Vår ambisjon med dette spesialheftet var å tilby innsikt i utfordringene og løsningene som har formet dagens forvaltningspraksiser. Det ser ut til at innholdet har engasjert mange som er interesserte i bevaring og forståelse av villreinen og dens habitat.

For de som ennå ikke har fått muligheten til å lese dette dokumentet, er det enkelt å anskaffe via vår nettbutikk på villreinen.no. Der kan du også håndtere alle aspekter av kjøpet og få temaheftet levert direkte hjem til deg. Vi håper dette vil inspirere flere til å lære og engasjere seg i vårt arbeid med å beskytte villreinen for fremtidige generasjoner.

Vi setter pris på hver eneste leser og hvert eneste medlem av vår villrein-
familie og er takknemlige for at dere fortsetter å følge med oss år etter år. Takk for at dere bidrar til å støtte og spre kunnskap om dette majestetiske dyret som er så viktig for norsk naturarv.

Med ønske om et informativt og inspirerende år sammen med Villreinen.

Bestilling av årboka

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Fred Ivar Aasand

Snekkerstvegen 7B

2316 Hamar

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

(Hardangervidda, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, utvalg)

Gunnvor Sunde

(Sogn og Fjordane, nemnd)

Bente Fossum,

(Snøhetta og Knutshø, nemnd)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)

Vemund Jaren (pensjonert fagdirektør i Miljødirektoratet)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann76@gmail.com

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: UnitedPress Trykkeri

Det er igjen en glede å ønske dere velkommen til en ny utgave av årboka Villreinen. Som mange av dere vil huske, introduserte vi i fjor en ny og forbedret måte å administrere abonnementene deres på gjennom vår nettbutikk på villreinen.no. Jeg er glad for å kunne rapportere at dette initiativet har vært en suksess, og vi ser en stadig økning i antall lesere som velger å benytte seg av denne smidige løsningen.

Ved å tegne abonnement gjennom nettbutikken, kan dere ikke bare spare noen kroner på prisen sammenlignet med enkeltkjøp, men dere får også full kontroll over abonnementet. Det er enkelt å oppdatere personlige opplysninger, endre leveringsadresse, og ikke minst, håndtere abonnementet direkte fra deres egen stue. Alt dette bidrar til færre returer og mer effektiv forsendelse av hver årbok.

Jeg ønsker å minne nye så vel som eksisterende abonnenter om at vår digitale løsning er designet for å være så brukervennlig som mulig. Tegning av abonnement, fornyelse, og oppsigelse kan alle gjøres med noen få klikk. Betalingen er også forenklet og kan gjøres trygt via bankkort eller Vipps.

For de av dere som fortsatt mottar Villreinen med vedlagt faktura, oppfordrer vi til å vurdere overgangen til vår digitale løsning. Det er ikke bare enklere og raskere, men også mer miljøvennlig.

Temahefte:
Villreinforvaltningen i Norge

Det er med glede jeg rapporterer at vår nyeste utgivelse, temaheftet "Villreinforvaltningen i Norge" har vært en suksess siden lanseringen i januar. Dette heftet, som utforsker historien om forvaltningen av villrein i Norge, har solgt godt og har blitt godt mottatt blant våre lesere.

Vår ambisjon med dette spesialheftet

Fred Ivar Aasand

redaktør

4Offentleg systemsvikt i villreinland

10Kvalitetsnormen - status og veien videre

14Tiltaksplaner

18Prionsykdommer hos hjortevilt i Norge

20CWD må ein ta på største alvor

26Villreinen i Tolga Østfjell

30Villreinens heim

36Villreinen og Universitetet i Sørøst-Norge

38Søker reinen etter lavrike eller snøbare flekker vinterstid?

42Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

44Effekter av klimaendringene for reinsdyrbeitene

46En effektiv metode for kartlegging av tidlig snøbare områder

48Klima og kalvingsareal for villreinen på Hardangervidda

52Hjorteviltregisteret – et statlig forvaltningsredskap med store begrensninger

56Villreinen som nasjonaldyr

58Elegi – om sorg, tap og tid til å takle tomme fjell

62Jaktturen som ble til en sang

68Ein knakkeplass og andre minne i reinsfjellet

74Fortellinger fra ei bu i fjellet

78Ferdsel i et øde fjellområde

82Overvåking av villrein i 2023

85Villreinjakta 2023: Markant nedgang i fellingsresultater

86Sauehold i villreinfjell – utfordringer og muligheter?

88Villrein i lys og skygge

90Elefanten i villreinfjellet

92Et jaktoppsyns tilbakeblikk

94Villreinhensyn i konsekvensutredninger

96NY BOK: Slutten på den lange vandringen?

98Balanse mellom funksjonalitet og miljøbevissthet

100Gunnvors mathjørne

«hestekuren» i sone 1 i Nordfjella. Der vart som kjent det siste dyret avliva våren 2018, og det vart lova frå dåverande landbruksminister at målet var reetablering når 5 år var gått. No har det gått 6 år og Landbruks- og matdepartementet (LMD) har enno ikkje klart å konkludere med kva som er rett måte å gjere dette på. Dette minner om beslutningsvegring, og me sender på vegne av «Nordfjella-folket» ei sterk oppmoding til LMD om snarast å få på plass ein realistisk plan for gjennomføring av reetablering av villrein i Nordfjella sone 1.

Så håpar eg at me får nye, flotte opplevelsar med villrein. Det er umåteleg viktig at me ikkje vert så prega av utfordringar og negative saker at me sluttar og glede oss over dette fantastiske dyret. Det er nesten noko mytisk over korleis dette dyret er tilpassa, korleis det dukkar opp av ingenting og forsvinn like plutseleg, korleis dei klarar seg gjennom dei varmaste sommardagane og dei verste vinterstormane. Det er dèt som fangar vår fasinasjon og det er dèt som vekker vårt engasjement. Dèt engasjementet er villreinen avhengig av!

Takk for at de er engasjerte i å sikre det beste for villreinen!

Endre Lægreid

Leiar i Villreinrådet

I leiarartikkelen i 2022 var fokuset på at Kvalitetsnorm for villrein var vedteke. Resultatet av den påfylgjande klassifiseringa (NINA Rapport 2126) var at 6 av våre 10 nasjonale villreinområde vart plasserte i såkalla raud kategori (det vil seie «Dårleg kvalitet» og dermed «Ikkje godkjent»), fire område havna i gul kategori («Middels kvalitet»), og ingen område oppnådde grøn kategori («God kvalitet»). Det vart dermed klart for alle at statusen for villreinen i Norge er langt frå tilfredsstillande.

I leiarartikkelen i 2023 var fokuset på at Regjeringa hadde vedteke å lage ei eiga Stortingsmelding for Villrein. No har Regjeringa presentert «Villreinmeldinga» og forventninga er stor til at dèn i saman med Kvalitetsnormen skal resultere i faktiske tiltak som vil ha effekt for villreinen.

Stortingsmeldinga «Ein forbetra tilstand for villreinen» definerer ny politikk med hovudgrunngjeving i at dei siste tiåra har me sett ei vedvarande negativ utvikling i dei fleste villreinområda. Denne utviklinga må Norge snu!

Hausten 2023 kom også NINA Rapport 2372 som klassifiserte dei 14 «ikkje-nasjonale» villreinområda, i høve Kvalitetsnormen. Av desse havna 6 i raud kategori og 7 i gul kategori og kun eit, Tolga Østfjell, fekk «grønt ljos» og dermed stempelet «God kvalitet». Oppsummert har dermed fyrste klassifisering av alle våre 24 villreinområde resultert i at 12 har dårleg kvalitet, 11 har middels kvalitet, og kun eitt har god kvalitet.

Parallelt med klassifiseringa av dei «ikkje-nasjonale» villreinområda, har statsforvaltarane, fått utarbeidd utkast til spesifikke tiltaksplanar for dei 6 nasjonale villreinområda som havna i raud kategori. Desse fyrste tiltaksplanane ligg til endeleg handsaming i Klima- og miljødepartementet. Villreinrådet ser på desse 6 tiltaksplanane som «prøveklutar» for kor godt ein vil klare og omsetje målsetjingane i stortingsmeldinga til faktiske tiltak som snur utviklinga i dei «raude områda».

Villreinrådet har heia entusiastisk på Miljødirektoratet, Klima- og miljødepartementet og på Regjeringa for det fokuset dei har sett på villrein dei siste

åra. Me har engasjert oss i møter og me har gjeve uttalar i høyringane, og me meiner at grunnlaget no er på plass for å få til faktiske kursendringar. Me registrerer at det er ein del kritiske røyster til Villreinmeldinga. Nokon meiner villreinen får altfor stor betydning, medan andre meiner meldinga er for svak for villreinen og at målsetjingane er for langsiktige. Villreinrådet kunne ynskt at villreinen var i høgsete i dei fleste saker, men forstår at til og med ei stortingsmelding for villrein er eit kompromiss-dokument som treng oppslutning også frå andre enn dei ivrigaste villreinentusiastane. Me vel difor å fokusere på at det som har skjedd dei siste 3-4 åra, med Kvalitetsnorm for villrein, omfattande medvirkningsprosessar, forslag til konkrete tiltaksplanar, og ei eiga stortingsmelding for villrein, har sett villreinen på sakskartet på ein fantastisk måte. Det har skjedd ei endring der villreinen har kome på sakskartet til mange fleire enn oss som er entusiastar i villreinforvaltninga. Dette meiner me er særdeles viktig for å endre kursen for villreinen i ein meir positiv retning.

Villreinrådet registrerer med glede at villreinsentera på Skinnarbu og på Hjerkinn har hatt sentrale oppgåver knytt til utarbeiding av grunnlag for klassifisering av villreinområda etter Kvalitetsnormen, og i arbeidet med utarbeiding av utkast til tiltaksplanane. Dei to sentera har bygd opp ein solid kompetanse og opererer profesjonelt som ein tung faginstans for villreinen. Regjeringa skriv dessutan i stortingsmeldinga at dei «vil styrkje villreinsenteret si rolle som kompetansesenter», noko som befestar den posisjonen dei har opparbeidd seg i villrein-Norge. Villreinrådet gratulerer!

2023 vart heldigvis eit år utan nye funn av skrantesjuke. Forskning og kunnskapsbygging held fram, men det er framleis fleire spørsmål enn svar. Frykten er enno at det skal utvikle seg til irreversible smitteutbrot. Men me klamrar oss til håpet om at dess lenger tid det går, dess større er sjansen for at ein kan unngå full sanering, som vart

Offentleg systemsvikt i villreinland

Etter langt arbeid er tiltaksplanar no overleverte til Klima- og miljødepartementet og stortingsmeldinga for villrein ute på høring. No er det dei folkevalde «skodespelarane» som skal handtere saka. Bak sceneteppet jobbar næringslivet som forfattar, sufflør, regissør, scenearbeidar og sminkør. Rampelyset har den siste tida fokusert på nedbygging av natur, og det er tydeleg at staten og kommunane manglar kontroll. Eller er det ein villa politikk?

Scena er sett, og publikum ventar i spenning på kva som kjem ut i andre enden. Kva tiltak er gjennomførbare, kor mykje vil dei koste oss?

Bjella(nd) på katten

I villreinsamanheng er det eit faktum at mange kjempar for sine særinteresser både i villreinområda og i forvaltning av dyra. Derfor er det naturleg at endringar i villreinpolitikken også vil generere motstand. Problemet oppstår

når ein må handtere denne motstanden med mål om reell endring i levevilkår for villreinen. Alle villreinområda har si eiga unike historie med tilhøyrande tradisjonell bruk. Med endra folketal, forbruk og fritid har aktiviteten endra seg, og på kort tid ser ein at folk knyttar

seg til ny bruk og kallar det tradisjon. Eksempel kan vera motorisera ferdsel, kiting, sykling, løping, randone, packrafting m.m. Mykje av aktiviteten no om dagen kan vere lett og billig å endre, som stiar og løyper. Annan aktivitet er invaderande og irreversibel, som

Tekst og foto: Bjarte Hestdalen –
Hytteopprørar og fersk lokalpolitikar i Vinje

hyttefelt, tilrettelagde stiar, vegar, oppdemde vassdrag og kraftproduksjon. Sjølv om dei fleste brukarar og eigarar av villreinområda er einige om at villreinen treng hjelp, er det mykje motstand ved spørsmål om å gje opp eigen bruk. Noko av dette skuldast økonomi, eigen lyst, men også ut frå oppfatninga av at det er eit gap mellom individuell bruk og storpolitikkens arealbruk i og kring villreinområda. «Bjella må hengjast på katten», og kven politikar tør ta den jobben?

Kommunal sjølvråderett for nybyrjarar

Kommunalt sjølvstyre har ei historie tilbake til 1837. Frå å ha vore under kontroll frå den urbane elite og utanlandske hender, fekk kommunane større makt til å styre lokale forhold gjennom folkevalde organ. Tanken har alltid vore å bruke økonomi som middel til å fordele økologiske goder, men fekk sterk medvind og eit anna innhald i etterkrigstidas eksplosive vekst i velstand. Med velstanden har kommunane fenge langt fleire lovpålagde oppgåver, men med tilhøyrande trongare budsjett. Friheita i arealforvaltninga har derimot bestått, og har blive veldig synleg i dei seinare år. Dette vart tydeleg då Solberg-regjeringa reduserte antallet innsigelsar frå Statsforvaltar i 2013 og ytterlegare understreka i Hurdalsplattforma til noverande Støre-regjering.

Kommunane sine inntekter kjem hovudsakleg frå skatt, statlege overføringar og betaling frå brukarar av kommunale tenester. Skatt og statlege tilskot kan kommunane disponere fritt, medan øyremerka tilskot må nyttast til føremål bestemt av staten. Dei statlege overføringane utgjorde i 2023 ca. 32% og kommunane må sikre høg skatteinngang og andre inntekter for å balansere budsjettet. Om ein kommune ønskjer å forbetre tilboda for innbyggjarane, må det skje innanfor ramma av dei tilgjengelege økonomiske ressursane. Dette handlingsrommet varierer frå kommune til kommune og er ofte knytt til geografiske og naturressursmessige forhold.

Arealplanane er tett knytt til økonomiske avvegingar, og det er vanleg å sjå at kommunar endrar planar i stor grad. Dette fører ofte til nedbygging av

naturressursar, noko som skapar utfordringar i natur- og arealspørsmål, der både kommune og stat må samarbeide for å oppfylle lovar og reglar. Til tross for felles mål, kan det oppstå friksjon på grunn av ulike oppfatningar og kunnskap om naturvern og kommunens økonomiske behov. Dette er ein utfordring i mange kommunar, og syner behovet for at dei treng støtte og ein klar kontrollerande part som kan seie nei til inngrep i natur og villreinområde. I tillegg bør det sikrast økonomisk balanse i kommunane og gjevast insentiv for naturvern og arealnøytralitet, for å bevare verdifulle område for framtida.

Kvar kvadratmeter av villreinens leveområde ligg i ein kommune

Urørte område langs kysten og fjellets tregrense er sjeldne, rike på biologisk mangfald og populære for menneske og dyr. Ved å fragmentere store område og endre bruken, mister me verdifulle kvalitetar. Kommunane kan vise til unike landskap, historie og tradisjonar knytt til villreinen. Men når desse områda seljast eller brukast til andre formål, går verdien tapt.

Arne Johan Vetlesen seier at vår tids språk er nyttens språk og det einaste som har rett til å tale. Ein må koma med mange gode grunnar for kvifor ein skal bevare eller verne artar eller område. Unytte eller uvit om eventuell nytte fører såleis til at areala blir omforma eller teken i bruk til det ein

kjenner og det som kan gje gevinst no. Slik sett veit me allereie mykje om villrein, men ennå lite om potensielle tenester den og økosystemet rundt kan levere i framtida.

Mange kommunar har i dag vanskar med å seta grenser for sine respektive næringar ut frå det som blir presentera inn i kommunens planarbeid. Det kan vera hyttenæring, reiseliv og turisme, skogdrift, samferdselsprosjekt, utmarksbønder og kraftprodusentar. Det er òg vanskeleg å vurdere summen av kvart enkelt tiltak, og det krev både tid og kunnskap for å framskrive konsekvensar.

Villreinens utfordringar og utvikling

Mange distriktskommunar opplever eit synkande folketal og ein aldrande befolkning. Utvikling vert ofte knytt til vekst og suksess, der ein forventar auka økonomi og betre tenester. Desse forventningane kan i nokre høve vera rimelege, men krev at ein omgjer ressursar til pengar, noko som oftast skjer på bekostning av våre finaste naturområde.

Stat og kommune har hovudsakleg ansvar for å møte innbyggjarane sine behov. Kjærleik, fellesskap, og kontakt med natur og dyreliv er like viktig som økonomisk velstand. Desse ikkje-økonomiske faktorane er avgjerande for tryggleik og livskvalitet, og er viktige for å skape meining i tilværet. Kultur og

Det du har lite av vert berre meir og meir verdt. Villreinen har føda mange generasjonar, men vektas i dag mot gull. Bukkeflokk med Englandsmo fellesfjos (Rauland) i bakgrunnen.

naturmiljø er høgst avgjerande for å halde folk buande i distrikta.

Investorar, både norske og utanlandske, ser verdien av å investere i eigedom, særleg i naturskjønne område. Desse områda tilbyr ein unik kombinasjon av by- og landliv, noko som tiltrekker både velståande grupper og turistar. Dei rikaste i verda er blant dei som forbrukar mest, og mange av desse bur i Noreg. Dette høge forbruket av naturressursar skapar skilnader i distrikta der fastbuande traktar etter same høge levestandard. Men det medfører også ein annan kultur i villreinfjellet.

Byggast landet, eller er me vitne til ei rekke serie-innbrot?

Det er kjent at mange villreinkommunar bygger ned områda sine med ein tradisjonell vekstfilosofi for å ha råd til lovpålagde tenester. Er dette ein villa politikk frå sentralt hald? Ein byter villreinområde mot økonomisk vinning her og no.

Det har blive bruka som argument at hyttebygging kring villreinområda er den største forflytting av pengar frå by til land, men alt tyder på at den lokale verdiskapinga er liten samanlikna med antall kroner som har passera gjennom kommunen. Det er stor skeivfordeling av økonomiske goder og negative konsekvensar. Det skapar store lokale interessekonfliktar mellom folk og i mange høve ser ein at hyttenæringa

har høg representasjon i kommunestyre og slik får gjennom mykje av sine planar. Motivasjonen er store, sikre og umiddelbare utbytte.

Gjennomgåande er det få menneskje i lokalsamfunna som tener stort på denne typen næring, medan tapet fordelast på eit stort antall enkeltindivid. Det har vore vanskeleg å oppdage kva kvar enkelt tapar og derfor er motivasjonen for å ta til motmæle eller engasjere seg i politiske spørsmål liten. Villreinen er ikkje god å få auge på i utgangspunktet, og endå vanskelegare i dette politiske landskapet!

Utbygginga har skjedd raskt, utan gode planar og med sløv handheving av lovverket. Det er økonomiske band mellom konsekvensutgreier og utbyggar og markedet har i stor grad fenge operere fritt der statsforvaltarens vaktrolle ovanfor kommunane er sterkt redusera. Advokatane Holth og Winge meiner det har gått så langt at Grunnlova kan ha blive brote der §112 skal sikre miljøet, og sikre borgarane sin rett til miljøinformasjon.

Ein sterk lobbyverksemd, særleg frå arealkrevjande næringar, har påverka politiske avgjersler både nasjonalt og lokalt. Utmarkkommunanes samanslutning (USS) er eit eksempel på ein sterk pådrivar for vidare nedbygging av natur, som også ser villreinen som eit hinder for vellukka distriktspolitikk. Sjølv om praksisen er lovleg bør ein kvar

innbyggar eller politikar spørje seg om det er ein kurs ein skal stø.

Det er tydeleg at lobbyverksemda ikkje stoppar med nedbygging i villreinens randsone. DNT, med sine 310.000 medlemmar, er ein av aktørane som også opererer i kjerneområda til villreinen.

Det spesielle er at dei i 2024 framleis reklamerer og kanaliserer folk til dei villreinområda me no arbeider for å skjerme. Det er målretta reklame på sosiale medier basera på kor du er. Bur du i Oslo vil du få meir reklame for turmoglegheitane i villreinområda enn om du oppheld deg i kanten av Hardangervidda eller Setesdal Ryfylke. Målgruppa i byane er stor og det framstår som om DNT har misforstae eit eller anna og er svært lite berekraftig. Dette og meir gjer at dei per no ikkje er ein reell deltakar i bevaringsdugnaden. Det er rimeleg å lure på korleis dei vil bruke makta si framover. Det er ingen skam og snu!

Kva styrer handlingane våre: Etisk dissonans?

Etikk og moral får liten plass i økonomiske reknestykke eller i plan- og bygningslova. Likevel står me overfor moralske dilemma når me ser konsekvensane av dagens bruk av villreinområda. Vi kan ikkje erstatte det som er tapt, eller gi framtidige generasjonar økonomisk kompensasjon for tap av naturarv og irreversible inngrep.

Jarred Diamond påpeiker at motstan

den mot miljøvern i den vestlege verda ofte handlar om verdiar som har vorte forma tidleg i livet, utan at dei blir vurdert på ny. Det er smertefullt å forlate slike kjerneverdiar. Eit døme er bruken av norske hytter og utmarka, som er ein sentral del av vår nasjonale identitet. Bunad, nikkers, ski, kvikklunsj, flagg og villrein. Berre krydra med litt store hytter i hyttefelt i tregrensa, flott ny veg fram, skiløyper og heisar inn i og opp på fjellet, tilrettelagd sti, parkering, strava-ruter for trening på flotte utilgjengelege instragramvennlege stader og guida turar til topps. Korleis handtere denne dissonansen og spørsmålet er; når me skal gje avkall på denne historia og vurdere eigne verdiar?

Motrørsler

Motrørsler kjem ofte frå frivillige organisasjonar som Naturvernforbundet, eller gjennom ulønna personleg engasjement, som me ser i «Hytteopprøret». Dette oppstod i Vinje i 2021 og held fram med full styrke. Jo meir kunnskap og innsikt folk får om dei økonomiske mekanismane og dei negative konsekvensane for lokalsamfunna og naturen, jo tydelegare vert det at den største verdioverføringa er frå land til by. Dette fører til ei aukande urbanisering og sentralisering av makt og

ressursar, og ein ta-og-spring-mentalitet der villreinen og framtidige fastbuande blir sitjande att med svarteper.

Descartes sa det godt: me beskriv ikkje verda slik me ser den, men me ser verda slik me beskriv den. Dette betyr at forståinga av verda og våre handlingar skjer gjennom språket og kunnskapen me har. Når historia fortel korleis det politiske og økonomiske systemet sviktar naturen, trass i gode intensjonar, kan det leggje grunnlaget for eit godt og klokt lokalt sjølvstyre. Dette gjeld ikkje berre i kommunane, men òg hos alle som nyttar villreinområda.

Kva som vert rekna som skadeleg, avheng av kunnskap og endring av haldningar; me kastar ikkje søppel på tur, men tek det med heim. Ingen tvilar lenger på at oljesøl er skadeleg og uakseptabelt, men gruvedirektørar og stortingspolitikarar forsvarar framleis dumping av gruveslam i fjordane våre.

Kan nedvekst og vern vera gagnleg for distrikt og storsamfunn?

Arbeidsplassane og ressursane i distrikta er tett knytt til naturen. Reiselivsnæringa prøver no å fremje berekraftig reiseliv, men mange av dei same aktørane støttar likevel utvikling som går ut på auka bygging og inngrep. Ord som fortetting og arealeffektive

bygg vert brukt for å framheve berekrafta.

Men slik utvikling, særleg med auka ferdsel inn i naturvernområde som eks. Hardangervidda, Brattefjell-Vindeggen og Rondane, kan ikkje kallast berekraftig. Evig vekst på eit avgrensa område er ikkje mogleg, korkje i ein kommune eller på jorda. Det er overbeskatting på veg til det ulønnsame. Det som gagnar enkeltmenneske og kommunar på kort sikt, er sjeldan til beste for storsamfunnet, verken på kort eller lang sikt. Randsonene rundt villreinområda vert òg stadig viktigare med tanke på klimaendringar, der også reiselivet er aktivt.

Naturen og menneskeleg aktivitet har mange såkalla «vippepunkt». Eit slikt punkt for villreinen kan vere når over 30 personar kryssar ein sti kvar dag. På same måte kan kvaliteten på tilbodet frå reiselivet bli eit vippepunkt.

Rapporten frå Naturrisikoutvalet i 2024 påpeikar at finansiell stabilitet for reiselivet avheng av lokalpolitikk som tar vare på naturen. Dermed bør reiselivet sjølv vere ein pådrivar for slik politikk, også for eigne livsbetingelsar. Å restaurere inngrep i naturen i framtida vil vere langt dyrare enn å føre

ein føre-var-politikk no. Dette utan å nemne den store utfordringa med matsikkerheit og sjølvbergingsgrad i ei usikker tid.

FNs ressurspanel rapporterte nyleg at me no forbrukar tre gonger så mykje som for 50 år sidan, og dette vil auke med 60 % innan 2060. Bygg og transport står for det meste av dette forbruket. Med Noregs høge forbruk, både av varer og natur, blir nedvekst eit aktuelt tema. Det vil seie at samfunnet gjer mindre av alt: mindre arbeid, mindre forbruk, mindre kjøp. Kanskje ville det vore naturleg om synet på natur og vekst endra seg, men dette er vanskeleg for små kommunar som allereie slit med inntektsrammer som dei opplever som urettferdige. Det ville truleg vore til beste for alle, spesielt villreinen, om likskapsteiknet mellom vekst og suksess vart viska ut.

Kva vil villreinen vera verdt i framtida?

Avbøtande tiltak, som mange tilbyr, går frå økologi til økonomi, der villreinen ofte blir offer for balanseringa av budsjett. Dette er ei øydeleggjande logikk, sjølv om ho framstår som prisverdig.

Når ein diskuterer villrein og tiltaksplanar, er det mange kjensler i sving, og dei kan ikkje vurderast som sanne eller usanne. Dette kan føre til at nokre ikkje vil delta i bevaringsarbeidet. Mange har forlate sine tradisjonelle prinsipp og knytt seg til nytt i takt med resten av samfunnet. Men det er falskt å tru at naturen alltid vil vere der som ein kulisse for aktørane. Natur og dyreliv har ein eigenverdi, uavhengig av økonomisk nytte. Eigne livsprosjekt som ikkje samanfell med våre.

Problemet med kollektiv handling kan påverke bevaringsarbeidet for villreinen, der enkelte misforstår sin eigen rolle eller set feil verdi på villrein og leveområde. Det er ikkje berre statens ansvar å styre bevaringsarbeidet vidare, men også å sørge for at alle forstår si rolle i tida framover.

Det må og vil høgst truleg bli forretningsmessig fordelaktig å vere miljøvennleg og ta omsyn til dyr, natur og lokale tradisjonar basert på kunnskap og kartlegging.

Neddiskontering av villreinen

Å ikkje gjere drastiske grep for villreinen og dei biologiske leveområda vil vera å underestimere verdien av

villreinen for framtida, særleg med tanke på dagens helsesituasjon.

Nærnatur og forståing av seg sjølv i eit større system kan styrke immunforsvaret mot negative endringar og gjera både individ og gruppe meir robuste. Naturen leverer mange tenester som har både augneblinkens gevinst og evig nytte. Det vil alltid vera ein kamp å tøyle menneskets ubegrensa appetitt på pengar og ressursar, og i vidare bevaringsarbeid vil ein måtte forvente motstand frå status quo.

Villreinen er eit symbol på natur som både byen og bygda treng, og stabile og gode kommunar er viktig for både villreinen og samfunnet.

Med det me no veit om villreinen og alle brukarane av villreinområda, bør staten tenke seg godt om når dei går vidare med tiltaksplanar, stortingsmelding for villrein og andre tiltak mot nedbygging av natur. Det same må kommunane. Frå eit breiare perspektiv vil det vere til beste for alle om desse to forvaltningsnivåa nærmar seg kvarandre i evna til å tenke meir langsiktig og handle i tråd med prinsippa om berekraftig utvikling og solidaritet. Ikkje minst å unngå å støtte dei som ikkje gjer det.

Kvalitetsnormen - status og veien videre

Første runde av kvalitetsnormen er nå gjennomført for alle de 24 villreinområdene. De fleste har fått med seg at 6 av de 10 nasjonale områdene ble klassifisert til dårlig kvalitet. Det utløste oppfølging gjennom tiltaksplanarbeid. Nylig ble det kjent at også 6 av de øvrige 14 (ikke-nasjonale) områdene har dårlig kvalitet. Her er hovedårsaken små bestander med stort tap av genetisk variasjon. Det er nå viktig å gjennomføre kvantitative påvirkningsanalyser for bedre å forstå den relative betydningen av ulike årsaker til den dårlige kvaliteten og ulike utfordringer i både nasjonale og ikke-nasjonale villreinområder.

Kvalitetsnormens innhold og formål

Kvalitetsnormen er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig

(rød) kvalitet. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområder og menneskelig påvirk

ning. Hver delnorm har ulike måleparametere med fastsatte grenseverdier. Sluttgraderingen for hvert villreinområde settes lik laveste måleparameter ut ifra et «føre-var»-prinsipp.

Klassifiseringen vil gi tydelige signal om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år.

For områder som ikke oppfyller kvalitetsmålet, skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse for å klarlegge årsakene, og det bør i samråd med andre berørte sektormyndigheter utarbeides en tiltaksplan for hvordan akseptabel kvalitet likevel kan bli nådd. På lengre sikt er det også et mål om at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet. Disse målene gjenspeiles også i den oppfølgende «villreinmeldinga» (Meld. St. 18 2023-2024).

Hele 12 av 24 villreinområder har dårlig kvalitet

Figur 1 og figur 2 oppsummerer den første klassifiseringsrunden for de 24 villreinområdene.

Av Brage Bremset Hansen, Christer M. Rolandsen, Olav Strand,
Torkild Tveraa og Bart Peeters (alle fra Norsk institutt for naturforskning (NINA)) og Atle Mysterud
(Universitetet i Oslo og NINA)

Figur 1. Kvalitetsnormens samlede klassifisering av de de 10 nasjonale og de 14 ikke-nasjonale villreinområdene til god (grønt), middels (gult) eller dårlig (rødt) kvalitet. Fra NINA Rapport 2372.

Første etappe av arbeidet klassifiserte de 10 nasjonale villreinområdene i 2022 (NINA Rapport 2126). Seks av disse områdene ble klassifisert til dårlig kvalitet, eller rødt trafikklys, mens de resterende fire områdene har middels kvalitet. Hovedutfordringene i de nasjonale områdene er knyttet til kondisjon, kalveproduksjon, skrantesjuke, arealbruk og/eller trekkpassasjer. Dette følges nå opp gjennom tiltaksplaner med kortsiktige og langsiktige mål for forbedret tilstand (Meld. St. 18 2023-2024).

I 2023 ble de resterende (ikke-nasjonale) villreinområdene klassifisert (NINA Rapport 2372). I helhetsvurderingen ble Tolga Østfjell klassifisert til god kvalitet (grønn), men det manglet demografiske data for vurdering av delnorm 1. Blefjell, Lærdal-Årdal, Norefjell-Reinsjøfjell, Oksenhalvøya, Raudafjell, Vest-Jotunheimen og Våmur-Roan fikk middels kvalitet (gul). Disse åtte områdene oppfyller derved kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet. Det gjør derimot ikke Brattefjell-Vindeggen, Fjellheimen, Førdefjella, Skaulen-Etnefjell, Sunnfjord og Svartebotnen, som alle ble klassifisert til dårlig kvalitet (rød).

I Sunnfjord var klassifiseringen et resultat av dårlig tilstand for alle tre delnormer (bestandsforhold, lavbeite og leveområde og menneskelig påvirkning). I Fjellheimen og Skaulen-Etnefjell ble delnorm 1 (bestandsforhold) og delnorm 3 (leveområde og menneskelig påvirkning) vurdert til å ha dårlig tilstand. I Førdefjella og Svartebotnen var det bare delnorm 1, mens det for Brattefjell-Vindeggen bare var delnorm 3, som var utslagsgivende for å bli satt til dårlig kvalitet.

Små bestander fører til genetiske problemer

De fleste av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene har små bestander. Dette har indirekte vært utslagsgivende for at fire bestander ble klassifisert til dårlig kvalitet for måleparameteren «tap av genetisk variasjon» under delnorm 1 (figur 2). En svært liten bestand, som for eksempel Skaulen-Etnefjell og Svartebotnen, vil ofte kjennetegnes av lav og synkende genetisk variasjon.

Figur 2. Kvalitetsnormens klassifisering av de forskjellige måleparameterne i delnorm 1, 2 og 3, samt samlet klassifisering (høyre kolonne) for de 10 nasjonale og de 14 ikke-nasjonale villreinområdene. Fargene indikerer god (grønt), middels (gult) eller dårlig (rødt) kvalitet på måleparameterne, eller manglende datagrunnlag (grått). Fra NINA Rapport 2372.

Fakta:

• Stortinget ba i 2016 (Meld. St. 14 2015–2016) regjeringen utarbeide en kvalitetsnorm for villrein. Miljødirektoratet fikk i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet å utarbeide et forslag.
• Det ble oppnevnt ei uavhengig ekspertgruppe med 13 fagpersoner ledet av NINA.
• I 2017 la ekspertgruppa fram dagens kunnskapsgrunnlag og forslag til kvalitetsnorm (NINA Rapport 1400).
• Etter bred høring ble kvalitetsnormen for villrein fastsatt ved Kgl.res. 23.06.2020.
• Klima- og miljødepartementet oppnevnte ei ny ekspertgruppe med ni medlemmer som skulle gjennomføre klassifiseringen etter kvalitetsnormen.
• Miljødirektoratet oppnevnte, etter forslag fra Villreinrådet i Norge, to lokale representanter som skulle delta i arbeidet med hver sine villreinområder.
• Ekspertgruppas mandat var å 1) gjennomføre klassifisering av hvert enkelt villreinområde i henhold til kvalitetsnormen, 2) vurdere om datagrunnlaget er godt nok og gi råd om nødvendige forbedringer, 3) gi råd om metodeutvikling, og 4) gjennomføre påvirkningsanalyser som kan bidra til å klarlegge årsakene til at et villreinområde ikke oppfyller kravene til middels eller god kvalitet.
• Ekspertgruppa har nå klassifisert alle villreinområdene. De ti nasjonale villreinområdene ble klassifisert i 2022 (NINA Rapport 2126), og de 14 øvrige områdene ble klassifisert i 2023 (NINA Rapport 2372).

Genetisk variasjon, eller genetisk mangfold, er viktig for bestandens levedyktighet og tilpasningsevne (til for eksempel et nytt klima) på lang sikt. Få individer i bestanden gjør den mer utsatt for tilfeldig tap av genetisk variasjon, ettersom ikke alle individer bidrar med avkom. I tillegg er det i små bestander større fare for innavl, som kan medføre uheldige konsekvenser for individenes helse og kondisjon.

Kvalitetsnormarbeidet viser at jo lavere bestandsstørrelse (representert ved bestandsmål, siden bestandsstørrelse ofte er ukjent), jo høyere er tapet av genetisk variasjon (figur 3). Fire av de 14 ikke-nasjonale områdene fikk dårlig kvalitet på grunn av høyt tap (> 3 % tap over 3-6 år) av genetisk variasjon, kombinert med høy innavlsgrad og/eller lav og synkende «effektiv bestandsstørrelse» (Ne).

«Effektiv bestandsstørrelse» reflekterer «antall individer» i genetisk forstand, og den vil for reinsdyr være betraktelig lavere enn faktisk antall individer, siden noen få hanner befrukter mesteparten av hunnene. I tillegg reduseres «effektiv bestandsstørrelse» ytterligere dersom individene er nært beslektet (dvs. er innavlede). Eksempelvis har Skaulen-Etnefjell Ne = 6, noe som er ekstremt lavt og sannsynligvis ikke i nærheten av hva som kreves for å ha en levedyktig stamme på lang sikt. Dette reflekteres også gjennom et svært høyt (10 %) tap av genetisk variasjon på kort tid (figur 3).

Manglende data

For de fleste av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene har det manglet data for én eller flere måleparametere, og da særlig for delnorm 1, som omfatter 1) kjønns- og alderskorrigert slaktevekt på kalv, 2) antall kalver per 100 simler og ungdyr, 3) andel eldre bukk per voksen simle, 4) genetisk variasjon og 5) helsestatus – forekomst av meldepliktig sykdom.

Det er satt som krav at det må være data for minst to av disse parameterne for at en klassifisering av delnorm 1 gjennomføres. Uten et slikt kriterium ville hele fem områder blitt klassifisert som grønn for delnorm 1, selv om dette kun var basert på fravær av meldepliktig sykdom. Denne beslutningen påvirker ikke helhetsvurderingen for noen av områdene. Manglende datagrunnlag er allikevel en klar svakhet ved klassifiseringen for flere områder. Det er viktig å sikre et bedre datagrunnlag for framtidige evalueringer der det er mulig.

Manglende påvirkningsanalyser

I henhold til kvalitetsnorm for villrein skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse for områder som ikke oppnår tilfredsstillende kvalitet. Disse påvirkningsanalysene ble på grunn av manglende tid og ressurser begrenset til en kvalitativ vurdering av mulige årsaksforhold i hvert enkelt område.

Generelt kan man konkludere med at mange av de nasjonale villreinområdene har store utfordringer knyttet til

økt menneskelig ferdsel og forstyrrelser, samt helse (skrantesjuke og muligens parasitter). Disse faktorene påvirker trolig også demografiske prosesser, hvor halvparten av områdene scoret rødt.

For de ikke-nasjonale villreinområdene er hovedproblemet ofte at de har både små og fragmenterte/isolerte bestander, med lav reell tilgang på viktige sesongbeiter. I tillegg stammer bestandene i flere ikke-nasjonale villreinområder fra én eller flere utsettinger av en håndfull tamrein. Dette har bidratt til lav genetisk variasjon i utgangspunktet, og derved trolig redusert levedyktighet på sikt.

Veien videre for kvalitetsnormen

Ekspertgruppa gir i NINA Rapport 2372 flere råd om forhold som kan forbedre kvalitetsnormens datainnsamling, drift eller metode, samt vurderinger om hvorvidt det bør endres på måleparametere, eller innføres nye. Følgende ble ansett som viktigst:

1. Det bør opprettes et vitenskapelig råd (sekretariat) som får det helhetlige ansvaret for kvalitetsnormarbeidet, herunder årlig rapportering av arbeidet med kvalitetssikring av data. Dette vil innebære en ekstrakostnad, men er viktig for å effektivisere arbeidet med å samle tilstrekkelige og kvalitetssikrede data. Dette vil også effektivisere det seinere klassifiseringsarbeidet.
2. For å effektivisere arbeidet, foreslår ekspertgruppa at alle de 24 villrein

Figur 3. Endring i genetisk variasjon (% endring i observert heterozygositet, Hobs) over en periode på 3-6 år som funksjon av bestandsmål (venstre figur) og estimert effektiv bestandsstørrelse Ne (høyre figur). Merk at faktisk bestandsstørrelse sannsynligvis er mye lavere enn bestandsmålet i en del av disse bestandene. Resultater er kun tilgjengelig for et utvalg av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene. Øvrige områder mangler tilstrekkelige data eller ble analysert med annen genetisk metodikk (de 10 nasjonale villreinområdene, se NINA Rapport 2126). Fra NINA Rapport 2372.

1. områdene klassifiseres i samme år og samme rapport. Ved å samkjøre klassifiseringen, vil det være mulig å redusere arbeidsmengden knyttet til møtevirksomhet, analyser og presentasjon av resultatene. Eventuell metodeutvikling vil kunne skje parallelt for alle områder, og det blir enklere å gjøre helhetsbetraktninger på tvers av bestander.

2. Det bør opprettes et delprosjekt med øremerkede midler til grunnleggende kvantitative påvirkningsanalyser. Spesielt slaktevekter, antall kalver per 100 simler og ungdyr, og andel eldre bukk per voksen simle bør analyseres statistisk mht. hvilke faktorer som fører til variasjon, og derved potensielt kan være årsak til «dårlig kvalitet». De kvantitative påvirkningsanalysene kan sette ulike måleparametere og delnormer i sammenheng. Dette mangler i dagens kvalitetsnorm.
3. Måleparameteren for genetisk variasjon bør endres. I tillegg til endringer i genetisk variasjon, bør det inkluderes vurderinger av (endringer i) effektiv bestandsstørrelse, innavlsgrad og genflyt fra

1. andre bestander av villrein og tamrein. Alle endringsanalyser bør ta utgangspunkt i trendanalyser (ti år eller mer). Disse endringene vil kreve en forbedret plan for (helst årlig) innsamling av vevsprøver.

2. I delnorm 3 bør man vurdere om statistiske habitatmodeller skal benyttes som supplerende metode for å støtte arbeidet med å definere og vurdere sesongleveområder og fokusområder.

Konklusjon

Kvalitetsnormen er et viktig verktøy for å tydeliggjøre tilstanden i norske villreinområder, og de gjennomførte analysene og vurderingene viser helt konkret hvor tilstanden for norsk villrein er kritisk. Normen legger et grunnlag for å operasjonalisere forvaltningen gjennom klart definerte og objektive mål på tilstand. Dette gjør det mulig å sette inn målrettede tiltak for å forbedre tilstanden for norsk villrein. Fortsatt er det behov for ytterligere analyser av hva som er årsaker (drivere) bak den dårlige tilstanden i mange områder, og det er viktig å kontinuerlig forbedre og videreutvikle

normen i takt med at nye vitenskapelige metoder blir tilgjengelig.

Referanser

Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I. N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400.

Klima- og Miljødepartementet. 2024. Ein forbetra tilstand for villrein. Meld. St. 18 (2023-2024) Melding til Stortinget.

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Kvie, K., Våge, J., Skarin, A. & Strand, O. 2022. Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. NINA Rapport 2126.

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Våge, J., Skarin, A., Strand, O. & Hansen, B.B. 2023. Klassifisering av 14 ikke-nasjonale villreinområder etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2023. NINA Rapport 2372.

Den 1. desember 2023 leverte ansvarlige statsforvaltere sine utkast til tiltaksplaner for til sammen sju av våre nasjonale villreinområder. Hvordan har dette gått og hva slags tiltak er foreslått for å redde villreinen?

Bakgrunn og oppdraget

Med bakgrunn i nedslående resultater fra klassifiseringa etter kvalitetsnorm for villrein, ble det bestemt at det skulle lages tiltaksplaner for villrein for følgende områder; Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane, Snøhetta og Knutshø.

Oppdraget med å utarbeide utkast til tiltaksplaner for områdene med dårlig tilstand, ble gitt fra Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet. Arbeidet ble ledet av de hovedansvarlige statsforvalterne for hvert villreinområde, med Norsk villreinsenter som sekretariat. I alle prosessene har det vært ei styringsgruppe og ei bredt sammensatt og arbeidende prosjektgruppe. I tillegg har flere av prosessene

hatt faggrupper for noen temaer, mens andre har løst dette gjennom fagdager og temamøter.

Arbeidet skulle munne ut i et utkast til tiltaksplan, med konkrete forslag til tiltak som kan bedre forholdene for villreinen. For å få godkjent etter kvalitetsnormens kriterier må villreinområdene opp på minimum gult nivå på kort sikt, og på grønt nivå på lang sikt. Miljødirektoratet presiserte at «Vurderingene skal ikke begrenses kun til de delnormer eller måleparametere som har fått dårlig kvalitet, men må ha et helhetsblikk på villreinområdet og mulighetene for å forbedre bestandens og områdets kvalitet og funksjonalitet i et lengre tidsperspektiv». Arbeidet skulle også belyse negative virkninger av tiltakene og hvilke parter som ble

berørt. I tillegg til å ha fokus på at tiltakene skal bedre forholdene for villreinen, har flere av representantene i flere av prosjektgruppene vektlagt verdiskaping, lokalt selvstyre, næringsutvikling og lokal aksept i diskusjonene rundt tiltak.

Videre gjengis kort arbeidet i de ulike områdene og noen av de foreslåtte tiltakene. For utfyllende liste over tiltak, begrunnelser og avveininger henviser vi til tiltaksplanene for hvert enkelt område. Disse er tilgjengelige på de ansvarlige statsforvalternes nettsider og på villrein.no/tiltaksplaner.

Snøhetta

Snøhetta villreinområde fikk rødt lys etter kvalitetsnormen. For lette kalver, dårlig kalveproduksjon og trekkpassasjer som ikke fungerer godt nok var utslagsgivende her. Hovedutfordringene i Snøhetta er turisme og menneskelig ferdsel, i tillegg til kraftutbygginger og veier.

Tiltakene for Snøhetta er fordelt på åtte innsatsområder med hver sin tiltakspakke. For å gjøre utfordringene for villreinen mindre er det ikke tilstrekkelig å satse på et eller noen få tiltak, en må gå bredt ut. Når det gjelder ferdsel i Snøhetta anser prosjektgruppa at «myke» tiltak som kanalisering og informasjonsarbeid ikke er nok. Skal en bedre forholdene for villreinen må en gjøre noe så unorsk som å innføre ferdselsbegrensninger på deler av Hjerkinnplatået og Torbuhalsen, deler av året. Ferdselen knyttet til moskus er økende og utgjør en trussel for villreinen i Snøhetta. Innføring av ferdselsrestriksjoner er kritisk for å opprettholde og bedre villreinens trekk rundt Snøhetta-mas

Tekst: Are Endal Rognes,
Norsk villreinsenter

Interesserte tilhørere når det er snakk om villrein og ferdsel på Hardangervidda.
Foto: Karina Gjerde, Norsk villreinsenter.

sivet.

For å bedre trekkmulighetene mellom øst og vest i Snøhetta er det foreslått å fjerne en veistrekning på Torbuhalsen for å hindre gjennomfartstrafikk. Restriksjoner på brøyting og regulering av campingmuligheter langs Dalsidevegen er også foreslått for å bidra til økt trekk mellom øst og vest. Reduksjon av motorisert ferdsel i området og statlige planbestemmelser for å hindre ytterligere utbygginger til skade for villreinen, er andre viktige tiltak som er foreslått for Snøhetta.

Knutshø

Knutshø villreinområde fikk rødt lys etter kvalitetsnorm for villrein på grunn av for lette kalver. Dårlige slaktevekter i Knutshø kobles opp imot parasitt- og beitebelastning fra tamdyr, og økende ferdsel langs et omfattende veinett.

Forslagene til tiltak i Knutshø er fordelt på sju innsatsområder. Når det gjelder parasittbelastning og effektene av dette ønsker prosjektgruppa mer kunnskap før det settes i verk inngripende tiltak. Når det gjelder motorisert ferdsel ønsker gruppa en restriktiv og lik praksis mellom kommuner. For flere av veiene foreslås det regulering av åpningstider vår og høst, for å hindre tilgangen til fjellet i sårbare perioder. Videre foreslås en trinnvis løsning med overvåkning og stopp- og parkeringsforbud, kjøretider på døgnet, og muligens stenging av veier hvis det er nødvendig. For å hindre ytterligere arealinngrep foreslås midlertidig bygge- og deleforbud i visse områder, samt statlige planbestemmelser.

Rondane

Rondane fikk rødt lys på grunn av for dårlig fungerende trekkpassasjer. Rondane har store utfordringer med menneskelig ferdsel og hyttebygging. Området er forvaltningsmessig delt i nord og sør, og de to delområdene har flere ulikheter. Derfor valgte prosjektgruppa å dele Rondane i nord og sør, og analysere delområdene på nytt etter kvalitetsnormens kriterier. Arbeidet i Rondane har munnet ut i fem hovedgrep for å sikre en levedyktig villreinstamme om 100 år.

1. En fot i bakken for hyttebygging: Prosjektgruppa anbefaler at det

1. innføres midlertidig byggestopp innenfor hensynssonene i regional plan for Rondane-Sølnkletten, fram til statlige planretningslinjer foreligger.

2. Sentrale trekkruter må restaureres og ytterligere fragmentering må unngås: Det foreslås bl.a. en hovedrute for DNTs rutenett gjennom området. Dette for å kunne fjerne flere ruter som går på tvers av villreinens trekkruter og er til hinder for trekket nord-sør. Øvrige reguleringer på ferdsel, åpningstider på turisthytter og tiltak for å hindre ytterligere fragmentering er vektlagt her.
3. Skjerming av kalvings- og oppvekstperioden gjennom seinere åpning av vinterstengte veger, sluttdato for motorisert ferdsel på snøføre, begrensinger i åpningstider for overnattingstilbud og generelt streng dispensasjonspraksis, er noen av forslagene.
4. Områder som er relativt uforstyrra må forbli uforstyrra. Her ligger forslag om nedlegging av stier og løyper, forbud mot aktiviteter med stor rekkevidde, eller som sprer ferdsel i området, og streng dispensasjonspraksis for inngrep og ferdsel.
5. Etablering av et overvåkingssystem, en samarbeidsarena og et koordinerende ledd for en helhetlig forvaltning av villreinen og dens arealer. Sterkere nasjonale styringssignaler og et mer forpliktende og kontinuerlig samarbeid på regionalt nivå.

Hardangervidda

Hardangervidda fikk rødt lys på grunn av lave slaktevekter på kalv, og at villreinen unngår å bruke deler av leveområdet. Funn av skrantesjuke (CWD) og en lav andel eldre bukk som et resultat av tiltak for å håndtere sykdommen, ga også dårlig kvalitet.

Forslagene til tiltak for Hardangervidda er strukturert i ulike tiltakspakker for å svare på de mest sentrale målområdene for tiltaksplanen. Tanken er å se større arealer under ett gjennom ulike sesonger, og kunne bruke flere virkemidler samtidig for å få reinen til å ta i bruk nye og større områder.

Tiltakspakkene foreslår både tematiske og fysiske tiltak, som må sees i sammenheng med geografi og sesong. Viktige tiltak for Hardangervidda er knyttet til de store hovedveiene som avgrenser området. Bygging av tunneler på rv. 7 over Hardangervidda og E134 over Haukelifjell, samt fortsatt vinterstenging av veien over Imingfjell. Sonering i bruk av motorferdsel og friluftsliv gjennom vintersesongen, prøvestenging av fire selvbetjente hytter med tilhørende stinett, regulering av tilkomst på anleggsveier som leder langt inn i fjellet, bruk av fredningssoner for jakt/fiske/telting, strengere regulering av visse typer ferdsel som kiting og hundekjøring, og gjeninnføring av nattefreding i jakta er andre foreslåtte tiltak. Videre foreslås

en lang rekke forvaltningstiltak for å begrense de negative effektene av utbygginger i randområdene til villreinområdet, planvask av kommunale planer, mulighet for ferdselsforbudssoner i kalvings- og oppvekstområder, og felles gjennomgang og plattform for tildeling og rapportering av løyver til motorferdsel.

Det er også pekt på behovet for god koordinering og overvåking av tiltakene som skal prøves ut, for å lære mest mulig om effektene og justere tiltak der det er nødvendig.

Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei

Setesdal Ryfylke ble rødt som følge av for dårlig fungerende trekkpassasjer og for lav andel eldre bukk. Det siste som et resultat av tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke på Hardangervidda, samt behovet for prøveinnsamling av voksen bukk i grenseområder. Setesdal Austhei fikk gult lys, og er sånn sett godkjent etter kvalitetsnormen. Den sterke sammenhengen mellom Aust- og Vestheia, og behovet for å se forvaltningen av disse to områdene samlet, gjorde at Klima- og miljødepartementet også tok med Austheia i bestillingen av tiltaksplan for Setesdal Ryfylke. Her er trekkpassasjen ved Bjørnevann veldig viktig. I dag trekker størstedelen av bestanden på Austheia gjennom dette området når de vandrer mellom nord og sør. Dersom dette trekket skulle opphøre,

kan det være for seint å iverksette tiltak for å hindre oppdeling av leveområdene.

I tiltaksplanen for Setesdalsområdene er det som for Hardangervidda definert 5 ulike målområder, med 8 tilhørende tiltakspakker. Noen av tiltakspakkene er geografisk avgrensa, mens noen er tematiske. I tiltaksplanen foreslås tiltak i viktige trekk- og funksjonsområder for villreinen, som blant annet omfatter begrensninger for ferdsel og fjerning av vandringshindre på anleggsveier. Det foreslås videre; restaurering av trekkveier, flytting og nedlegging av turisthytter, stier og løyper, etablering av tunneler, statlig oppkjøp av hyttetomter, begrensninger på utbygging av fritidsbebyggelse, jaktfrie soner og reduksjon i beitedyr. Det foreslås også flere overordnede tiltak som begrensninger på motorferdsel, bedre informasjon og samarbeid i forvaltningen. Det pekes på kunnskapsbehov om interaksjoner, samt behovet for smitteforebyggende tiltak mellom sau og villrein. Også her er man klare på behovet for god overvåking og kunnskapsbygging under arbeidet med tiltakene fremover.

Nordfjella

Nordfjella fikk rødt lys på grunn av skrantesjuke og lav andel eldre bukk. Det siste er et resultat av håndtering av skrantesjuke. Området har også for dårlig fungerende trekkpassasjer knyttet til fokusområdet rundt Geitryggen og fv. 50.

Forslagene i Nordfjella er fordelt på fire geografiske tiltakspakker (A-D) og en kunnskapspakke (E). A handler om å forbedre funksjonalitet mellom sone 1 og sone 2 (rundt Geitryggen og fv. 50) gjennom en rekke ulike tiltak, som forlengelse av tunnel, trafikkbegrensninger, endringer i sti- og løypenett og endringer i DNTs hyttetilbud. B handler om å gi reinen bedre tilgang til vinterbeiter rundt Hallingskarvet og Reineskarvet. I begge disse områdene er det bl.a. mange km oppkjørte skiløyper. Dialogprosesser foreslås som virkemiddel for å justere når og hvor det kan kjøres. C har Kvevassmagasinet og Gravdalen i fokus. Her foreslås det bl.a. landbru over en neddemt trekkpassasje, og mulig regulering av en anleggsvei for å forsøke å opprettholde og

forbedre viktige trekkpassasjer. D retter seg mot nasjonal turistvei over Aurlandsfjellet. Den vinterstengte veien er en stor barriere for villreinens trekk øst-vest i barmarksperioden. Gjennom endringer av tidspunkt for åpning og brøyting, samt regulering av stopp, rasting og camping, er det håp om å bedre villreinens trekkmuligheter. Tiltakspakke E fokuserer på behovet for ytterligere kunnskap, om bl.a. omfanget av motorferdsel i utmark, effekter av beitebruk/landbruksvirksomhet og om reinens arealbruk.

Miljødirektoratets vurdering - seks ting vi må gjøre for å redde villreinen

Miljødirektoratet mottok statsforvalternes utkast til tiltaksplaner 1. desember 2023, og hadde 14 dager på å gå gjennom disse. De videresendte da utkastene til tiltaksplaner med sine overordnede anbefalinger til Klima- og miljødepartementet.

Miljødirektoratet støttet leveransene fra prosjektgruppene, og fremhevet seks hovedpunkter for å sikre villreinens overlevelse. Disse punktene summerer de viktigste grepene som tas på tvers av de seks tiltaksplanene. «Begrense klimaendringer» er med selv om klimatiltak er et nasjonalt politikkområde, og ikke med i de enkelte tiltaksplanene.

1. Stoppe utbygging

2. Forstyrre mindre
3. Begrense klimaendringer

Per Ketil Omholt hos Statsforvalteren i Agder. Foto Karina Gjerde, Norsk villreinsenter.

Sekretær for tiltaksplanarbeidet i Setesdal, Morten Elgaaen orienterer. Foto Karina Gjerde, Norsk villreinsenter.

1. Forebygge sykdommer
2. Restaurere leveområder
3. Bestandsforvaltning

Når vedtas tiltaksplanene?

Det er viktig å presisere at arbeidet som er beskrevet i denne artikkelen gjelder utarbeidelsen av det faglige grunnlaget for tiltaksplaner og forslag til tiltak for å bedre villreinens levekår. Miljødirektoratet peker i sin oversendelse på behovet for ytterligere samfunnsøkonomiske vurderinger av enkelttiltak og de samlede planene. Dette vil bli viktig i den videre behandlingen av tiltaksplanene.

Rapportene fra de ulike tiltaksplanprosessene, sammen med tilrådinger fra statsforvalterne og Miljødirektoratet, skal være et faggrunnlag for videre arbeid. Klima- og miljødepartementet skal nå jobbe videre med dette. Etter en bearbeiding og en høringsprosess vil Klima- og miljødepartementet presentere sine tiltaksplaner, som utarbeides i samarbeid med berørte departementer. Dette vil bli de endelige vedtatte

tiltaksplanene som angir hva slags tiltak som skal settes inn for å bedre forholdene for villreinen. Disse kommer tidligst i 2025.

Stortingsmelding om villrein

Parallelt med arbeidet med utkast til tiltaksplaner har Klima- og miljødepartementet jobbet med en Stortingsmelding om villrein. Når denne artikkelen skrives, forventes Stortingsmeldinga fremlagt. Her er det holdt flere innspillsmøter, samtidig som at tiltaksplanarbeidet også har vært tilgjengelig for arbeidet med stortingsmeldinga. Meldinga kan inneholde skisser til ny politikk som vil bedre forholdene for villreinen, og gi rammer og verktøy som trengs for denne jobben.

Hva med de ikke-nasjonale villreinområdene?

De gjennomførte tiltaksplanprosessene gjaldt de 10 nasjonale villreinområdene som ble klassifisert etter kvalitetsnormen for villrein i 2022, og de seks områdene som fikk rødt lys for dårlig kvalitet. Det skal i henhold til normen

gjennomføres en klassifisering etter kvalitetsnormen hvert fjerde år. Slik vil vi få en oversikt over tilstanden i villreinfjellet, og kunne følge med på utviklingen, både i områdene med og uten tiltaksplaner.

I 2023 ble klassifiseringen for de øvrige 14 (ikke-nasjonale) villreinområdene våre lagt fram. Også her er det seks områder som har fått rødt lys: Brattefjell-Vindeggen, Fjellheimen, Førdefjella, Skaulen-Etnefjell, Sunnfjord og Svarteboten. Det er foreløpig uvisst hvordan veien er videre for disse områdene, og om og når det eventuelt vil bli satt i gang arbeid med tiltaksplaner for disse områdene, som heller ikke oppfyller målene til kvalitet. Mange av de ikke-nasjonale områdene er preget av usikre vurderinger på grunn av mangel på gode og kontinuerlige data over tid. Det er derfor viktig å jobbe med innsamling av data i alle villreinområdene i årene fremover slik at kvalitetsnormen skal utgjøre et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag for forvaltningen.

Den 22. april 2024 ble seminaret "Villrein, ferdsel og allemannsretten" arrangert på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås, med rundt 180 deltakere. Seminaret ble initiert av Tor Punsvik, Morten Dåsnes, og Haaken Christensen, med støtte fra flere organisasjoner og Miljødirektoratet.

Torbjørn Lange fra Klima- og miljødepartementet presenterte stortingsmelding nr. 18 "Ein forbetra tilstand for villrein", som diskuterer tiltak for å forbedre villreinens situasjon. Bente Lier fra Norsk Friluftsliv understreket balansen mellom friluftsliv og hensynet til villrein, mens Karen Lone fra Miljødirektoratet orienterte om forslagene til tiltaksplaner for villrein.

Forskere fra NMBU og NINA, inkludert Leif Egil Loe, Vegard Gundersen, Stian Stensland, Knut Bjørn Stokke, og Øystein Aas, delte innsikt om villreinens utfordringer, ferdselsregulering, og friluftslivets utvikling. Viktige temaer inkluderte påvirkningen av menneskelig aktivitet på villrein, regional planlegging, og juridiske aspekter ved ferdselsregulering.

Seminaret konkluderte med en panelsamtale og en middag for deltakerne, hvor diskusjonene fortsatte. Seminaret ble ansett som svært vellykket og ga verdifulle bidrag til forståelsen av villrein og ferdsel i Norge.

Prionsykdommer hos
hjortevilt i Norge

Prionsykdommer forårsakes av feilfolding av et kroppseget protein, prionproteinet (PrPC). Den sykdomsassosierte formen, PrPSc, eller prioner, gir skader i hjernen, og prionsykdommer klassifiseres som nevrodegenerative lidelser. Prionsykdommer finnes hos både mennesker og dyr. Creutzfeldt Jakobs sykdom (CJD) er den mest kjente hos mennesker, mens kugalskag (BSE) hos storfe, skrapesjuke, eller scrapie hos sau og geit og skrantesyke, eller chronic wasting disease (CWD) hos hjortedyr er de mest kjente hos dyr. PrPC kodes av prionproteingenet, og mottagelighet for prionsykdommer er knyttet til ulike varianter av dette genet.

CWD har vært kjent i Nord-Amerika siden slutten av 60-tallet. Der har sykdommen spredt seg utover et stort geografisk område og finnes i dag i 32 nordamerikanske stater og i fem kanadiske provinser. Sykdommen angriper og spres mellom ulike hjortearter, både dyr i fangenskap og frittgående dyr. CWD på det nordamerikanske kontinentet utgjør en stor trussel for hjortedyrene der, og i enkelte ville populasjoner kan opptil 30 % av dyrene være smittet. I inngjerdede populasjoner kan omfanget av sykdom være enda større.

CWD hos reinsdyr i Norge ble påvist for første gang i 2016 i Nordfjella, og etter avliving av alle dyrene i sone 1 av Nordfjella ble totalt 19 dyr bekreftet å ha sykdommen. Senere er CWD også funnet hos to reinsdyr på Hardangervidda. CWD i Nord-Amerika og hos reinsdyr er smittsom mellom dyr. Hos disse dyrene kan det finnes prioner både i perifert vev, for eksempel i lymfeknuter eller i tarmen, og i sentralnervesystemet (CNS). Smittestoffet, prioner, skilles ut fra smittede dyr og er svært bestandig i naturen. I Norge, Sverige og i Finland er det også funnet CWD hos elg, og i Norge også hos hjort. Hos disse artene finnes andre varianter av sykdommen, såkalt sporadisk CWD. Disse dyrene er eldre

og prionene blir bare funnet i CNS. Sporadisk CWD smitter ikke mellom dyr og kan sammenlignes med CJD hos eldre mennesker.

Prionsykdommer har potensiale for å overføres mellom arter. Dette skjer lettere mellom nærstående arter, og smitte skjer mellom ulike hjortearter i Nord-Amerika. Scrapie kan også smitte mellom sau og geit. Under kugalskapsepidemien ble det vist at denne sykdommen smittet til menneske og forårsaket en ny type CJD, vCJD hos unge mennesker. Dette viser at prionsykdommer har et zoonotisk potensiale.

I Norge vil det potensielt være mulig at reinsdyr CWD ikke bare spres mellom reinsdyr, men at sykdommen også kan smitte til andre hjortearter som de deler beiteområder med. Dette kan gi alvorlige konsekvenser og føre til at sykdommen spres over større områder. Ved Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet har vi forsket på om sykdommen kan overføres til andre arter i laboratoriet, såkalte in vitro forsøk. Vi har også sammenlignet reinsdyrprionene med prioner fra elg, hjort og scrapie hos sau. Siden områdene der det er påvist reinsdyr-CWD også er viktige beiteområder for sau, er vi også interessert i å finne ut mer om

muligheten for at sau kan smittes av reinsdyr-CWD. Vi har gjennomført smitteforsøk på sau, men disse dataene er enda ikke ferdig bearbeidet og vil derfor ikke bli presentert her. Vi har også undersøkt slimhinne i endetarmene til over 500 sauer som beitet i Nordfjella for prionsmitte, uten at slik smitte ble påvist.

I laboratorieforsøkene inkluderte vi hjernemateriale fra reinsdyr, elg, hjort, rådyr, sau og geit. Til sammen ble 16 hjerner som inkluderte ulike prionproteingenotyper undersøkt. Vi fant at reinsdyrprioner har potensiale til å smitte elg, hjort, rådyr og sau i tillegg til reinsdyr. Til sammenligning hadde scrapieprioner fra sau potensiale for overføring til de samme artene og i tillegg til geit. Effektiviteten til smitte–overføring var sammenlignbar når det gjaldt hjortedyr, mens scrapieprionene ble lettere overført til sau enn det reinsdyrprionene ble. Vi undersøkte også tre sporadiske prionisolater, to fra elg og et fra hjort. Disse overførte sykdom i mindre grad. Det ene elgisolatet overførte sykdom kun til andre elghjerner, mens det andre elgisolatet også overførte sykdom til hjort. Hjorteprionene derimot overførte sykdom til elg, rådyr og reinsdyr i tillegg

Av Cecilie Ersdal,
Veterinærhøgskolen, NMBU

til hjort. Ingen av disse sporadiske prionisolatene overførte smitte til sau- eller geitehjerner. Et annet viktig funn var at det ble oppformert prionsmitte i rådyrhjernen fra både reinsdyr-, sau- og hjorteprioner. Det er viktig å understreke at slike laboratorieforsøk ikke speiler naturen direkte, og det er derfor vi skriver at disse prionvariantene har potensiale eller mulighet for overføring, men vi kan ikke si at dette vil skje i naturen. Det er også viktig å sammenligne slike forsøk med andre forsøk og observasjoner, og på denne måten kunne gjøre kunnskapsbaserte vurderinger for strategi for sykdomsbekjempelse.

Oppsummert viste dette forsøket at de smittsomme prionvariantene reinsdyr-CWD og scrapie hadde større potensiale for smitteoverføring og var mer effektive, enn de sporadiske prionvariantene. Det er aldri blitt påvist prionsykdom hos rådyr, men våre funn viser at dette ikke kan utelukkes og at det er viktig at det er god overvåkning av prionsykdom også hos denne arten. Det er svært viktig å ha et årvåkent blikk ved jakt og annen ferdsel i naturen. Ved å bidra til sykdomsovervåkning for prionsykdommer og økt jakt i risikopopulasjoner, vil man også

bidra til å kontrollere disse alvorlige sykdommene og forhåpentligvis øke sannsynligheten for at vi unngår en lite kontrollerbar situasjon slik de har sett i Nord-Amerika.

Forskningen er finansiert over Matfondavtalen, prosjekt «Reindeer CWD prion ecology: risk of dissemination by sheep».

Publisert forskning fra prionmiljøet ved Veterinærhøgskolen, Veterinærinstituttet og NINA som ligger til grunn for denne artikkelen:

Benestad SL, Mitchell G, Simmons M, Ytrehus B, Vikøren T. First case of chronic wasting disease in Europe in a Norwegian free-ranging reindeer. Vet Res. 2016;47(1):88

Güere ME, Våge J, Tharaldsen H, Kvie KS, Bårdsen BJ, Benestad SL, Vikøren T, Madslien K, Rolandsen CM, Tranulis MA, Røed KH. Chronic wasting disease in Norway-A survey of prion protein gene variation among cervids. Transbound Emerg Dis. 2022;69(4):e20-e31

Harpaz E, Salvesen Ø, Rauset GR, Mahmood A, Tran L, Ytrehus B, Benestad SL, Tranulis MA, Espenes A, Ersdal C. No evidence of uptake or propagation of reindeer CWD prions in environmentally exposed sheep. Acta Vet Scand. 2022;64(1)

Harpaz E, Vuong TT, Tran L, Tranulis MA, Benestad SL, Ersdal C. Inter- and intra-species conversion efficacies of Norwegian prion isolates estimated by serial protein misfolding cyclic amplification. Vet Res. 2023;54(1):84

Hopp P, Rolandsen CM, Korpenfelt SL, Våge J, Sörén K, Solberg EJ, Averhed G, Pusenius J, Rosendal T, Ericsson G, Bakka HC, Mysterud A, Gavier-Widén D, Hautaniemi M, Ågren E, Isomursu M, Madslien K, Benestad SL, Nöremark M. Sporadic cases of chronic wasting disease in old moose - an epidemiological study. J Gen Virol. 2024;105(1)

Tranulis MA, Gavier-Widén D, Våge J, Nöremark M, Korpenfelt SL, Hautaniemi M, Pirisinu L, Nonno R, Benestad SL. Chronic wasting disease in Europe: new strains on the horizon. Acta Vet Scand. 2021;63(1):48

Vikøren T, Våge J, Madslien KI, Røed KH, Rolandsen CM, Tran L, Hopp P, Veiberg V, Heum M, Moldal T, Neves CGD, Handeland K, Ytrehus B, Kolbjørnsen Ø, Wisløff H, Terland R, Saure B, Dessen KM, Svendsen SG, Nordvik BS, Benestad SL. First Detection of Chronic Wasting Disease in a Wild Red Deer (Cervus elaphus) in Europe. J Wildl Dis. 2019;55(4):970-972

Dei fire siste åra har seniorforskar ved Telemarkforsking, Marianne Singsaas, jobba med prosjektet «Govout – Governing Transission in the Norwegian Outfield», som handlar om å styre og samstyre endringar i norsk utmark. «Ruralis», som er eit uavhengig forskingssenter for rural- og regionsforsking, stod i spissen for dette prosjektet. Som tidlegare leiar for Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu var Singsaas med og skreiv fram den eine av dei tre arbeidspakkene i dette forskingsprosjektet, den om villreinen i Nordfjella. No har ho vore i USA og studert korleis dei handterer CWD der.

Marianne Singsaas opplevde at det i 2016 på fleire måtar kom eit vasskilje i norsk villreinforvaltning, men at ho, som mange andre, ikkje skjønte omfanget av CWD med éin gong. Skrantesjuke var eit ukjent omgrep for

dei fleste. Men nokså raskt innsåg ein kor potensielt alvorleg dette kunne vera. Etter kvart slutta ho på villreinsenteret og begynte som samfunnsforskar ved Telemarksforsking i Bø. Då var forsking på forvaltning av villrein og CWD i Nordfjella det fyrste ho tok tak i.

– Eg hadde vore med å skrive fram søknaden mens eg enno var leiar i NVS sør. Men då pengane kom frå Forskningsrådet, hadde eg skifta jobb, men eg ville gjerne forsetje med villreinen, no som forskar, seier ho.

Skapte djupe sår

Fire år har altså gått med til forsking på CWD-prosessen i Nordfjella. Som samfunnsforskar er ho oppteken av at det er to truslar med CWD. 1: Sjølve sjukdomen, at denne skal spreie seg og utrydde villrein og kanskje òg hjortedyr i Noreg og Europa. Og 2: Måten me handterer CWD-smitten på, prosessen om korleis me skal gå fram for å utrydde eller hindre at sjukdomen skal spreie seg.

– Båe dei to prosessane kan få negative konsekvensar, og særleg i Nordfjella fann me ut at måten CWD-prosessen blei gjennomført på, har etterlate seg djupe sår lokalt. Dette må ein ta på alvor, både av respekt for lokalbefolkninga i Nordfjella, men òg fordi at neste gong ein oppdagar CWD eller er nøydd til å løyse eit problem i fellesskap, kan

ein risikere at folk ikkje vil vera med. Blir det slik lokal motstand, kan heile naturforvaltninga i Noreg bli lamma.

Det handlar om sosiale slitasje i slike prosessar.

Men Singsaas sin jobb er ikkje å konkludere om det var rett eller gale å slakte ned reinstamma, men ho ser at det skulle ha vore med samfunnsvitarar i denne prosessen. Dei hadde sett lokalbefolkninga og dei sosiale prosessane i det her. Ho meiner at fokuset var einsidig på sjølve sjukdomen og utryddinga av denne, men at ein kanskje ikkje klarte å løfte blikket for konteksten i dette.

– Kan du utdjupe, konkretisere, dette med djupe sår? spør eg.

– Den norske viltforvaltninga er unik i internasjonal samanheng ved at det har vore eit nært samarbeid mellom lokal og statleg forvaltning, slik har det vore sidan dei fyrste viltlovene kom. Slik er det ikkje nødvendigvis i andre land der staten eig både viltet og har profesjonelle forvaltarar som ordnar dette. I Nordfjella har ein mista tilliten til statlege styresmakter, og lokalbefolkninga blei sett i ein posisjon der dei blei tvinga til å ta tydleg stilling, for eller mot. Dette har skapt ei kløft i fleire lokalsamfunn. Dei som var mot blei veldig aktive motstandarar, medan dei som følte at her må eg hjelpe til med å

Av Kjell Bitustøyl,
frilansjournalist

- seier samfunnsforskar Marianne Singsaas som drog til USA hausten 2023 for å studere erfaringane med CWD.

Marianne Singsaas, her frå tida som leiar for Norsk villreinsenter Sør, no er ho seniorforskar ved Telemarksforsking. Foto: Kjell Bitustøyl

få utrydda sjukdomen, står på andre sida. Det har vore mykje «anklager», mykje i sosiale medium som har skapt djupe sår i lokalbefolkninga, og som har gjort samarbeidet lokalt òg vanskeleg.

– Du har brukt ordet «sorg» med tanke på korleis folk har følt og opplevd prosessane, dette med fråvær av villrein?

– Eg brukte uttrykket tomme fjell, det er den spesielle rolla reinen har, me snakkar om villreinfjella. Dei eg intervjua lokalt snakka om at dei gjekk ikkje i kyrkja, men at dei fekk den same høgtidskjensla når dei gjekk i fjellet og såg villreinflokkane. Det var ein som snakka om at han sat på garden sin nedi dalen og såg opp på fjellet og såg kalvinga, då visste han at no er alt som det skal vera i verda. Slik sett har villreinen hatt ei enorm betydning. Og mange er bekymra for dei komande generasjonane, særleg i Lærdal var dette synleg. Dei hadde kjempa mot gyrodactylus i elva i 30 år, og den unge generasjonen hadde ikkje lenger noko forhold til elva, eller til fisket. Mange var redd for at dette skulle skje med reinen også, at om 30 år er det ingen som ser på Nordfjella som eit villreinområde. Folk kan ikkje lenger jakte på reinen, dei har mist stadnamn, dei kjenner ikkje fjellet lenger. Ei enorm «personleg» sorg, men òg ei bekymring for komande generasjonar og «kva skjer med fjellet no», «skal det bli skiheisar og hotell og hytter over heile fjellet no når ikkje villreinen er der?» Altså ei bekymring for framtida til fjellet òg.

Stor usikkerheit

– Ingen hadde noko form for erfaring med denne sjukdomen, altså fanst der ikkje tradisjonskunnskap om CWD. Til å begynne med trudde ein at smitten kom frå USA, seinare har det blitt klart at dette truleg har oppstått i Noreg. Kva skjedde?

– Prionsjukdomar er vanskeleg å forske på, det tek tid, men det som er interessant for meg som forskar, er korleis ein taklar den store usikkerheita. I denne forskinga finn me to retningar. I den eine er det staten som seier: «Dette må me kontrollere og då avgrensar me talet på aktørar, me køyrer kjappe prosessar og held på makta sjølve, for å sikre at me har kontroll på det som skjer». Den andre handlar om å gå breiare ut, invitere til meir inkluderande

prosessar, men faren er at dette tek lenger tid.

USA: Tenkje både raskt og langsiktig

Singsaas fortel ein av dei store erfaringane dei har gjort seg i USA, er at ein må tenkje raskt og langsamt på same tid. Alle ho har snakka med i USA har sagt at det er viktig å reagere raskt ved første smittefunn, men samtidig må ein ikkje reagere så raskt at ein øydelegg for det langsiktige arbeidet.

– I Noreg handla styresmaktene raskt, men ein forsømte den langsiktige tankegangen. Dette er ein lærdom som forvaltninga kan ta med seg, at ein må ha med samfunnsvitarar på denne type prosessar.

Det handlar ikkje berre om å forvalte sjukdom og rein, men òg å sikre eit godt samarbeid med folk. Så etter desse fire åra i Nordfjella var ikkje Singsaas ferdig med CWD-problematikken. Eit funn ho gjorde i Govout-prosjektet, var at veldig mange viste til USA, ein fekk tydlege signal frå USA om at dette måtte skje kjapt.

– Og då eg sette meg inn i litteraturen frå USA, fann eg ut at alle epidemiologar og veterinærar også var veldig tydlege på dette, men dei har òg ein samfunnsvitskapleg forskingstradisjon i USA som dei kallar «human dimen

sion». Eg opplevde at kunnskapen frå denne forskingstradisjonen ikkje fekk merksemd i Noreg.

CWD i tre statar

Ho fekk eit stipend for å dra til Cornell University i staten New York, det leiande forskingsmiljøet på «human dimension» i CWD-forvaltning. Der samarbeidde ho med fleire kjente forskarar. Målet var å samanlikne norske forvaltnings-prosessar med erfaringar frå USA. Ho konsentrerte seg om statane Wisconsin, Michigan og Minnesota, alle på grensa til Canada.

– Eg var mest interessert i korleis dei hadde lagt opp forvaltningsløpet av CWD og kva for reaksjonar det hadde ført til på sikt, for desse tre er statar som har ein lang historie med CWD. Det fyrste funnet av CWD er for 60 år sidan og var i staten Colorado, i eit oppdrettsanlegg for hjort der dyra stod veldig tett over lang tid. Av dei tre nemnde statane var særleg Wisconsin interessant, fordi her køyrde dei omtrent same taktikk som i Noreg. Der finst det ein artikkel, «Fire in the sixtin chapel» (brann i det sixtinske kapell) sjå linken:

https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/10871200490479954

Det var full panikk og alle ressursar blei sett inn, dette skulle ein bekjempe! Så har dei etter kvart hatt CWD i 20-30 år i desse statane utan å klare å ha blitt kvitt sjukdomen. Både brannmetafor og krigsmetafor er typisk når det handlar om CWD, fortel Singsaas.

– Strategi nummer éin var altså der òg å forsøkje å utrydde sjukdomen?

– Ja, og det blir anbefalt framleis, sjølv om det er få som har lykkast med det. I Wisconsin slo det tilbake på dei som prøvde ved at det var mange som var ueinige i utryddelses-strategien. Dei hadde slike soner, f. eks. i éi sone skulle alle kvithalehjort drepast, det handlar om avstand til opphaveleg smittestad i forhold til graden av tiltak. Og no er dei i ein situasjon der dei har mista

kontrollen, både fordi det har blitt mykje motstand, men òg fordi dei ikkje har vore i stand til å halde oppe dette «trykket» over tid.

Ikkje brann lenger, men isbre

Singsaas fortel at no snakkar dei ikkje om «krig» eller «brann» lenger, no snakkar dei om isbrear, CWD som ein isbre som kjem sakte, men ubønnhøyrleg.

– Du står der og hakkar på isen, men det hjelper ikkje. Desse erfaringane er det også viktig at me òg bakar inn i designet på den norske CWD-forvaltninga.

– Blant skeptikarane her heime har det vore eit argument at dette ikkje kan vera så smittsamt, etter desse snart åtte åra. Til

å begynne med blei det åtvara mot at det er forferdeleg smittsamt. Er erfaringa frå Wisconsin at det er ei meir smittsam type CWD enn den som kan vera i Noreg, eller er dette framleis eit spørsmål utan svar?

– Ein innser at den europeiske varianten har eigne kjenneteikn, men ein veit ikkje noko om dette enno, førebels er det ikkje forska nok på temaet. Det kan handle om at ein her i landet fann det på eit så tidleg tidspunkt at det enno ikkje hadde rokke å spreie seg så mykje.

Mange spør seg også om det verkeleg kan vera så smittsamt når ein har teke så mange prøver og funne så få smitta dyr.

– Kva seier du til dei?

– Ein veterinær ville kanskje sagt at om me ventar i 20 år, så har me kanskje Wisconsin-tilstander. Det er ofte denne usikre situasjonen som gjer at CWD er så vanskeleg å forvalte, fordi konsekvensane blir så enorme.

– Kva har konsekvensane vore i Wisconsin?

– Det har gått veldig utover jakta og jakttradisjonane, men eg er ikkje epidemiolog. Men det som er litt skummelt, er at mange prionsjukdommar har eit zoonotisk potensiale (dvs. sjukdom som kan smitte mellom menneske og dyr), at det kan krysse artsbarrierar, slik covid gjorde og smitta menneske. No er det ingen menneske som så langt har blitt påvist smitta av CWD, men risikoen for dette aukar di meir sjukdomen er der, og di større utbreiing sjukdomen har. Eg tenkjer at det er riktig å ta denne sjukdomen på absolutt alvor.

Stort forskingsmiljø i USA

Marianne Singsaas har vakse opp i Forollhogna med villreinjakt og villreinkjøt og alt det der, og ei framtid der det ikkje er trygt å eta viltkjøt i Noreg, det ville få enorme konsekvensar.

– Det var dette tamrein-næringa frykta aller mest i starten!

– Og dette er ein ekstra dimensjon, viss dette kjem inn i tamreinnæringa og i samisk tamrein, då er det slutt på ein kultur som har vart i mange hundreår.

Ho var tre månader i USA og snakka med mange grunneigarar, jegerar, forvaltarar og forskarar, både samfunnsvitarar og naturvitskapleg folk som jobbar på laboratorium. Ho fortel at USA har eit

Upstate New York har mykje storslagen natur, staten er kjend for sine mange fossefall.
Foto: privat.

enormt forskingsmiljø på CWD. Opphaldet i USA ser ho på som utruleg lærerikt, ho har med mykje erfaring heim og håpar å få jobba vidare med CWD basert bl.a. på denne kunnskapen.

– Eg gjer dette fordi eg er veldig oppteken av villrein og rolla dyret har i norske bygdesamfunn rundt villreinfjella. Det er ein tradisjonsberar og ein paraplyart, som vil seie at vernar du villreinen, vernar du òg mange andre artar. Eg vil gjerne redde villreinen!

Utrydde eller leva med?

– Strategien innafor norsk forvaltning har vel snudd meir i retning av at ein prøvar å bekjempe CWD, samtidig som det er meir realistisk å snakke om å avgrense og leva med sjukdomen?

– Prosjektet mitt i USA heiter «Eradication or Endurance», altså utrydde eller halde ut – leva med det. Dette var delmål nummer to: Korleis klarar ein lokalt å leve med ein slik sjukdom, korleis opplever jegerane det, og familiane til jegerane, foreldre som gjev dette kjøtet til barna sine att. Erfaringane er at ein er mest redd i byrjinga, for etter kvart blir det ein vane, og så er ein ikkje så bekymra lenger. I USA har ein teststasjonar der ein kan sende inn kjøt for testing. Det er mange som ikkje gidder det lenger, og det er litt skummelt, tenkjer eg, fordi ein ikkje veit om og når eventuelt CWD kan smitte til folk.

Så kan ein spørje seg om der er ei smertegrense på kor sterke tiltak ein skal setje inn for å hindre at eitt menneske i verste fall kan koma til å døy av dette i løpet av 50-60 år?

Her vil Singsaas minne oss om at dette òg handlar om dyrelidingar. Dyr blir så sjuke at frå ein dyrevelferdsperspektiv er det ein uhaldbar situasjon, slik ho ser det.

Der finst eitt håp

I 2023 var det eit stort seminar med det siste om CWD i USA. Der håpa dei fleste på ein framtidig vaksine. Korleis ein eventuelt skal distribuere denne rundt omkring, er enno uklart. Pr. i dag finst der ingen mottiltak, ein må skyte ut dyr og håpe på at det avgrensar smitten. Men prionar bind seg til planter og jordsmonn, og er i miljøet i årevis etter at dyret er fjerna.

– Ein hadde ekstremt strenge tiltak i Nordfjella til å begynne med, men

samtidig fór sauene ut og inn?

– Det er mange paradoks her, og dette er også eit døme på at forvaltninga ikkje klarar å samordne seg på tvers av sektorar. Eit slikt samarbeid i CWD-forvaltninga bør òg inkludere landbrukssektoren. Det bør bli tettare band mellom Mattilsynet og tradisjonell viltforvaltning. Her må alle saman dra i lag for å kunne løyse problemet.

Noreg har gode føresetnader for å lykkast

Singsaas er ein av få norske forskarar som har forska på CWD i USA. Og det blei meir interessant enn det ho hadde trudd, det å sjå på norsk forvaltning utanfrå. Slik får ho òg eit anna perspektiv på samforvaltningstradisjonen i Noreg.

– CWD-forvaltninga vår må byggje på noko av det mest dyrebare me har, det tette og gode samarbeidet mellom lokal forvaltning og regionalt og nasjonalt nivå. Den tilliten som har vore der, både oppover og nedover i systemet i mange år, med den har me eit heilt anna utgangspunkt for å kunne lykkast med CWD-forvaltninga i Noreg enn dei har i USA, der den private grunneigaren står veldig sterkt

Ein større samanheng?

Singsaas er ikkje berre oppteken av CWD, ho har òg vore oppteken av utfordringane for villreinen over tid på fleire måtar, ikkje minst dette med tap av areal og kva konsekvensar det kan få.

– Ser du nokon samanheng?

– Når det gjeld areal under press og CWD, og det fenomen at me gjennom mange år har jobba for å få villreinområda til å henge betre saman særleg i Langfjella, så har dette arbeidet stoppa heilt opp etter at CWD blei oppdaga. No vil ein ikkje ha utveksling.

Og utan at Singsaas vil hevde at utviklinga av CWD har ein direkte samanheng med dette, er ho klar på at avgrensingane som arealfragmenteringa fører til er med på å forsterke og forverre CWD-sjukdomen.

– Viss me lyfter blikket og ser på zoonotiske sjukdommar (sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske) som ein heilskap, så er der grunnar til at me fekk covid, til at me fekk aids, og at me får CWD. Det er at me byggjer ned naturareal, at me bur tettare og tettare på dyr som er fanga i veldig små område.

Og så har me det industrielle landbruket som er ein sterkt medverkande faktor til denne sjukdomsspreiinga.

– No har det kome ein kvalitetsnorm for villrein. Dei reinstammene som ligg dårlegast an her, vil dei ha lettast for å utvikle CWD, altså gje dei beste vilkåra for at sjukdomen får fotfeste?

– Absolutt! Difor er det veldig viktig at ein lokalt støttar opp om kvalitetsnormarbeidet, og eit ledd i det er dei regionale sti- og løypeplanane som det blir jobba med rundt omkring. Der ser ein på korleis menneskeleg ferdsel og menneskeleg aktivitet påverkar reinens arealbruk. Me må få spreidd reinen, me må få dei til å bruke større delar av områda sine.

Urfolks kunnskap og lokal tradisjonskunnskap

– Eit forskingsprosjekt på gevirgnaging er på gang, bør ein ikkje ta kontakt med folk som har erfart dette i tamreinnæringa?

– Dette kan vera ei oppfordring til alle forskarar rundt omkring, det å samarbeide på tvers av både samiske miljø, urfolkskunnskap, men også lokalkunnskapen til norske grunneigarar og jegerar, det å få til eit betre samarbeid mellom vitskapen og lokal økologisk tradisjonskunnskap. Dette er også ein måte å angripe desse komplekse problemstillingane på.

Når det gjeld urfolks kunnskap i USA, har ikkje dei kome særleg langt med å integrere urfolk og deira kunnskap, i fylgje Singsaas. Ho viser til at ein må sjå til Canada for å lære meir.

– Er det CWD i Canada?

– Ja, dei har fått det på tre ulike hjortetypar, og så har eg høyrt rykte om at det har blitt smitta ein karibu også. Her finst det eit samarbeid med villrein og karibu rundt heile Arktis, eit nettverk som eg samarbeider med for å få til nye søknader på det feltet her fordi dette kan ha cirkumpolare konsekvensar.

Ho viser fram eit kart som stadig blir oppdatert, no seinast 3. februar. For kvar gong ho går inn her no, så er det nye kanadiske provinsar som får smitten, fyrst to, så er det fire, og så blei det fem. Ho oppfordrar alle forskarar i Noreg om å samarbeide om CWD, og dele CWD data. Slik dei no driv i USA.

– Ein har det ein kallar «open source»,

opne data, på CWD. For alle forskingsinstitusjonar kan halde på med sin vesle bit av puslespelet. Det er på gang i Noreg òg, men ting kan bli betre her.

Må ta CWD-sjukdomen på alvor

Me snakkar meir om samanlikninga mellom USA og Noreg.

– Veit du noko meir om spreiinga, frå det blei oppdaga til det f.eks. var 30 % av ei stamme som var smitta?

– Når eg snakkar med veterinærar i Noreg, så brukar dei dei siste oppdaterte modellar for spreiing frå USA, og då er funna frå Noreg heilt i tråd med dei epidemiologiske funna frå USA. I det siste av kunnskap internasjonalt om CWD, er det ingenting som støttar ein teori om at dette kan ha vore her frå før og difor ikkje er så farleg, sjølv om CWD i Noreg ser litt annleis ut.

Avslutningvis kjem me inn på dei tiltaka som har vore gjort og blir gjort i Noreg, og det fell naturleg å spørje,

sjølv om ho ikkje er veterinær eller epidemiolog, om desse har vore nødvendige eller for strenge, slik ein del skeptikarar vil hevde?

– Ut frå erfaringane du kjenner til frå USA, kva med tiltaka som er sett i verk her i landet?

– Det har vore kjempeviktig, ein må for all del ikkje koma i ein situasjon der jegerar sluttar å levere prøver, då er me ille ute.

Singsaas vil gjerne skryte av norske jegerar og grunneigarar for at dei, trass i stor usikkerheit, har sytt for ei enormt høg oppslutning rundt dette. I motsetning til i mange amerikanske statar der folk reint ut har boikotta slik prøvetaking. Og då er forvaltninga heilt lamma. I Michigan t.d. seier dei at dei har gjeve opp, og at dei om 20 år kjem til å ha like høg smitte som i Wisconsin. Det få berre gå sin gang, er omkvedet.

– Er det bestandar som er i ferd med å bli borte?

– Ja, lenger sør er det store bestandar

som er utdøydd, eller i ferd med å daude ut. Ein fryktar difor for framtida til heile hjortepopulasjonane.

– Dette med prøvetaking for å kunne påvise smitte, er det veldig forskjellig frå stat til stat? Driv ein f.eks. systematisk testing av karibustammene?

– Ja, det gjer dei, men i forhold til prøvetaking, så er det for den spesielt interesserte. Minnesota leiar dette arbeidet med opplegg for og samarbeid om prøvetaking. Heile CWD-forvaltninga er bygd på at jegerar leverer inn prøver. Og så er det nokon statar der dei har veldig god dekning, medan folk i andre statar ikkje samarbeider i det heile teke, der famlar ein i blinde rett og slett.

– To ord om fortsetjinga?

– Eg lever i ei forskingsverd der ein er avhengig av støtte til prosjekt, men eg kjem til å fortsetje å gjera alt eg kan for å få midlar til å fortsetje forskinga på CWD, og eg tenkjer at stat og departement har eit ansvar for å forske på dette viktige området. Me ligg midt i mellom Arktis og Europa og har fått ein sjukdom som kan få fatale konsekvensar både for Arktis og Europa, så her må Noreg verkeleg ta ansvar.

Marianne Singsaas meiner at det er viktig å få til eit tverrfagleg samarbeid. Om tilliten mellom dei ulike nivåa, det lokale og det statlege, seier ho at du kan ha dei mest sofistikerte modellane som berre finst, det hjelper ikkje viss du ikkje har med deg folk.

– I det her Govout-prosjektet har me sett på det me kallar «sosial kumulative effektar», som skildrar korleis forvaltningssituasjonar over tid skaper ei form for slitasje lokalt viss ein heile tida føler at ein har staten i mot seg, enten det gjeld vindkraft, vasskraft eller landbrukspolitikk, at ein heile tida føler at ein tapar sak på sak. Og CWD i Nordfjella har vore hakket meir kontroversielt enn veldig mange andre avgjersler, litt eksepsjonelt eigentleg, det at ein tok ein slik kjapp utryddelses-strategi, at det skjedde så fort.

Heilt til slutt blir ho veldig alvorleg.

– Eg var bekymra før eg drog til USA, men eg er mykje meir bekymra no.

 

 

 

Tolga Østfjell er ett av Norges 24 villreinområder, etablert som eget villreinområde av landbruksdepartementet i 1959.

Det tok enda et par tusen år fra norskekysten ble isfri for 10 000 år siden til de første menneskene inntok Nord-Østerdalen og fjellene i det som i dag er Tolga kommune. Jegerne kom vannveiene oppover og innover, og fant sine boplasser ved elver eller innsjøer i dette karrige og høytliggende fjellområdet. Reinen var ett av de første pattedyrene som levde i disse fjelltraktene, og menneskene fulgte etter i reinens fotspor. Et utall av fangstgraver og funn av pilspisser, klubber, økser og spydspisser, viser at her har menneskene jaktet rein i mange tusen år. Bare i Tolga kommune er det funnet over 1500 fangstgraver.

Tolga Østfjell er et ca 400 km2 stort fjellområde som ligger mellom aksen

Tolga-Tynset og bygdene og dalen øst i Tolga kommune, Hodalen, Kåsa, Holøyen og Øversjødalen. Områdets høyeste fjell, Elgpiggen er drøye 1600 m.o.h. og ruver helt i sør, mot Rendalen. Ett par hundre meter nedenfor toppen av Elgpiggen er det funnet en ca tre cm lang pilspiss av jern. Den er fra merovingertiden, hundreårene før vikingtiden i Norge. Kanskje satt det en reinsjeger oppe på Elgpiggen for 1500 år siden og speidet etter reinsflokker sørover mot Rendalen og Sølenfjellene, på samme måte som reinsjegeren gjør i dag, i 2024?

Villreinstammen i Tolga Østfjell er i den spesielle situasjonen at den skifter status når den krysser kommunegrensen til Rendalen. I Tolga kommune er

de villrein, mens i området til Rendalen Renselskap er dyrene eiendomsdyr. Dette har sin bakgrunn tilbake til 1920 tallet, da Rendølene satte ut tamrein i Rendalen Østfjell, fordi de mente det var tomt for villrein i fjellet. Det var det derimot ikke, hevder tolgingene, og viser til mange skriftlige kilder på observasjoner av villrein lenger nord, i Tolga Østfjell, før og under utsettingsperioden. Villreinen i dette området ble fredet i 1919.

Villreinen i Tolga og Rendalen ble, som i alle andre villreinområder, utsatt for et enormt jaktpress gjennom 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Jegerne fikk langtrekkende og mer treffsikre gevær. Det var harde kår i distriktene, og rein var et etterlengtet tilskudd til mat gjennom

Av Terje Sandberg,

Hodalen

en lang og kald vinter. Engelske adelsmenn var i Norge og jaktet villrein i denne tiden, og i deres beretninger kan en lese om jaktmetoder og jaktkultur vi i dag ikke helt klarer å ta innover oss. Mange jegere med et stort antall løse hunder samlet rein og skjøt nærmest vilt inn i flokkene som løp i ring på kjent villreinvis.

Innføringen av tamrein inn i villreinen har vært årsaken til uenighet om status, forvaltning og eiendomsrett på disse dyrene gjennom 100 år. De første årene etter utsettingen ble dyrene holdt adskilt ved gjeting av tamreinen i sør, og observasjoner av villreinen i nord. Men under årenes løp er dyrene blitt blandet, og det er i dag i praksis de samme dyrene med ulik status etter hvor de er.

Gjennom disse 100 årene er det gjort flere forsøk på å gi dyrene en lik status uavhengig av leveområde. Da enten ved å innlemme Tolga Østfjell i Rendalen Renselskap, eller ved å nekte Rendalen konsesjon på sin drift. Slik har det ikke blitt. Tolga Østfjell sine grunneiere, har gjennom sitt villreinutvalg aldri villet gi slipp på sin villreinstatus, og Rendalen Renselskap har ved alle sine søknader fått fornyet sine konsesjonssøknader. Det burde da heller ikke være til hinder for et

forvaltningsmessig samarbeid, da dyrene forvaltes gjennom jakt på begge sider av kommunegrensen.

I kvalitetsnormarbeidet som nettopp er sluttført, ble Tolga Østfjell det eneste villreinområdet i Norge som fikk grønn, og derved god status.

Et svært gledelig og fortjent resultat for alle oss som er glad i dette unike fjellområdet. Undertegnede hadde som tidligere leder av villreinutvalget gleden av å være en av to lokale representanter i den såkalte nasjonale «ekspertgruppa» som vurderte arbeidet som var gjort på forhånd, og som resulterte i den grønne statusen. Den andre lokale representanten var Jo Esten Trøan fra Villreinnemnda og viltnemnda i Tolga. Gruppa bestod ellers av eksperter innen genetikk, biologi, zoologi og økologi. Nå må det legges til at alle parametere innen kvalitetsnormen ikke ble vurdert. Kanskje ikke så mye grunnet mangelfulle data – for det finnes enorme mengder data tilgjengelig, hvis en benytter seg av Rendalen Renselskap sine historiske kilder. Men innen neste runde med kvalitetsnormvurdering, om 4 år, skal dette være tilgjengelig og mulig å benytte. Det bør tillegges at de data som ikke er vurdert, som bl.a. kalvevekter, holder reinen i dette området god kvalitet.

Årsakene til at villreinen i dette området er vurdert til grønn status, og dermed har alle forutsetninger for å leve et godt liv, er flere. Først og fremst er Tolga Østfjell et område som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Det er ingen store hyttefelt i området, noen få veier i ytterkantene, ingen veier i selve området. Det finnes turistruter, men disse er relativt lite benyttet. Det betyr at selv om området ikke er av de store i nasjonal villreinmålestokk, får villreinen i stor grad være i fred for mennesker i sårbare perioder gjennom året. Sommerbeite er svært godt i de frodige dalene i området.

Det betyr ikke at alt er rosenrødt i Tolga Østfjell. Det er flere faktorer som kan påvirke reinen i disse områdene. Et såpass lite areal som Tolga Østfjell omfatter, vil være svært sårbart for påvirkning av ulike typer. Jo mindre et område er, jo verre vil det være for reinen å finne erstatning for det som går tapt.

For ca. fem år siden var det klare planer for å etablere et industriområde med vindturbiner i dette område. Det hadde fått sitt eget navn og nummer, og planen var å sette opp flere titalls turbiner på de høyeste områdene fra nord i Rendalen og inn i Tolga Østfjell. Det vil si midt i det mest brukte

beiteområdet til villreinen. Det skinte også gjennom i argumentasjonen, at en gjerne ville bruke denne utbyggingen, som et forsøk på hvordan villreinen lot seg påvirke av vindturbiner. La oss inderlig håpe at vi i 2024, har kommet oss videre fra en holdning om at villreinen skal bli benyttet som en forsøkskanin i vindindustri-utbygging.

En annen mørk sky for villreinen i dette området er større rovvilt. Dette området huser alle våre fem store rovdyr, kongeørn inkludert.

Det er intet uvanlig syn å se opptil både tre og fire ørner sitte og beskue kalvingen inne på fjellet i mai. Ei litt uoppmerksom simle, eller ei førstegangsfødende med litt mindre morsinstinkt, så er resultatet gitt.

Ulv er det her i perioder. Det er ved flere anledninger tatt ut revirhevdende par av ulv med helikopter. Det har også vært såkalte genetisk verdifulle ulver i beiteområdet til reinen over lengre tid. Disse er som kjent «fredet». Ofte dukker de opp i nærheten av vinterbeiteområder i en periode av året hvor villreinen går på sparebluss, og hver eneste forstyrrelse gjør at den tærer på nød-reserven. Av mange innen nasjonal forvaltning anses ulv i villreinområder som naturlig, slik at uttak av disse ikke gjøres, med mindre beiteorganisasjoner av bufe krever det.

Det er en solid jervestamme i området, med et varierende antall faste ynglinger. Jerven følger reinen gjennom hele året og plukker både kalver og andre svake/sjuke individer.

Større rovvilt er merkelig nok ikke en parameter i kvalitetsnormen. Det burde det selvfølgelig vært. Uansett hvor

naturlig det er med rovvilt, påvirker det reinen og er da selvfølgelig noe en må hensynta i forvaltningen.

Det finnes en uttalt målsetting om at fjellområdet i Rendalen og Tolga Østfjell kan huse en bestand på godt over 2000 rein. Det har i de siste tiårene også vært perioder hvor denne målsettingen har vært nådd over lengre tid. Men så slår plutselig ulike faktorer til, og en ser at bestandstallet synker raskt over bare noen få måneder/år. At dette skyldes sammenfall av flere faktorer, er alle enige om – men graden av hver enkelt faktor er mer usikkert. Vi vet at disse knekkene sammenfaller med revirhevdende par av ulv. At ulv tar livet av så mange rein under direkte angrep er kanskje usannsynlig. Derimot vil stress og jaging under sårbare perioder føre til kasting av kalv og/eller næringsmangel hos reinen, og følgene kan bli stor nedgang i bestand og svært redusert helsetilstand på de resterende.

Vi vet også at reinen har vinterbeiteområdet sitt i et avgrenset område rundt Sølenfjellene. En undersøkelse av beitekvaliten og lavtykkelsen i dette området vil kunne gi oss noen svar. Men hvorfor benytter ikke reinen andre områder vinterstid – når det finnes andre områder med godt vinterbeite? Tannslitasjen hos bukker gir grunn til bekymring. Som vi vet er de nederst på rangstigen i flokken på vinterbeite, og må derfor nøye seg med å gnage lav fra stein vinterstid, med nedslitte tenner som resultat?

Et av de viktigste tiltakene for fortsatt å ha en stor og sterk stamme med villrein

i hele dette sammenhengende fjellområdet, vil være at dyra får muligheten til å benytte hele området året rundt. Vinterbeite er den største flaskehalsen, og å gi dyrene mulighet til å utvide området vinterstid vil være av avgjørende betydning.

Det finnes fra tidligere tider også andre kalvingsområder som ligger ubrukt i dag. Med dagens rovviltpolitikk vil det utvilsomt være gunstig å spre kalvingen over et større område. Men hvordan en skal klare å få villrein til å utvide leveområdet sitt på noen få år er det store spørsmålet. Det er liten tvil om at arealbruk går i bølger, og hvordan vi kan påvirke dette er et område en mangler kunnskap om.

I Tolga Østfjell har vi i årenes løp jobbet mye med dette, og hatt et ønske om å øke bruken av Tolga Østfjell gjennom hele året. Vi vet gjennom biologien at vinden styrer mye av vandringen, og gjennom året ser vi at ved langvarig nordavind samles dyrene nordpå. I perioder har vi hatt hele stammen på et relativt konsentrert område helt nord på Tolga, nærmere 2000 dyr.

Kanskje en organisert fredning fra jakt i et par år vil gjøre at dyra naturlig vil ta i bruk områder lenger nord både til vinterbeite og kalving. Vi så etter fredningen på Tolga Østfjell i 2011 og 2012 umiddelbare virkninger på økt tilhold nordover! Kalvinger i området rundt Elgpiggen i 2013 var et umiddelbart resultat.

Det er blandede utsikter for villreinens fremtid i fjellene i Sør-Norge. Håpet er at gjennom resultatene som kvalitetsnormen gir, vil det igangsettes tiltak som gjør at denne spesielle ansvarsarten, vi er alene om å ha i Europa, kan gå en trygg fremtid i møte.

Det vil, utvilsomt, innebære at vi mennesker må forsake noe. Det være seg adgangen til fri ferdsel i fjellet året rundt, veier og bebyggelse/infrastruktur i fjellet, minske rovviltbestander, sette begrensninger innen jakt, jakttider og uttak, eller andre tilpassede tiltak i de ulike villreinområdene.

Fremtiden er både spennende og utfordrende for samlivet mellom mennesker og villrein!

Slådalsområdet og Reinheimen nasjonalpark byr på ei reise gjennom eit av Norges mest urørte fjellandskap, der tradisjon møter urørt natur. Mellom Lesja/Dovre og Vågå openberrar det seg eit historisk og frodig landskap med kulturspor i særklasse. Her har både reinsdyr og bufe funne livsviktige beite gjennom århundrar, og området har tent som eit viktig knutepunkt mellom bygdene i Ottadalen og Lesja/Dovre og Romsdal. Norge sin natur- og kulturarv blir verkeleg klargjort her, og understrekar viktigheita av å bevare desse områda for framtidige generasjonar.

Det er retteleg historisk sus over fjellterrenget mellom Lesja/Dovre og Vågå. Forutan gode vinterbeite for rein har desse frodige fjella og vore viktig beiteland for bufe, og mykje brukt ferdslesamband mellom bygdene sør i Ottadalen og Romsdalsbygdene. Slådalen er ikkje noko markert dalføre, slik namnet skulle tilseie, i alle fall ikkje på Lesjasida. På Vågåsida derimot, dannar Skjerva eit dalsøkk mot nordvest, til den dreiar meir vestover inn i sjølve Skjervedalen. Kjente høer i området er Raubergshøe, Ståkåhøe og Skardshøin aust for Slådalsvegen, som dannar grense mot Dovre. Vest for vegen ruver Grønhøa, som ber namnet sitt med rette. For heile Slådalsområdet har rik

berggrunn og såleis frodig vegetasjon og planteliv. Augkjent er også Skulnebben lengre vest, som dannar austenden på det langstrekte Kjølenmassivet på Lesjasida. Jønndalen skjer seg som ein canyon austover frå Slådalen, og har truleg danna ein sterk barriere for reinstrekket mot det lavrike Jettfjellet gjennom tidene, sjølv om fleire fangstgroper viser at reinen har vore også her. Men denne djupe revna i det elles rolege landskapet er eit spennande landskapselement på fleire vis. Muslidalen på Dovresida er ein anna frodig sidedal i området, som munnar ut nedst i Jønndalen.

Reinheimen nasjonalpark og Slådalsområdet inneheld noko av vår aller

mest urørte fjellnatur. Som heilheit er Reinheimen prega av ein intakt habitatgradient som går frå ytre kystfjell i Møre og Romsdal/Sogn og Fjordane til kontinentale innlandsfjell i Innlandet. Frå Lordalen og austover dominerer lavrike fjell i aukande grad mot Slådalstraktene og dei austlege endefjella her. Området frå Finndalen og vestover mot Aursjøen er variert, med ein miks av ulike beitetypar og andre funksjonskvalitetar (høgalpine område med mykje brear). Vest for Lordalen er det store areal med høgalpint landskap. Her er det skrinne beite i eit urlendt og fonnrikt landskap. Utover mot kystfjella er det mykje botnar og dalar med dels frodige grøntbeite.

Det er viktig at vi har slike døme på fjellområde som dette, til lærdom og kunnskapsbygging no og i framtida. At den er urørt betyr ikkje at den har vore ubrukt av oss talrike tobeinte. Nei, tvert imot så det vore ein svært sterk tradisjonsbruk her gjennom tidene. Men det har ikkje vore noko forbruk i stor skala, slik vi ser i mange andre sør-norske fjell i dag. No har ikkje alltid magemålet vore bra her heller, noko utnyttinga av villreinen viser. Først med massefangst av grådyr i så stor skala at bestanden vart sterkt redusert, og mange hundre år seinare da krutvåpenet kom i vanleg bruk. Dei førte nesten til utrydding av desse før talrike og nøysame fjelldyra. Freding fyrst på 1900-talet berga dei siste restane, og sakte men sikkert bygde bestanden seg

Berggrunn i Slådalsområdet/austre del av Reinheimen. Områda med grøn skrift tyder kalkrik berggrunn, gul skrift tyder sandstein og raud skrift tyder grunnfjell/fattig berggrunn
(kart: Anders Romundset, NGU).

opp att. Ein tok lærdom av overbeskatninga og retta opp att skaden – i vissheit om kva stor betyding reinen hadde i bygdene her.

Rik berggrunn med sterke føringar for planteliv og fauna

Medan fjellpartia lengre vestover i Reinheimen for det meste inneheld fattig berggrunn/grunnfjell, har områda ikring Slådalen og austover mykje rikt, kalkhaldig fjell som forvitrar lett og etterlet tjukke lag med lausmasse (sjå kartet). Sagt på ein annan måte; grunnfjellgneissen er hard og forvitrar lite. Difor blir det lite lausmasse og tungt tilgjengeleg plantenæring i slike område. Den rike berggrunnen gjev i det heile eit rikare naturmangfald som kan speglast i ein rik flora og fauna i området.

Fjellblomar og planteliv

Ein kar frå Lesja ytra ein gong at turen i Grønhøa nesten kunne samanliknast med dei planterike og velkjente Knutshøene på Dovrefjell. Og at det er rik flora både her og vidare austover i og ikring Jønndalen er det ikkje noko tvil om, ettersom berggrunntilhøva gjev slik god grobotn for vokster. Juni er vel månaden fjellblomeprakta er på sitt finaste. Men for mange blomar er blømetida kort og vintersvevnen lang. Da gjeld det og nyta dei i den korte perioden dei er på topp. På kjøpet får ein fine glimt av insektfaunaen i fjellheimen.

Villrein, nøkkelarten i området

Stadig vandring og utnytting av lav som vintermat er reinsdyra sin viktigaste tilpassing i til skrinne fjellnaturen. Vandre må dei gjera for å unngå nedbeiting av dei sårbare vinterbeita, mellom anna. Vinteren er såleis sjølve «nålauget» dei må gjennom i det barske leveområdet sitt. Den likaste sesongen for reinen er nok litt ulik det vi sjølve likar; middels kald vinter med lett tilgjengelege beite, og kjøleg sommar utan for mykje insekt. Reinheimen er eit komplett leveområde for reinen med ein god ballanse mellom ulike funksjonsområde. Store høgalpine og fonnrike område gjer at dyra lett finn vern mot insektplagen på varme sommardagar. Store vinterbeitereserver i aust kan bli svært viktig på lengre sikt dersom vi får meir ekstremklima med

jamleg nedising av lavbeita.

Fostringsflokkane sin bruk av området vinterstid frå 1970-talet og framover

I perioden 1975-80 var det og felt ein del rein på Dovresida i Skardshøområdet. Dovrejegrar har fortalt at det allereie i 1975 var observert rein som kryssa Slådalsvegen og oppheldt seg både haust, vinter og vår i området mellom Skardshø og Ståkåhø i fjellet nord for Jønndalen. Ein vår såg dei til og med dyr framme på kanten ved Gamle Toftesetra frå nede i bygda på Dovre. Observasjonar av dyr i dette området skjedde innanfor ei 5-års periode frå 1975 til 1980. I Skardshø er det også fangstminner som vitnar om

førekomst av rein her i tidlegare tider. I Jettfjellet er det gode reinbeiter og elles gode vilkår for reinen – særleg vinterstid, men på grunn av barrierer (Jønndalen og Slådalsvegen), vil truleg ikkje reinen trekke gjennom denne passasjen ved Dalgrove – der Jønndalen har sitt utspring. At den fysisk kan trekke over Jønndalen nokre få stader er gjerne mogleg. Observasjon av ein bukkeflokk nedst i Muslidalen mot Jønndalsgardane kan tyde på at dyr kan krysse over her (Gunnar Holum pers. melding). Ein blandaflokk på 100-200 dyr vart elles sett frå Jønndalssetrene i området aust for Muslidalen ein gong sist på 1970-talet (Jan Ove Jønndal pers. melding). Det er elles svært få opplysningar om

Jønndalen (mot vest) er som ein stor, frodig revne i det elles så rolege fjellandskapet aust i Reinheimen (Foto: Ole Thøring)

På vårvinteren trekkjer bukkane ned mot fjellskogkantane for å finne dei første grøne spirene. Det trengst kraftig, proteinhaldig kost for å bygge opp att muskelmasse og gevir hjå bukkane. Her frå Slådalen.

rein i dette området, men Ivar Kleiven (1923) skreiv at det vart skote store bukkar her på 1700- og 1800-talet ”I mange fjell, helst nogo nerar dalføre, som de no alder er rein`n aa sjaa, va de go reinsvon førr i ti`om. Uppi Jettun paa Dovre gjekk de stødt nogre degre storbukke; di gamle Andgar`skarane skull` vera saa go`e reinskjyttare, og døm skaut te kvart aar nogre taa desse abrikjeleg store bukkom i Jettun. Angar`skaran livde for paa lag 200 aar si`a, men no ha de ikje vore skote rein`n i Jettun i 2 manns minne. Og paa saamaa gjer`e er de i fleire andre fjell som ligg bygden nerast.”.. Ikring 1970 rømte det ei simle frå Otta slakteri, som fann vegen oppi Jettaområdet. Folk ikring samla inn pengar slik at dei

kunne kjøpa ein bukk sleppa ilag med simla. I bladet Fjellnytt (organ for tamreinlag) vart det i nr. 1-1973 skreve at ”..dyrene fant hverandre og nå har flokken vokset også.” Korleis det gjekk med desse dyra fortel ikkje soga noko om.

Fokusområde

Området ikring Slådalsvegen (vinterstengt) og høgspentIeidningane (300 og 132 kV) på strekninga frå Fauttjønn til Jønndalen kan ha ein barriereeffekt på reinstrekket austover. Av inngrep elles er det hytter ved Fauttjønn og parkeringsplassar langs vegen.

I området ikring flaskehalsen der Slådalsvegen svingar ned mot Dalgrove i øvre enden av Jønndalen er det

registrert nokre fangstgroper. Fangstminna viser at dette kan ha vore eit knutepunkt mot Jettfjellet. Det er ein god del vårobservasjonar av bukkeflokkar frå tilgrensande område på Slådalssida dei siste 40 åra. Dei beitar på groe og nyspira vier og dvergbjørk, ved sida av noko beitelav. Det er moderat vegtrafikk sommarstid forbi/gjennom området. I høve til mogleg trekk av rein til Jettfjellet er dette punktet svært sårbart, da det er ein av få passasjer mot dette «øyfjellet».

Ei reinsjakt utanom det vanlege

Reinsjaktsoger er det mange av frå Reinheimen, og nokre av dei har den store dølaforfattaren Ivar Kleiven skildra/gjeve att på meisterleg vis, og ei av desse er truleg frå Slådalstraktene: Ein vinterefta på 1860-talet trampar det i svalgolvet i Søre Kleive på Lalm; «Ein høg, førvaksin Kar i saueskinnskjol helsar og lyder etter um det kan vera Hus for honom og Stall-Rom for Øyken til morgons. Mannen er ein Lesja-kar som fer med Sild, fersk Auger (Uer) og Kveite for salg». Om kvelden vart det jaktprat og lesjingen tok såleis til orde: «..Eg og ein med meg var inni Fjelle og tok Mose, og da vi kvilte og fekk oss Mat um dagen, vart eg huga til å gå ein Sving inn etter Fjelle og sjå meg ut eit betre Mosetak. Uppi ei høgd eit godt Stykkje undan, kann-hende mest ein Fjordung (ein fjerdings veg – 2,824km), laag det att ei Snøfonn, og på henne saag eg ein myrk Flekk. Soli skein varmt om Dagen, og Himilen var som ein Spegel. Gode Augo har eg havt, og i slik klaar Haustluft i Høgfjelle kan ein sjå baade langt og klårt. Denna myrke flekken på Snøfonna tyktest meg noksaa underleg, saa eg vart staaande og nidstirre paa»n. Di meir eg stirde, di tydelegare tykte eg at det stod upp eit Par klurute Horn. Eg tenkte meg um lite, men so sette eg paa aa rekkje fort uppetter mot Fonni. Da eg kom meir hell halvveges, saag eg baade vel og visst, at det var eit reinskrøtur som laag sola seg paa Fonni. Men kva hadde eg no der aa gjera - laut eg spørja meg sjølv. Likevel tykte eg det skulle vera snodigt aa sjaa kor nære eg kunde koma innpaa han, og saa drog eg meg varleg nærare og nærare fonni. Reinsbukken han laag der som han skulde vore dau – eg kom i Riflemaal og Haglmaal, og sist var det ikkje maal

stongi imillom oss. Han maatte liggja og sova – for dau var han ikkje med di eg saag Vombi røyvdest nå han drog pusten. Det bar til aa verte tanketvil for meg, det: Skulde eg vaage meg paa aa kaste meg yvi han og freiste skjera han i Strupen? Imillom kvart Stig eg tok, stod eg og eva meg um: Sett um han vann paa meg! Da kunde han lett gjera meg Skade attpaa! Eg var ikkje meir hell ein god famn fraa honom, og da saag eg han drog paa eine Framfoten og bivra i Skinne ved Bogen for ei flugu – nei, da knepte eg stilt upp fallekniven og heldt han fast imillom Tennom, slengde meg som ein Elding (lynsnar person) i Skrevs yvi manken på Reinsbukken og fata han fast i Horni med baae Hendom. Jau, da skulde døkk set han vart vakin, og eg fekk kjenne til at det ikkje vanta honom noko paa Helsa! Det vart eit basketak so ingen skulde sett Maken, og det var ikkje Tid til å bruke kniven. Mange vendur heldt han paa å skulde faa Føtene under seg, og hadde han berre det gjort, hadde eg visst faatt frisk Skyss. Av all mi Makt streva eg aa halde Hovudet og Horni hans ned i Marki, og so lengi eg orka aa bende han ned aat jordi, kom han ikkje upp. Det stod hardt med oss ei lang Rid, og eg byrja kjenne at kom det til å vara ei Stund til, maatte eg gje upp. Men da var det som han dovna lite, han au, so mykje at eg vaaga paa aa fata kniven i høgre Handi og gjeva honom eit aalvorsleg Drag i Halsen, saa Blodet fræste burtetter Marki. Da losna han siste Venda, verre hell nokon gong, og det barst Kant i Kant med oss burtetter Fjelle so Jord og Smaastein stod fraa oss, og eg saag baade Solir og Stjernor for Augom. Elles so blødde han so snøgt av seg, at det til all Heppe (lykke)

ikkje varde lang Stundi før han armast og laag dau millom hendom paa meg. Eg laut sleppe meg ende ned ei lang Ri og hiva etter pusten. Men døkk skulde set korleis eg saag ut! Sveite og Jord og Blod all upp! Eg skremde mest Live av honom som var med meg, da eg kom att-ende aat honom. Han vilde no heller ikkje tru eit Ord paa meg, fyrr me kom der Bukken laag med sundskorin Hals. Og saa går det meg kvar eg fortel um denne Veidingi. Men spør andre fraa Lesja som fer, so skal døkk høyre det er sant kvart eit ord».

Fugleliv i og ikring Slådalen – frå trolsk kraggskog til gråsprengte nutar

Når du ein tidleg sommardag skal på ein real og lang fjelltur, og målet er ein av desse høge gråsprengte kollene, da kryssar du heimane til mange slags

fuglar. For kvar av dei har sine høgdesoner der dei er nøye tilpassa. Nokre har breie soner medan nokre har smale, og elles har dei også veldig ulike livskrav. Dersom du ikkje berre er oppteken av ei svettande hardøkt, kan du sansa mykje når du går for deg sjølv utan headsett på øyrene. Ikkje minst alle desse lydane frå orkesteret til fjellet sine fjørkledde vener. Du undrar deg også over at nokre er fargerike medan andre er kjedeleg gråe, og at nokre trivst best i og ved vatn, medan andre pilar bortetter tørre lyngrabbar. Dette er den levande fjellfuglheimen. Og tru ikkje at den er likeeins over hundre år, sjølv om landskapet er tilsynelatande likt! Neida, i periodar forsvinn artar nesten sporlaust, medan nokre som før var sjeldne atter blir meir talrike. Da er det tid for kjenne seg ærbødig, når ein

Basketaket i Slådalsfjella
(Teikning: Harald Kolstad)

Dagrovfuglar som kongeørna har gode jaktmarker i dei frodige Slådalstraktane, og framifrå hekkeområde i dei bratte bergfloga i Jønndalen. Før i tida var dei sett på som noko «styggedom», men i dag veit vi at dei har sin rettmessige og naturlege plass i fjellnaturen sin fauna.

tenkjer over kor lite ein forstår av dette eineståande samspelet. Og alle endringar i faunaen treng ikkje alltid å vera menneskeskapt heller.

Små og store byttedyretarar - med–spelarar i den finstilte fjellnatursyklusen

I dag lever vi i ein slags konfliktsone der ein må balansera hårfint mellom å ha ein levedyktig bestand av store rovdyr og å halde deira predasjon på beitedyr på eit akseptabelt nivå. Ein vil gjerne ha ein så intakt og opphaveleg fauna som mogleg, samstundes som det skal vera mogleg å utnytte dei fornybare fjellbeita til produksjon av kjøt. Det betyr også mykje for bygdesamfunna

våre å kunne tilby eit breitt spekter av lokalt foredla mat, i ei tid med mykje negativ fokus på import av ultraprosessert industrimat.

No må vi sikra og reparera

Villreinen er proklamert som nasjonaldyret vårt. Det har den i sannheit fortent etter å ha fylt matfata våre i over 11 000 år. Men har vi spurt grådyra om løyve til å øydeleggja heimen deira? For det har vi gjort til gangs dei siste mannsaldrane. Men no meiner jamvel Ola og Kari at grensa er nådd. For nylege vindkraftplanar aust i Reinheimen vart møtt med unison motvilje av bygdefolket ikring. Ei tydeleg røyst frå grasrota om at nok er nok! Reinheimens far, Olaf Heitkøtter, la grunnen for ein meir bærekraftig forvalting av fjella ikring Nord-Gudbrandsdalen. Og spirene etter hans innsats lever framleis, takk og pris. Men mykje skamfaring av fjellheimen er VI likevel ansvarlege for. No må det sterk lut til for å bøta på dette. Ein prøvestein er tiltaksplanane som no er under handsaming. Kanskje ein også skal vurdera om også Reinheimen bør få

status som europeisk villreinområde, av di den er av våre mest urørte, heilheitlege leveområde for grådyra. Men også her er det reparasjonspotensiale. Og den sommaropne vegen mellom Vågå og Lesja over Slådalen kan ein vel vurdera den vidare trongen for no når same vegsamband via Selsruste er sterkt opprusta, og like snar å køyra mellom dei to bygdene. Slådalsvegen kryssar over eit 1000 år gamalt massefangstanlegg for rein (Verket), og dette viser vel tydeleg kva viktig område dette har vore for reinen i uminneleg fortid. Også den minste av to kraftleidningar som kryssar over fjellet her kan attendeførast ettersom den ikkje lengre fører straum. At den mellom anna er ei dødsfelle for fugl som trekkjer forbi her er eit vel dokumentert faktum. Vi har mange sterke fjellbrukstradisjonar i Nord-Gudbrandsdalen, utan at tilhøyrande ressursar har blitt forbrukt. Det må difor vera plass både for tradisjonsjakt, beitedyr og ein mangfaldig, vill fauna i Reinheimen NP, i ein høveleg god ballanse. No må vi visa at det faktisk går an – både å bruka, sikra og reparera.

Etter ein lang marsj sørover snaufjellflyene på Slådalen kjem du til Fauttjønn. Dette er ei rik våtmark med eit mangfaldig fugleliv sommarstid. Her ser du eit lite utval artar av vade- og andefuglar som er observert her; brushane , grønstilk, havelle og toppand. Den rike berggrunnen gjev seg utslag i mykje lausmasser, frodig vegetasjon og mykje næring.

Det ser audsleg ut når ein er komen opp til gråsprengt urlende ikring dei høgste toppane, slik som Grønhøa og Kjølen i vestkanten av Slådalen. Men dei mest hardføre fuglane held stand her, slik som fjellrypa.

Villreinen og Universitetet i Sørøst-Norge

Villreinen lever i et fragmentert landskap. Det gjør også Universitetet i Sørøst-Norge (USN), med 18 tusen studenter fordelt på 8 ulike campuser. Dette er landets nyeste og fjerde største universitet. Campus Bø ligger tett på flere villreinområder, og dyret har plass i både undervisning og forskning her.

Bø ligger sentralt i Telemark, omkranset av storslåtte fjell og natur. Her kan om lag 2500 studenter og 400 ansatte hente inspirasjon og naturfaglige temaer å boltre seg i.

Foruten nærheten til våre sørligste villreinområder, har USN-Bø kompetanse og erfaring som gjør dem særlig verdifulle i landets forskning, kartlegging og overvåking. Dette miljøet har i mange år vært ledende når det gjelder fjernovervåking av naturforhold ved bruk av satellittbilder, fly og droner.

Villrein er en del av undervisningen bl.a. i generell økologi, viltøkologi, og alpin økologi og klimaendringer. USN har uteksaminert flere master- og PhD-grader innen fjellvegetasjon, reinøkologi og fjernanalyse, vesentlig basert på feltarbeid på Hardangervidda, de to Setesdalsområdene og Brattefjell-Vindeggen.

I artiklene som følger presenteres prosjekter innen villreinforskningen ved USN-Bø, som er knyttet til universitetes spisskompetanse innen vegeta

sjonsøkologi og fjernmåling. Regjeringen vedtok i 2020 kvalitetsnorm for villrein, som ble utprøvd på de 10 nasjonale villreinområdene i 2022. Kvalitetsnormen baserer seg på målbare parametere som forteller om tilstanden til dyra og deres leveområde. Tre delnormer er skilt ut, og nr. to av disse omhandler vinterbeiter og er begrenset til målbar mengde lav. Lavtilbudet i mange villreinområder er imidlertid svært beskjedent, og dyra må her dessverre livnære seg på helt andre vekster. Men denne alternative

Jan Heggenes, USN og Tor Punsvik, redaksjonen

beiteressursen har en så langt ikke funnet måter å kvantifisere, og dermed kunne bruke innen delnorm to. Forhåpentligvis kan artiklene som følger være interessante med tanke på en framtidig utvidelse av kvalitetsnormens delnorm to; kartlegging og overvåking av villreinens vinterbeiteressurser!

1. Søker reinen etter lavrike eller snøbare flekker vinterstid?

I denne artikkelen kombinerer forfatterne kunnskap fra GPS-instrumenterte villrein på Hardangervidda direkte med satellittdata fra villreinområdet. En nokså unik tilnærming i denne artikkelen er at også data fra kamerainstrumenterte dyr er tatt inn i vurderingene av reinens beiteadferd vinterstid.

2. Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

Forfatterne følger her mer inngående opp tematikken fra foregående artikkel. De konkluderer med at lav neppe er den minimumsbeiteressursen vinterstid på Hardangervidda som en så langt har trodd. Her foreslås det konkret at satellittovervåking av vegetasjon på

framsmelta og avblåste rabber bør vurderes tatt i bruk i tilknytning til delnorm to i kvalitetsnormen.

3. Effekter av klimaendringene for reinsdyrbeitene

Mens isbjørnen har blitt klimadyret i Arktis, må villreinen kunne sies å være dyret vi først tenker på når det gjelder klimaendringer i fastlands-Norge. Forfatterne etterlyser mer kunnskap om registrerte endringer i beitetilbudet for villreinen på Hardangervidda, og påpeker endringer som naturlig har skjedd i vegetasjonssamfunnene, og klimatiske endringer sin betydning for beitenes tilgjengelighet. Sjøl med begrensa kunnskap om endringene, mener forfatterne at endringene på Hardangervidda ikke har vært vesentlige så langt, men påpeker at det er stor usikkerhet knyttet til framtidsperspektivet.

4. En effektiv metode for kartlegging av tidlig snøbare områder

Tradisjonelle beiteundersøkelser baseres på registreringer om sommeren, og er svært ressurskrevende.

Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Her er undersøkelsene og metodeutprøvingen lagt til villreinområdet Brattefjell-Vindeggen.

USN sine framtidige ambisjoner på villreinens vegne

Prosjektene på villrein ved USN har i all hovedsak foregått i et nært samarbeid med Norsk villreinsenter Sør og Norsk Institutt for Naturforskning (NINA). Fokus har i stor grad vært på vegetasjon og beiter, og hvordan fjernanalyse kan brukes for å forstå villreinens beiteøkologi og arealbruk bedre. Villrein trenger plass. Arealforvaltning er et nøkkelord i all naturforvaltning, så også for villreinens fremtid. Bevaring av areal og styrt bruk i, og omkring, våre villreinområder er avgjørende for å ta vare på villreinen. Aktiv forskning på villreinens bruk av fjellområdene gir nyttig kunnskap som kan styrke hensynet til villrein når det skal avveies mot andre brukerinteresser.

Søker reinen etter lavrike eller snøbare flekker vinterstid?

Reinen i Norge lever i ekstreme høyfjells- og arktiske miljøer. Vinterstid er det stor knapphet på mat i disse miljøene, og det er antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Men vi finner faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav. Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som er viktigst? Er kanskje ikke lav nøkkelressursen vinterstid, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon?

Villreinen er den siste overlever fra istidenes mega-fauna, og lever i ekstremt kalde miljøer. I villreinforvaltningen regnes vinteren som flaskehalsen for overlevelsen, og det er alminnelig antatt at det er lav som bestemmer villreinområdenes bæreevne. Dette er nok i stor grad en konsekvens av at det i Norge har vært mye forsknings og forvaltningsfokus i naturlig lavrike villreinområder, som eksempelvis Hardangervidda, Rondane og Forolhogna. Men vi finner jo faktisk gode villreinbestander også i områder med lite lav, slik som i Setesdalsheiene. Vi vet også at i villreinområder der det nesten ikke er lav, klarer reinen seg likevel godt. En gjennomgang av litteraturen viser mange eksempler på at villrein kan greie seg utmerket uten lav, slik som på Sør-Georgia hvor noen få norske rein i sin tid ble satt ut.

Kan det være slik at det ikke er selve laven, men andre miljøfaktorer som egentlig er viktig? Vi vet det er energikrevende for villrein å grave seg ned gjennom snøen for å finne mat på bakken, og gravingen avdekker bare et lite areal. Samtidig vet vi at villreinen vinterstid vandrer mye. Vi har antatt at dette er en jakt etter lavrike områder. Men kanskje er det lurere for villrein å søke til snøbare/snøfattige flekker med plantevekst og beite, mer uavhengig av vegetasjonen på

stedet. Nøkkelressursen vinterstid er kanskje ikke lav, men tilgangen på snøbare flekker med grønn vegetasjon.

For å undersøke brukte vi posisjonsdata fra radiotelemetri på Hardangervidda, og videoopptak gjort av reinen selv i delområder innenfor Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei fra NINA. Disse data kombinerte vi med satellittbilder hvor vi kunne måle både lavmengdene og hvor det kom frem snøfrie areal på ettervinteren.

Snøbare flekker

Siden 2001 har NINA samlet inn et stort datasett fra 104 simler på Hardangervidda med GPS-enheter som har målt posisjonen hver tredje time gjennom vinteren (figur 1a). Tilbudet av snøbare flekker fikk vi frem ved å utvikle en modell som beregnet prosentandel snø i bildepikslene fra Landsat og Sentinel-2 satellittene (figur 1b). Vi fokuserte på snøforholdene fra slutten av april når det typisk er maksimalt snødekke og reinen er mest avmagret etter en lang vinter. Lavdekningen beregnet vi fra et stort utvalg av feltmålinger gjort på Hardangervidda og i Setesdalsområdene (figur 1c). Med disse data kunne vi undersøke hvordan GPS-plottene fordelte seg mellom snø og snøfrie areal på Hardangervidda,

Av Leif Kastdalen, Marijanne Holtan, Arvid Odland, Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape, Jan Heggenes,
Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø

Figur 1. a) GPS-posisjoner (desember-april) fra radiomerket villrein 2001-2017 (188 942 posisjoner).

Figur 1. b) Snøbare flekker (i rødt, definert som minst 50 % snøbart innenfor 30x30 m ruter. Dagalitangen og områdene nord for Rv 7 (prikket linje) var ikke med i analysene.

og sammenlikne dette forholdet med tilbudet vi målte med satellittdata. Det viste at mens 30 % av GPS-plottene falt på snøfrie flekker, utgjorde disse bare 17 % av areal i slutten av april.

I neste steg gjorde vi en dypere analyse av reinens preferanse. I 6 øst-vest striper på Hardangervidda av 500 meters bredde, hadde NVE gjort målinger av snødybde i slutten av april i to år ved hjelp av flybåren laser (figur 1b). Disse data bearbeidet vi slik at de viste snødybden i et rutenett på 1x1 meter, og fra disse dataene kunne vi avlede hvilke areal som vanligvis blir snøfrie fra slutten av april. Innenfor stripene brukte vi GPS-observasjonene til å beregne sannsynligheten for at et areal ble brukt av rein som en funksjon av en rekke variabler vi tror kan påvirke reinens forflytningsmønster.

Spesielt ønsket vi å undersøke betydningen av: avstand til nærmeste snøbare flekk, snødybde i plottene og lavdekning. Samtidig korrigerte vi modellen for reduksjonen i snømengden fra vest til øst på Hardangervidda, høyden over havet, den topografiske posisjon i terrenget, dvs. hvor langt opp på en kolle/høydedrag plottet var, og interaksjonen mellom snødybde og lavdekning. Resultatet viste at sannsynligheten for at reinen brukte et gitt areal økte dess nærmere reinen var en snøfri flekk (figur 2). En tilsvarende sammenheng var

det også for snødybde, ved at sannsynligheten for bruk økte sterkt for areal uten eller med lite snø.

Fra en slik sannsynlighetsmodell får vi også frem betydningen av de ulike faktorene og om de virker tiltrekkende eller frastøtende på reinen. Dette viste at både avstand til snøfrie flekker og snødybde var viktigere for reinens valg enn lavdekningen (tabell 1).

Tabell 1. Betydningen av variabler i en modell som uttrykker reinens sannsynlighet for bruk av et areal.

Studerte variabler	Tiltrekning¹	Betydning²
Avstand til snøbare flekker	–	17 %
Snødybde ved GPS-punktene	–	13 %
Lavdekning³	+	4 %
Variabler korrigert for i modellen
Reduksjon i snømengde mot øst (x-koordinat)	+	29 %
Høyde over havet (meter)	+	21 %
Lokal høyde i landskapet (kolle vs. forsenkning)	+	7 %
Interaksjonen mellom snødybde og lavdekning	–	9 %

¹ Tegnet viser om faktoren virker tiltrekkende eller frastøtende på rein.

² Betydningen de enkelte faktorene har i sannsynlighetsmodellen uttrykt fra modellens parameterverdiene. Faktorene ble standardisert før analysen.

³ Målt med satellittdata som prosentandel lav innen 30x30 m ruter.

Videoopptak av reinen selv

På fem dyr, et i Nordfjella, to på Hardangervidda og to i Setesdal Austhei, hadde NINA i tillegg til GPS-enheten også montert et lite videokamera i halsbåndet. I denne perioden brukte dyrene en mindre del av de større villreinområdene. Totalt ble det i april og mai gjort opptak på 2076 ulike steder. Fra disse videoene var det mulig å undersøke hva reinen brukte tiden til, og spesielt hvordan snødekningen påvirket tiden brukt til vandring og beiting.

Videoene viste at dyrene brukte omtrent 1/3 av tiden til vandring (figur 3), resten var stort sett beiting eller hvile. Frekvensen av vandring var langt større enn til beitingen når det var mye snø, mens det forholdet var omvendt der det var lite snø (figur 4). Ingen av dyrene med videokamera ble noen gang observert å grave beitegroper i snø («cratering»).

Arealbruk i ulike områder

Siden det er stor forskjell i tilbudet av lav mellom villreinområder i Norge, er det interessant å kunne sammenlikne reinens arealbruk i områder der lavtilgang og tilgang på snøfrie områder varierer, og hvordan endringene i mengden av snøfrie områder på våren påvirker arealbruken.

Dette var det mulig å se nærmere på med GPS-data fra de videomerkede reinene. Villreinområdene Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Austhei skiller seg mye med hensyn på

Figur 1. c) Tilbudet av lav målt med satellitt. Fargenyansene fra gult til rødt uttrykker fra lite til mye lav.

Figur 2. Sannsynligheten for at et areal ble valgt av rein som en funksjon av avstand til snøfrie områder. Sammenhengen med snødybde viste nær identisk forløp når dybden var målt i cm.

forholdet mellom vegetasjonsløse areal og grønn vegetasjon, og på mengden av lav (figur 5). Spesielt er det lite lav i Setesdalsområdet. Arealfordelingen mellom de tre gruppene i figur 5 var omtrent den samme i områdene de kamera-merkede reinen brukte som i villreinområdene (avvik < 2%, noe mindre lav i delområdet i Nordfjella enn innenfor hele villreinområdet). Når tilbudet i delområdene er så likt med tilbudet i villreinområdene de hører til kan de betraktes som relativt representative utvalg for de større områdene.

I fjellet fordeler snøen seg omtrent på samme vis hvert år. Det gjør det mulig å velge satellittbilder fra år og tidspunkt når snømengden i studieområdene var den samme som når GPS-dataene ble innhentet (2012 og 2017). Siden vi fra de fem dyrene hadde en sammenhengende sporløype fra starten av april og ut mai (kun mai på Hardangervidda), kunne vi gjøre en statistisk analyse hvor vi sammenliknet forholdene i hvert GPS-punkt med forholdene i 10 tilfeldige punkt i nærheten til hver observasjon. De tilfeldige punktene ble lagt ut etter samme fordeling som fremkom fra sporrekken ved å bruke alle målte avstander og retningsvalg.

I hvert punkt beregnet vi snødekningen, bratthet, solinnstråling, den vertikale plasseringen av punktet i forhold til nærmeste mindre kolle eller rygg, plasseringen i forhold til større topografiske trekk som åser og høydedrag, den fenologiske utviklingen av planteveksten og frodigheten på stedet. Fem rein med GPS-enheter er litt lite for å representere reinens arealbruk generelt. Likevel, sammenlikningene av reinens områdevalg langs en sporrekke, gir en god indikasjon på hvordan de ulike faktorene påvirker reinen.

Reinens bruk av områdene sett i forhold til snødekning, lavmengde og topografi kommer frem ved å legge GPS-plottene ovenpå kart som viser høydekvoter, utbredelsen av lav og snøfritt areal i slutten av april når snøtykkelsen er på det maksimale, og i mai når mye snø er smeltet (figur 6, 7 og 8).

Den statistiske analysen viste at de fem dyrene, både i april og mai, unngikk bratte partier og søkte mot soleksponerte areal på eller ved koller og rygger i terrenget. Den ene reinen i Nordfjella viste sterkest preferanse av de fem dyrene for snøbart areal både i april og mai. Forekomsten av lav var liten her, så områder med lav ble lite oppsøkt (figur 6). De to dyrene på Hardangervidda oppholdt seg i samme område og de viste omtrent de samme preferanser. Preferansen var tydelig også her for snøbart areal og de brukte mer områdene der det var mye snøbart areal, enn der det var best med lav (figur 7).

De to dyrene i Setesdal Austhei oppholdt seg ikke i samme områder og de viste større forskjeller i preferansene, spesielt i april (figur 8). For reinen i Setesdal Austhei betydde snøfrie areal mindre enn i de to andre områdene, trolig fordi snøsmeltingen var kommet lengre her. I april søkte faktisk det ene dyret mot snørike partier, det andre ikke. I mai søkte de begge mot snøfrie areal. Forekomsten av lav var liten, så områder med lav ble lite oppsøkt. I mai trakk dyrene isteden ned til de lavereliggende delene av terrenget der lav ikke vokser.

På Hardangervidda, hvor vi bare hadde observasjoner i mai,

Videoopptak gjort av reinen selv viser preferanse for snøbare flekker. Her fra Setesdal Austhei.

Figur 3. Atferd til 5 villrein med videokamera (n = 2076 opptak) fordelt på fire kategorier.

Figur 5. Fordelingen av areal med grønn vegetasjon, lav og uten vegetasjon i tre villreinområder.

viste de to dyrene høyest preferansen for areal med tidlig plantevekst. Den samme høye preferansen i mai for tidlig plantevekst viste dyrene også i Setesdal Austhei, men dette gjaldt ikke i april.

Det instrumenterte dyret i Nordfjella viste ingen større forskjell i preferanser mellom april og mai. Denne reinen skilte seg ut ved å ikke søke mot areal med tidlig plantevekst, men søkte likevel tydelig mot de frodigste lokalitetene i den ellers skrinne vegetasjonen.

Disse forskjeller i preferanser mellom de tre villreinområdene gjenspeiler trolig den store forskjellen i snøsmelting. I april er snømengden vanligvis på det maksimale, mens den endres meget raskt utover i mai. Siden reinen i Setesdal Austhei hadde større mulighet til å trekke mot lavereliggende deler av terrenget enn i de andre to områdene, gjenspeiler nok forskjellen i snøsmelting også reinens seleksjon for beiteareal.

Oppsummert vil vi si at våre undersøkelser tyder på at reinen på ettervinteren primært selekterer for snøbare flekker med vegetasjon, enten disse har god forekomst av lav eller ikke. Trolig fordi de snøbare flekkene reinen oppsøker er de mer frodige arealene hvor vegetasjonen kommer tidlig. Her finner de verdifullt beite av «grønne» planter.

For mer detaljert informasjon viser vi til artiklene:

Holtan M, Strand O, Kastdalen L, Bjerketvedt DK, Odland A, Pape R, Heggenes J (2023). Wild Mountain reindeer Rangifer tarandus winter foraging: snow-free areas a key resource for feeding. Polar Biology, 1-14.

Romtveit L, Strand O, Mossing A, Kastdalen L, Hjeltnes AW, Bjerketvedt DK, Odland A, Heggenes J (2021). Optimal foraging by a large ungulate in an extreme environment: Wild mountain reindeer select snowfree feeding habitats in winter. Ecol Evol, 11, 10409-10420.

Figur 6. GPS-observasjoner fra to rein på Hardangervidda i mai vist sammen med dekningen av lav (gult) og med snøforholdene 8. mai. 2022 som bakgrunn. Snømengden i mai 2022 var omtrent lik med mengden i mai 2012 når GPS-dataene ble innhentet (SeNorge snødata).

Figur 7. GPS-observasjoner fra et dyr i Nordfjella med posisjoner fra april (blått) og mai (rødt). Gult areal viser dekning av lav. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2022 (høyre). Snødata fra SeNorge viste at snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2017.

Figur 8. GPS-observasjoner fra to rein i Setesdal Austhei. Snødekningen representerer forholdene 20.april 2022 (venstre) og 20. mai 2020 (høyre). Snømengden i april og mai 2022 var omtrent lik med mengden når GPS-dataene ble innhentet i 2012. Farge på plott og lav lik med figur 7.

Hva lever reinsdyrene av om vinteren?

Kvalitetsnormen for villrein, et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet, legger avgjørende vekt på lavbeite i sin klassifisering av villreinområdene. Vi stiller et spørsmål ved dette fordi reinsdyrene kan uten problemer leve i områder hvor lavmengden er sparsom eller fraværende, for eksempel på Syd-Georgia, på Svalbard og i områder i Alaska. Her hjemme kan vi nevne Setesdal Austhei og Setesdal Vesthei hvor reinsdyrene synes å trives selv om det finnes lite lav. Hva kan så reinsdyrene leve av i områder der lav nesten ikke finnes?

Vegetasjon på tidlig snøbare områder

Reinsdyrenes beitemuligheter om vinteren begrenses av snødekkets tykkelse og varighet. På eksponerte rabber blåser snøen bort, og rabbene blir snøbare store deler av vinteren. Men tidlig på våren (mars/april) begynner snøen raskt å smelte fram heiområder hvor planter dominerer. Nyere forskning har dokumentert at reinsdyr oppsøker snøbare flekker med

vegetasjon langt hyppigere enn det tilfeldig vandring skulle tilsi.

Mengden av lav og karplanter som finnes på tidlig snøbare områder varierer avhengig av snødekkets varighet. Lavarter dominerer på de mest eksponerte rabbene, mens mengden av planter øker sterkt mot områder der snøen ligger noe lengre. Reinlavarter er svært konkurran

sesvake, og de vil utkonkurreres der planter trives. Vanlige planter på tidlig snøbare områder er rabbesiv, stivstarr, fjellkrekling, tyttebær, blåbær og dvergbjørk. Undersøkelser i tidlig snøbare områder på Hardangervidda viste at urter, siv, gras og starr hadde samlet i middel en dekning på 6 %, mens dvergbusker hadde en dekning på 60 %.

Dag K. Bjerketvedt, Jan Heggenes, Roland Pape & Arvid Odland,

Universitetet i Sørøst-Norge

Utsyn over Hardangervidda fra Stigstuv mot Hårteigen. Store områder med rabber med varierende lavmengder. I områdene rundt Stigstuv var midlere lavdekning 87 %, midlere lavhøyde 3,6 cm, og midlere volum 312.

Det har lenge vært kjent at planter som siv, gras og starr som vokser på snøbare felter ofte har grønne skudd omgitt av visne blader. Lyngarter og dvergbjørk kan også ha grønne deler om vinteren. Næringsinnholdet i flere av de plantene vi finner på bare flekker er undersøkt. Analysene viser at de er gode nitrogenkilder og rike på cellulose og karbohydrater. Som en tilpasning til den korte vekstsesongen i fjellet lagrer plantene organisk materiale og næringsstoffer nær vekstpunktene over bakken. Dette vet reinen tydeligvis å utnytte.

Metoder benyttet for å beregne lavmengden på Hardangervidda

Siden 1950-tallet er det utført mange undersøkelser av lavbeitenes beskaffenhet på ulike deler av Hardangervidda. Vi ønsker her å belyse usikkerhet knyttet til ulike beregningsmetoder for lavmengden som antas å angi næringstilgangen for reinsdyrene om vinteren. Fire metoder har så langt blitt benyttet for å kvantifisere mengden av lav. Det kan da diskuteres i hvilken grad disse metodene gir et godt mål på mengden av lav.

1. Det mest nøyaktige målet får vi ved å ta volumbestemte lavmengder til laboratoriet og måle lavbiomassen direkte, angitt som g tørrvekt/m2. Dette er imidlertid en tidkrevende og kostbar metode som i liten grad har vært benyttet. Undersøkelser av

lavbiomasse tidlig i 1970 årene ble målt til mellom 200 og 400 g/m2 i de sentrale delene av Hardangervidda. Våre undersøkelser i ulike deler av Hardangervidda viste store variasjoner mellom ulike områder. På relativt lite beita rabber varierte midlere lavbiomasse mellom 183 og 802 g/m2 mens i beita områder varierte den mellom 87 og 118 g/m2.

2. De aller fleste undersøkelsene har vært basert på en subjektiv estimering i felt av lavenes dekningsgrad (i prosent) av et undersøkt areal, som regel 1 m2. Dette gir bare et estimat på en flate, hvor man ikke tar hensyn til lavens høyde. Dekningsgraden vil da variere mellom 0 og 100 %.

3. I senere tid har lavenes midlere høyde i undersøkte områder blitt målt. De viktigste lavene i ubeita områder blir sjelden høyere enn 12 cm, men mange arter blir sjelden mer enn 5 cm høye.

4. Ved å multiplisere dekningsprosenten med lavhøyden får vi et enkelt mål på «lavvolum». En 100 % dekning av lav i et felt der midlere lavhøyde er 6 cm vil gi et lavvolum på 600.

For å sammenligne i hvilken grad måling av dekningsgrad, lavhøyde og volum med de ulike metodene kunne forklare den målte biomassen, som er fasiten, ble statistiske analyser benyt

tet. Analysene av dataene viste at lavvolumet forklarte 74,1 % av den målte biomassen, lavhøyden forklarte 52,6 % og lavdekningen forklarte 37,4 %. Dette viser at spesielt lavdekningen i prosent er lite egnet til å vurdere den reelle lavbiomassen.

Lavmengder på Hardangervidda og nærliggende områder

Vi har gjennom de senere år undersøkt lavmengden i tidlig snøbare områder på Hardangervidda. Alle analysene er innsamlet fra lavalpine, avblåste snøbare rabber, og tidlig snøbare heier mellom 1000 og 1300 meter over havet. Undersøkelser av lavmengder i 12 sentrale områder på Hardangervidda viste at lavdekningen varierte mellom 70 og 90 %. Midlere lavhøyde varierte mellom 3,4 og 6,2 cm og volumet varierte mellom 250 og 550. Verdiene viser at lavmengden i de fleste områdene på Hardangervidda ikke er liten.

Tilsvarende undersøkelser i Setesdal Austhei viste at lavdekningen varierte for det meste mellom 40 og 90 % (i middel 60 %), lavhøyden variete mellom 1 og 4 cm (i middel 1,5 cm) og volumet varierte mellom 5 og 250 (i middel 102). I Brattfjell-Vindeggen ble midlere lavhøyder målt til mellom 1 og 2 cm. Dette viser at lavdekningen og lavhøyden generelt sett var lavere enn på Hardangervidda.

Det har lenge vært kjent reinsdyrene er større, og slaktevektene av rein fra Setesdal Austhei er høyere enn for Hardangervidda. Disse forskjellene kan neppe forklares ut fra lavbiomassen. Å anvende Kvalitetsnormen med fokus på lav ved kartlegging av vinterbeite blir derfor misvisende for et villreinområde. Reinen klarer seg godt gjennom vinteren takket være et stort antall bare flekker med variert vegetasjon. Sagt på en annen måte; om det er lite lav i et potensielt vinterbeite er ikke kritisk dersom det er nok av bare flekker med nok annen vegetasjon.

Lavbeiter som blir lite beita på grunn av forstyrrelse

Det hjelper imidlertid reinsdyrene lite om det er høy lavbiomasse i et område dersom det ikke er tilgjengelig på grunn av ulike typer menneskelig aktivitet. Flere undersøkelser dokumenterer at reinsdyr er sensitive til folk og deres installasjoner. Negative påvirkninger av

menneskelig aktivitet på reinsdyrenes vandringer og beitetilgang er påpekt i flere undersøkelser.

Ett klart eksempel for Hardangervidda finnes på Imingfjell der en vei og mange hytter ser ut til å hindre reinsdyrene fra å komme fram til de lavrike områdene i de nordøstlige delene/tangene av fjellet. I områdene på de avsnørte tangene nordøst for vei/hytter var lavbiomasse mellom 1000 og 1690 g/m2. På sør-vestsiden som er fritt tilgjengelig for rein var lavbiomassen mindre enn 100 g/m2.

Konklusjon

Vi finner det merkelig at kvalitetsnormen legger så stor vekt på lav i vurderingen av vinterbeitet når vi vet at reinen lever utmerket i områder med lite lav. Vår hovedkonklusjon er at tilgangen på snøbare områder med vegetasjon kan være avgjørende for reinens vinteroverlevelse. Vi har utviklet en ny satellittbasert metode for

å kartlegge vegetasjonen på tidlig framsmelta fjellheier og arealene av disse. Dette blir beskrevet i en senere artikkel. Ut fra våre undersøkelser vil vi konkludere med følgende:

• Estimering av lavmengden ved lavdekning i prosent gir et dårlig mål på beiteverdien om vinteren.
• Reinsdyr kan utmerket leve uten tilgang på lav dersom det er tilstrekkelig med annen vegetasjon på tidlig snøbare områder.
• Mengden av lav på Hardangervidda vil vi ikke vurdere som kritisk for villreinen. Vi har ingen tro på at ytterligere lavundersøkelser vil kunne forklare dagens situasjon for reinsdyrene. Andre faktorer som bør undersøkes er f.eks. uforstyrret tilgang til snøbare områder med tilstrekkelige vinterbeiteressurser.

Effekter av klimaendringene for reinsdyrbeitene

Av Arvid Odland, Jan Heggenes,
Dag K. Bjerketvedt, Roland Pape,

Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø

Klimaendringene som pågår, og som allerede har pågått i alle fall fra 1980-årene, kan ha endret vegetasjonsforholdene for eksempel på Hardangervidda. Her har det siden 1980tallet vært en økning i sommertemperaturen på ca. 1,3 °C, vintrene har blitt mildere og årsnedbøren har økt med ca. 10 %. Snøsesongen starter senere og slutter tidligere sammenlignet med 1930-tallet. Dette har forlenget vekstsesongen med mellom 8 og 20 dager. På grunn av høyere vintertemperaturer vil vintrene også bli mer ustabile, med flere mildværsperioder. Samlet kan disse klimaendringene skape både positive og negative effekter for reinsdyrene. På Hardangervidda er vegetasjonen i tillegg vesentlig påvirket av at den menneskelige bruken, spesielt den tradisjonelle stølsdriften har endret seg de siste tiårene.

Hva har skjedd med reinbeitene i fjellet?

Mulige effekter av klimaendringene har i liten grad blitt undersøkt på Hardangervidda, men resultater fra undersøkelser i andre tilliggende fjellområder kan trolig overføres. Slike undersøkelser viser at mange karplanter har økt sine utbredelsesområder mot høyden de siste tiårene, ofte med 100–200 m. Eksempler på slike arter er vierarter, dvergbjørk, bærlyngarter og mange grasarter. Ut fra dette har beiteressursene for rein mange steder økt mot høyden.

Selv om nedbøren i gjennomsnitt har økt, har vegetasjonstyper som er knyttet til områder med god tilgang på fuktighet ofte blitt tørrere. Det gjelder spesielt fuktige snøleier. Dette tyder på at fordampingen har økt forholdsvis mer som en følge av høyere sommertemperaturer. Snøsmeltingen er tidligere og raskere, og snøfonner som varte utover sommeren, smelter nå tidligere. Grasdominert vegetasjon har i stor grad overtatt der snøleier, ofte dominert av musøre, tidligere dominerte. Mange myrtyper har også blitt tørrere, og grasarter og busker har fått større utbredelse. Også ut fra dette har nok beiteforholdene om sommeren blitt bedret.

Lavdominerte vegetasjonstyper som er viktige vinterbeite-ressurser for rein på Hardangervidda, finnes vesentlig i områder med tynt eller fraværende snødekke i høyfjellet, hvor jordsmonnet er lenge frosset (tele). Vintrene er også mer ustabile, vekslende mellom perioder med høye temperaturer med regn etterfulgt av frost. Vegetasjonen kan da bli dekket av is og dermed gi problem for beitingen.

Hva har skjedd med skoggrensene og skogsvegetasjonen?

For rein vil også endringer i skogenes utbredelse på, og rundt, Hardangervidda ha betydning. Vi vet at i varmetiden etter siste istid (for 8000–6000 år siden) var sommertemperaturene 1–2 °C høyere enn perioden 1971–2000. Furuskoger fantes da opp til 1250–1300 m.o.h.., og trolig var bare ca. 2000 km2 av Hardangervidda uten trær. Dagens

øvre bjørkeskoggrenser varierer i dag mellom 950 og 1030 m.o.h.. i vestvendte lier, og mellom 1100 og 1145 m.o.h.. i øst (estimert ut fra norgeskart.no).

Det er nærliggende å forvente at skoggrensene vil heves i samsvar med temperaturstigningen som de siste tiårene har vært ca. 1,3 °C. Teoretisk skulle da skoggrensene i dag blitt hevet med mer enn 200 m. Undersøkelser viser imidlertid at hevingen av skoggrensene ikke automatisk har fulgt temperaturøkningen, verken i Skandinavia eller globalt. Undersøkelser på Hardangervidda har vist at skoggrensene bare har hatt en midlere heving på 2,3 ± 1,6 m fra 1965 til 2004. I andre områder i Fennoskandia er det registrert under 50 m.

Årsaken er først og fremst at etablering av nye skoggrenser krever lang tid, kanskje 50-100 år (time-lag). Derfor vil ikke dagens skoggrenser ligge ved en høyde hvor en kunne forvente ut fra dagens temperatur.

Rein beiter på lav på trær og på vinterskudd og spirende bladskudd om våren. Mer høyereliggende skog kan derfor være positivt. I høyereliggende

skogsområder i Fennoskandia finnes det også flere steder et feltsjikt dominert av lav. Flere steder har det blitt påvist at lavmengden i slike fjellskoger har blitt redusert i nyere tid, mens gras og busker har økt. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes klimaendring eller økt beite.

Dersom klimaendringene fortsetter, er det ikke usannsynlig at skoggrensene innen utgangen av dette hundreåret vil nå høyder slik de var under varmetiden. Om furu, gran eller bjørk vil bli dominerende i skoggrensa er vanskelig å vite. Det avhenger av andre faktorer, spesielt nedbør og snødekkets varighet.

Konklusjon

Det er lite som tyder på at reinbeite på Hardangervidda så langt har blitt negativt påvirket av de pågående klimaendringene. Hvordan skoggrensehevinger og vegetasjonsforholdene i framtiden vil påvirke reinene beiteressurser er usikkert, men trolig blir det mindre tilgang på lav og mer tilgang på gras, busker og trær. Uansett vil effekter av endringer både i klima og beitetrykk vil bli viktige.

Musøre er en ettertraktet beiteplante. Vegetasjon dominert av finnes vesentlig der det er mye snø, og den smelter ikke fram før midt i juni.

En effektiv metode for kartlegging av tidlig snøbare områder

Artikkelen beskriver en metode for å identifisere vinterbeiteområder ved å kombinere satellittbilder og feltregistreringer på nettbrett. Denne tilnærmingen muliggjør rask og kostnadseffektiv datainnsamling over store arealer. Metoden har blitt testet i Brattefjell-Vindeggen, hvor den har vist potensial i å avdekke viktige vinterbeiteområder med minimal ressursbruk.

Tradisjonelle beiteundersøkelser som baseres på registreringer om sommeren er svært ressurskrevende. Miljøet i Bø har derfor utforsket en ny metode for å estimere mulige vinterbeiteområder på tidlig snøbare områder. Metoden er grundig beskrevet i Hjeltnes m.fl. (2017).

I hovedsak baseres undersøkelsene på fjernanalyse (satellittbilder og ortofoto), supplert med registrering på nettbrett ute i felt på snøbare rabber om vinteren. Metoden kan gi et kunnskapsgrunnlag for strategisk viktige forvaltningsrelevante data over store arealer, uten store krav til tidskrevende og kostbart faglig felt- og analysearbeid.

Metoden krever gode satellittbilder for avgrensing av eksponerte snøbare rabber der vegetasjonen kan klassifiseres og kvantifiseres. Undersøkelsene kan tidvis bli begrenset på grunn av tilgangen på egnede satellittbilder med høy oppløsning (10x10 m piksler) fordi denne satellitten er relativt ny (Sentinel-2A; 2016). Denne situasjonen vil imidlertid raskt bedres.

Undersøkelsene baseres på at vi om vinteren oppsøker og kartlegger utvalgte snøfrie rabber innenfor et potensielt vinterbeiteområde. Ved bruk av snøscooter kan vi effektivt oppsøke rabber over store areal. Under feltarbeidet benyttes nettbrett. Her har vi

ortofoto fra sommersesongen og topografisk kartgrunnlag, sammen med et registreringsskjema for vegetasjonsundersøkelsene. Feltarbeidet kan også inkludere måling av lavmattenes tykkelse.

Innsamlete data fra feltarbeidet bidrar senere til en heldekkende klassifikasjon av snøbare areal på flere satellittbilder fra mars-april. Vi valgte ut de satellittbildene som representerte det marginale vinterbeite. Til sammen vil alle de klassifiserte satellittbildene identifisere snøbare areal i en «normal» vinter.

Klassifikasjon av arealtyper (vegetasjon, impediment) skjer bare innenfor de snøbare områdene. Da bruker vi satellittbilder fra sommersesongen, juli/august.

Vi har foreløpig benyttet 9 arealtyper med følgende hovedtyper dominert av: gras (graminoider), lav, lyngarter, dvergbjørk og impediment (som dekker mer enn 75 % av arealet). I undersøkelsen i Brattefjell-Vindeggen har vi foreløpig analysert et areal (> 21 000 da) i nord hvor satellittbilder var velegnet. Lavhøyden var gjennomgå

Av Arne W. Hjeltnes, Arvid Odland, Jan Heggenes, Dag K. Bjerketvedt og Roland Pape,
Universitetet i Sørøst-Norge,
Campus Bø

Figur 1. Satellittbilde fra 15. mars visualisert med blå, rød og nærinfrarød kanal - et såkalt IR-bilde. Det viser vårens frammarsj ved Hovden (nede til venstre i bildet) og små rabber i fjellet i rødbrun farge som er potensielt reinbeite.

ende liten, mindre enn 2 cm, og antyder slitte lavmatter. Ca. 4 % av det kartlagte området var snøbart og lett tilgjengelige vinterbeiter for villreinen. Dersom dette er representativt for resten av området, kan det på ettervinteren være i overkant av 14 km2 med snøbare vinterbeiteområder.

Viktige data, vurdering og bearbeiding er:

• GPS-posisjonen til lesebrettet viser hele tiden nøyaktig hvor observatøren er (±3 m).
• På rabbene estimeres 9 arealtyper.
• Den manuelle kontrollen av de snøbare arealene foregår mot 3 viktige datakilder:

• Ortofoto - som viser fordelingen av vegetasjonen om sommeren.
• Satellittbilder som med bestemte fargekombinasjoner framhever snøbare områder og snø/is i mars-april.
• Topografisk kart som viser helling og hellingsretning ved hjelp av høydekoter.

• Basert på feltregistreringene på lesebrett dokumenteres følgende arealkategorier:

• Eksponert rabb
• Mindre eksponert rabb
• Leside med mye dvergbjørk, krekling, smyle, einer, mm.
• Skille mellom ulike impedimentklasser

• Ortofoto benyttes også til å kontrollere klassifikasjonen av arealtype innenfor de snøbare områdene. Feltre

• gistreringene bidrar med viktig informasjon.

• Beregning av arealet av de ulike arealkategoriene.
• Metoden har gitt et godt grunnlag for sammenligning av vinterbeite mellom ulike reinbeiteområder ved bruk av relativt lite ressurser.

Mer informasjon om metoden finnes i:

Hjeltnes, A.W., Bjerketvedt, D.K., Odland, A., Bui, D.T. & Heggenes, J. 2017. Kartlegging av snøbare rabber og vinterbeite i Brattfjell-Vindeggen. HSN-Skriftserie 17: 1-32.

Figur 2. Registrering av data fra en eksponert rabb. GPS-posisjon av ulike vegetasjonstyper på de snøbare rabbene ved hjelp an lesebrett (A.W. Hjeltnes og A. Odland).

Figur 3. Feltregistrering (røde prikker) ved hjelp av lesebrett med registreringsskjema for bruk under feltarneidet.
Foto av den undersøkte rabben til høyre.

Klima og kalvingsareal for villreinen på Hardangervidda

Villreinen på Hardangervidda har opp gjennom åra vore pressa av både tamreindrift og jakt, og i seinare tid også av hyttebygging i randområda. I dei siste tiåra er det fleire som har hevda at ferdsla mellom turisthyttene også har pressa bestanden til å endra sin arealbruk. Det har derimot vore lite søkeljos på ein miljøfaktor som har vore i endring, nemleg klimaet, og då i fyrste rekke vinterklimaet med meir nedbør som kan ha hatt avgjerande betydning for reinens arealbruk.

Ferdsla til turisthyttene på Vestvidda har ikkje auka

Somme har hevda at det er fottrafikken mellom turisthyttene, særleg i vest, som har ført til at reinen på Hardangervidda har endra sitt kalvingsområde og

sin arealbruk i dei siste tjue åra. I januar 2023 kom Villreinnemnda for Hardangervidda med eit framlegg om å avgrensa all ferdsle «i de senere års kalvingsområde og ønsket kalvings- og oppvekstområde på nordvestvidda, i

første omgang i 2023. Turistforeningen bes om å stenge turisthyttene Hellevassbu, Litlos, Torehytten og Hadla–skard frå etter påske og fram til 1. august». Statsforvaltaren i Oslo og Viken kom med om lag det same

Av Reidar Borgstrøm, Fakultet for miljøvitskap og naturforvalting, NMBU, Ås

framlegget i oktober i 2023, då utkastet til Tiltaksplan for reinen på Vidda vart presentert. Det vert med andre ord påstått at ferdsla mellom turisthyttene skræmer reinen vekk frå Vestvidda, trass i at overnattingstala for dei nemnde turisthyttene ikkje har auka frå åra då reinen kalva i nordvest. Samla overnattingstal for hyttene Hellevassbu, Litlos, Sandhaug, Lågaros, Rauhelleren og Mårbu, viser ingen auke fram til og med 201113. Litlos turisthytte, som ligg 3-4 timars gange sør for Hårteigen, hadde faktisk sitt høgaste overnattingstal rundt slutten av syttitalet, dvs. på den tida reinen kalva ved Hårteigen. Seinare har overnattingstalet på denne sentrale hytta gått nedover (figur 1). Litlos turisthytte fangar opp trafikken til og frå Middalsbu, Hellevassbu, Torehytten, Tyssevassbu, Hadlaskard, Besso og Sandhaug. Når trafikken til Litlos ikkje har auka, er det lite truleg at gjennomgangsferdsla til og frå dei andre turisthyttene på sentral- og vestvidda kan ha gjort det. Hyttene er dessutan stengt til slutten av juni, og det betyr at reinen kunne ha vandra til Hårteigenområdet i april-mai, kalva i slutten av mai, og stått i beiteområdet i nordvest heile juni, utan å bli forstyrra av ferdsla mellom turisthyttene. Det er også lite ferdsle på Vestvidda i dei to fyrste vekene i juli, særleg i år med mykje snø (figur 2).

Bestandsendringar og arealbruk

I dei siste 120 åra er det særleg innverknad frå tamreindrifta, jakt og fredningsperiodar som har ført til store svingingar i bestandsstorleiken for reinen på Hardangervidda. Etter sterk nedskyting var det svært lite villrein på Vidda utover på 1920-talet1, 11. I Ullensvang statsallmenning var det berre gjeve løyve til felling av 20 dyr i 1931 og 32 i kvart av desse to åra6, noko som fortel mykje om bestandsstorleiken. Tidlegare leiar i Ullensvang fjellstyre, Tomas Sekse, skreiv fylgjande: «I tidbolken frå 1924-25 og utover på trettitalet var det lite rein på Vestvidda, og då heldt dyra seg på andre delar av vidda»6. Likeins skreiv Jakob Sæbø, mangeårig leiar i Eidfjord fjellstyre, at den vesle stamma på tjuetalet heldt seg for det meste på dei store privateigedomane i Telemark, på båe sider av Kvennadalføret. Då stamma mot slutten av 30-åra hadde vakse mona

leg, byrja den å trekkja lenger vest og nordvestover. Dermed kunne jegrane frå vestsida av Vidda ta opp att reinsdyrjakta10. Det er også illustrerande at oppsynsbua som låg på austsida av Fiskos, mellom Litlosvatn og Kvennsjøen, ikkje vart bygd opp att etter at den vart øydelagd av store snømengder på slutten av tjuetalet. Grunngjevinga for dette var at det var så lite rein på nordsida av Kvenna at det ikkje var naudsynt med oppsyn (pers. medd. Ingvald Øvregård, tidlegare vert på Litlos turisthytte). Det kunne tenkjast at Sekse og Sæbø i fyrste rekke sikta til arealbruken under reinsjakta, men om reinen hadde kalva rundt Hårteigen på tjuetalet, og halde seg i kalvingsområdet utover i juni, ville dette ha blitt registrert når dei kom inn med sauene frå mellom anna Sekse og Børve og andre gardar ved Sørfjorden, til området rett nord for Hårteigen.

Også rundt 2000-talet vart bestanden

sterkt redusert etter store jaktkvotar og høg felling. Bakgrunnen var ei sterk overestimering av bestandsstorleiken. Vinterbestanden kom ned i rundt 4000-5000 dyr i 2001 og 2002, og bestandsstorleiken har etter dette lege relativt lågt fram til i dag, og historisk lågt vinteren 2023 (https://www.villreinutval.no). Samstundes kan vi registrera same arealbruken etter 2002 som på 1920-talet og byrjinga på trettitalet, dvs. reinen har stått mykje i Vinje frå og med 20025,8. Ut frå dette kan det sjå ut som om arealbruken har nær samanheng med bestandsstorleiken. Men det er ein annan faktor som kjem i tillegg og kan ha hatt avgjerande betydning – og det er snøtilhøva om våren og forsommaren.

Snørike forsomrar kan ha påverka val av kalvingsområde

I ein lang tidbolk trekte reinen frå vinterbeita i aust og søraust mot

Figur 1. Tal overnattingar om sommaren på Litlos turisthytte frå 1922 til og med 2023. Tala for nokre få år manglar (data frå DNT)

Figur 2. Foto frå Holkaslaet mot sørvest, med Storekoll i bakgrunnen, 3. juli 2015. Litlos turisthytte ligg nede i botnen til venstre. Med så mykje snø i byrjinga av juli blir både rein og fotturistar fråverande. Det er lite grønt fôr til fostringsflokkane så lenge snøen dekker det meste av arealet til ut i juli, sjølv om det blir godt kvalitetsbeite når snøen smeltar (Foto: R. Borgstrøm)

Hårteigenområdet i april og mai, og kalvinga fann stad rundt Hårteigen frå slutten av mai7, 8. Deretter heldt fostringsflokkane seg i denne delen utover i juni, før dei i juli spreidde seg til andre område7. Frå 1991 vart det ei viss endring i kalvingsarealet, med meir bruk av områda lengre vest og sør for Hårteigen5,8. I 1995 var det kalving heilt frampå egga mot Sørfjorden12. Også Skogland knytta endringa i arealbruken i juni månad i 1993 til dei store snømengdene dette året7. Siste året reinen kalva rundt Hårteigen ser ut til å vera 2001, og i dei næraste åra etterpå vart kalvinga i det vesentlege flytta til sør for Kvenna, frå Middalen, inst i Valldalen i Ullensvang kommune i vest, til i hovudsak austover til Møsvatn og Bitdalen i Vinje5, 8.

Øst-Telemarken Brukseierforening starta med snømålingar i nedbørfeltet til Kvennavassdraget alt i 1930. I heile femtiårsperioden 1930–1979 var det på målestasjonen i Litlos registrert berre tre vintrar med meir enn 250 cm snø i overgangen mars-april. I den etterfylgjande perioden 1980–2023 har det derimot vore 13 vintrar med meir enn 250 cm i overgangen mars-april (Fig. 3). Det byrjande skiftet i kalvingsareal i 1991, fell svært godt saman med uvanleg mykje snø i dei to føregåande åra, 1989 og 1990. Tilsvarande var det mykje sommarsnø i åra etterpå, i 1992-95, 97, 2000, 2002, 2005, 2007-2008, 2012, 2014-2016, 2020 (figur 3). I dei to åra 2012 og 2015 kom det svært

mykje snø i april og mai, slik at desse to åra har hatt dei mest snørike somrane. Lengre vest og nordvest på Vidda er det alltid meir snø enn ved Litlos, og ofte er det meir enn fire meter snø langt ut i mai månad, ifylgje snøkarta publisert i seNorge.no (figur 4).

Det føreligg ikkje snømålingar frå tida før 1930, men det er svært godt samsvar mellom vinternedbøren i Røldal og snødjup ved til dømes Litlos (figur 5). Samla nedbør i desembermars i Røldal kan difor brukast som prediksjon på akkumulert snø på Vestvidda. Som vi ser av figur 5, kan det ha vore meir snø på tjuetalet enn det var i tiåret før og i fleire av tiåra etterpå, fram til 1980-talet. Dei mange snøskredulukkene i Hardanger på tjuetalet understrekar òg at det kom

mykje snø i denne tidbolken3,4. Rapportane om fråværet av rein i vest på tjuetalet og i dei siste tiåra kan difor godt koplast til snømengdene utover i mai og juni. Det har vore mange milde vintrar etter 1990, men i høgfjellet har nedbøren i det store og heile kome som snø. Innimellom kan det likevel koma regn med etterfylgjande isdanning i snøen, og det gjer det ekstra vanskeleg for reinen å grava seg ned til maten. Klimaendringa vi har hatt gjennom dei siste tiåra kan med andre ord ha gitt reinen på Vidda langt dårlegare tilhøve vinterstid, og den store snømengda i mai-juni kan dessutan ha påverka kor reinen kalvar2.

Det blir svært gode beitetilhøve så snart snøen er smelta, men i dei mest snørike åra hadde det blitt lite eller ikkje noko av fersk, grøn plantekost

Figur 3. Snødjup på stasjon Litlos målt i overgangen mars-april i åra 1930-2023. År med meir enn 250 cm er innringa i 50års-bolken 1930-1979, og i 43års-bolken 1980-2023 (data frå Øst-Telemarken Brukseierforening/Norsk Hydro)

Figur 4. Modellert snødjup på Hardangervidda for 20. mai ifylgje SeNorge.no. Gul ring dekker kalvingsområdet reinen meir eller mindre brukte fram til 2001. Den mørkaste blåfargen indikerer over 4 m snø. I åra frå 1989 til 1997 er det i fem av sju år enten meir enn 4 m snø eller snødjup i intervallet 2-4 m innan det som hadde vore kalvingsareal.

tilgjengeleg for simlene i juni, om

dei hadde kalva i områda rundt Hårteigen i slike år. At mykje snø kan påverka kalvinga er tilhøva våren 2012 eit døme på. Dette året låg det an til at kalvinga ville bli i Bitdalsfjella i Vinje kommune, men det kom ein halvmeter snø i slutten av april, og simlene trekte nordover og austover, og kalvinga fann stad rundt nordenden av Møsvatn12. Sjølv om det var lite snø i nordvest i dei to fyrste vintermånadane i 2020 og 2021, og radiomerka simler fann seg beite der, trekte dei likevel sør for Kvenna då dei skulle kalva14. I 2020 kom det mykje snø seinare på vinteren og våren, slik at det i kalvingstida var uvanleg mykje snø i nordvest. I 2021 var det lite snø ved Hårteigen i kalvingstida, men simlene vandra likevel i begge desse åra til Vinje for å kalva, der dei sjølv var blitt født. Når simlene kalvar der dei sjølv er født, kan det ta tid før eit nytt kalvingsområde blir teke i bruk. Det kan òg vera grunnen til at det tok tid før kalvinga vart flytta frå Hårteigenområdet. Fjerning av tradisjonsberarane ved hard nedskyting av bestanden, vil og påverka kalvingsområdet og anna arealbruk7.

Viktigste tiltaket for villreinen er bestandsrestaurering

I dag er villreinbestanden på Hardangervidda skote ned til eit historisk minimum, i fyrste rekke som eit resultat av påvisinga av to tilfelle av CWD. Bukkeandelen og alderen på bukkane er gått sterkt attende9. Utvida jakt dei siste åra, med jaktstart alt frå 10. august og jaktslutt i byrjinga av oktober, kombinert med store jaktkvotar, har ført til at dyra har blitt kontinuerleg forstyrra og stressa nesten

gjennom to månader. Truleg har resultatet blitt at dyra har fått lagt opp lite energireserver til vinteren, og lite feitt. Samstundes har langt færre gamle bukkar gjort sitt til at simler og ungdyr har fått tilgang til mindre vintermat. Det er difor ikkje heilt uventa at kalvane har hatt ekstra låge vekter dei siste åra. Sjølv med vanskelege klimatilhøve, er det likevel mogeleg å betra tilhøva for reinen ved å leggja om dei siste åras forvalting.

Tiltaksplanen for reinen på Hardangervidda burde difor ha gitt restaurering av bestandstrukturen fyrsteprioritet. Ei stenging av turisthyttene på Vestvidda vil derimot kunna bli ein blindveg som fører til auka teltbruk og dermed fåre for meir stressing av reinen, samstundes som mange fotturistar, jegrar, fiskarar og andre brukarar som har nytta turisthyttene, ikkje lenger får tilgang til Vidda.

Kjelder

1. Bjerketvedt, D. K., Reimers, E., Parker, H. og Borgstrøm, R. 2014. The Hardangervidda wild reindeer herd: a problematic management history. Rangifer 34: 57–72.

2. Heggenes J, Viskjer J, Mossing A og Borgstrøm R. 2011. Klima, beite og kalvingsområde for villrein på Hardangervidda. Villreinen 26: 58–61.

3. Kolltveit, O. 1967. Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. III Bygdesoga 1913–63. Gards- og Ættesoga. Odda 2. halvbandet. Odda, Ullensvang og Kinsarvik Bygdeboknemnd.

4. Kolltveit, O. 1971. Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. IV/2 Bygdesoga. Odda, Ullensvang og Kinsarvik Bygdeboknemnd.

5. Mossing, A. 2016. Kalvingsområdene som flyttet seg. Villrein.no.

6. Sekse, T. 1971. Jakt og fiske på Hardangerviddi. S. 153–163 i: Kolltveit, O. (red.). Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bygdesoga IV-1. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd, Bergen.

7. Skogland, T. 1993. Villreinens bruk av Hardangervidda. NINA Oppdragsmelding 245.

8. Strand, O., Bevanger, K. og Falldorf, T. 2005. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet. NINA Rapport 131. 67 s.

9. Strand, O. 2023. Resultat fra kalve- og strukturtelling 2023. Planlagt GPS-merking, organisering tellinger, ansvar ulike prosjekter mm. Høstmøte Villreinutvalet, Geilo 18. nov.

10. Sæbø, J. 1971. Då vi rydda ut villreinen. S. 49–53 i: Risvold, R. (red.). Vårt ansvar i naturen. Odda jakt og fiskelag, Odda.

11. Tams-Lyche, H. 1957. Reinen. S. 9–28 i: Føyn, B. og Huus, J. (red.). Norges Dyreliv. Bd. 1 Pattedyr. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

12. Vaa, J. 2012. Arealbruk. S. 239–254 i: Vaa, J. og Bitustøyl, K. (red.). Reinen på Hardangervidda. Natur og kultur. Villreinutvalet for Hardangervidda. ISBN: 978-82-303-2195-9.

13. Vaa, J. 2020. Turisttrykk og arealbruk av reinen på Hardangervidda over tid. Villreinen 35: 97–99.

14. Vaa, J. 2022. Arealbruken på Hardangervidda i 2021. Villreinen 37: 81–83.

Figur 5. Forholdet mellom vinternedbør (des.–mars) på den meteorologiske stasjonen i Røldal og snødjup i Litlos i åra 1930-2020 (til venstre), og gjennomsnittleg vinternedbør i kvart tiår frå 1910-19 til 2010-19 på stasjonen i Røldal. Vertikal line viser standard avvik (data frå se Klima.met.no).

Hjorteviltregisteret – et statlig forvaltningsredskap med store begrensninger

Hjorteviltregisteret er et viktig redskap i forvaltningen av villreinbestander under forutsetning av at årlige registreringer har god kvalitet. Analyser av perioden 2003-2022 viser at kvaliteten synes å være god for bestandene i Forollhogna, Knutshø, Rondane, Snøhetta og Setesdal-Ryfylke, mens kvaliteten for Hardangervidda er svært dårlig. Frem til 2019 har bare ca. 15 % av felt villrein på Hardangervidda blitt registrert, mens for de andre områdene er tilsvarende andel 40-90 %. Etter at jegerne fikk ansvaret for registreringen av felt villrein, har denne økt til nær 100 % for alle områdene. Det gjenstår å forbedre kvaliteten på data som blir registrert.

Hjorteviltregisteret har en relativt kort historie. I starten ble fellingsresultater innrapportert til Statistisk sentralbyrå. Etter noen pilotprosjekter rundt år 2000, begynte registeret i 2003 å få en funksjonalitet slik vi kjenner det i dag. Dette ga mulighet til å føre statistikk over alle felte hjortedyr i Norge og dermed være et viktig redskap for en god forvaltning av artene og de bestandene de måtte være delt inn i. Hjorteviltregisteret skulle være en parallell til lakseregisteret som ble etablert i 1876. I dette registeret ble årlig fangst av anadrome fiskearter (laks, sjøørret og sjørøye) langs kysten og i elvene registrert. Gjennom årenes løp er det blitt en betydelig database som er blitt benyttet til å vise effekter av menneskelige inngrep i vassdrag2) og til å avdekke temporære og geografiske variasjoner i elvefangst3,5). Hvor vidt hjorteviltregisteret kan brukes på tilsvarende måte avhenger helt av mengde data registrert og kvaliteten på disse. Totalt sett er hjorteviltregisteret en unik database i internasjonal sammenheng1).

Parallelliteten til lakseregisteret er interessant siden hjorteviltartene også er delt inn i mer eller mindre reproduktive, adskilte bestander. En oppdeling der bestandene kan være utsatt for ulike påvirkninger vil kreve individuelle tilpasninger i forvaltningen. Registrering av felte dyr med tilhørende primærdata som kjønn, vekt, alder, fellingssted og fellingstid, er derfor ytterst viktig.

Denne analysen av hjorteviltregisterets kvaliteter tar utgangspunkt i de seks villreinområdene Forollhogna, Hardangervidda, Knutshø, Rondane, Setesdal-Ryfylke og Snøhetta. Disse områdene er valgt ut fra to kriterier. For det første, skal det være et betydelig antall (>3000) registreringer av felte dyr for området i perioden 2003-2022. For det andre, skal registreringene være nokså likt fordelt på årene i hele perioden. Starttidspunktet for analysen er satt til 2003 som samfaller med etablering av hjorteviltregisteret. Dataene ble lastet ned fra hjorteviltregisteret i august 2023. Til tross for ca. 3100 registrerte individer fra Nordfjella ble området ekskludert siden data fra seks av de første syv årene manglet. Reinheimen-Breheimen med sine ca. 2800 dyr ble ekskludert grunnet at ca. 80 % av registreringene er fra de siste fem årene. Alle de andre villreinregionene i registeret har færre enn 1000 registreringer totalt i denne perioden.

Det er viktig å være klar over at den ansvarlige for individregistreringene har variert i denne perioden. Fra og med høsten 2018 har jegerne hatt oppgaven med å registrere data om de felte dyrene (vekt osv). Valdansvarlig skulle godkjenne disse registreringene. Villreinnemnda har også rettigheter til denne godkjenningen. Både valdansvarlig og villreinnemnda kan legge til, slette og endre opplysninger på eget område. NINA er ansvarlig for bestandsovervåkingen, og har tidligere vært den som har hatt ansvaret for å

registrere data fra kjevelapper i hjorteviltregisteret for de områder som deltar i programmet. I dag legger de kun inn data for dyr som jegere ikke allerede har rapportert. Hvor mye data som finnes i hjorteviltregisteret fra ulike villreinområder varierer derfor med hvor mange kjever som er innsendt (K. Bjørneraas, pers. medd.).

Datasettet bestående av 67 500 aggregerte fellingsdata og ca. 41 000 individregistreringer fra Forollhogna, Hardangervidda, Knutshø, Rondane, Setesdal-Ryfylke og Snøhetta fra perioden 2003-2022 er benyttet til å gi svar på følgende spørsmål:

• I hvor stor grad blir felte dyr registrert i registeret?
• I hvor stor grad blir bestandsparameterne alder og vekt registrert?
• Hva kan forklare områdeforskjeller i registreringsomfang?

Avslutningsvis blir konkrete forslag fremmet for at hjorteviltregisteret kan bli det viktige forvaltningsredskapet det var tiltenkt å være.

Registrering av felte dyr

I denne analysen av registreringene i hjorteviltregisteret er det to innfallsvinkler som er av interesse. Den første går på aggregerte data på felte villrein, den andre går på individregistreringene. Totalt ble det felt 67 500 villrein i disse områdene i perioden 2003-2022. Med unntak av Hardangervidda hvor det er

Av Jan Henning L'Abée-Lund,
Dr.philos., styremedlem i
Redd villreinen

felt desidert flest individer (totalt
24 289), er det mindre variasjon mellom de andre områdene med 9580 i Forollhogna, 5756 i Knutshø, 12 162 i Rondane, 5096 i Setesdal-Ryfylke og 10 617 individer felt i Snøhetta. I tillegg til at Hardangervidda skiller seg ut med flest felte dyr, fremviser Hardangervidda også desidert størst årlig variasjon i antall felte villrein (figur 1). I 2004 var det ingen jakt på Hardangervidda.

I alt foreligger det for alle seks områdene 40 785 registreringer på individnivå i hjorteviltregisteret i perioden 2003-2022. Hardangervidda skiller seg klart fra de andre villreinområdene. Årlig andel av felt villrein som er registrert ligger stabilt på ca. 14 % på Hardangervidda til og med 2019 (figur 1). Til sammenligning er det kun to år med andel under 40 % for noen av de andre områdene i samme periode. Det er vanskelig å forklare denne stabiliteten. Er det de samme valdene som representerer ca. 14 % av avskytingen som er flinke til å levere data? Er dette mulig i lys av villreinens vandring? Foreligger det en datateknisk føring ved at aldersbestemmelse av innleverte kjever avsluttes når andel på ca. 14 % er gjort opp? I så fall hvorfor falt man

ned på denne andelen for Hardangervidda da det på samme tidspunkt ble skutt tilsvarende antall villrein i Rondane og ca. 50 % ble registrert? Eller er det et sett av tilfeldigheter som slår inn og som samlet gir stabilitet? Uansett har manglende registrering resultert i at forvaltningen av villreinen på Hardangervidda lider av mangel på historiske data.

I 2018 fikk jegerne oppgaven med å registrere felte dyr i registeret selv. Dette førte til betydelig forbedring i løpet av et par år. Effekten kan registreres i alle områdene. I årene 2020-2022 er andelen over 1. Det betyr at hjorteviltregisteret har flere individregistrerte dyr enn det som er felt. Fallvilt kan være en medvirkende årsak til dette. For enkelte områder (Forollhogna, Knutshø, Setesdal Ryfylke) er avviket så stort (>25 %) at det høyst trolig ligger andre årsaker til det høye antallet av individregistrerte dyr.

Økningen i antall registreringer etter 2020 er trolig en konsekvens av to forhold. Av særlig stor betydning var ordningen fra 2021 med refusjon av utgifter til utfrakt av villreinkjøtt for å øke felling og prøvetaking for CWD.

Forutsetningen for refusjon var rapportering av vekt, innlevering av underkjeve og hjerne- og lymfeprøver for CWD-analyser. Et annen forhold som også kan ha medvirket til økt datamengde var ikrafttredelsen av kvalitetsnormen for villrein (FOR-2020-06-23-1298) sommeren 2020. Et godt datagrunnlag er en forutsetning for trendanalysene som kvalitetsnormen legger opp til. Det er imidlertid nærliggende å tro at økonomiske intensiver er mer motiverende for jegere i datarapportering enn at dataene skal benyttes i trendanalyser.

Analysen felt villrein som er registrert, viser at kun en begrenset andel (ca. 60 %) av felte villrein er registrert på individnivå i hjorteviltregisteret. Analysen viser også at Hardangervidda historisk har ligget langt under de andre områdene, men at registeringen er blitt vesentlig bedre etter at jegerne fikk ansvar for registering.

Registreringer av alder og vekt

Alder er en sentral parameter i bestandsundersøkelser, og hos hjortedyr benyttes underkjeve til dette formålet. Derfor er det svært viktig at jegere leverer inn underkjeve. Det er stor variasjon mellom områdene og

Figur 1. Totalt antall årlig felte villrein (venstre panel) og andel individer som er registrert (høyre panel) på seks villreinområder i perioden 2003-2022.

Figur 2. Årlig variasjon i aldersbestemte individer og andelen disse utgjør av de årlige individuelle registreringene i hjorteviltregisteret for seks villreinområder i perioden 2003-2022.

mellom år innen hvert område i antall innleverte kjever, og som dermed er aldersbestemt (figur 2). Antall aldersbestemte individer stiger imidlertid markert for Hardangervidda de siste to årene. Når det angår hvor stor andel aldersbestemte individer utgjør av årlige registreringer, skiller Hardangervidda seg mindre ut (figur 2). Nesten alle registrerte individer er aldersbestemt frem til 2016. Deretter er det store årlige variasjoner i andelen som er aldersbestemt.

Hjorteviltregisteret opererer med to sett av vektopplysninger basert på opplysninger gitt av jegerne. Den ene er nøyaktig veid og den andre vekten er anslått. Det er usikkert hvor gode jegere er til å anslå vekt. Sannsynlighet for overestimering er stor. I forvaltningssammenheng er det kun nøyaktig vekt som er av interesse og derfor er disse utgangspunktet for videre analyse. I tillegg er hanner og hunner adskilt siden de har ulik utvikling. Forollhogna og Hardangervidda er ytterpunktene i fremstilling av vekter med henholdsvis ca. 4000 og 400 kalver totalt (figur 3).

Registreringen av ca. 400 kalver er

vesentlig lavere enn de 1332 som ble felt i perioden. Det skyldes at nøyaktig vekt kun er registrert på individene der underkjeve ble levert inn. Dette er beklagelig all den tid da vektopplysninger også fremkommer på mange av kontrollkortene som tilhører kalver der det ikke ble innlevert underkjeve. Det kan her bemerkes at Rondane allerede i 1976 innførte en plikt til å levere underkjeve og veie alle dyr på veiestasjoner innen 48 timer. Det er også av interesse å registrere at antall kalver som ble registrert i registeret i 2021 og 2022 skjøt i været med 1000 individer og at 225 av disse ble veid nøyaktig. Det betyr at informasjon og bevisstgjøring av jegerne fører til bedre resultater.

Det lave antallet veide kalver fra Hardangervidda gjør at det kun i tre år for hunner, og seks år for hanner, er et årlig antall som overstiger ti individer (figur 4). Det umuliggjør å bruke kalvevekter på Hardangervidda som en indikator på i hvilken retning bestanden kondisjonsmessig beveger seg. For alle de ande områdene kan imidlertid kalvevektene benyttes som en god indikator på bestandens kondisjon.

Analysen viser at antall aldersbestemte

individer varierer betydelig mellom villreinområdene, og mellom år for de samme områdene. Analysen viser videre at det for Hardangervidda foreligger kalvevekter kun for de siste årene i et antall som gjør parameteren interessant i en fremtidig trendanalyse. For alle de andre områdene foreligger det kalvevekter i et omfang som gjør dataene tilbake til 2003 anvendelige i trendanalyser. Det er også tydelig at bevisstgjøring av jegere ved deres ansvar med å registrere felte dyr har forbedret registreringen av veide kalver.

Årlig jaktoppsummering

Alle kontrollkort skal innleveres til overordnet organ etter avsluttet jakt. Dette er villreinutvalget for hvert enkelt villreinområde. Det betyr at dette organet hvert år sitter på alle kontrollkortene som det er felt villrein på. På dette kortet skal det fremkomme opplysninger om fellingsdato, fellingssted/vald, vekt, villreintype (kalv, simle/ungdyr, voksen simle/bukk), om jegerne har gjort jobben sin og fylt ut kortet. Vi vet imidlertid at mange jegere på Hardangervidda ikke gjør seg flid med utfyllingen. Jeg er ikke kjent med jegernes rapporteringsvilje på de andre

Figur 4. Gjennomsnittlig slaktevekt av kalver fra seks villreinområder registrert i hjorteviltregisteret i perioden 2003-2022. Det er kun angitt verdier for de årene der antall nøyaktig veid kalver er 10 individer eller flere.

villreinområdene. Derfor vil jeg kun omtale praksis for Hardangervidda. Siden villreinutvalget har mottatt alle kort, skulle det gi grunnlag for at alle felte dyr var blitt individuelt registrert i hjorteviltregisteret.

I perioden før jegerne skulle begynne registreringen i 2018, ble det totalt skutt 17 010 villrein på Hardangervidda. Av disse fremkommer kun 2393 individer i registeret fordi det ble innlevert underkjeve på disse. Det er sterkt beklagelig at ca. 15 000 innrapportert felt villrein ikke er registrert all den tid i det minste kjønn og fellingsdato er kjent. Det reduserer sterkt registerets forvaltningsmessige betydning. Dette tallet kunne vært vesentlig høyere om villreinutvalet/villreinnemda hadde registrert alle kontrollkortene. Om det lar seg gjøre å etterregistrere kontrollkortene, om de eksisterer, er imidlertid et annet spørsmål. Etter at jegerne fikk beskjed om å registrere felte villrein har situasjonen blitt endret. Det betyr at jegerne på Hardangervidda ikke står noe tilbake for jegere på andre områder i å registrere opplysninger. Det hele dreier seg om å bli motivert til å rapportere. Jegerne er det viktigste forvaltningsredskapet når naturlige predatorer er fraværende. Det må påpekes at selv om jegerne har økt rapporteringen, gjenstår arbeidet med å bedre kvaliteten på dataene som registreres.

Mulige årsaker til områdeforskjeller

Hva er grunnen til at Hardangervidda skiller seg dramatisk fra andre områder? Forvaltningsstrukturene er de samme med villreinutvalg og villreinnemnd. Lovverket er også det samme. Her kan det imidlertid være av interesse å registrere at Rondane

allerede i 1976 innførte en plikt til å levere underkjeve og veie alle dyr på veiestasjoner innen 48 timer. Tidskrav til veiing kan kun være aktuelt der infrastrukturen legger til rette for det, mens det er urealistisk for Hardangerviddas vedkommende.

Hardangervidda adskiller seg fra de fleste områdene ved å være sammensatt av et konglomerat av små og store grunneiere og allmenninger. Det har vært hevdet at denne strukturen gjør forvaltningen problematisk. Erfaringen fra de to siste årene viser at jegerne er med på å forbedre datakvaliteten i registeret når de blir stimulert til det. Ordningen som ble gjennomført i 1976 i Rondane, viser også en mulighet for forbedring i kvaliteten på registrerte data. Dette indikerer at mye av forskjellen mellom regionene kan tilskrives forvaltningsmessige, lokale forhold. Villreinutvalg og villreinnemnd på Hardangervidda har tilsynelatende ikke hatt samme fokus på datakvalitet som de andre regionene. Mange tusen fellinger er ikke registrert fordi det ikke var innlevert underkjeve. Dette til tross for at kontrollkortene har informasjon som er av forvaltningsmessig interesse som vekt, fellingssted og fellingstidspunkt.

Når verktøyet som skal sikre lagring av viktig informasjon om fellinger på villreinområdene foreligger, må neste steg være at registreringene blir fullstendige. Dette forutsetter god informasjon om betydningen av gode dataregistreringen. Når slik registrering nå er overdratt til hundrevis av jegere/valdansvarlige, er slik nødvendig informasjon enda mer påkrevet. Et betydelig antall tomme celler for hvert felte dyr i registeret, også de senere år, bevitner om at det er et stort forbe

dringspotensial i alle villreinområder. Det betyr at informasjon om hjorteviltregisterets betydning i fremtidig forvaltning må komme fra sentralt hold og tilflyte villreinregionene, valdansvarlige og jegere i god tid før jakten.

Veien videre

Denne gjennomgangen av utvalgte elementer i hjorteviltregisteret viser behov for forbedret innsats. Veien videre er tosporet – jegeren og forvaltningen.

Jegeren er nøkkelen til data og har sørget for at hjorteviltregisteret er unik i internasjonal sammenheng1). Kvaliteten på innrapporterte data hviler imidlertid fullt og helt på jegeren. Denne gjennomgangen dokumenterer helt klart at det er rom for betydelige forbedringer i så måte. Dette krever økt bevissthet, men ikke nødvendigvis tidsbruk i vesentlig grad.

Jegeren må:

1. veie slaktet dyr til nærmeste kilo etter at innvoller, skinn, hode og klauver er fjernet. Hansen et al. (2023) uttaler at nøyaktig vekt er helt nødvendig for det skal være mulig å finne årsaker til de negative vekttrendene innen bestandene.
2. innlevere underkjeve. Denne benyttes til aldersbestemmelse og dermed grunnlag for demografiske vurderinger. I tillegg er den ytterst viktig som et mål på individets skjelettstørrelse og dermed settes i sammenheng med dyrets vekt.
3. innlevere både hjerne- og lymfeprøver så lenge dette er påkrevet. Dette er ultimate tiltaket for å følge CWD i bestandene.
4. fylle ut etterspurt informasjon på

Figur 5. Oversikt over antall felte og veide kalver på Hardangervidda registrert i hjorteviltregisteret for de årene der det ble gitt spesifikk fellingstillatelse på kalv i perioden 2003-2022.

1. utdelte tillatelser og rapporteringsskjema. Målrettet forvaltning er helt avhengig av gode data.

Forvaltningen sitter med nøkkelen til at registeringen som jegerne er pålagt å gjøre går smertefritt. Da jegerne begynte å registrere felte villrein i hjorteviltregisteret, oppsto det flere problemer. Hvilket vald skulle kortet føres på, tildelt vald eller felt vald? I de tilfellene det kunne felles to dyr på samme kort, hvordan skulle dette registreres? Når menigmann er gjort ansvarlig for registreringen, må registreringsverktøyet være uten tolkningsmulighet.

Forvaltningen må:

1. sørge for at hvert felt som det skal registreres data i er helt entydig. Det betyr at informasjonen som fremgår i visningsbildet ved hvert registreringsfelt må gjennomgås for å sikre klarhet.

1. etablere nye registreringsfelt:

1. kontrollkortnummer
2. CWD-nummer
3. Vald (tildelt)
4. Vald (felt)
5. Evt kjevekortnr.

2. gjøre registreringsfelt obligatoriske

1. Kontrollkortnummer
2. CWD-nummer
3. Vald (tildelt)
4. Vald (felt)
5. Alderskategori
6. Kjønn
7. Vekt
8. Fellingsdato

3. lage en løsning for fallvilt. Enkleste løsning er avhukningsboks for fallvilt hvor bare alderskategori, kjønn og fellingsdato er obligatoriske.

Referanser

1)Hansen, B. B., Rolandsen, C. M., Tveraa, T. & Strand, O. 2023. Hvorfor synker klavevektene? Villreinen, 46-48.

2)L'Abée-Lund, J.H., Haugen, T.O. & Vøllestad, L.A. 2006. Disentangling local from macro environmental effects: quantifying the effect of human encroachments based on historical river catches of anadromous salmonids. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 63, 2318-2329.

3)Vøllestad, L.A., Hirst, D. L'Abée-Lund, J.H., Armstrong, J.D., MacLean, J.C., Youngson, A.F. & Stenseth, N.C. 2009. Divergent trends in anadromous salmonids populations in Norwegian and Scottish rivers. Proceedings of the Royal Society B 276, 1021-1027.

4)Otero, J., L'Abée-Lund, J.H. & Vøllestad, L.A. 2017. Temporal and spatial variation in recreational catches of anadromous brown trout, Salmo trutta, in Norwegian rivers. Hydrobiologia 797, 199-213. https://doi.org/10.1007/s10750-017-3176-5

Ordførerne i to viktige villreinkommuner, Lesja og Dovre, ga sin støtte til villreinen som norges nasjonaldyr ved å signere et ratifikasjonsdokument på Tunstugu, Lesja 21. februar 2024. På dette fjellseminaret i regi av BDMI (Bevar Dovrefjell mellom istidene) ble det forelest om flere viktige temaer som fokuserte på utfordringer fjellforvaltningen står overfor, med nøkkelarten villreinen i sentrum. I ettertid har flere ordførere i kommunene rundt Dovrefjell signert dokumentet. Dette trenger grådyra i sannhet nå slik at vi kan se fram mot et løft for våre nomadiske pionerer!

 

 

 

Elegi – om sorg, tap og tid til å takle tomme fjell

Mi reise frå hus til hus i grendene kring fjellområdet Nordfjella seinhausten 2021, set att i meg som eit elegisk versemål frå antikkens Hellas. Der såg eg ei sorg så djup som eg knapt før hadde sett. Eg såg godt vaksne menn og kvinner, som hadde tungt for å snakke, eg såg dei leite etter ord og uttrykk som var sterke nok til å skildre det vondet dei bar i seg etter sjokket som råka dei ein vårdag i 2016. Sjeldan har eg vore vitne til ei så sterk kollektiv sorg, sjeldan har eg sett så mange blanke auge og sjeldan har eg vitna ei slik fortviling og eit så djupt vonbrot som då fjellfolk skulle skildre kjenslene dei bar på, meir enn fem år etter at smerta råka dei så hardt.

Opphavet for smerta var skrantesjuka. Opphavet for smerta var den smittsame og drepande sjukdomen Chronic Wasting Disease (CWD) som vart oppdaga etter obduksjon av ei simle som nokre NINA-forskarar hadde funne døyande i Nordfjella ein marsdag i 2016. Få her heime viste kva CWD var, men dei få som viste litt kjende den fyrst og fremst som ein monstersjukdom som herja i dei nordamerikanske hjortestammane. Sjuka skuldast ikkje parasitter, ikkje bakteriar, virus, giftstoff eller genetiske feil, slik så mange andre sjukdomar. Nei, denne sjuka skuldast prionar og den slektar på sjukdomar som skrapesjuke, kugalskap, kuru og Creutzfeldt-Jacobs. Med det forstod dei fleste at tiltaka kunne bli dramatiske. Og nettopp det, altså dramatisk, det vart også tiltaka.

I denne teksta vil eg freiste å gjenfortelje opplevingane som eg sat att med etter alle samtalane med folka i grendene kring Nordfjella, fem år etter at dei fant den sjuke simla i villreinfjellet. Dette var folk som eg alt fyrste kvelden, etter at eg berre hadde gjort to slike samtalar, starta omtale som fjellfolk eller fjellfolka i feltdagboka. Tidleg i den fyrste feltdagboksnedteikninga skriv eg:

Det var noko særskilt med dei to karane som me intervjua i dag. Greier ikkje å få tak på det heilt, men det er noko med måten dei snakkar om fjellet på, ja og om villreinen. Dei er nok typiske representantar for slike som dei (namnet på kompisen min) og eg brukar kalle fjellfolk. (Avskrift frå feltdagbok, Flø B. E. XXII/2021)

Eg definerte ikkje der og då omgrepet fjellfolk anna enn eg refererer til slik eg og kompisen min brukte, og framleis brukar, dette omgrepet. Det høyrer med til historia her at korkje eg eller kompisen min har noko forhold til fjellet slik i opphavet, me er begge føydde og oppvaksne på Flø i Ulstein kommune. Rett nok har me fløfolk ein fjellvegg i bakkant, men det er vel med oss om lag slik som med øy-sunnmøringane Agnar Mykle skildrar i romanen Rubicon, nemleg at me nyttar fjellet mest til å stø ryggen når me ser vestover havet. Slik sett var me noviser då me reiste til Lordalen i Lesja kommune på vår aller fyrste villreinjakt hausten 1984. Og det var nett på denne turen at me starta bruke omgrepet fjellfolket og me brukte det om ein særskild type villreinjegerar som me møtte der. Og i dag, nær førti år seinare, nyttar me framleis distinksjonen fjellfolket og dei andre.

Fjellfolket

Då eg trur det er avgjerande for fullt ut å greie å forstå den sorga eg såg desse dagane vil eg bruke litt tid på å forklar nettopp kva som ligg i omgrepet fjellfolket slik eg vel å nytte det her. For når me går i villreinfjellet på jakt så møter me ulike typar jegerar. Me kan ofte sjå dei på lang avstand og me har gjerne god tid til å observere dei. Somme går å vimar langs etter toppane i himmelsjå og somtid renn dei etter villreinflokkane som halsande fuglehundar ute av hand. Nokre er oppkledde som dei skulle på ein ekspedisjon sponsa av ein av dei store produsentane av friluftsklede, medan andre ser meir ut som dei skal på ein treningstur rundt Sognsvann. Fleire ber på rifler utan ei einaste skramme i stokken, i lommene har dei siste modell jaktradio og elektroniske kartmaskiner med antenner i alle retningar. Kjem du i prat med dei handlar heile samtala om alt dei har høyrt på jaktradioen, om observasjonsmeldingane og om kvar det var felt villrein dagen før.

Men fjellfolket, dei ter seg annleis. Me kan sjå det på måten dei går på, ikkje på ganglaget direkte, men på korleis dei ferdast i terrenget. Dei går ørlite saktare, men likevel jamnare og dei går

Av Bjørn Egil Flø,

NIBIO - Norsk institutt for bioøkonomi

lågare nede i liene. Dei ser ut til å ha ei klarare formeining om kvar dei er på veg. Dei skal fram og vente, seier dei gjerne om me spør kvar dei er på veg. For fjellfolket renn ikkje etter reinen, dei ventar på den. Og til skilnad frå dei andre veit fjellfolket kvar dei skal vente. Dei kjenner trekkrutene og veit korleis vinden snor seg kring toppane og fell ned langs skara. Når me kjem i prat med fjellfolket tek dei seg alltid tid. Dei finn seg ein tørr rabb å sete på og tek seg tid til ein rast. Dei har liksom langsynet på, sa kompisen min en gong. Med det meinte han at dei gjerne såg utover fjellet like mykje som på oss, medan me prata. Dei snakkar heller ikkje like mykje om kva som var sagt på jaktradioen eller om observasjonane frå oppsynet om kvar reinen var dagen før, snarare snakkar dei om fjellet. Dei snakkar om vinden og om høgder, skar og lier og om korleis dyret brukar trekke. Og nettopp dyret, i bestemt form…, det er slik dei omtalar reinen. Dei snakkar om reinen som om det skulle vere det einaste dyret i fjellet. Sjølvsagt veit dei betre enn det, men dei veit også at ved å snakke slik – om dyret og om fjellet – så fortel det oss som høyrer på at det er ein heilt særskild relasjon mellom fjellfolket, dette dyret og fjellet.

I mi tid som forskar har eg studert hjortejegerar på vestlandet og eg har skrive doktoravhandling om elgjaktkultur i dei djupe skogane i Østerdalen, men aldri har eg sett ein så sterk kjærleik til dyret som det eg har sett hjå fjellfolket. I løpet av dette feltarbeidet, gjennom samtalane og alle besøka i heimane hjå fjellfolket, har eg fått høve til å kome nærare dei. Eg har lært dei å kjenne på ein annan måte enn berre gjennom nokre sporadiske samtalar i fjellet under villreinjakta og slik har eg lært at for dei så er dette dyret så mykje meir enn berre eit dyr, det er så mykje meir enn einast eit jaktbart vilt.

Dei har synt meg bilete som dei har hatt hengande på veggane heime, fotografi like som måleri. Somme har måla eller fotografert sjølve, andre har bilete gjort av foreldre eller besteforeldre, men felles for dei alle er at dei skil seg frå bileta i heimane åt hjort- eller elgjegerane. For der elgjegeren gjerne har eit nærportrett av ein

elgokse i halvprofil har fjellfolket portrettert dyret i fjellet. Dyret er fjellet og fjellet er dyret for fjellfolket.

Nett det trur eg er grunnlaget for at dei eg har snakka med har brukt ein så stor del av samtaletida vår til å snakke om dei kjenslemessige relasjonane dei har til fjellet og dyret. Dei ser på fjellet og dyret som eitt og utan fjellet er ikkje dyret og likeleis utan dyret er heller ikkje fjellet. Dei kan ikkje skilje dyret frå fjellet og heller ikkje fjellet frå dyret. Alt er eitt.

Skal me forstå smerta fjellfolket i Nordfjella ber i seg no etter at skrantesjuka vart oppdaga og særleg etter at heile stamma i Sone 1 i Nordfjella vart skutt ut og fjellet vart ståande tomt, så treng me å forstå relasjonen mellom folk, fjell og dyr. Relasjonane deira til fjellet og dyret er sterkare enn kva mine relasjonar nokon gong vil kunne bli, dermed er også smerta deira sterkare. Heile grunnlaget for sorga og tapet som dei kjenner på kviler på denne relasjonen mellom menneskje og natur, ein relasjon som eg neppe vil evne å fullt ut forstå. I beste fall vil eg berre kunne danne meg ein ide om den.

Seks stadium og ingen ide

Etter at alle samtalane var gjennomført og dei fyrste inntrykka mine var fordøydde prøvde eg å sortere materialet i ei slags tidsline. Eg konsentrerte meg om reaksjonane deira og korleis dei fortalte at kjenslene og reaksjonane gjekk i bølgjer, alt etter kor langt dei var komne i det som for meg fortona seg som ein sorgprosess. Basert på det kom eg fram til seks stadium eller fasar; sjokk, fornekting, forklaring, forhandling, sinne og depresjon.

Fyrste stadiet; sjokket

Sjokket kom som sagt ein vårdag i 2016, og dette var fyrste steg i stadiet på vegen mot dei tomme fjella. Ingen med ei viss interesse for rein – vill som tam – vil nokon gong gløyme kvar dei var og kva dei gjorde den dagen dei fekk denne nyhendemeldinga. Dette var fyrste tilfelle av CWD i Europa og det hadde til og med råka villreinen i Nordfjella.

Alle eg snakka med skildrar sin reaksjon som nettopp eit sjokk.

– Det kom som eit sjokk, det var som at ein dødeleg sjukdom hadde råka ein av mine næraste... eg vart heilt sett ut, fortalte ein eldre reinsjeger og mangeårig nestor i villreinforvaltinga.

Nyheita råka han så hardt at han somtid måtte ha med hunden ut for å gå ein tur berre for å kome vekk ifrå folk slik at han kunne gråte aleine.

Fleire fortel også om søvnproblem og konsentrasjonsvanskar.

– Irritasjon var det eg merka fyrst, så irritert at eg måtte be om å sleppe å jobbe med dei mest krevjande pasientane, fortalte ei kvinne som jobba på ein sjukeheim.

Ho hadde sove dårleg og vore ukonsentrert lenge, men ein dag hadde ho kjefta opp ein pasient og opplevde at ho gjekk over streken, som ho sa. Då tok ho affære og gjekk til sin næraste leiar for å sleppe å jobbe med dei mest krevjande pasientane.

Andre stadiet; fornektinga

Sjølv om alvoret etter kvart sette seg og dei kom over det mest lammande sjokket fortel dei fleste om ei periode der dei rett og slett freista å fornekte det dei innerst inne viste var sant.

– Eg nekta å tru det var sant, eg kunne berre ikkje tru det, fortalte ein lærdøl og la særskilt vekt på kunne. Han meinte det var naudsynt for han å fornekte det, det var heilt avgjerande om han skulle greie å halde fortvilinga på avstand.

– Sett utanfrå vil eg tru du tenkjer det var irrasjonelt, men for meg – der og då – var det det einaste eg kunne klamre meg til.

La han til som for å forklare sin tilsynelatande irrasjonalitet.

Dei alle fleste snakka om at dei søkte ulike forklaringar på kva denne sjuka var, kor lenge den hadde vore i fjellet og kvar den kom ifrå. Og det verserte fleire forteljingar om nettopp det. Særleg vart ei oppdaging der nokre hadde funne fram gamle jaktdagbøker frå jegerar fleire generasjonar attende i tid som rapporterte om at dei hadde funne det dei omtala som «slevedyr» i fjellet. Sjuke dyr som var blitt avliva og steina ned i fjellet.

– For meg vart det eit viktig haldepunkt, det gav meg på ein måte ei von … ei von om at kanskje var ikkje denne sjuka så farleg? Kanskje hadde den vore her i hundrevis av år, kanskje var den ikkje så smittsam som den amerikanske varianten,

eller at våre dyr var genetisk disponert til å kunne leve med sjuka?

Personleg tenkte eg på desse forteljingar som det ein av mine forelesarar i sosiologi mange år tilbake hadde omtala som «trygge trusanker for tvilen». For det var slik eg forstod at dei brukte forteljingane, dei brukte dei som eit anker å legge tvilen på, tvilen som heldt liv i vona på eit vis.

Sameleis var det faktum at det førebels berre var dette eine dyret som var funne også eit slikt anker for tvilen. For eitt dyr aleine var ikkje eit prov på at heile stamma var sjuk, mente fleire og nett det gav dei den same vona som ideen om at sjuka hadde vore i fjellet i kanskje fleire hundre år.

Medan eg sat å høyrde på lydopptaka og las igjennom utskriftene frå samtalane vart det jamt meir tydleg for meg at denne fornektinga var meir enn einast ein fornekting. Like mykje, og kanskje mest, var det ein meistringsstrategi for å kome seg til hektene etter sjokket. Det var ein måte å kome seg i gong att, ein måte å få skallen til å fungere etter det paralyserande sjokket som hadde råka dei så hardt.

Tredje stadiet; ein leit etter forklaring

Trusankera og tvilen var ikkje berre fornekting og ein meistringsstrategi, det var også ein leit etter ei forklaring. Slik sett var det også eit middel som kunne mogleggjere forhandlingane om tiltaka i neste omgang. For samtalane som spant seg ut i fornektingsfasa fortalte at sjuka kanskje ikkje var ny, at den kan ha vore lenge i fjellet og kanskje var den ikkje like smittsam som ein fyrst hadde trudd heller.

Dette gav grunnlag for å bygge eit alternativ til full nedskyting, i det minste eit alternativ som innebar at ein kunne vente og observere utviklinga før ein fatta eit vedtak om eventuell full nedskyting. Med det som utgangspunkt gjekk fjellfolket inn i det fjerde stadiet.

Fjerde stadiet; forhandling

Og det fjerde stadiet var forhandling, forhandling om tiltak. Utgangspunktet for forhandlingane var at dei lokale fjellfolka viste kva som stod på spel.

Dei viste at heile populasjonen i Sone 1 stod i fare for å bli tatt ut. Dei viste at tusenvis av år med emosjonelle og kulturelle relasjonar mellom folk, dyr og fjell kunne bli viska ut av eitt einaste vedtak fatta i ein politisk kontekst som omfatta ikkje einast Nordfjella eller Noreg, men heile det europeiske kontinent.

– Lokalt var me kanskje desperate etter å finne alternativ, men samstundes meiner eg at alternativa me presenterte var gode, sa ein av dei eg snakka med.

Og at dei lokale hadde gode alternativ var det fleire som hevda, likeleis hevda fleire at dei – i tydinga representantane for den autoriserte sanninga – ikkje ville lytte.

– Det var som å snakke til ein vegg, var eit uttrykk som fleire brukte

– Sjeldan har eg følt meg så lite lytta til, dei oversåg oss fullstendig.

Her kunne eg ha plukka mange sitat som alle skildrar eit viktig poeng, nemleg at i dette stadiet oppstod også skiljet mellom oss og dei. Skiljet oppstod då fjellfolket meinte dei vart ignorert av ekspertveldet og med det skiljet vaks også sinnet.

Femte stadiet; sinnet

– Sinnet vaks i takt med frustrasjonen over at me ikkje nådde fram, alt gjekk så fort … det var storpolitikk og det skjedde utanfor oss … det var kaos i skallen, fortalte ein meg og eg kunne sjå vonløysa formeleg vekse i andletet på han.

Mange snakka om «kaos» i skallen, dei snakka om at kaoset pressa fram eit sinne som vart større og større og særleg vaks det når dei kom i hop med andre som bar i seg det same kaoset. Kanskje var det med fleire som med ho som fortalte meg at:

– Det var som at sinnet var det einaste som held depresjonen vekke, det siste eg kunne klamre meg til før alt gjekk under.

Sjette stadiet; depresjon

Men depresjonen kom, og tidlegvinteren 2021 var mange av dei 20 samtalepartnarane mine godt plassert i stadiet depresjon. Utskytinga skapte djupe sår hjå enkelte, ein omtalar det;

– som at ein del av meg døyde då eg såg skrottane henge under helikopteret.

Han sat i solveggen på støylen sin, det var snø og mildt i veret då han høyrde rotorlyden. I det han såg opp fekk han sjå det han aller minst trengte å sjå. Helikopteret gjorde ein sving og det draup blod frå skrottane under maskina som farga snøen med ei tynn stripe raud blod.

– Det bilete set att i meg den dag i dag.

Til liks med han var det fleire som fortalte at dei ikkje hadde vore til fjells sidan dei såg helikoptera frakte daude dyr or fjellet. Dette var alle fjellfolk som hadde elska fjellet og som hadde sprunge i fjellet mesta kvar einaste ledige stund dei hadde. Men no var fjellet døydt for dei, dyret var borte og med det døyde det fjellet dei elska så høgt. No orka dei ikkje sjå mot fjellet eingong, dei greidde det ikkje, dei kunne ikkje.

Dette er alle fjellfolk, dette er alle slike som heile den norske utmarksforvaltinga har vore tufta på så lenge, slike som nyttar mesta all si fritid på frivillig arbeid knytt til utmarksforvaltinga, slike som har ønskja å sete i dei lokale utvala, styra, råda og nemndene som arbeidar med nett det som alltid har vore viktigast for dei, nemleg utmarka og i dette høve fjellet og dyret. Og no snur dei andletet vekk frå fjellet og dei gjer det fordi dei ikkje klarer å gjere anna.

Ingen ide

Så der sat eg. Eg hadde sortert materialet mitt i seks ulike stadium i ein freistnad på å forstå sorga og tapet fjellfolket hadde synt meg, men eg hadde ingen ide om korleis eg skulle kome meg vidare. Korleis skal eg gjere noko meir enn einast å gjenfortelje denne historia? Korleis skal eg gjere sosiologi av det og kva lærdom kan me som samfunn trekke ut av dette? Medan eg sat slik å tenkte gjorde eg som så ofte elles, eg snudde meg på stolen og såg mot bokhylla på kontoret. Der fall augo på ein særskild bokrygg.

Om død og døying

Boka bar den noko sørgmodige tittelen «On death and dying», omsett til norsk vert det noko slik som; Om død og døying. Eg hadde aldri lese den boka, sant å seie så var den eit feilkjøp frå

mange år tilbake og boka hadde stått uopna i bokhylla sidan. Den var skriven av Elisabeth Kübler-Ross i 1969, altså for over femti år sidan, og ho har ingenting med korkje villreinforvalting eller sosiologi å gjere. Derimot handla boka om psykologi og sosialt arbeid og i forordet til 2014-utgåva som eg sat med i handa, kunne eg lese at Kübler-Ross sitt arbeid har hatt stor betydning for sjukepleiarar, lækjarar og endatil prestar, kort sagt for alle som arbeidar opp mot dødssjuke pasientar og deira pårørande.

Stor var overraskinga då eg bladde opp på innhaldslista for boka. For der kunne eg sjå at også Kübler-Ross presenterer materialet sitt i ulike stadium, og dei var også til forveksling svært like dei stadia eg sjølv nett hadde sortert mitt materiale i. Fyrste stadiet, seier Kübler-Ross, er fornekting og isolasjon, andre er sinne, tredje er forhandling og fjerde stadiet er depresjon.

Dette var då eit interessant samantreff tenkte eg, men det mest interessante var likevel at der eg stogga ved depresjon har Kübler-Ross to stadium til, nemleg aksept og håp. Den overordna bodskapen i Kübler-Ross sitt arbeid er at for å kome vidare, for å kome forbi depresjonen som følger i kjølvatnet av at ei krisa har råka, vil me ha stor bruk for hjelp til å handtere sorga og akseptere tapet. Samstundes fortel ho at alle dei føregåande stadia er både naturlege og naudsynte, me må igjennom dei om me skal ha von om å kome oss over tapet. Nett derfor treng alle som arbeidar med å «kurera», altså legar og sjukepersonell, skulerast i å handtere kvart av dei føregåande stadia.

I vårt høve, altså i tilfelle skrantesjukehandsaminga i Nordfjella, var ikkje det å handsame sjokket som fjellfolket opplevde nemneverdig vektlagt. Heller ikkje fornektinga eller dei alternative forklaringane var sett på som naturlege element i ein sorgbehandlingsprosess. Alt dette prega truleg også forhandlingane og ordskiftet kunne somtid kome skeivt ut som eit resultat av at ein ikkje hadde eit medvite forhold til at fjellfolket sine reaksjonar var nett som ein kunne forvente. Alt dette fyrte opp under sinnet og gav grobotn for fleire

destruktive utslag som ved enkelte høve arta seg som personangrep. Noko som igjen gjorde klimaet enno røffare mellom partane.

Terapi

Den fasa som kan vere vanskelegast å kome seg over er depresjonen. Særleg vanskeleg vert det i fall alle dei føregåande stadia har vore handsama dårleg. I den samanheng tek Kübler-Ross til orde for terapi. Terapi bør starte alt i det diagnosen vert stilt, meiner ho. Det gjer oss betre i stand til å hanskast med alle dei føregåande stadia, men særleg viktig vert det for å kome seg opp att etter at depresjonen har sett seg.

Då eg las Kübler-Ross si bok, slo det meg at eg hadde høyrt nokre i materialet mitt som hadde snakka om terapi i ein eller annan samanheng. Ein ny gjennomgang synte meg at tre personar nemner det i samband med at dei snakkar om ei fjernsynsserie der nokre stand-up komikarar vart utfordra på å gjere humor av det tragiske.

I siste episode av denne serien var Siri Kristiansen utfordra på å gjere humor av skrantesjuka og arrangere eit live show, og det til og med i Lærdal av alle stadar.

Tre personar i materialet omtalar dette showet, den eine seier det var som terapi, ein annan nyttar uttrykket nærast terapi og ein tredje seier at showet fungerte som sorgbehandling. Også i sjølve fjernsynssendinga kan me sjå at eit par av tilskodarane kjem inn på den terapeutiske effekten showet hadde på dei.

– Det var både rørande, komisk, alvorleg … informasjon og … nei, ho var heilt rå for å seie det rett ut altså, fortel ein.

Ein anna fortel at:

– Ho vinkla det på ein slik måte at me kunne både le og nesten gråte .. og ja, for det meste har me då gråte, dei fleste, og no kunne me le litt og ta ei øl saman med kvarandre.

Lærdom

Kva lærdom kan me trekke ut av dette? Eller sagt på ein annan måte; kva lærdom bør me ta med oss til neste krise? For det fyrste fortel dette oss at naturkrise inneber sorg for dei som har

kjensler for den kriseråka naturen. I sorgfasa vert tillit utfordra på ulikt vis, me er emosjonelt involvert og me leitar etter forklaringar, me forhandlar og søkjer meining i det meiningslause. Men vert me møtt einast av ein hard vitskapleg rasjonalitet, formidla av ekspertar som me lett opplever som arrogante og kjenslekalde, reagerer me. Når me står der aleine og tynga av sorg, kan me somtid ty til sinne og enkelte av oss kan endatil ty til destruktivt sinne og gjere handlingar ein helst skulle ha vore ugjort.

Alt dette utfordrar tillita mellom dei involverte aktørane. Og for å ivareta tillita som me treng for å møte framtidige naturkriser som me veit vil kome både hardare og tidare, treng me å lage rutinar og bygge opp kompetanse for sorgterapi i møte med framtidige naturkriser. Me lyt tenke ut korleis me gjennomfører kollektiv terapi på lokalsamfunnsnivå for dei som er råka av krisa. Samstundes lyt me hugse at terapi ikkje må forvekslast med å ta stilling til tiltaka og behandlinga av sjølve naturkrisa. Terapi må skje separat frå det, men får den kriseråka terapi vil ein vere betre i stand til å ta stilling til behandlinga.

For Nordfjella og dei lokale fjellfolka sin del, så står me no på trappene til reintroduksjonen av villreinen til Sone 1. Til dei som arbeidar med det no, vil eg berre seie: Trå varsamt, ikkje tru at fjellfolket i grendene kring Nordfjella har kome seg igjennom trauma. For me veit så altfor godt at slike sår gror seint.

‟Vi går på, mil etter mil

Vandrer etter urtidens dyr

Går langs fjell og i multemyr

Jobber på fra morgentimen gryr„

Jaktturen som ble til en sang

Lange marsjer, gnagsår, speiding, skrøner, kameratskap, vill natur, sanking, fangst og mye mer. Vi unner flere å ta del i jaktopplevelsen fra ei uke i villreinland, som gav oss
betydelig merverdi enn de antall kilo kjøtt vi hadde med oss hjem.

ET JAKTLAG BLIR TIL

Et jaktlag blir til på ulike måter og av forskjellige årsaker. For vårt lille jaktlag var dette en prosess over flere år gjennom et levd liv, ungt som gammelt, sammen og hver for oss.

Tre av oss er «generasjonsjegere» og i nær familie; Bestefar Peter, jaktleder Christian og sønn Johan. Jakt har vært en naturlig del av oppveksten, og interessen for jakt har gått i arv.

Den fjerde av oss; Svigerfar Roar fant interessen for jakt i godt voksen alder, etter en jakttur sammen med svigersønn og barnebarn. Imponerende tok Roar jegerprøven i en alder av 73 år.

Året 2023 - i anledning to 75-års dager og nylig gjennomført jegerprøve på yngstemann (15 år), ble det tatt et felles initiativ for å få til en jakttur til nye jaktmarker. Jaktlaget på fire var etablert!

FORBEREDELSER – EN JEGERS FORTRINN

Alle, i hvert fall de fleste, jegere er enige om at gode forberedelser bidrar til økt sannsynlighet for suksess. Villreinjakt er ikke noe unntak i denne sammenheng, og det ble lagt ned en god del dager til forberedelser. To helger, sommeren 2023, ble brukt til å rekognosere jaktterrenget. Trekkruter i

forhold til vindretning, høyder for speiding og brukbare fiskevann var noe av det som ble merket av på kartet. Mat og utstyr for en uke uten etterforsyninger, beregnet for fire sultne karer, ble kjøpt inn. Trening, både av kondisjon og skyteferdigheter, ble det satt av tid til. Alle gjorde sitt for å være best mulig forberedt. Jaktlaget kunne med

Av Christian Fr. Kolvik,
Meråker

«Villreinjakt». Tekst og melodi Christian Fr. Kolvik og Roar Leirvik (refrenget først, versene kommer videre utover i artikkelen).

‟Vi lasta opp utstyr, på hest og kjerre.

Bar innover fjellet, på ei hytte vi skulle bo.

Studerte jaktkart, fant ut hvor vi skulle dra.

En irish på kvelden, ja vi hadde det veldig bra„

det møte til jakt, kun avhengig av jegerflaksen - det jegere trenger for fangst, men som man ikke rår over selv.

DAG 1 – HEST OG KJERRE

Endelig 19. august og avreisedag til Forollhogna. Jaktlaget var gira og ville være klar til jakt fra første mulige jaktdag. Slik er det vel med lidenskapelige reinsjegere? Felles samlingssted før avreise ble Meråker, som innebærer 4-4,5 t med bil før beina må gå løs på terrenget. Etter noen mil i bilen, inkludert en interessant tur innom Røros, kom vi frem til et avtalt møtested hvor Tor Arne Rosten stilte klar med hest og kjerre for transport av oppakningen vår. En tjeneste Tor Arne har bistått reinsjegere med i godt og vel 20 år. Hva er vel mer naturlig og bærekraftig i vill natur enn å bruke beina og trekkdyr? Dette var for oss et viktig bidrag, både for å få med oss oppakningene våre på en og samme tur, men også for å skåne kroppene til de eldste i jaktlaget, som har lagt bak seg jobb og slit gjennom et langt arbeidsliv. Vi hadde kalkulert med lange dager i fjellet, og så ingen grunn til å «brenne kruttet» før selve jakta startet. Tor Arne og hans flotte døla

hest leverte en tjeneste som virkelig fortjener omtale. Det ble gjort en fleksibel avtale om å hente ut både oppakning og kjøtt (vi hadde trua) etter en ukes tid.

Vi avsluttet kvelden med å vurdere hvordan terrenget skulle angripes

dagen derpå. Spente på hva vi hadde i vente første jaktdag, fant vi veien til køya.

DAG 2 – NATURENS DELIKATESSER

20. august kom vi oss tidlig opp til felles frokost, og drøftet om det var behov for justeringer av dagens plan. Vindretningen var sørlig, noe som skulle være gunstige forhold i vårt jaktterreng. Lavt skydekke og en god del tåke i høyden var derimot heller ugunstig. Vi hadde kommet i kontakt med reinsjegere på nabosætra dagen før. Trivelige folk som tenkte som oss når det kom til samarbeid, og det å unne hverandre og andre suksess. Vi hadde diskutert det som naturlig å samarbeide noe i og med at det andre jaktlaget hadde kort på kalv, mens vi hadde fått tildelt kort på ei simle. Vi hadde avtalt felles bruk av en båt, noe som skulle vise seg å bidra svært positivt med tanke på fiske og transportetappen inn til terrenget der vi forventet å finne dyr. Vi ble enige om at vårt jaktlag transporterte det andre jaktlaget over vannet først. Vårt jaktlag valgte så å gå lengre øst i terrenget enn planlagt dagen før, ettersom det andre jaktlaget hadde tenkt noenlunde samme rute som oss. På denne måten fikk jaktlagene sammen dekket et større område, og kunne oppdatere hverandre ved spotting og/eller felling

av rein. Det skulle vise seg at det denne dagen var lite å se for begge jaktlagene, og tåka i høyden tyknet til og trakk lenger ned i fjellet utover dagen. Da ble det fristende, og nødvendig, å trekke seg tilbake til hytta. På veien tilbake plukket vi multer og fisket med krokredskap. Forollhogna har mye å by på utover reinsjakta. Flott fisk til middag og multer til dessert gjorde sitt til at en grå dag ikke ble så grå likevel.

DAG 3-5 – FLAGRENDE DASSPAPIR OG URGAMMELT OFRINGSSTED

Dagene gikk. Det var klart vær, men vinden var ikke helt i vår favør. Vi jaktet og vandret i alle himmelretninger. Fant ferske spor av rein nord og nord-vest i terrenget, men dyrene hadde forlatt området og med det ingen muligheter for å felle dyr. Skulle vi ende opp med å gå gjennom uka uten å oppleve reinsfall? Manglet vi jegerflaksen på denne turen? Det er i hvert fall sikkert at vi begynte å bli noe frustrerte over å tilbakelegge såpass mange mil uten å se dyr. Turene og terrenget var magisk å vandre i, og vi hadde det fint sammen på tur, men vi hadde jo også et mål om reinsfall før vi måtte dra ned fra fjellet og hjem igjen. Vi hadde fått med oss at det et godt stykke nord-vest for terrenget vårt var observert og skutt dyr. Vi var nok avhengige av at vinden skulle holde seg stabilt sør, sør-østlig og/eller at jegere i terrengene lengre nord, nord-vest drev dyrene sørover.

Peter hadde funnet et flott bukkegevir, som han hadde tenkt å ta med seg hjem som suvenir til Nord-Norge. Vi hadde i løpet av de første dagene funnet oppbygde konstruksjoner av

stein, hvor det tydeligvis ble samlet gevir. Vi tolket dette som gamle ofringssteder holdt i hevd. Peter vurderte det som nødvendig å ofre det flotte geviret han hadde funnet, i tro på at jegerflaksen skulle slå til. Etter en kort seremoni rundt et av ofringsstedene, bar det tilbake til hytta. Nå måtte jaktlykken snart snu.

Værmeldingene med utsikter fremover ble på nytt vurdert. Vinden hadde snudd fra nordlig til sørlig, og skulle holde seg stabilt slik noen dager. Kanskje hadde ofringen av bukkegeviret bidratt? Hvem vet, men vi øynet nå nye muligheter med endrede og bedre vindforhold. Dag 5 la vi opp ei rute som fulgte et av høydedragene i jaktterrenget. Oppe ved en «gamme» (lokalbefolkningens navn på ei lita hytte) tok vi pause, og yngstemann måtte på do. For dem som ikke er så kjent med det, er det slik at ungdommene nå for tiden

‟Uka gikk, vi trålet fjellet

Begynte å lure, hadde vi mista hellet?

Så kom forslaget, hva med en ekstra dag?

Alle var gira for vi ville ha kjøtt i gryta„

trenger fred og ro for å gjøre sitt fornødne, og den unge herremannen gikk et godt stykke unna gammen mens vi andre tok oss en kaffepause. Etter en stund begynte vi gamle å lure på hvor yngstemann ble av. Jaktleder gikk ut fra gammen og fikk da se den unge, lovende reinsjegeren komme løpende med dasspapiret flagrende over hodet i den ene hånda, mens den andre hånda holdt buksa fra å falle ned. Litt av et syn og ganske underholdende, så det tok noen sekunder før vi fikk oss til å lytte til hva den unge reinsjegeren hadde på hjerte. «Pappa, jeg har sett rein oppå høyden der». Med disse ord ble det fart på jaktlaget. Pausen ble avviklet, og vi satte i marsj til høyden der hvor yngstemann hadde observert rein. Da vi kom fram, hadde en liten reinsflokk på 7-10 dyr trukket over høyden og ned på vestsiden. Etter en kontrollsjekk på kartet og et par målinger med avstandsmåler, konstaterte vi at flokken var ca. 400 meter utenfor vårt jaktterreng. Da var det bare en ting å gjøre - finne fram Jervenduken og håndkikkert, følge med på alle bevegelser og håpe på at flokken skulle finne veien tilbake til vårt terreng med påfølgende skuddsjanse. Etter noen timer med venting og speiding fra høyden, tydet mye på at nettopp dette skulle slå til. Det vil si, helt til en turgåer med to løshunder dukket opp. Turgåeren og løshundene skremte flokken langt vestover. Frustrerte og oppgitte av slik adferd i terrenget, måtte vi erkjenne at det ikke kom nye muligheter denne dagen. Likevel var vi glade for å ha sett dyr og fornøyde med at vinden blåste i vår favør. Det var derfor ingen protester eller betenkeligheter når følgende forslag kom utpå kvelden

– «Hva med en ekstra dag?». Selvsagt måtte vi jobbe for reinsfall og innvilge oss en dag ekstra utover det vi opprinnelig hadde planlagt. Damene hjemme ble snakket med samme kveld, og når forståelsen i heimen også var stor for et slikt ønske og behov, ja da var det avgjort.

DAG 6-7 - EI SIMLE I BAKKEN

Dag 6 stod vi på nytt opp tidlig for å utnytte dagen. Vinden hadde i løpet av natta dreid sør-østlig - knallforhold! Dette var siste dag vi kunne jakte sammen. Jobb, andre forpliktelser og flytider ropte i det fjerne. Vi lukket øyne og ører for slik støy.

Nå var fokus rettet mot å lykkes, sammen.

Etter bare tre kilometer marsj, i planlagt rute for dagen, spottet vi rein. Store gevir stakk opp fra en lav høyde på ei slette rett nord for oss. Terrenget vi stod i var krevende å smyge i. Langstrakt slettelandskap. Vi skjønte at det kom til å bli svært vanskelig å nærme seg flokken uten å risikere å støkke

dyrene. En kort samling med jaktlaget hvor vi drøftet alternativene, ledet oss inn på en løsning hvor vi delte oss i to mindre lag. Jaktleder og sønn skulle smyge seg inn på dyrene, støttet av Peter og Roar via jaktradio. Strategien var at Peter og Roar skulle jobbe med å skaffe seg høydemeter vest for dyrene. Høydemeter nok til å kunne rettlede jaktleder og sønn mot dyrene. Ideen var å smyge ved å følge de små bekkedalene så langt som mulig, inntil vi var innenfor akseptabelt skuddhold. Strategien fungerte svært godt. God anvisning på jaktradioen førte oss så nært dyrene vi kunne komme. Vi ble liggende bak en liten forhøyning i terrenget. Mellom oss og dyrene var det en åpen slette, så her stoppet muligheten for å komme nærmere. Risikoen for å støkke dyrene ble for stor. Avstandsmåleren viste nøyaktig 200 meter mellom oss og reinflokken. En noe drøy, men akseptabel skyteavstand sett i forhold til forberedelsene før jakta, samt at dyrene ikke viste noen tegn på å være stresset eller urolige. Nå var det bare et problem, vi så foreløpig kun store bukker i kikkertsiktet, og vi hadde ikke bukkekort. I tillegg lå dyrene og hvilte på bakken. Vi ble liggende og vente i omtrent 1,5 time før dyrene begynte å røre på seg. Den største bukken ble stående med bredsiden mot oss på ca. 180 meter. Hadde det stått «storbukk» på jaktkortet, ja da hadde det endt med bukkefall denne dagen. I stedet måtte vi bevege oss noenlunde i

takt med flokken, som trakk mot øst, i håp om skuddsjanse på ei simle.

Det skulle vise seg at den mindre flokken vi hadde fulgt med på, trakk mot en stor flokk øst i terrenget. Når nå disse flokkene møttes var det 400-500 dyr samlet. Et mektig inntrykk for fire jegere. Slettelandskapet gjorde det krevende å komme innpå dyrene. Åling og lav gange ble eneste løsning for å avansere i terrenget. Til slutt greide vi åle oss frem til en forhøyning i terrenget hvor det var mulig å finne et anlegg for stødig håndtering av rifla. Storflokken gikk og beitet og hadde tydeligvis ikke oppdaget farene som truet et par hundre meter unna. Ei simle som beitet i utkanten av storflokken ble lokalisert. Avstandsmåleren ble brukt for å sjekke eksakt avstand. Det var sjanseløst å komme nærmere, så her måtte det tas en beslutning om skudd skulle avfyres eller ikke. Dyret var rolig, vinden stabil og jaktlederen vant med både våpen, ammunisjon og skyteavstand. Tårnet på kikkertsiktet ble kneppet opp til målte skyteavstand. Anlegget var godt. Skuddet gikk! Kort tid etter lå simla i

bakken. Storflokken hadde nå satt inn alle sanser på farene som truet, og dro av sted i god fart nord-vest for vår posisjon. Det var en blanding av lettelse, høytid, respekt og stolthet som farget stemmen til jaktleder i jaktradioen til Peter og Roar – «reinsfall, ei simle i bakken».

Det tok en halvtimes tid før vi alle fire var samlet rundt simla vi hadde skutt. Stor glede over å ha lyktes, sammen. For en opplevelse!

Transportetappen og slaktingen gikk knirkefritt. Nede ved vannet møtte Hjalmar Broch oss med båt og fikk oss over til siden der hytta lå. Peter, jaktlagets slaktegutt (gårdbruker med over 60 års erfaring med slakting), bidro til at flåing og kjøttarbeid var en enkel sak. Så kunne vi endelig roe ned på hytta med god mat og drikke, snakke om uka som hadde gått og hva vi hadde vært en del av. Neste dag gikk med til praktiske gjøremål; pakking av kjøtt og utstyr, utvask av hytta og å skrive en kort hilsen og takk i hytteboka. Tor Arne Rosten møtte oss til avtalt tid med hest og kjerre, så det tyngste bærearbeidet tok dølahesten seg av. Etter en kort tur innom målestasjon (simla veide 38 kg slaktevekt), takket vi ja til en trivelig kaffeinvitasjon hjemme hos Leif Vingelen (gårdbruker, generasjonsjeger, rektor m.m.). En hjertelig gjestfrihet blant lokalbefolkningen som gjorde inntrykk på oss.

NOEN AVSLUTTENDE ORD

Denne jaktuka har vært et samtaletema stort sett hver gang noen av oss i jaktlaget møtes. Det taler vel sitt eget språk i forhold til hva denne uka gav oss, både som jaktlag og som enkeltjegere. Villreinjakt må oppleves for å forstås, og har du først fått smaken på denne type jakt blir det ikke siste turen du oppsøker villreinland.

Takk for oss, skitt jakt!

Ein knakkeplass og andre minne i reinsfjellet

Under reinsjakta i Lesjafjellet i 2023 kom underteikna over svært interessante spor etter reinsjegerar frå eldgamal tid. På eit høgdedrag med utsikt utover terrenget finst det sikre avslag frå steinalderen. Her har folk for tusenvis av år sidan tilverka kvasse reiskapar og truleg pilspissar i samband med jakt på grådyra. I nærleiken finst det og bågåstøer og fangstgraver. I dag trekkjer dei villaste reinsdyra i Noreg enno forbi her. Ein slik lokalitet i høgfjellet er tradisjonsrik, magisk og evig for den som vil forstå rekkevidda av dette.

Reinsjakta i fjor

Datoen er 10. september 2023, denne morgonen i Skamsdalen, med utgangspunkt på Lesjøen. Etter omtrent 10 minutt med bratt oppstiging er det slake vegen bortetter fjellet og nedunder der Grashøa er markert på kartet. Målet med jaktturen er å gå så langt nordover at det blir god oversikt over det vide Leirsjøtelet og fjella rundt. Eg brukar å ta akkurat denne turen minst ein gong kvart år i reinsjakta. Det er vorte ein god tradisjon å legge ruta i det som er heimekjært fjellområde, og gå turen forbi ein lokalitet med gamle fangstgraver og bågåstøer. Dette for å

liksom å helse på noko gamalt kjent og for å konstatere at alt er i orden. Her ved denne lokaliteten fekk eg og felt eit par reinsdyr den 8. september 2013. Det er litt rart å tenkje på at det er 10 år sidan, for det kunne like gjerne ha vore i går. Men slik er det, minna står tindrande fast som fjella, medan tida går skiftande unna som været.

Det vide Leirsjøtelet

Litt forbi fangstminnestaden har ein eit flott utsyn vidare innover mot Leirsjøtelet og resten av landskapet. Leirsjøtelet er det store vide fjellområdet mellom Storskrymten, Drugshøa og Lågvasstin

den. Dette er eit relativt slakt og flatt høgfjellsplatå innanfor Lesja kommune. Ein kan godt seie at Telet er eit gedigent vegkryss for trekkande reinsdyr, som tilhøyrar Snøhettastamma i dag. Det er ikkje lett å jakta her sidan området er så opent og med så lite dekning å gøyme seg bak. Til gjengjeld er det, som nemnt, enklare å sjå dyr her og da på gjerne langt hold. Her har ein framifrå overblikk frå litt opp i fjella rundt. I dag er området med Leirsjøtelet óg med i det indre felles jaktområde i Snøhetta øst. Slik sett så har det etter kvart vorte fleire som jaktar på Telet, til trass for at det ligg nokså langt inn i

Tekst og foto: Runar Hole,

Arkeolog og dagleg leiar i Tarandus

Utsikten i reinsfjellet frå høgdedraget der knakkeplassen vart funne. Her hadde steinalderjegerane framifrå oversikt i eit godt trekkområde for dei ettertrakta grådyra. Det er ikkje få dyr som har passert her i tusenvis av år. Foto teken i austleg retning mot Drugshøa og Svånåtindan.

fjellheimen. Den auka mengda med jegerar her, etter tusenårsskiftet, har nok og gjort det vanskelegare å jakte i dette området.

Mine frå svunnen tid

På fangstminnestaden, som var målet mitt for dagen, er det fire fangstgraver og minst tre bågåstøer, innanfor eit lite område. Dei steinmura fangstgravene er heilt sikkert fleire hundre år gamle. Kanskje er dei bygd ein gong for rundt 1000 år sidan eller tidlegare? Bågåstøene derimot verkar eldre og er temmeleg forfalne. Dei treng ikkje stamme frå same tida som fangstgravene sjølv om dei ligg på same lokaliteten. Slik sett så kan dei vera fleire tusen år gamle. Her har reinstrekket vorte konsentrert i det elles vide fjellandskapet og gjort staden til ein særs eigna jakt- eller fangstplass. På fleire måtar fungerer plassen som eit vegkryss for reinen. Her blir terrenget som ein flaskehals for reinsdyr på trekk mellom Leirsjøtelet i nord og Stortverråbotn i sør. Dette er og ein velkjent trekkveg opp mot den farbare ruta over Lågvasseggen og dei store høgfjellsområda vidare vestover. I motsett retning har reinen ei rekkje av fleire gode trekkvegar og beiteområde. Austover finn ein og mange fangstgraver på ulike lokalitetar, som vitnar om nettopp dette.

Minne frå jakta i 2013

Under jakta i 2013 var eg klar over at det mest truleg var dyr i området den 8. september. Dette fordi eg hadde sett ein flokk beite roleg nedunder Grashøa, så seint det gjekk an å kikre kvelden før. Men grytidleg om morgonen, gjekk ikkje oppsporinga av flokken slik som tenkt. Tjukk skodde hindra raskt all sikt i fleire timar og eg fann det lurast å sitja

i ro og vente. Håpet da var at dyra ville avsløre seg med kanskje nokre svake lydar. Men det einaste å høyre var berre ei rype som skarra i skoddehavet. Da landskapet endeleg opna seg att med klår sikt var kikkerten god å ha. Men ingen dyr var å sjå. Eg sette kursen mot fangstminnelokaliteten, for å sjå om alt var som før. Etter å ha nettopp passert den fyrste fangstgrava og teke nokre

Ei av dei steinmura reinsgravene på fangstminnelokaliteten. Leiegjerda i form av steinrekkjer frå dei fire hjørna er så vidt synlege stikkande opp av torva. Dette var ei lovleg og effektiv fangstfelle før tidsalderen til kruttvåpna tok over. Foto teken sørover mot Grashøbotn i 2013.

Kluftbukken som vart felt på fangstminneplassen under reinsjakta i 2013. Bukken var i lag med ein mindre bukkeflokk, som kom brått på artikkelforfattaren. Heldigvis vart eg ikkje oppdaga og tilfeldigvis stoppa flokken opp innanfor skothald. Artig og tradisjonelt var det og å felle dyret på ein så minnerik plass.

bilde, så fekk eg brått auga på ein liten bukkeflokk i rask fart ned mot fangstlokaliteten. Situasjonen utvikla seg så fort at eg vanst berre å legge meg ned med det same for ikkje å bli oppdaga. I dekning bak ryggsekken vart øyro plugga og børsa lada. Dyra var på veg rett mot den vesle flata, som eg låg midt ute på og heilt i ro.

Heldigvis stoppa flokken opp på omtrent 50 meters hald. Ein kluftbukk vart tilfeldigvis ståande fritt lenge nok til at han kunne fellast. Det var vidare spesielt å kunne gjere opp eit dyr, omkransa av jakt- og fangstminne på staden. Ja, ei sjeldan oppleving var det, og nesten bokstaveleg få reinsdyr rett i fanget. Dette utan å måtte lura seg innpå i timevis. Ikkje nok med det, seinare på dagen dukka det opp to større flokkar i området. Den eine hopen strauk sørover og vart jakta på av ein jeger, som dukka opp der. Men den andre flokken vart ståande nølande i fjellskråninga ovanfor meg. Dyra kjente tydelegvis værdrag av jegeren. Aller helst ville dei nok fylgja etter fyrste flokken, men trekket vart effektivt hindra av folkelukta. Reinsdyra stod tett og roa seg såpass lenge at eg fekk tid til å gå rundt dei. Frå ovantil kraup eg innpå dyra i sikksakk bak den sparsame dekninga i terrenget. Lett og behageleg var det ikkje, så lavt som mogleg å krypa i steinura, men det var berre å ta tida til hjelp. Heldigvis heldt hopen seg roleg til eg kom på skothald.

Etter ei god stund med å ligge å stille på dyra, var det ei semle som stod fritt nok til å kunne skjotast. Såleis enda eg opp med to skrottar på same dag, på denne minnerike plassen. Det vart ein del reinskjøt å styra med og fleire turar, for å frakte kjøt og skinn med meir heimover.

Ein spesiell plass og ei urovekkande tid

Plassen i fjellet med sine gamle jakt- og fangstminne er spesiell, der han ligg i intakte trekkruter for reinen i dag. Men medan eg sat inne i Jervenduken i le for ein steinblokk, så kunne eg heller ikkje unngå å tenkje på den negative utviklinga i fjellet. Det har vore lite dyr å sjå så langt i denne delen av fjellheimen under reinsjakta. I fjor var det og fyrste gongen eg ikkje såg eit einaste reinsdyr under jakta i Skamsdalsområdet. Eg måtte difor langt austover i Lesjafjellet for å få tak i dyr på tampen av jakta. Det er vorte meir ferdsel i fjellet dei seinare åra og særleg på Dovre-sida. Spesielt har turisttrafikken i Hjerkinn-området og innover til DNT-hytta Snøheim og fjelltoppen Snøhetta auka dramatisk. Dette forstyrrar utan tvil det naturlege reinstrekket i både mindre og større utstrekning. Er dette årsaka til at det synest å ha vorte færre dyr i deler av Lesjafjella og? Kan det store sirkeltrekket rundt Snøhetta ha vorte skadelidande av alle turgåarane? Det er og auka ferdsel innover Skamsdalen og over Leirsjøtelet. Noko som på ingen måte bidreg positivt for villreinen.

Kamuflert som ein stein såg eg med kikkerten, stadig folk på veg langs DNT-stigen i båe retningar.

Villreingjetarar?

Kva skal vi gjere med turisttrafikken framover, som ser ut til å hindre grådyra? Mengda med folk i fjellet over tid og reinens naturlege bruk av leveområdet sitt, er slettes ikkje kompatibelt. Ein tanke eg får der eg sit og grublar, er at kanskje kan vi tilsette «villreingjetarar» i dei mest sårbare villreinområda våre? Ja, for vi har jo tamreingjetarar så kvifor ikkje villreingjetarar eller «turistgjetarar» om du vil? Eg ser for meg at slike kan fylgje med på kvar villreinflokkane er til kvar tid. Dette i dei mest aktuelle områda og dei mest sårbare tidene. Sjølvsagt bruker dei teleskop og anna teknologi på langt hald, så dyra ikkje blir forstyrra. Ser dei ein reinsflokk på veg inn i område med hyppig turisttrafikk, så har desse gjetarane mandat og myndigheit til å stengje området for ferdsel. Området kan da stengjast med skilt eller vaktar i båe ender av turiststigen. Bøter kan gjevast til dei som med vitande og vilje bryt det kortvarige ferdselsforbodet. Til dømes er oversiktlege Stroplsjødalen egna for noko slikt. Varsel kan sendes ut til alle mobiltelefonar i området. Det same kan visast på skjerm på turisthytter og langs bilvegar lokalt. På same måte som værmelding eller vegmelding, så får vi ei villreinmelding ut til alle folk. Det er ingen som tek turen til toppen av Snøhetta om det er varsla skikkeleg uvær. Kanskje kan vi få til eit liknande opplegg at ingen tek denne turen, også om det er varsla ein flokk med rein ved foten av Snøhetta? Skal vi leve med villreinen i framtida så trur eg vi må ha ein «av- og på-knapp» for fotturistane. Eit raudt eller grønt ljos for fri ferdsel basert på eit fungerande villreinvarsel? Vi har langt på veg teknologien og kunnskapen til dette no. Uansett må ferdselen i sårbare villreinfjell regulerast på andre måtar enn i dag.

Steinalderfunn

Det var ikkje råd å sjå dyr innover Leirsjøtelet eller i fjella rundt til tross for fleire timar med nøye kikring. Da var det best å få rørd på seg og etter kvart gå attende og leite etter dyr på motsett kant, med gunstig vindretning. Men

Eit av dei sikre bågåstøa på fangstminnelokaliteten fotografert i 2013. Denne har meir form av ein hestesko. Tidleg på sumaren er den vesle tjønna her fylt med vatn og da ser ein godt at skyteskjulet ligg like ved vasskanten. Svært strategisk plassert midt i reinstrekket med andre ord. I bakgrunnen mot nord ser ein fjella Grøvudalstinden, Salhøa, Storskrymten og Litlskrymten.

fyrst ville eg leite litt rundt på dei vegetasjonsfattige høgdedraga og haugane i området. Det var pilspissar eg hadde i tankane. Det var passande å få litt avveksling frå den intense men stillesittande kikringa og fokuseringa etter levande grådyr. Men ingen pilspissar dukka opp i søkjefeltet der eg svinsa rundt. Snart var eg difor på attendetur forbi fangstminneplassen. Etter å ha passert denne gjekk eg over eit høgdedrag med god utsikt i fleire retningar. No var det mest rein eg såg etter, men så fekk eg svært tilfeldig sjå noko som fanga interessa på bakken. Det såg ut som ein kvartsittbit og likna på eit avslag! Mistanken om det vart ikkje mindre etter å ha studert den nærare. Foto og GPS-posisjon vart teken der kvartsitten låg og eg tenkte vidare å ta han med for nærare undersøkingar. Fleire kvartsittar var det ikkje å sjå, så eg sela på meg sekken og rifla, men rakk berre å gå knappe ti meter før ein god del kvartsittbitar låg delvis synlege i overflata. Jøss! Etter å ha studert nokre av desse vart all tvil borte. Dette var sikre avslag frå steinbrukande tid! Ved nøye saumfaring av overflata fanst fleire større kvartsittsteinar, som så vidt stakk opp av grus- og jordoverflata. Desse litt større steinknollane var eigna råmateriale og tydeleg frakta akkurat hit av folk for lenge sidan. Med eit vart det klart at eg hadde snubla over ein knakkeplass frå steinalderen. Ein slik lokalitet har eg hatt eit ynskje om å finne i denne delen av Lesjafjellet i mange år og gleda vart dermed stor. Det fyrste avslaget vart lagt attende nøyaktig der det låg sidan saka no var sikker. Her hadde lokaliteten med alle sine spor lege i fred i tusenvis av år og det kan han få fortsetta med.

Knakkeplass

I det arkeologiske ordforrådet er ein knakkeplass, ein lokalitet der det vart laga reiskapar av eigna steinar. Ein kan og kalle ein slik plass for steinsmie. I Noreg var dette råmaterialet som oftast av flint eller kvartsitt. For å lage fungerande reiskapar laut ein slå eller knakke steinane med god teknikk på ein bestemt måte. Desto betre teknikk og erfaring ein hadde med dette, jo raskare og meir effektivt kunne steinsmedane lage bra eller ypparlege reiskapar. Dette var gjerne kvasse

Sikre, slåtte steinbitar av kvartsitt. På bakken stikk det og opp ein fin kvartsittbit. Dette er avslag etter reiskapsproduksjon i steinalderen. Altså ein knakkeplass eller ei steinsmie som er fleire tusen år gamal. Det kan ikkje vera noko anna enn reinsjegerar som har vore på ferde her!

pilspissar, knivar og skraper. Typisk nok vart det på knakkeplassar liggande att ein del avslag, som den gongen var rekna som meir eller mindre avfall. Det er alle desse avslåtte steinrestane som avslører ei steinsmie i dag. Avslaga kan fortelja oss mykje om alderen og kva som har gått føre seg, så dette er alt anna enn avfall i våre dagar. Ein knakkeplass er ei lita historisk skattekiste for vår totale forståing av fortida. Men for lokalforståinga blir den forhistoriske skatten gjerne mykje større.

Kva er så alderen på denne knakkeplassen i Lesjafjellet? Det er det ikkje godt å seie noko sikkert om på noverande tidspunkt. Men vi veit at det var reinsjakt høgt til fjells for kring 6000 år sidan, slik som dei arkeologiske dateringane frå Fetegga, så tydeleg viser. Kanskje er steinsmia eldre? Vi veit det har vore reinsjegerar i fjella her for minst 10 000 år sidan, slik dateringane frå Reinsvatnet fortel oss. Knakkeplassen kan og vere yngre fordi kvartsitt var brukt heilt fram til jarnet tok over for grovt regna 2000 år sidan. Men eg trur førebels at steinsmia er rundt 6000 år gamal, sidan avslaga kan likne litt på funna på Fetegga. Dette var nok ein tidsalder da kunnskapen om og bruken av kvartsitt var svært utbreitt i Noreg.

Sårbart kulturminne

Det blir ikkje gjeve noko nærare stadposisjonering av fangstminnelokaliteten og knakkeplassen i denne artikkelen. Derfor er det heller ikkje laga

kartskisse over dei ulike objekta i høve til kvarandre. Utviklinga med ferdselen i fjellet er vorte slik at ein lyt passe betre på dei verdiane vi har. Kanskje er det litt dumt å skrive om denne fangstminnelokaliteten i så måte. Eg håpar og ynskjer ikkje at artikkelen fører til auka ferdsel i dette området, eller i andre sårbare område for den del. Da kan den lokale tradisjonen bli skadelidande og i verste fall øydelagt. Sjølve knakkeplassen med avslaga er riktig nok nærast uråd å finne for utrena augo. Det er bra, for steinalderlokaliteten er verkeleg sårbar og kulturminnet forsvinn fort om folk byrjar å plukke med seg avslag. Ei fangstgrav er derimot meir robust i møte med suvenirjegerar. Slik sett så er det best når nøyaktig posisjon av kvartsittsmia er hemmeleg inn til vidare. Kanskje kan ein få til ei arkeologisk undersøking av lokaliteten dersom det kan gagne villreinen og Lesjabygda? I åra framover vil det luraste vera å kanalisere mest mogleg av turisttrafikken bort i frå sårbare villreinområde og heller til ulike attraksjonar nede i bygda. Det blir det gjerne meir inntekter og arbeidsplassar av. Greier vi å få til alt dette, så kan det forsvarast å hente ein del av steinalder-gjenstandane ned til ei utstilling på bygdamuseet. Det er sjølvsagt litt stas i seg sjølv å fortelja om det ferske funnet, men det viktigaste er å bruke saka til noko større i det lange løp. Føremålet med denne artikkelen er altså å opplyse folk om den lange historia og at vi må ta betre vare på villreinen, kulturminna, fjellområda og tradisjonane våre framover.

Kvass reiskap

Tenk deg at du er på reinsjakt og at du nettopp har felt eit dyr. Men så oppdagar du at kniven er attgløymt heime. Kva gjer du da? Kanskje finst det noko utstyr i sekken som kan gjerast kvasst nok, til å få vomma ut dyret? Kva med å banke flat tomhylsa og forsøkje å slipe messingenden sylkvass mot ein eigna stein – om du finn det da? Nei, lett blir ikkje dette og uråd er det i alle fall å opna opp eit reinsdyr og partere skrotten med berre hendene. Vi menneske har ikkje muskelstyrke, klør eller tenner til ein slik jobb. Men vi har til gjengjeld hjernekapasitet, til å lage og bruke avanserte reiskapar. Mesteparten av denne overlegne forma for intelligens vart truleg utvikla i den lange steinalderen, over titusen av år.

Steinalderfolka var heilt avhengig av reiskapane sine for å overleve. I samband med reinsjakt var det fundamentalt med teknologi som fungerte. Akkurat som vi treng teknologi i dag på jakt, som til dømes skytevåpen. Det avgjerande den gongen var å greie å lage ein kvass nok egg av noko som var hardt nok. Meistra ein teknikken med å slå eigna steinar til kvasse bitar som kunne brukast som spissar, knivar og skraper med meir, så hadde ein altså grunnlaget for å greie seg. Desse reiskapane vart brukt vidare til å lage spyd, eller enda meir avansert jaktutstyr slik som pil og boge. Denne teknologien gjorde at dyr kunne fellast på litt avstand. Etterpå var det ikkje

store kvasse steinbiten ein trong, til å partere eit stort dyr ned til smådelar. Dersom ein hadde erfaring med det, vel og merke. Kvasse steinbitar vart endeleg brukt til å skrape skinna reine, skjære dei til mindre skinnbitar og sy desse saman til passande klede. Synåler vart gjerne laga av bein med hjelp av ein kvass steinbit. Sener frå dyra vart skore og skrapa ut av kjøttet med ein liknande kvass stein og vidare tilverka til sterk sytråd.

Vi må tru at alt dette kravde mykje opplæring og lang erfaring med prøving og feiling. Dette fekk folka i reinsdyrjeger-kulturane lære frå barnsbein av, sidan dei var så avhengig av grådyra for å overleve. Jegerfolka i Noreg hadde truleg frå tidlegare tusenår på kontinentet, utvikla ein sterkt levedyktig kultur på dette, så lenge det fantes nok dyr å jakte på. Men som nemnt, det avgjerande for å livberge seg var å greie å lage ein kvass stein, når dei mangla ein slik. Da var heller ingen ting betre, enn at dei kunne finne eigna steinar lokalt i fjella, når dei trong nye reiskapar under jakta. Så kan vi jo spørja oss sjølve i dag om vi hadde greidd å funne steinar og tilverka desse kvasse nok? Dette for å gjera opp dyret, dersom kniven låg att heime? Steinalderfolka var faktisk, på fleire måtar meir kunnskapsrike og betre tilpassa enn oss i dag.

Framtida

Skal vi sjå framover og ta vare på villreinen så må ein og kunne sjå

bakover på det som har vore. Dersom ein ikkje har ei fortid så blir det vanskeleg å ha ei framtid. For min del, så kjem den eldgamle reinsjakta i Norge aldri så nært, som når ein sjølv ser dei gamle spora ute i elles uberrørt natur. Spesielt nært bli det når ein og er ute i same ærend, som forfedrane. Ein er på nøyaktig same stad og med dei same omgjevnadane som den gongen. Reinsdyra er stort sett lik i utsjånad og åtferd, kan vi tru. Utstyret til jegerane har opp gjennom historia forandra seg, men sjølve handlinga er mest det same. Målet er å finne, felle og gjere opp dyr. Seinare skal det bli næringsrik og velsmakande mat av skrotten. Da som no. Som einsleg jeger langt inn i fjellheimen er ein liten i tid og rom. Men det er faktisk trygt og godt når ein er del av denne kulturtradisjonen som er både evig og stor. Du er ikkje einsam og bortkomen med den ballasten, men har slikt «å gjera og slikt å føra».

Plassen i Lesjafjellet er spesiell og førebels relativt unik. Etter mange år med registrering av minner etter fangstkulturen i fjellet, er dette einaste staden eg har sett med så mangfaldige og tydelege spor. Dette gjeld kulturminne både frå reinsdyrjakt i steinalderen, bågåstøer og fangstgraver, samt nyare jaktminne, innanfor eit så avgrensa område. Og ikkje nok med det, landskap og terreng er framleis det same. Lokaliteten har intakte trekkruter til ei av dei mest ville og opprinelege fjellreinbestandane i Noreg, den dag i dag. Det er ikkje mange plassar att i landet vårt, der fortida er så lik notida på denne måten. Lat alt dette få fortsetja å vera slik i overskodeleg framtid og fram til neste istid!

Litteratur

Callanan. M. 2008. Reinsvatnet 1-Midtnorges eldste fjellboplass. Leikvin Årsskrift Sunnd. Museumslag. s. 26-31.

Hole, R. 2015. Etter grådyr i Lesjafjellet. Den originale jaktårboka. Jeger 2015. s. 38–49.

Hole, R. 2023. I kor stor grad har villreinen tilpassa seg oss menneske frå forhistorisk tid og fram til i dag? Villreinen 2023. s. 84-90.

Ramstad, M. & Hole, R. 2015. Fetegga: bågåstøer og alpin fangst i eldre steinalder. Villreinen 2015. s 35-40.

På knakkeplassen låg det ei 7,62 x 51 mm tomhylse (.308 Winchester). Alt tyder på at nettopp her har ein geværjeger felt ein villrein i moderne tid, utan å ha visst kva slags historisk plass han skaut i frå. Utsjånaden på hylsa tyder på at det er nokre tiår sidan. .308-patronene vart introdusert på 1950-talet og vart ikkje vanleg på reinsjakt før ei tid etter. Artig kontrast med to jaktminne etter same dyr på nøyaktig same plass, men med ein aldersskilnad på fleire tusen år!

Fortellinger fra ei bu i fjellet

Fangsthistoriker og fjellmann Øystein Mølmen levde et utrolig fjelliv. Han bygde blant annet Miutjønnbu i 1958, et lite krypinn langt inn i fjellet i Dalsida statsallmenning for å drive med fiskestell, jaktoppsyn og vitenskapelige registreringer. Øystein Mølmen hadde et vitenskapelig blikk på omgivelsene, og med kikkert i hånd skrev han ned alt han så av folk og rein på sine mange turer til bua. Hva kan en analyse av hyttebøkene fra 1958 til 2021 fortelle om bruk, folk og rein i et øde fjellområde?

Øystein var en som jobbet systematisk med alt han foretok seg. Det har blant annet resultert i imponerende arbeider for å dokumentere den gamle fangstkulturen i fjellet, og han har skrevet en rekke rikt illustrerte bøker. Jeg husker selv hvor spennende det var å komme hjem til han med veggene tapetsert med kart over fjellområder der massefangstanlegg, fangstgraver, og bogestiller var markert med nåler. Bilder av jakt- og fisketurer, utstoppa dyr, og de mange historiene om fjellet brant seg inn i minnet til en liten gutt. Det var som å trå inn i en magisk fjellverden med fortellinger om folk som levde barske liv i fjellet. Øystein tok meg med på turer i fjellet, og disse gode minnene gjorde at jeg selv ble interessert i forvaltning av fjellet og villreinen. Det var enkelt å legge merke til hans skarpe blikk for naturen, og de nøkterne og objektive beskrivelsene han hadde av fenomener han observerte. Han skrev også dagbok gjennom hele voksenlivet, og det er lett å tenke seg at systematiske nedtegnelser var ment for å få større forståelse av endringer i omgivelsene. For meg går tanken fort til den amerikanske filosofen og grunnleggeren av viltforvaltning, Aldo Leopold, sin arbeidsmåte. Han hadde også detaljerte beskrivelser av endringer av dyrelivet og landskapet. Grunnideen til Aldo er at alle fenomener må forstås ut fra studier av det som skjer der og da, akkurat på det stedet. Det som har en kontekst. Det er først med en god beskrivelse av situasjonen, man kan finne forklaringer på det som skjer av endringer i for eksempel viltbestan

dene. Dette er dermed bakteppe for å systematisere observasjonene Øystein og andre detaljert nedskrev i hyttebøkene fra bua.

Området

Bua ligger på Dalsida statsallmenning, Lesja kommune, i villreinområdet Snøhetta vest. Det er 4-5 timer å gå til bua (1244 m.o.h.) fra alle kanter av fjellet, og den ligger i et område med minimal tilrettelegging for friluftsliv. Det er en bru ved starten av turen fra Gåsbu, ved Aursjøen, og få tydelige stier. Det går en T-merka sti fra Lesjaskog til Aursjøhyttanoen kilometer nord for bua, men det er dokumentert med tellere at denne stien kun brukes av noen titalls personer i løpet av sommeren. Området er dermed interessant som et eksempel på et «stille og øde område» der turistferdselen er på et absolutt minimum. Men området har mange tegn på historisk bruk, med nedraste varder langs gamle gjengrodde ferdselsårer, samt gamle sammenraste steinbuer, og fangstgraver. Miutjønnbu er en liten bu, akkurat plass til en køyeseng, en liten vedovn, et bord og en kjøkkenkrok. Garn henger ned fra taket, og en parafinlampe gir lys i sene kveldstimer. Men bua rommer så mye mer, den var et krypinn for eventyr og de mange gjøremålene i fjellet.

Formålet med studien

Bruken av fjerntliggende buer er i seg selv interessant å beskrive i et historisk perspektiv. Hvilken bruk har slike buer og hvordan har bruken endret seg over tid. Det er mange buer i villreinfjellet,

og de fleste har stått der lenge. Men det er grunn til å anta at bruken av bua endrer seg med samfunnsutviklingen. Aktiviteter knyttet til høsting av naturen er i endring, og friluftsliv og turisme er i endring. Dette er eksempel fra èn bu, og er ikke nødvendigvis representativt for andre buer, men viser noen tall og trender som kan være overførbare og interessante. Men kanskje mer interessant i denne sammenheng er nedtegnelser av folk og villrein i hyttebøkene. Siden Øystein var så nøye med å skrive i hytteboka var alle andre som brukte bua forpliktet til å skrive detaljert om hva de har sett og opplevd. Det er dette systematiske blikket over lang tid som gjør observasjonen interessant i forskningssammenheng. Materialet bygger på observasjoner som er gjennomført i løpet av de 663 dagene bua ble brukt i perioden 1958 til 2021.

Litt fra hytteboka

Hytteboka er fylt med mange spennende historier, knyttet til jakt, ulovlig jakt og skadeskyting, dramatiske ferder i forrykende uvær, eventyrlig fiske, og ikke minst møte med andre fjellfolk. Mange fjellfolk har vært innom bua, og i hytteboka er det språk på tysk, fransk og til og med arabisk. Villreinforskeren Eigil Reimers studerte Snøhettareinen, fjelloppsynsmannen Olaf Heitkøtter fant gode fotomotiv i området, geologer har vært der for å studere berggrunn og løsmasser, og arkeologer har studert fangstanlegg og vardeødeleggelser. Øystein hadde et enormt nettverk av personer han kjente. De

som tok seg så langt inn i fjellet var ofte enten fiskere som lå i telt, eller det som ble betegnet som fotturister på den T-merka stien. Man kan til mange tider føle seg alene i fjellet der inne, og det er flere steder notert at man har sett et «gammelt skispor» i hytteboka. Av interessant dyreliv er det mange arter, bl.a. kongeørn, havørn, jaktfalk, tårnfalk, elg og ikke minst jerv og fjellrev nevnt flere steder. Hytteboka viser at fjellreven har vært i området lenge, og det er sett spor mange ganger. En fjellrev ble sett tilbake til 1959. Første yngling av fjellrev ble observert i 2014. Også observasjoner og spor etter rødrev viser at den kan ta seg så høyt til fjells, og allerede i 1961 ble det observert rødrev ved bua. Jervespor er også observert jevnlig, spesielt i nyere tid. Villrein drept av jerv er funnet bl.a. i 1965, og i 1985 ble det sett fire jerver. Storlom er også hyppig gjest, og det har vært hekking i vannet ved bua. Det er interessant å se førstegangs–observasjoner i fjellet av kråke (1962), måke (1985), husflue (1994) og sau (1999).

Bruken av bua

Øystein hadde utallige fjellturer (over 100) i området før han bygde bua, og tanken var å ha et krypinn for jaktoppsyn, fiskestell og for å høste av fjellets ressurser gjennom jakt og fiske.

Allerede ti år etter at bua var bygd var første hyttebok utskrevet, og Øystein noterte 82 turer. Det var alltid et nytteformål med å ta turen til fjellet. Av viktigste formålene var garnfiske (235 dager), stangfiske (190 d), jaktoppsyn og jakt (101 d), skitur og isfiske (48 d), vitenskapelige registreringer (31 d) og rypejakt (19 d). Ofte var det selvfølgelig en kombinasjon av ulike formål. Vitenskapelige registreringer var knyttet til registreringer av fangstanlegg og utredninger i forbindelse med villrein. Garnfiske var lenge kun forbeholdt innenbygdsboende, men ble åpnet for alle i de fleste vannene i nyere tid. Derfor har stangfiske fra land vært en viktig aktivitet for utenbygdsboende. Det har altså vært folk i bua i alt 663 dager i perioden 1958 til 2021, i gjennomsnitt 10,5 dager i året. Dette vil si at bua står tom 346 dager i året i gjennomsnitt. Men bua ble mye hyppigere brukt på 1960-1980-tallet i den mest aktive perioden til Øystein (figur 1). Bruken av denne bua har hatt en nedgang i perioden. Som oftest var det to personer i bua, dernest en person, og på det meste har det vært fire personer som har overnattet. Materialene for å bygge bua ble fraktet inn med hest, og hytteboka viser at det svært sjelden har vært annen transport av utstyr til bua enn med ryggsekk. Bua

er mest brukt i den korte sommeren (figur 2), juli, august og september. Det er interessant å se hvor lite bua blir brukt vinterstid, og i perioden fra oktober til og med mars er den nesten ikke besøkt. Dette har også å gjøre med det barske klimaet i dette fjellområdet som ligger på grensen mellom øst og vest. Bua var heller ikke isolert, og med mangel på ved, var det krevende å holde varmen vinterstid.

Formålet med bruken av bua har også endret seg mye, fra å ha hovedtyngde på jaktoppsyn og jakt på villrein og småvilt i perioden frem til 1970-tallet, samt garnfiske til år 2000, har bruken endret seg mer mot stangfiske og turer i fjellet i tiden etterpå. Når det gjelder garnfiske viste Øystein hvordan man kunne høste kraftig fra de mange vannene rundt bua, og opprettholde god kondisjon på fisken. Han hadde båter i flere vann og brukte gummibåt i de mange småvannene, og det var eventyrlig kvalitet på fisken. Etter at garnfiske avtok utover på 1990-tallet har fisken i de fleste vannene blitt småfallen og med dårlig kvalitet. Det fiskes altfor lite. Det er interessant å lese at Øystein brukte mye tid på å forbedre gytemulighetene i vannene på 1960-tallet, med sprenging av gytekulper og rydding av bekker. I dag er dette unødvendige tiltak.

Figur 1. Antall dager folk har vært på bua fordelt på årstall (n=663 dager).

Figur 2. Antall dager folk har vært på bua fordelt på måned (n=663 dager).

Folk i fjellet

Det å se folk så langt i fjellet er en sjeldenhet, og alle observasjoner av folk ble notert i hytteboka. Beskrivelsene viser også at man tidligere hadde god oversikt over hvem som var i fjellet, siden det gjerne var sambygdinger. Av de 663 dagene med folk på bua er det hele 487 dager uten observasjoner av folk (figur 3). Det var dermed 176 dager med observasjoner av folk, og mer enn to grupper av folk på samme dag var en sjeldenhet. Gruppestørrelsen er som oftest to personer, men det var også ganske mange som gikk alene (figur 4). Det var også noen familier og grupper av folk opp til seks personer på tur. Den største gruppen som ble observert var en militærtropp på 30 personer.

Var det mer folk i fjellet før?

Fra en rekke studier som NINA har gjennomført i andre villreinområder vet vi at besøksmengdene har økt over tid, og i mange områder er økningen formidabel (se temahefte Villrein og ferdsel, 2021). Dette skyldes i hovedsak at fjellene er blitt mer attraktive for friluftsliv og turisme, og det største volumet er fra tilreisende fra utlandet eller fra byregioner i Norge. Men hvordan er endringer i områder som ikke er tilrettelagt, og således går under radaren for turisme? Siden bua blir brukt så ulikt mellom år, har vi lagd en enkel indeks som viser antall observerte grupper per observasjonsdag. Observasjoner av antall jegere er ikke nøyaktig notert i hytteboka, bare generelle nedtegnelser om at det var mye eller lite jegere, så dette er ikke tatt med i materialet. Nedtegnelsene i hytteboka viser at observasjoner av folk varierer mye over tid, men det er en tendens til økning i perioden. Det ble observert ganske få personer i det

første tiåret. I perioden fra 1970-2021 ser vi av figuren at det ikke grunnlag for å si at det har vært en økning av folk i terrenget rundt bua.

Var det mer villrein før?

Bestandsutviklingen for villrein har man god kunnskap om, men det er interessant å se hvordan dette avspeiler seg i hytteboka i ei bu sentralt i Snøhettaområdet. Øystein var jaktoppsyn og drev selv reinsjakt der i mange år, og han var spesielt opptatt av human jakt. Det må ha vært noen spektakulære syn å se de enorme flokkene med villrein utover på 1950-tallet. Det fortelles at det legendariske jaktområdet ved Miutjønntelet, som dekker flere km2 rett nord for bua var helt dekt av villrein. I løpet av krigen var det lite jakt på villreinen, og bestanden fikk vokse fritt. Utover i 1950-årene økte bestanden stort, og nedtegnelser viste at det var eventyrlig å være jeger det tiåret. Men dataene viser at bestanden var altfor stor i starten av 1960-tallet, og det var ofte man observerte flokker på over 1000 dyr. I 1960 skriver Øystein at det er «kolossalt med rein i fjellet». Bestanden kollapset av sult, sykdom og utvandring, og hytteboka viser tydelig at noe dramatisk skjedde i overgangen fra 1964 til 1965. I 1964 skriver Øystein at det var en kvote på 4000 villrein i Snøhettaområdet. I 1966 skriver Øystein «ingen tvil om at reinstammen nå har minket meget sterkt», og i 1967 «synes for øvrig at reinen her er mindre enn noen gang», og dette kulminerer i 1967 der det står at «dette er min siste reinsjakttur i disse trakter. Reinene forsvant og jeg flytter til nye jaktmarker». Nye jaktmarker ble for Øystein i Reinheimen, der han var helt sentral i å etablere ny villreinstamme. I perioden etter 1965 viser hytteboka at det har

vært en lang periode med svært lave bestander av villrein, og bruken av bua går noe ned. Øystein beskriver svært nedbeita og nedslitte lavmatter, og han mener at man fortsatt ser resultater av dette 35 år senere, på starten av 2000-tallet. Dette illustrerer hvor sårbar overbeiting er i svært lavproduktive fjelløkosystemer. I perioden etter 1967 var det svært begrenset med jaktoppsyn og jakt på villrein med utgangspunkt i bua.

Noen refleksjoner

Bua står der trofast bardunert i dette øde området og forteller sin historie om hvordan menneskene samvirker med fjellet. Bruken av bua har hatt en nedgang over tid, og har også gått fra å være avgjørende for høsting av kjøtt og fisk, til å bli mer et sted for fjellturer og avkobling. Det har blitt mer stangfiskere langs vassdraget. Dataene viser at ferdselen i området ikke har økt så mye, og langt fra de økningene man ser i områder mer populært for friluftsliv og turisme. Dette indikerer at tilrettelegging forklarer veldig mye av ferdselen i fjellet. Vi ser også at økosystemet er i endring, bestandene av artene svinger stort og nye arter kommer inn og andre forsvinner. Hytteboka forteller at mennesket er en helt sentral aktør i å påvirke og regulere økosystemet, selv i slike øde områder. På 1960-tallet var det storstilte planer om å demme opp og regulere hele vassdraget, og tilfeldigheter gjorde at planene ikke ble noe av. Det var planlagt anleggsvei rett forbi bua og videre langt innover fjellet. Det hadde endret hele området dramatisk og villreinen hadde hatt svært dårlige levevilkår. Nå er området sikret med landskapsvern.

Figur 5. Trenden for antall observerte grupper i fjellet per dag med observasjon (n=663).

 

 

 

Ferdsel i fjellet

Ferdsel i villreinfjellet deles ofte inn i to hovedkategorier, de besøkende som bruker eksisterende infrastruktur av stier og løyper, og de som går utenfor alfarvei. Langt de fleste besøkende til villreinfjellet følger infrastruktur, og dette volumet utgjør i de fleste villreinområder mer enn 80 % av de besøkende. Det er vist i en rekke studier at turister av en viss mengde som følger infrastruktur utgjør en forstyrrelse på villreinen som fører til unnvikelseseffekter eller hindrer trekk til viktige funksjonsområder. De som går utenfor alfarvei påvirker reinen på en annen måte, ved å forstyrre villreinens beitetid. Ved gjentatte forstyrrelser kan dette gi redusert beitetid og dårligere kondisjon. Det er lite kunnskap om

hvilken effekt sporadisk ferdsel har på villreinen, siden det er vanskelig metodisk å studere dette. Det beste eksempel på en slik tilfeldig forstyrrelse skjer under villreinjakta. Da er det unntakstilstand i fjellet og reinen får sterkt redusert beitetid i denne perioden.

Formål og metode

Studieområdet ligger i villreinområdet Snøhetta vest (bestandsmål vinter 800 dyr, 1200 km2). Området har svært lav grad av tilrettelegging for friluftslivet. Det er heller ingen hyttefelt som medfører ferdsel inn i området; hyttefeltet Bjorli ligger på vestsiden av høge fjell og påvirker ikke ferdselen inn i studieområdet. Ferdselstellere på noen sentrale innfallsporter viser svært

lave besøkstall. Studieområdet er dermed godt egnet til å beskrive ferdselen i et område uten særlig tilrettelegging, og der lokalbruk dominerer og ellers folk som fisker eller jakter.

I denne type studier bruker vi systematisk, direkte observasjon av folk og rein i terrenget. Utsiktsplassen var på Storbolla (1403 m.o.h.) og med 360° utsikt dekket observasjonene om lag 100 km2 (figur 1). Innenfor dette område er høydeforskjellene fra så lavt som 1150 m.o.h. ved Skageosen og til 1868 m.o.h. på Storhøe. For observasjonene i studieområdet ble det benyttet kikkert av typen Leica Geovid 8x42, og alle bevegelser i landskapet av rein og folk ble nedtegnet på M711 kart på timesnivå og senere digitalisert. Det ble lagd en manual og notert noen karaktertrekk på folk (formål, gruppestørrelse osv.) og rein (flokkstørrelse, kjønn osv.). I alt ble det gjennomført 20 observasjonsdager i august måned i løpet av de fire årene studien varte, 2009-2012. August ble valgt fordi tellingene viser at dette er den måneden med størst ferdsel i området.

Observasjonene

Det ble i alt notert 139 personer i løpet av 20 dager med observasjon (147 timer). Siden de fleste var på flerdagerstur, ble samme personer observert over flere dager. For reinen er det kun antall folk i terrenget som har betydning. Været hadde stor innvirkning på både antall personer som ble observert og atferden disse hadde. Enkelte dager var det noe begrenset sikt.

Artikkelen viser ferdsel i et område med minimal tilrettelegging for friluftslivet. De som bruker området, kommer seg dit av egen motivasjon og bruken er mer spredt og mer tilfeldig enn i et område der turistene følger merka stier og overnatter i hytter. Artikkelen diskuterer hvilke effekter den spredte ferdselen utenfor infrastruktur kan ha på villreinen. Se også artikkel i dette nummer av Villreinen «Fortellinger fra ei bu i fjellet» som er fra samme studieområdet.

Av Vegard Gundersen
NINA

Figur 1. Bildet viser deler av studieområdet mot Storbolla, som var observasjonspunktet for studien. Foto: Vegard Gundersen

Figur 2 viser et eksempel på situasjonsbilde over Miutjønntelet 14. august 2009. Samtidig som en GPS-merket reinflokk på 50-60 rein krysset over, var det 5 personer som brukte det samme området. Det var fire fiskere, i tillegg til en fotturist på den T-merka stien mellom Lesjaskog og Aursjøhytta. Reinen forserte området og var urolige på grunn av menneskelig tilstedeværelse, og oppholdt seg ikke spesielt lenge i det gode beiteområdet (figur 2).

Det ble lagd kart på timebasis som viser endringene i bruken av landskapet fra time til time de enkelte dagene, og det ble lagd kart som viser situasjonen på dagnivå de 20 dagene med observasjoner. Vi presenterer her kun alle observasjonene samla. Den 9. august 2009 ble det observert hele 17 personer i studieområdet, og det meste av ferdselen var konsentrert rundt buene og det var i tillegg to telt i området. Aktiviteten denne dagen var hovedsakelig knyttet til fiske, fra båt på tre vann eller stangfiske fra land. I tillegg passerte 3 personer på den T-merka stien. Folk holdt seg stort sett i nærheten av buer og telt i tidsrommet 18:00-08:00.

I figur 3 har vi beskrevet alle bevegelsene til de 139 observerte personene i løpet av 20 dager. Vi har presentert dataene med Kernel tetthetsindeks langs en oransje fargeskala. Legg merke

til at stiintensiteten fra tellere viser grønn farge og meget lav intensitet på alle stiene i området (inntil 1 person i timen, 10 personer om dagen). De beste beiteområdene sommerstid i dette karrige landskapet er i de lavereliggende delene, og som da sammenfaller med vassdrag og fiskevann. Men reinen vil også trekke opp i høyereliggende områder på dager med sol og varme, for å unngå innsekter. På kartet er det mulig å se en tendens til at villreinen unngår områdene langs vann og vassdrag, og det er de områdene vi har dokumentert er mest attraktive for folk. Dette kan tyde på at selv meget lave besøksmengder i terrenget og som er

konsentrert langs vann og vassdrag, kan medføre unnvikelseseffekter for villreinen. Dette er tilsvarende det vi har beskrevet i eksemplet i figur 2. I det eksemplet ble ikke flokken direkte konfrontert med folk, men lukt i terrenget gjorde flokken urolig og resulterte i at flokken trakk seg raskt gjennom området. Effekten i dette tilfelle er da at reinen hastet forbi gode beiteområder og fikk redusert beitetid. Det er også verdt å merke seg at villreinen i området er blant de med høyest skyhet, og de vil ofte flykte på 400-500 meters avstand når en person beveger seg i åpent terreng rett mot flokken.

Figur 3. Viser alle bevegelser til 139 personer i studieområdet i løpet av 20 dagers observasjon. I tillegg er det lagt på GPS posisjoner villrein i perioden 2009-2012. Både posisjon villrein og ferdsel er uttrykt med Kernel tetthetsindeks (kart: Ingrid Sønsterud Myren).

En artikkel om overvåking har på en måte blitt en fast post her i årboka Villreinen. Og det er en tradisjon vi tenker det er viktig å videreføre. Vi ønsker innledningsvis å rette en stor takk til alt lokalt mannskap som bidrar, på ulike måter, til at man får samlet gode data på årlig basis.

Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble opprettet i 1991, og det er Norsk institutt for naturforskning (NINA) som, på oppdrag fra Miljødirektoratet, har hatt det faglige ansvaret siden starten. I seinere år har Norsk villreinsenter (NVS) vært “underleverandør”. Overvåkings-programmet har fulgt utviklingen i villreinbestandene i seks utvalgte områder på fastlandet (Hardangervidda, Setesdal Ryfylke, Forollhogna, Knutshø, Snøhetta og Rondane), samt på Svalbard. Etter innføring av kvalitetsnorm for villrein har man økt fokus på bl.a. tellinger i de fleste av våre villreinområder.

Kalvetellinger

En kalvetelling er en telling som skal søke å gi oss svar på årlig tilvekst i den enkelte bestand. Disse gjennomføres som regel i juni-juli, og gjerne på en varm og solrik dag, da fostringsflokkene søker snøfonner for å kjøle seg ned og rømme fra plagsomme insekter. Man benytter i dag helikopter og tar stillbilder av flokker man finner. Målet er ikke nødvendigvis å finne “alle” dyr i hvert område, men et godt representativt utvalg. Etter gjennomført flyving, klassifiseres hvert enkelt dyr på skjerm i tre kategorier (kalv, simle/ungdyr og bukk 2,5 år og eldre). Forholdstallet som angir tilvekst, er angitt som kalv

per 100 simle/ungdyr. Grunnen til at man ikke skiller på simle og ungdyr, er rett og slett at det på bilder fra lufta ikke er mulig å klassifisere disse hver for seg.

Etter innføring av kvalitetsnormen har man rigget et system, der NVS og NINA, tar hovedansvar for organisering og gjennomføring av kalvetellingene. Gjennom et tett samarbeid med lokalt feltmannskap, kan man på en og samme dag, gjennomføre telling i flere villreinområder. Dette er effektivt i forhold til både tids- og ressursbruk.

Av Anders Mossing og Roy Andersen,
Norsk villreinsenter

Område	Dato	Af	Tot	K	SU	B	K/100S-U
Forollhogna	25.06.2023	17	1794	504	995	295	50,7
Knutshø	25.06.2023	3	1368	307	752	309	40,8
Snøhetta (øst)	25.06.2023	9	1282	359	730	193	49,2
Snøhetta (vest)	25.06.2023	6	79	3	40	36	7,5
Rondane (nord Grimsdalen)	15.06.2023	5	1002	270	670	62	40,3
Rondane (nord Vuludalen)	15.06.2023	5	385	88	276	21	31,9
Rondane (sør)	15.06.2023	25	2112	648	1386	79	46,8
Rondane (sør Finnsjøfjellet)	15.06.2023	2	59	19	37	3	51,4
Sølnkletten	15.06.2023	2	810	244	565	1	43,2
Reinheimen	25.06.2023	5	1129	231	815	83	28,3
Breheimen (øst)	08.07.2023	1	362	105	240	17	43,8
Breheimen (vest)	24.06.2023	2	205	59	146	0	40,4
Hardangervidda	09.07.2023	18	3700	852	2202	646	38,7
Skaulen-Etnefjell	14.07.2023	2	42	11	29	2	37,9
Setesdal Ryfylke (sør)	14.07.2023	5	314	61	191	62	31,9
Setesdal Ryfylke (nord)	14.07.2023	8	953	204	532	217	38,3
Setesdal Austhei	10.06.2023	21	937	210	618	103	34,0
Nordfjella (Sone 2)	24.06.2023	2	238	66	125	47	52,8
Raudafjella	24.06.2023	2	63	20	40	3	50,0
Fjellheimen	18.06.2023	5	466	109	272	85	40,1
Førdefjella	08.07.2023	1	58	14	40	4	35,0
Sunnfjord (ytre)	10.06.2023	1	32	6	21	5	28,6
Sunnfjord (midtre)	08.07.2023	2	45	15	25	5	60,0
Sunnfjord (indre)	08.07.2023	1	23	4	15	4	26,7
Vest-Jotunheimen	08.07.2023	1	193	60	121	12	49,6
Lærdal-Årdal	08.07.2023	2	195	54	111	30	48,6
Norefjell-Reinsjøfjell	14.06.2023	5	548	181	357	10	50,7
Oksenhalvøya	Ukjent dato	2	12	2	5	5	40,0
Brattefjell-Vindeggen	14.06.2023	3	253	60	175	18	34,3
Svartebotnen	08.07.2023	Dyr ikke funnet under telling.
Blefjell	14.06.2023	Dyr ikke funnet under telling.

Strukturtellinger

Gjennom en strukturtelling, vil man kunne få informasjon om kjønns- og alderssammensetningen i bestandene. Tellingen gjennomføres normalt sett i september/oktober (brunst), i en periode der man med relativt stor sikkerhet kan anta at alle kategorier dyr er samlet i samme flokker. Her er det heller ikke et mål å finne “alt”, men et representativt utvalg. Tidligere var teleskop, notatblokk og telleklokker eneste metode. I dag brukes i større grad videokameraer i felt. Med gode videosnutter, kan man i ettertid ha god tid til å klassifisere hvert enkelt dyr så nøyaktig som mulig. Denne tellingen gjennomføres på bakkenivå, noe som åpner for atskillig mer detaljer og dermed flere kategorier dyr (kalv, simle, bukk 1,5 år, bukk 2,5 år og bukk 3,5 år og eldre).

Det er villreinutvalgene som i stor grad har ansvaret for å gjennomføre strukturtellinger, men både NVS og NINA har bidratt direkte i enkelte områder. NINA og NVS har i samarbeid også gjennomført kurs og opplæring i “ny metodikk” (bruk av videokamera) og forsøkt å stimulere til økt innsats.

Resultater

En nøkkelfaktor for å få gjennomført både kalve- og strukturtellinger på en god måte, er værforhold. Når det gjelder kalvetellingene i juni-juli var været i hovedsak bra, og det var greit å planlegge og gjennomføre disse i noenlunde klarvær. Strukturtellingene var derimot atskillig mer utfordrende. Jevnt over var det en høst med mye ustabilt vær. I den mest aktuelle perioden for telling (fra jaktslutt og frem mot midten av oktober), var det i

mange villreinområder kun enkeltdager eller i verste fall halve dager, med gode forhold.

Under kalvetellingene i 2023 ble det telt til sammen 18 659 dyr, derav 4766 kalv (tabell 1). Dette er noe lavere enn i 2022. Som normalt er det sprik i kalveandel mellom områder, fra 26,7 til 60,0. I to områder, Blefjell og Svartebotnen, lyktes man ikke i å finne dyr under tellingen i 2023.

Værforholdene på høsten var som nevnt utfordrende, noe som også nok har påvirket resultatet fra strukturtellingene ganske markant. For 11 av våre ikke-nasjonale villreinområder er det enten ikke funnet dyr, eller ikke vært gjennomført telling. Utover dette ble det allikevel funnet jevnt over godt med dyr (10 166) i mange av de øvrige områdene (tabell 2).

Resultat fra alle tellinger legges årlig inn i Hjorteviltregisteret og er således åpent for alle (hjorteviltregisteret.no/statistikk/villrein).

Område	Af	Tot	K	S	B1,5	B2,5	B3,5+	Ubestemt
Forollhogna	5	1344	18,9	51,6	5,5	4,4	18,5	1,1
Knutshø**	3	348	18,1	50,6	6,6	5,2	19,5
Snøhetta (øst)***	8	676	22,8	50,9	5,6	5,3	15,4
Snøhetta (vest)	1	247	18,2	51,8	3,6	4,5	21,9
Rondane (nord)	1	516	27,3	51,0	5,0	3,3	13,4
Rondane (Vulufjell)	2	186	21,0	44,1	12,9	7,0	15,1
Rondane (sør)****	5	1119	23,8	52,0	7,1	5,7	11,4
Sølnkletten	1	451	24,6	58,3	6,4	4,9	5,8
Reinheimen	3	517	20,3	45,1	8,7	6,2	19,7
Breheimen	3	386	17,4	47,4	11,1	7,3	16,8
Hardangervidda	11	1991	19,5	55,1	8,6	7,9	8,2	0,6
Setesdal Ryfylke	3	320	19,4	63,1	1,9	4,7	8,8	2,2
Setesdal Austhei	6	613	21,9	49,3	6,7	6,7	12,2	3,3
Nordfjella (Sone 2)	1	46	15,2	52,2	8,7	6,5	10,9	6,5
Nordfjella (Sone 2)*	1	72	18,1	72,2		8,3	1,4
Raudafjell	1	74	24,3	58,1	6,8	2,7	8,1
Brattefjell-Vindeggen	1	97	25,8	52,6	7,2	3,1	10,3	1,0
Brattefjell-Vindeggen*	1	149	15,4	69,8		4,0	8,7	2,0
Fjellheimen (Volahalvøya)	1	96	21,9	49,0	9,4	7,3	5,2	7,3

* Full struktur mangler i en enkelt flokk.

** I tillegg ble det obs. 691 dyr som ikke kunne klassifiseres.

*** I tillegg ble det obs. 102 dyr som ikke kunne klassifiseres.

**** I tillegg ble det obs. 221 dyr som ikke kunne klassifiseres.

I løpet av høsten 2023 opplevde Norge det laveste antallet felte villrein på 50 år, med kun 3 493 dyr felt. Dette tallet representerer en nedgang på 1 602 dyr sammenlignet med året før, og markerer det laveste fellingsresultatet siden 1973. En vesentlig årsak til nedgangen er reduksjonen i felling på Hardangervidda.

For høstsesongen 2023 ble det utstedt fellingstillatelser for 11 549 villrein, nesten halvparten av fjorårets kvote. På bakgrunn av tidligere påviste tilfeller av skrantesjuke (CWD) på Hardangervidda, ble det tidligere satt høye fellingskvoter. I år ble kvoten derimot kraftig redusert, med omtrent 10 000 færre dyr.

Kampen mot skrantesjuke fortsetter å være prioritert, og målet for 2023 var å felle så mange voksne bukker som mulig. Totalt ble det felt 396 bukker og 416 villrein på Hardangervidda, en reduksjon på 1 545 dyr fra forrige år.

Regionen Reinheimen-Breheimen hadde det høyeste antallet felte villrein i 2023, med totalt 891 dyr, en økning på 257 fra året før. Jaktutbyttet inkluderte 274 årskalver, 82 halvannenåringer, 240 eldre bukker og 295 eldre simler. Fellingskvoten her ble økt med 235 dyr til totalt 1 300 dyr. I villreinområdene Forollhogna, Rondane, og Snøhetta ble det felt henholdsvis 401, 390 og 227 dyr.

Kilde: SSB

Villreinområde	Kvote	Felling	Fellings-%
Reinheimen - Breheimen	1300	891	69 %
Hardangervidda	4014	416	10 %
Forollhogna	579	401	69 %
Rondane	973	390	40 %
Setesdal - Ryfylke	1491	251	17 %
Snøhetta	580	227	39 %
Knutshø	395	222	56 %
Setesdal - Austhei	1033	218	21 %
Norefjell - Reinsjøfjell	172	150	87 %
Sølnkletten	550	137	25 %
Nordfjella	80	44	55 %
Brattefjell - Vindeggen	100	40	40 %
Blefjell	103	28	27 %
Lærdal - Årdal	40	17	43 %
Svartebotnen	15	15	100 %
Vest - Jotunheimen	12	10	83 %
Våmur - Roan	19	9	47 %
Tolga østfjell	35	9	26 %
Førdefjella	12	9	75 %
Sunnfjord	8	7	88 %
Raudafjell	7	2	29 %
Skaulen - Etnefjella	31	0	0 %
Oksenhalvøya	0	0	–
Fjellheimen	0	0	–
Villreinområder i alt	11549	3493	30 %

Villreinjakta 2023: Markant nedgang i fellingsresultater

Sauehold i villreinfjell – utfordringer og muligheter?

Tankesmia Pan har som mål å løfte opp kunnskap som anses viktig for miljøvennlig tenking, samt skape arenaer for dialog mellom parter der denne er mangelfull. Med initiativet til kunnskapseminaret «Sau og villrein i sørnorske fjell» mener vi å ha lykkes med begge målene.

Samarbeid om kunnskapsseminar

Temaet sau i villreinfjell er et følsomt og «undertrykt» tema som trenger å belyses. Ved å få med seg organisasjonene Norsk Sau & Geit og Norges Naturvernforbund i et felles kunnskapsseminar håpet vi i Tankesmia Pan å skape en dialogarena mellom disse. De er begge parter som har ulike interesser, og ofte motstridene interesser å ivareta, og mangler tradisjon for samarbeid. Sammen med Norges Miljø- og Biovitenskapelig Universitet (NMBU) lykkes de fire samarbeidspartene å arrangere et kunnskapsseminar med våre fremste fagfolk på NMBU. Jeg vil her prøve å presentere de hovedpunktene jeg merket meg, men innleggene er tilgjengelige i sin helhet på www.villrein.no.

De viktigste spørsmålene

De overordnede spørsmålene arrangørene ønsket belyst av våre fremste fagfolk var:

• Hvordan påvirker disse drøvtyggerne fjelløkologien?
• Hva er villreinens beitebehov gjennom året?
• Er det i dag en reell konkurranse om beite og arealbruk mellom rein og sau?
• Hva er faren for at prion-sjukdommer kan krysse artsbarrierer?
• Hva med spredning av sjukdom og parasitter, med særlig fokus på betydningen av saltslikkesteinplasser?
• Felles utfordringer for villrein og bufeholdet ved nedbygging av fjellet og den forstyrrende ferdselen.

Hvordan påvirker drøvtyggere fjelløkologien?

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har gjennom mange år kartlagt og overvåket vegetasjonen og beitepotensialet i de aktuelle fjellområdene. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har i samarbeid med andre universiteter studert hvordan vegetasjonsøkologien påvirkes av ulike beiteregimer, i første rekke knyttet til tettheter av sau. Nær halvparten av landet anses som aktuell beitemark, og i underkant av dette er klassifisert som fjell.

Det er store geografiske forskjeller i kvaliteten på fjellbeite, som igjen gir seg utslag i beitedyras mulighet for kroppsvekst. Utmarksbeitet må skjøttes og ha tilstrekkelig beitetrykk for å hindre gjengroing. Beitekapasitet per km2 er en viktig parameter for å beregne veksten på dyra og beitets «bærekraft». Organiserte beitelag bruker 35 % av norsk landareal, og 75 % av norsk sau er organisert i slike beitelag. Temaer som arealbrukskonflikter, karbonsyklus, bioøkonomi, matproduksjon på lokale ressurser og matsikkerhet ble tatt opp.

Store forskjeller i tetthet av sau gir seg også utslag i sammensetningen og mangfoldet i vegetasjonen. Ved å bruke store inngjerdede innhegninger i Hol og Setesdal Ryfylke over en årrekke, kunne en studere effektene av ingen, moderat og hard beiting. I Hol ble det funnet økt diversitet i områder med videreføring av moderat beitetrykk. Resultatene i Hol viste at økosystemtjenestene var høyest der beitetrykket ble opprettholdt, altså ca. 20 beitedyr per km2.

I Sirdalsheiene i Setesdal Ryfylke ble det gjennomført kombinerte naturlige og manipulerte eksperimenter. I de hardt beita områdene var mangfoldet i vegetasjonen beskjeden, og lite attraktive beitearter som finnskjegg fikk gjerne en dominerende plass. Her har beitepresset av sau, om lag 60 dyr per km2, over tid gitt endringer i vegetasjonen som det vil ta lang tid å reversere. Det harde beitepresset har bidratt til å holde gjengroing av bjørk nede, men har bjørka nådd en meters høyde går den klar av videre beitepress.

Hva er villreinens beitebehov gjennom året?

At villreinens beitebehov varierer gjennom året er vel kjent, og særlig adressert sommer- og vinterstid. Hva med den lite fokuserte betydningen av høstbeitene, som bl.a. synes å bety veldig mye for svalbardreinen? Det er mye fokus på lav som kritisk vinterføde, men flere villreinområder med lite lav ser ut til greie seg godt og ha gode kalvevekter likevel, som Setesdal Ryfylke. Vi trenger mer kunnskap om dette alternative vinterbeite, og hvordan dyra kompenserer for mangel av lav. En sterkere kobling mellom habitatbruk og bestandsdynamikk ble også etterlyst, for datamengden av gps-punkter er tross alt veldig stor i dag. Nå lanseres omfattende tiltakspakker i oppfølgingene av kvalitetsnormklassifiseringene fra 2022. De tiltakene som iverksettes gir store muligheter for læring, men forutsetter godt design og overvåkning.

Av Tor Punsvik, styremedlem i Tankesmia Pan

Er det en reell konkurranse om beite og arealbruk mellom rein og sau?

Konkurranse kan ses på mange ulike måter, innen arter og mellom arter. En eventuell beitekonkurranse vil være kompleks, og må analyseres lokalt innen det enkelte villreinområdet. Det ble hevdet at sauen er mer konkurransesterk i forhold til reinen ved høy tetthet, og også er den som påvirker beitet mest.

Kanskje vil en først se innenartskonkurranse i enkelte områder, både for rein og sau. Det betyr at variasjon i tetthet vil være avgjørende for å kunne studere mulig beitekonkurranse. I mange villreinområder er sannsynligvis dagens tettheter av sau med på å holde beitene i hevd også for villrein. Men høy tetthet av sau over lang tid kan være med å forringe beitet. Området Setesdal Ryfylke har høye sauetettheter på skrinn mark med mye finnskjegg, og peker seg ut som et aktuelt område å følge opp med studier i bærekraftig beitebruk.

Hva er faren for prion-sjukdommers kryssing av artsbarrierer?

Alle pattedyr har normale prionproteiner, og det er spesielt mye av disse i hjerne og ryggmarg. Prionsjukdommer oppstår når prionproteinet feilfoldes, og dette gir skader i sentralnervesystemet. Sykdommene er alltid dødelige. Det finnes to typer, de spontane prionsjukdommene som oppstår hos eldre dyr, og de smittsomme sykdommene scrapie (skrapesyke) hos sau og geit og CWD (skrantesyke) hos hjortedyr. I Norge det registrert smittsom skrantesjuke hos reinsdyr og scrapie hos sau, og spontan prionsykdom hos eldre dyr av hjort og elg. De siste er også påvist hos elg i Sverige og Finland.

Alle prionsykdommer har et zoonotisk potensial, det vil si at det er mulighet for smitte til menneske. Dette skjedde på slutten av 90-tallet da kugalskap gav opphav til en ny prionsykdom hos mennesker, variant Creutzfeldt Jacobs sykdom. Smitten overføres enklere, og artsbarrieren er mindre, mellom nærstående arter slik vi kjenner CWD-spredning mellom ulike hjorteviltarter i Nord-Amerika.

Hvor effektivt prionsykdom smitter fra en art til en annen er blant annet

betinget av fysiologiske forskjeller, i prionproteinet og selve prionstammen. Miljøsmitte av CWD er viktig, men overføring av smitte skjer også i direkte kontakt mellom dyra. Resultater foreligger fra en helt ny forskningsartikkel der artsbarrierer har blitt undersøkt på laboratoriet (in vitro). I dette forsøket ble hjerne fra reinsdyr, elg, hjort, rådyr, sau og geit utsatt for prionsmitte som inkluderte reinsdyr-CWD, spontan CWD fra elg og hjort og scrapie fra sau. Resultatene viste at reinsdyr-CWD og scrapie oppførte seg tilsvarende, og smitte ble oppformert i de fleste hjernene. Rådyrhjernen var mottagelig for prioner fra tre ulike arter, og indikerer at også denne arten kan utvikle prionsykdom. Dette er den hjorteviltarten som overvåkes minst i Norge. Forsøk er gjort i USA og der viser de at nordamerikansk CWD kan overføres til sau.

Hva med spredning av sjukdom og parasitter, med særlig fokus på betydningen av saltslikkesteinplasser?

De siste femti åra har det skjedd en veldig omstilling av saueholdet i Norge, og mens sauetallet har holdt seg, har antall bruk gått kraftig ned og tilsynet er effektivisert. Bruken av saltslikkesteiner, heretter omtalt som salteplasser, økte kraftig og fikk også offentlige tilskudd. Vi veit at både hjort og villrein er flittige brukere av salteplasser etablert for sau, og det er åpenbart at slike områder med vil være effektive spredere av smittsomme sjukdommer og parasitter som måtte finnes i dyrebestandene.

Allerede i 2015 viste undersøkelser at villreinen i Knutshø har en nedgang i kalveproduksjonen, og her ble også en del av dyra påvist med kraftig diare. Oppfølgende parasittiske undersøkelser viste at dette kunne skyldes parasittbelastning, og at denne fulgte overføring fra sau til villrein ved saltslikkesteiner. Dette ville en undersøke nærmere, men så kom 2016, og skrantesjuke ble påvist i Sone 1 i Nordfjella og dette tok da hovedfokus. Disse prionene er ekstremt motstandsdyktige, kan ligge virksomme i årevis på bakken, tas opp i vegetasjon og har stor fare for miljøsmitte. 100 % dødelighet følger for dyr som smittes. I Sone 1 i Nordfjella ble det påvist kraftig opp

hopning av skrantresjuke-prioner knyttet til salteplassene. I denne sonen regnet man med at det totalt var om lag 700 salteplasser, som hver rommet om lag 80 kilo salt. Forsøk med grinder for å holde hjortevilt ute fra salteplassene viste seg lite effektive, men kunne snarere fungere som teiner og stenge hjorttedyra inne.

Hvordan prionene oppfører seg og spres er viktig. Utenlandske studier tyder på at prionene kan binde seg til jord, og denne bindingen er avgjørende for hvor effektivt prionene smitter. Studiene tyder på at prioner binder seg mest effektivt der det er mye leirpartikler til stede, men vaskes lettere ut av nedbør når det er mye kvarts i grunnen. En positiv nyhet er at det siste er vanlig i norske fjell.

Men dette trenger ikke være tilfelle for spredning av parasitter, og her fikk tilhørerne kunnskap om innvollsormer som spres fra sau til villrein nettopp ved salteplasser. Oppfølgende studier kom etter hvert på plass i Knutshø, samt at jordprøver ble samlet inn fra Forollhogna. Flere skumle nematoder (rundormer) ble påvist i stort monn rundt salteplassene, og da særlig i Knutshø. Standhaftige egg gjør at smitten kan bygge seg opp på beitet år etter år. Symptomer hos lam er nedsatt matlyst, kraftig mørk diaré og dehydrering, nedsatt tilvekst og i alvorlige tilfeller dødelighet. Sjøl om tidligere undersøkelsene på villreinen i Knutshø viste nedsatt kalveproduksjon og diaré er forskerne usikre på om det er en klar sammenheng med saueparasittene.

Felles utfordringer for villreinfolk og sauefolk

Fra et sosiologisk ståsted ble både «villreinfolket» og «sauefolket» karakterisert i et historisk perspektiv, og ingen av gruppene var ensarta. Tidligere var saueholdet en del av et blanda landbruk hos bønder, men nå er sauebøndene kjennetegna av ensarta og spesialiserte drifter, og med store besetninger. Mange reinsjegere er i dag frakobla det opprinnelige villreinfolket. Den post-moderne villreinjegeren er ofte utenbygds, og opptatt av sin status, sitt friluftsliv og sine selfies i fjellet, og er gjerne en middelaldrende mann uten villreinjaktkompetanse.

Villreinfolket kjenner fjellet og veit hvor dyra står, og hvordan de skal te seg. Den breie forankringa i lokalsamfunnet, sosiokulturelle systemet, er svekka, og bør vinnes tilbake gjennom bedre rekruttering av ungdom og dermed gjøre større del av villreinjegerne til villreinfolk. Dette haster det med å få til! Fjellfolket er eldre og færre, og kjemper «forgjeves» mot lokale politikere og næringsliv, som vil realisere helt andre interesser og ignorerer hensynet til villreinen, så vel som beitebrukerne.

Det har ei tid vært stort fokus på hvordan vår fjellforvaltning, med

nedbygging og forstyrrende atferd, påvirker villreinen negativt. At saueholdet står overfor de samme trusler har det vært lite fokus på. Økningen i hyttebygging i Norge har vært enorm, og i 2020 var det bygd nær 500 000 hytter. Veldig mange av disse er bygd i randsonene inn mot villreinområder, verneområder og viktige beiteområder for bufe. Kjerneområdene av verneområder er attraksjoner og inngår i besøksstrategiene som gir økt verdiskaping og stor næringsaktivitet. I tillegg til all den aktiviteten som genereres fra randsonene gis det mange dispensasjonssøknader i verneområdet.

Mye av hyttebyggingen er også i konflikt med bufenæring. Randsone-aktiviteten kan styres vekk fra sårbare områder. Økologisk bærekraftighet betinger større areal, men da følger også flere konflikter. Hvordan få et stort nok økologisk område, som favner både villrein og bufeinteresser? Dette er en stor utfordring, og med større areal følger gjerne flere konflikter.

Det er ingen tvil om at mange av truslene mot villreinen også gjelder overfor bufenæringen, og at samarbeid mot truslene er naturlig. Samarbeid kan også handle om ha mot til å si nei sammen!

Per Aksel Knudsens bok "Villrein i lys og skygge" er en omfattende utforskning av villreinen i Nordfjella, gjennom historie, forvaltning, og kunst. Med et liv dedikert til viltforvaltning, har Knudsen en unik innsikt som vi nyter godt av i bokas grundige framstilling av villreinens historikk og de utfordringer arten har møtt over tid.

Knudsen har i denne boka lagt vekt på å dekke mange fasetter gjennom et langt og innholdsrikt liv med Nordfjellareinen, noe som kan gjøre det vanskelig å finne en klar rød tråd. Leseren kan oppleve at informasjonen tidvis spriker i ulike retninger, fra forvaltning og lokal statistikk til engelske lorder, jakthistorier og kunstneriske fremstillinger av landskapet.

Billedmaterialet i boka er variert, og selv om kvaliteten på noen av bildene ikke er topp standard, gjør motivene det til interessante og visuelle presentasjoner.

Til tross for at boka kan virke noe fragmentert, er Knudsens engasjement og dybdekunnskap tydelig. For de med en interesse for Nordfjella-reinens

historie og forvaltning, tilbyr "Villrein i lys og skygge" en rikholdig kilde til kunnskap.

Boka er tilgjengelig hos lokale bokhandlere samt direkte fra forlaget, og er et verdifullt tilskudd for enhver som er interessert i Nordfjellas villrein.

Forfatter: Per Aksel Knudsen

Forlag: Hol Historielag

Sider: 232 sider

Pris: kr 300

ISBN: 978-82-93465-23-2

Av Fred Ivar Aasand
redaktør Villreinen

Villreinen er på rødlista, og «noen» må gjøre noe for å
bedre situasjonen. Friluftslivet må tilpasse seg. Hvorfor snakker vi ikke mer om jakta?

Ryfylke-Setesdalsheiene er et godt eksempel på det som nå skjer over hele villrein-Norge. Her har kraftutbyggingene på 70- og 80-tallet ødelagt viktige beiteområder og trekkveier. kraftutbyggingene på 70- og 80-tallet ødela viktige beiteområder og trekkveier. Hovedproblemet får vi ikke gjort noe med. Fokuset rettes derfor mot «folk flest». Hytter og ruter skal stenges, og generelt skal det bli vanskeligere for alminnelige friluftsfolk å ta seg inn i fjellet.

Fra Turistforeningens side har dette vært en prosess. I utgangspunktet har vi vanskelig for å tro at de svært få vandrerne som beveger seg mellom hyttene lengst inne i fjellet kan være mer enn en helt marginal del av problemet. Likevel ser vi at noe må gjøres. Dersom forholdene for dyra skal bedres, så må alle involverte, også friluftslivet, bidra. Lokalt har vi god dialog med mange berørte parter, og Stavanger turistforening arbeider nå for å finne en løsning for flytting av Storsteinshytta med tilhørende rutenett. Dette er en sak som har vært kontroversiell helt fra før hytta ble bygget i 1981.

I alle disse årene har det vært forsket, skrevet rapporter og avholdt et utall møter. Likevel er det slående at den faktoren som kanskje mest av alt påvirker dyra, ikke blir satt mer under lupen. Gjennom omfattende GPS-data har vi spor etter hvor dyrene beveger seg. Det blir finstudert om 3-4 personer på stiene i høysesongen kan være en barriere. Når vi kommer til 20. august hvert år så viser sporene at

dyrene bokstavelig talt flykter for livet under jakta. Likevel er det få som snakker om barrierene som oppstår som følge av jakt, og hvordan jakt påvirker arealbruken.

Jakt er en friluftsaktivitet med lange tradisjoner som gir mange stor glede, og høsting av naturens overskudd på rett måte er bærekraftig og meningsfullt – på linje med andre naturopplevelser. Jakt er også viktig for å regulere bestanden. Dette innlegget er altså på ingen måte ment som forslag om å forby eller begrense jakt. For å få nå målet om livskraftige villreinstammer slik at det også i framtiden kan jaktes, og slik at fremtidige generasjoner vandrere kan få oppleve disse fantastiske dyra må likevel alle, også jegerne, bidra.

I 2024 er det besluttet jaktstopp i Ryfylkeheiene for å øke bestanden igjen. Det er et prisverdig tiltak som viser at jaktforvaltningen tar ansvar for bestanden. Men det vil ikke bøte på problemet som er det mest kritiske i Ryfylke-Setesdal, at dyra ikke bruker terrenget slik det er ønsket og at måten det jaktes på kan være en del av problemet.

Ved Blåsjø og Svartevassmagasinet er det et mål at dyrene på østsiden av de to store magasinene skal trekke vestover. De siste 2-3 årene har det vært en del dyr som faktisk gjør det. Hva skjer da når de få dyrene som kommer over på vestsiden blir jaktet på? Kan det være noe av forklaringen på at de trekker østover igjen? I Hjelmeland har grunneierne sett dette.

I mange år har de hatt en selvpålagt pause i jakta i håp om å få etablert en livskraftig stamme vest for de to store magasinene. Men det hjelper lite når flaskehalsene er på andre siden av kommunegrensen, og de dyra som trekker litt sør til Sandnes eller nord til Suldal effektivt blir sporet opp og skutt.

Tilsvarende er det et mål å få dyra til å trekke forbi anleggsveien fra Bykle i Setesdalen til Store Urervatn. For å bedre dette trekket er veien nå stengt for alminnelig ferdsel. Dette gjelder likevel ikke for lokalbefolkning og jegere. Det innebærer at veien fortsatt er en viktig innfallsport for jakt, også med båt innover magasinet. Kan det tenkes at denne jakta bidrar til å jage dyrene og forstyrre trekket like mye som veien i seg selv gjør? Er det sikkert at en bobilturist som bare beveger seg noen få meter fra veien forstyrrer dyra mer enn det en jeger gjør?

Jeg har ikke alle svarene, men finner det påfallende å bli møtt med taushet hver gang jeg forsøker å stille slike spørsmål. Samjakt er for komplisert, sies det. Jakta er organisert ut fra eiendomsgrensene, og vi kan derfor ikke gjøre noe for å få et mer systematisk jakttrykk for å nå bestemte forvaltningsmål. Kanskje er det slik som Arne Nævra og fire andre naturfotografer spurte i Aftenposten 3. november 2023, at jegerne har for stor makt?

Det er paradoksalt når det flerhodete trollet Staten først (ved Statsforvalterne m.fl.) går inn for å stenge folk flest ute ved å fjerne stiene sørover fra Storsteinen, og deretter (ved Statskog)

Av Preben Falck,

Daglig leder

Stavanger turistforening

fortsetter å tilrettelegge for både småvilt- og storviltjakt i de samme området, riktignok med noen begrensninger. Lenge har jeg trodd at det var noen voksne som ville sette dette på plass, men i de tiltaksplanene som ble sendt fra Statsforvalterne 1. desember i fjor sies det med rene ord at mens alle

andre må finne seg i de tiltakene som foreslås, så skal tiltak for jakt «søkes løst som frivillige tiltak».

Vi i Turistforeningen skal bidra. Vi gjør det i troen på at med en samlet innsats, der mange aktører gjør litt hver, så kan det virke. Dette kommer ikke av seg

selv, og både internt blant DNTs over 300 000 medlemmer, og hos andre friluftsfolk, er vi avhengige av at tiltakene blir forstått og virker rettferdige. Når en så viktig aktør som jegerne skjermes på denne måten, så får ikke tiltakene den legitimiteten vi trenger. Det taper alle på, også jegerne.

På kartet er Storsteinshytta tegnet inn og to av rutene som foreslås lagt ned, oppå kartet fra tiltaksplanen. Dette er stier som er foreslått lagt ned, og som går ved/gjennom de gule jaktfeltene Aråhorten, Smalevatn og Sandvatn. Der skal det fortsatt jaktes, men med tiltak for å begrense jakttrykket. I det røde feltet foreslås det jaktforbud. Det røde skraverte feltet forvaltes jakt av Bykle fjellstyre, og der foreslås ingen tiltak siden dette skal være basert på frivillighet.

I en ærlig og reflekterende artikkel tar en veteran innen reinsjakt oss med på en reise gjennom hans mangeårige erfaringer i de norske fjellene. Fra en spennende ankomst i Gudbrandsdalen i 1965 til år med endringer i jaktpraksiser og naturforvaltning, deler han innsikter og anekdoter som speiler både personlige øyeblikk og bredere samfunnsmessige endringer.

Ankomsten til Gudbrandsdalen og møtet med villreinen

Som ung jakt- og naturinteressert sørjyde, ble reviret mitt for trangt. I 1965 emigrerte jeg til Sør-Fron i Gudbrandsdalen. En av mine mange naturdrømmer var møte med villrein. Høsten etter putret jeg på moped til Dalsida på Lesja. Parkerte ved Skams

dalssætrin og fulgte råket langs Jori inn mot Lesjøen og slo opp teltet i et vierkratt ved Tverå. Da jeg satt og spiste kom over tusen rein langs Mjogsjøhøe. En kar kom og lurte på hvem jeg var? Det var mitt første møte med villrein og jaktoppsyn Hans Leirflaten. Da jeg fortalte … kom det kontant fra Hans: du kan overnatte i

Lersjøbue og følge meg. De neste dagene fikk jeg feltleksjon om villrein og Snøhettatragedien. Jeg var solgt!

Mange år senere, skrev jeg i min første bok: Da jeg så inn over høgfjellet og villreinens rike første gang, fikk jeg en sterk følelse av og endelig å være kommet ditt jeg hørte hjemme.

Av Mogens Lorentzen,
pensjonert oppsyn i
Statens naturoppsyn

Jegere og våpen: Den gamle og nye tiden

Gammeltiden, da en rein var en rein, og jakta foregikk med fullt magasin i Kragen, eller gamle utslitte mausere. Der karstykket var å skyte storbukken, eller et ekstra dyr, var historie. Nye tider var kommet for å bli, og oppsyns–korpsene ble forsterket og kurset.

Da Dovre fjellstyre averterte etter deltidsoppsyn i 1976, søkte jeg og fikk jobben, som siden varte i 15 sesonger, med fjelloppsynsmann Jan Hageland som leder.

Da det ble kjent at fjellstyret hadde ansatt en danske som jaktoppsyn, ble det utvekslet morsomheter blant lokale jegere. Men det ryktes raskt at han var fjellvant og dukket opp på steder der «ingen skulle tru»...

Fjellstyret kurset oppsynskorpset. Et kurs på Kongsvold fjellstue, husker jeg spesielt godt. Politiadjutanten og jegeren Per M. Marum fra Østerdal politidistrikt, kurset oss på en dyktig og innsiktsfull måte.

Endringer i jaktforvaltning: Kontrollkort og nye regler

I 70-åra skiftet HV ut M98, på folkemunne tyskermauserne, og solgte dem til HV personell for kr 125, og børsemakerne fikk gode tider med ombygging til robuste jaktrifler med kikkertsikte. Nå var det plombering av våpen, skyteprøve og Direktoratet for vilt og ferskvannsfiske (DVF) sitt kontrollkort var i bruk. Rettet avskyting var noe nytt. Jegerne skulle skrive under på kortet. Skjære det og feste ene delen på felte dyrs nakke før transport. Kontrollkortene ble utstedt på ulike typer dyr. I daglig tale: storbukk-, simle-, fritt dyr under 50 kg, kalvkort. Men tvi! Kalvskyting! Den satt langt inne hos mange jegere!

I 1984 kom forskriften om kontrollkort. Byråkratiet hadde inntatt fjellet. Godtida for fjellets frie menn, var forbi! Omstillinger har alltid vært verst for konservative gammelkarer. Med snev av humor mente en kar at nå måtte en ha egen sekretær med til fjells, for å ta seg av alt papirarbeid.

Håndhevelse av nye jaktregler og bevaringsstrategie

I Rondane Nord var voksne bukker over 2,5 år så å si utskutt, og det var innført

50 kg vektgrense for å bygge opp bestanden av voksen bukk. Under et møte før villreinjakta, hevdet en gammel Dovring at vektgrensetullet var hensiktsløst: Da villreinen i Rondane var degenerert! «Ja med pekefingeren!» Kom det kjapt fra Jan Hageland.

Etter noen års fredning og kompromissløs håndheving av vektgrensen, dukket flotte storbukker opp. De kom nordover fra sommerbeite i Fron i slutten av jakta. Enkelte jegere falt for fristelsen. Men det ryktes fort, at dyr og kort var inndratt. Tiltaket ga resultat og det var stas da rettighetshaverne utstedte de første kort på "Fritt dyr" eller "Storbukkekort" i daglig tale.

Jeg husker Jan Hageland kom med et ungbukkegevir med kluft. Hva tror du om å tildele kluftbukkekort? Om jeg ikke husker feil, var Jan kluftbukkekortets far. En korttype som selvsagt skapte debatt blant jegerne. Men korttypen kom for å bli, og ting gikk seg til.

Personlige historier fra fjellene: Respekt og røverhistorier

Jeg opplevde de fleste jegere som hensynsfulle og lovlydige, med respekt for villreinen. Men som ellers med ulike folk, også de stikk motsatte! Enkelte ønsket alt som het oppsyn dit pepperen gror. Og oppfinnsomheten var stor, når det gjaldt å lure oppsynet og siden skryte av det på fjerdegagsfesten i jula, eller holde kjeft. Alt etter personlig behov.

Jeg kunne fortalt mange episoder. Men har valgt noen som ikke henger ut enkeltpersoner.

-Ha kontrollkortet i jakkelommen og skjære det i «siste liten» eller la være, alt ettersom.

-Feste hoveddelen av kortet til det ene dyret og kontrolldelen til det andre.

Jeg kom over en umerket bukk, der hønna, var saget av og noen steinheller dekket skrotten. Det luktet ekstra dyr lang veg. Jeg fant en usett plass og ventet. I skumringen kom tre karer med tomme ryggsekker. Og tre slukøra karer returnerte med like tomme ryggsekker. Jeg bar tungt ned til oppsynsbua.

En eldre kar forledet en ungdom til å skyte en voksen bukk. Den eldre skar et snitt i kneet på ene bakbeinet og vrengte det ut av ledd og gnei det inn med lav og jord. Den ble skutt fordi den var skadd. Jeg så den friske bukken ble felt, og skaden i bakbeinet var sekundær og uten blødninger, altså påført etter dyret var dødt. Det var skit-surt og få bukken inndratt. Men vektgrensen skulle håndheves og respekteres.

Gjennom åra ble jeg lommekjent i Dovres del av Rondane og Dovrefjell og opplevde mange møter med rein. Ei simle kom travende rett imot meg. Jeg lå paddeflat og hun passerte noen centimeter fra min ene albue. Det knirket i klauvene!

Eller den døde kalven, som ikke var død, men bare sov tungt og våknet, da jeg satte ryggsekken ved siden av den for å sjekke dødsårsaken.

Jeg satt med litt overhøyde, mens en jeger lå på fint skuddhold til en reinsflokk, han skjøt på ei simle, det ga et rykk i dyret, som sprang inn i flokken. Jegeren gikk bort til skuddplassen, så seg rundt, gikk noen runder og snudde. Jeg så den hvite buken på simla i en grop og gikk ned til ham

«Jeg bommet nok», sa han.

«Nei, bli med, så skal du se!» Det var en glad mann som håndtakket. Når vi møttes i åra etter, kom han stadig tilbake til hendelsen.

På Jervtunga beitet en reinshop. Ei simle humpet på tre føtter, et bakbein var trukket opp under buken. Jeg kom på skuddhold og felte simla, en velfødt kalv, stoppet ved den døde mora, som hadde mjølk i juret. I det sammenvokste bruddet i lårknoken, fant jeg kule- og blyfragmenter. Om skaden var fra høsten før, var hun paret tross skaden. Brutalt. Siden fikk hun en fin kalv. Snakk om livsvilje. Men hadde hun noe valg? Hun måtte jo fullføre det bukken og genene hadde pålagt henne?

Slik kunne jeg fortsette, men det er ikke poenget. Poenget er i korthet og beskrive overfor dagens reinsjegere, hvordan det engang var. Med tanke på: For å forstå nåtiden må en kunne fortiden.

Mot slutten av 2023 ble forslag til en egen veileder for konsekvensutredninger (KU) med tema villrein sendt inn til Miljødirektoratet. Arbeidet er gjort på eget initiativ, men ønsket velkommen ved prosjektfinansiering fra direktoratets viltmidler.

Hvorfor planveileder for villreinhensyn i KU?

Forfatterne har fra ulike ståsteder lang erfaring med, og høy kompetanse i, å utarbeide og vurdere konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven. Ofte skal natur- og villreinhensyn vurderes i disse. Torgeir, Ola-Mattis og Vetle har bakgrunn som konsulenter i Norconsult Norge AS, Siri som konsulent og eier av Sogn Naturforvaltning AS. Tor har lang erfaring som statlig villreinforvalter, og i tillegg har han prøvd seg som privat konsulent.

Vår felles erfaring er at Miljødirektoratets veileder M-1941 Konsekvensutredning av klima og miljø ikke tilfredsstiller hensynet til villreinen på en god nok måte. Dette har for øvrig også direktoratet sjøl erkjent, og innvilget vår søknad om midler til å lage et doku

ment egnet som underlag for tilrettelegging av en digital veileder som skal ivareta villreinhensyn i arbeidet med konsekvensutredninger.

Når dette grunnlaget er etablert har vi en forventning til at forvaltningen tilrettelegger innholdet i dokumentet slik at det blir anvendbart på nett, og enkelt kan oppdateres ved behov. Metodikken er også tilpasset det veilederen M-1941 har lagt til grunn. Stor takk til de dyktige i vårt ressurspanel som har gitt verdifulle innspill underveis.

Villreinhensyn er krevende å ivareta i planarbeid

Det er intet annet vilt dyr i Norge vi har mer kunnskap om enn villrein, men denne framstår i dag for de fleste plankonsulenter som fragmentert, krevende å finne og krevende å priori

tere innenfor. Dessuten vil både naturgitte og menneskeskapte forutsetninger variere veldig mye mellom våre 24 villreinområder. Villreinens nomadiske og sykliske områdebruk utfordrer også de som skal vurdere dyras langsiktige behov opp mot menneskets ønsker for utvikling og bruk av de samme fjellområdene. Vi har derfor lagt et landskapsøkologisk perspektiv til grunn for faglig ivaretakelse av hensynet til villreinens interesser. Kunnskap om, og vurderinger av, tiltak skal baseres på store nok arealer, og lange nok tidshorisonter. Når studieområdet skal avgrenses, vil normalen være å vurdere tiltakenes betydning utfra hele villreinområdet med buffersoner. Deretter kan det argumenteres for eventuell nedskalering og avgrensning av influens- og planområder.

Figur 2 viser noe av kompleksiteten av hensyn og kunnskap som skal vurderes og eventuelt ivaretas i konsekvensutredninger der menneskelig ferdsel er en viktig påvirkningsfaktor.

Kvalitetsnormen, «føre var»-tenking og «samla belastning» skal ivaretas

Kvalitetsnormen for villrein er nå iverksatt, og særlig vil klassifiseringen etter delnorm 3 «Leveområde og menneskelig påvirkning» måtte vektlegges tungt i kommende konsekvensutredninger som inkluderer villreinhensyn. Naturmangfoldloven stiller krav til kunnskap og «føre var»-tenkesett når denne er mangelfull, og at tiltak ses i et «samla belastning»-perspektiv. Dette har vi forsøkt å ivareta i dokumentet.

Det digitale formatet, økologiske analyser og brukerterskler

Vi anser det digitale formatet kartfortelling (ArcGIS Storymap) å være godt egnet for å presentere veiledningen på

Av Torgeir Isdal, Ola-Mattis Drageset, Vetle Lindgren, Siri W. Bøthun og
Tor Punsvik

en oversiktlig og pedagogisk måte. Tilgangen til interaktive kart knyttet til de ulike temaene i veilederen, vil kunne heve brukeropplevelsen vesentlig. Det offentlige kartgrunnlaget tilbyr et stadig bedre og bredere datagrunnlag for økologiske analyser av leveområdenes kvalitet. Betydningen av inngrep og forstyrrelser på villreinens arealbruk er etter hvert godt belyst av forskningen, og eksisterende og nye inngrep vil kunne legges inn i analysen. Det har imidlertid vært et førende prinsipp for metodeutviklingen i dette prosjektet at brukerterskelen med hensyn til bruk av digitale data og verktøy ikke skal være for høy. Det skal også kunne tilpasses omfanget og påvirkningsgrad av de tiltak som skal vurderes.

Dokumentet gir disposisjon og faglig innhold til veilederen. Omfanget på fagtekstene til de enkelte temaene i veilederen er forsøkt holdt korte og presise for å fungere best mulig som web-basert innhold. Formålet med veilederen er å sette fagutredere på sporet av kunnskap og metoder som sikrer at villreinen hensyntas på en god måte i konsekvensutredning og arealforvaltning. Bruk av veilederen vil også sikre at utredninger blir enhetlige på tvers av sektorer og tiltakstyper,

samt i ansvarlige myndigheters vurdering av konsekvensutredningenes kvalitet, lesbarhet og troverdighet.

Gjennom hele veilederen er det pekere til sentrale kunnskapskilder som utrederen må forholde seg til for å få fullt utbytte av veiledningsteksten. Det tilkommer stadig ny kunnskap og nye

verktøy som er nyttig i arbeid med villrein i konsekvensutredning og arealforvaltning, og det er derfor viktig at veilederen oppdateres jevnlig og at det fastsettes rutiner for dette.

Vi ser fram til at veilederen gjøres tilgjengelig på nett!

Figur 2: Oversikt over kunnskap om individuelle og bestandsmessige responser av menneskelige forstyrrelser på villrein. Hentet fra: (Gundersen, van Moorter, Panzacchi, Rauset, & Strand, 2021).

Naturfotograf, botanikar, lærar, forlagsredaktør og familiemann – med Lesjafjella som hovudadresse. Mange titlar har passa for Bjarne Fossøy. No har han lagt ned vandringsstaven. Men spora er mange og viser oss kva dedikert naturelskar han var, med eit mangfald av fjellnatur i nær geografi. Ei rekkje bøker om fjell og villrein har han redigert for Snøhetta forlag, og såleis teke del i å fremja kunnskapen om nasjonaldyret vårt. Inger Ragny og borna Rune, Irene og Øystein med familiar kan støtta seg på mange gode minne – om ein familiefar som støtt var til stades og stilte opp for dei. No kan dei gjennom bilde og historiar sjå alle gode og lærerike turar i revy på den trivelige hytta på Nysetra, Dalsida. Vi lyser fred over minnet etter Bjarne!

Kunnskapsrik trio på fjellbokmøte på Lesja 10. desember 1998. Frå venstre Olaf Heitkøtter, Bjarne Fossøy og Rolf Sørumgård.

NY BOK: Slutten på den lange vandringen?

Hvem var den første villreinjegeren og hva har reinen betydd for mennesker opp gjennom historien? Hva er status for reinen i dag, og hva med vårt forhold til reinen i dag?

Vi har brukt mye tid de siste tre årene på disse spørsmålene. I jakten på den første reinjeger har vi reist og besøkt museer og utgravningsområder i hele Europa. Og vi har lest, dunger av bøker og vitenskapelige artikler. Og det er med en viss stolthet at vi nå kan si at prosjektet nærmer seg slutten, og at boka om den lange felles vandringen vi har hatt med reinen kommer nå i høst. Vi ser fram til å ta med leserne på en lang reise i både tid og rom, en reise som skulle vise seg å være mye større og mer mangfoldig enn vi trodde i utgangspunktet.

At menneskene i Norge var reinjegere tidlig, og at reinsjakt og fangst har vært avgjørende for folk i Norge er kjent for de fleste. Mange har også hørt om de rein-spisende hulemalerne som hadde tilhold i Sør-Europa under siste istid. Den arkeologiske faglitteraturen viser at dette bare er toppen av et isfjell når det kommer til menneskets forhold til reinen. Nye funn, og ikke minst nye genetiske forskningsmetoder, har brakt fortiden mye nærmere og på mange måter gjort fortidens mennesker synlige.

Vår felles historie med reinen er en lang vandring både i tid og rom, som strekker seg helt tilbake til de første menneskene som levde i Europa. Det er en historie som er full av store spørsmål og beretninger som ikke bare handler om natur og reinsdyr, det er

også en fortelling om hvor vi kommer fra, hvordan vi har utviklet oss, forholdet vi har hatt og har til natur, og hvordan mennesker klarte å overleve i Europa gjennom flere store istider. Det er også en fortelling om folk som bygde dyregraver, om hvordan jern og rein la et økonomisk grunnlag for det som skulle bli Norge, og hvordan kirker ble reist av mennesker som fikk rikdom og makt fra dyret i høyfjellet. I dag er det fremfor alt en historie om en kommende klimakatastrofe og hvordan vi skal klare å ta vare på de siste restene av vill natur, våre egne kulturer og vår identitet.

Historien om menneskene og reinen starter slik de aller fleste historier starter, med en begynnelse, og at det var en gang. Og det var en gang mennesker i Europa som levde et enkelt liv, på grensen av hva som var mulig. I perioder levde de godt i en varm verden, i andre perioder opplevde de isende kulde og forhold som de hadde svært små muligheter for å beherske. Kanskje forsvant menneskene fra Europa i disse kuldeperiodene, men når klimaet ble mildere vandret nye jegere fra vår slekt inn i denne delen av verden. Selv om vi ikke kjenner alle detaljer i disse menneskenes liv, så har nye forskningsresultater og funn på boplassene deres gjort det mulig å forestille seg hvordan livet var den gang. Men lett er det ikke. I vår teknologiske verden, hvor en strøm av

nyvinninger gjør det krevende nok å henge med i utviklingen fra en generasjon til en annen, kan det være vanskelig å forestille seg at våre tidligste forfedres standardredskap, håndøksene av stein, ikke endret seg nevneverdig på 40 000 generasjoner. Vi vet likevel nok til å gjenskape livet til noen utvalgte mennesker, og vi vet med sikkerhet at mennesker som ligner på dem vi har beskrevet her, har levd, og at de var helt avhengige av reinen i mange tusen år av sin eksistens.

Nærmere vår egen tid er det lettere å se disse menneskene og forholdet de har hatt og har til reinen, selv om vi har mistet mye på veien fram til i dag. Hos mange urfolk i Europa, Nord-Amerika og Asia, er både språket og den kulturelle identiteten svekket gjennom mange år med kolonisering og assimileringspolitikk. I tillegg er det i dagens menneskedominerte overopphetete verden, stadig færre og mindre områder med urørt natur. Vi kan stille spørsmålet: Har vi kommet fram til slutten på vår lange felles vandring med reinen? Vårt håp er at kunnskap om den lange historien vi har med reinen kan motivere oss til å finne løsninger som bevarer ikke bare reinen, men også identiteten og kulturene som fortsatt er tuftet på dyret som er Europas viktigste levende kulturminne.

Av Reidar Andersen og Olav Strand,
NINA

Balanse mellom funksjonalitet og miljøbevissthet

Naturlige materialer som bomull står ikke bare som et utmerket valg for den moderne jeger, men som et symbol på et skifte i friluftsindustrien mot mer bærekraftige praksiser. Ved å velge naturmaterialer, kan jegere ikke bare få minnerike naturopplevelser, men også bidra til en grønnere fremtid for planeten.

Av Fred Ivar Aasand
redaktør Villreinen

Jeg har brukt Brynjes ytterklær i bomull et drøyt års tid, og kan fastslå at Brynje kan mer enn å lage funksjonelt undertøy. Buksene med det klingende navnet Explore Ventile 3.0 er blitt et førstevalg på alt fra korte hundelufteturer til ei uke i villreinfjellet. Jakka er også et behagelig og slitesterkt allroundprodukt, men som eneste skalljakke til ei uke i villreinfjellet finnes det bedre valg - er min erfaring. Jeg vil derfor fokusere på buksene i denne sammenheng.

Naturlig materiale

Ventile er en tettvevd bomull som er kjent for sine værbestandige egenskaper uten bruk av laminerte membraner. Den tettvevde bomullen får den værbestandige egenskapen gjennom fibrene som sveller når de blir våte, og lukker gapene i vevingen som forhindrer vann i å trenge gjennom stoffet.

Dette gjør Ventile-klær ideelle for utendørsaktiviteter hvor man kan møte skiftende værforhold. Selv om stoffet ikke er like vanntett som moderne membranplagg, har det en høy grad av vannmotstand. Men under langvarig eller kraftig nedbør vil nødvendigvis vann trenge gjennom.

Pustende og lydsvak

Ventiles pusteevner er vesentlig bedre enn for membranplagg; det tillater fuktighet fra kroppen å slippe ut, noe som hjelper med å regulere kroppstemperaturen og opprettholde komfort under intensive aktiviteter. I tillegg har Explore Ventile-buksene luftemuligheter på lårene, og fra anklene og opp til knærne. En annen betydelig fordel for aktiviteter som jakt eller naturfoto, er at Ventile er stillere enn syntetiske membranplagg. Kanskje ikke det viktigste ved reinsjakt, men uten tvil fordelaktig i mange andre jaktsammenhenger.

Behagelig og slitesterk

En annen ting jeg vil fremheve ved Explore-buksene er passformen og hvor behagelig den er å ha på under aktivitet og i camp. I baken, på knærne og innsiden av leggene er det et kevlar-stoff med stretch. Dette gir god bevegelsesfrihet og ventilasjon, samtidig som kevlar øker slitestyrken. Eneste minuset er at du blir raskt fuktig i baken om du setter deg direkte i den fuktige laven, mosen eller lyngen.

Dårlige knær krever gode klær

Et annet stort pluss er kneputene, ikke minst under reinsjakt hvor kryping og krabbing mer er regelen enn unntaket. Originalputene er ganske tynne, veldig behagelige og du merker de knapt under gange. Jeg har likevel valgt å legge inn noen tykkere kneputer under reinsjakta, det sier nok noe om alderen og mine knær, men du verden så behagelig. Jeg kommer aldri til å bruke bukser uten kneputer på reinsjakt mer…

Miljøvennlig og holdbart

Skal du gå for en minimal garderobe med jakt- og turklær, vil Ventile-buksa fra Brynje være et meget godt valg som den ene allround-buksa du må ha. Buksa er ikke blant de billigste på markedet, men basert på ett års bruk mener jeg å hevde at du får det du betaler for. For forbrukere som ser etter miljøvennlige kjøp, er disse bomulls-produktene et bedre alternativ enn de syntetiske membran-plaggene. Brynjes Ventile-bukser appellerer ikke bare til miljøbevisste, men også til de som søker holdbare, komfortable og funksjonelle klær for turbruk. Med et par lårings fra Jerven i sekken takler du også de kraftigste bygene og den sure nordavinden, for dritværet kommer, vær du sikker…

Tekniske spesifikasjoner:

Turbukse: Brynje Explore Ventile
Pant 3.0

Vekt: 800 g i størrelse M inkl
bukseseler

Farger: Grønn eller grå, begge med
sort kevlar 

Materiale: Ventile, kevlar og et vindtett stoff på utsatte steder 

Veil pris: kr 3999 (ny modell) 

Leverandør: Brynje AS

For ytterligere produktfunksjoner og spesifikasjoner, se Brynjes offisielle nettside - brynje.no

Mitt namn er Gunnvor Sunde, eg er medlem av villreinrådet, busett i Gloppen, Sogn og Fjordane der vi har to villreinflokkar, både Førdefjella og Svartebotnen, og desse møter eg hyppig på turane mine.

Eg er mor til fem og bestemor til stadig fleire, er pensjonert kjøkensjef med interesse for natur, sanking og sjølvberging.

Nokre av oppskriftene eg deler vart til då eg fekk ansvar for maten til kongeleg besøk, ellers blir maten helst til ved at «man tager hva man haver» og alle kan setje sitt personlege preg på maten ut ifrå smak og behag.

Bakgrunnen min har ført til at eg har sett nytta av å marinere i øl, vin, eddik og sitron. Då blir maten møyrare og som kjøkensjef i hotellbransjen hadde eg tilgong til tappekran på ølfat og vinskvettar som kunne nyttast i matlaginga.

Overgongen til å bli offentleg tilsett kjøkensjef vart difor litt brå og annleis.

På første vakta mi på omsorgsenteret var det oksesteik på menyen, ukjend som eg var, måtte eg sjekke lagera for å finne det eg skulle bruke, og der låg fleire flasker norsk rødvin, litt nedstøva, så eg tenkte denne må brukast så dette blir bra oksesteik med rødvinssaus. Det eg ikkje visste var at det var nattverdsvinen som vart lagra på kjøkenet og før eg fekk vinen i sausen kom eine kokken innom og fekk avverga at altervinen gjekk i sausen. Nattverdsvinen fekk anna lagringsplass etter det.

Så var det songarstemne i bygda og dei sakna ølet som skulle kome til middagen, då slo eg ei skrøne om at det hadde eg teke i sosekjøtet, for det kunne eg lett ha gjort, då hadde nok kjøtet blitt enno møyrare, men eg marinerte ikkje i øl den gongen.

No vårast det og naturen har utruleg mykje godt å by på! Då er det berre å håpe på eit godt vekst- og sankeår.

 

 

Viltpai

Lag først deig av:

2,5 dl kveitemjøl

100 gr smør

3 ss kaldt vatn

Kna saman, legg bakepapir i ei 24 cm paiform og fordel deigen utover, prikk med gaffel og set kaldt i minst 15 minutt medan du førebur fyllet. Forsteik skallet på 200 grader 15 minutt.

Fyll:

150 gr lettsteikt reinskav

2 løk, skjær i skiver og fres mjukt på panna

1-2 fedd kvitløk (all kvitløk kan erstattast med ramsløk, nordens kvitløk på våren)

3 egg

1 dl kremfløyte

2 dl melk

100 gr reven kvitost

1 ss rosmarin (urtene kan vere frisk eller tørka)

2 ts timian

1 ts salt

Pepper og knust einebær etter smak (6 korn brukar eg)

Rør saman egg, fløyte, melk, ost og krydder og slå over til slutt.

Steik på 200 grader i 25 minutt, server med salat og ein god dressing.

Raudvinsmarinert reinskav

0,5 kg bogkjøtt av rein, skjær medan det enno er litt frose, då er det enklare å få tynne skiver

0,5 fl raudvin

1 løk i skiver

2 stilkar timian

1 liten sitron (safta av)

Sett kaldt nokre timar.

Sil kjøttet og fres med 250 gr bacon på panna.

Brun 1 dl kantarellar eller knus tørka traktkantarellar og tilsett (eller anna sopp)

Kok i kraft/buljong til det er mørt og tilsett på slutten av koketida 2 dl fløyte, 1 dl creme fraishe, 2-3 skiver brunost og en neve tyttebær.

Smak til med hakka ramsløk, salt og pepper.

Server med kokte grønnsaker og persillepoteter.

 

 

Viltsuppe

0,5 kg bogkjøt

1 kålrot

1 middels squash

5 fedd kvitløk (el ramsløk)

2 store gulrot

1/4 paprika

Kutte i terningar og marinere i basilikumolje

Surre kjøtet i 2 ss godt smør og koke i kraft, tilsett grønnsakene når kjøtet er mørt.

Smak til med grasløk, basilikum, rosmarin, oregano, timian, salt og pepper.

Server gjerne med fleire typar brød og godt smør.

Tomatisert reinsdyrgryte

0,5 kg bogkjøtt, skjær i fine strimlar

1 boks pils (eller anna øl om ein vil ha meir smak)

1 gul løk i skiver

1 liten sitron (safta av)

Legg kjøt og løk i øl-marinade med 2 stilkar rosmarin og la det stå kaldt nokre timar

Sil kjøtet og brun med 2 ss godt smør ilag med 12 chalottløk

Kok kjøtet og løk i ølet frå marinaden og tilset

300 gr hakka tomat

4 gulrot i terningar

100 gr erter

Smak til med salt og pepper, hakka basilikum og en «dash» balsamico (eddik)

Server med ein god klatt sæterrømme på toppen og gjerne potetmos.

Vanleg potetmos går fint. Eg likar godt å lage potetmos med like deler potet og søtpotet, og det passar ekstra godt til tomatiserte rettar.

 

 

 

Olje/eddik-dressing

I denne dressingen brukar eg minst 4 sortar finhakka løk:

1 gul, 1 raud, 2 fedd kvit og 2 chalott.

2 dl olivenolje

1 dl balsamico eddik

1 ts sennep

1 ss sitronsaft (denne gongen frå eige sitrontre for første gong)

1 ts salt, 1/2 ts pepper, 1 ts sukker

Må berre smake til etter smak og behag, mykje løk og lite olje, den står seg lenge når den står kaldt i mørk flaske.

Om grønsakskuffa vår inneheld mindre enn 4 sortar løk er den mangelfull!

No spirer det, så då legg eg gjerne til grasløk og ramsløk.

Eg har stor tru på den lækjande effekten av løk, prøv rå løksaft på innsektstikk!

 

 

Flatbrød

1 neve kveitemjøl

1 neve grovkveite

1 neve fin sammalt kveite

1 neve rugmjøl

litt salt

vatn

byggmjøl til utbaking