femårige driftsplanen, for 1984–88, hadde som mål en vinterstamme på 8–10 000 dyr, men antallet kunne økes dersom dyrenes kondisjon og beitene ble bedre (Bråtå 2005). I 1988 blei NINA etablert, etter et ønske om å skille forskningsenheten fra forvaltningen. Samme år blei også villreinnemndene etablert, og de fikk ansvar for å godkjenne driftsplaner for våre villreinområder.

Perioden 1990–2004; usikkerhet om bestandsstørrelse, innføring av systematiske minimumstellinger og ett års fredning

Ifølge Bråtå (2005) foreslo Hardangervidda villreinutvalg en driftsplan for perioden 1990–94 der målsettingen var en vinterstamme på 9000 dyr. Forutsetningen ble brutt allerede samme høst, fordi veksten i antallet kalver var større enn antatt, og utbyttet av jakta var lavere enn antatt. Dårligere jaktresultat enn forventet, førte til at villreinutvalget begynte å arbeide for en mer effektiv jakt. De årlige rapportene fra villreinutvalget viste dyp bekymring over situasjonen (Bråtå 2005). Problemet var hvordan fellingen skulle økes: jegerne klarte ikke å skyte så mange dyr som de burde. Utvalget oppmuntret grunneiere til å slå sammen vald og tillate jakt på tvers av valdgrensene.

Perioden 1995 til 2000 er igjen preget av sterk usikkerhet om stammens størrelse og heftige diskusjoner om de årlige fellingskvotene. Rettighetshavere fra områder hvor det var observert mye dyr, ønsket seg store kvoter, mens rettighetshavere fra områder der det var observert få dyr, ønsket lave kvoter. Siste flytelling var fra 1991, og basert på

Figur 3. Originalfigur fra Skogland (1980). Den stiplete linja viser hva forvaltningen trodde om stammestørrelsen basert på mangelfulle data om stammens sammensetning og to vintertellinger. Den heltrukne linja viser hvordan modellen antok at stammen hadde utviklet seg basert på flytellingen i 1979 og justerte data om stammen.

 

den hadde NINA beregnet at vinteren 1994/95 var stammen på ca. 11 200 dyr. Bråtå (2005) gir en grundig beskrivelse av hva som skjedde fra 1998 og fram til fredningen i 2004. Direktoratet for naturforvaltning (DN) var bekymret for størrelsen på stammen, og de forventet at den nye driftsplanen hadde bedre mål for å øke jaktsuksessen. Ifølge forslag til driftsplan hadde stammen og forholdene blitt bedre, og målet for antall dyr for 1995–1999 ble satt til 10 000 dyr, men stammen kunne økes til 12 000 mot slutten av perioden dersom det ble ytterligere bedring i beiteforholdene.

Minimumstellingen vinteren 1996 viste ca. 9000 dyr (Bråtå 2005). NINA mente stammen var større, og at slike flytellinger ofte bare fant 60% av stammen. Villreinutvalget ønsket en kvote på 7500 dyr, men villreinnemnda fattet et vedtak om 9000 dyr. I 1997 ble det ifølge villreinnemnda sin årsrapport skutt færre dyr enn den årlige tilveksten, og mindre enn forutsatt, da kvoten blei fastsatt. Drastiske tiltak måtte iverksettes.

Ifølge NINA var situasjonen for villreinen på Hardangervidda i 1998 alarmerende. Reinen der hadde den laveste vekten og de korteste kjevene. Dette viste ifølge notat fra villreinnemnda, hvor alvorlig situasjonen var. DN la vekt på at villreinutvalget var ansvarlig for situasjonen, og at deres fremtidige mulighet til selvforvaltning var avhengig av at det ble skutt flere rein. Høsten 1998 ble det skutt 4420 dyr, hvilket var det beste fellingsresultatet siden 1984. For jakta høsten 1999 foreslo villreinutvalget en kvote på 11 500 dyr. I juli samme år administrerte NINA en telling hvor de fant 7527 dyr, men tellingen ble avblåst pga. dårlig vær. På oppsynssamling i august opplyste fylkesmannen at det vinteren 1998/99 var regnet med 15 500–16 000 dyr, og at totalbestanden før jakt var ca. 20-
21 000 dyr. Data manglet imidlertid fra en godt gjennomført minimumstelling. Ifølge Hardangervidda villreinutvalg antok NINA vinteren 1999/2000, basert på modellberegninger at antall villrein var 12–14 000. Historien gjentar seg som i slutten av 1970-årene. Data som legges inn i modellen er for dårlig kvalitetssikret, og modellen gjenspeilte

ikke virkeligheten. Kvoten for 1999 ble igjen satt til 11 500, men nå ble fellingsresultatet bare 2683 rein. Etter hvert stilte mange seg skeptiske til de bestandsdata det blei operert med, og debatten gikk heftig i ulike media.

I 2001 gjennomfører villreinutvalget to flytellinger som viste 5306 og 5197 dyr. Villreinutvalget mente på denne bakgrunn at det antakelig var færre enn 7000 dyr på vidda. DN på sin side mente at stammen var på over 10 000 dyr. Etter jakta dette året konkluderte NINA med at antall villrein den forrige vinteren var mellom 5500 og 7500 dyr. Villreinutvalget organiserte en ny vintertelling (minimumstelling) i 2002, og fant 4668 dyr. Tellingen ble gjort systematisk ved bruk av fly som fløy i på forhånd tildelte sektorer. Det blei brukt GPS, og flokkene blei fotografert og plottet på digitale kart. Dette var starten på en utvikling og perfeksjonering av metodikken som i dag brukes ved minimustellinger.

Basert på en kalvetelling sommeren 2002 konkluderte NINA med at totalstammen i 2002/2003 var på 4400–4800 dyr. For jakta 2003 hadde villreinutvalget to forslag. Enten en kvote på 1000 dyr eller ingen jakt. Et flertall av rettighetshaverne ønsket ingen jakt, og villreinutvalget gikk derfor inn for det. Villreinnemnda var i ferd med å akseptere forslaget, men et medlem fra Tinn fikk overtalt flertallet i villreinnemnda til å vedta en kvote på 1000 dyr. På grunn av formelle problemer måtte villreinnemnda gjøre et nytt vedtak, og denne gangen støttet de villreinutvalget. Igjen blei det klaget fra Tinn som ønsket ei kvote på 1000 dyr. DN aksepterte klagen. Vedtaket førte igjen til offentlig debatt. Via nettverket av rettighetshavere klarte villreinutvalget å få de fleste av dem til å avstå fra å bruke sine kvoter (Bråtå 2005). Fellingsresultatet ble bare 133 dyr, noe som viste at boikotten hadde vært vellykket.

For 2004 foreslo villreinutvalget fredning, og dette ble akseptert av både villreinnemnda og DN. Dermed var den tredje fredningen av villreinstammen på Hardangervidda siden 1900 et faktum.

Oppsummering

I ettertid stilte flere spørsmål om hvor vellykket fredningen i 1902-06 var. Konflikten med tamreinnæringen var stor og offentlig oppsyn manglet. Dette var en ideell situasjon for tyvjakt. Følgelig ville det nok ha vært smartere å vektlegge tiltak mot tyvjakt fremfor fredning.

Fredningen i 1971 og 72 bygde på usikre bestandsdata. Uten fredningen kan det hende at vi hadde unngått situasjonen på begynnelsen av åttitallet. De store kalvetapa som Skogland beregnet for 1982 og 1983 var neppe et resultat av planlagt forvaltning og var kanskje heller ikke korrekte.

Fredningen i 2004 kom som en konsekvens av en forvaltning som bygget på dårlige bestandsdata og misvisende modellering, noe vi også opplevde på begynnelsen av åttitallet. Prosedyrene som villreinutvalget utviklet fra 2001, som inkluderte minimumstellinger, har gitt forvaltningen bedre informasjon om bestandsstørrelse før kalving. Samtidig er det avgjørende at minimumstellingene gjennomføres regelmessig, og at strukturtellingene fanger opp den reelle bestandsstrukturen. Siden 2014 har det ikke vært mulig å gjennomføre vintertellinger på grunn av værforholdene, og vintertellingen i 2018 antyder at bestandsstørrelsen i de seinere årene har vært overvurdert.

På mange måter kan vi si at den moderne villreinforvaltningen på Hardangervidda begynte etter 2001. Forvaltningsutfordringen i dag er, som den har vært de siste femti år, å holde stammen innenfor driftsplanens rammer vha. jakt. Mye tyder på at reinstammen i 2017-2018 er langt under bestandsmålet på 10-12 000 dyr. Derfor trengs det nå en ekstra innsats for å fastsette et bedre bestandsestimat.

Litteraturliste for denne artikkelen kan fåes ved henvendelse til Dag K. Bjerketvedt, e-postadresse: dag.k.bjerketvedt@usn.no

 

Vannkraft skaper utfordringer for villrein, men regionale planer og nye miljøkvalitetsnormer kan gi bedre og mer omforente løsninger.

Nasjonale hensyn og internasjonale forpliktelser preger lokal håndtering av vannkraft. Kanskje noe tilsvarende kan gi nye muligheter for villrein?

Introduksjon

Vannkraft skaper store samfunnsmessige gevinster, den sikrer forsyningssikkerhet av strøm, og kan fase ut bruken av fossile energikilder som skaper klimagassutslipp. Selv om klimagevinsten i vannkraft er god, er heller ikke denne unntatt fra negative miljøvirkninger. I 1992 gjorde lovendringer det mulig å kreve revisjon av vassdragskonsesjoner raskere enn tidligere. Målet med revisjonene er bla. å minske miljøbelastningen. Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Direktoratet for naturforvaltning (Miljødirektoratet fra 1.7 2013) ble i 2012 bedt om å foreta en nasjonal gjennomgang av alle vassdragskonsesjoner som kan tas opp til revisjon innen 2022. I analysen av

snaut 400 konsesjoner ble nytten av miljøtiltak vurdert opp mot tap i kraftproduksjon. Fokuset er mest på vassdragsøkologi og vannføring, og villrein er i liten grad et tema. Imidlertid understreker Olje og Energidepartementet at fokuset for vilkårsrevisjoner skal omfatte alle relevante miljøforhold, og det knyttes til utvalgte naturtyper, prioriterte arter, ansvarsarter, og truede og nært truede arter eller naturtyper. Gitt internasjonale forpliktelser, og det faktum at Norge har de eneste villreinstammene i Europa, bør villrein være en sentral referanse for vilkårsrevisjoner av vannkraft.

Stortinget vedtok, under behandlingen av handlingsplan for naturmangfold i

2016, at det skulle utvikles nasjonale kvalitetsnormer for villrein. Et ekspertutvalg har nå foreslått et trafikklyssystem for villreinområder og Miljødirektoratet forbereder et forslag til forskrift. Dette skjer etter inspirasjon fra den etablerte kvalitetsnorm for villaks som har skapt sterke føringer for vassdragsøkologiske tiltak tilknyttet vannkraft. Miljøsektoren kan ikke nå alle målene om hensynet til naturverdier alene. Det er et kjernepunkt i villrein-forvaltningen at hele forvaltningssystemet, også utenfor selve miljøforvaltningen, legger vekt på miljø i sine respektive mål, dvs. at de integrerer miljøhensynet i sine sektormål. Dette kan kalles miljøpolitisk integrasjon. Slik sett kan en miljøkvalitetsnorm for villrein etablere

Av Audun Ruud, Norsk Institutt for Naturforskning (NINA)

 

et grunnlag for styrket forvaltningspraksis av villrein på tvers av ulike sektorinteresser.

Regionale villreinplaner skal sikre bedre samordning på tvers av sektorinteresser og beslutningsnivå. Heiplanen for Setesdal-Ryfylkeheiane er vedtatt og det er også utarbeidet et handlingsprogram for 2015-2018, men hva skjer?

Hva er status for villreinforvaltningen?

Behovet for en mer overgripende forvaltning av villreinen bidro til forsknings- og utviklingsprosjektet ‘Villrein og Samfunn (VISA). Sentrale konklusjoner i VISA var at den tradisjonelle bestandsforvaltningen av villrein ikke var tilstrekkelig til å sikre arten på sikt, leveområdene måtte også sikres. Med dette fulgte flere utfordringer; villreinforvaltningen måtte inkluderes, og involveres, i arealforvaltningen, og de måtte utvide sitt perspektiv på målsettinger i villreinforvaltningen. Det siste ble formulert som et behov for å bevege seg fra ’menighet’ til ‘samfunn’, og fra å bli oppfattet som en ‘bremsekloss’ for utvikling til å være en kilde for bærekraftig verdiskapning i levende lokalsamfunn. Et vesentlig poeng i VISA prosjektet var nødvendigheten av å bremse bit-for-bit utbyggingen i dagens fjellområder og fastsette grenser for nasjonale villreinområder gjennom regionale planprosesser.

Til tross for til dels krevende diskusjoner og betydelig uenighet under arbeidsmøtene, beskriver ikke VISA maktforhold og institusjonelle ansvarsområder mellom aktører eller potensielle politiske konflikter. Rapporten nevner så vidt vannkraft som eksempel på studier av forstyrrelseseffekter. Men det gjøres få refleksjoner rundt politiske styringsutfordringer på tvers av ulike sektorinteresser og beslutningsnivå. Anbefalingene fra VISA ble uansett fulgt opp i 2007 da Miljøverndepartementet initierte en gjennomgripende planprosess for å utarbeide regionale planer for 10 villreinområder i Sør-Norge.

Villreinstudier på direkte effekter av menneskelig aktivitet, innenfor begrenset tidsrom og mindre områder, har konkludert med små effekter. Studier med et regionalt fokus og lengre

tidshorisont har derimot konkludert med store effekter av menneskelig aktivitet på grunn av fortrengning fra viktige beite- og kalvingsområder. I VISA prosjektet ble det likevel ikke gjort avklaringer rundt hvilke interesser eller behov som skal prioriteres ved uenighet og konflikter. Det er heller ingen avklaring i hvordan hensynet til villrein skal integreres i andre politikkområder.

Håndtering av politiske uenigheter og tilknyttede styringsutfordringer ligger som innebygde, latente utfordringer i VISA, og de påfølgende regionale planene. Når de Nasjonale villreinområdene var etablert, gjennom de regionale planprosessene, kom videre oppfølging ved etablering av to europeiske villreinregioner i Norge med tilhørende verdiskapingsprogram. Etableringen følger forslagene fra Bråtå-utvalget, som heller ikke adresserer styringsutfordringene. Flere planinitiativ er altså tatt, men i realiteten har arbeidsgrupper og utvalg skjøvet sentrale utfordringer foran seg med henvisning til at de skal løses gjennom mer konkrete handlingsplaner med sterk lokal forankring. Den grunnleggende antakelsen er at de lokale vet bedre hvor ‘skoen trykker’ og hva som bør gjennomføres. Lokal kunnskap og erfaring er helt avgjørende, men det sentrale spørsmålet er hvordan vi på tvers av kommunegrenser kan etablere en arealforvaltning som sikrer levekår og livsvilkår for villreinen?

Har regional villreinplan skapt en bedre miljøpolitisk koordinering?

De mange uavklarte sidene ved Heiplanen i forhold til energisektoren, illustreres godt gjennom søknaden om etablering av et vindkraftanlegg i Bygland kommune. Anlegget som fikk konsesjon fra NVE, ligger i hensynsone nasjonalt villreinområde. Dette er ifølge Heiplanen et område der det ikke skal tillates noen nye former for anlegg eller infrastruktur. Stridens kjerne er hvorvidt et stort vindkraftanlegg kan bygges uten ”vesentlig negativ betydning” for villreinen. Saken illustrerer en del av problemene som dukker opp når planen skal anvendes på konkrete arealbruksspørsmål , men NVEs vedtak ble påklaget til OED.

Når Heiplanen ikke er bindene, kan det

kommunale nivået trumfe den regionale planen for å sikre lokal økonomisk utvikling. Heiplanen inneholder ingen omforent strategi for å styre mot en felles bærekraftig utvikling, og den avklarer ikke forholdet verken mellom de enkelte kommuner som dekkes av planområdet eller mellom sektorer som berøres av planen - utover hensynet til ”bygdeutvikling”. Så lenge planarbeidet ikke har rangert målsettinger, og dermed verdiprioriteringer, kan heller ikke den regionale planen fungere som et legitimt styringsredskap i forhold til konkrete dilemmaer og konflikter knyttet til villrein kontra andre interesser. Administrasjonen i Bygland forankret sin anbefaling om å avvise prosjektet med henvisning til Heiplanen, men dette ble ikke hensyntatt i den lokale politiske behandlingen. Imidlertid har OED besluttet å imøtekomme klagene. Prosjektet er avslått med henvisning nettopp til Heiplanen.

Hva skjer med villrein og vannkraft?

Som innspill til vilkårsrevisjonen av Sira-Kvina konsesjonen påpeker Villreinnemda for Setesdal behovet for å ta utgangspunkt i hele villreinens leveområde, ikke bare kraftregulantens konsesjonsområde. Videre påpeker de at samlede negative konsekvenser må vurderes og ikke bare tiltak som er knyttet direkte til energisektorens inngrep. Villreinnemda argumenterer også for at erfaringene med GPS-merkeprosjektet tilsier at man bør vurdere jaktfrie soner. At man i vurderingene av kompenserende tiltak rådes til å ta et helhetlig perspektiv på arealutvikling, vil være helt avgjørende for å oppnå en mer integrert arealforvaltning og et bedre samspill mellom sektormyndigheter i vurderingen av konsekvenser og avbøtende tiltak.

Villreinnemda for Setesdal er på mange måter ombudsmannen for villrein og søker en langsiktig bærekraftig strategi for forvaltning av villreininteresser. Villreinnemda er det regionale organet som burde ha mandat og kapasitet til å overvåke, koordinere og implementere miljøpolitisk integrasjon, men det er utfordrende å være premissleverandør når de ikke har noen virkemidler eller styringsverktøy. Villreinnemda var heller ikke en sentral premissleverandør for Heiplanen.

 

 

Hvordan kan regionale planer bli mer treffsikre for villrein?

Mange vil nærmest på prinsipielt grunnlag mene at villreininteresser bør ha større innflytelse, men dagens forvaltningspraksis og lovhjemler er klare. Derfor må villreininteresser i større grad forsøke å etablere prosedyrer overfor energimyndighetene som mer systematisk og treffsikkert kan adressere konkrete villreinhensyn når effekter av vannkraft og avbøtende tiltak skal vurderes, slik tilfellet er når vilkårsrevisjoner gjennomføres. Som for bestandsforvaltningen, må den regionale arealforvaltningen bli mer fokusert.

En miljøkvalitetsnorm for villrein vil ikke skape en ny myndighet for å overprøve sektorpolitiske prioriteringer innen energi og vannkraft, men den kan bidra til å stille tydeligere krav til hva som må inkluderes når vilkårsrevisjoner av vannkraft gjennomføres. Historisk sett

har vannkraftutbygging og konkrete reguleringsmagasin formet fjellandskapet, men villreinens levekår påvirkes også av andre drivkrefter som jakt, friluftsliv, turisme, hyttebygging og samferdsel. Det er summen av disse virkninger som er viktige.

Mange søker nå løsninger for villreinen gjennom vilkårsrevisjoner av vannkraft. Forventningene er høye. Vannkraftprodusenter må ta sin del av ansvaret for å styrke levevilkårene for villrein, men regulantenes ansvar er tross alt begrenset. Andre aktører bør også få tildelt ansvar og forpliktelser dersom vi skal styrke villreinens situasjon.

Selv om enkelte mener regulanter av vannkraftskonsesjoner bør ta ansvar for det meste av relevante tiltak, burde det videreutvikles regional planer og handlingsprogram der det er mulig å drøfte konkrete avbøtende tiltak i utvalgte fokusområder. En mer målrettet regional plan med etterprøvbare

kvalitetsnormer for villrein knyttet opp mot menneskelig påvirkning, kan da også legge et bedre grunnlag for lokale dialogprosesser. Her kan villreinnemda, som en sentral forvalter av den regionale planen, spille en langt viktigere rolle enn tilfellet har vært så langt i Setesdal-Ryfylkeheiane.

Rollen til villreinnemdene bør drøftes for å skape en mer aktiv forvaltning av regionale planer og handlingsprogram – gjerne knyttet mer konkret mot oppfølging av miljøkvalitetsnormer i utvalgte fokusområder. Da kan det også være relevant å drøfte begrensninger i det kommunale selvstyret i saker av nasjonal interesse, slik det er hjemmel for i plan og bygningsloven. Skal vi utvikle en mer bærekraftig villreinforvaltning, må styrket miljøpolitisk integrasjon være løsningen. Nasjonale hensyn preger håndtering av vannkraft, men hvorfor ikke også for villrein?

 

 

 

 

 

Vintertellingene er helt avgjørende

Forvaltningen av villreinområdene skjer i et samspill mellom privat og offentlig sektor. Den daglige drifta ivaretas av villreinutvalgene, mens utøvelsen av offentlig myndighet ivaretas av de statlige villreinnemndene. Grunnlaget for bestandsforvaltningen skjer om vinteren. Gode mini–mumstellinger er helt avgjørende når jaktkvotene skal bestemmes.

Kort om undertegnede: Jeg har hatt ansvaret for minimumstellingene i Forollhogna siden 2005. Før det var jeg ofte med Jon J. Meli som observatør. Han gjorde tellejobben også for Rendal Renselskap, og jeg ble spurt om å bistå, også der, da Jon bestemte seg for å slutte. I tillegg til minimumstellingene har vi årlig hjulpet til med kalvetellinger i Rendalen. Jeg har også, ved flere anledninger, vært med Roy Andersen fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) som observatør i småflyet på kalvetellinger i nordområdene.

Ingen enkel jobb

Er det enkelt å få til gode tellinger om vinteren? Svaret er nei. Vær og vind avgjør, og ikke minst gode sporingsforhold på bakken. Det optimale er sol fra skyfri himmel, vindstille og heldekt bakke med nysnø, gjerne et par dager gammelt lag. I tillegg er det avgjørende at oppsynet har sjekket området før småflyet går opp. Med sikre tilbakemeldinger om hvor flokkene står, er sjansen stor for at vi oppnår et akseptabelt resultat. Med oppsyn på bakken også under flyfotograferingen, og med god kommunikasjon mellom flyet og oppsynet (jaktradio), øker sjansen for at vi skal lykkes. Her er rendølene meget flinke!

Arealmessig er Forollhogna og Rendalen omtrent på samme størrelse. Forollhogna er derimot langt mer kupert, med seterdaler som skjærer seg

Av Arne Nyaas
tidligere redaktør av Villreinen

Jo Inge Haugseth er daglig leder og styreleder i Rendal Renselskap. Han legger alt godt til rette før vi tar av enten på minimumstellinger i februar-mars eller kalvetellinger i juni. Under telling har han alltid oppsyn på bakken. Kommunikasjonen skjer via jaktradio.

 

inn i området. Vindmessig er det også stor forskjell. Mens Forollhogna sør for fylkesgrensa (Trøndelag/Hedmark) som regel er heldekt med snø, er nordsida det stikk motsatte. Her blåser det mye og rabbene og fjellpartiene har stor avdrift. Bukker som ligger i ro er ikke enkle å oppdage fra småflyet.

Viktig flyklubb og viktig program

Vi har i alle år samarbeidet meget godt med pilotene i Røros Flyklubb. Klubben har avgjørende betydning for registreringsarbeidet, ikke bare i Forollhogna og Rendalen, men også i Knutshø (minimumstellinger og kalvetellinger), Snøhetta (kalvetellinger), Reinheimen-Breheimen (kalvetellinger) og Rondane Nord og Sør (kalvetellinger). Norsk institutt for naturforskning (NINA) har som kjent ansvaret for kalve- og strukturtellingene via «Det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt». Programmet ble startet av Miljødirektoratet (tidl. Direktoratet for naturforvaltning) i 1991. Direktoratet finansierer også programmet som har som formål å hente hjorteviltdata som gir lange tidsserier. Syv områder inngår i programmet: Setesdal-Ryfylke, Hardangervidda, Rondane, Snøhetta, Knutshø, Forollhogna og Svalbard.

Telling på Hardangervidda

Etter flere år uten ei fullstendig minimumstelling på Hardangervidda (4,4 ganger større enn Forollhogna og Norges desidert største villreinområde) er det i 2017 og 2018 foretatt tre tellinger med fly. Første gangen i mars i fjor, andre gangen i desember i fjor og tredje gangen i februar i år. To fly var i aksjon samtidig. I mars 2017 ble det fotografert 6842 dyr fordelt på 10 flokker, i desember 2017 ble det fotografert 6427 dyr fordelt på 11 flokker og i februar i år 6862 dyr fordelt på 15 flokker. Tellemessig er det en stor fordel at det er radiomerkede dyr i området. Før siste telling hadde alle radiomerkede dyr oppholdt seg øst på vidda i kommunene Hol, Nore og Uvdal og Tinn. Dette går fram av rapporten utarbeidet av sekretær Svein Erik Lund.

Spørsmålet før årets jakt blir denne: Er bestandsstørrelsen og kalvetilveksten vurdert for høyt? Ved kvotefastsettelsen i 2017 ble bestanden vurdert til å være cirka 10 000 dyr før kalving, med en forventet kalvetilvekst på anslagsvis

Nødvendig utstyr ved flytellinger: Speilrefleks med lyssterk zoomlinse, en god kikkert, mobiltelefon, notatblokk og gps. Jeg bruker alltid to gps-er, begge med nye batterier. Går den ene tom for strøm, kan den andre fungere dagen ut.

Fostringsflokk fotografert i Rendalen. Legg merke til adferden. Når dyrene forstyrres av småflyet i lufta, trekker de raskt sammen – og forsvarsringen dannes alltid «mot klokka». Slike bilder er enkle å telle opp.

Ola Krog har vært med som observatør på flytellinger i Forollhogna i mange år. Denne februardagen var det minus 16 ved start, minus 12 ved landing.

 

2000 kalver. Spørsmålet er: Hva blir årets jaktkvote på Hardangervidda?

Stakkars Nordfjella!

I min tid som redaktør for Villreinrådet i Norge (årboka Villreinen og med oppdateringsansvar for nettsida villrein.no) var det alltid en sann fornøyelse å ha med Nordfjella å gjøre. Alle referater og tellerapporter kom inn som perler på ei snor! Nå er villreinen i Nordfjella tatt ut på grunn av skrantesjuka (CWD). Og dessverre, det samme er alle referater og alle tellerapporter fra Nordfjellas underside på villrein.no. «Uniformeringen» har også rammet de øvrige villreinutvalgene. Ikke alle var like flinke til å informere, men flere forsøkte.

Til opplysning: I tillegg til å oppdatere villreinutvalgenes undersider på villrein.no, benyttet jeg alltid anledningen til å legge ut en nyhetssak når resultatene fra tellingene kom inn. Den 9. mars i fjor skrev jeg følgende, i tillegg til å legge ut telleresultatet:

«Nordfjella har alltid hatt ”ting på stell” - og alt forvaltningsarbeid utføres ”etter boka”. I tillegg er villreinutvalget flink til å informere, også via villrein.no.

Når du har «surret rundt» mellom fjelltoppene lengst vest i Snøhetta-området, er det et stort kick å plutselig fly over Eikesdalen og Eikesdalsvatnet på tur sørover mot
Reinheimen-Breheimen villreinområde.

 

Undertegnede har i flere år hatt gleden av å ha kontakt med utvalget ved sekretær Harald Skjerdal - og han er ”sikker som banken”. Derfor ”svir” det litt ekstra at det nettopp er Nordfjella som har fått, og kommer til å få kjenne, trøkken av skrantesjuka. Håndteringen så langt både av utvalg, nemnd og jegere er derimot eksemplarisk. Det lover godt, oppe i alt det andre svarte».

I fjorårets minimumstelling i Nordfjella går det fram at mannskapet i tidsrommet 23. februar til 2. mars fant 2182 dyr, 1817 i sone 1 og 365 i sone 2. I den største flokken fotografert fra fly i Bjøbergdalen var det 1450 dyr. Nå er det ingen tilbake.

Droner overtar for småflyet?

De to siste vintrene har Rondane Sør kuttet ut småflyet og i stedet benyttet drone til vintertellingene. Hans-Petter Ruud, daglig leder i Sollia fjellstyre, opplyser at erfaringene er gode.

- Bestandsmålet i Rondane Sør er 2300 vinterdyr. Så langt i vinter har vi fotografert og telt på bakken 2000 dyr. Vi bruker drona på de største flokkene, mens de mindre flokkene telles via teleskop eller kikkert. Reinen reagerer

litt på drona; de kommer seg på beina, men forflytter seg ikke mer enn et par hundre meter, forteller Ruud. Problemet er at villreinutvalget ikke har tillatelse til å fly drona høyere enn 120 meter over bakken. Dette av hensyn til annen mekanisert trafikk i luftrommet.

Erfaringene med bruken av drone til

telling av villrein er, så langt, gode ifølge Ruud.

Flere villreinområder vurderer å ta i bruk den samme teknikken til telling av villrein.

Ved annen trafikk i leteområdet har det hendt at vi har blitt beordret til nærmeste flyplass – eksempelvis ved lavtflyging av jagere, men ikke denne gangen. Dette helikopteret var i området med mannskap for uttak av jerv.

Kartplott fra flytelling i Forollhogna i mars 2015. Flytid 6 timer og 30 minutter (kort mellomlanding med etterfylling av drivstoff på Røros). Tilbakelagt distanse 1002 kilometer.
Snitthastighet 168 km/t.

 

Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell i Setesdalsheiene

Miljødirektoratet lyste i 2017 ut midler fra programmet Villreinfjellet som verdiskaper der formålet er å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene. Verdiskapingsprogrammet skal bidra til gjennomføring av de regionale planene og til å utvikle å spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper. Styret for verneområdene i Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane (SVR) søkte i 2017 om midler fra verdiskapingsprogrammet. Søknaden ble innvilget til prosjektet kalt Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell.

Bakgrunn og motivasjon for prosjektet

Styret i SVR forvalter verneområde som samlet sett er blant de største i landet. Som verneområdeforvalter i disse heiområdene møter jeg i det daglige mange negative holdninger til vern og restriksjonene som følger. En utbredt oppfatning er at vern er en klamp om foten mere enn et mulighetsrom for bygdeutvikling og bolyst. Med dette som bakteppe var det ønskelig å dra i gang et prosjekt som kunne bidra til positivitet og eierskap til villreinfjella i sør. Hovedvekt ble lagt på kunnskapsformidling der en gjennom en rekke arrangement ønsket å påvirke holdninger og øke bevisstheten om villrein og villreinfjell. Det er også en kjensgjer

ning at stadig flere unge vokser opp uten at kunnskap om villrein og villreinfjell kommer inn med morsmelka. Gjennom undervisningopplegg ut i grunnskolen vil prosjektet gi viktige bidrag til at oppvoksende generasjon får et forhold til villrein og heieliv.

Organisering og gjennomføring av tiltak

Prosjektet er organisert med en styringsgruppe og fire delprosjekt med arbeidsgrupper omtalt nedenfor. Parter i prosjektet er verneområdestyret, kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, Norsk Villreinsenter sør, villreinlag og villreinnemnd. Styringsgruppe og arbeidsgrupper er bredt sammensatt

med representanter fra deltakende parter, destinasjonsselskap, næringsliv og museum.

Målet er at det i prosjektperioden, og helst også etterpå, skal «syde og koke» med aktivitet rundt i de deltagende kommunene. Under er det tatt inn noen smakebiter på hva som er gjort og hva som skal gjøres.

Delprosjekt 1 – kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell til barn og unge

Holdninger formes i oppveksten. Gjennom 2018 har arbeidsgruppa laget et undervisningsopplegg retta mot ungdomsskoletrinnet. I 2019 vil det bli gjennomført undervisningsopplegg i felt og i klasserom på seks skoler i regionen. Arbeidsgruppa står selv ansvarlig for praktisk gjennomføring, og der vi i tillegg trekker inn lokale ressurser.

Det blir jobbet med å utvikle undervisningsopplegg på digital plattform. Målet er at det skal bli en startpakke som skoler kan bruke i egen undervisning.

Fra høsten 2019 vil flere få tilbud om opplæringsjakt på villrein. Tilbudet vil rette seg mot ungdom i alderen 16–20 år. Statskog vil være en sentral samarbeidspartner.

Delprosjekt 2 – møteplass villreinfjellet

Her skal villreinmenigheten utvides. Gjennom åpne temamøter rundt i kommunene skal villrein og villreinfjell

Av Jørn Trygve Haug
verneområdeforvalter SVR

 

opp og fram i lyset for en større del av befolkningen. Fem temamøter ble arrangert i 2018. Tema har vært villrein og ferdsel, bestandsovervåkning, villreinens områdebruk, praktisk villreinjakt og CWD. Målt i oppmøte og engasjement må møtene sies å ha vært særdeles vellykket. Rettighetshavere og jaktinteresserte har dominert, men også hyttefolk, lokalbefolkning, organisasjoner har deltatt. Det er tydelig at interessen er der om en lykkes i markedsføringen og har foredragsholdere som både kan fag og formidling. De åpne møtene har vært gjennomført med lokale samarbeidspartnere som kommuner, villreinlag, turistforeninger mv. Dette for å sikre lokal tilknytning og med siktemål å skape grobunn for at arrangement kan holde fram etter prosjektperioden. Aktiviteten held fram i 2019 med arrangement i Sirdal, Vinje, Suldal, Valle.

Heiplansamlinga, som en del av oppfølging av regional plan for villreinfjella, har med åra blitt en viktig møteplass for alle med interesse for villreinfjella i sør. For 2019 er heiplansamlinga lagt til Nesflaten i Suldal 5–6 juni. Fylkeskommunene har ansvaret for samlinga og der verdiskapingsprosjektet bidrar i planlegging og gjennomføring.

Delprosjekt 3 – villreinen og kulturarven

«Ut å se på villrein» er neppe en aktivitet som forenelig med de hensynene som må tas til en sårbar art. Det vi kan gjøre er å drive tilrettelegging og formidling på utvalgte kulturminnelokaliteter. På denne måten skal vi gjennom prosjektet bedre den allmenne kunnskapen om villreinfjella og den sentrale plassen villreinen har hatt i bygdene opp igjennom historien. I arbeidet vil vi bruke tradisjonelle informasjonsskilt og ta i bruk digitale løsninger for å gi turgåeren en opplevelse på plassen. For 2019 er det også lagt inn kulturminnevandringer i samarbeid med lokale historielag og turlag. Her vil formidling foregå undervegs og med stopp på interessante lokaliteter. Å se en delvis sammenrast dyregrav kan være spennende for noen, kan du i tillegg fylle på med en levende historie om hvordan de ble brukt vil det fange interessen hos flere.

Under paraplyen villreinen og kulturar

ven griper vi fatt i den «lokale villreinhistorien». Villreinens vekslende arealbruk hører også naturlig hjemme her. I første omgang tar vi for oss de mere «perifere» villreinkommunene der villrein har stadig mindre plass i folks bevissthet. Her vil en bruke lokale ressurspersoner, historielag osv. til å skrive om plassen villreinen har hatt i lokalsamfunna opp igjennom historien. Ofte skal en ikke mange 10-åra tilbake i tid for at villreinen var like vanlig i kosten som tacoen er i dag, og der villreinjakta var like hellig som elgjakta er i dag.

Økonomisk verdiskaping har også et naturlig fokus i dette delprosjektet. I 2019 er det planlagt guidekurs og vertskapskurs for bedrifter som ønsker å bruke formidling av villreinrelaterte kulturminner og kulturhistorie som en del av en produktpakke. Bærebjelken i en virksomhet kan det vanskelig bli, men kanskje kan det være en nisje som gir enkelte bedrifter flere bein å stå på.

Delprosjekt 4 Sti- og løypeplan – adaptiv løypeforvaltning

Villrein og konsekvensene av menneskelig ferdsel står høyt på agendaen i de fleste villreinområder.

I den sammenheng blir gjerne styring og kanalisering av ferdsel gjennom sti- og løypeplaner pekt på som et sentralt virkemiddel. Så langt har det ikke vært en sams oppfatning om oppbygning og innhold i slike planer. Ei heller hva som

bør kreves av utredninger. Behovene for kanalisering og styring vil naturlig variere etter hvilke deler av villreinfjellet vi befinner oss.

Prosjektets bidrag til å rydde i virkemiddelskuffen er arrangering av en regional fagsamling om utarbeiding av sti- og løypeplaner. Målet er å få en felles forståelse av form og innhold i kommunale sti- og løypeplaner samt hvilket kunnskapsgrunnlag som skal ligg i bunnen. Fagsamlinga blir gjennomført på Haukeliseter fjellstue 5.-6. mars 2019 og er forhåpentligvis vel gjennomført når bladet har gått i trykken. Som en naturlig oppfølging av dette vil vi gjennom prosjektet også bidra til tilrettelegging av eksisterende kunnskap for bruk inn i arbeidet med sti- og løypeplaner.

Oppsummering

Prosjektet i villreinfjella i sør gaper høyt og vidt. Mange aktører deltar og mangt skal settes ut i livet. Samtidig er dette en styrke ved at mange blir involvert og således får et eierskap til prosjektet.

Prosjektperioden er fire år dvs. 2017–2020. Det er en klar målsetning at vi i løpet av prosjektperioden har skapt grobunn for noe som vil være liv laga utover prosjektperioden.

På verneområdet sin hjemmeside kan du lese mer om prosjektet, se
www.nasjonalparkstyre.no/svr.

 

Nedgang i slaktevekter = god forvaltning?

Alderen på bukkene har hatt stort fokus i villreinforvaltningen i mange år, mens alderen på simlene er lite omtalt til tross for at det er vel dokumentert at simler i moden alder (4-10 år) kommer tidligere i brunst, og fører fram flere og tyngre kalver enn yngre simler (Jf kjevedata fra NINA og
Hjorteviltregisteret).

I Forollhogna er de fleste jegerne veldig flinke til å levere data og prøver fra felte dyr. Så flinke er de, at vi har opp mot 90 % av kjever fra alle felte voksne dyr for perioden 1990-2019. I tillegg har NINA i en årrekke gjennomført veldig gode kalvtellinger. Til sammen har dette gjort at vi har vært i stand til å simulere simlebestanden i Forollhogna, og slik å se nærmere på hvordan utviklinga i den levende simlebestanden har vært.

Resultatene fra arbeidet taler klart; simlenes gjennomsnittsalder i Forollhogna er lav, og det er de største (og mest produktive) simlene som blir skutt i jakta. Hele 90 % av 1,5 åringene overlever jakta, mens for eksempel bare 57 % prosent av 8,5 års simler gjør det. En gjennomsnittlig simle i Forollhogna blir dermed bare 4,5 år gammel (Jf kjevedata fra NINA og Hjorteviltregisteret).

Forollhogna villreinområde er kjent for en stabil stamme med store dyr i god

kondisjon. Men tidlig på 2000 tallet ble stammen skutt ganske kraftig ned. I denne perioden nådde kalvevektene et foreløpig bunnivå. For å bygge stammen raskt opp igjen ble andelen simle i kvotene redusert til 5 %, og bukkeandelen økt tilsvarende. Det førte til at alderen på simlene økte, og bukkeandelen gikk ned. Men når bukkeandelen begynte å synke, ble simleandelen økt til 33 % og etter hvert 30 %. I perioden 2006–2012 økte kalvevektene noe til tross for en lavere bukkeandel. I 2013–2017 førte feiltellinger og feilberegninger til at man igjen skjøt ned stammen, og kalvevektene sank fram til 2015-17 med et foreløpig bunnivå for slaktevekt på simlekalv i 2015, og antall kalv per simle/ungdyr i 2016. Simulering av simlebestanden viser at i disse årene var 21–24 % av simlene 1,5 år og 20–21 % 2,5 år i brunsten. Ved nedskytingen i 2016 og 2017 ble en stor andel av kalvene skutt, og dermed hadde vi en svært lav andel ungsimler i bestanden høsten 2017 og 2018. Dette ga trolig en høy kalveproduksjon og høye slaktevekter på kalv, til tross for at det ble oppfordret til å spare de største kalvene høsten 2019.

Dersom en studerer andel kalv per simle, som er mulig når en simulerer simlebestanden, får vi et enda mer interessant bilde. De siste 5-6 åra er det en sammenheng mellom en høy andel simle som er 4 år+ og en høy kalveproduksjon. Ifølge Inge Even Danielsen, leder for Riast–Hylling reinbeitedistrikt, er 97-98 % av simlene drektige, mens 90 % av simlene har kalv under merkinga i midten av juli

Av Kristin Lund Austvik
og Jakob Trøan,
Forollhogna villreinområde

Veldig søt, men den får nok neppe noen stor kalv neste høst. Vi oppfordrer til uttak av slike kalver. Foto: Ingrid Høstmælingen.

 

(Inge Even Danielsen pers medd). Andelen kalv hos 2 åringene er 5 % lavere, men de setter bare på kalver med levendevekt på minst 48 kg (23-24 kg slaktevekt). Våre tall for Forollhogna viser at ca. 90 % av simlene hadde kalv ved kalvetellingene (juni/juli) i 2018 og 2019, og i de samme årene var opp mot 80 % av simlene 4 år+. Motsatt ser vi at i 2016 og 2017 hadde hhv 65 % og 72 % av simlene kalv ved kalvtelling, og at andelen simler 4 år+ var 58 % og 66 % (fig. 2).

Vil en høy andel unge simler føre til senere brunst, lavere kalvevekter og dårligere produksjon, som disse tallene indikerer?

Innen tamreinnæringa har de arbeidet en del med nettopp dette. Holand, Ø. (2007) skriver at Riast-Hylling reinbeitedistrikt på 70-tallet prøvde ut en ny flokkstruktur («Rørosmodellen») der et av målene var å sikre en god kalveproduksjon. Simlenes alder og kondisjon ble antatt å være sentrale i denne sammenhengen, og vekta på simlene et godt mål for dette1. Resultatene av prosjektet viste en klar sammenheng mellom drektighet, kalveoverlevelse og simlevekt2,3. Ved å veie kalver og ungsimler har tamreinnæringa også funnet at ungsimlenes høstvekt henger sammen med kalvenes høstvekt året i forvegen4,5. Fra villreinforskninga er det videre vist at simlene må over en viss vekt før de blir drektige6.

Hvis vi antar at dette gjelder også for «vår» villrein, blir neste spørsmål hvordan vi kan få mer modne «damer» i villreinbestanden i Forollhogna?

For å forsøke å gjøre noe med dette, og å øke andelen høyproduktive simler, ble avskytingen i den nye bestandsplanen 2019–2023 endret til 60 % kalv (40 % i den forrige), 15 % (30 %) simle, 15 % småbukk (20 %) og 10 % storbukk (10 %). Ettersom simlebestanden ble skutt ned til ett svært lavt nivå fram til 2017, vil det i oppbyggingsperioden fram til 2023 være en stor andel ungsimle. Men i den neste bestandsplanperioden fra 2023/2024 forventer vi å nå en målsetting om minst 70 % 3,5 - 12,5 års gamle simler i brunsten.

Så langt, alt godt, i teorien i alle fall. Men så melder det seg umiddelbart et

nytt spørsmål med ei ny utfordring. Forollhogna er også kjent for et annet moment når det kommer til villreinen; den er relativt lite sky og har derfor vært sett på som «lettjaktet». Dette gjør også at jegerne, i større grad enn i mange andre villreinområder, kan velge seg ut dyr de ønsker å felle, noe som fort kan gjøre jakta veldig alders- og størrelses-selektiv7. Noe av årsaken til vektnedgangen i Forollhogna er derfor trolig at jegerne i en årrekke har skutt de største dyrene i alle alderskategorier.

Hva skjer da når vi øker andelen kalv i avskytinga; vil jegerne plukke ut alle de store kalvene? Og har det i tilfelle noe å si for kondisjonsutviklinga til bestanden?

Muligheten for å pålegge jegerne begrensinger i kalvavskyting ut fra gevir- eller vektstørrelse på kalvene ble drøftet, men et slikt rigid system var det ingen som egentlig ønsket seg. Villreinutvalget var derfor enige i at

man i første omgang skulle forsøke å bare henstille jegerne om ikke å skyte de største kalvene.

Jegermøter ble arrangert i flere bygder, hvor det ble informert om bakgrunnen for ønsket om uttak av små kalver og det ble vist bilder av kjennetegn ved typisk små og store kalver. Det ble også lagt ut en artikkel på villreinutvalgets nettside www.hognareinen.no og facebookside.

Villreinutvalget var spente på om henstillingene ville nå fram til jegerne, og i tilfelle hvordan de ville motta den. Ville de fnyse av det og mene det var teoretisk tull? Eller ville de tenke at det var noe i det og faktisk forsøke å felle den minste kalven om de fikk valget? Tilbakemeldingene oppsynene og enkelte rettighetshavere fikk fra jegerne var udelt gode. Dette syntes de var interessant, og i enkelte bygder gikk det sport blant jegerne i å felle den minste kalven. For, som man gjerne sier på

Figur 1: Aldersfordeling på simlene i Forollhogna med grunnlag i kjevedata for årene 2000-2019.

Figur 2: Andel simler 4+ ved kalving, andel simler med kalv ved kalvtelling, andel kalv pr 100 S/U og høstslaktevekt på hunnkalv. Flere av disse parameterne virker å henge sammen når man setter de inn i en figur. Slaktevekt på hunnkalv i 2019 kan ha blitt påvirket av at vi oppfordret jegerne til å ta ut små kalver.

 

 

bygda; man sparer ikke de minste lammene og sender de største på slakt.

Ved å felle flere små kalver er det også sannsynlig at det vil felles en høyere andel simlekalver ettersom de er gjennomgående mindre enn bukkekalvene. Dette gjør det mulig å skyte færre voksne simler uten å forskyve kjønnsbalansen i voksenbestanden.

Resultatene av jakta i 2019 viser, naturlig nok, en solid oppgang i andelen felte kalver. Men oppgangen av felte simlekalver er betydelig høyere enn hva den er for felte bukkekalver (fig. 3). Kan det skyldes at jegerne faktisk har forsøkt å felle mer typisk små kalver? Slaktevektene for kalvkategorien viser en liten nedgang for 2019 sammenlignet med året før, men her er det såpass med årsvariasjoner at vektene antageligvis ikke er noe godt nok mål alene, og i alle fall ikke for enkeltår. Her trengs det nok flere år med dataserier før vi kan nærme oss

noe lignende som en konklusjon.

Dersom vi i Forollhogna greier å skyte en stor andel små kalver, samtidig som uttaket av simler blir dreid mot de yngste og de eldste, vil vi kunne få en stor andel modne simler som forhåpentligvis kalver tidlig og får store kalver. Vi tror også at uttak av små kalver vil spare de største bukkekalvene med de «beste» genene. Dette vil forsterkes ved at småbukkene i Forollhogna bare skal ha tre takker i toppen av gevirstanga. Store bukkekalver har gjerne mer allerede som 1 ½ åringer.

Målet vårt er at et høyt uttak av kalv over tid vil øke alderen og størrelsen på simlene i bestanden. Dette tror vi videre kan føre til tidligere kalving og høyere andel kalv i kalvetellingene. Samtidig vil det gi betydelig større produksjon av både dyr og kjøtt per vinterdyr siden vi feller mye dyr som ikke har belastet vinterbeitet.

Det er nok ikke alle villreinområder som har tilgang på det samme datamaterialet som vi har hatt i Forollhogna, og som dermed kan gjennomføre det samme arbeidet som oss. Villreinen i Forollhogna er dessuten, som nevnt, kjent som lite sky. Det kan ha gjort det enklere for jegere å «plukke» ut store (eldre) dyr under jakt, og høsten 2019 små kalver. Vi tror likevel at resultatene fra våre undersøkelser kan være overførbare til mange andre villreinområder. Ved å spare de mest produktive simlene vil effekten på produksjonen bli enda større i villreinområder med mindre dyr som blir senere kjønnsmodne. Så blir det spennende å følge utviklinga i bestanden i Forollhogna i årene fremover og se om vi, enkelt sagt, får en ønsket nedgang i slaktevekter på kalvene.

Referanser

1 Holand, Ø. (2007). Flokkstruktur og slaktestrategi i reindrifta- et historisk perspektiv. Rangifer Report No. 12 (2007): 21-33

2 Lenvik, D. 1988. Utvalgsstrategi i reinflokken. Dr. agric. avhandling, Norges landbrukshøgskole, Ås.

3 Lenvik, D. & Aune, I. 1988. Utvalgsstrategi i reinflokken. 4. Det tidlige kalvetap relatert til mødrenes vekt. – Norsk landbruksforskning 2: 71-76.

4 Lenvik, D. & Fjellheim, A. 1988. Utvalgsstrategi i reinflokke006E. 2. Ungsimlenes vekt ved 18 måneder relatert til vekten ved 2 og 6 måneder. – Norsk landbruksforskning 1: 263-274.

5 Peterson, C. J. & Danell, Ö. 1993a. Value of early weight measurements as predictors of body weight at later ages in reindeer. – Rangifer 13: 229-232.

6 Reimers, E. 1983. Reproduction in wild reindeer in Norway. - Canadian Journal of Zoology 61: 211-217.

7 Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I. N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400. 193 s.

Figur 3: Prosent felte dyr fordelt på kategori for årene 1999-2019 i Forollhogna. Legg merke til den store oppgangen i felte simlekalver (rød linje) sammenlignet med felte bukkekalver (grønn linje).

 

 

 

 

 

Kvalitetsnorm for villrein – ny metode for utrekning av lavbeite

Mange som føl med kva som rører seg på villreinfronten har fått med seg at den nye «Kvalitetsnorm for villrein» er på trappene. Allereie hausten 2021 skal dei fyrste villreinområda vurderast etter eit såkalla trafikklyssystem, basert på økologisk tilstand i bestandane og leveområda. Eitt av dei tre hovudtema som skal vurderast, og som kanskje ikkje har fått så mykje merksemd, er kvaliteten til vinterbeita i form av tilgjengelege lavressursar.

NINA fekk i 2020 eit oppdrag frå Miljødirektoratet om å samanstille tal på lavbeite i villreinområda våre, og vi utviklar for tida metodikk som skal rekne ut lavmengde i heile villreinen sitt utbreiingsområde.

Sidan satelittbilete vart almennt tilgjengeleg for forskinga har det gradvis blitt utvikla ulike teknikkar for utrekning av lavdekke. Første stega vart gjort i laboratoriet for å finne ut kva bølgelengder av lys (både synleg og usynleg) som blir reflektert frå lav. Seinare vart dette nytta i ein lavindeks, basert på bilder frå satelittsystemet Landsat5 (Nordberg 1998; og seinare Nordberg & Allard 2002). Metoden

vart seinare vidareutvikla for Hardangervidda (Falldorf mfl. 2014). Her laga ein eit vegetasjonskart over området med rutenett på 30 m x 30 m, og alle ruter som vart klassifisert som rabbesamfunn vart skilt ut frå resten av kartet. Innanfor desse rutene vart så lavmengda rekna ut med to ulike indeksar. Ulempen med denne metoden er at ein fyrst må ha eit påliteleg vegetasjonskart, noko som er svært tidkrevjande å lage. Vidare har ein utfordringar med å rekne ut målefeilen i det endelege kartet, sidan sluttproduktet er eit resultat av to ulike kart (vegetasjonskart + estimert lavmengde) som begge kan ha betydlege målefeil. Denne metodikken er heller

ikkje prøvd ut i område som har atypiske vinterbeite med lite lavhei. Eksempel på dette er dei vestlege fjellområda våre, som i mange tilfelle har bortimot null lavdekke (Kjørstad mfl. 2017).

Dei mange utfordringane med tidlegare metodikk, kombinert med den stadige utviklinga innnanfor analyse av satelittdata, gjorde at vi såg etter alternative metodar. Eit naturleg fagfelt i så måte er kunstig intelligens (AI) som i dei siste tiåra har vore i rivande utvikling. Eit av hovudfokusområda for AI har vore bildegjenkjenning, noko som har skote ytterlegare fart med smartphonerevolusjonen og den tilhøyrande eksplosjonsarta utviklinga i bildeomfang i verda. AI-algoritmer har ofte eineståande evner til å kjenne igjen mønster i komplekse bilde, inklusive satelittdata. Vi testa difor om modellar basert på kunstig intelligens (AI) med feltdata frå Hardangervidda og Indre Finnmark kunne kunne rekne ut lavdekke og -volum, og dette viste seg svært lovande. At desse første resultata var gode, betyr derimot ikkje at dei er tilsvarande bra for område med andre miljøforhold. For å utvikle metodikk som er eigna til å rekne ut lavbeite i heile villreinen si utbreiing, konkluderte vi difor tidleg i prosessen med at det måtte hentast inn meir bakkedata frå område med mindre typiske lavbeite.

Innhenting av feltdata

Den førebelse lavmodellen byggjer på

 

feltdata samla inn på Hardangervidda (Falldorf mfl. 2014; supplementert i 2016), i Finnmark (Johansen mfl. 2018, Tømmervik mfl. 2014) og sist på Rørosvidda (Tømmervik mfl. 2021). I tillegg har det gjennom andre prosjekt blitt samla inn tilsvarande lavdata frå Nordfjella og Sunnfjord, og vi gjennomførte feltarbeid i ytterlegare to vestlege villreinområde – Fjellheimen og Vest-Jotunheimen (Figur 1).

I Nordfjella vart det i regi av Overvakingsprogrammet for hjortevilt sett i gong innhenting av lavdata sommaren 2017. Nordfjella var opprinneleg ikkje med i programmet, men på grunn av skrantesjuka såg ein det som viktig å samle kunnskap som kunne bidra til overvaking av området. Her vart det gjennomført feltarbeid i 2017 (sone 1) og 2018 (sone 2), med gjenbesøk allereie i 2019 og 2020. I val av metode for lavmålingane vart det lagt vekt på vidareføring av tidlegare nytta feltmetodikk, og at bakkedata frå dei faste referansepunkta òg skulle kunne nyttast til vidareutvikling av satelittbaserte metodar.

Den same metodikken vart nytta i ei masteroppgåve i vårt vestlegaste villreinområde, Sunnfjord (Slåttsveen 2019, 2020), med feltarbeid i 2018. Klimaet her har et klart kystpåverka preg. Området ligg innanfor vegetasjonsseksjonane «Sterkt Oseanisk» (O3) og «Klart oseanisk» (O2) jfr. Norsk vegetasjonsatlas (Moen 1998) og vegetasjonen skil seg tydeleg frå dei mest typiske lavbeita i sentrale og austlege fjellområde. Laven veks her i mosaikk med gras, halvgras og lyng i rabbe og leside-vegetasjon.

For å fylle andre «hol» i datatilfanget, gjennomførte NINA og Sogn Naturforvaltning feltarbeid i to nye område hausten 2020. Vi valde Vest-Jotunheimen mellom anna for det stadvis ekstremt kuperte terrenget, noko som gjev utfordringar med fjellskugge i tolkinga av satelittbilete (Figur 2).

Fjellheimen vart vald ut frå at vinterbeita her kan være utfordrande å lese ut frå satelittbilete. Laven veks i stor grad i vegetasjonstypar som har mykje grøn vegetasjon (blåbær, blålyng-, krekling- og røslynghei). Prøveruta kan sjå grøn ut på avstand, men likevel tilby

godt med lav.

Når vi samla inn data sikta vi oss fyrst inn på å finne område med lav i desse atypiske villreinområda. Her tok vi utgangspunkt i lokal kunnskap om meir eller mindre lavhaldige vinterbeite for villrein. Vi ville òg sikre ein gradient i data, frå lite til mykje lav. Eksempelvis oppsøkte vi i Vest-Jotunheimen både hardt beita og mindre nytta areal. I tillegg undersøkte vi eit område som ikkje hadde vore nytta av rein på lang tid og som difor hadde rike lavførekomstar (Figur 3).

Målingane vart gjennomført ved å gå ca. 2 km lange transekter (rette linjer), og langs kvar transekt undersøkte vi 5 lokalitetar med ca. 500 m mellomrom. På kvar av desse lokalitetane gjorde vi målingar på 5 plott, med utgangspunkt i eit sentralpunkt og med dei andre plotta 10 m ut frå dette i kvar himmelretning. For kvart av plotta gjorde vi ei vurdering av dekningsgrad og dominerande lavtype, og målte både tjukkleiken på lavmatta og lengda til den levande delen av einskilde lavart (Figur 4). I den midterste ruta vart det sett att ei korg med botnen opp. Dette er for å lære om veksthastigheita til laven; under korga vil laven vekse utan å bli beita eller trakka på. Det vert då mogleg å måle veksten ved gjenbesøk om t.d. 5 år, og ein kan vurdere beitepress ved å samanlike mot laven utanfor korga.

Utvikling av modell for lavdekke og -volum

Utfordringa med å analysere lavmengde med satellittbilete er at det ikkje finst noko enkel formel som effektiv kan skilje lav frå anna markdekke, slik ein eksempelvis kan med grøne karplantar. Og sidan vi ikkje heilt veit kva mønster vi leitar etter, må vi nytte ein metodikk som analyserer bilete utan ein på førehand fastsett struktur. Og det er her kunstig intelligens (AI) kjem inn som eit utmerka verktøy. Vi «matar» ein AI-modell med verdiar frå enkelte ruter satellittdata (30 x 30 m) som dekkjer våre målepunkt på bakken, og koplar dette med våre målingar av kor mykje lav som faktisk finst der. Så forsøkjer datamaskina finne eit generelt mønster som viser samband mellom lyset som vert reflektert frå bakken ut til satelitten og til lavmengda på staden. Når vi menneske ser på eit satelittbilete eller flyfoto så ser vi heller ikkje berre på ei enskild rute, men vi ser denne i samanheng med rutene som ligg omkring. Sidan AI minner litt om korleis hjernen vår fungerer, så gjev vi samtidig datamaskina to større bildeutsnitt på 90 m x 90 m og 630 m x 630 m.

Reint praktisk deler datamaskina opp datasettet i eit øvingssett og eit vurderingssett. Den nyttar så øvingssettet til å gje ulik vekt/verdi til dei ulike

Figur 2: Høge fjell og kupert terreng kan gje utfordringar med fjellskugge i tolkinga av
satelittbilete. Frå Dyrhaug under Skagastølstindane, Vest-Jotunheimen villreinområde.

 

rutene i satellittbileta for å sjå kva som stemmer overeins med bakkemålingane. Når den har gjort eitt forsøk på dette, testar den om metoden fungerer bra på vurderings-datasettet. Med hjelp av resultatet frå denne vurderinga gjer systemet endringar der ein hadde mest feil. Ved å repetere denne prosedyra mange gongar blir systemet betre og betre til finne mønster som er almenngyldige.

Det krevst ganske mange målepunkt å øve på for datamaskina, så ei utfordring har vore å få samla inn tilstrekkjeleg mykje lavdata frå ulike kjelder og område. Og sidan vi eigentleg er interesserte i lav-volum, rekk det ikkje å berre kome fram til dekningsgrad av lav. Ei ytterlegare utfordring er at lav ofte vert dekt av annan vegetasjon. Ein open furuskog kan til dømes sjå heilt grøn ut frå verdsrommet sjølv om marka under er heilt dekt med lav. Dei førebelse resultata viser at på Rørosvidda (Fæmund sijte og omkringliggande område) klarer modellen å skilje ut tjukke lavdekke i både furu- og

bjørkeskog (Tømmervik m.fl. 2021), noko som er svært lovande. Førebels er modellen trena på lyse lavtypar, og det vil bli ei utfordring å få til ein modell som kan kjenne igjen mørk lav. Helst vil vi ha ein modell som handterer ein kombinasjon av begge typane, men alt dette lyt bli i eit framtidig prosjekt.

I skrivande stund driv vi og vurderer dei beste modellane våre, og skriv ein vitskapleg artikkel som presenterer desse resutata. Når vi har ein kvalitetssikra modell på plass, vil vi kunne rekne ut lavdekkje i heile villreinen si utbreiing. Tidsramma er knapp - allereie hausten 2021 skal dei 10 nasjonale villreinområda vurderast etter nye kvalitetsnorma, og då må data på lavbeite vere på plass. Etter kvalitets–norma blir tilstanden vurdert som god dersom minst 60% av det samla vinterbeitearealet har over 220 g/m2, middels ved 132–220 g/m2 og dårleg dersom mindre enn 132 gram lav/m2. Tala er her rekna om frå lavvolum til tørrvekt.

Avslutningsvis må vi kunne seie at vi er på god veg mot utvikling av ein ny lavmodell. Det har vore lagt ned eit formidabelt feltarbeid for å samle inn bakkedata, både i regi av kvalitetsnorm og gjennom andre prosjekt. AI-metodikken er så langt svært lovande, og gjev allereie betydeleg betre presisjon i utrekning av lavdekke enn tidlegare metodikk. I tillegg lovar utrekningane av lavvolum godt. Kvalitetsnorma for villrein har gjort det mogeleg å gje dette arbeidet eit betydeleg løft, og vi trur dei nye lavmodellane vil bli eit godt verktøy for forvaltninga til å vurdere tilstanden i lavbeita og til å følgje utviklinga i framtida.

Litteratur

Falldorf, T., Strand O., Panzacchi, M., & Tømmervik, H. 2013. Can lichen biomass and Rangifer winter pasture quality be mapped from space? Remote Sensing of Environment. Vol. 150. 573-579

Johansen, B., Tømmervik, H., Bjerke, J.W. & Davids, C. 2019. Finnmarksvidda – kartlegging og overvåking av reinbeiter – Status - 2018. Norut Tromsø, Rapport 1/2019. 85 s.

Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I.

Ulikt beitepress kan gje store utslag i tilgjengelege lavressursar, sjølv innanfor same villreinområde. Her frå eit mykje nytta vinterområde
(Berdalsfjellet; legg merke til at dei høgast liggande og mest vindeksponerte flekkane er mest beita) og lenge unytta lavbeite (Søre-Knipen; ved hyttefelt og annan infrastruktur) i Vest-Jotunheimen.

 

N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400. 193 s.

Moen A, 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetation. Statens Kartverk, Hønefoss

Nordberg, M.-L. 1998. Vegetation and biomass changes in mountainous areas in Sweden using satellite and airborne imaging scanner data. ISRSE/NSC. Proceedings for the 27th International symposium on remote Sensing of Environment, June 8–12 1998, Tromsø, Norway. (pp. 431–435).

Nordberg, M.-L., & Allard, A. 2002. A remote sensing methodology for monitoring lichen cover. Canadian Journal of Remote Sensing, 28, 262–274.

Slåtsveen, T.-L. 2019. Assessing winter pasture quality in Sunnfjord wild reindeer area. MSc Thesis. Arctic University of Norway, Tromsø

Slåtsveen, T.-L. 2020. Vurdering av vinterbeite i Sunnfjord villreinområde. Villreinen 2020 (pp.20-22)

Tømmervik, H., Bjerke, J.W., Laustsen, K., Johansen, B. & Karlsen, S.R. 2014. Overvåking av vinterbeiter i Indre Finnmark 2013 Resultater fra feltrutene - NINA Rapport 1066. 47 s.

Tømmervik, H., Erlandsson, R., Arneberg, M.K., Finne E. & Bjerke J. 2021. Satellittkartlegging av vinterbeiteområder i Fæmund sijte, Sålekinna-Håmmålfjellet og Korssjøen og Feragen-vest. NINA Rapport 1946. Norsk institutt for naturforskning.

 

 

 

Vingelen Utmarkslag, senere Vingelen Sameie var tidlig ute med veiing av storvilt, og oppgjør per kg slakt. All villrein skutt i Vingelen er veid på samme måte fra 1973 og fram til i dag. Fra de tre første årene har vi ikke funnet veielistene, kun gjennomsnittsverdier. Disse er ikke med i oversikten.

I perioden 1976–1989 har vi ikke funnet fellingsdatoene, kun vektene fordelt på

kategoriene kalv, 1,5 år og 2,5 år bukk og simle. I den samme perioden omfatter vektene kun dyr felt i Vingelen.

Fra og med 1990 er også dyr felt på overgang til Vingelen med. Veide dyr i den siste perioden omfatter ca. 40 % av alle skutte dyr i Forollhogna Villreinområde.

Fra 1992 er vektene sammenlignet med de offisielle fra Hjorteviltregisteret. Det viser seg at med unntak av simlene så ligger vektene i hjorteviltregisteret over dem fra Vingelen de første årene, mens de ligger under de siste årene av perioden. Årsaken til dette kan være

Av Jakob Trøan
Vingelen Sameie

Utviklingen av slaktevekter i Forollhogna

I gjennomsnitt har ikke de eldre bukkene blitt lettere, og utviklingen de siste årene tyder på at det også blir flere virkelig store. Det er svært få bukker over 100 kg, kun 22 i hele perioden. Den største veide 115 kg, felt i 1979. Etter at det ikke ble veid noen over 100 kg fra 1999 til 2010 er det de siste 8 årene veid 5 storbukker over 100 kg. Det var en topp i antall bukker over 90 kg tidlig på 90 tallet, deretter veldig få fra 2004 til 2011 før det de siste åra har økt igjen. Denne veide 102 kg, med 145 cm vidde på geviret, og ble felt i 2018.

 

flere, men en av dem kan være at ikke alle dyr i Forollhogna ble nøyaktig veid, og da er det trolig rapportert høyere vekter enn det reelle. En annen faktor kan være at slaktene i Vingelen ofte henger noen dager til mørning før veiing. Men ettersom de fleste reinene i Vingelen selges ut av bygda, og 60-70 % av de veide er felt på overgang og veies ferske, så er nok dette en liten del av forklaringen.

Vingelen har hatt differensierte priser i forhold til vekt på alle dyrekategorier fra 1993 til 2018, men i løpet av de siste 20 årene har stadig større andel blitt solgt til fastpriser, samtidig har en stor del av de veide dyrene blitt felt av overgangsjegere med forskjellig oppgjørssystem.

Materialet viser en statistisk langsiktig nedgang i perioden for alle kategorier unntatt bukk 2,5 år+. I tillegg viser den for simle og kalv at vektene varierer i takt med bestandsstørrelsen slik at vektene går ned når stammen skytes ned, og øker når stammen bygges opp. Dette tyder på at særlig alderen på simlene har betydning for kalvevektene.

Referanser

Veiebøker fra Vingelen Sameie og Vingelen Utmarkslag 1976 – 2018 ført i pennen av Magnus Trøan, Torger Nordstad og Ragnar Vingelen.

Hjorteviltregisteret, NINA gjennomsnittsvekter 1992 – 2018.

Materialet er bearbeidet av Vingelen Sameie v /Jakob Trøan og Rådhuset Vingelen ved Linda Merkesdal, Hege Hovd og Kari Rognerud

Granlund. Data er bearbeidet i statistikkprogrammet SPSS.

Figuren viser at simlekalvene har blitt 9,1% lettere i fra perioden 1994–98 til 2014-18.

Bukkekalvene har blitt 4,4 % lettere i samme periode.

Simle 1,5 år har blitt 9,7 % lettere i samme periode.

Bukk 1,5 år har blitt 7,5 % lettere.

Simle 2,5 år + har blitt 5,6 % lettere.

Bukk 2,5 år + har blitt 1,4 % tyngre.

Figuren viser at vektene på kalv- og simle følger bestandsutviklingen slik at vektene går ned når stammen skytes ned. Særlig ble vektene lavere etter nedskytingen i 2001–2002, og de har senere ikke kommet opp på nivået fra før år 2000. Trolig skyldes dette at den høye simleavskytingen gjør at en stor del av kalvene blir født av simler på 2 og 3 år som er betydelig mindre enn eldre simler.

 

Vekten på bukkekalvene følger samme mønster som simlekalvene, men ikke like tydelig. Vekten på bukk 1,5 år og eldre er mindre avhengig av bestandsstørrelse, og svinger fra år til år.

En middels stor simlekalv 20.08.2020 sammenlignet med en stor bukkekalv bakerst i flokken på snøfonna på samme dato.

I Forollhogna ønsker vi at jegerne sparer de store kalvene og beskatter de mindre. Da vil en i tillegg til å spare de største, med forhåpentligvis de beste genene, skyte en overvekt simlekalver som gjør at vi kan spare en større andel eldre, produktive simler.

 

Denne figuren viser hvor mye kalvene gjennomsnittlig vokser i løpet av jakta. Variasjonen mellom første og siste jaktdag er betydelig større enn mellom år.

Det er veldig få kalver under 15 kg, men med en topp i 2015 og 2016 da kalvevektene var lave, og det var stor andel ungsimle i bestanden. I 2017 og 2018 er det ikke veid kalver under 15 kg.

Det er svært få bukker over 100 kg, kun 22 i hele perioden. Den største veide 115 kg, felt i 1979. Etter at det ikke ble veid noen fra 1999 til 2010 er det de siste 8 årene veid 5. storbukker over 100 kg.

 

 

Seks av ti nasjonale villreinområder har dårlig kvalitet

Villreinområdene Knutshø, Snøhetta, Rondane, Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke har dårlig kvalitet. Det viser resultatene fra den første klassifiseringen etter kvalitetsnormen for villrein som ble lagt fram i et webinar med stor deltakelse 25. april. Utfordringene for villreinen i disse områdene knytter seg både til bestandsforholdene og til arealinngrep og menneskelige forstyrrelser i leveområdene.

Norge har et særskilt nasjonalt og internasjonalt ansvar for villreinen siden vi forvalter mesteparten av de gjenværende bestander i Europa. Mange av de 24 villreinområdene har store utfordringer, særlig på grunn av arealinngrep og forstyrrelser i leveområdene. I 2007 pekte Miljøverndepartementet ut de ti største som nasjonale villreinområder og bad om at fylkeskommunene skulle utarbeide regionale planer etter plan- og bygningsloven for

disse. Ved behandlingen av natur–mangfoldmeldingen i 2016 bad Stortinget regjeringen om å utarbeide en kvalitetsnorm for villrein med hjemmel i naturmangfoldloven, slik det tidligere var gjort for villaks. Faggrunnlaget for dette ble utredet av en uavhengig ekspertgruppe i 2017 (NINA Rapport 1400). Kvalitetsnormen ble etter bred høring fastsatt av regjeringen ved kongelig resolusjon 23.06.2020.

Hva er kvalitetsnormen for villrein?

Kvalitetsnormen er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområde og menneskelig påvirkning. Det er delnormen som skårer dårligst som avgjør den samlede klassifisering

Av Vemund Jaren,
Miljødirektoratet

 

av et område. Klassifiseringen vil gi tydelige signaler om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet.

Miljødirektoratet har bestemt at de ti nasjonale villreinområdene skulle klassifiseres i 2021/22, mens de øvrige områdene følger i 2022/23. En nasjonal ekspertgruppe med ni personer oppnevnt av Klima- og miljødepartementet, og to lokale representanter for hvert område oppnevnt av Miljødirektoratet, har gjennomført klassifiseringen. De lokale medlemmene ble foreslått av Villreinrådet i Norge. Alle medlemmene er personlig oppnevnt som fagpersoner og representerer ikke sin arbeidsgiver i dette arbeidet. Ekspertgruppa har vært administrert av Norsk institutt for naturforskning (NINA) med Christer Moe Rolandsen som leder. Miljødirektoratet er oppdragsgiver og har fastsatt mandat for arbeidet, men har ikke selv deltatt i ekspertgruppas vurderinger.

Resultater

Resultatene fra den første klassifiseringsrunden er presentert i NINA Rapport 2126: Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. I helhetsvurderingen av de ti nasjonale villreinområdene (se kart) var det ingen som ble klassifisert til god kvalitet (grønn). Seks av områdene ble klassifisert til dårlig kvalitet (rød). Dette var Knutshø, Snøhetta, Rondane, Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke. I Knutshø var det kun delnorm 1 (bestandsforhold) som var utslagsgivende for at klassifiseringen ble satt til dårlig. I Rondane var det kun delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) som var utslagsgivende. For Snøhetta, Hardangervidda, Nordfjella og Setesdal Ryfylke var klassifiseringen et resultat av at både delnorm 1 (bestandsforhold) og delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) ble satt til dårlig.

Forollhogna, Sølnkletten, Reinheimen-Breheimen og Setesdal Austhei

fikk middels kvalitet (gul), og de oppfyller dermed kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet. I disse fire villreinområdene ble delnorm 1 (bestandsforhold) og delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) satt til middels kvalitet. Delnorm 2 (lavbeiter) ble klassifisert til god for Knutshø og Sølnkletten og middels i de andre villreinområdene.

Påvirkningsanalyser og tiltaksplaner

Etter kvalitetsnormen skal det utarbeides en påvirkningsanalyse som, så langt mulig og innenfor rimelige økonomiske rammer, klarlegger årsakene til at et villreinområde ikke oppnår middels eller god kvalitet. Dette har inngått i ekspertgruppas mandat, men har av tidsmessige og økonomiske grunner vært begrenset til overordna vurderinger basert på eksisterende kunnskapsgrunnlag. Resultatene av klassifiseringen er diskutert i forhold til de enkelte områdenes særtrekk og hvordan en best kan utvikle konkrete vurderinger av tiltak. Et spesielt eksempel som framheves er hvordan

påvisningen av skrantesjuke i Nordfjella og på Hardangervidda har skapt helt spesielle forvaltningssituasjoner med blant annet svært høyt uttak av voksen bukk, noe som fører til at måleparameteren om kjønnsforhold under delnorm 1 havner i dårlig tilstand. Det påpekes at tiltak for å rette på dette bør iverksettes så snart hensynet til bekjempelse av skrantesjuke tillater det.

For områder som ikke oppfyller kvalitetskravene er det i kvalitetsnormen forutsatt at Klima- og miljødepartementet, i samråd med andre berørte myndigheter, har ansvaret for at det utarbeides en plan for hvordan kravene til god og middels tilstand likevel kan bli nådd. Arbeidet med slike planer bør komme i gang relativt raskt etter at klassifisering og påvirkningsanalyser nå er framlagt. Det vil være viktig med godt samarbeid og god medvirkning fra lokale og regionale myndigheter, sektorinteresser og brukere i arbeidet med å utvikle gode og realistiske tiltaksplaner.

Kartet viser en helhetsvurdering av de ti nasjonale villreinområdene. Fargekode rød angir at villreinområdet er klassifisert til å ha dårlig kvalitet. Gul og grønn fargekode angir at
villreinområdet er klassifisert til henholdsvis middels eller god kvalitet. Villreinområder som ikke ble klassifisert i denne rapporten er markert med mørk grå.

 

Hvordan bedre tilstanden i våre nasjonale villreinområder?

I fjor fikk seks av de ti nasjonale villreinområdene rødt lys etter kvalitetsnormen for villrein. Siden det står så dårlig til må det konkrete tiltak til for å forbedre forholdene for villreinen. Arbeidet skal gjøres gjennom såkalte tiltaksplaner. Sammen med situasjonen med skrantesjuke og villreinens endrede status til “Nær truet” på rødlista er dette også grunnen til at det skal lages en stortingsmelding om villrein, koblet opp mot utviklingen av tiltaksplanene.

Sju områder først ut

I første omgang skal det lages utkast til tiltaksplaner for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane, Snøhetta og Knutshø. Setesdal Austhei oppnådde middels kvalitet (gul) ved klassifiseringen, men det lages en felles plan sammen med Setesdal Ryfylke fordi disse områdene henger så nært sammen og har en felles regional plan

fra før (Heiplanen). Målet er at alle de nasjonale villreinområdene skal opp på minimum gult nivå i kvalitetsnormen på kort sikt, og på grønt nivå på lang sikt. Det er Miljødirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet som har startet arbeidet med tiltaksplanene. Arbeidet ledes av de hovedansvarlige statsforvalterne for de ulike villreinområdene, med Norsk

villreinsenter som sekretariat. Hver planprosess har en prosjektgruppe som har hovedansvar for planarbeidet. Denne består av utpekte representanter for de mest relevante aktørene i vedkommende villreinområde. I noen områder har man vurdert at prosjektgruppa ville blitt for stor dersom alle interesser skulle vært direkte representert. Derfor legges det opp til med

Av Are Endal Rognes, Lena Romtveit, Anders Mossing, Norsk villreinsenter og Vemund Jaren, Miljødirektoratet

Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken går igjennom oppdraget fra Miljødirektoratet på oppstartsmøtet for Hardangervidda. Foto: Karina Gjerde

 

virkning fra berørte parter gjennom temadager, åpne arbeidsverksteder og/eller faggrupper for ulike tema. De ulike tiltaksplanprosessene har også hver sin styringsgruppe som har som hovedoppgave å styre prosjektet og følge opp prosjektgruppas arbeid.

Nybrottsarbeid

Det er ikke laget tilsvarende tiltaksplaner for villrein tidligere, og tidsskjemaet er stramt på grunn av samordning med arbeidet med stortingsmelding. De ansvarlige statsforvalterne for de ulike områdene har derfor valgt å løse arbeidet på noe ulike måter, med variasjon i oppbygning og gjennomføring av planprosessene. Det er flere hovedtema som går igjen i mange av områdene. Her kan nevnes friluftslivsferdsel, motorferdsel, landbruk og utmarksnæring, vannkraft og bestandsforvaltning. Det varierer også mye mellom områdene hvor godt kartlagt de ulike utfordringene er og hvor det er kunnskapshull.

Hva slags tiltak er det snakk om?

Hva slags tiltak kan man egentlig foreslå for å bedre villreinens kår? Alle relevante tiltak som kan bidra til å bedre forholdene for villrein skal beskrives og tas med i det videre arbeidet med utkast til tiltaksplaner. Dette gjelder lavterskeltiltak som kan settes i verk raskt, men også mer overordnete og inngripende tiltak som kan kreve endring i gjeldende politikk og lovverk. Eksempler på tiltak kan være nedlegging/omlegging av stier, redusert brøyting av veier, flytting av hytter, ferdselsrestriksjoner, veier i tunnel, landbruer over regulerte vann, strengere regulering av jakta, stans i videre hytteutbygging m.m. Hvem som helst kan komme med innspill som så vil bli vurdert av de ulike prosjektgruppene. I arbeidet med utkast til tiltaksplaner er det viktigste å få frem beslutningsgrunnlag for konkrete, gode tiltak som kan hjelpe villreinen.

Scenarioanalyser

Gjennom bruk av et dataverktøy utviklet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) kan man simulere effekter av menneskelige forstyrrelser og menneskelige installasjoner på villreinen. For eksempel kan man simulere effekten av å legge ned en

merka sti eller flytte ei turisthytte. Miljødirektoratet og NINA har satt av noe midler til slike analyser. De ulike områdene må selv melde inn sine ønsker for slike scenarioanalyser, og så vil det bli gjort en prioritering av hvilke analyser som blir kjørt. Slike analyser vil kunne være til veldig god hjelp for å se effektene av foreslåtte tiltak og dermed enklere kunne prioritere mellom de ulike tiltakene.

Status i de ulike områdene

Hardangervidda

Statsforvalteren i Oslo og Viken er ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen på Hardangervidda. Til arbeidet er det valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Videre er det opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt på Geilo i midten av mars. I tillegg til den formelle

oppstarten av prosessen, med tilhørende faglig innhold, ble det avholdt et første møte i de ulike faggruppene.

Hardangervidda kom ut som ikke godkjent ved klassifiseringen etter kvalitetsnormen i både delnorm 1 og delnorm 3 . For bestandsforhold ble resultatet ikke godkjent for hhv. slaktevekter på kalv, andelen eldre bukk per voksen simle, samt funn av meldepliktig sykdom. De to siste er indirekte og direkte knyttet til skrantesjuke. På leveområde og menneskelig påvirkning ble Hardangervidda ikke godkjent på funksjonell arealutnyttelse, som følge av middels og høy arealunnvikelse av kalvingsområder i nord-vest.

Nordfjella

Statsforvalteren i Vestland er ansvarlig for prosessen i Nordfjella. Det er etablert en overordnet og relativt liten styringsgruppe, en noe større prosjektgruppe, samt seks tematiske faggrupper. I slutten av mars ble det gjennomført oppstartsmøte i Flåm. Oppstartsmøtet gikk fra lunsj til lunsj, med innledende

Statsforvalteren i Agder, Gina Lund innledet programmet på oppstartsmøtet for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. Foto: Karina Gjerde

 

foredrag på dag 1 og oppstart i tematiske faggrupper på dag 2. Faggruppene avtalte jevnlige møter i april og mai.

Etter klassifiseringen av Nordfjella var det tre parametre som medførte at området fikk dårlig tilstand. To av disse er direkte og indirekte knyttet til skrantesjuke. Den tredje parameteren var funksjonelle trekkpassasjer og nærmere bestemt knyttet til fv. 50/Geiteryggen og reinens utfordringer med utveksling mellom Sone 1 og Sone 2. Alle disse forholdene blir selvsagt viktig for arbeidet med tiltaksplanen, men også “gule parametre” har vesentlig fokus, deriblant kvalitativt gode vinterbeiter både rundt Hallingskarvet og mer østlige områder.

Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei

I Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei er Statsforvalteren i Agder ansvarlig for arbeidet med tiltaksplanen. Her er det også valgt en ansvarlig styringsgruppe og en bredere sammensatt prosjektgruppe som leverer det faglige grunnlaget til styringsgruppa. Det er opprettet seks ulike tematiske faggrupper som gjennomgår ulike relevante problemstillinger og forslag til tiltak. Disse leverer sine oppsummeringer til prosjektgruppa. Oppstartsmøtet for prosessen ble holdt i Bykle i midten av mars. Der ble det avholdt møter i flere av faggruppene, i tillegg til den formelle

oppstarten av prosessen.

Setesdal Ryfylke ble ikke godkjent etter normen som følge av negativ trend for andelen eldre bukk per voksen simle. Dette er et resultat av økt felling og prøveinnsamling fra voksen bukk, etter funn av skrantesjuke i naboområdet Hardangervidda. Her ble det videre ikke godkjent for funksjonelle trekkpassasjer, som i hovedsak handler om reduserte trekkmuligheter til kalvings- og oppvekstområder.

Spesielt for tiltaksplanen i Setesdal Ryfylke er at denne også omhandler Setesdal Austhei, til tross for at dette området kom ut som godkjent (gult) ved klassifisering. Grunnen til dette er at Austheia deler flere fokusområder med Setesdal Ryfylke, da særlig knyttet til utvekslingstrekk mellom disse områdene. Austheia har også et viktig og sentralt plassert fokusområde for trekk over vegen ved Bjørnevatn, mellom vinterbeiter i nord og kalvings- og oppvekst, samt sommerbeiter i sør. Denne trekkpassasjen har et særlig fokus med en egen faggruppe i arbeidet med tiltaksplanen, da funksjonaliteten i denne trekkpassasjen er særlig sårbar.

Rondane

I Rondane er det Statsforvalteren i Innlandet som er ansvarlig for prosessen. Her kjøres det en prosess for hele villreinområdet, men det vil bli laget

egne utkast til tiltaksplaner for henholdsvis Rondane nord og Rondane sør. Den arbeidende prosjektgruppa er sammensatt av representanter fra villreinnemnda, villreinutvalget, Innlandet fylkeskommune, to kommuner og nasjonalparkmyndigheten.

I Rondane er det holdt orienteringsmøter for kommunestyrer i berørte kommuner, samt for fylkestinget. Orienteringene har blitt tatt godt imot og flere kommuner har levert innspill til tiltaksplanarbeidet. Prosjektgruppa har pr. april hatt to møter og en temadag om ferdsel med deltakelse av representanter for reiselivsnæring, DNT og destinasjonsselskap. Det vil bli holdt flere temadager utover våren.

I Rondane slo kvalitetsnormen ut på rødt for delnorm 3 og parameteren «funksjonelle trekkpassasjer». I tillegg var det utslag på gult for hele fem måleparametere både på delnorm 1, 2 og 3. Rondane er et område med flere store utfordringer, der de fleste kobles opp mot menneskelig ferdsel, infrastruktur og arealutnyttelse.

Snøhetta og Knutshø

Det er Statsforvalteren i Trøndelag som er ansvarlig for prosessene i Snøhetta og Knutshø. Det kjøres separate prosesser med ulike tiltaksplaner for de to områdene, men oppbygging og plan

Lena Romtveit fra Norsk villreinsenter og Olav Thøger Haaverstad fra Statsforvalteren i Oslo og Viken gikk igjennom arbeidet faggruppene på Hardangervidda skal i gang med denne våren. Foto: Karina Gjerde

 

for arbeidet er likt i Snøhetta og Knutshø. Prosjektgruppene i disse områdene har representanter for villreinutvalg, villreinnemnd, verneområdeforvaltning, fylkeskommuner og kommuner. De har hatt møter for å komme med innspill til scenarioanalyser, samt planlagt temadager og videre arbeid med tiltak og problemstillinger. I mars ble det holdt åpne digitale informasjonsmøter for hvert av områdene. Det var god deltakelse på begge og det er tydelig at folk er nysgjerrige på prosessene og opptatt av både faggrunnlag for kvalitetsnormen, og muligheten til medvirkning i de ulike prosessene.

For Snøhetta sin del slo normen ut på rødt for delnorm 1 på parameterne «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv» og «antall kalver per 100 simle og ungdyr», i tillegg til funksjonelle trekkpassasjer under delnorm 3. Utfordringene i Snøhetta knytter seg hovedsakelig opp mot turisme og menneskelig ferdsel, men også vannkraftutbygginger og veier.

For Knutshø slo normen ut på rødt for «kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv», samt at hele fire måleparametere på delnorm 1 og 3 slo ut på gult. I

Knutshø kobles dårlige slaktevekter på kalv opp mot parasitt- og beitebelastning fra tamdyr. I tillegg har området et godt utbygd veinett og flere store kraftreguleringer som medfører store arealbeslag og mye menneskelig ferdsel.

Utkast til tiltaksplan

Det skal utarbeides en rapport for hver av de seks planprosessene som inneholder forslag til konkrete tiltak for å forbedre forholdene for reinen. Rapporten skal inneholde beskrivelser av tiltak, et kostnadsoverslag for hvert tiltak og en prioritering over aktuelle tiltak innenfor området. Det skal også gjøres enkle samfunnsøkonomiske vurderinger ved prioriteringen av tiltakene. Utkast til tiltaksplanene skal være overlevert til Miljødirektoratet innen 1. desember 2023. Miljødirektoratet vil gå gjennom alle innsendte utkast og videresende dem til Klima- og miljødepartementet med sine råd og vurderinger.

Stortingsmelding og godkjente planer

Klima- og miljødepartementet vil trekke utkastene til tiltaksplaner inn i arbeidet med utarbeiding av stortingsmelding for villrein og bruke dem som innspill til prioriteringer, utforming av

ny politikk, og bruk av eksisterende og nye virkemidler. Etter framlegging av stortingsmeldinga for villrein, som er planlagt i 1. kvartal 2024, vil Klima- og miljødepartementet og sektordepartementene ta utkastene til tiltaksplaner opp til formell behandling med sikte på at de kan fastsettes av regjeringen som godkjente tiltaksplaner innen utgangen av 2024. Det blir så et ansvar for de relevante aktørene å sette i gang arbeidet med planlegging, finansiering og gjennomføring av konkrete tiltak som er prioritert i planene.

Kommende tiltaksplaner

Det er i første runde de seks nasjonale villreinområdene som fikk rødt lys i kvalitetsnormen, samt Setesdal Austhei, som har igangsatt arbeidet med utkast til tiltaksplaner. De gjenstående villreinområdene vil bli klassifisert etter kvalitetsnormen i løpet av 2023. Når dette arbeidet er ferdig vil det bli vurdert om det er aktuelt med utvikling av tiltaksplaner for flere områder. De nasjonale villreinområdene Sølnkletten, Reinheimen – Breheimen og Forollhogna, som alle fikk middels kvalitet ved første klassifisering, vil også være en del av denne vurderingen.