Etter åtte år i styret – hvorav de seks siste som leder – trer Endre Lægreid nå ut av Villreinrådet. Det markerer slutten på en periode preget av tydelig lederskap, faglig styrke og oppriktig engasjement for villreinen.

Endre har vært en kunnskapsrik og tillitvekkende leder, med evne til å lytte, lære og trekke inn nye perspektiv. Han har alltid vært grundig forberedt, trygg i argumentasjonen og åpen for innspill. Hans evne til å løfte blikket og se helheten har vært verdifull – både i strategiske diskusjoner og i det øvrige samarbeidet.

For meg som redaktør har han vært en solid støttespiller. Engasjert, raus og alltid med villreinens beste for øye. På vegne av redaksjonen – og sikkert mange flere – vil jeg takke for den jobben han har gjort og det avtrykket han etterlater.

Takk for innsatsen, Endre – og lykke til videre, både på nye stier og kjente fjell.

Jeg vil samtidig si takk til alle som har bidratt – og til deg som leser. Vi trenger fortsatt flere stemmer, flere perspektiv og flere som vil dele kunnskap og erfaringer. Så kjenner du på et engasjement eller har noe på hjertet – ta gjerne kontakt.

God lesning – og god tur i fjellet!

 

Bestilling av årboka

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Fred Ivar Aasand

Snekkerstvegen 7B

2316 Hamar

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

(Hardangervidda, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, nemnd)

Gunnvor Sunde

(Sogn og Fjordane, nemnd)

Bente Fossum,

(Snøhetta og Knutshø, nemnd)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)

Vemund Jaren (pensjonert fagdirektør i Miljødirektoratet)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: UnitedPress Trykkeri

Det er en glede å kunne ønske velkommen til en ny utgave av Villreinen – og samtidig markere at dette faktisk er årgang nummer 40. Et lite jubileum for et tidsskrift som gjennom fire tiår har vært en viktig arena for kunnskapsdeling, meningsbrytning og engasjement rundt villreinen og fjellnaturen vår.

Å jobbe med Villreinen er både interessant og lærerikt, ikke minst takket være alle de kloke, engasjerte og dedikerte fagfolkene jeg får samarbeide med. Det gjelder både bidragsytere, styret og redaksjonsrådet – en redaksjonell ryggrad som gir både støtte, kvalitet og godt samspill.

I denne utgaven av Villreinen setter vi bl.a. søkelyset på det faglige fundamentet for villreinforvaltningen i Norge. En rekke artikler tar for seg sentrale tema som bestandsutvikling, dyrevelferd, overvåking, effekter av ferdsel og ny teknologi i forvaltningsarbeidet. Vi belyser også utfordringer knyttet til arealinngrep, lavbeitets tilstand og behovet for sektorovergripende tiltak for å møte kvalitetsnormen for villrein.

Flere av bidragene gir innsikt i pågående forvaltningsprosesser, som arbeidet med tiltaksplanene for Snøhetta, Knutshø og Rondane. Artiklene viser hvordan forvaltningen nå står overfor viktige valg, der kvaliteten på leveområdene må forbedres, og konkrete tiltak må gjennomføres for å snu en negativ utvikling.

Villreinen er under press, men også gjenstand for økende faglig og politisk oppmerksomhet. Det er på mange måter et verdifullt fokus – og vi håper dette nummeret bidrar med både fakta, refleksjon og engasjement.

Men Villreinen er så mye mer enn forvaltning. I dette nummeret finner du skildringer fra reinsjakt på Svalbard, refleksjoner rundt kulturhistorie og verdensarv, bokanmeldelser, matoppskrifter og et minneord over en bauta i villreinmiljøet. Dette håper vi er stoff som gir variasjon og viser bredden i Villreinens betydning – både faglig, kulturelt og personlig.

Fred Ivar Aasand

redaktør

4La villreinen leva!

6Forvaltning av Svalbardrein

10Overvåking av svalbardrein gir svar på klimaeffekter

16Reinsjeger på Svalbard

20Introjakt på villrein i Breheimen gjennom 10 år

24Blant ulv, jerv og skred

28Lavbeitene er på retur

32Hvor mange rein?

34Droner og KI til telling av rein

38Når fjellet lukkes for villreinen

42Tusen år med reinsjakt ved innlandsisen

46Dyret som formet istidens Europa

54Flokken som strauk høgt til fjells

60Fosenrein på dørstokken til Tolga Østfjell

64Vindkraft og reinsdyr er en dårlig miks!

68Villreinforvaltninga må ta dyrevelferd på alvor

72Rášša-prosjektet

76Levande fjell

80Vandring og veiding på vidda

90BOK: En samvandring som må fortsette!

91BOK: Viltforvalting mot ein ny horisont

92BOK: Høgfjellsmeldinga

93Hyttebygging på bekostning av villrein

94Bautaen bak Villreinen

96Kalve- og strukturtelling av villrein i 2024

99Villreinjakta 2024: Lavt fellingsresultat

100MAT: Rein glede med Gunnvor

vert gjennomført med reell og god lokal medverknad og oppslutning.

Til landsmøtet i Villreinrådet i mai i år er eg ikkje kandidat til attval, og takkar dermed for meg etter åtte spennande år i styret, dei seks siste åra som leiar. Det har vore eit inspirerande og kjekt arbeid, der eg har sett fram til kvart einaste møte. Særdeles dyktig sekretær og ein like dyktig redaktør, samt kunnskapsrike medlemar i styre og redaksjonsråd, som alle har bidrege med ulik kompetanse og erfaring, har gjort det enkelt og vera leiar. Villreinrådet har ein viktig rolle og posisjon, så eg ynskjer lukke til vidare med eit stort og viktig arbeid.

Interessa mi for villrein kjem til å vera like sterk, og eg ser som alltid fram til nye, flotte dagar i fjellet, med eller utan børse. At det alltid er ein liten sjanse for å møta desse fantastisk dyra gjer turane og opplevelsane enno betre. At me faktisk kan møta villrein i fjella våre, ein art som har helde stand her i
10 000 år, set eit perspektiv som bør motivere alle til å arbeide for å sikre at desse dyra beheld sin plass i våre høgfjell langt inn i framtida.

Takk til alle som bidreg, og lykke til med vidare arbeid for å sikre villreinen og leveområda den treng!

Endre Lægreid

Avtroppande leiar

Villreinrådet har dei siste åra slutta heilhjarta opp om dei grepa som den statlege forvaltinga har gjort for å sikre framtida for villreinen i dei 24 villreinområda våre.

Kort oppsummert har dei viktigaste sakene vore:

• Naturmangfoldmeldinga, Natur for livet, 2016
• Ekspertgruppa sitt forslag til kvalitetsnorm for villrein (NINA Rapport 1400 fra 2017).
• Vedteken Kvalitetsnorm for villrein i 2020.
• Klassifisering av dei nasjonale villreinområda i 2022.
• Forslag til tiltaksplanar for deia ulike områda utarbeidde av statsforvaltarane saman med lokal forvalting og lokale ressursgrupper, 2023.
• Stortingsmelding om villrein, 2024.
• Klassifisering av de ikke nasjonale villreinområdene, 2024.

Villreinrådet har gjeve ei rekkje uttalar og innspel i desse sakene der me har vore konstruktive og positive til dei prosessane og det fokuset sentrale myndigheiter har hatt på villrein. Men me har heile tida sagt at det er når det kjem til dei konkrete tiltaksplanane for dei enkelte områda me kjem til å sjå om myndigheitene er villige til å leggje på bordet nødvendige ressursar, og setje nødvendig makt bak, «den nye villreinpolitikken».

Me har difor med stor forventning sett frem til å få på plass tiltaksplanane etter kvalitetsnormen. Ei forventning om at den nasjonale forvaltinga skulle ta kraftige og virkningsfulle grep for å sikre dei siste bestandane av vill fjellrein i Europa.

I skrivande stund er dei tre fyrste tiltaksplanane ute på høyring. Det gjeld Knutshø, Snøhetta og Rondane. Som Klima- og miljødepartementet (KLD) poengterer fleire stader i høyringa, er det nærast akutte behov for ei rekkje kraftfulle tiltak i alle desse villreinområda.

So då er det store spørsmålet: Står tiltaksplanane til forventningane? Dessverre er konklusjonen pr i dag; Nei! Dette er ei høyring med mykje godt

grunnlag og mykje gode intensjonar. Men når KLD sjølve, i høyringsbrevet, skriv at dei føreslåtte tiltaka ikkje er ambisiøse nok eller effektive nok til å snu den negative utviklinga, ja, så meiner Villreinrådet at departementet ikkje svarar ut mandatet som regjeringa fekk igjennom stortingsmeldinga. Der står det mellom anna at mandatet er «å iverksetje tiltaksplanar som er tilstrekkeleg ambisiøse til å snu den negative trenden for villreinen, og vektlegg at det er nødvendig med tiltak i alle sektorar for å snu den negative utviklinga».

Det er vår vurdering at tiltaksplanane, slik dei er sende ut på høyring, er altfor svake og altfor diffuse til at dei svarar ut Stortinget sin vilje til å snu den negative utviklinga. Mykje kan tyde på at villreininteressene i KLD har møtt motstand i andre departement. Dèt betyr i så fall at Stortinget sitt pålegg om nødvendige tiltak i alle sektorar ikkje er gjennomført. Me har heile tida lagt vekt på behovet for at villreinfokuset må vera sektor-overgripande. Det betyr nettopp at alle departement som har ansvar for fagfelt som påverkar villreinen må ta sitt villrein-ansvar! I tillegg til KLD gjeld dette fyrst og fremst Kommunal- og distriktsdepartementet, Landbruk- og matdepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet, som alle har stor påverknad på villreinen/villreinområda. Villreinrådet har gjeve tydeleg uttrykk for våre syn i høyringsuttalen og me håpar alle andre villreininteresserte har engasjert seg i høyringa. Det er enno mogeleg og påverke utfallet for desse planane, og sjølvsagt i enno større grad for dei planane som framleis ikkje er lagde ut på høyring.

2024 vart heldigvis eit nytt år utan nye funn av skrantesjuke på villrein i Norge. Det er no sju år sidan det siste dyret vart teke ut under saneringa i sone 1 i Nordfjella, og det er snart tre år sidan det siste av dei to tilfella på Hardangervidda vart funne. Etter mykje seindrektigheit hjå sentrale myndigheiter er det endeleg starta ein konkret prosess for reetableringa i Nordfjella. Me kryssar fingrane for at reetableringa no får mykje betre framdrift og at det

Villreinen – barometeret på norsk naturforvaltning

Villreinen har vore ein nøkkelart i norsk fjellhistorie i over 10 000 år. Frå isen trekte seg attende, har reinen vore ein livsnerve for menneska i høgfjellsområda våre – som matkjelda for dei første jegerane, som grunnlag for busetjing, som kulturarv. Det er ikkje tilfeldig at villreinen har hatt ein sentral plass i både lovverket og forvaltninga gjennom tidene.

Men no er reinen i trøbbel. Halvparten av villreinområda i Noreg er vurderte som i «dårleg» tilstand, berre eitt einaste har fått vurderinga «god». Reinen har gått frå å vera ein nøkkelart

som forma samfunnet, til å bli eit barometer på korleis vi handterer naturen. At vi i dag har ein sterkt truga villreinbestand, seier ikkje berre noko om reinen – det seier noko om samfunnet vårt. Om kor vidt vi er i stand til å forvalte ein art som ikkje krev anna enn ro, store nok areal og fridom til å følgje instinkta sine.

Spørsmålet er: Har vi mista evna til å forvalte ein av våre viktigaste naturarvar på ein måte som sikrar han for framtida?

Dette er kjernen i kvifor La villreinen leva! vart stifta.

Kven er vi?

La villreinen leva! er ein ny og uavhengig organisasjon som vart starta av folk med ulik bakgrunn, men med same uro: at villreinen er i ferd med å tapa kampen mot arealinngrep, politisk handlingslamming og interessekonfliktar. Vi ser at mange av dei som i dag har ei stemme i villreindebatten, ikkje nødvendigvis har reinens beste som førsteprioritet.

Villreinforvaltninga har alltid vore ein vanskeleg balansegang mellom ulike interesser. Men vi meiner balansen er i ferd med å forsvinne. Under dekke av å ville «tilretteleggje» for reinen, ser vi at sterke aktørar jobbar for eigne interes

Av Bjarte Hestdalen

Leiar, La villreinen leva!

Guri Sørumgård Botheim

Nestleiar, La villreinen leva!

ser – for masseturisme, hytteutbygging og næringsutvikling i sårbare randsoner.

Vi meiner det er på høg tid at reinen kjem først.

Kva vil vi?

Målet vårt er å sikre villreinen gode nok leveområde til å overleva som vill art – ikkje som ein pressa relikt som må tilpasse seg menneskeleg aktivitet i stadig mindre fjellområde.

Det betyr:

• At nye inngrep i villreinområda må stoppast. Villreinen treng plass – ikkje fleire vegar, skianlegg eller hyttefelt.
• At reinen må prioriterast i politikk og samfunn. Vi kan ikkje halde fram med å snevre inn areala og samtidig forvente ein frisk villreinbestand. Den treng tid og rom for å få fred.
• At vi tek kampen der den skjer. Vi jobbar direkte inn mot politiske prosessar, forvaltningsorgan og lokalforvaltning for å sikre at villreinen ikkje blir den tapande

• parten i kvar einaste nye utbyggingssak.

Korleis vil vi jobbe?

Vi er ikkje ein protestorganisasjon som står på utsida og ropar. Vi jobbar på innsida – der avgjerdene blir tekne. Vi deltek i høyringar, politiske prosessar og bidreg aktivt i samfunnsdebatten.

Vi meiner at villreinforvaltninga må byggje på kunnskap. Vi held oss til vitskapen – til forskinga frå NINA, Norsk villreinsenter og fagmiljøa som har arbeidd med villrein i årevis. Vi meiner også at forvaltninga må bygge på ansvar – på at vi faktisk tek innover oss kva det betyr at vi er det siste landet i Europa med vill fjellrein.

Villreinfjella – ein grunnverdi i samfunnet

For oss handlar ikkje dette berre om ein art. Det handlar om noko større.

Villreinfjella utgjer i dag ca. 22 % av arealet i Sør-Noreg. Mykje av identiteten vår bur her. Det er her fjellfolket har hatt livsgrunnlaget sitt i generasjonar. Det er her fjellreven, snøugla, jaktfalken og rjupa høyrer til.

Vi meiner at villreinfjella ikkje berre er eit landskap – dei er ein grunnverdi i samfunnet vårt. Dei er ein del av velferda vår. Ein felles verdi som vi må ta vare på, ikkje berre for oss sjølve, men for framtidige generasjonar.

Politikarane klarar ikkje å ta vare på villreinen åleine. Vi har alle eit ansvar. Næringsinteressene har i stor grad fått styre utviklinga. No er det opp til oss – dei som verkeleg bryr seg om fjella og reinen – å sørgje for at vi ikkje blir den generasjonen som let villreinen tapa.

Dette er kvifor vi treng fleire med oss.

Dette er kvifor vi seier: La villreinen leva!

Du finn meir om oss og moglegheit for medlemskap på:

www.lavillreinenleva.no

Forvaltning av Svalbardrein – en annen virkelighet enn på fastlandet

Villreinforvaltning på Svalbard er helt annerledes enn på fastlandet. For det første er reinen annerledes, har annen kroppsbygning, helt annen adferd og den forvaltes etter helt andre prinsipper. Her skal høsting ikke påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig. Dette er nemlig nedfelt i svalbardmiljølovens formål; «å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner.»

Svalbardrein er en stedegen underart og finnes kun på Svalbard. Forvaltninga av den er derfor et særnorskt ansvar.

Svalbardmeldinga

Regjeringa la fram Meld. St. 26 (2023-2024). Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er en av de lange linjene i svalbardpolitikken. Et av hovedmålene for norsk Svalbardpolitikk er å ta vare på naturen i en av Europas siste villmarker. I Svalbardmeldinga videreføres prinsippene for jakt, fangst og sanking av egg og dun, og at dette er viktig for rekreasjon, trivsel og bolyst for lokalbefolkningen.

Svalbardtraktaten ble inngått i 1920, men trådte i kraft fra 14. august 1925

(Lov om Svalbard ble vedtatt 14. august 1925). Det er derfor en viktig 100 års-markering på Svalbard i år.

Fra fangsttradisjon til rekreasjon

Reinsdyra har holdt til på Svalbard i flere tusen år. På 1800-tallet var det mange overvintrende fangstfolk i tillegg til ekspedisjoner, og dette resulterte i en overbeskatning av reinsdyrbestanden. Reinen var nærmest utryddet for hundre år siden, og ble fredet i 1925. Etter fredninga vokste bestanden jevnt og trutt, og det ble åpnet for vitenska

pelig felling i 1983 hvor fastboende på Svalbard kunne delta. I hovedsak gjelder denne ordningen fortsatt, men er senere regulert gjennom forskrifter. Per i dag kan det tildeles ett dyr per fastboende jeger.

Fangstmannstradisjonen er betydelig redusert i forhold til tidligere, og i dag er det kun to aktive fangststasjoner som får tildelt fangstmannskvote. Den består av en kommersiell kvote på et visst antall dyr som kan selges (som slakt) i tillegg til husholdningskvote

Av Egil Rønning, og Ingvild Øyjordet, arts- og naturforvaltere hos
Sysselmesteren på Svalbard

som fangstfolk kan ta ut gjennom året til livsopphold.

Plan for forvaltning (2009) - fortsatt gjeldende?

I 2009 utarbeidet daværende naturvernrådgiver Tor Punsvik en forvaltningsplan for svalbardrein, som beskriver oppgaver, mål og ressursdisponering. Planen er en situasjonsbeskrivelse av hvordan forvaltningen fungerer og definerer noen forskningstemaer som er like aktuelle i dag. Klimatiske forhold ble nevnt som et av flere aktuelle forskningstemaer, og denne faktoren har fått og får langt større betydning enn det man kunne forutse for 15 år siden.

En god forvaltning er derfor helt avhengig av gode langtidsserier som avdekker endringer i klimatiske betingelser som påvirker bl. a. beiteforhold og deretter igjen reproduksjonsrate, kondisjon, vektutvikling og vandringsmønster. Her er fortsatt Norsk Polarinstitutt (NP), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) viktigste kunnskapsleverandører til forvaltninga.

Artsfakta

Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) er en unik genetisk underart som kun finnes på Svalbard. Den tidligste kjente tilstedeværelsen dateres til mer enn 5000 år før nåtid, og nyere genetiske bevis indikerer en østlig koloniseringsrute (NP rapportserie 151). Dyra kjennetegnes ved at de har korte bein og hals, lite hode, korte ører og en kompakt kropp. En evolusjonær tilpasning ved stor kroppsmasse i forhold til overflaten og dermed lite varmetap.

Reinsdyra er godt tilpasset det ekstreme miljøet de lever i, men det er store forskjeller i livsvilkår. I vest er det frodige daler med mye godt beite, mens det i øst og nord er svært karrig.

Reinen utnytter vekstsesongen godt og opparbeider seg store fettreserver. Fettinnholdet på slutten av vekstsesongen kan være opptil 1/3-del av kroppsvekta (NP rapportserie 151).

Om sommeren er karplanter viktigste føde, mens de på vinteren leter etter

mose og døde planterester. Lav utgjør en svært liten del av kostholdet.

Adferd og økologi

Reinsdyra lever solitært, altså ikke typisk flokkadferd som på fastlandet. Dyra er også relativt stedegne og vandrer lite gjennom året, det vil si uten typiske trekkruter som fastlandsrein. Typisk adferd er å opptre enkeltvis eller i små grupper på 3-5 dyr.

Den totale bestandsstørrelsen er i 2024 estimert til ca. 22 000 dyr (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ)). Likevel er det kjent at det lokalt kan være store årlige variasjoner som i hovedsak skyldes tetthetsavhengig konkurranse om matressurser vinterstid.

Forvaltning – Svalbardmiljøloven

Forvaltninga styres etter bestemmelser i lov og forskrift. Svalbardmiljøloven sikrer at faunaen forvaltes slik at artenes produktivitet, mangfold og leveområder bevares. Likevel er det åpnet for en kontrollert og begrenset høsting (jf. § 24 i SML). En forutsetning for høstingen er at den ikke påvirker bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig (jf. § 31).

Høstingsforskriften

Svalbardrein forvaltes etter bestemmelser i høstingsforskriften hvor formålet er at; «artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og Svalbards villmarksnatur sikres for fremtidige generasjoner.»

Sysselmesteren fastsetter kvoter for det enkelte område, og kan begrense høsting i visse områder. For rein skal kvoten fastsettes hvert år (jf. § 10) og jakttiden er 15. august - 20. september.

Jakt på svalbardrein kan bare foretas av fastboende på Svalbard (jf. § 11), men kravet er bestått jegerprøve og avlagt årlig storviltprøve som på fastlandet. Jegeravgift slipper du derimot å betale.

Jaktområder

Fellingstillatelsen gjelder for nærmere angitt område, og på Svalbard er det definert seks jaktområder.

Fastsettelse av kvoter og fordeling

Norsk Polarinstitutt, NMBU, NTNU og NINA har i mange år samarbeidet om bestandsovervåking av rein på Svalbard. I tillegg har også Veterinærinstituttet gitt verdifull informasjon om helsetilstanden, bl.a. genetiske analyser.

Med en totalbestand på ca. 22 000 dyr, skulle en tro at det her er mulighet for en langt høyere avkastning av stammen enn det som faktisk blir tatt ut (totalstammen er geografisk avgrenset og fordelt på flere utilgjengelige områder). Det er likevel miljøregelverket som setter mål for forvaltninga, nemlig at høstinga ikke skal påvirke nevneverdig.

Reinsdyrovervåkingen omfatter flere jaktområder som Reindalen, Colesdalen og tilgrensede dalfører. Overvåkingen ble opprettet for å skaffe referansedata fra bestand som er lite påvirket av mennesker, og overvåkingsdataene viser stor årlig variasjon i vinteroverlevelse og reproduksjon (kalv/simle).

Adventdalen er i likhet med Brøggerhalvøya også et referanseområde for bestandsutvikling. Det foregår ikke jakt i dalen med unntak av jakt til opplæringsformål hvor skole og barnehage tildeles fellingstillatelse. For de yngste barn og unge i Longyearbyen er dette en veldig populær aktivitet.

Jaktadministrasjon

Skal du jakte reinsdyr på Svalbard søker du gjennom nettportalen Inatur. I 2024 søkte 358 jegere om fellingstillatelse og kvota er i de siste åra satt likt antall søkere fordi det anses som ubetydelig å ta ut 3-400 dyr.

Fordeling av kvote på terreng og kategori dyr er de siste åra forenklet gjennom kvoteappen som er utarbeidet av Bart Peeters, Brage B. Hansen ved NINA og Åshild Ønvik Pedersen i NP.

Rapportering av fellingsresultat er stort sett som på fastlandet og gjøres ved innlevering av fellingstillatelsen (kontrollkortet) og rapportering til Hjorteviltregisteret. Jegerne er oppfordret til å bruke den nye Settogskutt-
appen.

Klimaendringer – reinen en vinner?

Ingen steder i verden går oppvarmingen hurtigere enn på Svalbard, der temperaturene stiger fem til syv ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette fører til raske endringer i naturen, som blir mer sårbar.

Den største temperaturendringen har vi på vinteren hvor økningen er på nærmere åtte grader på snaut 50 år. Dette gir ofte vanskelig lokale beiteforhold på vinteren ved at det er mildvær og regn i perioder hvor bakken er frossen. Beiteområdene blir glasert med tykt islag hvor beiteplanter ikke er tilgjengelig for reinsdyra.

På sommeren kan det derimot være gunstig. Vegetasjonsperioden blir

Bildet viser at dyra ikke er sky slik som på fastlandet, men at de virker nysgjerrige når de ser folk. Disse var «selskapssyke». Vanligvis er de heller ikke så mange samlet som på bildet, men beiteforholda var gode her. Foto: Ingvild Øyjordet

lengre og effekten er at reinen er feitere inn i vintersesongen. Når det er sein høst og gunstige forhold er dyra flere kilo tyngre på seinvinteren, noe som har stor effekt på overlevelse og reproduksjon. Likevel er ikke høy sommertemperatur bare positivt. Aktivitetsnivået til dyra reduseres nemlig kraftig når temperaturen overstiger 12 grader (Loe, L.E. et al. 2021).

Isbjørn en ny predator?

Historisk har det vært en oppfatning at isbjørn ikke tar reinsdyr. De siste årene har det derimot i økende grad blitt observert isbjørn som jakter reinsdyr, og rester av reinsdyrkadavre der isbjørn opplagt har vært på ferde. Det blir stilt spørsmål om isbjørn aktivt jakter reinsdyr som en alternativ matkilde som følge av mindre sjøis og lengre perioder på land. I hvert fall er det påvist at isbjørn skifter diett fra selkjøtt til egg, og at isbjørn dermed kan ha innvirkning på reproduksjonssuksessen (Prop, Jouke et al 2015).

I et nytt prosjekt ønsker forskere fra NP å øke kunnskapen om interaksjonen

mellom isbjørn og svalbardrein, og hvordan det vil påvirke habitatbruk, adferd og diett hos begge arter og om dette må hensyntas i forvaltningen. Videre er det gått ut i lokale medier med oppfordring om at folk melder fra ved observasjon av isbjørn som tar reinsdyr eller spor etter slike hendelser.

Referanser og forslag til videre lesning

MOSJ – Miljøovervåking på Svalbard og jan Mayen: Svalbardrein | MOSJ

Norsk Polarinstitutt: Svalbardrein – Norsk Polarinstitutt

Loe, L.E. et al. (2021) The neglected season: Warmer autumns counteract harsher winters and promote population growth in Arctic reindeer. Global Change Biology.

Prop, Jouke et al. (2015) Climate change and the increasing impact of polar bears on bird populations. Frontiers in Ecology and Evolution.

Overvåking av svalbardrein gir svar på klimaeffekter

Svalbardreinen er en svært viktig art i tundraøkosystemet. Den har en egen overvåkingsmodul i Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra (COAT), som nå er i full drift. Dette overvåkingssystemet skal gi forvaltningen kunnskap om hvordan artene og økosystemene påvirkes av de radikale klimaendringene som skjer i norsk Arktis. Vi gir her et lite innblikk i forskernes arbeid for å samle informasjon om hvordan de omfattende klimaendringene på Svalbard påvirker reinen. Noen av resultatene kan gi pekepinn på hva som er i vente på fastlandet.

Svalbardreinen er utbredt i alle landområder som ikke er dekket av bre på Svalbard. På øygruppa har totalbestanden økt kraftig etter at klimaendringene skjøt fart og frem til i dag. Snart har denne underarten av villrein vært

overvåket i 50 år. COAT bidrar til overvåkingen av svalbardreinen fordi den er en stedegen art, er sterkt påvirket av klimaendringene og jaktes på av fastboende og et fåtalls fangstfolk.

Overvåking av reinen i COAT

Siden 1978 har forskerne kartlagt bestandsstørrelser gjennom årlige total- og strukturtellinger. Mangeårige merkestudier har også bidratt til å samle informasjon om individers

Åshild Ønvik Pedersen/seniorforsker Norsk Polarinstitutt (NP)

Vebjørn Veiberg/seniorforsker NINA

Brage B. Hansen/seniorforsker NINA

Leif Egil Loe/professor NMBU

Larissa Beumer/førsteamanuensis UNIS

Virve Ravolainen/forsker NP

Lite foto: Strukturtellinger av svalbardrein. Her hentes det inn data på antall dyr og deres alder og kjønn ved hjelp av en 10x42 kikkert. Slike tellinger foregår i alle overvåkingslokalitetene på Nordenskiöld Land og langs vestkysten av Svalbard. Foto: Dagmara Wojtanowicz / NP

Stort foto: Reinen i dalføret Adventdalen ved Longyearbyen telles av et feltlag i slutten av juni hvert år. Mellom 12 og 17 mil tilbakelegges av hver person for å registrer kjønns- og aldersstruktur i denne ikke-jaktede referansebestanden. Resultatene fra strukturtellingene brukes deretter som veileder for tildeling av kvotejakt i seks andre områder på Nordenskiöld Land. Foto: Dagmara Wojtanowicz / NP

utvikling og arealbruk både i innlandspregede (siden 1994) og kystpregede (siden 2014) studieområder. COAT bygger på og utvider denne eksisterende overvåkingen og setter søkelyset på direkte og indirekte påvirkning fra den viktigste økosystemdriveren, nemlig klima.

I COAT overvåkes klimautsatte arter og grupper i næringsnettet og deres samhandlinger gjennom fem overvåkingsmoduler: gås, rev, rein, rype og vegetasjon. I tillegg er det etablert et nettverk av stasjoner for vær- og klimamålinger langs viktige klimagradienter (kyst – innland og dalbunn – fjell). Tilstanden til reinen måles gjennom bestandsstørrelse og demografi (alders- og kjønnsfordeling), kroppsvekt og habitatbruk.

Overvåkingen av reinsdyr foregår med flere ulike metoder. Tradisjonelle observasjonsstudier av bestandsstruktur og kadavertellinger har pågått i snart fem tiår. Metodene er kvalitetssikret gjennom repetisjonstellinger og med bruk av ulike tellemetoder og dronebilder. COAT arbeider med ny teknologi og automatisering (GPS-sendere, kamera, droner og satellitter). Foreløpig er fjernmåling ikke noe godt alternativ til tellinger til fots. Svalbardreinen lever spredt i små grupper, og sannsynligheten for å oppdage dyr har vist seg å være størst ved bruk av observatører på bakken. Dette gir også langt bedre mulighet til å telle og klassifisere dyrene. Observatører på bakken er også nødvendig for å registrere dyr med enkle individmerker og undersøke kadavre fra siste vinter. Data fra fjernmåling er derimot nødvendig for å måle variasjon i vårens ankomst og vegetasjonens produktivitet i reinsdyras habitater i overvåkingsområdene, både innen sesonger og mellom år.

GPS-halsbånd på simler er viktig for å samle informasjon om reinens bruk av leveområde og hvordan arealbruken endres som følge av regnfulle vintre, snømengde om høsten og tilgang på beiteressurser. De siste tre årene har forskergruppa testet ut på både bukke- og simlekalver, med vellykket resultat, GPS-halsbånd som utvider seg. Kalvene merkes i løpet av sin

første vinter når de er ca. 10 måneder gamle. Halsbåndene gjør det mulig å følge dyrenes overlevelse og eventuelle utvandring gjennom livet.

Reinen i økosystemet

Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard. Selv om den har klare preferanser for noen typer gress og urter, vil den hvis det kniper kunne spise de fleste av de om lag 180 karplanteartene og over 300 moseartene som sammen danner plantesamfunn i reinsdyras habitater. Gjennom beite, tråkk og gjødsling modifiserer reinen tundraen, som igjen påvirkes av gås som beiter og river opp plantene med rot. Selv om beitedyrene gås, svalbardrype og svalbardrein overlapper i habitatbruk i enkelte områder i deler av året, er det ikke tydelige tegn på at det foregår konkurranse om beiteplantene mellom artene. Reinsdyrbestanden påvirkes av tetthetsregulering i samspill med væreffekter, og konkurransen om maten er størst om

vinteren, som er flaskehalsen for overlevelse og reproduksjon.

Det eneste landlevende rovdyret, fjellrev, er en generalist og henter mat fra økosystemet på land, men også ressurser fra havet som den finner i fjæra eller på havisen når den er der. Tilgang på reinsdyrkadaver på tundraen om vinteren og våren er viktig for fjellrevens reproduksjon. God valpeproduksjon, etter en kadaverrik vinter, kan øke predasjonstrykket fra fjellrev på andre bakkehekkende arter som rype, gås og vadefugler på tundraen. Dermed kan reinen ha en indirekte påvirkning på andre arter i økosystemet på Svalbardtundraen. Mer isbjørn på land gjør også kanskje at reinen i økende grad blir byttedyr for bjørnen? Dette er noe forskerne også har søkelys på i dag.

Hva skjer med leveområdene?

Svalbardreinen er tilpasset sine høyarktiske leveområder i løpet av mer enn 7000 år (basert på datering av

Kartet viser hvor på Svalbard det foregår intensiv overvåking av svalbardreinen (skravert med gult).

gevir). I løpet av de siste tiårene har det derimot skjedd store endringer i det arktiske klimaet. I dag opplever reinen temperaturøkninger i alle sesonger, og mest om vinteren. Vinterne er mildere og nedbøren kommer nå oftere som regn. Mildvær og regn fører innimellom til at det dannes tykke islag på bakken eller i snøen. Dette stenger reinen ute fra beitene. Om ikke slike forhold er «normalen» ennå, er de mye vanligere enn før århundreskiftet. Dette betyr foreløpig at vintrene har blitt mer isete, men i framtida kan det også bli så mildt at snøen noen ganger tiner helt, og at det faktisk blir mer mat tilgjengelig.

Tidlig vår, varmere somre og en sen høst gir en lengre snøfri beitesesong for reinen. Høyere sommertemperaturer kan gi større mengde plantebiomasse, samtidig som næringsinnholdet til plantene kan forringes. I et høyarktisk miljø, som Svalbard, er sumeffekten sannsynligvis positiv, noe som gjør det enklere å legge på seg fett før vinteren kommer. Sommeren 2024 var den tredje på rad der det ble satt varmerekord i august. Da viste målestasjonen ved Longyearbyen at stedet var for varmt for å være en arktisk bosetning, og tundraen hadde temperaturer som i teorien kunne huse trær. Varmen fører

også med seg tining av permafrosten og endringer i jordfuktighet, faktorer som er viktige for planter. Den økte plantebiomassen og forlenga snøfrie sesongen på Nordenskiöld Land har bidratt til tredoblede bestander i overvåkingsområdene der. Det er likevel vanskelig å spå om tundraens bæreevne vil fortsette å øke, og om reinen vil forbli en klimavinner i dette området.

Varmere vær kan gi motsatte bestandstrender

Vinterregn og isingsepisoder virker over store områder og fører til samvariasjon fra år til år i de overvåkede bestandene med tanke på dødelighet, reproduksjon og bestandsvekst. Likevel finner vi at summen av de samme type klimapåvirkninger bidrar til ulike trender for bestandsutviklingen mellom kyst og innland. Forklaringen ligger i noen små, men vesentlige forskjeller i vær, klima og responser hos reinsdyrene.

Først og fremst har årlig mengde vinterregn vært betraktelig større ved den meteorologiske stasjonen i Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya) enn ved Svalbard lufthavn (Adventdalen), noe som fører til oftere og verre isingsepi

soder. Dernest har økningen i sommertemperatur ved Svalbard lufthavn vært større enn i Ny-Ålesund, hvor somrene også er kaldere. Fordi regnværsvintre har en negativ effekt på bestandsstørrelsen og varme somre en positiv effekt på planteveksten, vil netto påvirkning på bestanden bestemmes av styrken på de ulike klimaeffektene. Studiene våre har viste at de lokale forskjellene i vær og klima over tid bidrar til å forklare de sprikende bestandstrendene mellom kyst og innland. Enkelt sagt så har den positive effekten fra sommeroppvarmingen «overkjørt» den negative effekten av vinteroppvarmingen i Adventdalen, mens det motsatte ser ut til å være tilfelle på Brøggerhalvøya.

Noen av klimaeffektene vi observerer på svalbardreinen kan være overførbare til fastlandsrein. Blant annet kan mildere vintre også her forventes å føre til hyppigere ising, med redusert overlevelse og reproduksjon, som observert i noen tamreinbestander. Dette vil avhenge av hvordan snøforholdene endrer seg ellers. På samme måte kan kortere vintre – i hvert fall dels – motvirke dette. Det er kanskje mindre sannsynlig at varmere somre vil ha den samme positive effekten som (foreløpig) observert på Svalbard.

Eksempelvis kan økte insektplager og redusert fordøyelighet av planter forventes å ha motsatt effekt.

Kroppsvekt betyr alt

Lange tidsserier er viktige fordi de gir innsikt i trender og mønstre hos dyrene og i levemiljøet over tid. Kroppsvekt hos simler er en viktig tilstandsvariabel

for reproduksjon og overlevelse, og den lengste tidsserien spenner over tre tiår (1994 til i dag). Gjennomsnittsvekta på simlene seinvinters har variert mye fra år til år, fra så lite som 40 kg til oppunder 60 kg. Variasjonen er i stor grad et resultat av vinterforholdene, som forsterkes av ressurskonkurranse under høye bestandstettheter. Regnfulle vintre med islagte beiter, men også svært snørike vintre, kan gi lave vekter, høy dødelighet, spesielt hos de yngste og eldste aldersklassene, og få kalver påfølgende sommer.

Klimaendringene har likevel ført til at vintrene har blitt gjennomgående kortere; våren kommer tidligere, og snøen legger seg seinere. Dette resulterer ikke bare i lettere mattilgang, men også en lengre sesong der det kan være mulig for plantene å vokse og kanskje en totalt sett økt planteproduktivitet. Dette gir gode vilkår for reinens tilvekst og oppbygging av energilagre, så lenge det ikke veies opp av redusert fordøyelighet, noe som er tilfelle i varmere strøk. På Nordenskiöld Land

Lite foto: Dyrenes kroppsvekt i april gir et godt bilde av hvordan beitetilgangen og konkurransenivået har vært gjennom vinteren. Kroppsvekt gir også verdifull informasjon om dyrenes energireserver, sannsynlighet for overlevelse og forventet kalveproduksjon kommende sommer.
Foto: Trine-Lise Sviggum Helgerud / NP

Bestandsutvikling av svalbardrein i to av overvåkingsområdene, Adventdalen på Nordenskiöld Land, og Brøggerhalvøya på vestkysten av Spitsbergen. Merk at bestanden på Brøggerhalvøya stammer fra 12 dyr som ble flytta fra Nordenskiöld Land til Ny-Ålesund i 1978.

Stort foto: Fangst-gjenfangststudier gir informasjon om tilstanden til dyrene i studiebestandene. På Svalbard har slike studier foregått i mer enn tre tiår. Dette dekker tidsperioden fra før den kraftige oppvarmingen frem til i dag. Simler fanges og merkes som kalv (ca. ti mnd.). Deretter gjenfanges de om vinteren så lenge de lever. Noen av dem får GPS-sender, slik at forskerne kan studere arealbruk og tilpasninger til et endret Arktis.
Foto: Stuart Thomson / UNIS

har vi, basert på fangst-gjenfangststudiene, beregnet at ei simle må ha levendevekt på om lag 54 kg i april for vellykket reproduksjon. Når vekta i april er under 50 kg, vil om lag halvparten av voksne simler ikke lenger være drektige i april. Kroppsvekta på senvinteren har stor betydning for reproduksjon og overlevelse, særlig for kalver og eldre dyr, og forklarer nesten 90 prosent av den årlige variasjonen i bestandsvekst hos svalbardreinen.

Det kan være smart å forflytte seg

Å bruke terrenget smart kan gi redusert vekttap på senvinteren og dermed større sannsynlighet for både overlevelse og vellykka reproduksjon. De første studiene av svalbardreinens arealbruk ble gjennomført ved hjelp av VHF-halsbånd tidlig på 1980-tallet. Moderne GPS-halsbånd ble først tatt i bruk i 2009. Slik teknologi har gitt ny kunnskap om arealbruk og om hva som utløser forflytninger.

Både gamle og nye studier viser at svalbardreinen er relativt stasjonær og forflytter seg i liten grad, spesielt under stabile, kalde vintre. Når bestanden på Brøggerhalvøya kræsjet vinteren 1994, da tykke islag dekket beitelandskapet, bestandstettheten var rekordhøy og overbeiting et faktum, flyttet deler av bestanden seg over havisen til gunstigere

beiteområder på de sørligste halvøyene. Rundt århundreskiftet viste observasjonsstudier av merka dyr at rundt en tredel av simlene forflytta seg fram og tilbake mellom halvøyene i løpet av året, sannsynligvis pga. dårlige vinterbeiteforhold i «hjemmeområdet» kombinert med trangen til å vende tilbake til tidligere kalvingsområder. I dag ser vi svært sjeldent slike forflytninger fordi havisen er borte og leveområdene, sett fra reinens øyne, blir oppstykket. Dette kan sammenliknes med utfordringene for villrein på fastlandet når f. eks. leveområder stykkes opp av infrastruktur.

Av de 34 kalvene som har hatt ekspanderende GPS-halsbånd, var det én bukkekalv som dro til Sarstangen (hvor den døde) under en særdeles dårlig vinter på Kaffiøyra i 2023. Nesten alle kalvene som ble igjen døde også. Men noen rein finner mer eller mindre smarte løsninger på matmangelen – noen beiter i høyden på sparsom vegetasjon (og er derved svært utsatt for skred og fall), mens andre går i fjæra og prøver å overleve ved å beite på tang og tare. Dette fører svært ofte til diaré.

På Nordenskiöld Land, med åpne, sammenhengende dalfører og mindre alpine fjell, skjer forflytningene på land, og noen ganger mellom dalførene. Her

er tidsseriene fra GPS-merkede simler satt i sammenheng med kroppsvekter i april. Det er vist at isingshendelser utløser forflytning og at det lønner seg å dra fra isdekte dalfører for å sjekke ut andre aktuelle beitelokaliteter. Belønningen kan være høyere kroppsvekt i april, og dermed økt sannsynlighet for overlevelse og vellykket reproduksjon.

Fortsatt er overvåking viktigere enn noensinne

Små, isolerte bestander kan ha svært lavt genetisk mangfold, noe som er tilfelle hos svalbardreinen, både generelt som underart og mer spesifikt for de minste, isolerte bestandene. Svalbardreinen har tilpasset seg levemiljøet sitt i løpet av mange tusen år og fremstår ganske robust mot innavlsdepresjon, på tross av høy innavl. Ett viktig spørsmål for forskning og forvaltning er om reinen nå evner å tilpasse seg de store, drastiske klimaendringene i Arktis. COAT har som mål å gi prognoser og varsle basert på dataene som samles inn, slik at vi også kan bidra til forvaltning av denne klimautsatte underarten.

Les mer:

COAT: www.coat.no

Vestkysten av Svalbard ein dag i september. Eg og min far er ute med båten på jakt etter reinen. Som fangstmann har eg ein kvote på 40 dyr som skal fellast, slaktast og transporterast inn til oppkjøparar i Longyearbyen. Eit heilt arbeid som tek nokre veker. Dei siste dagane har jakta vore amputert pga. sur vind og grov sjø inn frå havet i vest. På Svalbard kan vermeldinga vera upålitelig og vêr – og vindforholda lunefulle med store lokale forskjellar. Heller ikkje i dag er vêret det beste, med småregn og opprørt sjø. Men me er utålmodige og vil fortsetja jakta; hausten er kort og det er rikelig å gjera.

Sjölve jakta

Endelig har me kikra opp det rette dyret oppi eit dalføre i passelig avstand til sjøen. No er det å lura seg inn til land utan at dyra vert oppmerksame. Men dei anar ingen fare og alt stemmer så langt. Så er det å lossa nødvendig utstyr og ankra opp båten utan for mykje støy. Vindretningen skal vera den rette for å få båten godt ut frå land.

Avstanden til land har alt å seia om vinden snur eller sjøen går ned. Viss båten havnar på land må me kanskje venta til neste flo sjø for å baksa den utpå att. Om vinden aukar på i mellomtida må me kanskje dra den lenger opp og venta til det roar seg. Du veit aldri på ein utsett kyst som denne. Om vinden snur eller friskar på under jakta er det berre å avbryta det heile og

hasta tilbake for å berga båt og utstyr. Enkelte haustar er det vind og sjø mest kvar dag, men slik er det og jakta må berre fortsetja. Denne dagen er forholda akkurat gode nok. Lossing og ankring av båten går etter rutinen og det er godt å koma seg på land og i bevegelse, me vart våte og kalde i båten. Me ruslar halvveis retning av dyra, i skjul for ein haug. Kor skye dyra

er på Svalbard varierar ein del mellom områda og kva terreng det er. Dyr i bratt terreng og under fuglefjell er normalt lite skye. Motsatt er det i flatt terreng eller i terreng der dyra føler seg inneklemde. Om dyra får ein følelse av at du er ute etter dei, særlig i flatt terreng, rømmer dei vekk lenge før du er på skothold. Andre gonger er dyra nysgjerrige og kjem nesten heilt bort til deg, om du held deg heilt i ro. Mens far min held seg tålmodig i bakgrunnen krabbar eg meg oppover ei slukt. Vinden kjem frå sida og dyret, ein bukk, beitar rolig og anar ingen uråd. Skotet går og livet er over for bukken. Ei rolig og human jakt for både dyr og jeger. Far min kjem oppover med ei kjerre på slep, til å dra dyret på. For i dette terrenget kan det bli seigt om heile dyret skal berast på ryggen.

Slakting og handtering av blod

Så er det å ta ut innvollane og ausa ut blodet. Innvollar og mage blæs seg fort opp på ein svalbardrein, så det gjeld å vera effektiv om det ligg fleire enn eitt dyr i bakken. Blodet blir straks blanda med litt salt og rista til det er nokonlunde kaldt, viss ikkje levrar det seg. Dette er far min sin jobb. All innmat som hjerte, tunge, lever og lunger blir vaska og lagt til turk. Og så skal diverse prøvar takast for forskning; eit plunder i vind og regn slik som i dag. Om dyret har stort gevir er det å saga dette av eller skjera hovudet av for å letta transporten. Så velter me skrotten opp på kjerra og surrar den fast. Deretter er det å koma seg tilbake til sjøen og lasta alt ombord. Samtidig slår sjøane inn og truar med å snu båten. Difor må ein av oss halda den mens den andre ordnar med resten. Alt går unna i ein røff og endelig kan me karra oss ut frå land. Farvatnet er farlig grunt, men me kjem oss utpå, startar motoren og føler oss atter herre over situasjonen.

Flåing og lagring av kjøtet

Enkelte gonger kan det bli fleire dyr og då er dagen på hell før me er tilbake til fangsthytta. Når ein er komen så langt er den verste jobben unnagjort, synes eg. Vel tilbake er det å baksa dyret opp på land og under kjøtstativet. Så er det å flå. Dette tek si tid, for ein kan ikkje «nuva» eller dra skinnet av ein feit svalbardrein; feittet følgjer med og skrotten ser heller ikkje fin ut. Feittet

skal sitja att på dyret, det beskyttar skrotten under transport og dessuten unngår ein at kjøtet turkar inn når det heng til modning. Når skrotten er perfekt flådd og reingjort for blod og hår, blir den winsja opp og hengt opp luftig under kjøtstativet i sikkerhet for isbjørn og rev. Det seier seg sjølv at dette kjøtstativet er alfa omega når ein held på med eit arbeid som dette på Svalbard. Kjøtstativet må vera solid og høgt nok til at bjørnen ikkje kjem seg opp. Ein vaksen hanbjørn kan tøya seg opp 3-4 meter, og ein lettare bamse kan klatra opp ein loddrett trestokk. Eg har vore på plasser der eg ikkje hadde høgt nok kjøtstativ, men det gjekk bra takke være gode vakthundar. Til slutt er det å ordna med blod og innmat og mykje anna, og elles klargjera seg til neste dag.

Jaktkvotar og reguleringar

For å betra næringsgrunnlaget vart det i 2006 opna for at fangstfolk med jakt og fangst som yrke kunne fella inntil 20 reinsdyr for salg. Basert på auka bestand og stor etterspørsel etter lokal mat i Longyearbyen, er denne kvoten gradvis auka til 30-40 dyr. Desse dyra kan fellast i perioden 15. august - 1. november innanfor eit geografisk fangstområde. Pga. eit varmt og fuktig klima på vestkysten av Svalbard, startar eg for min del denne jakta litt seinare, rundt 1. september. Dyra blir felt over eit stort område, avhengig av vêr og sjøforhold. Om det er fint og rolig vert det gjerne lengre turar med båten, for å spreia uttaket av dyra.

Slaktevekter og utnytting av dyra

Etter å ha vore nesten utrydda og deretter freda i 1920, vart det frå 1983 opna for at fangstfolk på Svalbard vart tildelt eit dyr kvar, til eige bruk. Seinare vart denne personlege kvoten auka til to dyr og seinare til fem dyr, som er dagens praksis. For å ha tilgong til ferskt kjøt kan desse dyra fellast året rundt. For min del skyt eg 2-3 av «matdyra» i løpet av hausten. På denne tida av året er svalbardreinen ekstremt feit. For å utnytta mykje av dette feittet pleier eg difor å laga pylser av desse dyra. I staden for grisespekk brukar eg det eg har, altså reinsfeitt, i tillegg til kraft kokt opp av lårbeina. Feite og gode pylser til middagsmat gjennom vinteren. Resten av feittet blir brukt både til steikefeitt, hundemat eller til lokkemat i revefeller. Elles blir omtrent alt på dyret nytta. Kjøtet i seg sjølv smakar litt mindre «vilt» samanlikna med villrein på fastlandet. Etter mi meining er hjerta det beste på dyret. Steikt reinshjerta som middagsmat, eller salta og røykt som spekehjerta. For å ikkje snakka om blodpylser eller blodpannekaker. Blodpylsa av reinsblod er kraftkost som eg ofte brukar som niste utover hausten. Tunga blir eg heller ikkje lei av, salta og røykt og kokt som pålegg. Kokt tunge som middagsmat er også eit kraftig måltid om du har tilgong på fleire tunger. Resten av «matdyra» pleier eg ta når lyset kjem tilbake i februar. Om vinteren er snill med dyra, er slaktevekta på ei simle utan kalv omtrent lik i februar som i slutten av september. Simlene er

normalt på det feitaste i oktober-november. Naturlig nok er ei gjeldsimle feitare enn ei simle med kalv. I mitt område på vestkysten av Svalbard ligg slaktevekta på ei simle med kalv rundt 32 kg. Kalven veg omtrent det halve av mor si. Ei eldre simle utan kalv, har ei slaktevekt rundt 40 kg i slutten av september. Slaktevekta til ein vaksen bukk i mitt område ligg rundt 60 kg i midten av september. Enkelte eldre bukkar kan bli opptil 80-90 kg i slaktevekt. Den tyngste simla med kalv eg har skote vog 46 kg, kalven vog 22 kg. I andre meir næringsfattige område på Svalbard er slaktevektene vesentlig lågare.

Klimaendringar og konsekvensar for bestanden

Innan mitt fangstområde i Bellsund på Svalbards vestkyst er det for tida 2-2500 dyr. I 2012 var bestanden omtrent det halve. At bestanden har auka som følge av eit varmare klima, er eg redd er ein midlertidig effekt, men det er vanskelig å spå framtida. Eit stadig varmare klima på Svalbard kan enkelte vintrar føra til omfattande

nedising av vegetasjonen, med påfølgande sveltedød for dei svakaste. Trass kraftig nedising av beite enkelte år, har likevel eit varmare klima ført til at bestanden av dyr har auka generelt på Svalbard. Kor lenge denne trenden vil fortsetja er det ingen som veit. Eg meinar det er god grunn til bekymring for framtida til svalbardreinen. Desse dyra er tilpassa eit kaldt klima med eit rolig levesett utan forstyrringar eller stress. Korleis dyra vil takla fleire varme vintrar etter kvarande med nedising av beiter, er ein ting. Endå verre kan det bli når sommartemperaturen aukar. Eg har allerede sett korleis dyra trekkjer høgare opp i terrenget for avkjøling på varme sommardagar. Dei foretrekkjer snøfenner, men med høgare sommartemperaturar smeltar snøfennene. Varmare somrar kan føra til innføring av nye parasittar og sjukdommar til Svalbard. Det eg fryktar mest er plagsomme insekter, i verste fall brems. I så fall vil dei måtta bruka energi på flukt i staden for effektiv beiting og fordøying. For ein svalbardrein betyr det som skjer om sommaren alt i forhold til utfallet av neste vinter.

Svalbardreinen si tilpassingsevne

Svalbardreinen er eit ekstremt godt tilpassa dyr, og ved å leva blant desse dyra i åresvis har eg stadig lært noko nytt. Det har blant anna vore interessant å sjå korleis dyra responderar når terrenget enkelte år er dekka med is som følge av mildver. Dette med nedising er ofte ganske komplekst, og i høve til dette er det store forskjellar mellom ulike geografiske område og høgdegradientar. Kanskje meir detaljert om dette ein annan gong.

Rovdyr og jakt på svalbardrein

Svalbardreinen er i utgangspunktet ikkje tilpassa eit liv blant rovdyr, men likevel er det ein viss predasjon på dyra her oppe. Fjellreven er i stand til å drepa småe og halvstore kalvar. Den vanlige taktikken er å stressa simla når kalven er nyfødd. Simla forsvarar kalven så lenge den har krefter, men til slutt greier reven å skada eller snappa med seg kalven. Når kalven blir større er det verre for reven, då er også simla sterkare og i stand til å forsvara seg lengre. Men eg har observert eit tilfelle i juli måned, der ei fjellrevtispe fyrst

trøytta ut simla og deretter angreip kalven. Kalven berga seg ut i ei elv, men eg antek reven greidde å ta den til slutt. Opp gjennom åra har eg også fleire gonger observert isbjørn som drep svalbardrein. På vestkysten der det er særlig mykje rein, skjer dette antakelig oftare enn me er klar over. Mitt inntrykk er at enkelte bjørnar på vestkysten har spesialisert seg på å jakta på rein, og at dette er ei vel så viktig føde som sel. Taktikken er oftast å lura seg innpå reinen i kupert terreng og rett vind. Så ein kort eller litt lengre spurt for å ta att reinen. Særlig i litt laus snø eller på unnabakke er bjørnen med sine lange føter raskare enn ein svalbardrein. Ein isbjørn er også meir utholdande i fullt sprang enn mange trur. Enkelte gonger blir reinen jaga på svøm og då er også bjørnen raskare. Kanskje meir om dette seinare. Takk for denne gong.

Introjakt på villrein i
Breheimen gjennom 10 år

I august er det klart for introjakt på villrein for tiande gong i regi av Skjåk JFL, NJFF-Oppland og Skjåk Almenning. Det er etter kvart mange jegerar som har vore med oss på villreinjakt og det er triveleg å treffe dei att på jakt i villreinfjellet. Introjakt er på mange vis ei opplæringsjakt, men er i større grad ein intro til jakt på ein anna art. Vi har hatt med oss fleire yngre jegerar med lite jakterfaring, men også nokre jegerar med ein god del jakterfaring som ikkje har jakta villrein tidlegare.

Breheimen har ein vinterstamme på om lag 750 dyr, ei årleg felling på 200-250 dyr og ein god fellingsprosent (70-80 %).

Introjakta har vore gjennomført over tre-fire dagar midt i veka. Det kan vera greitt å unngå helgene for ferske jegerar, da er det færre jegerar og ofte meir ro i jaktsituasjonane. Arrangementet har

Av Tor Taraldsrud

Villreinnemnda for Reinheimen-
Breheimen

dei fleste åra starta på DNT-hytta Sota Sæter. I tillegg til at dette er ein praktisk plass å starte har Sota tradisjonelt vore sterkt påverka av villrein og villreinjakt. Fyrste kvelden har vi hatt med oss SNO

til å halde føredrag om villreinjakt og kva ansvar ein har som jeger. Det har vore mykje fokus på å skilje ulike kategoriar dyr. Ein må sjå ein del villrein for å bli god på det.

Fyrste året tok vi med ei gruppe på jakt i Rauddalen i Skjåk. Denne dalen er lettast tilgjengeleg med båt over det 10 km lange Rauddalsvatnet. Området er lite besøkt og ofte kan du jakte ein heil dag her utan å sjå andre jegerar.

Etter ein times båttur i bølgesprut var klestørk høgt i fokus hjå fleire av deltakarane. Deretter bar det innover dalen for å sjå etter rein. I starten gjekk vi samla og bruka kikkerten flittig, det er fort gjort å gå forbi rein. Sikker våpenhandtering var eit tema under heile kurset, og vart repetert under kaffipausar og mens vi gjekk. Ingen fekk gå med patroner i kammeret før ein kom i posisjon til å løyse skot. Etter kvart nærma vi oss Ytste Leirvatnet og vart var ein villreinflokk (noko over 100 dyr) på baksida av elva. Vi delte oss i to grupper, den eine gruppa fortsette framover på solsida av elva for å vere i posisjon om dyra skulle krysse. Den andre gruppa gjekk tilbake til DNT-stigen mot Slæom, gjekk brua over elva og vada deretter over Tverrbytne – ei kald oppleving. Flokken hadde no fløtt

seg heilt opp til Yste Leirvatnet. Vi smaug i posisjon, om lag 250 m frå flokken og venta. Etter kvart starta flokken å røre på seg, den kom sakte nærmare oss. Deltakarane hadde fått instruksjonar om å vente til dyra var nærmare enn 100 m og til dei var i ro før dei skaut. Ein god jeger klarer å komme seg umerka tett innpå dyra. Deltakarane hadde tatt konsekvensen av dette og felte ei simle på 20 m hald. Eit skot og klar til slakting. Flåing, slakting, partering og heimtur til bue med kjøt i sekken. Det regna mykje det meste av dagen så returen over Tverrbytne vart ei enda kaldare oppleving. Godt å kome inn i ei varm hytte.

Den andre jaktdagen vart vi var same flokken som i går lengre inn i Tverrbyttdalen. Vi delte oss i to grupper og gjekk på kvar side av elva innover. Flokken frå i går gjekk på motsett side nokre hundre meter framom oss, men med eitt var det fleire dyr berre 70 meter framom oss. Dette var ein mindre flokk på ca. 40 dyr. Truleg gjekk den inne i

Tverrbyttdalen også i går. Vi la oss ned og såg etter kalv. Det meste av flokken låg tett saman. Etter ei stund begynte den å gå vidare innover dalen. Ingen av kalvane kom fri og sjansen til skot forsvann. Spennande likevel. No hadde gruppa på andre sida nærma seg den store flokken. Vi såg på at dei kraup nærmare. Mange av dyra i denne flokken låg også nede. Etter kvart var det fleire dyr som reiste seg og ein kalv vart ståande fri. Skotet gjekk og kalven datt i bakken. Nok ein gong flåing, slakting, partering og heimtur til bue med kjøt i sekken. No hadde alle deltakarane prøvd å snike innpå villrein og forsøkt å komme i posisjon til å felle rett kategori dyr. Det er her utfordringa ligg. Det å dra i avtrekkaren skal vera ein enkel avslutning på jakta om forarbeidet har vore bra.

Skipperen hadde ikkje båten klar før neste morgon, så enda ein triveleg kveld i bua. Kjøt vart fordelt på deltakarane, vi vonar biffen gjer at det kjem fram gode minner frå Breheimen.

Året etter var ei ny gruppe jegerar samla til om lag same opplegg. Det var ni spente deltakarar som møtte opp på Sota Sæter tysdag kveld. Dei fekk høyre SNO fortelje om villreinjakt, med fokus på sikker og human jakt – og korleis ein skal skilje mellom ulike typar dyr. Det vart også ein gjennomgang på utstyr som ein bør ha med seg i villreinfjellet, og rådet var å pakke så lett som råd – sekken blir som regel tung nok! I tillegg var det fokus på å vere godt synleg i fjellet – alle fekk beskjed om å ha på seg signalfarga klesplagg.

Ingen av deltakarane hadde vore på reinsjakt før, og erfaring med skyting og jakt var svært forskjellig. Alderen var frå 17 - 30 år, og deltakarane var spreidd frå Danmark i sør til Bjugn kommune i nord.

Det var ein spent gjeng med både instruktørar og jegerar som var oppe grytidleg onsdag morgon. Kvelden før var det observert rein frå trappa på Sota Sæter, så vi hadde store forhåpningar om å få sjå ein del rein, om ikkje anna. Vi delte oss i fire grupper, kvar gruppe med eit jaktkort og ein instruktør. Dei fleste hadde lyst til å ligge ute, og rådet om å pakke lett, såg ut til å

vere gløymd. Turen vart derfor forholdsvis tung oppover Sotlie. Vår danske deltakarar imponerte i så måte – og var truleg den som sleit minst i motbakkane. Ein føresetnad for at vi lykkas så godt med opplæringsjakta i fjor, var få andre jegerar i terrenget. I år var vi ikkje like heldige i så måte, det vart etter kvart mange andre jegerar som også var på tur oppover i same området. Strategien blei derfor at vi sette oss rolege for å observere, og kanskje få reinen på trekk forbi oss slik at vi kunne kome i skotposisjon.

Etter nokre timars speiding fekk vi sjå rein på tur mot oss, og den heldige som skulle få fyrste sjanse fekk beskjed om la rifla. Reinsflokken for forbi oss på 150-200 m i litt for stor fart, og med svært dårleg bakgrunn, så det vart ikkje løyst skot. Dei andre gruppene hadde også liknande situasjonar, men med litt stang ut i høve plassering og halvdårlege sjansar vart det heller ikkje løyst skot hjå dei. Men rein hadde vi fått sett mykje av! Seint på ettermiddagen lykkas det til slutt for den eine gruppa å felle ei simle. Stor stas i den teltleiren om kvelden! Flokken reiste ikkje langt, så optimismen var stor før neste dag. Overnatting i telt og fjellduk gjekk

greitt, og regnbygene heldt seg stort sett unna.

Dagen etter var det mykje betre vær, og Tverrådalskyrkja synte seg flott fram i sør. Dagen før hadde vi hatt litt stang ut, men denne dagen var det definitivt ein god porsjon flaks som gjorde at vi lykkas. Eit par morlause kalvar gjekk att einslege rundt den eine teltleiren om morgonen, og desse vart eit nokså lett bytte. Litt vemodig var det å sjå at begge bukkekalvane datt berre 20 meter frå kvarandre, etter to perfekte skot frå fyrstegongs villreinjegerar. Men slik er jaktas natur. Med tre av fire dyr var vi alle svært tilfredse med jakta så langt. Den yngste deltakaren på 17 år, hadde tidlegare felt både elg, hjort og rådyr - og nå fekk han også skote sin fyrste rein, ingen sak å ha med seg slike karar på jakt!

Seinare på dagen vart også den siste simla vi hadde på kvota vår skote – og opplæringsjakta vart avslutta torsdag kveld. Alle fekk ta del i slakting og partering – og bære ned att kjøttet sjølve. Nokon var svært slitne då dei kom ned att, men det høyrer med til villreinjakta å få kjenne på kroppen at ein lever!

Det er i disse dager lett å glemme at reinen har flere ting å tenke på enn å unngå oss mennesker. Forskningsmerking av villrein skjer i de fleste tilfeller fordi samfunnet har behov for kunnskap om forstyrrelseseffekter, samt for å overvåke og lære av avbøtende tiltak. Men GPS-dataene gir også innblikk i helt andre sider av livet i fjellet, både fra den mer kjedelige hverdagen og de kanskje litt vel spennende sekundene da liv står på spill. Kan slike anekdotiske data fra merka rein gi nyttig innsikt?

Et kort blikk inn i et naturlig økosystem?

Hva gjorde de opprinnelige villreinflokkene i møte med ulv? Både reindriftsfolk og nordamerikanere kan sikkert si mye vettugt om det. Terje Skogland argumenterte for at vårtrekket fra vinterbeitene i indre strøk av Dovre-Rondane til mer kystnære strøk var dels for å komme unna ulven. I mars-april 2024 fikk en genetisk viktig og forvaltningsmerka hannulv kalt «V1157» lov til å spankulere gjennom hele Rondane villreinområde, fra

Elverum til Dombås. Der ble den så bedøvd og flytta østover dit forvaltninga har bestemt at den skal være. Ved å koble Miljødirektoratets GPS-data fra ulven (to-timers intervall) med våre GPS-data fra forskningsmerka rein (tre-timers intervall), kunne vi på en grov skala studere mulige interaksjoner underveis nordover. Ulven var tydelig «innom» flere av flokkene med GPS-rein i Rondane, men på grunn av posisjonsintervallene er det generelt vanskelig å si noe om hva som utspilte

seg. Derimot skjedde det noe ganske så tydelig i Finnsjøfjellet. Dette er en liten «øybestand» i Rondane villreinområde, klemt sammen av menneskeskapte barrierer mellom Rondane sør, Rondane nord og Sølnkletten. Man har lite dokumentert kunnskap om utveksling med Sølnkletten, men det har vært et forvaltningsmål å legge bedre til rette for det. Uten utveksling vil en slik bestand på kanskje 60-70 vinterdyr neppe være levedyktig på lang sikt. Kanskje kunne det hjulpet med en

Av Brage Bremset Hansen, NINA
Roy Andersen, Norsk villreinsenter

Leif Egil Loe, NMBU

Figur 1: GPS-sporene til en forvaltningsmerka hannulv (lilla) og simla «Sol» (mørkeblå) i delområdet Finnsjøfjellet (rødt polygon) i Rondane fra 20.-25. mars 2025. Simla og fostringsflokken sprang etter hvert over til Sølnkletten villreinområde, mens ulven dro til Vulufjell.

naturlig ulvebestand i villreinfjellet? GPS-dataene viser at ulvens ankomst på Finnsjøfjellet medførte en periode med dels hektisk aktivitet, og til slutt stakk fostringsflokken over elva og veien til Sølnkletten (figur 1). Ulven kryssa derimot ikke. Den snudde og dro – etter en del romstering i Vulufjell – videre på sin ferd i retning Dombås.

Er det i det hele tatt noe nyttig å lære fra dette? Myndighetene har bestemt at det ikke skal være ulv vest for Glomma, så inntil videre forblir dette et sjeldent innblikk i ulv-villrein-interaksjoner i et naturlig norsk fjelløkosystem. Allikevel er det interessant, og kanskje tankevekkende, hva som måtte til for at reinen endelig trakk over til Sølnkletten. Og kanskje vel så interessant; de stakk tilbake etter få uker, da det nærmet seg kalving.

Har jerven skylda?

Meningene er mange om hvorfor det går så dårlig med bestanden i Snøhetta vest. Kanskje foregår det et samspill mellom flere påvirkningsfaktorer, men kalvetap til rovdyr er helt klart en plausibel medvirkende forklaring. Vi har akk så lite forskningsbasert kunnskap om dette, kanskje med unntak av tamreinstudier, men de er ikke nødvendigvis direkte overførbare. I forskningsprosjektet som ble starta opp i Snøhetta-
Knutshø i 2024, er ett av delmålene å tette slike kunnskapshull. GPS-data og observasjonsstudier fra før, under og etter kalving er et steg mot mer innsikt.

Allerede første år med datainnsamling antyder at jerven (ikke overraskende) spiller en rolle – men hvor stor er den? Anekdoter kan være nyttige, men de skal tolkes med forsiktighet. Allikevel; i midten av mai observerte vi at «Gukse», ei av de tre GPS-merka simlene i Snøhetta vest – tilsynelatende drektig – ble jaget av jerv, med et forsprang på ca. 20 minutter (figur 2). GPS-dataene og visuelle observasjoner tilsier at hun sprang 5-6 km fra det som kan virke som kalvingsplassen, for deretter å snu og slå seg sammen med en annen fostringsflokk i noen timer. Jerven ga opp, eventuelt fikk den annet å gjøre. En times tid etter at de to passerte, kom ei annen (umerka) og tilsynelatende drektig simle løpende i

motsatt retning, denne gangen med jerv rett i hælene. Det er usikkert om det var samme jerv. Jakta varte i omtrent en time, med flere lange pauser, siden vårflommen gjorde det vanskelig for jerven – men ikke simla – å krysse elva. Det var tydelig at simla brukte elva aktivt som buffer, og den ble flere ganger stående lenge i ro med jerven på motsatt side. Simla hadde tydelig blod fra munn/nese. Jerven ga etter hvert opp og dro videre.

Neste dag var Gukse tilbake ved utgangspunktet, som også er den antatte kalvingsplassen. Ved hjelp av posisjonsdata, og spesielt om de kombineres med aktivitetsdata som lagres på senderen, kan vi estimere med rimelig grad av sikkerhet om – og eventuelt når/hvor – simla kalver. Dette gjenstår å få bekrefta for Gukse.

Skredet i Skirådalen, Snøhetta øst

Et ekstremvær slo inn over Nordvestlandet og Midt-Norge 5. mars 2025,

med mye nedbør og vind. Farevarslene sto i kø, men ikke alle sjekker varsom.no. Via satellitt følger vi GPS-merka rein jevnlig, mer eller mindre live, og vi får såkalte dødsvarsler dersom den nevnte aktivitetsloggeren registrerer unormal inaktivitet. Et par dager etter uværet var det liten tvil om at den GPS-merka simla «Sagablott» i Sunndalsfjella (Snøhetta øst) var dau. Vi merka henne ganske nøyaktig ett år tidligere. Været, lokaliteten og en siste forflytning nedover fjellsida kunne tyde på at hun var tatt i skred. Ei annen GPS-merka simle, «Ariel», tilhørte samme fostringsflokk, men hun hadde tilsynelatende stått noe høyere i fjellsida. Ariel unnslapp skredet og stakk (figur 3). Lokalt oppsyn var raskt på stedet og kunne bekrefte at det var minst 15 rein som var tatt i skred, men forholdene tillot ikke detaljerte undersøkelser. Det var også kommet mer snø. Tilfeldighetene gjorde at vi utførte GPS-merking i Dovre-Rondane noen dager etter skredet, og da vi fløy over telte vi i

Figur 2. Kalvingstid i Snøhetta vest. Den drektige GPS-simla «Gukse» kommer løpende med jerven jagende 20 minutter etter seg. Etter en rundtur tar hun noen timers pause, med tilskuerplass til at ei annen simle jages av jerv. Elveleiet brukes som buffer mot jerven. Dagen etter er Gukse tilbake til utgangspunktet (nederst til høyre på kartet), som er antatt kalvingslokalitet.
Foto: Brage Bremset Hansen, NINA.

underkant av 50 rein. I skrivende stund er tallet oppe i 69 rein, men ingen vet hvor mange som ligger skjult i snømassene. Vi har i samarbeid med villreinutvalget og lokalt oppsyn fulgt opp hendelsen med utplassering av ti viltkameraer og diverse målinger, prøvetakinger og andre observasjoner. Dette vil både ha umiddelbar nytteverdi og gi verdifull innsikt om forhold relatert til eksempelvis kondisjon og drektighet, samt økosysteminteraksjonene knyttet til slike ansamlinger av åtsler. I bestandsforvaltningen har man justert ned kvoteforslaget for 2025, basert på modellframskrivinger av bestandsutviklingen med og uten skredet.

Skredet og omfanget ble oppdaga som en bieffekt av tidligere GPS-merking, uten at slike data var intensjonen bak forskningsprosjektet. Men at rein til tider blir tatt i skred er intet nytt. Vest i

Snøhetta døde ca. 240 dyr i Svarthøskredet i 2006, noe som utgjorde omtrent 40 % av bestanden. Hvem vet hvilken rolle skred spiller i bestandsdynamikken til villrein, og ikke minst som faktor i uforklarlige nedganger? Ble flere flokker tatt i skred denne værtunge onsdagen, eventuelt i ettertid? I starten av april ble det av Statens naturoppsyn oppdaget et annet stort skred vest for Skamsdalen. Her fant man seks mer eller mindre oppspiste rein i enden av skredet. Igjen er det uvisst hvor mange som ligger begravd i snømassene.

Noen typer ekstremvær kan forventes å bli mer hyppige i framtida. Man må lete mange år tilbake i tid for å finne en

tilsvarende rask endring i snøforhold i dette området (figur 3). I vintre med generelt lite snø, som i år, kan reinen oppsøke områder den normalt ikke benytter vinterstid, som i brattsida på Skirådalen. Så gjorde tilfeldighetene at dette ekstremværet kom samtidig. Utfallet av ekstremværet ble ekstremt for Sagablott, mens Ariel bare fikk seg en real støkk. Som for eksemplene med ulv og jerv, vil GPS-merking neppe gi mer enn anekdotisk informasjon om betydningen av skred heller. Allikevel kan slike observasjoner i sum, og ikke minst kombinert med lokalkunnskap og «fallviltdata» registrert i Hjorteviltregisteret, gi nyttig kunnskap på sikt. På kortere sikt hadde det først og fremst en direkte betydning for kvotesettinga.

Figur 3. En fostringsflokk med to GPS-simler (merka i 2024) beita i bratta i Skirådalen, Snøhetta villreinområde, i starten av mars 2025. Ekstremvær medførte uvanlig store endringer i snøforhold på kort tid. Simla «Sagablott» (og minst 68 andre rein) ble tatt av skred, mens «Ariel» og et ukjent antall andre rein overlevde og stakk umiddelbart fra stedet. Bildet viser én av flere ansamlinger av rein som har blitt gravd fram. Tidsseriegrafen viser 7-dagers endring i snøforhold (mm vannekvivalent), daglig siden vinteren 2020/21. Foto: Brage Bremset Hansen, NINA.

Reinlav er selve grunnlaget for villreinens overlevelse vinterstid, men mye tyder på at dette livsviktige matfatet er i ferd med å svinne hen. Med nye metoder basert på satellittdata og kunstig intelligens har forskere kartlagt utviklingen i lavmengden over flere tiår – og resultatene gir grunn til bekymring. Lavbeitene i store deler av villreinområdene har tapt seg jevnt og trutt siden 1980-tallet, og det kan få alvorlige konsekvenser for bæreevnen.

Lav er reinens viktigste matkilde vinterstid og lavmengden anses som den viktigste faktoren som begrenser antall rein et område kan huse. En reduksjon i matmengden vinterstid er forventet å føre til at færre simler får kalv. Det er derfor helt avgjørende for reinen at den har tilstrekkelig med mat tilgjengelig gjennom vinteren for å opprettholde bestandsstørrelsen.

Laven er rik på karbohydrater og sikrer at reinen får i seg nok næring til å overleve vinteren. Vel og merke hvis det er tilstrekkelig med lav tilgjengelig. Lavressursene vokser sakte og er derfor sårbar for overbeiting. Det har vi erfaringer med både fra vill- og tamrein.

Laven er tillegg sensitiv til miljøendringer som for eksempel luftforurensning, skog- eller lyngbrann. Den kan bli ‘innelåst’ under hard snø og is dersom det oppstår perioder med mildvær og regn vinterstid. I tillegg kan reinlavene dø på grunn av anaerobe forhold (oksygenfattige forhold) forårsaket av svingende temperaturforhold rundt 0-grader vinterstid (Bjerke 2011) noe som kan observeres i de fleste villrein- og tamreinområder. Mye kan med andre ord gå galt med reinens matfat vinterstid. Det er bakgrunnen for at lavbeitene utgjør en egen måleparameter i kvalitetsnormen for villrein.

Hva sier normen?

I henhold til kvalitetsnormen skal områder klassifiseres som dårlig / rød om 60 % eller mer av arealene har mindre enn 132 gram lav per kvadratmeter, middels / gult om 60 % eller mer av arealene har mellom 132 og 220 gram lav per kvadratmeter, og god / grønn dersom 60 % eller mer av arealene har mer enn 220 gram lav per kvadratmeter (tabell 1).

Tabell 1: Terskler for biomasse i trafikklysmodellen

Dårlig	Middels	God
<132 g/m 2	132–220 g/m 2	> 220 g/m 2

Klassifisering av lav er utfordrende

Å klassifisere lavbeitene er en massiv jobb ettersom det er store områder som skal dekkes. Til den slags arbeid kan satellittovervåking være nyttig, men det kreves at det finnes gode metoder som gjør det mulig å se og måle lavbeitene fra satellitt.

Grønne planter har en relativt distinkt spektralsignatur i den røde og nær infrarøde delen av lysspekteret. Dette har vært utnyttet til å måle plantebiomasse og avlinger globalt over flere tiår.

Lavartene har derimot betydelig mer kompleks spektralsignatur. Noen er mørke mens andre er lyse. De vokser gjerne på de samme områdene, og i tillegg vokser de gjerne i områder hvor det også vokser planter og busker som delvis skygger for laven.

Fjernmålingsteknikker må derfor kunne håndtere denne variasjonen dersom de skal kunne brukes til måling av lav. De må kunne ‘se’ lav under busker og trær

Av Torkild Tveraa, Knut Langeland, Katarzyna Anna, Hans Tømmervik (alle NINA), Rasmus Erlandsson (Stockholms Universitet), Erik Aasmo Finne (Norges Arktiske Universitet)

Figur 1. Det er detaljerte målinger av lav i felt som danner grunnlaget for at satellittdata og kunstig intelligens kan brukes til å måle lavmengden i hele villreinområdet.

og med ulik fargesammensetning på samme måte som vi gjør.

Tradisjonelle fjernmålingsindekser har ikke vært spesielt effektive til å detektere slike komplekse spektralmønstre som laven gir, men nylig har det blitt utviklet en helt ny metode basert på kunstig intelligens for å beregne lavmengden (Erlandsson et al. 2022).

Denne nye metoden har vist seg å fungere bra. Ikke bare finner den områder med lav. Den er i tillegg i stand til å beregne tykkelsen, eller volumet, på lavmattene. Det er viktig når en skal overvåke hvor mye lav som muligens er tilgjengelig for reinsdyra. Ei lavmatte som har vært nedbeitet vil kunne ekspandere raskt horisontalt med utgangspunkt i de mange lavfragmentene som er utilgjengelig for reinen. Den vertikale veksten, som er avgjørende for hvor mye mat som er tilgjengelig for reinen, går derimot veldig sakte. Laven vokser bare noen få millimeter i året.

Bakgrunnen for at den satellittbaserte metoden er i stand til å beregne lavvolumet, er årevis med tidkrevende målinger av lav i felt gjort av mange ulike forskerteam sirkumpolart. Det er helt nødvendig med detaljerte bakkedata for å trene opp satellittenes evne til å se det vi ønsker.

Med en spesialutviklet modell for å beregne lavvolum burde det være enkelt å beregne prosentandelen av villreinområdene som har god, middels eller dårlig kvalitet. Men i arbeidet med kvalitetsnormen dukket det opp to utfordringer. Den ene er at leveområdene for villrein inkluderer områder som ikke er egnet som vinterbeiter. Vi måtte derfor gjøre en vurdering av hva som er realistiske vinterbeiteområder. Dette arealet er nødvendigvis mindre enn totalarealet for villreinområdene. Den andre utfordringen er at AI-metoden som beregner lavvolument har vanskeligheter med å skille ut steinur og steinblokker med et tynt lag av skorpelav fra områder med lavmatter. Vi måtte derfor også fjerne disse områdene før vi gjorde beregningen av hvor stor prosentandel av arealene som hadde god, middels eller dårlig kvalitet mht. lavbeiter. Sommeren og høsten 2023 ble det i tillegg utført lavmålinger i alle de ikke-nasjonale villreinområdene for få et bedre grunnlag for å beregne lavvolumet i framtida (Figur 1).

Er det grunn til bekymring?

Klassifiseringen i henhold til normen viste at 20 av de 24 villreinområdene hadde middels kvalitet, mens tre hadde god kvalitet, og ett hadde dårlig kvalitet

(Rolandsen et al. 2023). Ikke uventet var det de kontinentale innlandområdene som hadde best kvalitet, mens de mer kystnære områdene hadde dårligere kvalitet. Laven trives som kjent best i tørt innlandsklima og helst på karrige rabber (se figur 2.1.2 i Kjørstad et al. 2018, for grad av kontinentalitet i de ulike villreinområdene).

Topografi og klimaforskjeller skaper store naturlige forskjeller i lavforekomstene mellom villreinområdene. De største lavforekomstene finner vi i de relativt tørre, kontinentale innlandsområdene som Sølnkletten, Tolga Østfjell og Knutshø, mens de minste lavforekomstene er registrert i Blefjell, Brattefjell Vindeggen, Oksenhalvøya og Sunnfjord lenger vest (figur 2).

Til tross for middels, eller god kvalitet på lavbeitene i alle så nær som ett villreinområde, lyser det rødt for de aller fleste områdene hvis vi ser på utviklingen i kvaliteten på lavbeitene siden de første målingene i 1984 og fram til 2020 (Erlandsson et al. 2024). I 1984 hadde i gjennomsnitt 67 % av lavbeitene god kvalitet, dvs. grønn klassifisering etter kvalitetsnormen. Det har vært en reduksjon på 5,5 % per tiår, og i 2020 var det under halvparten (48 %) av villreinområdene som hadde

Figur 2. Oversikt over gjennomsnittlig prosentandel med gode lavbeiter, dvs. grønn etter kvalitetsnormen for hvert enkelt villreinområde i perioden 1984-2020.De små punktene i bakgrunnen angir verdien for hvert enkelt år.

Figur 3. Prosentvis andel av lavmattene i de 24 villreinområdene som ble klassifisert til grønn kategori i 1984, 1993, 2001, 2013 og 2020. De små punktene viser verdiene for hvert enkelt villreinområde, mens de store punktene viser gjennomsnittet for alle områdene i et gitt år.

god kvalitet på lavbeitene. Nærmere 20 % av lavbeitene med god kvalitet har med andre ord blitt borte (figur 3).

Hardangervidda er et unntak. Her har andelen av lavbeitene av god kvalitet ligget på 50 % til 60 % helt siden midten på åttitallet. Fjellheimen har derimot hatt en reduksjon fra 94 % til 47 % fra 1984 til 2020. En oversikt over utviklingen i de ulike villreinområdene, fordelt på de tre klassene rød, gul og grønn i henhold til kvalitetsnormen for villrein, er gitt i figur 4.

Merk at prosentandelen med rødt, gult og grønt er forskjellig fra klassifiseringen som ble gjort ifb. kvalitetsnormen. Det skyldes at vi har vært nødt til å avgrense analysen til de delene av villreinområdene hvor det har vært tilgjengelig informasjon for alle de fem målepunktene mellom 1984 og 2020, for å få sammenlignbare data fra de ulike årene.

Hva skjer nå?

Laven er reinens viktigste næringskilde vinterstid. En reduksjon i lavbeitene forventes å redusere bæreevnen på vinterbeitene. For reinflokkenes del forventes det i første omgang å føre til en reduksjon i andelen simler som får kalv, og i neste omgang til at bestandene vil gå tilbake, med mindre reinen er i stand til å utnytte andre beiteplanter. Det er ingen lys utsikt. Riktignok er det ikke alle områder som har en like tydelig nedgang. På Hardangervidda ser lavmengden ut til å ha vært konstant gjennom hele tidsperioden, så her er det absolutt et lyspunkt. I hvilken grad den stabile utviklingen på Hardangervidda skyldes avskytingen som ble gjennomført på åttitallet, eller om det er andre forhold som spiller inn vet vi ikke. Det vil være naturlig å sette resultatene i sammenheng med bl.a. tilgjengelige bestandstall, men gitt de mer eller mindre unisone endringene i så mange områder er det også naturlig å se om de klimatiske forholdene bidrar negativt til utviklingen i lavbeitene.

Referanser

Bjerke, J.W. 2011. Winter climate change: Ice encapsulation at mild subfreezing temperatures kills freeze-tolerant lichens. Environmental and Experimental Botany 72(3): 404-408.

Erlandsson, R., Bjerke, J.W., Finne, E.A., Myneni, R.B., Piao, S., Wang, X., Virtanen,

T., Räsänen, A., Kumpula, T., Kolari, T.H.M., Tahvanainen, T. & Tømmervik, H. 2022. An artificial intelligence approach to remotely assess pale lichen biomass. Remote Sensing of Environment 280: 113201.

Erlandsson, R., Ostapowicz, K., Langeland, K., Tveraa, T., Aasmo, F. & Tømmervik, H. 2024. Kartlegging av lavbeitenes biomasse tilbake i tid

Kjørstad, M., Bøthun, S.W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I.N., Punsvik, T., Røed, K.H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. 2018. Miljøkvali

tetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe.

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Våge, J., Skarin, A., Strand, O. & Hansen, B.B. 2023. Klassifisering av 14 ikke-nasjonale villreinområder etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering. NINA Rapport 2372. Norsk institutt for naturforskning

Figur 4. Oversikt over prosentandelen av lavbeitene i de 24 villreinområdene som klassifiseres som grønn, gul og rød i henhold til kriteriene satt i kvalitetsnormen for villrein. Registreringer for årene 1984, 1993, 2001, 2013 og 2020.

I 2021 ble villreinen på fastlandet rødlista som «nær trua». Årsaken til denne klassifiseringa er ikke så godt kjent: en villet og observert/forventet bestandsreduksjon på grunn av skrantesjukefunn i Nordfjella, og etter hvert på Hardangervidda. Gjennomførte og planlagte forvaltningstiltak medførte at de internasjonale rødlistekriteriene var oppnådd. Nå er trenden i ferd med å snu. Basert på ny bestandsmodellering og sammenstilling av telledata, presenterer vi her en foreløpig rekonstruksjon av utviklingen i total bestandsstørrelse for det som i dag er definert som «villrein». Dette inkluderer bestandene av tamreinopphav som var utelatt fra rødlistevurderinga. Det er jakt som i all hovedsak styrer årlig vekstrate og bestandssvingninger. Estimert totalbestand var på topp i 1995 – med i underkant av 40 000 rein etter jakt – og på bunn i 2022, med rundt 25 000 rein. Til sammenligning har man omtrent like mange villrein på karrige Svalbard, og nesten ti ganger så mange tamrein i reindriftsnæringa.

Vi benyttet to forskjellige metoder for beregning av årlige bestandsstørrelser lokalt. For de best overvåka bestandene (eller delbestandene) har vi nylig

videreutvikla en såkalt «integrert bestandsmodell», som kombinerer informasjon fra kalvetellinger, jaktuttak, strukturtellinger og, dersom tilgjenge

lig, minimumstellinger på vinteren. Utgangspunktet for modellen er beskrevet i detalj i Nilsen & Strand (2018, PLOSone). Modellen tar høyde for at man ikke teller all rein. Den gir årlige estimater – inkludert usikkerhet – på vitale rater (overlevelse, kalv per voksen simle) og alders- og kjønnsstrukturerte bestandsstørrelser før og etter jakt. Den fungerer godt for Forollhogna, Knutshø, Snøhetta vest og øst, Rondane nord og sør, Sølnkletten, Lærdal-Årdal, Nordfjella og Hardangervidda.

For de andre – og i hovedsak små – bestandene har vi samlet tilgjengelig informasjon om minimumstellinger. Vi har antatt samme oppdagbarhet på disse tellingene som gjennomsnittlig estimert oppdagbarhet for minimumstellingene i den nevnte bestandsmodellen (0,90 ± 0,09 standardavvik). Det vil med denne metodikken altså i gjennomsnitt estimeres ca. 10 % flere rein enn det som ble telt. Dessverre mangler det mange datapunkter for en del bestander. I disse tilfellene har vi interpolert lineært mellom tellinger og lagt på 10 % økning i standardavvik for

Figur 1: Estimert total bestandsutvikling (antall rein etter jakt; skravert område er 95 % konfidensintervall) og totalt jaktuttak (SSB, grå søyler, kun ordinær jakt) 1991-2024 for villrein på fastlandet. Figuren viser også samlet utvikling for bestandene i Europeisk villreinregion sør vs. nord, og andre villreinområder. Merk at Tolga-Østfjell er utelatt, av grunner vi velger å ikke komme inn på her.

hvert år som har gått siden telling. For manglende tellinger i starten og slutten av tidsserien har vi satt tellingen lik henholdsvis første og siste telling, med tilsvarende 10 % årlig økning i standardavvik. Denne litt heimsnekra metoden for å overkomme manglende verdier vil nødvendigvis medføre både små og større feilestimater. Men med mulig unntak av Setesdal Ryfylke, har nok metoden minimal betydning for den estimerte utviklingen i totalbestanden av norsk villrein.

De sykliske svingningene i totalbestanden (figur 1) drives av bestandene i Europeisk villreinregion sør (Nordfjella, Setesdal Ryfylke / Austheia og spesielt Hardangervidda), og er et mønster man typisk også ser på lokalt bestandsnivå. Syklisiteten anses å generelt være resultat av over- eller underestimering av bestanden og respektive kvoteendringer (totalkvote og sammensetning) over tid. Historisk har kvoteendringene ofte hengt litt etter bestandsutviklinga. Effekten av dette kan forsterkes både på lav og høy tetthet, på grunn av tetthetsavhengige effekter og endringer i aldersstruktur, noe som er kjent å skape sykliske bestandssvingninger hos hjortedyr. Samtidig er jakta et helt nødvendig verktøy for bestandsregulering under den lave rovdyrtettheten som karakteriserer det norske villreinfjellet, og generelt forvaltes bestandene i dag på en god måte.

Bestandene i Europeisk villreinregion nord (Snøhetta, Knutshø, Rondane, Sølnkletten, Forollhogna, Reinheimen-Breheimen) har i sum en flat utvikling. Også her er det dels syklisk dynamikk lokalt, men bestandene oppveier hverandre (figur 2).

I gjennomsnitt felles 15 % av estimert førjaktbestand, men andelen varierer over tid (fra 10 til 21 %) og mellom bestander. Det er i all hovedsak jaktuttaket som driver lokal bestandsdynamikk hos norsk villrein; så også på totalbestandsnivå (figur 3). Fra oppdagelsen av skrantesjuke (Chronic Wasting Disease, CWD) i 2016 ser man flere år med delvis avvik fra dette. Merk at felte rein i figur 3 kun inkluderer ordinær jakt. Summen av sanering i Nordfjella og annet «fallvilt» bidrar til å

forklare noen av avvikene, men vi har ikke analysert dette grundig ennå. Det vil også være variasjon mellom bestander, i hvilken grad (og hvordan) jakta påvirker bestandsdynamikken, dels på grunn av store forskjeller i fellingsprosent.

Nedgangen i totalbestandsstørrelse siden ca. 2016 – og den påfølgende

rødlistestatusen som «nær trua» – er altså i stor grad et resultat av villet forvaltning. Med de siste års kvotesammensetning og svært lave fellingsprosent blant annet på Hardangervidda, kombinert med fredning i noen delområder, ser vi nå tendens til at trenden snur.

Figur 2: Utvikling i estimert bestandsstørrelse etter jakt for bestander/delbestander som inngår i Europeisk villreinregion nord. Merk at Sølnkletten er projisert tilbake i tid fra tidligste bestandsestimat.

Figur 3: Effekten av jakt (prosent felt av førjaktbestand N(t-1)) på vekstraten til totalbestanden av villrein, vist som log N(t) – log N(t-1). Merk at sanering og annet fallvilt ikke inngår som «jakt».

Droner og KI til telling av rein

Er det teknisk mulig å bruke droner og kunstig intelligens (KI) til å finne og telle rein? Helt klart! Det finnes likevel mange forhold som begrenser nytteverdien på stor skala.

Droner i vinden

I løpet av få år har bruken av droner nærmest eksplodert og mangfoldet i bruksmuligheter både til sivile og militære formål utvides stadig. Samtidig går den teknologiske utviklingen i ekspressfart, noe som innebærer eksempelvis økt flytid og løfteevne, og forbedret sensorteknologi og datalagringskapasitet. Dette åpner for nye muligheter for informasjonsinnsamling, men også mulighet til å erstatte dyre eller arbeidskrevende metoder med rimeligere og mer effektive dronebaserte alternativer.

Sivilt brukes droner primært til å samle informasjon via film eller bilder. Droner kommer i svært mange varianter og kan utstyres med en rekke ulike kamera- og sensortyper, noe som gjør denne teknologien godt egnet for ulike typer kartleggings- og overvåkingsoppdrag. En utfordring som brukere raskt

møter, er at det samles store datamengder i form av bilder eller videoer. Uten effektive dataverktøy blir det fort en svært omfattende jobb å hente ut den ønskede informasjonen fra innsamlede dronedata.

Målsetting

Ulike tellinger bidrar med viktige grunnlagsdata for villreinforvaltningen. I dag gjennomføres minimumstellinger (vinter) og kalvetellinger (sommer) primært ved bruk av helikopter. Helikopter gjør det mulig å effektivt søke gjennom store områder, oppdage og avfotografere flokker. Det innsamlede bildematerialet gjennomgås deretter manuelt for å telle opp og klassifisere reinen i ønskede inndelingsklasser.

I dette prosjektet ønsket vi å utforske mulighetene ved å bruke kunstig intelligens (KI) til å identifisere og

klassifisere rein i bilder tatt fra drone tidlig på sommeren. Prosjektet ble ledet av NINA og gjennomført i samarbeid med NTNU og Norsk villreinsenter.

Datainnsamling

For å sikre nok bildemateriale av rein, kontaktet vi reineierne i Gåebrien sijte (Riast-Hylling reinbeitedistrikt). Et større antall simler i dette distriktet er merket med GPS-halsbånd. Lokaliseringen til mange av flokkene kan dermed følges kontinuerlig. Dette gjorde det mulig å gjennomføre datainnsamlingen i områder der vi visste det fantes reinsflokker. Størrelsen på dronen som ble benyttet, gjorde at den måtte fraktes med bil til utgangspunktet for flyturene. Derfor var det også svært nyttig å vite hvor reinen befant seg.

Bildedata ble samlet inn i tre ulike delområder i Rørostraktene i løpet av 17. og 18. juni 2024. Dronen som ble benyttet til innsamling av bildemateriale var av typen Mugin-2 Pro 2930MM H-Tail Full Carbon Fiber VTOL UAV Platform (figur 1). Dette er en batteridrevet drone på 20 kg med nesten tre meter vingespenn og mulighet til å bære med seg inntil fem kilo nyttelast (kamera og sensorutstyr). Vanlig marsjfart er 20 m/s (72 km/t) og batterikapasiteten holder til en flytid på inntil 1,5 time. Normal operasjonsradius er opptil 10 kilometer, men uten spesielle tillatelser er man avhengig av at operatøren har synskontakt med dronen. Dette gir et potensielt dekningsområde på drøye 300 km2 fra en gitt utgangsposisjon.

Av Vebjørn Veiberg, Torkild Tveraa, Taheera Ahmed, Benjamin Cretois, Brage Bremset Hansen (NINA);

Pål Kvaløy, Tor Arne Johansen (NTNU);

Anders Mossing, Roy Andersen (Norsk villreinsenter)

Bildemateriale

Til vårt oppdrag var dronen utstyrt med et digitalt RGB-kamera av typen Sony ILX-LR1 med 60 megapiksler. Totalt ble det samlet i overkant av 1400 digitale RGB-bilder. Vi valgte ut 38 av bildene som også inkluderte reinsdyr. Disse ble gjennomgått av fire observatører og tilrettelagt som treningsdata. Tilretteleggingen innebar å markere alle reinsdyrene på bildene, totalt 1932 individer (683 kalver og 1250 eldre). Dette ble gjort ved å bruke dataverktøyet Label Studio . I markeringene ble det skilt mellom kalver og andre dyr, heretter referert til som «voksne» (figur 2). Dette ble gjort for å etterligne klassifiseringen som gjennomføres i forbindelse med kalvetellingene hos villrein hvor «kalv per 100 simle/ungdyr» er det ønskede målet på kalveproduksjonen. Kalvetellingene gjennomføres vanligvis fra midten av juni til starten av juli.

Områdene som hvert bilde dekket ble delt inn i fire ulike miljøtyper: 1) Områder med skog, trær eller vierkjerr med tilstrekkelig høyde til å dekke hele eller deler av et reinsdyr. 2) Snødekte områder. 3) Enslige større steiner, eller områder med mye synlig stein/berg. 4) Åpne områder. Sistnevnte miljøtype utgjorde mesteparten av områdene på bildene. Det var også i denne miljøtypen at de fleste reinsdyrene ble funnet.

Treningsdata

For at en datamaskin skal lære seg å kjenne igjen en rein på et bilde, må den «trenes» til denne oppgaven. Dette gjøres ved å «mate» en såkalt KI-modell med bilder der alle synlige reinsdyr allerede er markert. På denne måten lærer datamaskinen hva vi ønsker at den skal kjenne igjen. Selve markeringsjobben, annoteringen, gjøres manuelt på forhånd og kan være både omfattende og tidkrevende. Det finnes ingen eksakte regler for hvor mye treningsdata som trengs for et gitt formål. Det går eksempelvis raskere å trene en datamaskin til å kjenne igjen enkle former i et ensartet miljø, enn kompliserte og varierende former i et miljø med stor naturlig variasjon.

I bildene som modellen ideelt sett skal håndtere, vil det være betydelig variasjon både i hvordan reinsdyra ser

ut (eks. farge, størrelse, kroppsstilling og gevirutforming) og hvordan miljøet rundt dyra er. Sistnevnte kan inkludere forskjellige typer landskap som snødekte områder, barmark, skog, myrer og snaufjell m.m. Miljøvariasjonen vil også være svært påvirket av sesong. En gjenkjenningsmodell som er trent på sommerdata er eksempelvis ikke forventet å fungere særlig bra på bilder tatt under vinterlige forhold.

Etter en første runde med «grunntrening» starter arbeidet med å forbedre og finjustere modellen slik at den blir best mulig. Eksempel på slikt forbedringsarbeid kan være å justere hvor «sikker» modellen skal være før den identifiserer et objekt som reinsdyr. Et annet alternativ kan innebære å tilføre mer treningsdata fra terrengtyper hvor modellen presterer dårligere enn ønsket.

Testresultater

KI-modellen vi benyttet, Detectron2 , er utviklet av Meta. Dette bildeanalyseverktøyet er utviklet for å kjenne igjen gjenstander (objektdeteksjon), og for å dele inn bilder i enhetlige flater (segmentering).

KI-modellens evne til å identifisere og klassifisere rein ble testet på et utvalg bilder som ikke var blitt brukt under treningen. Også dette bildematerialet var manuelt annotert av observatører. Ved å sammenholde resultatene fra KI-modellen og observatørenes registreringer, fikk vi et mål på KI-modellens evne både til å identifisere rein og til å klassifisere disse korrekt.

Totalt 487 reinsdyr var identifisert av observatører på disse bildene. I forhold til de fire miljøtypene så befant hele 75 % av reinsdyrene seg i miljøtypen åpne områder. 18 % av dyrene var i skogkledde områder, 4 % på snødekte flater og 3 % i steinete områder.

Finner ekte rein

Fra bildene i testmaterialet greide KI-modellen å identifisere 83 % av alle de voksne reinsdyrene. Tilsvarende tall for kalvene var 48 %. Modellen var best trent på åpne områder. Når vi så nærmere på kun de reinsdyra som befant seg i denne miljøtypen, fant vi at hele 88 % av de voksne reinsdyrene i denne miljøtypen ble identifisert og korrekt klassifisert. Tilsvarende resultat for kalvene var likevel fremdeles bare på 50 %. Faktisk var modellen marginalt bedre til å identifisere kalvene i terrengtypen preget av skog. Her ble 51 % av kalvene funnet. Bildematerialet som ble brukt til å trene KI-modellen inneholdt nesten dobbelt så mange voksne individer som kalver. Det var derfor forventet at modellen ville være dårligere til å identifisere kalvene.

Finner «reinstein»

Alle reinsjegere eller reinsspeidere har vel innimellom funnet rein i kikkerten som ved nærmere ettersyn viser seg å være en stein, busk eller skygge. Etter mange timer, dager og år i fjellet gjør erfaringene at blikket og konklusjonene blir sikrere. Slik er det også for KI-modeller. I starten gjør de mange feil, men med økt erfaringsgrunnlag blir også de flinkere.

Figur 2. Manuelt forarbeid (annotering) ved tilrettelegging av treningsdata for KI-modellen. Hvert reinsdyr i bildene ble identifisert ved hjelp av et rektangel. Rosa rektangler angir kalver. Gule rektangler angir reinsdyr som ikke er kalv.

Analysen av bildene i testmaterialet viste at en god del av «reinsdyra» som modellen identifiserte var steiner, trestammer og mørke flekker i myrpartier (figur 3). Den viktigste årsaken til de registrerte feilene var likevel at ekte reinsdyr var feilklassifisert. Altså at kalver var blitt klassifisert som voksne og vice versa. I disse tilfellene har modellen tross alt greid å identifisere reinen. Erfaringsgrunnlaget er derimot ikke tilstrekkelig til at den greier å fullføre jobben godt nok.

Samlet sett utgjorde slike feilidentifiserte reinsdyr hele 40 % av alle individene som modellen påviste. I tillegg opplevde vi en del tilfeller av at enkeltindivider ble identifisert flere ganger. I tillegg til denne dobbelttellingen var det også eksempel på at klassifiseringen av enkeltindivider (kalv/ikke-kalv) endret seg (figur 4). Til slutt var det også noen dyr som modellen ikke fanget opp (figur 5).

Utfordringer og forbedringspotensialer

KI-modeller forbedres ved å trenes. I vårt tilfelle skulle treningsmaterialet hjelpe modellen til å forstå hvordan et reinsdyr kan se ut. I tillegg er det viktig at treningsmaterialet fanger opp så mye som mulig av variasjonen i miljøet reinen kan finnes i. Treningsmaterialet

som vi benyttet til vår modelltrening bestod av 38 bilder med i underkant av 2000 markerte reinsdyr. I tillegg var dyrene inndelt i to kategorier. I modellsammenheng er dette et relativt begrenset materiale.

Et naturlig startpunkt for et forbedringsarbeid vil være å prioritere innsatsen mot de oppgavene som synes å være mest utfordrende for modellen. I vårt tilfelle vil det være naturlig å tilføre mer treningsdata/bilder der reinen befinner seg i områder med mye trær og steiner. Hvor mye ekstra data som er nødvendig før modellen når et ønsket presisjonsnivå er derimot svært vanskelig å anslå.

En utfordring ved trening av KI-modeller er at datasettet ofte er ubalansert. Et balansert treningsmateriale for vårt prosjekt ville betydd at vi hadde like mange identifiserte voksne rein og kalver i alle miljøtyper. Ubalanse i treningsmateriale påvirker modellens evne til å gjøre presise prediksjoner. I vårt datamateriale var det vesentlig færre kalver enn voksne individer. Dette medførte at modellen hadde mye større utfordringer med å gjenkjenne kalver sammenlignet med voksne individer. Det finnes ulike teknikker for å kompensere for slike skjevheter med

bakgrunn i et eksisterende treningsmateriale. Dette vil det bli jobbet med i tiden fremover. I tillegg vil vi annotere flere av de allerede innsamlede bildene for å øke omfanget av treningsmaterialet.

Noen kritiske røster vil nok også hevde at tamrein ikke ser ut som eller oppfører seg som villrein. Om disse eventuelle forskjellene er store nok til at det spiller noen rolle for KI-modellen vet vi ikke før dette har blitt testet. Uansett vil dette bare representere en midlertidig utfordring til modellen har blitt forbedret gjennom å tilføre villreinspesifikke treningsdata.

I de fleste villreinområdene oppholder reinen seg i all hovedsak i åpne områder. En flokklevende adferd bidrar også til at det gjerne er lettere å oppdage reinen sammenlignet med eksempelvis skoglevende hjortedyr. Per i dag er likevel bruk av sivile droner til å dekke store fjellområder med varierende topografi lite realistisk. Dette skyldes primært begrensninger knyttet til dronenes fart og rekkevidde. I tillegg setter regelverket for bruk av droner sterke begrensninger i forhold til flyhøyde og muligheten for å fly droner utenfor synsrekkevidde. Generelle bestemmelser for droneflyging tilsier at maksimal flyhøyde er 120 meter. I tillegg skal all flyging skje innenfor synsrekkevidde fra operatøren. Flyging i større høyde eller utenfor synsrekkevidde krever særskilte tillatelser og spesielle sertifikater for operatøren. Per i dag begrenser dette naturlig nok bruken av drone til kartlegging eller overvåking i større skala.

Hva med termiske kamera?

Det er mye snakk om bruk av termiske kamera til ulike formål også i forbindelse med droner. Termiske sensorer registrerer forskjeller i varmestrålingen fra ulike objekter. Denne informasjonen brukes til å gjengi et bilde basert på temperaturforskjeller. Siden levende dyr jevnt over avgir mer varmestråling enn sine omgivelser, kan termiske enheter være svært effektive hjelpemidler når formålet er å oppdage individer. I tillegg er ikke termiske kameraer begrenset av lystilgangen. Følgelig fungerer de både i lys og mørke.

Figur 3. Eksempel på KI-modellens feilidentifiseringer av reinsdyr i ulike terrengtyper. Vanlige feilkilder var lyse steiner, lyse trestammer og mørke flekker i myrpartier. Blå og grønne rektangel angir modellens foreslåtte klassifisering til henholdsvis kalv og ikke-kalv.

Termiske kameraer har derimot jevnt over mye dårligere oppløsning – gir mer grovkornede bilder – sammenlignet med ordinære RGB kvalitetskamera. Dette betyr at muligheten til å identifisere hva de varme flekkene i bildet faktisk representerer, raskt avtar med økende avstand mellom bakken og kameraet. Varmeutstrålingen fra et gitt område kan også forandre seg mye avhengig av vær og solinnstråling m.m. Dette bidrar til å komplisere bruken av bildemateriale fra termiske kameraer.

Kombinert bruk av termiske kamera og RGB kamera er selvsagt en mulighet, men representerer en vesentlig komplisering av den påfølgende bildeanalysen. Per nå har vi derfor ingen planer om å utvide KI-modellen til også å håndtere slike data.

Et nyttig verktøy for fremtiden?

Som nevnt innledningsvis forventer vi rask utvikling både innenfor drone- og sensorteknologien, og innen datatekniske hjelpemidler som kan effektivisere analysen av store mengder bildedata. Samtidig øker antallet leverandører av dronebaserte tjenester, og kompetansen både hos tilbydere og brukere av slike tjenester. Samlet sett bidrar dette til større profesjonalitet i bruken av droner som verktøy. Som en konsekvens forventer vi at nye aktuelle bruksområder sannsynligvis vil dukke opp. Det innledende arbeidet vi har gjort kan dermed bli nyttig i sammenhenger vi ikke umiddelbart ser i dag.

KI-verktøyene som brukes til bildeanalyse bryr seg derimot ikke om hvorvidt bildene er innsamlet ved hjelp av drone, helikopter eller fly. En kan derfor tenke seg en alternativ tilnærming hvor fly gjennomfører heldekkende eller transektbasert innsamling av bildedata fra hele eller deler av et villreinområde. Eksempelvis innsamlet i forbindelse med minimumstellinger. Bildene kan deretter analyseres av en KI-modell som i utgangspunktet er trent med dronedata. Begrensningen i slike tilfeller vil være knyttet til bildenes oppløsning (pikselstørrelsen). Denne må være høy nok til at reinen faktisk kan identifiseres.

Å erstatte dagens metodikk for kalvetelling med et dronebasert alternativ var ikke intensjonen med dette forsøket. Dagens kalvetellinger hos villrein utføres i all hovedsak ved bruk av helikopter. Søkene etter fostringsflokker er gjerne basert på nylige flokkobservasjoner, eller posisjonsdata fra GPS-merkede dyr. Denne informasjonen bidrar til å effektivisere søkearbeidet. I tillegg samordnes gjerne tellingene innen flere villreinområder. På denne måten kan bildedata til kalvetellingene innen flere områder samles inn i løpet av samme flytur eller dag. Dette anses både som en effektiv og ressursmessig akseptabel måte å innhente data på. Per i dag er det derfor

ingen planer om å endre denne fremgangsmåten.

Prosjektet ble initiert for å undersøke muligheter og begrensninger ved bruk av både droner og kunstig intelligens til henholdsvis innsamling og analyse av bildedata. Prosjektet har vært en nyttig læringsarena og gitt oss økt innsikt i hvilke utfordringer vi kan forvente å møte også i andre sammenhenger. Arbeidet med å forbedre KI-modellen vil fortsette. På sikt håper vi at den kan bli et hjelpemiddel med reell nytteverdi for arbeidet med å overvåke våre villreinbestander.

Figur 4. Rektanglene viser KI-modellens foreslåtte identifisering og klassifisering av reinsdyr. Blå og grønne rektangel angir klassifisering til henholdsvis kalv og ikke-kalv. Som bildene viser identifiseres enkelte reinsdyr flere ganger (flere rektangel). I noen av disse tilfellene foreslår modellen også ulik klassifisering (kalv vs. ikke-kalv).

Figur 5. Rektanglene viser KI-modellens foreslåtte identifisering og klassifisering av reinsdyr. Blå og grønne rektangel angir klassifisering til henholdsvis kalv og ikke-kalv. Røde stjerner viser dyr som modellen ikke har identifisert.

Usynlige barrierer og samlet belastning på villreinområder

Siden siste istid har villreinen kunnet vandre fritt gjennom det skandinaviske landskapet. Situasjonen i dag er annerledes. Villreinens leveområder har gradvis blitt mye mindre og mer fragmenterte. Selv om fjellet kan virke åpent og urørt for oss, har både kvaliteten og konnektiviteten (dyrenes mulighet til å bevege seg fritt) i leveområdene forverret seg kraftig for villreinen – og situasjonen blir stadig verre.

Veier, hytter, turstier, vannkraft, skiløyper, snøscootere, snøkiting, jakt, beitedyr osv. skaper usynlige barrierer som dyrene forsøker å unngå. Denne formen for funksjonelt arealtap betyr at villreinen ikke lenger bruker områder som for oss fortsatt kan fremstå som tilgjengelige. Dette har ført til at flere gamle korridorer, beiteområder og kalvingsområder har blitt forlatt de siste tiårene, og at villreinen er blitt presset inn i mindre og mer isolerte leveområder året rundt. Når villreinen mister muligheten til å bevege seg fritt,

blir den mer utsatt for både forstyrrelser og tilfeldige hendelser som ising, snøskred, sykdommer og parasitter – utfordringer som blir vanligere i takt med klimaendringene. De minste delbestandene er også truet av genetisk isolasjon, og står i fare for å forsvinne helt. Problemet er ikke bare hytter, vannkraft eller veier – hver for seg. Utfordringen er at alt dette skjer samtidig, i de samme områdene, og at den samlede effekten forsterkes. Hvordan kan vi håndtere denne kompleksiteten, når mange av disse hindringene i stor grad er usynlige for det menneskelige øyet?

Nyskapende løsninger på komplekse utfordringer

Det tok over et tiår med samarbeid mellom et internasjonalt team av matematikere, informatikere og økologer å utvikle det flere av dere kjenner som «villreinmodellene». Modellene anslår statistisk sannsynlighet for at GPS-merket villrein bruker hvert enkelt 100 × 100 meter i Norge, basert på både vegetasjon, klima, topografi, og den samlede belastning

fra de viktigste infrastruktur- og forstyrrelseskildene (f.eks. tetthet av hytter, veier, turistvolum, skiløyper, beitedyr og mye mer).

Kartresultatene viser dagens gode beiteområder og barrierer, men viser også hvordan leveområdene så ut «i gamle dager», før menneskelige forstyrrelser og utbygging av infrastruktur. Andre kart fremhever potensielt gode beiteområder, men som er forstyrret av menneskelig aktivitet (menneskelig fotavtrykk; figur 1). De mest avanserte kartene gir et fugleperspektiv over hele villreinområder i sammenheng, og viser de viktigste bevegelseskorridorene og flaskehalser som kobler sammen de mest funksjonelle kjerneområdene (figur 2 og 3).

Sammenligningen av disse kartene gir mye ulik informasjon, både for dem som er nysgjerrig på å forstå villreinens økologi, for dem som ønsker å løse «villreinmysterier» knyttet til tapte områder, og for å konkret støtte dialogen mellom ulike aktører i arbeidet med bærekraftig arealplanlegging. Den gir et kvantitativt og helhetlig kunn

Når fjellet lukkes for villreinen

Fjellområdene i Norge ser ofte åpne og uberørte ut for oss mennesker – men for villreinen er bildet et helt annet. Kombinasjonen av veier, hytter, turisme, kraftutbygging og annen aktivitet skaper usynlige barrierer som gjør at viktige leveområder forlates. Et internasjonalt forskerteam har utviklet statistiske modeller som viser hvor, hvordan og hvorfor habitatene svekkes – og gir et konkret kunnskapsgrunnlag for å planlegge effektive tiltak og restaurering.

Av Manuela Panzacchi,
Bram van Moorter, Bernardo Brandão Niebuhr Dos Santos, Torkild Tveraa og Lucie Lelotte
(alle NINA)

Usynlige barrierer, samlet belastning og løsninger basert på avansert modellering

skapsgrunnlag for å forstå hvilke områder og korridorer villreinen trenger for å trives, hvorfor enkelte områder eller korridorer ikke lenger er i bruk – selv om de kan fremstå som gode beiteområder – hvilke områder som står i fare for å bli forlatt i fremtiden, og hvor det kan være viktig å sette inn avbøtende tiltak.

Kartene kan vises her: https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway (Panzacchi et al 2022) og på Dashboardet https://www.nina.no/apps/villrein.habitattap (van Moorter et al 2023), som klassifiserer alle villreinområder med hensyn til habitattap, og oppsummerer hovedårsakene til påvirkning.

Scenarioanalyser til støtte for
tiltaksplaner

Modeller brukes i villreinforvaltningen for å forutsi effekten av ulike avbøtende eller restaurerende tiltak på villreinens arealbruk og vandringsmønstre. Ved å sammenligne ulike tiltak på forhånd, bidrar slike analyser til en mer effektiv og kunnskapsbasert beslutningsprosess. Det er mulig å forutsi effekten både av enkelttiltak og av hele arealplaner – noe som kanskje er aller viktigst for en helhetlig og proaktiv arealforvaltning.

For eksempel ble scenarioanalysene nylig brukt til å vurdere hvordan tre ulike tunnelalternativer – alene og med andre tiltak – kunne bidra til å gjenopprette villreinens bruk av de sørlige områdene i Setesdal Ryfylke (figur 1; Panzacchi et al., 2025). Andre scenarier ble nylig testet i Reinheimen–Breheimen og i Rondane Nord (figur 2 og 3).

Simuleringer kan også brukes til å estimere effekten av planlagte inngrep, eller virkningen av eksisterende infrastruktur. For eksempel estimerer vi at vannkraftmagasinene som ble bygget i Setesdal Ryfylke etter 1973, har ført til et tap av 222 km² habitat (Dorber et al., 2023). Til sammenligning var hvert enkelt av de avbøtende tiltakene som ble foreslått i samme område, antatt å kunne tilbakeføre bare 1–12 km² av det tapte habitatet. Det er interessant å merke seg at flere godt planlagte avbøtende tiltak – rettet mot de viktigste flaskehalsene og/eller de mest forringede områdene i hele villreinområdet – kan gi langt større effekt (Panzacchi et al., 2025).

Sonering: nye muligheter for bevaring og restaurering

Et stadig viktigere verktøy i naturforvaltningen – særlig i lys av det globale

målet om å bevare minst 30 % av naturen – er «sonering» eller arealprioritering. Dette er en metode for å identifisere de mest sårbare områdene og korridorene med størst potensial for bevaring eller restaurering. Nye utviklinger i metodikken gjør det mulig å bruke sonering også i villreinområder basert på «sensitivitetsanalyser» som kartlegger sårbarheten til alle korridorer og funksjonelle leveområder – noe vi har testet i Setesdal Austhei og som eksempler (Kivimäki et al., 2024; van Moorter et al in prep). Vi ser nå frem til å teste og ta metoden i bruk i konkrete forvaltningssituasjoner.

Referanser

Dorber, M., Panzacchi, M., Strand, O., & van Moorter, B. (2023). New indicator of habitat functionality reveals high risk of underestimating trade-offs among sustainable development goals: The case of wild reindeer and hydropower. Ambio, 52(4), 757–768.

Kivimäki I, B. Van Moorter, M. Saerens (2024). Sensitivity to network perturbations in the randomized shortest paths framework: theory and applications in ecological connectivity. Journal of Physics: Complexity, Volume 5, 2

Niebuhr, B.B., Panzacchi, M., van Moorter, B., Gundersen, V., & Tveraa, T. (2023).

Figur 1: «Tidligere habitatkvalitet» (før utbygging av infrastruktur og menneskelige forstyrrelser), «Menneskelig fotavtrykk» og «Dagens habitatkvalitet» i Setesdal Ryfylke. Mørkere grønne områder indikerer høy habitatkvalitet, og lite/ingen forstyrrelsen. Mørkere røde områder har høy habitatkvalitet (ift. vegetasjon, topografi mm.), men er samtidig påvirket av menneskelige forstyrrelser, inkl. beitedyr. Kartene illustrerer en tydelig svekkelse i habitatkvaliteten i de sørlige områdene, sammenlignet med tidligere tiders forhold (van Moorter et al., 2023) ). Kart for alle områder kan ses i Dashbordet: https://www.nina.no/apps/villrein.habitattap

Figur 2: Resultatene fra scenarioanalyser i Reinheimen–Breheimen villreinområde (figur nederst viser Reinheimen; figur øverst har fokus på Puttbudalen). I området rundt Puttbudalen har det ikke vært registrert villreinobservasjoner de siste tiårene, særlig i kalvingsperioden, og dette skaper bekymring for at den store flokken i sør ikke lenger har kontakt med den mindre flokken i nord. Til tross for at det ikke finnes GPS-data fra området, ble modeller brukt til å kartlegge konnektiviteten og teste ut mulige tiltak for å reetablere kontakt mellom delbestandene. Her vises resultater av Scenario 2, som innebærer stengning av DNT-hytta Pyttbua med tilhørende stier og skiløyper, samt stenging av veien ved Kabben (markert i rødt i den øverste figuren). Dette scenarioet forventes å forbedre både områdets funksjonalitet med 16,98 km² (noe som tilsvarer 2366 fotballbaner; øverst), samt øke sannsynligheten for å gjenopprette forbindelsen til det nordlige området, spesielt i kalvingsperioden og om våren/tidlig sommer. Figuren nederst viser forventet konnektivitet (dyrenes mulighet til å bevege seg fritt mellom leveområder) i hele Reinheimen (Panzacchi et al 2024).

Scenarioanalyser – evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villrein i Rondane Nord. NINA Rapport 2359. Norsk institutt for naturforskning.

Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Gundersen, V., Lelotte, L. & van Moorter, B. (2024). Scenarioanalyser: evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villreinen i Reinheimen-Breheimen. NINA Rapport 2478.

Panzacchi, M., Van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., & Strand, O. (2022). Statistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villreinområder: Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for

konsekvensutredning og arealplanlegging. NINA Rapport 2189.

Panzacchi, M., van Moorter, B., Niebuhr, B.B., L. Lelotte & 2025 – under publisering. Scenarioanalyse. Evaluering av effekten av å bygge tunnel på veien Brokke-Suleskard for villrein. Statistisk kunnskapsgrunnlag for å støtte tiltaksplanen for Setesdal Ryfylke villreinområde. NINA Rapport 2596Van Moorter, B., Panzacchi, M., Niebuhr, B. B., Lelotte, L., Rolandsen, C. M., & Tveraa, T. (2023). Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashboard leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342.

 

Figur 3: Resultater av scenarioanalyser i Rondane. Villreintrekket i Rondane Nord har blitt brutt av menneskelige forstyrrelser de siste tiårene, noe som har ført til at området er delt i to delbestander – nord og sør for elva Ula. Scenarioanalyser ble brukt for å forstå hvilket sett av anbefalte tiltak som ville være mest effektivt for å gjenopprette et trekk mellom de adskilte delbestandene. Følgende scenarier er foreslått: (Scenario 1, i øst) fjerning av turisthytta Bjørnhollia, samt stier og vei til og fra denne; (Scenario 2, i vest) består av to deler – fjerning av Peer Gynt-hytta og tilhørende stier (2A), samt fjerning av stier og en veistrekning mellom Mysusæter og Rondvassbu (2B). Figuren viser alle de potensielle korridorene som modellene forutsier som mest sannsynlige for å reetablere kontakt mellom de to delbestandene, sammen med GPS-data for sammenligning. Resultater er presentert i Niebuhr et al (2023).

Tusen år med reinsjakt ved innlandsisen

- Da istida tok slutt, fylgde både reinen og mennesket etter den smeltande iskanten. Det er noko vi alle har lært på skulen og som sikkert mange tekstar i Villreinen har starta med. Så hoppar dei fleste historier gjerne raskt vidare, langt fram i tid, for å skildre arkeologiske eller reinfaglege tema. Detaljane kring dette med istida høyrer til geologifaget. Men korleis såg landet vårt eigentleg ut den gongen då isen smelta? Kva skjedde fyrst og sist? Og kor lang tid tok det før landet var heilt isfritt?

Spora frå istida

Landet vårt er rett og slett proppfult av geologiske spor frå istida. Djupe og talrike innsjøar, gjel og fossar, fjordar, grustak og kvikkleire – alt er istida å takke. I fjellet ligg spora etter nedsmeltinga særleg tydelege: moreneryggar, store elvefar der det ikkje renn vatn i dag, heile fjellsider spyla reine, ryggar av sortert grus eller sand, jamvel store terrassar med daudisgroper og deltaflater, høgt oppe i fjellsidene. Alle desse spora fortel ganske detaljert om korleis nedsmeltinga skjedde. På reinsjakt dreg vi ofte nytte av slike formasjonar og korleis dei styrer reinen sin ferdsel. Mange av oss har nok også sitti godt gøymd bak ein morenerygg eller ei flyttblokk og venta på flokken. Og slik har mange av landformene styrt både reinen og jegerens rørsler heilt sidan istida.

Geologar kartlegg og undersøkjer slike landformer, for å betre forstå fortida, korleis ting har skjedd og kvifor naturen i Norge er slik den er. Dei seinare år har vi fått eit betre og meir nyansert bilde av isen si nedsmelting i Sør-Norge. Vi har kartlagt og tidsbestemt istidsspor i Nord-Gudbrandsdalen, over vasskiljet mot Møre og i Nord-Østerdalen, mot Trøndelag. Det har gjeve ny kunnskap om ei fortid som kan synast fjern, men da mykje likevel var likt som i dag – ikkje minst vi menneske og trongen vår

til mat. Vi veit nå at hardføre folk jakta rein mellom smeltande isrestar i meir enn tusen år, før den siste isen endeleg var borte frå norske innlandsdalføre.

Langsam død

For om lag 20.000 år sidan var den skandinaviske innlandsisen på det største og låg 2-3 km tjukk over landet vårt. Alle fjelltoppar var dekte av is, kanskje med nokre unntak langs kysten. Men istida gjekk mot slutten og innlandsisen tok til å krympe, litt i rykk og napp. Ein stor isframstøyt fram til Raet og ut i fjordane langs kysten, var den siste store krampetrekkinga til isen. Ra-tida var over for 11.600 år sia, og etter dette vart det så varmt at heile iskroppen gjekk over i smeltefase, vi kan godt si at breen kollapsa eller døydde. Denne langsame døden har vi nå granska i detalj. Med ulike metodar har vi tidsbestemt isavsmeltinga og rekna oss fram til at isoverflata i indre delar av landet sokk ned med 2-6 meter for kvart år som gjekk. Det var nemleg ikkje slik at breane trekte seg attende opp i fjella, slik det kan vera lett for å sjå for seg. Isen vart etter kvart liggjande urørleg og smelta ned i landskapet. Som resultat stakk fjelltoppar ut i tur og orden, dei høgste tindane fyrst, så lågare høer og kollar som gradvis vaks til større isfrie område. Samstundes smelta kanten av breen vekk frå kystområda og trekte

seg innover i landet, mot det tidlegare issenteret der isen hadde vore tjukkast.

Enorme bresjøar og katastrofale flommar

Eit særleg viktig trekk ved utviklinga nord i Gudbrandsdalen og Østerdalen er at brekanten ganske tidleg i denne soga trekte seg sør for vasskiljet mot Møre og Trøndelag. Det førte til oppdemming av bresjøar, mellom iskanten i sør og vasskiljet i nord. Mange slike sjøar vart demt opp på ulike plassar og høgder, til ulike tider. Nokre vart fyrst skildra av geologar for meir enn hundre år sidan, men heilt fram til i dag har det vore ein viss mystikk knytt til kva tid bresjøane eksisterte og kor store dei var. Men med nye detaljerte terrengdata og omfattande feltundersøkingar har vi nå detaljkartlagt nær 40 ulike bresjøar og sett dei i system. Høgda og skråstillinga på strandlina fortel nemleg om alder og relasjon mellom sjøane. Dei fleste var relativt kortliva, dei låg der kanskje nokre tiår eller hundre år før dei raskt vart tømt da isen krympa vidare ned i terrenget. Men nokre var vesentleg større og eksisterte i fleire hundre år. Mange låg i det som i dag er velkjend reinsjaktterreng: Brøstdalen, Grimsdalen, Atndalen og Dalsida, for å nemne nokre. Men dei aller største var Nedre Glomsjø i Østerdalen og Store Dølasjø i Gudbrandsdalen. Desse sjøane låg der i

Av Anders Romundset
og Fredrik Høgaas

NGU - Noregs geologiske undersøking

Kart for ulike tidspunkt gjennom ein 1600 år lang periode, som viser korleis innlandsisen krympa og smelta bort i nordlege delar av Sør-Norge. Ved starten av nedsmeltinga (kart A) dekte isen alle fjelltoppar i innlandet. Etter kvart vart fjelltoppar og større fjellområde isfrie, medan iskanten også smelta innover i landet frå Møre og Trøndelag. Dei siste isrestane låg att sør i Gudbrandsdalen. Vi har kartlagt nær 40 ulike bresjøar som oppstod ulike plassar og til ulike tider, her er berre nokre av dei teikna inn.

 

sjøane var enorme i utstrekking og reinen visste nok å krysse der avstanden over var stuttast. Kanskje låg der jegerar på lur? Kanskje dei eldste spora etter villreinfangst er tett knytt til bresjøane som fylte store delar av Gudbrandsdalen og Østerdalen gjennom fleire hundre år? Dei enorme smeltevasselvane som i århundrer rann mot nord frå bresjøane, ned Romsdalen og Gauldalen, må ha vore nær umoglege å krysse både for folk og rein. Det same gjaldt nok Jutulhogget, da vatnet rann der. Alt var i stadig endring og mønsteret i nedsmeltinga må ha sett absolutte grenser og krav til kvar og korleis jegerane kunne utøve jakta, og leva liva sine. Spørsmålet om gamle fangstspor på plassar som i dag virkar ubegripelege, har vore reist før. Kan dei ha ei forklaring i stengsel av is og vatn som for lengst er borte? Jegerane visste nok å utnytte alle element i landskapet til sin fordel i jakta på grådyra. Nye kart og tidfestingar legg til rette for målretta leit og undersøkingar, som kanskje kan gje svar på slike spørsmål. For å forstå denne tida trengst tverrfagleg kunnskap frå både geologi, arkeologi og villreinforsking – og sjølvsagt innsikt i dei mange tidlause forutsetningane for jakt på nasjonaldyret.

Vitskapleg litteratur

Høgaas, F., Romundset, A., Aurand, K., Bendle, J., Van Boeckel, M., Hansen, L. & Longva, O. 2025: A watery ice sheet demise: Formation and drainage of ice-dammed lakes in southern Norway during the Early Holocene. Quaternary Science Reviews. 355, 109250.https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0277379125000708

Romundset, A., Akçar, N., Fredin, O., Andersen, J. L., Høgaas, F., Christl, M., Yesilyurt, S. & Schlüchter, C. 2023: Early Holocene thinning and final demise of the Scandinavian Ice Sheet across the main drainage divide of southern Norway. Quaternary Science Reviews 317, 108274.https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0277379123003220

Vidare populærvitskapleg omtale

https://www.ngu.no/nyheter/slik-vart-siste-istid-avslutta-i-gudbrandsdalen

https://www.ngu.no/ngu-bloggen/nedre-glomsjo-og-jutulhogget-en-historie-om-og-vann

fleire hundre år og heldt på uhorveleg store vassmengder – båe var mykje større enn Mjøsa, både i areal og volum. Til slutt vart isrestane så små og lette, at vatnet kunne sprengje seg fram under isen og vidare sørover. Flommane var enorme og medførte mellom anna utgravinga av det berømte Jutulhogget. Dei siste isrestane låg att rundt Vinstra i Gudbrandsdalen og i større dalføre i Jotunheimen. Det endelege punktum for smelteperioden vart sett for 10.000 år sidan, da Store Dølasjø tømde seg sørover mot Mjøsa i ein enorm styrtflom.

Overlapp i tid

Frå arkeologien veit vi at både folk og rein var kome til Sør-Norge meir enn tusen år før bresjø-fasen var slutt og all isen endeleg var ferdig smelta. Det er verd å reflektere litt over. Overlappen i tid svarar til 30-40 generasjonar av reinsjegerar. Alle desse generasjonane må ha vore vel tilpassa eit liv med ferdsel i jaktmarker mellom isfrie vidder, isrestar i dalføra, store bresjøar og frådande, brungrå elvar av smeltevatn. Vegetasjonen etablerte seg raskt i det jomfruelege, isfrie landskapet, desse fyrste hundreåra etter istida, da somrane faktisk var varmare enn i dag. Reinen må ha funne mat tett ved iskanten og langs bresjøane. Nokre av

Det berømte Jutulhogget vart truleg danna på berre få dagar, da smeltevatn brått vart omdirigert under avslutninga av istida. Hendinga medførte ei stor endring av geografien, noko som må ha hatt store konsekvensar for ferdselen til reinen og jegerane som brukte fjellområda.

Dyret som formet istidens Europa

Historien om reinen og mennesket er ikke bare en fortelling om jakt og mat – det er en 500 000 år lang sameksistens der klimaendringer, teknologisk utvikling og kulturmøter har formet både dyr, mennesker og samfunn. Fra de første jegerne ved Middelhavet til massefangst i norsk fjellnatur og dagens fragmenterte leveområder, har reinen vært en livsnødvendig følgesvenn og et kulturelt bindeledd for mennesker i Europa.

Et møte ved Middelhavet – starten på et langt forhold

For over ½ million år siden foregår det en aktivitet nede ved Middelhavet som i dag framstår som uvirkelig; i et karrig steppe- og tundra område er det mennesker tilhørende vår slekt som jakter reinsdyr! De hadde kommet til Europa omtrent samtidig de to. Reinen gjennom en kronglete vei fra Sør-Amerika, via Nord-Amerika og Beringia lengst øst i Russland, før den krysset Uralfjellene, og kunne starte sin vandring sørover i Europa. Vår slekt – Homo-slekten, startet i Afrika, og kom inn i Europa lengst i sør. Den ene tilpasset et liv omgitt av snø og is, den andre helt avhengig av varme fra en stekende sol. En påstand om at to så forskjellige organismer etter hvert skulle knytte sterke bånd og bli gjensidig avhengige av hverandre, ville gitt lave odds. Men slik ble det!

De siste par millioner år har planeten vi bor på vært et temmelig kaldt og, til tider, utrivelig sted for de fleste arter. Regelen har vært at lange perioder med kulde og oppbygging av isbreer, har vært avbrutt av korte perioder – mellomistider - med varmere klima. I varme perioder var store deler av det Eurosibirske kontinentet dekket av løvskog, og arter som vi i dag forbinder med Afrika levde her. Flodhester badet i både Themsen og i Rhinen. I kuldeperi

odene bygde det seg derimot opp store isbreer i nord, og steppetundraen strakte seg gradvis sørover, til slutt helt ned mot Middelhavet. Disse periodevise endringene i klima har hatt enorme effekter på dyre- og plantelivet på kloden, sørelefanter som levde i Europa, utviklet seg for eksempel etter hvert til steppemammut, som igjen utviklet seg til ullhåret mammut. Vår egen slekt var heller ikke upåvirket, og vi kan ha vært representert med minst fire og kan hende så mange som fem ulike arter i Europa i løpet av denne tidsperioden.

Steppetundraen ga rom for en variert samling av store planteetere, i tillegg til rovdyr. Sammen med reinen vandret flokker med mammut, hester, saiga–antiloper, ullhåret neshorn og bison, mens nå utdødde istidsvarianter av hyener og løver fulgte i deres klauv- og hov spor. Lav, reinens vinterbeite, fantes det mest av i de isfrie vestlige deler av Europa. Og det er nettopp i de isfrie deler av Tyskland, Frankrike og Spania at størsteparten av den, til tider antallsmessig meget beskjedne, europeiske befolkningen hadde tilhold.

Hvem de egentlig var, disse første reinjegerne nede ved Middelhavets kyster, strides fagmiljøene om. Før genetikerne tok i bruk sine stadig mer avanserte teknikker, var slektskapslin

jene greie å forholde seg til, og forståelsen vi hadde var i grove trekk at en tidlig mennesketype, Homo erectus – det oppreiste menneske, hadde utviklet seg i Afrika for omtrent 2 millioner år siden, og at disse var de første menneskene som vandret ut fra Afrika. Lenge mente man at de «oppreiste mennesker» som ble igjen i Afrika, utviklet seg til Homo heidelbergensis eller heidelbergmennesker. Disse skulle så ha vandret ut fra Afrika for omtrent 700 000 år siden. I Europa skulle heidelbergfolket over tid utvikle seg til neandertalere – Homo neanderthalis -, mens heidelbergfolket som ble igjen i Afrika utviklet seg til oss anatomisk moderne mennesker – Homo sapiens.

De første reinjegerne i Europa

I dag er det usikkert om Heidelbergmenneskene skal regnes som en egen art, eller om det er mer riktig å se disse menneskene som en overgangsform fra en tidligere mennesketype til Neandertalerne. Uansett hva vi vil kalle dem, de var de første i vår slekt som jaktet rein i Europa. De skulle etterfølges av to nye arter mennesker, og gjennom hele den ½ million år lange historien er det klimaet som former både jeger og bytte.

Så langt vi vet levde de første reinjegerne ved Arago-hulen i Sør-Frankrike for drøyt en halv million år siden. Fra

sitt oppholdssted oppe i kalksteinhulen Caune de l’Arago, åtti meter over elven Verdouble som slynger seg gjennom dalen under dem, hadde disse første reinsjegerne god oversikt over de lavereliggende rolig, bølgende åsene, og lengst i sør kunne de skimte det vi i dag kaller Middelhavet. Åsene som i dag er dekket av vinranker og utgjør deler av vindistriktet Côtes des Roussillion, ble i perioder fylt av vandrende reinflokker.

Inne i Aragohulen har nå arkeologene kommet 11 meter ned i det totalt 16 meter dype kulturlaget som jegere har avsatt i løpet av de siste 600 000 år. Det er som å grave seg gjennom en tidsmaskin. Beinmaterialet som bosetterne har etterlatt seg tyder på en svært variert diett, og et klart mønster fremstår; i de klimatisk tøffeste periodene har reinen vært ressursen som har holdt våre forfedre i livet. I mer enn titusen år er tre av fire byttedyr som bringes inn til boplassen reinsdyr, dyret som Norge har et europeisk ansvar for. Og dette er langt fra den

eneste gangen reinen skal komme vår egen slekt – Homo-slekten – til unnsetning.

Neandertalernes tid: Istidens mest erfarne jegere

Forlater vi folket i Aragohulen, og flytter oss et par, tre hundretusen år fram i tid, treffer vi neandertalerne. I løpet av denne tiden har to store kuldeperioder kommet og gått. To ganger har tundra og is krøpet sørover, store iskapper har bygd seg opp, havnivået har sunket, steget og sunket igjen. Nordsjøen har først blitt tørrlagt og blitt til Doggerland, seinere igjen blitt til havbunn. Store løvskoger har kommet og gått. Nye dyrearter har fulgt skogene og jegere fulgte i deres spor. I grønne enger ble menneskene flere. Når nye kuldeperioder kom ble landskap, dyr og mennesker isolert der forholdene var levelige. Store bølger av klimatiske og økologiske omveltninger har skyllet over folk og dyr, og verden har blitt forandret flere ganger og det er derfor en annerledes jeger som nå jakter i Europas fjell og skoger.

Mottagelsen han fikk, den første neandertaleren som ble gravd frem fra kalksteinhulene i Neanderdalen i Tyskland i 1856, var ikke spesielt flatterende. En anatomiprofessor beskrev neandertaleren som «deformert på et vis som er ukjent selv blant de mest barbariske stammer», og engelske kollegaer fulgte opp med «en eller annen stakkars idiot eller dverg». Utsagn som ikke har stått seg veldig godt.

Mannen som senere skulle bli funnet i Dordogne, og gitt det noe upersonlige navnet La Ferrassie 1, skulle tilbakevise de tidligere beskrivelser. Særskilt høy var han kanskje ikke, bare ca. 1,7 m, men definitivt ingen dverg. Deformert? Jo litt, men dette skyldtes leddgikt i ryggen, samt at han hadde en mild form for skoliose. Alderen hadde tynget den 50 år gamle mannen. Sammen med ham inne i hulen lå en eldre kvinne og fem barn, samt et nært ferdigutviklet foster. Minst ett av barna var gitt en anstendig begravelse. Barbarisk, neppe. Idiot? Vanskelig å si. Men hvis

En jaktscene som kunne vært like aktuell i dag, som for titusen, ja endog hundretusenvis av år siden, men da med andre jegere.
Illustrasjon: Benoit Clarys ©

det hadde vært en sammenheng mellom størrelsen på hjernen og et individs intelligens, skulle vi kanskje forvente at relativitetsteorien ble utviklet inne i Ferrassie hulen for
50 000 år siden. Ferrassiemannen hadde nemlig en hjernestørrelse på 1641 cm³, hvilket er betydelig større enn Albert Einsteins 1250 cm³.

Mangt kan sies om de klassiske neandertalerne, men heldige med været var de ikke. Rett nok er perioden fra 250 000 til 200 000 år før vår tidsregning (fvt.) betegnet som en mellomistid, men gunstig klima for

dårlig kledde jegere var det ikke. Sannsynligvis samlet de nok erfaring til at de var bedre forberedt på det som skulle komme, nemlig 60 000 iskalde år. I denne perioden strekker isbreen i nord seg ned til dagens London og Düsseldorf, gamle jaktområder ved Amsterdam legges under metertykk is, og breene i Alpene eser ut over alle proporsjoner og dekker neandertalernes tidligere jaktterreng i områdene rundt München, Wien og Bern. I boplassene fra denne perioden er det igjen reinen neandertalerne jaktet og overlevde på.

Sekstitusen år i fryseboksen erstattes for 130 000 år siden av knappe tyvetusen år med et langt gunstigere klima, hvor en stekende sol bringer nytt liv til områder tidligere preget av permafrost. Neandertalerne kan igjen utvide sine jaktområder, barnedødeligheten synker og i de klimatisk gunstigste periodene anslås det at tjue tusen neandertalere befinner seg på det Europeiske kontinentet. Men det skulle snart bli langt færre av dem – jorda har enda en istid på lager, den siste som neandertalerne vil oppleve.

Klimaet har vekslet mellom lengre perioder med varmt og kaldt klima, her illustrert med den blå linjen i figuren. Ulike mennesker har i perioder på titusenvis av år jaktet reinsdyr. Perioder hvor vi har funnet slik dokumentasjon er illustrert med gule piler. Det gule feltet helt til høyre i figuren indikerer det tidsrommet hvor vår egen art var alene om jakten.

Det skiftende klimaet under neandertalernes tid her på jorda har selvfølgelig også påvirket dyrelivet rundt dem. Ved å sammenstille funn av beinmateriale fra ulike arter med klimaet på det tidspunkt dyrene var fortært av neandertalerne, trer et svært tydelig bilde frem; neandertalernes diett er et speilbilde av de rådende klimatiske forhold. I de varmeste perioder fanges og spises hjort og rådyr, i kjøligere perioder forsvinner rådyret, og rein og hjort bringes inn til boplassene, mens det under de klimatisk tøffeste periodene er kun reinsdyr som står på menyen. Dette betyr at reinen gjennom perioder på over titusener av år har vært, ikke bare neandertalernes viktigste, men i mange tilfeller også eneste byttedyr. Uten tilgang på rein, ville de små og sårbare samfunn av neandertalere ikke kunne eksistere. I en klimatisk svært tøff periode for 65–
60 000 år siden består neandertalernes kjøkkenmøddinger av 100 % rein. Uten tilgang på dette dyret ville neandertalerne ikke kunne overlevd i sine små istidsrefugier.

I de klimatisk tøffeste periodene finner arkeologene også sporene etter jaktcamper brukt om høsten, hvor aktiviteten utelukkende var knyttet til jakten på rein. I en slik jaktcamp noen mil nordøst for Bordeaux, anslås det at minst tretti tonn reinkjøtt er brakt inn til leiren, hovedsakelig de store kjøttfulle delene av dyrene. Ribbein og store knokler fra ryggraden mangler nesten fullstendig. Neandertalerne har drevet en spesialisert jakt på rein som har krevd samarbeid mellom mange jegere som også var i stand til å planlegge fram i tid.

Møtet mellom Homo sapiens og Neandertaleren

Funnet av en melketann i Mandrin grotten i Rhônedalen i 2021 bekreftet at neandertalerne ikke lenger var alene i Europa. Tannfellingen har skjedd for mellom 51 700 – 56 800 år siden, og tanna hadde tilhørt et Homo sapiens barn. Neandertalerne hadde fått besøk av en formidabel konkurrent. Som om Europa ikke hadde nok med én menneskeart, så var det nå to arter som skulle utnytte de samme jaktmar

ker, og det i en på alle måter krevende og turbulent klimaperiode. I løpet av de neste 15 000 årene, skal én menneskeart dø ut, en hel kultur som knyttes til de første sapiens i Europa skal også forsvinne, og en ny gruppe sapiens skal innta Europa – denne gangen for godt. Selv om de første moderne jegere kommer inn i Europa på et tidspunkt hvor jorda er inne i en mellomistid, er dette en ekstremt variabel periode med raske og brutale skifter mellom varmt og kaldt klima. Ved å analysere pollen avsatt på bunnen av innsjøer ser vi en serie med skifter fra skoglandskap, via savanne til treløs steppe. Og endringene er raske. Treløse stepper omgjøres til skogkledd landskap på bare 140 år! De økologiske omveltningene som disse klimaskiftene skapte, må ha vært direkte kaotiske for både folk og dyr. Nykommerne som i perioder hadde benyttet Mandrin-
grotten finnes det ikke lenger genetiske spor av, bare verktøyet og våpnene deres er tilbake – og tanna.

Som reinjegere flest var både neandertaleren og den nyankomne sapiens-

jegeren, sosiale og frilynte folk, og gener ble utvekslet. Med unntak av de som lever sør for Sahara, har alle mennesker i dag fortsatt beholdt ca.
2 % av genene vi arvet fra Neandertalerne. Den svenske Nobelprisvinner Svante Pääbo hevder endog at neandertalerne i stor grad definerer hvem vi moderne mennesker egentlig er, og han har selvfølgelig rett. Vi har alle litt neandertaler DNA, men ikke nødvendigvis det samme! Estimater fra genetikerne antyder at til sammen kan så mye som 40 til 50 % av neandertalernes genmateriale være bevart hos dagens mennesker.

Cro-Magnon og Europas siste istid

Den første moderne reinjeger ble funnet i et kaninhull i Aurignac i Frankrike i 1858, og etter hvert gitt navnet Cro-Magnon. I den tretti tusen år lange perioden fra 45 000 til 15 000 år fvt. skal dette jegerfolket utvikle ulike typer kulturer, hver med sine karakteristiske våpen og verktøy, men spør man franske arkeologer hva som virkelig skiller folk i denne perioden svarer de; «Ingen verdens ting. De jakter rein». Det er selvfølgelig en overforenkling, men undersøkelser av over 250 boplasser som er benyttet av jegere fram til for 15 000 år siden, viser

at avhengigheten av rein har vært svært stor. I de klimatisk tøffeste periodene er det kun reinen som holder oss i live. Et istids-Europa uten rein ville etterlatt et kontinent uten jegere, og landområdene ville ligget jomfruelig uberørt, og ventet på at jordbrukerne skulle komme 30 000 år senere.

En kvinnelig nestor blant franske arkeologer, Françoise Delpech, har sammen med en amerikansk kollega gjort detaljerte undersøkelser av boplassen Grotte XVI i Dordogne. Denne boplassen er benyttet av jegergrupper i over tyvetusen år, og beinrestene de etterlater viser at de har jaktet ni ulike store byttedyr. Mønsteret er klart og tydelig, jo kaldere klima, jo større andel rein finnes på boplassen. Under en relativt sett gunstig klimaperiode for 37-28 000 år siden, utgjør rein fra 42 til 58 % av alle byttedyr. I perioden med en gradvis forverring av klimaet fram mot istidsmaksimum, øker andelen rein til mellom 71 og 81 %. Det siste kulturlaget dateres å være 12 000 år gammelt. Istidsmaksimum var på den tiden over, men en dramatisk forverring av klimaet i perioden som kalles Yngre Dryas, medfører at reinen nå utgjør hele 94 % av alt beinmateriale. I de påfølgende år blir klimaet stadig mildere, og arkeologene antar at den siste rein forlot Frankrike for 11 500 år siden. Cro-Magnon’s over trettitusen år lange jakt på rein er over i Sør-Europa.

Nordover – reinsdyrjakt i Skandinavia

Mange av de siste reinjegerne i Sør-Europa, Magdalenian-folket, fulgte i reinens klauvspor nordover. Fram mot istidens slutt for i underkant av tolvtusen år siden, ser vi det samme mønster som har vært gjeldende gjennom den mer enn ½ million år lange sameksistensen mellom vår slekt og reinen; i de klimatisk tøffeste periodene er det rein som holder befolkningen i livet. På boplassen Stellmoore oppe under iskanten i Nord-Tyskland bringes hele 650 rein inn til leiren, men når istidens siste kuldeperiode, Yngre Dryas, går mot slutten, skimtes nytt land i nord som pirrer jegernes utferdstrang. De blir båtfolk!

Kan hende var det slik de så ut de første menneskene som jaktet reinsdyr nede ved Middelhavet. Illustrasjon: Benoit Clarys ©

Hastigheten på kolonisering av norskekysten forbauser arkeologene. Det er bare noen få hundre års forskjell på sporene etter de første bosettingene langs Oslofjorden til de første i Varanger i Finnmark. Selv om store deler av dietten hentes fra kystområdene, starter utnyttelsen av rein i fjellområdene tidlig. De såkalte bågåstø, steinkonstruksjoner som skjulte bueskytterne, finnes høyt til fjells nær sagt over hele landet, og på Hardangervidda starter mer organisert fangst etter rein allerede for 8000 år siden. Etter hvert får gravfangsten av rein stort omfang. Aldersbestemmelsen av slike fangstgraver er vanskelig, men det antas at de første tas i bruk for 3-4000 år siden. I et område i Varanger fjerner jegerne over tyvetusen m³ masse for å klargjøre nær 3400 fangstgraver, noe som vitner om at reinen udiskutabelt er den viktigste ressursen i Varangersamenes økonomi.

Rein, jern og rikdom: Fangstsamfunn og samfunnsendringer

Lengre sør i landet endres den egalitære samfunnsstrukturen til et lagdelt samfunn under Romertiden. Jern og rein blir viktig i samfunnsøkonomien. Arbeidet med jernutvinning krever store arbeidsressurser, og mange steder anlegges store fangstanlegg for rein for å sikre mat til arbeiderne. Jern byttes mot romerske luksusgjenstander, og vitner om at en liten elite kontrollerer naturressursene, inkludert de store fangstsystemene for rein.

I sørøstre deler av Norge og i midtre deler av Sverige har et fangstfolk av ikke-norrøn opprinnelse drevet elgfangst under bronsealderen for 2500- 3000 år siden. Mye tyder på at det har vært god kontakt mellom fangstfolket og den norrøne befolkningen, men etter Romerrikets fall starter folkevandringstiden, og en norrøn jordbrukskultur med behov for produktivt land, presser fangstfolket til å ta i bruk fjellområdene. Mens elgfangsten opphører, øker antall

fangstgraver i fjellet og mengden pilspisser som finnes i fjellet øker fram mot vikingetiden, det samme gjør de karakteristiske samiske fangstmarksgravene.

Hvilken rolle samene spiller i den massive oppbyggingen av massefangst for rein i starten på vikingetiden er uklart, men historier fra både Harald Hårfagres angivelige møte med samen Svåse på Dovre og det godt dokumenterte møtet mellom småkongen Ottar fra Hålogaland og den engelske kong Alfred, vitner om at det var god kontakt mellom den norrøne og samiske befolkning. Ottar kunne fortelle kong Alfred at han ble ansett å være en meget rik mann. Ikke bare hadde han på det tidspunktet hundrevis av usolgte rein, seks av disse var faktisk lokke-rein. Dette var særs verdifulle dyr, fordi de kunne benyttes til å fange ville reinsdyr med. I det store og hele var Ottars rikdom for det meste basert på skatten som samene betalte ham.

 

den europeiske eliten. Pelsverk, hvalrosstenner og jaktfalker fant derfor veien sørover på det Europeiske kontinentet.

Reinen som hadde vært en viktig del av økonomien under vikingetiden, beholder denne posisjonen inn i tidlig middelalder. Dette er en tid hvor byer oppstår, og hvor kongen er i strid med lokale høvdinger. Etter år 1130 får kongen eiendomsretten til allmenningene, muligens også naturressursene der. Den første lovgivningen som gjelder fangsten av rein, finner vi i Gulatingsloven som ifølge Snorre ble

skrevet av Håkon I den gode (915-961). Den omfatter ikke en regulering av fangsten, men vedlikeholdet og bruken av dyregravene og fordeling av utbytte. I områder med vannfangst av rein, som på Sumtangen på Hardangervidda sier Gulatingsloven at skytteren, altså den som dreper dyret, skal ha bogen med skinn som betaling. Fra dette er det tydelig at fangsten på den tid var organisert av «noen» som eide reinen og som betalte de som jaktet.

Middelalderen er en oppgangstid i Norge, kongens makt blir befestet, samfunnet blir organisert og folketallet

Mye tyder på at i vikingtida ble kontakten mellom samer og den norrøne overklassen tettere, både i nord og sør. Både norske og svenske arkeologer mener det foregikk en kulturell fiksering i de samiske miljøene i vikingtiden. Urgravskikken, som tidligere var mest utbredt i Finnmark sprer seg, det samme gjør bjørnebegravelsene, og de typiske samiske rekkeorganiserte ildstedene sprer seg i løpet av vikingtiden over det samiske området fra Dovrefjell til Finnmark. Samene var spesialiserte jegere og fangstfolk og deres fangstprodukter ble sett på som eksotiske, og var sterkt ettertraktet i

I løpet av bare hundre år har vi lyktes med å endevende hele planeten vi bor på. De største utfordringene menneskeheten står overfor i dag er tapet av natur og de kommende klimaendringene. I Norge har vi mistet svært mye av den uberørte naturen i løpet av denne perioden.

øker sterkt, - noe som legger et stadig større press på naturressursene. I perioden fra 1130 og fram til år 1240 er det borgerkrig i Norge. Kongen, som fikk alle sine inntekter i form av naturalia, ser nå at den gamle såkalte redistribusjonsøkonomien feiler, og mange historikere peker på at en økende ressurskrise i Norge er en av årsakene til borgerkrigen.

Reinen var uten tvil en viktig ressurs i den gamle økonomien. Gevirene ble brukt til mye, ikke bare kamproduksjon som vi kjenner fra funn av kamverksteder både i Bergen og Trondheim fra denne tid. Også skinnene var verdifulle, og skinn fra reinkalv ble regnet som et av de mest verdifulle på markedet i Bergen. På midten av 1200-tallet opphører bruken av de mange massefangstanleggene i fjellområdene. Bare i de nordre deler av Gudbrandsdalen er det femten slike anlegg som nå forlates. Den omfattende fangsten ser ut til å ha utarmet bestandene slik at fangsten ikke lenger var lønnsom.

I 1349 rammer svartedauden også Norge for første gang. Pestens herjinger skal sette sitt preg på landet i mer enn 200 år. Det er først på 1600-tallet og etter at myndigheter har innført isolasjon av syke at pestbølgene forsvinner. Pest og elendighet satte sine dype spor i folk og samfunn. Sykdommen ble sett på som en straff fra gud og sjelegaver til kirka ble vanlige slik at kirka etter hvert eier nesten halvparten av landeiendommene i landet.

Konflikt, knapphet og kolonisering
av utmarka

Vi vet svært lite om villreinstammene og utnyttelsen av de på denne tid, men det er tydelig at presset på utmarksressursene øker samtidig med befolkningsveksten på 1600-tallet. Dette er blant annet dokumentert i gamle rettsdokumenter som viser at konfliktene mellom den fastboende og den samiske befolkningen øker i Østerdalsområdet. Samene blir blant annet beskyldt for å ta alt av vilt og fisk. Etter hvert som bondebefolkningen øker sin bruk av utmarka til beite, slått og setring oppstår det også konflikter om beiterettigheter og skader på beitemark. Det er lett å se dette som et resultat av en stadig økende ressur

smangel, uår og krig (Napoleons–
krigene) som hindrer importen av matkorn til Norge. Så seint som i 1814 og 1820 rapporteres det om direkte hungersnød i enkelte bygder. I Østerdalsområdet kulminerer konfliktene mellom bønder og samer i 1824 da bønder fra området skyter ned samenes tamreinbesetning.

Tamrein, villrein og forvaltning i moderne tid

Fra midten av 1700-tallet og utover på 1800 tallet blir det gjort flere forsøk på å etablere tamreindrifter i mange fjellområder, blant annet på Hardangervidda og i Setesdalsheiene. I første omgang er dette drifter som startes av fastboende som kjøper tamrein fra samer i Røros-området og Hattfjelldal. Disse driftene ble kortvarige, sammenblanding med villrein, ulveplage og dårlig drift gjorde at disse første driftene hadde kort levetid. Det er først seinere, og etter at en begynte å leie inn samiske gjetere at driftene opprettholdes over tid.

På slutten av 1800-tallet og ved århundreskiftet var villreinstammene svært små, og forsøkene på å starte tamreindrift skyldes nok også i stor grad at villreinen var mer eller mindre borte i mange områder. Seinere anslag kan tyde på at det bare var 1000- 2000 dyr tilbake av den opprinnelige villreinen.

Utover på 1800- og 1900-tallet ble jakten på villrein mer organisert gjennom ulike lov og regelverk. Først gjennom jakttidsordning for elg, hjort og villrein som ble innført i 1730, deretter med forbud mot bruk av dyregraver i 1863. Men beskatningen av villreinstammene var stor, og reinen ble etter hvert fåtallig i de fleste fjellområder. Lovgivningen rundt beskatningen av villrein (og elg og hjort) hadde derfor et stadig større søkelys på å redusere jakttrykket slik at det ble et samsvar mellom tilveksten i bestandene og jaktuttaket.

Villreinen ble fredet i årene mellom 1902 og 1907, noe som markerer et tidsskille i vårt forhold til reinen. For første gang i historien blir det nødvendig å frede de siste restene av den europeiske villreinen. Gjennom

kongelig resolusjon ble prinsippet om minsteareal for tildeling av jakt etablert i 1930, noe som beviselig hadde en positiv effekt og det ble etter hvert en betydelig vekst i flere av villreinstammene. Veksten i bestandene viste også med all tydelighet at utbyggingen av Norge med veger og annen infrastruktur hadde sin pris. På 1950- og 1960-tallet var bestandene på Hardangervidda og i Snøhetta blitt langt større enn hva beitene i de isolerte bestandene kunne underholde. I ettertid har forvaltningen hatt en betydelig oppmerksomhet på å hindre slik overbeiting. I de første tiårene var tiltakene i første rekke i form av jaktkvoter og bestandsplaner, i seinere tid har hensynet til beiteområdene og bevaringen av disse fått stadig større oppmerksomhet.

Reinen – et kulturminne i
klimakrisens tid

Historien om menneskene og reinen er en lang historie som strekker seg tilbake til de første menneskene som levde i Europa. Det er også en stor historie som omhandler de enorme effektene av klimaendringer, ikke bare i fortid, men også effektene av de menneskeskapte klimaendringene som nå kommer. Fortsatt finnes det mange reinsdyr i verden, og et rikt kulturelt mangfold knyttet til denne arten. Men det er et mangfold som er i sterk forvitring. Språk forsvinner, historier glemmes eller endog skjules. Et så alt for nærliggende eksempel er samenes historie i Norge, og utfordringene de har med å beholde sine språk og kulturelle egenart.

I tillegg til at planeten varmes opp og skaper store problemer for kuldetilpassede arter, er reinens leveområder i dag under sterkt press. Arten som engang streifet over enorme områder er i dag henvist til å leve på små fragmenter av sine tidligere leveområder, og økosystemene som reinen engang var en del av er i dag forenklet til det ugjenkjennelige. Fortellingen om reinen og menneskene og vår dype felles historie er forhåpentligvis et viktig bidrag til arbeidet med å bevare Europas viktigste kulturminne.

Flokken som strauk høgt til fjells

Når ein er på reinsjakt så opplever ein kvar dag noko nytt i fjellet. Dersom ein er på jakt over fleire år blir ein rik på erfaring med ulike situasjonar. Denne lærdommen kan ein nyttig bruke vidare i jaktsamanheng. Som villreinjeger kjem ein tett på dyra og ein lyt ta stilling til kva for reinsliv som skal takast. Dette spelet kan og bidra til å forstå meir av det mange tusenårige forholdet mellom rein og menneske, på eit anna plan. Ein dag under reinsjakta i 2024 førde fleire faktorar i fjellet til at underteikna fekk oppleve kjensler som eg knapt før hadde kjent. Synet av dyra og åtferda deira var ei oppleving til å bli bergteken av. Kanskje greip og andre usynlege krefter inn, kven veit? Villreinen er eit naturfenomen, prega av instinkt frå urtida det ikkje finst maken til i høgfjellet.

Reinsjakt i Lesja

Det er fyrste dagen i september og eg var tidleg på veg opp over Kongshamran, for å få overblikk på Mjogsjøbotn. Det var større håp om å finne dyr i

området da minst to flokkar strauk i den retninga dagen i førevegen. Fyrste flokken på sytten dyr forsvann inn i dei indre delane av Mjogsjøbotn tidlegare på kvelden. Seinare på kvelden obser

verte artikkelforfattaren og Kristian Olav Tautra og ein flokk på om lag hundre dyr som kom både fort og tett innafor Lesjøen. Til vår store undring så trekte dei målbevisst opp mot dei

Villrein i solnedgang med Storskrymten, Litlskrymten og Drugshøe i bakgrunnen. Her har flokken byrja å beite etter å ha ligge roleg i timesvis. Det er ei undring at så store hjortedyr kan trivast så høgt til fjells, i eit så myldrande liv i det karrige landskapet.

høgste partia av Mjogsjøhøe. Vi sat og fylgde med flokken i kikkert frå buene ved Lesjøen, så lenge som råd utover i skumringa. Borte vart dei oppover i steinura, høgt til fjells og seint på kveld. Dette var noko uvanleg å fylgja med på. Som oftast kan ein sjå at dyr kjem ned frå høgfjellet på kvelden for å beite. Da har dei gjerne gøymt seg i fred og ro for jegerane i løpet av dagen. Eg var difor svært nysgjerrig på om dyra hadde trekt over fjellet og ned mot Mjogsjøbotn for å beite og overnatte der. Men oppe på Kongshamran neste morgon, såg eg ikkje eit einaste dyr til tross for nøye kikring. Da vart det å gå innover for å sjå om flokken oppheldt seg lenger inne i Mjogsjøbotn. Eg fylgde ruta der bukkeflokken på sytten dyr trekte vekk ifrå oss, litt over eit halvt døgn tidlegare. Litt fersk reinsmøkk her og der synte nøyaktig kvar dei hadde gått. Og jammen hadde dei ikkje passert rett forbi nokre gamle bågåstø, med strategisk plassering i terrenget. Spenninga var stor, der eg avanserte forsiktig, om det etter kvart ville dukke opp grådyr i kikkerten.

Sporing og kikring

Til slutt hadde eg fått brukbar oversikt over det meste av Mjogsjøbotn utan å sjå dyr. Kvar hadde dei teke vegen? Den vesle mengda med fersk reinsmøkk i området synte kvar bukkeflokken hadde gått, men ingen spor tyda på at hundre dyr hadde passert. Det passa difor med ei lita pause på eit høgdedrag for å vurdere situasjonen. I stødig sitjande posisjon kunne delar av indre Mjogsjøbotn saumfarast nøye med kikkerten. Og jammen! Der låg bukkeflokken svakt synleg i steinlandskapet på andre sida av vatnet i området. Det var artig å finne att dyra frå gårdagen, men eg skjønte fort at dette kunne bli for vanskeleg. Dyra hadde nemleg lagt seg i eit flatt parti der dei hadde full oversikt i to retningar. I ein annan retning låg vatnet som ei trygg sone og i den siste retninga kom den svake vinden ifrå. Dersom eg bevega meg vidare innover mot dyra ville eg temmeleg sikkert vinde dei og spolere alt i hop. Det kunne være mogleg å gå ein stor omveg rundt, utanfor synet til dyra på eine sida, men da måtte mykje steinur forserast. Minst to timar måtte brukast for å koma på skothald, så vurderinga var at dette ville ta for

mykje tid og krefter. Ein eventuell kjøttbæring ville og by på mykje strev ut av området. Nei, dyra såg ut til å ha det godt der dei hadde parkert seg. Det er sjølvsagt fint at villreinen kan finne fredelegare plassar i løpet av den stressande jakttida. Eg vart difor ikkje motivert til å gjere eit jaktforsøk på flokken der og da. Kanskje ville dei og koma fram att til lettare jaktområde, etter ein dag eller to, om dei ikkje vart uroa. Samstundes hadde nysgjerrigheita stadig vorte større i løpet av dagen, om kvar flokken på 100 dyr hadde teke vegen. Eg sette difor kursen oppover for å sjå om dei hadde gøymt seg i ein botn oppe i sjølve Mjogsjøhøe.

Høgt til fjells

Oppe i botnen nedunder høgste Mjogsjøhøe dukka ingen dyr opp og fersk møkk var heller ikkje å sjå. Eg gjekk så langt over på andre sida slik at terrenget bakanfor mot Kongshamran, samt fjellskråninga nordover, kunne oppklarast. Det var her flokken strauk opp seint på kvelden, dagen før. Men dyra var ikkje å finne i dette området heller. Sola vermde og temperaturen hadde vorte høg midt på dagen og det vart heilt vindstille. Dette gjorde at eg ville gå opp på toppen av Mjogsjøhøe for å ta ein 360-graders utkikk i området. På veg oppover steinura fantes det fleire stader fersk reinsmøkk. Mykje av dei synlege spora som låg på toppen av steinhellene var flat-trakka. Dette tyda absolutt på spora etter ein større dodd med dyr. Medan eg stod og vurderte om alderen på møkka var timar eller dagar gamal, så høyrdest så vidt nokre svake lydar i retning opp mot søre toppen. Fråværet av vind hadde gjort fjellet lydlaust og dermed avslørande for uforsiktige skapningar. Og riktig nok, der var det grådyr å sjå høgt til fjells! Eit individ hadde med klauvene sine, mot lause og klingande steinar, røpa heile flokken med dei vanlegvis så stillfarne vesena. Eg fortsette forsiktig oppover, til nedunder nørdre toppen, og fekk der oversikt på heile dodden. Talet vart rundt hundre dyr og temmeleg sikkert var det same flokken som frå kvelden før. Her hadde dei altså vore høgt til fjells heile tida. Eg sette meg ned og betrakta dei rolege dyra. Dei fleste låg og kvilte spreidd mellom steinane. Ein liten del av flokken hadde beita på den sparsame vegetasjonen i

steinura litt lenger ned. Det var desse dyra eg fekk auge på fyrst og etter kvart trekte dei seg beitande opp til dei andre. Flokken fall til ro og det same gjorde eg. Det var ikkje lett å gripe an saken som jeger, slik situasjonen vart. Uråd var det å avansere direkte mot flokken for der var det ikkje dekning. Dyra hadde full oversikt i min retning og mesteparten av flankane. Ein moglegheit var å gå rundt i ein stor halvsirkel på eine sida, utanfor syne for reinsdyra. Men bakanfor kuva terrenget seg mellom flokken og toppen og det betydde at ein måtte uforholdsmessig nært dyra for å kunne stille på dei. Sidan det var nærast vindstille så var risikoen for stor til å støkke dei med lyd eller lukt, frå den kanten. Eg vart difor sitjande ved nørdre toppen av Mjogsjøhø og flokken vart liggande i skråninga på søre toppen av Mjogsjøhø. Det vart ein strålande fin dag og uvanleg varmt og vindstille så høgt til fjells. Magisk og sjeldan er det å kunne sitja på ein høg fjelltopp under slike forhold. Vidare vart det så fint å berre vere til stades i høa saman med dyra. Heilt fredelege gjekk dei i eitt med terrenget. Der eg sat på ein steinblokk med bergveggen i ryggen og med høve til å oppleve denne unike naturstem

Den gamle portalen på Urnes stavkyrkje, med sin karakteristiske dyreornamentikk. Truleg viser dette kampen mellom gode og vonde krefter. Dyret står stødig for den gode makta medan slangane buktar seg djevelsk rundt. Motivet viser at kristendommen var den rette trua på denne tida. Kan motivet i dag minna oss om villreinen, som er truga på alle baugar og kantar?

ninga, vart eg andektig og roleg til sinns. Trongen til å stille på dyra forsvann heilt. Da eg for nokre år sidan besøkte Urnes stavkyrkje, opplevde eg noko av same kjenslene ved å bli kjent med denne heilagdomen.

Urnes stavkyrkje

På veg attende etter å ha sett på moglege jakt- og fangstminne i fjella ved Voss i 2017, gjekk turen blant anna med ferje frå Solvorn til Ornes. Urnes stavkyrkje er som kjend landet eldste og utsmykka med ein eigen stil av dyreornamentikk. Vernet av denne unike kyrkja har vore høgt prioritert gjennom tidene. Denne stavkyrkja er på ein måte den heilage gral for dei interesserte. Eg gleda meg difor storveges for å koma fram dit den varme fine sumardagen. Flott landskap og eksotisk er det verkeleg nede ved fjordane for ein som kjem frå ei karrig fjellbygd. Over fjorden nærma kyrkjespiret seg. Klenodiet skulle studerast, inngåande frå topp til tå, tenkte eg. Kyrkja var heldigvis open for publikum denne dagen. Du verden for ein flott plass var mine fyrste tankar der oppe ved heilagdomen. Eg gjekk

nokså raskt rundt bygget, vidare ein tur innom, for deretter sjå på og fotografere den berømte dyreornamentikken. Her trefte eg på ein eldre lokal kar og tidlegare kyrkjetenar, som hadde litt av kvart å fortelja. Her hadde folk vore gravlagt frå langt attende i tid. Etter den gode praten sette eg meg på ein benk og betrakta kyrkja på litt avstand. Sitjande andektig lenge der kom det ei stor indre ro over meg. Det var fint å kjenna seg fri frå den overflatiske og materielle verda, til tross for iaugefallande eldgamal og kunstnarisk dyreornamentikk. Eg hadde ikkje lyst til å forlate plassen der og da, men vel i bilen og på heimveg, vart det og ein flott tur fordi dei spesielle kjenslene hang ved.

Toppen av Mjogsjøhøe

Denne fyrste dagen i september i 2024 utvikla seg til ein usedvanleg flott dag. Eg sat i steinura på 1800 meters høgde og hadde den vide utsikta til alle kantar. Været var som sagt særdeles godt med sol, varme og nesten ikkje vind. Lange periodar var det mesteparten vindstille. Samstundes fantes det rein, som var

heilt roleg på mellom 400 og 500 meters hald. Fine fredelege dyr som søkte tilflukt så høgt dei kom på denne staden. Eg hadde litt overhøgd og kunne sjå ned på dyra, som låg spreidd i det steinete og hallande landskapet. På fleire kilometers hald ville det vore nærast uråd å sjå dei, sjølv med kikkert. Så godt gjekk grådyra i eitt med terrenget. Det var tydeleg at dei ville ha ro og kvile. Det vart så godt å eksistere og berre vere til stades i nærleiken av dyra, som høyrer til i desse fjella. Med interesse tok eg innimellom fram kikkerten, men størst var lukka ved ikkje å forstyrre dyra. Time etter time låg dei grå-brune dyra heilt rolege, som steinar i solsteiken. Det same gjorde eg. Dyra reiste seg faktisk ikkje opp før seint på ettermiddagen. Etter kvart vart det litt vindtrekk frå nord som flokken bevega seg sakte i mot. Til slutt trekte dei nedunder og forbi synsfeltet, der eg var parkert. Eg fylgde forsiktig etter nedover fjellskråninga, da vindretninga var sikker for ikkje å støkkje dei. Slik gjekk eg bak dei på trygg avstand i steinura og passa på at dei ikkje skulle sjå rørslene mine. Klokkeslettet for

Eit eldgamalt oppmura bågåstø på eit berg i Mjogsjøbotn. Skyteskjulet er svært strategisk plassert der reinen ofte trekker forbi. Her vart det stutt skothald med pil og boge. Det er ikkje til å unngå å tenkje på tidlegare tider når ein dveler litt ved slike jaktminne. Kva trudde desse jegerane på, anna en tanken på å få tak i dyr?

nattefredinga nærma seg, men utan betydning sidan eg for lengst hadde avskrive å jakte denne dagen. Sola gjekk ned og mest lyst hadde eg til å være oppi høa, men fornufta ville derimot ha meg ned frå fjellet og nattekalden. Ein times tid tok det å labbe ned til bua på Lesjøen, medan tussmørket fall på.

Åndeleg eller vitskapleg forklaring

I ettertid har eg spekulert litt kvifor det vart så andektig å vera ved Urnes og på Mjogsjøhøe? Var dette åndelege opplevingar eller kan det forklarast med fornuft og vitskap? For å ta det siste fyrst. Det er nå allmenn kjent at hjernen fungerer med eit nettverk av elektriske signal. Myriadane av desse signala må da skape tilstanden av bevisstheit som vi heile tida opplever. Innimellom hjernecellene er det og påvist koplingspunkt der dei elektriske signala blir laga eller overført med kjemiske reaksjonar. Dersom ulike sanseinntrykk og andre forhold verkar inn på kjemien i hjernen, så er det ikkje noko rart at kjensler varierer. Til dømes så kan sol og varme frigjera stoffet serotonin, og verkar styrande for stemningsleie og oppmerksemd. Neste kjente kunnskap er at kroppen produserer endorfin gjennom fysisk aktivitet. Endorfin dempar smerter samstundes som det gjev velvære, ro og behag. Vidare så har vitskapen funne ut at dopamin blir frigjort, når ein gjer noko ein likar og gleder seg over eller lukkast med. Dopamin er difor kalla påskjønnings-stoffet i hjernen og det gjer altså at vi kjenner behag, tilfredsheit og lukke. Eit siste eksempel er stoffet oksytocin, som forskarane meiner blir produsert når vi opplever nærheit eller kjærleik med meir. Truleg forsterkar dette stoffet kjenslene av velvære, ro og empati, når ein er knytt til andre eller er ein del av eit positivt fellesskap. Eg vil tru at om alle desse nemnte stoffa blir frigjort samstundes i store nok mengder, så kan vi menneske oppleve ekstraordinære kjensler og sinnstilstandar. Ein slik kraftig kjemisk synergieffekt i hjernen kan kanskje kjennast ut som ei religiøs oppleving og nærast som ein åndeleg tilstand?

Religion og tru

Folk som er religiøse vil gjerne tolke ekstraordinære opplevingar inn i ein

guddommeleg samanheng. På ein måte er det riktig, godt og verkeleg for dei det gjeld. Vi menneske er tross alt utvikla og tilpassa til å tru på ei meining bak det heile. Religion har som kjent styrt menneska i uminnelege tider og det har og truleg verka inn på den evolusjonære utviklinga til forfedrane våre. Religiøse tankar og handlingar var normalen i tidelegare tider og det gav styrka samhandling og dermed auka overleving for folk og samfunn over tid. Men religionen har og utvikla seg opp gjennom historia, like mykje som nye trusretningar har teke over. Dei eldste forfedrane våre, i eldre steinalder, såg nok for seg at det fantes mange ånder og overnaturlege krefter i naturen. Folka den gongen trudde blant anna at dyra hadde ibuande åndelege krefter. Sidan jakt og fangst var så stor del av livet til folka den gongen, er det ikkje noko rart at religionen, av den grunn var særleg fokusert på dyr. Dette kan vi sjå i dag på alle helleristningane med dyremotiv og jaktscener frå denne tida. Men etter kvart som folk vart meir bufaste i yngre steinalder og bronsealder, så tok andre motiv over. Da forsvann veideristningane til fordel for jordbruksristningar. Preginga i berget, vart da til dømes skip, fotsålar og ulike teikn for sola. Dette kan forståast som at menneska fekk ein meir kultur- og sjølvsentrert religion. Teknologi, menneska og det som styrde fruktbarheit og avling vart og viktig i åndeleg

samanheng. Seinare i jarnalderen går religionen meir over til trua på personifiserte gudar. Slike som alle dei ulike «menneskelege» gudane i den norrøne mytologien, som under vikingtida. Alle desse gudane vart danka ut til fordel for berre ein gud, da kristendommen tok over for rundt tusen år sidan. Denne guden tok altså monopol på å være den sanne trua lenge. Men som alle kjenner til vaks vitskapen fram dei siste hundreåra. Og vi kan godt seie at i moderne tid så har vitskapen teke over som rettesnor og den leiande trua. Svært forenkla kan det sjå ut til at det åndelege aspektet dei siste titusen åra, har skifta frå naturen til kulturen, vidare til ulike personifiserte gudar, for så å ende opp med berre ein allmektig ein. I dag er denne siste store guddommen torpedert og senka av rasjonell tenking og trua på vitskapen. Denne sekulære krafta har fillerista kristendommen, kan ein og flåsete seie. Men kan vi da, i vår verden, stilla oss spørsmålet kvar den åndelege ballasten er vorte av? Har denne forsvunne som ånd i fillehaug?

Villrein og ånd

Utsegna «De er som ånder, kommer ingensteds hen fra, fyller landet og forsvinner», er eit gamalt vitnemål frå urbefolkninga i Nord-Amerika. Dette sitatet er som mange veit, vorte kjent gjennom forfattarskapet til Helge Ingstad. Det som er så treffande med dette ordspråket er at det beskriv så

Veideristningar av villrein frå steinalderen i Alta. Ser ein nøye etter så kan det sjåast ein jeger med pil og boge opp til venstre. Truleg viser dette ei jaktscene frå denne tida. Den gongen så trudde folk på åndelege krefter i dyr og natur. Desse kreftene var det viktig å ta omsyn til elles kunne det gå dårleg, både det eine og det andre. Foto: Rolf Sørumgård.

meisterleg kort og konsist, korleis villreinen oppførte seg og korleis reinsdyra vart oppfatta av menneska. Det er ei tidlaus utsegn som enno er gyldig, og det er lett å kjenne seg att i denne beskrivinga. Sjølv i våre fjell der vi har sett reinen meir på «bås» og kan studere heile leveområdet på kartet, så kan villreinen oppfattast slik. Mang ein reinsjeger har vel opplevd noko liknande. Det er ikkje uvanleg å gå mange dagar med børse i reinsfjellet, utan å sjå eit einaste dyr. Brått kan dyra vere i området og fylle opp landskapet med myldrande liv, på ein måte som berre ein reinsflokk kan få til. Og like fort som dei kom, kan dyra forsvinne ut av synsfeltet att. I slike situasjonar er det som regel vanskeleg å vete eksakt kvar dei så lett på føtene kom i frå og kvar dei strauk av garde.

Villreinen er meir enn berre eit myldrande liv og fine dyr å sjå på. Reinen er meir enn matauk som kjøt, feitt og blod du kan bli mett av. Dyra er meir enn skinn og gevir til klede, pynt og reiskapar. Villreinen er meir enn historie og menneska sin jakt og fangst på dyra opp gjennom tidene. Dyra er meir enn jaktobjekt, kjøtvekter og kjevelengder. Reinen er meir enn forskingsobjekt og det vitskapen kan finna ut og måle opp, på alle tenkelege vis. Det kan skrivast hyllemeter med all slags litteratur med tema om og med villreinen. Eller så kan reinen formidlast gjennom kunst, bilde, gjenstandar og andre mangfaldige uttrykk. Villreinen er for mange nasjonaldyret vårt. Likevel så er det noko meir, som det er uråd å veta og forstå den fulle djupna på. Villreinen er mystisk som livet sjølv. Undringa er

stor over at naturen har greidd å utvikle så store dyr til å trivast så høgt i karrige fjell. Her skal det ikkje ramsast opp meir, men det eg vil fram til, er at villreinen og er eit åndeleg vesen eller ein port til ein annan dimensjon, for den som vil. Dette dyret kan påverke psyken til oss menneske på måtar som ingen andre dyr kan få til. Eg har på fattig måte prøvd å illustrere dette med eigne utbroderte opplevingar, men det er ikkje så lett å setja ord på spesielle sinnstilstandar. Men den personlege historia er heller ikkje så viktig. Eigen oppleving var berre inspirasjonskjelde og nødvendig del av tematikken i artikkelen, for å få fram bodskapen. Det viktige her og det som skal formidlast, er at reinen kan gje ein annan påverknad på oss menneske, som er uavhengig av den overflatiske eller materielle verda. Eg vil tru at mange andre, og da spesielt jegerar, har hatt gode og underlege opplevingar i reinsfjellet. Det er nok ikkje alltid at trongen til å felle dyr har vore der, sjølv med dyr i terrenget eller i siktet. Ein del av bodskapen er og å gje ei stemme til reinsdyra som søkte fred så høgt til fjells dei kom.

Villreinen i sitt rette element kan altså være ei slags åndskraft for oss folk i dag, som i tidlegare tider. Dei tidlause grådyra kan røyre ved sinnet vårt på underleg vis og til dømes være bindeledd til fortida og forfedrane våre, langt attende i tid. Dette trur eg har stor verdi i dag, blant anna fordi den moderne verda er så fanga av åndeleg fattigdom og materiell rikdom. Berre det å veta at dyra finst i fjella våre eller det å sjå rolege og uforstyrra reinsdyr, kan gje ei anna meining og ro i tilværet. For menneska i steinalderen betydde ofte reinen alt. Fantes det ikkje dyr i eit fjellområde så var det ikkje liv laga der for folk. Ja, så må det heilt til slutt ikkje gløymast at villreinen har verdi i seg sjølv. Desse dyra har sine eigne liv og ei livskraft uavhengig av alt vi menneske finn på av tankar, ord og gjerningar.

I norrøn tid trudde folk på personifiserte gudar og at desse påverka livet og hendingane deira. Her ser vi guden Ullr, som ifylgje Snorre var ein gud som blant anna dreiv med jakt, bogeskyting og skigåing. Det var nok lurt å halda seg inne med Ullr den gongen, om ein skulle ha hell og lukke på reinsjakt og anna. Teikning: Islandsk kjelde frå 1760-talet.

Fosenrein på dørstokken til Tolga Østfjell

Et nytt erstatningsbeite for tamrein fra Fosen er foreslått i Hummelfjell/Sålekinna – et område som grenser tett opp til Tolga Østfjell, Norges eneste villreinområde med grønn status i henhold til kvalitetsnormen. Artikkelen belyser de faglige og forvaltningsmessige konsekvensene dette kan få for villreinen, med fokus på genetisk integritet, sykdoms–risiko, arealbruk og forstyrrelser i kalvingstiden.

Norske myndigheter har gjennom Landbruks- og matdepartementet påbegynt arbeidet med å legge til rette for erstatningsbeite for tamrein fra Fosen. Dette skjer ved at forliket mellom staten og reineiere på Fosen, etter høyesterettsdommen, påla regjeringen å finne passende arealer som erstatning for det arealet som reineiere på Fosen mistet da vind–industrien på Fosen la beslag på beiteområder der.

En rapport peker på området Hummelfjell/Sålekinna i Tolga, Os og Engerdal kommuner lengst nord i Østerdalen som det eneste aktuelle området, ifølge NIBIO, pga. beliggenhet og beitekvalitet.

Det rapporten ikke har undersøkt er i hvilken grad dette vil påvirke villreinen i Tolga Østfjell og eventuelt villrein i andre nærliggende områder. Villreinområdet i Tolga Østfjell ligger vegg i vegg med det tiltenkte erstatningsområdet, kun fylkesvei 26 skiller disse fjellområdene.

Det er verdt å merke seg at under siste klassifisering av alle landets 24 villreinområder, var Tolga Østfjell det eneste området i Norge som fikk grønn status! Det betyr at villreinen i Tolga Østfjell viser til gode resultater på parametere som menneskelig påvirkning, sykdom, innavl og intakte trekkruter m.m. Alle de andre 23 områder fikk gult eller rødt – dvs. svakere klassifisering.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg hvilke konsekvenser en utplassering av Fosenrein vil kunne få for villreinen i Tolga Østfjell. Jeg vil også avslutningsvis se på om dette vil kunne få konsekvenser for de andre villreinområdene som ligger i noenlunde nærhet til Tolga Østfjell.

Bakgrunnsinfo

Området Hummelfjell/Sålekinna er et fjellområde som ligger i Tolga/Os/Engerdal kommuner lengst nord i Østerdalen. Det starter på østsiden av Glomma og strekker seg sør/østover så vidt over kommunegrensen til Engerdal vest for Femunden.

Av Terje Sandberg
Villreinutvalget i Tolga Østfjell

Dette området har siden skillelinjene mellom tamrein og villrein ble opprettet, fungert som et naturlig geografisk bufferområde mellom tamreindriften rundt Femunden og villreinområdene i Tolga Østfjell og Forollhogna. Det har også offisielt blitt betegnet som nasjonalt bufferområde gjennom uttalelser fra Direktoratet for Naturforvaltning i 1985 og fra Reindriftsadministrasjonen i Alta i 1989, som deler direktoratets vurdering.

De siste vintrene har vi sett at rein fra tamreinnæringen rundt Femunden trekker hyppigere inn i dette fjellområdet. Utenfra kan det se ut som dette er en ønsket utvikling fra næringen selv, da det er behov for mer og bedre beite, grunnet større besetninger og at beitet innenfor distriktbeiteområdet østover holder lavere kvalitet. Dette kjenner vi fra konflikter rundt tamrein på innmark i Tufsingdalen blant annet.

Vinteren 23/24 kom tamrein helt nord og vest til Hodalen – mange kilometer utenfor distriktbeitegrensene næringen skal forholde seg til. Gjetere var til stede med scootere og droner og prøvde

bokstavelig talt å holde reinen unna villreinområdet døgnet rundt. Det klarte de ikke – tamrein var ved flere tilfeller inne i villreinområdet på flere plasser. Dette til tross for at tamrein bare var i området drøyt en uke, før gjeterne til slutt klarte å ta de med seg østover.

Dette viser noe av den utfordringen en vil støte på om man slipper Fosenrein i Hummelfjell/Sålekinna.

Konsekvenser

Sett ifra et villreinfaglig ståsted er sammenblanding av tam- og villrein den åpenbare kortsiktige konsekvensen. Avstanden fra det tenkte erstatningsområdet til villreinområdet er flere steder kun en fylkesveibredde. Andre steder er det i tillegg islagte vann og elver, som reinen krysser på noen sekunder.

En skal også ha med i vurderingen at Fosenreinen er fullstendig ukjent i dette området og at faren for såkalt strørein er stor. Strørein er betegnelse på rein som forlater flokkene og kan i enkelte tilfeller vandre langt. Det er reelt å vurdere at faren for strørein fra Fosenflokkene vil være større enn for flokker

som vandrer inn i området på en naturlig måte. Fosenrein vil etter planen bli transportert til området fra Fosen på lastebiler i desember, og tilbake til Fosen i april.

Tidspunktet for samling av flokkene på våren for tilbakereise til Fosen er også betenkelig sett fra et villreinfaglig synspunkt. I april samles simlene i Tolga Østfjell for kalving. De senere årene har vi ved noen anledninger sett kalving sørvest for Langsjøen, ved Gloføken og vest for Langsjøen nord, på Sønmørtangen. Disse kalvingsområdene ligger svært nær bufferområdet og Fosenrein vil kunne nå disse områdene på noen få minutter fra sitt tiltenkte beite.

Det skulle være unødvendig å redegjøre nærmere for hva en masse aktivitet fra gjetere med scootere og droner vil bety for høydrektige simler noen få uker før kalving. Det har potensiale for å ende katastrofalt.

Som tidligere nevnt i artikkelen er Tolga Østfjell det eneste området i Norge hvor villreinen lever under gode forhold på alle målte parametere. Det betyr

ikke at alt er prima i Tolga Østfjell. Vi ser en bekymringsfull utvikling når det gjelder standard på benyttet vinterbeite. Villreinen i dette området har for en stor del vinterbeitet sitt i Sølenområdet – her er det flere fjelltopper på over 1800 meters høyde og årviss sikre avblåste beiteområder. Problemet er at mye av området er avbeitet og reinen kunne med fordel benyttet områder lenger nord. For eksempel Svartdalshøgda (1500 m.o.h.) og nordover med langt høyere beitekvalitet. Dette vises på bukkene som har svært nedslitte tenner allerede ved 4-6 års alder. Vi har gjennom de siste par tiårene sett en økt bruk av dette nordligere området og det stimuleres til at den utviklingen skal fortsette. Så er spørsmålet om et eventuelt nærvær av tamrein vil forstyrre denne utviklingen grunnet mer menneskelig aktivitet (les gjeting).

Et annet vesentlig tema som bør belyses er sykdom. Mattilsynet opererer med strenge forskrifter for flytting av dyr over ulike soner. Her opererer vi med flytting fra nord for

CWD-grensen til sør for grensen og så tilbake igjen. Fosenreinen skal transporteres i lastebiler over 400 kilometer hver vei over i en annen sone. Hvilke sykdommer kan være i risikoområdet for overføring til villreinen i området? Vi vet at både skrantesjuke og fotråteproblematikk kan være overførbare sykdommer ved sammenblandinger – sykdommer som til nå ikke er dokumentert i Tolga Østfjell, jmf. grønn status. Hva tenker mattilsynet rundt denne mulige sammenblandingen av dyr fra ulike soner?

Langsiktige konsekvenser

Etter istiden vandret villreinen fritt gjennom hele landet – det var bare naturlige geografiske barrierer som stoppet og sinket vandringene gjennom de ulike årstidene.

Vi kan se hvor disse vandringene gikk når vi registrerer fangstgroper og fangstanlegg over alle fjellområdene våre. Fangstgroper i både Hummelfjellet og Tolga Østfjell er sammenhengende og viser at reinen fra gammelt av

trakk gjennom dalen og over i neste fjellområde på det naturligste vis. Vi ser også sammenhengende fangstgroper fra Hummelfjellet over dalen/Glomma og opp i Forollhogna villreinområde. Reinen fant overganger over elver og benyttet plasser der det var mulig å krysse. Det samme med store sjøer og u-formede daler – reinen fant sine passasjer. Dette ble det slutt på da mennesket kom med sine sterkt trafikkerte veier og jernbaner, og vi fikk de oppdelte villreinområdene vi har i dag.

Med dette i bakhodet vil vi kunne få oppleve strørein som ikke bare blander seg med de nærmeste villreinbestandene – men kanskje også trekker helt ut til Rondane, Snøhetta og Dovre, hvor det er bestander som knapt har innslag av tamrein i genene sine.

Det å benytte disse gamle trekkrutene ligger både i reinens gener og i dyrets natur. Kan myndighetene virkelig ta sjansen på å sette alt dette i fare ved å basere seg på et erstatningsbeite som kun oppfyller én betingelse – at det finnes vinterføde skjult under snø og is?

Konklusjon

Villreinen er en rødlistet ansvarsart for Norge som vi har internasjonale forpliktelser for å ivareta.

Villreinen sliter enormt i hele Sør-Norge pga. menneskelig påvirkning og ferdsel. Det er vanskelig, noen ganger umulig å reversere veier, jernbaner, utbygde områder og turisttrafikk.

Denne saken bør ikke være vanskelig – ganske enkelt fordi den ikke er igangsatt.

Her har myndighetene sjansen til å vise at alt arbeidet med klassifiseringen av villreinområdene betyr noe. Vise at bekymringen for villreinens opprinnelige DNA er reell, vise at man ikke gambler med smittsomme sykdommer og at ro og fred for villreinsimla før kalving er essensiell dyrevelferd.

For villreinens skyld – slipp ingen tamrein fra Fosen i Hummelfjell/Sålekinna!

Vindkraft og reinsdyr er en dårlig miks!

Villrein forventes å være mer sårbare for vindkraftanlegg enn tamrein. Forskning i Sverige viser at vindkraften der skaper store utfordringer for tamreinnæringen. Dyra unngår anleggsområdene, og især synskontakt og skyggekastene skremmer, i tillegg til støyen. Tamreinen lar seg heller ikke drive sesongmessig gjennom vindkraftanleggene, og de konkurrerer sterkt om høyereliggende deler av landskapet, som både huser de viktigste vinterbeitene og leverer mest vind. Det er veldig mye vi ikke vet, og da skal lovverkets «føre – var» tenking komme naturen og reinen til gode!

Vindkraft og rein i Norge

At tamreindrifta i stor grad påvirkes negativt av vindindustrien er velkjent, og med en meget sterk fellende Fosen-dom i Høyesterett fra 2021, skulle en tro myndighetene hadde lært. Men de store pågående vindkraftplanene som det jobbes med på Finnmarksvidda vitner ikke om det, og villreininteressene er på ingen måte sikret mot pågående vindkraftinteressenter, som har de styrende politiske miljøer i ryggen.

Men når det gjelder villrein og vindkraft har konfliktene vært av annen type og skala enn overfor tamreindrifta. I Miljødirektoratets rapport M-1309 – 2019 står det klart uttrykt:

«… Miljødirektoratet mener at vindkraftutbygging innenfor de ti vedtatte nasjonale villreinområdene er uforenlig med forutsetningene for disse områdene og derfor bør være uaktuelle for konsesjonsbehandling, og at det bør legges stor vekt på eventuell konflikt med villrein også i de øvrige villreinområdene.» Nå forstår jeg

at dette heller ikke er helt til å stole på i det politiske landskapet som i dag rår, og dessuten er det 14 villreinområder som ikke omfattes her.

Heller ikke de nasjonale villreinområdene har vært sikret mot vindkraft, og sjøl kjenner jeg svært godt to saker som berører et av disse, Setesdal Ryfylke villreinområde. Jeg var som fersk pensjonist, etter mer enn tre tiår som bl.a villreinforvalter hos fylkesmann/statsforvalter i sør, hovedvitne

Av Tor Punsvik

Pensjonert viltforvalter

mot Buhei vindkraftanlegg i Kvinesdal, i Lister Tingrett i april 2019. Et kjernepunkt var at konsulenten bak konsekvensutredningen om villrein ikke nevnte at planområdet lå innenfor det definerte nasjonale villreinområdet Setesdal Ryfylke, men kun forholdt seg til grenser i den politisk framforhandlede og vedtatte regionale planen, omtalt som Heiplanen. Da Norsk Vind sendte melding om stort vindkraftanlegg i Skreå i Sirdal nevnte heller ikke de at planområdet lå innenfor grensene til samme villreinområde. Heldigvis sa kommunestyret i Sirdal sist høst nei til å konsekvensutrede prosjektet.

Det er dessverre nettopp så tidlig som meldingsfasen det gjerne viser seg nødvendig å stoppe slike planer. Jeg har lest en rekke konsekvensutredninger om vindkraftplaner, samt en del som angår bygging i eller opp mot villreinområder. Alle disse farges gjerne av at utbygger står fritt til å velge «medgjørlige» konsulenter, som naturlig nok gjerne vil unngå «å bite hånda som forer dem». Dessuten har vi mye erfaring med hvordan vindkraft splitter lokalsamfunn som tidligere har stått samla, og jo lenger prosessen går jo sterkere blir gjerne motsetningene.

Prosessen bak et vindkraftverk

I 2009 ble konsesjonsbehandling av vindkraftanlegg ført fra Plan- og bygningsloven til Energiloven, for å effektivisere prosessen og få prosjektene raskere gjennom for realisering. Mens kommunene er den viktigste arealforvalter etter Plan- og bygningsloven ble de nå redusert til en høringspart på linje med veldig mange andre aktører. De lokalt negative erfaringene med vindkraftanlegg bidro til økt motstand, som kulminerte i 2019 da NVE sendte ut forslag til Nasjonal ramme for landbasert vindkraft. Motstanden mot prosjektplanene økte kraftig, og det er få nye konsesjoner for vindkraftanlegg gitt etter 2019.

Etter en Stortingsmelding om vindkraft har Stortinget vedtatt flere endringer i både Plan- og bygningsloven og Energiloven. Den viktigste er at fra 1.7.2023 kom kravet om at områderegulering etter Plan- og bygningsloven skal foreligge før konsesjonsbehandling etter Energiloven iverksettes. Det ga en

helt ny forutsigbarhet for alle berørte, og en viktig lokalpolitisk «hånd på rattet» tidlig i prosessen kunne spare også vindkraftindustrien for unødig store investeringer i prosjekter som manglet tilstrekkelig lokal støtte. Første steg i prosessen er at utbygger søker støtte hos aktuelle grunneiere, og deretter sender melding til kommunen og NVE om sine planer. Dersom kommunestyret sier nei til konsekvensutredning for prosjektet, slik mange kommunestyrer i nyere tid har sagt, stopper prosjektet der. Riktignok kan utbygger komme med reviderte nye forslag, men forhåpentligvis tar de det lokale signalet. Min omfattende erfaring fra sør i landet er at jo lengre slike prosesser pågår, jo sterkere splittelse oppstår i lokalmiljøet. Noen vil alltid ha gevinst av realisering, mens de fleste berørte vil oppleve redusert livskvalitet og redusert verdi av eiendom.

Dersom kommunestyret ønsker at det utarbeides en konsekvensutredning (KU) for prosjektet, så skal slike utarbeides i tråd med offentlige krav, men som tidligere nevnt av private konsulenter utbygger står fritt til å velge. Kommunen kan så si nei til prosjektet etter at KU foreligger, og andre berørte aktører kan uttalelse seg gjennom høringer. Er kommunen positiv til planene, er det NVE som beslutter om det skal åpnes for konsesjonsbehandling. Dersom konsesjon gis skal utbygger i etterkant komme tilbake med en MTA-plan for

prosjektet (Miljø, Transport & Areal), som blant annet skal klargjøre hvor turbiner skal stå, sjøl om disse antydes allerede i meldingsfasen.

Hva sier NVE om vindkraft og villrein?

På nettsidene til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) leser jeg: «Et vindkraftverk vil kunne påvirke villrein gjennom vindturbinene i seg selv, kraftledninger og veiene tilknyttet anlegget. Potensielt vil etablering av vindkraftverk i villreinens leveområder kunne føre til at villrein blir fortrengt og forstyrret både i anleggsfasen og i driftsfasen, og i verste fall bli avskåret fra å bruke deler av leveområdet. Dette vil kunne påvirke dyrenes kondisjon og produktivitet. Effektene av tekniske inngrep og forstyrrelser på villrein er studert i flere sammenhenger, og har vist en sammenheng mellom forstyrrelser i villreinens leveområder, reinsdyras arealbruk og villreinområdenes bæreevne. Det internasjonale ansvaret Norge har for en vesentlig del av villreinbestanden i Europa, kombinert med villreinens sårbarhet for inngrep og aktiviteter i dens leveområder, gjør at viktige funksjonsområder for villrein inngår i nasjonale og vesentlig regionale miljøverdier som kan gi grunnlag for innsigelse (rundskriv T-2/16).»

Videre står her: «Det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om hvordan vindkraft vil kunne påvirke reinsdyr er basert på studier av tamrein. Resultatene fra disse kan dermed ikke uten videre overføres til villrein, men gir en indikasjon

på hvilke effekter som kan forventes. Opphavet til de norske villreinbestandene tilsier også at det vil kunne være noe variasjon i hvordan individene påvirkes, avhengig av tamhetsgrad og genetiske forskjeller.

Undersøkelser av villreinens skyhetsgrad har vist at den opprinnelige villreinen har lengre fluktavstand ved forstyrrelser og større skyhet enn tamrein og forvillet tamrein. De fleste studier som sammenligner villrein og tamrein ser på korttidseffekter av menneskelige forstyrrelser og sier lite om hvilke konsekvenser forskjeller i atferd har for reinens unnvikelse og arealbruk. Forskjellene på populasjonenes skyhetsgrad tilsier imidlertid at man skulle forvente tilsvarende forskjeller også når det gjelder unnvikelse og hvordan forstyrrelser påvirker arealbruken. Vi mener derfor at effektene fra arealinngrep og forstyrrelser (som vindkraftanlegg) som utgangspunkt bør kunne forventes å være større hos villrein enn hos tamrein.»

Hvilke erfaringer har vi så med vindkraft og tamrein?

Undersøkelsene fra Fosen viser at det er stor overlapp mellom de viktigste vinterbeiteområdene og der vindturbinene plasseres, men det er i første rekke fra broderfolket i øst vi kan hente kunnskap gjennom deres omfattende forskning. Mange av de totalt mer enn 1500 vindturbinene som er reist i Sverige står i beiteområder for tamrein, som utgjør 55 % av landet. Siden vi har beskjedne kunnskaper om vindkraft og rein i Norge, er det i første rekke hos dyktige forskere i nabolandet vårt vi må hente kunnskap for også forstå forventede effekter på villrein. Professor Anna Skarin ved Svenska Lantbruksuniversititet (SLU) har ledet mye av denne

forskningen, som har vært en viktig kunnskapskilde til denne artikkelen. Hva er det så Anna Skarin og hennes forskningskollegaer har funnet?

1. Reinen er uvillig til å passere vindkraftanlegg under sesongtrekk, og det skaper betydelige problemer for reindriftsnæringen.
2. Dyra oppsøker ikke tidligere brukte kalvingsområder for dette formålet når det er bygd ut vindkraft her.
3. Generelt unngår dyra å bruke områder nærmere enn 5 kilometer fra vindkraftanlegg, og søker gjerne deler av terrenget der de slipper å ha synskontakt med turbinene.
4. Vindturbiner plasseres gjerne på høyereliggende deler av landskapet, hvor også reinen har sine viktigste vinterbeiter. Dette er beiteområder som forventes å øke sin verdi for dyra med de pågående klimaendringer.
5. Forskerne fant at dyra var langt mer urolige i beiteatferd i nærheten av vindkraftanlegg enn ellers.
6. De to tilfellene der dyra ble funnet å foretrekke nærhet til vindturbiner var under sterkt insektstress og søk av åpnere flater med vind, og når rovviltpresset var særlig stort – erfart med jerv til stede.

Jeg vil anbefale den interesserte leser å søke Anna Skarin opp på Youtube, der ligger utfyllende foredrag som gir en god innføring i de svenske erfaringene. Hun legger også stor vekt på at vindkraft må ses i sammenheng med de mange andre negative påvirkninger tamreinen er utsatt for – den kumulative eller samlede belastning.

Alt det vi ikke vet?

NVE er ærlige på sine nettsider når de påpeker at det er veldig mye vi ikke veit om hvordan dyreliv påvirkes av vindkraft. Naturmangfoldloven skal være førende for vår arealplanlegging og utbygging i norsk natur. Den stiller strenge krav til kunnskap når større inngrep skal planlegges og vedtas, også krav om å vurdere samlet belastning og økosystemtilnærming. Dersom ikke kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig skal prinsippet «Før var» praktiseres, og tvilen skal da komme natur og dyr til gode – etter intensjonen, om ikke erfart praksis.

Hvordan vindkraft påvirker høyere dyreliv fysiologisk, herunder folk, er et tema som er kraftig underkommunisert i norske vindkraftsaker. Jeg har ikke registrert at helsefaglig og medisinsk kyndige har i svært inne i konsekvensutredninger, sjøl om vi har god dokumentasjon på at både støy og skyggekast påvirker oss. Tilsvarende er lite undersøkt på pattedyr og fugl, men et omfattende studium fra England på hvordan vindkraft påvirker grevlinger kan jo gi en pekepinn. Grevlinger er svært stasjonære, og de som hadde territorier innenfor en kilometer av et vindkraftanlegg hadde flere ganger høyere nivåer av stresshormonet kortisol, enn grevlinger uten vindkraftstress. I tråd med føre-var tenking bør vi derfor anse øvrig dyreliv utsatt for samme type stress som påvist hos britiske grevlinger. Reinen har også svært god hørsel, og forventes å oppleve tilsvarende stresseffekter.

Villreinforvaltninga må ta dyrevelferd på alvor

Det er akseptert at Noreg har eit særleg internasjonalt ansvar for å ta vare på villrein. I ei stortingsmelding frå 2024 har styresmaktene sett som ambisjon at statusen for villreinen skal verte god først i år 2100. Ambisjonen er pinleg låg, men forvaltninga og jegerane har ein viktig jobb å gjere uavhengig av politikken for å sikre dyrevelferden.

Lovene i endring – dyrevelferd blir viktigare

I den nye viltressursloven som skal vedtakast i 2025 er jakt underlagt lov om dyrevelferd og naturmangfaldlova. Formålet med dyrevelferdslova er «å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr (§ 1)», og formålet med naturmangfaldlova er «at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern… (§ 1)».

Begge lovene har konkrete konsekvensar for forvaltninga av ville hjortedyr. Ta til eksempel villreinområde med låge kalvevekter. Som kjent er overlevinga for kalv gjennom vinteren proporsjonal med kroppsvekt. Ei forvaltning som skapar for høg tettleik i høve beitegrunnlaget eller i høve grad av forstyrringar, medfører at kalvane vert små og har redusert sjanse for å overleve. Dersom ein ikkje tilpassar forvaltninga for å redusere dyrelidingane kan det seiast å vere dyremis

handling sett i system, og i strid med dyrevelferdslova.

«Fjøsforvaltning», det vil seie jakt der ein har høgt uttak av hanndyr slik at ein får ei stor overvekt av hodyr, er ikkje i tråd med naturmangfaldlova. Det er fordi ei slik forvaltning svekker økologiske prosessar som brunstseleksjon. I odelstingsproposisjonen til naturmangfaldlova (nr. 52, 2008-2009), står det nemleg:

Begrepet «naturen» omfatter også

Av Jon Anders Stavang

Dagleg leiar Norsk Hjortesenter

Reinen er eit flokkdyr og ved jakt får ein oftast moglegheit til å velje mellom fleire dyr. Då bør ein alltid velje eit av dei minste dyra.
Foto: Johan Trygve Solheim

naturens økologiske prosesser. Disse er uttrykkelig nevnt for å gi uttrykk for at dynamikken i naturen må sikres. Målet for loven er ikke å stanse naturlig utvikling, men nettopp å sikre at en slik utvikling kan finne sted.

«Fjøsforvaltning» er enno vanleg for hjortedyr i Noreg. Men høgt jakttrykk på hanndyr medfører at snittalderen på hanndyra vert låg, og ein får vesentleg redusert brunstseleksjon og redusert genetisk mangfald. I tillegg finn ein ofte at skeive kjønnsforhold med få eldre hanndyr medfører forsinka kalvingstidspunkt (sjå t.d. Holand m.fl. 2003).

Ny hjorteviltstrategi

I desember 2024 overrekte Miljødirektoratet utkast til ny nasjonal Hjorteviltstrategi til Landbruksdirektoratet, som i løpet av 2025 skal sende den på ei brei høyring. Forslaget er utarbeidd av ei breitt samansett gruppe med representantar frå faglag, forvaltning og forsking.

I forslaget til strategi er hjorteviltartane sett i fokus, og forvaltninga av hjorteviltet skal skje til det beste for artane. Det inneber mellom anna å skape robuste bestandar med naturleg kjønns- og alderssamansetning med dyr i god kondisjon. Det krev at forvaltninga, og ikkje minst jegerane, føl opp dei føreslegne tiltaka.

Jaktseleksjon - jegeren i ei nøkkelrolle

Norske jegerar er ei mangfaldig gruppe med stor variasjon i kunnskap og ferdigheiter. Frå heilt ferske jegerar med berre ei jakthelg i året, til dei som jaktar meir eller mindre kontinuerleg. Av dei sistnemnde er mange flinke til å finne og skyte villrein, men dei kan likevel ha lite kunnskap om økologi og kva typar rein ein bør felle for å ta vare på reinen i det lange løp.

Profesjonelle jegerar (rovdyr) tek i hovudsak ut svake dyr som kalv og ungdyr, og skadde eller gamle dyr i dårleg kondisjon. Dette er god økologi i praksis, og jegerstanden og forvaltninga må gjere det same. Jakt etter økologiske prinsipp medfører difor at ein så langt det er mogleg sparar dei beste dyra frå jakt, og skyt svakare dyr (figur 1).

I praktisk jakt skal ein medveten jeger ikkje skyte dei største dyra ein finn (og som ein har kort på). Tvert i mot. Som villreinjeger skal du etterstrebe å ta ut

dei minste dyra innanfor kvar kategori. Dette er gjerne det stikk motsette av kva jaktinfluensarar og norske jakttradisjonar har fokus på. Norsk jaktetikk

Figur 2. Det er nesten ikkje mogleg å kome seg inn på topp 50 lista med reinsgevir frå rein felt i dag. Er dette resultatet av langvarig jakt på dei største dyra?

Figur 1. I eit økosystem med rovvilt vil klima, predatorar og sjukdommar i større grad ta livet av kalv og ungdyr samt eldre, svekka dyr. Dette sikrar ei robust vinterstamme med høg snittalder, god helse og god produksjon. Raude sirklar indikerer dei aldersklassane jakta bør fokusere på, grøn sirkel indikerer dyra ein i liten grad bør jakte på.

har så langt vore prega av opportunisme (skyt det første og beste som dukkar opp), kjøtjakt – størst er best, og i seinare tiår, troféjakt.

Betyr det noko at jegerane over lang tid har hatt fokus på å skyte dei største dyra? Dette er vanskeleg å måle, då genetikken endrar seg relativt sakte (reinen får berre eitt avkom i året), og mange faktorar spelar inn på til dømes kroppsvekt og gevirutvikling.

Det er likevel påfallande i dei studia som er gjort at det er stor skilnad mellom villreinbukkar i høve kor stor suksess dei har under paringa (sjå t.d. Røed mfl. 2005). Det er då også tvillaust at brunsten er viktig for seleksjon då det gjennomgåande er dei sterkaste dyra i best kondisjon som får flest avkom under naturlege høve.

Eit indirekte mål på effekten av mange tiår med jakt på store dyr er kanskje den nasjonale lista over «gullgevir» (figur 2). Etter denne lista ser det ut som at «gullalderen» er forbi og at dei store bukkane vart skotne i førre

årtusen. Jegerane som går i villreinfjellet i dag må nøye seg med å jakte på avkommet til småbukkane som dei eldre jegerane ikkje ville skyte.

Areal, areal, areal

Framveksten av det moderne Noreg har sett reinen i bås. Han er livredd menneske og skyr infrastruktur som hyttebyar, vindkraftanlegg, kraftlinjer, vegar og turstiar. Mange stadar finst det gode beiter som reinen ikkje får nytte av di han er skremt vekk.

Sjølv med eit godt genetisk utgangspunkt vil ikkje ei stressa reinssimle med kalv som stadig vert uroa få den tilveksten ho og kalven treng for å kome i god kondisjon. I dette ligg det eit realistisk potensial for at dyrevelferdslova også kan brukast som omsyn i arealplanlegginga.

Det er likevel ei kjennsgjerning at omsynet til villreinen deler skjebnen med naturvernet i Noreg. Når næringsinteressene bankar på døra, er det klingande mynt som tel mest, og kanskje særleg når lokale mynde får

bestemme. Ein sterkare allianse mellom naturvernorganisasjonar og jeger- og grunneigarorganisasjonar kan verte viktig for å stå imot nedbyggingsinteressene.

Villreinmeldinga som kom i 2024 har ambisjon om at dei mange villreinområda i Noreg med «Dårleg» status skal oppnå «God» status innan 2100. Dette er sjølvsagt eit lågt ambisjonsnivå, Men kanskje er det eit forsøk på å vere realistisk? Norsk tradisjon for miljøpolitikken har vore å sette seg høge mål og heller utsette måla etter kvart som miljøet må vike for økonomiske interesser.

Referansar

Holand Ø, Røed K, Mysterud A, Kumpula J, Nieminen M, Smith M. 2003. The effect of sex ration and male age structure on reindeer calving. Wildlife management vol 67, 1: 25-33.

Røed K, Holand Ø, Gjøstein H, Hansen H. 2005. Variation in male reproductive success in an wild population of reindeer. Wildlife management, vol 69, 3: 1163-1170.

Store, vaksne bukkar i god kondisjon spelar ei nøkkelrolle for villreinen si helse og genetiske kvalitet. For å sikre at brunstseleksjon som økologisk prosess skal få gå sin gang bør slike dyr sparast under jakta. Foto: Johan Trygve Solheim

Rášša-prosjektet –
snart til vegs ende med
fokus på vill og tam rein

Rášša-prosjektet, forskingsprosjektet om vill og tam rein i regi av fire institusjonar, (sjå Villreinen 2022 og 2023) blir avslutta i løpet av 2025. Vitskaplege artiklar skal publiserast, og ei avrunding av det heile skal skje i samband med Arendalsuka 2025. I denne artikkelen skal nokre representantar for grunneigarar/retthavarar frå rundt Hardangervidda og reineigarar frå Kautokeino-området på Finnmarksvidda, få koma til orde. Kva for erfaringar har dei gjort seg som deltakarar i dette prosjektet? Desse fire er Åsmund Løvås frå Møsstrond, Vinje, Mai Reidun Nørstebø frå Uvdal, Inga Anne Karen Sara frå Máze (Masi) og Johan Mathis Turi frå Ávži (bygd i Kautokeino). Prosjektet er lagt opp som eit samarbeid mellom grunneigarar og reineigarar for å få fram deira kunnskap og perspektiv i møta og i det som skal publiserast.

Det er stor semje mellom desse fire reineigarane og grunneigarane i Rášša-prosjektet at dette har opna for ein dialog mellom vill og tam rein. Prosjektet har opna ein ny korridor mellom samar som driv med reindrift på Finnmarksvidda og dei som er knytt til villrein på Hardangervidda. Dei fysiske møta mellom prosjektgruppa, grunneigarar og reineigarar har vore essensielle for at ein slik dialog har kome i stand. Grunneigarane har vore med til Kautokeino og reineigarane har vore med til Hardangervidda. Slik har ein lært kvarandre å kjenne, ikkje berre

personleg, men ein har òg fått innblikk i kultur og landskap og lokale forhold. Prosjektet har fått grunneigarane ut på Finnmarksvidda med snøskuter til reinbeiteområda, og reineigarane har vore med inn til fjellgarden Argehovd på Møsstrond. Reineigarane har blitt litt kjent med Hardangervidda og dagens problematikk knytt opp mot villreinstamma og dei vanskane ein har å stri med der, inkludert CWD. Tilsvarande har turane ut i terrenget i Kautokeino ført folk nærare kvardagen til ein reineigar, med dei utfordringane reindrifta i nord har.

Å bli kjent med «dei andre»

Det overordna perspektivet for Rášša-prosjektet har vore å rette fokus mot likskapar og ulikskapar i forvaltninga av vill og tam rein. Prosjektet skulle òg undersøkje kva for verdiar og kunnskapssystem som er knytt til reinen og reinens arealbruk.

Korleis arta dei fyrste møta seg? Alle hadde tankar om kva dette skulle koma til å handle om, men mykje var òg vanskeleg å sjå for seg på førehand. Reineigar Inga Anne Karen Sara seier ho har lært utruleg mykje om villreinen.

T.v.: Åsmund Løvås – grunneigar på garden Argehovd lengst inne på Møsstrond.
Foto: Kjell Bitustøyl

T.h.: Johan Mathis Turi – reineigar frå bygda Ávži i Kautokeino kommune. Foto: Kjell Bitustøyl

Prosjektet har sett i gang veldig mange tankar. Ho opplever mykje likt i forhold til forvaltning, f.eks. at det er vanskeleg å nå fram og bli høyrt og bli tatt omsyn til frå dei høgare opp i forvaltningssystemet. Ho opplevde i møtet med fjellfolka frå sør at dei var annleis enn ho trudde jaktfolk var, i det heile ein veldig likskap mellom reineigarar og fjellfolk, kanskje på grunn av nærleiken til fjell og vidde – og rein? spør ho.

Johan Mathis Turi, som ein av dei mest erfarne av reineigarane i Rášša-prosjektet, opplevde det på same måten, berre positivt. Veldig oppegåande reflekterte folk, alle dei der villreinfolka frå Hardangervidda, seier han.

Anders Oskal, direktør for ICR i Kautokeino, stadfester at reineigarane opplevde at deira tradisjonskunnskap blei skikkeleg verdsett av grunneigarane.

– Framleis opplever ein at reindrifta sin kunnskap ikkje blir respektert, men ikkje med den her gruppa, tvert i mot, diskusjonane blei veldig gode, seier han.

Grunneigar Mai Reidun Nørstebø seier ho følte at dei nesten er same folkeslag. Like på mange område, dei som er glad i reinen og fjellet, dei har veldig mykje same interessene, og har blitt ein sams gjeng på ein måte. Folk har følt seg veldig velkomne når ein har kome der nord, og det har vore lærerikt å høyre på dei som driv med reindrift, seier ho. Mai Reidun legg elles vekt på at ein går til eit slikt prosjekt med eit ope sinn, ikkje slik at villrein er mykje betre enn tamrein liksom.

Grunneigar Åsmund Løvås brukar òg ordet lærerikt, han blei positivt overraska med tanke på at villrein og tamrein «passar saman». For omsorg og forståing for reinsdyra, det var gjengs i heile gruppa. I dei uformelle møta om kveldane kunne det koma fram i båe gruppene at ikkje alle hadde tru på prosjektet, men i fylgje Åsmund Løvås enda dei opp med å bli veldig positive, det var ei gruppe som fekk respekt for kvarande. Han er av den klare oppfatning at dei kan få til noko saman, som kunne vore bra både for villrein og tamrein, ikkje minst med tanke på utfordringane med forvaltninga som dei har felles.

Forvaltninga

Og apropos forvaltningsapparatet, Inga Anne Karen Sara seier det slik:

– Vi bør for framtida styrke dei samankoplingane og skape eit samarbeid for å oppnå det vi alle saman ønskjer: reinsdyras ve og vel. No er vi i to leirar, men eg trur at vi begge klarar å bli meir styrkt av å jobbe saman.

Ho er den av dei to reineigarane som snakkar mest om sjølve forvaltningssystemet og den mangelen på tillit båe vegar som finst. Ho seier der òg er ein frustrasjon i samiske miljø over ein del forskarar og forsking.

Mai Reidun Nørstebø seier det slik:

– Dei som driv med reindrift, dei slit mykje med det same som vi som er interessert i villrein. Dei sender inn søknader og får ikkje svar.

Åsmund Løvås opplever at han som grunneigar ofte må stå med lua i handa og få ting tredd ned over hovudet.

– Det er liten tillit her òg, mykje av

desse forskingsprosjekta, det verkar som om dei skaper sine eigne arbeidsplassar. Er einskilde av desse prosjekta eigentleg liv laga? Eg opplever at dei ikkje er lydhøyre for andre sine meiningar.

Temaet klimaendringar gjeld særleg for reindriftsutøvarane, Inga Anne Karen Sara:

– Det er bygt opp samfunnsstrukturar, retningslinjer og reglar for veldig mykje. Då kan det vera at forvaltninga for reindrifta faktisk er med på å gjera det vanskelegare å tilpasse seg klimaendringane. Når det gjeld årstidsbeite, kan òg forvaltninga verke svært rigid med eit regelverk som ikkje er tilpassa endringar i vêr- og beitesituasjonen.

Ein tydleg konklusjon er altså at ein kan stå sterkare saman, tam og vill. Og samane kan vise til at når grunneigarar frå Hardangervidda tek tradisjonskunnskapen deira på alvor, då bør kanskje andre òg kunne gjera det?

Hardangervidda

Når det er snakk om den dårlege tilstanden til villreinen på Hardangervidda, seier Åsmund Løvås:

– Det du ser eit i dyrehald elles, der tek du ikkje ut dei finaste dyra og avlar vidare på skrapet. Men på Hardangervidda skyt ein dei finaste dyra. Det er klart, det er dyrt å jakte, så dei tar ut dei finaste, dei største bukkane. Det skulle vore gjort noko med ei gradering på kortet eigentleg. Ein kunne gjeve ei belønning til dei som tok ut skrapdyr for eksempel.

T.v.: Inga Anne Karen Sara – reineigar frå Màze.
Foto: Kjell Bitustøyl

T.h.: Mai Reidun Nørstebø – grunneigar frå Uvdal.
Foto: Kjell Bitustøyl

Mai Reidun Nørstebø tek opp eit viktig tema om reinen og dyrevelferd:

– Med tanke på all erfaringa samane har i forhold til forvaltning av reinsdyret, er det rart at villreinmiljøet ikkje brukar kunnskapen til dei som driv med tamrein, seier ho.

Johan Mathis Turi var med til Argehovd og har, som fleire av reineigarane, fått eit ekte engasjement for villreinen på Hardangervidda etter å ha høyrt om ei reinstamme som langt på veg er i krise. Tilgang til godt beite er viktig, men han har ein annan teori òg:

– Viss du ikkje slaktar simler i det heile tatt, då blir det dårleg kvalitet til slutt, for gamle simler har dårlege kalvar, dårleg kvalitet.

Han er viljug å hjelpe, om det er mogleg.

– I Norge finst veldig mykje kompetanse på rein blant reineigarar, så kvifor ikkje engasjere ei lita gruppe av kompetente reinfolk som fer inn og ser på reinen på Hardangervidda. Då kunne du òg med samisk kompetanse fått tal utan å telje kvart dyr. Vi ser med ein gong kva slags samansetning, dyrekategorier, du har, kva slags dyr som burde vore tatt ut. Men dette måtte

skje på vinteren då det er mogleg å koma ut i terrenget.

Kvifor det nesten ikkje har vore kontakt mellom reindriftsfolk og villreinfolk i forskinga f. eks., trur han kanskje har noko med konfliktar å gjera. Men han både trur og håpar at Rášša-prosjektet kan utgjera ein forskjell.

– Å satse på forskarar det kan ein gjera, men somme grev seg ned på nokon område, ser ikkje heilskapen. Viss du skal sjå på heilskapen i forvaltninga, hadde eg satsa på dei med best kunnskap om saken.

Johan Mathis Turi trur òg at dei gamle villreinjegerane var meir saman med reinen enn dagens jegerar, det at det blei jakta til andre årstider, at ein rett og slett fylgde betre med. Åsmund Løvås er frå ei grend der det å ta seg eit matdyr har vore ein uskriven lov. Då lærte ein meir om reinsdyras trekkvegar og åtferd i andre delar av året òg. Dagens jegerar, der mange ikkje har vakse opp med reinsjakt, dei har hatt eit jegerkurs, men manglar kunnskapen som skal til for å plukke ut spesielle dyr. Åsmund Løvås er open for å tenkje nytt, kurse jegerar og ha brosjyrar over kva dyr ein helst skal ta ut. Mai Reidun

Nørstebø meiner at mange jegerar er einige i at det burde vore tatt ut og selektert dyr meir, men jaktordninga er slik at folk – naturleg nok – vil ha mest mogleg kjøt for pengane.

Eit liv etter Rášša?

I sjølve søknaden om Rášša-prosjektet er eit uttalt mål å prøve å få etablert ein arena der representantar for tam og vill rein kan møtast. Desse fire som her er intervjua støttar opp om ein slik tanke. Mai Reidun Nørstebø fortel at i siste møtet i Kautokeino, då var det nesten slik at det var litt leitt at det var over. Johan Mathis Turi seier det slik:

– Eg har tru på at vi opprettar ei eller anna plattform med regulær kontakt oss i mellom, alle som har vore med på det her Rášša-prosjektet. Kommunikasjonen som vi har fått til, han må vi prøve å behalde, slik at vi i alle fall snakkar med kvarandre. Så kan ein med tida gå vidare, for Rášša var ein veldig artig idé.

Heile Rášša-gjengen, dvs. åtte frå prosjektgruppa, seks reineigarar og sju grunneigarar/rettshavarar samla utanfor Rauland Høgfjellshotell i august 2023. Anders Oskal frå ICR var ikkje med då biletet blei tatt. Foto: Rášša-prosjektet.

Norman Heitkøtter blir gjerne kalla Rondane nasjonalpark sin far. Han tok initiativ til nasjonalparken, og arbeidde der som fjelloppsyn frå 1953 til 1993. I boka Levende fjell skildrar Norman lange dagar i fjellet som oppsyn. Eg trur naturskildringane hans kan fortelja noko om kven han var og kva han stod for. Kanskje vi har noko å lære av natur–synet hans?

Dei tre Heitkøtter-brørne Norman, Olaf og Fredrik var alle oppsynsmenn, naturfotografar og forfattarar. Heitkøtter-
brørne bekymra seg for nedbygginga av natur. Dei engasjerte seg, skreiv brev og lesarinnlegg. «Gjennom sjøllært kunnskap og erfaring fekk dei ei fagleg tyngd som vart høgt verdsett og respektert», skriv Terje Kleiven i boka Dei gav oss ein arv (Samlaget 2009).

Naturen er ikkje eit glansbilde

Norman var ikkje akkurat kvisam. Han går timevis utan pause for å sjå etter dyrespor og dyr, for å lære noko og for å finne ut korleis dyra har det.

Han kan vera ute i fleire dagar i strekk. Om vinteren òg. Han kjem ut for uvêr

som ville ha vore livsfarleg for dei fleste av oss. Han rasjonerer maten, held det gåande, finn seg eit krypinn. Han har mange overnattingar i gamle steinbuer, og ofte søv han berre mellom nokre steinar i ein pose av reinskinn. Han er rågod til å fyre bål.

Norman skildrar fjellet nøyaktig, med eit rikt ordforråd. Han kjem med språklege perler som: «Men i seinhaustdager synes rogna som blodraude drypp under berggufsene».

Høyr på denne skildringa av vatn:

Utover dagen tar breen til å svette i varmen. Isvatnet drypper fra innhole kvelv, og renner sammen til en rislebekk mellom flate heller. Bekken vokser mot høgstdag

og minker ned igjen når natta siger innover vestfjellet. Uavvendelig, slik sommar veksler med vinter. Slik reinblommen skifter fra sin kvite vårdrakt i rødmende skrud mot haustleite. Sildrer står tett etter bekkekanten.

Naturskildringane er nøysame, dei har noko sobert og nøkternt over seg. På same måte som Norman ynskjer at naturen skal få vera mest mogleg i fred for oss menneske, vil han at naturskildringane skal få stå utan innblanding av hans eigne følelsar: «For naturen, enten det nå er i vårfjellet eller til andre tider og steder, den er nå engang ikke noe glansbilde.» Norman vil ikkje romantisere.

Tekst: Guri Sørumgård Botheim

Forfattar av romanen Høgfjellsmeldinga, nestleiar i La villreinen leva, styremedlem i Bevar villreinen i Rondane

Foto: Frå Heitkøtter sitt arkiv

Om naturskildringane til Norman Heitkøtter

Kveldane som er tyngre enn andre

Nokre gonger er naturen brutal, utan omsorg.

Reinskalven som det er bilde av på framsida av boka, har mista mor si og kjem ikkje til å overleva. Norman ser seg nøydd til å avlive kalven. Altfor mange gonger får Norman auga på skadeskote dyr. Da følgjer han etter, og gjer alt han kan for få avliva dyret, for å skåne det for liding.

Når Norman går til ro om kvelden, etter ei slik hending, prøver han å tenkje at han er glad for å kunne gjera plikta si, at det er bra at han kunne hjelpe. Han vil helst ikkje bli emosjonell. Men som gjennom ei glipe lek det likevel fram nokre følelsar. Desse kveldane klarer han ikkje å halde naturskildringane sine heilt frie for følelsar:

Uværet tetner til vestpå. Snøelingene henger som kvite slør langs høkanten. Langt borte skimter jeg nå og da steinurene opp mot Digerrondens steile pyramide .. De svartner av væte gjennom drevet. Fjellet gråter visst likevel i kveld …

Redsel – tryggleik

Ein ting eg bit meg merke i er at Norman ikkje ein einaste gong skriv at han er redd. Kvifor er han ikkje redd?

Fordi han er audmjuk i fjellet, er han trygg.

Ikkje ein einaste gong i boka har Norman behov for å skryte av at han er tøff eller at han meistrar naturen. Dette står i skarp kontrast til delar av dagens tur-litteratur og influenser-kultur, der det ofte handlar om å meistre naturen eller å springe opp på eit fjell og filme seg sjølv.

I det moderne friluftslivet er naturen vorte ei kulisse for sjølvrealisering.

Hjå Norman er det inga posering. Han er ikkje hovudpersonen. Han tek ikkje selfies på toppen av fjell. Linsa er vendt bort frå han sjølv. Han sansar. Han legg seg ned i terrenget for ikkje å forstyrre.

Jo, forresten. Det finst ein situasjon der Heitkøtter-brørne tek bilde av seg sjølv.

Det er framfor bålet, med ein svartkjel mellom seg.

Kaffepausa ved bålet. Det finst ikkje noko betre.

Utfordringar for villreinen

Utfordringane som Norman Heitkøtter peiker ut for fjellet, dyrelivet og villreinen, er dessverre like gjeldande i dag. Og konfliktlinene er påfallande like.

«Forfallet i naturen har lenge vært godt synlig og skremmende», skriv Norman Heitkøtter i 2003 i forordet til boka. «Planter og dyr får stadig mindre områder å leve på. Dette må det rettes på, og det må prioriteres høgt under mottoet Levende fjell.»

Det er ikkje fjelltoppane han bekymrar seg aller mest for, men terrenget omkring: «Den verdifulle fjellskogen, randsonen mot snaufjellet, som raseres av palassbygg og alpinanlegg. Bilveger

gjennom sårbart høgfjell. Preparerte ski- og skuterløyper vinterstid. Stadige utvidelser av turisthytter».

Bit-for-bit-nedbygginga har heldigvis fått meir oppmerksomheit dei siste to åra. Norman var tidleg ute med å kritisere arealendringar og å peike på konsekvensane for heile økosystemet: «Ei hytte her, en vegstubb der. Sakte kryper det innover viltterrenget, omklamrer en spellplass eller et dyretrekk, skaper uro i viltskogen. Miljøet forandres».

Stortingsmelding og tiltaksplanar

Noreg er det siste landet i Europa med vill fjellrein. Villreinen er ein av få ansvarsartar som landet vårt har forplikta seg internasjonalt til å ta vare på. Men nå lyser faresignala. I 2016

hamna villreinen på den globale raudlista og i 2021 på den norske raudlista.

Våren 2024 kom difor stortingsmeldinga: «Ein forbetra tilstand for villrein». Målet til regjeringa er å:

• å stoppe den negative utviklinga i villreinområda innan 2030
• å oppnå minimum middels kvalitet for alle villreinområde innan 2050
• å oppnå god kvalitet for alle nasjonale villreinområde innan 2100

Medan stortingsmeldinga gjev overordna føringar, skal tiltaksplanar gjeva konkrete tiltak. I mars 2025 la Klima- og miljødepartementet ut tiltaksplanar for villreinområda Knutshø, Snøhetta og Rondane på høyring.

Fordi departementet vel å fjerne dei sterkaste tiltaka forslått i faggrunnlaga og i stor grad legg opp til frivillige tiltak, endar dei faktisk ut med å kritisere sin eigen plan. Dei innrømmer at ein ikkje vil nå måla som er definert i stortingsmeldinga:

«Oppsummert vurderer departementet at tiltaksplanene som foreslås vil ha følgende forventede måloppnåelse for målet om å oppnå middels kvalitet innen 2050:

• Knutshø – liten til middels mulighet
• Snøhetta – middels til stor mulighet
• Rondane – liten mulighet»

(Frå høyringsnotatet.)

Kvifor lagar ikkje departementet ein plan som er kraftfull nok til at det er realistisk å nå måla som Stortinget har vedteke?

Andre interesser er prioritert framfor villreinen, sjølv i planen som skulle redde han.

Kva vil vi at skal skje i framtida?

Kva har tipptipptippoldebarna våre mest lyst til å arve frå oss? Er det motorvegar, pengar i oljefondet, kraftanlegg og parkeringsplassar midt inne i fjellheimen dei har lyst på?

Kva vil ha aller størst verdi for dei?

På 1970-talet kjempa Heitkøtter-brørne mot ei gigantisk kraftutbygging i Jotunheimen. 50 elver og 15 vatn var

planlagt regulert. Eg trur dei fleste av oss er glade for at prosjektet ikkje vart realisert.

I Levende fjell skriv Norman Heitkøtter om kor viktig vatnet er:

Og naturvernspøkelset i dag er de store vassdragsreguleringer. Dette spøkelset er da også realistisk nok. Vannfall blir fjernet frå jordens overflate. Bassenger – hele dalsenkninger – blir nye, store ferskvannssjøer. Dessverre med en reguleringsrytme som ødelegger den naturlige biotop i disse sjøene.

Spøkelset er framleis realistisk. I februar 2025 kom ei urovekkande svekking av vassdragsvernet, da Stortinget opna for at det kan gjennomførast kraftutbyggingar i verna vassdrag.

Vi får mykje å kjempe for i åra som kjem.

Kan vi la oss inspirere av Norman Heitkøtter og ta til motmæle mot nedbygginga av natur? Kan vi la oss inspirere av mottoet levande fjell?

Vandring og veiding på vidda

Det var en av disse sjokkvarme periodene som kan ri landet medio august. En hypotese om at et mulig utbrudd av skrantesyke på villreinen på Hardangervidda kan stoppes ved hjelp av tidlig jaktstart og volumøse kvoter er grunnen til at jeg nå befinner meg på en godt trafikkert sti inn i viddas indre. Sekken er tynget av karbon, titan, kevlar, polyester og frysetørret proviant for fire dager. Villmarksopplevelsen skal ikke ødelegges av urimelig tung last eller andre ubehageligheter. Grunnet min pietistiske bakgrunn og spartanske natur har jeg pakket små porsjoner, en sulten jeger jakter nemlig med en egen drivkraft og ja, hunger. I etterkrigstiden har også brennevinet vært en like naturlig del av oppakningen som Krag rifle, ruteskjorte og pakkrammesekk. Min opphøyde naturopplevelse skal derimot ikke sløres av alkoholrusens befriende effekt.

Langs stien hører jeg sjelden den lokale Røldalsdialekten. Utenlandske turister er i overtall og ved de nydelig restaurerte steinhyttene i Vivassdalen brekes det på Hollandsk. De få lokale jeg treffer, bærer enten på en gjeterstav, har en fiskestang stukket ned i sekken eller er del av dugnadsgruppa til turlaget; - Har du sett noko molte?

Jeg er del av en tradisjon som nå har gått over 300 generasjoner. Jakten på rein går like langt tilbake som tilstedeværelsen av mennesket i disse områdene og i likhet med urfolket da så er det reinen som trekker meg til Hardangerviddas mest fruktbare område i dag. Jeg drar veksler på urmannens, for det var alltid en mann, puritanske oppsett og spartanske krav der han søkte ly under en heller, fyrte med flint og drepte rein med hjemmespikket pil og bue. Eller var det alltid en mann? To amerikanske antropologer har nylig

rystet min oppfatning av at det var mannen som jaktet i jeger- og sankersamfunnet. «Man the hunter, women the gatherer» teorien har vært dominerende i studiene av menneskelig evolusjon det siste halve århundret og er nok skyld i min oppfattelse av at jakt bør være en aktivitet forbeholdt menn. I den fasen av historien der storviltjakt stort sett har gått ut på å sitte og halvslumre på en stubbe eller innsnurpet i en vindsekk, kun avløst av døsende fyllekuler i lune koier, så har nok den maskuline fysikk vært suveren. De amerikanske antropologene støtter seg på evidens fra fysiologien og arkeologien og er basert på en jaktform der jegeren anvender en utmattelsestaktikk ved å forfølge byttet over dager. Denne jaktformen er tidligere omtalt som en effektiv jaktform på den afrikanske savanne der antiloper ble sprengt ved at lettføtte menn i rolig jogg løp etter dyret over lang distanse og tid. Riktignok var det ikke uvanlig at flere jegere samarbeidet og avløste hverandre, men teorien blir brukt både for å forklare afrikanernes suverenitet i friidrett og barbeintløpingens fortreffelighet. Jeg lar meg fascinere av afrikanerne, men har ingen intensjon om å løpe hverken barbeint eller på bane. Jeg har likevel registrert at kvinnene har overtatt elitesjiktet i den tidligere så enerverende mannsdominerte tindesporten. Kristin Harila har manifestert sin posisjon i høydeklatringen, Mari Salvesen som storveggstøter i verdensklasse og alle kjenner jo Cecilie Skog sine prestasjoner. Det er lenge siden jeg forsto at kvinnene er suverent overlegne oss menn fysiologisk i fjellet. Likevel har min kulturimperialistiske lille urmannshjerne hatt en forestilling om at jakten, den er for menn. Antropologene trekker logiske slutninger. Hormonene østrogen og adiponektin som kvinner har mer av enn menn gir

en metabolisme som fremmer utholdenhet når det er snakk om prestasjon over flere dager, ved at stoffskiftet styrer mot en forbrenning av fett og ikke karbohydrater. Så mens mennene har høyere andel muskler og et bedre oksygenopptak enn kvinner, vil kvinnene opprettholde prestasjonsnivået bedre over tid ved senere trøtthetsutvikling og forbrenning av fett.

De arkeologiske funnene som støtter «women the hunter» teorien finner en i slitasje og skader på skjelett som kan tyde på at kvinner og menn tok del i samme jaktrelaterte aktiviteter. I utgravinger viser funn av gravgods at det ikke ble gjort hierarkiske forskjeller basert på kjønn. I forhistoriske samfunn måtte alle bidra, argumenterer forskerne. Der kunne en ikke ta forfengelige hensyn til interesser eller hva en egnet seg til. Veldig få yrkesvalg i tidlig steinalder ble tatt på bakgrunn av følelser og sosiale tilbøyeligheter. Alle måtte være generalister og det var ikke nok folk til at en kunne spesialisere seg. Norske arkeologer støtter teorien et stykke på vei, men viser også til at det i den norske steinaldertradisjonen som startet for 11.000 år siden ble benyttet jaktmetoder og teknikker med hjelpemidler på et mer avansert nivå enn forfølgelse, utmattelse og direkte konfrontasjon. De norske urmenneskene var mer sofistikerte med ledegjerder, fangstgroper og strategisk plasserte bogesteller. Mange av disse står den dag i dag og gir en sikker indikasjon på at en er på rett plass.

Mest sannsynlig var det derfor familiegrupper og ikke kompisgjenger som reiste til fjells på jakt i den norske fjellheimen i steinalderen for å utnytte et bredt spekter av ressurser, ikke bare reinsdyrene.

Av Lars Flatø Nessa

villreinjeger

Historiefagets metoder tolker fortiden fra ulike synsvinkler og vil alltid være farget av historikerens samtid, i vårt tilfelle rådende kjønnsrollemønster fra midten av nittenhundretallet.

Tid

Armbåndsuret blir et uromoment når jeg nå skal følge døgnets og reinens puls og rytme. Det blir derfor stuet vekk i hanskerommet på bilen. Klokken skal ikke styre tiden min i fjellet. Jeg har også forsøkt å visualisere en nærmest uendelig horisont for min jaktodyssè. Det er en uke til jeg skal på jobb, men min kone ba meg innstendig om å komme hjem etter fem dager. Noe motvillig gikk jeg med på det vel vitende at jeg kom til å være utbrent lenge før den tid. Tid er den viktigste kapitalen i mitt friluftsliv og den faktoren som det alltid blir mangel på. Naturen ligger der og venter, hver dag i året, men å prioritere tilstrekkelig tid i naturen har vist seg å være en nærmest uoverkommelig utfordring.

Videre opp av Vivassdalen når jeg Holmavatnet som er et av få vann jeg kjenner som har utløp i begge ender. Det ligger bokstavelig talt på vannskillet mellom øst og vest og er i tillegg starten på det markante og definerende Kvennavassdraget.

Flere anerkjente eventyrere og pionèrer brukte Hardangervidda til trening og oppkjøring i forkant av ekspedisjoner på 1800- og tidlig 1900-tallet. Nansen brukte høyfjellsplatået som skikryssingsarena og klippet sådan snoren for åpning av vidda som skiatletenes lekegrind. Roald Amundsen satte nærmest livet til på sin episke ferd langs Kvenna i forkant av sin utforskerkarriere. Også moderne eventyrere med definisjonsmakt, som Stein P. Aasheim hadde vidda som mål for sin første ekspedisjon. For min del går det i omvendt rekkefølge da jeg har lagt bak meg reiser i både Arktis og Himalaya lenge før jeg nå skal bryne meg på Hardangerviddas versatile natur. Det ligger ikke i min natur å følge opplagte stier og jeg velger derfor den umerkede stivarianten gjennom Vassdalen til Litlos turisthytte. Teltet blir reist i den siste rest av dagslys.

Dag

I motsetning til de såkalte «innenbygdsjegerne» har jeg ingen kunnskap om etablerte trekkveier, vaner og særegenheter for reinen i terrenget. Mitt fortrinn er alpine starter og en relativt god rekkevidde. Jeg banner lavt da jeg observerer to pakkrammesekker i grålysningen med kurs inn i området jeg har sett meg ut. Forbanner mutt innenbygdsjegernes romslige tilgang til jakt og fordelaktige priser i det jeg strener forbi på en parallell sti. Orker ikke konfrontasjon og muligheten for å oppdage at pakkrammesekkene er hyggelige, hjelpsomme og meddelsomme lokale folk. Jeg søker tross alt ensomheten i fjellet.

Målet er et område som har holdt rein over lengre tid i augustvarmen, men det kan befinne seg dyr nærmest overalt nå og kikkerten blir flittig brukt i raske sveip over terrenget. Mang en gang har jeg slurvet, oversett dyr jeg kunne ha oppdaget, for så å ha støkket dyrene og misset en opplagt sjanse. En rødrev kikker raskt opp og svinser hastig videre. Lemen er nok på dens meny på denne tiden. I Sledalen får jeg øye på en større flokk. Dyrene er spredt

over en liten rygg og beiter seg innover dalføret. Her gjelder det å komme i posisjon før resten av Hardangervidda våkner og kommer strenende. Sledalen er vidstrakt åpen og det vil være vanskelig å stille innpå en flokk med et par hundre individer. Strategien blir derfor å finne en god posisjon der flokken sannsynlig vil passere og så bare vente. Flokken kan virke litt virrende med stadige retningsskifter, men tenderer til å trekke langs randsonen mellom fjellpartiet over dalen og myrsletten. Jeg blinker meg ut en kampestein som gir godt skjul og stødig anlegg for skyting. Krokbøyd pilter jeg hodekulls inn bak steinen.

Utrolig nok gjør reinen som forventet. De trekker jamt inn i min skuddrekkevidde. Den første bukken som står fritt, blir liggende i smellen mens resten av hopen forsvinner gnurkende og snøftende til fjells.

Da jeg kommer fram til fallet summer det allerede iltert i store, svarte fluer. De står parat til å delta i slaktefesten og ser muligheter i å formere seg ekspansivt i det mørke delikate kjøttet. I det jeg setter kniven i vomskinnet

hører jeg den første klukkende rallingen. Odins fugler kan oppdage død på flere mils avstand og når vommen minutter senere er ute av bukhulen ser jeg opp hvor himmelen er spettet av kølsvarte akrobater i forventningsfull flokk. Av alt spetakkelet blir også selveste fyrsten av fugler tilkalt, og da jeg setter kurs mot Litlos med kjøttbør seiler et ridderlig ørnepar høyt der oppe.

I august er insektlivet på det mest aktive i høyfjellet og det ville ikke vært forsvarlig å oppbevare det attraktive kjøttet ute i teltet eller nedspadd i ei fonn. En tidligere bestyrer ved fjellstasjonen måtte for en tid tilbake ta en dom for det som kanskje er den mest tradisjonsrike formen for høsting av storvilt i norsk høyfjell – tyvjakt. Han etterlot seg imidlertid en moderne jordkjeller i anlegget, der grovparterte stykker av rein kan henge svalt, luftig og fluefritt. Og når bukken skal få bo under tak er det også naturlig at jegeren søker innlosjering i samme anlegg. Bestyreransvaret er nå overtatt av Nils, en svært omgjengelig dansk sjøulk uten kokke- eller bestyrererfaring. Nils og hans stab gjør livet enkelt

for urmannen. Det serveres treretters måltider, med dåhjort og mors kjøttkaker, men kanskje viktigst av alt, vin fra flaske og iskald pilsner fra Norges eldste brygghus. Felles frokost tilbys fra klokken 08:00. Urmannen som uten blygsel har fulgt naturens rytme det siste døgnet må nå noe beskjemmet spørre alle han møter om hva klokken er, for er det noe som er rigid på slike fjellstasjoner så er det måltidstider.

Lyn

Etter en lengre periode med stabilt høytrykk er den store snakkisen rundt Nils sin hjortegryte det kommende regnet. Det er varslet regn og flere gjester vurderer å utsette avgang et døgn. En urmann på matsøk kan ikke tillate seg å legge ned arbeidet grunnet litt nedbør. Jeg kjenner på en annen respekt for en av varseltrekantene, som meteorologene er blitt så ivrige etter å pynte et hvert varsel med, faren for lyn og torden.

«For hjertet er livet enkelt, det slår så lenge det kan. Så stopper det» (Knausgård, Min kamp 1).

For at hjertet skal kunne slå er det avhengig av et komplekst og delikat

elektrisk system. Fra sinusknuten brer elektriske impulser seg gjennom hjertet, først til høyre og så til venstre atrium. Når en impuls passerer trekker hjertemuskelfibrene seg sammen. Et lynnedslag kan ha en spenning på flere hundre millioner volt. Får denne spenningen vandre fra arm til arm, altså gjennom hjertet vil det i over 60 % av tilfellene føre til en livstruende arytmi, på folkemunne en hjertestans. Det er til liten trøst at til og med en asystoli, en flat linje på scopet, spontant kan gå tilbake til en normal hjerterytme da et lynnedslag også som oftest fører til en umiddelbar lammelse av respirasjonen. Denne varer som regel lengre enn hjerterytmeforstyrrelsen. Et opphør av respirasjon trenger ikke være noe problem om en bare er omgitt av kompetente mennesker som kan gi god munn-til-munn, men så har jo jeg bevisst prøvd å unngå menneskelig kontakt på min urmannsferd over vidden. Som ved andre traumer er det flest menn som blir rammet og langt de fleste fatale hendelser ved lynnedslag kan relateres til friluftsaktivitet. Det er med andre ord ingen god idé, som middeladrende mann, å surre rundt på et høydedrag med en metallpipe

stikkende opp av sekken hvis det skulle dra seg til med tordenvær. Ved Vråsjåen like øst for Mogen fikk en hop rein den 26. august 2016 kjenning med tordenværet. 1220 meter over havet beitet de samlet da uværet dro seg til. Kanskje har dyrene trekt sammen slik de gjør når en mulig trussel varsles? Mulig det har vært vått i bakken og i dyrenes tykke pels? Har flokken stått eksponert til i terrenget? Det vi vet er at et lynnedslag sender 63 000 ampere gjennom bakken og opp i broen mellom for- og bakbeina på dyra. Igjen ligger 323 kadaver.

Kadaver

Et enslig kadaver etterlater seg enorme mengder næring, mye mer enn vegetasjonen i fjellet isolert tåler. Men takket være kadavernedbrytingens mange aktører blir næringsstoffene spredt og går inn i et komplekst, men viktig sirkulært system på vidda. De første som møter opp etter at et dyr faller er en summende sverm av fluer. Fluene er plagsomme for både dyr og mann også før livet tar slutt, men har en viktig rolle både som pollinator i høyfjellet og i nedbrytingen av dødt vev. Fluer og andre insekter som livnærer seg helt eller delvis på kadaver er viktige byttedyr for fugler og amfibier, som igjen er byttedyr for rovfugler. Indirekte er derfor insektene som byttedyr med på å spre gjødsel i form av fugleskitt utover landskapet, langt unna kadaverets beliggenhet.

Der selve kadaveret ligger lider jord og planter av en overdose med næring, noe som umiddelbart fører til en ørkenlignende tilstand. Plantene er tilpasset det skrinne jordsmonnet i tillegg til at surhetsgraden endrer seg og åtseleterne skjødesløst roter rundt i jorda. Etter at alle godsakene er fortært, vil beingrindene ligge igjen i golde kadavernedbrytingsøyer. Etter hvert vil mer næringskrevende pionerplanter få en sjanse i disse enklavene. På sikt brukes næringen opp og den stedegne mindre kravstore floraen vender tilbake.

Åtseleterne som ravn, rev, ørn og jerv er også viktige for den samme mekanismen og sprer antakelig ikke bare næring, men også plantefrø utover med sin enorme rekkevidde. Mulig er det slik, den viktige og smakfulle kreklingen

får mulighet til å spre sine gener. Jerven, det minste dyret øverst på næringsstigen er i dag omtrent fraværende på vidda. Dette, av så mange, forhatte dyret ble etter hard jakt utryddet for over hundre år siden og tok med seg fjellreven i dragsuget. Fjellreven er ekstremt godt tilpasset et liv i høyalpine og arktiske habitater, men var på Hardangervidda avhengig av «smulene fra jervens bord» gjennom vinteren for å kunne overleve. Smågnagernes sykluser med sin eksplosive bestandsdynamikk sikret at fjellreven kunne fø fram store kull omtrent hvert fjerde år. Omflakkende jerv kan sporadisk treffes på, mens fjellreven forsøkes reddet med avlsstasjoner og fôring.

Folk

Til tross for trusselen om en snarlig død på fjellet kan ikke urmannen tillate seg en hviledag. En laminær sønnavind og et jevnt høyt jaktpress har drevet dyrene sydover og jeg planlegger derfor å utforske et område i den østlige delen av terrenget. Det er ikke alltid lett å få øye på en flokk rein. Jeg lar meg stadig overraske over hvordan en samling av flere hundre storvilt kan stikke seg bort i et åpent og relativt oversiktlig høyfjellsterreng. De kan dukke opp fra intet og være som sunket i jorden øyeblikket etter. Det gjelder å bruke kikkerten hyppig siden både jeg og dyrene stadig er i bevegelse. Et område som akkurat er avsøkt kan minutter seinere være fullt av dyr. Det kan være en brytning i lyset som gjør at du oppdager dem, en bevegelse, et dyr som står i silhuett mot himmelen, et vann eller fonna. Siden fargen på dyrene gir forholdsvis god kamuflasje i terrenget er det gjerne bare en vag glans i pelsen som gjør at en kan skille dyr fra terreng.

I Belebotn får jeg øye på en flokk på rastløs vandring langs en avsats i terrenget. De er tydelig urolige, men jeg beslutter å prøve å stille innpå dyrene. Det er ikke bare jeg som har ambisjoner om det. Lokale jegere i oljehyre og med en sprakende jaktradio i ene hånda og rifle i den andre er spredt utover i terrenget rundt dyrene. Ryktet går fortere enn flokken. Jeg sikter meg inn på en rygg som gir litt overhøyde til platået hvor jeg observerte flokken. Like brått som det varslete lynet, kommer

flokken rennende ned fra fjellsiden foran meg. Med god fart og stødig kurs vil de ned mot et opplagt krysningspunkt østover. Jeg beslutter å gjøre et forsøk på noe jeg noen ytterst få ganger har hatt hell med, nemlig å avskjære en villreinflokk. Jeg er ingen spesielt god skytter, men min treffsikkerhet blir ikke akkurat bedre etter en rask 200 meter i bløt myr. Jeg får et dyr innenfor trådkorset, men gjør en ting rett denne dagen og holder skuddet igjen. Dyrene har nok blitt var mitt desperate utras og bråsnur opp fjellsiden igjen. Der løper de rett inn i en vandrende radiostasjon. Ping pong, ding dong, BANG! Radiostasjonen sender ett smellkyss etter flokken som stadig raser videre. Det sto mellom det og en springskalle. Dyrene ser vi aldri igjen.

Turiststasjonen er blitt urmannens trygge hule nå, i kontrast til privatlivet og alenetiden som skulle gi tid til åndelig selvrefleksjon. Jeg føler meg direkte truffet av Kjartan Fløgstads sitat, «Einsemda er Konge, så lenge ho ikkje blir sett av andre». Det er først i selskap med andre at aleneheten forplanter seg som en ensom melankolsk utilpasshet. Det er ikke det at jeg er helt fortapt i sosiale settinger, men det er en opplevd og faktisk distanse mellom mitt steinalderimage og den gjengse vandrer. Min ødslighet blir likevel møtt med ømhet og de påfallende sære gjestene er påtrengende begjærlige i sin tilnærming. Gradvis blir de aparte streiferne mer og mer likandes og siste kvelden var det rent hyggelig og omgås gjester som viste seg å ha mye til felles med en simpel sanker. Steinaldermannen er adaptiv. Det er andre i min generasjon som har forsøkt å leve ut et lignende image, blant annet under fanen «en vill mann». I et helt kalenderår skulle det kun konsumeres bark, røtter, rev og stinter i et prosjekt der et steinalderkosthold skulle utforskes, dokumenteres og helst publiseres som en moderne diett for en kostholdsrådshungrig befolkning. Ikke heller «en vill mann» holdt ut alene under granbaren og søkte asyl på et Svensk hotellrom. Kanskje har forfatteren Stendahl rett i at; et menneske kan erverve seg alt i ensomhet – bortsett fra karakter. Ifølge antropologene er det ingen, selv ikke eremitter og huleboende munker som lever totalt isolert

uten noen form for interaksjon, samhandling og avhengighet av andre. Likevel er det en sterkt økende andel mennesker både i vår kultur og verden ellers som bor alene. I 2021 passerte tallet aleneboende for første gang 1 million i Norge, noe som tilsvarer 18,8 % av befolkningen. Økningen er størst blant de unge og eldre over 67 år. Hvis en femtedel av Norges befolkning klarer det, hvorfor er det så vanskelig for meg å stå i min selvoppsøkte ensomhet i mer enn et døgn? Det at en bor alene betyr ikke at en er alene. En ser at aleneboende tilbringer mer tid med venner og sosiale grupper enn de som har gått for den konforme kjernefamiliestrukturen. At en er alene betyr selvfølgelig heller ikke at en er ensom, og handler i større grad om hvordan den aleneboende opplever sin relasjon til andre (Svendsen, 2015).

Trusselen om snarlig tordnende død er redusert dagen etter og jeg bestemmer meg for å utnytte mitt fortrinn, de to stakene av noen lanker som kan ta meg til terrengets periferi hvor tettheten av andre jegere er lavere. Sydlig trekk og noe jaktpress kan ha drevet reinen mot Juklavassrusti et høyalpint område mellom 1500-1600 m.o.h.

Gå

Jeg liker å gå. Å gå har egenverdi og er like mye en vandring i eget hode. Særlig det å kunne vandre hvileløst rundt uten annet mål enn å finne rein gjør at tankevirksomheten får gode forhold. Søren Kierkegaard er enig med meg i det:

Tap for all del ikke lysten til å gå.

Jeg går meg til det daglige velbefinnende

hver dag, og fra enhver sykdom.

Jeg går meg til mine beste tanker,

og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung

at jeg ikke kan gå fra den.

Håpet nå er at den egennyttige vandringen også vil bringe meg nærmere dyrene jeg jakter på. Strategien i dag er å komme seg i høyden for å kunne la øynene rekke over store arealer i håp om å oppdage en flokk å stille innpå. Kursen settes mot Storekoll. Jeg kunne nok sett mye fra Storekoll om det ikke var for det tette tåkelokket som hadde lagt seg over de siste hundre høydemetrene av kollen. Men med gunstig trekk vandrer jeg

videre inn i det øde vestlandske landskapet. Jeg holder meg høyt i terrenget, like under tåketaket for å beholde oversikten, men også for å kunne søke skjul i skyene. Etter en tid oppdager jeg en flokk rolig trekkende over en kam. Dyrene går forholdsvis spredt, men har en klar kurs fra meg. Her gjelder det å henge på og om mulig klare å avskjære flokken. Terrenget med små bekkedrag, gryter og knauser utnyttes for å kunne trekke innpå flokken i skjul. Da flokken forsvinner ned på en liten slette ser jeg mitt snitt og småjogger på motsatt side av en rygg for å komme i posisjon hvis dyrene som forventet fortsetter opp hellingen på andre siden av sletten. I god posisjon legger jeg meg ned og rigger et optimalt anlegg på sekken. Avstanden er grei og skytevinkelen ikke altfor stor. Dyrene gjør som forventet og bukter seg i luftig formasjon opp skråningen. Selv om flokken er på vandring fra meg så stiller til stadighet enkeltdyr av alle størrelser seg til med bredsiden til og står stille lenge nok til at jeg kan skyte forsvarlig. Bakgrunnen er perfekt og i hodet mitt er avgjørelsen tatt om å skyte det første dyret som står fint til. Så skjer noe jeg ikke er forberedt på. Reinsflokken får beskyttelse av nettopp det å være en flokk. Det er en kjent forsvarsmekanisme ikke bare ovenfor mennesker. Også rovdyrene vil kunne få problemer med å velge seg ut et enkelt dyr å forfølge når kaoset rår. Selv har jeg merket det på rypejakt da jeg skyter klart dårligere når det letter flere fugl enn når et enslig individ går på vingene. Hodet klarer ikke å sortere ut et dedikert mål. Med fritt dyr på kvoten er det fristende å prøve seg på en bukk, men bukkeandelen på vidda er nå veldig begrenset etter flere år med hard bukkeavskytning. Likevel trekkes jeg ubevisst mot noen fine bukker som rolig lunter opp bakken. Jeg slår fra meg å få inn et skudd på en av de få bukkene og flytter fokuset mer mot utkanten av flokken. Til stadighet blir en simle, ungbukk eller kalv stående helt fritt som en pappskive ventende på skytterens avgjørelse. Det vil seg likevel ikke. Tvilen, usikkerheten og ambivalensen kommer stadig over meg; var ikke det dyret litt skralt? Kan det by seg en sjanse på et større dyr? Når den bukken bare stopper så skyter jeg. Nei der er det jo

en som opplagt er et godt dyr å ta ut. Ville vært greit å ta en som ikke har kalv. Eller en med kalv! Da får jeg jo sikkert kalven også. Nå forsvinner flokken snart over kanten. Presset stiger, men forvirringen hos skytter redder dyrene denne gangen. Flokken blir reddet av flokken.

Det gjelder å ikke skille seg ut. Kjenner igjen det samme som menneske. Det er godt å være en del av massen. Gå i takt, være anonym, rope høyt kun i egen menighet. Selv om jeg som menneske er et rovdyr, som forfølger, overlister, avliver og konsumerer byttedyr så er jeg i det daglige et byttedyr. Redd for å være den reinen som står litt i utkanten, som utforsker nytt terreng, utfordrer etablerte sannheter eller tar det første steget ut av komforten og tryggheten. I naturen er det de som søker flokkens indre som klarer seg lengst, men er det de som også bryr seg mest om flokken sin? Avdøde Per Fugelli snakket nærmest anmassende om flokken; «Ikke vær et ettall, bry deg om flokken din». Hva mener han med det? Ikke stå alene? Unngå å være en individualist, narsissist, egoist? Vern om kollektivet. Ikke vet jeg om reinsflokken bærer på kollektive ideologier eller om hver enkelt bare søker sin personlige trygghet. En ser for andre dyreslag at eksempelvis moskusen danner kringvern rundt familiens minste. Et tydelig tegn på at de sikrer rekruttering i flokken, uten tanke på egen vinning. Som urmann er jeg et ettall, og må ta en avgjørelse. Jeg følger flokken.

Reinen virker ikke skremt og med sekken på ryggen, rifla i hånda og skyggelua bak fram halser jeg etter dyrene. Jeg kommer flere ganger innpå. Avstanden er innafor, anlegget godt, men dyrene har søkt en annen type beskyttelse og klumpet seg sammen som en nærmest homogen masse. Dette er også en form for beskyttelse. Jeg må identifisere et dyr som står helt for seg selv med trygg bakgrunn og uten fare for at rikosjetter gjør skade på andre dyr. De eldre bukkene er nå helt utilnærmelige og identifiseres utelukkende av at krattskogen av gevir er noe høyere i midten av sirkelen. For det er det de nå danner. En sirkel av dyr som også gjerne sirkulerer. Om en fokuserer

på ledersimla som først setter sine fotavtrykk ut av sirkelen kan en ha en mulighet. Det samme kan gjelde for de to-tre dyrene som har en tendens til å henge litt igjen etter flokken, og gjerne stopper opp og ser i retning deres forfølger. For jeg er sikker på at de nå har en anelse om at det er noe som følger med dem. Kanskje har et av de 200-300 øynene sett en bevegelse? Eller det har kommet et blaff av en ukjent lukt i deres retning? De oppfører seg annerledes og selv om det på ingen måte er umulig å komme innpå flokken har jeg ikke lykkes å få en trygg skuddmulighet etter å ha stilt innpå flokken fire-fem ganger.

Som mann har jeg ikke fysikken og de rette hormonene til å kunne drive utmattelsesjakt på rein. Likevel kan jeg takket være at dyrene trekker fra høyt til lavt i landskapet og at det fremdeles i renner og skår ligger sammenhengende hard snø forflytte meg forholdsvis lett og raskt i dyrenes bakspor. Det kan virke som at de større flokkene er litt mindre sky, slipper meg litt nærmere innpå og har en tendens til å roe seg ned igjen selv etter gjentatte stressende konfrontasjoner. Slik klarer jeg å

finne flokken igjen hver gang, og jeg får mulighet til å stadig brenne gode sjanser. Disse tilgivende dyrene lar min standhaftighet til slutt gi utbytte. Etter å ha snirklet meg fram i et småkupert, labyrintisk landskap som i sin beskaffenhet nærmest skriker vestland greier jeg omsider igjen å komme nært på flokken. Denne gangen har de opphold på en lav rygg som jeg kan tilnærme meg ved å vasse, åle, rulle og krype. Som et annet spedbarn stikker jeg til slutt forventningsfullt hodet opp og får se en av de bakerste simlene i perfekt positur med trygg bakgrunn. Dyret nærmest smeller i bakken og det føles godt å kunne la flokken få flykte unna og bli fri min besværende oppførsel.

Bergartene rundt og øst for Litlos er av tungekrøllende kambro-ordoviciske havbunnavsetninger. Dette er kalkrike bergarter som forvitrer lett og gir godt beite, friske fiskevann og temmelig framkommelig terreng. Vestover derimot er landskapet preget av kvartsglimmerskifer, en vegetasjonsløs steinørken med fisketomme vann. Goldt og ulendt, men med en egen mytisk skjønnhet. Fra slutten av siste istid og fram til staten tok ansvar og

bygget veier, var det slepene som var hovedferdselsårene på vidda. Slepene måtte være framkommelige for hest med slep, bestående av to sjeker, med en liten plattform bak til forbinding av last. Derfor var geologi noe som også urmannen kunne ha interesse av. Der det er mulig går slepene langs skifer og fylitter, tidligere havbunn som er porøs og lettgått. Mange ferdselsveier følger gamle forkastninger og svakhetssoner. Langs disse er bergartene smuldret opp og derfor jevnere. Om mr. steinaldermann var klar over at han på sine mokasiner beveget seg over tidligere havbunn er jeg usikker på, men det er like fullt ingen tvil om at steinkompetansen var på mastergradsnivå. Det er tross alt snakk om steinalderen. De kjente godt til bevegelsessonene der kvartsganger var blitt knust og endret til flintlignende bergarter, godt egnet til redskaper. Eller de massive mørke dypbergartene som ikke sprakk ved oppvarming, ypperlige som kokstein. Selv i dag kan en finne pilspisser, fra kvartskrystaller, på vidda.

Fellingsstedet befinner seg bortimot femten kilometer fra Litlos via slepa i Sledalen. Grovpartert simle gir en bør

på rundt førti kilo. Det tilsvarer i overkant av halve kroppsvekten til en kortvokst lavpannet urmann. Ingen overlast, men det er likevel alltid befriende å kunne sette sekken fra seg ved ankomst residensen. Jeg ville faktisk ikke vært dette slitet foruten. Filosofen Peter Wessel Zappfe har teorier om verdien av slit, lidelse, stil og mestring. Grovt forenklet er Zappfe`s påstand at det å oppnå noe ikke nødvendigvis er lik verdien av det oppnådde. Han dyrket sin lidenskap i klatring og tindesport og brukte erfaringer derifra i sine filosofiske essays og betraktninger til glede for turfolk. I klatringen handler «god stil» gjerne om å bevege seg mot det fysisk umulige, å overskride grenser for hva kroppen kan tolerere og om estetisk grasiøse flytt og gode linjevalg. I tillegg har klatrekulturen en streng etikette som verdsetter sporløs ferdsel og respekten for fjellets egenart som er førende for verdien av det oppnådde. Å oppnå et mål innenfor slike rammer er sterkt knyttet til mestring. Den personlige verdien av en topp eller rute gir mer hvis en har måttet bryte personlige barrierer, spille på hele sitt repertoar og gjerne hente både fysisk og mental styrke langt nede i kjelleren. Det er derfor jeg ikke flyr helikopter på reinsjakt. Flyvemaskiner er fantastiske hjelpemidler for å frakte tung last sporløst fra fjellet, men det tar bort store deler av mestringen, oppnåelsen og dermed opplevelsen med reinsjakten, noe mitt opphøyde selv holder seg for god til.

I nordøst troner Hårteigen, en rest av et overskjøvet lag av gammel havbunn fra den kaledonske fjellskjedefoldning. Den har i all tid vært en veiviser for folket på vidda og har dermed også navnet sitt fra norrønt som den «grå veiviseren», Hárr. I dag er den en kjærkommen veiviser. Med kurs mot den åpenbare hatten i horisonten er det lett å finne veien ned i Sledalen hvor Hardingslepa leder meg rett på hyttekomplekset ved Litlos.

Stein

Lenge etter steinaldermannens renessanse, i jernalderen, ble Hardangervidda episenter for utvinning av jern fra myrmalm. De rikeste forekomstene finnes i myrer nær basiske bergarter

som gabbro, dioritt og omdannede basalter. I nyere tid er det likevel annen utvinning vidda her blitt kjent for, takket være lykkejegere øst for vidda og på vestvidda. I løpet av en 20-årsperiode gjennom årtusenskiftet var en drammenser besatt av sølvgruvene på Kongsberg. All ledig tid ble brukt 200 meter under bakken i de fredede gruvene på ulovlig jakt etter sølv. Men griskheten tok en dag overhånd og mannen falt for fristelsen til å prøve å selge en annen juvel til det lokale, men likevel akk så nasjonale Bergverksmusèet. Den kullsvarte, perfekt pyramideformede krystallen med det forførende navnet Anatas har sine største og best kjente forekomster på Hardangervidda og i Valdres, og er i så måte verdenskjent i de smale miljøene som er hekta på mineraler. I pengeverdi er en slik liten drolt verdt det samme som en moderne rettrekker med svingmontasje og vesttysk optikk, og det var det som til slutt ble Bergverkssjefens bane. Han lot seg lokke i det som muséet selv omtalte som en personalsak til å kjøpe en ulovlig sanket krystall til deres samling. Det hele endte i at direktøren ikke bare mistet jobben, men ble straffet for heleri mens sølvjegeren måtte tilbringe et år i fengsel.

Sopp

Det var reinen som lokket folk opp på Hardangervidda da isen trakk seg tilbake. Dyrene var da essensielle for menneskets overlevelse før domestisering og husdyrhold ble vanlig. I dag er reinen den enkeltarten med størst økonomisk og sosioøkonomisk betydning på vidda. Jeg blir minnet på dette da et sjøfly tar av fra et fjellvann knappe to mil rett øst og gjør en stor bue over Skytterfossen vestover mot Sjøen, hvor slike fartøy hører hjemme. Slike sjøfly benyttes i stort omfang til å frakte leietakere, jegere og gjester inn til dette sentrale området av nasjonalparken, og til å frakte kjøtt ut igjen. Tilgangen til jakt i dette området forutsetter betydelige økonomiske ressurser. En får i det minste håpe at den overdrevne bruken av fly presser reinen vestover igjen. Om reinen har den høyeste sosioøkonomiske status i dag så kommer den til kort når det gjelder biomasse på vidda. I dag består bestanden av 5000-6000 individer. Når bestanden av smågnagere kulmi

nerer kan den komme opp i 180 millioner individer og selv om egenvekten på et lemen er betraktelig mindre enn en velfødd rein kan den totale vekten eller biomassen av smågnagere utgjøre 20-25 ganger vekten av all rein på vidda. Men det er ikke bare volumet av smågnagere som er interessant. I et landskap som til tider fremstår som svært skrint er det under bakken et yrende og prekært mikroliv. Hvis jeg planter min jaktstøvel i skostørrelse 42 på fuktig fjelleng vil det bare under sålen befinne seg 500.000 encellede dyr, 25.000 ringormer, 1500 midd, 1300 spretthaler, 950 børstemark, 12 fjærmygglarver, 8 bladlus, 2 snegler, 2 edderkopper, 1 bille, 1 meitemark og noen kilometer med sopptråder. Soppen og bakteriene er essensielle i nedbryting av døde planter, dyr og ekskrementer og dermed nøkkelen til alt landliv på vidda. Selv de ellers så plagsomme fluene er vi avhengig av.

Soppen er også viktig sommerbeite for reinen. I mange områder trekker den ned i fjellbjørkeskogen på seinsommeren for å beite sopp. I 2018 var middeltemperaturen i juli usedvanlig høy. Kombinert med gunstig regn i august ble tilgangen på sopp som beiteressurs for reinen særlig god. Enkelte typer sopp tar lettere opp radioaktivt cesium enn vegetasjonen rundt. Etter at nivået av radioaktivt cesium i villreinen de siste ti årene har gått ned gjorde det et byks i 2018, mest sannsynlig på grunn av tilgangen på sopp. Men hva har soppen på Hardangervidda gjort for menneskeheten?

Sommeren 1969, da verden fulgte med på månelandingen og nasjonen var opptatt med statsminister Per Bortens truser, kjørte et sveitsisk par fra øst til vest over Hardangervidda. Deres arbeidsgiver, et legemiddelselskap, hadde oppfordret sine ansatte til å ta med seg jordprøver i ferien, i håp om å kunne oppdage og isolere antimikrobielle stoffer, gjerne fra sopp slik penicillinen er. I området ved Dyranut og Skiftesjøen ble det tatt en jordprøve som ble med til laboratoriet hvor soppen Tolyplocadium inflatum ble påvist. T. inflatum viste seg dessverre ikke å inneholde en ny revolusjonerende antibiotika. En kollega forsket likevel videre på soppen og han kunne

senere påvise at soppen produserte et stoff som gjennom ulike screeninger viste seg å hemme immunsystemet på mennesker. Immunsystemet. Denne avanserte, komplekse og sammensatte funksjonen i kroppen som er helt avgjørende for vår livsutfoldelse. Hva skal en med et stoff som hemmer dens funksjon? På 60- og 70-tallet var den medisinske utviklingen i en fase hvor transplantasjon av organer ble sett på som en realistisk kurerende behandling. Selve kirurgien og anestesien var ikke noe hinder for å flytte på organer mellom kropper og identifiseringen av vevstypeantigen hadde gjort det mulig å predikere hvilke donorer som genetisk kunne passe til mottaker. Avstøtning av organer, en prosess der kroppens immunsystem angriper og bryter ned det nye organet var nemlig det største hinderet for vellykket organtransplantasjon på denne tiden. Det var allerede i 1954 gjort en vellykket nyretransplantasjon mellom to eneggede tvillinger og i 1963 blir den første transplantasjonen foretatt i Norge. Siden vevstypingen og derfor identifiseringen av riktig donor ikke var etablert i Norge tidlig på sekstitallet valgte legen som gjennomførte transplantasjonen å transplantere en hudflik fra pasienten til seg selv. Etter å ha blitt immunisert med pasientens hud overførte han et tilsvarende hudstykke fra pasientens mor og far. Det viste seg at morens hud ble frastøtt noe raskere enn farens. Siden kirurgen var immunisert mot pasienten fra før, viste denne «tredjemann»-testen at mor og sønn hadde mer likt vev enn far og sønn og moren ble derfor valgt som donor. Pasienten levde i 22 år med sin nye nyre takket være treffsikker vevstyping og en ny medisin som dempet immunreaksjonen mot det nye organet. Medisinen het azathioprin og ble brukt i kombinasjon med stråling og steroider for å unngå avstøtning. Denne kombinasjonen hadde dessverre mange alvorlige bivirkninger og den virkelige revolusjonen innen transplantasjonsmedisinen kom først ved oppdagelsen av Ciclosporin, et svært immunhemmende middel med færre bivirkninger. Det var Ciclosporin forskerne fant i soppen T. inflatum fra Skiftesjøen på Hardangervidda. Soppen har reddet tusenvis av menneskeliv, ført til et stort medisinsk gjennom

brudd og selskapet som i dag produserer legemiddelet tjener årlig rundt 10 milliarder kroner på dette alene.

Solastalgia

Jeg er egentlig langt utenfor mitt revir her på Hardangervidda. Den sensasjonelle oppdagelsen av skrantesyke er den konkrete årsaken til at mine føtter nå trør over vidda. Mine føtter har nemlig sine røtter i de langt mer ødslige Ryfylkeheiene hvor verdens sørligste villreinstamme kjemper for å overleve. At Ryfylkereinen i dag kjemper sin marginale kamp, kan takkes storsamfunnet og enkeltmenneskers enerverende og grådige utbytting av heienes ressurser og arealer. I etterkrigstidens oppbygging av landet ble store områder lagt under vann og gigantiske demninger bygd samtidig som milelange veier ga simpel tilgang til de fredeligste områdene i villreinens rike. I tillegg til de omfattende irreversible inngrepene i kjernen av Ryfylkeheiene kjemper interessene i randsonene sin kamp for å destruere den gjenstående naturen ved å bygge fritidsboliger, småkraftverk, basestasjoner, kraftlinjer, traktorveier og idrettsanlegg. Ryfylkeheiene er tapt for denne urmannen. Når en over generasjoner har utfoldet seg i, konsumert fra, og elsket i og med naturen utvikles et nært og gjennomgripende forhold til nærområdet. En identifiserer seg som en del av naturen. Melankolien og tapet en opplever når sin natur forsvinner betegnes som økosorg, eller solastalgia.

Noe av forklaringen på den dype identifiseringen med fjellet kommer av at jeg er en direkte etterkommer av fjellfolket. For nøyaktig 8150 år siden raste et areal på størrelse med Belgia ut fra det vi i dag kjenner som kontinentalsokkelen. Skredmasser på bortimot 3200 kubikkilometer forårsaket en tsunami som innerst i fjordene på Vestlandet nådde en høyde på 40-50 meter. Flodbølgen slo til på høsten og det var kun jegerne som hadde trukket opp i høyden for å jakte rein som overlevde.

Fjellfolket har siden levd på det fjellet kunne gi. Direkte med jakt, fangst og sanking i fjellet. Senere indirekte som en essensiell del av jordbruket der jakten fortsatt viktig, men bruken av

heiene var også var viktig sommerbeite og slåttemark for stor- og småfe. At denne naturen også leverte økosystemtjenester som ikke var like eksplisitte som en velfødd rein var en selvfølge for fjellfolket. I konkurranse med kilowatt, kroner og kilo mineraler har naturens økosystemtjenester en tendens til å tape i dagens samfunn. Krav om kortsiktig profitt truer torven som lagrer karbon, elvemuslingen som renser vann og myren som demper flom. Det er jo da nokså paradoksalt at vannkraftutbygging i dag blir brukt for å kompensere for noe av det vi har tapt, nettopp gjennom utbygging av naturen.

Sandflo

En bør trives i fjellet for å like reinsjakt, for reinsjakt handler primært om å bare være i fjellet. Det er forsvinnende lite av tiden en faktisk jakter. Det meste av tiden går med til monoton tråling, ødslig speiding og den evindelige letingen etter en god sittestilling, oppå en liten stein, bak en litt større stein. Denne stille monotonien blir uregelmessig brutt av noen intense dyremøter som oftest ender med flyktende rein og en overrumplet jeger. Det har blitt mye av dette de siste to dagene og jeg tar avgjørelsen om å trekke opp i høyden. På Hardangerviddas høyeste punkt, 1721 meter høye Sandfloegga bør det være muligheter for å få et overblikk, både fysisk og billedlig. Som Hårteigen er Sandfloegga delt inn i tre etasjer av bergarter. Underst er det grunnfjell-granitt dekket av metamorfe sedimentbergarter. Øverst danner den harde gneisen de bratte stupene i nordøst. Det er fra kanten av disse jeg oppdager bukkeflokken på Sandflo. De avsløres da de i varmen trekker over en fonn. Det menneskelige blikk trenger kontraster i form av silhuett, bevegelse eller klare forskjeller i fargenyanser for å oppdage ville dyr.

I mosaikken av snø og stein på Sandflo forsvinner reinen for meg mellom de hvite partiene. Flokken på rundt en halv skokk dyr trekker i en bue mot sørøst og den nyfrelste optimisten i meg ser en mulighet for å komme dyrene i møte. Taktikken blir rask og målrettet gange mot et område der dyrene kan avskjæres. Ned av Sandfloegga blir cruxet å greie dette uten selv å bli et åtsel for ravnen og reven. Valget faller

på en løs gruslagt renne som ender i en iskald kulp. Så skal ikke ravnen få glede av mitt legeme om min fremrykning skulle ende fatalt. Føles bedre å bli måkemat. De spiser jo bare søppel uansett.

Trygt nede på floen veksler mitt perspektiv fra ravnens totale overblikk, til å famle rundt i villrede. Sandflo er et for vestvidda veldig flatt stykke vidde og for jegeren med kun synssansen intakt blir det å søke mot det som finnes av forhøyninger i terrenget. Det resulterer i at jeg kommer veldig nært og uforvarende på dyrene, noe som ender i flere akutte avvergelsesmanøvere i det jeg brått kommer på dyrene. Kroppen fryser, før jeg sakte siger sammen som en sekk og ruller ned i skjul. Hvis vinden ikke avslører meg og dyrene ikke får altfor sterke synsinntrykk av fare så fungerer denne teknikken. I det flokken trekker videre østover blir jeg nødt til å forsøke å holde følge ved å halse parallelt med dyrene, for å unngå å værsette. Et minste blaff av gammel mann i en av de tredve reinsdyrnesene og de vil være over alle hauger.

Utmattet etter krokbøyd løping over flere kilometer legger jeg meg til bak en knaus. Tilfeldigheter gjør at dyrene akkurat her bøyer av, mulig for å kunne følge en svak forsenkning i terrenget, og derfor kommer skrått mot meg. Den andre bukken i følget står brått helt fritt. En fontene av blod farger snøen rød før dyret faller om og bli liggende. Etter en kort reorientering trekker resten av dyrene videre, tilsynelatende uten å ha oppdaget jegeren bak knausen.

I min jaktfeber har jeg nå beveget meg langt fra min steinalderhule. Det blir for langt å gå tilbake til Nils sine varme måltider og kalde tappetårn og jeg må motvillig søke nødbivuakk i DNT-hytta ved Øvre Hellevatnet. Langt under min standard selvfølgelig, men krypinnet kan tilby både varme, proviantlager og hyggelig vertskap. Her treffer jeg også en annen ensom jeger. En som viser seg å ha brukt helikopter til fjells. Jeg er altfor dannet, innesluttet og feig til å spy ut min vrede vedrørende helikopterbruk i stille nasjonalparker, og jatter med om rovdyr, rødvin og Range Rovers

til søvnen tar meg.

Epilog

-Klart høgre, –Klart venstre, då løfta me.

Det utløsende for at jeg nå sitter i et helikopter med fanget fullt av kjøtt er at min jegerkollega på Hellevassbu kunne informere om at Staten tar 80 prosent av regningen for transport av kjøtt (og jeger) ut fra vidda under den pågående nedskytingen av rein. Jeg er svært svak for subsidier. Så svak at alle andre prinsipper får falle. Det er for øvrig lett å finne argumenter for å fly. Kjøttet vil jo nødig reise alene, maskinen skal uansett returnere til veien etter å ha levert proviant til resorten, det er altfor langt å gå, sekken er tung, jeg er sliten, beina verker og rumpa er sår. Dessuten flyr jo ALLE andre!

Det er ingen som bryr seg om mine infantile argumenter. Hardangervidda er ferdig med meg, men jeg er ikke ferdig med Hardangervidda.

En samvandring som må fortsette!

Reidar Andersen og Olav Strand er blant våre fremste naturforskere og -formidlere. Når de sammen nå har begått boka «DEN LANGE VANDRINGEN – rein og mennesker gjennom 500 000 år» har de på imponerende vis gitt leseren en utrolig kunnskapsreise, ispedd gode historier og refleksjoner.

Vår slekt ble utviklet i Afrika i flere varianter, som i flere bølger entret det vi kjenner som Europa i dag. De sist ankomne – oss moderne mennesker - møtte en slektning som ble utviklet nettopp i Europa, neandertaleren, og etter noen tusener år sameksistens og utveksling av gener, bukket neandertaleren under i en av de mange tøffe klimatiske periodene for ca. 40 000 år siden. Begge disse

menneskeartene hadde til felles at villrein var den viktigste ressursen de hadde å takke for sin overlevelse. Urokser, ullhåret neshorn, hulebjørner, huleløver, kjempehjorter, mammuter og villhester som levde sammen med villreinen og de to menneskeartene, er nå alle borte. Hvis vi ikke tar villreinens situasjon på alvor, blir vi snart aleine tilbake.

Siden jeg sjøl begynte å jobbe med villrein for mer enn 40 år siden, har det skjedd et utrolig løft i vår kunnskap om det hjemlige samspillet med, og avhengighet til «dyret». I boka fortelles reinens historie rundt hele nordkalotten, inkludert også hvor og hvordan tamreindrift så dagens lys. Boka har en mengde referanser til nyere litteratur, og vi skjønner raskt at genetisk forskning har tatt kvantesprang de siste tiårene. Forfatterne åpner dørene inn til en for de fleste av oss ukjent spennende verden, hvor de søker de historiske og genetiske kildene som forteller om vår egen slekts utvikling og spredning. Mange vil nok si det er tilfeldig at vi slapp gjennom de mange tøffe klimatiske periodene, men det er ikke tilfeldig at det var reinen som var vår viktigste ressurs i disse periodene.

Villreinen karakteriseres ofte som en overlevelsesmaskin, tilpasset ekstreme klimatiske forhold, gjerne basert på nomadiske vandringer mellom sesongbeiter. I tillegg til vår egoistiske bruk av deres leveområder er villreinen klimadyret på fastlands-Norge, som isbjørnen er det for Arktis. Gjennom en halv million år har vi holdt følge, og det er opp til oss å sørge for at denne fantastiske reisen fortsetter! I bokas siste del fortelles om «sirkumpolar og økologiske sorg», og stiller betimelig spørsmålet om det er «Slutten på den lange reisen». Forfatterne stod sentralt da den rimelig optimistiske visjonen om vår villreins framtid for 20 år siden ble sett fram til 2030, og meislet ut i prosjektet «Villrein og samfunn». I sin epilog i boka løfter forfatterne et langt dystrere bilde fram mot år 2100, ikke minst sett i perspektiv klimautviklingen.

Den som vil lære mer om vår slekt, inkludert vår egen art Homo sapiens og vår felles historie med reinen anbefales å lese denne boka!

Omtalt av Tor Punsvik
redaksjonsmedlem

Kjøpes i bokhandlere eller hos forlaget Vigmostad & Bjørke (https://vigmostadbjorke.no)

ISBN: 9788241963643

Utgivelsesår: 2024, innbundet, kr: 449,-

Viltforvalting mot ein ny horisont

Torstein Storaas og Scott Michael Brainerd har skrevet en ny lærebok i viltforvaltning. Forfatterne har begge bred og rik bakgrunn innen faget, både som forvaltere, forskere og ikke minst mangeårig undervisning og veiledning i faget overfor studenter på Evenstad, Høgskolen i Innlandet. Dermed kan de også presentere viltforvaltning på en måte som ikke ekskluderer den vanlige naturinteresserte.

Bokas kapittel 1 gir leseren en innføring i hva faget viltforvaltning er og inneholder. Dernest følger kapittel 2 som forteller om viltets innvandring og etablering i Norge, og veksling i bestander siden da. Kapittel 3 bygger på erkjennelsen av at vi befinner oss i tidsalderen Antropocen, menneskets tidsalder og omhandler folk. Kapittel 4 tar for seg lovverket for natur og vilt som klargjør retten til å bruke viltet, hvordan sikre ressursen og sikre respekt for individuelle dyr. I kapittel 5 drøfter forfatterne hvor ulike viltlovverk og viltforvaltning kan være ute i verden, preget av kultur og historie – et spennende tema! Kapittel 6 dreier seg om biologi og samspillet mellom plantesamfunn, rovvilt, byttedyr og mennesket. I kapittel 7 fokuseres det på overvåking av viltet, og krav til presisjon i bestandsinnsikt knyttet til ulike arter. I det korte kapittel 8 omhandles usikkerhet, eksperimentell og systematisk planlegging, samt adaptiv forvaltning er ny erkjennelses og kunnskap tas med fortløpende. I kapittel 9 omtales forvaltning av de sårbare og trua viltartene som sliter. I en stadig mer globalisert verden og med pågående klimaendringer øker fokuset på ofte uønska fremmede arter, og dette omtales i kapittel 10. Kapittel 11 omhandler det høstbare viltet, hvor begge forfatterne har tyngde i sin kompetanse og erfaring.

Dernest går forfatterne tett inn på konkret forvaltning av hjortevilt, hønsefugl og annet småvilt i kapitlene 12, 13 og 14. Kapittel 15 tar så for seg det både vanskelig og kontroversielle feltet rovviltet og forvaltningen av disse. Holdninger og politikk betyr her vel som mye som kunnskap, men alle sider belyses, også basert på mye egenerfaring. Vilt som næring omhandles i kapittel 16; ikke minst aktualisert ved at forvaltningen av det høstbare viltet er ført fra miljø- til landbruksmyndigheter. I det avsluttende kapittel 17 gis en kort oppsummering, og meningssterke forfattere benytter naturligvis her anledningen til å lufte egne subjektive tanker.

Forvaltning av villrein berører bestander, men aller mest bevaring av leveområder, samt økosystemer der også rovvilt inngår Alt dette og mere til ligger her tilgjengelig for leserne, og de som kunnskapsbasert skal kjempe villreinens sak anbefales på det sterkeste å nytte noen timer på dette gratis tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget. Gratulerer til forfatterne for ei flott, lettilgjenglig og viktig bok!

***

Læreboka i viltforvaltning kom fra Universitetsforlaget sist høst, Den er skrevet på nynorsk, kan bestilles fra eller kjøpes i bokhandlere, og forfatterne og forlaget har vært så rause å tilby den gratis for nedlastning på nettsiden https://www.idunn.no/doi/book/10.18261/9788215069456-24

Omtalt av Tor Punsvik
redaksjonsmedlem

Jeg har lest en rekke bøker om villrein og høgfjell, og mange hyllemeter med krimlitteratur. Men aldri før har jeg opplevde en kombinasjon av disse sjangre, og i tillegg med en god humoristisk undertone. Bokas hovedperson, Ragna, leser og tenner på stillingsannonsen «Du skal kommunisere verdivala høgfjellet peiker ut.» Ikke lenge etter er ho tilsatt som kommunikasjonsansvarlig ved Norsk villreinsenter, avdeling Nord på Hjerkinn. Dermed starter en spennende og velskrevet historie jeg ikke skal røpe for mye av, men kollegaene til Ragna er fiktive og ikke hentet fra virkelighetens villreinsenter.

I en verden hvor det er så lett å vike for makta og sterke interessegruppe, er det gripende å følge en konstant funderende og engasjert Ragna, som dedikert og rakrygget stiller opp for høgfjellet og grådyret, sjøl om det koster for henne både som privatperson og yrkeskvinne. I flere fasetter inneholder boka også gripende kjærlighetshistorier som inkludere partner, natur og tro til egen tankeverden og verdisett. Ragna møter et troverdig og spennende persongalleri i sin nye verden, og erfarer fort at det kan være krevende å bryte med det «gråe», velstrigla og politisk aksepterte byråkratiet noen av oss kjenner så altfor vel.

Mange av oss kjenner, den for mange «svikefullt» opplevde, historien bak dagens turisthytte Snøheim, som også får sin omtale. Her utfordres ellers andre enn dyras og fjellets tradisjonelle nedbyggende krefter som motstandere. Det stilles her berettigede spørsmål ved det velkjente mantraet «Det er de som bruker som også forsvarer», og den internasjonalt unike frie ferdselsretten vi tar for gitt utfordres. Boka har særlig aktualitet i tider som nå, hvor villreinen er politisert og høyt på samfunnets agenda.

Boka har mange spenningspunkter, og et lett og glidende språk gjør det vanskelig å legge boka bort. Vel i mål hadde jeg gjerne sett at den fortsatte. Så jeg krysser fingerne for at nye epistler med fjellhelten Ragna er i kjømda. Dette er ei bok som anbefales på det sterkeste!

Omtalt av Tor Punsvik
redaksjonsmedlem

Hyttebygging på
bekostning av villrein

Hyttebyggingen på Sjusjøen og Ringsakerfjellet truer både naturmangfold og villreinens leveområder. Nå planlegger Ringsaker kommune 3500 nye hytter, til tross for advarsler fra fagmiljøer og klare signaler fra Stortinget om å skjerme villreinfjellet. Skal vi sikre framtidens natur og villreinstammer, må vi sette en stopper for den evige veksten.

Av Thomas Hisdal Eriksen,
Ringsaker kommunes representant i Rondane-Dovre nasjonalparkstyre og Folkevalgt Ringsaker MDG

Som folkevalgt i Norges største hyttekommune Ringsaker har jeg sjøl holdt appell for at Lunkelia på Sjusjøen i 2016 ikke skulle bli bygget ned. Kampen ble lang, men etter flere år trakk kommunen tillatelsen til dette hyttefeltet. Å vinne ett slag er allikevel ikke det samme som å vinne krigen, det kommer stadig nye forslag fra grunneiere og utbyggere. Nå planlegger grunneiere og Ringsaker kommune fortsatt utbygging med 3500 nye hytter på Sjusjøen og i fjellet innenfor, i forslaget til ny arealplan for de neste 15 årene. Dette er en del av et stort problem - NRK har avslørt 44.000 små og store inngrep i naturen på fem år.

Vi er mange som kjemper for å bevare naturen og fjellet. Naturvernforbundet i Innlandet og Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten har reagert på planene i Ringsaker kommune, og mener de ikke tar hensyn til nedbygging av naturen og villreinens levevilkår.

Stortingsmeldinga om villrein som kom i fjor, pekte på at noe må gjøres for å sikre villreinens levevilkår. Det er ikke tvil om at årsaken til villreinens tilstand er menneskelig aktivitet i villreinfjellet. Det er bra dette slås fast av regjeringen slik at vi kan unngå usaklige diskusjoner på bakgrunn av feil fakta. I stortingsmeldinga foreslås mange gode tiltak, men som vanlig overlater regjeringen mye av gjennomføringen til kommunene lokalt. I Rondane-Dovre nasjonalparkstyre har vi nylig hatt et arbeidsmøte bare dedikert til hørings-svar for tiltaksplanen etter kvalitetsnormen for villrein.

Med all kunnskap som er kommet de seneste årene om nedbygging av naturen, burde ikke Ringsaker kommune ønske seg 3500 nye hytter på Sjusjøen og Ringsakerfjellet. I Ringsaker bruker reinen områdene nordøst i kommunen, derfor er det spesielt ønsket om 270 nye hytter i området på Hamarsetra og Bjønnåsen som er meget problematisk. Og uten tvil Ljøsheim som ønsker 585 nye hytter i området. Disse feltene ligger veldig nær hensynssonene for villrein. Villreinnemnda peker på at økt menneskelig ferdsel er den største utfordringen for det viktige villreintrekket til sommerbeite på Hedmarksvidda.

I tillegg til villreinen er det også mange andre grunner til å begrense hyttebyggingen. Vi kjenner klimaendringene på kroppen både i uvær og godvær. Områder med skog og myr kan motvirke klimaendringer, men da må myra få ligge og skogen stå i fred for hyttebygging. Naturen må også bevares for naturens skyld, for tap av arter og leveområder er en like stor krise som klimaforandringene. FNs Naturpanel sin rapport fra 2019 slår fast at alle hovedgrunnene til at naturmangfoldet er truet, er menneskeskapt. Landsmøtet i Norges Jeger- og Fiskerforbund mener at tap av natur er en utfordring som må løses parallelt med klimautfordringer.

Verden må gå fremover, men på en måte der menneskenes ønske om forbedringer ikke alltid går på bekostning av naturen. Det jobbes hardt i skrivende stund med mange forslag til

tiltaksplaner etter kvalitetsnormen for villrein, bl.a. i Knutshø, Snøhetta og Rondane villreinområder. Selv er jeg leder i Lyntogforum Gudbrandsdalen og Mjøsa. Vi kommer til å spille inn traséforslaget for høyhastighetsbanen som er i tunnel under de aktuelle trekkområdene for villreinen, naturreservater og øvrige naturvernområder, slik at transporten kan gå under villreinfjellet i stedet for gjennom leveområdet.

Når det gjelder hytteutbygging i min kommune Ringsaker, har vi tross alt hele 1100 byggeklare tomter allerede. Det er mange nok, vi kan ikke fortsette med en evig vekst! Menneskenes bruk av naturen tar stadig større områder, nå er vi nødt til å tenke annerledes. La oss sammen stoppe nedbygging av natur og sørge for at kommende generasjoner får mulighet til å oppleve villrein!

Da Jon J. Meli gikk bort i 2024, mistet Norge en av sine mest betydningsfulle stemmer innen villreinforvaltning. Gjennom sitt lange virke satte han dype spor i arbeidet med å dokumentere og formidle kunnskap om villreinen og dens leveområder. Spesielt stor var hans innsats som redaktør for tidsskriftet Villreinen, en publikasjon som han var med på å etablere og forme fra starten av. Og som raskt ble en sentral kanal for villreinrelatert forskning, forvaltning og kulturhistorie.

En redaktør med visjon

Meli var ingen passiv formidler. Da han i 1986 tok på seg oppgaven som redaktør for Villreinen, var det med en klar ambisjon: Tidsskriftet skulle ikke være en smal årsmelding, men en levende og innholdsrik publikasjon med bred appell. Han ønsket at alle med interesse for villrein – forskere, forvaltere, jegere og fjellfolk – skulle finne noe av verdi i hver utgave.

Under Melis ledelse ble Villreinen en årbok av høy kvalitet, med grundige artikler om forvaltningstiltak, bestandsutvikling, jakttradisjoner og forskning.

Han evnet å knytte til seg et bredt spekter av skribenter og fagfolk, samtidig som han selv bidro med innsiktsfulle tekster basert på sin dype kjennskap til villreinen og fjellområdene den lever i. Hans egen bakgrunn som både bonde og forvalter gav ham en unik forståelse av de praktiske utfordringene knyttet til villreinforvaltning.

Fra Hognareinen til Villreinen

Melis engasjement for villreinpublikasjoner begynte før Villreinen ble til. I 1985 tok han initiativ til Hognareinen, et lokalt blad for Forollhogna-området. Dette viste seg å være en stor suksess,

og allerede året etter ble ideen om en nasjonal årbok født. I 1987, under stiftelsesmøtet for Villreinrådet i Norge, ble det besluttet å etablere Villreinen, med Meli som redaktør.

De første årene var økonomien trang, og Meli satset til og med egne penger for å sikre utgivelsen. Det var typisk for ham – han gikk alltid helhjertet inn i prosjektene sine og lot seg ikke stoppe av praktiske hindringer. Med tiden vokste Villreinen i både omfang og betydning, og ble en uunnværlig ressurs for villreinnasjonen Norge.

Tekst: Fred Ivar Aasand og Arne Nyaasnåværende og forenværende redaktør Villreinen

Foto: Arne Nyaas

En stemme for villreinen

Melis engasjement strakte seg langt utover det redaksjonelle arbeidet. Han var en drivkraft bak mange forvaltningstiltak, og hans arbeid med blant annet strukturtellinger, beitetakseringer og jegeropplæring har satt varige spor. Han forsto viktigheten av å balansere forskning, forvaltning og folkekunnskap, og var alltid opptatt av at forvaltningen måtte være kunnskapsbasert.

Hans evne til å dokumentere og bevare historie var også uvurderlig. Over årene gjorde han mer enn hundre lydopptak

av eldre jegere og fjellfolk, samlet inn tusenvis av bilder og skrev utallige artikler om tradisjonell bruk av utmarka. Dette materialet er en skattekiste for framtidige generasjoner som ønsker å forstå både villreinens og fjellbygdenes historie.

En arv som lever videre

Da Meli takket for seg som redaktør i 2003, hadde han lagt grunnlaget for det tidsskriftet Villreinen er i dag. Hans evne til å kombinere faglighet med formidling, hans urokkelige engasjement for villreinen og hans evne til å

samle kunnskap og mennesker rundt en felles sak, gjør at hans arv lever videre.

Det er vanskelig å tenke seg Villreinen uten Jon J. Meli. Hans innsats vil for alltid være en del av bladets DNA, og det er opp til oss som kommer etter å føre hans arbeid videre med samme lidenskap og innsikt. Han var en bauta i norsk villreinforvaltning, og hans arbeid vil bli stående som et monument over en livslang kjærlighet til fjellet og villreinen.

Kalve- og strukturtelling av villrein i 2024

Telling av villrein i norske villreinområder har blitt gjennomført langt tilbake i tid. For en del områder ble dette riktignok først systematisert gjennom opprettelse av overvåkingsprogrammet i 1991. Overvåkingsprogrammet har fulgt utviklingen i villreinbestandene i seks utvalgte områder på fastlandet (Hardangervidda, Setesdal Ryfylke, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta og Rondane), samt Svalbard, helt frem til i dag.

Denne typen telling er videreført og utvidet etter opprettelsen av kvalitetsnorm for villrein. Målsettingen er at kalve- og strukturtellinger gjennomføres for alle 24 norske villreinområder. I dag har Norsk villreinsenter (NVS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA), på oppdrag fra Miljødirektoratet, ansvar for gjennomføringen, i samarbeid med lokale ressurspersoner.

I denne artikkelen presenteres resultater fra kalve- og strukturtellingene som ble gjennomført i 2024. Vi ønsker å rette en stor takk til alle lokale ressurspersoner som bidrar, på ulike måter, slik at man får på plass lange dataserier.

Kalvetellinger

Målsettingen med kalvetellingene er få tall på årlig tilvekst i det enkelte villreinområde. Tellingen gjennomføres normalt sett i juni-juli. Fortrinnsvis på en varm og solrik dag, da fostringsflokkene søker snøfonner for å kjøle seg ned og slippe unna plagsomme insekter. Man benytter i dag helikopter og tar stillbilder av alle flokkene man finner. Målet er ikke nødvendigvis å finne “alle” dyr i hvert område, men et godt representativt utvalg. Etter gjennomført fotografering, klassifiseres hvert enkelt dyr på skjerm i tre kategorier (kalv, simle/ungdyr og bukk 2,5 år og eldre). Forholdstallet som angir tilvekst, er angitt som kalv per 100 simle/ungdyr. Grunnen til at man ikke skiller på simle og ungdyr, er rett og slett at det på bilder fra lufta ikke er mulig å klassifisere disse sikkert.

Etter at kvalitetsnormen kom på plass har man rigget et system, der NVS og NINA, tar hovedansvar for organisering og gjennomføring av kalvetellingene. Gjennom et tett og godt samarbeid med lokalt feltmannskap, kan man på en og samme dag, gjennomføre

telling i flere villreinområder. Dette er effektivt sett i forhold til både tids- og ressursbruk.

Strukturtellinger

Strukturtellingene gjennomføres vanligvis i september-oktober og helst i forbindelse med selve brunsten. Målsettingen er å få data om kjønns- og alderssammensetningen i de ulike bestandene. Grunnen til at man gjennomfører dette i forbindelse med brunsten, er at man da er i en periode der man med relativt stor sikkerhet kan anta at alle kategorier dyr er samlet. Som for kalvetellingene er det heller ikke her et mål å finne “alt”, men et godt representativt utvalg. Tidligere var teleskop, notatblokk og telleklokker eneste metode. I dag brukes i større grad høyoppløselige videokameraer. Med gode videosnutter, kan man i forbindelse med etterarbeidet på skjerm ha god tid til å klassifisere hvert enkelt dyr så nøyaktig som mulig. Strukturtellingene gjennomføres på bakkenivå. Dette åpner for atskillig mer

Av Anders Mossing, Roy Andersen Norsk villreinsenter
og Brage B. Hansen, NINA

Område	Dato	Af	Tot	K	SU	B	K/100S-U
Setesdal Ryfylke (sør)	25.06.2024	5	376	84	234	58	35,9
Setesdal Ryfylke (nord)	25.06.2024	9	638	159	411	68	38,7
Setesdal Austhei	13.06.2024	8	911	301	583	27	51,6
Skaulen-Etnefjell	25.06.2024	4	75	21	32	18	65,6
Brattefjell-Vindeggen	21.06.2024	3	368	106	241	21	44
Hardangervidda	26.06.2024	16	3956	1073	2396	486	44,8
Norefjell-Reinsjøfjell	21.06.2024	5	368	133	222	13	59,9
Oksenhalvøya	13.07.2024	2	10	2	4	4	50,0
Fjellheimen	25.06.2024	5	455	118	261	76	45,2
Nordfjella (Sone 2)	25.06.2024	1	456	138	297	21	46,5
Vest-Jotunheimen	27.06.2024	1	306	83	215	8	38,6
Sunnfjord (ytre)	27.06.2024	1	33	8	18	7	44,4
Sunnfjord (midtre)	27.06.2024	3	26	7	14	5	50
Sunnfjord (indre)	27.06.2024	2	32	7	19	6	36,8
Førdefjella	27.06.2024	1	56	15	34	7	44,1
Svartebotnen	27.06.2024	1	60	21	32	7	65,6
Reinheimen	27.06.2024	6	1116	338	731	47	46,2
Breheimen (øst)	27.06.2024	2	507	155	329	23	47,1
Breheimen (vest)	27.06.2024	2	135	44	90	1	48,9
Snøhetta (øst)	26.06.2024	22	1343	394	915	34	43,1
Snøhetta (vest)	26.06.2024	6	265	61	178	26	34,3
Rondane (nord Grimsdalen)	25.06.2024	5	1338	305	759	274	40,2
Rondane (nord Vuludalen)	25.06.2024	2	498	113	318	67	35,5
Rondane (sør)	25.06.2024	8	1037	305	705	26	43,3
Sølnkletten	25.06.2024	1	725	197	509	19	38,7
Forollhogna	26.06.2024	11	1848	618	979	251	63,1
Knutshø	25.06.2024	3	1526	325	945	270	34,4
Raudafjella	25.06.2024	2	58	15	36	7	41,7
SUM			18522	5146	11507	1877	44,7

detaljer og dermed flere kategorier dyr sammenliknet med tellinger fra lufta. Vi klassifiserer fem kategorier; kalv, simle, bukk 1,5 år, bukk 2,5 år og bukk 3,5 år og eldre.

Det er villreinutvalgene som i stor grad har ansvaret for å gjennomføre strukturtellinger, men både NVS og NINA bidrar direkte i enkelte områder. NVS og NINA har i seinere år også gjennomført regionale samlinger med fokus på økt innsats, samt kursing og opplæring i bruk av videokamera.

Resultater

Skal man få gjennomført kalve- og strukturtellinger på en god måte, må man ha værgudene med seg. Under

kalvetellingene i juni i 2024 var været i hovedsak bra, og det var greit å planlegge og gjennomføre disse i noenlunde klarvær. Strukturtellingene var derimot noe mer utfordrende. Som vanlig, kan man vel si, var værforholdene høsten 2024 ganske varierende.

Under kalvetellingene i 2024 ble det telt til sammen 18522 dyr, derav 5146 kalv (tabell 1). Totalantallet er omtrent identisk med 2023 (18659), men antallet kalv er noe høyere (4766 i 2023). Det er vanligvis et sprik i kalveandel mellom områder. Det var det også i 2024, fra 34,4 til 65,6. I to områder (Våmur-Roan og Tolga Østfjell) ble det ikke gjennomført telling. I to andre (Lærdal-Årdal og

Blefjell), samt i et delområde i Rondane (sør, Finnsjøfjellet) lyktes man ikke i å finne dyr under tellingen i 2024.

Værforholdene under strukturtellingene var som nevnt noe utfordrende. Allikevel føler vi at tellingene, jevnt over, ble gjennomført på en god måte. For syv av våre ikke-nasjonale villreinområder, samt et delområde i Rondane (sør, Finnsjøfjellet) er det enten ikke funnet dyr, eller ikke vært gjennomført telling. Totalt sett ble det i 2024 funnet 9783. Dette er noe lavere enn i 2023 (10166). Se tabell 2 for detaljer.

Resultat fra alle tellinger legges årlig inn i Hjorteviltregisteret og er dermed åpent for alle (hjorteviltregisteret.no/statistikk/villrein).

Område	Af	Tot	K	S	B1,5	B2,5	B3,5+	Ukjent
Setesdal Ryfylke (sør)	6	350	17,1	47,4	8,9	8,9	17,7	0,0
Setesdal Ryfylke (nord)	12	548	18,2	56,2	7,8	8,0	9,7	0,0
Setesdal Austhei	5	258	25,2	46,9	7,0	4,7	14,3	1,9
Skaulen-Etnefjell*	1	44	25,0				20,5	54,5
Brattefjell-Vindeggen	3	194	24,2	48,5	5,7	9,3	11,9	0,5
Hardangervidda	9	1451	26,0	53,6	6,0	6,5	7,9	0,0
Oksenhalvøya	1	7	28,6	28,6	14,3	0,0	28,6	0,0
Fjellheimen*	1	409						100,0
Nordfjella (Sone 2)	1	315	28,9	49,8	9,5	4,4	6,7	0,6
Vest-Jotunheimen*	1	90						100,0
Svartebotnen*	1	39						100,0
Reinheimen	3	726	20,9	47,4	6,6	8,7	16,4	0,0
Breheimen	3	95	18,9	61,1	9,5	3,2	7,4	0,0
Snøhetta (øst)	12	1170	19,6	45,4	4,4	4,4	19,7	6,6
Snøhetta (vest)	1	234	17,9	47,0	7,7	9,0	18,4	0,0
Rondane (nord Grimsdalen)	3	706	25,9	46,9	7,5	7,8	11,9	0,0
Rondane (nord Vuludalen)	3	235	20,0	54,0	5,5	6,8	13,6	0,0
Rondane (sør)	1	1244	16,6	39,9	7,7	6,7	9,6	19,5
Sølnkletten	1	255	23,1	51,0	6,3	7,8	11,8	0,0
Forollhogna	5	1007	24,5	45,5	6,6	6,1	17,4	0,0
Knutshø	1	322	9,6	42,2	5,6	9,3	32,9	0,3
Raudafjella	1	84	22,6	52,4	3,6	7,1	14,3	0,0

Høsten 2024 ble det felt 3 269 villrein på landsbasis – det laveste antallet siden 1973. Dette er en nedgang på 224 dyr sammenlignet med året før. Reduksjonen henger sammen med både lavere fellingskvoter og utfordrende jaktforhold i flere områder.

Store regionale variasjoner

Hardangervidda hadde en fellingskvote på 3 515 dyr i 2024 – 499 færre enn året før – som ledd i tiltakene for å bekjempe skrantesjuke (CWD). Innsatsen var spesielt rettet mot å ta ut eldre bukker, og av 403 felte dyr var hele 387 eldre bukker. I Setesdal-Ryfylke, som grenser til Hardangervidda, ble det også innført tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke, blant annet med store kvoter i 2023. Disse ble betydelig redusert i 2024, med en kvote på 310 dyr – ned 1 181 fra året før – og kun 78 dyr ble felt (173 færre enn i 2023).

Rondane med økt utbytte

Av de store villreinområdene var Rondane alene om å øke både fellingskvote og -resultat i 2024. Det ble gitt tillatelse til å felle 1 211 dyr, en økning på 238 fra året før, og 512 dyr ble felt – 122 flere enn i 2023.

Flest felte dyr i Reinheimen-Breheimen

Reinheimen-Breheimen hadde det høyeste antallet felte villrein med 740 dyr, til tross for en nedgang på 151 fra året før. Fellingskvoten var på 1 100 dyr, 200 lavere enn i 2023. I Forollhogna ble det felt 356 dyr.

Alders- og kjønnsfordeling

På landsbasis ble det felt 1 048 årskalver, 286 halvannetåringer, 1 173 eldre bukker og 762 eldre simler. Samlet sett ble det gitt 1 996 færre fellingstillatelser enn året før.

Kilde: SSB

Villreinområde	Kvote	Felling	Fellings-%
Reinheimen - Breheimen	1100	740	67 %
Rondane	1211	512	42 %
Hardangervidda	3515	403	11 %
Forollhogna	526	356	68 %
Norefjell - Reinsjøfjell	275	249	91 %
Sølnkletten	550	200	36 %
Knutshø	375	189	50 %
Snøhetta	500	188	38 %
Setesdal - Austhei	751	170	23 %
Setesdal - Ryfylke	310	78	25 %
Brattefjell - Vindeggen	100	53	53 %
Nordfjella	80	40	50 %
Blefjell	103	19	18 %
Vest - Jotunheimen	21	14	67 %
Lærdal - Årdal	26	13	50 %
Svartebotnen	17	12	71 %
Sunnfjord	12	11	92 %
Skaulen - Etnefjella	26	8	31 %
Tolga østfjell	35	7	20 %
Førdefjella	12	4	33 %
Raudafjell	6	2	33 %
Oksenhalvøya	2	1	50 %
Våmur - Roan	0	0
Fjellheimen	0	0
Villreinområder i alt	9553	3269	34 %

Villreinjakta 2024:

Laveste fellingsresultat på over 50 år

Mitt navn er Gunnvor Sunde og eg er medlem av villreinrådet og busett i Gloppen, Sogn og Fjordane der vi har to villreinflokkar, både Førdefjella og Svartebotnen og desse møter eg hyppig på turane mine.

Eg er mor til fem og bestemor til stadig fleire, er pensjonert kjøkensjef med interesse for natur, sanking og sjølvberging.

Eg likar og å ha mulegheit til å hauste om vinteren, så til desse oppskriftene har eg vore i hagen og funne både purre, rosenkål, grønkål, pastinakk og gulerøtter har eg hausta så lenge som til påske. Grønkålplantane og jordskokkane har eg no hausta av i to år.

I forrige utgåve av bladet tok eg opp det med nytta av å marinere i øl, vin, eddik og sitron.

Denne gongen tek eg opp møyrning i surmelk som gjev eit mørt og godt kjøt. Denne oppskrifta på grytesteik hadde ikkje egna seg den gongen eg jobba på stort hotell og oppdaga eit brudepar i resepsjonen. Ingen på kjøkenet hadde fått beskjed om bryllaupet, så då var det berre å hive seg rundt. Helsigvis hadde vi alle råvarene til menyen dei hadde bestilt. Nokre flasker med bobler vart servert som overrasking før maten, så dei merka ingenting.

Å kunne improvisere og vere løysingsorientert er viktig på kjøkkenet.

Bon Appetite!

 

 

Grytesteik av reinsdyr

1 kg reinsdyrsteik

1 liter surmelk

2 ss smør

1 stor løk

6 dl søtmelk

3 laurbærblad

1 ts einebær

1 ts heil pepar

2 ts salt

2 dl fløyte

500 gr rosenkål

1 ss smør

50gr bacon

100 gr kantarellar

1 finhakka sjalottløk

Legg kjøtet i ein tett behaldar av stål eller glas med lokk, eller dubbel plastpose og hell surmelka over. La det ligge og møyrne i kjøleskåpet i ca 1 veke. Snu kjøtet kvar dag, så er kjøtet klart til bruk.

Skyll av surmelka, tørk steika og brun den i jerngryte med 1 løk litt grovt skore.

Strø på salt, ha søtmelka i gryta og ha i heil pepper, einebær og laurbærblada. La den trekkje på svak varme til steiketermometeret viser ønskt temperatur. 60 -65 grader for medium og 70 grader for medium pluss. Ta steika opp av kokesjya og la den kvile medan du lagar sausen.

Sil sjya og kok inn sjya og tilsett fløyten, eller jevne med mjøljevning. Eventuelt smake til med salt og pepper om det trengs.

Rens rosenkålen og kok i lettsalta vatn medan du brunar bacon, kantarellar og sjalottløk i steikepanna, bland ilag med rosenkålen.

Bruk og gjerne andre utevintrande grønnsaker som grønnkål til.

Skjær steika i fine skiver og server med poteter etter smak, tyttebær og om du har kreklingsaft smakar det ypperleg til.

 

 

Rå kreklingsaft

3 liter kreklingbær

2 liter kokt, kaldt vatn

30gr sitronsyre

400-500 gr sukker pr liter saft

Knus bæra godt og hell det avkjølte vatnet over, bruk helst ikkje redskap av metall.

Lat det stå kaldt og tildekt over natta.

Sil safta og mål opp.

Rør inn sukkeret til det er oppløyst og hell safta på flasker.

Rå saft står seg ikkje så lenge, så eg frys i plastflaser og tek opp etter kvart.

Flaskene må ikkje vere heilt fulle, safta utvidar seg når den frys og denne safta har sterk farge. Den blir som den finaste vin i glaset, blanda med vatn som anna saft.

Reinskav med rotgrønnsaker

500 gr reinskav

100 gr kantarell

2 ss smør

1 kg rotgrønnsaker

litt fersk purre

1 stor blomkål

1,5 dl kreklingsaft

1 ss honning

olivenolje

pepper

flaksalt

Rens og kutt rotgrønnsakene i strimlar t.d. pastinakk, gulrot, kålrot, løk og sett dei i ovnen på 225 grader med olje, salt og pepperdryss, vend dei av og til, til dei er pent bruna og passe steikt.

Kok inn kreklingsaft med honning til ein litt tynn sirup.

Kok blomkålen godt møyr i salta vatn, sil av vatnet og lag pure utan meir tilsetjing.

Brun reinskavet og kantarellen på panna og anrett på blomkålpureen og legg steikte rotgrønnsaker rundt kjøtet. Topp med den innkokte kreklingsirupen og strø over hakka fersk purre.

 

Kantarellstuing

Soppstuing med fløyte, løk og urter er nydeleg som pålegg og som tilbehør til både vilt, anna kjøt og fisk.

Finn du rikeleg sopp og lagar ein god soppstuing treng du ikkje anna saus.

500 gr kantarell (eller anna sopp)

2 ss smør til steiking

1 løk eller 3 chalottløk

1 pk (3 dl) kremfløyte

salt

pepper

urter etter smak

Rens soppen godt og del i bitar, finhakk løken og steik i smør til sopp og løk er gyllenbrun.

Tilsett hakka urter og hell på fløyten, smak til med salt og pepper og la det koke inn til ein krema stuing.