Det er lett å gå litt i samme sporet, også når det gjelder bladutgivelser - så vi ønsker derfor tilbakemeldinger og innspill på innholdet, på layouten, på fordelingen mellom forvaltningsstoff, forskningsresultater/-prosjekter og historier fra jakt- og friluftsopplevelser. Er det temaer eller områder vi bør dekke? Bør vi ha noen sider med lesernes bilder?

Kom med forslag til undertegnede, og vær på den måten med å påvirke utviklingen av årboka Villreinen i årene fremover.

Digitale Villreinen

Villreinrådet vil fortsette med digitale utgaver av Villreinen, og statistikken viser at vi har en økende digital leserskare. Så til alle skjermlesere har vi den gode nyheten at også årets årbok blir fritt tilgjengelig digitalt.

En stor takk til alle som bidrar med artikler og bilder!

Håper dere alle finner mye interessant lesestoff i årets utgave av Villreinen, og ønsker dere en riktig fin og forhåpentligvis koronafri sommer og høst!

 

Bestilling av årboka

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Jan Hageland

Nord-Torpvegen 375

2880 Nord-Torpa

Mobil: 905 52 790

Epost: jan.hageland@villreinen.no

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

(Hardangervidda, nemnd)

Olav Søderberg, nestleder

(Snøhetta, nemnd)

Lars Nesse

(Nordfjella og Fjellheimen, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, utvalg)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)

Kjetil Bevanger (NINA)

Olav Strand (NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: Medievekst AS

Fagdagene

Siden Covid19 ikke slipper taket på denne siden av sommeren, har Villreinrådet bestemt at årets fagdager må flyttes til oktober. Hold av datoene 13. og 14. oktober - og foreløpig ligger det an til at vi møtes på Geilo. Programmet er under utarbeidelse når Villreinen går i trykken, men det er vel ingen bombe om skrantesjuke, kvalitetsnormarbeidet og ferdselsutfordringer blir blant de sentrale temaene.

Fagdagene har bare blitt mer og mer populære, og i år vil vi finne et så stort hotell at alle som ønsker å være med får muligheten...

Nytt temahefte

Villreinrådet ga i 2019 ut et temahefte med tittelen Arkeologi, fangstanlegg og fangstkultur. Dette var det første heftet i en forhåpentligvis lang serie av temahefter. Vi planlegger nå et nytt temahefte, denne gangen er det artikler om villrein og ferdsel som skal samles mellom to permer. Dette er et høyaktuelt tema og har vært det over lang, lang tid. I all hovedsak vil temaheftet bestå av artikler som tidligere er utgitt i årboka Villreinen, komplementert med noe ferskt materiale. Går alt etter planen vil det nye temaheftet være klart til fagdagene i oktober. Vi planlegger å trykke opp et begrenset opplag for salg, samtidig som vi vil publisere en digital utgave til fri lesing.

Årboka Villreinen

Årets Villreinen har som vanlig et variert innhold, men forhåpentligvis mye interessant for deg som leser - uavhengig av ditt ståsted og hvem du er. Målet er at årboka i hovedsak skal informere, men også forlyste. Det bør være takhøyde for ulike typer bidrag, og terskelen for refusjon skal være høy, uten at dette skal gå på bekostning av den totale kvaliteten.

Villreinen – i rute tross covid og CWD

Fred Ivar Aasand

redaktør

4Storfint besøk på Norsk villreinsenter

8Kvalitetsnorm for villrein

14Et feltliv i «dyrets» teneste

20Kva skil villrein frå tamrein?

24Kalving på Hardangervidda

28Fjellheimen villreinområde – det grøne fjellet

34Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell har store utfordringer

40 Hva med villreinen etter restaureringa av skytefeltet på Hjerkinn?

42Fosdalen og ein gamal steinmur

44 Tafsehyrna veideanlegg

52Fotråte - en vedvarende utfordring for villreinen

54Det er for mange folk på Hardangervidda…

58Villreinjakt i Valldalen i gamle dagar

60Lærlingens møte med oppsynstjenesten

62Amund og Garm – uatskillelige hjertevenner

64Tru og overtru i reinsfjellet

66Må vår «hellige» frie ferdselsrett vike for å sikre villreinstammer?

70Jegeren som skjøt hull i oppsynets lue

72Gondolplanen Hardanger Lift vil true villreinen på Hardangervidda

76Utviklingen av slaktevekter i Forollhogna

80 Kva kostar det reinen å krysse stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos?

84 Reinsjegere – rekruttering og forgubbing?

90 Halne Fjellstugu roses av Miljødirektoratet

92DNT-hytte flyttet til Maihaugen

94Norges Jeger og Fiskerforbund 150 år

98 Overvåking av villrein i 2019

10Heidi Vognild (1976-2021) til minne

101 Endre Hage (1955-2021) til minne

102På skotøyet skal jaktfolk kjennes

104Nytt om storviltammunisjon

eige temahefte om villrein og ferdsel. Dette vert ei vidareføring av temahefte om kulturminner i villreinfjellet som kom ut i 2019. Villreinrådet meiner at Stortinget si «Friluftsmelding» i det alt vesentlege er veldig god, og at intensjonen om å få fleire opp frå sofaen ut i naturen er både viktig og riktig. Men i nokon område, til nokon tider av året, må villreinen få fyrsteprioritet. Dette er så viktig at me ynskjer å dra i gang ein diskusjon om retten til den frie ferdselen, «allemannsretten». Kanskje er det på tide å få på plass lovverk som kan fungere som verktøy for å gjere nokon «villrein-venlege» begrensningar i allemannsretten. Meir om dette lenger bak i årboka.

Villreinrådet har i år, som i fjor, beslutta å flytte fagdagane (og landsmøtet) til hausten, i von om at me kan arrangere samlinga uten corona-restriksjonar. Håpar mange har tid og anledning til å delta på fagdagane, me garanterer godt program og trivelege stunder!

God lesnad og fortsatt lukke til med arbeidet for villreinen sitt beste.

Endre Lægreid

Leiar i Villreinrådet

I leiar-artikkelen i 2020-utgåva av Villreinen vart håpet om at villrein-Norge kanskje kunne vera kvitt skrantesjuka tydeleg skildra. Men så kom den ulykksalige meldinga den 10. september om at det var funne ein bukk på Hardangervidda med positiv cwd-prøve. Frå den dagen var skrantesjuka ikkje lenger berre eit Nordfjella-problem, det vart ei sak for heile villrein-Norge. I månadane som fylgde har det vore ei uendeleg rekkje med samtalar, meiningsytringar og møter - og nokon sentrale rapportar.

Etter at den fyrste stormen hadde lagt seg venta alle på VKM-rapporten (Vitenskapskomiteen for mat og miljø). Den gav ei kunnskapsoppdatering og nokon råd for vidare aksjonar og tiltak. Deretter var det nye møteseriar og i april kom Miljødirektoratet (MDIR) og Mattilsynet (MT) med sin fellesrapport til sine respektive departement. Rapporten var felles, men den avklarar veldig tydeleg at dei to fagdirektorata tilrår to svært ulike strategiar for kor drastiske tiltak ein skal setje i verk - og i kva tempo dei skal realiserast. Villreinrådet og lokal forvaltning kring Hardangervidda stiller seg bak den tilnærminga MDIR har foreslått, og me er tilsvarande svært kritiske til Mattilsynet sin strategi. Alle involverte er innstillte på ei omfattande jakt på Vidda til hausten. Lokal forvaltning og MDIR vil ta ein pust i bakken etter årets jakt og ta stilling til vidare aksjonar basert på fellingsresultat, oppnådd struktur i stamma og eventuelle nye cwd-tilfeller. Mattilsynet derimot vil fortsetje nedskyting av stamma på Vidda ned til genetisk levedyktig bestand (kanskje 500 dyr) uavhengig av ny kunnskap som me vil få på bordet etter jakta i haust. Etter vårt syn er Mattilsynet si tilråding i strid med VKM-rapporten på heilt sentrale punkt, og det er så mykje usikkerheit omkring opphav og tidsperspektiv knytt til det eine funnet på Hardangervidda at det på ingen måte kan forsvarast å iverksetje så drastiske tiltak som Mattilsynet tilrår.

Villreinrådet er av den klare oppfatning at cwd-sjukdomen med funnet på Hardangervidda er å betrakte som ei sak som gjeld heile villrein-Norge. Me vil engasjere oss for å sikre ei ansvarleg handtering av situasjonen til ei kvar tid, og etter prinsippa som i VKM-rapporten er skildra som «adaptiv forvaltning». Det betyr at me må samle kunnskap, forske på sentrale årsaker til sjukdomen (eksempelvis om gevirgnaging har ein samanheng) og konsekvensane av tiltaka (eksempelvis om redusert bukkeandel fører til færre kalvar og seinare/utsett kalvingsperiode). Me må overvåke bestandane og verta enno flinkare på teljingar og fastsetjing av struktur i alle villreinområda. I tillegg vil Villreinrådet understreka viktigheita av at samtlege villreinområde gjennomfører strenge krav til prøvetaking av alle felte dyr eldre enn kalv, frå og med hausten 2021. Dette er nødvendig for å samle mest mogeleg kunnskap om situasjonen. Villreinrådet oppfordrar samtidig alle villreinjegrar i landet til å vise ansvar og ta prøve av både hjerne og lymfeknutar og sende til Veterinærinstituttet for analysering!

Kvalitetsnorm for villrein vart vedteken i 2020, og som dei fleste kjenner til er arbeidet med dei tre delnormene i gang: Delnorm 1; Bestandsforhold, delnorm 2; Lavbeiter, og delnorm 3; Leveområde og menneskeleg påverknad. Målet er at dei nasjonale villreinområda skal vera klassifiserte etter reglane i kvalitetsnormen i løpet av 2021, og at dei andre områda vert klassifiserte i tida fram til 2023. Dette ser me som eit positivt og viktig arbeid for å få ei meir einsarta og systematisk vurdering av dei ulike områda, og forhåpentlegvis også eit godt verktøy for nødvendige økonomiske løyvingar for å iverksetje gode tiltak der situasjonen ikkje er tilfredsstillande.

Ferdsel i villreinområda har vore eit sentralt tema i fleire år. Villreinrådet har hatt det som hovedtema på våre

Storfint besøk på Norsk villreinsenter

Høsten 2020 hadde vi ved to anledninger æren av å huse meget selebre gjester på Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Både statsminister Erna Solberg, klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen fant veien til fjells. Alle fikk de et innblikk i reinens levekår og utfordringer i dagens Norge.

Onsdag 2. september var vi så heldige å få besøk av statsminister Erna Solberg på Hjerkinn. Statsministeren kom direkte fra turisthytta Snøheim, og ble i strålende sol ønsket velkommen av villreinsenteret og ordfører i Dovre,

Astrid Skomakerstuen Ruste. På vei opp til viewpoint SNØHETTA tok daglig leder Raymond Sørensen og fagkonsulent Ingrid Sønsterud Myren, Erna Solberg med på den 10 000 år lange historien fra siste istid og fram til i dag.

Her ble det historiske samspillet mellom folk og rein fortalt via de 19 graverte skiferhellene som ligger nedfelt i gangstien. I denne historien inngikk også dagens store utfordringer for villrein, deriblant fragmenteringen av villreinens leveområder. Statsministeren fikk høre om oppdelingen av Dovrefjell og utfordringene både i Rondane og Snøhetta. Før hun til slutt ble informert om det pågående arbeidet med kvalitetsnormen for villrein.

Vi hadde i forkant av besøket spurt følgerne våre på Instagram og Facebook om de hadde forslag til hvilke spørsmål vi burde stille statsministeren, og spørsmålet som gikk igjen beskriver selve kjernen av hva vi på Norsk villreinsenter jobber for: «Hva vil statsministeren og regjeringen gjøre for å sikre villreinens leveområder?» Til dette spørsmålet svarte Solberg:

«Det vi må gjøre er at vi må ta hensyn til villreinen i de utviklingene og planene vi har for utvikling. Samtidig er jeg opptatt av at vi også må sørge for at det er arbeidsplasser og utvikling for opplevelses­næringen. Derfor er jeg veldig opptatt av vern gjennom bruk, og at det er forsvarlig bruk, for å finne balansen mellom den aktiviteten som vi mennesker har, sammen med det som både er villreinens behov, men også naturen i et sårbart naturområde.»

Den 16. september markerte Forsvarsbygg ferdigstillinga av naturrestaureringsarbeidet i gamle Hjerkinn skyte

Av Are Endal Rognes og Martine Hårstad, Norsk villreinsenter Nord

Daglig leder ved Norsk villreinsenter Nord, Raymond Sørensen, formidler historia om villrein og folk i Norge fra siste istid og frem til i dag. Foto: Martine Hårstad, Norsk villreinsenter.

felt. Markeringa var lagt til Hjerkinn og viewpoint SNØHETTA. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen var til stede for å markere overleveringa av området fra Forsvaret til miljømyndighetene. I forkant av markeringa tok Sveinung Rotevatn seg tida til et besøk hos oss på Norsk villreinsenter. Her fikk han presentert tilstanden og utfordringene for villreinen i dagens Norge. Han fikk også prøvd seg på å ta lymfe- og hjerneprøve av villrein for sjekk av skrantesjuke.

Klima- og miljøministeren fikk samme spørsmål som statsministeren, og gav dette svaret på hvordan han vil jobbe for å sikre villreinens leveområder:

«Nå har vi fått på plass en kvalitetsnorm for villrein som sier noe om hvilke typer leveområder de bør ha, hvilken tilstand flokkene bør være i, også videre. Det er kjempeviktig for det videre arbeidet. Så den trenger vi når vi skal kartlegge

tilstanden til de ulike villreinstammene våre fremover. Og der vi ser at tilstanden ikke er god nok så vil vi måtte sette i gang tiltak for å bedre den, og det er omfattende politisk arbeid med mange myndig

heter. Men det er vi nødt til å gjøre fordi vi har et særskilt ansvar for å ta vare på villreinen, den bor nesten bare her i Sør-Norge og da må vi sørge for at den kan fortsette å leve og bo i fjellområdene våre.»

I Fjellportalen til Norsk villreinsenter får Sveinung Rotevatn et innblikk i villreinens tilpasninger og levesett. Foto: Martine Hårstad, Norsk villreinsenter.

Vi håper og tror politikerne lærte noe av besøkene hos oss og at dette er kunnskap de vil ta med seg inn i beslutninger som angår villreinen.

Norsk villreinsenter

Stiftelsen Norsk villreinsenter har som hovedformål å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjellene i Norge. Villreinen er en viktig del av vår natur- og kulturarv, og Norge har et særlig internasjonalt ansvar for å sikre framtida for villreinstammene og deres leveområder.

Vi ved Norsk villreinsenter ønsker å skape holdninger, bevissthet og verdier hos vårt «publikum» som gjør at de får et forhold til dyret villrein og villreinens historie, som der igjen gjør at de vil ta vare på villreinen og dens leveområder. Ved å lære mer om villreinen og dens historie, skal den besøkende forstå

bedre hvorfor det er viktig å bevare villreinen, og hva vi må fokusere på framover for å bidra til dette.

På Hjerkinn tilbyr vi naturveiledning ved våre to attraksjoner, viewpoint

SNØHETTA og Fjellportalen til både turister, skoleklasser og andre interesserte.

Under kyndig veiledning av Espen Rusten i Statens naturoppsyn tar klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn sin første lymfe- og hjerneprøve av en villrein. Foto: Are Endal Rognes, Norsk villreinsenter.

Den offisielle overleveringa av Hjerkinn skytefelt er gjort og slagmarka har blitt nasjonalpark. Foto: Martine Hårstad, Norsk villreinsenter.

Lokale skoleelever trosset vær og vind for å lære våre beslutningstakere om historia til villrein og folk i Norge.
Foto: Martine Hårstad, Norsk villreinsenter.

Kvalitetsnormen for villrein ble vedtatt sommeren 2020. Kort fortalt er målet med kvalitetsnormen å beskrive tilstanden til villreinen i hvert av våre 24 villreinområder. Klassifiseringen vil gi tydelige signal på hvilke faktorer som er de største utfordringene i hvert enkelt villreinområde. Slik blir det forhåpentligvis lettere å sette inn de riktige og nødvendige tiltakene der det trengs.

De ti nasjonale villreinområdene skal klassifiseres allerede høsten 2021, mens de 14 andre villreinområdene skal klassifiseres i 2023. I mange områder blir en del av kunnskapsgrunnlaget som trengs til klassifiseringen samlet inn fortløpende, f.eks. i form av strukturtellinger. Mens det for andre måleparametere eller områder trengs mer

omfattende innsamling og kvalitetssikring.

Sammen med Norsk institutt for naturforsking har vi ved Norsk villreinsenter fått ansvar for å bidra til koordinering av nødvendig datainnsamling i alle områdene. For datainnsamling knyttet til delnorm 1 og 3 (se nedenfor)er vi helt avhengig av hjelp og tett samarbeid med lokale representanter.

Kvalitetsnormen for villrein består av tre delnormer, med hver sine måleparametere:

1. Bestandsforhold

2. Lavbeiter

3. Leveområde og menneskelig påvirkning

Delnorm 1. Bestandsforhold

En hovedfaktor for tilstanden i en villreinbestand er tilgang på nok beite av høy kvalitet som et grunnlag for vekst, reproduksjon og overlevelse. Delnorm 1, bestandsforhold, består av fem måleparametere som til sammen vil si noe om bestandsforholdene i det enkelte villreinområdet:

• Slaktevekt for kalv
• Antall kalv pr 100 simler og ungdyr
• Andel eldre bukk pr voksen simle
• Genetisk variasjon
• Helsestatus

Delnorm 2. Lavbeiter

Lavbeiter er svært viktig for vinteroverlevelsen i mange områder. Slaktevektene sier noe om beitenes tilstand, men for å fange opp en eventuell negativ utvikling for lavbeitene i tide, skal beitene også overvåkes direkte. Lavbiomassen blir målt ved hjelp av satellittdata, dette blir nærmere beskrevet i en annen artikkel i denne årboka. Delnorm 2 består av én måleparameter: lavbiomasse.

Delnorm 3. Leveområde og menneskelig påvirkning

Infrastruktur og menneskelig aktivitet kan ha betydelige effekter på villreinens arealbruk, men det er ofte komplekse

De 10 nasjonale villreinområdene skal klassifiseres høsten 2021, de andre villreinområdene skal klassifiseres i 2023. Kart: Norsk villreinsenter

sammenhenger som kan være vanskelige å måle. Kritiske endringer i villreinens arealbruk skal fanges opp via de to måleparameterne:

• Funksjonell arealutnyttelse
• Funksjonelle trekkpassasjer

Måleparameteren «funksjonell arealutnyttelse» skal beskrive i hvor stor grad villreinen har tilgang til viktige funksjonsområder som sommerbeiter, vinterbeiter og kalvings- og oppvekstområder gjennom året.

Måleparameteren «funksjonelle trekkpassasjer» skal vise i hvor stor grad villreinen har mulighet til å trekke mellom og innad i ulike funksjonsområder i leveområdet, samt mellom villreinområder.

For at villreinområdet skal kunne klassifiseres etter denne delnormen, må vi ha gode kartfesta data på funksjonsområdene (sommer- og høstbeiter, vinterbeiter og kalvings- og oppvekstområder) og fokusområdene (områder hvor det er identifisert mulige konflikter mellom villrein og mennesker).

Status på datainnsamling

Delnorm 1

Selv om de ikke-nasjonale villreinområdene først skal klassifiseres i 2023, er det ønskelig med så lange dataserier som mulig. Mange områder ble derfor invitert til digitale «tellekurs» senhøsten 2020 med mål om å få på plass kalvetellinger og strukturtellinger. I tillegg ønsker vi å gjennomføre fysiske kurs så snart det lar seg gjøre. For å få sammenlignbare data, er det ønskelig at tellingene gjennomføres så likt som mulig i alle områdene. Flere områder vil etter hvert få tilbud om oppfriskningskurs.

Delnorm 3

I januar 2021 inviterte vi de første områdene til oppstartsmøter for delnorm 3. I løpet av våren vil det bli gjennomført oppstartsmøter med påfølgende arbeidsmøter i alle de nasjonale områdene. På disse møtene skal kartgrunnlaget for funksjonsområder og fokusområder kvalitetssikres og evt. revideres. Invitasjonen til oppstartsmøtene har gått ut bredt til rettighetshavere og forvaltning, mens arbeidsmøtene er forbeholdt folk med god kjennskap til villreinens arealbruk i

For å få nødvendige data til måleparameteren «Antall kalv pr. 100 simler og ungdyr», må det gjennomføres kalvetellinger i alle villreinområdene. Her ser dere flyfoto fra kalvetellinga i Setesdal Ryfylke i juni 2020. Foto: Anders Mossing, Norsk villreinsenter.

det aktuelle området.

Videre arbeid

Ifølge oppdraget fra Miljødirektoratet skal vi levere nødvendig kunnskapsgrunnlag for klassifisering av de nasjonale villreinområdene innen 1. september 2021. Når det er gjort fortsetter jobben med å følge opp datainnsamling knyttet til delnorm 1 i samtlige villreineområder, samt kartlegge/kvalitetssikre kartgrunnlaget for de ikke-nasjonale villreinområdene

etter delnorm 3.

Til slutt en liten oppfordring til deg som er jeger: Husk å vei dyra du skyter! Dette gjelder spesielt om du skyter kalv, men også andre dyr. Slaktet må veies nøyaktig. Vekta rapporterer du i «Sett og skutt». Nøyaktig veiing og høy innrapportering av kalvevekter er veldig viktig i det videre arbeidet med kvalitetsnormen. I 2020 ble i snitt 41,5 % av kalvevektene innrapportert – vi klarer vel bedre enn det til høsten?

I noen områder må jegeren innom godkjent veiestasjon for å veie dyra. I andre områder må jegeren veie dyra sjøl. Putt i tilfelle ei lita koffertvekt i sekken, den veier bare noen få gram, og koster rundt en hundrelapp. Foto: Anders Mossing, Norsk villreinsenter.

Kvalitetsnorm for villrein – ny metode for utrekning av lavbeite

Mange som føl med kva som rører seg på villreinfronten har fått med seg at den nye «Kvalitetsnorm for villrein» er på trappene. Allereie hausten 2021 skal dei fyrste villreinområda vurderast etter eit såkalla trafikklyssystem, basert på økologisk tilstand i bestandane og leveområda. Eitt av dei tre hovudtema som skal vurderast, og som kanskje ikkje har fått så mykje merksemd, er kvaliteten til vinterbeita i form av tilgjengelege lavressursar.

NINA fekk i 2020 eit oppdrag frå Miljødirektoratet om å samanstille tal på lavbeite i villreinområda våre, og vi utviklar for tida metodikk som skal rekne ut lavmengde i heile villreinen sitt utbreiingsområde.

Sidan satelittbilete vart almennt tilgjengeleg for forskinga har det gradvis blitt utvikla ulike teknikkar for utrekning av lavdekke. Første stega vart gjort i laboratoriet for å finne ut kva bølgelengder av lys (både synleg og usynleg) som blir reflektert frå lav. Seinare vart dette nytta i ein lavindeks,

basert på bilder frå satelittsystemet Landsat5 (Nordberg 1998; og seinare Nordberg & Allard 2002). Metoden vart seinare vidareutvikla for Hardangervidda (Falldorf mfl. 2014). Her laga ein eit vegetasjonskart over området med rutenett på 30 m x 30 m, og alle ruter som vart klassifisert som rabbesamfunn vart skilt ut frå resten av kartet. Innanfor desse rutene vart så lavmengda rekna ut med to ulike indeksar. Ulempen med denne metoden er at ein fyrst må ha eit påliteleg vegetasjonskart, noko som er svært tidkrevjande å lage. Vidare har ein

utfordringar med å rekne ut målefeilen i det endelege kartet, sidan sluttproduktet er eit resultat av to ulike kart (vegetasjonskart + estimert lavmengde) som begge kan ha betydlege målefeil. Denne metodikken er heller ikkje prøvd ut i område som har atypiske vinterbeite med lite lavhei. Eksempel på dette er dei vestlege fjellområda våre, som i mange tilfelle har bortimot null lavdekke (Kjørstad mfl. 2017).

Dei mange utfordringane med tidlegare metodikk, kombinert med den stadige utviklinga innnanfor analyse av satelittdata, gjorde at vi såg etter alternative metodar. Eit naturleg fagfelt i så måte er kunstig intelligens (AI) som i dei siste tiåra har vore i rivande utvikling. Eit av hovudfokusområda for AI har vore bildegjenkjenning, noko som har skote ytterlegare fart med smartphonerevolusjonen og den tilhøyrande eksplosjonsarta utviklinga i bildeomfang i verda. AI-algoritmer har ofte eineståande evner til å kjenne igjen mønster i komplekse bilde, inklusive satelittdata. Vi testa difor om modellar basert på kunstig intelligens (AI) med feltdata frå Hardangervidda og Indre Finnmark kunne kunne rekne ut lavdekke og -volum, og dette viste seg svært lovande. At desse første resultata var gode, betyr derimot ikkje at dei er tilsvarande bra for område med andre miljøforhold. For å utvikle

metodikk som er eigna til å rekne ut lavbeite i heile villreinen si utbreiing, konkluderte vi difor tidleg i prosessen med at det måtte hentast inn meir bakkedata frå område med mindre typiske lavbeite.

Innhenting av feltdata

Den førebelse lavmodellen byggjer på feltdata samla inn på Hardangervidda (Falldorf mfl. 2014; supplementert i 2016), i Finnmark (Johansen mfl. 2018, Tømmervik mfl. 2014) og sist på Rørosvidda (Tømmervik mfl. 2021). I tillegg har det gjennom andre prosjekt blitt samla inn tilsvarande lavdata frå Nordfjella og Sunnfjord, og vi gjennomførte feltarbeid i ytterlegare to vestlege villreinområde – Fjellheimen og Vest-Jotunheimen (Figur 1).

I Nordfjella vart det i regi av Overvakingsprogrammet for hjortevilt sett i gong innhenting av lavdata sommaren 2017. Nordfjella var opprinneleg ikkje med i programmet, men på grunn av skrantesjuka såg ein det som viktig å samle kunnskap som kunne bidra til overvaking av området. Her vart det gjennomført feltarbeid i 2017 (sone 1) og 2018 (sone 2), med gjenbesøk allereie i 2019 og 2020. I val av metode for lavmålingane vart det lagt vekt på vidareføring av tidlegare nytta feltmetodikk, og at bakkedata frå dei faste referansepunkta òg skulle kunne nyttast til vidareutvikling av satelittbaserte metodar.

Den same metodikken vart nytta i ei masteroppgåve i vårt vestlegaste villreinområde, Sunnfjord (Slåttsveen 2019, 2020), med feltarbeid i 2018. Klimaet her har et klart kystpåverka preg. Området ligg innanfor vegetasjonsseksjonane «Sterkt Oseanisk» (O3) og «Klart oseanisk» (O2) jfr. Norsk vegetasjonsatlas (Moen 1998) og vegetasjonen skil seg tydeleg frå dei mest typiske lavbeita i sentrale og austlege fjellområde. Laven veks her i mosaikk med gras, halvgras og lyng i rabbe og leside-vegetasjon.

For å fylle andre «hol» i datatilfanget, gjennomførte NINA og Sogn Naturforvaltning feltarbeid i to nye område hausten 2020. Vi valde Vest-Jotunheimen mellom anna for det stadvis ekstremt kuperte terrenget, noko som

gjev utfordringar med fjellskugge i tolkinga av satelittbilete (Figur 2).

Fjellheimen vart vald ut frå at vinterbeita her kan være utfordrande å lese ut frå satelittbilete. Laven veks i stor grad i vegetasjonstypar som har mykje grøn vegetasjon (blåbær, blålyng-, krekling- og røslynghei). Prøveruta kan sjå grøn ut på avstand, men likevel tilby godt med lav.

Når vi samla inn data sikta vi oss fyrst inn på å finne område med lav i desse atypiske villreinområda. Her tok vi utgangspunkt i lokal kunnskap om meir eller mindre lavhaldige vinterbeite for villrein. Vi ville òg sikre ein gradient i data, frå lite til mykje lav. Eksempelvis oppsøkte vi i Vest-Jotunheimen både hardt beita og mindre nytta areal. I tillegg undersøkte vi eit område som ikkje hadde vore nytta av rein på lang tid og som difor hadde rike lavførekomstar (Figur 3).

Målingane vart gjennomført ved å gå ca. 2 km lange transekter (rette linjer), og langs kvar transekt undersøkte vi 5 lokalitetar med ca. 500 m mellomrom. På kvar av desse lokalitetane gjorde vi målingar på 5 plott, med utgangspunkt i eit sentralpunkt og med dei andre plotta 10 m ut frå dette i kvar himmelretning. For kvart av plotta gjorde vi ei vurdering av dekningsgrad og dominerande lavtype, og målte både tjukkleiken på lavmatta og lengda til den levande delen av einskilde lavart (Figur

4). I den midterste ruta vart det sett att ei korg med botnen opp. Dette er for å lære om veksthastigheita til laven; under korga vil laven vekse utan å bli beita eller trakka på. Det vert då mogleg å måle veksten ved gjenbesøk om t.d. 5 år, og ein kan vurdere beitepress ved å samanlike mot laven utanfor korga.

Utvikling av modell for lavdekke og -volum.

Utfordringa med å analysere lavmengde med satellittbilete er at det ikkje finst noko enkel formel som effektiv kan skilje lav frå anna markdekke, slik ein eksempelvis kan med grøne karplantar. Og sidan vi ikkje heilt veit kva mønster vi leitar etter, må vi nytte ein metodikk som analyserer bilete utan ein på førehand fastsett struktur. Og det er her kunstig intelligens (AI) kjem inn som eit utmerka verktøy. Vi «matar» ein AI-modell med verdiar frå enkelte ruter satellittdata (30 x 30 m) som dekkjer våre målepunkt på bakken, og koplar dette med våre målingar av kor mykje lav som faktisk finst der. Så forsøkjer datamaskina finne eit generelt mønster som viser samband mellom lyset som vert reflektert frå bakken ut til satelitten og til lavmengda på staden. Når vi menneske ser på eit satelittbilete eller flyfoto så ser vi heller ikkje berre på ei enskild rute, men vi ser denne i samanheng med rutene som ligg omkring. Sidan AI minner litt om

Figur 2: Høge fjell og kupert terreng kan gje utfordringar med fjellskugge i tolkinga av satelittbilete. Frå Dyrhaug under Skagastølstindane, Vest-Jotunheimen villreinområde.

korleis hjernen vår fungerer, så gjev vi samtidig datamaskina to større bildeutsnitt på 90 m x 90 m og 630 m x 630 m.

Reint praktisk deler datamaskina opp datasettet i eit øvingssett og eit vurderingssett. Den nyttar så øvingssettet til å gje ulik vekt/verdi til dei ulike rutene i satellittbileta for å sjå kva som stemmer overeins med bakkemålingane. Når den har gjort eitt forsøk på dette, testar den om metoden fungerer bra på vurderings-datasettet. Med hjelp av resultatet frå denne vurderinga gjer systemet endringar der ein hadde mest feil. Ved å repetere denne prosedyra mange gongar blir systemet betre og betre til finne mønster som er almenngyldige.

Det krevst ganske mange målepunkt å øve på for datamaskina, så ei utfordring har vore å få samla inn tilstrekkjeleg mykje lavdata frå ulike kjelder og område. Og sidan vi eigentleg er interesserte i lav-volum, rekk det ikkje å berre kome fram til dekningsgrad av

lav. Ei ytterlegare utfordring er at lav ofte vert dekt av annan vegetasjon. Ein open furuskog kan til dømes sjå heilt grøn ut frå verdsrommet sjølv om marka under er heilt dekt med lav. Dei førebelse resultata viser at på Rørosvidda (Fæmund sijte og omkringliggande område) klarer modellen å skilje ut tjukke lavdekke i både furu- og bjørkeskog (Tømmervik m.fl. 2021), noko som er svært lovande. Førebels er modellen trena på lyse lavtypar, og det vil bli ei utfordring å få til ein modell som kan kjenne igjen mørk lav. Helst vil vi ha ein modell som handterer ein kombinasjon av begge typane, men alt dette lyt bli i eit framtidig prosjekt.

I skrivande stund driv vi og vurderer dei beste modellane våre, og skriv ein vitskapleg artikkel som presenterer desse resutata. Når vi har ein kvalitetssikra modell på plass, vil vi kunne rekne ut lavdekkje i heile villreinen si utbreiing. Tidsramma er knapp - allereie hausten 2021 skal dei 10 nasjonale villreinområda vurderast etter nye kvalitetsnorma, og då må data på

lavbeite vere på plass. Etter kvalitets–norma blir tilstanden vurdert som god dersom minst 60% av det samla vinterbeitearealet har over 220 g/m2, middels ved 132–220 g/m2 og dårleg dersom mindre enn 132 gram lav/m2. Tala er her rekna om frå lavvolum til tørrvekt.

Avslutningsvis må vi kunne seie at vi er på god veg mot utvikling av ein ny lavmodell. Det har vore lagt ned eit formidabelt feltarbeid for å samle inn bakkedata, både i regi av kvalitetsnorm og gjennom andre prosjekt. AI-metodikken er så langt svært lovande, og gjev allereie betydeleg betre presisjon i utrekning av lavdekke enn tidlegare metodikk. I tillegg lovar utrekningane av lavvolum godt. Kvalitetsnorma for villrein har gjort det mogeleg å gje dette arbeidet eit betydeleg løft, og vi trur dei nye lavmodellane vil bli eit godt verktøy for forvaltninga til å vurdere tilstanden i lavbeita og til å følgje utviklinga i framtida.

Ulikt beitepress kan gje store utslag i tilgjengelege lavressursar, sjølv innanfor same villreinområde. Her frå eit mykje nytta vinterområde
(Berdalsfjellet; legg merke til at dei høgast liggande og mest vindeksponerte flekkane er mest beita) og lenge unytta lavbeite (Søre-Knipen; ved hyttefelt og annan infrastruktur) i Vest-Jotunheimen.

Litteratur

Falldorf, T., Strand O., Panzacchi, M., & Tømmervik, H. 2013. Can lichen biomass and Rangifer winter pasture quality be mapped from space? Remote Sensing of Environment. Vol. 150. 573-579

Johansen, B., Tømmervik, H., Bjerke, J.W. & Davids, C. 2019. Finnmarksvidda – kartlegging og overvåking av reinbeiter – Status - 2018. Norut Tromsø, Rapport 1/2019. 85 s.

Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I. N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400. 193 s.

Moen A, 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetation. Statens Kartverk, Hønefoss

Nordberg, M.-L. 1998. Vegetation and biomass changes in mountainous areas in Sweden using satellite and airborne imaging scanner data. ISRSE/NSC. Proceedings for the 27th International symposium on remote Sensing of Environment, June 8–12 1998, Tromsø, Norway. (pp. 431–435).

Nordberg, M.-L., & Allard, A. 2002. A remote sensing methodology for monitoring lichen cover. Canadian Journal of Remote Sensing, 28, 262–274.

Slåtsveen, T.-L. 2019. Assessing winter pasture quality in Sunnfjord wild reindeer area. MSc Thesis. Arctic University of Norway, Tromsø

Slåtsveen, T.-L. 2020. Vurdering av vinterbeite i Sunnfjord villreinområde. Villreinen 2020 (pp.20-22)

Tømmervik, H., Bjerke, J.W., Laustsen, K., Johansen, B. & Karlsen, S.R. 2014. Overvåking av vinterbeiter i Indre Finnmark 2013 Resultater fra feltrutene - NINA Rapport 1066. 47 s.

Tømmervik, H., Erlandsson, R., Arneberg, M.K., Finne E. & Bjerke J. 2021. Satellittkartlegging av vinterbeiteområder i Fæmund sijte, Sålekinna-Håmmålfjellet og Korssjøen og Feragen-vest. NINA Rapport 1946. Norsk institutt for naturforskning.

 

 

Når en ser tilbake på et arbeidsliv strømmer minnene på, både om strabaser og en drøss av det riktig gode slaget. Og når de daglige pliktene oftest har vært innen hjertesaker og interesseområde, føler en seg rettelig så privilegert. I et engasjert miljø sammen med «likesinnede» og hjelpsomme kollegaer blir det gjerne rikelig med påfyll av impulser og ideer – noe som fremmer både innsikt, trivsel og arbeidslyst. Ja, en føler seg i sannhet takknemlig når en ser tilbake i sine dagbøker og gjenoppfrisker mangfoldet av
begivenheter og hendelser.

Starten

Kalenderen viser 25. april 1981. Jeg holder på med jervesporing i Snøhettaområdet, mitt første oppdrag for Viltforskningen i Trondheim. Denne dagen har jeg fått forespørsel om å bistå reinsforsker Terje Skogland i forbindelse med drektighetstellinger (telling av fostringsflokker for å se hvor stor del av simlene som er drektige). Morgenen er av det kalde slaget når jeg etter avtale møter forskeren ved

oppkjørselen til Dalsida på Lesja. Jeg har hørt fjelloppsynsmannen (Olaf Heitkøtter) formidle mange godord om denne mannen, så jeg er selvsagt spent på dette møtet. Men etter to seinvinterdøgn langt inne i Sunndalsfjella, blir dette starten på et svært givende samkvem i mange år. Hans intergritet og formidlingsevne inspirerer og imponerer! Hovedfokuset er oppbygging av kunnskap og følgelig en større forståelse av disse nøysomme dyras

biologi og livsbehov. Dette gjør han på en måte som beundres stort av hele villrein-Norge, for ikke å si villreinverden.

Høsteventyret

Når reinsjakta er over lir det mot brunsttid for grådyra, og tid for telling. For nå er alle typer dyr samlet i store brunstflokker, og gir mulighet til å få oversikt over kjønns- og alderssammensetning i bestanden. Av egen erfaring vet jeg at det krever lang tid før

du føler deg sikker på slik såkalt strukturtelling av rein. For du har ikke lang tid på deg til å bestemme et dyr – før det plutselig er borte i massen. Mange forhold spiller inn; godt optisk utstyr, lys, terreng, overhøyde, vær osv. Fra 1985 fikk jeg gleden av å gjennomføre strukturtellinger i flere villreinområder. Mye terreng har blitt avsøkt gjennom årene, og suksessen har vært vekslende. Men noen ganger slår det til, som en sein septemberdag i 1985:

Ja! Har nå fartet i dagesvis i snødekte høgfjell og ENDELIG får jeg øyekontakt med grådyr, fra den forblåste utkikksposten min på Liafjellet i Reinheimen. I det værbitte landskapet nord ved Storbrettinga, på andre siden av den vide Finndalen blir de avslørt på deres bølgende bevegelser. Men skumringa faller fort på, og jeg tar korteste om enn mest ulendte vegen ned bjørkelia og får opp teltet før det er stappmørkt. Og fort dysses en i dyp søvn av blafrende

teltduk og fjellfuruskogens behagelige symfoni. «Vekkerklokka» er erstattet av mitt humørfylte hundefølge. Med sin allestedsnærværende tunge gjør den morgenvasken helt overflødig, i morgengryets grålysning.

Vestavinden tar kraftig tak på vei oppover langs kanten av Storbrettingsgjelet. Vi skimter såvidt et par forblåste ryper mellom sluddbygene - i rekordfart over høstfarget lynghei. Nå er det ikke noen selvfølge at jeg finner dyra der jeg antar at de kan være. For reinen er gjerne forsvunnet like plutselig som den dukker opp igjen. Men i brunsten holder flokkene seg gjerne i ro innen samme området i dagesvis. Etter endel reking rundt om høres den umiskjennelige lyden av gevirskrall mellom vindkastene. En kraftig sluddbyge trekker raskt forbi og vi blir et øyeblikk beæret med snev av blå himmel og noen solstråler, før vi nærmer oss flokken. Så er det

å finne egnet utsikt mot flokken og vi får lagt oss i skjul bak noen kraftige steinblokker. Herfra og videre innover er terrenget så åpent og fritt, men så værhardt og «ugjestmildt» at en lokal historiker kalte det for «bortglømt fjell».

Bukkenes liv i sus og dus tidligere på sommeren har endret fullstendig karakter til blodig alvor nå. Gartende storbukker i korte og aksellererende framstøt mot yngre inntrengere – tunge, skrallende sammenstøt mellom mer jevnbyrdige rivaler utgjør de første store inntrykkene. Noen beitende og hvilende simler og ungdyr tar det hele mer rolig, mens gamle utstøtte returbukker resignert må finne seg i at deres dominerende rolle har opphørt, der de sturer rundt i utkanten av flokken. Det får bare stå til om sludd- og snøbygene i perioder skjuler de fjernere deler av flokken og umuliggjør bruk av alskens kikkerter og teleskop. Jeg får likevel samlet bra med data – samt en god følelse av at tingenes tilstand er helt innenfor «skjema». Den korte høstdagen ebber ut i fjellheimen

Terje Skogland, internasjonalt anerkjent villreinforsker fra 1970-tallet og framover til sin bortgang i 1994. Her på vindfullt feltarbeid i
Snøhettaområdet i 1981.

og vi forlater fjellets virkelige grunneiere med supergode vibber.

Med russisk selskap i Reindalen

Kalenderen viser 25. april 1990, og etter noen dager værfast i Longyearbyen er vi endelig i farta mot Reindalen. Normalt er været her nord ganske stabilt på denne tiden av året – men de siste dagene har lavtrykkene stått i kø og skapt et inferno av stormkast og tette snøbyger. Et fly måtte snu like før ankomst etter plutselig å ha mistet 500 høydemeter, til passasjerenes store forskrekkelse. Meteorologen har imidlertid lovet forbigående oppklarning denne dagen.

Nærmere meteren med nysnø, blytungt scooterføre og sterk slagside

til tross - Leonid (villreinforsker fra Moskva) nikker optimistisk mellom strabasene, ettersom det grå og tunge skydekket avløses av knallblå himmel og jomfruelig hvite, bølgende horisonter. Støy og eksos fra scooteren er det eneste som begrenser den fullkomne harmoni vi møter her dypt inne i Spitsbergens villmark.

I tre hektiske kveldstimer opplever vi polarvinteren på sitt vakreste. Framme ved feltstasjonen Tarandus tar Baskin

på seg skiene og legger ivrig i veg for å gjøre atferdsstudier. Studieobjektets tilstedeværelse er helt i tråd med våre ønsker, og jeg får gjennomført drektighetstellinger under supre forhold. Men opphvirvlende snøkaskader på toppene forteller at noe er i emning. Og i løpet av en time er omgivelsene totalt forandret – med tiltagende snøfokk er det så vidt jeg finner skisporene til Leonid og får plukket han opp, før snøstormen er over oss. Ei uaffisert simle med kalven sin skimtes gjennom snøfokket idet vi tar oss nedover mot husværet vårt.

Tre døgn i full isolasjon blir det, og sterkt innhogg i Polarinstituttets parafinfat utenfor (og harde forhandlinger i ettertid). Men med Leonids

Semmeldalen; hvite vidder og masse reinsdyr. Økologisk harmoni med svalbardrypa på matsøk i reinens beitegroper

beretninger om sine reinsstudier i Sibir får jeg viktig lærdom om så vel natur og kultur hos den «russiske bjørn». Jeg blir budt på et stykke gulhvitt spekk – sikringskost for russiske naturforskere. Lett rynkende uttrykker Leonid sin skuffelse når jeg nøler med å ta imot. Vodkaen hans får derimot en betydelig varmere velkomst.

En utfordring er for øvrig turene til utetoalettet, og det blir handlet i rekordfart – for messingens region forneden er slett ikke laget for møtet med en slik illsint snømitraljøse.

I noen tidlige nattetimer drar mitt russiske selskap opp en radio. Og mektig imponert blir jeg når han får inn partisekretær Gorbatsjovs timelange tale i Sverdlovsk. Mens stormen raser utenfor formidler Leonid innholdet på engelsk – om glasnost og perestroika i en dramatisk brytningstid for vår mektige nabo.

En forskjærer må til når jeg neste morgen skal frigjøre snøskuterens motorrom for knallhard fokksnø. Stormen har endelig lagt seg. Det bølgende hvite landskapet har blitt erstattet av dystre, avblåste, grå rabber og høydedrag, idet kursen settes nordover igjen.

Det blir ellers årlige sommerturer til Spitsbergen framover, som følger opp

strukturtellingene som startet her i 1978 av Terje Skogland. Her blir det invitert med 1-2 kontaktpersoner fra norske villreinområder hvert år, slik at de får oppleve hvordan reinsdyra har det her nord i livets grenseland. Det er også en fin anledning til få gjensidig innsikt i våre ulike roller, og dermed styrke lagarbeidet på tvers av disipliner.

Strabasiøse reinstellinger ved Davisstredets bredder

Et feltoppdrag fra naturinstituttet i Nuuk på Grønland sier en ikke nei til, når det dreier seg om reinstellinger og muligheter for unike opplevelser. Ved ankomst blir en likevel noe betenkt når logistikkrutinene viser seg ikke å være av den helt optimale sorten. For oppsynsmannen som skal assistere meg har ikke fokus på hverken matinnkjøp eller annen nødvendig utrustning. Han stiller opp uten sekk eller noen verdens ting. Da må en bare gjøre det beste ut av det og sørge for at utrustningen oppfyller kravene som til en ukes krevende norsk fjelltur.

Etter ankomst i feltområdet noen mil vest for Nuuk får jeg min første overraskelse. Ved observasjon av de første reinsdyra legger jeg merke til at de får panikk bare ved lyden av scooterens motorstøy. De assosierer farkosten vår med trussel! Mine første tanker er da om de faktisk jaktes på fra

snøscooter. Noe annet er den høye andelen av kollete simler. Forøvrig motsatt av det villreinforsker Eigil Reimers fant på Grønland i 1974 (se Villreinen 1990: 28-31.). Ja, ville dyrs tilpasninger er ikke alltid så lett å forstå – tenker jeg.

Variert og vakker er Grønlands natur, med kupert fjellandskap og småflokker av reinsdyr som jevnlig dukker opp. Fjellreven er også vanlig å se – og med betydelig innslag av den mørke fargevarianten. Været er svært vekslende, fra regn og mildvær til høgtrykk og kulde.

Noe dramatikk blir det på ekspedisjonens siste dag, som dette dagboksnotatet fra søndag 9. april, 2000 viser: Skyet og snøbyger. Tungt føre – mye nysnø, ÷1 °C. Ryddet hytta og forlot området med kurs for Sardloq. Dårlig værmelding, slik at vi bestemte oss for å avslutte ekspedisjonen i dag. Kjørte langs de store sjøene og skulle over utoset i Sârdlup taserssua da jeg plutselig ble oppmerksom på at det var meget bløtt i sporet etter Jakobs scooter. Gikk gjennom isen med scooter og henger. Merket at isen holdt på å sprekke opp rundt meg og måtte bare kaste meg av scooteren og rulle meg innover isen. Etter mye slit og strabaser kom vi ved hjelp av sledene ut til scooteren (som hang oppe med snutepartiet pga. skiene) og fikk festet tau til skiene. Etter to timers hardt

Viktige personer i det store kontaktnettet vårt; Erik S. Winther (repr. Rondane) og Sigmund Holte (repr. Hardangervidda) framme ved Tarandus under strukturtellinga i august 2002. På den 12 mil lange turen blir det i tillegg til tellinga samlet inn kjever fra døde reinsdyr og alle fugleobservasjoner blir registrert/notert.

Leonid (Baskin) har atferdsstudier i Semmeldalen på programmet

arbeid fikk vi tauet den rykkvis opp igjen og kunne etter hvert fortsette mot Sardloq. Passert et gammelt gravsted ved denne fraflyttede bygda. Kalte opp mannskapet på båten (Viking) som ankom etter 2 timer. I mellomtiden var det blitt fjære sjø og en 5 meter steil kant mellom oss og sjøen. Det som var en velegnet losseplass var plutselig ubrukelig. Vi dristet oss derfor til å kjøre ut på sjøisen lengre inn i vika, som var eneste mulighet for lasting av scooterne dersom vi ikke skulle vente 6 timer på flo sjø. Dette gikk greit selv om vi var en smule betenkt. Var inne i Nuuk havn kl. 2100 etter en rolig tur over fjorden. Skipperen og styrmannen fra Færøyene snakket utmerket norsk

ner også kan fortelle noe om grådyras arealbruk langt bakover i tid. Dette blir derfor en viktig del av mitt feltarbeid framover, støttet av et rikt bakgrunnsmateriale fra fangstminnegranskeren Øystein Mølmen. Og gjennom dette arbeidet får vi også i sannhet bekreftet hvilken kløkt våre fordums jegere og fangstfolk var i besittelse av.

Den 8. august 2005 starter et spennende feltarbeid midt i hjertet av Reinheimen. Flere steinmurer og tufter her ved Fellingvatnet har vært tolket som spor etter gammel seterdrift. Dette karrige og grasfattige landskapet på vel 1200 moh. taler imidlertid ikke for dette. Og etter årevis i villrede begynner brikkene å falle på plass. Mølmens nitidige feltarbeid avdekker

Den kaldeste natten blir tilbragt i telt i kystfjella ut mot Davisstredet. Kveldshimmelen med «Orions belte» (oppkalt etter jegeren Orion) gir noen tanker om «sandkornet» vi lever på.

Svett men lettet blir en når snøscooteren er berget opp fra råka, langt ute i Grønlands villmark.

Ved en fraflyttet bygd passeres et gammelt gravsted.

og bidro til en alle tiders trivelig og interessant prat under overfarten.

Nytt fokus – med støtte av kulturhistoriske data

Ved årtusenskiftet er øynene rettet mot reinens leveområder for fullt. Menneskeskapte inngrep og forstyrrelser tiltar og begrenser reinens habitatbruk i urovekkende tempo. Det blir gjort en rekke unvikelsesstudier, herunder tilrettelegging av tidsrekker med stedfestete tellingsdata. Store merkeprosjekt følger også. Som støtte til dette tenker jeg at gamle fangstmin

et gedigent vassfangstanlegg for rein med tilhørende slaktemøddinger og butufter.

Gjennom ei uke blir blir nå de lange ledegjerdene nøyaktig kartlagt med GPS, samt andre fangstrelaterte innretinger området. Mange nye funn som reiser enda flere spørsmål. Vi får enda et bevis på fangstfolkenes dype forståelse av grådyras atferd. Med flere hoder til å se og vurdere blir dette en fantastisk lærerik feltuke.

Utredninger – i et land med stort villreinansvar

Den økte oppmerksomheten på villreinen som internasjonal ansvarsart skjerper norsk villreinforvaltning på 2000-tallet. Det innebærer blant annet at alle planer i fjellet/leveområdene må utredes for å forbygge nedbygging og forringelse av reinens leveområder. Dette bringer meg og mine medarbeidere rundt omkring i mange sør-norske fjellområder.

Den 16. august 2012 er vi på Vikafjellet for å samle inn data i forbindelse med plan om skitrekk, samt veg- og hyttebygging.

Som mange andre slike fjelloverganger er også trafikkåren over Vikafjellet konfliktfylt i forhold til villrein. Eller rettere sagt aktiviteter vegen fører med seg, av turisme og hyttebygging langs vegtraseen – og hva følger dette kan få for stammen og de viktige trekkene som krysser over i øst-vestaksen her. Vikafjellet utgjør en sentral del av

Fjellheimen villreinområde, og har på grunn av sin rike berggrunn svært gode barmarksbeite for rein og grasetere ellers. Stølsheimen er et mye brukt navn på de vestlege delene av området, som er et svært populært turområde for Bergensfolk og andre vestlendinger. Våre kontaktpersoner i dette området bidrar sterkt på våre turer her denne uka, både med villreinfaglig og kulturhistorisk informasjon. En uvurderlig verdi er det å ha slike kontakter når vi drar rundt på slike oppdrag. Et godt grunnlag blir lagt her for rapportene som senere skal utarbeides.

Sluttord

Med så mye positivitet i ens arbeidsmiljø er det ekstra trivelig å skue tilbake. Selvsagt er det mange hendelser som mangler bilder – til ens store ergrelse. Men det føles likevel som et dykk etter skattekister når arkivskapet åpnes og du finner artig bilder du helt har glemt av. Og heldigvis fant jeg tidlig ut at det

kunne være nyttig å ta bilder av folk i naturen. For esker med uskarpe fuglebilder forteller ikke annet enn at dette i sin tid var altoppslukende. Ja ja, fokuset endrer seg med alderen. Slik er det vel med flere av oss. Til slutt en stor takk til alle solide villreinvenner jeg har vært så heldig å bli kjent med i årenes løp.

Arne Nesheim (villreinutvalget) og Kristoffer Ullern Hansen (SNO) tar oss med rundt i det majestetiske fjellandskapet i Fjellheimen. Underveis formidles viktig lokalkunnskap om dette varierte kystfjellområdet og tilhørende villreinbestand.

Slagkraftig feltarbeidsteam ved Fellingvatnet i Reinheimen 8. august 2005. Fra venstre Runar Hole (arkeologistudent) og Endre Hage (mine nærmeste feltmedarbeidere i 20 år), Anitra Fossum (fylkesarkeolog), John Olsen (kommunearkeolog, Lesja) og fylkesarkeolog Espen Finstad.

Dyregrav i Reinheimen, i et tenkt perspektiv fra en fanget rein.

Nordfjella skal huse villreinflokkar i framtida. Frisk villrein. Dels til glede for folk flest, endå meir til glede for uss med rifla over aksla, men mest av alt til nytte og jublande glede for naturen og reinen sjølv. Eg har føreslege å nytte tamrein som utgangspunkt. Motargumenta har vore mange, og dei har fått meg til å spekulere på kva som skil vill og tam rein. Det eg har lese og fundert meg fram til, fortel meg at me har skjelsetjande val framføre uss, me som ynskjer at våre etterkommarar skal oppleve villreinen i fjella.

I Noreg er det kring 280 000 reinsdyr rekna som vinterdyr, av desse er 33 000 villrein, resten tamrein. Eg meiner me kan bruke tre kriterium for å skilja villrein frå tamrein:

1. Forvaltningsstatus

2. Genetisk opphav

3. Åtferd

Forvaltningsstatus, kva seier lova?

Naturmangfaldlova er det overordna rettsgrunnlaget for både tam og vill rein. Tamreindrifta blir regulert av Reindriftslova som slår fast at all tamrein har ein juridisk eigar. Ein viktig regel er at vaksne tamrein skal vera merka. Merkeplikta legg føringar for drifta, dyra må regelmessig samlast i kve. Villreinen har ingen eigar, han blir forvalta av offentlege organ med Viltlova som det sentrale rettsgrunnlaget. Heilt avgjerande er spørsmålet kor reinen oppheld seg. I samiske område har samar einerett til tamreindrift basert på sedvanerett og internasjonale urfolkrettar. I ikkje-samiske område må dei som har beiterett, søkje om løyve til tamreindrift. Rein som ikkje har tilhald i tamreinområde, er villrein. Det er i alle fall utgangspunktet, om me ser burt frå enkeltdyr eller flokkar som beviseleg har rota seg over på feil side av grensa heilt nyleg.

Men som mangt anna i jussen, kan også skiljet mellom villrein og tamrein kompliserast. Tre tamreinlag har ei drift som mest liknar villreinforvaltning. Eit av laga er Hardanger og Voss reinsdyr

lag. Laget har ei vinterstamme på 300 dyr, og held til mellom Hardangerfjorden og Voss. Laget vart stifta i 1928, og grunnstamma er tamrein som i lang tid hadde levd i fjella her. (Boka ”Reinsdyrhistorie” forfatta av Aslak J. Himle). Det andre laget er lokalisert sør for Hardangerfjorden. Her lever ein reinsdyrflokk på vel 50 vinterdyr som tilhøyrer Reinsdyrlaget Folgefonnhalvøy SA. Laget vart starta i 1927, og reinen stammar frå tamrein. (Informasjon frå leiar i laget, Øyvind Terjesen.) Begge desse flokkane i Hardanger får tilført «nytt blod», regelmessig innkjøp av bukkar frå tamreinlag sørger for det. Det tredje tamreinlaget som praktiserer «villreinforvaltning» er Rendalen Renselskap SA. Laget er klart større enn dei to andre, rundt 2000 vinterdyr, og vart starta i 1912. (Driftsplan 2016 – 2020). Dersom dyra til Rendalen Renselskap trekkjer langt nok nordover og kryssar kommunegrensa til Tolga, kjem dei inn i Tolga Østfjell villreinområde. Er dei då villrein, og kva er dei når dei dreg sørover og kryssar grensa på nytt? Alle desse tre laga har fritak frå merkeplikta. Fritaket opnar for at dyra ikkje trengst samlast i kve, og drifta i desse laga blir til forveksling lik det me kjenner frå villreinområda. Slaktinga skjer ute i det fri, der dyra blir avliva med rifleskot mot brystregionen. Verdt å merke seg er ein imponerande høg fellingsprosent i alle laga, noko som borgar for høgt presisjonsnivå i forvaltninga.

Fleire gonger har styresmaktene gjort tamrein om til villrein. Dels har det skjedd når lokale rettigheitshavarar har fått reintome fjell godkjende som villreinområde og sett ut tamrein i områda. Dette skjedde i Skaulen-Etnefjell året 1976, Oksenhalvøya 1989, Sunnfjord 1975, Førdefjella 1967 og Svartebotnen 1975. Andre stader har restar av tamreinsflokkar danna grunnlag for nyetablerte villreinstammer. Her kan nemnast Norefjell-Reinsjøfjell der alle dyra ættar frå tamrein som i 1992 vart omgjort til villrein, i fyste omgang i ein periode på 10 år. Tre andre villreinområde har dyr som i det vesentlege er etterkommarar frå tamrein, rett nok med varierande små innslag av stadeigen villrein. Dei tre er Reinheimen-Breheimen der tamreindrifta vart nedlagd i 1965, Vestjotunheimen som avvikla tamreindrifta i 1960 og Forelhogna der villreinjakta vart opna I 1956.

Sett i lys av denne tradisjonen med å vedta at tamrein blir til villrein, er det ein må sjå forslaget om å gjera Jotunheimen om til villreinområde, omtala i avisa Oppland Arbeiderblad. (Lesarinnlegg av Jørgen Noreng, 7. januar 2021.)

Genetisk kartlegging avslører slektskap og innvandringsrutene etter siste istid

All rein, medrekna amerikansk karibu, høyrer til same arten, Rangifer tarandus. Det er vanleg å rekne 7 underartar, i tillegg eksisterte ein

utdøydd underart på Aust-Grønland. All rein i Noreg, både vill og tam, høyrer til same underarten, eurasiatisk tundrarein (Rangifer tarandus tarandus). Siste tiåra har forsking på arvestoffet DNA avdekt slektskap mellom bestandar og kartlagd forgreiningar i stamtrea. Denne nyvunne kunnskapen viser at det har vore tre innvandringar til Skandinavia. Dei fyste to kom frå kvar sin kant rett etter istida, frå der reinen hadde overlevd medan isen dekte alt fastland i nordlege Eurasia. Ei austleg innvandring frå Beringområdet vart opphavet til rein i nordlegaste delen av Norge. Samstundes kryssa rein frå Sør-Europa elva som fløymde ut i Kattegat, om lag der Øresundbrua er i dag. Eller kanskje kryssa reinen Norskerenna frå Doggerlandet. Rein frå aust og rein frå sør blanda seg lite, dei delde den skandinaviske halvøya mellom seg. Grensa gjekk i nordlege deler av Gudbrandsdalen. Ei tredje innvandring til Norge kjem med tamreindrift fleire tusenår seinare. Enno har ikkje vitskapen kunne seia nøyaktig kor tamreinen kom frå. Kanskje kom både kunnskapen om tamreindrift og tamreinen austfrå? (Klassekampen 10.

juli 2018, Ivar Bjørklund, Hvor gammel er tamreinen?) Det har vore vanleg å hevde at tamrein stammar frå svensk skogsrein. I mine auge er dette både feil og forvirrande, i og med at all rein i både Sverige og Norge, både tam og vill, høyrer til same underart. Svensk skogsrein, i den grad me kan kalle svensk rein for skogsrein, må helst kallast ein økotype. Det er ikkje tale om eigen underart slik som finsk skogsrein (R.t.fennicus). Sverige er heller ikkje den mest sannsynlege opphavsplassen til tamreindrift.

Når og korleis vart reinsdyra tamrein?

Tamrein er knytt til urfolk i arktiske og alpine strok i Europa og Asia. I Norden er tamreindrift ein stor del av samisk kultur. Sikkert er det at folk i Sapmi alltid har levd tett på rein. I eldre tider jakta dei rein, i dag er det berre tamreindrift. Ein gradvis overgang frå jakt enda med tamreindrift som einerådande i alle samiske område for om lag 500 år sidan. Eldste historiske kjeldematerialet om tamrein kjem merkeleg nok frå England: «Mer kjent er den nordnorsk vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av

800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant ”finnene”, fordi de ble benyttet til villreinjakt» (Frå Landbruksdirektoratets nettside om historia til tamreindrift.) Eit interessant spørsmål er om reinen til Ottar var temd lokal villrein eller importert tamrein.

Ikkje berre samane, men også fjellbønder i Sør-Norge, fatta interesse for tamreindrift. Frå midten av 1700-talet har det vore tamrein i so godt som alle sørnorske fjellområde. Reinsdyr og kunnskap vart henta frå samiske område, mest frå Trøndelag. Ofte vart samar leigde inn som gjetarar. Det var heile tida kontakt, og konflikt, med villreinen. For tamreindrifta var villreinen ei plage. Kom villrein inn i tamreinflokkane, uroa dei alt og alle og gjorde gjetinga vanskeleg. Og kom tamreinen seg inn i villreinflokkar, vart dei forvilla, tapt for alltid. Fram til førre århundreskiftet auka omfanget av tamreindrift i heile Sør-Norge. (Ivar A Opdal, Tamreindrift og fjellfolk, 1956.) Talet på villrein minka tilsvarande, og dei villreinflokkane som framleis var att, vart utblanda med tamrein. Restriksjo

Runar Bjøberg frå Filefjell reinlag held ein «botut» kalv. Kanskje er kalven ein representant for domnestiseringssyndromet? Slike dyr dukka opp i flokken for eit par tiår sidan. Mange av desse blir spara og brukte som avlsdyr.

nane tyskarane la på ferdsel i fjellet under okkupasjonen, vart dødsstøyten for mange tamreinlag. Økonomien til tamreinlaga vart dårlegare i åra etter krigen, mange lag gav opp og attverande dyr vart villrein. I dag er det fire ikkje-samiske tamreinlag i Gudbrandsdalen og i Valdres/Hallingdal, og som alt nemnt tre «halvville» tamreinslag i Rendalen og i Hardanger.

Arvestoffet til villreinen

Reinen som i dag lever i Langfjella, frå Lærdal-Årdal i nord til Setesdalsheiene i sør, er blandingsdyr, genetisk sett. Grovt rekna kjem ein tredel av arvestoffet deira frå den gamle Sør-Norske villreinen. Resten, to tredelar, er frå tamrein. Ein del små villreinstammer, eksempelvis i Brattefjell-Vindeggen villreinområde, er avleggjar av den sørnorske langfjellareinen, og det er rimeleg å rekne at dei har same arvestoffet som opphavet.

I Dovre og Rondane lever etterkommarar av villreinen som vandra inn frå aust. Også den er etter kvart blitt blanda ut som følgje av at tamrein har komme inn i flokken. Men innslaget av tamrein er mindre hjå desse enn hjå nokon annan reinsdyrstamme her i landet, meir enn halvparten av arvestoffet er av godt, gamalt opphav frå Beringrein.

Reinen i mange av dei mindre villreinområda, eksempelvis Sunnfjord, har mest berre arvestoff frå tamrein. Det same gjeld for eit par større villreinom

råde, Forelhogna og Reinheimen-Breheimen.

Berre ein einaste stad kan me finne ublanda, ekte norsk villrein, om me brukar arvestoffet som einaste kriterium. Det er kortbeint og tillitsfull svalbardrein.

Domnestiseringssyndromet og epigenetiske skilnader mellom vill og tam rein

I tamreinflokkar kan me sjå kvite dyr, og somme tider dyr med tilfeldige fargemønster. Synet kan få ein til å tenkje på domnestiseringssyndromet. Dette er eit fenomen som Darwin omtala. Han merka seg at mange artar husdyr skil seg frå sine ville artsfrendar på systematisk vis, uavhengig av art. Endringane er mange, her nemner eg einast at hudpigmenteringa minkar slik at dyra får lyse hudparti og at husdyra blir meir tillitsfulle. Nyare forsking kan tyde på at dette skuldast ei endring tidleg i fosterutviklinga i ein struktur av stamceller som på engelsk blir kalla Neural crest cells, på norsk nevrallista. I følgje teorien kan desse endringane skje hjå alle artar, og vil gå i arv frå ein generasjon til den neste. Arvegangen er komplisert, styrt av fleire gen. I ein villpopulasjon har individ med dette syndromet ulemper og evolusjonært press sørgjer for rask eliminering. Som tamdyr har dei ofte vore attraktive alsdyr. Etter ein del generasjonar med målstyrt avlsarbeid kan dermed alle husdyr bestå av individ med domnestiseringssyndromet. (Adams med fleire:

The “Domestication Syndrome” in Mammals: A Unified Explanation Based on Neural Crest Cell Behavior and Genetics.)

Pattedyr har mange ulike vevstypar, bygd opp av kvar sine spesialiserte celler. Likevel har kvar einaste celle i eit individ, uansett vevstype, identisk DNA - alle har ei komplett oppskrift på alle vevstypar i si cellekjerne. Eit overordna styringssystem syter for at mesteparten av DNA-et blir inaktivert, berre den delen som trengst for at organet skal fungere, er aktivt. Ytre faktorar, det vil seie miljøet der individet lever, verkar inn på dette overordna styringssystemet. Denne teorien har namnet epigenetikk. Teorien seier også at når ei celle deler seg i to, arvar dei to nye cellene den epigenetiske tilpassinga frå utgangcella. Epigenetiske tilpassingar som er knytta til eggceller eller sædceller, kan gå i arv frå foreldre til avkom. Epigenetisk teori gjev støtte til Jean-Baptiste de Lamarck. Hans lære om at erverva eigenskapar blir overført frå foreldre til avkom var dominerande fram til Darwin la fram evolusjonsteorien. (Store Norske leksikon. Epigenetikk.)

Er domnestiseringssyndromet til stades hjå tamrein? Og kan skilnadane me observerer mellom vill og tam rein vera epigenetiske tilpassingar? To kompliserte spørsmål utan sikre svar, i alle fall med dagens kunnskap. Det einaste eg er sikker på, er at so vel domnestriseringssyndromet som epigenetikk må bli diskusjonstema dersom tamrein skal

Villrein Mindre enn 50 % tamreingen		Blandingsdyr 50 til 90 % tamreinsgen		Tamrein Meir enn 90 % tamreinsgen
Snøhetta	2700	Hardangervidda	9250	Norefjell-Reinsjøfjell	700
Rondane nord	1600	Brattefjell-Vindeggen	500	Fjellheimen	440
Rondane sør	2300	Blefjell	140	Sunnfjord	125
Knutshø	1800	Nordfjella	400	Førdefjella	100
Sølnkletten	800	Lærdal-Årdal	120	Svartebotnen	55
		Setesdal-Ryfylke	3500	Skaulen-Etnefjell	60
		Setesdal-Austhei	2000	Våmur Roan	240
				Reinheimen-Breheimen	2900
				Forollhogna	2900
				Oksenhalvøya	15
Summert	8900	Summert	15900	Summert	7500

vurderst som donorbestand for Nordfjella.

Kan tradisjon og åtferd vera eit grunnlag for å skilje villrein frå tamrein?

Tamreinen er spak og tillitsfull, villreinen er sky og var. Ligg årsaka til det eine og aleine i gena? Reimers skriv i boka «Våre hjortedyr» at rein som ættar frå tamrein er mindre årvakne enn artsfrendar som ættar frå gamal villrein, at meir stress skal til før tamreinsætlingane flyktar, samt at fluktavstanden er kortare. Ser me til tamrein, oppdagar me straks at oppførselen speglar driftsforma. Gjeting og tilleggsfôring formar tamreinen. Gjetinga kan vera alt frå intensivt tilsyn 24–7 til sporadisk patruljering der tilsynsfrekvensen varierer avhengig av årstid og anna. Truleg har tamreinen vorte skyare dei siste 50 åra. Før snøskuteren, firehjulingen og helikopteret kom i bruk, måtte reinen vera so tam at flokken kunne handterast av gjetarar til fots eller på ski, med hund og lasso som einaste hjelpemiddel utanfor beitehagen.

Viss det eg skreiv i førre avsnitt er rett, ser konklusjonen ut til å bli at åtferda til villreinen er arveleg, medan den i langt større grad er miljøpåverka for tamreinens del. Det må vera riv ruskande feil, so la uss ta det frå botnen: Alle livsytringar har eit genetisk grunnlag. Høgareståande individ kan i tillegg tilpasse åtferda etter kva miljøet krev, dei kan lære av eigen erfaring eller av andre. Og so blir alt overført frå generasjon til generasjon. Noko som DNA, noko som tradisjon. Reinen som eg jakta på her i Nordfjella, oppførde seg som fullblods villrein, ofte var han over fjell og finne før me i det heile hadde sett han. Genetisk var han, som eg alt har skrive, rundt 70 % tamrein. Det tyder på at oppførselen til den gamle villreinstamma held fram i bestanden sjølv om dei gamle villreingena vart i «mindretal». Det var tradisjonane til den gamle sørnorske villreinen som dominerte. Tamreinen som blanda seg inn i flokkane vart ikkje berre integrert, han lærde av villreinen og vart assimilert, for å bruke uttrykk henta frå tobeint migrasjon. Dette er i tråd med erfaringane henta frå tam

reindrift; kjem tamrein seg inn i villreinflokkane, blir dei ville.

So ja, tradisjonsbunde åtferd er eit viktig skilje mellom vill og tam rein.

Når sky villrein møter moderne friluftsliv, får villreinforvaltninga eit dilemma

Villreinen har lærdom frå den gamle villreinen som kom frå Beringområdet eller frå Sør-Europa for 12 000 år sidan. Den lærdommen seier at tobeinte er farlegaste rovdyret – Flykt!

Problemet er at tradisjonane ikkje er oppdaterte, dei skriv seg frå gamal tid. Frå ei tid før det moderne mennesket eksisterte, før menneska fann på noko so formålslaust som friluftsliv. Reinen veit ikkje at hundespannet berre er ute på tur og at Tora og Jonas på randoneski berre jaktar på laussnø. Og at skuterfolket som køyrer smalbelta fartsvidunder med eleganse og råskap, er like ufarlege for reinen som eg, når eg på mine gamle fjellski kjem stavrande. Reinen flyktar for alle. Alltid formålslaust, med mindre det er jakt og den tobeinte har rette kortet og er i rette luna.

På Hardangervidda er det søraustre hjørnet fri for tilrettelagd turisme, ingen turisthytte, ingen raude T-ar eller kvista skiløyper. Her klumpar reinen seg saman heile summaren i eit nesten turistfritt refugium. Her lever dei alt for tett, i det som burde vore vinterbeite med rotasjonsbruk. Sjukdom som klauvråte er ingen uventa følgje. 20. august kjem ein hær med jegerar. Etter

mitt syn, ei oppskrift på skyheit og dårleg dyrevelferd.

Eigil Reimers skriv i boka «Våre hjortedyr», side 131:

«Reinens evne til tilpasning, cfr. Tamrein, provoserer frem en beslutning om hvor tamme eller ville vi ønsker at våre villreinbestander skal bli. Ved å bygge ned våre villreinområder med omfattende infrastruktur og turisme vil vi risikere at reinen etter hvert oppfører seg som tamrein med adferd fjernt fra forestillinger om det ville, opprinnelige og uberørte.»

Me kan alle drøyme om jakt på løyndomsfulle grådyr i folketome fjell. Skal draumen oppfyllast, må fri ferdsel i reinsdyrfjellet regulerast i eit omfang få kan akseptere. For heldigvis (eller diverre?) er allemannsretten langt viktigare for nordmenn flest enn framtida til villreinen. Viss me vil ha villrein, blir konsekvensen at den må tilpasse seg moderne friluftsliv tufta på allemannsretten. Når villreinen i Nordfjella Sone 1 skal reetablerast, har me ein gyllen sjanse til å teste ut om det let seg gjera.

Kjelder

Viktigaste kjelde er boka Villreinen, redigert av Punsvik og Frøstrup. Særleg mange opplysningar er henta frå kapitel 4 i om genetikk og slektskap, skrive av professor Knut Røed.

Boka «Våre hjortedyr» av Eigil Reimers har vore brukt, og gjeve nyttige motargument.

Elles er viktige kjelder nemnde i parentesar.

Villrein og verdiar er eit tema som ofte fører til debatt og usemje, kven skal villreinen vera til for – jegerar, forskarar eller oss andre som berre observerer? I denne artikkelen vil eg formidle litt frå ein observatør. Utgangspunktet er mi eiga hytte i fjellområdet Falkeriset i Rauland, ei hytte som så vidt ligg innafor det som er definert som villreinområdet på Hardangervidda. Det er særleg i samband med kalvinga om våren at dette området har hatt besøk av villrein dei seinare åra.

Kalvingsområda på Hardangervidda er godt kartlagt over tid og er vist fram i ulike samanhengar på ulike kartmodellar. Underteikna har observert kalvinga sidan 2009, då reinen i stort omfang for fyrst gong på lang tid kalva heilt ned i bjørkeskogen ikkje langt frå Kråmvik–vegen i Rauland. Å kunne sitje og sjå innover fjellheimen og stundom observere villreinen frå godstolen i hytta, er eit privilegium for dei få. Men dette har skjedd år om anna sidan 2009. Hytta mi ligg i Falkeriset, dette kjende fjellpartiet mot Møsvatn. Besteforeldra mine hadde ein eigedom her, difor er eg av dei heldige som arva ei hyttetomt der.

Ikkje rein i juni månad

Eg er av ei slekt med mange jegerar, men sjølv har eg landa på jakt med kamera i staden for børse. Spenninga og opplevinga er likevel langt på veg den same. Å ha ei hytte som ligg innafor grensa til det etablerte villreinområdet, har gjeve meg unike moglegheiter til å fylgje med og observere reinen som periodevis vandrar ut og inn av dette området. Før 2009 var det òg rein i området av og til, men då var det for det meste bukkar som kom på vårbeite, ein periode var dei ofte på groen på fellesstølen Englandsmo tett inn til bilvegen til Kråmviki. Og den gong som no, trekte reindyra innover

fjellet att før det blei nemneverdig trafikk i heiane. Dette ser eg ikkje minst av notatane i hytteboka, det er svært sjeldan rein er observert i området etter 1. juni.

Slik har det etter mi erfaring vore relativt få tilfelle der folk har skremt reinen. Ofte er dette litt ut i mai, og då er det dei færraste som bryr seg med å vandre innover, mest på grunn av at det kan vera vanskeleg framkommeleg, dårleg skiføre, store bekkar, eller mykje fennar å forsere om du tek deg fram til fots. Altså naturens eigen forsvarsmekanisme som regulerer trafikken av folk inn i fjellet.

Av Kjell Bitustøyl
skribent og fotograf

Kvifor byter reinen kalvingsområde?

Kva som har ført reinen så langt sør og aust i høve til kalvinga, er sjølvsagt tusenkroners-spørsmålet mange har stilt seg, utan at noko god forklaring har kome for dagen. Mange kjenner til villreinforskar Terje Skogland og forskinga han dreiv med i mange vårar i samband med kalvinga på Vestvidda. Dette var eit pionerarbeid frå ein forskar som over tid oppnådde stor respekt både for kunnskapen han skaffa fram og for måten han opptredde på. Så stor respekt fekk han at mange hytter eller steinbuer på Vestvidda stod opne for han om han ville nytte dei i samband med forskinga si. Skogland døydde seinhaustes i 1994, men til og med siste våren var han inne i kalvingsområdet, sjølv om han var sterkt svekka av kreftsjukdomen. Han fekk med det ikkje oppleve at reinen relativt stutt tid etterpå flytta kalvingsområdet radikalt i søraustleg retning.

Underteikna er ingen reinforskar, men ein observatør som både har fylgt med på det som har kome av kunnskap i skriftleg form, men òg gjennom brei kontakt med miljøet og ved eigne observasjonar. Kort fortalt ser det ut som om villreinen gradvis har flytt seg austover i samband med kalvinga, mange vil ha det til at fleire svært snørike vintrar med ekstreme snømengder i kalvingsområda rundt Veigdalen og Hårteigen på vestvidda, førte til at reinsimlene såg seg om etter andre meir egna kalvingsplassar. Middalen i Røldal var ein av desse, seinare ser det ut som om dyra har trekt seg meir og meir mot aust, mot Telemark, der dei sidan 2000-talet og kanskje med ekstremår i 2009 og 2015 har hamna heilt mot yttergrensene i sør-aust. Dagens fremste villreinforskar og leiar for GPS-prosjektet på Vidda gjennom 20 år, Olav Strand, har god oversikt over korleis kalvinga har variert geografisk gjennom desse åra.

17. mai 2009

17. mai 2009 er eit tidsskilje for meg i høve til kalving og villrein. Då var eg oppe i heiane i eit anna ærend og fekk til mi store overrasking sjå at store delar av Falkeriset og Eggeflott var «befolka» med simler og kalvar, nyfødde mange. Bukkeflokkar var her òg, og det var dei som var lengst ute.

Som observatør og fotograf har eg over tid lært meg å vera yttarst forsiktig for ikkje å skremme dyra, dette gjeld sjølvsagt aller mest i kalvingstida. Difor har eg òg inniblant med stor varsemd vore innover i området for å fylgje med. Eg har meint og meiner framleis at det er viktig at nokon bør fylgje litt med på kva som skjer omkring dette eitt av naturens vakraste under, dagane då dei

skjøre små reinskalvane stavrar seg på beina kanskje berre ein time etter sjølve fødselen.

Skremt av helikopter

To gonger har eg på relativt nært hald, sett reinsimler med nyfødde kalvar blitt skremt av overflygande helikopter. Eine gongen, litt nærmare Songa, kom eit helikopter rett over flokken, truleg i

lovleg høgde, men likevel med det resultat at området blei tømt for dyr på ein blunk, berre nokre simler med heilt nyfødde kalvar blei att, og med det var dei svært sårbare for angrep frå ørn. Denne gongen fekk dette eit etterspel i form av at helikopterselskapet blei identifisert og kontakta, kanskje fekk dei ein nyttig lærdom i høve til å ta ein telefon for å unngå at ein på denne måten skremmer reinsdyra i den mest sårbare perioden. Min observasjon også frå to andre tilfelle, det eine med fly, er at reinsimlene er uhyre vare for den slags motorstøy i kalvingstida. Andre eg kjenner har gjort liknande observasjonar.

Lære av feil

Skal du bli ein god villreinjeger må du sjølvsagt vera god til å skyte og likeins

vera god til å snike deg inn på dyra eller på andre måtar koma på skothald. Mykje av denne kunnskapen kan du ikkje lesa deg til, du må ut i terrenget og erfare, gjerne saman med røynde jegerar. Og det kan skje og har sjølvsagt skjedd, at ein uerfaren jeger skamskyt. Men neste gong du har eit dyr på kornet, vil du vera litt meir erfaren, og stegvis bli ein sikrare og betre jeger. Slik er det òg med ein fotograf, meiner eg. Ei vellykka fotojakt ser slik ut: Greier du å koma deg på «skothald» utan å forstyrre dyret eller dyra, og trekke deg varsamt tilbake utan at dei merkar deg, er det ei vellykka fotojakt. Men før du blir god i dette må du kanskje ha gjort nokon feil, blant anna i høve til kor lite vind som skal til før dyra, og særleg simlene om våren, får vêret av deg og blir skremt. Dette har eg sjølv erfart, og

berre ved å prøve seg i felt blir ein både ein betre jeger og ein betre fotograf. Og slik kan du bli ein dyktig naturven som på den mest skånsame måten observerer naturen omkring deg.

Kalvinga meir mot vest att?

Reinsdyra på Vidda har hatt kalvingsområda sine over tid i Telemark no, i Vinje kommune sin del av Vidda. Eitt år, 2015, var dei heilt nedi liene i Arabygdi og kalva, då var det ekstremt sein vår og dårleg beite lenger inne. Folk i dette området har fortalt at for lenge sidan, kanskje tilbake til 1950-talet, var det òg kalving i dette fjellpartiet. I den samanheng kan det sjølvsagt tenkast at reinen har større syklusar i høve til å utnytte beita på Vidda. Men dette er og blir spekulasjonar. Ein faktor som ligg nært i dagen, er sjølvsagt at reinen vel seg kalvingsområde etter mattilhøve, men òg i høve til ro og fred, lite trafikk. Slik sett har kalvingsområda i Vinje vore gunstige.

Same året, 2015, observerte eg litt uti juni ei einsleg simle med kalv langt utanfor kalvingsområdet, nærare bestemt ved Bjortjønn, fleire kilometer utanfor grensa for villreinområdet. Dette har nok skjedd før, men der finst svært få observasjonar av slikt i nyare tid så langt eg kjenner til.

Eitt år var spesielt, då observerte eg store simleflokkar i området Eggeflott-Vesle Bitdalsvatn i april. Fjorten dagar etterpå, nærare 1. mai, var området så godt som tømt for dyr. Eit kraftig snøfall hadde kome, og berre fjorten dagar før kalvinga skulle finne

stad, drog simlene mot nord. Og kalvinga skjedde meir mot Argehovd - Mogen-Kvennadalføret. Men neste år var dei på plass att, sjølv om det har variert ein heil del. Og så seint som i april i 2019 observerte eg ein flokk på mange hundre dyr i slutten av april frå godstolen i hytta mi. Så langt ute som i 2009 med kalving i så stort omfang har det likevel ikkje vore i ettertid så vidt eg har observert.

Det store spennningsmomentet er sjølvsagt når dyra skal kalve i eit anna området att, til dømes Vestvidda. GPS-posisjonar har vist at noko kan vera på gang. Men førebels har dyra nok ein gong enda opp innafor Telemarks grenser, sjølv om dei våren 2020 var godt spreidd og kan hende lenger inne på Vidda enn på lenge. Kanskje det blir lenge til eg kan sitje i godstolen og sjå reinsflokkane om våren att?

Verdien av opplevingar

Mange vil hevde, og med rette, at ein bør halde seg mest mogleg vekk frå fjellet i kalvingstida. Reinen på Hardangervidda treng all ro han kan få. Eg vil

likevel, med utgangspunkt i det eg observerer frå Falkeriset, fylgje med på kva som skjer, og med stor varsemd, kanskje våge meg eit stykke innover for på trygg avstand studere dette vårens vakraste eventyr. Verdien av opplev–ingane av reinsdyret året gjennom trur eg både jegerar, observatørar og fotografar delar. Det er ikkje berre det du har med deg heim i sekken, eller det du har fått inn på filmen (eller brikka no til dags) som betyr noko. Opplevingane tett på naturen blir verande der lenge og er nok vel så stor motivasjon for å koma seg ut som sjølve haustinga. Slik har det truleg vore uminnelege tider, trur eg, sjølv i tider der det har vore smått med mat, og jakt har vore tvingande nødvendig. Møte med sterke opplevingar ute i naturen gjer deg audmjuk og fyller deg med respekt for det skjøre og fascinerande livet der ute.

Einsleg simle med kalv

Eg vil dele ei fersk oppleving der eg ikkje fekk teke bilete, men fekk eit desto sterkare bilete på netthinna: Våren 2020 låg eg ute på ein spelplass for dobbeltbekkasin inn mot Vidda og sat i

solskinet i tidleg morgontimar og sveipa over områda med kikkerten, noko som ein gjer svært ofte. Langt borte, på ei myr som halla nedover mot lågare lende, kjem ei einsleg simle med ein liten kalv, kanskje dei einaste reinsdyra i området, for ingen andre reinsdyr var å sjå. Komen ut på den store myra stoppar simla og verar og snur brått og fer ned att i bjørkeskogen, ho forsvann for mitt auga. Eg var altfor langt unna til at ho såg eller fekk vêret av meg. Det må ha vore noko anna – og rett nok, få minuttar etterpå kjem ei ørn flygande lågt over terrenget ikkje veldig langt frå der simla forsvann. Korleis det gjekk veit eg ikkje. Ein liten halvtime etterpå kjem i tillegg to songsvaner og landar på eit stille tjønn, også det eit stykke unna, eit vakkert syn ein sjeldan ser i denne delen av landet. Eg rusla heimover vel nøgd med å ha opplevd dette, det var ikkje så viktig at eg hadde foto av det som hende. Morgonstunda, det vesle innsynet i ei villmark ein blir audmjuk av å tenkje på, var meir enn nok. Og biletet har festa seg i minnet for ettertid.

Fjellheimen villreinområde – det grøne fjellet

Har du lagt merke til kva fargar som set preg på dei ulike fjellovergangane nokon gong? Dovrefjell er gult, med sine tjukke lavmatter som byd villreinen rikeleg med vinterbeite. Sognefjellet sin vestlege del har eit skarpt, alpint landskap, og malar Vest-Jotunheimen villreinområde i svart-kvitt, medan Vikafjellet, som kryssar Fjellheimen villreinområde, er grønt.

Våren 2020 låg ein ny Fjellheimen-rapport klar, frå prosjektet «Fjellheimen villreinområde, kartlegging av arealbruk». Prosjektet har samla kunnskap om både arealbruk og trekkruter nytta av villreinen, området sin rike førekomst av fangstminne og kva som bør bære viktige fokusområde for forvaltinga av dette fjellområdet. Forfattarane opplevde eit stort engasjement for villreinen og fjellområdet under arbeidet, og svært mange har bidrege med sin lokalkunnskap og med innspel.

Her vil me presentere nokre av funna i kartlegginga, og håpar litt av særpreget til dette villreinområdet på vestlandet når «Villreinen» sine lesarar.

Fjellheimen-rapporten er publisert i Norsk villreinsenter sin rapportserie, med nummer 28/2020 (sjå villrein.no). Den er ført i penn av Bøthun (Sogn Naturforvalting), som arbeidde på oppdrag for Fjellheimen villreinutval. Arbeidet er gjort i tett samarbeid med utvalet, ved Mugås og andre ressur

spersonar og med Norsk villreinsenter (NVS) ved Mossing. NVS var med i styringsgruppa, og kartleggingsmetodikken er forankra i senteret sin nye mal. Malen har dels og fått innspel frå erfaringar i Fjellheimen-prosjektet. Mossing hadde dessutan leiinga i den prosjektdelen som omhandla fokusområde (sjå siste avsnitt).

Fjellheimen ligg i Vestland fylke, med areal i dei seks kommunane Voss, Vaksdal, Modalen, Høyanger, Vik, og

Av Siri Wølneberg Bøthun (Sogn Naturforvalting AS), Anders Mossing (Norsk villreinsenter) og Hildegunn Mugås (Fjellheimen villreinutval)

Aurland. I tillegg til dette har Masfjorden kommune, vest for Modalen, avsett areal med status randområde for å ta vare på fjellområde tidlegare nytta av rein, som mogleg framtidig leveområde. Dei sju kommunane har saman vedteke Interkommunal kommunedelplan for Fjellheimen villreinområde. Kartlegginga er forankra i denne kommuneplanen sin handlingsplan. Fjellheimen villreinutval har vore initiativtakar og prosjekteigar, og har og lagt ned stor innsats i kartleggingsprosjektet. Villreinområdet er 1 688 km2. stort, og bestandsmålet har dei siste 15 åra lege på 500 vinterdyr. Det er vanleg å omtale 3 ulike delbestandar i Fjellheimen; den vesle «Kringsdalsflokken» heilt i sør-vest, «Volaflokken» som har hovudtilhald i Volaområdet og Stølsheimen, og den største, «Vikafjellsflokken» som har hovudtilhald på Vikafjellet. Mellom dei to sitnemnde er det ein del overlappande arealbruk, særleg om vinteren.

Beitetilhøva

Grønfargen du opplever på ein sommartur over Vikafjellet er ikkje tilfeldig. Den speglar eit svært rikt barmarksbeite, gjeve fjellet av ein gåvmild berggrunn og eit friskt jordsmonn som har rikeleg tilgang på fukt.

Den rike berggrunnen i aust, med m.a. eit band av fyllitt langs begge sider av Vikafjellvegen og sørover til sentralt på Volahalvøya, bidreg til særleg gode sommarbeite her. Høg nedbør i vest kompenserer delvis for fattige grunnfjellsbergartar, og gjer også desse områda frodige med jamn tilgang på beite, men her er det og meir sva og bart fjell.

Randsonene kring villreinområdet har mange stader gode vårbeite med tidleg groe. Høgare delar av villreinområdet har ikkje nemneverdig tidleg vår, men når våren kjem går det fort. Villreinområdet har ei høg grøningsrate, det vil seie at det grønast raskt etter snøsmelting, samanlikna med andre villreinområde (Kjørstad et al 2017). Enda held området seg grønt og friskt til langt ut på hausten, m.a. pga. ein merknadsverdig høg andel snøleievegetasjon. I ei klassifisering av beite i dei ulike villreinområda presentert i NINA rapport 1400 (Kjørstad et al 2017) er det anslege grovt at 53 % av areala i

Fjellheimen tilbyd grøntbeite, og at heile 42 % av arealet er klassifisert som gode grøntbeite. Det plasserer Fjellheimen på «grøntbeitetoppen» mellom norske villreinområde.

Området er mindre gåvmildt når det gjeld lavdominerte vinterbeite. I satelittbasert kartlegging finn ein ikkje noko, men kartlegging basert på flyfoto og bakkedata gjennomført på tidleg 80-tal har berekna at ein har lavbeiter på kring 7-8 % av arealet i vestlege delar og 13-14 % i austlege delar (Normark 1984). Sommaren 2020 vart det samla ny data frå området, m.a. for å betre metodane for tolking av satellittfoto (sjå artikkel av Rauset m.fl.

i dette nr. av Villreinen), mange er spente på resultatet av dette!

Grøne plante, og ikkje berre lav, lyt reknast som ein vesentleg del av vinterføda til villreinen i Fjellheimen. 24,8 % av arealet er jfr. Kjørstad et al., areal som eignar seg som vinterbeite med vegetasjonstype dominert av lyng, gras og halvgras. Dette gjeld både plante som er iblanda lavmattene, lyngdominerte rabber og område under skoggrensa.

Fjellskog i ytterkantar av området er viktige både seint på vinteren/tidleg vår, og i periodar med ising i dei høgareliggande beitene. I dei vestlege

På reinsjakt i Solliane, som ligg innanfor området med rikare berggrunn i aust. Merk kor grønt fjellet er. Foto Olav Bøthun.

delane av området skjer ising av beita ofte. År om anna kan det og verte vanskelege tilhøve i heile villreinområdet. Ivaretaking av «reserveområda» dyra har i fjellskog er difor viktig for den langsiktige overlevinga av villreinstamma.

Om arealbruken til ulike årstider

Kartleggingsprosjektet har resultert i kartfesting av områdebruk og trekkruter. Villreinen nytter svært mykje av området heile året. Graden av beite-overlapp synast truleg større enn den i realiteten er, men mosaikken som terrenget byd på gjer at det er kort veg mellom t.d. lyngrabben der dyra graver fram maten om vinteren og snøleievegetasjonen den finn utover sommaren.

Sjølv om reinen over år nytter svært store areal innanfor kvar årstid kom det tydeleg fram i kartlegginga, både ved datasett frå teljingar og gjennom informantopplysningar, at området har nokre kjerneområde som vert nytta meir enn andre. Sjølv om Naturbase syner eit areal som anten sommarbeite, vinterbeite, heilårsbeite eller kalvingsområde, har me i prosjektrapporten vald å syne kart der desse kjerneområda synast. Det peikar ut område der me lyt være særleg påpasselege med å unngå høg ferdsel. For Vikafjellsområdet peikar sentrale område med Fossfjellet, Store Muravatnet og Svindalsholtane seg ut som område der ein kan møte rein heile året. I Fresvikfjella og fjella over Feios, og på dei skarpe ryggane mellom Jordalen og Nærøyfjorden, finn dyra særleg

vinterbeite med lav. Også Liabakken og ryggane ovanfor heile Vik sokn tilbyd lavbeiter, og er viktige vinter og vår. I Stølsheimen, dvs. på vestsida av Rv 13 har ein dei siste 20 åra hatt høgare bruk av austlege delar frå Grøndalen i sør (mest på sommar) til Urdeggi i nord (mest på vinter). Over eit lengre tidsperspektiv er areal langt vestover og forbi det store Skjerjavatnet viktige villreinareal.

I Stølsheimen syner kartlegginga fram eit moment å undrast over. For sommarbeite synast det som om areala nord- og nordvest for kraftmagasina i området er gått ut av bruk. Desse store områda, som og inneheld frodige stølsdalar, har vore nytta av rein heile året tidlegare, men no er områda berre i bruk vinter og vår.

Volahalvøya, hovudsakleg i Voss kommune, har eit tydeleg kjerneområde kring dei store vatna sentralt i området. Om vinteren tyr dyra oftare ut på kantane, på markante fjellryggar både i sør og aust, og, som i 2020, også i nordvest. På austkanten, ned mot Holbygdi og Engjaland ligg skogsryggar dyra gjerne tyr til når beita isar, noko som kan skje høvesvis ofte i dette delområdet.

Kulturminne

I Fjellheimen bestemmer topografien mykje om korleis dyra kjem frå A til B. Våre forgjengarar har visst å utnytte terrenget sine smale rygger og tronge passasjer. Villreinområdet er rikt på kulturminne, og austlege delar må kunne seiast å være spesiell også i nasjonal samanheng.

Mykje av kulturminna i området har samanfall med mange av trekka ein kjenner i dag, og dei peikar på omfattande fangst som vidare vitnar om god tilgang på dyr. I ei masteroppgåve i arkeologi diskuterer Frækhaug (2012) korleis villreinfangst må ha påverka samfunnsutviklinga i jarnalder og mellomalder. Vik har to godt bevarte mellomalderkyrkjer og rik førekomst av gravhaugar som peikar på stor rikdom og makt. På smale fjellryggar som ligg «på rekke og rad» på austsida av Fresvikbreen og sørover på austsia av heile Jordalen, ligg fangsanlegg eigna for store uttak av dyr. I alt har området

heile 9 ulike anlegg i varierande storleik, alle med samlingar av bogestiller, nokre med dyregraver innimellom og fleire med lange ledemurar, tre av desse i kombinasjon med dyrestup. Eit døme er Tuftafjellet, der ein finn over 100 bogestiller, og ein mur som har ført dyra i fanget på jegerane, der dei som ikkje vart skotne for utfor eit stup.

Vestover finn ein ei rekkje med lokalitetar som består av ei, eller nokre få dyregraver, einskilde saman med bogestille, spreidd utover frå Brydalsfjellet over Sognefjorden i nord-vest, til Kringsdalsområdet heilt i sør. Også einskildjegeren må ha klart å utnytte viltressursen i

fjellet her, med si personlege dyregrav, plassert i eit klype over eit skard, ved ein vadestad over elv eller mellom vatn og brattberg.

Viktige trekk, sårbare areal – fokusområde

Dei største utfordringane i området er knytt til veg og ferdsel. Det er og store kraftutbyggingar i området, med Evangerutbyggingen som den største. Størst verknad på reinen har Rv 13 over Vikafjellet, som går tvers gjennom villreinområdet. Reinen finn enno nokre kryssingsplassar, og trekker både fram og tilbake, men trekkrutene er uroa, og

Ledemur på Syringjefjellet, kombinert med 39 (registrerte) bogestiller.
Foto: Anne Marie Bøtun Øyri.

den største delbestanden nytter areala på vestsida mindre enn tidlegare.

Parallelt med kartlegginga av arealbruk vart det gjennomført eit arbeid med å identifisere og kartfeste område der rein møter menneske, ved inngrep og/eller ferdsel. Fokusområde er meint som ein reiskap i forvaltinga der

prinsippet handlar om å få dei ulike aktørane i eit område, kvar med sine ansvarsområde og interesser, til å samarbeide og finne felles mål og tiltak.

Arbeidet vart gjennomført gjennom to dagsseminar, der ei rekke aktørar, frå vegvesenet og kraftprodusentar til turlag, bondelag, jakt-valdansvarlege

og offentleg forvalting vart inviterte.

Dei fokusområda som handla om kryssingsmoglegheitene over Rv 13 vart rangert som dei viktigaste (nr 9, 10 og 11 i kartfiguren), medan mange av dei utpeikte områda handla om plassar der ein ser ei utvikling av aukande ferdsel, men der ein så langt ikkje kan påpeike at villreinen faktisk har fått redusert tilgang på areal (ikkje vist i kartfiguren). Desse områda er teke med vidare slik at ein kan fylgje med, og være bevisste i planlegging, utmarksforvalting og ikkje minst i høve til tilrettelegging og marknadsføring mot turistar.

Med felles, overordna arealplan for heile villreinområdet, og med no oppdatert kunnskap om korleis villreinen nytter området og kva som er dei viktigaste utfordringane, er trua styrka på at me klarer å ta vare på Fjellheimen som villreinområde.

Referanser

Frækhaug, A. M. 2012. Den samfunnsnyttige betydningen av villreinfangst i jernalder og middelalder. En analyse med utgangspunkt i fangstanlegg i Vik og Aurland i Sogn. Masteroppgave i arkeologi, UiB.

Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell har store utfordringer

Villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell omfatter to like store delområder med til dels ulike sesongbeiter. Dette er også av de mest populære hytteområdene i Sør-Norge og avstandene til store byer og tettsteder er kort. Storstilt utbygging og mye ferdsel utgjør en trussel mot villreinstammen. Kan en felles regional plan for de fem kommunene sikre en livskraftig villreinstamme inn i framtida?

Genetisk sett har reinen i området sitt opphav i svensk skogsrein, og har mange fellestrekk med dyrene i Forollhogna. Den er bl.a. relativt lite sky sammenliknet med mange andre villreinområder og i god kondisjon. Men også her finnes det nok en smertegrense for bæreevnen, og hvem vet hvor den går.

Norefjell–Reinsjøfjell har småkupert

fjellterreng, med tilgrensende skogsområder. Norefjellsmassivet preger landskapet i sørøst, som er et høyfjellsplatå med delvis rolig linjer, men med svært markerte og godt synlige fjelltopper som stikker opp. Reinsjøfjell er et litt lavere fjellområde med svært rolige linjer. Området som helhet har et typisk innlandsklima med kalde vintre og forholdsvis lite nedbør i form av snø.

Det er bra med både sommer- og vinterbeiter. Rundt 20 % av området utgjøres av vinterbeite, 10 % er impediment (fjell i dagen) og de resterende 70 % er klassifisert som barmarksbeite.

Historikk og bestandsforvaltningen

Tamreindrifta i området ble startet opp

Av Anders Mossing, Norsk villreinsenter Sør og Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter i Agder

i 1953 og avsluttet i 1968. De fleste dyrene ble da slaktet ned, men ca. 30-40 ble gående etter nedslaktinga. Noen av grunneierne kjøpte opp restene og dannet Norefjell Reinkompani i 1971. Meningen var å drive jakt og jaktutleie etter modell av Rendalen Reinkompani. Men stammen vokste og skapte konflikter med andre interesser. Nye lovmessige krav om blant annet merking gjorde det også vanskelig å drive tamreindrift som planlagt.

I 1991 avklarte daværende Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet at man kunne forvalte reinen i området etter viltlovens bestemmelser. Etter lokale ønsker ble det gitt en overgangsordning på 10 år før ordinær praksis for villreinforvaltning trådte i kraft fra 2002.

Stammen har de siste årene vært relativt stabil med 550-600 vinterdyr, og dette har villreinutvalget lyktes godt med gjennom en svært høy fellingsprosent med et snitt på 85 %. Dette er uttrykk for god forvaltning og at samjaktavtaler fungerer. At dyrene har høy kondisjon og lav naturlig dødelighet bidrar til at forvaltningen er forutsigbar. På tross av at området kan beskrives som å ha en presis bestandsforvaltning har en gjennom økte jaktkvoter foretatt to reduksjonsavskytninger for å beholde et positivt forhold mellom beitegrunnlag og bestandens størrelse. Kvotene har, etter kraftig nedskyting av stammen i 1992, 2002 og 2003, ligget på ca. 200 dyr, sammensatt som 40–50 % kalv, 10–30 % simle, 10–30 % småbukk og 0–10 % frie dyr. Fellingen har variert fra 72 % i 1993 som den laveste til 92 % i 2001 som den høyeste.

Reinens områdebruk

I rapporten «Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell - kunnskapsstatus og arealbruk» fra 2016 beskriver Norsk villreinsenter Sør (NVS) kartet til høyre slik: «Kartet over Norefjell-Reinsjøfjell skal fange opp villreinens arealbruk i et perspektiv ut over dagens situasjon. Villreinens arealbruk er som tidligere nevnt ikke statisk, men styrt av en rekke naturlige og menneskeskapte faktorer. Derfor har det vært sentralt i dette arbeidet at kartet ikke er et øyeblikksbilde av situasjonen i 2015 eller 2016, men

heller en «gjennomsnittssituasjon» for dyrenes arealbruk fra ca. 1990 og frem til i dag. Kartet vil ikke kunne gi et eksakt bilde av hvordan villreinen bruker området, men heller være en god sammenstilling ut ifra dagens kunnskapsnivå.»

Med de skisserte sesongbruksområdene sier det seg sjøl at dyra er særdeles sårbare for å få brutt sine trekkruter. Særlig gjelder dette trekkpassasjen over Flatvollen, som binder de to delområdene sammen. Forstyrrelser fra ferdsel anses å være særlig kritiske på vinterbeiter og kalvings- og oppvekstområder.

Framtida og klimaeffekter?

Det foreligger ikke et komplett kunnskapsgrunnlag om hvilke effekter de forventede klimaendringene vil ha på bæreevnen til beitene i østlige og

kontinentale villreinområder som Norefjell-Reinsjøfjell. Men NIBIOs modellverktøy Kilden, med utsnitt neste side, viser at potensialet for gjengroing (vist i rødt) i Norefjell-Reinsjøfjell åpenbart er stort. Det vil trolig bidra til å redusere villreinens vinterbeiteressurser i framtida.

Klimakyndige kan fortelle oss at vi i disse områdene i sørøst Norge må forvente vintre med mindre snø, men større sjanse for «tine & fryse» situasjoner der vinterbeiter ises ned og blir utilgjengelige. Mildere og fuktigere somre vil gi parasitter og plagsomme insekter bedre vilkår, og uten snøflekker blir det vanskelig for reinen å slippe unna plageåndene.

De menneskeskapte truslene

Det er særlig fylkesvei 287 mellom Eggedal og Hallingdal over Haglebu og

tilhørende hyttefelt som anses som en barriere for reinens trekk mellom de primære vinterbeitene i Reinsjøfjell, og kalving- og oppvekstsområder og sommerbeiter lenger øst i Norefjell. Opprettholdelse av trekket er avgjørende for å opprettholde villreinområdets bæreevne. Deler av villreinområdet er ellers preget av til dels ekstensiv hyttebygging og mye menneskelig ferdsel.

Kartet nedenfor viser omfang og tyngdepunkt i eksisterende hytteutbyg

ging i innenfor Norefjell-Reinsjøfjell.

I rapporten «Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell - kunnskapsstatus og arealbruk» fra 2016 kan vi eller lese at: «Villreinstammen er av de minst skye i landet, men menneskelig forstyrrelser og fragmentering av landskapet er likevel en viktig utfordring for villreinforvaltningen. Den største trusselen mot stammen anses å være den sterke hyttebyggingen i området, og ferdselen som følger med den. På tross av at reinen i dette området ser ut til å ha en

høy toleranse for menneskelig aktivitet og inngrep, er det grunn til å tro at også denne bestanden har en terskel for hva den tåler.»

Regional plan for området

For våre 10 nasjonale villreinområder ble det i perioden 2008 til 2014 utarbeidet og vedtatt regionale planer for villreinfjell etter plan- og bygningsloven. Det var daværende Miljøverndepartement som sendte bestilling om slike planer. Regionale planer er ikke rettslig bindende, og det forutsettes at føringene i disse gjøres juridisk bindende i kommuneplanenes arealdeler. Det er fylkeskommunene som har hovedansvaret for å lede planarbeidet, i første rekke i samarbeid med de berørte kommunene og statlige miljøvernmyndigheter (statsforvalter og villreinnemnd). Miljøverndepartementet påpekte i sitt opprinnelige bestillingsbrev at det også burde vurderes å utarbeide samlede bruks- og verneplaner for de øvrige villreinområdene. Norefjell-Reinsjøfjell er det første av de ikke-nasjonale villreinområdene som nå får en slik plan. Dette skjer under ledelse av fylkeskommunen i Viken og prosessen er nå i avslutningsfasen. Prosjektleder Ellen Korvald i Viken fylkeskommune har ledet dette arbeidet i samarbeid med de fem berørte kommunene, og skriver om denne prosessen i en egen artikkel.

Samlet «fotavtrykk» av eksisterende hyttebebyggelse. Rød farge – stor utbygging, grønn farge – beskjeden utbygging. Kartet inkluderer ikke varme senger.

Regional plan for
Norefjell – Reinsjøfjell

Viken fylkeskommune har i tett samarbeid med berørte kommuner, Statsforvalteren og villreinnemnda utarbeidet en regional plan for Norefjell – Reinsjøfjell. Målsettingen har vært å avveie hensyn til villrein, lokal nærings- og samfunnsutvikling og friluftsinteresser. Hovedutfordringen har vært å finne en god balanse mellom villreinhensyn og ønsker om utbygging og næringsutvikling. Planen ble vedtatt i fylkestinget høsten 2020. Noen få arealspørsmål knyttet til omfang av utbygging er til endelig avklaring i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Mellom Hallingdal og Numedal finner vi Norefjell og Reinsjøfjell. Området fordeler seg på fem av Vikens kommuner – Nesbyen, Flå, Krødsherad, Sigdal og Nore og Uvdal.

Området har mange fritidsboliger, det er et viktig reiselivsområde, er et

populært turområde og har dessuten en av Norges 24 villreinstammer. Miljødirektoratet har definert området som «annet villreinområde». Det er altså ikke blant de nasjonale villreinområdene.

Etter ønske fra noen av de berørte

kommunene, har Viken fylkeskommune i tett samarbeid med alle berørte kommuner, Statsforvalteren og villreinnemnda utarbeidet en regional plan for dette fjellområdet.

En regional plan er en overordnet og grovmasket plan. Den muliggjør helhet

lige vurderinger av større områder som kan ligge i flere kommuner. Dette er viktig når en arealkrevende art som villrein skal ivaretas. En regional plan er en retningsgivende plan som forventes innarbeidet i de juridisk bindende kommunale arealplanene.

Formålet med regional plan for
Norefjell-Reinsjøfjell ble definert som å komme fram til en langsiktig og helhetlig strategi for bruk av fjellområdene. Gjennom helhetlige vurderinger skal blant annet villrein, lokal nærings- og samfunnsutvikling og friluftsinteresser søkes ivaretatt. Sambruk og sameksistens mellom disse gruppene synes særlig viktig i dette fjellområdet.

Hovedutfordringen i planarbeidet har vært å finne en balanse mellom villreinhensyn og kommunenes ønsker om utbygging og utvikling.

Noen fakta

Planavgrensningen ble gjort med sikte på at planområdet skulle inkludere alle snaufjellsområder, samt alle hytteområder og reiselivsområder som henvender seg til fjellet. Det ble gjort en praktisk tilnærming til dette blant annet for å holde fast bosetting utenfor planområdet. Det innebærer at enkelte hytteområder som er brukere av dette fjellet, ligger utenfor planområdet.

Selv om villreinstammen i perioder trekker over til Fauskofjell i Nore og Uvdal kommune, er den regionale planen etter ønske fra kommunene begrenset til Reinsjøfjell og Norefjell.

Dette preger området:

• Innenfor det definerte planområdet var det (i 2018) bygd ca. 7000 hytter/fritidsbygg. Kommunene hadde på samme tid en godkjent planreserve på ytterligere ca. 8000. Det er store forskjeller mellom kommunene mht. hyttetall og utbygging.
• Krødsherad har stor reiselivsaktivitet med hotell og alpinanlegg sør på Norefjell og prioriterer videreutvikling av dette høyt.
• Landbruket i fjellområdet er relativt beskjedent, men i Nore og Uvdal er dette viktig.
• Villrein

• Villreinstammen består av ca. 570 vinterdyr. Stammen var opprinnelig tam, men er siden 1992 forvaltet som villrein (første 10 år med særlige vilkår).
• Stammen er i god kondisjon og den er relativt lite sky. Men forstyrrelser og oppdeling av naturlig leveområde er en utfordring.
• I hovedsak har Reinsjøfjell vinter

• beitene, mens barmarksbeitene og kalvingsområdene for det meste ligger på Norefjell. Trekkområdet ved Flatvollen mellom disse fjellområdene er svært viktig fordi det binder disse funksjonsområdene sammen. Jfr. kartillustrasjonen.

• Hele området er et svært viktig friluftsområde med stier og løyper på og rundt fjellet. Turistforeningen har stinett fra sør til nord med tre overnattingshytter

Konsulentfirmaet Mimir utarbeidet i 2017 en felles reisemålsstrategi for Krødsherad og Sigdal, Helhetlig strategi Norefjell fra OK til WOW. Hovedanbefalingen der var å forsterke rolledelingen med alpint i Krødsherad og langrenn og barmarksaktiviteter i Sigdal. Det ble også gitt anbefalinger om å endre oppmerksomheten fra hyttebygging til reiselivsutvikling. Å utbedre veiforbindelsen mellom kommunene, gjennom hytteområdene, ble pekt på som et viktig tiltak. Tanken om «ett fjell» er sentral i denne utredningen.

Som ledd i planarbeidet ble det utarbeidet en konsekvensanalyse knyttet til villrein (Punsvik Naturforvaltning AS). Analysen advarte tydelig, av hensyn til villreinen, mot videre

Fjellsone med viktige villreinhensyn	Den «strengeste» sonen der villrein og uberørt natur er høyt prioritert. Sonen inkluderer: Områder over 1000 moh, i samsvar med areal definert som tellende areal i 1992 kalvingsområder over og under 1000 moh trekkveien over Flatvollen. Allerede regulerte og utbygde arealer over 1000 moh utgår av sonen. Åpner ikke for annen utbygging enn det som inngår i kommuneplanens lnf-formål.	327 km² 45% av planområdet
Landbruk-, natur og friluftsone	Sone under fjellsonen, og over og mellom utbyggingssonen med stor verdi for landbruk, villrein, natur og friluftsliv. Tilrettelegging for friluftsliv begrenses ikke av villreinhensyn. Åpner ikke for annen utbygging enn det som inngår i kommuneplanens lnf-formål.	203 km² 28% av planområdet
Landbruk-, natur- og friluftsone – spredt	Sone under fjellsonen, med stor verdi for landbruk, villrein, natur og friluftsliv, men med forsiktige og stedstilpassede utviklingsmuligheter.	51 km² 7% av planområdet
Utviklingssone	Sone som skal gi større områder med lite utbygging mulighet for nye vurderinger i kommende kommuneplanprosess.	56 km² 8% av planområdet
Utbyggingssone	Områder preget av relativt tett bebyggelse og anlegg for fritidsboliger og reiseliv som skal utvikles videre for disse formålene. Sonen skal også ha tydelige grønne strukturer.	90 km² 12% av planområdet

omfattende fritidsbebyggelse.

Hovedtrekk i den regionale planen

Det har i planprosessen vært bred enighet om å sikre leveområdene over 1000 moh, viktige kalvingsområder og trekkområdet ved Flatvollen mellom Norefjell og Reinsjøfjell.

Viktige spørsmål i prosessen har vært omfang og lokalisering av utbyggingssoner og hvor i fjellet alpin infrastruktur skal kunne etableres. Tidligere utbyggingshistorie og allerede fattede vedtak har gitt mange føringer. Men det har også vært ønske om å gi noen nye utviklingsmuligheter for kommunene samtidig som det har vært viktig å verne om de mest sårbare villreinområdene.

Kartillustrasjonen (først i artikkelen) viser den geografiske fordelingen av den vedtatt regionale planens arealsoner sammen med villreinens funksjonsområder.

Det regionale plankartet er grovmasket og utbyggingssonen omfatter både bebygde arealer og ikke bebygde arealer. Vi minner også om at den regionale planen er retningsgivende og at føringene først får juridisk virkning når den er innarbeidet i kommunes

arealplaner.

Oversikten i tabellen på forrige side gir en oppsummering av de viktigste føringene for planens fem ulike soner.

Det er som del av den regionale planen utarbeidet et handlingsprogram. Hovedpunktene i dette er følgende:

• Etablere et råd for Norefjell – Reinsjøfjell – bestående av politiske representanter fra kommunene og fylkeskommunen, samt en fra Statsforvalteren og leder av villreinnemnda.
• Rullere regional plan – planlegges rullert i neste fylkestingsperiode.
• Kommunal planlegging og oppfølging
• Felles sti- og løypeplan for hele fjellsonen og naturlig tilgrensende områder
• Fokusområde Flatvollen skal følges opp. Ved Flatvollen krysser villreintrekket fylkesvei samtidig som det går stier og skiløyper i området.
• Verdiskaping og attraksjonskraft skal bidra til lokal nærings- og samfunnsutvikling.
• Drøfte villreinens beiting på setervoller som er aktuell konflikten i Nore og Uvdal.

Selve planen, kart og rapport, kan leses

på Viken fylkeskommunes nettside på denne lenken: Regionale planer - Viken fylkeskommune.

Planen ble vedtatt av fylkestinget i Viken 17. september 2020. To av kommunene, Sigdal og Flå, har i ettertid kommet med innvending til enkeltarealer i egen kommune. Dette er arealer som i planen er definert som landbruks-, natur- og friluftsone som kommunene ønsker gjort om til utbyggingssone. Dette er for tiden (januar 2021) til avgjørelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Hva med villreinen i Snøhetta etter restaureringa av skytefeltet på Hjerkinn?

Villreinen krever store areal gjennom hele året for å finne nok mat til hele flokken. Stadige arealendringer gjør i dag at reinen får mindre og mindre plass. De mest dramatiske endringene i det norske landskapet har skjedd de siste 150 åra. Ønsker vi villrein i framtida må vi endre vårt forbruk av areal. Det er derfor svært positivt at tidligere Hjerkinn skytefelt nå har blitt restaurert og tilbakeført til sivile formål. Forutsatt at ferdselen i området blir på et lavt nivå, er dette et stort steg i riktig retning for villreinen i Snøhetta.

Status for villreinen

I 2016 satte IUCN villreinen på den globale rødlista for truede arter, som følge av en tilbakegang på om lag 40 % de siste 21-27 år. Selv om antall villrein i Norge har holdt seg relativt stabilt de siste ti-åra, gir arealfragmentering og økt menneskelig ferdsel i fjellet grunn til bekymring i flere villreinområder. Villreinen er betydelig mer redd for oss enn mange tror!

Villrein er en norsk ansvarsart og ved siden av mindre forekomster i det vestlige Russland og en mindre, innført bestand på Island, er Norge det eneste europeiske landet med opprinnelig, vill fjellrein.

Hva betyr det for villreinen at skytefeltet nå er tilbakeført?

Reinen i Snøhetta villreinområde er i

dag forhindret fra å trekke østover, pga. E6 og jernbanen over Dovrefjell, men den har klart å opprettholde et tradisjonelt og årlig rotasjonstrekk rundt Snøhettamassivet. Reinen trekker rundt massivet på sin vandring fra sommerbeitene i nord og vest, til høst- og vinterbeitene i øst. På dette trekket må den krysse to trafikkerte ferdselsårer,

Av Raymond Sørensen, daglig leder Norsk villreinsenter Nord

stien inn Stroplsjødalen og Snøheimvegen på sin vei inn i det tidligere skytefeltet som utgjør et viktig høst- og vinterbeiteområde.

Fram til 1945 var det bare sporadisk menneskelig bruk av skytefeltet, men utover 60-tallet tok både øvingsaktivitet og utbygging seg opp. Allerede i en rapport fra 1965 blir det påpekt at «den stadige ferdsel innen området, skyting og andre øvelser og transporter av forskjellig slag, blir årsak til at reinen skyr området som beitemark til alle årstider». Det har vært strenge restriksjoner på bruken av området til friluftsliv og turisme i perioder med skyting. I rolige perioder har vegene i skytefeltet bidratt til at folk har hatt lettere tilgang til området. Slik sett har skytefeltet bidratt til økt ferdsel og aktivitet, både av sivile og militære.

Udetonerte eksplosiver har ikke vært noe kjent problem for villreinen, men ledninger til kommunikasjonssystem har utgjort en stor fare. Mange reinsdyr har vikla seg inn i dem og lidd en pinefull død. Etter hvert ble heldigvis slike ledninger erstatta med trådløse system.

Det har ikke vært gjort særskilte studier på om villreinen sin områdebruk har blitt påvirket av aktiviteten i skytefeltet. Det siste ti-året har det imidlertid vært gjennomført kartlegginger i flere villreinområder som har sett på villreinens arealbruk ved hjelp av GPS-sendere. Disse studiene viser klare sammenhenger mellom menneskelig ferdsel og reinen sin områdebruk. Vi må derfor anta at villreinen i Snøhetta var påvirka av skytefeltet, aktiviteten og ferdselen det førte med seg.

Det er derfor svært positivt at det tidligere skytefeltet nå har blitt restaurert og tilbakeført til sivile formål. Forutsatt at ferdselen i området blir på et lavt nivå, er dette et stort steg i riktig retning for villreinen i Snøhetta.

Gjør vi nok?

Det er veldig bra at naturen gis tilbake til dens rette eiere. Dette er positivt for villreinen, men vi har fortsatt kunnskap som tyder på at det ikke er nok.

I løpet av de siste 10-15 åra har Norsk institutt for naturforskning (NINA)

forsket på villreinens arealbruk og menneskelig ferdsel i flere villreinområder. En sammenstilling av GPS-posisjoner fra merka villrein og ferdselsdata i Snøhetta, Rondane og Nordfjella, har gitt noen interessante betraktninger rundt barriereeffekter av menneskelig ferdsel (se Horisont Snøhetta). Barriereeffekten blir bl.a. påvirka av faktorer som topografi, vindretning og reinens tilgang til områder med mindre forstyrrelser, men analysene gir uansett et godt bilde på effekter av menneskelig ferdsel. Disse analysene viser at dersom det passerer mer enn 30 personer på en sti hver dag, reagerer reinene med å krysse stien sjeldnere. Ved en økning utover 30 passeringer pr dag oppstår det gradvis en fullstendig barriere.

I løpet av de siste 15 årene har det vært satt ut et varierende antall ferdselstellere i og rundt Snøhetta villreinområde. Disse tellerne viser at det er desidert mest ferdsel ut fra Hjerkinnplatået (dette inkluderer Grønnbakken og Kongsvold). Antall passeringer forbi flere av tellerne på Hjerkinnplatået tyder på at ferdselen ligger på et slikt nivå at reinen i mindre grad krysser stiene. Stien fra Kongsvoll innover Stroplsjødalen til Reinheim er særlig belastet. Ferdselsdata fra en teller langs stien opp fra Kongsvold fjellstue viser et snitt på 142 passeringer pr dag i sommersesongen 2019. På 22 dager var ferdselen svært høy, med over 200 passeringer pr dag.

Eksempel på villrein stoppet av jernbanen på Dovrefjell.
Foto: Raymond Sørensen, Norsk villreinsenter

Fosdalen og ein gamal steinmur

I 2019 vart det oppdaga eit spennande veideanlegg for villrein i eit tøft fjellandskap. Sjølve kulturminnet var kjent av nokre lokale folk i grenda Fosnes i Oppstryn. Gjennom arbeidet med kulturminneplanen til Stryn kommune vart det sett fokus på dette kulturminnet. Vidare førte det eine det andre med seg og resultatet vart eit interessant
prosjekt som i skrivande stund, slettes ikkje er avslutta.

Fosdalen

Fosdalen er ein bratt og vill fjelldal, som ligg i Oppstryn i Stryn kommune. Nærare bestemt på sørsida av Oppstrynsvatnet, ovanfor gardane på Fosnes og Sandvik. Gjennom dalen renn elva Fosdøla og på Fosdalssetra kan ein ta ein liten kvil, før ein legg i veg vidare oppover dalen. Setra ligg vakkert til ved inngangen av dalen, og her er det i dag tre sel. I eldre tid var dalen beite for kyr, geiter og sau, og ein finn fleire kulturminne etter denne aktiviteten. I dag er det berre sauer frå to gardar som beiter her. Fosdalen har og hatt ein rik fangstkultur, og om ein undersøkjer steinrøyser og hellarar, kan ein finne gamle restar etter feller for rev, røyskatt og mår.

Fosdalen er ein del av Jostedalsbreen nasjonalpark, og dalen har eit framifrå turterreng, men helst for den fjellvante sidan naturen er bratt og vill. Dalen er inngangsport til blant anna Tindefjella (1776 moh.), og ikkje minst det flotte fjellet Tafsehyrna (1305 moh.). Ein kan og gå den gamle ferdavegen over til Loen via Tyvareset. Denne ruta var mykje brukt om sommaren i eldre tid. Vinterstid er dalen svært rasutsett. Det kan og gå steinskred i dei bratte fjellsidene elles i året. Fosdalssetra er såleis plassert på ein av dei tryggaste plassane i dalen.

Ein steinmur

Sommaren 2019, vart ein gamal steinmur i Fosdalen oppdaga på nytt. Saka starta eigentleg fire år tidlegare med at gardbrukar Amund Mork meldte frå til kommunen, om nokre mystiske ledemurar oppe i dalen. Anledninga var at folk kunne melde inn «mitt kulturminne» og få desse med i lokale kulturminneplanar. Amund hadde høyrd om den underlege muringa, av broren til bestefaren sin, for mange år sidan. Seinare fekk Amund sjølv anledning til å bli kjent med steinmuren gjennom sine mange fjellturar i yngre dagar. No var ikkje muren så lett å finne att i høve til kulturminnesaka. Men til slutt fann Rannveig Marit Mindresunde att muren etter grundig stadbeskriving frå Mork og etter sjølv å ha studert terrenget nøye.

Rannveig kontakta deretter Runar Hole og miljøvernleiaren i Stryn kommune, Odd Rønningen, om den mystiske steinmuren. Saka fekk da raskt framdrift gjennom ein felles synfaringstur den 25. juli. Etter kvart som vi fekk studert kulturminnelokaliteten nærare denne dagen, vart vi overtydde om at steinmuren var ein del av eit svært gamalt veideanlegg. Seinare vart det fleire fjellturar til anlegget og det er og blitt to avisartiklar i lokalavisa Fjordingen om saka. Ein kan trygt seie at historia om Fosdalen med eitt vart meir interessant og enda rikare. Her finst det unike spor etter jakt og fangst av

Av Runar Hole (arkeolog) og
Rannveig Marit Mindresunde
(seterbrukar i Fosdalen)

Rannveig Marit Mindresunde med hunden Brave Bolt og Odd Rønningen frå Stryn kommune på nedsida av muren i 2019. Det var den dagen vi fann ut at dette var ein veidemur. Foto: Runar Hole.

villrein, i eit tøft fjellandskap! Spora fortel og at reinsdyra har trekt heilt ut til dette tangefjellområdet, i eldre tid. Jostedalsbreen har kanskje ikkje vore den barrieren for rein, som ein kanskje skulle tru? Det må nemnast at det er funne fire reinsgevir på Nonsnibba, sør for Lodalen, i 2014. Det eldste er datert til å være ca. 2100 år gamalt og dei tre andre er om lag 4-500 år gamle, etter opplysningar frå professor i geologi Atle Nesje.

I dag finst det ikkje rein å oppdrive i Fosdalen, sjølv om det ifylgje Amund Mork er sett streifdyr lenger inn i fjella her, i moderne tid. I alle gamle kjelder som omhandlar reinsjakt og veiding i Oppstryn, og områda rundt Oppstryn, har ein heller aldri funne noko om Fosdalen. Slik sett er det med ei viss sorg at ein må erkjenne at denne dalen kanskje ikkje har hatt besøk av reinsflokkar på hundrevis av år. Dei er borte.

Ei simle streifar innom

Livet kan vere underleg av og til, mest som ein ikkje heilt kan tru det. For ei kald og måneskinsblenkjande natt, heilt i slutten av november 2020 fekk Fosdalen besøk.

Ei simla gjekk varleg rundt vestsida av Tafsehyrna. Ho var sikkert svolten etter å ha ferdast over Skålabreen. Den same vegen som reinen kanskje kom for tusenvis av år sidan. Simla stoppa ei stund og beita i lia ved Vesledalselva, før ferda gjekk vidare nedover dalen. Ho kryssa elva Fosdøla, og kom ned til Fosdalssetra. Dyret beita ei stund på setra, gjekk med korte rolege steg mellom sela, fylgde kanten på ein gamal setermur, og vandra over seterkvea og sette tydelege klauvavtrykk. Seinare på natta tok ho like gjerne turen ned til ein åker på Fosnes. Jegeren i jaktbua der var på hjortejakt, men måneskinet gjorde at han såg reinen klart og tydeleg. Ei simle, med små gevir og svartskimrande pels i den kalde klåre natta. Den einslege reinen ensa ikkje jegeren, og strauk forbi bua på omlag 15 meters hald, der jaktkaren sat undrande att og såg etter henne. Ho sprang mot hovudvegen, mot vatnet, og sidan har ingen sett henne. Mest truleg svinga ho av for så å finne skogen og fjella att.

Nokre dagar seinare oppdaga ein spora på setra, og ein klarte å spore ferda til dyret nedover dalen. Det er når ein står slik, med reinspora framfor seg, i ein stille og tom dal, at ein forstår kor fattig eit land utan rein er. Tankene går til det gamle indianske ordtaket om villrein, ført i pennen av Helge Ingstad:

«De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet – og bare forsvinner.»

Litteratur

Fjellkårstad. S. 2020. Veideanlegget ved Tafsehyrna i Fosdalen – Viser korleis

jegerane brukte naturen, list og lempe. Avisa Fjordingen 4/8. s. 10-11.

Fææn. I. 2019. Historisk funn av fangstanlegg i Oppstryn. Avisa Fjordingen 16/8. s. 10-11.

Nesje. A. 2014. Powerpoint om funn frå smeltande brear og isfonner.

Stryn kommune. 2017. Kommunedelplan for kulturminne. Ledemurar i Fosdalen M30. s. 40.

Lokaliteten til Tafsehyrna veideanlegg er markert med gult punkt på kartet. Staden ligg nord for Jostedalsbreen på eit tangefjell. Hit har det altså trekt rein i tidlegare tider.

Tafsehyrna og Fosdalen sett frå Fosdalssetra. Ein ser og Skålabreen bakanfor. Legg merke til den grøne moreneryggen som går rett opp til den mørke fjellveggen nedunder Tafsehyrna. På den ryggen vart villreinen jaga opp i terrengfella. Foto: Runar Hole.

Kulturspor i Fosdalen som truleg er i frå førhistorisk tid, viser at reinsflokkar vart handtert med list og lempe, slik at dyra vart styrt opp mot bergveggen, nedunder fjellet
Tafsehyrna. Her hadde fangstfolka så god kontroll på ein hop med reinsdyr, at vi har valt å kalle lokaliteten for
«Tafsehyrna veideanlegg».

Steinmuren nedunder Tafsehyrna

Det er ingen tvil om at steinmuren nedunder Tafsehyrna er laga av folk og at han er svært gamal. I luftline er det om lag 70 meter mellom endane på systemet av tillagte steinar. Systemet er konstruert i ein stor bogeform og lengda blir minst 90 meter målt i terrenget. Steinane er plassert mellom større naturlege steinar og på toppen av små avsatsar. Slik buktar rekkja seg hit og dit i den store bogeforma. Riktig nok er det fleire opphald i rekkja med mura steinar, men den strekning som sikkert er laga av folk, er samanlagt over 50 meter. Men tilsynelatande er

det heile konstruert så anonymt i terrenget som mogleg. Steinrekkja er konstruert rett innanfor eit flatare parti i overgangen der fjellskråninga blir brattare. På det flatare partiet ligg det fleire store steinblokkar og det kan difor verke noko merkeleg at steinmuren ikkje er anlagt mellom desse. Men det har si forklaring det og.

Kva kan ha gått føre seg?

Ved fyrste overblikk i 2019 var det ikkje så lett å forstå kva som var funksjonen til steinmuren. Stod vi å betrakta ein ledemur, slike som ein kjenner så godt frå gravfangsten, eller kunne muren ha

fungert som eit einaste stort og samanhengande bågåstø? Dersom det var ein lede- eller sperremur, så kunne den ha fungert som eit lite hinder for dyr, dersom dei kom nedanifrå. Amund Mork, som har hatt sauar på beite i Fosdalen i mange år, fortalte ei interessant historie i så måte. Ved steinmuren fekk han ein gong lettvint leia tre værlam på heimveg, da steinrekka hindra lamma i å flykte oppover skråninga. Ein kan difor tenkje seg at reinsdyr som beitar roleg på nedsida, ville trekt langsmed og rundt muren, i staden for å krysse den. Men vi fann ingen logikk i det da vi ikkje oppdaga fangstgraver på lokaliteten. Dersom muren har vore eit langt skyteskjul så var det slettes ikkje eigna å vente på oversida, for på den sida fekk jegerane alt for dårleg dekning bak steinane. Hadde reinen kome frå ovantil då? I så fall utgjorde muren ingen hindring for dyra, men dekninga var bra for dei ventande bogejegerar. Problemet i så måte er at sikta oppover er stutt og uoversiktleg. Det er rett og slett ein dårleg stad plassere skyteskjul. Da hadde det til dømes vore mykje betre å plassere desse ved steinblokkane som er nemnt innleiingsvis. Erfaringsvis er bågåstøanlegg ofte plassert slik, at ein i frå dei fleste skyteskjula har godt oversyn ned på terrenget, som reinsdyra kom trekkjande frå.

Ei forklaring

Etter å ha studert sjølve muren ei stund, undersøkte vi terrenget og steinura opp til berget, som stuper seg rett ned på nordaustsida av Tafsehyrna.

Av Runar Hole
Arkeolog og daglig leiar i Tarandus

Glade oppstryningar som tek dekning bakom steinmuren på likande vis som fangstfolka. Frå venstre: Stig Skåre, Magnus Guddal, hunden Brave Bolt, Rannveig Marit Mindresunde, Olav Solheim, Daniel Mindresunde Guddal og Stine Fjellkårstad.

Medan vi stod der under bratthenget ved sidan av ein stor steinblokk så byrja vi å forstå kor det heile hadde fungert. Plasseringa av steinmuren nedanfor Tafsehyrna fortalte oss at fangstfolka hadde vore særdeles smarte, for her kunne dei utnytte terrenget til å jage fast villreinflokkar lenger opp i fjellsida. Muren viste oss med eitt, kor godt fangstfolka hadde organisert inndrivinga og jakta på reinsdyra. Vi kan difor kalle terrengformasjonane saman med steinmuren for eit veideanlegg. Funksjonen og plasseringa til muren vart svært så logiske, når ein har forklaringa. Sjølve muren kan vi godt kalle for ein veidemur.

Ei terrengfelle

Vi trur reinsdyra vart jaga opp av fleire drivarar, frå Fosdalen og fjella rundt, mot nordvestsida av Tafsehyrna. Fjellsida er her så bratt at dyra har flykta nordaustover nedunder bergskrenten. Her går det eit tydeleg dyretråkk etter sau og hjort i dag. Før tråkket kjem fram til steinmuren, passerer det over ein morenerygg. Denne ryggen går heile vegen opp til det stupbratte berget, nedunder nordsida av Tafsehyrna. Nedst ved denne lyngdekte moreneryggen var det opplagt ein kritisk stad under inndrivinga, for her var det særdeles viktig for fangstfolka å få reinsflokken til å bøye av oppover. Det vil da si litt over 90 grader mot sør, slik at dei sprang rake vegen opp mot foten av Tafsehyrna. Dersom flokken ikkje vart bøygd av tilstrekkeleg eller på rett måte her, kunne reinsdyra sleppe unna terrengfella dei var på veg inn i. Utan folk bak muren ville dyra mest truleg flykte rett fram og over elva, som kjem ned frå Vesledalen. Dersom reinsflokken vart bøygd av for lite, som til dømes berre 45 grader, så kunne dyra valt å kryssa steinura på austsida av moreneryggen. Gjekk inndrivinga skeis vart det i beste fall storarbeid å hanke inn att flokken, til eit nytt driv mot Tafsehyrna frå dei indre områda av Fosdalen.

Strategisk plassert veidemur

Steinmuren er plassert særdeles strategisk i terrenget der det nesten ikkje finst hindrande steinurer. Men på flankane av steinmuren ligg det derimot steinurer som har vore med å leda reinen. Sjølve muren er eigentleg

ikkje ein lede- eller sperremur. Funksjonen til denne var å skjule ventande drivarar og som ein markering kvar det var nødvendig at folka venta. Det var menneska som måtte være den verkelege barrieren for å effektivt stogge reinsflokken og bøya hopen oppover. Villreinen har som kjend ein sterk trong til å flykte oppover når han vert skremt, og det har dei utnytta her. Det er mindre truverdig at folka bak muren skaut med pil og boge da dyra dukka opp i silhuett ovanfor. Slik vi tolkar anlegget skulle folka, som venta bak muren reisa seg opp til rett tid, og etter kvart springe etter og drive dyra

heilt opp til bergveggen. Ein må tru at dyr som nærma seg muren kjende lukta av menneska der. Dette kan lett ha øydelagt heile opplegget, på den måten at dyra bøygde av for tidleg og fann ei anna fluktrute. Difor meiner vi at det var viktig at drivarane, som jaga flokken fram til muren, var synlege og ikkje for langt bak, samstundes med at drivarane, som venta bakom muren gøymde seg heilt til det rette tidspunkt. Den nordlege enden av steinmuren endar i en større steinblokk, og herifrå har ein faktisk god oversikt over inndrivingsruta mot muren. Vi trur at folka som gøymde seg her varsla dei

Rannveig tek mål av høgda på steinmuren. Det er fyrst og fremst på nedsida det er ei viss høgde å tala om. I snitt er muren om lag 60 cm høg og det er meir enn nok til at folk kan gøyme seg heilt bak steinane.

andre oppetter muren da reinen var på veg. Det kan tenkjast at for å få ein reinsflokk til å runde framom muren på den beste måten, så måtte folka i nordvest-enden reise seg opp fyrst.

Rake vegen mot bergveggen

Etter at flokken var bøygt over 90 grader så vart han pensa rett inn på den lettgåtte moreneterrassen som går heilt opp til Tafsehyrna. På vestsida av morenen var det uråd for reinsdyra å sleppe unna, for her ville dei overalt gå seg fast i fjellet. Vi kan tru fangstfolka plasserte skræmepinnar med noko som flagra i toppen, inne i steinura på austsida. Innimellom kunne det og gøyma seg folk bak steinblokkar, for å hindre flokken i å flykte gjennom steinura. Desse folka kunne og vere med å drive flokken det siste stykket opp. Studerer du kartskissa ser du ein stutt mur i kanten på steinura. Det kan her sjå ut til at det har vore lagt opp steinar på rekke. I så fall viser det at reinen kunne finne fluktvegen her. Oppe ved bergveggen er det eit litt flatare parti. Her kunne dyra anten gå

til høgre eller venstre. Tok dei til høgre vart dei snart ståande fast og dermed lette å skyte ned med pil og boge. Eller så kunne dei halde dyra her ei stund, før dei jaga dei motsett veg til venstre. Dersom dyra tok denne vegen mot venstre og austover så måtte dei, etter ei stutt distanse passere mellom det bratte berget og nokre store steinblokkar. Vi forutset da at det var synlege folk i ura, som hindra dyras flukt i å gå på nedsida av steinblokkane. Passasjen mellom fjellveggen og steinblokkane er så smal at flokken berre kunne passera med eit til tre dyr i bredda. Samstundes var det uråd for dyra å sjå eventuelle jegerar bakanfor. Utgangen på denne passasjen er truleg hovudplassen, der dei felte reinsdyra. Kanskje hadde dei noko utstyr som gjorde det enkelt å fange eit og eit dyr, slik som til dømes tau og lasso. I alle fall var det her særdeles kort hald med pil og boge, og ein kunne og lett stikke i hel dyr med spyd på denne staden.

Veidinga var godt organisert

Bruken av terrengfella og steinmuren

vitnar om ei framifrå organisering av mange menneske. Her har fangstfolka brukt list og lempe under jakta på reinsdyr. Truleg måtte minst 30 personar være med på veidinga for at det skulle bli tilstrekkeleg med mannskap. Det var nok naudsynt at alle gjorde det dei skulle, om dei skulle greie å jage fast reinshopar nedunder Tafsehyrna. Under den bratte bergveggen hadde ein så godt tak på reinsdyra at fangstfolka lett kunne ende opp med å felle mesteparten. Dette er vår forståing, ut ifrå undersøkingane vi har gjort på staden og elles i Fosdalen.

Kor gammal er steinmuren?

Steinmuren er overraskande lite forfallen på tross av den lange tida i skrånande terreng. Vi ser at få steinar har rasa ned frå muren. Nå har riktig nok steinane aldri vore lagt opp høgt og ustabilt. Det er berre mura høgt nok til det formålet som er nemnt. Likevel er det noko rart at steinrekka er så intakt som den er, utifrå rasfaren ovantil. Ved nærare ettersyn ser ein derimot at den lange moreneryggen har leda til sides

Veidemuren er plassert framom dei store steinblokkane og viser kvar det var best for fangstfolka å vente. Her måtte dei gøyme seg for å få reinsdyra nært nok til at flokken kunne jagast opp mot Tafsehyrna. I bakgrunnen kan ein så vidt skimte Fosdalssetra nede i dalen. Vidare er Oppstryn Kyrkje, som ligg på Fosnes, synleg nede ved Oppstynsvatnet.

steinspranga frå Tafsehyrna. Om vinteren er steinmuren så godt dekt av snøen at snøskreda har gått over utan å gjere skade. Slik sett så er det godt mogleg at steinmuren kan være fleire tusen år gamal. Truleg er muren eldre enn 800 år fordi det kan hevdast at det vart lite dyr å oppdrive her etter den tid. Som mange sikkert veit så auka befolkninga kraftig i tida forut, og ein veit at det førte til eit større press på villreinbestandane. Reinsgevira som er funne på Nonsnibba fortel likevel om at det har vore reinsdyr i området ikkje så langt unna Fosdalen, for 4-500 år sidan. Men på den tida, slik vi kjenner historia, var det slutt på den gamle drivfangsten på villrein. Kva som er den rette alderen på veideanlegget er ikkje godt å veta, men kanskje namnet Tafsehyrna, som vi skal sjå i neste artikkel, kan fortelja noko?

Meir kan lesast og sei gjerne i frå om funn

Dersom du vil lesa meir om gamle jakt- og fangstanlegg i vestlege

fjellstrøk, så kan du søke opp publikasjonane som er nemnt i litteraturlista. Norsk Institutt for Naturforsking (NINA) har kartlagt mange spor etter

den gamle reinsveidinga dei siste par 10-åra. Dette har vidare gjeve omfattande kunnskap om trekkruter og tidlegare leveområde til villreinen.

Kanskje har du også funne eller sett nokre spennande kulturspor i fjellet? Til dømes mystisk oppmura steinar som det er vanskeleg å finne ei forklaring på? Da er det berre å ta kontakt med underteikna.

Litteraturliste

Hole, R og Jordhøy, P. 2016. Ein mystisk steingard på Hestefjellet i Ørsta. Villreinen. s. 32-35.

Hole, R og Jordhøy, P. 2017. Reinheimen vest – tidlege kulturspor etter villrein. NINA kortrapport 53. 24 s.

Hole, R. 2020. Jakt, fangst eller veiding i vest? Villreinen. s. 38-41.

Hole, R. 2021. Rapport om veideanlegget i Fosdalen.

Jordhøy, P og Hole, R. 2020. Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport. NINA-rapport 1621. 74 s.

Oppe ved foten av Tafsehyrna måtte reinflokken passere mellom berget og desse steinblokkane. Ved utgangen på denne passasjen trur vi fangstfolka lett felte reinsdyr. Her er det eit særdeles kort hald med pil og boge eller spyd. Passasjen er om lag 1,5 meter på det smalaste.

Den underlege steinmuren som vart oppdaga sommaren 2019, høgt oppe i ein trang og vill fjelldal nord for Jostedalsbreen, viste seg å vere eit veideanlegg for rein. Funnet i Fosdalen i Stryn kommune viser oss at reinen kryssa Jostedalsbreen på dei lange vandringane sine etter nye beiteområder. Det var likevel ikkje berre veideanlegget som viste seg å ha noko å fortelje om villreinen i fjella her. Arkeolog Runar Hole stilte fort spørsmålsteikn ved eit stadnamn i nærheita. Då underteikna bestemte seg for å sjå nærmare på dette, fann vi ei unik historie med røter heilt tilbake til vikingtida.

Då veidemuren vart oppdaga sommaren 2019, var det ikkje berre muren og området rundt som fanga interessa vår, men også fjellet over sjølve veideanlegget gjorde oss nyfikne. Fjellet Tafsehyrna er ein viktig del av veideanlegget. Dyra vart jaga opp mot den svarte og ruvande fjellveggen, for så å bli avliva

her ved foten av nettopp dette fjellet. Eit spørsmål ein tidleg stilte seg, var kva dette litt underlege namnet Tafsehyrna kom av. Hyrna er eit svært vanleg namn på fjell i Oppstryn. Dette er gjerne fjell som er høge og spisse, mest som eit horn mot himmelen, eller som eit hjørne som stikk opp, noko

som òg er tydinga på ordet i Norrøn ordbok (Norr.ordb., 5. utg.). Det er difor ordet tafse vi skal sjå på her.

Lokalt i Oppstryn heiter det seg at fjellet har namnet sitt av utsjånaden. Toppen av Tafsehyrna er dekt av store steinblokker, som gjer at fjellet ser

Utsikt frå Tafsehyrna, mot Oppstrynsvatnet og Fosnes. Hjelle ligg til høgre i bildet.
Kanskje stod reinsjegarane nett slik i gammal tid og speida utover landet sitt?

taggete og oppreve ut nedanfrå bygda. Denne forklaringa stemmer og overeins med den i NAOB (Det Norske Akademis ordbok). Om ein skal sjå på den litt meir frisinna tydinga av ordet, er nok ikkje det så aktuelt her, sjølv om mange kanskje trur det. Tafse har sitt opphav i det norrøne ordet tafsa (krafse, skrape), ein undersøkte difor ordet i Norr.ordb. Det var då ein undersøkte ordet tafsa at ein såg ordet rett over i ordboka, eit ord som umiddelbart fanga merksemda vår. Det var ganske likt tafsa, men hadde ei heilt anna tyding. Ordet var tafn, og det rommar alt som eit fangstanlegg for rein står for.

Tafn n. (blodig) offer; fengd, bytte, rov, føde. (Norr.ordb.)

Etter denne oppdaginga var spørsmåla mange. Det vart bestemt at ein skulle undersøkje saka nærmare. Ein fann fort ut at tafn ikkje kan utvikle seg til ordet tafsa, etymologisk høyrer dei ikkje saman. Det var med andre ord språkleg vanskeleg å finne ein samanheng her.

Men kva om fjellet hadde namnet sitt frå tafn? Korleis ville dette norrøne ordet ha blitt uttala? Dette var eit spennande spørsmål som kravde svar. Ein kontakta difor Jan Terje Faarlund, professor emeritus i nordisk språkvitenskap, Universitetet i Oslo, og spurde om uttale og grammatikk. Svaret let ikkje vente på seg. Faarlund kunne fortelje at tafn i genitiv blei skrive tafns og då mest truleg uttala tafs. Faarlund sitt framlegg til ei forklaring var dermed at namnet på fjellet opphavleg var Tafnshyrna, og at dette vart uttala som Tafshyrna. Dette var sjølvsagt fantastiske opplysningar. Ein tok difor kontakt med namnegranskaren Tom Schmidt, professor emeritus, dr. philos., og Harald Bjorvand, professor emeritus, dr. philos. i germansk språkvitskap, begge ved Universitetet i Oslo, for vidare gransking av sjølve stadnamnet. Saman såg dei på namnet Tafsehyrna, og heller ikkje her let svaret vente på seg. Begge to var samde med Faarlund i den språkelege utviklinga av ordet. Det var òg heilt naturleg med eit vokalinnskot mellom dei to namneledda, sidan nordfjordmålet har ein tendens til trykk på etterleddet.

Schmidt og Bjorvand konkluderer med at stadnamnet Tafsehyrna mest truleg betyr fjellet der ein får tafn (fengd,

bytte) eller fjellet ved staden der ein får tafn. Det kan og tenkjast at hyrna i dette tilfellet er brukt i den kjende tydinga krå, hjørne, noko som i så fall passar svært godt inn med plasseringa til veideanlegget. Dyra vart rett og slett pressa inn i ei krå oppunder fjellet.

Det at namnet har blitt tolka som at det kjem av tafs/tafse, skuldast «folkeetymologi». Ein ønskjer å knytte namnet til noko kjent, utan at dette nødvendigvis er rett, eller språkeleg mogleg, seier Schmidt.

Det er likevel ein ting som Schmidt undrar seg over, og det er at tafn er eit særs sjeldant ord. Ordet er hovudsakeleg å finne i religiøse tekstar, nokre omsette frå latin, men også i tekstar som gjeld norrøn mytologi, og ikkje sjeldan er det snakk om offerdyr. Ordet vert i den store islandske ordboka Íslensk orðabók (2007) karakterisert som urgammalt og arkaisk, og ikkje å finne i verken norsk, svensk, nyislandsk, færøysk eller shetlandsk språk. Men, det er eit men her, ordet står i den norrøne ordboka, og i Johan Fritzners Ordbog over Det gamle norske Sprog, som ligg til grunn for Norrøn ordbok. Dei som skreiv desse gamle kjeldene som ordbøkene byggjer på, kan ikkje ha teke ordet ut av lause lufta, seier Schmidt. Det er difor mogleg at ordet i særs gammal tid har blitt brukt slik som det er omsett i Norrøn ordbok, som eit ord for fengd og bytte. Om ein skal seie noko om når dette ordet kan ha blitt

brukt, så tippar Schmidt på vikingtid (800–1000 e.Kr.) eller noko før, men dette er sjølvsagt vanskeleg å seie noko om. Det Schmidt seier her, er svært interessant, og det skal vise seg at ein finn fleire spor å gå etter, dette i ei masteroppgåve i arkeologi av Julie Berge Westlye, 2019, Universitetet i Bergen.

Masteroppgåva har namnet Den sterke kvinnen: Fra husfrue til volve, en kritisk studie av kjønn, status og magi med utgangspunkt i graver med stav fra yngre jernalder på Vestlandet. Oppgåva handlar om ei rekke gravfunn, og ei grav ligg i Hjelledalen i Oppstryn, nærmare bestemt i Gutdalen. Denne grava har blant anna ein stav med heilt unike detaljar, og den skil seg ut frå andre liknande stavar i Skandinavia av same type. Slike stavar blir ofte tolka som ein gjenstand brukt til rituelle formål, i ei form for magisk praksis. Westlye meiner at Hjelledalen var ein sentralstad i vikingtidas Oppstryn, med Gutdalen som eit mogleg lokalt maktsentrum. Som sentralstad kan Hjelledalen ha hatt både religiøse og politiske formål, noko som også funnet av eit tunanlegg på Hjelle bekreftar (Fra funn til samfunn. Jernalderstudier tilegnet Bergljot Solberg på 70 -årsdagen, Universitetet i Bergen 2005). Tunanlegget var ein samlingstad, mest truleg brukt til både rituelle og politiske samankomstar. Westlye skriv vidare: «Den lange kontinuiteten av tunanleg

Utsikt frå Tafsehyrna, mot Skålabreen og Stryneskåla. Naturen er majestetisk i dette naturområdet.

get og de andre uvanlige tradisjonene synlig i vikingtidmaterialet fra Gutdalen, kan vitne om et isolert samfunn, hvor eldre tradisjoner ble holdt i hevd.» (Westlye 2019 s. 71). Til tross for at Hjelledalen og Hjelle var sentrale i vikingtidas Oppstryn, så er her altså funn som vitnar om at det var eit litt gammaldags samfunn. Her er det eldre gravleggingstradisjonar og bygningstradisjonar som viser at stadane heldt gamle tradisjonar i hevd. Det finst også ei anna grav med stav som vitnar om eldre tradisjonar i vikingtidas Oppstryn. Denne ligg på Mindresunde lenger nede i bygda. Her var personen gravlagd med eit nydeleg leirkar frå folkevandringstid (Westlye 2019 s. 45, 74).

Etter å ha lese dette, er det kanskje ikkje lenger så underleg at vi her finn det særs gamle og sjeldne ordet tafn. Ein har altså ei rekke uvanlege tradisjonar i Oppstryn som er bevarte inn i vikingtid. Eit leirkar i grava til ein person som levde fleire hundre år seinare, eit tunanlegg i bruk 100 år etter at det var avleggs andre stadar, samt den uvanlege gravskikken i området fortel oss noko om dette. Ein kan difor tenkje seg at dette også gjeld språket. Dette ordet kan bere på eit minne fra særs gammal tid, som eit forsøk på å halde dei eldre tradisjonane i hevd, som Westlye skriv. Eit isolert samfunn tek gjerne godt vare på språket sitt, og på denne måten kan sjeldne ord ha overlevd.

Det bør òg nemnast at gardane i Hjelledalen hadde gode fjellområde, og mest truleg god tilgang på rein. I boka Rein og reinsdyrjakt av Kristian Berge frå 1954, er det nemnt at veidemenn frå gardane Folven og Grov i Hjelledalen laga dyregraver på Strynefjellet, men han nemner ikkje når dette vart gjort. Gravfunn viser at Oppstryn hadde velståande gardar i vikingtida (Allkunne.no, fornfunn i Stryn, Ottar Starheim), særleg gardane nær dei gode villreinområda har rike funn, som Folven og Gutdalen i Hjelledalen. Kanskje var reinen ein del av all velstanden som følgjer eit maktsenter i vikingtid?

Det er nok svært truleg at reinveiding var ein viktig del av livet til menneska i Oppstryn i vikingtida. Tafn har kanskje vore eit viktig ord for folket som levde her på denne tida, eit ord som fortalde noko om ein eldgammal kultur og livet til forfedrene deira. Ein kan kanskje ikkje heilt sjå bort frå den sakrale tydinga av ordet, når ein no veit at Oppstryn var ein stad som hadde rituelle funksjonar i vikingtid. Ordet offerdyr er ofte nemnt, og dyreoffer var ein del av kulturen i heidensk tid.

I Oppstryn finn ein òg spor som går heilt tilbake til steinalderen, som vitnar om ein nomadisk fangstkulturaktivitet (Arkeologiske undersøkelser på Hjelle, Stryn, 1994, sammendrag og tolkninger. Rapport ved Helge Gundersen, Bergen Museum, Universitetet i Bergen, 1995). Dette viser oss at veidemuren kan vere langt eldre enn den tenkte bruken av tafn-namnet, då dét kan ha mykje yngre opphav enn sjølve muren. Det at veidemuren er eit unikt funn i sitt slag sidan han ligg på sørsida av Oppstrynsvatnet, gjer det heile endå meir spennande. For som ein ser kan ei historie vandre gjennom tusenvis av år, over gamle steinmurar og gjennom spor av gamle reinsflokkar, det er det som er det fine med ord og fjell.

Det har blitt lagt ned svært mykje arbeid rundt stadnamet Tafsehyrna. Utan Jan Terje Faarlund, Tom Schmidt, Harald Bjorvand og Julie Berge Westlye hadde ikkje dette vore mogeleg. Tusen takk for all hjelp.

Elva Fosdøla renn gjennom Fosdalen. Namnet kjem av det norrøne ordet fólskn, som tyder gjøymestad. Noko som passar bra, sidan elva forsvinn i eit gjel når ho nærmar seg bygda Fosnes. Foto: Rannveig Marit Mindresunde.

 

 

 

Fotråte - en vedvarende utfordring for villreinen

Til tross for fotråtes relativt nylige opptreden hos villrein, har sjukdommen historisk sett vært en velkjent og svært tapsbringende sjukdom hos tamrein. Næringen hadde store problemer med fotråte særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var koblet til den intensive driften som ble drevet ved melking og samling av dyr på små arealer. Ved navn var den bedre kjent som klauvråte, smittsom klauvsjuke eller «slubbo» på samisk. Betegnelsen fotråte er således en bedre betegnelse, ettersom dette er en bakterieinfeksjon som danner sår og verkebyller i huden på de nedre delene av foten/beinet, og har vanligvis lite med klauvene å gjøre.

Hos villrein dukket sjukdommen opp i Rondane Sør i 2007. Utbruddet forårsaket trolig et betydelig tap av dyr. Siden den gang har sjukdommen dukket opp hvert år i mer eller mindre grad i Rondane.

Veterinærinstituttet har siden utbruddets begynnelse mottatt bein til undersøkelse, og har per i dag bekreftet tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Hardangervidda, Reinheimen-Breheimen, Setesdal-Ryfylke og Rendalen. Størstedelen av materialet er bekreftet forenlig med fotråte, med sårforandringer i foten og verkebyller, men noen av skadene vi registrer i beina skyldes også andre årsaker. Beinbrudd eller traumatiske sårskader er aller vanligst.

2019 ble et utfordrende år for villreinen i Reinheimen-Breheimen, Rondane og på Hardangervidda. Av de beina som ble mottatt ved Veterinærinstuttet kunne vi bekrefte fotråte hos nesten alle disse. Det ble rapportert at kalvetapet var svært stort, særlig på Hardangervidda. Det var derfor knyttet stor spenning til jaktsesongen i 2020. Selv om vi mottok en del bein fra både Rondane og Hardangervidda, var omfanget betydelig mindre enn i det

Langt framskreden fotråte, en såkalt «klubbefot». Rillene i høyre klauv tyder på at klauvveksten er forstyrret. Her er sannsynligvis også beinvevet angrepet.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

foregående året. Derimot var andelen av såkalte «klubbeføtter» større, noe som tyder på at flere dyr har gått med sykdommen i beina over lang tid, sannsynligvis fra forrige år. Nysmitten var mindre. Et av de områdene som utmerket seg med mye fotråte i 2020 var Knutshø, hvor 9 av 13 innsendte bein ble diagnostisert med fotråte.

Hva vet vi egentlig om fotråte?

Med bakgrunn i hvordan denne bakteriesykdommen opptrer hos andre dyr, vet vi at bakterien lever i fordøyelsessystemet (vom og tarm) og skilles ut med avføringa. Antageligvis er det enkeltdyr som skiller ut bakterien til miljøet.

Fuktig vær er en risikofaktor for smitteoverføring. Ikke bare øker overlevelsen til bakterien i fuktig vær/miljø, men foten er også mer utsatt for sårskader og rifter, som fungerer som en inngangsport for bakterien. Det er ikke utenkelig at dyr som vandrer i våte områder som f.eks. myr, kan være mer utsatt for infeksjon. Men her spiller nok lokale forhold også sterkt inn, og arealbruken til dyra er viktig.

Sjukdommen er sannsynligvis svært smertefull for dyra og de blir halte. Det dannes et betent sår som kan gi dyret feber og dårlig allmenntilstand. Dersom infeksjonen spres i blodet kan dyret dø av blodforgiftning. Et sykt dyr vil få problemer med å følge flokken, og kan ha vanskeligheter med å skaffe mat.

I noen tilfeller kan bakterien også gi sykdom i andre organer, både munnhule, jur og indre organer. Dette bør man være obs på ved slaktebehandling, da byller som skjæres hull i kan forurense kjøttet. Det kan også lønne seg å ta en kikk inn i munnen etter felling for å se om det er sår der, da dette er nyttig informasjon som kan følge med foten når den sendes inn.

Kan sårene heles? Det vet vi ikke for sikkert. Men vi antar at når infeksjonen først har etablert seg i beinet og begynt å danne verk, så er dette lite sannsynlig. Dyrene med fotråte vil enten dø som følge av infeksjonen, eller klare å avgrense infeksjonen såpass at de kan leve med den – ei stund. Det er flere eksempler på dyr med de karakteris

tiske «klubbeføttene»; dyr som har gått med infeksjonen over lengre tid og dannet store mengder arrvev i huden og underliggende vev. I disse beina har infeksjonen også ofte spredt seg til beinvevet. Man tror at det er disse dyra som i stor grad sprer smitten i miljøet.

For å kunne øke forståelsen for hvordan fotråte opptrer hos villreinen ønsker vi at det fortsatt sendes inn bein fra halte dyr til Veterinærinstituttet. Ta gjerne kontakt med undertegnede før innsendelse. Selve innsendinga kan enten koordineres via lokalt oppsyn som samler opp bein og sender inn, eller de kan sendes direkte til undertegnede

som ekspress over natt-pakke. Merk at fra 18. mai har vi ny adresse på Ås.

Navn og adresse:

Malin Rokseth Reiten

Merk pakken «vilt» eller «fotråte»

H-varelevering, Veterinærinstituttet

Arboretveien 57, 1433 Ås

E-post: malin.reiten@vetinst.no

Telefonnummer: 90693068

For å se en nyttig video av dyr med fotråte, sjekk denne lenken: https://vimeo.com/519427712

Obduksjon av foten viser at det er store mengder arrvev i huden, og det er betennelse og verk (gult materiale) i ledd og sener.
Foto: Malin Rokseth Reiten, Veterinærinstituttet

Det er for mange folk på Hardangervidda…

…i hvert fall hvis du spør reinen. Vi baserer analysene på data på ferdsel i perioden 2016–2020, og på GPS merka villrein i perioden 2001-2020. Reinen har problemer med å krysse over stier med mye trafikk.

Kunnskapen om turfolket

Det er utfordrende å måle ferdsel på et så stort område som Hardangervidda. Vi har derfor brukt ulike metodiske tilnærminger for å få et så godt bilde av ferdselen som mulig. I første rekke har vi vært opptatt av å måle hvordan

ferdselen fordeler seg på areal og over tid. Dernest har vi ønsket å få mer kunnskap om hvem brukerne er. Vi har forsøkt å kartlegge hva som er motivasjonen for turen, og hvilke meninger og preferanser de har for fjellet og villreinen. Vi har også kartlagt synet på

forvaltingen og næringsaktivitet på vidda. Resultatene fra disse datasettene er gjengitt i flere rapporter (Selvaag m.fl. 2018, 2019, 2020, Gundersen 2021). I denne artikkelen viser vi hvordan villreinen reagerer på turfolkets bruk av stier og løyper på vidda.

Av Vegard Gundersen,
Geir Rune Rauset og Olav Strand
NINA

Figur 1. Rutenedtegnelser som viser middelverdier for stibruk forsommer 2017 og 2018 (15. juni til 15. juli) og GPS data for 95 simler for samme datoer i perioden 2001-2018.

Ulike datasett viser de samme mønstre

I alt er det tre uavhengige datasett som beskriver hvordan ferdselen fordeler seg på Hardangervidda. For det første er det data fra automatiske tellere fra om lag 100 lokaliteter sommer og vinter. Dernest har vi bedt de som er på tur om å tegne ned turruten de har gått eller planlegger å gå. Til sist har vi fått tilgang til data fra tur- og treningsappen STRAVA. Disse datasettene har ulike styrker og svakheter. Tellerne måler kun i ett punkt, men gir svært presise tall om stien. STRAVA viser kun 3-4 prosent av alle turene på vidda, og har opplagte skjevheter mot visse aktiviteter og brukere. Rutenedtegnelser gir en ganske god representativitet for alle brukerne av Hardangervidda, selv om det også her er noen skjevheter i materialet. Aktiviteter som jakt, fiske, gjeting og tur til de private hyttene, til fots eller med motorkjøretøy, fanges i liten grad opp. Med disse svakhetene kan vi si at tallene viser hovedmønsteret av ferdsel og som utgjør om lag 85-90 % av den totale ferdselen. Figur 1 viser hvordan denne ferdselen fordeler seg på forsommeren.

Ferdselsmønsteret på
Hardangervidda

Med disse metodene klarte vi å beskrive 2241 km turstier på Hardangervidda. Dette inkludere grusveger, sleper, merka stier, umerka stier og tråkk. Figur 2 viser hvordan ferdselen på Hardangervidda utvikler seg

gjennom sommeren i 2017 og 2018. Det er store variasjoner i bruksintensiteten, og de fleste stiene vi målte hadde færre enn 1 person per time. Stien til Trolltunga var den eneste stien med mer enn 64 personer per time. Det var i alt 635 km sti som hadde flere enn 30 besøkende per dag i høysesongen. De mest intensive brukte stiene var hovedsakelig i randsonen til Hardangervidda. I tillegg var det noen hovedstier sentralt på vidda som hadde mange turfølger.

Problemstillingen

Vi identifiserte store forskjeller i bruk av stiene på Hardangervidda. Noen deler av Hardangervidda har tett nettverk av stier og høy bruksintensitet, spesielt gjelder dette området i nord mot Rv7 og turistområdene i vest. I andre områder er det lav stitetthet og liten bruk, slik som i det sørøstlige hjørnet mellom Kvenna og Songa. Vi ser også at tettheten av reinsdyrplott er konsentrert i dette området på forsommeren, og får noe større arealbruk utover sommeren mot nord. Store deler av gode sommerområder i nord og vest har ikke blitt brukt av reinen siden GPS merkinga startet i 2001. Det flere årsaker til at man ønsker å øke reinens arealbruk på Hardangervidda. For det første ønsker man å øke kondisjonen på dyra, der spesielt kalvvekten er lav. Dernest vil man redusere forekomst av tetthetsavhengige sykdommer, slik som klauvråte. Etter funn av skrantesjuke

(CWD) på en bukk i 2019 vil man kunne redusere risiko for spredning ved å øke arealbruken til reinen. For å øke arealbruken til villreinen må man redusere konflikten mellom turfolk og villrein, og virkemidlene må rette seg mot å redusere antall folk som bruker de meste kritiske stiene.

Krysning av skiløyper vinterstid

Av i alt 23 685 forflyttinger hos GPS-merkete villrein på Hardangervidda i vintersesongene 2017–2019, identifiserte vi kun 203 individuelle tilfeller der merka villrein krysset løyper med aktive tellere. Dette til tross for at vi til sammen overvåket 56 772 km «løypedøgn» disse tre årene. Vi må derfor kunne konkludere med at denne typen kryssinger var sjeldne. Det var en stor overvekt av kryssinger av løyper med få daglige passeringer (hhv. 50 % og 18 % av i intervallene 0-4 og 5-9 daglige passeringer). Det var en håndfull passeringer ved relativt høye trafikkvolum (>50 passeringer), og den mest trafikkerte løypen som ble krysset hadde hele 136 passeringer vedkommende dag. At reinsdyr i enkelte tilfeller krysser løyper med høyt trafikkvolum betyr ikke nødvendigvis at dette er et ønsket valg, men kan like gjerne komme som en fluktrespons på forstyrrelser. Dette viser noe av utfordringen med denne typen data.

Analysen vår av kryssingsdataene, viser en bratt avtagende kurve som

Figur 2. Viser totalt antall passeringer som ble målt per dag i sommersesongen 2017 (n=66 tellere, blå søyler) og 2018 (n=58 tellere, brune søyler) for perioden 15. juni - 1. oktober. Tallene fra Trolltunga er ikke med i figuren.

respons på økende trafikkvolum (Figur 3). Denne kurven flatet ut med økende trafikkvolum, men med over 50-60 daglige passeringer (tilsvarende vertikal støttelinje) var sannsynligheten for kryssing tilnærmet lik null. Denne responskurven var tilnærmet identisk med kurven for trafikkvolum på delen av løypenettet som var overvåket med tellere, så utfra disse få tilfellene av kryssinger kan vi ikke si det var aktiv seleksjon for å krysse en viss type løyper.

Krysning av turruter sommerstid

Av i alt 39 158 forflyttinger hos GPS-merkete villrein på Hardangervidda i sommersesongene 2016–2019, identifiserte vi 2754 individuelle tilfeller der villrein krysset stier med data på turfolk. Dette er >10 ganger så høyt som antallet observerte vinterkryssinger. Til tross for at noe av dette kan

tilskrives et større sett med GPS-data (ca. dobbelt så stort), viser dette først og fremst at man med innføring av rutenedtegnelser kunne inkludere en betydelig større del av stinettet på vidda i analysene. Hele 616 806 km «stidøgn» hadde beregnet ferdselsdata gjennom studieperioden. Fordelingen av antall krysninger mellom de tre undersesongene var hhv. 323, 962 og 1469 for lav-, høy-, og jaktsesong.

Villrein på Hardangervidda krysset i stor grad stier med relativt lavt trafikkvolum under sommer/barmarks-sesongen. Hele 66 % av kryssingene var av stier med stiindeks i intervallene 0-4 og 5-9 personer pr dag, og dette mønsteret var relativt homogent mellom de tre undersesongene. Den høyeste beregnede døgntrafikk ved en stikrysning var hele 239 personer, i jaktsesongen.

Sammenligner vi med stinettet på vidda, ser vi at villrein under lav- og høysesongen (Figur 4. A og B) hadde betydelig høyere andeler krysninger av stier med lavt trafikkvolum enn det som fantes langs hele stinettet. Ettersom trafikkvolumet økte, gikk krysningsfrekvensen raskt ned og ved en døgntrafikk på 10-15 besøk (dvs. ln(TUI+1) = 2.3-2.7)) droppet den

under fordelingskurven for tilgjengelige stier, noe som indikerer unnvikelse av stier med høyere trafikkvolum. Når trafikkvolum oversteg 30-50 døgnbesøk (dvs. ln(TUI+1) of 3-4) flatet kurven ut ved et svært lavt nivå, noe som indikerer at villrein er begrenset fra å krysse ved høyere trafikkvolum.

Under jaktsesongen fulgte fordelingen av stikrysninger hos villrein samme mønster som ble observert over hele stinettet (Figur 4. C), noe som indikerer at visse stier hverken ble valgt eller unnveket basert på trafikkvolum.

Konklusjon

Vi kan ikke på bakgrunn av bare denne analysen si at vinterløypene ikke har effekt på villreinens mulighet til å krysse. For det første hadde vi et noe begrenset mengde med data, og for det andre sier det bare noe om de flokkene som faktisk kryssa stiene, og ikke noe om unnvikelseseffekter. Det kan med andre ord ha vært mange situasjoner der reinsdyra har snudd før de har kommet til løypa. Man kan faktisk tenke seg to helt motsatte scenarier: 1) Reinen holder seg i praksis borte fra områder med løyper, men i de få tilfellene den kommer i nærheten er det «like ille» å krysse lite trafikkerte som sterkt trafikkerte løyper. 2) Skiløyper er

Figur 3. Andel løypekryssinger hos simler på Hardangervidda som respons på antall skiløpere under vintersesongen (28. februar – 28. april) i årene 2017-2019. Rød linje viser fordeling av løypekryssinger hos villrein, mens blå stiplet linje viser fordelingen av trafikkvolum på delen av løypenettet som ble overvåket med tellere.

Figur 4. Andel stikryssinger hos villrein på Hardangervidda som respons på antall folk på tur under sommer-/barmarkssesongen, som er videre inndelt i lav- (15. juni - 14. juli), høy- (15. juli - 19. august) og jaktsesong (20. august – 1. oktober). Rød linje viser fordeling av løypekryssinger hos villrein, mens blå stiplet linje viser fordelingen av trafikkvolum på delen av løypenettet med beregnet TUI.

assosiert med trafikk som kan skremme reinen, og når reinen først er skremt flykter den over alle løyper uavhengig av trafikk på løypa. Unntaket her er de aller mest trafikkerte løypene, men dit våger den seg nok aldri uansett.

Sommerstid har vi et mye mer solid datamateriale til å konkludere, og det tegner seg et klart mønster på hvordan reinen reagerer på stier med ulike mengde trafikk. Hovedstrategien som reinen har er å trekke seg tilbake til områder med liten ferdsel, og dermed unngå møte med folk. Dette kan vi gjenkjenne i figur 1 og kart som viser at de områdene med minst ferdsel er mest brukt sommerstid. Vi ser tilsvarende responser i mange av de andre villreinområdene i Norge. Når reinen er på trekk og beveger seg mot stier med ferdsel har den ulike respons avhengig av hvor trafikkert stien er. Reinen prefererer å krysse stier mer enn forventet for ferdsel opp til 15-20 personer per dag, og unnviker stier med høyere ferdsel. Stier med stor ferdsel, altså mer enn 50 personer per dag unngås i alle tilfeller. Basert på disse analysene kan vi konkludere med

at relativt mange stier sentralt på vidda gir problemer for reinen å krysse (se Figur 1).

Bildet er alltid mer komplisert

Vi har her vist forholdsvis enkle analyser på når reinen krysser over en sti eller løype, uten å vurdere andre faktorer som er viktig for reinens habitatvalg slik som for eksempel beitekvalitet, klima, vann og vassdrag, samt terreng. Et annet viktig poeng er bestandsstørrelsen, og den har ikke vært høy i perioden siden 2001. Derfor er det også bra å ha romlige analyser på større skala, og analyser på habitatseleksjon og landskapets permeabilitet som tidligere er vist i en artikkel om prosjektet Oneimpact (Panzacchi m.fl. 2020). Her viser analysene at stier og løyper er en av de viktigste faktorene som er med på å gjøre landskapet mer fragmentet for
villreinen.

Referanser:

Gundersen, V., Selvaag, S. K., Dokk, J. G., Wold, L. C., Romtveit, L., Rauset, G. R., van Moorter, B., Strand, O., Holter, T., Singsaas, M. og Mossing, A. 2021. Ferdsel i Hardangervidda villreinområde – Antall

brukere og fordeling på areal over tid. NINA Rapport 1909. Norsk institutt for naturforskning.

Selvaag, S.K., Wold, L.C., & Gundersen, V. 2020. Lokalbefolkningsundersøkelse på Hardangervidda. Bruk og meninger om forvaltning blant hytteeiere, rettighetshavere og lokale. NINA Rapport 1855. Norsk institutt for naturforskning.

Selvaag, S., Gundersen, V., Strand, O. & Lægreid, H. 2019. Ferdsel ut fra nasjonal turistveg Rv7 over Hardangervidda. En dokumentasjonsrapport. NINA Rapport 1703. Norsk institutt for naturforskning.

Selvaag S.K., Gundersen V., Dokk J.G., Romtveit, L., Strand, O., & T. Holter. 2018. Brukerundersøkelse i Hardangervidda nasjonal-park sommeren 2017. NINA Rapport 1530. Norsk institutt for naturforskning.

Panzacchi, M., Van Moorter, B. & V. Veiberg. 2020. OneImpact - et mål på samlet miljøbelastning. Villreinen 2020 s. 44-48.

Villreinjakt i Valldalen i gamle dagar

Det var midt på 1950-talet og sommardagen kunne ikkje bli vakrare i Valldalen. Eg hadde nesten ikkje sove heile natta, for den dagen skulle eg få vera med å henta kjøt. Pappa og ein jaktkamerat på nabostølen hadde skote fleire store reinar dagen før i eit lagleg villreinområde som heiter Rekkingeskara. Og no måtte kjøtet til husars.

Ei kjøtbør den gongen hadde ein annan og større verdi enn i dag. Heile vinteren og våren hadde middagen stort sett vore flesk, salta kjøt og fisk. No lengta folk etter ferskt reinskjøt på bordet. Reinskoteletter med fløytesaus, kålstuing og tyttebærsyltetøy attåt. Du kunne ikkje få ein bedre middag på den finaste restaurant.

Valldalen har i alle år vore eit særs viktig «matfat» for røldølingane. Ikkje berre med tanke på den utkome sjølve stølinga i dalen gav, men ikkje minst jakt og fiske. Såleis vart det at mange karar låg på stølane om vinteren og

jakta på småvilt som rype, hare og rev. Viss det passa seg slik vart nok eitt og anna reinsdyr felt for å få middag på bordet i dei vekene småviltjakta varde. Særleg var snarefangst populært. Og i storelva som rann midt i dalen var det fin fisk både for salting og røyking.

Om våren rundt 17. mai drog mange inn i Valldalen for å finna seg ei kjøtbør. Då var det alltid dyr der for å eta på groen og kalva. Det var ikkje så nøye med dyrevelferden den gong, den måtte vika for trongen til ferskt reinskjøt i gryta. Slik kom mange seg or «vårknipa» som ikkje var ubetydleg i mange heimar på den tid.

Attende til den jaktturen eg starta med. Det må ha vore eit godt «stidle» den gongen sidan me var så mange som måtte vera med å bera. I tillegg til jegrane var mamma med, gofa, pluss to andre karar. Og så vetle meg. Med ransel og nista med brunost. Eg hugsar

at gofa hadde ikkje ryggsekk, men bar børa i ein striesekk og vanleg «børatåg». Det skar sikkert godt i akslene, men eg hugsar ikkje at han klaga. Derimot kan eg erindra at han var illraud av blod på ryggen som hadde trengt gjennom skjorta.

Han var nok godt vane å bera slik etter mange og tunge høybørar han hadde bore inn i løa heime på garden.

Vel heime på stølen att fekk karane seg iskaldt heimalaga øl som var lagra på flasker i den alltid kjølige jordkjellaren. Kjøtet vart så kamuflert i 50-liters mjølkespann og sende heim på kveldsruta til Handelslagsbussen. Det var onkelen min som køyrde den, og han skjøna alltid teikninga. Neste dag måtte mamma heim og ordna med kjøtet. Noke vart malt til kjøttdeig, noke vart hermetisert på norgesglas og atter noke vart salta og seinere røykt og opphengt til spikekjøt. Eg fekk som regel kjeft i den forbindelse fordi eg hadde brukt opp strikkane som skulle tetta toppen på norgesglasa. Dei vart stole til bruk på den gode spretterten eg bar i baklomma heile sommaren gjennom.

I samband med ulovleg reinsjakt vart me ungane alltid opplærde til å halda kjeft. Ikkje eit ord skulle seiast verken til kameratar eller andre. Me kunne lytta, men ikkje for noken pris gje innhaldet vidare til uvedkommande. På det vis vart det mest som reine krigstilstanden der det meste skulle skje i løyndom.

Onkelen min på Gjøvik kom kvar sommar til støls for å få med pappa på jakt. Ein gong tok dei ut i flott sommarvêr, men vart overraska av eit skikkelig uvêr iblanda sludd og våtaklessa. Onkelen var ikkje på noken måte kledd for dette, og då dei returnerte i kveldinga var han totalt utmatta både av frost og anstrengelse. Jakta gjekk som vanleg godt, men han pådrog seg ein kraftig lungebetennelse i etterkant. Han

Av Nils Åge Sandal
pensjonist fra Røldal

snakka mange gonger seinare om denne forferdlige fjellturen.

På Kjømberget var det ein kar med hest. Og vart jakta i øvekant god vart det å kontakta han for å trø til med kløvjing. Som takk fekk han seg nok alltid ei skikkelig kjøtbør sjølv. Eg hadde inntrykk at folk var flinkare til å hjelpa kvarandre på den tida, og slik vart det betre levekår for alle.

Ein annan gong hugsar eg pappa og ein annan kar hadde vore av garde og funne seg ei bør. I tillegg hadde dei teke eit revabøle med 7 ungar. Desse kom dei med levande i ein liten klesbylt. Dei hadde nettopp fått auger og var så søte og fine og mjaua etter mor si. Eg tykte det var grusomt då dei gjekk bakom vedaskuten og slo dei i hel. Eg likar ikkje å tenkja på det den dag i dag. Det var visst 50 kr i premie for ein rev på den tid, og 3-400 kr var nok ikkje eit ubetydlig beløp den gong. Me må nok sjå det heile ut frå det.

Min debut som reinsjeger skjedde på bøen nedom husa på nemnde Kjømberget. Eg, pappa og to andre karar frå bygda fekk godt tak på ein liten dyraflokk som gjekk og beitte på groen der. Dette må ha vore ein gong midt på 1960-talet rett før Valldalen vart lagt under vatn. Me fekk tre smådyr, men det eine var treft litt lågt og greidde difor å hinka seg litt austøve i lia. Eg fekk i oppgåve å halda etter med geværet i handa. Sprek som eg var på den tid var det ikkje så lenge før eg fekk inn eit velretta skot. Eg var litt kry då karane litt etter kom halsande for å sjå koss det hadde gått.

Ein gong på 1950-talet hugsar eg at det kom uhorvelige mengder med reinsdyr på vestsida av Valldalen. Det må nesten ha vore heile vidda som kom. Flokk etter flokk trekte hardt mot vest og opp i kjølegare område. Det hadde nok vore ein sterk varmeperiode, og dyra ville opp i høgden for å kjøla seg ned og minska angrep frå brems og andre plagsomme insekter. Det viste seg at dyra trekte heilt vest på høgde med sjølve Røldal. Mange såg sitt snitt til å få seg ei kjøtbør sidan

dyra var så nære sivilisasjonen. Tre karar frå bygda skaut seg 2-3 dyr i Revseggja på ein av desse svært varme sommardagane. Men dei hadde ikkje teke høgde for det forferdlige torevêret som kom utpå dagen. Det var på nød og neppe dei berga livet då dei vart omringa både av lyn og hagl store som klinkekuler. Dette var nok ein jakttur dei hugsa livet ut og som det går gjetord om den dag i dag.

Eg kunne skrive om uttalige jakturar på villrein frå min oppvekst på stølane Hålo og Venemo i Valldalen. Om karar som kom til støls i mørkret, og som lurde seg heimatt usett då mørkret atter hadde sige på. Men alle var som oftast svært nøgde over dagens fangst. Folk på den tid hadde mykje trongare kår enn no og såg som sagt svært mon i ei god kjøtbør. Det vart månge næringsrike middagar på bordet til ofte barnerike familiar.

Valldalen og områda ikring har alltid vore – er – og vil alltid vera eit viktig leveområde for villreinen på Hardangervidda. Der er det gode beitetilhøve heile året, det er gode kalvingsområde og ikkje minst høge fjellområde til å kjøla seg ned på varme sommardagar. Det einaste og viktige vilkåret for dette er at reinen får nok fred til å nytta området. Det må folk i dag tenkja nøye gjennom.

 

Lærlingens møte med oppsynstjenesten

Den 18. august 2020 møtte jeg spent opp på Dombås hotell for mitt første møte med oppsynstjenesten. Det var to dager til jakta startet, og til forskjell fra tidligere år skulle jeg i år få muligheten til å være med som jaktoppsynslærling for Villreinutvalget i Reinheimen-Breheimen.

Informasjon og teori

Møte ga mye, kort og konkret informasjon om oppsynskorpsets struktur og oppgaver, og for en fersking ble det til tider vanskelig å se sammenhengen

og få helhetsforståelsen. Spesielt synes jeg «gråsone-saker» fikk vage konklusjoner, noe jeg kommer tilbake til.

På den andre siden ga møtet et godt innblikk i hvordan oppsyneskorpset er organisert og jobber seg imellom. I etterkant av møtet dro vi videre til et informasjonsmøte på Lesja angående fotråte og skrantesjuka, noe som var veldig lærerikt. I det hele var orienteringsmøtene nyttige, og de ga meg også tid til å bli kjent med de jeg skulle kommunisere med over samband de neste ukene.

Praksis i felt

Etter en jakthelg med familien parkerte jeg bilen utenfor oppsynsbrakka ved Aursjøen sent søndag kveld. Dagen etter skulle bli min første dag som jaktoppsyn i praksis, og med en rimelig ruskete værmelding var jeg i tvil om «dette var et godt valg». Grunnet mye vind og vær var det lite jegere i fjellet de første dagene. Det ble derfor få jaktsituasjoner å kontrollere. Heldigvis gikk jeg sammen med to lokale, erfarne oppsynsmenn,

som mer enn gjerne delte sine erfaringer og kunnskap om det å være jaktoppsyn. Området vi gikk i var et terreng jeg sjeldent jakter i selv, og kunnskap om typiske trekkruter, gode oversikts- plasser og lokalkunnskap var nyttig lærdom å ta med seg.

Utover i uken ble værmeldingen bedre, og i takt med temperaturen økte antall jegere i området. For å få mest mulig ut av lærlingperioden gikk jeg med ulike personer i oppsynskorpset. Dette gjorde at jeg både fikk gå i forskjellige områder, og fikk ulike perspektiv og kunnskapsoverføringer. Tross få praktiske situasjoner, gav dagene en svært grundig innsikt i oppsyntjenesten som serviceorgan, involvert lovverk og hvordan oppsynet jobber sammen som én enhet. Endelig begynte brikkene fra informasjonsmøte å falle på plass.

Oppsynets rutinekontroller

Ettersom det var minimalt med kontroller den første uken, ble jeg spurt om å bli med noen dager senere når både jegere og dyr var i terrenget. Dette sa jeg selvsagt ja til, og det viste seg å være et godt valg.

På dette tidspunkt hadde jeg fullført første samlingen på basiskurs i naturoppsyn ved Nord Universitet, og fått gjeldene lovverk og forskrifter enda mer inn i ryggmargen. Det eneste som manglet nå var å få gjennomført flere rutinekontroller og lære hvordan man håndterer både gode og mindre gode situasjoner i felt.

Den siste lørdagen i jakta fikk jeg observere flere fall, og gjennomføre flere rutinekontroller. Spesielt gav dagens siste fall en god erfaring som vil være nyttig å ta med seg videre. Her viste oppsynskorpset samarbeider

Som jaktoppsyn under villreinjakta kan man være heldig å få observere villrein på nært hold. Foto: Britt Walle

innad, og det ble en god observasjon på hvordan oppsynet «observerer og rapporterer» fremfor å dømme.

Erfaringer og forslag til forbedringer

I løpet av min tid som lærling i oppsynskorpset har spesielt den praktiske erfaringen vist hvor mye skjønn som må utvises i mange av situasjonene. Jeg tenker derfor at man under informasjonsmøte før jakta kunne satt av mer tid til å diskutere ulike «grå-sone-situasjoner». Spesielt ville det være nyttig og lærerikt for ny-rekrutterte å diskutere hvordan ulike hendelser kan og bør håndteres. Et par eksempler på situasjoner jeg har i tankene er:

1. En jeger avfyrer ett skudd. Ett dyr ligger nede, mens ett annet er skadet. Kan man kreve at jeger skal bli med på ettersøket? Evt. når skal jegeren involveres?

2. Unødvendig jaging av vilt. Hva defineres som unødvendig jaging i praksis? Når går grensen for å gripe inn? Hvor intenst må jegeren fotfølge?

Ingen jaktsituasjoner vil noen gang være identiske, og nettopp derfor kan enkelte oppsynssituasjoner havne i en grå-sone i hht. personlig tolkning av lovverket. Ved å bruke tid i fellesskap på å reflektere rundt «grå-sone-situasjoner» ville det være med på å sikre at oppsynstjenesten blir utført mer ensartet og «standardisert» enn i dag.

Helt til slutt vil jeg takke for at jeg fikk muligheten til å være med som lærling under

villreinjakta i Reinheimen-Breheimen, og for god inkludering fra dag én. Det har vært svært spennende og

lærerikt, og definitivt gitt mersmak.

Offisielt utført min første rutinekontroll. Fornøyde jegere og oppsyn. Foto: Esben Bøe

Amund og Garm
– uatskillelige hjertevenner

Mange har hørt om sledehundene Togo og Balto, som fraktet livreddende medisiner til difterirammede lokalsamfunn i Alaskas villmark i 1925. Amund Byrløkken (78) fra Sel mener han også kan takke hunden sin Garm (14) for å være i live. En vinterdag i 2007 var de innover i Høvringsfjellet for å legge ut jervåte. Det var skikkelig hardvær med stri vind og 25 kalde grader. På hjemturen gikk det unna på den glasharde skaren, og i ei skråning ved Rundhaugen mistet Amund styringen på så vel farten som skiene. I det stygge fallet som fulgte ble det «steinhard rundjuling», foruten at han slo skulderen ut av ledd! Smertene var voldsomme og han skjønte at nå var han virkelig ille ute. Han kom seg så vidt opp, men smertene var så uutholdelige at det stadig svartnet for øynene. I dette været visste han hvor viktig det var å holde seg i bevegelse. Likevel hadde han nok svimet av et øyeblikk, da han våknet av at Garm rundslikket ham i ansiktet. Et øyeblikk som kan ha vært livreddende. Stiv og nedkjølt brukte han all livskraft på å stavre seg opp – og ved hjelp av sin lange fjellerfaring og gode fysikk

kom han seg ned til fjellbandet, hvor tilkalt transport og hjelp kom ham i møte.

«Livredderen» Garm ble født i 2005, og har vært en enestående og klok medhjelper på årlige elg- og reinsjakter. Men debuten ble mer enn dramatisk, for under et elgdrev ble Garm plutselig borte. Det ble søkt høyt og lavt, men dagene gikk og Amunds blivende jaktkompis var og ble borte. En fortvilet eier beretter om mange søvnløse netter i dyp fortvilelse. Men etter en uke kom den etterlengtede meldingen; Garm var funnet i god behold! Om det var eventyrlysten og selskapet med tamreinflokken i Heidalstraktene som trigget hundens avstikker vites ikke – men vi tenker oss inn i situasjonen ved den emosjonelle gjenforeningen. Etter disse hendelsene har de vært uatskillelige hjertevenner, Amund og Garm.

En av dalens helfrelste fjellkarer er Amund, og de siste 30-40 årene har han bistått både fjellstyrer, SNO (Statens naturoppsyn) og NINA (Norsk

institutt for naturforskning) med ulike typer feltarbeid. Lommekjent som han er i Rondane, er det ubetalelig å få hjelp av slike folk. Og brenner gjør han for grådyras ve og vel, i en tid med økende press på fjellområdene.

Amund og Garm etter vellykket elgjakt 2019. Foto: Håvard Dahlby.

Tru og overtru i reinsfjellet

Av og til kjem ein borti ting ein ikkje heilt kan forklare. I ei tid kor alt skal forklarast og tolkast, blir det til at ein stoppar opp og tenkjer, kva var det som skjedde no
eigentleg?

Som ivrig jeger nyttar eg mykje av naturen rundt meg, og fartar mykje rundt i skog og fjell. På nokre av desse turane har eg opplevd episodar som eg har stussa på og som eg ikkje heilt kan forklare. I løpet av ein del år på jakt så gjer ein seg sjølvsagt ein del erfaringar, som gjer at ein tek riktige val. I alle fall ein gong i blant! Ein plasserer seg godt og bevegar seg lurt i terrenget. Men av

og til føler ein at ein nesten vert fjernstyrt, og nokre gonger får ein små hint eller teikn. Det er nesten så ein føler at ein har med seg ein «guide» eller ein usynleg hjelpar på aksla! Slik er det for meg, og eg veit om andre som føler noko av det same. Særleg ei episode dukkar opp i minnet. Ei episode eg har stussa mykje på i ettertid. Ei storbukkjakt i Skjåk.

Eg hadde sett av god tid til denne jakta. Tenkte eg skulle få meg ein pen bukk. Nokre turar vart det, men bukkeflokkane heldt seg på freda område i Lom. Men dagane gjekk, og smått om senn byrja det nok å bruse i bukkeblodet. Bukkeflokkane var på tur inn i terrenget. Vermeldinga var så som så, vindretninga var perfekt, men det var meldt mykje regn, med snøfall i høgda. Eg

Av Dag Nyøygard
Assisterande rektor Vågåmo skule

vakna om morgonen av regnet som tromma på teltduken. Ein kosleg lyd eigentleg, men ikkje det ein vil høyre når ein skal på reinsjakt. Etter den obligatoriske morgonkaffen kunne eg konstatere at skodda låg tjukk. Det var harmeleg, men etter ein kopp med krutsterk kaffe kom håpet og iveren attende. Jauda, eg måtte i vegen.

I det eg passerte dei øvste fjellbjørkene, tenkte eg at dette var fånyttes. Skodda låg tjukk som graut og regnet hadde gått over til sludd. Skulle ein ha sjans til å skyte her, måtte ein få dyra midt i fanget på 15-20 meter. Ikkje akkurat den vanlegaste skyteavstanden i reinsfjellet. Men eg lakka vidare. Dei verste brattbakkane var unnagjort og terrenget byrja å flate ut. Men til inga hjelp. Skodda var like tett og snøflak på storleik som femkroningar lava ned. Det var håplaust å jakte rein i slikt ver. Eg vart litt usikker på kva eg skulle gjere. Skulle eg snu eller skulle eg fortsetje? Eller skulle eg rett og slett setje meg ned og vente? Men kvar? Hadde eg enda fått eit teikn, tenkte eg. Det gjekk kanskje eit sekund eller to, og så skjedde det. Ein ravn klunka. Eg heva blikket og såg ein ravn som sat på ein

stein like ovanfor meg. Javel……tenkte eg, var det dit eg skulle? Like før eg nådde fram til steinen, letta ravnen og såg mot meg med blanke, svarte augo før han svinga inn i skodda. Dei tunge vingeslaga høyrde ein godt, det var som å gå i eit lydtett rom.

Fjellduken kom fram og eg fann meg godt til rette ved steinen. Men det var såpass tett snøver at eg trekte fjellduken over hovudet og drog at glidelåsen. Det var på tide med ein matbit. Etter ei lita stund ville eg trekkje litt frisk luft, og glidelåsen gjekk ned. Rett framfor meg stod det ein rein. Ein einsleg reinskalv. Toppen 10 meter unna meg. Kalven var nok like fortusta som meg, og etter å ha studert den rare steinen kasta den rundt og forsvann i skodda. Det var nå artig å få sett rein tenkte eg, og drog att glidelåsen på nytt.

Det gjekk ikkje lang tid før eg høyrde garting. Forsiktig gjekk glidelåsen ned, og eg skimta ein bukkeflokk som passerte i skodda. Kun konturar, garting, smell i gevir og knitring i klauvane var alt eg såg og høyrde. Dei var ikkje langt unna, men kva gjorde vel det når skodda låg tett og snøen lava

ned. Det var jammen nære på, rakk eg å tenkje før eg registrerte dei. To store bukkar stod på flata innafor meg. Toppen 20 meter unna. Rifla kom forsiktig i anlegg, og eg bestemte meg for den fremste. Stor i kroppen og med langt kvitt ragg i halsen. Ein dump smell i skodda, og så var det over. Den andre bukken skvatt til og gjorde ei lita runde før den forsvann inn i skodda att.

Framfor meg låg det ein bukk så vakker som berre ein Breheimenbukk kan vere. Vakre teikningar i pelsen og fin brunfarge i det symmetriske geviret. Slaktinga gjekk unna i eit skikkeleg dritver. Snøen gjekk etterkvart over til sludd. Smått om senn kom ei kjøtbør i sekken, og resten vart mura ned for å bli henta seinare.

På turen framover att tenkte eg på kva som hadde skjedd. Eg var godt nøgd med dagen og fangsten, men kva var det som skjedde eigentleg?

Eg får ikkje klunkinga frå ravnen ut av hovudet. Fekk eg verkeleg eit teikn frå ravnen, eller var det berre tilfeldig?

Kva trur du?

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?

Vi nordmenn nyter og verdsetter vår frie ferdselsrett i utmark, og tar den som naturgitt. Men også den er gitt rammer, og skal ikke true våre villreinstammer og øvrige natur. Mye kan gjøres med frivillighet, men hva når «gulrot må erstattes av pisk»?

Bakgrunn for bekymring

Norske naturbrukere er internasjonalt utrolig privilegerte, som lever i et av svært få land med fri rett til ferdsel i utmark, juridisk nedfelt i Friluftslovens § 2. Lenge har vi trodd at det ikke-motoriserte tradisjonelle friluftslivet setter et svakt miljøavtrykk, men for hardt prøvede villrein på vinterbeite vil ikke-motorisert ferdsel kunne forårsake langt større skade enn snøskuterkjøring. Hva hjelper det å kreve at organiserte grupper og utøvere skal ha offentlige godkjennelser når du kan kanalisere hundrevis med deltakere

raskt til sårbare områder via sosiale medier? Styring med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder. Men nå melder frustrerte villreinvenner om kitere, ulike gps-leker og geo-catching, som leder folk inn i sårbare villreinbeiter uten at verken grunneier eller myndigheter involveres.

Samtidig ser vi hvordan flere av våre villreinstammer sliter med store belastningskader voldt av kanalisert ferdsel på godkjent sti- og løypenett. Når villreinen på Hardangervidda har

landets laveste kalvevekter, så antas det at det store ferdselstrykket stenger inne dyra på svært begrensa sommerbeiter. Ferdsel har ført til at Rondane villreinområde består av tre delbestander, og ferdsel til og fra Snøheim bidrar til vansker for villreinen i Snøhetta sin bruk av sesongbeiter. Store vannkraftinngrep i Setesdal Ryfylke tvinger reinen og turgåerne til å bruke de samme passasjene, som ofte er smale. Hyttebygging, trafikk og ferdsel kan føre til sammenbrudd i trekkene mellom sesongbeiter i både Setesdal Austhei og Norefjell–Reinsjøfjell. Jeg

Av Tor Punsvik
Pensjonert viltforvalter i Agder

kunne fortsatt å liste opp utfordringer som stadig forverres og truer villrein, men retter heller blikket framover.

Ferdselsutfordringene i offentlige villreinprosesser

Ferdsel og villrein som utfordring stod sentralt det året arbeidsgruppa bak Villrein & Samfunn (ViSa) rapporten ble utformet. Jeg representerte fylkesmennene i arbeidsgruppa, og skulle gjerne sett at det her var større vilje til å drøfte tiltak som utfordret den frie, ikke-motoriserte ferdselen. Allerede i 2003/04, mens prosjektet pågikk, ble kiting oppfattet som en alvorlig trussel på villreinens vinterbeiter øst på Hardangervidda. Men vi var mange ulike fjellinteresser som representerte arbeidsgruppa, og for å oppnå felles enighet som lå i sluttdokumentet måtte det fires på krav og forventinger. Frivillighet og samarbeid med det organiserte kite-miljøet ble løftet opp som realistisk alternativ der og da. ViSa var en særdeles positiv prosess, den mest konstruktiv jeg har opplevd gjennom en lang karriere i norsk miljøforvaltning, og mange gode prosesser og institusjoner fulgte. MEN den frie ferdselsretten ble ikke utfordret!

Jeg satt også i ekspertpanelet som foreslo Miljøkvalitetsnormen for villrein i 2017. Her ble forstyrrende ferdsel erkjent som en av de store utfordringene som kan føre til at villreinområder klassifiseres røde, som igjen skal medføre tiltaksprosesser. Men ekspertgruppa vår hadde intet mandat til å utfordre den frie ferdselsretten i utmark, så forslag om slike tiltak kom naturligvis ikke. Regjeringen vedtok sommeren 2020 miljøkvalitetsnormen i den form den forelå, men uten et mandat som utfordrer den frie ferdselsretten.

Hvilke lovverk er det som kan regulere forstyrrende ferdsel?

Innledningsvis er vår unike frihet til fri ferdsel i utmark nevnt, en frihet som verdsettes høyt og av de fleste tas som en sjølsagt rett. Ferdselsforbud er knytta til enkelte verneformer, eks. i hekketida til sjøfugl i sjøfuglreservater. Tradisjonelt friluftsliv har i stor grad latt seg kanalisere gjennom sti- og løypelegging/-merking, og i stor grad krevd

grunneiertillatelser. Dessuten måtte organiserte arrangement i stor grad søkes godkjent dersom de kunne ses som mulig trussel mot natur og dyreliv. I dag er det mange ferdselsformer som ikke lar seg kanalisere, oppleves som særlig truende (eks. kiting) og hvor mange opptrer «organisert» som følge av avtaler/markedsføring via sosiale medier. Forskning har vist at kitere som kommer i fart utløser full panikk hos villrein på vinterbeiter når «kjempe–ørna» kommer, og kalvetunge simler er naturligvis særlige sårbare, og kan kaste sine fostre.

Regjeringen har gjennom sin siste friluftsmelding redusert mulighetene til å styre ferdsel av hensyn til natur, dyreliv og andre friluftlivsutøvere. Denne «liberalistiske» og «frihetshungrende» politikken har også vært kombinert med at villreininteressene har blitt sterkt underminert i den arealpolitikken som råder nasjonalt for tiden. I stedet åpnes det for nye former for friluftsliv, som terrengsykling. Samtidig er friluftslivets organisasjoner opptatt av at naturgrunnlaget skal tas vare på, og også der er mange skeptiske til mer liberalistisk praksis.

Lovverket har gode, vage intensjoner om bærekraftig utøvelse

Friluftslovens formål og avgrensninger framstår som gode politiske festtaler. Formålsparagrafen (§1) er det lett å nikke til: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende,

trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Loven setter i neste paragraf rammen for hva denne ferdselen er: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Friluftsloven lufter også virkemidler som kan regulere ferdsel når den truer naturgrunnlaget, men her mangler både konkrete oppfølgende forskrifter og praksis. Det er dessverre lett å konkludere med at friluftsloven har lite hjelp å tilby.

Men kanskje viltloven kan være til hjelp? Formålet (§ 1) lyder lovende: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Men jeg finner dessverre heller ikke her konkrete «verktøy» i loven som kan skjerme villrein for forstyrrende ikke-motorisert ferdsel.

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven, og den ble sagt å være oppdatert på virkemidler til å bevare natur og dyreliv. Men finner jeg her noe å skjerme villrein fra truende friluftsliv tro? I likhet med de to allerede nevnte lovene

mangler det ikke på gode intensjoner i formålsparagraf (§ 1) her heller: Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Her følges forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer opp i § 4: Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Til og med artene har fått sitt eget forvaltningsmål i § 5: Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Jeg har mye erfaring med å bruke naturmangfoldlovens §§ 6-12 i konkret arealforvaltning, både som statlig miljøbyråkrat og engasjert miljøaktivist. Når det kommer til stykket så er det erfaringsmessig ikke nok med gode

intensjoner om både krav til kunnskapsgrunnlag og «føre-far»-tenking når slik kunnskap er svak eller mangler. Heller ikke der friluftsliv forstyrrer villreinen er det lett å finne hjelp her.

Men naturmangfoldlovens § 22 åpner for ferdselsregulering i utmark: For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.

Det er nok her villreininteressene må appellere om hjelp, men miljøvernmyndighetene har ikke så langt tatt i bruk forskrifter som kan styre friluftsliv som kan true villreinen.

Plan- og bygningsloven er etter min erfaring den viktigste loven i forvaltning av norsk natur, og kommunene de viktigste aktørene. Gjennom kommuneplanens juridisk bindende arealdel skal også hensynet til naturen ivaretas. Sti- og løypeplaner som kanaliserer forstyrrende ferdsel kan nedfelles her, men jeg kjenner ikke til at ferdselsforbud er vedtatt i ledd av dette lovverket.

Kiting på ski som eksempel på truende friluftsaktivitet

Jeg er nok for gammel til å bli hekta på dette, men forstår på utøverne at dette

gir veldig sterke opplevelser og at utstyret er en overkommelig investering for de fleste. Det er ikke så lett å få oversikt over omfanget, men fra et vel 10 år gammelt foredrag forstår jeg at kitere både på snø og sjø er organisert i Norges Kiteforbund, og favnet under Norges Seilforbund. Den gang var det da 250 medlemmer, men en anslo at vi hadde 800-1000 aktive utøvere på landsbasis. Hvordan utviklingen i omfang er har jeg ikke funnet, men antar dette er en aktivitet i vekst. Organisasjonen oppfordrer til å samarbeide med lokalt oppsyn for å unngå konflikt med villrein. En stor del av kiterne er ikke organisert, og internt avtales ofte fellesturer via sosiale medier.

Jeg tror det er viktig at det tenkes mer offensivt på hvordan denne typen aktiviteter, med stort trusselpotensiale for villrein reguleres. Gjennom naturmangfoldlovens § 22 bør det utarbeides forskrifter som gjør det mulig å skjerme villrein i tid og rom fra truende, ikke-motoriserte ferdselsformer, særlig i villreinens sårbare perioder. Kiting vil etter mitt syn være en naturlig friluftslivsaktivitet å starte med. Oppfordringen til Miljødirektorat og Klima- og miljødepartement er herved gitt!

Hendelsen fant sted i Iungsdalsterrenget under overpopulasjonen da vi hadde masseinnvandring av dyr fra Hardangervidda.

Jeg hadde lokalisert en reinsflokk under Halldalshøgdi tidlig om morgenen, og fulgte denne på god avstand. Plutselig får jeg se en person som går et stykke foran flokken. Han har tydeligvis ikke sett den, for foran han går det en ny flokk som han stiller på. Etter hvert blir alt borte bak en fjelltopp.

Utpå formiddagen treffer jeg på en jeger som tar seg en matbit. Det var han som stilte på flokken, Jan Erik Blom, en velkjent skikkelse i jegermiljøet. Med fridyrkort lot han flokken gå da det bare var smådyr. Mens vi sitter og prater, får vi se en tredje flokk, denne gang bukker.

Jan Erik var ikke sen om å rigge seg til, tok beina fatt og fulgte etter flokken. De forsvant inn på Lærdalsterrenget der det var samjaktavtale.

En stund senere hørte jeg et skudd og gikk etter lyden. Innpå Flågrunnene traff jeg Jan Erik. Han gikk og lette i et svært urete terreng. – Hvor ligger den, sa jeg. – Ligger? Finner den ikke! svarte han. – Nå tuller du, Jan Erik, klart den ligger en plass (han var kjent som en

svært habil skytter). – Du få leite, så skal jeg sjekke flokken. Dyra hadde slått seg til ro på en snøfonn ved et tjern rundt èn km lenger nord. Fikk god oversikt. Ingen skadde dyr, ingen blodslepe, ikke en bloddråpe å se.

Gikk tilbake til Jan Erik som fremdeles saumfarte terrenget. – Hvor stod dyret da du skjøt?

– Her, sa han. Stedet var merket. Og hvor var du? –Bak de steinene der, sa han og pekte. – Ok, sa jeg og la ned lua der dyret hadde stått. Nå går du bort og tar et skudd på lua. – Ikke faen!

– Jo, sa jeg, og skulle du mot formodning treffe, kjøper du en ny til meg. Det var fint hold, bare 80-100 meter.

Som den erfarne jeger Jan Erik er, støttet han geværet mellom noen steiner, tok ut sluttstykket og sentrerte løpet med senter i lua. Da han kikkert gjennom kikkertsikte, så han at siktekorset pekte nesten en meter over. Skrudde seg så inn og tok et skudd – i lua!

Det var blitt seint på dag, så jeg slo følge til Øljabu hvor vi begge skulle overnatte. På vegen

dukket det opp en fjerde reinsflokk. Jan Erik lot seg ikke be to ganger og felte en pen bukk, noe som gjorde at vi kom fram til Øljabu lenge etter mørkets frembrudd.

Morgenen etter tok Jan Erik et nytt prøveskudd. Det gikk «ad heden», retikkelen på hans dyre Zeiss kikkert var løsnet! Årsaken lå nok i et tidligere rundkast, der kikkertsikte hadde fått seg en skrell. Han avsluttet jakten og dro til Oslo for å få et nytt kikkertsikte.

Noen dager senere ankom en ny lue i posten!

Jegeren som skjøt hull i oppsynets lue

Av Per Aksel Knudsen
pensjonert villreinoppsyn

Gondolplanen Hardanger Lift vil true villreinen på Hardangervidda

«Med gondoler skal fjellet åpnes og pengene i kisten klinge» synes å være musikken i ørene til noen reiselivsinvestorer og Oddapolitikere for tiden. Fra Odda planlegges Nord-Europas lengste og Norges høyestliggende pendelbane, som vil løfte folk opp til 1400 meters høyde, inn i det særs uberørte fjellområdet øst for Odda.

Dette vil åpne opp Europas største høyfjellplatå, og villreinområdet Hardangervidda for ny ferdsel, og fra en ny retning. Med på laget er Ullensvang kommune, som både er medeier i gondolselskapet og planmyndighet for tiltaket.

Hardanger Lift AS opplyser at et konservativt estimat vil gi 110 000

passasjerer/år med pendelbanen til Rossnos. Her er det lite ferdsel i dag, og herfra er det en kort tur videre til kjerneområder for villrein, samt turistforeningshytter og rødmerkede og kvistede løyper. Vi representerer grunneiere her inne, og vil sammen med andre villreinvenner sørge for at dette ikke skjer!

Hardangervidda – vårt viktigste villreinfjell!

Hardangervidda er Europas største høyfjellsplatå, der Norge forvalter den største bestanden av europeisk villrein. Norge har et særlig internasjonalt ansvar for bevaring av villrein, blant annet etter Bernkonvensjonen. Internasjonalt kom villreinen på rødlista i 2016

Av Kai-Inge Melkeraaen (journalist, jeger og kjentmann) og
Tor Henrik Mannsåker (grunneigar og gardbrukar) Odda

etter særlig dramatisk tilbakegang i de nord-amerikanske stammene.

Ingen andre steder i randsonen til Hardangervidda blir mennesker løftet til 1400 meters høyde. Hardanger Lift vil gi lett adgang til store, høytliggende områder, og utløse en ferdsel som kan medføre store, negative konsekvenser for naturmangfoldet. Hvor store, vet ingen. Hardanger Lift blir et nytt eksempel på «bit-for-bit»-nedbygging av randsonene rundt Hardangervidda, som særlig rammer den norske ansvarsarten; villrein. Det skapes barrierer og økt ferdsel som ødelegger og begrenser leveområdene.

Det er ikke lenge siden Eidfjordfjellet ble åpnet for en ny, tung utbygging. Neste konfliktpunkt vil være unntak for vinterstengt vei på østvidda. Og Valldalen ved Røldal, som gjennom den nye regionalplanen for Hardangervidda er besluttet omgjort fra villreinområde til stølsdal – en beslutning berørte statsforvaltere (tidl. fylkesmenn) vil omgjøre, av hensyn til villreinen.

Planene for Hardanger Lift reiser mange problemstillinger, ikke minst på grunn av masseturismen helt vest på Hardangervidda, som høyst sannsynlig vil kunne medføre store, negative konsekvenser.

Planområdets høyestliggende del

Planområdet legger beslag på en stor del av fjellplatået oppe på Rossnos, og går flere steder helt ut mot kantene, både mot nord (Grønnuten) og mot sør (Sjausetedalen), og selvfølgelig mot vest (Oddadalen). Området er en del av Hardangervidda villreinområde, med egen regionplan for å sikre dyras framtid. Av planprogrammet framgår det at det skal etableres restaurant, leke- og aktivitetsareal (et stisystem) i dette planområdet. Det samme planområdet framstår i dag som tilnærmet urørt, og er kjent som et attraktivt område for småvilt. Med de planene for turistutbygging som nå foreligger, kan deler av dyre- og fuglelivet blir fortrengt – ikke bare fra planområdet oppe på Rossnos, men også fra de stupbratte randsonene som omkranser Rossnos, både mot nord, sør og vest. Østover ligger veien åpen for ferdsel inn i villreinens kjerneområ

Svart strek viser planområdet for Hardanger Lift. Det fargelagte området viser hvilke områder på og ved Rossnos-platået som blir sterkt påvirket av aktiviteter i planområdet.

Det fargelagte feltet viser hvilke fjellområder på Hardangervidda vest, mange av dem i dag lite besøkt, som blir lett tilgjengelig for volumturisme med Hardanger Lift som utgangspunkt. Dette området inneholder stedsnavn som Dyranut, Reinanuten og Sumtangen (Langavatnet), som alle vitner om villreinens bruk av fjellområdet her vest.

der.

Konsekvensutredning av
villreinhensyn

Plan- og bygningsloven stiller strenge krav om at alle natur- og samfunnsmessig konsekvenser av slike naturinngrep skal gis en forsvarlig faglig

vurdering gjennom en konsekvensutredning, som gjerne omtales som KU. Ut fra det vi har påpekt når det gjelder villrein, må en slik KU om villrein faktisk omfatte hele Hardangervidda villreinområde.

Konsulenten Naturrestaurering AS er hyret inn av tiltakshaver til å vurdere

hvordan gondolplanene vil kunne påvirke villreinstammen. Vi er spent på hvordan det oppdraget utføres, siden vi forstår at firmaet allerede har et «frynsete renomme» blant vindkraftskeptikere og reineiere for utredninger på den arenaen. De fikk også sterk faglig kritikk for sin KU om nettopp villrein i en rettsak mot Buheii Vindkraftanlegg i Kvinesdal i Lister tingrett to år tilbake. Vi har lest den skriftlige, oppsummerte kritikken avgitt under ed fra fagkyndig, og vi er bekymret og vil være svært årvåkne!

En realisering av Hardanger Lift innebærer at et langt større fjellområde gjøres lettvint tilgjengelig for dagsturer, sommer som vinter. Ikke bare tradisjonelt friluftsliv, men også nyere former for ferdsel, som eksempelvis kiting og terrengsykling hevdes å ha et stort potensial i området. Stølsområdet på Freimstølen, og det særmerkte, omkringliggende fjellområdet, vil få mye av «trøkket» fra Rossnos-trafikken. Freimstølen har allerede over flere år fått føle «Trolltunga-effekten», med en kraftig økning av turister med Trolltunga som mål. Det er grunn til å regne

Dette fjellområdet (gulfarget) er en av de få randsonene rundt Hardangervidda som har svært lite menneskelig ferdsel. Dette høyfjellsområdet er ikke arena for stølsbuer og private hytter, adkomsten er ikke lett, og det framstår som et friområde for bukkeflokker.

med stor trafikk mellom de to store turistattraksjonene Rossnos og Trolltunga, både organisert og uorganisert ferdsel, og til alle årstider. Det kan også ventes økt trafikk til/fra Skjeggedal (Mosdalen, Sleve, Odda/Freim, Odda/Ragde, Odda/Mannsåker, Sjausetedalen, Hildalsdalen/Brekke, Reinsnos/Fisketjønn og Reinsnos. Denne ferdselen vil være ukontrollert. Vi kjenner ikke volumet, og vi vet heller ikke hvordan dette «fjelleventyret» blir markedsført i framtiden, og av hvem. Medieomtale og markedsføring virker. Allerede to år etter åpningen av Dronningstien ved Lofthus, snakkes det om slitasje på stien i fjellet. Hvilke konsekvenser økningen i ferdsel vil ha for høyfjellsøkosystemet, og i særdeleshet villreinen, må inngå i en faglig konsekvensutredning.

Dette er et tilnærmet uberørt fjellområde med lite menneskelig ferdsel i dag. «Oasen» på Hardangervidda vest, den betjente DNT-hytta på Litlos, kan lett bli et fristende turmål med Hardanger Lift som startsted, og det gjennom områder som fremstår som «villmark». Med unntak av sporene fra vannkraftutbyggingen på 1960-tallet, og som er holdt utenfor nasjonalparkgrensen, framstår dette som et høyalpint område med intakt høyfjellsøkologi. Her er ikke ansamlinger av støler, som en finner på vestvidda lenger utover langs fjorden. Her går fjelltoppene opp i 1600 meters høyde, med Solfonntaggen (1674) som den høyeste. Dette er bukkeområde. Og med unntak av jakttida, får reinen stort sett gå i fred. Dette er området hvor du kan gå på ski en hel dag, uten å møte et eneste kryssende skispor. Det sier noe om vilkårene for dyre- og fuglelivet. Området er unikt, og med lite ferdsel, hvilket bidrar til å gjøre dette fjellet særlig verdifullt. En realisering av Hardanger Lift må ventes å gi store endringer i ferdsel, som må inngå i en konsekvensutredning.

Kunnskapen om villreinens bruk av områdene her vest, er begrenset. Men vi vet at disse høyalpine områdene brukes av bukk, som ikke inngår i GPS-instrumenteringen i de villreinprosjektene som er gjennomført. Sommerstid oppholder bukkeflokker seg gjerne i det høyalpine området mellom Langavatnet og Litlos, avgrenset av

lavereliggende områder og turstier. Men villrein er også observert både på Rossnos og i området på Freimstølen. Ikke langt fra planområdet til Hardanger Lift finner vi stedsnavn som Dyranut (1444 m.o.h.), Reinanuten, Reinaskor, Dyrhaug og Sumtangen ved Langavatnet. Navnene er et vitnesbyrd om villreinens bruk av dette fjellet.

Forstyrrende ferdsel på Hardangervidda og villrein

Villreinens skyhet og sårbarhet for menneskelige forstyrrelser er godt dokumentert. De norske forskningsmiljøene er verdensledende på dette området. Hardangervidda er, sammen med Rondane, framholdt som de mest sårbare for nettopp ferdsel. I arbeidet med Kvalitetsnormen for villrein peker Hardangervidda seg ut som området med de laveste kalvevektene, og får dermed «rødt lys» og forventet kommende krav om tiltak. De lave kalvevektene er forklart av våre forskere som resultat av at forstyrrende ferdsel tvinger fostringsflokkene inn på små og begrensede sommerbeiter.

I september i fjor ble det gjort et tragisk funn av skrantesjuke på en voksen bukk på Hardangervidda, og i januar i år la Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø (VKM) en kunnskapsoppdatert vurdering av situasjonen. I tillegg til tiltak, rettet direkte mot bestanden, mente VKM at nettopp å redusere forstyrrende ferdsel var det mest håndfaste tiltaket å følge opp!

Villreinens bruk av Hardangervidda; før, nå og i framtida

Villreinen er et nomadisk dyr som gjerne har lange sykluser i sin beitebruk, og et øyeblikksbilde vil aldri gi et troverdig bilde av reinstammens behov for leveområde. Villreinen har, i et historisk perspektiv, et stort behov for sine vestområder, sjøl om de i dag i første rekke oppleves som bukkeområder. Hardangervidda var en gang skogkledd, og all kunnskap om pågående klimaendringer tilsier at de høyereliggende områdene, som vestover mot Rossnos, vil få økt verdi for reinen i framtida. Det er i disse høyereliggende områdene dyra vil finne sine beste beiter, her finner reinen snøflekker sommerstid, og her er muligheten størst til å unnslippe

flygende plageånder.

Konklusjon og anbefalinger

Allerede før noen utredninger er foretatt, har offentlige og private villreininteressenter advart sterkt mot planen om Hardanger Lift, og tilsvarende har overordnede myndigheter som fylkeskommune og statsforvalteren uttrykt sterk skepsis grunnet de viktige villreinhensynene. Vi vil anbefale at de urealistiske, «våte drømmene» om Hardanger Lift umiddelbart skrinlegges.

Vingelen Utmarkslag, senere Vingelen Sameie var tidlig ute med veiing av storvilt, og oppgjør per kg slakt. All villrein skutt i Vingelen er veid på samme måte fra 1973 og fram til i dag. Fra de tre første årene har vi ikke funnet veielistene, kun gjennomsnittsverdier. Disse er ikke med i oversikten.

I perioden 1976–1989 har vi ikke funnet fellingsdatoene, kun vektene fordelt på

kategoriene kalv, 1,5 år og 2,5 år bukk og simle. I den samme perioden omfatter vektene kun dyr felt i Vingelen.

Fra og med 1990 er også dyr felt på overgang til Vingelen med. Veide dyr i den siste perioden omfatter ca. 40 % av alle skutte dyr i Forollhogna Villreinområde.

Fra 1992 er vektene sammenlignet med de offisielle fra Hjorteviltregisteret. Det viser seg at med unntak av simlene så ligger vektene i hjorteviltregisteret over dem fra Vingelen de første årene, mens de ligger under de siste årene av perioden. Årsaken til dette kan være

Av Jakob Trøan
Vingelen Sameie

Utviklingen av slaktevekter i Forollhogna

I gjennomsnitt har ikke de eldre bukkene blitt lettere, og utviklingen de siste årene tyder på at det også blir flere virkelig store. Det er svært få bukker over 100 kg, kun 22 i hele perioden. Den største veide 115 kg, felt i 1979. Etter at det ikke ble veid noen over 100 kg fra 1999 til 2010 er det de siste 8 årene veid 5 storbukker over 100 kg. Det var en topp i antall bukker over 90 kg tidlig på 90 tallet, deretter veldig få fra 2004 til 2011 før det de siste åra har økt igjen. Denne veide 102 kg, med 145 cm vidde på geviret, og ble felt i 2018.

flere, men en av dem kan være at ikke alle dyr i Forollhogna ble nøyaktig veid, og da er det trolig rapportert høyere vekter enn det reelle. En annen faktor kan være at slaktene i Vingelen ofte henger noen dager til mørning før veiing. Men ettersom de fleste reinene i Vingelen selges ut av bygda, og 60-70 % av de veide er felt på overgang og veies ferske, så er nok dette en liten del av forklaringen.

Vingelen har hatt differensierte priser i forhold til vekt på alle dyrekategorier fra 1993 til 2018, men i løpet av de siste 20 årene har stadig større andel blitt solgt til fastpriser, samtidig har en stor del av de veide dyrene blitt felt av overgangsjegere med forskjellig oppgjørssystem.

Materialet viser en statistisk langsiktig nedgang i perioden for alle kategorier unntatt bukk 2,5 år+. I tillegg viser den for simle og kalv at vektene varierer i takt med bestandsstørrelsen slik at vektene går ned når stammen skytes ned, og øker når stammen bygges opp. Dette tyder på at særlig alderen på simlene har betydning for kalvevektene.

Referanser

Veiebøker fra Vingelen Sameie og Vingelen Utmarkslag 1976 – 2018 ført i pennen av Magnus Trøan, Torger Nordstad og Ragnar Vingelen.

Hjorteviltregisteret, NINA gjennomsnittsvekter 1992 – 2018.

Materialet er bearbeidet av Vingelen Sameie v /Jakob Trøan og Rådhuset Vingelen ved Linda Merkesdal, Hege Hovd og Kari Rognerud Granlund. Data er bearbeidet i statistikkprogrammet SPSS.

Figuren viser at simlekalvene har blitt 9,1% lettere i fra perioden 1994–98 til 2014-18.

Bukkekalvene har blitt 4,4 % lettere i samme periode.

Simle 1,5 år har blitt 9,7 % lettere i samme periode.

Bukk 1,5 år har blitt 7,5 % lettere.

Simle 2,5 år + har blitt 5,6 % lettere.

Bukk 2,5 år + har blitt 1,4 % tyngre.

Figuren viser at vektene på kalv- og simle følger bestandsutviklingen slik at vektene går ned når stammen skytes ned. Særlig ble vektene lavere etter nedskytingen i 2001–2002, og de har senere ikke kommet opp på nivået fra før år 2000. Trolig skyldes dette at den høye simleavskytingen gjør at en stor del av kalvene blir født av simler på 2 og 3 år som er betydelig mindre enn eldre simler.

Vekten på bukkekalvene følger samme mønster som simlekalvene, men ikke like tydelig. Vekten på bukk 1,5 år og eldre er mindre avhengig av bestandsstørrelse, og svinger fra år til år.

En middels stor simlekalv 20.08.2020 sammenlignet med en stor bukkekalv bakerst i flokken på snøfonna på samme dato.

I Forollhogna ønsker vi at jegerne sparer de store kalvene og beskatter de mindre. Da vil en i tillegg til å spare de største, med forhåpentligvis de beste genene, skyte en overvekt simlekalver som gjør at vi kan spare en større andel eldre, produktive simler.

Denne figuren viser hvor mye kalvene gjennomsnittlig vokser i løpet av jakta. Variasjonen mellom første og siste jaktdag er betydelig større enn mellom år.

Det er veldig få kalver under 15 kg, men med en topp i 2015 og 2016 da kalvevektene var lave, og det var stor andel ungsimle i bestanden. I 2017 og 2018 er det ikke veid kalver under 15 kg.

Det er svært få bukker over 100 kg, kun 22 i hele perioden. Den største veide 115 kg, felt i 1979. Etter at det ikke ble veid noen fra 1999 til 2010 er det de siste 8 årene veid 5. storbukker over 100 kg.

Kva kostar det villreinen å krysse turstien Haukelisæter-
Hellevassbu-Litlos?

I samband med funnet av skrantesjuke i Nordfjella og på Hardangervidda vart det nyleg sett fram ein hypotese om at gnaging av gevir på andre levande dyr kan vera ein medverkande til at sjukdomen har oppstade. Gnaginga skuldast dårleg mineralbalanse. Om der er eit samband mellom gevirgnaging og skrantesjuke er uklart, men det er ikkje umogleg, for her finst ein heil del litteratur som tyder på at tilhøva mellom essensielle element og giftige tungmetall som bly og kvikksølv spelar ei rolle i nervesjukdomar som Alzheimer, Parkinson og Creutzfeld Jakobs sjukdom (Charlet m.fl. 2012). Bly, kvikksølv, kadmium og svovel, hovudsakeleg frå Storbritannia, dreiv inn over Noregs skogar, fjell og fiskevatn i over tohundre år (NIVA, Report SNO 5222-2006). At giftige tungmetall er negativt for vilthelsa vart

dokumentert i elg Vest Agder. Den hadde mykje høgare innhald av bly i beinmassen enn elg frå Hedmark og var beinskjør (Bjorå m.fl 2001).

Hans Ståland gjorde mykje vitskaplege arbeide omkring reinens behov og tilgang på mineralar. Ståland og White (2001) påviste at konsentrasjonen av natrium er vesentleg høgare i planter frå kystnære enn i innlandsområde. Dei nemner at natriumtilgangen ofte kan vera underoptimal, noko som kan gå utover mjølkeproduksjonen i simler. Dette kan i sin tur forklare at både rein i Noreg og caribou i Alaska, trekker til kystnære beite som har høgare konsentrasjon av natrium og andre mineral. I ljos av eit mogeleg samband mellom mineralmangel, horngnaging og skrantesjuke, må me vone at nokon fylgjer opp Ståland sitt viktige arbeide.

På Hardangervidda finn ein dei næringsrike sedimentære bergartene i vest (Figur 1). Austvidda er dominert av mindre næringsrike bergarter og får dessutan tilført mindre næringssalt gjennom nedbøren. Selskapet for Noregs Vel takserte store delar av fjellbeita i Noreg i åra etter krigen. I Vinje vart området mellom Songa og Kvenna taksert, likeins det tilgrensande området i Røldal og Ullensvang Statsallmenning i Hordaland. Ei omtrentleg avgrensing av desse to områda er lagt oppå NGU sitt kart over kalkrik berggrunn (Figur 1). Etter desse beitetakstane hadde beita på kalkrik grunn, som i Sledalen og Litlos-Hansbu, kapasitet til om lag femti sauer per km2 nyttbar vidde, tilsvarande tal for området mellom Songa og Kvenna i Vinje var tjuge. Etter GPS-merkinga byrja veit me at reinen har slutta å

Av Harald H Kvaalen, grunneigar og reinsjeger Hardangervidda

Figur 1. Blå og grøn farge syner kalkrik bergrunn på søndre del av Hardangervidda. Den ljose raude er mindre næringsrike gneisar og granittar. Innringa i vest er takstnummer 13-17 i beitetaksten (Tveitnes 1949). Der var kapasitet til ca 50 sauer per kvadratkilometer nyttbar vidde. Området mellom Songa og Kvenna, lenger aust, hadde kapasitet til ca 20. Merk korleis beitekvaliteten fell saman med kalkrik bergrunn.

bruke desse særs gode beita på vestvidda og heller stend i dårlegare beite i Vinje kvar sommar. I Villreinen 2019 dokumenterte eg at der er eit sterkt statistisk samband mellom auken i trafikk på nordvestvidda og flyttinga av reinens sommarbeite mot sør og aust.

Jan Øvregård har teke fleire videoopptak av rein som støyter på turstien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos. Flokken stansar opp, sviv i ring fleire gonger, før den til slutt anten spring attende dit den kom frå, eller kryssar stien i stor fart. Forskar Olav Strand ved NINA har synt tilsvarande videopptak frå ein sti ved Lågaros. Folk avgjev hudceller heile tida, desse vert liggande langs stiane, saman med alt anna folk etterlet seg. Ein tursti vil dermed gjeva eit variabelt luktsignalet som kan hemme dyr på trekk, jamvel etter at folket er fare forbi. Men folk som gjeng på stien kan sjølvsagt også skræme dyra over stien, slik at dei kryssar i stor fart. For å rekne ut om ein tursti hemmar reinstrekket trengst presise ferdselsdata frå fleire år. Slike finst, men dei er ikkje allment tilgjengeleg enno.

Men posisjonsdata frå GPS merkinga er nok til å undersøke om dyra spring fortare når dei kryssar ein tursti. Eg har målt opp den horisontale distansen mellom to GPS-posisjonar for alle merkte simler som har kryssa stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos i perioden 1/5 til 19/8 frå og med 2001 til med 2020. Tilsvarande oppmåling er gjort for alle periodar som byrjar 6 og 3 timar før kryssing og etter kryssing. Dette er gjort både for når dyra kjem frå Songa området og trekker vestover og når dei trekker attende. Trekkdistansen i tri timars perioden er rekna om til kilometer per time for å kunna estimere minimum energiforbruk på grunnlag av (Nilsen m.fl. 1984) sine tredemølleforsøk med norsk rein. Om der er statistisk sikre skilnader i trekkhastigheta mellom den perioden då dyra kryssar stien og periodane før og etter, er undersøkt med parvise t-testar. I alt var der 364 kryssingar mot vest og 370 mot aust. Eg har og kalkulert middeltal for kvar tri timars periode på døgnet som kryssinga skjer og for periodar før og etter kryssing. Tilsvarande er gjort for kvart vekenummer. Ei simle, nr.

9394, heldt seg på austsida av Møsvatn i juli både i 2011 og 2012. Den trekte svært lite. Truleg har den vore i ein liten flokk som har fått gå i fred det meste av sommaren. Trekkhastigheta for 9394 er målt i perioden 7-21 juli i begge år og kan kanskje takast som eit mål på kor lite dyra ville trekke om dei sjeldan vert skræmde.

Målingane gav klåre resultat. Trekkhastigheta er større i den perioden dyra kryssar stien enn i periodane før og etter kryssinga (Figur 2). Sannsynlegheta for at hastigheta når kryssinga skjer er lik med perioden rett før og etter er mindre enn ein til ti-tusen milliardar! Utover sommaren aukar hastigheta både i periodane før og etter at dyra kryssar stien, før den gjeng ned att utover i august (Figur 3). Men hastigheta i den perioden då dyra kryssar, aukar endå meir, og held seg høg utover i august til jakta byrjar (Figur 3). Figur 4 venstre del syner korleis trekkhastigheta i vestleg retning varierer over døgnet. Hastigheta er lågast tideleg om morgonen både før

og etter kryssing og under sjølve kryssinga av stien. Utover dagen trekker dyra vesentleg fortare og mest i den perioden at kryssinga skjer. Eit tilsvarande mønster ser ein når dyra kryssar frå vest mot aust (Figur 4, venstre), men fartstoppane er på føre- og ettermiddag. Ingen ting av dette kan forklarst med topografiske eller klimatiske tilhøve.

Den enklaste forklaringa, som lett forklarar alt, er at dette er ein respons på ferdsla i stien. Når ferdsla aukar utover sommaren vert dyra oftare uroa og det hender mykje oftare at dei trekker opp i maksimal fart slik at gjennomsnittsfarten gjeng opp. Dette skjer oftast til dei tider av døgnet som folk gjeng etter stien, frå morgon til kveld og sjeldnare om natta og tideleg om morgonen. I Figur 4 (høgre del) er det lagt inn ei svart line i botn som er for GPS-merkt simle 9394. Både i 2011 og 2012 hadde denne mykje lågare gjennomsnittshastighet enn dyra som kryssa stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos.

Figur 2. Middel hastighet når GPS merkte simler kryssar stien Hauklisæter-Hellevassbu-Litlos. (-6,-3) er periodane som byrjar 6 og 3 timar før dyra kryssar ,stien. (0) er i perioden når dei kryssar, og (3,6) er i periodane etter kryssing. Trekk frå aust mot vest til er synt venstre og trekk frå vest mot aust til høgre. Der er 364 passeringar mot vest, og 370 mot aust. Alt er data frå simler med tri timars log intervall. Standarfeil er synt.

Nilsen m.fl. (1984) målte variasjonen i energiforbruket i rein som tråva på tredemølle. Dei fann fylgjande samanheng mellom effekt i watt per kg kroppsvekt og hastighet i kilometer per time: W = 1.5 + 0,77 x hastighet. Med denne formelen kan ein rekne ut kor mykje energi ei simle med gjeven kroppsvekt brukar i tre-timars periodane før, under og etter kryssing av stien. Middel trekkhastighet gjennom heile døgnet til simle 9394, som gjekk på austsida av Møsvatn, kan truleg takast som eit mål på hastigheta i småflokkar som får vera i ro. I Tabell 1

har eg sett opp trekkhastighet og energiforbruk i tri-timars perioden før, under og etter kryssing. Energiforbruke i den 3 timars perioden dyra kryssar stien er om lag 44 prosent høgare enn for simle 9394. I røynda må skilnaden vera ein heil del større fordi ein må taka omsyn til at distansen i terrenget er lengre enn den kortaste distansen mellom to punkt. Forsering av høgde må og reknast inn. Når dyra trekker kan dei ikkje beite. Nettoresultatet vart at energiforbruket gjeng opp og fôrinntaket ned. Med dei hundretusenvis av datapunkt som der finst no frå GPS

merkeprosjekta skulle det vera ei enkel oppgåve å rekne ut korleis energiforbruket varierer med tid og stad i ulike villreinområde.

I Villreinen 2020 hevdar professorane Reidar Borgstrøm, Eigil Reimer og hytteverten på Litlos, Jarle Viskjer, at turstiane neppe er eit avgjerande hinder for reinstrekket. Det er fleire år sidan forskinga fann at avstanden til tursti var den faktoren som forklarte mest av arealbruken på Hardangervidda (NINA Rapport 551, Figur 27). Ingen av dei har lagt fram det minste prov for at dette resultatet er feil. Å påstå at reinen ikkje finn beite på vestvidda synes noko underleg når Tveitnes alt i 1949 dokumenterte at beita frå Hellevatn, forbi Litlos og vestover mot Hårteigen gjennomgåande var svært gode. Dersom reinen ikkje var redd folk, men skyr snørike beite skulle me vente at dyra trekte vestover når snøen smeltar. Dette kan etterprøvast ved å setje opp korleis GPS-merkte simlers kryssingar av Hellevassbustien fordelar seg utover vekenummeret om sommaren. I Figur 5 ser me at det er motsett, frekvensen av kryssingar er høg i juni då der er mykje snø og lite folk, men gjeng ned når snøen smeltar og folka kjem. Vestafor stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos gjeng stien Middalsbu-Litlos. Ikkje ei einaste GPS-merkt simle har kryssa den stien i vestleg retning sidan merkinga kom i gang i 2001, sjølv ikkje i 2013 og 2014 då der var over titusen dyr på vidda.

Figur 3. Middelhastighet når dyra kryssar stien Haukelister-Hellevassbu-Litlos (raudt) og i log periodane som byrjar 6 og 3 timar før eller 3 og 6 timar etter kryssing (blått) i høve til vekenummer. Data frå og med 2001 til og med 2020, for GPS merkte simler med 3 timars log intervall. Standardfeil er markert.

Figur 4. Middelhastighet når dyra kryssar stien Haukelister-Hellevassbu-Litlos (raudt) og i log periodane som byrjar 6 og 3 timar før eller 3 og 6 timar etter kryssing (blått) i høve til vekenummer. Data frå og med 2001 til og med 2020, for GPS merkte simler med 3 timars log intervall. Standardfeil er markert.

Utviklinga på Hardangervidda er eit sørgjeleg døme på fragmentering av eit stort samanhangande leveområde for rein. Illustrasjon 022-024 i NOU 1974 30B gjev eit oversyn over korleis stadig fleire hytter og turstiar dela vidda opp i småteigar. Fram til Tyssevassbu vart opna for allmenta i 1975 var der eit om lag 850 kvadaratkilometer stort område vest for stien Middalsbu-Litlos-Torehytta-Stavali som var utan tilrettelegging for allmenn ferdsel. Der var ofte dyr under kalveteljingane utover på 1980-talet. Med opninga av Tyssevassbu og merking av stiar derifrå til Litlos og Hårteigen vart dette område dela i tri. DNT bygde sikringsbu til Torehytta i 1984, dels grunngjeve med at ein trong kapasiteten for å ta trafikktoppane. Teigland undersøkte ferdsla på vidda i juli og august 1972. Han fann at mellom 250 og 400 personar gjekk på stien mellom Hadlaskard og Hårteigen (NOU 1974 30B, s 214). I 2016 talte den automatisk ferdselsteljaren NINA hadde sett opp, 2713 passeringar på same strekning frå 9. juli til 31. august. Det er seks til åtte gonger meir trafikk enn i 1972. Reint matematisk må sjansen for at reinen møter folk auke når eit område vert oppdelt av stiar og trafikken på desse aukar. Når ein ser korleis energikostnaden aukar ved kryssing av Hellevasstien (Tabell 1), er det ikkje vanskeleg å skjøne at dyra trekker vekk frå område der dei stadig vert forstyrra og heller søkjer dit dei finn ro til å beite. Borgstrøm m.f.l. skriv i Villreinen 2020 at stor vassføring i Kvenna kan hindre reinstrekket over elva. Det er sant nok, men det er ikkje dei einaste faktoren. Der har etter kvart vorte mykje kanopadling som også må påverke trekket. Vassføringa kan me ikkje gjera mykje med utan å demme Kvennsjøen. Å styre kor folk kan padle er eit enklare og mykje betre tiltak.

Skal me taka vare på reinen på Hardangervidda må netteverket av hytter og stiar leggast om slik at dyra får eit stort område der dei særs gode sommarbeita på vestvidda heng godt i hop med vinterbeita i aust. Ei slik omlegging er ikkje eit trugsmål mot folk som likar å gå i fjellet eller Den Norske Turistforening, men tvert om ein heilt avgjerande føresetnad for at DNT skal kunna drive si verksemd i samsvar med norsk lov

og eigne vedtekter i framtida. Leiinga i DNT kan av eigen fri vilje stenge Hellevassbu frå i sommar.

Referansar

Bjorå R, Falch JA, Staaland H, Nordsletten L, Gjengedal E. 2001. Ostoporosis in Norwegian moose. Bone 29: 70-73.

Charlet L, Chapron Y, Faller P, Kirsch R, Stone AT, Baveye PC. 2012. Neurodegenerative diseases and exposure to the environmental metals Mn, Pb, and Hg. Coordination Chemistry Reviews 256: 2147–2163

Nilsen KJ, Johnsen HK, Rognmo A, Schytte Blix A. 1984. Heart rate and energy expenditure in resting and running Svalbard and Norwegian reindeer. Am. J. Physiol. 246: R963-R967.

Ståland H & White R.G. 2001. Regional variation in mineral contents of plants and its significance for migration by arctic reindeer and caribou. Alces 37 (2): 497-509

Figur 5. Fordeling av kryssingar av Hellevassbustien frå aust mot vest i høve til vekenummer, som andel av i alt 396 kryssingar frå og med 2001 til og med 2020.

Periode	Vekt	Trekkfart	Watt	Energiforbruk
-6	51	0,631	1,99	1,09
-3	51	0,677	2,02	1,11
0	51	0,937	2,22	1,21
3	51	0,541	1,92	1,05
6	51	0,473	1,86	1,02
Simle 9394	51	0,041	1,53	0,84

Tabell 1. Energiforbruk for ei 51 kg tung simle før, under og etter kryssing av stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos frå aust mot vest. Trekkfarten er gjennomsnitt i km per time i 3 timars perioden. -6, -3, og 0 er logperiodane som byrjar 6 og 3 timar før kryssinga som er periode 0. Effekta i watt per kg kroppsvekt, er reikna frå Nilsen (1984) sin formel, sjå teksten. Energien i MegaJoule er: (effekt x 3 timar x 3600 sekundar x kroppsvekt) / 106. Nedst er data for simle 9394 som gjekk i ro ved Kvamsfjellet på austsida av Møsvatn.

Reinsjegere – rekruttering og forgubbing?

De unge gidder ikke slite i dagevis i fjellet for å jakte rein, eller bære de tunge børene. De fleste unge har fløtta til byen, og gårsdagens sjarmtroll er forvandla til skjermtroll.

Dette er påstander jeg stadig har møtt gjennom åra, og kanskje har jeg noe lettvint akseptert de fordi mitt gammelmodige hode ikke har klart å omstille meg til et nyere Norge enn jeg vokste opp i. For både jegerne og jakta må ses i en annen kontekst i dag enn noen tiår tilbake, og samfunnet har utvilsomt endret seg.

Jeg vokste opp som bygutt, uten jakt som noe jeg eller kompiser var inkludert i. Stadig større andel av ungdommen vokser opp som meg. 82 % av den norske befolkningen bor i dag i byer og

tettsteder, og andelen øker. Sjøl i grissgrendte Hedmark bor 58 % av folka i byer og tettsteder. Da jeg var gutt var det få fremmedkulturelle å se, men i dag har vi 750 tusen med fremmedkulturell bakgrunn, og som utgjør 17,3 % av befolkningen. De færreste av disse hadde med seg jaktkultur i kofferten da de kom. 170 tusen av disse er 2. generasjon eller mer.

Bredden i mine tilbud i oppveksten var færre enn mine barn har, men tilbudet var på ingen måte fattigere. Bruk av

naturen stod sentralt, og for meg kikkert og fiskestanga. Den fascinerende opplevelsen av «flytfasen» i overlisting av viltet, konsentrasjonen og roen i skuddsituasjonen var helt fremmede tanker.

Sjøl om aksepten for jakt stadig er veldig høy i Norge er det i byene den faller mest, og det har naturligvis med tilbud og tradisjon – men også med motforestillingene mot jakt. Ungdom viser langt større engasjement i dyrevelferd, og søken etter identitet i sin naturbruk. Grønnkledde, voksne

Tekst: Tor Punsvik
Illustrasjoner: Oscar Jansen

menn med våpen er kanskje ikke det enkleste idolet å framelske lenger. Tur og naturopplevelse har en dominerende plass i sosiale medier, som bidrar til den store tilveksten av ungdom til turistforeningene. Vi vet at det er vanskeligere å selge jaktopplevelsene på sosiale medier, og spesielt hvis presentasjonen inneholder en «bold» jeger triumferende over et nedlagt vilt. Å holde opp fin fisk skaper ikke amper stemning, sjøl om det som jakt for meg skal inneholde alle elementer; overlisting, avliving og bruk. Kanskje vi kunne selge vår jaktkultur bedre om vi fokuserte den sitrende overlistingen og de fantastiske sluttproduktene på tallerkenen i vår markedsføring.

For hvert år som går stiger visstnok gjennomsnittsalderen mye blant norske villreinsjegere, og det skyldes naturligvis både at disse jegerne holder seg uforskammet friske i voksen alder, og en manglende rekruttering av ungdom. Det er ikke lett å trenge inn på gubbenes territorier, og dette er en jaktform som gjerne krever god kompetanse og lokalkunnskap.

Jeg har 36 års erfaring som viltforvalter hos vår «tropiske» fylkesmann, og har møtt jakt som både byråkrat og utøver. Siden jeg ikke vokste opp med børse, men fiskestang, har jeg også hatt mine barrierer å forsere på veien til Dianas rike. Det starta med de første småviltjaktene etter viltutdanning på universitetet. Med ønsket om å bli akseptert, og å ha autoritet for mine

synspunkter og argumenter når jeg som viltforvalter møtte den praktiserende grasrota. Etter at disse barrierene var passert, bidro jakt som forsterkende tillegg i en allerede rikholdig naturbruk!

Underveis har jeg gjort meg mange tanker om hva som gjør inntreden i jegerstanden lett og vanskelig. Noen av de sentrale spørsmålene jeg stiller meg er;

• Er det slik at motstanden mot jakt er økende blant de yngre?
• Er territorielle voksne et stengsel for tilgang til storviltjakt?
• Er terskelen fra teoretisk jegerprøve til å innta den praktiske «forvaltningen av liv & død» for tøff for de som ikke har fått jegerinstinktet med morsmjælka?
• Kvinner er «mykere på avtrekkeren». Har vi noe å lære av kvinnesatsingen?
• Er storviltjakt så kostbar blitt at det bidrar til å holde de yngre unna? Ikke ulik problemstillinger som står sentralt i en del idrettsgreiner.

Motstand mot jakt hos unge?

Jakt har gjennomgående høy anseelse i samfunnet vårt, og langt høyere enn i mange land vi ellers sammenligner oss med. Men den kan på ingen måte tas for gitt, og i ei tid da de færreste begrunner sin jakt med frysern må jaktaktiviteten motiveres, begrunnes og forsvares ut fra andre vinkler enn de som rådde i tidligere tider. I ei tid med mye «kjøttskam»-prat burde det i det

minste være enklere å argumentere for å høste av viltet enn av gris og kylling som undergår grov dyremishandling før de ender på vår tallerken.

«Territorielle jaktgubber» er kanskje mest utbredt innen villreinjakta, som kanskje i tillegg oppfattes som den mest uveisomme jaktarenaen å spore opp for de som ikke befinner seg i miljøet. I mi tid som reinsjeger må jeg erkjenne at jeg verken traff mange ungdommer eller kvinner i fjellet, men virkeligheten kan være annerledes og geografisk variabel.

Terskelen mellom teori og praksis

Gruppa «Tre små kinesere» synges vettugt om «dørstokkmila», og jeg tror den er reell for mange som skal «knakke på jegerdør» etter bestått jegerprøveeksamen. For det oppleves for mange som utfordrende å ta det store spranget fra å lese teori og løsne skudd på en skytebane, til å dra i en avtrekker som ikke bare skiller liv og død hos et vilt – men også har det dramatiske skillet mellom en god og en vond opplevelse.

I et av fjorårets utgaver av Jakt & Fiske spørres det hvorvidt kvinner er «mykere i avtrekket» enn menn, mao stiller større krav til seg sjøl før skuddet slippes. Svaret som gis er et rungende «ja»!

Begge mine koner har gått opplæringsjakt på villrein i Njardarheim i regi av Statskog, og jeg er rimelig sikker på at

ingen av de ville seinere felt hjortevilt om de ikke hadde fått med seg den nyttige erfaringen. Et flott tilbud for de som er så heldige å få delta, og sjøl yngstesønn ble motivert til reinsjakt noen år tilbake gjennom kurset, selv om de aldri så dyr den korte uka.

Danske jaktstier ble en åpenbaring

På åttitallet og nittitallet deltok jeg på noen jaktstier i vår sørlige region, og erfarte veldig lite som fremmet min kvalitet som jeger. De samme vinnerne gikk gjerne igjen, godt trent på spørsmål om ballistikk og avstandsbedømmelse under særdeles kontrollerte betingelser. På slutten av denne perioden hadde jeg gleden av å delta på noen jaktstier i Danmark, bl.a. omtalt i en artikkel jeg skreiv i et nummer av Jakt & Fiske i 1998. Dette var en helt annen verden enn den jeg hadde erfart på heimebane. Disse arrangementene gikk på omgang mellom de lokale jegerforeningene, og var sosiale samlinger for jegere og deres familier og venner. Mange av postene vi skulle gjennom var uhøytidelige og med spennende innfallsvinkler. Krydder og vilttilbereding ble en testa på, og naturligvis en lovgivning jeg ikke var helt dus med. Men til gjengjeld scora jeg bra på gjenkjenning av ulike fugleegg, som gammel eggrøver i oppveksten.

MEN de virkelige aha-opplevelsene fikk jeg på jaktposter med svært realistisk tilnærming. Med hagla og sitring stod jeg og venta på utfordringene som kom

på streng sideveis i naturtro setting. Mange minus poeng for å løsne skudd på hare på 35 meter, og ytterligere trekk for at jeg samtidig overså reven som poppa opp på 10 meter. Disse erfaringene ga meg skikkelig korrektiv og ble en vekker!

Det gjøres en formidabel jobb av NJFF for å rekruttere kvinner inn i jegerstanden, og har gjort det i mange år. Min erfaring er at jenter stiller langt større krav til seg sjøl enn vi gutta gjør, ikke minst der ute i «Dianas verden». Det ville undret meg om ikke frafallet mellom bestått jegerprøve og praktisk jakt er aller størst hos dem. NJFF har brukt instagram til å leite opp kvinnelige «ambassadører» for jakt, og det skaper bare begeistring forstår jeg. Bra, og viktig å søke nye veier å få ut budskapene.

Det koster å jakte og «frihetens arenaer»

Jeg vokste opp med nærmest gratis tilgang til det meste av det jeg brukte fritida mi, enten det var idrett eller naturbruk. I dag er til og med idretter som fotball og ski blitt aktiviteter som nesten utelukkende organiseres for ungdom av voksne – noe vi ordna sjæl i hine, hårde dager. Særlig storviltjakt er kostbart, om en ikke er tilknytta den gjennom familie eller venner. For en ung jeger som har blitt opplært til å stille store krav til de skudd som skulle løsnes, kan nok oppleve skvis når vedkommende veit at fellingstillatelsen kan være svært kostbar.

Vår fadderrolle

Jeg mangla en «veileder» inn i Dianas verden da jeg vokste opp. De fleste av dere hadde det, og har helt sikkert allerede gjort en god innsats for at etterslekta skal følge i spora deres. Er det noe av denne lærdommen vi kan allmenngjøre? Mye tid på skytebaner hører med, og gjerne feltstevner. De fleste som har prøvd seg på «løpende elg» får to aha-opplevelser. Frykten og respekten for å skyte på dyr i bevegelse, og etter hvert kompetanse til å kunne håndtere skudd to og tre når det oppleves nødvendig.

Tilrettelegging for de yngre

Det er lenge siden det å prioritere unge fiskere fikk sine praktiske tilrettelegginger, og fram til 16 år er «hele fiskeverden utenfor de anadrome strekk» fritt og gratis. I Otra innførte de i fjor gunstig fiskekort for ungdom til og med 23 år, og flere har foreslått at den beste hølen burde forbeholdes de yngste. Gjennom pris og trekkingsfordeler kan naturligvis villreinjakta også gis bedre tilgang for de yngre enn tilfellet er i dag.

Oppsummering: Vi «gubber» må akseptere at det er mye viktigere å slippe yngre til enn å bekrefte at man er habil, potent og oppegående i godt voksen alder. Gode alderskvoteringsordninger finnes! Det må etableres gode, populære og uhøytidelige tilbud for å redusere gapet mellom teoretisk kunnskap og praktisk utøvelse! De gode tilbud om opplæringsjakt må bare utvides og videreutvikles.

Rekruttering av
villreinjegere

Etter å ha drevet med villreinjakt siden 1987 er jeg ikke lenger i målgruppen, men har ikke kunnet unngå å gjøre meg noen tanker om hvordan norsk villreinjakt organiseres og styres. Med konsekvenser for rekruttering av nye jegere som kanskje ikke har noen snill onkel (som jeg hadde), eller andre til å hjelpe seg i gang. Er det nødvendig med forbedring? Vi leser fra tid til annen om forgubbing, og at villreinjakten ikke appellerer til dagens førstegangsjegere, som gjerne velger rypejakt og annen jakt som virker som både moteriktig og spennende for yngre, «dynamiske» mennesker, gjerne kvinner. Bildet av den norske villreinjegeren er kanskje fortsatt en godt voksen mann, som med en ombygget HV-Mauser og sans for enkelt friluftsliv benytter anledningen til en rask tur på vidda når reinen er i området. Men en «helgejeger» som vil ha valuta for pengene og må la egen timeplan styre jakten uansett hvor og når dyra er tilgjengelig, får ikke nødvendigvis respekt fra lokale jegere som har bedre anledning til å videreføre århundregamle jakttradisjoner i bygdene.

I våre dager skal det meste i samfunnet underkastes krav til økonomisk lønnsomhet, der det frie markedet skal bestemme pris og kvalitet. Så lenge selger og kjøper handler på fritt grunnlag, har dette systemet en berettigelse. Men som i helsevesenet og skoleverket stilles det i villreinjakten tilleggskrav, krav som påvirker «den frie prisdannelsen» i markedet. Norge har et ansvar internasjonalt for å ivareta den norske villreinen. Staten bestemmer jakttider og grenser for de enkelte villreinområder. Villreinnemd og -utvalg bestemmer kvoter og fordeler kort på de enkelte vald. Grunneierne har

enerett til jakt på sin eiendom og bestemmer hvilke jegere de vil ha til enhver tid. Til slutt kommer Mattilsynet, Miljødirektoratet og Veterinærinstituttet og ber innstendig om at jegerne skal bedrive uttak av biologisk prøvemateriale, håndtere og sende inn prøver slik at man får grunnlag for å bestemme fremtidige vilkår for å utøve reinsjakten. Velvilje fra kjøpere og selgere av reinskort tas for gitt.

Heldig er den (førstegangs)jeger som slumper til å få kjøpt et jaktkort på et område der dyra med akseptabel sannsynlighet kan befinne seg i aktuell jakttid. I utgangspunktet kan man som regel bare jakte på tildelt vald i henhold til kortets pålydende. En jeger med et kort for eksempel i Brattefjell-Vindeggen villreinområde hvor man har store vald som følger kommunegrensene, vil ikke kunne jakte i den delen som ligger i Seljord kommune, eller omvendt om kortet gjelder i Seljord. Uvisst av hvilken grunn samarbeider ikke Seljord (med valdene BV-1 og -2) med de omliggende kommuner om å kunne jakte hos hverandre, ikke engang etter spesifikk avtale.

Det ovennevnte vil i praksis gi sterke føringer for hva en fersk jeger har anledning til. Det er nærliggende å tro at en jeger som opplever å ha kjøpt et reinskort hun ikke kan bruke der dyra befinner seg, vil tenke seg om to ganger før vedkommende gjentar kjøpet. Og kanskje heller velger å finne annen jakt å bedrive.

Hva da med grunneiere i villreinområdenes randsoner, gjerne der reinen er kun vinterstid? Deres tildelte kort er i praksis verdiløse med mindre grunneieren selv, eller den enkelte jeger som

kjøper kortet, tar kontakt med en grunneier på et vald der reinen faktisk er i jakttiden. Det skal innsikt og pågangsmot til for at en førstegangsjeger skal gjøre dette. Og forsøk frister ikke alltid til gjentagelse.

Jeg vet at enkelte grunneiere selger kort billig og at full pris først kreves dersom jegeren feller dyr. Dette kan være en god løsning, da det vil senke terskelen for å begynne med villreinjakt.

Et ytterligere problem for utenforstående jegere er at store og gode områder i praksis er stengt for dem, fordi en ellers velvillig grunneier ikke får lov av andre i samme vald å slippe inn jegere utenfra. Dette har jeg opplevd på de store valdene på Hardangervidda Øst. Resultatet er også at det blir enda vanskeligere å oppnå ønsket fellingsprosent.

Det ovenstående er eksempler på den klassiske problemstillingen at det som kan gavne den enkelte, vil kunne skade fellesskapet. Jeg forstår grunneiernes legitime behov for næringsinntekt og kontroll med våpenbruk på egen eiendom. Og Statens behov for å ivareta fellesskapets behov. Innen et villreinområde (som er definert som et leveområde for en gitt villreinbestand) må alle grunneiere kunne disponere jaktrett over hele området. Antall og type kort kan selvsagt fordeles etter arealprosent.

Om nødvendig må jaktlovens bestemmelser om grunneiers enerett omformuleres for å kunne fremtvinge et bedre samarbeide i de områder der dette åpenbart trengs.

Av Tormod Svartdal
villreinjeger

Halne Fjellstugu roses av Miljødirektoratet

Halne Fjellstugu høster mange lovord for sitt arbeid med å formidle historien om Hardangervidda, reinsdyrstammen, bosetting og turisme. – Et strålende opplegg med svært høy kvalitet.

Rosen kommer fra Steinar Berthelsen bosatt i Veggli, en av de ni kommunene som grenser til Vidda. Fylkespolitikeren og den tidligere ordføreren er leder av en styringsgruppe som har fått navnet «Mennesket og reinen», et nasjonalt prosjekt i regi av Miljødirektoratet.

Kort fortalt innebærer prosjektet å

finne – og støtte – reiselivsaktører som kan fortelle og videreformidle historien om Nord-Europas største villreinstamme. Det sentrale spørsmålet er hvordan dette kan gjøres uten at det forstyrrer, eller på annen måte skaper konflikter for de det angår, nemlig reinen.

Levende fortellinger

-Vi fant det vi har vært på leting etter på Halne Fjellstugu, sier Steinar Berthelsen.

Med sin beliggenhet ved Riksveg 7 og Halnefjorden, har fjellstugua laget en opplevelse basert på levende og gode fortellinger, kombinert med besøk på

Av Odd G Nordengen
frilansjournalist

Flere tusen år tilbake i tid: Styringsgruppen for Miljødirektoratets prosjekt «Mennesket og reinen» samlet på en av steinalderboplassene innerst i Halnefjorden. Geirmund Tormodsgard levendegjør historiene.

flere tusen år gamle boplasser – og ikke minst mat.

Gjennomføringen er profesjonell og innholdet helt i tråd med de føringene myndighetene har lagt, sier Berthelsen.

Nylig var han og resten av styringsgruppen på besøk på Halne for selv å ta prosjektet nærmere i øyesyn.

Opplevelse

Det er Geirmund Tormodsgard, som eier og driver Halne Fjellstugu, som har satt sammen og formidler det han kaller en opplevelsespakke for fjellfolk og vegfarende langs Riksveg 7.

– Målet er å gi den moderne turisten en historie, et innblikk i de fantastiske historiene som Hardangervidda har så mange av. Og vi snakker om en historie

som kan dateres tusener av år tilbake i tid, sier Tormodsgard.

Fjellstueverten har laget et opplegg som innebærer at interesserte gjennom foredrag, anekdoter og bilder tas med inn i historien. Det skjer fra ei steinbu på fjellstua, før turen går med båt til Sleipa og Skaupa innerst i Halnefjorden.

Her finnes boplasser som ble funnet under de omfattende utgravingene på 1970-tallet. Funn av pilspisser, kokesteiner, kokegroper og fiskebeinrester forteller om bosettinger fra 6–9000 år tilbake.

Oppstart i sommer

Besøket innerst i Halnefjorden kombineres med lunsj i en av fiskehyttene, før retur til Halne og middag på fjellstugua.

– Siden vi er i villreinens rike, sier det seg selv hva som står på menyen, sier Geirmund.

Opplevelsestilbudet har en varighet på i underkant av fem timer. Oppstart er 1. juli og vil arrangeres hver onsdag og lørdag.

Fikk mye ros: Geirmund Tormodsgard (t.h.) ved Halne Fjellstugu fikk honnør fra Steinar Berthelsen og resten av styringsgruppen som arbeider for økt informasjon om reinens spennende historie og viktige rolle på Hardangervidda.

Styringsgruppen: Ellen Korvald, rådgiver innenfor klima og miljø i Viken fylkeskommune og Steinar Berthelsen fra Veggli, leder styringsgruppen som setter fokus på sammenhengen mellom oss mennesker og reinsdyr.

Steinalder-stein: Geirmund Tormodsgard med en kokestein som er minst 5000 år gammel, gravd ut ved Halnefjorden.

DNT-hytte flyttet til
Maihaugen

I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.

Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.

- Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.

I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med

helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse.

Bedre vilkår for villreinen

Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.

- DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.

For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.

En grundig prosess

Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.

Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i

Av Ingeborg Wessel Finstad
og Louise Brunborg-Næss (DNT)

Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.

I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.

- For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

Nytt liv på Maihaugen

Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på

Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.

- Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i

DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.

Villreinformidling

Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år.

Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen.

- Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen.

Fakta: Flytteprosjektet

Hovedansvarlig for flyttingen av Gråhøgdbu er Stiftelsen Lillehammer Museum (Maihaugen). Det største økonomiske enkeltbidraget er gitt av sparebankstiftelsen DNB på kr 1 700 000. Fylkeskommunen, DNT Oslo og Omegn, DNT Lillehammer og Miljødirektoratet har gitt hver sine solide bidrag til et nytt liv for Gråhøgdbua på Maihaugen. Museet bruker dessuten betydelige ressurser gjennom arbeidet som utføres av deres fagpersoner.

Norges Jeger og Fiskerforbund 150 år!

Kulturarven med fangst, jakt og fiske er mange tusen år gammel og bæres i dag videre av et forbund av jegere og fiskere. Norges Jeger og Fiskerforbund har over 100 000 medlemmer og vokser stadig. Jakt og fiske står sterkt i Norge, ferske undersøkelser viser at 86 % av Norges befolkning har tiltro til at jakta utøves på en god måte. Gledelig nok tar hele 10-12 000 jegerprøven hvert år, og totalt har 10 % av landets befolkning jegerprøven. Ikke mindre enn 150 000 jegere drar hvert år til fjells eller skogs på jakt.

Norges Jeger og fiskerforbund ble stiftet i 1871, og har utviklet seg fra en klubb for noen få hundre innflytelsesrike jegere og fiskere i de øvre sosiale lag til en «breddeklubb» med motto Jakt og fiske for alle for alltid. Nettopp bredden i organisasjonen er den store styrken i dag. Mengden av medlemmer

gjør at organisasjonen blir lyttet til av myndighetene, ved siden av at NJFF fremstår seriøse og etterrettelige. Dette har gitt organisasjonen en «standing» og tillit som kommer godt med fremover, for det er liten tvil om at vi ser en samfunnsutvikling hvor stadig flere fjerner seg lengre ifra naturen. Og

at blant annet utøvelsen av jakt og fiske blir forsøkt vanskeliggjort av politiske grupperinger som blir mer ekstreme. Foreløpig merker vi mindre til dette i Norge enn i mange andre land, men det er liten tvil om at det må jobbes strategisk og operativt for at kommende generasjoner skal kunne jakte

og fiske på samme måte som vi gjør i dag. Og her vil Norges Jeger og Fiskerforbund med all sannsynlighet være en av de viktigste organisasjonene i å målbære, påvirke og fremme jeger- og fiskerstandens interesser.

Med vårt forholdsvis store jegerkorps er vi godt rustet til å forvalte våre hjorteviltstammer, og man ser blant annet under prøvetakingen i forbindelse med skrantesjuken hvor viktig jegeren er i dette bildet.

I anledning 150-års jubileet har vi tatt en prat med Knut Arne Gjems som er leder i Norges Jeger og Fiskerforbund.

I Norge er vi så heldige at jakta har stor aksept i storsamfunnet, men vi kan neppe slå oss til ro med at det blir slik i fortsettelsen. Hvordan opplever du at stemningen er hos våre nordiske naboer og ikke minst i relevante EU-land, i forhold til den økende jaktmotstanden?

«Jakta står svært sterkt i Norden i forhold til resten av Europa. Vi lever tett på naturen og bruker naturen her. Men vi merker også at mennesket fjerner seg lengre ifra naturen også her og grupperingene av antijaktmotstandere blir tydeligere og mer ekstreme. Det har aldri vært viktigere å ha en sterk jegerorganisasjon som jobber for å ivareta jegeren og viltets interesser. 75 % av avgjørelsene som påvirker den norske jegeren tas i EU. Derfor er internasjonalt arbeid svært viktig og styrke. Vi ønsker ikke et glassklokkevern av naturen, der menneskene står utenfor og kikker på naturen. Det er historieløst. Vi har lange tradisjoner i Norge for å se menneskene som en del av naturen. Vi vil kjempe hardt for å bevare denne rollen også i fremtiden.»

Og hvordan jobbes det med å møte disse utfordringene i Norden og i resten av Europa?

«Vi jobber målrettet mot barn og unge med rekruttering og skape forståelse for vår bærekraftige høsting.

I Norge besøker vi barnehager og skoler og forteller om jakt, flår og parterer vilt og serverer viltmat. Vi jobber mye med positiv kommunikasjon og synlighet.

Det er utenkelig i mange land i Europa og komme inn på en skole eller en barnehage og få lov til å fortelle om

dette. I Norge får vi støtte fra Landbruksministeren til å gjøre det.

I Polen kom det for eksempel forbud mot å delta eller observere under jakt for ungdom under 18 år i fjor. Dette for at krefter ønsker å «drepe rekrutteringen» til jakt.

Vi jobber også langsiktig med lovverket for å styrke og sikre jakta for fremtiden i vårt lovverk.»

Det er jo liten tvil om at mange av de politiske avgjørelsene som omhandler jegere, jakt og viltforvaltning i Norge blir tatt i EU. Hvilke er de viktigste sakene på dagsordenen i den Europeiske jegerorganisasjonen (FACE) for tiden, slik du ser det, som kan bli kontroversielle for oss her oppe i nord?

«Fredning for jakt i nasjonalparker er et forslag for EU land som vi kjemper hardt mot i Norden. Det ser ut som om vi i Norge kommer oss unna det kravet

i denne omgang, da vi ikke er medlemmer i EU, men for Sverige, Finland og Danmark er dette kritisk å få stoppet.

Blysaken er viktig både for skyting på jakt og skytebaner. I Norden bruker vi finkalibrede kulevåpen på jakt. F. eks. toppjakt og rypejakt. Der er det mangel på gode alternativer for øyeblikket. Ser også med bekymring på om skyteanlegg i Norge skal bygge kulefangere for all blyammunisjon på skytebaner. Det vil koste milliardbeløp og bli utfordrende for mange mindre foreninger og tilpasse seg EU krav.»

Villreinen har som kjent sine utfordringer med blant annet økende ferdsel i høyfjellet og innskrenkning av tilgjengelig areal. I dette ligger det for så vidt kjente interessekonflikter, men likevel konflikter som med all sannsynlighet vil tilta i tiden som kommer. Hvordan ser du for deg at NJFF kan spille en rolle i disse sakene?

Knut Arne Gjems er Leder i Norges Jeger og fiskerforbund, President i Nordisk Jegersamvirke og VICEPRESIDENT i FACE (den Europeiske jegerorganisasjonen). Knut Arne har vokst opp ved bålet med klingende hare og elgloser på Finnskogen. Han har et stort engasjement for ivaretagelsen av kulturarven som jakt og fiske representerer. Hans besteforeldre Marie og Håkon Gjems (bildet) var kjente jegere. Farmorens bror, Arne Omsted var også leder i NJFF på 1930 tallet, den gang Fritjof Nansen også satt i styret.

Gjems har kultarven i ryggsekken, men vektlegger et moderne NJFF som kan møte fremtiden.

 

 

 

«NJFF har spilt og vil spille en viktig rolle for å ivareta villreinen. Det er utfordringer med ferdsel og utbygging i villreinens trekkruter. Her skal NJFF være «viltets advokat». Vi må løfte frem disse problemstillingene politisk. Vår villreinstamme er unik i Europa og her har Norge virkelig et ansvar.»

Det synes som forgubbing i jegerstanden er en større utfordring blant villreinjegere enn for de andre hjorteviltjegerne. NJFF har tradisjonelt en viktig rolle i rekruttering og opplæring av jegere. Har du noen tanker du vil dele når det gjelder rekruttering og opplæring av jegere fremover, og kanskje spesielt villreinjegere?

«Har veldig trua på opplæringsjakter. I NJFF har vi ca 450 introjakter i året.

Så må vi jegere kjenne på ansvaret som Kulturarvbærere og ta med ungdommen ut på jakt og gi de gode opplevelser. Det er faktisk mer moro og la en unggutt eller jente få felle sin første rein enn å skyte selv synes jeg. Det kan ofte

være krevende for den unge jegeren og orientere seg i jungelen av tilbud om hvor man kan få kjøpt seg jaktkort. Så god tilrettelegging, informasjon til ungdom og kanskje prioritere og sette av noen «ungdomskort» kan være smart.

Selv om det i det store og hele er tillit til dagens jegerstand, er det sikkert noe vi kan og bør bli bedre på. På hvilke områder mener du det er mest å hente, slik at vi opprettholder tilliten også i tiden fremover?

«Sosiale medier er den nye bålplassen. Her er det viktig at jegere er sitt ansvar bevisst om hva man legger ut av bilder. Det er viktig at vi er stolte av vår kulturtradisjon og gjerne legger ut jaktbilder, men det er også viktig at vi tenker på at vi er gode jegerambassadører i det som vi formidler.»

«Generelt bør vi som jegere jobbe med våre holdninger og ferdigheter hele tiden - vi kan alltid bli bedre. Vi kan og bør ha stort fokus på sikkerhet og vi bør

også selv være med å sette grenser for hvor langt vi kan gå når det gjelder bruk av tekniske verktøy under jaktutøvelsen. Dette handler i stor grad om samfunnets aksept for jakt. Selv mener jeg at det er lov å tøye strikken lenger når det gjelder å avslutte dyrs lidelser etter uheldige skudd og ved jakt på definerte «skadedyr (f. eks. villsvin). Utviklingen på utstyrsfronten gjør oss mennesker mer og mer overlegne viltet og hva som skal kunne benyttes av hjelpemidler må være på agendaen fortløpende»

Villreinrådet i Norge ser frem til ytterligere samarbeid med NJFF i mange år fremover, og vi stiller oss i rekken av gratulanter og ønsker Norges Jeger og Fiskerforbund til lykke med jubileumsfeiringen.

Under villreinjakta i 2020 ble det felt 4726 villrein i Norge. Det er omtrent samme antall som i 2019 hvor 4738 villrein ble felt. For hele landet var det gitt tillatelse til å felle 13 437 villrein, og det betyr en fellingsprosent på 35, viser statistikk fra SSB.

Fordelingen mellom ulike typer dyr ble som følger: det ble felt 1149 årskalver, 587 dyr på halvannet år, 1585 eldre bukker og 1369 eldre simler,

Hardangervidda er landets største villreinområde. Her var det gitt tillatelse til å felle 4984 dyr, og av disse ble 29 prosent eller 1440 felt. Det er en økning på 170 felte dyr fra 2019. Snøhetta var i 2020 det villreinområdet som hadde det nest største utbytte. I alt ble det der felt 718 villrein, som er en økning på 22 prosent. Deretter fulgte Ottadalsområdet og Rondane med henholdsvis 479 og 442 felte dyr. I Ottadalsområdet ble det skutt 245 færre dyr enn året før.

Villrein har hatt en nedgang i bestanden på landsbasis. Grunnet funn av skrantesjuke i 2016 ble hele bestanden i Nordfjella sone 1 skutt ut som et ledd i smittebekjempelsen. Hardangervidda villreinområde er Norges største med en bestand på ca. 6000 villrein vinterstid. Andelen eldre bukk er redusert fra ca. 20 prosent til ca. 6 prosent, etter økt uttak av bukk de siste to jaktsesongene. Reduksjonen er gjort etter funnet av skrantesjuke i Nordfjella, og var et tiltak for å kartlegge om det fantes smitte i nabobestander.

I september 2020 skjedde det ulykksalige at en en villreinbukk felt på Hardangervidda fikk påvist skrantesjuke. Også dette var av den smittsomme, klassiske varianten av skrantesjuke. Hvordan smitten på Hardangervidda skal bekjempes diskuteres, men det er liten tvil om at tiltakene vil innebære en større eller mindre reduksjon i bestanden. Noe som igjen vil føre til en ytterligere nedgang villreinbestanden på landsbasis.

Kilde: SSB

Villreinområde	Kvote	Felling	Fellings- %
Hardangervidda	4984	1440	29
Snøhetta	1750	718	41
Reinheimen - Breheimen	750	479	64
Rondane	960	442	46
Knutshø	520	313	60
Setesdal - Ryfylke	2144	305	14
Forollhogna	369	294	80
Norefjell - Reinsjøfjell	178	163	92
Brattefjell - Vindeggen	450	124	28
Setesdal - Austhei	468	88	19
Sølnkletten	200	75	38
Nordfjella	250	70	28
Våmur - Roan	55	37	67
Skaulen - Etnefjella	50	36	72
Vest - Jotunheimen	34	27	79
Blefjell	103	27	26
Fjellheimen	85	26	31
Tolga østfjell	30	19	63
Svartebotnen	15	15	100
Lærdal - Årdal	20	14	70
Førdefjella	12	8	67
Raudafjell	10	6	60
Sunnfjord	0	0
Totalt	13 437	4726	35

4726 villrein felt
i 2020

Overvåking av villrein
i 2020

Villreindelen av Overvåkingsprogrammet for Hjortevilt gjennomføres årlig av Norsk institutt for naturforskning på oppdrag for Miljødirektoratet. NINA sin gjennomføring av tellingene gjøres i samarbeid med den lokale villreinforvaltningen ved utvalg og rettighetshavere.

Kalvetellingene

Kalvtellingene i samtlige overvåknings–områder ble gjennomført i løpet av 2 dager siste uke i juni 2020. Ulike mannskaper var i sving disse dagene da det var strålende vær i alle områder samtidig. Vi var utrolig godt fornøyde med å lykkes med tellingen i alle områder så tidlig på sommeren. Opptelling av bildene viser at vi fant en stor andel av fostringsdyra i alle områder, og vi er godt fornøyde med antall dyr funnet i samtlige områder/delområder. Til sammen ble det telt 16 554 dyr, derav 4650 kalver, under kalvetellingene i overvåkingsområdene i 2020.

Kalveandelen var lavere enn normalt, og varierte fra 30 til 50 kalv pr 100 simle/ungdyr. Lav produksjon i Setesdal Ryfylke var ventet etter den harde vinteren forut, men også andre områder opplevde svakere kalveproduksjon enn vanlig. Se tabell 1.

Det blir brukt helikopter under kalvetellingen, og vi har da god utsikt som gjør det lettere å oppdage flokker underveis. Gode værforhold med sol/varme er den viktigste faktoren for å få til gode tellinger, og helst tidlig på sommeren når dyrene ennå har rester av den hvite vinterpelsen som gjør flokkene lette å få øye på. Lokale rettighetshavere med

god lokalkunnskap om villreinen sin arealbruk, som stiller villig opp og bistår årlig ved gjennomføringen av kalvetellingen, er også viktig for å finne dyr. Dagens digitale speilreflekskameraer gir veldig gode bilder som er enkle å telle opp fra. Bilder ovenfra og bakenfra flokken er de beste slik at ingen dyr er gjemt bak andre dyr.

Strukturtellingene

Det er alltid tids- og værmessige utfordringer ved gjennomføring av strukturtellingene. 2020 var ingen unntak. Det lyktes godt med tradisjonelle tellinger i Forollhogna og i Setesdal Ryfylke, men lyktes ikke like

Av Av Roy Andersen og Olav Strand, NINA

Område	Dato	Af	Tot	SU	K	B	K/100S-U
Forollhogna	25.06.2020	18	1759	909	447	403	49,2
Knutshø	25.06.2020	2	1228	839	307	82	36,6
Snøhetta øst	25.06.2020	11	1856	1283	476	97	37,1
Snøhetta vest	25.06.2020	8	406	266	120	20	45,1
Rondane nord (nord for Ula)	25.06.2020	1	812	556	248	8	44,6
Rondane nord (sør for Ula)	25.06.2020	2	505	333	116	56	34,8
Rondane sør	25.06.2020	4	1653	1108	510	35	46,0
Reinheimen	25.06.2020	5	985	445	219	321	49,2
Hardangervidda	25.06.2020	36	6718	4242	1883	593	44,4
Setesdal Ryfylke Sør	26.06.2020	9	632	437	150	45	34,3
Setesdal Ryfylke Nord	26.06.2020	10	827	575	174	78	30,3

godt i andre områder. Etter et mislykket forsøk på telling på Hardangervidda rett etter jaktslutt i oktober, ble det gjort et alternativt forsøk godt ut i november, der vi da var nødt til å nøye oss med å fotografere flokkene fra helikopter og finne strukturen basert på bildene. Ulempen med dette er at man ikke klarer å skille ungbukk fra simlene, men øvrige type dyr kan greit skilles på

gode bilder. Bruken av helikopter under strukturtellingen gjorde det mulig å finne et betydelig større antall dyr å basere strukturtallene på, og vi kan derfor si noe sikrere om bukkeandelen på Hardangervidda. Dette er viktige data knyttet opp mot aktuelle tiltak etter funn av skrantesjuke på Vidda. Resultatene av strukturtellingene er oppsummert i tabell 2.

Utskifting av personell over tid hos rettighetshavere, gjør at vi gjennomfører enkle strukturtellingskurs områdevis etter behov. Vi begynte med dette i 2019, men det siste året har planlagte kurs blitt satt på vent. Håper på muligheter i siste halvdel av 2021. Kvalitetsnormen knyttet til villrein vil medføre tilsvarende kurs/informasjon også i øvrige villreinområder.

Område PROSENT	Af	N	K	S	B1	B2	B3+
Forollhogna	8	953	20,1	50,9	6,3	4,3	18,4
Knutshø	1	547	17,7	51,0	5,9	13,0	12,4
Snøhetta vest	2	67	29,9	50,7	0,0	9,0	10,4
Snøhetta øst	0	0
Rondane Sør	2	724	25,0	48,9	8,3	8,6	9,3
Rondane Nord*	3	800	19,5	56,4		24,1
Hardangervidda**	8	5526	23,1	63,0		8,1	5,7
Setesdal Ryfylke	6	787	14,9	55,0	8,2	7,9	14,1
Svalbard, Reindalen***	737	1648	25,4	46,1	3,4	30,4

Merknader: * Rondane Nord: Simle-andelen (S) inkluderer ungbukk (B1) og B2 angir alle bukk 2 år og eldre.

** Hardangervidda: Simle-andelen inkluderer ungbukk (B1).

*** Svalbard: totaltallet inkluderer 126 ukjente. Simle-andelen inkluderer 25 ungdyr der kjønn ikke er bestemt. B2 angir alle bukker 2 år og eldre.

Heidi starta i jobben som naturveileder på Norsk villreinsenter på Hjerkinn 1. januar 2018, og mente selv at hun hadde vunnet i lotto, så heldig følte hun seg. Etter mange år som lærer følte hun at hun nå endelig kunne formidle enda mer av den kunnskapen som hun brant for i sin utdanning.

Vi andre på Hjerkinn innså også raskt at vi hadde vært like heldige med å få Heidi med på laget vårt. Heidi var den solide kollegaen, den som vi andre visste at vi kunne stole hundre prosent på. Uansett hvilken arbeidsoppgave hun fikk, så visste vi at den var i de beste hender. Heidi var en utrolig god formidler, uavhengig av om det var

ministre, militærattacheer, kronprinspar eller skoleelever vi hadde på besøk, så bød hun på kunnskap. Alltid like trygg og tydelig.

Det gikk bare noen måneder fra Heidi begynte hos oss, til at hun fikk beskjed om at hun var kreftsyk. Åpenheten rundt sykdommen som hun viste oss kollegaer var beundringsverdig. I disse årene med sykdom, har hun vist et enormt pågangsmot. Etter en cellegiftkur, var hun alltid tilbake på jobb etter en dag eller to og ville bidra på lik linje med oss andre.

Gjennom jobben som naturveileder på Norsk villreinsenter har Heidi gjort en

solid innsats for villreinen. Spesielt brant hennes hjerte for de lokale skolene rundt fjellet, at de som hadde villreinen som nabo skulle få kunnskap om, og omsorg for den. Mang en rektor og lærer har hun ringt og purret på for at elevene deres skulle få komme på besøk til Hjerkinn og lære mer om reinen. Hennes bakgrunn fra skoleverket har vært uvurderlig for vårt arbeid med å få satt villreinen på timeplanen. Gjennom sitt virke har hun påvirket og inspirert mange av dagens, men spesielt morgendagens beslutningstakere. Vi har mistet en dyktig fagperson og formidler, men først og fremst en god kollega og et godt medmenneske.

Mange solide feltfolk har gjeve gode bidrag til villreinforskinga gjennom åra. Og utan desse har vegen til gode resultat vorte mykje lengre.

Ein av pionerane innan kartlegginga av den gamle fangstkulturen, Øystein Mølmen, hadde med seg mange medhjelparar gjennom åra. Ein av desse var Endre Hage frå Lesja. Alt i 1975, berre 20 år gamal, vart han med på dette nitidige registreringsarbeidet.

Seinare har NINA drege nytte av han i over to tiår. Han har utan tvil sett fleire fangstgroper i fjellet enn dei fleste. Pinleg nøyaktig i skjemaføringa og humørfylt trivnad i felten gjorde det til ein fryd å samarbeide med Endre. Stålsterk integritet og raus omtanke for alle ikring seg gjorde han respektert og godt likt overalt – i ein vid geografi.

Arbeid i stadig nye område fell mykje lettare når ein raskt kjem i god dialog med lokalt apparat på staden. Her var Endre på ein heilt eigen skala, og med sitt sosiale vesen og vidsyn var det ikkje det emne han var framand for.

Alle er ikkje så heldige å gå gjennom livet utan helseplager. Endre ynskte å leva heilt normalt, trass i helseutfordringar med fleire organtransplantasjonar og etterverknader av det. No har han lagt ned kamera, penn og perm – og vi lyser fred over minnet til vår gode ven og medarbeidar.

På skotøyet skal jaktfolk kjennes

Villreinjakt innebærer nesten alltid mye gåing. Gjerne mil etter mil, dag etter dag. Er formen bra vil utbyttet av turen og jakta bli mye større enn om hver kilometer er et slit. Nesten like viktig som god form, er det du har på beina.

Hvilke krav du stiller til ditt fottøy kommer an på hvilken jakt du i hovedsak bedriver. Hvor du jakter - altså terrengtype, gradient, topografi, underlag osv. Når du jakter – værforhold, temperatur, osv. Og ikke minst hvor tung sekk du er så heldig å måtte slite med på en vellykket tur. Likeledes vil boforholdene under jakta påvirke mulighetene for tørking. Det er forskjell på en 10-dagers teltur i Snøhetta og ei jaktuke med base i ei god og varm hytte på Norefjell.

Uansett form, hva du jakter og hvor, så ønsker de fleste å ha gode, tørre, lette

og stødige støvler på beina. Personlig har jeg vært ganske konservativ i valg av jaktstøvler. Det har gått i lærstøvler – tidligere uten membran, etter hvert nesten alltid med membran. I veldig fuktige perioder/områder, på skogsfugl- eller rypejakt, har faktisk gode gummistøvler oftere blitt mitt foretrukne alternativ. Rett og slett fordi lærstøvler, uavhengig hvor godt du vedlikeholder dem, blir vasstrukne etter lange, våte dager. Du går plutselig med 50 % mer vekt på føttene, og de tørker garantert ikke over natten.

De siste par årene har jeg hatt gleden av å bruke et par jaktstøvler der det tradisjonelle læret er erstattet med et gummiaktig materiale som minner litt om lær. Det er verken lær eller gummi, men skal være et ytterlag i microfiber som er perforert over store partier av støvelen. Dette har resultert i støvler med lav vekt og med et yttermateriale som ikke trekker vann. I tillegg er det benyttet en Gore-Tex membran. Og støvlene er så å si vedlikeholdsfrie! Nesten for godt til å være sant - og da er det jo som regel nettopp det - eller?

Av Fred Ivar Aasand
redaktør Villreinen

Støvlene er i hovedsak brukt til reinsjakt og fuglejakt, i tillegg til fisketurer, fjellturer og rene hundetreningsturer. Jeg har brukt dem på reinsjakt i Snøhetta, i Sølnkletten og på Norefjell–Reinsjøfjell. Litt ulike typer terreng og underlag. Og på skogsfugl- og rypejakt i Trysil og Alvdal. Fra dager i våte myrområder, til bratte steinura på høgfjellet. Altså fra normal, til ganske røff bruk.

Erfaringene så langt er usedvanlig gode – rett og slett overraskende bra. Passformen er bra og støvlene har vært komfortable fra første tur, og passformen har heller ikke endret seg etter lengre tids bruk. Hælen sitter som støpt uten antydning til «glipping», og jeg har ikke opplevd at skoen klemmer. Sålen gir godt grep på det meste av underlag, for øvrig synes jeg dagens jaktstøvler jevnt over har gode såler. Støvlene puster bra – bedre enn jeg er vant til – noe man særlig har nytte av tidlig i reinsjakta. Vekta er merkbart lav – spesielt litt seint på ettermiddagene når kilometerne og høydemeterne kjennes i beina. I tørr tilstand veier f. eks. mine høye lærstøvler 1150 g/sko, disse «moderne» Alfa-støvlene veier 755 gram. Etter en våt dag på jakt legger lærstøvelen dessuten fort på seg flere hundre gram. Det merkes! Også dagen etter, om du ligger i telt med begrensede tørkemuligheter.

Hva med slitestyrken? Det var vel her jeg var mest skeptisk til de «moderne, tekniske» materialene. Nå skal jeg være forsiktig med for bastante konklusjoner etter to års bruk, men samtidig har jeg rimelig mange bruksdager i løpet av denne perioden. Og hvor lang levetid forventes av jaktstøvler ved hard bruk? Uansett, Alfa Rype er minst like solide støvler som noe annet jeg har/har hatt i min støvelgarderobe. De er skikkelig solide og står ikke tilbake for noen av lærstøvlene jeg har prøvd - snarere tvert om. De bærer liten preg av slitasje og er fortsatt helt vanntette. Så til eventuelle material-skeptikere - glem det!

Til hvem og til hva passer så Alfa Rype? Å anbefale jaktstøvler er risikosport – her er det store variasjoner i hva man foretrekker av stivhet, vekt, høyde etc. Og rett og slett hvor mange kroner man

vil/kan bruke. For egen del er Alfa Rype blitt en støvel jeg velger til så å si alle mine jakt- og fritidsturer.

Det er lettere å snu det på hode å spørre; når passer andre støvler bedre? Når det er kaldt og du samtidig skal ha lange pauser – da blir disse støvlene fort kalde. Så ved postjakt kalde dager seinhøstes, ville jeg tatt et annet støvelpar. Alfa Rype er heller ikke de stiveste støvlene, så med maksimal vekt i sekken i ulendt terreng – da kan stivere støvler være bedre. Jeg bar ut ei fin simle i fjor, riktignok ikke i det vanskeligste terrenget, og savnet ikke bedre ankelstøtte. Men er du følsom for overtråkk og jaktterrenget er av det tøffe, utfordrende slaget – er sannsynligvis et stivere valg det rette.

Oppsummert er Alfa Rype meget gode jaktstøvler til allround bruk. De puster bra, er usedvanlig lette, sitter godt både på foten og på underlaget. De trekker ikke vann, er vedlikeholdsfrie og slitesterke. Det holder mer enn nok for meg!

Alfa Rype A/P/S GTX:

Kilde: www.alfa.no

Lett støvel i AlfaAir™ med stabilt, høyt skaft. GORE-TEX-membran gjør støvelen vanntett og pustende. Memoryfoam rundt ankelen sørger for god passform og komfort. Snøresystemet med Double Lock System forenkler individuell tilpasning. Vedlikeholdsfritt og slitesterk AlfaAir™ materiale som har lav vekt og sørger for enkelt vedlikehold, samt helkalosjering som øker slitestyrken. Combo mellomsålen sørger for stabilitet og støtdemping, mens yttersålen Vibram® Grip AMG gir godt grep i variert terreng.

VEKT: 770 g pr sko/støvel (EU 42)

SKAFTHØYDE: 23.5 cm (EU 42)

MATERIALE: Alfa Air™ + GORE-TEX Comfort

SÅLE: Vibram® Grip AMG

Veil. pris: 4499,-

Gladmelding til jegere med 6,5x55

Forenkling og tilpassing av reglene til moderne jaktammunisjon har vært noe av bakgrunnen for endringene i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (utøvelsesforskriften). Det innebærer blant annet at det er tillatt med lettere kuler enn tidligere, når det velges blyfrie kuler, og det er kun ett anslags–energikrav å forholde seg til uansett kuletype. Med lettere kuler er det blant annet mulig å oppnå anslagsenergikravet med blyfrie kuler i kaliber 6,5x55.

Dette er en gledelig endring for alle villreinjegere som sverger til 6,5x55 - og det er nok hel del.

Ordlyden i Utøvelsesforskriften etter endringen som trådte i kraft 2. februar i år, er som følger:

Ǥ 16 Krav til rifleammunisjon

Under jakt på elg, hjort, dåhjort, villrein, villsvin, muflon, moskusfe og ved felling av ulv og bjørn skal det brukes ammunisjon med ekspanderende prosjektil. I​ tillegg må følgende krav være oppfylt:

a) Minste tillatte kaliber er 6,5 (.264’’/6,71 mm).

b) Minste tillatte kulevekt er 9 gram (138,9 grain) for kuler med mantel og blykjerne, og 7,8 gram (120 grain) for blyfrie kuler.

c) Minste tillatte anslagsenergi på 100 meter (E100) er 2200 joule.»

Gladmelding til konkurranseskyttere

For konkurranseskytterne er det en gladnyhet i forskriften, da treningsskudd fra jaktfeltsesongen godkjennes som obligatoriske treningsskudd. I §18 i forskriften står det nå at: «Skudd som avlegges i terminfestet konkurranse i det kalenderåret som jaktåret starter gjelder som obligatoriske skudd i skyteprøve for storvilt».

Godkjenning av treningsskudd gjelder for all terminfestet konkurranseskyting med rifle i regi av lokale lag og foreninger som er tilsluttet Det frivillige Skyttervesen (DFS) og NJFF.

Krav til årets skyteprøve forenkles

For å få gjennomført oppskyting for storviltjegere for jaktåret 2021/22 på en smittevernmessig god måte, forenkles kravene. For årets oppskyting er det kun krav om å avlegge de 5 obligatoriske skuddene (innenfor sirkelen) i dyrefiguren. De 30 obligatoriske treningsskuddene er dermed ikke et krav i år.

Vi oppfordrer likevel jegere til å trene mer enn det obligatoriske kravet. Vi gjør også oppmerksom på at flere villreinområder krever dokumentasjon på et visst antall treningsskudd. Disse kan registreres i appen «Min jegerdokumentsajon» (les videre).

All jegerdokumentasjon på mobilen

Appen «Min jegerdokumentasjon» er en del av et arbeid for å gjøre tjenester for norske jegere digitale. Appen henter data fra fra Jegerregisteret og gir dokumentasjonen som trengs på at skyteprøve er bestått, jegeravgift betalt og registrering som lisensjeger er utført. Jegeren må selv sørge for at våpenet/våpnene er registrert på «Min jegerside» i forkant, og at kontrolløren av skyteprøven gir digital kvittering i appen når prøven er bestått.

• Appen gir deg tilgang til dokumentasjonen du trenger under jakta på mobilen
• I appen finner du bevis for bestått skyteprøve, betalt jegeravgift og registrering som lisensjeger​
• Appen fungerer også når telefonen er uten mobildekning
• Opplysninger som legges inn når dekning mangler blir overført til Jegerregisteret straks dekningen er tilbake
• Du laster ned appen fra App Store eller Play Butikk​

Når du logger deg på appen «Min jegerdokumentasjon» første gang må du identifisere deg på samme måte som i nettbanken, eller på «Min jegerside» i jegerregisteret. Fortsatt vil papirvitnemål fra skytebanen være gyldig som dokumentasjon på bestått skyteprøve, om du ikke vil bruke appen.

Av Fred Ivar Aasand
redaktør Villreinen