Villrein
og ferdsel

 

Årboka Villreinen

Det er mulig å bestille eldre utgaver av årboka Villreinen på villreinen.no. Vi har et lite lager av alle årgangene fra 1986 til i dag. Så her kan man komplettere samlingen, eller bestille komplett serie med alle 36-årgangene.

Håper dere alle finner mye interessant lesestoff i dette temaheftet!

Bestilling av temaheftet

www.villreinen.no

eller fra:

Villreinrådet i Norge

Jan Hageland

Nord-Torpvegen 375

2880 Nord-Torpa

Mobil: 905 52 790

Epost: jan.hageland@villreinen.no

Redaktør Fred Ivar Aasand

Mobil: 99 10 15 16

Epost: fiaasand@gmail.com

Utgiver av årboka

Villreinrådet i Norge

Styret i Villreinrådet

Endre Lægreid, leder

(Hardangervidda, nemnd)

Olav Søderberg, nestleder

(Snøhetta, nemnd)

Kristian Eiken Olsen

(Setesdal Ryfylke, utvalg)

Randi Rust

(Reinheimen-Breheimen, utvalg)

Gunnvor Sunde

(Sogn og Fjordane, nemnd)

Redaksjonsrådet

Består av styret i Villreinrådet pluss:

Tor Punsvik (tidl. viltforvalter i Agder)

Kjetil Bevanger (NINA)

Anders Mossing (Norsk villreinsenter Sør)

Olav Strand (NINA)

Sekretær

Christian Hillmann

Tlf.: 90 15 25 71

Epost: christian.hillmann@villreinen.no

Annonser

Jan Erik Nygård

Ulvenv. 123B, 0665 Oslo

Mobil: 913 52 402

Epost: nygjan@online.no

Sats og layout: Fred Ivar Aasand

Trykk: Hamar Media as

Nytt temahefte

Villreinrådet ga i 2019 ut et temahefte med tittelen Arkeologi, fangstanlegg og fangstkultur. Dette var det første heftet i en forhåpentligvis lang serie av temahefter.

Vi lanserer nå temahefte nummer to, og denne gangen er det artikler om villrein og ferdsel som er samlet mellom to permer. Dette er et høyaktuelt tema og har vært det over lang, lang tid. I all hovedsak er temaheftet en samling av artikler som tidligere er utgitt i årboka Villreinen, komplementert med noe ferskt materiale. Artiklene er fra perioden 2009-2021.

Det er utgitt mange interessante artikler innenfor temaet villrein og ferdsel også før 2009, men disse foreligger ikke digitalt og er derfor vanskeligere å få gjengitt på en tilfredsstillende måte

Temaheftet trykkes opp i et begrenset antall og kan bestilles på villreinen.no.
I tillegg vil vi publisere en digital utgave – også det på villreinen.no.

Villreinrådet vil gjerne ha forslag til temaer det kan være interessant å lage et tredje temahefte om...

Arkeologi, fangstanlegg og
fangstkultur

Temaheftet Arkeologi, fangstanlegg og fangstkultur har vært utsolgt en periode, og siden det har vært etterspørsel etter dette har vi nå tatt et opptrykk og kan melde at dette temaheftet nå er på lager.

Villrein og ferdsel

– nytt temahefte

Fred Ivar Aasand

redaktør

Innhold

Oversikt over villreinens responser på infrastruktur og ferdsel3

Villrein og veger8

Mørke skyer i horisonten12

Kunnskap om villreinens arealbruk gir gode styringsmuligheter16

Hardangerviddatunnelen kan få stor betydning for villreinen20

Kiterne på Hardangervidda22

Ferdsel i villreinens rike26

En sti er ikke en sti for villreinen30

“Horisont Snøhetta”34

Skal kartlegge ferdselen ferdselen i Forollhogna42

Turisttrafikken i Snøhetta skaper problemer for reinen44

Samler ny kunnskap i Snøhetta46

Setesdal Ryfylke: Full rulle i villreinprosjektet48

“Fare for rein” - Rv 7 stengt i to døgn50

Nasjonalparker - et tveegget sverd?52

Bygger 150 nye hytter i trekkområde for villrein55

Tiltak for å håndtere ferdsel i villreintrekk i Stroplsjødalen56

Villrein og fotturisme på Hardangervidda 1946-201460

Jegerkonsentrasjoner på Hardangervidda64

Registrering av villreinen sin områdebruk innan randsonene67

Ny vegtunell over Haukeli og omsynet til villreinen70

GPS-merking gir forvaltningen viktig kunnskap!72

Friluftsliv på ville veier?74

Nytt villreinprosjekt i Setesdal Austhei78

Snøheimsaken82

Jaktfrie soner - effekt på villreintrekk86

Jaktfri sone - reelt behov og vil den virke?91

Adaptiv løypeforvalting92

Brukerundersøkelse – adaptiv løypeforvaltning i Bykle96

Endring i reinens bruk av sommarbeita på Hardangervidda 1983-201898

Lang tunnel kan redde villreintrekk102

Turisttrykk og arealbruk av reinen på Hardangervidda over tid105

Siste år med rydding i skytefeltet på Hjerkinn108

OneImpact – et mål på samlet miljøbelastning114

Føler de lokale seg fortrengt fra Hardangervidda?120

Setrene i Vesllie på Dovrefjell122

Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell har store utfordringer126

Regional plan for Norefjell–Reinsjøfjell129

Hva med villreinen i Snøhetta etter restaureringa av skytefeltet på Hjerkinn?132

Det er for mange folk på Hardangervidda…134

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?138

Gondolplanen Hardanger Lift vil true villreinen på Hardangervidda142

Kva kostar det villreinen å krysse turstien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos?146

DNT-hytte flyttet til Maihaugen150

 

Oversikt over villreinens responser på infrastruktur og ferdsel

Av Vegard Gundersen (NINA),
Olav Strand (NINA) og Siri Wølneberg Bøthun (Sogn Naturforvalting AS)

Fremveksten av forskning

I takt med oppbygging av villreinbestandene på 1900-tallet (Figur 1) har samfunnsutviklingen samtidig medført en storstilt utbygging av hovedveger, grusveger, jernbane, vannkraft, hyttefelt og annen infrastruktur i villreinens leveområder. Denne infrastrukturen har endret ferdselsmønsteret og har medført fragmentering av villreinens leveområder ut over de naturgitte egenskapene. Resultatet er at reinen blir «sperret» inne i mindre leveområder og får redusert tilgang til egnete arealer i løpet av året. Dette medfører

også store forskjeller mellom egenskapene til de ulike villreinområdene, der noen er typiske vinterområder, andre er typiske sommerområder, mens noen store områder fortsatt har mange naturtyper og mulighet for sesongtrekk (Hardangervidda, Snøhetta, Nordfjella, osv.). Det er opplagt at villreinområdets størrelse og naturlig og menneskeskapte innhold påvirker bestandsdynamiske parametre som reproduksjon og overlevelse. Verre er det å påvise hvordan nivå av infrastruktur og ferdsel påvirker reproduksjon, dødelighet,

migrasjon og kondisjon. Med dette som bakteppe skal vi her gi en kortfattet oversikt over litteraturen på forstyrrelse på både villrein- og tamreinområder i Norden.

I alt er det publisert 73 vitenskapelige fagfellevurderte artikler på tematikken i Norden i perioden 1970-2020 (Figur 2). Tilfanget av artikler har økt frem til i dag, og fokuset i forskningen har også endret seg stort. Allerede på 1950-tallet var nedbygging av villreinarealer tema, og det ble utarbeidet flere

 

 

 

 

konsekvensutredning (KU) i tiden frem til 1980-w1990-tallet i forbindelse med for eksempel utbygging av vannkraft (neddemt areal, kraftlinjer, grusveger). Selv om KU utredningene inkluderer omfattende registreringer av for eksempel bruk, beiteareal, og historisk bruk (fangstanlegg), og har gitt ny innsikt i effekter av forstyrrelse, så bærer KU studiene mer preg av rene registreringer enn å fremskaffe holdbare resultater om effekter av infrastruktur på villreinens arealbruk. Det

var først utover på 1970- og 1980-tallet at det kom systematisk forskning på slike forstyrrelseseffekter, og kunnskap om blant annet fluktresponser viste at det var store forskjeller i skyhet mellom villreinområdene. Videre utover på 1980- og 1990-tallet kom det flere studier som kartla unnvikelseseffekter i områder med menneskelig aktivitet. En svakhet ved disse tidlige studiene var at de hadde data fra et begrenset areal i villreinområdet, og hadde dermed ikke mulighet til å vurdere forekomst av

alternative områder for reinen. Det var først med radiomerking og senere GPS merking at det har vært mulig å beskrive dyras bruk i hele villreinområdet.

Ferdsel som påvirkningsfaktor på villrein

Det meste av ferdselen som foregår i villreinområdene har et omfang og med en lokalisering som kan regnes som ‘akseptabel’, sett opp mot målet om å bevare bestandene (Figur 3). Men med stor økning i ferdsel generelt og spesielt økt ferdsel i de mest sårbare områdene for reinen kan dette medføre «uakseptable endringer» i form av arealunnvikelse eller stengte trekkpassasjer. Hvor går grensen mellom akseptable og uakseptable endringer? Siden all ferdsel i villreinområdene har et potensiale for å forstyrre villreinen, er det forvaltningsmyndigheten som i siste instans avgjør hva, når, hvor eller hvor mye påvirkning og bruk som kan aksepteres. Den nye «kvalitetsnormen for villrein» blir et viktig verktøy for å identifisere kritiske områder for reinen. Forvaltningstiltak kan settes inn for å forsøke å løse en «uakseptabel» situasjon.

Som en grunnplanke for all ikke-motorisert ferdsel i natur i Norge ligger den frie ferdselsretten, allemannsretten. Allemannsretten gir alle rett til å ferdes hensynsfullt i utmarka. Denne retten gjør at det er høy terskel for at forvaltningsmyndighet skal regulerer ferdselen med forbud eller med restriksjoner. I stedet må man bruke såkalte myke virkemidler med for eksempel informasjon eller å endre mønstre og karakter av infrastrukturen på stedet. I de mest sårbare villreinområdene er det snakk om å informere brukerne om hensynsfull ferdsel og å fjerne eller flytte ulike typer infrastruktur. Mange villreinområder inkluderer arealer som er vernet etter Naturmangfoldloven, slik som nasjonalparker, landskapsvern og naturreservater, men selv på disse arealene er det ikke ønsket begrenser ferdselen med forbud og restriksjoner. Organisert ferdsel, og ferdsel for annen kommersiell aktivitet i verneområdet, har ofte restriksjoner i verneområder.

Ferdsel er sterkt knyttet til eksisterende infrastruktur. Dette er en stor fordel

Figur 2. Viser historisk utviklingen av forskningsartikler på forstyrrelse av villrein og tamrein i Norden.

Figur 3. Prinsippfigur som viser forholdet mellom naturlig variasjon i økologisk tilstand og hvordan ferdsel påvirker tilstanden slik at endringen er akseptabel eller uakseptabel. Kurven viser «normal» eller prinsipp-utvikling av effekter av påvirkning med økende bruksintensitet. Aktive forvaltningstiltak kan påvirke grensen for når bruk/bruksomfang fører til uakseptabel endring.

 

 

 

 

forvaltningen kan spille på. Veldig mye av ferdselen er knyttet til veger, stier eller løyper, eller det kan være punkter i landskapet som turisthytter, parkeringsplasser og leirplasser som er viktige knutepunkt for opphold. I tillegg er det en del ferdsel som ikke er knyttet til slike linjer eller punkt, men som forekommer spredt i terrengene, slik som tradisjonelle aktiviteter som jakt, fiske og bærplukking, og mer moderne aktiviteter som snøkiting og randonné. For å håndtere de besøkende som er sterkest knyttet til infrastruktur, slik som førstegangsbesøkende, utlendinger og tilreisende turister, kan man ofte kanaliseres til attraksjoner og aktivitetstilbud.

Det er viktig å skaffe kunnskap om ferdsel for å kunne si noe om grad av forstyrrelse på villreinen, som for eksempel arealunnvikelse og dose-respons sammenhenger, og for å kunne foreslå tiltak for å bedre situasjonen.

Samtidig vil økt kunnskap om hvem som ferdes i området være viktig for å kunne iverksette målretta tiltak for villreinen og for de som bruker landskapene. Forskningen har utviklet en rekke metoder for å beskrive ferdselens i et område, slik som ferdselstellere, spørreundersøkelser, GPS studier, observasjoner, fly- og satelittfoto, og en lang liste over ulike kartdatabaser.

Lokale, regionale og samlede
responser

Forskningen på forstyrrelse på villreinen deles ofte i lokale, regionale og samlede responser (Figur 4). Lokale responser beskriver absolutte responser i dyrets fysiologi eller atferd, ofte målt som frykt- og fluktatferd, og som kan ha lokale effekter knyttet til for eksempel økt hjertefrekvens, endret hormonnivå, redusert tid til beiting, og økt energibruk , og har hovedsakelig blitt studert gjennom direkte observasjon. Regionale responser eller det vi

kan kalle unnvikelseseffekter bygger på kunnskap om fordeling av reinen over tid, og identifiserer områder som reinen unngår eller bruker mer hyppig. I de fleste tilfeller er dataene i denne kategorien basert på tellinger av individer, spor, møkk, eller beiteslitasje, senere har radiotelemetri og GPS blitt viktigst for å studere regional arealunnvikelse. Samlede responser kan identifiseres ved å merke et representativt utvalg i populasjonen med GPS (eller telemetri) og studere effekter av menneskelig påvirkning for hele bestanden og hele leveområdet. Samlede analyser modellerer habitatkvalitet, trekkveger basert på reinens nåværende bruk og forsøker å forklare reinens bruk med en lang rekke data på fysiske, biologiske og antropogene egenskaper ved landskapet.

Lokale responser

Studier på fluktrespons gjennomføres ved at en person beveger seg direkte

 

 

 

 

mot flokken i flatt og åpent terreng for aktivt å provosere frem en reaksjon. For en flokk som beiter eller hviler, tar forstyrrelser fra mennesker vanligvis samme form som om det er et rovdyr i nærheten og som flokken reagerer på. Slike forstyrrelseseffekter deles inn i oppdagelsesavstand, fryktavstand, fluktavstand og total distanse flyktet. To egenskaper er vanligvis registrert i slike studier, nemlig oppdagelsesavstand og fluktavstand. Oppdagelses-avstand betyr at enkelte dyr stopper sin aktivitet og er på vakt overfor den potensielle trusselen, mens fluktavstand er avstanden der flokken starter å unndra seg en trussel som nærmer seg. Begge de målte faktorene settes i sammenheng med situasjonsbetingete faktorer slik som størrelsen på flokken, kjønn- og aldersfordeling (kalv), årstid, værforhold og hvor ofte flokken tidligere er forstyrret. De målte responser varierer dermed sterkt med situasjonen. For eksempel kan store flokker tillate observatøren å komme nærmere enn små flokker, og simleflokker med kalv er mer sensitive enn bukkeflokker.

Fluktavstand brukes ofte for å forklare forskjeller i frykt mellom villrein og

tamrein, og varierer også stort mellom villreinbestandene på grunn av ulik innblanding av tamrein (Figur 5). Frykt er avhengig av bestandens genetiske opprinnelse, volum av menneskelig tilstedeværelse i området, og graden av tilvenning til mennesker og infrastruktur. Det er mye kunnskap om fluktavstander i mange av de 24 villreinområdene i Norge. Av de ti nasjonale villreinområdene som er inkludert i definisjonen av områder med nasjonalt ansvar, har ni en gjennomsnittlig fluktavstand på mer enn 150 meter. Kun Forollhogna har lavere fluktavstand. De fire villreinområdene som genetisk sett ligger nærmest de opprinnelige villreinbestandene i Europa er Snøhetta, Knutshø, Sølnkletten og Rondane i det som kalles Dovre-Rondane regionen.

Forskning har vist at villrein viser generelt sterkere fryktresponser mot skiløpere enn snøscootere, og snø-kitere gir større forstyrrelseseffekt enn skiløpere. Høyere hastighet og størrelse på objektet gir større oppmerksomhet for villreinen og lengre fluktavstander. Habituering er påvist i noen områder der gjentatte forstyrrelser ga kortere fluktavstander, for eksempel fra Blefjell.

Studiene viser generelt at slike lokale responser er relativt kortvarige, siden studiene har målt total distanse flyktet og som viser at reinen relativt fort roer seg igjen og opptar normal aktivitet. Kunnskap fra denne type studier kan ikke si noe om tilstanden til hele bestanden eller området, men viser at det er store forskjeller i reinens skyhet. Studier har vist at rein som blir forstyrret mye av folk eller insekter vil få redusert beitetid og økt energiforbruk.

Regionale responser

Reinens habitatvalg handler om en avveining mellom opplevd risiko og mulige fordeler ved å bruke et område. Flokkens respons på en potensiell trussel er avhengig av både type forstyrrelse og dens intensitet. Det er flere studier som handler om kortsiktige effekter av etablering av ny infrastruktur som vindparker, hovedveier, grusveier, dammer og magasiner, samt kraftledninger, og som sammenligner habitatbruk hos rein før, under og etter bygging eller som sammenligner områder med og uten utbygging. Noen studier har testet reinens bruk av arealene som en funksjon av avstand fra forstyrrelseskilden, f.eks. turiststeder eller hyttefelt, mens andre studier

Figur 5. Viser gjennomsnittlig fluktavstand under påvirkning fra mennesker til fots for villrein i noen områder. Vurderingen tar utgangspunkt i en enkelt person som går rolig rett på middels stor villreinflokk i flatt terreng om sommeren før jakt og der reinen ikke vindtrekket fra personen (forskning av Eigil Reimers og kollegaer).

 

 

 

 

har sett på infrastruktur som er fjernet eller flyttet for å studere effekter på habitatbruk. En forutsetning for slike studier er at dyrene har alternative områder å bruke og ikke er «stengt» inne i situasjonen. Et vanlig funn er at dyrene øker bruken i områder som har lav grad av forstyrrelse, og følgelig vil beitetrykket og også slitasjen også øke i de områdene reinen foretrekker. Slike funksjonelle effekter er påvist i Nordfjella og Hardangervidda. Her var tettheten av villrein høyere i områder med minst forekomst av infrastruktur, og beiteslitasjen var stor i mye brukte områder. Vi må likevel tolke studiene på funksjonelle effekter med forsiktighet, fordi studiene ofte mangler kontrollområder. Det er ikke intuitivt å tenke seg at reinen foretrekker å bruke områder med nedslitte beiter, men studiene antyder at reinen vurderer at fordelene med lav risiko oppveier kostnadene med å ha dårligere beiter.

GPS-studier av villrein i 7 nasjonale villreinområder siden 2001 på Hardangervidda har gjort det mulig å ta i bruk analyser på funksjonell habitatbruk og trekk for hele området. Slike studier har avdekket funksjonelle effekter i forhold til barrierer og fragmentering av områder som har vært historisk viktige for villreinen, samt identifisert viktige egenskaper ved trekkene mellom beiteområdene, dokumentert viktigheten av kalvingsområder og refugieområder. Reinsdyra oppfatter menneskeskapt barriere hovedsakelig i form av lineær infrastruktur (f.eks. veier) i kombinasjon med menneskelig aktivitet, og styrken på barriereeffekten avhenger sannsynligvis av summen av disse to faktorene. Slike samlede effekter av infrastruktur kan være

betydelige i daler eller fjelloverganger som inneholder flere parallelle strukturer som motorveier, jernbaner, kraftledninger og med tilrettelegging for friluftsliv og turisme. Det er for eksempel vist at merkede stier har signifikante negative effekter på habitatbruk og trekk i flere villreinområder. Slike effekter kan observeres både gjennom endringer i dyrenes atferd som økt bevegelseshastighet eller en direkte unngåelse av stier, som til slutt forhindrer at dyrene får tilgang til viktige funksjonsområder.

Nyere studier antyder også at effektene varierer betydelig mellom forskjellige typer infrastruktur (Tabell 2). Effekter er dokumentert for veier, turisthytter og andre former for fritidsinfrastruktur, men avhenger av intensiteten og typen menneskelig bruk av infrastrukturen. Om dyra sanser strukturene eller menneskene som bruker dem, er viktig i forhold til den responsen infrastrukturen gir. Reinsdyra opplever vanligvis en potensiell forstyrrelse 1-2 km unna i åpne fjellområder, mens tungt trafikkerte veier kan ha en innflytelsessone på hele 5-10 kilometer eller mer. Reinen kan tilvenne seg menneskelig eksponering. Slik habituering er påvist gjennom reduserte fluktresponser fra rein gjennom gjentatt eksponering for mennesker eller ved å sammenligne responser hos rein i områder med høyt og lavt nivå av menneskelig bruk. Derfor er unnvikelsesresponser svært kontekstuelle og dynamiske, og avhenger av en rekke bakenforliggende faktorer. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er at enkeltindivider eller flokker (f. eks. bukk) har bedre evne til habituering enn hovedbestanden i området.

Det er i den senere tid kommet studier som har undersøkt reinens tilbøyelighet til å krysse en sti eller en skiløype avhengig av bruksintensiteten i samtid. Studiene indikerer at reinen krysser greit over stier med lav intensitet (0-20 personer per dag), mens stier med høyere intensitet enn 25-30 personer per dag kysses i mindre grad enn forventa. På stier med enda høyere intensitet vil reinen ha stadig vanskeligere med å krysse, og det samme gjelder det med områder med tett stinett. Dette er testet for Rondane, Snøhetta, Nordfjella og Hardangervidda.

Se inn i krystallkula

Villreinen er utsatt for hardt press fra en rekke ulike påvirkninger, klimaendringer, livstruende sykdommer og reduserte habitater. For å ta vare på villreinen fremover må man se på helheten. Kvalitetsnormen for villreinen skal beskrive tilstanden til de 24 villreinområdene i Norge, i tre delnormer: Bestandsforhold, lavbeiter og til sist leveområde og menneskelig påvirkning. Områdene klassifiseres etter et trafikklyssystem, der kravet er middels eller god kvalitet. Dårlig kvalitet og rød farge skal utløse en påvirkningsanalyse som peker på aktuelle tiltak for å bedre situasjonen. Forstyrrelsesstudiene som er presentert her i denne artikkelen gir et godt kunnskapsgrunnlag for å klassifisere og for å utarbeide en påvirkningsanalyse i områder med dårlig kvalitet.

Installasjon	Unnvikelse >50% redusert bruk	Delvis unnvikelse <50% redusert bruk
Hovedveger	1 km	10-15 km
Mindre veger	1 km (-46%)	10 km (-25%)
Turisthytter	1 km (-100%)	10 km (-34%)
DNT stier	Svært variabel – avhengig av sti-intensitet
Kraftledninger	Liten? Sterkt kontekstavhengig	Liten? Sterkt kontekstavhengig
Vindturbiner		3-5 km

 

Økologi, veger og vegtrafikk

Veger og vegtrafikk kan ha en rekke negative virkninger på naturmiljøet. Veganlegg krever arealer, noe som direkte kan påvirke både plante- og dyrearters leveområder. Veganleggene kan også indirekte redusere kvaliteten på og tilgangen til naturområder ved at de fører til forandringer av hydrologiske eller lokalklimatiske forhold, eller ved at vegene fører til økt menneskelig aktivitet og endret arealbruk i områder som tidligere har vært relativt lite benyttet. Forurensning fra vegtrafikken, enten det er avrenning av overvann med miljøskadelige stoffer til vann og jord eller lokal luftforurensning, kan bidra til å redusere viltets bruk av naturområder langs vegen. Spredning av fremmede, skadelige arter er stadig fremme i nyhetsbildet, og flere av disse artene spres langs vegnettet. Veger og vegkanter kan fungere som spredningskorridorer for vilt gjennom urbane områder eller intensivt utnyttete landsbruksområder, og fastlandsforbindelser til øyer kan føre til innvandring av uønskete arter. Mange dyr er lite tolerante når det gjelder støy, lukt eller visuelle forstyrrelser fra kjøretøy, og

trives dårlig i vegens naboskap. I åpent landskap, og for spesielt sensitive arter som f eks villrein, kan det dreie seg om avvisningseffekter på flere kilometer. Imidlertid er det et langt større økologisk problem at veger skaper barrierer for viltet, enten på grunn av veganlegget i seg selv, eller på grunn av trafikken på vegen. Barriereeffekten av transportinfrastrukturen kan sammen med annen arealbruk føre til at viltets leveområder etter hvert blir så oppsplittet at enkelte arter får problemer med å opprettholde levedyktige bestander på lang sikt. Dette kalles

gjerne habitatfragmentering, og blir globalt ansett som en av de viktigste årsakene til tapet av biologisk mangfold. For villreinen er problemet spesielt synlig.

Viltpåkjørsler

Viltpåkjørsler har generelt sett liten effekt på det biologiske mangfoldet, men sammen med andre negative faktorer kan påkjørsel av vilt bidra til at lokale bestander av enkeltarter forsvinner. Hovedfokuset i Statens vegvesen har i denne sammenheng tradisjonelt vært på trafikksikkerhet, og da spesielt

Veger og jernbane, og ikke minst den aktiviteten som utføres på og i tilknytning til disse, påvirker naturmiljøet på mange måter. Tradisjonelt har man fokusert mye på å avbøte de negative effektene lokalt, mens de regionale skadevirkningene ikke i samme grad har vært fulgt opp. Villreinen er en art som helt klart sliter med de regionale effektene av den stadig mer omfangsrike transportinfrastrukturen.

Rødreven er en oportunist som har små problemer med menneskeskapte barrierer, også i fjellet.

Tekst og foto: Bjørn Iuell, sjefingeniør Statens vegvesen Vegdirektoratet

 

innrettet mot ulykker med elg involvert. I Norge regner man med at ca 6.000 hjortevilt mister livet på vegene hvert år; 3000 - 4000 rådyr, 1300 – 1400 elg, ca 600 hjort og noen få villrein. Tallene økte dramatisk de siste 50 år av forrige århundre, og grunnen til dette var nok et samspill mellom mer veger, mer trafikk og høyere hastighet på den ene siden, og økende tetthet av vilt på den andre siden. De siste årene har det stabilisert seg noe når det gjelder elg og rådyr, men for hjort har det vært en fordobling i antall påkjørte dyr de siste 8 årene. Problemet med hjort er størst i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane, med mer enn 50 % av påkjørslene.

Villreinen opptrer svært sjelden i statistikken over dyr som blir drept i vegtrafikken, og det har en naturlig årsak. Den holder seg som regel langt borte fra bilveger. Villreinen har til alle tider vært ettertraktet, og har av den grunn en naturlig frykt for mennesket og alt den forbinder med det. Selv ferdselsårer med relativt liten trafikk fungerer som barrierer for villreinen, og sammen med annen menneskelig aktivitet i fjellet fører dette til at leveområdene til villreinen blir stadig mindre og samtidig mer oppstykket. Statens vegvesen har gjennom flere år bidratt med finansiering av forskning på villreinens bruk av nærområdene til bilveger og annen infrastruktur i fjellet, og på Hardangervidda er det bl a funnet klare indikasjoner på at villreinen stort sett holder seg på flere kilometers avstand til riksveg 7.

Villrein og barrierer

Påkjørsler er som nevnt ikke noe stort problem når det gjelder villrein, utfordringen ligger i å opprettholde, og eventuelt reetablere ødelagte, forbindelser mellom områder som er viktige for villreinens nomadiske levesett. Villreinen er den mest arealkrevende arten vi har her i landet, og mellom de 23 villreinområdene forvaltningen er delt inn i er det til dels kraftige barrierer. Dette er som regel dalførene mellom fjellområdene, hvor man finner boliger, næringsvirksomhet, jordbruk, veger, jernbane osv. Disse barrierene er det ikke stort å gjøre med i villreinsammenheng, tvert i mot vil et gradvis mildere klima bidra til å forsterke dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med

er å eliminere eller redusere de inngrepene eller aktivitetene som ligger i høyfjellet og som fører til at beiteområdene i randsonene blir stadig mindre tilgjengelige eller at trekkmulighetene mellom beiteområdene blir ødelagt. Alternativene ligger et sted mellom å fjerne inngrepet fullstendig, flytte det, begrense bruken av det, eller på en eller annen måte redusere barriereeffekten med avbøtende tiltak.

Det er vinterstid, når næringstilgangen er marginal og spredt over store arealer, at villreinen har størst behov for å kunne bevege seg fritt mellom fjellområdene. Direktoratet for naturforvaltning har anbefalt at riksveg 7 over Hardangervidda burde stenges i vintermånedene, slik at villreinen kan benytte de tradisjonelle trekkrutene for å komme til beiteområder på nordsiden av riksvegen, og slik at utvekslingen av dyr mellom Hardangervidda og Nordfjella kan bedres.

Etter åpningen av Lærdalstunnelen har man sett en gradvis forflytning av de tunge kjøretøyene bort fra Hardangervidda. I dag er det svært få lastebilsjåfører som tar turen over vidda om vinteren. Personbiltrafikken i vintermånedene desember – mars er også svært beskjeden; kun 200-300 biler pr døgn. Men motstanden mot å stenge vegen mellom nyttår og påske er likevel stor. En vinterstenging av riksvegen er ikke ønskelig for verken lokalmiljøene på begge sider av vidda, transportnæringen eller reiselivet, og man søker derfor

å finne alternative løsninger. Problemstillingene på Hardangervidda finner vi igjen også på andre fjelloverganger hvor det er villrein. Erfaringene fra dette arbeidet kan derfor ha stor overføringsverdi til andre problemområder.

Villreintrekk og fjelloverganger

Riksveg 7 over Hardangervidda er den av fjellovergangene i Syd-Norge som har det tøffeste været, og som av den grunn er mest krevende å holde vinteråpen. Det er en utstrakt bruk av kolonnekjøring på strekningen, og vegen over vidda kan være stengt i flere dager av gangen på grunn av været vinterstid. For å bedre villreinens mulighet til å trekke over riksveg 7 og samtidig unngå en totalstenging av vegen har Statens vegvesen og Direktoratet for naturforvaltning blitt enige om en ordning hvor vegen kan bli midlertidig stengt om vinteren dersom det er mye rein på trekk mot vegen. Denne ordningen forutsetter at man har en tilstrekkelig god oversikt over hvor mye dyr som oppholder seg i nærområdene til riksvegen, og i hvilke retning de trekker. Med de store arealene det her er snakk om, og med de værforholdene som hersker i området vinterstid, er GPS-merkete dyr et nødvendig hjelpemiddel. I løpet av de årene denne ordningen har vært praktisert har det kun vært 2 anledninger hvor man har vært i beredskap for å stenge vegen. I begge tilfellene har dyrene trukket bort fra vegen før det

 

har vært gjennomført stenging. Denne ordningen vil bli videreført, og vil bli løpende evaluert.

I enkelte andre villreinområder med vinterstengte veger vurderer man også villreintrekket når man skal bestemme åpningstidspunktet om våren.

Barrierereduserende tiltak

Fragmentering er et resultat av barrierer, og forskjellige arter opplever vegene i forskjellig grad som barrierer. For mellomstore og store arter med god mobilitet er det fleste norske veger greie å passere, og dersom de har like store muligheter til å utnytte områdene på begge sider av vegen kan man ikke snakke om noen funksjonell barriere. Større veganlegg med flere kjørefelt, som ligger på høye fyllinger eller i trange skjæringer, øker barriereeffekten. Og annet vegutstyr som gjerder, rekkverk eller fysiske midtdelere kan gjøre vegen til en barriere for de fleste dyr. Barriereeffekten av en veg er også avhengig av trafikkmengden. En veg med ca 10.000 kjøretøyer pr. døgn antas å være en total barriere for de fleste dyr, selv om trafikken på enkelte tider av døgnet kan være relativt lav. For å redusere vegenes barriereeffekt kan man derfor enten gjøre vegene fysisk enklere å krysse, eller gjøre noe med trafikken.

Selv om vi Norge har en topografi som fører til at veldig mye aktivitet skal ha plass på små arealer, gir topografien oss også muligheter til redusere barriereeffekten av veger og jernbaner. Våre

krav til trafikksikkerhet og fremkommelighet setter en rekke begrensninger når det gjelder muligheten til å tilpasse nye veganlegg til landskapet, men under de tidlige planleggingsfasene kan man unngå unødvendige barrieredannelser ved å finne frem til alternativer som ikke berører viktige trekkruter. Linjeføringen, eller måten veganlegget legges på i landskapet, kan også bidra til å minimere barriereeffekten. Man kan eksempelvis legge vegen slik i terrenget at viltet kan ledes over tunneler eller under bruer. Dersom dette ikke er mulig kan det være nødvendig med såkalte avbøtende tiltak, f eks ved å bygge egne over- eller underganger for viltet. Bruer og tunneler koster mye mer enn ordinære veger, både å bygge og ikke minst å drifte og vedlikeholde. Overganger for hjortevilt koster f eks i størrelsesorden 10–20 millioner kroner, avhengig av topografien på stedet og bredden på vegen. Det er derfor viktig at man har klart for seg om det virkelig er nødvendig med denne typen tiltak før man går i gang med slike prosjekter, at tiltaket blir plassert på riktig sted for viltet, og at den grønnstrukturen tiltaket skal være en del av blir sikret gjennom kommunale arealplaner.

Tunneler

Med den kunnskap vi i dag har om villreinen og avvisningssonene rundt menneskelige inngrep og aktiviteter vet vi at en tradisjonell 40 meter bred over- eller undergang vil være til liten nytte. Dyrene vil ikke våge seg nærme

nok vegen til å kunne benytte tiltaket. Statens vegvesen gjennomførte i 2003-2004 en utredning for å se nærmere på mulighetene for å legge deler av riksveg 7 på Hardangervidda i tunnel. I tillegg til å redusere barriereeffekten for villreinen, ville dette også kunne være positivt med tanke på regulariteten på fjellovergangen og ikke minst for sikkerheten ved kolonnekjøring. I høyfjellsområder med relativt flatt terreng, som på Hardangervidda, er det imidlertid ikke bare enkelt å finne brukbare steder hvor vegen kan legges i tunnel. Og helst skal disse tunnelene plasseres slik at villreinen vil også ha nytte av dem, dvs der det er faste trekkruter. Ved å sammenholde informasjon fra arkeologiske funn, lokal kunnskap om villreintrekkene og registreringer fra GPS-prosjektet, fant NINA at de viktigste trekkrutene har ligget fast i tusener av år. Topografien i området styrer mye av dette. Da trekkrutene ble sammenholdt med mulige tunnelalternativer var lokaliseringsalternativene stort sett sammenfallende. Flere av de viktigste trekkene gikk over de samme høydedragene som det var mulig å legge tunneler gjennom. Det var imidlertid et viktig ankepunkt som satte en stopper for videre utredninger av tunneler på Hardangervidda; prislappen lå på et sted mellom 1 og 2 milliarder kroner, avhengig av hvor mange og hvor lange tunneler det var snakk om. Kostnadene ved en slik løsning ligger langt over det som er realistisk å få prioritert over vegbudsjettene for en veg med så lite trafikk. Og de fleste trafikanter vil vel

 

foretrekke å ta turen over vidda og ikke under, både sommer og vinter.

Mindre tiltak

Selv om vegen blir liggende hvor den er og det fortsatt går trafikk på vegen, er det mulig å redusere barriereeffekten. På strekninger med mye snø vil høyden på brøytekanten være problematisk å passere for villrein. Der vegen krysser kjente trekkruter bør man derfor holde høyden på brøytekantene nede. På enkelte fjelloverganger ligger vegen på en såkalt høyfjellsprofil, dvs. at vegen ligger noe høyere enn sideterrenget på begge sider. Dette fører til at vinden vil blåse vegen relativt bar for snø, og at det ikke vil bygge seg opp snøskavler. Det kan være et alternativ også på eksisterende høyfjellsoverganger å heve vegen på steder der det er tradisjonelle trekkruter. Dette betinger at sideterrenget er tilpasset kryssing, og at rekkverk og annet vegutstyr er fjernet. Det vil fremdeles være en utfordring å finne en måte å merke vegen på. Bruken av brøytestikker kan ha samme effekt på villreinen som de gamle fangstanleggene, hvor pinner med et tøystykke var nok til å styre dyrene.

Fra beitundersøkelser og GPS-registreringer av villreinens arealbruk ser man at avvisningssonen lang riksveg 7 varierer. Reinen kommer som regel nærmere vegen der vegen ligger skjermet bak et høydedrag eller der vegen ligger tungt i terrenget. Dersom man skal gjennomføre barrierereduserende tiltak på vegen bør man derfor velge strekninger som ligger slik at villreinen naturlig vil trekke gangske nærme vegen. Alternativt kan det bygges opp voller som både skjermer vegen og leder villreinen mot krysningspunktet.

Fra undersøkelser vet man at villreinen er mer redd for mennesker til fots enn for motoriserte kjøretøyer, enten det er bil, tog eller snøscooter. Aktiviteter langs med vegen og ferdsel med utgangspunkt i vegen bidrar selvsagt til å holde villreinen unna. I noen villreinområder har man derfor innført stoppforbud på strekninger hvor det kan krysse rein, brøytekantene holdes nede og guard-rails fjernes ved definerte krysningspunkter.

Parkerte biler og aktiviteter langs vegen

Den økende interessen for kiting har i

det siste ført til nye problemer med parkerte biler på høyfjellsovergangene. Kiterne er svært glade i vind, og når det blåser som verst trekker de mot fjellet. Da er det også behov for en ekstra innsats for å holde vegen åpen. Både selve driften av vegen og sikkerheten knyttet til en eventuell stenging eller innføring av kolonnekjøring vanskeliggjøres av at man ikke har kontroll på hvor eierne av de parkerte bilene befinner seg. For villreinen er imidlertid hovedproblemet at de blir skremt. På strekninger hvor man tilrettelegger for villreintrekk er det således flere grunner til at friluftslivsaktiviteter med utgangspunkt i vegen begrenses. Stoppforbud og parkeringsrestriksjoner praktiseres allerede i noen villreinområder.

Landskapsøkologi og arealforvaltning

Tradisjonelt har man ved bygging av nye veganlegg fokusert mest på å unngå å bygge ned vernete områder eller lokaliteter med rødlistearter. Man har i mindre grad tatt hensyn til at de fleste dyrearter er avhengige av å kunne bevege seg over større eller mindre avstander mellom såkalte funksjonsområder for å kunne gjennomføre en livssyklus. For amfibiene er det viktig å ha tilgang til både yngleområder i vann og brukbare vinteroppholdssteder på land. For hjorteviltet er det f eks viktig å ha tilgang til både vinter- og sommerbeiter. For arter som naturlig beveger seg over store

avstander, f eks store rovdyr, er det av stor betydning at det ikke er for mange uoverstigelige barrierer.

Generelt når det gjelder arealforvaltningen ser man altfor ofte at enkeltlokaliteter er ivaretatt, mens forbindelsene mellom dem er ødelagt. Dette synes spesielt godt der man har med arealkrevende arter å gjøre. Disse artene er avhengige av grønne forbindelser og økologiske sammenhenger på regionalt nivå for å overleve. Kommunen som arealplanmyndighet kan ha god oversikt over lokale problemstillinger, og kan løse disse på en tilfredsstillende måte. Men når det gjelder ivaretakelse av en regional grønnstruktur som berører flere kommuner eller kanskje flere fylker, vil kommunen ha problemer med å ta hensyn til disse dersom det går på bekostning av lokale interesser. Fylkesnivået ser ofte ut til å ha verken den faglige kompetansen som skal til, eller tilstrekkelig vilje, for å styre kommunene i denne sammenheng. Av denne grunn er de prosessene som nå foregår rundt etableringen av de regionale villreinområdene både spennende og utfordrende. Klarer kommunene, fylkene og de andre arealbrukerne å bli enige om en arealforvaltning som gir nok rom for en av de mest særpregete og arealkrevende norske ansvarsartene?

For å sikre villreinens nomadiske levesett er det nødvendig å få på plass forpliktende regionale planer som styrer både arealbruken og villreinforvaltningen.

 

De fleste med innsikt i villreinforvaltning, har fått med seg at Nordfjella utgjør en del av den europeiske villreinregionen med status som nasjonalt villreinområde, der det i flg. St.meld. nr 21, 2004-2005, er lagt viktige arealpolitiske føringer. Foreløpig mangler det mye i oppfølgingen av fagre ord og løfter, bl.a. venter vi fortsatt på oppstart av en enhetlig fylkesdelplan. Imens går utviklingen av konkurrerende interesser ufortrødent videre. ”Nye koster” kommer inn, avtaler som ble gjort for flere år siden, ser ut til å være glemt og folk må læres opp på nytt. Nordfjella har imidlertid ligget i forkant i den forstand at vi allerede i 1997/98 fikk vedtatt en felles kommunedelplan med juridisk bindende retningslinjer. Et ordførerutvalg skal sørge for kontinuitet og framdrift i planen.

Som en kan tenke seg, har en slik plan en fin formålsparagraf, men når det kommer til konkrete tiltak for å møte ulike utfordringer, blir formuleringene gjerne rundere og preget av kompromissløsninger. Planen har imidlertid ført mye godt med seg, ikke minst at sentrale politikere, villreinnemnd og villreinutvalg møtes i et felles forum for å drøfte aktuelle problemstillinger. Kommunene har vært flinke til å sende saker på høring, både til villreinutvalg og villreinnemnd. Likevel skjer det utrolige ting.

Gondolbane

Det er flere år siden villreinnemnda fanget opp rykter om at sterke turist-interessenter arbeidet for å bygge en gondolbane med dalstasjon i Flåm og toppstasjon på Furekamben som er en del av kalvingsområdet, syd for rv. 50. Grunneiere, aktuelle organisasjoner og

institusjoner, deriblant villreinforvaltningen, ble invitert til å komme med innspill på et tidlig tidspunkt, før melding med forslag til planprogram og varsel om oppstart av privat reguleringsarbeid ble sendt på høring. På dette tidspunkt hadde imidlertid Flåm Utvikling AS allerede fått utarbeidet en foreløpig konsekvensvurdering signert Norsk Naturinformasjon (NNI).

Rapporten konkluderer med at gondolbanen ikke vil føre til noe vesentlig tap

Nordfjella har status som nasjonalt villreinområde, og er del av den europeiske villreinregionen. Det bør resultere i klare arealpolitiske føringer, understreker Per Aksel Knudsen. Foto: Artikkelforfatteren

 

av biologisk mangfold grunnet direkte fysiske tiltak. Toppstasjonen, samt ulik infrastruktur knyttet til aktuell tilrettelegging med utsiktspunkt, stier og turveger, anlegg for kafé/restaurant m.m. blir ansett å ha minimal virkning da naturforholdene samlet sett tilsier at det ikke er noen pattedyrforekomster ut over det vanlige. Jo, dette er helt korrekt, det er faktisk vanlig med villreinflokker i et kalvingsområde som har vært brukt i århundrer. Uttalelsen kunne vært unngått dersom NNI hadde tatt seg bryet verd å kontakte den lokale villreinforvaltningen i forkant. Riktignok hadde man søkt informasjon hos Fylkesmannen sin Naturbase, men det stod tydeligvis ikke bedre til der.

Vi som har jobbet i lokalforvaltningen de siste 20-30 år, og jaktet like lenge før det, kjenner godt til hvordan dyra bruker fjellområdet. Ikke minst har vi hatt anledning til å studere dyras bruk av fjellet med ulike bestandsstørrelser da vi har opplevd to overpopulasjoner med masseinvasjon fra Hardangervidda til en tid da denne delen av villreinområdet var nærmest tomt for dyr. Takket være iherdig innsats, ikke minst fra Olav Strand (NINA), har vi nå fått radiomerket flere simler. Det skulle ikke gå mere enn første året med radiosendere før vi fikk synlig bevis for områdets verdi som kalvingsområde. I tillegg kommer det forhold at lavere

liggende bremmer mot Aurlandsdalen og Flåm inneholder betydelige lavressurser, noe som henger sammen med at disse fjellpartiene kommer i regnskyggen av høgere fjell lengre vest, og at mye av nedbøren faller som regn til forskjell fra sentrale fjellområder som har voldsomme snømengder. Disse naturforholdene gjør at villrein har naturlig tilhold i dette området også vinterstid, alternativt må de langt øst.

Jeg vet ikke om Vår Herre hadde abstinens-symptomer da han skapte denne delen av kongeriket, for nå har han kommet oss til unnsetning ved at NGI har avdekket så ustabil berggrunn at det frarådes å bygge toppstasjon på Furekamben.

Nytt kraftmagasin, linjetrasé og kraftverk

Jeg sitter ved Kjellarhaugen og ser på en reinsflokk som har slått seg til ro utpå en tange i Finnebuvatnet. Her har de funnet trygghet for jegere som har holdt dem under oppsyn siden daggry. Det er vanskelig å stille da terrenget er flatt her hvor dyra beiter på livgivende urter som vokser i sonen under høge fjellmassiv av gråstein. Ikke sjelden trekker de tvers over da tangen nesten deler vannet i to. Lytter på radioen og hører jegerne blir enige om at en skal stille mens andre legger seg i forpost. Sjøl er jeg ute i oppsynsøyemed og konstaterer at alt forgår i sin skjønneste

orden. Jeg har vært her mange ganger tidligere, spesielt på vårparten under kalvetelling som foregikk fra bakkenivå. Nå bruker vi for det meste flyfoto. Etter en stund går det et skudd. Et dyr faller. Flokken er i villrede og klarer ikke å lokalisere hvor lyden kommer fra. Så går et skudd til, nytt dyr faller og flokken trekker ut av syne for meg. Ytterligere et skudd kommer, så ett til. Jeg rusler ned mot jegerne som er i ferd med å slakte. På åstedet ligger tre dyr, alle perfekt skutt, det siste med et unødvendig skudd i nakken. Den erfarne jegeren hadde tatt hensyn til værdraget og utnyttet terrenget på en mesterlig måte.

Kanskje var det siste gang reinen kunne bruke dette området, enn si jegere jakte her. For i forbindelse med pålegg om rehabilitering av gamle damlegemer har det blitt interessant for Østfold Energi AS å demme opp Finnebuvatnet, samt bygge nytt kraftverk nord for Kvevassdammen, sentralt i Nordfjella villreinområde. Kraftstasjonen som er tenkt lagt i et velkjent og svært viktig trekkområde, Gravdalen, har tre alternativer, de to mest sannsynlige bygd inn i fjell. I tillegg kommer tre alternative forslag om ny linjetrasé med varierende barrierevirkning. Alternativ om bakkekabel har vært diskutert i ettertid, men er ennå ikke avklart. Foreløpig er det kun søkt om ” planendring for regulering av Finnebuvatnet

 

 

beskrivelse viser med all tydelighet at vi har å gjøre med Nordfjellas kjerneområde. Både fylkesmann og kommune har i ettertid gått i mot oppdemningen. Nå står det igjen å se om NVE, som konsesjonsgivende myndighet, er villig til å følge opp regjeringens løfter om ivaretagelse av leveområdene til en av våre nasjonalskatter.

Sti- og løypenett

Da Nordfjella villreinutvalg ble formelt stiftet i 1974 utgjorde ikke sti- og løypenettet noe problem for villreinens bruk av området. Økt fritid, enorm turistutvikling i de østlige dalførene og manglende forskrifter til viltlovens § 8 har etter hvert ført til et fortettet sti- og løypenett som skyver villrein ut fra viktige beiteområder.

På syttitallet hadde Nordfjella et potensielt beitegrunnlag på ca. 4000 vinterdyr (Gaare og Skogland /DN - to uavhengige rapporter). Etter overpopulasjonen på slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet, konkluderte Gaare med at en vinterbestand på ca. 2000 dyr ville få beitene opp igjen. I ettertid har villreinforvaltningen holdt vinterbestanden nede på dette nivået. Ikke av mangel på lavressurser. De har tatt seg opp igjen, men nå er en stor del av beitene omdisponert til konkurrerende interesser!

I en undersøkelse, Rein-prosjektet, Norges forskningsråd 2002, går det fram at andelen lav-biomasse er 15-30 ganger høyere i områder som ligger mindre enn 2,5 km fra kraftledninger, 5 km ifra hyttefelt eller kombinert utbygging, enn sammenlignbare områder utenfor denne sonen. Når målinger viser at rundt 60 prosent av vinterbeitene ligger innenfor denne sonen, bør man skjønne alvoret i dette bildet. Kun 13 prosent av bestanden var observert her.

Villreinutvalg- og nemnd har jobbet iherdig for å tilrettelegge et sti- og løypenett som er til å leve med, bl.a. er det gjort avtaler med lokale løypekomiteer at oppkjøring skal innstilles når reinsflokker kommer inn i løypeområdene. I skrivende stund har vi rundt 1000 dyr i et område der løypeoppkjøring er midlertidig innstilt. Her har man skjønt alvoret, og at villrein er et

svar at verken FM i Sogn og Fjordane eller Sogn og Fjordane fylkeskommune har pekt på at saken bør forelegges MD. Det har altså ikke forgått noen saksbehandlingsfeil. Forøvrig var det slik at villreinnemnda måtte be NVE særskilt om å få saken til høring. Dette til tross for flere møter og befaring hvor alle adresser m.v. skulle være klarlagt. Og da saken skulle opp i Lærdal kommunestyre, manglet høringsuttalen fra villreinnemnda! Heldigvis kom merkeprosjektet oss til hjelp også her.

Villreinutvalgets uttalelse med kartbeskrivelse viser med all tydelighet at vi har å gjøre med Nordfjellas kjerneområde. Både fylkesmann og kommune

gjennom ny dam.” Dette er et nytt inngrep som vil få negativ innvirkning, spesielt i kalvingstida, og berører den laveste trekkruten mellom to dype dalskjæringer.

Inngrepet må sees i sammenheng med planene om kraftverk, linjeføring og tidligere inngrep i området. Saken har vært til høring i villreinnemnda. Det er også utarbeidet en konsekvensvurdering som viser områdets verdi som villreinhabitat. Merkelig nok ble utredningsprogrammet aldri forelagt for miljøverndepartementet, noe som iflg. plan- og bygningsloven, § 7, skal gjøres når utbygging kan komme i konflikt med nasjonale verdier. Ved henvendelse til MD har villreinnemnda fått til

Kartplottet viser trekket av radiomerkede simler i Finnebuområdet. Kart: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

 

det er neppe påvirket da rømt tamrein har vært med på å danne grunnlag for dagens villreinbestand. Tamreindrift er imidlertid konsesjonsbelagt, og med dette følger en del ansvar og rettigheter som vanskelig lar seg forene med villreinforvaltning. Aktiviteten som formelt sett hører inn under reindriftsloven (Landbruksdepartementet), har til nå forgått i en gråsone der Fylkesmannen i Buskerud vil se nærmere på saken. Hva vil skje dersom alle DNT-hyttene hadde hver sin lille tamreinflokk hvor innehaveren tok seg en skutertur for å se til dyra, sanke inn og eventuelt skyte rømte dyr når det passet seg?

Geilo, den 31.12.2008

Per Aksel Knudsen

Rondane hvor reinen har tatt i bruk gamle beiteområder etter omlegging av løypenett og flytting av en DNT hytte.

Høringsnotatet fra Fylkesmannen i Buskerud lot til å ivareta villreininteressene på en god måte. Men da Hallingskarvet nasjonalpark ble høytidelig åpnet, høsten 2008, var fremdeles ikke forvaltningsplanen på plass. I mellomtida har den nye generalsekretæren i DNT, Kristin Krohn Devold gått ut i media, der hun går i mot justering av løypenettet og proklamerer behov for ny DNT hytte.

Tamreinhold i villreinområde

Det startet med noen få kjørereiner, noe de fleste syntes bare var hyggelig. Etter hvert utviklet det seg til småskala produksjon for Geiteryggen turisthytte (DNT). Riktig nok ikke mange dyr, sist vinter i underkant av 30. DN har uttrykt skepsis i forhold til ”kjørereinene”, men lot det stå åpent så lenge det ikke var snakk om dyr som var genetisk forskjellig fra villrein i området. Dette har ingen undersøkt, men det genetiske mangfol

skjønne at deres løypenett er en del av en større infrastruktur der viltlommene etter hvert har blitt så små at dyreflokker skyves ut.

I et forsøk på å komme til enighet om disse forholdene, ble det for noen år siden innkalt til et møte hos Fylkesmannen i Buskerud. Villreinforvaltningen presenterte forslag til et løypenett med noen få justeringer for å unngå parallelltraséer, noe som ville bedre villreinens kår betydelig, samtidig som en ivaretok forbindelsen til DNT hyttene. Det syntes å være full enighet om forslaget, i alle fall gikk ikke DNT’s representant imot, og forslaget ble innarbeidet i en høringsutgave for forvaltningsplan for Hallingskarvet nasjonalpark. Justeringene er i pakt med DNT sin overordnete politikk om å ivareta villreinens beiteområder, bl.a. har tidligere fagsjef i naturforvaltning, Torfinn Evensen, uttrykt nødvendigheten av å tilrettelegge et sti- og løypenett på villreines premisser. I denne forbindelse ble det gjerne vist til

 

 

 

 

Villreinen i Norge utgjør de siste rester av den ville europeiske fjellreinen (tundrareinen). Med bakgrunn i dette har Norge et særskilt internasjonalt ansvar om å ta vare på arten. Villrein var tidligere utbredt i de fleste fjellområder i Sør-Norge, men i dag er villreinen satt på ”bås” i 23 større eller mindre vill-reinområder.

Villreinen er følsom overfor menneskelig aktiviteter og inngrep. Brukere av villreinens leveområder bør derfor søke å innrette seg slik at deres aktiviteter i størst mulig grad hensyntar villreinen.

Mange av våre villreinområder er mye brukte friluftsområder. Slik har det vært lenge, men spesielt menneskelig ferdsel vinterstid ser ut til ha økt i seinere tid. Man har i seinere år også sett en utvikling av ”nye” former for friluftsaktiviteter. Vinterstid er villreinen spesielt sårbar for forstyrrelser. Den har behov for et lavt aktivitetsnivå for å unngå unødig tap av fettreserver. Av

hensyn til villreinen bør forvaltningen ta noen overordnede grep for å minske den samlede belastningen.

Hva vet vi om villreinens arealbruk?

Villrein har en mye mer ekstensiv

arealbruk enn andre hjorteviltarter (Andersen & Hustad 2004). Dette skyldes bl. a. at den lever i større eller mindre flokker, sannsynligvis som et vern mot rovdyr i de åpne fjellområdene. Høyfjellet er et mindre produktivt økosystem, så for å finne nok beite må villrein bruke store arealer. Det finnes god kunnskap om villreinens arealbruk til ulike årstider for de fleste av våre villreinområder. Vi bruker her vårt største og best undersøkte villreinområde Hardangervidda som eksempel. Vinter-, vår- og sommerbeiter, samt kalvingsområder, er her naturlig geografisk atskilt. Villreinen har bedre muligheter til å overleve gjennom en

nomadisk livsførsel hvor beiteressursene utnyttes til forskjellige tider av året (Fig. 1).

Siden 2001 har villreinens arealbruk på Hardangervidda blitt dokumentert gjennom bruk av GPS-sendere og

satellittbilder (Strand et al. 2005). Til sammen er 60 simler merket (Fig. 2).

Med utgangspunkt i simlenes arealbruk (jfr. GPS-data) har Norsk institutt for naturforskning (NINA) jobbet mye med å utvikle modeller (habitatseleksjonsmodeller) for å forklare reinens arealbruk med utbredelsen av beiter, beitekvalitet, topografi, snømengde og menneskelig aktivitet og forstyrrelse. Modellene angir, enkelt sagt, viktige områder for villrein til ulike årstider. Som eksempel vises her vintersesongen (Fig. 3, Strand et al. 2010). Områder med rød farge er de mest egnete til

vinterbeite for rein, mens blå og lilla farge representerer områder i andre enden av skalaen. De gode vinterbeitene ligger sentralt og øst på Vidda.

Kunnskap om villreinens arealbruk gir gode styringsmuligheter

Av Anders Mossing,

Norsk Villreinsenter Sør

 

 

 

 

Tilsvarende modeller finnes også for sommerbeite og kalvingsområder.

Hvordan forstyrrer mennesker

villrein?

Dette er godt undersøkt. Et eksempel er en studie gjort av Reimers et al. (2000) i perioden 1992-1995, der de målte avstander for oppdagelse, frykt, flukt og distanse flyktet hos villrein i forhold til menneskelig aktivitet i ulike villreinområder og til ulike årstider (Fig. 4). Man målte dette ved å sende hhv. en skiløper og fotturist mot en reinsflokk.

Ut fra undersøkelsene og med en føre var-buffer, er en minimumsavstand på 500 m en god tommelfingerregel for å unngå forstyrrelse av villrein, hvis man skulle treffe på en villreinflokk. Simlene (og spesielt fostringsflokkene) er spesielt følsomme for forstyrrelser. De har en ”halvvoksen” kalv med seg og er ofte drektig med ny kalv. Gjentatte forstyrrelser kan gi svekket kondisjon kombinert med redusert beitetid (Skogland 1994). Vi skal nå se nærmere på hvordan dette kan unngås ved en mer geografisk styrt forvaltning.

Hvordan kan en mer differensiert

Figur 2: GPS-posisjoner fra 60 GPS-merkede simler (ca. 10 per sesong) på Hardangervidda 001-2011. Posisjoner sendt hver 3. time
(www.dyreposisjoner.no).

forvaltning være løsningen?

Forvaltningen har klart hjemmelsgrunnlag og praksis for direkte styring av ferdsel i første rekke i områder vernet etter

Naturmangfoldloven, samt for organiserte former for friluftsliv (så som konkurranser og kurs). Her kreves særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndighetene. Utenfor verneområder

har det vært mer begrensede styringsmuligheter for uorganisert og privat ferdsel. Det ligger nå et nytt hjemmelsgrunnlag i § 22 i Naturmangfoldloven om ferdselsregulering i utmark (Lovdata). Positiv dialog med de ulike aktørene er imidlertid et langt bedre virkemiddel en lovregler, og omforent styring av ferdsel utenfor viktige funksjonsområder for villrein bør være et

 

 

 

 

oppnåelig mål (Sørensen et al. 2009).

Som nevnt er vinter-, vår- og sommerbeiter, samt kalvingsområder på Hardangervidda naturlig geografisk atskilte, og vi vet hvor de viktige områdene er (jf. Fig. 2 og 3). Dette betyr også at det finnes en rekke områder til hver årstid, som er ”uinteressante” for en reinsflokk. Denne tankegangen kan nok videreføres til andre villreinområder, med unntak av de som har lite adskilte funksjonsområder.

Ved bruk av regionale arealbruksdata (habitatseleksjonsmodeller, jf. Fig. 3) over året og ”fugleperspektiv” på områdene, kan f. eks forvaltningsmyndighetene gi tillatelse (evt. rådgivning for aktiviteter som ikke krever søknad) til organiserte aktiviteter i områder som ikke er viktig for villrein til en gitt årstid. For å vise prinsippet i soneringstankegangen vises her et omriss av Hardangervidda med soner der man med fordel kan styre ferdselen sommer og vinter (Fig. 5).

Eksempler på slike aktiviteter kan være pulkløpet ”I Amundsens fotspor over Hardangervidda” som er bedre egnet å legges til ”grønn sone”. Guidede turer på kløvhest har antatt mindre negativ effekt på villrein i ”blå sone”. Det er også positivt at arrangementer som gjennomføres årlig vil få en høyere grad av forutsigbarhet hvis de legges i egnede soner. Villreinens arealbruk er kompleks, så i randområdene til sonene bør det opprettholdes et rekognoseringssystem i regi av Statens Naturoppsyn.

Kunnskapen om villrein og vår forståelse av dens arealbruk er i stadig

utvikling. Et samarbeid om mer diff-

erensiert forvaltning må også kontinuerlig oppdatere kunnskapsgrunnlaget, for på den måte bedre kunne angi områder for menneskelig aktivitet med villreinhensyn ivaretatt.

Eksemplene i denne artikkelen viser Hardangervidda, men er overførbare til andre villreinområder.

Kilder:

Mossing, A. og Heggenes, J. 2010. Villrein og organisert ferdsel på Hardangervidda. – med særlig vurdering av pulkløp i februar. NVS Notat 3/2010. 24 s.

Andersen, R. og Hustad, H. (red.) 2004. Villrein & Samfunn. En veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. – NINA Temahefte 27, Norsk Institutt for Naturforskning, Trondheim, 77s.

Lilleeng, M. S., Coleman, J.E., Vigeland, M. D., Dahle, B. og Reimers, E. 2008. Atferdsresponser hos villrein overfor skiløper og kiter. Villreinen 23.: 31-34.

Strand, O., Bevanger, K., Falldorf, T. 2006. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport for Rv7-prosjektet. – NINA-Rapport 131, Norsk Institutt for Naturforskning, Trondheim, 67 s.

Strand, O., Gundersen, V., Panzacchi, M., Andersen, O., Falldorf, T., Andersen, R., Van Moorter, B., Jordhøy, P. & Fangel, K. 2010. Ferdsel i villreinens leveområder. – NINA Rapport 551. 101 s.

Reimers, E., Coleman, J. E., Eftestøl, S., Kind, J. og Muniz, A. 2000. Frykt- og fluktavstander hos villrein. Villreinen 14: 76-80.

Sørensen, R., Ydse, H., Rusten, E., Skorem, J. 2009. Villrein og Ferdsel Seminar, Hjerkinn 21-22 oktober 2009. NVS RAPPORT 2/2009, Norsk Villreinsenter Nord, Hjerkinn, 54 s.

Skogland, T. 1994. Villrein. Fra urinnvåner til miljøbarometer. – N. W. DAMM & SØNN A.S, Teknisk Forlag, Oslo. 145 s.

Figur 5: Prinsipper i soneringstankegangen. ”Grønn sone” er bedre egnet for vinteraktiviteter enn andre områder. ”Blå sone” er bedre egnet for sommeraktiviteter.

Figur 4: Frykt- og fluktavstander (meter) hos villrein i ulike sesonger og områder. Stolpene angir middelverdier +/- standardfeil (Reimers et. al 2000).

 

 

 

 

 

 

 

 

Tunnelalternativet som ikke vil overstige 1000 moh, mot dagens 1250 moh, vil korte inn vegstrekningen med 11 km (30 km inklusive 15 km tunnel, mot dagens 41 km) og føre til sikker regularitet gjennom hele året. Se www.hardangerviddatunnelen.no.

Det er allerede forsket på effekten av dagens trasé med vinterbrøyting gjennom flere år hvor den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å studere eventuell barrierevirkning gjennom GPS målinger der en kan følge dyreflokker gjennom året sammenlignet med satellitt bilder av vegetasjonsdekket, jfr. NINA Rapport 131, Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv.7-prosjektet av Olav Strand, Kjetil Bevanger & Tobias Falldorf. Analyseresultatene av GPS målingene synes entydige når det gjelder påvisbar avvisningseffekt av Rv.7, noe som også er målbart gjennom satellittbilder av reinens vinterbeiter innen en avstand på 0-8 km fra vegen.

Forsker Terje Skogland som hadde bred erfaring og anledning til å følge villreinbestanden på Hardangervidda

både under overpopulasjon og med et minimum av dyr, uttrykte i sin tid at vinterbrøyting av Rv.7 over Hardangervidda var det alvorligste inngrepet som hadde skjedd i villreinens leveområde i moderne tid.

Nå er det nødvendigvis ikke vegen alene som utgjør den største barrieren, men må sees i sammenheng med øvrige aktiviteter, både langs vegen og ut ifra vegen. For å få et mer helhetlig bilde av effekten i forhold til villreines bruk, er det viktig å kjenne dyras behov og trekkmønster til ulike årstider.

På 1980 tallet ble det gjennomført flytaksering, ledsaget av bakkeundersøkelser, for å få oversikt over beitegrunnlaget i flere av villreinområdene våre, deriblant Nordfjella og Hardangervidda. Målingene viste at hovedforekomsten av lavhei på vidda ligger øst for en linje mellom Bergsmulen–Halne–Hein–Mår–Songa. Tiltagende jo lenger øst man kommer. Samtidig finnes det en del lavressurser på lavtliggende bremmer mot vestlandsfjordene, noe som kanskje er mer fremtredende for Nordfjella enn Hardangervidda.

overens med moderne satellittbilder. Lavartenes utbredelse har å gjøre med både klima, topografi og høyde over havet. I vestlandsfjellene er det kort og godt for store snømengder til at laven får særlig utberedelse. Derimot er det her vi finner de beste sommerbeitene med tiltagende snøsmelting og proteinrike snøleiesamfunn sommeren igjennom. Reinsdyret, som har tilpasset seg disse forholdene, er vårt eneste hjortevilt som lever av tilnærmet ren lavdiett om vinteren. Dette er et nødvendig vedlikeholdsfór i årets mørke måneder.

For å vokse trenger den proteinrik føde, noe som forklarer dyras øst-vestlige trekk gjennom året. Kalvingsplassene velges gjerne i høgtliggende fjellområder med kort veg til groe, terreng vi finner i typiske vestlandsfjell og noen steder østpå. For øvrig vil fremherskende vindretninger, spesielt sensommer og høst, ha betydning for hvor en finner dyra.

I og med at reinen er et nomadisk flokkdyr, kan det bli betydelig beite-slitasje på lavmattene noe som fører til at flokkene etter hvert vil dele seg opp i mindre grupper og flytte til nye områder. Vi får såkalt rullerende beitesøk. Er laven først nedbeitet, kan det gå 20-30 år før den er på topp igjen. Når dyra beiter, bruker tilveksten å være på sitt største ved halvparten av oppnåelig biomasse. Når laven opp i 1000-1200 g/m2 tørrvekt, vil forråtnelse i bunnen utligne tilveksten. Som en forstår betyr dette at en fjelltange med nedbeitet lavhei kan ligge brakk i flere tiår, men har ikke mindre verdi som reinsbeite av den grunn.

Bestandsmålet blir for en stor del knyttet opp i mot tilgjengelige lavbeiter. Dersom disse reduseres p.g.a. konkurrerende virksomhet, kanskje irreversible inngrep med begrunnelse av at det ikke har vært rein der på mange år, må villreinbestanden reduseres.

Siden overpopulasjonen på slutten av sytti-/beg. åtti tallet med påfølgenede reduksjonsavskyting, har viddareinen for en stor del oppholdt seg på den sydlige delen av Hardangervidda. I ettertid har bestanden vært holdt nede

Aksjonsgruppa for ”Hardangervidda Tunnelen” arbeider med et tunnelalternativ fra Haugastøl til Sysenvatn, noe som vil kunne få stor betydning for villreines bruk av Hardangervidda som et helhetlig villreinområde.

Av Per Aksel Knudsen,

leder i Hol viltnemnd

”Den samla vurderinga av dei ulike konsepta er at Hardangerviddatunnelen (konsept 8) kjem best ut i høve til dei krav som er definert. Hovudutfordringa vil vere knytt til finansiering ettersom denne løysinga ikkje kan byggast ut stegvis”. Dette skriver Norconsult i sin vurdering av alternative konsept for strekninga Storlia - Haugastøl på riksveg 7. Kart: Norconsult

 

 

 

 

på rundt 1/3 av hva den var tidligere, noe som kan være medvirkende til at dyra ikke har hatt behov for å trekke nordover i samme grad som før. Samtidig er det et faktum at det er betydelig mindre hytte-konsentrasjoner, turstier og skiløyper enn på nordvidda. GPS- målingene viser imidlertid at reinen har hatt flere framstøt nordover, men liker tydeligvis ikke å oppholde seg i områder nær vegen og har lett for å vende sørover igjen.

I Nordfjella er det fortatt en undersøkelse for å se på effekten av kraftlinjer, hyttefelt og skiløypenett; Rein-prosjektet, Norges forskningsråd 2002. Undersøkelsen viser at mengden av lav er 15-30 ganger høyere innen en avstand av 2,5 km fra kraftledninger og 5 km fra hyttefelt eller kombinert utbygging, sammenlignet med tilsvarende inngrepsfrie områder der lavmengden kun var på rundt på 50g/m2 tørrvekt. Selv om undersøkelsen kun har foregått over få år, viser den at inngrep som kraftlinjer og hyttefelt har negativ effekt for villrein.

I områder med skiløyper som eneste inngrep (469 km2) var tettheten av rein 98 % lavere med > 0,5 km skiløype per km2, sammenlignet med områder uten inngrep (0,04 rein/km2 mot 1,6/km2). Det kan være interessant å sammenligne disse dataene med resultatet av Rv. 7-prosjektet da det nødvendigvis ikke er vegen alene som skaper unnvikelseseffekt.

Små barrierer som autovern kan lede rein i bestemte retninger, noe allerede våre steinalderforfedre visste da de anla sine dyregraver med ledegjerder. Større brøytekanter vil ha tilsvarende effekt.

Da Rv. 27 over Venabygdsfjellet skulle utbedres og vinteråpnes i forbindelse med OL -94, ble det gjort en del tiltak av hensyn til villrein, bl.a. ble veglegemet hevet enkelte steder i håp om at snøen skulle blåse av. Brøytekanter ble skrånet slik at rein skal kunne passere, og det ble innført stoppforbud i

enkelte soner. Det siste har vært vanskelig å kontrollere.

De første årene var det svært lite reinstrekk over vegen. I senere år har reinstrekkene tiltatt, noe som kan skyldes sammenfall av flere årsaker.

For at villreinen skal kunne nytte Hardangervidda som helhetlig leveområde, er det viktig at den har tilgang på alle

habitater. Hardangerjøkulen er i så måte ikke bare et flott landskaps-

element, men botnene rundt bremassivet utgjør noe av det beste sommerhabitatet man kan tenke seg, spesielt for bukk. For en del år siden var ”Jøkulbukken’s” trekkveger viden kjent blant jegerne. I dag er det knapt noen som reflekterer over det da området nord for Rv.7, med unntak av nordfjelladyr som trekker fram og tilbake over Finsetunnelen, nærmest har vært tomt for dyr.

Denne delen av Hardangervidda er ikke bare viktig som sommerhabitat, men den østlige delen har også lav-

ressurser som kan være svært viktig både som buffer i perioder med store snømengder på sørvidda og ikke minst for å sikre genetisk utveksling med nordfjelladyr.

Under overpopulasjonen trakk anslagsvis 10.000 dyr over Bergensbanen til Nordfjella som i en periode hadde landets tetteste villreinbestand, beregnet til 15.000 vinterdyr på i underkant av 3000 km2 Samtidig var det over 200 % snøakkumulering i forhold til normalverdien på sentralvidda, noe som tvang dyra helt ut i ytterkantene, deriblant over små passasjer på Bergensbanen for å finne beite på bremmene under

Hallingskarvet. Etter at Finsetunnelen kom, har dyra gjenopptatt gamle trekkveger og bruker i dag begge sider av jernbanen.

Da bestandstallet begynte å falle under reduksjonsavskytningen, advarte Skogland mot å ta ut for mange av dyra på nordsiden av Rv.7 da tradisjonsbærerne som brukte Jøkulområdet, lett kunne bli utskutt. Dessverre var det vel nettopp dette som hendte før man stoppet jakten.

Det er ingen tvil om at vinterstenging av Rv. 7 isolert sett vil ha positiv

virkning for villreinens bruk av Hardangervidda. Et annet spørsmål er om dagens vinteraktiviteter som er knyttet opp mot vegen, vil fortsette i de samme omfang som før. Dersom Hardangerviddatunnelen blir en realitet, vil det under alle omstendigheter bli økt behov for skutertransport til hytter og turist-etablissementer som i dag har tilkomst i fra vegen.

Ut ifra villreinens behov, burde

sommervegen ideelt sett få naturlig avsmelting og stenges med bom der kun bruksberettigede har nøkkel, noe som er nokså utopisk. Antagelig vil utviklingen gå som da Lærdalstunnelen kom hvor Fv. 243 ble omdøpt til Snøvegen, brøytet opp om våren som tidligere, diverse utkikkspunkter etablert og markedsført som nasjonal turistveg for å gi flest mulig turister anledning til å oppleve fjellet. Utviklingen som har foregått i samarbeid med villreininteressene, er til å leve med, men man kan strengt tatt ikke si at Lærdalstunnelen har bedret forholdene for villrein. I motsetning til Rv.7 har imidlertid Fv. 243 alltid vært vinterstengt.

Som det går fram av ovenstående består området nord for Rv. 7 av kvaliteter som villreinen har behov for til alle årstider og for den vestlige delen, spesielt i sommerhalvåret. For å følge opp Miljøverndepartementets beslutning om etablering av Hardangervidda og Nordfjella som nasjonale villreinområder med hver sin regionale plan, er det avgjørende at villreinens behov legges grunn slik at konkurrerende interesser kan tilpasses dyras behov i tid og rom.

Dersom aksjonsgruppa lykkes i sitt arbeid med Hardangerviddatunnelen, vil villreinen uten tvil kunne gjenvinne tapte trekkveger og beiteområder. Det kommer imidlertid fortsatt til å gjenstå noen utfordringer vedr. Rv. 7 som nasjonal turistveg.

 

 

 

 

Innledning

Det er over tid vært observert en modernisering innenfor friluftslivet i Norge (Odden 2008). Tradisjonelle aktiviteter reduseres i omfang og et vell av nye aktiviteter trer frem. Det å gå på skitur er ikke hva det engang var. Et mangfold av ulike skityper og utstyr har utviklet seg. Samtidig med denne utviklingen ser vi også økende konflikter, både innenfor friluftslivet selv og mellom friluftsliv og andre verdier. Kiterne er en gruppe innenfor friluftslivet som har fått spesiell oppmerksomhet fordi de kan utgjøre en forstyrrelse på dyrelivet, til vanns og til fjells. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på hvem snøkiterne er og hvordan de forholder seg til en potensiell forstyrrelse på villreinen.

Om snøkiting

Etter over ti år må snøkiting anses å være en etablert aktivitet som utøves av et sted mellom 3.000 og 10.000 utøvere spredt over hele Norge (Fossgard 2011). Snøkiting kan deles inn i to hovedformer: fristilkiting og turkiting. Fristil-

kiting er dagsturer som foregår i et konsentrert område nær bilveier og annen infrastruktur og der man ofte returnerer til utgangspunktet. Turkiting er fleredagersturer der man beveger seg over større avstander fra A til B, ofte med pulk eller sekk inneholdende tradisjonelt turutstyr. Snøkiting utøves med ski eller snøbrett.

Metode

Et internettbasert spørreskjema ble

vinteren 2011 distribuert til kitere i Norge ved hjelp av snøballmetoden. Spørreskjemaet inneholdt spørsmål om hvordan og hvor kiting foregår, hvilke holdninger og erfaringer de har med villrein, og hvordan de ser på informasjon og regulering av aktiviteten. I tillegg ble respondentenes demografiske data kartlagt.

Vi fikk svar fra 147 aktive kitere som fylte ut et relativt omfattende spørreskjema vinteren 2011. I den videre tekst benevner vi respondenten som kiter

eller utøver.

Snøkitere er antatt å utgjøre en betydelig forstyrrelse på villreinen i enkelte områder. Diskusjonen har pågått siden kiting ble introdusert på starten av 1990-tallet. Fronten mellom kitere og forvaltning har tidvis vært steil, og kiterne har av mange vært ansett som en gruppe urbane individer som raser rundt på vidda uten omtanke for at deres aktivitet kan ha innvirkning på villreinen. En masteroppgave ved UMB antyder nå at kiterne er naturbevisste individer som er opptatt av naturopplevelse og med en annen arealbruk enn tidligere antatt.

Knut Fossgard, UMB

Vegard Gundersen, NINA

Olav Strand, NINA

I denne masteroppgaven antydes det at ”kiterne er natubevisste individer som er opptatt av naturopplevelse og med en annen arealbruk enn tidligere antatt”.

Arkivfoto: Geir Norland

Alltid midt i naturen -

sjeldent midt på vidda

 

 

 

 

Gjennomsnittskiteren er en typisk utøver av såkalte nye aktiviteter (Odden 2008). Han er midt i 30-årene, bosatt i Oslo med god utdanning og inntekt. Han har kitet 3-4 år, har 3 kiter som kan benyttes på snø og kiter helst på ski framfor snøbrett.

De fleste kitere utøver både fristilkiting og turkiting, men med overvekt på fristilkiting. Kitesporten utøves over hele landet, men Hardangervidda peker seg ut som mest populært uansett kitestil. Kitere framstår som en homogen gruppe med små individuelle forskjeller.

Turkiting krever mye utstyr, planlegging og erfaring, og det er et fåtall av kiterne som begir seg ut på langtur på Hardangervidda i løpet av en vinter. Blant de 147 som svarte på undersøkelsen, hadde 3 utøvere flere enn 10 turer over vidda vinteren 2009/10, mens 26 utøvere hadde mellom 1-4 turer samme vinter. Til sammen utgjorde dette 3-6 kiteturer pr uke. Til sammenligning fri-stilkitet utøverne til sammen anslagsvis 30-50 ganger pr uke.

Utøverne tiltrekkes av friheten ved kiteaktiviteten. Friluftopplevelsen, mestringen og det uorganiserte trekkes fram som viktige egenskaper ved aktiviteten. Fartsopplevelse, akrobatikk og anseelse er mindre viktige for kiterne.

Flere av kiterne har kunnskap om villreinen på Hardangervidda og vet hvor reinen oppholder seg gjennom vintermånedene. De er også oppmerksomme på at aktiviteten kan ha påvirkning på villreinen og de tar hensyn til dette. Kiterne søker informasjon om snø- og værforhold og samtidig informasjon om villreinen. Kitesentererne på Finse, Haugastøl og Haukeli anses som sentrale kilder for slik informasjon.

Diskusjon

Kiting kan klassifiseres i gruppe med andre små og moderne aktiviteter som frikjøring på ski, klatring, terrengsykling og padling (Odden 2008). Som de fleste andre aktiviteter i denne gruppen, krever kiting spesialisert utstyr, teknisk ferdighet og god fysikk. I antall utøvere, ligger kiting på nivå med andre nye aktiviteter, der det totalt sett er en liten aktivitet (Odden 2008).

Tradisjonelle friluftsutøvere

I følge Odden (2008) kan naturen for utøvere av de moderne aktivitetene, reduseres til en kulisse, hvor utøveren

kun er opptatt av bevegelse, ikke av naturopplevelse. Sett utenfra kan kiterne virke som en gruppe urbane individer som kun er opptatt av fart, utstyr og teknikk. Men kiting er en aktivitet som er midt i naturen, der naturopplevelse er en viktig del av aktiviteten. Aktiviteten er helt avhengig av landskapet og naturkreftene. Kiterne hevder at friluftsopplevelsen og frihetsfølelsen er viktige elementer for deres opplevelse av aktiviteten.

Kiting faller altså ikke inn i gruppen av aktiviteter som kun har naturen som kulisse: Utøverne er opptatt av naturen og de er avhengige av tilgang til den. Kiterne virker dermed å ligge nærmere de tradisjonelle friluftsutøverne, som setter pris på naturen og opplevelsene nært knyttet til denne (Odden 2008).

Turkiting er krevende

Resultatene antyder at turkiterne generelt er mer erfarne, de er eldre og har kitet lenger enn fristilkiterne. Det tyder på at utøverne starter som fristilkiter der man gradvis opparbeider seg tekniske ferdigheter og erfaring med naturelementene. Noen utøvere vil underveis utvikle et ønske om å dra på tur ved å bruke kiten som framkomstmiddel. Samtidig er de klar over at det å dra ut på langtur i fjellet med kite,

krever spesiell fjell- og turkompetanse knyttet til opphold i fjellet, navigasjon, overnatting og andre forhold. Dette gjør at de fleste venter noen sesonger før de begir seg ut på tur. Materialet tyder på at turkiting er såpass krevende at det bare er aktuelt for erfarne utøvere, og at det kun vil være en liten andel som til enhver tid utøver turkiting.

Hardangervidda er attraktivt

Hardangervidda framstår som et meget attraktivt område for kiterne. Med be-liggenhet på overgangen mellom Østlandet og Vestlandet, og få topografiske hindre, er sannsynligheten for kitevind et eller annet sted på vidda stor. Tilsvarende vil man selv i marginale snø-vintere finne brukbare snøforhold enten på øst- eller vestsiden. Det er vinteråpne veier både i nord- og sørdelen av vidda som gjør at man kan krysse over vidda i bil på en liten time. Til sammen gjør dette at kiterne tilnærmet alltid vil finne et område som er egnet for kiting.

Mulige forstyrrelseeffekter

Hardangervidda er et område som også brukes av skigåere. Men mens skigåerne i stor grad unngår å benytte

Figur 1 Respondentenes favorittruter og -områder for turkiting på Hardangervidda. Heltrukne linjer marker spesifiserte ruter, stiplede linjer markerer mer omtrentlige ruter, og sirklene markerer områder. Rød skravur markerer områder med høy potensiell viktighet for villreinens vinterbeite (Mossing og Heggenes 2010a). Kartgrunnlag: Statens kartverk 2011 (cc-by-sa-3.0)

 

 

 

 

områdene når det blåser, vil kiteaktiviteten øke når vinden øker. I enkelte områder kan perioden med menneskelig aktivitet dermed forlenges ved at kiterne overtar området når skigåerne trekker innendørs. Dette kan bidra til en økt forstyrrelseseffekt på villrein.

Med referanse til Strand et al. (2010) sin skala over forstyrrelsesnivåer, plasserer turkiting seg sannsynligvis i det laveste segmentet, tilfeldig forstyrrelse, det er få utøvere spredt utover et stort areal. Turkiteren beveger seg lenger ut i naturen enn fristilkiteren. Han vil på grunn av kitingens egenart ikke følge løyper og spor på samme måte som en skiløper (Lilleeng 2007). Som plottene over turkting på Hardangervidda viser (figur 1, side 39), sprer turkiterne seg over vidda i både tid og rom.

Ved et eventuelt møte vil villreinen i følge Lilleng (2007) sannsynligvis skremmes på flukt, men roe seg etter kort tid. Graden av forstyrrelse vil minskes av at kiterne ønsker å unngå områder der det er stor sannsynlighet for å møte villrein. I tillegg tar de hensyn hvis de tilfeldigvis treffer på en villreinflokk. Ingenting i datamaterialet tyder på at kitere vil oppta jakten på en villreinflokk. De vil heller stoppe opp, legge ned kiten

og nyte naturopplevelsen.

Fristilkiting kan ha en annen forstyrrelsesform. Denne kitingen foregår med høy tetthet av utøvere på et begrenset areal nær veier eller annen infrastruktur (figur 2). Aktiviteten kan således i perioder opptre som en barriere (Strand et al. 2010). Fristilplassene ligger langs veier med tidvis stor trafikk, hvor man kan anta at veitrafikken allerede utgjør en systematisk forstyrrelse for villreinen (Strand et al. 2010). Fristilkitingen kan utgjøre et kumulativt tillegg til denne forstyrrelsen og føre til unnvikelsesatferd hos reinen (Strand et al. 2010).

Skiftesjøen og Lufsjåtangen

Skiftesjøen og Lufsjåtangen er to spesielt interessante områder ved vurdering av mulige barrierevirkninger for villreintrekk (Strand et al. 2006, Jordhøy og Strand 2009).

Skiftesjøen er et åpent område nær topp-punktet på Rv 7 over Hardangervidda. Området er flatt med en stor sjø i umiddelbar nærhet til Rv 7, noe som gjør det godt egnet for fristilkiting. Imidlertid viser resultatene fra undersøkelsen at kun 4 respondenter har dette området blant sine favoritter. Til sammenligning har 20 respon

denter angitt Ørtern/Lægereid øst for Skiftesjøen, som et favorittområde, og 14 respondenter har Dyranut vest for Skiftesjøen som favorittområde på Hardangervidda. Bruken av Skiftesjøen kan derfor se ut til å være begrenset i forhold til andre fristilplasser langs Rv7.

Ni respondenter angir plasser i området Imingfjell-Lufsjå-Småroi som favorittområder. Tilgjengeligheten til dette området er begrenset ved at Imingfjellveien ikke er vinterbrøytet. På den annen side er området smalt og preget av den regulerte Sønstevatn og hyttebygging. Dette kan forsterke virkningen av kiteaktiviteten.

Tunneler under vidda

Biltunnel under hele eller deler av Hardangervidda har de siste årene vært aktualisert, både ut fra hensyn til villrein og ut fra samferdselsmessige forhold. Ulike alternativer er utredet, fra løsninger med en eller flere korte tunneler langs dagens Rv 7-trase til én lang tunnel fra Haugastøl til Maurset. Hardangerbrua står klar i 2013 og det kan forventes at det vil komme krav om opprusting av Rv 7. Sannsynligheten for at det blir en tunnel-løsning på Hardangervidda må derfor antas å være rimelig stor. Uansett hvilket alternativ som velges, vil kiteaktiviteten bli påvirket. En løsning med korte tunneler vil påvirke aktiviteten i mindre grad, mens en lang tunnel under hele vidda kan medføre at dagens Rv 7-trasé vinterstenges og at de fleste av dagens fristilplasser blir utilgjengelige. Dette kan øke presset på de gjenværende attraktive plassene for fristilkiting og på andre aktuelle plasser i nærliggende fjellområder.

Skepsis til forbud og regulering

Kiterne uttrykker misnøye med dagens forvaltningspolitikk og er opptatt av at forhold som angår aktiviteten undersøkes og dokumenteres før avgjørelser som ferdselsbegrensninger eller -forbud tas. Dialog og samarbeid er to stikkord som fremmes fra kiterne i denne sammenheng. Kiterne har forståelse for forbud som er begrenset i tid og rom framfor mer generelle forbud. De er skeptiske til ordninger med turleder. Kiterne mener de mister frihetsfølelsen og spenningen ved aktiviteten om de har med en turleder. Dette forringer totalopplevelsen av aktiviteten (Odden 2008, Hamilton

Figur 2 Respondentenes favorittfristilspoter på Hardangervidda. Størrelsen på sirklene indikerer hvor mange respondenter som har angitt de ulike spotene. Rød skravur markerer områder med høy potensiell viktighet for villreinens vinterbeite (Mossing og Heggenes, 2010a). Røde piler markerer trekkveier. (Mossing og Heggenes, 2010b) Kartgrunnlag: Statens kartverk 2011 (cc-by-sa-3.0)

 

 

 

 

2010).

Kiterne aksepterer heller ikke at de særbehandles som gruppe. De har liten forståelse for at ferdselsrestriksjoner i et område kun skal gjelde kitere. I forhold til aktiviteter som skigåing eller snøscooterkjøring anser ikke kiterne at de utgjør større potensiell forstyrrelse. De mener ensidige restriksjoner er brudd på allemannsretten og fremhever at kiting er umotorisert ferdsel som ikke kan reguleres særskilt.

Konflikten mellom forvaltning og kitere kan i følge Odden (2008) skyldes generasjonskløft mellom voksne forvaltere og yngre kitere. Noen av respondentene er inne på samme problemstilling ved at de kommenterer at det er noen ”gubber” som bestemmer.

Ønske om villreininformasjon

Kiterne er oppmerksomme på at kiting kan ha konsekvenser for omgivelsene deriblant villreinen. Noen av utøverne har god kunnskap om rein, de har møtt rein og de tar hensyn til reinen i sin aktivitet. De henter inn nødvendig informasjon om forhold som er relevante for

kitingen fra mange ulike kilder, inkludert informasjon om villrein, og setter det sammen til et totalbilde som be-stemmer hvor og hvordan de kiter.

Kitesenterne peker seg ut som gode informasjonskilder. Her er det et miljø som kiterne har tiltro til og som kan gi informasjonen kredibilitet. Disse senterne kan derfor være en arena for forvaltningen å komme i dialog med kiterne.

Konklusjoner

Resultatene fra spørreundersøkelsen har gitt et basisgrunnlag for å beskrive kitepopulasjonen i Norge demografisk. Den har også vist hvor i landet det kites og hvor mye det kites.

Interessen for turkiting hos den gjennomsnittlige kiter er liten. Det virker som de strukturelle begrensningene for å turkite overskygger de positive sidene ved aktiviteten, og at det er et lite mindretall som driver med turkiting over lenger tid. Mange av respondentene uttrykker dog et ønske om å turkite på Hardangervidda og området må karakteriseres som et aktuelt område for turkiting.

Basert på resultatene og analysene, viser kiterne seg som bevisste individer

med et gjennomtenkt forhold til aktiviteten de utøver. De er klar over at kitingen kan forstyrre vilt, som villrein. De tar konsekvensen av dette, forbereder seg og tar hensyn til villreinen før og under kitingen. De søker informasjon og de ønsker mer og bedre informasjon om alle forhold relatert til kiting, også informasjon om vilt som villrein.

Kiterne viser positive holdninger til omgivelsene og stor vilje til samarbeid og dialog. Da bør det ligge tilrette for at forvaltningen kan komme kiterne i møte, slik at partene kan finne gode løsninger sammen. Det viktige her er at man ikke innfører forbud eller påbud på generelt nivå, men at man tilpasser tiltakene til det enkelte sted og den enkelte situasjon som oppstår. Dette har Statens Naturoppsyn ved Petter Braaten og kitemiljøet i øvre Hallingdal skjønt. Der kontakter kiterne SNO før arrangement og andre aktiviteter slik at de i fellesskap kan finne områder hvor kitingen ikke er til unødig belastning. Denne modellen er enkel og ser ut til å fungere godt.

Litteratur/kilder

Fossgard, Knut. 2011. Kitere på Hardangervidda - hvem er de og hva gjør de. Masteroppgave INA, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås

Hamilton, T. B. 2010. Occupations and Places. Introduction to occupation : the art and science of living : new multidisciplinary perspectives for understanding human occupation as a central feature of individual experience and social organization. C. H. T. Christiansen, E.A. New

Jersey, Pearson Education.

Jordhøy, P. & Strand, O. 2009. Lufsjåtangen og Dagalitangen på Hardangervidda.Kunnskap og utfordringar i høve til villreintrekk og menneskseleg arealbruk. NINA Rapport 412. 77 s. + vedlegg.

Lilleeng. Marthe Synnøve. 2007. Atferdsresponser hos villrein (Rangifer tarandus tarandus) ved direkte provokasjon fra skiløper og kiter -eksperimentelle målinger og stykkevis lineær modellering. Masteroppgave, INA, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås

Mossing, A. og Heggenes, J. 2010a. Villrein og kiting på Hardangervidda. Kunnskap om villreinens arealbruk vinterstid, effekter av kiting og vurdering av mulighetene for differensiert forvaltning. NVS Notat 2/2010. 17 s.

Mossing, A. og Heggenes, J. 2010b. Kartlegging av villreinens arealbruk på Hardangervidda. NVS Rapport 7/2010 49 s.

Odden, Alf. 2008. Hva skjer med norsk friluftsliv? En studie av utviklingstrekk i norsk friluftsliv 1970-2004”. Doktorgradsavhandling i geografi. Geografisk institutt. NTNU. 295 s.

Strand, O., Gundersen, V., Panzacchi, M., Andersen, O., Falldorf, T., Andersen, R., Van Moorter, B., Jordhøy, P. & Fangel, K. 2010. Ferdsel i villreinens leveområder. NINA Rapport 551. 101 s.

Etter 10 år med snøkiting er aktiviteten for lengst etablert, som her på Hardangervidda. I dag er det et sted mellom 3000 og 10 000 utøvere spredt over hele Norge. Foto: Arne Nyaas

 

 

 

 

Det er mye som tyder på at ferdsel i villreinfjellet vil øke i tiden fremover. Det er også klare indikasjoner på at friluftsliv og turisme i fjellet er i endring mot en sterkere grad av spesialisering og kommersialisering. Et eksempel på dette kan være hvordan skisporten har utviklet seg de siste tiårene, med et stort tilbud av ulike aktiviteter og spesialisert utstyr. Det er heller ikke uvanlig å kjøpe seg en guidet skitur

over en bre eller til toppen av et fjell. En annen viktig trend er at de besøkende i dag ønsker en langt sterkere grad av tilrettelegging enn for bare noen tiår tilbake. Dette gjelder ønske om infrastruktur, som godt tilrettelagte og merka stier, overnatting og fasiliteter av ulikt slag underveis på turen. Det er faktisk slik at nordmenn ønsker enda sterkere grad av tilrettelegging enn de utlendingene som kommer som turister til våre

fjell. Disse utviklingstrekkene vil kunne øke presset mot villreinfjellet. Det handler om å kunne håndtere bruken før den eventuelt utvikler seg selv i uønsket retning.

Det er lange tradisjoner for bruk av fjellet. Ferdsel i fjellet er et gode for de som utøver aktiviteten. Naturopplevelse og fysisk helse handler om velvære og trivsel for det enkelte menneske, og det er heller ikke urimelig å tenke seg at dette kan ha positive ringvirkninger for helse og trivsel i samfunnet som helhet. Den andre siden av saken er at ferdsel kan utgjøre en negativ påvirkning på naturmiljøet, i dette tilfellet villreinen. Forskernes oppgave er å gi kunnskap til forvaltningen om forholdet mellom villrein og ferdsel i områdene, og kunne foreslå gode løsninger på de utfordringene som måtte oppstå.

Vegard Gundersen, NINA

Olav Strand, NINA

Ingrid Nerhoel, NINA

Line Camilla Wold, NINA

Manuela Panzacchi, NINA

Knut Fossgard, INA-UMB

Friluftslivet er i ferd med å bli mer spesialisert og også mer kommersialisert, som illustrert med guidede turer til fjelltopper. Foto: Vegard Gundersen

 

 

 

 

Selv om det er relativt lave besøkstall i norske fjellområder sammenlignet med for eksempel fjellområder lenger sør i Europa, kan ferdselen likevel, enkelte steder og til enkelte tider, ha uønsket påvirkning på villreinens arealbruk og trekkveier.

I tillegg til å studere ferdselen og brukerne av fjellet skal også ferdselsregistreringene bidra med data til GPS- merkeprosjektene som NINA gjennomfører i disse fjellområdene. I analysene fra prosjektene i Setesdalsheiene og Hardangervidda ble det vist at sti- og løypenettet i området ga sterke føringer for hvordan villreinen brukte områdene. Villreinen viste en unnvikelse av områdene rundt hyttefelt, turisthyttene og langs sti- og løypenettet. I tillegg observerer man fra disse prosjektene at enkelte turstier og skiløyper utgjør barrierer for trekk. Stier og hytter ligger som fast infrastruktur i fjellet, men bruken kan variere stort fra sted til sted og over tid. Målet for ferdselsundersøkelsene er å utvikle kunnskapen om bruken av fjellet når GPS-merkeprosjektene av villreinen ble utvidet til nye områder. Siden oppstarten i 2009 har vi gjennomført regi-streringer i områdene Snøhetta (øst og

vest), Knutshø, Rondane, Reinheimen og Nordfjella. Alle prosjektbeskrivelser og publikasjoner fra disse villreinprosjektene legges ut på www.villrein.no.

Siden villreinen er en svært arealkrevende art, har det bydd på store utfordringer å skaffe ferdselsdata som er gode nok og omfattende nok til disse prosjektene. Områdene er store og det kan generelt sett være vanskelig å gjennomføre undersøkelser med et

tilstrekkelig stort og representativt utvalg av brukerne. I tillegg varierer ferdselen mye i løpet av året, både med hensyn på intensitet, karakter og også forstyrrelseseffekt på villrein. Det er for eksempel svært få folk i fjellet under kalvinga, men de få som er der kan likevel utgjøre en stor forstyrrelse.

En viktig oppgave for oss har vært å levere så presise data som mulig på folks bevegelsesmønstre over tid i fjellet.

Figur 1. Viser et eksempel på et intensitetskart for stisystem i en gitt tidsperiode, i dette tilfelle uke 32 2011, beregnet på grunnlag av 3500 nedtegna turruter og 20 automatiske tellere i Rondane. Under ser vi de totale besøkstallene for alle 20 tellere oppsummert i uke for uke. I uke 32, 2011, som eksempelet viser, var det ca. 13000 fjellturer i Rondane nasjonalpark.

Automatiske tellere gir verdifull informasjon om volum besøkende på plasseringsstedet. Denne telleren står plassert på Rallarvegen, Finse (Nordfjella villreinområde). Foto: Vegard Gundersen

 

 

 

 

I prinsippet kan man spørre, intervjue, telle, spore eller observere folk som ferdes i fjellet. Dette har tidligere vært gjennomført som manuelle operasjoner. I dag finnes det teknologi som registrerer og loggfører ferdselen automatisk, enten ved bruk av tellere eller GPS-enheter som turgåere, jegere eller fiskere tar med seg. Vi har i prosjektet hatt 60 automatiske tellere i drift i samarbeid med Statens Naturoppsyn. I tillegg har vi benyttet om lag 250 GPS-enheter som har vært i omløp, og som har dokumentert om lag 1500 turer i fjellet (se www.dyreposisjoner.no). Det er også gjennomført mer enn 100 dager med observasjon i utvalgte fokusområder. For å kunne iverksette effektive tiltak

må vi også vite noe om hvem brukerne er på de ulike stedene. Derfor er det i alt gjennomført 12 spørreundersøkelser i villreinfjellet siden 2009. De ulike metodene har ulik presisjon avhengig av skala.

På en grov skala, for eksempel hele Rondane villreinområde nord for riksveg 27 i uke 32, 2011 (Figur 1), kan vi ved hjelp av nedtegnelser av turruter fra besøkende og automatiske tellere, lage intensitetskart som viser bruken av de enkelte stiene i området. Nesten all ferdsel foregår på dagtid, helgedagene er generelt mer brukt enn hverdagene, og det er flest besøkende på dager med pent vær. Slike intensitetskart gir et ganske nøyaktig bilde av den

gjennomsnittlige ferdselen på dagtid i den gitte perioden. På stor skala er det da mulig å se hvordan villreinen responderer på dette ferdselsmønsteret: Hvilke områder foretrekker den å bruke, hvilke områder unngås, og i hvilken grad krysser den merka stier? Dette er spørsmål som en nå jobber for å besvare i villreinprosjektene framover.

Det har så langt har vært en målsetning å kartlegge ferdselen på en overordna skala og at en for framtida bør fokusere på utvalgte områder og eventuelt bruke tilrettelegging som eksperimenter. I slike fokusområder kan man øke detaljeringsnivået, og da også øke mulighetene for å kunne foreslå mer presise tiltak som løsning på konkrete problemer. Ved behov for detaljert kunnskap i fokusområder med spesielle utfordringer i forhold til villrein, er det å utstyre de besøkende med GPS en god metode. GPS-teknologi angir de mest nøyaktige bevegelsesmønstre hos de besøkende fordelt på areal og tid. Nesten alle vi spør er villige til å ta med en GPS på turen. I prinsippet kan vi da gi en nøyaktig gjengivelse av ferdselen fra en innfallsport på et gitt tidspunkt, for eksempel fra Spranget i Rondane 2. juli 2011 mellom klokka 14.00 og 16.00 (Figur 2). Dette gir oss et godt grunnlag for å modellere forholdet mellom ferdsel og villrein. I tillegg får vi et nøyaktig bilde av det generelle ferdselsmønsteret i lokaliteten. Det er for eksempel interessant å se hvor mange av brukerne som beveger seg vekk fra de merka stiene. I eksemplet med innfallsporten Spranget, Rondane, fulgte om

Figur 2. Til venstre angis bevegelsesmønstre til 120 individuelle brukere i tidsrommet klokka 08.00 til 22.00 og som hadde Spranget, Rondane som utgangspunkt lørdag 2. juli 2011. Figuren til høyre angir alle GPS-plottene fra merka villrein i det samme området i hele registreringsperioden 2009-2012 (www.dyreposisjoner.no). Ingen GPS-merka villrein har krysset over midtre deler av Rondane nasjonalpark.

Figur 3. Skjematisk framstilling av forholdene mellom ferdsel, bruks og påvirkningsgrad, ulike forvaltnings- og tilretteleggingstiltak og biologiske effekter skalert fra naturtilstand til sterkest påvirkning (Strand m.fl. 2010).

 

 

 

 

lag 95 % av de besøkende hovedsaklig merka stier.

Forvaltningsmyndighetene i villreinfjellet må fortsette å bygge kunnskap om ferdsel og om hvilke effekter det utøver på villreinen. Dette for å kunne iverksette hensiktsmessige avbøtende tiltak. I figur 3 viser vi sammenhengen mellom økende ferdsel og bruk langs vertikal akse, og hvilke effekter dette kan ha på villreinens arealbruk og trekkveier. Desto høyere vi kommer opp i figuren, desto alvorlige konsekvenser har ferdsel/bruk på villreinen, og desto ”kraftigere” tiltak må iverksettes for å bedre situasjonen. Det finnes en rekke ulike tiltak som forvaltningen kan ta i bruk i en situasjon der ferdsel/bruk har nådd et uakseptabelt nivå. Dette kan for eksempel være å informere for å lede, og kanalisere ferdselen til ønskete traséer og områder uten bruk av fysiske tiltak. En annen form for tiltak kan være å manipulere det fysiske miljøet gjennom for eksempel nedleggelse av stier, flytting av hytter eller utbygging av ny infrastruktur eller å iverksette ferdselsrestriksjoner/-forbud i enkelte områder til enkelte tider på året.

 

 

Observasjonsstudier er en viktig metode for å samle inn mer spesifikk og detaljert kunnskap om ferdsel i fokusområdene. Bildet viser Miutjønnbu (som fangsthistoriker Øystein Mølmen satte opp i 1958) og med fjellet Bolla i bakgrunnen. Dette stedet er utgangspunkt for registreringer av ferdsel i Dalsida Statsallmenning. Foto: Vegard Gundersen

Det er i alt gjennomført 12 spørreundersøkelser i villrein-fjellet siden 2009, som her ved ei av selvbetjeningskassene. Foto: Vegard Gundersen

 

 

 

 

Av Vegard Gundersen, Olav Strand, Manuela Panzacchi og Ingrid Nerhoel,

Norsk institutt for naturforskning (NINA)

I denne artikkelen viser vi noen enkle sammenhenger mellom folks bruk av fjellet og villreinens arealbruk fra tre villreinområder. Områdene er Rondane, Nordfjella og Snøhetta og både ferdsel og villrein er intensivt studert i alle områdene i hele eller deler av perioden 2009 til 2012.

For å måle ferdsel er det brukt en rekke ulike metoder. Spørreundersøkelser gir svar på hvem det er som besøker områdene og hvilke preferanser og holdninger de har til for eksempel villrein, fjellområdet og forvaltningen av disse. Automatiske tellere har vi brukt på mer enn 100 lokaliteter i

disse tre områdene og de viser hvor mange som går på stiene i løpet av året. I figur 1 viser vi et eksempel fra den automatiske telleren ved Kongsvold fjellstue i Snøhettaområdet, og vi ser at trafikken på stien varierer stort gjennom året. Sommermånedene juli, august og september står for ca 75%

av all trafikk i løpet av året. Det er med andre ord høysesong sommerstid, og spesielt i månedskifte juli-august.

Den tredje hovedmetoden vi har brukt for å måle ferdsel er utdeling av GPS enheter til de besøkende som kartlegger turen de går i fjellet. Dette er benyttet flere steder, men det er best data fra

Figur 1. Viser kontinuerlige tellerdata på dagnivå for teller ved Kongsvold fjellstue i perioden 1. juli 2006 til 31. oktober 2012. Data fra Statens Naturoppsyn (SNO).

 

 

 

 

Figur 2 (over). Viser bruken av terrenget for 174 fotturister som kjørte privatbil inn Snøheimvegen i 2011. Kartet viser også villreinens bruk av området sommerstid med GPS punkter på 3 timers intervall samlet for hele prosjektperioden 2009-2012. Figur 3 (under). Kart som viser intensiteten på bruk av stier og veger i Snøhettaområdet som gjennomsnittverdier for månedene juli, august og september. Kartet gjelder ikke motorisert ferdsel.

 

 

 

 

Snøheimvegen i Snøhettaområdet og inn fra Spranget i Rondane. Figur 2 viser et eksempel på GPS utdeling til 174 fotturister inn Snøheimvegen i 2011. GPS studiene bekrefter at de aller fleste som er på tur i villreinområdene følger merkede stier og veger. Bare ca 10 % av de besøkende i Rondane går utenfor

stier, mens tilsvarende tall fra Nordfjella og Snøhetta er ca 20 %.

Den siste metoden som er brukt for å måle ferdsel er å observere atferden til folk i terrenget. Dette er tidkrevende øvelse som i særlig grad er utført for å få detaljkunnskap om bruken i mer kritiske fokusområder for villreinen.

En type spørreundersøkelse som er gjennomført i alle tre villreinområder er å montere svarkasser med et kort spørreskjema på de viktigste innfallsportene til områdene. Spørreskjemaet inneholdt også et kart på baksiden der vi ba respondenten nedtegne turruten sin. Alle de nedtegnelsene vi samlet inn digitaliserte vi i et kart ved hjelp av GIS. Vi fikk da et mønster for ferdsel i det enkelte område. Ved bruk av automatiske tellere på over 100 lokaliteter kunne vi i tillegg si noe om intensiteten på stiene uttrykt som gjennomsnittverdier for en 10 timers dag. I figur 3 (se forrige side) gir vi et eksempel på intensitetskart i høysesongen i Snøhettaområdet.

Hvis vi videre bruker de enkelte stisegmentene og hvor mange ganger de blir gått i løpet av en dag som uttrykk for intensiteten i områdene, kan vi bruke dette til å sammenligne intensiteten mellom områdene. Dette er gjort i figur 4, og vi ser at Rondane har en langt større intensitet på stisystemet enn Nordfjella og Snøhettaområdet. Denne sammenligningen tar ikke hensyn til areal, men når vi vet at Rondane også utgjør et mye mindre areal, blir forskjellene bare enda større. I Rondane er det svært mye ferdsel på et begrenset areal.

I figur 5 viser vi sammenhengen mellom stiintensitet og tetthet av rein for alle de tre studieområdene. I arbeidet med «Horisont Snøhetta» kom vi fram til en terskelverdi for når villreinen

Figur 4. Trail Use Index, TUI, på dagnivå innen studieområdene. TUI indikerer det antallet stisegmenter som er gått den enkelte dag i studieområdet. Hver person kan gå en til flere stisegmenter. TUI er en indikator på forstyrrelse i forhold til villrein på det enkelte sti-segment. TUI er estimert for Snøhetta og Rondane nord i perioden 2009-2012, i Nordfjella bare i 2010. Gråe linjer i figuren indikerer villreinjakta.

Figur 5. Viser tetthet (kernel) av villrein i sammenheng med stiintensitet i studieområdene Snøhetta, Rondane og Nordfjella. Vi har her skilt mellom stier som har flere eller færre enn 30 personer per dag i den respektive sesong, fordi mer enn 30 personer på sti per dag er en terskelverdi for når ferdsel kan utøve en negativ påvirkning for villreinens kryssing av stien. Data fra Snøhetta og Rondane i perioden 2009 til 2012, Nordfjella 2010. Tetthet av rein (kernel) er beregnet fra 25 radiomerka villrein i Snøhetta, 14 i Rondane og 17 i Nordfjella.

 

 

 

 

begynner å få problemer med å krysse stien. Denne terskelverdien ser ut til å ligge et sted rundt 30 passeringer per dag. I figur 5 er stier med mer enn 30 passeringer per dag i de respektive sesonger uthevet med mørkeblå farge. Vi ser igjen at Rondane har en relativ stor tetthet av stier som overstiger denne terskelverdien, mens Nordfjella og Snøhettaområdet også har noen stier som kan by på problemer i løpet av sommeren.

Vi har i denne korte oppsummeringen vist at det er flest folk i fjellet i tre korte hektiske sommermåneder og at intensiteten varierer stort mellom villrein

områder og også innenfor villreinområdene. Vi vet også at folk, og spesielt de som er på fottur, følger eksisterende infrastruktur av stier, veger og annen tilrettelegging. I figur 6 viser vi hvordan fordelingen av infrastruktur er i de tre villreinområdene, desto mørkere farge desto mer infrastruktur. Det er ingen områder i Rondane som ligger mer enn 5 kilometer fra infrastruktur hvis vi tar med merkede stier og turisthytter med i beregningen, mens for Nordfjella og Snøhettaområdet er det en del «hvite» områder med lite eller ingen infrastruktur av denne typen. Vi ser samtidig at i en del områder sammenfaller villrein

ens arealbruk sommerstid i stor grad med disse «hvite» friområdene. Det har lenge vært kjent at villreinen viser arealunnvikelse i forhold til infrastruktur, men med ferdselsregistreringene evner vi i langt større grad å si noe om terskelverdier for bruken av infrastruktur i forhold til villrein.

Figur 6. Viser kumulativ tetthet av infrastruktur (veger, T-merka stier, hytter, kraftledninger, kraftmagasin etc.) til venstre og til høyre har vi lagt på tetthet av villrein (kernel) i de ulike områdene i høysesongen. Vi har brukt 5 kilometer radius fra infrastruktur.

 

 

 

 

 

Våren 2013 publiserte vi en rapport med denne tittelen. Horisont Snøhetta er ikke en vanlig tittel på et forskningsarbeid, men så er heller ikke prosjektets innhold vanlig. Hvor ofte gjennomføres det et fire år langt og tverrfaglig forskningsprosjekt på en 14 km lang grusveg? Og hvorfor denne tverrfagligheten når diskusjonen rundt både Snøheim og Snøheimvegen har dreid seg om hvordan turisthytta og vegen påvirker villrein?

Av Olav Strand, NINA Trondheim,

Vegard Gundersen, NINA Lillehammer, Katrina Rønningen og Frode Flemsæter, Norsk Senter for Bygdeforskning

Svaret er kort og godt at det er vi, du, og alle de andre som til sammen bestemmer verdien av villrein og fjellet. Reinen har aldri større verdi enn det samfunnet sier den skal ha. Bevaring av natur og bærekraftig bruk handler derfor i stor grad om samfunnet vårt, hva vi prioriterer, verdier vi har, verdier vi har hatt, og viktigst av alt, verdier vi kommer til å ha.

Presset på utmarksressursene og villreinfjellet er stort. Såkalte vinn-vinn situasjoner er et nytt mantra og næringsutvikling i tilknytning til nasjonalparkene er blitt et uttalt mål. Vi vil så mye med fjellet, det skal være tilgjengelig, vi skal tjene penger på det, det skal være

omgitt av livskraftige bygder, det skal brukes og oppleves, det skal være stille og uberørt og vi skal ta vare på planter og dyr. Alt på en gang og alt i alle fjell. I dette perspektivet var det bra at vi fikk vedtaket om Snøheim og det var bra vi fikk diskusjonene om Snøheimvegen.

Vi har et behov for at de motstridende målsetningene for fjellet konkretiseres til konfliktene med en 14 km lang grusveg og ei turisthytte. Utfordringen ligger i å bruke erfaringene dette har gitt oss til noe som blir varig og bra, for både folk og dyr. Eller som en ungdomsskoleelev i Dovre uttrykte det: “Vi må finne en genial løsning på hvordan vi kan få det til for begge deler. Både

turister og ville dyr”.

Det hele fjellet

Hva er egentlig et fjell? Hva legger vi i dette landskapet, hvilke forventninger har vi til fjellet og hva er rett og galt, i fjellet? For biologen og villrein-entusiasten Olav er fjellet et sted hvor det lever reinsdyr, reinsdyr som trenger beiter, reinsdyr som er redde for folk. For friluftslivsforsker Vegard er fjellet også et sted der det lever reinsdyr, men det er også et fjell med opplevelser og verdier og det er et fjell med ferdsel og brukere som har ulike behov og verdier- et fjell som må oppleves for at det skal ha verdi. For samfunns- og byg

 

 

 

 

deforsker Frode er fjellet også et sted med reinsdyr, brukere og opplevelser, men det er også et fjell med en historie som innebærer at skiftende verdier har prega landskapet. Et landskap som er omgitt av bygder og samfunn som verdsetter, bruker og forvalter fjellet. Tilsammen ser vi et mangfoldig og storartet fjell, et fjell med mange verdier og ulike målsetninger som skal finne sin plass i forvaltningen og som tilsammen utgjør det hele fjellet.

På Snøhetta har vi forsøkt å tilnærme oss hele fjellet og vi har brukt dette begrepet som en tverrfaglig ramme for prosjektet og som grunnlag for de rådene vi har gitt.

Vi vil så mye med fjellet

Fjellet er et landskap som endres. Vårt syn på fjellet og bruken av fjellet endres også og det er en gjensidighet mellom våre verdier, vår bruk av fjellet og hvordan fjellet endres. Det er også en sammenheng mellom hvordan vi bruker fjellet i dag og de verdiene vi kommer til å se i fjellet i framtida.

I dette store bildet er det lagt en del grunnleggende føringer som har betydning for bruken og bevaringen av fjellet. Norge har for eksempel påtatt seg et særlig ansvar for bevaring av villreinen

og villreinens leveområder gjennom flere internasjonale avtaler og konvensjoner. Bevaringen av villrein ligger derfor som et sterkt og førende premiss på Dovrefjell. Hensynet til villrein er da også et av hovedformålene med verneområdene på Dovre. På samme tid har vi andre vedtak som også legger føringer for det samme landskapet. Et slikt eksempel er fjellteksten som åpner for større næringsmessig utnyttelse av fjellet og verneområdene. Det er en rekke lover og forskrifter som er viktige i denne sammenheng; viltloven, plan og bygningsloven, og naturmangfoldloven. I tillegg til nasjonalt lov- og planverk har Norge undertegnet «Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder» (Bernkonvensjonen) i 1979 og Konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on Biological Diversity, CBD) som ble vedtatt på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i juni 1992.

Over et tidsrom på 40 år eller mer har forvaltningsmålene endret seg med nye utfordringer, trender i samfunnet og kunnskapen om villrein. Villreinforvaltningen har gått fra å være jaktorientert og motivert av å redusere overbeskatning til gradvis å ta inn over seg mer

kompliserte og sammensatte forvaltningsmål. Forvaltningen er således et eksempel på at en har prøvd å inkludere samfunnet for øvrig i bevaringsarbeidet både gjennom demokratiseringsprosesser, ved større deltakelse, og ved å utvide verdiforståelsen til å omfatte kulturelle og økonomiske verdier ut over verdiene som er knyttet til jakt eller kjøttproduksjon.

Samfunnet vårt er også i endring og bygdene endres. I Norge som i andre deler av Europa gjelder dette kanskje i særlig grad landbruket. Omstruktureringen av landbruket har ført til færre og større driftsenheter. Økt mobilitet og velstand i den urbane delen av befolkningen har bidratt til at landbrukslandskapet i større grad har blitt et opplevelseslandskap, noe vi kan se uttrykt ved at primærnæringene ser seg om etter andre inntektskilder gjennom å utvide grunnlaget for næringsaktiviteten. Endringene i landbruket, et utvida landbruksbegrep og ønsker om større grad av næringsutvikling i utmark og i tilknytning til verneområdene, stiller nye krav til presisjon og fleksibilitet i arealforvaltningen.

Utfordringene på Dovrefjell, og i mange andre fjellområder er hvordan vi skal få alle disse målsetningene til å møtes,

 

 

 

 

hvilken kunnskap trenger vi og hvilke verktøy, samarbeidsformer og arenaer for samarbeid trenger forvaltningen for å løse disse oppgavene?

Hvem sin kunnskap?

I løpet av de seinere åra har forvaltning og planlegging gått fra å være hierarkisk til å bli mer nettverksorientert og brukermedvirkning og lokalkunnskap har fått større innpass i forvaltnings- og beslutningsprosesser.

Villreinforvaltningen er et godt eksempel på hvordan ulike kunnskapsformer og data er brukt i beslutningsgrunnlaget for forvaltningen. Bestandsforvaltningen er det fagfeltet vi har lengst erfaring med og som også er av de beste eksemplene på hvordan forskningsbasert kunnskap har blitt integrert i forvaltningsplanene. Villrein-rådets årbok og årsmøter i de ulike villreinområdene har vært viktige arenaer for formidlingen av denne kunnskapen. Medlemmer av villreinutvalgene, og til en viss grad også villreinnemdene, har vært delaktige i datainnsamling både i forskningsprosjekter og i overvåkningsprogrammet. Aktiv formidling og deltagelse har ført til at kunnskap har blitt implementert i forvaltningsplaner, og kanskje viktigst av alt, planene er

basert på blanding av formell kunnskap og brukernes lokalkunnskap. Ulike former for kunnskap har vært avgjørende for å treffe beslutninger som både er godt forankret i generell kunnskap om villreinens levevis og det spesielle ved det enkelte villreinområde.

Driftsplanene har tydelig definerte mål både når det gjelder bestandenes størrelse og sammensetning. Dyrenes kondisjon og kvaliteten på beitene er også viktige mål i driftsplanene, men er noe mindre presist definert. Overvåkningsprogrammet har framskaffet data som er brukt for å etterprøve måloppnåelsen. Bestandsforvaltningen har således, og til en viss grad vært et eksempel på det vi i dag kaller et adaptivt forvaltningssystem hvor også lokal kunnskap er integrert og brukt.

Når det gjelder arealene og arealforvaltningen har vi diskutert i hvilken grad fokusområder kan bidra til en mer fleksibel og målstyrt forvaltning. Blandingen av formell, systematisk kunnskap og personlig lokalkunnskap har vært viktig også når det gjelder utviklingen av konseptet med fokusområder og utformingen av FoU-prosjektet i Snøhetta.

gjennomførte vi et dialogseminar for å utvikle relevans og problemstillinger for FoU-prosjektet. Gjennom dialog-seminaret fikk vi en grundig diskusjon rundt kunnskapsbehov og mulig handlingsrom for den framtidige forvaltningen. Forut for dialogseminaret hadde villreinnemda for Snøhetta utviklet sitt eget forslag til forskningsprosjekt som pekte på flere tema og geografiske områder hvor en trengte mer kunnskap og dokumentasjon på villreinens arealbruk. Oppstarten og utformingen av FoU-prosjektet er derfor et eksempel på at både formell, lokal og personlig kunnskap ble brukt i utformingen av prosjektet og for å finne fram til fokusområdene.

FoU-prosjektet i Snøhetta har bestått av tre separate delprosjekt. Prosjektets kjerne og hovedtema har vært samspillet mellom villrein, villreinens arealbruk og menneskelig ferdsel i og bruk av de samme områdene. Prosjektet har vært tverrfaglig og bygger på naturvitenskap og kvalitativ og kvantitativ samfunnsforskning. Som et resultat av forskningsarbeidet har vi har fått ny kunnskap, både av generell karakter og spesifikk kunnskap om de utpekte fokusområdene. Resultatene har blitt presentert for styringsgruppa gjennom hele pros

 

 

 

 

jektet og vi har laget en rapport som i stor grad bygger på tverrfaglige tema der vi har forsøkt å belyse problematikken på tvers av resultatene fra de tre delprosjektene.

Prosjektet har gitt mer presis og tverrfaglig kunnskap som er relevant for den framtidige forvaltningen. For at resultatene skal bli brukt er det viktig at de ulike aktørene nå blir gitt roller og en møteplass hvor resultatene kan brukes og kunnskapen videreutvikles med bakgrunn i målsetninger og overvåkning av måloppnåelse.

Bruken av fjellet

Friluftslivet er i stadig endring, og utviklingen går i retning av at folk ønsker større grad av tilrettelegging og service. Gjerne i form av organiserte turer, til-rettelegging og muligheter for overnatting og service på kveldstid. Utviklingen går også mer i retning av at turene blir kortere og mer knyttet til eksisterende infrastruktur. Som det tydeligste symbolet for dette regimet finner vi den nyåpna Snøheimhytta, som flaggskip for DNT og som hadde nesten 6000 overnattinger sommeren 2012. Endringene i friluftslivet og bruken av utmarka må også ses i forhold til de økonomiske og strukturelle endringene som finner sted i primærnæringene og som sammen med økt mobilitet har medført at landbruks- og matproduksjonslandskapet i økende grad har blitt et opplevelses og rekreasjonslandskap for en urban befolkning.

Endringene i friluftslivet og ønsket om mer tilrettelegging og et opplevelsesbasert reiseliv kan ha positive effekter på villrein og åpner for styring av bruk og ferdsel til områder som på den ene siden er lite skadelige for villrein og som på den andre siden gir lokalt næringsliv bedre og direkte kontakt med potensielle brukere og kunder. Problemet på Hjerkinnplatået er at en har anlagt en ny, stor og attraktiv turisthytte i et sårbart område.

Vi har gjennomført en mer eller mindre total kartlegging av ferdselen i Rondane og Snøhetta. Disse undersøkelsene viser at det er store forskjeller på ferdsel og bruk av disse områdene. Enkelte områder brukes svært mye. Andre områder har et uforstyrra preg og brukes lite. I Snøhettaområdet er det særlig i de østlige delene av området og med utgangspunkt i innfallsportene ved Kongsvold og Hjerkinn at ferdselen

er stor. Vi har anbefalt at forvaltningen etablerer en framtidig strategi på to ulike skalanivåer. Først et mer overordna og regionalt nivå med aktiv tilrettelegging i utvalgte områder mens en planmessig skjermer andre områder. Stroplsjødalen og områdene i tilknytning til Snøheimvegen har mye ferdsel og vi forventer at presset på dette området vil øke i framtida. Spørsmålet som må besvares er hvordan en best skal møte denne utfordringen og hvilke valg en kan ta for å bevare Hjerkinnplatået som et funksjonelt område for villrein. Føringene som er lagt med å gjenåpne Snøheim, horisonten av Snøhetta, tilgangen til området med E6 og jernbane og en framtidig økning i ferdselen gjør at en i dette området må tilrettelegge slik at forvaltningen er rustet for å møte disse utfordringene. Vi mener derfor at det er nødvendig å tilrettelegge og styre ferdselen her og at det må gjøres på en god måte, med målsetninger om å unngå negative effekter av ferdsel og samtidig sørge for at brukerne av områdene er fornøyde og at de får gode opplevelser.

Andre områder har lite ferdsel og et langt mer uforstyrra preg. Dette er kvaliteter som en også ønsker å bevare, og en bør unngå å etablere ny bruk eller ny infrastruktur i slike områder. I tillegg til dette overordna nivået anbefaler vi at forvaltningen definerer et mer lokalt nivå hvor en retter blikket mot såkalte fokusområder.

Framtida- det er nå

Det evige og uforanderlige fjellet, villmarka uten mennesker er en usann

myte. Dovrefjell er prega av en mer enn 9000 år lang brukshistorie. I den siste 100-årsperioden har fjellet endra seg mye som følge av utbygging og menneskelig aktivitet. På Dovre har vi delt inn de siste 100 åra i ulike epoker og vi har vist hvordan utbygging av samferdsel, vannkraft og moderniseringen av samfunnet sammen med etableringen av skytefeltet har endret landskapet og påvirket villreinstammen her. Det er ingen tvil om at disse inngrepene har påvirket villreinstammene sterkt. E6, jernbane og Aursjømagasinet som kom med Aurautbyggingen har medført en kraftig fragmentering av området. På samme vis medførte skytefeltet at det ble etablert veger og annen infrastruktur på Hjerkinnplatået. Aktiviteten i Skytefeltet påvirket også dyrelivet. Vi har ingen god dokumentasjon på hvordan øvingsaktiviteten i området påvirket reistammen, men det er rimelig å anta at perioder med mye aktivitet bidro til at dyra unngikk området og at effektene på reinsdyra var avhengig av type og mengde aktivitet. Men reinsdyra har i større eller mindre grad brukt området gjennom hele perioden med militær aktivitet.

Dovrefjell har en vekslende historie hvor ulike verdier har stått i fokus for bruk og utvikling. Det er et tankevekkende poeng at det engang var riktig og hensiktsmessig å legge et stort militært øvingsfelt ved foten av Snøhetta. Valget den gang sto mellom Finse og Snøhetta. Det er nærmest utenkelig å etablere et skytefelt på noen av disse stedene i dag, men i en nær fortid var det riktig,

 

 

 

 

og denne delen av Dovrefjells historie er et godt eksempel på at verdsettingen av fjellet og oppfatningene av rett og galt endres raskt.

Normann Heitkøtter advarte for 25 år siden om at ferdselen i Rondane Nasjonalpark kom til å medføre en oppdeling av villreinstammen i Rondane. GPS- merkeprosjektet i Rondane har vist at han fikk rett i det, dessverre. Vi har brukt Rondane og barrieren ved Rondvassbu som en referanse for Snøheimvegen og Snøheim. Villreinstammen i Snøhetta har de beste høst og vinterbeiter på Hjerkinnplatået. For å nå disse beitene må dyra krysse Stroplsjødalen og Snøheimvegen. Gjennom store deler av sommersesongen er ferdselen i Stroplsjødalen så stor at reinen begynner å få problemer med å krysse dette dalføret. Hovedutfordringen med Snøheim er derfor ferdselen fra Hjerkinn, E6, jernbane og Kongsvold og hvordan den framtidige ferdselsøkning påvirker reinens bruk av de viktige beiteområdene på Hjerkinnplatået. Faren er at utviklingen her blir som i Rondane og at reinen mister trekkvegene inn på Hjerkinnplatået, og at rotasjonstrekket rundt Snøhetta opphører.

Valgene som nå skal tas og gjenåpningen av Snøheim legger viktige premisser for framtida. Derfor er framtida nå, og derfor må løsningene som velges være fremtidsretta og robuste. Med robuste mener vi at de ikke forvitres ved stadige utfordringer fra særinteresser. Derfor mener vi også at valgene som nå skal tas omhandler mer enn det fysiske landskapet, og at samarbeidsformer, deltagelse i beslutninger og legitimitet i forvaltningen må inngå som

selvstendige målsetninger når en skal avveie bruk og bevaring.

Adaptivt og så er alt vel?

Målstyrt eller adaptiv forvaltning er et mantra av vår tid. Adaptiv forvaltning er en målstyrt prosess som fordrer at forvaltningspraksis kan endres dersom en ikke når målene som er satt for forvaltningen. Adaptiv forvaltning krever derfor presist definerte mål - målbare mål, overvåkning som dokumenterer måloppnåelsen og kanskje viktigst av alt, tiltakene må være reverserbare.

Vi og andre har anbefalt at en adaptiv forvaltningsmodell legges til grunn på Dovrefjell. Samtidig finner vi god grunn til å anbefale at en reflekterer kritisk rundt bruken av begrepet adaptiv forvaltning. Det er minst tre gode grunner til det. Først og kanskje lettes å forstå, er kostnadene med et etablert anlegg. Er det mye penger involvert så er det også vanskeligere å fjerne noe som i ettertid viser seg å være uheldig. Dernest, og mer subtilt, er folks holdninger og vaner som også er svært viktige. Dersom mange oppfatter et tiltak som positivt og hensiktsmessig så er det også vanskeligere å endre på. Bussregimet som ble prøvd på Snøheimvegen i 2012 er et slikt eksempel, populært blant mange og vanskelig å endre dersom det først er etablert. Sist, og kanskje mest krevende er kontinuitet og kunnskapsnivå hos beslutningstakere. En bør reflektere kritisk over mulighetene for å utøve et adaptivt forvaltningssystem med politisk valgte beslutningstakere som kan ha kortvarig kontinuitet i forhold til de vedvarende og langsiktige proses

sene som ofte vil være nødvendige i adaptive forvaltningsregimer.

Bussregimet på Snøheimvegen må derfor institusjonaliseres på en slik måte at både hensikten og premissene for ordningen beholdes og forblir robuste. I dette tilfellet er hensikten å redusere barriereeffektene av ferdselen inn til Snøheim, premissene er blant annet at reinen fortsatt skal ha tilgang til de viktige beiteområdene på Hjerkinnplatået. En bør reflektere kritisk over dette i ut-formingen av ordningen med buss og hvordan regimet skal driftes.

For at adaptiv forvaltning skal virke etter intensjonene og ikke bli et skalkeskjul for politisk gjennomslag må premissene for denne typen forvaltningsmodeller være helt tydelige fra starten av. De skal og må være reversible. Er ikke dette kriteriet til stede slik at det er en akseptert og robust forståelse av at de skal og må være reversible, så kan en heller ikke påberope seg at man jobber etter en adaptiv forvaltningsmodell.

Villreinen, og villreinens muligheter til å benytte beiteressursene på Hjerkinnplatået må stå i sentrum for alle beslutninger som skal tas i dette området. Innenfor rammene av adaptiv forvaltning så betyr dette at ordningen med å bruke buss på Snøheimvegen og en eventuell beslutning om å beholde vegen og at vedtaket om å gjenoppbygge Snøheim må revurderes dersom villreinen ikke bruker området som følge av forstyrrelsene som genereres.

Legitimitet i forvaltningen

Resultatene fra prosjektet tyder på at vernet i liten grad er til fysisk hinder for ønsket aktivitet. Det ser imidlertid ut til at det er lokale aktører sin eierskapsfølelse og opplevelse av kontroll som blir utfordret av enkeltavgjørelser som oppfattes som lite troverdige, konsistente og forutsigbare og at dette gjør at planlegging av næringsaktiviteter oppleves som vanskelig. Vi anbefaler derfor at det legges betydelig innsats i å oppnå større legitimitet i forvaltningen gjennom en bedre samordning og samstemthet mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter.

For å øke forvaltningens legitimitet og lage grunnlaget for det vi har kalt en robust vinn – vinn situasjon er det viktig at det er en indre logikk i målsetninger, institusjoner og beslutninger som de fleste aktører forstår og aksepterer – i

 

 

 

 

alle fall alle aktører som stiller seg bak forutsetningen om at en kan og vil oppnå en vinn – vinn situasjon mellom bruk og vern av fjellet.

Forvaltningen bør også se på hvordan man i større grad enn i dag kan oppnå en kunnskapsbasert likebehandling av ulike aktører. Utgangspunktet for arealforvaltningen, som også er slått fast i Naturmangfoldloven, er at den skal være kunnskapsbasert. Å reflektere kritisk over hva prinsippet om kunnskapsbasert forvaltning faktisk innebærer, og å se dette i sammenheng med prinsippet om likebehandling, tror vi er avgjørende dersom en skal forvente å oppnå legitimitet til forvaltningen og en robust vinn–vinn-situasjon.

Konkret vil dette si at man bør unngå, og eventuelt vurdere å fjerne, reguleringer som legger opp til forskjellsbehandling av folk, organisasjoner eller aktiviteter. DNT sin rolle er helt sentral gjennom den generelle unntaksbestemmelsen i vernebestemmelsene om at blant annet «turistforeninger» kan drive organisert ferdsel uten særskilt tillatelse, gjennom eget punkt i vernebestemmelsene om Snøheim turisthytte og gjennom den faktiske åpningen av Snøheim og trafikken dette

fører med seg på vegen og i fjellet. I dag har det som regnes som «tradisjonelt og enkelt friluftsliv» forrang framfor andre friluftslivsaktiviteter. Det bør ikke være slik at det stilles mindre krav til kunnskap når det gjelder tradisjonell turvirksomhet enn andre aktiviteter, for da vil det være makten over begrepene som er styrende, og ikke hvilken effekt aktiviteten har på villreinens leveområder. Lite tyder på at såkalt tradisjonelle aktiviteter generelt er mindre forstyrrende enn såkalt moderne, spesielt med tanke på barriere-effektene fotturister skaper langs populære ferdselsårer.

Tradisjoner er en viktig del av kulturen, og vil spille en rolle når målsetningene fastsettes, men når aktiviteter skal vurderes opp mot vern bør i første rekke kunnskap legges til grunn.

Veg eller ikke veg, hva er riktigst?

Utgangspunktet for forskningsprosjektet var tre ulike scenarier for Snøheimvegen;

1) Snøheimvegen fjernes og renatureres

2) Snøheimvegen fjernes ikke, men det legges betydelige begrensninger på bruk

3) Snøheimvegen holdes åpen for fri

ferdsel

Alt tyder på at Snøheim og Snøhetta også i fremtiden kommer til å bli viktige destinasjoner med store besøkstall. En riktig strategi vil derfor være å tilrettelegge for dette, noe som innebærer klare og definerte rammer som setter forståtte og aksepterte grenser for de involverte aktørenes handlingsrom. Dette er en forutsetning for et robust landskap som ivaretar både de økologiske og de sosiokulturelle elementene. Brukerundersøkelser og ferdselsregistreringer sommeren 2012 indikerer at de besøkende til Snøheim stort sett hadde to mål for øye: enten et besøk på den nye hytta eller alternativt også en tur til toppen på Snøhetta. Så langt viser ferdselsregistreringene og overnattingstall at åpningen av Snøheim hadde liten effekt på ferdselen lenger inn i området og over til Reinheim, men vi registrerte en fordobling av ferdselen i Svånådalen. Potensialet for at dette kan komme til å endre seg er imidlertid betydelig, og hvordan ferdselen blir i disse områdene bør derfor inngå i et framtidig forsknings- og overvåkningsopplegg knyttet til scenariene for Snøheimvegen.

Av tre mulige scenarier har vi vurdert

 

 

 

 

det som best å beholde vegen, men at det samtidig innføres strenge begrensninger på bruk og at det opprettes et driftsregime som innebærer bruk av buss helt inn til Snøheim. Både det vi vurderer som det beste og det vi vurderer som det verste av de tre scenariene innebærer å beholde vegen. Dersom det vi anser som det beste alternativet velges, vil det så lenge vegen ligger der, alltid være en mulighet for å endre regimet og åpne for fri ferdsel. Det vil si at vi forutsetter en prosess som sikrer at alle relevante aktører både er involvert og stiller seg bak et eventuelt bussregime. Hvordan en på best mulig måte kan sikre seg mot slike «omkamper» må det være opp til aktørene i samarbeid å komme fram til, men vi mener det er helt avgjørende, og en betingelse for forskningsgruppa sin konklusjon, at et eventuelt bussregime institusjonaliseres på en måte som forplikter alle aktører i et langsiktig perspektiv.

I de pågående og kommende planprosessene, det være seg regionale planer, kommuneplaner eller verne- og forvaltningsplaner, bør dette inngå som et viktig tema å drøfte, avgjøre og nedfelle i formelle, forpliktende og langsiktige føringer eller bestemmelser. De ulike planene må samkjøres og være i over

ensstemmelse når det gjelder framtidig bruk av Snøheimvegen.

Vi mener at det også er viktig at en relativt raskt avklarer dette, og at aktørene som skal jobbe med disse problemene i løpet av kort tid gis mandat og arena for å jobbe videre med problemstillingene.

Hittil har forskningsprosjektet og arbeidet i prosjektets styringsgruppe ivaretatt dette. Dersom det går for lang tid mellom prosjektavslutning og oppstart av arbeidet med å videreutvikle arbeidet og et eventuelt bussregime, risikerer en at det startes mange og politiserte interessekamper, noe som vi har påpekt som svært uheldig i forhold til å oppnå det vi omtaler som en robust vinn–vinn-situasjon.

Var Snøheimvegen poenget?

“Horisont Snøhetta” kan være horisonten til mange fjell og mange andre landskap. Hovedpoenget i forskningsprosjektet er ikke 14 kilometer med grusveg. Hovedpoenget er at vi må prøve å se en helhet i landskapene og betrakte fjellandskapet som et helt fjell, et fjell som har ei fortid og som skal ha ei framtid, og framtida for fjellet den legges nå. Derfor er samarbeidsformene, kunnskapsgrunnlaget og aktørenes evne og vilje til å ta ansvar

og sette grenser for egen aktivitet og handlingsrom det egentlige poenget med “Horisont Snøhetta”. Skal vi nå målene om bærekraftig bruk av hele fjellet, så må vi utvikle felles kunnskapsplattform og vi må ha møteplasser for dialog mellom samtlige fjellaktører slik at målsetningene settes i sentrum for samtlige valg.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ferdselsprosjektet skal gi svar på sentrale problemstillinger knyttet til bruken og bevaringen av villreinområdet.

- Hovedmålet med prosjektet, slik vi ser det, er å få til en form for vinn-vinn situasjon og dialog mellom aktørene som er knyttet til villrein og folks bruk av området. Dette kan gjøres ved å stimulere og kanalisere friluftsliv og turisme til områder som i mindre grad er sårbare for villrein, gi brukerne økt kunnskap om villreinen som sårbar art og viktig kulturbærer, og samtidig skjerme enkelte kjerneområder for villreinen mot videre tilrettelegging og bruk, påpeker NINA-forskerne i prosjektbeskrivelsen.

I løpet av juni i år skal det plasseres automatiske tellere knyttet til de mest brukte innfallsportene i Forollhogna-området. I tillegg vil det bli plassert svarkasser med spørreskjema og med nøkkelspørsmål knyttet til bruken av området. Det vil også bli gjennomført intervjuer med noen av de mest erfarne brukerne (fjelloppsyn, erfarne jegere og ansatte i Statens naturoppsyn). Erfaringen fra tilsvarende ferdselsprosjekt andre steder (Ron

dane/Snøhetta) viser at det byr på problemer å få lokalbefolkningen til å svare på skjemaet i svarkassene. Dette skal løses med manuell utdeling av skjemaer på viktige utfartsdager.

Nasjonalpark siden 2001

Forollhogna nasjonalpark med åtte

tilgrensende landskapsvernområder ble vernet ved Kgl. res. 21. desember i 2001. I tillegg inngår Grønntjønnan naturreservat (fredet ved Kgl. res. av 18. desember i 1981) som en naturlig del av fjellområdet.

Verneområdene i Forollhogna er et sammenhengende område på rundt 1500 km² der fjellområdet i hovedsak har status som nasjonalpark, mens seterdalene inn mot fjellet er landskapsvernområder. Totalt inngår ti verneområder i den lokale forvaltningen av Forollhogna. I tillegg finnes flere mindre verneområder i randsona som forvaltes av fylkesmennene i Hedmark og Sør-Trøndelag.

Forollhogna-området er et tilnærmet urørt høgfjellsområde omgitt av daler med tradisjonsrik bebyggelse og et

Startskuddet har gått for et bredt anlagt ferdselsprosjekt i Forollhognaområdet. Det nye prosjektet kommer til å gå over tre år, med Norsk institutt for naturforskning (NINA) som fagansvarlig. Leder for styringsgruppa er Per Ousten, som også er leder i Villreinnemnda for Forollhogna. Norsk Villreinsenter Nord (Hjerkinn) har sekretærfunksjonen. Målet med prosjektet er å framskaffe en bedre kunnskapsplattform for framtidig planlegging, bruk og forvaltning av området.

Trafikken av besøkende til Hogna-toppen er stor, både fra Såttåhaugen i Dalsbygda (bildet) og fra Synnerdalen i Budal. Det viser trafikktellingen som ble gjennomført i fjor sommer. Registreringen ble utført ved hjelp av automatiske tellere.

“Startskuddet” har gått for FoU-prosjektet i Forollhogna-området. Målet er å framskaffe en bedre kunnskapsplattform for framtidig planlegging, bruk og forvaltning av området. Her fra oppstartmøtet på Tynset i januar i år.

 

 

 

 

aktivt landbruks-/setermiljø.

Lokalt initiativ

I årene etter at vernevedtaket ble fattet, har trafikken av gående/syklende fra Såttåhaugen i Os til Forollsjøen økt kraftig i sommermånedene. Trafikk-økningen av fotturister fra Synnerdalen i Budal har også vært betydelig. Dette var bakgrunnen for at Dalsbygda Jaktlag fant grunn til å påpeke følgende på årsmøtet i Forollhogna villreinområde våren 2013:

- Etter at vernet ble innført har dalsbygdingene registrert en kraftig nedgang i antall fellinger i området ved Forollsjøen. Før vernet - og turistene kom, var det under villreinjakta årlige fellinger i dette området. Vi må få svar på følgende: Er det sommertrafikken fra nord og sør - til toppen av Forollhogna - som gjør at villreinen skyr sentralområdet, og som hindrer det viktige trekket vestøst/østvest?”

- Synsing er ikke nok. Dette må vi finne ut av, påpekte nemndleder Per Ousten. Med støtte både fra årsmøtet i villreinområdet og fra villreinnemnda, startet “prosjektballen” å rulle. Kostnadsoverslaget er på 1,6 millioner kroner. Finasieringen skjer i form av et “spleiselag”.

Skal skaffe kunnskap

“Problemstillingene i Forollhogna faller inn i et nasjonalt (og internasjonalt) mønster der forvaltningen av store nasjonalparker i større grad skal målstyres. En god kunnskapsplattform om næringsaktivitet, ferdsel og villrein er helt avgjørende for at rettighetshaverne, myndigheter og forvaltere skal kunne ta de riktige valgene for frem

tiden”, påpeker Vegard Gundersen, Odd Inge Vistad, Olav Strand, Per Jordhøy og Jon Gunnar Dokk, alle ansatt i NINA (Trondheim/Lillehammer), i prosjektbeskrivelsen.

Fire hovedmålsettinger

Det treårige prosjektet i Forollhogna har fire hovedmålsettinger, som i hovedtrekk er disse: 1. Skaffe status over ferdselen på de mest brukte stiene. 2. Dokumentere om ferdselen på enkelte stier sommerstid kan overstige mulige terskelverdier for at villreinen vil krysse stien. 3. Finne fram mulig dokumentasjon på historisk utviklig, f. eks. før og etter etablering av nasjonalpark. 4. Bruk, næring og opplevelse av Forollhognaområdet må settes inn i en samfunnskontekst, der lokalsamfunnet

har spesielt sterke tradisjoner for bruk. Begrensninger og framtidige bruks-, opplevelses- og næringsmuligheter i Forollhogna inkludert seterdalene som går inn mot nasjonalparken/villreinområdet, utredes. Flere av seterdalene er i dag landskapsvernområder, og med en aktiv bruk og et aktivt landbruk kan det være utviklingsmuligheter. Det er spesielt interessant å undersøke i hvilken grad seterdalene kan fungere som selvstendige attraksjoner for de besøkende, slik at ferdsel og opphold i enda større grad konsentreres til disse arealene i fremtiden.

I juni i fjor var nasjonalparkstyret på befaring sentralt i Forollhogna. Med på befaringen var også grunneiere, setereiere og leder i villreinnemnda. Alle stiller seg positive til det nye ferdselsprosjektet som Vegard Gundersen fra NINA Lillehammer, skal lede.

Bildene: Forollhogna-området har ei sterk brukshistorie. Sentralområdet er omkranset av et vidstrakt seterbrukslandskap for bygdene i Os, Tolga, Tynset, Rennebu, Midtre Gauldal og Holtålen. Seterbruket står fortsatt sterkt, særlig sør for fylkesgrensa. Villreinhopen på det nederste bildet beiter i fjellsida ovenfor setervollene ved Magnillsjøan i Tynset.

 

 

 

 

Turisttrafikken i Snøhetta skaper problemer for reinen

– Jeg har aldri sett så lite villrein i Lesja og Dovre som jeg har gjort de to siste årene! Oppsynsleder Arne Granlund i Snøhetta er bekymret. En sterk økning i turisttrafikken skaper problemer for grådyra som utestenges fra viktige beiteområder. – Den store endringen kom med reetableringen av turisthytta Snøheim, hevdet oppsynslederen i villreinmøtet på Oppdal i fjor høst. Arrangør for dialogmøtet i november var Snøhetta villreinutvalg.

Ulike interesser

«Villrein og menneskelig ferdsel på Snøhettaplatået» var temaet for møtet på Oppdal. Adresselista var lang og et femtitalls representanter deltok, blant annet fra Mijødirektoratet, Forsvarsbygg, NINA, DNT Oslo og omegn, Norsk Villreinsenter, villreinnemnda for Snøhetta og Knutshø, fylkesmennene i Oppland og Sør-Trøndelag, Dovrefjell nasjonalparkstyre, kommuner, fjellstyrer og bygdeallmenninger. I tillegg stilte flere av medlemmene i «Bevar Dovre-fjell mellom istidene».

Møtet bekreftet at interessene fortsatt er delte med tanke på bruken av Dovrefjell. Mens villreinforkjemperne vil stenge området for all trafikk, går fjellstyrene i Lesja og Dovre inn for å bevare de store «ringveiene» i det tidligere skytefeltet. Det avgjørende argumentet

-Villreinen klarer ikke å ta seg fram til det viktige sommer- og høstbeitet på Hjerkinnplatået. Aktiviteten her har blitt for stor med fuglehundprøver, turister, moskussafarier og trafikken til og fra Snøheim. I høst observerte jeg flere villreinflokker på tur sørover fra Nystugguhøa. Ved stien i Stroplsjødalen stoppet de fleste og snudde. Noen få flokker passerte stien, men fikk i neste omgang problemer med å passere Snøheimvegen. I tillegg til buss- og biltrafikken inn til Snøheim, er det mange som sykler innover, sjøl om dette er forbudt. Mye tyder på at aktiviteten som var før, var helt på tålegrensa for trekket fra Oppdal og sørover. Nå har vi passert denne grensa, konkluderte Arne Granlund.

Ulike interesser

Bildene: Oppsynsleder Arne Granlund sa klart ifra i møtet på Oppdal, hvor et femtitalls interesserte deltok.

 

 

 

 

blant annet beitedyr.

- Bruk randområdene!

- Førti prosent av senhøst- og vinterbeitet ligger i østområdet av Snøhetta. Et ytterligere tap av beiteområder anser vi som alvorlig. Norsk Villreinsenter Nord, som satser på aktiviteter i randområdet, er midt i blinken for det vi anbefaler, understreket villreinforsker Olav Strand, som ellers opplyste at NINA forbereder ny GPS-merking av villrein i Snøhetta.

Trafikkøkning

- Våre tellinger viser at Snøhettaområdet har hatt en kraftig økning i antall passeringer av folk i 2012 og 2013, men i hovedsak inn til Snøheim og Snøhetta. Trafikken i Stroplsjødalen viser derimot ingen store endringer. Vi har 22 automatiske tellere i Snøhetta-området, opplyste Vegard Gundersen fra NINA.

- Anbefalingene blir fulgt

Seniorrådgiver Vemund Jaren i Miljødirektoratet er “Mr. Villrein” i den offentlige forvaltningen. I møtet på Oppdal redegjorde han både for “Villrein & Samfunn”, FoU-prosjektene de siste årene, oppstarten for verneplanprosessen for det tidligere skytefeltet på Hjerkinn, arbeidet med de regionale planene, samt tidligere DNs anbefalinger til Miljøverndepartementet angående Snøheimvegen og Hjerkinn-platået, med andre ord at FoU-prosjektets konklusjoner og anbefalinger blir fulgt. Dette betyr blant annet følgende:

• Snøheimvegen blir liggende.
• Bussregimet på strekningen Hjerkinn-Snøheim videreføres.
• Det skal legges sterke begrensninger på all annen bruk og ferdsel langs vegen.
• Det skal ikke etableres barrierer som hindrer villreintrekket og villreinens
• bruk av viktige sesongbeiter på Hjerkinnplatået, m.a.o. at det øvrige vegnettet skal fjernes og revegeteres i tråd med tilbakeføringsplanen. Videre at det bør legges strenge begrensninger på bruken av vegnettet i tilbakeføringsperioden.
• Det skal ikke etableres nye stier/løyper med barrierevirkning. Videre at ferdselen på eksisterende løypenett skal overvåkes med sikte på tiltak dersom tålegrenser overskrides.

Et “kvantesprang”

Skyttelbussen, med fem daglige avganger til og fra på strekningen Hjerkinn-Snøheim, har siden ordningen ble etablert i 2012, vært organisert av Forsvarsbygg. I møtet på Oppdal røpet Odd Erik Martinsen at en «annen aktør» kommer til å overta ansvaret for bussopplegget i 2014.

– Vi har uansett tatt et «kvantesprang» med bussordningen, som er et mye ryddigere opplegg enn bilkjøringen tidligere, mente Martinsen som leder arbeidet med eksplosivryddingen og reetableringen på Hjerkinn-platået. Dette arbeidet skal være fullført innen 2020.

Norsk Villreinsenter Nord overtar

Forsvarsbygg opplyser på sine nettsider (april 2014) at Norsk Villreinsenter Nord overtar ansvaret for å drifte skyttelbussen på Snøheimevegen sommeren 2014. Parkeringen blir som før, organisert ved Hjerkinnhus. På grunn av eksplosivrydding blir det også i 2014 perioder med forbud mot ferdsel i deler av Hjerkinn skytefelt, inkludert Snøheimvegen. Restriksjonene gjelder på hverdager i ukene 25, 26, 27, 33, 34, 36, 37 og 38. For nærmere informasjon om berørte arealer og klokkeslett viser Forsvarsbygg til sin nettside:

www.forsvarsbygg.no.

Snøhetta villreinutvalg inviterte til “dialogmøtet” på Oppdal. Utvalgsleder Erland Løkken håndterte møteklubba med stø hånd.

Olav Strand, Norsk institutt for natur-

forskning (NINA)

Høsten 2007 fikk DNT Oslo og Omegn tilbake Snøheim fra Forsvaret. Hytta er nå satt i stand til en betjent turistforeningshytte med 80 senger. Foto: DNT

 

 

 

 

I referatet fra oppstartmøtet for videre kunnskapsinnhenting i Snøhetta (torsdag 13. mars 2014), skrevet av Ingrid Nerhoel fra Norsk Villreinsenter Nord og med Vemund Jaren fra Miljødirektoratet som møteleder, påpekes blant annet følgende:

“Forskningsprosjektet i Snøhetta villreinområde som ble avsluttet våren 2013, resulterte blant annet i rapporten ”Horisont Snøhetta”. Angående Snøheimvegen anbefalte forskningsmiljøene å opprettholde vegen ”med et strengt regime for reguleringer av ferdsel gjennom skyttelbuss, og et bredt sett av tiltak og virkemidler for å håndtere ferdselen.”

På bakgrunn av resultatene i dette prosjektet, sendte Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) etter oppdrag i april 2013 et innspill til Miljøverndepartementet, med konkrete tilrådninger hvor de anbefalte at ”det så raskt som mulig etableres et program for videre overvåking og innhenting av kunnskap i Snøhetta området.” Miljøverndepartementet og Forsvarsdepartementet uttalte i proposisjon til Stortinget (Prop. 1 S (2013–2014)) at de ønsker å videreføre skyttelbussregimet fram til 2017, med samtidig overvåking av og innhenting av kunnskap om trafikk og ferdselsutvikling i området. Endelig avgjørelse om

Snøheimvegen skal tas på bakgrunn av dette i 2017.

Klima- og miljødepartementet har gitt Miljødirektoratet, i samarbeid med fylkesmennene i Oppland og Sør-Trøndelag og Forsvarsbygg, i oppdrag ”å sørge for overvåking og kunnskap om trafikk og ferdselsutvikling på Snøheimvegen og i Hjerkinn/Snøhettaområdet i forhold til villreinens arealbruk.» Miljødirektoratet har også fått i oppdrag å «oversende resultater av trafikk- og ferdselsovervåking i Hjerkinnområdet innen 31.desember». Direktoratet har fått klare resultatkrav, men det følger foreløpig ikke med øremerkede midler til gjennomføringen av en slik kunnskapsinnhenting. Fra direktoratets side er Villreinsenteret tenkt å ha en sentral rolle i gjennomføringen”.

Og videre: “Etter en diskusjonsrunde rundt bordet sitter vi igjen med en oppfatning av at alle aktørene er positive til videre kunnskapsinnhenting i området, og at ingen ønsker å legge seg på et minimumsnivå verken faglig eller økonomisk. Hvis det blir nødvendig med stram prioritering av budsjettet er det kunnskapsinnhenting om villrein og ferdsel som ønskes prioritert. Miljø-direktoratet har fått positive signaler fra departementet i forhold til økonomi, og er nå nokså optimistiske med tanke på finansiering. Prosjektet

har fått 400 000 kr fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag / Miljødirektoratet før jul, som per tiden står på prosjektkonto hos Villreinsenteret. Det kom ingen øremerkede midler i statsbudsjettet eller påfølgende tildelingsbrev, men Vemund Jaren har fått signaler om at det sannsynligvis kommer ei tilleggsbevilgning i nær framtid. Alle aktørene er positive til å bli med på et spleiselag, selv om ikke alle har mulighet til å bidra like mye som sist. Nasjonalparkstyret/SNO har allerede midler som de ønsker å sette inn i prosjektet. Det er likevel lite sannsynlig, og heller ikke nødvendig, at dette prosjektet får økonomiske rammer til å lage en rapport med konklusjoner og anbefalinger på samme nivå som ”Horisont Snøhetta”. Det presiseres derfor at vi ikke skal sette i gang et nytt stort forskningsprosjekt, men videreføre viktige tidsseriedata, og oppdatere og innhente data som mangler slik at det foreligger et styrket kunnskapsgrunnlag i 2017”.

Det opplyes at Norsk Villreinsenter Nord skal sette opp en oversikt over “mulig og forventet finansiering”, og at NINA skal legge fram et utkast til prosjektbeskrivelse.

I mars i år ble 10 nye simler i Snøhetta merket med GPS-sendere, tre simler på vestområdet og sju simler på østområdet. To av simlene på østområdet har i tillegg til vanlig GPS-sender fått montert et lite kamera til halsbåndet.

Dette bildet tatt fra fly under kalvetelling i Snøhetta, viser Purktjønna, Storpurktjønna og Osvatnet i Møre og Romsdal. I øst skimtes Aursjøen. Foto: Arne Nyaas

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Olav Strand (NINA) & Tor Punsvik (FM i Vest-Agder)

I fjorårets utgave av årboka beskrev vi oppstarten på det nye 5-årige villreinprosjektet, og nå er det tid for oppdatering. Dessuten vil vi gjerne lære den uinnvidde leser hvordan noen enkel tastetrykk kan åpne en spennende verden der bevegelsene til merka dyr kan følges direkte på kartet.

Fellesdugnad gir bærekraft og eierskap

I Setesdal Ryfylkeheiene har villreinforvaltning og –forskning lykkes nok en gang i å reise et dugnadsarbeid der de fleste sentrale fjellaktører er med og både styrer og finansierer. De fleste kommuner og fylkeskommuner, alle fylkesmenn og regulanter, villreinnemnd, Miljødirektoratet og Statens Vegvesen bidrar med nødvendige kroner. Rettighetshaverne, verneområdestyret, Statens naturoppsyn (SNO) og turistforeningene bidrar med aktiv deltakelse i styringsgruppe og arbeidsgrupper. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har faglig ledelse, og Norsk Villreinsenter Sør har velvillig tatt sekretariatet. Jo flere kokker - jo mere mat! Ikke bare reises nødvendig økonomi, aktørene styrker sitt eier

forhold til retning og resultater og et samarbeidsklima etableres der interessemotsetninger skal balanseres.

Hovedfokus

Prosjektet har et overordna mål å øke reinens bruk av villreinområdet. Store deler av områdene i sør og vest har hatt lite besøk av rein de siste 10-15 åra. Dette skyldes både barrierer for trekkveiene og hvordan bestanden har vært skjøtta gjennom jakt. Tre arbeidsgrupper har jobbet med følgende problemstillinger:

1. Hva betyr ferdsel som barriere for reinens trekkmønster og hvilke avbøtende tiltak kan det være aktuelt å prøve ut?

2. Hva betyr veien Brokke-Suleskard og riksveiene mot Hardangervidda og Setesdal Austhei for reinens trekk?

Finnes avbøtende tiltak som kan bidra til å redusere barriereeffekten?

3. Bestandsforvaltningen. Vil reinen ta i bruk randområdene om bestands-tettheten i sør økes vesentlig, bukkeandelen høynes ytterligere og potensielle tradisjonsbærere spares gjennom samjakt og jaktfrie soner?

Nye signaler?

Sist vinter ble det ved flere høve registrert at større mengder rein trakk over riksveien fra Setesdal Austhei til Setesdal Ryfylke i grenseområdene mellom Vinje og Bykle øverst i Setesdalen. Trekket her har vært lite brukt i en årrekke, så dette oppfatter vi positivt. Likeledes har det blitt observert flere dyr i de nordvestre deler av Setesdal Ryfylke siste året. Dette er også er ett av delmålene i prosjektet.

10 dyr ble merket i løpet av to dager i vinter (11. og 12. mars), 4 bukker og 6 simler. Her en av bukkene. Foto: Roy Andersen, NINA

 

 

 

 

Ei av seks simler som ble merket i vinter.

Foto: Roy Andersen, NINA

Ambisjoner for 2014?

10 nye dyr ble merket sist vinter, 6 simler og 4 bukker og alle i sørområdet. Det er særlig bukkenes bruk av randområdene i sør og vest vi gjennom prosjektet ønsker å lære mer om og prøve ut tiltak for å fremme. Dessuten er det et mål å prøve ut om menneskelig ferdsel har barriereeffekt i viktige trekkpassasjer og om disse kan avbøtes. Gjennom den nye vedtatte 5-årige bestandsplanen til Setesdal Ryfylke villreinlag fremmes prosjektets mål om differensiert forvaltning mellom nord- og sørområdet. Forhåpentligvis vil også samjaktavtaler gjøre det mulig å prøve ut jaktfrie soner der de potensielle tradisjonsbærerne spares.

Hvordan følge dyra på nettet?

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har det faglige ansvaret for prosjektet, og på deres nettsider kan du søke ulike radiomerkede arter og områder på følgende nettadresse: http://www.dyreposisjoner.no/ Det er svært enkelt å komme inn som bruker av denne nett- tjenesten. Det eneste en

trenger å gjøre som førstegangs bruker, er å registrere seg som bruker og oppgi epostadresse. Når det er gjort blir en automatisk tildelt passord,. Deretter er det bare å begynne å følge dyra på skjermen.

 

 

 

 

Dagen før stenging hadde dyrene samlet seg ved Halnetunga, i grenseområdet mellom Buskerud og Hordaland. Mannskap fra Statens naturoppsyn (SNO) fulgte flokken, og ga råd om stenging. Det var store muligheter for at flokken ville passere Riksvei 7. Ifølge en avtale som Statens Vegvesen har med Miljødirektoratet, skal veien stenges når dette skjer. Avtalen er at det skal vurderes stenging når mer enn 1000 villrein oppholder seg mindre en syv kilometer fra veien i mer enn 12 timer. Dermed gikk bommene ned - for

å unngå at biltrafikken på Riksvei 7 skulle hindre dyrene i å krysse veien.

De første villreinsimlene på Hardangervidda ble merket med GPS-sendere i 2001. I “Villreinen 2005” er det en lengre artikkel om “Vidde, vei og villrein” skrevet av Bjørn Iuell, da ansatt i Statens vegvesen Vegdirektoratet, og NINA-forskerne Kjetil Bevanger og Olav Strand.

“Håpet er at resultatene skal kunne gi en god bakgrunn for Samferdselsdepartementet til å fatte et kunnskapsbasert

vedtak om fortsatt vinterdrift av Rv 7 over Hardangervidda. Forhåpentligvis vil prosjektet også bidra med viktig informasjon om hvordan eventuelle negative effekter kan avbøtes”, konkluderer artikkelforfatterne.

Også i senere utgaver av “Villreinen” har fokus vært rettet mot problematikken vei og villrein, eksempelvis i 2009-utgaven. Her skriver Bjørn Iuell om “Villrein og veger”. I samme årgang har Eigil Reimers, Universitet i Oslo, en lengre artikkel om “Villrein og kraftlinjer”.

Riksvei 7 over Hardangervidda har for første gang vært stengt for all ferdsel på grunn av villrein nær veien. En flokk på 2000 dyr var på det nærmeste snaut tre kilometer fra veien i vinter. Onsdag 12. mars gikk bommene ned. To dager senere ble veien åpnet for trafikk igjen.

I flokken på 2000 var det to dyr med GPS-sendere, 3375B og 3126B. Kartutsnittet over viser trekkruta fra disse to dyrene i perioden 3. mars til 14. mars. Kartplott: Roy Andersen, NINA

 

 

 

 

 

 

 

 

Lukta river i nesen, garting, noen kalver løper i yr kåthet, mens storbukken dovner seg i morgenrøden.Jeg har funnet igjen flokken fra gårsdagen, rundt tre hundre dyr i alle kjønns- og alderskategorier. Ingen jegere er å se. Da får jeg se en ny flokk, denne på trekk et par kilometer lengre vest. En jeger går etter. Flokken drar i fra og forsvinner over en bakkekam. Så setter «min» flokk seg i bevegelse. Følger på. Etter en stund får jeg øye på jegeren igjen. Ser at vi er langt nærmere enn den flokken han går etter, men han enser oss ikke… Etter hvert mister jeg alle av syne og går etter ei slepe med opptråkka grastuster og lavrester som driver i vinden. Kommet opp på et høydedrag, får jeg se en kar som har satt seg i ly av en steinblokk og nørt opp et lite bål der svartkjelen står over. Det er jegeren. Jeg presenterer meg: – God dag, det er Nordfjella naturoppsyn, ingen bør foreløpig, ser jeg. Han forteller at han var uheldig og værstøkte den første flokken som kom brått på. «Min» flokk strøk forbi uten at han fikk løsnet skudd da ingen storbukk var fri. Han byr på kaffe, og mens vi sitter og har en hyggelig prat, kommer nok en flokk på

trekk, denne gang kun «smådyr», dvs. simler, kalver, pluss noen ungbukker. Han har fridyrkort og vil prioritere storbukk som rimelig kan være. Vi tar farvel og går til hver vår kant. Etter å ha kontrollert flere fall, hører jeg nytt skudd et stykke borte. Går etter lyden og treffer på vår gamle kjenning. Han står framoverbøyd med blod på hendene over en storbukk som allerede er utvommet. «Kontorarbeidet» er også unnagjort. Dagen er på hell og snart vil stjernehimmelen bre seg over fjellheimen. Det er nå det virkelige arbeidet starter….

Hendelsen fant sted i mine heimfjell for rundt 30 år siden. Den gang var det verken nasjonalpark eller nasjonalt villreinområde. Endringer i form av vannkraftmagasin eller irreversibel infrastruktur har ikke funnet sted, derimot har vi vært vitne til en massiv utvikling på turistfronten der Hol kommune troner som en av landets største hyttekommuner. I liene opp mot villreinområdet ligger hyttene spredt som paddehatter, ved noen av alpinbakkene konsentrert i fleretasjers bygg hvor folketettheten mest minner om en

travel dag på Karl Johan…

Dette skaper store utfordringer for alt dyreliv som er avhengig av fjellbjørkeskog og de nære fjellområdene for å overleve. Ikke minst gjelder dette bremmene rundt Hallingskarvet der den østlige delen kommer inn under betegnelsen «randområde» i Regional plan for Nordfjella nasjonale villreinområde. Her skal turistnæringen gis anledning til videreutvikling, men hvor hensynet til fjellets urinnvåner også skal legges til grunn.

Vinterturismen

Før den regionale planen kom på plass, hadde vi en felles kommunedelplan for villrein der tilstøtende kommuner hadde forpliktet seg til å etablere kommunale sti- og løypeplaner i samråd med villreinforvaltningen, noe som er videreført i retningslinjer for den regionale planen. I § 2.1 “Allmenn ferdsel, Etablering og drift av stier og løyper”, står det at “løypekjøring skal stanses midlertidig når det er fare for konflikt med villrein i området. Varslingsrutiner

 

 

 

 

må imidlertid utredes nærmere”.

La oss se nærmere på lokaliteten som er beskrevet innledningsvis: Bremmen fra Haugastøl til Havsdalen, en strekning på godt to mil på Hallingskarvets sørside, dekker 91.180 dekar godkjent villreinareal. På nordsiden troner Hallingskarvet med loddrette stup, en steinørken fra 1850 til 1933 moh. Botnene utgjør verdifulle vår- og forsommerbeiter med frisk groe som både sau og villrein kan gjøre seg nytte av. Selve bremmen, der det finnes gode lavareal hvor reinen gjerne skulle ha beitet, er imidlertid dekt med et skiløypenett på 0,76 km pr km² Man behøver ikke være matematiker for å forstå at dette ikke lar seg forene med villreinens behov.

Reinprosjektet, Norges forskningsråd 2002, konkluderer da også med at mer enn “500 meter skiløype pr km² som eneste inngrep, betyr 98 % fravær av rein”. Videre viser rapporten at mengden lav er 15-30 ganger lavere på vindblåste rabber i inngrepsfrie områder sammenlignet med lignende områder mindre enn fem kilometer fra hyttefelt.

Forholdet på nordsiden av Halling-skarvet, der vi finner et mere kupert terreng, er noe bedre.

I tillegg til det lokale sti- og løype-nettet går det tre nord-/sydgående DNT-ruter mellom Bergensbanen og Fv. 50, pluss en øst-vestgående trasé. Et par steder er det så kort avstand mellom disse traseene at det bør være mulig å samkjøre de uten at det går ut over besøkstallene til DNT hyttene.

Ferdselstellere sammenholdt med aktiviteten til radiomerket villrein, viser at disse traseene utgjør en betydelig barriere for naturlige villreintrekk, noe ikke minst jegerne har fått erfare.

De viktigste vinterbeitene ligger i den østlige delen av villreinområdet av den enkle grunn at her er snødybden ikke større enn at laven finner vekstvilkår, spesielt i skråninger og småkuperte koller der snøen smelter tidlig.

De sentrale områdene gir lite vinterbeite. Her er snødybden til vanlig så stor at det kreves mere energi å grave seg ned til de få lavtustene som fins enn det dyra kan få i seg. Kommer man langt nok vest, fins det imidlertid enkelte lavtliggende lavbremmer som

“REIN-prosjektet” i regi av Norges Forskningsråd (2002) viste at både kraftledninger og skiløyper holder villreinen på avstand. Kartet under viser skiløypenettet i Geilo-området. Kilde:Skisporet.no

 

 

 

 

ligger i regnskygge av høge fjell hvor mye av nedbøren kommer som regn.

Hva med sommerturismen?

Med Hallingskarvet nasjonalpark som trekkplaster har vi nå fått steinsatt en sti opp til platået der turisttrafikken har økt fra et par tusen til over 30 000 i løpet av sommersesongen. Det var for øvrig her jeg skjøt min første rein for over femti år siden.

Etableringen av nasjonalparken var med å utløse midler til steintrappa som også fikk finansiell støtte fra Hol fjellstyre, bl.a. fordi det etter hvert gikk så mange mennesker i stien at det ble påtagelig erosjon. Arbeidet er utført med hjelp av nepalesisk ekspertise der man også har søkt å revegetere eroderte områder med planter fra samme høydelag. Håpet er at man ved å tilrettelegge en kultursti som bl.a. går forbi en gammel reinsgrav, skal klare å holde hovedstrømmen av turister i dette området framfor at de går utover i terrenget.

Nordfjella villreinområde har kanskje landets beste sommerhabitat for villrein. Dyra som følger snøsmeltningen, vil gjerne konsentrere seg i sentrale deler av villreinområdet sommerstid.

Avhengig av vær og vind hender det fremdeles at dyr kommer trekkende til randområdene på seinhøsten, men når

løypeoppkjøringen starter, da er det slutt.

Formålet med Hallingskarvet nasjonalpark er å bevare et stort, særmerkt og tilnærmet urørt fjellområde slik at landskap og det biologiske mangfoldet med økosystem, arter og bestander, deriblant villrein, blir bevart.

Nasjonalparken er med i et pilotprosjekt om merkevarebygging i Norges nasjonalparker sammen med Jotunheimen, Rondane og Varangerhalvøya. Hver nasjonalpark skal ha egen plan med en besøksstrategi hvor formålet er økt verdiskaping. Dette vil nødvendigvis måtte skje gjennom økt bruk, men hvor man vil ta strategiske grep ved å etablere utkikkspunkt, nasjonalparkutstillinger m.m. der det skal tjenes penger på tilretteleggingstiltak. «Villreinopplevelse» skal være en sentral del samtidig som forvaltningen skal være bærekraftig.

Faktum er imidlertid at hele den østlige delen nær sagt har gått ut av bruk, noe som også går fram av fellingstallene. Hadde det ikke vært for velvillige samjaktavtaler med andre jaktfelt/kommunevald ville fellingstallene stygt nærme seg null… Er denne utviklingen forenlig med formålet ? Er oppkjøring av høyfjellsløyper med tråkkemaskiner på flere tonn forenlig med begrepet «allmenn ferdsel» og «det enkle fri

luftsliv»? De sikreste stedene å finne villrein i dag, det gjelder til alle årstider, er nettopp utenfor verneområdene…

Denne utviklingen er ikke enestående for Nordfjella. For ikke lenge siden fikk vi høre at Forollhogna, fjelltoppen i vårt mest sagnomsuste villreinområde, nå har fått turisttilstrømning i et omfang som skyver reinen bort på den årstid dyra har størst behov for å være der. All verdens fotografer gjør det heller ikke enkelt for dem som skal foreta strukturtellinger i forvaltningsøyemed.

Denne utviklingen er noe vernestyremaktene bør merke seg.

Kilder

Rein-prosjektet, Norges forskningsråd 2002

Villrein & Samfunn, NINA. Temahefte 27. 2004

Regional plan for Nordfjella 2014-2025

Villreinen i Nordfjella. Status og leveområde. NINA Rapport 634

Verneplan for Hallingskarvet. Deltema: Villrein Rapport nr. 4. FM Buskerud.

Ferdsel i Nordfjella 2010. NiNA Rapport 703.

Bremmen på sørsida av Hallingskarvet er et viktig vinterbeiteområde for villreinen i Nordfjella, men villreinen holder seg unna på grunn av alle skiløypene.

 

 

 

 

Utbyggingsnivået er sterkt redusert frå tidlegare ambisjonar til det nivået som er i forslaget til kommuneplan.

Valle kommune vurderer talet på hytter som forsvarleg. Vidare legg løypeplanen for området opp til kanalisering av ferdsla og det er lagt inn i retningslinene tidspunkt for stenging av løypene med tanke på villreintrekket.”

menterer saken slik: “Valle kommune har stor fokus på villreinproblematikken i Bjørnevassområdet. GPS-prosjektet har gitt detaljkunnskap om villreinen sin områdebruk i Setesdal Austhei. Dette stadfester i stor grad tidlegare kjent kunnskap. I tidlegare kommuneplanar har det vore sett av ei tre kilometer trekksone for nord-sørtrekket. I denne sona er det stengt for hyttebygging og den vert vidareført. Likevel trekker ein del rein gjennom dei tettaste hyttefelta som GPS-kartet viser.

“Vi har også vist at dyra trekker gjennom denne korridoren to ganger i løpet av året i forbindelse med en tydelig migrasjon mellom vinterbeiter i nord og kalvingsområder og sommerbeiter i sør” , skriver forskerne i sluttrapporten fra GPS-merkeprosjektet i årene 2006-2010 (NINA Rapport 694: Villreinens bruk av Setesdalsheiene).

“Ut fra tilgjengelige data vurderer vi dette fokusområdet å være ved en kritisk grense for hva som tåles av ny utbygging. Vi ser det derfor som viktig at en prøver å beholde den relativt inngrepsfrie korridoren mellom de eksisterende hyttefeltene vest for Bjørnevatn og mellom Bjørnevatn og Vesle Bjørnevatn”, er rådet fra villreinforskerne.

Bekymringsmelding

Villreinnemnda for Setesdalsområdet er også sterkt bekymret for den planlagte fortettingen av hyttefeltene ved Bjørnevatn. Nemnda har sendt bekymringsmelding både til Fylkesmannen i Aust-Agder og til Miljødirektoratet.

“I samband med Valle kommune sin revidering av kommuneplanen har villreinnemnda ved fleire høve teke opp problemstillinga knytt til vidare hyttebygging ved området Bjørnevatn i Setesdal Austhei. Villreinnemnda er sterkt uroa for at vidare fortetting og utbygging i området kan føre til at villreinen sitt årstidstrekk mellom nord- og sørområda vert brote”, skriver nemndleder Margit Smeland, som ber Miljødirektoratet om å legge “monaleg vekt på desse tilhøva i vidare handsaming av kommuneplanen for Valle.”

Status april 2015

Bekymringsmeldingen fra villreinnemnda ble sendt til Miljødirektoratet 15. desember i fjor. Den ble journalført den 20. januar i år og gjort søkbar (offentlig) den 26. januar. Men, noe svar foreligger ennå ikke (16. april).

Ordfører Tarald Myrum i Valle kommenterer saken slik: “Valle kommune har stor fokus på villreinproblematikken

Kommunestyret i Valle i Setesdal har enstemmig vedtatt planprogrammet til kommuneplanen for årene 2014-2026. I planen åpnes det for bygging av inntil 150 nye hytter (fortetting) ved Bjørnevatn. Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) har påvist at dette er et viktig trekkområde for villreinen i Setesdal Austhei.

Bjørnevatn (merket med rødt på kartet) er et viktig trekkområde for villreinen i Setesdal Austhei. Kartgrunnlag: Google Earth

Kartet er fra NINA Rapport 694 og viser villreinens vandring mellom kalvings- og

sommerområder i sør og vinterbeitene i nord. Planen er at hyttefeltene i dette området skal fortettes med ytterligere 150 hytter.

 

 

 

kunnskapsgrunnlaget foreligger i NINA temahefte «Horisont Snøhetta» og i en rekke dokumentasjonsrapporter. Tiltak for å endre ferdselen handler om folk, og man må ha kunnskap både om hvem det er som bruker området og hvor mange de er. Denne type kunnskap er samlet inn med ulike metoder, blant annet ved bruk av spørreskjema i svarkasser og automatiske tellere ved de mest brukte innfallsportene og merka stiene i området. I alt er det 40 lokaliteter Snøhettaområdet hvor vi har samlet inn data som beskriver ferdsel og brukere. I tilknytning til Stroplsjødalen er det en rekke stier, deriblant T-merka stier hvor vi har registrert ferdsel. I denne sammenheng er det trafikk i barmarksperioden som er mest interessant. Totalt antall passeringer i løpet av månedene juni, juli og august varierer stort mellom stier og innfallsporter. I gjennomsnitt over flere år med tellinger har vi registrert følgende

Tiltak for å håndtere ferdsel i villreintrekk i Stroplsjødalen

Av Vegard Gundersen, Olav Strand, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Arne Johs. Mortensen, Statens naturoppsyn (SNO) og Ingrid Nerhoel,
Norsk Villreinsenter (NVS)

Problembeskrivelse

Villreinen i Snøhetta øst har en sesongmessig bruk av landskapet, og dette er ofte benevnt som rotasjonstrekket eller «storhjulet» rundt Snøhetta. Landskapet tilbyr ulike ressurser for villreinen gjennom året. Etter kalving og sommeropphold i de vestlige og nordlige delene av Snøhettaområdet trekker reinen fra begynnelsen av august mot høst og vinterbeiteområdene i de østlige delene av området. Den første hindringen dyra møter på sin vandring er to parallelle T-merka stier gjennom Stroplsjødalen (Figur 1). Det er stor trafikk i Stroplsjødalen i august og september av fotturister, jegere, fiskere og andre besøkende. Analyser av våre datasett viser at villreinen har problemer med å krysse over stier, og krysningsfrekvensen avtar suksessivt dersom stier har mer enn omlag 30 passeringer i løpet av en 10 timers dag. Vi har ikke eksempler på at GPS- merka reinsdyr har krysset stier hvor det er 220 eller flere passeringer pr dag. Som en tilleggsbarriere til de T-merka stiene i Stroplsjødalen må dyra krysse den

parallelle Snøheimvegen noen kilometer lenger sør. Med bakgrunn i data fra Snøhettaområdet og andre relevante undersøkelser er forvaltningen bekymret for at ferdsel og bruk at dette området skal utvikle seg slik at villreinen ikke lenger får tilgang til de viktige høst og vinterbeitene i dette området. Snøhetta øst var tidligere en del av en mye større Dovre-Rondane region, men jernbane og E6 har satt en stopper for trekket videre østover. Det sesongmessige trekket man observerer i Snøhetta øst er i en slik sammenheng restene av det som tidligere var en langt større sesongmessig forflytning. På tross av dette har villreinen i Snøhetta fortsatt tydelig sesongmessig bruk av landskapet. Det er derfor svært aktuelt å iverksette tiltak som kan endre ferdselssituasjonen i Stroplsjødalen til det bedre for villreinens arealbruk og trekkmuligheter.

Kunnskapsgrunnlaget

I FoU-prosjektet i Snøhetta villreinområde er det i perioden 2009-2014 samlet inn svært mye kunnskap, og

Villreinen møter hindringer på sin nomadiske vandring i Snøhettaområdet. Det som ofte blir benevnt som storhjulet rundt Snøhettamassivet er en del av villreinens sesongmessige trekk. I denne artikkelen viser vi hvordan kunnskap om de besøkende til Stroplsjødalen kan brukes til å finne gode tiltak som balanserer bruk og vern i villreinfjellet.

Oversiktsbilde fra Stroplsjødalen, med elva Kaldvella som renner sørøstover. I det fjerne skimets Gåvålivatnet og Nørdre Kvitdalsvatnet i Knutshø villreinområde. Til høyre fjelltoppen Kolla (1651 m.o.h.). Foto: Arne Johs. Mortensen

 

totaltall: Kongsvold stasjon (1742 passeringer, periode 2008-2014), Kongsvold fjellstue (10108 passeringer, 2006-2014), Grønnbakken (2923 passeringer, 2009-2014), Snøheim-Reinheim (1832 passeringer, 2009-2014), Åmotsdalshytta-Reinheim (642 passeringer, 2014). Vi har i tillegg automatiske tellinger på T-merka sti lenger inn i Stroplsjødalen. Ved foten av Nystugguhø (etter at de to stiene fra Kongsvold har gått sammen) er det omlag 9000 passeringer, og lenger inn i Stroplsjødalen er det registrert 4000 passeringer (2009-2014) på nordsiden og 911 passeringer på sørsiden (2014). I tillegg har vi registrert ferdsel på en mindre tydelig tverrforbindelse mellom Stroplsjødalen mot Snøheim, og fant 347 passeringer på denne i 2014. I figur 2 ser en også hvordan ferdselen ut fra Kongsvold fjeldstue varierer per dag i perioden 2006-2014. Kongsvoll stasjon og fjeldstue ligger nærme hverandre og har sammen med Grønnbakken størst innflytelse på ferdselen i Stroplsjødalen.

Vi skal her vise at det er helt avgjørende at man har kunnskap om hvem

Figur 1. Situasjonsbeskrivelse som viser området som omtales. Vi har skravert ut de viktigste trekk-korridorene for villrein sommerstid fra GPS- data i perioden 2009-2015 og vi har angitt lokaliteter med automatiske tellinger av ferdsel. Kart: Norsk Villreinsenter Nord

Kongsvold fjeldstue 869 svarskjemer i 2009 og 725 svarkskjemaer i 2010
Norsk	26	Utenfor sti	2
Førstegangsbesøkende	64	Sterk tilrettelegging	45
Dagstur	63	Middels tilrettelegging	38
Varighet dagstur (antall timer)	2	Liten tilrettelegging	17
Varighet flerdagerstur (antall dager)	2,9	Overnatte på fjellet	32
Organisert tur	6	Kvinneandel	49
Bare på sti	87	Andel som går alene	7
Både på og utenfor sti	11	Andel som går med barn under 15 år i følge	21

Tabell 1. Svarprofil for respondenter fra svarkasse ved Kongsvold fjeldstue i 2009 (n=869). Andeler oppgitt i % (unntak varighet dagstur og flerdagerstur).

Figur 2. Kontinuerlige tellerdata på dagnivå for teller ved Kongsvold fjeldstue i perioden 1. juli 2006 til 31. oktober 2014.

 

Området kan tilrettelegges med benker og evt. enkel klopplegging over bløte partier. Det er også aktuelt å legge til rette for opplevelser av spesielle kulturminner og naturkvaliteter langs stien. Stien sammenkobles med eksisterende sti-/pilegrimsled mot Grønnbakken og tilbake til Kongsvold fjeldstue.

2. Samle alle stiene og vinterløypene på nordsida av Stroplsjødalen. Det vil være viktig å fjerne merking fra eksisterende stier på sørsiden av Stroplsjødalen, og sluse mest mulig av trafikken over på nordsida (ved brua over Kaldvella). Den stikka vinterløypa fra Kongsvoll og Grønnbakken føres tidlig sammen til en løype og følger bunnen av Stroplsjødalen innover.

3. Etablere Høgsnyta som dagsturmål med god utsikt. Rundturen skiltes ut fra eksisterende stinett fra Kongsvold fjeldstue og Kongsvoll stasjon, og vil gjøre toppturen aktuell fra begge stiene (tilsammen 12 000 passeringer). Informasjonen må spesielt rette seg mot mulighetene for å se moskus i området. Også andre landskapskvaliteter bør fremheves, som utsikt til Vårstigen,

Forslag til tiltak

Det er flere aktuelle tiltak som sammen kan påvirke ferdselsmønster og –intensitet i området. Målet er å konsentrere ferdselen i randsonen av området og dermed redusere ferdselen innover i Stroplsjødalen. Et annet mål er å samle trafikken som er i indre deler av Stroplsjødalen mot turisthytta Reinheim, for å hindre spredt ferdsel i dalen og nye innfallsporter fra Snøheimvegen i sør.

De fleste besøkende er i første rekke dagsturturister som etterspør informasjon, turmuligheter, attraksjoner i nærområdet, og ikke minst muligheter for å se moskus. Da er det spesielt viktig å legge til rette for slike opplevelser. Vi foreslår 3 ulike tiltak som utfyller hverandre i forhold til de skisserte målsettinger (Figur 3):

1. Rundtur på ca 9 km med start og stopp på Kongsvold fjeldstue. Eksisterende sti mellom T-merka sti opp fra Kongsvoll og bru over Kaldvella mot Grønnbakken må opprustes og merkes. I tillegg må det utarbeides en skiltplan samt informasjon og kart om tilbudet.

det er som besøker lokalitetene. Dette er det vi kaller en lokalitetsprofil. Lokaliteter som ligger nærme hverandre i avstand kan ha helt forskjellige brukere. Ferdselen fra Kongsvold fjeldstue er for eksempel sterkt preget av E6 og de som ferdes der. I tabell 1 har vi oppgitt en lokalitetsprofil for Kongsvold, og vi ser at det er svært mange utlendinger (74 %) og besøkende som er der for første gang (64 %). Vi ser videre at det blir gjennomført dagsturer med en gjennomsnittlig varighet på 2 timer. Det er en høy andel barn under 15 år (21 %). Det er med andre ord mange som stopper bilen og tar en kort dagstur. Kongsvoll stasjon har flere norske besøkende, men også her er det en svært stor andel førstegangsbesøkende (65 %). Grønnbakken har flere norske og færre førstegangsbesøkende (40 %), dvs. det er flere gjengangere og folk som er lokalkjente i denne lokaliteten. Det er først og fremst Kongsvoll stasjon og Kongsvold fjeldstue som har besøkende det er mulig å påvirke gjennom tilrettelegging.

 

truktur) er mangelfull. Folks bruk og opplevelser i fjellet er avgjørende for at en skal kunne ta vare på de verdiene fjellet representerer i fremtiden. Spørsmålet er hvordan vi på best mulig måte kan legge til rette for gode opplevelser og «klok» bruk av villreinfjellet.

har utilsiktede og negative virkning må tiltaket også kunne fjernes (reverseres).

Styrken med adaptiv forvaltning er at en bygger kunnskap og erfaringer i forvaltningen med å prøve ut tiltak systematisk. Det er i dag stor mangel på kunnskap om hvordan en kan håndtere de besøkende i problematiske områder for villreinen, og kunnskap om effekter av fysiske endringer (infrastruktur) er mangelfull. Folks bruk og

Drivdalen og Nystuggudalen. Denne stien kan utvikles til en rundtur på sikt, der man får opplevelser knyttet til Nystuggudalen.

Får tiltaket forventet effekt?

Vi mener dette kan være et eksempel på en vinn-vinn situasjon i forhold til både folks opplevelser og etterspørsel etter turmuligheter, og som avbøtende tiltak for villreinen. En fordel med tilretteleggingen er at området blir mer robust i forhold til en trafikkøkning, og det er mulig for lokale aktører og markedsføre tilbudet for turisme og friluftsliv. Med dagens trafikknivå og kunnskap om de besøkende forventer vi at tiltaket kan gi omlag 30% reduksjon av trafikken inn mot de kritiske trekkområdene for villrein.

Det er viktig at tiltakene følges videre for å se om de får den tiltenkte virkningen. Dette er et ledd i en adaptiv forvaltning, der foreslåtte tiltak «testes» mot målsettingene. I dette ligger det en erkjennelse av at tiltakene må kunne justeres dersom de ikke får den tiltenkte virkningen. I tilfeller hvor tiltakene

Trafikken inn Stroplsjødalen fra Kongsvoll og Grønnbakken er stor i sommermånedene. Men denne boltithannen i sørhellinga av Nystugguhøa lar seg ikke skremme av reiret. Når hunnen har lagt eggene, overlater hun resten av jobben til ham. Foto: Arne Nyaas

Det er mellom 200 og 300 moskus på Dovrefjell. Folk som ferdes i Stroplsjødalen, bør være ekstra varsomme. Hold god avstand! Her dukker en mindre flokk opp fra Kaldvelldalen. Foto: Arne Nyaas

 

Hausten 2014 undersøkte Veterinærinstituttet kondisjonen til villreinkalvar på Hardangervidda (HV, heretter utan Aurland, Ulvik og Rollag). Kalvane var lette og hadde store mengder svelgbrems. Våren 2015 vart tolv nye kalvar undersøkte. Snittvekta var om lag 13 kg, fem var avmagra. Nitti prosent hadde hjernemark, noregsrekord for tam- og villrein. Veterinærrapporten undra om den store snyltarplaga skuldast at dyra har gått på det same området i Vinje og Tinn om sommaren sidan 2001, medan den kjøligare vestvidda med sine særs gode sommarbeite nesten ikkje har vore bruka i juli (Figur 1). GPS-merkinga har synt at avstand til løypenettet forklarar mest av arealbruken (NINA Rapport 551, Fig. 27). Når dyra har stade i Vinje og Tinn om sommaren, har det vore lite felling i byrjinga av jakta i Ullensvang og Eidfjord (UE). For dei fyrste tri dagane av jakta syner kvar kommune sin

Villrein og fotturisme på
Hardangervidda 1946-2014

Harald H. Kvaalen, Jan Øvregård,

Per Jan Sandven, Nils Åge Sandal, Christian Skamarken og Ivar S. Børve

Figur 1. Svarte punkt er GPS posisjonar juli 2001-2014. Grov blå strek er trekkrute i Belebotn. Raude liner er delar av løypenett. Gule liner er grov skisse av sommarbeite etter NOU 1974 30B.

Figur 2. Samband mellom kvar kommune sin prosent av GPS observasjonane og prosent av fellinga for dei tri fyrste dagane av jakta i åra 2010, 14 og 15. Nore og Uvdal, Tinn, Vinje, Odda, Ullensvang, Eidfjord, Hol. Fellingstala er ikkje korrigert for overføring av kort.

 

 

 

 

prosentvise del av GPS-observasjonane sterkt samband med deira prosentvise del av fellinga (Figur 2).

Viktig jaktstatistikk

Jaktstatistikken som går meir enn seksti år attover, ber difor informasjon om arealbruken noko før og tideleg i jakta. Her har me undersøkt i kva grad UE sin prosentvise del av fellinga (UE %) på HV er styrt av trafikk på DNT-hyttene, vér- og snøtilhøve. Me har også undersøkt om kalving i UE og Odda, eller utanfor, kan forklarast med snøtilhøva (Villreinen 2011 s 58), vérdata eller vinterovernattingar på DNT hytter i området.

Material og metode

Vidar Holte i Skogeigarforbundet har venleg gjeve oss jaktstatistikken frå 1946 til 1976. Frå 1977 til 1996 finst berre kommunevise tal, men dei er korrigerte med tal for felling på heile HV og bør vera tilnærma korrekte for UE. Etter 1997 er tala gode, men overføring av kort etter 1999 gjer at UE % vert for høg. Tala frå 2012-2015 tilseier 17 prosent nedjustering av UE % for 1999, 2002 og 2005-2011. Vind og temperaturdata er frå Fredriksberg og Flesland. Nedbør er frå Røldal. Det er rekna ut prosent dagar med vind i kvar himmelretning, middeltemperatur og nedbørsum for kvar månad. Jakta er halden som ein periode. Snødata er frå (Villreinen 2011 s 61 Figur 6), åra etterpå er berekna frå Tyssefallene sine snømålingar for perioden 1982 til 2014. Overnattingstal er frå DNT hyttene Sandhaug, Litlos og Valldalsæter-Hellevassbu (Valhel). Vinterbestanden er frå Figur 23 i Vaa og Bitustøyl (2012) og villreinutvalet, lineært interpolert for år som manglar. Med desse forklaringsvariablane er det køyrt framlengs og baklengs stegvis regresjon (utvikling i motsatt retning) med Akaike sitt kriterium korrigert for små utval for å finne beste modell. Data for kalving på UE/Odda, eller utanfor, er henta frå Heggenes m.fl. Villreinen 2011.

Resultat og diskusjon

Figur 3 syner at talet på overnattingar for heile året har auka kraftig på Stavali, medan sommarovernattingar på Valhel har meir moderat auke. Raude line er UE % som syner sikker (p<0.0002) nedgang. Talet på overnattingar på

Figur 3. Utviklinga i talet på overnattingar på Stavali (blå, heile året), Valldalsæter/Hellevassbu (grøn, sommar) og Ullensvang/Eidfjord sin del av den samla fellinga på Hardangervidda (raud).

Figur 4. Sambandet mellom Ullensvang/Eidfjord sin prosentdel av den totale fellinga på Hardangervidda, UE% (sjå tekst for avgrensing) og talet på sommarovernattingar på Valldalsæter 1946-1965 (blå) og Hellevassbu frå 1966 (raud). Grå line er desse to kommunane sin del av villreinarealet på HV.

Figur 5. Søylene synar snodjup i mars/april på Litlos (Villreinen 2011 s 61). Blå søyler er år med sikker kalving på vestvidda, raude søyler er kalvinga andre stader, medan grå manglar data. Svarte punkt og liner er slaktevekter for kalvar henta frå ymse kjelder.

 

Valhel hadde sikker negativ verknad av på UE % (p< 0.001). Figur 4 syner UE % i perioden frå 1946-1965 før Valldalsæter vart neddemt (blått) og Hellevassbu som avløyste den frå 1966 (raudt). Samhøvet er signifikant negativt i begge periodar. Trafikken der må såleis ha påverka UE % og arealbruken om sommaren i minst seksti år. Me fann og at UE % minkar med søraust vind i jakta (p<0.003), men der er ingen endring i dagar med søraust-nordvest i jakta. Men når dyra ikkje lenger står i UE på ettersommaren vert jakta der heilt avhengig av nordvesten i jakta. Frå februar og ut jakta er der ein auke i dagar med sørvest, og samstundes ein nedgang i søraust i mai og juni. Sørvest i mars såg ut til å ha negativ verknad på UE %, men utan å oppheve verknaden av Valhel eller nedgangen i UE % over tid.

I år med låg trafikk på Valhel har UE % vore høgare enn arealet i UE tilseier, grå line Figur 4, slik dei gode sommarbeite der tilseier. Trafikken frå Litlos til Valldalen eller Hellevassbu er nok eit viktig hinder for reinen fordi løypene skjer tvers av trekket i Belebotn som etter NOU 1974 30B Illustrasjon 14b, er det eit einaste mellom Vinje og

Ullensvang sør for Kvenna (Figur 1). GPS merkte simler har ikkje nytta dette i vestleg retning nokon gong mellom 1 juli og 19 august.

År med kalving i Ullensvang/Eidfjord er synt som blå søyler i Figur 5. Snødjupet på Litlos forklarte ingenting (p>0.5) av endringa i kalvingsstad, men varme i april og mange vinterovernattingar på Sandhaug minka sjansen for kalving i vest (p<0.05, R2=0.47). Talgrunnlaget er tynt, men tilseier at sambandet mellom vintertrafikk, klima og trekket frå vinterbeita i aust bør undersøkast betre.

Meir enn seksti års jaktstatistikk underbygger viktige funn frå GPS-merkinga: 1) «viser at reinsdyra kan unngå områder med stier hvor det går så få som 1–3 personer/dag, dersom andre og mer uforstyrra områder er tilgjengelige.», (NINA rapport 1121 s. 25).

2) «Responsene på løypenettet og ferdselsintensiteten avhenger som sagt også av avstanden fra løypenettet (…) og er målbar innenfor en gjennomsnittsavstand på 5 km.», (NINA Rapport 1013 s. 95). På denne bakgrunn er arealbruken ikkje vanskeleg å forstå fordi Hardangervidda skil seg frå andre villreinområde ved å ha eit stort

område i Vinje og Tinn som er nesten utan løyper, hytter og folk. Der har dyra stade kvar sommar i minst femten år (Figur 1).

Andre forklaringar på den observerte arealbruken støyter på tri store problem: A) Reinen har «skydd» sine beste sommarbeite på vestvidda i minst femten år. B) GPS merkte simler sitt sommarbeite er klart avgrensa mot nord og vest av løypa Sandhaug-Litlos-Hellevassbu-Haukelisæter (Figur 1). C) Reinen i Rondane klumpar seg også saman i dei minst trafikkerte områda der når trafikken er størst. (NINA rapport 1013, Fig. 57). Ferdsla i løypene forklarar både A, B og C. Trass i moderat vinterbestand i lang tid er kondisjonen dårleg, kalvevektene låge (Figur 5 svart line) og snyltarplaga svært stor.

Dei lovfeste omsyna til dyrevelferd krev at styresmaktene no gjer noko med dei faktorane dei rår over; utforminga av løype- og hyttenettverket.

 

 

 

 

 

da. Desse data er i all hovudsak knytt til nasjonalparken. Det er berre her slik innrapportering til ein viss grad er standardisert og gjennomførast årleg. Kvaliteten på kommunale motorferdseldata variererar så mykje at dei vanskeleg let seg analysere. Arealet som

ligg til grunn for analysane av motorferdsel, er difor knytt til nasjonalparken (totalt 3422 km²). Det er grunn til å tru at områda innafor nasjonalparken geografisk sett er dei mest sentrale, både for folk og villrein, og at ein difor kan forvente at desse data gjev ein god

Jegerkonsentrasjoner
på Hardangervidda

Lena Romtveit (Norsk Villrein-

senter Sør), Jan Heggenes (Høgskolen i Sørøst-Norge) og Olav Strand (NINA)

Denne artikkelen er eit utdrag frå ei masteroppgåve ved Høgskulen i Sørøst-Norge; med tittel ”Jegeranes fordeling på Hardangervidda i villreinjakta – effektar på villreinens arealbruk”: Hovudmålet har vore å kartlegge jegeranes effekt på villreinens arealbruk, gjennom å sjå på korleis også jegerane fordeler seg rundt på Hardangervidda gjennom jakta. Med grunnlag i GPS- data som har vore samla inn sidan 2001 har me i dag gode døme på reinens arealbruk at dette fjellområdet. I denne artikkelen omtalas bare jegeranes fordeling på ulike delar av Hardangervidda. For å få eit best mogeleg oversyn over jegeranes fordeling har me nytta både: motorferdseldata, fellingsstatistikk, kartlegging av ‘sett jeger’ i felt, samt intervju med viktige, lokalkjente aktørar. Det er særleg med hjelp av motorferdseldata og utpeiking av område med høge jegerkonsentrasjonar gjennom intervju, at me har fått resultat som kan kartfestast. Ved å undersøke nærare kva som kjenneteiknar desse områda med jegerkonsentrasjonar får me eit betre bilete av kvifor ein finn jegerane der ein gjer.

Kvart år tek fleire hundre jegerar seg inn på Hardangervidda til den mest omfattande reinsjakta i landet. Men kvar held dei til inne i fjellet? Motorferdseldata for perioden 2001-2013 er her nytta for å analysere inn/uttransport i forbindelse med jakt på Hardangervid

Figur 1: Kart over endepunkt for motorferdsel i jakta. Motorferdsel føregjeng med sjøfly, helikopter, traktor eller bil (langs slepene) (Etter Norge Digitalt og Tilsynsutvala for Hardangervidda nasjonalpark).

 

var motorferdsla også låg.

Det er nokon område som peikar seg ut til å ha relativt mykje jegerar og jegerkonsentrasjonar gjennom jakta enkelte eller fleire år. Desse områda er utpeika gjennom intervju med jaktopp

blei 1193 (±SD 180) personar inntransportert per år desse åra. Analysar syner ikkje nokon direkte samanheng mellom volum motorferdsel og storleiken på fellingskvota på villrein, unntatt dei åra det har vore delvis eller full freding. Då

peikepinn på omfanget av motorferdsel og dermed folk i villreinområdet og meir generelt.

Transporten inn på Hardangervidda i jakta går i hovudsak til dei same stadene kvart år, men varierer i omfang (Fig.1).

Hordaland er det fylket som totalt sett og jamt over har mest motorferdsel i jakta. I perioden 2001-2013 fann me at det i Hordaland vart transportert inn 469 personar i gjennomsnitt (± SD 142). I dei andre fylka var tala 430 for Buskerud (± SD 86) og moneleg mindre i Telemark der me fant eit gjennomsnitt på 174 personer (± SD 76). Det er stor skilnad mellom fylka i kva type transportmiddel som nyttast mest. Buskerud med den flatare aust- og sentralvidda har for det meste transport langs godkjente traktorsleper med bil, traktor eller ATV. Hordaland med sin bratte topografi har utstrekt bruk av helikopter, mens Telemark hadde fram til 2012 mest bruk av sjøfly. Figur 2 syner tal inntransporterte personar til ulike punkt i åra 2002 og 2005-2010 då jaktkvotane var middels og rimeleg like store (gj.snitt 2202 fellingsløyve (±SD 708). I gjennomsnitt

Figur 2: Motorferdsel for åra 2002 og perioden fom 2005 tom 2010 gruppert i det same kartet. Desse åra var jaktkvotene middels og nokonlunde like store. Storleiken på raude sirklar indikerar antall personar inntransportert. Gjennomsnittleg jaktkvote desse åra var 2202 fellingsløyve (±SD 708) og gjennomsnittleg tal inntransporterte personar kvart år i same perioden var 1193 (±SD 180). Dei to største punkta lengst aust representerer talet på løyve brukt langs slepa til Lågaros, som har endepunkt ved Vegarhovda (for dei med løyve inn i Numedal Statsallmenning) og Krossvasshøgda. Turane treng likevel ikkje ha vore nytta heilt inn til endepunkta, men dette framgår ikkje av materialet (Etter Norge Digitalt og Tilsynsutvala for Hardangervidda Nasjonalpark).

Figur 3: Kart som viser dei områda som frå jaktoppsyn og villreinforvaltning er utpeika til å ha hatt høge jegerkonsentrasjonar frå 1960-talet fram til 2001 (gule sirklar), og frå 2001-2014 (grøne polygon) (Statens Naturoppsyn og Hardangervidda Villreinutval).

 

relativt lite regulert samanlikna med private areal. Fleire av områda har også både topografiske- og administrative grenser i seg, og nokre ligg tett opp mot fylkesgrenser. Slik plassering ser ut til å kunne forsterke effekten av at mange har tilgang til områda, då det ser ut til å medføre ei opphoping av jegerar opp mot desse grensene.

Det er område med mykje jegerar, overnattingsmoglegheiter og transportmoglegheiter som har kapasitet til å hauste mykje dyr. Fredingssonene som villreinforvaltinga innførte i 2013 for at dyra skal spreie seg ut og nytte støre areal på vidda gjennom jakta enn det dei gjorde dei siste ti åra fram mot at fredingssonene kom på plass, er lagt til fleire av dei områda som har hatt høge jegerkonsentrasjonar. For å få den effekten av fredingssonene som ein ynskjer, er ein avhengig av at jegerane over tid greier å nytte seg av ei støre spreiing på dyra.

ligg innom dei utpeika teigane (Fig. 4). Det er totalt 111 motorferdselpunkt (godkjente flylandingsvatn, helikopterlandingspunkt og sleper), primært innom nasjonalparken, som er i bruk toleg regelmessig. Nitten av desse ligg innom dei utpeika teigane. Gjennomsnittet av den årlege summen av inntransporterte personar for jaktperioden i åra 2001-2013, syner at det transporterast inn ca 1079 ±SD 259 personar på Hardangervidda (dette gjeld i hovudsak innom nasjonalparken) i jakta kvart år. Av desse blir meir enn halvparten (62%), dvs. 671 ± SD 277 transportert inn, eller har løyve til å bli transportert inn, i område som ligg innom dei utpeika teigane (Fig. 4). Eigedomsstruktur synast også å vera viktig for kvar ein finn dei områda som har mest jegerkonsentrasjonar. Av teiganes totale areal på 405 km², er ca 355 km² statsallmenning, medan for heile vidda er 2525 km² totalt statsallmenning (kjelde: Fjellstyra på Hardangervidda AS), i hovudsak lokalisert til vestlege område (Hordaland).

Samla sett kan ein difor sei at områda med høge jegerkonsentrasjonar har ein stor andel (54%) av det totale talet på offentlege hytter på Hardangervidda, i hovudsak fjellstyrehytter. Dei har også eit stort volum motorisert ferdsle. Områda er i hovudsak å finne sentralt på vidda, på statsallmenning, der det er mange rettighetshavarar og tilgangen og bruken av desse gjennom jakta er

synet og villreinutvalet. Vurderingane er gjort subjektivt og etter ein romsleg definisjon, men observasjonane av desse områda er også omtala i ein del av dei same kjeldenes skriftlege dokumentasjon (årlege kortanalysar frå Hardangervidda villreinutval og årlege oppsynsrapportar frå SNO). Desse kjeldene støttar intervju-vurderingane. Utvalet av personar for intervju har det beste oversynet over forholda i heile villreinområdet gjennom jakta, og difor sit på beste tilgjengelege kunnskap om tema. Ein handfull teigar vart utpeika til å ha høge jegerkonsentrasjonar i nyare tid, dvs. 2001-2014 (Fig. 3). Arealet av teigane utgjer samla 405 km², dvs. ca. 5 % av det totale villreinområdet. Figur 3 viser at fem av teigane (grøne polygon) i hovudsak ligg innom Hordaland fylke, tre mot fylkesgrensa til Telemark (Hellevatn-Bjønnaområdet, Låven, Hansbu-Valgardsnutane) og to mot fylkesgrensa til Buskerud (Blyvarden-Lakjen, Krakavadnutan), medan to i sin heilskap ligg i Hordaland (Viersla, Litlos). To teigar ligg i Buskerud (Vegarhovda, Festningsnutan), to i Telemark (Eggeflott, Mårsnos), medan den siste delast mellom Buskerud og Telemark fylke (Mårbu) (Fig.3).

Område som er nemnt å ha hatt høge jegerkonsentrasjonar før 2001 er ikkje avgrensa eller kartlagt nærare, men likevel teke med i figur 3 som gule sirklar (1; Tinnhølen-Bjoreiddalen, 2; Vombsflatane, 3; Skrovet, 4; Mårbu-Havfoss, 5; Mårsnos, 6; Gvepseborg-Synken).

På Hardangervidda og innom grensa for teljande areal, er det totalt 2505 private hytter og 43 offentlege hytter, slik som turisthytter, fjellstyrehytter osv. Av dette ligg totalt 70 private hytter og 23 offentlege hytter innom dei utpeika teigane, dvs. hhv. knapt 3 % og 54 % (Fig.4). Det er difor svært mange offentlege hytter innom dei utpeika teigane. Der er totalt 363 km med bilveg på Hardangervidda. Bare to av desse kilometrane (0,55 %) ligg innom dei utpeika teigane. Av totalt 337 km med traktorsleper på Hardangervidda, ligg 43 (12 %) innom dei utpeika teigane. Innom grensa for teljande areal er det totalt 1364 km med merka stiar på Hardangervidda, 171,5 (12,6 %) av desse kilometrane

Figur 4: Teiganes andel av vidda totalt uttrykt i prosent for: areal, km veg, km traktorsleper, km merka stiar, tal på motorferdselpunkt, gjennomsnittleg sum personar frakta inn i området i jakta, tal på private hytter og tal på offentlege hytter (Norge Digitalt og Tilsynsutvala for Hardangervidda Nasjonalpark).

 

 

 

 

Behovet for meir kunnskap

Kunnskapsbehovet er vi alle einige om. Vi er etter kvart ganske solide når det gjeld kunnskap om villreinens arealbruk. Prosjektet ”Villrein og ferdsel i Rondane” i regi av NINA har bygd oss ytterlegere opp, også i forhold til menneskeleg ferdsel og påverknaden på villreinen. Vi treng meir kunnskap om bukkens reaksjonar på menneskeleg aktivitet. I randsonene har vi moglegheit til å styrke nettopp dette temaet.

Prosjektet vil prøve å skaffe meir kunnskap om forholdet mellom bukk og ferdsel i Gråhø/Tjønnseterfjellet. Det er tenkt å utplassere fleire teljarar, i samarbeid med NINA, Lillehammer. Dette er viktig med tanke på kor mykje ferdsel bukken i området toler, før den eventuelt slutter å nytte området.

Området har eit tett sti- og løypenett, og det er generelt stor aktivitet. Ein ser tendensar til at bukken dei seinaste åra i mindre grad brukar dei nordlege

grupper. Men, det blir ofte isolert og utan heilskapstenking som kommunane har ansvaret for.

Samanhengande sykkelveg gjennom Rondane

Fylkeskommunane har ein bindande Regional plan for Rondane og Sølnkletten, der ivaretaking av villreinområda er eit overordna mål. Reiselivet og regionkontoret, i samarbeid med Oppland Fylkeskommune, planlegg ein sykkelsti frå Lillehammer til Dovre. Denne vil gå i randsona heile vegen, og dermed kome i konflikt med mesteparten av tilgjengeleg vårbeite på vestsida av Rondane. Det er ein utfordring for forvaltninga at fylkeskommunen frontar prosjekt som kjem i konflikt med eigne planar. Likevel fortsett planlegginga av sykkelveg gjennom Rondane utan at det er gjort overordna konsekvensvurderingar mv. i forhold til villreininteressene. Har vi ein overordna planmyndigheit da?

Behovet for meir kunnskap

Registrering av villreinen sin

områdebruk innan randsonene

Av Morten Liebe, sekretær Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten, Geir Johan Groven, avdelingsleiar landbrukskontoret Nord-Fron kommune, Per Erik Sannes, fjelloppsyn Sel Fjellstyre, Kari Svendsgard, fjelloppsyn Dovre Fjellstyre, Per Jordhøy, rådgiver NINA, Berit Fiksdahl, rådgiver miljø- og friluftsliv Dovre kommune

Ti års registreringar i dette fjellområdet samt tidlegere erfaringskunnskap viser at bukken vil ut i dei vestlege randsonene i Rondane i vår- og sommarmånadane. Korleis skal vi ta vare på desse funksjonsområda når den menneskelege aktiviteten aukar i dei same områda? Vil det ein dag seie stopp for reinens bruk, og kva slags konsekvensar får dette for allereie pressa delstammer?

Plansaker og menneskeleg aktivitet

Dei nye og aukande menneskelege tiltaka omfattar:

• Fortetting av eksisterande hyttefelt med bygging av nye hytter.
• Plan for samanhengande sykkelveg frå Dovre til Lillehammer i fjellet.
• Diverse sportsarrangement.
• Nye stiar og løyper.
• Nye aktivitetar, eksempelvis kiting vinterstid.

Initiativtakarar til tiltaka er naturlegvis fleire. Kommunane har ei nøkkelrolle som planmyndigheit når det gjeld å tenkje langsiktig. Det er veldig mykje ja, ja til bygging og aktivitet og nesten ikkje nei, og heller ikkje ein gong bevegelse i retning av ”nei ikkje der” - men heller slik.

Sti- og løypeplanar og anna kanalisering av ferdsle er ei mangelvare i dei fleste kommunane. Velforeiningar og idrettslag jobbar naturleg nok iherdig for å legge til rette for sine interessegrupper. Men, det blir ofte isolert og

 

 

 

 

fjellet og Veslefjellet/Kuva er randsoner som utgjer viktige habitat for reinen i Rondane.

Det er viktig for dei som skal forvalte områda, både når det gjeld villrein og tilrettelegging for næringsutvikling og fritidsbruk, at ein har totalbiletet for villreinen når tilrettelegging for menneskeleg ferdsel og bruk skal vurderast

Prosjektet har i siste prosjektperiode, 2013-2015, vore finansiert av Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Hedmark, Villreinutvalget for Rondane Nord, Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten, Dovre kommune, Nord-Fron kommune og Sør-Fron kommune.

Gråhø/Tjønnseterfjellet (Nord-Fron og Sør-Fron)

Undersøkingsområdet Gråhø/Tjønn-seterfjellet ligg i Rondane nord, i Nord-Fron og Sør-Fron kommunar. Området var kategorisert som eit “observasjonsområde” i den tidlegare fylkesdelplanen for Rondane. I ny “Regional plan for Rondane og Sølnkletten” inngår området no i nasjonalt villreinområde. Det betyr at det har vore og framleis er eit mål å kartlegge villreinen sin arealbruk nærare for bruk i vidare arealplanlegging, forvalting og vurdering av ferdsle.

Det er til no utført samanhengande registrering av villreinen sin områdebruk i Gråhø/Tjønnseterfjellet i perioden 2007-2015. Prosjektet har så langt skaffa god dokumentasjon om villreinen sin områdebruk i dette området, noe som vil vere eit nyttig reiskap i vidare arealplanlegging, forvalting og

Ønskjer om ulike tiltak og prosjekt i området viser klart dette behovet.

Det er kommunane og villreinnemnda som er tillagt ansvar for registrering av villreinen sin områdebruk i randsonene. Føresetnadane for å få fram relevant kunnskap er at det drives eit systematisk og langsiktig registreringsarbeid knytt i samarbeid med faginstitusjonar. I dette prosjektet er arbeidet også forankra i lokale og regionale forvaltningsorgan, grunneigarlag og lokalkjente. Dette inneber ei felles forståing for tiltaket, og et faktisk samarbeid i gjennomføringa.

Prosjektet supplerer det pågåande FOU-prosjektet for Rondane med GPS-merka simler, ved at ein i tillegg får oversikt over bukkane sin arealbruk. Såleis vil ein få nokre haldepunkt om korleis bukkeflokkane utnyttar området i forhold til simlene. Gråhø/Tjønnseterfjellet og Veslefjellet/Kuva er randson

endring av områdebruken til bukken opp mot ferdsla i området.

Samtidig et menneska av villreinens leveområde heile tida. I naturmangfaldlova har vi noko som heiter ”føre var prinsippet” og kva med måla i regional plan – vi forventar fokus på desse tema frå kommunar og fylkeskommunar framover.

Ti år med registreringar

Prosjektet er ein del av overvakinga av villrein ihht. Regional plan for Rondane og Sølnkletten. Mesteparten av områda ligg innanfor nasjonalt villreinområde og delvis i buffersona. Regional plan er retningsgivande for den kommunale planlegginga og bindande for den fylkeskommunale aktiviteten. I dette arbeidet et det viktig med mest mogleg kunnskap for å kunne balansere dei ulike interessene både i tid og rom. Ønskjer om ulike tiltak og prosjekt i

Figur 2. Utbreiing av flokkobservasjonane fordelt på flokkstorleik i Gråhø/Tjønnseterfjellet i perioden 2007-2015.

 

 

 

 

villreinen sin områdebruk i Veslefjellet/Kuva i perioden 2013-2015. Det er i hovudsak bukkeflokkar som oppheld seg i områda Veslefjellet/Kuva det meste av året. Det er også mest bukk som oppheld seg her over lengre periodar om gangen.

Når det gjeld flokkdata og inntrykk frå 2015, ser ein at heile området blir nytta av rein i større eller mindre grad, jf. figur 3 og 4. I områda Kuva innover mot Sletthø og Hornsjøhø-Grønbakkekollen er det registrert bukkeflokkar gjennom heile året. Vi har i 2015 på nær hatt dagleg oversyn over store delar av fokusområdet i heile juni månad. Det er observert bukkar i området nesten kvar dag. I utkanten ned mot bygda er det vanskeleg å få oversyn på grunn av skog og kratt, men det er gjort nokre observasjonar også her.

Prosjektstatus framover

Prosjektet vil i komande prosjektperiode spisse seg ytterlegare mot å skaffe meir informasjon om strukturen i den enkelte flokken, dvs. meir kunnskap om kjønns- og alderssamansettinga. Ein vil i den samanheng prøve å få teke bilete som grunnlag for strukturtal. Denne kunnskapen er viktig for ytterlegere å dokumentere verdien av området inkludert kontinuiteten i bruken.

siste observasjon vart gjort 29.8.

Veslefjellet/Kuva (Dovre)

Undersøkingsområdet Veslefjellet/Kuva ligg i Rondane nord, i Dovre kommune. Området er ikkje eit utpeika observasjonsområde i plansamanheng, men er likevel liggande slik til at det er mange ulike brukarinteresser å ta omsyn til, og det er derfor svært viktig å kartlegge områdets funksjon for villreinen inkludert bukkens bruk av randsoner. Lokalkjente har frå tid til anna observert bukkeflokkar heilt ned mot bygda om våren. Området ligg i all hovudsak innafor nasjonalt villreinområde fastlagt i Regional plan for Rondane og Sølnkletten.

Den praktiske gjennomføringa skjer i regi av Dovre Fjellstyre, i samarbeid med lokale registratorar. Det er til no utført samanhengande registrering av villreinen sin områdebruk i Veslefjellet/Kuva i perioden 2013-2015. Det er i

regi av Sel Fjellstyre, i samarbeid med lokale registratorar. Strukturteljingar utført av fjelloppsynet viser så langt at den bukken som brukar området utgjer ein veldig høg prosentdel av bukkesegmentet i delstamma i Vulufjell. Det ser ut til at så godt som all bukken i Vulufjell trekker ut i området på vårbeite. Området er derfor viktig for denne delstamma.

Når det gjeld flokkdata og inntrykk frå 2015, ser ein at heile området blir nytta av rein i større eller mindre grad, jf. figur 1 og 2. Det ser ut som området lengst sør som Grønfjell og Kvarvet vart meir nytta enn tidlegare år. Området Nåsåberget- Rundkollen-Lystjønna-Brattfonna-Gravdalsfjellet vart også nytta noko i 2015. Reinen har nytta området nord for Gravdalsfjellet i mindre og mindre grad dei tre siste åra. Første observasjon i Gråhøa vart gjort 4.4. og siste observasjon vart gjort 29.8.

Figur 4. Utbreiing av flokkobservasjonane fordelt på flokkstorleik i Kuva-Gråsida i perioden 2013-2015.

 

 

noko med topografi å gjera (bratt stigning). Det andre viktige trekkområdet i forhold til kryssing av vegen vinterstid er at dyra kjem opp via området på sydsida av Ståvatnet. Deretter kjem dei via Grjothalsen på Hordalandsida eller direkte over isen på Ståvatnet og vil kryssa vegen i området mellom rett vest for fylkesgrensa og Haukeliseter Fjellstove. Dette området, altså mellom Vågslitunellen i Telemark og 2-3 kilometer vest for fylkesgrensa til Hordaland, er etter det eg har observert det primære trekkområdet over Haukelifjell for villreinen vinterstid. Området er forholdsvis flatt og relativt snøfattig, truleg derfor vil dyra over vegen her. I dag kjem dyra seg berre unntaksvis forbi dette området og vidare nordover,

frå Setesdal-Ryfylke omtrent årvisst nordover mot Haukelivegen (E 134). Det er i hovedsak bukkeflokkar det er snakk om, men større blandingsflokkar er heller ikkje uvanleg. I skrivande stund (januar 2017) har eg til dømes fått rapportar om fleire flokkar, også simler, like på sydsida av vegen. Dyra vil tydlegvis nordover og vidare inn på det området som blir definert som Hardangervidda. På veg nordover vinterstid kjem dyra oftast opp på sydsida av Kjelavatnet og prøvar å kryssa vegen i området mellom Vågslitunellen og Haukeliseter Fjellstove. Eg har rett nok sett dyr kryssa over tunelltaket på Vågslitunellen ein sjeldan gong, men det virkar som dei helst vil over vegen vest for denne tunellen. Dette har truleg

Ny vegtunell over Haukeli og omsynet til villreinen

Tekst og foto: Tommy Sandal

Røldal/Svalbard

Det er no vedteke at det skal byggjast ny vegtunell (E-134) over Haukelifjell. Det er snakk om eit stutt eller eit langt alternativ. Kor vidt denne nye tunellen blir lang eller stutt vil få store følgjer for villreinens trekkmuligheter nord-syd mellom Setesdal- Ryfylke og Hardangervidda.

Det stutte alternativet omfattar ein tunell frå Røldal i vest til cirka 1 km aust for Peparsteinen på Hordalandsida. Vidare austover er det planlagt to mindre tunellar. Ein omtrent frå Ulevå/fylkesgrensa til rett aust for Haukeliseter Fjellstove, og ein omtrent der Vågslitunellen ligg i dag. Dette stutte alternativet vil i så fall bety at store delar av Haukelifjell framleis vert open veg. Det alvorlege her er at det er primært i nettopp dette området hovedtrekket til villreinen går over Haukelifjell vinterstid. Dette baserar eg på mine synsobservasjonar av villrein – og spor på Haukelifjell sidan 1980-åra, som lokal jeger.

Vinterstid trekkjer delar av villreinen frå Setesdal-Ryfylke omtrent årvisst nordover mot Haukelivegen (E 134).

 

normalt markant større og vinterbeitet skrinnare her enn i det primære trekkområdet nokre få kilometer lenger aust.

Slik eg ser det er dagens forslag til ny E-134 over Haukelifjell ikkje tilpassa villreinens trekkruter. Skal villreinen i framtida få ein reell mulighet til å trekkja nord-syd må helst heile strekninga mellom Peparsteinen og Vågsli leggjast i tunell.

stove. Denne barrieren skuldast altså ein kombinasjon av ferdsel og bilvegen. Men det er den vinteropne vegen som gjer området lett tilgjengelig. Denne barrieren har blitt større for villreinen dei siste åra, i takt med den auka ferdselen i området. Dei siste åra har også aktiviteten skisegling/kiting auka i omfang. I sum har dette ført til ein håplaus situasjon for villreinens trekkmuligheter over Haukelifjell.

Enkelte vil kanskje hevda at villreinen like godt kan trekkja over vegen lenger vest, over tunelltaket i Dyrskar eller Svandalsflona på Hordalandsida. Til det er å seia at det ikkje er her dyra helst vil over vegen vinterstid. Rett nok trekkjer det mindre flokkar over tunellane her i ny og ne. Men samanlikna med det antal dyr som vanlegvis trekkjer nordover og vil over E-134, er det eit fåtal som kryssar nordover via Dyrskar eller Svandalsflona. Dette skuldast truleg både topografi (bratte fjell og dalar som går aust-vest, ikkje nord-syd) og tilgjengelig beite – snømengdene er

Spor etter ein reinsflokk som snudde ca. 200 m syd for vegen (E-134), like aust for Haukeli- hall, 14.des 2015. Foto tatt frå vegen, mot vest. Vestenden av Kjelavatnet i bakgrunnen.

 

 

 

 

GPS-merking gir forvaltningen viktig kunnskap!

I 17 år har GPS-teknologi dokumentert villreinens atferd og bruk av leveområde. Det har gjort det mulig å avdekke barrierer og korridorer, og dermed også åpne for avbøtende tiltak. En viktig gevinst er at aktører med ulike interesser får en felles virkelighetsoppfatning. Men i Nordfjella har bl.a. klimatiske forhold gjort at det har dannet seg isklumper på flere av senderne. Det er naturlig at debatt kommer og GPS-sendere må brukes kritisk og velbegrunnet!

Oppstart av radiotelemetri på villrein

Debatten om hvordan vinteråpen rv. 7 påvirket villreinen på Hardangervidda, samt betydningen av eventuelle miljøtunneler var bakgrunnen for det første prosjektet der radiotelemeteri ble tatt i bruk. Det var i 2001. Statens vegvesen tok hovedregninga og Norsk institutt for naturforskning (NINA) det faglige lederskap. Det var VHF-sendere som ble benyttet i et forsøk året før, men disse ble ved prosjektoppstart erstattet med GPS-sendere. I 2006 ble denne sendertypen, som bare kunne lagre posisjoner på en minnebrikke, erstattet med sendere som kunne sende posisjoner via tekstmeldinger (GSM) til forskningslokalene i Trondheim hver tredje time. På NINAs

nettsider dyreposisjoner.no tilgjengeliggjøres dataene for alle interesserte.

Etter grundige forberedelser ble et villreinprosjekt i 2006 startet i de to Setesdalsområdene. Målet var å lære mer om dyras områdebruk, og en meget bred prosjektdeltakelse ga både tilstrekkelig økonomi for gjennomføring og mange aktører med eierforhold til resultatene. Samarbeidet ga også rom for tett samarbeid og tillitsbygging mellom aktører med ulike interesser i villreinfjellet. Når nå avbøtende tiltak er foreslått i forbindelse med revisjonen av store vannkraftutbygginger i Setesdal Ryfylke, er GPS-posisjonene av uvurderlig verdi, ikke minst fordi de gjennom avanserte modeller utviklet i prosjektet RenRein (ReNewableRein

deer), kan gi prognoser eller forventinger om betydningen av ulike inngrep og tiltak. At vannkraftregulantene har en sentral rolle i både finansiering og styringen av prosjektene er av største betydning.

I 2009 var det Snøhetta som stod for tur, og ikke minst var det her fokus på hvordan menneskelig ferdsel påvirket reinens sesongtrekk. «Horisont Snøhetta» ble det første virkelig helhetlige forskningsprosjekt i Norge der også samfunnsinteresser og -forskning på en helhetlig måte ble lagt til grunn for politiske valg om bruk av området. Dette ville ikke vært mulig uten nødvendig kunnskap om villreinens atferd og områdebruk, framskaffet gjennom bruk av GPS-merking.

Av Tor Punsvik, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder og
Anders Mossing,
Norsk villreinsenter Sør

 

 

 

 

GPS-merking i Nordfjella hadde blant annet utspring i ønsket om å studere passeringen av dyr over Finsetunellen. Men som i andre områder fikk en også her dokumentert sterke unnvikelseseffekter der områder med sterkt menneskelige fotavtrykk faller ut av dyras bruk.

Rondane er det villreinområdet som er under sterkest påvirkning av menneskelig ferdsel, og dette har i praksis bidratt til en nærmest tredeling av leveområdet og bestanden. Det er av kritisk betydning at en finner bedre løsninger for å tilfredsstille både folk og dyr sine interesser. Bruk av GPS-sendere har gitt kunnskap som nå åpner for å gjøre aktive tiltak for å redusere konfliktene, og i første omgang ser nå ei konfliktfylt hytte, Gråhøgdbu, ut til å bli flyttet til Maihaugen.

Til sammen har de ulike merkeprosjektene levert masse kritisk viktig kunnskap om den arten som Norge har størst internasjonalt ansvar for å ivareta.

Hvilke krav stilles for å få tillatelse til GPS-instrumentering til forskningsformål

Tillatelser til å merke ville dyr reguleres i dag av Mattilsynets forsøksdyrforvaltning. Alle som skal drive med dyreforsøk i Norge, inkludert merking av ville dyr, må søke om tillatelse fra dette organet. Lovgivningen som regulerer slik aktivitet bygger på ett svært viktig prinsipp, nemlig at alle dyreforsøk i utgangspunktet innebærer en negativ belastning for dyrene som inngår i forsøket. Lovgivningen tilstreber at denne belastningen til en hver tid skal være så liten som mulig og at nytteverdien av forskningen skal overstige de negative kostnadene. Søknader om slike løyver må derfor presisere hvilke erfaringer en har med tilsvarende forsøk, kjente og potensielle negative skadevirkninger samt forventa nytteverdi. En plikter også å beskrive hvordan forsøket skal avsluttes og hvilke tiltak en har for å begrense eventuelle negative effekter av forsøket. Merking av ville dyr faller i dag inn under samme lovverk som klassiske dyreforsøk der miljø- og helsetilstand hos forsøksdyrene manipuleres bevisst, selv om merking av ville dyr gjøres med minst mulig manipulasjon av de dyrene det gjelder. Viltforskernes hovedmål er

at dyrene det gjelder skal oppføre seg og leve helt naturlig.

Hvordan foregår GPS-merking av villrein?

Til å begynne med, og ved starten på merkeprosjektet på Hardangervidda, prøvde forskerne å radiomerke villrein fra bakken. Konklusjonen på det pilotprosjektet var at slik merking var lite effektiv og at en forstyrret flokkene for mye. Hovedgrunnen til det var rekkevidden på bedøvelsesgevær som brukes og som innebærer at en vanskelig kan skyte sikkert på mer enn 15-20 meters avstand. I dag merkes villrein fra helikopter og det er utarbeidet detaljerte protokoller for hvordan slik merking skal foregå. Forskerne selv har satt strenge krav til egen aktivitet. Merking skjer bare dersom det er kaldt nok. Høye temperaturer øker risikoen for at dyrene blir for varme mens de ligger bedøvet. Under bedøvelse måles både kroppstemperatur og oksygenopptak. I prosedyren for merking står: «Etter lokalisering av reinsdyrflokken går en inn og forfølger denne flokken med helikopter, eller deler av en mindre del av flokken og forfølger denne. Størrelsen på flokken og forholdene under merkingen avgjør om en del av flokken skal deles i fra resten og forfølges. Denne vurderingen gjøres slik at den totale forstyrrelsen blir minst mulig. Det velges ut et passende dyr i godt hold som forfølges i maksimum 2 minutter (fra påflygingen på flokken først begynte) før bedøvelsespil skytes. Oftest varer forfølgelsen i 30-45 sekunder.

GPS-merking og forvaltningsmerking

Daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen mente den støyfylte politiske diskusjonen om ulveforvaltningen i Ulvesonen i 2016/17 kunne dempes om ulv i sentrale familiegrupper ble instrumentert med GPS-sender. Deres bevegelser kan dermed kartlegges, og konfliktpotensialet vurderes fortløpende. Tilsvarende er det i vinter satt GPS-sender på villrein i Sone 2 i Nordfjella villreinområde, den delen som fremdeles har rein etter nedskytningen i Sone 1. Dette for å se at villrein herfra ikke vandrer inn i naboområdet der skrantesjuke har vært påvist.

Begge disse eksemplene omtales som FORVALTNINGSMERKING og har ikke

forsknings- og kunnskapsinnhenting som formål. De er politisk besluttet, og ikke underlagt de beskrevne kravene som gjelder for forskningen. Det er heller ikke forskningsmiljøene som har faglig ansvar, men Statens Naturoppsyn.

«Krystallkula» - framtidas telemetribruk

Når dyrevernorganisasjoner engasjerer seg mot instrumentering av ville dyr og fugler, så er det viktig at alle vi som er involverte tar dette på alvor. Debatten om bruk av denne teknologien burde vært tatt langt tidligere, både innen forskningsmiljøene og i samfunnet rundt. Instrumentering av fauna for forskning har pågått lenge. Blant annet og erfarte man ved instrumentering av skogshøns for snart 40 år siden at en del fugl gikk heden. Omverden fikk ikke innblikk i det den gang, men straks ei villreinsimle få år tilbake dukket opp i media med en svær isklump på halsbåndet startet en heftig diskusjon. Det til tross for at nærmere 400 dyr er instrumentert i andre villreinområder uten at noe tilsvarende er påvist.

Vi vet at radiomerking av villrein så langt har bidratt til å framskaffe viktig kunnskap for å ivareta leveområdene i en kontinuerlig kamp med motstridende interesser i fjellet. Uten bruk av denne teknologien ville vi visst langt mindre om dyras respons og unnvikelse som følge av menneskelige forstyrrelser. I 2018 blir det ikke instrumentert villrein for forskningsmål, hvilket var planlagt i flere villreinområder. Dette skyldes at man som følge av den pågående debatten om slik metodebruk, føler et behov for å gjennomgå alle rutiner og alt teknisk utstyr.

Debatten om GPS-instrumentering av villrein, som annet vilt, er viktig og kravet til bruk av dette verktøyet skal være strengt og velbegrunnet. Men det er uansett viktig at villreinvenner engasjerer seg i denne debatten og ikke overlater den til dyrevernaktivister.

Vi håper at det i 2019 er større samfunnsmessig innsikt i og aksept for betydningen av dette verdifulle verktøyet i søken etter nødvendig kunnskap for å ivareta urdyret i en utrygg framtid!

 

 

 

 

Friluftsliv
på ville veier?

Nasjonal friluftslivpolitikk har de siste årene har hatt stort fokus på å stimulere til økt bruk og åpne opp for nye ferdselsformer. Å få folk ut for å oppleve naturen er viktig. Men skal vi evne å ta vare på villreinen må vi samtidig utvikle styringsvektøy og en kultur for å styre ferdselen der det er nødvendig. En ny friluftslov vil kunne bli svært viktig også for villreininteressene.

Dobbelt vern har ikke vært tilstrekkelig for å ivareta villreinens leveområder

Etter 50 år med nasjonalpark og 25 år med fylkesdelplan/regional plan kan vi konstatere at villreinbestanden i Rondane nord likevel har blitt delt i to, på aksen Mysuseter-Rondvassu-Bjørnhollia. Om lag halvparten av det området som i sin tid ble vernet som landets første nasjonalpark, nettopp for å ta vare på villreinen, ser ut til å ha gått ut av bruk (se figur 1).

Rondane villreinområde er langt og smalt. Det er knapt en flekk som ikke kan nås på dagstur. Området ligger også i akseptabel helgeturavstand fra de store befolkningskonsentrasjonene på Østlandet. Oppland er landets største hyttefylke, og flere av de store hyttekonsentrasjonene ligger inntil eller i dagsturavstand fra Rondane. Transportetappen inn til perleraden med 2000-metere er kort. Fra reiselivet pekes det på at vi er inne i en tid med «stort fokus på rask overgang fra hverdag til sterke opplevelser». Og det er akkurat det Rondane kan tilby.

For villreinen har imidlertid opplevelsene i deler av Rondane blitt vel sterke. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har fulgt utviklingen for ferdsel og villreinens arealbruk siden 2009. Fra 2010 har antall passeringer i juni, juli og august på den mest beferdede strekningen, inn til Rondvassbu, økt fra 20 800 i 2010 til 33 900 i 2017. NINAs

forskning viser at reinens krysningsfrekvens av stier reduseres allerede når antall passeringer pr. dag passerer 30. På stier med mer enn 220 passeringer pr. dag er det ikke registrert stikryssinger, slik at barriereeffekten blir total, slik en nå ser på strekningen Mysuseter-Rondvassbu-Bjørnhollia.

Vi mangler tradisjon for å regulere ferdsel

Hvordan kan en slik fragmentering av villreinens leveområder skje, når vi har hatt et dobbelt vern av området i mange år, både som nasjonalpark og som nasjonalt villreinområde i fylkesdelplan/regionalplan? Vi mener at den viktigste grunnen til dette er at vi i Norge ikke har hatt tradisjon for å regulere ferdsel, slik vi ser eksempler på fra andre land:

“The trail begins to descend then and goes into the beech forest of La Enraimada, an area classified as Restricted Use, so you can not leave the track, you must walk quietly so as not to disturb the life in the forest”.

(Fra forvaltningssidene i en spansk naturpark http://www.parquenaturalsomiedo.com)

Det synes også å ha vokst fram en oppfatning om at allemannsretten, som er lovfestet i friluftsloven, er nesten uten begrensninger. Dette er ikke riktig. I forarbeidene til loven fremgår det at det er det miljøvennlige (tradisjonelle)

friluftslivet loven skal beskytte. Hva som faktisk ligger i dette er imidlertid noe uklart. Loven sier riktignok at «Ferdsel skal skje hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet» (§ 2) og at utøverne plikter å opptre «varsomt og hensynsfullt for å ikke volde skade eller ulempe for grunneier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade» (§ 11). I Rundskriv T-2007-3 understrekes det videre at det må utvises særlig aktsomhet når det gjelder andre ferdselsformer enn ferdsel til fots i fjellet. Brudd på hensynsregelen eller andre bestemmelser i friluftsloven er straffbart (§ 39).

Men hva er hensynsfull ferdsel? I tilfellet Rondane; hver enkelte turvandrers ferdsel inn til Rondvassbu kan godt være hensynsfull; det er sumeffektene av den enkeltes adferd som er problematisk med tanke på villreinen. Og da er vi like langt.

Det finnes imidlertid også en del andre styringsmuligheter av ferdsel. De politiske omkostningene med å bruke disse, synes imidlertid å være så store, at de i liten grad blir brukt.

Styringsmuligheter i dag

Gjennom friluftsloven har kommunene enkelte muligheter til å regulere ferdsel ved å vedta lokale forskrifter, dersom grunneier er enig. I Nord-Fron og Sør-Fron kommuner arbeides det f.eks. nå med å vedta en forskrift med forbud mot sykling på en landbruksveg som

Av Marit Vorkinn og Nina Aas

Fylkesmannen i Oppland

 

 

 

 

skjærer tvers over et trekkområde for villreinen. Hjemmel for forskriften er friluftsloven § 2, annet ledd. Atferdsregler på områder med stor utfart kan også gis i begrenset utstrekning etter friluftsloven § 15.

Ferdselsretten i friluftsloven gjelder bare med de begrensninger som følger etter annet lovverk (§ 19), som f.eks. plan- og bygningsloven. Gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel (§ 11-11 nr. 6.) kan det vedtas regulering av ferdsel i enkelte områder. Denne ferdselsreguleringen må begrenses til områder hvor særlige vernehen

syn gjør seg gjeldende og hvor hensynet til disse veier tyngre enn den frie ferdselsretten (Ot.prp.nr. 32 (2007-08)). I forslaget til kommuneplan for Ringebu har kommunen nå lagt inn forbud mot kiting i nasjonalt villreinområde for å begrense vidtrekkende ferdsel på sårbare tidspunkt. Denne reguleringsmuligheten har også vært brukt for å forby brøyting av veger i kommunedelplanen for Nore og Uvdal vest (2014-2027).

Flere av de regionale planene har retningslinjer for ferdsel. Det er imidlertid ikke etablert egne søknads

prosedyrer for f.eks. arrangementer i nasjonalt villreinområde, og det er heller ingen sanksjonsmuligheter knyttet til retningslinjene. Virkningene av retningslinjene blir dermed svært små.

I de store verneområdene regulerer verneforskriftene noe av ferdselen. Sykling, organisert kjøring med hundespann og organisert bruk av hest kan f.eks. være tillatt bare på veier, traséer eller i områder som er særskilt utpekt av forvaltningsmyndigheten gjennom forvaltningsplanen. Det var i en del år også et forbud mot kommersiell aktivitet i noen nasjonalparker,

Figur 1. Grensene for den opprinnelige Rondane nasjonalpark og GPS-plott av villreinsimler 2009-2010. Kilde: GPS-data fra «dyreposisjoner.no», figur utarbeidet av Kai Rune Baatstad, Sel Fjellstyre.

 

 

 

 

men dette ble etterhvert fjernet. Andre reguleringer har vært knyttet til organisert ferdsel. I de nyere verneplanene er forbudet knyttet til hvilke effekter ferdselen har på naturgrunnlaget, slik at «Organisert ferdsel som kan skade naturmiljøet, eller ferdselsformer som kan skade naturmiljøet, må ha særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten». Det er imidlertid en stor mangel at det ikke er noen meldeplikt på denne typen ferdsel. Det blir derfor opp til den enkelte utøver/arrangør å vurdere om ferdselen kan skade naturmiljøet, og om de trenger å søke.

I verneforskriftene for de fleste nasjonalparkene er det også hjemmel for at

Miljødirektoratet innenfor nærmere avgrensa deler av nasjonalparken kan regulere eller forby ferdsel som kan skade naturmiljøet. Miljødirektoratet har en tilsvarende generell hjemmel i naturmangfoldloven § 22, ved at direktoratet kan utarbeide forskrift for «ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig». § 22 erstatter viltlovens § 8, men ingen av disse hjemlene er etter det vi kjenner til, blitt brukt i seinere tid.

Grunneier har også en del muligheter for å regulere ferdsel. Både ferdsel med el-sykkel, oppsetting av turposter og andre tilretteleggingstiltak trenger

tillatelse fra grunneier. Dette gjelder også i statsallmenninger, der Statskog ivaretar grunneierretten. Men muligheten for å regulere avhenger av at det søkes, og det blir det nok bare i begrensa grad gjort. Statskog har f.eks. ikke fått en eneste søknad om utsetting av geocacher i villreinområdet i Rondane, selv om nettportaler viser utsetting av en rekke geocacher i statsallmeningen.

Nye aktiviteter betyr økte utfordringer

Ut fra ulike nettportaler som geocaching.com og strava.com ser vi nå at det i verneområdene i Rondane både settes ut geocacher og sykles i strid med regelverket. Stolper for stolpejakt og turposter settes også ut, dels i strid med forvaltningstiltak. Og ivrige, velmenende aktører merker stier til beste for friluftslivutøverne i området, uten å søke verken grunneiere eller vernemyndighetene. I Rondane brukes det nå store offentlige beløp for å flytte DNT-hytta Gråhøgdbu og stinettet lenger fram i fjellet. Effekten av dette blir imidlertid langt på vei nullet ut dersom det settes ut stolper for stolpejakt både ved dagens hytte og lengre inn i fjellet, slik det ble gjort sommeren 2017. Langt oppe i Foksådalen i Dovre ble det på samme måte satt ut en turpost i fjor sommer, langs den stien der vernemyndighetene hadde fjernet T-merkinga av hensyn til villreinen.

 

 

 

 

Organiseringen av friluftslivet har alltid vært varierende, men en har fram til nå i hvert fall hatt noen større aktører å samhandle med, som DNT og NJFF. Men en ser nå en økende individualisering av friluftslivbruken, og framvekst av nettsteder der innholdet legges inn av enkeltbrukere. F.eks. utplasseres og bekjentgjøres geocacher av utøvere som opererer enkeltvis. Også formidling av ruter for terrengsykling og fotturer skjer på samme måte. Det er i ferd med å vokse fram en flora av brukerdrevne nettsteder som vil gjøre forvaltningen av friluftslivet mye mer utfordrende framover.

Revisjon av friluftsloven

Økende interesse for friluftsliv og helse, økende interesse for å bruke fjellområdene, endring i friluftslivaktiviteter og økende internasjonal turisme stiller oss overfor stadig større utfordringer i villreinområdene. Nasjonal friluftslivpolitikk de siste årene har hatt stort fokus på å stimulere til økt bruk og åpne opp for nye ferdselsformer. Å få folk ut for å oppleve naturen er viktig. Men skal vi evne å ta vare på villreinen, kan vi ikke lenger ha det som en innskutt bisetning at friluftslivet skal skje på en måte som ikke har negative effekter på naturverdiene. Når et villreinområde kan bli delt i to til tross for statusen både som nasjonalpark og nasjonalt villreinområde, er tida overmoden for å ta utfordringene på alvor.

En revisjon av friluftsloven er under vurdering. Utgangspunktet for loven fra 1957 var å regulere forholdet mellom grunneier og friluftslivutøverne. I den nye loven bør også forvaltningsaspektet inn, og det bør ses på mulighetene for bedre muligheter til å regulere ferdselen, der det er behov for det. Dette må selvsagt kombineres med andre tiltak, som f.eks. sti- og løypeplaner, kanaliseringstiltak og dialog med reiseliv- og friluftslivorganisasjoner. For villreininteressene vil imidlertid en ny friluftslov kunne bli et like viktig verktøy som naturmangfoldloven. Men det kommer ikke av seg sjøl. Her må villreininteressene på banen når prosessen starter opp!

 

 

 

 

 

Nytt villreinprosjekt i Setesdal Austhei

Kan ny kunnskap bidra til å opprettholde trekket forbi rv. 45 mellom vinterbeiter i nord og sommerbeiter og kalvingsland i sør? Hva beiter villreinen på i skogen sommerstid? Vil bedre kunnskap om menneskelig ferdsel og villrein kunne bidra til å redusere konflikter? Dette er spørsmål vi håper å finne svar på i et prosjekt i startgropa for Setesdal Austhei.

Bakgrunn

Det ble gjennomført et stort felles villreinprosjekt for begge Setesdalsområdene i perioden 2006-10, som ga mange svar på villreinens bruk av leveområdene. Men dette prosjektet reiste også mange problemstillinger og

spørsmål som krever ny innsats. I perioden 2013-17 har et omfattende villreinprosjekt pågått i Setesdal Ryfylke, og på våren 2017 var de berørte partene enige om å teste interessen for å gå i gang med et oppfølgende prosjekt også i Setesdal

Austhei. Dersom det skulle være tilstrekkelig interesse og økonomisk fundament, hadde NINA sagt seg villig til å ta det faglige lederansvaret for prosjektet, og Norsk villreinsenter Sør (NVS) sekretariatsansvaret.

Av Tor Punsvik (FMAV), Olav Strand (NINA) og Lena Romtveit (NVS)

 

 

 

 

Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder (FMAV) er ansvarlig fylkesmann for Setesdalsområdene og tok initiativ til første drøftingsmøte, og ledet en bredt sammensatt arbeidsgruppe som i oktober leverte et forslag til nytt villreinprosjekt for Setesdal Austhei. Arbeidsgruppa leverte et bredt sammensatt forslag til prosjektmeny av fokusområder og temaer, som Norsk villreinsenter Sør nyttet som underlag da de sist november inviterte aktuelle samarbeidsparter inn i prosjektet. Det vil bli oppnevnt ei styringsgruppe som må foreta de endelige prioriteringer.

I slutten av februar i år besluttet NINA som faglig prosjektleder å utsette den planlagte instrumenteringen med GPS-sendere og kameraer. Blant annet vil instrumenteringen av dyr i sone 2 i Nordfjella kreve deres ressurser og oppmerksomhet denne vinteren.

Temaer og fokusområder

De foreslåtte målene for det nye prosjektet er å:

• Framskaffe kunnskap som kan bidra til å sikre Setesdal Austhei som godt fungerende nasjonalt villreinområde i framtida, med bærekraftig bestand i god kondisjon og produksjon, som naturlig bruker det aller meste av dagens leveområder.

• Skaffe ny kunnskap om reinens beiteforhold med særlig fokus på bruken av barmarksbeiter under skoggrensa.

• Framskaffe mer kunnskap om betydningen av Bjørnevatn som trekkorridor og hvilke faktorer som er av betydning for at dette trekkområdet skal kunne beholdes for framtida. Herunder også menneskelig bruk og ferdsel i området, inklusiv aktivitet og ferdsel på og ut ifra bilvei.

• Være en arena for ulike brukere av Setesdal Austhei som kommer i berøring med areal- og bestandsforvaltning. Bidra til brukervennlig og kontinuerlig formidling av kunnskap og resultater til aktuelle aktører og befolkning generelt.

• Bidra til at innsamla data får stor nytteverdi slik at bestands- og arealforvaltningen kan finne gode løsninger og bidra til at mulige konflikter mellom villrein og andre bruksinteresser holdes på et så lavt nivå som mulig.

Arbeidsgruppas forslag til «Arbeidspakker»

Arbeidspakke 1. Beitebruk og -kartlegging

Målet med denne arbeidspakken er å få bedre kunnskap om reinens beite på vinterområdene i nordområdet og sommerbeitene i skogsarealer i sørområdet, bl.a. sett i et forventet klimaperspektiv. Høgskolen i Sørøst Norge i Bø (HSN Bø) har allerede gjort betydelig kartlegging av vinterbeitene og er innstilt på å følge dette opp ytterligere. En forutsetning for utnyttelse av disse vinterbeitene er imidlertid at reinen finner tilstrekkelig ro.

En stor utfordring i disse områdene er antakelig ferdsel vinterstid. I tilgrensende områder er konsentrasjonen av reiselivsbedrifter og hyttefelt svært stor, og det er ambisjoner blant reiselivet i regionen om å øke sin aktivitet. Kanalisering av ferdsel forutsetter god kunnskap om reinens behov, og vilje til planlegging og tilrettelegging lokalt. HSN Bø har allerede gjort betydelig arbeid med kartlegging av bl.a. lavforekomstene i nordområdet av Setesdal Austhei.

Arbeidspakke 2. Rv. 45 Bjørnvatn-
området

Målet er å opprettholde korridorer som sikrer reinens sesongtrekk i framtida. I det første GPS–merkeprosjektet (2006-10) ble dette området identifi

sert som en flaskehals for reinens

trekk mellom vinterbeiter i nordområdet og sommerbeiter og kalvingsområder i sørområdet.

Området er under sterkt press og det er stor fare for at trekket kan stoppe helt/forsvinne dersom forstyrrelsesnivået i dette området øker. Problematikken ved Bjørnevatn er for øvrig omtalt blant annet i VILLREINEN 2015. Mens forrige prosjekt 2006-10 pågikk, ble det gitt tillatelse til ytterligere hyttebygging i området. En del av disse tillatelsene er allerede realisert. I reguleringsplanen for hytteområdene i Valle er det også åpnet for betydelig økning i størrelsen på eksisterende hytter. Det har også skjedd en betydelig utbygging på Tokke-siden i området Hallbjørnsekken. Det er behov for bedre kunnskap om trafikkforholdene på den aktuelle vegstrekningen. Sjøl om en del kunnskap ble samlet i forrige prosjekt, så er det behov for oppdaterte tall, og trolig med større detaljrikdom og presisjon.

Vi vet mye om reinens bruk og behov i Bjørnevatn-området, men lite om hyttefolkets behov og interesser. Hva er deres attraktive opplevelser og interesser? Slik kunnskap er en forutsetning for at forvaltningen skal kunne finne effektive, avbøtende tiltak. En brukerundersøkelse foreslås å inngå som en viktig aktivitet i det nye prosjektet. Veien og trafikkens betydning for

 

 

 

 

reinen bør undersøkes, samt hvilke typer ferdsel og ferdselsvolum som går ut fra veien og inn i villreinområdet.

Viktige spørsmål her vil være knyttet til hvordan hytteeiere og andre bruker området. Og om forvaltningen kan håndtere denne ferdselen på en forutsigbar og god måte for å opprettholde trekk-korridoren for villrein.

Kunnskapen som genereres i denne arbeidspakken vil være viktig for framtidig forvaltning av dette området gjennom tilrettelegging, informasjon og kanaliseringstiltak. Kunnskap og data fra prosjektet vil også være viktige bidrag inn mot kommunale sti- og løypeplaner generelt og i dette området spesielt.

Arbeidspakke 3. Menneskelig ferdsel og forstyrrelser – kanalisering og konfliktminimering

Konflikten knyttet til menneskelige forstyrrelser i Bjørnevatnområdet er allerede omtalt, så her er det i første rekke interessekonfliktene i nordområdene som fokuseres. Det har skjedd en voldsom endring i volum og atferd av skiturister i bl.a. Hovden-området de siste 30 år.

Flere mennesker bruker områder stadig lenger inne i fjellet. Sti- og løypeplanlegging har pågått i Bykle i flere år, og det er nå ønske i kommunen om å prøve ut «adaptiv løypeforvaltning» der løyper skal søkes planlagt slik at konflikten med villreinen blir mindre. Det pågår en dialog med mobilselskaper om mulig bruk av posisjonsdata fra

mobiltelefoner hos deres brukere for å kartlegge ferdsel i fjellet. Reiselivsnæringen ønsker også å nytte slike data til å kartlegge besøkende og deres bevegelser i Setesdalen. Det kan være aktuelt å samordne og samfinansiere disse delprosjektene. Mobildata vil både kunne gi generelle kunnskaper om hvem brukerne er (kjønn, alder, nasjonalitet osv.) i området og bruksintensitet. Dataene kan også til en viss grad si hvordan bruksintensiteten varierer på arealet. Slik kunnskap vil på overordnet nivå kunne gi god kunnskap om når og hvor folk befinner seg i området i forhold til villrein, og hvem som er der i forhold til å legge til rette for gode opplevelser og lokale servicetilbud.

Det kan være et forslag at man skaffer god kunnskap om hvilke behov og ønsker de ulike brukerne (hyttefolk, turister og lokalbefolkning) av skiløypene har, for deretter å designe et løypenett som tar hensyn til både brukerne og villreinens behov. Et slikt prosjekt vil kunne ta utgangspunkt i lokal kultur og utvikling, og knytte dette nærmere sammen gjennom et bredt sett av opplevelser og tilbud. Villreinen vil i et slikt prosjekt inngå som en viktig kulturbærer, og som man kan dra fordel av i utviklingen av tilbudet.

Arbeidspakke 4: Formidling og kommunikasjon

Det er viktig at resultatene fra prosjektet og generell kunnskap om villreinen formidles til lokale, regionale og nasjonale beslutningstakere og til befolkningen generelt. Denne informa

sjonen må være forståelig, kartfestet og lett tilgjengelig. Det er foreslått blant annet å se til den «kartfortellingen» for Hardangervidda som ligger på www.villrein.no. Tilsvarende kan eventuelt utvikles for Setesdalsområdene, og er en naturlig oppgave å samarbeide med NVS Sør om. Her kan det være naturlig å søke samarbeid med Verneområdestyret/-sekretariatet for Landskapsvernområdet Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene og Frafjordheiene (SVR), som har temaet inne i sin søknad til Miljødirektoratets verdiskapingsprogram for i år. NVS har en spesiell rolle og ansvar for formidling av kunnskap om villreinfjellene og har i det siste satset på å utvikle nye formidlingsformer og plattformer som i stor grad benytter digitale og interaktive formidlingsformer. I denne arbeidspakken vil prosjektet bidra til å styrke denne formidlingen med et særlig fokus på setesdalsområdene. Samarbeidet med lokale aktører og verneområdestyret vil være særs viktig i denne sammenheng.

Parallelt prosjekt i Brattefjell-
Vindeggen

Parallelt med dette prosjektarbeidet i Setesdal Austhei igangsettes et tilsvarende prosjekt i Brattefjell Vindeggen i Telemark, med samme faglige ledelse og sekretariat. Beiting og skog og problematikken ferdsel og forstyrrelse av villrein vil også her stå sentralt.

Bjørnevatn-området i Setesdal Austhei.
Foto: Olav Strand

 

 

 

 

 

Den 14. oktober 2013 falt dom i den såkalte Snøheimsaken i Borgarting lagmannsrett. Saken var reist av BDMI mot Staten for å få kjent ugyldig vedtaket i det daværende forvaltningsorganet i Dovrefjell Sunndalsfjella nasjonalpark, Dovrefjellrådet, om å gi dispensasjon til DNT Oslo og omegn til å kunne ta i bruk og bygge ut Snøheim som betjent turisthytte. Som kjent ligger Snøheim innenfor nasjonalparken. Lagmannsretten kom – under tvil – til at vedtaket ikke var ugyldig og frifant Staten.

Dommen og prosessen for domstolene er formodentlig kjent i «villreinkretser», og også blant naturvenner generelt. Det som er mindre kjent er prosessen og saksbehandlingen i Staten fram til rettsprosessen. Under rettssaken var temaet snevret inn til et spørsmål om det var innenfor naturmangfoldloven (nml) §48 å gi dispensasjon til å

gjenåpne og bygge ut Snøheim etter foreliggende planer fra DNT. Nml hadde i mellomtiden (01.07.09) trådt i kraft, og §48 var den bestemmelsen en eventuell dispensasjon måtte begrunnes i. §48 er en snever unntaksbestemmelse som gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gjøre unntak fra et vernevedtak...«dersom det ikke

strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig» (identisk med unntaksbestemmelsen i verneforskriften for nasjonalparken). Etter en konkret vurdering av villreinens vandringsmønster, beiteforhold og antatt trafikk m.m., kom altså de 3 dommerne i lagmannsrett til at vedtaket om Snøheim som turisthytte

Av Sverre Løvaas, styremedlem/juridisk rådgiver i Foreningen Bevar Dovrefjell mellom istidene (BDMI)

 

 

 

 

sto seg, dog under tvil, som nevnt, hvilket medførte at foreningen slapp å betale saksomkostninger for både tingrett og lagmannsrett! (På fotballspråket ville vi sagt «stang ut»).

Saken om Snøheim er mer mangfoldig enn selve dommen og rettsprosessen. Og den er langt mindre kjent. BDMI ønsker å belyse sakens tidligere historie slik at flere er kjent med hvordan det gikk til at Snøheim kunne tas i bruk som en av de største turisthytter i landet, i strid med levekårene til en av de mest bevaringsverdige viltstammer i landet, - den siste rest av den opprinnelige europeiske villreinen. Det enkle budskapet er at en politisk aktør som sitter høyt nok i hierarkiet kan «trumfe» både «lov og rett» og reinfaglige hensyn hvis det finnes riktig ut fra politiske ønsker.

***

Det overrasket mange at DNT Oslo og Omegn (DNT) ba om å få overta Snøheim og bygge den ut for full drift som turisthytte. Overraskelsen var særlig stor blant villreininteressene, og det kom brått på da vi (initiativtagerne bak BDMI og mange av dets medlem

mer) oppdaget hva som var i ferd med å skje i 2008. Hva i all verden hadde skjedd som kunne gi grunnlag for DNTs overtagelse av Snøheim etter utvidelsen av nasjonalparken på Dovrefjell i 2002?

Mange av oss som er interessert i levekårene for den unike villreinen i Dovrefjellene (i vid forstand) visste at det i forbindelse med utvidelsen av nasjonalparken ble slått fast at det var utelukket å ta i bruk Snøheim igjen. I prosessen fram mot vernevedtaket ved Kronprinsregentens resolusjon av 3. mai 2002, var det klargjort i forarbeidene til resolusjonen at det ville stride mot verneinteressene å ta i bruk Snøheim igjen. Bruk av Snøheim som turisthytte med den trafikk dette ville innebære over viktige leveområder for reinen, var uforenlig med verneformålet. Og i verneformålet ble det fastlagt at ivaretagelse av villreinen og dens leveområder var en hovedsak (sammen med andre verneformål som ivaretagelse av et tilnærmet intakt høyfjellsøkosystem). Dette var klar tale fra statsmakten - Snøheims skjebne var avgjort allerede ved utvidelsen av Dovrefjell nasjonalpark i 2002.

Hva hadde skjedd? Bare måneder etter vernevedtaket og opprettelse av nasjonalparken i mai 2002, og som altså klargjorde at det var uaktuelt å ta i bruk Snøheim som turisthytte, gjorde DNT en henvendelse til Miljøvernministeren om mulighetene for å overta og drive Snøheim igjen! Vi vet lite om DNTs lobbing, men vi vet at det var nære forbindelser mellom daværende miljøvernminister og DNTs ledelse. Og vi kjenner svaret ministeren kom med i brev av 31.01.2003 til DNT. Her åpnes det for at DNT kan få anledning til å vurdere en videre turistmessig bruk av Snøheim. I en senere uttalelse (ifm en pressemelding 03.02.2003) sier miljøvernminister Børge Brende at han synes det er «rett og rimelig at DNT får anledning til å legge fram sine planer for en eventuell tilbakeføring av den tidligere turisthytta». Han legger så til: «Skal Snøheim tas i bruk til sivile formål må det være som en «klassisk» turisthytte for fotturister, og ikke ende opp som et serverings- og overnattingssted for folk som ønsker å kjøre bil helt fram». (Vi vet i dag hvordan det gikk).

 

 

 

 

Derved var Snøheim i realiteten overgitt til DNT og turistinteressene bare 7-8 måneder etter opprettelse av nasjonalparken med klargjøringen av skjebnen til Snøheim, som nevnt – og ved skriv av 03.03.05 ble det gitt endelig klarsignal for at hytta kunne overtas av DNT og drives som turisthytte på visse vilkår.

Med avgjørelsen av Snøheims skjebne fra øverste politisk hold i Miljøverndepartementet skulle en tro saken var klar. Men det gikk ikke så lett, - beslutningen fikk motstand, og det viste seg at det heller ikke var hjemmel i de daværende verneforskrifter for å ta i bruk Snøheim igjen.

Det var fra departementet stilt det selvfølgelige krav at DNT måtte søke om dispensasjon fra verneforskriften, og ellers følge saksbehandlingsreglene der. Forvaltningsorganet, Dovrefjellrådet, behandlet søknaden om dispensasjon 14.07.07. Det ble gitt dispensasjon uten nærmere vurdering av verneinteressene i forhold til turistinteressene, og uten at saken ble sendt til høring. Ikke bare elementære saksbehandlingsregler ble satt til side, men det var faktisk ikke hjemmel for tiltaket i de daværende verneforskrifter for å gi DNT dispensasjon. Dovrefjellrådet forsvarte seg senere med at de følte seg forpliktet til å følge en politisk «instruks». De rettslige sider ble kort tid etter satt på spissen og avklart da Snøhetta og Knutshø villreinnemnd klaget Dovrefjellrådets vedtak til Miljødirektoratet som var klageorgan.

BDMI vil gi anerkjennelse til Villreinnemda for at de grep inn og klaget til direktoratet. Klagen er godt begrunnet både rettslig og reinfaglig. Kort sagt ble det påpekt at Dovrefjellrådet verken hadde fulgt saksbehandlingsreglene eller foretatt en vurdering av tiltaket i forhold til verneformålet. Og til alt overmål mente villreinnemda at forskriftene ikke ga hjemmel til dispensasjon.

Miljødirektoratet var tydeligvis enig med Snøhetta villreinnemnd, men behandlet ikke saken da direktoratet mente at det ut fra politiske signaler var best at departementet behandlet klagen. Departementet beordret da saken oversendt til seg, klagen ble lagt til side, og en lovendringsprosess ble

startet for å gi hjemmel til DNT for å ta i bruk Snøheim. Drift av Snøheim som turisthytte var altså ikke hjemlet i verneforskriftene, og loven måtte endres for å tilfredsstille den «politiske» gaven ministeren ga sine venner i DNT noen år tidligere.

DNT hadde altså fått tilsagn om Snøheim på ulovlig grunnlag, i strid med verneforskriften og verneformålet. Og det forvaltningsorganet som var satt til å behandle saker i nasjonalparken, fulgte ikke engang alminnelige saksbehandlingsregler, herunder vurdere forholdet til villreinen og verneformålet under behandlingen av dispensasjonssaken.

Etter at verneforskriften var endret slik at det var hjemmel i loven for DNT til å ta i bruk hytta, ble saken sendt tilbake til Miljødirektoratet. Direktoratet fant det mest riktig å be Dovrefjellrådet behandle saken på nytt, og opphevet det tidligere vedtaket om å gi dispensasjon.

Dovrefjellrådet behandlet saken på nytt, også denne gang summarisk, - uten høring og uten realitetsbehandling, dvs ingen vurdering i forhold til verneformålet. Dispensasjon ble gitt på visse vilkår. Saksbehandlingen ble kritisert av Snøhetta og Knutshø villreinnemnd. Senere forsvarte Dovrefjellrådet seg med at rådet følte det var gitt en politisk instruks fra departementet.

Det var på dette stadium BDMI kom inn i saken formelt. Saksprosessen om Snøheim og muligheten for at hytta kunne bli tatt i bruk igjen hadde engasjert en del naturvenner og villreininteresser. En kjerne på 4-5 mennesker besluttet å aksjonere gjennom en interesseorganisasjon som fikk navnet Bevar Dovrefjell mellom istidene. For å kunne engasjere seg rettslig, og herunder klage det nye dispensasjonsvedtaket inn for klageorganet, Miljødirektoratet, ble det raskt etablert et rettssubjekt, en forening. Foreningen fikk etter hvert en del medlemmer, og dermed kunne vi legitimere tilstrekkelig rettslig klageinteresse.

Dovrefjellrådets dispensasjonsvedtak ble så påklaget til Miljødirektoratet i et 8 siders skriv av 10.08.2009. Vedtaket ble også påklaget av Snøhetta og Knutshø villreinnemnd. Miljødirektoratet behandlet ikke klagene, men sendte dem uten videre over til Miljøverndepartementet. Vi vet vi hadde stor sympati for vår sak i fagorganet, Miljødirektoratet, men saken var av politisk karakter. Dette kom klart til uttrykk gjennom en uttalelse fra den daværende direktøren i Miljødirektoratet til NTB 28.10.09. Årsaken til at klagebehandlingen ble overlatt til Miljødepartementet, sa direktøren, var at «dette har så mye med politikk å gjøre, og ikke så mye med fag»!

De godt begrunnende klagene ble ikke tatt til følge av departementet, nær sagt selvfølgelig. Saken var nå kjørt til ende for Snøhetta og Knutshø villreinnemnd. Som statlig organ kunne ikke nemnda gå videre med et eventuelt søksmål (mot Staten). BDMI kunne det, og det ble besluttet å engasjere seg rettslig med et søksmål for å få vedtaket kjent ugyldig som stridende mot verneformålet og feil saksbehandling.

Før vi avslutter vil vi framheve et trekk ved klagene som forteller alt om politisk makt og innflytelse fra DNT. Villreinnemda hadde tidligere prisverdig tatt initiativ til et forskningsprosjekt for bl a å undersøke virkningene av økt ferdsel på Snøheimvegen. Dette førte fram, og det ble bevilget noen millioner til et prosjekt som senere fikk navnet Horisont Snøhetta.

Det ble under den siste klagerunden sterkt argumentert for at saken om å ta i bruk Snøheim igjen burde utsettes til forskningsprosjektet var gjennomført, da det også dreide seg om å få fram nyttig informasjon i forbindelse med Snøheimsaken. Det dreide seg om kun 2–3 års utsettelse, slik at det kunne skaffes mer sikker viten om trafikk og ferdsel og betydningen for villreinen, jfr «føre var» prinsippet. Kravet om utsettelse ble ikke tatt til følge. Begrunnelsen finner vi i kgl res av 27.03.09, som endret verneforskriften for å gi rettslig hjemmel til å ta i bruk Snøheim. Etter å ha redegjort for Fou-prosjektet og spørsmålet om utsettelse for å innhente mer viten, sier departementet

 

 

 

 

i resolusjonen: «Miljødepartementet antar imidlertid med stor grad av sannsynlighet at DNT vil føle seg ført bak lyset dersom saken blir utsatt til dette bakgrunnsmaterialet foreligger». DNTs «følelsesliv» var altså viktigere enn å skaffe mer sikker viten om konsekvensene av et stort inngrep i en nasjonalpark!

Kort oppsummert:

• Under prosessen med nasjonalparken ble det avklart at å ta i bruk Snøheim igjen ville stride mot verneformålet, dvs blant annet å ta vare på villreinen og dens leveområder

• Verneforskriftene ga derfor ikke hjemmel til reetablering av Snøheim som turisthytte

• DNT Oslo og omegn tok allikevel opp spørsmålet om å ta i bruk Snøheim igjen gjennom henvendelse til politisk nivå i Miljøverndepartementet, bare kort tid etter vernevedtaket. Statsråden var positiv, og sørget senere for at hytta ble gitt til DNT

• Behandlingen av DNTs søknad i Dovrefjellrådet var kritikkverdig. Det ble

ikke foretatt noen realitetsbehandling, saksbehandlingsreglene ble ikke fulgt og til alt overmål manglet det hjemmel for et tiltak av denne karakter. I ettertid har Dovrefjellrådet forsvart seg med at de mente seg instruert (hvilket også er feil).

• Takket være klagen fra Snøhetta og Knutshø villreinnemnd på dispensasjonsvedtaket, måtte det til en runde i Miljøverndepartement med lovendringer for å tilfredsstille kravet om lovhjemmel. Forskriftene fikk et tillegg som ga hjemmel til å ta i bruk hytta, men det skulle skje en reell saksbehandling iht verneforskriften.

• Heller ikke andre gang foretok Doverfjellrådet noen realitetsbehandling, - også denne gang uten å sende saken på høring.

• En ny klage til Miljødirektoratet (fra både villreinnemnd og BDMI) ble ikke behandlet der, men uten videre sendt departementet fordi det her ikke dreide seg om fag, men politikk.

• Klagen førte ikke fram, og saken endte i domstolene der Staten ble frifunnet – under tvil.

Til tross for dommen mener jeg vi kan trekke flg konklusjon:

Et stort inngrep i en nasjonalpark ved etablering av en turisthotell-lignede hytte til skade for villreinens trekkmønster og leveområder skjedde på rent politisk grunnlag, og under utøvelse av «vold» på eksisterende vernebestemmelser.

Og hva med DNT?

Det kan synes som om DNT Oslo og Omegn legger mer vekt på sine økonomiske interesser i høyfjellet enn hensynet til en viktig og sårbar del av den norske naturarven. Turiststrømmen til Rondvassbu har splittet opp villreinstammen i Rondane, og villreinstammen i Snøhetta, som fra før er oppdelt av veger/anlegg og trafikk, kan stå foran ytterligere fragmentering pga turiststrømmen til Snøheim.

 

 

 

 

Jaktfrie soner- effekt på villreintrekk

I 2013 vart det starta eit 5-årig prøveprosjekt med jaktfrie soner på utvalgte stader på Hardangervidda. Målsettinga var at stammen skulle ta i bruk større deler av arealet. Alt første året viste dette positive resultat.

I Setesdal-Ryfylkeheiane har vi ein liknande situasjon. Store områder er tilnærma tomme for dyr. Til no har det vore fokus på negative effektar av kraftutbygging og aktivitet langs turistløyper. Kanskje tida er inne for å sjå kva effekt jaktaktivitet har på villreintrekka?

Villreinstamma i Setesdal- Ryfylkeheiane er langt på veg delt nord-sør av to store kraftmagasin, Blåsjø og Svartevatn. Frå naturen si side er området delt aust-vest av trange dalar og vatn. I alle tider har topografien derfor styrt nord-sørtrekket her. I aust ligg Botsvatn som skjærer seg 2 mil vestover. Der stig terrenget 5oo høgdemeter opp til Heimre Gyvatn. Der er det eit dalføre på 5 km med tre mindre vatn. Så følgjer

Storsteinsvatnet, eit langt og smalt vatn på 6 km. Derifrå går Storådalen, eit trangt dalføre med bratte fjellsider 15 km mot sørsørvest til Nilsebuvatnet, med nokre få tverrdaler der dyra har hatt trekka sine. Før kraftutbyggingane fungerte dei årvisse forflyttingane, trass i at dyra hadde få trekkpassasjar, noko som lett kan dokumenteras med ei rekke dyregraver og bågåstiller i og nær desse lokalitetane.

Etter gigantiske kraftutbyggingar i området er det no etablert to store kraftmagasin som deler området nord-sør, Blåsjø i nord og Svartevatn i sør. Begge magasina er 2 mil lange, og avstanden mellom dei er 5 km. I sørenden av Blåsjø ligg Storvassdammen, det største fysiske anlegget i Noreg, målt i kubikkmeter. Og det er ein 9 meter breid anleggsveg på vestsida av magasinet fram til

 

 

 

 

dammen. Vegen er bomma, men det er populært å sykla på den ca. 15km lange strekninga som ligg innanfor bommen.

I austenden av Storsteinvatnet, ein liten halvtime nedanfor dammen ligg turisthytta Storsteinen der 4 turistløyper møtes, ei frå vest, ei frå nordaust langs Blåsjø og ei løype på kvar side av Svartevatn.

Ferdselsforbod innført i 2000

I dalbotnen nedanfor Storvassdammen og austover i indre del av lisidene langs Botsvatn ligg Steinbuskardet biotopvernområde, oppretta etter Kronprinsregentens res. 28.04.2000. Her er all ferdsle og jakt forbode, med unntak for ferdsle langs merka turistløyper, tilsyn og sanking av sau, samt grunneigar sin rett til tilsyn med eigedom.

Heiplanen

Regionalplan for Setesdalsområdet, omtalt som Heiplanen, vart vedtatt i fylkestingene i 2012 og er det politiske dokumentet som legg føringane for forvaltinga av fjellområdet Setesdal-Ryfylkeheiane. Målsettinga for dokumen

tet er å sikra leveområdet for Europas sørlegaste villreinstamme. Og eit vesentlig delmål er å gi rammer for styring av ferdsle og annan aktivitet slik at omsynet til villreinen sin områdebruk vert ivaretatt.

I planen er arealet som ligg mellom nordenden av Svartevatn og sørenden av Blåsjø ringa inn som eit omsynsområde i høve til villreintrekk. Her skal det så framt det er mogeleg, ikkje tillatas aktivitet som fører til unødvendige hindringar når reinen trekker.

 

 

 

 

Dei menneskeskapte aktivitetane som kan hindre reinens trekk her er:

• Fotferdsle til og frå turisthytter, og då spesielt Storsteinhytta.
• Sau på beite og aktivitet med tilsyn og sanking.
• Jakt

Kort om ferdsle, sau og jakt

Ferdsle langs turistløypene

Det er særleg aktivitet rundt Storsteinhytta som kan hindra trekket. Antallet personar som passerer her, på veg mellom ulike hytter er ikkje høgt. Men plasseringa av hytta er uheldig, og det er eit mål og flytta hytta til ein mindre

belastande lokalitet. Det er reist krav om dette i samband med pågåande kraftrevisjon.

Aktivitet knytta til sauedrift

Nord for Storsteinvatnet og austover forbi Storvassdammen er det eit beitelag som driv sauen inn via anleggsvegen langs Blåsjø. I tillegg er det sau som beitar seg inn i omsynsområdet for villreintrekk frå sør og vest. Sauetallet er ikkje høgt her, men dette er ein aktivitet som bør vurderas i høve til at dette er eit omsynsområde for villreintrekk.

Jakt

Jakta i området vert i hovedsak tildelt jaktlag. Dette gjeld både villrein- og rypejakt. Og alt areal i området er statsgrunn, Njardarheim og Bykle statsallmenning.

Jaktfreding – erfaringar frå
Hardangervidda

Dette er saksa frå ei masteroppgåve ved Høgskolen i Telemark, avd. Bø,

Figuren viser antallet personar som passerer mellom Storsteinen og austsida av Blåsjø gjennom året. Dei høgste talla er i påsken, fellesferien og under villreinjakta.

Kart som viser alle GPS-posisjonar i jakta for åra 2011 og 2012, som var forløpet for innføringa av fredingssoner. Samt fredingsonene i bakgrunnen (Norge digitalt/NINA).

 

 

 

 

Institutt for natur og miljø. Forfattar Lena Romtveit, i dag tilsett på Norsk Villreinsenter Sør.

«Jegeranes fordeling på Hardangervidda i villreinjakta: Effektar på villreinens arealbruk.

Analysane av GPS-data indikerer at reinen gjennom perioden 2001-2012 har nytta stadig mindre delar av vidda gjennom jakta, særleg i Hordaland sin del av villreinområdet. Denne trenden snur i 2013, det same året som villreinforvaltinga på Hardangervidda innfører ei 5-årig prøveordning med fredingssoner i jakta.

I 2013 og 2014 aukar reinens arealbruk totalt og særleg på Hordaland sin del av vidda, det same gjer andelen tid reinen brukar på Hordaland og Buskerud si side av fylkesgrensa.

Eit viktig tema i desse regionale planprosessane har vore korleis villreinen blir forstyrra i sin arealbruk av menneskelege aktivitetar og infrastruktur. Men eit slikt del-tema som ikkje

omtalast i desse planane, anten fordi det ikkje har vore mandatet og/eller fordi ein har lite kunnskap om det, er jakt, og med jegerens og villreinens arealbruk i jakta. Jakta har stort omfang, ettersom det er måten villreinbestandane blir regulert på.»

Jaktfreding i Setesdal-Ryfylke villreinområde – forslag til
prøveordning

Forslaget vårt gjeld all jakt, både på rein og rype.

I tidsrommet 2013 til 2017 har det vore gjennomført eit GPS-merkeprosjekt i dette villreinområdet. Målsettinga var å få kartlagt konfliktsoner mellom inngrep og menneskeleg aktivitet som hinder for villreinen sine trekk, og då særleg med fokus på dei store areala som ligg tilnærma unytta av reinen.

Det har vore drøfta ulike avbøtande tiltak, mellom anna jaktfreding, men alle har blitt avvist så langt grunna manglande grunneigarinteresser.

Erfaringar frå Hardangervidda viser at tiltak med fredingssoner i dei mest utsette områda, eller der ein ønskjer spesielt at reinen skal få trekka fritt igjennom og inn mot andre område, ser ut til å virka.

Oppretting av ei jaktfri sone i ein avgrensa tidsperiode krev ingen fysiske inngrep, og kan reverserast dersom ønskt målsetting ikkje vert oppnådd. Kostnaden med eit slikt tiltak er tapte jaktinntekter og evt. tapte leigeinntekter frå hytter i den perioden forsøket pågår.

Lengda på ei prøveordning bør vera på 10 år for å unngå at tilfeldige variasjonar det enkelte året ikkje blir avgjerande for endeleg resultat.

Analysane av GPS-data tyder på at aktivitet under jakta påverkar trekkaktiviteten. Det er ei opphoping av registrerte data i perioden 19/8 til 5/10 aust for ei linje frå nordre del av Svartevatn opp mot Storvassdammen, og i nord mot Gyvatn. I sommarperioden juni/

Kart som viser alle GPS-posisjonar i jakta for åra etter at fredingssonene blei innført: 2013-2014, samt fredingsonene i bakgrunnen (Norge digitalt/NINA).

 

juli og fram mot jaktstart 20/8, er det registreringar på sørsida av Storsteinvatnet, og nordover på begge sider av sørspissen av Blåsjø.

Kor stor bør ei jaktfredingssone vera

Målsettinga med eit slikt tiltak er at dyr som beitar inn mot trange passasjar,

som er vanskelege å passera, får beita uforstyrra. Då må arealet vera så stort at dyra finn ro.

I forslaget vårt, som følgjer, er arealet på motsatt side større. Det er viktig at dyr som beitar seg inn på areal som til no har vore lite nytta, ikkje møter hindringar.

 

 

 

Jaktfri sone - reelt behov og vil den virke?

Storsteinsområdet har blitt trukket frem som et fokusområde for villreinens trekk nord–sør og øst–vest. Det stemmer at dette er et viktig område, men vi må skille mellom de to korridorene. Dyrene som trekker nord–sør, trekker mellom de to definerte delområdene nordområdet og sørområdet. Trekket øst–vest er viktig for forflyttningen av dyr mellom de sentrale områdene i øst og randområdene i vest.

Storsteinsområdet er omtalt i den foregående artikkelen av Bay og Punsvik, og vi trenger derfor ikke gå nærmere inn på å beskrive den krevende topografien og utfordringene i dette området.

Vil en jaktfri sone i dette viktige området bidra vesentlig til at villreinen bruker en større del av villreinområdet?

Vi mener bestemt nei – og begrunner det nedenfor.

Områdene vest for Storsteinen er, og har i historisk tid alltid hatt en annen funksjon enn områdene lengre øst. I vest er naturen mer kystpåvirket, enda mer skrinn og blankskurt. Den innehar derfor en helt annen vegetasjon og beite enn områdene i øst. De ulike delene av villreinområdet brukes ulikt av de ulike dyrekategoriene. Både mht preferert beite, og tålegrense for forstyrrelse. Vi fokuserer på hvordan villreinen bruker de ulike delene av Setesdal Ryfylke villreinområde gjennom året. Litt forenklet kan vi si at fostringsdyrene tradisjonelt og hovedsakelig har brukt de sentrale delene av villreinområdet, mens bukkene har brukt hele området.

Tradisjonelt har kalvingen foregått på nord- og sørsiden av Ljosådalen i Valle og Bykle kommuner i siste halvdel av mai måned. Etter kalving sprer fostringsflokkene seg utover. Dette foregår i juni, en tid på året hvor det er svært lite ferdsel i høgheia. Vindretning, temperatur, beiteforhold og forstyrrelse styrer forflytningen i stor grad utover sommeren. Det er ingen jaktaktivitet som hindrer dem i denne perioden. I september, når jakta er godt i gang, beveger dyrene seg mot andre beiter og områdene som benyttes under brunsten. Disse områdene ligger øst og sør for Storsteinen. Ofte brukes områdene fra Breidådalen og mot Rosskreppfjorden og Setesdalen. Dette betyr altså at forflyttningen på denne tiden av året naturlig går inn mot kjerneområdene av villreinområdet - IKKE ut mot randområdene.

Dyrene som vil vestover, trekker seg vestover tidligere på året, ikke under jakta. Noe også uttrekk av GPS-plottene øverst på forrige side viser. Noen av de merkede dyrene er vest for Storsteinen før jakta starter. De samme dyrene har forflyttet seg gjennom den foreslåtte jaktfredningssonen i løpet av jakta. Dette til tross for at det var jegere der.

Vi ser helt klart at jaktforbudssoner kan ha stor positiv effekt, særlig i områder som er viktige for villreinens forflyttninger under jakta. Eksempelet fra Hardangervidda viser dette. Vi er imidlertid ikke kjent med at det noen gang er brukt jaktfrie soner for å øke villreinens arealbruk, kun for å øke fellingsprosent og fordeling av jaktmuligheter. Det er også et poeng at villreinjakta normalt kun varer i 42 dager, eller 11-12 % av året. I Setesdal Ryfylke er dette i en periode av året hvor villreinen naturlig trekker inn fra randområdene i vest

En jaktfredningssone vil derfor IKKE ha noen vesentlig betydning for å få villreinen til å øke bruken av områdene vest for Storsteinen.

Av Kristian Eiken Olsen, Statskog SF,
Kurt Jerstad, Jerstad Viltforvaltning

 

Hovden i Bykle kommune, med sine viktige vinterbeite og kalvingsområde tett på, har alltid måtte balansere mellom bruk og vern. Hovden med sine snart 3000 hytter er ein stor vinterdestinasjon i Sør-Noreg. Langrennsløyper betyr mykje for reiselivet. Kommunen var tidleg ute med å lage løypeplan, og då i tett samarbeid med blant anna fylkesmann og villreinnemnd.

Vi har ein godkjent løypeplan med om lag 180 km vinterløyper. No står vi overfor utfordringa med å utvide løypenettet, delvis i nasjonalt villreinområde, og omsynssone trekkveg. Dette kan vi ikkje gjere utan å få motsegn og slike løyper vert ikkje godkjent som ein del av planen. Kan vi likevel gjennom bruk av GPS-plott og eit godt samarbeid med fleire aktørar, sjå om vi kan bruke desse løypene i periodar tidleg eller seint om vinteren og på slik ein måte at vi ikkje forstyrrar villreinen? Adaptivt betyr å tilpasse seg, og her må vi tilpasse oss villreinen.

Bakgrunn

Heieplanen, som er ein regionalplan for Setesdal Vest- og Austhei, legg føringar for arealbruken og regulerer kor det er tillete å køyre opp vinterløyper (heieplanens § 2.10.1 regulere blant anna at det på Setesdal Austhei kan gjevast løyve til løyper i Nasjonal villreinområde etter avklaring av villreininteressene).

Hovden Tour rennet har dei siste åra, sidan oppstart i 2012, utvikla seg til å bli eit populært renn med svært vakre høgfjellsløyper, til dømes på Galteflotti.

Desse løypene er tilsvarande krevjande i snøfokk. Vi får no løyve til å preparere ei veke før rennet, og rennet kan bli avlyst eller lagt om dersom det er dyr i området. Vi er no pålagt å øydelegge sporet rett etter rennet. Mange ynskjer å kunne gå denne løypa på solskinnsdagar i påske. I samband med at Bykle kommune skulle revidere sti- og løypeplanen vart det halde fleire møte med fylkesmann og fylkeskommune. Då Bykle kommune ynskte å køyre opp Galteflotti etter Hovden Tour vart vi møtt med skepsis, forståeleg nok.

Då vart ideen om eit prøveprosjekt kalla adaptiv løypeforvalting fødd. Målet er at ein gjennom analyser får fram områdebruken til ulike tider, og kan bruke desse områda adaptivt, dvs eit løyperegime på villreinen sine premisser.

Jon Rolf Næss, ordførar, seier det slik:

Løypenettet brukast kvar einaste dag året rundt, av både fastbuande og gjester. Løypene brukast til rekreasjon og naturopplevingar og særleg langrennsløypene er sjølve grunnlaget for reiselivet i kommunen.

Kommunen er opptatt av at vinterløypenettet skal vere trygt, godt merka og at det ikkje skal vere ei ekstra påkjenning for dei som lever ute i naturen. For villreinen har vi eit ekstra ansvar og ynskjer å ta vare på desse spesielt.

Vi ynskjer å vere ansvarlege forvaltarar. Vi trur at gjennom å auke kunnskapsnivået, ta omsyn til dyra sitt trekkmønster og gi

Av Sigrid Bjørgum, Bykle kommune,
Jørn Haug, verneområdeforvaltar i SVR,
Øystein Kristensen,
Aust-Agder Fylkeskommune

 

 

 

 

ut god informasjon til brukarane, vil ein kunne få ei god og ansvarleg løypeforvalting.

Er denne type løypeforvalting
skadeleg for villreinen?

Med meir hytteutbygging følgjer eit auka press for preparering av skiløyper også i verneområda. Utgangspunktet må vera at kommunane som langt råd styrer og kanaliserer ferdsla til område der det ikkje kjem i konflikt med villreinens områdebruk. Hovden ligg tett opp til viktige vinterbeite, kalvingsområde og trekkorridorar og har difor eit avgrensa moglegheiter for utviding av løypenettet i høgfjellet. Ut frå innsamla data frå GPS-merkeprosjektet tyder mykje på at villreinen på austheia har ein meir konsentrert sesongvariasjon i områdebruken enn det som er tilfelle mange andre stader. Gjennom prosjektet adaptiv løyeforvaltning skal kommunen finne ut om dette gir eit handlingsrom for preparering av skiløyper i siste del av sesongen. Det er gode grunnar til å vera skeptisk til ei slik utprøving der ein utfordrar

føre-var-prinsippet som ligg i naturmangfaldlova. Mellom anna vil det krevje ei overvaking som i seg sjølv kan virke forstyrrande på villrein i området. Avgjerande har vore at dette er ei tre-årig prøveordning med evaluering undervegs og der det ikkje er gjeven at traseane faktisk vert opna. Prøveperioden fell og saman med nytt GPS-merkeprosjekt. Sjølv om føremålet med dette ikkje er knytt til adaptiv løypeforvaltning vil resultata kunne nyttiggjerast i evalueringa.

GPS prosjektet som premiss-
leverandør

Gjennom GPS merke prosjektet har vi gjennom fleire år kunne sjå den sesongvariasjonen i områdebruk som er typisk for villrein, særleg på Setesdal Austhei. Vinterbeite er i nord, i Bykle, Vinje og Tokke, kalving skjer som regel langt sør i Valle. Mellom desse sesongvariasjonane er det trekkområde som er særleg viktige å vere klar over, slik som Tverrheiskaret nær Berdalsbu i Bykle og Bjørnevatn i Valle kommune, der dei må krysse riksveg 45.

Vi har no til saman over 100 000 GPS punkt som er samla inn gjennom fleire år. Kvart punkt har tid- og stadinformasjon og individinformasjon. Difor kan desse brukast til ulike former for analyser. Ved hjelp av desse har vi i prosjektet laga plott som viser hovudtyngda av merka dyr til ulike årstider.

GPS merkeprosjektet har til saman merka 48 simler, medan dei 3 bukkane som er merka har levd ganske kort. Data gjeld difor i hovudsak fostringsflokkar, som også er dei mest sårbare med tanke på forstyrringar.

Bruk av GPS-data frå merka villrein inn i prosjektet

Som tidlegare nemnt, så har nokre villrein på Setesdal Austhei i mange år spasera rundt med GPS om halsen. Informasjonen om kor dyra har vore, når dei har vore der og kva for dyr det har vore snakk om, er registrert kvar 3. time og samla inn i ein database.

Denne databasen har så vore utgangspunkt for dei analysane som er utført i prosjektet. Den viktigaste informasjo

 

 

nen vi fekk ut av data`ne var nok at vi fikk eit godt billete av kor dyra var til ulik tid av året. Som karta viser så har dyra på Setesdal Austhei ei markert sesongvandring der dei beitar i nord om vinteren og dreg sørover for å kalve på vårparten.

For å kunne nytta denne kunnskapen inn i prosjektet så måtte ein få eit endå klarare bilete av når dyra forlèt områda i nord. I prosjektet blei derfor GPS-data`ne analysera nøye med tanke på når dei siste merkte dyra forlèt dei nordlegaste områda, for slik å kunne tilpassa datoar for opning og stenging av løypekjøringa i dei to utvalde løypene i prosjektet til dette.

Det blei også utført andre analyser i

prosjektet, der GPS-registreringane blant anna blei samanstilt med anna kjend informasjon. GPS-registreringane blei samanstilt med definerte villreinområder i den regionale planen for heieområda for å vise kor godt avgrensing av villreinområda i planen er tilpassa dyra sin faktiske bruk av områda. Registreringane blei også nytta til å sjå på verknaden eksisterande løypar såg ut til å ha på dyra sin arealbruk. Ein ting som analysane viste, var at dyra nyttar ein svært trong korridor i si ferd mellom beiteområda i nord og sør. Tidlegare var det kjend at eit område lenger sør, ved Bjørnevatn, var ein flaskehals for dyra si ferd på trekket mot kalvingsområda i sør, men

som kartet synar, så ser det også ut til å vere ein flaskehals i områda aust for Berdalen. Kartet syner trekkaktiviteten på vår-trekket mot kalvingsområda lenger sør. I området aust for Berdalen så nyttar dei merkte dyra ein temmeleg smal korridor, dei fleste dyra passerar innanfor ei sone på 1,5 km. Dette var kunnskap som ikkje var godt kjent tidlegare. I eit nytt merkeprosjekt som er starta no, vil ein prøve å studera meir nøye villreinens åtferd når dyra passerar dette området.

Organisering

Prosjektet starta opp som eit kommunalt prosjekt, men vart etter kvart teken inn i prosjektet Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell, der verneområdestyret for SVR er prosjekteigar (meir om dette finn du her: http://www.nasjonalparkstyre.no/svr/Planer-og-publikasjoner/Villreinfjellet-som-verdiskapar/).

Kva har vi gjort i prosjektet?

Det første vi gjorde var å identifisere kva for løyper som kunne vere aktuelle, enten som populære høgfjellsløyper eller der ein kunne binde saman mindre trasèar til ein lang og på den måten knytte hyttefelta saman. GPS data vart analysert av fylkeskommunen, og samanstilt med vinterløypetraseane. Nokre traseear måtte endrast eller kortast ned, nokre vart tatt vekk og tilslutt stod vi att med 2, Galteflotti (NVO) og samanbinding av Berdalen og Steinsland (omsynsone trekkveg).

Korleis opplever løypekøyrar dette?

I forbindelse med adaptiv løypekøyring til Langevatn (Sloaros) var eg veldig negativ til å begynne med, tenkte i mitt stille sinn at me har nok høgfjellsløyper i kommunen.

Så fekk me dette ut i praksis. Me var litt uheldig med første turen inn til Langevatn i vinterferien då me møtte på reinsdyr inn mot Hardingskaret. Me varsla SNO om dette, og dermed måtte me vente på klarsignal om når me kunne inn igjen. Kvar gong me fekk klarsignal traff me på reinsdyr igjen. Men i påska trekte dei vestover og me kunne endeleg køyre opp løypa. Løypa var veldig populær blant påskegjestene på Hovden.

Samarbeidet med SNO fungerte veldig godt.

Grete Breivik, løypekøyrar

 

 

 

 

Sloarosløypa har ikkje vore med i prosjektet «adaptiv løypeforvalting», men vart dette året køyrd opp etter omtrent dei same prinsippa.

Suksessfaktorar

Målet med prosjektet har vore at dyra

ikkje skal bli stressa eller ta noko form for skade av prosjektet.

Derfor er det laga rutiner som gjeld for opning og køyring av desse traseane. I utgangspunktet var det også tenkt ei tredeling av prosjektet med informasjon og identitetsbygging. Dette er no

overført til andre delar av «Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjellet» i SVR.

Eit godt samarbeid både med regionale mynde og villreinmiljøa har vore sentralt i denne samanheng. Vi må ha respekt for kvarandre sine roller.

Ein viktig suksessfaktor er også at dyra har fri passasje sørover (ref. flaskehals ved Berdalsbu og Bjørnevatn)

Resultat

Etter at planen var ferdig vart den sendt på høyring til grunneigarar og regionale mynde. Etter litt justering er no Berdalsløypa rydda og klar til køyring. Vinteren 2018/19 vert ikkje Berdalsløypa prøvd ut på grunn av snømangel.

Galteflotti blir i tilfelle berre køyrd etter Hovden Tour.

Prøveprosjektet varer i 3 år, og skal også ha ei årleg evaluering.

 

 

 

 

Brukerundersøkelse – adaptiv løypeforvaltning i Bykle

I sin artikkel om «adaptiv forvaltning» har Sigrid Bjørgum med flere beskrevet et nyskapende prosjekt som pågår i Bykle kommune i Aust-Agder. I dette prosjektet inngår også en brukerunderundersøkelse som hovedforfatter May Britt tok sin bachelor oppgave på ved Høgskolen i Innlandet. Interessante deler av denne oppgaven presenteres her.

Ønsket om utvikling av reiseliv og hyttebygging

Bykle kommune, og området Hovden især, er blant landets største vinterdestinasjonsområder for reiseliv. Figur 1 viser utviklingen i hyttebygging siste 20 år, og kommunen ønsker ytterligere vekst også for framtida. Samtidig huser kommunen viktige deler av minimumsressursen vinterbeiter for villrein i både Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei.

Allmennhetens frie ferdselsrett i norsk utmark og villreinen

Sett i et internasjonalt perspektiv er vi i Norge utrolig priviligerte som har almen adgang til ferdsel i utmarka, og som et friluftsfolk utnyttes denne til gangs. Villreinen har en helt naturlig frykt for mennesket og i flere av våre store villreinområder utgjør vår ferdsel den kanskje største trusselen mot disse stammenes framtid. Det finnes flere innganger til å dempe eller løse denne konflikten.

• Generelt helårs ferdselsforbud av hensyn til villrein ble innført i Steinbuskaret mellom Blåsjømagasinet og Botsvatn i Setesdal Ryfylke da området ble vernet i 2000.
• Kommunale og aller helst interkommunale swti- og løypeplaner er framholdt som viktige verktøy for å kanalisere ferdsel bort fra sårbare deler av villreinens leveområder.

• Fleksibel tilrettelegging og begrensning av ferdsel ved kvisting, hyttelukking m.m. skjer i tett samarbeid mellom villreinfolket og turistforeninger, blant annet i Setesdal Ryfylke. Forsøksprosjektet med adaptiv løypeforvaltning i Bykle er også et eksempel.
• Enkeltkommuner foreslår soner med forbud med kiting, bl.a. Ringebu i sin siste kommuneplan som er under behandling.

Det er all grunn til å tro at nye kanaliseringstiltak vil øke, og presset på allmenhetens frie ferdselsrett likeså, med forventninger om økte forstyrrelseskonflikter med villrein framover.

Holdninger til og kunnskap om villrein

En forutsetning for å lykkes med både kanaliseringstiltak og ulike reguleringer er at bakgrunnen for disse forstås og respekteres av brukerne. Det var bakgrunnen for den omfattende brukerundersøkelsen i Hovden/Bykle som May Britt tok sin bacheloroppgave på.

En omfattende spørreundersøkelse ble gjennomført for nettopp å kartlegge hvilke kunnskaper brukerne hadde om villrein, deres preferanser for løypevalg og hvilke holdninger de hadde til begrensinger i løypetilbudet som følger av hensyntagen til villrein.

Av May Britt Trydal, student Høgskolen i Innlandet og Tor Punsvik

 

 

Bykle kommune tilbyr om lag 180 km med oppkjørt løypenett, til en årlig kostnad av ca. 3 mill. kr. Undersøkelsen viste at 4 av 5 brukere i stor grad er fornøyd med dagens løypetilbud, og kvinner var mer nøgde enn menn og at alder ikke skilte. De aller fleste vil respektere stenging av løyper av hensyn til villrein.

998 besvarelser kom inn og figur 2 viser hvor mange (i %) som er positive eller negative til at skiløyper kan bli stengt ned i perioder på kort varsel på grunn av villrein.

En åpenbar mangel i markedsføring av ski-tilbudet i kommunen er informasjon om villreinen i området, og dens sårbarhet for forstyrrelser. Her ligger en

stor mulighet for ytterligere forbedring og positiv holdningsendring. Reiselivsnæring påpeker ofte villreinhensynene som begrensende for sin virksomhet, men denne brukerundersøkelsen viser med tydelighet at brukerne stort sett har en positiv holdning til begrensinger villreinhensyn måtte få for deres bruk av løypenettet. Vi tror erfaringene herfra bør prøves ut også i andre vinterdestinasjoner for reiseliv, og da supplert med aktive informasjonstiltak knyttet til villreinens sårbarhet og behovet for tiltak.

Figur 2 viser hvor mange (i %) som er positive eller negative til at skiløyper kan bli stengt ned i perioder på kort varsel på grunn av villrein.

 

Endring i reinens bruk av sommarbeita på Hardangervidda 1983-2018

I 2001 sette Norsk Institutt for Naturforsking (NINA) GPS klavar på villreinsimler på Hardangervidda. Prosjekt held fram enno og har gjeve særs god dokumentasjon av korleis simlene og dermed fostringsflokkane brukar beiteareala gjennom året.

Alt i 2006 publiserte Punsvik og Jaren ein figur som synte at dei GPS merkte simlene om sommaren hovudsakleg nytta områda mellom Songa og Kvenna. I åra mellom 2002 og 2006 var stamma på Hardangervidda liten og mange meinte at dyra ville taka i bruk større areal når stamma vart større.

Villreinsenteret har laga ein figur som syner kor dei GPS merkte simlene har stade i juli månad frå og med 2001 til og med 2017 (Figur 1) i høve til infrastrukturen på vidda. Ein ser der at areala som ligg nordom Kvenna har vore bruka noko etter 2006, men arealbruken har i hovudsak vore nokså

skarpt avgrensa mot vest og nord av nettverket av turstiar. I boka «Reinen på Hardangervidda» synte Johan Vaa kart med koordinatfesta flokkobservasjonar frå kalveteljingane; flokkane stod meir mot nord og vest på 1980 og delar av 1990 talet. Villreinsenteret har sendt gjeve tilgang til desse data som dekker

Av Harald Kvaalen, grunneigar og
reinsjeger Hardangervidda

Figur 1. Villreinposisjonar på Hardangervidda i juli 2001-2017 (mørke lilla punkt) i høve til turløyper og anna infrastruktur. Frå Endre Lægreid sitt foredrag Oppdal 19/9 2017, opphav Norsk Villreinsenter.

 

 

 

 

ti år frå og med 1983 til og med 1999, i alt 415 flokkobservasjonar i juni og juli. Desse er synte i Figur 2, med kvar flokk i lita farga skrift som gjev årstalet og tyngdepunktet i observasjonane det året i større blå skrift. På 1980 talet ser me at dyra ofte var å finne i området Litlos- Hårteigen-Hadlaskard. Men utover på 1990 talet er tyngdepunktet forskuva mykje sør- og austover, mot Songaområdet i Vinje. Det arealbruksmønsteret som er synt i Figur 1, vart såleis etablert utover 1990 talet. At store område på Vestvidda har nesten gått heilt ut av bruk er særs merkeleg fordi beita er generelt betre der: I NOU 1974 30B er der attgjeve tabellar for beitekapasitet per kvadratkilometer nyttbar vidd for dei ulike kommunane rundt vidda. I Ullensvang med Eidfjord, Odda og Hol var der kapasitet til over femti saueeiningar på kvadratkilometer, mot femten i Tinn og tjugeto i Vinje. Vestvidda har i tillegg meir høgareliggande område med snøleie og svalare klima. Men likevel har GPS merkinga synt at reinen heller held seg i dårlegare beite i søraust enn i dei betre i vest. Spørsmålet vert difor kva var det som endra seg frå 1970 og 80 talet til 2001 og som kan forklare denne merkelege «arealpreferansen» som har lege fast i snart tjuge år.

I Villreinen 2011 hadde Heggenes m.fl. ein artikkel der dei tok for seg endring i kalvingsstad i høve til snømengdene. Ein av forfattarane, Reidar Borgstrøm, har seinare meint at auka snømengder på vestvidda hindrar reinen i å trekke vestover (Hardanger Folkeblad ). Problemet med denne forklaringa er at snøtilhøva ikkje er så mykje endra. Statkraft målte snødjupet på Vestvidda seiste veka i mars med såkalla strekkmåling i mange år etter 1983. Figur 3 syner desse målresultata og der er rekna ut tidstrenden, frå og med 1982 til og med 2017. Trenden var minus 0,47 cm per år i denne perioden og langt frå statistisk sikker. For dei ti åra som der finst flokkobservasjonar for, var trenden så og sei lik, minus 0,41 cm per år. Men snødjupet kan likevel påverke kor reinen stend frå år til år. Om der er eit samband vil ein sjå det ved å plotte aust-vestkoordinaten for tyngdepunkta av flokkposisjonane på Y-aksen mot snodjupet på X-aksen (Figur 3). Der ser ein at tyngepunkta av

Figur 2. Flokkposisjonar i under kalveteljinga i ti av år mellom 1983 til 1999. Små tal er årstalet for ein flokkobservasjon. Store blå tal gjev årstalet for middelverdien av X og Y koordinaten det året, som er tyngdepunktet i svermen av flokkar. Nokre av turisthyttene er synte med raud skrift Stavali (St), Hadlaskard (Hd), Torehytten (To), Besso (Be), Sandhaug (Sa), Litlos (Li), Hellevassbu (He), Lågaros (Lå), Mogen (Mo), Haukelisæter (Hu).

Figur 3. Gjennomsnittleg snødjup på vestvidda fyrste veka i mars, alle år frå og med 1982 til og med 2017. Data frå Statkraft. Trendlina er linær regresjon.

 

 

 

 

observasjonane har lege noko lenger aust når der har vore mykje snø; ein cm meir snø har «flytta» tyngdepunktet 70 meter austover, det vil sei 7 km for ein meter snø. Tilsvarande har ein meter meir snø flytta tyngdepunktet 7,1 km sørover. Men når den årlege endringa i snødjupet frå 1983 til og med 1999 var -0,41 cm skulle endringane i snødjupet tilsei et flytting sørover på -0,41 x – 71 x 16 = - 465 meter, under ein halv kilometer. Flyttinga austover vert like lita. Sjølv om snødjupet kan ha noko å sei for kor dyra kalvar og stend om sommaren så er det særs lite truleg at det kan forklare det store skiftet i arealbruk om sommaren frå 1983 til

1999 og utover på 2000 talet.

Men der er ein anna faktor som har endra seg mykje sidan 1970; trafikken på vestvidda. I NoU1974 30B er der kart med som syner trafikken i løypene i juli og august i 1972. I løypa Hadlaskard-Hårteigen gjekk der mellom 250 og 400 personar. I 2016 registerte den automatiske teljaren som NINA hadde sett ut, 2713 passeringar på same rute. Sjølv om registreringa i 1972 var grov kan det ikkje vera mykje tvil om at trafikken der i dag er mykje større enn dengong. Ferdselsgranskinga har og synt at om lag halvparten av dei som no gjeng inn på vidda frå nordvest er

utlendingar. Det var neppe tilfelle i 1972. Bergen Turlag har vore venlege og gjeve oss overnattingstal frå heile året på Stavali og Hadlaskard. Overnattingstal for sommaren på hyttene Krekkja, Torehytten, Litlos, Hellevassbu, Sandhaug og Laagaros har me henta frå Den Norske Turistforeining sine årbøker. Det må nemnast at ein heil del av trafikken er frå slutten av juli og byrjinga av august, det vil sei etter kalveteljingane. Trafikken etter kalveteljingane kan sjølvsagt ikkje påverke kor dyra stod tidlegare. Men om trafikkauken fordeler seg nokså jamt utover sommaren vil overnattingstala likevel kunna nyttast som ein indikasjon på trafikkauken før kalveteljingane. Frå Figur 5 ser ein at overnattingstala på Stavali (raudt) har auka mykje over tid. Etter ein botn i 1983 steig trafikken svært mykje framover 1990 talet.

Trenden mellom 1983 og 1999, rekna på grunnlag av dei ti åra der er flokkobservasjonar for, var ein auke på 66 personar per år. Og det er i denne perioden at tyngdepunktet for flokkobservasjonane «flutte seg» ca 2,5 km sørover kvart år (blåe punkt og regresjonsline), det vil sei 40 km i heile perioden. I Figur 6 er tyngdepunkta for flokkposisjonane sett opp mot overnattingstala frå Stavali og der er gjort ein tilsvarande lineær regresjon som med snødjupet. Likninga for sambandet mellom overnattingstal og nord-sør posisjon seier at når overnattingstalet aukar med tusen personar vert tyngdepunktet av flokkobservasjonane flutt 35 km sørover. Gjer me same reknestykke som for snødjupet, får me: 66 (auke i overnatting per år) x -35 (meter forflytting per overnatting) x 16 (år) = -36900 meter. Kort sagt trenden i overnattingstala «forklarar» reint statistisk sett at tyngdepunktet i flokkobservasjonar har flutt seg 36,9 km sørover frå og med 1983 til og med 1999. Mest heile endringa i flokkposisjonar kan såleis «forklarast» med auka trafikk, medan svært lite av endringa kan forklarst med endra snøtilhøve. Tilsvarande utrekningar kan gjerast for dei andre hyttene. Og ein kan trekke inn ver og vind. Men ein vil likevel verta ståande med at det er trafikken på hyttene i nord og vest som syner det sterkaste sambandet med endringa i arealbruken.

Figur 4. Samband mellom gjennomsnittleg snødjup seiste veka i mars og kor langt aust tyngepunktet av flokkposisjonane under har vore under kalveteljingane i juni/juli.

Figur 5. Svarte punkt er gjennomsnittleg Y-(UTM32N) koordinatar for flokkposisjonar observert under kalveteljingane frå og med 1983 til og med 1999. Stipla line er lineær regresjon. Raude punkt og line er overnattingstal for Stavali turisthytte sommar og vinter. Data frå Bergen Turlag.

 

 

 

 

sjølv om det har hendt at einskilde flokkar har trekt vestover der under jakta.

Det er rett at reinen bruka vestvidda meir før, men dei sparsame data me har frå før GPS merkinga byrja gjev prov for at endringa i arealbruk kan knytast til auken i ferdsel mellom 1980 og 1999. Det er ingen grunn til å rekne med at ferdsla på vidda vil minke i framtida. Tvert om; stadvis kan den auke mykje svært fort, slik me har sett på Trolltunga. Dersom me skal unngå at allemannsretten, som no er utvida til å gjelde 7 milliardar menneske, skal gjera uboteleg skade på norsk natur generelt og villreinen spesielt, må trafikken i villreinfjellet styrast mykje betre enn før. Hytter og løyper må flyttast. På Hardangervidda er prøvestenging av Hellevassbu rett stad å byrje. Frå grunneigarhald har det nyleg kome framlegg om å legge løypene i vest ut på «eggene» mot Sørfjorden. Gjer ein dette og samstundes ikkje tillet nytt «signalbygg» på Mogen Turisthytte, men heller flyt den trafikken mykje lenger aust, vil reinen få godt samband mellom vinterbeita, ulike kalvingsområde og sommarbeite av særs god kvalitet. Med slike tiltak kan det vera mogeleg å få til ei varig løysing som tilfredstiller villrein, lovverk, grunneigarar og turfolk.

Frå og med 2001 har arealbruksmønsteret som vart etablert på 1990 talet (Figur 3) halde seg svært stabilt (Figur 1). Det typiske mønsteret har vore at etter vinterbeiting på austvidda har dyra trekt vestover mot dei tradisjonelle kalvingsområda i Veigdalen. Men ofte har ein sett at trekket har stansa opp og dei har i staden trekt ned til områda rundt Songa og Møsvatn. Snøen ligg ikkje djupare enn før og våren kjem ikkje seinare i vest enn før. Ei meir sannsynleg forklaring på trekket kring kalvinga er den samla trafikkbelastinga i april og mai. Når dyra vel har kome til Vinje er der fleire hinder for at dei skal trekke nord og vestover om sommaren. Elva Kvenna er eitt, i sume år renn den stri utover sommaren og er vanskeleg å krysse for simler med kalvar. Men dette kan ikkje forklare at dyra ikkje trekker nordvestover i år med låg vassføring og at dyra aldri nokon gong sidan 2001 har trekt vestover gjennom Belebotn. På sudsida av Kvennavassdraget må dette trekket ha vore hovudtrekkvegen mellom Vinje og Ullensvang i uminnelege tider. Turisttrafikken oppover Valldalden og frå Hellevassbu til Litlos samlast i sørenden av Litlosvatnet og der gjeng der i snitt femti-seksti personar kvar dag om sommaren tvers over denne trekkvegen. Trafikken i dette området må ha hemma reinstrekket der i fleire tiår,

Figur 6. Tilhøvet mellom talet på overnattingar på Stavali og gjennomsnittstalet for kor langt nord/sør reinsflokkane har stade under kalveteljingane i juni/juli.
Same datakjelder som synt i Figur 3.

 

 

 

 

Lang tunnel kan redde villreintrekk

Ny E134 skal bli hovedveiforbindelse mellom øst og vest i framtida, og mangedoblet biltrafikk ligger i planene. For å spare penger er vegmyndighetene pålagt å planlegge strekningen Vågslid i Vinje til Seljestad i Odda uten den lange tunnelløsningen som både transportnæringen og villreininteressene mener er nødvendig. I tillegg til faren for trafikkaos, kolonnekjøring eller stenging ved uvær og store snømengder vil dette trolig stoppe nødvendige og historisk viktige reinstrekk mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda. Politikerne må på banen!

I sin planlegging av ny E 134 er Statens vegvesen (SVV) pålagt økonomiske føringer vedtatt i kommunedelplan og nasjonal transportplan. Ut fra det mandatet kan ikke SVV planlegge med den lange tunnelløsningen som kunne bedret reinens mulighet for trekk

mellom våre to største villreinområder, men er bundet til kort tunnelløsning. Det betyr at det blir tunnel fra Røldal i vest til 1 km øst for Peparsteinen, også i Odda kommune. Videre kommer to mindre tunneler øst og vest for Haukeliseter Fjellstue, men ved de

tradisjonelt viktige reinstrekkene blir veien liggende åpent i dagen. Skal dette mandatet endres må det gis nye økonomiske føringer for prosjektet og det må foretas ny politisk behandling på riksplan.

 

 

 

 

De viktige og historisk mye brukte reinstrekkene mellom våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, vil trolig opphøre om dagens politiske rammer opprettholdes. Statens Vegvesen gjennomførte møte og befaring sist november som ledd i andre gangs behandling av reguleringsplanen. Konklusjonen fra de inviterte villreinkyndige var helt entydig; lang tunnel må til om villreintrekket mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda skal bevares!

De viktige villreintrekkene

Før veiforbindelsen E134 med Haukelitunnelen kom i 1968, var Setesdalsområdene og Hardangervidda i praksis et sammenhengende leveområde innen «Langfjella». Trafikken på veien har økt dramatisk siden den gang. Men i mange år etter veien kom skjedde det likevel store villreintrekk mellom Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, i tråd med dyras nomadiske bruk av leveområder og beiter.

De østligste trekkene anses som de viktigste i historisk tid. Dette har trolig sammenheng med mindre snømengder og lettere tilgjengelige beiter i de østligste områdene på begge sider av veien. I tillegg til økt biltrafikk er det bygd ut massevis av hytter i området Vågslid og flere er planlagt. Stavanger Turistforenings Haukeliseter fjellstue er landets mest besøkte turistforeningshytte og genererer sammen med hyttene i Vågslid stor menneskelig

ferdsel. Dette forstyrrer naturligvis villreinen i områder, som i tillegg til trekkområder utgjør noen av de viktigste vinterbeitene i Setesdal Ryfylke villreinområde. Når reinen kommer sørfra er det gjerne på tampen av året, og kan vare gjennom hele vinteren.

Konsulenten Naturrestaurering AS har på oppdrag av Statens Vegvesen vurdert forventede effekter av ny E134 på villreintrekkene. I den anleggsperioden på 5 år forventes all reinaktivitet å opphøre i området og om driftsperioden som følger skriver de i sin rapport av januar 2019: «I driftsfasen er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst at noe

trekk av rein kan forekomme over den nye Haukelisetertunnelen, men at tunnelene generelt er for korte til å ivareta funksjonelle reinstrekk. Viktige beiteområder og trekk-korridorer ligger også på strekning med veg i dagen, der vegen utgjør et stort terrenginngrep og vil generere økt trafikk til området, derav øker unnvikelseseffekten på rein og reduserer beitebruken, og vegen kan bli en fullstendig barriere».

Barriereeffekten av trafikk og ferdsel i dag framgår tydelig av kartskissen under som viser GPS-merkede simler sine bevegelser i de aktuelle områdene. De grønne sirklene fra Hardangervidda er innhenta fra mars 2001 t.o.m. mai 2014 og de røde sirklene i Setesdal

 

 

 

 

Ryfylke fra mars 2007 t.o.m. mai 2014. Men årlig registreres trekk vinterstid, i første rekke av bukkeflokker og en stor del av denne aktiviteten er i nyere tid registrert over tunneltakene på hhv. Dyrskartunnelen og Vågslidtunnelen.

Utfordringene i Setesdal Ryfylke villreinområde

Setesdal Ryfylke er landets mest sårbare villreinområde når det gjelder fare for nedising av vinterbeiter, som følger av veksling mellom mildvær og kulde. Villreinområdet er også blant de med lavest andel vinterbeiter. Det er derfor utrolig viktig at dyra fortsatt kan

ha mulighet for å trekke nord til Hardangervidda når vinterbeiter er utilgjengelige i Setesdal Ryfylke. I 1986 stod eksempelvis store deler av vinterstammen på Hardangervidda i områdene ved Møsvatn. Med de forventede klimaendringer vil disse utfordringene for villreinen i Setesdal Ryfylke ventelig øke, og dermed også viktigheten av at dyra som tidligere kan trekke over på Hardangervidda.

Norges internasjonale forpliktelser for villrein og politiske mål

Norge har store internasjonale forpliktelser i å ta vare på våre villreinområ

der, og særlig stort er det for de definerte nasjonale villreinområdene som både Setesdal Ryfylke og Hardangervidda er. Det er også vedtatt nasjonale mål at villreinen skal kunne opprettholde eller bedre sine muligheter for trekk innen og mellom villreinområder.

Det er gjort et for dårlig arbeid med å belyse og fremme villreininteressene i planleggingen av nye E134. Dette gjelder særlig betydningen trekkmuligheten nordover har for villreinen i Setesdal Ryfylke når klimaforhold låser vinterbeitene her i is. Dette manglende fokuset kan skyldes flere forhold, og naturligvis ligger det i bunnen et sterkt politisk ønske om å holde kostnadene på veistrekningen nede.

Oppfølging fra de ansvarlige statlige regionale myndigheter har åpenbart vært for dårlig. De aktuelle arealene ligger i Hordaland og Telemark, mens det er Fylkesmannen i Buskerud som er ansvarlig fylkesmann for Hardangervidda villreinområde og Fylkesmannen i Agder som er ansvarlig fylkesmann for Setesdalsområdene. Her har trolig kommunikasjon og samarbeid vært for dårlig. Dessverre er det også en erfaring hos villreinforvalterne at kommunene Odda og Vinje er langt mer opptatt av villreinens forhold på Hardangervidda enn i Setesdal Ryfylke.

Lang tunnel kunne bedret trekkmulighetene for villreinen betydelig. Foreliggende alternativ vil med økt trafikkbelastning derimot redusere disse ytterligere, og trolig stoppe trekkmulighetene fullstendig slik også SVV’s sine konsulenter skriver. Med kort tunnel og manglende trekkmuligheter nordover, og endrete og forverra klimaforhold, vil det oppstå situasjoner da villreinstammen låses til sviktende vinterbeiteforhold og kan stå i fullstendig kritisk situasjon!

Det er viktig at våre nasjonale miljømyndigheter og politikere sørger for å få planleggingen av E134 som ny framtidig stamvei mellom Øst- og Vestlandet inn i et bærekraftig spor!

GPS-posisjoner på Hardangervidda og i Setesdalsheiene. Figur hentet fra NINA Rapport 1121 «Veger og villrein».

De viktigste villreintrekkene er angitt inn i de østligste planområdet, som innspill fra villreininteressene på høringsmøte om ny E 134 i november 2018. Kilde: Naturrestaurering AS

 

 

Turisttrykk og arealbruk av reinen på Hardangervidda over tid

Villrein likar ikkje folk. Det er me samde om. Det finst òg data for når trafikken på ein gangveg blir så stor at eit reinstrekk blir påverka, eller heilt stengt. Men, kva skal til for at arealbruken av folk blir så stor at dyra i større eller mindre mon skyr det same arealet? Når er det tale om ein slik påverknad, og når er det tale om naturleg variasjon i arealbruken? Kring dette sprikjer meiningane, og det er i stor mon tale om ulike grader av tvil og tru.

I Villreinen 2019 tek Harald Kvaalen for seg problemstillinga, ma. ved hjelp av matematiske modellar. Eg lyt vedgå at eg ikkje heng heilt med i resonnement og reknestykke. Hovudpostulatet er, slik eg skjønar det, at aukande overnattingstal på Stavali (1983-1999) og andre hytter (som det ikkje er referert tal for) har tvinga flokkane sørover sumarstid, meir år for år, til saman 40 km. At folk påverkar dyra innanfor syns– og luktavstand, ja. Men at påverknaden gjeng over mange km? Det trur eg lite på. Materialet av Kvaalen syner elles at frå 1999 har overnattingstala på Stavali svinga mykje, i snitt ein reduksjon. Og – sam

variasjon er ikkje alltid det same som årsakssamanheng.

På sørsida av Bitdal – litt ut på 1980-talet – auka det med dyr etter oppdemming av Bitdalsvatn og bygging av ei kraftlinje eit tiår før. Eg vil ikkje ut frå det seia at slike tiltak lokkar til seg dyra.

Fram til og med 2014 var der bra med bukk på sumarbeite, og viss jakt dei fyrste dagane. Dei siste åra har det vore berre nokre få dyr der – bukken har i hovudsak funne seg sumarbeite vest for Songa og aust for Møsvatn. Det skiftet i arealbruk har i alle fall ingen ting med turisme å gjera. I eldre tider har denne tangen òg vore eit visst

område for dyr sumarstid – der er flust med dyrestupper og bogastille.

Lat oss sjå på kva for konkrete, historiske opplysningar me har om arealbruk, fyrst og fremst sumarstid.

Terje Skogland tok for seg arealbruken gjennom året (fig 1), ut frå eigne observasjonar og meldingar frå heimelsmenn. Ein noko mangelfull metode, sjølvsagt, der ein knapt fær med alt, men interessant er det at sumarstid har dyra ein nordleg og vestleg arealbruk. Etter det ein minnest, kom fostringsflokkane sørover att fyrste gongen i 1981.

Så har me Olav Strand sine registreringar (fig 2), ut frå posisjonane ved sumarteljingar 1983-1995, det vil stort sett seia fyrst i juli.

Framleis mykje i nordvest, men og ein del sør for Kvenna.

Så har me då kva radiomerkinga fortel, i åra 2001-2005 (fig 3). Dette er ein del av ei «arealbrukslokke» som synte arealbruken av dyra gjennom året. Den blei, straks ho var publisert, teken fram på tallause møte og framstild som den absolutte sanning. Ein hoppa glatt over at berre fem år låg bak, og at det fanst opplysningar om annan arealbruk attende i tid (jf. over). Ikkje overtydande fagleg arbeid.

Her er arealbruken for perioden 9. juli– 7. august, samanhalde med «trykket» frå turisthyttene. Ein talande visualitet, ja, men eg minnar om at berre fem år ligg bak. Kva me no måtte meine og tru

Figur 1: Terje Skogland tok for seg arealbruken gjennom året, resultatet viser at sumarstid har dyra ein nordleg og vestleg arealbruk.

 

 

 

 

om arealbruk av reinen, vonar eg me er samde om det er for lite for bastante konklusjonar.

Korleis har så turisttrafikken utvikla seg? Figur 4 viser talet på overnattingar på dei mest sentrale turisthyttene, Hellevatn, Litlos, Sandhaug, Lågaros, Rauhelleren og Mårbu. Sterkt svingande, men rimeleg stabilt i snitt. Det kan sjå ut til at frå 2013 og framover har talet stabilisert seg på eit litt høgare nivå.

Så kan ein sjå korleis arealbruken har vore sumarstid dei siste åra (fig 5, 6 og 7).

Eg kan ikkje dy meg for å taka fram ein spådom frå 2012:

Så fær me sjå, då – som raulendingen sa, han låg og skulle døy – om reinen dreg seg nordover sumarstid i åra som kjem, meir enn han har gjort eit godt tiår. Tendensen er der alt.

Smålåten som eg er, let eg vera å nemne kven som kom med den spådomen.

Oppsummert: Ja, frå 2001 og framover er det dokumentert at dyra i hovudsak har stade sør for Kvenna om sumaren. Men, frå 2017 av har dei i aukande mon òg teke i bruk nordsida. Turismen – uttrykt som overnatting på dei mest sentrale turisthyttene – har svinga, men syner ikkje nokon dramatisk auke. Ein liten auke dei siste åra, parallelt med at dyra meir har søkt nordover att!

Det ein ikkje har tal for, er teltturismen. Er denne av eit stort omfang – og monaleg større enn han han var attende i 1970? Dette veit me ikkje, men lat oss sjå kva ei spørjegransking i regi av NINA frå 2017 seier:

1068 respondentar seier at dei har overnatta på turisthytte, og 1230 at dei har overnatta i telt.

Tek me utgangspunkt i overnattingstala (15 000 i snitt) over, dreg frå 25 % for vinterbruk av turisthyttene kjem me då til eit overnattingsvolum på 13 000 persondøgn i telt, i området der dei nemnde hyttene ligg.

Kan det vera rett? Eg trur nei, her er det

Figur 3: Arealbruken for perioden 9. juli– 7. august 2001-2005, samanhalden med «trykket» frå turisthyttene.

Figur 2: Olav Strand sine sumarteljingar 1983-1995, framleis mykje i nordvest, men og ein del sør for Kvenna.

Figur 4: Talet på overnattingar på dei mest sentrale turisthyttene, Hellevatn, Litlos, Sandhaug, Lågaros, Rauhelleren og Mårbu.

 

 

 

 

eit skeivt utval, teltturistar har svara på skjema i mykje større mon enn dei som ligg på turisthytter.

Det er nokre år sidan no, men fleire år på rad gjekk eg frå Rauland til Besso fyrst i august, langs ulike ruter utanom merkte stigar. Eg såg ikkje eitt telt, utanom framme på Besso, då. Så kor stort volumet av «villturisme» måtte vera, desse folka fylgjer nok i hovudsak raude T-ar.

Skulle me likevel tru på talet 13 000, kan me spreie dei over halvannan månad og 4000 km2 – halve totalarealet. Som oftast gjeng fleire teltturistar i lag, lat oss seia at snittet er tvo pr telt. Det gjev eit trykk på 0,04 telt pr døgn og km2, eller at kvart telt kvar dag har 25 km2 bak seg. Er det nok til å halde reinen vekk? Kvar fær tru sitt.

Sjølv trur eg at variasjonen i arealbruk sumarstid me har sett dei siste 50 åra, helst er eit uttykk for tilfeldig variasjon, og mindre eit uttrykk for press frå turistane. Ein viss samanheng med kalvingsområde er rimeleg å tenkje seg – men kvifor det har flutt seg dei siste 15 åra er vanskeleg å sjå ei god forklaring på. Dei teoriar som er framsette, er ikkje overtydande.

Så kunne ein våge seg med ein ny spådom: Innan ti år vil me på nytt sjå dyr på sumarsbeite kring Hårteigen.

PS.

Det er hevda at påsketuristar og skutertrafikk er sterkt medverkande til at dyra sidan 2003 i hovudsak har valt å kalve i sør. I år var det ikkje påsketuristar, likevel har dyra i skrivande stund (01.05.) kome ned til Bitdal. Tidlegare i vinter var det mykje dyr heilt oppe ved Stavali. !8-19. april var det mykje skuterkøyring, men trekket sørover tok til før det. 22. april stod det framleis att ein klatt nord for Hårteigen. No er der tomt.

Ein skuter skræmer mindre enn ein skiløypar, i snitt vil ein rein springe gode 500 m etter møte med ein skuter (Reimers). Så kan ein velje å tru (eller ikkje) at ei slik skræming inspirerer reinen til å gjennomføre eit målretta trekk på mange mil.

 

 

 

 

Siste år med rydding i skytefeltet på Hjerkinn

Reinen har både en kompleks, nomadisk levemåte, og den lever i en sosial struktur som gjør at dyr av ulik alder og kjønn har ulik sårbarhet overfor inngrep og forstyrrelser gjennom året. Det er derfor mange faktorer som er avgjørende for hvorvidt det vi foretar oss i reinens leveområder oppleves som en barriere. Det var med andre ord ingen enkel oppgave, verken for forskningen eller forvaltningen, å kvantifisere eller forutsi effekten av å fjerne infrastrukturen knyttet til Hjerkinn skytefelt.

Bakgrunn

I 2023 kunne Forsvaret ha feiret 100-års jubileum for aktivitetene på Hjerkinn. Slik blir det ikke. Den 23. mars 1999 fattet Stortinget vedtak om at skytefeltet med sine 165 km2 (i Lesja og Dovre kommuner) skulle legges ned, og områdene restaureres slik at allmennheten trygt kunne ferdes i skytefeltområdet. Restaureringen skulle skje som del av en omfattende plan for arealutvidelse av verneområdene på Dovrefjell. Forsvarets bygningstjeneste ga prosjektet navnet Hjerkinn PRO. Restaureringsprosjektet fikk en solid lokal forankring, og prosjektet krevde omfattende planlegging, noe som skjedde i samarbeid med miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen (FM) i Oppland, samt Dovre og Lesja kommuner.

Et bredt tematisk utredningsarbeid ble igangsatt; utredninger som bl.a. gikk på militære etterlatenskaper, geologi, forurensning, vegetasjon og planteliv, dyreliv, kulturminner og friluftsliv.

Hjerkinn PRO fra et forskningsperspektiv

Norsk institutt for naturforskning (NINA) så tidlig mulighet for å få oppdrag i tilknytning til prosjektet. Som forskningssjef for terrestrisk avdeling deltok jeg på vårt første møte med «Forsvarets bygningstjeneste» og Fylkesmannens miljøvernavdeling i Oppland 16.5.2001. I april 2002 signerte NINA og «Forsvarsbygg» – (den gang «Forsvarets Eiendomsforvaltning»), en kontrakt på kr. 850 000 for temaet økosystem (fugl, vegetasjon, rovdyr, villrein, moskus).

Det ble fra NINA, allerede fra starten, påpekt at det var behov for mer spesifikk kunnskap om effektene av forsvarets infrastruktur, og da særlig veinettet, samt fotturistenes bruk av skytefeltet, i forhold til rein. Et forslag om å igangsette undersøkelser der bruk av radiosendere med GPS-enhet på dyrene inngikk ble imidlertid ikke inkludert i oppdraget fra Forsvaret.

NINA har over mange år hatt oppdrag for forvaltningen i Dovreregionen i tilknytning til villrein. Det var derfor mulig, på bakgrunn av forholdsvis begrenset feltarbeid, og eksisterende kunnskap, å lage en rapport til Hjerkinn PRO - «Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål – temautredning økosystem, villrein og moskus»1. Rapporten har i ettertid blitt tillagt stor, noen vil trolig si for stor, vekt for de forvaltningsmessige beslutninger som er tatt, bl.a. i forhold til fjerning av infrastruktur som kunne medføre redusert bæreevne for rein i området.

Blant rapportens konklusjoner heter det bl.a. at: «De viktigste følger av Forsvarets aktivitet på fauna i området er forstyrrelse av reinen langs med Forsvarets vegnett i området. Satellittbilder, tidligere beite- og bestandsregistreringer samt nye målinger bekrefter klart at områdene rundt både Ringveien og spesielt området Stridåi-Hjerkinn-Kolla i dag har et større vinterbeitetilfang som følge av mindre beiting i den perioden Forsvaret har hatt aktivitet her.--. Reinens slitasje på lavmattene indikerer en klar unnvikelse og reduksjon i bruk av områdene inn mot midtre- og nedre deler av Snøheimvegen,

så vel som til E6. Resultatene fra unnvikelsesstudiene viser at reinen har brukt nærområdene til Snøheimvegen langt mindre enn bakgrunnsområdene - - - .

Rapportens konklusjoner bygget på det som på dette tidspunktet både var kjent lokalt og generell kunnskap om reinens respons på ulike former for forstyrrelser. Motargumentene og kommentarene til rapporten har vært mange, også fra lokalt hold. Det har bl.a. med tyngde blitt hevdet at reinen har hatt opphold i skytefeltet «til alle tider», også mens forsvaret drev på med sine aktiviteter. Det er ikke enkelt å motsi og argumentere mot personlige observasjoner og meninger om dette, men det er verdt å merke seg at reindriftskonsulent Peder Hagen allerede i 1965 i en befaringsrapport pekte på virksomheten i skytefeltet som en begrensende faktor for reinen året rundt: «Den stadige ferdsel innen området, skyting og andre øvelser, transport av forskjellig slag, blir årsak til at reinen skyr området som beitemarker til alle årstider».

Rein og forstyrrelser er et stort og komplekst tema som lenge har vært fokus for forskning. Det er skrevet flere oppsummerende rapporter i forhold til kunnskapsstatus om dette, og i det alt vesentlige bekrefter disse undersøkelsene at rein generelt er sårbar for menneskeskapte forstyrrelser.

Først i 2008 ble det igangsatt GPS-merking av rein i Dovreregionen2. Dess grundigere et tema eller fenomen blir studert, jo mer komplisert har det

 

 

 

 

en tendens til å bli. Rein og menneskeskapte forstyrrelser er ikke noe unntak. Det er imidlertid liten tvil om at lokale forhold i tilknytning til dyrenes leveområder, slik som trekkveier, beitetilgang og beitekvalitet, bestandstetthet, infrastruktur og andre forstyrrelsesfaktorer, er avgjørende for hvordan effektene av å fjerne et veilegeme/og eller trafikken på deler av en veitrasé blir.

Ikke minst på bakgrunn av villreinens økologi og biologi blir det å forutsi effekter av tekniske inngrep og forstyrrelser usikkert. Rein har både en kompleks, nomadisk levemåte som varierer i tid og rom, nært knyttet opp mot bestandsstørrelse så vel som det beitegrunnlag som til enhver tid er tilgjengelig. I tillegg lever rein i en sosial struktur som gjør at dyr av ulik alder og kjønn har ulik sårbarhet overfor inngrep og forstyrrelser gjennom året. Det er disse økologiske og biologiske faktorene som er avgjørende for hvorvidt det vi foretar oss i reinens leveområder oppleves som en barriere. Barriereeffekten er med andre ord en variabel størrelse der barriereterskelens høyde på et gitt tidspunkt henger sammen med den «livssituasjon» dyret eller dyrene befinner seg i.

Det var med andre ord ingen enkel oppgave verken for forskningen eller forvaltningen å kvantifisere eller forutsi effekten av å fjerne infrastrukturen knyttet til Hjerkinn skytefelt. Økologi er ingen absolutt vitenskap, og det er rom for mye skjønn i og med at definitive svar sjelden finnes, men vi kan med sikkerhet si at enhver form for infrastruktur eller menneskelig ferdsel vil ha en teoretisk, negativ effekt på reinen. Problemene reiser også filosofiske spørsmål som går på hvor mye og hvordan vi vil eller bør bruke naturen på bakgrunn av det vi vet om tålegrenser. Dette er blant de store dilemma når forvaltningsplaner og verneforskrifter for verneområder utarbeides. De kan også skape konflikter fordi følelser hos mange enkeltpersoner involveres og utfordres.

Villreinen har vært og er «gjennomgangsfiguren» i vernearbeidet med Dovreregionen i og med at det er snakk om leveområdene til en norsk ansvars

art der dyrene genetisk synes å ligge nærmest det vi mener å forstå av genetikken hos opprinnelig fjellrein.

Utfordrende villreinforvaltning

Å forvalte villrein er utfordrende, og for mange er det vanskelig å forstå at forvaltningen primært hviler på villreinjegerne som hvert år drar til fjells i håp om å få tatt ut det eller de dyrene det er gitt fellingstillatelse på. For mange virker bare tanken på å drive jakt i en nasjonalpark absurd.

Reinens bruk av områdene knyttet til skytefeltet og tilgrensende fjellområder er godt kjent av lokale jegere fra langt tilbake, og utallige fangstanlegg forteller med stor tydelighet hvor reinen har hatt tilhold og hvordan trekkene har gått. I løpet av de siste årene har et nytt tilfang av mer detaljert kunnskap kommet gjennom bl.a. radiomerking av dyr (jfr. NINA Temahefte 51 – Horisont Snøhetta). I Kongelig resolusjon av 20.4.2018 oppsummeres situasjonen på følgende måte:

«Fra midten av juli starter trekket fra kalvingslandet i Stroplsjødalen til vinterbeitene i det tidligere skytefeltet. Reinen veksler i sin bruk av kalvingsland, beiter og trekkorridorer. Per i dag går hovedtrekket inn i området gjennom Kolldalen, forbi «Stridå-krysset» og videre på nordsida av Svånådalen. Flokkene runder også øst- og videre sør for Kolla og inn Svånådalen. Det trekker flokker langs Einøvlingsbekken, inn i Einøvlingsmassivet og videre ned i

Grisungdalen, alternativt mot Vålåsjøhøa. Hovedtrekket om sommeren og høsten er med sola rundt Dovremassivene. Dette «rotasjonstrekket» rundt Snøhetta og fjellmassivene rundt varer til etter at jakta er ferdig. Når brunsten starter, endres trekkmønsteret igjen, og flokkene beveger seg mer uavhengig av rotasjonstrekket».

Etter å ha jaktet villrein i Snøhettaområdet i omkring 40 år, stort sett også i de årene Forsvaret har hatt mannskaper ute på ryddeoppdrag, er det ikke til å unngå at noen refleksjoner er gjort. Det skal ikke legges skjul på at ikke bare positive tanker har vært sendt når manngarden av soldater har vist seg som lange tarmer høyt oppe i fjellsidene sammen med bandvogner og annet utstyr. Å sitte å se på reaksjonene hos reinflokkene som har stått på snøfonnene når helikoptrene om ettermiddagen har kommet for å hente ut mannskapene har til dels vært en vond opplevelse. Rein, allerede stressa av jegere, har blitt tvunget til å ta kursen oppover mot de høyeste toppene.

Å jakte samtidig som ryddemannskapene har drevet på har vært utfordrende på flere måter. Jeg har ikke vært alene om å la meg irritere. Et av de områdene jeg har jaktet mye er Skredahøene og Skredaflata, med utgangspunkt i Skredalægerbua som Lesja fjellstyre eier. Hit har det stort sett alltid kommet rein nordfra via Grøndalen, Kjelsungdalen og Mjogsjødalen, dyr over fra Strålsjøområdet i vest og Einøvlingen og Grisungvatna i

 

 

 

 

sør, avhengig av vindretning. I årene med rydding har dette mønsteret på ingen måte vært selvsagt.

Store beiteområder

Skytefeltet på Hjerkinn har stort beitepotensial både for husdyr, rein og moskus, i og med at produktivt beiteareal utgjør 86 % av totalarealet. Selv om terrenget gjennom årene er blitt preget av betydelige fysiske inngrep i tillegg til de etterlatenskapene militær øvingsaktivitet nødvendigvis resulterer i, har beitedyr brukt områdene i større eller mindre grad. Av inngrep det er verdt å nevne var ca. 90 km vei (i første rekke Store og Lille ringvei som går rundt hele feltet), men også Snøheimveien og veien inn til Vesllie-setrene og videre innover Grisungdalen. I tilknytning til alle veiene fantes solide betongbruer. Det var også veier til HFK-sletta og Haukberget (HFK = Hærens forsyningskommando). HFK-sletta var en planert grusflate på 400 x 600 m og ble brukt til testing av spesialammunisjon for Artilleriet. Haukberget I og II var traseer for framrykning og målområder for Kavaleriet. Av andre strukturer kan nevnes 32 «blenderinger» - små skuddsikre betongrom forsenket i terrenget.

Det aller meste av dette ble besluttet

fjernet da Regjeringen behandlet saken 20.4.2018, bortsett fra veien inn til Snøheim og veien fra Hjerkinn langs Vålåsjøhøe til Grisungvatna. Mye av arbeidet er allerede gjort, men det vil nødvendigvis ta lang tid før alle spor er borte. Størst arbeid har forsvarets ryddemanskaper utført. Metoder og resultater finnes i de årlige rapportene på Hjerkinn PRO sine hjemmesider. I rapporten fra 20183 oppgis at det i perioden 2006-2018 til sammen er ryddet 524 tonn metaller, ca. 430 m3 treavfall, 157 m3 søppel, 4492 blindgjengere over 20 mm og 13509 under 20 mm.

Den 20.04.2018 kunne vi lese følgende på Regjeringens hjemmesider: «Regjeringen utvider i dag Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark ved å verne det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Nasjonalparken øker da med over 130 kvadratkilometer. I tillegg oppretter regjeringen et nytt Hjerkinn landskapsvernområde på 45 kvadratkilometer. -- Lokale interesser har vært bredt involvert. I utgangspunktet skal alle veier og installasjoner i området fjernes gjennom restaureringsprosjektet. For å ivareta lokal beitenæring vil likevel Vålåsjøhøvegen bevares frem til over våtmarksområdene ved Grisungen. Også Snøheimvegen skal bestå, med skyttelbuss som frakter turister inn til Snøheim, påpeker Elvestuen»4.

Snøheim, Reinheim og Snøheimvegen

Det lå i kortene fra starten at det bare var små strekninger av veisystemet i skytefeltet som skulle beholdes. Arbeidet med bruk av fjernstyrte gravemaskiner og andre avanserte hjelpemidler for å rydde unna så vel synlige som usynlige spor og etterlatenskaper på Hjerkinn hadde på vernetidspunktet (20.4.18) pågått i flere år, og revegeteringen var mange steder kommet langt. Det som kom frem i media da detaljene i vernevedtaket ble kjent kom likevel overraskende på noen. Uansett hvem som involveres, og uansett hvor grundige prosesser så store prosjekter legger opp til, er det erfaringsmessig umulig å nå ut til alle. Så også her. Lokalt har særlig fjerning av seterbygningene i Vesllie og solide betongbruer, samt uttapping av Einøvlingsdammen skapt strid.

For å forstå at noen føler seg provosert

er det nødvendig å se på helheten i prosjektet, ikke minst det som har skjedd i tilknytning til Snøheim og Snøheimvegen. På tross av at lokale myndigheter og interessegrupper har hatt anledning til å være med fra starten av Hjerkinn PRO, er det ikke overraskende at en for 20 år siden ikke forutså hvilke konflikter som kunne dukke opp. En konkretisering av forskjellene i hvordan Lesja og Dovre kommuner så på hvordan skytefeltet skulle tilbakeføres, sammenlignet med Fylkesmannens plan, får en bl.a. ved å se på kommunedelplanen for skytefeltet (behandlet vinteren 2003-2004) og Fylkesmannens plan. Det er ingen tvil om en fra lokalt hold tidlig la opp til at det skulle tas større hensyn til lokal bærekraftig næringsutnyttelse og friluftsliv enn hva det endelige resultatet kom opp med.

Snøhetta har vært et populært mål for fjellvandrere i mer enn 200 år. I fjellet ble det tidlig bygget både overnattingsbuer av stein og tre. De gamle skysstasjonene sto sentralt, og Hjerkinn Fjellstue fikk allerede i 1888 bygd en turisthytte inn mot Snøhetta – Gamle Reinheim, som i 1922 ble overtatt av DNT. Da DNT etter hvert fant ut at denne ble for liten, ble det i 1949 anlagt vei innover til Nedre Stridåtjønn, og Snøheim ble bygget (også kalt Nye Reinheim). Gamle Reinheim ble stengt og revet. Etter hvert som skytefeltet i økende grad ble tatt i bruk, ble Snøheim i 1959 kjøpt av Forsvaret, til tross for at bygningen lå utenfor skytefeltet. I avtalen lå at DNT skulle bygge en mindre, selvbetjent turisthytte i Stroplsjødalen med navnet «Reinheim». Hytta ble bygget i 1961 med merka stier til bl.a. Kongsvold, Snøhetta og Åmotdalshytta.

Historikken knyttet til Snøheim og Snøheimvegen er både lang og innfløkt. Da Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark ble utvidet i 2002 ble det skrevet i resolusjon av 3.5.2002 at «En framtidig bruk av Snøheim som turisthytte eller andre former for overnattings- eller bevertningssted vil komme i konflikt med verneverdiene». Da verneforskriften for nasjonalparken ble utarbeidet i 2002 ble det følgelig ikke lagt til grunn at Snøheim skulle brukes videre der husene lå. Ikke minst fra lokalt hold ble

 

 

 

 

det imidlertid uttrykt ønske om å sette husene i stand slik at Snøheim igjen kunne brukes som turisthytte.

Miljøvernminister Børge Brende sa i en pressemelding (3.2.2003) at DNT burde få anledning til å ta i bruk Snøheim som en klassisk turisthytte for fotturister. I brev til Forsvarsdepartementet den 3.3.2005 fra MD skriver departementet at det bør åpnes for at Snøheim skal kunne benyttes som turisthytte under visse forutsetninger, bl.a. at hytta kun var åpen om sommeren. I 2008 vedtar så Riksantikvaren at Snøheim skal fredes. Snøheim ble i perioden 2010-2012 restaurert og gjenåpnet i 2012, og hadde allerede første året ca. 5800 overnattinger.

Gjenåpningen av Snøheim hadde selvsagt stor betydning for bruken av Snøheimvegen som nå fikk enda større fokus i diskusjonen. I tilknytning til stortingsbehandlingen av det femårige prosjektet som NINA fikk i oppdrag å lede i 2008, ble det bestemt at endelig vedtak om Snøheimvegen skulle utsettes til dette prosjektet var gjennomført og hadde konkludert. I prosjektet «Villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Status og leveområde»5 ble områdene mellom Snøheim og Hjerkinn viet spesiell oppmerksomhet, og på bakgrunn av rapportens konklusjoner ble det bestemt at Snøheimvegen som en prøveordning skulle stenges for privatbiler i 2012 og at folk skulle kjøres med buss inn til turisthytta. Dette også som ledd i det store forskningsprosjektet som ble initiert i 2008 og som i mars 2013 resulterte i rapporten «Horisont Snøhetta» som konkluderte med følgende: «Av tre mulige scenarier har vi vurdert det som best å beholde vegen, men at det samtidig innføres strenge begrensninger på bruk og at det opprettes et driftsregime som innebærer bruk av buss helt inn til Snøheim».

Det er ingen tvil om at fotturister som benytter DNT sitt løypenett i villreinområdene virker negativt på dyrene. Etter at Reinheim ble bygget i Stroplsjødalen økte naturlig nok ferdselen, noe som har ført til at reinen i langt mindre utstrekning bruker området og kvier seg for å krysse dalen, og når det først skjer gjøres det raskest mulig.

Hvordan Reinheim, Snøheim og Snøheimvegen påvirker villreinen er grundig redegjort for i bl.a. Dovrefjell nasjonalparkstyre sin møtebok av 24.4.2017, rapporten «Horisont Snøhetta» samt NINA-rapportene 800 og 1313.5 5/6

Vesllie og Einøvlingsdammen

Sett i ettertid kan vel de fleste involverte i Hjerkinn PRO si seg noen lunde fornøyd både med prosesser og resultater. Men som ellers i saker med mange interesser involvert har ikke alle fått sine ønsker oppfylt. Blant tema som etter fredningsvedtaket i 2018 har skapt størst oppmerksomhet og debatt er Vesllie og Einøvlingsdammen. Prosjekter som utfordrer ivaretakelse av lokale og tradisjonelle næringsinteresser gjennom økt vern i kommuner som fra før har store arealer vernet, er selvsagt et «minefelt».

Forsvaret kjøpte setrene i Vesllie (Rolstadseter og Bentdalsseter) i 1960 i og med at de lå sentralt og utsatt til i skytefeltet. Til tross for at nåværende eiere av gårdene som setrene en gang tilhørte ønsket setrene tilbake når skytefeltet ble tilbakeført til sivilt bruk, lå det et vedtak om riving av seterbygningene da verneområdet i 2018 ble utvidet. Begrunnelsen var først og fremst basert på hensynet til villreinen, men også at setrene hadde liten kulturhistorisk verdi. For mange fremstår dette naturlig nok som en meget svak argumentasjon for et så drastisk vedtak. Reaksjonene har vært mange og sterke, og saken ble tatt opp av flere stortingsrepresentanter høsten

2019 i Stortinget.

Høsting av utmarksressurser har vært en nødvendig for folk i fjellbygdene i Nord-Gudbrandsdalen til alle tider, og er det fremdeles. Det er mange ganger sagt at Lesja og Dovre kommuner, som i svært stor utstrekning består av fjellnatur, er nødt til å gjøre gull av gråstein. Det er blant annet gjort gjennom høsting av fjellets goder, hvor setring og fjellbeite har vært et viktig element. Dette har gjennom generasjoner skapt en følelsesmessig tilhørighet til fjellnaturen som utenforstående kan ha problemer med å forstå. Tidligere ble spesielt frodige områder brukt ved fedrifter, og som sommerbeiter til okser, kyr og sau. Vesllie er et slikt sted, og er blant de høyestliggende setrene i hele landet, noe som henger sammen med et godt lokalklima og rikt jordsmonn.

Skredalægret er et annet læger som også har vært brukt i hundrevis av år. Her finnes store myrområder på begge sider av Grøna med godt beite, og fremdeles trekker storfe hit om sommeren. Men terrenget kan være farlig da vårvatnet kan lage grøfter i myrterrenget slik at dyra kan gå seg fast. Jeg har selv hatt gleden av å bidra til å berge ei ku som stod fast i ei slik grøft ved Grøntjønna. Det var mulig å komme i kontakt med eier og hjelpemannskaper som kunne komme innover takket være Ringveien og solide brukonstruksjoner, slik at dyret ble reddet. Et annet kjent felæger i Dovreområdet er Svånålægret, der både lesjinger og dovringer tidligere hadde

 

 

 

 

mange dyr på beite. Områdene ved Vesllie var også felæger fra gammelt av. Alle disse lægrene er attraktive tilholdssteder både for rein og moskus, ikke minst om våren når de kan komme ned for å beite på groen.

Av en eller annen årsak er det argumentert med at Seterbygningene i Vesllie skal rives av hensyn til villreinen, en argumentasjon som umulig kan være basert på den kunnskapen som de siste 10 årene er samlet om hva som er barrierer for villreinen. Selv om seterhusene i Vesllie fjernes vil vi som trives med å gå i fjellet like fullt gå her, på samme måte som tidligere. At seterhusene, hvis de får stå, skulle generere økt ferdsel, finnes det knapt belegg for å hevde. Rivingssargumentasjonen virker både underlig og urimelig i forhold til å skulle skåne villreinen når en ser at Reinheim, Snøheim og Snøheimvegen skal bestå. I tillegg er det bygget en utkikkspaviljong – «Viewpoint Snøhetta» som også genererer betydelig menneskelig ferdsel i området7. Det beste for villreinen ville selvsagt ha vært å fjerne både Snøheim, Reinheim, Snøheimvegen og Viewpoint Snøhetta.

Det er denne type beslutninger, og feilslutninger, som skaper barrierer. Ikke for reinen, men mellom sentrale myndigheter og lokalsamfunnene. Her får lokalsamfunnene demonstrert det som oppfattes som klassisk «urban verdivurdering» som naturlig nok oppleves som maktovergrep og lite balansert forvaltning. Det mest beklagelige ved dette er at det til syvende og sist går ut over villreinen

– som av mange blir en «hellig ku» og fiende som hindrer utvikling av lokalsamfunnene. Hvis villreinen skal bevares for framtida må det selvsagt skje på nasjonale, overordnede premisser, men med utstrakt medvirkning fra lokalsamfunnene.

Når det gjelder argumentasjonen om liten kulturhistorisk verdi av setrene i Vesllie virker også det underlig. Fjellet har vært brukt i tusenvis av år og hver generasjon og tidsepoke har etterlatt sine fotavtrykk. Både Forsvaret og Folldal gruver har satt spor som vil bestå for all framtid. Et viktig spørsmål er derfor hva vi skal akseptere, noe som nødvendigvis blir en subjektiv vurdering av hva som er viktig og bevaringsverdig i en kulturhistorisk kontekst. Det gjelder også Einøvlingsdammen som i høyeste grad fortjener betegnelsen fortidsminne.

Folldal Gruver startet allerede i 1748 sin virksomhet, og har opp gjennom historien drevet flere steder enn i selve Folldal. I perioden 1968-1993 pågikk drift og oppredning på Tverrfjellet på Hjerkinn. Gruveselskapet demmet i 1968-1969 opp Einøvlingsvatnet en meter (en ca. 150 m lang fyllingsdam) som vannforsyningsreservoir for gruvedrifta, og opparbeidet kjørespor til Einøvlingsvatnet. Det lå ikke inne i Forsvarets planer og budsjetter å fjerne Einøvlingsdammen og veien dit. Da gruvedrifta ble avsluttet overtok Statskog ansvaret for dammen, som for øvrig aldri ble tatt i bruk til vannforsyning for gruva. Da vannstanden ble vedtatt senket var det få som klarte å forstå hensikten. Bidro dette på noen

måte til at det nye verneområdet ble bedre? Resultatet av nedtappinga er blitt en steinørken av en strandsone som blir liggende som et gapende sår i landskapet i mange generasjoner.

Referanser

1 Hjerkinn PRO - «Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål – temautredning økosystem, villrein og moskus» (https://www.forsvarsbygg.no/contentassets/aa1a299ae7634a3bbb8bf8df785e581b/okosystem--villrein-og-moskus-hjerkinn.pdf).

2 NINA Temahefte 51 fra 2013 – «Horisont Snøhetta» (https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2378849)

3 https://www.forsvarsbygg.no/globalassets/arsrapp-2018-hjerkinn.pdf

4 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utvidelse-dovrefjell-sunndalsfjella-nasjonalpark/id2598299/

5 NINA Rapport 800 - https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2473196

6 NINA rapport 1313 – «Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen» (https://brage.nina.no/nina-xmlui/bitstream/handle/11250/2427822/Rapport.pdf?sequence=3&isAllowed=y).

7 NINA Rapport 1754 (https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2637303)

 

 

 

 

 

Tap av arealer og fragmentering av leveområder er utpekt som den største trusselen for den norske villreinen, og behovet for en mer bærekraftig arealforvaltning er økende. Forskere har nå utviklet et analyseverktøy for beregning av samlede miljøeffekter av eksisterende og nye inngrep. Det nye hjelpemiddelet kan også brukes til å estimere effekten av avbøtende tiltak, slik at effekten av den innsatsen som ytes blir størst mulig. Verktøyet har fått navnet OneImpact. Vi vil her gi en presentasjon av hovedelementene i OneImpact, og hvordan disse kan bidra til økt kunnskap og en mer bærekraftig og villreinvennlig arealforvaltning.

Press på villreinens leveområder

Villreinen har tilpasset seg å overleve under betingelser og i et miljø som ingen andre hjortedyr mestrer på samme måte. Villreinen er kalt for fjellets nomade, og muligheten og evnen til å forflytte seg over store områder er avgjørende for å nyttiggjøre seg et spredt og tidvis marginalt ressursgrunnlag. I historisk og evolusjonær tid har denne livsstrategien vært en viktig nøkkel til villreinens suksessoppskrift. I dag er derimot behovet for sammenhengende arealer med ulike kvaliteter en av villreinens store utfordringer.

Trass i at Norge er rikt på arealer, er fjellet under press. De store kraftutbyggingene på slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet var svært betydningsfulle for byggingen og industrialiseringen av Norge. Samtidig representerte dette enorme arealinngrep som formet landet og påvirket landskapet. Parallelt med dette skjedde det store utbygginger av veger, jernbane og kraftlinjer. I de senere tiårene har utbygging av hytteområder og økt aktivitet knyttet til både rekreasjon og næringsvirksomhet lagt ytterligere press på villreinens leveområder. Lite tyder på at denne utviklingen vil snu.

Den største trusselen mot villrein i Norge er fragmentering og tap av

leveområder, og på tampen av 2019 ble Miljødirektoratets forslag til kvalitetsnorm for norsk villrein lagt ut til høring. Bestillingen av en kvalitetsnorm for villrein ble gjort av Klima- og miljødepartementet. Bakgrunnen for bestillingen var erkjennelsen av behovet for konkrete og operasjonaliserbare forvaltningsmål, og behovet for et system til å identifisere tiltak med positive og negative effekter for villreinen.

Det generelle kunnskapsgrunnlaget om hvilke effekter infrastruktur og menneskelige aktiviteter har for villreinen og dens levevilkår er ganske godt. Likevel er det betydelig uenighet om hvilken betydning de samlede miljøbelastningene har for villreinen innen det enkelte villreinområde. En manglende helhetlig arealforvaltning har også åpnet for en bit-for-bit nedbygging av våre fjellarealer, som gradvis ødelegger villreinens livsgrunnlag. Mangelen på metodikk og verktøy som evner å beregne samlet miljøeffekt, eller sumeffekt, av eksisterende eller planlagte inngrep/tiltak har naturlignok vært en medvirkende årsak til denne uenigheten.

«OneImpact» – ett mål på samlet miljøbelastning

I over 10 år har en internasjonal forskergruppe jobbet med problemstil

linger knyttet til villreinens arealbruk og hvordan dette påvirkes av infrastruktur og menneskelige aktiviteter. Arbeidet har resultert i et analyseverktøy som beskriver hvordan ulike faktorer (eksempelvis ulike typer aktivitet/inngrep) påvirker reinen. Analyseverktøyet kalles «OneImpact» fordi det beregner og visualiserer den samlede effekten av naturlige og menneskeskapte faktorer som påvirker leveområdene. OneImpact baserer seg på en stor mengde underliggende data som omfatter blant annet topografiske data, vegetasjonskart, informasjon om veger, utbygginger, sti- og løypenett, opplysninger om bruksintensitet, og millioner av posisjonsdata fra villrein samlet gjennom GPS-merkeprosjekter i ni villreinområder. I tillegg til å beskrive dagens situasjon, gir OneImpact også mulighet til å beregne effektene av nye planlagte inngrep, avbøtende tiltak, eller også klimaendringene, på en relevant geografisk skala. Denne muligheten til å beregne sannsynlige effekter av planlagt aktivitet, inngrep og avbøtende tiltak er ny, og er ventet å kunne bli et viktig hjelpemiddel for forvaltningen av villreinens leveområder. Det er også mulig at analyseverktøyet kan representere et viktig hjelpemiddel for det forestående arbeidet med implementering av kvalitetsnormen for villrein.

Av Manuela Panzacchi, Bram Van Moorter & Vebjørn Veiberg, NINA

 

 

 

 

De ulike delproduktene

Å beregne den samlede miljøeffekten av konkrete tiltak er svært krevende. Dette på grunn av store krav både til det underliggende datamaterialet, analysemetodene og dataverktøyenes regnekapasitet. Alle disse områdene har vært viet stor innsats i det nevnte utviklingsarbeidet. Derfor er det også med stor tilfredshet at man nå kan begynne å høste fruktene av det langsiktige og målrettede arbeidet.

OneImpact leverer flere delprodukter som hver for seg beskriver viktige kvaliteter for villreinen. Vi vil her gi en kort beskrivelse av fire av disse delproduktene: 1) foretrukne habitat, 2) motstandskart, 3) leveområdets funksjonalitet, og 4) forflytningsruter. 1) og 2) identifiserer småskala landskapstrekk som reinen foretrekker (f.eks. områder med gode sesongbeiter), eller som er vanskelige å krysse (f.eks. trafikkerte veger). Disse kartene tilsvarer tradisjonelle habitatkart og er spesifikke for villrein. De sier derimot ikke noe om hvorvidt de kartlagte ressursene kan nås av villreinen, eller om kartlagte hindringer faktisk har en

relevant betydning for reinens bruk av villreinområdet. 1) og 2) brukes som utgangspunkt for beregningene av de to neste delproduktene leveområdets funksjonalitet og forflytningsruter. Dette er de mest interessante og innovative delproduktene og fokusere på et mer helhetlig landskapsperspektiv hvor betydningen av det enkelte kartpiksel vektlegges i forhold til hele villreinområdet. Eksempelvis vil en trafikkert veg midt gjennom et viktig beiteområde ha stor betydning for reinens bruk av beiteressursene. Dersom vegen i tillegg går midt gjennom villreinområdet, vil dette ha konsekvenser for villreinens forflytninger mellom de ulike delene av det potensielle leveområdet. Tilsvarende ville betydningen av vegen for villreinen vært mindre dersom den gikk gjennom et marginalt beiteområde i utkanten av det samme villreinområdet. Vektingen av slike forhold er viktig for å gi en bedre forståelse av hvordan både naturlige og menneskerelaterte faktorer sammen påvirker villreinens arealbruk. Dette har også vært intensjonen bak utviklingen av delproduktene leveområdets funksjonalitet og forflytningsruter.

På grunn av de store sesongmessige variasjonene i fordelingen og omfanget av ressurser og påvirkningsfaktorer, er det gjennomført separate beregninger for henholdsvis vinter, sommer og kalvingsperiode. Årsaken til at kalvingsperioden er skilt ut som en egen periode, er at dette er en spesielt sårbar tid for reinen.

Foretrukne habitat

Hvordan oppfattes kvaliteten til et gitt område sett fra villreinens eller andre organismers ståsted? Dette er på langt nær et trivielt spørsmål å besvare, og avhenger av en rekke forhold. Fra naturens side vil tilbudet og kvalitetene i et landskap variere både i tid (eksempelvis sommer vs. vinter) og rom (fødetilbud, eksponering, topografi etc.). Denne naturlige variasjonen gjør at deler av landskapet er mer foretrukne enn andre. Disse preferansene kan derimot endre seg gjennom året. For villreinen gjenspeiler dette seg i valg av typiske sommerbeite- og vinterbeiteområder. Villreinens faktiske bruk av de tilgjengelige leveområdene er derimot påvirket også av en rekke andre forhold enn bare de naturgitte

Figur 1. A: Kartet viser hvilke arealer som, sett fra reinens ståsted, har (mørk farge) og ikke har (lys farge) foretrukne egenskaper/habitat. Kvalitetsmålet tar hensyn til både naturgitte betingelser og menneskelig påvirkning. Mørkegrønne områder indikerer eksempelvis gode beiteområder langt fra store hytteområder eller andre forstyrrelser. Hvite områder kan indikere områder med mindre mat, nærmere veg eller annen infrastruktur. Resultatene kan sammenlignes mellom villreinområdene. Dette betyr at f.eks. Hardangervidda (HV) og Snøhetta (SN) har en større andel foretrukket habitat enn Rondane Sør (RS) og Setesdal Ryfylke (SR). B: Kartet viser i hvilke områder reinen opplever liten (lys farge) eller stor (mørk farge) motstand ved forflytning i landskapet. Motstanden kan både være relatert til naturlige og menneskerelaterte hindringer. Begge kartene viser til sommersesongen og er basert på analyse av data fra GPS-merkede villrein.

 

 

 

 

betingelsene. Utbygginger og ulike typer menneskelig aktivitet er også forhold som i større eller mindre grad påvirker reinens områdebruk negativt. Graden av negativ påvirkning vil variere med type inngrep/infrastruktur (eks. vannmagasin, veger, sti, bebyggelse), omfanget av dem (eks. store vs. små hyttefelt, mange vs. få veger), type aktivitet (eks. biltrafikk, passerende turfølge, kiting) og omfanget av aktiviteten både i tid, rom og intensitet (eks. antall kjøretøy/fotturister som passerer per dag).

Gjennom ulike GPS-merkeprosjekter har en i dag fått samlet mye verdifull dokumentasjon om reinens faktiske arealbruk gjennom året. Selv om denne informasjonen bare er hentet fra et begrenset antall individer per villreinområde, gir dataene gode muligheter til å lære mer om effektene av naturlige og menneskerelaterte påvirkningsfaktorer. Ved bruk av statistiske modellverktøy, kobles informasjon om reinens områdebruk mot andre tilgjengelige datakilder som beskriver variasjonen i miljøbetingelser (eks. vegetasjon,

topografi, værdata) og forekomst av utbygginger og intensitet av ferdsel/aktivitet. Sluttresultatet fra disse beregningene gir en tallmessig beskrivelse av hvilke forhold som kjennetegner områder som villreinen foretrekker, og hvilke forhold som kjennetegner områder som villreinen unngår. Denne informasjonen kan i neste omgang brukes til å beskrive også de områdene som de GPS-merka dyrene ikke har benyttet.

På denne måten har en laget kartprodukter som viser en detaljert beskrivelse av områder (piksler à 30 x 30 m) som rein foretrekker (f.eks. beiteområder langt fra store hytteområder) eller unngår (områder med lite mat nær veiene) (Figur 1 A; Panzacchi & Van Moorter mfl. 2015).

Motstandskart

Reinens forflytninger i landskapet påvirkes både av naturlige og menneskeskapte faktorer. Effekten av disse påvirkningsfaktorene varierer fra permanente og ugjennomtrengelige barrierer (f.eks. store vannmagasiner, inngjerdet jernbane og veger med stor

trafikk) til forhold som bare representere en mindre hindring for reinsdyrenes evne til å bevege seg (f.eks. lite brukte stier eller skiløyper i høyfjellet). På lik linje med kartene over foretrukne habitat, har dataene fra GPS-merka reinsdyra blitt brukt til å samle informasjon om dyras respons på ulike kartfestede hindringer. Den samlede informasjonen fra de ulike villreinområdene har gitt grunnlag for å generalisere disse opplysningene, og produsere såkalte «motstandskart» (Figur 1 B; Panzacchi mfl. 2016). I disse kartene får hvert piksel en verdi basert på i hvilken grad denne delen av landskapet representerer en hindring for reinens forflytninger. Med andre ord, kartet viser hvilke deler av landskapet villreinen lett kan bevege seg gjennom, og hvor det finnes større eller mindre hindringer.

Leveområdets funksjonalitet

Utviklingen av nye analyseverktøy har gjort det mulig å kombinere informasjonen om leveområdenes fordeling av mye og lite foretrukne habitat med informasjonen fra motstandskartene.

Figur 2. A: Fordelingen av områder med høye og lave verdier for beregnet funksjonalitet i sommersesongen. Høye verdier (gul-grønn) refererer til reinens «kjerneområder». Disse områdene er både høyt foretrukket av reinen og lett tilgjengelig fra andre høyt foretrukne områder. Dyp blåfarge indikerer at arealene både oppfattes som mindre foretrukne og/eller at reinen opplever mye motstand ved forflytning i disse områdene. B: Fordelingen av områder med høy (oransje-rød) og lav (lilla-sort) viser til forventet forflytningsaktivitet i sommersesongen. Resultatene kan sammenlignes mellom villreinområder. Dette betyr at den sørvestlige delen av Hardangervidda har områder med bedre funksjonalitet og mer forflytningskorridorer enn de sørlige delene av de to Setesdalområdene. I begge fremstillingene er den samlede effekten av naturlige og menneskerelaterte faktorer tatt hensyn til. (Van Moorter mfl. ikke publisert).

 

 

 

 

Sluttproduktet fra disse analysene er kalt funksjonalitet. I kartene over et leveområdes funksjonalitet vil høye verdier reflektere områder som både er foretrukket (høy preferanse), og som villreinen har lett tilgang til fra andre foretrukne områder. Dette kan betegnes som villreinens kjerneområder. Motsvarende vil piksler med lave verdier reflektere arealer med dårlige kvalitetsmål, eller arealer av god kvalitet hvor reinen ikke har tilgang (Figur 2 A; Van Moorter mfl. ikke publisert). Eksempel på sistnevnte vil være mindre områder med gode beiteressurser, men som på grunn av omkringliggende aktivitet eller utbyggelse i praksis ikke er tilgjengelige for reinen. Disse kartene gir derfor et bilde av hvilke deler av reinens leveområde, som er av størst betydning etter at den samlede effekten av menneskelige påvirkning er tatt hensyn til.

Beregningene tallfester den samlede effekten av ulike inngrep, ulike typer infrastruktur og menneskelig aktivitet. Som kartpresentasjonen viser varierer omfanget og fordelingen av arealer med god og dårlig funksjonalitet innen det enkelte villreinområde. Kartene bidrar både til å identifisere de mest verdifulle områdene for villreinen, men også til å identifisere og avgrense aktuelle problemområder. Å samle og systematisere denne type informasjon er helt sentralt for å sikre en fremtidig god forvaltning av leveområdene til villreinen.

Forflytningsruter

På lik linje med beregningen av villreinområdenes funksjonalitet, baserer også beregningen av sannsynlige forflytningsruter seg på de to første delproduktene; samlet kvalitet og motstandskart. For å oppnå høye verdier for funksjonalitet må derimot et gitt piksel både være av god kvalitet og representere liten forventet motstand mot forflytninger. Dette vil utelate områder som skårer lavt på eksempelvis beitekvalitet, men som er av avgjørende betydning for å sikre forbindelse mellom ulike høykvalitetsområder. Eksempel på dette kan være typiske terrengmessige flaskehalser eller vandringskorridorer mellom utbygde områder. Å identifisere slike områder bidrar med viktig utfyllende informa

sjon på toppen av informasjonen om leveområdenes samlede kvalitet og funksjonalitet.

Ved beregning av sannsynlige forflytningsruter analyseres reinens muligheter for å forflytte seg fra ett punkt i terrenget til et annet. I denne analysen er det primært mulighetene for forflytning som er viktige, og ikke de øvrige kvalitetene i landskapet. Når en deretter har funnet de mulige forflytningsrutene, rangeres disse på bakgrunn av de underliggende kvalitetene i landskapet. På denne måten vil de mulige forflytningsrutene mellom områder av høy samlet kvalitet fremstå som viktigere, eller mer sannsynlige, enn mulige forflytningsruter mellom områder med lav samlet kvalitet. Disse analysene bidrar med andre ord til å identifisere de mest sannsynlige forflytningsrutene mellom områder av høy samlet kvalitet (Figur 2 B).

Forutsi effekter av avbøtende tiltak og nye inngrep

I 2007 ble prosessen med å utarbeide regionale arealforvaltningsplaner for de 10 nasjonale villreinområdene initiert av Miljøverndepartementet. I 2017 ble planen for de siste to nasjonale villreinområdene (Snøhetta og Knutshø) vedtatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. En sentral del i arbeidet med de regionale planene har vært å identifisere områder med spesielle utfordringer for villreinen, såkalte fokusområder. Etter at disse er utpekt er det neste naturlige steget å vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes for å redusere de lokale utfordringene. Til nå har dette arbeidet i stor grad vært basert på lokal kunnskaps­innhenting. Slik informasjon er et viktig kunnskapsgrunnlag også for de nye verktøyene. Den nye metodiske tilnærmingen gir derimot utvidede muligheter både til å identifisere potensielle fokusområder og rangere de viktigste påvirkningsfaktorene. Verktøyene vil også kunne bidra til å prioritere de mest effektive tiltakene med størst samlet betydning for villreinen.

På samme måte som de nye analyseverktøyene gjør det mulig å beregne forventet effekt av avbøtende tiltak, er det også mulig å forutsi hvilke konsekvenser nye utbygginger eller endret

menneskelig ferdsel eller klimaendringene vil ha for villreinens arealbruk. Dette har potensielt stor nytteverdi i den praktiske arealforvaltningen. OneImpact gir mulighet til å beregne de forventede miljøeffektene av nye utbygginger før de gjennomføres. På denne måten kan verktøyet brukes til å finne de beste miljøløsningene ved nye inngrep, eller de mest effektive avbøtende tiltakene der en ønsker å bedre en dårlig situasjon.

En annen stor fordel ved analyseverktøyene er at alle vesentlige data og resultater kan presenteres i kartformat. Dette er visuelt svært informative presentasjonsformer med stor pedagogisk nytteverdi. Disse egenskapene vil forhåpentlig bidra til å øke forståelse av hvordan villreinen reagerer på ulike inngrep og forstyrrelser. I neste omgang vil dette forhåpentligvis også bidra til å redusere konfliktene knyttet til forvaltningen og bruken av arealene som utgjør villreinens leveområder.

Konkrete eksempler

En stor del av utviklingsarbeidet med analyseverktøyene er gjennomført under forskningsprosjektet RenewableReindeer. Prosjektet har analysert data for de ni største villreinområdene i Norge, og har fokusert særlig på Snøhetta, Nordfjella, Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. I dette prosjektet har en tatt utgangspunkt i mer enn 20 konkrete eksempler på fokusområder, der reinens arealbruk er mer eller mindre begrenset av menneskelig aktivitet. En har deretter beregnet effekten av ulike avbøtende tiltak. De endelige resultatene fra dette arbeidet blir tilgjengelig i løpet av 2020.

Figur 3 viser en illustrasjon fra et villreinområde hvor det sør-østlige området er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet rundt en større turisthytte og i tilknytning til et eksisterende veg- og stinett. Som figur 3 viser synes infrastrukturen og den menneskelige aktiviteten å ha en negativ innvirkning både på områdets funksjonalitet (A) og på reinens mulighet til forflytning gjennom området (B). Som et tenkt tiltak for å bedre situasjonen for villreinen blir både turisthytten, veg- og stinettet fjernet. Dette resulterer i at totalmålet

 

 

 

for hele villreinområdets funksjonalitet øker med hele 18 % (C). Det vil sannsynligvis også bidra til at reinen gjenopptar/øker sin trekkaktivitet gjennom området (D).

Det konkrete tallet for økt funksjonalitet (18 %) er viktig i seg selv, men det er enda viktigere sammenlignet med estimater for andre mulige avbøtende tiltak. Fjerner man til eksempel bare hytta og stien (rød stiplet linje), vil dette gi 8,6 % økning i den samlede funksjonaliteten. Fjerning av bare veiene (røde og hvite linjer) vil føre til en økning i funksjonaliteten på 8,2 %. Tilsvarende kan det være andre aktuelle tiltak innen det samme området, eller i andre deler av villreinområdet, som også er aktuelle å vurdere. En sammenligning av de ulike tiltakenes samlede effekt på leveområdets funksjonalitet, vil i så måte være en nyttig øvelse for å identifisere det mest effektive avbøtende tiltaket.

Stor fremtidig nytteverdi

Bevaring eller restaurering av naturverdier er en av verdenssamfunnets store fremtidige utfordringer. Dette er blant annet understreket gjennom at 2021-2030 er utpekt som FNs tiår for økosystemrestaurering. Disse utfordringene er også reelle for Norge og er forventet å få økt fokus i årene som kommer.

OneImpact-verktøyene har et stort potensiale til å bli svært verdifulle hjelpemiddel i den fremtidige forvaltningen av villreinens arealer. Per i dag finnes det ingen andre liknende verktøy som på tilsvarende måte kan beregne den samlede effekten av nye inngrep, avbøtende tiltak eller endret menneskelig bruk av villreinens leveområder.

OneImpact-verktøyene som vi har presentert her har blitt utviklet med utgangspunkt i villreinen, dens leveområder og relevante problemstillinger knyttet til bevaringen av disse. Det ligger derfor en stor potensiell nytteverdi i en fremtidig bruk av disse hjelpemidlene i villreinrelaterte spørsmål. Dette gjelder både i evaluering av avbøtende tiltak, men også i forbindelse med spørsmål knyttet til nye utbygginger eller annen endret

arealbruk. Som tidligere nevnt vil også det forestående klassifiseringsarbeidet etter en kvalitetsnorm for villrein, kunne ha stor nytteverdi av disse verktøyene.

Analyseverktøyene er derimot ikke begrenset til villreinen eller fjellet, men vil kunne tilpasses andre arter, økosystemer og problemstillinger. Beregning av samlet miljøbelastning og sannsynlige effekter av avbøtende tiltak eller nye inngrep, er allmenne spørsmål som er aktuelle innen mye av arealforvaltningen. Vi håper derfor at OneImpact-verktøyene vil bidra til å styrke vektleggingen av miljøverdier i den fremtidige forvaltning av våre felles natur- og arealressurser.

Relevant litteratur

Utviklingsarbeidet av OneImpact-verktøyene er basert på metodikk som allerede er, eller er i ferd med å bli publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrift:

Panzacchi, M., Van Moorter, B., Strand, O., Saerens, M., Ki, I.K., St Clair, C.C., Herfindal, I. & Boitani, L. (2016). Predicting the continuum between corridors and barriers to animal movements using Step Selection Functions and Randomized Shortest Paths. Journal of Animal Ecology 85(1): 32-42.

Panzacchi, M. & Van Moorter, B., Strand, O., Loe L.E. & Reimers, E. (2015). Searching for the fundamental niche using individual-based habitat selection modelling across populations. Ecography, 38 (7): 659-669

Van Moorter, B., Kivimäki, I., Devooght, R., Panzacchi, M., Saura S., Beyer H. & Saerens, M. (ikke publisert). Habitat Functionality Metric: assessing simultaneously habitat quality and movement-based connectivity in large, continuous landscapes, for conservation planning.

Figur 3. Demonstrasjon av praktisk bruk av modellverktøyet til å beregne sannsynlige effekter av et avbøtende tiltak: Fjerning av infrastruktur som hindrer trekkaktivitet og reduserer leveområdets funksjonalitet. Panel A og B viser lokaliseringen av veger (røde og hvite linjer), stier (røde stiplede linjer), en større turisthytte i et villreinområde (rødt symbol), og beregningen av henholdsvis områdets funksjonalitet og fordeling av sannsynlige trekkruter gitt denne situasjonen. I et scenarium fjernes turisthytta og den nevnte infrastrukturen. Panel C illustrerer de nye beregningene for områdets funksjonalitet uten hytte, veger og stier. Tiltaket har resultert i en samlet økning på 18 % i målet for funksjonalitet for hele villreinområdet. Merk at dersom bare hytta og stiene fjernes, vil dette gi en 8,6 % økning i funksjonalitet. Fjerning av bare veger vil øke funksjonaliteten med 8,2 %. Panel D viser at reinens forflytning gjennom tiltaksområdet har økt betydelig og resultert i en reetablering av gamle trekkveier.

 

 

 

 

 

 

 

 

Føler de lokale seg fortrengt fra Hardangervidda?

Hardangervidda står i en særstilling i villrein-Norge. Det er det største villreinområdet og her har vår største villreinstamme en nomadisk arealbruk som er tilpasset reinens behov for ressurser og levekår gjennom året. Problemstillinger rundt bruk og vern av Hardangervidda nasjonalpark, og det større villreinområdet, har fått økende oppmerksomhet de siste tiårene, ikke minst etter at GPS-merkeprosjektet som har pågått siden 2001 gitt bedre
kunnskap om villreinens arealbruk.

Hvordan reinen har det på Hardangervidda med tanke på utbygginger og forstyrrelser fra fritidsbruk skal vi la ligge her, men det er interessant å se nærmere på hvilke syn de ulike brukerne har på forvaltningen av vidda. Vi ser en veldig klar regional todeling i dagens bruk av Hardangervidda, der tilreisende kommer til området for å oppleve stillhet, ro og vakre landskap i fritiden. Fritidslandskapet på Hardangervidda oppleves i helger og ferier, og står i motsetning til det, ofte urbane, landskapet mange bor og jobber i til vanlig. Samtidig har lokalbefolkningen rundt Hardangervidda det samme landskapet som sitt hverdagslandskap. De kan også gjerne synes at området er vakkert, men har en annen inngang til bruken av landskapet, oftest gjennom landbruk og utnyttelse av naturressursene. Vi stiller her spørsmålet om det er store forskjeller mellom lokalbefolkning og de tilreisende sine syn på forvaltning av Hardangervidda.

Sommeren 2017 gjennomførte NINA (Norsk institutt for naturforskning) en omfattende undersøkelse av de som gikk tur på Hardangervidda (Selvaag m.fl. 2018). Innbyggere i de ni lokalkommunene til Hardangervidda utgjorde i dette materialet kun 3 % av totalt antall besvarelser. Det er to årsaker til lav svarprosent. For det første svarer lokalbefolkningen sjeldnere på slike undersøkelser enn tilreisende, kan hende fordi de ikke

kjenner seg som besøkende. For det andre, så «drukner» ofte de lokale brukerne i turisttrafikken mange steder. Vi mener det er viktig å få god kunnskap om lokalbefolkningens bruk, meninger og ønsker om Hardangervidda, og at slik kunnskap er avgjørende for å utvikle en god forvaltning. Derfor ble det gjennomført en ny

undersøkelse i januar 2020 som kun henvendte seg til de som er bosatt i de ni lokalkommunene rundt Hardangervidda, samt rettighetshavere og også hytteeiere i de samme kommunene.

Det er stor enighet blant de lokale, hytteeiere og de tilreisende om mye på Hardangervidda. Det er blant annet

Av Sofie Kjendlie Selvaag,
Vegard Gundersen, Line C. Wold og Olav Strand, Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Figur 1 viser gjennomsnittverdier for hvordan de lokale og tilreisende til Hardangervidda stiller seg til ulike tilretteleggings- og forvaltningstiltak i området på en skala fra 1 (svært negativt), via 4 (nøytralt), til 7 (svært positivt).

 

 

 

 

stor enighet om at området har unike og sårbare kvaliteter som bør tas vare på, deriblant villreinen, og områdets unike kvaliteter for opplevelse og aktivitet deles av de fleste. Vi ser imidlertid at synet på bruk og forvaltning av Hardangervidda er forskjellig. Vi ba blant annet folk om å ta stilling til om de var positive eller negative til ulike tilretteleggings- og forvaltningstiltak. Svarene skulle angis som en tallverdi fra 1 (svært negativt) til 7 (svært positivt).

Figur 1 viser gjennomsnittverdier for de ulike tiltakene som ble skissert. Flere av tiltakene er knyttet til stier, men noen gjelder også andre forhold som rasting/overnatting og informasjon. Generelt ser vi at de tilreisende er positive til samtlige tiltak, kanskje med unntak av de mest tilretteleggende tiltakene som tilrettelagte bålplasser og framkjøring av ved – som fikk lav skår.

De lokale er generelt mer negative til de fleste tiltakene, bortsett fra tiltak som går på styring av ferdsel gjennom omlegging og nedlegging av stier. Nedlegging av stier for å oppnå større sammenhengende områder for villrein er lokale langt mer positive til enn tilreisende. Dette er et interessant resultat sett i lys av den storstilte tilretteleggingen som skjer «overalt» i dag, og spesielt i forbindelse med utvikling av turisme i randsonene av Hardangervidda. De fleste lokale er klar over at økt tilrettelegging som oftest fører til flere folk, og som igjen kan medføre enda mer tilrettelegging. En slik spiral av tilrettelegging og økt mengde besøkende kan medføre at de lokale føler seg fortrengt fra områdene.

I undersøkelsen fra 2020 ble det i tillegg spurt om folks syn på andre forvaltningstiltak som flytting av enkelte turisthytter med tilhørende sti- og løypenett til mindre sårbare områder for villrein. Også her var de lokale respondentene overveiende positive (gjennomsnittsverdi 5,1). Forbud mot all ferdsel i spesielt sårbare perioder eller områder for villrein var folk mer negative til. Dette er resultater vi har sett også i andre villreinområder; at de lokale i mindre grad aksepterer areal-restriksjoner i sin bruk, men i større grad aksepterer at merkede stier

og annen infrastruktur flyttes eller legges ned.

I undersøkelsene fra 2017 og 2020 ble det spurt om hvor enig/uenige respondentene var i et antall påstander som omhandler tilstanden på Hardangervidda (Figur 2). Svarene skulle angis som en tallverdi fra 1 (helt uenig) til 7 (helt enig). Alle var relativt enige i at det er enkelt å finne områder hvor de kan være for seg selv. De lokal mente i mye større grad at det er for mye folk i noen områder i høysesongen, at det er for stor slitasje på noen stier i området og at det er for mye søppel ved noen parkeringsplasser, enn hva de tilreisende gjorde.

Det har de siste årene vært et paradigmeskifte i regjeringens signaler om hvordan verneområder og villreinfjellet skal brukes. Fra stort fokus på vern, skal områdene nå brukes fornuftig for å stimulere lokalt reiseliv og næring, men uten at dette går ut over verneverdiene. En mer mangfoldig og differensiert bruk av landskapet, og også økt bruk, gir over tid en større belastning på vegetasjon og dyreliv, og vil ofte utfordre villreinens arealbruk og dermed verneverdiene i nasjonalparken. Vi ser at ønsket om flere besøkende for å stimulere lokal næringsutvikling og samtidig ivareta tradisjonell bruk fort kan føre til dilemmaer og oppleves som konfliktfylt og negativt for lokalbefolkningen.

Økt tilrettelegging og dermed større bruk av Hardangervidda for turister og

hyttefolk kan vise seg å være utfordrende for lokalbefolkningen som generelt ser negativt på tilrettelegging og økt ferdsel, og de endringene en slik utvikling medfører. Vår undersøkelse viser at det er et potensiale for at lokalbefolkningen kan føle seg fortrengt fra å bruke noen steder på Hardangervidda, selv om de fleste oppgir at det fortsatt er relativt enkelt å finne områder hvor de kan være i fred. Dersom turismen og tilretteleggingen for mange av de lokale ses på som en belastning og ikke en ressurs, kan det oppstå konflikter som kan gi forvaltningen lav lokal tilslutning. Det er i litteraturen beskrevet mange eksempler der lokalbefolkningen føler seg fortrengt på grunn av turisme og der de lokale tradisjonene er truet av masseturisme. Det er derfor viktig at utviklingen på Hardangervidda baseres på en bred verdiskaping med mål om å opprettholde lokal bosetting, samtidig som man ivaretar verneverdiene og lokal bruk og tradisjoner. Vi vil presentere flere resultater og diskusjoner rundt dette i en NINA-rapport som publiseres sommeren 2020.

Litteratur

Selvaag S.K., Gundersen V., Dokk J.G., Romtveit, L., Strand, O., & T. Holter. 2018. Brukerundersøkelse i Hardangervidda nasjonalpark sommeren 2017. NINA Rapport 1530. Norsk institutt for naturforskning.

Figur 2 viser gjennomsnittsverdier for hvordan de tilreisende og de lokale stiller seg til ulike påstander som omhandler miljøtilstand på Hardangervidda på en skala fra 1 (helt uenig) til 7 (helt enig).

 

 

 

Villreinen og seterbruket – en ulegitimert konfliktkonstruksjon på Dovrefjell

Stortinget vedtok i 1999 å legge ned det tidligere skytefeltet på Dovrefjell og tilbakeføre det til sivil bruk og forvaltning. Regjeringens vedtak fra 2018 om utvidelse av nasjonalparken på Dovrefjell er en oppfølging av dette. Herunder riving av setrene i Vesllie fremst i Grisungdalen. Dovre og Lesja kommuner har gått tydelig imot dette tiltaket. Dette synet har også støtte fra Dovrefjell nasjonalparkstyre og fra et samlet nasjonalt kulturminnefaglig miljø, som Riksantikvaren, Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen. I løpet av sommeren 2019 reiste det seg et stort folkelig engasjement for å bevare setrene med underskriftkampanje, folkeaksjon på Hjerkinn og stor oppmerksomhet på sosiale medier.

Litt historikk

Setrene i Vesllie ble ryddet og reist i 1870-årene (Rolstadsetra) og i 1935 (Bentdalssetra). Med sine 1100 moh., er de en av de høyest beliggende setergrendene i landet. Setrene har i generasjoner satt sitt preg på landskapet. De har lange og sterke tradisjoner her som i Fjell-Norge for øvrig. Som et symbol på nøysom og bærekraftig bruk av fjellnaturen er seterbruket en god modell, en viktig del av vår kulturhistorie og en tankevekkende motpol til dagens forbrukssamfunn. Dessverre er kunnskapen om dette lite kjent - særlig i urbansamfunnet.

Et viktig veivalg

Samfunnet stod ved et viktig veivalg på Dovrefjell nå! Ikke bare isolert sett men i høyeste grad prinsipielt. For oss som har seterbruket i «ryggmargen» kjennes det som denne delen av kulturhistorien er verdiløs hos de styrende rundt Oslofjorden. For oss var setersesongen en herlig livskvalitet som en så frem til og drømte om - når snøgnistrende austyrju ulte som verst rundt husnovene.

Tanker rundt nåtidens sårbarhet

Vi må ta inn over oss at storsamfunnet har blitt 80% urbant, og markedskapitalismen rår over oss alle. For 50 år siden ble kjøttet vi spiste hermetisert på glas hjemme mange steder i landet - jeg bare nevner det. Er vi og våre folkevalgte bevisst nok på at det plutselig kan bli store forandringer i matforsyningen? Nei, det er ikke

dommedagsprat, men realisme! Aldri har vi vært mer sårbare enn nå - med vår hypersensitive infrastruktur og storskaladrift. Trender og flopper preger mediebildet, i et kortsiktig og overfladisk perspektiv. Gode verdisymbol er viktigere enn noen gang.

«Rorskaren må se seg tilbake»

Jeg er enig i formålet bak vernet og i mange av de vurderinger og tiltak som inngår i vedtaket. Men i denne saken føles vilkårligheten påfallende. For seterbruket i sin tradisjonelle form er heller symbol på god sameksistens mellom menneske og villrein, enn en begrensende faktor. Forvaltningens villreinargumentasjon med at «at setrene måtte rives av villreinhensyn» savnet etter mitt syn faglig dekning, og dette «ulv-ulv ropet» var mer til skade enn til gagn for reinen og vernets formål. Det heter seg at rorskaren stadig må se seg tilbake for å holde stø kurs framover. Det gjelder også våre politikere som skal treffe viktige vedtak på solid faglig grunnlag.

Det faglige grunnlaget

Studier har vist at blant annet sterkt trafikkerte turiststier og store kraftlinjer fører til at reinen viser en unnvikelse for slike soner. Dette kan sees på beiteslitasjen på laven, som avtar inn mot slike forstyrrelseskilder. Dersom en seter får

 

 

 

 

endret sin funksjon fra seterbruk til turisthytte, kan dette selvsagt ha negative følger. Men setre med sporadiske besøk i barmarksesongen, som Vesllie, vil sannsynligvis ikke ha målbar negativ effekt på reinen.

GPS-undersøkelsene på Dovre har gitt svært viktige holdepunkter om reinens dynamiske arealbruk som understøtter dette. Ut fra denne og annen relevant kunnskap er det derfor ikke grunnlag for å konkludere med at en seter har noen unnvikelseseffekt for villreinen.

Villreinen og samfunnet

«Det er viktig for Norge – og en internasjonal forpliktelse – å ta vare på den europeiske villreinen og verdiene den representerer …». Dette er innledningsordene i temaheftet Villrein og samfunn (VISA) underskrevet av representanter fra et bredt spekter av norske samfunnsinteresser i 2004. Dette prosjektet var tenkt som en arena der ulike aktører skulle møtes og forsøke å enes om en helhetlig tilnærming, særlig med tanke på en langsiktig og bærekraftig forvaltning av reinens leveområder. Miljødirektoratet stod bak dette – og skal i ettertidens lys ha både velfortjente liljer og roser – i mitt hode!

Klare råd i NINA-rapport fra 2003

Samtidig med VISA-prosessen startet tilbakeføringen av det militære øvingsfeltet på Hjerkinn til sivile formål. Den første konsekvensutredningen fra NINA (Norsk institutt for naturforskning) i 2003 pekte på at det klart mest formålstjenlige alternativet for reinen sin del var å tilbakeføre/sanere Snøheimvegen og Snøheim, selve «akilleshælen» for reinstrekkene her. Samtidig

ble det foreslått at en i stedet kunne etablere et utkikkspunkt i randsonen – med utsyn over Dovrevidda og tilrettelagt for kunnskapssøkende turister. Den eneste setra i forsvarets øvingsområde, Vesllie, ble ikke vurdert å ha noen negativ effekt på reinens naturlige arealbruk – også ut ifra kunnskapen om seterbruket som noen av forfatterne hadde med seg fra oppveksten i fjellbygdene.

Denne NINA-rapporten førte til et veritabelt spetakkel, og reinens «forkjørsrett» ble debattert så det kokte skikkelig, både sentralt og lokalt. Ulike hersketeknikker hørte også dessverre med i denne opphetede saken, uten at verken høyt stemmevolum eller harde håndtrykk nødvendigvis ga den store autoritetseffekten – i våre godt opplyste lokalsamfunn.

Etterlysning av mer tverrfaglig kunnskap

Mer kunnskap ble prompte etterlyst. Og først leverte NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) en rapport som, etter det en kunne forstå av teksten, at Snøheim var verneverdig. Tidlig i prosessen forskutterte så Forsvarsdepartementet 1 million kroner til restaurering av Snøheim. For å korte ned denne historien; omkampene ble mange og den videre prosessen preget av uryddighet og splittelse i synet på områdets videre skjebne.

Årene gikk og endelig ble resultatene fra videre og omfattende undersøkelser oppsummert i Regional plan (for Snøhetta og Knutshø) og den tverrfaglige rapporten «Horisont Snøhetta»

(2013). Denne ga sine anbefalinger og man endte opp med persontransport med skyttelbusser på den omstridte Snøheimvegen inn til hoveddestinasjonene Snøheim og Snøhetta.

Om mestring av «mange vinglende baller i luften»

På Hjerkinn ble Norsk Villreinsenter etablert, som en holdningsskapende formidlingskanal om villreinen og naturen på Dovrefjell. Samtidig ble anbefalingen fra NINA-rapporten (2003) fulgt opp, med utvikling av utkikkspunkt på Tverrfjellet (Viewpoint Snøhetta). Formidlingsarbeidet fra Villreinsenteret ble preget av entusiasme, og stedet fikk etter min mening en veldig god og publikumsvennlig utvikling. En egen forening, BDMI (Bevar Dovrefjell mellom istidene) ble også etablert, og gikk til rettssak mot Miljøverndepartementets «velsignelse» av Snøheim etc. De tapte saken, men hadde en «god sak» ble det sagt på slutten av rettsprosessen.

Til slutt kan en stille spørsmål om nasjonen egentlig var moden for dette store og utfordrende miljøprosjektet på Dovrefjell – med to hovedferdselsårer innover Dovrevidda til turisthyttene Snøheim, Reinheim og «Fjelldronninga» Snøhetta.

Forstår vi «grunneieren» selv?

Ja, har noen spurt den egentlig grunneieren i området, grådyret selv? De uttrykker i alle fall på sin måte hva som skjer – når «vegkrysset» i deres tusener av år gamle vandringsveier mot Rondane og Knutshø stenges, og når østlige vinder rår på Dovrefjell. Flok

 

 

 

 

kene møter rett og slett «veggen», her de står i kø i østkanten av leveområdet og «stanger» mot fryktet uro langs jernbane og E6. Jo, da er det forståelig at reinsjegere assosierer høene rundt Viewpoint Snøhetta med unike jaktområder, med denne menneskeskapte oppkonsentrasjonen av dyr.

For motvinden er reinens venn og nære allierte, og gir dyra bedre kontroll med deres fiender. Deres sensitive nese skiller mellom «snille og farlige» feromoner (lukter), slik at de kan styre unna etterstrebere av ulikt slag. Kulingen gir også vern mot en av deres mest forhatte og fryktede parasitt – svelgbremsen. Flua som søker mot reinens neseparti for å sprøyte sine larver mot neseborene. Den tar seg inn til bihulene og fester seg der, til sterkt ubehag og energitap for dyra gjennom vinterens «nåløye». Nå vel, mange jegere og fjellfolk kjenner reinens strabaser – og deres vandringer, som hverken ser fylkes- eller kommunegrenser.

Vesllie har fått fokus som mulig forstyrrelseskilde for reinen, i disse østlige områdene hvor flokker stadig er på trekk. Men det er ikke slike statiske

strukturer og noen sporadiske besøk som hindrer reinens bevegelser og bredfronttrekk. Den beiter til og med på kveene inntil setra så snart det grønnes om våren.

Reinen viser først tydelig unnvikelse når den opplever en jevn strøm av menneskelig tilstedeværelse. Og det er jo naturlig at reinen frykter oss, når vi har jaktet på den helt siden Odin ble tilbedt.

Det er for øvrig først og fremst vinteren og vinterbeitet som er reinens «nåløye» her i vårt nasjonalfjell. I seterperioden (juli – september) trekker grådyra gradvis høyere oppover i fjellet. For her finner den rikelig med det mest proteinrike beitet på høysommeren, i form av snøleievegetasjon og urterike beiter langs fonnkantene.

Epilog

Seterforkjempere og sentrale naturforvaltere hadde en stor utfordring i denne opphetede saken. Men de kom seg opp av «skyttergravene», og snakket sammen, ikke i det skjulte, men oppriktig og intens lyttende med gjensidig respekt. Uansett urban eller

rural bakgrunn. Statsråd Elvestuen satte først rivingen av setra på vent, etter massiv motstand og aksjon mot tiltaket. Det var tid for dialog og mange møter ble avholdt mellom partene! Og spenningen var stor da det ble statsrådskifte, og Sveinung Rotevatn overtok som KLP-minister etter Ola Elvestuen 24. januar 2020. Etter uker med stor spenning kom så nyheten i begynnelsen av mars 2020 – om at Rolstadsetra, den eldste av de to setrene, skulle få stå. Bygdefolket ble hørt!

«Vesllie» kan nå bli en god modell og del av fjellformidlingen for besøkende på «Skuiløftet» (Viewpoint Snøhetta). For det handler om hvordan mennesker har klart å tilpasse seg i våre mest marginale landbruksregioner, med utnyttelse av fornybare beiteressurser og uten fortrengsel av reinen. Med andre ord som et holdningssymbol på robust og bærekraftig naturbruk. Og i god dialog med «hovedpersonen» selv – slik den i sin opprinnelige form alltid har vært. Optimisten i meg fornemmet en god plan og et stykke vinn-vinn – nå er vi der, til stor glede for fjellbygdene og en så viktig del av deres kulturhistorie.

 

 

 

 

 

 

 

 

Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell har store utfordringer

Villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell omfatter to like store delområder med til dels ulike sesongbeiter. Dette er også av de mest populære hytteområdene i Sør-Norge og avstandene til store byer og tettsteder er kort. Storstilt utbygging og mye ferdsel utgjør en trussel mot villreinstammen. Kan en felles regional plan for de fem kommunene sikre en livskraftig villreinstamme inn i framtida?

Genetisk sett har reinen i området sitt opphav i svensk skogsrein, og har mange fellestrekk med dyrene i Forollhogna. Den er bl.a. relativt lite sky sammenliknet med mange andre villreinområder og i god kondisjon. Men også her finnes det nok en smertegrense for bæreevnen, og hvem vet hvor den går.

Norefjell–Reinsjøfjell har småkupert fjellterreng, med tilgrensende skogs

områder. Norefjellsmassivet preger landskapet i sørøst, som er et høyfjellsplatå med delvis rolig linjer, men med svært markerte og godt synlige fjelltopper som stikker opp. Reinsjøfjell er et litt lavere fjellområde med svært rolige linjer. Området som helhet har et typisk innlandsklima med kalde vintre og forholdsvis lite nedbør i form av snø.

Det er bra med både sommer- og vinterbeiter. Rundt 20 % av området utgjøres av vinterbeite, 10 % er impediment (fjell i dagen) og de resterende 70 % er klassifisert som barmarksbeite.

Historikk og bestandsforvaltningen

Tamreindrifta i området ble startet opp i 1953 og avsluttet i 1968. De fleste

Av Anders Mossing, Norsk villreinsenter Sør og Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter i Agder

 

 

 

 

dyrene ble da slaktet ned, men ca. 30-40 ble gående etter nedslaktinga. Noen av grunneierne kjøpte opp restene og dannet Norefjell Reinkompani i 1971. Meningen var å drive jakt og jaktutleie etter modell av Rendalen Reinkompani. Men stammen vokste og skapte konflikter med andre interesser. Nye lovmessige krav om blant annet merking gjorde det også vanskelig å drive tamreindrift som planlagt.

I 1991 avklarte daværende Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet at man kunne forvalte reinen i området etter viltlovens bestemmelser. Etter lokale ønsker ble det gitt en overgangsordning på 10 år før ordinær praksis for villreinforvaltning trådte i kraft fra 2002.

Stammen har de siste årene vært relativt stabil med 550-600 vinterdyr, og dette har villreinutvalget lyktes godt med gjennom en svært høy fellingsprosent med et snitt på 85 %. Dette er uttrykk for god forvaltning og at samjaktavtaler fungerer. At dyrene har høy kondisjon og lav naturlig dødelighet bidrar til at forvaltningen er forutsigbar. På tross av at området kan beskrives som å ha en presis bestandsforvaltning har en gjennom økte jaktkvoter foretatt to reduksjonsavskytninger for å beholde et positivt forhold mellom beitegrunnlag og bestandens størrelse. Kvotene har, etter kraftig nedskyting av stammen i 1992, 2002 og 2003, ligget på ca. 200 dyr, sammensatt som 40–50 % kalv, 10–30 % simle, 10–30 % småbukk og 0–10 % frie dyr. Fellingen har variert fra 72 % i 1993 som den laveste til 92 % i 2001 som den høyeste.

Reinens områdebruk

I rapporten «Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell - kunnskapsstatus og arealbruk» fra 2016 beskriver Norsk villreinsenter Sør (NVS) kartet til høyre slik: «Kartet over Norefjell-Reinsjøfjell skal fange opp villreinens arealbruk i et perspektiv ut over dagens situasjon. Villreinens arealbruk er som tidligere nevnt ikke statisk, men styrt av en rekke naturlige og menneskeskapte faktorer. Derfor har det vært sentralt i dette arbeidet at kartet ikke er et øyeblikksbilde av situasjonen i 2015 eller 2016, men heller en «gjennomsnittssituasjon» for

dyrenes arealbruk fra ca. 1990 og frem til i dag. Kartet vil ikke kunne gi et eksakt bilde av hvordan villreinen bruker området, men heller være en god sammenstilling ut ifra dagens kunnskapsnivå.»

Med de skisserte sesongbruksområdene sier det seg sjøl at dyra er særdeles sårbare for å få brutt sine trekkruter. Særlig gjelder dette trekkpassasjen over Flatvollen, som binder de to delområdene sammen. Forstyrrelser fra ferdsel anses å være særlig kritiske på vinterbeiter og kalvings- og oppvekstområder.

Framtida og klimaeffekter?

Det foreligger ikke et komplett kunnskapsgrunnlag om hvilke effekter de forventede klimaendringene vil ha på bæreevnen til beitene i østlige og kontinentale villreinområder som

Norefjell-Reinsjøfjell. Men NIBIOs modellverktøy Kilden, med utsnitt neste side, viser at potensialet for gjengroing (vist i rødt) i Norefjell-Reinsjøfjell åpenbart er stort. Det vil trolig bidra til å redusere villreinens vinterbeiteressurser i framtida.

Klimakyndige kan fortelle oss at vi i disse områdene i sørøst Norge må forvente vintre med mindre snø, men større sjanse for «tine & fryse» situasjoner der vinterbeiter ises ned og blir utilgjengelige. Mildere og fuktigere somre vil gi parasitter og plagsomme insekter bedre vilkår, og uten snøflekker blir det vanskelig for reinen å slippe unna plageåndene.

De menneskeskapte truslene

Det er særlig fylkesvei 287 mellom Eggedal og Hallingdal over Haglebu og tilhørende hyttefelt som anses som en

 

 

 

 

barriere for reinens trekk mellom de primære vinterbeitene i Reinsjøfjell, og kalving- og oppvekstsområder og sommerbeiter lenger øst i Norefjell. Opprettholdelse av trekket er avgjørende for å opprettholde villreinområdets bæreevne. Deler av villreinområdet er ellers preget av til dels ekstensiv hyttebygging og mye menneskelig ferdsel.

Kartet nedenfor viser omfang og tyngdepunkt i eksisterende hytteutbygging i innenfor Norefjell-Reinsjøfjell.

I rapporten «Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell - kunnskapsstatus og arealbruk» fra 2016 kan vi eller lese at: «Villreinstammen er av de minst skye i landet, men menneskelig forstyrrelser og fragmentering av landskapet er likevel en viktig utfordring for villreinforvaltningen. Den største trusselen mot stammen anses å være den sterke hyttebyggingen i området, og ferdselen som følger med den. På tross av at reinen i dette området ser ut til å ha en høy toleranse for menneskelig aktivitet

og inngrep, er det grunn til å tro at også denne bestanden har en terskel for hva den tåler.»

Regional plan for området

For våre 10 nasjonale villreinområder ble det i perioden 2008 til 2014 utarbeidet og vedtatt regionale planer for villreinfjell etter plan- og bygningsloven. Det var daværende Miljøverndepartement som sendte bestilling om slike planer. Regionale planer er ikke rettslig bindende, og det forutsettes at føringene i disse gjøres juridisk bindende i kommuneplanenes arealdeler. Det er fylkeskommunene som har hovedansvaret for å lede planarbeidet, i første rekke i samarbeid med de berørte kommunene og statlige miljøvernmyndigheter (statsforvalter og villreinnemnd). Miljøverndepartementet påpekte i sitt opprinnelige bestillingsbrev at det også burde vurderes å utarbeide samlede bruks- og verneplaner for de øvrige villreinområdene. Norefjell-Reinsjøfjell er det første av de ikke-nasjonale villreinområdene som nå får en slik plan. Dette skjer under ledelse av fylkeskommunen i Viken og prosessen er nå i avslutningsfasen. Prosjektleder Ellen Korvald i Viken fylkeskommune har ledet dette arbeidet i samarbeid med de fem berørte kommunene, og skriver om denne prosessen i en egen artikkel.

Samlet «fotavtrykk» av eksisterende hyttebebyggelse. Rød farge – stor utbygging, grønn farge – beskjeden utbygging. Kartet inkluderer ikke varme senger.

 

Regional plan for
Norefjell – Reinsjøfjell

Viken fylkeskommune har i tett samarbeid med berørte kommuner, Statsforvalteren og villreinnemnda utarbeidet en regional plan for Norefjell – Reinsjøfjell. Målsettingen har vært å avveie hensyn til villrein, lokal nærings- og samfunnsutvikling og friluftsinteresser. Hovedutfordringen har vært å finne en god balanse mellom villreinhensyn og ønsker om utbygging og næringsutvikling. Planen ble vedtatt i fylkestinget høsten 2020. Noen få arealspørsmål knyttet til omfang av utbygging er til endelig avklaring i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Mellom Hallingdal og Numedal finner vi Norefjell og Reinsjøfjell. Området fordeler seg på fem av Vikens kommuner – Nesbyen, Flå, Krødsherad, Sigdal og Nore og Uvdal.

Området har mange fritidsboliger, det er et viktig reiselivsområde, er et popu

lært turområde og har dessuten en av Norges 24 villreinstammer. Miljødirektoratet har definert området som «annet villreinområde». Det er altså ikke blant de nasjonale villreinområdene.

Etter ønske fra noen av de berørte kommunene, har Viken fylkeskommune

i tett samarbeid med alle berørte kommuner, Statsforvalteren og villreinnemnda utarbeidet en regional plan for dette fjellområdet.

En regional plan er en overordnet og grovmasket plan. Den muliggjør helhetlige vurderinger av større områder som

Av Ellen Korvald

Viken fylkeskommune

 

 

 

 

kan ligge i flere kommuner. Dette er viktig når en arealkrevende art som villrein skal ivaretas. En regional plan er en retningsgivende plan som forventes innarbeidet i de juridisk bindende kommunale arealplanene.

Formålet med regional plan for
Norefjell-Reinsjøfjell ble definert som å komme fram til en langsiktig og helhetlig strategi for bruk av fjellområdene. Gjennom helhetlige vurderinger skal blant annet villrein, lokal nærings- og samfunnsutvikling og friluftsinteresser søkes ivaretatt. Sambruk og sameksistens mellom disse gruppene synes særlig viktig i dette fjellområdet.

Hovedutfordringen i planarbeidet har vært å finne en balanse mellom villreinhensyn og kommunenes ønsker om utbygging og utvikling.

Noen fakta

Planavgrensningen ble gjort med sikte på at planområdet skulle inkludere alle snaufjellsområder, samt alle hytteområder og reiselivsområder som henvender seg til fjellet. Det ble gjort en praktisk tilnærming til dette blant annet for å holde fast bosetting utenfor planområdet. Det innebærer at enkelte hytteområder som er brukere av dette fjellet, ligger utenfor planområdet.

Selv om villreinstammen i perioder trekker over til Fauskofjell i Nore og Uvdal kommune, er den regionale planen etter ønske fra kommunene begrenset til Reinsjøfjell og Norefjell.

Dette preger området:

• Innenfor det definerte planområdet var det (i 2018) bygd ca. 7000 hytter/fritidsbygg. Kommunene hadde på samme tid en godkjent planreserve på ytterligere ca. 8000. Det er store forskjeller mellom kommunene mht. hyttetall og utbygging.
• Krødsherad har stor reiselivsaktivitet med hotell og alpinanlegg sør på Norefjell og prioriterer videreutvikling av dette høyt.
• Landbruket i fjellområdet er relativt beskjedent, men i Nore og Uvdal er dette viktig.
• Villrein

• Villreinstammen består av ca. 570 vinterdyr. Stammen var opprinnelig tam, men er siden 1992 forvaltet som villrein (første 10 år med særlige vilkår).
• Stammen er i god kondisjon og den er relativt lite sky. Men forstyrrelser og oppdeling av naturlig leveområde er en utfordring.

• I hovedsak har Reinsjøfjell vinterbeitene, mens barmarksbeitene og kalvingsområdene for det meste ligger på Norefjell. Trekkområdet ved Flatvollen mellom disse fjellområdene er svært viktig fordi det binder disse funksjonsområdene sammen. Jfr. kartillustrasjonen.

• Hele området er et svært viktig friluftsområde med stier og løyper på og rundt fjellet. Turistforeningen har stinett fra sør til nord med tre overnattingshytter

Konsulentfirmaet Mimir utarbeidet i 2017 en felles reisemålsstrategi for Krødsherad og Sigdal, Helhetlig strategi Norefjell fra OK til WOW. Hovedanbefalingen der var å forsterke rolledelingen med alpint i Krødsherad og langrenn og barmarksaktiviteter i Sigdal. Det ble også gitt anbefalinger om å endre oppmerksomheten fra hyttebygging til reiselivsutvikling. Å utbedre veiforbindelsen mellom kommunene, gjennom hytteområdene, ble pekt på som et viktig tiltak. Tanken om «ett fjell» er sentral i denne utredningen.

Som ledd i planarbeidet ble det utarbeidet en konsekvensanalyse

Fjellsone med viktige villreinhensyn	Den «strengeste» sonen der villrein og uberørt natur er høyt prioritert. Sonen inkluderer: Områder over 1000 moh, i samsvar med areal definert som tellende areal i 1992 kalvingsområder over og under 1000 moh trekkveien over Flatvollen. Allerede regulerte og utbygde arealer over 1000 moh utgår av sonen. Åpner ikke for annen utbygging enn det som inngår i kommuneplanens lnf-formål.	327 km² 45% av planområdet
Landbruk-, natur og friluftsone	Sone under fjellsonen, og over og mellom utbyggingssonen med stor verdi for landbruk, villrein, natur og friluftsliv. Tilrettelegging for friluftsliv begrenses ikke av villreinhensyn. Åpner ikke for annen utbygging enn det som inngår i kommuneplanens lnf-formål.	203 km² 28% av planområdet
Landbruk-, natur- og friluftsone – spredt	Sone under fjellsonen, med stor verdi for landbruk, villrein, natur og friluftsliv, men med forsiktige og stedstilpassede utviklingsmuligheter.	51 km² 7% av planområdet
Utviklingssone	Sone som skal gi større områder med lite utbygging mulighet for nye vurderinger i kommende kommuneplanprosess.	56 km² 8% av planområdet
Utbyggingssone	Områder preget av relativt tett bebyggelse og anlegg for fritidsboliger og reiseliv som skal utvikles videre for disse formålene. Sonen skal også ha tydelige grønne strukturer.	90 km² 12% av planområdet

 

 

 

 

knyttet til villrein (Punsvik Naturforvaltning AS). Analysen advarte tydelig, av hensyn til villreinen, mot videre omfattende fritidsbebyggelse.

Hovedtrekk i den regionale planen

Det har i planprosessen vært bred enighet om å sikre leveområdene over 1000 moh, viktige kalvingsområder og trekkområdet ved Flatvollen mellom Norefjell og Reinsjøfjell.

Viktige spørsmål i prosessen har vært omfang og lokalisering av utbyggingssoner og hvor i fjellet alpin infrastruktur skal kunne etableres. Tidligere utbyggingshistorie og allerede fattede vedtak har gitt mange føringer. Men det har også vært ønske om å gi noen nye utviklingsmuligheter for kommunene samtidig som det har vært viktig å verne om de mest sårbare villreinområdene.

Kartillustrasjonen (først i artikkelen) viser den geografiske fordelingen av den vedtatt regionale planens arealsoner sammen med villreinens funksjonsområder.

Det regionale plankartet er grovmasket og utbyggingssonen omfatter både bebygde arealer og ikke bebygde

arealer. Vi minner også om at den regionale planen er retningsgivende og at føringene først får juridisk virkning når den er innarbeidet i kommunes arealplaner.

Oversikten i tabellen på forrige side gir en oppsummering av de viktigste føringene for planens fem ulike soner.

Det er som del av den regionale planen utarbeidet et handlingsprogram. Hovedpunktene i dette er følgende:

• Etablere et råd for Norefjell – Reinsjøfjell – bestående av politiske representanter fra kommunene og fylkeskommunen, samt en fra Statsforvalteren og leder av villreinnemnda.
• Rullere regional plan – planlegges rullert i neste fylkestingsperiode.
• Kommunal planlegging og oppfølging
• Felles sti- og løypeplan for hele fjellsonen og naturlig tilgrensende områder
• Fokusområde Flatvollen skal følges opp. Ved Flatvollen krysser villreintrekket fylkesvei samtidig som det går stier og skiløyper i området.
• Verdiskaping og attraksjonskraft skal bidra til lokal nærings- og samfunnsutvikling.

• Drøfte villreinens beiting på setervoller som er aktuell konflikten i Nore og Uvdal.

Selve planen, kart og rapport, kan leses

på Viken fylkeskommunes nettside på denne lenken: Regionale planer - Viken fylkeskommune.

Planen ble vedtatt av fylkestinget i Viken 17. september 2020. To av kommunene, Sigdal og Flå, har i ettertid kommet med innvending til enkeltarealer i egen kommune. Dette er arealer som i planen er definert som landbruks-, natur- og friluftsone som kommunene ønsker gjort om til utbyggingssone. Dette er for tiden (januar 2021) til avgjørelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

 

 

 

 

Hva med villreinen i Snøhetta
etter restaureringa av skytefeltet på Hjerkinn?

Villreinen krever store areal gjennom hele året for å finne nok mat til hele flokken. Stadige arealendringer gjør i dag at reinen får mindre og mindre plass. De mest dramatiske endringene i det norske landskapet har skjedd de siste 150 åra. Ønsker vi villrein i framtida må vi endre vårt forbruk av areal. Det er derfor svært positivt at tidligere Hjerkinn skytefelt nå har blitt restaurert og tilbakeført til sivile formål. Forutsatt at ferdselen i området blir på et lavt nivå, er dette et stort steg i riktig retning for villreinen i Snøhetta.

Status for villreinen

I 2016 satte IUCN villreinen på den globale rødlista for truede arter, som følge av en tilbakegang på om lag 40 % de siste 21-27 år. Selv om antall villrein i Norge har holdt seg relativt stabilt de siste ti-åra, gir arealfragmentering og økt menneskelig ferdsel i fjellet grunn til bekymring i flere villreinområder. Villreinen er betydelig mer redd for oss enn mange tror!

Villrein er en norsk ansvarsart og ved siden av mindre forekomster i det vestlige Russland og en mindre, innført bestand på Island, er Norge det eneste europeiske landet med opprinnelig, vill fjellrein.

Hva betyr det for villreinen at skytefeltet nå er tilbakeført?

Reinen i Snøhetta villreinområde er i

dag forhindret fra å trekke østover, pga. E6 og jernbanen over Dovrefjell, men den har klart å opprettholde et tradisjonelt og årlig rotasjonstrekk rundt Snøhettamassivet. Reinen trekker rundt massivet på sin vandring fra sommerbeitene i nord og vest, til høst- og vinterbeitene i øst. På dette trekket må den krysse to trafikkerte ferdselsårer, stien inn Stroplsjødalen og Snøheimve

Av Raymond Sørensen, daglig leder Norsk villreinsenter Nord

 

 

 

 

gen på sin vei inn i det tidligere skytefeltet som utgjør et viktig høst- og vinterbeiteområde.

Fram til 1945 var det bare sporadisk menneskelig bruk av skytefeltet, men utover 60-tallet tok både øvingsaktivitet og utbygging seg opp. Allerede i en rapport fra 1965 blir det påpekt at «den stadige ferdsel innen området, skyting og andre øvelser og transporter av forskjellig slag, blir årsak til at reinen skyr området som beitemark til alle årstider». Det har vært strenge restriksjoner på bruken av området til friluftsliv og turisme i perioder med skyting. I rolige perioder har vegene i skytefeltet bidratt til at folk har hatt lettere tilgang til området. Slik sett har skytefeltet bidratt til økt ferdsel og aktivitet, både av sivile og militære.

Udetonerte eksplosiver har ikke vært noe kjent problem for villreinen, men ledninger til kommunikasjonssystem har utgjort en stor fare. Mange reinsdyr har vikla seg inn i dem og lidd en pinefull død. Etter hvert ble heldigvis slike ledninger erstatta med trådløse system.

Det har ikke vært gjort særskilte studier på om villreinen sin områdebruk har blitt påvirket av aktiviteten i skytefeltet. Det siste ti-året har det imidlertid vært gjennomført kartlegginger i flere villreinområder som har sett på villreinens arealbruk ved hjelp av GPS-sendere. Disse studiene viser klare sammenhenger mellom menneskelig ferdsel og reinen sin områdebruk. Vi må derfor anta at villreinen i Snøhetta var påvirka av skytefeltet, aktiviteten og ferdselen det førte med seg.

Det er derfor svært positivt at det tidligere skytefeltet nå har blitt restaurert og tilbakeført til sivile formål. Forutsatt at ferdselen i området blir på et lavt nivå, er dette et stort steg i riktig retning for villreinen i Snøhetta.

Gjør vi nok?

Det er veldig bra at naturen gis tilbake til dens rette eiere. Dette er positivt for villreinen, men vi har fortsatt kunnskap som tyder på at det ikke er nok.

I løpet av de siste 10-15 åra har Norsk institutt for naturforskning (NINA) forsket på villreinens arealbruk og

menneskelig ferdsel i flere villreinområder. En sammenstilling av GPS-posisjoner fra merka villrein og ferdselsdata i Snøhetta, Rondane og Nordfjella, har gitt noen interessante betraktninger rundt barriereeffekter av menneskelig ferdsel (se Horisont Snøhetta). Barriereeffekten blir bl.a. påvirka av faktorer som topografi, vindretning og reinens tilgang til områder med mindre forstyrrelser, men analysene gir uansett et godt bilde på effekter av menneskelig ferdsel. Disse analysene viser at dersom det passerer mer enn 30 personer på en sti hver dag, reagerer reinene med å krysse stien sjeldnere. Ved en økning utover 30 passeringer pr dag oppstår det gradvis en fullstendig barriere.

I løpet av de siste 15 årene har det vært satt ut et varierende antall ferdselstellere i og rundt Snøhetta villreinområde. Disse tellerne viser at det er desidert mest ferdsel ut fra Hjerkinnplatået (dette inkluderer Grønnbakken og Kongsvold). Antall passeringer forbi flere av tellerne på Hjerkinnplatået tyder på at ferdselen ligger på et slikt nivå at reinen i mindre grad krysser stiene. Stien fra Kongsvoll innover Stroplsjødalen til Reinheim er særlig belastet. Ferdselsdata fra en teller langs stien opp fra Kongsvold fjellstue viser et snitt på 142 passeringer pr dag i sommersesongen 2019. På 22 dager var ferdselen svært høy, med over 200 passeringer pr dag.

Eksempel på villrein stoppet av jernbanen på Dovrefjell.
Foto: Raymond Sørensen, Norsk villreinsenter

 

 

 

 

Det er for mange folk på Hardangervidda…

…i hvert fall hvis du spør reinen. Vi baserer analysene på data på ferdsel i perioden 2016–2020, og på GPS merka villrein i perioden 2001-2020. Reinen har problemer med å krysse over stier med mye trafikk.

Kunnskapen om turfolket

Det er utfordrende å måle ferdsel på et så stort område som Hardangervidda. Vi har derfor brukt ulike metodiske tilnærminger for å få et så godt bilde av ferdselen som mulig. I første rekke har vi vært opptatt av å måle hvordan

ferdselen fordeler seg på areal og over tid. Dernest har vi ønsket å få mer kunnskap om hvem brukerne er. Vi har forsøkt å kartlegge hva som er motivasjonen for turen, og hvilke meninger og preferanser de har for fjellet og villreinen. Vi har også kartlagt synet på

forvaltingen og næringsaktivitet på vidda. Resultatene fra disse datasettene er gjengitt i flere rapporter (Selvaag m.fl. 2018, 2019, 2020, Gundersen 2021). I denne artikkelen viser vi hvordan villreinen reagerer på turfolkets bruk av stier og løyper på vidda.

Av Vegard Gundersen,
Geir Rune Rauset og Olav Strand
NINA

Figur 1. Rutenedtegnelser som viser middelverdier for stibruk forsommer 2017 og 2018 (15. juni til 15. juli) og GPS data for 95 simler for samme datoer i perioden 2001-2018.

 

 

 

 

Ulike datasett viser de samme mønstre

I alt er det tre uavhengige datasett som beskriver hvordan ferdselen fordeler seg på Hardangervidda. For det første er det data fra automatiske tellere fra om lag 100 lokaliteter sommer og vinter. Dernest har vi bedt de som er på tur om å tegne ned turruten de har gått eller planlegger å gå. Til sist har vi fått tilgang til data fra tur- og treningsappen STRAVA. Disse datasettene har ulike styrker og svakheter. Tellerne måler kun i ett punkt, men gir svært presise tall om stien. STRAVA viser kun 3-4 prosent av alle turene på vidda, og har opplagte skjevheter mot visse aktiviteter og brukere. Rutenedtegnelser gir en ganske god representativitet for alle brukerne av Hardangervidda, selv om det også her er noen skjevheter i materialet. Aktiviteter som jakt, fiske, gjeting og tur til de private hyttene, til fots eller med motorkjøretøy, fanges i liten grad opp. Med disse svakhetene kan vi si at tallene viser hovedmønsteret av ferdsel og som utgjør om lag 85-90 % av den totale ferdselen. Figur 1 viser hvordan denne ferdselen fordeler seg på forsommeren.

Ferdselsmønsteret på
Hardangervidda

Med disse metodene klarte vi å beskrive 2241 km turstier på Hardangervidda. Dette inkludere grusveger, sleper, merka stier, umerka stier og tråkk. Figur 2 viser hvordan ferdselen på Hardangervidda utvikler seg

gjennom sommeren i 2017 og 2018. Det er store variasjoner i bruksintensiteten, og de fleste stiene vi målte hadde færre enn 1 person per time. Stien til Trolltunga var den eneste stien med mer enn 64 personer per time. Det var i alt 635 km sti som hadde flere enn 30 besøkende per dag i høysesongen. De mest intensive brukte stiene var hovedsakelig i randsonen til Hardangervidda. I tillegg var det noen hovedstier sentralt på vidda som hadde mange turfølger.

Problemstillingen

Vi identifiserte store forskjeller i bruk av stiene på Hardangervidda. Noen deler av Hardangervidda har tett nettverk av stier og høy bruksintensitet, spesielt gjelder dette området i nord mot Rv7 og turistområdene i vest. I andre områder er det lav stitetthet og liten bruk, slik som i det sørøstlige hjørnet mellom Kvenna og Songa. Vi ser også at tettheten av reinsdyrplott er konsentrert i dette området på forsommeren, og får noe større arealbruk utover sommeren mot nord. Store deler av gode sommerområder i nord og vest har ikke blitt brukt av reinen siden GPS merkinga startet i 2001. Det flere årsaker til at man ønsker å øke reinens arealbruk på Hardangervidda. For det første ønsker man å øke kondisjonen på dyra, der spesielt kalvvekten er lav. Dernest vil man redusere forekomst av tetthetsavhengige sykdommer, slik som klauvråte. Etter funn av skrantesjuke

(CWD) på en bukk i 2019 vil man kunne redusere risiko for spredning ved å øke arealbruken til reinen. For å øke arealbruken til villreinen må man redusere konflikten mellom turfolk og villrein, og virkemidlene må rette seg mot å redusere antall folk som bruker de meste kritiske stiene.

Krysning av skiløyper vinterstid

Av i alt 23 685 forflyttinger hos GPS-merkete villrein på Hardangervidda i vintersesongene 2017–2019, identifiserte vi kun 203 individuelle tilfeller der merka villrein krysset løyper med aktive tellere. Dette til tross for at vi til sammen overvåket 56 772 km «løypedøgn» disse tre årene. Vi må derfor kunne konkludere med at denne typen kryssinger var sjeldne. Det var en stor overvekt av kryssinger av løyper med få daglige passeringer (hhv. 50 % og 18 % av i intervallene 0-4 og 5-9 daglige passeringer). Det var en håndfull passeringer ved relativt høye trafikkvolum (>50 passeringer), og den mest trafikkerte løypen som ble krysset hadde hele 136 passeringer vedkommende dag. At reinsdyr i enkelte tilfeller krysser løyper med høyt trafikkvolum betyr ikke nødvendigvis at dette er et ønsket valg, men kan like gjerne komme som en fluktrespons på forstyrrelser. Dette viser noe av utfordringen med denne typen data.

Analysen vår av kryssingsdataene, viser en bratt avtagende kurve som

Figur 2. Viser totalt antall passeringer som ble målt per dag i sommersesongen 2017 (n=66 tellere, blå søyler) og 2018 (n=58 tellere, brune søyler) for perioden 15. juni - 1. oktober. Tallene fra Trolltunga er ikke med i figuren.

 

 

 

 

respons på økende trafikkvolum (Figur 3). Denne kurven flatet ut med økende trafikkvolum, men med over 50-60 daglige passeringer (tilsvarende vertikal støttelinje) var sannsynligheten for kryssing tilnærmet lik null. Denne responskurven var tilnærmet identisk med kurven for trafikkvolum på delen av løypenettet som var overvåket med tellere, så utfra disse få tilfellene av kryssinger kan vi ikke si det var aktiv seleksjon for å krysse en viss type løyper.

Krysning av turruter sommerstid

Av i alt 39 158 forflyttinger hos GPS-merkete villrein på Hardangervidda i sommersesongene 2016–2019, identifiserte vi 2754 individuelle tilfeller der villrein krysset stier med data på turfolk. Dette er >10 ganger så høyt

som antallet observerte vinterkryssinger. Til tross for at noe av dette kan tilskrives et større sett med GPS-data (ca. dobbelt så stort), viser dette først og fremst at man med innføring av rutenedtegnelser kunne inkludere en betydelig større del av stinettet på vidda i analysene. Hele 616 806 km «stidøgn» hadde beregnet ferdselsdata gjennom studieperioden. Fordelingen av antall krysninger mellom de tre undersesongene var hhv. 323, 962 og 1469 for lav-, høy-, og jaktsesong.

Villrein på Hardangervidda krysset i stor grad stier med relativt lavt trafikkvolum under sommer/barmarks-sesongen. Hele 66 % av kryssingene var av stier med stiindeks i intervallene 0-4 og 5-9 personer pr dag, og dette mønsteret var relativt homogent mellom de tre undersesongene. Den høyeste beregnede døgntrafikk ved en stikrysning var hele 239 personer, i jaktsesongen.

Sammenligner vi med stinettet på vidda, ser vi at villrein under lav- og høysesongen (Figur 4. A og B) hadde

betydelig høyere andeler krysninger av stier med lavt trafikkvolum enn det som fantes langs hele stinettet. Ettersom trafikkvolumet økte, gikk krysningsfrekvensen raskt ned og ved en døgntrafikk på 10-15 besøk (dvs. ln(TUI+1) = 2.3-2.7)) droppet den under fordelingskurven for tilgjengelige stier, noe som indikerer unnvikelse av stier med høyere trafikkvolum. Når trafikkvolum oversteg 30-50 døgnbesøk (dvs. ln(TUI+1) of 3-4) flatet kurven ut ved et svært lavt nivå, noe som indikerer at villrein er begrenset fra å krysse ved høyere trafikkvolum.

Under jaktsesongen fulgte fordelingen av stikrysninger hos villrein samme mønster som ble observert over hele stinettet (Figur 4. C), noe som indikerer at visse stier hverken ble valgt eller unnveket basert på trafikkvolum.

Konklusjon

Vi kan ikke på bakgrunn av bare denne analysen si at vinterløypene ikke har effekt på villreinens mulighet til å krysse. For det første hadde vi et noe begrenset mengde med data, og for det andre sier det bare noe om de flokkene som faktisk kryssa stiene, og ikke noe om unnvikelseseffekter. Det kan med andre ord ha vært mange situasjoner der reinsdyra har snudd før de har kommet til løypa. Man kan faktisk

Figur 3. Andel løypekryssinger hos simler på Hardangervidda som respons på antall skiløpere under vintersesongen (28. februar – 28. april) i årene 2017-2019. Rød linje viser fordeling av løypekryssinger hos villrein, mens blå stiplet linje viser fordelingen av trafikkvolum på delen av løypenettet som ble overvåket med tellere.

Figur 4. Andel stikryssinger hos villrein på Hardangervidda som respons på antall folk på tur under sommer-/barmarkssesongen, som er videre inndelt i lav- (15. juni - 14. juli), høy- (15. juli - 19. august) og jaktsesong (20. august – 1. oktober). Rød linje viser fordeling av løypekryssinger hos villrein, mens blå stiplet linje viser fordelingen av trafikkvolum på delen av løypenettet med beregnet TUI.

 

 

 

 

tenke seg to helt motsatte scenarier: 1) Reinen holder seg i praksis borte fra områder med løyper, men i de få tilfellene den kommer i nærheten er det «like ille» å krysse lite trafikkerte som sterkt trafikkerte løyper. 2) Skiløyper er assosiert med trafikk som kan skremme reinen, og når reinen først er skremt flykter den over alle løyper uavhengig av trafikk på løypa. Unntaket her er de aller mest trafikkerte løypene, men dit våger den seg nok aldri uansett.

Sommerstid har vi et mye mer solid datamateriale til å konkludere, og det tegner seg et klart mønster på hvordan reinen reagerer på stier med ulike mengde trafikk. Hovedstrategien som reinen har er å trekke seg tilbake til områder med liten ferdsel, og dermed unngå møte med folk. Dette kan vi gjenkjenne i figur 1 og kart som viser at de områdene med minst ferdsel er mest brukt sommerstid. Vi ser tilsvarende responser i mange av de andre villreinområdene i Norge. Når reinen er på trekk og beveger seg mot stier med ferdsel har den ulike respons avhengig av hvor trafikkert stien er. Reinen prefererer å krysse stier mer enn

forventet for ferdsel opp til 15-20 personer per dag, og unnviker stier med høyere ferdsel. Stier med stor ferdsel, altså mer enn 50 personer per dag unngås i alle tilfeller. Basert på disse analysene kan vi konkludere med at relativt mange stier sentralt på vidda gir problemer for reinen å krysse (se Figur 1).

Bildet er alltid mer komplisert

Vi har her vist forholdsvis enkle analyser på når reinen krysser over en sti eller løype, uten å vurdere andre faktorer som er viktig for reinens habitatvalg slik som for eksempel beitekvalitet, klima, vann og vassdrag, samt terreng. Et annet viktig poeng er bestandsstørrelsen, og den har ikke vært høy i perioden siden 2001. Derfor er det også bra å ha romlige analyser på større skala, og analyser på habitatseleksjon og landskapets permeabilitet som tidligere er vist i en artikkel om prosjektet Oneimpact (Panzacchi m.fl. 2020). Her viser analysene at stier og løyper er en av de viktigste faktorene som er med på å gjøre landskapet mer fragmentet for
villreinen.

Referanser:

Gundersen, V., Selvaag, S. K., Dokk, J. G., Wold, L. C., Romtveit, L., Rauset, G. R., van Moorter, B., Strand, O., Holter, T., Singsaas, M. og Mossing, A. 2021. Ferdsel i Hardangervidda villreinområde – Antall brukere og fordeling på areal over tid. NINA Rapport 1909. Norsk institutt for naturforskning.

Selvaag, S.K., Wold, L.C., & Gundersen, V. 2020. Lokalbefolkningsundersøkelse på Hardangervidda. Bruk og meninger om forvaltning blant hytteeiere, rettighetshavere og lokale. NINA Rapport 1855. Norsk institutt for naturforskning.

Selvaag, S., Gundersen, V., Strand, O. & Lægreid, H. 2019. Ferdsel ut fra nasjonal turistveg Rv7 over Hardangervidda. En dokumentasjonsrapport. NINA Rapport 1703. Norsk institutt for naturforskning.

Selvaag S.K., Gundersen V., Dokk J.G., Romtveit, L., Strand, O., & T. Holter. 2018. Brukerundersøkelse i Hardangervidda nasjonal-park sommeren 2017. NINA Rapport 1530. Norsk institutt for naturforskning.

Panzacchi, M., Van Moorter, B. & V. Veiberg. 2020. OneImpact - et mål på samlet miljøbelastning. Villreinen 2020 s. 44-48.

 

 

 

 

Må vår «hellige» frie ferdselsrett i utmark vike for å sikre villreinstammer?

Vi nordmenn nyter og verdsetter vår frie ferdselsrett i utmark, og tar den som naturgitt. Men også den er gitt rammer, og skal ikke true våre villreinstammer og øvrige natur. Mye kan gjøres med frivillighet, men hva når «gulrot må erstattes av pisk»?

Bakgrunn for bekymring

Norske naturbrukere er internasjonalt utrolig privilegerte, som lever i et av svært få land med fri rett til ferdsel i utmark, juridisk nedfelt i Friluftslovens § 2. Lenge har vi trodd at det ikke-motoriserte tradisjonelle friluftslivet setter et svakt miljøavtrykk, men for hardt prøvede villrein på vinterbeite vil ikke-motorisert ferdsel kunne forårsake langt større skade enn snøskuterkjøring. Hva hjelper det å kreve at organiserte grupper og utøvere skal ha offentlige godkjennelser når du kan kanalisere hundrevis med deltakere raskt til sårbare områder via sosiale

medier? Styring med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder. Men nå melder frustrerte villreinvenner om kitere, ulike gps-leker og geo-catching, som leder folk inn i sårbare villreinbeiter uten at verken grunneier eller myndigheter involveres.

Samtidig ser vi hvordan flere av våre villreinstammer sliter med store belastningskader voldt av kanalisert ferdsel på godkjent sti- og løypenett. Når villreinen på Hardangervidda har landets laveste kalvevekter, så antas det at det store ferdselstrykket stenger

inne dyra på svært begrensa sommerbeiter. Ferdsel har ført til at Rondane villreinområde består av tre delbestander, og ferdsel til og fra Snøheim bidrar til vansker for villreinen i Snøhetta sin bruk av sesongbeiter. Store vannkraftinngrep i Setesdal Ryfylke tvinger reinen og turgåerne til å bruke de samme passasjene, som ofte er smale. Hyttebygging, trafikk og ferdsel kan føre til sammenbrudd i trekkene mellom sesongbeiter i både Setesdal Austhei og Norefjell–Reinsjøfjell. Jeg kunne fortsatt å liste opp utfordringer som stadig forverres og truer villrein, men retter heller blikket framover.

Av Tor Punsvik
Pensjonert viltforvalter i Agder

 

 

 

 

Ferdselsutfordringene i offentlige villreinprosesser

Ferdsel og villrein som utfordring stod sentralt det året arbeidsgruppa bak Villrein & Samfunn (ViSa) rapporten ble utformet. Jeg representerte fylkesmennene i arbeidsgruppa, og skulle gjerne sett at det her var større vilje til å drøfte tiltak som utfordret den frie, ikke-motoriserte ferdselen. Allerede i 2003/04, mens prosjektet pågikk, ble kiting oppfattet som en alvorlig trussel på villreinens vinterbeiter øst på Hardangervidda. Men vi var mange ulike fjellinteresser som representerte arbeidsgruppa, og for å oppnå felles enighet som lå i sluttdokumentet måtte det fires på krav og forventinger. Frivillighet og samarbeid med det organiserte kite-miljøet ble løftet opp som realistisk alternativ der og da. ViSa var en særdeles positiv prosess, den mest konstruktiv jeg har opplevd gjennom en lang karriere i norsk miljøforvaltning, og mange gode prosesser og institusjoner fulgte. MEN den frie ferdselsretten ble ikke utfordret!

Jeg satt også i ekspertpanelet som foreslo Miljøkvalitetsnormen for villrein i 2017. Her ble forstyrrende ferdsel erkjent som en av de store utfordringene som kan føre til at villreinområder klassifiseres røde, som igjen skal medføre tiltaksprosesser. Men ekspertgruppa vår hadde intet mandat til å utfordre den frie ferdselsretten i utmark, så forslag om slike tiltak kom naturligvis ikke. Regjeringen vedtok sommeren 2020 miljøkvalitetsnormen i den form den forelå, men uten et mandat som utfordrer den frie ferdselsretten.

Hvilke lovverk er det som kan regulere forstyrrende ferdsel?

Innledningsvis er vår unike frihet til fri ferdsel i utmark nevnt, en frihet som verdsettes høyt og av de fleste tas som en sjølsagt rett. Ferdselsforbud er knytta til enkelte verneformer, eks. i hekketida til sjøfugl i sjøfuglreservater. Tradisjonelt friluftsliv har i stor grad latt seg kanalisere gjennom sti- og løypelegging/-merking, og i stor grad krevd grunneiertillatelser. Dessuten måtte organiserte arrangement i stor grad søkes godkjent dersom de kunne ses

som mulig trussel mot natur og dyreliv. I dag er det mange ferdselsformer som ikke lar seg kanalisere, oppleves som særlig truende (eks. kiting) og hvor mange opptrer «organisert» som følge av avtaler/markedsføring via sosiale medier. Forskning har vist at kitere som kommer i fart utløser full panikk hos villrein på vinterbeiter når «kjempe–ørna» kommer, og kalvetunge simler er naturligvis særlige sårbare, og kan kaste sine fostre.

Regjeringen har gjennom sin siste friluftsmelding redusert mulighetene til å styre ferdsel av hensyn til natur, dyreliv og andre friluftlivsutøvere. Denne «liberalistiske» og «frihetshungrende» politikken har også vært kombinert med at villreininteressene har blitt sterkt underminert i den arealpolitikken som råder nasjonalt for tiden. I stedet åpnes det for nye former for friluftsliv, som terrengsykling. Samtidig er friluftslivets organisasjoner opptatt av at naturgrunnlaget skal tas vare på, og også der er mange skeptiske til mer liberalistisk praksis.

Lovverket har gode, vage intensjoner om bærekraftig utøvelse

Friluftslovens formål og avgrensninger framstår som gode politiske festtaler. Formålsparagrafen (§1) er det lett å nikke til: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Loven setter i neste paragraf rammen for hva denne

ferdselen er: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Friluftsloven lufter også virkemidler som kan regulere ferdsel når den truer naturgrunnlaget, men her mangler både konkrete oppfølgende forskrifter og praksis. Det er dessverre lett å konkludere med at friluftsloven har lite hjelp å tilby.

Men kanskje viltloven kan være til hjelp? Formålet (§ 1) lyder lovende: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Men jeg finner dessverre heller ikke her konkrete «verktøy» i loven som kan skjerme villrein for forstyrrende ikke-motorisert ferdsel.

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven, og den ble sagt å være oppdatert på virkemidler til å bevare natur og dyreliv. Men finner jeg her noe å skjerme villrein fra truende friluftsliv tro? I likhet med de to allerede nevnte lovene mangler det ikke på gode intensjoner i formålsparagraf (§ 1) her heller: Lovens formål er at naturen med dens biolo

 

 

 

 

giske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Her følges forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer opp i § 4: Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Til og med artene har fått sitt eget forvaltningsmål i § 5: Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Jeg har mye erfaring med å bruke naturmangfoldlovens §§ 6-12 i konkret arealforvaltning, både som statlig miljøbyråkrat og engasjert miljøaktivist. Når det kommer til stykket så er det erfaringsmessig ikke nok med gode intensjoner om både krav til kunnskapsgrunnlag og «føre-far»-tenking

når slik kunnskap er svak eller mangler. Heller ikke der friluftsliv forstyrrer villreinen er det lett å finne hjelp her.

Men naturmangfoldlovens § 22 åpner for ferdselsregulering i utmark: For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig.

Det er nok her villreininteressene må appellere om hjelp, men miljøvernmyndighetene har ikke så langt tatt i bruk forskrifter som kan styre friluftsliv som kan true villreinen.

Plan- og bygningsloven er etter min erfaring den viktigste loven i forvaltning av norsk natur, og kommunene de viktigste aktørene. Gjennom kommuneplanens juridisk bindende arealdel skal også hensynet til naturen ivaretas. Sti- og løypeplaner som kanaliserer forstyrrende ferdsel kan nedfelles her, men jeg kjenner ikke til at ferdselsforbud er vedtatt i ledd av dette lovverket.

Kiting på ski som eksempel på truende friluftsaktivitet

Jeg er nok for gammel til å bli hekta på dette, men forstår på utøverne at dette gir veldig sterke opplevelser og at

utstyret er en overkommelig investering for de fleste. Det er ikke så lett å få oversikt over omfanget, men fra et vel 10 år gammelt foredrag forstår jeg at kitere både på snø og sjø er organisert i Norges Kiteforbund, og favnet under Norges Seilforbund. Den gang var det da 250 medlemmer, men en anslo at vi hadde 800-1000 aktive utøvere på landsbasis. Hvordan utviklingen i omfang er har jeg ikke funnet, men antar dette er en aktivitet i vekst. Organisasjonen oppfordrer til å samarbeide med lokalt oppsyn for å unngå konflikt med villrein. En stor del av kiterne er ikke organisert, og internt avtales ofte fellesturer via sosiale medier.

Jeg tror det er viktig at det tenkes mer offensivt på hvordan denne typen aktiviteter, med stort trusselpotensiale for villrein reguleres. Gjennom naturmangfoldlovens § 22 bør det utarbeides forskrifter som gjør det mulig å skjerme villrein i tid og rom fra truende, ikke-motoriserte ferdselsformer, særlig i villreinens sårbare perioder. Kiting vil etter mitt syn være en naturlig friluftslivsaktivitet å starte med. Oppfordringen til Miljødirektorat og Klima- og miljødepartement er herved gitt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Gondolplanen Hardanger Lift vil true villreinen på Hardangervidda

«Med gondoler skal fjellet åpnes og pengene i kisten klinge» synes å være musikken i ørene til noen reiselivsinvestorer og Oddapolitikere for tiden. Fra Odda planlegges Nord-Europas lengste og Norges høyestliggende pendelbane, som vil løfte folk opp til 1400 meters høyde, inn i det særs uberørte fjellområdet øst for Odda.

Dette vil åpne opp Europas største høyfjellplatå, og villreinområdet Hardangervidda for ny ferdsel, og fra en ny retning. Med på laget er Ullensvang kommune, som både er medeier i gondolselskapet og planmyndighet for tiltaket.

Hardanger Lift AS opplyser at et konservativt estimat vil gi 110 000

passasjerer/år med pendelbanen til Rossnos. Her er det lite ferdsel i dag, og herfra er det en kort tur videre til kjerneområder for villrein, samt turistforeningshytter og rødmerkede og kvistede løyper. Vi representerer grunneiere her inne, og vil sammen med andre villreinvenner sørge for at dette ikke skjer!

Hardangervidda – vårt viktigste villreinfjell!

Hardangervidda er Europas største høyfjellsplatå, der Norge forvalter den største bestanden av europeisk villrein. Norge har et særlig internasjonalt ansvar for bevaring av villrein, blant annet etter Bernkonvensjonen. Internasjonalt kom villreinen på rødlista i 2016

Av Kai-Inge Melkeraaen (journalist, jeger og kjentmann) og
Tor Henrik Mannsåker (grunneigar og gardbrukar) Odda

 

 

 

 

etter særlig dramatisk tilbakegang i de nord-amerikanske stammene.

Ingen andre steder i randsonen til Hardangervidda blir mennesker løftet til 1400 meters høyde. Hardanger Lift vil gi lett adgang til store, høytliggende områder, og utløse en ferdsel som kan medføre store, negative konsekvenser for naturmangfoldet. Hvor store, vet ingen. Hardanger Lift blir et nytt eksempel på «bit-for-bit»-nedbygging av randsonene rundt Hardangervidda, som særlig rammer den norske ansvarsarten; villrein. Det skapes barrierer og økt ferdsel som ødelegger og begrenser leveområdene.

Det er ikke lenge siden Eidfjordfjellet ble åpnet for en ny, tung utbygging. Neste konfliktpunkt vil være unntak for vinterstengt vei på østvidda. Og Valldalen ved Røldal, som gjennom den nye regionalplanen for Hardangervidda er besluttet omgjort fra villreinområde til stølsdal – en beslutning berørte statsforvaltere (tidl. fylkesmenn) vil omgjøre, av hensyn til villreinen.

Planene for Hardanger Lift reiser mange problemstillinger, ikke minst på grunn av masseturismen helt vest på Hardangervidda, som høyst sannsynlig vil kunne medføre store, negative konsekvenser.

Planområdets høyestliggende del

Planområdet legger beslag på en stor del av fjellplatået oppe på Rossnos, og går flere steder helt ut mot kantene, både mot nord (Grønnuten) og mot sør (Sjausetedalen), og selvfølgelig mot vest (Oddadalen). Området er en del av Hardangervidda villreinområde, med egen regionplan for å sikre dyras framtid. Av planprogrammet framgår det at det skal etableres restaurant, leke- og aktivitetsareal (et stisystem) i dette planområdet. Det samme planområdet framstår i dag som tilnærmet urørt, og er kjent som et attraktivt område for småvilt. Med de planene for turistutbygging som nå foreligger, kan deler av dyre- og fuglelivet blir fortrengt – ikke bare fra planområdet oppe på Rossnos, men også fra de stupbratte randsonene som omkranser Rossnos, både mot nord, sør og vest. Østover ligger veien åpen for ferdsel inn i villreinens kjerneområder.

Svart strek viser planområdet for Hardanger Lift. Det fargelagte området viser hvilke områder på og ved Rossnos-platået som blir sterkt påvirket av aktiviteter i planområdet.

Det fargelagte feltet viser hvilke fjellområder på Hardangervidda vest, mange av dem i dag lite besøkt, som blir lett tilgjengelig for volumturisme med Hardanger Lift som utgangspunkt. Dette området inneholder stedsnavn som Dyranut, Reinanuten og Sumtangen (Langavatnet), som alle vitner om villreinens bruk av fjellområdet her vest.

 

 

 

 

Konsekvensutredning av
villreinhensyn

Plan- og bygningsloven stiller strenge krav om at alle natur- og samfunnsmessig konsekvenser av slike naturinngrep skal gis en forsvarlig faglig vurdering gjennom en konsekvensutredning, som gjerne omtales som KU.

Ut fra det vi har påpekt når det gjelder villrein, må en slik KU om villrein faktisk omfatte hele Hardangervidda villreinområde.

Konsulenten Naturrestaurering AS er hyret inn av tiltakshaver til å vurdere hvordan gondolplanene vil kunne påvirke villreinstammen. Vi er spent på

hvordan det oppdraget utføres, siden vi forstår at firmaet allerede har et «frynsete renomme» blant vindkraftskeptikere og reineiere for utredninger på den arenaen. De fikk også sterk faglig kritikk for sin KU om nettopp villrein i en rettsak mot Buheii Vindkraftanlegg i Kvinesdal i Lister tingrett to år tilbake. Vi har lest den skriftlige, oppsummerte kritikken avgitt under ed fra fagkyndig, og vi er bekymret og vil være svært årvåkne!

En realisering av Hardanger Lift innebærer at et langt større fjellområde gjøres lettvint tilgjengelig for dagsturer, sommer som vinter. Ikke bare tradisjonelt friluftsliv, men også nyere former for ferdsel, som eksempelvis kiting og terrengsykling hevdes å ha et stort potensial i området. Stølsområdet på Freimstølen, og det særmerkte, omkringliggende fjellområdet, vil få mye av «trøkket» fra Rossnos-trafikken. Freimstølen har allerede over flere år fått føle «Trolltunga-effekten», med en kraftig økning av turister med Trolltunga som mål. Det er grunn til å regne med stor trafikk mellom de to store turistattraksjonene Rossnos og

Dette fjellområdet (gulfarget) er en av de få randsonene rundt Hardangervidda som har svært lite menneskelig ferdsel. Dette høyfjellsområdet er ikke arena for stølsbuer og private hytter, adkomsten er ikke lett, og det framstår som et friområde for bukkeflokker.

 

 

 

 

Trolltunga, både organisert og uorganisert ferdsel, og til alle årstider. Det kan også ventes økt trafikk til/fra Skjeggedal (Mosdalen, Sleve, Odda/Freim, Odda/Ragde, Odda/Mannsåker, Sjausetedalen, Hildalsdalen/Brekke, Reinsnos/Fisketjønn og Reinsnos. Denne ferdselen vil være ukontrollert. Vi kjenner ikke volumet, og vi vet heller ikke hvordan dette «fjelleventyret» blir markedsført i framtiden, og av hvem. Medieomtale og markedsføring virker. Allerede to år etter åpningen av Dronningstien ved Lofthus, snakkes det om slitasje på stien i fjellet. Hvilke konsekvenser økningen i ferdsel vil ha for høyfjellsøkosystemet, og i særdeleshet villreinen, må inngå i en faglig konsekvensutredning.

Dette er et tilnærmet uberørt fjellområde med lite menneskelig ferdsel i dag. «Oasen» på Hardangervidda vest, den betjente DNT-hytta på Litlos, kan lett bli et fristende turmål med Hardanger Lift som startsted, og det gjennom områder som fremstår som «villmark». Med unntak av sporene fra vannkraftutbyggingen på 1960-tallet, og som er holdt utenfor nasjonalparkgrensen, framstår dette som et høyalpint område med intakt høyfjellsøkologi. Her er ikke ansamlinger av støler, som en finner på vestvidda lenger utover langs fjorden. Her går fjelltoppene opp i 1600 meters høyde, med Solfonntaggen (1674) som den høyeste. Dette er bukkeområde. Og med unntak av jakttida, får reinen stort sett gå i fred. Dette er området hvor du kan gå på ski en hel dag, uten å møte et eneste kryssende skispor. Det sier noe om vilkårene for dyre- og fuglelivet. Området er unikt, og med lite ferdsel, hvilket bidrar til å gjøre dette fjellet særlig verdifullt. En realisering av Hardanger Lift må ventes å gi store endringer i ferdsel, som må inngå i en konsekvensutredning.

Kunnskapen om villreinens bruk av områdene her vest, er begrenset. Men vi vet at disse høyalpine områdene brukes av bukk, som ikke inngår i GPS-instrumenteringen i de villreinprosjektene som er gjennomført. Sommerstid oppholder bukkeflokker seg gjerne i det høyalpine området mellom Langavatnet og Litlos, avgrenset av lavereliggende områder og turstier. Men villrein er også observert både på

Rossnos og i området på Freimstølen. Ikke langt fra planområdet til Hardanger Lift finner vi stedsnavn som Dyranut (1444 m.o.h.), Reinanuten, Reinaskor, Dyrhaug og Sumtangen ved Langavatnet. Navnene er et vitnesbyrd om villreinens bruk av dette fjellet.

Forstyrrende ferdsel på Hardangervidda og villrein

Villreinens skyhet og sårbarhet for menneskelige forstyrrelser er godt dokumentert. De norske forskningsmiljøene er verdensledende på dette området. Hardangervidda er, sammen med Rondane, framholdt som de mest sårbare for nettopp ferdsel. I arbeidet med Kvalitetsnormen for villrein peker Hardangervidda seg ut som området med de laveste kalvevektene, og får dermed «rødt lys» og forventet kommende krav om tiltak. De lave kalvevektene er forklart av våre forskere som resultat av at forstyrrende ferdsel tvinger fostringsflokkene inn på små og begrensede sommerbeiter.

I september i fjor ble det gjort et tragisk funn av skrantesjuke på en voksen bukk på Hardangervidda, og i januar i år la Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø (VKM) en kunnskapsoppdatert vurdering av situasjonen. I tillegg til tiltak, rettet direkte mot bestanden, mente VKM at nettopp å redusere forstyrrende ferdsel var det mest håndfaste tiltaket å følge opp!

Villreinens bruk av Hardangervidda; før, nå og i framtida

Villreinen er et nomadisk dyr som gjerne har lange sykluser i sin beitebruk, og et øyeblikksbilde vil aldri gi et troverdig bilde av reinstammens behov for leveområde. Villreinen har, i et historisk perspektiv, et stort behov for sine vestområder, sjøl om de i dag i første rekke oppleves som bukkeområder. Hardangervidda var en gang skogkledd, og all kunnskap om pågående klimaendringer tilsier at de høyereliggende områdene, som vestover mot Rossnos, vil få økt verdi for reinen i framtida. Det er i disse høyereliggende områdene dyra vil finne sine beste beiter, her finner reinen snøflekker sommerstid, og her er muligheten størst til å unnslippe flygende plageånder.

Konklusjon og anbefalinger

Allerede før noen utredninger er foretatt, har offentlige og private villreininteressenter advart sterkt mot planen om Hardanger Lift, og tilsvarende har overordnede myndigheter som fylkeskommune og statsforvalteren uttrykt sterk skepsis grunnet de viktige villreinhensynene. Vi vil anbefale at de urealistiske, «våte drømmene» om Hardanger Lift umiddelbart skrinlegges.

 

 

 

 

Kva kostar det villreinen å krysse turstien Haukelisæter-
Hellevassbu-Litlos?

I samband med funnet av skrantesjuke i Nordfjella og på Hardangervidda vart det nyleg sett fram ein hypotese om at gnaging av gevir på andre levande dyr kan vera ein medverkande til at sjukdomen har oppstade. Gnaginga skuldast dårleg mineralbalanse. Om der er eit samband mellom gevirgnaging og skrantesjuke er uklart, men det er ikkje umogleg, for her finst ein heil del litteratur som tyder på at tilhøva mellom essensielle element og giftige tungmetall som bly og kvikksølv spelar ei rolle i nervesjukdomar som Alzheimer, Parkinson og Creutzfeld Jakobs sjukdom (Charlet m.fl. 2012). Bly, kvikksølv, kadmium og svovel, hovudsakeleg frå Storbritannia, dreiv inn over Noregs skogar, fjell og fiskevatn i over tohundre år (NIVA, Report SNO 5222-2006). At giftige tungmetall er negativt for vilthelsa vart

dokumentert i elg Vest Agder. Den hadde mykje høgare innhald av bly i beinmassen enn elg frå Hedmark og var beinskjør (Bjorå m.fl 2001).

Hans Ståland gjorde mykje vitskaplege arbeide omkring reinens behov og tilgang på mineralar. Ståland og White (2001) påviste at konsentrasjonen av natrium er vesentleg høgare i planter frå kystnære enn i innlandsområde. Dei nemner at natriumtilgangen ofte kan vera underoptimal, noko som kan gå utover mjølkeproduksjonen i simler. Dette kan i sin tur forklare at både rein i Noreg og caribou i Alaska, trekker til kystnære beite som har høgare konsentrasjon av natrium og andre mineral. I ljos av eit mogeleg samband mellom mineralmangel, horngnaging og skrantesjuke, må me vone at nokon fylgjer opp Ståland sitt viktige arbeide.

På Hardangervidda finn ein dei næringsrike sedimentære bergartene i vest (Figur 1). Austvidda er dominert av mindre næringsrike bergarter og får dessutan tilført mindre næringssalt gjennom nedbøren. Selskapet for Noregs Vel takserte store delar av fjellbeita i Noreg i åra etter krigen. I Vinje vart området mellom Songa og Kvenna taksert, likeins det tilgrensande området i Røldal og Ullensvang Statsallmenning i Hordaland. Ei omtrentleg avgrensing av desse to områda er lagt oppå NGU sitt kart over kalkrik berggrunn (Figur 1). Etter desse beitetakstane hadde beita på kalkrik grunn, som i Sledalen og Litlos-Hansbu, kapasitet til om lag femti sauer per km2 nyttbar vidde, tilsvarande tal for området mellom Songa og Kvenna i Vinje var tjuge. Etter GPS-merkinga byrja veit me at reinen har slutta å

Av Harald H Kvaalen, grunneigar og reinsjeger Hardangervidda

Figur 1. Blå og grøn farge syner kalkrik bergrunn på søndre del av Hardangervidda. Den ljose raude er mindre næringsrike gneisar og granittar. Innringa i vest er takstnummer 13-17 i beitetaksten (Tveitnes 1949). Der var kapasitet til ca 50 sauer per kvadratkilometer nyttbar vidde. Området mellom Songa og Kvenna, lenger aust, hadde kapasitet til ca 20. Merk korleis beitekvaliteten fell saman med kalkrik bergrunn.

 

 

 

 

bruke desse særs gode beita på vestvidda og heller stend i dårlegare beite i Vinje kvar sommar. I Villreinen 2019 dokumenterte eg at der er eit sterkt statistisk samband mellom auken i trafikk på nordvestvidda og flyttinga av reinens sommarbeite mot sør og aust.

Jan Øvregård har teke fleire videoopptak av rein som støyter på turstien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos. Flokken stansar opp, sviv i ring fleire gonger, før den til slutt anten spring attende dit den kom frå, eller kryssar stien i stor fart. Forskar Olav Strand ved NINA har synt tilsvarande videopptak frå ein sti ved Lågaros. Folk avgjev hudceller heile tida, desse vert liggande langs stiane, saman med alt anna folk etterlet seg. Ein tursti vil dermed gjeva eit variabelt luktsignalet som kan hemme dyr på trekk, jamvel etter at folket er fare forbi. Men folk som gjeng på stien kan sjølvsagt også skræme dyra over stien, slik at dei kryssar i stor fart. For å rekne ut om ein tursti hemmar reinstrekket trengst presise ferdselsdata frå fleire år. Slike finst, men dei er ikkje allment tilgjengeleg enno.

Men posisjonsdata frå GPS merkinga er nok til å undersøke om dyra spring fortare når dei kryssar ein tursti. Eg har målt opp den horisontale distansen mellom to GPS-posisjonar for alle merkte simler som har kryssa stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos i perioden 1/5 til 19/8 frå og med 2001 til med 2020. Tilsvarande oppmåling er gjort for alle periodar som byrjar 6 og 3 timar før kryssing og etter kryssing. Dette er gjort både for når dyra kjem frå Songa området og trekker vestover og når dei trekker attende. Trekkdistansen i tri timars perioden er rekna om til kilometer per time for å kunna estimere minimum energiforbruk på grunnlag av (Nilsen m.fl. 1984) sine tredemølleforsøk med norsk rein. Om der er statistisk sikre skilnader i trekkhastigheta mellom den perioden då dyra kryssar stien og periodane før og etter, er undersøkt med parvise t-testar. I alt var der 364 kryssingar mot vest og 370 mot aust. Eg har og kalkulert middeltal for kvar tri timars periode på døgnet som kryssinga skjer og for periodar før og etter kryssing. Tilsvarande er gjort for kvart vekenummer. Ei simle, nr.

9394, heldt seg på austsida av Møsvatn i juli både i 2011 og 2012. Den trekte svært lite. Truleg har den vore i ein liten flokk som har fått gå i fred det meste av sommaren. Trekkhastigheta for 9394 er målt i perioden 7-21 juli i begge år og kan kanskje takast som eit mål på kor lite dyra ville trekke om dei sjeldan vert skræmde.

Målingane gav klåre resultat. Trekkhastigheta er større i den perioden dyra kryssar stien enn i periodane før og etter kryssinga (Figur 2). Sannsynlegheta for at hastigheta når kryssinga skjer er lik med perioden rett før og etter er mindre enn ein til ti-tusen milliardar! Utover sommaren aukar hastigheta både i periodane før og etter at dyra kryssar stien, før den gjeng ned att utover i august (Figur 3). Men hastigheta i den perioden då dyra kryssar, aukar endå meir, og held seg høg utover i august til jakta byrjar (Figur 3). Figur 4 venstre del syner korleis trekkhastigheta i vestleg retning varierer over døgnet. Hastigheta er lågast tideleg om morgonen både før

og etter kryssing og under sjølve kryssinga av stien. Utover dagen trekker dyra vesentleg fortare og mest i den perioden at kryssinga skjer. Eit tilsvarande mønster ser ein når dyra kryssar frå vest mot aust (Figur 4, venstre), men fartstoppane er på føre- og ettermiddag. Ingen ting av dette kan forklarst med topografiske eller klimatiske tilhøve.

Den enklaste forklaringa, som lett forklarar alt, er at dette er ein respons på ferdsla i stien. Når ferdsla aukar utover sommaren vert dyra oftare uroa og det hender mykje oftare at dei trekker opp i maksimal fart slik at gjennomsnittsfarten gjeng opp. Dette skjer oftast til dei tider av døgnet som folk gjeng etter stien, frå morgon til kveld og sjeldnare om natta og tideleg om morgonen. I Figur 4 (høgre del) er det lagt inn ei svart line i botn som er for GPS-merkt simle 9394. Både i 2011 og 2012 hadde denne mykje lågare gjennomsnittshastighet enn dyra som kryssa stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos.

Figur 2. Middel hastighet når GPS merkte simler kryssar stien Hauklisæter-Hellevassbu-Litlos. (-6,-3) er periodane som byrjar 6 og 3 timar før dyra kryssar ,stien. (0) er i perioden når dei kryssar, og (3,6) er i periodane etter kryssing. Trekk frå aust mot vest til er synt venstre og trekk frå vest mot aust til høgre. Der er 364 passeringar mot vest, og 370 mot aust. Alt er data frå simler med tri timars log intervall. Standarfeil er synt.

 

 

 

 

Nilsen m.fl. (1984) målte variasjonen i energiforbruket i rein som tråva på tredemølle. Dei fann fylgjande samanheng mellom effekt i watt per kg kroppsvekt og hastighet i kilometer per time: W = 1.5 + 0,77 x hastighet. Med denne formelen kan ein rekne ut kor mykje energi ei simle med gjeven kroppsvekt brukar i tre-timars periodane før, under og etter kryssing av stien. Middel trekkhastighet gjennom heile døgnet til simle 9394, som gjekk på austsida av Møsvatn, kan truleg takast som eit mål på hastigheta i småflokkar som får vera i ro. I Tabell 1

har eg sett opp trekkhastighet og energiforbruk i tri-timars perioden før, under og etter kryssing. Energiforbruke i den 3 timars perioden dyra kryssar stien er om lag 44 prosent høgare enn for simle 9394. I røynda må skilnaden vera ein heil del større fordi ein må taka omsyn til at distansen i terrenget er lengre enn den kortaste distansen mellom to punkt. Forsering av høgde må og reknast inn. Når dyra trekker kan dei ikkje beite. Nettoresultatet vart at energiforbruket gjeng opp og fôrinntaket ned. Med dei hundretusenvis av datapunkt som der finst no frå GPS

merkeprosjekta skulle det vera ei enkel oppgåve å rekne ut korleis energiforbruket varierer med tid og stad i ulike villreinområde.

I Villreinen 2020 hevdar professorane Reidar Borgstrøm, Eigil Reimer og hytteverten på Litlos, Jarle Viskjer, at turstiane neppe er eit avgjerande hinder for reinstrekket. Det er fleire år sidan forskinga fann at avstanden til tursti var den faktoren som forklarte mest av arealbruken på Hardangervidda (NINA Rapport 551, Figur 27). Ingen av dei har lagt fram det minste prov for at dette resultatet er feil. Å påstå at reinen ikkje finn beite på vestvidda synes noko underleg når Tveitnes alt i 1949 dokumenterte at beita frå Hellevatn, forbi Litlos og vestover mot Hårteigen gjennomgåande var svært gode. Dersom reinen ikkje var redd folk, men skyr snørike beite skulle me vente at dyra trekte vestover når snøen smeltar. Dette kan etterprøvast ved å setje opp korleis GPS-merkte simlers kryssingar av Hellevassbustien fordelar seg utover vekenummeret om sommaren. I Figur 5 ser me at det er motsett, frekvensen av kryssingar er høg i juni då der er mykje snø og lite folk, men gjeng ned når snøen smeltar og folka kjem. Vestafor stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos gjeng stien Middalsbu-Litlos. Ikkje ei einaste GPS-merkt simle har kryssa den stien i vestleg retning sidan merkinga kom i gang i 2001, sjølv ikkje i 2013 og 2014 då der var over titusen dyr på vidda.

Figur 3. Middelhastighet når dyra kryssar stien Haukelister-Hellevassbu-Litlos (raudt) og i log periodane som byrjar 6 og 3 timar før eller 3 og 6 timar etter kryssing (blått) i høve til vekenummer. Data frå og med 2001 til og med 2020, for GPS merkte simler med 3 timars log intervall. Standardfeil er markert.

Figur 4. Middelhastighet når dyra kryssar stien Haukelister-Hellevassbu-Litlos (raudt) og i log periodane som byrjar 6 og 3 timar før eller 3 og 6 timar etter kryssing (blått) i høve til vekenummer. Data frå og med 2001 til og med 2020, for GPS merkte simler med 3 timars log intervall. Standardfeil er markert.

 

 

 

 

Utviklinga på Hardangervidda er eit sørgjeleg døme på fragmentering av eit stort samanhangande leveområde for rein. Illustrasjon 022-024 i NOU 1974 30B gjev eit oversyn over korleis stadig fleire hytter og turstiar dela vidda opp i småteigar. Fram til Tyssevassbu vart opna for allmenta i 1975 var der eit om lag 850 kvadaratkilometer stort område vest for stien Middalsbu-Litlos-Torehytta-Stavali som var utan tilrettelegging for allmenn ferdsel. Der var ofte dyr under kalveteljingane utover på 1980-talet. Med opninga av Tyssevassbu og merking av stiar derifrå til Litlos og Hårteigen vart dette område dela i tri. DNT bygde sikringsbu til Torehytta i 1984, dels grunngjeve med at ein trong kapasiteten for å ta trafikktoppane. Teigland undersøkte ferdsla på vidda i juli og august 1972. Han fann at mellom 250 og 400 personar gjekk på stien mellom Hadlaskard og Hårteigen (NOU 1974 30B, s 214). I 2016 talte den automatisk ferdselsteljaren NINA hadde sett opp, 2713 passeringar på same strekning frå 9. juli til 31. august. Det er seks til åtte gonger meir trafikk enn i 1972. Reint matematisk må sjansen for at reinen møter folk auke når eit område vert oppdelt av stiar og trafikken på desse aukar. Når ein ser korleis energikostnaden aukar ved kryssing av Hellevasstien (Tabell 1), er det ikkje vanskeleg å skjøne at dyra trekker vekk frå område der dei stadig vert forstyrra og heller søkjer dit dei finn ro til å beite. Borgstrøm m.f.l. skriv i Villreinen 2020 at stor vassføring i Kvenna kan hindre reinstrekket over elva. Det er sant nok, men det er ikkje dei einaste faktoren. Der har etter kvart vorte mykje kanopadling som også må påverke trekket. Vassføringa kan me ikkje gjera mykje med utan å demme Kvennsjøen. Å styre kor folk kan padle er eit enklare og mykje betre tiltak.

Skal me taka vare på reinen på Hardangervidda må netteverket av hytter og stiar leggast om slik at dyra får eit stort område der dei særs gode sommarbeita på vestvidda heng godt i hop med vinterbeita i aust. Ei slik omlegging er ikkje eit trugsmål mot folk som likar å gå i fjellet eller Den Norske Turistforening, men tvert om ein heilt avgjerande føresetnad for at DNT skal kunna drive si verksemd i samsvar med norsk lov

og eigne vedtekter i framtida. Leiinga i DNT kan av eigen fri vilje stenge Hellevassbu frå i sommar.

Referansar

Bjorå R, Falch JA, Staaland H, Nordsletten L, Gjengedal E. 2001. Ostoporosis in Norwegian moose. Bone 29: 70-73.

Charlet L, Chapron Y, Faller P, Kirsch R, Stone AT, Baveye PC. 2012. Neurodegenerative diseases and exposure to the environmental metals Mn, Pb, and Hg. Coordination Chemistry Reviews 256: 2147–2163

Nilsen KJ, Johnsen HK, Rognmo A, Schytte Blix A. 1984. Heart rate and energy expendi

ture in resting and running Svalbard and Norwegian reindeer. Am. J. Physiol. 246: R963-R967.

Ståland H & White R.G. 2001. Regional variation in mineral contents of plants and its significance for migration by arctic reindeer and caribou. Alces 37 (2): 497-509

Figur 5. Fordeling av kryssingar av Hellevassbustien frå aust mot vest i høve til vekenummer, som andel av i alt 396 kryssingar frå og med 2001 til og med 2020.

Periode	Vekt	Trekkfart	Watt	Energiforbruk
-6	51	0,631	1,99	1,09
-3	51	0,677	2,02	1,11
0	51	0,937	2,22	1,21
3	51	0,541	1,92	1,05
6	51	0,473	1,86	1,02
Simle 9394	51	0,041	1,53	0,84

Tabell 1. Energiforbruk for ei 51 kg tung simle før, under og etter kryssing av stien Haukelisæter-Hellevassbu-Litlos frå aust mot vest. Trekkfarten er gjennomsnitt i km per time i 3 timars perioden. -6, -3, og 0 er logperiodane som byrjar 6 og 3 timar før kryssinga som er periode 0. Effekta i watt per kg kroppsvekt, er reikna frå Nilsen (1984) sin formel, sjå teksten. Energien i MegaJoule er: (effekt x 3 timar x 3600 sekundar x kroppsvekt) / 106. Nedst er data for simle 9394 som gjekk i ro ved Kvamsfjellet på austsida av Møsvatn.

 

 

 

 

DNT-hytte flyttet til
Maihaugen

I vinter ble det gjennomført en ganske spektakulær hytteflytting på Venabygdsfjellet. På en spesiallagd slede ble DNTs hytte Gråhøgdbu fraktet ut av fjellet, til et nytt liv på Maihaugen.

Gråhøgdbu ble lagt ned som turisthytte ved nyttår 2019 for å gi villreinen i Rondane bedre levekår. Den selvbetjente hytta fra 1967, som var eid av DNT Oslo og Omegn, skal nå få nytt liv som levende «museumshytte» i regi av DNT Lillehammer og Maihaugen.

- Flyttingen er en viktig og riktig del i DNTs arbeid for å ta vare på villreinen. Dette er en vinn-vinn-situasjon for villreinen, DNT og for turfolket, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang.

I fjor sommer pågikk det omfattende forberedelser fra Maihaugens håndverkere og frivillige fra DNT Lillehammer for å klargjøre bygningene for flytting. Hytta og uthuset ble jekket opp og en del løse deler ble transportert ut med

helikopter. I mars i år var det endelig klart for å transportere bygningene ut av fjellet – godt forankret på en spesialbygd slede trukket av beltevogner. Og det ble et ganske spektakulært syn da hytta formelig «svevde» over vidda på vei mot en ny tilværelse.

Bedre vilkår for villreinen

Villreinen i Rondane er hardt presset av menneskelig aktivitet hele året, særlig på Gudbrandsdalsiden, hvor det har vært omfattende hytteutbygging i randsonen. På Venabygdsfjellet legger fylkesvei 27 ekstra press på reinens trekkruter. Flyttingen av Gråhøgdbu er ett av tiltakene som vil bedre forholdene for villreinen. Når hytta er flyttet og menneskelig aktivitet i området er redusert, vil det bli mindre forstyrrelser for villreinen.

- DNT jobber for å tilrettelegge for et friluftsliv som tar hensyn til villreinen. Håpet er at reinen vil få mer ro i viktige beiteområder og trekkruter som lenge har vært lite i bruk, sier Dag Terje Klarp Solvang.

For å ivareta friluftslivstilbudet i området ble det bygget en ny turisthytte noen kilometer lenger sør. Den nye hytta, Veslefjellbua, ligger ikke langt unna, men beliggenheten er i lite konflikt med villreinens viktigste leveområder. Rutene til og fra Gråhøgdbu er også lagt ned, og nye merkede ruter sikrer et sammenhengende rutenett mellom DNT-hyttene i området. Den nye hytta gjør det fortsatt mulig å gå fra Lillehammer til Rondane uten altfor lange dagsetapper, og uten å passere gjennom et viktig område for villreinen.

En grundig prosess

Plasseringen av Gråhøgdbu har vært omdiskutert lenge, og en eventuell flytting av Gråhøgdbu ble tatt opp første gang allerede på 1970-tallet. Det var også aktuelt på 90-tallet da Jammerdalsbu ble bygd som erstatning for Breitjønnbu som ble nedlagt lenger inn i fjellet. Men den gangen ble det ikke oppnådd enighet om ny plassering for Gråhøgdbu.

Man kan på ingen måte si at hytta alene har hatt skyld i dårlige forhold for villreinen på Venabygdsfjellet, men etter økt trafikk på fylkesvei 27, ble situasjonen verre, og et av tiltakene i

Av Ingeborg Wessel Finstad
og Louise Brunborg-Næss (DNT)

 

 

 

 

Regional plan for Rondane har vært å flytte Gråhøgdbu. Gråhøgdbu har bidratt til å generere noe mer ferdsel i området, og det fremstår nok som enklere å flytte en DNT-hytte enn å stenge en vei.

I 2016 startet arbeidet med at fylkeskommunen inviterte mange involverte til et fellesmøte. Der var det enighet om å gjenoppta planene om å flytte Gråhøgdbu. Etter flere befaringer med kommunen og fjellstyret ble det funnet en egnet tomt, og med en svært velvillig grunneier på laget, var prosessen godt i gang. Fylkeskommunen har

også svært sentral i finansieringen av den nye hytta gjennom midler fra Miljødirektoratet til Veslefjellbua. I tillegg til spillemidler og egne midler fra DNT Oslo og Omegn gjorde dette det mulig å gjennomføre prosjektet.

- For DNT var det viktig å sikre et attraktivt tilbud til fjellvandrerne også etter at Gråhøgdbu ble lagt ned, og vi synes at den nye Veslefjellbua er blitt et flott tilskudd til hytteparken vår, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

Nytt liv på Maihaugen

Men historien om Gråhøgdbu slutter likevel ikke her. Til sommeren begynner arbeidet med å sette opp hytta på Maihaugen. Selv om hytta skal på museum, skal den på ingen måte konserveres. DNT Lillehammer skal i samarbeid med Maihaugen sørge for aktivitet på Gråhøgdbu gjennom sesongen. Den blir utgangspunkt for aktiviteter for Barnas Turlag og andre grupper i DNT, og et møtepunkt for nærfriluftsliv på Lillehammer. Her kan seniorer møtes til kaffe og ungdomsgruppa til brettspill og andre sosiale aktiviteter. Frivillige hytteverter fra DNT Lillehammer skal også i perioder bemanne Gråhøgdbu og formidle friluftslivets og turistforeningens historie til publikum på Maihaugen.

- Jeg ser store muligheter i samarbeidet med Maihaugen. Museets kompetanse om formidling og DNTs engasjement for friluftslivet er en svært lovende kombinasjon, sier styreleder i DNT Lillehammer, Tom Harald Hansen.

Villreinformidling

Den nye plasseringen på Maihaugen gir også mulighet til å spre kunnskap om villrein ut til mange. Utstillinger i tilknytning til Gråhøgdbu skal fortelle om villreinens historie og dagens utfordringer med å bevare villreinstammen og fortellinger om hvordan mennesker og villrein har fungert sammen i tusenvis av år.

Opplæring av frivillige hytte- og tunverter vil skje i 2021. Målet er at Gråhøgdbu fra og med 2022 vil være klar til å vises fram i hyttegrenda på friluftsmuseet på Maihaugen.

- Vi håper utstillingen av Gråhøgdbu vil inspirere flere til å reise til fjells og bidra til økt bevissthet og kunnskap om villreinen, sier Tom Harald Hansen.

Fakta: Flytteprosjektet

Hovedansvarlig for flyttingen av Gråhøgdbu er Stiftelsen Lillehammer Museum (Maihaugen). Det største økonomiske enkeltbidraget er gitt av sparebankstiftelsen DNB på kr 1 700 000. Fylkeskommunen, DNT Oslo og Omegn, DNT Lillehammer og Miljødirektoratet har gitt hver sine solide bidrag til et nytt liv for Gråhøgdbua på Maihaugen. Museet bruker dessuten betydelige ressurser gjennom arbeidet som utføres av deres fagpersoner.