uten tvil et ønske med flest mulig abonnenter. Fordelen med et abonnement er blant annet at du automatisk får tilsendt årboka Villreinen med en gang den kommer på lager, og at prisen for abonnenter per i dag er 30 kroner lavere enn i løssalg.

Pakking og utsendelse av Villreinen og temahefter vil i all hovedsak bli satt bort til et firma som driver profesjonelt med dette. Likeledes vil fakturering bli gjort av et regnskapsfirma Villreinrådet har gjort avtale med.

Årets utsendelse av Villreinen kommer midt i denne omleggingsprosessen. Og selv om vi håper dette skal gå knirkefritt, ber vi om overbærenhet om det dukker opp skjær i sjøen i denne runden. På sikt tror vi dette skal effektivisere bestillings-, utsendelses- og faktureringsprosessen betydelig.

Nytt temahefte

Villreinrådet har gitt ut et nytt temahefte med tittelen Villrein og ferdsel. Dette er temahefte nummer to – og denne gangen er det altså artikler om villrein og ferdsel som er samlet mellom to permer. Dette er et høyaktuelt tema og har vært det over lang tid. I all hovedsak er temaheftet en samling av artikler som tidligere er utgitt i årboka Villreinen, komplementert med noe ferskt materiale. Temaheftet er på 152 sider og kjøpes via den nye nettbutikken på villreinen.no.

God lesing!

 

Bestilling av årboka

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Fred Ivar Aasand

Snekkerstvegen 7B

2316 Hamar

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

(Hardangervidda, nemnd)

Olav Søderberg, nestleder

(Snøhetta, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, utvalg)

Gunnvor Sunde

(Sogn og Fjordane, nemnd)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)

Kjetil Bevanger (NINA)

Olav Strand (NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: Medievekst AS

Ny nettbutikk

Villreinrådet er midt i en prosess der vi gjør endringer i bestillings- og kjøpsrutiner av våre trykksaker. Dette er et ledd i en planlagt effektivisering av bestillinger og utsendelser, men prosessen ble fremskyndet i og med Jan Hageland gikk bort på forvinteren. Jan var den som styrte med bestillinger, utsendelser og lagerhold, i tillegg til å vedlikeholde abonnementsregister, føre regnskap og mye annet. Jan var rett og slett navet i mye av det administrative rundt Villreinrådets aktiviteter.

Så langt har vi lagt om til at bestillinger av trykksaker skjer i en ny nettbutikk på villreinen.no. Her kan man betale med kort, med Vipps eller få faktura. I nettbutikken kan alle bestillinger gjennomføres – både løssalg av enkeltblader og bulkbestillinger med rabattert kjøp av flere enn 10 eksemplarer. Uavhengig av antall bestilte eksemplarer skal priser og porto automatisk bli riktig i nettbutikken. Per i dag er prisene på årboka Villreinen kr 180 i løssalg, 150 kr for abonnenter og 100 kr/eksemplar ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer.

Nytt abonnementsregister

Vi har lenge hatt utfordringer med en del retur av årbøker etter utsendelse til våre abonnenter. Dette skyldes i hovedsak utdaterte eller mangelfulle adresser. Vi jobber nå med å opprette et nytt abonnementsregister på nettsiden villreinen.no. Der vil alle abonnenter få en egen brukerprofil med blant annet informasjon om adresse, abonnement, foretatte kjøp etc. Her vil man selv kunne gå inn å endre og rette opp adresse og lignende.

Vi foretar i disse dager en såkalt «vask» av abonnementsregisteret, som forhåpentligvis vil resultere i et register med oppdaterte og korrekte adresser. Hvis alt går etter planen vil alle de som i dag er abonnenter bli overført til det nye registeret. I tillegg vil det selvfølgelig bli mulig for alle å registrere seg som abonnent på villreinen.no. Det er jo

Villreinen – endringer i rutiner

Fred Ivar Aasand

redaktør

4Flypioner i Nordfjella

8Forvaltning med skrantesjuke!

10To pilspisser på Imingfjell

14Rášša – om forvaltning av vill og tam rein

18Frelsareggen massefangstanlegg

24Reinen som forsvant og barna som stod igjen

28Frå penn og papir til tastatur og Excel

32Evenstad – et viktig studie- og forskningssenter

36Seks av ti nasjonale villreinområder har dårlig kvalitet

38Kunnskapsgrunnlaget for Kvalitetsnormen

40Hjernemark hos villrein i Rondane

4440 år utan reinsdyr!

48Maraton-villrein på Hardangervidda

50Genetikkens betydning for reetableringen

54Folldal skole rekrutterer nye jegere

58Overvåking av villrein i 2021

61Flere villrein felt i 2021

62ReinRosa – villreinvennlig og bærekraftig næringsliv

64Bevaring av villreinen på Hardangervidda

68Storbukkjakt i Hanestad Vestfjell

72Gondolbane og konsekvenser for villreinen

75Ferdselsbegrensing ved Rossnos

77Kommentar til artikler vedrørende gondolbane Rossnos

78Løyper til glede og besvær

81Arealbruken på Hardangervidda i 2021

84Ferdselsanalyser på Hardangervidda

86Minneord – Jan Hageland

90Inkluderende skrantesjukeprosesser

94Til å få makk av!

98Villreinforvaltningen må forbedres

100 Ferdselsregulering på «Reinvidda»

102 Villreinen på rødlista

dane. Me forventar at dette er ein ny praksis som vil gjelde alle vilkårsrevisjonar som påverkar eit villreinområde. Eit godt steg i rett retning!

Sist vinter tok Villreinnemnda og Villreinutvalet på Hardangervidda initiativ til ein felles dugnad for villreinen sitt beste. Etter eit innleiande teams-møte vart det helde eit større møte på Geilo med 35 representantar frå nær alle sentrale aktørar på Vidda. Målet var å få i gang ein felles dugnad med fokus på å gje reinen på Hardangervidda lettare tilgang til dei beste vår- og sommarbeita. Nokon gode tiltak er iverksette, og andre er i startgropa, mellom anna eit omfattande og samordna informasjonsprosjekt. Nokon meinte det burde kome meir ut av samlinga, men vårt klare inntrykk er at det er vilje til gode bidrag, og Villreinnemnda har lova og fylgje opp med ny runde til hausten. Samarbeid og velvilje kan skape overraskande gode resultat!

Lukke til med arbeidet for å sikre villreinen så gode levekår som mogeleg.

Endre Lægreid

Leiar i Villreinrådet

Kvalitetsnorm for Villrein vart vedteken av Regjeringa sommaren 2021. Den fyrste milepelen i arbeidet i hht kvalitetsnormen vart nådd då Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) den 25. april i år presenterte fyrste klassifisering for våre 10 nasjonale villreinområder. Resultatet vart som dei fleste kjenner til at seks område kom i raud kategori (altså «Dårleg» og dermed «Ikkje godkjent»), fire områder havna i gul kategori («Middels»), og ingen områder oppnådde karakteren «God» (grøn kategori). For oss som jobbar tett med villrein var konklusjonane som forventa, likevel er det viktig å få det dokumentert. Viktig fordi det gjev ei einheitleg og dermed lik vurdering av alle områda, og viktig fordi det er med og skapar forståelse utanfor «villrein-familien» om at det må takast større omsyn til villreinen framover - dersom me skal klara å oppretthalda våre gjenverande villreinbestandar i Norge. Det aller viktigaste arbeidet som fylgje av kvalitetsnormen startar imidlertid no. For dei områda som havna i raud kategori skal det utarbeidast tiltaksplanar som skal føreslå tiltak som bør/må gjennomførast for å få områda i retning grøn kategori. (Ny klassifisering skal gjennomførast kvart 4 år.) Det er her den verkelege gevinsten av Kvalitetsnorm for villrein ligg. Her må det setjast inn nødvendige midlar til grundige og gode prosessar for å koma fram til dei rette tiltaka. Og så må det setjast av midlar til å gjennomføre dei tiltaka som verkeleg vil ha stor effekt. Her må sentrale myndigheiter, dei same som har vedteke kvalitetnormen, syte for oppfylgjing av det dei har sett i gang, med betydelege løyvingar over statsbudsjettet. No er det berre å brette opp skjorteermane!

I november 2021 havna villreinen vår (Rangifer Tarandus) på Artsdatabanken si «Raudliste». Den havna i kategorien «Nær trua», som litt lettvint kan oppsummerast med at villreinen ikkje er i akutt fare for å forsvinne, men at det er fleire tilhøve der utviklinga går i

feil retning. Det er mellom anna knytt til aukande fragmentering av leveområda, skrantesjuka i seg sjølv og konsekvensane av dennea i form av bestandsreduksjon og isolering. Ein kan seie at raud-listinga av villrein forsterkar og byggjer oppunder konklusjonane i kvalitetsnormen. Ingen, heller ikkje rikspolitikarane våre, kan med truverdigheit seie at dei ikkje er klar over at det er stort behov for å satse på villreintiltak i åra framover.

Når det gjeld handteringa av skrantesjuka så pågår det to parallelle og omfattande prosessar. Den eine skal koma med konkrete forslag til korleis ein kan reetablere villrein i Nordfjella sone 1. Den andre skal føreslå mål for bestanden på Hardangervidda dei tre komande åra, teke i betraktning at me har ein cwd-situasjon som legg strenge føringar på forvaltninga av stamma. Dette vert gjennomført som såkalla dialog-prosessar med brei samansetjing frå både rettigheitshavarane, forvaltninga og frå ulike forskningsmiljø. Etter tre samlingar i kvar prosess er målet at ein skal koma fram til forslag som vert sende til Miljødirektoratet og Mattilsynet. Deretter skal dei to direktorata samanfatte sine forslag til Klima- og Miljødepartementet og Landbruks- og Matdepartementet. Det er vårt inntrykk at prosessane er gode. Det vert spennande å sjå om resultata vert like gode!

Det er imidlertid når det er vanskelege tider at me klarar å endre mest, og å oppnå mest. Det er mi klare oppfatning at i kjølevatnet av kvalitetsnorm og raudlisting, og ein stadig veksande samfunnsdebatt om villreinen sine utfordringar, så er det òg veksande vilje til å gjere tiltak og til å akseptere at alle må bidra i arbeidet. I fjor sommar vart det i statsråd fastsett reviderte konsesjonsvilkår for reguleringane Aura (Snøhetta) og Hemsil (Nordfjella). For fyrste gong vart det sett som vilkår at regulantane må opprette «villrein-fond» på tilsaman 12 mill kroner til undersøkingar og tiltak i dei to villreinbestan

I meir enn 40 år – frå slutten av 1970-talet og fram til dei siste åra – har villreinutvalet fått nytta Kjell Arne Tobru sin kompetanse som flygar i samband med villreinteljingar i Nordfjella. Minimumsteljing kvar vinter, kalveteljing i juni-juli, og leiting frå lufta etter flokkar om hausten under strukturteljinga. Desse teljingane har vore av umåteleg stor verdi for forvaltinga av reinsstamma. Berre sidan tusenårsskiftet har villreinutvalet loggført kring 60 flydagar med Kjell Arne bak spakane. I tillegg kjem kanskje like mange turar før dette. Når det har vore trong for fleire fly, eller når han sjølv ikkje har hatt høve til å vera med, har han stått for organiseringa, gjort avtalar om fly og pilotar. Dette har forvaltinga på Hardangervidda og i Fjellheimen òg hatt stor nytte av, i tillegg til oss i Nordfjella. Oftast er det

flyklubben sin Cessna 172 som har vorte nytta under desse turane.

Lars Nesse – tidlegare leiar i villreinutvalet – og artikkelskrivaren har vore med på mange av desse turane som loggførar/kjentmann og fotograf. På veg til Fagernes i Valdres for å ta ein prat med flyveteranen heime hjå han sjølv, pratar me om kva som kjenneteiknar Kjell Arne si flyging under arbeid med villrein. Ørneblikket hans har oppdaga mang ein reinsflokk før me andre i flyet såg noko som likna rein. Når me nærmar oss flokken for å fotografera, legg han flyet i akkurat høveleg høgd og avstand frå flokken, senkar turtalet, og flyg – nesten som eit seglfly eller ei ørn – i ein runde rundt flokken. Fotografen sit med fin vinkel mot bakken og flokken, med tanke på å få så gode bilete som mogeleg. Går

flokken litt spreidd, samlar dyra seg og kan fangast i det same biletutsnittet. Nesten før dyra får summa seg, er uroinga over, og me flyg vidare, på leiting etter neste flokk. Ofte ser me att flokken seinare på dagen. Då har han gjerne roa seg nokre hundre meter frå staden der han vart uroa.

Vel framme på Fagernes vert det traktering og prat om flyturar som har vore ekstra minnerike. Kjell Arne fortel at han no er 81 år, og har vel lagt flyginga på hylla. Sertifikatet på motorfly tok han så tidleg som i 1962, og før det var det seglflyging ifrå 1959. I Valdres Flyklubb har det vore eit aktivt seglflymiljø. Han fortel at første seglflyslepet hans var ved Nystøga på

Av Harald Skjerdal,
sekretær i Nordfjella villreinutval

Filefjell, før han hadde teke sertifikatet på motorfly. Under den turen gjekk flyet, ein Super Cub med 90 hk motor, bensinturt og fekk motorstopp. Ein skeiv peilepinne frå flottøren i tanken hadde hengt seg opp og viste full tank. Det vart likevel ei kontrollert landing på isen på Støgofjorden.

– Erfaring frå flyging med seglfly er svært god å ha med seg når ein driv med flyging i desse fjellområda. Spesielt svingteknikk er ein fordel å kunna i Nordfjella – kontra Hardangervidda med lange, rette strekk.

Han Kjell Arne er ihuga sportsfiskar i fritida. Fiskeinteressa hans, og ein kompis med flysertifikat – Dagfinn Wendelbo - førde han snart vestover til Lærdalsfjella.

– Første turen min til Hallingskeidsanden og Kvevatnet i Lærdal var sommaren 1970. I Lærdal hadde Jakob Vik då begynt med organisert fiskeutsetjing i fjellvatna, og det vart turar med utflyging av fisk til fjellvatn. På desse turane var det nokre jakt- og villreininteresserte som begynte å prata om at ein kanskje kunne nytta fly meir til villreinteljingar. Slik begynte dette. Første turen med reinsobservering i Nordfjella som føremål hadde eg i 1972.

Eit dramatisk havari

Me ser på bilete som han Kjell Arne har samla frå flygarkarrieren. Han fortel om ei spesiell hendig under ein av desse turane til Lærdal, medan me ser på bilete av eit fly av typen Super Cub med flottørar. Neste bilete syner eit maltraktert fly med ein bekk sildrande i bakgrunnen. – Slik sat eg då eg fekk summa meg, og såg rett inn i fjellet der bekken sildra ned.

- Det var dette eg kræsja med i Okkeskardet hausten 1971, me var på saueleit den gongen. Det var sist på dagen, og me bestemte oss for å ta ein ekstra tur. Me flaug ut frå Kvevatnet, og gjekk innover Okkeskardet. Når me gjekk innover der, såg eg fint over kanten. Men di lenger inn me kom, di meir begynte me å mista høgde. So hadde me ein 150 hk Cub, det var 60 hestar meir enn vanleg, så det var liksom berre å gå på. Eg gav litt meir gass, men greidde framleis ikkje å halda

høgda. Så såg eg den bekken som kjem ned til høgre, og tenkte at no går eg inn der, så får me løft att når me kjem over kanten. Så kom eg inn, og oppdaga at me var inne i ei grop – einaste vegen ut att var der me kom inn. Hadde full motor på og prøvde å halda det oppe. La flyet krapt over mot høgre og ville prøva å koma meg ut. Men så såg eg at dette går ikkje, og fekk retta opp flyet. Og det hugsar eg så tydeleg at eg var fornøgd med at eg hadde fått gjort, for viss me hadde teke bakken i sving, så hadde det gått til helvete med alt, ikkje sant? Så gjorde eg det eg kunne, full gass og flaps, og høg nasestilling for å få minimal fart, så var det bunk-bunk-bunk, og plutseleg var det bom stille. I mellomtida fekk eg tid til å tenkja på bror til kjerringa som omkom i ei flyulukke nokre månader tidlegare. Det siste eg tenkte, var at no går det slik med meg med, og på kjerring og ungar. Så vart det bom stille. Så sat eg og såg inn der då, og forstod liksom ingen ting. Så skjønte eg etter kvart at dette hadde gått bra, og høyrde «me må ut, me må ut» frå han Gunnar i baksetet.

Eg klarer å leggja slikt ifrå meg, heldigvis. Så vert det ei historie som ein kan dra erfaringar frå, og ikkje kverulere på. Eg tenkte i ettertid mykje på kva som hadde skjedd, men så fekk eg forklaringa frå ein helikopterflygar. Etter ein varm, fin haustdag vert lufta nedkjølt om kvelden. Her kjem kaldlufta rennande som ei elv ned i Okkeskardet frå Okken. Hadde eg reagert før, så

kunne eg ha gått ut att mot Øydalen, men eg hadde ikkje tanke for anna enn at eg skulle kunna halda høgda og gå gjennom skaret.

To mann bar ned att motoren på eit par staurar. Resten av flyet vart plukka sundt og bore ned att i deler av folk frå flyklubben.

Trass i at villreinutvalet har hatt godt over 100 turar i lufta med han Kjell Arne som pilot utan noko form for dramatikk, vert det i ettertid fort at ein trekkjer fram dei få turane som har vore i overkant spennande. Som den turen i april 1985, då Ola Dusegard, dåverande leiar i villreinutvalet, var med under minimumsteljinga. Lars spør: Var det ikkje ein gong du måtte landa på Ljøsne? - Ljøsne? Jau, då fekk me problem med luftinga på veiva, p.g.a. ising. Me var over Frønningen ved Lærdalsfjorden då motoren begynte å harke og hoste. Eg tok kontakt med tårnet på Sogndal lufthamn, som ligg rett på hi sida av fjorden, og sa at no har eg store problem... trur eg, og har lyst til å prøva å koma meg over, men veit ikkje om eg kjem over. Eg hadde og sett meg ut eit område langs land ved Frønningen, der eg kunne ha landa på skia, og så svinga inn mot land like før det gjekk gjennom vassyta. Men så begynte motoren å harka og gå att, flyet hadde bra høgde, og eg avtalte med tårnet å likevel prøva å gå til flyplassen. Komne over dit, merka eg at flyet fekk motorkrafta att, og så

«Slik sat eg då eg fekk summa meg, og såg rett inn i fjellet der bekken sildra ned.» Super Cub’en som Kjell Arne nødlanda med i Okkeskardet i september 1971.

plutseleg gjekk motoren reint att. I mellomtida kom eit Widerøefly inn for landing, og det tok litt tid. Sidan motoren no gjekk reint, takka eg tårnet for hjelpa, og gjekk innatt over fjellet. Så begynte same faenskapen att, då var me lenger inne i fjellet komne, og det var langt til Sogndal. Eg gjekk ned mot Ljøsne, der det låg eit fint jorde som eg hadde sett på før. Men der nede bles det nordavind og austavind frå alle kantar, så eg måtte ta ein runde. Men så forsvann motorkrafta heilt, og det var ingen nåde – me måtte ned på det jordet som me såg, på andre sida av dalen. Eg sa til han Ola «spenn deg fast!», og han so gjorde, stø som eit fjell, var ikkje redd fanden på flatmark. Jordet var ikkje stort, eg hadde vindretninga inne og landa mot den, måtte heilt nedåt skogen, sette opp fulle flaps og sideglidning for å koma fort ned. Det gjekk greitt det. Me kom heilt ned åt gardshusa før me stoppa. Alt i orden med oss og flyet. «Eg får gå inn og høyra om å få låna telefon,» sa eg. «Ja, gå inn,» sa han Ola. Så gjekk eg og pikka på døra. «Kom inn!» sa det. Eg kom inn på kjøkenet, og der stod ho

gamlemor oppå eit svært kjøkenbord, og dreiv og vaska i taket. Så sa eg «eg kjem til gards på ein uvanleg måte, eg har landa med fly.» «Fly!» sa ho. «Ja, sa eg, eg har landa med fly uti garden her.» «Uti garden!?» Så hukte ho seg ned og keik ut glaset, før ho ropte til mannen som sat inne i stova «Ola! Det er fly uti garden!» Fekk no låna ein drill då, så eg fekk bora hol i toppen av

utluftinga, for å få ordna det som var problemet med motoren. Taksa flyet øvst på jordet, mot skogen. Der stod han Dagfinn og tok tak i vengetippen så eg fekk snudd flyet, før eg tok av nedover på jordet. Så det gjekk veldig fint å ta av. Plukka opp han Ola Dusegard, som hadde fått skyss til Nystøga, og me fekk fullført teljinga inne i fjellet.

Under leiting etter flokkar for strukturteljing har gjerne dette flyet med flottørar vore nytta. Her på Vestredalsvatnet i Aurland i oktober 1999 (foto Eirik Eldegard).

 

Det var den 3. september 2020 det vart felt ein bukk på Grindetangen på Hardangervidda som viste seg å vera smitta med cwd (cronic wasting disease» , eller skrantesjuke som me kallar det i Norge. Etter hestekuren som vart gjennomført i Nordfjella sone 1 hadde ein etterkvart eit gryande håp om å vera kvitt denne sjukdomen, så fortvilelsen var stor når tilfellet på Vidda vart funne. Alarmen gjekk for fullt! Alvoret vart understreka av at dåverande Landbruksminister, Olaug Bollestad, vart varsla same kveld som testresultatet vart klart, - og det vart sendt varslingar både innad i norske myndigheiter og til EU-systemet i Brüssel.

Kva har så skjedd etter at alarmen gjekk for snart to år sidan? Det har nok vore helde fleire hundre møter og det har vore arbeidd og drøfta i mange, mange tusen timar. Det har vore sprikande syn og det har vore store hol i kunnskapsgrunnlaget om sjukdomen. Den kunnskapen me har er imidlertid grundig oppsummert i Vitenskapsko

miteen for mat og miljø (VKM) sin rapport 2021:01. Denne vart presentert i januar 2021 og oppsummerer oppdatert kunnskap om cwd og den vurderer moglegheiter og handlingsrom for å handtere sjukdomen. Det er denne rapporten som har vore det viktigaste styringsdokumentet i det arbeidet som har pågått seinare.

Som fylgje av Nordfjella-saka hadde Hardangervidda fått klare føringar frå myndigheitene om hard skyting av bukk både i 2019 og 2020 (Også i 2018 var det stor fridyr-andel, men då med svært låg kvote). Resultatet var at når kvoten for 2021 skulle setjast så var det allereie ein sterkt redusert bukkeandel i bestanden. (Anslått etter strukturteljing til å vera 3-4% (3,5 år og eldre). Jakta 2021 vart svært god og det vart felt 1974 dyr. Oppslutninga om prøvetaking var også god. Og Miljødirektoratet (MDIR) og Mattilsynet (MT) sende ei felles tilråding til sine Departement om at det ikkje burde gjennomførast ekstraordinært (statleg) uttak gjennom vinteren. Dette vart seinare

stadfesta av både Klima- og Miljøminister, Espen Barth Eide og Landbruks- og Matminister, Sandra Borch.

Lokal forvaltning representert ved Villreinnemnda, Villreinutvalet, Fjellstyra, grunneigarorganisasjonane og dei berørte kommunane har klart å stå særdeles samla i den prosessen som har vore. Dette meiner me har vore heilt avgjerande for å nå fram med våre innspel og meiningar. Det har sjølvsagt vore ulike syn også lokalt, men når me har gått ut med våre standpunkt, råd og forventningar så har me klart å stå både støtt og samla. Eit av våre viktigaste ynskje har vore at arbeidet med å få på plass ein bestandplan som skal gjelde for «cwd-perioden» måtte forankrast godt hjå rettigheitshavarar og i lokal forvaltning. Me ynskte vidare at me fekk gjennomført ein såkalla dialogprosess for å prøve å koma fram til ein så omforeint strategi som mogeleg for dei næraste åra. Dette vart imøtekome og det er i skrivande stund (2. mai) helde to av tre slike samlingar. I dialogprosessen

Av Endre Lægreid
Villreinnemnda for Hardangervidda

deltek eit 20 tals personar som representerer grunneigarsida, villreinutvalet, villreinemnda, tamrein-næringa, Norsk Villreinsenter og mange sentrale forskarar frå ulike forskningsmiljø, (NINA, Veterinærinstituttet, UiO, NMBU, …)

Dialogprosessen skal resultere med ei tilråding til MDIR og MT innan sommren 2022. Deretter skal dei to direktorata lage ei innstilling til sine respektive departement (Klima- og Miljødepartementet og Landbruks- og Matdepartementet) som vil konkludere med ein bestandsplan for Hardangervidda, hensynteke at skrantesjuke er påvist, og med ein tilhøyrande «skrantesjuke-strategi»i.

Lokal forvaltning sine mål er at det er ordinær jakt som skal vera det verktøyet som skal brukast for å nå dei mål som vert sette. Me har vidare sagt at dette føreset ei stamme som kan produsere minimum 1500 kalv pr år og som dermed må haldast over 4.500 dyr. I dette ligg det at ein må akseptere at andelen vaksen bukk (3,5 år og eldre) skal haldast ned mot 0-3%, slik

det klaraste rådet frå VKM-rapporten fastslår. Det er desse måla som ligg til grunn for vedteken kvote for Hardangervidda for 2022.

I tillegg har me reist spørsmålet om kor mange år utan nye funn det må gå før me får byggje bestanden opp att mot ordinære bestandsmål på struktur, kalvetilvekst og stammestorleik. Me har og fremja at den strategien og tiltak som vert vedtekne må stå ved lag sjølv om ein finn eit eller nokre få nye smittetilfeller. Dersom det mot formodning vert funne fleire smitta dyr og også på simler, så er det ikkje til å unngå at strategien kjem opp til ny vurdering. Me håpar inderleg at dette ikkje vert tilfelle. Status den 1.mai 2022 er at det er testa tilsaman 5.547 dyr på Vidda, og framleis er det heldigvis berre det eine tilfellet frå september 2020 som har påvist smitte.

Det vert nok mange og lange møter for å diskutere skrantesjuke i villrein-Norge i åra som kjem, men pr i dag vel me å vera optimistar. Så får me håpe at pågåande forskning og overvaking gjer oss kloke nok til å gjera dei rette vala

framover. I denne samanheng oppmodar me på det aller sterkaste om at det i alle villreinområder vert teke prøvar av hjerne og lymfer på alle felte dyr eldre enn kalv. Dette er særdeles viktig for kunnskaps- og beslutningsgrunnlaget for dei næraste åra.

So minner me alle om at ein i tider der det er mykje negativt fokus på villreinen aldri må slutte og glede seg over dei fantastiske opplevingane villreinen gjev oss i form av magiske møter i fjellet, spennande jakter, eller som god mat i godt lag.

Min kollega Lena satt på kne rett ovenfor meg, slo seg på lårene og sa høyt – nå må du bare begynne å tippe i Lotto med en eneste gang! - Det er ingen dum ide, svarte jeg. Tross alt var sjansen for å gjøre det jeg nettopp hadde gjort sikkert lavere enn å treffe en kopp med en bordtennisball sluppet tilfeldig ut av vinduet på Bergensbanen. I løpet av to feltdager, på to forskjellige steder, hadde jeg helt tilfeldig og uten å lete gravd opp to pilspisser fra vikingtida.

Lavbeitetaksering på Hardangervidda

Jeg rotet ikke rundt i bakken på vidda helt uten grunn. Sommeren 2021 ble vi på Norsk villreinsenter forespurt om å bistå i arbeidet med lavbeitetaksering av Siri Bøthun fra Sogn Naturforvaltning, som utførte oppgaven på vegne av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA). Lavbeitetakseringen er en del av overvåkningsprogrammet for hjortevilt og utføres på de store vinterbeitearealene øst på vidda. De utvalgte transektene vi nå skulle undersøke ble plassert ut i 2016. Ved å innhente data som dybde på lavmatter, arter og dekningsgrad over flere år kan en danne seg et bilde av utviklingen i beitetilgang i et langsiktig perspektiv.

I tillegg utgjør lavbeitedataene et viktig kunnskapsgrunnlag for den nye kvalitetsnormen for villrein. Delnorm 2 handler nettopp om tilstand og kvalitet på lavbeitene i det aktuelle villreinområdet. Lav er reinens viktigste kilde til næring vinterstid, og mengden tilgjengelig lavbeite er gjerne en begrensende faktor for antall dyr i stammen. I forbindelse med kvalitetsnormen har NINA fått i oppgave å utvikle en modell som kan beregne mengden lav (lavbiomassen) i et gitt område ut ifra satellittfoto. Kalibrering av slike modeller mot reelle bakkedata var også en av grunnene til at vi stod der med linjalen dyttet ned i lavmatta.

Tuva Flor Lien, naturveileder
Norsk villreinsenter Sør

- om å snuble over kulturminner og hva man må gjøre med dem

Fine dager på vidda

Seinsommeren og høsten 2021 var Hardangervidda generøs med varmegradene og gnien på nedbøren. Ja, sett bort i fra en tur til Kalhovd i starten av august der regnet boret seg sidelengs gjennom tre lag med klær og sørget for å bløtlegge det som fantes av kartleggingsutstyr. Den 8. august stod jeg og Siri klare ved en avkjørsel fra Tinnsvegen på Imingfjell. Foran oss lå et område sørøst for Sønstevatn der en rekke plot, eller punkter, var markert og målt for fem år siden. Sola skinte, og det tok ikke lange tiden før både jakke og ullgenser røyk i godværet. Hvert punkt som skulle måles var oppført med GPS-koordinater, og lå mellom 200 og 500 meter fra hverandre. Etter hvert som vi nærmet oss punktet kom som regel en hvit nettingkurv til syne. Disse kurvene markerte sentrum i punktet, og var satt fast med spiker den gangen transektene ble lagt ut for fem år siden. Deretter startet det møysommelige arbeidet med innsamling av data. Et kvadratisk metallrutenett ble lagt ned på fem steder på hvert punkt – ett i sentrum der kurven lå, og fire steder ti meter i hver himmelretning. Vi bedømte hvor mye av hvert rutenett som var dekket av lav, hvilke arter som vokste og hvor dyp matten var.

Nåla i høystakken – eller spikeren på rabben

De fire punktene i hver himmelretning var markert med spikere som var satt ned i bakken. Med kurven i sentrum var det som regel ganske enkelt å finne spikerne ved hjelp av målebånd, kompass og metalldetektor. Denne oppgaven ble derimot betydelig vanskeligere på de stedene der sentrum ikke var markert med kurv – enten fordi det ikke var blitt satt fast en kurv for fem år siden, eller at kurven hadde blåst vekk eller blitt flytta på. Da måtte spikrene i bakken finnes helt uten et utgangspunkt. Det var slik jeg gikk og saumfarte centimeter for centimeter av rabben med metalldetektor da det skjedde første gang.

Siri og jeg hadde byttet på å gå fram og tilbake med metalldetektoren i snart 20 minutter uten resultat. Vi var nesten i ferd med å gi opp da detektoren ga fra seg den velkjente lyden av metallfunn. Endelig! Jeg satte meg på kne med

pinpointeren – en mindre og mer presis detektor, og begynte å rote i lavmatta. Detektoren peip, jeg kryssjekket for å finne det eksakte punktet, og forventet å finne en spiker. Men nei da, kun jord. Jeg gravde lenger ned mens detektoren fremdeles ga et tydelig utslag på jern, og kjente at jeg endelig hadde fått tak i noe. Jeg stusset på at denne spikeren skulle ligge så langt nedi jorda, men tenkte ikke mer over det enn at jeg røsket den ut.

I hånda holdt jeg slett ikke en spiker, men en spiss og rusten gjenstand. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at det var en pilspiss jeg nettopp hadde dratt opp fra jorda. Følelsene bestod de første sekundene av sjokk og vantro. Hva var sjansen? Hva var sjansen for at det skulle ligge en pilspiss akkurat her hvor vi helt tilfeldig valset rundt med metalldetektor? Det føltes virkelig som å ha trukket et vinnerlodd, ha funnet en skatt. Vi studerte pilspissen med ærefrykt og fascinasjon i det jeg stilte spørsmålet. – Men, hva skal vi egentlig gjøre med den?

Hva skal du gjøre når du finner kulturminner?

Om du graver opp en pilspiss eller pløyer fram en gullmynt på jordet, så er du nå i besittelse av statens eiendom. Det er nemlig slik at alle løse kulturminner fra før 1537 (for mynter gjelder årstallet 1650) automatisk tilfaller

staten etter kulturminneloven. Finner man slike gjenstander er man også pliktig etter loven å melde fra om og overlevere funnet til relevant myndighet, som gjerne er fylkeskommunen. Det er viktig å markere funnstedet, gjerne med GPS-koordinater. På den aktuelle fylkeskommunens hjemmeside finnes det også god informasjon om hvordan gjenstanden skal behandles, skjemaer som må fylles ut og adressen der gjenstanden skal sendes.

Pilspissen fra Imingfjell ble pakket inn i så mye bobleplast jeg bare klarte å finne, og sendt av gårde til arkeologen i Viken fylkeskommune. I ukene etterpå satt jeg spent hver morgen og sjekket e-posten – kunne arkeologen si noe om hvor gammel spissen var? En dag dumpet svaret ned i innboksen. Fordi pilspissen er av jern og ikke karbonholdig materiale, er det umulig å datere den nøyaktig. Det nærmeste arkeologen kunne si var at den stammet fra vikingtiden. Det holdt i massevis for meg. Tenk at jeg hadde funnet en muligens 1000 år gammel gjenstand helt tilfeldig!

-Det skal ikke være mulig!

I dagene etterpå gikk historien sin seiersgang på kontoret og i sosiale lag. Kollega Lena Romtveit og jeg fortsatte arbeidet med beitekartlegging. På en tur inn mot Graveidet ved Kalhovd hadde vi nok en gang vanskeligheter

med å finne en spiker i bakken. Metalldetektoren peip, vi gravde, men ingen spiker. Lena tullet med at det sikkert lå en pilspiss der og. Til slutt åpenbarte det seg rester av gammel hermetikk.

I starten av oktober stod det siste transektet for tur. Vi la i vei opp mot Langetjønn litt nordvest for Sønstevatn. Her manglet også kurver, så det ble mange runder med metalldetektoren. På det nest siste punktet hadde vi nok en gang saumfart i lang tid uten funn. Været var hustrig, og tålmodigheten begynte å bli tynnslitt. Endelig gav detektoren utslag på jern, og vi pustet lettet ut. Igjen begynte jeg å løfte på lavmatta og forventet å finne en spiker stikkende litt opp av jorda. Denne gangen kjente jeg pulsen øke når spikeren ikke var å se, men detektoren fremdeles gav beskjed om et avlangt jernholdig objekt. – Dette er en pilspiss, jeg kjenner det på meg! sa jeg til Lena. Vi tenkte nok begge at akkurat dét var lite sannsynlig, men da jeg kjente den skarpe eggen var funnet et faktum. Enda en pilspiss, denne litt ulik den andre i formen, kom fram fra jordsmonnet. Det ble utvekslet en generøs

mengde utropsord – og enkelte banneord – før vi fikk summet oss igjen. Det føltes helt uvirkelig å ha så mye flaks, attpåtil to ganger!

Også denne gangen ble pilspissen pakket forsiktig inn og sendt av gårde til Oslo. Igjen var svaret at den antagelig stammet fra vikingtid eller middelalder, anslagsvis mellom 1000 og 900 år gammel.

Å oppdage slike gjenstander er en spesiell opplevelse som gir næring til fantasien. Hvordan havnet den der? Var det en jeger som mistet den? Midt imellom de to funnstedene ligger det oppdemmede vannet Sønstevatn. Under overflaten skjuler det seg et gammelt fangstanlegg med rader av dyregraver. Kanskje jegerne satt nettopp her og skøyt etter reinen? Kanskje satt ikke skuddet optimalt, og dyrene løp et stykke før de segnet om på de to stedene pilene ble funnet? Svaret får jeg aldri, men å se de ulike scenariene levende for meg er nok.

Lottokupong kjøpte jeg aldri, for jeg tror nok flaksen min ble brukt opp denne høsten på Imingfjell.

Nærbilde av pilspiss nummer to.
Foto:Tuva Flor Lien

Rášša – om forvaltning av vill og tam rein

Eit nytt og omfattande forskingsprosjekt om «forvaltning, forhandling og samskaping for rettferdig og berekraftig arealbruk i reinens landskap» såg dagens ljos våren 2021. Fire aktørar er involvert: Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Nordlandsforskning (NF) i Bodø, International Centre for Reindeer Husbandry (ICR) i Kautokeino og Norsk villreinsenter Sør (NVS) på Skinnarbu. Dei to hovudfokus-områda er Hardangervidda og Finnmarksvidda. Så langt har ein hatt to fysiske møte, eitt på NVS på Skinnarbu og eitt hjå ICR i Kautokeino. Prosjektet er finansiert av ­Norges forskningsråds MILJØFORSK-program.

Dette er eit litt uvanleg samarbeidsprosjekt i den forstand at ein har valt ut eitt forvaltningsområde der det er villrein, og eitt der det er tamrein, altså Hardangervidda og Finnmarksvidda. Éin av aktørane opererer innafor det ein kan kalle tamreinområda her i landet: Internasjonalt reindriftssenter (ICR) i Kautokeino, medan Norsk villreinsenter Sør representerer villreinområda. NIVA og NF arbeider både med villrein og tamrein. NIVA har rolla som leiar og koordinator i prosjektet. Prosjektleiar er Kathrine Ivsett Johnsen (NIVA). Dei andre som er involvert i prosjektet er, frå ICR: Inger Anita Smuk (styreleiar), Anders Oskal (direktør), Inger Marie Gaup Eira, og Svein Disch Mathisen, frå NIVA: Frode Sandnes, frå NF: Camilla Risvoll, Aase Kristine Lundberg og Susanne Normann, og frå NVS: Peter Køller (leiar NVS sør) og Kjell Bitustøyl.

Kva tyder Rášša?

Prosjektet har fått namnet Rášša, som er eit nordsamisk omgrep for eit

Av Kjell Bitustøyl,
frilans journalist

Reineigar Isak Henrik Eira viste oss kva som er bakgrunnen for den pågåande beitekrisa i Finnmark, under eit tilsynelatande fint lag med sukkersnø, ligg der is og islag som hindrar reinen å koma ned til beitet – ikkje ulikt det som kan skje med beitet til villreinen.

høgtliggjande beiteområde med spreidd vegetasjon. For reinsdyra er slike område viktige i periodar når det er varmt, det er gjerne eit karrig område med mykje stein, men viktig innafor den samiske reindrifta som «luftingsområde». Slike område er sjølvsagt like viktige for villreinen. Innafor offentleg forvaltning og konsekvensutgreiing blir desse områda ofte kategorisert som unyttige for reinen, men nyttige for utbygging av t.d. vindturbinar og utbygging av gruvedrift. Slik vil tydinga av ordet vera avhengige av kven som brukar det, altså relevant med tanke på problemstillinga i dette prosjektet der ulike kunnskapssystem og ulike diskursar skal under lupa.

To administrative sfærar

I forskingsprosjektet skal ein undersøkje forvaltninga av areal der det i dag er konfliktar mellom verne- og bruksinteresser. Det som er felles for dei to utvalde områda, er at det er leveområde for reinsdyret (vill og tam rein) med flytteleier, kalvings- og brunstområde. Men forvaltninga av dei to «reinsdyrlandskapa» er forskjellig, ein har ulike politiske mål og ulike leverandørar av kunnskap. Ein snakkar gjerne om «to administrative sfærar» som blir styrt av ulike sektorar og blir påverka av ulike språklege framstillingar (diskursar).

Lokale rettshavarar blir ikkje høyrt

God forvaltning er avgjerande for å ta vare på Europas villreinbestand, samisk reindrift og biologisk mangfald generelt. Samtidig ser ein at landskapa er utsett for aukande press frå ulike arealbruksinteresser, samtidig som klimaendringane også er ein faktor. På den andre sida opplever lokale rettshavarar som grunneigarar og reineigarar at deira behov, kunnskap og perspektiv, ofte blir oversett i arealforvaltninga.

Etablere ein møteplass

Ideen er at ein gjennom deltakande metodar og tett samarbeid med grunneigarar og reineigarar, skal samanlikne temaet arealforvaltning innafor villrein- og tamreinområde, korleis reinsdyrlandskapa blir forvalta i samspelet mellom rettshavarar, arealbruksinteresser og dei som gjer

vedtaka. Prosjektet vil slik undersøkje kva for verdiar og kunnskapssystem som avspeglar seg i arealplanlegginga og i dei vedtaka som blir gjort. Å skape møteplassar står sentralt, der aktørar frå «ville» og «tamme» reinsdyrlandskap kan utveksle erfaringar og drøfte felles utfordringar. Prosjektet har som mål å få til ei meir inkluderande,

rettferdig og meir heilskapleg forvaltning av både villrein og tamrein, og slik bidra til å minske arealbrukskonfliktane i det ein kallar eit framtidig «lågutsleppssamfunn».

To fysiske møte så langt

Rášša-prosjektet, som i utgangspunktet har eit fireårig perspektiv, har så langt

Skinnarbu august 2021: Peter Køller frå NVS tok deltakarane med på ein tur ut i terrenget, slik at ein fekk sjå litt innover Hardangervidda. F.v. Anders Oskal (ICR), Peter Køller, Svein D. Mathiesen (ICR), Inger Anita Smuk (ICR), Kathrine Ivsett Johnsen (NIVA), Frode Sundnes (NIVA)
og Camilla Risvoll (NF).

Anders Oskal direktør i ICR, supplerte reineigar Isak Henrik Eira med viktig kunnskap om utfordringane for reindrifta på Finnmarksvidda, her med Frode Sundnes (NIVA) og Camilla Risvoll (NF).

avvikla to fysiske møte, der aktørane fyrst og fremst blei betre kjent med kvarandre, samtidig som ein har gjennomført den fyrste «workshopen», dvs. eit møte mellom forskarar og reindriftsutøvarar.

Skinnarbu

Etter fleire digitale møte samla ein

prosjektgruppa til eit felles fysisk møte på Norsk Villreinsenter Skinnarbu i august 2021. Frå nord kom tre frå ICR og ei frå Nordlandsforskning, samt at to frå NIVA og to frå NVS deltok. Dette fyrste møtet handla naturleg nok om at dei som representerte Nord-Noreg fekk informasjon om villrein og villreinproblematikk på Hardangervidda, deriblant

og litt om Hardangerviddas tamreinhistorie. Vidare starta ein opp arbeidet med å etablere to tidssliner, éi for villrein og éi for tamrein. Dette blei gjort for å skaffe seg ei oversikt over utviklinga av forvaltninga innafor villrein og tamrein. Og spørsmål som blir stilt er: Har desse påverka kvarandre? Er der endringar som har påverka båe to? Stutt sagt: Korleis har me kome dit me er i dag? Døme på slike viktige endringar kan vera: Oppretting av Felleslappeloven for Finnmark (1888), innføring av jaktlov som gjorde det ulovleg å drive med dyregraver (1899), freding av villreinen over heile landet (1902-1906), Norske Reindriftsamers Landsforbund oppretta (1948) osv. Denne tidslina er enno i støypeskeia, men argumentet for å opprette ei slik tidsline er at ein må sjå attende for å forstå dagens situasjon. Så handlar det òg om i dette prosjektet ikkje minst – og det er vel her pionerordet kjem til sin fulle rett – å lære om kvarandre si historie. Fyrste møtet gav god grunn til optimisme når det gjeld nettopp dette, men samtidig såg ein òg kor omfattande temaet er.

Kautokeino

Ein delegasjon på seks stykke frå institusjonane lenger sør drog til Kautokeino i mars, vel vitande om beitekrisa for reindrifta i nord på grunn av nedising. At staten den 18. mars løyvde 13,5 mill. kr. til ekstratiltak for reindriftsnæringa seier sitt om denne situasjonen.

Det var stor entusiasme og interesse for å lære av kvarandre, og no var det «søringane» sin tur til å lytte mest. I skrivande stund er dette møtet enno så ferskt at det viktigaste ein kan formidle er: Me som er involverte og ikkje kjenner problematikken rundt utfordringane i nord, fekk ei større forståing for kva eigentleg Rášša skal og bør handle om. Kombinasjonen kunnskap og opplevingar fester seg og gjer slikt prosjektarbeid meiningsfullt, ein føler at ein er med på noko som er viktig. Konkret handla dette blant anna om at dei lokale arrangørane i ICR hadde lagt opp til ein snøskutertur inn til teltgamma og reinflokken til reineigar Isak Henrik Eira. Han gav oss interessant tradisjonskunnskap ikkje minst om rein og snøforhold.

International Center for Reindeer Husbandary held til i sentrum av Kautokeino. Det var her møteverksemda gjekk føre seg. På veg inn f.v. Peter Køller (NVS), Camilla Risvoll (NF) og Frode Sundnes (NIVA).

Gruppemøte på ICR, f.v. prosjektleiar Kathrine Ivsett Johnsen (NIVA), Svein Disch Mathiesen og Peter Køller (NVS).

«Workshop» med fem reineigarar

Denne turen gjorde òg at bakteppet var det beste for dialogmøtet med fem reineigarar dagen etter. Mykje kan seiast om dette møtet, det var god stemning, god dialog og særs lærerikt. Eit godt døme på korleis ein kan få forståing og kunnskap om kvarandre sin situasjon og krevjande utfordringar ved å sitje rundt same bord. Så gjekk det nok opp for fleire at skilnaden på reindriftsutøvarar på Finnmarksvidda og grunneigarar/rettshavarar på Hardangervidda, som er dei eigentlege hovudpersonane i Rášša, kanskje ikkje er så stor. Kanskje kjenner dei skoen trykke på nokon av dei same plassane i

møte med offentleg forvaltning. Frå Norsk Villreinsenter blei det uttrykt tydleg interesse for at ein med dagens problematiske situasjon for villreinen på Hardangervidda, kan ha god nytte av tettare kontakt med den samiske reindrifta, ikkje minst gjennom dei direkte møta med reindriftsutøvarane. Og sett frå andre sida, fleire av reindriftsutøvarane gav tydleg uttrykk for at dei gjerne vil koma sørover og møte både grunneigarar og andre med tilknyting til forvaltning av villreinen på Hardangervidda.

Oppsummert kan ein slå fast at Rášša-prosjektet har fått ein lovande

start dette fyrste av fire år. Og naturleg nok blei utfordringane mest fokusert på Finnmarksvidda denne gongen. Stikkord som var mykje framme – eller kjerneorda i prosjektet – er: tillit eller mangel på tillit, forholdet mellom akademisk forskingskunnskap og tradisjonell kunnskap. Slik knyter det seg stor spenning til det vidare arbeidet. Som deltakar i prosjektet kan underskrivne berre slå fast at om mykje er forskjellig, så er dette absolutt verdt eit forsøk, ikkje minst med tanke på at kvalitetsnorma for villreinområda med mange nedslåande resultat, ropar om tiltak og nytenking.

Sommaren 2021 fekk underteikna endeleg vitja fangstlokaliteten på Frelsareggen saman med Per Dagsgard. Fangstanlegget her var tidlegare godt kartlagt av sistnemnte i 1974. Føremålet med turen vår, var å få registrert fangstminna på nytt med GPS, slik at det kunne lagast eit meir nøyaktig kart. Samstundes ville vi prøve å finne ut meir om korleis fangstrusa hadde fungert, med den tilsynelatande vesle fangstbåsen i enden. Det skulle vise seg at vi fekk avdekt nye spor, både i forkant og i enden på fangstrusa, som har ført til auka kunnskap om dette massefangstanlegget.

Eit spesielt fangstanlegg i Breheimen

Massefangstanlegget på Frelsareggen ligg søraust i Skjåk kommune på rundt 1770 moh. innanfor Breheimen nasjonalpark. Lokaliteten ligg og like ved grensa til Lom kommune og det ruvande endefjellet Lomseggje, som

peikar austover mot Lom sentrum. Fangstminna på Frelsareggen vart registrert fyrste gongen av Per Dagsgard i 1974. Allereie i yngre år var han interessert i det som eldre reinsjegerar og reinsgjeterar fortalte om fangstgraver og bågåstø i fjellet. Historier om ein

lang steinmur på Frelsareggen låg spesielt i minnet og måtte difor undersøkast, da Dagsgard tok på seg eit arbeid med å registrere fangstminne. Kartlegginga på 1970-talet vart gjort på oppdrag for Øystein Mølmen,

Av Runar Hole

Arkeolog og dagleg leiar i Tarandus

Oversiktskart som viser lokaliseringa av Frelsareggen fangstanlegg på nordsida av fjelltangen, som endar austover mot tettstaden Lom. Kartutsnitt over fangstanlegget etter registreringsdata frå Tarandus. Kartet er laga av Ingrid Sønsterud Myren.

som arbeidde med ein rapport om fangst og jakt på villrein i området. Denne rapporten var ein del av dei «Viltbiologiske forundersøkelser i Jotunheimen/Breheimen», som vart sett i gang i samband med planlagde vassdragsutbyggingar. Den delen av forundersøkinga som Mølmen hadde ansvaret for, tok sikte på å kartlegge fortidsminne etter den gamle villreinfangsten. Vidare skulle rapporten få fram opplysningar om jakt på villrein, trekkvegar og områdebruk til dyra i nyare tid. Føremålet var å kunne dokumentere moglege skadeverknader på alt dette ved vassdragsutbygging.

Bakgrunn for vår tur i 2021

Tarandus er eit lite firma som har spesialisert seg på blant anna kunnskapsproduksjon om den gamle fangstkulturen på villrein. Slik sett så har underteikna vore spesielt interessert i å få undersøkt fangstminna ved Frelsareggen av fleire årsaker. Blant anna var dette den einaste kjente massefangstlokaliteten fram til no, som ikkje var registrert med GPS og nyare metodikk. I den samanhengen ville Tarandus lage ein oppdatert forklaring og dermed ei betre forståing av korleis villreinfangsten har gått føre seg her. Forskingsresultata skal bli gjort offentleg i ulike publikasjonar. I samband med dette var det viktig og riktig at Per Dagsgard vart med som kjentmann. Det er fyrst og fremst han som kjenner lokaliteten best etter å ha kartlagt fangstminna her, med registreringsmetodikken til Mølmen på 1970-talet. Dagsgard har elles kartlagd svært mange kulturminne i Skjåkfjella i ettertid. Difor var det naturleg å samarbeide med Dagsgard om ein nyregistrering på Frelsareggen. Det er sjølvsagt lurt å byggje vidare på det fangstminnearbeidet som er gjort tidlegare, for å få ein kontinuitet i dette interessante arbeidet.

Den 19. juli 2021 var det meldt brukbart vær og det passa elles bra å ta turen til fjells. Etter å ha møttest i Skjåk, køyrde vi litt oppover ein skogsbilveg i lia ved Dagsgard, før vi laut ta beina fatt på dei om lag 1000 høgdemeterane til Frelsareggen. Fire og ein halv time seinare var vi oppe ved lokaliteten. Namnet Frelsareggen er litt spesielt, og kan trenge ei lita forklaring, sjølv om

det ikkje har noko med saka vår å gjere. I Skjåk budde det ein bygdeoriginal på 1800-talet, som hadde fått kallenamnet «Pål Frelsar», fordi han var så religiøs. I fylgje soga så skulle han være vegvisar for ein prest som ville opp på høgste Lomseggje. Men på veg opp vart det så tett skodde at dei kom ikkje lenger enn til det som kan ha vore høgda ved fangstanlegget. Sidan vart det vesle høgdedraget i fjellsida her heitande Frelsareggen.

Fangstanlegget

På austsida av fangstlokaliteten gjekk vi oss fyrst på eit bågåstø, før vi oppdaga ei rekkje med vardesteinar som vi deretter fylgde i retning mot vest, over Frelsareggen. Da hamna vi rett mot fangstplassen. Sjølve fangstrusa består av to steinmurar som konvergerer inn mot ein steinmurt fangstbås. Den nordlege muren, eller «fangarmen» som ein kan seie, er lengst, høgast og mest iaugefallande. I luftline har denne oppbygginga vore om lag 120 meter

Per Dagsgard står her ved ein vardestein som tydeleg har vore reist opp av folk. Vi er temmeleg sikre på at denne med fleire andre, har hatt ein funksjon med å leie reinsdyra i retning av fangstrusa. Foto teken mot vest-sørvest, i bakrunnen ser vi Frelsareggen og søkket rett ovanfor dit dyra skulle leiast.

Det er ei kompakt samling av fleire ulike fangstminne i anlegget ved Frelsareggen. Dei to konvergerande steinmurane ender i ein steinmura fangstbås. Vidare er dei steinmura bågåstøa plassert både i opninga på fangstrusa, og i eit mønster som ei forlenging av den sørlege leiemuren. Kartarbeid av Ingrid Sønsterud Myren.

lang. Steinmuren er i dag godt bevart på totalt nesten 100 meter. Deler av konstruksjonen er og tilnærma heilt intakt med ei høgd på kring 1 meter. Den kraftige muren fylgjer kanten på Frelsareggen vestover før den endar mot eine hjørnet på inngangen til fangstbåsen. Den sørlege muren er mindre markert med ei lengd på om lag 50 meter. Berre litt over 30 meter er lett synleg, og dei høgaste partia er på rundt 0,5 meter. Denne muren er bygd på skrå i søkket ovanfor Frelsareggen, og endar mot det andre hjørnet på inngangen til fangstbåsen. Til saman registrerte vi 31 bågåstø og 30 av desse er i nærleiken av fangstrusa. Dei fleste ligg i opninga på fangstrusa og tett på

oppover i fjellskråninga mot sør. Det kan sjå ut som om konsentrasjonen av bågåstøa er ein slags fortsetjing av den sørlege «fangarmen» i rusesystemet. Skyteretninga frå bågåstøa er jamt over i ein variasjon mellom, mot nord til aust. Det vil si retta mot reinsdyra som var på veg inn i rusa og at folka bak var i skjul for dyra.

Den steinmura fangstbåsen

Dagsgard antyda i 1974 at fangstbåsen bestod av eit steinmura kammer på 3x4 meter. Det vi fann ut nå med nærare granskingar, var at fangstbåsen har vore mykje lengre. Det godt synlege «kammeret», er framleis enden på båsen og fangstrusa. Vi er altså sikre på

at fangstbåsen har gått heilt attende til der dei synlege leiemurane sluttar. Her i inngangen kan det sjå ut til at det har vore ein terskel eller hoppkant ned i det som var den lange store massefangstgrava. Området der denne gravbåsen var bygd opp har i løpet av åra vore utsett for så sterk erosjon, at mesteparten av båsen i dag er heilt utradert. Partiet frå inngangen på båsen og fram til enden ligg i eit søkk i terrenget, der det tidvis har runne mykje vatn frå fjellsida ovanfor. Dette forklarar kvifor grunnen her har vore så ustabil at muringa er jamna heilt ut med terrengoverflata. Lengda innvendig på fangstbåsen har truleg vore om lag 14 meter. Den innvendig breidda kan ha vore opp mot 3 meter i starten med ein gradvis innsnevring til omtrent 2 meter midt i båsen, før sidemurane gjekk saman i ein spiss i enden. Det at enden på steinbåsen er såpass bra bevart skuldast nok at her var det meir massiv oppmuring, og at dei to sidemurane møttest og fekk støtte mot kvarandre.

Massefangst med mange drivarar

Anlegget på Frelsareggen er eit massefangstanlegg av den grunn at her har det vore fanga mange dyr på ein gong. Flokkar med reinsdyr vart jaga inn frå aust og leia inn mot søkket mellom Frelsareggen og fjellskråninga ovanfor. Sidan det er forholdsvis kort veg til enden på fjelltangen mot Lom, er det rimeleg å tru at dyra fyrst kan ha vore jaga austover frå dei større fjellområda vest for anlegget. Etter dette kunne flokken ved hjelp av fleire drivarar, verta snudd vestover att og pensa inn mot opninga på fangstanlegget. Vi kan og tru at fangstfolka fylgde med på, om reinen sjølv på eigen hand trekte ut på Lomseggje. I så fall var det berre å rykkja ut mannsterke når det vart observert dyreflokkar i området, som med mindre arbeid kunne drivast inn i rusa. I enden på rusa var hensikta å jage fast så mange dyr som mogleg i ei lang og stor massefangstgrav.

Vardesteinar og inndriving

Vardesteinane på rekke austover er etter alt å døma rester av det ytre leiesystemet inn mot fangstfella. Her var det viktig å hindre dyra i å trekke for langt nedover den slake fjellsida under inndrivinga, for da kunne dei sleppe unna ved å flykte vekk på nedsida av

Dette typisk utforma bågåstøet ligg lengst mot vest i samlinga av slike oppmuringar ved sjølve fangstanlegget. Frå denne skjulestaden hadde ein god oversikt over reinsdyra som vart leia inn i fangstrusa. Det var viktig å halde seg skjult inn til reinsflokken passerte så dyra ikkje tverrsnudde. Foto teken mot aust.

Per Dagsgard sit her på «hoppkanten», som var inngangen til fangstbåsen. Dette blir mellom endene på dei konvergerande leiemurane som kan sjåast bakanfor. Reinsdyra laut nok hoppe litt ned i båsen, men i dag er steinmuringane her så forfalne at det er vanskeleg å anslå den eksakte høgda.

Frelsareggen. Mellom vardesteinane var det og truleg sett opp skremmepinnar for å forsterke den visuelle skremmeeffekten. Det seier seg sjølv at ein hadde stor nytte av slike hjelpemidlar under inndriving av ein reinsflokk. Grådyra flyktar som kjend raskt over lengre avstandar når dei er skremd. Av den grunn er det ikkje mogleg for drivarar å sperre alle alternative fluktvegar for dyra i eit opent landskap, utan hjelpemidlar. Skremmepinnar og liknande gjorde med andre ord inndrivinga meir effektivt og at ein trong færre folk til det. Bågåstøet her tolkar vi som ein skjulestad for ein drivar som skulle springe etter når reinshopen passerte. Da var det om å gjere å få dyra på tur opp mot søkket på oversida av Frelsareggen. Dette er nok og ein trasé som dyra gjerne instinktivt ville fylgje i dei fleste tilfella.

Fangstminna er godt gøymd i terrenget

Oppe i søkket ligg bågåstøa og fangstusa godt skjult for dei flyktande

reinsdyra. Det er ikkje før dyra er nært ved, at dei kan få auge på den mest markerte leiemuren og etter kvart dei oppmura bågåstøa. Truleg er funksjonen til bågåstøa meir å være skjulestadar for drivarar enn skytestillingar, i samband med rusefangsten. I den augeblinken flokken passerte så var det om å gjere for drivarane å reise seg opp og springe etter. Frå bågåstøa som er plassert meir oppover i skråninga sørover, hadde folka god oversikt på dyra som nærma seg rusa. Her i frå, kunne drivarane varsle dei andre nedetter, så alle var forberedt når dyra brått dukka opp. Elles var det viktig at dyra ikkje trekte opp skråninga her, slik at dei slapp unna fella dei var på veg inn i. Konsentrasjonen med oppmura skjulestadar vitnar om nettopp dette, samstundes som det og fortel at svært mange personar kunne være med på fangsten. Da var det sjølvsagt naudsynt at desse måtte gøyma seg godt, slik at dei ville grådyra ikkje tverrsnudde før dei sat i saksa.

Fangstbåsen er enden på fella

Mot enden på fangsfella såg ikkje reinsdyra fangstbåsen, før dei var på klass hald. Med den farten dyra da hadde, og presset i frå flokken bak, samt jaginga av drivarar like etter, så laut dyra berre ta vegen ned i massefangstgrava. Det var nok heller ikkje så mykje tid for leiardyra, til å områ seg kor farleg dette var. Temmeleg typisk har og båsen i dette anlegget, ein krum fasong og det har si forklaring i at dyra ikkje så lett skulle sjå at det var ein blindveg, før det var for seint. Ein kan seie at reinsdyra både vart lurt og pressa heile vegen innover i fangstrusa, til dei sat bom fast. Eit anslag utifrå dei nye måla våre på båsen, viser oss at her kunne ein fange opp mot 40 reinsdyr i eit jafs. Det harmonerer godt med all oppbygginga og storleiken på resten av fangstanlegget. Riktig nok måtte ein mønstra eit stort mannskap, for at fangstsystemet skulle fungere, sidan dette er bygd opp som ei enkel ruse. Eg vil seie at skulle ein kunne fange mange dyr i anlegget på Frelsareggen, så laut ein i alle fall være minst 20 personar. Dersom ein går lenger og

Den sterkt eroderte fangstbåsen er på dette bildet antyda med raude strekar. Det er berre i enden ein kan sjå tydelege spor av steinmuring, og det kan framstå som eit mura kammer på 3x4 meter. Mesteparten av massefangstgrava er så og seie heilt jamna med terrengoverflata. Opphavleg var båsen innvendig rundt 14 meter lang.

seier at det var ein til to personar i kvart bågåstø, ti personar bak steimurane og ti personar som var ute i terrenget under inndrivinga, så får vi eit tal på opp mot 60 personar. Dette høyrest mykje ut, men heilt usannsynleg kan det heller ikkje vera, dersom fangsten var eit felles føretak for alle dei som budde i bygdene rundt Lomseggje?

Det høge talet på bågåstø kan og tyde på at fangstfolka ikkje berre satsa på fangst av dyr i sjølve båsen. Fangstbåsen hadde berre plass til ei viss mengde med dyr, og kanskje vart det satsa på å få felt ein del dyr med jaktvåpen om jegerane greidde å utnytte situasjonen? Til dømes om det vart jaga inn større flokkar enn 50 dyr, så må vi rekne med at det kunne bli temmeleg kaotisk etter at fangstbåsen var fylt med dyr. Kvar skulle dei andre dyra ta vegen da? Prøvde dei å koma seg unna ved å «klatre» på dyra som stod fast i båsen? Kanskje kunne dei greie å hoppe over steinmuren der den ikkje var for høg? Men bak steinmuren fantes det truleg folk med spyd som hindra dei i dette. Dersom flokken byrja å gå i sirkel mellom fangstbåsen, steinmurane og drivarane, så var det sjølvsagt lett å

felle ein del dyr med pil og boge eller med ulike typar spyd. Eg vil tru at i så tilfelle, ville det ikkje gå lenge før flokken ville prøve å koma seg ut av den håplause situasjonen. Det mest naturlege er at reinshopen ville bryte ut mellom drivarar og jegerar og flykte attende i den retninga dyra kom i frå. Ein skal ikkje sjå burt i frå at folka kunne få felt ein god del dyr med jaktvåpen, men neppe så mange som det var plass til i fangstbåsen. Vi må nok rekne med ein del dyr vart meir eller mindre skada av dei kvasse spyda og pilene før dei kom seg unna. Noko pent syn var nok ikkje dette, sett med våre humane augo i dag. Når det gjeld avlivinga av dyra i båsen så vart dei mest truleg slegen i hel, for å unngå skade på skinn og kjøt med meir.

Alderen på fangstusa

Kva tid var massefangstanlegget på Frelsareggen i bruk? Det er det ikkje lett å gje eit klart svar på, sidan det ikkje er funne gjenstandar eller spor på staden, som kan daterast nøyaktig. Men det ein kan seie er at fangstrusa er temmeleg primitiv sidan det er ei enkel, open ruse. Fangsten verkar og noko primitiv, ved at det er så mange bågåstø på

staden, noko som tydar på at det vart satsa på å felle ein del dyr med jaktvåpen. Det må seiast at det kan ha vore eit bågåstøanlegg her som er eldre enn fangstanlegget. Men slik eg ser det, harmonerer plasseringa av dei fleste bågåstøa godt saman i ein heilheit med fangstrusa, så det er mest truverdig å tolke alle fangstminna på Frelsareggen som del av massefangstanlegget.

Studiar av massefangstanlegg i Nord-Gudbrandsdalen, viser at ruseanlegg med fangstbås kan

delast inn i tre typar. Dei største og mest moderne anlegga med samlekve, er godt dokumentert til å være i frå tidleg mellomalder (1030 e.Kr til 1130 e.Kr) til litt inn i høgmellomalderen (1130 e.Kr til 1250 e.Kr). Vidare finst det ein type anlegg som er store, eller komplekse og med delvis lukka samlekve. Frå desse finst det ikkje sikre dateringar, men eit teoretisk forslag kan være at dei var i bruk i vikingtida (800 e.Kr. til 1030 e.Kr). Siste typen er små og enkle ruser slik som på Frelsareggen. Dersom vi legg til grunn at teknikken med massefangst har utvikla seg kronologisk, så vart fangsrusene større

Den nordlege leiemuren har vore høg og markert der den går langs fjellryggen på Frelsareggen. Den best bevarte delen av denne, er i dag omtrent 1 meter høg. Truleg har muren vore minst like ruvande, om ikkje høgare; resten av strekninga til inngangen på fangstbåsen.

og meir avanserte over tid. I så måte kan ein tru at den enkle typen vart utvikla før vikingtida. Med utgangspunkt i dette er folkevandringstid (400 e.Kr til 550 e.Kr) og merovingertid (550 e.Kr til 800 e.Kr), aktuelle tidsperiodar, da folk i fjellbygdene byrja å konstruere opne ruser med fangstbås og bågåstø.

I denne samanhengen har vi og to andre spor som er relevant å trekke inn i forsøket på å datere anlegget på Frelsareggen. Hausten 1974, så fann Per Dagsgard eit spyd med intakt treskaft som hadde smelta ut i nedkanten av Lendbreen. Funnstaden ligg omlag 3,5 km sørvest for fangstminnelokaliteten på Frelsareggen. Dette spydet kan ha vore brukt på reinsjakt og det er datert til vikingtida. Ein teori kan være at spydet vart sitjande fast i eit skadetreft eller skadestunge reinsdyr i fangstrusa før dyret greidde å flykte vestover. Kanskje hamna da spydet ved Lendbreen fordi det riksa ut av dyret, nettopp der. Sikker kan ein på ingen måte væra, men ei god eller dårleg jakthistorie er det, alt ettersom. Vidare er det funne trespildrar ved Moldulhøi, ca 3 km sørvest for Lendbreen, som er datert til omtrent 600 e.Kr. Dette er sikre restar av det som var festa i toppen på skrem

mepinnar. Trespildrene skulle blafre i vinden og skremme reinen med lyd og rørsle. Funnet vitnar om at reinen vart jaga av folk og elles styrt med hjelpemiddel under veidinga i merovingertida. Det kan og nemnast at det på 1960-talet vart funne ein jernspiss frå ei armbrøstpil ved Frelsareggen. Pilspissen er datert til 14-1600-talet. Til det er det å seie at slik vi kjenner historia, var det slutt på den gamle drivfangsten på rein før den tidsalderen. Eg meiner difor at det kan hevdast at fangstrusa på Frelsareggen vart bygd og brukt i merovingertida, med ei mogleg bruksfase inn i vikingtida. Eg har mindre tru på at det var villreinfangst her utover i mellomalderen. I så måte kan fangstrusa være rundt 1300 år gamal. Det kan vi godt tru, inntil det kjem nye aktuelle funn som seier noko anna.

Frelsareggen fangstanlegg er eit svært spennande kulturminne på fleire måtar. Dette er det massefangstanlegget, som har den mest omfattande kombinasjonen av leiemurar saman med bågåstø, så tett på den steinmura fangstbåsen. Mengda med skjulestadar og storleiken på båsen fortel at det var ikkje småtteri til fangstpotensiale på staden. Mølmen har skrive at fangstanlegget på Frelsareggen er eit av dei største monumenta

frå den forhistoriske villreinfangsten i dette fjellområdet. Etter vår undersøking og nyregistrering i 2021, kan både Per Dagsgard og underteikna skrive under på det same.

Litteratur

Dagsgard, P. 2000. Kulturminner i Lomsegga. Med vekt på fangstkulturen. Hefte med blant anna avsnitt om fangstanlegget på Frelsareggje. 80 s.

Heyerdahl-Larsen, B. 1974. Takkediplom og foto av den usedvanlige velbevarte spydspissen med stake. Kulturhistorisk museum. Oslo. 1 s.

Jordhøy, P. (red). Dagsgard, P. 2014. Reinheimen og Breheimen. Frå pil og boge til lasso og gevær. Villreinutvalet Ottadalsområdet. s. 52-54.

Hole, R. 2013. Massefangstanlegg for villrein. Masteroppgåve i arkeologi. NTNU. Trondheim. 107 s.

Mølmen, Ø. 1975. Fangst og jakt på villrein. Felt 2. Viltbiologiske forundersøkelser i Jotunheimen/Breheimen. Rapport s. 162-165.

Mølmen, Ø. 1988. Jakt- og fangstkulturen i Skjåk og Finndalsfjellet. Skjåk kommune s. 292-293.

Randen, L. I. 2006 . Pål Frelsar – ein trollman eller var han ein bløffmakar? Skjåk historielag Kvelds-seto i 2006. s. 39.

Den kraftige steinmuren er godt synleg der den fylgjer kanten på vestsida av Frelsareggen. Det er god utsikt frå denne massefangstlokaliteten på 1770 moh. i Breheimen nasjonalpark. I bakgrunnen ser ein tettstaden Bismo og vatnet Aursjoen i Skjåk kommune.

Reinen som forsvant og barna som stod igjen

–Hvor mange av dere kjenner noen som jakter rein? spurte jeg elevene som satt på reinskinn rundt meg i lavvoen. Godt over halvparten av sjetteklassingene rakk bekreftende opp hånden. –Okei, hvor mange av dere kjenner noen som jaktet rein før, men som ikke gjør det lengre fordi reinen er borte? Tre-fire elever rekker hendene sakte opp. Entusiasmen fra det forrige svaret er erstattet med en slags alvorlighet og ettertenksomhet. Og nettopp nå er vi inne i selve kjernen av årsaken til at vi sitter i lavvoen sammen denne seinsommerdagen.

Å vokse opp uten villrein

Bakgrunnen for oppstarten av prosjektet «Villreinkunnskap til barn og unge i Nordfjella» er en observasjon som ble gjort i forbindelse med oppdagelsen av

parasitten Gyrodactylus salaris i Lærdalselva. Etter en lang periode med manglende laksefiske så man at den oppvoksende generasjon ikke lenger hadde et forhold til elva som lakseelv,

og færre barn og unge tok opp laksefiske som hobby. I samme håndvending som elva ble friskmeldt ble det første tilfellet av den dødelige sykdommen skrantesjuke oppdaget i Nordfjella i

Av Tuva Flor Lien
Norsk villreinsenter Sør

2016. Historien om den påfølgende saneringen av stammen i sone 1 kjenner de fleste til, men få fikk kjenne det så nært som lokalbefolkningen rundt om i fjellbygdene.

Villreinjakt er en sterk kulturbærer som ofte videreføres fra generasjon til generasjon. Hva ville nå skje med barn og unge som vokste opp uten å kunne bli med familien på reinsjakt eller se spor etter rein på fjelltur? Det var spørsmål som dette som brakte fram forslaget om et prosjekt der elever fra alle kommunene med areal innenfor sone 1 i Nordfjella skulle bli tilbudt et undervisningsopplegg om jaktkultur og villreinkunnskap. Med midler fra CWD-programmet ble prosjektet satt i gang i 2020 i regi av Norsk villreinsenter. Lokal involvering er viktig i slike prosjekter, og ble sikret gjennom deltakelse fra Lars Nesse i sin stilling som CWD-koordinator og Knut Fredrik Øi i Aurland fjellstyre.

Villreinkunnskap til barn og unge i Nordfjella

I dette prosjektet får 6. klassinger på skoler i kommunene Ål, Hol, Hemsedal, Lærdal og Aurland tilbud om en gratis dag med undervisning i fjellet. Temaet er villreinens levevis, CWD og bakgrun

nen for sanering, og jaktkultur. For å gi elevene enda en knagg å henge begrepet reinsdyr på, får de også servert reinkjøtt stekt på bålet.

Å skape begeistring for et dyr som ikke lenger finnes i nærområdet kan være utfordrende. På toppen er reinen også et dyr en skal unngå å oppsøke. Selv om det å se villreinen i levende live er

en opplevelse mange seint vil glemme, må vi løse utfordringen med andre verktøy. Skinn, klauver og gevir som kan kjennes på og studeres fungerer som en god erstatning. Det er mye læring i å forsøke å løfte et massivt bukkegevir over hodet, eller undersøke forskjellen på en skålformet reinklauv og en spiss hjorteklauv på nært hold.

Det er også mye læring i å la elevene få kjenne på kroppen hvordan livet som villrein er. I en av øvelsene skal noen barn være reinsdyr, mens resten er ulike utfordringer reinen møter. Innenfor en sirkel beveger reinsdyra seg rundt og forsøker å unngå turgåere, hytter, strømlinjer, veier og demninger. Når jeg spør reinsdyr-elevene hvordan det oppleves, svarer de som regel at det er stressende og vanskelig.
– Vet du, akkurat slik oppleves det for reinen også! svarer jeg.

Hårspray på fjellet

To elever står i dyp konsentrasjon med

blikket rettet på hver sin reinsdyrblink. Skyting med pil og bue er et høydepunkt i undervisningsdagen og køen bak skytterne er lang. Skyteskivene er de samme som brukes til oppskyting til storviltprøve, og jubelen står i taket når pila lander innenfor sirkelen av vitale organer. Det er imidlertid ofte utfordrende å treffe, og vanskelighetsgraden gir grunnlag for refleksjon. Tenk på fortidens villreinjegere som var helt avhengige av å treffe innertier for å sikre middag til familien! Attpåtil stod ikke datidens blinker stille. Villreinens ekstreme luktesans skapte også utfordringer for snikende jegere. Dette

får elevene demonstrert ved hjelp av hårspray. Oppgaven er å stå i samlet flokk med lukkede øyne. Noen meter unna, med vinden i ryggen, står jeg og sprayer. I det parfymelukta treffer neseborene skal elevene gjøre akkurat som reinen – løpe i motsatt retning av der lukta kommer fra. I denne øvelsen lærer elevene både om viktigheten av en god luktesans for byttedyr, men også hvilken rolle vindretning spiller inn for jegerens suksess.

Fremtiden

Totalt har 223 elever fra 9 ulike skoler deltatt i prosjektet. Responsen har vært udelt positiv, og særlig lærere som selv har mistet muligheten til jakt i Nordfjella poengterer viktigheten av et slikt tilbud. I utgangspunktet var målet å holde fram med årlige villreindager for skolene fram til stammen igjen ble reetablert, men vi utelukker ikke å fortsette selv etter at villreinen er tilbake. Å gi fremtidens jegere, forvaltere, grunneiere og ordførere kunnskap om villrein vil være like viktig selv når reinen igjen vandrer rundt i Nordfjella sone 1.

Frå penn og papir til tastatur og Excel

Knut Granum frå Skjåk kan sjå attende på 30 år som utvalssekretær for Ottadalsområdet. Nå heiter det Reinheimen-Breheimen Villreinområde ettersom området fekk status som nasjonalpark. Villreinområdet ligg i dei vestlege delane av Gudbrandsdalen og i tilstøytande fjellområde vest for vass-skiljet, i til saman ti kommunar og tre fylker.

- Kvar har åra teke vegen, smiler Knut Granum der han frå stovevindauga har panoramautsikt mot Reinheimen Nasjonalpark. Ein litt annan vinkel og han ser inn i Breheimen Nasjonalpark.

Det har i alle fall vore mange møter med menneske, og han fortel om

årelange vennskap, ja venner for livet. Vennskap bygt på interessa for villreinen.

- Det samarbeidet vi har fått til med villreinforvaltninga er det beste interkommunale samarbeidet vi har.

Sjølv om det har vore mange sterke meiningar, så har vi drege saman til det beste for villreinen, meiner Granum som har vore tett på og fylgt utviklinga.

Granum gjekk som jaktoppsyn fleire haustar før han fekk oppdraget som

Av Randi Rust
Reinheimen-Breheimen villreinnemnd

sekretær. Fine, lange dagar der han følte seg fri og privilegert når han kunne rulle ut sovepose med «grevlingtrekk» og overnatte ved sidan av reinsflokken. Den gongen var det politikammeret på Lillehammer som hadde ansvaret for oppsynet, og kommunikasjonen mellom oppsyn i felt skjedde via sikringsradio.

Jakthausten 2021 var det Villreinutvalet ved Granum som hadde oppsynsleiarrolla. Granum fortel om eit jaktoppsyn som har vorte meir og meir profesjonalisert gjennom åra. Gjennom kursing og med same mannskapet år etter år, blir tenesta betre. Når dei er ute og møter jegerar skal dei vera i stand til å løyse det meste av utfordingar på godt og vondt.

Alle oppsyn har arbeidskontrakt, dei blir dirigert dit det er behov, og etter at jaktperioden er over kjem løna inn på konto. Kommunikasjonsutstyret har også vore gradert opp mange gonger dei siste 30 åra, og nå skjer alt samband på lukka frekvens. Hausten 2009 vart leiing av oppsynskorpset også ei oppgåve for sekretæren. Politiet ville ikkje bruke så mykje ressursar på villreinjakta lengre.

- Sist haust var eg verkeleg i ei boble over 5 veker. Villreinen hadde fokus frå tidleg morgon til seine kvelden, både yrkt og heilagt. Det var utvida jakttid pluss etterarbeid, seier Granum, og nyttar høvet til å rose familien som i periodar på året blir sett på sidelina utan å kny.

Arbeidet med jegerinformasjon har også endra seg monaleg. I mange år vart kveldane brukt ved sidan av fasttelefonen, for jegerane har alltid lurt på kvar det er best å jakte. Nå fortel heimesida til Villreinutvalet, https://reinheimenbreheimen.wordpress.com kvar reinen er, eller i det minste var, i løpet av dagen. Regelmessing oppdatering av sida er ei av oppgåvene til Granum. Sist jakt var sida opna 50 000 gonger.

«Bedre villreinjakt 2006 -2007-2008» var initiert og gjennomført av Direktoratet for naturforvaltning og Norges Jeger og Fiskerforbund. Ottadalsområdet og Snøhetta deltok i samarbeidet for å gjera jakta betre for både villrein

og jeger. Det kom inn over tusen svar på spørjeundersøkinga som fortel om korleis jegerane opplever villreinfjellet. Rapporten er publisert på www.bedrejakt.no. Ei godt gjennomført jakt er viktig for alle aktørar i villreinfjellet.

1994 var året for fyrste driftsplanen for villreinsområdet, og same året vart jegerkontraktar lansert. Det medførte at kontrakten vart ei sivilrettsleg avtale mellom rettigheitshavar og jeger.

- Eit stort framsteg, meiner Granum som var med på å utforma teksta. Med jegerkontrakt kan ein avkriminalisere ein del jaktsaker.

«Villrein, inngrep og forstyrringar i Ottadalen Villreinområde» er tittel på eit arbeid Fylkesmannen i Møre og Romsdal ferdigstilte i 1997. Her var villreinutvalet med i arbeidsgruppa. Dette arbeidet saman med ny driftsplan i 1998, avslørte noko mangelfull kunnskap om korleis villreinen brukte området. Granum oppretta kontaktnett i alle kommunar i villreinområdet og fekk til gode rutinar for oppdatering. Dette fekk namnet «Sett rein». Etter at SNO vart fast innslag i utmarka, har dei vorte gode rapportørar.

Granum hadde også ein finger med i «Prosjekt kraftliner». Det skulle bli meir vasskraftutbygging i Skjåk, og planlagt 132 kWh-line skulle gå austover gjennom Finndalen. Eit

område som er mykje nytta til vinterbeite. Villreinforskar Egil Reimers vart med på laget, og gjennomførte fyrst registreringar langs kraftlina over Slådalen. Dette vart gjort i 1999. Tre år seinare var kraftlina gjennom Finndalen på plass, korleis denne ville påverke bruken av området var ikkje heilt avklara. Villreinutvalet fekk på plass avtale med kraftutbyggaren som finaniserte ei registrering av villrein og bruk over ei komande tiårsperiode. Her også deltok Reimers. Denne registreringa skulle danne grunnlag for skjønn dersom den valde linetraseen og kraftlina medførte at ein måtte redusere villreinstammen i Reinheimen.

Å skaffe seg ei oversikt over villreinflokkane er viktig for forvaltninga. Her også har det skjedd ein digital revolusjon. For 30 år sidan var det lange turar i småfly, og med svart-kvitt filmrull i kameraet. Etter turen var det timar i mørkerom for framkalling og kopiering av bilete. Når bileta var klare, var knappnål og blyant hjelpemiddelet. Nå er det helikopter og digitalt kamera.

- Eg photoshoppar bileta, og eg kan forstørre bileta på PCen. Akkurat det eg treng til å kunne telle opp kor mange dyr det er, smiler Knut Granum og er tilfreds med denne måten å rekne rein.

Han er også godt tilfreds med forsøka der han har vore med og brukt drone på strukturteljinga. Det er noko anna å kunne flyge over med drone og

fotografere, enn å ligge på ein rande med kikkert for å skaffe seg oversikt over samansettinga av flokken.

Ei anna skjelsetjande endring Granum har vore med på, er opprettinga av nasjonalparkar i villreinområdet. Tidlegare var området kalla Ottadalen Nord og Ottadalen Sør. Området er delt av dalføret og Ottaelva. I 2004 starta arbeidet med vern, og i 2006 var Reinheimen Nasjonalpark ein realitet. Villreinutvalet har eit medlem i nasjonalparkstyret, og er det einaste villreinutvalet som har ei slik rolle. Tre år seinare, i 2009, var Breheimen Nasjonalpark på plass. Fyrst i 2016 endra utvalet namnet sitt frå Ottadalen Villreinområde til Villreinområdet Reinheimen-Breheimen. Då var også arbeidet med regional delplan for villrein-Ottadalen ferdig og framlagt i fylkestinget.

30 år med villrein-teneste blir til mange minner. Minner og venner for livet. Granum kan mellom anna fortelje om utsetting av dyr i Luster i 1997, desse gav seg ikkje i ro, og dei dukka opp i Skjåk. Utsetting av «Trollstigreinen» var også ein avgrensa suksess. Han minnast ulveobservasjon midt i villreinlandet, og om ein jerv som vandra frå Finnmark til Skjåk. Det han likevel sit att med mest gode minner kring, er møte med menneske.

- Det er trivelege folk i fjellet, oppsummerer han.

- Korleis livet blir etter å ha lagt opp? Tja, Knut ler ein smittande latter, og trur han framleis vil fylgje med villreinen. Han meiner at folk og ferdsel i fjellet er den største utfordringa for framtida til villreinen. Villreinen treng areal. Den har eit nomadisk levesett, og Granum meiner det er viktig å halde ope ei aust-vest moglegheit for villrein. Her er det nå enn så lenge tilnærma villmark og reinen har moglegheit til å vandre austover om vinteren og vestover sommarstid, dette er viktig i ei tid med klimaendring.

- Og så er det tamrein-villrein. Vi har ei grense som fylgjer kommunegrensa mellom Lom og Skjåk. På vår-vinteren har Lom Tamreinlag dyra sine i området som grensar inn mot villreinområdet. Tamreinen blir flytta vekk første dagane i april, og tradisjonelt har bukkane nytta

område som sommarbeite. Det som nå skjer, er at villreinbukkar trekker mot området tidlegare, allereie i mars. Enn så lenge har ikkje fostringsflokkar kryssa inn i området. Når vil simlene trekke til eldgamle kalvingsplasser i området?, undrar Granum og blir ivrig. Dette er viktig for både tam og vill rein.

Fonnfunn dei siste åra viser at villreinen har vore der. Eit skrekksenario for villreininteressene er om tamreinflokken dreg over til villreinland i ein styggeversperiode. Grensa mellom

områda går i verhardt høgfjell, delvis over 2000 moh. Granum fortel at villreinutvalet har vendt seg til SNO for å få dei til å overvake området, og å hjelpe til om skaden skulle skje. Førre vinteren sa SNO nei grunna manglande kapasitet. Villreinutvalet har teke opp att spørsmålet, seinast i brev den 10. desember 2021. Den nye sekretæren får ta hand om denne problematikken – ved sidan av alt det andre som har med jobben å gjere. Deltidsjobben som på ein måte blir ein livsstil.

Faktaboks:

Reinheimen-Breheimen villreinområde har eit teljande areal på 4,5 millionar dekar. Området ligg i fylka Innlandet, Møre og Romsdal og Vestland – og det er 26 rettigheitshavarar/vald i kommunane Skjåk, Lom, Vågå, Dovre, Lesja, Rauma, Fjord, Stranda, Stryn og Luster. Området har ein tilnærma intakt aust-vest gradient, og store områder som er kvalifisert som villmark med små og få inngrep. Villreinstamma var vinteren 2020/2021 på omtrent 2850 dyr, ein auke på omtrent 100 dyr siste året. I dei siste 30 åra har fellingsprosenten årleg vore rundt 70%.

Granum tok til i deltidsjobben som sekretær for villreinutvalet i 1992. Ein jobb som passa for han som var interessert i fjell, storviltjakt, villrein, var gardbrukar og rekneskapsførar.

Den første store oppgåva utanom ordinær jaktavvikling var å tilrettelegge for årsmøte i Villreinrådet i 1993 og festmiddagen var på Grotli høgfjellshotell. Same året var rikskjendisane Bjørn Dæhlie og Lars Monsen saman med bladet Villmarksliv på reinsjakt i Skjåk. Ti år seinare var «Gutta på tur» på villreinsjakt.

Villreinstamma er mellom 1800 – 2000 vinterdyr i Reinheimen og 700 – 800 vinterdyr i Breheimen.

Evenstad – et viktig studie- og forskningssenter

Gjennom 35 år har jeg hatt gleden av samarbeid med Evenstad, en campus innenfor Høgskolen i Innlandet, både som sensor, veileder og underviser. Langt ute i skauen og vekke fra tettsteder, ligger dette senteret for undervisning og forskning innen skog- og utmarksfag. Mange sentrale aktører i vår villreinforskning og -forvaltning har sin utdanning herfra, og det er på tide campus Evenstad presenteres her i årboka.

Det starta med Evenstad skogskole tilbake i 1912, da enken Anne Evenstad på gården ga den fra seg som legatsgave til kommunen. Rundt 1970 kom naturvern og annen bruk av utmark inn i samfunnsfokuset, hvilket skolen på Evenstad fanger opp i sin fagkrets med eget utmarkskurs der viltforskning og

-forvaltning inngår. Nå pensjonerte professor Torstein Storaas startet sin lange karriere her innen viltfaget i 1985, og ble rektor på skolen da den etter 75 år brant ned 25. januar 1987. Det ble mange turer for Torstein til Oslo før oppbygging av skolen var avklart, han gir daværende ordfører Ola Kristiansen

og landbruksminister Gunhild Øyangen mye av æra for at ikke studie- og forskningssenteret ble gjenreist et helt annet sted. Nytt undervisningsbygg stod klart i 1990, og da hadde Evenstad blitt en del av Høgskolen i Hedmark, og seinere Innlandet etter fylkessammenslåingen. I 2016 ble Campus Evenstad

Av Tor Punsvik
pensjonert viltforvalter

supplert med ytterligere imponerende undervisnings- og administrasjonsbygg, slik forsknings- og undervisningssenteret Evenstad framstår i dag.

I dag undervises det i skog- og utmarksfag på Evenstad, og skolen er ledende i forskning på store rovdyr, og er store på også andre viltarter og bærekraftig utmarksbruk. Østerdalen er kjent for sine hjorteviltpåkjørsler på vei og jernbane, og forskning på og utprøving av forebyggende tiltak stod sentral i mange år på Evenstad. Det tilbys en master i anvendt økologi, bachelorer i skogbruk og utmarksforvaltning, og årsstudium i jakt, fiske og naturveiledning. Dessuten gis master- og doktorgrader innen de samme fagområder, og det jobbes aktivt for at høgskolen skal få universitetsstatus. Mangeårig rektor, og nå avdøde, Harry P. Andreassen skal ha mye ære for at Campus Evenstad virkelig hevet seg i norsk forskningssammenheng.

«Evenstad anno 2022 karakteriseres ved at studentene får en unik miks av praktisk kompetanse og teoretisk kunnskap», sier instituttleder på

Evenstad og høgskolelektor Halgrim Breie og fortsetter: «Gjennom mye feltarbeid og praktisk innretta kurs både i utmarksstudiet og skogfagstudiet lærer studentene å omsette teori til praksis. Med en fagportefølje som spenner over alt fra økologi, viltforvaltning, ferskvannsøkologi og skogproduksjon, til økonomi, forvaltningsjus, biomedisin og arealforvaltning, får studentene også en relevant og bred teoretisk ballast. Med våre program for master- og doktorgrad kan de som ønsker og er kvalifisert virkelig gå teorien i dybden, men fortsatt i et miljø med anvendt perspektiv. Studentene knyttes tett opp til forskning som foregår på studiestedet. Dette ikke minst ved at de helst innlemmes i en av våre fem forskningsgrupper når de jobber med sine bachelor- og masteroppgaver. Vår miks av forelesere, som spenner fra meget erfarne skogbruksledere, tidligere medarbeidere i Økokrim og skogeiere, til en stor bukett av internasjonalt velrennomerte toppforskere med spisskompetanse på alt fra hjemlig ulv og elg, til villhester og snøleopard, er unik, og gir studiene våre en betydelig merverdi i forhold til

annen høyere utdanning i Norge i dag. Samfunnet etterspør mer innovasjon og utvikling, i tillegg til forskning med samfunnsmessig betydning på kort og lang sikt. Med tett knytning til forvaltning og næring, og med fokus på betydningen av både praktisk og teoretisk kunnskap, får våre kandidater det best tenkelige utgangspunkt for å bidra betydelig til samfunnsutviklingen framover».

Professor Morten Tryland kom til Evenstad sist oktober, og han har bakgrunn fra arbeidet med arktisk infeksjonsbiologi og dyrehelse ved Norges veterinærhøgskole og Universitet i Tromsø. Han har jobbet mye med tamrein, men også med villrein, og helt siden utbruddsåret 2016 har han arbeidet med skrantesjuka som ble påvist i Nordfjella. Morten har sittet i Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø (VKM) og Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA). Han sitter også i et utvalg som jobber med reetablering av villrein i Nordfjella. Det er ikke så mange som er klar over at de på Island har en vinterflokk på rundt 4-5 000 villrein, som starta med

at tredve simler og fem bukker ble fraktet fra Finnmark og satt ut i 1787. Ambisjonen var å etablere tamreindrift her, men slik ble det ikke og Island har fått sin villreinstamme. Morten fikk tre feltsesonger med villreinforskning på Island, med fokus på parasitter og infeksjonssjukdommer, men også genetiske forskjeller mellom tam- og villrein, i samarbeid med Veterinærinstituttet og NMBU. Han er for øvrig veldig opptatt av at folk som jobber med tamrein og villrein må snakke mere sammen, utveksle kunnskap og samarbeide bedre enn i dag. For øvrig en ambisjon både Villreinrådet og redaksjonen deler.

Førsteamanuensis Scott Brainerd har hovedansvar for undervisning innen viltforvaltning ved Evenstad, og også ansvar innen forskning på samme fagområdet. Han er amerikaner med lang fartstid med viltforskning i Norge, og 15 år som viltkonsulent i NJFF. Scott tok blant annet sin doktorgrad ved NMBU-Ås på mår i 1997, for øvrig en art han stadig forsker på. «Det var fra jobb som forskningssjef hos Alaska Department of Fish and Game i Fairbanks jeg kom til Evenstad seinhøsten 2019.» Fra Alaska har han erfaring med forvaltning av og lede forskning på villrein, der finnes 32 villreinbestander som omfatter ca. 750 000 dyr. Mange av disse nomadiske villreinstammene forvaltes på tvers av landegrensen med

Canada, noe som krever tett samarbeid på tvers av landegrenser. Scott har ambisjoner om å utvide det tradisjonelle viltfokuset (ulv, elg og skogsfugl) med blant annet nye perspektiver som inkluderer en stor bolk på villreinforvaltning. Foruten undervisning på Evenstad, følger besøk på Villreinsenteret på Hjerkinn for å gi studentene perspektiver fra villreinområdet, som inkluderer utflukt med truger for å spane etter villrein og moskus i vinterfjellet. Sammen med sin forgjenger Torstein Storaas, holder Scott på å lage en ny oppdatert lærebok i viltforvaltning, som ventes ferdig neste år.

Gjennom mange år som viltforvalter hos en fylkesmann har jeg erfart hvordan geografiske grenser utfordrer i forvaltning av viltbestander. Landegrenser er enda mer krevende å bryte ned, og innen forskning på vilt har Evenstad vært et lokomotiv med sitt lange samarbeid med broderfolket i øst. Et godt eksempel er det pågående prosjektet «GRENSEVILT» som ledes av den erfarne viltforskeren og professoren Barbara Zimmermann. Prosjektet har undertittel «Reduksjon av grensebarrierer i skandinavisk viltforvaltning» og prosjektet har særlig fokus på elg, ulv og jerv, og har pågått siden 2018. Om prosjektet og samarbeidet sier Barbara: «Vi deler felles viltbestander mellom Norge og Sverige, men forvalter våre naturressurser nesten

uten å ta hensyn til nabolandet. Vi bruker ulike metoder for å registrere beiteskader og jaktstatistikk, vi forvalter på ulikt vis, og vi snakker ikke sammen om forvaltningen. I GRENSEVILT har vi fått til dialog og samarbeid mellom forvaltningen, næringen og interesseorganisasjoner på tvers av grensen. Vi har også styrket aktørenes kunnskap om elgtrekk, beitetakstmetoder, ulvens påvirkning på elg og elgjakt, og jervens tilbakekomst til barskogen.»

Avslutningsvis er det naturlig å spørre en student ved Campus Evenstad, sørlendingen Bendik O. Nordstrand Berg, om hvordan han endte opp her, trives med miljøet og fagene, og hvilket framtidsutsikter han ser? «Jeg endte opp på Evenstad fordi det er det eneste studiestedet som har bachelorgrad i utmarksforvaltning, samt at det å ha naturen og arbeidsplassen rett utenfor døra tror jeg har skapt mange muligheter for studentene. På Evenstad har vi mange internasjonale studenter som har et veldig godt samhold, og vi i studentsamfunnet jobber aktivt med å lage aktiviteter for dem og nordmenn. Den faglige delen av studiet er tilpasset regionen, og vi bruker særlig dagsaktuelle saker i undervisningen. Etter bacheloren ser jeg for meg å ta en master, men er usikker på hvor. Jeg tenker det hadde vært spennende å delta i forskning eller forvaltning i de etterfølgende årene.»

Seks av ti nasjonale villreinområder har dårlig kvalitet

Villreinområdene Knutshø, Snøhetta, Rondane, Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke har dårlig kvalitet. Det viser resultatene fra den første klassifiseringen etter kvalitetsnormen for villrein som ble lagt fram i et webinar med stor deltakelse 25. april. Utfordringene for villreinen i disse områdene knytter seg både til bestandsforholdene og til arealinngrep og menneskelige forstyrrelser i leveområdene.

Norge har et særskilt nasjonalt og internasjonalt ansvar for villreinen siden vi forvalter mesteparten av de gjenværende bestander i Europa. Mange av de 24 villreinområdene har store utfordringer, særlig på grunn av arealinngrep og forstyrrelser i leveområdene. I 2007 pekte Miljøverndepartementet ut de ti største som nasjonale villreinområder og bad om at fylkeskommunene skulle utarbeide regionale planer etter plan- og bygningsloven for

disse. Ved behandlingen av natur–mangfoldmeldingen i 2016 bad Stortinget regjeringen om å utarbeide en kvalitetsnorm for villrein med hjemmel i naturmangfoldloven, slik det tidligere var gjort for villaks. Faggrunnlaget for dette ble utredet av en uavhengig ekspertgruppe i 2017 (NINA Rapport 1400). Kvalitetsnormen ble etter bred høring fastsatt av regjeringen ved kongelig resolusjon 23.06.2020.

Hva er kvalitetsnormen for villrein?

Kvalitetsnormen er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområde og menneskelig påvirkning. Det er delnormen som skårer dårligst som avgjør den samlede klassifisering

Av Vemund Jaren,
Miljødirektoratet

av et område. Klassifiseringen vil gi tydelige signaler om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet.

Miljødirektoratet har bestemt at de ti nasjonale villreinområdene skulle klassifiseres i 2021/22, mens de øvrige områdene følger i 2022/23. En nasjonal ekspertgruppe med ni personer oppnevnt av Klima- og miljødepartementet, og to lokale representanter for hvert område oppnevnt av Miljødirektoratet, har gjennomført klassifiseringen. De lokale medlemmene ble foreslått av Villreinrådet i Norge. Alle medlemmene er personlig oppnevnt som fagpersoner og representerer ikke sin arbeidsgiver i dette arbeidet. Ekspertgruppa har vært administrert av Norsk institutt for naturforskning (NINA) med Christer Moe Rolandsen som leder. Miljødirektoratet er oppdragsgiver og har fastsatt mandat for arbeidet, men har ikke selv deltatt i ekspertgruppas vurderinger.

Resultater

Resultatene fra den første klassifiseringsrunden er presentert i NINA Rapport 2126: Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. I helhetsvurderingen av de ti nasjonale villreinområdene (se kart) var det ingen som ble klassifisert til god kvalitet (grønn). Seks av områdene ble klassifisert til dårlig kvalitet (rød). Dette var Knutshø, Snøhetta, Rondane, Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke. I Knutshø var det kun delnorm 1 (bestandsforhold) som var utslagsgivende for at klassifiseringen ble satt til dårlig. I Rondane var det kun delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) som var utslagsgivende. For Snøhetta, Hardangervidda, Nordfjella og Setesdal Ryfylke var klassifiseringen et resultat av at både delnorm 1 (bestandsforhold) og delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) ble satt til dårlig.

Forollhogna, Sølnkletten, Reinheimen-Breheimen og Setesdal Austhei

fikk middels kvalitet (gul), og de oppfyller dermed kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet. I disse fire villreinområdene ble delnorm 1 (bestandsforhold) og delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) satt til middels kvalitet. Delnorm 2 (lavbeiter) ble klassifisert til god for Knutshø og Sølnkletten og middels i de andre villreinområdene.

Påvirkningsanalyser og tiltaksplaner

Etter kvalitetsnormen skal det utarbeides en påvirkningsanalyse som, så langt mulig og innenfor rimelige økonomiske rammer, klarlegger årsakene til at et villreinområde ikke oppnår middels eller god kvalitet. Dette har inngått i ekspertgruppas mandat, men har av tidsmessige og økonomiske grunner vært begrenset til overordna vurderinger basert på eksisterende kunnskapsgrunnlag. Resultatene av klassifiseringen er diskutert i forhold til de enkelte områdenes særtrekk og hvordan en best kan utvikle konkrete vurderinger av tiltak. Et spesielt eksempel som framheves er hvordan

påvisningen av skrantesjuke i Nordfjella og på Hardangervidda har skapt helt spesielle forvaltningssituasjoner med blant annet svært høyt uttak av voksen bukk, noe som fører til at måleparameteren om kjønnsforhold under delnorm 1 havner i dårlig tilstand. Det påpekes at tiltak for å rette på dette bør iverksettes så snart hensynet til bekjempelse av skrantesjuke tillater det.

For områder som ikke oppfyller kvalitetskravene er det i kvalitetsnormen forutsatt at Klima- og miljødepartementet, i samråd med andre berørte myndigheter, har ansvaret for at det utarbeides en plan for hvordan kravene til god og middels tilstand likevel kan bli nådd. Arbeidet med slike planer bør komme i gang relativt raskt etter at klassifisering og påvirkningsanalyser nå er framlagt. Det vil være viktig med godt samarbeid og god medvirkning fra lokale og regionale myndigheter, sektorinteresser og brukere i arbeidet med å utvikle gode og realistiske tiltaksplaner.

Kartet viser en helhetsvurdering av de ti nasjonale villreinområdene. Fargekode rød angir at villreinområdet er klassifisert til å ha dårlig kvalitet. Gul og grønn fargekode angir at
villreinområdet er klassifisert til henholdsvis middels eller god kvalitet. Villreinområder som ikke ble klassifisert i denne rapporten er markert med mørk grå.

Kunnskapsgrunnlaget for Kvalitetsnormen

I forbindelse med Kvalitetsnorm for villrein fikk Norsk villreinsenter hovedansvaret for å levere kunnskapsgrunnlaget til delnorm 3; leveområde og menneskelig påvirkning. Oppdatering av kunnskapsgrunnlaget for de ti nasjonale villreinområdene ble påbegynt våren 2021 og vi har sammen med lokale arbeidsgrupper gjennomført et omfattende arbeid med å samle inn data og kvalitetssikre dette. 25. januar 2022 leverte vi kunnskapsgrunnlaget til det siste nasjonale villreinområdet, og Norsk villreinsenter har vært gjennom første epoke av arbeidet. Nå er vi klare for veien videre.

Kvalitet fremfor kvantitet

Da Norsk villreinsenter fikk tildelt oppdraget av Miljødirektoratet i 2020, var det i utgangspunktet fastsatt en kjøreplan hvor de 10 nasjonale villreinområdene skulle klassifiseres høsten 2021, og deretter de øvrige villreinområdene i løpet av høsten 2023. Arbeidet med delnorm 3 viste seg å være mer omfattende enn forutsett, og for villreinsenteret har det hele vegen vært viktig å fokusere på kvalitet fremfor kvantitet. Siden lokalkunnskap har vært kjernen i arbeidet, har det vært et tett samarbeid med lokale arbeidsgrupper i

alle villreinområdene. Deltakerne i arbeidsgruppene har bestått av oppsynspersonell, representanter fra villreinnemndene, medlemmer fra villreinutvalgene, grunneiere og ulike aktører som har god kjennskap til villreinens arealbruk i “sine” fjellområder. Disse arbeidsgruppene har bidratt med svært nyttig lokalkunnskap i denne prosessen.

Villreinsenteret har også hatt intervjurunder i tilfeller der det har vært nødvendig å inkludere lokalkjente utenfor arbeidsgruppene. Kunnskapsgrunnlaget har blitt utarbeidet i form av

såkalte kartfortellinger, en tekst med interaktive kart og tabeller. Alle ferdigstilte kartfortellinger er blitt publisert på villrein.no.

Utfordringer underveis

Før arbeidet med delnorm 3 tok til, utarbeidet Norsk villreinsenter en kartleggingsmal etter anbefalinger fra ekspertgruppa som utarbeidet forslag til kvalitetsnorm for villrein. Medlemmene i ekspertgruppa er utpekt av Klima- og miljødepartementet i samråd med berørte departementer og består av folk med spesiell fagkunnskap om ulike målparametere i normen som genetikk, dyrehelse, lavbeiter med videre. Det er også utpekt to lokale representanter for hvert villreinområde som deltar i klassifiseringsmøtene. Formålet med kartleggingsmalen var at metodikken skulle være mest mulig konsekvent for de ulike villreinområdene og ikke minst at arbeidet skulle være etterprøvbart, men de fleste som har villrein som fagfelt, har nok opplevd at villreinens levevis ikke er helt A4.

I Norge har vi nå 24 villreinområder fordelt utover fjellområdene i Sør-Norge. Selv om Norge er et lite land, er det store terrengmessige variasjoner fra bratte skrenter og vestlandsklima langs kysten til slakere fjellområder og kaldere vintre lenger inn i landet. Samtidig er adferden til villrein som er mer genetisk lik tamrein annerledes enn for eksempel Dovre-Rondane reinen, som genetisk sett er opprinnelig

Av Einy Brænd, Anders Mossing, Lena Romtveit, Morten Elgaaen og Ingrid Sønsterud Myren, Norsk villreinsenter

fjellrein og av den grunn kan være mer vár for menneskelig påvirkning. For å fange opp slike variasjoner, er det en fordel at Norsk villreinsenter har to enheter som kan fordele villreinområdene mellom seg og ha god kontakt med lokale aktører i «sitt» nærområde. Det er også viktig at fagkonsulentene ved villreinsenteret har god fagkompetanse og kjenner igjen ulike trekk i de forskjellige villreinområdene de jobber med.

En læringsprosess

Kvalitetsnorm for villrein er et helt nytt konsept i villrein-Norge. Derfor tar det tid å få alle brikkene på plass. Mye var fastsatt i forkant, men deler av arbeidet måtte utvikles underveis. For oss som jobber som fagkonsulenter ved Norsk villreinsenter har det vært et privilegium å få jobbe med de lokale aktørene. Disse sitter på uvurderlig lokalkunnskap, og uten denne ville arbeidet blitt langt vanskeligere, og det ville definitivt ikke hatt samme kvalitet.

GPS-data gir et godt bilde av villreinens arealbruk og fanger opp områder med utfordringer knyttet til villreinens trekk og arealbruk. Men for kvalitetsnormarbeidet i forbindelse med delnorm 3, har det vært viktig å bruke lokalkunnskap for å forstå dynamikken bak GPS-dataene. Eksempelvis har vinterbeitet i Rondane villreinområde blitt utvidet til de sørligste delene av villreinområdet. Uten lokalkunnskapen hadde det vært vanskelig å få inn i kunnskapsgrunnlaget at dette ikke er typisk områdebruk vinterstid, men at det mer sannsynlig er trekk sørover i april for å komme seg til kalvings- og oppvekstområdene. I tillegg utgjør periodene med GPS-merkede rein i hvert område bare en liten del av tidshorisonten på 50 år, som klassifiseringen skal gjøres ut ifra. Dermed blir lokalkunnskapen også utrolig viktig for kunnskapen om reinens arealbruk over en lengre tidsperiode og også endringer i denne.

Det er i flere villreinområder gjort omfattende studier som har tatt i bruk både GPS-data og demografiske data knyttet til ferdselstrykket og hvordan mennesker påvirker villreinen. Gode eksempler på dette er Hardangervidda og Rondane villreinområder, som er blant de villreinområdene med størst utfordringer knyttet til menneskelig aktivitet og villreinens arealbruk.

Kartfortellingene som er utarbeidet av Norsk villreinsenter, har bygd videre på denne kunnskapen der den har vært tilgjengelig, og selve kartgrunnlagene er bygd videre på tidligere kartlegginger som har blitt utført i forkant av arbeidet med regionale planer. Derfor har det i flere tilfeller vært gode utgangspunkt for arbeidet med kvalitetsnormen for de nasjonale områdene som er levert hittil.

Lokalkunnskap er gull verdt

Arbeidet med delnorm 3 har tatt lengre tid enn forventet. Dette har ført til at lokale aktører har vært nødt til å vente på informasjon, og på å få komme i gang med «sitt» villreinområde. Alle som villreinsenteret har samarbeidet med, har utvist stor tålmodighet og vært rause med tidsbruken. Det har vært opptil 7 møter med noen av arbeidsgruppene i enkelte villreinområder, i andre kanskje bare 2 eller 3. Å se engasjementet rundt om i «villrein-Norge» har vært en stor glede og inspirasjon for oss som har jobbet med dette. Nettverk, godt samarbeid og god kommunikasjon er viktig for at slike prosjekter skal lykkes.

Veien fremover

Selv om fagkonsulentene ved villreinsenteret sammen med lokale aktører har hatt gode forutsetninger for å utføre kartleggingsarbeidet, er våre

kartfortellinger fremdeles rykende ferske produkter. Det er villreinsenteret som har blitt tildelt ansvaret for kartleggingsarbeidet og ferdigstille kunnskapsgrunnlaget til delnorm 3, mens det er ekspertgruppa som gjennomfører selve klassifiseringen. Ekspertgruppen er i ferdig med klassifiseringen av de nasjonale villreinområdene, og Norsk villreinsenter er klare for å starte arbeidet med kartlegging av de øvrige 14 villreinområdene. Hvert fjerde år skal kartgrunnlagene oppdateres, og hvert område reklassifiseres. Det man eventuelt ikke har fått med eller hatt oversikten over i denne første omgang, skal tas med inn mot neste rullering/gjennomgang om 4 år. Dette er en kontinuerlig prosess som vil gå sin gang og sørge for kvalitet i årene framover.

Kartet viser fokusområder i Rondane villreinområde. Områder med blått omriss er fokusområder mtp. arealutnyttelse. Områder med rød bakgrunn er fokusområder mtp. trekkpassasjer. Flere områder har begge problemstillinger (framkommer med blått omriss og rød bakgrunn).

Hjernemark hos villrein i Rondane

Reinens hjernemark, Elaphostrongylus rangiferi, er en parasitt som forårsaker skader i hjerne og ryggmarg hos rein (Rangifer tarandus) ved store mengder smitte. Dette kan gi varierende symptomer fra hjerne og ryggmarg og redusert overlevelse om vinteren. Parasitten har et svært temperaturavhengig utviklingssteg i snegle, og med varmere somre kan parasitten bli et økende problem. Dette kan true villreinens framtid.

Parasitten har en to-verts syklus og er avhengig av snegler som mellomvert (Figur 1). Forskning viser at utvikling av hjernemarken i snegler er svært temperaturavhengig, med raskere utvikling ved høyere temperaturer. I tillegg, er

det påvist lavere hjernemarksmitte hos tamrein som beiter på større høyder, men det er ukjent om denne forskjellen var forårsaket av mangel på snegler, eller andre faktorer som lavere lufttemperatur.

I en masteroppgave levert ved Høgskolen i Innlandet Campus Evenstad (Juni 2021) ble fem villrein, merket med GPS halsband i Rondane Nasjonalpark, undersøkt for hjernemarksmitte gjennom sommer, høst og vinter

Av Alina L Evans, Nadine Closset og Andrea Miller, Høgksolen i Innlandet, Rebecca Davidson, Veterinærinstitutt, Geir Rune Rauset, NINA og
Hans-Petter Heier Ruud, Sollia Fjellstyre

2020-2021. Oppgaven var en del av prosjektet «Klimasyk Rein» som var finansiert av Trøndelag Regionale Forskningsfond og ledet av Veterinær–instituttet i samarbeidet med Høgskolen i Innlandet, Norsk Institutt for Naturforskning og Liverpool universitet. Prosjektet hadde støtte fra Sollia Fjellstyre. Dyrene var allerede GPS-merket som en del av et pågående NINA-prosjekt som overvåker villreinbestanden i Rondane, med godkjenning

fra Mattilsynet (FOTS ID 15116) og tillatelse fra Miljødirektoratet (MD). Målet med studiet var å vurdere hvordan nivået av hjernemark ble påvirket av reinens arealbruk. I tillegg undersøkte prosjektet hvor sneglene (parasittens mellomvert) befant seg i terrenget, for å kunne senere utvikle matematiske klimamodeller som kan forutsi smittepress med hjernemark på beite.

Flokken som ble undersøkt hadde delt seg i to grupper i sommerperioden med klare geografiske forskjeller. Gruppen i Rondane Sør hadde ca. 1800 rein og inkluderte de GPS-merkete individene 248, 249 og 258. Gruppen i Rondane Nord besto av ca. 240 rein og inkluderte rein 247 og 6455 med GPS-krager. Avføringsprøver ble tatt fra bakken i områdene hvor reinene befant seg. Disse kunne dermed ikke kobles direkte til dyrene med GPS-krager, men var

Figur 1 Livssyklus reinens hjernemark (Elaphostrongylus rangiferi). Reinen spiser smittede snegler (med tredje utviklingsstadium larver, L3) på beite. Sneglene fordøyes, hjernemarklarver frigjøres og larvene sprer seg i kroppen via blodet. Denne vandringen kan ta fra fire til åtte uker. Når larvene kommer til hjernen og ryggmargen utvikles de til voksne parasitter og ved høy smittebelastning kan skader og sykdom oppstå. Voksne parasitter flytter videre fra hjernen og ryggmargen til musklene hvor de legger egg i blodkarene. Eggene føres til lungene hvor de klekker til første stadiumslarver (L1), larvene blir hostet opp, svelges ned, og skilt ut i avføringen. Larvene kan leve lenge i avføringen og tåler frysing godt. Larvene smitter videre til snegler ved å bore seg inn i sneglefoten. Utviklingen til smittsomme larver (L3) i snegler tar fra to uker til flere måneder avhengig av temperaturen i miljøet.

Figur 2 Illustrasjon av de signifikante forskjellene i høyde over havet (elevasjon, 2a) og estimert snegletetthet (2b) hos to villreinflokker tilhørende delbestandene i Rondane Nord og Sør ved sommerbeite i juni-august 2020. Populasjonen i sør hadde høyere forekomst av hjernemark og høyere smitteintensitet enn populasjonen i nord ved undersøkelse av avføringsprøver i mars 2021.

representative for hele flokken i hvert av de to områdene. Avføringsprøvene ble undersøkt for parasitter (Baermanns metode) og antall larver per gram avføring ble registrert for hver prøve. Avføringsprøver ble samlet inn i juni og oktober 2020 og mars/april 2021. Snegletetthet ble undersøkt ved å telle antall snegler i forskjellige vegetasjonstyper i områdene brukt av reinen. Totalt ble 49 steder undersøkt for snegletetthet, med to til tre steder undersøkt per vegetasjonstype. Resultatene fra GPS-data, parasittanalyser og snegletetthet ble analysert i QGIS for å se etter trender og forskjeller mellom flokkene i Rondane nord og sør. Reinflokken i Rondane nord viste seg å være mest på fjellet om sommeren, mens reinflokken i sør var oftest i skogen. I det samme tidsrommet gikk den nordlige flokken i en gjennomsnittlig høyde på 1200 moh. og miljøet en gjennomsnittlig lufttemperatur på 17 °C, mens den sørlige flokken oppholdt seg i gjennomsnittlig høyde på 849 moh. og 19 °C.

Flere faktorer som kunne påvirke snegletetthet (figur 2), for eksempel jordtype, fuktighet, pH, vegetasjon og avstand til tregrense ble også analysert. De viktigste faktorene for å beskrive snegletetthet var vegetasjonstype og avstand fra tregrense. Kort oppsummert var snegletetthet høyest i skogen og ingen snegler ble påvist over tregrensen. Figur 3 viser et kart med beregnet snegletetthet i områdene hvor reinene befant seg i perioden juli-august 2020.

Mengde hjernemarklarver i avføringen varierte som forventet med årstid. Det var høyest forekomst av hjernemarklarver i avføringen på vårvinteren (mars 2021; 54 % i sør og 18 % i nord), og minst på høsten (oktober 2020; 0 % i Rondane sør og 5 % i Rondane nord). Hjernemark var mer utbredt hos rein som beitet i områder med høy estimert tetthet av snegler på sommeren (Figur 3a). Områdene med mye snegler hadde lavere elevasjon, høyere gjennomsnittlig sommertemperatur og

mest bjørkeskog (Figur 3b). Modellert eksponering for snegler var signifikant høyere på beiter med høy snegletetthet (Figur 3) og dette samsvarte med signifikant høyere forekomst og smitteintensitet av hjernemark hos den sørlige populasjonen sammenliknet med den nordlige.

Tidligere var det tenkt at rein som beitet i lavlandet var mer utsatt for hjernemarksmitte på grunn av høyere lufttemperatur, som førte til raskere utvikling av parasitten i sneglene og dermed høyere smittepress. Men som denne studien viser er tetthet av snegler også en viktig tilleggsfaktor for rein som beiter mye i områder under tregrensen.

Villreinstammen i Rondane har hatt lite hjernemarkforskning fra før, og denne studien gir viktig grunnkunnskap om parasitten i dette området. Det er uklart hvorfor delflokken i Rondane sør tilbragte sommeren i skogen. Flere faktorer, inkludert forstyrrelser fra turister, beitekvalitet og værforhold kan

Figur 3 Estimert snegletetthet per m2 (3a) og dominerende vegetasjonstype (3b) i områdene hvor de GPS-merkede reinene befant seg sommeren 2020 (juni-august).

ha betydning. I tillegg til høyere snegletetthet, var gjennomsnittlig lufttemperatur om sommeren to grader varmere for populasjonen i sør enn i nord. Varmere temperaturer og økt snegletetthet førte til økt smittepress i løpet av sommeren – noe som kunne påvises i reinens avføring på vårvinteren året etter.

Prosjektet Klimasyk rein har også undersøkt hvordan et varmere klima kommer til å påvirke parasitt- og snegleutbredelsen i fremtiden. Beregningene gjort i en annen masteroppgave viser at villreinområdene kommer til å få et betydelig høyere

smittepress med hjernemark i årene som kommer, og derfor kan parasitten være en ytterligere begrensende faktor for villreinens fremtidige overlevelse.

Hele masteroppgaven til Nadine Closset finnes her: https://brage.inn.no/inn-xmlui/handle/11250/2787059.

For oss som jaktar nordaust på Hardangervidda, er det fort å skriva om Vazelina Bilopphøggers sin «11 år utan kvinnfolk» til «40 år utan reinsdyr». Sjølvsagt noko spissformulert, men bodskapen er enkel: Er stamma lita, nyttar ikkje dyra dei nord-austre delane av Hardangervidda.

Dei siste åra har òg SNO fått i oppdrag å jaga dyra vekk frå våre område så fort dei nærmar seg. Og det heilt utan noko form for kompenserande tiltak, som til dømes løyve til å nytta fellingsløyva våre i statsålmenningar der det av og til faktisk finst dyr.

Frykta er at dyr skal kryssa riksveg 7 og kanskje til og med ta med seg skrantesjuke (CWD), eine eller andre vegen. Med det bakteppet skal SNO, som elles gjer ein viktig og glitrande jobb med å verna om fjellet for oss, skremma vekk dyra allereie når dei er mange kilometer vekke frå riksvegen. SNO-folka som eg

har treft på er dyktige og profesjonelle folk som gjer jobben dei er sett til. Men eg får litt vondt av at dei vert sett til å gjeta reinsdyr langs riksveg 7, og er usikker på om det var dette dei såg for seg då dei starta arbeidet for etaten.

Kjem dyra innanfor det raudt innramma feltet på kartet under, skal SNO mobilisera for å snu dyra. Det gjer at mange av valda som ligg langs riksvegen ikkje lenger har eit einaste dyr å jakta på. Naturleg rotasjon over riksveg 7, vest om Dyranut eller Skiftesjøen, med retur ved Lappestein eller Halnetunga, vert effektivt stoppa av ein velfungerande organisasjon som

mellom anna nyttar helikopter til å skremma dyra vekk frå vegen. På Hein trøystar me oss med at jaginga ikkje gjer store utslaget, då den krympevaska villreinstamma stort sett held seg i dei sentrale strøka på Hardangervidda. Der finn dei det dei treng, utan å verta uroa av nokon andre enn jegerane som har rettar der.

Kvart einaste år er me likevel og kikkar etter reinsdyr i Halne Sameige. Her har me hytte og terreng me nyttar til rypejakt, fiske og rekreasjon. Etter 20. august heng gjerne rifla på ryggen, men det vert mest fiske og turgåing på oss.

Av Trond Thiis

fjellfant og jeger,

Odda

Kjem dyra innanfor det raudt innramma feltet på kartet, skal SNO mobilisera for å snu dyra. Det gjer at mange av valda som ligg langs riksvegen ikkje lenger har eit einaste dyr å jakta på.

Klart me sit ein del i nutane og kikkar etter dyr, har jaktradioen på som underhaldning og kosar oss med sendingane der me kan høyra om dyr i området Sandhaug, Hansbu, Gjuvsjåen og austover. Men fokus flyttar seg fort over til vedlikehald av hytta, fisking, bålbrenning, kaffikos og turar til ulike nutar og område. Det er ei grense for kor lenge ein kan sitja i nutane når ein veit at dyra står ein heilt annan stad på vidda. Hytta har med andre ord fått mykje stell.

Faren for å verta sprunge over av reinsdyr på Hein, er no lik null. Men på 70- og 80-talet såg me dyr her mest kvar sommar og haust. Me såg fleire gonger dyr som kryssa RV.7 ved Lappsteinen, og trakk eine eller andre vegen. Det vart felt rikeleg med dyr i områda og fleire gonger vart det felt fleire dyr av ein jeger, på eitt og same stille. Tunge bører og mange turar att og fram var meir regelen enn unnataket dei åra. Eit år var onkelen min så lei av å bera på reinsdyrkjøt at han ringde far min, som då budde i Egersund, og fekk han til å køyra heile vegen til Lappestein for å bera ut kjøt til eige bruk. Det vert påstått at eine året stod dyra så tett rundt hytta at heile kvota vart skoten frå verandaen så raskt at kaffikoppen ikkje rakk å verta kald. Dei første åra av 80-talet trefte me òg andre jegerar som stod og gjorde opp dyr rundt i valdet eller fann slakterestar her og der.

Stamma på Hardangervidda var tydelegvis så stor den gongen at dyra måtte nytta heile høgfjellsplatået. For det vart sjølvsagt observert og jakta dyr over heile vidda, ikkje berre på nordaust. Tal eg har høyrt, er at det var meir enn 20 000 dyr på vidda. Ein kan forstå påstandane om at dyra var i heller dårleg kondisjon på 70-talet når ein høyrer bestandstala. Rapportar fortel at vidda var kraftig nedbeita på den tida. Det er nok sikkert rett, men det rare er at til og med i 2021, då stamma var berre brøkdelen så stor, vart det òg rapportert om dyr utan feittlag og små kalvar. Og no har me reinlav til knes. Dyra ser ikkje ut til å vera i spesielt mykje betre kondisjon i dag, trass i mykje meir tilgjengeleg beite per klauv enn for 40 år sidan.

Eg legg ved nokre utdrag frå hytteboka

som illustrerer korleis det var den gongen stamma var monaleg større. Det er bestefar, far og onkelen min som står for ordlegginga.

• 17. september 1964 – 2000 dyr kom over frå Grønnuten og la seg til i lia mellom bekken og Steinhøgdi (Grensehøgda). Der låg dei heile dagen. Eit mektig syn!
• 20. september 1965 - vakker soloppgang, reinsdyr på alle kantar rundt hytta. Vestleg vind, 2 plussgrader og stigande til 4 grader. Reinsdyrjakt på Halne Sameige ned mot Hein på grensa. Jegerar som fekk dyr.
• 16. september 1968 - Morgontåke, klårt utpå dagen, -2 grader C. Reinsdyr ved øvste vatnet på veg søraustover mot Grasnuten og Rjukan.
• Torsdag 18. september 1969 – I dag skaut Eivind sin første rein (ei simle) som han greidde å transportera åleine frå Austre Krækkjaodden til hytta kor han flådde og hang opp i skjulet.

• 23. september 1977 – ei veke uti (rype)jakta står reinsdyra tett rundt hytta!

• 26. august 1978 - Møtte fleire småflokkar 150-200 meter frå Lappestein på veg innover (sørover) til hytta.

• 27. august 1978 – Fleire dyr 150 meter nordaust om hytta. Jegerar frå Halne Sameige hadde fått fleire dyr.
• 1. til 3. september 1978 - Dyr rundt i terrenget, Fleire flokkar med rundt 200 i kvar flokk.
• 4. september 1978 - Masse dyr over heile terrenget, i små og mellomstore flokkar. God jakt nordvest for hytta!
• 10. september 1978 - 300 dyr mellom hytta og (Øvre) Hein. God jakting og bæring heile dagen.
• 29. august 1980 - Første dyret falt ved Ørrettjønn, andre ved mors Lone. Vassa i dyr heile dagen.
• 5. september 1980 - Såg eit skada dyr ut hytteglaset opp mot Steinhøgdi. Sprang ut og etter og fekk lagt det ned og partert etter alle kunstens reglar. Dyret var stygt skada.
• 6. september 1980 - såg ein liten flokk mellom hytta og riksvegen.
• 27. august 1982 - Flokk ved Sleipa. Seinare på dagen kom det 3 dyr opp mellom hytta og Hein, nærmare Eirikstjønn.
• 25-30. august 1983 - Stor flokk på Halnetunga, truleg 1000 dyr som følgde Tunga mot Sleipa der dei vart møtt av ein vegg med bly og drog mot Skaupa. Dei snudde aldri hitover.

Kartutsnittet viser kva område me snakkar om. Hytta er vist omtrent midt på biletet og dei gamle observasjonane og fellingane er illustrert med reinsdyrfigurar.

• 9-11. september 1983 - Fleire single dyr og småflokkar. 2 dyr vart med heim til hytta.

Vinterstid hender det enno at det sleng reinsdyr forbi dei nord-austre områda av Hardangervidda. Eg har sjølv funne hardtrakka motorvegar etter reinsdyrflokkar på kryss og tvers, og løypestikker der barken er gnaga av. Og så har eg vore så heldig at eg har fått sjå levande reinsdyr vinterstid. Då held eg meg på god avstand og satsar på at bukken skal sladra til dei andre reinsdyra på vidda om gode beitetilhøve, lite folk og lettgått terreng.

Bestandsmåla på Hardangervidda har vore 10-12 000 dyr, men det ser ut til at forvaltninga fryktar dette talet og vel difor å halda seg langt under, gjerne heilt ned mot 5000-7000 dyr. Eg veit eg har mange erfarne jegerar og gode fjellfolk med meg når eg ber om at

forvaltninga i framtida opprettheld denne frykta, men då frå oppsida av bestandsmåla. For med 12 000-15 000 dyr i fjellet, er det mykje som tydar på at arealbruken ville auka på.

Eg er overtydd om at uttaket av stamma i Nordfjella var eit stort feilgrep. Er CWD så smittsamt som det vert sagt, skulle stamma på Hardangervidda vore hardt råka. Nei, la naturen gå sin gang og hald utryddingskåte forvaltarar vekke. Sørg òg for at stamma kjem seg på oppsida av
12 000 dyr, så får kanskje borna våre oppleva reinsdyr att på Hein og den nord-austre delen av Hardangervidda.

Skitt jakt!

Utsikt frå hytta ned mot Hein og Halnetunga på andre sida. Ein kan og skimta Halnefjorden mot vest, midt i biletet. På myrene nedover her har det vore jakta mykje på 70- og 80-talet!

Det går ein del litteratur når ein sit i nutane og ventar på dyr.

Maraton-villrein på Hardangervidda

Slik villreinen på Hardangervidda ser ut no minner den om ein maratonløpar med kun senar og bein!

Kalvar i jaktida veg gjerne 10-12 kg, simler med kalv veg godt og vel 20 kg, og bukkar over 55 kg er ein sjeldenheit om du ikkje er så heldig og treffa på nokre av dei siste «hålebukkane» som finnst.

Det er ikkje det minste rart at det er slik heller, «dyra blir pressa frå skanse til skanse mest heile året og fer mest ikkje fred nokon tid», for å bruka sitatet til Helge Åsen. Som den siste fangst- og fjellmannen frå Kjeåsen og Eidfjord sa han desse orda i eit radioinntervju tidleg på syttitalet «att det skulle ikkje vera lov og byggja hytter på vidda for reinen får ikkje fred nokon tid». Og det er 50 år sidan! Korleis er det i dag?

For dei som har levt og fylgt med på utviklingen på og rundt Hardangervidda er det ikkje overraskande at kondisjon og helsetilstanden på villreinen er slik den er. Det er ikkje slik att ein kan setja fingeren på ein bestemt aktivitet eller gruppe, men summen av alt gjer att

dyra blir pressa frå skanse til skanse heile året.

For og byrja med våren ser alt vel og bra ut. Dyra finn seg eit kalvingsområde og kalvar, etter kalving er det mat so gjeld, godt vårbeite, ei tid etter kalving vil dyra trekkja mot sommarbeite som det finst rikeleg av om det er tilgjengeleg. Og det er kanskje her det startar, for dei som har vore oppe i lufta langs Kvennavassdraget og sett motorvegen. For det er slik det ser ut frå lufta i myrane attmed elva, ein motorveg av dyretråkk.

Dyra er snart vest mot Kvennsjøen og snart aust til Møsvatnet i ein evig runddans til jakta startar og dei blir meir eller mindre pressa over vassdraget. I denne viktige tida skulle reinen gått uhindra på gode saftige sommarbeite i kanten av snøfennene, noko dei i stor grad ikkje har tilgang til. Dette er sammensatt og det er nok fleire

årsaker. Turiststiar, padlara og fiskarar langs vassdraget, tusenvis av leigesau på dei gode beita i vest er og kanskje med på å bidra. Det som er sikkert er at om dyra fekk vandra fritt hadde dei ikkje gått opp og ned langs Kvenna mest heile sommaren.

Jakttida lever sitt eige liv. Dyra blir jakta på og skremde, og av den årsak er det å trekkja mot vinden det som gjeld. I dei siste åra har jakttida og vorte utvida i begge endar med den uroen dette medfører. August er ein viktig beitemånad, men no jaktar me i desse viktige vekene der dyra skal leggja på seg til ein tøff vinter. Når brunsten byrjar jaktar me fortsatt og dyra får ikkje fred til å para seg, kanskje med utsatt brunst som resultat, og seint og små fødte kalvar neste vår.

Kvifor driv me på slik? Jo, fordi dyra er sjuke og må slaktast ned! Men er dei sjuke?

Av Asle Øydvin,

Hardangervidda villreinutvalg og Eidfjord fjellstyre

Eg vil påstå at grunnen til alt dette er at økosystemet på Hardangervidda er i ubalanse. Me manglar rovdyr som haustar av dei svake individa. Rovdyret mennesket tek gjerne det finaste eksemplaret om han kan og dyra fer ikkje fred til nokon tid! Dyra er belasta med parasittar, fotråte og no CWD, som eit resultat av vår forvaltning av dette fantastiske dyret.

Når hausten nermar seg vinter, og jakt og brunst er ferdig, går reinen ei god tid i møte, fortsatt.

Då er vidda svært utiljengeleg med dårlegt skiføre og opne elvar og vassdrag.

Når jola nærma seg går me inn i ei ny tid, kanskje er det godt skiføre og me byrjar å bruka hyttene våre. Det skal kjøyrast skuter, skiturar, ekspedisjonar med pulk over Hardangervidda, hundekjøyring, fuglebikkjene må luftast (dei kan ikkje gå i band for det er dyreplageri), kiting og sikkert meir.

Me påberopar oss allmanretten til og driva på med alt dette og so har jo me bygdefolk særrettar! Men er det nokon som tenkjer på at me også har plikter?

Plikter til å ferdast i naturen på ein slik måte at dyreliv og natur ikkje blir forstyrra eller foringa?

I haust var det eit stort engasjemang mot vinterjakt, det viktigaste argumentet her var at dyra måtte få ro i vinter. Det som har vist seg dei siste vekene i februar med vinterferie, fint vær og føre i fjedle, med folk og fe som ynskjer å oppleva dette, er at nettopp dette får ikkje villreinen oppleva, RO i ei svært viktig tid. Dyra skal beita, kvila og få gå uforstyrra på sparebluss nettopp på denne tida! Med skiftande vær frå mildt til kaldt gjennom vinteren, kanskje på grunn av klimaendringane, fører dette til nedisa beite og reinen må ned i dalar og til utkantane av vidda på matsøk. Til alt overmål har den stilt seg opp på toppen av den planlagde skiheisen til Eidfjord Resort. Over 1000 dyr var der og hevda retten sin til fritt og beita der den måtte finna mat! Og i år som dette er det nettopp i slike utkantområde av Hardangervidda at beita er gode og «tiljengelege».

Ei lita veke etter at desse 1000 dyra var der observerte eg ein bukkeflokk på

samme plass, dei var svært urolige. Eit lite søk på dyreposisjonar viser at dei har «vandra» svært mykje dei siste dagane over ein halvmaraton i døgnet hit og dit, og på ei tid dei bør ha ro. Er det rart at det berre er senar og bein igjen!

Så spør eg meg då, skal min generasjon vera dei som ødelegg ein så viktig del av livet rundt Hardangervidda? Me har i bygda der eg bur levd med og av denne ressursen sidan siste istid. I ca. 6500 år har det vore fangsta villrein ved Sumtangen på Hardangervidda. Ynskjer me ikkje at born og barneborn skal få oppleva dette? Er økonomisk vinning viktigare?

Har ikkje naturen ein verdi i seg sjølv? Eg er meg bevisst på at eg er ein del av dette, eg fekk sjølv oppleva reinen på nært hold i vinter når eg var på hytta vår i Bjoreidalen. Mange hundre dyr beita nedanfor hytta og hadde nattelega like ved. Når det er slik må ein berre sitta inne til dyra er vekke. Dette var ei fantastisk oppleving som eg unnar våre etterkomarar.

Genetikkens betydning for reetableringen

Vi går siste året på veterinærstudiet og skriver en fordypningsoppgave om genetisk motstandsdyktighet mot skrantesjuke (CWD) hos reinsdyr, og hvordan dette tas med i reetableringsplanen som lages for Nordfjella sone 1. I oppgaven har vi analysert DNA fra et par villreinbestander, da denne kunnskapen kan inngå i vurderingen av egnede kildebestander for reetablering av villrein i Nordfjella. Vi har også blitt innvilget status som observatører på reetableringsgruppens møter. Dette har gitt oss verdifull innsikt i prosessene som inngår i arbeidet generelt, og i hvilken grad kunnskap om genetisk motstandsdyktighet mot CWD vektlegges. I tillegg til artikkelforfatterne er medstudenter Ragnhild Husom og Marie Håkonsen med på oppgaven, og Michael Tranulis ved veterinærhøgskolen, NMBU er veileder. Dette er en kort innføring i temaet vi skriver om.

Av Oda M. Ingstad og
Ida Marie Løland,
Veterinærhøgskolen

Miljødirektoratet og Mattilsynet fikk i oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet å lage en plan for hvordan reetableringen av villrein i Nordfjella sone 1 skal foregå. I den anledning satte de sammen en rådgivende arbeidsgruppe, heretter kalt «reetableringsgruppen». Miljødirektoratet og Mattilsynet skal ta rådene fra reetablerings‑
gruppen i betraktning før de oversender en revidert reetableringsplan til departementene (Mattilsynet, 2017). Reetableringsgruppen har altså ikke myndighet til å fatte beslutninger. Det er det politikere som til slutt skal gjøre.

Reetableringsgruppens arbeidsform er en deltakende dialogprosess, der det arrangeres arbeidsseminarer hvor de ulike aktørene deltar. Dialogen veksler mellom arbeid i grupper og plenum, hvor det diskuteres spørsmål som er basert på mandatet fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. Det er en objektiv leder av dialogprosessen som har et overordnet ansvar for at planen blir fulgt (Thomassen, 2021).

Under utvelgelse av deltakere til en dialogprosess, bør flere faktorer vektlegges. Det skal blant annet være fagpersoner innenfor de aktuelle fagområdene, og ulik kjønns- og alderssammensetning (Thomassen, 2021). Deltakerne i gruppen representerer utdannings- og forskningsinstitusjoner, interesseorganisasjoner, samt aktører fra lokal og regional forvaltning. Gruppen består av spesialister på vilt, genetikk, epidemiologi, veterinærmedisin og økologi, og personer som kjenner godt til reinen og dens historikk i de aktuelle områdene. En bred sammensetning av gruppen skal gi økt forståelse hos alle parter og sikre at viktige perspektiver ikke går tapt. Det vil også styrke den lokale medvirkningen og forankringen av prosessen.

Gruppen har fått et mandat som innebærer at den blant annet skal vurdere og anbefale bruk av kildebestander og praktisk gjennomføring av reetableringen, lage en tentativ tidsplan for prosessen, og sørge for lokal forankring underveis.

Rapporten som reetableringsgruppen til slutt leverer har tre hovedmål for øyet:

1) sikre fravær av skrantesjuke, god dyrehelse og god dyrevelferd

2) ivaretagelse av villrein som nasjonal ansvarsart

3) sikre god lokal forankring av reetableringsprosessen og bestandsplan (Miljødirektoratet, 2020)

Gruppen har hatt sine første møter, og det er mange vanskelige temaer som drøftes. Den opprinnelige tanken om å drive dyr inn i sone 1 fra sone 2 eller Hardangervidda (Mattilsynet, 2017), har i senere tid fått skudd for baugen. Spesielt påvisningen av en CWD-smittet bukk på Hardangervidda er dårlig nytt for det som kunne vært den enkleste reetableringen. Nå må gruppen utvide perspektivene og nøye vurdere andre muligheter.

I 2017 ble det lagt fram en tentativ plan for hvordan reetableringen kunne gjennomføres. Nevnt med få ord, nederst på en side, står det at det foregår studier på genetisk mottakelighet for CWD, og at det derfor må gjøres en ny vurdering av reetableringsplanen når man vet mer om temaet (Mattilsynet, 2017).

Årene har gått, kalenderen viser 2022, og det foreligger ny kunnskap på området. Mariella Güeres doktorgradsavhandling slår fast at mange norske hjortedyr har en genetisk variant forbundet med høy mottakelighet for CWD, men at det er store variasjoner hos reinsdyr (Güere et al., 2020). Kanskje gjør dette arbeidet til reetableringsgruppen enda mer komplekst, når de også må ta kunnskap om PRNP-genet i betraktning. I artikkelen «Kan genetikken bidra i bekjempelsen av skrantesjuke hos reinsdyr?» fra Villreinen 2020, står det mer om PRNP-genet.

PRNP-genet gir kroppen oppskrift (koder) for dannelse av prionproteinet, som er avgjørende i utviklingen av sykdommen. Det vil være noe naturlig variasjon i dette genet hos de fleste arter, som gjør at prionsykdom kan utvikle seg forskjellig hos ulike individer. Noen individer kan være svært lite mottakelige og ikke utvikle sykdom, selv om de smittes med lik mengde smittestoff som gjør andre individer syke. CWD er 100 % dødelig. Det

understrekes at det ikke er snakk om full motstandskraft (100 % resistens), men grader av mottakelighet (Michael Tranulis, 2021). Dette ligner på det vi ser ved vaksiner, hvor de fleste vaksiner gir gradvise, men svært viktige reduksjoner av følsomhet.

I bekjempelsen av klassisk skrapesjuke hos sau, som også er en smittsom prionsykdom, har kunnskap om genetikk hatt avgjørende betydning, sammen med sanering og begrensninger på transport av levende dyr. Resultatene har vært svært gode i hele Europa, hvor forekomsten av klassisk skrapesjuke har sunket kraftig. Det samme har skjedd i Norge, hvor sykdommen sist ble påvist i 2009, mens vi så sent som i 1996 påviste sykdommen i 31 flokker (Ståle Sviland, 2020).

Undersøkelsene i Güeres doktorgrad viste en overraskende stor forskjell mellom villrein og tamrein med tanke på følsomhet for CWD. Forekomsten av de mest følsomme genvariantene var mye høyere hos villrein enn hos tamrein. Dette er genvarianter som i enkelte bestander av villrein finnes hos over 80 % av dyrene, mens de samme variantene eksisterer hos under 10 % av dyrene i noen tamreinflokker. Forskerne har ingen forklaring på hvorfor det er slik. Uansett viser resultatene at norske villreinbestander er svært utsatte, og at det er enkelt å finne lite CWD-følsomme dyr blant tamrein (Güere et al., 2020).

Noen vil hevde at dersom tamrein blir brukt til reetableringen, enten ved utsetting eller til bruk i et avlsprogram, så viker man fra målet om å ivareta villrein som ansvarsart. Hvordan skal dette hensynet vektes mot ønsket om å redusere farene for nye utbrudd av CWD i Nordfjella? Det kan bli betydningsfullt at genetikken til mange norske villreinstammer, for eksempel i Langfjella, allerede er påvirket av tamrein etter innblanding fra mange år tilbake (Knut Røed, 2014). Noen villreinflokker har også litt mer gunstig PRNP-genetikk enn andre, så det kan tas hensyn til forskningen uten å bruke tamrein (Güere et al., 2020). Det er store og vanskelige spørsmål, hvor også dyrevelferd skal tas i betraktning,

for eksempel knyttet til håndtering av dyrene gjennom prosessen.

Når denne årboka går i trykken, er reetableringsgruppen fortsatt ikke i mål med rapporten sin, og alle med interesse for CWD og villrein venter i spenning på hva de kommer fram til. Tiden vil vise i hvilken grad genetikken har påvirket spillereglene for reetableringen, eller om andre aspekter ble ansett som viktigere. Uavhengig av hva rapporten måtte meddele, har medlemmene i reetableringsgruppen gjort et omfattende arbeid, som de forhåpentligvis blir premiert for i form av en vellykket reetablering. Det ville vært fortjent for både reetableringsgruppen og alle fjellfanter som tålmodig har ventet, og som gleder seg til å se rein i Nordfjella igjen.

Referanser

GUERE, M. E., VAGE, J., THARALDSEN, H., BENESTAD, S. L., VIKOREN, T., MADSLIEN, K., HOPP, P., ROLANDSEN, C. M., ROED, K. H. & TRANULIS, M. A. 2020. Chronic wasting disease associated

with prion protein gene (PRNP) variation in Norwegian wild reindeer (Rangifer tarandus). Prion, 14, 1-10.

KNUT RØED, G. B., ØYSTEIN FLAGSTAD, HALLVARD HAANES, ANNE K. HUFTHAMMER, PER JORDHØY, JØRGEN ROSVOLD 2014. Ancient DNA reveals prehistoric habitat fragmentation and recent domestic introgression into native wild reindeer. Conservation Genetics.

MATTILSYNET 2017. Reetableringsplan for villreinbestanden i Nordfjella sone 1

MICHAEL TRANULIS, D. G.-W., JØRN VÅGE, MARIA NÖREMARK, SIRKKA-LIISA KORPENFELT, MARIA HAUTANIEMI, LAURA PIRISINU, ROMOLO NONNO OG SYLVIE LAFOND BENESTAD 2021. Chronic wasting disease in Europe: new strains on the horizon. Acta Veterinaria Scandinavia.

STÅLE SVILAND, S. L. B., PETTER HOPP 2020. The surveillance programme for scrapie in Norway

2019.

THOMASSEN, J. 2021. Deltakende dialogprosesser i NINA 1994 - 2021 - noen erfaringer.

Folldal skole rekrutterer nye jegere

Kristian Hemli går i 6. klasse ved Folldal skole, og i dag har lærer Bente Grimsbu sagt at de som vil kan ta fri fra skolen for å dra på jakt. De pleier å gjøre det i Folldal – la elevene bli med jegere på jakt, og bytte ut klasserommet med dager til utelæring. Kristian vet hva jakt er – han har jaktet før. Han har vært med pappa og onkel siden han knapt kunne gå, og vil selvfølgelig ikke la sjansen gå fra seg.

Når Kristian skal på skolen, er det tungt å stå opp om morgenen, men ikke i dag. Klokka er seks i det pappa vekker ham. Sekken ble pakket og jaktklærne lagt fram allerede kvelden før, så han er klar i løpet av få minutter. Brødskiva med kvitost spiser han i bilen på vei opp til fjellet. Han vet at det er viktig å komme seg tidlig ut i terrenget. Veien opp er godt kjent for Kristian. Han har

bodd på familiegården i Sollia hele livet, og jaktturene har ofte startet fra setra deres.

Sola er i ferd med å titte over åskammen i det de parkerer bilen inntil det gamle tømmerhuset. I dag er det han og pappa som legger i vei. I sekken har pappa lagt bukkekortet han fikk tildelt – en bukk på inntil 50 kilo.

Beina går lett oppover lia, kroppen blir varm og Kristian må lette på jakken og setter den grønne og orange capen lenger bak på hodet. Mye av himmelen er helt blå nå, og skyene damper bort. Litt lenger inn i fjellet kjenner de at vindretningen er gunstig. Pappa snakker om de faste trekkrutene til reinen i området, og han vet hvordan reinen beveger seg i terrenget under slike forhold. Pappa er optimist, og er sikker på at de vil finne grådyra i dag.

Kristian blir hengende et stykke bak pappa. Det er tungt, Kristian har korte bein, og pappa er ivrig. Svetten renner nedover ryggen. Plutselig ser Kristian at pappa huker seg ned. Umiddelbart skjønner han hva som skjer – pappa ser rein. Kristian legger seg ned i terrenget og kryper framover, akkurat slik han har sett pappa og onkel gjøre mange ganger før. Han vil ikke støkke reinen. Kristian når fram til pappa, og ser det samme som ham – et enslig, stort og vakkert dyr. De er i slutten av august, geviret er ferdig utvokst og basten er i ferd med å løsne. Det løse, hårete

hudlaget slenger mens reinen beiter. På skolen har han lært at det heter gevir, og at horn er dialektord på reinens fascinerende hodepryd. Kan vi skyte den, spør Kristian forsiktig inn i øret til pappa. Pappa forklarer at de er på riktig hold, avstanden er perfekt, men dyret er for stort. Kortet i sekken passer ikke til den store bukken. Kristian blir litt lei seg, men slår seg til ro med at han i alle fall kan studere det flotte dyret. Lenge ligger de helt urørlig for ikke å skremme det. Reinen er veldig sky i dette området, og Kristian har også lært at man skremmer ikke reinen. De spesielle skapningene trenger å lagre energien på kroppen for å overleve en kald og hard vinter. Blir dyra skremt, bruker de mye, unødvendig energi på å løpe mange kilometer før de roer seg.

Bukken går etter hvert videre, og den unge jegeren og pappa rusler forsiktig etter. De går opp og ned i det kuperte terrenget, og plutselig er de der. En stor flokk. Hjertet hamrer i brystet til Kristian, og han tenker at nå skal det skje. Men det gjør det ikke. Pappa ligger lenge og sikter på dyra gjennom kikkerten på børsa. Kristian har sin egen lille kikkert, og igjen ser han at avstanden mellom pappa og dyrene er helt riktig, det har han lært nå. Men flokken er urolig og beveger seg fra dem. Dette er håpløst, tenker Kristian.

Deler av dagen blir de hengende etter reinsflokken. I kikkerten ser de flere

Av Kristin Gansmo Brenna
Norsk villreinsenter Nord

Kristian Hemli og pappa Arild Hemli på jakt i Sollia. Foto: Sindija Hemli

flokker, men alle er for langt unna til at pappa vil gå etter. Kristian blir utålmodig, og skjønner ikke hvorfor de bare skal vente. Det blir bare med ventingen denne gangen, og først når de begynner å gå ned igjen skjønner han hvorfor pappa ikke ville gå enda flere kilometer inn i fjellet. Halvveis tilbake til seterhuset og bilen, kjenner Kristian hvor sliten han er. Uten at han har tenkt over det, har de to tilbakelagt flere mil, og han er glad for at sekken ikke er tyngre enn før de la ut på tur. Samtidig lurer han på om de tre andre elevene i klassen hans har tunge sekker. Tenk om de kommer til skolen og forteller om dyrene som ble med ned fra fjellet? Emilie, Jonas og Sigurd var på jakt i Rondane, Sølnkletten, Knutshø eller Snøhetta Villreinområder, som alle omkranser den flotte fjellbygda deres.

Vel tilbake på skolen, forteller de fire, unge jegerne om jaktopplevelsene sine. Ingen hadde vært vitne til felling av dyr, og da det var tid for oppsummering og

ettertanke, forteller de ivrig om hva de hadde sett og lært. Lærer Bente lurer på om de er enda mer bestemt på å ta jegerprøven når de kommer til ungdomsskolen, noe alle fire bekrefter i kor. Ungdomsskolen ligger i naborommene. Det er ikke så store forhold i Folldal. Alle kjenner alle, og naboen til Kristian, Håkon Edvard Nesset, er inspektør på skolen hans, og holder jegerprøvekurs som valgfag. Over en 20-årsperiode har han lært opp over 200 elever til å bli jegere. Mange av dem møter han fortsatt i fjellet på jakt. Håkon Edvard forteller hvordan ei hel bygd stiller opp for skolen og elevene som vil ta jegerprøven i regi av skolen. Den lokale jeger- og fiskeforeningen og Folldal skytterlag bidrar med utlån av utstyr som hagler, leirduekastere og skytebane. Lokale reinsjegere og elgjaktlag tar med seg ungdommene på jakt. Foreldre og andre frivillige stiller opp på skytebanen så elevene får prøve både hagle og rifle. De har også hatt slakting av sau på timeplanen. Folldal fjellstyre

Sunniva Husom opplevde å skyte rype da hun tok jegerprøven, og var på opplæringsjakt i regi av Folldal skole. Foto: Håkon Edvard Nesset

Elevene som var med den tidligere rektoren på Folldal skole, Stian Tørhaug, på jakt, hadde hellet med seg da de fikk være med å skyte dette fine reinsdyret. Den ble partert og elevene laget mange gode retter av kjøttet. Foto: Stian Tørhaug

gir skolen et eget kalvekort hvert år, og siden mange av lærerne jakter rein, tar de ofte med seg elevene til fjells. Er de så heldige å skyte kalven, tar de hele

dyret med til skolen og lar elevene partere skrotten. Etterpå lærer elevene å tilberede kjøttet.

For elevene som har friluftsliv og jegerprøven som valgfag på timeplanen, starter året bokstavelig talt med et pang. De deltar på reinsjakt, etterfulgt av elgjakt og rypejakt. Under rypejakta får de unge jegerne bære egne børser. Rektor Bente Kristoffersen har tre fuglehunder, og viser villig de ferske jegerne hvordan jakt med hund fungerer. Sammen med Håkon Edvard går de på støkkjakt. Aller morsomst er det når elevene selv skyter rype. Det har skjedd flere ganger opp gjennom årene, minnes Håkon Edvard.

Skolen tilbyr også andre former for friluftsliv. Høsten 2021 arrangerte de ei hel uke de kalte Matauk. Der gikk de blant annet den tilrettelagte Helsestien kommunen har laget, og de laget flere fine retter av mat de har sanket i naturen. Norsk villreinsenter Nord tilbyr 6. klassingene «Dag ut i naturen», og lærer dem om villreinen i nærområdene deres og om villreinens historie i Norge. Villreinsenteret på Hjerkinn har også vært på skolen ved andre anledninger.

Kristian, Emilie, Jonas og Sigurd kan nesten ikke vente til de blir gamle nok til å ta jegerprøven på ungdomsskolen. Storebroren til Jonas tok jegerprøven da han gikk i 9. klasse. Han har vært en god ambassadør for faget, og har fortalt lillebroren om alle jaktopplevelsene de fikk i regi av skolen, med god støtte fra et helt lokalsamfunn.

Natruveileder Are Endal Rognes fra Norsk villreinsenter Nord, lærer 6. klassingene ved Folldal skole om villrein, og forteller om likheten til andre norske hjortedyr. Foto: Bente Grimsbu

Naturveilederne Are Endal Rognes og Kristin Gansmo Brenna fra Norsk villreinseter Nord, er sammen med elever ved Folldal skole, og lærer dem hvordan denne fangstgropen ble brukt av mennesker i jern - og middelalderen til å fange rein. Foto: Bente Grimsbu

Overvåking av villrein
i 2021

Villreindelen av overvåkingsprogrammet for hjortevilt gjennomføres årlig av Norsk institutt for naturforskning på oppdrag for Miljødirektoratet. Nytt for 2021 var at det i forbindelse med kvalitetsnormen for villrein også ble gjennomført tellinger i de øvrige områdene. Tellingene ble gjennomført i samarbeid med lokal villreinforvaltning og Norsk villreinsenter Sør. Det var naturlig å støtte seg på personell fra Villreinsenteret ved gjennomføringen av tellingene i områdene omkring Hardangervidda i sør. Lokalt mannskap fra rettighetshavere og/eller villreinnemdene var med på gjennomføringen i samtlige områder, og var med sin lokalkunnskap avgjørende for at det ble funnet bra med fostringsdyr i nesten alle områder/delområder. I Setesdal Austheia, Nordfjella, Raudafjella og Fjellheimen, hvor en har erfaring med kalvetellinger fra før, stod lokalt mannskap for gjennomføringen av hele tellingen. Opptelling av alle bilder ble

gjort av NINA eller Norsk villreinsenteret Sør. Det var gode forhold i alle områder og de få dagene med gode værforhold ble utnyttet godt. Tellingene ble riktignok mislykket i seks områder ved første forsøk, men til gjengjeld så lyktes en veldig bra ved neste forsøk.

Kalvetellingene

Mens vi har lang erfaring med å finne fostringsflokkene i overvåkingsområdene, var det stor usikkerhet knyttet til tellingene i de andre og for oss nye områdene. Det lyktes å finne dyr i samtlige områder der det ble flydd. Til sammen ble det telt 23 220 dyr, derav 6524 kalver, under kalvetellingene.

Kalveandelen varierte mellom 33 og 66 kalv pr 100 simle/ungdyr. Variasjonen i andelen kalv var størst i de minste villreinområdene/delområder. Dette kan skyldes at det er få dyr i disse områdene, slik at hvor stor andel av stammen som ble funnet vil kunne gi

større variasjon omkring kalvetallene i disse områdene. I flere av de små villreinområdene er det lite erfaringstall fra tidligere, slik at det er en usikkerhet i forhold til hva en kunne forvente når det gjelder kalveandelen. Se tabell 1 der tallene fra alle områder blir presentert.

Strukturtellingene

Det er alltid tids- og værmessige utfordringer ved gjennomføring av strukturtellingene. 2021 var ingen unntak. Det lyktes godt med tellingene i noen områder, men vi hadde også i varierende grad av utfordringer i andre områder. På grunn av den pågående situasjonen med CWD er det nå svært

Av Roy Andersen og Olav Strand, NINA

Område	Dato	Af	Tot	K	SU	B	K/100S-U
Forollhogna	01.07.2021	15	1868	544	970	357	56,1
Knutshø	01.07.2021	4	1207	297	771	142	38,5
Snøhetta øst	01.07.2021	8	1441	413	938	90	44,0
Snøhetta vest	01.07.2021	5	360	108	261	1	41,4
Rondane nord Grimsdalen	01.07.2021	1	859	247	597	15	41,4
Rondane nord Vuludalen	22.06.2021	2	449	117	297	44	39,4
Rondane Sør	22.06.2021	11	2103	683	1340	87	51,0
Rondane Sør Finnsjøfjellet	22.06.2021	2	70	22	33	15	66,7
Sølnkletten	22.06.2021	4	622	195	409	18	47,7
Reinheimen	22.06.2021	3	1052	274	663	115	41,3
Breheimen Øst	22.06.2021	1	442	145	291	6	49,8
Breheimen Vest	22.06.2021	2	266	87	179	0	48,6
Hardangervidda	01.07.2021	10	7688	1916	4539	1233	42,2
Skaulen-Etnefjell	02.07.2021	1	47	10	30	7	33,3
Setesdal Ryfylke Sør	02.07.2021	4	117	36	58	23	62,1
Setesdal Ryfylke Nord	02.07.2021	3	1192	362	716	114	50,6
Setesdal Austheia	08.06.2021	4	938	316	622	0	50,8
Nordfjella sone 2	30.06.2021	2	385	108	222	55	48,6
Raudafjella		1	69	27	42	0	64,3
Fjellheimen	02.07.2021	8	343	100	171	71	58,5
Førdefjella	23.07.2021	1	65	25	39	1	64,1
Sunnfjordfjella midtre	23.07.2021	2	26	8	16	2	50,0
Sunnfjordfjella indre	23.07.2021	2	36	10	19	7	52,6
Svartebotn	23.07.2021	1	76	29	47	0	61,7
Vest-Jotunheimen	23.07.2021	3	258	59	152	47	38,8
Lærdal-Årdal	23.07.2021	3	218	69	125	24	55,2
Norefjell-Reinsjøfjell	18.06.2021	10	521	182	308	31	59,1
Blefjell	18.06.2021	2	132	36	88	8	40,9
Brattefjell-Vindeggen	18.06.2021	1	370	99	249	22	39,8

viktig å få gode tall fra Hardangervidda. Vi har derfor gjennomført to strukturtellinger her de siste to årene. Disse er gjennomført som en tradisjonell telling fra bakken der flokkene ble filmet og strukturteling foretatt ut ifra filmmaterialet i ettertid, og én telling der

flokkene er fotografert fra helikopter. Resultatene av strukturtellingene er oppsummert i tabell 2.

I forbindelse med kvalitetsnormen for villrein jobbes det med å få på plass strukturtellinger i samtlige villreinområ

der. Dette krever noe tid å få på plass da kurs og opplæring av lokalt personell har vært vanskelig som følge av Covid-19 restriksjoner de siste 2 årene.

Område PROSENT	Af	Tot	K	S	B1	B2	B3+	Ubestemt
Forollhogna	11	970	12,5	56,6	8,3	5,4	17,2
Knutshø	1	342	12,9	51,7	8,8	7,9	18,7
Snøhetta vest	1	127	24,4	48,8	5,5	4,7	16,6
Snøhetta øst	3	411	15,1	53,5	7,3	5,4	18,7
Rondane Sør	0	0
Rondane Nord (nord for Ula)	1	195	23,1	55,4	4,1	3,1	14,3
Rondane Nord (sør for Ula)	1	201	11,4	60,2	8,0	7,0	13,4
Hardangervidda A	16	2927	25,7	51,7	7,2	5,3	6,9	3,2
Hardangervidda B*	22	4063	23,0	64,0	0	6,6	5,5	0,9
Setesdal Ryfylke Nord	10	465	20,0	49,7	9,0	10,1	11,2
Setesdal Ryfylke Sør	0	0
Svalbard, Reindalen**	676	1558	21,7	44,2	5,1	18,6		10,4

* Hardangervidda B: Simle andelen (S) inkluderer ungbukk (B1). Fotografering fra helikopter.

** Svalbard: 65 ungdyr, der kjønn ikke ble bestemt, er fordelt likt mellom S og B1. B2 angir alle bukker 2 år og eldre.

Under villreinjakta i 2021 ble det felt 5652 villrein i Norge. Det er 962 flere villreinfall enn i 2020, der resultatet ble 4726 ble felte villrein. For hele landet var det gitt tillatelse til å felle hele 24 615 villrein. Den voldsomme økningen i fellingstillatelser skyldes en høy kvote på Hardangervidda, med målsetting om å felle flest mulig dyr i bekjempelsen av skrantesjuke (CWD).

For alle villreinområdene samlet ble det felt 1749 årskalver, 610 dyr på halvannet år, 1501 eldre bukker og 1792 eldre simler, viser statistikken til SSB over villreinjakt.

På Hardangervidda ble det gitt fellingstillatelse på 16 003 dyr i 2021, noe som er en økning på 11 019 dyr fra 2020. Av denne kvoten ble det felt 1983 dyr, noe som gir en fellingsprosent på 12. Selv om fellingsprosenten ble lav, ble det felt 543 flere villrein i 2021 på Hardangervidda enn i 2020.

Samlet fellingsprosent for alle villreinområdene i 2021 havnet på 23 % i følge SSB.

Reinheimen–Breheimen var i 2021 det villreinområdet som hadde det nest største utbytte. I alt ble det der felt 823 villrein, som er en økning på hele 344 dyr. Deretter fulgte Snøhetta med 601 felte dyr, til tross for at det her var en nedgang på 117 felte dyr fra året før.

Som følge av nedskytingen av villrein i bekjempelsen av skrantesjuke, og at villreinens leveområder i Norge er under økende press, har villreinen nå havnet på den norske rødlista. Der er den vurdert til nær truet. Artsdatabanken sier trusselbildet er sammensatt, men reduksjon i populasjonsstørrelse på grunn av tiltak for å begrense, eller utrydde, skrantesyke er den direkte årsaken til at villreinen er vurdert til nær truet.

Kilde: SSB

Villreinområde	Kvote	Felling	Fellings- %
Hardangervidda	16 003	1983	12
Reinheimen - Breheimen	1 100	823	75
Snøhetta	1 450	601	41
Forollhogna	684	561	82
Setesdal - Ryfylke	2 123	391	18
Rondane	945	370	39
Knutshø	395	203	51
Setesdal - Austhei	858	182	21
Norefjell - Reinsjøfjell	189	164	87
Sølnkletten	300	120	40
Brattefjell - Vindeggen	250	82	33
Våmur - Roan	55	41	75
Nordfjella	60	37	62
Tolga østfjell	50	33	66
Blefjell	73	22	30
Svartebotnen	15	15	100
Førdefjella	10	9	90
Skaulen - Etnefjella	42	9	21
Raudafjell	10	3	30
Sunnfjord	3	3	100
Fjellheimen	0	0	.
Lærdal - Årdal	0	0	.
Oksenhalvøya	0	0	.
Vest - Jotunheimen	0	0	.
Totalt	24 615	5652	23

ReinRosa – villreinvennlig og bærekraftig næringsliv

Villrein og Samfunn-prosjektet (ViSa) ble avsluttet med NINA-rapport 27 i 2004, og vi var så heldige å få ta del i kanskje det mest vellykkede samarbeidsprosjektet i norsk naturforvaltning. Stort sett alle sentrale fjellaktører i Sør-Norge samarbeidet gjennom mange kreative samlinger og fremmet med rapporten en enstemmig innstilling til hvordan villreinen best skal forvaltes og bevares.

Mange av forslagene som arbeidsgruppa bak ViSa foreslo er realisert: To nasjonale villreinsentra, 10 nasjonale villreinområder, to europeiske villreinregioner, regionale planer for villreinfjell, og ni statlige villreinnemnder.

Rapporten foreslår også «Kvalitetskriterier for verdiskaping i fjellområder som ivaretar hensynet til villreinen og kulturen

rundt den» i form av tildeling av merkevaren ReinRosa. Det forslaget er så langt ikke satt ut i live

Vi mener at også arbeidsgruppas foreslåtte merkevare ReinRosa nå må aktiveres, og brukes av Villreinrådet i Norge til å fremme villreinvennlig og bærekraftig næringsutvikling.

Om ReinRosa

Et lite utdrag om ReinRosa fra Villrein og Samfunn-rapporten følger:

«Villreinhensyn må innarbeides som premiss ved utvikling av initiativer for næringsmessig bruk av fjellområdene, inklusive reiseliv. Bevaringen av villrein trenger ikke gå på bekostning av mulighetene for å opprettholde og utvikle levende bygder omkring våre villreinfjell. Tvert imot må det legges til rette for at bevaring av villrein skal kunne virke som en forsterker og kvalitetsbudbringer for verdiskapingen i levende lokalsamfunn. Det er et klart behov for kvalitetskriterier for verdiskaping som ivaretar hensynet til de biologiske rammene for villrein, og som synliggjør verdiene knyttet til villreinen og kulturen rundt den. Slike kvalitetskriterier

Av Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter og Per Jordhøy, pensjonert villreinforsker

I forbindelse med Hovden Tour gruses traseen umiddelbart etter at løpet er over – og det av hensyn til villreinen.

må innarbeides ved utviklingen av et sertifiseringssystem for reiselivsprodukter i fjellet. Den grunnleggende meldingen til kunde/marked er at den som forvalter villreinen godt, forvalter også den samlede fjellnaturen godt.»

«Hvis villreinhensyn innarbeides som premiss ved utvikling av initiativer for næringsmessig bruk av fjellområdene, vil villreinen kunne virke som en forsterker og en kvalitetsbudbringer for verdiskapningen som levende lokalsamfunn er avhengig av.»

Rapporten gir avslutningsvis et «blikk i krystallkula fram til år 2030»: «I kjølvannet av dette fikk man en betydelig vekst i reiselivsprodukter i fjellregionen. Den positive rikspolitiske viljen man i denne sammenheng så konturene av like etter tusenårsskiftet bar frukter. Etterspørselen etter produkter som fanget både natur og kultur vokste raskt, og utgjør nå i mange fjellkommuner en stor del av næringsvirksomheten. I mange av disse områdene benyttes nå villreinen som en kvalitetsbudbringer, og knyttes til særegne

naturkvaliteter med aktive lokalsamfunn i fungerende kulturlandskap. Nå i 2030 er det mer enn 50 reiselivsbedrifter som er tildelt ReinRosa som et synlig bevis på godt tilrettelagt naturbasert kvalitetsturisme.»

Hvorfor bør Villreinrådet stå for ReinRosa?

Villreinrådet i Norge er en frivillig organisasjon som består av de fleste villreinnemnder og villreinutvalg fra alle landets 24 villreinområder. Villreinrådet ble stiftet i 1987 og arbeider for å ivareta villreinen som art og dens behov - i et langsiktig perspektiv.

Forfatterne har sjøl aldri vært medlemmer i villreinrådet, men har mange års erfaring med samarbeid med rådet. Vi kan ikke se hvilken organisasjon eller etat som skulle være bedre egnet til å følge opp denne anbefalingen for å fremme denne del av ViSa-prosjektets ambisjon. Det framgår heller ikke at verken oppdragsgiver Miljødirektoratet, ViSa-sekretariatet NINA eller noen av de mange deltakerne kan gjøre krav på

merkevaren ReinRosa. Vi vil anbefale at Villreinrådet i Norge nå gjør krav på den.

Tildeling av ReinRosa?

Vi tar ikke stilling til om ReinRosa skal tildeles som en sertifiseringsordning bygd på kriterier som skal være tilfredsstilt, eller tildeles et maksimalt antall virksomheter årlig. Gjennom en årrekke har Villreinrådet arrangert årlige fagsamlinger, og årsmøter hvert annet år. Vi tror disse samlingene ville være egna til årlig å tildele ReinRosa til næringsvirksomhet i, eller i tilknytning til villreinfjell. Disse framheves som verdige gjennom villreinvennlig og bærekraftig virksomhet, og kan foreslås i åpenhet til Villreinrådet innen foregående nyttår. Et flertall i rådet peker ut verdige mottakere, og ReinRosa tildeles på årsmøte og eller fagdag.

Bevaring av villreinen på Hardangervidda

Det er godt dokumentert at villreinen på Hardangervidda i dag berre brukar visse delar av sitt leveområde. Innsamla data frå GPS-merka simler dei siste 20 åra dokumenterar på ein god måte korleis dyra på Hardangervidda unngår område der det er mest menneskelig aktivitet. Dyra klumpar seg saman i store flokkar og held seg gjennom året i stor grad i dei sentrale og austlige områda, der dei finn mest ro.

Negativ effekt som følge av ferdsel og forstyrring frå oss menneske har lenge vore ei utfordring for villreinen på Hardangervidda. Ferdselen generelt på Vidda aukar stadig og forholda for villreinen har gått frå vondt til verre. Og sjølv om det blir spekulasjon, vil det ikkje overraska meg om det visar seg at forstyrring og fortrenging av dyra også er ein direkte eller indirekte årsak til skrantesjuka. At dyra opptrer i såpass store flokkar, og i stor grad brukar dei same områda året gjennom, har mange negative konsekvenser for dyra. Kondisjonen og helsa til villreinen på Hardangervidda er i dag på eit lågmål, og vesentlig dårligare enn i øvrige

vill- og tamreinområder i Norge. I løpet av dei siste åra har fleire hundre dyr hinka rundt og etterkvart daua på grunn av den smittsomme bakteriesjukdommen fotråte. Mykje tydar også på at eit stort antal kalvar kvart år dauar i løpet av sin fyrste vinter som følge av dårlig kondisjon og svekka helse. Det er snakk om enorme dyrelidingar.

Det er eit paradoks at det største villreinområdet i Norge, Hardangervidda, med sine i utgangspunktet optimale kvaliteter som leveområde for villreinen, er kome i denne situasjonen.

Forvaltningsmyndighetene står no ovanfor alvorlige utfordringar og må vera villige til å jobba for store endringar når det gjeld folk sin bruk av Hardangervidda om me skal klara å snu denne negative trenden for villreinen. Som lokal jeger frå Røldal er eg vant til, og også tilhengjar av, tradisjonell bruk av vidda. Men no er tida komen for at også me som er brukarar av vidda, i langt større grad enn tidligare, må visa vilje til å tilpassa vår aktivitet slik at den harmonerar meir med villreinens behov. Dette vil bli heilt avgjerande om me skal ta vare på villreinen i framtida.

Av Tommy Sandal,

jeger og fangstmann, Røldal/Svalbard

I ein nyleg utgjeven rapport (Villrein
-ferdselsanalyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak. Vegard Gundersen mfl 2021. Nina-rapport 1903) kjem det fram mange gode forslag til tiltak for å betra leveforholda for villreinen på Hardangervidda. «En bærekraftig utvikling av villreinbestanden er betinget at den kan vandre mer fritt og bruke mer av de gode habitatene. Tiltakene må rette seg mot å begrense den menneskelige aktiviteten i de mest kritiske områdene.»

I tillegg til generelt mindre ferdsel på Hardangervidda ynskjer eg å koma med eit forslag eg meinar forvaltninga bør diskutera i framtida. Som tiltak meinar eg det bør vurderast å innføra eit generelt ferdselsforbud innanfor nasjonalparkgrensa begrensa til Vestland fylke i tida etter påske og fram til 1. juli. Dette begrunnar eg med følgande:

Om me skal oppnå større endringar i dyra sin arealbruk må ferdselen begrensast til eit minimum, helst lik null i visse områder til visse tider. Det skal ytterst lite til for at simler/fostringsflokkar blir uroa og endrar kurs i den mest sårbare tida. Ein person på feil stad til feil tid kan potensielt forstyrra like mykje som mange personar. Derfor meinar eg det er vanskelig å koma utanom eit generelt ferdselsforbud som tiltak om ein skal oppnå nok effekt. Og for å fanga opp naturlige variasjonar som snø/isdekke, ver/vind, beiteforhold og andre årlige svingningar bør eit generelt ferdselsforbud vera av ein viss varighet for å oppnå effekt.

Fordelen med eit slik tiltak vil vera at det kan setjast iverk raskt, utan bruk av store ressurser, og potensielt gje rask effekt. Lovverket er heller ikkje til hinder for å innføra eit slikt tiltak innanfor nasjonalparken. Jfr forskrift om vern for Hardangervidda nasjonalpark § 4 Ferdsle mm heiter det bla: « Innafor nærare avgrensa delar av nasjonalparken kan Miljødirektoratet forby all slags ferdsle heile året eller delar av året når ein reknar det naudsynt for å verne naturmiljøet, plante- eller dyrelivet eller geologiske førekomstar.»

Utanom nødvendig redning, oppsyn osv. vil eit generelt ferdselsforbud omfatta alle brukarar av vidda. Dette vil også bli det mest rettferdige fordi alle då bidreg i ein felles dugnad. Å utelata

enkelte brukarar eller grupper ville truleg bli konfliktfylt. Dessutan forstyrrar me alle villreinen i meir eller mindre grad, uansett agenda.

Etter mi meining bør det jobbast for å få dyra til å gjenoppta bruken av dei vestlige deler av Hardangervidda, særlig i tida ettervinter/vår og sommar. Der kan dyra få tilgong til områder med viktige kvalitetar. Næringsrike og fornya beiter etterkvart som snøen smeltar. Snøfenner for avkjøling og vern mot insektplager. Tilgong på nødvendige mineraler og næringssalter som

muligens kan vera begrensa i andre områder av vidda. Om dyra i større grad gjenopptek bruken av vestvidda, vil beiteområda som no har vore lenge i bruk få mulighet til restitusjon.

Villreinen er i stor grad eit vanedyr. Dyra har stor tendens til å trekkja tilbake til dei same områdene den er kjend med frå før, og mykje etter dei same rutene den har vandra før. Om dyra er kjende i eit område og har eit mål trekkjer dei ofte målretta, sjølv om dei blir forstyrra. Motsett er det i eit område dei ikkje er kjende i, og det er

også poenget her. Med unntak av at delar av bestanden til ein viss grad har brukt dei nordlige og nordvestlige områda, er villreinen som lever på Hardangervidda i dag lite eller ikkje kjende med vestvidda. For at dyra skal «gjenoppdaga» og ta opp bruken av vestvidda treng dei mest mulig fred og ro i den tida dei nærmar seg desse områdene. Om dyra blir forstyrra vil dei trekkja tilbake til dei områdene dei er mest kjende og føler seg trygge i. Dette skjedde seinast i påsken i fjor, då delar av bestanden gjekk på nordvest-vidda. Dyra vart forstyrra og trekte austover att. Om dyra derimot hadde fått fred, ville dei etter mitt syn truleg kalva i dei same områdene dei då gjekk, eller kanskje endå lenger vest. Har dyra fyrst begynt å kalva lenger vest, vil dei få tilknytning til desse områda. Og då vil dette mønsteret lettare gjenta seg framover, med årlige variasjonar. At dyra på Hardangervidda dei siste åra har kalva i mykje dei same områda dei oppheld seg resten av året, skuldast etter mitt syn at det er her dyra har funne mest ro.

Det er opplagt at påsken med sin utfart er ein spesielt vanskelig flaskehals når det gjeld å gje dyra fred nok til å trekkja vestover. Ideelt sett skulle dyra fått fred både før og under påsken. Men eit slikt tiltak vil alltid bli ei avveinning mellom ulike interesser, og det vil truleg bli for inngripande og konfliktfylt å innføra eit ferdselsforbud i sjølve påsken på Hardangervidda. Eg meinar likevel at om villreinen til gjengjeld kan få fred og ro på vestvidda i tida etter påske og fram til sommaren, vil dette bli ein lang nok periode til at dyra får mulighet til trekkja uforstyrra til dei områda dei vil kalva. Sjølv om dyra i verste fall blir støkte austover i løpet av påsken trur eg likevel dei gradvis vil trekkja vestover att, om dei får absolutt fred. Dette handlar også om læring, i forhold til når og kor dyra har erfaring med at dei får ro. Med eit ferdselsforbud vil dyra også få nødvendig ro i tida etter kalvinga og framover forsommaren. Dyra vil då få muligheten til å splitta seg opp og beita meir rolig i mindre flokkar over større områder. Dei vil då bruka mindre tid på flukt og stress. Å få dyra til å opptre meir spreidt er også eit allerede foreslått tiltak for å hindra evt meir smitte og spredning av skrantesjuke på

Hardangervidda.

Eg meinar perioden mellom påske og sommar er sammanfallande med at dette både er ei sårbar tid for villreinen og ei tid kor me brukarar kan avstå å bruka visse delar av Hardangervidda. Eigarar av fjellstyrehytter og private hytter har då hatt vinteren fram til og med påsken til nødvendig transport. Dei større betjente turisthyttene på Hardangervidda vest (Litlos, Sandhaug og Besso) er stengde i tida mellom påske og 1. juli. Eit tiltak vil alltid bli ei avveiing mellom hensynet til bruk og vern. Dette forslaget til tiltak tek hensyn til både folk sin bruk av vidda, og villreinens behov i ein pressa situasjon. Og store delar av vidda vil framleis vera tilgjengelig for allmenheten.

Lang jakttid og måten sjølve jakta blir dreven på gjer også sitt til at villreinen på Hardangervidda blir utsett for eit enormt press, som igjen bidreg til at dyra oppfører seg slik dei gjer resten av året. Eg har fleire gonger opplevd flokkar som har vore «sprengde» etter langvarig flukt i områder med hard jakt. Dette er ikkje eit nytt fenomen, men eg nevner dette fordi det er mi erfaring at villreinjakta er meir stressande for dyra på Hardangervidda enn i dei fleste andre villreinområda i Norge. Store kvotar, mange jegerar og store flokkar bidreg til dette. Ein stor flokk blir lettare

oppdaga og dermed oftare forstyrra enn fleire små flokkar. Når det skal fellast mange dyr og dyra opptrer i nokre fåe og store flokkar, seier det seg sjølv at kvar flokk må jaktast på mange gonger for dagen. Og for ein jeger er det generelt vanskelig å fella dyr i ein stor flokk. Ofte endar det berre med støkking utan at dyr blir felt. Desse store flokkane gjer jakta mindre effektiv og kvart dyr blir nesten konstant uroa i løpet av ei lang jakttid. Om villreinen gjenopptek bruken av vestvidda, vil dyra som tidligare nevnt, få ei tilknytning til områda og dermed lettare trekkja vestover også i jakttida. At dyra vanskelig trekkjer vestover i jakttida i dag, skuldast etter mi meining ein kombinasjon av mange jegerar langs fylkesgrensene og at dyra ikkje er nok kjende vest for fylkesgrensene. Hadde dyra vore kjende og hatt ei tilknytning til områdene lengre vest, hadde dei truleg pressa meir på under dei rette vindforholda, sjølv ved moderat jakt. Hadde dyra kome seg lengre vest kunne dette bidrege til mindre jegerkonsentrasjonar langs fylkesgrensene. Om me i framtida lukkast å få villreinen til å bruka større delar av Hardangervidda og samtidig opptre i mindre flokkar, vil dette vera av stor betydning både for jaktutøvelse og dyrevelferd. Dette gjeld også i forhold til kor stor bestand me vil vera i stand til å forvalta gjennom jakt.

Reinens blåtime

Ro, en inderlig ro,

spare nå

Isende vinddrag, snøen knirker i steget,

spare nå

Vi reiser til våren,

når værdraget lokker mot snau-li og groe

Gnistrende, rimvakre blåtime

Pust, hvil,

spare nå

Vi bor her, er her,

sparer nå

swb

Storbukkjakt i
Hanestad Vestfjell

Vi har allerede jaktet etter fjellets nomader siden jakta startet opp 20. august. Kvotene er snart fyllt, men det er fortsatt 2 ubrukte kort igjen, nemlig 2 kort med fritt dyr. Her i Sølnkletten Villrenområde er vi vokst opp, både jeg og Tommy, og vi vet fra før om årene at har man is i magen og venter til etter 15. september kommer de aller største bukkene opp fra sine områder som ofte er i skogen og er klare for brunsten i fostringsflokkene.

Brunsten her i Sølnkletten er veldig sen i forhold til mange andre villreinområder, så her kan man skyte storbukker helt til siste jaktdag om man ser an dyrene før man skyter.

Kalenderen viser 16. september og det har vært veldig mye dårlig reinsjaktvær for dette valdet, med feil vindretning store deler av høsten, men de siste dagene har tåka uteblitt og helgas

studering av både YR og Storm gjør at vi velger oss akkurat denne dagen i fjellet. Det skal vise seg være et klokt valg.

Av Simen Steigen,
jeger, Alvdal

Klokka ringer flere timer før vanlig arbeidsdag, men i motsetning til vanlige arbeidsdager er det absolutt ikke noe problem å forlate den varme dyna, selv når klokka ringer ukristelig tidlig. Kaffen havner i termosen, brødblingsen er allerede klar fra kvelden før, og så ser jeg billysene til Tommy svinge inn på gardsplassen. Drevern som øyna et lite håp om et slipp i skogen går ufrivillig inn i hundegården, og vi to andre drar til fjells.

Vi kommer inn til Renshytta som er dagens utgangspunkt. Planen var og sette i mars «rett vestover» og opp på Blårandfjellet for å kikre over store områder, men akkurat idag setter vi både brødblingsen og kaffen i vranga når grålysningen kommer og vi retter Zeiss’n mot Kløftbekkhøgda. Det er langt unna, men det er ikke til og ta feil av, det lyser i hvitt langt skjegg. Og når lyset sakte kommer sigende er hele fjellsiden i rørelse. En fostringsflokk på flere hundre dyr går spredd over hele

lia, og vi ser flere «gubber» med langt skjegg og heftige gevir i flokken.

Dagens bilfrokost blir raskt glemt og vi får sparket av oss crocsa og knytt på oss fjellskoa raskere enn når vi var små og hadde borrelås.

Flokken er i luftlinje fra oss på ca 2 km, men midt imellom er det et «jækla» juv som vi har dårlig erfaring med passering av fra tidligere år. En svenske havna på bunn av elva uten hverken dykkerbriller eller svømmeknappen,

 

men med en kjøttbør på ca 40 kg i sekken. Det gikk såvidt bra og svensken slapp med skrekken, og vi fikk ei bra jakthistorie, men det er en annen sak. Nå er det storbukker i sikte, så da tar vi sjansen på å krysse elva. Etter en litt strabasiøs nedfart, kryssing av elva samt krabbing opp igjen, er vi på rett side og innpåstillingen kan begynne.

Lite eller ingen vind er like dårlig nytt som feil vind. Vi tør ikke gå rett på, men velger og gå rundt en mindre topp selv om det blir en større omvei. Her skal vi iallfall ikke vindstøkke flokken var tanken. Vi skal akkurat til og runde toppen da vi plutselig ser en helt annen, liten flokk bare 400 meter foran oss. Vi får dukket bak en stor sten, men flokken hadde nok sett at det var en liten rørelse og reiser seg og blir litt urolig. De trekker sakte unna og blir borte over neste haug. Blant de 20 dyrene er det med en skikkelig rugg av en bukk og vi bestemmer oss raskt for å gå etter og se om de roer seg igjen. Etter en rask spurt og lav åling i noen hundre meter ser vi plutselig toppen på et grovt rensdyrgevir som rører seg. Vi klarer å åle oss en bit til og etter Zeiss’n er det nå akkurat 180 meter frem til bukken som ligger litt i utkanten av

flokken. Tre-fire mindre bukker jager og slåss rundt flokken og plutselig kommer de litt for nærme storbukken, som får nok av jyplingene og reiser seg opp for å jage de bort. Mer skal ikke til for Tommy som ligger klar med to-foten, og kula slår perfekt inn i bukken. Flokken setter fart og blir borte vestover, men storbukken blir igjen på stedet. Når vi kommer frem er det akkurat dette vi drømte om før vi dro. En skikkelig storbukk ligger der og vi er ydmyke og sentimentale over nok engang og få oppleve dette i Sølnkletten villreinområde. Her lever de mest sky reinsdyrene som finnes i Norge så her får man ikke noe gratis.

Vi vommer bukken og bestemmer oss for å raske på for å se om storflokken fortsatt er i området der vi så de fra hytta. Vi har akkurat forlatt bukken og er på vei for å krysse en bekkedal 200 meter lenger ned i terrenget da vi plutselig får se 10 dyr komme på trekk rett mot oss, og her er det med to-tre bukker av akkurat samme kaliber som den første. Vi kaster oss ned får av oss sekkene og får ladet riflene. Alt skjer i løpet av sekunder. Vi springer langs bekken og skjønner at dyrene kommer

til og få været av oss om ikke lenge. Vi tar en rask beslutning om å krype frem 30 meter opp fra bekken og håpe på det beste. Dyra kommer fint på rad og rekke og akkurat som fryktet kaster plutselig vársimla rundt da hun får lukta av oss i nesen. Til alt hell stopper de opp i et par sekunder og mirakuløst nok er det et dyr som står helt fritt, nemlig en av de tre storbukkene Bruse. Jeg nøler ikke, og akkurat som i sted ser vi kula treffer helt perfekt og bukken skjener ut fra de andre som setter fart vestover. Etter 50 meter faller bukken og legger seg kun 200 meter fra den første. Dagen er fullkommen og to gamle storbukker av den grove sorten får ikke oppleve brunstige simler dette året.

Vi skjønner raskt at det blir en tung bør hjem og rekvirer uttransport med hest dagen etter. To bukker på henholdsvis 88 og 90 kg ferdig slaktet kom hjem i løpet av neste dag, og vi er takknemlige for at Klemetvoll med hesten Prinsen kunne komme oss til unnsetning. Ryggene verker fortsatt etter flere tunge bører tidligere i høst.

Denne jaktdagen kommer nok til og bli husket i evig tid. De neste dagene kom skodda tilbake i fjellet, så vi traff blink på alle måter denne dagen den 16. september 2021.

Vi takker både Diana og grunneier for en uforglemmelig høst i reinsfjellet.

Vi kommer nok igjen!

Jaktdagen er fullkommen og vil bli husket til evig tid – to gamle storbukker av den grove sorten på én og samme dag er ikke hverdagskost.

Gondolbane og konsekvenser for villreinen

Hardanger Lift planlegger en gondolbane som skal frakte i størrelsesorden 110 tusen mennesker årlig fra Odda til 1440 m.o.h. på Rossnos, og dermed bli en viktig vestre innfallsport til Hardangervidda. De har bestilt en konsekvensutredning om hvordan et realisert gondolprosjekt forventes å påvirke vår største og viktigste villreinstamme. Vi spør oss om villreinhensynene her er tilstrekkelig ivaretatt?

Vi betrakter oss som villreinkyndige, og har i ulike sammenhenger jobbet med villrein i nær 40 år. Lars Arne er i tillegg Odding og lokalkjent i det aktuelle området. Vi har gått grundig gjennom NaturRestaurerings rapport nr: 2021-10-1 «Villreinutredning for reguleringsplanforslag Hardanger Lift – Ullensvang kommune», bestilt av Hardanger Lift AS.

Rapporten konkluderer ved flere høve med at realisering av gondol-prosjektet kan få store negative konsekvenser for en allerede hardt prøvet villreinstamme. Villreinen frykter med rette mennesket, og kunnskap om hvordan dyra unngår områder der vi setter sterke «fotavtrykk» er omfattende og vel dokumentert. Så langt er det lett å nikke til konsekvensutredning til NaturRestaurering. Vi finner imidlertid en rekke svakheter ved konsekvensutredningen som vi ønsker å påpeke.

Villreinens bruk av randområdene i vest

Vi merker oss at konsekvensutredningen flere steder viser til at de aktuelle områdene nær Rossnos ikke brukes av villreinen slik beiteressursene skulle tilsi. Det hevdes på bakgrunn av GPS-studiene NINA har ledet. Men dette er data basert på instrumenterte simler, og sier intet om bukkenes bruk av området. Det blir derfor misvisende når disse dataene blir brukt som grunnlag for vurdering av villreinens arealbruk. Vi har, utenom rapporten,,

Av Lars Arne Bay, pensjonert utmarksforvalter og Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter

Utsikt mot øst/sørøst fra Rossnos.
Dronebilde fra 120 meters høyde over Grønenutane like bak (øst for) Rossnos. I bakgrunnen Bleikaberg, som er over 1500 meter. Foto: Kai-Inge Melkeraaen

hatt tilgang på informasjon fra grunneiere, jegere og lokalkjente som tyder på at influensområdene er mer brukt av reinen enn det GPS-data tyder på. Vestvidda og deler av influensområdet var særlig mye brukt i en periode på 1970-tallet og kan ha hatt økende bruk de siste ti årene. Influensområdet har primært beitefunksjon på våren (i hovedsak bukkeflokker), sommeren og tidlig om høsten fram til brunsten, men det er også noe bruk vinterstid, særlig i år med mindre snø i vest.

Villreinstammen og klimaendringer

Konsekvensutredningen skriver «De høyestliggende snørike områdene i vest har økende verdi utover sommeren. Dette kan relateres til tilgang på fersk spiring og insektrefugier på snøfelter på varme dager. Verdien av slike områder kan øke ved fremtidige klimaendringer, som er forventet å gi høyere temperaturer med raskere avsmelting i fjellet sommerstid.»

Villreinen er fastlands Norge sitt «klimadyr». De aktuelle høytliggende områdene vil helt naturlig få en økende betydning for villrein på Hardanger

vidda i framtida. Det er her i høyden snøen vil holde seg, og dyra vil søke både nedkjøling og flukt fra hissige insekter. Den planlagte gondolen vil naturligvis gjøre disse områdene mer tilgjengelig for snø-hungrige skiturister i framtida, hvilket konsekvensutredningen ikke reflekterer over.

Folks evner og ønsker om turlengder underslås

Mangel på konkretisering av hva «dagsturer» og «krevende terreng» er, er slående. Vår kontakt med lokalkjente, samt egen erfaring fra området, tilsier at de soner som antydes for dagsturer er for små, og underkjenner dermed forventet influens av menneskelig forstyrring. Verken i sammendraget, eller i konsekvensutredningen, er avstand i km eller timer gange til løypenett og hytter angitt. For oss er lengdene av turer fra Rossnos til eksempelvis Tyssevassbu, langt fra avskrekkende som dagstur, både vinter og sommer.

Avstanden til Litlos blir en dryg dagstur, men fullt mulig. Dette kan Lars Arne si

av egen erfaring, samt at vi har fått bekreftet dette av lokalkjente som også påpeker at sonen for dagsturer er altfor liten. Vinterstid kan disse avstandene tilbakelegges betydelig raskere, spesielt på vårparten med skareføre. Det er derfor for oss åpenbart at Rossnos vil være et attraktivt utgangspunkt for turer, så vel sommer som vinter. Dersom gondolprosjektet realiseres, vil det etter vår vurdering åpne store deler av Hardangervidda for ferdsel. Menneskelig ferdsel og forstyrrelser gis hovedansvaret for at Hardangervidda allerede har landets laveste kalvevekter.

Rapporten skriver «..og et lite antall som også ferdes fritt ut i omliggende villreinhabitat.».For oss framgår dette som synsing. Vi undres hvor «føre-var»-tankegangen er når det legges til grunn at en liten andel av turistene vil ferdes inn i villreinhabitatet – igjen uten at det konkret belegges hva som er «langt» eller «krevende terreng». Å hevde at dette er et «krevende terreng» som vil være et hinder for ferdsel er en påstand. Lars Arne har vandret i disse områdene fra barnsbein av, både

mellom Skjeggedal og Reinsnos, og videre østover mot Litlos. Med unntak av noen elver som kan være utfordrende, anser han terrenget som lettgått.

En stor del av norske og utenlandske friluftsutøvere er spreke, og turene som nevnes vil i stor grad være tilgjengelige i løpet av en dagsmarsj, både vinter og sommer. Sjøl de antydede antall besøkende i sonen er et betydelig antall med stort forstyrrende potensial, og tallet kan sannsynligvis være betydelig høyere. Det bør være åpenbart at et nytt startpunkt på 1400 moh. vil bli foretrukket som utgangspunkt for fotturer, når alternativene Skjeggedal, Reinsnos og Valldalen ligger på henholdsvis 550, 600 og 750 moh. Det er korrekt at noen dalfører må passeres, men like ofte er disse dalgangene den naturlige veien, og fjellryggene likeså.

Internasjonale friluftslivstrender

Utredningen omtaler ikke de nasjonale og internasjonale trendene innen friluftsliv, som gjør spektakulære utsiktspunkter og traseer til turistmagneter. Disse trendene blir skapt og reklamert for via sosiale medier på internett. Trafikken til Trolltunga er et

produkt av dette, og har eksplodert fra nær null til det den er i dag i løpet av 10 år.

I en artikkel av Mats og Åge Holtmoen i Hardanger Folkeblad nå i høst presenteres en aktuell situasjon. «Det er et faktum at utenlandske operatører allerede reklamerer for, og organiserer turer inn i områder med utgangspunkt fra blant annet Skjeggedal. I dette tilfellet var det et Ukrainsk selskap som var arrangør. Dette er sjølsagt lovlig ut fra Allemannsretten. Men at slik aktivitet har konsekvenser når den foregår i et villreinområde er sikkert. Slik aktivitet er umulig å unngå. Det vi kan gjøre er å sørge for at fjellet ikke blir mindre ved å lage nye innfallsporter som letter adkomsten til fjellet.»

Hvilke konsekvenser vil gondolbanen kunne få for reinstammen?

Men forventet gondolbruk av 110 000 mennesker i året, undres vi over at effektene av så stor ferdsel inn i området ikke gis sterkere beskrivelse enn «negative». Det synes åpenbart for oss at en slik ferdselsbelastning som her antas, vil skape store unnvikelsesområder for dyra. I rapportens tabellariske oppsett angis konsekvensgrad for sone 3 «Noe til betydelig miljøskade ut til Tyssevassbu og Reinsnos, ubetydelig til noe miljøskade lenger unna.» Denne

oppsummerte konklusjonen stemmer dårlig med de konklusjoner vi leser ut av konsekvensutredningens kap. 7, hvor det tegnes et bilde der de negative effekter forventes å kunne bli betydelige.

Kjentfolks troverdighet undergraves!

Vi finner det betenkelig at utredningen undergraver lokale kjentfolks troverdighet ved at de flere steder får påført stempelet «prosjektmotstandere» hektet på deres informasjon. Troverdigheten til en guide, løypelegger og «kjentmann» blir derimot presentert som objektiv informasjon. Dette til tross for at det er åpenbart at nettopp en slik yrkesgruppe vil ha interesse av at gondolprosjektet realiseres.

Regional plan for Hardangervidda

Da de tre berørte fylkestingene kom med sin reviderte «Regional plan for Hardangervidda 2019-35», la de stor vekt på at forstyrrende ferdsel skal legges utenom sårbare områder for villreinen. Vi mener den planlagte gondolen til Rossnos klart bryter med dette vedtatte målet, og derfor er i strid med dette viktige politiske dokumentet.

Avbøtende tiltak?

«Viktige avbøtende tiltak i prosjektet vil være å begrense muligheten for å drive ulike former for forstyrrende ferdsel inn i villreinens leveområde.» sier rapporten. Vi ser en mulig liste av tiltak listet opp under 8.2, men ser liten realisme i at disse kravene kan stilles. Driftens forventede krav til økonomi krever en forutsigbarhet som tiltakene vil utfordre. Vi frykter at slike føringer må vike når krav til økonomisk drift blir truet.

Oppsummert

Vi oppfatter at NaturRestaurering sin konsekvensutredning i for stor grad lar tvil om negative effekter på villrein komme sin oppdragsgiver til gode. Det er i strid med kravet som Naturmangfoldlovens § 9 stiller om kunnskapskrav, og anvendelse av «føre var»-prinsippet når kunnskap er mangelfull. Lovens § 10 påpeker også behovet for å vurdere nye inngrep i lys av samla belastning, og menneskelig ferdsel er allerede en stor utfordring for denne villreinstammen!

Innledningsvis erkjenner konsulenten at «økt ferdsel inn i villreinens leveområde ble beskrevet som særlig problematisk i den sammenheng, og var primærårsaken til vurderinger av negativ konsekvens på villrein innenfor influensområdet.» Hit er det enkelt å følge forfatterens generelle betraktninger, men vi har nok et helt annet og mer vidstrakt syn på hva som

omtales som influensområdet. Dessuten oppfatter vi at de mulige tiltakene som her omtales og knyttes til lovverket er illusoriske luftslott sett opp mot den frie ferdselsretten i utmark som er nedfelt i Friluftslovens § 2. Begge disse påstandene skal vi underbygge, og det med utgangspunkt i utbyggers egne forventninger om 110 000 besøkende i året.

I sin konsekvensutredning om friluftsliv har NaturRestaurering angitt nedenstående influensområde, men vi veit at sjøl forventa dagsturer vil strekke seg langt utenfor dette – sjøl Litlos sentralt i hjertet av Hardangervidda er tilgjengelig herfra.

Ferdselsbegrensing ved Rossnos

NaturRestaurering AS leverte nylig en tilleggsrapport til reguleringsplanen med en vurdering om hvordan lovverket kan brukes til å begrense ferdsel som kan forstyrre villreinen. Vi har i foregående artikkel vært svært kritiske til konsekvensutredningen samme konsulent gjorde på bestilling fra utbygger. Dessverre er vi ikke mer imponert over denne tilleggsrapporten.

Av Lars Arne Bay, pensjonert utmarksforvalter og
Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter

Hardanger Lift erkjenner utfordringer knytta til økt ferdsel i forhold til villrein, og har bedt konsulenten utrede muligheter til å begrense dette problemet med bakgrunn i lovverket.

Tiltakshaver ønsker å tilrettelegge for næraktivitet rundt toppunktet, og søke å lede turgåere langs stier tilbake til Odda, eller ved retur med selve pendelbanen.

Vi leser: «I juridisk utredning utarbeidet av Holt og Winge (2022) er det for planområde til reguleringsplan for Hardanger Lift vurdert at: «Dersom området inneholder naturkvaliteter som kommunen ønsker ivaretatt, kan kommunen anvende underformålet «naturvern». Med dette som grunnlag kan kommunen med hjemmel i plan- og bygningsloven § 12-7 sette planbestemmelser som legger begrensninger på ferdselen.»

Når vi søker på erfaring og praksis hos drevne arealforvaltere så får vi hoderystende tilbakemeldinger og konsulenten vedgår sjøl : «Selv om det er en usikkerhet knyttet til hva slags restriksjoner som vil kunne settes, er dette en mulighet som kan legges til grunn for konsekvensvurdering.» Rapporten unnlater å vise til Naturmangfoldlovens § 9 som både sier at «føre var» prinsippet skal anvendes til naturens fordel når det foreligger manglende kunnskap og tvil, samt lovens § 10 om at inngrep skal vurderes etter vurdering av «samlet belastning» som heller ikke er gjort her.

Rapporten bygger ikke på kildebruk fra forskning på friluftsliv i Norge, og med kildehenvisninger som denne: «Vi har vært i kontakt med en erfaren utøver av kiting, som har liten tro på at området vil være attraktivt for denne type aktivitet» har liten verdi når ikke kilden engang er navngitt.

Tilleggsrapporten viser stadig til at miljøovervåking skal legges til grunn for iverksetting av skadedempende tiltak, men om det da registreres at det ikke er villrein i overvåkingsområdet så skyldes det trolig nettopp forstyrrende ferdsel. Hvordan slike ferdselseffekter skal overvåkes sies det lite konkret om. Sjøl om ferdselsrestriksjoner skulle latt seg vedta, har vi vår tvil om Statens Naturoppsyn, eller andre, vil hyre inn nødvendige oppsynsfolk som kan påse at restriksjoner overholdes.

Det var for oss naturlig å søke realismen i NaturRestaurerings forslag til juridiske ferdselsbegrensning, og vi kontaktet derfor en arealplanlegger med mange års erfaring med ferdselsutfordringer i villreinområder. Vedkommende hadde ikke tilgang til de juridiske kildene NaturRestaurering henviser til, men som en kommentar til det NaturRestaurering skriver i tilleggsrapporten meldes følgende tilbake til oss.

«Her er det all grunn til å være skeptiske til hvordan dette kommer til å fungere. Ferdselsbegrensninger gjennom plan- og bygningsloven er lite egna, selv om det juridisk sett er mulig. Sanksjonssystemet etter plan- og bygningsloven er i utgangspunktet innretta mot ulovlige byggetiltak, og ikke ferdsel. Det er derfor plan- og bygningsmyndigheten (i tilfelle kommunen) som må følge opp eventuell ulovlig ferdsel. Spørsmålet er om kommunene har ressurser til å følge opp ferdsel, og om dette er en oppgave plan- og bygningsmyndighetene bør drive med.

Et forbud etter Naturmangfoldlovens §22 vil antakelig være det beste for områdene utenfor planområdet, siden bestemmelsene i en reguleringsplan bare vil gjelde reguleringsplanområdet. Men dette er en mulighet for å regulere ferdsel som dessverre ikke har vært tatt i bruk ennå i Norge, og det er uklart om Miljødirektoratet vil ta bestemmelsen i bruk i denne saken.

Men det hjelper uansett ikke å ha verken bestemmelser i reguleringsplanen eller reguleringer etter friluftslova eller naturmangfoldloven (NML) eller å drive med overvåking, hvis det ikke er en oppfølging. Lovforbud eller bestemmelser hjelper lite dersom det ikke er
a) Et oppsyn som følger med i området og b) Det er sanksjonsmuligheter og ressurser/vilje til å bruke disse.

Selv om overtredelser blir politianmeldt, så vet en jo hvor knappe rammer også politiadvokatene har, og derfor hvor mange saker om mindre lovbrudd som blir henlagt pga. ressursmangel.

Det sikreste avbøtende tiltaket vil være en bestemmelse i reguleringsplanen om perioder når heisen skal være stengt. Bestemmelser i en reguleringsplan som

ikke konkret viser hvordan oppfølging av overtredelser skal skje, hadde jeg ikke villet akseptert som et avbøtende tiltak.»

Et viktig poeng her er at NaturRestaurerings foreslåtte ferdselsreguleringer, uansett realisme, kun er begrenset til heisprosjekts planområde. Men det er områdene som berøres på utsida som har vårt hovedfokus for villreinen. Vi har nå sendt både denne artikkelen og tilleggsrapporten til NaturRestaurering AS til Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet med forespørsel om deres vurdering.

Vi sitter med en klar oppfatning av at konsulenten med denne rapporten har laget en utredning i tråd med utbyggers forventning, og som toner ned trusselbildet i forhold til landets største og viktigste villreinområde. Den vil være velegnet til å berolige politikere med mindre kunnskap og et større engasjement i næringsutvikling og reiseliv enn bevaring av Hardangerviddareinen. En villreinstamme som allerede sliter sterkt med forstyrrende ferdsel, og av den grunn har landets laveste kalvevekter!

I to artikler skrevet av Tor Punsvik og Lars Arne Bay om planer for Gondbane til Rossnos fremgår det kritikk av konsekvensutredning villrein som er utarbeidet av NaturRestaurering. Vi ønsker å utdype noen forhold i den sammenheng. Følgende er direkte sitat fra konsekvensutredningen som ble ferdigstilt i oktober 2021: «Det ligger stor usikkerhet i antakelsene om hvordan økt ferdsel vil skje inn i fjellet fra Rossnos, og det er derfor også stor usikkerhet i konsekvensvurderingen for villrein. Viktige avbøtende tiltak i prosjektet vil være å begrense muligheten for å drive ulike former for forstyrrende ferdsel inn i villreinens leveområde». Utredningen konkluderte med alvorlig til svært alvorlig miljøskade i en nærsone på 0,5 km2, alvorlig miljøskade i en dagstursone på 500 km2 og noe til betydelig miljøskade i en langtursone på >500 km2.» Det er lagt fram et stort kildemateriale som grunnlag for disse vurderingene, som det ikke er plass til å gå i detalj på her. Punsvik og Bay legger stor vekt på enkeltavsnitt i utredningen som de er uenig i, mener er vinklet eller svakt fundert, og legger mindre vekt på hvordan utredningen presenterer kunnskapsgrunnlag og argumenterer for at ferdsel ut fra gondolbanen vil virke negativt på rein.

Vinteren 2022 utarbeidet Holt og Winge AS en juridisk utredning som vurderer muligheten for å begrense ferdsel tilknyttet gondolbanen gjennom lovverket. NaturRestaurering utarbeidet i etterkant et tilleggsnotat som revurderer egen konsekvensvurdering basert på de juridiske avklaringene som fremgår av Holt og Winge sin utredning. I dette tilleggsnotatet ble det konkludert at de konsekvensene som var beskrevet i den opprinnelige konsekvensutredningen i all hovedak lå på et riktig nivå. De aktuelle rapportene skal ligge offentlig tilgjengelig på nettsidene til Ullensvang kommune og vi oppfordrer interesserte lesere til å sette seg nærmere inn i saken.

Punsvik og Bay vurderer det slik at planlagt gondolbane vil kunne generere mer ferdsel inn i større deler av Hardangervidda enn det som er lagt til grunn i konsekvensutredningen som ble utarbeidet av NaturRestaurering. Hvis dette er riktig vil det øke de negative konsekvensene. Det kan argumenteres for at en slik vurdering vil ligge innenfor det som i konsekvensutredningen ble angitt som «stor usikkerhet i antakelsene om hvordan økt ferdsel vil skje inn i fjellet fra Rossnos». I denne type saker er det ikke et fasitsvar på hvordan konsekvensene vil bli, men som utreder er det viktig å være uavhengig, basere seg på etablert metodikk og være tydelig på hva slags forutsetninger som ligger til grunn for vurderingene. Dette vil da også åpne for den type kritikk som Bay og Punsvik kommer med, og man kan fremme denne type kritikk i høringsprosessen, som grunnlag for saksbehandling hos besluttende myndigheter. Utreder skal ikke ta stilling til om et tiltak skal eller bør bygges, gitt ulike interessenters synspunkter, dette er myndighetenes oppgave.

Vi vil avslutningsvis benytte anledningen til å takke for alle faglige innspill som lokalkjente og villreinkyndige bidro med i arbeidet. Disse skal også fremgå av to referater som vedlegg til konsekvensutredningen.

Kommentar til artikler vedrørende gondolbane Rossnos

Av Kjetil Flydal og
Jonathan E. Colman,
NaturRestaurering AS

Vår i fjellet

Ørna ligg på vinddraget

Majestetisk svevande vaktar ho

Kvar ei rørsle vert fanga,

slik jaktar ho,

ørna

Reven lister kring bjørkekjerr,

han heilt opp i fjellet seg møda

Leitar med snute og øyre,

finn seg føda,

reven

Våren har bråna fram sørvendt bratt-li

Lyngen kjem fram i hellet

Snøen er roten og vil ikkje bera

Roa skal rå i fjellet

våren

Simla søker til aude land

ein rabbe i einsemd ho finn

Så gjev ho fjellet eit heilt nytt liv

Sleikjer tørr kalven sin,

simla

Kalven sin passar ho, dag og natt

Han føl ho, vert stødig fort

Han er trygg, om ingen

støkkjer ho bort,

frå kalven

Mat skal dei ha, både rev og ørn

Liksom simla snart finn seg grøda

Ein kalv heilt aleine vert

fort til føda,

til mat

Menneske lytt du, til eventyr,

korleis våren gjev liv i fjellet

Hald deg vekke, i age

for lykka, og hellet

i fjellet

swb

Løyper til glede og besvær

Norsk sti- og løypeplan

I villreinnemndas barndom nedsatte Direktoratet for naturforvaltning (DN) en prosjektgruppe som med utgangspunkt i en Stortingsmelding om friluftsliv skulle ta for seg tilrettelegging av ferdselsårer. Resultatet ble Norsk sti- og løypeplan som hadde et overordnet perspektiv. Eventuelle interessemotsetninger skulle avklares på fylkes- og kommunenivå.

Nordfjella var «begunstiget» med tre nye traséer fra henholdsvis, Breistølen ved Rv. 52 i nord, Bjordalsbu (DNT) og Iungsdalshytta (DNT) i øst, til en sentral, uberørt del der det skulle settes opp ny DNT-hytte. Og en ny trasé

videre vestover til Fv. 243, eller «Snøvegen» mellom Lærdal og Aurland, som har blitt nasjonal turistveg.

Som sekretær i Nordfjella villreinnemnd skulle jeg ha god oversikt, men fikk først høre om planen via omveger og tok umiddelbart kontakt med viltforvalterne på fylkesnivå. Ingen hadde hørt noe om dette. Med andre ord var det vanntette skott mellom de forskjellige avdelingene, noe som også kunne være et problem i DN.

Etter en bredere høringsprosess med saklig begrunnelse fra lokalforvaltningen i Nordfjella, ble denne delen skrinlagt, noe som falt Olav Thon tungt

for brystet da han hadde sagt seg villig til å finansiere DNT-hytta. Han prøvde senere å gå bakvegen om Lærdal fjellstyre uten å lykkes.

Felles kommunedelplan

I 1997/98 fikk Nordfjella villreinområde en felles kommunedelplan der kommunene forpliktet seg til å ha et samarbeid med villreinforvaltningen om sti- og løypenettet. Dette ble i stor grad fulgt opp, men underveis kom det også noen overraskelser, bl.a. dukket det opp to nye serveringssteder i tilknytning til skiløyper sør for Hallingskarvet uten at villreinforvaltningen var hørt. I dag er disse nedlagt.

Av Per Aksel Knudsen

Villreinnemndsekretær 1987-2019

Leder i Utvalg for viltforvaltning,
Hol kommune

Storflokk i Iungsdalsterrenget på 90-tallet. Etter hvert som dyrene blir jaktet på, trekker de gjerne sammen i store integrerte flokker, spesielt når brunsten nærmer seg.

I denne perioden hadde vi et kontaktmøte hos Fylkesmannen i Buskerud sammen med Den Norske Turisforening (DNT), der vi diskuterte omlegging av løypenettet på nordsiden av Hallingskarvet, noe som skulle ivareta både villreinhensyn og adkomsten til DNT-hyttene.

Det ble enighet om et forslag som ble lagt fram fra villreinforvaltningen, men da Kristin Krohn Devold overtok som generalsekretær, ville DNT i første omgang se om løypene hadde noen effekt på villreinens trekkmuligheter gjennom GPS-merkeprosjektet, noe man kan forstå.

Noe senere kom et avisinnlegg om løypenes verdi for å få folk til å bli glade i fjellet og på den måten verne om naturen, samtidig som hun gikk varmt inn for etablering av ny DNT-hytte (Hallingdølen, 15.07.2008). Forståelse for at økt ferdsel ville ha negativ effekt på villreinens leveområder, syntes lik null.

Felles kommunedelplan er som kjent avløst av Regional plan som for Nordfjellas del ble godkjent av Fylkestingene i Hordaland, Buskerud og Sogn- og Fjordane, den 11./12. juni 2014.

Dagens situasjon

Ferdselen i villreinens leveområder har utvilsomt økt, mest i randområder nær hyttebyer, dvs. at leveområdene blir innskrenket i takt med økt hyttebygging.

Det er lett å fokusere på sti- og løypenettet til DNT der det er satt opp ferdselstellere. Resultatet av disse registreringene er anskueliggjort i flere NINA-rapporter, bl.a. NINA Rapport 703, Ferdsel i Nordfjella, sommeren 2010, NINA Rapport 850, Friluftsliv og turisme i Nordfjella/2012, NINA Rapport 407, Villreinprosjektene i Langfjella/2008 og NINA Rapport 634, Villreinen i Nordfjella. Status og leveområde/2011.

Det er fokusert lite på effekten av kommunale og private traseer, noe som i en del tilfeller kan ha vel så stor innvirkning på villreinens habitatbruk som DNT-traséene.

I denne sammenheng vil jeg vise til Rein-prosjektet, Norges forskningsråd/2002. Rapporten tar først og fremst for seg problemstillinger omkring effekten av kraftledninger og vindmøller på reinsdyr, men sier også noe om skiløyper som eneste inngrep.

I Nordfjella ble 87 % av all rein observert i områder uten inngrep, noe som kun utgjør 22 % av totalarealet.

Målingene viste at i områder med skiløyper som eneste inngrep (496 km2) var tettheten av rein 98 % lavere med > 0,5 km skiløyper pr km2, sammenlignet med områder uten inngrep (0,04 rein/km2 mot 1,6 rein/km2). Som ventet var lavdekket vesentlig høyere på vindblåste rabber sammenlignet med sammenlignbare områder uten inngrep.

På sørsiden av Hallingskarvet, fra Haugastøl til og med Havsdalen, fire jaktfelt på til sammen 91 180 daa, er tettheten av skiløyper ifølge oppdaterte løypekart på ca. 0,7 km pr km2. Nordsiden er noe bedre stilt, mens selve Hallingskarvplatået, uten løypenett, består av ren steinørken der ingen kan leve.

På nordsiden av dalføret, fra Ryssefjell t.o.m. Holsåsen, to jaktfelt på til sammen 90 330 daa, ligger også løypetettheten på rundt 0,7 km pr km2. Områdene rundt Reineskarvet i Ål kommune er ikke stort bedre.

Disse områdene ligger riktignok i det som i regional plan defineres som randområder, der vedtatte planer for fritidsbygg skal kunne gjennomføreres, mens nye planer ikke bør tillates. Nye stier- og løyper skal kunne etableres i henhold til godkjente sti- og løypeplaner.

Samtidig er det en erkjennelse av at dette er viktige vinterbeiter for rein, der det skal tas hensyn til dyras behov.

I retningslinjer for Hol står det: «Det skal legges vekt på villreinens arealbruk ved vurdering av tilretteleggingstiltak i stier og løyper, og villreinnemndene bør tas aktivt i bruk til dette. Ved varsel om at villrein nærmer seg løypenettet, skal sti- og løypenemnda stoppe løypekjøring». Dette blir fulgt opp bare tråkkemannskapet får beskjed i tide.

Om sommeren vil dyra i stor grad følge snøsmeltingen og etter hvert trekke vestover, men vår/ forsommer og senhøst vil beitene rundt Hallingskarvet for en stor del være intakte. Trafikken opp Skarvetrappa, med sine 30-40 000 turister gjennom sommermånedene danner imidlertid en solid barriere for villreintrekk. I tillegg kommer betydelig trafikk langs et nokså tett stinett.

Resultatet av denne utviklingen er at sjøl om DNT-rutene ble nedlagt, vil reinen ha få muligheter til å bruke disse østlige områdene.

Når reinen en sjelden gang trekker gjennom disse områdene under jakta, går alarmen som en farsott, der det er eksempler på at jegere kaster det de har i handa og hiver seg i bilen med formalitetene liggende hjemme i håp om å nå flokken før de er borte.

For 30-40 år siden hadde disse områdene, avhengig av fremherskende vindretning, ofte større felling enn på vestsiden. I dag er de fullstendig avhengig av samjaktavtaler.

Økonomi

Grunneiere i Hol kommune har fått kompensasjon for oppkjøring av skiløyper på egen mark gjennom flere år. Etter revidert løypekontrakt i 2021, ligger kompensasjonen på kr 2,50 pr. meter i utmark og kr 3,00 dersom skiløypa går over dyrket mark. I 2020 kostet dette kommunen rundt 1,1 mill. kroner. I tillegg kommer utgifter til løypeoppkjøring.

Kommunestyret vedtok å innføre eiendomsskatt for alle eiendommer i 2016 der 40 % skulle avsettes til drift og videreutvikling av sti- og løypenett.

Hverken Ål eller Hemsedal kommune har noen form for kompensasjonsordning, men det gis tilskudd til løypeoppkjøring.

Det er altså slik at grunneiersiden i Hol kommune har en økonomisk fordel av et fortettet skiløypenett som bidrar til at villrein ikke for nyttet beitene fullt ut, slik de ligger fra naturens side, samtidig som de får full uttelling ved tildeling av fellingskvote. Det skal også sies at ikke alle tar imot dette tilskuddet.

En undersøkelse fra Rondane viser at turister, spesielt utlendinger, har full forståelse for at noen skiløyper har blitt nedlagt eller legges om for at beitemulighetene for villrein skal bli ivaretatt.

I Hol er valg av løypetraséer knyttet til kommunens arealplanlegging, slik at eventuelle endringer må skje når arealplanene blir revidert.

Helt til slutt har jeg tatt med to illustrasjoner som viser klassifisering av to parametere for villrein i Nordfjella hentet fra den nylig publiserte rapporten med første klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnormen for villrein, NINA Rapport 2126.

 

Klassifisering av funksjonelle trakkpassasjer i Nordfjella etter kvalitetsnormen, NINA Rapport 2126.

Arealbruken på
Hardangervidda i 2021

Kva har religion og villreinforvalting sams? Jau, at sume har sterk tru, og den let seg ikkje rikke av framlagde fakta. Lat meg likevel prøve: I Villreinen 2020 hadde eg ein artikkel der essensen var: 1) Arealbruken av dyra sumarstid har variert sterkt dei seinste 50 åra, og 2) Turistrykket, mælt som overnattingar på turisthyttene, har vore tilnærma konstant. En liten auke dei seinste åra, parallelt med at dyra på nytt har teke i bruk turistinfiserte areal nord for Kvenna. Dette siste blir stadfest av ferdslerapporten til NINA, ein finn meir dyr nord for Kvenna i det ein kallar «høysesong», enn «forsesong», i åra 2017 og 2018. Dette sentrale poenget er elles ikkje med i artikkelen om ein førebels rapport (NINA rapport 1909) i Villreinen 2021. Heller ikkje kom det fram i omtale av den endelege rapporten (NINA rapport

1903) på villrein.no. Dårleg journalistikk/tendensiøs seleksjon av viktige fakta kallar me slikt.

Dei med sterktast tru på at turistane utgjer ei forbanning, vil sanere Hellevassbu, Litlos og Torehytten, og (eventuelt?) byggje opp ei ny rute fram mot Sørfjorden. Då det i si tid blei vedteke ferdsleforbod i kalvingstida for ein stor del av Vestvidda, reagerte reinen spontant på galskapen: Han flutte kalvingsområdet! Tilsvarande kunne ein sjå i juli 2021: Frå 15.–25. juli stod det stint med dyr mellom Hellevatn og Kvennsjåen. Dei kryssa turistvegen tallause gonger. Turistar er ikkje så ille, sa dyra med det.

Kor stor var ferdsla? Det veit ein ikkje eksakt, men i 2020 sa teljaren i Sigridskar 22 pr dag i snitt for juli. Litlos

hadde hadde 40 % meir gjester i juli 2021 enn året før, på Hellevassbu var det 31 % fleire overnattingar.

I alle høve: Det er grunn til å meine at ferdsla har vore på eit nivå som i andre samanhengar har blitt observert til å påverke og stundom hindre reinstrekk.

To radiomerkte dyr, det vil truleg seia totalt ca 500, kryssa Vetla-Kvenno og hadde seg ein tur opp i Koll. Fleire tusen dyr stod og trykte mot Belebotn i nokre dagar. Etter noko skiftande vind blei det så stabilt austaver, og då for dei, sjølvsagt.

Bukk 307 var oppe i Koll, 315 vætte klauvene i Vetla-Kvenno. Så var dei aust til høvesvis Juvikfjellet og Hamre–fjell, på kvar si side av Møsvatn.

19. august finn me dei med Torehytten!

Der var det 25 % fleire overnattingar i august 2021, fram til 24. august, samanlikna med året før.

Same dato var eit par radiomerkte dyr ved Hedlo i Veigdalen.

Eg avslutta innlegget mitt i 2020 med ein spådom, at me innan ti år på nytt ville sjå dyr på sumarbeite kring Hårteigen. Det tok monaleg mindre tid. Eg vågar då å rekne august som en del av sumaren.

Dei fyrste dyra kryssa Kvenna nordover 1. august. Tyngda kom den 16. august. 19. august var ei simle – med eit par hundre fylgjarar - heilt oppe ved Tråastølen og hadde nok planar om å krysse rv. 7. Det fekk ho ikkje lov til, ho blei jaga sørover att. 22.8. var ho på Vombsflatane. Det kunne dragast fram fleire døme, men oppsummert var det slik:

Av Johan Vaa,
Rauland

I andre halvdel av august var det mykje dyr i turistinfiserte område nord for Kvenna, frå Ossjøen i aust til Torehytten i Vest.

Utover i jakta spreidde dyra seg godt, mellom anna var dei heilt opp mot rv. 7 i fleire dagar. Det skal vera 30 år sidan sist. Så for dei sørover, og i månadsskiftet september/oktober var dei heilt ned til Bitdal. Deretter for dei nordover og kryssa Kvenna att. Ein liten visitt til Tinn blei det, men jakta sett under eitt blei det dårleg der.

Mot slutten av året drog dyra mot aust, men så mot nordvest. Lite snjo – og godt beite som såleis er tilgjengeleg – er sjølvsagt grunnen til at dei noko utradisjonelt dreg dit.

I tillegg til det radiomerkinga fortel er det gjort interessante observasjonar i Oddafjellet. Kvar markering under representerer frå 5–20 dyr. Sjølvsagt vil der vera dobeltobservasjonar, men dette er endå eit døme på at dyra no tek til å bruke vestvidda meir att.

Så litt om arealbruken før kalving, og nokre utsegner og reaksjonar kring den. Både i 2020 og 2021 var det lite snjo i nordvest, og dyra fann seg vinterbeite der, mot normalt i aust. Båe åra trekte dei til kalvingsområde sør for Kvenna. Det er eit ålment ynskje at vestvidda på nytt skal bli teken i bruk både som kalvingsområde og sumarbeite. For at ikkje skutertrafikk skal påverke i negativ lei i den samanhengen, har Tilsynsutvalet i Vestland vedteke reguleringar, som fungerer. Likevel konkluderer Miljødirektoratet i ein rapport om CWD (april 2021) til Klima- og miljødepartementet (KLD) og Landbruks- og matdepartementet (LMD):

Den omfattende ferdselen med snøskuter på nordvestvidda på ettervinteren og våren, antas å være en utløsende faktor for at villrein begynner å trekke sørover før kalving.

Ein bryr seg ikkje om å sjå på datoar, dyreposisjonar og konkret omfang av skutertrafikk, ein legg utskrivne løyve til grunn. Eg ringde til ein profilert medarbeidar i i Miljødirektoratet for å drøfte om dette var heilt presist. Då vart luren lagd på! Ein ventar seg helst noko meir høvisk framferd frå eit

fyrste radiomerkte simlene hadde kryssa Kvenna 1. april.

Om stoda i 2021 seier tenestemann i SNO, Knut Nylend på fyrespurnad:

«Det var den 14. 15. og 16. april Olaf og eg var på arbeid i dei nordvestre områda av Hardangervidda. Me observerte fleire

statleg fag – og forvaltingsorgan. Verre er at episoden fortel om fagleg kompetanse på eit skræmande lågt nivå, og at ein desinformerer regjeringa.

Litt kalde fakta: I 2020 var det omfattande skutertrafikk i nordvest 18.-19. april. Då var trekket alt godt i gang, dei

flokkar i dette området desse dagane (firkanten; Veig/ Grøno-Tverrgavlen- HøgahæTrondavadnutane-Urabu-Olavsdalen-Smågrananutane-Store Grananuten, samt mykje nye sleper vest for Veig, både sør og nord for Hårteigen).

Vårt inntrykk var at det ikkje var spesielt stor ferdsel med folk og motoriserte køyretøy i denne delen, desse dagane. Heller ikkje på fredagen. Det var imidlertid ein god del transport langs hovudslepa frå rv. 7 og nedover mot Sandhaug-området som skulle vidare både austover og vestover Låven (dette etter kontakt med politiet/SNO som hadde motorferdselkontroll og snakka med fleire denne dagen).

Det var på fredag morgon/føremiddag me hadde eit inntrykk av at bevegelsane til flokkane mot sør-aust starta noko. Fleire av dei flokkane me såg var på roleg vandring denne retninga. Dyreposisjonar kunne seinare vise at nokre av flokkane hadde kome betydeleg lengre søraust. Likevel var der att ein del flokkar i vest. Korleis ferdsla var gjennom den komande helga var, kan ikkje me uttale oss om. Dette er som sagt berre eit kvalifisert inntrykk av situasjonen denne veka i den tida me var der.»

Fyrste registrerte kryssing av Kvenna sørover var elles 15.03.

Eigil Reimes har funne at etter å ha blitt skræmd av skuter vil ein rein i snitt springe om lag 0,6 km (mindre enn etter skræming av ein skiløypar). Eg ser ikkje logikken i at slik skræming skal inspirere til eit målretta trekk på fleire mil.

Samanhengen er sjølvsagt at dyra er «programmerte» til å trekkje sørover når dei skal kalve. Straks etter tusenårsskiftet var dei i Røldalsfjella, frå 2009 hovudsakleg på båe sider av Bitdal. Det vil seia at så godt som alle simler er fødde i sør, og har vore der på kalving tidlegare.

Denne «programmeringa» har Miljødirektoratet ymta om å gjera om, ved å gjæte og jaga med skuter i Kvenndalen! Dette som eit tiltak i kampen mot CWD. Eg vågar å vera sterkt tvilande til at flytjing av kalvingsområde og sumarbeite i det heile er eit adekvat tiltak mot CWD. Eit slikt tiltak kjem i eit endå underlegare ljos når det ser ut til at ein naturleg endringsprosess i høve

arealbruk er i gang av seg sjølv. Så skal rett vera rett: På eit møte 4.12. sa Miljødirektoratet at desse tankane var lagde til sides.

Det kom mykje rart frå frå Miljødirektoratet, eller DN som det då heitte, på 1990-talet. Heldigvis såg ein og ein ikkje liten canossagang. Trua på ein tilsvarande botsgang no i høve framferd og konklusjonar frå den aktuelle

medarbeidaren i MiD er veik. Sterkt, derimot, det er credoet ein råkar til å stange mot i ordskiftet: Eg trur at turistane er ei stor plage for reinen på Hardangervidda same kva historikk og konkrete opplysningar i samtid fortel, vil eg halde fast ved den trua.

Stundom blir seg spurd om eg er glad i turistar. Det er eg ikkje, ikkje meir enn i andre folk. Men, eg er glad i sanninga.

Ferdselsanalyser på
Hardangervidda

Rapport «Villrein-ferdselsanalyser på Hardangervidda» (NINA rapport 1903) er dei nok glade i, dei som i alle samanhengar ser reinen som «vegen, sanningi og livet.» Ein annan reaksjon er at dette er krisemaksimering, innehaldande radikale og lite grunngjevne framlegg. Eg skal taka tak i nokre av dei, men vil fyrst peike på noko som ikkje ser ut til å nå inn, kor mykje ein hamrar om det: Arealbruken av dyra har variert mykje dei siste 50 åra. Ferdsla, mælt som overnattingsdøgn på turisthyttene, har svinga i same perioden, men er framleis på same nivå. Jf. artikkelen min i Villreinen 2020.

Rapporten tek ikkje opp eit historisk perspektiv lenger attende enn til 2001. Sterkt kritikkverdig. Arbeid av Skogland (1973) og Strand (1985) fortel om ei heilt annan arealbruk. Heller ikkje tek ein opp ei generell drøfting av kva som styrer/påverkar arealbruken. Det er som kjent ver og vind, beite, tradisjon/langtidsvariasjon, storleiken på dyretalet, og menneskeleg påverknad. Kva som styrer mest, blir tankar om tvil og tru. Utan at det blir sagt i klartekst, legg rapporten til grunn at det er menneskeleg påverknad som er absolutt viktigast. Det vågar eg vera tvilande til.

I høve kor plagsame turistane måtte vera, så ja, der er ei grense, men den er ikkje absolutt. Reinen i Blefjell, som har kome frå Hardangervidda, har utvikla ein større toleranse til folk enn forfedrane hadde og skyldingane har.

Så til nokre av blomane – eller helst tistlane - ein finn:

Vinterløypa Litlos-Haukeliseter bør gå om Litlos-Middalsbu-Haukeliseter.

Ja ha. Tvers over Sandfloeggi – høgaste punktet på vidda, og på tvers av djupe dalar? Aktuelt areal ein vil skjerme er ikkje godt vinterbeite for reinen. Der råkar å koma opp nokre bukkar frå Setesdal, men Hardangerviddedyra held seg hovudsakleg i aust vinterstid.

Motorisert ferdsel på vestvidda reduseres i forhold til dagens nivå og avsluttes i god

tid før kalving, og helst i god tid før påskens siste dag.

Kalvingstrekk mot sør har ingen ting med motorisert ferdsel i nordvest å gjera, jf. annan artikkel.

Overvåke utviklingen av båttrafikken på Songa.

Korleis vil en gjera det? Kva vil ein oppnå? Kven skal betale? Kva for indiklasjon finst for at denne båttrafikken har noko å seia for reinen?

Begrense sterkt ferdselen på stisystemet Hellevassbu-Litlos- og stiforgreiningene mot Sandhaug/Torehytten/Hadlaskard. Fjerne eller begrense sterkt tilbudet for overnatting ved Hellevassbu, Litlos, og Torehytten. Omplassering av Torehytten og Hellevassbu, og Litlos må vurderes ved å etablere et nytt tilbud av turisthytter og merka stier lengst vest i Hardangervidda villreinområde.

Ein undrar seg over korleis ein skal kunna «begrense sterkt», og med kva for lovheimel. I juli 2021 stod det tusenvis av dyr mellom Hellevatn og Kvennsjåen, dei kryssa turistvegen tallause gonger. Sjå annan artikkel.

Lokalt er det stor motstand mot å etablere ei ny rute fram mot Sørfjorden.

Begrense sterkt ferdselen på stisystemet Mogen-Gjuvsjåen og Mogen-Stegaros. Fjerne eller begrense sterkt tilbudet for overnatting på Stordalsbu. Vurdere å omplassere Stordalsbu. Vurdere å stenge

vegen til Stegaros for allmenn ferdsel.

Det var lite dyr i Tinn i 2021, men elles kjem dei seg dit når dei vil, bukk på sumarbeite, integrerte flokkar i jakta og på vinterbeite.

Ved Stegaros er det omfattande utleige av hytter og sportsfiske. Kven skal betale inntektsbortfallet? Trekket mot aust plar elles koma etter turisttida.

Begrense sterkt ferdselen på stisystemet ut fra Lågaros. Fjerne eller begrense sterkt tilbudet for overnatting på Lågaros. Vurdere å omplassere Lågaros.

Jan Lislien frå Lyngdal i Numedal gjætte sau ved Lågaros sumaren 1986. Han såg dyr heile tida! Og sauene brydde dyra seg lite om. Dette er lenge sidan, ja, men det illustrerer godt at arealbruken av dyra har ein langtidsvariasjon.

Holde ferdselen på merka sti mellom Bjoreidalen-Hedlo og Bjoreidalen-Hadlaskard på et lavt nivå. Vurdere å legge ned disse to stiene.

Korleis veit ein at desse stigane er til skade for reinen når det generelt har vore lite dyr nord for Kvenna sumarstid dei siste par tiåra?

Begrense dispensasjoner på motorferdsel og byggeaktivitet. Innføre krav om dokumentasjon av motorisert ferdsel gjennom lokalisasjonsdata fra mobiltelefonen.

Av Johan Vaa,
Rauland

Kva for dokumentasjon finst for at motorisert ferdsle tilknytt jakt og fiske, og byggjetiltak, i det heile påverkar arealbruken av dyra? Ingen! Empirien seier at motorferdsla er indifferent i den samanhengen. Lokal skræmimg, ja, men ikkje påverknad av arealbruken i det store.

Det er ikkje rett å nemne aktiviteten som dispensasjonar, det er tiltak regeleverket opnar for, men som krev samtykke. Dei siste fem åra er det elles ikkje etablert nye byggjepunkt (det finst andre bygningar tett ved) innanfor vernegrensene.

Innhente elektroniske overvakingsdata for motorisert transport? Skal me få George Orwell 1984 på Hardangervidda? I så fall kvifor? Av alle heimløysene tek denne – saman med framlegget om å overvaka båttrafikken på Songa – kaka. Tiltak som dette fær ein til å tenkje på statar og regime dei færraste har sympati for. Dei balanserer på kanten av norsk lov, helst bikkar dei ned på feil side. Slikt vas aukar ikkje trua på at det kan finnast fornuft i andre framlegg.

Bakkekontakten og realitetsorienteringa hjå Vegard Gundersen og medforfattarane har ikkje vore plagsame når dei kjem med framlegg om tiltak. Mogeleg praktisk gjennomføring, lovheimel og finansiering hoppar ein glatt over. Med så konkrete og radikale framlegg gjeng forfattarane ut av forskarrolla og inn i politikar/aktivistrolla. Det aukar ikkje trua på at forskarane er objektive.

Styringsgruppa hadde ikkje ei grundig drøfting av denne dobbeltrolla, og fortener kritikk for det.

Ser ein bakover meir enn tvo tiår, og vågar å sjå framover med aktuell tendens i bakhovudet, er konklusjonen at tiltaka ikkje trengst.

Rapporten inneheld ein del interessante observasjonar, men er lite tenleg som reidskap vidare.

Eg har spurt hovudforfattaren, Vegard Gundersen, om rapporten hadde vore anneis om ein hadde lagt arealbruken av dyra i 2021 til grunn. Svaret var at ein analyse på bakgrunn av eitt år er meiningslaus. Men, med ein registrert arealbruk som i 2021 over fleire år, ja, då ville rapporten vore annleis.

 

Jan vart født på Skien sjukehus 20. mars 1947 og hadde sine første leveår i Telemarksbyen. Først på femtitalet fekk faren, Arne, jobb som skogforvaltar i Nord–Gudbrandsdalen og familien flytta til Vågå. Naturen, skogen og fjellet - vart tidleg leikeplassen for Jan og kameratane. Her var aktiviteten stor både sommar og vinter, og spiren til Jan si interesse og sterke engasjement for naturen vart nok sådd i oppvekståra. Det er grunn til å tru at dette også fekk betydning for hans yrkesval og livslange innsats for naturmiljøet.

Etter endt skulegang begynte Jan med skogsarbeid og etter kvart tok han skogbruksutdanning i Bygland og vidare i Brandbu. Den fyrste erfaringa med arbeid som Fjelloppsyn fekk han i Lesja fjellstyre, med Olaf Heitkøtter som mentor og læremeister. Her var han sesongoppsyn sommaren og hausten 1968. Nå var Jan i sitt ess, og med særs gode skussmål frå Olaf, var det naturleg å søkje ledig fjelloppsyns

stilling i Dovre. Den fekk han og han jobba her frå 1969–89. I jobben som Fjelloppsyn var han sentral i oppbygginga og forvaltninga av villreinen i Rondane nord. Saman med, Norman Heitkøtter, var han eksponenten for å dreie blikket frå kunn bestandsforvaltning til å fokusere meir på arealforvaltning. I høgfjellsøkosystemet er det ingen tvil om at det var villreinen som stod Jan sitt hjarte nærast. Dette har gitt seg utslag i eit livslangt brennande engasjement for fjellet sin nomade. Jan har i fleire samanhengar påpeikt kor viktige Heitkøtter–brørne var og kor mykje han lærte av samarbeidet med Norman. Brørne var pionerar og gjekk framfor – brøytte veg – for forvaltning, naturvern og formidling. Gjennom sitt arbeid vart og Jan ein viktig del av dette, og han var ein sentral bidragsytar i å leggje eit grunnlag – byggje ein grunnmur – både for dagens forvaltning av statsallmenningane og for utøving av oppsynsrolla.

I 1989 flytta Jan til Torpa der han byrja og arbeide som dagleg leiar for FOSA, fjellstyra i Oppland sitt settefiskanlegg. Med fagleg tyngde og pågangsmot, var han ei viktig drivkraft for å utvide og utvikle settefiskanlegget og han bygde det opp frå eitt til tre årsverk. Jan gjekk av med pensjon i 2013, men tok på seg litt arbeid og var jamt og trutt innom anlegget heilt fram til han døde. Jan var veldig godt likt av både kundar og tilsette.

Frå 1989 til 2019 var Jan sekretær for fjellstyra i Oppland. Her representerte han kontinuitet, erfaring og kunnskap på ein svært god måte. Det var godt for styret å lene seg på Jan. Han hadde oversikt på det meste og ein du alltid kunne stole på.

I Villreinrådet var Jan med frå oppstartinga og da eitt år før den formelle etableringa av rådet i 1985. Jan var

Av Jan Olav Solstad,Leiar Villreinforum i Rondane og Sølnkletten

både sekretær og kasserar fram til 2009, og han var sentral i distribusjon og marknadsføring av fagbladet Villreinen. I 2009 tok Christian over som sekretær, men Jan fortsette som kasserar heilt til det siste. Gjennom arbeidet i Villreinrådet fekk Jan realisert og til fulle vist engasjementet for villreinen. Han var opptatt av å ivareta den som art og ikkje minst leveområda deira. Han var bekymra for utviklinga i fleire av villreinområda våre, der menneskeleg påverknad fører til arealunnviking og fragmentering. Det må og leggjast til at Jan hadde stor respekt for alt liv i fjellet – frå ein busk med einer som klorar seg fast og til alle dyreartane som lever der.

Jan var oppteken og glad i familien sin og han var ofte på besøk til barn og barnebarn. Han var flink til å hjelpe til med praktiske gjeremål og tok seg alltid tid med dei minste. Geir Arne var født med nedsett funksjonsevne og i gravferda beskreiv han, på ein rørande måte, kva faren har betydd for han. Tru på at han kunne mestre det han ville – flytte grenser – betydninga for dei gode vala og verdiane. Han trekte og fram

faren sin positivitet, rausheit, viljestyrke og velvilje. Dette er eigenskapar vi som kjende Jan og kjenner godt igjen.

Jan og Geir Arne var og på fleire lange turar saman. Dei gjekk Rondane på langs i 2012, saman med fleire kompisar av Geir Arne. Turen vart filma og kom seinare på NRK under tittelen «I viljens landskap». Ein flott film som det er verdt å sjå. I 2013 gjekk dei på ski frå Lillehammer til Beitostølen for å markere Riddarrennet, og i 2014 markerte dei 200 år med eigen grunnlov med å gå på ski frå Lillehammer til Dovre. Turar – gode historier vart skapt - som bant dei to enda tettare saman og der dei fekk god bruk for viljestyrken og det gode humøret.

Ved juletider i 2014 fekk Jan eit hjarteinfarkt på skitur i Oppdalfjella. På grunn av dårleg ver kunne ikkje redningshelikopteret lande. Han måtte hentast med snøskuter, og det tok si tid, og førte til at Jan fekk store skadar på hjartet. Han som alltid hadde vore sprek og aktiv – jegeren, fiskaren og friluftsmannen – fekk nå betydelege utfordringar med helsa. Men Jan let seg

ikkje stoppe og berre nokre veker etter, reiste han til Vietnam og seinare fleire turar til Senegal – ein stad som betydde mykje for Jan. I tillegg var han fortsatt aktiv i fleire av verva sine. Sist haust vart Jan si helse dårlegare og han sovna stille inn på Lillehammer sjukehus, 7. desember, med dei næraste rundt seg.

Minna er mange. Det gode smilet som alltid var der når vi møttest. Det smittande humøret. Venlegheita – inkluderande og lik til alle. Roleg og sindig – mista ikkje hovudet når utfordringane var der. Den positive innstillinga – Jan hadde trua og var løysingsorientert. Engasjementet og arbeidet for forvaltning, naturen og ikkje minst villreinen. Vi takkar Jan for idealismen, nøysemda og den store arbeidsinnsatsen.

Vi har mista eit menneskje vi var glade i. Jan har sett spor i oss. Minna gøymer vi i hjarta våre, og vi som var så heldige å bli kjende med Jan skal sørgje for at dei er med oss i tida framover.

Tankane går til Jan sin familie. Vi sørgjer saman med dykk.

Vil du ta med deg helsing til

fjella

Du som ennå er lett på tå

Vil du helse til reinslav og

røslyng

Der min fot ikkje lenger kan gå

At eg levde mitt liv der ein gong

Takke for alt eg fekk der

Syng meg den siste song

Vil du ta med deg helsing til

fjella

Vil du helse og takke for meg

Vil du be dei slette gjelda

For den rikdom eg stal steg for steg

- Vil du ta med deg ei helsing til

fjella?

(Finn Sandum)

Inkluderende skrantesjukeprosesser

Kontakt mellom statlige myndigheter, fagekspertise og lokalmiljø er avgjørende for å kunne håndtere situasjonen med skrantesjuke på en god måte. Arbeidet med reetablering av villrein i Nordfjella sone 1, og diskusjoner om framtidig bestandsforvaltning på Hardangervidda, er eksempler på gode prosesser som involverer alle partene.

Nordfjella – reetableringsplan fra 2017

Da tidligere landbruks- og matminister Jon Georg Dale i 2017, på bakgrunn av vitenskapelige anbefalinger, besluttet å ta ut hele stammen i Nordfjella sone 1, var han også tydelig på at villreinen skal tilbake til dette området så raskt som mulig. Alle villrein i Nordfjella sone 1 ble avlivet i løpet av vinteren 2017-2018. Det har hele tiden vært en

forutsetning at en frisk villreinbestand skal reetableres i Nordfjella sone 1 etter at området har ligget i brakk i minimum fem år. I juni 2017 ba Landbruks- og matdepartementet Mattilsynet og Miljødirektoratet om å lage en plan for denne reetableringen. Denne reetableringsplanen ble ferdigstilt i oktober 2017.

Planen fra 2017 er tydelig på at flere temaer må vurderes fortløpende etter hvert som ny kunnskap tilkommer. I løpet av årene som har gått siden planen ble ferdigstilt, har både norske og internasjonale forskningsmiljøer arbeidet med å framskaffe ny kunnskap. Dette er kunnskap vi må benytte når bestanden i Nordfjella sone 1 skal reetableres.

Av Erik Lund og Kari Bjørneraas,
Miljødirektoratet

Reetableringsgruppe

Å reetablere en villreinbestand er komplekst, tidkrevende og krever gode forberedelser. Miljødirektoratet og Mattilsynet opprettet i 2020 en reetableringsgruppe som skal levere et underlag for direktoratenes revidering av reetableringsplanen. Det var viktig at denne gruppa ble sammensatt av ressurspersoner som utfylte hverandres kunnskap. Lokal forankring av arbeidet med reetableringen er viktig, det samme er god forankring innenfor fagfeltene bestandsforvaltning, atferdsøkologi, veterinærmedisin og genetikk. Gruppa ble derfor satt sammen av medlemmer fra villreinutvalet og villreinnemnda, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Universitetet i Oslo og Veterinærinstituttet. I tillegg er Villreinrådet og tamreinnæringen representert.

Reetableringsgruppa skal levere én felles rapport med tilrådninger. Skulle det være temaer hvor gruppa ikke oppnår konsensus, skal dette fremgå av rapporten slik at direktoratene får best mulig grunnlag for sin totalvurdering. Rapporten skal som et minimum oppfylle kriterier som må være på plass for at reetableringen skal være forsvarlig med tanke på dyrehelse, dyrevelferd, bestandsforvaltning og atferdsøkologi.

Pandemi og skrantesjuke forsinker prosessen

Selv om koronapandemien allerede var brutt ut i mai 2020, var en likevel optimistisk nok til å anta at det første møtet kunne gjennomføres allerede påfølgende høst. Dette var fortsatt planen inntil en bukk som ble felt på Hardangervidda i september samme år, fikk påvist klassisk skrantesjuke. Dette krevde en lengre pause fra reetableringsarbeidet, ikke minst fordi mange av de aktuelle resurspersonene som var tiltenkt en rolle i reetableringen, fikk hendene fulle med nye VKM-utredninger i forbindelse med funnet av skrantesjuke på Hardangervidda. Lengre perioder med ulike former for kontakt- og reiserestriksjoner bidro til at vi skrev ultimo oktober 2021 før gruppa fikk avholdt sin første samling på Fausko gjestegård i Hemsedal. Gruppas andre møte ble holdt i februar 2022. En tredje, og antagelig siste,

samling er planlagt i siste halvdel av mai 2022.

Møtene i gruppa gjennomføres som en dialogprosess med en ekstern fasilitator og med Norsk villreinsenter Sør som sekretariat. På de to første arbeidsmøtene var gruppa delt i to for å diskutere følgende oppgaver:

• Hva ligger i en vellykket reetablering av villreinstammen i Nordfjella sone 1?
• Konkretiser mål og delmål for reetableringen.
• Identifiser tiltak som skal sikre målene.
• Vurder og anbefal valg av kildebestander og individer fra kildebestander.
• Vurder og anbefal praktisk gjennomføring av reetableringen, herunder metoder for overføring av rein.
• Lag en tentativ tidsplan for reetableringens ulike faser.
• Konkretiser hvordan prosessen kan forankres lokalt.
• Vurder usikkerheter og kritiske avveininger for en vellykket reetablering.
• Gi anbefalinger om kunnskapsinnhenting, avbøtende tiltak og overvåking før, under og etter reetablering.

Rapporten fra reetableringsgruppa forventes overlevert før sommeren. Rapporten vil bli veldig viktig når Mattilsynet og Miljødirektoratet skal lage en revidert reetableringsplan som oversendes departementene KLD og LMD.

Miljødirektoratet og Mattilsynet har som oppdragsgivere fulgt med på prosessen som observatører, og inntrykket er at arbeidet har vært, og er svært nyttig og konstruktivt. Dette inntrykket deles også av deltakerne i reetableringsgruppa.

Hardangervidda

Det var kanskje ikke samme eksplosive kraft i nyheten om én positiv villreinbukk på Hardangervidda 3. september 2020, som det var ved oppdagelsen av skrantesjuken i Nordfjella. De fleste av oss hadde et håp om at den raske reaksjonen og eliminasjonen av

stammen i sone 1 skulle ta knekken på klassisk skrantesjuke i Norge. Skuffelse og oppgitthet er vel en god beskrivelse av følelsen da bekreftelsen på funnet var et faktum. Tre år hadde gått uten at noen nye tilfeller av sykdommen var påvist, og håpet om suksess levde fortsatt. Så hva nå? Var alt arbeid bortkastet, var uttaket i Nordfjella unødvendig? Med den kunnskap som finnes så er det ingenting som tilsier at arbeidet var bortkastet, tvert imot. Det var en brutal og vond men riktig beslutning, både sett i lys av den kunnskapen vi hadde da, og den kunnskapen fikk når til sammen 19 villrein i sone 1 testet positivt for klassisk skrantesjuke.

Alternativ bestandsforvaltning på Hardangervidda

Men hva med Hardangervidda? VKM anbefalte i sin risikovurdering av 26. januar 2021 en rask reduksjon av bestanden samt en reduksjon av voksen bukk 3 år og eldre ned til 0-3 prosent så raskt som mulig. På bakgrunn av denne oversendte Mattilsynet og Miljødirektoratet en anbefaling til departementene, med mål om å begrense, og om mulig utrydde, klassisk skrantesjuke i Norge. Selv om ordlyden i tilrådingen fra Mattilsynet og Miljødirektoratet var noe ulik, innebar den en anbefaling om sterk reduksjon av eldre bukk, og uttak av relativt mange voksne simler. I tillegg mente Miljødirektoratet at det var viktig å opprettholde ordinær jakt som det primære redskap til å forvalte bestanden også i en skrantesjukesituasjon. Villreinnemnd og villreinutvalg fulgte opp, og tilrettela for et høyt uttak gjennom en stor kvote og alternative kontrollkort.

Spørsmålet om uttak vinterstid

I etterkant av jakta, og etter strukturtellingene i oktober, uttalte de to direktoratene at det ikke er tilrådelig å gjennomføre ekstraordinære uttak av villrein på Hardangervidda vinteren 2022. Selv om ingen av målene om bukkereduksjon og simleuttak ble nådd fullt ut, bidro jakta til at en nærmet seg målene. Hensynet til en god framtidig forvaltning og lokal oppslutning om det videre arbeid ble tillagt stor vekt i denne vurderingen, og statsråden i LMD stadfestet dette i februar 2022.

Helhetlig faglig vurdering – en ny dialogprosess

I 2021 fikk Mattilsynet og Miljødirektoratet i oppdrag å gjøre en helhetlig faglig vurdering av videre forvaltning av villreinbestanden på Hardangervidda, og på egnet måte involvere de lokale i vurderingene. Med erfaringene fra reetableringsgruppa i Nordfjella, ønsket direktoratene å gjennomføre en dialogprosess med en bredt sammensatt arbeidsgruppe for å sikre god forankring, god involvering, og å benytte personer med utfyllende kunnskap. Gruppa ble derfor satt

sammen av medlemmer fra villreinutvalet og villreinnemnda, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Universitetet i Oslo og Veterinærinstituttet. I tillegg er fjellstyrene, grunneiersamskipnaden og tamreinnæringen representert.

Arbeidsgruppa er rådgivende, og skal levere et underlag for direktoratenes helhetlige, faglig vurdering som skal leveres til departementene. Målet er at gruppa skal levere én felles rapport med tilrådninger til Mattilsynet og Miljødirektoratet innen utgangen av

juni 2022. Leveransen skal ivareta målet om å begrense, og om mulig utrydde, klassisk skrantesjuke. Leveransen skal også ta hensyn til villrein som ansvarsart, herunder bidra til en frisk stamme med god kondisjon. Videre så skal gruppa konkretisere langsiktige tiltak for å nå målet, herunder;

• konkretisere årlige mål for bestandsstørrelse og -sammensetning i minimum tre år framover
• foreslå tiltak for å sikre at målene for bestandsstørrelse og -sammensetning nås hvert år
• foreslå overvåking av bestanden, herunder GPS-merking og tellinger, gjerne for kommende treårsperiode
• konkretisere hvordan vi kan få en lokal forankring, herunder kommunikasjon

I tillegg så kan de peke på konkrete kunnskapsbehov og foreslå ulike bestandsrelaterte tiltak knyttet til eventuelle funn av flere smitta villrein på Hardangervidda.

Arbeidet gjennomføres som arbeidsmøter som ledes av Norsk villreinsenter Sør, som også ivaretar sekretariatsfunksjonen. Mattilsynet og Miljødirektoratet deltar som observatører i gruppas møter, og bidrar med eventuelle avklaringer underveis.

I likhet med prosessen knyttet til reetableringen, så vurderes også denne prosessen som svært konstruktiv og nyttig. Det er selvsagt motsetninger på tvers av faggrupper og ståsted, men gode diskusjoner og god ledelse gjør at en har god tro på at en skal komme fram til fornuftige og gjennomførbare løsninger.

Allerede på vinteren 2016 satt vi og planla en forskningsinnsats på hvorfor det så ut til å gå såpass dårlig med villreinbestanden på Knutshø. Fra å være en av de villreinbestandene som hadde høyest kalvetall og høyeste slaktevekter, så det ut til at pilene pekte nedover. Både kalvevektene og antall kalver per 100 simler/ungdyr var fallende, uten at det egentlig var noen åpenbar grunn til det. For slaktevektene på voksne dyr så ut til å være stabile, noe som skulle kunne tyde på at problemene ikke var relatert til for høy bestand, for lite tilgjengelige beiter eller for dårlige beiter.

Men – i 2016 skjedde det andre viktige ting i Villrein-Norge. Oppdagelsen av skrantesjuke i Nordfjella dominerte plutselig tankene og hverdagene til alle som jobbet med villrein, og mindre akutte problemer kom mer i skyggen.

I skyggen av skrantesjuken

Likevel – med hjelp av lokale hjelpere, oppsynsfolk og jegere i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna fikk vi samlet inn avføringsprøver fra en del villrein skutt under jakta både i 2016 og 2017. Disse ble analysert for parasitter av

Rebecca Davidson og Andrea Miller. Tanken med undersøkelsen var å sjekke om en økning i parasittbelastningen kunne være en del av forklaringen til nedgangen i kalvetall og kalvevekter. Et av resultatene var imidlertid overraskende: Flere av kalvene var ikke bare

Av Bjørnar Ytrehus, Kjersti Selstad Utaaker, Geir Rune Rauset,
Olav Strand

Ei lita gruppe med simler og ganske unge kalver besøker en salteplass i Knutshø tidlig i juni. Både kalver og voksne har mulen mot jorda over lang tid. Det er egentlig fortvilende, for i mikroskopet ser vi at jorda inneholder 5 Nematodirus battus-egg per gram. Vi vet ikke hvilken effekt dette har på kalvene, men hos lam gir infeksjon med denne parasitten alvorlig tarmbetennelse – som igjen fører til nedsatt tilvekst og økt dødelighet.
(Bilde: Viltkamera NINA).

infisert med rein-parasitter, men også den svartelistede saueparasitten Nematodirus battus.

Disse salteplassene

I arbeidet med å gi kunnskapsstøtte til arbeidet med å begrense og om mulig utrydde skrantesjuke fikk vi en øyeåpner når det gjaldt salteplasser for sau. Lars Nesse og andre i Nordfjella hadde ved hjelp av private viltkamera dokumentert hvor hyppig salteplassene ble besøkt av ikke bare sau, men også villrein, hjort og elg. På bildene så vi store grupper av villrein som fordelte seg utover plassen rundt saltsteinen og sto med mulen mot jorda. Det kunne ikke tolkes som noe annet enn at de slikket på eller rett og slett spiste jord som var beriket (eller forurenset) med salt fra saltsteinen. Når vi da besøkte disse salteplassene, og så at jorda rundt dem ofte besto av en vesentlig andel dyremøkk, så forsto vi at salteplassene har potensiale til å være farlige steder med tanke på smitteoverføring – både av parasitter og prioner.

Saltsteinsprosjektet

I 2017 fikk vi midler fra Viltfondet og Miljødirektoratet til å se på salteplasse

nes rolle for smittespredning både med tanke på parasitter og prioner. I prosjektet har vi studert hva slags parasitter som finnes i mage og tarm hos villrein, sau, hjort og elg i Nordfjella, Knutshø og Forollhogna, vi har studert forekomsten av parasitter på salteplassene i forhold til miljøet rundt, og vi har brukt viltkamera til å dokumentere hvilke dyr som bruker salteplassene, når de er der og hva de gjør der. I samarbeid med canadiske forskere holder vi også på å se på forekomsten av prioner på salteplassene i Nordfjella, og i samarbeid med forskere fra NMBU på Ås ser vi på hvordan saltbruken har forandret jorda og hvordan dette kan tenkes å påvirke overføringen av prioner.

Sammenliknet med Bye (1986)

Det har blitt forsket på parasitter hos villrein tidligere. Karstein Bye ved Universitetet i Tromsø undersøkte løpemagen hos 72 voksne og 10 kalver skutt på vinteren 1983 på Hardangervidda og i Knutshø og Forollhogna vinteren 1984. Bye påviste seks arter nematoder (rundorm). Alle var typiske reinsdyrparasitter. Ostertagia grühneri var den mest vanlige, mens Nematodi

rus tarandi bare ble funnet hos kalvene. Bye konkluderte med at villreinen i liten grad ble smittet med saueparasitter, selv om artene brukte samme beiter.

Sauer på besøk på salteplassen. De kommer ofte daglig og i mindre grupper. Parasittene Nematodirus battus og Teladorsagia circumcincta er vanlige hos sau og kan finnes i store mengder i avføringen. De kan gi problemer med alvorlig diaré og dårlig tilvekst hos lam. Nå finner vi disse parasittene hos villreinen også.

Nematodirus battus under klekking fra egget. Parasitten overlever vinteren inne i et tykkskallet egg, for så å klekkes når døgnmiddeltemperaturen går over 10 grader. Vi finner store mengder av denne saueparasitten i jorda på salteplassene, i avføring fra sau og avføring fra villrein.

Høye parasittnivåer på Hardangervidda tolket han som en effekt av høy bestandstetthet, og foreslo at parasittbelastningen kunne være en medvirkende faktor til den store forskjellen i slaktevekter mellom Hardangervidda og de andre områdene.

Våre undersøkelser indikerer at noe har endret seg. I Knutshø og Forollhogna fant masterstudenten Per-Anders Robertsen høye nivåer av sauens løpeorm Teladorsagia circumcincta hos både voksne og kalver, gjerne sammen med Ostertagia grühneri. I tillegg har saue-tarmparasitten Nematodirus battus delvis erstattet slektningen Nematodirus tarandi både i Nordfjella (Sone 2), Knutshø og Forollhogna. Når vi for sammenlikningens skyld undersøker tamrein fra Finnmark, finner vi imidlertid de samme reinparasittene som Bye fant.

Vår konklusjon blir da at villreinen og sauen nå deler innvollsorm. Det er

nærliggende å tenke at dette kan ha med en økning i sauetallet å gjøre, og vi ser at antall sau i Knutshø økte fra
38 500 til 46 500 (21 %), mens den i Forollhogna økte fra 36 500 til 40 500 (11 %) i perioden 1984–2018. Spørsmålet blir om dette alene kan forklare endringen, siden sau og villrein stedvis hadde mye kontakt også i og før 1984.

Spillover av den svartelistede

Denne N. battus gir særskilt grunn til bekymring. Dette er en parasitt som ble introdusert til Norge med import av to avlsværer fra Storbritannia til Jæren i 1956. Siden da har den spredt seg til sauebesetninger over store deler av Norge, sannsynligvis gjennom både salg av dyr og deling av utmarksbeiter. Hos sau gir N. battus alvorlig diaré hos lam tidlig i beitesesongen. Dette kan gi nedsatt tilvekst og i enkelte tilfeller medføre døden. Den alvorlige sjukdommen og det at parasitten har spredt seg så lett, har gjort at Artsdatabanken har vurdert den til å ha potensielt høy risiko

som fremmedart, populært sagt «svartelistet den», selv om en ikke vet om den vil ha en økologisk effekt på viltlevende dyr. En av vinnerstrategiene til N. battus er at larvene stort sett klekkes samtidig når døgnmiddeltemperaturen går over 10° C. Det gjør at lammene får i seg store mengder parasitter i en sårbar periode i livet.

Det at vi finner N. battus på reinkalv gjør oss bekymret for om parasitten kan føre til tilsvarende sjukdom hos reinkalver som hos lam, noe som vil kunne resultere i nedsatt tilvekst og økt dødelighet på tidlig sommerbeite.

Et løsningsorientert flokkdyr

Når vi sitter og kikker på filmene og bildene som er tatt med viltkamera på salteplassene, så ser vi både sau, rein, hjort, elg, rødrev, fjellrev og hare. Men atferden til de ulike artene er ganske forskjellig. Sauen, for eksempel, kommer i små grupper og besøker gjerne salteplassene hyppig og

Saltsteinsprosjektet har blitt gjennomført i samarbeid med grundige og dyktige feltarbeidere fra Aurland fjellstyre, Oppdal bygdealmenning, Kvikne utmarksråd og Statens naturoppsyn. Her er de fleste samlet på NINA-huset i Trondheim i 2018. F.v. framme: Geir Rune Rauset (NINA), Aron Freyr Gudmundsson (AF), Olav Strand (NINA), Berit Broen (SNO). F.v. bak: Håvard Rønningen (OBA), Kjersti Selstad Utaaker (NINA, nå Nord universitet), Ingebrigt Storli (KUR), Bjørnar Ytrehus (NINA, nå Sveriges lantbruksuniversitet) og Kristin Lund Austvik (KUR). Ingolf Røtvei fra OBA var ikke tilstede da bildet ble tatt.

gjennom hele beitesesongen. Når de besøker plassen går de rett mot saltsteinen og står gjerne og slikker på denne fra hver sin kant. Reinen kommer bare av og til, men når de først besøker en salteplass kan de tilbringe lang tid der. Foreløpig, før vi har fått analysert bildene skikkelig, ser det ut som om det er om våren de er der hyppigst. De kommer gjerne i flokk og sprer seg med en gang ut over hele salteplassen, dvs. det området hvor vegetasjonen er slitt vekk. Her står de med passe avstand mellom hverandre og slikker på eller eter jord fra bakken, tilsynelatende i fred og fordragelighet, mens bare enkelte dyr slikker på selve saltesteinen.

Ikke spis jord, lille reinkalv!

Vi har undersøkt jordprøver fra salteplassene og sammenliknet dem med prøver tatt fra kontrollsteder i nærheten. Kontrollstedene er valgt ut fra at de ligger på samme høyde og i liknende terreng med liknende vegetasjon som salteplassen de skal matche, men skal ikke ha tydelige tegn på bruk av drøvtyggere. Resultatene er slående. Mens vi finner DNA fra mage-tarmparasitter på alle de prøvetatte salteplassene i Knutshø, 80 % av plassene i Nordfjella og 69 % i Forollhogna, finner vi praktisk talt ingen parasitter på kontrollstedene. N. battus and Teladorsagia circumcinta er de vanligste, men vi har funnet DNA fra opp til åtte forskjellige parasitter på en plass. DNA-analysene viser at N. battus-ene som finnes i sau og rein er i nær slekt, noe som tyder på at parasitten smitter mellom artene. Når vi har gitt N. battus fra villreinavføring gode miljøbetingelser i laboratoriet, ser vi at de klekkes. Det innebærer sannsynligvis at N. battus også klarer å smitte fra rein til rein.

Konklusjonen blir dermed så klar som den kan bli: Sauen har smittet reinen med N. battus og sannsynligvis andre saueparasitter. Inntak av jord på salteplassene er sannsynligvis et viktig ledd i smitteoverføringen mellom sau og rein såvel som innen samme art.

Vi holder også på å se på salteplass-jordprøvene i mikroskop. I noen prøver har vi funnet hele fem N. battus-egg per gram. Det gjør det til en

guffen opplevelse å kikke på viltkamera-bildene hvor ganske små kalver står med mulen mot salteplass-jorda (se bilde). En skulle ønske en kunne forklart dem at de ikke må spise denne jorda, for da får de masse makk i magen!

Hvilken betydning har dette?

Funnene av parasitter hos sau, villrein og salteplasser, men ikke kontrollsteder, gjør tolkningen ganske grei. Når parasittene like gjerne kan være hos sau som hos rein, blir tettheten av parasitt-verter veldig høy. Når vi i tillegg har opprettet plasser hvor disse vertene møtes og fristes til å spise hverandres avføring (noe drøvtyggere vanligvis unngår), så blir smitteoverføringen svært effektiv. Men – for å vurdere om det vi har beskrevet er en del av årsaken til synkende kalvetall og –vekter i for eksempel Knutshø, så må vi dessverre støtte oss på indisier.

I Knutshø ser vi at antallet sau har økt mye i akkurat de beitelagene som bruker områdene hvor fostringsflokkene går på forsommeren. Økningen i sauetall har skjedd i samme tidsperiode som nedgangen i kalvetall og –vekt. Vi ser også at antallet salteplasser er høyt i disse områdene. Vi vet ikke sikkert hvor lenge disse salteplassene har vært der eller om det har vært en økning i antall plasser, men ut i fra det vi hører kan det virke som om de fleste salteplassene ble etablert på åtti- og nittitallet. I Forollhogna og Nordfjella kan det se ut som om overlappen i beitebruk mellom sauen og fostringsflokkene og plasseringen av salteplassene, ikke har vært så «treffsikker».

Vi vet heller ikke hvordan reinen reagerer på infeksjon med saueparasitter. På lam kan altså N. battus gi alvorlig og akutt tarmbetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst for mange og døden for enkelte lam. Teladorsagia circumcincta infiserer løpen både hos voksne sauer og lam. Hos de voksne kan det at overvintrende parasitter kryper ut av gjemmestedene sine i slimhinna, forårsake nedsatt næringsopptak og tap av appetitt. Dette kan gå ut over melkeproduksjonen til søya. Hos lam som infiseres på beite, kan infeksjonen gi en løpebetennelse som resulterer i nedsatt tilvekst. Det er ikke 100 % sikkert at reinen reagerer likedan, men

det er nok en rimelig antakelse at høy belastning med disse parasittene kan påvirke simlenes melkeproduksjon og kalvenes helse og tilvekst på en negativ måte.

Finnes det noe å gjøre?

Før vi går i skyttergravene og hevder at sauen må ut av villreinfjellene eller reinen bort fra sauebeitene, så får vi se tilbake på Byes arbeid fra 1986. Han fant altså ingen indikasjoner på den delingen av parasittfauna som vi har sett i vårt prosjekt. Riktig nok har det vært en betydelig økning av sauetallet i visse beitelagsområder av villreinfjellene, men etter vårt syn er den viktigste forskjellen mellom da og nå den utstrakte bruken av permanente salteplasser hvor en får avrenning av salt til jord. I Nordfjella har sauebøndene, som et tiltak for å forhindre spredning av skrantesjuke, begynt å bruke flyttbare saltsteinsautomater med oppsamling. Gjennom at en ikke tillater at samme plass brukes over lang tid og at saltet ikke akkumulerer i jorda, kan en begrense opphopningen av parasitter i jord som er attraktiv å spise. Erfaringen en får med slike systemer i Nordfjella, bør også kunne brukes andre steder. Dette med økt parasittbelastning er jo et problem også for sauen, så her ligger det også en økonomisk og dyrevelferdsmessig gevinst også for beitenæringen.

Også venter vi på flere resultater....

Bakgrunnen for at vi startet med å undersøke parasittnivået i villreinfjellet var altså fallende kalvetall og –vekter, men i dette prosjektet ser vi også på innvollsormene som en modell for smittespredning av prioner. Prionene overføres jo (blant annet) med avføring fra infiserte dyr til opptak i munnen hos mottakelige dyr, slik parasittene gjør. Og – parasittene er også ganske hardføre i miljøet. Når vi nå ser hvor viktige salteplassene er for overføring av parasitter, så tenker vi at de også er og vil være viktige for spredning av prioner.

For å styrke denne hypotesen undersøker vi også salteplass-jorda ved hjelp av molekylærbiolgiske metoder. Dette arbeidet er ikke ferdig ennå, men vi venter spent på resultater.

Villreinforvaltningen må forbedres

Det er behov for litt høyttenking om villreinens kår i Norge. Forvalter vi (nasjonen, offentlige organer, grunneiere og jegere) dette på en god måte? For det er snakk om ressurser; økonomisk, biologisk og kulturelt. De fleste som har noe med villrein og villreinjakt å gjøre har vel reflektert litt over slike ting, og kanskje stusset over forhold som kan virke urimelige eller uforståelige. Norge er med rette anerkjent internasjonalt som et land med godt styresett, rettssikkerhet, demokrati, leve- og livsstandard. Vi har vært heldige og dyktige, blant annet takket være nasjonsbygging helt fra vikingtiden, og god tilgang på verdifulle naturressurser.

Har dette gått til hodet på oss? Er det for lett for oss å ville belære resten av verden om hva som er rett og galt, samtidig som vi forventer anerkjennelse og respekt for vår godhet? Vi ser klare tendenser til dette i vår tolkning og praktisering av internasjonale konvensjoner og avtaler våre myndigheter har sluttet seg til, også når det gjelder naturmangfold og klima.

Viltlovens §1 sier at «Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.»

For villreinens vedkommende er leveområdene definert i form av villreinområder der dyra oppholder seg hele eller deler av året. Etter faglige innspill bestemmer Miljødirektoratet grensene for disse områdene og indirekte, gjennom viltlovens §1, hva slags aktivitet som kan tillates her. Leveområdene skal forvaltes slik at landbruksnæringen og friluftslivet har nytte av det. Taper villreinen overfor politiske og ikke-landbruksmessige næringsinteresser i fjellområdene? Jeg mener det.

Norge har gode tradisjoner for å ivareta fellesskapets goder på tvers av kortsiktige privatøkonomiske næringsinteresser. For hundre år siden lot vi kapitalsterke utlendinger bygge kraftverk i vassdragene våre, men straks vi skjønte hva dette kunne føre til tok vi kontrollen selv, blant annet gjennom hjemfallsrett slik at landet ikke mistet kontroll over verdier som man så for seg at ville bli skapt; industriarbeidsplasser og elkraft. I nyere tid tok vi eierskap til olje- og gassrikdommene etter å ha fått utenlandske selskaper til å lære oss opp (og tjene gode penger på det). Vi kan takke fremsynte og handlekraftige politikere for dette.

Norge har således fått internasjonal anerkjennelse for måten vi har forvaltet disse naturressursene på, med bevissthet på at Staten har full anledning til å legge begrensninger på den private eiendomsrett. I dag kan grunneiere dyrke korn, bygge hus, drive industri, skogbruk, jakt og fiske i henhold til hva den kommunale arealplan åpner for. Men vi er alle deleiere i det levende viltet, det er først etter felling at eierskapet tilfaller grunneier eller jeger. Dette gjelder i prinsippet alle jaktbare arter, men det er for det ikke-stedbundne viltet at grunneierens enerett til jakt bør utfordres.

For stedbundet vilt som kan forutsettes å holde seg innenfor sitt leveområde er grunneiers enerett til jakt fornuftig. Hen vil her ha egeninteresse i at «naturens produktivitet og artsrikdom bevares». Og vil kunne høste av overskuddet.

Motsatt blir det når viltet krysser eiendomsgrenser og kanskje oppholder seg store deler av året langt unna. På Hardangervidda er det gode vinterbeiter i øst, mens kalvingsområdene typisk er lenger vest. Eiendommer der dyr «aldri» viser seg i jakttiden får likevel tildelt reinskort. Hvorfor? Fordi vinterbeitene anerkjennes som viktige for det jaktbare viltet. For «sikre» områder kan grunneierne ha gode inntekter av reinsjakten. Der jegerne vet at det etter all sannsynlighet vil bli gode muligheter til å felle dyr kan kortprisene bli høye.

På vinterbeitene er de tildelte jaktkort av mindre verdi. Det må helst skaffes tillatelse, kanskje mot betaling, til å benytte kortene på mer sikre jaktområder. Og disse jegerne må stille bakerst i køen for å unngå stressituasjoner for både vilt og jegere.

Grunnrente er definert som «den inntekt man kan få av å eie jord og andre naturressurser som skog,

Av Tormod Svartdal,
jeger, Porsgrunn

malmleier, fosser med mer» (Store norske leksikon). For vår olje og gass, fossekraft og fisk ser vi at Staten skattlegger inntekten av dette, noe som aksepteres av samfunnet ellers. Mange store vannkraftverk har dessuten plikt til å avstå rimelig «konsesjonskraft» til berørte kommuner; dette kan sees som betaling for tapt natur og mulig tapte inntekter fra denne. For villreinens bruk av leveområdene sine betaler Staten grunneierne i form av jaktkort som kan videreselges til markedspris. Og denne grunnrenten beskattes i form av en fellingsavgift for hvert felte dyr. Avgiften innkreves av Miljødirektoratet fra de valdansvarlige. Og i «sikre» vald kan dette fungere greit.

Men i et nasjonalt villreinområde som Hardangervidda er urettferdigheten åpenbar. Staten slipper billig unna sine forpliktelser til å ivareta villreinens behov. Og grunneiere fristes til å skaffe seg alternativ inntekt fra områder som reinen trenger, og burde ha førsterett til.

Det er forståelig at grunneiere bosatt i Nore og Uvdal og Tinn, med støtte fra mange politikere kjemper for vinteråpen vei over Lufsjåtangen, et verdifullt vinterbeite. Nettopp her er det satt opp en mengde hytter midt i reinens trekkveier. Både beitekvalitet og trekkveier er godt dokumentert, se f.eks. NOU 1974: 30A og B Hardangervidda. Men grunneiere som alle andre har behov for inntekt, og når reinbeitene ikke gir nevneverdig inntekt må man se seg om etter alternativer. Både hyttebygging, turisttrafikk, veibygging og kraftutbygging blir fort mer interessant enn å ivareta reinens behov.

Demonstrasjon av avmakt er sjelden pent. Men nettopp dette fikk vi oppleve ved håndteringen av skrantesykeproblemet. Etter nedskytingen i Nordfjella skulle området holdes fritt for klovdyr i noen år. Her maktet ikke myndighetene å forhindre at det allerede sommeren etter ble sluppet inn sau på beite, stikk i strid med forutsetningene. På Hardangervidda ville man ha hele stammen utryddet og senere bygget opp igjen, og forsøkte å få grunneierne og jegerne med på dette. Det måtte harde ord til, fra faglig hold, for at man skulle forstå at det kanskje ikke var så lurt å skyte ned hele stammen etter tidligere funn

av ett smittet dyr. Boikott av jakten var også på tale.

Tilbake til grunnrenten. Av og til er det noen som forsøker, og lykkes i å gjøre opp regning uten vert. Vi husker ramaskriket da det ble snakk om å skattlegge bruk av fjordområdene til fiskeoppdrett. Dette ville ikke næringen finne seg i, og forslaget ble straks lagt i en skuff. Enn så lenge kan derfor fiskeoppdrettsnæringen forsyne seg av fellesgodene (rent fjordvann med biologisk mangfold) uten å betale for seg. Hvorfor godtar vi at det er slik?

For villreinen er det åpenbare svaret at verdien av rein og reindrift ikke er riktig priset. Og da kommer reinen til kort overfor bedre betalt virksomhet. Man kan like det eller ikke, men i dagens samfunn er det «penga som rår». Og da må vi sørge for at den økonomiske verdien av å ha en livskraftig villreinbestand blir hevet i forhold til andre næringer som konkurrerer om de samme arealer som villreinen. Mulighetene ligger i styring av budsjetter og priser; da vil aktørene snart tilpasse seg de gitte rammebetingelser.

Hvilke muligheter har vi?

• Staten gir arealtilskudd for villreinområdene (valdene), et omforent beløp pr. kvadratkilometer uavhengig av når på året reinen benytter arealet. Dette kan da sees

• som en fullverdig næringsinntekt til grunneiere som reserverer områdene for villreinen og ikke lar seg friste til annen beiteutnyttelse, hyttebygging og annet. Et slikt tiltak forutsetter edruelighet i avgrensningen av valdene, men her er det gode historiske data å støtte seg til.

• Grunneiers lovfestede enerett oppheves for villreinens vedkommende. Kortene selges på det åpne marked, gjerne med forkjøpsrett til grunneiere. Kortets innehaver får rett til jakt på hele villreinområdet. Jaktoppsynet (SNO/Politiet) må få fullmakt til å styre jakten, tid og sted for den enkelte jeger for å unngå for stor konsentrasjon av jegere med påfølgende stress.

Intet av dette kommer av seg selv. Men vi kan lære av historien. Vi må gjøre det politisk aktuelt, noen må evne og ville reise saken og synliggjøre enhet og tyngde i kravene. Her kan den enkelte av oss, gjennom villreinnemdene, -utvalgene, grunneierlagene og Jeger- og fiskerforbundet gripe muligheten til å drive motivasjonsarbeid og øve politisk press. Jeg har tro på solid argumentasjon, for dette avkrever gode svar. Det er slik vi kan få til nødvendig forbedring av villreinforvaltningen.

Ferdselsregulering på «Reinvidda»

Villreinområdet Reinvidda er skapt i forfatterens fantasiverden, men de utfordringer som ferdsel utgjør for villreinstammen her er lett gjenkjennbare fra flere av våre reelle 24 villreinområder. Etter at området ble klassifisert etter kvalitetsnormen for villrein har Regjeringen på Miljødirektoratets råd valgt å prøve bruk av § 22 i Naturmangfoldloven om ferdselsregulering i utmark. Forsøket vil bli «evaluert» etter 5 års praktisering, med sikte på anvendelse i andre villreinområder med tilsvarende sårbarhet.

Bakgrunn

Menneskelige forstyrrelser er erkjent å være av de største utfordringer for villreinen vår. Til nå har tiltak for å begrense menneskelig ferdsel stort sett vært knyttet til informasjon, frivillighet og kanalisering. Den internasjonalt unike friheten til ferdsel i norsk utmark er nedfelt i friluftsloven, og har lenge hatt «forkjørsrett» foran hensynet til villreinen. Klassifiseringsgruppa som vurderer «kvalitetsnormen for villrein» har anbefalt sterke ferdselsrestriksjoner om normens kategorier 1 og 3 skal kunne gå fra rødt til gult lys.

Reinvidda villreinområde

Reinvidda er fordelt på 10 kommuner. I fylkene Gulefjell, Fjordland og Steinland ligger villreinområdet Reinvidda, et av 25 villreinområder. 12 % av villreinområdet inngår i landskapsvernområdet Vassfjorden, hvis verneforskrift åpner for mulig ferdselsforbud av hensyn til villrein. Villreinområdet er 3200 km2 stort og har en vinterbestand på 2700 dyr. Nylig gjennomgikk villreinområdet en vurdering med utgangspunkt i trafikklys-modellen etter kvalitetsnormen for villrein og kom ut med rødt lys for både:

• Delnorm 1 - Bestandsforhold med slaktevekter under 15 kilo på simlekalver korrigert per 4. september. Alvorlig meldepliktige

• sjukdommer er aktuell da større utbrudd av fotråte med høy påfølgende kalvedødelighet er påvist to av de siste fire årene.

• Delnorm 3 – Leveområde og menneskelig påvirkning, både for grad av funksjonell arealutnyttelse og omfanget av arealunnvikelsen i fokusområder.

I sin analyse av normstandarden for Reinvidda mente den oppnevnte klassifiseringsgruppa at forstyrrende ferdsel var den bakenforliggende hovedgrunnen til det røde lyset, både når det gjelder lave kalvevekter og stor grad av arealunnvikelse både sommer og vinter. Klassifiseringsgruppa meldte dette til Miljødirektoratet som tok dette videre med anbefalinger til departementene for Klima & Miljø og Landbruk & Mat. Samtidig foreslo direktoratet at § 22 i Naturmangfoldloven for første gang burde prøves med siktemål å finne muligheter for å regulere den utfordrende ferdselen av hensyn til villreinen. Det hadde til nå ikke vært politisk vilje til å aktivisere denne paragrafen, som ble ansett å utfordre den frie ferdselsretten i utmark etter Friluftslovens § 2. Det til tross for at også friluftsloven sier at ferdselen skal skje hensynsfullt og med tilbørlig aktsomhet overfor naturen.

Reinvidda beskrives som et svært kystpåvirket villreinområde, som regelmessig opplever tining og påfølgende frysing og dermed nedising og låsing av sentrale høyereliggende vinterbeiter. Dette tvinger gjerne dyra ned i bjørkebeltet, med mye bebyggelse og forstyrrende ferdsel. På ettervinter og tidlig vår vil dette kunne føre til økt fare for kalvekasting.

Den utfordrende ferdselen i Reinvidda

Den menneskelige ferdselen i dette fjellområdet er kompleks, og utfordringene som følger varierer gjennom året og mellom år. Tre store vannkraftmagasiner (Vassfjorden, Blåvatn & Kvitfjelldammen) har ødelagt gamle villreintrekk, og tvinger dyr og friluftsfolket inn i to smale passasjer for å komme fram til sesongbeiter. Anleggsveier inn til et av magasinene (Blåvatn) er stadig åpne for motorisert ferdsel. Vinterbeiter med lavmatter ligger i de flatere nordøstre områdene, hvor også kiterne opplever sine fartsfylte spennende opplevelser. Flere av fjelltoppene er populære for toppturer, og disse er heftig markedsført på sosiale medier og via geocatching. Fire større turistforeningshytter, og et oppmerket helårs løypenett, gjør dette villreinområdet populært for friluftsfolket gjennom hele året. Innen to timers bilkjøring er området tilgjen

Av Tor Punsvik
pensjonert viltforvalter

gelig for halvannen million mennesker. Sju større hytteområder er etablert i villreinområdets randområde, med totalt 3900 hytter, som i all hovedsak er plassert i bjørkebeltet. Et mylder av løypenett forbinder disse hyttefeltene og andre sentrale innfallsporter med hovedløypenettet, som driftes av DNT-Midt.

Forskriften som regulerer ferdsel i Reinvidda etter Naturmangfoldlovens (nfl) § 22

Naturmangfoldlovens § 22 (ferdselsregulering i utmark) sier «For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.»

Regjeringen har på råd fra Miljødirektoratet vedtatt en nasjonal forskrift etter nfl-§22, som åpner for at regionale forskrifter kan nyttes for de enkelte villreinområdene. Dette er naturligvis fordi utfordringene, og dermed nødvendige tiltak, varierer svært mye villreinområdene imellom. Mens tidvis stenging av løyper og hytter kan være tilstrekkelig i noen områder, vil total ferdselsforbud være nødvendig i andre. De statlige villreinnemndene og statsforvalterne rådføres i dette arbeidet, og Miljødirektoratet gjør vedtakene.

Her løftes kun essensen fra de mest aktuelle paragrafene, da sjølve forskriften i sin helhet ville ligget på
www.lovdata.no/forskrift/ferdselsreguleringreinvidda/

Forskrift Regulering av ferdsel i Reinvidda villreinområde

§ 1 Formålsparagrafen

I tråd med Naturmangfoldlovens § 22 er formålet å regulere ferdsel i det aktuelle fjellområdet for å bedre situasjonen for villreinstammen og leveområdet slik at området tilfredsstiller kravene som er satt i kvalitetsnorm for villrein vedtatt av Regjeringen 23. juni 2020.

§ 2 Avgrensning av forskriftens virkeområde

Forskriften gis virkning for Reinvidda villreinområde, definert i St.meld. nr. 26

(2006-2007). Nærmere detaljert avgrensning gitt i www.lovdata.no.

§ 3 Aktuelle ferdselsregulerende tiltak

a) Midlertidig ferdselsforbud avgrenset i forhold til aktivitet, areal og tid

b) Opprettelse av soner hvor definerte aktiviteter ikke aksepteres, eks. kiting, hundekjøring, terrengsykling m.m.

c) Midlertidig omlegging og stenging/sanering av skiløypenett og stier

d) Midlertidig stenging av hyttene til DNT-Midt

e) Midlertidig stenging med bom av anleggsveien inn til Blåvatn

§ 4 Myndighet til iverksettelse

Den statlige villreinnemnda kan med simpelt flertall fremme forslag om ferdselsregulering overfor Miljødirektoratet når nemnda mener situasjonen påkrever ekstraordinære ferdselstiltak, og alternative frivillige tiltak er vurdert. Statsforvalterne inviteres til å gi sin uttalelse. Forslaget må være sendt nemndas medlemmer minst to uker før møte og vedtak. Vedtakene til Miljødirektoratet må være spesifikke med hensyn til aktivitet, virkningsområde og tidsrom.

§ 5 Klageadgang

Villreinnemndas vedtak kan av berørte fylkeskommuner og kommuner påklages til Miljødirektoratet innen tre uker, men klagen gis ikke oppsettende virkning.

§ 6 Tilsyn

Ansvaret for tilsyn med at vedtatte ferdselsrestriksjoner overholdes er tillagt til den statlige villreinnemnda, og skjer i tett samarbeid med Statens naturoppsyn.

§ 7 Forskriftens iverksettelse, varighet og evaluering

Forskriften trer i kraft fra 1. august 2022 og oppheves 31. juli 2027. Regjeringen forutsetter at evaluering av praktiseringen av forskriften igangsettes fra 1. august 2026. Evaluering forutsettes gjennomført i samråd med berørte parter.

Grunnen til at jeg har luftet mine fantasier i denne artikkelen er at jeg ønsker å bidra til at villreinmyndigheter og ansvarlige politikere presses til å ta ferdselstrusselen overfor villrein på alvor, og til å innse at frivillige tiltak og oppfordringer langt fra er tilstrekkelige. De ansvarlige departementene bør snarest bestille en utredning med forslag til bruk av ferdselsregulering for å spare villrein etter Naturmangfold–lovens § 22!

Villreinen (Rangifer tarandus) er nå vurdert til nær truet (NT) og kommet inn på den norske rødlista for arter 2021. I følge Artsdatabanken er grunnen til at villreinen er flyttet over i kategorien «nær truet», et resultat av reduksjon i populasjonsstørrelse og liten populasjonsstørrelse og en pågående nedgang.

I tillegg til Artsdatabankens hovedbegrunnelser for at villreinen er kommet i kategori nær truet, er det grunn til å nevne at en del av trusselbildet for villreinen er den pågående nedbyggingen og oppdelingen av leveområdene, samt at arten anses særlig sårbar for klimautviklingen.

Man har antatt at Villreinbestanden i Norge vinterstid har vært relativt stabil på ca. 25 000 dyr. Den største villreinstammen finnes på Hardangervidda med en antatt vinterstamme på ca 6000 dyr. Hvis man videre antar at omtrent 80 % av stammen regnes som reproduserende, vil det altså si en totalstamme på ca. 20 000 reproduserende dyr.

For å forstå beregningene som er gjort, og som er bakgrunnen til at villreinen er satt som nær truet, må vi se på en genetiske inndelingen av villreinen i tre kategorier avhengig av andel blanding med tamrein.

1) Villrein i Rondane-Dovre regionen, som utgjør ca. 25 % av den totale bestanden i Norge, er opprinnelig villrein med minimal genetisk innblanding av tamrein (Kvie mfl. 2019).

2) Villrein i Langfjella-regionen (Hardangervidda, Nordfjella, Setesdal Ryfylke, Setesdal Austhei, Brattefjell-Vindeggen, Lærdal-Årdal and Blefjell) utgjør omtrent 50-55 % av den totale villreinbestanden og er genetisk

en lett blanding med tamrein (Røed mfl. 2014, Kvie mfl. 2019).

3) De siste 20-25 % av villreinbestanden har opphav i tamrein, og befinner seg geografisk nord (Forollhogna, Reinheimen-Breheimen, Tolga Østfjell), vest (Fjellheimen, Sunnfjord, Førdefjella, Svartebotnen, Skaulen Etnefjell) og øst (Våmur Roan, Norefjell-Reinsjøfjell) for Langfjella (Reimers mfl. 2014, Kvie mfl. 2019).

I følge kriteriene for artsberegninger er det konkludert med at kategori 3), «opphav i tamrein», ikke medtas i rødlistevurderingen.

Det vil si at totalt antall reproduserende dyr reduseres til 15 000-16 000 dyr.

Av Fred Ivar Aasand,

redaktør Villreinen

Etter oppdagelsen av skrantesjuke i Nordfjella ble som kjent hele villreinbestanden i sone 1 avlivet. Det vil si at reproduktiv totalstamme ytterligere ble redusert med ca 1700 dyr. I tillegg vil brakkleggingen av Nordfjella sone 1 i minimum 5 år, indirekte også bidra negativt på utviklingen av den totale populasjonstørrelsen.

Og som om ikke det var nok, ble det etter oppdagelsen av en CWD-bukk på Hardangervidda i 2020, satt inn tiltak for å redusere Hardangerviddastammen betraktelig. Resultatet ble snaut 2000 felte dyr av denne stammen i 2021, og videreføring av rekordstore kvoter i 2022.

Mattilsynet anbefaler videre redusering av stammen på Hardangervidda til grensen for «genetisk levedyktig bestand» - en grense som på nåværende tidspunkt ikke er endelig fastsatt.

Oppsummert sier ekspertene bak Artsdatabankens konklusjon i sin begrunnelse at, «forvaltningsvedtak om økt isolering av stammen på Hardangervidda samt anbefalte tiltak for å begrense smitte blant annet gjennom bestandsreduksjon og økt uttak av eldre bukk på Hardangervidda, vil sann

synligvis medføre reduksjon i villreinstammen på Hardangervidda på minimum 10 % over tre generasjoner.»

Videre sies det at «det er stor usikkerhet knyttet til hvor lenge tiltakene for å begrense og/eller utrydde skrantesyke vil vedvare, og usikkert når bestanden får mulighet til å vokse igjen. Det er også stor usikkerhet om hva effektene av skrantesyke vil bli på lengre sikt.»

Det er altså en reduksjon av populasjonstørrelse og en fortsatt pågående bestandsnedgang som er hovedgrunnen til at villreinen nå er havnet som nær truet.

I tillegg er villreinens leveområder under et langvarig og kontinuerlig økende press som følge av samfunnets arealbruk og menneskelig ferdsel i og omkring fjellområdene.

Her blir det blant annet spennende å følge det videre arbeidet med kvalitetsnorm for villrein. Klarer man målsettingen om på sikt å oppnå at alle villreinområder skal ha minimum middels kvalitet (gult lys)? (Les mer om kvalitetsnormen i egen artikkel side 36.)

Og hvilken vei vil villreinen bevege seg på rødlisteskalaen ved neste vurdering? Tør vi håpe på en retur tilbake til Livskraftig (LC) eller fortsetter den på den gale vei mot Sterkt truet (EN)?

Kilde:

Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24.11.2021). Pattedyr: Vurdering av rein Rangifer tarandus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/19057