Facebook

En annen informasjonskanal er å følge Villreinen på Facebook. Du finner oss ved å gå inn på villreinen.no og klikke på facebooksymbolet nederst på startsiden. Følg oss på Facebook!

Årets Villreinen

Vi kommer ikke utenom skrantesjuken i denne årgangen heller. I kjølvannet av nedskytingen av stammen i Nordfjella sone 1, er det flere forskningsprosjekter som blir spennende å følge fremover. Jeg tenker blant annet på forskningen rundt «genetisk følsomhet» (artikkel side 34) – bør genetikken få en sentral rolle i vurderingene ved reetablering i Nordfjella? Her er det lov å håpe på at videre analyser kan gi avgjørende resultater for hvilke dyr man skal bruke ved reetableringen.

Det gjøres mye god villreinforskning i Norge, og det er vesentlig at dette blir tilgjengeliggjort utover den engere krets. Villreinen tar derfor mål av seg å være den valgte budbringeren – altså det foretrukne populærvitenskapelige villreintidsskriftet. Det betyr ikke at vi ikke slipper til mindre vitenskapelig baserte synspunkter, innspill og «korrektiver» til den «offisielle» villreinforvaltningen. Redaksjonen vil imidlertid understreke at alle artikler – enten de kommer fra den vitenskapelige siden, eller fra jegere, rettighetshavere, frilufts- og/eller fjellfolk – i sin helhet står for forfatternes egne synspunkter og meninger. Når det er sagt, betyr det ikke at ikke redaksjonen foretar en viss utsiling eller moderering, når det er nødvendig.

Håper dere finner årets utgave av Villreinen relevant og interessant!

 

Bestilling av årboka

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Jan Hageland

Nord-Torpvegen 375

2880 Nord-Torpa

Mobil: 905 52 790

Epost: jan.hageland@fjellstyrene.no

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

( Hardangervidda, nemnd)

Olav Søderberg, nestleder

( Snøhetta, nemnd)

Lars Nesse

( Nordfjella og Fjellheimen, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

( Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, utvalg)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik ( tidl. viltforvalter i Agder)

Kjetil Bevanger ( NINA)

Olav Strand ( NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: Medievekst AS

Det er gledelig å melde at de siste års negative trend i salget av årboka Villreinen kan være snudd – i hvert fall fikk vi en hyggelig økning i salget av 2019-utgaven. La oss håpe det ikke var et blaff, men at vi kan gå inn i en epoke med en positiv trend i salg og distribusjon av «Norges beste» formidlingskanal for villreinstoff.

Dette resultatet skyldes flere faktorer, men det er nærliggende å anta at alle de gode artiklene og fotoene fra kompetente og skriveføre bidragsytere er en av hovedgrunnene til den positive utviklingen. Dette fortjener selvfølgelig en stor TAKK!

Jeg vil også takke våre trofaste og sporadiske annonsører. Selv om det er beskjedent med annonser i Villreinen, er dette et kjærkomment bidrag til utgivelsen, samtidig skaper annonsene litt variasjon og beriker magasinet.

Sist, men ikke minst, fortjener Miljødirektoratet en stor takk – uten deres bidrag, både til utgivelsen av Villreinen og med Fagdagene, ville ingen av delene sannsynligvis hatt livets rett.

Fagdagene

Villreinrådets fagdager arrangeres på på Bykle fjellhotell den 21.-22. oktober. Programmet er på plass, så sett av datoene med en gang – dette blir bra! Faglig bredde, befaring med omvisning, kulturelle innslag og en flott festmiddag med sosialt samvær.

Digitale utgivelser

Vi har nå hatt to år hvor Villreinen også har blitt utgitt digitalt og fritt tilgjengelig. Det var en viss bekymring for at fri tilgjengelighet ville føre til at færre kjøpte papirutgavene, men så langt har det ikke skjedd – snarere tvert om. Villreinen 2020 vil derfor også bli fritt tilgjengelig digitalt på vilreinen.no.

Nyhetsbrev

Villreinrådet vil sporadisk sende ut nyhetsbrev fremover, og du kan registrere deg for mottak av nyhetsbrevene på villreinen.no. Du vil på ingen måte bli nedlesset med nyhetsbrev fra oss i innboksen, og det er en grei måte å holde seg orientert på.

Villreinen –
positiv utvikling

Fred Ivar Aasand

redaktør

Bukkejakta på Hardangervidda 20194

Setrene i Vesllie på Dovrefjell8

Gevirgnaging hjå reinen i Nordfjella12

Kvalitetsnorm for villrein16

Føler de lokale seg fortrengt fra Hardangervidda?18

Vurdering av vinterbeite i Sunnfjord villreinområde20

Velkommen inn i «alfarekkene», Kristin!24

Klimaoppvarmingen forklarer lokale kontraster i bestandsutvikling hos svalbardrein26

Bli kjent med Våmur Roan30

Kan genetikken bidra i bekjempelsen av skrantesjuke hos reinsdyr?34

Jakt, fangst eller veiding i vest?38

Tråkkeffekt i lavmatter42

OneImpact – et mål på samlet miljøbelastning44

Minkende sjøis og genetiske spor etter tidligere tiders jakt50

Kåre Guldvik – en fjellets hedersmann!53

Klimaendringar og villrein 54

4738 villrein felt i 2019 57

Villreinen i Nordfjella58

Svalbardreinen 62

En bauta i norsk villreinforvaltning 65

Et vindu inn i villreinens hverdag68

Jegeren og fotråte70

Hva med sauen, naturen og villreinen i Setesdal Ryfylke?72

Raudhamran-simla76

Den ville reinen sliter79

Lykke ved Bukkenuten80

En oppsynsmann ser seg tilbake82

Siste år med rydding i skytefeltet på Hjerkinn84

Nedgang i slaktevekter = god forvaltning?89

Overvåking av villrein i 201992

Stor sommarvassføring i Kvenna eit viktig vandringshinder for fostringsflokkar på Hardangervidda94

Turisttrykk og arealbruk av reinen på Hardangervidda over tid97

Fleksibel, smidig og komfortabel rammesekk100

Pølsemaker, pølsemaker - hvor har du gjort av deg?102

vil gje villreinen tilbake noko av det dei har tapt dei siste 100-120 åra. Eksempelvis kan dette vera tunnellar på veg- og togstrekningar som vil reetablere gamle trekk og dermed gje villreinen tilbake viktige funksjonsområder. Den 10,3 km lange Finsetunnellen på Bergensbanen er eit døme til etterfylgjing. Den har ført til at eit eldgamalt og viktig trekk, som i mange tiår var tilnærma ute av funksjon, no vert flittig brukt av reinen. Tilsvarande reetableringar av «tapte» trekkruter er fullt mogeleg å oppnå også andre stader.

Villreinrådet har gjennom sin strategiske plan, som landsmøtet vedtok i juni 2019, fått klare føringar på kva me skal prioritere. Sentralt i arbeidet står å arrangere Fagdagane og å gje ut årboka vår Villreinen. Begge deler har vorte godt motteke, er etter kvart godt etablert og me håpar de set pris også på årets fagdagar og årbok.

God lesnad og fortsatt lukke til med arbeidet til villreinen sitt beste.

Endre Lægreid

Leder i Villreinrådet i Norge

Sist haust hadde eg gleda av og få vera med når neste generasjon fekk sitt fyrste bukkefall. Me hadde flott haustver, godt med dyr i terrenget og lite andre jegrar. Flokken hadde lagt seg til i eit område der det var vanskeleg å koma på skothald. Den unge jegeren smaug seg fram og la seg til å venta. Etter nær ein time kom flokken dragande forbi, dei fyrste dyra på berre 15-20 meters hald, og dei gjekk altfor tett til at han kunne skyte. Men flokken var dryg, rundt 700 dyr, og som så ofte kom det nokon storbukkar diltande bakerst. Skotet small og bukken fall. Guten hadde fått sitt fyrste reinsdyr og ein fantastisk opplevelse med storflokken som trekte forbi han på kloss hald.

Poenget med denne innleiinga er å minne kvarandre på det eventyrlege med villreinen. For mange av oss som er glade i villreinen er det slike opplevelsar som er drivkrafta bak dette engasjementet. I ei tid der dei fleste villreinoppslag i media er med krigstypar om sjukdom og elendigheit er det viktig at me som tilhøyrer «menigheiten» er flinke til å vera ambassadørar for dette fantastiske dyret og dei opplevelsane og den matauken det gjev oss!

Eit av dei store tema i år er Kvalitetsnorm for villrein. I skrivande stund er høyringa gjennomført og Miljødirektoratet har sendt saka til Klima- og miljødepartementet for førebuing til endeleg vedtak sommaren 2020. Målet er at arbeidet med å iverksetja Kvalitetsnormen skal starte i 2020. Lat oss håpa det skjer, og lat oss håpa at den vert det verktøyet som me i Villreinrådet meiner den har potensiale til å verta. Den skal gje oss ein status som gjer at ein kan samanlikne situasjonen mellom ulike områder – og det skal vera råd og etterprøve, slik at ein kan konstatere om situasjonen endrar seg

over tid. Den skal også resultere i gode og realistiske tiltaksplanar for dei områda der tilstanden ikkje er tilfredsstillande. Dette siste er det viktigaste. Det må me bruke for å kanalisere midlar, langt utover «tilbakeføringar over viltfondet», som vil trengjast for å ivareta det ansvaret me har for å sikre sunne villreinstammer i funksjonelle leveområder inn i framtida. Villreinrådet har gjeve ein tydeleg uttale i høyringa, der me applauderar Kvalitetsnormen, og der me har peika på viktige suksesskriteria som lokal medverknad og økonomiske løyvingar for å fylgje opp arbeidet. Rådet oppmodar alle til å ta positivt imot Kvalitetsnormen.

Pr 1. mai 2020 er det ikkje funne CWD på eit einaste reinsdyr utenom flokken som vart teken ut i si heilheit i sone 1 i Nordfjella. Takk og pris! Jegrane, grunneigarane og fjellfolket i Nordfjella måtte betale ein enorm pris. Faren er ikkje over, men me må håpe at den harde kuren har spart alle oss andre for dei forferdelege CWD-konsekvensane. Takk til de i Nordfjella – og takk til alle andre jegrar som bidreg til å kartlegge smittefriheit i andre områder. Hald fram det gode arbeidet med prøvetaking i åra som kjem.

Kvar kjem dei viktigaste kampane for villreinen til å stå i tida framover? CWD-saka har vist at dette ikkje er lett å spå om, og at uføresette utfordringar truleg vil påverke oss framover. Andre saker er likevel opplagde. Kampane mot ytterlegare fragmentering, innsnevring av leveområder og for stor ferdsel, er heilt klart mellom dei viktigaste å kjempe. Her spelar arealplanar i kommunane og regionale planar ein heilt sentral rolle. På desse arenaene er det viktig at me alle engasjerer oss. I tillegg må me stå opp for dei store sakene, dei som verkeleg

Leder

Det er spennande tider i Villreinfjella

Bukkejakta på
Hardangervidda 2019

Grunnlag og kvotevedtak

Ein lang prosess med stort engasjement frå mange partar rundt Vidda resulterte i ein rein bukke-kvote på Hardangervidda i 2019. Det store engasjementet vekte interesse både i riksmedia og hjå stortingspolitikarar. Det er lenge sidan temperaturen rundt eit kvotevedtak på Hardangervidda har vore så høg. Her kjem ei kort oppsummering.

Bakgrunnen for vedtaket var eit spesifikt krav frå Mattilsynet om eit

visst tal CWD-prøvar som i fylgje deira modellar ville gje 90 % sikkerheit for smittefriheit på Hardangerevidda, helst etter jakt i 2019, men seinast etter jakta i 2020. Med denne føringa, som dermed overstyrde våre bestandsmål, vart oppgåva for Villreinutvalet å finne eit kvoteforslag som møtte kravet frå Mattilsynet, utan at dette fekk for store konsekvensar i høve våre bestandsmål. Hovudmålet i bestandsplanen for Hardangervidda er ein årleg kalveproduksjon på 2000-2500 kalv (målt ved kalveteljing).

Når bukkeprøvar er 3-4 gonger så verdifulle i CWD-prøve samanheng som simleprøvar, og det er simlene som føder kalvane, så vart det tidleg klart at ein måtte vurdere ei rein bukkejakt. Villreinutvalet gjorde ein grundig utgreiingsjobb med fleire alternativ. Etter høyringsrunde og avklaringar av dispensasjonar frå gjeldande forskifter enda ein opp med ein kvote på 6000 bukkkort (2,5 år og eldre) og jakttid frå 10. august–22. september. Utifrå historiske fellingsprosentar og vurdering av ulike tiltak

Av Endre Lægreid
Leiar Villreinnemnda for
Hardangervidda

meinte ein at dette vil gje eit fellingsresultat frå 1000 og opp mot 1800 dyr.

Vedtaket vart påklaga, men Miljødirektoratet avviste klagen og opprettheldt vedtaket.

Motargumenta

Argumenta i mot ein slik kvote var mange:

• Kvoten ville føra til redusert bukkandel i stamma

• Strukturen som var god i stamma ville verta forrykka, storbukkandelen ville gå ned
• Redusert storbukkandel vil medføra utsett brunst/paring og dermed at kalvar vert fødde seinare neste vår
• Bukkane har ein viktig funksjon i å grave fram lav når vinterbeita er vanskelege
• Mest truleg ville storbukk-andelen samanlikna med ungbukk-andelen verta redusert
• Sjansen for at «skrap-bukkar» ville få para seg med simler ville auke

• Ein ville skyte ut viktige tradisjonsberarar i form av bukkar som brukar randområda på Vidda
• Stammestorleiken var allereie langt under bestandsmålet, og krava frå Mattilsynet ville gjera det enno vanskelegare å byggje opp at stamma
  

• Jakta ville verta vanskelagare fordi jegarane i jaktsituasjonane ville ha langt færre dyr som var jaktbare i flokkane (samanlikna med om ein hadde fridyr-kort)

Dei aller fleste var einige i desse argumenta, det var berre det at krava frå Mattilsynet «trumfa» alle andre hensyn. I brev frå Mattilsynet 6. juli 2018 kom fyrste varsel om mogeleg statleg styrt vinterjakt. Dei skreiv «Mattilsynet ønsker en dialog med Miljødirektoratet for å forberede et opplegg for supplering av antall dyr slik at de angitte måltallene kan nås». I forkant av kvotevedtaket i 2019 var dialogen betre, men i nytt brev frå Mattilsynet 26. mars 2019 vart det fortsatt «rasla med sabelen» då dei skreiv: «For Hardangervidda villreinområde vil vi akseptere at det ikke oppnås fullt 90 % sikkerhet i år, men da vil kravene til jakta 2020 bli desto større og mer krevende å gjennomføre».

Konklusjonen var at krava frå Mattilsynet overstyrde alle andre hensyn og vart bestemmande for kvotevedtaket.

Korleis gjekk det?

Det vart felt 1252 dyr i ordinær jakt. I tillegg vart det registrert 107 fallvilt, hovudsakleg som fylgje av fotråte.

Totalt registrerte dyr i avgang i stamma vart 1359 dyr. Av desse var det 1260 vaksne bukkar.

Oppslutning omkring prøvetakinga var god og me fekk inn prøvar av 93% av alle felte dyr.

Bukkeuttaket gav sjølvsagt ei uheldig endring i strukturen i stamma, - men faktisk noko mindre enn frykta. Nedanfor er tala frå strukturteljinga etter jakta 2019, samanlikna med strukturen frå teljinga i 2017 (strukturteljinga i 2018 vart i realiteten spolert av svært dårleg ver i den aktuelle teljeperioden). Storbukkandelen har gått ned frå 22 til 13 %, medan andelen 2,5 åringar har auka frå 5 til 9 %.

Struktur etter jakt:	2017	2019
Bukk 3,5 år +	22 %	13 %
Bukk 2,5 år	5 %	9 %
Bukk 1,5 år	6 %	6 %
Simle	47 %	56 %
Kalv	20 %	16 %

Oppsummering

Villreinstamma på Hardangervidda har mange og vedvarande utfordringar, alt frå forstyrrelsar og fragmentering til parasittar og fotråte. CWD har me heldigvis ikkje påvist, men krava frå Mattilsynet for å dokumentere smittefriheit for denne sjukdomen påverkar villreinstamma likevel. Historien vil kanskje vise at kombinasjonen av færre bukkar og ein vanskeleg vinter med nedising av beita, samt eit uheldig samantreff med det store utbrotet av fotråte i sum har sett stamma vår noko tilbake. Men isolert sett er det vanskeleg å seie at eit år meg rein bukkejakt fekk store konsekvensar for stamma. Det er likevel stor semje om at vedvarande forvaltning med så skeiv struktur i stamma ikkje er gunstig. Me må håpe at me snart kan koma tilbake til ein kvardag der me får forvalte etter vedtekne bestandsmål.

Grunnlag for 2020-kvoten

På grunn av god oppslutning om prøvetaking blant jegrane oppnådde ein

å koma opp i omlag 86 % sikkerheit for smittefriheit på Vidda etter 2019-jakta. Den 7. februar i år kom nytt brev frå Mattilsynet, med føringar for årets jakt. Der gjer dei det klart at målet om 90 % sikkerheit for smittefriheit etter jakta 2020 framleis gjeld for Hardangervidda. Villreinutvalet hadde dermed ikkje mykje anna val enn å leggje dette til grunn for sitt kvoteframlegg.

Kalvetilvekst og fellingsresultat i 2019 skulle tilseie at me skulle ha om lag same utgangspunkt for kvotefastsetjing i år som i fjor, dog med ein endra struktur i stamma. Men det store fotråte-utbrotet i 2019 har skapt større usikkerheit. Kanskje har så mange som 1000 dyr, i hovudsak kalv, stroke med av fotråte sidan i fjor sommar. Dette var med og komplisere kvotefastsetjinga for 2020. I tillegg førde korona-reglar til at det vart umogeleg og gjennomføre planlagd minimumsteljing i mars.

Villreinutvalet har gjort nye, grundige vurderingar på ettervinteren i år og

gjennomført høyring med rettigheitshavarane. Basert på føringane frå Mattilsynet fremja Utvalet ein kvote på 5000 dyr, der 2500 er fridyr-kort og 2500 er reine bukkekort (2,5 år og eldre). Villreinnemnda vedtok denne kvoten den 28. april, men med fylgjande tillegg: « Dersom det etter komande haust framleis ikkje er påvist CWD på Hardangervidda skal Villreinnemnda invitera Villreinutvalet til eit samarbeid med mål om at ein frå og med 2021 skal leggje gjeldande bestandsplan til grunn for forvaltinga av reinen på Hardangervidda.»

Historien vil visa om det vert nødvendig med ny «løypemelding» i neste års utgåve av Villreinen.

God jakt!

Villreinen og seterbruket – en ulegitimert konfliktkonstruksjon på Dovrefjell

Stortinget vedtok i 1999 å legge ned det tidligere skytefeltet på Dovrefjell og tilbakeføre det til sivil bruk og forvaltning. Regjeringens vedtak fra 2018 om utvidelse av nasjonalparken på Dovrefjell er en oppfølging av dette. Herunder riving av setrene i Vesllie fremst i Grisungdalen. Dovre og Lesja kommuner har gått tydelig imot dette tiltaket. Dette synet har også støtte fra Dovrefjell nasjonalparkstyre og fra et samlet nasjonalt kulturminnefaglig miljø, som Riksantikvaren, Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen. I løpet av sommeren 2019 reiste det seg et stort folkelig engasjement for å bevare setrene med underskriftkampanje, folkeaksjon på Hjerkinn og stor oppmerksomhet på sosiale medier.

Litt historikk

Setrene i Vesllie ble ryddet og reist i 1870-årene (Rolstadsetra) og i 1935 (Bentdalssetra). Med sine 1100 moh., er de en av de høyest beliggende setergrendene i landet. Setrene har i generasjoner satt sitt preg på landskapet. De har lange og sterke tradisjoner her som i Fjell-Norge for øvrig. Som et symbol på nøysom og bærekraftig bruk av fjellnaturen er seterbruket en god modell, en viktig del av vår kulturhistorie og en tankevekkende motpol til dagens forbrukssamfunn. Dessverre er kunnskapen om dette lite kjent - særlig i urbansamfunnet.

Et viktig veivalg

Samfunnet stod ved et viktig veivalg på Dovrefjell nå! Ikke bare isolert sett men

i høyeste grad prinsipielt. For oss som har seterbruket i «ryggmargen» kjennes det som denne delen av kulturhistorien er verdiløs hos de styrende rundt Oslofjorden. For oss var setersesongen en herlig livskvalitet som en så frem til og drømte om - når snøgnistrende austyrju ulte som verst rundt husnovene.

Tanker rundt nåtidens sårbarhet

Vi må ta inn over oss at storsamfunnet har blitt 80% urbant, og markedskapitalismen rår over oss alle. For 50 år siden ble kjøttet vi spiste hermetisert på glas hjemme mange steder i landet - jeg bare nevner det. Er vi og våre folkevalgte bevisst nok på at det plutselig kan bli store forandringer i matforsyningen? Nei, det er ikke

dommedagsprat, men realisme! Aldri har vi vært mer sårbare enn nå - med vår hypersensitive infrastruktur og storskaladrift. Trender og flopper preger mediebildet, i et kortsiktig og overfladisk perspektiv. Gode verdisymbol er viktigere enn noen gang.

«Rorskaren må se seg tilbake»

Jeg er enig i formålet bak vernet og i mange av de vurderinger og tiltak som inngår i vedtaket. Men i denne saken føles vilkårligheten påfallende. For seterbruket i sin tradisjonelle form er heller symbol på god sameksistens mellom menneske og villrein, enn en begrensende faktor. Forvaltningens villreinargumentasjon med at «at setrene måtte rives av villreinhensyn» savnet etter mitt syn faglig dekning, og dette «ulv-ulv ropet» var mer til skade enn til gagn for reinen og vernets formål. Det heter seg at rorskaren stadig må se seg tilbake for å holde stø kurs framover. Det gjelder også våre politikere som skal treffe viktige vedtak på solid faglig grunnlag.

Det faglige grunnlaget

Studier har vist at blant annet sterkt trafikkerte turiststier og store kraftlinjer fører til at reinen viser en unnvikelse for slike soner. Dette kan sees på beiteslitasjen på laven, som avtar inn mot slike forstyrrelseskilder. Dersom en seter får

endret sin funksjon fra seterbruk til turisthytte, kan dette selvsagt ha negative følger. Men setre med sporadiske besøk i barmarksesongen, som Vesllie, vil sannsynligvis ikke ha målbar negativ effekt på reinen.

GPS-undersøkelsene på Dovre har gitt svært viktige holdepunkter om reinens dynamiske arealbruk som understøtter dette. Ut fra denne og annen relevant kunnskap er det derfor ikke grunnlag for å konkludere med at en seter har noen unnvikelseseffekt for villreinen.

Villreinen og samfunnet

«Det er viktig for Norge – og en internasjonal forpliktelse – å ta vare på den europeiske villreinen og verdiene den representerer …». Dette er innledningsordene i temaheftet Villrein og samfunn (VISA) underskrevet av representanter fra et bredt spekter av norske samfunnsinteresser i 2004. Dette prosjektet var tenkt som en arena der ulike aktører skulle møtes og forsøke å enes om en helhetlig tilnærming, særlig med tanke på en langsiktig og bærekraftig forvaltning av reinens leveområder. Miljødirektoratet stod bak dette – og skal i ettertidens lys ha både velfortjente liljer og roser – i mitt hode!

Klare råd i NINA-rapport fra 2003

Samtidig med VISA-prosessen startet tilbakeføringen av det militære øvingsfeltet på Hjerkinn til sivile formål. Den første konsekvensutredningen fra NINA (Norsk institutt for naturforskning) i 2003 pekte på at det klart mest formålstjenlige alternativet for reinen sin del var å tilbakeføre/sanere Snøheimvegen og Snøheim, selve «akilleshælen» for reinstrekkene her. Samtidig

ble det foreslått at en i stedet kunne etablere et utkikkspunkt i randsonen – med utsyn over Dovrevidda og tilrettelagt for kunnskapssøkende turister. Den eneste setra i forsvarets øvingsområde, Vesllie, ble ikke vurdert å ha noen negativ effekt på reinens naturlige arealbruk – også ut ifra kunnskapen om seterbruket som noen av forfatterne hadde med seg fra oppveksten i fjellbygdene.

Denne NINA-rapporten førte til et veritabelt spetakkel, og reinens «forkjørsrett» ble debattert så det kokte skikkelig, både sentralt og lokalt. Ulike hersketeknikker hørte også dessverre med i denne opphetede saken, uten at verken høyt stemmevolum eller harde håndtrykk nødvendigvis ga den store autoritetseffekten – i våre godt opplyste lokalsamfunn.

Etterlysning av mer tverrfaglig kunnskap

Mer kunnskap ble prompte etterlyst. Og først leverte NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) en rapport som, etter det en kunne forstå av teksten, at Snøheim var verneverdig. Tidlig i prosessen forskutterte så Forsvarsdepartementet 1 million kroner til restaurering av Snøheim. For å korte ned denne historien; omkampene ble mange og den videre prosessen preget av uryddighet og splittelse i synet på områdets videre skjebne.

Årene gikk og endelig ble resultatene fra videre og omfattende undersøkelser oppsummert i Regional plan (for Snøhetta og Knutshø) og den tverrfaglige rapporten «Horisont Snøhetta»

(2013). Denne ga sine anbefalinger og man endte opp med persontransport med skyttelbusser på den omstridte Snøheimvegen inn til hoveddestinasjonene Snøheim og Snøhetta.

Om mestring av «mange vinglende baller i luften»

På Hjerkinn ble Norsk Villreinsenter etablert, som en holdningsskapende formidlingskanal om villreinen og naturen på Dovrefjell. Samtidig ble anbefalingen fra NINA-rapporten (2003) fulgt opp, med utvikling av utkikkspunkt på Tverrfjellet (Viewpoint Snøhetta). Formidlingsarbeidet fra Villreinsenteret ble preget av entusiasme, og stedet fikk etter min mening en veldig god og publikumsvennlig utvikling. En egen forening, BDMI (Bevar Dovrefjell mellom istidene) ble også etablert, og gikk til rettssak mot Miljøverndepartementets «velsignelse» av Snøheim etc. De tapte saken, men hadde en «god sak» ble det sagt på slutten av rettsprosessen.

Til slutt kan en stille spørsmål om nasjonen egentlig var moden for dette store og utfordrende miljøprosjektet på Dovrefjell – med to hovedferdselsårer innover Dovrevidda til turisthyttene Snøheim, Reinheim og «Fjelldronninga» Snøhetta.

Forstår vi «grunneieren» selv?

Ja, har noen spurt den egentlig grunneieren i området, grådyret selv? De uttrykker i alle fall på sin måte hva som skjer – når «vegkrysset» i deres tusener av år gamle vandringsveier mot Rondane og Knutshø stenges, og når østlige vinder rår på Dovrefjell. Flok

kene møter rett og slett «veggen», her de står i kø i østkanten av leveområdet og «stanger» mot fryktet uro langs jernbane og E6. Jo, da er det forståelig at reinsjegere assosierer høene rundt Viewpoint Snøhetta med unike jaktområder, med denne menneskeskapte oppkonsentrasjonen av dyr.

For motvinden er reinens venn og nære allierte, og gir dyra bedre kontroll med deres fiender. Deres sensitive nese skiller mellom «snille og farlige» feromoner (lukter), slik at de kan styre unna etterstrebere av ulikt slag. Kulingen gir også vern mot en av deres mest forhatte og fryktede parasitt – svelgbremsen. Flua som søker mot reinens neseparti for å sprøyte sine larver mot neseborene. Den tar seg inn til bihulene og fester seg der, til sterkt ubehag og energitap for dyra gjennom vinterens «nåløye». Nå vel, mange jegere og fjellfolk kjenner reinens strabaser – og deres vandringer, som hverken ser fylkes- eller kommunegrenser.

Vesllie har fått fokus som mulig forstyrrelseskilde for reinen, i disse østlige områdene hvor flokker stadig er

på trekk. Men det er ikke slike statiske strukturer og noen sporadiske besøk som hindrer reinens bevegelser og bredfronttrekk. Den beiter til og med på kveene inntil setra så snart det grønnes om våren.

Reinen viser først tydelig unnvikelse når den opplever en jevn strøm av menneskelig tilstedeværelse. Og det er jo naturlig at reinen frykter oss, når vi har jaktet på den helt siden Odin ble tilbedt.

Det er for øvrig først og fremst vinteren og vinterbeitet som er reinens «nåløye» her i vårt nasjonalfjell. I seterperioden (juli – september) trekker grådyra gradvis høyere oppover i fjellet. For her finner den rikelig med det mest proteinrike beitet på høysommeren, i form av snøleievegetasjon og urterike beiter langs fonnkantene.

Epilog

Seterforkjempere og sentrale naturforvaltere hadde en stor utfordring i denne opphetede saken. Men de kom seg opp av «skyttergravene», og snakket sammen, ikke i det skjulte, men

oppriktig og intens lyttende med gjensidig respekt. Uansett urban eller rural bakgrunn. Statsråd Elvestuen satte først rivingen av setra på vent, etter massiv motstand og aksjon mot tiltaket. Det var tid for dialog og mange møter ble avholdt mellom partene! Og spenningen var stor da det ble statsrådskifte, og Sveinung Rotevatn overtok som KLP-minister etter Ola Elvestuen 24. januar 2020. Etter uker med stor spenning kom så nyheten i begynnelsen av mars 2020 – om at Rolstadsetra, den eldste av de to setrene, skulle få stå. Bygdefolket ble hørt!

«Vesllie» kan nå bli en god modell og del av fjellformidlingen for besøkende på «Skuiløftet» (Viewpoint Snøhetta). For det handler om hvordan mennesker har klart å tilpasse seg i våre mest marginale landbruksregioner, med utnyttelse av fornybare beiteressurser og uten fortrengsel av reinen. Med andre ord som et holdningssymbol på robust og bærekraftig naturbruk. Og i god dialog med «hovedpersonen» selv – slik den i sin opprinnelige form alltid har vært. Optimisten i meg fornemmet en god plan og et stykke vinn-vinn – nå er vi der, til stor glede for fjellbygdene og en så viktig del av deres kulturhistorie.

 

 

 

Gevirgnaging hjå reinen i Nordfjella

Gevirgnaging kallar me det når reinsdyr gneg på gevira til andre individ i flokken, før gevira blir felte. Dette er ikkje det same som tygging på fallgevir, noko som er relativt vanleg.

Kva omfang har gevirgnaginga

På landsbasis er gevirgnaging eit lite kartlagd fenomen. I tamreinsnæringa er det nesten ukjent, dei fleste med kjennskap til reindrift som eg har hatt kontakt med, kan berre melde om tygging på fallgevir. Frå Finnmark har eg nokre få opplysningar om at drektige

simler gneg på gevira til andre simler i perioden rett før kalving (oplysning av Herdis Gaup Åmot, april 2020). I villreinområda er gevirgnaging kjent frå Nordfjella og frå Lærdal-Årdal villreinområde, begge stader er gevirgnaginga omfattande. Anslagsvis 4 av 5 drektige simler i dei to sistnemnde områda har

mindre enn halvparten av geviret att ved kalvingstider. I Setesdalsheiene er gevirgnaginga velkjent, men varierer frå år til år (opplysning av Peter Hermansen, mars 2020). So langt eg kjenner til, er gevirgnaging registrert på Hardangervidda. Frå andre område har eg ingen opplysningar.

Av Kåre Rudningen, veterinær, bonde og reinsdyrjeger. Tidlegare distriktsveterinær og seniorinspektør i Mattilsynet.

Historiske opplysningar

Det er få historiske opplysningar om gevirgnaging, korkje frå Nordfjella eller frå andre plassar. Jørgen Jonson, reindriftssame frå Idre i Sverige, dreiv i perioden 1975–1978 flokken sin saman med Øystre Hol tamreinlag i Hol kommune, inne i Sone 1. Vinterbeitet var på Flyane, sommarbeitet i Rossdalen lengre vest. Dei dreiv gamaldags, intensiv gjeting, dyra var svært tamme. I 1978 flytta Jørgen Jonson dyra sine og dreiv saman med Filefjell reinlag, til han etter nokre år flytta til Idre med dyra. Øystre Hol tamreinlag dreiv enno nokre år fram til invasjonen av rein frå Hardangervidda i 1980-81 gjorde drifta umogeleg. Jan Eira var gjetar i laget frå 1975 til 1981. Han opplyser at dei hadde rundt 700 dyr, og at det gjerne kom ein del villreinbukkar, 2-300, inn i drifta. Korkje Jørgen Jonson eller Jan Eira kan minnast at dei nokon gong registrerte gevirgnaging, det gjeld både tamrein og villrein (opplysning av Jørgen Jonson og Jan Eira, mars 2020).

Det er ingen opplysningar om gevirgnaging i Lærdal-Årdal villreinområde medan den gamle villreinstamma var der, heller ikkje hjå tamreinen til Sletterust tamreinselskap som dreiv der frå 1972 til 1988.

I Nordfjella kom lokal villreinforvaltning i gang rundt 1960. Ved kalvingstider skulle teljinga gje grunnlag for å estimere tilveksten. Ei simle med gevir var det same som ein kommande kalv, og kollesimler var tomsimler. I dag ville denne metoden vera ubrukande. Kanskje kan dette tyde på at gevirgnaginga er eit nytt fenomen? (Opplysning av Lars Nesse, mars 2020.)

Årstidsvariasjon og kjønnsvariasjon

Medan gevira veks og er bastkledde, har gevira smertekjensle. Først når geviret er ferdig utvikla og basten døyr, kan gnaginga skje. Det finst observasjon av gnaging på gevir i denne perioden då gevira enno har bastrestar (opplysning av Lars Nesse, mars 2020). Bukkane går rett inn i brunsten etter feiing. Då er slåssing og paring det einaste som tel for bukkane. Alt før jul begynner bukkane å felle gevira. Dette forklarer kanskje kvifor det er simler som har nedgnegne gevir. Strukturtelling blir gjennomført av

Villreinutvalet kvar haust, helst i oktober. Tellemannskap kan rapportere at simler gneg på gevira til andre simler (opplysning av Knut Fredrik Øy, mars 2020).

Gevirgnaginga skjer heilt fram til ingenting er att, eller til gevira blir felte, ettersom gevira blir mindre og mindre fram mot kalving. I denne samanhengen må me ha i mente at berre drektige simler har gevir ved kalvingstida, gjeldsimler mistar våpenet sitt tidlegare på vinteren. Om også bukkar tek del i gevirgnaginga, er ukjent.

Kva er grunnen til gevirgnaging?

Ingen kan sikkert seie noko om kvifor dyra gneg gevira til kvarandre. Eg kjenner tre aktuelle forklaringar:

1. Mineralmangel

2. Ein uvane som dyra har lagt seg til, og som unge dyr lærer av dei eldre
3. Stressreaksjon tilsvarande halebiting hjå gris.

Mogeleg mineralmangel

Som alle andre organismar, treng reinsdyra høveleg tilgang på ei rekkje mineral. Gevirvekst aukar behovet. I mange fjellområde kan det vera lite mineral, eller ugunstig balanse i mineralltilgangen. I slike område kan reinen lide av mineralmangel, enten absolutt eller betinga. Det kan soleis

verke logisk at reinen prøver å resirkulere minerala frå gevir. Dette er truleg grunnen til at reinen ofte tygg på fallgevir dersom han finn slike. Frå Finnmark vert gevirgnaging forklart med kalkmangel. Ein informant meiner det er mest vanleg dei åra mange simler er drektige sidan det då er få fallgevir å gnage på. (Tomsimler mister gevira i februar.)

Nordfjella har variert berggrunn, men kan slettes ikkje reknast som mineralfattig etter som det er store innslag av rike fylittbergartar i Nordfjella. Av den grunn blir det mindre sannsynleg at gevirgnaginga er eit resultat av mineralmangel. Det burde vera mogeleg å finne eit rimeleg sikkert svar på dette spørsmålet ved å analysere egna prøver som alt er samla inn frå reinen som vart utrydda i Sone 1, eventuelt ta nye prøver frå dyr i Sone 2.

Uvane

Reinen er eit utprega sosialt dyr med eit svært komplisert samspel i flokken. Heilt sikkert er mykje av oppførselen til reinen arveleg betinga, medan andre særtrekk er tillærd tradisjon som blir overført frå generasjon til generasjon. Eit eksempel på det siste er stressåtferda til uroa rein – dyra samlar seg og begynner kverne, alltid mot klokka. Alle utanom dyra i reinbeitedistrikt D14

Fyste dyret med klassisk CWD i Europa, fotografert 15. mars 2016. Simla vart liggjande etter at flokken hadde vorte jaga av helikopter i eit forsøk på å utstyre dyr med GPS-halsband. Faktisk er dette det einaste dyret som har vist kliniske symptom på sjukdom. Simla døydde etter kort tid. Alle dei 18 andre reinane frå Nordfjella som har testa positivt på CWD har vore symptomfrie. Foto: Lars Nesse

Spiertanjarga (Karasjok), dei kvernar med klokka (opplysning av Herdis Gaup Åmot, mars 2020). Dette kan vanskeleg forklarast som anna enn tillærd åtferd. Mange sosiale pattedyr kan lære uvanar av kvarandre, eit kjent eksempel kan vera krybbebiting hjå hest. Når me vurderer gevirgnaging i lys av denne erkjenninga, er det lett å tenkje at gevirgnaging kan vera ein uvane. Ein uvane som har oppstått ganske nyleg, men før 1995, ettersom fenomenet finst hjå reinen i Årdal-Lærdal. Denne flokken var reetablert med dyr frå Nordfjella på den tida.

Stressreaksjon

Samanlikninga med halebiting hjå gris kan verke relevant. Men spørsmålet som straks melder seg er kvifor dette i so fall skjer i Nordfjella og i Årdal-Lærdal, og få andre stader.

Er gevirgnaging ein smitteveg for CWD?

Det kan tenkjast at skrantesjuka er ein parallell til kuru-sjukdommen hjå menneske. Kuru var ein sjukdom hjå Fore-stamma i høglandet inne på

Papua Ny Guinea. Sjukdommen vekte vitskapleg interesse midt på 1900-talet, og forsking på kuru har gjeve vesentlege bidrag til vår noverande kunnskap om ei heilt spesiell sjukdomsgruppe – prionsjukdommar. Dette er hjernesjukdommar, dei gjev endringar i hjernevevet som kan likne på Parkinsons sjukdom og fleire andre hjernesjukdommar. Dei fleste tilfelle med prionsjukdommar hjå menneske (kalla CJD – Creutzfeldt–Jakob disease) har arveleg eller spontant opphav. Truleg er denne fordelinga også vanleg hjå dyr, men hjå dyr er det dei smittsame prionsjukdommane me kjenner best. Både hjå menneske og dyr kan prionar overførast frå eitt individ til eit anna. Heldigvis skjer dette sjeldan heilt av seg sjølv, me kjenner berre to prionsjukdommar som er smittsame, skrapesjuke hjå småfe og skrantesjuke hjå hjortedyr. Alle andre prionsjukdommar må ha «kunstig» hjelp for å passere frå eit individ til eit anna individ. Eit eksempel på kunstig overføring fekk me då me gjorde kyr til «kjøtetarar» ved å fôre med kjøtbeinmjøl. Dette gjorde at kugalskap kunne

spreie seg. Den mest effektive overføringa skjer i laboratorium når forskarar podar hjerneekstrakt frå eit sjukt individ direkte inn i hjernen på forsøksdyr. (Det var slik Carleton Gajdusek prova at kuru var overførbar då han poda hjerneekstrakt frå nyleg kurudød person på forsøksape Kuru, the First Human Prion Disease).

Kurusmitte kunne passere frå individ til individ på grunn av rituell kannibalisme. Kannibalismen var del av gravferda. Åndskreftene til den døde skulle bevarast og røktast i stamma, og ikkje gå tapt til makk og flugelarver. Kvinner var dei som best kunne ta imot og føre åndene til den avlidne vidare, det var dei som fødde barn. Kvinnene delde gjerne måltidet med barna. Soleis var det var kvinner og små barn som utvikla kuru. Rituell kannibalisme var forbode for mange tiår sidan, og siste pasienten med kuru døydde i 2009. ( When People Ate People, A Strange Disease Emerge.)

Skrantesjuke er ein prionsjukdom, akkurat som kuru. Prionane i eit

skrantesjukt reinsdyr finst i mange ulike vev, det veit me. Kanskje i alle slags vev, til og med i gevir utan bast? R-talet, eller smittetalet, er eit epidemiologisk faguttrykk som er blitt allemannseige no i koronatida. Rituell kannibalisme gav eit R-tal høgare enn 1, det var einaste drivaren i kuru-endemien. Er gevirgnaginga med på å heve R-talet for skrantesjuke-enzootien hjå norske reinsdyr slik at det blir høgare enn 1, og dermed gjera skrantesjuke til ein enzooti? (Enzooti er ein smittsam dyresjukdom med avgrensa geografisk utbreiing.)

I alt 19 reinsdyr frå Nordfjella har testa positivt på skrantesjuke, 13 bukkar og 6 simler. Viss det er rett slik eg her har beskrive at simlene er ivrigaste gnagarane, vil kjønnsfordelinga av skrantesjuke dyr vera eit argument som talar mot hypotesen om gevirgnaging som drivar i smittespreiinga. Dette bør undersøkast nøyare.

Konsekvensar for villreinforvalting, vidare utgreiing og kartlegging

I mine auge er spørsmålet om kor vidt gevirgnaging kan vera ein årsak til utbrotet av skrantesjuke heilt avgjerande viktig i kampen mot skrantesjuke. Det burde interessere fleire enn uss i Nordfjella at hypotesen om gevirgnaging som drivar i sjukeutbrotet vert nøye vurdert av rette fagfolka. Viss teorien med stor sikkerheit ikkje kan avvisast, meiner eg at følgjande oppgåve må utførast:

1. Gjennomføre aktuelle undersøkingar som kan avklare ein eventuell mineralmangel.

2. Gjennomføre ei landsdekkande kartlegging av gevirgnaging, eksempelvis ved å spørja villreinutval, SNO-personell og/eller reindrifts­agronomar. Kartlegginga må omfatte både noverande og historiske observasjonar.
3. Ta i bruk relevante testmetodar for å sjå om gevir frå CWD-positive reinar inneheld prionar.
4. Innhente vurdering frå etologar (ekspertar på dyreåtferd) om gevirgnaging kan vera ein uvane.

Til slutt vil eg oppmode deg som har orka lesa innlegget mitt heilt til endes, å tenkje etter om du kan ha opplysningar om gevirgnaging, enten det er i Nordfjella eller andre stader. Fotodokumentasjon er spesielt verdfull. Eg vonar det kjem i gang ei systematisk innsamling av observasjonar. Sjølv nøyer eg meg med å setja punktum no.

Ved behandlingen av naturmangfoldmeldinga i mai 2016 ba Stortinget om at Regjeringen skulle utarbeide en kvalitetsnorm for villrein. Et forslag til slik kvalitetsnorm har nå vært på høring, og det forventes at den kan bli fastsatt i 2020.

Kvalitetsnormer for naturmangfold kan fastsettes med hjemmel i naturmangfoldloven § 13. Dette har vært gjort bare èn gang tidligere, da en kvalitetsnorm for villaks ble fastsatt i 2013. Med bakgrunn i Stortingets vedtak fikk Miljødirektoratet i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet å utarbeide faggrunnlag og forslag til kvalitetsnorm for villrein. Dette ble løst ved at Miljødirektoratet i januar 2017 oppnevnte ei uavhengig ekspertgruppe med 13 fagpersoner ledet av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Ekspertgruppa la fram sitt forslag ved årsskiftet 2017/2018 gjennom NINA Rapport 1400: Miljøkvalitetsnorm for villrein – Forslag fra en ekspertgruppe. Innholdet i rapporten og forslaget til kvalitetsnorm er gitt en bred omtale i en artikkel av Vebjørn Veiberg og Morten Kjørstad fra NINA i Villreinen

2018. Utover det som står i artikkelen bør det også legges til at rapporten inneholder en grundig presentasjon og gjennomgang av dagens kunnskapsgrunnlag for forvaltning av villrein i Norge.

Norge har et særskilt nasjonalt og internasjonalt ansvar for villreinen siden vi forvalter mesteparten av de gjenværende bestander i Europa. Mange av de 24 villreinområdene har store utfordringer, særlig på grunn av arealinngrep og forstyrrelser i leveområdene. Kvalitetsnormen er ment å bli et solid styringsverktøy, både for miljøforvaltningen og for andre sektormyndigheter og planmyndigheter. Den skal være godt egnet til å si noe om tilstanden til villreinen, hvilke utfordringer arten møter i de ulike villreinområdene og hvilke tiltak forvalt

ningen kan sette i verk for å forbedre tilstanden.

Arbeidet og metodikken bygger blant annet på arbeidet med utvikling av kvalitetsnormen for villaks og har mange fellestrekk med denne, selv om de er forskjellige arter med helt ulike livsmiljø. Det er foreslått at kvalitetsnormen for villrein skal bestå av tre delnormer; 1) Bestandsforhold, 2) Lavbeiter og 3) Leveområde og menneskelig påvirkning. Hver delnorm har ulike måleparametere med fastsatte grenseverdier. Prinsippet er at det hvert fjerde eller femte år gjennomføres en klassifisering der det fastlegges om de ulike villreinområdene og -bestandene har god, middels eller dårlig kvalitet. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig.

For områder som ikke oppfyller kvalitetsmålet skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse for å klarlegge årsakene, og det bør i samråd med andre berørte sektormyndigheter utarbeides en tiltaksplan for hvordan kvaliteten likevel kan bli nådd. Villaksnormen bruker en fem-delt skala, der det er bare svært god og god tilstand som oppfyller kvalitetsmålet.

Etter oppdrag fra Klima- og miljødepartementet utarbeidet Miljødirektoratet et omfattende forslag til høringsnotat som ble oversendt departementet 1. juni 2018. Behandlingen i departementet tok lang tid, men etter en del justeringer av teksten i samråd med oss og foreleggelse for andre berørte departementer ble saken klarert for å sendes på alminnelig høring 2. desember 2019, med høringsfrist 3. mars 2020. Det ble likevel nødvendig å gi utvidet høringsfrist til 25. mars for noen instanser, særlig verneområdestyrene. Det kom inn i alt 76 høringsuttalelser, og disse er nå oppsummert av Miljødirektoratet.

Høringen har vist at så godt som alle høringsinstansene er positive og støtter at det blir etablert en kvalitetsnorm for villrein med hjemmel i naturmangfoldloven § 13. Det blir pekt på at det er viktig at kvalitetsnormen kan gi et godt bilde av status for den samla belastningen på villreinområdene. Dette vil gi et godt utgangspunkt for å identifisere faktorer som medvirker til en negativ utvikling for villreinen, for så å konkretisere aktuelle tiltak for å kunne forbedre miljøtilstanden for de enkelte bestandene og områdene. Det er noen tema som mange av høringsinstansene har vært opptatt av. Stikkordsmessig gjelder dette blant annet behovet for økonomiske ressurser til datainnsamling og klassifisering, ansvarsdeling for innsamling av grunnlagsdata, økt lokal medvirkning i arbeidet med klassifisering, klassifisering hvert fjerde år i stedet for hvert femte år, at målet bør være god kvalitet i stedet for middels kvalitet (iallfall for nasjonale villreinområder og på lengre sikt), avveininger av hensynet til villrein opp mot andre samfunnsinteresser, og ønske om mer

forpliktende formuleringer omkring arbeidet med tiltaksplaner. Klima- og miljødepartementet vil ta stilling til innspillene i en Kongelig resolusjon som fremmes til Regjeringen for vedtak av kvalitetsnormen.

Gledelig nok er det i statsbudsjettet for 2020 avsatt 4 mill. kr til etablering og drift av kvalitetsnormen på Miljødirektoratets budsjettkapittel. Forutsatt at kvalitetsnormen blir fastsatt i 2020, er det lagt opp til at første gangs klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene kan bli gjort høsten 2021, og de resterende områdene i 2023. Det vil være behov for et nokså omfattende arbeid i forkant av klassifiseringen med innsamling og organisering av grunnlagsdata, noe metodeutvikling, oppdatering av kart over villreinens leveområder med viktige funksjonsområder og fokusområder m.v. Ettersom det er satt av midler til etablering på årets budsjett er arbeidet delvis igangsatt og vil bli intensivert utover året.

Føler de lokale seg fortrengt fra Hardangervidda?

Hardangervidda står i en særstilling i villrein-Norge. Det er det største villreinområdet og her har vår største villreinstamme en nomadisk arealbruk som er tilpasset reinens behov for ressurser og levekår gjennom året. Problemstillinger rundt bruk og vern av Hardangervidda nasjonalpark, og det større villreinområdet, har fått økende oppmerksomhet de siste tiårene, ikke minst etter at GPS-merkeprosjektet, som har pågått siden 2001, har gitt bedre kunnskap om villrein–ens arealbruk.

Hvordan reinen har det på Hardangervidda med tanke på utbygginger og forstyrrelser fra fritidsbruk skal vi la ligge her, men det er interessant å se nærmere på hvilke syn de ulike brukerne har på forvaltningen av vidda. Vi ser en veldig klar regional todeling i dagens bruk av Hardangervidda, der tilreisende kommer til området for å oppleve stillhet, ro og vakre landskap i fritiden. Fritidslandskapet på Hardangervidda oppleves i helger og ferier, og står i motsetning til det, ofte urbane, landskapet mange bor og jobber i til vanlig. Samtidig har lokalbefolkningen rundt Hardangervidda det samme landskapet som sitt hverdagslandskap. De kan også gjerne synes at området er vakkert, men har en annen inngang til bruken av landskapet, oftest gjennom landbruk og utnyttelse av naturressursene. Vi stiller her spørsmålet om det er store forskjeller mellom lokalbefolkning og de tilreisende sine syn på forvaltning av Hardangervidda.

Sommeren 2017 gjennomførte NINA (Norsk institutt for naturforskning) en omfattende undersøkelse av de som gikk tur på Hardangervidda (Selvaag m.fl. 2018). Innbyggere i de ni lokalkommunene til Hardangervidda utgjorde i dette materialet kun 3 % av totalt antall besvarelser. Det er to årsaker til lav svarprosent. For det første svarer lokalbefolkningen sjeldnere på slike undersøkelser enn tilreisende, kan hende fordi de ikke

kjenner seg som besøkende. For det andre, så «drukner» ofte de lokale brukerne i turisttrafikken mange steder. Vi mener det er viktig å få god kunnskap om lokalbefolkningens bruk, meninger og ønsker om Hardangervidda, og at slik kunnskap er avgjørende for å utvikle en god forvaltning. Derfor ble det gjennomført en ny

undersøkelse i januar 2020 som kun henvendte seg til de som er bosatt i de ni lokalkommunene rundt Hardangervidda, samt rettighetshavere og også hytteeiere i de samme kommunene.

Det er stor enighet blant de lokale, hytteeiere og de tilreisende om mye på

Figur 1 viser gjennomsnittverdier for hvordan de lokale og tilreisende til Hardangervidda stiller seg til ulike tilretteleggings- og forvaltningstiltak i området på en skala fra 1 (svært negativt), via 4 (nøytralt), til 7 (svært positivt).

Hardangervidda. Det er blant annet stor enighet om at området har unike og sårbare kvaliteter som bør tas vare på, deriblant villreinen, og områdets unike kvaliteter for opplevelse og aktivitet deles av de fleste. Vi ser imidlertid at synet på bruk og forvaltning av Hardangervidda er forskjellig. Vi ba blant annet folk om å ta stilling til om de var positive eller negative til ulike tilretteleggings- og forvaltningstiltak. Svarene skulle angis som en tallverdi fra 1 (svært negativt) til 7 (svært positivt).

Figur 1 viser gjennomsnittverdier for de ulike tiltakene som ble skissert. Flere av tiltakene er knyttet til stier, men noen gjelder også andre forhold som rasting/overnatting og informasjon. Generelt ser vi at de tilreisende er positive til samtlige tiltak, kanskje med unntak av de mest tilretteleggende tiltakene som tilrettelagte bålplasser og framkjøring av ved – som fikk lav skår.

De lokale er generelt mer negative til de fleste tiltakene, bortsett fra tiltak som går på styring av ferdsel gjennom omlegging og nedlegging av stier. Nedlegging av stier for å oppnå større sammenhengende områder for villrein er lokale langt mer positive til enn tilreisende. Dette er et interessant resultat sett i lys av den storstilte tilretteleggingen som skjer «overalt» i dag, og spesielt i forbindelse med utvikling av turisme i randsonene av Hardangervidda. De fleste lokale er klar over at økt tilrettelegging som oftest fører til flere folk, og som igjen kan medføre enda mer tilrettelegging. En slik spiral av tilrettelegging og økt mengde besøkende kan medføre at de lokale føler seg fortrengt fra områdene.

I undersøkelsen fra 2020 ble det i tillegg spurt om folks syn på andre forvaltningstiltak, som flytting av enkelte turisthytter med tilhørende sti- og løypenett til mindre sårbare områder for villrein. Også her var de lokale respondentene overveiende positive (gjennomsnittsverdi 5,1). Forbud mot all ferdsel i spesielt sårbare perioder eller områder for villrein, var folk mer negative til. Dette er resultater vi har sett også i andre villreinområder; at de lokale i mindre grad aksepterer areal-restriksjoner i sin bruk, men i

større grad aksepterer at merkede stier og annen infrastruktur flyttes eller legges ned.

I undersøkelsene fra 2017 og 2020 ble det spurt om hvor enig/uenige respondentene var i et antall påstander som omhandler tilstanden på Hardangervidda (Figur 2). Svarene skulle angis som en tallverdi fra 1 (helt uenig) til 7 (helt enig). Alle var relativt enige i at det er enkelt å finne områder hvor de kan være for seg selv. De lokale mente i mye større grad at det er for mye folk i noen områder i høysesongen, at det er for stor slitasje på noen stier i området og at det er for mye søppel ved noen parkeringsplasser, enn hva de tilreisende gjorde.

Det har de siste årene vært et paradigmeskifte i regjeringens signaler om hvordan verneområder og villreinfjellet skal brukes. Fra stort fokus på vern, skal områdene nå brukes fornuftig for å stimulere lokalt reiseliv og næring, men uten at dette går ut over verneverdiene. En mer mangfoldig og differensiert bruk av landskapet, og også økt bruk, gir over tid en større belastning på vegetasjon og dyreliv, og vil ofte utfordre villreinens arealbruk og dermed verneverdiene i nasjonalparken. Vi ser at ønsket om flere besøkende for å stimulere lokal næringsutvikling og samtidig ivareta tradisjonell bruk, fort kan føre til dilemmaer og oppleves som konfliktfylt og negativt for lokalbefolkningen.

Økt tilrettelegging, og dermed større

bruk av Hardangervidda for turister og hyttefolk, kan vise seg å være utfordrende for lokalbefolkningen som generelt ser negativt på tilrettelegging og økt ferdsel, og de endringene en slik utvikling medfører. Vår undersøkelse viser at det er et potensiale for at lokalbefolkningen kan føle seg fortrengt fra å bruke noen steder på Hardangervidda, selv om de fleste oppgir at det fortsatt er relativt enkelt å finne områder hvor de kan være i fred. Dersom turismen og tilretteleggingen for mange av de lokale ses på som en belastning og ikke en ressurs, kan det oppstå konflikter som kan gi forvaltningen lav lokal tilslutning. Det er i litteraturen beskrevet mange eksempler der lokalbefolkningen føler seg fortrengt på grunn av turisme, og der de lokale tradisjonene er truet av masseturisme. Det er derfor viktig at utviklingen på Hardangervidda baseres på en bred verdiskaping med mål om å opprettholde lokal bosetting, samtidig som man ivaretar verneverdiene og lokal bruk og tradisjoner. Vi vil presentere flere resultater og diskusjoner rundt dette i en NINA-rapport som publiseres sommeren 2020.

Litteratur

Selvaag S.K., Gundersen V., Dokk J.G., Romtveit, L., Strand, O., & T. Holter. 2018. Brukerundersøkelse i Hardangervidda nasjonalpark sommeren 2017. NINA Rapport 1530. Norsk institutt for naturforskning.

Figur 2 viser gjennomsnittsverdier for hvordan de tilreisende og de lokale stiller seg til ulike påstander som omhandler miljøtilstand på Hardangervidda på en skala fra 1 (helt uenig) til 7 (helt enig).

Vurdering av vinterbeite i Sunnfjord villreinområde

Vinterbeiter er flaskehalser for populasjonstrender. Kvalitet og tilgjengelighet på vinterbeite er derfor viktige parametere når man skal forvalte en villreinpopulasjon. Reinsdyr er tilpasset store sesongmessige variasjoner i beitetilgjengelighet, noe som krever omfattende vandring over store områder. Vår og sommer beiter rein hovedsakelig karplanter og velger kvalitet over kvantitet. Vinterstid foretrekker rein ulike arter av lav som kan utgjøre mellom 50-80 % av matinntaket, men selv om reinen prefererer lav, har det vist seg at den ikke er avhengig av det, og at den fint kan overleve i områder hvor lav ikke er tilgjengelig.

Villrein er en av de mest studerte artene vi har i Norsk natur, mye på grunn av dens lange og viktige kulturelle betydning. Dessverre får ikke små villreinområder, slik som Sunnfjord, like mye oppmerksomhet som andre villreinområder (i.e. Rondane, Hardangervidda, Dovre). Siden etableringen av dette villreinområdet i 1970, har jeg kun klart å finne to tidligere vegetasjonsstudier som også inkluderer Sunnfjord. Den første kom ut i 2004 og baserte seg på gamle flyfoto fra perioden 1980 -1989, den andre ble publisert i 2017 og baserte seg på satellittbilder. Begge studiene konkluderte med at Sunnfjord hadde relativt lavere andel passende vinterhabitat kontra sommer-/vårbei

ter. Målet med studiet var derfor å evaluere vinterbeitekvaliteten i Sunnfjords tre villreinhabitat. Resultatene ble fokusert på feltstudier, men støttet av satellittdata.

Studiet fant sted i Sunnfjord villreinområde i Sogn og Fjordane på vestkysten av Norge (figur 1). Området er delt inn i tre delområder eller delpopulasjoner, ytre (area 1), midtre (area 2) og indre (area 3). Feltundersøkelsene startet høsten 2018, men kunne ikke fullføres før våren 2019 grunnet værforhold på stedet. Metoden for innsamling er utviklet av NINA og har blitt tatt i bruk i flere andre studier i Norge, blant annet på Finnmarksvidda og Hardangervidda.

Av Trine-Lise Slåtsveen
Masterstudent Universitetet i Tromsø

 

Tolv transektlinjer, fire i hvert delområde, ble lagt i villreinens vinterbeiteområder. Hver transekt hadde fem prøvested med fem samlingspunkt plassert i kryssformet rutenett, i alt 300 50x50 cm ruter ble målt opp og notert. Metoder utviklet av Gaare et al. (1999) og Wielgolaski (1975) ble tatt i bruk for å estimere gjennomsnittlig lav- og vinterbeite biomasse (g/m 2). En satellittbasert tilnærming ble også tatt i bruk i ett forsøk for å vurdere lav (normalized differnce lichen index) og grøntdekke (normalized difference green index) og for å se om det kunne finnes en sammenheng mellom satellittdata og feltundersøkelser.

Gjennomsnittlig biomasse av vinterbeite (grønt og lav) for hele Sunnfjord var 117 g/m 2. Lavbiomassen (LB) varierte mellom delområdene. Område 2 (midtre) hadde høyest LB med gjennomsnittlig 138 g/m 2, område 3 (indre) hadde lavest LB, kun 73 g/m 2 (figur 2). Lignende resultater har blitt funnet både på Hardangervidda og Finnmarksvidda, men disse resultatene kommer fra hardt beitede områder. Da vi ikke kunne observere særlige beiteskader i felt, er det lite sannsynlig at lavbeitene i Sunnfjord lider av for hard beskatning. En tidligere studie har estimert at vinterbeite med gjennomsnittlig 86 g lav/m 2 ikke burde overskride 5-7 individer per km 2. Tellinger fra 2018 viste at Sunnfjord hadde 124 villrein, noe som betyr at hvert individ har omtrent 5,6 km 2 til rådighet.

Fordi lavdekket er på samme nivå med overbeitede områder i Finnmark og på Hardangervidda, og fordi lite eller ingen beiteskader kunne observeres i felt, er det en mulighet for at villrein i Sunnfjord ikke er like avhengig av lav i sin vinterdiett, men heller overlever på urter og gress i tillegg, slik villrein på Svalbard, og noen områder på Island og Grønnland, gjør. I Sunnfjord er gras og urter mer tilgjengelig vinterstid enn det er i villreinområder lenger øst i landet. Man vet fra tamreindriften på Kvaløya i Tromsø at rein ofte trekker ned i snøfrie daler og beiteområder vinterstid, det er derfor ikke usannsynlig at også villreinen i Sunnfjord trekker ned i varmere områder med mindre snø vinterstid, for å finne mat (dette

kommer ikke fram i studiet, men har blitt påpekt senere).

Det var ikke mulig å finne noen sammenheng mellom lavestimater fra felt og Normalized difference lichen index (NDLI) fra satellittdata. Dette kan være et resultat av metoden brukt i dette studiet. Det er tidligere funnet sterke sammenhenger mellom felt- og satellittdata. En studie fra Finnmark utarbeidet en metode kalt Lichen Volume Estimates (LVE) hvor de kombinerte lavindeks og vannindeks fra satellittbilder, og på den måten kunne regne seg fram til forventet lavvolum i området. Et annet studie brukte en

metode kalt Spectral Mixture Analyses. De fikk også gode resultater, men denne metoden er kun testet på lyse lavarter. Ved å bruke en av disse metodene kunne det kanskje vært mulig å finne en større sammenheng mellom satellitt- og feltdata, men på grunn av de lokale forhodene i studieområdet tror jeg det er lite sannsynlig. Sunnfjord har gjerne spredte forekomster av lav og store innslag av trær, busker og andre urter, og dessuten en helt annen topografi enn områdene som er undersøkt i de tidligere studiene. For at en satellitt skal kunne skille lav fra annen vegetasjon må lavdekket være større enn 20 %. Gjennomsnittlig

Figur 1. Oversikt over Sunnfjord villreinområde produsert av Norsk villreinsenter sør og funnet på villrein.no. Delområdene er avskilt med svarte linjer. Fra vest er det ytre området (area 1), midtre (area 2) og indre (area 3).

Figur 2. Gjennomsnittlig vinterbeite biomasse g/m 2 (lav og grønn) fordelt på Sunnfjords tre delområder med 95 % konfidens intervaller.

lavdekke i feltrutene overgår sjeldent 35 % og disse er tatt på rygger og områder hvor lavforekomsten var noe høyere enn i resten av områdene. Dette tilsier at det faktiske lavdekket sannsynligvis vil være lavere enn hva som kan fanges opp.

Det ble i dette studiet også gjort en vurdering av tilstanden til de tre delhabitatene, basert på kriteriene i fagrapporten for kvalitetsnorm for villrein (NINA rapport 1400, av Kjørstad et al., 2017) (figur 3). Alle tre områdene hadde en signifikant høyere andel gode og medium plot enn dårlige plot. Område tre kom dårligst ut. Dette er også det eneste området hvor beiteskader på lav ble observert, noe som kan forklare den lave lavbiomassen i akkurat dette området. Område 1 hadde også en relativt høy andel dårlige plot. Basert på resultatene, og med støtte i samtaler med lokale jegere, er det anbefalt å holde et ekstra godt øye med akkurat disse to delområdene. Område 2 har signifikant høyere andel gode og medium plots, dette området skal også være kjent for å ha rein i veldig godt hold, og det kan være muligheter for å øke populasjon i dette området. Det anbefales sterkt å overvåke alle populasjonene gjennom å registrere slaktevekter, populasjonsstørrelse og kalvingstall, og slik følge med på utviklingen av flokken.

Mere detaljer i resultater og i beskrivelse av studiet kan leses i masteroppgaven «Assessing winter pasture quiality in Sunnfjord Wild reindeer area» som ligger ute på https://munin.uit.no/

Figur 3. Fordeling og prosent av total vinterbite biomasse g/m 2 (grønn og lav) basert på et klassifiseringssytem (good, medium and bad) fra kvalitetsnorm for villrein. Resultatene er fordelt på Sunnfjords tre delområder.

Vår med tidlig tøe – snøen er nesten vekke før lyngen er blitt grønn – et typisk trekk med villreinområdet er lang barmarksessong med frodig beite hele perioden. Det kompenserer trolig litt for et svakere vinterbeite. Foto: Kjell Oddvin Hjellbrekke

Velkommen inn i
«alfarekkene», Kristin!

En sterkt mannsdominert arena må fjelloppsynet sies å ha vært, og å ta over etter legender som Kåre Guldvik er slett ingen spøk. Men nå har hun fått noen års erfaring blant Kviknedølene, Kristin Lund Austvik (33) fra Nesna. Og trives gjør hun, midt i den frodigste delen av den sør-norske fjellheimen!

Klar plan

Med bakgrunn fra to år med 4H-arbeid i Vadsø og aktivt friluftsliv både på Varangerhalvøya og heimgården i Nesna var kursen staket ut. Det måtte bli noe praktisk utearbeid der fremme i tidshorisonten. Med solid utdannelse fra NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (ferdig master 2012), ble det raskt fokus på jobbsøknader innen naturforvaltning. Da det ble utlyst stilling som fjelloppsyn på Kvikne i 2012, var derfor ikke Kristin sen om å søke. Det var 14 søkere til

stillingen, og da jobben var hennes føltes oppturen stor og nesten uvirkelig.

Oppvokst på gård

Vant med uregelmessig arbeidstid er alle som har vokst opp på gård. Og å signalisere fleksibilitet i arbeidet er ofte kjærkomment i slike jobber. Mottagelsen på Kvikne var den aller beste, og en god kvinnelig kollega fant hun i nabobygda Budal. Å kunne ha en å rådføre seg med innen samme bransjen – er jo av stor betydning når en kommer til et helt nytt miljø.

Villreinfjell

På begge sider av Kviknedalføret er det villreinfjell, med Forollhogna i nord og Knutshø i sør. Kristin er selv reinsjeger og levende opptatt av en god forvaltning av både bestanden og leveområdene til grådyra. I dag er hun sekretær for villreinutvalgene i begge områdene. Dette er et stort ansvar med mye administrasjon, men samtidig treffer en på mye trivelige folk med felles intresser. Og så gir det jo godt med sosialt påfyll, når en til daglig sitter enslig på kontoret – eller opererer alene i felten. For øvrig er hun daglig leder av Vollan gård, hvor hun også har sine kontorlokaler. I reinsjakta har hun godt samabeid med dyktige sesongansatte jaktoppsyn lokalt. Og utfordringene kan være mange og uventede. Da er det godt og kunne kombinere taktisk erfaring med formell kunnskap om jus og rettigheter i villreinfjellet.

Fjell og fritid

Det er noe helt annet å være i fjellet på fritiden enn når du er på jobb, er Kristin klar på. Og hun har øynene med seg! For en dag sist sommer fikk hun plutselig se en gammel pilespiss ved råket hun gikk i mot Svartsjølikletten. Og dette er veldig sjeldent i et frodig fjell der slike gjenstander fort gror ned og dekkes av mose og vegetasjon. Bare noen ytterst få slike funn er gjort i Forollhogna. Friluftslivet står sterkt hos oppsynslederen. Å fremme friluftslivet

gjør hun gjennom arrangementet Friluftsdagene på Kvikne.

En flott arbeidsarena

Interessen for fuglelivet er heller ingen ulempe, når en har fjellområdene som arbeidsarena. Hva er vel triveligere enn å stoppe opp og lytte, når noen spesielle lydytringer fra nært buskas når øret. Undertegnede fant derfor ut at vi hadde mange felles interesser under det trivelige besøket på ærverdige Vollan gård på Kvikne. Og en god følelse er det for en gammel fjelltraver, når en møter slik ungdommelig entusiasme og engasjement for fjellet og tilhørende ville venner. Det borger godt for fremtidens forvaltning av disse flotte villreinfjellene.

 

 

Det er viktig at bygdefolk får følge opp de gode reinsjakttradisjonene, mener Kristin. Her har hun selv lagt ned ei pen simle i Forollhogna.
Foto: Kristin Lund Austvik

Slik lå den, pilespissen som Kristin fant på veg opp til Svartsjølikletten i Forollhogna. Den stammer trolig fra vikingtid/tidlig middelalder. Tenk om den kunne fortalt sin historie – fra fødselen i smien til ferden mot grådyret. Foto: Kristin Lund Austvik.

Klimaoppvarmingen forklarer lokale kontraster i bestandsutvikling hos svalbardrein

Svalbardreinen opplever de raskeste temperaturøkningene på landjorda. Førti år med tellinger av reinsdyr og værdata viser nå at lokale nyanser i klimautvikling sommer og vinter bidrar til store forskjeller i bestandsendringer mellom kyst og innland.

Svalbardreinen ( Rangifer tarandus platyrhynchus) er den største planteeteren i tundraøkosystemet på Svalbard. Siden flere av de viktige faktorene for bestandsutvikling, som for eksempel predasjon, sykdom og parasitter, i praksis er fraværende, spiller vær og klima en større rolle her enn hos andre underarter av villrein. På slutten av 1970-tallet startet biologer med årlige

tellinger i flere av reinens kjerneområder ( se også artikkel side 62 av Paulsen m.fl.). I dag finnes det derfor lange og gode tidsserier på bestandsstruktur (alder og kjønn) og antall dyr i delbestandene ( www.mosj.no; www.coat.no). Sammen med lokale værdata fra automatiske meteorologiske stasjoner gir slik informasjon unike muligheter til å undersøke effektene av klima

endringene på reinsdyrbestander i leveområder med ulike værforhold og naturgitte betingelser.

Klimaskifte

Temperaturøkningene har akselerert siden overvåkningen av svalbardreinen startet for fire tiår siden (1978/79). I løpet av denne perioden har reinen opplevd et klimaskifte til mildere, mer

Av Åshild Ønvik Pedersen,
Mathilde Le Moullec, Bart Peeters
og Brage Bremset Hansen

regnfulle vintre med hyppig isdekte beiter. Matplantene kapsles ofte inn helt eller delvis av et panser av is, som derved begrenser fôrtilgangen og gir økt dødelighet og redusert reproduksjon. Siden slutten av 1990-tallet har milde og regnfulle vintre - med låste beiteområder - blitt «normen» snarere enn unntaket. I dagens klima oppstår isingsproblemer mer eller mindre hver vinter i enkelte områder, men varmeepisodene og regnværet kan også være så kraftige at snøen faktisk smelter bort fra beiterabbene. Under fortsatt klimaoppvarming, med store endringer i permafrost og snødekke, er det derfor usikkert hvordan beiteforholdene vil endre seg i framtida. Men én ting er sikkert: isinga er svalbardreinens verste fiende, og spesielt når den oppstår i kombinasjon med høy tetthet av dyr, det vil si når konkurransen om knappe vinterfôrressurser er størst.

I takt med de mildere vintrene har også reinen opplevd en betydelig sommeroppvarming. Varmere somre gir økt planteproduksjon og mer tilgjengelig biomasse av de små, kortvokste arktiske plantene. Sommeroppvarmingen gir derfor en endring i plantevekstsesongen og landskapets «grønnhet». Variasjon i julitemperatur, i rom og tid, er ofte en god indikator på planteproduksjon og brukes for å avgrense de

arktiske bioklimatiske sonene (Figur 1). Endringer i gjennomsnittstemperatur i juli på Svalbard indikerer at svalbardtundraen nylig har blitt forskjøvet en hel bioklimatisk undersone i overvåkingsområdene for reinsdyr rundt Longyearbyen (Figur 2), dvs. at vekstforholdene her er mer tilsvarende de som finnes i de sørligste delene av

Svalbard. I tillegg har vintersesongen blitt betraktelig kortere; våren starter mye tidligere enn før, og snøen kommer senere om høsten. Den snøfrie delen av året utvides, noe som gir en betraktelig lengre «god» beitesesong for svalbardreinen og andre plantespisere (f.eks. gjess og svalbardrype) på tundraen.

Figur 1. Bioklimatiske soner på Svalbard. På figuren viser gjennomsnittstemperaturen for juli måned plottet over de fem ulike bioklimatiske sonene. Etter år 2000 har overvåkingsområdene for reinsdyr på sentrale deler av Spitsbergen blitt forskjøvet en bioklimatisk sone – fra middel-arktisk sone (C) til sør-arktisk sone (D). Figuren er modifisert fra SESS-rapporten 2019
(https://sios-svalbard.org/SESS_Issue2).

Figur 2. Overvåkingsområdene for svalbardrein. På Svalbard gjennomføres det intensiv overvåking (struktur- og kadavertellinger) i tre områder: Adventdalen, Brøggerhalvøya og sørliggende øyer i Forlandssundet, og Reindalen og omegn. I de to sistnevnte gjennomføres det også fangst-gjenfangststudier som gir individuelle data på bl.a. overlevelse, reproduksjon og en rekke ulike kondisjonsmål (f.eks. kroppsvekt, legglengde, mengde fett mm.). I tillegg gjennomføres det helikoptertellinger i jaktområdene på Nordenskiöld Land. Figuren er laget av Mathilde Le Moullec, NTNU.

raskt opp til 360 individer i 1993. Året etter krasjet bestanden, og det ble kun funnet om lag 80 rein under tellingene. Krasjet kom trolig på grunn av en kombinasjon av kraftig regn og ising tidlig på vinteren, overbeite og veldig høye bestandstettheter, dvs. sterk konkurranse om matressursene. Som en følge av dette vandret også noen dyr ut til nærliggende, isolerte halvøyer, trolig over isen, og i dag er det etablert flere bestander på rundt 150-250 dyr på slike små halvøyer ved Kongsfjorden og i Forlandssundet. På Brøggerhalvøya har det vært, stabile lave tettheter siden årtusenskiftet (rundt 100 dyr). I sterk kontrast til denne utviklingen har bestanden i Adventdalen tredoblet seg siden tellingene startet i 1979 (457 reinsdyr), med et rekordhøyt antall i 2018 (1701 reinsdyr). Hvordan er dette mulig?

Vær, klima og motsatte bestandstrender

Vinterregn og isingsepisoder fører til at delbestandene ofte samvarierer i form av dødelighet, reproduksjon og bestandsvekst fra år til år. Likevel finner

vi at de samme type klimafaktorer bidrar til sprikende bestandstrender. Forklaringen ligger i noen små, men viktige forskjeller i vær, klima og økologiske responser hos reinsdyrene (Figur 3). For det første har økningen i årlig mengde vinterregn vært betraktelig større ved den meteorologiske stasjonen i Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya) enn ved Svalbard lufthavn (Adventdalen), noe som har medført en sterkere forverring av vinterbeiteforholdene. For det andre har økningen i sommertemperatur ved Svalbard lufthavn vært større enn i Ny-Ålesund. Siden regnfulle vintre har en negativ effekt på bestandsstørrelsen (Figur 3), og varme somre har en positiv effekt gjennom økt plantevekst, vil netto påvirkning på bestanden bestemmes av styrken på de ulike klimaeffektene. Studien vår viste at de lokale forskjellene i klimaendring bidrar til å forklare de sprikende bestandstrendene mellom kyst og innland. Den positive oppvarmingseffekten om sommeren overkjørte den negative oppvarmingseffekten om vinteren i Adventdalen, mens

Fordobling av bestanden

Etter at Svalbard ble oppdaget på slutten av 1500-tallet ble svalbardreinen jaktet hardt – nesten til utryddelse. I 1925 var bestandsanslagene så lave at underarten ble fredet, som den første av pattedyrene på Svalbard ( se også artikkel side 62 av Paulsen m.fl.). I 1980-2010 blir totalbestanden antatt å være rundt 11 000 individer. Nylig er det anslått, basert på omfattende tellinger over hele øygruppa, at det finnes om lag 22 000 reinsdyr. Doblingen signaliserer en positiv bestandsutvikling i mange områder, trolig gjennom en kombinasjon av fortsatt rekolonisering etter tidligere tiders jakt og økt plantevekst og dermed bæreevne for Svalbardtundraen.

Norsk Polarinstitutt sin årlige overvåking antyder imidlertid at bestands­trendene varierer lokalt. I to av de intensivt overvåkede bestandene – Brøggerhalvøya og Adventdalen – viser bestandene svært ulike trender. Etter re-introduksjonen av 15 reinsdyr i 1978 til Brøggerhalvøya, vokste bestanden

det motsatte ser ut til å være tilfelle på Brøggerhalvøya.

Les mer:

Hansen, B. B., Ø.Å. Pedersen, B. Peeters, M. Le Moullec, S. D. Albon, I. Herfindal, B. E. Sæther, V. Grøtan, and R. Aanes. 2019. Spatial heterogeneity in climate change effects decouples the long-term dynamics of wild reindeer populations in the high Arctic. Global Change Biology 25:3656-3668.

Figur 3. Tidsseriedata (1978-2015) fra to av reinsdyrbestandene hvor det har vært drevet årlige strukturtellinger - Adventdalen (rød) og Brøggerhalvøya (blå). Årlig variasjon i (a) ’regn-på-snø’ (dvs. mengde nedbør som faller som regn), (b) sommertemperatur i juli, og (c) bestandsstørrelser. Meteorologiske data er fra værstasjonen i Ny-Ålesund (blå) og ved Svalbard lufthavn (rød). Horisontale stiplete linjer i (a) og (b) indikerer skifte i klima (regimeskifter). De heltrukne linjer i (c) viser trender i bestander for tidsperioden etter at bestanden krasjet på Brøggerhalvøya i 1994 (figur fra Hansen et al. 2019).

I hjertet av Telemark finner vi et av landets yngste villrein­områder, Våmur Roan, som fordeler sitt tellende areal på 408 km 2 på kommunene Kviteseid, Nissedal og Fyresdal. I løpet av 1970-tallet ble det stadig observert småflokker og enkeltdyr som tok seg turen østover fra Setesdal Austhei. Men det var først mot midten av 1980-tallet disse ble værende i større antall og en ny villreinstamme kunne sies å være etablert. For tiden avdekkes ny kunnskap.

Naturgrunnlaget og villreinens bruk av leveområdet

Fram til 1977 var Setesdal Austhei et tamreinområde, og de dyra som etter hvert trakk østover til Våmur Roan hadde naturlig nok stor grad av tamhet. Denne genetisk betingede tamheten kjennetegner fortsatt villreinen i område, som stadig opptrer på innmark

og nært til hus og folk. Dyra har naturlig nok blitt mer skye i løpet av perioden det er drevet jakt. Villreinområdet er naturlig avgrenset av store innsjøer og bebyggelse.

Heiene er kuperte og preget av mye bart grunnfjell. Vegetasjonen domineres av lynghei og furuskog, som for det

meste ligger i høydesonen 700 til 800 m.o.h. Reinen beiter ofte nede i skogen. Grensa for villreinområdet er satt på kote 700 m.o.h. i nordområdet og kote 600 m.o.h. i sør. Roan (1191 m.o.h.) er høyeste topp i området. For å få sammenheng i området er også liene ved Napevatn (491 m.o.h.) tatt med. Her er det vesentlig granskog, mens

Av Tor Punsvik
pensjonert viltforvalter i Agder

vegetasjonen ellers består av lynghei, myr, gran og furuskog og mye bart fjell. Det er lite lav i området og det antas at reinen om vinteren spiser mye lyng og det som finnes av lav innimellom lyngen og på trærne.

Napevatnet deler villreinområdet i to halvdeler, og siden vannet er regulert benytter dyra de smalere passasjene øst og vest for sine forflytninger forbi. Reinens tidlige etablering i området skjedde i hovedsak sør for Napevatnet, men de seinere åra har mest dyr blitt observert på nordsida. Nordområdene synes primært å være vinterbeiteområder, men utover dette synes det å være vanskelig å definere egne sesongbeiter. Det framtrer heller ingen klart definerte kalvingsområder, og det er mistanke om at simlene sprer seg utover i skogen under kalving, som i naboområdet Setesdal Austhei. GPS-merking av simler i Setesdal Austhei tyder på at simlene her årlig sprer seg ut til sine tidligere kalvingsområder i skogområdene i sør.

Forvaltning

Villreinområdet Våmur Roan ble formelt etablert i 1993, og rettighetshaverne etablerte seg som Vårmur Roan villreinlag samme år. Under forsøks­jakta året før ble det felt 10 villrein.

De første årene bestod villreinområdet

av 4 vald, to nord for og to sør for Napevatn. Men siden 2005 har villreinområdet bestått av et vald, og dermed offentlig frihet til å nytte fellingstillatelsene i hele villreinområdet. Til tross for at dyra er i svært god kondisjon har villreinlaget, med mål om

ca. 200 vinterdyr, tilstrebet en lav bestandstetthet, blant annet for å sikre seg mot utvandring fra området. Dette representerer en dyretetthet på 0,59 dyr per km 2, hvilket er blant de laveste i norske villreinområder. Gjennom regelmessige helikopter- og flytellinger har en prøvd å følge bestandsutviklingen som grunnlag for kvotefastsettelse. Registrering av dyr som står i skogen kan være krevende, og kartskissen til høyre viser hvor dyr ble observert under helikoptertelling 17. og 18. februar 2018.

Jaktutøvelsen

Det er lokale som står for det meste av reinsjakta, og jaktutleie har beskjedent omfang. I og med at villreinområdet siden 2005 har vært et felles vald, betyr det at jegerne i praksis kan nytte hele området til sin jakt. Skog og kupert terreng gir reinen gode muligheter til å gjemme seg vekk. Den opptrer gjerne i små flokker og grupper fra 5 til 30 dyr, men enkeltdyr kan også ofte påtreffes. Sammenlignet med mange andre villreinområder er fellingsprosenten høy, om lag 80 %.

Utfordringer

Vinterbeiter antas, som i de fleste sørlige villreinområder, å være viktigste begrensende faktor. Det har allerede skjedd en betydelig utbygging av hytter i høyereliggende vinterbeiter i nordøst, med «Panorama» hyttefelt i Kviteseid kommune. Utbygging av hytter og ferdsel i de nordlige områdene vil kunne bli en utfordring for villreinstammens bæreevne.

Trekkene forbi Napevatnet er kritiske for reinens bruk av området, sjøl om det i dag ikke framstår noen direkte trusler her. Blant lokalt villreinengasjerte er det også frykt for at etablering av toppturer og turløyper, etablert via sosiale medier, i økende omfang skal virke forstyrrende på villreinen.

Kartlegging av villreinens områdebruk

Etter bestilling fra Miljødirektoratet igangsatte Norsk villreinsenter Sør et prosjekt for kartlegging av villreinens bruk av Våmur Roan. Forfatteren ble sammen med Lars Arne Bay engasjert av villreinsenteret til å lede prosjektet, som vil munne ut i rapport og kart dette halvåret. Våmur Roan villreinlag

har en svært sentral plass i prosjektet, og det er en forutsetning for at prosjektet lykkes at sluttresultatet og anbefalingene har allmenn lokal aksept. Siden området er så vidt ferskt, og kunnskap begrenset, må det vises varsomhet med å avgrense bruksområder i form av streker på et kart.

På bakgrunn av kartleggingsarbeidet vil Norsk villreinsenter Sør vurdere om det

er grunnlag for å definere «fokusområder» med særlig konfliktpotensial som krever nærmere oppfølging.

Hvorvidt dette kartleggingsarbeidet følges opp med en felles, regional plan etter plan- og bygningsloven, vil det være opp til de berørte kommunene og fylkeskommunen å beslutte.

Kan genetikken bidra i bekjempelsen av skrantesjuke hos reinsdyr?

Da villreinbestanden i Nordfjella (sone 1) ble fjernet, ble de drøyt 2400 dyrene undersøkt for smitte. Det ble påvist til sammen 19 positive dyr og det er gjort genetiske analyser av disse og dyr uten smitte fra samme bestand. Resultatene viser at det foreligger ulik genetisk følsomhet for smittestoffet og at genvarianter som er vanlige hos reinsdyr er mest følsomme. Dyr med andre genvarianter, som også er godt utbredt, er mindre følsomme. Dette åpner for å benytte rein med redusert følsomhet når det skal reetableres en bestand i Nordfjella sone 1.

Skrantesjuke er en alvorlig smittsom sykdom hos hjortedyr, kjent fra Nord-Amerika siden slutten av 1960-tallet. I dag er sykdommen påvist i 26 nordamerikanske stater og tre Canadiske provinser. Spredningen på det nordamerikanske kontinentet har vært særlig omfattende de siste 15-20 årene. Foruten naturlige spredningsmekanismer har menneskelig aktivitet spilt en vesentlig rolle i å spre sykdommen over store avstander ved transport av levende dyr, skrotter eller produkter som har vært smitteførende.

Kontroll og bekjempelse av sykdommen er vanskelig blant annet fordi det uvanlige smittestoffet kan «overleve» svært lenge i miljøet. Et annet problem er at dyr kan være smittet og trolig spre smitten uten tegn til sykdom. Slike tilsynelatende friske smittespredere vil til slutt bli syke, men det kan ta måneder og kanskje år. Av de 19 dyrene som testet positivt i Nordfjella var det store flertallet i denne kategorien.

Ved smittsomme sykdommer utvikles ofte immunitet, som i varierende grad beskytter mot fremtidig smitte. Denne effekten er grunnlaget for vaksiner. Ved prionsykdom utvikles ikke immunitet og dødeligheten er 100 %. Man har heller ikke lyktes å utvikle vaksiner mot prionsykdommene.

Da skrantesjuke ble påvist hos ei villreinsimle i Nordfjella i 2016, var dette første gang sykdommen ble påvist i Europa og også første naturlige

forekomst hos denne arten. Det var et overraskende og alarmerende funn. På grunn av reinens vide utbredelse og store bestander, ofte med tett flokkstruktur og lange vandringer, anses reinsdyr som den verst tenkelige arten å få utbrudd av skrantesjuke hos.

De uvanlige variantene av skrantesjuke som er påvist hos elg og hjort i Norge, og elg i Sverige og Finland, har ikke blitt beskrevet i Nord-Amerika, mens sykdommen i Nordfjella er svært lik kjente utbrudd fra USA og Canada, selv om smittestoffet i Nordfjella trolig er unikt. Den videre gjennomgangen og diskusjonen gjelder utelukkende forholdene hos reinsdyr og smittestoffet som forårsaket utbruddet i Nordfjella. Sykdommen hos elg og hjort vil ikke bli videre omtalt her.

Erfaringer fra sau

Skrapesyke er en tilsvarende prionsykdom hos sau og geit. Vi vet i dag at klassisk skrapesyke hos sau er en smittsom sykdom, men så sent som på 1980-tallet mente flere forskere at sykdommen var arvelig. Hvordan kunne de ta så feil? Forklaringen var at varianter av genet som koder for prionproteinet (genet forkortes PRNP) avgjorde hvor følsomt dyret var for smitten og at forekomsten av disse genvariantene varierte mellom og innen i saueraser. Og siden genvariantene hadde vanlig arvegang, observerte man at familielinjer ble hardt rammet, som forventet av en arvelig sykdom.

Det som i virkeligheten skjedde, var at sauene oppholdt seg i et smittet miljø (fjøs og utomhus) og de genetisk mest følsomme dyrene døde av skrapesyke i 2-4 års alder. Dersom en saueflokk hovedsakelig bestod av genetisk følsomme dyr, døde hele flokken ut.

I Norge ble sauerasen Rygja, som var vanlig i Rogaland, spesielt hardt rammet. Her var det brukt værer som var svært følsomme for klassisk skrapesyke, som igjen gjorde enkelte flokker svært følsomme.

Videre undersøkelser viste at det hos sau fantes en bestemt variant av PRNP som var lite følsom for klassisk skrapesyke. Selv etter mange forsøk med å smitte sau med denne genvarianten forble dyrene friske. Vi vet i dag at dyr med denne varianten ikke er helt motstandsdyktige, og de regnes derfor ikke som resistente, men som svært lite følsomme/mottakelige.

Det ble etter grundige vurderinger bestemt at man i Europa skulle forsøke å bekjempe klassisk skrapesyke gjennom avl. Det å la bestemte genvarianter være så viktig i avlen er alltid risikabelt, men omfanget av klassisk skrapesyke var stort og erfaringene fra utbruddet av kugalskap hos storfe i siste halvdel av 1980-tallet gjorde at bekjempelse av klassisk skrapesyke fikk høy prioritet.

I dag, 20 år senere kan vi slå fast at

denne strategien har vært meget vellykket. Klassisk skrapesyke er kraftig redusert i hele Europa og tallene fra Kypros, som lenge har vært hardt rammet hos både sau og geit, viser nå stor framgang. Norge hadde sitt foreløpig siste tilfelle av klassisk skrapesyke hos sau i 2009.

Med dette som bakteppe gjennomfører forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Veterinærinstituttet omfattende genetiske undersøkelser av norske bestander av hjortedyr. Undersøkelsene er delvis finansiert av Miljødirektoratet.

Genetisk rangering av følsomhet

Vi har to kopier av genene våre – en fra hver forelder. Dersom kopiene er like er vi homozygote og har varianten i «dobbelt dose». Er variantene ulike er man heterozygot. Hvis vi kaller den ene varianten for A og den andre for B, kan man i en bestand treffe på kombinasjonene: AA, AB og BB. Dersom A gjør dyr mere følsomme for et smittestoff enn B, kan man teoretisk rangere dyrene slik: Dyr med AA = mest følsomme, AB = middels følsomme, BB mindre følsomme. Men for å komme fram til dette må man gjøre studier for å kartlegge følsomheten under naturlige forhold eller ved smitteforsøk. Hos sau og geit, har man som nevnt gjort dette.

Genetisk følsomhet i Nordfjella

Før utbruddet av skrantesjuke hos rein i Nordfjella forelå det naturlig nok liten kunnskap om mulig genetisk variasjon i følsomheten for sjukdommen. For å teste for dette har vi sammenlignet PRNP variasjon hos positive (påvisning av smittestoff ved CWD-test) og negative dyr fra Nordfjella sone 1. Det ble funnet 5 varianter (alleler) av PRNP og man påviste til sammen 14 kombinasjoner (genotyper) av disse. Genvariantene ble navngitt A, B, C, D, og E. Av disse var varianten C aldri tidligere påvist hos reinsdyr. Genvarianten A er den mest vanlige og man antar at dette er reinsdyrenes «grunnvariant».

Det viste seg at 74 % av de CWD positive dyrene hadde kombinasjoner av genvariantene A og C i enkel eller dobbelt dose (jf. forklaringen ovenfor), mens tilsvarende for dyr uten påvist smitte (101 dyr undersøkt, samme

alder og kjønnsfordeling som for de positive), kun var 19 %. Dette viser at dyr med genkombinasjonene; AA, AC og (trolig) CC er de mest følsomme for smittestoffet som forekom i Nordfjella. Genvarianten B i dobbelt dose ble funnet hos 12 % av dyr uten smitte, men ikke hos noen av de positive. Dette gir oss et hint om at B-varianten kan være mindre følsom, selv om 4 positive dyr hadde genkombinasjonen AB og ett positivt tilfelle hadde BC genotypen. Kanskje dominerer følsomheten forårsaket av A- og C-variantene over beskyttelsen B gir når disse kombineres? Ved klassisk skrapesyke hos småfe så man lignende resultater, men der var den ene beskyttende varianten dominerende og det var viktig å raskt øke denne gjennom avl. Vi har ikke grunnlag for å si noe sikkert om mulig dominans for ulike varianter hos reinsdyr – tallmaterialet er for begrenset.

Alle positive tilfeller i Nordfjella hadde en av disse genkombinasjonene: AA (53 %), AB (21 %), AC (21 %) eller BC (5 %). Hos dyrene uten påvist smitte i Nordfjella utgjorde disse kombinasjonene 51 %. Med andre ord hadde nær halvparten (49 %) av villreinen i Nordfjella genvarianter som ikke forekom hos de positive tilfellene. En så

skjev fordeling viser en genetisk effekt, men det lave antallet dyr, kun 19 tilfeller, krever varsomhet i vurderingene. Likevel gir resultatene grunnlag for en tentativ gruppering av følsomhet som er slik: A og C gir økt følsomhet, B, D og E variantene er mindre følsomme enn A og C. Det kan nevnes at varianten C forkom hos 4,5 % av dyr uten smitte og 13 % hos de smittede, altså nesten tre ganger så hyppig.

Vi kan gruppere de undersøkte villreinene fra Nordfjella slik:

1. Svært følsomme: AA, AC, CC (19 %)

2. Følsomme: AB, BC, AD, AE, CD, CE (53 %)
3. Mindre følsomme: BB, BD, BE, DD, DE, EE (28 %)

Grupperingen er som påpekt tentativ og flere antakelser ligger til grunn, som for eksempel at variantene A og C gir økt følsomhet selv om de foreligger i enkel dose. Det at 5 positive tilfeller hadde slik kombinasjon gir et visst grunnlag for denne antakelsen. Antakelsene om at D og E variantene kan gi noe redusert følsomhet er svakere begrunnet. I figur 1 gis oversikt over hvordan de ulike variantene var fordelt i Nordfjella-reinen (figur basert på data publisert i tidsskriftet PRION av

Figur 1. Figuren viser frekvensen av utvalgte genvarianter (PRNP-genet) hos villrein i Nordfjella. Blandt de 19 dyrene som testet positivt på CWD var det en overhyppighet av genvariantene AA og AC, sammenlignet med dyr med negativ test. Genvarianter som til sammen utgjorde nærmere 50 % av bestanden hadde ingen positive dyr. Det foreligger en klar genetisk effekt på følsomheten, men det lave antallet positive dyr gjør at resultatene må tolkes med forsiktighet.

Guere med flere).

Genetisk følsomhet hos andre reinstammer

Ved å bruke de samme kategoriene, kan vi sammenligne fordelingen i ulike bestander av vill- og tamrein og på den måten anta noe om bestandsfølsomhet.

Kartleggingen, som fortsatt pågår, viser at alle villreinbestander som til nå er undersøkt har stort antall svært følsomme eller følsomme dyr. Dette betyr at skrantesjuke er en stor og direkte trussel for disse, og at de omfattende tiltakene som ble iverksatt i forsøk på å stanse sykdommen var berettiget. Hvis sykdommen fikk utvikle seg i full styrke over tiår, ville trolig leveområdene bli nedsmittet i lang tid framover og bestandene sterkt påvirket.

Foreløpige resultater viser at hos tamrein er andelen svært følsomme mindre, og flere vil etter vår inndeling grupperes som mindre følsomme. Dette gjelder tamrein i Sør-Norge og i Finnmark. Videre diskusjon av disse funnene må vente til analysene er ferdige.

Genetisk følsomhet og reetablering

Bør man ta genetikken inn i vurderingene ved reetablering når det trolig bare er ulike grader av følsomhet? Selv en moderat reduksjon i følsomhet betyr at smittestoffet møter motstand på flere nivåer hos dyret. Summen av motstanden kan vippe kampen i favør av dyret, derfor kan effekten av redusert følsomhet ha betydning for utvikling av sykdom.

Dersom alle dyr med ulik genotype ble smittet i et forsøk, som ofte innebærer bruk av unaturlig store doser av smittestoffet, vil antakelig samtlige blitt syke. Et slik forsøk kunne gitt viktig informasjon og en antydning om hva som kunne skje dersom en stor andel dyr var smittet og smittenivået i miljøet var høyt. Det er ikke alltid enkelt å omsette resultater fra smitteforsøk til effekter under naturlige forhold. En genetisk effekt som virker «moderat» i et smitteforsøk kan i ytterste konsekvens være forskjellen på liv og død under naturlige betingelser. Smittestoffet vil alltid følge «minste motstands vei».

Resultatene fra studien som er omtalt her, bør tas i betraktning og vurderes, når planen for reetablering i Nordfjella skal revideres.

 

FAKTA:

• Skrantesjuke som sett hos norsk villrein, er en smittsom prionsykdom som rammer hjortedyr. Sykdommen ble oppdaget i USA på 1960-tallet og er i dag vidt utbredt i Nord-Amerika.
• Sykdommen ble oppdaget for første gang i Europa da ei reinsdyrsimle i Nordfjella fikk diagnosen våren 2016.
• Prionproteinet kalles PrPC og forekommer i rikelige mengder i hjernen hvor det beskytter nervecellene. PrPC kan få en skadelig tredimensjonal form som kalles PrPSc. Flere sammenklistrede PrPSc-molekyler danner smittestoffet (prionene) som forårsaker prionsykdommene.
• Genet som koder for PrPC kalles PRNP og variasjoner i dette kan spille en rolle i mottakelighet for prionsmitte.
• Prioner skiller seg fra alle andre smittestoff. De mangler arvemateriale og er ekstremt robuste mot fysisk og kjemisk påvirkning.
• Smittede dyr kan skille ut smittestoffet lenge før de viser tegn til sykdom. Områder med smitta dyr kan bygge opp høy miljøbelastning med prionsmitte.
• Utvasking gjennom nedbør og smeltevann, nedbrytning gjennom runder med frysing og tining, samt eksponering for ultrafiolett lys, vil bidra til å redusere/fjerne miljøsmitten over tid.
• Prioner smittes i mindre grad mellom arter. Skrapesyke hos sau har så langt ikke påvist å smitte menneske, gris, hest eller ku, selv om de går i samme miljø, men geiter er følsomme.
• Prioner, som årsak til skrantesjuke, smitter mellom ulike arter i hjortedyr­slekten. Dette skyldes særegenheter ved PrP-molekylene hos hjortedyrene, som skiller seg fra andre pattedyr.
• Selv om faren for smitte av skrantesjuke til mennesker eller husdyr regnes som svært lav, kan slik smitte ikke helt utelukkes. Det pågår undersøkelser i Norge og andre land for å kartlegge dette.

 

 

 

På fleire fjelltoppar, spesielt i vestlege deler av Noreg, finst det tillagte steinrekkjer og lave steinmurar. Mange av desse muringane verkar å være svært gamle. Kva er det som har gått føre seg på desse stadane? Etter fleire år med registrering av gamle kulturspor relatert til jakt på og fangst av rein, så forstår vi no meir av funksjonen til mystiske steinrekkjer og steinmurar. Mange stadar er det truleg villreinen som er grunnen til at folk ein gong i tida mura opp slike steinkonstruksjonar. Men dreiv dei i så fall jakt eller fangst på reinsdyra her, eller båe delar? Kanskje uttrykket «veiding» passar best i denne samanhengen?

Storetuva ved Folkestad

For nokre år attende undersøkte vi ein mystisk steingard på Hestefjellet i Ørsta kommune. Dette viste seg å vera eit sinnrikt fangstanlegg for rein, slik vi tolka det. Meir informasjon om det anlegget kan lesast i Villreinen for 2016. På turen til Hestefjellet var Idar Arve Krumsvik med. Han hadde tidlegare tipsa oss om eit eldgamalt

«steingjerde» nesten på toppen av fjellet Storetuva, ved Folkestad, i Volda kommune. Idar Arve Krumsvik er vakse opp ved Folkestad og lokalkjend i dette området. Han fortalte om denne merkelege og gamle steinmuren høgt til fjells. Faren hadde vist han muren fyrste gongen for over 60 år sidan. Ingen visste kva dette var for noko, og det fantes heller inga segn knytt til

staden. Seinare har Krumsvik interessert seg meir for denne steinmuren og elles andre kulturminne i vestlandsfjella. Han har den klare oppfatninga at spora på Storetuva har med jakt- og fangst av villrein å gjere, og at denne aktiviteten har gått føre seg langt attende i tid. Det vart publisert ein artikkel om denne saka i julenummeret til avisa Møre i 2011.

Av Runar Hole
dagleg leiar Tarandus

Idar Arve Krumsvik syner fram ein del av steinmuren, i den nordaustlege enden av jaktanlegget, ved Storetuva. I bakgrunnen ser vi bygda Folkestad ned til venstre, Voldsfjorden og tettstaden Volda. Foto teken i nordleg retning.

Tur til Storetuva i 2019

Den 22. mai i fjor fekk underteikna og Krumsvik høve til å ta turen til Storetuva (823 moh.), for å sjå nærare på kulturminna på fjellet der. Vi gjekk opp via Krumsvikdalen, og på litt over 700 moh. dukka det opp ein tydeleg og gamal steinmur som var tilrettelagt av folk. Lokaliteten ligg omlag 500 meter mot nord-nordaust for topp-platået til fjellet Storetuva. I området viste Krumsvik fram ulike ting han hadde sett og fundert på tidlegare. Her var det absolutt ein del interessante ting å sjå nærare på. Vi registrerte etter kvart alle dei synlege menneskelaga spora vi fekk auga på. Hovudprioriteten vår var likevel å få kartlagt steinmuren i heile sin lengde, og prøve å forstå funksjonen til denne. Da vi tok matpause fekk vi og tid til å beundre den flotte utsikten mot fjord, fjell og tettstaden Volda.

Steinmuren på Storetuva

Steinmuren er delt opp i fleire deler mellom bratte bergpallar. Slik sett så dannar dei mura steinane og dei naturlege stengselane eit samanhengande system. I luftline så er lengda på dette litt over 200 meter. Men fordi anlegget vinklar seg mange stadar, så blir lengda på systemet minst 250 meter i terrenget. Dei mura partia er delt opp i ti separate deler. Ein del er svært stutt mura og liknar mest på eit bågåstø. Det kan og sjå ut til at det ligg ein bågåstø-liknande konstruksjon i tilknyting til muren i midten av anlegget. Ein del av muren består vidare mest av store steinheller, der fleire står på skrå i dag. Desse har nok stått oppreist og danna eit samanhengande stengsel med ei høgd mellom 0,5 og 1,0 meter. I nordaust startar anlegget i det nokså bratte terrenget nord for Storetuva. Vidare austover her er fjellsida oppdelt i fleire stupbratte bergpallar. Men steinmuren er anlagt mot sørvest og litt nedover i terrenget. Her er det eit slakare parti som gjer området lett farbart. Steinmuren endar på toppen av ein liten bergpall i sørvest. Nedanfor er det bratt terreng med bergpallar og små terrasser som endar i eit høgt og livsfarleg fjellstup, 20-30 meter lenger ned i skråninga.

Jakt eller fangst på Storetuva?

Eg meiner vi kan kalle steinmuren på

Storetuva for eit fangstanlegg. Utforminga tyder på at reinsdyr har vorte pressa fast i enden på anlegget i sørvest. Kanskje har ein jaga dyr nordover fyrst og fanga flokken på returen inn i anlegget. I alle fall var det lett å drive dyr inn i anlegget frå dei lågareliggjande områda nord for steinmuren. Steinmuren har ikkje vore høg nok som ei fullverdig hindring for ein flyktande reinshop. Så korleis fekk fangstfolka dette til å bli eit effektivt og fungerande fangstsystem? Svaret ligg nok i at dei måtte organisere mange folk og bemanne muren jamt, spesielt i utsette parti der dyra hadde større trong til å krysse han. Kanskje vart det og brukt skræmepinnar, dersom ein ikkje hadde mannskap nok til dette.

Steinmuren har tre viktige formål som alle har forsterka kvarandre slik at sluttresultatet vart eit effektivt fangstanlegg. Det eine formålet er å lage ein markering i terrenget, som var viktig å veta om, for alle folka som var organisert i fangsten. Skulle anlegget fungere måtte ikkje dyra krysse steinmuren den eine kanten, og folk måtte ikkje i utide krysse steinmuren den andre kanten. Det er lettare å organisere samhandling mellom folk om ein nyttar faste markeringar.

Steinmuren markerer der folk skulle vente og kvar reinsdyra skulle bøyast av. Dette for å drive dyra mot enden av anlegget.

Det andre formålet med steinmuren er sjølvsagt å vera eit fysisk stengsel slik at dyra valde å flykta langs med denne. I alle fall var det viktig å få reinsdyra usikre nok til at dei unngjekk å hoppe over muren. Dette har samanheng med det tredje og siste viktige formålet. Det er at muren skulle gje dekning for folk som låg i skjul bakanfor. Skulle systemet fungere måtte folka bak muren gøyme seg, heilt til reinen var på kloss hald. Dette for å få dyra tett på og unngå at dei tverrsnudde lenger unna. Dette var avgjerande for å drive dyra lenger inn mot enden av anlegget. Dersom reinsdyra prøvde å krysse steinmuren var det nødvendig at folk bakanfor reiste seg opp og stoppa dei. Etterkvart som flokken passerte dei ulike delane av muren, så sprang dei som hadde gøymt seg etter. Nedanfor enden på steinmuren ser det ut til at dyra vart fanga i ei terrengfelle, der drivarane sperra retretten. Her er det stup på nedsida og bergpallar på oversida og sidene. Dersom dette partiet var godt bemanna av folk rundt og spesielt der dyra kunne sleppe unna,

Kart syner tre lokalitetar vi har vitja langt mot vest i Noreg. Nr. 1 er ein lokalitet med to ulike steinmurar på toppen av fjellet Stortua like ved Klovekinn. Denne skal undersøkast meir, men vi meiner forhistoriske jegerar har fanga og felt reinsdyr her. Nr. 2 er lokaliteten på Hestefjellet som er nemnt i denne artikkelen, og nr. 3 viser lokaliseringa av jaktanlegget på Storetuva ved Folkestad.

så var flokken fanga på eit lite område. Vi trur at dei fastpressa dyra her vart felt med jaktvåpen, slik som spyd eller pil og boge. Det blir ikkje feil i så måte, å kalle anlegget på Storetuva for eit jaktanlegg. Steinmuren og terrenget er på ein måte eit fangstsystem som til slutt gjorde jakta svært effektiv.

Styrtfangstanlegg?

Det er eit bratt stup i enden på anlegget som kanskje kunne fungert til styrtfangst av dyra. Eg har mindre tru på at styrtfangst var ein vanleg praksis fangstfolka dreiv med tidlegare. Dette fordi eg meiner det er fleire problematiske sider med slik fangst. Det vil væra svært vanskeleg å jage reinsdyr utanfor eit stup, fordi dette har dyra eit sterkt instinkt om å unngå, naturleg nok. Prøver ein å jage dyr utfor ein altfor bratt skrent, så vil eg tru at dyra kjem i retur, i dei fleste tilfella. Dersom ein derimot er mange nok, så går det nok å halde dyra fast på eit lite område ut mot ein stupkant. Men går jegerane da for tett på, kan presset på flokken bli så stort at dyra finn fluktvegen vekk mellom folka, heller enn å springe utfor

kanten. Eit anna aspekt er at styrtfangst vi føre til skader på skinn og kjøtt med meir, noko som vil forringe verdien av fangstprodukta. Vidare har det vore både tungvint og farleg å hente ned skrottar i bratthenget under eit stup. Det ville og ta tid å gå rundt stupbratt fjell og ned for å ta fatt på slaktejobben.

Vi har gjennom fleire år gjennomført registreringar av store bågåstøanlegg i Tafjordfjella. Dette syner at jegerane kunne felle mange dyr samla og høgt til fjells. Det var tydelegvis ikkje noko stor ulempe med lang frakt ned til buplassar og bygd, og oftast ser vi det er gode lagringsforhold så høgt opp ved kjølige snøfonner. Til dømes har vi undersøkt jakt- og fangstanlegget ved Litlejordhornet i Fjord kommune. Dette var tidlegare kjend som eit styrtfangstanlegg. Men vi såg at steinmuren her, ikkje var tilstrekkeleg eller godt nok plassert til det føremålet. Samstundes hadde dei godt nok tak på flokkane her, til å felle svært mange dyr med pil og boge. Dette fekk dei til med mange bågåstøer plassert saman med ein lang steinmur der terrenget smalnar i hop.

På skuggesida av fjellet er det vidare store fonner som er godt eigna for langtidslagring av kjøtt og skinn med meir. Går vi attende til anlegget på Storetuva, så hadde jegerane gode moglegheiter til å felle mange dyr i enden av muren mot stupet. Her kunne fangstfolka omringe flokken på eit lite område og pepre dyra med pilar i lengre tid.

Alder på anlegget og villrein i vest

Det er ikkje godt å seie kor gamalt anlegget på Storetuva er. Steinmuren er i dei fleste partia temmeleg nedgrodd i torva og vegetasjonen. Muren ser svært gamal ut. Slik vi tolkar sjølve fangst- og jaktteknikken her, så dreiar det seg mest om god organisering av mange folk i ei felles handling. Det er ikkje mura meir enn høgst nødvendig. Dette tyder på profesjonalitet og eit fangstfolk som kunne det dei dreiv på med. Her er det ikkje brukt kraftige konstruksjonar og rå makt slik som til dømes i store massefangstanlegg i mellomalderen. Det kan godt hende steinmuren på Storetuva er fleire tusen år gamal, og dermed bygd av steinal

Ein ser her den sørvestlege enden på steinmuren. Rett nedanfor er det ein bergpall og bratt terreng før landskapet endar i eit loddrett stup. I dalbotnen bakanfor ser ein Folkestadvatnet og Folkestadsætra.

derjegerar. I alle fall er den nok over 1000 år gamal. Dette grunngjev eg med, at i tida forut så auka utnyttinga av utmarksressursane, fordi folketalet i Noreg steig. Det er naturleg at dei etterstreva reinen hardast i kystnære strøk fyrst. I så tilfelle ville reinsjegerane lett ha jakta ned vestlege villreinbestandar der dyra var meir sårbare på avgrensa fjellområde. Men er det så sikkert at det er rein og ikkje hjort det har vore fangsta og jakta på, ved Storetuva? Til det er det å seia, at det er mest naturleg å relatere anlegget til villrein fordi det ligg så høgt til fjells. Dessutan er sikre fangstanlegg for hjort knapt registrert i Noreg.

Jakt, fangst eller veiding

Det er greitt å kalle eit system med oppmuringar i stein, for eit fangstanlegg. Men vi ser og at oppmuringar kan væra eit hjelpemiddel for å gjere jakta meir effektiv og da kan vi kalle slike konstruksjonar for eit jaktanlegg. Vi som studerer slike gamle kulturminne prøver gjerne å sette ulike spor og anlegg inn i definerte kategoriar. Dette gjer vi for å få ein betre oversikt på materialet vi har samla inn. Men nokre gongar er det vanskeleg å plassere eit kulturminne i ein bestemt «bås» med ei bestemt tolking av kva som har gått føre seg på staden.

Anlegget på Storetuva kan som sagt like gjerne definerast som eit jaktan

legg, som eit fangstanlegg. Kanskje det hadde vore ein ide å ta i bruk det gamle ordet «å veide» og rett og slett kalla slike anlegg, som på Storetuva, for eit «veideanlegg»? Eller kva med å kalle steinmuren her for ein «veidemur»? Utifrå det norske akademis ordbok betyr «å veide», det å jakte, jage, fange, drepe og gjere opp felte dyr. Altså ein temmeleg vid definisjon, men som på alle måtar vil dekke det som har gått føre seg på Storetuva på ein god måte.

Litteratur

Hole, R og Jordhøy, P. 2016. Ein mystisk steingard på Hestefjellet i Ørsta. Villreinen. s. 32-35

Hole, R og Jordhøy, P. 2017. Reinheimen vest – tidlege kulturspor etter villrein. NINA kortrapport 53. 24 s.

Jordhøy, P og Hole, R. 2020. Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport. NINA-rapport 1621. 74 s.

Krumsvik, I.A. 2011. I Folkestadfjella – spor etter steinalderliv. Avisa Møre. Julenummer. s. 8-9.

 

Her har konstruktørane nytta steinheller som har stått oppreiste, da anlegget var i bruk. Heller på høgkant gav eit godt skjul for jegerane og var elles ei markert hindring for reinsdyra.

I flere norske villreinområder utgjør lavmattene på de snøfattige rabbene et viktig vinterbeite for rein. Når reinen beiter lav, må den nødvendigvis også tråkke ned noe lav. I litteraturen anslås det at når reinsdyr beiter i slike områder, kan tråkkeffekten utgjøre hele to til ti ganger det de spiser, avhengig av lavmattas høyde og lavens fuktighet.

Til tross for de antatt vesentlige konsekvenser tråkk kan ha på lavmattas beskaffenhet, så er det gjort lite forskning for å kvantifisere effekten av slikt tråkk. Derfor har vi, i et samarbeid med forskere ved laboratoriet til Scienvisic ved Lindkøping Universitet, og Sveriges Forsvar og Forskningsinstitutt (FOI), brukt avansert 3D laser og bildebehandling til å undersøke mulige tråkkeffekter. Vi scannet og beregnet volumforandringen når en reinsdyr

klauv tråkker (typisk marktrykk tilsvarende 20 kilo belastning) i homogene, naturlige lavmatter.

Lavmatter på 16 x 16 cm ble samlet inn i felt ved hjelp av en kvadratisk stålramme som var 20 cm høy og 1,5 mm tykk. Den ble presset ned i den homogene lavmatta slik at laven inni stålramma ble skåret fri. De utskårne lavmattene ble deretter plassert i kvadratiske plastbokser og oppbevart tørt.

Vi valgte å ta ut tre representative typer lavmatter:

1. 2-3 cm høy lavmatte av gulskinn og gulskjerpe, dvs. lavarter som er typiske på forblåste, snøfattige rabber.

2. 6-8 cm høy lavmatte med blanding av lys og grå reinlav, typisk litt lengre ned på rabben, og
3. 6-8 cm høy lavmatte med kvitkrull som ofte finnes lengre ned i

Etter at klauvavtrykk er avsatt i lavmattene settes disse på «scannerbordet». Bordet beveger seg med jevn hastighet under en fastmontert 3D laserskanner med en oppløsningsevne i området 0,45 – 0,2 mm.

Artikkelforfatterne studerer en mekanisk “lavtramper” konstruert av våre svenske venner. Ved å heve «løftearmen» løftes klauven og boksen med lav settes under. Ved å slippe armen tilbake presses klauven ned i lavmatte med en bestemt belastning, her 20 kg.

1. lesiden på en rabb sammen med blåbær.

Klauvavtrykk (tråkk) ble avsatt i både tørre og våte lavmatter. Deretter ble lavmattene scannet. Etter en time ble lavmattene scannet på nytt for å se i hvilken grad volumforandringen (klauvavtrykket) var permanent, eller om laven hadde reist seg igjen. I alle de tørre lavmattene var volumtapet etter klauvavtrykket permanent. Tapet varierte avhengig av lavmattas høgde,

men var i alle tilfeller betydelig. Det var liten forskjell mellom reinlav og kvitkrull.

Volumforandringen etter et klauvavtrykk på våte lavmatter var derimot ikke permanente. Fuktig lav viste stor evne til å reise seg etter å ha blitt tråkket på. Det overrasket oss hvor liten fuktighet som skulle til.

Klauven som ble brukt i forsøket forårsaket eksempelvis et volumtap på ca. 0,3 dm 3 pr tråkk i en tørr, 6-8 cm tykk lavmatte. Om vi omsetter dette til et praktisk eksempel, kan det bety at en voksen rein som beiter på ei tørr 6–8 cm høy lavmatte og som daglig går ca. 5 km, i løpet av en uke vil forårsake volumtap i lavmatta tilsvarende omtrent et års normalt forbruk av lav for en rein. Men det må legges til at dette volumtapet ikke nødvendigvis er et totalt tap. I bunnen av klauvavtrykket på ei tørr lavmatte vil alle de små, knuste lavfragmentene ligge igjen.

Disse vil bl.a. kunne spres med vinden og slik sett bidra til spredning av lav.

Artikkelen er en popularisering av artikkelen:

Heggenes J, Odland A, Chevalier T, Ahlberg J, Berg A, Larsson H, and Bjerkevedt K. D. Herbivore grazing-trampling? Trampling effects by a large ungulate in cold high-latitude ecosystems. Ecol.Evol. 20017;00:1-9. https://doi.org/10.1002/ece3.31300

Til venstre: Klauvavtrykk bilde-behandles og et spesialtilpasset program beregner volumforandringen som klauven har forårsaket i lavmatta.

Et fargerikt bilde som visualiserer et klauvavtrykk i ei lavmatte.

OneImpact – et mål på samlet miljøbelastning

Tap av arealer og fragmentering av leveområder er utpekt som den største trusselen for den norske villreinen, og behovet for en mer bærekraftig arealforvaltning er økende. Forskere har nå utviklet et analyseverktøy for beregning av samlede miljøeffekter av eksisterende og nye inngrep. Det nye hjelpemiddelet kan også brukes til å estimere effekten av avbøtende tiltak, slik at effekten av den innsatsen som ytes blir størst mulig. Verktøyet har fått navnet OneImpact. Vi vil her gi en presentasjon av hovedelementene i OneImpact, og hvordan disse kan bidra til økt kunnskap og en mer bærekraftig og villreinvennlig arealforvaltning.

Press på villreinens leveområder

Villreinen har tilpasset seg å overleve under betingelser og i et miljø som ingen andre hjortedyr mestrer på samme måte. Villreinen er kalt for fjellets nomade, og muligheten og evnen til å forflytte seg over store områder er avgjørende for å nyttiggjøre seg et spredt og tidvis marginalt ressursgrunnlag. I historisk og evolusjonær tid har denne livsstrategien vært en viktig nøkkel til villreinens suksessoppskrift. I dag er derimot behovet for sammenhengende arealer med ulike kvaliteter en av villreinens store utfordringer.

Trass i at Norge er rikt på arealer, er fjellet under press. De store kraftutbyggingene på slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet var svært betydningsfulle for byggingen og industrialiseringen av Norge. Samtidig representerte dette enorme arealinngrep som formet landet og påvirket landskapet. Parallelt med dette skjedde det store utbygginger av veger, jernbane og kraftlinjer. I de senere tiårene har utbygging av hytteområder og økt aktivitet knyttet til både rekreasjon og næringsvirksomhet lagt ytterligere press på villreinens leveområder. Lite tyder på at denne utviklingen vil snu.

Den største trusselen mot villrein i Norge er fragmentering og tap av

leveområder, og på tampen av 2019 ble Miljødirektoratets forslag til kvalitetsnorm for norsk villrein lagt ut til høring. Bestillingen av en kvalitetsnorm for villrein ble gjort av Klima- og miljødepartementet. Bakgrunnen for bestillingen var erkjennelsen av behovet for konkrete og operasjonaliserbare forvaltningsmål, og behovet for et system til å identifisere tiltak med positive og negative effekter for villreinen.

Det generelle kunnskapsgrunnlaget om hvilke effekter infrastruktur og menneskelige aktiviteter har for villreinen og dens levevilkår er ganske godt. Likevel er det betydelig uenighet om hvilken betydning de samlede miljøbelastningene har for villreinen innen det enkelte villreinområde. En manglende helhetlig arealforvaltning har også åpnet for en bit-for-bit nedbygging av våre fjellarealer, som gradvis ødelegger villreinens livsgrunnlag. Mangelen på metodikk og verktøy som evner å beregne samlet miljøeffekt, eller sumeffekt, av eksisterende eller planlagte inngrep/tiltak har naturlignok vært en medvirkende årsak til denne uenigheten.

«OneImpact» – ett mål på samlet miljøbelastning

I over 10 år har en internasjonal forskergruppe jobbet med problemstil

linger knyttet til villreinens arealbruk og hvordan dette påvirkes av infrastruktur og menneskelige aktiviteter. Arbeidet har resultert i et analyseverktøy som beskriver hvordan ulike faktorer (eksempelvis ulike typer aktivitet/inngrep) påvirker reinen. Analyseverktøyet kalles «OneImpact» fordi det beregner og visualiserer den samlede effekten av naturlige og menneskeskapte faktorer som påvirker leveområdene. OneImpact baserer seg på en stor mengde underliggende data som omfatter blant annet topografiske data, vegetasjonskart, informasjon om veger, utbygginger, sti- og løypenett, opplysninger om bruksintensitet, og millioner av posisjonsdata fra villrein samlet gjennom GPS-merkeprosjekter i ni villreinområder. I tillegg til å beskrive dagens situasjon, gir OneImpact også mulighet til å beregne effektene av nye planlagte inngrep, avbøtende tiltak, eller også klimaendringene, på en relevant geografisk skala. Denne muligheten til å beregne sannsynlige effekter av planlagt aktivitet, inngrep og avbøtende tiltak er ny, og er ventet å kunne bli et viktig hjelpemiddel for forvaltningen av villreinens leveområder. Det er også mulig at analyseverktøyet kan representere et viktig hjelpemiddel for det forestående arbeidet med implementering av

Av Manuela Panzacchi, Bram Van Moorter & Vebjørn Veiberg, NINA

kvalitetsnormen for villrein.

De ulike delproduktene

Å beregne den samlede miljøeffekten av konkrete tiltak er svært krevende. Dette på grunn av store krav både til det underliggende datamaterialet, analysemetodene og dataverktøyenes regnekapasitet. Alle disse områdene har vært viet stor innsats i det nevnte utviklingsarbeidet. Derfor er det også med stor tilfredshet at man nå kan begynne å høste fruktene av det langsiktige og målrettede arbeidet.

OneImpact leverer flere delprodukter som hver for seg beskriver viktige kvaliteter for villreinen. Vi vil her gi en kort beskrivelse av fire av disse delproduktene: 1) foretrukne habitat, 2) motstandskart, 3) leveområdets funksjonalitet, og 4) forflytningsruter. 1) og 2) identifiserer småskala landskapstrekk som reinen foretrekker (f.eks. områder med gode sesongbeiter), eller som er vanskelige å krysse (f.eks. trafikkerte veger). Disse kartene tilsvarer tradisjonelle habitatkart og er spesifikke for villrein. De sier derimot ikke noe om hvorvidt de kartlagte

ressursene kan nås av villreinen, eller om kartlagte hindringer faktisk har en relevant betydning for reinens bruk av villreinområdet. 1) og 2) brukes som utgangspunkt for beregningene av de to neste delproduktene leveområdets funksjonalitet og forflytningsruter. Dette er de mest interessante og innovative delproduktene og fokuserer på et mer helhetlig landskapsperspektiv hvor betydningen av det enkelte kartpiksel vektlegges i forhold til hele villreinområdet. Eksempelvis vil en trafikkert veg midt gjennom et viktig beiteområde ha stor betydning for reinens bruk av beiteressursene. Dersom vegen i tillegg går midt gjennom villreinområdet, vil dette ha konsekvenser for villreinens forflytninger mellom de ulike delene av det potensielle leveområdet. Tilsvarende ville betydningen av vegen for villreinen vært mindre dersom den gikk gjennom et marginalt beiteområde i utkanten av det samme villreinområdet. Vektingen av slike forhold er viktig for å gi en bedre forståelse av hvordan både naturlige og menneskerelaterte faktorer sammen påvirker villreinens arealbruk. Dette har også vært intensjonen bak

utviklingen av delproduktene leveom rådets funksjonalitet og forflytningsruter.

På grunn av de store sesongmessige variasjonene i fordelingen og omfanget av ressurser og påvirkningsfaktorer, er det gjennomført separate beregninger for henholdsvis vinter, sommer og kalvingsperiode. Årsaken til at kalvingsperioden er skilt ut som en egen periode, er at dette er en spesielt sårbar tid for reinen.

Foretrukne habitat

Hvordan oppfattes kvaliteten til et gitt område sett fra villreinens eller andre organismers ståsted? Dette er på langt nær et trivielt spørsmål å besvare, og avhenger av en rekke forhold. Fra naturens side vil tilbudet og kvalitetene i et landskap variere både i tid (eksempelvis sommer vs. vinter) og rom (fødetilbud, eksponering, topografi etc.). Denne naturlige variasjonen gjør at deler av landskapet er mer foretrukne enn andre. Disse preferansene kan derimot endre seg gjennom året. For villreinen gjenspeiler dette seg i valg av typiske sommerbeite- og vinterbeiteområder. Villreinens faktiske bruk av de tilgjengelige leveområdene

Figur 1. A: Kartet viser hvilke arealer som, sett fra reinens ståsted, har (mørk farge) og ikke har (lys farge) foretrukne egenskaper/habitat. Kvalitetsmålet tar hensyn til både naturgitte betingelser og menneskelig påvirkning. Mørkegrønne områder indikerer eksempelvis gode beiteområder langt fra store hytteområder eller andre forstyrrelser. Hvite områder kan indikere områder med mindre mat, nærmere veg eller annen infrastruktur. Resultatene kan sammenlignes mellom villreinområdene. Dette betyr at f.eks. Hardangervidda (HV) og Snøhetta (SN) har en større andel foretrukket habitat enn Rondane Sør (RS) og Setesdal Ryfylke (SR). B: Kartet viser i hvilke områder reinen opplever liten (lys farge) eller stor (mørk farge) motstand ved forflytning i landskapet. Motstanden kan både være relatert til naturlige og menneskerelaterte hindringer. Begge kartene viser til sommersesongen og er basert på analyse av data fra GPS-merkede villrein.

er derimot påvirket også av en rekke andre forhold enn bare de naturgitte betingelsene. Utbygginger og ulike typer menneskelig aktivitet er også forhold som i større eller mindre grad påvirker reinens områdebruk negativt. Graden av negativ påvirkning vil variere med type inngrep/infrastruktur (eks. vannmagasin, veger, sti, bebyggelse), omfanget av dem (eks. store vs. små hyttefelt, mange vs. få veger), type aktivitet (eks. biltrafikk, passerende turfølge, kiting) og omfanget av aktiviteten både i tid, rom og intensitet (eks. antall kjøretøy/fotturister som passerer per dag).

Gjennom ulike GPS-merkeprosjekter har en i dag fått samlet mye verdifull dokumentasjon om reinens faktiske arealbruk gjennom året. Selv om denne informasjonen bare er hentet fra et begrenset antall individer per villreinområde, gir dataene gode muligheter til å lære mer om effektene av naturlige og menneskerelaterte påvirkningsfaktorer. Ved bruk av statistiske modellverktøy, kobles informasjon om reinens områdebruk mot andre tilgjengelige

datakilder som beskriver variasjonen i miljøbetingelser (eks. vegetasjon, topografi, værdata) og forekomst av utbygginger og intensitet av ferdsel/aktivitet. Sluttresultatet fra disse beregningene gir en tallmessig beskrivelse av hvilke forhold som kjennetegner områder som villreinen foretrekker, og hvilke forhold som kjennetegner områder som villreinen unngår. Denne informasjonen kan i neste omgang brukes til å beskrive også de områdene som de GPS-merka dyrene ikke har benyttet.

På denne måten har en laget kartprodukter som viser en detaljert beskrivelse av områder (piksler à 30 x 30 m) som rein foretrekker (f.eks. beiteområder langt fra store hytteområder) eller unngår (områder med lite mat nær veiene) (Figur 1 A; Panzacchi & Van Moorter mfl. 2015).

Motstandskart

Reinens forflytninger i landskapet påvirkes både av naturlige og menneskeskapte faktorer. Effekten av disse påvirkningsfaktorene varierer fra permanente og ugjennomtrengelige

barrierer (f.eks. store vannmagasiner, inngjerdet jernbane og veger med stor trafikk) til forhold som bare representere en mindre hindring for reinsdyrenes evne til å bevege seg (f.eks. lite brukte stier eller skiløyper i høyfjellet). På lik linje med kartene over foretrukne habitat, har dataene fra GPS-merka reinsdyr blitt brukt til å samle informasjon om dyras respons på ulike kartfestede hindringer. Den samlede informasjonen fra de ulike villreinområdene har gitt grunnlag for å generalisere disse opplysningene, og produsere såkalte «motstandskart» (Figur 1 B; Panzacchi mfl. 2016). I disse kartene får hvert piksel en verdi basert på i hvilken grad denne delen av landskapet representerer en hindring for reinens forflytninger. Med andre ord, kartet viser hvilke deler av landskapet villreinen lett kan bevege seg gjennom, og hvor det finnes større eller mindre hindringer.

Leveområdets funksjonalitet

Utviklingen av nye analyseverktøy har gjort det mulig å kombinere informasjonen om leveområdenes fordeling av mye og lite foretrukne habitat med

Figur 2. A: Fordelingen av områder med høye og lave verdier for beregnet funksjonalitet i sommersesongen. Høye verdier (gul-grønn) refererer til reinens «kjerneområder». Disse områdene er både høyt foretrukket av reinen og lett tilgjengelig fra andre høyt foretrukne områder. Dyp blåfarge indikerer at arealene både oppfattes som mindre foretrukne og/eller at reinen opplever mye motstand ved forflytning i disse områdene. B: Fordelingen av områder med høy (oransje-rød) og lav (lilla-sort) viser til forventet forflytningsaktivitet i sommersesongen. Resultatene kan sammenlignes mellom villreinområder. Dette betyr at den sørvestlige delen av Hardangervidda har områder med bedre funksjonalitet og mer forflytningskorridorer enn de sørlige delene av de to Setesdalområdene. I begge fremstillingene er den samlede effekten av naturlige og menneskerelaterte faktorer tatt hensyn til. (Van Moorter mfl. ikke publisert).

informasjonen fra motstandskartene. Sluttproduktet fra disse analysene er kalt funksjonalitet. I kartene over et leveområdes funksjonalitet vil høye verdier reflektere områder som både er foretrukket (høy preferanse), og som villreinen har lett tilgang til fra andre foretrukne områder. Dette kan betegnes som villreinens kjerneområder. Motsvarende vil piksler med lave verdier reflektere arealer med dårlige kvalitetsmål, eller arealer av god kvalitet hvor reinen ikke har tilgang (Figur 2 A; Van Moorter mfl. ikke publisert). Eksempel på sistnevnte vil være mindre områder med gode beiteressurser, men som på grunn av omkringliggende aktivitet eller utbyggelse i praksis ikke er tilgjengelige for reinen. Disse kartene gir derfor et bilde av hvilke deler av reinens leveområde, som er av størst betydning etter at den samlede effekten av menneskelige påvirkning er tatt hensyn til.

Beregningene tallfester den samlede effekten av ulike inngrep, ulike typer infrastruktur og menneskelig aktivitet. Som kartpresentasjonen viser varierer omfanget og fordelingen av arealer med god og dårlig funksjonalitet innen det enkelte villreinområde. Kartene bidrar både til å identifisere de mest verdifulle områdene for villreinen, men også til å identifisere og avgrense aktuelle problemområder. Å samle og systematisere denne type informasjon er helt sentralt for å sikre en fremtidig god forvaltning av leveområdene til villreinen.

Forflytningsruter

På lik linje med beregningen av villreinområdenes funksjonalitet, baserer også beregningen av sannsynlige forflytningsruter seg på de to første delproduktene; samlet kvalitet og motstandskart. For å oppnå høye verdier for funksjonalitet må derimot et gitt piksel både være av god kvalitet og representere liten forventet motstand mot forflytninger. Dette vil utelate områder som skårer lavt på eksempelvis beitekvalitet, men som er av avgjørende betydning for å sikre forbindelse mellom ulike høykvalitetsområder. Eksempel på dette kan være typiske terrengmessige flaskehalser eller vandringskorridorer mellom utbygde områder. Å identifisere slike områder

bidrar med viktig utfyllende informasjon på toppen av informasjonen om leveområdenes samlede kvalitet og funksjonalitet.

Ved beregning av sannsynlige forflytningsruter analyseres reinens muligheter for å forflytte seg fra ett punkt i terrenget til et annet. I denne analysen er det primært mulighetene for forflytning som er viktige, og ikke de øvrige kvalitetene i landskapet. Når en deretter har funnet de mulige forflytningsrutene, rangeres disse på bakgrunn av de underliggende kvalitetene i landskapet. På denne måten vil de mulige forflytningsrutene mellom områder av høy samlet kvalitet fremstå som viktigere, eller mer sannsynlige, enn mulige forflytningsruter mellom områder med lav samlet kvalitet. Disse analysene bidrar med andre ord til å identifisere de mest sannsynlige forflytningsrutene mellom områder av høy samlet kvalitet (Figur 2 B).

Forutsi effekter av avbøtende tiltak og nye inngrep

I 2007 ble prosessen med å utarbeide regionale arealforvaltningsplaner for de 10 nasjonale villreinområdene initiert av Miljøverndepartementet. I 2017 ble planen for de siste to nasjonale villreinområdene (Snøhetta og Knutshø) vedtatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. En sentral del i arbeidet med de regionale planene har vært å identifisere områder med spesielle utfordringer for villreinen, såkalte fokusområder. Etter at disse er utpekt er det neste naturlige steget å vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes for å redusere de lokale utfordringene. Til nå har dette arbeidet i stor grad vært basert på lokal kunnskaps­innhenting. Slik informasjon er et viktig kunnskapsgrunnlag også for de nye verktøyene. Den nye metodiske tilnærmingen gir derimot utvidede muligheter både til å identifisere potensielle fokusområder og rangere de viktigste påvirkningsfaktorene. Verktøyene vil også kunne bidra til å prioritere de mest effektive tiltakene med størst samlet betydning for villreinen.

På samme måte som de nye analyseverktøyene gjør det mulig å beregne forventet effekt av avbøtende tiltak, er det også mulig å forutsi hvilke konse

kvenser nye utbygginger eller endret menneskelig ferdsel eller klimaendringene vil ha for villreinens arealbruk. Dette har potensielt stor nytteverdi i den praktiske arealforvaltningen. OneImpact gir mulighet til å beregne de forventede miljøeffektene av nye utbygginger før de gjennomføres. På denne måten kan verktøyet brukes til å finne de beste miljøløsningene ved nye inngrep, eller de mest effektive avbøtende tiltakene der en ønsker å bedre en dårlig situasjon.

En annen stor fordel ved analyseverktøyene er at alle vesentlige data og resultater kan presenteres i kartformat. Dette er visuelt svært informative presentasjonsformer med stor pedagogisk nytteverdi. Disse egenskapene vil forhåpentlig bidra til å øke forståelse av hvordan villreinen reagerer på ulike inngrep og forstyrrelser. I neste omgang vil dette forhåpentligvis også bidra til å redusere konfliktene knyttet til forvaltningen og bruken av arealene som utgjør villreinens leveområder.

Konkrete eksempler

En stor del av utviklingsarbeidet med analyseverktøyene er gjennomført under forskningsprosjektet RenewableReindeer. Prosjektet har analysert data for de ni største villreinområdene i Norge, og har fokusert særlig på Snøhetta, Nordfjella, Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. I dette prosjektet har en tatt utgangspunkt i mer enn 20 konkrete eksempler på fokusområder, der reinens arealbruk er mer eller mindre begrenset av menneskelig aktivitet. En har deretter beregnet effekten av ulike avbøtende tiltak. De endelige resultatene fra dette arbeidet blir tilgjengelig i løpet av 2020.

Figur 3 viser en illustrasjon fra et villreinområde hvor det sør-østlige området er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet rundt en større turisthytte og i tilknytning til et eksisterende veg- og stinett. Som figur 3 viser synes infrastrukturen og den menneskelige aktiviteten å ha en negativ innvirkning både på områdets funksjonalitet (A) og på reinens mulighet til forflytning gjennom området (B). Som et tenkt tiltak for å bedre situasjonen for villreinen blir både turisthytten, veg- og stinettet

fjernet. Dette resulterer i at totalmålet for hele villreinområdets funksjonalitet øker med hele 18 % (C). Det vil sannsynligvis også bidra til at reinen gjenopptar/øker sin trekkaktivitet gjennom området (D).

Det konkrete tallet for økt funksjonalitet (18 %) er viktig i seg selv, men det er enda viktigere sammenlignet med estimater for andre mulige avbøtende tiltak. Fjerner man til eksempel bare hytta og stien (rød stiplet linje), vil dette gi 8,6 % økning i den samlede funksjonaliteten. Fjerning av bare veiene (røde og hvite linjer) vil føre til en økning i funksjonaliteten på 8,2 %. Tilsvarende kan det være andre aktuelle tiltak innen det samme området, eller i andre deler av villreinområdet, som også er aktuelle å vurdere. En sammenligning av de ulike tiltakenes samlede effekt på leveområdets funksjonalitet, vil i så måte være en nyttig øvelse for å identifisere det mest effektive avbøtende tiltaket.

Stor fremtidig nytteverdi

Bevaring eller restaurering av naturverdier er en av verdenssamfunnets store fremtidige utfordringer. Dette er blant annet understreket gjennom at 2021-2030 er utpekt som FNs tiår for økosystemrestaurering. Disse utfordringene er også reelle for Norge og er forventet å få økt fokus i årene som kommer.

OneImpact-verktøyene har et stort potensiale til å bli svært verdifulle hjelpemiddel i den fremtidige forvaltningen av villreinens arealer. Per i dag finnes det ingen andre liknende verktøy som på tilsvarende måte kan beregne den samlede effekten av nye inngrep, avbøtende tiltak eller endret menneskelig bruk av villreinens leveområder.

OneImpact-verktøyene som vi har presentert her har blitt utviklet med utgangspunkt i villreinen, dens leveområder og relevante problemstillinger knyttet til bevaringen av disse. Det ligger derfor en stor potensiell nytteverdi i en fremtidig bruk av disse hjelpemidlene i villreinrelaterte spørsmål. Dette gjelder både i evaluering av avbøtende tiltak, men også i forbindelse med spørsmål knyttet til

nye utbygginger eller annen endret arealbruk. Som tidligere nevnt vil også det forestående klassifiseringsarbeidet etter en kvalitetsnorm for villrein, kunne ha stor nytteverdi av disse verktøyene.

Analyseverktøyene er derimot ikke begrenset til villreinen eller fjellet, men vil kunne tilpasses andre arter, økosystemer og problemstillinger. Beregning av samlet miljøbelastning og sannsynlige effekter av avbøtende tiltak eller nye inngrep, er allmenne spørsmål som er aktuelle innen mye av arealforvaltningen. Vi håper derfor at OneImpact-verktøyene vil bidra til å styrke vektleggingen av miljøverdier i den fremtidige forvaltning av våre felles natur- og arealressurser.

Relevant litteratur

Utviklingsarbeidet av OneImpact-verktøyene er basert på metodikk som

allerede er, eller er i ferd med å bli publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrift:

Panzacchi, M., Van Moorter, B., Strand, O., Saerens, M., Ki, I.K., St Clair, C.C., Herfindal, I. & Boitani, L. (2016). Predicting the continuum between corridors and barriers to animal movements using Step Selection Functions and Randomized Shortest Paths. Journal of Animal Ecology 85(1): 32-42.

Panzacchi, M. & Van Moorter, B., Strand, O., Loe L.E. & Reimers, E. (2015). Searching for the fundamental niche using individual-based habitat selection modelling across populations. Ecography, 38 (7): 659-669

Van Moorter, B., Kivimäki, I., Devooght, R., Panzacchi, M., Saura S., Beyer H. & Saerens, M. (ikke publisert). Habitat Functionality Metric: assessing simultaneously habitat quality and movement-based connectivity in large, continuous landscapes, for conservation planning.

Figur 3. Demonstrasjon av praktisk bruk av modellverktøyet til å beregne sannsynlige effekter av et avbøtende tiltak: Fjerning av infrastruktur som hindrer trekkaktivitet og reduserer leveområdets funksjonalitet. Panel A og B viser lokaliseringen av veger (røde og hvite linjer), stier (røde stiplede linjer), en større turisthytte i et villreinområde (rødt symbol), og beregningen av henholdsvis områdets funksjonalitet og fordeling av sannsynlige trekkruter gitt denne situasjonen. I et scenarium fjernes turisthytta og den nevnte infrastrukturen. Panel C illustrerer de nye beregningene for områdets funksjonalitet uten hytte, veger og stier. Tiltaket har resultert i en samlet økning på 18 % i målet for funksjonalitet for hele villreinområdet. Merk at dersom bare hytta og stiene fjernes, vil dette gi en 8,6 % økning i funksjonalitet. Fjerning av bare veger vil øke funksjonaliteten med 8,2 %. Panel D viser at reinens forflytning gjennom tiltaksområdet har økt betydelig og resultert i en reetablering av gamle trekkveier.

Minkende sjøis og genetiske spor etter tidligere tiders jakt

På starten av 1900-tallet var reinen på Svalbard nesten utryddet på grunn av jakt. Heldigvis ble den fredet i 1925, og totalbestanden har nå vokst til omkring 22 000 dyr.
I dag står svalbardreinen foran en ny utfordring: sjøisen forsvinner raskt, og dermed mister de muligheten til å
vandre over fjord og hav.

Sjøisens rolle som «landskapskorridor» er viktig for å sikre kontakt og utveksling av reinsdyr mellom de spredte, og ofte små, delbestandene. Gjennom et omfattende feltarbeid over flere sesonger har vi samlet inn DNA-prøver fra mer enn 400 individer rundt omkring på øygruppa. Disse har vi brukt til å skaffe bedre forståelse av hvordan svalbardreinen er påvirket av

tidligere overhøsting, barrierer i landskapet og fravær av sjøis.

Nesten utryddet

Dyrelivet på Svalbard har opplevd flere episoder med intensiv jakt og fangst. Spesielt hvalross, grønlandshval, isbjørn, fjellrev og reinsdyr var ettertraktet av nederlandske og britiske hvalfangere, norske fangstmenn og

russiske pomorer (dvs. beboere langs kysten av Kvitsjøen i Nordvest-Russland). Jakt på svalbardrein ble drevet kommersielt eller til egenforsyning av overvintrende fangstmenn og gruvearbeidere, men tidligere også av turister som ofte skjøt dyrene uten at kjøtt eller skinn ble benyttet.

Av Bart Peeters (NTNU),
Vebjørn Veiberg (NINA),
Åshild Ø. Pedersen (Norsk Polarinstitutt),
Mathilde Le Moullec (NTNU),
Brage B. Hansen (NTNU)

Svalbardreinen ble nesten utryddet på grunn av jakt før den ble fredet i 1925.
Foto: Peter Valeur, arkivbilde fra Norsk Polarinstitutt.

Sannsynligvis var reinen allerede utdødd i store deler av sørlige og vestlige Spitsbergen på 1800-tallet. Etter fredningen i 1925 eksisterte reinen kun i fire isolerte områder (se de rosa områdene på venstre kart i faktaboks), og bestanden ble anslått å være under 2000 dyr. Etter fredningen har totalbestanden av svalbardrein gradvis vokst og spredd seg, og i dag finnes større eller mindre delbestander i de fleste kystnære områdene som ikke er dekket av isbreer. Dagens totalbestand ble nylig estimert til om lag 22 000 dyr, men nylig gjenetablerte delbestander ser ut til å vokse fortsatt. Jakt på svalbardrein er igjen tillatt innen avgrensede områder, men uttaket er svært begrenset (om lag 200 dyr per år) og forbeholdt fastboende.

Hva har DNA lært oss?

Stort genetisk mangfold er viktig for en

arts evne til å tilpasse seg endringer i sitt levemiljø. Genetisk mangfold opprettholdes gjerne gjennom en kombinasjon av store bestander og utveksling av individer mellom delbestander. Mangel på kontakt mellom delbestandene på grunn av naturlige barrierer, som for eksempel åpent hav, isbreer og bratte fjell, vil skape sterkere isolasjon. Over tid fører dette til genetiske forskjeller mellom delbestander, noe som kan avdekkes gjennom genetiske analyser.

Vi brukte DNA-analyser for å forstå hvordan tidligere tiders jakt, landskapsbarrierer og sjøis har påvirket dagens genetiske struktur hos svalbardrein. Vevsprøver ble samlet inn fra 411 reinsdyr fra 25 områder spredd ut over hele øygruppen. Prøvene ble tatt fra bein, gevir eller kjøtt fra dyr som var felt under jakt eller som døde av naturlige

årsaker, samt fra merkeprosjekter. De genetiske analysene viser tydelige forskjeller mellom ulike delbestander, både i genetisk mangfold og struktur. Bestandene på sentral-Spitsbergen (Nordenskiöld Land, hvor Longyearbyen ligger) har høyest genetisk mangfold, mens de mer perifere bestandene lengst nord, sør og øst viser lavest genetisk mangfold.

Svalbardreinen kan i dag deles inn i seks genetiske delbestander (se høyre kart i faktaboks). Den voldsomme reduksjonen i bestandsstørrelsen på grunn av tidligere høsting har sannsynligvis vært én viktig årsak til dagens tydelige genetiske strukturering. Et annet forhold som har etterlatt et tydelig genetisk avtrykk, er gjeninnføringen av svalbardrein i Ny-Ålesundområdet og lengre sør på Daudmannsøyra (se venstre kart i faktaboks), hvor reinen sannsynligvis

UTBREDELSE OG GENETISK STRUKTUR HOS SVALBARDREIN

Venstre: Svalbardreinens utbredelse var begrenset til fire isolerte bestander (rosa markerte områder) rundt 1950-tallet. I dag finnes det rein over hele Svalbard (med unntak av de hvite landområdene som indikerer isbreer). Rekoloniseringen ble også fremmet av forvaltningstiltak i 1978-79 ved å sette ut individer fra bestanden nær Longyearbyen (blå sirkel) på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund (blå firkant) og på Daudmannsøyra (blå trekant).

Høyre: DNA-analyser av 411 svalbardrein fordelt over 25 områder (kakediagrammene) antyder at det finnes seks genetisk adskilte bestander. De seks genetiske bestandene er angitt med nummer og farge: Nord-Spitsbergen (1, grønn), Vest-Spitsbergen (2, lyseblå), Sentral-Spitsbergen (3, mørkeblå), Sør-Spitsbergen (4, gul), Øst-Svalbard (5, oransje) og Nordaustlandet (6, rød). Størrelsen på kakediagrammene gjenspeiler antall rein som ble analysert i hvert område. Fargefordelingen gjenspeiler i hvilken grad disse dyrene har en genetisk tilhørighet til de seks genetiske bestandene. Jo mer ensfarget et kakediagram er, jo mer genetisk distinkt er reinen i dette området.

faktor for kontakt mellom delbestander. Dette gjelder spesielt lengst inne i de store fjordene og langs østkysten, hvor den arktiske havstrømmen fører med seg kaldt vann og is. Klimaoppvarmingen har medført at omfanget av sjøis er blitt dramatisk redusert i fjordene og havområdene rundt Svalbard. Denne utviklingen ser ut til å ville fortsette i nær framtid, noe som vil føre til økt isolasjon av delbestander på øyer og halvøyer omgitt av bratte fjell og isbreer. Allerede nå kan effektene av tap av sjøis på migrasjon mellom delbestandene spores i den genetiske strukturen langs vestkysten, hvor vannet domineres av den varmere Atlanterhavsstrømmen og sjøis har vært nesten totalt fraværende de siste 10-15 årene.

Svalbardreinens skjebne

Tapet av sjøis som korridor for spredning kan ha stor betydning for svalbardreinens framtid. Spredning og utveksling av individer er blant annet viktig for å kunne motvirke sannsynligheten for

at en liten bestand dør ut, for eksempel på grunn av sykdom eller omfattende nedising av vinterbeiter. I tillegg vil tap av genetisk utveksling føre til økt fare for innavl og redusert genetisk mangfold. Langsiktig overvåkning og god forvaltning, for eksempel med hensyn til jaktkvoter og turisme, vil kunne øke sjansen for å bevare denne stedegne underarten av reinsdyr også i framtiden.

Kilder:

Peeters et al. 2020 «Sea ice loss increases genetic isolation in a high Arctic ungulate metapopulation» Global Change Biology, https://doi.org/10.1111/gcb.14965

Le Moullec et al. 2019 «A century of conservation: The ongoing recovery of Svalbard reindeer» Journal of Wildlife Management, https://doi.org/10.1002/jwmg.21761

Lønø 1959 «Reinen på Svalbard», Meddelelser Nr. 83, Norsk Polarinstitutt.

ble utryddet allerede på 1800-tallet. Uten denne menneskelige inngripen på slutten av 1970-tallet ville disse områdene på vestkysten av Svalbard sannsynligvis fremdeles vært tomme for rein.

Sjøis, hav, fjell og isbreer

På Svalbard er 60 % av landarealet dekket av isbreer. I tillegg representerer bratte fjell, hav og fjorder naturlige barrierer for reinens forflytning. I motsetning til mange av sine mer langbeinte og flokklevende slektninger, er svalbardreinen svært stasjonær. Dette bidrar til at svalbardreinen anses å ha et begrenset spredningspotensial, og det forklarer også den langsomme rekoloniseringen etter overhøstingen, samt den store genetiske variasjonen mellom delbestander.

Våre analyser av «landskapsgenetikken» bekrefter at åpent hav, bratte fjell og isbreer representerer sterke barrierer for spredning. De samme analysene indikerer også at sjøis har vært en viktig

En bukk står fast på et isflak. Når sjøisen forsvinner på grunn av klimaendringer, vil svalbardreinen miste en viktig korridor for spredning mellom bestander på øyer og langs kysten. Foto: Ole J. Liodden.

Kåre Guldvik
– en fjellets hedersmann!

Det er hardvær i Forollhogna. Etter et par dager med blå himmel og knallhardt skareføre ble det væromslag til den iltre sorten. Kalenderen viser 24. januar 1996, og vi er trygt og lunt innstallert i bua ved Litj-Hiåsjøen, Jon J. og jeg. Vi har studert og fotografert noen degraderte hærførere, som nå frister en nøysom tilværelse etter høstens harde prøvelser. Avtale om henting har vi med Kåre denne dagen, men i et slikt vær har vi totalt avskrevet hans ankomst. Så sitter vi der da med vår hyttelektyre og bakgrunnsmusikk fra en fresende og snørik austavind... Men med ett blåser ytterdøra opp – tror vi – og inn braser en «snømann» som vi etter hvert drar kjensel på. Joda, han har jo avtalt å komme – så da må en jo holde ord! På den friske turen til bygds får vi nok en gang bekreftet at kursen er stødig med Kåre ved spakene. Men så har han over 200 feltdøgn for året også da – mer enn noen annen fjelloppsynsmann – her i sitt kjære fjellrike.

For en av landets mest markante fjellvoktere har han i sannhet vært – Kåre Guldvik, siden han i 1981 tiltråtte stillingen på Kvikne. Og god ballast

hadde unggutten i bagasjen – når han kom til Budalen som gjetergutt tidlig på 1950-tallet. For oppveksten i Nord-Trøndelag krevde ei flittig og arbeidsvillig hand gjennom de harde 30-åra. Og med nøysomhet og naturglede fant han trivsel i fjellnært Budalsmiljø. Og på toppen av alt traff han her sin kjære – budeia Ragnhild, som siden 1952 ble ved hans side på resten av reisen. Statens saualsgård, Sæter på Kvikne, ble neste stoppested for familien Guldvik – på sju. Her var Kåre ansatt i 27 år før fjellene i Knutshø og Forollhogna ble hans faste og etterlengtede arbeidsplass. Politisk var også engasjementet sterkt. På 1960- og 70-tallet satt han to perioder i formannsskapet i Tynset kommunestyre for AP. Men etter vasskraftutbyggingen i Innerdalen sa han takk for seg til Gro og co. Kåres integritet var uomtvistelig.

Foruten en rekke forskningsoppdrag i Knutshø og Forollhogna hadde jeg i 1996 den glede å ha med Kåre på en 12 mils Svalbardrein-ekspedisjon. Polarnaturen grep Kåre så sterkt at han dro dit igjen allerede året etterpå. Og selv om han ved 67 års alder gikk av med

pensjon i 1997, ble det det fortsatt feltarbeidsoppdrag for Kåre. Vårregistreringer av rein og kartlegging av fangstminner passet godt inn her, for en mann med slik enestående kompetanse om fjellets innvånere og fangsthistorie. Feltnotatenes kvalitet var alltid av ypperste klasse og en fryd å bearbeide. Det kan også Kåres nære samarbeidsparter gjennom mange år; Jon J. Meli, Olav Strand og Hallvard Urset skrive under på.

Nå har han forlatt oss, Kåre. Etter et langt og rikt liv i nesten 90 år var reisen over – en høstdag i 2019. Sterke spor har han etterlatt seg, både gjennom sitt virke og omtenksomme vesen. Et medmenneske i hedersklassen som for alltid vil ha en fremskutt plass i vår bevissthet!

Slik husker vi Kåre Guldvik, i sitt rette element ved bålet. Her på Kvikneskogen under ei kaffepause i forbindelse med kartlegging av gamle reinsgraver.

På vandring i Spitsbergens vakre polarnatur i 1996. Gripende for en fjellmann av Kåres støpning – og her fant han et nytt «paradis».

Konsekvensane av klimaendringane er eit dagsaktuelt tema, men kor mykje veit vi eigentleg om korleis klimaet påverkar reinen? Korleis påverkar forandringane trivsel og helse, og korleis vert villreinen sine beiteområde forandra? Har vi kunnskapen som forvaltninga treng for å sikre villreinen sin vidare ve og vel? Her tar vi utgangspunkt i klimamodellar for Hardangervidda, men temaet er sjølvsagt aktuelt for dei fleste reinområde i landet vårt.

Klima i dag og framover

Før alle desse spørsmåla kan adresserast må vi vite noko grunnleggande om vêr og klima. Her er tidsperspektivet avgjerande. Når vi snakkar om vêret er det korte tidsperiodar, eksempelvis timar og dagar, mens når vi diskuterer klima er det med ein lengre tidshorisont. Grovt sagt er klima gjennomsnittet av vêret over ei tidskala på fleire tiår. Referanseperioden, eller normalen som

den og vert kalla, er basert på ein 30-års periode. I desse dagar er ein ny normal under utarbeiding, og etterkvart som månadskalkuleringane i 2020 kan ferdigstillast blir den nye normalperioden 1991-2020. Den vert truleg våtare og varmare enn den førre.

Sjølvsagt er det og naturleg variasjon innanfor slike 30-årsperiodar. Blant anna er variasjon i haust- og vinterned

bør i stor grad styrt av naturlege svingingar i lågtrykksbaner.

Vidare fins det meir langsiktige klimatiske fenomen som fører til variasjon, eller fluktuasjonar, i dominerande vêrslag over tid. Eit eksempel er den Nordatlantiske oscillasjonen (NAO), som påverkar vind- og trykksystem over Nord-Atlanteren. Den kalde vinteren 2009-2010 kom i ein såkalla negativ NAO-fase kor lågtrykka

Av Marie Pontoppidan (NORCE klima & Bjerknessenteret for klimaforskning), Geir Rune Rauset (NINA) og Olav Strand (NINA)

treff lengre sør i Europa, medan dei seinaste mildare og våtare vintrane har vore prega av ein positiv NAO-fase kor Skandinavia er meir utsatt for lågtrykk. Korleis denne variasjonen vil forandre seg i framtida er det framleis knytt noko usikkerheit til.

Klimamodellar er det beste verktøyet vi har for å estimere endringar i klimaet. Globale klimamodellar har ein relativt grov romleg oppløysing, typisk 100 km x 100 km, og variablar som temperatur og nedbør har difor like utrekna verdiar for store landområde. I verkelegheita, og ikkje minst i Noreg, er det som kjent store lokale forskjellar i både klima og geografi. Skal ein tenkje på reinsdyra si framtid hjelper det difor lite å kjenne til forandringa i den globale middeltemperaturen. Då er det nødvendig med kunnskap på meir lokalt nivå. For å oppnå slike lokale estimat må det brukast regionale numeriske modeller med betydeleg høgare romleg oppløysing, samt statistiske modellar som baserer seg på kjente samanhengar mellom den større skala representert i klimamodellane og den lokale skala vi ynskjer kjennskap til. Desse simuleringar er ekstremt ressurskrevjande og difor finst det enno ikkje mange slike for Noreg.

Nokon av desse få simuleringane tar vi utgangspunkt i her. Dei er eit resultat av eit nyleg avslutta forskingsprosjekt (https://prosjektbanken.forskningsradet.no/#/project/NFR/255397), samt data frå Norsk Klimaservicesenter (https://nedlasting.nve.no/klimadata/kss). Ein har nytta eit scenario med høge klimagassutslepp, der aukinga i globale utslepp i stor grad følgjer same utvikling som vi har hatt dei siste tiåra. Dette «business as usual»-scenario er anbefalt som utgangspunkt for klimatilpassing av styresmaktene i Noreg (Meld. St. 33 (2012-2013)), men klima i framtida vil avhenge av kor store utsleppskutt vi klarer å gjennomføre. Ambisjonane er sjølvsagt å unngå eit slikt scenario.

Simuleringane visar at forventa endringar ikkje er lik gjennom heile året. Det er gjerne forskjellege vêrmønster som dominerer frå sesong til sesong, og dermed vil klimaendringane truleg slå forskjelleg ut avhengig av

sesong. Våre modellar anslår rundt
20 % auke i haust-, vinter- og vårnedbør mot slutten av hundreåret, men og ein liten nedgang gjennom sommarmånadane juni–august. I tillegg til sesongvariasjonar ser vi og det typiske vêrskiljet omtrent midt på Hardangervidda. Ofte er det meir haust- og vinternedbør i vest, medan det er betydeleg tørrare aust på Hardangervidda. Det er på den allereie våte vestsida vi forventar størst auke i nedbør.

Også temperaturen er forventa å stige i framtida. Modellane indikerer ein generell auke på 4 til 6 grader mot slutten av hundreåret, men her forventar vi mindre geografisk skilnad. Talet på vekslingar mellom minus og plussgrader (nullpunktspasseringar) sett over heile året ser ikkje ut til å endre seg vesentleg, men vinterstid er det estimert ein betydeleg auke. Det kan skape problem for villreinen. Regn på snø og smeltande øvre snølag med etterfølgande kuldegradar kan føre til isingsproblematikk, med låsing av vinterbeite og matmangel som følgje. Dette er allereie ei kjent problemstilling for både tamreinnæringa og hjå villrein i Noreg i dag. For Svalbardreinen oppstår oftast tilfelle av massedød ved ein kombinasjon av høge bestandstal og nedisa beite (Hansen et al., 2011). Bestandane på Svalbard vert i liten grad forvalta gjennom jakt, og førekomst av regn på snø forklarar i stor grad dei observerte bestandssvingingane der (Albon et al., 2017; Hansen et al., 2019).

Utfordrande for villreinforvaltninga

Villreinen har opp gjennom historia tilpassa seg store endringar i klima – inklusive istider og varmeperiodar – med til dels lange vandringar etter eigna leveområde. I dag er villreinen i Europa fortrengt til relativt små og isolerte fjellområde, og kan difor vere sårbar for sjølv mindre endringar i leveforhold. Dette stiller store krav til forvaltninga av desse utsette restbestandane, og med klimaendringane følgjer ekstra utfordringar.

Allereie i dag har vi mange eksempel på villreinstammar som til tider slit med nedising av beite. Sist vinter (2020) var t.d. beitetilhøva svært

vanskelege i Setesdal Vesthei og på dei vestlegaste delane av Hardangervidda. Både Nore og Uvdal og Bykle kommunar sette denne vinteren restriksjonar på løypekøyring og merking av skiløyper av omsyn til reinsdyra. Med utgangspunkt i klimaframskrivingane vi presenterer her må vi forvente meir av dette i framtida.

På lengre sikt vil vi med auka temperatur og meir nedbør kunne forvente oss endringar i fjellvegetasjonen, t.d. vil tregrensa etter kvart kunne krype monaleg oppover i høgda. I tillegg til endra konkurranseforhold mellom fjellplantane kan visse artar vekse seg større og den fysiologiske samansetninga hjå plantane endre seg. Alt dette påverkar tilgang og kvalitet på beiteplantar for reinen. Vi må med endra beiteforhold – både vinter og sommar – forvente oss endra arealbruk hjå villrein i framtida, og samtidig vil også mennesket sitt arealbruk endre seg tilsvarande.

Også andre utfordringar reinen slit med i dag kan forverrast med endra klima. Høgare temperaturar vil kunne gje betre levevilkår for mange sjukdomar, snyltarar og insekt. Samtidig vil mange snøflekkar i fjellet minske eller forsvinne heilt. Dette avgrensar reinen sin mogelegheit til å stikke seg unna insektsplage, med tilhøyrande tette samlingar av dyr på snøen som er att. På Hardangervidda, i Reinheimen-Breheimen og i Rondane nord har vi siste året hatt større utbrot av fotròte (nekrobasillinfeksjon), der ein mistenkjer at mange reinkalvar strauk med sommaren og hausten 2019. Ein tidlegare studie lenka utbrot av fotròte til varme og våte somrar (Handeland et al., 2010). Utbrot av reinen sin hjernemakk (elaphostrongylose) er assosiert med varme somrar, då varmen skyt fart i utviklinga av eit mellomstadie parasitten har som larve i snigel (Handeland et al., 2019). Dei fleste snyltar- og sjukdomsutbrot er som oftast eit resultat av lokalt stor tettheit av vertsdyr i kombinasjon med rette klimatiske forhold. Med bakgrunn i dagens reduserte arealbruk hjå reinen på Hardangervidda ser vi teikn til at sjukdom kan bli ei betydeleg utfordring framover. Med landskap og klima i endring, og med endra levekår og

arealkrav hjå reinen, vil desse utfordringane truleg ikkje bli mindre i framtida.

Dette stiller krav om langsiktige perspektiv i arealplanlegginga, og reiser ei rekkje spørsmål. Har områda ein vernar «til evig tid» same verdi for villreinen i framtida? Kan ein vere føre var og planlegge for endra klima og landskap allereie no? Det er ikkje noko lett oppgåve å sjå inn i framtida, og ein lyt vere audmjuk for alt som kan skje i våre komplekse fjelløkosystem. Likevel ynskjer vi som forskarar å utvikle verktøy som kan bidra i ei framtidsretta og tilpassingsdyktig forvaltning av villreinen. Vi ser eit stort potensiale i eit samarbeid mellom klimaforskarar og reinforskarar. Øvst på lista vår ligg ynskje om å inkludere framskrivne klimaverdiar i dagens bestandsmodellar. Kan vi føresjå endringar i både leveområde og leveforhold knytt til klimaendringane? Og kva effekt har dette for villreinstammane våre?

Ein ting er i alle fall sikkert; økt kompetanse vil gjere det enklare å treffe kunnskapsbaserte avgjerder for forvaltninga.

Referanser

Albon, S. D. et al. (2017). Contrasting effects of summer and winter warming on body mass explain population dynamics in a food-limited Arctic herbivore. Global Change Biology, 23(4), 1374–1389. DOI:10.1111/gcb.13435

Det Kongelige Miljøverndepartement. (2013). Meld. St. 33 (2012–2013) - Melding til Stortinget - Klimatilpasning i Norge.

Handeland, K. et al. (2010). Digital Necrobacillosis in Norwegian Wild Tundra Reindeer (Rangifer tarandus tarandus). Journal of Comparative Pathology, 143(1), 29–38. DOI:10.1016/j.jcpa.2009.12.018

Handeland, K. et al. (2019). Elaphostrongylus and Dictyocaulus infections in Norwegian wild reindeer and red deer populations in relation to summer pasture altitude and climate. International Journal for Parasitology: Parasites and Wildlife, 10, 188–195. DOI:10.1016/j.ijppaw.2019.09.003

Hansen, B. B. et al. (2019). More frequent extreme climate events stabilize reindeer population dynamics. Nature Communications, 10(1), 1616. DOI:10.1038/s41467-019-09332-5

Hansen, B. B., Aanes, R., Herfindal, I., Kohler, J., and Sæther, B.-E. (2011). Climate, icing, and wild arctic reindeer: past relationships and future prospects. Ecology, 92(10), 1917–1923. DOI:10.1890/11-0095.1

Under villreinjakta i 2019 ble det felt 4738 villrein i Norge, fordelt på 22 villreinområder. Det er en økning på snaut 600 dyr fra året før, viser statistikk fra SSB.

Over en fjerdedel av de felte dyrene under villreinjakta sist høst ble skutt på Hardangervidda. 1270 villrein ble felt i dette området, mot 700 villrein i 2018. Nest størst uttak ble det gjort i området Reinheimen-Breheimen med 724 felte villrein i 2019. I dette området ble det felt 842 under jakta i 2018. I området Snøhetta ble det i fjor felt 589 villrein, mot 606 året før.

Noe av økningen i antall felte dyr fra 2018 til 2019 skyldes større kvoter på Hardangervidda. Myndighetene ønsket å felle opp mot 1800 voksne bukker på Hardangervidda, og kvoten ble derfor satt til 6000 bukker (2,5 år og eldre). Kvoten var i all hovedsak fremkommet som følge av Mattilsynets krav til innsamling av cwd-prøver og ønske om å nå 90 % sikkerhet for smittefrihet på Hardangervidda i løpet av 2019. Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for CWD-smittefrihet på Hardangervidda innen fem år – det vil si i løpet 2022. Etter jakta i 2019 ligger man på ca. 86 % sikkerhet for CWD-smittefrihet. For forhåpentligvis å fortsette den positive trenden ligger det an til en kvote på 5000 på Hardangervidda for 2020 - der halvparten blir fridyr-kort og andre halvparten rene bukkekort (2,5 år og eldre). Fokuset på Hardangervidda-reinen er så stort nettopp fordi det er aktuelt å flytte rein herfra når det skal reetableres med rein i Nordfjella sone 1.

Totalt ble det tildelt en kvote på 14 236 villrein før jakta i 2019, og med et uttak på 4738 gir det en fellingsprosent på 33. Det ble heldigvis ikke påvist skrantesjuke hos noen av reinsdyrene som ble felt under fjorårets villreinjakt.

Kilde: SSB

Villreinområde	Kvote	Felling	Fellings- %
Hardangervidda	6035	1270	21
Reinheimen - Breheimen	1000	724	72
Snøhetta	1400	589	42
Rondane	831	439	53
Setesdal - Ryfylke	2138	368	17
Forollhogna	315	229	73
Knutshø	420	188	45
Sølnkletten	400	182	46
Norefjell - Reinsjøfjell	181	162	90
Brattefjell - Vindeggen	450	125	28
Nordfjella	300	119	40
Fjellheimen	120	91	76
Setesdal - Austhei	300	70	23
Våmur - Roan	55	42	76
Vest - Jotunheimen	40	33	20
Blefjell	103	28	27
Svartebotnen	23	21	91
Skaulen - Etnefjella	35	19	54
Sunnfjord	15	13	87
Førdefjella	10	10	100
Lærdal - Årdal	15	9	60
Tolga østfjell	50	7	14
Totalt	14236	4738	33

Etter oppdagelsen av skrantesjuke er det stort fokus på å friskmelde nabobestandene i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda. Målsettingen er så fort som mulig å komme opp i en sannsynlighet på 99 % for smittefrihet. Først da vil Mattilsynet godkjenne bruk av disse stammene som eventuelle donorbestander. Som om det ikke er nok med skrantesjuken, så har flere villreinområder hatt oppblomstring av fotråte siste året, med påfølgende lidelser og store innhogg i spesielt kalvebestandene. Gevirgnaging er også et fenomen som er kommet sterkere i søkelyset, uten at det foreløpige foreligger noen god forklaring på hvorfor.

Leserne av Villreinen er kan hende vel informert om hva Chronic Waisting Desease (CWD) eller «Skrantesjuke» er, men for de som ikke har lest eller hørt så mye om dette repeteres det mest grunnleggende.

Oppdagelse av sykdommen

CWD, eller det vi i Norge har kalt «skrantesjuke», ble først oppdaget på oppdrettshjort i USA i 1967 og senere i viltlevende bestander fra 1981 og utover. Frem til nå har sykdommen blitt påvist i 26 stater i Nord Amerika og Canada.

Det er gitt ut enormt mange artikler om sykdommen og hvordan den utvikles i USA og Canada, og det er laget mange diskusjonsprogrammer som det er

mulig å se og lytte til på f.eks. YouTube. Det er ingen tvil om at mange er bekymret for hvordan det skal gå i fremtiden. Det er tydelig at jakt i en del av disse statene er enda viktigere for folk flest enn i Norge.

Sykdommen kjennetegnes ved at det er et protein i kroppen som endrer form, men ikke sammensetning, noe som gjør det umulig for kroppens egne systemer å bryte disse ned. Slike proteiner «klumper» seg sammen i hjernen, og fører til at dyret får svampaktige hull i hjernen. Dette er en sykdom som er absolutt dødelig. Det finnes ingen vaksine eller kur. Det dreier seg altså ikke om bakterier eller virus.

I mars 2016 ble det oppdaget skrantesjuke på ei simle i Nordfjella. Dyret ble oppdaget under merking av villrein og døde praktisk talt i armene på en veterinær.

Norske fagmiljøer og myndigheter tok trusselen sykdommen utgjør svært alvorlig, og gjennom et stort arbeid fra mange involverte ble det laget en plan for sanering av villreinbestanden i Nordfjella, sone 1.

I juni 2017 fikk SNO oppdraget å gjennomføre saneringen av hele bestanden i løpet av vinteren 2017-2018. Det var statsråden i LMD som selv tok avgjørelsen etter faglige vurderinger fra «Vitenskapskomiteen for mat og miljø» og råd fra Mattilsynet.

Undertegnede ble pekt ut til å være operativ leder for oppdraget.

Det er den praktiske delen og gjennomføringen av saneringen jeg vil bruke litt spalteplass på.

Planlegging og jakt høsten 2017

Høsten 2017 ble det gjennomført ordinær jakt i sone 1 av Nordfjella. Målsettingen til villreinutvalget var å klare å ta ut ca. 1000 dyr av totalbestanden som var beregnet til ca. 2200.

For å få dette til ble jakta utvidet og fellingskvota satt til 3500 dyr. Av dette var 1750 frie dyr og i tillegg 1750 fellingsløyver på kalv som fulgte med på fridyrskortet. Jakta ble også forlenga i forkant og bakkant, og strakk seg over

25. februar 2018 ble siste flokken på 23 dyr skutt ved Blåskavlen i Aurland. En rar og trist dag.
Foto: SNO

tidsrommet 10. august – 31.oktober.

Det ble også tilbudt helikopterutfrakt av felte dyr, og det ble fløyet nesten hver dag dersom været var overkommelig og det var behov for transport.

Det er all grunn til å berømme jegerne som deltok i jakta for en stor og viktig innsats. Det ble gjennom jakta felt totalt 582 dyr, noe som for mange var litt skuffende. Allikevel er det viktig å ta med i betraktningen at snøen etter hvert kom i store mengder og det ble vanskeligere å komme til fjells for å jakte.

Samtidig som dette pågikk, jobbet vi med planlegging av det som senere ble omtalt som «statlig felling».

I løpet av høsten 2017 måtte vi ta standpunkt til enormt mange problemstillinger, og vi fant raskt ut at det var ingen før oss som hadde tatt ut en hel bestand på denne måten.

Rekruttering av personell, innkjøp av materiell, kontrakter for helikoptertjenester, leie av base og en endeløs rekke av oppgaver ble løst og 7. november var det første fellingslaget i gang.

Media rettet i starten noe fokus mot det som skjedde på fjellet, men etter hvert var det mest lokalaviser som holdt seg oppdatert.

NRK produserte gjennom vinteren en dokumentar om skrantesjuke og om den praktiske jobben vi gjorde i fjellet. Denne het «Villreinens siste vinter» og kan finnes på www.nrk.no for interesserte.

Fellingsarbeid i dårlig vær og ukjent terreng

Basen for oppdraget ble Breistølen fjellstue på Hemsedalsfjellet. Dette er ei eldre turisthytte som nå kun er åpen om sommeren. Vi leide hele anlegget og opprettet smittesluse i kjelleren. I tillegg opprettet vi en mottaksstasjon for felte dyr noen kilometer lengre øst ved inngangen til Kjøldalen.

Fellingslaget bestod av tre 10-mannslag som gikk i turnus 1 uke på og 2 uker av. Dette skulle vise seg å fungere bra. Imidlertid var det flere perioder med så dårlig vær at vi måtte avlyse hele jobben, alternativt holde oss inne.

Det var kun noen få i fellingslaget som hadde inngående kjennskap til fjellområdene i sone 1, og det var nok mange som ble overrasket over hvor fort vi ble kjent i området. Det skal legges til at det ble brukt mye tid på å se på kart.

All virksomhet ble også logget på GPS og vi gikk gjennom all informasjon etter endt dag.

Dyrevelferd var et stort tema, og vi var under stadig tilsyn av Mattilsynets inspektører. Det sier seg imidlertid sjøl at det er vanskelig å balansere ønske om et hurtig uttak opp mot så lite stress på dyra som mulig. Før jul foregikk all aktivitet fra bakken med snøscootere. Vi kjørte inn mot flokkene og gikk den siste biten for å komme i posisjon. Etter å ha felt ett eller to dyr, gjentok vi prosessen, og det er da slik at dyra som normalt får gå i fred hele vinteren ble utsatt for mye forstyrrelser og stress.

På nyåret ble det skutt en flokk med bukk fra helikopter sør i området som ville over veien ved Geiteryggen. Vi brukte etter dette noe mer helikopter i fellingsarbeidet. Det viste seg raskt at

på små flokker var dette vesentlig mer skånsomt enn bruk av scooter.

25.2.2018 ble den siste kjente flokken på 23 dyr skutt ved Blåskavlen i Aurland. Etter dette ble det felt 17 enkeltdyr i området. Siste dyret, en bukk, ble felt på Tingstovenosi 11. april fra helikopter. Vi antok etter dette at området var fritt for rein. Vi hadde da siden 7. november skutt 1399 dyr.

For å sørge for å holde tamrein fra nordsiden og villrein fra sone 2 i sør ute fra området, ble det satt opp reingjerde over lange strekninger.

Ifølge saneringsplanen skal området holdes fritt for rein i minst fem år før det kan settes inn frisk rein. Årsaken til at en ønsker å holde området fritt for dyr i minst fem år, er at smittestoffet, som kan ligge i jordsmonnet, skal bli borte før friske dyr kommer inn.

Helikopter var svært effektivt, og sannsynligvis det beste i forhold til dyrevelferden. Artikkelforfatteren viser skytestillingen. Foto: SNO

Hvordan friskmelde en bestand for skrantesjuke

Etter oppdagelsen av skrantesjuke er det stort fokus på å friskmelde andre bestander, og da er særlig sone 2 av Nordfjella sentral. Det er også stort fokus på Hardangervidda, siden dyr fra disse områdene har hatt en viss utveksling med sone 1 av Nordfjella i nyere tid.

Høsten 2018 ble det jaktet på bestanden i sone 2, der alle felte dyr ble testet for sykdommen. Statistikk og sannsynlighetsberegning blir i denne sammen

heng svært viktig. I så måte må vel de fleste av oss støtte oss til de som er mer enn middels gode i matematikk.

Det som er på det rene er at vi gjennom saneringen i sone 1 oppdaget at eldre bukk hadde om lag 3 ganger så høy sjanse for å være bærer av sykdommen som simlene. Ungdyr og kalv er ikke så interessante i denne sammenhengen idet inkubasjonstiden for sykdommen er relativt lang. Dette er også i overensstemmelse med funn fra USA og Canada på andre arter.

Grunnet mye dårlig vær høsten 2018 ble det felt få bukker i sone 2, og SNO

fikk derfor et fellingsoppdrag der det skulle felles inntil 55 voksne bukk i løpet av vinteren 2018/2019.

Bakgrunnen var at det skulle opparbeides en statistisk sannsynlighet for at bestanden er frisk slik at den kan brukes som donorbestand når det skal opparbeides en ny villreinbestand i sone 1. Målsettingen er så fort som mulig å komme opp i en sannsynlighet på 99 % for smittefrihet. Først da vil Mattilsynet godkjenne bruk av denne stammen som donorbestand, dersom det er ønskelig.

Vi satte sammen deler av fellingslaget fra året før og forsøkte oss i slutten av februar. Det var imidlertid fortsatt slik at de fleste bukkene gikk sammen med fostringsdyra. Det var ikke ønskelig å forstyrre fostringsflokkene og prosjektet ble lagt på is inntil bukkesegmentet spredte seg i egne flokker.

Gevirgnaging – et mystisk fenomen

Vi var klar over at gevirgnaging skjer, men at det var så framtredende var overraskende. Alle bukkene hadde på denne tiden felt geviret, men simlene skulle i utgangspunktet ha hodepryden i behold. Imidlertid er det en utstrakt gevirgnaging i denne villreinbestanden, og det var derfor svært vanskelig å se forskjell på simle og bukk på litt avstand. Først inne på relativt kort hold, når en kunne se penselen under magen på bukken, kunne vi være sikker på

Bukken med nr. 13 fikk isdannelse på klaven i desember 2019. Den ble droppet på avstand.
Foto: SNO

kjønnet. Nesten samtlige simler og kalver var helt uten gevir, siden dette var gnagd helt ned til hodeskallen.

Det er foreløpig ikke funnet noen god forklaring på hva denne aktiviteten skyldes. Mange teorier har vært lansert, men så langt vi vet er det ikke konkludert.

Bukkeuttak avsluttes før påske

I løpet av 13 aktive dager i fjellet over en periode på halvannen måned felte vi i alt 52 dyr, hvorav to var simler. Disse ble antatt som bukk i fellingsøyeblikket på grunn av den nevnte gevirmangelen.

Da vi hadde tatt ut disse dyra var det fortsatt en relativt solid bukkeflokk igjen i området. Det var sånn sett ikke noen stor fare for at brunst og paring ikke skulle gå i orden høsten etter.

Det ble også jaktet på dyr i sone 2 høsten 2019, og etter hvert som alle tall ble slått sammen og matematikerne brukte sine formler, ble det konkludert med i underkant av 90 % sannsynlighet for smittefrihet i bestanden. Det er derfor fortsatt en jobb å gjøre for at bestanden i sone 2 kan friskmeldes.

Det er derfor viktig at alle som jakter leverer hjerne- og lymfeprøver også kommende jaktsesonger.

Nye problemer oppstår for urdyret

Det er noen ganger det nesten blir litt mye for oss som synes villreinen er en av de mest fantastiske skapningene i norsk fauna. I løpet av sensommer og høsten 2019 ble det oppdaget at det i mange av villreinområdene hadde brutt ut fotråte. Spesielt på Hardangervidda var det mange dyr som ble observert med sykdommen. Mange ble også skutt, men det antas at mye kalv har satt livet til som følge av fotråte.

Også i sone 2 av Nordfjella ble det oppdaget flere tilfeller av fotråte. Det er vel slik at vi lett kan bli enige om at vi håper dette utbruddet ikke fortsetter, og at villreinen kan gå neste år i møte uten å bli plaget for mye av fotråte.

Merking av dyr i sone 2

For å ha god kontroll på hvor flokkene i sone 2 oppholder seg, og for å forhindre at de reiser ut av området, har SNO fått i oppdrag å merke et antall dyr. Det er imidlertid et faktum at vi opplever tilfeller der GPS-halsbåndet iser til og dyra kan da bli gående med en tung bør

rundt nakken. Vi overvåker derfor disse «klavedyra» relativt ofte, og har fått satt på en dobbel drop-off funksjon. Dette gjør at vi på avstand kan løsne halsbåndet uten å plage flokken overhodet. Dette ble prøvd før jul i 2019 og fungerte utmerket.

Under merking vinteren 2019 bedøvet vi ei simle som hadde isdannelse i begge gevirstengene. Det var ca. 1 kilo is på hver gevirstang. Dette fenomenet har ikke noen av oss som var med på merkinga hørt eller sett noe om tidligere, men sier vel noe om at forholdene i området er slik at ising kan være en utfordring.

Reetablering av villrein i sone 1

Dette avsnittet er ikke lett å skrive så

mye om. Det ble i en tidlig fase laget en relativt løselig og overordnet reetableringsplan for sone 1. Det er behov for å utdype og konkretisere den omfattende jobben med å bringe villrein tilbake til sone 1, og dette arbeidet krever kunnskap fra mange fagområder og god lokal forankring. Igangsetting av planarbeidet forventes i løpet av første halvår 2020.

Det å være operativ leder for saneringsjobben og videre deloppgaver i forbindelse med bekjempelse av skrantesjuke har vært og er en stor oppgave. Drømmen lever imidlertid og jo lenger tid det går uten nye tilfeller av positive skrantesjukeprøver stiger håpet om at vi har klart å kvitte oss med sykdommen.

Denne simla ble observert i februar 2019 under bukkeuttaket. Geviret er gnagd helt ned:
Foto: SNO

Nylig ble det utgitt en omfattende statusrapport om svalbardreinen ( Rangifer tarandus platyrhynchus). Svalbardreinen er en stedegen art for Svalbard og innehar en nøkkelrolle i det høy-arktiske tundraøkosystemet. Rapporten oppsummerer forskning på arten, hovedsakelig fra 1970 og fremover. Den ble utgitt gjennom et samarbeid mellom norske og utenlandske forskere som har forsket på Svalbardreinen i en årrekke. Målet var å oppsummere eksisterende kunnskap og å identifisere fremtidige kunnskapsbehov. Her presenterer vi hovedinnholdet i rapporten.

Tidligste kilder

Den tidligste kunnskapen om svalbardreinen kom fra hvalfangere og fangstmenn, samt protokoller over solgte skinn og handel med dyreprodukter. Den første skriftlige kilden er fra 1827, og allerede et par år etter ble den definert som en egen underart av villrein. Likevel, det var først i 1970-årene at det vitenskapelig arbeidet på svalbardrein startet for fullt med prosjektet «Man and Biosphere Program». Programmet omfattet bl.a. bestandsøkologi og -dynamikk, næringsøkologi, genetikk og parasitter på svalbardrein. De siste to tiårene har forskning på effekter av klimaendringer stått i fokus, og merking av dyr, samt GPS sendere, har gitt ny grunnleggende

kunnskap om romlige og tidsmessige responser til de omfattende miljøendringene på Svalbard. Kunnskap om reinens tilpasninger og arealbruk gir et godt utgangspunkt for å forstå effektene klimaendringer vil komme til å få for arten.

Utbredelse og genetikk

De eldste sporene etter svalbardreinen er mer enn 5000 år gamle og er basert på karbondatering av avføring. Sannsynligvis kom reinen til Svalbard rundt 6700-5000 f.Kr. og den har mest trolig kommet østfra via Franz Josefs Land. Terrenget på Svalbard er variert og dominert av isbreer (60% av arealet), stein, grus og berg (25% av arealet).

Vegetasjonen dekker bare 15 % av landarealet og er i sin tur utslagsgivende for hvor vi finner reinen på øygruppa. Mange av dyrene er relativt stasjonære gjennom året (dvs. de trekker ikke) og har små hjemmeområder. Den geografiske isolasjonen til øygruppa, overhøsting, og lite påfyll av nye gener fra andre delbestander, er noe av grunnen til at svalbardreinen har den laveste genetiske variasjonen kjent for noen underart av reinsdyr. I dag lever reinen på Svalbard i seks delvis atskilte bestander, med varierende muligheter for utveksling av dyr fordi havisen (som ofte blir brukt som forflytningskorridor) har minsket, og det er mange barrierer i landskapet (breer og bratte fjell).

Overhøsting, fredning og dagens bestand

Da folk først begynte å jakte på reinen på Svalbard fantes de over store deler av øygruppa, men intensiv og uregulert jakt førte til at bestandene raskt gikk ned. Dette bidro til at reinen ble fredet i 1925. Reinen spredte seg naturlig igjen etter fredningen, men noen steder hjalp også mennesker til. I 1989 ble det åpnet for begrenset jakt fra fastboende på Svalbard (opptil ca. 200 dyr per år). Da antok man at det fantes ca. 11 000 rein. I dag finnes det ca. 22 000 rein på øygruppa, og de største bestandene finnes på Nordenskiöld Land og Edgeøya.

Tilpasninger til arktiske forhold

Svalbardreinen er den mest isolerte av alle de 12 underartene av rein og har mange ulike fysiologiske, morfologiske og atferdsmessige tilpasninger til et høyarktisk klima. Dyrene har korte bein, et relativt lite, butt og rundt hode og tykk pels som er omtrent dobbelt så lang som den til reinen på det norske fastlandet. Slike tilpasninger øker isolasjon og minsker varmetapet fra kroppen. I tillegg har den evne til å regulere temperaturen i beina ned mot 0 grader, mens dyret samtidig beholder kroppstemperaturen (omkring 38 grader) i selve kroppskjernen for å beskytte vitale organer. Tilsvarende reinen på fastlandet i Norge, minsker

Av Ingrid M. G. Paulsen (Norsk Polarinstitutt), Are Rognes (Norsk villreinsenter Nord & Åshild Ønvik Pedersen (Norsk Polarinstitutt)

svalbardreinen nedkjøling og varmetap gjennom varmeutveksling i nesen, som sørger for varm og fuktig luft ned i lungene og kald og tørr luft ut av munnen igjen. I dag vet vi lite om svalbardreinen evner å tilpasse seg fysiologisk til de store og omfattende klimaendringene på Svalbard.

Om sommeren spiser svalbardreinen hovedsakelig karplanter med høyt næringsinnhold. Lav, som er en viktig matkilde for de fleste underarter av villrein om vinteren, er omtrent helt fraværende i svalbardreinens diett. Derimot ser det ut til at moser erstatter slik føde om vinteren. Gjennom sommeren feiter reinen seg opp og når maksimum mengde fett i oktober. Ei voksen simle kan ha fettlager tilsvarende 20 % av kroppsvekten til dyret på høsten. Gjennom vinteren tærer den på disse fettreservene (utgjør ca. 25 % av energibehovet), men må likevel spise omtrent en kilo tørrfor per dag.

Livshistorie

Simlene kalver for første gang vanligvis ved 3 års alder. Kalvingen finner sted i

første halvdel av juni og sammenfaller ofte med snøsmeltingen og dermed starten på planteveksten. Kalvene vokser raskt og legger på seg ca. 7 kg i måneden, og som andre underarter av villrein får også svalbardreinen bare en kalv. Parringstida, brunsten, til svalbardreinen er i oktober og er vanligvis på topp rundt midten av måneden. Bukkene blir da mer aggressive og vokter større grupper av simler, såkalte harem, mot andre bukker. Resten av året opptrer svalbardreinen i mindre grupper, eller i par, simle og kalv, noe som skiller den fra reinen på fastlandet som lever i store flokker. Dette kan være en tilpasning for å optimalisere egen vekst når dyrene ikke trenger å frykte rovdyr.

Fravær av predatorer og bestands–økologi

Svalbardreinen, i motsetning til de fleste andre underartene, lever i et nærmest rovdyrfritt miljø. Isbjørn kan ta både voksne rein og kalver, og fjellrev kan ta små kalver, men dette skjer i liten grad og påvirker ikke atferden til reinen nevneverdig. Svalbardreinens

døgnrytme styres mer av behovet for hvile og tid til drøvtygging mellom beiteøktene enn av rovdyr og insekter. Følgelig er dødelighet hos svalbardreinen styrt av tetthetsregulerende faktorer (konkurranse om maten), vær og tilgangen på mat. Slitasje på tenner, som fører til redusert evne til inntak og bearbeiding av mat, er en av hovedårsakene til at reinen dør.

Sykdom og parasitter

Det er få sykdommer som rammer svalbardreinen. Som andre reinsdyr er de ofte belastet med innvollsormer. I tillegg finnes virussykdommen rabies på Svalbard. Den er dødelig og kan spres mellom mennesker og dyr. I dag forekommer rabies sporadisk og man tror det skyldes fjellrev som vandrer inn fra andre deler av Arktis og har smitten med seg. I 2011 var det et utbrudd med 8 infiserte reinsdyr. Det siste tilfellet av rabies på svalbardrein var på ei simle i 2018.

Nøkkelart

Svalbardreinen er den eneste store plantespiseren på Svalbard. Den vies

mye oppmerksomhet fordi den er en nøkkelart i økosystemet, den er viktig for jakt og sårbar for klimaendringer. Beiting fra rein påvirker plantesamfunnenes sammensetning og struktur, og tilgjengeligheten av reinkadaver har mye å si for ynglesuksessen til fjellreven. Norske myndigheter har som mål å bevare Svalbards relativt urørte natur og dermed også svalbardreinen, slik at den ikke blir negativt påvirket av menneskelig aktivitet. Så langt har ingen studier avdekt negative langtidseffekter av sykdom, menneskelig påvirkning, eller miljøforurensning på reinsdyrbestandene. Men fortsatt vil kunnskap om menneskelig påvirkning på arten, spesielt med tanke på klimaendringer være viktig.

Effekter av klimaendringer

Svalbard opplever nå de største og raskeste endringene i lufttemperatur på landjorda, med varmere somrer og regnfulle vintrer. Konsekvensene for økosystemenes tilstand er i dag uoversiktlige, men kan fort bli dramatiske for dyrelivet. Reinen på Svalbard er spesielt utsatt for regnfulle vintre med mildværsperioder. Dette kan føre til at store deler av beitene til reinen dekkes av et panser av ugjennomtrengelig is som gjør beiteplantene utilgjengelige. Slike hendelser opptrer oftere som følge av klimaendringer, og fører til

redusert reproduksjon og økt dødelighet og dermed nedgang i bestandene. Nyere analyser av tidsserier har vist at regnvær i kombinasjon med høy bestandstetthet bidrar til nedgang, men med en påfølgende stabilisering av bestanden fordi unge og eldre dyr bukker under, og den gjenværende bestanden består av mer levedyktige dyr.

En annen effekt av varmere klima er at den snøfrie sesongen endres ved at våren kommer tidligere og vinteren senere. Dette gir reinen en lengre periode med tilgang på beite, og dermed bedre muligheter til å fete seg opp å komme i bedre kondisjon før vinteren. Vekten på dyrene om høsten er avgjørende for reproduksjon, overlevelse og bestandsvekst.

Den generelle temperaturøkningen på Svalbard kan derfor være både positiv og negativ for svalbardreinen. Utfallet vil være betinget av i hvilken grad økt plantevekst og lengre vekstsesong vil påvirke reinens kondisjon og dermed motvirke negative effekter av regn og ising om vinteren. Foreløpig ser det ut som nettoeffekten av klimaendringene varierer lokalt, noe som gjenspeiles i at enkelte bestander av svalbardrein øker mens andre avtar. Hvordan summen av de sesongmessige klimaeffektene

påvirker f.eks. bestandsdynamikk, atferd, habitatbruk og sykdommer hos svalbardrein er viktige tema for nye forskningsspørsmål.

Ønsker du å lese mer kan du finne rapporten i sin helhet her https://brage.npolar.no/npolar-xmlui/handle/11250/2629207. Det er også mulig å få et komplett digitalt bibliotek som oppsummerer litteratur på svalbardrein fra 1829 og frem til 2019 ved å kontakte forfatterne.

Takk til Svalbards miljøvernfond som har støttet prosjektet i sin helhet.

Innkapsling av beiteplanter som følge av ising om vinteren bidrar til at svalbardreinen tyr til alternativ mat som tang og tare i sjøkanten.
Foto: Malin Daase.

Jon J. Meli (85 år i 2020) kan se tilbake på et imponerende virke til beste for norsk villreinforvaltning gjennom 33 år. Han har vært mangeårig redaktør av fagbladene «Villreinen», «Hognareinen» og «Elgen/Hjorteviltet». I løpet av årene har han gjort en rekke intervju/lydopptak med eldre personer lokalt, over 100 i tallet. Disse intervjuene skal nå digitaliseres og gjøres offentlig tilgjengelige. Det samme skal skje med hans store bildesamling. Jon J. Meli ble i 2007 tildelt H. M. Kongens fortjenestemedalje i sølv.

Begrunnelsen for tildelingen av H. M. Kongens fortjenestemedalje i 2007 er lang. I tillegg til å ha vært bonde i 30 år, har Jon J. Meli vist et stort engasjement gjennom et langt liv: Områdesjef i Tolga-Os HV område (kapteins grad) i 13 år, avsnittsjef i HV-05 (majors grad) i 5 år, to perioder i Os kommunestyre (8 år), leder i IL Nansen (4 år), leder i o-gruppa i IL Nansen (2 år), leder i

Dalsbygda Skytterlag (2 år), leder i Dalsbygda bondelag (3 år), leder/sekretær i Forollhogna villreinutvalg (33 år), redaktør i bygdebladet «Nordavær» (8 år), redaktør i bladet «Hognareinen» (samtlige utgivelser fra 1985 til 2003), redaktør i bladet «Villreinen» fra 1986 til 2002, redaktør av bladet «Elgen»/«Hjorteviltet» fra første utgave i 1990 og fram til 2002,

medforfatter i bladet «Dalsbygda Jaktlag/Jaktsameie – 60 år» sammen med Petter Johaug og Arne Nyaas, redaktør av jubileumsbok for Dalsbygda Bondelag 100 år og redaktør av boka om Forollhogna-området sammen med Karl H. Brox og Per Jordhøy (utgitt i desember 2006).

Av Arne Nyaas,
Dalsbygda

Jon J. Meli (85 år i 2020) har lagt ned en formidabel innsats for norsk villreinforvaltning, både forvaltningsmessig og kunnskapsmessig. Bildet er fra 2005, her sammen med gråhundvalpen “Tussi”.

Ved tildelingen av H. M. Kongens fortjenestemedalje i april 2007 påpekte ordfører Arnfinn Nergård følgende:
«I 1972 ble Jon J. Meli valgt til leder av Arbeidsutvalget i Forollhogna villreinområde. Med sine administrative egenskaper og med god faglig innsikt, grep han straks fatt på en pionerjobb innen villreinforvaltningen. Noe av det første Jon gjorde, var å innføre delt kvote på bukk for å redusere uttaket av storbukk. I 1973 innførte arbeidsutvalget ettersøk etter endt jakt, og noen år senere startet arbeidet med å bygge opp jaktoppsynet. Forollhogna har vist veg i villreinforvaltningen, eksempelvis obligatorisk veiing av felte dyr, beiteregistreringer og strukturtellinger. Jon innså tidlig at det var behov for å knytte til seg forskere som hadde rein som spesialfelt. Han har hele tiden vært en lagspiller. Samarbeidet med DN og NINA har vært godt i alle år. Gratulerer, Jon. Jeg skal hilse så mye både fra fylkesmann Sigbjørn Johnsen, fra Os kommune og fra Slottet!»

Selvlært

Folkeskole, folkehøgskole, befalsskole og en rekke kurs i militær regi. Dette er den pedagogiske ballasten for fjellbonden i Dalsbygda. Han har tilegnet seg kunnskap som har fått forskere og viltforvaltere til nærmest å slå hæla sammen i respekt og beundring. Jon J. Meli har alltid hatt stor tillit i villreinmiljøet, noe flere pristildelinger opp gjennom årene bekrefter. Norma-prisen i 1989 er trolig den gjeveste. Tildelingen skjedde på Skogbruksmuseet i Elverum, nå Skogmuseet. Prisen ble overrakt av Norma-konsernet direktør i Norge etter enstemmig tilråding av medlemmene i Viltforum. Melis uegennyttige innsats gjennom mange år innen viltforvaltningen i Forollhogna hadde gjort dalsbygdingen kjent og respektert i vilt-Norge.

Tre fagblad

Prisoverrekkelsen skjedde for tredve år siden, og var til stor oppmuntring og inspirasjon for Jon J. Meli. Den neste store oppgaven som ventet, var redaktørjobben i «Elgen», senere utvidet og omdøpt til «Hjorteviltet». I tolv år skjøttet Jon til alles tilfredsstillelse skribentvirksomheten og det redaksjonelle ansvaret for tre tunge fagblad: «Villreinen», «Hjorteviltet» og

«Hognareinen». Bare den som sjøl driver i yrket, vet hvilken innsats som ligger bak. Å drifte tre fagblad på måten Jon J. Meli gjorde, er beundringsverdig.

Satset egne penger

Jon J. Meli ble valgt til formann i villreinutvalget i Forollhogna i 1972. Fra 1979 til han takket for seg i 2004, var han sekretær og tilrettelegger. Ingen har som ham, preget norsk villreinforvaltning. I festtaler har Forollhogna ofte vært nevnt som mønsterområdet. Mye av æren for det har dalsbygdingen. Stikkordene er delt bukkekvote (store og små bukker), beitetakseringer, oppbygging og kursing av oppsynspersonell, årlige bestandstellinger og fornuftige overgangsavtaler for jegere (les: tilrettelegging).

Etter noen år som sekretær i villreinområdet, fant Jon J. ut at han ville gjøre noe med årsmeldinga. Den var altfor kjedelig! I 1985 fylte han på med «fjell-stoff» fra eget og andre områder i Norge. Resultatet ble «Hognareinen» som kom ut med 60 sider. Bladet ble meget godt mottatt. I løpet av årene 1985 til 2003 ble bladet utgitt elleve ganger. Tre av årgangene var temanummer. I 1998-utgaven beskrives fisket i Forollhogna-området, i 2001-utgaven rypene og rypejakta – og i 2003-utgaven fedriftene i området.

Også andre villreinområder fattet interesse for «Hognareinen», særlig Anders Kiær som på 80-tallet var leder for Rondane Sør. Ideen om et felles blad for samtlige villreinområder i Norge ble utviklet videre, og i et møte på Honne (Biri) i 1986 fikk Jon J. i oppdrag å starte opp. Bladet het fortsatt «Hognareinen» og økonomien var så dårlig at dalsbygdingen like godt forskutterte
80 000 kroner av egne midler.

I 1987 ble Villreinrådet i Norge stiftet. Det skjedde på Hovden i Setesdal. Her fikk Jon J. full oppslutning om bladpro

I april 2007 mottok Jon J. Meli Kongens fortjenestemedalje i sølv. Overrekkelsen skjedde på årsmøtet i Forollhogna villreinområde.

To glade “gutter” i 1985. Forollhogna-formann Tryggve Svergja og Forollhogna-sekretær Jon J. Meli. Verken Tryggve eller Jon J. kunne da vite at “Hognareinen” skulle danne opptakten til noe langt mer omfattende enn et utvidet årsmeldingsskrift for eget villreinområde.

sjektet. Bladet fikk navnet «Villreinen», og årboka har siden presentert stoff fra samtlige 23 villreinområder i Sør-Norge, samt Svalbard. Jon J. Meli takket for seg som redaktør for «Villreinen» i 2003.

Med ståsted i Forollhogna

I 2015 ble Jon J. Meli og sambygdingen Ola Krog nominert til «Den nasjonale kulturlandskapsprisen». I begrunnelsen for å gi prisen til de to dalsbygdingene, påpekes blant annet følgende om Jon J. Meli:

«Jon J. Meli har gjennom et langt liv lagt ned mange timer (i praksis mange årsverk) med å lete opp gamle løer og buer, stier og ferdselsveger og andre kulturminner i utmarka. Han har intervjuet (båndopptak) eldre folk om lokal tradisjonsbruk og har med dette sikret kunnskapen for ettertida (over 100 lydkassetter). Han har vært med på å restaurere gamle løer i utmarka, men også ryddet utmarksslåtter og andre kulturminner. Han har ryddet gamle veger (seterveger, veger til slåttemarka og veger til fjellet i forbindelse med måssåtak mm). Han har vært aktiv i arbeidet med Pilegrimsleden lokalt (Østerdalsleden). I tillegg til det praktiske arbeidet ute i marka, må følgende nevnes: Hans store produksjon av skriftlig materiale om tradisjonsbruk og høsting av utmarksressurser (svært mange artikler til bygdabladet «Nordavær» og til andre tidsskrift, men også som bidragsyter i bøker). I løpet av

årene har han bygd opp ei stor bildesamling med viktig dokumentasjon fra bygda (over 20 000 bilder).

Jon J. Meli har i tillegg vært aktiv på mange måter i formidlingen av denne kunnskapen, både skriftlig og muntlig, eksempelvis via kåserier, innlegg og lysbildeforedrag. Dalsbygda skole har hatt stort utbytte av samarbeidet med Jon J. Meli gjennom mange år. Stikkordene er tradisjonsbruk som setring, slått, måssåtak, skjøtsel av gamle veger, men også generell kunnskap om natur- og kulturarv, jakt, fangst og fiske. Han har flere ganger vært med elevene ut på tur. Rektor ved Dalsbygda skole understreker at Jon J. Meli har vært svært viktig for skolen og elevene, og en positiv støtte for ledelsen ved skolen. Samarbeidet har resultert i flere temahefter som skolen benytter i sin undervisning».

Forollhogna og bygdene

I «Årbok for Nord-Østerdalen 2002» har Jon J. Meli en lengre artikkel om «Forollhogna og bygdene». Bakteppet for artikkelen var opprettelsen av Forollhogna nasjonalpark året før, den 21. desember i 2001. Verneområdet berører deler av syv kommuner i to fylker: Tynset, Tolga og Os i Hedmark – og Røros, Holtålen, Midtre Gauldal og Rennebu i Sør-Trøndelag (nå Trøndelag). Formålet med opprettelsen er tredelt: 1. Å bevare et stort, sammen

hengende og i det vesentlige urørt fjellområde. 2. Å bevare i naturlig tilstand landskapsformer, og det biologiske mangfoldet med en variert vegetasjon med stort innslag av kravfulle plantearter og et rikt dyreliv med en høyproduktiv villreinstamme. 3. Å verne kulturminner og kulturlandskapsinnslag.

I artikkelen «Forollhogna og bygdene» (Årbok for Nord-Østerdalen 2002) øser Jon J. Meli av sin kunnskap. Ingen kjenner området bedre enn dalsbygdingen, og artikkelen om Forollhogna (både fortid og nåtid) anbefales for alle som ønsker å bli bedre kjent med dette høyproduktive og helt spesielle området, som ligger sentralt plassert nord på Østlandet og i sørområdet av Trøndelag. På vannskillet mellom nord og sør ruver Forollhogna-toppen med sine 1332 høydemetre.

I tillegg til artikkelen om «Forollhogna og bygdene» (Jon J. Meli) gis det utfyllende informasjon om Forollhogna-området i boka «Forollhogna, Skarvan og Roltdalen» (Norges nasjonalparker, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2009). Forfattere her er Arne Nyaas, Jostein Sandvik og Erik Stabell.

Et annet godt tips er nettsiden til Forollhogna nasjonalparkstyre, se: http://www.nasjonalparkstyre.no/Forollhogna/

Jon J. Melis rike – Forollhogna! Forvaltningsmessig er Forollhogna i dag ansett som det best drevne villreinområdet i Norge.
Bildet viser Hogna (1332 m.o.h.) og Forollsjøen, sett nordfra.

I 2011 ble de første kameraene montert på GPS-halsbåndene til villrein i Norge. Siden den gang har 12 dyr samlet inn flere titalls timer med videomateriale. For første gang i norsk villreinhistorie blir nå film-materialet fra disse kameraene brukt til å finne ut mer om reinsdyras beiteadferd og valg av næring.

Prosjektet er et tett samarbeid mellom Universitetet i Sørøst-Norge (USN), Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og Norsk villreinsenter Sør. Ett av målene er å undersøke i hvilken grad GPS-halsbånd, kombinert med kamera, gir oss mer presis informasjon, både i tid og rom, om hvilke vegetasjonstyper dyrene benytter til beite i løpet av året. Og særlig om det faktisk er mulig, ved

hjelp av en kameralinse, å identifisere akkurat hvilke plante- og lavarter som reinen spiser.

Tidligere metoder

Gjennom norsk villreinforsk­nings historie har flere metoder vært brukt til å dokumentere dyrenes valg av beiteplanter. I de første undersøkelsene benyttet forskerne kikkert for å se hvilke vegetasjonstyper reinen oppsøkte. Denne metoden krevde minimalt av utstyr, men var utfordrende i forhold til å komme nært nok innpå dyrene til å kunne se hvilke arter dyrene spiste, og når på døgnet og året. Med varierende lys- og værforhold, lettskremte dyr og en mosaikk av ulike plantearter er slike undersøkelser krevende og neppe alltid like representative.

Andre metoder ble derfor prøvd ut. Analyser av mageinnholdet til dyr skutt under jakta inneholdt fragmenter av beiteplanter som dyrene hadde spist de siste dagene. Disse fragmentene lar seg i noen grad identifisere, men dette viste kun et øyeblikksbilde, og gav ingen informasjon om hvilket føde dyrene valgte ellers i året. Arbeidet med å analysere prøvene fra mageinnholdet var tidkrevende og til tider vanskelig å tolke, siden materialet hadde gjennomgått både mekanisk

nedbrytning, drøvtygging og fordøyelse. Undersøkelser av avføring er også forsøkt. I likhet med prøver fra mageinnholdet, har plantematerialet i slike prøver blitt fragmentert, men også vært utsatt for
ytterligere nedbrytning gjennom hele mage- og tarmsystemet. Det gjør tradisjonell artsidentifikasjon nesten umulig, men her kan nyere DNA-metoder nå komme oss til hjelp.

For å unngå utfordringene med fragmentert og sterkt nedbrutt materiale, ble en alternativ metode benyttet, hvor man festet en utvendig beholder (nylon-bag) til dyrets spiserør. Denne metoden ble kun brukt i kontrollerte forøk på tamrein, siden de er mer vant til menneskelig kontakt. Dyrene ble holdt inngjerdet, eller i bånd, innenfor et begrenset område, hvor de kunne forsyne seg av de plante- og lavartene som var tilgjengelig. Det dyrene valgte å spise, falt også ned i beholderen. Man fikk dermed et mindre fragmentert materiale å analysere. I dag er imidlertid dette en metode som ligger langt utenfor det vi vil utsette dyr for i vitenskapelige forsøk.

Kombinasjonen GPS og kamera

I forskningen vil vi anvende metoder hvor dyrevelferden ivaretas på en god måte. I 2011 ble en ny metode testet ut, hvor menneskelig påvirkning på dyrene under forsøk er minimal. Noen GPS-halsbånd, som i over 10 år hadde

Av Marijanne Holtan og Jan Heggenes (begge Universitetet i Sørøst-Norge),

Lena Romtveit og Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør) og
Olav Strand (NINA)

Rundt bare fjellknauser finnes det ofte lettere tilgjengelig, spiselig vegetasjon for reinen.
Foto: NINA/autokamera

gitt verdifull kunnskap om villreinens vandringer og arealbruk, ble oppgradert med kamera for forsøksvis å kunne samle inn mer data om adferd og reinens bruk av ulike vegetasjonstyper gjennom året.

Mens forskeren tidligere måtte lete opp dyr på fjellet og følge dem under ulike forhold i felt og på avstand, kan dagens forsker nå følge merkede dyr kontinuerlig og under alle feltforhold, fra kontoret sitt, og att på til med stor nøyaktighet i både tid og rom. Uavhengig av værforhold, eller tid på døgnet, kan dyrene følges over betydelig større avstander og lengre tidsperioder enn hva som tidligere var mulig.

GPS-posisjoneringer gir en god oversikt over villreinens forflytninger over store områder. Kombinert med video-opptak får man i tillegg levende bevis for hva villreinen foretar seg på de ulike stedene underveis i vandringene.

Videoene

Kameraene som er festet til GPS-halsbåndene starter opptak (bilde og lyd) i det øyeblikket GPS-posisjonen registreres. Hvor ofte og hvor lenge

kamera skal gjøre opptak, blir forhåndsinnstilt, og er en avveining mot batterikapasitet. Vi prøver systematisk ut ulike innstillinger, som også bør varieres over døgn og sesong.

Det er nå samlet innn et omfattende materiale fra de fire villreinområdene Setesdal Austhei, Hardangervidda, Nordfjella og Snøhetta. Per i dag samles det inn nytt materiale fra Setesdal Austhei og Brattefjell-Vindeggen. Det er svært interessant, men også komplisert og tidkrevende å bearbeide alt dette materialet. Så langt i gjennomgangen av de innsamlede opptakene, har bildekvaliteten vist seg å være god. Vinkelen fra kameraets plassering på halsbåndet fanger opp både kameradyrets kjeveparti, og gir et klart bilde av hvilken vegetasjonstype dyret befinner seg i, men selvsagt avhengig av dyrets bevegelser. Noen ganger, særlig på ettervinter/vår kan den lange, hårete vinterpelsen også komme i veien for kameralinsen. Oppløsningen på videoene er så god at det er mulig å få frem detaljer, f. eks. om planter, på dataskjermen, selv når det er filmet på dager med lettere tåke, eller nedbør som regn og snø. Videoene gjennomgås i ordinær hastighet for å redusere muligheten til å overse viktige detaljer i materialet. Arbeidet er spennende, men møysommelig.

Setesdal Austhei

Tradisjonelt i Norge, har andelen lav i beitene blitt brukt til å indikere områdenes kvalitet og bæreevne for villrein. Vegetasjonsanalyser utført i Setesdal Austhei viser en svært liten andel tilgjengelig lavbeite, betydelig lavere

enn i andre villreinområder. Til tross for mindre andel lav, har dyrene i Setesdal Austhei vist god kondisjon. På grunn av topografi og sørvestvendte skråninger, og et gunstig klima, har området store deler barmark mye av vinteren, dvs. lett tilgjengelige beiteområder. Tidligere studier har indikert at villreinen om vinteren gjerne oppsøker disse bare flekkene i landskapet. Det blir spesielt interessant om vi ved hjelp av videofilmene får frem adferden rundt beitingen i slike områder.

En trestubbe kan tilby lav i god spisehøyde. Foto: NINA/autokamera

Grønne blader av fjellbjørk (Betula pubescens ssp. Czerepanovii) beites her på forsommeren i Setesdal Austhei. Foto: NINA/autokamera

Jegeren bør være som rovdyret – felle små og skadede dyr når han kan. Men kan vi vente at en jeger, som kanskje bare har ett kort i sekken, alltid skal skjære sitt kort om han avliver en knøttliten kalv eller ei tjuekilos simle? Her bør jegeren kunne felle dyret og ta med den råtebefengte klauven, uten å måtte skjære kortet. Det vil være god forvaltning!

Som villreinjeger gjennom et langt jegerliv, synes jeg det er trasig å se de sykdommer som rammer våre villreinstammer. Selvfølgelig skrantesyka, men også fotråten som er blitt et problem i flere områder. Selv har jeg bare vært i kontakt med fotråten – heldigvis. Men den er sannelig ille nok, når en ser følgene. Dyr som ikke blir forstyrret blir liggende omtrent helt i ro. Jeg har sett dyr som over to-tre dager bare har flyttet seg hundre meter. Eller de halter framover et kort stykke og legger seg. Før de igjen beiter litt, halter et lite stykke videre og legger seg igjen.

Som jeger ser jeg det som min plikt å avlive slike dyr. Det har jeg da også gjort flere ganger. Og alltid skåret kort ved fellingen. Men her nærmer vi oss saken og hvorfor jeg tar opp dette temaet.

Kan vi vente at en jeger, som kanskje bare har ett kort i sekken, alltid skal skjære sitt kort om han avliver en knøttliten kalv eller ei tjuekilos simle? Under jakta høsten 2019, skjøt jeg en slik kalv i Lesja. Den veide 10 kg, og jeg skar kalvekortet uten å være i tvil. Men jeg møtte jegere som skjøt enda mindre kalver som var både små og magre, og ikke brukbare som mat. Det var tross alt min kalv. Jeg håper disse jegerne ikke skar kort ved disse fellingene. Året før skjøt jeg ei lita, haltende simle på 23 kg.

Oppsynet er som regel fornuftige og godtar slike fellinger. Men min mening er at vi må komme dit at regelen er at

dette avgjør jegeren på stedet, tar med ned den råtebefengte klauven og kanskje beholder kjøttet mot en rimelig og fastsatt kiloprisbetaling. Uten at han trenger å skjære kort.

Uten at jegerne feller disse dyrene, vil de følge flokkene og løpe rundt til de er så magre at de ikke er annet enn rovdyrmat. Nå skal jo rovdyra alltid ha sitt, så vi kunne sagt at vi bare lar naturen selv ta seg av dette. Men det vil antakelig medføre en større spredning av fotråten? Og den humane siden av oss sier vel at disse dyrene bør avlives?

Jeg har tidligere sagt at jeg ønsker å være som rovdyret – felle små og skadede dyr når jeg kan. De mindre kilo kjøtt det medfører, er ikke et minus i jakta. Det er heller det motsatte. Men jeg tror ikke vi kan vente at den store hop av jegere velger den lille simla eller kalven med fotråte når de skal felle det ene dyret de kanskje kan felle.

Jeg anbefaler at forvaltningen bruker jegerne til denne jobben. Det er ingen sterke grunner til å ikke gi oss den tilliten.

Av Kjell Sandåker

Jeger

Kalv på 10 kg fra 2019, skutt under
Brattmannshøe.

Hva med sauen, naturen og
villreinen i Setesdal Ryfylke?

Det var med ærefrykt og undring jeg mottok invitasjon til å snakke om villrein og sau på årets Sirdalsdager tidlig i september. I kapellet på Tjørhom, midt i «løvens hule» og ved inngangen til landets største sauesanking. Hva betyr hard sauebeiting for naturen og for villreinen? Når store rovdyr holdes borte av hensyn til sauenæringen forsvinner villreinens helsetilsyn, og saueholdet i Nordfjella kan bidra til å spre den fryktede skrantesjuka. Mye å ta tak i!

Gjennom 36 år som fylkesmannens viltforvalter i «tropisk Norge» har jeg hatt rikelig med omgang med sauenæringen. Den har sitt tyngdepunkt her sør, og ikke minst som rovviltansvarlig har vi samarbeidet mye for å avdekke og forebygge tap på beite. Men som fylkesmennenes villreinansvarlige for Setesdal Ryfylke i denne perioden var det vanskelig å skulle presentere seg tillitsvekkende som nøytral om temaet!

Den «hellige sauen»

Jeg har sjøl en rekke ganger etterlyst mer kunnskap om både mulige konfliktforhold mellom villrein og sau,

samt generell kunnskap om sauen sin påvirkning av fjelløkologien. I arbeidet med både verneplan og flerbruksplan for Setesdal Vesthei, og seinere Regional plan for Setesdalsområdet (Heiplanen), har spørsmålet om det omfattende saueholdet her kommet opp. Men det har aldri vært tatt opp seriøst i disse planprosessene. Dels manglet det politisk mot og vilje, og dels skyldes det en generell motstand mot og interesse for belysningen fra næringen sin side. «Sau» har i «fjelløkologiprat» litt samme status som «Voldemort» i Harry Potter – hvis navn man ikke nevner.

I beste sendetid på NRK midt på nittitallet, sa jeg at villreinforvalterne lurte på om bæreevnen for villrein i Setesdal Ryfylke var på to eller tre tusen vinterdyr. Men da jeg i samme åndedrag på eter`n etterlyste vilje til å diskutere hvorvidt 180 tusen sauer i samme området var bærekraftig ble det livat. Miljøvernsjefen i nabofylket Aust-Agder fryktet for at jeg nå satte den pågående verneplanprosessen i fare, og jeg ble eget tema under eventuelt på årsmøtet til Vest-Agder Senterparti.

Av Tor Punsvik,
pensjonert viltforvalter i Agder

Jeg satt fra 2004-06 som sekretær for det nasjonale SatNat-prosjektet til Norsk Romsenter og Miljødirektoratet, og vi gjennomførte et delprosjekt der formålet var å kartlegge vegetasjon, og dermed beiteressurser i Setesdal Ryfylke ved hjelp av hypermoderne satellittbildebruk. Heller ikke dette ønsket sauenæringen å delta i, for den fryktet nok at ubehagelige kunnskaper og spørsmål kunne dukke opp. Jeg klandrer ikke næringen, det er uviljen til å søke kunnskap i fagmiljøene og feige unnvikende politikere jeg har vært frustrert over.

Det var innledningen, så var det de ulike temaene, kunnskapen og refleksjonene.

1. Hva betyr sauen for fjelløkologien i Setesdal Ryfylkeheiene?

Jeg har vandret en god del i Setesdal Ryfylke, og ser store forskjeller i vegetasjonen mellom de ulike delene, som mellom store deler av Frafjord-, Ryfylke- og Sirdalsheiene på den ene siden, og Bykleheiene nord og vest for Hovden på den andre. Naturligvis er det også forskjeller i naturgitte forhold, men også i påvirkningsgraden av langvarig hard sauebeiting. Når urter og vier i stor grad er fraværende og store områder med uspiselige finnskjeggheier dominerer i de førstnevnte, så tilskriver jeg det det et svært hardt beitepress av sau over veldig lang tid.

I boka Villreinens rike fra 1999 skriver botaniker og førstekonservator ved Agder Naturmuseum, Per Arvid Åsen, blant annet: «Slettene på bunnen av heiedalene er ofte dominert av stivt og næringsfattig finnskjegg, for eksempel ved den nedlagte fjellgården Fed, hvor graset dominerer fullstendig som følge av overbeiting av sau over lang tid. ….

Forekomsten av finnskjegg øker betydelig med vedvarende sauebeiting, mens smyle og fjellgulaks blir fortrengt. Plantesamfunn med overvekt av finnskjegg er svært vanlige i Sirdalsheiene, og mer enn 70 stedsnavn i Sirdal inneholder plantenavnet finn.»

Professorene Gunnar Austrheim ved NTNU og Atle Mysterud ved UiO er

de som har studert de økologiske effektene av sauebeiting best i Norge,

også gjennom arbeider i Sirdalsheiene. I en kronikk i Nationen i 2010 gjør de seg en del interessante betraktninger, og de, som jeg, undres over hva som ligger i begrepet «bærekraftig beitetrykk». Både et øvre og nedre tak for sauetetthet kunne vært ønskelig. For høy tetthet gir overbeiting, og for lav tetthet medfører gjengroing. To små utdrag av kronikken gjengis: «Skal vi maksimere produksjon av sauekjøtt eller kvaliteten på sauekjøttet? Skal måltallet først og fremst sikre langvarig økosystemproduksjon, dvs. forhindre overbeiting eller gjengroing? Eller er det viktigere å unngå for store effekter på andre organismegrupper? Kanskje målet bør være avhengig av om vi er i en nasjonalpark, landskapsvernområder, LNF-områder eller areal med en annen forvaltningsstatus?»…… Vår frustrasjon som forskere over at det ikke finnes klare mål for beitingen, ble møtt med undring blant forvalterne. Målene er et «bærekraftig beitehold» og «passende beitetrykk» og det må «ikke overstige tålegrensene», fikk vi opplyst. Problemet er at ingen vet hva dette innebærer, og ulike interessegrupper vil legge forskjellige meninger i begrepet. Det blir velmente, men litt innholdsløse mål.»

Min umiddelbare respons er at nettopp i de store landskapsvernområdene våre her sør burde det tas større økologiske hensyn enn beitetrykket til et ubegrenset antall sau tilsier. Både for å hindre overbeiting og opprettholde biologisk mangfold. Villreinstammen er tross alt hovedformålet til vernet her, og både som internasjonal ansvarsart for Norge og Europas sørligste stamme. Derfor må det jobbes mer aktivt for å finne ut hva et økologisk sunt tak for bæreevne bør være.

Midt på 1990-tallet fremmet forskere ved Universitetet i Bergen, Seldal & Bengtson, hypoteser om at hard beiting av sau i våre heiområder fremmet produksjon av antibeitestoffer i beiteplantene. Disse hemmer nedbrytning og opptak av plantenes næringsemner. Det var i første rekke enmagede dyr og fugler de mente ble rammet av disse motstandsstoffene, og både rypetettheter og smågnagersykluser i fjellet ble trukket inn i disse hypotesene, og forsøk utført i felt blant annet her i Sirdal. Jeg synes hypotesene var spennende, men måtte, som ledende fagfolk, konkludere med at forskerne bak hypotesene nok trakk vel hastige konklusjoner basert på laboratoriestudier, og for spinkelt forskningsmateriell fra felt, og for manglende ydmykhet i sin tilnærming. Synd, for jeg tror forskning på dette feltet er viktig og nødvendig.

I sin tid ble det tatt ut kjerrelass på kjerrelass med ryper fra Sirdalsheiene, og i mange år var Sirdal Norges fremste rypekommune – hvilket også kommune­­våpenet med sine tre ryper gjenspeiler. I dag er det heller glissent, sjøl om de årlige variasjonene er store. Men mens jeg på mine vandringer i Ryfylke og Frafjordheiene har sett svært lite ryper, så har jeg en annen opplevelse i Bykleheiene. Jeg og mange med meg tror hard sauebeiting har endret vegetasjonen i disfavør av ryper. Begge rypeartene står forresten på den nasjonale rødlista over truede og sårbare arter grunnet kraftig bestandsnedgang.

Men det er også åpenbart at hard sauebeiting i disse sørlige heiene har bidradd til å hindre gjengroing og til å

holde skoggrensa lenger nede enn den ellers ville vært.

2. Hva gjør tette sauebestander med leve- og beiteforholdene for villreinen?

Det foreligger mye synsing, men lite av godt dokumentert forskning som viser hvordan sauens tilstedeværelse påvirker villreinens valg av beiteområder og atferd. Mange studier, både nasjonalt og internasjonalt, viser at en moderat beiting av drøvtyggere fremmer veksten hos de aller fleste beiteplanter. Men overbeiting er også et velkjent fenomen som medfører at artssammensetningen i vegetasjonen endres i favør av mindre attraktive eller uspiselige beiteplanter, samt at erosjon og utvasking og dermed brakklegging følger med. Men hva er moderat beiting? Det er den åpenbare utfordringen om en skal sikre bærekraftig forvaltning av så vel villrein og bufe over lang tid, sjøl i et landskap som allerede er sterkt beiteprega og som også fra naturens side er svært skrint grunnfjell.

Kvaliteten på dyra er en viktig parameter å ta hensyn til. Villreinstammen er i dag langt mindre enn den var for 40 år siden, og i langt bedre kondisjon og produksjon. Det skyldes en villet forvaltningspolitikk, og i tillegg til færre dyr er sammensetningen dreid slik at det nå er et langt større innslag av voksne bukker som nytter randområdene bedre.

Setesdal Ryfylke er det villreinområdet i Norge som har de minste andeler av lav, som anses viktig vinterbeiteressurs. I forslaget til Miljøkvalitetsnorm for villrein er andel og utvikling av lavressursen framhevet som viktig parameter å måle beitekvalitet på. Ledende grunneiere og villreinfolk er bekymret for at sauen tråkker i stykker viktige lavressurser i de nordlige og østlige deler av heiområdene våre. Dette skyldes blant annet at saltslikkesteiner til sau gjerne settes på høyereliggende deler av terrenget der de allerede beskjedne lavressursene befinner seg.

3. Sauen, reinen, sjukdom og rovviltet som helsevesen? Hva kan fraværet av eksempelvis jerv her bety for helsetilstanden til villreinstammen?

Monokulturer av så vel planter som dyr viser seg gjerne sårbare for sjukdom og parasitter. I Setesdal Ryfylkeheiene må både saueholdet og villreinen sies å være monokulturer, og som drøvtyggere representerer de et beskjedent mangfold. Av hensynet til saueholdet er det et politisk satt mål å hindre ynglende bestander av store rovdyr å etablere seg her, og Statens Naturoppsyn er raskt på pletten for å ta ut eksempelvis jerv som dukker opp her vinterstid.

Jerven er trolig den viktigste renovatøren i norske høgfjell, der den finnes. Den må i stor grad søke sine større, ville byttedyr blant de svakeste, gjerne sjuke

og skadde dyr. I arbeidet med forslaget til Miljøkvalitetsnorm for villrein i 2017 drøftet ekspertgruppa seriøst om en i delen som omhandlet dyrehelse skulle skille mellom villreinområder med og uten jerv. Det ingen som seriøst har påstått at skrantesjukeutbruddet i Nordfjella kunne vært forebygget om en tillot jerv der, til det tar det for lang tid fra dyr er infisert før det gir seg fysiske utslag.

I fjor ble det påvist omfattende kalvedød på Hardangervidda grunnet fotråte, og kanskje brorparten av tilveksten gikk tapt. Kanskje vi hadde unngått dette omfanget av den svært smittsomme fotråten, eller bremset utbredelsen av den i våre sørlige villreinstammer dersom en bestand av jerv hadde vært til stede.

Skrapesjuke hos sau og skrantesjuke hos hjortevilt er nært beslektede og fryktede prionsjukdommer. Det er ikke påvist en kobling mellom utbredelsen av disse, men kunnskapen om prionsjukdommer er i dag begrenset. Og vi vet at artsbarrierer allerede er brutt i spredning av de, og ny «artshopping» kan inntre.

Et forhold som bidrar til sjukdomsspredning mellom både bufe og villrein er saltslikkesteinplasser. Finnes det smitte blant dyra vil den gjerne opptre i større konsentrasjoner nettopp her, og dermed bidra til mer effektiv spredning av disse.

4. Håndteringen av skrantesjuke hos villrein og saueholdet som praktiseres i Nordfjella

Jeg skal ikke repetere hele historien med skrantesjuka, som for første gang i Europa ble påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde i mars 2016. Det tok ett år før regjeringen besluttet å ta ut villreinstammen, og enda ett år før det ble realisert. Det til tross for 50 årig historie og kunnskap om denne uhyre farlige, lidelsesfulle og svært smittsomme prion-sjukdommen tilsa rask aksjonering for å hindre spredning. Amerikanske og kanadiske eksperter kunne allerede i november 2016, på stor konferanse i Oslo, fortelle hvilket mareritt vi kunne stå overfor og manet til svært offensiv politikk og upopulære tiltak. Der borte sprer sjukdommen seg til stadig nye stater og er nå påvist på

Jerven må leite fram de svakeste, og ofte skadde eller syke, villreinene i flokken.
Foto: Kjell Erik Moseid

fem ulike hjorteviltarter.

Vi var mange som synes det var ubegripelig at flere titusen sauer ble sluppet ut på de skrantesjukeinfiserte beitene i Nordfjella like etter at siste rein var felt. 11 tusen av disse var gjestesau som kom langveisfra, en del helt fra Lier, og skulle tilbake dit ved beiteslutt. Jegere og turgåere ble oppfordret til å desinfisere sitt fottøy etter turer i dette landskapet, og Statens Naturoppsyn brant utstyr for mange titusner av kroner brukt under fellingsaksjonen, nettopp for å unngå smittespredning.

At sau kan frakte med seg skrantesjukeprioner på klauver, i ull og innvortes ut av Nordfjella, brød de sentrale landbruksmyndighetene seg altfor lite om. Landbruks- og Matdepartementet ga både Mattilsynet og Miljødirektora

tet munnkurv, de fikk ikke uttale seg om den problematikken. I tillegg overkjørte departementet Mattilsynet i spørsmålet om å opprettholde salteslikkesteinplasser, i stedet for å sanere og rydde opp i dem. Det ble satt opp stengsler rundt saltslikkesteinplassene for å holde hjorteviltet ute, men disse fungerte som teiner for hjort som effektivt ble stengt inne nettopp der.

Dersom skrantesjuke dukker opp i nye områder, eller på nye hjorteviltarter, har myndighetene ingen «plan 2» klar. Konsekvensene på lang sikt vil trolig være svært dramatiske for hjorteviltbestander og tamreindrift, og lidende og døende hjortevilt bli et stadig vanligere innslag om vi skal tro på de nord-amerikanske erfaringene.

Naturmangfoldloven stiller krav til

kunnskap før større naturinngrep, og pålegger at føre-var-prinsippet skal legges til grunn når denne kunnskapen er svak eller mangler. Landbruks- og matdepartementet har, etter min oppfatning, begått alvorlig miljøkriminalitet når de har satt slike hensyn til side – og ille er det også at politikere legger lokk på viktige faglige debatter.

Det er nokså stille om skrantesjuke for tiden, men vi som er rimelig oppdatert vet at skrantesjuke-prioner kan ligge i jordsmonnet i årevis og tas opp i vegetasjonen, så faren for oppblomstring og spredning er langt fra over. Skulle det vise seg, eller bli mistenkt, at sau bidro til en mulig og ikke urealistisk spredning, tror jeg det vil oppleves som svært smertefullt for en hel næring.

En novelle om en villreinsimle født våren 1976 ved Raudhamran på Dovre. Skutt i Vulufjell under reinsjakta 1990. Vi følger Rauhammar-simla gjennom dens 14 år lange liv. Simlas møte med ”tobein” i en brytingstid innen villreinforvaltning, med rettet avskyting, oppsyn og endringer i lokale jaktradisjoner. Økt turisme, utbygging i randsoner og hvordan dette påvirker Villreinstammen og dens bruk av Rondane nord.

Ho ble født en maidag på flya ovenfor Raudhamran-bua på Hornsjøhøe i Dovre. Mora sleikte kalven ren og åt etterbyrden. Den fine kalvepelsen tørket rask i vårværet. Ho reiste seg, tok noen ustøe skritt, fant juret og sugde feit varm mjølk. Mora var årvåken. Ei uoppmerksom ungsimle, mistet kalven til ørneparet som hadde gode dager i fjellet. Jon fjelloppsyn lå på trygg avstand og fulgte den vesle simlehopen i teleskopkikkert. Kalvingen hadde gått bra og var snart over. Han trakk seg usett tilbake. Simler med nyfødte kalver tålte lite forstyrrelser. Det lunefulle vårværet skiftet fort fra sol og bris, til stri vind og våte snø-elinger. Den næringsrike mjølka gjorde at kalven la på seg fra dag til dag. Snøen smelta – heilo, boltitt, gjøk, og andre trekkfugler holdt konsert omkapp med rypa i lyse netter. Nede i Djupdalen,

langs Haverdalsåa og ut i Haverdalen strekte ferske, næringsrike spirer seg mot lyset. Simlene beitet, hvilte og la på seg etter vinterens magre kost. Kalvene apte etter mødrene og lærte fort hvilke planter som smakte best. De lekte og sprang rundt, overvåket av vaktsomme mødre. Dyra trakk over Sletthøe til Kvannslådalen. Der beitet mange ulldyr til bråkete klang-klang lyder. Ulldyra uroet ikke grådyra. Det var annerledes med tobein som gikk enslige eller i flokk etter reksler i området. Tobeina skapte frykt og grådyra trakk unna. Den vesle flokken med simler og kalver holdt seg derfor meste rundt Dørålflye, Sletthøe, og trakk opp Langfonnskridu i Stygghøe og ørtet i høgden for å unngå insektplage på varme dager. Dette var fredelige områder, med godt om ferskt beite som spiret frem i kanten på snøleier og

langs skyggefulle, kjølige bekker og vass-sig.

Ut på ettersommeren trakk flokken mot nordaværet over Gravhøe og krysset Grimsdalsvegen. En tid oppholdt de seg langt nord i fjella rundt Storehøe, Halvfarhøe og Gråhøe. Det var tidvis mye grådyr i området. En morra var det grønnkledde tobein og tobeinlukt over alt. Det smalt og dyr stupte. Dyra ble stadig uroa og trakk unna. Snart var tobein der igjen. Nye smell og nye dyr stupte. Svartfuglene hadde festmåltid der dyr hadde stupt. Kalven lærte mer frykt for tobeina.

Fjernt fra grådyras og kalvens verden, hadde tobein i bygdene rundt Rondane årlige møter før villreinjakta og diskuterte tidvis høglytt. Under et slikt møte på Dovre var flere bekymret. Storbukkene i Rondane var

Av Mogens Lorentzen
jeger og friluftsmann

borte! Noe var galt! Bukkker over 50 kg skulle fredes sa rettighetshaverne. Hjelper ikke, sa Sevald - en rettskaffen gammel jeger, kjent for sine sterke meninger! Rondane-reinen er degenerert! Ja, med pekefingeren svarte Jon oppsyn!

Rettet avskyting var et nytt ord som måtte læres. Tida med ”jaktkort på villrein” var over for flere år siden. Dagens villreinforvaltning hadde lært av fortidens feil. Kalvetellinger om sommeren. Strukturtellinger av kjønnsforhold, og alderssammensetning etter jakt. Vurdering av den totale bestandsstørrelse ved flyfoto om vinteren. Alt var nyttige verktøy som dannet grunnlag for bestandsmål og neste års fellingskvote. De fleste forstod.

Kontrollkort var kommet for å bli. Det ble utstedt kort på voksen simle, på bukk under 50 kg og på kalv. Skyte kalv! Tvi for tullgreie! Dette ble en overgang for mange gamle jegere som var vant med en annen og friere tid i fjellet. Gode gamle Kragen var forlengst forbudt å bruke på villreinjakta. Magasinet i mauseren skulle plomberes, for enkeltskudd. Skyteprøver avlegges hvert år. Utslitte børseløp måtte skiftes skulle en klare prøven. Flere oppsyn under jakta. Kontroll av felte dyr og skjæring og utfylling av kontrollkort på slakteplassen. Inndraging av felte bukker over 50 kg. (Det var bittert å få inndratt en flott bukk). Ingenting var som før i tida. Men dette nye ga resultat. Etter noen år ble en liten flokk med store bukker sett sist i jakta! Dette ble et positivt samtaleemne blant jegerne. Ting gikk seg til. Noen trengte bare litt lenger tid enn andre.

Ulldyra hadde forlatt fjellet. Brunsten ble en urolig tid for kalven, med nye lukter og sterke inntrykk. Vinteren kom og grådyra trakk ned gjennom Langglupdalen til Vulufjell, beitet på snaublåste rabber på Geitsida. Milde vårvinder for over fjellet og varslet en ny årstid. Dyra trakk på den natt-harde vårskaren over til Simmelhøa, Blåyvangen, Skjerellfjell, Sprangflye, videre nordover innafor Peer Gynt hytta, Kjønndalen, Indre Kvannslådalen. Under trekket fra Skjerellfjell, nordover til Sletthøe, ble dyra ofte skremt av tobeinlukt og tobein som for fort over snøen. De fant ro da de kom til Sletthøe og videre over til Hornsjøhøe. Der mora fødte en ny kalv ovenfor Raudhamran-bua. Vår ble til sommer, ulldyra kom tilbake til fjellet. Ungsimla husket

de samme vandringene, de gode beitene og høgtliggende kvileplasser der insektplagen var minst. Sommer ble høst, grønnkledde tobein kom tilbake, det smalt og dyr stupte. Tobein forsvant. Brunsten kom. En bukk viste interesse for Raudhamransimla. Ho ble paret, kort og brutalt, da tiden var inne. Rolige dager med vinterbeite, sparke frem sparsom beite på snaublåste rabber, ørte, spare krefter. Det hendte nå å da at en hanjerv for ned gjennom Rondanemassivet. Men dette dyret var sjeldent å se spor etter på den tiden.

Åra gjekk, med samme livssyklus. Trekk til gode beiter og hvileplasser. Høst, brunst, vinter, vår, kalving. Med åra ble det flere og flere tobein i fjellet. Ikke bare om sommeren. Gjennom hele året. Tobein skremte stadig grådyra bort fra Langglupdalen og Sprangflye under trekkene sør–nord. Simla og hennes flokk fikk ikke lenger ro til beite på trekkruta sørover langs de frodige vass-sigene gjennom Bergedalen, inne i Galenbotnen og videre ned gjennom Langglupdalen. Dagene ble kjøligere og kortere. Igjen kom grønnkledde tobein, på plasser der tobein ikke ferdes til vanlig. Det smalt og dyr stupte nå å da. Simlene ble ekstra vare og skye, enkelte dager var det så mye uro at dyra ikke fikk ro til beiting og ørting. Dyra sprang langt, været og var urolige. Mora til Raudhamarsimla og kalven henner nappet litt beite og hang noen meter

etter flokken. Det smalt, mora stupte, den nye kalven stoppet opp og så tilbake, en ny smell og kalven stupte. Raudhamar-simla, kalven henner og resten av flokken sprang på nytt unna. Da tobein forlot fjellet roet dyra seg, fjellet hadde skiftet farge. Det ble kjøligere, snøelinger for. Ulldyra var forsvunnet og brunsten med sterke lukter og kamp mellom bukkene igang. Ho ble på nytt paret i heftig brust. Etter vinterbeite nede i Vulufjell, kom vårvindene og lengre dager. Ho var tilbake på Hornsjøhøe ved Raudhamran som i tidligere vårer. Fødte en ny kalv. Sommeren gjekk mot høst. Høst mot vinter. Årene gjekk, med det vante levesettet. Beite, kvile, brunst og kalving. Passe kalven for ørn og en å annen innpåsliten rødrev. Men ho var ei god og vaktsom mor som ikke hadde mistet en eneste kalv. Vandringer til å fra sommer- og vinterbeite ble stadig vanskeligere for grådyra etter det urgamle rekslet gjennom Langglupdalen. Tobein brukte samme rekselet som grådyra. Vare grådyrnaser kjente tobeinlukt på lang avstand.

På tobeinrekslet fra Tjønnbakken til Rondvatnet som krysset Spranget, var det ikke bare gående tobein. Andre tobein for avgårde på noe skranglende. Dette, sammen med store dyr som peste avgårde etter rekslet, så støvskyene sto, skremte grådyra igjen og igjen. Gamle nasjonalparkoppsyn, Hermann,

fikk rett i sine bekymringer omkring folks bruk av fjellet, og tidvis manglende respekt for den skye villlreins krav til ro og fred gjennom årstidsvandringer.

Som fortelleren har nevnt, vakte det oppsikt blant bygdajegerne da det etter noen år med fredning av bukk over 50 kg dukket opp en liten flokk med druge, langskjegga storbukker nord på Dovre sist i jakta. Med fredningen ble bukkene gamle nok til å bli ”storbukk”, og etter relativt få år var bukkeandelen i bestanden såpass stor at den tålte beskatning.

Bukkene beitet for det meste i Vulufjell sommerstid og trakk nordover til fostringsflokkene når brunsten nærmet seg. Sevald, en av motstanderne til retta avskyting som ”ekspertene” kalte det, skjein som sola da han under trekning fikk ett av de 5 første ”storbukkekort” som ble tildelt denne høsten. Han skjein ennå mer den dagen han felte en 86 kg tung bukk på Jervtunga. Året etter tok Sevald med kalvkortet han fikk tildelt under trekninga. Han fikk selvsagt kalven, en fin bukkekalv. Fint slakt. Ting gikk seg sakte til. I Vulufjell gikk diskusjonen høg blant lokale jegere. Noen jegere så helheten i forvaltningen. Andre kun ”eiga fjell”. Noe er galt hevdet de som ikke så helheten. Det er nesten ikke annet enn bukk å se i Vulufjell. Mye bukk! Bare småflokker med simler og kalver. Tullgreie å skyte simler og kalver nedi fjella her! Dom skulle vært freda.

De som bestemte fant på nye tullgreie! Sevald var igjen i harnisk! Kluftbukk! Ka slags rein er dette? Det ble vist ”hønn”-bilder og plansjer på informasjonsmøter før jakta, og skepsisen til dette nye var kaffemat på kafe og ved kjøkkenbord. Det var med blandete følelser å få tildelt ”kluftbukkekort”. Dette gikk seg også til. En jeger skjøt en fin 2,5 års bukk rundt 50 kg med en liten tredje takk på ene siden. Han snudde reinen så den tredje takken lå ned i måssån da han så oppsynet komme. Oppsynet gliste etter han forlot jegeren. Han gjennomskuet kammuflasjen av den tredje, vesle og uvesentlige takken uten å si noe. Jegeren var lettet over at oppsynet ikke så den tredje takken. En annen jeger, som skjøt en 82 kg returbukk med store klufter i begge hønna, var mer nervøs da oppsynet kom. Nå har jeg vel gjort noe galt? Oppsynet sa, denne har kluft i begge hønna og er en real kluftbukk. Jegeren kunne glede seg over et fint dyr. Kluftbukkekort ble etterhvert attraktive.

Jegerne med jaktkort i Sel sleit med å finne dyr i sine fjell. De hadde i motsetning til Folldøler, Dovringer og Frønninger, valgt bort reinen til fordel for inntektsbringende turisme og hadde bygget opp attraktive landskjente turisthotell og fjellstuer. Derfor satt jegerne fra Sel mannsterke på grensen mot Dovre og så flokk på flokk nede på Sletthøa. Dyra svinge unna grensen godt utenfor skuddhold, selv om værdra

get egentlig tilsa at dyra skulle fortsette å trekke sørover.

Raudhamran-simla var ei erfaren varsimle i sitt 14 år. Kjent med årsstidenes beste beiteplasser og trekkveger. Nå var ho og flokken på et vis innestengt nede i Vulufjell. Trekkvegene forbi Rondanemassivet var etterhvert så mye brukt av tobein gjennom hele året at dyra skydde områdene.

I Vulufjell levde ho sammen med spredte småflokker på noen hundre simler og kalver. I tillegg til bukker som trakk ned hit etter brunsten og oppholdt seg her frem til ny brunst. Bukkene var late og holdt seg i egne småflokker. På dagtid sto de ofte høgt i Hornflågån. En yndet plass var den østre akslen mot Fremre Vulutjønn. Bukkene var ikke skvetne for tobein og brukte de urgamle trekkvegene.

Da høsten kom og grønnkledde tobein igjen inntok fjellet, smalt det en tidlig morra da ho sammen med en liten hop trakk over Nørdre Bågåskardet. Ho kjente et stikk i siden, sprang noen skritt. Sjanglet, ble svimmel, falt. Klarte ikke å reise seg. Før alt ble svart hørte hun den kjente klonk, klonk lyden fra svartfuglen.

Den ville reinen sliter

Det er blitt 2,6 millioner færre vill rein de siste 20 årene. Undersøkelser av 22 bestander i Nord-Amerika, Grønland, Russland og Norge viser at bestandene i snitt har gått tilbake med over 50 %. Noen bestander er faktisk redusert med 90 %. Som en følge av tilbakegangen er reinen oppført som en trua art på den globale rødlista. Vanskeligere forhold forårsaket av klimaendringer er den viktigste årsaken til tilbakegangene. Utfordringer med tørke, parasitter, fluer etc. har gitt lavere kalveproduksjon og økt voksendødelighet. Også i Norge kan det være utfordringer. Det er en langsiktig trend - det felles færre og færre villrein.

Det har blitt 2,6 millioner færre av den ville reinen. Kilde: Russell D.E, Gunn A., Kutz S. 2018. Migratory Tundra Caribou and Wild Reindeer. Arctic Report Card: Update for 2018.

Det felles færre villrein i Norge. Fellingsprosenten er synkende. Kilde SSB

Det er august, og tradisjonen tro så er det opplæringsjakt etter villrein på Bjåen turisthytte. Det er 14 personer som er påmeldt, og som har stor sekk, lang rifle og kikkerten i bilen når de sjekker inn.

Kvelden går med til teori om reinsdyrjakt. Alt fra hva man må ha med seg, hvordan man oppfører seg i villreinfjellet, og ikke minst dette med human jakt og trygghet.

Første dagen er vi i to puljer. En pulje går opp til Bukkenuten, og ei gruppe på Lislefjøddnuten. Været er dessverre dårlig. Regn, delvis tåke og sterk vind er

ikke det beste. Heldigvis er vinden fra rette kanten, så vi har troen. Dessverre er det slik at tåke gjør det ganske så vanskelig å se noe med kikkert. Alle får også føle på hvor kaldt det kan være i august i høyfjellet, og alle ser etter denne dagen at en jervenpose er «rein kjærlighet» å krype opp i. Vi ser ingen dyr denne dagen til tross for at tåka forsvinner i kveldinga.

Det snur raskt

Neste dag er været heldigvis mye betre. Sola varmer, og livet smiler til villreinjegere fjellet. Litt vind fra rette kanten gjør optimismen stor, før vi på ny sett kursen opp til Bukkenuten. Kanskje gir navnet oss hell?

Når vi så vidt har satt oss, oppdager den ene instruktøren to bukker i god fart på feil side av fylkesgrensa. Det vil si i Telemark. Der kan vi ikke jakte, så vi følger de med kikkerten til de forsvinner over elva Hemla. Straks etterpå ser vi tre bukker som står inn mot den Vide Kvæven. De står i ro og er på jaktbart terreng. Det er langt å gå bort, så noen vil sitte og se i kikkerten hva som skjer.

Olav tok med seg åtte personer opp langs elva for å komme rett i forhold til vinden. Vi har loddtrekning om hvem som skal være med for å skyte. Når vi kommer i nærheten av der dyrene sist var sett, tar vi sekkene av bak en stein, og kryp over kanten. Dessverre var bukkene borte. Phillip, som var trekt ut til å skyte, og Olav går forsiktig framover i terrenget med børsene klare. Vi vet de er der et sted, og plutselig ser vi dyra på litt hold. Vi kryper nærmere, og legger oss i posisjon oppe på et berg. Phillip har aldri skutt rein før, men får på seg reima og legger seg godt til rette bak en stein.

Noe av sjarmen

Bukkene kommer nærmere og stiller seg opp på omlag 50 meter. Det smeller og den ene bukken går i

Av Olav Schrøder
NJFF Aust-Agder

 

En del av kursdeltakerene på kurs i regi av NJFF Aust-Agder på Bjåen turisthytte med dagens fangst.

bakken. Alle samles. Det blir gratulasjoner og «våpenvisitering».

Vi nyter naturen og stunden. Kan man ha det bedre? Etter å ha tatt litt bilder, vommer Olav bukken. Han forklarer nøye hva han gjør, slik at deltakerne forhåpentligvis husker noe av dette neste gang de er på jakt.

Vi lager bål, koker kaffe og steiker flesk og pølser. Det er høytid i fjellet for alle ihop.

Når maten er ete, og den siste kaffekoppen med lunka bålkaffe er i magen, så må vi få flådd og grovpartert dyret. Alle hjelper til og snart ligger bukken på berg og steiner grovpartert.

Turen heim var tung, men det vet alle som har vært på reinsdyrjakt at det er noe av sjarmen.

NJFF-Aust-Agder vil takke alle deltakarer for en flott tur, og håper dette ga mersmak.

Phillip med sitt første reinsdyr, en bukk på 87 kg og etter oppmåling viste geviret seg å være et gullgevir.

I forbindelse med villreinjakta i Reinheimen-Breheimen Villreinområde 2019, var store deler av oppsynskorpset samlet i Aursjohytta tilhørende Skjåk Almenning for oppsummering og hyggelig sosialt samvær.

Siden jeg antok at dette var min siste høst som oppsynsmann, holdt jeg en liten tale der jeg tok et tilbakeblikk. I ettertid har jeg skrevet ned denne artikkelen med basis i nevnte tale.

Sekretær i villreinutvalget Knut Granum og undertegnede ble tatt opp i villreinoppsynet i 1988, for øvrig samme året som jeg hadde tiltrådt som utvalgets sekretær etter legenden Olav Brøste fra Verma. Reinsjakta i 2019 ble således vår 32. sesong.

Vårt første møte med Ottadalen Villreinområde og oppsynskorpset fant sted under villreinutvalgets oppsynssamling på Hulderbu ved Slådalsvegen. Det ble også vårt første møte med daværende politimester Einar Henriksen ved Gudbrandsdal Politikammer. «Mesteren», som vi titulerte han, lærte vi å kjenne som en svært interessert,

faglig dyktig, jovial og kameratslig leder, som ble med oss i så vel samlingene i forkant av jakta, som under selve jakta fram til oppnådd pensjonsalder i 2008.

Jeg trakk meg som sekretær for villreinutvalget allerede i 1992, da jeg tok permisjon fra stillinga som skog- og utmarksfullmektig i Skjåk Almenning

Av Stig Aaboen

pensjonert bestyrer i Skjåk Almenning

for å tiltrå en nyopprettet stilling som miljøvernsjef i Skjåk kommune. Samtidig hadde jeg sittet i den første villreinnemnda for Ottadalen Villreinområde, som er offentlig, og jeg følte at det ble for mange hatter.

I 1994 ble jeg tilbudt stillinga som allmenningsbestyrer i Skjåk Almenning, og ble der til 2012. Da følte jeg at jeg var tilbake der jeg hørte hjemme. Med stor kontaktflate mot nabokommunene i Oppland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal i forbindelse med villreinforvaltning og villreinoppsyn. Og senere med opprettinga og forvaltninga av store, felles verneområder i Reinheimen og Breheimen.

Med hånda på hjertet må jeg si at villreinforvaltning og oppsyn ble min beste og mest interessante fase i livet, ja nesten som en hobby. Jeg lærte å kjenne en rekke dyktige tillitsvalgte på grunneiersida, og ikke minst mange flinke og trivelige oppsynsfolk. Nå har mange vandret over til de evige jaktmarkene. Og det ligger i sakens natur at jeg møtte og ble kjent med en mengde jegere fra fjern og nær. Det har vært en rik tid, ikke på penger, men på meningsfulle oppgaver og gode opplevelser.

Jeg finner god grunn til å nevne spesielt samarbeidet med Statens Naturoppsyn, SNO. Jeg starter med begynnelsen for å yte historia rettferdighet. Den ble litt trå. Og jeg tar på meg mye av ansvaret sammen med tidligere leder i utvalget og ordfører i Skjåk, Hans Krogstad. For å si det enkelt hevdet vi «revir», på samme måten som svært mange fjellstyrer rundt omkring i landet. Det er ikke farlig å si at vi var skeptiske til den statlige nyordninga, som mange mente truet de lokale oppsynsordningene.

For å gjøre historia kort: For vårt vedkommende, Skjåk Almenning og etter hvert villreinutvalget, så endte det hele godt, svært godt må jeg få lov til å si. Det ble fort etablert kontakt med SNO ved sin første direktør Kai-Erik Tørdal, og det var starten på et nært og fruktbart samarbeid basert på gjensidig tillit og respekt. Samarbeidet har stått seg og blitt videreutviklet, og jeg er sikker på at dette vil fortsette inn i framtida.

Som mange vet, døde Kai-Erik så alt for tidlig. Han var en fantastisk person. En burde kanskje ikke uttale det, men jeg vet at Ottadalsområdet var hans favorittområde til siste slutt. Han møtte trofast opp på oppsynssamlingene og deltok selv i oppsynet, litt diskret. Og han jaktet her i flere år.

Tørdal var et tvers gjennom godt og hederlig menneske, som ga SNO et vennlig ansikt, samtidig som han skapte tillit. Og han var faglig svært dyktig. Det er mulig jeg tar feil, men det skal godt gjøres at SNO får tilbake en like habil og godt likt direktør.

Esben Bø er den i SNOs distriktstjeneste som sto Kai-Erik nærmest, og han var for øvrig den første tilsatte i det statlige naturoppsynet. De var et utrolig godt tospann. Esben har bare fortsatt på den samme positive måten i forhold til Ottadalsområdet (Reinheimen-Breheimen som det nå heter), Han er en uvurderlig ressurs for villreinområdet, kollegial, kunnskapsrik, sindig og kameratslig. Sammen med villreinutvalgets sekretær har han satt en ny og høg standard for oppsynsarbeidet i villreinområdet. Også de øvrige SNO-folkene i regionen gjør en verdifull innsats i forbindelse med villreinjakta og registreringsarbeider.

Og så er det fotfolket i oppsynet, som er en svært tjenestevillig og flink gjeng.

Villreinområdet har neppe hatt et mer sammensveiset og kompetent oppsynskorps!

Jeg finner særskilt grunn til å trekke fram Knut Granum, selveste krumtappen i både villreinforvaltninga og oppsynet. Han nærmer seg fort 30 år som sekretær (1992), og enda lengre som oppsynsmann. Han er svært oppegående og gjør en utrolig god jobb, og leder villreinoppsynet på en sikker, fin og jovial måte, ofte med en god porsjon humor som smitter over på de andre i oppsynet. For villreinutvalget sin del, og for oppsynskorpset, håper vi alle at han fortsetter i enda noen år.

Til slutt må jeg nevne sambandet, som neppe kan bli bedre enn det vi har nå. Også der honnør til SNO for bistand. Vi som har vært med noen år har vært gjennom mange generasjoner med radioer, noen ganger skritt framover, andre ganger skritt bakover. Jeg husker de første åra med skogbrukets sikringsradio, som vi fikk låne av Skjåk Almenning. De virket bare for de som nådde repeateren vest i Skjåk, pluss at de fungerte ok på direktekanal.

Jeg ønsker Villreinutvalget for Reinheimen-Breheimen lykke til videre med så vel forvaltning som villreinoppsyn.

 

Siste år med rydding i skytefeltet på Hjerkinn

Reinen har både en kompleks, nomadisk levemåte, og den lever i en sosial struktur som gjør at dyr av ulik alder og kjønn har ulik sårbarhet overfor inngrep og forstyrrelser gjennom året. Det er derfor mange faktorer som er avgjørende for hvorvidt det vi foretar oss i reinens leveområder oppleves som en barriere. Det var med andre ord ingen enkel oppgave, verken for forskningen eller forvaltningen, å kvantifisere eller forutsi effekten av å fjerne infrastrukturen knyttet til Hjerkinn skytefelt.

Bakgrunn

I 2023 kunne Forsvaret ha feiret 100-års jubileum for aktivitetene på Hjerkinn. Slik blir det ikke. Den 23. mars 1999 fattet Stortinget vedtak om at skytefeltet med sine 165 km 2 (i Lesja og Dovre kommuner) skulle legges ned, og områdene restaureres slik at allmennheten trygt kunne ferdes i skytefeltområdet. Restaureringen skulle skje som del av en omfattende plan for arealutvidelse av verneområdene på Dovrefjell. Forsvarets bygningstjeneste ga prosjektet navnet Hjerkinn PRO. Restaureringsprosjektet fikk en solid lokal forankring, og prosjektet krevde omfattende planlegging, noe som skjedde i samarbeid med miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen (FM) i Oppland, samt Dovre og Lesja kommuner.

Et bredt tematisk utredningsarbeid ble igangsatt; utredninger som bl.a. gikk på militære etterlatenskaper, geologi, forurensning, vegetasjon og planteliv, dyreliv, kulturminner og friluftsliv.

Hjerkinn PRO fra et forskningsperspektiv

Norsk institutt for naturforskning (NINA) så tidlig mulighet for å få oppdrag i tilknytning til prosjektet. Som forskningssjef for terrestrisk avdeling deltok jeg på vårt første møte med «Forsvarets bygningstjeneste» og Fylkesmannens miljøvernavdeling i Oppland 16.5.2001. I april 2002 signerte NINA og «Forsvarsbygg» –

(den gang «Forsvarets Eiendomsforvaltning»), en kontrakt på kr 850 000 for temaet økosystem (fugl, vegetasjon, rovdyr, villrein, moskus).

Det ble fra NINA, allerede fra starten, påpekt at det var behov for mer spesifikk kunnskap om effektene av forsvarets infrastruktur, og da særlig veinettet, samt fotturistenes bruk av skytefeltet, i forhold til rein. Et forslag om å igangsette undersøkelser, der bruk av radiosendere med GPS-enhet på dyrene inngikk, ble imidlertid ikke inkludert i oppdraget fra Forsvaret.

NINA har over mange år hatt oppdrag for forvaltningen i Dovreregionen i tilknytning til villrein. Det var derfor mulig, på bakgrunn av forholdsvis begrenset feltarbeid, og eksisterende kunnskap, å lage en rapport til Hjerkinn PRO - «Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål – temautredning økosystem, villrein og moskus» 1. Rapporten har i ettertid blitt tillagt stor, noen vil trolig si for stor, vekt for de forvaltningsmessige beslutninger som er tatt, bl.a. i forhold til fjerning av infrastruktur som kunne medføre redusert bæreevne for rein i området.

Blant rapportens konklusjoner heter det bl.a. at: «De viktigste følger av Forsvarets aktivitet på fauna i området er forstyrrelse av reinen langs med Forsvarets vegnett i området. Satellittbilder, tidligere beite- og bestandsregistreringer samt nye målinger bekrefter klart at områdene rundt både

Ringveien og spesielt området Stridåi–Hjerkinn-Kolla i dag har et større vinterbeitetilfang som følge av mindre beiting i den perioden Forsvaret har hatt aktivitet her.--. Reinens slitasje på lavmattene indikerer en klar unnvikelse og reduksjon i bruk av områdene inn mot midtre- og nedre deler av Snøheimvegen, så vel som til E6. Resultatene fra unnvikelsesstudiene viser at reinen har brukt nærområdene til Snøheimvegen langt mindre enn bakgrunnsområdene - - - .

Rapportens konklusjoner bygget på det som på dette tidspunktet både var kjent lokalt og generell kunnskap om reinens respons på ulike former for forstyrrelser. Motargumentene og kommentarene til rapporten har vært mange, også fra lokalt hold. Det har bl.a. med tyngde blitt hevdet at reinen har hatt opphold i skytefeltet «til alle tider», også mens forsvaret drev på med sine aktiviteter. Det er ikke enkelt å motsi og argumentere mot personlige observasjoner og meninger om dette, men det er verdt å merke seg at reindriftskonsulent Peder Hagen allerede i 1965 i en befaringsrapport pekte på virksomheten i skytefeltet som en begrensende faktor for reinen året rundt: «Den stadige ferdsel innen området, skyting og andre øvelser, transport av forskjellig slag, blir årsak til at reinen skyr området som beitemarker til alle årstider».

Rein og forstyrrelser er et stort og komplekst tema som lenge har vært

fokus for forskning. Det er skrevet flere oppsummerende rapporter i forhold til kunnskapsstatus om dette, og i det alt vesentlige bekrefter disse undersøkelsene at rein generelt er sårbar for menneskeskapte forstyrrelser.

Først i 2008 ble det igangsatt GPS-merking av rein i Dovreregionen 2. Dess grundigere et tema eller fenomen blir studert, jo mer komplisert har det en tendens til å bli. Rein og menneskeskapte forstyrrelser er ikke noe unntak. Det er imidlertid liten tvil om at lokale forhold i tilknytning til dyrenes leveområder, slik som trekkveier, beitetilgang og beitekvalitet, bestandstetthet, infrastruktur og andre forstyrrelsesfaktorer, er avgjørende for hvordan effektene av å fjerne et veilegeme/og eller trafikken på deler av en veitrasé blir.

Ikke minst på bakgrunn av villreinens økologi og biologi blir det å forutsi effekter av tekniske inngrep og forstyrrelser usikkert. Rein har både en kompleks, nomadisk levemåte som varierer i tid og rom, nært knyttet opp mot bestandsstørrelse så vel som det beitegrunnlag som til enhver tid er tilgjengelig. I tillegg lever rein i en sosial struktur som gjør at dyr av ulik alder og kjønn har ulik sårbarhet overfor inngrep og forstyrrelser gjennom året. Det er disse økologiske og biologiske faktorene som er avgjørende for hvorvidt det vi foretar oss i reinens leveområder oppleves som en barriere. Barriereeffekten er med andre ord en variabel størrelse der barriereterskelens høyde på et gitt tidspunkt henger sammen med den «livssituasjon» dyret eller dyrene befinner seg i.

Det var med andre ord ingen enkel oppgave verken for forskningen eller forvaltningen å kvantifisere eller forutsi effekten av å fjerne infrastrukturen knyttet til Hjerkinn skytefelt. Økologi er ingen absolutt vitenskap, og det er rom for mye skjønn i og med at definitive svar sjelden finnes, men vi kan med sikkerhet si at enhver form for infrastruktur eller menneskelig ferdsel vil ha en teoretisk, negativ effekt på reinen. Problemene reiser også filosofiske spørsmål som går på hvor mye og hvordan vi vil eller bør bruke naturen på bakgrunn av det vi vet om tålegrenser.

Dette er blant de store dilemma når forvaltningsplaner og verneforskrifter for verneområder utarbeides. De kan også skape konflikter fordi følelser hos mange enkeltpersoner involveres og utfordres.

Villreinen har vært og er «gjennomgangsfiguren» i vernearbeidet med Dovreregionen i og med at det er snakk om leveområdene til en norsk ansvarsart der dyrene genetisk synes å ligge nærmest det vi mener å forstå av genetikken hos opprinnelig fjellrein.

Utfordrende villreinforvaltning

Å forvalte villrein er utfordrende, og for mange er det vanskelig å forstå at forvaltningen primært hviler på villreinjegerne som hvert år drar til fjells i håp om å få tatt ut det, eller de, dyrene det er gitt fellingstillatelse på. For mange virker bare tanken på å drive jakt i en nasjonalpark absurd.

Reinens bruk av områdene knyttet til skytefeltet og tilgrensende fjellområder er godt kjent av lokale jegere fra langt tilbake, og utallige fangstanlegg forteller med stor tydelighet hvor reinen har hatt tilhold og hvordan trekkene har gått. I løpet av de siste årene har et nytt tilfang av mer detaljert kunnskap kommet gjennom bl.a. radiomerking av dyr (jfr. NINA Temahefte 51 – Horisont Snøhetta). I Kongelig resolusjon av 20.4.2018 oppsummeres situasjonen på følgende måte:

«Fra midten av juli starter trekket fra kalvingslandet i Stroplsjødalen til vinterbeitene i det tidligere skytefeltet. Reinen veksler i sin bruk av kalvingsland, beiter og trekkorridorer. Per i dag går hovedtrekket inn i området gjennom Kolldalen, forbi «Stridå-krysset» og videre på nordsida av Svånådalen. Flokkene runder også øst- og videre sør for Kolla og inn Svånådalen. Det trekker flokker langs Einøvlingsbekken, inn i Einøvlingsmassivet og videre ned i Grisungdalen, alternativt mot Vålåsjøhøa. Hovedtrekket om sommeren og høsten er med sola rundt Dovremassivene. Dette «rotasjonstrekket» rundt Snøhetta og fjellmassivene rundt varer til etter at jakta er ferdig. Når brunsten starter, endres trekkmønsteret igjen, og flokkene beveger seg mer uavhengig av rotasjonstrekket».

Etter å ha jaktet villrein i Snøhettaområdet i omkring 40 år, stort sett også i de årene Forsvaret har hatt mannskaper ute på ryddeoppdrag, er det ikke til å unngå at noen refleksjoner er gjort. Det skal ikke legges skjul på at ikke bare positive tanker har vært sendt når manngarden av soldater har vist seg som lange tarmer høyt oppe i fjellsidene sammen med bandvogner og annet utstyr. Å sitte å se på reaksjonene hos reinflokkene som har stått på snøfonnene når helikoptrene om ettermiddagen har kommet for å hente ut mannskapene har til dels vært en vond opplevelse. Rein, allerede stressa av jegere, har blitt tvunget til å ta kursen oppover mot de høyeste toppene.

Å jakte samtidig som ryddemannskapene har drevet på har vært utfordrende på flere måter. Jeg har ikke vært alene om å la meg irritere. Et av de områdene jeg har jaktet mye er Skredahøene og Skredaflata, med utgangspunkt i Skredalægerbua som Lesja fjellstyre eier. Hit har det stort sett alltid kommet rein nordfra via Grøndalen, Kjelsungdalen og Mjogsjødalen, dyr over fra Strålsjøområdet i vest og Einøvlingen og Grisungvatna i sør, avhengig av vindretning. I årene med rydding har dette mønsteret på ingen måte vært selvsagt.

Store beiteområder

Skytefeltet på Hjerkinn har stort beitepotensial både for husdyr, rein og moskus, i og med at produktivt beiteareal utgjør 86 % av totalarealet. Selv om terrenget gjennom årene er blitt preget av betydelige fysiske inngrep i tillegg til de etterlatenskapene militær øvingsaktivitet nødvendigvis resulterer i, har beitedyr brukt områdene i større eller mindre grad. Av inngrep det er verdt å nevne var ca. 90 km vei (i første rekke Store og Lille ringvei som går rundt hele feltet), men også Snøheimveien og veien inn til Vesllie-setrene og videre innover Grisungdalen. I tilknytning til alle veiene fantes solide betongbruer. Det

var også veier til HFK-sletta og Haukberget (HFK = Hærens forsyningskommando). HFK-sletta var en planert grusflate på 400 x 600 m og ble brukt til testing av spesialammunisjon for Artilleriet. Haukberget I og II var traseer for framrykning og målområder for Kavaleriet. Av andre strukturer kan nevnes 32 «blenderinger» - små skuddsikre betongrom forsenket i terrenget.

Det aller meste av dette ble besluttet fjernet da Regjeringen behandlet saken 20.4.2018, bortsett fra veien inn til Snøheim og veien fra Hjerkinn langs Vålåsjøhøe til Grisungvatna. Mye av arbeidet er allerede gjort, men det vil nødvendigvis ta lang tid før alle spor er borte. Størst arbeid har forsvarets ryddemanskaper utført. Metoder og resultater finnes i de årlige rapportene på Hjerkinn PRO sine hjemmesider. I rapporten fra 2018 3 oppgis at det i perioden 2006-2018 til sammen er ryddet 524 tonn metaller, ca. 430 m 3 treavfall, 157 m 3 søppel, 4492 blindgjengere over 20 mm og 13509 under 20 mm.

Den 20.04.2018 kunne vi lese følgende på Regjeringens hjemmesider: «Regjeringen utvider i dag Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark ved å verne det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Nasjonalparken øker da med over 130 kvadratkilometer. I tillegg oppretter regjeringen et nytt Hjerkinn landskapsvernområde på 45 kvadratkilometer. -- Lokale interesser har vært bredt involvert. I utgangspunktet skal alle veier og installasjoner i området fjernes gjennom restaureringsprosjektet. For å ivareta lokal beitenæring vil likevel Vålåsjøhøvegen bevares frem til over våtmarksområdene ved Grisungen. Også Snøheimvegen skal bestå, med skyttelbuss som frakter turister inn til Snøheim, påpeker Elvestuen» 4.

Snøheim, Reinheim og Snøheimvegen

Det lå i kortene fra starten at det bare var små strekninger av veisystemet i skytefeltet som skulle beholdes. Arbeidet med bruk av fjernstyrte gravemaskiner og andre avanserte hjelpemidler for å rydde unna så vel synlige som usynlige spor og etterlatenskaper på Hjerkinn hadde på vernetidspunktet (20.4.18) pågått i flere år, og revegeteringen var mange steder kommet langt.

Det som kom frem i media da detaljene i vernevedtaket ble kjent kom likevel overraskende på noen. Uansett hvem som involveres, og uansett hvor grundige prosesser så store prosjekter legger opp til, er det erfaringsmessig umulig å nå ut til alle. Så også her. Lokalt har særlig fjerning av seterbygningene i Vesllie og solide betongbruer, samt uttapping av Einøvlingsdammen skapt strid.

For å forstå at noen føler seg provosert er det nødvendig å se på helheten i prosjektet, ikke minst det som har skjedd i tilknytning til Snøheim og Snøheimvegen. På tross av at lokale myndigheter og interessegrupper har hatt anledning til å være med fra starten av Hjerkinn PRO, er det ikke overraskende at en for 20 år siden ikke forutså hvilke konflikter som kunne dukke opp. En konkretisering av forskjellene i hvordan Lesja og Dovre kommuner så på hvordan skytefeltet skulle tilbakeføres, sammenlignet med Fylkesmannens plan, får en bl.a. ved å se på kommunedelplanen for skytefeltet (behandlet vinteren 2003-2004) og Fylkesmannens plan. Det er ingen tvil om en fra lokalt hold tidlig la opp til at det skulle tas større hensyn til lokal bærekraftig næringsutnyttelse og friluftsliv, enn hva det endelige resultatet kom opp med.

Snøhetta har vært et populært mål for fjellvandrere i mer enn 200 år. I fjellet ble det tidlig bygget både overnattingsbuer av stein og tre. De gamle skysstasjonene sto sentralt, og Hjerkinn Fjellstue fikk allerede i 1888 bygd en turisthytte inn mot Snøhetta – Gamle Reinheim, som i 1922 ble overtatt av DNT. Da DNT etter hvert fant ut at denne ble for liten, ble det i 1949 anlagt vei innover til Nedre Stridåtjønn, og Snøheim ble bygget (også kalt Nye Reinheim). Gamle Reinheim ble stengt og revet. Etter hvert som skytefeltet i økende grad ble tatt i bruk, ble Snøheim i 1959 kjøpt av Forsvaret, til tross for at bygningen lå utenfor skytefeltet. I avtalen lå at DNT skulle bygge en mindre, selvbetjent turisthytte i Stroplsjødalen med navnet «Reinheim». Hytta ble bygget i 1961 med merka stier til bl.a. Kongsvold, Snøhetta og Åmotdalshytta.

Historikken knyttet til Snøheim og Snøheimvegen er både lang og innfløkt. Da Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark ble utvidet i 2002 ble det skrevet i resolusjon av 3.5.2002 at «En framtidig bruk av Snøheim som turisthytte eller andre former for overnattings- eller bevertningssted vil komme i konflikt med verneverdiene». Da verneforskriften for nasjonalparken ble utarbeidet i 2002, ble det følgelig ikke lagt til grunn at Snøheim skulle brukes videre der husene lå. Ikke minst fra lokalt hold ble det imidlertid uttrykt ønske om å sette husene i stand, slik at Snøheim igjen kunne brukes som turisthytte.

Miljøvernminister Børge Brende sa i en pressemelding (3.2.2003) at DNT burde få anledning til å ta i bruk Snøheim som en klassisk turisthytte for fotturister. I brev til Forsvarsdepartementet den 3.3.2005 fra MD skriver departementet at det bør åpnes for at Snøheim skal kunne benyttes som turisthytte under visse forutsetninger, bl.a. at hytta kun var åpen om sommeren. I 2008 vedtar så Riksantikvaren at Snøheim skal fredes. Snøheim ble i perioden 2010-2012 restaurert og gjenåpnet i 2012, og hadde allerede første året ca. 5800 overnattinger.

Gjenåpningen av Snøheim hadde selvsagt stor betydning for bruken av Snøheimvegen, som nå fikk enda større fokus i diskusjonen. I tilknytning til stortingsbehandlingen av det femårige prosjektet som NINA fikk i oppdrag å lede i 2008, ble det bestemt at endelig vedtak om Snøheimvegen skulle utsettes til dette prosjektet var gjennomført og hadde konkludert. I prosjektet «Villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Status og leveområde» 5 ble områdene mellom Snøheim og Hjerkinn viet spesiell oppmerksomhet, og på bakgrunn av rapportens konklusjoner ble det bestemt at Snøheimvegen som en prøveordning skulle stenges for privatbiler i 2012, og at folk skulle kjøres med buss inn til turisthytta. Dette også som ledd i det store forskningsprosjektet, som ble initiert i 2008, og som i mars 2013 resulterte i rapporten «Horisont Snøhetta» som konkluderte med følgende: «Av tre mulige scenarier har vi vurdert det som best å beholde vegen, men at det samtidig innføres strenge begrensninger på bruk og

at det opprettes et driftsregime som innebærer bruk av buss helt inn til Snøheim».

Det er ingen tvil om at fotturister som benytter DNT sitt løypenett i villreinområdene virker negativt på dyrene. Etter at Reinheim ble bygget i Stroplsjødalen økte naturlig nok ferdselen, noe som har ført til at reinen i langt mindre utstrekning bruker området og kvier seg for å krysse dalen, og når det først skjer gjøres det raskest mulig. Hvordan Reinheim, Snøheim og Snøheimvegen påvirker villreinen er grundig redegjort for i bl.a. Dovrefjell nasjonalparkstyre sin møtebok av 24.4.2017, rapporten «Horisont Snøhetta» samt NINA-rapportene 800 og 1313.5 5/6

Vesllie og Einøvlingsdammen

Sett i ettertid kan vel de fleste involverte i Hjerkinn PRO si seg noen lunde fornøyd både med prosesser og resultater. Men som ellers i saker med mange interesser involvert, har ikke alle fått sine ønsker oppfylt. Blant tema som etter fredningsvedtaket i 2018 har skapt størst oppmerksomhet og debatt, er Vesllie og Einøvlingsdammen. Prosjekter som utfordrer ivaretakelse av lokale og tradisjonelle næringsinteresser gjennom økt vern i kommuner som fra før har store arealer vernet, er selvsagt et «minefelt».

Forsvaret kjøpte setrene i Vesllie (Rolstadseter og Bentdalsseter) i 1960 i og med at de lå sentralt og utsatt til i skytefeltet. Til tross for at nåværende eiere av gårdene, som setrene en gang tilhørte, ønsket setrene tilbake når

skytefeltet ble tilbakeført til sivilt bruk, lå det et vedtak om riving av seterbygningene da verneområdet i 2018 ble utvidet. Begrunnelsen var først og fremst basert på hensynet til villreinen, men også at setrene hadde liten kulturhistorisk verdi. For mange fremstår dette naturlig nok som en meget svak argumentasjon for et så drastisk vedtak. Reaksjonene har vært mange og sterke, og saken ble tatt opp av flere stortingsrepresentanter høsten 2019 i Stortinget.

Høsting av utmarksressurser har vært en nødvendig for folk i fjellbygdene i Nord-Gudbrandsdalen til alle tider, og er det fremdeles. Det er mange ganger sagt at Lesja og Dovre kommuner, som i svært stor utstrekning består av fjellnatur, er nødt til å gjøre gull av gråstein. Det er blant annet gjort gjennom høsting av fjellets goder, hvor setring og fjellbeite har vært et viktig element. Dette har gjennom generasjoner skapt en følelsesmessig tilhørighet til fjellnaturen som utenforstående kan ha problemer med å forstå. Tidligere ble spesielt frodige områder brukt ved fedrifter, og som sommerbeiter til okser, kyr og sau. Vesllie er et slikt sted, og er blant de høyestliggende setrene i hele landet, noe som henger sammen med et godt lokalklima og rikt jordsmonn.

Skredalægret er et annet læger som også har vært brukt i hundrevis av år. Her finnes store myrområder på begge sider av Grøna med godt beite, og fremdeles trekker storfe hit om sommeren. Men terrenget kan være farlig da vårvatnet kan lage grøfter i

myrterrenget slik at dyra kan gå seg fast. Jeg har selv hatt gleden av å bidra til å berge ei ku som stod fast i ei slik grøft ved Grøntjønna. Det var mulig å komme i kontakt med eier og hjelpemannskaper som kunne komme innover takket være Ringveien og solide brukonstruksjoner, slik at dyret ble reddet. Et annet kjent felæger i Dovreområdet er Svånålægret, der både lesjinger og dovringer tidligere hadde mange dyr på beite. Områdene ved Vesllie var også felæger fra gammelt av. Alle disse lægrene er attraktive tilholdssteder både for rein og moskus, ikke minst om våren når de kan komme ned for å beite på groen.

Av en eller annen årsak er det argumentert med at Seterbygningene i Vesllie skal rives av hensyn til villreinen, en argumentasjon som umulig kan være basert på den kunnskapen som de siste 10 årene er samlet om hva som er barrierer for villreinen. Selv om seterhusene i Vesllie fjernes, vil vi som trives med å gå i fjellet like fullt gå her, på samme måte som tidligere. At seterhusene, hvis de får stå, skulle generere økt ferdsel, finnes det knapt belegg for å hevde. Rivingsargumentasjonen virker både underlig og urimelig i forhold til å skulle skåne villreinen når en ser at Reinheim, Snøheim og Snøheimvegen skal bestå. I tillegg er det bygget en utkikkspaviljong – «Viewpoint Snøhetta», som også genererer betydelig menneskelig ferdsel i området 7. Det beste for villreinen ville selvsagt ha vært å fjerne både Snøheim, Reinheim, Snøheimvegen og Viewpoint Snøhetta.

Det er denne type beslutninger, og feilslutninger, som skaper barrierer. Ikke for reinen, men mellom sentrale myndigheter og lokalsamfunnene. Her får lokalsamfunnene demonstrert det som oppfattes som klassisk «urban verdivurdering», som naturlig nok oppleves som maktovergrep og lite balansert forvaltning. Det mest beklagelige ved dette er at det til syvende og sist går ut over villreinen – som av mange blir en «hellig ku» og fiende som hindrer utvikling av lokalsamfunnene. Hvis villreinen skal bevares for framtida må det selvsagt skje på nasjonale, overordnede premisser, men med utstrakt medvirkning fra lokalsamfunnene.

Når det gjelder argumentasjonen om liten kulturhistorisk verdi av setrene i Vesllie, virker også det underlig. Fjellet har vært brukt i tusenvis av år, og hver generasjon og tidsepoke har etterlatt sine fotavtrykk. Både Forsvaret og Folldal gruver har satt spor som vil bestå for all framtid. Et viktig spørsmål er derfor hva vi skal akseptere, noe som nødvendigvis blir en subjektiv vurdering av hva som er viktig og bevaringsverdig i en kulturhistorisk kontekst. Det gjelder også Einøvlingsdammen som i høyeste grad fortjener betegnelsen fortidsminne.

Folldal Gruver startet allerede i 1748 sin virksomhet, og har opp gjennom historien drevet flere steder enn i selve Folldal. I perioden 1968-1993 pågikk drift og oppredning på Tverrfjellet på Hjerkinn. Gruveselskapet demmet i 1968-1969 opp Einøvlingsvatnet en meter (en ca. 150 m lang fyllingsdam)

som vannforsyningsreservoir for gruvedrifta, og opparbeidet kjørespor til Einøvlingsvatnet. Det lå ikke inne i Forsvarets planer og budsjetter å fjerne Einøvlingsdammen og veien dit. Da gruvedrifta ble avsluttet overtok Statskog ansvaret for dammen, som for øvrig aldri ble tatt i bruk til vannforsyning for gruva. Da vannstanden ble vedtatt senket, var det få som klarte å forstå hensikten. Bidro dette på noen måte til at det nye verneområdet ble bedre? Resultatet av nedtappinga er blitt en steinørken av en strandsone, som blir liggende som et gapende sår i landskapet i mange generasjoner.

Referanser

1 Hjerkinn PRO - «Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål – temautredning økosystem, villrein og moskus» (https://www.forsvarsbygg.no/contentassets/aa1a299ae7634a3bbb8bf8df785e581b/okosystem--villrein-og-moskus-hjerkinn.pdf).

2 NINA Temahefte 51 fra 2013 – «Horisont Snøhetta» (https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2378849)

3 https://www.forsvarsbygg.no/globalassets/arsrapp-2018-hjerkinn.pdf

4 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utvidelse-dovrefjell-sunndalsfjella-nasjonalpark/id2598299/

5 NINA Rapport 800 - https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2473196

6 NINA rapport 1313 – «Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen» (https://brage.nina.no/nina-xmlui/bitstream/handle/11250/2427822/Rapport.pdf?sequence=3&isAllowed=y).

7 NINA Rapport 1754 (https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2637303)

Nedgang i slaktevekter
= god forvaltning?

Alderen på bukkene har hatt stort fokus i villreinforvaltningen i mange år, mens alderen på simlene er lite omtalt til tross for at det er vel dokumentert at simler i moden alder (4-10 år) kommer tidligere i brunst, og fører fram flere og tyngre kalver enn yngre simler (Jf kjevedata fra NINA og Hjorteviltregisteret).

I Forollhogna er de fleste jegerne veldig flinke til å levere data og prøver fra felte dyr. Så flinke er de, at vi har opp mot 90 % av kjever fra alle felte voksne dyr for perioden 1990-2019. I tillegg har NINA i en årrekke gjennomført veldig gode kalvtellinger. Til sammen har dette gjort at vi har vært i stand til å simulere simlebestanden i Forollhogna, og slik å se nærmere på hvordan utviklinga i den levende simlebestanden har vært.

Resultatene fra arbeidet taler klart; simlenes gjennomsnittsalder i Forollhogna er lav, og det er de største (og mest produktive) simlene som blir skutt i jakta. Hele 90 % av 1,5 åringene overlever jakta, mens for eksempel bare 57 % prosent av 8,5 års simler gjør det. En gjennomsnittlig simle i Forollhogna blir dermed bare 4,5 år gammel (Jf kjevedata fra NINA og Hjorteviltregisteret).

Forollhogna villreinområde er kjent for en stabil stamme med store dyr i god

kondisjon. Men tidlig på 2000 tallet ble stammen skutt ganske kraftig ned. I denne perioden nådde kalvevektene et foreløpig bunnivå. For å bygge stammen raskt opp igjen ble andelen simle i kvotene redusert til 5 %, og bukkeandelen økt tilsvarende. Det førte til at alderen på simlene økte, og bukkeandelen gikk ned. Men når bukkeandelen begynte å synke, ble simleandelen økt til 33 % og etter hvert 30 %. I perioden 2006–2012 økte kalvevektene noe til tross for en lavere bukkeandel. I 2013–2017 førte feiltellinger og feilberegninger til at man igjen skjøt ned stammen, og kalvevektene sank fram til 2015-17 med et foreløpig bunnivå for slaktevekt på simlekalv i 2015, og antall kalv per simle/ungdyr i 2016. Simulering av simlebestanden viser at i disse årene var 21–24 % av simlene 1,5 år og 20–21 % 2,5 år i brunsten. Ved nedskytingen i 2016 og 2017 ble en stor andel av kalvene skutt, og dermed hadde vi en svært lav andel ungsimler i bestanden høsten 2017 og 2018. Dette ga trolig en høy kalveproduksjon og høye slaktevekter på kalv, til tross for at det ble oppfordret til å spare de største kalvene høsten 2019.

Dersom en studerer andel kalv per simle, som er mulig når en simulerer simlebestanden, får vi et enda mer interessant bilde. De siste 5-6 åra er det en sammenheng mellom en høy andel simle som er 4 år+ og en høy kalveproduksjon. Ifølge Inge Even Danielsen, leder for Riast–Hylling reinbeitedistrikt, er 97-98 % av simlene drektige, mens 90 % av simlene har kalv under merkinga i midten av juli

Av Kristin Lund Austvik
og Jakob Trøan,
Forollhogna villreinområde

Veldig søt, men den får nok neppe noen stor kalv neste høst. Vi oppfordrer til uttak av slike kalver. Foto: Ingrid Høstmælingen.

(Inge Even Danielsen pers medd). Andelen kalv hos 2 åringene er 5 % lavere, men de setter bare på kalver med levendevekt på minst 48 kg (23-24 kg slaktevekt). Våre tall for Forollhogna viser at ca. 90 % av simlene hadde kalv ved kalvetellingene (juni/juli) i 2018 og 2019, og i de samme årene var opp mot 80 % av simlene 4 år+. Motsatt ser vi at i 2016 og 2017 hadde hhv 65 % og 72 % av simlene kalv ved kalvtelling, og at andelen simler 4 år+ var 58 % og 66 % (fig. 2).

Vil en høy andel unge simler føre til senere brunst, lavere kalvevekter og dårligere produksjon, som disse tallene indikerer?

Innen tamreinnæringa har de arbeidet en del med nettopp dette. Holand, Ø. (2007) skriver at Riast-Hylling reinbeitedistrikt på 70-tallet prøvde ut en ny flokkstruktur («Rørosmodellen») der et av målene var å sikre en god kalveproduksjon. Simlenes alder og kondisjon ble antatt å være sentrale i denne sammenhengen, og vekta på simlene et godt mål for dette 1. Resultatene av prosjektet viste en klar sammenheng mellom drektighet, kalveoverlevelse og simlevekt 2,3. Ved å veie kalver og ungsimler har tamreinnæringa også funnet at ungsimlenes høstvekt henger sammen med kalvenes høstvekt året i forvegen 4,5. Fra villreinforskninga er det videre vist at simlene må over en viss vekt før de blir drektige 6.

Hvis vi antar at dette gjelder også for «vår» villrein, blir neste spørsmål hvordan vi kan få mer modne «damer» i villreinbestanden i Forollhogna?

For å forsøke å gjøre noe med dette, og å øke andelen høyproduktive simler, ble avskytingen i den nye bestandsplanen 2019–2023 endret til 60 % kalv (40 % i den forrige), 15 % (30 %) simle, 15 % småbukk (20 %) og 10 % storbukk (10 %). Ettersom simlebestanden ble skutt ned til ett svært lavt nivå fram til 2017, vil det i oppbyggingsperioden fram til 2023 være en stor andel ungsimle. Men i den neste bestandsplanperioden fra 2023/2024 forventer vi å nå en målsetting om minst 70 % 3,5 - 12,5 års gamle simler i brunsten.

Så langt, alt godt, i teorien i alle fall. Men så melder det seg umiddelbart et

nytt spørsmål med ei ny utfordring. Forollhogna er også kjent for et annet moment når det kommer til villreinen; den er relativt lite sky og har derfor vært sett på som «lettjaktet». Dette gjør også at jegerne, i større grad enn i mange andre villreinområder, kan velge seg ut dyr de ønsker å felle, noe som fort kan gjøre jakta veldig alders- og størrelses-selektiv 7. Noe av årsaken til vektnedgangen i Forollhogna er derfor trolig at jegerne i en årrekke har skutt de største dyrene i alle alderskategorier.

Hva skjer da når vi øker andelen kalv i avskytinga; vil jegerne plukke ut alle de store kalvene? Og har det i tilfelle noe å si for kondisjonsutviklinga til bestanden?

Muligheten for å pålegge jegerne begrensinger i kalvavskyting ut fra gevir- eller vektstørrelse på kalvene ble drøftet, men et slikt rigid system var det ingen som egentlig ønsket seg. Villreinutvalget var derfor enige i at

man i første omgang skulle forsøke å bare henstille jegerne om ikke å skyte de største kalvene.

Jegermøter ble arrangert i flere bygder, hvor det ble informert om bakgrunnen for ønsket om uttak av små kalver og det ble vist bilder av kjennetegn ved typisk små og store kalver. Det ble også lagt ut en artikkel på villreinutvalgets nettside www.hognareinen.no og facebookside.

Villreinutvalget var spente på om henstillingene ville nå fram til jegerne, og i tilfelle hvordan de ville motta den. Ville de fnyse av det og mene det var teoretisk tull? Eller ville de tenke at det var noe i det og faktisk forsøke å felle den minste kalven om de fikk valget? Tilbakemeldingene oppsynene og enkelte rettighetshavere fikk fra jegerne var udelt gode. Dette syntes de var interessant, og i enkelte bygder gikk det sport blant jegerne i å felle den minste kalven. For, som man gjerne sier på

Figur 1: Aldersfordeling på simlene i Forollhogna med grunnlag i kjevedata for årene 2000-2019.

Figur 2: Andel simler 4+ ved kalving, andel simler med kalv ved kalvtelling, andel kalv pr 100 S/U og høstslaktevekt på hunnkalv. Flere av disse parameterne virker å henge sammen når man setter de inn i en figur. Slaktevekt på hunnkalv i 2019 kan ha blitt påvirket av at vi oppfordret jegerne til å ta ut små kalver.

bygda; man sparer ikke de minste lammene og sender de største på slakt.

Ved å felle flere små kalver er det også sannsynlig at det vil felles en høyere andel simlekalver ettersom de er gjennomgående mindre enn bukkekalvene. Dette gjør det mulig å skyte færre voksne simler uten å forskyve kjønnsbalansen i voksenbestanden.

Resultatene av jakta i 2019 viser, naturlig nok, en solid oppgang i andelen felte kalver. Men oppgangen av felte simlekalver er betydelig høyere enn hva den er for felte bukkekalver (fig. 3). Kan det skyldes at jegerne faktisk har forsøkt å felle mer typisk små kalver? Slaktevektene for kalvkategorien viser en liten nedgang for 2019 sammenlignet med året før, men her er det såpass med årsvariasjoner at vektene antageligvis ikke er noe godt nok mål alene, og i alle fall ikke for enkeltår. Her trengs det nok flere år med dataserier før vi kan nærme oss

noe lignende som en konklusjon.

Dersom vi i Forollhogna greier å skyte en stor andel små kalver, samtidig som uttaket av simler blir dreid mot de yngste og de eldste, vil vi kunne få en stor andel modne simler som forhåpentligvis kalver tidlig og får store kalver. Vi tror også at uttak av små kalver vil spare de største bukkekalvene med de «beste» genene. Dette vil forsterkes ved at småbukkene i Forollhogna bare skal ha tre takker i toppen av gevirstanga. Store bukkekalver har gjerne mer allerede som 1 ½ åringer.

Målet vårt er at et høyt uttak av kalv over tid vil øke alderen og størrelsen på simlene i bestanden. Dette tror vi videre kan føre til tidligere kalving og høyere andel kalv i kalvetellingene. Samtidig vil det gi betydelig større produksjon av både dyr og kjøtt per vinterdyr siden vi feller mye dyr som ikke har belastet vinterbeitet.

Det er nok ikke alle villreinområder som har tilgang på det samme datamaterialet som vi har hatt i Forollhogna, og som dermed kan gjennomføre det samme arbeidet som oss. Villreinen i Forollhogna er dessuten, som nevnt, kjent som lite sky. Det kan ha gjort det enklere for jegere å «plukke» ut store (eldre) dyr under jakt, og høsten 2019 små kalver. Vi tror likevel at resultatene fra våre undersøkelser kan være overførbare til mange andre villreinområder. Ved å spare de mest produktive simlene vil effekten på produksjonen bli enda større i villreinområder med mindre dyr som blir senere kjønnsmodne. Så blir det spennende å følge utviklinga i bestanden i Forollhogna i årene fremover og se om vi, enkelt sagt, får en ønsket nedgang i slaktevekter på kalvene.

Referanser

1 Holand, Ø. (2007). Flokkstruktur og slaktestrategi i reindrifta- et historisk perspektiv. Rangifer Report No. 12 (2007): 21-33

2 Lenvik, D. 1988. Utvalgsstrategi i reinflokken. Dr. agric. avhandling, Norges landbrukshøgskole, Ås.

3 Lenvik, D. & Aune, I. 1988. Utvalgsstrategi i reinflokken. 4. Det tidlige kalvetap relatert til mødrenes vekt. – Norsk landbruksforskning 2: 71-76.

4 Lenvik, D. & Fjellheim, A. 1988. Utvalgsstrategi i reinflokke006E. 2. Ungsimlenes vekt ved 18 måneder relatert til vekten ved 2 og 6 måneder. – Norsk landbruksforskning 1: 263-274.

5 Peterson, C. J. & Danell, Ö. 1993a. Value of early weight measurements as predictors of body weight at later ages in reindeer. – Rangifer 13: 229-232.

6 Reimers, E. 1983. Reproduction in wild reindeer in Norway. - Canadian Journal of Zoology 61: 211-217.

7 Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I. N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400. 193 s.

Figur 3: Prosent felte dyr fordelt på kategori for årene 1999-2019 i Forollhogna. Legg merke til den store oppgangen i felte simlekalver (rød linje) sammenlignet med felte bukkekalver (grønn linje).

Overvåking av villrein
i 2019

Villreindelen av Overvåkingsprogrammet for Hjortevilt gjennomføres årlig av Norsk institutt for naturforskning på oppdrag for Miljødirektoratet. NINA sin gjennomføring av tellingene gjøres i samarbeid med den lokale villreinforvaltningen ved utvalg og rettighetshavere. Samarbeidet med lokal forvaltning er helt essensielt for gjennomføringen av overvåkningsarbeidet, noe strukturtellingene høsten 2019 er et veldig godt eksempel på.

Kalvetellingene

Kalvtellingene i samtlige overvåkingsområder ble utført i perioden 5. til 11. juli 2019. Det var først i denne perioden at forholdene for telling ble gode nok for gjennomføring av kalvetelling. Opptelling av bildene viser at vi fant en stor andel av fostringsdyra i de fleste områder. Det var imidlertid noen delområder hvor vi skulle ønske at det ble funnet flere dyr, selv om totalt antall dyr som ble funnet i villreinområdet var tilfredsstillende. Eksempel i så måte er

Setesdal Ryfylke der det totalt ble funnet bra med dyr, men antall dyr i områdene nord for Blåsjøen var lavt.

Til sammen ble det telt 16 338 dyr, derav drøye 4564 kalver, under kalvetellingene i overvåkingsområdene i 2019.

I 2019 ble det brukt helikopter i samtlige områder. Dette gjorde tellingene mere effektive siden en har bedre utsikt fra et helikopter, noe som

gjør det enklere å finne dyr og lettere å ta gode bilder. Bildekvaliteten er helt avgjørende for å få pålitelige resultater og en effektiv opptelling av bildene. Utfordringen med helikopter, er flytida i enkelte områder der det er langt å fly for fylling av drivstoff.

Kalveandelen varierte fra 40 til 60 kalv pr 100 simle/ungdyr, og kalveproduksjonen i de ulike områdene er som forventet sett i forhold til tidligere registreringer. Se tabell 1.

Av Av Roy Andersen og
Olav Strand, NINA

Område	Dato	Af	Tot	SU	K	B	K/100S-U
Forollhogna	10.07.2019	19	1569	758	457	354	60,3
Knutshø	10.07.2019	1	1201	792	324	85	40,9
Snøhetta øst	10.07.2019	7	1807	1200	511	96	42,6
Snøhetta vest	10.07.2019	1	498	328	170	0	51,8
Rondane nord (nord for Ula)	10.07.2019	1	988	681	283	24	41,6
Rondane nord (sør for Ula)	10.07.2019	1	469	286	130	53	45,5
Rondane sør	10.07.2019	4	809	513	259	37	50,5
Hardangervidda	05.07.2019	10	8158	4551	2103	1504	46,2
Setesdal Ryfylke Sør	11.07.2019	5	839	559	247	35	44,2
Setesdal Ryfylke Nord	11.07.2019	2	339	202	80	57	39,6

Strukturtellingene

Det kom til dels store mengder snø i samtlige fjellområder omkring den 1. oktober i 2019. Dette gjorde gjennomføringen av strukturtellingene krevende. I alle områder, med unntak av Setesdal Ryfylke, lyktes det å få data på strukturen i stammen. Det er imidlertid noen områder/delområder (Knutshø og deler av Rondane) der vi kunne ha lyktes bedre. Snømengden gjorde at vi måtte vi ta i bruk alternative metoder for å

gjennomføre strukturtelling. I Snøhetta Vest ble det brukt helikopter (som et kombinert minimumstellingsforsøk og strukturtelling) og flokkene ble fotografert og telt opp fra bilder. Ulempen med dette er at vi ikke kan skille alle kjønns og alderskategorier på samme måte som ved bakketellinger. Videre ble det i Rondane Nord, og til dels i Forollhogna, brukt videokamera, og flokkene ble filmet og strukturtellingen baserer seg på disse opptakene.

Fotråteforekomsten sommer/høsten 2019 på Hardangervidda og i Rondane Nord, har tydelig påvirket kalveandelen i disse stammene. Strukturtellingen på Hardangervidda dokumenterte, som forventet, en nedgang i bukkeandelen. Dette var å forvente da det ble skrevet ut en jaktkvote kun på voksen bukk for å sikre nødvendig CWD prøveinnsamling i 2019. Strukturen i flokkene etter jakt i øvrige områder er som forventet, og innenfor variasjonen vi har sett de seinere åra. Se tabell 2.

Område PROSENT	Af	N	K	S	B1	B2	B3+
Forollhogna	5	706	20,2	45,3	7,4	9,1	18,0
Knutshø	1	244	17,6	44,3	8,2	8,6	21,3
Snøhetta vest*	4	535	22,6	57,8		19,6
Snøhetta øst*	11	1220	17,8	58,5		23,7
Rondane Sør	2	729	19,3	53,1	8,1	7,3	12,2
Rondane Nord	2	381	6,0	59,1	6,3	5,8	22,8
Hardangervidda	12	2559	16,5	56	6,4	8,6	12,5
Setesdal Ryfylke	0
Svalbard, Reindalen**	481	1303	21,7	50,3	4,5	23,5

Merknader: *Snøhetta: Simle andelen inkluderer ungbukk (B1) og B2 angir alle bukk 2 år og eldre

**Svalbard: totaltallet inkluderer 124 ukjente. Simleandelen inkluderer 22 ungdyr der kjønn ikke er bestemt. B2 angir alle bukker 2 år og eldre.

Stor sommarvassføring i Kvenna eit viktig vandringshinder for fostringsflokkar på Hardangervidda

Storleiken på villreinbestanden på Hardangervidda har i dei siste vel hundre åra variert frå nokre få tusen til over 30 000 dyr (Bjerketvedt et al. 2018). Bakgrunnen for denne vekslinga i bestandsstorleik er kompleks, der i fyrste rekke jakt og tamreinhald har hatt stor betydning. Bestandsstorleiken ser ut til å påverka reinens arealbruk, særleg sommarstid. På tjue-trettitalet då bestanden var liten, stod dyra mykje på dei store privateigedomane i Telemark på båe sider av Kvennadalføret (Sæbø 1971). Sameleis har det vore om sommaren i dei siste om lag tjue åra, då bestanden òg har vore relativt liten. Det var arealbruken avgrensa til områda i Rauland og Vinje som gjorde at Den norske turistforening i 1933 vedtok at dei ikkje skulle leggja løyper eller byggja hytter i dette området av omsyn til villreinen (Reiten 2019). Mot slutten av trettiåra vaks stammestorleiken, og dyra byrja å bruka områda lenger vest- og nordvestover att (Sæbø 1971), slik dei har gjort heilt opp mot 2000, med kalving i områda på nordvest-vidda, rundt Hårteigen og mot Veigdalen (Strand et al. 2005; Strand et al. 2010, Vaa 2012).

Frå og med 1989 kom det fleire vintrar med svært mykje snø på vestre del av Hardangervidda. Heggenes et al. (2011) har ei detaljert skildring av korleis kalvingsområdet etter kvart flytta seg i desse åra; kalvinga var i nordvest dei to fyrste åra med mykje snø, dvs. 1989-90. Dyra brukte dette området med små avstikkarar mot Hårteigen, fram til og med 1992. I 1993-94-95 føregjekk kalvinga vest om Hårteigen, heilt fram mot liane ned mot Sørfjorden. I åra etter dette flytta kalvinga nærare Hårteigen att, og etter kvart sør- og austover, frå Bjørnadalen mot Hellevass og ned mot Songa (1998-99). I 2001 kalva dyra lengre vest att, men i 2002 og 03 var dei attende mot Bordalen og Songa, samstundes med at vinterbe

standen då var kome ned på under 5000 dyr (Lund 2001; 2002). I 2004-05-06 var det òg kalving i området ned mot Valldalen i Røldal, hovedsakleg i Middalen. Etter dette har arealet rundt Songa og rundt Bitdalen vore det sentrale kalvingsområdet (www.dyreposisjoner.no). Skiftet i kalvingsområde frå Hårteigen til Songa kom med andre ord i ein periode då bestanden var nærast historisk låg. Kalvingsstad ser òg ut til å få konsekvensar for reinens arealbruk sommarstid, for den vert verande i kalvingsområdet i fyrste del av sommaren, slik det òg var tilfelle då kalvinga fann stad rundt Hårteigen (Vaa 2012). Skal reinen koma seg inn i Hordaland og utnytta den vestlege og nordvestlege delen av vidda etter kalvinga i Vinje, må den etter isløysing enten kryssa Kvennavassdraget eller gå vestover på sørsida av dette vassdraget. Vi skal i denne artikkelen sjå på korleis arealbruken i Hordaland har vore sommarstid i dei siste åra, i ein periode der bestanden framleis har vore låg.

Frå og med 2001 har det vore radiomerka simler på Hardangervidda, og registreringane av desse viser at det etter kalvinga er ein klar tendens til konsentrasjon av dyra i Vinje/Rauland sommarstid (www.dyreposisjoner.no). Dei radiomerka simlene har vore innom Hordaland i perioden 25. juni til 31. juli, dvs. midt i fotturistsesongen, men det har vore ein svært avgrensa bruk av areala på Hordalandsida, og tilsvarande lite bruk av areala på nordsida av Kvenna, både i Telemark og Buskerud.

Dyr som har kome inn i Hordaland frå Telemark (Vinje) har i dei fleste åra stort sett halde seg på sørsida av Kvenna, på Låven og i Bjørnadalen, slik det framgår av registreringane i åra 2008–2019 (Fig. 1). Berre i dei to siste åra, 2018 og 2019, har det vore betydeleg kryssing av Kvenna i juli

månad. I desse to åra har sommarvassføringa vore liten, med berre 15,6 og 16,7 m 3/sek som medelvassføring i perioden 25. juni til 31. juli. Etter å ha kryssa Kvenna i desse to åra har dyra vandra vidare nordover (Fig. 2), og dei har gått over turistløypa frå Litlos til Besso/Sandhaug på om lag heile strekninga mellom Litlos og Besso, og vandra heilt opp mot Vierslaområdet, nordvest for Nordmannslågen (Fig. 1). I dei andre åra, der medelvassføringa varierte mellom 33,6 og 141 m 3/sek i tidsromet 25. juni til 31. juli, har det vore minimalt med kryssing av Kvennavassdraget. Unntaket er dyr som har kryssa over islagde vatn, til langt ut i juli enkelte år, eller kryssa elva seint i juli, etter at vassføringa har gått ned. I 2012 var medelvassføringa på 136 m 3/sek. Likevel var radiomerka dyr på nordsida av Kvenna, men desse dyra hadde ikkje kryssa Kvenna, men kome inn over fylkesgrensa frå Buskerud.

Det er særleg kalvane som får problem med kryssing av elva når vassføringa er stor tidleg på sommaren. Mykje snø betyr at sommarvassføringa i vassdraga kan bli ekstra stor på grunn av smeltevatn, og særleg stor når snøsmelting blir kombinert med mykje regn. Frå 1930 til og med 1979 var det i kvart tiår relativt konstant gjennomsnittleg snødjup ved til dømes Litlos, men i dei seinare tiåra har det kome meir snø, med mest snø i tiåret 1990-99 (Fig. 3). Det kan antyda at reinen i desse åra oftare ville hatt større vanskar med å passera Kvenna tidleg på sommaren, slik det kjem fram i dei fleste åra i perioden 2008–2019 (Fig. 1).

I staden for å kryssa Kvennavassdraget kunne reinen teoretisk fyrst gå vestover

Av Reidar Borgstrøm (NMBU),

Eigil Reimers (Universitetet i Oslo),

Jarle Viskjer, 5763 Skare

frå Songaområdet, kryssa turistløypa mellom Haukeliseter og Litlos, og derfrå gå vidare vestover og nordover, og dermed unngå kryssinga av Kvenna. Mange radiomerka simler har gjort nettopp det, men etter å ha kryssa turistløypa har dei likevel i dei fleste åra berre vore eit kort stykke vestom løypa. I enkelte år har det vore betydeleg kryssing av denne turistløypa (Fig. 1), men dyra har ikkje gått lenger vestover enn til høgdedraga på austsida av Vivassdalen – Holmavatn, før dei har snudd austover att. Dette er ikkje overraskande, for ifylgje Skogland (1978) som studerte arealbruken til reinen på Vidda, er det lite rein som ferdast i dette vestlege området mellom Litlos og Haukeliseter, fordi det her er mykje snø og mange brear, med surare berg og jordsmonn, og eit skrint planteliv. Det er som regel berre enkelte bukkar som har fast tilhald i dette området, ifylgje Skogland. Også heile det store området på vestsida av turistløypa Middalsbu-Litlos er svært lite brukt, bortsett frå små bukkeflokkar, trass i at det her ikkje er turistløyper og minimalt med ferdsle. Dette høgtliggjande arealet er den mest arktiske delen av Hardangervidda, med mange brear og mykje snø utover sommaren, og er lite egna for fostringsflokkar.

Ut frå arealbruken til dei radiomerka simlene i høgsesongen for sommartrafikken på Vestvidda, saman med at dyra kryssar dei merka løypene Haukeliseter – Litlos, og Litlos – Sandhaug, kan vi konkludera med at turistløypene neppe er eit avgjerande vandringshinder, i alle fall ikkje med den mengda fotturistar det har vore her så langt. Overnat

Figur. 1. Registrert arealbruk i Hordaland for radiomerka simler i tidsromet 25. juni til 31. juli i åra 2008-2019 (www.dyreposisjoner.no), og vassføring i Kvenna i same perioden (etter Sildre.no). Dei merka turistløypene Haukeliseter-Hellevassbu-Litlos og Litlos-Sandhaug er markert med raudt.

fredelig sameksistens i Nord Ottadalsområdet? Villreinen 33:18-21.

Reiten, J. E. 2019. DNT – aktivitet og fremtidsplaner på Hardangervidda. Den Norske Turistforening. Foredrag på Haustmøte for Hardangervidda, Eidfjord.

Skogland, T. 1978. Villrein på vandring. Årbok DNT 110: 107–121.

Strand, O., Bevanger, K. og Falldorf, T. 2005. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet. – NINA Rapport 131. 67 s.

Strand, O., Gundersen, V., Panzacchi, M., Andersen, O., Falldorf, T., Andersen, R., Van Moorter, B., Jordhøy, P. & Fangel, K. 2010. Ferdsel i villreinens leveområder. – NINA Rapport 551. 101 s.

Sæbø, J. 1971. Då vi rydda ut villreinen. S. 49-53 i: Vårt ansvar i naturen. Jubileumshefte Odda Jakt- og Fiskelag, Odda.

Vaa, J. 2012. Arealbruk. S. 239-254 i: Vaa, J. og Bitustøyl, K. Reinen på Hardangervidda. Natur og kultur. Villreinutvalet for Hardangervidda.

tingsstatistikken for DNT-hyttene Hellevassbu, Litlos og Torehytten viser dessutan at trafikken ikkje har auka etter slutten av 1970-åra (Fig. 4). Derimot kan stor vassføring i Kvenna vera eit viktig vandringshinder for fostringsflokkar etter at isen er gått på vatna, men arealbruk og vandringstrang må òg knytast opp mot bestandsstorleiken.

Antal rein på Vidda, og i andre område, er ein nøkkelfaktor med omsyn til arealbruk (Reimers et al. 2018). Dette gjeld også mange andre artar – når bestanden er liten utnyttar den eit mindre del av totalarealet. Viddabestanden er no langt under det som i årevis har vore bestandsmålet (11 000 – 12 000 vinterdyr), samstundes som periferiområda vert utnytta i redusert omfang; ein situasjon som òg får fylgjer for jaktinteressa blant jegrar som sjeldan eller aldri finn dyr i utkantane på Vidda under haustjakta. Tapt brukstradisjon tar tid å oppretta på nytt både for rein og jegrar. I staden for berre å retta

søkeljoset mot fotturistar, burde forvaltinga leggjast opp slik at bestanden kom opp på eit nivå der den naturleg ville utnytta større delar av Vidda.

Kjelder

Bjerketvedt, D. K., Reimers, E. og Borgstrøm, R. 2018. Villreinforvaltningen på Hardangervidda Et historisk tilbakeblikk. Villreinen 33: 32–37.

Heggenes, J., Viskjer, J. Mossing, A. og Borgstrøm, R. 2011. Klima, beite og kalvingsområder for villrein på Hardangervidda. Villreinen 26: 58-61.

Lund, S. E. 2001. Hardangervidda villreinområde. Minimumstelling av rein 2. mars, 18. mars og 23 mars 2001. Hardangervidda villreinutval.

Lund, S. E. 2002. Hardangervidda villreinområde. Minimumstelling av villrein 15. mars 2002. Hardangervidda villreinutval.

Reimers, E., Eftestøl, S., og Tsegaye, D. 2018. Villrein og kraftlinjer - 44 år med

Figur 3. Målt snødjup i mars-april frå 1930 til 2019 på Litlos målestasjon. NB. I enkelte år (t.d. 2012 og 2015) kom det ekstra mykje snø i mai og juni (data frå Øst-Telemarken Brukseierforening og Norsk Hydro).

Figur 4. Tal overnattingar i sommarsesongen på DNT-hyttene Hellevassbu, Litlos og Torehytten, i perioden 1970–2018, ifylgje årsmeldingar frå DNT.

Turisttrykk og arealbruk av reinen på Hardangervidda over tid

Villrein likar ikkje folk. Det er me samde om. Det finst òg data for når trafikken på ein gangveg blir så stor at eit reinstrekk blir påverka, eller heilt stengt. Men, kva skal til for at arealbruken av folk blir så stor at dyra i større eller mindre mon skyr det same arealet? Når er det tale om ein slik påverknad, og når er det tale om naturleg variasjon i arealbruken? Kring dette sprikjer meiningane, og det er i stor mon tale om ulike grader av tvil og tru.

I Villreinen 2019 tek Harald Kvaalen for seg problemstillinga, ma. ved hjelp av matematiske modellar. Eg lyt vedgå at eg ikkje heng heilt med i resonnement og reknestykke. Hovudpostulatet er, slik eg skjønar det, at aukande overnattingstal på Stavali (1983-1999) og andre hytter (som det ikkje er referert tal for) har tvinga flokkane sørover sumarstid, meir år for år, til saman 40 km. At folk påverkar dyra innanfor syns– og luktavstand, ja. Men at påverknaden gjeng over mange km? Det trur eg lite på. Materialet av Kvaalen syner elles at frå 1999 har overnattingstala på Stavali svinga mykje, i snitt ein reduksjon. Og – sam

variasjon er ikkje alltid det same som årsakssamanheng.

På sørsida av Bitdal – litt ut på 1980-talet – auka det med dyr etter oppdemming av Bitdalsvatn og bygging av ei kraftlinje eit tiår før. Eg vil ikkje ut frå det seia at slike tiltak lokkar til seg dyra.

Fram til og med 2014 var der bra med bukk på sumarbeite, og viss jakt dei fyrste dagane. Dei siste åra har det vore berre nokre få dyr der – bukken har i hovudsak funne seg sumarbeite vest for Songa og aust for Møsvatn. Det skiftet i arealbruk har i alle fall ingen ting med turisme å gjera. I eldre tider har denne tangen òg vore eit visst

område for dyr sumarstid – der er flust med dyrestupper og bogastille.

Lat oss sjå på kva for konkrete, historiske opplysningar me har om arealbruk, fyrst og fremst sumarstid.

Terje Skogland tok for seg arealbruken gjennom året (fig 1), ut frå eigne observasjonar og meldingar frå heimelsmenn. Ein noko mangelfull metode, sjølvsagt, der ein knapt fær med alt, men interessant er det at sumarstid har dyra ein nordleg og vestleg arealbruk. Etter det ein minnest, kom fostringsflokkane sørover att fyrste gongen i 1981.

Så har me Olav Strand sine registreringar (fig 2), ut frå posisjonane ved sumarteljingar 1983-1995, det vil stort sett seia fyrst i juli.

Framleis mykje i nordvest, men og ein del sør for Kvenna.

Så har me då kva radiomerkinga fortel, i åra 2001-2005 (fig 3). Dette er ein del av ei «arealbrukslokke» som synte arealbruken av dyra gjennom året. Den blei, straks ho var publisert, teken fram på tallause møte og framstild som den absolutte sanning. Ein hoppa glatt over at berre fem år låg bak, og at det fanst opplysningar om annan arealbruk attende i tid (jf. over). Ikkje overtydande fagleg arbeid.

Her er arealbruken for perioden 9. juli– 7. august, samanhalde med «trykket» frå turisthyttene. Ein talande visualitet, ja, men eg minnar om at berre fem år ligg bak. Kva me no måtte meine og tru

Figur 1: Terje Skogland tok for seg arealbruken gjennom året, resultatet viser at sumarstid har dyra ein nordleg og vestleg arealbruk.

om arealbruk av reinen, vonar eg me er samde om det er for lite for bastante konklusjonar.

Korleis har så turisttrafikken utvikla seg? Figur 4 viser talet på overnattingar på dei mest sentrale turisthyttene, Hellevatn, Litlos, Sandhaug, Lågaros, Rauhelleren og Mårbu. Sterkt svingande, men rimeleg stabilt i snitt. Det kan sjå ut til at frå 2013 og framover har talet stabilisert seg på eit litt høgare nivå.

Så kan ein sjå korleis arealbruken har vore sumarstid dei siste åra (fig 5, 6 og 7).

Eg kan ikkje dy meg for å taka fram ein spådom frå 2012:

Så fær me sjå, då – som raulendingen sa, han låg og skulle døy – om reinen dreg seg nordover sumarstid i åra som kjem, meir enn han har gjort eit godt tiår. Tendensen er der alt.

Smålåten som eg er, let eg vera å nemne kven som kom med den spådomen.

Oppsummert: Ja, frå 2001 og framover er det dokumentert at dyra i hovudsak har stade sør for Kvenna om sumaren. Men, frå 2017 av har dei i aukande mon òg teke i bruk nordsida. Turismen – uttrykt som overnatting på dei mest sentrale turisthyttene – har svinga, men syner ikkje nokon dramatisk auke. Ein liten auke dei siste åra, parallelt med at dyra meir har søkt nordover att!

Det ein ikkje har tal for, er teltturismen. Er denne av eit stort omfang – og monaleg større enn han han var attende i 1970? Dette veit me ikkje, men lat oss sjå kva ei spørjegransking i regi av NINA frå 2017 seier:

1068 respondentar seier at dei har overnatta på turisthytte, og 1230 at dei har overnatta i telt.

Tek me utgangspunkt i overnattingstala (15 000 i snitt) over, dreg frå 25 % for vinterbruk av turisthyttene kjem me då til eit overnattingsvolum på 13 000 persondøgn i telt, i området der dei nemnde hyttene ligg.

Kan det vera rett? Eg trur nei, her er det

Figur 3: Arealbruken for perioden 9. juli– 7. august 2001-2005, samanhalden med «trykket» frå turisthyttene.

Figur 2: Olav Strand sine sumarteljingar 1983-1995, framleis mykje i nordvest, men og ein del sør for Kvenna.

Figur 4: Talet på overnattingar på dei mest sentrale turisthyttene, Hellevatn, Litlos, Sandhaug, Lågaros, Rauhelleren og Mårbu.

eit skeivt utval, teltturistar har svara på skjema i mykje større mon enn dei som ligg på turisthytter.

Det er nokre år sidan no, men fleire år på rad gjekk eg frå Rauland til Besso fyrst i august, langs ulike ruter utanom merkte stigar. Eg såg ikkje eitt telt, utanom framme på Besso, då. Så kor stort volumet av «villturisme» måtte vera, desse folka fylgjer nok i hovudsak raude T-ar.

Skulle me likevel tru på talet 13 000, kan me spreie dei over halvannan månad og 4000 km 2 – halve totalarealet. Som oftast gjeng fleire teltturistar i lag, lat oss seia at snittet er tvo pr telt. Det gjev eit trykk på 0,04 telt pr døgn og km 2, eller at kvart telt kvar dag har 25 km 2 bak seg. Er det nok til å halde reinen vekk? Kvar fær tru sitt.

Sjølv trur eg at variasjonen i arealbruk sumarstid me har sett dei siste 50 åra, helst er eit uttykk for tilfeldig variasjon, og mindre eit uttrykk for press frå turistane. Ein viss samanheng med kalvingsområde er rimeleg å tenkje seg – men kvifor det har flutt seg dei siste 15 åra er vanskeleg å sjå ei god forklaring på. Dei teoriar som er framsette, er ikkje overtydande.

Så kunne ein våge seg med ein ny spådom: Innan ti år vil me på nytt sjå dyr på sumarsbeite kring Hårteigen.

PS.

Det er hevda at påsketuristar og skutertrafikk er sterkt medverkande til at dyra sidan 2003 i hovudsak har valt å kalve i sør. I år var det ikkje påsketuristar, likevel har dyra i skrivande stund (01.05.) kome ned til Bitdal. Tidlegare i vinter var det mykje dyr heilt oppe ved Stavali. 18-19. april var det mykje skuterkøyring, men trekket sørover tok til før det. 22. april stod det framleis att ein klatt nord for Hårteigen. No er der tomt.

Ein skuter skræmer mindre enn ein skiløypar, i snitt vil ein rein springe gode 500 m etter møte med ein skuter (Reimers). Så kan ein velje å tru (eller ikkje) at ei slik skræming inspirerer reinen til å gjennomføre eit målretta trekk på mange mil.

Jeg har brukt Eberlestock-sekken ca. 30 dager på villreinjakt, både til transport inn til jaktterreng med bagasje og proviant, som jaktsekk og til kjøttbæring. Sekken, eller selve rammen, har også blitt brukt til treningsturer med ca. 30 kg oppakning. Så langt har sekken tålt bruken veldig bra. Villreinjakt, tung last og transport av tung sekk inn og ut av båter, regulerte vannmagasin og steinete reguleringssoner er normalt hard påkjenning på en sekk. Ingen synlig slitasje på sømmer, stoff og ramme.

Sekken er brukt med riflefutteral, to sidelommer og drybag. Mest med futteral og drybag.

Systemet med til en hver tid å kunne ta bort unødvendig utstyr fungerer

utmerket. Slik jeg jakter og jobber er det et stort poeng å ha en sekk som er tilpasset en bruk den ene dagen, og en annen bruk neste dag. Om man for eksempel skal frakte en påhengsmotor kan man enkelt stroppe denne rett på rammen. Behøver man litt ekstra plass til nistepakken og en genser så kobler man på ei sidelomme. Når man er i transport, til for eksempel ei hytte eller basecamp, trenger man relativt mye pakkvolum. Jeg har kombinert en 65 liter drybag med to store sidelommer. Dette gir normalt tilstrekkelig volum.

Når jeg videre skal jakte, kan jeg enkelt ta av drybagen og kun ha to sidelommer. Eller motsatt, ta bort sidelommene og kun bruke drybagen til dagoppakning. Da får man en utrolig

smal og lett sekk, uten for mye ekstra ”sekkevolum” og drass. Etter min smak bør ikke dagsekken med våpen overstige 10-11 kg, og heller ikke være for volumiøs. Dette oppnår jeg greit med Eberlestock-rammen og drybag, sammen med ei relativt lett rifle. Sekken, sammen med utstyret utgjør da snaut 7 kg. Til sammenligning veier en Norrøna Reconpack nesten 5 kg tom.

Når man da har slakt som skal med hjem, kan man enten stroppe det utenpå (bak) drybagen eller mellom sidelommene. Dersom det skal bak drybagen er det viktig å klemme drybagen så flat som mulig og fordele volumet i høyden. Som alltid er det viktig å få det tyngste så nærme ryggen som mulig. Kjøttbøra hviler godt på den relativt store rammehylla under sekken.

Av Kristian Eiken Olsen
Setesdal Ryfylke villreinutvalg

Fleksibel, smidig og
komfortabel rammesekk

Eberlestock-sekken med 40 kg kjøttvekt kjennes uforskammet god ut å bære. Mye skyldes nok at man kan pakke vekta nærme ryggen på en kompakt måte, med god støtte på rammen. Bærereimer, stropper og magebelte er godt konstruert, og hjelper selvsagt, men skiller seg mindre fra andre sekker. At man kan ha rifla trygt plassert i futteralet på ryggen gjør at man kan bevege armene og overkroppen mer fritt, og vekta av våpen blir også plassert midt mellom skuldrene. Som igjen bidrar til mindre følt vekt, bedre ballanse i kroppen med tyngre last og god bevegelsesfrihet. Sekken fungerer også godt med vekt opp mot 60 kg, men med slike vekter er vi langt forbi å snakke om komfort uansett sekk. Til å være en så smidig og lett sekk, fungerer Eberlestock-sekken minst like godt som andre større sekker, selv med slike vekter.

Om jeg skulle peke på et forbedringspotensial slik sekken blir levert i dag, så skulle jeg ønske at den ble levert med lengre kompresjonsreimer slik at man lettere når rundt volumiøs oppakning.

Dette kan man enkelt modifisere selv ved å kjøpe tre nylonreimer i passelig bredde og lengde, ta av de originale reimene og beholde de originale spennene. Jeg kjøpte nye på «Stoff og Stil», og kappet til ønsket lengde, det fungerte utmerket.

Man kan finne lettere sekker enn Eberlestock-rammesekken, men da er man fort på anatomiske sekker, eller sekker med en form for karbonavstiving

i ryggen. Det kan ikke sammenlignes med en sekk med en ordentlig ramme. Anatomiske sekker er ofte smale slik at man ikke får stor last (slakt) nedi selve sekkeposen.
Når man har konstatert at slaktet ikke går nedi, er det vanskelig å finne en god måte å stroppe lasten fast på sekken.

Eberlestock-rammesekken er den beste, mest smidige og komfortable sekken jeg har brukt til villreinjakt til nå.

F1 ramme med sidelommer og våpenfutteral gir en lett og smal dagstur–sekk, samtidig har du rammen tilgjengelig om jaktlykken skulle slå til.

Til mindre dyr er det enkelt å stroppe hele dyret fast til rammen. Dersom man beholder skinnet på, unngår man å grise til et nyflådd slakt. Det anbefales å ta av hode og skanker for å bedre balansen og få en stødigere last.

Pølsemaker, pølsemaker - hvor har du gjort av deg?

Det å lage pølser er en gammel tradisjon som er beskrevet helt fra sagatiden. Vi kan i hovedsak dele pølser inn i to ulike typer – spekepølse og farsepølse. Inntrykket er at disse to variantene i dag har veldig ulik anseelse. Spekepølse nevnes av mange i samme åndedrag som lutefisk og rakefisk – mens farsepølsa, kanskje ufortjent, har fått et noe tvilsommere rykte. Hvorfor? Ei god farsepølse hører så absolutt hjemme på øverste matstatushylle.

Første trinn i pølseprosessen er å finne ei fristende oppskrift, og eventuelt justere denne i forhold til personlige ønsker (se ramme for forslag til oppskrift på reinsdyrpølse).

Det neste er å finne innholdet av fett og protein i hovedingrediensene, og dette er viktig da nettopp balansen mellom fett og proteiner er en avgjørende faktor for et godt resultat. Er hovedingrediensene reinskjøtt, spekk, bacon, småflesk e.l. – må du kjenne fettprosenten til alle disse.

Generelt oppgis det at forskjellen på karbonadedeig og kjøttdeig er fettinnholdet, der karbonadedeig inneholder

maksimalt 5 % fett, mens kjøttdeigen kan inneholde opp mot 14 % fett. Farsen til pølser bør imidlertid nærme seg 18-20 % fett, og kanskje til og med noe over. Siden viltkjøtt generelt er magert, kun ca. 3 % fett, skjønner vi at det skal blandes inn en god del spekk, medisterfarse e.l. for å få tilfredsstillende fettinnhold i pølsefarsen.

Som jeger og hjemmeslakter kan du plukke det viltkjøttet som er best egnet til pølseproduksjonen, det vil som oftest si det avskjæret som blir igjen når rene muskler, herunder biffemner, steiker etc., er skåret ut.

Når det gjelder proteiner er det fort gjort å tenke at jo mer kjøttmengde - desto bedre pølse. Jeg har gjort denne «feilen» mange ganger når jeg har laget reinsdyrkarbonader. Proteiner er viktig for å få konsistens i det ferdige produktet, og det må en viss prosent til for å få et topp resultat, men ikke overdriv. Etter litt prøving og feiling kommer man ofte til at det heller er tvert om – at pølsene blir bedre (og billigere) med mindre kjøtt i farsen.

Krydder

Med krydder gir du pølsa ditt personlige preg, og her er det fritt frem å prøve seg med sine favorittkrydder. Det er imidlertid vanskelig å komme utenom pepper. I kjøpepølser brukes ofte hvit pepper for at pepperkorna ikke skal være synlige i farsen, men personlig synes jeg svart pepper smaker bedre

og det er heller ikke graverende med synlig krydder i de hjemmelagde pølsene.

Uansett hva du krydrer med, er min erfaring at du må krydre en god del mer enn du tror. Jeg gjør det slik at jeg krydrer og steker litt farse for å prøvesmake, og når jeg er fornøyd setter jeg til side den delen av farsen jeg vil bruke til farsekaker, kjøttboller, kjøttpudding e.l. Altså den delen jeg eventuelt ikke skal bruke til pølser. Så krydrer jeg pølsedelen av farsen en god del ekstra. Dette fordi mye av kryddersmaken blir borte når du trekker eller damper pølsene. Her er det vanskelig å komme utenom litt prøving og feiling. En grei start kan være å bruke de vanligste krydderne med mengder omtrent som dette: 1,5-2 gram pepper og det samme med muskat per kilo

Stopping av pølsene er en viktig prosess i pølseproduksjonen, og en kvalitetsstapper gjør oppgaven mye enklere.

Oppskrift på reinsdyrpølse

9-10 kg finkvernet villreinkjøtt

1 kg medisterfarse

2 kg svinespekk

0,5 kg bacon 

2 l H-melk

0,75 dl fløte

10 egg

250 g salt

400 g potetmel 

1 pose pepper

1 pose ingefær malt

1 hel muskatnøtt

1 glass einebær (knuses)

Ca 12 m svinetarm (middagspølse­størrelse)

farse, ingefær ca. 0,5-1 gram, og 16-18 gram salt per kilo ferdig farse. Ønsker man mer fremtredende kryddersmak, er det bare å tilsette andre krydder og/eller mengder. Her kan du enkelt lage din egen spesialitet ved å endre krydderblandingen. Vil du gjøre det veldig enkelt, kan du få kjøpt ferdige krydderblandinger til ulike typer farsepølser hos de fleste slakterforretninger, eller på nettet.

Prosessen

Saltet skal først og fremst binde væsken når du sper farsen, og da må saltinnholdet være minimum 1,5 % for å få ønsket effekt. Når finmalt kjøtt og salt blandes, får man en seig deig som får en mirakuløs evne til å ta opp væske. Spe med kald melk (og fløte) litt etter litt, mens du elter med hendene eller med maskin. Det går helt fint med manuell elting, men har du en kraftig kjøkkenmaskin gjør den selvfølgelig jobben for deg. Det er imidlertid viktig at både det finmalte kjøttet og melken er kald.

Når du har spedd i flere omganger, tilsettes potetmel, egg, krydder og det siste av melken/væsken. Helt til slutt tilsetter du medisterfarse, finkvernet svinespekk og bacon (eller det du ønsker for å få tilstrekkelig fettprosent). Deretter elter du til spekket «løser seg opp»/emulgerer, og farsen blir blank og fin. For å få til denne emulsjonen bør temperaturen på farsen nå opp til en 15-16 grader. Er du perfeksjonist og vil ha full kontroll med emulgeringen, kan det være fornuftig å gå til anskaffelse av et IR-termometer.

Der det kanskje gjøres mest feil hos hjemmepølsemakeren er rekkefølgen for når de ulike ingrediensene blandes sammen. I denne prosessen er faktorenes rekkefølge absolutt ikke likegyldig. Følger du rekkefølgen i denne prosessen, har riktig forhold mellom fett og proteiner, og holder saltinnholdet mellom 1,5 og 2 %, vil sluttproduktet med stor sannsynlighet bli meget bra.

Sett nå den ferdige farsen slik at den blir god og kald før stoppingen skal starte.

Pølsestopping

Nå er det snart klart for å få farsen inn i

de aktuelle tarmene, og til det trenger du en sprøytepose, kjøkkenmaskin med pølsehorn, eller en pølsestapper. Sprøytepose kan til nød brukes på tynne pølser av wienertypen, men du vil sannsynligvis raskt over på noe mer effektivt. Selv har jeg endt opp med å bruke en 3 liters, stående stapper med sveiv. Denne gir god kontroll på tempoet i stoppingen, og den har såpass stor kapasitet at du slipper å etterfylle farse hele tiden.

Før du starter stoppingen må du ha skaffet deg tarm og klargjort disse. Naturtarm får du forhåpentligvis kjøpt i et passende volum hos en lokal slakter eller pølsemaker, eller du kan bestille på nettet. For å lage pølser av størrelsen knakkpølser/middagspølser, er det svinetarm som er valget. Skal du ha mindre diameter, som wienerpølse, velger du fåretarm. Og storfetarm (kroktarm) til større pølser som medisterpølser.

Klargjør tarmen ved å bløtlegge den i lunkent vann i minimum en times tid, for deretter å skylle igjennom rikelig med kaldt vann. Pass på at tarmen er skikkelig bløt når du trær den på pølsehornet, det gjør det mye enklere å få hele tarmen innpå hornet uten at den ryker. Det gjelder å være litt forsiktig når du gjør dette.

Du er nå klar til pølsestoppingen, og her trenger du en god medhjelper for at dette skal gå rimelig raskt og problemfritt. Når alt er klart fylles pølsestapperen med kald farse. Én av dere styrer

farsematingen, og den andre passer på at tarmen blir passe fylt og snurrer tarmen ved ønsket lengde på pølsene. Utfordringen her er å fylle slik at det blir passe spenst i pølsa, og samtidig unngå at tarmen sprekker. Med litt trening og god synkronisering med makker, vil tempoet øke, samtidig som resultatet blir bedre og bedre. Husk å ha pølsehyssing, eller noe å knyte pølsene med tilgjengelig, og at du med jevne mellomrom tar korte pauser for å knyte der du har snurret. Pølsestoppingen er en artig og actionfylt prosess, med de gleder og eventuelle frustrasjoner som medfølger. Her som så ofte ellers – trening gjør pølsemester!

Røyking

Mange farsepølsetyper blir røkt ved en temperatur på 50-60 grader, i alt fra en halvtime til et par-tre timer. Spekepølser røykes først og fremst for å bedre holdbarheten, mens for farsepølser har nok røykingen mer en smaksgivende hensikt. Jeg har dessverre ikke tilgang på hjemmerøykeri, og hopper derfor glatt over denne prosessen i denne omgang. Ønsker du å røyke farsepølsene finnes det mange artikler og nettsider med god informasjon.

Trekking/koking

Når pølsestoppingen er sluttført, er det klart for å trekke pølsene, med mindre de skal røykes først. Pølsene bør trekkes i vann på 78 grader, og man må unngå temperaturer over 80 grader for at pølsene ikke skal sprekke. Spesielt urøkte pølser sprekker lett.

Pølsene bør trekkes til de har en

Kvalitetspølser og andre komposisjoner av reinsdyrfarse er fantastiske produkter med stor variasjon i størrelse, innhold og bruksmuligheter.

kjernetemperatur på 72 grader. Ved 72 grader skal, ifølge ekspertisen, alt av potensielt sykdomsfremkallende bakterier være drept, og du har et hygienisk sikkert produkt. Vil du være pinlig nøyaktig med kjernetemperaturen kan du skaffe deg et spesialtermometer, men du kan styre dette rimelig bra med klokka og ved å ta noen stikkprøver underveis. Som et utgangspunkt kan du anta at reinsdyrpølser i middagspølsestørrelse bør trekkes i 35-40 min for å oppnå tilfredsstillende kjernetemperatur. Lager du pølser i wienerstørrelse vil det klare seg med halve tiden.

Det er under trekkingen at potetmelet/stivelsen kommer til nytte, nå skal nemlig stivelsen oppta væsken som frigjøres slik at pølsene ikke blir tørre. Er forholdet mellom fett og proteiner godt, skal det ikke renne vann, eller fett, av pølsene under trekkingen. Har du falt for (den vanlige) fristelsen og tilsette for mye rent viltkjøtt i farsen, kan resultatet nå vise seg ved at det renner væske ut av pølsene ved trekkingen. Og du kan si farvel til den gode, saftige pølsa i denne omgang...

Når pølsene er ferdig trukket, bør de avkjøles så raskt som mulig i kaldt vann for å bli spenstige og ikke skrumpe inn. Har du brukt kunsttarm er det enda viktigere med rask avkjøling, ellers setter tarmen seg fast og du drar med halve pølsa når kunsttarmen trekkes av.

Da er pølsene klare til oppbevaring (vakuumering, dypfrysing) og tilberedning/servering – GOD APETITT!

Utstyr

Det er ikke behov for noen stor maskinpark for være pølsemaker på hjemmeplan. Du bør imidlertid ha ei god kjøttkvern og gjerne en skikkelig pølsestapper. Blir du bitt av pølsebasillen vil nok fort også en liten pølsehakke stå på ønskelista. De fleste har en kjøkkenmaskin av ett eller annet slag hjemme, og mange av disse kan påmonteres ei kjøttkvern, som igjen har mulighet for å sette på pølsehorn. Kjøkkenmaskinen har som regel også en hurtigmikser med kniv som du kan finmale med (erstatter pølsehakken), hvis du ønsker en veldig fin farse. For egen del synes jeg de hjemmelagde reinsdyrpølsene godt kan være litt grove, så jeg klarer meg med ei kvern.

En kraftig kjøkkenmaskinen, med eventuelt ekstrautstyr, er altså en alt-i-ett-maskin. Mange jegere og hjemmeslaktere opplever imidlertid at spesielt kverna på slike maskiner blir for svak, og oppgraderer til en kraftigere, separat kjøttkvern. Etter mitt syn er ei skikkelig kjøttkvern uvurderlig i et jegerhjem. I tillegg er min erfaring at det er usedvanlig nyttig å ha en god vakuumpakker for å ivareta både de flotte råvarene du har båret ned fra fjellet, og produktene disse råvarene adstedkommer.

Referanser

Pølser og øl av Helge Hagen, Tun Forlag (2007)

https://www.matprat.no

https://lava-scandinavia.no (nettside med kvalitetsutstyr samt naturtarm, krydder etc.)

Pølser er alt fra hverdagsmat til turmat og ikke minst som festmat uten sidestykke. En skikkelig vakuumpakker sørger for at produktene opprettholder kvaliteten frem til tilberedning.