Opptrykk av gamle Villreinen

Villreinrådet har i en periode vært tomme for enkelte årganger av Villreinen. Vi har nå fått trykket opp et mindre opplag av disse og kan tilby komplett sett av alle de 34 årgangene - fra 1986 til i dag. Er dette av interesse kan man bestille komplett pakke med alle årganger på villreinen.no.

Skrantesjukeoppfølgingen

I disse tider er det vanskelig å skrive om villrein uten å pense temaet CWD.

Vi er over i et nytt kapittel i den norske CWD-historien og det er nok viktigere enn noen gang at rettighetshavere, jegere, forskere og myndigheter går i takt. Det er helt vesentlig for den videre gangen i CWD-marerittet å skape forståelse i alle leire for vanskelige beslutninger før tiltak settes i verk. Målsettingen er alle enige om - men veien og farten er det ulike synspunkter på - tildels sterke synspunkter. For myndigheter og beslutningstakere er øvelsen nå endret fra balansegang på stram line til slakk line - enda vanskeligere og større konsekvenser ved å trå feil.

I første kapittel satset man på full fart og kom heldigvis over uten store feiltråkk - det kan gå på stram line. På slakk line derimot er det helt andre kriterier enn fart som gjelder – her må hvert skritt avveies og man tar ikke det neste før alt er i balanse.

La oss for all del håpe denne øvelsen også skal lykkes, men det er nærmest umulig uten at alle parter er i balanse. Dette vil kreve helhetstenkning, samarbeid og klokskap framfor raske beslutninger og prestisjerytteri.

Bestilling av årboka

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Jan Hageland

Nord-Torpvegen 375

2880 Nord-Torpa

Mobil: 905 52 790

Epost: jan.hageland@fjellstyrene.no

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Øystein Landsgård, leder

(Norefjell-Reinsjøfjell, utvalg)

Olav Søderberg, nestleder

(Snøhetta, nemnd)

Lars Nesse

(Nordfjella og Fjellheimen, nemnd)

Endre Lægreid

(Hardangervidda, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (pensjonist, tidl. viltforvalter FM i Agder)

Kjetil Bevanger (NINA)

Olav Strand (NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: MediaDigital

I skrivende stund er vi allerede midt i mai og høsten med flotte farger, knallblå himmel og klar luft - er like om hjørnet. For å korte ventetiden til årets flotteste årstid frister Villreinrådet i Norge med en ny utgave av Villreinen. Artikkelomfanget og bredden av temaer er det ikke noe å si på - alt fra bruk av droner ved telling, til rein som motiv i billedkunst.

EN STOR TAKK TIL ALLE SOM BIDRAR MED ARTIKLER OG BILDER!

Nye nettsider

Siden forrige nummer av Villreinen har Villreinrådet sparket liv i domenet villreinen.no igjen, og laget en nettside som i større grad vier plass til årboka Villreinen. Her kan man blant annet bestille abonnement, lese enkeltartikler og digitale utgaver av Villreinen. Nettsiden er under kontinuerlig utvikling og vi håper den faller i smak og vil bli hyppig brukt. Kom gjerne med synspunkter eller innspill til innhold og design.

Digitale utgivelser

Villreinen 2018 ble den første årboka som også ble utgitt som digital fullversjon. Etter antall lesere å dømme har dette falt i smak hos mange. Vi vil derfor fortsette med digitale utgivelser i tillegg til tradisjonelle papirutgaver, både av årboka Villreinen og av temaheftet Arkeologi, fangstanlegg og fangstkultur (se under).

Temahefter

Villreinrådet har lenge hatt tanker om å lage temahefter, og lanserer det første nå i år. Valgt tema er innenfor arkeologi, gamle fangstanlegg og fangstkulturer. Det er blitt et forholdsvis omfattende hefte på ca. 130 sider med en samling av tidligere publiserte artikler. Heftet trykkes opp i et begrenset antall og kan bestilles på villreinen.no. I tillegg vil vi publisere en digital utgave - også på villreinen.no.

Villreinrådet vil gjerne ha innspill og forslag til temaer som det kan være interessant å lage et temahefte på.

Nytt år - nye muligheter

Fred Ivar Aasand

redaktør

Innhold

Naturveiledning ved Norsk villreinsenter Nord

Drone som alternativ ved flytelling

Nyttig med dialogmøter i villreinforvaltningen

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Arkeologisk forskingsgraving på Verket

Kva når reinen er skada eller sjuk?

Matavfall i Høgfjellet

Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen

Fra villrein til tamrein

Endring i reinens bruk av sommarbeita på Hardangervidda 1983-2018

Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell i Setesdalsheiene

Kalving i et landskap uten rovdyr og mennesker

Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Adaptiv løypeforvalting

Brukerundersøkelse – adaptiv løypeforvaltning i Bykle

Det heilage landskapet

Jaktfrie soner – effekt på villreintrekk

Jaktfri sone - reelt behov og vil den virke?

Bruk og kast i villreinfjellet?

Hvorfor jakt?

Raudafjell – Noregs 24. villreinområde?

Foreslår vindmøller i Tolga Østfjell/Rendalen

Jaktkvoter på Hardangervidda 2019

Hva betyr samarbeid innen jaktretter for villreinforvaltningen?

Vevd sammen i livet og kunsten

Overvåking av villrein i 2018

Jeg håper årboka blir brukt som inspirerende lesestoff, som nyttig oppslagsverk for stoff omkring villreinen og ikke minst for å vekke interesse og engasjement blant gamle og unge, både i dag og i mange år framover.

Vi trenger å skape engasjerte, unge arvtakere til både forvaltningsarbeid og jaktutøvelse i villrein-Norge framover. Det er de unge som gjennom sitt engasjement kan sikre at reinen i alle våre 23 villreinområder får de leveområder og betingelser de trenger, slik at vi fortsatt skal kunne bevare denne viktige ansvarsarten i årene framover.

Til slutt vil jeg ønske min etterfølger lykke til med jobben som leder for Villreinrådet i Norge og uttrykke mitt håp om at villreinen, dens behov og dens leverområder forblir minst like viktige i framtiden som de har vært til nå!

Øystein Landsgård

Leder i Villreinrådet i Norge

Jeg ble valgt til leder på årsmøtet i 2003, og har vært i dette vervet siden da.

I 2003 var Villreinrådet en organisasjon som slet med svært dårlig økonomi og manglende oppslutning fra nemnder og utvalg.

Hovedoppgaven for meg som nyvalgt leder i 2003 definerte årsmøtet til utgivelse av årboka VILLREINEN.

Det er utvilsomt en viktig oppgave å fortsette tradisjonen med utgivelse av VILLREINEN, den har kommet ut hvert år siden 1986 og representerer en utrolig mengde stoff om rein og mange ulike saker i tilknytning til fjell-Norge.

Men skal man kunne gjøre et arbeid i en viktig organisasjon som Villreinrådet, så må økonomien «være på stell». En viktig oppgave fra starten av min lederperiode ble derfor å rette opp økonomien slik at det kunne være rom for både primæroppgaven med VILLREINEN, og også oppgaven med å være en samlende «paraply» for villreinnemnder og villreinutvalg, i tillegg til å være bindeledd og talerør mot offentlige myndigheter.

I dag er Villreinrådet en organisasjon med trygg og solid økonomi som gir rom for engasjement i ulike saker rundt i alle våre villreinområder.

Min stil har vært å satse på dialog og samtaler for å løse saker, både i forhold til medlemmer og ikke minst i forhold til offentlige myndigheter.

Sammen med dyktige medarbeidere i styret, redaktør og redaksjonsråd har jeg hatt mange interessante og lærerike år i Villreinrådet. Vi har jobbet oss sakte og sikkert oppover fra en tid med røde tall i regnskapet, til dagens situasjon hvor vi ser at økonomien er grei og oppgavene er både mange og viktige. Men, det er fortsatt oppgaver

som vi føler at vi evner å ta tak i, og der vi kan bidra med kompetanse.

Etter så mange år i «lederstolen» i Villreinrådet føler jeg at det er på tide at andre og yngre krefter får ta over styring og arbeid i organisasjonen.

Jeg vil med dette takke for meg i Villreinrådet og takke for møte med veldig mange positive, dyktige og hyggelige mennesker rundt i alle våre villreinområder og blant offentlige myndigheter.

Jeg har lært å kjenne en lang rekke dyktige folk med et brennende engasjement for vår felles venn – reinen i våre fjellområder.

Villrein-Norge trenger virkelig alle disse menneskene med det brennende engasjementet, og jeg håper at både offentlige myndigheter og økonomien i villreinområdene gjør det mulig å ta vare på disse ildsjelene.

Jeg vil også takke alle leserne og bidragsyterne til VILLREINEN gjennom alle mine år som leder. Bidragene dere leverer er med på å gi oss alle en fantastisk databank med stoff om villrein og fjell-Norge som generasjonene etter oss kan ha glede og nytte av i årene framover.

Jeg ønsker alle forvaltere og villreinvenner et hyggelig og inspirerende møte med årets utgave av årboka VILLREINEN. Årboka inneholder mye interessant stoff fra fjell-Norge og naturligvis, spesielt om villreinen.

Skribentene, og også leserne av årboka, hjelper oss med å sette fokus på villreinens behov for- og krav til areal, leveområder og trekkmuligheter, internt i villreinområdene og mellom villreinområder.

EN EPOKE ER OVER!

HILSEN FRA LEDER I VILLREINRÅDET GJENNOM MANGE ÅR

Naturveiledning ved Norsk villreinsenter Nord

Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn har drive med naturveiledning sidan oppstarten i 2007. Dei første 10 åra var naturveiledarane tilsette i Statens naturoppsyn, men i 2017 vart det bestemt at SNO ikkje skulle drive med naturveiledning meir. Samstundes vart det oppretta nye naturveiledarstillingar knytt til dei ulike besøkssentera i Noreg. Norsk villreinsenter Nord, som også er Besøkssenter villrein, fekk tildelt to av desse. I januar 2018 starta Are Endal Rognes og Heidi Vognild som nye naturveiledarar på Hjerkinn. I løpet av året som har gått, har vi lært og opplevd mykje. Her vil vi dele litt av vår arbeidskvardag med Villreinen sine lesarar.

Formidlinga vår skjer for det aller meste utandørs, og det er stor skilnad på sommar- og vintersesongen på Hjerkinn. Aktiviteten tek seg opp utover mai, og 1. juni opnar viewpoint Snøhetta for sesongen. Da er bygget ope døgnet rundt fram til midten av oktober. På viewpoint SNØHETTA kan du i høgsesongen møte ein sommarvikar som driv naturveiledning for dei som ønsker. Det er mange spørsmål om både rein, moskus, fuglar, turtips, nasjonalpark, fjelltoppar og skytefeltet. Dei fleste dagar kan naturveiledaren syne fram moskus i teleskopet.

Av Are Endal Rognes
og Heidi Vognild,
Norsk villreinsenter Nord (NVS)

Bogeskyting i fangstminneparken på Hjerkinn er populært. Sjølv om vi brukar moderne utstyr, kan det vera vanskeleg å treffe reinsfiguren. I naturveiledninga er det fint med praktiske oppgåver. Vi ser ofte at det er andre i gruppa som blomstrar opp når vi gjer aktivitetar, enn dei som dominerer når vi driv med teori. Det er viktig for oss at alle opplever meistring og får gode opplevingar i naturen. Foto: Rebecca Nedregotten Strand

Viewpoint SNØHETTA vart opna i 2011, og er Besøkssenter villrein sin hovudattraksjon. Bygget er, naturleg nok, teikna av arkitektkontoret Snøhetta, og har fått fleire internasjonale prisar. Det er ope frå 1. juni til midten av oktober. Om vinteren brukar villreinen området, og derfor held vi vinterstengt. Frå parkeringsplassen er det 1,5 km å gå til viewpoint Snøhetta. I stien er det lagt ned skiferheller der den 10 000 år lange felles historia til villrein og menneske på Dovrefjell er presentert. Besøket har gradvis auka gjennom åra, og sommaren 2018 tok omkring 30 000 menneske turen til opp viewpoint SNØHETTA.
Foto: Ketil Jacobsen.

Sommaren 2017 opna Dovrefjell nasjonalparkstyre Moskusstien. Det er ei tilrettelagt rute mellom Kongsvoll og Grønbakken som byr på gode sjansar for å sjå moskus utan å gå langt inn i Snøhetta villreinområde. Mykje ferdsel i villreinområda stressar reinen og hindrar naturlege trekk. Vi hadde med oss fleire skuleklassar på Moskusstien i haust, og dei fekk sjå mykje moskus. I tillegg hadde vi innlagte temapausar der vi snakka om villrein, vegetasjon, økologi, sporlaus ferdsel og verneområde.

I september 2018 vart det gamle skytefeltet på Hjerkinn innlemma i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Denne utvidinga vart høgtideleg markert med arrangement på viewpoint SNØHETTA. Mellom mange inviterte gjestar, var også klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) til stades. Det vart tid til presentasjon av Norsk villreinsenter Nord og ein runde i fangstminneparken. Her demonstrerer naturveiledarane falkefangstanlegget. Foto: Rebecca Nedregotten Strand

Vi reiser også rundt og driv med naturveiledning andre plassar enn på Hjerkinn. I samarbeid med Rondane og Dovre nasjonalparkstyre har naturveiledarane eit opplegg som blir kalla «Dag i naturen». Her dekker nasjonalparkstyret busstransport for skulane, medan Norsk villreinsenter Nord står for opplegget. Da tek vi med skuleklasser frå kommunane som soknar til Rondane og Dovre nasjonalparkar på ein lærerik dag i deira nærområde. Tema for desse dagane har vore villrein og fangsthistorie. Vi har også andre faste opplegg med skular, dei fleste frå kommunane rundt Dovrefjell. Her er 8. klasse frå Otta ungdomsskole på sin årlege tur til Rondvassbu med naturveiledarar frå Hjerkinn. Foto: Rebecca Nedregotten Strand

«Skinn, klauv, gevir» er ein aktivitet vi ofte gjer. Vi har skinn av rein og moskus, gevir og klauver frå alle hjortedyra og skalle av moskus. Vi snakkar om biologiske tilpassingar til ulike leveområde, klima og vegetasjon. Gruppa får lukte, kjenne og løfte på gjenstandane. Det skapar fascinasjon og forståing. Mange hugsar betre når dei får ta på noko ekte, og ikkje berre høyre om det.

Dei fleste gruppene som tek turen til Besøkssenter villrein på Hjerkinn, er skuleklasser. Det er alt frå barneskule til studentar i høgare utdanning. Vi får også besøk av ulike grupper frå reiselivet, lag og foreiningar og andre interesserte. Mange kjem for å sjå viewpoint Snøhetta på grunn av arkitekturen, medan andre besøker oss for fagleg påfyll. Bildet syner skotske forvaltarar ved revefella i fangstminneparken. Sommaren 2018 kom tidleg og var rekordvarm. Skottane var her 1. juni, og det var allereie mykje lauv på trea.

Det er ikkje så mange grupper som kjem til Besøkssenter villrein om vinteren, men vi tilpassar opplegg etter dei førespurnadene som kjem. I januar kom det ei klasse franske elevar på besøk. Dei fekk vera med på trugetur øst for E6, i Hjerkinnhø. Vi tek ikkje med oss grupper på vestsida av E6 vinterstid. Dette er for å la moskusen og villreinen være i fred i ei sårbar tid. Denne dagen var det vindstille og klart, og vi fekk sjå moskus i teleskopet på langt hold. Det vart ei eksotisk oppleving for dei franske ungdommane. Foto: Rebecca Nedregotten Strand

Naturveiledarane har i fleire år delteke på Verdens miljødag i Trondheim. Her møter vi fleire hundre barnehage- og småskulebarn. Dei har ofte lite kjennskap til villrein og høgfjell, men er ivrige og nysgjerrige. Det er stas å få klappe ei utstoppa gaupe eller prøve å løfte ein reinskalle. Foto: Rebecca Nedregotten Strand

På nettsida www.villrein.no kan du lese meir om Norsk villreinsenter og finne nyheiter og artiklar om villrein. Ta gjerne kontakt med oss viss du er interessert i naturveiledning. Vi ønsker lesarane av Villreinen velkomen til Besøkssenter villrein og til viewpoint SNØHETTA.

I Norge forvaltes villreinstammene i 23 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. Innenfor de ulike villreinområdene finnes det ett eller flere villreinutvalg, som står for den daglige og praktiske delen av bestandsforvaltningen. Blant utvalgets hovedoppgaver er gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av mål for bestandsutvikling, bestandsplaner, kvoteforslag og organisering av jaktutøvelsen.

For å vite om man når sine målsettinger er det viktig med kunnskap om utvikling av villreinbestandene. Miljødirektoratet opprettet i 1991 det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt, der formålet er å avdekke endringer i hjortedyrenes kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet. Programmet organiseres av Norsk

institutt for naturforskning (NINA). Syv av villreinområdene inngår i dag i programmet. I disse områdene utføres det årlig ulike tellinger, som deles i strukturtelling, kalvetelling og minimumstelling.

Strukturtellinger foregår ofte i brunsten, for å få et bilde av alders- og kjønnssammensetningen. Tellingene utføres

på bakken, oftest med bruk av teleskop. Kalvetellinger i fostringsflokkene om sommeren gir grunnlag for beregning av tilvekst, og foregår oftest ved å ta bilder fra småfly eller helikopter. Minimumstelling gir tall på bestandsstørrelsen og foregår på vinteren, gjerne som en kombinasjon av bakketelling og bruk av småfly eller helikopter.

Av Hans-Petter Ruud (fjelloppsyn Sollia) og Erik Hagen (fjelloppsyn Ringebu)

Tellinger i Rondane sør

Rondane sør (RS) forvaltes i dag som ett av tre delområder i Rondane villreinområde. RS har et tellende areal på 2 100 km2 i Ringebu, Øyer, Stor-Elvdal, Åmot, Hamar og Ringsaker kommuner.

Dette er et langt og smalt fjellområde mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, og egentlig veldig oversiktlig i villreinsammenheng.

Villreinutvalget har tradisjonelt utført mesteparten av minimumstellingene fra bakken med snøskuter og teleskop/kikkert, men også i kombinasjon med

bruk av småfly og fotografering fra lufta. Tellingene går ofte helt fint fra bakken, men de største flokkene kan det være greit å få bilde av fra oven. I mange år benyttet villreinutvalget, ofte i samarbeid med Rondane nord, piloter og fly fra flyklubben på Røros. Utfordringene med dette var at Røros og Rondane ofte har helt ulikt vær. Ved klarvær og fine forhold i Rondane kunne det være snøvær, tåke og for dårlige flyforhold på Røros. Tellingen måtte da ofte utsettes i siste liten, og kanskje måtte en starte på nytt med lokalisering av flokker ved hjelp av snøskuter på bakken.

Testing av drone

Med bakgrunn i dette bestemte villreinutvalget seg i 2016 for å se om fotografering av flokker med drone kunne være et alternativ til småfly under minimumstellingene. Det ble tatt kontakt med et firma som har spesialisert seg på bruk av droneteknologi i ulike virksomheter, og de sa seg villig til å gjøre et forsøk. Demonstratørene hadde ingen erfaring med bruk av droner til akkurat viltregistreringer. I dialog med tellemannskapet i villreinutvalget og litt testing, fant vi imidlertid fort ut hvordan man kunne løse den praktiske gjennomføringen med hensyn til f.eks. avstander til flokken, vindretning, flyhøyde og lysforhold.

Vi fikk demonstrert to forskjellige droner av merke DJI. Disse hadde litt ulike spesifikasjoner med tanke på størrelse, rekkevidde, flytid, kamerautstyr og krav til den som skal operere dronene. Den minste dronen var av typen Phantom 3. Denne var ganske liten (1,3 kg), og med 12 megapiksel kamera uten zoom. Den andre var av typen Inspire 1, som var noe større (2,8 kg), og hadde kamera med zoom. Flytiden var oppgitt til ca. 25 min for den minste dronen, og noe mindre for den største.

Det vi var mest spente på var hvordan reinen ville reagere, men det gikk overraskende bra. Dronene ble testet på en fostringsflokk på over tusen dyr og en mindre bukkeflokk på 20-30 dyr. Etter å ha kommet oss i posisjon med snøskuter, 4-500 meter fra flokkene, ble dronene flydd opp til tillatt høyde på 120 meter og så inn over flokkene.

Det var tydelig at reinen la merke til begge dronene, kanskje aller mest pga støyen, men kanskje også at de så den. Det var imidlertid ingen stor reaksjon i flokkene. Noen dyr reiste seg og trakk noe mer sammen, men ingen fluktreaksjon. Med zoom på kamera var man ikke så avhengig av å justere høyden på selve drona, mens drona uten zoomkamera måtte flys opp eller ned for å endre utsnittet. Felles for begge dronene var imidlertid at bildene var av så bra kvalitet at de var fullt mulig å bruke som tellebilder.

Videre bruk og erfaringer

Erfaringene fra forsøket i 2016 var så gode at villreinutvalget gikk til innkjøp av en ny versjon av den minste typen, med 20-megapiksel kamera og noe bedre flytid. Den har erstattet bruk av småfly under minimumstellingene de siste tre vintrene. Den er også prøvd med hell under kalvetelling på sommeren. Dette var i de sørlige skog- og myrområdene, der det er vanskelig å finne flokkene med småfly. Flatt terreng og skog kan også gjøre det utfordrende å telle fra bakken.

Vi har gjort oss mange erfaringer med hvordan utstyret virker, avstander og plasseringer i forhold til flokkene og hvilke forhold som påvirker kvaliteten på bildene. Drona med utstyr får plass i en liten sekk som vi har på ryggen eller i kassa på skuteren. På vinteren er det

viktig å holde batterier, skjerm og radiosender varme. Det kan løses på flere måter, men vi har kommet til at det enkleste er å oppbevare dette på kroppen. En ser at flytiden reduseres ved lave temperaturer, men med to-tre batterier er ikke dette noe praktisk problem. Det er ikke mange minuttene du behøver å fly for å ta bilde av en flokk.

Kameraet styres via radiosenderen eller en skjerm som kobles til denne. Vi har valgt å bruke ett vanlig nettbrett. Det går også an å bruke en mobil, men skjermbildet blir da veldig lite. I mye lys kan det være vanskelig å se på skjermen hvis man ikke får tilstrekkelig skygge. Ellers selges nå dronene med egne skjermer som er mer lyssterke og tåler bedre kulde, men det har ikke vi testet.

Rekkevidden på drona vi har benyttet er heller ikke noe problem. I de fleste tilfeller er man ikke lenger unna flokken enn at man ser drona, men samtidig har vi sett at det er gunstig å ikke være nærmere enn 4-500 meter, slik at man kommer opp i nok høyde før den flys innover flokken. Så kan drona senkes ned hvis det er behov, og en ser at dyrene forholder seg i ro. I enkelte situasjoner kunne det kanskje vært ønskelig med et zoomkamera, men det ser ut til at det i de fleste tilfeller ikke er nødvendig. Drona vi bruker kan ta

bilder i jpeg- eller RAW-format, og filme i 4K-kvalitet. RAW-formatet kan være gunstig å benytte for å justere på bilder der lys og konturer på bakken kan gjøre det vanskelig å skille ut dyr. Vi har også erfart at bildene ofte blir best når det er litt overskyet, selv om man enkelte ganger kan dra nytte av solfylte bilder som kaster skygger.

Den dronepakka vi har, med to ekstra batterier, nettbrett og ryggsekk koster i underkant av 20 000 kr. Skal man over på den største drona vi fikk demonstrert, med zoomkamera, må man fort ut med det dobbelte. Villreinutvalget har sett på kjøpet som en god investering og ser nytten av at tellemannskapet enkelt kan bringe med seg utstyret til enhver tid, og brukes så fort behovet

og forholdene tilsier det. Det er ressurssparende og med rett bruk virker det ikke til å uroe dyrene i nevneverdig grad. Vi kommer videre til å sammenfatte en del videoopptak som viser hvordan flokkene påvirkes av dronebruken. Dette vil kunne benyttes som vurderingsgrunnlag med tanke på dispensasjoner til bruk av drone for viltregistreringer også i verneområder.

Registrering og tillatelser

Droneflyging reguleres av forskrift om luftfartøy som ikke har fører om bord. Dersom dronen skal brukes til noe annet enn hobby og lek må det meldes fra om virksomheten til Luftfartstilsynet før oppstart. Det er et enkelt skjema som sendes inn på Altinn.

Operatørene som skal fly deles inn i tre kategorier RO1, RO2 og RO3. RO1-operatører kan kun benytte droner som veier opp til 2,5 kg og som har en maksimal hastighet på 60 knop. Alle operasjoner må skje innenfor synsrekkevidde i dagslysperioden og innenfor gitte sikkerhetsavstander. Maks flyhøyde er 120 meter. Skal man fly slik at man ikke ser drona, eller med en drone som er over 2,5 kg, trengs det en RO2-tillatelse. Det innebærer en teorieksamen som tas på en trafikkstasjon, samt operasjonstillatelse fra Luftfartstilsynet. Det er ellers lurt å tegne en ansvarsforsikring for aktiviteten.

Det finnes for øvrig mye god informasjon om regelverket knyttet til bruk av droner på luftfartstilsynet.no.

Deltakere fra villreinnemnda for Snøhetta og Knutshø villreinområder, villreinutvalget for Knutshø og fra villreinutvalget for Snøhetta, har i flere år gjennomført et årlig dialogmøte etter årets jakt. I disse møtene går utvalgene normalt gjennom årets jaktresultater og vurderer dette mot målsettinger og eventuelle tiltak som ble gjennomført. I

2018 ble blant annet erfaringene med prøvetaking etter CWD, rapportering i basen settogskutt og gjennomføring av villreintellingene drøftet. Norsk villreinsenter ved Ingrid Nerhoel holdt også et faginnlegg om miljøkvalitetsnorm for villrein. Det er villreinnemnda som inviterer til møte og hører med utvalgene om det er spesielle

Nyttig med dialogmøter i
villreinforvaltningen

tema de ønsker å informere om, drøfte, eller ha informasjon om. I dialogmøtene blir vi bedre kjent med hverandre og hverandres roller, og møtene er utvilsomt en positiv og god arena for utveksling av informasjon og faglig oppbygging.

Av villreinnemnda for
Snøhetta og Knutsø

Dialogmøte oktober 2018. Fra venstre Kristin Lund Austvik (Knutshø villreinutvalg), Narve Hårstad (Knutshø villreinutvalg), Jon Tore Dalsegg (villreinnemnda), Johan Ragnar Eggen (villreinnemnda), Jann Erik Dalum (Snøhetta villreinutvalg), Olav Søderberg (villreinnemnda), Reidar Brude (villreinnemnda), Kari Toftaker (villreinnemnda), Karianne Rindli (villreinnemnda), Siv Remetun Lånke (villreinnemnda), Marit Rolstad (leder, villreinnemnda), Bjørn Sæther (Snøhetta villreinutvalg). Foto Bjørn Rangbru (sekr. Fylkesmannen i Trøndelag)

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Ny E134 skal bli hovedveiforbindelse mellom øst og vest i framtida, og mangedoblet biltrafikk ligger i planene. For å spare penger er vegmyndighetene pålagt å planlegge strekningen Vågslid i Vinje til Seljestad i Odda uten den lange tunnelløsningen som både transportnæringen og villreininteressene mener er nødvendig. I tillegg til faren for trafikkaos, kolonnekjøring eller stenging ved uvær og store snømengder vil dette trolig stoppe nødvendige og historisk viktige reinstrekk mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda. Politikerne må på banen!

I sin planlegging av ny E 134 er Statens vegvesen (SVV) pålagt økonomiske føringer vedtatt i kommunedelplan og nasjonal transportplan. Ut fra det mandatet kan ikke SVV planlegge med den lange tunnelløsningen som kunne bedret reinens mulighet for trekk

mellom våre to største villreinområder, men er bundet til kort tunnelløsning. Det betyr at det blir tunnel fra Røldal i vest til 1 km øst for Peparsteinen, også i Odda kommune. Videre kommer to mindre tunneler øst og vest for Haukeliseter Fjellstue, men ved de

tradisjonelt viktige reinstrekkene blir veien liggende åpent i dagen. Skal dette mandatet endres må det gis nye økonomiske føringer for prosjektet og det må foretas ny politisk behandling på riksplan.

De viktige og historisk mye brukte reinstrekkene mellom våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, vil trolig opphøre om dagens politiske rammer opprettholdes. Statens Vegvesen gjennomførte møte og befaring sist november som ledd i andre gangs behandling av reguleringsplanen. Konklusjonen fra de inviterte villreinkyndige var helt entydig; lang tunnel må til om villreintrekket mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda skal bevares!

De viktige villreintrekkene

Før veiforbindelsen E134 med Haukelitunnelen kom i 1968, var Setesdalsområdene og Hardangervidda i praksis et sammenhengende leveområde innen «Langfjella». Trafikken på veien har økt dramatisk siden den gang. Men i mange år etter veien kom skjedde det likevel store villreintrekk mellom Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, i tråd med dyras nomadiske bruk av leveområder og beiter.

De østligste trekkene anses som de viktigste i historisk tid. Dette har trolig sammenheng med mindre snømengder og lettere tilgjengelige beiter i de østligste områdene på begge sider av veien. I tillegg til økt biltrafikk er det bygd ut massevis av hytter i området Vågslid og flere er planlagt. Stavanger Turistforenings Haukeliseter fjellstue er landets mest besøkte turistforeningshytte og genererer sammen med hyttene i Vågslid stor menneskelig

ferdsel. Dette forstyrrer naturligvis villreinen i områder, som i tillegg til trekkområder utgjør noen av de viktigste vinterbeitene i Setesdal Ryfylke villreinområde. Når reinen kommer sørfra er det gjerne på tampen av året, og kan vare gjennom hele vinteren.

Konsulenten Naturrestaurering AS har på oppdrag av Statens Vegvesen vurdert forventede effekter av ny E134 på villreintrekkene. I den anleggsperioden på 5 år forventes all reinaktivitet å opphøre i området og om driftsperioden som følger skriver de i sin rapport av januar 2019: «I driftsfasen er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst at noe

trekk av rein kan forekomme over den nye Haukelisetertunnelen, men at tunnelene generelt er for korte til å ivareta funksjonelle reinstrekk. Viktige beiteområder og trekk-korridorer ligger også på strekning med veg i dagen, der vegen utgjør et stort terrenginngrep og vil generere økt trafikk til området, derav øker unnvikelseseffekten på rein og reduserer beitebruken, og vegen kan bli en fullstendig barriere».

Barriereeffekten av trafikk og ferdsel i dag framgår tydelig av kartskissen under som viser GPS-merkede simler sine bevegelser i de aktuelle områdene. De grønne sirklene fra Hardangervidda er innhenta fra mars 2001 t.o.m. mai 2014 og de røde sirklene i Setesdal

Ryfylke fra mars 2007 t.o.m. mai 2014. Men årlig registreres trekk vinterstid, i første rekke av bukkeflokker og en stor del av denne aktiviteten er i nyere tid registrert over tunneltakene på hhv. Dyrskartunnelen og Vågslidtunnelen.

Utfordringene i Setesdal Ryfylke villreinområde

Setesdal Ryfylke er landets mest sårbare villreinområde når det gjelder fare for nedising av vinterbeiter, som følger av veksling mellom mildvær og kulde. Villreinområdet er også blant de med lavest andel vinterbeiter. Det er derfor utrolig viktig at dyra fortsatt kan

ha mulighet for å trekke nord til Hardangervidda når vinterbeiter er utilgjengelige i Setesdal Ryfylke. I 1986 stod eksempelvis store deler av vinterstammen på Hardangervidda i områdene ved Møsvatn. Med de forventede klimaendringer vil disse utfordringene for villreinen i Setesdal Ryfylke ventelig øke, og dermed også viktigheten av at dyra som tidligere kan trekke over på Hardangervidda.

Norges internasjonale forpliktelser for villrein og politiske mål

Norge har store internasjonale forpliktelser i å ta vare på våre villreinområ

der, og særlig stort er det for de definerte nasjonale villreinområdene som både Setesdal Ryfylke og Hardangervidda er. Det er også vedtatt nasjonale mål at villreinen skal kunne opprettholde eller bedre sine muligheter for trekk innen og mellom villreinområder.

Det er gjort et for dårlig arbeid med å belyse og fremme villreininteressene i planleggingen av nye E134. Dette gjelder særlig betydningen trekkmuligheten nordover har for villreinen i Setesdal Ryfylke når klimaforhold låser vinterbeitene her i is. Dette manglende fokuset kan skyldes flere forhold, og naturligvis ligger det i bunnen et sterkt politisk ønske om å holde kostnadene på veistrekningen nede.

Oppfølging fra de ansvarlige statlige regionale myndigheter har åpenbart vært for dårlig. De aktuelle arealene ligger i Hordaland og Telemark, mens det er Fylkesmannen i Buskerud som er ansvarlig fylkesmann for Hardangervidda villreinområde og Fylkesmannen i Agder som er ansvarlig fylkesmann for Setesdalsområdene. Her har trolig kommunikasjon og samarbeid vært for dårlig. Dessverre er det også en erfaring hos villreinforvalterne at kommunene Odda og Vinje er langt mer opptatt av villreinens forhold på Hardangervidda enn i Setesdal Ryfylke.

Lang tunnel kunne bedret trekkmulighetene for villreinen betydelig. Foreliggende alternativ vil med økt trafikkbelastning derimot redusere disse ytterligere, og trolig stoppe trekkmulighetene fullstendig slik også SVV’s sine konsulenter skriver. Med kort tunnel og manglende trekkmuligheter nordover, og endrete og forverra klimaforhold, vil det oppstå situasjoner da villreinstammen låses til sviktende vinterbeiteforhold og kan stå i fullstendig kritisk situasjon!

Det er viktig at våre nasjonale miljømyndigheter og politikere sørger for å få planleggingen av E134 som ny framtidig stamvei mellom Øst- og Vestlandet inn i et bærekraftig spor!

GPS-posisjoner på Hardangervidda og i Setesdalsheiene. Figur hentet fra NINA Rapport 1121 «Veger og villrein».

De viktigste villreintrekkene er angitt inn i de østligste planområdet, som innspill fra villreininteressene på høringsmøte om ny E 134 i november 2018. Kilde: Naturrestaurering AS

Arkeologisk forskingsgraving på Verket

Sommaren 2018 vart det sett i gang arkeologisk utgraving av ei tuft i massefangstanlegget på Verket, i Lesja kommune. Det er svært sjeldan det vert sett i gang reine forskingsgravingar her til lands, som i dette tilfellet her. Det var mange som ivra for eit slikt prosjekt på Verket, sidan lokaliteten er så spesiell og interessant. Fangstanlegget på Verket rommar nemleg den mest moderne og flottaste fangstrusa for villrein som vi kjenner til i Sør-Noreg.

Bakgrunnshistorie

Det flotte utforma massefangstanlegget på Verket, vart oppdaga av den historieinteresserte lesjingen Tor Einbu i 1999. Under ein tilfeldig fjelltur fekk han sjå ei rekkje med steinsette stolpehol han berre måtte finna ei forklaring på. Etter kvart fekk han hjelp av fleire til å leite opp rekkjene med stolpehol, og til slutt forstod dei, at

dette var ei stor og ukjend fangstruse for villrein. Dei synlege spora i anlegget vart seinare godt dokumentert av Norsk Institutt for naturforsking (NINA), i fleire omgangar. Tuftene som høyrer til anlegget vart funne med metallsøkjar av lesjingen Roy Fjerdingby i 2005. Året etterpå vart det grave ei sjakt og henta ut blant anna beinmateriale til DNA-analyse, av

arkeologar frå Oppland fylkeskommune. I 2016 fann lesjingen Rolf Sørumgård rekkja med stolpehol inne i samlekvea, som ga oss ny kunnskap om korleis dei handterte reinsflokkane i anlegget.

Av Runar Hole, Tarandus AS og
Brit Solli professor i middelalderarkeologi ved Kulturhistorisk museum,
Universitetet i Oslo

Trekonstruksjonen i botnen av tufta og det som er tolka som moldbenkar langs tre av veggane var godt bevart. Steinane til venstre er den mura eldstaden i midten av tufta. Det dukka heile tida opp funn. Frå venstre ser vi her K.M Bjørneby (friviljug gravar), Liselotte Takken Beijersbergen (zoo-arkeolog), Julie Bjørnseth (arkeologistudent), Aud Hole (friviljug gravar) og Rolf Sørumgård (koordinator for dei friviljuge).

Professor Brit Solli ved Kulturhistorisk museum og Universitetet i Oslo, vart og interessert i fangstanlegget på Verket etter sjølv å ha sett den spennande lokaliteten. Etter å ha prata med fleire andre, og da spesielt lokale folk, så fekk ho mykje støtte og inspirasjon til å setja i gang det arkeologiske prosjektet på Verket. I 2017 vart anlegget synfara av Solli med fleire og det vart grave nokre prøverutar for å hente ut materiale til førebelse dateringar. Samstundes vart det planlagt kvar og korleis ein skulle gjere den større utgravinga året etter. Prosjektet fekk som målsetting å finne ut meir om funksjonen, strukturen og alderen på anlegget. Kan ein til dømes få datert kva tid det vart bygt og når det gjekk ut av bruk? Vidare skal ein prøve å finne ut kven det var som dreiv med villreinfangsten på Verket.

Funksjonen til fangstrusa

Ein må seia at dette store fangstanlegget har ei svært straumlineforma og oversiktleg utforming. Kartillustrasjonen syner godt korleis rusefangsten har gått føre seg. Studerer ein spora i felt, så ser ein og korleis fangstfolka har utnytta terrenget i oppbygginga av anlegget. Leiegjerda har gått opp mot høa Verket (1268 moh.). Reinsflokkane har vortne jaga inn mellom desse fangarmane, av fleire drivarar. Truleg har fangstfolka og nytta skræmepinnar lenger utover i terrenget, for å hjelpe til med å styre flokkane. Den store innhegninga var gøymd bakom Verket. Difor såg det trygt ut for reinsdyra å flykte opp skråninga i den retninga, men dei hamna rett inn i samlekvea. Vidare så ligg mesteparten av samlekvea på eit høgdedrag der dyra kjente seg tryggare. Gjerdet rundt samlekvea ligg lågare i terrenget og desse verka nok trugande på reinsdyra. Truleg kunne ein halde reinsflokkar innanfor i mange dagar utan at dei gjorde alvorlege forsøk på å koma seg ut, blant anna fordi samlekvea er så stor. Det seier seg sjølv at fangstkapasiteten på Verket var enorm når ein studerer kor stort anlegget er. Ved høve kunne kanskje fangstfolka fange heile flokkar på over tusen dyr. Når dyr skulle slaktast vart delar av flokken jaga ned i avlivingskvea. Da har ein hatt nytte av gjerdet innanfor den sørlige delen av samlekvea. Geilen her gjorde det nok

lettare, både å drive og å porsjonere flokkar fram til inngangen på avlivingskvea. I overgangen mellom dei to kveene er det spor etter eit skråstilt sperregjerde for å hindre dyra i å flykte attende. Stolpehola er kraftigare og tettare i avlivingskvea og spesielt framover mot enden på anlegget. Her har sjølvsagt presset på gjerdet vorte større frametter geilen, ettersom dyra kunne bli jaga med større kraft, samstundes som geilen smalnar inn til ei breidde ned mot 1,5 meter. Men fangstfolka har og brukt list for å få dyra framover, sidan enden på fangstrusa er gøymd bak ei lita morene. I rusespissen har dyra vorte avliva og

etterpå drege 100-200 meter nordover til eit område ved Fauttjønnbekken, der vi trur parteringa av skrottane har gått føre seg. Her ligg og dei seks tuftene som høyrer til anlegget.

Utgravingsprosjektet 2018

Utgravinga varte i tre veker med stort sett fint vær, frå 29. juli til 17. august. Sidan prosjektet hadde eit lite budsjett så var mykje av arbeidet basert på friviljug innsats. Både arkeologar frå fylkeskommunen, lokale folk frå Lesja eller andre interesserte deltok etter kvart som dei hadde tid og det var behov for gravemannskap. Elles deltok arkeologar frå Bergen museum, med

Her har Liselotte og Rolf grave fram eit reinsgevir i avfallshaugen nedanfor ei av tuftene. Det vart og funne bein etter både dyr, fugl og fisk i det djupe kulturlaget.

Det vart arrangert open dag på Verket, søndag den 12. august. Her fortel prosjektleiar Brit Solli (i midten med gul jakke) om utgravinga så langt. Folk syntest at det var spennande å sjå den avdekka tufta og høyre om villreinfangsten.

kompetanse på gamalt beinmateriale. Mesteparten av gravinga gjekk føre seg i ei av dei seks sikre tuftene på buplassen. Men det vart og grave nokre mindre ruter innanfor ei anna tuft og i det som er ein avfallshaug nedanfor ei tredje tuft, samt i ei grop litt unna. I tillegg vart det henta ut dateringsprøver av to stolperestar, frå gjerdet rundt

avlivingskvea.

Buplassen med tuftene

Det dukka opp mykje interessant i tufta som vart grave ut. Etter at den øvste torva var fjerna dukka det raskt opp mykje bein i delar av tufta. Mesteparten var reinsbein, men nokre var og frå gris, ku og sau/geit. Det vart funne ulike fragment av jarn undervegs, både med

og utan hjelp av metallsøkjar. Av meir intakte jarngjenstandar må det nemnast fleire naglar, krampar og hesteskosøm. Vidare grov vi fram ein fin jarnkrok og ein jarnsyl. Like utanfor tufta vart det funne ein slitt kniv. Elles fann vi eit heilt bryne og ein del brynebitar med tydelege slipespor. Fleire eldslagingsflintar vart og avdekka. Eit flott funn var ei intakt beinnål. Den største gledelege overraskinga var likevel det bevarte trevirket, som dukka opp ned mot botnen av tufta. Dette kunne fortelje mykje om konstruksjonen nedst i huset. I midten av tufta, vart det som venta avdekka ein eldstad oppbygd av steinar. Her fantes det daterbart kol.

Vi som var med på utgravinga fekk eit visst inntrykk av kva slags hus som hadde stått her. Truleg har det vore ei lita lafta årestue på 5 x 5,5 meter. I midten var eldstaden og kring den moldbenkar til å sitte eller liggje på. Benkane var plassert mot tre veggar og øvste konstruksjonen i benkane, var i alle fall laga av trevirke. Det er vanskeleg å seie kor høgt huset har vore, men kanskje så høgt at ein kunne stå oppreist i midten. Når det gjeld husveg

I eit av stolpefesta i eit fuktig parti er restane av stolpen særdeles godt bevart under det øvste torvlaget. Stolpen har vore ein halvklovning av eit minst 30 cm tjukt furutre. Ein liten bit av treverket er skore av til C-14-datering.

Eldslagningsflintar vart det funne fleire av i tufta. Vi fant derimot ikkje nokon av dei tilhøyrande eldståla. Flint og eldstål var datidas fyrstikker.

gen, såg ein godt spora etter botnstokken i store delar av tre veggparti. Torvlaget over to av desse var fleire stadar så tynt, at ein kan lure på om huset vart fjerna før det rotna ned til kulturlag. Ein skal ikkje sjå burt i frå at den øvste delen av laftebygget har vorte teke ned, og brukt opp att ein annan stad. Tuftene ligg lunt til på små avsatsar i skråninga ned mot Fauttjønnbekken. Her hadde fangstfolka rikeleg med rennande vatn. Buplassen er plassert litt bort ifrå avlivingskvea, truleg for ikkje å forstyrra jaginga av dyr mot enden av fangstrusa.

Av andre ting så vart det og funne fiske- og fuglebein i avfallshaugen nedanfor ei av dei andre tuftene. Her vart det og funne eit litt større gevir i møddingen. Mellom buplassen og rusespissen ligg det nokre merkelege groper i jorda. Fleire av desse er tydeleg laga av folk. Ei av desse vart grave ut, og det viste seg at den var meir eller mindre hellelagt i botnen. Men i denne gropa var det ikkje spor etter kol. Vi trur at gropene, så langt, har noko med slaktinga av reinsdyra å gjere. Til dømes kan fangstfolka ha samla blod eller anna til lagring og foredling i desse.

Kor mange var dei?

På dei tre benkane i tufta kunne nok opp mot 6 personar ha soveplass. Det er seks sikre tufter og om vi tenkjer oss at alle husværa hadde omtrent same kapasitet, så kunne fangstbuplassen fint romme 36 personar nattetid. Var dei halvparten så mange ville folk ha kvar sin benk å sove på, dersom alle tuftene var i bruk samstundes. Kor mange folk kunne væra i sving her på Verket når dei dreiv og fangsta? Truleg har dette variert etter kor intensivt dei dreiv på, og kor mykje dei greidde å fange ved ulike høve. Men eg vil tru at for å drive ein reinsflokk over ei lengre distanse, og effektivt inn i fangstanlegget, må ein være minst 20 personar. For å jage reinsdyra framover i fangstrusa, ville kanskje 10 personar være tilstrekkeleg når dyr skulle avlivast. Ein må tru at det var slaktinga som var den mest arbeidskrevjande prosessen. Dersom det stod 300 dyr i samlekvea, kan ein jo tenkje seg at det ville være praktisk å ha til rådigheit 30 eller fleire personar. Alle deler av reinsdyra som kunne brukast, vart nok

teke vare på, foredla og konservert. Dette i så stor grad det laut seg gjere under dei rådande forholda. Skinn, turka kjøt, feitt, gevir, bein og blod og anna skulle etter kvart fraktast vekk, og dette kravde mykje arbeidskraft. Eg vil anslå at det kan ha vore i sving så mange som rundt 50 personar her på det meste. At fleire enn dette estimerte talet jobba her samstundes, har eg mindre tru på. Men uansett så har mykje folk vore involvert i fangsten på Verket.

Dateringar

Det vart funne restar av trevirke i nokre stolpehol der det var fuktig jord allereie i 1999. Da tok Tor Einbu og Øystein Mølmen opp ein stolperest i eit stolpehol, og frå den vart det sendt inn

ein trebit til C-14-analyse. Datering viste at treet stamma frå eit tidspunkt i perioden mellom 1050 og 1200 e.Kr. Ein fekk altså allereie da ein viss peikepinn på kor gamalt anlegget var. Stolpen kan tolkast til å ha ein alder til tidleg på 1100-talet. Analyser av bein frå prøvegravinga i 2017, gav dateringar til 1200-talet. Utifrå dateringane er vi difor nokså sikre på at anlegget var i bruk under mellomalderen. Vidare tyder dateringane på at fangsten slutta her i løpet av 1200-talet. Derimot fortel dei lite om kva tid anlegget vart bygt, mest fordi stolpen ikkje nødvendigvis stammar frå da gjerdet vart sett opp.

Det er teke ei mengd med prøver under utgravinga i 2018 som skal daterast, men desse er ikkje ferdiganalysert

Det flottaste av dei mange bryna som vart funne. Dette er heilt men tydeleg slitt etter mykje bruk. Etter alt å dømme eit «eidsborgbryne» med opphav frå Telemark.

enno. Vi ventar i spenning på om kol eller trevirke i botnen av tufta kan seie noko om kva tid årestua vart sett opp.

Namnet Verket

Namnet på høa Verket kjem etter alt å dømme av den aktiviteten som gjekk føre seg nettopp her. Stadnamnet «Verket» stammar truleg frå det gamalgermanske ordet «werka» som betyr verksemd. Men det rare er at historiekunnskapen om fangstanlegget på eit tidspunkt har gått tapt, medan stadnamnet har overlevd i folkeminnet. Det var ingen som hadde tankar om dette store fangstanlegget før det vart oppdaga ved tusenårsskiftet. Eg trur anlegget gjekk ut av bruk i god tid før Svartedauden (1349 e.Kr.). Gjerda i fangstrusa var nok allereie svært forfalne, da den store pesten endevendte samfunnet. Folketalet vart den gongen sterkt redusert, og det er grunn til å tru mesteparten av minnet om fangstanlegget gjekk i gløymeboka rett etterpå. Verket ligg ved ein strategisk plass, og forbi her har det gått ei

ferdselsrute i all tid. I vår tid kryssar Slådalsvegen tvers gjennom avlivingskvea. Farande folk har heilt sikkert sett spor av fangstanlegget i lang tid etter Svartedauden. Så høgt til fjells vil feit furuved rotne seint, og enkelte gjerdestokkar kunne difor være synlege i fleire hundre år etterpå. Ein skal ikkje sjå burt ifrå at gjerderestane kring høa bidrog til at namnet Verket overlevde fram til moderne tid. I alle fall er det både spesielt og interessant at det var sjølve namnet som stod seg best mot tidens tann.

Utgraving også i 2019

Utgravinga i 2018 tok lenger tid enn planlagt. Grunnen til dette var funn av fleire spennande strukturer enn forventa, både i tufta og andre lokalitetar i anlegget. Prosjektleiar Brit Solli bestemte difor at vi skulle fortsette året etter. Det var det mange som var einige i. Slik det no ligg an, vil prosjektet altså bli ferdig i felt sommaren 2019. I ettertid skal det skrivast ein fyldig rapport. Det kjem ny og interessant

kunnskap, når analyser av gjenstandsmateriale og dateringsprøver er avslutta. Da får vi eit mykje betre grunnlag for å forstå massefangsten av villrein på Verket.

Litteratur

Einbu, T. 2005. Verket på Slådalen i Lesja. Årsskrift for Lesja historielag. Lesja –Otta. Snøhetta Forlag. s. 38-63.

Einbu, T. 2018. Verket på Slådalen. Årsskrift for Lesja historielag. Lesja –Otta. Snøhetta Forlag. s. 71-73.

Hole, R. 2013. Massefangstanlegg for Villrein. Masteroppgåve i arkeologi. Trondheim. NTNU. 107 s.

Jordhøy, P. & Binns, K. S. & Hoem, S. A. 2005. Gammel jakt og fangstkultur som indikatorer på eldre tiders jaktorganisering, ressurspolitikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene. NINA-rapport 19. 73 s.

Solli, B. 2018. Massefangstanlegget for rein på Verket. Årsskrift for Lesja historielag. Lesja –Otta. Snøhetta Forlag. s. 74-80.

Det er registrert nesten 950 sikre stolpehol i fangstrusa, men det har truleg vore nærare 1500 gjerdestolpar i anlegget. Den samla distansen på dei synlege gjerderekka er om lag 4,5 km. Fangstanlegget består av to konvergerande leiegjerde inn mot ei stor innhegning. Vidare så smalnar denne «samlekvea» inn mot ei mindre kve. Ein har valt å kalle den mindre kvea for «avlivingskvea». Gjerda på denne konvergerer til slutt inn til ein smal geile mot rusespissen.

Kva når reinen er skada eller sjuk?

Villreinen er kanskje det næraste me kjem eit urdyr i Noreg i dag. Dei er svært godt tilpassa det miljøet dei lever i, og vert oppfatta som robuste dyr. Likevel hender det dei vert skada og sjuke, gjerne det eine som følge av det andre. Heldigvis har me ordningar til å ta hand om slike dyr.

I sommar og haust har me i Fjellheimen villreinområde, med vår begrensa stamme på kring 500 vinterdyr, hatt heile fem slike saker. Det har vore ulike problem med alle dyra. Alle er avliva og behandla i systemet, men gjennom prosessane har det åpenbart seg eit behov for å klara opp i ansvarsforhold og lovverk.

Jegeren si plikt

Fyrst og fremst er det viktig å leggja til grunn jegeren si plikt til å avliva eit

skada eller såra dyr. Det er for dei aller fleste jegrar heilt sjølvsagt å ta affære når ein oppdagar slike dyr. Prinsippet om at dyr ikkje skal lida står sterkt. Plikta er imidlertid begrensa til ordinær jakt. Dette er slått fast i forskrift om utøving av jakt, felling og fangst § 28, fyrste del «Jeger som på lovlig grunn og i lovlig jakttid eller fellingsperiode treffer på storvilt som er såret eller skadet slik at det er påført store lidelser og ikke kan leve eller bli friskt, skal avlive dyret for å hindre unødige lidelser.»

Sjuke dyr vert sett i lys av CWD

Dersom jegeren møter på eit dyr som viser teikn på sjukdom, men ikkje har ein åpenbar skade, stiller ting seg litt annleis. Dette er jo svært aktuelt her i Norge etter CWD smitten vart oppdaga. Sjuke dyr er Statens naturoppsyn (SNO) sitt ansvar. Dette er fastsett i instruks frå Miljødirektoratets viltseksjon til SNO i brev av 20. juni 2018, fyrst gong iverksett 9. februar 2017. Vedtaket er heimla i Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfold

Av Hildegunn Mugås, veterinær og leiar i Fjellheimen villreinutval

loven) § 18 c) som åpnar for uttak av vilt for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning.

Dyret skal helst undersøkast i live, takast video av eller liknande. Det er viktig at ei eventuell avliving vert gjort med minimal fare for å øydelegga prøvemateriale. Døde dyr skal fotograferast og prøvetakast. I Nordfjella og nærliggande område kan dyr avlivast etter ei mindre streng vurdering enn ellers i villreinområda.

Sjuk eller skada?

Dette er det fyrste hinderet. I dei tilfella det er snakk om åpenbare skadar; beinbrot, skot-/rikosjettskadar, skadar etter slossing osb., er det enkelt. Men det er ikkje alltid åpenbart om dyret viser svakheit på grunn av sjukdom eller skade. Ein skade vil ofte medføra ein sekundær infeksjon (betennelse). Teikn på infeksjon er hevelse, varme, smerter og feber. Dei fleste jegrar får ikkje sjansen til å undersøka eit dyr på nært hald og avgjerdsla må altså takast basert på det ein ser gjennom kikkerten. Då vert oppførselen viktig. Fylgjer dyret flokken, beitar det som normalt, ligg det meir enn dei andre, viser det smerter? Dette krev ein observant jeger, som bruker tid på å studera dyra.

Jakttid

Når på året ein treffer på ein svekka villrein er altså viktig. Under ordinær jakt har jegeren plikt til å ta affære. Utanfor jakttida har ein ikkje lov. Kommunen skal varslast og pliktar å sørge for avliving dersom dyret ikkje kan bli frisk. Viltforvaltar må eventuelt ta kontakt vidare med SNO. Det er alltid krav om beståtte jeger- og skyteprøvar for den som skal avliva storvilt.

Etter at dyret er avliva

Kva så etter at dyret er avliva? Dersom jegeren har kontrollkort på gitte kategori dyr, og dyret er egna som menneskemat, er det sjølvsagt ynskjeleg at ein fylgjer normale prosedyrar og skjer kort. Dersom jegeren ikkje ynskjer å nytta kjøtet sjølv vil det tilfalla kommunen. Jeger pliktar då å gjera opp dyret slik at kjøtet ikkje går til spille.

I dei tilfella dyret ikkje er egna til menneskemat må ein henvenda seg til kommune eller oppsyn for å informera.

Ein vil då få rettleiing om prøvetakting og behandling av dyret. Truleg vil ein få beskjed om å ta ut CWD prøve, eller bringa ut hovudet, og så røyse ned skrotten.

Har ein avliva dyr utan å ha kontrollkort på dette dyret er skrotten kommunen sin eigedom. Det må straks takast kontakt med kommunen og valdansvarleg for å informera om fellinga. Det må gjerast ei vurdering kring om kjøtet kan nyttast til mat eller ikkje. Denne vurderinga krev noko kompetanse om normale/unormale funn på ein skrott. Kommersiell kontroll ser på lymfeknutar og indre organ, i tilegg til ei heilheitleg vurdering av skrotten. Dette er muskelfylde, symmetri, farge og konsistens på kjøtet.

Kommunane har høve til å vidareselja kjøtet til jeger, men dette krev kjøt-kontroll utført av Mattilsynet og stempla kjøt. Då må også indre organ framvisast. Jeger/kjøpar må så betala for kjøtet. Inntekter tilkjem kommunens viltfond. I nokre villreinområdet er det avtalar mellom kommune og SNO om omsetjing av kjøt i fjellet. Dersom jeger fraktar ut kjøt utan å ha skore kort, og utan løyve frå oppsyn/kommune, er det prinsipielt å rekna som ulovleg jakt.

Fallvilt

Dyr funne døde, og dyr som vert avliva på grunn av skade eller sjukdom, vert kalla fallvilt. Desse vert registrert av kommunane i Fallviltregisteret. Alle dyr avliva utanfor jakttid eller kvote skal det meldast frå om. Dyr tekne på kvote kan jeger også melda frå om. Dette vil gje meir reelle tal i statistikken over sjuke og skada dyr.

Døme frå Fjellheimen

Dei vanlegaste typane skadar ein jeger kan ventast å møta i fjellet er rein som haltar eller har problemer med å bevega seg. Dette kan ha mange årsaker, slik som brotskader, infeksjonar i sår, skadar etter slossing eller skadar etter skot/rikosjett. Tre av «våre» dyr kjem i den kategorien.

Ein bukk vart avliva i august etter å ha halta over lengre tid årsaka skada i ein framfot like over klauva. Han viste svakheit i høve til dei bukkane han gjekk saman med. Ein kalv skoten under ordinær jakt gjekk åleine og halta på ein framfot. Kalven hadde ein skade og infeksjon lokalt i kneet. Slaktevekta var låg, men er ellers i orden og kort skore. I slutten av jakta, litt uti brunsten, vart det avliva ein bukk som ikkje orka reise seg når jeger kom bort. Han var åleine nokre hundre meter frå flokken. Bukken vart vurdert som sjuk av jeger som avliva bukken etter løyve frå oppsynet/SNO. Vidare undersøkingar vart ikkje gjennomført. Her kan det ha vore snakk om indre blødningar, men total utmatting etter slosskamp er og ei moglegheit.

Under kjem bilete og ei kortfatta beskriving om to meir uvanlege typar skadar. I bukken sitt tilfelle kan ein diskutera om det er skade eller sjukdom det er snakk om. Tilfeldigvis vart desse to dyra oppdaga i same flokk og avliva same dag. Jegrar frå to ulike jaktlag avslutta ordinær jakt og samarbeidde om uttak av desse to dyra.

Simle med børframfall (uterusprolaps) midt i bilete.

Simle med børframfall (uterusprolaps). Børframfall oppstår normalt under, eller umiddelbart etter, fødselen. Det er og beskrive som ein følgetilstand ved total avmagring. Tilstanden er svært smertefull og medfører mykje ubehag, samt ein overhengande fare for blødningar og infeksjon. Fyrste bilde viser simla i flokken. Det er tydeleg å sjå at simla er plaga. Normal kalving er medio mai. Ho har altså truleg gått med skaden i over 3 månader. Det var lokal infeksjon på framfallet, men ikkje teikn til generell infeksjon. Simla var i svært dårleg kondisjon, avmagra og stygg i pelsen i høve dei andre dyra. Simla hadde mjølk i juret og var i følge med ein kalv. Også denne var tydeleg prega og svært liten i høve dei andre kalvane i flokken.

Bukken over vart avliva då han viste unormal oppførsel i flokken. Bukken følgde, men holdt seg stadig i utkanten av flokken. Han vart fleire gonger jaga bort av andre dyr. La seg fort, gjerne 10-15 meter frå dei andre. Bukken viste tydelege smerteteikn i form av tripping med bakbeina, han snudde seg og såg mot buken, sleika seg og bevega seg tidvis unormalt. Han visa tendens til å vilja stikka seg bort frå flokken. Det er

 

nærliggande å anta at han ville gjort det på eit tidspunkt og då vorte vanskeleg å oppdaga. Før felling var diagnosar som tarmslyng, kolikk av ulike årsaker, urinstein, testikkel-torsjon med fleire diskutert. Bukken vart slakta utan andre unormale funn enn tydeleg betent forhud og ei stor urinblære. Antatt diagnose er urinstein, ein ikkje uvanleg diagnose hjå hanndyr. Kjøtet var nyttabart og kort skore.

Forskrifta er klar på at det er jegeren si plikt å avliva skada vilt. Me vil likevel rette ein stor takk til dei jegrane som bruker tid og ressursar på å gjennomføra dette i praksis. Det står det respekt av.

Det er vårt felles ansvar å la dyr sleppe unødig liding.

Takk!

Denne bukken vart slakta utan andre unormale funn enn tydeleg betent forhud og ei stor urinblære. Antatt diagnose er urinstein, ein ikkje uvanleg diagnose hjå hanndyr.

Fjellreven er tilpassa eit liv i høgfjellet med variabel mattilgang, medan raudreven avheng av meir stabil tilgang på mat. På grunn av konkurranse med raudrev har fjellreven i Skandinavia no tilhald i meir marginale fjellområde, der svingingane i smågnagarar spelar ei nøkkelrolle medan raudreven har okkupert det meir næringsrike låglandet der det finst fleire alternative byttedyr.

Når raudreven no opptrer i høgfjellet er det fordi den har tilgang på nok mat. Dette ser ut til å vera tilfelle på Hardangervidda noko som kan vera ei stor utfordring med tanke på å re-etablere ein fjellrevbestand der.

Det er i dag ikkje uvanleg å møte på raudreven høgt til fjells. Det er fleire stader funne ein samanheng med

raudrev, kråke og ramn sin utbreiing og menneskeleg busetjing og aktivitet. Årsaka kan væra auka tilgang til matavfall, men også kadaver etter påkjørslar langs bane og veg samt fugl som vert skadd eller drepen etter å ha floge inn i kraftliner. Sporing på snø syner at raudreven aktivt patruljerer langsetter kraftliner, vegar og inntil hytter på jakt etter mat. I veglause

område føl den gjerne skuterspor og løypenett mellom hytter. Matavfall frå hytter og særleg om vinteren, er truleg ein viktig faktor til at raudreven kan etablere seg og formeire seg i høgfjellet. Kva rolle dette, samt klimaendringa spelar for raudreven sin ekspansjon i høgfjellet undersøkjer vi i NINA-prosjektet ECOFUNC som er finansiert av Noregs forskingsråd.

Av Arild Landa, Lars Rød-Eriksen,
Kristine Ulvund, Øystein Flagstad og Nina E. Eide

Har det blitt for mange hytter rundt Hardangervidda?

Hardangervidda nasjonalpark ligg sentralt i Sør-Noreg og er eit av dei mest besøkte fjellområda i Noreg med omsyn til tal fjellturistar både vinter og sommar. Området husar eit 50-tals betente og ubetente turisthytter. I tillegg finnes mange fjellstyrehytter til utleige og private hytter spreidd i indre delar av fjellområdet(350 berre i Hordaland). I randområda er det store hyttebyar med mange 1000-tals hytter. Matrestar og søppel frå hytter og turistar, såkalla «alloktont», eller tilført, materiale kan væra den viktigaste årsaka til at raudreven har etablert seg fast i dette fjellområdet.

Forsvann fjellreven med det moderne friluftslivet?

Fjellreven forsvann frå fleire fjellområde på 1980-2000-talet. På Hardangervidda var fjellrevbestanden nærast utrydda allereie på 1920-tallet grunna pelsjakt, men meir en 205 gamle fjellrevhi vitnar om at området historisk hadde ein av de største fjellrevbestandane i Skandinavia. Fram mot 1980 var fjellrevbestanden på Hardangervidda

stabilt liten, med et overslag på mellom 30 og 100 individ (Østbye et al. 1978). Frå 1980-talet vart det dokumentert sporadisk aktivitet og yngling av fjellrev, men óg ein auke i tal raudrevynglingar i opphavlege fjellrevhi. Fjellreven var

rekna som utdøydd frå Hardangervidda på 1990-talet.

Nyttelaus utsetting av fjellrev?

I eit forsøk på å få fjellreven attende til Hardangervidda er det sidan 2014 sett

ut fjellrev frå Avlsstasjonen på Oppdal og det er til no sett ut til saman 123 kvalpar. Dei tre siste åra er det dokumentert minst ein yngling årleg og i tillegg er det udokumenterte meldingar om fleire ynglingar. Med erfaring frå utsetjing i andre fjellområde hadde vi forventa langt høgare resultat etter utsetting også på Hardangervidda. Vi byrjar å tru at den store utbreiinga til - og konkurranse med raudrev i dette fjellområdet kan vera årsaka til dårlegare etableringssuksess for fjellreven her.

Kanskje er området blitt så påverka av menneskeleg aktivitet at det ikkje er plass for fjellreven lenger?

Vi oppmodar alle til å få orden på søpla i høgfjellet

Dersom tilført matavfall og søppel er årsaka til at raudreven trekker opp i fjellet, så kan vi bidra til å reversere denne påverkinga, og med det hjelpa fjellreven å etablere seg på Hardanger

vidda. Det vil truleg vera viktig å få stogga tilførsla av subsidiar (matavfall) til raudrev og kråkefugl. Eit forslag kan til dømes vera at Tilsynsutvala set krav om at alt matavfall vert teken med ut att i samband med gjevne motorferdsleløyver fordi det vinterstid ikkje let seg gjere å deponere matavfall på ein forsvarleg måte slik forskrifta for nasjonalparken krev. Turistforeininga bør òg verksetje eit krafttak for å rydde rundt eigne hytter og ikkje minst vera med til å byggje gode haldningar. I tillegg bør det rettast informasjon til alle hytteeigarar, næringsutøvarar, fiskarar, jegerar og turistar elles som brukar området. Der må det informerast om problema matavfall og søppel fører med seg for det opphavlege dyrelivet. Færre kråkefugl og raudrev i området vil truleg også ha ein positiv verknad både på fjellreven, haustbart småvilt som ryper og anna opphavleg fauna.

Referanser

Østbye, E., Skar, H.J., Svalastog, D. & Westby, K. 1978. Fjellrev og rødrev på Hardangervidda; hiøkologi, utbredelse og bestandsstatus. Meddelelser fra Norsk Viltforskning 3(4): 1-66.

Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen

Jegere, grunneiere og myndigheter har gjort en voldsom innsats for å stanse, og om mulig utrydde, skrantesjuke (CWD) fra Norge. Dette har kostet – på mange vis. Nå gjelder det å ikke la oppgittheten få dominere, men bite tennene sammen og sluttføre arbeidet på en god måte.

Nå er det altså tre hele år siden vi fikk denne fullstendig uventede beskjeden: At vi hadde prionsykdommen chronic wasting disease (CWD) på en villrein midt i den norske fjellheimen. En sykdom de færreste hadde hørt om, og som fagfolkene trodde skulle forbli et amerikansk problem. Til å begynne med var vi lamslåtte og fattige på både kunnskap og pågangsmot, men vi samlet oss, og nå har det blitt gjort ganske mye. Vi har blitt en god del klokere, og vi bør ikke og kan ikke gi oss!

Stor innsats – store ofre

Allerede på forsommeren i 2016 mobiliserte norske jegere, reindriften og fagmiljøene til det som skulle bli et stort, langvarig overvåkingsarbeid som fortsatt pågår. Til nå har det blitt samlet inn, og analysert, omkring 75 000 prøver fra hjortedyr i Norge. De to kommende årene ser det ut til at myndighetene vil finansiere innsamling og analyse av 30 000 prøver per år. Dette gir oss en ganske bra trygghet for at det ikke finnes noen uoppdaget kilde til smitte blant norske hjortedyr.

Samtidig har den siste villreinen blitt skutt i Nordfjella Sone 1. I alt ble det skutt 2 024 dyr i løpet av høsten 2017 og vinteren 2018.

Villreinforvaltninga har midlertidig skrinlagt planene om økt kontakt mellom villreinstammene. Nå arbeides det målbevisst for å holde bestandene

adskilt. Fjelloppsynsfolk i området har oppgaven med å følge med på flokkene, delvis ved hjelp av radiomerkede dyr, og jage tilbake eventuelle flokker som prøver å krysse inn i Sone 1 eller ut fra Sone 2. Tamreinlaget på Filefjell gjør tilsvarende innsats på sin flokk nord for Nordfjella. På begge sider av Sone 1 er det også satt opp gjerder for å hindre passering av rein.

Det var 684 salteplasser for sau i Nordfjella-området. 278 av disse var i Sone 1, altså områdene den infiserte reinflokken brukte.

Nå har beitebrukerne og Mattilsynet fullstendig stengt av de 170 salteplassene i Sone 1 som man mente hadde mest besøk av dyr fra den utryddede villreinbestanden, slik at smitten ikke skal spre seg fra disse. På 464 av de resterende salteplassene i Nordfjella (98 i Sone 1) ble det satt opp grinder med luker, som skulle gi sau tilgang mens hjortedyr ble holdt ute. Disse viste seg imidlertid å ikke fungere så godt. I tillegg kommer det at grindene på en del salteplasser ikke gjerdet inne stort nok område. Inngjerdingen av salteplasser var altså et svært omfattende tiltak som nok hadde en effekt, men ikke virket helt som det skulle. Her er fortsatt en jobb å gjøre.

Alt dette arbeidet er slitsomt og krevende. For mange kan det også oppleves som en urimelig og frustre

rende inngripen i både næringsvirksomhet og fritid.

Hvorfor må vi gjøre dette?

Det er imidlertid gode grunner for at norske myndigheter velger å gjøre så omfattende tiltak.

Selv etter å ha analysert 75 000 prøver fra hjortedyr i Norge, er det bare blitt påvist prionsmitte (se faktaboks) hos 24 dyr. 19 av disse kom fra Nordfjella Sone 1, der den første villreinen ble funnet. Alle dyrene fra Nordfjella sone 1 ser ut til å ha klassisk skrantesjuke. Ni av dem hadde bare prionsmitte i lymfeknutene og ikke i hjernen. Dette, og det at det altså var så få dyr, indikerer at utbruddet er i en tidlig fase. Nå betyr ikke «tidlig» i prionsammenheng det samme som med andre sykdommer. En regner det for sannsyn

Av Bjørnar Ytrehus (dyrlege og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og medlem av Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM))

lig at de første infiserte dyrene i Nordfjella var der for mer enn et tiår siden.

Det har også blitt påvist prionsmitte hos fire elg og én hjort. Disse ser ut til å ha skrantesjuke av atypisk form. Hos disse dyra har det ikke blitt påvist smitte i lymfeknutene, bare i hjernen. Med bakgrunn i erfaring fra andre prionsykdommer (se faktaboks), mener forskerne da at disse dyra sannsynligvis er rammet av en lite smittsom sykdom som oppstår hos enkelte eldre dyr. Det er også funnet ett slikt tilfelle blant elg i Finland og ett i Sverige.

Fra Nord-Amerika kommer det rapporter om at enkelte bestander som fikk påvist CWD for 20-30 år siden er i bestandsnedgang. Andre bestander er mer stabile. Men en har ikke belegg for å si at CWD bare forsvinner, altså at bestander blir friske av seg selv. Med bakgrunn i at reinen har et så sosialt levevis, regner norske forskere med at en vil se nedgang i en villreinbestand som rammes av skrantesjuke.

Dette er ikke bare et problem for forvaltningen av bestandene. Det finnes lite kunnskap om hvordan syke dyr opplever situasjonen sin, men om en skal overføre kunnskap fra mennesker, så må en tro at skrantesjuke kan føre til mye stress og stor lidelse. Innsatsen mot skrantesjuke er altså motivert av et ønske om å ha bærekraftige bestander av dyr som er friske og har et godt liv, og unngå en situasjon med fallende bestander med en betydelig andel syke dyr.

I tillegg peker forskere over hele verden på at det er viktig å forhindre at mennesker og andre arter utsettes for prionsmitte. Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at skrantesjuke kan smitte til mennesker, og det finnes ikke holdepunkter for at den kan smitte til andre dyr i fjellet på naturlig vis. Men selv om sannsynligheten for smitteoverføring er svært liten, kan det ikke utelukkes at dette en eller annen gang kan skje. Derfor er det om å gjøre å holde nivået av smitte så lavt som mulig.

Amerikanske fagfolk er skeptiske til om vi klarer å bli kvitt skrantesjuke i Norge. Likevel uttrykker de fleste at norske

myndigheter må bruke anledningen til å prøve. Det kan kanskje være mulig, om vi i Norge, i motsetning til dem, har vært så heldige å oppdage utbruddet av skrantesjuke på et tidlig tidspunkt. Funnene vi har sett hittil, tyder på det.

Problemet med prionsmitte

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har skrevet flere rapporter om skrantesjuke. Disse gir myndighetene et kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Jeg har vært talsmann for to av disse.

VKM-rapportene sier at man basert på vitenskapelige undersøkelser fra Nord-Amerika kan gå ut fra at dyr som er smittet med skrantesjuke skiller ut smittestoff i spytt, urin og avføring i lang tid før de blir syke. Når de endelig dør, så er det rikelig med prionsmitte i kadaveret. Dessverre så er det slik at prionsmitten holder seg godt i miljøet. En vet ikke helt hvor lenge, men de forskningsresultatene og erfaringene som finnes indikerer at prionene er smittefarlige i flere år. Prionsmitten holder seg godt i jord og vann og enda bedre i kadavre. Dette gjør at VKM

fortsatt betrakter miljøet i Nordfjella Sone 1 som smittefarlig for hjortedyr. Smittefaren er som nevnt ikke vurdert til å være stor, siden det var såpass få smittede dyr fordelt på store arealer. Men den vil være størst der villreinen har oppholdt seg mest, fordi det der ligger igjen mest spytt, urin og avføring. Salteplassene er slike steder. Et tilleggsproblem med dem, er at hjortedyr slikker på og spiser den potensielt smittefarlige jorda. Dermed kan de bli smittet selv. Et annet smittested er kadaverne etter døde infiserte dyr og jorda der slike har råtnet.

Det kan fortsatt finnes smittebærere

Foreløpige resultater fra podeforsøk på gnagere i laboratorier i utlandet, indikerer at den norske villrein-prionsmitten oppfører seg noe forskjellig fra smitte fra amerikanske hjortedyr med CWD. Dette er ikke så uventet, siden smittestoffet dannes fra proteiner som lages av dyret selv, og slike kan ha små forskjeller fra art til art. Men - det øker usikkerheten rundt hvordan «vår»

Prioner og skrantesjuke

Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease, CWD) er en hjernesykdom som rammer hjortevilt. Inntil 2016, da sykdommen ble påvist i Nordfjella, var den bare kjent fra Nord-Amerika (men spredt til Korea med importerte dyr). I Nord-Amerika ble sykdommen først beskrevet i Colorado på slutten av sekstitallet. Den har siden blitt spredt eller spredt seg over store deler av USA og Canada. Dyr som får sykdommen går lenge uten å vise tegn til at de er dårlige, men vil etter hvert magre av, vise tegn til hjernesykdom og dø.

Skrantesjuke likner sykdommer som skrapesjuke (scrapie) hos sau, kugalskap hos storfe og Creutzfeldt-Jakobs sykdom hos mennesker. Alle disse kalles «overførbare spongiforme hjernesykdommer» og er forårsaket av en opphopning av et protein som finnes naturlig i hjernen. Proteinet har imidlertid fått en unormal tredimensjonal struktur - det er foldet feil. Det feilfoldede proteinet har evne til å få naturlige proteiner til også å folde seg feil. Det er de feilfoldede proteinene som hoper seg opp i klumper og forårsaker hjerneskade. De aller fleste forskere mener slike sykdommer kan oppstå på tre måter: På grunn av en genetisk mutasjon, på grunn av at feilfoldingen skjer spontant i et i utgangspunktet naturlig protein, og på grunn av at feilfoldet protein fra et annet individ kommer inn i kroppen.

Sykdommene kan overføres mellom individer. De aller fleste forskere mener smittestoffet som overføres består av slike feilfoldede proteiner. Disse kalles for prioner.

Ved genetisk og spontan sykdom finnes prionsmitten først og fremst i hjernen, og det skal mye til for å overføre sykdommen fra et individ til et annet. Det man kaller klassisk skrantesjuke og skrapesjuke ser imidlertid ut til å smitte fra dyr til dyr gjennom at prioner skilt ut i spytt, avføring, urin mm. fra et infisert dyr blir tatt opp av et annet.

prionsmitte overføres mellom arter, og hvordan sykdommen utvikler seg. Det er i regelen slik at det finnes en artsbarriere for overføring av prionsmitte. Jo mindre to dyrearter er i slekt, jo mindre er ofte likheten mellom prionproteinene. Dermed skal det ofte mye til før én art blir syk av prionsmitte fra en annen, og i et eventuelt dyr som faktisk blir infisert, vil sykdomsforløpet gå veldig sakte. Men – når dette først har skjedd en gang, så vil prionsmitten være mer tilpasset den nye arten. En sier at det har skjedd en adaptasjon. Dette innebærer at smitten spres lettere fra den første pasienten av den nye arten til artsfellene dens, enn fra den opprinnelig infiserte til den nye arten.

I tillegg spiller sannsynligvis dosen smitte et dyr utsettes for en rolle for om det utvikler sykdom, og i så fall hvor fort det skjer. Det ser ut til at små doser gir sakte utvikling av infeksjonen.

På denne bakgrunnen må VKM gå ut fra at reinsdyr er mottakelige for den norske skrantesjukesmitten og utvikler sykdom, men man kan ikke si hvor fort. Når det gjelder hjort, elg og rådyr, så vet ingen egentlig hvor mottakelige

disse artene er og hvor fort de eventuelt vil utvikle sykdom. Det kan for eksempel være at en hjort som utsettes for små mengder smitte, noe som er ganske sannsynlig om den smittes på en salteplass, utvikler sykdommen saktere enn de nord-amerikanske hjorteartene det er forsket på.

En konsekvens av disse usikkerhetene rundt mottakelighet og sykdomsforløp, er at det ikke kan utelukkes at det finnes smittede dyr i områdene rundt Sone 1 som fortsatt holder på å utvikle sykdom.

Hvor er prionsmitten nå?

Den viktigste smittekilden, den infiserte bestanden i Sone 1, er altså fjernet. Prionsmitten kan dermed finnes i 1) miljøet disse dyrene har brukt, 2) eventuelle dyr i omkringliggende områder som ble smittet før Sone 1-bestanden ble avlivet og 3) eventuelle nye dyr som kommer inn Sone 1 og plukker opp smitte. VKM regner miljøet i Sone 1 som den viktigste potensielle smittekilden. Her peker salteplassene seg ut, siden en vet at Sone 1-dyra brukte dem, og at de gir så effektiv smitteoverføring. Deretter er VKM redde for at det kan finnes infiserte

hjortedyr i områdene rundt Sone 1. VKM er spesielt bekymret for om det finnes hjort, for eksempel i Lærdal, som går rundt med prionsmitte i seg. Det er ikke så usannsynlig, siden det er veldig mye hjort i området, og de har vært flittige til å besøke salteplassene i Sone 1. Det kan heller ikke utelukkes at det finnes smittede rein i Sone 2 eller Filefjell tamreinlag, siden de sannsynligvis er lett mottakelige og har hatt endel kontakt med Sone 1.

I følge det som finnes av tilgjengelig forskning, så er sau ikke mottakelige for nord-amerikansk CWD. Artsbarrieren er sannsynligvis sterk også ovenfor den formen for skrantesjuke villreinen hadde. Det er imidlertid fullt mulig at sauene kan ta med seg små mengder prionsmitte på klauvene, i ulla eller fordøyelseskanalen. VKM-rapporten gir uttrykk for at sannsynligheten er svært liten for at en enkelt sau på denne måten skal overføre smitte fra Sone 1 til hjortedyr andre steder. Men i og med at det beiter mange sau i Nordfjellaområdet, så kan man ikke fullstendig utelukke at det kan skje. De viktigste stedene en sau kan plukke opp prionsmitte er salteplasser og kadavre av

Vi har gjort mye for å stoppe spredningen av skrantesjuke, og det har kostet mye. Vi hadde altså en situasjon hvor prionsmitten spredte seg blant villreinen i Nordfjella Sone 1, illustrert med gule prikker i tegningen over. Vi må regne med at smitten spredte seg fra dyr til dyr og fra infiserte dyr ut i terrenget. Fra Sone 1 kan den ha spredt seg til hjort, elg og rådyr i dalene rundt, til villreinen i Sone 2 og tamreinen på Filefjell, men vi har ennå ikke funnet smittede dyr i disse bestandene. Vi må også regne med at sauen som beiter i Nordfjella og åtseletere har vært eksponert for smitte, men vet ikke i hvilken grad de kan ta med smitte til andre steder.

syke dyr. Om en slutter å bruke salteplasser til sauen, vil den allerede lave sannsynligheten for at dette skjer bli betydelig mindre.

Besnærende myter til besvær

Det er naturlig at det snakkes mye om skrantesjuke blant folk som opptatt av naturen, hjorteviltet og sauen. Alle mytene som spres, både av folk som burde vite bedre og av de som egentlig ikke vet noe om sykdommen, kan imidlertid gi oss problemer og øke konfliktnivået. De er ofte hentet fra useriøse nettsteder og er mer basert på tankespinn enn gjennomført forskningsarbeid, men de kan like fullt være besnærende å tro på. Noen hevder på slik bakgrunn at vi har for lite kunnskap til å gjøre noe. Andre påstår at forskere og forvaltning skjuler fakta for folk flest. Dette er frustrerende for alle jegere, friluftsfolk, grunneiere, forskere og forvaltere som jobber hardt for å bekjempe skrantesjuken og holde dyra våre friske, og det tar oppmerksomheten bort fra det som er viktig.

Det er selvsagt mye en ikke vet om skrantesjuke. Men det finnes også ganske mye kunnskap – både basert på

generell viten om sykdommer hos dyr og med bakgrunn i erfaringer og forskning på CWD i Nord-Amerika og andre prionsykdommer som skrapesjuke hos sau, kugalskap mfl. Når Norge nå står ovenfor et problem vi ikke har håndtert tidligere, så er vi nødt til å bruke denne kunnskapen på en fornuftig måte, omsatt til våre forhold. Slik vil det også være om du har fått en sjelden sykdom. Legen må gå kritisk gjennom hva som finnes av erfaring og forskning, sammenholde det med din situasjon og sette i gang en behandling. Det vil være helt feil å sitte og vente og se på hvordan det går, eller basere behandlingen på hvordan du føler fra dag til dag. Slik er det også nå som vi har en sykdom på viltlevende dyr: Vi må gå kritisk igjennom alt vi kan finne av erfaring og forskning, sortere ut det som ikke virker troverdig og vurdere hvordan resten kan brukes inn i vår situasjon – slik at vi har størst mulig sjanse til å få «pasienten» frisk.

Lytte til tradisjonsbærere

I debattens hete kan det være mange som føler at de ikke har blitt lyttet til. Noen føler seg rett og slett overkjørt og tråkket på. Det er ikke så rart, når en

har levd for og med villrein et helt liv og kjenner land, folk og dyr godt. Enkelte mener at myndighetene i mye større grad burde lytte til kunnskapen hos de som lever nær villreinen. Det er jeg på en måte veldig enig i, men dette må nyanseres litt. Norge har svært lange og gode tradisjoner i å håndtere smittsom sykdom. Allerede fra svartedaudens tid finnes det anekdoter om bygder og grender som slapp unna pesten, fordi de skjønte at de måtte isolere seg fra omverdenen og hindre kontakt med smittebærere. På syttenhundretallet grunnla danskekongen verdens nest eldste veterinærutdannelse for å bekjempe kvegpesten som herjet i Europa. De siste tre hundre årene har vi hatt et veterinærvesen som med stort suksess har bekjempet dyresykdommer. Sammen med geografien vår har denne kunnskaps- og tradisjonsbaserte sykdomsbekjempelsen gjort at Norge har hatt god helse både hos ville og tamme dyrebestander. Skrantesjuke hos norsk villrein er, ut i fra det vi vet, noe helt nytt. Myndigheter og fagfolk må selvsagt høre nøye etter om det finnes tradisjonell kunnskap blant fjellfolk og reindriftsutøvere som skulle tilsi at

Nå er den infiserte villreinflokken i Sone 1 borte, illustrert i figuren over. Det kan fortsatt finnes smittestoff i miljøet i Sone 1, særlig rundt salteplassene, og vi kan ikke utelukke at det finnes smittede hjortedyr i områdene rundt. Det er fortsatt en jobb å gjøre med kartlegging, bestandsreduksjoner og håndtering av salteplassene, men det er grunn til å ha et håp om at vi kan få til dette.

denne sykdommen har vært tilstede før, men samtidig må vi alle erkjenne at det er veterinærvesenet som har oversikt, tradisjoner, kunnskap og erfaring i sykdomshåndtering.

Å handle drastisk på tross av stor usikkerhet – fordi konsekvensene kan være så store

Vi vet altså ganske mye om skrantesjuke. Vi kan med ganske stor sikkerhet si at dette dessverre ikke ser ut til å gå over av seg selv, at sykdommen vil spre seg, at den vil medføre lidelse og død for hjortedyr og at spredning og økt forekomst vil gjøre at mennesker og andre arter blir eksponert for smitte. Vi kan godt si at naturen vil ordne opp til slutt, men det er ikke sikkert at naturen ordner opp slik vi ønsker, eller slik at vi fortsatt har friske rein og andre hjortedyr.

I slike situasjoner kreves det mot, besluttsomhet og langsiktighet. Vi må våge å gjennomføre tiltak som kan være ubehagelige og fæle på kort sikt, fordi konsekvensene på lang sikt, for generasjonene etter oss, kan bli så enorme. Det kan da være at vi tar feil ved å handle, men denne feilen vil være mindre enn den motsatte – altså at man lar være å handle på grunnlag av det man vet, og så kommer konsekvensene.

Stå ved pumpene – det går over

Villreinforskeren Olav Strand og jeg hadde et innlegg i Villreinen 2017 der vi ropte «Alle mann til pumpene!». Vi skrev «Det er lett å bli fortvila over alt dette, og det med god grunn. Trolig er dette den største utfordringen som norsk hjorteviltforvaltning har stått ovenfor.» og avsluttet med denne appellen: «Så – la oss hjelpe hverandre

og gjøre det vi kan for å bekjempe skrantesjuke! Vi skal i alle fall ikke bli husket for å være de som sov på post og lot denne marerittsjukdommen bre seg uten motstand!»

Det gjenstår ennå en del ting: Hjorteviltjegere over hele landet må fortsette å ta prøver, hjorteviltbestandene rundt Nordfjella skal reduseres og salteplassene må håndteres på forsvarlig vis. Dette er ikke populære tiltak.

For vi er fortsatt fortvilet, og vi er ganske slitne. Fjell som er tomme for villrein er et trist syn. Men samtidig ser vi glimt av håp. Det har ikke blitt funnet klassisk skrantesjuke andre steder. Den viktigste smittekilden er borte, og det har blitt gjennomført mange gode tiltak. Og – det er mange folk som har gjort en vanvittig god og pliktoppfyllende jobb. Så – folkens – stå ved pumpene, følg opp tiltakene og hold motet oppe. Vi kan greie dette!

Jotunheimen har vært et viktig leveområde for villreinen gjennom tusener av år. I siste halvdel av 1800-tallet måtte villreinen vike plass for tamreinen, og i en periode i første halvdel av 1900-tallet var villreinen så godt som borte fra hele Jotunheimen. I siste halvdel av 1900-tallet ble villreinen reetablert i vestlige deler. I øvrige deler av Jotunheimen er tamreinen fortsatt enerådende i dag. Denne artikkelen setter søkelys på overgangen fra villrein til tamrein i fjellområdene som danner en østlig utløper fra Jotunheimen, og som omfatter kommuner i både Valdres og Gudbrandsdalen.

«Af alt Jagtvildt hertillands tror jeg at kjende Vildrenen bedst og alle Finesser i Jagten efter samme», skrev professoren i samisk språk Jens Andreas Friis (1821-1896) innledningsvis i boken «Tilfjelds i ferierne». I boken skildres en rekke av hans jakt- og fisketurer, og den ble utgitt i 1876. Fra Kristiania reiste Friis sammen med sine tre faste

følgesvenner med Hovedbanen til Eidsvoll for deretter å ta dampskip videre til Lillehammer. Derfra gikk reisene videre med hesteskyss til «..reinsfjell, rypelende, fiskevann og gode setrer» oftest på østsiden av Gudbrandsdalen, men også til fjellene på den vestlige side.

Til fjelltraktene, som i dag er innlemmet i Langsua nasjonalpark, reiste Friis og følgesvennene for å jakte rein. I boken har Friis skildret jaktturer på Marsteinhø, Langsufjellet og Skaget; «Paa

Av Finn Audun Grøndahl og
Eike Müller, Randsfjordmuseet,
Ulf Ullring og Morten Liebe, nasjonalparkforvaltere i Langsua nasjonalpark

Langsufjeldet gik vi en Dag efter Ivas Anvisning hen paa nogle Steder hvor der ofte skulde gaa Storbukke alene om Sommeren». «Paa Nedturen fra Langsufjeldet stødte vi i Skaadden paa fire Dyr, men dette skjedte saa uventet, at vi i Befippelsen ikke fik Riflerne saa hurtig ud av Hylstrene, at vi kom til at skyde». De tilreisende jegerne hadde lokal bistand fra Iva Nistuen Skabo fra Skåbu (f. 1821). «Han var baade Renjæger, Bjørnejæger og Fisker og som saadan overmaade godt kjendt baade i Fjeldene og med Vasdragene».

Gudbrand A. Skattebu (1836-1925) fra Øystre Slidre drev reinsjakt i tidsrommet 1864-1874 i det samme fjellområdet. I 1864 skjøt Skattebu sin første rein; «Me jik ut fraa Haldorsbue 17 A. o for ein sving um Langsutindan o daa me Kom utpaa Reset aust for Tinde saag me med Kikerten nokre Dyr ned paa Grønsflye. Me drog uss nemar o haded der fyre us 4 Dyr, ei Semle med Kalv, ein liten Buk, o ein Storbuk». Storbukken ble den første reinen som Skattebu førte inn i dagboka, og som han dette året påbegynte om sine jaktturer i årene som fulgte. Folkeminnesamleren Knut Hermundstad gjengir mye av denne dagboka i sin egen bok om villreinjakt i Sør-Jotunheimen utgitt i 1972. Fra august til desember jaktet Skattebu mest i fjelltraktene fra Skaget i vest til Revsjøene i øst. Det var småflokker opp mot 20 dyr som var det vanlige. Han bodde oftest i Haldorbu helt på grensen mellom Øystre Slidre og Gausdal i forbindelse med jakta.

I 1913 skrev Amund Helland også om jakt på villrein i de samme fjelltraktene; «For en del aar tilbage skjød man aarlig vildren i Langsuen og ved Marsteinshø, grændsefjeldet mellom Gausdal og Fron, og ligesaa i Oskampen og Graahø nordenfor Vinstervatn. Graahø ligger midt imod Heimdalshø og var fra gammel tid bekjent som Jotunheimens bedste renfjeld». Ved Heimdalshø bedrev både Store Hans fra Heidal og den kjente Jo Gjende reinsjakt i mange år.

På et kart over villreinens, elgens og hjortens forekomst i det sydlige Norge, utgitt av Jens A. Friis i to utgaver (1876 og 1887), strekker det seg en østlig utløper fra «Jotunfjeldene» som ender i grensetraktene mellom kommunene Øystre Slidre, Gausdal, Sør- og Nord-

Fron. Friis hadde god hjelp til utbredelseskartet av Halvor Heyerdahl Rasch, en av hans faste følgesvenner, og som var professor i zoologi ved Universitetet i Kristiania. Den østlige utløperen fra Jotunheimen gjentas på et kart over «Den sydlige Vildren-Stammes Utbredningskredse i Norge» som ble utarbeidet av zoologen Robert Collett. Dette kartet ble publisert i Norges Pattedyr i 1911/12.

Villreinen i sterk tilbakegang

I 1876 holdt Halvor Heyerdahl Rasch et foredrag for sine kamerater om villreinens situasjon; «Jeg kan desværre ikke komme til andet Resultat, end at Antallet af Vildren i de sidste 20 - 30 Aar er formindsket i høi Grad. Formerelsen kan ikke paa nogen maade have staaet i Forhold til Beskatningen. Dette kan desværre ikke betvivles. Denne store Formindskelske af Vildrenbestanden eller Misforholdet mellom Forme

«Oversigtskart over Vildrenens, Elgens og Hjortens Forekomst i det sydlige Norge». Her vises et utsnitt av utbredelseskartet som ble publisert første gang i 1876 av J. A. Friis i boken «Tilfjelds i ferierne». I utsnittet er område II kalt Jotunfjeldene. Villreinens utbredelse er angitt med en rødgulfarge og elg med gulfarge.

relsen og Beskatningen hidrører ikke fra nogen bekjendt Sygdom blandt Rensdyrene, heller ikke fra noget usædvanlig stort Antal af Rovdyr, da tværtimod Ulven i de sidste 15 Aar næsten ikke har vist sig, men fra flere andre samvirkende Aarsager…». Heyerdahl Rasch mente at antallet jegere hadde i stor grad økt de siste 20 årene, og hytter ble bygd i de mest avsidesliggende fjelltrakter. Reinen ble utrygg så godt som overalt selv i de villeste fjell. Remingtonriflen hadde også blitt alminnelig og ble brukt på en høyst uforsvarlig måte, mente Heyerdahl Rasch. Til sist mente han også at nye setre ble anlagt i reinens beiteområder, foruten at man stadig flere steder hadde begynt med hold av tamrein.

Collett skrev om villreinens noe senere situasjon i Norge: «I 80- og 90-Aarene aftog Vildrenens Antal raskt, og dens Omraade blev stadig mindre». Videre mente Collett at «Ved vort Arhundredes Begyndelse var Stammen yderligere aftaget. De væsentligste Grunde hertil var dels den overdrevne Beskatning, som kunde iværksettes ved Nutidens udviklede Jagtvaaben; dels den udstrakte Indførelse af Tamrener paa Vildrenernes Omraade, hvorved disse i stor Udstrækning blev splittede, idet de bedste Fjeldbeiter paa mange Steder optoges af de i Tusinder underholdte Tamrener».

Ett av de tidligste forsøk med tamrein i den østlige utløperen fra Jotunheimen kan føres tilbake til 1840-årene; «Forsøg med tamren blev gjort i aaret 1841, da Jon og Iver Harildstad m. fl. kjøbte omtrent 100 tamren fra Finmarken til en pris af 7 à 8 spd. Pr. ren». «Renflokken havde fra først af tilhold i Espedalen», men forsøket opphørte etter få år, skrev Amund Helland i 1913. Espedals Værk skaffet seg også en liten reinflokk som ble gjetet ved Venlia, på østsiden av Espedalsvatnet, av Rønnaug P. Sagranden. Gjeting av tamrein var ellers dominert av menn. Espedal Værk var det første nikkelverket i Norge, og hadde sin aktive driftstid i tidsrommet 1847-1856 med et stort antall gruvearbeidere. Tamreinen var nok tiltenkt som et bidrag i kosten for gruvearbeiderne. Amund Helland skrev i 1913 at «I 1880 begynte man at holde tamren i Valdres, og antallet er nu betydeligt». «Da man i Gudbrandsdalen ikke faar indtægter af renholdet, klages der over renen. Rendrifter har den sidste tid taget ind i Fronsfjeldene». Helland mente videre at «Ved tamrenholdet trykkes vildrenen stadig mere og mere over mod Gudbrandsdalen og kommer ind paa trakter, hvor den aldrig er seet før om vinteren. Gjæterne og tamrenen og hundene er aarsag til dette», mente Helland. Tamreinen gjorde «…streiftog over høifjellsvidderne i Gudbrandsdalen. De har

saaledes været helt inde i Veoldalen og Skaabu». Det ble reist påtale av politimesteren i Gudbrandsdalen mot to tamreinselskaper i Valdres for ulovlig reinbeite i 1910, og dette endte med utstedelse av mulkter. I 1907 ble det oppgitt 4 765 tamrein i Valdres, men antallet var «meget betydeligere» skrev Helland i 1913. Helland hadde også sett utbredelseskartet til Friis og Rasch, og han mente at for flere av områdene som Rasch og Friis hadde redegjort for som villreinområder, var «…renen nu meget sparsom eller næsten ganske forsvunden».

Moderne bakladningsvåpen førte til en hard etterstrebelse, og jegermoralen var annerledes enn i dag. «Remingtonriflen blev almindelig og benyttedes til ødelæggelse af rensdyrene», mente Helland. Ut fra dagboknotatene fra Gudbrand Skattebu ble det ofte skutt rett inn i reinsflokken. Dette var også noe Friis og Heyerdahl Rasch var svært bekymret for. «For at ophjælpe Standen indførtes total Fredning over det hele Land for Femaaret 1902-1906. Efter Fredningstidens Udløp viste Standen sig atter i en uventet Grad tiltaget, og Flokke paa Tusinder blev iagttagne i 1907 og 1908..», skrev Collet i 1911/12 om villreinen i Norge. I det neste femåret som fulgte etter totalfredningen av villrein, ble det offisielt skutt 42 dyr i Sør-Gudbrandsdal og 150 dyr i

Foto viser fjellene sett fra Skaget i retning mot Jotunheimen. I forgrunnen sees den markante Keisaren (1210 moh.) og med Gråhø (1779 moh.) i bakgrunnen. Innsjøen som skimtes er Vinstervatnet. Foto: Harald Bolstad

Valdres. I den offisielle jaktstatistikken for villrein framstår 1920-tallet med svært lave fellingstall for Oppland fylke. I flere år ble det skutt under 20 dyr, og i 1930 ble det for hele fylket skutt bare elleve dyr. I samme år ble det skutt 75 dyr regnet for hele landet, og dette må anses som en bunn-notering. For Øystre Slidre er det oppgitt at tolv villreiner ble skutt i tidsrommet 1915-1920. Etter 1925 har ingen sett «..ekte villrein i Jotunheimen eller andre fjell på Valdres-sida», skrev Knut Hermundstad. For fjelltraktene i Langsua-området var nok villreinen definitivt borte ved inngangen til 1920-tallet. Denne utviklingen gjenspeiler seg også i Oppland som villreinfylke. I 1889, hvor den offisielle jaktstatistikken begynner, var Oppland landets viktigste villreinfylke målt ut fra antall felte dyr. Dette endret seg i 1913 da Hordaland med Hardangervidda gjennom mange år som fulgte hadde landets høyeste fellingstall.

Helland skrev i 1913 at villrein ble årlig skutt i Oskampen og Gråhø nord for Vinstervatnet for en del år tilbake. På samme tid mente Helland at «Hvis man nu færdes ved gamle, sikre «løyfter», vil man neppe finde en eneste vildren. Nede paa heldingerne mod storflyerne og vandene holder der til tamren med gjætere». Ivar Kleiven skrev i 1930 om at «Villrein va dæ någå tå framover te 1870 og någå seinare, Heimdalshøa, Sikjilsdalshøa og Akkerkampen har nå all sin dag vore tå di beste reinsvonom, og her slong dæ ikun hopen langt frami ti’a. Men nå ser dæ ut te å vera tomt i alle fjell». I 1910 fant det sted en nedskyting av de siste villreiner i fjelltraktene som også omfattet Langsua-området, skrev Jarle Bye i boka om Gausdal Vestfjell. Dette ble gjort av reingjeterne fra Øystre Slidre i traktene rundt Vinstervatnet. Tamreinen var umulig å gjete når villreinen sprang omkring og blandet seg med flokkene. «Villreinen er verste fienden for tamreinsdrifti, truleg like farleg som gråbeinen var det ei tid..» skrev Knut Hermundstad i bygdebok for Valdres utgitt i 1964.

Eldre kilder forteller om villrein-tiden

Besvarelsene om dyrelivet til det Danske Kanselli i 1743 inneholder litt informasjon om reinens tilhold i denne

østlige utløper fra Jotunheimen; Slidre prestegjeld hadde villrein «alleene i de fjelde østen aasen imellom Slidre og Gulbrandsdalen», og Gausdal prestegjeld «..i de høye fielde udi proustiets nørre deel..». Rettsprosesser i forbindelse med ulovlig jakt kan også gi informasjon. En slik sak er to personer fra Etnedal som i ulovlig tid hadde skutt en reinsbukk i juli 1740 i nærheten av Røssjøen. Denne innsjøen er i dag en del av Røssjøen naturreservat og er tilgrensende til Langsua nasjonalpark i sør. Her finnes i dag frodige sommerbeiter som i tusener av år må antas å ha vært viktige sommerbeiter kanskje spesielt for bukker.

Schøning skrev i første del av 1770-

tallet om reinsjakt i Heimdalen; «…i Heimdalen de fedeste græsgange, og paa fjeldene deromkring det bedste skytteri, eller jagt efter reinsdyr. Om høsten, naar brunstens tid begynder, samle bemeldte dyr sig der i store flokke, bestaaende af 2, 3 og 4 000 i hver flok…». Schøning skrev videre at en skytter kunne felle 20 rein eller flere på en dag. Hiorthøy skrev i tiåret senere at «…paa fjeldene mellom Fron og Valdres opholder sig om sommeren en del rensdyr, som streifer fra et fjeld til et andet…».

I de samme fjelltrakter finnes også steinmurte reinsgraver og som indikerer tilhold av rein lengre tilbake i tid. Ved Nordre Langsua, Skaget og flere

Utsnitt av kart som viser villreinens utbredelse i Norge utarbeidet av Robert Collet i 1911. Den østlige utløperen fra Jotunheimen, og som vises på kartet med sirkel, var på denne tiden i ferd med å forsvinne fullstendig.

andre steder er det funnet steinmurte reinsgraver. Innenfor Gausdal Vestfjell har Jarle Bye registrert fem lokaliteter med reinsgraver 1090-1360 moh., og hvor de fleste er steinmurte. Løsfunn av pilspisser er også funnet på nordsiden av Skaget. Stedsnavn knyttet til villrein viser også dens lange tilhold i disse fjellområdene. Semmelhøa (1241 moh.) like nord for Nordre Langsua har trolig sammenheng med villrein langt tilbake i tid.

I sine omfattende registreringer av kulturminner knyttet til «gravfangsttiden» har Øystein Mølmen pekt på sentrale krysningssteder for reinen i Sjodalen som ut- og innfallsporter i de østligste deler av Jotunheimen. Han har registrert om lag hundre fangstgroper ved Veos samløp med Sjoa, og ved Maurvangen østsiden av Sjoa. Mølmen mente at disse to stedene kan ha vært sentrale krysningssteder og knyttet Jotunheimen med «..de østenforliggende fjellområdene som reinen uten videre hinder kunne nytte østover til Espedalen og Gausdal». En lang akse øst-vest har omfattet områdene øst for Sjodalen med områdene på sørsiden av Romsdalen. Et slikt sammenhengende område var i bruk helt fram til 1890-årene, mente Mølmen. I senere år har gropfangsten blitt registrert i dette området i Sjodalen av flere, og det er funnet betydelig flere fangstgroper som

har ledet til en tolkning om at det må ha eksistert et betydelig trekk mellom øst og vest. Det er sannsynlig at et slikt trekk har dreid seg om sommerbeiter i det sentrale Jotunheimen og høst,- vinter- og vårbeiter i østlige områder. Østlige områder har dreid seg om Murudalen, Skåbufjella, Gausdal Vestfjell og Valdres (Tidemansen og Stokland 2008).

Mølmen påpekte i sine undersøkelser, og som ble rapportert i 1977, at villreinen i Jotunheimen har utnyttet hele regionen fra ytterpunkt til ytterpunkt helt fram til 1890-årene. Dette begrunnes med mange opplysninger om periodevise reintomme fjell i en del av regionen, for så å opptre i stort antall i en helt annen og ofte fjerntliggende del. Gjennom lang tid har trolig de vestlige delene av Jotunheimen framstått med de beste sommerbeiter og de østligste områder med de beste vinterbeiter. Helland skrev i 1913 «…kunde det hende under stadig sydlig vind, at rensdyrflokkene i Jotunfjeldene sammenpakkedes i den sydlige del av disse fjelde, medens man da i Vaage-, Lom-, Skjaak- og Søndmørsfjeldende ikke vilde finde en eneste flok».

Tamreinlagene utenfor de samiske områdene

Robert Collet gir i en framstilling om «De sydlige Tamren-Stammer» i

1911/12 at det ble gjort forsøk fra 1770-årene med «..Tamrenens Overførelse fra Finmarken (og de trondhjemske Grændsefjelde) til Fjeldene i Hallingdal, Telemarken, Ryfylke og Hardanger…». Ulv og krypskyttere førte til at forsøkene gikk etter hvert til grunne. Collet skrev videre om etablering av tamrein; «Endelig blev atter i 1870-80 Renhjorde overførte til forskjellige Dele i de sydlige Fjeldtrakter, og disse sidste Forsøg er efterhaanden kronede med Held. De mangfoldige Tusinder af Tamrener, som for Tiden underholdes paa Hardangerfjeldene og de andre Vidder i Vest- og Østfjeldene, har til dels trængt sig ind paa Vildrenernes Område, og paa enkelte Steder begynt at fordrive disse fra deres tilvante Beitepladse».

Ivar A. Opdal har i boka Tamreindrift og fjellfolk utgitt i 1956 skrevet om en rekke selskaper som ble etablert for tamreindrift utenfor de samiske områdene i fjelltraktene sør for Trøndelag. Spesielt var interessen stor i mange fjellbygder i tidsrommet fra 1880 og til 1930. Gang på gang dro bønder fra fjellbygdene til Rørostraktene, og mange enda lenger, for å kjøpe tamrein fra reindriftssamer. Tusen på tusen av tamreiner ble ført sør- og vestover for etablering av tamreinselskaper basert på fjellbeiter blant annet i Valdres, Hallingdal, Numedal, Norefjell, Øst-Te

Tamrein på sørsiden av Søre Langsua i retning Haldorbu 10. april 2019. Disse fjelltraktene har fortsatt intakte livsbetingelser for villreinen. Siden 2011 inngår store deler av disse fjelltraktene, hvor Friis, Heyerdahl Rasch og Skattebu jaktet rein, enten i Langsua nasjonalpark eller i noen av de tilgrensende naturreservater og landskapsvernområder som til sammen utgjør ca. 1000 km2. Foto: Harald Bolstad

lemark, Setesdal, Indre Sogn og Ottadalen. I 1949 var det tilbake 25 tamreinlag utenfor de samiske områdene, og i 1962 hadde antallet sunket til 14 tamreinlag. I samme periode hadde antall tamrein i denne landsdelen sunket fra ca. 29 000 dyr til ca. 20 000 dyr. Antall fylker med hjemmehørende tamreinlag-selskaper hadde også sunket fra fem til to (Elvesæter og Stokstad 2005).

I dag er antallet tamreinlag redusert til fire, og alle er de hjemmehørende i Oppland. Ett av disse bruker også beitearealer i Buskerud. I tillegg finnes et tamreinlag i Hedmark, men denne driften skiller seg i stor grad fra de andre tamreinlagene. I alle andre fjellområder har ikke lengre tamreinlagene aktivitet. Mange av tamreinlagene utenfor de samiske områdene ble etablert av bønder som ville utnytte fjellområder som ellers ble lite utnyttet som beite for husdyr. Dette skjedde i en tid hvor villreinen var fåtallig etter en tid med hard etterstrebelse. Det fulgte store motsetninger i mange fjellbygder mellom tamrein- og villreininteressene. Friis, Heyerdahl Rasch og Skattebu opplevde villreinens store tilbakegang i løpet av sine leveår. Det har nå gått ca. 100 år siden de aller siste villreiner forsvant fra den østlige utløperen fra Jotunheimen.

Kilder

Bye, J. 1997. Vide vidder i vest. Almenningsstyret i Gausdal. 390 s.

Collett, R. 1911/12. Norges Hvirveldyr I. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. 846 s.

Elvesæter, G. og Stokstad, J. 2005. Tamreinlaga i Sør-Noreg; Ressursutnytting, driftsformer, rettigheitsforhold og utfordringar. The 13th Nordic Conference on Reindeer and Reindeer Husbandry Research. Rangifer Report No. 10: 51-53.

Forseth, I. 2004. Nikkelverket i Espedalen. Dølaringen Boklag. 140 s.

Friis, J. A. 1876. Tilfjelds i ferierne eller Jæger- og Fiskerliv i Høifjeldene. Christiania, Alb. Cammermeyer. 372 s.

Helland, A. 1913. Topografisk-statistisk beskrivelse om Kristians Amt. Første del. Aschehoug & Co. 635 s.

Hermundstad, K. (red.). 1964. Valdres Bygdebok V. Næringsvegane. Fyrste del. Valdres Bygdeboks Forlag. 856 s.

Hermundstad, K. 1972. Villreinjakt i Sør-Jotunheimen. Norsk Folkeminnelags Skrifter Nr. 108. Universitetsforlaget. 118 s.

Hiorthøi, H. F. 1785. Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gulbrandsdalen Provstie i Aggerhuus Stift i Norge, 2 bd. Kiøbenhavn. 453 s.

Kleiven, I. 1930. Fronsbygdin. Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen. Aschehoug & Co. 447 s.

Mølmen, Ø. 1977. Viltbiologiske forundersøkelser i Jotunheimen/Breheimen. Felt 1,3, 4 og 5. Fangst og jakt på villrein.

Opdal, I. A. 1956. Tamreindrift og fjellfolk. Erindringer og opptegnelser. Samholds Trykkeri Gjøvik. 82 s.

Røgeberg, K. M. 2004. Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Akershus stift, Hedmark, Oppland. Riksarkivet, Solum Forlag. 447 s.

Schøning, G. 1778. Reise, som gjennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774 og 1775 paa H. M. Kongens Bekostning er giort og beskreven, hf. 1-2, København 1778 (komplett utgave i 3 bd., Trondheim 1910-26, faksimileutg. Trondheim 1779-80.

Tidemansen, K. og Stokstad, J. 2008. Veolianlegget – det store fangstanlegget i Sjodalen. Årbok for Villreinrådet i Norge 2008 s. 35-38

Endring i reinens bruk av sommarbeita på Hardangervidda 1983-2018

I 2001 sette Norsk Institutt for Naturforsking (NINA) GPS klavar på villreinsimler på Hardangervidda. Prosjekt held fram enno og har gjeve særs god dokumentasjon av korleis simlene og dermed fostringsflokkane brukar beiteareala gjennom året.

Alt i 2006 publiserte Punsvik og Jaren ein figur som synte at dei GPS merkte simlene om sommaren hovudsakleg nytta områda mellom Songa og Kvenna. I åra mellom 2002 og 2006 var stamma på Hardangervidda liten og mange meinte at dyra ville taka i bruk større areal når stamma vart større.

Villreinsenteret har laga ein figur som syner kor dei GPS merkte simlene har stade i juli månad frå og med 2001 til og med 2017 (Figur 1) i høve til infrastrukturen på vidda. Ein ser der at areala som ligg nordom Kvenna har vore bruka noko etter 2006, men arealbruken har i hovudsak vore nokså

skarpt avgrensa mot vest og nord av nettverket av turstiar. I boka «Reinen på Hardangervidda» synte Johan Vaa kart med koordinatfesta flokkobservasjonar frå kalveteljingane; flokkane stod meir mot nord og vest på 1980 og delar av 1990 talet. Villreinsenteret har sendt gjeve tilgang til desse data som dekker

Av Harald Kvaalen, grunneigar og reinsjeger Hardangervidda

Figur 1. Villreinposisjonar på Hardangervidda i juli 2001-2017 (mørke lilla punkt) i høve til turløyper og anna infrastruktur. Frå Endre Lægreid sitt foredrag Oppdal 19/9 2017, opphav Norsk Villreinsenter.

ti år frå og med 1983 til og med 1999, i alt 415 flokkobservasjonar i juni og juli. Desse er synte i Figur 2, med kvar flokk i lita farga skrift som gjev årstalet og tyngdepunktet i observasjonane det året i større blå skrift. På 1980 talet ser me at dyra ofte var å finne i området Litlos- Hårteigen-Hadlaskard. Men utover på 1990 talet er tyngdepunktet forskuva mykje sør- og austover, mot Songaområdet i Vinje. Det arealbruksmønsteret som er synt i Figur 1, vart såleis etablert utover 1990 talet. At store område på Vestvidda har nesten gått heilt ut av bruk er særs merkeleg fordi beita er generelt betre der: I NOU 1974 30B er der attgjeve tabellar for beitekapasitet per kvadratkilometer nyttbar vidd for dei ulike kommunane rundt vidda. I Ullensvang med Eidfjord, Odda og Hol var der kapasitet til over femti saueeiningar på kvadratkilometer, mot femten i Tinn og tjugeto i Vinje. Vestvidda har i tillegg meir høgareliggande område med snøleie og svalare klima. Men likevel har GPS merkinga synt at reinen heller held seg i dårlegare beite i søraust enn i dei betre i vest. Spørsmålet vert difor kva var det som endra seg frå 1970 og 80 talet til 2001 og som kan forklare denne merkelege «arealpreferansen» som har lege fast i snart tjuge år.

I Villreinen 2011 hadde Heggenes m.fl. ein artikkel der dei tok for seg endring i kalvingsstad i høve til snømengdene. Ein av forfattarane, Reidar Borgstrøm, har seinare meint at auka snømengder på vestvidda hindrar reinen i å trekke vestover (Hardanger Folkeblad ). Problemet med denne forklaringa er at snøtilhøva ikkje er så mykje endra. Statkraft målte snødjupet på Vestvidda seiste veka i mars med såkalla strekkmåling i mange år etter 1983. Figur 3 syner desse målresultata og der er rekna ut tidstrenden, frå og med 1982 til og med 2017. Trenden var minus 0,47 cm per år i denne perioden og langt frå statistisk sikker. For dei ti åra som der finst flokkobservasjonar for, var trenden så og sei lik, minus 0,41 cm per år. Men snødjupet kan likevel påverke kor reinen stend frå år til år. Om der er eit samband vil ein sjå det ved å plotte aust-vestkoordinaten for tyngdepunkta av flokkposisjonane på Y-aksen mot snodjupet på X-aksen (Figur 3). Der ser ein at tyngepunkta av

Figur 2. Flokkposisjonar i under kalveteljinga i ti av år mellom 1983 til 1999. Små tal er årstalet for ein flokkobservasjon. Store blå tal gjev årstalet for middelverdien av X og Y koordinaten det året, som er tyngdepunktet i svermen av flokkar. Nokre av turisthyttene er synte med raud skrift Stavali (St), Hadlaskard (Hd), Torehytten (To), Besso (Be), Sandhaug (Sa), Litlos (Li), Hellevassbu (He), Lågaros (Lå), Mogen (Mo), Haukelisæter (Hu).

Figur 3. Gjennomsnittleg snødjup på vestvidda fyrste veka i mars, alle år frå og med 1982 til og med 2017. Data frå Statkraft. Trendlina er linær regresjon.

observasjonane har lege noko lenger aust når der har vore mykje snø; ein cm meir snø har «flytta» tyngdepunktet 70 meter austover, det vil sei 7 km for ein meter snø. Tilsvarande har ein meter meir snø flytta tyngdepunktet 7,1 km sørover. Men når den årlege endringa i snødjupet frå 1983 til og med 1999 var -0,41 cm skulle endringane i snødjupet tilsei et flytting sørover på -0,41 x – 71 x 16 = - 465 meter, under ein halv kilometer. Flyttinga austover vert like lita. Sjølv om snødjupet kan ha noko å sei for kor dyra kalvar og stend om sommaren så er det særs lite truleg at det kan forklare det store skiftet i arealbruk om sommaren frå 1983 til

1999 og utover på 2000 talet.

Men der er ein anna faktor som har endra seg mykje sidan 1970; trafikken på vestvidda. I NoU1974 30B er der kart med som syner trafikken i løypene i juli og august i 1972. I løypa Hadlaskard-Hårteigen gjekk der mellom 250 og 400 personar. I 2016 registerte den automatiske teljaren som NINA hadde sett ut, 2713 passeringar på same rute. Sjølv om registreringa i 1972 var grov kan det ikkje vera mykje tvil om at trafikken der i dag er mykje større enn dengong. Ferdselsgranskinga har og synt at om lag halvparten av dei som no gjeng inn på vidda frå nordvest er

utlendingar. Det var neppe tilfelle i 1972. Bergen Turlag har vore venlege og gjeve oss overnattingstal frå heile året på Stavali og Hadlaskard. Overnattingstal for sommaren på hyttene Krekkja, Torehytten, Litlos, Hellevassbu, Sandhaug og Laagaros har me henta frå Den Norske Turistforeining sine årbøker. Det må nemnast at ein heil del av trafikken er frå slutten av juli og byrjinga av august, det vil sei etter kalveteljingane. Trafikken etter kalveteljingane kan sjølvsagt ikkje påverke kor dyra stod tidlegare. Men om trafikkauken fordeler seg nokså jamt utover sommaren vil overnattingstala likevel kunna nyttast som ein indikasjon på trafikkauken før kalveteljingane. Frå Figur 5 ser ein at overnattingstala på Stavali (raudt) har auka mykje over tid. Etter ein botn i 1983 steig trafikken svært mykje framover 1990 talet.

Trenden mellom 1983 og 1999, rekna på grunnlag av dei ti åra der er flokkobservasjonar for, var ein auke på 66 personar per år. Og det er i denne perioden at tyngdepunktet for flokkobservasjonane «flutte seg» ca 2,5 km sørover kvart år (blåe punkt og regresjonsline), det vil sei 40 km i heile perioden. I Figur 6 er tyngdepunkta for flokkposisjonane sett opp mot overnattingstala frå Stavali og der er gjort ein tilsvarande lineær regresjon som med snødjupet. Likninga for sambandet mellom overnattingstal og nord-sør posisjon seier at når overnattingstalet aukar med tusen personar vert tyngdepunktet av flokkobservasjonane flutt 35 km sørover. Gjer me same reknestykke som for snødjupet, får me: 66 (auke i overnatting per år) x -35 (meter forflytting per overnatting) x 16 (år) = -36900 meter. Kort sagt trenden i overnattingstala «forklarar» reint statistisk sett at tyngdepunktet i flokkobservasjonar har flutt seg 36,9 km sørover frå og med 1983 til og med 1999. Mest heile endringa i flokkposisjonar kan såleis «forklarast» med auka trafikk, medan svært lite av endringa kan forklarst med endra snøtilhøve. Tilsvarande utrekningar kan gjerast for dei andre hyttene. Og ein kan trekke inn ver og vind. Men ein vil likevel verta ståande med at det er trafikken på hyttene i nord og vest som syner det sterkaste sambandet med endringa i arealbruken.

Figur 4. Samband mellom gjennomsnittleg snødjup seiste veka i mars og kor langt aust tyngepunktet av flokkposisjonane under har vore under kalveteljingane i juni/juli.

Figur 5. Svarte punkt er gjennomsnittleg Y-(UTM32N) koordinatar for flokkposisjonar observert under kalveteljingane frå og med 1983 til og med 1999. Stipla line er lineær regresjon. Raude punkt og line er overnattingstal for Stavali turisthytte sommar og vinter. Data frå Bergen Turlag.

sjølv om det har hendt at einskilde flokkar har trekt vestover der under jakta.

Det er rett at reinen bruka vestvidda meir før, men dei sparsame data me har frå før GPS merkinga byrja gjev prov for at endringa i arealbruk kan knytast til auken i ferdsel mellom 1980 og 1999. Det er ingen grunn til å rekne med at ferdsla på vidda vil minke i framtida. Tvert om; stadvis kan den auke mykje svært fort, slik me har sett på Trolltunga. Dersom me skal unngå at allemannsretten, som no er utvida til å gjelde 7 milliardar menneske, skal gjera uboteleg skade på norsk natur generelt og villreinen spesielt, må trafikken i villreinfjellet styrast mykje betre enn før. Hytter og løyper må flyttast. På Hardangervidda er prøvestenging av Hellevassbu rett stad å byrje. Frå grunneigarhald har det nyleg kome framlegg om å legge løypene i vest ut på «eggene» mot Sørfjorden. Gjer ein dette og samstundes ikkje tillet nytt «signalbygg» på Mogen Turisthytte, men heller flyt den trafikken mykje lenger aust, vil reinen få godt samband mellom vinterbeita, ulike kalvingsområde og sommarbeite av særs god kvalitet. Med slike tiltak kan det vera mogeleg å få til ei varig løysing som tilfredstiller villrein, lovverk, grunneigarar og turfolk.

Frå og med 2001 har arealbruksmønsteret som vart etablert på 1990 talet (Figur 3) halde seg svært stabilt (Figur 1). Det typiske mønsteret har vore at etter vinterbeiting på austvidda har dyra trekt vestover mot dei tradisjonelle kalvingsområda i Veigdalen. Men ofte har ein sett at trekket har stansa opp og dei har i staden trekt ned til områda rundt Songa og Møsvatn. Snøen ligg ikkje djupare enn før og våren kjem ikkje seinare i vest enn før. Ei meir sannsynleg forklaring på trekket kring kalvinga er den samla trafikkbelastinga i april og mai. Når dyra vel har kome til Vinje er der fleire hinder for at dei skal trekke nord og vestover om sommaren. Elva Kvenna er eitt, i sume år renn den stri utover sommaren og er vanskeleg å krysse for simler med kalvar. Men dette kan ikkje forklare at dyra ikkje trekker nordvestover i år med låg vassføring og at dyra aldri nokon gong sidan 2001 har trekt vestover gjennom Belebotn. På sudsida av Kvennavassdraget må dette trekket ha vore hovudtrekkvegen mellom Vinje og Ullensvang i uminnelege tider. Turisttrafikken oppover Valldalden og frå Hellevassbu til Litlos samlast i sørenden av Litlosvatnet og der gjeng der i snitt femti-seksti personar kvar dag om sommaren tvers over denne trekkvegen. Trafikken i dette området må ha hemma reinstrekket der i fleire tiår,

Figur 6. Tilhøvet mellom talet på overnattingar på Stavali og gjennomsnittstalet for kor langt nord/sør reinsflokkane har stade under kalveteljingane i juni/juli.
Same datakjelder som synt i Figur 3.

Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell i Setesdalsheiene

Miljødirektoratet lyste i 2017 ut midler fra programmet Villreinfjellet som verdiskaper der formålet er å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene. Verdiskapingsprogrammet skal bidra til gjennomføring av de regionale planene og til å utvikle å spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper. Styret for verneområdene i Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane (SVR) søkte i 2017 om midler fra verdiskapingsprogrammet. Søknaden ble innvilget til prosjektet kalt Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell.

Bakgrunn og motivasjon for prosjektet

Styret i SVR forvalter verneområde som samlet sett er blant de største i landet. Som verneområdeforvalter i disse heiområdene møter jeg i det daglige mange negative holdninger til vern og restriksjonene som følger. En utbredt oppfatning er at vern er en klamp om foten mere enn et mulighetsrom for bygdeutvikling og bolyst. Med dette som bakteppe var det ønskelig å dra i gang et prosjekt som kunne bidra til positivitet og eierskap til villreinfjella i sør. Hovedvekt ble lagt på kunnskapsformidling der en gjennom en rekke arrangement ønsket å påvirke holdninger og øke bevisstheten om villrein og villreinfjell. Det er også en kjensgjer

ning at stadig flere unge vokser opp uten at kunnskap om villrein og villreinfjell kommer inn med morsmelka. Gjennom undervisningopplegg ut i grunnskolen vil prosjektet gi viktige bidrag til at oppvoksende generasjon får et forhold til villrein og heieliv.

Organisering og gjennomføring av tiltak

Prosjektet er organisert med en styringsgruppe og fire delprosjekt med arbeidsgrupper omtalt nedenfor. Parter i prosjektet er verneområdestyret, kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, Norsk Villreinsenter sør, villreinlag og villreinnemnd. Styringsgruppe og arbeidsgrupper er bredt sammensatt

med representanter fra deltakende parter, destinasjonsselskap, næringsliv og museum.

Målet er at det i prosjektperioden, og helst også etterpå, skal «syde og koke» med aktivitet rundt i de deltagende kommunene. Under er det tatt inn noen smakebiter på hva som er gjort og hva som skal gjøres.

Delprosjekt 1 – kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell til barn og unge

Holdninger formes i oppveksten. Gjennom 2018 har arbeidsgruppa laget et undervisningsopplegg retta mot ungdomsskoletrinnet. I 2019 vil det bli gjennomført undervisningsopplegg i felt og i klasserom på seks skoler i regionen. Arbeidsgruppa står selv ansvarlig for praktisk gjennomføring, og der vi i tillegg trekker inn lokale ressurser.

Det blir jobbet med å utvikle undervisningsopplegg på digital plattform. Målet er at det skal bli en startpakke som skoler kan bruke i egen undervisning.

Fra høsten 2019 vil flere få tilbud om opplæringsjakt på villrein. Tilbudet vil rette seg mot ungdom i alderen 16–20 år. Statskog vil være en sentral samarbeidspartner.

Delprosjekt 2 – møteplass villreinfjellet

Her skal villreinmenigheten utvides. Gjennom åpne temamøter rundt i

Av Jørn Trygve Haug
verneområdeforvalter SVR

kommunene skal villrein og villreinfjell opp og fram i lyset for en større del av befolkningen. Fem temamøter ble arrangert i 2018. Tema har vært villrein og ferdsel, bestandsovervåkning, villreinens områdebruk, praktisk villreinjakt og CWD. Målt i oppmøte og engasjement må møtene sies å ha vært særdeles vellykket. Rettighetshavere og jaktinteresserte har dominert, men også hyttefolk, lokalbefolkning, organisasjoner har deltatt. Det er tydelig at interessen er der om en lykkes i markedsføringen og har foredragsholdere som både kan fag og formidling. De åpne møtene har vært gjennomført med lokale samarbeidspartnere som kommuner, villreinlag, turistforeninger mv. Dette for å sikre lokal tilknytning og med siktemål å skape grobunn for at arrangement kan holde fram etter prosjektperioden. Aktiviteten held fram i 2019 med arrangement i Sirdal, Vinje, Suldal, Valle.

Heiplansamlinga, som en del av oppfølging av regional plan for villreinfjella, har med åra blitt en viktig møteplass for alle med interesse for villreinfjella i sør. For 2019 er heiplansamlinga lagt til Nesflaten i Suldal 5–6 juni. Fylkeskommunene har ansvaret for samlinga og der verdiskapingsprosjektet bidrar i planlegging og gjennomføring.

Delprosjekt 3 – villreinen og kulturarven

«Ut å se på villrein» er neppe en aktivitet som forenelig med de hensynene som må tas til en sårbar art. Det vi kan gjøre er å drive tilrettelegging og formidling på utvalgte kulturminnelokaliteter. På denne måten skal vi gjennom prosjektet bedre den allmenne kunnskapen om villreinfjella og den sentrale plassen villreinen har hatt i bygdene opp igjennom historien. I arbeidet vil vi bruke tradisjonelle informasjonsskilt og ta i bruk digitale løsninger for å gi turgåeren en opplevelse på plassen. For 2019 er det også lagt inn kulturminnevandringer i samarbeid med lokale historielag og turlag. Her vil formidling foregå undervegs og med stopp på interessante lokaliteter. Å se en delvis sammenrast dyregrav kan være spennende for noen, kan du i tillegg fylle på med en levende historie om hvordan de ble brukt vil det fange

interessen hos flere.

Under paraplyen villreinen og kulturarven griper vi fatt i den «lokale villreinhistorien». Villreinens vekslende arealbruk hører også naturlig hjemme her. I første omgang tar vi for oss de mere «perifere» villreinkommunene der villrein har stadig mindre plass i folks bevissthet. Her vil en bruke lokale ressurspersoner, historielag osv. til å skrive om plassen villreinen har hatt i lokalsamfunna opp igjennom historien. Ofte skal en ikke mange 10-åra tilbake i tid for at villreinen var like vanlig i kosten som tacoen er i dag, og der villreinjakta var like hellig som elgjakta er i dag.

Økonomisk verdiskaping har også et naturlig fokus i dette delprosjektet. I 2019 er det planlagt guidekurs og vertskapskurs for bedrifter som ønsker å bruke formidling av villreinrelaterte kulturminner og kulturhistorie som en del av en produktpakke. Bærebjelken i en virksomhet kan det vanskelig bli, men kanskje kan det være en nisje som gir enkelte bedrifter flere bein å stå på.

Delprosjekt 4 Sti- og løypeplan – adaptiv løypeforvaltning

Villrein og konsekvensene av menneskelig ferdsel står høyt på agendaen i de fleste villreinområder.

I den sammenheng blir gjerne styring og kanalisering av ferdsel gjennom sti- og løypeplaner pekt på som et sentralt virkemiddel. Så langt har det ikke vært

en sams oppfatning om oppbygning og innhold i slike planer. Ei heller hva som bør kreves av utredninger. Behovene for kanalisering og styring vil naturlig variere etter hvilke deler av villreinfjellet vi befinner oss.

Prosjektets bidrag til å rydde i virkemiddelskuffen er arrangering av en regional fagsamling om utarbeiding av sti- og løypeplaner. Målet er å få en felles forståelse av form og innhold i kommunale sti- og løypeplaner samt hvilket kunnskapsgrunnlag som skal ligg i bunnen. Fagsamlinga blir gjennomført på Haukeliseter fjellstue 5.-6. mars 2019 og er forhåpentligvis vel gjennomført når bladet har gått i trykken. Som en naturlig oppfølging av dette vil vi gjennom prosjektet også bidra til tilrettelegging av eksisterende kunnskap for bruk inn i arbeidet med sti- og løypeplaner.

Oppsummering

Prosjektet i villreinfjella i sør gaper høyt og vidt. Mange aktører deltar og mangt skal settes ut i livet. Samtidig er dette en styrke ved at mange blir involvert og således får et eierskap til prosjektet.

Prosjektperioden er fire år dvs. 2017–2020. Det er en klar målsetning at vi i løpet av prosjektperioden har skapt grobunn for noe som vil være liv laga utover prosjektperioden.

På verneområdet sin hjemmeside kan du lese mer om prosjektet, se
www.nasjonalparkstyre.no/svr.

Kalving i et landskap uten rovdyr og mennesker

Kunnskap om svalbardreinens kalvingsområder har vært mangelfull. Svalbardreinen kalver i et miljø tilnærmet fritt for rovdyr, insekter og menneskelige forstyrrelser. Her gir vi et innblikk i ny kunnskap om habitatvalg i kalvingstida og belyser hvorfor reinen i dette høyarktiske naturmiljøet velger annerledes enn fastlandsreinen.

I juni er Svalbards landskap et lappeteppe av snødekte og bare områder. Det er de sørvendte fjellsidene og rabber med lite snødekke som blir snøfrie først. I disse områdene vokser sesongens første planter raskt fram, som for eksempel rødsildre, fjellsyre og polarvier. Planter som er smakelige og ettertraktet for svalbardreinen etter en lang vinter med sparsomt beite. Det er i denne spede begynnelsen av vekstsesongen at kalvinga skjer, en kritisk fase som kan være avgjørende for bestandens utvikling. Svalbardreinen lever i et landskap med få rovdyr, lite insekter og minimalt med menneskelige forstyrrel

ser. Dette gjør at de kan bruke leveområdene sine annerledes under kalvingstida enn villreinen på fastlandet, der disse forstyrrelsene i stor grad påvirker valg av kalvingsplasser (Skogland 1994). Det er utfordrende å dokumentere svalbardreinens atferd og habitatvalg i kalvingstida. Tidlig i juni er dalførene nærmest utilgjengelige pga. snøsmeltingen. Det finnes derfor lite informasjon som beskriver simlenes kalvingsområder, men GPS-sendere og andre fjernstyrte sensorer gir oss nå bedre innblikk i når, hvor og i hvilke habitater svalbardreinen kalver.

Teknologi for å dokumentere
kalvingstida

Siden 2009 (Nordenskiöld Land, sentral-Spitsbergen) og 2014 (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra, vest-Svalbard) er det satt på GPS-
sendere og aktivitetssensorer på simler. GPS-senderne har registrert posisjoner minst tre ganger om dagen året rundt, noe som har resultert i et høyt antall posisjoner for hvor simlene befinner seg gjennom alle årstider. I tillegg er feltundersøkelser på kalvestatus gjort på sensommeren, noe som viser hvilke merkede simler som fikk kalv og som overlevde sin første sommer. Ved å undersøke økt bevegelse fra aktivitetssensorer og forflytningsmønstre fra GPS data før, under og etter kalvingsperioden, har kalvingstidspunktet for individuelle simler blitt kartlagt.

GPS-posisjonene ble også brukt til å undersøke habitatet på kalvingsplassen og i områdene som vi antar at simle og kalv bruker de første dagene etter fødsel. Dette ble gjort ved å undersøke vegetasjons- og terrengforhold i de områdene som simla har beitet på. I tillegg undersøkte vi om de GPS-merkede simlene kom tilbake til de samme kalvingsplassene neste gang de kalvet.

Kalvingstida på Svalbard – senere jo lenger nord?

På Nordenskiöld Land er svalbardreinens kalvingsperiode kartlagt til de to første ukene i juni (Tyler 1987, Danielsen 2016, Veiberg et al. 2017), men vi

Av Ingrid Marie Garfelt Paulsen, Åshild Ønvik Pedersen, Eeva Soininen, Virve Ravolainen, Leif Egil Loe og
Brage Bremset Hansen

I sentral-Spitsbergen er median kalvingsdato 7. juni, mens i vest-Spitsbergen er den
en uke senere, 13. juni. Foto: S. Cordon.

har visst svært lite om når kalvinga skjer på resten av Svalbard. Basert på feltdata, aktivitetssensorer og GPS-data (2009-2015) fra Colesdalen, Semmeldalen og Reindalen (lenger sør på Nordenskiöld Land) ser kalvingsdatoene ut til å fortsatt være i omtrent det samme tidsrommet (Danielsen 2016, Veiberg et al. 2017). Dette på tross av at vårstarten nå kommer flere uker tidligere. Vi undersøkte også kalvingstidspunkt for simler som lever på isolerte halvøyer, omkranset av breer og alpine fjell, langs vestkysten av Spitsbergen. Der var median kalvingsdato nesten en uke senere (13. juni) enn på Nordenskiöld Land. På fastlandet er det velkjent at delbestander av villrein har forskjellig kalvingsdato.

Forskjellene i kalvingstidspunkt mellom bestander er sannsynligvis knyttet til romlig variasjon i lengden på plantenes vekstsesong, beitekvalitet og simlas vekt (Skogland 1994). Magre simler føder senere enn simler i godt hold (Reimers et al. 1983). Det er store klimatiske forskjeller mellom de sentrale og grønne dalførene på Nordenskiöld Land og de mer karrige områdene langs vestkysten av Spitsbergen. Vestkysten av Spitsbergen har en vekstsesong som begynner en til to uker senere og beiteområdene har generelt lavere produktivitet enn på Nordenskiöld Land (Karlsen et al. 2014). Disse foreløpige sammenligningene tyder på at variasjon i kalvingstidspunkt mellom bestander av svalbardrein til en viss grad er påvirket av beiteressursene i tillegg til simlas kroppsvekt.

Beitene bestemmer valg av fødeplass

Rovdyr, insekter og menneskelige forstyrrelser påvirker ofte hvor villreinen velger å kalve for å beskytte seg selv og den sårbare kalven sin. Valg av egnet kalvingsplass og habitat øker sjansene for at kalven overlever den første fasen av kalvingsperioden. Jerv, rødrev og ørn er vanlige rovdyr som tar nyfødte reinsdyrkalver på fastlandet. Faren for rovdyr gjør at simla omhyggelig velger en kalvingsplass i terreng der sjansen er mindre for å støte på rovdyr. På fastlandet forlater simla ofte flokken og opp i høydene for å få oversikt, eller føder i kupert terreng som kan gi beskyttelse. I motsetning til på fastlandet, er det på Svalbard få rovdyr og

minimalt av menneskelige forstyrrelser i mai og tidlig juni måned. Isbjørnen tilhører det marine økosystemet, og det er ikke kjent at isbjørn tar reinsdyrkalver på sommeren. Observasjoner tyder derimot på at fjellreven kan drepe reinsdyrkalver, men at det skjer svært sjeldent (Prestrud 1992). Tyler (1987) beskriver at han gjennom mange somre på Svalbard kun ved fem episoder så fjellrev forstyrre simle med kalv, men at reven ble enkelt jaget bort av simla. Derfor er predasjonstrykket fra rovdyr antatt å være ubetydelig. Likevel er kalvingen et potensielt sårbart tidspunkt, og man vet lite om hvilke terreng

simla velger under den kritiske perioden av kalvinga. For eksempel har man funnet antipredatorisk adferd hos hjort der store rovdyr er helt fraværende (Bonenfant et al. 2004).

Analyser av simlenes områdebruk i dagene etter kalving (1, 3, 5 og 7 dager etter fødsel), viste at de fleste av simlene fra vest- og sentral-Spitsbergen velger samme type terreng rundt kalving sammenliknet med habitatbruken til simler uten kalv i samme tidsperiode. Simlene foretrakk bl.a. mosetundra med innslag av ferske urter, på lavtliggende og flatt terreng i

Som oftest lar fjellreven, Svalbards eneste rovdyr på land, reinsdyrkalvene være i fred. Det finnes få dokumenterte observasjoner der fjellreven har drept levende reinsdyrkalver. Foto: S. Cordon.

dagene etter kalving. Dette understøtter antagelsen om at predasjon ikke er en viktig faktor når simlene velger kalvingsplass, men at det er tilgang på tilstrekkelig beite av god kvalitet som har betydning for svalbardreinens valg av kalvingsområder.

Stedfaste reinsdyr

Simlene kalvet i gjennomsnitt innenfor en avstand på tre kilometer fra tidligere kalvingsplasser, men avstanden varierte fra 500 meter til 10 kilometer. Således fant vi ingen statistisk sikkerhet for at simlene kommer tilbake til sine tidligere kalvingsplasser. Dette er likevel relativt korte avstander i sammenlignet med villrein som trekker over store områder. Simlene på Svalbard bruker samlet sett et svært lite totalareal i løpet av et år (Tyler and Øritsland 1989). Flere GPS-merkede simler forflyttet seg lengre strekninger (noen på flere mil) rett før kalvinga i juni enn simler som ikke var drektige, noe som indikerer at når snøen er i ferd med å forsvinne forflytter simlene seg til områder de vet kommer til å ha bedre mattilgang om sommeren. Studiene våre viste at svalbardreinen

var mindre stedfaste om vinteren før de kalvet. Det er vist at simler som forflytter seg til bedre vinterområder, for deretter å returnere til sommerområdet sitt, kan ha større reproduktiv suksess enn de som blir igjen (Loe et al. 2016). I Vest-Spitsbergen er det tidligere vært antydet at simlene som vandret bort fra de normale sommerområdene sine kom tilbake til disse områdene når det ble snøfritt, særlig når de var drektige (Hansen et al. 2010). Det kan derfor virke som om simlene vender tilbake til de samme områdene tidlig på sommeren, men at valget av kalvingsplassen styres av de rådende miljøforholdene. Dette kan være en god strategi i et høy-arktisk landskap der variasjonen i beitetilgang mellom år er stor.

Forvaltningsrelevant kunnskap

Svalbardreinen oppholder seg i områder med høy beitekvalitet på lavtliggende og flate områder uten å ta rovdyrfare i betraktning i de kritiske dagene etter kalving. Simlene tilpasser seg antageligvis lokale variasjoner i snøforhold under kalvinga og velger derfor ikke akkurat samme plass hvert

år.

Svalbard er blant de områdene i verden der klimaendringene skjer raskest og endringene i sommer- og vintertemperaturer er store. De siste årene har vårstarten blitt mer variabel, og vi vet ikke hvordan dette kommer til å påvirke svalbardreinens kalvingstidspunkt og områdebruk. I tillegg opplever øygruppa også en kraftig økning av tilreisende. Normalt har det vært lite menneskelig aktivitet i terrenget under kalvingstiden, men fravær av sjøis og tidlig snøsmelting åpner opp for at mennesker kan nå nye sårbare områder også i kalvingstida. Tiltak som ilandstigningsforbud på bestemte plasser kan redusere forstyrrelsene for svalbardreinen i en sårbar tid. Dette er viktige grunner til at vi fortsatt trenger mer kunnskap om når og hvor reinen kalver, samt hvilke faktorer som påvirker atferden til svalbardreinen under

Simlene på Svalbard har lite å bekymre seg over under kalvingstida og velger områder med høyest vegetasjonskvalitet, på lavtliggende og flatt terreng under kalvinga. Foto: S. Cordon.

kalvingstida.

Litteratur

Danielsen, P. 2016. Climate trends, weather fluctuations and calving phenology in Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus). M.Sc. NTNU, Trondheim.

Hansen, B. B., R. Aanes, and B.-E. Sæther. 2010. Partial seasonal migration in high-arctic Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus). Canadian Journal of Zoology 88:1202-1209.

Skogland, T. 1994. Villrein: Fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag, Oslo.

Tyler, N. J. C. 1987. Natural limitation of the abundance of the High Arctic Svalbard reindeer. PhD Thesis. Cambridge University, Cambridge.
Tyler, N. J. C., and N. A. Øritsland. 1989. Why don’t Svalbard Reindeer migrate? Holarctic Ecology 12:369-376.

Veiberg, V., P. Danielsen, L. E. Loe, A.

Stien, B. Peeters, B. B. Hansen, R. J. Irvine, E. Ropstad, S. D. Albon, T. Tveraa, and Ø. Varpe. 2017. Klimaeffektar på svalbardreinens kalvingstidspunkt. NINA rapport 1311.

Bonenfant, C., L. E. Loe, A. Mysterud, R. Langvatn, N. C. Stenseth, J. M. Gaillard, and F. Klein. 2004. Multiple causes of sexual segregation in European red deer: enlightenments from varying breeding phenology at high and low latitude. Proceedings of the Royal Society B 271:883-892.

Karlsen, S., A. Elvebakk, K. Høgda, and T. Grydeland. 2014. Spatial and Temporal Variability in the Onset of the Growing Season on Svalbard, Arctic Norway — Measured by MODIS-NDVI Satellite Data. Remote Sensing 6:8088

Prestrud, P. 1992. Food habits and observations of the hunting behaviour of Arctic foxes, Alopex lagopus, in Svalbard. Canadian Field-Naturalist 106:225-

236.

Reimers, E., D. R. Klein, and R. Sorumgard. 1983. Calving time, growth rate and body size of Norwegian reindeer on different ranges. Arctic and Alpine Research 15:107-118.

Simlene på Svalbard tar tilsynelatende ikke hensyn til rovdyrfare når de velger kalvingsplass. Foto: S. Cordon.

Skrantesjukehåndteringen og samfunnssikkerhet

Skrantesjuka er den største trusselen norske og europeiske hjorteviltbestander noen gang har stått overfor. Har Regjeringen håndtert denne utfordringen på en betryggende måte? Etter min og manges oppfatning et klart NEI. Forfatteren mener bl.a. at opprettholdt sauehold i Sone 1 i Nordfjella bryter alvorlige, lovfestede prinsipper i norsk naturforvaltning og representerer grov miljøkriminalitet. Hvorfor en slik alvorlig anklage?

Da vår fremste villreinforsker ringte meg i mars 2016 så skjønte jeg på alvoret i stemmen at han var dypt bekymret. Chronic Wasting Desease (CWD – seinere skrantesjuke) var påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde. Siden denne uhyre smittsomme og dødelige sjukdommen allerede hadde en 50 årig historie i

Nord Amerika var det lett å søke opp skremmende informasjon på verdensweben. Mange av leserne er allerede fortrolige med det marerittet mer enn 26 stater i USA, og stadig flere også i Canada, opplever med sjuke lidende dyr. Dyr som har liten høstingsverdi og hvor noen nå har større naturlig dødelighet enn tilvekst. I laboratorie

forsøk er smitte påvist til aper, og mange frykter for at skrantesjuke på sikt kan smitte over på mennesker. En annen fryktet prion-sjukdom, kugalskap, gjør som kjent det i form av Creutzfeldt-Jakobs sjukdom.

Etter å ha konsultert mine kyndige i mars 2016 var jeg rimelig trygg på at

Av Tor Punsvk, pensjonert viltforvalter hos Fylkesmannen i Agder

her må det handles raskt og brutalt om smitten skulle hindres å spre seg. Kartlegging og innsamling ble raskt etablert, men debatten om aksjonering drøyde. Det til tross for at ledende nordamerikanske eksperter på konferanse i Oslo i november samme år manet til rask, upopulær og brutal bekjemping og opprydding. Først ett år etter påvisning fattet Regjeringen vedtak om at reinstammen skulle fjernes og etter nok ett år var dette gjennomført. Ikke akkurat rask handlekraft – og tenkt et alternativt bilde: «40 000 flyktninger har passert Storskog og Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal legge fram en innstilling om.?.måneder....». Dette er heller ikke betryggende for norsk samfunnssikkerhet med tanke på alle de gufne miljøfarene der ute i verden som kan og vil knakke på den norske døra framover. Dette er noe Riksrevisjonen, opptatt av nasjonal beredskap som de er, burde ta en titt på.

MEN det stoppa ikke der. Skrantesjuke-prioner kan ligge på bakken i årevis, tas opp i vegetasjon og kan erfaringsvist lett spres til nye områder og andre hjorteviltarter. Lett sjokka hører jeg våren 2018 at i størrelsesorden 25 tusen sauer fra store deler av Sør-Norge skal pøses inn i Sone 1 der mer enn 2000 rein er fjerna, og hvor fagfolk har anbefalt omfattende oppryddingstiltak. Prionene kan følge sauen tilbake dit de kom fra på klauver, i pels og fordøyelsessystem. Turgåere og jegere anbefales å rengjøre skotøy etter turer her, og SNO måtte destruere utstyr for mange tusen etter sin nedskytingsaksjon. Jeg fikk ut noen av min private frustrasjon over denne ansvarsløshet gjennom opptreden i NRK og i avisartikler. Jeg mottok kun støtte for dette, unntatt fra tidligere statsråd Dale som tross viten om at dette tema ikke er undersøkt påstod at sau ikke er dokumentert å være smittespreder av CWD.

En person som hadde jobbet mye med skrantesjukehåndteringen i Mattilsynet ringte meg i juni og takket for min innsats og fokusering av temaet i offentlighet. Vedkommende meldte også om stor frustrasjon i egne rekker i Mattilsynet fordi de faglig overkjøres av Landbruks- og matdepartementet. I

tillegg pålegges de munnkurv i spørsmålet om hvorvidt saueholdet i Sone 1 kan bidra til spredning av skrantesjuke. Denne personen sendte meg også interne papirer om sanering av saltslikkesteinsplasser som departementet nektet dem å sende på høring.

Miljødirektoratet, miljøforvaltnings øverste faglige myndighet, er satt på tribunen, og de har heller ikke fått lov til å uttale seg om saueholdet som mulig smittespreder av skrantesjuke.

Gjerder som i sommer skulle holde hjortevilt utenfor saltslikkesteinene i Sone 2 i Nordfjella har til dels fungert motsatt, tidvis som «teiner» stufulle av rein og hjort. Jeg registrerer ingen evaluering av den offentlige håndteringen av CWD i offentlighet, og med NJFF som hederlig unntak er dessverre miljøorganisasjonene fullstendig fraværende når den største trusselen mot norsk natur i nyere tid melder seg på dagsorden.

I nær 40 år har jeg jobbet i norsk statlig miljøforvaltning. I 2009 fikk vi en ny, «revolusjonerende» lov for norsk naturforvaltning – nemlig Naturmangfoldloven. Denne loven stiller sterke krav til kunnskap ved vesentlige naturinngrep og at «føre var»-prinsippet skal anvendes når slik kunnskap mangler eller anses for dårlig. Regjeringen har satt dette nasjonale lovverket fullstendig til side og etter min lovfor

ståelse bedrevet grov miljøkriminalitet, og burde vært anmeldt og straffeforfulgt. At Regjeringen underkommuniserer trusselbildet skrantesjuka representerer i samfunnet, og legger munnkurv på de kompetente fagmiljøene, hører heller ikke hjemme i det norske demokratiet..

At Regjeringen har overført forvaltningen av det høstbare viltet til landbruksmyndighetene synes å gi husdyrholdet forkjørsrett, ikke ulikt det som skjer i myndighetenes håndtering av oppdretts- og villaks. Men rekylen kan bli tøff, og du verden hvor traumatisk det vil være for bufenæringen om den mistenkes for å ha, eller får påvist å ha spredd styggedommen til nye hjorteviltarter eller ut av Sone 1, og trolig da også ut i et jomfruelig Europa! EU vokter Norge sin skrantesjukehåndtering med argusøyne fikk vi vite av informasjonsansvarlig i Veterinærinstituttet på Villreinrådets fagmøte på Geilo i fjor.

Mon tro hva de tenker i Brussel?

Hovden i Bykle kommune, med sine viktige vinterbeite og kalvingsområde tett på, har alltid måtte balansere mellom bruk og vern. Hovden med sine snart 3000 hytter er ein stor vinterdestinasjon i Sør-Noreg. Langrennsløyper betyr mykje for reiselivet. Kommunen var tidleg ute med å lage løypeplan, og då i tett samarbeid med blant anna fylkesmann og villreinnemnd.

Vi har ein godkjent løypeplan med om lag 180 km vinterløyper. No står vi overfor utfordringa med å utvide løypenettet, delvis i nasjonalt villreinområde, og omsynssone trekkveg. Dette kan vi ikkje gjere utan å få motsegn og slike løyper vert ikkje godkjent som ein del av planen. Kan vi likevel gjennom bruk av GPS-plott og eit godt samarbeid med fleire aktørar, sjå om vi kan bruke desse løypene i periodar tidleg eller seint om vinteren og på slik ein måte at vi ikkje forstyrrar villreinen? Adaptivt betyr å tilpasse seg, og her må vi tilpasse oss villreinen.

Bakgrunn

Heieplanen, som er ein regionalplan for Setesdal Vest- og Austhei, legg føringar for arealbruken og regulerer kor det er tillete å køyre opp vinterløyper (heieplanens § 2.10.1 regulere blant anna at det på Setesdal Austhei kan gjevast løyve til løyper i Nasjonal villreinområde etter avklaring av villreininteressene).

Hovden Tour rennet har dei siste åra, sidan oppstart i 2012, utvikla seg til å bli eit populært renn med svært vakre høgfjellsløyper, til dømes på Galteflotti.

Desse løypene er tilsvarande krevjande i snøfokk. Vi får no løyve til å preparere ei veke før rennet, og rennet kan bli avlyst eller lagt om dersom det er dyr i området. Vi er no pålagt å øydelegge sporet rett etter rennet. Mange ynskjer å kunne gå denne løypa på solskinnsdagar i påske. I samband med at Bykle kommune skulle revidere sti- og løypeplanen vart det halde fleire møte med fylkesmann og fylkeskommune. Då Bykle kommune ynskte å køyre opp Galteflotti etter Hovden Tour vart vi møtt med skepsis, forståeleg nok.

Då vart ideen om eit prøveprosjekt kalla adaptiv løypeforvalting fødd. Målet er at ein gjennom analyser får fram områdebruken til ulike tider, og kan bruke desse områda adaptivt, dvs eit løyperegime på villreinen sine premisser.

Jon Rolf Næss, ordførar, seier det slik:

Løypenettet brukast kvar einaste dag året rundt, av både fastbuande og gjester. Løypene brukast til rekreasjon og naturopplevingar og særleg langrennsløypene er sjølve grunnlaget for reiselivet i kommunen.

Kommunen er opptatt av at vinterløypenettet skal vere trygt, godt merka og at det ikkje skal vere ei ekstra påkjenning for dei som lever ute i naturen. For villreinen har vi eit ekstra ansvar og ynskjer å ta vare på desse spesielt.

Vi ynskjer å vere ansvarlege forvaltarar. Vi trur at gjennom å auke kunnskapsnivået, ta omsyn til dyra sitt trekkmønster og gi

Av Sigrid Bjørgum, Bykle kommune, Jørn Haug, verneområdeforvaltar i SVR, Øystein Kristensen, Aust-Agder Fylkeskommune

ut god informasjon til brukarane, vil ein kunne få ei god og ansvarleg løypeforvalting.

Er denne type løypeforvalting skadeleg for villreinen?

Med meir hytteutbygging følgjer eit auka press for preparering av skiløyper også i verneområda. Utgangspunktet må vera at kommunane som langt råd styrer og kanaliserer ferdsla til område der det ikkje kjem i konflikt med villreinens områdebruk. Hovden ligg tett opp til viktige vinterbeite, kalvingsområde og trekkorridorar og har difor eit avgrensa moglegheiter for utviding av løypenettet i høgfjellet. Ut frå innsamla data frå GPS-merkeprosjektet tyder mykje på at villreinen på austheia har ein meir konsentrert sesongvariasjon i områdebruken enn det som er tilfelle mange andre stader. Gjennom prosjektet adaptiv løyeforvaltning skal kommunen finne ut om dette gir eit handlingsrom for preparering av skiløyper i siste del av sesongen. Det er gode grunnar til å vera skeptisk til ei slik utprøving der ein utfordrar

føre-var-prinsippet som ligg i naturmangfaldlova. Mellom anna vil det krevje ei overvaking som i seg sjølv kan virke forstyrrande på villrein i området. Avgjerande har vore at dette er ei tre-årig prøveordning med evaluering undervegs og der det ikkje er gjeven at traseane faktisk vert opna. Prøveperioden fell og saman med nytt GPS-merkeprosjekt. Sjølv om føremålet med dette ikkje er knytt til adaptiv løypeforvaltning vil resultata kunne nyttiggjerast i evalueringa.

GPS prosjektet som premissleverandør

Gjennom GPS merke prosjektet har vi gjennom fleire år kunne sjå den sesongvariasjonen i områdebruk som er typisk for villrein, særleg på Setesdal Austhei. Vinterbeite er i nord, i Bykle, Vinje og Tokke, kalving skjer som regel langt sør i Valle. Mellom desse sesongvariasjonane er det trekkområde som er særleg viktige å vere klar over, slik som Tverrheiskaret nær Berdalsbu i Bykle og Bjørnevatn i Valle kommune, der dei må krysse riksveg 45.

Vi har no til saman over 100 000 GPS punkt som er samla inn gjennom fleire år. Kvart punkt har tid- og stadinformasjon og individinformasjon. Difor kan desse brukast til ulike former for analyser. Ved hjelp av desse har vi i prosjektet laga plott som viser hovudtyngda av merka dyr til ulike årstider.

GPS merkeprosjektet har til saman merka 48 simler, medan dei 3 bukkane som er merka har levd ganske kort. Data gjeld difor i hovudsak fostringsflokkar, som også er dei mest sårbare med tanke på forstyrringar.

Bruk av GPS-data frå merka villrein inn i prosjektet

Som tidlegare nemnt, så har nokre villrein på Setesdal Austhei i mange år spasera rundt med GPS om halsen. Informasjonen om kor dyra har vore, når dei har vore der og kva for dyr det har vore snakk om, er registrert kvar 3. time og samla inn i ein database.

Denne databasen har så vore utgangspunkt for dei analysane som er utført i prosjektet. Den viktigaste informasjo

nen vi fekk ut av data`ne var nok at vi fikk eit godt billete av kor dyra var til ulik tid av året. Som karta viser så har dyra på Setesdal Austhei ei markert sesongvandring der dei beitar i nord om vinteren og dreg sørover for å kalve på vårparten.

For å kunne nytta denne kunnskapen inn i prosjektet så måtte ein få eit endå klarare bilete av når dyra forlèt områda i nord. I prosjektet blei derfor GPS-data`ne analysera nøye med tanke på når dei siste merkte dyra forlèt dei nordlegaste områda, for slik å kunne tilpassa datoar for opning og stenging av løypekjøringa i dei to utvalde løypene i prosjektet til dette.

Det blei også utført andre analyser i

prosjektet, der GPS-registreringane blant anna blei samanstilt med anna kjend informasjon. GPS-registreringane blei samanstilt med definerte villreinområder i den regionale planen for heieområda for å vise kor godt avgrensing av villreinområda i planen er tilpassa dyra sin faktiske bruk av områda. Registreringane blei også nytta til å sjå på verknaden eksisterande løypar såg ut til å ha på dyra sin arealbruk. Ein ting som analysane viste, var at dyra nyttar ein svært trong korridor i si ferd mellom beiteområda i nord og sør. Tidlegare var det kjend at eit område lenger sør, ved Bjørnevatn, var ein flaskehals for dyra si ferd på trekket mot kalvingsområda i sør, men

som kartet synar, så ser det også ut til å vere ein flaskehals i områda aust for Berdalen. Kartet syner trekkaktiviteten på vår-trekket mot kalvingsområda lenger sør. I området aust for Berdalen så nyttar dei merkte dyra ein temmeleg smal korridor, dei fleste dyra passerar innanfor ei sone på 1,5 km. Dette var kunnskap som ikkje var godt kjent tidlegare. I eit nytt merkeprosjekt som er starta no, vil ein prøve å studera meir nøye villreinens åtferd når dyra passerar dette området.

Organisering

Prosjektet starta opp som eit kommunalt prosjekt, men vart etter kvart teken inn i prosjektet Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell, der verneområdestyret for SVR er prosjekteigar (meir om dette finn du her: http://www.nasjonalparkstyre.no/svr/Planer-og-publikasjoner/Villreinfjellet-som-verdiskapar/).

Kva har vi gjort i prosjektet?

Det første vi gjorde var å identifisere kva for løyper som kunne vere aktuelle, enten som populære høgfjellsløyper eller der ein kunne binde saman mindre trasèar til ein lang og på den måten knytte hyttefelta saman. GPS data vart analysert av fylkeskommunen, og samanstilt med vinterløypetraseane. Nokre traseear måtte endrast eller kortast ned, nokre vart tatt vekk og tilslutt stod vi att med 2, Galteflotti (NVO) og samanbinding av Berdalen og Steinsland (omsynsone trekkveg).

Korleis opplever løypekøyrar dette?

I forbindelse med adaptiv løypekøyring til Langevatn (Sloaros) var eg veldig negativ til å begynne med, tenkte i mitt stille sinn at me har nok høgfjellsløyper i kommunen.

Så fekk me dette ut i praksis. Me var litt uheldig med første turen inn til Langevatn i vinterferien då me møtte på reinsdyr inn mot Hardingskaret. Me varsla SNO om dette, og dermed måtte me vente på klarsignal om når me kunne inn igjen. Kvar gong me fekk klarsignal traff me på reinsdyr igjen. Men i påska trekte dei vestover og me kunne endeleg køyre opp løypa. Løypa var veldig populær blant påskegjestene på Hovden.

Samarbeidet med SNO fungerte veldig godt.

Grete Breivik, løypekøyrar

Sloarosløypa har ikkje vore med i prosjektet «adaptiv løypeforvalting», men vart dette året køyrd opp etter omtrent dei same prinsippa.

Suksessfaktorar

Målet med prosjektet har vore at dyra ikkje skal bli stressa eller ta noko form for skade av prosjektet.

Derfor er det laga rutiner som gjeld for

opning og køyring av desse traseane. I utgangspunktet var det også tenkt ei tredeling av prosjektet med informasjon og identitetsbygging. Dette er no overført til andre delar av «Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjellet» i SVR.

Eit godt samarbeid både med regionale mynde og villreinmiljøa har vore sentralt i denne samanheng. Vi må ha respekt for kvarandre sine roller.

Ein viktig suksessfaktor er også at dyra har fri passasje sørover (ref. flaskehals ved Berdalsbu og Bjørnevatn)

Resultat

Etter at planen var ferdig vart den sendt på høyring til grunneigarar og regionale mynde. Etter litt justering er no Berdalsløypa rydda og klar til køyring. Vinteren 2018/19 vert ikkje Berdalsløypa prøvd ut på grunn av snømangel.

Galteflotti blir i tilfelle berre køyrd etter Hovden Tour.

Prøveprosjektet varer i 3 år, og skal også ha ei årleg evaluering.

Brukerundersøkelse – adaptiv løypeforvaltning i Bykle

I sin artikkel om «adaptiv forvaltning» har Sigrid Bjørgum med flere beskrevet et nyskapende prosjekt som pågår i Bykle kommune i Aust-Agder. I dette prosjektet inngår også en brukerunderundersøkelse som hovedforfatter May Britt tok sin bachelor oppgave på ved Høgskolen i Innlandet. Interessante deler av denne oppgaven presenteres her.

Ønsket om utvikling av reiseliv og hyttebygging

Bykle kommune, og området Hovden især, er blant landets største vinterdestinasjonsområder for reiseliv. Figur 1 viser utviklingen i hyttebygging siste 20 år, og kommunen ønsker ytterligere vekst også for framtida. Samtidig huser kommunen viktige deler av minimumsressursen vinterbeiter for villrein i både Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei.

Allmennhetens frie ferdselsrett i norsk utmark og villreinen

Sett i et internasjonalt perspektiv er vi i Norge utrolig priviligerte som har almen adgang til ferdsel i utmarka, og som et friluftsfolk utnyttes denne til gangs. Villreinen har en helt naturlig frykt for mennesket og i flere av våre store villreinområder utgjør vår ferdsel den kanskje største trusselen mot disse stammenes framtid. Det finnes flere innganger til å dempe eller løse denne konflikten.

• Generelt helårs ferdselsforbud av hensyn til villrein ble innført i Steinbuskaret mellom Blåsjømagasinet og Botsvatn i Setesdal Ryfylke da området ble vernet i 2000.
• Kommunale og aller helst interkommunale swti- og løypeplaner er framholdt som viktige verktøy for å kanalisere ferdsel bort fra sårbare deler av villreinens leveområder.

• Fleksibel tilrettelegging og begrensning av ferdsel ved kvisting, hyttelukking m.m. skjer i tett samarbeid mellom villreinfolket og turistforeninger, blant annet i Setesdal Ryfylke. Forsøksprosjektet med adaptiv løypeforvaltning i Bykle er også et eksempel.
• Enkeltkommuner foreslår soner med forbud med kiting, bl.a. Ringebu i sin siste kommuneplan som er under behandling.

Det er all grunn til å tro at nye kanaliseringstiltak vil øke, og presset på allmenhetens frie ferdselsrett likeså, med forventninger om økte forstyrrelseskonflikter med villrein framover.

Holdninger til og kunnskap om villrein

En forutsetning for å lykkes med både kanaliseringstiltak og ulike reguleringer er at bakgrunnen for disse forstås og respekteres av brukerne. Det var bakgrunnen for den omfattende brukerundersøkelsen i Hovden/Bykle som May Britt tok sin bacheloroppgave på.

En omfattende spørreundersøkelse ble gjennomført for nettopp å kartlegge hvilke kunnskaper brukerne hadde om villrein, deres preferanser for løypevalg og hvilke holdninger de hadde til begrensinger i løypetilbudet som følger av hensyntagen til villrein.

Bykle kommune tilbyr om lag 180 km med oppkjørt løypenett, til en årlig

Av May Britt Trydal, student Høgskolen i Innlandet og Tor Punsvik

kostnad av ca. 3 mill. kr. Undersøkelsen viste at 4 av 5 brukere i stor grad er fornøyd med dagens løypetilbud, og kvinner var mer nøgde enn menn og at alder ikke skilte. De aller fleste vil respektere stenging av løyper av hensyn til villrein.

998 besvarelser kom inn og figur 2 viser hvor mange (i %) som er positive eller negative til at skiløyper kan bli stengt ned i perioder på kort varsel på grunn av villrein.

En åpenbar mangel i markedsføring av ski-tilbudet i kommunen er informasjon om villreinen i området, og dens sårbarhet for forstyrrelser. Her ligger en stor mulighet for ytterligere forbedring og positiv holdningsendring. Reiselivsnæring påpeker ofte villreinhensynene som begrensende for sin virksomhet, men denne brukerundersøkelsen viser med tydelighet at brukerne stort sett har en positiv holdning til begrensinger villreinhensyn måtte få for deres bruk av løypenettet. Vi tror erfaringene herfra bør prøves ut også i andre vinterdestinasjoner for reiseliv, og da supplert med aktive informasjonstiltak knyttet til villreinens sårbarhet og behovet for tiltak.

 

 

Figur 2 viser hvor mange (i %) som er positive eller negative til at skiløyper kan bli stengt ned i perioder på kort varsel på grunn av villrein.

Landskapet som kjelde

Forfattaren av denne artikkelen er busett på Hovin i Melhus kommune, som ligg i den sørlege delen av Trøndelag fylke. For dei fleste er nok Hovin hovudsakleg kjent som ein stad langs E6 i Gauldalen, ikkje lange biten nord for knutepunktet Støren i Midtre Gauldal kommune. Men tek ein seg tid til å gjera seg litt betre kjent med dette området, vil ein snart oppdaga at historia er smurt utover i uvanleg tjukke lag. Soknenamnet Horg er i seg sjølv eit døme på at dette er ei gamal kulturbygd. Dette er eit såkalla naturskildrande namn som vi òg kan sjå i samanheng med den førkristne religionen. Horg er nemleg eit ord som har vore nytta om heilage stader eller offerplassar i dei germanske språka. Stadnamnet Hovin finn vi også andre stader i landet, men dette er òg eit namn som mest truleg har opphav i førkristen kult og kan vera namnet på eit tidleg gudshus, - eit hov, - som var knytt til ein stad kalla -vin, det vil seie eit naturskildrande etterledd med tydinga grøderik mark eller eng. I tillegg finst det eit tredje stadnamn i soknet som kan bera vitnesbyrd om førkristen religionsutøving, nemleg garden Lund rett nord for tettstaden Lundamo. Kanskje var det ein gong i jarnalderen ein heilag skogteig attmed elva Sokna der folk samla seg for å ta del i ritual vi veit for lite om i dag.

Etter kvart kom nye religiøse møtesta

der til i Horg. Rett aust for Hovin, berre skilt av vassdraget Gaula, ligg grenda Foss der ei stavkyrkje vart reist i tidleg mellomalder. Også her møter vi eit naturskildrande stadnamn som må vera «gamalt som alle haugane». Viss vi tolkar dette uttrykket i meininga gravhaugar finst den største konsentrasjonen av slike kulturminne i Gauldalen på dei mange moane som til saman utgjer eit eige landskapsrom mellom Gaulfossen i vest og dei samanhengande utmarksområdane mot aust. Desse fornminnerike moane på Foss har eit mykje tydelegare motstykke vest for Gaula der vi har den kjende,

kvartærgeologiske lokaliteten Hovinterrassane, i alt sju elveterrassar som ligg som troppetrinn i landskapet. I dag veit vi om heile seks ulike gravfelt spreidd utover landskapet på Foss, i tillegg til eit og anna enkeltliggjande gravminne. Desse er ikkje berre tilfeldig plassert, men syner trekk som peiker både mot ferdselsårer og det at ein del gravminne skulle vera godt synlege i terrenget. Berre ei av alle desse førhistoriske gravene er utstyrt med ein bautastein: Denne gravhaugen vart undersøkt i 1934 og inneheldt ei høvdinggrav frå sein romartid, det vil seie tida kring 400 e.Kr. Så seint som i 2018 vart det

Kven skulle tru at bygda Hovin i Gauldal skulle ha noko vesentleg å bidra med når det gjaldt kulturarven knytt til villreinen? Ei meir eller mindre tilfeldig oppdaging ein regntung dag tidleg i mai 2018, har for alltid sett Hovin på kartet i arkeologisk samanheng. Under ein bergheller like ved kanten av Gaulfossen vart det nemleg avdekt eit helleristningsfelt som har fått lege i fred sia bronsealderen. Bileta i berget opnar for mange spennande tankar og tolkingar.

Av Kjell André Brevik

Arkeolog, bibliotekmedarbeidar og driv med natur- og kulturhistorisk formidling gjennom føretaket Borger & Vandringer.

avdekt ei flatmarksgrav med våpensett frå sein vikingtid (900-talet) eit steinkast aust for E6. Same året vart det registrert eit felt med tre gravrøyser på Fossmoan. Desse ligg midt i eit gamalt vegskil og attmed to av dei er det påvist helleristningar, - skålgroper og hestefigurar, - på små steinblokkar. Desse elementa tyder på at både røysfeltet og vegane har ei historie som går heilt attende til yngre bronsealder eller førromersk jarnalder. Difor har vi no kunnskap om gravminne på Foss gjennom heile jarnalderen og truleg nokre som er eldre enn 500 f.Kr. Det same gjeld òg for ferdselsvegane som kryssar terrassane på Foss og som i det store og heile følgjer retninga åt dalen. Desse kan i teorien vera eldre enn dei eldste gravene da desse markeringane gjerne tek omsyn til stien som går forbi.

Horg – eit bergkunstlandskap

Som vi nyleg var inne på er det altså kjend bergkunst eller helleristningar på Foss. Men dei to sandsteinblokkane som inngår i markeringa av to gravrøyser frå yngre bronsealder eller førromersk jarnalder, utgjer nokre av dei seinaste funna innanfor denne kulturminnekategorien. Det heile byrja i 1950 da det i samband med pløying på ein liten terrasse like aust for garden Røskaft, - ikkje lange biten nordvest for Foss, - vart oppdaga ein båtfigur og nokre skålgroper på ei mindre steinblokk. Det er vanskeleg å seie for sikkert, men det er sannsynleg at også denne steinen opphavleg har vore ein del av ei gravrøys, - kanskje ein parallell til feltet på Fossmoan. Denne vesle steinen med eit førhistorisk bilete av ein båt var det første funnet av bergkunst i Gauldalen. Men denne sensasjonen skulle strakst vekse seg større ved at det allereie året etter vart oppdaga helleristningar på Storhaugmoen ved Kvål i Melhus. I begge tilfelle dreidde det seg om såkalla jordbruksristningar, det vil seie bergbilete som vart laga av eit bufast folk med husdyrhald og åkerbruk.

I 1956 vart folket på Fossinnlegget var nokre underlege teikn på svaberget i kanten av kornåkeren på småbruket. Arkeologen som fekk vita om funnet var Sverre Marstrander (1910-1986), konservator ved Museet i Trondheim, - i dag kjent som NTNU Vitenskapsmu

seet. Han slo fast at også dette var bergkunst, nærmare bestemt eit felt med spiralar og særmerkte båtfigurar. Marstrander var særs interessert i førhistoriske, havgåande farty og meinte det var trekk ved båtane på Foss som peika mot at dei var overraskande seine, - kanskje frå tida kring byrjinga av vår tidsrekning. Med den nemnde høvdinggrava som ein del av det same kulturmiljøet var det nærliggjande å sjå desse arkeologiske spora som vitnesbyrd om ein sentral busetnad på Foss i romartida (år 0-400 e.Kr.).

Frå 1967 og framover til første halvdel av 1990-talet kom det jamt inn meldingar om funn av helleristningar på Foss. Nokre av desse vart påviste i samband med systematisk leiting kring dei allereie kjente felta. Det var tydeleg at ein laut rekne Foss som ein omfattande bergkunstlokalitet. I 1984 kjøpte Melhus kommune garden Fossbakken og sikra området som i dag utgjer friluftsmuseet Horg Bygdatun. Noko av det som gjer bygdatunet unikt er den kjende natur- og kulturstien som kan følgjast over terrassane på Foss, og som omfattar ei lang rekke kulturminne frå bronsealderen og fram til nyare tid. Dette særs viktige friluftsområdet er mykje brukt, ikkje minst av artikkelforfattaren. Som arkeolog har ein gjerne blikk for detaljar i terrenget som andre ikkje er like oppmerksame på. Og sjølv om andre fagfolk har gått stiane før ein,

er det slett ikkje sikkert at dei hadde det same «blikket». Ein har kanskje lagt seg for vane å tenkje at bergkunsten først og fremst har lege i nærleiken til gardane. I mange tilfelle er dette rett, men på Foss er det annleis. Frå litt over ti kjende felt i 2017 har talet auka til nærmare femti enkeltfelt med helleristningar knytt til lokaliteten Foss. Det er i all hovudsak tale om ristningar på flyttblokker av ulik storleik. Størsteparten ligg tett ved og til med midt i ferdselsvegar og stiar som bitt saman terrassane. På Øvermoen, heile 239 moh., er heile terrassen «kringsett» av ristningar. Dette må ha vore ein heilt spesiell stad i førhistorisk tid og er samtidig det høgstliggjande området med jordbruksristningar i Trøndelag, berre overgått av eit einsleg skålgropfelt på Hol i Rennebu. På Foss utgjer skålgropene dei mest typiske figurane. Det er ofte desse små fordjupingane, - «skålene», - i den mjuke sandsteinen som fortel at det kan vera meir å finne på overflata. Skålgropa er den mest utbreitte figuren i bergkunsten og er like gåtefull som ho er enkel. I tillegg er hesten ofte å sjå som motiv på Foss-felta. Men vi finn òg ulike båtar, fotsolar, slipespor og mange liner som ikkje let seg tolke så lett.

Det er vanskeleg å datere bilete i berg, men det vi veit om arkeologien i Horg per i dag, - mellom anna spor etter støyping av bronsegjenstandar, - gir

Nimin nihit, comnim quunt eum iliquo consecu sandae sit et, que verio estis sum quisi volecep erspelles recullo etur santion sequiduntia quae doluptu ritatium aut optatur?

Epere ape et omnimuscius, nem quaessimi, offictatur? Quibea vendusc iatendi psamodignis am quo dolores cideria dolore posse conecaero eostiaes ipiet lam qui vit laborum deni consendanim et

grunnlag for å hevde at det vart laga bergkunst i denne delen av Gauldalen sia ein gong i bronsealderen (1800-500 f.Kr.) og fram til rundt Kristi fødsel. I teorien kan det vera snakk om nærmare tusen år med tradisjon for å skapa bergkunst innafor eit avgrensa område som vi med rette kan kalle eit bergkunstlandskap.

Løyndommen i fossejuvet

I april 2018 var eg med i det vesle arbeidslaget som skulle drive skjøtsel på den kjende bergkunstlokaliteten Bogge i Nesset kommune, Møre og Romsdal fylke. Der kan vi følgje ristningstradisjonane gjennom tusenåra frå dei eldste elg- og hjortefigurane som ligg øvst i lia til ei gruppe med båtfigurar og skålgroper like over strandlina nede ved Eresfjorden. Dei siste reknast som jordbruksristningar og utgjer det seinaste bidraget, - truleg frå overgangen yngre bronsealder/førromersk jarnalder. Dyrefigurane på dei andre felta høyrer til blant veideristningane, - kategorien som omfattar dei eldste bergbileta i landet vårt og som syner ein del av den åndelege verda åt jeger- og sankarfolket i steinalderen.

Vårturen frå Trøndelag til Møre gjekk via Oppdal og Sunndalen langs elva Driva. På Nerhol attmed bygda Lønset, tok vi ein strategisk strekk på føtene for å sjå på hellemåleria av elgar som er lokalisert i og tett ved elvegjelet.

Karakteristisk for denne lokaliteten er det «ville vatnet», jettegrytane og berghamaren som heng over fossekløfta. Det var ei stor oppleving å få koma dit og sjå både natur- og kulturmiljøet. Samtidig var det mykje der som eg strakst assosierte med nærmiljøet mitt på Hovin, og eg bestemde meg der og da for å undersøke denne fascinerande likskapen nærmare.

Fredag 11.mai var regntung, men eg klarte ikkje lenger å vera i ro. Det var heile tida noko uforklarleg som trakk meg mot Gaulfossen, og eg let meg til slutt rive med. Ned til den særmerkte berghamaren på vestsida av fossejuvet og, - lettare dumdristig, - ned ei glatt skråning for endeleg å finne ut korleis det eigentleg såg ut. Det som først møtte meg var ein lang og flott bergheller med ein tørrmur som truleg stammar frå tilhald på staden i nyare tid. Men under der att var det enda ein heller som låg like over det øredøyvande bruset frå ein utemt foss med stor vassføring. Der, i fosserøyken, skjedde det noko skjelsetjande som skulle gi oss eit heilt nytt perspektiv både på Gaulfossen og forholdet folk har hatt til dette karakteristiske landskapselement i førhistorisk tid.

Det blottlagde fjellet i det om lag 800 m. lange fossegjelet mellom Hovin og Foss er ein slags sedimentær bergart som har vorte skura og slipa ned av is

og vatn sia den store breen låg i dalen. Dette har med tida ført til ei smal og djup kløft der vi ser ein god del jettegryter i sjølve elvefaret. Slike formasjonar finn vi òg under berghamaren på vestsida av fossen. Vi kan faktisk sjå på den nedste helleren som eit resultat av den same, evige slipinga med stein, sand, grus og vatn. Dette har gjeve berget ei konkav form med eit overheng som gjer at snø, is og vatn ikkje får like godt tak her som andre stader i området. I tillegg er overflata glatt som eit svaberg, - noko som gir heile berget eit plastisk og mjukt preg.

Det fuktige miljøet hadde gjeve grobotn for eit tynt lag med vassmetta lav på berget under helleren. Eg strauk handflata over det glatte berget og kjente med ein gong at det var noko med skapnaden her som ikkje var heilt naturleg. Det våte lavet vart varsamt pussa vekk med ein svamp av mose frå bakken og eit vakkert bergbilete av ein båt kom fram for augo mine. Like over akterpartiet på båten, såg eg teikn til ein annan figur som eg tørka fram. Ein skapning dukka opp, - bilete av eit reinsdyr! Det er vanskeleg å setje ord på opplevinga i fossesuset, men eg skjønte der og da at dette ville få mykje å seie for synet vårt på natur- og kulturhistoria i dette landskapet.

Uvanlege båtar

Noko av det underlege med heile denne hendinga var at båtbiletet i Gaulfossen synte den same, uvanlege båttypen som eg berre nokre dagar tidlegare hadde sett på Nedre Ut-Bogge ute ved Eresfjorden på Mørekysten, - med bølgjeskvulp i bakgrunnen. Desse båtane finst det ikkje fleire kjente døme på i heile Midt-Noreg. Men sjølv om avstanden er stor og omgjevnadene elles rimeleg ulike, har dei to lokalitetane noko elementært til felles, nemleg at figurane orienterar seg mot vatn i rørsle. Dei førhistoriske strandlinene på Bogge fortel oss at båtkonturane der vart banka inn i fjellet tidlegast kring 500 f.Kr., i overgangen frå yngre bronsealder til eldste jarnalder. På Hovin har vi ingen strandliner å ta omsyn til i arkeologisk samanheng. Med utgangspunkt i Bogge-båtane er det truleg at denne gruppa med ristningar ved Gaulfossen stammar frå

yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.). På Hovin viser det seg nemleg å vera ei heil «flåte» med ti slike båtar der alle er fullt uthogge (det motsette av kontur/omriss) og på veg mot nord, - med straumen. I berre ein av desse farkostane er det laga enkle markeringer som syner eit mannskap på seks personar om bord. Kanskje utgjer alle desse bileta til saman ei heilag myte der dei tomme båtane symboliserte noko grunnleggjande i den førhistoriske religionen.

Båten har heile tida vore sentral i den skandinaviske, førkristne religionen. Den har truleg vore med oss i mytar og kult sia steinalderen. Forma og innhaldet har endra seg, men båten som symbolsk element har vorte med vidare. I helleren ved Gaulfossen finn vi også ei gruppe hestefigurar som fortel oss at dei som skapte i alle fall noko av denne bergkunsten høyrte til i eit jordbrukssamfunn. Vi veit no at det finst talrike hestefigurar på Foss-terrassane aust for fossejuvet, men dei inngår i heilt andre samanhengar, - sørvendte eller synlege for alle som gjekk langs stiane.

Reinen i bergkunsten

Så dukkar det altså opp eit heilt uventa «framandelement» på same bergflate som hestar og båtar ved fossen. Hittil er det påvist to heilt tydelege reinsdyrfigurar, - begge plassert øvst av alle figurar på feltet, like over den sjeldne båten. Det er to rettelege storbukkar som er avbilda. Store, vakre horn med fem og seks taggar. Til liks med alle båtane på feltet er også reinsbukkane vendt mot nord.

«Reinen er et særpreget dyr som ennå lever vill i sør-norske fjell. I sær er de store dyreflokkene på Hardangervidda og i Dovretraktene et eiendommelig trekk i europeisk fauna. Denne bestanden er nærmest å betrakte som et levende minne over en dyreart som ga grunnlag for bosetning i store deler av Nord-Europa ved istidens slutt, og som nå bare finnes vill i Norge.»

Slik byrjar arkeologen Anders Hagen (1921-2005) kapitlet om reinen i boka Bergkunst – jegerfolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder frå 1976. Kjeldematerialet berre veks og veks, men denne boka gir framleis ein

god oversikt. Hagen visste at det hadde dukka opp spennande funn i Alta, men dette var siste nytt da han sette punktum for boka. I Alta i Finnmark fylke syner helleristningane talrike døme på rein, og merkeleg nok lyt vi heilt dit for å finne figurar som svarar til bileta på Hovin. Ikkje overraskande set bergbilete av rein sitt preg på praktboka Fjellviddas nomade - Villreinen (Friluftsforlaget 2016). Vi ser jamt bilete av rein frå dei mange felt i Alta og ikkje minst det som kanskje er Noregs mest kjente reinsdyr, - «Bølareinen» ved Snåsavatnet i Steinkjer kommune. Sjølv om både framstillingsteknikken, storleiken og utsjånaden er ulik for dei to lokalitetane, har reinsdyra ved Gaulfossen og Bølaelva to ting til felles: dei er begge naturalistiske og difor lette å artsbestemme, og dei syner eit klart samband mellom bergkunsten og vassdragsnaturen. Ulikskapen kan ha noko med alder å gjera. Det har vore vanleg å tenkje at dei største og mest naturalistiske dyrefigurane i Skandinavia er dei eldste og at blir meir og meir skjematiske og vanskeleg å bestemme di yngre dei er. I dei seinare åra har fleire peika på at det

Nimin nihit, comnim quunt eum iliquo consecu sandae sit et, que verio estis sum quisi volecep erspelles recullo etur santion sequiduntia quae doluptu ritatium aut optatur?

Epere ape et omnimuscius, nem quaessimi, offictatur? Quibea vendusc iatendi psamodignis am quo dolores cideria dolore posse conecaero eostiaes ipiet lam qui vit laborum deni consendanim et

kan vera meir medvitne val av teknikk og personleg og kulturell «smak» som ligg attom denne ulikskapen.

Gaulfossen – ein førhistorisk heilagstad?

Vi har òg vorte mykje meir vare på at figurane inngår i eit større bilete som omfattar både berget og omgjevnadane. Samanlagt gir dette ein meiningsberande heilskap som får oss til å innsjå kor opptekne dei førhistoriske menneska var av landskapstrekk og «atmosfærar». Suset frå fossande vatn sørgjer framleis for unike stemningar på ein del lokalitetar. Dette har fått forskarar til å leggje vekt på såkalla audiovisuelle perspektiv i bergkunststudiane deira. Gaulfossen er eit framifrå døme der lyd, ljos og bilete heng i hop og styrker heile opplevinga av staden. Ein annan faktor som gjer plassen spesiell er at den ligg avbakleg og isolert til. Berre ein smal og så vidt synleg sti går ned til hellerane frå bustadområdet på Hovinsåsen. Dette gir ikkje inntrykk av at det er tale om ein typisk samlingsstad, - det gir snarare ei kjensle av hemmeleghald. Det er naturlegvis berre «kvalifisert gjetting» frå mi side, men kanskje fortel denne plasseringa oss at helleristningane i fossejuvet ikkje var tilgjengelege for heile samfunnet i bronsealderen, men knytt til ein viss «kaste» som hadde særleg innsikt i åndelege og religiøse emne.

Korkje reinsdyr eller menneske er vanlege å finne på dei midtnorske bergkunstfelta, men i Gaulfossen finst det i alle fall to døme på sistnemnte. Den eine av desse er heilt eineståande og syner ein person som hoppar eller kanskje flyg tett ved ein sprekk i berget. I den eine handa har vedkomande ein hamarliknande gjenstand, i den andre ei ope hand eller ein avlang gjenstand. Reint impulsivt kalla eg denne antropomorfe figuren for «Sjamanen». Sia har han vorte heitande det. Det er nærliggjande å tolke det vi ser som ein seanse der sjamanen slær på ei slags runebomme. Den siste levande sjamanismen i Europa finn vi blant samane der noaidiane tradisjonelt traderte mytar og ritar, men hovudsakleg seg i mellom. Den jamne same fekk ikkje større innsyn enn det som sømde seg. Også i den norrøne tradisjonen finn vi spor etter sjamanisme i gudelæra og i diktinga. Sjamanisme er eit globalt, religionshistorisk fenomen, og i det cirkumpolare området har reinsdyret vore rekna som eit sterkt følgjedyr i åndeleg meining.

Det er uråd å seie kva «helleristaren» i Gaulfossen la i eller kalla mennesket med «hamaren», men staden og bileta gjer det vanskeleg å unngå å høyre dei rituelle undertonane i fossejuvet. På mange måtar svarar funnet på Hovin til det bergkunstforskaren Kalle Sognnes har omtalt som eit element «det heilage landskapet», der område med

konsentrasjonar av bergkunst og kultstader ber vitnesbyrd om ein særeigen landskapskarakter gjennom tusenåra.

«Food for thought»

Det er mykje som tyder på at dei største hjortedyra, - både elg, hjort og rein, - har vore viktige i kosmologi og religion for dei førhistoriske menneska i Skandinavia. Hjorten er eit sjeldsynt innslag blant veideristningane, men den dukkar opp i jordbruksristningane i Sør-Skandinavia. Elgen dominerer jamt over, - noko som viser kor sentralt dette dyret har vore. Reinen kjem vel på andreplass av desse tre artane, men i mange samanhengar er det vanskeleg å vera skråsikker på kva hjortedyr det er vi ser på berget. Somtid får ein ei kjensle av at det er reine blandingsdyr eller «fabeldyr» som er banka inn i berget.

Uansett skjønnar vi at desse dyra var ein naturleg del av tilhøvet for både jegerar og bufaste bønder, da som no. I tillegg til å smaka godt var dei truleg gode å «tenkje med» i tydinga metaforar. Tidlegare fokuserte mange arkeologar på jaktmagien i veideristningane, men i dag er dette berre ein av fleire teoriar. Så det er både eit abstrakt og eit konkret aspekt ved bergbileta, noko Anders Hagen set ord på: «Selv i Trøndelag er det ikke langt fra de steder der det er bilder av rein og til fjell med gode vinterbeiter. Med andre ord avspeiler dyrefigurene en konkret virkelighet der de finnes.»

Godt og vel 4 mil søraust for Hovin ligg Forollhogna villreinområde. Dette var ingen uoverkomeleg avstand i bronsealderen eller i førromersk jarnalder. Kanskje gjekk horgbyggen allereie da «mann av huse» for å få sin del av reinskjøttet. Det er ikkje sikkert dei trengte å fara heilt til Hogna for å veide rein heller. Berre 2,4 mil vest for Gaulfossen finn vi høgfjellsområdet Rensfjellet (941 moh.) som sannsynlegvis var villreinland ein gong i tida. Den dag i dag finst det gode kalvingsområde for tamrein i desse fjella, men sjølv om dyra vi opplever der i vår tid høyrer sørsamane til, går det ein synleg og fascinerande tråd gjennom tusenåra som bitt landskap, menneske og dyr saman. Det får ein til å tenkje.

Jaktfrie soner
- effekt på villreintrekk

I 2013 vart det starta eit 5-årig prøveprosjekt med jaktfrie soner på utvalgte stader på Hardangervidda. Målsettinga var at stammen skulle ta i bruk større deler av arealet. Alt første året viste dette positive resultat.

I Setesdal-Ryfylkeheiane har vi ein liknande situasjon. Store områder er tilnærma tomme for dyr. Til no har det vore fokus på negative effektar av kraftutbygging og aktivitet langs turistløyper. Kanskje tida er inne for å sjå kva effekt jaktaktivitet har på villreintrekka?

Villreinstamma i Setesdal- Ryfylkeheiane er langt på veg delt nord-sør av to store kraftmagasin, Blåsjø og Svartevatn. Frå naturen si side er området delt aust-vest av trange dalar og vatn. I alle tider har topografien derfor styrt nord-sørtrekket her. I aust ligg Botsvatn som skjærer seg 2 mil vestover. Der stig terrenget 5oo høgdemeter opp til Heimre Gyvatn. Der er det eit dalføre på 5 km med tre mindre vatn. Så følgjer

Storsteinsvatnet, eit langt og smalt vatn på 6 km. Derifrå går Storådalen, eit trangt dalføre med bratte fjellsider 15 km mot sørsørvest til Nilsebuvatnet, med nokre få tverrdaler der dyra har hatt trekka sine. Før kraftutbyggingane fungerte dei årvisse forflyttingane, trass i at dyra hadde få trekkpassasjar, noko som lett kan dokumenteras med ei rekke dyregraver og bågåstiller i og nær desse lokalitetane.

Etter gigantiske kraftutbyggingar i området er det no etablert to store kraftmagasin som deler området nord-sør, Blåsjø i nord og Svartevatn i sør. Begge magasina er 2 mil lange, og avstanden mellom dei er 5 km. I sørenden av Blåsjø ligg Storvassdammen, det største fysiske anlegget i Noreg, målt i kubikkmeter. Og det er ein 9 meter breid anleggsveg på vestsida av magasinet fram til

dammen. Vegen er bomma, men det er populært å sykla på den ca. 15km lange strekninga som ligg innanfor bommen.

I austenden av Storsteinvatnet, ein liten halvtime nedanfor dammen ligg turisthytta Storsteinen der 4 turistløyper møtes, ei frå vest, ei frå nordaust langs Blåsjø og ei løype på kvar side av Svartevatn.

Ferdselsforbod innført i 2000

I dalbotnen nedanfor Storvassdammen og austover i indre del av lisidene langs Botsvatn ligg Steinbuskardet biotopvernområde, oppretta etter Kronprinsregentens res. 28.04.2000. Her er all ferdsle og jakt forbode, med unntak for ferdsle langs merka turistløyper, tilsyn og sanking av sau, samt grunneigar sin rett til tilsyn med eigedom.

Heiplanen

Regionalplan for Setesdalsområdet, omtalt som Heiplanen, vart vedtatt i fylkestingene i 2012 og er det politiske dokumentet som legg føringane for forvaltinga av fjellområdet Setesdal-Ryfylkeheiane. Målsettinga for dokumen

tet er å sikra leveområdet for Europas sørlegaste villreinstamme. Og eit vesentlig delmål er å gi rammer for styring av ferdsle og annan aktivitet slik at omsynet til villreinen sin områdebruk vert ivaretatt.

I planen er arealet som ligg mellom

nordenden av Svartevatn og sørenden av Blåsjø ringa inn som eit omsynsområde i høve til villreintrekk. Her skal det så framt det er mogeleg, ikkje tillatas aktivitet som fører til unødvendige hindringar når reinen trekker.

Dei menneskeskapte aktivitetane som kan hindre reinens trekk her er:

• Fotferdsle til og frå turisthytter, og då spesielt Storsteinhytta.
• Sau på beite og aktivitet med tilsyn og sanking.
• Jakt

Kort om ferdsle, sau og jakt

Ferdsle langs turistløypene

Det er særleg aktivitet rundt Storsteinhytta som kan hindra trekket. Antallet personar som passerer her, på veg mellom ulike hytter er ikkje høgt. Men plasseringa av hytta er uheldig, og det er eit mål og flytta hytta til ein mindre

belastande lokalitet. Det er reist krav om dette i samband med pågåande kraftrevisjon.

Aktivitet knytta til sauedrift

Nord for Storsteinvatnet og austover forbi Storvassdammen er det eit beitelag som driv sauen inn via anleggsvegen langs Blåsjø. I tillegg er det sau som beitar seg inn i omsynsområdet for villreintrekk frå sør og vest. Sauetallet er ikkje høgt her, men dette er ein aktivitet som bør vurderas i høve til at dette er eit omsynsområde for villreintrekk.

Jakt

Jakta i området vert i hovedsak tildelt jaktlag. Dette gjeld både villrein- og rypejakt. Og alt areal i området er statsgrunn, Njardarheim og Bykle statsallmenning.

Jaktfreding – erfaringar frå Hardangervidda

Dette er saksa frå ei masteroppgåve ved Høgskolen i Telemark, avd. Bø, Institutt for natur og miljø. Forfattar

Figuren viser antallet personar som passerer mellom Storsteinen og austsida av Blåsjø gjennom året. Dei høgste talla er i påsken, fellesferien og under villreinjakta.

Kart som viser alle GPS-posisjonar i jakta for åra 2011 og 2012, som var forløpet for innføringa av fredingssoner. Samt fredingsonene i bakgrunnen (Norge digitalt/NINA).

Lena Romtveit, i dag tilsett på Norsk Villreinsenter Sør.

«Jegeranes fordeling på Hardangervidda i villreinjakta: Effektar på villreinens arealbruk.

Analysane av GPS-data indikerer at reinen gjennom perioden 2001-2012 har nytta stadig mindre delar av vidda gjennom jakta, særleg i Hordaland sin del av villreinområdet. Denne trenden snur i 2013, det same året som villreinforvaltinga på Hardangervidda innfører ei 5-årig prøveordning med fredingssoner i jakta.

I 2013 og 2014 aukar reinens arealbruk totalt og særleg på Hordaland sin del av vidda, det same gjer andelen tid reinen brukar på Hordaland og Buskerud si side av fylkesgrensa.

Eit viktig tema i desse regionale planprosessane har vore korleis villreinen blir forstyrra i sin arealbruk av menneskelege aktivitetar og infrastruktur. Men eit slikt del-tema som ikkje

omtalast i desse planane, anten fordi det ikkje har vore mandatet og/eller fordi ein har lite kunnskap om det, er jakt, og med jegerens og villreinens arealbruk i jakta. Jakta har stort omfang, ettersom det er måten villreinbestandane blir regulert på.»

Jaktfreding i Setesdal-Ryfylke villreinområde – forslag til prøveordning

Forslaget vårt gjeld all jakt, både på rein og rype.

I tidsrommet 2013 til 2017 har det vore gjennomført eit GPS-merkeprosjekt i dette villreinområdet. Målsettinga var å få kartlagt konfliktsoner mellom inngrep og menneskeleg aktivitet som hinder for villreinen sine trekk, og då særleg med fokus på dei store areala som ligg tilnærma unytta av reinen.

Det har vore drøfta ulike avbøtande tiltak, mellom anna jaktfreding, men alle har blitt avvist så langt grunna manglande grunneigarinteresser.

Erfaringar frå Hardangervidda viser at

tiltak med fredingssoner i dei mest utsette områda, eller der ein ønskjer spesielt at reinen skal få trekka fritt igjennom og inn mot andre område, ser ut til å virka.

Oppretting av ei jaktfri sone i ein avgrensa tidsperiode krev ingen fysiske inngrep, og kan reverserast dersom ønskt målsetting ikkje vert oppnådd. Kostnaden med eit slikt tiltak er tapte jaktinntekter og evt. tapte leigeinntekter frå hytter i den perioden forsøket pågår.

Lengda på ei prøveordning bør vera på 10 år for å unngå at tilfeldige variasjonar det enkelte året ikkje blir avgjerande for endeleg resultat.

Analysane av GPS-data tyder på at aktivitet under jakta påverkar trekkaktiviteten. Det er ei opphoping av registrerte data i perioden 19/8 til 5/10 aust for ei linje frå nordre del av Svartevatn opp mot Storvassdammen, og i nord mot Gyvatn. I sommarperioden juni/juli og fram mot jaktstart 20/8, er det

Kart som viser alle GPS-posisjonar i jakta for åra etter at fredingssonene blei innført: 2013-2014, samt fredingsonene i bakgrunnen (Norge digitalt/NINA).

registreringar på sørsida av Storsteinvatnet, og nordover på begge sider av sørspissen av Blåsjø.

Kor stor bør ei jaktfredingssone vera

Målsettinga med eit slikt tiltak er at dyr som beitar inn mot trange passasjar,

som er vanskelege å passera, får beita uforstyrra. Då må arealet vera så stort at dyra finn ro.

I forslaget vårt, som følgjer, er arealet på motsatt side større. Det er viktig at dyr som beitar seg inn på areal som til

no har vore lite nytta, ikkje møter hindringar.

Jaktfri sone - reelt behov og vil den virke?

Storsteinsområdet har blitt trukket frem som et fokusområde for villreinens trekk nord–sør og øst–vest. Det stemmer at dette er et viktig område, men vi må skille mellom de to korridorene. Dyrene som trekker nord–sør, trekker mellom de to definerte delområdene nordområdet og sørområdet. Trekket øst–vest er viktig for forflyttningen av dyr mellom de sentrale områdene i øst og randområdene i vest.

Storsteinsområdet er omtalt i den foregående artikkelen av Bay og Punsvik, og vi trenger derfor ikke gå nærmere inn på å beskrive den krevende topografien og utfordringene i dette området.

Vil en jaktfri sone i dette viktige området bidra vesentlig til at villreinen bruker en større del av villreinområdet?

Vi mener bestemt nei – og begrunner det nedenfor.

Områdene vest for Storsteinen er, og har i historisk tid alltid hatt en annen funksjon enn områdene lengre øst. I vest er naturen mer kystpåvirket, enda mer skrinn og blankskurt. Den innehar derfor en helt annen vegetasjon og beite enn områdene i øst. De ulike delene av villreinområdet brukes ulikt av de ulike dyrekategoriene. Både mht preferert beite, og tålegrense for forstyrrelse. Vi fokuserer på hvordan villreinen bruker de ulike delene av Setesdal Ryfylke villreinområde gjennom året. Litt forenklet kan vi si at fostringsdyrene tradisjonelt og hovedsakelig har brukt de sentrale delene av villreinområdet, mens bukkene har brukt hele området.

Tradisjonelt har kalvingen foregått på nord- og sørsiden av Ljosådalen i Valle og Bykle kommuner i siste halvdel av mai måned. Etter kalving sprer fostringsflokkene seg utover. Dette foregår i juni, en tid på året hvor det er svært lite ferdsel i høgheia. Vindretning, temperatur, beiteforhold og forstyrrelse styrer forflytningen i stor grad utover sommeren. Det er ingen jaktaktivitet som hindrer dem i denne perioden. I september, når jakta er godt i gang, beveger dyrene seg mot andre beiter og områdene som benyttes under brunsten. Disse områdene ligger øst og sør for Storsteinen. Ofte brukes områdene fra Breidådalen og mot Rosskreppfjorden og Setesdalen. Dette betyr altså at forflyttningen på denne tiden av året naturlig går inn mot kjerneområdene av villreinområdet - IKKE ut mot randområdene.

Dyrene som vil vestover, trekker seg vestover tidligere på året, ikke under jakta. Noe også uttrekk av GPS-plottene øverst på forrige side viser. Noen av de merkede dyrene er vest for Storsteinen før jakta starter. De samme dyrene har forflyttet seg gjennom den foreslåtte jaktfredningssonen i løpet av jakta. Dette til tross for at det var jegere

der.

Vi ser helt klart at jaktforbudssoner kan ha stor positiv effekt, særlig i områder som er viktige for villreinens forflyttninger under jakta. Eksempelet fra Hardangervidda viser dette. Vi er imidlertid ikke kjent med at det noen gang er brukt jaktfrie soner for å øke villreinens arealbruk, kun for å øke fellingsprosent og fordeling av jaktmuligheter. Det er også et poeng at villreinjakta normalt kun varer i 42 dager, eller 11-12 % av året. I Setesdal Ryfylke er dette i en periode av året hvor villreinen naturlig trekker inn fra randområdene i vest

En jaktfredningssone vil derfor IKKE ha noen vesentlig betydning for å få villreinen til å øke bruken av områdene vest for Storsteinen.

Av Kristian Eiken Olsen, Statskog SF Kurt Jerstad, Jerstad Viltforvaltning

Bruk og kast i
villreinfjellet?

Me har vel alle tenkt det – kva om det var «vår rein» som var sjuk. Kva om det var her, i «mine fjell» reinen vart skoten bort? Kva om, og korleis ville eg ha reagert?

Dette er ikkje eit innlegg i CWD debatten. Det er ikkje kritikk. Kvar enkelt må få gjere seg sine tankar kring

skrantesjuka - men sjukdommen er uansett ein tragedie for reinen som art. Og den set i gang sterke kjensler hjå veldig mange.

Men, kva er det eigentleg som gjer reinen så spesiell? Kvifor reiser me til fjells, år etter år. Gler oss til jakta 360 dagar, for så å kome heim med vonde

kne, slitne ryggar og mange mil i beina? Det er ikkje lett å setje ord på kva som fascinerer oss. Men mang ein jeger har nok uttrykt ord som «dette er siste gongen», aldri meir – men når august kjem er han klar igjen!

Reinen er eit fantastisk dyr. Å møte på dei i fjellet, uansett årstid, er ei stor oppleving. Like stor kvar gong - og kanskje større utanom ein jaktsituasjon. Å høyre den karakteristiske gryntinga, å sjå samspelet, sjå kampen om makt og rang, sjå kalvane som strekker seg før dei på nytt legg seg å sova. Å treffe reinen vinterstid gjev alltid ei stor kjensle av respekt. Her er snø og stein, og ikkje stort anna. Likevel klarar desse dyra å overleve her, og bere fram levedyktige kalvar.

Forfedrane våre kom hit i fotspora til reinen. Dei var avhengige av reinen som mat, som materiale til klede, telt,

Av Hildegunn Mugås, veterinær og leiar i Fjellheimen Villreinutval

underlag, verktøy, sytråd – i grunn det meste. Dei nytta heile dyret! Fjella våre, fulle av fangstminner, vitnar om kor viktig reinen har vore. Heldigvis lever noko av dette vidare i den samiske kulturen. Dei heldt på mykje både innnan mat og handtverk.

For villreinjegeren er dette i dag av underordna betydning. Vel har reinskjøtet hedersplass i frysaren – men matmangel vert det aldri, sjølv om jegeren kjem tomhendt heim. Kva er det så? Spenninga? Friheita? Kjensla av å vera ur-menneske? Den årlege turen med gjengen? Naturopplevelsen, slitet, mestringskjensla?

Alt dette er ok! Men er det greit når jegerens einaste mål er å ta med seg det største geviret heim? Er det ok å skyte eit dyr, med kanskje verdas flottaste og sunnaste kjøt, og så legge igjen i fjellet det som ikkje er «fint» nok? Det ein ikkje maktar bere med seg? Han som har betalt 10 000 kr for eit løyve og skyt bukk 25. september – er det greit? Kva med forvaltninga når jeger ikkje prioriterer å jakte fordi det «berre er ein kalv»? Det er historiar mange av oss høyrer, men håpar er usanne. Det er dessverre ofte ein del sant i det likevel.

Er det greit?

Vil me ha det slik, at reinsjakta vert ein attraksjon. At trofeet er det viktigaste. At me kjøper reinsjakt som andre opplevingar og som gjer sjølve dyret underordna.

For nokon er ei velukka reinsjakt å få sende avgårde eit skot, å drepe ein rein. Å få ta ein selfie med byttet sitt, å kunne skryte til kompisane kor tung den var, kor mange poeng geviret vart målt til, kor tung sekken var, kor langt det var å gå.

For så mange andre er reinsjakta så mykje meir!

Vår villreinforvaltning har gjennom tre overpopulasjoner fått erfare hva for mange klauvdyr fører til: Rasering av lavbeitene, radmagre simler som kaster kalvene i håp om å overleve sjøl og bukker som så ut som levende skjellett.

Flokken som endelig har roet seg, står under brinken. Åler meg sakte fram i ly av stein og dvergbjørk mens gulskinn og reinlav kraser under tyngden. Det sitrer i kroppen etter hvert som jeg nærmer med kanten. Kan så vidt skimte toppen av et gevir. Et par meter til, så er sikten fri…

Skuddet flærer gjennom luften. Et øyeblikk er det som tiden står stille. Så

bærer hele flokken av sted. En bukk skjener ut til siden og blir ustø. Det neste jeg ser, er noen bein som sparker ut i luften.

Vet skuddet sitter der det skal. En gjennomstrømmende glede brer seg i det jeg kommer fram og ser de siste krampetrekningene før beina retter seg ut.

Ja, hvorfor skulle man ikke være glad?

Et urgammelt instinkt er vekket til veie, det samme som får den moderne versjonen av homo sapiens til å handle dagens middag på Mega.

- Jo, men det behøver da ikke være animalsk føde, kan du si. - Hva så? Vil du fornekte menneskenes eksistens i polare strøk der intet kan dyrkes? I så fall ville eskimoene som rase aldri eksistert.

Av Per Aksel Knudsen
Hol fjelloppsyn

Tilbake til vår hverdag

På veg til jakta kom jeg i snakk med en av våre nye landsmenn som drev med vedhogst i bjørkebeltet. Høflig nok, men han gav tydelig uttrykk for at han var motstander av jakt. Gutten, i tyveårene, var kledd i solide arbeidsklær med lærstøvler, skinnhansker og lærbelte. Jeg spurte om han spiste pølser? Jo, det gjorde han. Etter litt prat frem og tilbake, sier han: - Da får jeg vel heller bli veganer.

-Gjør gjerne det, sa jeg, men da bør du bytte ut både støvler, hansker og belte. Det har vært levende dyr, det også. Tvilen blusset opp i han. - Og om du vil være konsekvent, fortsatte jeg, så må du kle deg i syntetiske klær og fottøy. I så fall blir du eksponent for den verste forurensningen vi har på kloden da dette i alt vesentlig er basert på oljeprodukter. Gutten fikk noe å tenke på...

Biologisk sett er jegerens opptreden på samme trofiske nivå som husdyrprodusenten, dvs. det høstes av primærkonsumentene; mennesket er nu en gang ikke skapt til å fordøye særlig mye av primærproduksjonen. Forskjellen ligger kun i at bonden, gjennom generasjoners tilpassing, har satt dyrene «på bås» for å være i vår tjeneste, mens jegeren opererer i det fri der dyrene til og med får ha et seksualliv.

20-30 år gikk med for å bygge lavbeitene opp igjen

Norsk villreinforvaltning har gjennom tre overpopulasjoner fått erfare hva for mange klovdyr fører til (Snøhetta på slutten av 1950 tallet, Hardangervidda medio 60 tallet og sist på slutten av 70 tallet/begynnelsen av 80 tallet med masseinnvandring til Nordfjella villreinområde). Rasering av lavbeitene, radmagre simler som kastet kalvene i håp om å overleve sjøl og bukker som så ut som levende skjelett.

20-30 år gikk med for å bygge beitene opp igjen. All erfaring viser at høstingsaspektet ikke bare er moralsk forsvarlig, men nødvendig for å opprettholde en biologisk balanse. Mennesket er i likhet med mange av våre medskapninger, en predator som har sin funksjon i økosystemet. Vi har mulighet til å foreta reguleringer til beste for flora og fauna, og på den måten unngå de største skumtoppene

eller bølgedalene.

Så kommer spørsmålet om vi som art har klart å leve opp til dette? Dessverre er svaret nedslående.

Fortrengning av dyr og landskap, økt urbanisering og overpopulasjon av vår egen rase er nøkkelmomenter.

Jegerens rolle i dette landskapet har bidratt både negativt og positivt. Basert på seriøs forskning der biologiske kriterier legges til grunn for målrettede bestandsplaner og kvotefastsettelse, er det ingen grunn til å dra jaktens verdi i tvil. Faktisk har jegerne, gjennom sine organisasjoner, gitt vesentlige bidrag til å verne om dyrepopulasjoner som ellers ville gått tapt. Det sier seg selv: Man er ikke interessert i å sage over den grenen man selv sitter på.

Referanseområder

WWF foreslo i sin tid at noen villreinområder burde unntas fra jakt. Kunnskapen om forvaltningssoner og de biologiske prosessene syntes ikke særlig høg. Man kunne jo bare øke bestanden av ulv og jerv, vil noen si.

Jo, men da dukker det opp en rekke problemstillinger av samfunnsmessig karakter vi ikke skal komme inn på her.

Den «biologiske balansen» som noen ynder å kalle det, kan imidlertid gå i sykluser med bølgedaler og skumtopper som viser alt annet enn balanse, noe historien har vist oss. Dette gjelder alt fra lemenvandringer i nordiske land til historiske springbukk-populasjoner i sørlige Afrika der næringsgrunnlaget ble fullstendig

rasert. Arter har oppstått, de mest tilpasningsdyktige har overlevd, mens andre har gått til grunne.

Når poenggivningen tar overhånd

Opprinnelig dreier jakten seg om et basalt behov for mat og klær. Så får våre motstandere ha oss unnskyldt for at noen instinktive rester fremdeles sitter igjen i ryggmargen.

Motivet til den moderne jegeren kan imidlertid være så mangt, alt fra å få navnet sitt i Rowland Ward’s Record’s of Big Game til den mer ydmyke jegeren som er opptatt av naturopplevelsen der fallet er en naturlig del.

Skal vi ikke kunne glede oss over et stort trofe? Selvfølgelig, men det går galt når poenggivningen tar overhånd! Det er et faktum at de største trofedyrene er borte i enkelte dyrepopulasjoner; samtidig har man har satt ned gullkravet…

Jeg hadde nylig besøk av Ray Collingwood, innehaveren av Collingwood Bros. som nå har blitt tildelt en pris

for 50 års sammenhengende outfitter- virksomhet i det som kalles Canadas Serengeti. Som kjent har Canada forbud mot salg av viltkjøtt. Filosofien til The First Nation om at ingen eier verken vilt eller land, er fremherskende; vi har det kun til låns under vårt opphold på jorden. To timers flyfrakt en veg med pålagt uttransport av viltkjøtt, medfører imidlertid store kostnader. Ray rister på hodet av «jegere» som hverken tar del i naturopplevelsen eller bryr seg om å ta vare på kjøttet, men

avbryter oppholdet så snart et gevir eller horn med noen ekstra cm eller mm er sikret for senere å bli hengt opp på et kontor eller hvor det måtte ta veien…

Selv har jeg ikke tall på hvor mange reinsgevir som har blitt liggende i hjemlige fjell der alt må bæres på ryggen. Vi kan tross alt ikke spise de. Som oppsynsmann kan jeg skrive under på at det er langt vanskeligere å ta ut et skadet dyr som søker trygghet i flokken, enn en opportunistisk bukk der nysgjerrigheten ofte tar overhånd.

Storbukkene kom tilbake

Det er nå en gang slik, at dersom man har oppnådd gunstig struktur i en viltbestand, bør høstingen skje på tvers av alle kjønns- og aldersgrupper.

Ensidig trofejakt er lett angripelig for jaktmotstandere. Noen mener at dette har ført til degenererte dyr.

Jeg er ikke så sikker. Under overpopulasjonen på Hardangervidda, ble vi invadert av småvoksne dyr. Mange mente de var degenererte. Dette stemte ikke. Da vi gjennom utvidet jakt fikk redusert bestanden slik at de gjenværende fikk nok føde, kom etter hvert også storbukkene tilbake.

Samene slakter bukkene lenge før de når toppen. Dyr som bare spiser, kaster lite av seg. Avlsbukker med de beste

genene har disse i behold enten dyrene er unge eller gamle.

Simler i dårlig hold som blir påsatt hvert år, kalver imidlertid seint og har vanskelig for å ta seg inn igjen. Sent fødte kalver får kort vekstsesong til å møte neste vinter, en ond sirkel det tar flere generasjoner å komme ut av. Regulering må skje gjennom børsepipen.

En undesøkelse i 2010 viste at 73 % av den norske befolkningen var positive til jakt. Høstdepresjoner er et ukjent begrep i jegermiljøene. Dette har med tradisjon å gjøre, og det faktum at de sunneste råvarene, uten tilsetningsstoffer, får vi fra skog og fjell.

Snuoperasjonen

Både i Europa og på det afrikanske kontinent er det voksende jaktmotstand, slik man typisk nok finner i områder der befolkningen eser utover og legger beslag på viltets leveområder. Samtidig ser vi, spesielt i Sør Afrika, at en del har funnet det økonomisk lønnsomt, ikke bare å ivareta den opprinnelige floraen og faunaen, men også gjenopprette den i områder der det tidligere var krøtterfarmer eller lignende. Grunnlaget for denne snuoperasjonen ligger nettopp i viltforvaltning med ressursutnyttelse i form av jakt.

Som mangeårig jegerprøveinstruktør starter jeg alltid undervisningen med noen ord om kommunenes arealplanlegging. Uten ivaretakelse av viltets leveområder, har vi ingen ting å jakte på. Avslutningen skjer typisk nok på tallerkenen. Hva med trofeene? Selvfølgelig skal du ta vare på dem! Minner om positive opplevelser fra naturen vi alle er en del av.

Skitt jakt!

Raudafjell – Noregs
24. villreinområde?

Interimstyret for Raudafjell villreinområde sende søknad om oppretting av Raudafjell som eige villreinområde til Miljødirektoratet i desember 2018. Søknaden blei sendt ut på høyring med frist 1. mars. Tilrådinga frå Miljødirektoratet er positiv til å oppretta Raudafjell som eige villreinområde.

Raudafjell er navnet på fjellområdet mellom Voss, Ulvik og Aurland. Det har ikkje vore reinsjakt i området sidan på slutten av 60-talet. Dei siste 10 åra har reinen frå Nordfjella sone 2 byrja bruka området. Fyrst litt spreidde bukkaflokkar, så nokre fostringsflokkar. Dei siste 3-4 åra har me registrert kalving i ein flokk som har opphelde seg fast i området, og i oktober vart det tald 14 kalvar i flokken.

Miljødirektoratet vedtok på eige tiltak at 10 villreinbukkar kunne fellast under ordinær jakt hausten 2018, innanfor grensene til det gamle Raudafjell villreinområde. Dette var for å testa dyra for mogleg smitte av skrantesjuke. Uttaket skulle skje i regi av jaktrettshavarane under ordinær jakttid for villrein. Det var dei to fyrste helgene i jakta som gav utteljing. Mange jegrar og bra med dyr gjorde att det vart felt 7 dyr i området før bukkaflokkane trekte sørover og ut av villreinområdet. Fostringsflokken var freda. Vekter på felte dyr blei: 5 stk på ca 90 kg, ein på 75 og ein på 65 kilo. Snittvekt på 84 kilo, der nokre av bukkanen bar litt preg av å vera returbukkar, det kan tyda på att dei var gamle. Kjevar er levert inn for aldersbestemming til NINA.

Det blir spennande tider framovar, det som er mest spennande er om villreinen i Nordfjella sone 2 kan friskmeldast for CWD. Viss det blir funne skrantesjuke der vil draumen om Raudafjell som eige villreinområde bli skrinlagd i denne omgangen.

Av Håkon Øydvin

Fjelloppsyn/skrivar interimstyret for Raudafjell villreinområde

Hallgeir Gravråk har sendt oss noen bilder fra en svunnen tid –
fra reinsjakt i Rendalen på 50 tallet, tror året er 1952.

Min bestefar Holger Gulbrandsen (han med rifla i armkroken) sammen med 2 andre (ukjente) reinsjegere i Rendalen 1952. Her er jegerne samlet på Holla seter (seter som var i min families eie på den tiden) i Ytre Rendal.

På den tiden var også bilen med på jaktfoto, min bestefar til høyre på bildet. Bildet er tatt ved Grønholmen i Ytre Rendal. Legg merke til at reinsgevirene er festet foran på bilen – litt amerikansk stil over det hele. Men en annen tid.

På vei hjem med bør. Min bestefar tok vare på alt fra jakta, jeg husker at utedoen vår var innvendig bekledd med tørka reinsskinn. Legg merke til utstyret - ikke noe Goretex, ikke noe termos på toppen av rifla, ei heller noen eksospotte i enden av rifleløpet. Disse jegerne lå på reinen i timesvis i denne bekledningen, ikke som dagens jegere som vil hjem etter en halv time i fjellduken.

Vindmøller i
Tolga Østfjell/Rendalen?

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) peker ut 13 områder godt egnet for vindkraftutbygging i Norge. Blant disse er Tolga Østfjell/Rendalen. Den endelige rammen for vindkraft i Norge skal fastsettes av Stortinget. Lokalt i Nord-Østerdal møter forslaget sterk motstand.

I rapporten «Forslag til nasjonal ramme for vindkraft», som ble lagt fram i begynnelsen av april i år på oppdrag fra Olje- og energidepartementet (OED), skriver NVE: «Basert på det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget peker NVE i denne rapporten ut de områdene vi mener er de mest egnede for vindkraft på land i Norge.

Områdene er pekt ut ved å analysere vindressurser, nettkapasitet og avstemme mot andre miljø- og samfunnsinteresser.

Den endelige rammen for vindkraft i Norge skal fastsettes av våre politiske myndigheter. Kunnskap og analyser bidrar til bedre beslutninger og kan virke konfliktdempende. NVE håper å bidra til

det gjennom det omfattende arbeidet vi her legger fram».

Avgjørende rolle

I arbeidet med rapporten bestemte NVE seg for å «frede» samtlige nasjonale villreinområder med tanke på framtidig vindkraftutbygging. Her har

I dette området i Rendalen, sør og øst for Elgpiggen (1604 moh.) er avstanden kort mellom fangstanleggene. Dette er også grenseområdet mot Tolga i nord og Engerdal i øst. Setergrenda Storlægda ned til høyre. Øst for Elgpiggen strekker Orvdalen seg inn i Tolga.

Miljødirektoratet og Norsk Villreinsenter hatt en avgjørende rolle. Dette går fram av et notat fra Norsk Villreinsenter: «NVS Notat 4/2018. Villrein og nasjonal ramme for vindkraft. Kunnskapsoppdatering av villreinens arealbruk i åtte villreinområder». I notatet påpekes blant annet følgende:

«For å komme frem til anbefalte områder gjennomfører NVE en stegvis

eksklusjons- og analyseprosess. I juni 2018 ble det presentert en rekke analyseområder som skulle utredes videre. I forkant av dette hadde NVE vært gjennom en runde med harde eksklusjoner og myke eksklusjoner. I de harde eksklusjonene ble uaktuelle områder, deriblant områder med for lite

vind og formelt vernede områder, tatt bort. I de myke eksklusjonene ble

uegnede/konfliktfylte områder, basert på tekniske, økonomiske og miljømessige forutsetninger, tatt bort. Her ble blant annet de ti nasjonale villreinområdene med randområder ekskludert fra videre analyse.

Miljødirektoratets standpunkt og anbefaling var at de ti nasjonale villreinområdene med randområder skulle tas bort gjennom harde eksklusjoner, og at de 13 andre villreinområdene skulle ekskluderes gjennom myke eksklusjoner.

Slik ble det imidlertid ikke, og disse 13 områdene skal derfor inngå i det videre arbeidet». Dette skriver NVE i notatet som ble levert 14. september 2018.

Begrunnelsen fra NVE

I begrunnelsen for å bygge vindmøller i Tolga Østfjell/Rendalen peker NVE blant annet på følgende:

«Dette området har veldig gode produksjonsforhold for vindkraft. På kort sikt er det lite kapasitet i transmi

sjonsnettet til å tilknytte ny kraftproduksjon, men på lengre sikt kan kapasiteten bli bedre. Mye ny vindkraft vil imidlertid kreve betydelige nettinvesteringer lokalt. I området er det samtidig viktige miljø- og samfunnsinteresser, blant annet knyttet til fugl, villrein, kulturhistoriske landskap og

Hodalen og sjøene (Tolga kommune) fotografert fra nord mot sør. Tolga Østfjell villreinområde i høyre bildekant.

nene i disse områdene er basert på landbruk og turisme, og det er et stort potensial i å videreutvikle dette. De eneste rutene for DNT i vår kommune går gjennom dette området, og har store opplevelseskvaliteter, understreker Tolga formannskap som også viser til at deler av området i Tolga omfatter

utbyggingen av Tolgafallene i Glomma. Den foreslåtte vindkraftutbyggingen i Tolga Østfjell vil derimot virke negativt. En stor del av fritidsboligene ligger i de østlige områdene av kommunen, områder som er mye brukt til friluftsliv og rekreasjon.

- Næringsgrunnlaget for lokalsamfun

ikke-samisk reindrift.

Til tross for lite nettkapasitet på kort sikt og viktige miljø- og samfunnsinteresser, framstår området som et av de mest egnede for ny vindkraftutbygging. Vi har lagt mye vekt på de gode produksjonsforholdene i denne vurderingen. Ifølge våre analyser har deler av dette området noen av de aller beste produksjonsforholdene i Sør-Norge».

Sterk lokal motstand

Forslaget om bygging av vindmøller i Rendalen/Tolga Østfjell (område 56 Nordre Hedmark) har skapt sterke protester lokalt i nabokommunene Rendalen og Tolga. Det første folkemøtet ble avviklet i Tolga rett før påske, mens rendølene arrangerte sitt møte rett over påske. Begge møter var meget godt besøkt, og protestene mot den foreslåtte utbyggingen er massive.

Politikerne i Tolga og Rendalen avviser utbyggingsforslaget som helt uaktuelt. Formannskapet i Tolga viser blant annet til at kommunen bidrar til fornybar energi gjennom den pågående

Rausjødalen Setermeieri (Tolga kommune) er både Norges og Nord-Europas eldste andelsmeieri. Her ble det produsert sveitserost fra 1856. I dag er den store steinbygningen restaurert (museum og seterkafé). Rausjødalen har bilveg helt fram. Den Norske Turistforening (DNT) har hytte ved anlegget, og har flere merkede stier i området.

Stor interessse for villreinseminaret i Rendalen i 2008. Elgpiggen (1604 moh.) ruver i horisonten.

Tolga østfjell villreinområde, med barmarksbeiter, helårsbeiter, kalvingsområder og flere trekkområder. Dette er viktige leveområder for villreinen hvor bukkeflokker på opptil 150 dyr opererer regelmessig.

Politikerne i Tolga mener at med Femund og nasjonalparkene i øst, Sølen landskapsvernområde i sør og Røros bergstad og Cirkumferensen i nord vil det foreslåtte området for vindkraft være et massivt inngrep i en region som har felles historie, identitet og et unikt felles natur- og kulturlandskap hvor en samordnet og velutviklet kvalitetsturisme kan være hovedgrunnlaget for et bærekraftig reiseliv.

Formannskapet i Tolga peker også på at natur- og kulturopplevelser i området er vevd tett sammen og at dette synliggjør ei rik kulturhistorie med mange ulike kulturminner som for eksempel kullmiler og seterlandskap med blant annet Nord-Europas eldste andelsmeieri i Rausjødalen.

Viktig artikkel i «Villreinen 2005»

I «Villreinen 2005» presenterte vi en åtte sider lang artikkel skrevet av rendølen Per Olav Mathisen. Tittelen var «Oppdagelser i Rendalens fjellverden og områdene vest for Femunden». Artikkelen inngikk i prosjektet «Fangstkultur i fjellet», et tverrfaglig prosjekt i regi av NINA/NIKU ledet av Per Jordhøy. Her ble det presentert ny kunnskap om villreinens arealbruk i fortid basert på sporene etter den tids fangst. I området ved Elgpiggen (1604 moh.) i grenseområdet mellom Tolga og Rendalen kommuner ble det avdekket 520 fangstgroper, fordelt på to store fangstanlegg med over 400 groper i det ene og 118 groper i det andre. Avstanden mellom fangstanleggene var tre kilometer. I løpet av to feltsesonger ble det gjort mange nye funn og observasjoner, og hele 36 fangstanlegg ble kartlagt i dette området. Lengre sør i Sølendalen, ved Fiskevollen ved Sølensjøen, ble det også avdekket et større fangstanlegg. På samme sted ble det gjort et gravfunn fra Vikingetida.

Høsten 2008 ble det arrangert et to dagers seminar i Rendalen. Temaet var eldre tiders jakt- og fangstkultur i Rendalsfjellene. Seminaret som samlet over 100 deltakere, ble ledet av Per Olav Mathisen. Medarrangør var Norsk institutt for naturforskning (NINA). Mathisen hadde da rukket å registrere over 2000 fangstgroper i de østlige områdene av kommunen. Interessen for seminaret var da så stor, at arrangørene hadde sett seg nødt til å sette strek for påmeldinga lenge før fristen gikk ut. Se samtlige bilder fra ekskursjonen i Sølndalen i «Villreinen 2009» side 86. I dette området ønsker nå NVE å bygge vindmøller.

 

Jaktkvoter på Hardangervidda 2019

Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for CWD-smittefrihet på Hardangervidda innen fem år – det vil si i løpet 2022. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Kvoteanbefalingen fra Hardangervidda villreinutval er derfor satt til 6000 bukk 2,5 år og eldre for 2019. Dette vil gi en kraftig reduksjon av eldre bukker, men opprettholder forhåpentligvis totalbestanden og kalvetilveksten.

Det er liten tvil om at skrantesjuke-
utfordringene fortsetter selv om hele bestanden i Nordfjella sone 1 er en saga blott. Heldigvis ble det ikke oppdaget nye CWD-tilfeller på villrein under 2018-jakta. Dette gir grobunn for en forsiktig optimisme, og la oss for all del håpe på like positive resultater framover.

For en raskest mulig re-etablering av villrein i Nordfjella sone 1 er det av vesentlig betydning å få friskmeldt

villreinen på Hardangervidda og i sone 2 i Nordfjella. Hardangerviddabestanden og sone 2-bestanden er de mest aktuelle kildebestandene for repopuleringen av Nordfjella sone 1. Men, først må altså disse bestandene friskmeldes, det vil si at det er 99 % sikkerhet for smittefrihet. I tillegg må bestandene være store nok til at dyr kan sendes til sone 1. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Det er derfor

fortsatt usikkerhet rundt smittestatus til villreinen på Hardangervidda.

Krav til innsamling av CWD-prøver

Veterinærinstituttet har i samarbeid med NINA og Universitetet i Oslo utarbeidet et modellverktøy som benyttes for å simulere nødvendig jaktuttak for å oppfylle krav til blant annet grad av smittefrihet og bestandsutvikling over valgt tidshorisont. Smitteoppdagelsesmodellen kobles

Av Svein Erik Lund, Hardangervidda villreinutval og Fred Ivar Aasand,
redaktør Villreinen

opp mot en bestandsmodell. Verdier for tilvekst og dødelighet benyttet i modellen er basert på kjent bestandsutvikling på Hardangervidda siden år 2000. Resultatet av modellkjøringene gir altså ulike scenarier for prøveinnsamling (avskyting) og bestandsutvikling sett opp mot grad av smittefrihet.

Hardangervidda villreinutval har i dialog med Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Miljødirektoratet lagt vekt på at det bør etterstrebes å finne en løsning mht. prøveinnsamling som kan oppfylle bestandskrav på minimum 7000 dyr før kalving, øke/opprettholde kalvetilveksten til minst 2000 kalv ved jaktstart, og at bukkeandelen (målt etter jakt) ikke skal reduseres mer enn nødvendig. Ulike scenarier utarbeidet av Veterinærinstituttet viser at det er mulig å ivareta disse bestandshensyn, samtidig som Hardangervidda raskt når en høy %-vis sikkerhet for smittefrihet.

Dette inngår derfor i premissene ved modellkjøringen:

• 99 % sikkerhet for smittefrihet skal nås i løpet av 5 år, hvorav 90 % sikkerhet skal nås i løpet av enten 2019 eller 2020 (67 % sikkerhet etter jakt 2018).
• Bestandsstørrelsen skal opprettholdes på dagens nivå – ca. 7000 dyr før kalving.
• Kalvetilveksten skal økes til 2000 kalv ved jaktstart.
• Simle : bukk forhold senkes til 5 : 1 (underkant av 10% voksen bukk etter jakt).

Det benyttes i smitteoppdagelsesmodellen en forskjell i relativ risiko for smitte i kategoriene ungdyr : simle : bukk på 1 : 2 : 4. Dette betyr at en cwd-prøve fra voksen bukk har 4 ganger så stor verdi som en tilsvarende prøve fra et ungdyr. Altså, innsamling av prøver fra voksen bukk er svært viktig for raskt å nå en høy grad av smittefrihet.

Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for smittefrihet på Hardangervidda innen fem år. I smitteoppdagelsesmodellen er det lagt til grunn at 90 % sikkerhet for smittefrihet skal nåes enten i 2019 eller i 2020, og at 99 % sikkerhet skal nåes i løpet av 2022.

Mattilsynet skriver følgende når det gjelder tidsperspektiv på å nå sannsynlig smittefrihet:

«Mattilsynet ønsker, spesielt for Nordfjella sone 2, men også for Hardangervidda, raskest mulig å oppnå 90 % sikkerhet for at det ikke er smitta dyr i bestanden. Det er helt avgjørende å få kunnskap om det er smitte i en bestand tidligst mulig slik at vi kan få iverksatt relevante tiltak og hindre videre spredning. Dersom smitten har spredt seg fra sone 1 til Hardangervidda, er det mest sannsynlig at det er via sone 2. I friskmeldingbrevet satte vi et mål om 90 % sikkerhet i Nordfjella sone 2 innen 2018. Av ulike årsaker klarte vi ikke dette. Nå er målet, bl.a. ved hjelp av ekstraordinært uttak, å klare dette i løpet av 2019.

Hardangerviddabestanden og sone 2-bestanden er aktuelle som kildebestander ved repopuleringen av Nordfjella sone 1 etter at brakkleggingsperioden der er over. Brakkleggingsperioden er satt til minst fem år, og den startet våren 2018. Det er et klart mål at repopulering av sone 1 skal starte raskest mulig etter brakkleggingsperioden. Forutsetningen er at kildebestandene er friskmeldte, dvs at vi har 99 % sikkerhet for smittefrihet, og at bestandene er store nok til at dyr kan sendes til sone 1. Det haster derfor med å få klarhet i smittestatusen for områdene.»

Dagens bestand

Ut fra blant annet tellinger var sannsynligvis bestandsstørrelsen på ca. 7000 dyr, pluss rundt 1600 kalv ved jaktstart i 2018. Jaktuttaket i 2018 var på 684 dyr. Forventet kalvetilvekst i 2019 forventes å bli noe høyere enn i 2018. Dette som følge av en liten bestandsøkning og økt simleandel. Forventet kalvetilvekst i 2019 vurderes derfor å bli rundt 1700-1800 kalv ved jaktstart. Noe som stemmer rimelig bra med de scenarier Veterinærinstituttet har kjørt i sine modeller. Samtidig understreker villreinutvalget at man erfaringsvis ofte har overvurdert bestandsveksten.

Kun intensivert bukkejakt som monner

Med de tidsrammer Mattilsynet har fastsatt og de forutsetninger som Veterinærinstituttet har i modellen mht. smitterisiko på ulike kategorier dyr, og ved å hensynta de krav Hardangervidda villreinutval har lagt til grunn for bestandsstørrelse og kalvetilvekst, er det i praksis kun én måte å nå målet om 99 % smittefrihet innen 2022 på:

Svært høyt uttak av voksen bukk i 2019 (og 2020) – ikke felling av simler i 2019.

Dette vil redusere andel voksen bukk i bestanden fra ca 30 % til ca. 10 % (etter jakt), men vil oppfylle villreinutvalgets ønske om ca. 7000 dyr i

Hardangervidda villreinutval sin anbefaling til villreinnemnda vedrørende fastsetting av villreinkvote for Hardangervidda 2019

Det anbefales en kvote på 6000 dyr. Kvoten utstedes kun på voksen bukk 2,5 år og eldre. Kvoteforslaget forutsetter at det benyttes et kontrollkort for bukk 2,5 år og eldre (ikke valgfritt dyr). Dersom det ikke blir mulig å tildele en kvote iht. disse forutsetningene, forbeholder utvalet seg retten til å komme med et annet kvoteforslag.

Kvoteforslaget er i all hovedsak fremkommet som følge av Mattilsynets krav til innsamling av cwd-prøver og ønske om raskt å nå 90 % sikkerhet for smittefrihet på Hardangervidda. Bestandsmål i gjeldende bestandsplan er underordnet dette, men det er lagt opp til uendret bestandsstørrelse og en økning av kalveproduksjonen.

Kvoteforslaget har som mål å felle nok bukk til å komme opp mot 90 % sikkerhet mht. smittefrihet allerede i løpet av 2019. I dette ligger det en sterk forventning om at eventuell manglende felling i 2019 ikke skal medføre statlig uttak vinteren 2019/2020. Det ligger imidlertid i kortene at det er sannsynlig at dette må gjøres over to år.

Det anbefales en jakttid fra og med 10. august til og med 22. september for Hardangervidda sør for rv. 7. Nord for rv. 7 anbefales det å følge samme jakttid som eventuelt blir vedtatt for Nordfjella sone 2, og dette overlates til Nordfjella å vurdere.

bestanden og en tilvekst på ca. 2000 kalv.

Kvoteanbefalingen fra Hardangervidda villreinutval er således satt til 6000 bukk 2,5 år og eldre. Altså rene bukkekort som kun tillater felling av voksen bukk, 2,5 år og eldre. Erfaringsvis ligger fellingsprosenten på 20-30 % på Hardangervidda, og det er grunn til å anta at ved kun bukkejakt vil fellingsprosenten ligge i nedre del av dette intervallet. Et sannsynlig resultat kan altså være ca. 1200 felte bukker i 2019. For å oppnå ønsket smittefrihet på 90 % i løpet av 2019, bør det imidlertid felles ca. 1800 bukker til høsten. En alternativ kvote der det også felles simler/ungdyr vil medføre en bestandsreduksjon og reduksjon av fremtidig kalvetilvekst, noe som ikke er ønskelig.

Tiltak som mer samjakt, enklere overføring av kort, fredningssoner e.l. for å bedre reinens arealbruk, kan sannsynligvis bedre fellingsprosenten. Det samme ville naturligvis tilbud om

motorisert uttransport av slakt med for eksempel helikopter kunne gjøre. I tillegg vil gunstig vær nødvendigvis ha god innvirkning på fellingsresultatet.

Det er ingen tvil om at Hardangervidda villreinutval ved denne kvoteanbefalingen har vært i skvis mellom offentlige myndigheters krav til prøveinnsamling og hensynet til rettighetshavere og fjellstyrer. Villreinutvalget synes ikke å ha hatt noen reell mulighet til å motsette seg Mattilsynets krav, uten samtidig å miste styringsmuligheten og innflytelsen ved kvotefastsettingen.

Ris bak speilet – statlig uttak av dyr ved vinterslakt

Mattilsynet har varslet at det er aktuelt med statlig uttak dersom det ikke samles inn nok prøver fra felte dyr i ordinær jakt. Dette ble igangsatt i Nordfjella sone 2 vinteren 2018/19, og kan også bli aktuelt på Hardangervidda vinteren 2019/2020, dersom det blir samlet inn for få prøver i jakta 2019.

Et alternativ som vil gi mindre sann

synlighet for statlig uttak på vinteren, er å tillate lenger tid på å nå hhv. 90 % og 99 % sikkerhet for smittefrihet, noe forøvrig et stort mindretall av rettighetshaverne uttrykte ønske om under høringen. Dette vil ikke endre vesentlig på den totale reduksjonen av voksen bukk, men gir større mulighet til å nå ønsket felling ved ordinær jakt det enkelte år.

Et annet alternativ er at myndighetene lemper på kravet til «tilstrekkelig sikkerhet» for smittefrihet - kanskje det ikke er nødvendig med 99 %, men at
f. eks. 95 % er tilstrekkelig?

Men det synes per i dag helt usannsynlig at myndighetene imøtekommer slike ønsker/krav – snarere tvert om. Alvorlighetsaspektet rundt cwd og målet om raskest mulig repopulering av Nordfjella sone 1 synes å trumfe alle andre alternativer.

Negative forhold ved fjerning av storbukk/eldre bukk

En kraftig reduksjon av andel storbukk til kun noen % av bestanden vil kunne ha negative konsekvenser. Selv om det vil være igjen ca. 700 voksne bukker etter storbukkreduksjonen, kan mangelen på storbukk forlenge brunstperioden, der spesielt unge simler kommer senere i brunst. Senere bedekking, gir i sin tur senere kalvetidspunkt. Dette gir igjen dårligere vekst og reduserte vekter. En slik negativ effekt vil være svært uheldig all den tid vekter og kondisjon hos dyra på Hardangervidda ikke er høyere enn de bør være.

I tillegg vil redusert andel bukk i bestanden kunne bety redusert områdebruk hos reinen og mindre bruk av randområdene. Redusert andel bukk i flokkene vil også redusere bukkenes bidrag til å få frem tilgengelig beite til simlene vinterstid.

Hvilken effekt en reduksjon av andel storbukk i bestanden vil ha er usikkert, men positiv effekt er det helt klart at det ikke har. Dette er da et valg myndighetene tar i en situasjon der cwd-problematikken blir styrende.

Hva betyr samarbeid innen jaktretter for villreinforvaltningen?

Kvaliteten på forvaltningen av våre villreinområder varierer, ikke minst skyldes dette hvordan rettighetshavernes
organisering fungerer. Dårlig rettighetshaveroppslutning gir svake villreinutvalg, mange vald, lave fellingsprosenter og lite engasjement i å ta vare på leveområder. Hva
skyldes forskjellene og finnes det «medisin»?

De regionale forskjellene og
historien?

Rettighetshaverne i våre nordlige og østlige villreinområder tar langt mer ansvar enn de gjør i våre sørlige, Hardangervidda og Setesdalsområdene, og har gjort dette lenge. Hardangervidda har 134 vald, Setesdal Ryfylke 74 og Setesdal Austhei 33. Alle deres villreinutvalg/-lag har dårlig oppslutning blant sine mange rettighetshavere, lave fellingsprosenter og liten forutsigbarhet i sin bestandsforvaltning. At staten disponerer store arealer ser heller ikke ut til å være til særlig hjelp. I tillegg har mange av rettighetshaverne sterke interesser i konkurrerende arealforvaltning – som hyttebygging og kommersialisert friluftsliv. Rettighets

haverne har lenge tatt dette hovedansvaret i de nordligere villreinområdene, og her forvaltes dyra i større grad i få vald med høye fellingsprosenter og gjennomgående av engasjerte villreinutvalg. Dette skyldes neppe enkeltpersoners individuelle evner eller egenskaper, men snarere kollektive normer og en stedegen tradisjon for å tenke fellesskap – med andre ord en «allmenningskultur» som har fått de gode individuelle egenskapene til å blomstre.

Fellesskapets eller individets
løsninger?

I 1968 publiserte den amerikanske økologen Garret Hardin sin artikkel «allmenningens tragedie», artikkelen fikk enorm oppmerksomhet og satte

dype spor etter seg rundt om i verden. I artikkelen tegner Hardin et dystert bilde av oss menneskers evne til å samarbeide. Illustrert med et banalt eksempel der to bønder eier et beiteområde i lag, hevder han at konsekvensen vil bli overbeiting. Dette skjer simpelthen fordi han mener det vil være mest lønnsomt for en bonde å sette inn flere beitedyr enn den andre. Fra dette enkle eksempelet hevder han at ressurser uten sterkt eierskap raskt ville ende opp med å bli overutnytta. Dette ga næring til en omfattende privatisering og det vi kan kalle statlig kollektivisering verden over, også her hjemme. Noen arealer ble «sikret» av Staten, og rundt om i de norske bygdene gikk jordskiftebyråkratene å banket ned bytesteiner i de mange sameiestrekningene som i generasjoner hadde blitt forvaltet i fellesskap mellom eierne. Det tidligere Direktoratet for Statens skoger ble i omgjort til Statskog SF og satt under de samme stramme kravene til økonomisk profitt som private eiere.

Pussig forresten at Statskog er pålagt å gjøre butikk på vårt felles arvesølv, mens deres kolleger i råkapitalistiske USA er pålagt å økosystemforvalte sine statseide arealer.

For det var dette vi alle trodde på, vi trodde på de to autoritære ytterpunkta; enten privat eller rent statlig eierskap, det var den eneste garantien mot kollaps. Det var også vitenskapen enige

Av Tor Punsvik og

Bjørn Egil Flø

om.

Men i 1990 kom en ny og viktig stemme inn i debatten, nemlig den amerikanske statsviteren Elinor Ostrom. I boka «Governing the commons» tilbakeviste hun Hardins medisin. «Hardin snakket ikke om allmenninger i det hele tatt», sier hun i et intervju med The New York Times i oktober 2009. «Og hadde han gjort det, så ville det slett ikke endt i en tragedie». Privatiseringen av store deler av verdens allmenninger og sameieområder har skjedd på grunnlag av en vitenskapelig feilslutning. Det har skjedd på grunnlag av at en økolog framstilte mennesket som ute av stand til å etablere kultur, i betydningen regler og normer for hvordan vi forholder oss til hverandre. Det Hardin beskrev i sin artikkel var altså ikke en allmenning, men en åpen og uregulert ressurs. De fleste europeere, og i alle fall de fleste nordmenn – som ennå har mange og fortsatt aktive allmenninger - vet godt at allmenningen absolutt ikke er åpen og uregulert. Tvert imot er den detaljert regulert med lag på lag av lover og regler som bestemmer hvem som har rett til hva og hvordan brukerne skal samarbeide. Slik har det vært så langt tilbake som vi har hatt permanent bosetting og jordbrukskultur rundt om i det meste av Europa. Det var nettopp de europeiske allmenningene som inspirerte Ostrom til å foreslå den alternative retningen for utmarksforvaltningen, nemlig «Det sjølstyrte lokale forvaltningskollektivet».

Gjennom et omfattende datainnsamlingsarbeid fra ressurssystemer over hele verden har Ostrom og hennes forskerkolleger dokumentert – ut over all rimelig tvil – at lokalsamfunnene er langt bedre til å forvalte fellesressurser enn både private og rent statlige eiere. Da Ostrom mottok Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel (bedre kjent som nobelprisen i økonomi) i 2009, ble nettopp dette enorme empiriske arbeidet trukket fram som et forbilledlig eksempel på hvordan teorier får styrke gjennom å studere hva som virker i praksis. De beste forvaltningsregimene, hevder Ostrom, i betydning de mest bærekraftige, finner vi der folk som har levd sammen lenge, og der de også tenker å fortsette å leve sammen, i fellesskap

forvalter sine lokale utmarksressurser. I dette fellesskapet lykkes man best med å kombinere bruk og vern. Det er her vi finner regimene som er best tilpassa ressursen de har tenkt å forvalte. Her finner vi også de mest avanserte og velutviklede vedtaks- og håndhevingsmekanismene, og ikke minst; det er her tilliten og legitimiteten til forvaltningsregimet er størst. Ostrom finner at lokale styringsformer basert på frivillig samarbeid, sjøl mellom konkurrenter, knyttet til omforente spilleregler og praksiser – altså selve grunnmodellen for det sivile samfunnet – under visse vilkår er mer effektivt enn både privat og statlig styring.

Samtidig presiserer Ostrom at vellykka sjølstyrte lokale forvaltningskollektiv ikke kan fungere aleine. De må inngå i samfunnet og må ha et mandat og ei ramme fra storsamfunnet for å sikre legitimitet og autoritet internt i organisasjonen.

Det sjølstyrte lokale kollektivet må ha reell rett til å utforme regler, overvåke ressursbruken og til å sanksjonere regelbrudd, og denne retten må også hjemles i storsamfunnets lover. Likedan må allmenningenes regler også samsvare med storsamfunnets verdier. Videre, hevder Ostrom, må det være samsvar mellom ressursgrensene og styringsorganisasjonen. Altså der ressursen strekker seg over flere bygdesamfunn må den lokale forvalt

ningsorganisasjonen bygges opp føderalt, med ei overordna styringsgruppe eller forbund. Ostrom gjør et poeng ut av prinsippet om at det må være samsvar mellom hva den enkelte yter til forvaltninga og det en får igjen. Når grunneier og lokalbefolkning bare opplever ulemper for seg ved en nasjonalpark, et verdensarvområde eller et dyrelivsfredningsområde reagerer de forståelig nok negativt og konsekvensen er at legitimiteten og tilliten til forvaltningen forvitrer.

I kjølvannet av Ostrom sine teorier, altså fra først på 90 tallet og framover, ante samfunnsforskerne et gryende skifte i synet på lokal og sentral forvaltning. Begrep som co-management (fellesforvaltning) og participation (deltakelse) ble veldig populære i den internasjonale samfunnsforskningen. Forskere rundt i verden utvikla modeller for hvordan en i større grad kunne øke lokal deltakelse og flytte mer av forvaltningsmyndigheten fra en streng hierarkisk og sentralistisk modell til en mer desentralisert og nettverksorientert modell. Det er nå slik med oss mennesker at vi liker å bli lytta til, og de tidvis arrogante motsetningene mellom sentrale og lokale krefter ble svekka. Innen norsk utmarksforvaltning har nok villreinforvaltningen på flere vis vært et lokomotiv i denne prosessen.

Norske erfaringer og lærdom å overføre?

Elinor Ostrom framstår som en inspirator for de av oss som alltid har vært fascinert av lagspill. Den omfattende forskningen hun og kollegaene hennes legger til grunn gir tro på at den mest vellykkede naturforvaltningen ligger i samarbeid og fellesskapsløsninger med lokal eller regional forankring. Hva kan vi lære av de fellesskapene vi har, bevare og utvikle de og hvordan etablere nye også der tradisjonen ikke finnes?

«Du skal ikke legge lista så høyt at du ikke klarer å rive den» er det viselig sagt, og kanskje det gjøres her. Men om det er langt fram til det «sjølstyrte lokale kollektivet» i villreinforvaltning på Hardangervidda og i Setesdalsområdene, må det uansett tas grep om kvaliteten på rettighetshavernes engasjement og evne til å ta ansvar. Kan vi lære av annen hjorteviltforvaltning? Midt på 1980 tallet bestod lille Vest-Agder av 442 elgvald, mindre enn halvparten hadde skriftlige avtaler for sin virksomhet og nesten ingen tok hensyn til hvor mye areal og beite den enkelte bidro med når de fordelte utbyttet. Det var mye intern uro og krangel, og fylkesmannen hadde et betydelig antall klagesaker å behandle. 10 år etter inngikk det meste av disse arealene i et langt mindre antall store bestandsplanområder der rettighetshaverne tok hovedansvar gjennom flerårige bestandsplaner og fikk sin kvotetildeling fra kommunen som frie

dyr.

Denne prosessen ble initiert av erkjennelsen av alt for tett elgstamme, med overbeiting og kraftig fall i vekter og kvalitet på dyra. Alle parter er i dag tjent med dagens organisering av forvaltningen av elg i Vest-Agder, og få klagesaker går til fylkesmannen. MEN denne «revolusjonen» i utmarksforvaltningen i tropisk Norge kom ikke av seg sjøl:

• Mye økonomiske ressurser ble investert i arbeidet gjennom et nasjonalt «driftsplanprosjekt»
  
• Nye retningslinjer i hjorteviltforskriftene ga rettighetshaverne langt større frihet til å utforme høstingsprinsipper i sine flerårige bestandsplaner.
• Rolleforståelsen ble endret og rettighetshaverne erfarte at det var egne interesser og frysere som ble tjent av å optimalisere «forrentningen» av «elgkapitalen» i skogen – ikke det offentlige. Kalveskyting ble erkjent et virkemiddel, ikke mål som ofte tidligere prediket.
• Et tett og godt samarbeid ble etablert mellom den regionale skogeierforening (den gang Agder Skogeigarlag) og den statlige viltforvaltningen i fylket og kommunene.
• Egne prosjektmedarbeidere ble engasjert til å følge opp krevende lokale prosesser, til å framskaffe forslag til gode avtaler og

• kunnskapsgrunnlaget i form av bearbeidete «Sett elg»-data og slaktevekter.
• Mange lokale møter og kompetent veiledning bidro til å heve kunnskapsnivået og eierskapet hos rettighetshaverne.
• Uferdige bestandsplaner ble en del steder akseptert for en periode, bare for å gi rettighetshaverne en smak før kravene ble hevet.
• De som hadde gode offensive «høvdinger» med autoritet ble understøttet, og ble gode modeller for de som kom etter. Janteloven ble aktivt speilvendt.

Tor stod midt opp i denne «elgrevolusjonen» og tror mange av disse erfaringene kan overføres til dagens øvrig haltende hjorteviltforvaltning – også i de sørlige villreinområdene. For det fantes ingen «allmenningskultur» i Vest-Agder, men en struktur av lokale skogeierforeninger det gikk an å bygge bestandsplanarbeid på. Skal de private grunneiernes deltakelse i, og engasjement for, villreinforvaltning på Hardangervidda og i Setesdalsområdene heves, vil det trolig være nyttige erfaringer å hente fra «elgrevolusjonen». Men det vil kreve stor innsats å mye ressurser for å få det til – og ikke minst politisk vilje og klokskap.

Så når deler av den fargerike regjeringen lenge har ivret for å privatisere Statskog, og selge ut arealene til nærliggende eiendommer eller til kapitalsterke eiendomsinvestorer, ville det kanskje vitnet om større politisk klokskap og fremsynt mot om de heller valgte å styrke det «sjølstyrte lokale forvaltningskollektivet» sin rolle i statens eiendommer rundt om i landet. Elinor Ostrom og hennes forskere har sett at de selvstyrte kollektivene leverer den beste og mest bærekraftige naturforvaltningen! Så vil trolig erfaringene fra disse sjølstyrte kollektivene etter hvert smitte over på de tilliggende private aktørene, slik det tilsynelatende har skjedd med villreinområder lenger nord i landet.

Her er mye spennende samfunnspolitiske spørsmål å gripe fatt i – kjør debatt!

Vevd sammen i livet
og kunsten

Det måtte bare bli slik! Jeg ble forespurt av tidsskriftet «Villreinen» om å lage et portrett­intervju av kunstneren Per Adde som jeg har kjent siden Alta-saken for snart 40 år siden. Men her oppe i Graddis, ved Erik Larsa-tjønna, hvor Per bor sammen med sin kjære, Kajsa Zetterquist, ble det sjølsagt umulig å lage et portrett av Per uten at Kajsa var med. Disse to kunstnerne, som begge er malere, er så tett vevd sammen i livet og kunsten at det ville være umulig å bare snakke med en av dem om deres liv og virke.

Begynnelsen

Jørn: Vi er kommet hjem til Per og Kajsa, to høyt respekterte og verdsatte kunstnere som har valgt de malte flatene som sine uttrykksformer. På utsiden av atelieret til Per er vi omgitt av vakker og dramatisk natur.

Det er høst med fargene på hell. Inne i

atelieret er det stablet lerreter hvor noen er ferdige og andre er under arbeid. Bildene formidler høsten, naturen og landskapet i sterke farger og former. Det er liv og bevegelse i Pers uttrykk på lerretene. Men hvorfor og hvordan havnet Per og Kajsa her oppe ved Erik Larsa-tjønna, nærmere 500 meter over havet og uten vei?

Per: Ja, jeg var jo en ung mann på 21 år som gikk på kunstskole i Gøteborg og drømte om å kunne male i villmark, i fullstendig urørt natur. Jeg fylte opp kanoen i 1947 med malesaker, klær, litt proviant og hund og la i vei. Da høsten kom, la jeg kanoen i vinteropplag dit jeg var kommet og haiket meg sørover til Gøteborg for å fortsette på malerskole.

Av Jørn Thomassen,
foto: Jørn Thomassen/
Kari H. Bachke Andresen

Neste vår var det å komme seg opp til stedet der reisen tok slutt forrige år og padle videre. De svenske elvene renner fra nordvest og sørøstover slik at reisen ble ganske så kronglete, nærmest i sikk-sakk på veien nordover. Da jeg nådde målet mitt i 1950 viste det seg at det ikke fantes noen villmark, men et enormt stort kulturlandskap, med en helt annen kultur enn den jeg kjente fra før – den samiske kulturen. Jeg forsto da at jeg hadde tatt feil i mine drømmer om villmark. Det var riktignok mye urørt natur som møtte meg her oppe i Arjeplogsfjellene, men det var like fullt samenes land. Kulturlandskapet her var pleiet av samene gjennom hundrevis av år, men det ble ikke mindre interessant for det. Det var da jeg også virkelig så og forsto hvor urettferdig storsamfunnet hadde behandlet samene og den samiske kulturen på og faktisk fortsatte å gjøre det.

Kultur- og miljøkampene

Jørn: Men møtet med samene og samenes kultur gjorde noe med deg Per?

Per: Ja, det gjorde det absolutt, jeg ble engasjert ikke bare i den samiske

kulturen, men også i all urettferdigheten og rasismen og alt det som dette førte til. Jeg bodde på svensk side fram til 1960 og opplevde mange overgrep mot reindriftssamene. Jeg fikk muligheter til å arbeide sammen med dem og lærte hvor nært forhold det var mellom reinsdyr og menneskene som skjøttet flokkene sine på vandringer fra vinterbeiter og over til sommerbeiter. Slik jobbet jeg periodevis som dreng for

samene i seks år og lærte å kjenne deres forståelse av naturen og hvordan de leste landskapet og reinsdyra.

Da jeg etter hvert flyttet over til Norge og så at det var akkurat de samme urettferdige forholdene her så hadde jeg jo nytte av alt jeg hadde lært og erfart på svensk side og seinere gjennom Alta-saken. Det hadde spredt seg blant samene på norsk side at jeg

FAKTA:

Per Adde, kunstner, født 17. april 1926 i Sverige. Kajsa Zetterquist, kunstner, født 18. november 1936 i Sverige. Begge bor ved Erik Larsa-tjønna en drøy kilometer fra Graddis fjellstue i Junkerdalen i Nordland.

Per Adde har hele sitt lange kunstnerliv vært opptatt av natur og vår urbefolkning, og dette preger hans kunst. Dette har han til felles med kona og kunstner Kajsa Zetterquist.

Begge kunstnerne har drevet et utrettelig arbeid for bevaring av kultur, natur og nasjonalparker. De er fremragende kolorister og Per har i stor grad anvendt avbildninger av rein i sin malerkunst. Når han nå har rundet 90 år er engasjementet og produksjonen stadig like levende, og det framgår av utstillingen som åpner 30. mars i år i Adde Zetterquist kunstgalleri. For de som har anledning bys her en unik og anbefalt mulighet til å bli kjent med en av våre virkelige levende og engasjerte samtidskunstnere!

hadde en del erfaring og de ønsket at jeg skulle være deres talsmann når det gjaldt Saltfjellet. Men kampen mot urettferdigheten startet allerede i 1955 da jeg i Stockholm ble en slags pressetalsmann for samer fra Jokkmokk i deres kamp mot byråkrater og politikere for å bevare sin kultur. Jeg oppsøkte bl.a. aviser for å få fram samenes budskap og skrev artikler om de samme sakene – overgrepene mot samisk kultur.

Kajsa: Dette er ganske interessant fordi de metodene Per benyttet den gangen er de samme som Günter Wallraff brukte noen år seinere for å avsløre og avdekke hvilke umenneskelige og kyniske forhold en del av innvandrer befolkningen i Tyskland ble utsatt for. Denne metoden var selvsagt ukjent for Per, men måten han levde på, nært innpå naturen, livet, den samiske kulturen og menneskene, gjorde at Per ble en «Wallraffer» fra det samiske miljøet i forhold til storsamfunnet. Svensker og andre trodde jo at Per var samisk.

Per: Ja, mange turister trodde også at jeg var same når de møtte meg, de behandlet meg respektløst og snakket barnespråk til meg så lenge de trodde jeg var same. Men da de etter en stund skjønte at jeg ikke var det kom de fram og presenterte seg, de hadde jo plutselig et navn, og da ble det plutselig

veldig interessant med svensken som jobbet hos samene.

Kajsa: Jeg syns du skal fortelle historien om Sara, den forteller ganske så mye.

Per: Ja, jeg bodde altså i en gamme i et samisk område i Krompa oppe i fjellet, og på kvelden en dag kom det noen sportsfiskere fra svenskekysten som hadde bestilt båttransport og overnatting. Neste morgen kom Sara, husmor i familien der, og vekket meg på morgenen og sa: Per Adde, kom nå å se! Jeg gikk ut av gammen og der sto sportsfiskerne på rekke og rad foran samenes stabbur. De hadde dratt fram kistene

deres og lagt finklærne fra kistene utover marka uten å spørre om lov. Jeg sprang bort i bare underbuksa og spurte hva faen de holdt på med? Vel, svarte de, vi skulle bare se om det var noe vi kunne kjøpe her! Sånn behandlet man samene, uten respekt, helt utrolig! Og dette var lærere!

Etter hvert kom jo både Alta-saken og Saltfjellet, i begge tilfellene var det på nytt samisk land som skulle ofres til fordel for utbygging av vannkraft. Alta saken holdt jeg på med i tre år, en kamp vi tapte fordi det var gått prestisje i saken. Det er her viktig å fortelle ungdommen i dag som kjemper liknende saker, at saker som er kommet for langt i prosessen oftest tapes, men at det er grenser som flyttes etter kampene og slagene.

Da Saltfjellsaken kom hadde vi erfaring, og ikke minst i motsetning til Alta – vi kom inn i forkant av vedtakene. Planene på Saltfjellet gikk ut på å bygge fem store vannkraftverk som ville gjort det umulig å drive samisk reindrift i området videre. Og som sagt ble jeg på nytt bedt om å være talsmann for samiske interesser ettersom jeg hadde den erfaringen jeg hadde. Det viste seg at de ulike utvalgene fra fylket og kommunene aldri snakket om samisk reindrift i det hele tatt på folkemøtene. De snakket bare om jordbruk, skogbruk og turisme som kraftutbyggingen skulle være en velsignelse for, men nevnte altså ingenting om samisk reindrift. Da skjønte jeg klart at her trengtes en

stemme for samiske interesser og rettigheter. Så derfor ble jeg talsmann i fem år overfor kommuner og fylket og også inn mot sentrale politikere i regjering og på Stortinget.

Jeg oppnådde stor forståelse i Landbruksdepartementet som hadde med reindriften å gjøre, Kommunaldepartementet som hadde ansvaret for samisk kultur, Miljøverndepartementet som skulle ivareta miljøet og Olje- og energidepartementet som var utbygger og skulle sikre energien til landet. Med uvurderlig hjelp fra Kajsa drev jeg med rein opplysningsvirksomhet til saksbehandlere, via statssekretærer til statsråder med budskapet om samenes verdier, historie og kultur og viktigheten av at Saltfjellet måtte skånes. Jeg holdt om lag 25 foredrag, hver på om lag en time, til disse fire departementene. I tillegg lagde vi store kart over reinens funksjonsområder hvor også reindriften var tegnet inn. Disse kartene brettet vi ut på møtene for å synliggjøre og få forståelse for problemstillingene. Byråkrater og politikere takket oss for det!

Og vi fikk gehør! Saltfjellet ble vernet til slutt og den samiske reindriften kunne fortsette! Og særlig viktig var det at området også ble nasjonalpark slik at det ble et ordentlig og sterkt vern, og slik at det ikke kunne bli noen omkamp i framtida. Men Alta-saken var viktig for at Saltfjellet ble vernet.

Kajsa kommer

Jørn: Etter flere år på reise nordover havnet du her ved Erik Larsa-tjønna i Graddis. I 1967 kom også Kajsa opp hit og ble boende. Dere hadde jo kjent hverandre fra kunstmiljøet i Stockholm tidligere.

Kajsa: Det var selvsagt en stor overgang å komme hit etter 15 år i Stockholm og med flere opphold i utlandet bak meg. Men jeg hadde jo vokst opp på landet i Värmland og følte at det å komme hit var et gjensyn med der jeg hadde vokst opp og de verdiene jeg hadde i minnet. Stockholm var spennende med hele kunstnermiljøet og alle muséene, men jeg nådde en form for metning i den meningen at jeg ville ha arbeidsro og kunne gå på gress igjen. Da tenkte jeg at det var bedre å kunne

besøke byen, men ikke bo der. Og så kjente jeg Per, vi var gode venner fra studietida i Stockholm, så da jeg møtte Per seinere var det på riktig tid i vårt liv med den bakgrunnen og det ståstedet vi hadde. Og vi kunne leve videre sammen og oppleve en felles glede her oppe.

Åttringen

Jørn: Men ditt første møte med Nord-Norge var på kysten?

Kajsa: Ja, det er en vakker historie.

Per: Jeg visste at Kajsa hadde bodd i Stockholm i 15 år, og jeg tenkte at det kanskje ville bli vanskelig å plassere henne her oppe i, ja la oss kalle det i villmarken.

Kajsa: Det går ikke an å plassere meg,

Per, det vet du selv om du sikkert trodde det da!

Per: Men jeg visste i hvert fall at Kajsa elsket havet og kysten, og som en overgang skaffet jeg meg en nesten 100 år gammel Nordlands åttring som jeg planla at vi skulle seile med før jeg skulle ta henne med opp hit til fjellheimen. Jeg greide ikke å vente til Kajsa kom seg nordover på egenhånd så jeg hentet henne i Trondheim. Åttringen lå på svai i Sørfoldfjorden, klokken var 2 på natten, det var midnattssol og fullstendig stille på sjøen. I en liten robåt rodde vi ut, rundet et lite nes, og der lå åttringen. Kajsa ble nærmest målløs da hun så den vakre båten, men greide likevel å spørre om hva slags båt dette var og hvem som eide den? Det er en Nordlands åttring og den er din svarte jeg!

Kajsa: Det var 3. juli 1967 og hele landskapet, stemningen og lyset var noe av det vakreste jeg har opplevd. Det var en skjønnhet i den båten som på en måte svevde på det blikkstille vannet. Det er jo ikke noen liten båt, 30 fot – 10 meter lang, og den ble vårt hjem hele sommeren 1967.

Per: Så gjorde vi det litt slik som jeg hadde gjort med kanoen, vi seilte til det ble høst, la åttringen i opplag der vi var

kommet og dro hjem. Da våren kom dro vi tilbake og seilte videre 2-4 måneder hver sommer i flere år før vi dro tilbake til Erik Larsa-tjønna hvor vi etter hvert slo oss til for godt. Og på hele seilasen malte vi.

Kajsa: Seileperioden vår varte fra 1967 til 1970, lenge før den digitale verden, og ingen visste hvor vi var. Jeg tenker på hvordan livet var den gangen, hvor vi kunne ankre opp, besøke en kolonial

og ringe til mamma eller andre vi følte det var viktig å ringe til. Det var ganske befriende å ikke måtte fortelle hvor du var til en hver tid. Vi seilte langs kysten, stoppet der vi ønsket, undersøkte alle småfjorder og malte mye.

Per: Så bodde vi her oppe om vintrene og Kajsa fikk den gode gjenkjennelsen og hjemmefølelsen fra sin barndom i Värmland og likte livet her oppe med masse snø og kulde. Men også til det rolige og ensomme dagliglivet hvor vi kunne male i fred og ro. Det gikk altså veldig bra!

Kunsten

Jørn: Og siden har dere mer eller mindre hatt dette stedet som base? Dette er hjemmet deres og her lever dere av å male. Per kan du fortelle om hva du egentlig maler? Alle ser at natur og mennesker er viktige i kunsten din, du bruker dyr og bevegelse, og særlig reinsdyr, som inspirasjon for å få fram det uttrykket du ønsker å formidle. Hva er viktig med det maleriet vi har rett ved siden av oss?

Per: Det er lett å forstå at folk, som ikke kjenner kunst og det kunstneriske uttrykket, tror at jeg maler reinsdyr og forteller en historie om reinsdyr, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg bruker hunder eller reinsdyr for å skape et

dramatisk uttrykk, hvor jeg bruker fargeformen og deres bevegelser til å skape et malerisk uttrykk. Reinsdyra er ikke naturalistisk malt, det finnes jo ikke blå reinsdyr, men jeg bruker farger og bevegelser hos dyra for å uttrykke dramaet i bildet. Fargeformers forhold og organisasjon pleier jeg å si. Det er det som skaper og formidler mitt bildeuttrykk.

Kajsa: Og i det så ligger også at du ønsker å uttrykke din livsglede – din følelse for livet. Og når du er engasjert og dedikert og er veldig tilstede i livet, og alt du vil er å male, så handler det om et behov for å formidle og gi et uttrykk for verdier som er viktige. Her er naturen og dyrene Pers liv i kunsten.

Jørn: Når vi sammenlikner maleriene dine fra 1950-tallet for eksempel, så har du eksplodert i farger de seinere åra.

Per: Ja, det er jo klart man forandrer seg gjennom livet som menneske, og etter nå å ha malt i 70 år, ville det vært rart om jeg ikke også skulle ha forandret meg som maler og eksperimentert meg fram og søkt nye uttrykk. Jeg er selvfølgelig mye tøffere og frekkere i dag enn jeg var på 1950- og 1960-tallet.

Jørn: Og så har du Kajsa som en viktig støttespiller og ikke minst som en form for kritiker i ditt kunstneriske arbeid?

Per: Ja, helt klart. Det ville vært noe helt annet om man hadde bodd her aleine. Det er veldig godt, om ikke nødvendig, å ha det kritiske øyet bak ryggen din hele tiden. At vi hele tiden diskuterer de faglige utfordringene og gir hverandre inspirasjon til å gå videre i våre uttrykk og male ennå bedre. Og viktig, vi gjør det hele tiden sammen og i en respektfull gjensidighet.

Kajsa: Jeg kan ikke tenke meg tanken engang på å jobbe sammen med noen som ikke skjønner hva jeg tenker, mine uttrykk på lerretet og hva jeg står for. Venner har man, og det er flott, men det er en stor forskjell fra gode venner til det å leve sammen i et fellesskap omkring kunsten og det man ønsker å formidle.

Og spenningen i ulike uttrykksformer er bare positivt. Noen tror at to kunstnere som lever sammen er i et konkurranseforhold – slik er det absolutt ikke hos oss, det ville vært helt uholdbart om man ikke skulle være glad når den andre jobber bra. Det er de indre relasjonene som er viktig og da er det jo bra flaks at man en gang fikk møte hverandre – det er ikke så mange av dem der ute vet du! Livets glade tilfeldigheter!

Så var det veldig fint da vi bosatte oss her oppe at vi hadde kommet dit vi hadde kommet i livet som kunstnere og sjølstendige mennesker. At jeg var 30 og Per 40 år da vi flyttet sammen er noe helt annet enn om man skulle flytte vekk fra kunstnerkolleger i tidlig alder. Da skal du ha en helt spesiell styrke for å kunne utvikle deg selvstendig som kunstner. Dette er jo ikke et fag du kan

ferdigutdanne deg til, du endrer deg som menneske og kunstner og på en måte utdanner deg gjennom hele livet med påfyll og korreksjoner på utviklingsveien. Det er slett ikke dumt med livserfaring når man velger å slå seg sammen med en partner.

Husene

Jørn: Og så har dere sammen bygget opp et fantastisk sted her oppe ved Erik Larsa-tjønna med flere atelierer, stabbur, stall og til og med en gamme hvor fisk og reinsdyr røkes hvert år.

Per: Jo det har blitt noen bygninger etter hvert, men vi skal også huske på at det har tatt mange år. Og så ble det slik det måtte bli, vi trengte stadig større og større plass fordi vi maler i stadig større formater. Det første huset ble laftet opp i Junkerdalen. De andre er gamle tømmerbygninger som er tatt

ned der de sto, merket og satt opp igjen her oppe. Det siste store atelieret mitt ble satt opp i 1983. Alle bygningene er nøye tilpasset terreng og landskap og kun ett tre har måttet vike plass.

Jørn: Men helt aleine har dere ikke vært her oppe?

Kajsa: Vi har begge vokst opp på landet og jeg hadde alltid drømmen om en hest. I 1975 fikk vi denne vidunderlige nordlandshingsten Chagall som vi hadde gleden av å leve sammen med i

20 år. I tillegg har vi alltid hatt hunder – grønlandshunder og langhårete schæfere.

Per: Vi bor jo uten vei og det har vært viktig å ha dyr som kan hjelpe oss med transport. Det startet med hunder, så kom hesten, men nå er det dessverre blitt mer motoriserte kjøretøy som hjelper oss. Nå er det ekorn og fugler som fyller tomrommet og gir oss mye glede, men savnet etter hunder og Chagall ligger der!

Vi er ferdige med besøket hos Per og

Kajsa for denne gang, men det blir ikke stille for Per og Kajsa av den grunn. Allerede om et par dager skal Per møte fylkesmennene fra Trøndelag, Nordland og Troms for å snakke om Saltfjellet, med Kajsa som viktig støttespiller!

Per og Kajsa har fått sitt eget Adde Zetterquist kunstgalleri på Storjord i Saltdal hvor en fast utstilling av deres kunst henger og hvor det også er et gjestegalleri. I april hadde dessuten Per en egen salgsutstilling i galleriet med arbeider fra de seinere årene.

Per Forsetlund har laget flere filmer hvor blant annet reinsjakt i Forollhogna villreinområde har stått i fokus. I den siste filmen «Reinjegeren» tar han oss igjen med til grensefjellene mellom Hedmark og Trøndelag. Forollhogna er velkjent for de fleste fjellentusiaster og for mange jegere noe av det ypperste med tanke på rype- og villreinjakt.

Forollhogna byr på praktfulle omgivelser, og foruten jaktscener inneholder filmen mange fine naturscener fra det storslagne fjellområdet.

Dette er en ærlig jaktfilm totalt blottet for jåleri og stæsj. Her vises jaktscener på store og små reinsdyr, og filmen viser også noen scener som understreker at jakt på villrein ikke bestandig er like enkelt.

Vi følger i stor grad hovedperson, Endre Kosberg, på ulike jaktturer. Det starter med en liten jakttur innom Knutsø, før resten av turene går i Forollhogna. Endre Kosberg tar blant annet med seg en skoleklasse på jakt, og han guider jegere inn mot reinsflokkene og følger en ung, fersk jeger fram til sitt første storviltfall.

Avslutningsvis er vi med på hovedpersonens spennende jakt på en praktfull Hognabukk. Geviret fra bukken ble målt til 966,5 poeng og kåret til årets reingevir i 2016. Ikke vanskelig

å forstå skytterens glade utbrudd etter denne fellingen: ”Det her e jammen ta me livet altså”.

Produksjon: Pers Naturvideo, 2018

Spilletid: 60 min

Pris: kr 300,-

www.persnaturvideo.no

Overvåking av
villrein i 2018

Villreindelen av Overvåkingsprogrammet for Hjortevilt gjennomføres årlig av Norsk institutt for naturforskning på oppdrag for Miljødirektoratet. NINA sin gjennomføring av tellingene knyttet til overvåkingsarbeidet gjøres i samarbeid med den lokale villreinforvaltningen ved utvalg og rettighetshavere. Uten dette samarbeid hadde det ikke vært mulig å få så gode tellinger!

Kalvtellingene i samtlige områder ble utført i juni i 2018. Det fine været gjorde forholdene gode og en veldig stor andel av fostringsdyra ble funnet i nesten samtlige områder. Det er utfordrende for tida i Rondane Sør da en stor andel av dyra befinner seg i

skogsområdene på denne tida, og vi hadde håpet å finne flere dyr enn det resultatet ble i fjor. Vi har i dette området tidligere hatt veldig god hjelp av radiosendere og enkelt kunne finne mange av fostringsflokkene. Dette har ikke vært tilfelle de siste 3 årene.

Forollhogna hadde som vanlig høyest kalveandel med over 62 kalv pr 100 simle/ungdyr. Områdene Snøhetta øst, Knutshø og Rondane hadde en kalveandel på omkring 40. I øvrige områder ligger kalveandelen på 45-50 kalv pr 100 simle/ungdyr. Se tabell 1.

Av Roy Andersen og
Olav Strand, NINA

Område	Dato	Af	Tot	SU	K	B	K/100S-U
Forollhogna	26.06.2018	13	1385	693	432	260	62,3
Knutshø	26.06.2018	4	1245	741	287	217	38,7
Snøhetta øst	26.06.2018	13	2124	1482	578	64	39,0
Snøhetta vest	26.06.2018	4	544	365	178	1	48,8
Ottadalen nord	26.06.2018	11	882	426	193	263	45,3
Rondane nord (nord for Ula)	26.06.2018	1	831	550	222	59	40,4
Rondane nord (sør for Ula)	26.06.2018	1	413	274	118	21	43,1
Rondane sør	26.06.2018	9	452	318	131	3	41,2
Hardangervidda	12.06.2018	24	5580	3420	1732	428	50,6
Setesdal Ryfylke Sør	29.06.2018	6	724	443	225	56	50,8
Setesdal Ryfylke Nord	29.06.2018	7	1176	732	327	117	44,7

Område PROSENT	Af	N	K	S	B1	B2	B3+
Forollhogna	6	1265	25,0	45,3	7,3	5,1	21,9
Knutshø	3	567	24,9	22,1	2,4	4,1	7,0
Snøhetta	0	0
Rondane Sør	3	1 192	19,7	56,5	4,7	6,2	12,9
Rondane Nord	0	0
Hardangervidda	0	0
Setesdal Ryfylke	0	0
Svalbard**	526	1432	25,5	47,7	5,6	21,2

Det ble i 2018 brukt helikopter i samtlige områder. Dette gjorde tellingene mere effektive (bedre utsikt, enklere å finne dyr og bedre bilder), men samtidig er timeprisen betydelig høyere.

Strukturtellinger var det større utfordringer i forhold til gjennomføring. Det lyktes ikke å få til tellinger i flere av områdene i 2018. De tellingene som det lyktes med fikk gode tall på bestandssammensetningen. Særlig

Forollhogna der det ble funnet over 90 % av bestanden under tellingen! Se tabell 2.

Jeg har nå testet ryggsekken Stone Glacier 5100 i fire jaktsesonger og vil gjerne dele noen erfaringer. Først vil jeg bare gjøre oppmerksom på at modell 5100 nå er erstattet av Sky 5900, uten at det har stor betydning i denne sammenheng.

Det første man legger merke til ved Stone Glacier-sekken er selvfølgelig

den utrolig lave egenvekta – knapt 2 kg. Det er godt under halvparten av pakkrammesekken jeg brukte tidligere. Og nettopp vektbesparelsen er sannsynligvis hovedgrunnen til å skaffe seg denne sekken.

Lastehylle holder vekta nær ryggen

Når jakta har vært vellykket, så spenner du løs hele sekkeposen fra ramma og

«finner» lastehylla inntil ramma. Her kan du enten sette den fylte laste-/kjøttsekken helt inntil ramma/ryggen – eller sette helt dyr (kalv), eller halvt dyr (simle/bukk), direkte på lastehylla og stramme til. Så snører du selve sekkeposen tilbake på utsiden av slaktet.

Genialt – og med egen lastesekk unngår man også blodsøl på resten av innholdet i sekken.

Lastesekken har imidlertid begrenset volum, så det krever litt mer oppdeling av slaktet enn i en stor pakkrammesekk. I Recon Packen kan du træ hele skroget ned i sekken og putte resten av dyret inni. For egen del så er utbeining uaktuelt fordi det er krav om kontrollveiing av hele dyret. Derfor dropper jeg som regel lastesekken og spenner hele eller halve dyret rett på kjøtthylla. Uansett gir pakking av kjøttet så tett inntil ryggen en veldig stabil og god vektfordeling.

Sekk som bør «læres»

Stor fleksibilitet gir også mange reimer, strammere og spenner å holde styr på, og jeg anbefaler å lære seg å «bygge om» og justere sekken før jaktturen. Veldig greit å få dette litt i fingra før du står i iskald nordavind på snaufjellet og skal pakke på ditt nyskutte dyr.

En annen fordel ved å trene på hjemmebane med kortere testturer, er at du får justert skulderreimer og hoftebelte optimalt for tunge bører. Og at du får justert våpenfeste slik at geværet sitter stramt og godt. Jeg vil understreke at det er vel anvendt tid å tilpasse sekken optimalt. Det er en helt annen opplevelse å gå med perfekt justert sekk, spesielt når vekta er opp mot tålegrensa, knær og rygg verker og det fortsatt er tre timer igjen til bilen…

Jeg vil uansett anbefale å se igjennom videoene som du finner linker til på gramjegeren.no. Utrolig nyttig når du gjør deg kjent med din nye Stone Glacier jaktsekk og skal finjustere den før høstens jakt.

Sitter som støpt

Mine erfaringer med Stone Glacier-sekken så langt er meget gode. Sekken sitter som støpt på ryggen og tåler fint bører opp mot 40 kg uten å føles ubehagelig. Sekken har suveren vektfordeling og er utrolig stabil, selv ved høye vekter. Blir vekta mye over 40 kg vil nok jeg personlig heller velge pakkrammesekken. Hvor høy vekt som skal til før det føles ubehagelig er selvfølgelig veldig individuelt, så dette overlater jeg til hver enkelt å teste ut…

Solid og gjennomtenkt

Materialkvaliteten i Stone Glacier virker gjennomført solid og tekniske løsninger gjennomtenkt og bra. Etter fire år med relativt mye bruk er fortsatt alt av spenner, reimer, sømmer og stoff like funksjonelt og intakt – kun normal slitasje.

Etter min mening en allsidig sekk som jeg foretrekker til stort sett alle turaktiviteter. I tillegg til at det er en fullblods, superlett jaktsekk til villreinjakta.

Stone Glacier er rett og slett favorittsekken – enten det er en svipptur, eller en ukestur i høyfjellet!

Eneste minuset er den forholdsvis høye prisen.

ANBEFALES!

Stone Glacier har ulike sekkemodeller og velge blant – sjekk utvalget på gramjegeren.no og/eller stoneglacier.com.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte meg før jeg fikk en skikkelig vakuumpakker i huset. Når du er så privilegert at du kan bruke noen høstdager i fjellet og du i tillegg er heldig å kan ta meg deg noe av verdens beste råvarer hjem, bør videreforedlingen også skje på første klasse. Førsteklasses videreforedling og lagring innebærer etter min mening vakuumpakking. Det opprettholder kvaliteten og forlenger holdbarheten betraktelig. Og så er det jo så lett, problemfritt og tidsbesparende.

Gå for kvalitet og ikke pris når du skal anskaffe vakuumpakker. Jeg lånte et par pakkere i lavere prissjikt et par høster, men det ble mer frustrasjon enn

nytte. Når du først skal vakuumpakke bør maskinen klare tilstrekkelig vakuum og sveisen må bli tett - hver gang!

Jeg anskaffet for en tid siden en LaVa 300 Premium og har så langt meget god erfaring med denne pakkeren. Den gjør jobben og vel så det til mitt bruk. Og ikke minst, den er veldig enkel i bruk - nesten helautomatisk. Man stiller kun inn på anbefalt sveisetid (avhengig av posevalg), putter råvaren i posen og legger den på angitt sted i maskin, lukker igjen lokket og presser det lett ned. Vipps - så suges luften ut av posen og posen sveises igjen. Med denne maskinen blir det en dobbel sveis, og jeg har kun ved et fåtall

tilfeller opplevd lekkasje i sveisen. Dette har jeg heldigvis oppdaget med en gang og bare kjørt prosessen en gang til. Jeg tror et godt sveiseresultat henger sammen med at man bruker kvalitetsposer, men dette har jeg ikke sjekket og derfor bare noe jeg antar. Jeg har kun brukt leverandørens anbefalte poser, men velg i hvert fall poser som er egnet for direkte kontakt med mat og lagring over tid. Poser fås både på rull og i pakker med enkeltposer.

Forskjellen på LaVa 300 og de vakuumpakkerne jeg tidligere har brukt går på problemfri drift - ikke lekkasjer i sveisen og ingen varmgang som gjør at du må vente før neste sveising. Vakuumpakkeren støyer litt - så ikke velg pakking når din bedre halvdel skal se favorittprogrammet på TV hvis du har åpen kjøkkenløsning.

Jeg har stort sett bare brukt pakkeren til kjøtt, fisk og mengder av middagsrester. Det skal gå fint å pakke sauser, supper o.l også, men dette har jeg ikke gitt meg i kast med enda...

LaVa har 12 års garanti på sine vakuumpakkere og det finnes flere modeller å velge blant. Modell V300 Premium koster i underkant av kr 5000,-.

Leverandør: Lava Scandinavia AS
www.lava-scandinavia.no