strømlinjeformet som mulig, jobber vi derfor samtidig med å fornye og restrukturere Villreinrådets nettsider. En fornyelse av nettsidene vil samtidig gi mulighet til å restrukturere innholdet slik at det som ønskes prioritert får den beste og mest synlige plasseringen.

Som om ikke det er nok, vil Villreinrådet også gi ut et digitalt temahefte i løpet av året.

Det er altså mange spennende nyvinninger på gang i regi av Villreinrådet - nyvinninger som forhåpentlig vil øke leserskaren og opprettholde, eller til og med styrke, lysten og evnen blant alle bidragsytere til å fortsette å dele kunnskap, erfaring og historier.

Men, det hjelper lite med digitale utgaver og all verdens nye publiseringsplattformer om ikke innholdet i Villreinen står til forventningene!

Jeg imøteser derfor tilbakemeldinger på innholdet og/eller på fordelingen mellom forvaltningsstoff, forskningsresultater/-prosjekter og historier fra jakt- og høyfjellsopplevelser.

Er det temaer eller geografiske villreinområder som er dårlig dekket? Skal vi sette av egne sider til stoff fra villreinnemndene og -utvalgene?

Meld inn dine forslag, kommentarer og innspill til undertegnede, og vær på den måten med å påvirke utviklingen av årboka Villreinen i «riktig» retning!

Med dette vil jeg få ønske alle Villreinens lesere en riktig fin sommer og høst, og håper det blir mange flotte opplevelser i grådyras rike, enten det blir med rifle og sekk, fotoapparat, fiskestang, bærspann eller kun for rekreasjon og mental restitusjon.

Fred Ivar Aasand

redaktør

Bestilling av årboka

Villreinrådet i Norge

Jan Hageland

Nord-Torpvegen 375

2880 Nord-Torpa

Mobil: 905 52 790

Epost: jan.hageland@fjellstyrene.no

Redaktør Fred Ivar Aasand

Snekkerstuvegen 7B

2316 Hamar

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Øystein Landsgård, leder

(Norefjell-Reinsjøfjell, utvalg)

Olav Søderberg, nestleder

(Snøhetta, nemnd)

Lars Nesse

(Nordfjella og Fjellheimen, nemnd)

Endre Lægreid

(Hardangervidda, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (FM i Aust- og Vest-Agder)

Kjetil Bevanger (NINA)

Olav Strand (NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Nordåsveien 41, 1251 Oslo

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: MediaDigital

Mitt første nummer av årboka Villreinen er blitt virkelighet, og det har vært en glede å få bli kjent med, og samarbeide med, så mange dyktige og hyggelige villreinvenner.

Det var med stor ydmykhet jeg fikk æren av å ta over redaktøransvaret for Villreinen etter Arne Nyaas. Å hoppe etter Wirkola har alltid vært forbundet med høy hvilepuls og skjelvende knær. Så også i mitt tilfelle! Men, det gir samtidig god motivasjon til å toppe formen og yte maksimalt.

Å produsere ei årbok er uten tvil et lagspill, og det er selvfølgelig ikke mulig å gjennomføre uten engasjerte og dyktige bidragsytere - det være seg skribenter, forfattere eller fotografer - innen jegerstanden, forvaltningen, forskningsmiljøer eller andre relevante miljøer. I tillegg er selvsagt alle i årbokas «innerste krets» - styret i Villreinrådet og redaksjonsrådet - nøkkelspillere på dette laget. Uten alle disse bidragsyteternes innsats ville årboka aldri sett dagens lys - så hjertelig takk alle sammen!

Når så mange legger ned betydelig innsats i et slikt produkt, er det selvfølgelig med et ønske om at flest mulig skal få muligheten til - og gledene av - å nyte dette produktet. Enten det nytes i koia, på reise eller hjemme i godstolen.

I håp om at enda flere skal lese årboka, vil Villreinrådet i Norge gi ut en digital utgave av årets Villreinen. Lett og rask tilgjengelighet på de fleste moderne «duppedingser» med skjerm, vil forhåpentligvis gjøre at vi får delt «det gode budskap» med enda flere villreinvenner. Målet er å ha en digital utgave tilgjengelig i god tid før jakta.

Og for å gjøre tilgjengeligheten til en digitale utgave av Villreinen så enkel og

Villreinen - fortsatt vital og sprek?

 

Opplæringsjakt i Knutshø

Setesdal Austhei

Hva er styrken i en god villreinforvaltning?

Villrein og kraftlinjer

Snøheimsaken

Rikosjett i reinsfjellet

Villreintrekket mellom Snøhetta Øst og Vest

Villreinforvaltningen på Hardangervidda

Nytt villreinprosjekt i Setesdal Austhei

Reinsjegerar fann viking–sverd i Lesjafjellet

Vannkraft og villrein

Den fyrste reinsjakta

Skrantesjuke og naturens gang

Sanering av en villreinstamme

Vintertellingene er helt avgjørende

Vandrar med villreinen i Vest-Jotunheimen

Til sjøs eller til fjells?

Friluftsliv på ville veier?

Nasjonal ramme for vindkraft

Programmet “Villrein–fjellet som verdiskaper”

Forslag til miljøkvalitetsnorm for villrein

Våre hjortedyr

Kunnskap på digital plattform

GPS-merking gir forvaltningen viktig kunnskap!

Satser stort på rein og elg

Villreinrådet er videre spent på hvordan forslaget fra «ekspertgruppa» om en «Miljøkvalitetsnorm for villrein» blir fulgt opp fra de ansvarlige myndigheter. Om den godkjennes, kan vi få «et redskap» som kan gi en enhetlig vurdering av alle våre villreinområder, også de som ikke er med i et «overvåkingsprogram».

Villreinrådet ønsker alle forvaltere og villreinvenner et hyggelig og inspirerende møte med årets utgave av årboka VILLREINEN. Årboka inneholder mye interessant stoff fra fjell-Norge og naturligvis, spesielt om villreinen.

Skribentene, og også leserne av årboka, hjelper oss å sette fokus på villreinens behov for - og krav til areal, leveområder og trekkmuligheter, internt i villreinområdene og mellom villreinområder.

Jeg håper årboka blir brukt som inspirerende lesestoff, som nyttig oppslagsverk for stoff omkring villreinen og ikke minst for å vekke interesse og engasjement blant både gamle og unge.

Vi trenger å skape engasjerte, unge arvtakere til både forvaltningsarbeid og jaktutøvelse.

Jeg vil spesielt anmode alle villreinområdene om å strekke ut en hånd til jegerne og de lokale rettighetshaverne i Nordfjella sone 1 – de fortjener tilbud om reinsjakt i andre områder for ikke å miste det lokale engasjementet, ikke minst blant de unge- og kommende jegerne i Nordfjella.

Øystein Landsgård

Leder i Villreinrådet i Norge

Det er nå gjennomført et dramatisk uttak av hele villreinstammen i Nordfjella, sone 1. Diskusjon om tiltaket for å prøve å fjerne CWD smitten i området, skapte et voldsomt engasjement, ikke minst lokalt. Etter mange møter og alvorlige diskusjoner fattet Landbruks- og matminister, Jon Georg Dale, vedtak om at hele stammen i Nordfjella, sone 1 skulle tas ut - et dramatisk- men et riktig vedtak.

Hvis vi er så heldige at CWD-smitte på villrein er stoppet med dette uttaket, så er det nesten som et mirakel å regne.

Men arbeidet med å kartlegge CWD-smitte og hindre at den brer seg må fortsette.

Myndighetene ser viktigheten av dette og har bevilget midler til en storstilt prøvetaking framover. I 2018 skal det tas en mengde prøver både av villrein og tamrein, og også av andre typer hjortevilt.

Prøvetaking er helt avhengig av oppslutning og engasjement fra lokale rettighetshavere og jegerstanden.

Engasjement hos lokale rettighetshavere har alltid vært imponerende stort. Det har i alle år vært nedlagt et betydelig - og for det meste dugnadsbasert arbeid, av lokale rettighetshavere i tilknytning til forvaltning av villreinen i alle våre villreinområder.

Et slikt sterkt, lokalt engasjement er av avgjørende betydning for at man skal lykkes i villreinforvaltningen også framover.

Lokalt engasjement er avhengig av at de lokale forvalterne har tillit fra sentrale myndigheter, og at forvaltningsoppgavene beholdes lokalt.

Villreinrådet har sett at økonomien i villreinnemdene har fått et løft i de senere år, mens mye av det lokale forvaltningsarbeidet i villreinutvalg og villreinlag er basert på en enorm dugnadsinnsats, (se også tanker om bedre forvaltning av villreinens leveområder og villreinbestandene på side 16 i årets utgave av Årboka).

Hvorfor er det slik at noe av det viktigste forvaltningsarbeidet som skjer rundt i villreinområdene, skal være avhengig av et uvanlig sterkt engasjement og vilje til å utføre en mengde gratisarbeid?

Jeg synes det er viktig å sette fokus på dette punktet i dagens villreinforvaltning før det lokale engasjementet daler, eller forsvinner helt fordi ingen orker å legge ned så mye gratis arbeidstid. Spesielt de unge, kommende forvalterne har en hektisk hverdag med arbeid, oppfølging av barn i tilknytning til skole og fritidsaktiviteter. Det blir knapt med tid til stort engasjement og gratis arbeidsinnsats i forvaltningsarbeid i villreinområdene.

Til nå har vi funnet engasjerte- og dyktige mennesker rundt i villreinområdene som har vært villige til å legge ned en stor arbeidsinnsats innen lokal forvaltning uten å få annet igjen enn evt. anerkjennelse og ros fra andre innenfor den lokale forvaltningen.

De lokale forvalterne i villreinutvalg og villreinlag utfører, etter min mening, den viktigste jobben innen villreinforvaltningen i dag. Det er derfor viktig å sette fokus på betingelsene for det lokale forvaltningsarbeidet.

Villreinutvalg og villreinlag har mange oppgaver, f. eks. tellinger, oppsyn, (innenfor områder som ikke er med i «overvåkingsprogram») og rapportering. Lave fellingstall i mange av villreinområdene gjør at tilbakeføring fra fellingsavgifter utgjør små beløp, og da blir det slett ikke midler til å lønne de viktige forvalterne «på grasrotplanet».

Kan offentlig forvaltning og lokal forvaltning diskutere seg fram til andre og bedre betingelser for den lokale forvaltningen?

Kanskje kunne det drøftes om tilbakeføringen fra fellingsavgiftene kunne skje i forhold til utstedte fellingstillatelser, (innbetaling av fellingsavgifter skjer ut fra utstedte fellingstillatelser), i stedet for i forhold til reelt felte dyr?

Hvordan har villreinen det rundt i de ulike villreinområdene, og hvordan er det med lokalt engasjement og forvaltningsarbeidet lokalt?

Av Ulf Veidahl

Ungdomsleder NJFF Østfold

Det var en spent gjeng med ungdom som dukket opp utover fredagskvelden på Marsjøhytta i Folldal. En kjempefin hytte med en fantastisk beliggenhet ved Marsjøen, rundt 1100 moh og omkranset av flotte fjell som Finnshøa og Høggia. Nå var det duket for opplæringsjakt i regi av NJFF-Østfold, og vi hadde Statskogkort på Oppdals del av villreinområdet.

Seks deltakere fra henholdsvis Eidsberg, Moss, Våler, Solemskogen, Holmestrand og Gausdal var samlet rundt peisen og vi kunne gå igjennom en teoribit om villrein som art og jakt på villrein. Planen for morgendagen ble lagt og sekken nøye pakket. Reinsjakt er på mange måter et sjansespill, men ved å spille på lag med vær, vind og kjente trekkruter, så stiller man sterkere.

Det hadde vært nordavind nesten hele første jaktuka før vi kom så hovedtyngden av rein hadde beveget seg langt nord i villreinområdet og sto rundt Brattfonnhøa og Sissihøa i Oppdal. Utenfor rekkevidde for vårt utgangspunkt, men vinden skulle snu så dyrene ville komme. For et par dager siden passerte en flokk på 4-500 dyr igjennom et av hovedtrekkene forbi Dølli og nordover forbi Storvollkampen. Mitt heteste tips den første dagen var å rusle inn i disse områdene i håp om å finne noen dyr på leting etter hverandre. Ofte går simler som har fraskutt kalv, eller kalv som har fraskutt simle, igjen noen dager. Vi delte oss i to grupper og gikk inn fra forskjellige kanter. Litt utpå dagen slo planen til. Den ene gruppen fant ei enslig simle som lå mot toppen av Storvollkampen. Etter en strabasiøs runde for å komme i riktig vind, lå de på fint hold og fikk en god mulighet som den ene kursdeltakeren brukte bra. Hans aller første villrein var et faktum! Vi i den andre gruppa var et stykke unna, men de fikk beskjed om

å vente med flåingen og parteringen slik at alle deltakerne fikk erfare dette. Været var strøkent og vi brukte resten av dagen til å få dyret gjort opp og fraktet ned.

Dagen etter flyttet vi oss vestover i området og startet ved Bekkelægret i Oppdal. En gjeng gikk opp til demningen ved Elgsjøen og opp i Store Elgsjøtangen, mens den andre gjengen tok turen opp Drotningdalen og opp i Vesle Elgsjøtangen. Nok en dag med fantastisk vær. Vinden sto fra sør, så vi hadde et håp om at reinen skulle komme sørover. Oppe i Store Elgsjø–tangen ble de overrasket av ei simle med kalv som passerte de i god fart, mens de lå og slappet av. Vi som satt på andre siden spottet dyrene og kunne

guide de andre innpå via jaktradioen. Det ble et vellykket samarbeid og et kalvefall. En ny deltaker felte sin aller første villrein! To dager og to fellinger. Hovedtyngden av rein var nå på tur sørover og vi så storflokken på rundt 1000 dyr i sørkant av Leirtjønnkollen, men de ble jaktet på og det var mye biler og jegere langs veien til Veslevonlægret. Vi antok at de ikke ville komme forbi denne veisperringen denne dagen, så vi satte kursen tilbake mot Bekkelægret.

Neste dag reiste vi inn i samme området. Tøffere værforhold i dag. Kaldere og sterkere sønnavind. En gjeng gikk opp i Vesle Elgsjøtangen og den andre gikk langs Haugtjønnin og opp i Veslfinnshøa. Der gikk vi på ei

Hele gjengen samlet på simlefallet første dagen. F.v Mats Nygård, Ulf Veidahl,
Carl-Christian Svensson, Ole Kristian Johansson, Jarl-Øivind Nordli, Remi Rundsveen Eriksen og Ingeborg Briseid Kraft.

simle med kalv, som merket oss og reiste avgårde. Vi gikk litt etter, men de var oppslukt av fjellet. Gjengen som var i Vesle Elgsjøtangen fikk øye på den store flokken fra dagen før. De hadde nå krysset veien og sto i Veslvonin. En del av storflokken brøt ut og kom over skaret der de satt. Rundt 400 dyr passerte uten at de fikk skutt. Vi som satt i Veslfinnshøa pakket sammen i stor fart og satte i marsj. Jeg regnet med at de skulle krysse mot Nordre Knutshø og ville avskjære de. Vi rakk akkurat frem før dyrene kom og hadde de på fint hold forbi. Dessverre gikk de så tett at det var umulig å få noen dyr fri. En skadd halvannetåring ble fokusert, men sto aldri forsvarlig til. En mektig naturopplevelse var det allikevel. Etter en liten stund får jeg beskjed over jaktradioen fra den andre veilederen at resten av dyrene er på tur i sporene til den første. Bortimot 600 dyr i denne flokken. Vi får øye på flokken etterhvert. De kommer litt annerledes enn den første, og jeg tror jeg vet hvor disse vil ta veien. Vi forflytter oss en del hundre meter og dyrene kommer heldigvis der jeg trodde de ville komme. Det går sakte og det er helt magisk å ligge padde flatt og vente inn et langt tog med dyr. Men dyrene er i stadig bevegelse og da er det vanskelig å formidle til deltakerne hvilke dyr som er fri. Innen beskjeden

 

 

er gitt så er sjansen over. Hele flokken passerer på drøye 100 meter og vi følger intenst med bakerst i flokken. Helt på tampen når muligheten er i ferd med å smuldre bort, så står en mindre voksen bukk igjen akkurat et sekund for lenge.

Skuddet går og bukken ruser kort ut før den går overende. Tre dyr på tre dager er helt fantastisk i et villreinområde som har rett i overkant av 50% felling. Og for en dag! Rundt 1000 dyr innenfor

skuddhold i løpet av dagen for samtlige av ungdommene! Jeg forsikrer de om at dette er helt unikt og kanskje en av få ganger de får oppleve noe slikt.

Det er tilfredsstillende å organisere og gjennomføre et kurs som blir så til de grader vellykket. Så får man bare håpe man har sådd en spire, og at det gror nye reinsjegere av dette. Og hvis man ikke blir bitt av reinsjaktbasillen etter en slik avslutning på turen, så har man det rett og slett bare ikke i seg…

Bakgrunn

Etter siste istid, og lenge før de første spede tamreindrifter etablerte seg i Sør Norge på 1700 tallet, hadde den naturlige sørnorske villreinen store sammenhengende fjellområder til rådighet for sin nomadiske tilværelse mellom vinter og sommerbeiter. Først på 1800 tallet, da den opprinnelige villreinen var nær utryddet pga. jakt i flere områder, ble det et større omfang på tamreindriften. Tamreindrift var i dette tidsperspektivet en svært kortvarig periode, og opphørte helt i 1957 på Hardangervidda og i Setesdal Austhei (SA) i 1979. Mot slutten av tamreinperioden, og særlig etter 1900, førte i tillegg utviklingen av det moderne samfunn med seg mange

tekniske inngrep som varig har redusert og fragmentert det sør-norske villreinområdet til dagens 23 villreinområder (fig. 1.). Dagens utfordring for mange av villreinbestandene er fortsatt tap av areal og etablering av barrierer som reduserer eller hindrer reinens bruk av viktige områder1,2. I dag kan vi ved bruk av GPS-instrumentering få viktig informasjon om reinens bruk av leveområdet. I SA har et slikt merkeprosjekt dokumentert et viktig sesong-trekk mellom SA-nord og SA-sør, over riksveg 45 ved Bjørnevatn3. Trekket foregår mellom kalvingsområder og sommerbeiter i sør, og vinterbeiter i nord. Åpne vandringsveier og dermed tilgang til vinterbeiter er selvsagt viktig.

At lav utgjør viktig vinterbeite for rein i

mange villreinområder er kjent. I SA er lavbeitene både slitt og har en liten utbredelse4. Vinterbeitene påvirkes sterkt av størrelsen på villreinbestanden. I store villreinområder har det ofte vist seg vanskelig å få gode data om bestandsstørrelsen, og spesielt utfordrende kan det være i områder med sterkt varierende topografi og med innslag av skogområder, slik som i SA. Området har i dag status som et nasjonalt villreinområde. I denne artikkelen vil vi se litt på historikk, bestandsstørrelse og villreinens områdebruk i villreinområdet SA som ble etablert i 1980, og hvor det ble åpnet for jakt fra 1981. I tillegg vil vi se litt på bruk av vinterbeite. Figur 2 viser at området har lite med lavbeiter. Hvilke utfordringer skaper det for villreinen?

Områdebeskrivelse

Setesdal Austhei villreinområde (SA) ligger i heiene mellom Fyresdal og Setesdal. Villreinområdet omfatter 2390 km2 og er således Norges syvende største villreinområde5, og ligger i fylkene Aust Agder og Telemark. I Aust-Agder omfatter området deler av kommunene Bykle, Valle, Bygland og Åmli, og i Telemark deler av kommunene Vinje, Tokke og Fyresdal. Riksveg 9 fra Haukeligrend ned gjennom Setesdal skiller SA fra Setesdal-Ryfylke villreinområde (SR), våre to sydligste villreinområder (fig. 1). Riksvei 45 fra Dalen i Telemark over Bjørnevatn til Valle i Setesdal, deler SA i et nordområde (770 km2) og et sørområde (1620 km2). Nordområdet er et sammenhengende høyfjellsparti på 1000–1500 moh. Små snømengder sammen med et kupert terreng, gjør at

Av Dag K. Bjerketvedt, Jan Heggenes, Arvid Odland (alle Høgskolen i Sørøst-Norge) og Karl Gunnar Hoven, Hardanger Folkehøgskule

tilgjengeligheten til vinterbeitene normalt er god. I og med at området ligger i en overgangssone mellom atlantisk og kontinentalt klima, vil man imidlertid i enkelte vintre få problemer med nedising og store snømengder6.

Sørområdet er karakterisert ved at en vesentlig del av arealet er lavtliggende, skogkledt terreng på 600–1000 moh. Også her er terrenget kupert. Vinterstid har reinen i dette området svært liten tilgang på beiter over skoggrensa, ettersom snaufjellarealene er små. De kuperte furuskogområdene med lav og lyng utgjør derfor det viktigste beitepotensialet for reinen sør for riksvei 45. Nedbørsmengden i denne delen av SA er noe høyere enn i nordområdet, og øker mot sør. Snøen er imidlertid lite sammenpakket av vind, slik at reinen likevel relativt lett kan grave seg ned til bakken6.

Tamreindrift i Setesdal Austhei

Villreinstammen i SA og Setesdal-Ryfylke villreinområde var i eldre tider å regne som utløpere fra Hardangerviddastammen med sine store vandringsmuligheter. I 1889 ble Østlandet og Vestlandet knyttet sammen med veien fra Dalen over Haukeli til Odda. Allerede i 1906 passerte den første bilen over Haukelifjell. Siden har flere tekniske inngrep bidratt til å redusere, og etter hvert fjerne den «frie ferdselen» for villreinen i disse områdene. Dette reflekteres i etableringen av dagens tre separate villreinområder.

I 1880-åra begynte den første tamreindrifta i SA, da bønder fra fjellgardene i Bykle kjøpte noen tamrein. Først i 1886 ble det noe særlig omfang over denne virksomheten. Da kom samen John Andreassen til Bykle med om lag 2000 dyr. For den som ønsker å fordype seg i tamreindrifta i disse heiområdene anbefales boka til Kjell Bitustøyl7. Det kom flere samer i 1890-åra som i perioder drev med tamrein fra Bykle og sørover til Hegglandsheiene. I Hylestad ble det første tamreinslaget stiftet i 1895. Laget hadde en flokk på 350 dyr som etter hvert blandet seg med samenes flokker og dro nordover til Bykle6.

I 1903 ble Breive Tamreinslag stiftet, men avviklet allerede i 19248. I 1930

blei Byklehei Reinsamlag A/S etablert med 640 reinsdyr. Aksjeselskapet hadde 250 aksjer fordelt på 22 eiere9. I et avisintervju med Varden (ca. påsketider 1979) forteller selskapets formann Torjus Breive at dyrene var kjøpt i Sverige10: «som oppgav at en god del av de innkjøpte dyra var svensk rein, som tradisjonelt bruker skogsområder til beiteland». I tillegg ble det etter krigen innkjøpt 30–40 bukker fra svensk tamrein11.

Før krigen benyttet Byklehei Reinsamlag, som da hadde en flokk på ca. 3000 dyr, bare nordområdet i SA og deler av SR. Driften resulterte i merkbar slitasje på beitene, noe som førte til at tamreinslaget fra 1955 satte dyrene på vinterbeite i området sør for riksveg 4511. Tamreinslaget benyttet i perioden fra 1967 fram til avvikling i 1979 bare områdene i SA. Områdene sør for riksvei 45 utgjorde vinterbeitene. Etter hvert trakk dyra også lengre sørover. Vanskeligheter med innsamling og driving til sommerbeitene nord for RV-45, førte til at en del dyr ble gående i sørområdet hele året. I begynnelsen var dette mest bukker, men etter hvert begynte en del simler å kalve i dette området. Dette resulterte i at sommer- og vinterbeitene ble brukt om hverandre, noe som ga ekstra beiteslitasje både i sør og nordområdet, også som følge av tråkkskader6. I nordområdet foregikk kalving i Byrtedalsområdet i Tokke kommune. Galten, et område øst

for Hovden, ble brukt som slakte- og merkeplass av tamrein. Krigen skapte problemer for tamreinslaget. Samling og merking ble ikke foretatt, dels pga. krigssituasjonen, dels pga. gjetermangel. En god del av dyra var derfor umerket og forvillet etter krigen. Reinslaget lyktes ikke med å få dyra under kontroll. Laget fikk problemer både med misfornøyde grunneiere og også vis-a-vis myndighetene. I 1975 gikk grunneierne i Vinje, Tokke og Fyresdal sammen om å si opp beitekontraktene. Disse utgjorde 95 % av brukene på Telemarksida6. Avvikling av tamreinslaget startet 1978. De dyr som ikke var slaktet innen første januar 1979 ble betraktet som villrein. Villreinområdet ble formelt etablert i 1980, og høsten 1981 ble det åpnet for villreinjakt på Setesdal Austhei12.

Villreinforvaltningen i SA 1979–1990: Skiftende forvaltningsgrenser og usikkerhet om villreinens trekkmønster

Fra starten bestod villreinutvalget av en representant fra hver av viltnemndene i de sju kommunene innen villreinområdet. Den første forvaltningsplanen ble laget i 1986. Planen baserte seg mye på lokalkunnskap, og la til grunn at optimal stammestørrelse ble bestemt av «vinterbeiteforholdene», hvor det ble antatt at lav utgjør den viktigste næringskilden. Beregning av områdets bæreevne bygget derfor på lavmodellen til Eldar Gaare og Terje Skogland fra 1980. Basert på beitetakseringer gjort

Figur 2. Fordeling av sesongbeiter i utvalgte norske villreinområder, NINA Temahefte 27, Villrein og Samfunn 2004.

av Gaare i 1984 i SA-nord og Hoels beitetaksering i SA-sør i 1985, konkluderte driftsplanen med at bestandsstørrelsen i hhv. SA-nord og SA-sør hver burde ligge på 600–700 dyr, totalt ca. 1400 vinterdyr for hele SA6. I ettertid er det erkjent at bruk av helikopter til beitetaksering er en for smal metodikk.

DVF-viltforskningen anslo at bestanden høsten 1979 var på ca. 2000 dyr12, men her spriker tallene. I en rapport fra NINA3 antok man at tamreinsflokken som formelt ble til villrein etter første januar 1979, var på mellom 3000 og 4000 dyr. Det ble utført bakketellinger før kalving våren 1980, -81 og -82. Det ble funnet hhv. 1325, 1779 og 1842 dyr. Talla var å betrakte som minimumstall. De to første jaktsesongene (1981 og -82) var det fri avskytning (ingen rettet avskytning), og fellingskvotene var hhv. 230 og 351 rein (fig.3). Dette førte til en høy beskatning av storbukk (60% av total kvote)13. Sommeren 1983 ble det foretatt en flytelling etter kalving som viste minimum 2450 dyr. Denne jakthøsten ble rettet avskytning innført, og fellingskvoten økt til 553 dyr. Basert på denne tellingen ble bestanden for 1984 og -85 beregnet til ca. 3200 dyr. I forslag til avskytningsplan for SA 1985 blir det påpekt at tilveksten i stammen for perioden 1980 til -85 hadde vært større enn uttaket. Videre ble det foreslått å redusere stammen pga. beiteslitasjen de siste åra, slik at antall vinterdyr ikke skulle overstige 2000. I perioden 1981-1986 ble SA-nord og SA-sør forvaltet som ett villreinområde. Siden stammen var beregnet til ca. 3200 dyr, ble fellingskvoten i 1985 satt

til 1760 dyr, med en forventet fellingsprosent på 70%. Jaktresultatet viste 1221 felte dyr, en fellingsprosent på 69%. Målet om 2000 vinterdyr i 85/86 ble dermed nådd14.

Lokal erfaring tilsa at reinen fra SA-sør krysset riksvei 45 til SA-nord. Videre var det lokalt kjent at reinen trakk fra SA-nord til SR-nord ved å krysse riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend (fig.4) for så noen ganger å trekke inn på Hardangerviddas sydvestlige områder. Omfanget av dette trekket var derimot uklart. Derfor ble det i 1985 merket 77 dyr i SA-nord ved Hovden. Prosjektet var mislykket, da plastmerkene var for små og derved uleselig på avstander over 20 meter15. Høsten 1986 ble det gjort nye merkingsforsøk, og 105 dyr fikk påsatt større plastmerker i høyre øre. I tillegg ble fire simler utstyrt med radiosendere. Tre av simlene ble senere registrert inne på Hardangervidda i området ved Songa og Haukeliseter, og ei i Setesdal Ryfylke. Alle de fire simlene vendte tilbake til Bykle for kalving. Forsøket viste derfor at dyr merket ved Hovden (SA-nord) trakk over til SR-nord og inn på Hardangervidda, men ingen av de merka dyra ble observert i SA-sør eller SR-syd15. Merkingsforsøka ble gjort i regi av de to villreinutvalgene for SA og SR, og viltkonsulenten hos Fylkesmannen i Aust-Agder var prosjektansvarlig. Disse resultatene var antakelig sterkt medvirkende til at fra 1986 ble SA-sør forvaltet som eget område, og at det ble innledet et samarbeid om avskytningsplanene for SA-nord og SR-nord i de kommende åra.

I den første driftsplanen, som omfattet

hele SA, anbefales det at vinterstammen i SA-nord bør være 600–700 dyr og at SA-sør kan ha en like stor vinterstamme. Etter en «totaltelling» med fly i 1986 ble stammen beregnet til ca. 2100 dyr6. Våren 1987 ble det foretatt en telling i nordområdene (i SA og SR), men ikke i SA-sør. I forslag til avskytningsplan for 1988 står det at bæreevna for nordområdene (i SA og SR) er ca. 1800 vinterdyr. Ved flytelling av fostringsflokker sommeren 1987 ble det fotografert 2180 dyr. Siden det var lite bukk i disse flokkene, ble det lagt til 220 bukker til telleresultatet. I tillegg ble det konkludert med at tellingen ble utført så sent på våren at dyra i SA-nord dels hadde trukket ut av høgfjellet. Derfor ble det skjønnsmessig lagt til ytterligere 300 dyr, basert på observerte sleper. Totalt antok man derfor at det var ca. 2700 i nordområdene i SA og SR før jakt i 198816. I 1988 ble det bestemt at vinterstammen i nordområdene burde reduseres fra 2700 dyr til 1800 dyr i løpet av tre år. På denne tiden ble både sørområdet i SA og Setesdal Ryfylkeheiene betraktet som to egne stammer.

I forbindelse med utarbeidelse av forslag til avskytningsplan, for 1989, fremgår det at talla fra tellingen i 1988 anses som usikre og bør forkastes, da bestandstallet synes for lavt. Man la isteden det høyere telleresultatet fra 1987 til grunn ved beregning av fellingskvote for 198917. I desember 1989 ble det bestemt, basert på resultatene fra de radiomerkede simlene, at begge nordområdene og sørområdet av Setesdal-Ryfylke skulle forvaltes som en stamme, og vinterstammen skulle ligge på ca. 3000 villrein. En kalvetelling som ble utført i dette området 3. juli 1989 viste 3133 simle/ungdyr og kalv. Således ble det dette året funnet ca. 1000 dyr mer i området enn i 198818.

Perioden 1990–2002: etablering av «villreinlag»

I store deler av denne perioden forsetter samarbeidet om avskytningsplaner mellom SA-nord og SR. Samla data for hele SA for perioden 1991 til 1999 viser at fellingskvoten lå stabilt på ca. 500 dyr for hele SA-området. I samme periode falt fellingsprosenten fra 40% til 25 % (fig.3).

Etter en lengre prosess ble «Setesdal Austhei villreinlag» dannet 5. desember 199119. Intensjonen med organisasjonen er ifølge vedtektene «å samle grunneiere og rettighetshavere i området for i felleskap å forvalte villreinstammen som en del av ressursgrunnlaget til landbruksnæringen»13. I 1991 ble det utført en kondisjonsanalyse av villreinstammen i SA-sør11. Sammenliknet med resultater fra 1984, ble det registrert en positiv forandring i dyras kondisjon, men den var meget liten. Med slaktevekt som kondisjonsmål lå SA-sør i midtsjiktet blant norske villreinbestander, men over sine naboer på Hardangervidda og SR11. I 1995 og 1996 ble det gjort forsøk på å dokumentere kalvingsområder i SA ved sporing av flokker fra fly. En liten flytur over SA-nord viste begrenset med kalving. Derimot var det spor etter simler og kalver i de sentrale områdene i SA-sør20.

Bestandsdata som lå til grunn for forvaltningen i SA-sør i denne perioden var mangelfulle. Det ble likevel utarbeidet driftsplaner for SA-sør for periodene 1993–95, 1996–98 og 1999–2003. For SA-nord var situasjonen annerledes. Villreinlaget prøvde å lage en flerårig driftsplan for 1992-96, men denne ble ikke godkjent av villreinnemnda.

I 1992 skrev to studenter ved daværende Telemark Distriktshøgskole en hovedoppgave13 om migrasjoner av rein i SA-nord. Basert på innhentet informasjon fra personer med kunnskap om reinens bruk av området, villreinutvalget, turistforeninger og involverte kommuner, ble det laget kart som viste tekniske inngrep, menneskelig aktivitet og reinens arealbruk gjennom et år. I tillegg ble det gjort et forsøk på å registrere ut- og innvandring av reinsdyr til SA-nord ved hjelp at et etterretningsnett bestående av brøytesjåfører, postbud, bussjåfører og andre personer som daglig trafikkerte både riksvei 9 og 45. Basert på disse opplysningene og forfatternes egne feltobservasjoner, ble det laget et kart som viste dyras trekkveier vinteren 1991-92. Det morsomme med denne undersøkelsen er at resultatene som ble presentert, skulle vise seg å stemme bra med flere av resultatene

fra merkeprosjektet med GPS som ble gjort 14 år senere, noe vi skal komme tilbake til.

Perioden 2000–2015: GPS merking og økt press på randområdene

I årsrapporten fra SA villreinnemnd for 2000 fremgår det at det ikke ble inngått en felles avskytningsplan for SR og SA-nord dette året. Etter flere år med samkjøring av forvaltning og kvoter var det åpenbart at de to områdene hadde ulike utfordringer. I 2001 ble det innført fredning i SA-nord og i 2002 gjaldt fredning både SA-nord

og SA-sør. Grunnet usikre bestandsdata var det enighet om en tenkepause slik at man ikke kom i skade for å beskatte stammen for hardt. I SR var det derimot jakt i 2002, med likt fellingsareal pr dyr i hele SR. I følge Jerstad21 var det knyttet stor usikkerhet til bestandsutviklingen for hele SA for perioden 2002 til 2005. Ved utarbeidelse av bestandsplanen for 2005–08 ble det bestemt å se SA-nord og SA-sør som ett forvaltningsområde21.

Randområdene til SA er populære hytteområder. I 2002 publiserer NINA oppdragsmelding 757 «Planlagt

Figur 4. De fire blå sirklene nord for Hovden ved riksvei 9, markere viktige trekkområder for rein mellom SA-nord og SR-nord. Blå sirkel ved Bjørnevasshytta markerer ett viktig trekkområde for rein mellom SA-sør og SA-nord i området mellom store og vesle Bjørnevatn (basert på hovedoppgaven fra 1992). Det eksisterer også andre trekkområder som ikke er tegnet inn på kartet
(kart fra norgeskart.no)

turistutbygging i Bykle-Hovdenområdet, mulige konsekvenser for villrein»22. Oppdragsgiver var Bykle kommune. Hovden har hatt en omfattende utbygging med hytter og tilknyttet infrastruktur. Rapporten skulle vurdere mulige konsekvenser av videre utbygging, særlig i områder nord for Hovden, som er kjent som viktige trekkområder for rein mellom SR-nord og SA-nord (fig.4.). Basert på kunnskap fra andre villreinområder om hvilke effekter hytteutbygging har for reinens bruk av slike områder, fastslår rapporten at «økt hytte og turistbygging ifølge skisserte planer i Bykle vil ha negative konsekvenser for reinen i SR». Det vil oppstå en barriereeffekt som vil kunne hindre rein fra SR å trekke til vinterbeite i SA-nord22. Rapporten understreker betydningen av å ivareta trekk-korridorene mellom SA-nord og SR-nord, nord for Hovden (fig.4). Med henvisning til Gaares tidligere beitetaksering av området, påpekes det at lavbeitene i SR-nord er slitte.

Samme år publiserer NINA en tilsvarende oppdragsmelding (755) om konsekvensene av planlagt hytteutbygging langs rv. 9 mellom Sæsvatn og Haukeligrend i Vinje kommune23. Rapporten har de samme betraktnin

gene om betydningen av vinterbeitene i SA-nord som NINA oppdragsmelding 757, men med et tillegg om at lavmattene i SA-nord har tatt seg opp de siste ti åra, uten nærmere dokumentasjon23. Ellers har rapporten de samme konklusjonene om konsekvensene av videre hytteutbygging i området. I rapporten henvises det til merkeforsøka som ble gjort i både 1985 og 1986 når det skal redegjøres for villreinens trekkveier. Videre (s. 24) beskrives et sesongtrekk av rein over rv. 9 senhøstes og inn på SA-nord. Når det gjelder trekk av rein mellom SA-nord og SA-sør, så antok man at det var av et mindre omfang23. Denne antagelsen skulle senere vise seg å være feil.

Reinens arealbruk i SA og SR ble i perioden 2006–2010 studert ved å utstyre rein med GPS-sendere. Totalt ble 14 simler og en bukk i SR, og 10 simler i SA fulgt3. Resultatene viste at i SA har reinen en årssyklus i bruken av leveområdet. Simlene kalver i SA-sør. Fra 9. oktober til 2. januar trekker simlene over rv. 45 mellom Bjørnevatn og Vesle Bjørnevatn og inn på SA-nord (fig.4). I løpet av en 28 dagers periode i april-mai trekker de tilbake til SA-sør3. I senere år har trekket over rv. 45 mot nordområdet startet tidligere, og

høsten 2016 startet det allerede i begynnelsen av jakta. Rapporten understreker behovet for å ivareta denne trekk-korridoren mellom SA-nord og SA-syd. Det er derfor bekymringsfullt at Valle kommune har gitt klarsignal for mer hyttebygging i området. Et annet viktig «fokusområde» i rapporten er strekningen nord for Hovden, fra Sæsvatn mot Haukeligrend (fig. 4) Dette er som nevnt et område hvor det historisk har vært kjent at reinen trekker mellom SA-nord og SR-nord. Tabell 3. på side 76 i rapporten3 oppsummerer de gangene GPS-merkete simler har vært så nær rv. 9 nord for Hovden at kryssing ville vært aktuelt. Det kan synes som aktivitet på vegen og i områdene nær veien, fikk reinsdyra til å avstå fra å krysse den.

Vi har både et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og sikring av villreinens leveområder. Dette ble et nasjonalt resultatmål gjennom St. meld. 21 (2004–2005). Dette ble ytterligere forsterket i St. meld. 26 (2006–2007) hvor Miljøverndepartementet (MD) påpekte at villreinen skulle sikres en sentral plass i norsk fjellfauna gjennom regionale planer. I 2007 startet arbeidet med disse planprosessene jf. bestillingsbrev

av 12.04.07 fra MD til fylkeskommunene. Direktoratet for Naturforvaltning (DN) fikk i oppdrag fra MD å sørge for tilstrekkelig villreinfaglig kartgrunnlag for planprosessene. Norsk villreinsenter Sør ble av DN bedt om å gjennomføre dette arbeidet24. I regional plan for SR og SA25 (Heiplanen) vedtatt i 2014, er flere av de viktige trekk-korridorene nord for Hovden markert som «hensynsone trekkområde». Her synes det å være en utfordring da de nevnte trekk- korridorer også ligger i «hensynsone bygdeutvikling».

I bestandsplanen for 2009–2013 til Setesdal Austhei Villreinlag (SAVL) framgår det at det er vanskelig å få gode data om bestandsstørrelse i SA. Dette skyldes sannsynligvis at i perioder kan det foregå en utveksling av rein til naboområdene SR, Hardangervidda og Våmur-Roan. Derfor blir bestandsstørrelsen svært variabel og mer uforutsigelig over tid. Likevel synes bestanden å ligge betydelig over den opprinnelig antatte bæreevnen på ca. 1400 dyr, basert på taksering av lavbeitene6. Vinterbestanden i 2009 ble anslått til ca. 1500 dyr, noe som var over bestandsmålet på 1000 dyr fra foregående bestandsplan. Bestandsmålet for perioden 2009–2013 ble satt til 1500 dyr26. I bestandsplanen for 2014–2018 blir bestandsmålet på 1500

vinterdyr videreført. Basert på strukturtellinger i 2007 og 2013, ble stammen beregnet til 2400 vinterdyr i 2014, dvs. godt over bestandsmålet på 1500 vinterdyr. Igjen påpekes det at både bestandsstørrelse og beitegrunnlag er vanskelig å tallfeste. Avskytningsplanen for 2015 tok utgangspunkt i en vinterstamme i 2015 på 2300 dyr. Fellingskvote ble satt til 2401 dyr, forutsatt en antatt fellingsprosent på 30%. Dette skulle redusere stammen til 1500 vinterdyr som er målet i gjeldende bestandsplan27. Bestanden synes derfor å ligge betydelig høyere enn vinter-lavbeitene skulle tilsi. Likevel er produksjonen i bestanden god. En kalvetelling fra 2008 gav en kalveproduksjon på 51,8 pr 100 simle/ungdyr. Tallet var høyere enn forventet. Tallet blir tatt til inntekt for at beitene har tatt seg opp og at dyra har god kondisjon. Kalvetellinger i både 2010–11 og -12 viser ca. 50 kalv pr 100 simle/ungdyr, noe som tilsier at området har en kalveproduksjon som er på høyde med de beste villreinområdene i Norge28.

Er lav det viktigste vinterbeite i SA-nord?

Som vi har sett ovenfor så har SA-nord i de siste 60 årene vært et viktig vinterbeiteområde for rein. Det fremgår også at lavbeitene har vært slitte i hele perioden. Områdets bæreevne er

beregnet til ca. 700 vinterdyr på grunnlag av Eldar Gaares beiteundersøkelser i 1984, og Gaare og Skoglands lavmodell fra 1980. I forbindelse med metodeutvikling ved utarbeidelse av lavkart i Setesdal/Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei, fremgår det også at tettheten av lav er liten, forholda for lav er marginale, og lavmengden så liten at det var vanskelig å lokalisere lavforekomster ved visuell tolking av flyfoto4. I tillegg har vinterbestanden i perioder vært godt over bestandsmålet angitt i bestandsplanene. Til tross for dette synes kalveproduksjonen, som tidligere nevnt, å være meget god jf. Bestandsplanen til SAVL for 2014–2018.

I henhold til tradisjonell villreinforvaltning blir lav ofte betraktet som det viktigste vinterbeite for rein. Men fra litteraturen kjenner vi til flere områder hvor rein overlever på annen vegetasjon enn lav. Hvordan kan det ha seg at villrein i SA har en så god kalveproduksjon når areal lavbeite er lite og i tillegg har vært nedslitt over flere tiår? I forbindelse med to studenters masteroppgave ved daværende Høgskolen i Telemark, har vi vinteren 2014 og 2015 utført feltarbeid i SA-nord. Målsettingen har vært å kvantifisere spill/søl av vegetasjon når reinsdyr graver frem vinterfôr. Feltområder har vært Hardangervidda, Brattefjell-Vindeggen og

SA-nord. I løpet av dette arbeidet har det slått oss at reinsdyr i SA-nord sjeldent graver «tradisjonelle vintergroper». Det synes som de målbevisst oppsøker områder fri for snø, enten det er forblåste rabber eller syd-sydvest eksponerte områder. Her beiter de annen vegetasjon enn lav. Det er vel kjent at eviggrønne og semigrønne planter har et høyere nitrogeninnhold enn lav og er attraktive beiteplanter for rein om vinteren29,30. I boka Norsk Tamreindrift9 skriver lappefogd Peder Hagen: Når reinens levevis blir omtalt, er det den vanlige oppfatning mellom de som steller med reindrift, både praktiske utøvere i næringen og de som står mer utenom, at lavbeite er hovednæringen for dyrene og at tilgangen av dette beite i et driftsområde eller næringsområde for reinen i alt er bestemmende for antallet av rein i området, og når det gjelder tamreindrift den vesentligste betingelse for at næringen kan drives, I flere deler kan vel denne oppfatning innrømmes å være riktig, uten å være absolutt korrekt. For SA-nord synes lappefogdens betraktning å ha høy grad av gyldighet. Derfor er det bare videre studier i området som kan gi et mer utfyllende svar.

Etterord

Ved kalvetellingen som ble utført 6. juni 2016 ble det funnet 538 dyr. Andelen kalv pr 100 simler/ungdyr var 0,52. Under jakta 2016 ble det skutt 167 dyr, noe som gir en fellingsprosent på 16,7%. I følge lederen av villreinlaget i SA, Svein Ekre (pers. med.), var det vinteren 2013–2014 mye nedising av vinterbeitene i SA-nord. Dette medførte at reinsdyr trakk over til SR. Spørsmålet er, hvor mange kom tilbake til SA? På nyåret 2014 bekreftet brøytemannskapet at det var ei større slepe som kryssa riksvei 9 nord for Hovden med kurs mot SR (Svein Ekre pers. med.). Muligens kan dette forklare hvorfor det var så lite med dyr i SA høsten 2016. Samtidig viser hendelsene hvor viktig det er å unngå tekniske inngrep i de kjente trekk-korridorene mellom SA og SR. Det samme gjelder trekk-korridoren mellom SA-sør og SA-nord. Det bør vel ha visse konsekvenser at SA er blitt et nasjonalt villreinområde?

 

1.Andersen, R. og Hustad, R. (red) 2004. Villrein & Samfunn. En veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. NINA Temahefte 27. 77s.

2.Nelleman, Ch., Vistnes, I., Jordhøy, P. og Strand, O. 2001. De beste vinterbeitene blir først bygd ut. Kraftledninger, hyttefelt og veier i Nordfjella villreinområde. Villreinen

3.Strand, O., Panzacchi, M., Jordhøy, P., Van Moorter, B., Andersen, R. og Bay, L.A. 2011. Villreinens bruk av Setesdalheiene. Sluttrapport fra GPS merkeprosjektet 2006–2010, NINA rapport 694. 143.

4.Kastdalen, l. 2011. Lavkart Setesdal/Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei. Metodeutvikling og validering av kart. DN-utredning 7.

5. Bevanger, K. og P. Jordhøy, P. 2004. Villreinen, fjellets nomade, Naturforlaget

6.Hoel ,A. 1986a. Forvaltningsplan for Setesdal Austhei villreinområde, rapport nr. 12., Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Aust-Agder

7.Bitustøyl, Kjell. Tamreindrifta i Setesdalsheiane. Bokbyen forlag 2017.

8.Gjerden, K. 1974. Bykle bygdesoge og kultursoge, Bykle kommune

9.Brudeli, I. 1959. Norsk tamreindrift, A/S Lunde & Co forlag

10.Hjermundrud, I. 1982. Villrein og tamrein i Setesdal Austhei. En regional forvaltningsanalyse. Hovedoppgave ved Institutt for jordskifte og arealplanlegging, ÅS-NLH

11.Engen, T. H. 1992. Villreinstammen i Setesdal Austhei-Sør, en kondisjonsanalyse, Hovedoppgave ved Institutt for biologi og naturforvaltning ÅS-NLH

12.Kraft, A. 1981. Utbredelse og bestandsstørrelse av villrein i Norge. Viltrapport nr. 18. DVF, Trondheim

13.Aarsheim, O. S. og Øye, T. H. 1992. Villrein i Setesdal Austhei-Nord. Migrasjoner vinteren 1991 – 92. Hovedoppgave, Institutt for natur og miljøvern, Telemark Distriktshøgskole

14.Hoel, A. 1986b. Forslag til avskytningsplan for Setesdal Austhei

15.Mauland, E. 1987. Reinen truet i Setesdalsheiene. Merking skal gi bedre forvaltning. Jakt, Fiske og Friluftsliv nr. 9., Norges Jeger- og Fiskerforbund

16.Bjørnsen, B. 1988. Utkast til avskytningsplan for Setesdal Austhei villreinområde

17.Bjørnsen, B. 1989. Utkast til avskytningsplan for Setesdal Austhei villreinområde

18.Jerstad, K. og Fjeld, P.E. 1990. Utkast til avskytningsplan for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, Miljøvernavdelingen i Vest – Agder

19.Hoven, K. G. 1992. Setesdal Austhei villreinlag er stiftet. Villreinen

20.Skåtan, J. E. 1997. Dokumentasjon av kalvingsområder i Setesdal Austhei, Villreinen

21.Jerstad, K. 2005. Setetesdal Austhei villreinområde. Bestandsplan 2005 – 2008, Setesdal Austhei Villreinlag

22.Jordhøy, P., Strand, O., Nellemann, Ch. & Vistnes, I. 2002. Planlagt turistutbygging i Bykle – Hovdenområdet. Mulige konsekvenser for villrein. NINA Oppdragsmelding 757: 41 s.

23.Jordhøy, P., Strand, O., Nellemann, Ch. & Vistnes, I. 2002. Planlagt hyttefortetning langs Rv9 mellom Sæsvatn og Haukeligrend i Vinje kommune. Mulige konsekvenser for villrein. NINA Oppdragsmelding 755: 45 s.

24.Mosseng, A. og Heggenes, J. 2010. Kartlegging av villrenens arealbruk i Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei. NVS Rapport 6/2010. 64 s.

25.Heiplan 2014, Telemark fylkeskommune, Aust - Agder fylkeskommune, Vest – Agder og Rogaland fylkeskommune, Regional plan for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Setesdal Austhei

26.Jerstad, K. 2009. Setetesdal Austhei villreinområde. Bestandsplan 2009 – 2013, Setesdal Austhei Villreinlag

27.Jerstad, K. 2015. Avskytningsplan Setesdal Austhei, Setesdal Austhei Villreinlag

28.Jerstad, K. 2014. Setetesdal Austhei villreinområde. Bestandsplan 2014 – 2018, Setesdal Austhei Villreinlag

29.Warenberg, K. 1982. Reindeer forage plants in the early grazing season. Acta Phytogeographica Suecica 70, Uppsala

30.Storeheire, P. V., Mathiesen, S. D., Tyler, N. J. C., Schelderup, I. S and Olsen, M. A. 2002. Utilization of nitrogen- and mineral-rich vascular forage plants by reindeer in winter. Journal of Agriciltural Science, 139. 151 - 160

 

 

 

Hva er styrken i en god villreinforvaltning?

Norsk villreinforvaltning består av mange aktører, og involverer enda flere. Det kan være en styrke, men representerer også utfordringer. Her ønsker vi å se på utfordringene knyttet til en fragmentert offentlig forvaltning og betydningen av en sterk og god organisering av rettighetshaverne.

Forfatterne har bred erfaring fra norsk villreinforvaltning, og representerte den i ekspertgruppa som på tampen av fjoråret leverte forslag til miljøkvalitetsnorm for villrein til Miljødirektoratet. Vi har erfart at det er lettere å sette slike normer knyttet til kvalitet på dyra og leveområdet, enn sjølve forvaltningen. Det gjør ikke utfordringen mindre!

Den oppsplittede, offentlig villreinforvaltningen

På toppen troner politikerne i Storting, regjering og klima- og miljødepartement. Faglig hovedansvarlig er Miljødirektoratet og 8 koordinerende eller ansvarlige fylkesmenn, som sammen med 9 statlige villreinnemnder, har et ansvar for å følge opp offentlig regional villreinforvaltning. Villreinrådet i Norge er en felles paraplyorganisasjon for rettighetshavernes utvalg og lag, og villreinnemndene.

Dette kan virke likeartet, men varierer også mye. Det er en stor utfordring å sikre villreinens leveområder i et område som «Tors» Setesdal Ryfylke, som omfatter 13 kommuner fordelt på 5 fylker og hundrevis av rettighetshavere. Under slike forhold oppstår lett «de små vedtaks tyranni», der helhetstenking har dårlige kår. Da er det enklere å tenke og planlegge helhet i områder som «Siris» Lærdal-Årdal, som omfatter nettopp de to kommunene i ett og samme fylke.

Siden det er den enkelte berørte fylkesmann som skal sikre hensynet til villreinens leveområde i sitt fylke, vil oppfølgingsvilje og -evne variere når flere fylker er involvert. Faktisk er det

flere av villreinområdene som er i den situasjonen at deres kommuner ikke engang inngår i fylket til koordinerende fylkesmann. Fylkesmannen kan fremme

innsigelser mot arealplanlegging som truer villreininteresser. Det kan ikke villreinnemnda, men den vil som det eneste overbyggende forvaltningsorga

Av Tor Punsvik, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder,

Siri Bøthun, Sogn Naturforvaltning

Villreinområdet	Antall kommuner	Antall fylker	Villreinområdets størrelse km2	Ansv. fylkesmann
Setesdal Ryfylke	13	5	6154	Aust- og Vest-Agder
Setesdal Austhei	8	2	2400	Aust- og Vest-Agder
Hardangervidda	10	4	8136	Buskerud
Nordfjella	6	3	3000	Sogn & Fjordane
Reinheimen-Breheimen	10	2	4551	Møre & Romsdal
Snøhetta	6	3	3345	Trøndelag
Rondane	11	2	3652	Oppland
Sølnkletten	4	1	1330	Hedmark
Forollhogna	6	2	1843	Hedmark
Knutshø	6	3	1776	Trøndelag
Skaulen Etnefjell	4	2	486	Buskerud (har ikke areal her)
Vårmur Roan	3	1	406	Aust- og Vest-Agder (har ikke areal her)
Brattefjell-Vindeggen	4	1	357	Telemark
Blefjell	4	2	186	Telemark
Norefjell-Reinsjøfjell	5	1	314	Telemark (har ikke areal her)
Oksenhalvøya	3	1	80	Buskerud (har ikke areal her)
Fjellheimen	6	2	1689	Sogn & Fjordane
Lærdal-Årdal	2	1	488	Sogn & Fjordane
Vest-Jotunheimen	2	1	985	Sogn & Fjordane
Sunnfjord	4	1	530	Sogn & Fjordane
Førdefjella	4	1	420	Sogn & Fjordane
Svartebotn	2	1	99	Sogn & Fjordane
Tolga Østfjell	1	1	453	Hedmark

Villrein Norge har ikke bare fragmenterte landskaper, men også sterkt oppsplittede offentlige administrative enheter. Dette vanskeliggjør en helhetlig arealforvaltning, både på overordnet nivå og den løpende arealforvaltningen skjer dessverre ofte etter «bit for bit» forvaltning. Dette er en stor utfordring det bør søkes ordninger for å imøtekomme. Eksempelvis er også kommunikasjonen mellom de berørte fylkesmenn ofte altfor dårlig, og som det framgår er det slik at fire av områdene har ansvarlige fylkesmann som ikke sjøl har areal i villreinområdet.

net likevel ha en særlig viktig rolle å være «villreinombud», nettopp når mange offentlige grenser deler villreinområdet.

Rettighetshavere «bak rattet» eller «sittende i baksetet»

Alle våre 23 villreinområder har utvalg eller lag som skal ivareta rettighetshavernes interesser, ansvar og oppgaver. Områdene varierer i størrelse, og den største, Hardangervidda, er nesten 100 ganger større enn det minste, Oksenhalvøya.

Rettighetshaverne i de nordlige og østlige villreinområdene har lang tradisjon og kultur i å ta et hovedansvar i villreinforvaltningen, og har gjennomgående god oppslutning fra sine rettighetshavere. Men våre sørligste villreinområder mangler denne tradisjonen, og organisering av rettighetshaverne for de to Setesdalsområdene er ikke mer to tiår gammel, og har fremdeles ikke oppslutning fra mer enn om lag 60% av rettighetshaverne. Flere av kommunene mangler også intern, kommunal rettighetshaverorganisering.

Oppslutningen om rettighetshaverorganene er styrende for utvalgene/
lagenes slagkraft i form av økonomi, og eksempelvis mandat og evne til å engasjere seg i kampen for å sikre villreinens leveområder.

Et annet interessant fenomen er organiseringen av jaktenhetene, valdene, som er enhetene fellingstillatelsene skal spres til. Det sier seg sjøl at områder organisert i et vald, som

Våmur Roan, har helt andre frihetsgrader til å gjennomføre en effektiv jakt i tråd med mål satt, enn områder som Hardangervidda og Setesdal Ryfylke, som begge har mer enn 100 vald og i tillegg begrenset bruk av samjakt. For de store områdene forvanskes uttaket av at arealene uten dyr under jakta blir store, og at der er store geografiske avstander mellom partene. Gjennom samjakt kan barriereeffekten av

valdstrukturen i noen grad oppheves, i noen områder øker samjakta fellingsprosenten betydelig, men samjakta kan og vise seg krevende å gjennomføre etter overordna mål for bestandsforvaltningen.

Fellingsprosenten forteller hvor mange fellingsløyver som realiseres, og betyr også mye på presisjonen i bestandsforvaltning hva gjelder størrelse på og sammensetning av uttaket. Når vi ser på tallene for villreinområdene, framstår det for oss en klar sammenheng mellom valdstrukturen og fellingsprosenten. Fellingsprosenten varierer fra under 20 % til over 90 %. Jo færre og bedre organiserte vald, desto høyere fellingsprosent og bedre og mer forutsigbar er også evnen til å oppnå målene for bestandsforvaltningen. Siden reinen også har en sesongmessig ulik bruk av leveområdet vil få og godt organiserte jaktenheter også fremme en mer rettferdig jaktmessig uttelling mellom rettighetshavere.

Tanker om en bedre forvaltning av villreinens leveområder

Villreinforvaltning omfatter både bestandsforvaltning og ivaretagelse av leveområder. Foruten noen ulikheter knyttet til geografiske kulturer og tradisjoner, synes det klart at både antall offentlige aktører og styrken i samarbeid mellom rettighetshavere er avgjørende faktorer.

Siden vi ikke har sett Jan Tore Sanner bruke villreinforvaltningen som måleenhet i sin iver etter få ned antall kommuner og fylker, skal vi la den kabalen forbli urørt. Men hvordan kommuner og fylker samarbeider innen de enkelte villreinområder, har avgjørende betydning.

Vi har begge vært sterkt involvert i den spennende prosessen med å utarbeide «regionale planer for villreinfjell», som omfatter de 10 nasjonale villreinområdene. Ingen tvil om at plan- og bygningsloven her brakte sammen aktører i våre 10 nasjonale villreinområder, og er viktig sjøl om planene ikke var juridisk bindende, men forutsettes fulgt opp i juridisk forpliktende kommuneplaner. Kommunal og moderniseringsdepartementet har det nasjonale ansvaret for oppfølging av disse planene, og

fylkeskommunene det regionale ansvaret. Dessverre synes disse regionale planene for villreinfjella å ha mistet sin tidligere sterke politiske interesse, og vi ser også at den politiske lojaliteten til planene også varierer og svekkes over tid.

Villreinens leveområder er under kontinuerlig press av andre og truende interesser, og skal vi lykkes i sikre større villreinstammer i et framtidig Norge må de siste 100 års ned- og ombygging av fjellene snus. Det er ikke bare et hensyn å sikre for norsk natur og framtidige generasjoner, men faktisk et internasjonalt ansvar som påhviler Norge. Så de regionale planene må vitaliseres og forsterkes, og i tillegg må tilsvarende prosesser også sikre leveområdene i de 13 ikke-nasjonale villreinområdene våre.

Det er for oss vanskelig å se hvordan leveområdene over tid skal sikres uten at rettighetshaverne har en sentral rolle i dette. Flere villreinutvalg og -lag har i dag både dårlig økonomi og mangelfull rettighetshaveroppslutning, og dette begrenser deres evne og mandat til å engasjere seg i arealforvaltning. Vi tror derfor det bør være en viktig oppgave framover å styrke rettighetshavernes regionale organisasjon, og staten bør bidra for å fremme en slik utvikling, gjerne i samarbeid med Villreinrådet i Norge.

Tanker om en bedre forvaltning av villreinbestander

Utfordringer i bestandsforvaltning er naturligvis også knyttet til villreinområdenes størrelse, utforming og tilgjengeligheten av sesongbeiter. Bestandsforvaltningen har konkrete mål for stammestørrelse, stammestruktur og ønsket jaktuttak, vedtatt i de flerårige bestandsplanene og de årlige avskytningsplanene. Rettighetshaverne utarbeider disse, sikrer intern støtte og fremmer de for godkjenning hos villreinnemnda. Et sterkt forankret rettighetshaver-engasjement vil borge for klare og etterprøvbare mål, og evne til å nå disse. I Nordfjella har den sterke tilslutningen til villreinutvalget, og god organisering av forvaltning og rettighetshavere vært helt avgjørende for at en har fått til det ekstraordinære jaktuttaket, og den absolutte oppslut

ningen om innsamling av hoder fra felte dyr som tiltak i kampen mot skrantesjuka.

I bestandsforvaltningen settes det mål om bestandsutvikling som skal forhindre overbeiting og overbeskatning. Det skal også settes mål om kvalitet og produktivitet hos dyra, og en andel av storbukk som sikrer god brunst, optimal bruk av leveområdet og opplevelser for jegere og andre fjellbrukere. For å nå slike mål kreves god kunnskap og et sterkt rettighetshaverengasjement.

Konklusjon

1. Arbeidet med regionale planer må vitaliseres og utvikles, og tilsvarende prosesser må nyttes til å sikre leveområder for reinen også i de ikke-nasjonale villreinområdene.

2. Det må gjøres et omfattende arbeid for å heve opp de rettighetsorganisasjoner som i dag sliter med økonomi, oppslutning og motgang. Det vil på sikt gi frukter i form av bedre forvaltning av leveområder og bestander!!

 

 

 

Mange kraftledninger/høyspentledninger krysser våre villmarksområder, og flere er i planlegging. Mange av disse linjene krysser fjellområder som er turisters feriemål og villreinens hverdagsmål. På slutten av 1960-tallet ble biologer involvert i spørsmål knyttet til høyspentledninger og annen infrastruktur og mulige effekter på villreinen. Spesielt var kraftledninger antatt å påvirke reinens vandringsmøn

ster og kunne føre til at viktige beiteområder falt ut av bruk fordi disse fremmedelementene skremte reinen eller på mystisk vis ble koblet til mennesker via lukt og syn (Nellemann og Jordhøy, 2000).

Usikkerhet og uenighet rundt spørsmålet om kraftlinjers påvirkning på villrein (og tamrein) utløste et forskningsprosjekt i 1998-2001 under Norges

forskningsråd (NFR) med det formål å skaffe tilveie data for en vitenskapelig vurdering av spørsmålet. To forskningsgrupper som begge ble støttet av NFR, kom til forskjellig konklusjon knyttet til

Av Eigil Reimers, Sindre Eftestøl og Diress Tsegaye (Universitetet i Oslo), Knut Granum (Villreinutvalget for Reinheimen-Breheimen)

- 44 år med fredelig sameksistens i
Nord-Ottadalsområdet?

barriere og unnvikelse. Den første gruppen med forskere, fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norges landbrukshøgskole (nå NMBU), rapporterte negative effekter som varierte fra forventet reduksjon i bestandsstørrelsen, reproduksjonssvikt, tap av tilgjengelige vinterbeiteområder og bortfall av tilgjengelige beiteområder og tradisjonelle trekkveier. I motsetning til disse resultatene, fant den andre forskergruppen ved Universitetet i Oslo (UiO), at kraftlinjer ikke hadde noen påviselig effekt på reinens atferd, områdebruk eller trekkmønster. Uenigheten kan gjenspeile at reinens atferd og områdevalg i relasjon til menneskelige aktiviteter styres av et komplisert samspill av mange faktorer. Tidligere erfaring med mennesker (jakt og tamreindrift) har påvirket reinens genetikk og atferd, og har formet villrein, tamrein og caribou’s tilpasningsevne, og bør inkluderes i diskusjoner om reinens reaksjon på ulike menneskeskapte aktiviteter. Det er i denne sammenheng viktig å minne om at villreinen i de 23 villreinområdene i Sør-Norge består av villrein med minimal påvirkning av tamreingener (Snøhetta, Rondane, Sølnkletten), villrein med varierende påvirkning (Hardangervidda, Setesdal, Nordfjella).

De fleste av de øvrige områdene er etablert ved utsetting av tamrein eller forvillet tamrein. Villrein i de ulike områdene reagerer ulikt på menneskelig virksomhet og viser størst vaktsomhet og har de lengste frykt- og fluktavstandene i områder med minst påvirkning av tamrein (Rondane, Snøhetta), og motsatt i områder med sterke innslag av tamreingener (Nore–fjell).

Manglende effekt av kraftledninger som UiO-gruppen rapporterte ble utfordret i senere arbeider av den første gruppen og senere av forskere fra Reindriftsforvaltningen.

Ofte siterte arbeider på dette emnet fra NINA/NLH-gruppen dokumenterer tilsynelatende unnvikelse og endret beitebruk pga. kraftlinjer, men som påpekt i en oversiktsartikkel, er kraftledninger i disse studiene sannsynligvis ikke årsaken til redusert arealbruk. Senere har nyere GPS-studier ikke funnet negative effekter i driftsperioden for kraftledninger alene uten annen infrastruktur. For å etablere en mer robust årsakssammenheng mellom konstruksjonen av kraftledninger og endret beitebruk anbefales før- og etter-effektstudier som nå ser ut til å bli en vanlig metode.

Vår kraftlinjestudie i Nord-Ottadalen undersøkte effekten av en 66 kV fra 1974 til den ble oppgradert til 132 kV i 2004, og konkluderte med ingen effekt på reinens beitebruk av kraftledningen før oppgraderingen. Her følger vi opp med en analyse av reinens arealbruk etter oppgradering til 132 kV i 2005 til 2017 for å måle en mulig langsiktig påvirkning fra den etablerte og oppgraderte kraftledningen.

Nord-Ottadalen villreinområde (3245 km2) huser en reinbestand som stammer fra en kjernebestand på 402 tamrein innkjøpt fra Trio tamreinlag som avviklet driften i 1964-1965. Disse dyrene ble satt ut nordvest i området (Brøstdalen og Rånådalen) og blandet seg etter hvert med rundt 100 villrein som allerede befant seg i området. Reinsjakt ble åpnet i 1967. Bestanden økte til 3358 dyr vinteren 1974 og dyrene hadde utvidet sine beiteområder til å inkludere det meste av Nord-Ottadalsområdet. Villreinutvalget bestemte etterhvert at besetningsstørrelsen skulle reduseres til mellom 2000 og 3000 dyr for å unngå overbeiting.

Tre kraftledninger krysser området. To av dem, 132 kV og 300 kV, satt i drift i

Figur 1. 66 kV kraftlinjen som ble oppgradert i 2004 til 132 kV (tykk blå stripe). Den skjærer av en halvøy (135 km2) i den syd-østre delen av Nord Ottadalen villreinområde. Skravert område viser fordelingen av de mest brukte vinterbeitene (1038 km2) mellom 1000 og 1500 m.o.h. innenfor halvøya (99 km2) og i resten av området (939 km2).

Figur 2. Tellet eller beregnet vinterbestand (grå linje) og antall villrein registrert og forventet på halvøya (stolper) under flytellingene i perioden 1974-2017 i Nord-Ottadalen. Ingen dyr ble registrert på halvøya på undersøkelsesdagen(e) i 1974-76, 1979-80 og 1990-91. De andre årene uten registrerte dyr er år da værforholdene eller andre forhold hindret telling. Det første året rein ble funnet beitende på halvøya var i 1982.

henholdsvis 1963 og 1974, løper parallelt med Slådalsveien, en vinterstengt vei, nord-sør langs den østlige grensen av området. En 66 kV kraftlinje etablert i 1966 og oppgradert til 132 kV sommeren 2004, krysser området i den sørøstlige delen av området. Tilgjengelige vinterbeiter inkluderer områder mellom 1000 og 1500 moh., og ligger vest for Slådalsveien mellom Lesja og Vågå og øst for Asbjørnsdalen-Torsvatnet (figur 1) . Dette er et minimumsestimat siden rein vinterstid også er observert utenfor dette området. Basert på dette anslaget er det totale vinterbeiteområdet i Nord-Ottadalen ca. 1038 km2, hvorav 99 km2 ligger på halvøya som NINA/NLH-gruppen mente kraftlinjen ville hindre reinen i å benytte (figur 1).

Villreinutvalget gjennomførte vintertelling av reinbestanden i løpet av én eller to sammenhengende dager i februar-april (for det meste februar-mars) i 37 av 48 år, da vær og snøforhold var gunstige i perioden 1974-2017. I løpet av 2012-2017 har Villreinutvalget også gjennomført mer tilfeldige bakkeregistreringer i løpet av november-april, hovedsakelig med snøscootere, for å få

en bedre oversikt over reinens områdebruk vinterstid. Registrerte flokker ble klassifisert som blandede (simler, kalver og yngre bukker) og rene bukkeflokker og kartfestet på 1:50 000 kart. Generelt ble blandingsflokkene funnet i to til tre store grupper (> 300 dyr), mens bukkene vanligvis opererte i grupper mindre enn 100 dyr. Jaktkvotene er basert på tellingene, og i registreringsårene har det vært overensstemmelse mellom forventet og dokumentert bestandsstørrelse. Mens vi er sikre på at blandingsflokkene ble funnet, fotografert og nøyaktig talt de forskjellige årene, kan et lite antall bukker ha blitt oversett i noen år.

Vi beregnet det forventede antall dyr på halvøya sør for kraftlinjen basert på vinterbestandens størrelse og områdets relative størrelse (dvs. forventet bruk = tilgjengelighet). Vinterbeiteområdet er 99 km2 innenfor og 939 km2 utenfor halvøya som kraftlinjen avskjærer. Dermed vil det forventede antall dyr på halvøya være ca. 9.5 % av totalbestanden hvert år. Vi anvendte t-test for å sammenligne antall villrein som var tellet mot forventet sør for 66 kV kraftlinjen før (1974-2004 eller

1982-2004) og etter oppgradering til 132 kV (2005-2017). Ifølge data fra flytellingene var 1982 det første året reinen ble funnet beitende på halvøya. År før 1982 ble derfor utelukket i en av testene for den tidligere perioden.

I perioden 1974-2017 (44 år) med bestandsdata ble det gjennomført flytellinger i 33 av disse årene (figur 2). I løpet av 1974-2004 som er perioden 66 kV kraftlinjen var et mulig trekkhinder, ble telling gjennomført i 20 år. I 13 av disse årene hadde gjennomsnittlig 61,9 % av bestanden krysset linjen og ble funnet på halvøyas 99 km2 (9,5% av det totale vinterbeiteområdet). I de resterende 7 årene, alt innenfor perioden 1974-80 og 1990-91, ble ingen dyr funnet på halvøya på undersøkelsesdagen(e). Under oppfølgingsundersøkelsen i 2005-2017 krysset reinsdyr den oppgraderte 132 kV kraftledningen alle år (figur 2, 3). I løpet av disse 13 årene ble gjennomsnittlig 77.5 % av totalbesetningen funnet beitende på halvøya på undersøkelsesdagen. For alle tre perioder (1974-2014, 1982-2004 og 2005-2017) fant vi at antall dyr registrert på halvøya var høyere enn forventet

Figur 3. Villrein under 132 kV kraftlinjen 31. mars 2015 på vei mot kalvingsområdene i de sentrale delene av Nord-Ottadalsområdet.
Foto: Cecilie Vordal.

(figur 4).

I følge bakkeregistreringene trekker reinen mot halvøya i november og ser ut til å konsentrere seg i dette området i desember-februar. De begynner å bevege seg vest og nord mot kalvingsplassene i sentralområdene i april, som er måneden da de første kalvene fødes.

Til tross for at halvøya utgjør mindre enn 10 % av de tilgjengelige vinterbeitene i Nord-Ottadalen, viste tellingene at en stor andel av bestanden vandret frem og tilbake og beitet under kraftledningen i 26 av de 33 årene Villreinutvalget hadde flytellinger. I de første fem årene (1974-76 og 1979-80) ble det ikke funnet rein på halvøya på tellingsdagen. Dette er 9-16 år etter 1964 da bestanden var på rundt 500 dyr, hvorav 402 dyr var nykommere i området. Mangelen på dyr på halvøya disse første 5 årene kan med litt velvilje tilskrives barriereeffekt fra kraftlinjen. Det er imidlertid mer sannsynlig at det tok tid for startbestanden og deres etterkommere å gjøre seg kjent med 3245 km2 tilgjengelig areal. Tilstedeværelsen av dyr på halvøya hvert år i og etter anleggsvirksomheten i forbindelse med oppgraderingen til 132 kV 2004, støtter denne forklaringen, dvs. reinen hadde ikke etablert brukstradisjonen i denne delen av området i løpet av denne første perioden.

Vi finner følgelig ingen barriereeffekt fra

denne kraftledningen, verken før eller etter oppgraderingen. Det støtter vår tidligere konklusjon som viser at kraftledninger som krysser reinens leveområder har begrenset effekt på reinens bruk etter at anleggsperioden er over.

Villreinens områdebruk er avhengig av lokalisering av beitene, men også av bestandstetthet med elementer av tradisjon og læring. Reinen er jo et flokkdyr som ofte følger spesielle dyr på sine vandringer. Tap av individer som over tid har en mer eller mindre

fast brukstradisjonen, kan resultere i at de øvrige dyrene i bestanden slutter å bruke de tradisjonelle områdene. Derfor kan et gradvis tap av dyr som tidligere opprettholdt bruken, ha satt disse østlige perifere områdene ut av bruk.

Artikkelen er en omarbeidet norsk versjon av artikkel sendt til publisering i internasjonalt tidsskrift. En tidligere norsk versjon, er underbygget med nødvendige litteraturreferanser som kan ettersendes ved behov.

Figur 4. Månedsvis gjennomsnittlig antall rein (± standardfeil) tellet i Nord Ottadalsområdet totalt og på halvøya under bakkeregistreringene i 2012-2017.

Til en villreinjeger

Å kunne jeg være din kikkert,

den du skatter så høyt

Kunne jeg hvile slik i handa di,

komme deg så nære, så tett inntil

Kunne jeg få lov å vise deg fine og viktige detaljer,

og evne å få bildet skarpt og tydelig

Kunne jeg få være med hver gang du var der du liker deg aller best,

få dele gode fjellminner med deg

Da skulle jeg stilltiende finne meg i å bli lagt i sekken når du ikke trengte meg,

eller terrenget ble vanskelig så du måtte konsentrere deg om andre ting

Så kunne jeg ligge helt stille og kjenne rytmen fra ganglaget ditt

Vente tålmodig til neste gang du fant meg frem,

holdt om meg, og ville nyte en pause etter den tunge bakken

06.04.2016 swb

Den 14. oktober 2013 falt dom i den såkalte Snøheimsaken i Borgarting lagmannsrett. Saken var reist av BDMI mot Staten for å få kjent ugyldig vedtaket i det daværende forvaltningsorganet i Dovrefjell Sunndalsfjella nasjonalpark, Dovrefjellrådet, om å gi dispensasjon til DNT Oslo og omegn til å kunne ta i bruk og bygge ut Snøheim som betjent turisthytte. Som kjent ligger Snøheim innenfor nasjonalparken. Lagmannsretten kom – under tvil – til at vedtaket ikke var ugyldig og frifant Staten.

Dommen og prosessen for domstolene er formodentlig kjent i «villreinkretser», og også blant naturvenner generelt. Det som er mindre kjent er prosessen og saksbehandlingen i Staten fram til rettsprosessen. Under rettssaken var temaet snevret inn til et spørsmål om det var innenfor naturmangfoldloven (nml) §48 å gi dispensasjon til å

gjenåpne og bygge ut Snøheim etter foreliggende planer fra DNT. Nml hadde i mellomtiden (01.07.09) trådt i kraft, og §48 var den bestemmelsen en eventuell dispensasjon måtte begrunnes i. §48 er en snever unntaksbestemmelse som gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gjøre unntak fra et vernevedtak...«dersom det ikke

strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig» (identisk med unntaksbestemmelsen i verneforskriften for nasjonalparken). Etter en konkret vurdering av villreinens vandringsmønster, beiteforhold og antatt trafikk m.m., kom altså de 3 dommerne i lagmannsrett til at vedtaket om Snøheim som turisthytte

Av Sverre Løvaas, styremedlem/juridisk rådgiver i Foreningen Bevar Dovrefjell mellom istidene (BDMI)

sto seg, dog under tvil, som nevnt, hvilket medførte at foreningen slapp å betale saksomkostninger for både tingrett og lagmannsrett! (På fotballspråket ville vi sagt «stang ut»).

Saken om Snøheim er mer mangfoldig enn selve dommen og rettsprosessen. Og den er langt mindre kjent. BDMI ønsker å belyse sakens tidligere historie slik at flere er kjent med hvordan det gikk til at Snøheim kunne tas i bruk som en av de største turisthytter i landet, i strid med levekårene til en av de mest bevaringsverdige viltstammer i landet, - den siste rest av den opprinnelige europeiske villreinen. Det enkle budskapet er at en politisk aktør som sitter høyt nok i hierarkiet kan «trumfe» både «lov og rett» og reinfaglige hensyn hvis det finnes riktig ut fra politiske ønsker.

***

Det overrasket mange at DNT Oslo og Omegn (DNT) ba om å få overta Snøheim og bygge den ut for full drift som turisthytte. Overraskelsen var særlig stor blant villreininteressene, og det kom brått på da vi (initiativtagerne bak BDMI og mange av dets medlem

mer) oppdaget hva som var i ferd med å skje i 2008. Hva i all verden hadde skjedd som kunne gi grunnlag for DNTs overtagelse av Snøheim etter utvidelsen av nasjonalparken på Dovrefjell i 2002?

Mange av oss som er interessert i levekårene for den unike villreinen i Dovrefjellene (i vid forstand) visste at det i forbindelse med utvidelsen av nasjonalparken ble slått fast at det var utelukket å ta i bruk Snøheim igjen. I prosessen fram mot vernevedtaket ved Kronprinsregentens resolusjon av 3. mai 2002, var det klargjort i forarbeidene til resolusjonen at det ville stride mot verneinteressene å ta i bruk Snøheim igjen. Bruk av Snøheim som turisthytte med den trafikk dette ville innebære over viktige leveområder for reinen, var uforenlig med verneformålet. Og i verneformålet ble det fastlagt at ivaretagelse av villreinen og dens leveområder var en hovedsak (sammen med andre verneformål som ivaretagelse av et tilnærmet intakt høyfjellsøkosystem). Dette var klar tale fra statsmakten - Snøheims skjebne var avgjort allerede ved utvidelsen av

Dovrefjell nasjonalpark i 2002.

Hva hadde skjedd? Bare måneder etter vernevedtaket og opprettelse av nasjonalparken i mai 2002, og som altså klargjorde at det var uaktuelt å ta i bruk Snøheim som turisthytte, gjorde DNT en henvendelse til Miljøvernministeren om mulighetene for å overta og drive Snøheim igjen! Vi vet lite om DNTs lobbing, men vi vet at det var nære forbindelser mellom daværende miljøvernminister og DNTs ledelse. Og vi kjenner svaret ministeren kom med i brev av 31.01.2003 til DNT. Her åpnes det for at DNT kan få anledning til å vurdere en videre turistmessig bruk av Snøheim. I en senere uttalelse (ifm en pressemelding 03.02.2003) sier miljøvernminister Børge Brende at han synes det er «rett og rimelig at DNT får anledning til å legge fram sine planer for en eventuell tilbakeføring av den tidligere turisthytta». Han legger så til: «Skal Snøheim tas i bruk til sivile formål må det være som en «klassisk» turisthytte for fotturister, og ikke ende opp som et serverings- og overnattingssted for folk som ønsker å kjøre bil helt fram». (Vi vet i dag hvordan det gikk).

Derved var Snøheim i realiteten overgitt til DNT og turistinteressene bare 7-8 måneder etter opprettelse av nasjonalparken med klargjøringen av skjebnen til Snøheim, som nevnt – og ved skriv av 03.03.05 ble det gitt endelig klarsignal for at hytta kunne overtas av DNT og drives som turisthytte på visse vilkår.

Med avgjørelsen av Snøheims skjebne fra øverste politisk hold i Miljøverndepartementet skulle en tro saken var klar. Men det gikk ikke så lett, - beslutningen fikk motstand, og det viste seg at det heller ikke var hjemmel i de daværende verneforskrifter for å ta i bruk Snøheim igjen.

Det var fra departementet stilt det selvfølgelige krav at DNT måtte søke om dispensasjon fra verneforskriften, og ellers følge saksbehandlingsreglene der. Forvaltningsorganet, Dovrefjellrådet, behandlet søknaden om dispensasjon 14.07.07. Det ble gitt dispensasjon uten nærmere vurdering av verneinteressene i forhold til turistinteressene, og uten at saken ble sendt til høring. Ikke bare elementære saksbehandlingsregler ble satt til side, men det var faktisk ikke hjemmel for tiltaket i de daværende verneforskrifter for å gi DNT dispensasjon. Dovrefjellrådet forsvarte seg senere med at de følte seg forpliktet til å følge en politisk «instruks». De rettslige sider ble kort tid etter satt på spissen og avklart da Snøhetta og Knutshø villreinnemnd klaget Dovrefjellrådets vedtak til Miljødirektoratet som var klageorgan.

BDMI vil gi anerkjennelse til Villreinnemda for at de grep inn og klaget til direktoratet. Klagen er godt begrunnet både rettslig og reinfaglig. Kort sagt ble det påpekt at Dovrefjellrådet verken hadde fulgt saksbehandlingsreglene eller foretatt en vurdering av tiltaket i forhold til verneformålet. Og til alt overmål mente villreinnemda at forskriftene ikke ga hjemmel til dispensasjon.

Miljødirektoratet var tydeligvis enig med Snøhetta villreinnemnd, men behandlet ikke saken da direktoratet mente at det ut fra politiske signaler var best at departementet behandlet klagen. Departementet beordret da

saken oversendt til seg, klagen ble lagt til side, og en lovendringsprosess ble startet for å gi hjemmel til DNT for å ta i bruk Snøheim. Drift av Snøheim som turisthytte var altså ikke hjemlet i verneforskriftene, og loven måtte endres for å tilfredsstille den «politiske» gaven ministeren ga sine venner i DNT noen år tidligere.

DNT hadde altså fått tilsagn om Snøheim på ulovlig grunnlag, i strid med verneforskriften og verneformålet. Og det forvaltningsorganet som var satt til å behandle saker i nasjonalparken, fulgte ikke engang alminnelige saksbehandlingsregler, herunder vurdere forholdet til villreinen og verneformålet under behandlingen av dispensasjonssaken.

Etter at verneforskriften var endret slik at det var hjemmel i loven for DNT til å ta i bruk hytta, ble saken sendt tilbake til Miljødirektoratet. Direktoratet fant det mest riktig å be Dovrefjellrådet behandle saken på nytt, og opphevet det tidligere vedtaket om å gi dispensasjon.

Dovrefjellrådet behandlet saken på nytt, også denne gang summarisk, - uten høring og uten realitetsbehandling, dvs ingen vurdering i forhold til verneformålet. Dispensasjon ble gitt på visse vilkår. Saksbehandlingen ble kritisert av Snøhetta og Knutshø villreinnemnd. Senere forsvarte Dovrefjellrådet seg med at rådet følte det var gitt en politisk instruks fra departementet.

Det var på dette stadium BDMI kom inn i saken formelt. Saksprosessen om Snøheim og muligheten for at hytta kunne bli tatt i bruk igjen hadde engasjert en del naturvenner og villreininteresser. En kjerne på 4-5 mennesker besluttet å aksjonere gjennom en interesseorganisasjon som fikk navnet Bevar Dovrefjell mellom istidene. For å kunne engasjere seg rettslig, og herunder klage det nye dispensasjonsvedtaket inn for klageorganet, Miljødirektoratet, ble det raskt etablert et rettssubjekt, en forening. Foreningen fikk etter hvert en del medlemmer, og dermed kunne vi legitimere tilstrekkelig rettslig klagein

teresse.

Dovrefjellrådets dispensasjonsvedtak ble så påklaget til Miljødirektoratet i et 8 siders skriv av 10.08.2009. Vedtaket ble også påklaget av Snøhetta og Knutshø villreinnemnd. Miljødirektoratet behandlet ikke klagene, men sendte dem uten videre over til Miljøverndepartementet. Vi vet vi hadde stor sympati for vår sak i fagorganet, Miljødirektoratet, men saken var av politisk karakter. Dette kom klart til uttrykk gjennom en uttalelse fra den daværende direktøren i Miljødirektoratet til NTB 28.10.09. Årsaken til at klagebehandlingen ble overlatt til Miljødepartementet, sa direktøren, var at «dette har så mye med politikk å gjøre, og ikke så mye med fag»!

De godt begrunnende klagene ble ikke tatt til følge av departementet, nær sagt selvfølgelig. Saken var nå kjørt til ende for Snøhetta og Knutshø villreinnemnd. Som statlig organ kunne ikke nemnda gå videre med et eventuelt søksmål (mot Staten). BDMI kunne det, og det ble besluttet å engasjere seg rettslig med et søksmål for å få vedtaket kjent ugyldig som stridende mot verneformålet og feil saksbehandling.

Før vi avslutter vil vi framheve et trekk ved klagene som forteller alt om politisk makt og innflytelse fra DNT. Villreinnemda hadde tidligere prisverdig tatt initiativ til et forskningsprosjekt for bl a å undersøke virkningene av økt ferdsel på Snøheimvegen. Dette førte fram, og det ble bevilget noen millioner til et prosjekt som senere fikk navnet Horisont Snøhetta.

Det ble under den siste klagerunden sterkt argumentert for at saken om å ta i bruk Snøheim igjen burde utsettes til forskningsprosjektet var gjennomført, da det også dreide seg om å få fram nyttig informasjon i forbindelse med Snøheimsaken. Det dreide seg om kun 2–3 års utsettelse, slik at det kunne skaffes mer sikker viten om trafikk og ferdsel og betydningen for villreinen, jfr «føre var» prinsippet. Kravet om utsettelse ble ikke tatt til følge. Begrunnelsen finner vi i kgl res av 27.03.09, som endret verneforskriften for å gi rettslig hjemmel til å ta i bruk Snøheim. Etter å ha redegjort for Fou-prosjektet

og spørsmålet om utsettelse for å innhente mer viten, sier departementet i resolusjonen: «Miljødepartementet antar imidlertid med stor grad av sannsynlighet at DNT vil føle seg ført bak lyset dersom saken blir utsatt til dette bakgrunnsmaterialet foreligger». DNTs «følelsesliv» var altså viktigere enn å skaffe mer sikker viten om konsekvensene av et stort inngrep i en nasjonalpark!

Kort oppsummert:

• Under prosessen med nasjonalparken ble det avklart at å ta i bruk Snøheim igjen ville stride mot verneformålet, dvs blant annet å ta vare på villreinen og dens leveområder

• Verneforskriftene ga derfor ikke hjemmel til reetablering av Snøheim som turisthytte

• DNT Oslo og omegn tok allikevel opp spørsmålet om å ta i bruk Snøheim igjen gjennom henvendelse til politisk nivå i Miljøverndepartementet, bare kort tid etter vernevedtaket. Statsråden var positiv, og sørget senere for at hytta ble gitt til DNT

• Behandlingen av DNTs søknad i Dovrefjellrådet var kritikkverdig. Det ble ikke foretatt noen realitetsbehandling, saksbehandlingsreglene ble ikke fulgt og til alt overmål manglet det hjemmel for et tiltak av denne karakter. I ettertid har Dovrefjellrådet forsvart seg med at de mente seg instruert (hvilket også er feil).

• Takket være klagen fra Snøhetta og Knutshø villreinnemnd på dispensasjonsvedtaket, måtte det til en runde i Miljøverndepartement med lovendringer for å tilfredsstille kravet om lovhjemmel. Forskriftene fikk et tillegg som ga hjemmel til å ta i bruk hytta, men det skulle skje en reell saksbehandling iht verneforskriften.

• Heller ikke andre gang foretok Doverfjellrådet noen realitetsbehandling, - også denne gang uten å sende saken på høring.

• En ny klage til Miljødirektoratet (fra både villreinnemnd og BDMI) ble ikke behandlet der, men uten videre sendt departementet fordi det her ikke dreide seg om fag, men politikk.

• Klagen førte ikke fram, og saken

endte i domstolene der Staten ble frifunnet – under tvil.

Til tross for dommen mener jeg vi kan trekke flg konklusjon:

Et stort inngrep i en nasjonalpark ved etablering av en turisthotell-lignede hytte til skade for villreinens trekkmønster og leveområder skjedde på rent politisk grunnlag, og under utøvelse av «vold» på eksisterende vernebestemmelser.

Og hva med DNT?

Det kan synes som om DNT Oslo og Omegn legger mer vekt på sine økonomiske interesser i høyfjellet enn hensynet til en viktig og sårbar del av den norske naturarven. Turiststrømmen til Rondvassbu har splittet opp villreinstammen i Rondane, og villreinstammen i Snøhetta, som fra før er oppdelt av veger/anlegg og trafikk, kan stå foran ytterligere fragmentering pga turiststrømmen til Snøheim.

Det hadde vært en fin dag i reinsjakta. Dyrene dukket opp utpå dagen og det endte med at jeg fikk felt en kluftbukk. Tilfreds skjærer jeg kortet og tar dyret i nærmere øyesyn. Dyret er jo vakkert å se på med mange detaljer som kan studeres. En siste titt før slaktinga tar til, og da går det slag i slag, helt til dyret er partert. Jeg legger ungbukken på ryggen. Men hva er det for noe rart på buken? En merkelig rift som går på skrå tvers over. Like etterpå ser jeg et åpent sår på innsiden av høyre lår.

En liten skuffelse, som ikke varte lenge

Jeg finner etter hvert ut hva som har skjedd. Dyret har blitt truffet av en rikosjett tidligere i jakta. Hvor lenge siden er ikke godt å si, men riften på buken virket å ha grodd fint, så kanskje kom skaden for rundt ti dager siden. Såret på innsiden av låret har ikke grodd og det kommer litt væske ut av krateret, men det lukter heldigvis ikke vondt. Dagen hadde vært så bra og selve jakta endte godt. Skuddet satt perfekt og dyret døde raskt. Rett etterpå var det en fin opplevelse, å få studert også dette eksemplaret av

grådyret på nært hold. Nå kjenner jeg en liten irritasjon og et skår i gleden der jeg betrakter skaden. Reinsdyret var altså ikke så uberørt og friskt som det så ut som. Det hadde ikke vist noen tegn til å være skadet. Dyret ble valgt ut fordi det var det eneste som stod fritt nok, til at det var forsvarlig å løsne skudd mot det. Men skuffelsen gikk fort over til fordel for å få felt et skadet dyr. Det er selvsagt en viktigere sak, enn at en del av kjøttet på låret må kasseres.

Hva er en rikosjett?

Vi har vel alle hørt den karakteristiske lyden av rikosjetter på film. Jeg husker

som liten at jeg fikk min første forståelse av hva en rikosjett er, fra en skyteepisode i en westernfilm. Der skjøt cowboyene på hverandre mens de søkte dekning i et klippelandskap med steinblokker. Far fortalte at den spesielle lyden vi ofte hørte rett etter et skudd, betydde at det var en rikosjett. Senere i voksen alder, under førstegangstjenesten, ble jeg overrasket over hvor mange rikosjetter som kan oppstå når en skyter. En dag vi var på skytebanen og brukte opp en mengde sporlyspatroner sammen med den vanlige ammunisjonen, ble vi vitne til litt av et skue. Vi så da fra standplass at det var ikke rent få kuler som fortsatte videre i enn annen bane, enten opp i lufta eller til siden, etter å ha truffet jordvollen bak blinken.

Det er egentlig ikke noe rart at rikosjetter oppstår. En kule har høy hastighet og stor energi. Denne energien blir ikke så lett borte. Blir ikke all energien til kula nøytralisert i målet og bakken bakenfor, så har fortsatt kula fart. Hvilken restfart og retning kula får etter et nedslag, kommer an på konsistensen og vinkelen på det som blir truffet. Enkelt forklart kan en si at desto flatere vinkel det er på treffpunktet, desto større blir sannsynligheten for rikosjetter. Men rikosjetter kan oppstå mot treffpunkt med temmelig bratt vinkel også. Spesielt om en treffer et hardt materiale, så er dette skummelt. Kula, eller det som er igjen av denne, kan da

Av Runar Hole

Arkeolog og daglig leder i Tarandus

Den lille kluftbukken som ble felt i Skamsdalen på Dalsida Øst i 2017. Et vakkert reinsdyr, men ikke alt var like pent. Det viste seg at dyret hadde blitt truffet av en rikosjett tidligere i jakta. Selv om det oppførte seg som om det var helt friskt, så var det lettere skadet.

gå i sterkt avvikende retninger sammenlignet med den opprinnelige kulebanen. Den karakteristiske lyden av en rikosjett kommer av at kula roterer raskt etter å ha mistet sin stabile bane. Da er gjerne riflekula også blitt et sterkt deformert prosjektil. Det at rikosjettlyden forandrer seg fra en høyere til en lavere tone forteller trolig at både rotasjonshastigheten går ned på grunn av luftmotstanden, samtidig som kula beveger seg bort fra tilhøreren. Kulerester som har mistet mye energi i nedslaget og den videre luftmotstanden går sjelden langt, men på nært hold kan de likevel ha stort skadepotensiale. Videre kan en rikosjett også rikosjettere flere ganger på sin ferd.

Rikosjettfare i reinsfjellet

De fleste jaktkuler går tvers gjennom et reinsdyr og er fortsatt farlige når de kommer ut på den andre siden av bogen. Derfor oppstår det lett mange rikosjetter under reinsjakta. I så måte er dette den storviltjakta i Norge der det oftest skjer at dyr blir truffet av slike lumske prosjektil. Den nærmere årsaken til dette skyldes flere spesielle forhold i reinsfjellet. For det første så befinner det seg som regel flere andre reinsdyr like ved dyret som blir påskutt. Sannsynligheten for å treffe noen av de andre dyrene øker jo flere dyr det er i området, og desto nærmere flokken står der en rikosjett oppstår. Den andre faktoren er alle steinene på bakken i fjellet, som naturlig nok øker faren for mange uberegnelige rikosjetter. Den tredje faktoren er at det finnes knapt med trær og vegetasjon på snaufjellet, som kan fange opp og nøytralisere prosjektiler på avveie. Disse tre hovedfaktorene gjør at en må være ekstra oppmerksom på faren med rikosjetter når en løsner skudd under reinsjakta.

En simle blir truffet av en rikosjett

De fleste jegere utøver jakta på en forsvarlig måte. Likevel kan tilfeldighetene føre til maksimal uflaks for både jeger og dyr. Det ble jeg selv vitne til under reinsjakta i 2009, på Dalsida Statsallmenning i Lesjafjellet. Da kom det en flokk ved Lesjøen, og like etterpå fikk jeg øye på en jeger som stilte på dyrene. Jeg satte meg ned og fulgte med på situasjonen, i håp om at dyrene skulle komme forbi meg. Til slutt smalt

det et skudd som resulterte i at et reinsdyr falt nedenfor jegeren og ble liggende, samtidig som flokken trakk seg raskt unna. Alt så ut til å ha vært en fin jaktsituasjon, helt etter boka. Men så fikk jeg øye på en simle, etter omtrent ett minutt, som oppførte seg merkelig litt nedenfor det felte dyret. Dyret hinka rundt og så ut til å være i villrede hvor det skulle ta veien. Gjennom kikkerten så jeg at det ene bakbenet hang og slang uten å berøre bakken. Det var ikke noe pent syn! Jeg observerte videre at jegeren også la merke til dyret, fordi han la seg ned på bakken igjen. Ikke lenge etterpå smalt det på nytt og heldigvis falt det alvorlig skadde dyret momentant. Jeg gikk raskt bort til skytteren for å høre med han hva som hadde skjedd. Men heller ikke han skjønte noen ting av hendelsesforløpet. Vi undersøkte skaden på bakfoten til simla. Det var ikke tvil om at skaden var fersk. Jegeren hadde fulgt med flokken en god stund før han kom på skuddhold, og han hadde ikke sett at noen av dyrene var skadet. Videre hadde heller ingen av oss hørt skudd tidligere på dagen. Etter det vi kunne bedømme, så måtte det ha vært en rikosjett fra kula som felte det første dyret, som traff simla så fatalt. Men skytteren syntes det hele var nærmest uforståelig, for dyret han skjøt på hadde stått fritt. Det fantes ingen dyr bakenfor, i risikosonen for en rikosjett,

slik han husket det. Kan det være mulig at hendelsen skyltes en kule som rikosjetterte flere ganger til en retning svært ulik den opprinnelige kulebanen? Det er jo ikke umulig at en kule kan rikosjettere tilbake i samme retning som den kommer ifra. Kanskje var det nettopp det som hadde skjedd i dette tilfellet? I så fall viser det bare hvor

Illustrasjon av rikosjettskaden. 1. Restene av ei kule har sneia og laget en rift på bukken. 2. En del hår er kutta av metallfragmentet (stort roterende og skarpt flak?). 3. Rikosjetten har videre vært borti og laget et lite overflatesår på den ene testikkelen. 4. Kulefragmentet gikk etterpå inn i muskelen på innsiden av låret og lagde et krater der.

Krateret på innsiden av det høyre låret. Et stygt sår men ikke spesielt dypt. Her har nok rikosjetten gitt fra seg sin siste farlige energi. Metallfragmentet har enten rett etterpå, eller senere falt ut av såret.

uberegnelig og farlig rikosjetter kan være. Sammen med uflaks så blir det skjebnesvangert. Jegeren var selvfølgelig lei seg for det inntrufne, men slik jeg oppfattet hendelsen så kunne han ikke klandres for uhellet. Det var rett og slett maksimal uflaks og noe som egentlig kan skje hvem som helst i samme situasjon. Historien forløp videre ved at skytteren gjorde opp og ura ned dyret slik det skal gjøres. Jeg gikk for å varsle fjelloppsynsmannen, som den gangen var Lars Børve. Det endte med at jeg fikk kjøpt kjøttet fra den skadefelte simla.

Hva kan en gjøre for å forhindre rikosjetter?

Alle jegere har et ansvar for å utøve jakta på en human og forsvarlig måte. Det betyr at en også må vurdere faren for rikosjetter. En kan si at en må ha et sikkert sted eller retning og deponere kula etter at den har gjort jobben sin. Altså et nedslagssted som gir minst mulig risiko for rikosjetter som kan skade andre dyr. En bør derfor være forsiktig der det er mye stein i et eventuelt nedslagsfelt. Det er for eksempel ikke gunstig å skyte når det befinner seg en steinur bakenfor det dyret en sikter på. Men samtidig er det ikke så lett å unngå stein på snaufjellet. Til og med der det kan se ut som en trygg jordbakke, er det gjerne steiner i grunnen eller under vegetasjonen. Det beste vil være å ta utgangspunkt i at mest sannsynlig oppstår det en farlig rikosjett når en skyter. Hva bør en da tenke på for å redusere risikoen for at andre dyr kan bli truffet av denne?

• Faren øker jo nærmere andre dyr er nedslagsstedet til kula.

• Faren øker om dyrene er bakom og nærmere den opprinnelige kulebanen.

• Faren øker desto flere dyr det er i nærheten av nedslagsstedet.

Oppsummert er det bakgrunnen, markoverflaten, avstanden, vinkelen og mengden av dyr en må ha i tankene for å kunne redusere risikoen for at dyr blir skadet av rikosjetter.

Hvor farlig er en rikosjett?

Rikosjetter kan variere svært mye hvor farlige de er. En rikosjett kan ha alt fra nok energi til å drepe flere dyr, videre med mindre fart, helt til energien blir så

lav at prosjektilet er harmløst. Vi må regne med at reinsdyr av og til blir sneiet av rikosjetter uten at det gir nevneverdige skader. I andre tilfeller blir dyr kun lettere skadet og restituerer seg fint igjen etterpå. Verre er det når reinsdyr får en større skade, med eller uten kulerester i kroppen. Dersom dyret blir påført en langvarig pine og kanskje også med den konsekvensen at det til slutt stryker med, så er det ille. For oss jegere så er det umulig å beregne eksakte konsekvenser av en rikosjett. Det eneste vi kan gjøre er å forholde oss til de faktorene som mest mulig reduserer risikoen for rikosjettskader, før vi skyter. Dessverre så vil det nok alltid være tilfeller av at dyr blir stygt skadet, selv ved forsvarlig jakt, slik som historien om simla viser.

Hvor ofte oppstår det rikosjettskader på reinsdyr? Det er det nok vanskelig å ha en formening om. Men jeg vil ikke bli overrasket om det viser seg at så mye som ett reinsdyr, for hvert hundrede dyr som blir felt, blir truffet av en rikosjett. Dette er bare en spekulasjon fra min side, men hva tror dere lesere om dette? Om noen har konkrete opplevelser eller erfaringer knyttet til rikosjetter, så er forfatteren interessert i å høre den. En annen ting er økt bruk av homogene jaktkuler av kobber. Da er det et spørsmål om slike kuler øker rikosjettfaren? Kobber er et mye hardere materiale enn bly, som utgjør hoveddelen på tradisjonelle jaktkuler. Til sammenligning er det kjent at stålhagl lettere rikosjetterer mot stein enn blyhagl.

En erfaring rikere

Jeg tror det hadde gått bra med ungbukken jeg felte, om den hadde overlevd reinsjakta. Sårene på buken var som sagt i ferd med å gro, og det åpne krateret på innsiden av låret var ikke spesielt dypt. Jeg tror også det såret hadde helet seg med tiden. Kjøttskaden ble skåret bort og undersøkt med metallsøker, men det ble ikke påvist metallrester. Når det gjelder kjøttet ellers på dyret, så var det av prima kvalitet. Det uskadete kjøttet fra låret hadde god smak. Slikt sett så ble denne historien til en ekstra erfaring for forfatteren, og en liten tankevekkende artikkel til leserne av Villreinen, som forhåpentligvis kan bidra litt til at færre

Bakbeinet med rikosjettskaden fra simla som ble felt i Lesjafjellet i 2009. Kulefragmentet har truffet midt på og knust beinet totalt. En veldig stygg skade som viser at rikosjetten hadde livsfarlig mye energi.

Grådyra

Har du sett flokken

strømme forbi

To-tre i bredden,

ingen dyr helt fri

Strekker seg, renner

en levende elv

Stå stille og kjenn det;

i grunnen - en skjelv

En bølge av damp og

djuptona lyder,

deg fyller til margen

slik urkrafta syder

Rumlende klauver og

kallende grynt

Det er vi som bor her,

har de deg forkynt

Så tilbyr de deg å

få vere en bit

av fjellriket sjølv

Alltid lengter du dit

25.01.2018 swb

 

 

Villreintrekket mellom Snøhetta Øst og Vest

Bakgrunn

Etter overbeitingen av Snøhettaområdet på 1950- og 60-tallet var det en periode på 1970-tallet lav bestand her, og Snøhetta vestområde ble karakterisert som et rent bukkeområde. På 1980-tallet var det enighet om å frede simlene for å kunne bygge opp igjen en livskraftig villreinbestand her, da det var liten og ingen utveksling av fostringsdyr mellom Øst- og Vestområdet. Sakte men sikkert begynte dette å virke, og utover på 1980-tallet ble det for første gang på lenge registrert fostringsflokker som kalvet her. Så ble det en veldig gledelig utvikling på 1990-tallet, da bestanden økte fra vel 100 til godt over 600 (figur 1), og kalveproduksjonen tok seg kraftig opp (Jordhøy 2001).

I mars 2006 ble desverre bestanden kraftig redusert da rundt 250 fostringsdyr ble tatt av ras i Svarthøområdet. Siden da har bestanden heldigvis bygd seg opp igjen og er nå på nærmere 700 dyr. Målet i bestandsplanen er at det skal være 800 dyr her.

Trekkene mellom Øst- og Vestområdet

Gamle fangstanlegg viser at det tidligere har vært stor utveksling av rein over Dalsida og Torbudalen (Jordhøy 2001). Etter oppdemming av Aursjømagasinet og Osbumagasinet har disse trekkene vært begrenset til noen bukkeflokker, hovedsakelig på våren og forsommeren. Sporregistreringer på 1990-tallet bekrefter dette (Jordhøy

2001). Unntaksvis har en sett mindre bukkeflokker svømme over Aursjømagasinet.

I barmarksperioden bremses nok dette trekket av veger og tilhørende biltrafikk. Særlig stor trafikk er det over Torbuhalsen på vegstrekningen Litledalen – Eikesdal. Et viktig vårvintertrekk vest for Aursjødammen fungerer godt så lenge denne vegen ikke blir tidlig brøytet, noe en i en årrekke har unngått, nettopp av villreinhensyn. Dette er et av flere fokusområder som er behandlet i regional plan for nasjonale villreinområder, som spesielt sårbare områder (Jordhøy m.fl. 2012). GPS-resultatene i denne rapporten viser at dette er et potensielt viktig, og trolig det viktigste området med tanke på mulig utveksling mellom vest- og østområdet for fostringsflokker. Torbuhalsen er dermed et svært viktig fokusområde også mht. betydningen for villreinens arealbruk og tilgang til viktige funksjonsområder.

Merka simle krysset over i 2014

Simle 159 ble merket i mars 2014 i Vestområdet ved Aursjødammen. GPS-halsbåndet ble tatt av i 27 april 2016, da et viltkamerabilde fra januar det året viste at den hadde en nevestor isklump på batteriet på radiosenderen (bildet ble ikke lastet ned før i slutten av april). Denne simla sendte aldri posisjoner, selv om GPS-halsbåndet var operativt. Posisjonene har rutinemessig blitt lastet opp på dyreposisjoner.no i

Av Per Jordhøy, Roy Andersen,
Olav Strand, (alle fra NINA ) og
Tommy Sønsterud, fjelloppsyn, Lesja fjellstyre

Merka simle gir nye, interessante opplysninger

Figur 1. Antall dyr funnet under minimums- og kalvetellinger i Snøhetta Vestområde på 1990-tallet.

ettertid, men ingen har gått inn og sett på detaljene tilbake i tid, før Roy Andersen skulle hente ut noen data i januar i år. Da oppdaget han at denne simle har vært i Østområdet senhøsten 2014, kryssa Torbudalen 21. oktober og Aursjøen mellom Grynningen og Gautsjøen 4. desember, nøyaktig der det har vært utredet å lage en terskel for at rein lettere skal kunne krysse (Bevanger m.fl. 2007). Dette er den simla som har vært lengst inn på Østområdet siden merkinga startet. Dette viser også hvor viktig det er å ha en lang tidshorisont for slike merkeprosjekter.

Seinhøstes 2014 var nok simla med i en fostringsflokk (av ukjent størrelse) på trekk fra sommer beitene i Stordalsområdet, mot vinterbeitene i Lesja i sørøst. Dyrene havnet utpå Torbuhalsen, som de ofte kan gjøre, men disse har gått videre og krysset over til østområdet og gått sørøstover til Geitådalen. Her har den oppholdt seg en periode. Så har den fortsatt sørøstover til Grøven, og deretter oppholdt seg en periode i Sørhellhøområdet. Så har den fortsatt mot sørøst og vært innom Stor-Svartdalen og deretter fartet mye rundt i sørvestkanten av

Sjongshømassivet. Deretter har den snudd og beveget seg mot nordvest igjen, mot Grøven. I stedet for å fortsette mot nordvest har den der dreiet skarpt mot sørvest, over Gåsbuosen og fortsatt i samme retning mot Ynsjbotn i Vestområdet og helt fram

mot heimfjellet ved Lesjaverk, som ble endestasjonen.

Det er også tidligere registrert krysninger over Torbuhalsen fra vest til øst (og tilbake) av radiomerkede simler, men disse episodene var bestandig på vårparten i april/mai og i tilknytningen til trekk mot sommeroppholdet i Stordalen.

Figur 3. Bevegelsene til simle 159 og GPS-posisjonene i Snøhettaområdet (18.10.2014 til 05.12.2014). Kart fra dyreposisjoner.no

Figur 2. Gamle trekkområder over Dalsida (røde piler), som deler Snøhettaområdet i to delområder. Siden overbeitinga på 1960-tallet har det vært lite utveksling av fostringsflokker over denne barrieren. Bildet er tatt i juni 2006 mot nordvest med Sjongsvatnet i forgrunnen og Aursjømagasinet i bakgrunnen (nedtappet). Merka simle nr. 159 viser seg å ha trekt over mellom Gautsjøen og Grynningen i 2014. Dette er samme området som terskel (gul strek på innfelt bilde) ble utredet som et villreintiltak i 2007.

Referanser
Bevanger, K., Jordhøy, P., Reimers, E. & Strand, O. 2007. Reetablering av villreintrekk over Aursjømagasinet, Lesja og Nesset kommuner. Et kunnskapsgrunnlag. - NINA Rapport 266. 60 s.

Jordhøy, P. 2001. Snøhettareinen. - Snøhetta forlag. 272 s.

Jordhøy, P., Strand, O., Sørensen, R.,, Andersen, R. og Panzacchi, M. 2012. Villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Status og leveområde. NINA -Rapport 800. 102 s. + vedlegg.

Villreinforvaltningen på Hardangervidda

Siden 1900 har villreinstammen på Hardangervidda vært fredet tre ganger. I denne artikkelen gjengir vi hovedtrekkene i utviklingen basert på historiske kilder, og vurderer hva som lå til grunn for fredningene og om de hadde forventet effekt.

Bakteppe for den landsdekkende fredningen av villrein i 1902-1906

Ifølge Fredningsloven av 1863 var reinsjakt fri for alle, bare innskrenket av fredningstiden fra 1. april til 1. august. Også for utlendinger var reinsjakta fri. Det var først i 1877 at Stortinget lyktes med en egen lov om utlendingers adgang til jakt i Norge (Søylen 1995). I 1780 startet lokale gårdbrukere med tamreindrift på Vidda. Det gikk ikke så bra, og i 1860-årene var det kun en liten flokk på Møsstrond som Tore Sæbø, Jacob Myklatun mfl. kjøpte i 1863 og flyttet over til Eidfjordtraktene. Etter bare to års drift blei driften avviklet. På 1880-tallet kom det en ny oppsving for tamreinnæringen (Enerstvedt 2001), og etter innføring av loven av 1897 blei det etablert flere tamreinselskaper på Hardangervidda, med lokale eiere. Samer satt med kompetansen på tamreindrift, og mange samer blei derfor leid inn som gjetere. Flere av tamreinselskapene blei organisert som aksjeselskap. Tamreindriften på Hardangervidda skapte etter hvert mye frustrasjon blant villreinjegere på denne tiden. De mente tamreinen fortrengte villreinen, og at tamreingjetere skaut villrein med den begrunnelse at den blandet seg med tamreinflokkene. Hans Bruun (1865 – 1941) var distriktslege i Ål og Hol og engasjerte seg sterkt i villreinforvaltningen på Hardangervidda. Han skrev flere artikler i «Norsk Jæger- og Fiskerforenings Tidsskrift» om konflikten mellom

tamreindrift og villreinjegere, og om den mangelfulle offentlige villreinforvaltningen. I 1899 publiserer han artikkelen «Vildrenjagten på Hardangervidden», der han beskriver hvordan tamreinflokkene, som gjetes dårlig, påtreffes i områder milevis fra leide beiteområder, og som fører til at villreinen blir fredløs (Bruun 1899).

Ved lov av 29. juni 1889 ble villreinjakten over hele landet begrenset til perioden 15. august - 16. september. Samme året påla Indredepartementet alle lensmenn å føre statistikk over felte reinsdyr (Søylen 1995). Fellingsstatistikken fra 1890 og fram til 1902 viser at det blei felt til sammen 1564 dyr på Hardangervidda (kopier av eldre innrapporterte fellingsdata til Statistisk sentralbyrå). Innrapporteringen var nok så som så, og vesentlig basert på data fra statsallmenningene. Offentlig jaktoppsyn under villreinjakta fantes ikke. Kunnskap om stammens størrelse var basert på antakelser og meddelelser fra sportsjegere og lokale kjentfolk.

I 1899 får vi ny jaktlov som opphevet alle tidligere lover angående jakt. I henhold til den nye loven fikk grunneierne enerett til jakt, bortsett fra jakten på rovdyr. Alle fangstinnretninger bortsett fra snarer ble forbudt. Reins-jakta ble samtidig begrenset til en måned, fra 15. august til 14. september. Nå blei det slutt på den frie reinsjakta, men det var fremdeles ingen kvoteord

ninger. Riktig nok blei det året etter, i 1900, innført en avgift på 10 kroner for å felle tre reinsdyr i statsallmenningene, ordningen gjaldt for alle norske borgere. Bygdejegere var frustrerte over ordningen som de mente var altfor dyr. Først i 1910 blei «kortprisen» redusert til 2 kroner for innenbygdsjegere, men utenbygds måtte fortsatt betale 10 kroner (Bruun 1911). På privat grunn var det ingen fellingsbegrensninger.

Åra før 1902 var preget av konflikten mellom tamrein – villreininteresser, utviklingen av bedre jaktvåpen med magasin, ulovlig jakt og fravær av offentlig oppsyn. Villreinbestanden ble sterkt desimert, og flere tok til orde for totalfredning. Den 3. januar 1902 fremmet regjeringen derfor en proposisjon om forandringer i jaktloven av 1899 der villreinen blei foreslått fredet i fem år over hele landet (Søylen 1995).

Perioden 1907–1930; fortsatt konflikt med tamreinnæringen, lite offentlig oppsyn, mangelfulle bestandsdata og ulovlig jakt

Etter fredningen fortsatte konflikten med tamreinnæringen. I 1907 ba Norges Jeger- og Fiskerforening Landbruksdepartementet (Viltstyret), som nå hadde overtatt villreinforvaltningen fra Indredepartementet, om å forby tamreingjetere å skyte forvillet tamrein. Samtidig ba de om at det blir opprettet jaktpoliti under høyfjellsjakta, men det var først i 1910 at Stortinget

Av Dag K. Bjerketvedt, Høgskolen i Sørøst-Norge,

Eigil Reimers, Universitetet i Oslo,

Reidar Borgstrøm, NMBU

bevilget 5000 kroner til dette formålet. De bevilgete oppsynsmidlene ble fordelt på 32 lensmannsdistrikter i Sør-Norge hvor det blei drevet villreinjakt (Wegge 1997). I 1908 blei det gjort ytterligere endringer i jaktloven fra 1899. Nå blei det forbudt med magasinrifler og bruk av jaktvåpen med mindre kaliber enn 10,5 mm. Dermed var det ut med Krag-Jørgensen rifler og inn igjen med Remington-geværet som var en enkeltlader med kaliber 12 mm (Wegge 1997).

I 1908 blei «Høyfjellkommisjonen» etablert. Den var en særskilt domstol med fem medlemmer som skulle ordne rettsforholdene mellom statens høyfjell og privat grunn. Kommisjonen blei oppløst ved lov av 9. april 1954 (NOU 1974).

Fjellbeitekomitéen som skulle se på utnyttelsen av Hardangerviddas beiteressurser, kom til at på landsbasis var utbyttet av villreinjakta ca. 1200 felte dyr pr år for åra 1907-08-09 (Hirsch mfl. 1911). Komiteen antok at de nevnte fellingstalla var for lave grunnet mangelfull innrapportering og «adskillig smugskytteri ikke minst av tamreingjeterne». For Hardangervidda ble det rapportert om flere store villreinflokker fra lokalkjente jegere, og Fjellbeitekomitéen anslo villreinbestanden på Vidda til ca. 10 000 dyr og tallet på tamrein til ca. 12 000. Hans Bruun blei engasjert av komiteen til å skrive om villrein og betydningen av villreinjakta på vidda. I «bilag 2» til komitéens innstilling finner vi hans betraktninger. Bruun anslår at det er ca. 15 000 villrein og 16 000 tamrein på Hardangervidda. Basert på tall fra tamreindriften antar han at en villreinstamme på 15 000 dyr kan gi en årlig avkastning på 2–3000 dyr. Han forutsatte da at villreinen ikke møtte noen stengsler og at tamreindriften ville dø ut. Bruun var svært opptatt av at den verdien som villreinjakta representerte måtte komme bygdene til gode. At det var godt med reinsdyr på Hardangervidda etter fredningen finner vi en beretning om i boka «Hardangervidda» av Johannes Dahl (1944), der han skriver: «Som bekjent hadde reinen vært totalfredet i femåret 1902-06, og bestanden på Hardangervidda var blitt særdeles rik i de årene som

fulgte etter fredningen. Men ikke noe annet år falt det seg slik at vi hadde så mye av dem på våre kanter - eller fikk se så mye til dem - som i 1910».

Men det gikk ikke lenge før tanken om en ny fredning dukker opp. Denne gang var det Kristians amt som mente at villreinen var truet. Igjen grep Bruun pennen fatt og skriver i 1916 en kritisk artikkel om villreinforvaltningen, der han kommer med forslag til nytenking (Bruun 1916). At villreinstammen hadde gått tilbake skyldtes ifølge Bruun ene og alene at det ble skutt flere dyr enn det stammen kunne tåle. Han ønsket at det burde innføres et fellingsareal pr dyr. Basert på erfaringer fra tamreindrift mente han at det kunne høstes 10% av stammen, og hele vidda var viktig for å kunne fø dyra gjennom et år. Kravet om fellingsareal måtte gjelde på både privat, kommunal og statlig grunn, og i tillegg ønsket Bruun seg et helårs oppsyn i fjellet. Det siste ikke minst pga. tamreingjetere som oppholder seg i fjellet hele året uten noen form for kontroll.

I referatet fra generalforsamlingen til NJFF 13. februar 1918 opplyser generalkonsul H. Mowinkel at på Hardangervidda: «der er renen avtagende» (Kristoff 1918). Fra flere hold gis det sterk støtte til Bruuns synspunkter om et fellingsareal pr dyr og et mer omfattende jaktoppsyn. Det blei ikke bevilget mer enn 6-7000 kroner til jaktoppsyn i påvente av «Fjeldlovkomitéens forslag» om forvaltningen av statsallmenningene. Konflikten mellom tamrein og villrein blei behørig diskutert. Reninspektør Nissen konkluderte for sin del at «tamrenhold og vildrenjagt utelukker hverandre som ild og vann».

I 1920 kom «Fjelloven» som ga bygdefolket rettigheter i allmenningene, og fjellstyrene fikk ansvar for oppsynet. I de neste årene fortsetter Bruun (1919; 1924) å argumentere for en mer moderne viltforvaltning hvor fellingsareal pr dyr legges til grunn ved tildeling av fellingslisenser. På slutten av tjuetallet er det igjen lite reinsdyr på Hardangervidda. Olafson (1929) oppsummerte reinsjaktas historiske betydning på Hardangervidda, og han var bekymret for villreinstammen som han anså som liten. Offentlige tall

knytta til bestandsstørrelse og fellingsstatistikk hadde han dessuten liten tiltro til.

I 1928 avholdt NJFF et møte om situasjonen for villreinen. I desember samme år sendte Bergen J.F.F.s styre et brev til Landbruksdepartementet hvor de stilte seg undrende til at det bare er ca. 3000 rein på vidda (Kloster og Johnsen 1929). De mente dette skyldtes omfattende tyvjakt. De leverte følgende regnestykke for å underbygge påstanden: På bakgrunn av Fjellbeitekommisjonens tall fra 1910 antok de at det dette året var 15 000 villrein på vidda. Det var via media kjent at Opdal reinkompani slaktet ca. 20% av sin tamreinflokk hvert år. Overført på villreinflokken skulle dette gi en tilvekst på ca. 3000 kalver pr år på vidda. Hvis dødeligheten for kalv var 50%, ville dette gi en netto tilvekst på 1500 kalver i 1910. Offisielt ble det skutt 370 dyr på vidda dette året. På bakgrunn av dette regnestykket og de neste års offisielle fellingsdata, burde stammen ha økt fra år til år. Men «tallet for 1926 – ca. 3000 dyr på selve vidda og ca. 2000 dyr syd for Haukelidveien - lærer, at det ikke er noe overskudd, men at to tredjedeler av kapitalen er strøket med» (Kloster og Johansen 1929).

Ved kongelig resolusjon 27. juni 1930 med hjemmel i lov 6. juni 1930 ble adgangen til villreinjakt gjort betinget av særskilt tillatelse (lisens), og tallet på dyr som kunne felles skulle være avhengig av jaktområdets areal (arealbegrensning). De nevnte bestemmelsene ble overført til jaktloven av 1899 ved lovrevisjonen i 1932 (Christensen 1967). Dermed var villreinforvaltningen et skritt nærmere en bærekraftig forvaltning, men det skulle gå enda nesten 75 år før den ble optimalisert.

Perioden 1932–1965; preget av krigen og begrensninger i jaktutøvelse, avvikling av tamreinnæringa, ny jaktlov, og de første forsøk på innhenting av bestandsdata

For perioden 1930–1945 finnes det lite skriftlig materiale som anslår bestandsstørrelsen. Ravndal (1948) opplyser at i 1938 observerte han sammen med fem andre vante reinjegere en flokk på ca. 12 000 villrein. Offisielle fellingsdatavi

ser at avskytingen var relativt liten (fig. 1). Søylen (1995) beskriver hvordan jakta ble forvaltet under krigen; I utgangspunktet skulle alle jaktrifler inndras, og lovlig jakt forutsatte betalt vilttrygdavgift som automatisk førte til medlemskap i Norges Jegerforbund opprettet av Nasjonal Samling (NS). Etter sabotasjen på tungtvannsanlegget vinteren 1943 ble vidda erklært som forbudt område (Dahl 1953), men det var fremdeles noe jakt, og Sandvik (1999) gir et lite innblikk i hvordan «ulovlig» jakt på Hardangervidda foregikk under krigen.

Ved krigens slutt hadde myndighetene ingen oversikt over størrelsen på villreinstammen. For å stoppe «mataukejakten» blei det høsten 1945 innført streng straff for ulovlig jakt: 1 års fengsel eller en kraftig bot (Søylen 1995). Østbye mfl. (1975) anslo villreinbestanden på Hardangervidda til 15 000 villrein i 1947. I april 1948 gjør Knut Haukelid et forsøk på å telle villrein på Hardangervidda ved bruk av en Messerschmidt Me 108 Taifun. Fra cockpiten var det dårlig utsikt, og med en marsjfart på 180 km/t var ikke flyet det mest ideelle til dette formålet (Haukelid 1949). Han fant ca. 5000 dyr, noe som stemte dårlig med de beretninger man hadde fra «fjellfolk» om stammens størrelse. Først i 1954 blei den første offisielle vintertellingen utført fra fly, og resultatet var omlag 11 500 villrein (Viltstyret 1954).

Jaktloven av 1951 innførte en del viktige prinsipper for viltforvaltningen, og dermed villreinforvaltningen. Jaktloven var starten på oppbyggingen av et omfattende forvaltningsapparat for viltet (Bråtå 2005). Ifølge loven skulle alle «herreder» ha en viltnemnd, men villreinjakta skulle administreres av viltstyret (da Landbruksdepartementet), og ikke av viltnemndene. Begrunnelsen for at den formelle makt innen villreinforvaltningen blei lagt til et nasjonalt organ, var at villreinen innen

et fjellområde oftest var fordelt på flere kommuner og fylker. Hele reinbestanden i et fjellområde måtte derfor betraktes som en enhet og forvaltes ut fra den forutsetningen (Bråtå 2005), med referanse til uttalelse i 1967 fra byråsjef Christensen i Landbruksdepartementet.

I 1951 tildelte Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd midler til forskningsprosjektet «Gransking av vokster- og avbeitingstilhøva på Hardangervidda». Undersøkelsen ble utført av Aksel Tveitnes. I 1980 kom sluttrapporten (Tveitnes 1980). Dette var den første beiteundersøkelsen som ble gjort på Hardangervidda. Det refereres ofte til denne undersøkelsen når vinterbeitet på Hardangervidda blir diskutert, men det opplyses sjelden om de forutsetninger han la til grunn for sine beregninger for hvor stor vinterstammen kunne være (Bjerketvedt 2013). I 1957 gikk det mot slutten med tamreindriften på vidda (Tveitnes 1980). Fra 1955 til 1960 blei det årlig felt i snitt 2400 villrein, og i perioden 1961–1965 var årlig felling øket til i snitt ca. 4200 rein. Til tross for at avskytingen økte var den for liten i forhold til tilveksten, og stammen økte sterkt. Vi nærmer oss perioden med den største dokumenterte sommerbestand på Hardangervidda i moderne tid.

Figur 1. Antall offisielt felte dyr på Hardangervidda i perioden 1890–2010. Nummererte vertikale piler markerer iverksatte forvaltningstiltak. Disse er forklart i tabell 1. Skravert rektangel angir nødvendig felling på mellom 2300-3000 for å holde vinterstammen på 9000–12000 rein. (Bjerketvedt mfl. 2014).

Figur 2. Variasjon i stammestørrelse før jakt, kvotestørrelse og antall felte dyr på Hardangervidda for perioden 1965 – 2010 (Bjerketvedt mfl. 2014).

Perioden 1965–1990; preget av usikkerhet om bestandsutvikling, to perioder med sterk reduksjonsskyting, fredning, etablering av villreinnemnd, og nye forvaltningstiltak

Bestandsstørrelsen, fellingskvoter og antall felte dyr har variert betydelig i perioden 1965–2010 (fig. 2). Noen av tiltakene som ble gjort i denne perioden fikk stor betydning for stammestørrelsen og forvaltningen, som vist i tabell 1. Flytellingen vinteren 1965 viste ca. 26 000 dyr. Med en beregnet kalvetilvekst på 22% ga dette en antatt bestand på ca. 32 000 rein før jakta høsten 1965. Denne høsten ble det felt 8972 rein, men også i årene 1967-69 var det relativt høge fellingstall. Dette var den første store reduksjonsskytingen, den andre kom i 1984 (fig. 2).

Siden det over tid hadde vært en diskusjon om villreinstammens kondisjon og beiteforhold, igangsatte Statens viltundersøkelser en flyrekognosering av vinterbeitene høsten 1968 og en kjeveinnsamling høsten 1969. Vintertellingen i 1968 viste ca. 14 000 rein. I 1969 blei den første offisielle sommertellingen gjennomført (tabell 1), og resultatet var ca. 21 000 rein (Kraft 1970). Sommertellingen i 1970 ga et resultat på 14 700 rein, men vintertellingen i 1971 viste bare 6700 rein. Denne høsten, og høsten 1972, ble villreinen for annen gang fredet på Hardangervidda. Allerede i 1979 hadde sommerstammen passert 20 000 rein (tabell 2). Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål om fredningsvedtaket i 1971 bygde på gode nok data om stammestørrelsen? Kondisjonen på dyra i 1969 var dårlig, og på den bakgrunn foreslo Statens viltundersøkelser (Reimers og Gaare 1970) en kraftig reduksjon av villreinstammen, der bestandsmålet blei satt til ca. 7000 vinterdyr, som etter 10–15 år kunne økes til 11–12 000 vinterdyr. Vintertellingen i 1971 viste at stammen var på dette nivået, så hvorfor fredning? Ifølge Skogland (1990) var det i perioden etter 1968 og fram til slutten av 1970-årene 30% nedgang i rekruttering, som et resultat av bestandstoppen og nedbeiting. Til tross for en antatt nedsatt rekruttering og nedbeita vinterbeite er sommerbestanden på
22 000 dyr ved flytellingen i 1979. I sum kan dette tyde på at bestandstalla

som var grunnlaget for fredningen var lite korrekte.

I en melding til styret for Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk blei det påpekt at i tillegg til den offisielle fellingsresultatet i 1969–70, blei det også felt et ukjent, men trolig betydelig antall dyr under tjuvjakt, noe som var en medvirkende årsak til at stammen blei halvert i størrelse på to år (Skogland og Gaare 1983). Det blei uttrykt alvorlig bekymring fra lokalt hold for den utbredte tjuvjakten, og villreinutvalget og fjellstyrene gikk inn for fredning av stammen. I 1974 fikk vi den første femårige driftsplanen for stammen

(tabell 1). Planen tok sikte på å holde vinterstammen på 10 000 dyr over en fem-års periode fram til 1979 (Skogland og Gaare 1983).

Basert på feltobservasjoner sommerene 1976-78 påpekte Bjerketvedt (1978a,b,c) at dyra var små og at stammen syntes å være større enn det forvaltningen antok. I tillegg etterlyste han oppdaterte bestandsdata. Viltforvaltningen svarte med tre artikler i Jakt-Fiske-Friluftsliv nr. 4, 5, og 6 i 1979. Artiklene viste at oppdatert kunnskap om stammen og beiteforholda var svært mangelfulle. I et sentralt notat diskuterer Skogland

Tabell 1. Begivenheter som har hatt betydning for stammestørrelse og forvaltning av villreinstammen på Hardangervidda. Nummer og årstall samsvarer med nummereringen av vertikale piler i figur 1.

Tabell 2. Oppgitte tall for vinterstamme, sommerstamme og felte dyr i perioden 1969 til 1979. Tall merket med * er flytellinger, og tallene til Tveitnes er beregninger utført av viltforvaltningen.

Nr	År	Begivenhet
1	1902 - 06	Landsomfattende fredning av rein
2	1930	Innføring av minsteareal for felling av rein
3	1954	Første offisielle vintertelling fra fly
4	1957	Slutt på tamreindrift på Hardangervidda
5	1969	Første offisielle sommertelling fra fly
5	1969	Første innsamling av kjever til alder og kondisjonsbestemmelse
6	1971 - 72	Fredning av villrein på Hardangervidda
7	1974 - 79	Første femårige driftsplan, målsetting 10 000 vinterdyr
8	1979	Starter med kalvetellinger og strukturtellinger
9	1981	Etablering av Hardangervidda nasjonalpark
10	1983	Vinterfelling av 98 rein, fastslår dårlig kondisjon på dyra
11	1991	Oppstart av NINAs nasjonale «Overvåkningsprogram for hjortevilt»
12	1990 – 94	Driftsplans med målsetting om 9 000 vinterdyr
13	1995 - 99	Driftsplan med målsetting om 10 000 vinterdyr
14	1999 - 2000	NINA beregner vinterstammen til 12 – 14 000 dyr basert på modellering
14	1999	Radiomerking av reinsdyr
15	2004	Ett års fredning av villrein på Hardangervidda

Årstall	Vinterstamme	Kilde	Sommerstamme	Kilde	Felte dyr
1969			21 000 *	Kraft mfl. 1979	5595
1970			14 600 *	«	4755
1971	6 700 *		7 600 *	«	fredet
1972			10 100 *	«	fredet
1973	11 200	Tveitnes 1980			1235
1974	11 000	«	14 200 *	Skogland 1989	1537
1975	12 750	«	15 000	Solberg 2012	2323
1976	13 750	«			3071
1977	14 200	«			2986
1978	15 200	«	20 000	Solberg 2012	2427
1979	17 000	«	22 000 *	Skogland 1989	3939

beiteforholda var svært mangelfulle. I et sentralt notat diskuterer Skogland (1980a) villreinforvaltningen på Hardangervidda, og peker på at i framskriving av bestandsutviklingen har forvaltningen anvendt gamle data og dermed bommet kraftig på bestandsstørrelsen (fig. 3). I den samme figuren blir det vist til en «ny» simulering som bygger på resultatet av flytellingen i 1979, og justerte data om stammens kjønnssammensetning. Skogland var skeptisk til vintertelling som metodikk, fordi dyra på denne tiden er spredt i mange små flokker, og kontrasten mellom forblåst bar mark og beitende rein er dårlig. I tillegg mente han at den offisielle jaktstatistikken gav et uriktig bilde av det virkelige kjønnsforholdet i stammen, noe som igjen påvirket det simulerte produksjonspotensialet. I notatet tar Skogland også til orde for nytenking og nyordning for å sikre bedre fellingsresultater. Dette var et viktig tema som kom til å bli sentralt i de kommende åra.

Vinteren 1983 ble det gjennomført et fellingsprogram på Hardangervidda. I alt 98 dyr ble felt, og 11 nyfødte kalver ble veid i slutten av mai. I et notat oppsummerte Skogland (1983a) noen av funna: nyfødte kalver veide bare

65% av normal størrelse. Basert på totalt telte simler, en observert drektighetsprosent på 85%, og observerte kalver om høsten, antok han en avgang på 2600 til 2700 kalver sommeren 1982. Simlenes kondisjon hadde aldri vært registrert på et så lavt nivå som denne vinteren.

I et nytt notat til villreinutvalgets møte 3.–4. desember 1983 slår Skogland (1983b) fast at Hardangervidda i dag har de minste dyra vi noen sinne har registrert i Norge. Videre setter han opp følgende regnestykke: «Basert på sommertellingen 1983 kan vi anta at vinterstammen var på ca. 19–20 000. Var det ca. 9–10 000 drektige simler i vinter og hadde alle disse fått fram levende kalv hadde vi hatt en sommerbestand på nærmere 30 000 dyr før jakt. Ca. 5000 foster eller kalv er blitt borte i løpet av perioden mai til juni. Heldigvis får vi vel nesten si i dag, ellers hadde vi ikke klart å mestre bestandsutviklingen. Jeg regner i dag med at ca. 60% av tapet skjedde som kalvekasting eller kalvetap i mai måned». Notatet avslutter med en konklusjon om at det høsten 1984 må felles 8–
10 000 dyr for å oppfylle driftsplanen. Siden 1980 hadde fellingskvotene vært på over 10 000 dyr, og en fellingsprosent i snitt på ca. 50%. Høsten 1983 og

1984 var fellingskvotene henholdsvis
13 766 og 13 748 og med fellingsprosent på 69% og 51% (fig. 2). Den andre reduksjonsskytingen i løpet av en tjueårsperiode var et faktum. I artikkelen «Villreinstammen på Hardangervidda» oppsummerer Skogland (1985) villreinstammens tilstand. Ser vi på fellingsresultatene for perioden 1960–1970 og 1973–1986, er kurvefor–løpet forbausende likt (fig. 1).

Den femårige driftsplanen for perioden 1980–1984 hadde som mål en vinterstamme på 12 000 dyr ved periodens slutt. I dette tidsrommet blei det satt i verk tiltak for å gjøre jaktordningen mer fleksibel. Den neste femårige driftsplanen, for 1984–88, hadde som mål en vinterstamme på 8–10 000 dyr, men antallet kunne økes dersom dyrenes kondisjon og beitene ble bedre (Bråtå 2005). I 1988 blei NINA etablert, etter et ønske om å skille forskningsenheten fra forvaltningen. Samme år blei også villreinnemndene etablert, og de fikk ansvar for å godkjenne driftsplaner for våre villreinområder.

Perioden 1990–2004; usikkerhet om bestandsstørrelse, innføring av systematiske minimumstellinger og ett års fredning

Ifølge Bråtå (2005) foreslo Hardangervidda villreinutvalg en driftsplan for perioden 1990–94 der målsettingen var en vinterstamme på 9000 dyr. Forutsetningen ble brutt allerede samme høst, fordi veksten i antallet kalver var større enn antatt, og utbyttet av jakta var lavere enn antatt. Dårligere jaktresultat enn forventet, førte til at villreinutvalget begynte å arbeide for en mer effektiv jakt. De årlige rapportene fra villreinutvalget viste dyp bekymring over situasjonen (Bråtå 2005). Problemet var hvordan fellingen skulle økes: jegerne klarte ikke å skyte så mange dyr som de burde. Utvalget oppmuntret grunneiere til å slå sammen vald og tillate jakt på tvers av valdgrensene.

Perioden 1995 til 2000 er igjen preget av sterk usikkerhet om stammens størrelse og heftige diskusjoner om de årlige fellingskvotene. Rettighetshavere fra områder hvor det var observert mye dyr, ønsket seg store kvoter, mens rettighetshavere fra områder der det

Figur 3. Originalfigur fra Skogland (1980). Den stiplete linja viser hva forvaltningen trodde om stammestørrelsen basert på mangelfulle data om stammens sammensetning og to vintertellinger. Den heltrukne linja viser hvordan modellen antok at stammen hadde utviklet seg basert på flytellingen i 1979 og justerte data om stammen.

var observert få dyr, ønsket lave kvoter. Siste flytelling var fra 1991, og basert på den hadde NINA beregnet at vinteren 1994/95 var stammen på ca. 11 200 dyr. Bråtå (2005) gir en grundig beskrivelse av hva som skjedde fra 1998 og fram til fredningen i 2004. Direktoratet for naturforvaltning (DN) var bekymret for størrelsen på stammen, og de forventet at den nye driftsplanen hadde bedre mål for å øke jaktsuksessen. Ifølge forslag til driftsplan hadde stammen og forholdene blitt bedre, og målet for antall dyr for 1995–1999 ble satt til 10 000 dyr, men stammen kunne økes til 12 000 mot slutten av perioden dersom det ble ytterligere bedring i beiteforholdene.

Minimumstellingen vinteren 1996 viste ca. 9000 dyr (Bråtå 2005). NINA mente stammen var større, og at slike flytellinger ofte bare fant 60% av stammen. Villreinutvalget ønsket en kvote på 7500 dyr, men villreinnemnda fattet et vedtak om 9000 dyr. I 1997 ble det ifølge villreinnemnda sin årsrapport skutt færre dyr enn den årlige tilveksten, og mindre enn forutsatt, da kvoten blei fastsatt. Drastiske tiltak måtte iverksettes.

Ifølge NINA var situasjonen for villreinen på Hardangervidda i 1998 alarmerende. Reinen der hadde den laveste vekten og de korteste kjevene. Dette viste ifølge notat fra villreinnemnda, hvor alvorlig situasjonen var. DN la vekt på at villreinutvalget var ansvarlig for situasjonen, og at deres fremtidige mulighet til selvforvaltning var avhengig av at det ble skutt flere rein. Høsten 1998 ble det skutt 4420 dyr, hvilket var det beste fellingsresultatet siden 1984. For jakta høsten 1999 foreslo villreinutvalget en kvote på 11 500 dyr. I juli samme år administrerte NINA en telling hvor de fant 7527 dyr, men tellingen ble avblåst pga. dårlig vær. På oppsynssamling i august opplyste fylkesmannen at det vinteren 1998/99 var regnet med 15 500–16 000 dyr, og at totalbestanden før jakt var ca. 20-
21 000 dyr. Data manglet imidlertid fra en godt gjennomført minimumstelling. Ifølge Hardangervidda villreinutvalg antok NINA vinteren 1999/2000, basert på modellberegninger at antall villrein var 12–14 000. Historien gjentar seg som i slutten av 1970-årene. Data

som legges inn i modellen er for dårlig kvalitetssikret, og modellen gjenspeilte ikke virkeligheten. Kvoten for 1999 ble igjen satt til 11 500, men nå ble fellingsresultatet bare 2683 rein. Etter hvert stilte mange seg skeptiske til de bestandsdata det blei operert med, og debatten gikk heftig i ulike media.

I 2001 gjennomfører villreinutvalget to flytellinger som viste 5306 og 5197 dyr. Villreinutvalget mente på denne bakgrunn at det antakelig var færre enn 7000 dyr på vidda. DN på sin side mente at stammen var på over 10 000 dyr. Etter jakta dette året konkluderte NINA med at antall villrein den forrige vinteren var mellom 5500 og 7500 dyr. Villreinutvalget organiserte en ny vintertelling (minimumstelling) i 2002, og fant 4668 dyr. Tellingen ble gjort systematisk ved bruk av fly som fløy i på forhånd tildelte sektorer. Det blei brukt GPS, og flokkene blei fotografert og plottet på digitale kart. Dette var starten på en utvikling og perfeksjonering av metodikken som i dag brukes ved minimustellinger.

Basert på en kalvetelling sommeren 2002 konkluderte NINA med at totalstammen i 2002/2003 var på 4400–4800 dyr. For jakta 2003 hadde villreinutvalget to forslag. Enten en kvote på 1000 dyr eller ingen jakt. Et flertall av rettighetshaverne ønsket ingen jakt, og villreinutvalget gikk derfor inn for det. Villreinnemnda var i ferd med å akseptere forslaget, men et medlem fra Tinn fikk overtalt flertallet i villreinnemnda til å vedta en kvote på 1000 dyr. På grunn av formelle problemer måtte villreinnemnda gjøre et nytt vedtak, og denne gangen støttet de villreinutvalget. Igjen blei det klaget fra Tinn som ønsket ei kvote på 1000 dyr. DN aksepterte klagen. Vedtaket førte igjen til offentlig debatt. Via nettverket av rettighetshavere klarte villreinutvalget å få de fleste av dem til å avstå fra å bruke sine kvoter (Bråtå 2005). Fellingsresultatet ble bare 133 dyr, noe som viste at boikotten hadde vært vellykket.

For 2004 foreslo villreinutvalget fredning, og dette ble akseptert av både villreinnemnda og DN. Dermed var den tredje fredningen av villreinstammen på Hardangervidda siden 1900 et

faktum.

Oppsummering

I ettertid stilte flere spørsmål om hvor vellykket fredningen i 1902-06 var. Konflikten med tamreinnæringen var stor og offentlig oppsyn manglet. Dette var en ideell situasjon for tyvjakt. Følgelig ville det nok ha vært smartere å vektlegge tiltak mot tyvjakt fremfor fredning.

Fredningen i 1971 og 72 bygde på usikre bestandsdata. Uten fredningen kan det hende at vi hadde unngått situasjonen på begynnelsen av åttitallet. De store kalvetapa som Skogland beregnet for 1982 og 1983 var neppe et resultat av planlagt forvaltning og var kanskje heller ikke korrekte.

Fredningen i 2004 kom som en konsekvens av en forvaltning som bygget på dårlige bestandsdata og misvisende modellering, noe vi også opplevde på begynnelsen av åttitallet. Prosedyrene som villreinutvalget utviklet fra 2001, som inkluderte minimumstellinger, har gitt forvaltningen bedre informasjon om bestandsstørrelse før kalving. Samtidig er det avgjørende at minimumstellingene gjennomføres regelmessig, og at strukturtellingene fanger opp den reelle bestandsstrukturen. Siden 2014 har det ikke vært mulig å gjennomføre vintertellinger på grunn av værforholdene, og vintertellingen i 2018 antyder at bestandsstørrelsen i de seinere årene har vært overvurdert.

På mange måter kan vi si at den moderne villreinforvaltningen på Hardangervidda begynte etter 2001. Forvaltningsutfordringen i dag er, som den har vært de siste femti år, å holde stammen innenfor driftsplanens rammer vha. jakt. Mye tyder på at reinstammen i 2017-2018 er langt under bestandsmålet på 10-12 000 dyr. Derfor trengs det nå en ekstra innsats for å fastsette et bedre bestandsestimat.

Litteraturliste for denne artikkelen kan fåes ved henvendelse til Dag K. Bjerketvedt, e-postadresse: dag.k.bjerketvedt@usn.no

Nytt villreinprosjekt i Setesdal Austhei

Kan ny kunnskap bidra til å opprettholde trekket forbi rv. 45 mellom vinterbeiter i nord og sommerbeiter og kalvingsland i sør? Hva beiter villreinen på i skogen sommerstid? Vil bedre kunnskap om menneskelig ferdsel og villrein kunne bidra til å redusere konflikter? Dette er spørsmål vi håper å finne svar på i et prosjekt i startgropa for Setesdal Austhei.

Bakgrunn

Det ble gjennomført et stort felles villreinprosjekt for begge Setesdalsområdene i perioden 2006-10, som ga mange svar på villreinens bruk av leveområdene. Men dette prosjektet

reiste også mange problemstillinger og spørsmål som krever ny innsats. I perioden 2013-17 har et omfattende villreinprosjekt pågått i Setesdal Ryfylke, og på våren 2017 var de berørte partene enige om å teste

interessen for å gå i gang med et oppfølgende prosjekt også i Setesdal Austhei. Dersom det skulle være tilstrekkelig interesse og økonomisk fundament, hadde NINA sagt seg villig til å ta det faglige lederansvaret for

Av Tor Punsvik (FMAV), Olav Strand (NINA) og Lena Romtveit (NVS)

prosjektet, og Norsk villreinsenter Sør (NVS) sekretariatsansvaret.

Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder (FMAV) er ansvarlig fylkesmann for Setesdalsområdene og tok initiativ til første drøftingsmøte, og ledet en bredt sammensatt arbeidsgruppe som i oktober leverte et forslag til nytt villreinprosjekt for Setesdal Austhei. Arbeidsgruppa leverte et bredt sammensatt forslag til prosjektmeny av fokusområder og temaer, som Norsk villreinsenter Sør nyttet som underlag da de sist november inviterte aktuelle samarbeidsparter inn i prosjektet. Det vil bli oppnevnt ei styringsgruppe som må foreta de endelige prioriteringer.

I slutten av februar i år besluttet NINA som faglig prosjektleder å utsette den planlagte instrumenteringen med GPS-sendere og kameraer. Blant annet vil instrumenteringen av dyr i sone 2 i Nordfjella kreve deres ressurser og oppmerksomhet denne vinteren.

Temaer og fokusområder

De foreslåtte målene for det nye prosjektet er å:

• Framskaffe kunnskap som kan bidra til å sikre Setesdal Austhei som godt fungerende nasjonalt villreinområde i framtida, med bærekraftig bestand i god kondisjon og produksjon, som naturlig bruker det aller meste av dagens leveområder.

• Skaffe ny kunnskap om reinens beiteforhold med særlig fokus på bruken av barmarksbeiter under skoggrensa.

• Framskaffe mer kunnskap om betydningen av Bjørnevatn som trekkorridor og hvilke faktorer som er av betydning for at dette trekkområdet skal kunne beholdes for framtida. Herunder også menneskelig bruk og ferdsel i området, inklusiv aktivitet og ferdsel på og ut ifra bilvei.

• Være en arena for ulike brukere av Setesdal Austhei som kommer i berøring med areal- og bestandsforvaltning. Bidra til brukervennlig og kontinuerlig formidling av kunnskap og resultater til aktuelle aktører og befolkning generelt.

• Bidra til at innsamla data får stor nytteverdi slik at bestands- og arealforvaltningen kan finne gode løsninger og

bidra til at mulige konflikter mellom villrein og andre bruksinteresser holdes på et så lavt nivå som mulig.

Arbeidsgruppas forslag til «Arbeidspakker»

Arbeidspakke 1. Beitebruk og -kartlegging

Målet med denne arbeidspakken er å få bedre kunnskap om reinens beite på vinterområdene i nordområdet og sommerbeitene i skogsarealer i sørområdet, bl.a. sett i et forventet klimaperspektiv. Høgskolen i Sørøst Norge i Bø (HSN Bø) har allerede gjort betydelig kartlegging av vinterbeitene og er innstilt på å følge dette opp ytterligere. En forutsetning for utnyttelse av disse vinterbeitene er imidlertid at reinen finner tilstrekkelig ro.

En stor utfordring i disse områdene er antakelig ferdsel vinterstid. I tilgrensende områder er konsentrasjonen av reiselivsbedrifter og hyttefelt svært stor, og det er ambisjoner blant reiselivet i regionen om å øke sin aktivitet. Kanalisering av ferdsel forutsetter god kunnskap om reinens behov, og vilje til planlegging og tilrettelegging lokalt. HSN Bø har allerede gjort betydelig arbeid med kartlegging av bl.a. lavforekomstene i nordområdet av Setesdal Austhei.

Arbeidspakke 2. Rv. 45 Bjørnvatn-
området

Målet er å opprettholde korridorer som

sikrer reinens sesongtrekk i framtida. I det første GPS–merkeprosjektet (2006-10) ble dette området identifisert som en flaskehals for reinens

trekk mellom vinterbeiter i nordområdet og sommerbeiter og kalvingsområder i sørområdet.

Området er under sterkt press og det er stor fare for at trekket kan stoppe helt/forsvinne dersom forstyrrelsesnivået i dette området øker. Problematikken ved Bjørnevatn er for øvrig omtalt blant annet i VILLREINEN 2015. Mens forrige prosjekt 2006-10 pågikk, ble det gitt tillatelse til ytterligere hyttebygging i området. En del av disse tillatelsene er allerede realisert. I reguleringsplanen for hytteområdene i Valle er det også åpnet for betydelig økning i størrelsen på eksisterende hytter. Det har også skjedd en betydelig utbygging på Tokke-siden i området Hallbjørnsekken. Det er behov for bedre kunnskap om trafikkforholdene på den aktuelle vegstrekningen. Sjøl om en del kunnskap ble samlet i forrige prosjekt, så er det behov for oppdaterte tall, og trolig med større detaljrikdom og presisjon.

Vi vet mye om reinens bruk og behov i Bjørnevatn-området, men lite om hyttefolkets behov og interesser. Hva er deres attraktive opplevelser og interesser? Slik kunnskap er en forutsetning for at forvaltningen skal kunne finne effektive, avbøtende tiltak. En brukerundersøkelse foreslås å inngå som

en viktig aktivitet i det nye prosjektet. Veien og trafikkens betydning for reinen bør undersøkes, samt hvilke typer ferdsel og ferdselsvolum som går ut fra veien og inn i villreinområdet.

Viktige spørsmål her vil være knyttet til hvordan hytteeiere og andre bruker området. Og om forvaltningen kan håndtere denne ferdselen på en forutsigbar og god måte for å opprettholde trekk-korridoren for villrein.

Kunnskapen som genereres i denne arbeidspakken vil være viktig for framtidig forvaltning av dette området gjennom tilrettelegging, informasjon og kanaliseringstiltak. Kunnskap og data fra prosjektet vil også være viktige bidrag inn mot kommunale sti- og løypeplaner generelt og i dette området spesielt.

Arbeidspakke 3. Menneskelig ferdsel og forstyrrelser – kanalisering og konfliktminimering

Konflikten knyttet til menneskelige forstyrrelser i Bjørnevatnområdet er allerede omtalt, så her er det i første rekke interessekonfliktene i nordområdene som fokuseres. Det har skjedd en voldsom endring i volum og atferd av skiturister i bl.a. Hovden-området de siste 30 år.

Flere mennesker bruker områder stadig lenger inne i fjellet. Sti- og løypeplanlegging har pågått i Bykle i flere år, og det er nå ønske i kommunen om å prøve ut «adaptiv løypeforvaltning» der løyper skal søkes planlagt slik at konflikten med villreinen blir mindre.

Det pågår en dialog med mobilselskaper om mulig bruk av posisjonsdata fra mobiltelefoner hos deres brukere for å kartlegge ferdsel i fjellet. Reiselivsnæringen ønsker også å nytte slike data til å kartlegge besøkende og deres bevegelser i Setesdalen. Det kan være aktuelt å samordne og samfinansiere disse delprosjektene. Mobildata vil både kunne gi generelle kunnskaper om hvem brukerne er (kjønn, alder, nasjonalitet osv.) i området og bruksintensitet. Dataene kan også til en viss grad si hvordan bruksintensiteten varierer på arealet. Slik kunnskap vil på overordnet nivå kunne gi god kunnskap om når og hvor folk befinner seg i området i forhold til villrein, og hvem som er der i forhold til å legge til rette for gode opplevelser og lokale servicetilbud.

Det kan være et forslag at man skaffer god kunnskap om hvilke behov og ønsker de ulike brukerne (hyttefolk, turister og lokalbefolkning) av skiløypene har, for deretter å designe et løypenett som tar hensyn til både brukerne og villreinens behov. Et slikt prosjekt vil kunne ta utgangspunkt i lokal kultur og utvikling, og knytte dette nærmere sammen gjennom et bredt sett av opplevelser og tilbud. Villreinen vil i et slikt prosjekt inngå som en viktig kulturbærer, og som man kan dra fordel av i utviklingen av tilbudet.

Arbeidspakke 4: Formidling og kommunikasjon

Det er viktig at resultatene fra prosjektet og generell kunnskap om villreinen formidles til lokale, regionale og

nasjonale beslutningstakere og til befolkningen generelt. Denne informasjonen må være forståelig, kartfestet og lett tilgjengelig. Det er foreslått blant annet å se til den «kartfortellingen» for Hardangervidda som ligger på www.villrein.no. Tilsvarende kan eventuelt utvikles for Setesdalsområdene, og er en naturlig oppgave å samarbeide med NVS Sør om. Her kan det være naturlig å søke samarbeid med Verneområdestyret/-sekretariatet for Landskapsvernområdet Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene og Frafjordheiene (SVR), som har temaet inne i sin søknad til Miljødirektoratets verdiskapingsprogram for i år. NVS har en spesiell rolle og ansvar for formidling av kunnskap om villreinfjellene og har i det siste satset på å utvikle nye formidlingsformer og plattformer som i stor grad benytter digitale og interaktive formidlingsformer. I denne arbeidspakken vil prosjektet bidra til å styrke denne formidlingen med et særlig fokus på setesdalsområdene. Samarbeidet med lokale aktører og verneområdestyret vil være særs viktig i denne sammenheng.

Parallelt prosjekt i Brattefjell-
Vindeggen

Parallelt med dette prosjektarbeidet i Setesdal Austhei igangsettes et tilsvarende prosjekt i Brattefjell Vindeggen i Telemark, med samme faglige ledelse og sekretariat. Beiting og skog og problematikken ferdsel og forstyrrelse av villrein vil også her stå sentralt.

Bjørnevatn-området i Setesdal Austhei.
Foto: Olav Strand

 

 

 

Reinsjegerar fann viking–sverd i Lesjafjellet

Under reinsjakt i 2017 vart det gjort eit oppsiktsvekkande funn av eit vikingsverd i Reinheimen nasjonalpark. På veg opp mot Gråhøa i den vestlege enden av Kjølen, midt i ei steinur i over 1600 meters høgde, snubla tilfeldigvis ei gruppe reinsjegerar over eit særdeles godt bevara sverd. Det er nesten ikkje til å tru!

Reinsjegerar frå Ørsta

Det var Einar Åmbakk som fekk auge på den rusta metallgjenstanden mellom steinane. Saman med fire andre jaktkompisar var dei på veg oppover den slake fjellskråninga i håp om å treffe på grådyr. Åmbakk tok tak i gjenstanden, og opp drog han eit ekte sverd til stor forundring for alle som var med. Sverdet var så heilt og uskadd at dei ikkje forstod kor gamalt det var der og da. Utsjånaden kunne kanskje tyde på at det å hadde lege på staden i knapt hundre år eller der omkring. Til all lykke vart avgjerda å putte det rusta jarnet i sekken. Vel heime, undersøkte Åmbakk sverdet nærare, og samanlikna det med foto av gamle sverd på nettet. Utifrå form kunne dette samanliknast med vikingsverd!

Arkeologisk undersøking

Åmbakk varsla underteikna og eg må seie det var ei fantastisk oppleving å få melding om eit så flott funn i heimekjært fjell. Da bilete av sverdet kom inn på telefonen, var det nesten for godt til å vera sant! Men etter å ha studert klenodiet med eigne auge, så vart eg ikkje tvil om at dette våpenet var svært gamalt. Espen Finstad i Oppland fylkeskommune vart varsla, og funnet vart ikkje ei mindre gledeleg overrasking for arkeologane på fylket. Dei sette raskt i gang ein arkeologisk undersøking av funnlokaliteten, for å sikre eventuelle spor, og å leite etter fleire gjenstandar. Med i felt var Espen Finstad, Øystein Rønning Andersen, Egil Bjørnsgård og Runar Hole. I tillegg kom også Einar Åmbakk og Geir Inge Follestad med på fjellturen som kjentmenn. Det var litt av ein funnstad! Langt og høgt til fjells. Midt i eit slakt og vidt landskap med steinur. Men fjellet var lettgått mesteparten av strekninga fram til funnstaden. Det er difor grunn til å hevde at det i dette fjellområdet, har vore ferdsel over til nabodalføret i gamal tid. Ei nærare gransking av funnstaden gav ikkje fleire funn, sjølv med bruk av metallsøkar. Vidare fann vi ut at det ikkje var noko som kunne tyde på ei menneskegrav i den flate steinura. Etter alt å dømme er det her snakk om eit lausfunn. På ein eller annan måte har altså sverdet tilfeldigvis hamna der det vart funne.

Kvifor ligg det eit vikingsverd i høgfjellet?

Det er ikkje godt å seie korleis sverdet har hamna i steinura på 1640-meters høgde. Ein ting er sikkert; det har vore frakta så høgt til fjells av folk. Mest truleg har det lege i fjellheimen heilt sidan slike sverd var i omlaup i samfunnet. Det kan være fleire moglege årsakar til det vart liggjande att der i steinura. Kanskje vart det mista av nokon som gjekk seg bort, og som kanskje omkom i dårleg vær? Ei mindre sannsynleg forklaring kan være at det oppstod eit lite samanstøyt av væpna menn på staden, og sverdet vart mista under bataljen. Det er iallfall lite truverdig at sverdet vart lagt att på staden med vilje, for seinare å skulle hentast att. Til dømes kan ein spekulere om det vart lagt att for å lette vekt under reinsjakt, men i så fall ville ein uansett vald ein enklare stad enn i den anonyme ura. Mest sannsynleg vart det mista på staden av folk under ferdsel over fjellet mellom Lesja og Lom. I gamal tid var det vanleg å gå snarvegen over fjellet før det vart skikkeleg veg i dalføra. Det er ikkje lange strekninga til Lom, beinveges over resten av fjellområda, frå der sverdet låg. Kanskje har det gått ei ferdselsrute nettopp her. Lett farbare høgfjellsområde kan samanliknast litt med havet eller fjordane. Desse var både transportårer og ressursgrunnlag, men sjølvsagt farlege i dårleg vær. Det er lettare å gå i høgfjellet på grunn av den knappe vegetasjo

Av Runar Hole
Arkeolog og daglig leder i Tarandus

Reinsjeger Markus Åmbakk poserer med sverdet rett etter at det vart funne den 23. august 2017. Det er over tusen år gamalt. Heilt utruelg at det går an å gjere eit slikt funn! Foto: Einar Åmbakk.

nen. Vidare er det lett å navigere fordi ein ser langt og har faste haldepunkt i fjellformasjonane. Det er tryggare på den måten at det er ikkje så lett å hamne i bakhaldsangrep i opent landskap. Ut i frå dette var det naturleg med mykje ferdsel i fjella over til nabobygdene. Vikingane var ikkje i beit for å krysse storhavet med båtane sine, og ei høgfjellskryssing vart berre småtteri til samanlikning.

Ein teori på korleis sverdet vart mista

Korleis kan det i så fall skje at ein person mistar eit vikingsverd utan at han legg merke til det? Eit sverd har både tyngde og lengde, og det fell vel ikkje lydlaust ned i ei steinur? Det er vanskeleg å forstå at ein som ber eit sverd på kroppen ikkje vil merke noko slikt. Men om vi tenkjer oss at sverdet var surra fast i oppakninga på ein hest, så vert det heile meir forståeleg. Vi må tru at sverdet låg trygt nede i slira, og at ho var festa slik at sverdet ikkje skulle kunne falle ut. Likevel kan uheldige ting skje under transport. Det er særleg i ulendt terreng at ei oppakning på ein hest kan forskyve seg eller lausne. Kanskje førde stadig slakkare stroppar til at toppen på sverdslira etter kvart vendte nedover? Til slutt sklei rett og slett sverdet ut og ned på bakken. Dersom hesten gjekk bakarst samstundes som hesteskorne laga metalljodar mot steingrunnen, så forstår vi at dette kunne skje umerkande. Ein annan ting er at det kan ha vore vind eller eit snølag på bakken. Dette kan ha medverka til at ein ikkje høyrde at sverdet trefte steinura. Denne forklaringa kan støttast vidare av at det ikkje vart funne spor etter sverdslira. Eit anna aspekt er om sverdet låg på skrått med handtaket ned mellom steinane. Dette kan underbygge at sverdet fall med handtaket vendt nedover. På sjølve funnstaden er steinura meir omfattande og grovare. Det er og litt meir stigning i steinura nokre meter frå funnstaden som kan ha vore utløysande for at sverdet sklei ut av slira. Den vesle stigninga ligg i retning mot Lesja og i så fall viser denne forklaringsteorien at fylgjet kom frå Lesja.

Eit miltært våpen

Eit vikingsverd var eit miltært kampvåpen. Men eg vil tru at det var ytst sjeldan at slike våpen vart brukt i

direkte kamp. Eggen på sverdet frå Lesjafjellet er til dømes så fin og heil og utan hakk, at ein kan lure på om det nokon gong har vore brukt i aktiv strid. Sverd var mest eit sosialt og militært statussymbol, både internt og utantil. Berre frie menn med ein viss status hadde lov til å bære sverd under vikingtida. Vidare var sverd svært verdifulle sakar og dei mest kostbare sverda hadde så mykje pynt at dei var mindre eigna som reine kampvåpen. I verkelegheita vart dei fleste konfliktane avgjorte med trugsmål og forhandlingar før det eventuelt utvikla seg til ein valdeleg batalje. Enda ein strid i fysisk kamp så var likevel eit sverd noko av det argaste ein både kunne angripe og forsvare seg med. Eg trur kanskje vikingtida er noko misforstått som ei ekstremt valdeleg tid, og at viking–sverda er vorte symbolet på dette. På same måte som det ville vesten og revolveren, som er overdrive i tid, utbreiing og omfang. Likevel veit vi at det var fleire slag og kamphandlingar i Noreg under vikingtida, med mange falne, så det kunne nok gå tøft føre seg når ulike hærstyrkar barka saman.

Vil du vete meir om sverdet?

Dersom du vil vete meir om sverdet, så kan du gå inn på nettsida til Kulturhistorisk museum, eller inn på nettsida til Oppland fylkeskommune. Der kan du sjå flotte nærbilete og ein filmsnutt. Vidare blir det og forklart kor gamalt sverdet er og korleis dei har greidd å

datere det. Det er Kulturhistorisk museum som har forvaltningsansvaret for det over tusen år gamle klenodiet. Flotte gjenstandar kan likevel bli utlånt til trygge utstillingslokaler heime i bygdene der dei vart funne. Kanskje kan dette sverdet sjåast i ein monter på Lesja bygdemuseum etter kvart.

Arkeologisk undersøking av funnlokaliteten den 4. september 2017. Frå venstre: Espen Finstad (arkeolog), Einar Åmbakk (sverdfinnar), Øystein Rønning Andersen (arkeolog), Egil Bjørnsgård (metallsøker) og Geir Inge Follestad (jaktkamerat). Foto: Runar Hole

Berre frie menn med ein viss status hadde lov til å bære sverd under vikingtida.

Vannkraft skaper utfordringer for villrein, men regionale planer og nye miljøkvalitetsnormer kan gi bedre og mer omforente løsninger.

Nasjonale hensyn og internasjonale forpliktelser preger lokal håndtering av vannkraft. Kanskje noe tilsvarende kan gi nye muligheter for villrein?

Introduksjon

Vannkraft skaper store samfunnsmessige gevinster, den sikrer forsyningssikkerhet av strøm, og kan fase ut bruken av fossile energikilder som skaper klimagassutslipp. Selv om klimagevinsten i vannkraft er god, er heller ikke denne unntatt fra negative miljøvirkninger. I 1992 gjorde lovendringer det mulig å kreve revisjon av vassdragskonsesjoner raskere enn tidligere. Målet med revisjonene er bla. å minske miljøbelastningen. Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Direktoratet for naturforvaltning (Miljødirektoratet fra 1.7 2013) ble i 2012 bedt om å foreta en nasjonal gjennomgang av alle vassdragskonsesjoner som kan tas opp til revisjon innen 2022. I analysen av snaut 400 konsesjoner ble nytten av miljøtiltak vurdert opp mot tap i kraftproduksjon. Fokuset er mest på vassdragsøkologi og vannføring, og villrein er i liten grad et tema. Imidlertid understreker Olje og Energidepartementet at fokuset for vilkårsrevisjoner skal omfatte alle relevante miljøforhold, og det knyttes til utvalgte naturtyper, prioriterte arter, ansvarsarter, og truede og nært truede arter eller naturtyper. Gitt internasjonale forpliktelser, og det faktum at Norge har de eneste villreinstammene i Europa, bør villrein være en sentral referanse for vilkårsrevisjoner av vannkraft.

Stortinget vedtok, under behandlingen av handlingsplan for naturmangfold i

2016, at det skulle utvikles nasjonale kvalitetsnormer for villrein. Et ekspertutvalg har nå foreslått et trafikklyssystem for villreinområder og Miljødirektoratet forbereder et forslag til forskrift. Dette skjer etter inspirasjon fra den etablerte kvalitetsnorm for villaks som har skapt sterke føringer for vassdragsøkologiske tiltak tilknyttet vannkraft. Miljøsektoren kan ikke nå alle målene om hensynet til naturverdier alene. Det er et kjernepunkt i villrein-forvaltningen at hele forvaltningssystemet, også utenfor selve miljøforvaltningen, legger vekt på miljø i sine respektive mål, dvs. at de integrerer miljøhensynet i sine sektormål. Dette kan kalles miljøpolitisk integrasjon. Slik sett kan en miljøkvalitetsnorm for villrein etablere et grunnlag for styrket forvaltningspraksis av villrein på tvers av ulike sektorinteresser.

Regionale villreinplaner skal sikre bedre samordning på tvers av sektorinteresser og beslutningsnivå. Heiplanen for Setesdal-Ryfylkeheiane er vedtatt og det er også utarbeidet et handlingsprogram for 2015-2018, men hva skjer?

Hva er status for villreinforvaltningen?

Behovet for en mer overgripende forvaltning av villreinen bidro til forsknings- og utviklingsprosjektet ‘Villrein og Samfunn (VISA). Sentrale konklusjoner i VISA var at den tradisjonelle bestandsforvaltningen av villrein

ikke var tilstrekkelig til å sikre arten på sikt, leveområdene måtte også sikres. Med dette fulgte flere utfordringer; villreinforvaltningen måtte inkluderes, og involveres, i arealforvaltningen, og de måtte utvide sitt perspektiv på målsettinger i villreinforvaltningen. Det siste ble formulert som et behov for å bevege seg fra ’menighet’ til ‘samfunn’, og fra å bli oppfattet som en ‘bremsekloss’ for utvikling til å være en kilde for bærekraftig verdiskapning i levende lokalsamfunn. Et vesentlig poeng i VISA prosjektet var nødvendigheten av å bremse bit-for-bit utbyggingen i dagens fjellområder og fastsette grenser for nasjonale villreinområder gjennom regionale planprosesser.

Til tross for til dels krevende diskusjoner og betydelig uenighet under arbeidsmøtene, beskriver ikke VISA maktforhold og institusjonelle ansvarsområder mellom aktører eller potensielle politiske konflikter. Rapporten nevner så vidt vannkraft som eksempel på studier av forstyrrelseseffekter. Men det gjøres få refleksjoner rundt politiske styringsutfordringer på tvers av ulike sektorinteresser og beslutningsnivå. Anbefalingene fra VISA ble uansett fulgt opp i 2007 da Miljøverndepartementet initierte en gjennomgripende planprosess for å utarbeide regionale planer for 10 villreinområder i Sør-Norge.

Villreinstudier på direkte effekter av menneskelig aktivitet, innenfor begren

Av Audun Ruud, Norsk Institutt for Naturforskning (NINA)

set tidsrom og mindre områder, har konkludert med små effekter. Studier med et regionalt fokus og lengre tidshorisont har derimot konkludert med store effekter av menneskelig aktivitet på grunn av fortrengning fra viktige beite- og kalvingsområder. I VISA prosjektet ble det likevel ikke gjort avklaringer rundt hvilke interesser eller behov som skal prioriteres ved uenighet og konflikter. Det er heller ingen avklaring i hvordan hensynet til villrein skal integreres i andre politikkområder.

Håndtering av politiske uenigheter og tilknyttede styringsutfordringer ligger som innebygde, latente utfordringer i VISA, og de påfølgende regionale planene. Når de Nasjonale villreinområdene var etablert, gjennom de regionale planprosessene, kom videre oppfølging ved etablering av to europeiske villreinregioner i Norge med tilhørende verdiskapingsprogram. Etableringen følger forslagene fra Bråtå-utvalget, som heller ikke adresserer styringsutfordringene. Flere planinitiativ er altså tatt, men i realiteten har arbeidsgrupper og utvalg skjøvet

sentrale utfordringer foran seg med henvisning til at de skal løses gjennom mer konkrete handlingsplaner med sterk lokal forankring. Den grunnleggende antakelsen er at de lokale vet bedre hvor ‘skoen trykker’ og hva som

bør gjennomføres. Lokal kunnskap og erfaring er helt avgjørende, men det sentrale spørsmålet er hvordan vi på tvers av kommunegrenser kan etablere en arealforvaltning som sikrer levekår og livsvilkår for villreinen?

Har regional villreinplan skapt en bedre miljøpolitisk koordinering?

De mange uavklarte sidene ved Heiplanen i forhold til energisektoren, illustreres godt gjennom søknaden om etablering av et vindkraftanlegg i Bygland kommune. Anlegget som fikk konsesjon fra NVE, ligger i hensynsone nasjonalt villreinområde. Dette er ifølge Heiplanen et område der det ikke skal tillates noen nye former for anlegg eller infrastruktur. Stridens kjerne er hvorvidt et stort vindkraftanlegg kan bygges uten ”vesentlig negativ betydning” for villreinen. Saken illustrerer en del av problemene som dukker opp når planen skal anvendes på konkrete arealbruksspørsmål , men NVEs vedtak ble påklaget til OED.

Når Heiplanen ikke er bindene, kan det kommunale nivået trumfe den regionale planen for å sikre lokal økonomisk utvikling. Heiplanen inneholder ingen

omforent strategi for å styre mot en felles bærekraftig utvikling, og den avklarer ikke forholdet verken mellom de enkelte kommuner som dekkes av planområdet eller mellom sektorer som berøres av planen - utover hensynet til ”bygdeutvikling”. Så lenge planarbeidet ikke har rangert målsettinger, og dermed verdiprioriteringer, kan heller ikke den regionale planen fungere som et legitimt styringsredskap i forhold til konkrete dilemmaer og konflikter knyttet til villrein kontra andre interesser. Administrasjonen i Bygland forankret sin anbefaling om å avvise prosjektet med henvisning til Heiplanen, men dette ble ikke hensyntatt i den lokale politiske behandlingen. Imidlertid har OED besluttet å imøtekomme klagene. Prosjektet er avslått med henvisning nettopp til Heiplanen.

Hva skjer med villrein og vannkraft?

Som innspill til vilkårsrevisjonen av

Sira-Kvina konsesjonen påpeker Villreinnemda for Setesdal behovet for å ta utgangspunkt i hele villreinens leveområde, ikke bare kraftregulantens konsesjonsområde. Videre påpeker de at samlede negative konsekvenser må vurderes og ikke bare tiltak som er knyttet direkte til energisektorens inngrep. Villreinnemda argumenterer også for at erfaringene med GPS-merkeprosjektet tilsier at man bør vurdere jaktfrie soner. At man i vurderingene av kompenserende tiltak rådes til å ta et helhetlig perspektiv på arealutvikling, vil være helt avgjørende for å oppnå en mer integrert arealforvaltning og et bedre samspill mellom sektormyndigheter i vurderingen av konsekvenser og avbøtende tiltak.

Villreinnemda for Setesdal er på mange måter ombudsmannen for villrein og søker en langsiktig bærekraftig strategi for forvaltning av villreininteresser.

Villreinnemda er det regionale organet som burde ha mandat og kapasitet til å overvåke, koordinere og implementere miljøpolitisk integrasjon, men det er utfordrende å være premissleverandør når de ikke har noen virkemidler eller styringsverktøy. Villreinnemda var heller ikke en sentral premissleverandør for Heiplanen.

Hvordan kan regionale planer bli mer treffsikre for villrein?

Mange vil nærmest på prinsipielt grunnlag mene at villreininteresser bør ha større innflytelse, men dagens forvaltningspraksis og lovhjemler er klare. Derfor må villreininteresser i større grad forsøke å etablere prosedyrer overfor energimyndighetene som mer systematisk og treffsikkert kan adressere konkrete villreinhensyn når effekter av vannkraft og avbøtende tiltak skal vurderes, slik tilfellet er når vilkårsrevisjoner gjennomføres. Som for bestandsforvaltningen, må den regionale arealforvaltningen bli mer fokusert.

En miljøkvalitetsnorm for villrein vil ikke skape en ny myndighet for å overprøve sektorpolitiske prioriteringer innen energi og vannkraft, men den kan bidra til å stille tydeligere krav til hva som må inkluderes når vilkårsrevisjoner av vannkraft gjennomføres. Historisk sett har vannkraftutbygging og konkrete reguleringsmagasin formet fjellandskapet, men villreinens levekår påvirkes også av andre drivkrefter som jakt, friluftsliv, turisme, hyttebygging og samferdsel. Det er summen av disse virkninger som er viktige.

Mange søker nå løsninger for villreinen gjennom vilkårsrevisjoner av vannkraft. Forventningene er høye. Vannkraftprodusenter må ta sin del av ansvaret for å styrke levevilkårene for villrein, men regulantenes ansvar er tross alt begrenset. Andre aktører bør også få tildelt ansvar og forpliktelser dersom vi skal styrke villreinens situasjon.

Selv om enkelte mener regulanter av vannkraftskonsesjoner bør ta ansvar for det meste av relevante tiltak, burde det videreutvikles regional planer og

handlingsprogram der det er mulig å drøfte konkrete avbøtende tiltak i utvalgte fokusområder. En mer målrettet regional plan med etterprøvbare kvalitetsnormer for villrein knyttet opp mot menneskelig påvirkning, kan da også legge et bedre grunnlag for lokale dialogprosesser. Her kan villreinnemda, som en sentral forvalter av den regionale planen, spille en langt viktigere rolle enn tilfellet har vært så langt i Setesdal-Ryfylkeheiane.

Rollen til villreinnemdene bør drøftes for å skape en mer aktiv forvaltning av regionale planer og handlingsprogram – gjerne knyttet mer konkret mot oppfølging av miljøkvalitetsnormer i utvalgte fokusområder. Da kan det også være relevant å drøfte begrensninger i det kommunale selvstyret i saker av nasjonal interesse, slik det er hjemmel for i plan og bygningsloven. Skal vi utvikle en mer bærekraftig villreinforvaltning, må styrket miljøpolitisk integrasjon være løsningen. Nasjonale hensyn preger håndtering av vannkraft, men hvorfor ikke også for villrein?

Det var fyrste hausten på reinsjakt, men det hadde gått heller trått. Eg hadde vore på skothald, men bukkane hadde vore for store for 40-kilos kortet mitt. Det lei uti jakta og reinen stod langt vest på Lesja, meinte dei som hadde greie på den slags.

Eg hadde vel på mange måtar slått frå meg reinsjakta denne hausten. Mykje skulearbeid og ein sliten Volvo 242 som ikkje tåla så godt vegen over Slådalen til Lesja, gjorde sitt til at motivasjonen var så som så. Arne derimot var motivert og ivrig på å få meg med. I området ved Langvasslågån i Skjåk var det rein, meinte han. Det var

han ganske sikker på. Arne var ein framifrå reinsjeger, så det vart til at eg gav meg med. Læraren min skjønte kva som reiv meg, og gav meg to dagar fri. Så barst det til fjells.

I nydeleg septembervær gjekk turen innover fjellet. Sjølv om Arne var godt over tjue år eldre enn meg, måtte eg

halde god fart for å halde fylgje med han. Han var seig som få. I olabukse med gamasjar langa han i veg.

Under ein kvil innunder Låggøymen kom kikkertane fram, og plutseleg var reinen der. Eg hugsar det som det skulle vore i går. I kanten av ei snøfonn gjekk det ein reinshop. 30-40 dyr

Av Dag Nyøygard

Rektor Vågå kommune

kanskje, både stort og smått. «Kva var det eg sa?» gliste Arne, «i Langvass-slågån er det alltid rein.» Jauda, Arne hadde peiling, det var ikkje tvil om anna. Men eg var litt stolt òg, eg hadde kikra ut dyra. «Du er god til å sjå,» sa Arne. Eg la orda på minne, det betydde mykje å få ei slik melding frå ein erfaren reinsjeger.

Reinsflokken kom fort i dekning for oss, og vi hadde gode moglegheiter for å møte dei på godt skothald. Etter ein halvtimes tid kunne vi smått om senn krype over ryggen kor flokken forsvann. Under oss stod flokken på ei snøfonn som skrådde bratt ut i vatnet. Det var uaktuelt å skyte, for dyret ville i så fall skli ut i vatnet.

Simler, kalvar, store og små bukkar. Jauda, her skulle vi få sjans, og ikkje minst, vi var einslege med flokken. I flokken var det med ein drug bukk, eg veit ikkje om eg har sett større rein sidan. Men uansett, eg hadde bukk under 40 kg/simlekort, det same hadde Arne, med ein kalv i tillegg. Etter kvart trekte reinen av fonna og begynte å beite i hellinga innafor. Flokken begynte å spreie seg. Vi låg på ca. 100 meters hald og hadde god kontroll på situasjonen. I alle fall Arne. Eg var fersk i faget og begynte nok å kjenne at alvoret kom innover meg. Eg er heilt sikker på at Arne kunne skote fleire gonger, men han ga meg sjansen til å skyte fyrst. Ei simle stilte seg opp. Det grove tysk nr. 1 retikkelet låg over bogbladet på simla og skotet gjekk. Eg såg og skjønte det med ein gong. Eg drog skotet over, høgt over. Anslaget var godt å sjå bak simla. Nervane hadde spelt meg eit puss. Men kva skjedde? Jauda, flokken kom beint i mot oss. Nedanfor oss passerte dyra på 20-30 meters hald. Eg blinka meg ut ein ljos ungbukk som kom luntande. Nå var eg heilt kald og roleg, og bukken datt rett ned i smellen. Eg hadde skote min fyrste rein.

Dyra roa seg innafor oss og Arne la ned ein kalv. Flokken trekte vidare. Så skulle vi altså lykkast i eit område som i fylgje «ekspertane» var reinstomt. «Gratulerer som reinsjeger», sa Arne og gav meg neven. Eg var kry og letta, men òg litt skamfull. Fyrste skotet mitt på rein var ein saftig bom. Takk og pris for at

det var bom og at det ikkje enda opp med skadeskjoting.

Slaktinga gjekk unna. Arne var vant med å bruke kniven, og eg fylgte med og tok til meg all lærdom eg kunne. Etter at kjøttet hadde fått fin hinne, røysa vi ned kjøttet og fann oss ein plass for natta. Ein matbit gjorde godt i ein svolten skrott. Liggjeunderlaga vart rulla ut og det gjorde godt å få strekt seg ut. Ein halvflaske med Gammel Dansk dukka opp, og dansk bitter gjorde godt i reinsfjellet. Praten gjekk lett om jakt og fjell. Mørket seig på og etter kvart høyrde vi garting i nærleiken. Like nedanfor oss kom flokken beitande, roleg og fredfullt. Eit flott syn i skumringa.

Natta tok over og dei siste dråpane med dansk bitter varma godt i ein kald skrott under open himmel. Eg sov godt denne natta.

Om morgonen vart bukken pakka i sekken. Arne ville gje seg att og gjere eit forsøk på det siste dyret. Nokre timar etter at vi skilde lag felte han ei simle, og opplevde å få jerv på nært hald. Jauda, vi jakta i skikkeleg villmark.

Turen framover var hard. Sekken eg hadde fått til konfirmasjon var nok fin han, men han var ikkje egna til å bere kjøtt i. Eg kjende det i kroppen i fleire

dagar etterpå. Men kva gjorde vel det, eg hadde debutert som reinsjeger, vi hadde hatt ei fin jakt og vi hadde lykkast.

***

For eit par år sidan var eg på tur framover fjellet att med reinskjøtt i sekken. Ved ein vagle innafor dei brattaste bakkane sat ein kar og åt nista si. Etter kvart drog eg kjensel på min gamle læremeister. Det var Arne som sat der. Han hadde for lengst gjeve seg med jakt, og helsa var ikkje det den eingong hadde vore, men til fjells måtte han. Det vart ein jaktprat, og vi kom sjølvsagt inn på den flotte jaktturen vi hadde hatt i lag 26 år tidlegare.

I ettertid har eg tenkt mykje på denne jakta og kor viktig ho var for meg med tanke på at eg kom til å fortsetje som reinsjeger. Det var to suksessfaktorar. For det fyrste, vi var einslege i området og hadde plenty med tid. For det andre vart eg rettleia av ein erfaren jeger, som gav meg tid og støtte. Eg skulle ynskje at alle fekk ein slik start på reinsjakt–karriera.

Skrantesjuke
og naturens gang

Vemod og sinne har kome til fjellbygda. Eit av dei årvisse høgdepunkta er i ulage. 20. august kom og gjekk. Den datoen som aldri treng merkast av i kalenderen. Denne spesielle seinsommardagen når mange tek turen til fjells med rifla på aksla, sekken på ryggen og spenninga sitrande i kroppen. I år var eg heime. Reinsdyrjakta hadde alt vara i 10 dagar, eg stod kledd i verneutstyr og tok ut hjerneprøver.

Mange timar har gått med til å lesa, skrive, til å snakke med nokon som kanskje har kunnskap om CWD. Tre bokstavar som nesten har sett heile samfunnet eg er ein del av, på ende. For 2 år sidan var eg truleg den einaste her i bygda som visste at dette var ein sjukdom som likna kugalskap, råka hjortedyr i Nord-Amerika og var forkorting av chronic wasting disease. 15. mars 2016 vart dette ein norsk sjukdom. Frå det tidspunktet las me om amerikanske tiltak, om tiltak som virka, og om tiltak som ikkje virka. Og me spurde: Kva gjer me? Villreinnnemn og -utval auka jaktuttaket, dels for å begrense smittespreiing, dels for å auke kunnskap om sjukdom og utbreiing. Mattilsynet og Miljødirektoratet ville til slutt annleis, dei handla i tråd med tilrådinga frå Vitenskapskomiteen for matsikkerhet (VKM) og vedtok sanering med mål om uttak av heile stammen før 1. mai 2018. Mange her opplever saneringsvedtaket som eit overgrep mot både folk og dyr. «La naturen ordne opp», har eg ofte høyrt. Og heilt ærleg skal eg innrømme at eg har stor sans for synet. Derfor har eg siste året prøvd å forstå korleis naturen ordnar opp.

Natur eller kultur?

Natur, kva er det? Norsk etymologisk ordbok fortel at ordet er latin og betyr fødsel. Og det som ikkje er naturleg er vel då unaturleg? Det eine godt og rett, det andre noko me må styre unna, i alle

fall me som bur på bygdene? Men ordboka oppgjev også kultur som antonym (det motsette) til natur. Då blir det vanskelegare å forstå naturens gang – eller? Me har bak uss tidsbolkar då naturen var ei skremmande verd. Tenk berre på menneska som levde her i bygdene for vel 660 år sidan. Pesta hadde fare fram, nokre stader brukt riva, andre stader sopelimen. I Jostedalen var ei forskremd lita småjente den einaste Pesta spara, jenta som fekk namnet Jostedalsrypa. For menneska som levde då, med alle naturens innfall som dei lite forstod og endå mindre visste korleis dei skulle styre, var kulturen noko trygt. Naturen var det ustyrlege, det farlege. Kulturen, det menneskeskapte, var deira siger over maktene, gjerne i samspel med det guddommelege. Kulturen var åkeren og såkornet, som med deira kunnskap, arbeid og flid kunne hindre svolt og uår, viss Gud ville. Lite visste nok dei folka som hausta og sådde slik dei hadde gjort i ættledd etter ættledd, at strevet deira smått om senn greip inn i levevilkåra for både planter og dyr som levde rundt menneska. Den beste jorda, akkurat den jorda med størst natur–mangfald, vart åkerjord. Dei største og beste trea i skogane vart hogne og brukte til hus og båtar, fjellet vart beitemark og rovdyra vart udyr. Det anar meg at menneskets sameksistens med alt me har rundt uss meir og meir er blitt til ein innfløkt vev der nesten kvar einaste tråd er spunne av både

natur og kultur. Starta denne veven då menneska begynte som bønder?

Rår naturen i fjellet no, slik at reinen lever «naturleg»? Nei, langt i frå! Me har fjerna nesten alt som heiter rovdyr, og forvaltar reinsdyrstamma med rifla, strukturteljing, minimumsteljing, kalveteljing, retta avskyting og driftsplanar. Leveområda til reinen har me brukt til mange andre formål, ofte utan omsyn til reinen. Me har stengt trekkvegar slik at me no har 23 meir eller mindre isolerte bestandar. Det finst både arkeologiske og historiske spor der me ser korleis menneske og rein har levd ilag her i landet vårt. Alle fjella våre, både dei som har rein, og dei som har mista reinen, er smekkfulle av kulturspor. Dyregraver, bogastelle, massefangstanlegg.

Av Kåre Rudningen,
pensjonert veterinær engasjert av NINA til å ta CWD-prøver i Lærdal og Aurland 2016/17

Segna om dei to brørne som skulle dele farsarven, og der han som fekk velja først valde fjellet og fangstgravene, finst i fleire fjellbygder. I seinmellomalderen organiserte kongemakta i Bjørgvin ei storstila massefangst på Hardangervidda. Viddareinen fekk då ein alvorleg knekk. Kanskje var det svartedauen som redda reinen på Vidda? For 150 år sidan var villreinen på nytt nær utrydding, magasinrifle og tamreinsdrift heldt på å gjera ende på han. Vårt stolte urfolk, samane, lærde endå meir om korleis villreinen er, korleis han oppfører seg. For 4-500 år sidan klarde dei å komma sopass på godfot med desse skye, men svært sosiale dyra, slik at reinen vart tamrein.

30 000 år gamle bilete

Tilsaman fire eller fem istider har komme og gått dei siste 2,8 millionar år. Denne tidsbolken med istider har fått namnet pleistocen. Siste istida tok slutt for 14 500 år sidan, her i landet er det truleg rettare å seie 11 700. Den store tunge iskappa som lenge hadde lege over nordlege delar av kontinenta minka, iskanten trekte seg nordover. Reinsdyra slo lag med iskanten, dei var tidleg ute her langt mot nord. Reinsdyr

jegerane frå Sør-Europa følgde reinen og vart forfedrane til folket som seinare skulle kallast nordmenn. Kanskje stammar både du og eg frå menneske som for lenge sidan levde i Sør-Europa? Truleg er me ørlite i slekt med kunstnarane som måla dei fantastiske dyrefigurane i Chauvet-Pont d’Arc? Bileta er over 30 000 år gamle. Nesten levande kjem dyra fram. Løver, villhestar, bison, mammut, ullhåra nasehorn og – reinsdyr. Reinsdyra våre i lag med alle desse utdøydde artane! Reinsdyra overlevde, mange andre artar forsvann. Kvifor? Og kvifor var det dei store dyra, dei store planteetarane som forsvann? Og kvifor overlevde reinen?

Kvifor forsvann den pleistocenske megafaunaen?

Pattedyra rådde altso grunnen gjennom heile istida, det hadde gått over 60 millionar år sidan ein asteroide hadde utrydda dinosaurane og opna scenen for pattedyra. Sør for iskanten, både i Eurasia og i Amerika, fanst vide stepper og grassletter. Her var livsgrunnlag for beitedyr, som i neste omgang vart mat for rovdyr og åtseletarar. Store og kraftige planteetarar greidde seg betre mot rovdyra enn dei små. Me fekk ein

evolusjon mot større og større dyr, med mammut og ullhåra nasehorn som dei mest typiske. Artar som var so store at ingen rovdyr kunne drepa eit fullvakse individ. Noko som må ha vore ein effektiv strategi, for me ser same utviklinga på alle kontinenta. Desse store dyra blir gjerne kalla den pleistocenske megafauna. Eit karakteristisk trekk ved dyra i denne gruppa, var at dei reproduserte seg seint. Dei trong ikkje satse på mange ungar, sidan dei kunne verne både seg sjølve og ungane sine mot rovdyr.

Inntil eit nytt rovdyr entra scenen. Det moderne menneske, Homo sapiens, kom til Europa for 40 000 år sidan. Nokre tusenår seinare har mesteparten av den pleistocenske megafaunaen forsvunne. Det same mønsteret ser me att på andre kontinent, store dyr forsvann ei tid etter at det moderne menneske kom. Rett nok finst det andre årsaksteoriar, sjukdom, vulkanutbrot, klimaendringar for å nemne aktuelle kandidatar. Men det er jakt, utført av det moderne menneske som står att som sikraste forklaringa. Ein viktig representant for megafaunaen overlevde langt inn i historisk tid. Uroksen,

opphavet til alt storfe, fanst i Sentral-Europa fram til for nokre få hundreår sidan. Det siste kjende eksemplaret, ei ku, vart drepen i Jaktorów-skogen i Polen året 1627. Skallen til denne kua vart eit svensk krigsbytte og er no i Livrustkammaren i Stockholm.

Men reinen overlevde!

Eg har ikkje sett nokon teori som kan forklare kvifor reinen ikkje delte lagnad med dei mange artane som bukka under i møtet med det moderne mennesket. Det me kan slå fast, er at reinen har ei eksepsjonell god evne til å tole kaldt klima, ja han mistrivst viss han ikkje har tilgang til snødekt område året rundt. Reinen er også spesielt sosial. La meg òg nemne at reinen har ein høg reproduksjonsrate, i motsetnad til mange andre dyr som tilhøyrde den pleistocenske megafaunaen. Det synest rimeleg å leite etter årsaka til at me framleis har reinen, blant desse karaktertrekka. Men gjeld same oppskrifta for å overleve no?

Ingen kan svara på korleis naturen vil ordne opp med skrantesjuk rein i Nordfjella. Rett nok veit me at enkeltin

divid som er smitta, vil døy. Det er sikkert nok – trur me. Men kan me risikere det amerikanarane no observerer i visse hjortepopulasjonar – at dødsraten blir høgare enn fødselsraten? Er smittespreiinga ekstra stor sidan reinen lever so tett ilag? Kan reinen utvikle resistens mot skrantesjuke? Kor lang tid vil seleksjonen i sofall ta? Kor stor er risikoen for at hjort og elg skal bli smitta? Kanskje går det alt ein smitta hjort i stupbratte lier her i Sogn? Spørsmåla hopar seg opp, svara er langt færre, og mange svar er usikre. La meg derfor snu blikket og sjå på menneskets rolle i denne saka. Kort sagt, skal me prøve å leike Gud?

Seg sjølv nok?

Antropogen er eit framandord eg finn nyttig. Ordet kjem frå gresk, antropos tyder menneske og genese tyder skapelse eller opphav. Ordet kan dekkje alt som skjer rundt uss som har menneskeleg aktivitet som årsak, heilt eller delvis. Som eksempel må nemnast eit av dei aller største spørsmåla i vår tid – kor mykje av klimaendringane er antropogene? Ordet antropogen høver nok endå betre som motsetnad til naturleg enn det ordet kultur gjer, sidan

antropogen i større grad også tek med uønskte eller negative verknader av menneskeleg aktivitet.

Alle skjønar sjølvsagt at husdyrhald, og i endå større grad plantekultur, fekk store verknader på lokalt miljø. Omlag 13 milliardar hektar landjord på jordkloden vår er i dag isfri. Over halvparten av dette, rundt 7 milliardar hektar har menneska teke i bruk til jordbruk, urbanisering, vegbygging, gruvedrift og anna aktivitet som heilt endrar den lokale naturen. Mykje av det som er att, er ørken, tundra og høgfjell. I eit tidlegare avsnitt skreiv eg om samspelet mellom mennesket og naturen rundt uss, og prøvde å skildre det som ein komplisert vev. La meg endre namnet på kulturelle trådar til antropogene trådar. Då ser me at veven fekk store antropogene innslag alt for fleire titusen år sidan, då me utrydda mammuten og mange andre av dei store dyra. I vår tid blir det meste av veven vove av slike trådar. Det er langt mellom kvar gong ein ekte naturleg tråd er på skyttelen.

Det moderne menneske ser puslete og svakt ut samanlikna med ein mammut eller ei holeløve. Likevel døydde mammuten og holeløva ut, og menneska vart talrike. Det var vår evne til kommunikasjon og samarbeid i store grupper som gjorde forfedrane våre til ekstremt effektive jegerar. Likevel, menneske har aldri hatt noko evolusjonært press for å ta omsyn til andre, utover si eiga gruppe. Her ligg forklaringa på allmenningens tragedie. Ein fellesresurs kan bli overbeskatta avdi kvar og ein helst tenkjer på seg sjølv og si stamme, og ikkje bryr seg om at fellesresursen kan bli heilt øydelagd. Dei som drap siste urkua i 1627 tenkte kanskje: «Viss ikkje me gjer det, vil sleipingane i nabobygda gjera det. Dei skal f.. meg ikkje ha den gleda!». I tillegg trudde me lenge at me hadde resursar utan grenser, at alle kunne forsyne seg fritt frå allmenningen. At dette er feil, er no opplagt for alle. Det er ikkje kunnskap eller intellektuell kapasitet mennesket manglar. Det er viljen til å bruke kunnskapen me ikkje har fått på plass. Derfor blir politikken slik den amerikanske presidenten er eit glimrande døme på. «America first!»

Kunnskapen om kva som er effektive tiltak mot skrantesjuka finst, også her lokalt. Viljen til å ta tiltaka i bruk, har langt mindre oppslutning. «Troll, vær deg selv – nok.» sa Dovregubben til Peer Gynt. Heiter vår vri av visdomsorda til trollet «Nordfjella first!»? – Nei, det stikk djupare. Me som bur her i fjellbygdene veit at reinsdyra, tradisjonane og fjell-lengselen er ein del av vår identitet med djupe røter langt attover i tida. For uss står reinsdyra for noko langt meir enn jakt, inntekt, hobby, og friluftsliv.

Og so skal alt berre drepast og kastast?

Evolusjon, det er farli det!

Survivel of the fittest, naturleg utval, den best tilpassa overlever – få har som Charles Darwin endevendt ideane våre om uss sjølve og vår plass i universet. Men forstår folk flest det grunnleggjande synet til Darwin om at alt liv heile tida er med i evolusjonens sortering? Drivverket som Darwin beskreiv, er at alle organismar får meir avkom enn det trengst for å oppretthalde arten. Variasjonar mellom avkomma gjer at eitt av dei er betre tilpassa miljøet enn dei andre. Og alle dei andre? Dei forsvinn etter kvart i

evolusjonens strie elv. Same mekanismen kan me sjå mellom artar, dei som er best tilpassa det aktuelle miljøet, overlever, andre forsvinn. Evolusjonen har få vinnarar, og ei endelaus rekkje med taparar.

Nordfjellareinen vil utvikle resistens mot skrantesjuke, hevdar nokon, og syner til at det er påvist variasjon hjå reinen i arvestoffet som kodar for prionproteinet. Berre framtida kan vise om nokon av desse variantane faktisk gjev grunnlag for å overvinne sjukdommen. Det kan like godt vera ulike variantar av dårleg motstandsevne? Endå verre utvikling kan tenkjast, naturens gang kan ende opp med aggressive variantar der barrieren mellom artar blir mindre. I verste fall kan me få ein zoonose (sjukdom som smittar frå dyr til menneske). Som veterinær synest eg ofte folk flest har ei naiv tru om at evolusjonen alltid vil spela på lag med uss. Resultatet vil alltid bli slik me ynskjer! Sjøl er eg langt meir pessimistisk. Å tru at evolusjonen vil gi skrantesjukeresistent villrein, er nesten like realistisk som å tru at nordavinden vil halde høgfjellsvegane vinteropne.

Moderne medisin har vorte so effektiv at me stort sett ikkje treng frykte smittsame sjukdommar. I alle fall i den rike delen av verda. Her lever me trygt, samanlikna med dei som var her for 2-3 generasjonar sidan. Diverre forsvinn også kunnskap om, og respekten for, smittsame sjukdommar. Korleis skal ein elles forklare den merkelege vaksineskepsisen som me møter hjå deler av folket? Eller at mange harselerer med internasjonalt helsevesen når alarmen går om at potensielle pandemiar ser ut til å byggje seg opp, og det viser seg at dei verste scenaria ikkje slår til?

Norsk dyrehelse er god, kanskje best i verda. Det kjem ikkje av at me har spesielt robuste dyr. Faktum er at dyra våre i liten grad har motstandsevne mot sjukdommar som er vanlege utanlands. Den gode norske dyrehelsa kjem av at me ikkje har smitten! Men skulle smitten komma, kan det gå verkeleg gale. Mange eksotiske sjukdommar vil kunne spreie seg som eld i turt gras hjå norske dyr. Det gjeld både for villfaunaen og husdyra våre. Til no har denne isolasjonsstrategien fungert godt, sjølv om globaliseringa skapar utfordringar. Oppi alle fine målsetjingar om internasjonal handel og samkvem, må me aldri gløyme at medaljen alltid har ei bakside. Spreiing av sjukdommar og framande artar tilhøyrer her på baksida. Fråværet av smittestoffet er alltid å føretrekkje framfor resistens mot sjukdommen. Dette er elementær lærdom, som mange ser ut til å oversjå i diskusjonen om skrantesjuka hjå reinen vår.

Arvesynda

Arvesynd er eit ord som gjev meg frysningar nedover ryggen. Kva slags guddom er det som straffar ei dotter eller ein son for det foreldre har gjort? Den guden som skal vera allmektig, burde avskaffe arvesynda, det er no mitt velmeinte råd.

Utan tvil har me arva jorda slik dei som gjekk før uss, overlet henne til uss. Me får lide for feilgrepa generasjonane før uss gjorde, det er like sikkert som at våre etterkommarar skal få det tøft på grunn av vårt ansvarslause levesett. Slik sett er arvesynda høgst reell og ikkje til å komma utanom. Som eg tidlegare har vore innom, er det no få

miljø her på jorda utan antropogene spor. Mange djupe spor, ikkje få fører i feil retning, det ser me klarare og klarare.

Har dette noko med skrantesjuke og Nordfjellareinen å gjera? Etter mitt syn, ja. Me har arva eit forvaltningsansvar, enten me likar det eller ikkje. Villreinen har me behandla dårleg, mangt må me stå til rettes for. I det minste skuldar me denne praktfulle skapningen å bruke all vår kunnskap, og all vår kløkt til å hjelpe han gjennom ei vanskeleg krise.

Men er det ei bjørneteneste me tilbyr?

Ansvaret vårt og den gnagande tvilen

Om eg eingong skulle få tilbod om ei reise med tidsmaskin, ville eg skru tida 35 000 år tilbake og leva i lag med dei som måla holemaleria i Sør-Europa. Etter å ha klappa eit ullhåra nasehorn og sett ein løveflokk, ville eg ha nytta returbiletten. Folk levde utrygt då! No lever me trygt, verre er det for medskapningane våre. Ein endå større utryddingsepoke enn den pleistocenske utryddinga er i gong – den antropogene utryddinga. Mange norske artar er truga, med reinsdyra som den mest symbolmetta. Leveområda til reinen forsvinn. Klimaendringane skjer fort, med ukjende konsekvensar for reinen. Kva skjer med beita, med sjukdommar, med trekkvegane over elvar og vatn der isen ikkje lengre er årviss? Helge Ingstad skreiv om nordamerikansk karibu i boka «Pelsjegerliv». Flokkar som var ufatteleg store. No har talet på karibu minka til rundt halvparten, og det er uvisst kva grunnen er. Eg har bringeverk for reinen, for både villrein og tamrein, i Europa, Sibir og i Amerika. Vitskapsfolk er usikre, dei verste spådommane fortel om ein sårbar art som no har fått ein alvorleg sjukdom som ekstra trugsmål. Er skrantesjuka dråpen som får begeret til å renne over, slik at reinen blir endå ein av artene som berre finst på bilete i steinalderholer?

Kva vil me tape ved ei sanering der me drep all rein i sone 1, destruerer alle skrottane og held fjellet tomt for rein i minst 5 år? Svaret er at me vil miste 10% av all villrein i Norge, kaste tonnevis med mat, miste jakta i mange år og heilt sikkert miste mykje som me

ikkje ser klart nok i dag.

Altso verkeleg store tap, i alle fall for uss her i fjellbygda som ser på reinen som urdyret, langt på veg heilagt, den vakraste skapningen i fjella våre. Gevinsten må vera stor som kan vega opp eit slikt tap. Ja, kva er det Mattilsynet og Miljødirektoratet meiner kan forsvara eit so stort offer? Svaret er at me ved sanering kan betre framtidsutsiktene for europeisk hjortevilt. At me kan ha friske dyr utan skrantesjuke. Men alt er usikkert - teorien dette byggjer på er usikker.

Kva skjer viss me ikkje sanerer? Usikkert det òg, men verste framskrivingane teiknar eit dystert bilete der mange europeiske hjortedyr kanskje vil dele lagnad med ullhåra nasehorn, holeløve og mammut.

For meg blir den endelege konklusjonen smertefull, men klar– Sanering må prøvast.

Men er det rett?

Nittini av hundre reinar i Nordfjella er livsfriske, smittefrie dyr. Likevel opplevde dei alle i vinter si siste solrenning. Eit puff frå ei rifle med lyddempar, og reinen er eit nummer i norsk CWD-statistikk, negativ eller positiv. Kamuflasjekledde menn med SNO-emblem drap ein etter ein med ekspanderande prosjektil. Kvit snø, raudt blod. Helikopter flyg lass på lass med daude reinar til destruksjon. – Langt fram i tida vil nokon kunne fortelja om me handlar rett no, vinteren 2018. Eg vil ikkje oppleva å kjenne svaret, til det er eg for gamal. Det er fullt mogeleg at framtida vil sjå at eg støtta eit meiningslaust vedtak om å drepa 2200 reinsdyr. Den dommen og det omdøme innser eg kan bli mitt ettermæle. Men eg vil ikkje sitja passivt å sjå at smitten spreier seg utan at eg yter mitt i kampen mot sjukdommen. Ingen skal kunne seie at eg burde visst betre, at eg som den norske stat i si tid kosta på ei dyr veterinærutdanning, ikkje såg faresignala. At eg var feig og ikkje tok kampen opp mot det som kan vise seg å vera største trugsmålet norsk dyrehelse har møtt.

 

 

 

Sanering av en villreinstamme

For bare to år siden var det nesten ingen i Norge som visste noe særlig om skrantesjuke. Noen i fagmiljøene rundt dyrehelse og veterinærmedisin hadde over flere år tilegnet seg kunnskap om Chronic Wasting Disease (CWD), men dette var noe som fantes ”over there” i USA.

Så sprang det ei simle ut av flokken under merking med helikopter i mars 2016. Dyret døde nær sagt i armene på veterinæren som var til stede. Den lille, magre skrotten ble tatt med til bygda for så å bli sendt til Veterinærinstituttet i Oslo. Etter noen uker kom beskjeden: CWD var for første gang oppdaget i Norge og for første gang i verden på villrein.

Dette var starten på en ny tid innen naturforvaltning i Norge.

Vitenskapskomitèen for mattrygghet (VKM)

Fagmiljøet rundt dyrehelse og mattrygghet ble raskt bedt om å vurdere situasjonen og kom med rapport nr. 1 i løpet av sommeren 2016.

Full testing av alle dyr gjennom jakta i Nordfjella ble raskt bestemt, og det ble funnet ytterligere to tilfeller i det samme området, av det som etter hvert ble kalt skrantesjuke.

Rapport nr 2 fra VKM kom 9. mars 2017 og var skremmende for de fleste og gav lite håp om at sykdommen skulle bli borte av seg sjøl. Den hadde følgende ingress:

«Skrantesyke vil ikke forsvinne av seg selv, men ramme stadig flere hjortedyr og spre seg til nye deler av landet dersom vi ikke setter inn omfattende og effektive tiltak raskt»

Av Petter Braaten

Seniorrådgiver i Statens naturoppsyn

Mattilsynet kom med sin faglige vurdering og løftet avgjørelsen opp til landbruks- og matminister Jon Georg Dale. Den 15. juni 2017 ble det fattet en beslutning om å sanere hele bestanden i Nordfjella sone 1.

Våren 2017 – Hold de syke for seg sjøl

Miljødirektoratet fikk et oppdrag der målsettingen var å holde tamrein og villrein på hver sin side av veien over Hemsedalsfjellet, samt forhindre kryssing mellom sone 1 og sone 2 i Nordfjella.

Det ble kjøpt tjenester fra flere hold, og direktoratets feltpersonell i Statens naturoppsyn (SNO) fikk i oppdrag å opprette en smittestasjon på Hemsedalsfjellet for å ivareta eventuelle felte dyr, samt å ha en base for utstyr som kun skulle brukes i sone 1. Denne stasjonen var etablert ved utgangen av påsken.

Dette var også innslagspunktet for min befatning med saneringsplanen. Planen ble utarbeidet gjennom ulike arbeidsgrupper som jobbet iherdig i løpet av våren og forsommeren 2017. Saneringsplanen ble et stort dokument og var oppskriften på hvordan uttaket av hele bestanden skulle skje.

Utvidet villreinjakt i sone 1 – Nordfjella 2017

I saneringsplanen ble det beskrevet at vanlig jakt skulle utøves høsten 2017, men den ble egentlig ganske uvanlig.

En stor kvote på 1750 frie dyr, samt en kalv, ble utstedt på hvert kort. Jakttida ble utvidet slik at den startet 10. august og varte ut hele oktober.

Det ble bevilget penger til utvidet oppsyn og oppsynssentral, samt midler til helikopter, slik at felte dyr effektivt kunne fraktes ut av fjellet.

Resultatet var at det ble felt 582 dyr under jakta, og det ble brukt vel 1,5 millioner kroner til helikopter.

SNO bidro med personell til å bemanne oppsynssentralen, sammen med Aurland fjellstyre som tok den største belastningen.

Tilbakemeldingene var at ordningen med utfrakt av felte dyr, samt prøvetaking av hoder som ble innlevert fungerte godt, men mange jegere gav

uttrykk for at dette var en trist høst. Allikevel var opplevelsen at veldig mange deltok i dugnaden.

Statlig fellingslag overtar

I følge saneringsplanen startet den statlige fellingsperioden 1. november 2017, og målsettingen var å få tatt ut hele bestanden før 1. mai 2018.

Som prosjektleder og operativt ansvarlig jobbet jeg iherdig med å få inn personell som kunne delta i det statlige fellingslaget. 15 av de 30 deltakerne var fast ansatte i SNO, mens de øvrige 15 ble ansatt på kontrakt i fellingsperioden.

Det å finne 15 personer med gode kvalifikasjoner innen skyting, jakt, vintertjeneste og scooterkjøring var vanskelig nok. Når det i tillegg skal passe å delta i en turnus med 1 uke på og 2 uker av var det ytterligere ganske mange som måtte si nei på grunn av familie og annen jobb.

En annen faktor var kjennskap til fjellområdet vi skulle jobbe i samt at reiseavstanden ikke skulle være unødvendig stor.

Den siste faktoren var det jeg kaller ”bygdedyret”. Saneringsplanen var i seg sjøl et kontroversielt dokument, og slettes ikke alle var enige i måten saneringa skulle foregå på. Imidlertid ble det av statsråden bestemt at dette skulle gjøres slik, og det måtte vi

forholde oss til. Det var enkeltpersoner som ble spurt om å være med i fellingslaget som gav uttrykk for at de ikke kunne delta av hensyn til at mange i bygda var imot uttaket.

Etter noen måneder med rekruttering hadde vi imidlertid en godt motivert og kvalifisert gjeng på plass.

Kurs og opplæring

Helse, miljø og sikkerhet er en faktor som vi er svært opptatt av, og det ble derfor gjennomført en tre dagers samling på Jakt- og fiskesenteret til NJFF på Flå i oktober 2017.

Tematisk var det mye rundt hva skrantesjuke egentlig er, samt hva slags oppdrag vi egentlig skulle inn i. Videre var HMS en selvfølgelig bit av det hele. Vi var også på skytebanen en hel dag for å teste om den homogene ”miljøammunisjonen” fungerte godt i alle våpen som skulle brukes.

Det siste viste seg å være en nyttig øvelse, idet et par våpen viste ganske tydelig allergi mot slik ammunisjon og vedkommende måtte derfor benytte et annet våpen.

Vi kjøpte inn 10 tjenestevåpen av typen Tikka T3 X Lite i cal. 308, som deltakerne fikk anledning til å nytte under oppdraget. Dette var tilstrekkelig, idet svært mange valgte å bruke private våpen som de var kjent med.

Oppstart 7. november 2017

SNO etablerte base på Breistølen Fjellstugu, som vi leide i sin helhet. Dette stedet er ikke åpent annet enn om sommeren, og det passet derfor svært godt for oss. Tilstrekkelig med forlegningskapasitet og beliggenhet som passet godt med operasjonsområdet. Vi etablerte en smittesluse i kjelleren i samråd med Mattilsynet. Det ble anskaffet nødvendig materiell og utstyr for å gjennomføre operasjonen.

Tirsdag 7. november var det første fellingslaget i gang, og det ble skutt 19 villrein i løpet av dagen. Med et stort pressekorps tilstede ble de første 4 bukkene fløyet ut med helikopter. Jeg tror de fleste som var tilstede tok innover seg alvoret i situasjonen når de flotte dyra ble lagt ned på landingsplassen utenfor plasthallen der prøvetakingen skulle foregå.

Grafen under viser hva som ble felt utover i perioden frem til jul.

Det fantes lite og ingen erfaring fra liknende oppdrag å støtte seg på, annet enn noen elementer fra Sør-Georgia og uttak av over 6500 dyr der. Imidlertid er det stor forskjell på den villreinen som var på Sør-Georgia og villreinen i Nordfjella. I Nordfjella var det svært sky dyr, noe som gjør et slikt uttak svært utfordrende.

Den mest avgjørende faktoren i starten var vær- og føreforhold. Da var det ikke særlig godt scooterføre, og det ble derfor nyttet helikopter til utfrakt av

mannskaper. Fellingslagene ble satt av på strategiske plasser, og nyttet en del ski og truger den første tiden. Imidlertid var det alltid et sikkerhetsmoment at det kunne være vanskelig å få henta mannskapene igjen. De måtte derfor ha med seg utstyr nok til å klare seg ute en natt eller to.

Dette igjen gjorde at mobiliteten sank som følge av tung sekk.

Allikevel ble vi alle positivt overrasket over at vi hadde klart å ta ut 530 dyr før jul. Vi hadde juleferie fra 18.desember til 2. januar. Dette var godt for så vel mannskaper som villrein.

Nytt år – operasjonen fortsetter

Etter å ha optimalisert operasjonen, gikk det noe lettere å komme i gang etter nyttår. Scooterføret var på plass, og vi fikk egentlig mer godt vær enn det vi hadde våget å håpe på.

En viktig brikke for å få oppdraget til å fungere, var at vi til enhver tid hadde to personer i en stab på Breistølen som sørget for å drive alle funksjoner ved basen. Det er mange forhold som alltid må være på plass, og dersom fellingslaget skulle ordnet dette sjøl ville det gått utover effektiviteten.

I baseområdet, der vi tok prøver av alle felte dyr, var det Mattilsynet som hadde regien. Det var satt opp en rubbhall på ca. 100 kvadratmeter, samt at det ble leiet inn varme, toalett, kontorbrakke, aggregat og dieseltank. I tillegg var det to containere fra Norsk Protein på Hamar, der alle dyr som testet negativt for sykdommen ble destruert. De positive tilfellene ble sendt med bud til Veterinærinstituttet i Oslo for ytterligere undersøkelser.

Helikopteret spilte en viktig rolle i operasjonen, og uten god tilgang til dette ville vi ikke hatt mulighet til å nå målet så fort som vi gjorde. Om morgenen rekognoserte vi med helikopter, slik at bakkepatruljene kunne bevege seg rett mot området der flokkene oppholdt seg, og kunne starte fellingsarbeidet fremfor å lete etter flokkene først.

Scootere ble brukt til forflytning, men når mannskapene nærmet seg dyra tok de seg innpå til fots. Når det var felt et antall dyr, ble disse stroppet og gjort klare for løft av fellingsmannskapene. Deretter kom helikopteret og fløy ut dyrene.

Det ble etablert ei smittesluse i kjelleren. Her er Thomas Rødstøl og Peter Hermansen i gang med å sjekke utstyr.

Fellingstallene var svært avhengig av værforholdene, og det ble på den mest aktive dagen skutt 79 dyr i løpet av en dag.

For fellingsmannskapene ble det lange dager. Oppstart om morgenen var frokost kl. 0700 med briefing kl. 0800. Avreise så fort det var mulig, og når vi kom tilbake til rubbhallen ble det ofte mange timer med sjauing og prøvetaking.

Fellingsstatistikken og aktuelle data for fellingsarbeidet ble kontinuerlig offentliggjort på hjortevilt.no.

Kritiske røster

Det skal ikke stikkes under en stol at en del, spesielt i lokalmiljøet og i dyrevernorganisasjoner, var kritiske til hastigheten på uttaket så vel som metodebruken. Dette medførte en del debatt i lokale og sosiale medier.

En del av kritikken gikk på at vi eventuelt skulle nytte inndriving i samlekve som metode og avlive villrein på tamreinvis.

En annen del av dette var å skyte kalvetunge simler mot kalvingstid og

videre eventuelt jakte på nyfødte kalver når vi kom så langt.

Som operativ leder måtte jeg forholde meg til dette, men det var Mattilsynet som i stor grad tok hånd om mye av

Bilder fra prøvetaking. Spesialinspektør fra mattilsynet Andrè Høva lærer opp Tord Bretten.

kritikken. Det gjorde at vi kunne konsentrere innsatsen om å gjøre jobben så fort og effektivt som mulig.

Bruk av helikopter – brutalt eller humant?

Den 5. januar fikk jeg telefon fra

Aurland fjellstyre som hadde folk oppe på Geiteryggen for å se etter det midlertidige gjerdet mellom sone 1 og sone 2 i Nordfjella. Dette gjerdet ble dessverre ikke ferdig før vinteren kom og det ble gjort avbøtende tiltak for å skape en barriere for reinen. Det ble

satt opp flere tusen røde brøytestikker i plast med bånd i mellom. Denne løsningen medførte imidlertid et stort tilsynsbehov, og mannskapet som var der denne dagen observerte en flokk som to ganger forsøkte å komme ut av sone 1 og inn i sone 2. Flokken var så vidt over gjerdet, men ble skremt tilbake.

Av hensyn til krysningsfare og potensiell risiko for at bestanden i sone 2 skulle bli smittet, ble det bestemt at vi skulle ta ut flokken på 22 bukker med helikopter dagen etter. Mannskapet brukte 22 minutter på dette, og alt foregikk innenfor et meget begrenset område.

Utover i arbeidet brukte vi helikopter i noe større grad, men dog kun på mindre flokker. Flokken måtte ikke være større enn at det var mulig å ta ut alle dyrene når vi først startet. Metoden fungerte bedre og bedre etter hvert. Den siste kjente flokken på 23 dyr ble tatt ut vest for Blåskavlen i Aurland. Det tok ca. 5 minutter.

Det ble en diskusjon om bruk av helikopter var utenfor den etiske

grensen, og om det gikk på bekostning av dyrevelferd. Det er da viktig å tenke på at skjebnen til disse dyra var beseglet, og tross alt er kanskje noen få minutter med bråk og stress før avliving innenfor den etiske grensa for god dyrevelferd.

Progresjon utover forventningene

Arbeidet gikk fremover med stormskritt. Det gikk et par snøskred i vestlige deler av sone 1 som det beviselig gikk noen dyr i, men i all hovedsak ble de aller fleste skutt. Utfra en anslått bestand på 2200 dyr før jakt, og et jaktuttak på minimum 582 dyr, ble det felt 1395 dyr av det statlige fellingslaget. Det er totalt funnet 18 tilfeller av skrantesjuke i Nordfjella. Dette utgjør opp mot én prosent av bestanden.

Totalt er det tatt ut 2060 dyr siden siste totaltelling i mars 2017. Legger man inn en naturlig dødelighet på 4-8 prosent er det i tråd med anslått bestand.

I slutten av februar ble den siste flokken skutt, og siden har det pågått et omfattende søk etter villrein. Vi antar at det nå er nær tomt for villrein mellom Rv. 52 Hemsedalsfjellet og Fv. 50 Hol-Aurland. Imidlertid kan det finnes noen som har gjemt seg bort i det 3000 kvadratmeter store området, og vi fortsetter med tilsyn og overvåkning for å holde det fritt for dyr i en brakkleggingsperiode.

Fremtiden – frisk villrein i Nordfjella.

Det foreligger en plan for reetablering av villrein i Nordfjella sone 1, og det er gledelig å se at alle parter nå har blitt enige om å fokusere på dette målet.

Det er et håp om at vi gjennom det drastiske tiltaket som her er beskrevet har klart å utrydde klassisk skrantesjuke i Norge.

Vi får nok svar på mange spørsmål i årene som kommer.

 

 

Vintertellingene er helt avgjørende

Forvaltningen av villreinområdene skjer i et samspill mellom privat og offentlig sektor. Den daglige drifta ivaretas av villreinutvalgene, mens utøvelsen av offentlig myndighet ivaretas av de statlige villreinnemndene. Grunnlaget for bestandsforvaltningen skjer om vinteren. Gode mini–mumstellinger er helt avgjørende når jaktkvotene skal bestemmes.

Kort om undertegnede: Jeg har hatt ansvaret for minimumstellingene i Forollhogna siden 2005. Før det var jeg ofte med Jon J. Meli som observatør. Han gjorde tellejobben også for Rendal Renselskap, og jeg ble spurt om å bistå, også der, da Jon bestemte seg for å slutte. I tillegg til minimumstellingene har vi årlig hjulpet til med kalvetellinger i Rendalen. Jeg har også, ved flere anledninger, vært med Roy Andersen fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) som observatør i småflyet på kalvetellinger i nordområdene.

Ingen enkel jobb

Er det enkelt å få til gode tellinger om vinteren? Svaret er nei. Vær og vind avgjør, og ikke minst gode sporingsforhold på bakken. Det optimale er sol fra skyfri himmel, vindstille og heldekt bakke med nysnø, gjerne et par dager gammelt lag. I tillegg er det avgjørende at oppsynet har sjekket området før småflyet går opp. Med sikre tilbakemeldinger om hvor flokkene står, er sjansen stor for at vi oppnår et akseptabelt resultat. Med oppsyn på bakken også under flyfotograferingen, og med god kommunikasjon mellom flyet og oppsynet (jaktradio), øker sjansen for at vi skal lykkes. Her er rendølene meget flinke!

Arealmessig er Forollhogna og Rendalen omtrent på samme størrelse. Forollhogna er derimot langt mer kupert, med seterdaler som skjærer seg

Av Arne Nyaas
tidligere redaktør av Villreinen

Jo Inge Haugseth er daglig leder og styreleder i Rendal Renselskap. Han legger alt godt til rette før vi tar av enten på minimumstellinger i februar-mars eller kalvetellinger i juni. Under telling har han alltid oppsyn på bakken. Kommunikasjonen skjer via jaktradio.

inn i området. Vindmessig er det også stor forskjell. Mens Forollhogna sør for fylkesgrensa (Trøndelag/Hedmark) som regel er heldekt med snø, er nordsida det stikk motsatte. Her blåser det mye og rabbene og fjellpartiene har stor avdrift. Bukker som ligger i ro er ikke enkle å oppdage fra småflyet.

Viktig flyklubb og viktig program

Vi har i alle år samarbeidet meget godt med pilotene i Røros Flyklubb. Klubben har avgjørende betydning for registreringsarbeidet, ikke bare i Forollhogna og Rendalen, men også i Knutshø (minimumstellinger og kalvetellinger), Snøhetta (kalvetellinger), Reinheimen-Breheimen (kalvetellinger) og Rondane Nord og Sør (kalvetellinger). Norsk institutt for naturforskning (NINA) har som kjent ansvaret for kalve- og strukturtellingene via «Det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt». Programmet ble startet av Miljødirektoratet (tidl. Direktoratet for naturforvaltning) i 1991. Direktoratet finansierer også programmet som har som formål å hente hjorteviltdata som gir lange tidsserier. Syv områder inngår i programmet: Setesdal-Ryfylke, Hardangervidda, Rondane, Snøhetta, Knutshø, Forollhogna og Svalbard.

Telling på Hardangervidda

Etter flere år uten ei fullstendig minimumstelling på Hardangervidda (4,4 ganger større enn Forollhogna og Norges desidert største villreinområde) er det i 2017 og 2018 foretatt tre tellinger med fly. Første gangen i mars i fjor, andre gangen i desember i fjor og tredje gangen i februar i år. To fly var i aksjon samtidig. I mars 2017 ble det fotografert 6842 dyr fordelt på 10 flokker, i desember 2017 ble det fotografert 6427 dyr fordelt på 11 flokker og i februar i år 6862 dyr fordelt på 15 flokker. Tellemessig er det en stor fordel at det er radiomerkede dyr i området. Før siste telling hadde alle radiomerkede dyr oppholdt seg øst på vidda i kommunene Hol, Nore og Uvdal og Tinn. Dette går fram av rapporten utarbeidet av sekretær Svein Erik Lund.

Spørsmålet før årets jakt blir denne: Er bestandsstørrelsen og kalvetilveksten vurdert for høyt? Ved kvotefastsettelsen i 2017 ble bestanden vurdert til å være cirka 10 000 dyr før kalving, med en forventet kalvetilvekst på anslagsvis

Nødvendig utstyr ved flytellinger: Speilrefleks med lyssterk zoomlinse, en god kikkert, mobiltelefon, notatblokk og gps. Jeg bruker alltid to gps-er, begge med nye batterier. Går den ene tom for strøm, kan den andre fungere dagen ut.

Fostringsflokk fotografert i Rendalen. Legg merke til adferden. Når dyrene forstyrres av småflyet i lufta, trekker de raskt sammen – og forsvarsringen dannes alltid «mot klokka». Slike bilder er enkle å telle opp.

Ola Krog har vært med som observatør på flytellinger i Forollhogna i mange år. Denne februardagen var det minus 16 ved start, minus 12 ved landing.

2000 kalver. Spørsmålet er: Hva blir årets jaktkvote på Hardangervidda?

Stakkars Nordfjella!

I min tid som redaktør for Villreinrådet i Norge (årboka Villreinen og med oppdateringsansvar for nettsida villrein.no) var det alltid en sann fornøyelse å ha med Nordfjella å gjøre. Alle referater og tellerapporter kom inn som perler på ei snor! Nå er villreinen i Nordfjella tatt ut på grunn av skrantesjuka (CWD). Og dessverre, det samme er alle referater og alle tellerapporter fra Nordfjellas underside på www.villrein.no. «Uniformeringen» har også rammet de øvrige villreinutvalgene. Ikke alle var like flinke til å informere, men flere forsøkte.

Til opplysning: I tillegg til å oppdatere villreinutvalgenes undersider på villrein.no, benyttet jeg alltid anledningen til å legge ut en nyhetssak når resultatene fra tellingene kom inn. Den 9. mars i fjor skrev jeg følgende, i tillegg til å legge ut telleresultatet:

«Nordfjella har alltid hatt ”ting på stell” - og alt forvaltningsarbeid utføres ”etter boka”. I tillegg er villreinutvalget flink til

Når du har «surret rundt» mellom fjelltoppene lengst vest i Snøhetta-området, er det et stort kick å plutselig fly over Eikesdalen og Eikesdalsvatnet på tur sørover mot Reinheimen-Breheimen villreinområde.

å informere, også via villrein.no. Undertegnede har i flere år hatt gleden av å ha kontakt med utvalget ved sekretær Harald Skjerdal - og han er ”sikker som banken”. Derfor ”svir” det litt ekstra at det nettopp er Nordfjella som har fått, og kommer til å få kjenne, trøkken av skrantesjuka. Håndteringen så langt både av utvalg, nemnd og jegere er derimot eksemplarisk. Det lover godt, oppe i alt det andre svarte».

I fjorårets minimumstelling i Nordfjella går det fram at mannskapet i tidsrommet 23. februar til 2. mars fant 2182 dyr, 1817 i sone 1 og 365 i sone 2. I den største flokken fotografert fra fly i Bjøbergdalen var det 1450 dyr. Nå er det ingen tilbake.

Droner overtar for småflyet?

De to siste vintrene har Rondane Sør kuttet ut småflyet og i stedet benyttet drone til vintertellingene. Hans-Petter Ruud, daglig leder i Sollia fjellstyre, opplyser at erfaringene er gode.

- Bestandsmålet i Rondane Sør er 2300 vinterdyr. Så langt i vinter har vi fotografert og telt på bakken 2000 dyr. Vi bruker drona på de største flokkene, mens de mindre flokkene telles via

teleskop eller kikkert. Reinen reagerer litt på drona; de kommer seg på beina, men forflytter seg ikke mer enn et par hundre meter, forteller Ruud. Problemet er at villreinutvalget ikke har tillatelse til å fly drona høyere enn 120 meter over bakken. Dette av hensyn til annen mekanisert trafikk i luftrommet.

Erfaringene med bruken av drone til telling av villrein er, så langt, gode ifølge Ruud.

Flere villreinområder vurderer å ta i bruk den samme teknikken til telling av villrein.

Ved annen trafikk i leteområdet har det hendt at vi har blitt beordret til nærmeste flyplass – eksempelvis ved lavtflyging av jagere, men ikke denne gangen. Dette helikopteret var i området med mannskap for uttak av jerv.

Kartplott fra flytelling i Forollhogna i mars 2015. Flytid 6 timer og 30 minutter (kort mellomlanding med etterfylling av drivstoff på Røros). Tilbakelagt distanse 1002 kilometer.
Snitthastighet 168 km/t.

Vandrar med villreinen i Vest-Jotunheimen

Einar Fortun har vore fjelloppsyn for Luster kommune i 28 år, og har arbeida for villreinstammas ve og vel heilt sidan byrjinga. Han har arbeida langt utover det arbeidsgjevar har pålagt han, då villreinen har blitt eit hjartebarn for Einar. Med ei interesse godt over snittet for fjell og natur, har jobben vore meir ein livsstil for han, og synonymt med villrein for oss i Luster og Årdal kommune i Sogn og fjordane har Einar Fortun blitt.

Villreinutvalet er avhengig av oppsynspersonell, og i den samanheng vil eg seie i frå om at me har ein ”bauta” med namn Einar Fortun som har arbeida med villreinstamma i mange år. Han har hausta stor respekt av alle som har hatt med villrein å gjere, men kanskje spesielt frå jegerane. Han har nemleg eit særs godt rykte på seg for å dukke

opp over alt i fjellet, forklarar og lyttar til alle, samt veileda dersom det har vore behov for det. Han behandlar alle likt, og gjer ikkje forskjell på nokon. Einar Fortun har vore avgjerande for at villreinstamma og dens leveområde i Vest-Jotunheimen har bestått. Einar er nå 71 år, og overlet meir og meir ansvar for ulike oppgåver til meg. Eg skal

hoppe etter Wirkola, men med så god hjelp så skal eg koma meg ned bakken.

Gjennom alle år har Einar vore betrudd til å ha begrensa politimynde, noko som det også var bruk for ved nokre anledningar. I oppsynsarbeidet har han alltid hatt ei innstilling om at alle er lovlydige, og i dei aller fleste tilfelle har

Av Aina-Elise Stokkenes

Fjelloppsyn og sekretær for
Vest-Jotunheimen villreinutval

Einar fekk tildelt Sogn og Fjordane politidistrikts miljøpris i 2014 for eit utmerka arbeid opp mot politiet. Foto: Sogn Avis

det stemt. – Ein kjem ikkje langt om ein førehandsdømmer nokon, så innstillinga mi har vore at alle opererer lovlydig. Men når det skjer noko, må alle handsamast likt.

I byrjinga av hans tid som oppsynsmann var det reinsjakta som var gjengangar når det gjaldt lovbrot. Ein gong Einar var jaktoppsyn kontrollerte han sytten jegrar på ein dag, og det enda opp med ti rapportar. Det gjekk mykje på skyting av feil type dyr, utilstrekkeleg våpenhald, og det var ein ukultur med alkoholpåverka personar. Men med ein vaken lensmann vart det prioritert, fram til 2000-tallet. Ei sak som den gong vart høgt prioritert, og ein fekk bukt med problemet, fortel Einar.

Villreinstamma i Vest-Jotunheimen har vinterbeite på Sognefjellet og sommarbeite på halvøya mellom Luster og Årdal. Eit ganske så avgrensa område, som ar blitt mindre i form av auka menneskeleg ferdsel i området. Einar

håpar det ikkje vert mindre leveområde for reinen no, at ein avgrensar forstyrringa av reinen sine trekkvegar, samt at det ikkje blir auka ferdsel i kalvingsområda, ein må tenkje på framtida.

Då alarmen gjekk for rein i 2007-2008 og villreinstamma i Vest-Jotunheimen vart redusert frå 400 til 170 dyr, var Einar veldig bekymra. Grunnen til nedgangen trur Einar fyrst og fremst var sjukdom, men også dei forstyrrande elementa frå folk hadde sin påverknad, i tillegg så forsynte nok jerv og ørn seg også. Einar er opptatt av at ein må ta vare på områda og naturen. God kjennskap til reinen, kjem også av nærkontakt med dyra, han har opplevd alle kontrastane med eigne auge.

Einar har fått oppleva mangt rundt villrein, blant anna så la han ein gong merke til ei ørn som sat på ein stor stein og var oppslukt av noko. Ved nærmare ettersyn så låg det ei simle rett nedanfor og heldt på å kalve. Fortun fekk jaga vekk ørna, og trakk seg tilbake

og vart sitjande og sjå eit nytt liv koma til verda. Ei oppleving ikkje mange får oppleva.

Ein annan gong vart Einar vitne til ei kongeørn som stupte mot ein kalv, løfta den og slapp den utanfor eit stup. Ørna vart mett, og simla gjekk i timasvis og ropa på kalven. Naturen er fantastisk, men også nådelaus fortel Einar.

Framtida tenkjer han mykje på, og at ein må forvalte naturen og fjella. For han er den komande generasjonen viktig. Det er dei som skal styra framtida. Det som før var teke som ei sjølvfylgje, er i dag blitt eit lite varsku.

I arbeidssamanheng har Einar hatt med seg skuleungar ut i felt, noko som både han og borna har hatt nytte av. Det syner seg at mange born kan lite om naturen i dag. Born er i utgangspunktet veldig nysgjerrige på natur, men då må forholda bli lagt til rette fortel Einar.

Når ein skal beskrive han Einar, så er det på sin plass å seie at han er flink, og effektiv, kanskje litt forsiktig, men bestemt og rettferdig, seier Rigmor Solem, Statens naturoppsyn Jotunheimen. «Han er utruleg flink til å dokumentere, tar bilete av kvar ei sak, lita som stor», fortel ho. Det seier Rein

Arne Golf, Statens naturoppsyn, rovviltseksjon, seg einig i, og poengtera at Einar har vore og er ein viktig mann for alle i forvaltninga, då han sit med mykje kunnskapar på ulike områder, både når det gjeld villrein, rovvilt, natur og fjell.

Einar på tur for både å sjå etter spor av jerv, og for å undersøkja korleis det står til med villreinstamma om vinteren. Foto: Sogn Avis

Ein oppsynsmann i kjent positur, ein må ha tid til å sjå. Einar har stoppa snøskuteren, og står og ser på ein villreinflokk frå villreinstamma i Vest-Jotunheimen. Foto: Andre Mørkri.

Når villreinen ikkje kallar fjellmannen ut, så tar ikkje denne fjellmannen fri frå fjellet, då vert det gjerne ein tur på Fanaråken med kona Synnøve, eller ein tur på hytta på Flatningane, som utan tilfeldigheiter er utsmykka med eit reinsgevir. Gleda over naturen delar dei, gjerne saman med familie og venner.

Einars innstilling til natur og menneskjer har opna mange viktige dører for samarbeid, og mykje godt arbeid på tvers av ulike grupper har blitt gjennomført. Ei urokkeleg innstilling for likheit for lova, og ei bestemt, men også ei forsiktig og hjelpande hand har alle som har møtt Einar fått moglegheita til å oppleva. Noko som står att etter Einar si tid som oppsyn i Vest-Jotunheimen villreinområde er dei årlege oppsynsrapportane. Desse rapportane fortel villreinen sin bruk av området gjennom heile året. Denne samlinga av rapportar er såleis ein dokumentasjon på korleis villreinen i Vest-Jotunheimen har brukt villreinområdet gjennom året, dei siste 30 åra. Vi kan fylgje korleis kalveområda har flytta seg og ein ser endringar i åtferd til villrein i takt med auka menneskelege aktivitetar. Dette er viktig dokumentasjon for Villreinutvalet når nye aktivitetar vert søkt om og nye areal skal bandleggast.

Når eg nå har hoppa etter Wirkola i Luster austre fjellstyre, og set fart nedover i hoppbakken for villreinutvalet, har eg Einar Fortun å takka. Oppvaksen i Luster, og samtidig som tidleg glede i naturen eg fann, voks ideen om å bli fjelloppsyn også. Einar har alltid vore eit føregangsbilete, og når utdanninga nesten var i boks tok eg kontakt med Einar om moglegheita for arbeid her i Luster. Einars positive haldning, og hjelp på alle plan har gjort til at eg har fått god oppdrift ved hoppbakken. Nå gjenstår å sjå korleis det går vidare, men uavhengig av det så ynskjer eg på vegne av Vest-Jotunheimen villreinutval og meg sjølv å takka Einar for kjempegod hjelp i åra som har vore, og vidare samarbeid i åra som kjem.

 

 

Einar ved Store Hilleren i Storutladalen i Luster kommune. Einar og Magnus Stokkenes restaurerte denne hilleren i 1996. Hilleren var mykje brukt som overnattingsstad for reinsgjegrar til i 1930- åra. Foto: Solveig Stokkenes

Dyr kan møte forandringer i naturmiljøet ved å justere atferd. I løpet av flere tusen år med isolasjon har svalbard–reinen utviklet strategier for å takle de høyarktiske miljøforholdene. Her beskriver vi noen atferdstrategier som følge av stadig mer vinterregn og isdekte beitelandskap.

Snøens dybde og hardhet har stor innvirkning på beitetilgangen for reinsdyr gjennom vinteren, når plantenes biomasse og næringsinnhold er på sitt laveste. Snøforholdene endrer seg nå med klimaendringene. På Svalbard oppleves den globale oppvarmingen spesielt sterkt fordi endringene går raskere og temperaturøkningene er mye større enn andre steder på jorda. Vintrene er blitt mildere og våtere, og det regner oftere og mer enn før. Kraftig regnvær om vinteren kan føre til at det dannes islag i selve snødekket eller på bakken når regnvannet trenger ned i snøen og møter den frosne bakken med permafrost. Som et resultat kapsles planter inn i tykke islag som gjør dem utilgjengelige for planteetere.

De siste årene har flere studier fra Svalbard dokumentert negativ påvirkning av regnfulle vintre på reinens kroppsmasse, overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst. Samtidig viser også noen studier at reinen kan justere sin atferd gjennom utvandring, diett og habitatbruk, noe som delvis kan motvirke de negative konsekvensene.

Forflytter seg mer

Svalbardreinen er beskrevet som en usedvanlig stasjonær underart som ikke forflytter seg mellom sommer- og vinterområder eller opptrer nomadisk, slik som mange andre villrein gjør. Likevel har den tidligere oppfatningen

at svalbardrein er begrenset til små, årlige hjemmeområder, nå blitt nyansert med ny teknologi som følger dyrenes bevegelsesmønster. De første studiene som brukte VHF- og ARGOS satellittelemetri viste at reinen langs kysten vandret mer og lengre under vanskelige vinterforhold med isdekte beiter. Denne tilsynelatende utforskende vandringen ble «trigget» av dårlige beiteforhold og konkurranse om begrensede matressurser. På vestkysten var fjordisen fortsatt tilstede under vintrene tidlig på 2000-tallet, og opptil en tredjedel av de merkede simlene på Brøggerhalvøya vandret i enkelte vintre over fjordisen til andre, nærliggende

områder, for deretter å returnere før kalvingstida. Men hva gjør reinen når fjordisen uteblir?

De siste årene har GPS-sendere vært brukt både på reinsdyr på Nordenskiöld Land (siden 2009) og langs vestkysten i Ny-Ålesundområdet (siden 2014). Nylig ble det dokumentert at simler forflyttet seg over lengre avstander på land, fra dalfører med stor utbredelse av is på bakken til områder med mindre bakkeis. Sammenliknet med simler som ble igjen der beitet var dårlig, hadde simlene som vandret ut et lavere tap av kroppsmasse over vinteren, lavere dødelighet og høyere reproduk

Av Åshild Ø. Pedersen,
Norsk Polarinstitutt

Larissa T. Beumer, Aarhus Universitet

Brage B. Hansen, NTNU

sjon. For reinsdyr som lever på de delvis isolerte halvøyene langs kysten av Svalbard, er ikke slike vandringer lenger mulig, siden fjordene er isfrie. Således vil individer og bestander som opplever økende grad av isolasjon måtte tilpasse seg de nye forholdene med mer is på bakken. Dette vil i stor grad avhenge av deres evne til å justere sin atferd på annet vis.

Beiting på tang og tare

Økt bestandsovervåking, lengre tidsserier og forbedret teknologi, slik som GPS-sendere på dyr og isotopteknikker for å analysere dyras diett, har gitt helt nye innblikk i atferdstilpasninger. Under vintre med isdekte beiter bruker reinsdyra langs kysten av Svalbard ofte matkilder fra havet (tang og tare). Under bestandstellingene i en av de ekstreme isingsvintrene, der nesten alt beite i lavlandet var dekket av tjukk stålis midtvinters, ble en betydelig del av bestanden (ca. 13%) i disse kystnære områdene observert beitende på tang og tare. Denne strategien førte til høyere forekomst av diaré og kan være et «siste forsøk» på å unngå sultedøden, men vi vet lite om næringsverdien fra slik beiting. Intensivert overvåkning har siden vist at i år med isdekte beiter er normen at deler av bestanden beiter i fjæra. Nylig har vi anvendt isotopteknikker for å studere innholdet i vintermøkk og satt dette sammen med overvåkingstidsseriene og GPS-data. Denne sammenstillingen

bekrefter koblingen mellom bruk av næringsressurser fra havet og isdekte beiter.

Beiting i høyden

Selv om tang og tare blir benyttet som matkilde hos deler av bestanden, har vi observert at disse dyrene ofte har diaré. Dette kan potensielt gi negative effekter på dyrenes helse. Derfor må trolig denne strategien benyttes i kombinasjon med beiting på vanlige matplanter. Under bestandsovervåkingen som er gjennomført hver vinter siden 1978, har vi også observert andre atferdstrategier for å takle dårlige beiteforhold. Vi har sett at noen

reinsdyr i lavlandet opptrer i flokker på små avgrensede områder som er delvis isfrie. Der bruker de luktesansen til å finne isfritt mikrohabitat under snødekket. Den største gruppen vi observerte, under den årlige vintertellinga i 2012, hadde nesten 60 reinsdyr i én «flokk», noe vi svært sjeldent observerer på Svalbard.

En annen strategi, spesielt vanlig blant voksne bukker, er å beite i høyden i bratte fjellskråninger hvor det er mindre sannsynlighet for at bakken er dekket av is. Til tross for ekstremt lav plante–biomasse i slike habitat og en betydelig dødelighetsrisiko pga. snøras og fall,

Bukk lager beitegrop på stranda.
Foto: Larissa T. Beumer.

har vi funnet at opptil halvparten av reinen beitet i bratt terreng over 300 m høyde, under enkelte vintre med dårlige beiteforhold. I gode vintre er det så og si ingen dyr som bruker denne strategien. Reinsdyrene på kysten har altså utviklet to distinkte atferdsresponser til kombinasjonen av regnfulle vintre og mangel på fjordis; å beite i bratte og skrinne fjellområder og på tang og tare i fjæra.

Reinsdyrovervåking i COAT

Svalbard opplever nå de største og raskeste endringene i lufttemperatur i Europa. Konsekvensene for økosystemenes tilstand er i dag uoversiktlige, men kan potensielt bli så dramatiske at man må være forberedt på å justere overvåkingen raskt til de nye forholdene. I COAT «Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra» (www.coat.no) utvides den eksisterende overvåkningen av svalbardreinen og dens samhandlinger med andre dyrearter, vegetasjon og snø/bakkeis

på svalbardtundraen. Reinsdyrenes responser til endringer i naturmiljøet settes inn i en økosystembasert, adaptiv overvåking (se Pedersen m.fl. i Villreinen 2015). Her er også reinens romlig økologi og atferdsmessige tilpasninger til klimaoppvarmingen i fokus. En betydelig del av COAT sin forskningsinfrastruktur skal finansiere telemetriutstyr og et nytt klimaobservasjonsnettverk (f.eks. nye automatiske værstasjoner, snø- og bakkeismålinger) som gjør det mulig for forskerne å fortsette å følge habitatbruken til reinsdyrene og derved oppdage endringer som følge av et sterkt oppvarmet vinterklima.

Les mer

Albon, S. D., R. J. Irvine, O. Halvorsen, R. Langvatn, L. E. Loe, E. Ropstad, V. Veiberg, R. Van Der Wal, E. M. Bjorkvoll, E. I. Duff, B. B. Hansen, A. M. Lee, T. Tveraa, and A. Stien. 2017. Contrasting effects of summer and winter warming on body mass explain population dynamics in a food-limited

Arctic herbivore. Global Change Biology 23:1374-1389.

Hansen, B. B., and R. Aanes. 2012. Kelp and seaweed feeding by High-Arctic wild reindeer under extreme winter conditions. Polar Research 31:1-6.

Hansen, B. B., V. Grøtan, R. Aanes, B. E. Sæther, A. Stien, E. Fuglei, R. A. Ims, N. G. Yoccoz, and Å. Ø. Pedersen. 2013. Climate events synchronize the dynamics of a resident vertebrate community in the High Arctic. Science 339:313-315.

Loe, L. E., B. B. Hansen, A. Stien, S. D. Albon, R. Bischof, A. Carlsson, R. J. Irvine, M. Meland, I. M. Rivrud, E. Ropstad, V. Veiberg, and A. Mysterud. 2016. Behavioral buffering of extreme weather events in a high-Arctic herbivore. Ecosphere 7:13.

“Vill Viten” (episode 4) https://tv.nrk.no/serie/naturforskerne

 

 

 

Nasjonal friluftslivpolitikk har de siste årene har hatt stort fokus på å stimulere til økt bruk og åpne opp for nye ferdselsformer. Å få folk ut for å oppleve naturen er viktig. Men skal vi evne å ta vare på villreinen må vi samtidig utvikle styringsvektøy og en kultur for å styre ferdselen der det er nødvendig. En ny friluftslov vil kunne bli svært viktig også for villreininteressene.

Dobbelt vern har ikke vært tilstrekkelig for å ivareta villreinens leveområder

Etter 50 år med nasjonalpark og 25 år med fylkesdelplan/regional plan kan vi konstatere at villreinbestanden i Rondane nord likevel har blitt delt i to, på aksen Mysuseter-Rondvassu-Bjørnhollia. Om lag halvparten av det området som i sin tid ble vernet som landets første nasjonalpark, nettopp for å ta vare på villreinen, ser ut til å ha gått ut av bruk (se figur 1).

Rondane villreinområde er langt og smalt. Det er knapt en flekk som ikke kan nås på dagstur. Området ligger også i akseptabel helgeturavstand fra de store befolkningskonsentrasjonene på Østlandet. Oppland er landets største hyttefylke, og flere av de store hyttekonsentrasjonene ligger inntil eller i dagsturavstand fra Rondane. Transportetappen inn til perleraden med 2000-metere er kort. Fra reiselivet pekes det på at vi er inne i en tid med «stort fokus på rask overgang fra hverdag til sterke opplevelser». Og det er akkurat det Rondane kan tilby.

For villreinen har imidlertid opplevelsene i deler av Rondane blitt vel sterke. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har fulgt utviklingen for ferdsel og villreinens arealbruk siden 2009. Fra 2010 har antall passeringer i juni, juli og august på den mest beferdede strekningen, inn til Rondvassbu, økt fra 20 800 i 2010 til 33 900 i 2017. NINAs

forskning viser at reinens krysningsfrekvens av stier reduseres allerede når antall passeringer pr. dag passerer 30. På stier med mer enn 220 passeringer pr. dag er det ikke registrert stikryssinger, slik at barriereeffekten blir total, slik en nå ser på strekningen Mysuseter-Rondvassbu-Bjørnhollia.

Vi mangler tradisjon for å regulere ferdsel

Hvordan kan en slik fragmentering av villreinens leveområder skje, når vi har hatt et dobbelt vern av området i mange år, både som nasjonalpark og som nasjonalt villreinområde i fylkesdelplan/regionalplan? Vi mener at den viktigste grunnen til dette er at vi i Norge ikke har hatt tradisjon for å regulere ferdsel, slik vi ser eksempler på fra andre land:

“The trail begins to descend then and goes into the beech forest of La Enraimada, an area classified as Restricted Use, so you can not leave the track, you must walk quietly so as not to disturb the life in the forest”.

(Fra forvaltningssidene i en spansk naturpark http://www.parquenaturalsomiedo.com)

Det synes også å ha vokst fram en oppfatning om at allemannsretten, som er lovfestet i friluftsloven, er nesten uten begrensninger. Dette er ikke riktig. I forarbeidene til loven fremgår det at det er det miljøvennlige (tradisjonelle)

friluftslivet loven skal beskytte. Hva som faktisk ligger i dette er imidlertid noe uklart. Loven sier riktignok at «Ferdsel skal skje hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet» (§ 2) og at utøverne plikter å opptre «varsomt og hensynsfullt for å ikke volde skade eller ulempe for grunneier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade» (§ 11). I Rundskriv T-2007-3 understrekes det videre at det må utvises særlig aktsomhet når det gjelder andre ferdselsformer enn ferdsel til fots i fjellet. Brudd på hensynsregelen eller andre bestemmelser i friluftsloven er straffbart (§ 39).

Men hva er hensynsfull ferdsel? I tilfellet Rondane; hver enkelte turvandrers ferdsel inn til Rondvassbu kan godt være hensynsfull; det er sumeffektene av den enkeltes adferd som er problematisk med tanke på villreinen. Og da er vi like langt.

Det finnes imidlertid også en del andre styringsmuligheter av ferdsel. De politiske omkostningene med å bruke disse, synes imidlertid å være så store, at de i liten grad blir brukt.

Styringsmuligheter i dag

Gjennom friluftsloven har kommunene enkelte muligheter til å regulere ferdsel ved å vedta lokale forskrifter, dersom grunneier er enig. I Nord-Fron og Sør-Fron kommuner arbeides det f.eks. nå med å vedta en forskrift med forbud

Av Marit Vorkinn og Nina Aas

Fylkesmannen i Oppland

mot sykling på en landbruksveg som skjærer tvers over et trekkområde for villreinen. Hjemmel for forskriften er friluftsloven § 2, annet ledd. Atferdsregler på områder med stor utfart kan også gis i begrenset utstrekning etter friluftsloven § 15.

Ferdselsretten i friluftsloven gjelder bare med de begrensninger som følger etter annet lovverk (§ 19), som f.eks. plan- og bygningsloven. Gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel (§ 11-11 nr. 6.) kan det vedtas regulering av ferdsel i enkelte områder. Denne ferdselsreguleringen må begren

ses til områder hvor særlige vernehensyn gjør seg gjeldende og hvor hensynet til disse veier tyngre enn den frie ferdselsretten (Ot.prp.nr. 32 (2007-08)). I forslaget til kommuneplan for Ringebu har kommunen nå lagt inn forbud mot kiting i nasjonalt villreinområde for å begrense vidtrekkende ferdsel på sårbare tidspunkt. Denne reguleringsmuligheten har også vært brukt for å forby brøyting av veger i kommunedelplanen for Nore og Uvdal vest (2014-2027).

Flere av de regionale planene har retningslinjer for ferdsel. Det er

imidlertid ikke etablert egne søknadsprosedyrer for f.eks. arrangementer i nasjonalt villreinområde, og det er heller ingen sanksjonsmuligheter knyttet til retningslinjene. Virkningene av retningslinjene blir dermed svært små.

I de store verneområdene regulerer verneforskriftene noe av ferdselen. Sykling, organisert kjøring med hundespann og organisert bruk av hest kan f.eks. være tillatt bare på veier, traséer eller i områder som er særskilt utpekt av forvaltningsmyndigheten gjennom forvaltningsplanen. Det var i

Figur 1. Grensene for den opprinnelige Rondane nasjonalpark og GPS-plott av villreinsimler 2009-2010.

Kilde: GPS-data fra «dyreposisjoner.no», figur utarbeidet av Kai Rune Baatstad, Sel Fjellstyre.

en del år også et forbud mot kommersiell aktivitet i noen nasjonalparker, men dette ble etterhvert fjernet. Andre reguleringer har vært knyttet til organisert ferdsel. I de nyere verneplanene er forbudet knyttet til hvilke effekter ferdselen har på naturgrunnlaget, slik at «Organisert ferdsel som kan skade naturmiljøet, eller ferdselsformer som kan skade naturmiljøet, må ha særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten». Det er imidlertid en stor mangel at det ikke er noen meldeplikt på denne typen ferdsel. Det blir derfor opp til den enkelte utøver/arrangør å vurdere om

ferdselen kan skade naturmiljøet, og om de trenger å søke.

I verneforskriftene for de fleste nasjonalparkene er det også hjemmel for at Miljødirektoratet innenfor nærmere avgrensa deler av nasjonalparken kan regulere eller forby ferdsel som kan skade naturmiljøet. Miljødirektoratet har en tilsvarende generell hjemmel i naturmangfoldloven § 22, ved at direktoratet kan utarbeide forskrift for «ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig». § 22 erstatter viltlovens § 8, men ingen av disse hjemlene er etter det vi kjenner til, blitt brukt i

seinere tid.

Grunneier har også en del muligheter for å regulere ferdsel. Både ferdsel med el-sykkel, oppsetting av turposter og andre tilretteleggingstiltak trenger tillatelse fra grunneier. Dette gjelder også i statsallmenninger, der Statskog ivaretar grunneierretten. Men muligheten for å regulere avhenger av at det søkes, og det blir det nok bare i begrensa grad gjort. Statskog har f.eks. ikke fått en eneste søknad om utsetting av geocacher i villreinområdet i Rondane, selv om nettportaler viser utsetting av en rekke geocacher i statsallmeningen.

Nye aktiviteter betyr økte utfordringer

Ut fra ulike nettportaler som geocaching.com og strava.com ser vi nå at det i verneområdene i Rondane både settes ut geocacher og sykles i strid med regelverket. Stolper for stolpejakt og turposter settes også ut, dels i strid med forvaltningstiltak. Og ivrige, velmenende aktører merker stier til beste for friluftslivutøverne i området, uten å søke verken grunneiere eller vernemyndighetene. I Rondane brukes det nå store offentlige beløp for å flytte DNT-hytta Gråhøgdbu og stinettet lenger fram i fjellet. Effekten av dette blir imidlertid langt på vei nullet ut dersom det settes ut stolper for stolpejakt både ved dagens hytte og lengre inn i fjellet, slik det ble gjort

sommeren 2017. Langt oppe i Foksådalen i Dovre ble det på samme måte satt ut en turpost i fjor sommer, langs den stien der vernemyndighetene hadde fjernet T-merkinga av hensyn til villreinen.

Organiseringen av friluftslivet har alltid vært varierende, men en har fram til nå i hvert fall hatt noen større aktører å samhandle med, som DNT og NJFF. Men en ser nå en økende individualisering av friluftslivbruken, og framvekst av nettsteder der innholdet legges inn av enkeltbrukere. F.eks. utplasseres og bekjentgjøres geocacher av utøvere som opererer enkeltvis. Også formidling av ruter for terrengsykling og fotturer skjer på samme måte. Det er i ferd med å vokse fram en flora av brukerdrevne nettsteder som vil gjøre forvaltningen av friluftslivet mye mer utfordrende framover.

Revisjon av friluftsloven

Økende interesse for friluftsliv og helse, økende interesse for å bruke fjellområdene, endring i friluftslivaktiviteter og økende internasjonal turisme stiller oss overfor stadig større utfordringer i villreinområdene. Nasjonal friluftslivpolitikk de siste årene har hatt stort fokus på å stimulere til økt bruk og åpne opp for nye ferdselsformer. Å få folk ut for å oppleve naturen er viktig. Men skal vi evne å ta vare på villreinen, kan vi ikke lenger ha det som en innskutt bisetning at friluftslivet skal skje på en måte som ikke har negative effekter på naturverdiene. Når et villreinområde kan bli delt i to til tross for statusen både som nasjonalpark og nasjonalt villreinområde, er tida overmoden for å ta utfordringene på alvor.

En revisjon av friluftsloven er under vurdering. Utgangspunktet for loven fra 1957 var å regulere forholdet mellom grunneier og friluftslivutøverne. I den nye loven bør også forvaltningsaspektet inn, og det bør ses på mulighetene for bedre muligheter til å regulere ferdselen, der det er behov for det. Dette må selvsagt kombineres med andre tiltak, som f.eks. sti- og løypeplaner, kanaliseringstiltak og dialog med reiseliv- og friluftslivorganisasjoner. For villreininteressene vil imidlertid en ny friluftslov kunne bli et like viktig verktøy som naturmangfoldloven. Men det kommer ikke av seg sjøl. Her må villreininteressene på banen når prosessen starter opp!

 

Nasjonal ramme for
vindkraft

“Nasjonal ramme for vindkraft” er et prosjekt der Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) på oppdrag fra Olje- og energidepartementet (OED) er bedt om å utarbeide et forslag til nasjonal ramme for vindkraftutbygging på land. Dette handler om hvilke areal som kan ligge best til rette for landbasert vindkraft her i landet, samt hvilke areal som skal skjermes. Konsesjonsbehandling skal fortsatt være avgjørende for enkeltprosjekter, men det skal i utgangspunktet være vanskeligere å få konsesjon i et område som ikke inngår i den nasjonale rammen. Forutsigbarhet og konfliktreduksjon er stikkord i så måte.

Prosjektet er todelt. Del 1 er allerede sluttført, dette handlet om metodikk og arbeidsform. NVE leverte 01.09.17 en midlertidig metodebeskrivelse, der to ulike metoder for utpeking av «mest egnede områder» ble beskrevet, hvorav den ene ble anbefalt fra NVE sin side. OED ba etter dette NVE å gå videre med arbeidet med metodebeskrivelsen, basert på de metodiske tilnærminger som faglig sett ble ansett som mest hensiktsmessig fra NVE. 19.01.18 leverte NVE en revidert metodebeskrivelse, basert på deres anbefalinger og OEDs tilbakemelding.

Metoden innebærer en stegvis eksklusjon/analyse av arealer:

- steg 1: «harde eksklusjoner» (ta bort åpenbart uaktuelle områder, deriblant formelt vernede områder)

- steg 2: «myke eksklusjoner» (ta bort

uegnede/konfliktfylte områder, basert på tekniske, økonomiske og miljømessige forutsetninger)

- steg 3: utpeking av analysearealer (basert på eksklusjon i steg 1 og 2 vil man identifisere «naturlige» områder av stort omfang)

- steg 4: arealanalyser (vurdere areal fra steg 1-3 opp mot produksjonspotensial, nettkapasitet, virkninger på miljø og samfunn m.m.)

- steg 5: utpeking av mest egnede områder

Steg 1 er allerede sluttført. Gjennom «harde eksklusjoner» var målsettingen å ta bort åpenbart uaktuelle områder fra videre analyse. Arealene som ble ekskludert i den første runden er uaktuelle pga. tekniske/økonomiske forhold eller er sikret gjennom formelle vernevedtak eller tilsvarende. I forhold til villrein er det verdt å merke seg at man allerede nå har konkludert med at de nasjonale villreinområdene vil bli ekskludert. I notatet som følger første ekskluderingsrunde står det:

«De nasjonale villreinområdene forvaltes gjennom regionale planer. Det er ennå ikke avklart om kravene i de regionale planene i praksis skal regnes som et formelt vern mot vindkraftutbygging. Nasjonale villreinområder er derfor avmerket med skravur på kartet med harde eksklusjoner. Dette vil bli oppdatert ved publiseringen av kart med myke eksklusjoner. Disse områdene vil uansett bli ekskludert, spørsmålet er om det skal skje i den «harde» eller «myke» runden».

Som grunnlag for steg 1 forelå en rekke ulike temarapporter, deriblant en egen for villrein, ført i pennen av Miljødirektoratet.

Del 2 handler om hovedleveransen med konkrete forslag til egnede områder for vindkraftutbygging på land. Denne skal etter planen være sluttført innen 31.12.18. «Arbeidet skal gjøres tilgjengelig for en offentlig høring» står det i oppdragsbrevet fra departementet til NVE. Selv om man allerede nå har konkludert med at nasjonale villreinområder blir ekskludert, er det per april foreløpig uavklart om randområder/buffersoner rundt disse vil bli ekskludert i steg 2 med ”myk eksklusjon”. Det samme gjelder de 13 villreinområdene som ikke har status som nasjonale. Det er derfor ingen garanti for at ikke arealer innenfor disse områdene kan bli tatt med i steg 5, som gjelder utpeking av de mest egnede områdene. Det legges opp til at de mest egnede områdene vil være relativt store, og at det vil være behov for lokale tilpasninger.

På NVE sine nettsider, www.nve.no, kan man følge prosessen fortløpende.

Av Anders Mossing,
Norsk villreinsenter Sør og
Vemund Jaren, Miljødirektoratet

 

Programmet “Villrein–fjellet som verdiskaper”

På grunnlag av en bevilgning på fem millioner kroner gjennom budsjettforliket på Stortinget i desember 2016, har Miljødirektoratet i 2017 etablert et nytt femårig verdiskapingsprogram for de ti nasjonale villreinområdene. Programmet skal bidra til gjennomføringen av de regionale planene og intensjonene bak etablering av to europeiske villreinregioner.

Det startet med ”Villrein og Samfunn”

Rådgivningsgruppa i prosjektet ”Villrein og Samfunn” foreslo i 2005 at det burde etableres nasjonale villreinområder og to europeiske villreinregioner. De to regionene skulle bidra til å

- opprettholde og helst gjenskape større sammenhengende leveområder for villrein ved reduksjon av barrierer

- synliggjøre Norges ansvar for villreinen internasjonalt

- styrke verdiskaping og næringsutvikling i de berørte fjellbygdene

Forslagene fra ”Villrein og samfunn” samlet raskt tverrpolitisk støtte gjennom behandling av to stortingsmeldinger i 2005 og 2007. I St.meld.nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, sies det at Regjeringen vil sikre villreinens sentrale plass i norsk fjellfauna, gjennom regionale planer og etablering av europeiske og nasjonale villreinområder. Dette ble startskuddet for at Miljøverndepartementet anmodet fylkeskommunene om å utvikle regionale planer for ti nasjonale villreinområder. Samtidig ble det klargjort at de europeiske villreinregionene skulle etableres etter at de regionale planene var på plass, og at dette ikke skulle endre retningslinjene for arealbruk som var fastlagt i de regionale planene. Det var målsettingen at arbeidet med de regionale planene skulle være sluttført i 2012. Flere av planprosessene har imidlertid

trukket ut i tid, og den siste planen for Dovrefjell ble vedtatt først i juli 2017.

I 2013 ble Østlandsforskning og Norsk institutt for naturforskning (NINA) gitt i oppdrag fra Miljøverndepartementet å utrede mulighetene for opprettelse av europeiske villreinregioner. Etter arbeidsseminarer både på Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn og Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu ble det utarbeidet en forprosjektrapport. Rapporten var positiv til et videre arbeid med opprettelse av to europeiske villreinregioner, og foreslo å opprette en bredt sammensatt arbeidsgruppe for å ta arbeidet videre.

I juni 2014 opprettet Klima- og miljødepartementet en arbeidsgruppe som skulle fremme forslag til hvordan man skal etablere europeiske villreinregioner. Gruppen skulle også utvikle et forslag til en strategi for bred verdiskaping for europeiske villreinregioner, med mål om å skape vekst i reiselivet innenfor bærekraftige rammer. Med bred verdiskaping menes miljømessig, sosial, kulturell og økonomisk verdiskaping som gjensidig er avhengig av hverandre. Gruppen var sammensatt av representanter fra forvaltningen, reiselivsnæringen, grunneierrepresentanter og villreinsenteret.

En rekke arbeidsmøter ble gjennomført, og etter grundige vurderinger ble en rapport fra arbeidsgruppen overlevert klima- og miljøminister Tine Sundtoft

på viewpoint SNØHETTA den 9. juni 2015. Rapporten anbefalte at man i tillegg til å opprette to europeiske villreinregioner også skulle opprette et eget verdiskapingsprogram for disse. Inspirert av det tidligere programmet “Naturarven som verdiskaper”, la man opp til et 5-årig program med en finansiering på 10 millioner kroner per år. Programmet skulle avgrenses til de 61 kommunene som omfattes av regionale planer for villrein, men tiltakene trenger ikke å ligge innenfor villreinområdet. Rapporten konkluderte også med at villreinen og villreinfjellet på sikt har potensiale til å bli en viktig del av markedsføringen av Norge, og det ble pekt på at villreinsentrene bør ha en sentral rolle i gjennomføringen av verdiskapingsprogrammet.

Etter at verdiskapingsprogrammet kom på plass og den siste regionale planen ble vedtatt i 2017, ble de to europeiske villreinregionene formelt åpnet av statssekretær Lars Andreas Lunde i forbindelse med Stiftelsen Norsk villreinsenter sin 10 års jubileumskonferanse på viewpoint SNØHETTA 18. september 2017. Avgrensningen av de nasjonale villreinområdene og de to europeiske villreinregionene framgår av figur 1.

Villreinfjellet som verdiskaper

Miljødirektoratet fastsatte en programplan for Villreinfjellet som verdiskaper 1. juni 2017. Hovedmålet er at program

Av Marianne Singsaas og Raymond Sørensen, Norsk villreinsenter og Vemund Jaren, Miljødirektoratet

met skal bidra til bred verdiskaping i de europeiske villreinregionene gjennom bærekraftig utvikling av reiseliv basert på villreinen og villreinfjellet som ressurs. Under dette ligger følgende tre delmål:

Delmål 1

Programmet skal vise hvordan villreinfjellet kan bidra til verdiskaping til beste for befolkning, næringsliv, lokalsamfunn og regioner

Delmål 2

Programmet skal samspille med og bidra til en god gjennomføring av de regionale planene for nasjonale villreinområder

Delmål 3

Programmet skal utvikle og spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper

En viktig forutsetning for programmet er at man i prosjektene skal legge fokus på bygdenære områder og randområder. Det er avgjørende at prosjektområder må ha en størrelse og robusthet som gjør at de tåler økt bruk dersom prosjektene legger opp til dette, og en klar forutsetning er at prosjektene ikke skal gi økt negativ belastning på villreinen og sårbare leveområder. Det er i tillegg svært positivt dersom prosjekter og tiltak legger opp til å redusere negativ belastning fra ferdsel og bruk som allerede eksisterer. Siktemålet er å få til gode «vinn-vinn-

prosjekter» i samspill med de regionale planene.

Søknadsprosessen

Utlysingen av verdiskapingsprogrammet ble lagt ut på miljodirektoratet.no 8. juni 2017, der programplan og andre dokumenter finnes i elektronisk søknadssenter. Det ble oppfordret til å søke om hovedprosjekter som består av flere delprosjekter. Videre ble det satt krav til alle prosjekter om minst 50 % egenfinansiering og/eller finansiering fra andre eksterne midler. Dette innebærer at samlet ressursinnsats i prosjektene i prinsippet vil være det dobbelte av innvilget tilskudd.

Ved søknadsfristens utløp 1. september var det kommet inn i alt 10 søknader. Bortsett fra en søknad om et ettårig forprosjekt, gjaldt alle søknadene flerårige prosjekter over 3–5 år. Prosjektene hadde en god tematisk og geografisk spredning innenfor de to europeiske

villreinregionene. Det ble gjort grep med koordinering og sammenkobling av noen søknader som overlappet hverandre tematisk og geografisk, noe søkerne var positive til. Alle søknadene var ferdigbehandlet i Miljødirektoratet per 1. november 2017. Det er etter dette innvilget fem flerårige hovedprosjekter og ett forprosjekt.

Presentasjon av prosjektene

Villreinløypa

Prosjekteier: Gudbrandsdalsmusea AS

Hovedprosjektet er å etablere ei ”Villreinløype” fra Lom, over Slådalen og Lesja, til Hjerkinn. Løypa er ei reiserute der de besøkende underveis får informasjon om villrein og villreinfangst, overnatting hos lokale aktører, en smak av rein og økt kunnskap om verneområda våre. Delprosjektene skal videreutvikle de eksisterende lokasjonene i Lom, Lesja og Hjerkinn; samt infopunkt på Slådalen. Prosjektet vil i all

hovedsak ta utgangspunkt i det som allerede finnes, og videreutvikle og styrke dette. Dette vil kunne gi forutsetninger både for å skape et godt produkt, og for å få ei reell verdiskaping lokalt. Ved å få etablert produktet ”Villreinløypa” og styrke aktørene langs denne ruta, regner en med at nye tilbydere og tilbud vil bli etablert i etterkant.

Delprosjekter:

1. Videreutvikling av infrastrukturtilbud langs løypa.

2. Videreutvikling av informasjonspunktet på Fauttjønn/Verket over Slådalen

3. Videreutvikling og styrking av lokasjonen Lesja bygdemuseum, med hovedfokus på satsinga på villrein.

4. Videreutvikling av Norsk villreinsenter Nords «portal» prosjekt på Hjerkinn

5. Pakketering av tilbud

6. Hvordan lage de gode historiene?

Prosjektet har blitt samordnet med en egen prosjektsøknad fra Lesja kom

Figur 1. Kartet viser de to europeiske villreinregionene, de ti nasjonale villreinområdene og de resterende villreinområdene i Norge.

mune; ”Villreinen – verdifull i fortid og nåtid”. Denne inngår i hovedprosjektet med følgende tre delprosjekter:

1. Tilrettelegging av ferdsel

2. Utvikling av opplevelsesprodukter

3. Informasjon og kunnskap

Hele hovedprosjektet og bevilgningene ledes og administreres av Gudbrandsdalsmusea AS.

Dovrefjellaksen – samarbeid om formidling

Prosjekteier: Trøndelag fylkeskommune

Trøndelag fylkeskommune i samarbeid med Norsk villreinsenter Nord, Pilegrimssenter Dovrefjell og prosjekt Kongevegen over Dovrefjell har fått tildelt et hovedprosjekt med fylkeskommunen som prosjekteier. Hovedprosjektet er geografisk og tematisk avgrenset til formidling på aksen fra Dovre til Oppdal.

Så langt er tre delprosjekt inne:

1. Guidemanus for Dovrefjell, Norsk villreinsenter Nord

2. Formidlingselementer ved gravfeltet på Vang fra Trøndelag fylkeskommune

3. Formidling langs Kongevegen over Dovrefjell fra prosjekt Kongevegen, administrert av Pilegrimssenter Dovrefjell.

Det er forutsatt nødvendig kontakt og samarbeid med prosjektet ”Villreinløypa” om formidlingstiltak på strekningen Dovre – Hjerkinn.

Villreinfjellet Rondane som verdiskaper

Prosjekteier: Oppland fylkeskommune

Prosjektet har som mål å øke den brede verdiskapinga i områder tilknyttet Rondane villreinområde. For Opplands del er det i Rondane man har kommet lengst i arbeidet med regional plan og oppfølging av tilhørende handlingsprogram, samt i arbeidet med besøksstrategi for nasjonalparkområdet. Planprosessene har vært tunge og det er nedlagt mye arbeid for å skape forståelse for villreinens og områdets behov, og ikke minst for å imøtekomme og balansere nasjonale villreinmål med lokalbefolkningas og næringsdrivendes ønsker og ambisjoner. Det er nå et sterkt behov for å gjennomføre

planlagte tiltak. Dette er også nødvendig for å holde interessen for planen og for villreinhensynene oppe. Prosjektet er derfor geografisk avgrenset til villreinområdet Rondane. Vektinga av verdiskapingsformene vil være ulike mellom delprosjektene, men samlet sett vil hovedprosjektet stå for en bred verdiskaping.

Delprosjekter:

1. Flytting av Gråhøgdbu

2. Gjennomføring og oppfølging av mulighetsstudie for Mysusæter/Spranget

3. Kontrollregistrering av arkeologiske kulturminner i Rondane med randområder

Forollhogna – det hele fjellet

Prosjekteier: Nasjonalparkstyret for Forollhogna

Prosjektet skal jobbe for en bedre sammenheng mellom bygd, seterdaler og fjell, kultur- og naturarv, næring og bruk, før, nå og inn i framtida. Prosjektet består av en felles kunnskapsformidlingsdel, hvor det skal lages en film og digitale fortellinger, samt tre geografiske delprosjekter knyttet til Budalen, Fosskleiva i Vangrøftdalen og Pilegrimsleden gjennom Kvikne (Knutshø mot Forollhogna). Alle delprosjektene skal bidra til å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder.

Kunnskap om villrein og villreinfjellet

Prosjekteier: Verneområdestyret for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane

Prosjektet har som mål å øke kunnskap og bevissthet om villrein og villreinfjell i Setesdal-Ryfylke villreinområde. Prosjektet ønsker å bidra til positivitet og eierskap, skape arenaer for medvirkning og grunnlag for næringsmessig utnyttelse av kulturminner og tradisjonsstoff.

Delprosjekter:

1. Kunnskap om villrein og villreinfjell til barn og unge

2. Møteplass villreinfjellet

3. Villreinen og kulturarven

4. Sti- og løypeplaner

Velkommen til villreinfjellet (forprosjekt)

Prosjekteier: Buskerud fylkeskommune

Målsettingen med prosjektet er å bygge ”villreinfjellet” som merkevare, og gjennom det gi grunnlag for verdiskaping på og rundt Hardangervidda og Nordfjella. Merkevarebygging skal skje gjennom kunnskapsformidling og opplevelser. Samtidig er det et mål om miljømessig verdiskaping ved å ivareta og forbedre livsvilkårene for villreinen. Ferdsel og tilrettelegging skal skje uten uheldig belastning på villreinen og dens leveområder. Tiltakene skal være rettet mot å tilrettelegge for å oppleve villreinfjellet ved ”å se inn i det” og ved å kanalisere ferdsel utenom de mest sårbare områdene. Prosjektet ønsker å knytte ulike miljøer og alle gode krefter sammen om et felles, helhetlig prosjekt, der man kan dra nytte av hver

Ivrige deltakere under gruppearbeid, i forbindelse med en felles nettverkssamling for prosjektene. Foto: Anders Mossing

andres kunnskap og erfaringer. Å bygge på/videreutvikle allerede etablerte satsinger står sentralt. Prosjektet har gode koblinger til de regionale planene, besøksstrategiarbeidet for Hardangervidda og GPS-merkeprosjektet. Det er bevilget penger til et forprosjekt med følgende delprosjekter:

- gjennomføre brede dialogprosesser, som skal gi kunnskap og engasjement, samt velge ut og prioritere attraktive steder for tilrettelegging.

- sette fokus på rv. 7 og Rallarvegen, som går gjennom villreinens leveområder

- utvikle en info-pakke om villrein, som kan tilpasses ulikt bruk

- utvikle maler for info og fysisk utforming av infopunkter

Prosjektet har blitt samordnet med en egen søknad om et hovedprosjekt fra Nore og Uvdal kommune; ”Tettere på villreinfjellet”. Det var her søkt om et 5-årig hovedprosjekt med en rekke ulike delprosjekter, med formål å utvikle en opplevelsespark med fokus på villrein ved innfallsportene til Hardangervidda i øvre Uvdal. Dette har blitt integrert i det felles forprosjektet med to delprosjekter; kompetanseinnhenting og konseptutvikling. Forprosjektet

og bevilgningene ledes og administreres av Buskerud fylkeskommune.

Oppstartssamling på Biri

15.-16. mars 2018 ble det avholdt en nettverkssamling for prosjekter i verdiskapingsprogrammet ”Villreinfjellet som verdiskaper” på Honne hotell og konferansesenter på Biri. De ulike prosjektene var godt representert, med både prosjektledere og prosjekteiere. Mange representanter for fylkesmennene og sekretærer for villreinnemndene var også til stede. På samlingens første dag var det fokus på innledende foredrag og presentasjon av de enkelte prosjektene. På dag to fokuserte man på Norsk villreinsenters rolle i programmet og man gjennomførte i tillegg gruppearbeid på tvers av prosjektene. Det ble også holdt et godt fagforedrag om naturbasert verdiskaping ved Roar Vangsnes fra Distriktssenteret i Sogndal. Fra prosjektene ble det gitt uttrykk for at det var en nyttig samling for å skape kontakt og samarbeid på tvers, og at slike samlinger må gjentas.

Videre arbeid

I tillegg til å være en aktiv partner i flere av de beskrevne prosjektene, er det fra Miljødirektoratet et ønske om at Norsk

villreinsenter i samarbeid med Miljødirektoratet tar et videre overordnet ansvar for å arrangere nettverkssamlinger og gi råd og veiledning til de ulike prosjektene.

En utfordring framover er at programmet kun har ca. 1 mill. kr til utlysing høsten 2018 for prosjekter med oppstart fra 2019, dersom programmet ikke tilføres mer friske midler over statsbudsjettet for 2019. Budsjettbehovet slik det framgår av ØF-rapport 2015/05 og Miljødirektoratets tilrådning til Klima- og miljødepartementet i november 2015 er på 10 mill. kr per år.

Mer informasjon på villrein.no

Norsk villreinsenter har opprettet en egen samleside for verdiskapingsprosjektene på villrein.no. Dette er tidligere gjort for de regionale planene med stort hell. De ulike prosjektene vil trolig etterhvert få sine egne nettsider, men det er en fordel å samle alle prosjektene på en side hvor de viktigste dokumentene kan legges ut og hvor man finner lenker til de ulike prosjektene.

Vemund Jaren orienterer om Miljødirektoratets forventninger til programmet og prosjektene under nettverkssamlinga på Honne.
Foto: Anders Mossing

Forslag til miljøkvalitetsnorm for villrein

Ei uavhengig ekspertgruppe har levert sitt forslag til en felles miljøkvalitetsnorm for norsk villrein. Forslaget beskriver et klassifiseringssystem og gir en begrunnelse for valget av måleparametere og deres inndelingsklasser. Ekspertgruppa foreslår at hvert villreinområde bør vurderes etter miljøkvalitetsnormen hvert femte år.

Hva er en miljøkvalitetsnorm?

Kort fortalt er en miljøkvalitetsnorm et sett kriterier som kan brukes for å gi en objektiv vurdering av en arts eller naturtypes miljøtilstand. I Norge er en slik miljøkvalitetsnorm tidligere bare blitt laget for én art, villaksen. I 2017 var turen kommet til villreinen, og på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet oppnevnte Miljødirektoratet en uavhengig ekspertgruppe på 13 personer som skulle utarbeide et forslag til en miljøkvalitetsnorm for villrein. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ledet prosjektet og hadde ansvaret for sekretariatsfunksjonen.

Oppdraget

Oppdraget fra Miljødirektoratet gikk ut på at ekspertgruppa skulle foreslå et klassifiseringssystem, og et sett måleparametere som skulle inngå i en kvalitetsnorm. Det ble vektlagt at systemet ikke skulle være mer komplisert enn nødvendig. For hver måleparameter skulle det defineres grenseverdier mellom de ulike inndelingsklassene i klassifiseringssystemet. Ekspertgruppa ble også bedt om å vurdere om og eventuelt hvordan det burde skilles mellom parametere som beskriver økologisk tilstand og parametere som beskriver menneskelig påvirkning.

Felles kvalitetsmål for alle villreinområder

Med unntak av de store rovdyra, er det

ingen andre viltarter som er og har vært gjenstand for en mer omfattende bestandsovervåking og kunnskapsoppbygging enn villreinen. Det er likevel stor variasjon i det generelle villreinrelaterte kunnskapsgrunnlaget innen de 23 definerte villreinområdene. Det er også store forskjeller i graden av organisering blant rettighetshaverne, noe som potensielt har stor betydning for evnen til samhandling og enhetlig forvaltningspraksis. På samme måte er det stor variasjon i størrelsen på villreinområdene og de tilhørende bestandene. I tillegg er det også stor variasjon mellom de ulike villreinområdene med hensyn til klimatiske, topografiske og ernæringsmessige betingelser, og omfanget av konflikter knyttet til ulike arealbruksinteresser. Som om ikke dette var nok, varierer også reinens genetiske opphav (tamrein vs. opprinnelig vill fjellrein) og grad av skyhet. På tross av denne variasjonen bestemte ekspertgruppa seg for at kvalitetsnormen skulle ha et felles sett av kvalitetsmål uavhengig av områdenes/bestandenes størrelse og genetiske opphav.

Klassifiseringssystemet

Ekspertgruppas forslag til klassifiseringssystem innebar en tredelt kvalitetsskala med klassene God, Middels og Dårlig, med en tilhørende fargeangivelse, henholdsvis grønn, gul og rød (figur 1). Koblingene mellom fargene og betydningen i klassifiseringssystemet

hadde en klar «trafikklysanalogi». Ekspertgruppa konkluderte med at en finere inndeling av kvalitetsskalaen ville gitt inntrykk av en større presisjonsgrad og detaljkunnskap enn det ekspertgruppa fant støtte for.

Klassifisering Dårlig (rød) tilsvarer situasjonen «ikke godkjent» etter normen og utløser en forventning om at forvaltningen iverksetter konkrete tiltak for å bedre situasjonen. God (grønn), tilsvarer det høyeste klassifiseringsnivået og «godkjent» etter normen. En samlet helhetsvurdering med klassifisering God bekrefter at et villreinområde oppfyller de høyeste kvalitetskravene for alle definerte måleparametere. Klassifisering Middels

Av Vebjørn Veiberg og
Morten Kjørstad, NINA

(gul), er også definert som «godkjent» etter normen og utløser ikke en forventning om tiltak. Klassifiseringen gir likevel forvaltningen informasjon om at en eller flere av måleparameterne skårer lavere enn God. I slike tilfeller vil det være naturlig at forvaltningen søker å identifisere hvorfor den enkelte måleparameter ikke oppnår full skår.

Ekspertgruppa anbefaler at en kvalitetsvurdering etter miljøkvalitetsnormen gjennomføres for hvert villreinområde hvert 5. år. Statusvurderingen vil da i hovedsak basere seg på data fra siste fem år, men klassifiseringen av en gitt måleparameter kan påvirkes av en vedvarende, entydig trendutvikling.

Normen

Forslaget til miljøkvalitetsnorm for villrein inneholder tre delnormer med en eller flere tilhørende måleparametere (tabell 1). Tanken er at hver av måleparameterne skal inngå i klassifiseringen av det enkelte villreinområde, gitt at den aktuelle informasjonen finnes. Hver enkelt måleparameter klassifiseres til grønn, gul eller rød kategori.

For to av delnormene inngår flere måleparametere som alle blir vurdert på bakgrunn av definerte tilstandsvurderinger. Alle måleparameterne er ansett som sentrale og likeverdige mål innen den enkelte delnorm. Ved en sammenstilling av flere måleparametere til en samlet tilstandsvurdering, vil parameteren med den dårligste klassifiseringen bestemme delnormens samlede kvalitetsvurdering (den verste styrer-prinsippet). Dette prinsippet brukes også når det skal gis en samlet normvurdering for hvert villreinområde (tabell 2). Dersom en av delnormene blir klassifisert som Dårlig blir den helhetlige vurderingen av villreinområdet også Dårlig.

Delnorm bestandsforhold

En hovedfaktor for en villreinstammes tilstand er tilgang på nok beite av høy kvalitet som et grunnlag for vekst, reproduksjon og overlevelse. Som en tommelfingerregel er veksten og størrelsen på dyrene regulert av mattilgangen på som

merbeitene, mens mattilgangen vinterstid begrenser antallet dyr og kalveproduksjonen. Naturgitte og klimatiske forhold gir stor variasjon i beitekapasiteten mellom våre villreinområder. Det er likevel klart at forvaltning gjennom regulering av stammens størrelse er en hovedfaktor for å bestemme graden av beitekonkurranse som påvirker bestandenes produksjon og kondisjon.

De ulike måleparameterne slaktevekt for kalv, antall kalver per 100 simler og ungdyr og andel eldre bukk per simle angis i absolutte verdier. Ekspertgruppa foreslår i tillegg at en statistisk sikker trendutvikling vektlegges. I tilfelle statistisk sikker negativ trend senkes tilstandsklassifiseringen ett nivå. I tilfelle statistisk sikker positiv trend heves tilstandsklassifiseringen ett nivå.

Datokorrigert slaktevekt for kalv

Kalvevekt er en sensitiv parameter og gir et godt mål på beitenes kvalitet og flokkens tilstand. Dette beror på at kalvene er de som i størst grad påvirkes av variasjon i miljøforhold, og fordi

Tabell 2. Samlet fremstilling av de enkelte delnormenes tilstandsvurdering og samlet helhetsvurdering per villreinområde. Fargekodene grønn, gul og rød angir henholdsvis tilstandskategoriene God, Middels og Dårlig. Grå celler angir manglende datagrunnlag.

Figur 1. Inndeling av tilstandskategorier i forslaget til miljøkvalitetsnorm for villrein.

vektene på kalvene også reflekterer mattilgangen og vektene på simlene. Høy kalvevekt om høsten øker overlevelse gjennom den første vinteren og øker sjansen for at simlene får sin første kalv som toåring. Slaktevekter samles allerede rutinemessig for en del av områdene, og burde inngå som standard datainnsamling i alle villreinområdene. Ekspertgruppa foreslår å bruke 4. september som standardiseringsdato og simlekalver som standard kjønn.

Kalv per 100 simler og ungdyr

Dette påvirkes av både ressursbegrensing, predasjon og sykdom. Forventet kalveproduksjon reflekteres i stor grad av kalvevektene, men eventuelle avvik fra forventet kalveproduksjon på en gitt vekt vil belyse tap på grunn av andre forhold enn ressursbegrensning. Et problem med kalvetellinger på villrein, er at dataene er kalv per simle og ungdyr.

Andel eldre bukk per simle

Forholdet mellom antall simler og bukker har direkte betydning for vekstpotensialet i en bestand. Jo større andel simler, desto større tilvekst i form av fødte kalver. Den enkelte voksne bukk har kapasitet til å bedekke mange simler. Kjønnsforholdet skal derfor være veldig skjevt før dyra ikke blir bedekket hos en så polygyn art som reinsdyr, men fravær av store bukker

kan forsinke brunsten og dermed påfølgende kalving. En for skjev kjønnsratio er heller ikke ønskelig sett i et bevaringsperspektiv for å sikre at den seksuelle seleksjonen ivaretas. Andelen bukker som reproduserer påvirker også effektiv bestandsstørrelse. Effektene av disse prosessene kan være små og til dels svakt dokumentert, så høy bukkeandel innebærer et føre-var prinsipp. Det er vurdert som forvaltningsmessig positivt med en høy bukkeandel, siden bukkene har en mer ekstensiv arealbruk og fører til en bredere utnyttelse av habitatene. Det er også vurdert som en betydelig positiv opplevelsesverdi at det er store bukker i villreinområdene.

Tapt genetisk variasjon

Genetisk variasjon er viktig for å opprettholde levedyktige villreinstammer med tilstrekkelig evne til å tilpasse seg varierende miljøbetingelser på lenger sikt. Effektive analyseverktøy kan i dag gi informasjon om både genetisk strukturering av bestander, begynnende bestandsfragmentering og genetisk variasjon generelt. Den effektive bestandsstørrelsen utgjøres av de dyrene som parrer seg og er opphav til nye avkom. Dette er ofte bare en tiendedel av den totale bestanden avhengig av kjønns- og alderssammensetning. Utveksling av individer mellom nabobestander vil øke den effektive bestandsstørrelsen, mens fragmentering innen bestander vil gi en mindre effektiv bestandsstørrelse enn det områdets bestandstall skulle tilsi. Dette er forhold som rene bestandstall ikke fanger opp og gjør overvåking direkte på genetisk variasjon nødvendig.

Alvorlig meldepliktig sykdom

Tilstedeværelse av en alvorlig meldepliktig sykdom kan ha store konsekvenser for arten selv, eller gi alvorlig sykdom hos andre viltarter, mennesker eller kan medføre at folkehelse- eller dyrehelsemyndighetene griper inn med føringer eller pålegg som overstyrer den vanlige forvaltningen av bestandene. Utbruddet av skrantesyke i Nordfjella viser hvordan et slikt sykdomsutbrudd kan snu opp-ned på alle andre faktorer i villreinforvaltningen. Ekspertgruppa foreslår derfor at tilstedeværelse av alvorlig meldepliktig

sykdommer inngår i normen.

Delnorm lavbeiter

Tidsforsinkelser mellom langsiktige endringer i beitetilstand (overbeiting) og kondisjon (vekter) gjør at beitene også bør overvåkes direkte. Dette gjelder i særlig grad lavbeiter som vokser sakte og kan bruke tiår på å hente seg inn om de overbeites. Mengden av mat som er tilgjengelig vinterstid antas å være bestemmende for mengden rein et område kan bære. Villreinen har en unik evne til å fordøye og utnytte lav som vedlikeholdsfôr om vinteren. Det har derfor vært mye fokus på arealene av lavrike vegetasjonstyper innenfor villreinområdene. Lavbeitene i høyfjellet kan i dag overvåkes via satellittdata. Ekspertgruppas anbefalte klasseinndeling for lavbeiter er basert på slike data.

Delnorm leveområde og menneskelig påvirkning

Infrastruktur og menneskelig aktivitet kan ha betydelige effekter på villreinens arealbruk, men det er ofte svært komplekse sammenhenger mellom ulike typer infrastruktur og ferdsel. Samvariasjon mellom alle disse påvirkningsfaktorene må også settes i sammenheng med naturforhold, ressurstilgang og dynamikken i villreinbestandene. I dag er det begrensa tilgang til data som kartfester ferdsel og menneskelig aktivitet på et detaljeringsnivå som er relevant i forhold til å forstå variasjoner i reinens arealbruk. Veger, stier og skiløyper er i stor grad kartfestet, men en vet lite om mengden og intensiteten av ferdsel i områder der det ikke er gjort spesielle registreringer av dette. Det er også mangel på kunnskap om direkte sammenhenger mellom forekomst av infrastruktur og forstyrrelseseffekt på villrein. Dette gjør det utfordrende å fastsette generelle anbefalinger knyttet til bruk og forvaltning av de aktuelle arealene. Ekspertgruppa valgte derfor å ta utgangspunkt i villreinens arealbruk og ikke menneskelig arealbruk for å definere måleparametere for denne delen av normen.

Funksjonell arealutnyttelse

Sentrale områder knyttet til sommerbeite, vinterbeite og kalving kalles gjerne funksjonsområder. Reinens tilgang til og bruk av slike områder

innen sitt leveområde blir vurdert med utgangspunkt i såkalte fokusområder. Dette er et veletablert begrep i villreinforvaltningen, og sikter til områder hvor det er identifisert utfordringer og konflikter knyttet til arealinngrep og menneskelig aktivitet. Det foreslås vurdert i to trinn.

Først vurderes grad av arealunnvikelse i det enkelte fokusområde siste 10 år sammenlignet med forventningen basert på siste 50 år. Arealunnvikelse klassifiseres på bakgrunn av unnvikelsesgrad. Dårlig (> 90 % unnvikelse), Middels (50-90 % unnvikelse) og God (< 50 % unnvikelse). I trinn to vurderes det samlede arealet av fokusområder med redusert bruk i forhold til totalarealet av den aktuelle typen funksjonsområde. Det vurderes deretter om disse arealene utgjør et lite (< 10 %), middels (10-20 %) eller stort omgang (> 20 %) av total arealtilgang for den enkelte type funksjonsområde innen

villreinområdet.

Tabell 3 brukes til å fastsette endelig tilstandsklassifisering der fargekodene viser til kvalitetsnormens standard klassifiseringssystem.

Funksjonelle trekkpassasjer

Funksjonelle trekkpassasjer betyr at reinen har mulighet til å trekke mellom de ulike funksjonsområdene i leveområdet. Naturlige hindringer som topografi og vassdrag gir flaskehalser som er spesielt sårbare for forstyrrelser, og fysiske naturinngrep kan føre til at trekket blir helt sperret. Det er de funksjonelt viktigste trekkpassasjene innenfor villreinområdet som vurderes. Klassifiseringen av funksjonelle trekkpassasjer er basert på vurderingen av endret bruk (redusert krysningsfrekvens eller økt krysningshastighet) av historisk viktige trekkpassasjer mellom funksjonsområder. Reinens bruk av slike passasjer siste 10 år sammenlignes med forventningen basert på siste

50 år.

Andre forhold

Rapporten beskriver hvordan kvalitetsnormen er tenkt gjennomført i praksis. Det er også presentert et overslag over kostnadene knyttet til en kvalitetsnormgjennomgang av de norske villreinbestandene, og til arbeidet med å etablere det nødvendige kunnskapsgrunnlaget som normen skal vurdere de ulike villreinområdene på bakgrunn av. Det gis også en begrunnelse for hvorfor andre påvirkningsfaktorer og mulige parametere ikke er inkludert. Det påpekes tematisk hvor kunnskapen ikke er tilstrekkelig for å brukes i en norm, og hva som kan gjøres av forskning for å tette kunnskapshullene.

Ekspertgruppen har bestått av:

Morten Kjørstad, NINA

Vegard Gundersen, NINA

Knut H. Røed, NMBU

Tor Punsvik, Fylkesmannen i Agder

Knut Madslien, Veterinærinstituttet

Torkild Tveraa, NINA

Hans Tømmervik, NINA

Øystein Holand, NMBU

Siri Wølneberg Bøthun, Sogn Naturforvaltning

Olav Strand, NINA

Bjørnar Ytrehus, NINA

Atle Mysterud, UiO

Ingrid Nerhoel Myren, Norsk villreinsenter Nord

Eigil Reimers har i mange år vært en av våre ledende villreinforskere, og når han nå kommer med storverket «Våre hjortedyr» er det ikke unaturlig at nettopp villreinen har en dominerende plass.

«Våre hjortedyr» er organisert med et innledende hovedkapittel «Generelt for alle artene» som beskriver i detalj hva som er felles og spesielt for de fire artene i hjortedyrfamilien (Cervidae). Deretter følger de fire hovedkapitlene «Elg», «Hjort», «Villrein» og «Rådyr» med supplerende artsspesifikke tema.

Boka favner vidt og leseren gis en innføring i fellestrekk som kjennetegner

hjortedyra, hvis opphav kan spores tilbake om lag 25 millioner år i tid. Elg, hjort, villrein og rådyr, som alle finnes i vill tilstand i Norge, er drøvtyggende klovdyr som hører til familien hjortedyr (Cervidae). Alle hjortedyr i denne familien har fire nedarvete fellestrekk som binder dem sammen. Blant disse er gevir som vokser ut og felles hvert år det mest i øyenfallende.

Boka er vitenskapelig oppdatert (t.o.m. 2017) der stoffet formidles på et lett tilgjengelig og populærvitenskapelig språk. Boka har en bred fag- og interesseprofil med tema som livshistorie, avstamning, utbredelse, økologi, ernæringsfysiologi, generell fysiologi,

bioenergitikk, genetikk, bestandsdynamikk, jakt og forvaltning. Boka er utstyrt med 211 faktaruter i form av bilder, figurer, illustrasjoner, tabeller og oppklarende tekst som gir muligheter for fordypning i spesielle emner. Bakerst i boka finner leseren en omfattende litteraturliste og register for dokumentasjon og lett og rask orientering i boka.

Boka retter seg mot studenter, forskere og forelesere tilknyttet biologiske fag ved universitets- og høyskoleinstitutter, forskningsstiftelser og forvaltningsorganer på nivå direktorat/fylke/kommune, og mer generelt mot jegere og naturinteresserte med spesiell interesse for våre hjortedyr.

I vår omtale av boka ser vi spesielt på den delen som omfatter villreinen. Villreinens tilpasninger til et ekstremt livsmiljø vies naturligvis mye plass, og de sanser, fysiologisk utrustning og den atferd som her gjør arten til en overlevelsesmaskin. Eigil Reimers reiser et interessant spørsmål om forskningens fokus og troverdighet når han skriver: «Forstyrrelser i forhold til hjortevilt og spesielt til rein og caribou er et følsomt tema der ulikt ideologisk innhold i forskerryggsekken gir mange og pussige utslag. Et problem i forskning generelt og spesielt i bevaringsbiologi er såkalt «kirsebærplukking». Det innebærer at man selektivt plukker resultater og litteratur som samsvarer med ideologisk overbevisning og velger bort det som ikke

Av Tor Punsvik og Kjetil Bevanger, redaksjonsmedlemmer i VILLREINEN

passer.» En nærmere beskrivelse av kirsebærplukkerne mangler.

Villreinen er et viktig barometer på miljøtilstand, som blant annet stod i fokus lenge etter Tjernobyl-ulykken natt til 26. april 1986. Boka gir oss et tilbakeblikk i den dystre historien med spredning og opphopningen av radioaktivt Cesium-137, som stadig finnes i jordsmonnet i deler av Midt-Norge. Analyser av gevir av hjortevilt gir oss også god innsikt i forurensning i naturen av giftige tungmetaller som bly, fluor og kvikksølv, og hvordan disse belastninger har endret seg over tid. Sjukdommer og parasitter gis grundig omtale, også prioner og den fryktede skrantesjuka.

Det er to fenomen som har stor interesse når det gjelder forholdet mennesket og hjortevilt og konsekvens av deres interaksjon, habituering og sensitivisering. «Disse to begrepene står sentralt i forbindelse med dyrs atferdsmessige forhold til mennesker og deres virksomhet. Med gjentatt eksponering til ufarlige stimuli vil dyr habituere eller tilpasse seg både i atferd og fysiologisk. Dyret slutter å reagere på gjentatte biologisk likegyldige stimuli uten at det påvirker deres evne til å reagere på andre stimuli. En annen form for tilpasning er sensitivisering som er det motsatte av habituering; dyret forsterker sin atferdsreaksjon og fysiologiske reaksjon ved gjentatt eller forsterket påvirkning. … En grunnleggende evolusjonær konsekvens tilsier at energi brukt på likegyldige stimuli er bortkastet energi og følgelig ikke-adaptiv, dvs. ikke verdt å belønne eller selektere for».

Eigil Reimers har her gjort en stor og viktig jobb i å sammenstille mye interessant og oppdatert kunnskap om våre hjorteviltarter, og har involvert våre ledende, faglige autoriteter i dette arbeidet. Boka vil trolig være mer et nyttig biologisk oppslagsverk enn lektyre for sammenhengende lesning. Vi ønsker lykke til med lanseringen!

Utgiver: Yrkeslitteratur

ISBN 9788258406324

Pris: 599,-

 

 

Kunnskap på digital plattform

At relevant kunnskap kommer frem til de som har behov for den, er helt essensielt for at man skal lykkes med både forvaltning og bevaring av villreinen og dens leveområder. Samtidig er det viktig at kunnskapen kommer i en form som mottakeren både kan forstå og ha praktisk nytte av.

Kunnskapsformidling kan skje på mange ulike måter. Eksempelvis så kan godt planlagt formidling til «utvalgte» grupper, og innenfor avgrensa arenaer så som guidede turer, naturveiledning, kurs og foredrag være effektiv. I slike tilfeller er det en direkte kontakt mellom formidler og mottaker, og med god planlegging er gevinsten stor. Slik formidling er imidlertid ressurskrevende og man når et begrenset antall mennesker. I «andre enden av skalaen» kan resultater og kunnskap formidles gjennom vitenskapelig rapporter og artikler, som har høy faglig anseelse og kredibilitet, men som også er tungt tilgjengelig for de aller fleste.

Stiftelsen Norsk villreinsenter har et stort ansvar for å formidle kunnskap om villrein til et bredt lag av befolkningen. Vi har også et ansvar for at kunnskapen «oversettes» og tilpasses mottakeren. Vi har siden opprettelsen i 2006 drevet med mange ulike former for kunnskapsformidling og deltatt på flere ulike arenaer. Siden 2016 har vi også satset på mer omfattende bruk av ulike digitale verktøy. Slike verktøy lar oss kombinere video, bilder, lyd, tekst, linker, interaktive kart m.m. for å fortelle en historie. Sluttproduktet plasseres der vi ønsker å plassere det. Være seg på villrein.no, på en interaktiv skjerm på et stoppunkt langs rv. 7 eller i Facebook-feeden til fotturistene. De kan

enkelt sendes per epost, linkes på nett eller vises på storskjerm. Sluttproduktet trenger ikke engang være et sluttprodukt. Det kan faktisk være en «levende» historie som vi enkelt kan endre selv om historien formidles på en skjerm i en kommunestyresal, på fjellmuseet i Lom eller på en smarttelefon i baksetet på en bil.

På villrein.no har vi allerede publisert tre slike digitale historier/kartfortellinger som er direkte rettet mot arealforvaltning. Historien «KRAFTREVISJONER» er utarbeidet i samarbeid med Villreinrådet i Norge og Siri Bøthun Naturforvaltning. Temaet er revisjon av vannkraftkonsesjoner og forteller om

Av Anders Mossing, Norsk villreinsenter Sør og Olav Strand, Norsk villreinsenter Sør og NINA

utfordringene, prosessene, samt oppsummerer kunnskap om de enkelte vassdrag. Historien inneholder også et interaktivt kart, som fungerer som en stor database. Her kan man zoome inn, panorere rundt og finne alle relevante dokumenter knyttet til hvert enkelt vassdrag. Dette anser vi som et godt forvaltningsverktøy for de som jobber med å få villreinhensyn med i revisjonsprosessene. «HARDANGERVIDDA» er en annen historie der temaet er fragmentering og arealbruk på vidda. Bakgrunnen er et prosjekt i handlingsprogrammet for den regionale villreinplanen. Denne historien fokuserer på reinens arealbruk på Hardangervidda generelt og mer spesifikt i utvalgte «fokusområder». Den tredje historien heter nettopp «FOKUSOMRÅDER», og handler om geografisk avgrensede områder der det er konflikt mellom hensynet til villrein og hensynet til andre samfunnsinteresser. Hva er et fokusområde? Hvordan er de definert, og hvor ligger de? Hva er utfordringene i de enkelte? Dette er spørsmål vi besvarer i denne historien.

I skrivende stund jobber vi iherdig med mer detaljerte historier om enkelte utvalgte «fokusområder». Vi håper at disse historiene kan være med på å «berede» grunnen for en mer målrettet forvaltning i vanskelige områder. De fleste av disse «fokusområdene» er definert av brukerne i bredt sammensatte FoU-prosjekter. Kunnskapsgrunnlaget som er generert gjennom årtier,

og som formidles gjennom disse historiene, er i de fleste tilfeller tilstrekkelig til at man i større grad kan teste ulike typer avbøtende tiltak. Tiltak som på sikt kan gjøre «fokusområdene» og dermed fjellet enda mer tilgjengelig for villreinen.

Les mer: https://www.villrein.no/om-kartfortellinger/

GPS-merking gir forvaltningen viktig kunnskap!

I 17 år har GPS-teknologi dokumentert villreinens atferd og bruk av leveområde. Det har gjort det mulig å avdekke barrierer og korridorer, og dermed også åpne for avbøtende tiltak. En viktig gevinst er at aktører med ulike interesser får en felles virkelighetsoppfatning. Men i Nordfjella har bl.a. klimatiske forhold gjort at det har dannet seg isklumper på flere av senderne. Det er naturlig at debatt kommer og GPS-sendere må brukes kritisk og velbegrunnet!

Oppstart av radiotelemetri på villrein

Debatten om hvordan vinteråpen rv. 7 påvirket villreinen på Hardangervidda, samt betydningen av eventuelle miljøtunneler var bakgrunnen for det første prosjektet der radiotelemeteri ble tatt i bruk. Det var i 2001. Statens vegvesen tok hovedregninga og Norsk institutt for naturforskning (NINA) det faglige lederskap. Det var VHF-sendere som ble benyttet i et forsøk året før, men disse ble ved prosjektoppstart erstattet med GPS-sendere. I 2006 ble denne sendertypen, som bare kunne lagre posisjoner på en minnebrikke, erstattet med sendere som kunne sende posisjoner via tekstmeldinger (GSM) til forskningslokalene i Trondheim hver tredje time. På NINAs

nettsider dyreposisjoner.no tilgjengeliggjøres dataene for alle interesserte.

Etter grundige forberedelser ble et villreinprosjekt i 2006 startet i de to Setesdalsområdene. Målet var å lære mer om dyras områdebruk, og en meget bred prosjektdeltakelse ga både tilstrekkelig økonomi for gjennomføring og mange aktører med eierforhold til resultatene. Samarbeidet ga også rom for tett samarbeid og tillitsbygging mellom aktører med ulike interesser i villreinfjellet. Når nå avbøtende tiltak er foreslått i forbindelse med revisjonen av store vannkraftutbygginger i Setesdal Ryfylke, er GPS-posisjonene av uvurderlig verdi, ikke minst fordi de gjennom avanserte modeller utviklet i prosjektet RenRein (ReNewableRein

deer), kan gi prognoser eller forventinger om betydningen av ulike inngrep og tiltak. At vannkraftregulantene har en sentral rolle i både finansiering og styringen av prosjektene er av største betydning.

I 2009 var det Snøhetta som stod for tur, og ikke minst var det her fokus på hvordan menneskelig ferdsel påvirket reinens sesongtrekk. «Horisont Snøhetta» ble det første virkelig helhetlige forskningsprosjekt i Norge der også samfunnsinteresser og -forskning på en helhetlig måte ble lagt til grunn for politiske valg om bruk av området. Dette ville ikke vært mulig uten nødvendig kunnskap om villreinens atferd og områdebruk, framskaffet

Av Tor Punsvik, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder og
Anders Mossing,
Norsk villreinsenter Sør

gjennom bruk av GPS-merking.

GPS-merking i Nordfjella hadde blant annet utspring i ønsket om å studere passeringen av dyr over Finsetunellen. Men som i andre områder fikk en også her dokumentert sterke unnvikelseseffekter der områder med sterkt menneskelige fotavtrykk faller ut av dyras bruk.

Rondane er det villreinområdet som er under sterkest påvirkning av menneskelig ferdsel, og dette har i praksis bidratt til en nærmest tredeling av leveområdet og bestanden. Det er av kritisk betydning at en finner bedre løsninger for å tilfredsstille både folk og dyr sine interesser. Bruk av GPS-sendere har gitt kunnskap som nå åpner for å gjøre aktive tiltak for å redusere konfliktene, og i første omgang ser nå ei konfliktfylt hytte, Gråhøgdbu, ut til å bli flyttet til Maihaugen.

Til sammen har de ulike merkeprosjektene levert masse kritisk viktig kunnskap om den arten som Norge har størst internasjonalt ansvar for å ivareta.

Hvilke krav stilles for å få tillatelse til GPS-instrumentering til forskningsformål

Tillatelser til å merke ville dyr reguleres i dag av Mattilsynets forsøksdyrforvaltning. Alle som skal drive med dyreforsøk i Norge, inkludert merking av ville dyr, må søke om tillatelse fra dette organet. Lovgivningen som regulerer slik aktivitet bygger på ett svært viktig prinsipp, nemlig at alle dyreforsøk i utgangspunktet innebærer en negativ belastning for dyrene som inngår i forsøket. Lovgivningen tilstreber at denne belastningen til en hver tid skal være så liten som mulig og at nytteverdien av forskningen skal overstige de negative kostnadene. Søknader om slike løyver må derfor presisere hvilke erfaringer en har med tilsvarende forsøk, kjente og potensielle negative skadevirkninger samt forventa nytteverdi. En plikter også å beskrive hvordan forsøket skal avsluttes og hvilke tiltak en har for å begrense eventuelle negative effekter av forsøket. Merking av ville dyr faller i dag inn under samme lovverk som klassiske dyreforsøk der miljø- og helsetilstand hos forsøksdyrene manipuleres bevisst, selv om merking av ville dyr gjøres med

minst mulig manipulasjon av de dyrene det gjelder. Viltforskernes hovedmål er at dyrene det gjelder skal oppføre seg og leve helt naturlig.

Hvordan foregår GPS-merking av villrein?

Til å begynne med, og ved starten på merkeprosjektet på Hardangervidda, prøvde forskerne å radiomerke villrein fra bakken. Konklusjonen på det pilotprosjektet var at slik merking var lite effektiv og at en forstyrret flokkene for mye. Hovedgrunnen til det var rekkevidden på bedøvelsesgevær som brukes og som innebærer at en vanskelig kan skyte sikkert på mer enn 15-20 meters avstand. I dag merkes villrein fra helikopter og det er utarbeidet detaljerte protokoller for hvordan slik merking skal foregå. Forskerne selv har satt strenge krav til egen aktivitet. Merking skjer bare dersom det er kaldt nok. Høye temperaturer øker risikoen for at dyrene blir for varme mens de ligger bedøvet. Under bedøvelse måles både kroppstemperatur og oksygenopptak. I prosedyren for merking står: «Etter lokalisering av reinsdyrflokken går en inn og forfølger denne flokken med helikopter, eller deler av en mindre del av flokken og forfølger denne. Størrelsen på flokken og forholdene under merkingen avgjør om en del av flokken skal deles i fra resten og forfølges. Denne vurderingen gjøres slik at den totale forstyrrelsen blir minst mulig. Det velges ut et passende dyr i godt hold som forfølges i maksimum 2 minutter (fra påflygingen på flokken først begynte) før bedøvelsespil skytes. Oftest varer forfølgelsen i 30-45 sekunder.

GPS-merking og forvaltningsmerking

Daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen mente den støyfylte politiske diskusjonen om ulveforvaltningen i Ulvesonen i 2016/17 kunne dempes om ulv i sentrale familiegrupper ble instrumentert med GPS-sender. Deres bevegelser kan dermed kartlegges, og konfliktpotensialet vurderes fortløpende. Tilsvarende er det i vinter satt GPS-sender på villrein i Sone 2 i Nordfjella villreinområde, den delen som fremdeles har rein etter nedskytningen i Sone 1. Dette for å se at villrein herfra ikke vandrer inn i naboområdet der skrantesjuke har vært påvist.

Begge disse eksemplene omtales som FORVALTNINGSMERKING og har ikke forsknings- og kunnskapsinnhenting som formål. De er politisk besluttet, og ikke underlagt de beskrevne kravene som gjelder for forskningen. Det er heller ikke forskningsmiljøene som har faglig ansvar, men Statens Naturoppsyn.

«Krystallkula» - framtidas telemetribruk

Når dyrevernorganisasjoner engasjerer seg mot instrumentering av ville dyr og fugler, så er det viktig at alle vi som er involverte tar dette på alvor. Debatten om bruk av denne teknologien burde vært tatt langt tidligere, både innen forskningsmiljøene og i samfunnet rundt. Instrumentering av fauna for forskning har pågått lenge. Blant annet og erfarte man ved instrumentering av skogshøns for snart 40 år siden at en del fugl gikk heden. Omverden fikk ikke innblikk i det den gang, men straks ei villreinsimle få år tilbake dukket opp i media med en svær isklump på halsbåndet startet en heftig diskusjon. Det til tross for at nærmere 400 dyr er instrumentert i andre villreinområder uten at noe tilsvarende er påvist.

Vi vet at radiomerking av villrein så langt har bidratt til å framskaffe viktig kunnskap for å ivareta leveområdene i en kontinuerlig kamp med motstridende interesser i fjellet. Uten bruk av denne teknologien ville vi visst langt mindre om dyras respons og unnvikelse som følge av menneskelige forstyrrelser. I 2018 blir det ikke instrumentert villrein for forskningsmål, hvilket var planlagt i flere villreinområder. Dette skyldes at man som følge av den pågående debatten om slik metodebruk, føler et behov for å gjennomgå alle rutiner og alt teknisk utstyr.

Debatten om GPS-instrumentering av villrein, som annet vilt, er viktig og kravet til bruk av dette verktøyet skal være strengt og velbegrunnet. Men det er uansett viktig at villreinvenner engasjerer seg i denne debatten og ikke overlater den til dyrevernaktivister.

Vi håper at det i 2019 er større samfunnsmessig innsikt i og aksept for betydningen av dette verdifulle verktøyet i søken etter nødvendig kunnskap for å ivareta urdyret i en utrygg framtid!

Stensaas Reinsdyrslakteri i Røros kommune tar årlig hånd om 14 000 tamrein. 7000 dyr slaktes ved anlegget på Stensåsen. I tillegg har bedriften en slaktebuss stasjonert i Nordland. Årlig kjøper bedriften 5000 reinskrotter fra slakterier i Nord-Norge, hovedsakelig i Finnmark. I 2017 mottok bedriften 600 elgskrotter fra jaktlag i Midt-Norge. 8000 reinskinn og 100 elgskinn ble videresendt til samarbeidspartneren Granberg Garveri nord for Haugesund.

Stensaas Reinsdyrslakteri driver stort innen slakting og bearbeiding av rein, og mottak av elg. Bedriften har i tillegg eget pølsemakeri, røykeri og egen rakfiskproduksjon.

Bedriften som i dag har 39 ansatte fordelt på 28 årsverk, har de siste årene gjennomført en omfattende utbygging.

Nå er en ny skjærehall på nesten 170 kvadratmeter tatt i bruk, sammen med et nytt kjølerom på 180 kvadratmeter. I tillegg har familiebedriften bygd to gammer, den ene for røyking av viltkjøtt. Investeringene de siste årene er på 11 millioner kroner. Bedriften som også har eget pølsemakeri, satser fullt og helt på nyskapning og kvalitet.

- Utbyggingene har vært helt nødvendige. Nå kan vi satse enda sterkere på egen produktutvikling. Målsettingen vår er å utnytte råvarene på best mulig måte, presiserer daglig leder Arnstein Stensaas (68). Mens han tar seg av drifta ved reinsdyrslakteriet, har datteren Johanne Stensaas (30) fullt fokus på markedet.

Av Arne Nyaas

tidligere redaktør av Villreinenn

Arnstein Stensaas (68) har grunn til å være stolt over tingenes tilstand i dag. Familiebedriften har de siste årene investert for 11 millioner kroner, blant annet i ny skjærehall, nytt kjølerom og to gammer, den ene for røyking av viltkjøtt. Stensaas Reinsdyrslakteri AS er i dag et av landets største og mest moderne reinsdyrslakteri. Foto: Arne Nyaas

Bedriften ligger på Stensåsen ved riksvei 31 mot Sverige, 25 kilometer øst for Røros sentrum. Med datteren Johanne på laget kan Arnstein fornøyd konstatere at fjerde generasjon har trådt inn i familiebedriften. Sammen med faren har Johanne og resten av ledergruppa skapt stor vekst de siste årene. Strategien for ytterligere satsing ble lagt for fem år siden, via programmet «Vekst 2020». Innovasjon Norge har vært en viktig støttespiller, men også Forskningsrådet, Rørosregionen Næringshage og andre samarbeidspartnere.

Stensaas Reinsdyrslakteri hadde i 2017 en omsetning på nesten 70 millioner kroner, en økning på 16 millioner fra 2016. Veivalget ble tatt for fem år siden. Skulle familiebedriften fortsette som før, eller satse offensivt på ny vekst?

Far og datter var skjønt enige: - Vi satser!

I tillegg til slakteriet, har familiebedriften også et pølsemakeri som er viden

Far og datter er tredje og fjerde generasjons Stensaas. Johanne Stensaas (30) har de siste årene sammen med faren og resten av ledergruppa ved slakteriet, satset offensivt på nye produkter og nytt design på innpakningen av varene. Nye produkter er blant annet viltburger, pølser og tørka og røkt kjøtt. Foto: Astrid Brennmoen

 

 

kjent for topp kvalitet og ypperlig smak. Den anerkjennelsen må de dele med pølsemaker Stein Nordbrekken.

Det startet for 128 år siden

Dette opplyser rørosbedriften på sin nettside: «Det som nå er en solid familiebedrift startet så smått med en reinhandel i ny og ne rundt 1890. Siden da og frem til i dag har vi utviklet oss til å bli et av landets største og mest moderne reinsdyrslakteri.

Utviklingen fra gammeldags buskslakting, der bare innvollene og innmaten ble tatt ut før dyrene ble fraktet frem til gårds med hest og slede, og frem til dagens drift- og slaktemetode, har vært enorm. Her ligger det generasjoner med kunnskap som vi viderefører i dagens moderne drift».

Streng kontroll

Alle som driver i slakteri- og kjøttbransjen er underlagt streng hygienisk kontroll.

- Og sånn MÅ det være! For 30 til 40 år siden kunne det være så som så. I dag er det annerledes. Elgjegerne fortjener ros. De er flinke i behandlingen av felte dyr. Og det kan jeg forsikre: Det kommer ikke ett eneste elgslakt som ikke er skikkelig behandlet, inn til oss! I dag gjør viltkontrollørene en solid jobb. I tillegg blir samtlige elgskrotter sjekket av veterinær her på slakteriet. Elgjegerne i dag fortjener ros for jobben de gjør, understreker Arnstein Stensaas.

Dyktige storviltjegere

Arnstein Stensaas, som sjøl er en ivrig og dyktig elgjeger, snakker varmt både om bedriften som familien har skapt på Stensaasen, 8 kilometer vest for Brekken (langs Rv 31) og 19 kilometer fra riksgrensa mot Sverige, men også om dagens jegerstand.

- Storviltjegerne i dag er dyktige, rett og slett. Nesten alt skjer etter «boka». I tillegg arrangeres det kurs for viltkontrollørene – som har mye å passe på når de er ute i felten. Nedskjæringen av elg og villrein til privat konsum her hos oss, skjer på den gamle slaktelinja. All annen nedskjæring foregår på den nye slaktelinja.

- Stensaasen er kjent for å levere ei knallgod spekepølse. Mange elgjegere og villreinjegere leverer kjøtt på slakteriet, for senere å hente store kartonger med ferdigprodusert vare.

- Ja, det stemmer. I tillegg leverer vi mye kjøttfarse og hakk. Leiearbeidet økte mye i 2017, og vi venter en ytterligere økning i år. Ja, dette er et populært tilbud som storviltjegerne gjerne benytter. De henter alt ferdig pakka!

Viktig samarbeidspartner

Slakteriet på Stensaasen leverer årlig 8000 reinskinn til Granberg Garveri i Rogaland.

- Granberg henter skinn både her og i Sverige. Vi legger skinnene rett i salt-trommelen, som lastes over på hentebilen. Dette er både lettvint og effektivt. I tillegg henter Granberg skinn rett fra jegere flere steder i Østerdalen og i Gudbrandsdalen. Dette er skinn som leveres tilbake til jegerne, etter beredningen. Akkurat nå har vi 2000 reinskinn på lager, skinn som vi skal selge. Siste nytt er plastbelegg på skinnsida. Dette er skinn som kan brukes som sitte- og liggeunderlag, og skinn som varer lenge, ivrer Arnstein Stensaas.

- Hva med elg- og hjorteskinn?

- Årlig tar vi imot - og videresender -

anslagsvis 100 elgskinn fra lokale jaktlag i Røros-distriktet. Forutsetningen er at Granberg kan ta imot. De største elgskinnene går til garving. Sluttproduktet er lær. Inntrykket vårt er at mange elgskinn kastes i dag. Det er synd, for elgskinnene er også en stor ressurs.

Hjorteskrottene kjøper vi i hovedsak fra jegere bosatt i Trøndelag, Møre og Romsdal og lenger sørvestover, i fjor anslagsvis 100 til 150 slakt. Ut over dette driver vi leieskjæring for Torsvoll Hjorteoppdrett her i Brekken.

- Kjøper dere rådyr, også?

- Nei, det er langt imellom at rådyr leveres på slakteriet her. Men, rådyrbestanden, den er stor også i vårt distrikt. Spesialitetene våre er rein, elg og hjort. Maten som vi produserer her på Stensåsen har smak av fjell og vidde, og er det nærmeste du kan komme naturen. Dette er kvalitetsmat, rett og slett, understreker Arnstein Stensaas.

Slakteriet på Stensåsen i Røros leverer årlig flere tusen reinskinn til samarbeidspartneren Granberg Garveri. I månedsskiftet april/mai i år hadde Arnstein Stensaas 2000 returskinn på lager, alle for salg til interesserte kjøpere. Siste nytt er plastbelagte skinn, som tåler mye fukt ved bruk utendørs. Foto: Arne Nyaas